url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/JK_Narva_Trans | 2023-02-04 | JK Narva Trans | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1979', 'Kategori:Fotballag i Estland', 'Kategori:Narva'] | FC Narva Trans er en estisk fotballklubb fra Narva. Klubben ble grunnlagt i 1979. De spiller i Meistriliiga, det høyeste nivået i det estiske divisjonssystemet. De spiller sine hjemmekamper på Narva Kreenholmi Staadion.
| FC Narva Trans er en estisk fotballklubb fra Narva. Klubben ble grunnlagt i 1979. De spiller i Meistriliiga, det høyeste nivået i det estiske divisjonssystemet. De spiller sine hjemmekamper på Narva Kreenholmi Staadion.
== Sesonger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Spillerstall fra Transfermarkt
(et) Offisielt nettsted
(en) JK Narva Trans – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FC Narva Trans er en estisk fotballklubb fra Narva. Klubben ble grunnlagt i 1979. | 9,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jarmers_T%C3%A5rn | 2023-02-04 | Jarmers Tårn | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Festningsanlegg i København', 'Kategori:Ruiner i Danmark', 'Kategori:Sider med kart'] | Jarmers Tårn er ruinen av et tårn, som inngikk i Københavns festningsverk og vollgrav.
Tårnet er oppkalt etter den vendiske fyrst Jaromar II av Rügen, som i 1259 angrep København og brøt igjennom festningen på dette sted. Tårnet ble oppført i begynnelsen av 1500-tallet, i nærheten av det såkalte Hanetaarnet. 1885 ble tårnet utgravd og restaurert.
Plassen omkring utgravningen hvor Nørre Voldgade munner ut i H.C. Andersens Boulevard er blitt døpt til Jarmers Plads.
| Jarmers Tårn er ruinen av et tårn, som inngikk i Københavns festningsverk og vollgrav.
Tårnet er oppkalt etter den vendiske fyrst Jaromar II av Rügen, som i 1259 angrep København og brøt igjennom festningen på dette sted. Tårnet ble oppført i begynnelsen av 1500-tallet, i nærheten av det såkalte Hanetaarnet. 1885 ble tårnet utgravd og restaurert.
Plassen omkring utgravningen hvor Nørre Voldgade munner ut i H.C. Andersens Boulevard er blitt døpt til Jarmers Plads.
== Eksterne lenker ==
Jarmers Plads på AOK | Jarmers Tårn er ruinen av et tårn, som inngikk i Københavns festningsverk og vollgrav. | 9,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fagerholt_skole | 2023-02-04 | Fagerholt skole | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Agder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Kristiansand'] | Fagerholt skole ligger på Fagerholt i Kristiansand kommune. Før kommunesammenslutningen i 1965 het den Justnes skole, og var den østligste i Oddernes kommune. Første byggetrinn med tre klasserom og gymnastikksal ble tatt i bruk i 1956, og avløste da den gamle Justnes skole med lærerbolig og et klasserom fra 1881 på Eidet.
| Fagerholt skole ligger på Fagerholt i Kristiansand kommune. Før kommunesammenslutningen i 1965 het den Justnes skole, og var den østligste i Oddernes kommune. Første byggetrinn med tre klasserom og gymnastikksal ble tatt i bruk i 1956, og avløste da den gamle Justnes skole med lærerbolig og et klasserom fra 1881 på Eidet.
== Eksterne lenker ==
Fagerholt skoles hjemmeside | Fagerholt skole ligger på Fagerholt i Kristiansand kommune. Før kommunesammenslutningen i 1965 het den Justnes skole, og var den østligste i Oddernes kommune. | 9,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/JK_Tallinna_Kalev | 2023-02-04 | JK Tallinna Kalev | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1911', 'Kategori:Fotballag i Estland'] | JK Tallinna Kalev er en estisk fotballklubb fra Tallinn. Klubben ble opprinnelig stiftet i 1911 og deretter reetablert i 2002. Tallinna Kalev rykket i 2009 ned fra Meistriliiga, det høyeste nivået i estisk fotball, men rykket opp igjen i forkant av 2012-sesongen før den igjen rykket ned etter 2014-sesongen. De spiller hjemmekampene sine på Kalevi Keskstaadion i Tallinn, som rommer 12 000 tilskuere.
| JK Tallinna Kalev er en estisk fotballklubb fra Tallinn. Klubben ble opprinnelig stiftet i 1911 og deretter reetablert i 2002. Tallinna Kalev rykket i 2009 ned fra Meistriliiga, det høyeste nivået i estisk fotball, men rykket opp igjen i forkant av 2012-sesongen før den igjen rykket ned etter 2014-sesongen. De spiller hjemmekampene sine på Kalevi Keskstaadion i Tallinn, som rommer 12 000 tilskuere.
== Sesonger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(et) Offisielt nettsted
(en) JK Tallinna Kalev – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | JK Tallinna Kalev er en estisk fotballklubb fra Tallinn. Klubben ble opprinnelig stiftet i 1911 og deretter reetablert i 2002. | 9,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arlesheim | 2023-02-04 | Arlesheim | ['Kategori:47°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Basel-Landschaft', 'Kategori:Byer i Sveits', 'Kategori:Kommuner i Sveits', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Arlesheim, kommune i distriktet Arlesheim, kantonen Basel-Landschaft, Sveits.
Språket er tysk. Arlesheim er omgitt av Dornach, Gempen, Münchenstein, Muttenz og Reinach.
| Arlesheim, kommune i distriktet Arlesheim, kantonen Basel-Landschaft, Sveits.
Språket er tysk. Arlesheim er omgitt av Dornach, Gempen, Münchenstein, Muttenz og Reinach.
== Domkirken ==
Domkirken med et dobbelt tårn er symbolet på Arlesheim og er fra 1681 og ligger midt i sentrum. Herfra er det en kort spasertur til Ermitage landskapspark.
== Eremitage ==
Eremitage (Hermitage) med slottet Birseck er den største parken i Sveits som er inspirert etter en engelsk landskapspark. Parken ble åpnet for besøkende i 1785 med en rekke stier, og inkluderer også grotter og innsjøer med fisker, et dobbelt fosseløp og mølle. Området egner seg for en rundtur. Slottet Birseck er åpent i sommermånedene. Det ble ødelagt under et jordskjelv i 1356.
== Ita Wegman klinikk ==
Ita Wegman klinikk er det første antroposofiske sykehuset som ble etablert av Ita Wegman og Rudolf Steiner i Arlesheim i 1921. Fra klinikken er det kun en kort spasertur til den antroposofiske sentrum Goetheanum i Dornach. I den gamle bygningen i parkområdet holdet Ita Wegman arkivet til. Sykehusparken er sertifisert «1000 Naturparks» i Sveits.
== Transport ==
Til Arlesheim kommer man med trikk nummer 10 fra Basel til Arlesheim Dorf eller tog fra Basel, S-Bahn 3, til Dornach-Arlesheim stasjon.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Arlesheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Der Arlesheimer Dom
Die Ermitage
Ita Wegman Klinik | Arlesheim, kommune i distriktet Arlesheim, kantonen Basel-Landschaft, Sveits. | 9,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABJ%C3%B8senfjord%C2%BB_(1886) | 2023-02-04 | MS «Jøsenfjord» (1886) | ['Kategori:1886 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:DSD-skip', 'Kategori:Jøsenfjord Rutelag', 'Kategori:Motorskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøfart i Ryfylke', 'Kategori:Skip bygget ved Kristiansands mekaniske verksted', 'Kategori:Skip fra 1886', 'Kategori:Stavanger havn', 'Kategori:Verneverdige fartøy'] | MS «Jøsenfjord» som frem til 1934 var et dampskip, var i årene 1930-1976 en lokalrutebåt tilhørende AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger. Skipet ble benyttet i selskapets lokalruter i østre Ryfylke. I løpet av denne perioden ble skipet ombygd og modernisert en rekke ganger. Da Jøsenfjordselskapets båter og ruter ble overtatt av Stavangerske i 1976, fulgte MS «Jøsenfjord» med og fikk ytterligere to år i lokalrutefarten i Ryfylke. Da den endelig gikk i opplag i 1978, var den blant landets aller eldste ruteskip.
| MS «Jøsenfjord» som frem til 1934 var et dampskip, var i årene 1930-1976 en lokalrutebåt tilhørende AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger. Skipet ble benyttet i selskapets lokalruter i østre Ryfylke. I løpet av denne perioden ble skipet ombygd og modernisert en rekke ganger. Da Jøsenfjordselskapets båter og ruter ble overtatt av Stavangerske i 1976, fulgte MS «Jøsenfjord» med og fikk ytterligere to år i lokalrutefarten i Ryfylke. Da den endelig gikk i opplag i 1978, var den blant landets aller eldste ruteskip.
== DS «Lindesnæs» ==
September 1886: Levert fra Christianssands Mek. Værksted, Kristiansand (byggenr. 42) som kystruteskip «Lindesnæs» til Actieselskabet Dampskibsselskabet Lindesnæs, Farsund. Benyttet i kystrute Farsund – Mandal – Kristiansand.
1920-tallet: Kolliderte med kystruteskip DS «Lyngdal» ved Snik. «Lindesnæs» fikk kun en mindre baugskade som raskt ble reparert.
Høst 1929: opplagt
== DS «Jøsenfjord» ==
1930: Solgt til AS Jøsenfjord, Stavanger for ca. kr.15 000.
7. februar 1930: ankom Stavanger.
1930: Omdøpt til «Jøsenfjord». Den første tiden ble båten benyttet i turistrute Stavanger-Årdal-Erfjord-Vadla.
1932: Ombygd og forlenget ved Rosenberg Mek. Verksted, Stavanger. 110’ x 18,1’ x 9’ brt:151
1932: Eierselskapet endret navn til AS Jøsenfjord Ruteselskap, Stavanger.
== MS «Jøsenfjord» ==
1934: Ombygd til motorskip ved M. Haldorsen & Sønner, Rubbestadneset på Bømlo: Motor: Wichmann 4 sylindret (2-takts enkelvirkende) semidiesel 300 hk. Ved levering etter endt ombygning overtok «Jøsenfjord» ruten Stavanger-Tau-Alsvik-Kjølevik-Vervik-Fiskå-Sørskår-Nessa-Årdal fra selskapets gamle «Årdalsfjord» som nå ble reserveskip. «Jøsenfjord» ble fra nå av ført av Ola Hagen fra Årdal og ble et svært populær skip.
15. februar 1939: Avløste for Haugesund Damps DS «Karmsund» i ruten Stavanger-Haugesund-Bergen ytre led, mens «Karmsund» reparerte etter en mindre grunnstøting.
ca.1944: Opplagt ved Buøy i Stavanger mot slutten av krigen på grunn av manglende drivstoff.
1947: Eierselskapet endret navn til AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger.
1953: Ruten Stavanger-Tau-Alsvik-Kjølevik-Vervik-Fiskå-Sørskår-Nessa-Årdal ble overtatt av Jøsenfjord-selskapets nye «Årdalsfjord». «Jøsenfjord» ble da satt inn i andre ruter, blant annet den såkalte nordre ruta fra Stavanger via Fogn, Sjernarøyane og Ombo til Foreneset. Senere ble denne ruten overtatt av MS «Erfjord», men etter at MS «Årdalsfjord» ble trukket ut og erstattet av «Erfjord», kom «Jøsenfjord» tilbake i denne ruten like frem til den gikk i opplag i desember 1978. Fra 1953 overtok Trygve Hansen, Stavanger, som skipper.
1956: Ombygd.
1959: Ombygd. Omtrent samtidig overtok Olav Erøy, Erfjord, som skipper.
Sommeren 1962: Nils Åserød, Marvik, overtok som skipper.
1962: Forlenget og ombygd ved AS Haugesund Slip, Haugesund. Bildekk akter for 8 personbiler. Registrert for 294 passasjerer. 130,5’ x 18,2’ x 9’ brt:195
== Det Stavangerske Dampskibsselskab ==
1. januar 1976: Eierselskapets fartøy og ruter overtatt av Det Stavangerske Dampskibsselskab, Stavanger. Omtrent samtidig overtok Jon Meland, Randøy, som skipper. Fortsatte i samme rute.
desember 1978: Opplagt for salg i Stavanger.
== Tyskland og Nederland ==
september 1980: Solgt til Gebr. Bruhn, Düsseldorf, Tyskland.
1981: Solgt til Erwin Paul Borchardt, Düsseldorf, Tyskland. Omdøpt «Angelique B».
1985: Solgt til Judith Hebly i Nederland. Seilt til Schagen i Nordvest-Holland. Benyttet som husbåt.
== Hjem til Ryfylke ==
Vinteren 2011 ble det kjent i Rogaland at MS Jøsenfjord var til salgs i Nederland. I januar var en gruppe entusiaster på befaring i Schagen og det ble konstatert at skipet var i forbausende god stand og man fikk også start på Rubb-motoren fra 1932. Etter to folkemøter i Stavanger ble Andelslaget MS Jøsenfjord stiftet 11. februar og startet arbeidet med å få skipet hjem. I løpet av kort tid ble det samlet inn over 600.000 kroner fra privatpersoner og bedrifter og den 8. april ble skipet kjøpt for 35.000 euro. Etter slippsetting i den Oever i Nederland, startet seilasen hjem 18. april og to dager senere kunne MS Jøsenfjord på nytt seile innover Fisterfjorden til sin nye fortøyningsplass i Sandangervågen på Randøy.
MS Jøsenfjord har fått status som vernet skip av Riksantikvaren. Andelslaget som senere har skiftet navn til Jøsenfjord Rutelag AL, har startet restaureringsarbeider for å bringe skipet tilbake til den stand det hadde da det gikk i trafikk på 1960-tallet. Arbeidet skjer etter antikvariske prinsipper i samarbeide med Riksantikvaren. I mai 2015 ble skipet forhalt fra Randøy til Natvigs Minde i Stavanger der styrehuset og skipperlugaren ble satt på land for restaurering av Engøyholmen Kystkultursenter Jøsenfjord ble deretter slept til Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter i Kristiansand og her pågår det fortsatt omfattende stålarbeider på skroget.
== Se også ==
AS Jøsenfjord Rutelag
Det Stavangerske Dampskibsselskab
Andelslaget MS Jøsenfjord
== Referanser ==
== Kilder ==
Artikkel om AS Jøsenfjord Rutelag i bladet «Skipet» 2.1991 av Alf Johan Kristansen og Per Alsaker.
Artikkel om Det Stavangerske Dampskibsselskab av Alf Johan Kristiansen i Skipet 2.1990, 1.1991 og 2.1991
Magnus Torgersen, «Fjordabådane», 1981, ISBN 82-990832-0-6
Jone Laugaland, «Fjordabåtene», 2005, ISBN 82-8140-026-9
Trygve Eriksen jr.'s arkiv
http://www.fjordfaehren.de/no_f2/lindesnaes1886.htm Arkivert 16. desember 2012 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 5175551 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MS «Jøsenfjord» (1886) – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | | rederi = 1930 - 1976 AS Jøsenfjord Rutelag1976-1980: Det Stavangerske Dampskibsselskab | 9,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%A5gate | 2023-02-04 | Gågate | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gange', 'Kategori:Veier'] | Gågate er en gate i en by som primært er innrettet til gående, og hvor biltraffikk er forbudt i butikkenes åpningstid, dog som regel med unntagelse av varelevering. De to nok mest kjente eksempler er Strøget i København og Strøget i Århus – andre er Kongensgade i Odense og Kordilgade i Kalundborg.
Danmarks første gågate var Houmeden i Randers, som fikk gågatestatus i 1963. Året tidligere, 17. november 1962, var Strøget i København på forsøksbasis blitt endret til gågate, men denne status først ble gjort permanent i 1964.
I Sverige ble den første gågate Kullagatan i Helsingborg i 1961. I Norge er Karl Johans gate mest kjent, men Haraldsgata (Haugesund) er Norges lengste gågate
| Gågate er en gate i en by som primært er innrettet til gående, og hvor biltraffikk er forbudt i butikkenes åpningstid, dog som regel med unntagelse av varelevering. De to nok mest kjente eksempler er Strøget i København og Strøget i Århus – andre er Kongensgade i Odense og Kordilgade i Kalundborg.
Danmarks første gågate var Houmeden i Randers, som fikk gågatestatus i 1963. Året tidligere, 17. november 1962, var Strøget i København på forsøksbasis blitt endret til gågate, men denne status først ble gjort permanent i 1964.
I Sverige ble den første gågate Kullagatan i Helsingborg i 1961. I Norge er Karl Johans gate mest kjent, men Haraldsgata (Haugesund) er Norges lengste gågate
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pedestrian zones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Gågate er en gate i en by som primært er innrettet til gående, og hvor biltraffikk er forbudt i butikkenes åpningstid, dog som regel med unntagelse av varelevering. De to nok mest kjente eksempler er Strøget i København og Strøget i Århus – andre er Kongensgade i Odense og Kordilgade i Kalundborg. | 9,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tamaskan | 2023-02-04 | Tamaskan | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hunderaser'] | Tamaskan er en moderne spisshund av typen nordiske sledehundraser, endelig utformet i Finland for å ligne mest mulig på en ulv, men med gode egenskaper som familiehund.
Opprinnelsen til rasen, som fortsatt mangler internasjonal anerkjennelse som en egen hunderase, var fem amerikanske hunder av ukjent opprinnelse, trolig av huskytype. Disse hundene ble importert til Storbritannia fra Amerika og senere krysset med blant annet blandingshunder av typene Alaskan malamute, sibirsk husky og schäferhund i den hensikt å avle fram en hund med et ulvelignende utseende, godt gemytt og bra egenskaper som familiehund. Rasen har også blitt prøvd ut i norske hundespann, men siden rasen inneholder schäferhund så klarer den ikke å konkurrere med sibirsk husky i utholdenhet.Avelsarbeidet ledet senere til at en gren ble ført til finsk Lappland, der det fantes sledehunder med et eksteriør som passet målsetningen. I februar 2006 ble så The Tamaskan Dog Register dannet. Senere også raseklubber i Storbritannia, Amerika og Europa. Fra Finland er det siden eksportert hunder til land som Danmark, Sverige, Nederland, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Hellas og USA.
Voksne hunder blir cirka 61-71 cm (hanner 63-71 cm, tisper 61-66 cm) i skulderhøyde og kan veie opp mot 45 kg (hanner 41-45 kg, tisper 23-38 kg).
| Tamaskan er en moderne spisshund av typen nordiske sledehundraser, endelig utformet i Finland for å ligne mest mulig på en ulv, men med gode egenskaper som familiehund.
Opprinnelsen til rasen, som fortsatt mangler internasjonal anerkjennelse som en egen hunderase, var fem amerikanske hunder av ukjent opprinnelse, trolig av huskytype. Disse hundene ble importert til Storbritannia fra Amerika og senere krysset med blant annet blandingshunder av typene Alaskan malamute, sibirsk husky og schäferhund i den hensikt å avle fram en hund med et ulvelignende utseende, godt gemytt og bra egenskaper som familiehund. Rasen har også blitt prøvd ut i norske hundespann, men siden rasen inneholder schäferhund så klarer den ikke å konkurrere med sibirsk husky i utholdenhet.Avelsarbeidet ledet senere til at en gren ble ført til finsk Lappland, der det fantes sledehunder med et eksteriør som passet målsetningen. I februar 2006 ble så The Tamaskan Dog Register dannet. Senere også raseklubber i Storbritannia, Amerika og Europa. Fra Finland er det siden eksportert hunder til land som Danmark, Sverige, Nederland, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Hellas og USA.
Voksne hunder blir cirka 61-71 cm (hanner 63-71 cm, tisper 61-66 cm) i skulderhøyde og kan veie opp mot 45 kg (hanner 41-45 kg, tisper 23-38 kg).
== Se også ==
Nordiske hunderaser
Finske hunderaser
== Eksterne lenker ==
Euro Tamaskan | | FCI =Ikke anerkjent | 9,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakkemerke | 2023-02-04 | Jakkemerke | ['Kategori:Aktivisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Drakttilbehør', 'Kategori:Symboler', 'Kategori:Ytringsfrihet'] | Jakkemerke eller button er et vanligvis billig, lite, rundt, flatt merke av metall eller plast med ei sikkerhetsnål bak. Det er ment å bli festet godt synlig som et lite skilt foran på jakker, vesker og andre gjenstander av tekstil. Merkene har påtrykt tekster, illustrasjoner eller symboler, ofte på et rundt stykke papir som er beskyttet under et ytterlag av gjennomsiktig plast. Det finnes utallige ulike motiver, men vanligst er politiske eller humoristiske slagord, propaganda eller reklame for organisasjoner og foreninger, kampanjer, arrangementer og begvenheter, populærkulturelle motefenomener og kommersielle produkter, eller bare som fargerik dekor til en drakt.
Mindre merkenåler med støpte merker kalles på norsk gjerne pins. Små skilt og merker med personnavn, jobbfunksjon og liknende, som bæres godt synlig på klær eller om halsen, kalles ikke jakkemerke, men for eksempel navnemerke eller -skilt. På engelsk er betegnelsen name tag.
| Jakkemerke eller button er et vanligvis billig, lite, rundt, flatt merke av metall eller plast med ei sikkerhetsnål bak. Det er ment å bli festet godt synlig som et lite skilt foran på jakker, vesker og andre gjenstander av tekstil. Merkene har påtrykt tekster, illustrasjoner eller symboler, ofte på et rundt stykke papir som er beskyttet under et ytterlag av gjennomsiktig plast. Det finnes utallige ulike motiver, men vanligst er politiske eller humoristiske slagord, propaganda eller reklame for organisasjoner og foreninger, kampanjer, arrangementer og begvenheter, populærkulturelle motefenomener og kommersielle produkter, eller bare som fargerik dekor til en drakt.
Mindre merkenåler med støpte merker kalles på norsk gjerne pins. Små skilt og merker med personnavn, jobbfunksjon og liknende, som bæres godt synlig på klær eller om halsen, kalles ikke jakkemerke, men for eksempel navnemerke eller -skilt. På engelsk er betegnelsen name tag.
== Ordbakgrunn og typer ==
== Historikk ==
== Utforming og bruk ==
=== Jakkemerker med politiske motiver (eksempler) ===
== Se også ==
Kokarde, rosettformet eller rundt merke, ofte i nasjonalfarger
Klistremerke
Merke, insignier
Merke (utmerkelse), festes til drakten med nål istedenfor med medaljebånd som på en medalje
Skilt, plakat
== Eksterne lenker ==
(en) Pin buttons – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«DigitaltMuseum: Søk: 'jakkemerke'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012. | thumb|150px|[[Pins er nålemerker som er støpt i metall og emaljert med fargetrykk. Mange av disse var verdifulle samlerobjekter på 1990-tallet, men de fleste er nå bare til salgs på loppemarkeder som dette franske i 2009. | 9,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Korea | 2023-02-04 | Nord-Korea | ['Kategori:1948 i Asia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Korea', 'Kategori:Nord-Korea', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nord-Korea (offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea, (koreansk: Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk; hangul: 조선민주주의인민공화국), hanja: 朝鮮民主主義人民共和國; forkortelse DPRK) er et land i østlige Asia i den nordlige delen av Koreahalvøya. Nordkoreanere refererer til sitt eget land som Pukchosŏn («Nord-Chosŏn», 북조선) (se Korea på koreansk), mens navnet Korea er avledet fra Goryeo, et herskerdynasti som styrte i middelalderen. Hovedstaden og den største byen er Pyongyang. Nord-Korea deler grenser med Kina i nord og nordvest langs elvene Yalu og Tumen. En liten del av sistnevnte elv utgjør også Nord-Koreas korte grense med Russland i nordøst. I sør er den koreanske demilitariserte sonen som markerer grensen mellom Nord-Korea og Sør-Korea.
Hele den koreanske halvøya ble styrt av keiserdømmet Korea fra slutten av 1800-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet da landet ble annektert av keiserdømmet Japan i 1910. Etter at Japan kapitulerte ved slutten av den andre verdenskrig, opphørte også det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945 hvor Sovjetunionen okkuperte den nordlige delen og den sørlige delen av USA. En folkeavstemning i 1948, overvåket av De forente nasjoner, førte til dannelsen av to adskilte koreanske regjeringer for de to okkuperte sonene: Den demokratiske folkerepublikken Korea i nord og Republikken Korea i sør. Motstridende krav på herredømme førte til at Koreakrigen brøt ut i 1950. Begge parter forpliktet seg til en våpenstillstand i 1953, men de to landene har forblitt offisielt i krig ettersom ingen formell fredsavtale har blitt inngått. Begge stater ble medlem av De forente nasjoner i 1991.Selv om Nord-Korea offisielt beskriver seg selv som koreanskformet sosialistisk stat som følger Kim Il-sungs politiske filosofi, Juche («sjølberging»), og holder valg, er det generelt betraktet som diktatur som beskrives som totalitært og stalinistisk med en velutviklet personkult rundt Kim-familien. Koreas arbeiderparti, som ifølge partiets fundamentale prinsipper må ledes av et medlem av den styrende Kim-familien, har all makt i landet. Juche er den offisielle statsideologien som har erstattet marxisme-leninismen da landet adopterte en ny konstitusjon i 1972. I 2009 ble referanser til kommunisme (Chosŏn'gŭl: 공산주의) fjernet fra landets konstitusjon.Mellom 150 000 og 200 000 nordkoreanere sitter i landets konsentrasjonsleirer, der politiske fanger samt disses familie i tre ledd fengsles og settes til tvangsarbeid, selv for den mest beskjedne systemkritiske ytring. Landet forsøker å være selvforsynt, men har hatt store problemer siden støtten fra Sovjetunionen falt bort i begynnelsen av 1990-årene. Landbruksproduksjonen dekker ikke landets behov for mat, noe som har ført til sult flere steder i landet. Korrupsjon er også utbredt.Nord-Korea har siden 1990-årene også fulgt Kim Jong-ils Songun-politikk («militæret først») for å styrke landet og dets styre. Nord-Korea er verdens mest militariserte land med totalt 9 495 000 soldater og en vernepliktig hær på 1,21 millioner, noe som gjør landet til den 4. største militærmakt i verden etter Kina, USA og India. Det er også en atommakt ved at det besitter kjernefysiske våpen, og har et romfartsprogram, noe som vekker betydelig bekymring hos andre nasjoner.
| Nord-Korea (offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea, (koreansk: Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk; hangul: 조선민주주의인민공화국), hanja: 朝鮮民主主義人民共和國; forkortelse DPRK) er et land i østlige Asia i den nordlige delen av Koreahalvøya. Nordkoreanere refererer til sitt eget land som Pukchosŏn («Nord-Chosŏn», 북조선) (se Korea på koreansk), mens navnet Korea er avledet fra Goryeo, et herskerdynasti som styrte i middelalderen. Hovedstaden og den største byen er Pyongyang. Nord-Korea deler grenser med Kina i nord og nordvest langs elvene Yalu og Tumen. En liten del av sistnevnte elv utgjør også Nord-Koreas korte grense med Russland i nordøst. I sør er den koreanske demilitariserte sonen som markerer grensen mellom Nord-Korea og Sør-Korea.
Hele den koreanske halvøya ble styrt av keiserdømmet Korea fra slutten av 1800-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet da landet ble annektert av keiserdømmet Japan i 1910. Etter at Japan kapitulerte ved slutten av den andre verdenskrig, opphørte også det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945 hvor Sovjetunionen okkuperte den nordlige delen og den sørlige delen av USA. En folkeavstemning i 1948, overvåket av De forente nasjoner, førte til dannelsen av to adskilte koreanske regjeringer for de to okkuperte sonene: Den demokratiske folkerepublikken Korea i nord og Republikken Korea i sør. Motstridende krav på herredømme førte til at Koreakrigen brøt ut i 1950. Begge parter forpliktet seg til en våpenstillstand i 1953, men de to landene har forblitt offisielt i krig ettersom ingen formell fredsavtale har blitt inngått. Begge stater ble medlem av De forente nasjoner i 1991.Selv om Nord-Korea offisielt beskriver seg selv som koreanskformet sosialistisk stat som følger Kim Il-sungs politiske filosofi, Juche («sjølberging»), og holder valg, er det generelt betraktet som diktatur som beskrives som totalitært og stalinistisk med en velutviklet personkult rundt Kim-familien. Koreas arbeiderparti, som ifølge partiets fundamentale prinsipper må ledes av et medlem av den styrende Kim-familien, har all makt i landet. Juche er den offisielle statsideologien som har erstattet marxisme-leninismen da landet adopterte en ny konstitusjon i 1972. I 2009 ble referanser til kommunisme (Chosŏn'gŭl: 공산주의) fjernet fra landets konstitusjon.Mellom 150 000 og 200 000 nordkoreanere sitter i landets konsentrasjonsleirer, der politiske fanger samt disses familie i tre ledd fengsles og settes til tvangsarbeid, selv for den mest beskjedne systemkritiske ytring. Landet forsøker å være selvforsynt, men har hatt store problemer siden støtten fra Sovjetunionen falt bort i begynnelsen av 1990-årene. Landbruksproduksjonen dekker ikke landets behov for mat, noe som har ført til sult flere steder i landet. Korrupsjon er også utbredt.Nord-Korea har siden 1990-årene også fulgt Kim Jong-ils Songun-politikk («militæret først») for å styrke landet og dets styre. Nord-Korea er verdens mest militariserte land med totalt 9 495 000 soldater og en vernepliktig hær på 1,21 millioner, noe som gjør landet til den 4. største militærmakt i verden etter Kina, USA og India. Det er også en atommakt ved at det besitter kjernefysiske våpen, og har et romfartsprogram, noe som vekker betydelig bekymring hos andre nasjoner.
== Geografi ==
Nord-Korea består geografisk av den nordlige halvdelen av Koreahalvøya, beliggende mellom breddegradene 37° og 43°N og lengdegrad 124° og 131°Ø. Landet dekker et areal på 120,540 km². Nord-Korea deler grenser med Kina og Russland i nord, og grenser i sør mot den koreanske demilitarisert sone.
I vest ligger Gulehavet og Koreabukten, og i øst ligger Japan på motsatt side av Japanhavet. Det høyeste punktet i Nord-Korea er Paektufjellet som strekker seg 2 744 meter. Den lengste elven er Amnokelven som flyter 790 km. Hovedstaden og den største byen er Pyongyang; andre større byer er Kaesong i sør, Sinuiju i nordvest, Wonsan og Hamhung i øst og Chongjin i nordøst.
Fjell utgjør ca 80 % av landarealet. Det største høylandsområdet er Kaemaplatået i nord som avgrensens av elvene Tumen og Yala. Kaemaplatået sammen med blant annet Hamgyongfjellene og andre fjellsystemer danner et vilt og forrevent fjellområde med retning sørvest-nordøst. I nordøst ligger de høyeste fjellene med Paektusan (2744 moh) som det høyeste. Gjennomsnittshøyden er ca. 1000 moh., men flere steder når fjellene over 2000 moh.
I 2013 ble internettbrukere oppmuntret til å delta i en deltakerbasert hendelse på Google Maps. Disse brukerne kunne benytte Google Map Maker sammen med sine kunnskaper i kartografi og telemetri (fjernmåling) til et prosjekt som til sist førte til et virtuelt kart over Pyongyang. I tillegg inkluderte Google Maps over Nord-Korea også fangeleirer med politiske fanger på steder som Leir 22.Landet ligger i tidssonen UTC+09.00. I 2015 ble klokka justert tilbake en halvtime, slik at landet fikk sin egen tidssone (UTC+08.30), kalt Pyongyang-tid. I 2018 ble dette endret tilbake til UTC+09.00, det vil si samme tidssone som Sør-Korea.
=== Fauna ===
Dyrelivet i Nord-Korea tilhører den palearktiske sone. Barskog med mange gran og furuarter er det som dominerer i fjellene. En stor del av lavlandsområdene er avskoget og oppdyrket.
Faunaen omfatter blant annet hjort, rådyr, gaupe, mårhund, sobel, harer, moskusrotte, og bjørn. I svært utilgjengelige områder finnes også tiger og leopard. Faunaen har mye til felles med faunaen som finnes i Øst-Sibir og Mandsjuria. Mer enn 300 fuglearter er registrert i Nord-Korea. Blant annet omfatter det andefugler, hegrer og vadere som er vanlig i våtmarkene. Rovfuglartene som finnes i Nord-Korea er blant annet kongeørn, kjempehavørn, fjell og gråinnvåk. Blant skogsfuglene er det mange av de samme som i Norge som blant annet slagugle, jerpe, flaggspett, spettmeis og trekryper. De lokale dyrelivet fikk vedvarende skader under den japanske okkupasjonen i årene 1910–1945 og ikke minst under koreakrigen, delvis til overjakt på tigre.
=== Klima ===
Nord-Korea har et kontinentalt klima med fire distinkte årstider. Lange vintre gir svært kaldt og klart vær innfelt med snøstormer som et resultat av nordlige og nordvestlige vinder som blåser inn fra Sibir. Gjennomsnittlig snøfall er 37 dager i løpet av vinteren. Været er særskilt barskt i de nordlige, fjellrike regionene.
Somrene tenderer til å være korte, varme, fuktige og regnfylte grunnet sørlig og sørøstlig monsunvinder som brikker med seg fuktig vind fra Stillehavet. Tyfoner, også kalt for stillehavsstormer, rammer landet gjennomsnittlig minst en gang i løpet av sommerhalvåret. Våren og høsten er overgangssesonger markert med mild temperatur og variable vinder og har hovedsakelig det mest behagelige været. Naturkatastrofer er tørke sent på våren som ofte er fulgt av store oversvømmelser. Det er tidvis også tyfoner tidlig på høsten.
Nord-Koreas klima er relativt temperert. Det meste av landet er klassifisert som type Dwa i Köppens klimaklassifisering med varme somrer og kalde, tørre vintre. Om sommeren er det en kort regntidssesong som er kalt for changma. Den 7. august 2007 førte de mest ødeleggende oversvømmelser på 40 år til at myndighetene i Nord-Korea ba om internasjonal hjelp.
== Demografi ==
Befolkningen i Nord-Korea består av rundt 25,6 millioner og er en av de mest etnisk og språklig ensartet i verden, kun med et meget lite antall kinesere, japanere, vietnamesere, sørkoreanere, og europeiske landsforvise minoriteter.
I henhold til CIAs World Factbook er forventet levetid i Nord-Korea på 63,8 år i 2009, noe som grovt sett tilsvarer Pakistan og Burma, og er noe lavere enn Russland. Barnedødeligheten lå på et høyt nivå av 51,3, noe som er 2,5 ganger høyere enn i Kina, 5 ganger høyere enn i Russland, og 12 ganger høyere enn i Sør-Korea.I henhold til UNICEFs rapport for forfatning for barn i verden for 2003 ble Nord-Korea rangert på 73.-plass (hvor førsteplassen har høyest barnedødelighet), mellom Guatemala (72.-plass) og Tuvalu (74.-plass). Nord-Koreas samlet fruktbarhetstall er relativt lavt og sto på 2,0 i 2009, sammenlignbart med USA og Frankrike.
=== Språk ===
Koreansk snakkes både i Sør- og i Nord-Korea. Det er dialektforskjeller imellom de to land, men grensen utgjør ingen betydelig språklig skille. Begge land deler det fonetiske skrivesystemet som er kalt for chosongul i nord og hangul i sør. Offisiell romanisering adskiller seg i de to landnene hvor Nord-Korea benytter et noe modifisert McCune-Reischauer-system, mens Sør-Korea benytter revidert romanisering av koreansk. Mens det har vært vanlig å tilpasse seg utenlandske begreper fra andre språk i Sør-Korea, har det vært begrenset i Nord-Korea. Hanja (kinesiske tegn) er ikke lenger benyttet i Nord-Korea siden 1949, skjønt er fortsatt tidvis benyttet i Sør-Korea. Bevegelsen mot forbud å bruke både romanske og kinesiske tegn i Nord-Korea har ført til at det er opprettet et antall ord og fraser som ikke er vanlig i Sør-Korea, eller koreanske samfunn i utlandet.
=== Religion ===
Både nord og sør på Koreahalvøya deler en buddhistisk og konfutsiansk arv, og en nyere historie med kristen og cheaondoistisk (religionen til «den himmelske vei») bevegelser. Nord-Korea hevder at religionsfrihet er tillatt. Den kulturelle påvirkningen fra tradisjonelle religioner som buddhisme og konfutsianisme har en effekt på nordkoreansk åndelige liv.Det er rapportert at buddhister i Nord-Korea er langt bedre stilt enn andre religiøse grupper, særlig kristne som det er sagt møter forfølgelse fra myndighetene. Buddhister er gitt begrenset finansiering fra myndighetene for å fremme religionen ettersom buddhisme har spilt en integrert rolle i den tradisjonelle koreanske kulturen.I henhold til Human Rights Watch eksisterer ikke fri religiøse aktiviteter lenger i Nord-Korea da regimet kun støtter religiøse grupper for å skape en illusjon av religionsfrihet. I henhold til britiske Religious Intelligence er den religiøse situasjonen i Nord-Korea som følgende:
Ingen religion: 15 460 000 (64,3 % av befolkningen, det store flertallet tilhengere av juche, den statsbærende ideologi)
Koreansk sjamanisme: 3 846 000 tilknyttet (16 % av befolkningen)
Cheondoisme: 3,245,000 tilknyttet (13,5 % av befolkningen)
Buddhisme: 1 082 000 tilknyttet (4,5 % av befolkningen)
Kristendom: 406 000 tilknyttet (1,7 % av befolkningen)
Pyongyang var senter for kristen aktivitet i Korea fram til 1945. Fra slutten av 1940-årene har 166 prester og andre religiøse figurer blitt drept eller forsvunnet i konsentrasjonsleirer, inkludert Francis Hong Yong-ho, biskop av Pyongyang og alle munkene i klosteret i Tokwon. Ingen katolske prester overlevde forfølgelsen, alle kirker ble ødelagt og myndigheten tillot ikke at utenlandske prester å etablere seg i Nord-Korea.I dag eksisterer det fire statsgodkjente kirker som kritikere hevder er kun utstillingsmontre for utlendinger. Offisiell statistikk fra myndighetene hevder at det er 10 000 protestanter og 4 000 katolikker i Nord-Korea.I henhold til en rangering utgitt av Open Doors, en organisasjon som støtter forfulgte kristne, er Nord-Korea i dag det land som driver hardest forfølgelse av kristne i verden. Open Doors har beregnet at mellom 50 000 og 70 000 kristne er innestengt i nordkoreanske konsentrasjonsleirer. Menneskerettighetsgrupper som Amnesty International har også uttrykt bekymring over forfølgelse av religiøse i Nord-Korea.
== Historie ==
=== Oldtidens Korea ===
Nord-Koreas historie er preget av at landet er geografisk plassert mellom Japan og Kina. I mange århundrer var det Kina som hadde størst innflytelse over den koreanske halvøya. I henhold til legenden var Gojoseon det første koreanske kongedømmet som ble opprettet i den nordlige delen av Koreahalvøya. Det skjedde en gang rundt 2333 f.Kr. ved Dangun Wanggeom. Gojoseon ekspanderte sine områder inntil det kontrollerte det meste av den nordlige halvøya og noen deler av Mandsjuria. Gojoseon ble første gang omtalt i kinesiske nedtegnelser tidlig på 600-tallet f.Kr. og deretter på 300-tallet f.Kr. da dens hovedstad ble flyttet til Pyongyang. Kineserne omtalte folket i Gojoseon som dongyi, «østlige barbarer». Deres språk var antagelig en forløper til det like forhistoriske buyeospråket, eller kanskje en form for urkoransk.Etter mange konflikter med det kinesiske Han-dynastiet, forvitret Gojoseon. En rekke mindre stater oppsto på 100-tallet f.Kr., noe som førte fram til før-perioden med de tre kongedømmer. Kongerikene Buyeo, Okjeo, Dongye, og forbundet Samhan dekket halvøya og sørlige Mandsjuria. Av de ulike statene, Goguryeo i nord, og Baekje og Silla i sør, vokste de til å kontrollere hele landet i hva som kalles Koreas tre kongedømmer. Goguryeo var det første koreanske kongedømmet som opphøyde buddhisme som statsreligion i 372.
Kongeriket nådde sitt høydepunkt på 400-tallet e.Kr. da det kontrollerte sentrale Korea, inkludert dagens område i Seoul. Goguryeo utkjempet tallrike kriger med Kina og slo tilbake en rekke kinesiske invasjoner. Imidlertid fikk kongedømmet en tilbakegang på 600-tallet og etter indre maktkamper, ble det erobret av allierte styrker fra Silla-Tang. Foreningen av de tre kongedømmer ved Silla i 676 førte til en periode da halvøya ble delt i Sør-Nord-statene, men hvor det meste av Korea var kontrollert av Silla. Kongedømmet Balhae kontrollerte de nordlige områdene av Korea og deler av Mandsjuria i tiden mellom 600- og 900-tallet.
Under styret til det forente Silla, var forholdet mellom Korea og Kina relativt fredelig. Silla ble svekket ved indre strid, og ble til sist beseiret av kong Taejo av Goryeo fra Goryeo-dynastiet i 935.
Goryeo, med hovedstad i Gaegyeong (Kaesong) i dagens Nord-Korea, kom gradvis til å herske over hele Koreahalvøya. De mongolske invasjonene på 1200-tallet svekket i stor grad Goryeo. Riket ble en mongolsk besittelse og ble tvunget til å betale tributter. Etter at Mongolriket falt sammen, opplevde Korea politisk strid og Goryeo-dynastiet ble erstattet i 1388 av det langvarige Joseon-dynastiet.
=== Middelalderen og tidlig moderne tid ===
Hovedstaden ble flyttet sør til Hanyang (dagens Seoul) i 1394. Joseon aksepterte Kinas nominelle overherredømme. Indre konflikter i det kongelige hoff og sivil uro plagde kongedømmet i årene som fulgte, en situasjon som ble forverret av stadige angrep fra japanske pirater.
Etter å hatt det stort sett fredelig på 1400-tallet, forvitret den sentrale autoriteten og Korea ble igjen plaget av angrep langs kysten av japanske pirater. To japanske forsøk på å erobre Korea ble slått tilbake i årene 1592–1598. Tidlig på 1600-tallet ble Korea involvert i kriger mot de framvoksende mandsjuene ved de nordlige grensene.
På 1600- og fram til 1800-tallet var Korea preget av økende selvisolering mot verden utenfor, avhengighet av Kina for eksterne affærer og tidvis interne fraksjonskamper. Joseon-dynastiet forsøkte å isolere seg fra maritim handel ved å stenge ute alle andre nasjoner enn Kina. Slaver, nobi, er beregnet til å ha utgjort en tredjedel av befolkningen. Regjeringen beordret alle egne slaver satt fri i 1801 og klassesystemet ble helt oppgitt i 1894.På midten av 1800-tallet satte Joseon-regjeringen i gang en forsiktig politikk med langsom endring i forholdet til Vesten. I 1866 forsøkte et bevæpnet amerikansk handelsskip å åpne Korea for handel. Skipet seilte opp et elveleie og gikk på grunn i nærheten av Pyongyang. Etter å ha kommet i kamp ble skipet satt i brann av koreanske brannskip. I 1871 drepte en amerikansk styrke 243 koreanske soldater på øya Ganghwa. Denne hendelsen er kalt for Sinmiyangyo. Fem år senere signerte Korea en handelsavtale med Japan og i 1882 en avtale med USA, noe som avsluttet århundrer med isolasjon.
=== Japansk okkupasjon (1895–1945) ===
Som et resultat av den første kinesisk-japanske krig (1894–1895), stipulerte Shimonosekitraktaten i 1895 en avslutning på Joseonstyrets tradisjonelle avhengighet av Kina. Russisk innflytelse var sterk fram til den russisk-japanske krig (1904–1905) hvor Korea deretter ble et protektorat under Japan. Korea ble deretter annektert av keiserdømmet Japan i 1910, hvilket innledet 35 år av militært styre.
Etter annekteringen forsøkte Japan å undertrykke koreanske tradisjoner og kultur, og drev en økonomi hovedsakelig for japansk utnyttelse og fordel. Antijapanske frigjøringsopprør skjedde over hele landet den 1. mars 1919. Rundt 7000 mennesker ble drept da japanerne slo ned det som ble kjent som «førstemars-bevegelsen». Det skjedde fortsatte opprør mot den japanske undertrykkelsen, slik som den omfattende studentopprøret i 1929, noe som førte til styrket militært styre i 1931. Etter utbruddet av den andre kinesisk-japanske krig i 1937 og den andre verdenskrig noen få år senere, økte Japan anstrengelsene med å utrydde koreansk kultur.
Koreansk språk ble forbudt og koreanere ble tvunget til å benytte japanske navn. Dyrkelsen av japanske shintohelligdommer ble gjort obligatorisk. Undervisningen i skolene ble radikalt endret til fjerne koreansk språk og historie. Tallrike koreanske kulturskatter ble ødelagt eller fraktet til Japan. Motstandsgrupper kjent som Dongnipgun («Frigjøringshæren») opererte langs den kinesisk-koreanske grensen og drev geriljakrigføring mot japanske styrker.
I løpet av andre verdenskrig ble Korea tvunget til å støtte den japanske krigsinnsatsen. Titusener av menn ble tvunget inn i den japanske hæren. Rundt 200 000 unge kvinner, mange fra Korea, ble tvunget til å arbeide som prostituerte under eufemismen «komfortkvinner».
=== Delingen av Korea (1945) ===
Etter Japans kapitulasjon ved slutten av den andre verdenskrig, opphørte det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945 langs den 38. breddegrad. Den nordlige delen ble okkupert av Sovjetunionen og den sørlige delen av USA. Det skjedde i henhold til en tidligere avtale mellom de to supermaktene, og hvor Forente nasjoner skulle overvåke valg som hadde til hensikt å bli holdt for hele halvøya kort tid etter verdenskrigen. Den midlertidige regjeringen av republikken Korea, som hadde operert i eksil helt siden 1919, ble oversett, hovedsakelig fordi den amerikanske oppfatningen var at den var for kommunistvennlig.
I august 1945 etablerte sovjethæren en sovjetisk sivil autoritet i den nordlige delen av Koreahalvøya. Den provisoriske folkets komité for Nord-Korea ble satt opp i februar 1946, ledet av Kim Il-sung. Han innførte omfattende landreformer og nasjonaliserte nøkkelindustrien. Samtaler om Koreas framtid ble holdt i Moskva og Seoul, men uten resultat. Innledende håp for et forent, uavhengig Korea fordampet da den kalde krigs politikk førte til etableringen av to adskilte nasjoner med diametralt motsatt politisk, økonomisk og sosiale systemer.
Det var sporadisk uro i sør. I september 1946 gjorde sørkoreanske borgere opprør mot de allierte militære myndighetene. I april 1948 ble et opprør på den sørkoreanske øya Jeju brutalt knust. Sør erklærte sin status som stat i mai 1948 og to måneder senere ble den glødende antikommunistiske Syngman Rhee dets hersker. Folkerepublikken Korea ble etablert i nord den 9. september 1948.
Rhees regime konsoliderte seg selv gjennom hard forfølgelse av antatte opponenter. Styret førte et antall militære angrep mot venstreopprørere hvor 30 000 til 100 000 mennesker mistet livet. I oktober 1948 oppsto Yeosu-Suncheon-opprøret, og den 24. desember 1949 massakrerte den sørkoreanske hæren i byen Mungyeong som var mistenkt for å være kommunistsympatisører og deretter la skylden på kommunistene.
Sovjetiske styrker trakk seg ut av nordlige Korea i 1948 og de fleste amerikanske styrkene trakk seg ut av sørlige Korea året etter. Det svekket dramatisk styret i sør, og oppmuntret Kim Il-sung til å planlegge en invasjon sørover. Krigsplanene ble forkastet flere ganger av Josef Stalin, men sammen med utviklingen av sovjetiske kjernefysiske våpen, Mao Zedongs seier i Kina, og kinesisk indikasjon på at landet ville sende tropper og gi støtte til Nord-Korea, godkjente til sist Stalin invasjonen som førte til begynnelsen på Koreakrigen i juni 1950. Koreakrigen brøt ut da nordkoreanske styrker krysset 38. breddegrad i invasjonen av sørlige Korea.
=== Koreakrigen (1950–1953) ===
Etter at Korea ble delt av Forente nasjoner, hadde begge de koreanske maktene forsøkt å få kontroll over hele halvøya under deres respektive myndigheter. Det førte til økende konflikter ved grensen av 38. breddegrad og forsøk på å forhandle valg for hele Korea. Disse forsøkene ble stoppet da Nord-Koreas hær invaderte Sør-Korea den 25. juni 1950 og en krig var et faktum. Med godkjennelse fra Forente nasjoner, intervenerte land alliert med USA på vegne av Sør-Korea.Etter rask framgang i et sørkoreansk motangrep, intervenerte kinesiske styrker på nordkoreansk side og endret krigens balanse. Stridighetene ebbet ut den 27. juli 1953 med en våpenhvile som gjenopprettet omtrentlig de opprinnelige grensene mellom Nord- og Sør-Korea. Mer enn en million sivile og soldater ble drept i krigen.
Selv om konflikten har blitt referert til som en borgerkrig, var andre betydelige faktorer involvert. Koreakrigen var også den første bevæpnede konfrontasjon i den kalde krigen og satte standard for mange senere konflikter. Den er ofte sett på som et eksempel på en stedfortredende krig hvor de to supermaktene Sovjetunionen og USA kjempet mot hverandre i et annet land og hvor folket i dette landet måtte lide mest for ødeleggelsene og dødsfallene. Supermaktene unngikk at krigen økte til en fullskala krig mot hverandre og uten å bruke kjernefysiske våpen. Koreakrigen utvidet også den kalde krigen til et punkt hvor det hovedsakelig angikk Europa. En tungt bevoktet demilitarisert sone ved 38. breddegrad deler fortsatt halvøya, og antikommunistiske stemning og fiendeskap mot Nord-Korea er fortsatt rådende i Sør-Korea.
Siden våpenhvilen i 1953 har forholdene mellom Nord-Korea og Sør-Korea, EU, Canada, USA og Japan vært spent, og fiendtlige hendelser har skjedd og skjer ofte. Nord-Korea og Sør-Korea signerte den 15. juni 2000 en felleserklæring hvor de lovte å søke en fredelig gjenforening. Den 4. oktober 2007 lovte lederne i begge stater å starte samtaler for offisielt erklære at krigen var over og bestyrke prinsippet om gjensidig ikke-aggresjon. Den 13. mars 2013 bekreftet Nord-Korea at landet avsluttet våpenhvilen fra 1953 og erklærte at Nord-Korea «ikke er begrenset av Nord-Sør-erklæringen om ikke-aggresjon».
=== Slutten av 1900-tallet ===
Den relative freden mellom Sør- og Nord-Korea som fulgte våpenhvilen ble forstyrret av grensetrefninger, kidnapping og forsøk på attentater. Nord-Korea forsøkte flere ganger å myrde sørkoreanske ledere, men mislyktes, mest kjent var forsøkene i 1968, 1974 og Rangoon-bombingen i 1983. Tunneler ble jevnlig funnet under den demilitariserte sonen for en eventuell invasjonsstyrke og det brøt nesten ut full krig over hendelsen «øksemordet» i Panmunjeom da to amerikanske offiserer ble drept i 1976. I 1973 begynte meget hemmelige kontakter på høyt nivå som utført via kontorene til Røde Kors, men ble avsluttet etter hendelsen i Panmunjeom uten at det skjedde framgang og at de to landene på Koreahalvøya skulle delta i internasjonale organisasjoner hver for seg.Nord-Korea forble nært tilknyttet Kina og Sovjetunionen fram til midten av 1960-årene. Landet bedret seg raskt fra krigen og ved 1957 hadde industriproduksjonen nådd nivåene fra 1949. De siste kinesiske troppene trakk seg ut av landet i oktober 1958. Pyongyang ble svært ødelagt under Koreakrigen. Etter krigen ble den bygget opp igjen som en utstillingsby i stalinistisk stil. Store byggeprosjekter ble gjennomført i årene utover. Eksempelvis begynte byggingen i 1987 av det som skulle bli verdens høyeste hotell, Ryugyong Hotel, men etter at penger fra Sovjetunionen uteble etter 1991 ble den aldri ferdigstilt. I 1959 hadde forholdene til Japan bedret seg noe, og Nord-Korea begynte å tillate hjemsendelse av japanske borgere fra Nord-Korea. Det samme året skrev landet opp nordkoreanske won, som da hadde høyere verdi enn i Sør-Korea, og nordkoreansk bruttonasjonalprodukt per innbygger var lik den til dens sørlige naboer så sen som i 1976.Tidlig i 1970-årene begynte Kina å normalisere sitt forhold til Vesten, særlig USA, og revaluerte samtidig sitt forhold til Nord-Korea. De diplomatiske problemene kulminerte i 1976 med Mao Zedongs død. Som svar vendte Kim Il Sung ryggen til Kina og la hovedvekten på nasjonal og økonomisk sjølberging, noe som ble gjort til ideologi i hans ide om juche, som fremmet at alt skulle produseres innenfor landet. Imidlertid hadde økonomien i 1980-årene begynt å stagnere. En lang nedgang begynte i 1987 og økonomien holdt nesten på å kollapse helt i 1991 da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Nord-Korea etablerte nye forbindelser med Kina kort tid etter, men kineserne kunne ikke tilby stor nok mathjelp for å møte behovene i Nord-Korea. Oversvømmelsene på midten av 1990-årene forverret akutt den økonomiske krisen, avlingene ble ødelagt og infrastrukturen ble falt sammen, og utstrakt hungersnød og sult spredte seg som myndighetene var ute avstand til bøte på. I 1996 måtte de nordkoreanske myndighetene kapitulere og akseptere mathjelp fra Forente nasjoner.
I 1992 da Kim Il Sungs helse begynte å svekkes, begynte Kim Jong-il langsomt å ta over flere statsoppgaver og etter at Sung døde av hjerteanfall i 1994 ble det erklært 3 år med landesorg før Kim Jong Il offisielt ble annonsert som statens nye leder. Da økonomien fortsatte å møte problemer instituerte Kim Jong Il en politikk kalt for songun, «militæret først», som gikk parallelt med hans fars juche. Det har vært spekulert om denne politikken ble benyttet som en strategi for å styrke militæret samtidig som det skulle forhindre kuppforsøk. Restriksjonene på utreise ble gjort vanskeligere og sikkerhetsapparatet ble forsterket. I slutten av 1990-årene begynte Nord-Korea forsøk på å normalisere forholdene til Vesten og innledet forhandlinger om nedrustning med amerikanske myndigheter i bytte for mathjelp og økonomisk støtte. I slutten av 1990-årene da Sør-Korea hadde overgått til et liberalt demokrati, innledet Sør-Korea utvidete fredelige kontakter med sin nordlige nabo.
=== Tidlig på 2000-tallet ===
På begynnelsen av 2000-tallet hadde den verste hungersnøden lagt seg, men Nord-Korea var fortsatt tungt avhengig av utenlandsk hjelp for sin matforsyning. I januar 2002 betegnet den amerikanske president George W. Bush landet som «Ondskapens akse» og «tyranniets utpost». Nord-Korea hadde kontakt på høyeste nivå med USAs utenriksminister Madeleine Albright, som besøkte Pyongyang i 2000, men de to landene hadde ingen formelle diplomatiske forbindelser. Ved 2006 sto det rundt beregnet 37 000 amerikanske soldater i Sør-Korea, skjønt ved juni 2009 var dette antallet senket til rundt 30 000. Kim Jong-il uttalte privat at han aksepterte amerikanske soldater på halvøya, selv etter en mulig gjenforening. Offentlig krevde derimot Nord-Korea at alle amerikanske soldater ble fjernet fra Sør-Korea.Den 13. juni 2009 ble det rapportert at som svar på nye sanksjoner fra Forente nasjoner, erklærte Nord-Korea at landet ville fortsette med sitt program for urananrikning. Det markerte den første gangen hvor Nord-Korea offentlig bekreftet at landet hadde et slikt program. I august 2009 møtte tidligere amerikanske president Bill Clinton den nordkoreanske lederen Kim Jong-il for å sikre løslatelsen av to amerikanske journalister som hadde blitt fengselet for å ha tatt seg ulovlig inn i landet. Den daværende amerikanske presidenten Barack Obamas posisjon angående Nord-Korea var å verge seg mot å inngå avtaler med landet grunnet landets kjernefysiske våpen, en politikk kalt for «strategisk tålmodighet».Den 23. november 2010 avfyrte Nord-Korea uprovosert rundt 170 runder med artilleri mot øya Yeonpyeong og omliggende vann. Rundt 90 traff øya og drepte to soldater og to sivile på sørkoreansk side. 15 soldater og minst tre sivile ble skadet. Sørkoreanske styrker gjengjeldte med 80 beskytninger, men resultatet er uklart. Nordkoreanske nyhetsmedier hevdet at de nordkoreanske handlingene, beskrevet som «et raskt og mektig fysisk angrep», var et svar på påstått sørkoreansk provokasjon ved at Sør-Korea holdt artilleriøvelser i bestridt farvann sør for øya.Den 23. desember 2011 døde «kjære leder» Kim Jong-il fra antatt hjerteslag. Hans død ble annonsert på det statlige fjernsynet. Ingen dødsårsak ble oppgitt, men Kim skal ha lidd i senere år fra diabetes og hjertesykdommer. Hans yngste sønn Kim Jong-un ble hans etterfølger. Samtidig ble sørkoreanske og amerikanske styrker satt i høyeste beredskap, og internasjonale politikere uttalte at Kims død etterlot mye usikkerhet om Nord-Koreas framtid.
== Administrativ inndeling ==
Nord-Koreas administrative enheterLandet er delt inn i 9 provinser og 2 kommuner:
== Politikk og administrasjon ==
Nord-Korea forfekter nasjonal, kulturell og økonomisk uavhengighet, og at partiet og samfunnet må settes framfor individet. Landet er et totalitært diktatur, eller «arvelig diktatur», med et lukket styresett. Landets «evige president» er fortsatt offisielt Kim Il-sung, som døde i 1994. Lederen for Koreas arbeiderparti er landets reelle leder, og Nord-Korea er et familiedynasti hvor denne makten går gjennom arv. Ifølge de fundamentale prinsippene til partiet må partiet til enhver tid ledes av et medlem av «Paektu-blodslinjen» (oppkalt etter Paektufjellet, hvor Kim Jong-il ifølge propaganda ble født), og dvs Kim-familien. Kim Jong-il, som døde i 2011, er partiets «evige generalsekretær». Kim Jong-un er førstesekretær i partiet i dag, og innehar de politiske funksjonene hans far og bestefar hadde i sin levetid.
Nord-Korea fungerer som en meget sentralisert stat som i realiteten er en ettpartistat. I henhold til dens konstitusjon for 2009 er Nord-Korea en «revolusjonær sosialiststat ledet i sine aktiviteter av doktrinene Juche («selvhjulpen») og Songun («militæret først»)». Koreas arbeiderparti (KWP) har et beregnet antall medlemmer på 3 000 000 og dominerer alle aspekter av nordkoreansk politikk. Det eksisterer også to andre partier, Koreas sosialdemokratiske parti og Chondoistiske Chongupartiet som deltar i det KWP-ledete Demokratiske front for gjenforening av fedrelandet, men disse fungerer i realiteten som satellittpartier for KWP. En annen meget innflytelsesrik struktur er det uavhengige Nasjonale forsvarskommisjonen (NDC). Kim Jong-un, fra Kim-familien, leder alle betydelige regjeringsstrukturer: han er førstesekretær i KWP, førsteformann i NDC, og øverstkommanderende for hæren.Den øverste folkeforsamlingen (SPA), enkammer-parlamentet i Nord-Korea, er det høyeste organet for statens autoritet og har lovgivende makt. Dets 687 medlemmer blir valgt hvert femte år ved alminnelig stemmerett. Valgoppslutningen er på 99 % i henhold til offisielle kanaler. Stemmeretten inntreffer ved fylte 17 år.Folkeforsamlingens sesjoner er sammenkalt av folkeforsamlingens presidentskap, og dennes president (Kim Yong-nam siden 1998) representerer også staten overfor utenlandske makter. Fullmektige velger formelt presidenten, visepresidenten og medlemmene av presidentskapet og deler i de konstitusjonelt utnevnte aktivitetene til lovgivningsmakten: passlover, etablere innlands- og utenrikspolitikk, utnevnte medlemmer i regjeringen, gjennomgå og godkjenne statens økonomiske plan, og annet. Imidlertid kan ikke SPA selv ta initiativ til noe uavhengig av KWP eller statsorganene. Det er ukjent om det noen gang har kritisert eller korrigert lover som det er forelagt. Valgene er basert på en enkelt liste av KWP-godkjente kandidater som ikke har mot-kandidater. Det stiller bare én kandidat i hver valgkrets, så velgerne har i realiteten ingen kandidater å velge mellom.Utøvende makt er den nordkoreanske regjeringen som er ledet av statsminister Pak Pong-ju. Statsministeren representerer regjeringen og fungerer uavhengig. Hans autoritet strekker seg over to visestatsministre, 30 statsråder, to komitéformenn, regjeringens øverste sekretær, visepresidenten for sentralbanken, direktøren for det sentrale statistikkbyrå, og president for vitenskapsakademiet. Et 31. departement, departementet for folkets bevæpnede styrker, er underlagt jurisdiksjonen til den nasjonale forsvarskommisjonen.
=== Politisk ideologi ===
Se hovedartikkel, JucheIdeologien juche er hjørnesteinen i partiarbeidet og regimets handlinger. Det er sett på som legemliggjøringen av Kim Il-sungs visdom, et uttrykk for hans lederskap, og en ide som gir «et komplett svar på ethvert spørsmål som oppstår i striden for nasjonal frigjøring.» Juche ble erklært i desember 1955 for å framheve en koreansksentrert revolusjon. Dets kjerne og grunnsetning er økonomisk sjølberging, militær selvstendighet, og en uavhengig utenrikspolitikk. Røttene til juche ble dannet fra en kompleks blanding av innenlandske og utenlandske faktorer, inkludert behovet for å styrke personkulten, tilstedeværelsen av prosovjetiske og prokinesiske dissentere, og en gammel tradisjon gjennom århundrer om å hevde selvstendighet overfor utenlandske riker.Juche ble i begynnelsen promotert som en «kreativ anvendelse» av marxist-leninismen, men på midten av 1970-årene ble det beskrevet av statspropagandaen som «den eneste vitenskapelige tanke... og den mest effektive revolusjonære teoretiske struktur som fører til det framtidige kommunistiske samfunn.» Juche erstattet til sist marxist-leninistisk kommunisme av 1980-årene, og i 1992 ble referanser til det sistnevnte utelatt fra konstitusjonen. Konstitusjonen for 2009 avviste kommunismen helt. Nord-Korea blir likevel ofte omtalt som «kommunistisk» i vestlige medier.
Juches konsept om sjølberging har således utviklet seg over tid og av omstendigheter, men det gir fortsatt grunnarbeidet for spartansk strenghet, offervilje og disiplin som partiet krever.En del utenlandske observatører har isteden beskrevet Nord-Koreas politiske system som et kongelige enevelde eller som et «arvelig diktatur».Selv om regimet oftest beskrives som stalinistisk, har andre vurdert dets ideologi som rasistisk fokusert, høyreekstrem nasjonalisme tilsvarende til den i japanske shōwa, eller har trekk som minner om europeisk fascisme. Den fremtredende Nord-Korea-forskeren Brian Reynolds Myers har avvist oppfatningen om at juche er landets ledende ideologi, og ser på det kun som en form for offentlig eksaltasjon (oppløftelse), utelukkende formet for narre utlendinger.
=== Lederne og propaganda ===
Kim Jong-Un er statsminister i Nord-Korea og hans familie har styrt landet siden 1947. Hans farfar Kim Il-Sung ble statsminister i 1947 etter delingen av Korea og med støtte fra Sovjetunionen og Kina. Kim Il-sung sørget for å gjøre Nord-Korea til verdens mest militariserte og lukkede land, og med seg selv som totalitær diktator. Han var inspirert av kinesisk kommunisme og økonomisk planlegging, men arbeidet også for en nasjonal koreansk kommunisme, hvor tanken om selvberging (juche) etter hvert ble den dominerende økonomiske ideologi. Han styrte landet fram til sin død i 1994. Han opprettet en personkultus om seg selv som ligner tilbedelse og så på seg selv som en farsfigur for landet. Han ble kalt «Den store leder» i offisielle sammenhenger, foruten også «den store marskalk», «den store sol», og «menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter». Etter hans død blir han kalt «Nord-Koreas evige president», selv om hans sønn Kim Jong-Il tok over makten etter hans død i 1994.Landets ledere går hardt inn for å hevde både foran sin egen befolkning og resten av verdenssamfunnet at Nord-Korea er et klasseløst samfunn, men i realiteten er det store skiller mellom befolkningen og makteliten. De aller fleste nordkoreanere lever i stor fattigdom og nesten totalt isolert fra omverden. Den nordkoreanske propagandaen var avgjørende for dannelsen og fremmingen av dyrkningen av personligheten sentralisert rundt lederen Kim Il-sung.
Den opphøyde glorifiseringen av landets lederne har eksistert i flere tiår og det finnes mange eksempler i nordkoreansk kultur. Det er ikke offisielt anerkjent av regjeringen, men det er strenge straffer for de som ikke viser riktig respekt for eller kritiserer regimet. Blant annet velger nordkoreanske myndigheter ut deler av ulike religioner og bruker dem til sine formål, mens generelt i landet er alle religioner sterkt begrenset. Eksempel på dette kan sees i beskrivelsen av Kim Il-Sung som en gud og Kim Jong-il som sønn av en gud eller «nasjonens sol». En utbredt oppfatning er at Kim Il-Sung var en «allmektig ånd» som «skapte verden» og at Kim Jong-Il kontrollerte været og utførte mirakler som å kurere blinde og syke.
=== Lovhåndheving og indre sikkerhet ===
Nord-Korea har et system med sivilrett basert på prøyssisk modell og påvirket av japanske tradisjoner og den kommunistiske rettslige teori. Domstolenes prosedyrer er håndtert av lagmannsretten (den høyeste ankedomstol), provinsielle eller særskilte bydomsstoler, folkets domstol og særskilte domstoler. Folkets domstol er den laveste form i systemet og opererer i byene, fylkene og urbane distrikter, mens ulike former for særskilte domstoler håndterer saker knyttet til saker vedrørende militæret, jernbanen og maritimt aktivitet. Dommere er teoretisk valgt av deres respektive lokale folkets rådsforsamlinger, men i praksis blir de utnevnt av partiet. Straff er basert på prinsippet om nullum crimen sine lege («ingen kriminalitet uten en lo»v), men forblir et redskap for politisk kontroll til tross for flere tillegg for å redusere ideologisk påvirkning. Domstolene utfører juridiske prosedyrer knyttet til ikke bare kriminelle og sivile saker, men også til politiske saker. Politiske fanger er sendt til arbeidsleirer mens kriminelle overtredere er sperret inne i et adskilt system.Ministeriet for folkets sikkerhet (MPS) driver de meste av politiarbeidet. Det er en av de mektigste statsinstitusjonene i Nord-Korea og overvåker den nasjonale politistyrken, etterforsker kriminalsaker og håndterer ikke-politiske korreksjonsanlegg. Det håndterer også andre aspekter av innenlandsk sikkerhet som sivil registrering, trafikkontroll, brannvesen og jernbanesikkerhet. Det statlige sikkerhetsdepartement ble skilt ut fra MPS i 1973 for drive innenlandsk og utenlandsk overvåking og etterretning, kontraetterretning og håndtere det politiske politisystemet. Politiske fangeleirer kan være soner for omskolering i kortere tid eller «totale kontrollsoner» for innleggelse på livstid. Interneringsleir 14 i Kaechon, leir 15 i Yodok, og leir 18 i Bukchang er beskrevet i detaljerte vitnemål. Sikkerhetsapparatet er meget omfattende, utøver strek kontroll over boliger, reiser, ansettelse, klesdrakt, mat og familieliv. I januar 2013 kjøpte myndighetene 16 000 videokameraer fra Kina for å kunne overvåke store folkemasser. Overvåkningen følger nøye med på alle telefonkommunikasjoner. MPS, sikkerhetstjenesten og politiet skal etter signende bedrive overvåking i sanntid av tekstbeskjeder, online dataoverføringer, overvåke telefonsamtaler og automatisk transkribere arkiverte samtaler. Denne overvåkingen er rapportert til å ha muligheten til å triangulere telefonabonnentens nøyaktige posisjon, mens militær etterretning overvåker telefon og radiotrafikk så lang som 140 km sør for den demilitariserte sone.
=== Utenrikspolitikk ===
I begynnelsen hadde Nord-Korea kun diplomatiske forbindelser med andre kommunistiske land. I 1960- og 1970-årene søkte landet en uavhengig utenrikspolitikk, etablerte forbindelser med mange utviklingsland, og ble medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. På slutten av 1980-årene og 1990-årene havnet landets utenrikspolitikk i uro ved sammenbruddet til den sovjetiske blokken. Under landets påfølgende økonomiske krise måtte rundt 30 prosent av dets ambassader stenge. På samme tid forsøkte Nord-Korea å knytte forbindelser med velstående kapitalistiske land. Per 2012 hadde landet diplomatiske forbindelser, mer eller mindre, med 162 land, inkludert Den europeiske union og den palestinske selvstyremyndigheten, og hadde ambassader i 42 land. Nord-Korea fortsatte å ha sterke bånd til sine sosialistiske allierte i sørøstlige Asia som Vietnam og Laos, foruten også Kambodsja. De fleste utenlandske ambassader i Nord-Korea er lokalisert i Beijing i Kina framfor i Pyongyang. Nord-Korea begynte å opprette en grensemur bestående av betong og piggtråd langs sin grense mot Kina i 2007, og den koreanske demilitariserte sone mot Sør-Korea er den mest befestede grense i verden.Som et resultat av det nordkoreanske kjernefysiske programmet, ble samtaler mellom seks parter etablert for å finne en fredelig løsning på den voksende spenningen mellom de to koreanske regjeringene, Russland, Kina, Japan og USA. Nord-Korea var tidligere utpekt som stat å støtte terrorisme, grunnet landets involvering i Rangoon-bombingen, som var et forsøk på å myrde den sørkoreanske president Chun Doo-hwan, og det koreanske passasjerflyet i 1987 som eksploderte ved en bombe om bord. Den 11. oktober 2008 ble Nord-Korea fjernet fra listen over land som aktivt støttet terrorisme etter at Pyongyang ble enig om å samarbeide om saker knyttet til dets kjernefysiske program. Kidnappingen av tretten japanske borgere av nordkoreanske agenter i 1970- og 1980-årene var en betydelig sak i landets utenrikspolitikk.
Forholdet til Sør-Korea er kjernen i nordkoreansk utenrikspolitikk og har hatt tallrike endringer i de siste tiårene. I 1972 ble de to koreanske statene enig om i prinsippet å søke gjenforening gjennom fredelig midler og uten andre statsmakters innblanding. Til tross for dette har forholdet mellom dem vært svært kjølig helt fram til tidlig i 1990-årene, men unntaket av en kort periode tidlig i 1980-årene da Nord-Korea ga hjelp til flomrammede på andre siden av grensen og de to landene organiserte en gjenforening av 92 adskilte familier. «Solskinnspolitikken» innstiftet av den sørkoreanske presidenten Kim Dae Jung i 1998 var et vannskille i forholdet over grensen. Denne politikken oppmuntret andre land å engasjere seg med Nord-Korea, noe som gjorde det mulig for Pyongyang å normalisere forholdene til en rekke europeiske nasjoner og bidro til å etablere felles økonomiske prosjekter i sør og nord. Kulminasjon i solskinnspolitikken var toppmøtene i 2000 da Kim Dae Jung besøkte Kim Jong-il i Pyongyang. Den 4. oktober 2007 signerte den sørkoreanske president Roh Moo-Hyun og Kim Jong-il en fredsavtale på åtte punkter.Forholdene forverret seg igjen på slutten av 2000-tallet og i 2010 la den sørkoreanske president Lee Myung-bak seg på en langt mer strengere politisk holdning og holdt tilbake hjelpeforsyninger inntil Nord-Korea kom med innrømmelser angående sitt kjernefysiske program. Lee Myung-bak kom med en trepunktsplan for nasjonal gjenforening og hvor det ble krevd at alle atomprogrammer måtte avvikles, innlede samarbeid for å utvikle Nord-Korea økonomisk samt skape noen felles institusjoner med sikte på nasjonal gjenforening. Nord-Korea svarte med å avslutte alle tidligere avtaler. Landet benyttet også ballistiske missiler og plassert sitt militærapparat i full krigsberedskap etter at Sør-Korea, Japan og USA truet med å avskjære utskytningen av en nordkoreansk bærerakett av typen Unha-2. De neste få årene var preget av en rekke fiendtligheter, inkludert en påstått nordkoreansk delaktighet i å senke det sørkoreanske krigsskipet «Cheonan», noe som gjensidig avsluttet begges diplomatiske forbindelser, et nordkoreansk artilleriangrep mot øya Yeonpyeong, og en internasjonal krise som involverte trusler om utveksling av kjernefysisk teknologi.
=== Nord-Korea og Norge ===
Det ble opprettet diplomatiske forbindelser mellom Norge og Nord-Korea i 22. juni 1973. Norges ambassade i Seoul (Sør-Korea) har vært sideakkreditert til Nord-Korea siden 2004. Det vil si at ambassadøren i Seoul også er gitt fullmakt til å ivareta Norges interesser i Nord-Korea, selv om han ikke har sin bopel der. Nord-Koreas ambassade i Oslo ble nedlagt i 1992 av sparehensyn, men Nord-Korea er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm.
Nord-Korea opplevde i 1990-årene en sultkatastrofe som tok livet av minst 1 million mennesker (om lag 5 % av befolkningen), og sendte enda flere ut i ekstrem fattigdom. I 2011 er den norske humanitære bistanden til Nord-Korea på 15 millioner NOK, fordelt på Verdens matvareprogram og Røde Kors. Det befinner seg nordmenn i landet som deltar i det humanitære arbeidet. Ambassaden besøker Nord-Korea regelmessig for å følge den generelle politiske og økonomiske situasjonen i landet.Norge har en handelsavtale som ble etablert i 1974 og en tekstilavtale inngått i 1991. Samhandelen mellom Norge og Nord-Korea er ellers bortimot ikke-eksisterende grunnet den vanskelige økonomiske og politiske situasjonen i Nord-Korea. Eventuelt norsk næringslivsengasjement vil være meget begrenset grunnet restriksjoner fra internasjonale sanksjoner.
== Militæret ==
Den koreanske folkearmé (KPA; Chosŏn'gŭl: 조선인민군) er navnet på Nord-Koreas militære organisasjon. Militæret har 1 106 000 aktive og 8 389 000 reservesoldater og paramilitære tropper, noe som gjør den til en av de største militærapparat i verden, Rundt 20 % av menn i alderen 17–54 tjenestegjør i den stående hæren, og rundt én av hver 25 borger er vernepliktig soldat. Den koreanske hæren har fem områder; bakkestyrker, marinestyrker, flyvåpen, spesialoperasjoner, og rakettstyrker. Kommandoen for hæren er både i Den sentrale militære kommisjonen i partiet og i det uavhengige Nasjonale forsvarskommisjonen. Ministeriet for hæren er underlagt sistnevnte.Av alle avdelinger i hæren er bakkestyrkene den største. Den har omtrentlig 1 million menn i personell fordelt på 80 infanteridivisjoner, 30 artilleribrigader, 25 særskilte brigader, 20 mekaniserte brigader, 10 stridsvognbrigader og sju stridsvognregimenter. De er utstyrt med 3 700 stridsvogner, 2 100 pansret personellkjøretøy og stormpanservogner, 17 900 artilleriskyts, 11 000 luftvernskanoner og rundt 10 000 portable luftvernsraketter (MANPADS) og panservernmissiler. Annet utstyr er 1 600 fly i flyvåpenet og 1 000 skip i marinen. Nord-Korea har den største spesialstyrken og den største ubåtflåte i verden.
Nord-Korea er land med kjernefysiske våpen. Det hele startet i 1993 da Nord-Korea meldte seg ut av Ikkespredningsavtalen. Dets arsenal er begrenset. Ulike beregninger har plassert dets forråd til mindre enn 10 stridshoder med plutonium og 12-27 nukleære våpen tilsvarende om stridshoder med uran betraktes. Utskytning er avhengig av rakettkraft, og Nord-Korea har rundt 1 000 ballistiske missiler med en rekkevidde på opp til 3 000 km. I tillegg til kjernefysiske våpen har Nord-Korea også et stort lager av kjemiske våpen som utgjør mellom 2 500 til 5 000 tonn, og muligens også biologiske våpen.På grunn av landets kjernefysiske og utskytningsprøver, har Nord-Korea blitt underlagt straffebestemmelser av Forente nasjoners sikkerhetsråd (beslutning 1695 av juli 2006, 1718 av oktober 2006, 1874 av juni 2009, og 2087 av januar 2013). Nord-Korea og USA signerte i 1994 en avtale der regimet i Pyongyang gikk med på å fryse og demontere sitt atomvåpenprogram, i bytte mot internasjonal hjelp til å bygge opp atomreaktorer for elektrisk kraft. I 1998 sendte Nord-Korea en rakett 2000 kilometer over Japan og ned i Stillehavet. USA forhandlet frem en ny avtale om økonomisk hjelp til bygging av atomkraftverk, mot at Nord-Korea legger ned atomprogrammet. Siden atomkraftverk-hjelpen etter 2 år ikke hadde kommet, og USAs president George W. Bush avsluttet all kontakt i form av vanlige relasjoner, gjenopptok Nord-Korea atomprogrammet.Militær strategi er utformet for å plassere agenter som kan utføre sabotasje bak fiendens linjer i krigstid. Imidlertid har militæret en rekke begrensninger, blant annet umoderne utstyr, manglende drivstofflagre og mangel på digitale kommandosentraler. For å kompensere for disse manglene har den nordkoreanske hæren tatt i bruk en rekke asymmetriske krigsteknologier som lasere for å blinde personell, blokkering av GPS, dvergubåter og menneskelige torpedoer, maling med stealthteknologi, elektromagnetiske pulsbomber, og enheter for bedrive cyberkrig. Nord-Korea har også forsøkt å forstyrre sørkoreanske militærsatellitter.Mye av utstyret er framstilt og produsert av innenlandsk militærindustri. Våpen er framstilt i grovt regnet 1 800 undergrunnsfabrikker spredt over hele Nord-Korea, men de fleste av dem er lokalisert i provinsen Chagang. Militærindustrien er i stand til å framstille en rekke våpen, fra individuelle, til artilleri, pansrete kjøretøyer, stridsvogner, missiler, helikoptre, ubåter, landgangsfartøyer, og muligens jetfly. I henhold til offisiell nordkoreansk media utgjør de militære utgiftene for 2010 til 15,8 prosent av statsbudsjettet.
== Økonomi ==
Landets økonomi fungerer via Nord-Koreas sentralbank og utsteder nordkoreansk myntenhet og valuta won. Nord-Korea har en industrialisert, meget sentralisert økonomi med høy prioritet på selvforsyning og uavhengighet. Nord-Korea og Cuba er de eneste to statene med en bortimot fullstendig regjeringsstyrt og statseid økonomi. Komiteen for sentralplanlegging forbereder, overvåker og gjennomfører økonomiske planer, mens et generalbyrå for provinsindustrien i hver region er ansvarlig for håndteringen av lokal fabrikasjon, produksjon, ressurshåndtering og salg.Nord-Koreas isolasjonspolitikk betyr at all internasjonal handel er meget begrenset. Landet vedtok en lov i 1984 som tillot utenlandsk investering via prosjektsamarbeide, men klarte ikke å tiltrekke seg noen betydelige investeringer. I 1991 etablerte landet Rasons spesielle økonomiske sone i ytterligere et forsøk på å tiltrekke seg utenlandsk investering fra Kina og Russland. Rason ligger helt nord i landet og grenser strategisk til både Kina og Russland. Kinesiske og russiske selskaper har kjøpt rettighetene for å benytte havneanleggene i Rason. Kinesiske investorer har utbedret veinettet fra Rason til Kina, og russiske jernbanearbeidere har utbedret jernbanen fra Rason til Russland fra hvor den fortsetter inn i Den transsibirske jernbanen.Fram til 1998 utga Forente nasjoner tabeller med HDI (Indeks for menneskelig utvikling) og GDP (Bruttonasjonalprodukt per innbygger) for Nord-Korea som sto ved en mellomnivå for menneskelig utvikling ved 0,766 (rangert til 75.-plass) og bruttonasjonalprodukt per innbygger av 4 058 dollar. Gjennomsnittlig lønn var på rundt 47 dollar i måneden i 2004. Gjennomsnittlig offisiell lønn i 2011 tilsvarer 2 dollar i måneden mens den faktisk månedlige inntekten synes å være rundt 15 dollar ettersom de fleste nordkoreanere tjener penger i ulovlig småhandel: forretning, jordbruk og håndverk. Den illegale økonomien er dominert av kvinner ettersom menn må gå på offisielle jobber selv om de fleste fabrikker ikke fungerer. Det er beregnet at tidlig på 2000-tallet fikk en gjennomsnittlig nordkoreansk familie rundt 80 % av sine inntekter fra småhandel og småindustri som er lovlig i vanlig markedsøkonomi, men ulovlig i Nord-Korea.Til tross for betydelige økonomiske problemer økte livskvaliteten og lønningene jevnlig i 2007. Småforhandlere, kjent som janmadang, eksisterer over hele landet og skaffer befolkningen importerte matvarer og handelsvarer fra kosmetikk til motorsykler i bytte for penger. I 2009 nedskrev regjeringen en valutaverdien i den hensikt å hindre det frie markedet over hele landet, men forsøket feilet ettersom inflasjonen skjøt i været, og til sist førte til at forbudet mot fri markedshandel ble fjernet.Matrasjoner, boligbygging, helsevesen, og utdannelse er tilbudt av staten uten kostnader, og betaling av skatt har vært avskaffet siden 1. april 1974. For å øke produksjonen i jordbruket og industrien har regjeringen siden 1960-årene innført en rekke håndteringssystemer som Taean arbeidssystem. På 2000-tallet, etter gjenvinningen i 1999, var Nord-Koreas vekst i bruttonasjonalprodukt langsom, men gradvis fram til 2005. Mellom 2006 og 2011 hadde de fleste årene negativ vekst. I 2012 publiserte Sør-Koreas sentralbank følgende beregning av Nord-Koreas vekst i bruttonasjonalprodukt:
I henhold til beregninger fra 2002 er den dominerende sektoren i nordkoreansk økonomi industrien (43,1 %), fulgt av tjenestesektoren (33,6 %) og jordbruk (23,3 %). I 2004 var det beregnet at jordbruket ansatte 37 % av arbeidsstyrken mens industrien og tjenestesektoren ansatte de gjenværende 63 %. Den viktigste industrien er militærprodukter, maskinvare, elektrisk kraft, kjemikaler, gruvedrift, metallurgi, tekstiler, levnetsmiddelindustri, og turisme. Jernmalm og kullproduksjon er blant de få sektorene hvor Nord-Korea gjør det betydeligere bedre enn sin nabo i sør – DPRK produserer rundt 10 ganger større mengder av hver ressurs. I jordbrukssektoren er potetproduksjonen i Nord-Korea en betydelig aktivitet som gir en viss grad av matsikkerhet for landet.
Rismarkene gir rundt 2,8 tonn per hektar, rundt halvparten av hva de fleste andre land produserer, hovedsakelig grunnet forvitring av jorda, mangel på gjødsel, og begrenset mekanisering. I 2005 ble Nord-Korea beregnet av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) til en 10.-plass i produksjon av fersk frukt og beregnet til 19.-plass i produksjon av epler. Landet har betydelig med naturressurser og er verdens 18. største produsent av jern og sink, har 22. største kullreserver i verden. Det er også den 15. største produsent av flusspat og 12. største produsent av kobber og salt i Asia. Andre betydelig naturressurser i produksjon er bly, wolfram, grafitt, magnesitt (magnesiumkarbonat), gull, svovelkis, og vannkraft.
=== Privathandel og småindustri ===
I 1991 begynte Nord-Korea å eksperimentere med privatkapitalisme i Rajin-Sonbongs økonomiske sone, og i 2002 ble også Kaesong industriregion igangsatt. Et lite antall av andre områder har også blitt utskilt som spesielt administrative regioner.
Et lite antall av kapitalistiske elementer sprer seg gradvis fra prøveområdene, inkludert et antall reklameskilter langs enkelte motorveier. Besøkende i Nord-Korea i 2010-årene har rapportert at et antall landbruksmarkeder har økt i Kaesong og Pyongyang, foruten også langs grensen til Kina, og omgår systemet matrasjonering. I tillegg til matvarehjelp er det rapportert at Kina skaffer beregnet 80 % til 90 % av Nord-Koreas olje til «vennlige priser» som er langt under verdens markedspris.Nord-Korea har også en tegnefilmindustri som underentreprise av arbeid fra sørkoreanske animasjonsselskap.
=== Internasjonal handel ===
Kina og Sør-Korea er de to største handelspartnerne til Nord-Korea. Kina er landets nærmeste økonomiske partner og utgjorde rundt 70 % av all handel til i utlandet i 2011. Kinesisk statistikk for 2013 indikerer at nordkoreansk eksport til Kina var nær 3 milliarder dollar, med import til nær 3,6 milliarder dollar. Handel med Sør-Korea har gått ned etter at Lee Myung-bak ble valgt til sørkoreansk president i 2008, som bevisst reduserte handelen for å legge press på Nord-Korea i kjernefysiske spørsmål. Handelen med Sør-Korea falt fra 1,8 milliarder dollar til 1,1 milliarder dollar mellom 2007 og 2013, det mest av det gjenværende er gjennom Kaesong industriregion.I 2000 ble Senteret for studiet av kapitalistsystemet etablert. I økende grad har forretning med utenlandske partnere blitt opprettet siden 2002. Pyongyangs forretningsskole ble etablert ved hjelp av regjeringen i Sveits for å hjelpe med å undervise studentene bedriftsledelse og driftsøkonomi. Europeiske investorer har arbeidet sammen med Nord-Korea i et prosjekt å utvikle nordkoreanske frilans dataprogrammere.Det russiske energiselskapet Gazprom har et prosjekt for rørledning til Sør-Korea gjennom Pyongyang som kostnadsberegnet til 2,5 milliarder dollar. Utbytte som genereres fra Gazprom har til hensikt å skaffe Nord-Korea 100 millioner dollar i året i avgifter.
=== Turisme ===
Turisme i Nord-Korea er organisert av det statseide selskapet Korea International Travel Company. Alle turister og besøkende er påkrevd å ha en eller flere guider som vanligvis snakker turistens innfødte språk. Mens turisme har økt i løpet av de siste årene, er antallet turister fra land i Vesten svært lavt.De fleste turister kommer fra Kina, Russland og Japan. For borgere i Sør-Korea er det bortimot umulig å få visum til Nord-Korea; de kan kun få tilgang via særskilte turistområder avsatt for sørkoreanere, slik som Kaesong. Borgere fra USA er også underlagt visarestriksjoner og tillatt å besøke landet under de årlige Arirangfestvalene. Disse restriksjonene ble lempet på i januar 2010. Færre enn 2 500 amerikanere har besøkt Nord-Korea siden 1953.I området til Kumgangfjellet har selskapet Hyundai etablert og driver et særskilt turistområde. Reiser til dette området er mulig for borgere fra Sør-Korea og USA, men kun i organiserte grupper fra Sør-Korea. En særskilt administrativ region, Kumgangs turistregion, eksisterer for denne hensikten. Reiser til regionen ble imidlertid avbrutt etter at en sørkoreansk kvinne som hadde vandret inn i en kontrollert militærsone ble skutt av grensevakter i slutten av 2008. Da nye reiser ikke var gjenopptatt ved mai 2010 annonserte Nord-Korea at landet ville konfiskere sørkoreanske eiendommer i regionen.
== Samfunnet ==
=== Menneskerettigheter ===
En FN-kommisjonen opprettet i 2013 for å avklare Nord-Koreas brudd på menneskerettighetene la en rapport fram i 2014 som konstaterer at landet har begått grove brudd på disse rettighetene og som forbrytelser mot menneskeheten er de sammenlignbare med de som ble begått av nazistene under den andre verdenskrig. Kommisjonens rapport er basert på nordkoreanske flyktninger sine historier, og den grusomme situasjonen i straffeleirene kommer fram. Vitner forteller om tortur, henrettelser, seksuelle overgrep, innskrenkninger på matrasjoner og ekstrem politisk undertrykking. Kvinner blir voldtatt av leirledelsen, og deretter drept for å fjerne alle bevis.En Amnesty-rapport om Nord-Korea hevder landets største fangeleir holder minst 100 000 mennesker, på et område som er større enn Oslo i utstrekning. Mange vet ikke engang hvorfor de sitter der, men trolig blir hele familier sendt til fangeleirer dersom ett familiemedlem er en potensiell trussel mot regimet. De fleste som sitter i fangeleirer er politiske fanger, kristne og andre religiøse, de som har prøvd å rømme, samt nordkoreanere som har hatt kontakt med verden utenfor. Nord-Koreas utenriksdepartement kaller rapporten «løgn og oppspinn som med overlegg er funnet på av fiendtlige styrker».I verden rundt har arbeidsleirene i Nord-Korea vakt liten interesse. Selv om det er kommet mange avsløringer i forskningsrapporter og dokumentarer, har Sør-Korea ventet i nesten et tiår før de kritiserte Nord-Korea for brudd på menneskerettighetene. Dersom man bryter en eller flere regler i Nord-Korea, blir de fleste sendt i arbeidsleirer. Ved hjelp av satellittbilder har man funnet ut hvor i Nord-Korea fangeleirene ligger. Kun i en av leirene, camp 15, kan man slippe ut, ved å jobbe seg fri. Først må man da lære seg noen av Kim Jong-IIs tekster utenat samt følge reglene i leiren.
Dersom man er så heldig å bli sluppet fri, blir man fremdeles overvåket av politiet. Dersom en av fangene klarer å flykte fra leiren, men senere blir tatt blir man drept foran de andre fangene som en lærepenge for å hindre de andre i å gjøre det samme. Fangene lever kun på mais og salt, og jobber 12-15 timer hver dag. De færreste av dem lever lenger enn til de er 50 år. De fleste dør på grunn av feilernæring, under arbeidsulykker og under forhør.Ellers kan her tilføyes at det nordkoreanske justissystemet baserer mye av sin virksomhet på et forholdsvis finmasket nettverk av angivere, som har vært elever ved egne angiverskoler. Ikke sjelden forekommer det at hele, eller deler av, familiestrukturer går i oppløsning, på grunn av en utstrakt angiver og tysteraktivitet rettet mot egne familiemedlemmer og slektninger.
=== Utdannelse ===
Grunnleggende undervisning
Utdannelse i Nord-Korea er obligatorisk fram til videregående skole. Staten skaffer også skoleuniformer uten kostnader fram til tidlig i 1990-årene. Heuristikk (læren om hvordan man best oppnår og lagrer kunnskap) er aktivt benyttet for å utvikle uavhengighet og kreativitet hos elevene. Obligatorisk utdannelse varer i minst elleve år og består av ett år med forskole, fire år med grunnskole og seks med videregående skole. Undervisningens pensum har både et akademisk som et politisk innhold.Nord-Korea er et av de mest lesekyndige land i verden med et gjennomsnittlig grad av lese- og skrivekunnskap på hele 99 %. I henhold til menneskeaktivisten Shin Dong-hyuk blir barn som holdes innesperret i konsentrasjonsleirer også gitt en form for undervisning. Grunnleggende skole kalles for folkets skole, og barn begynner undervisningen når de er seks år gamle. Fra de er ti til de er seksten går de på en vanlig videregående skole, eller en særskilt videregående skole, avhengig av deres spesialiteter.
Høyere undervisning
Høyere utdannelse er ikke obligatorisk i Nord-Korea. Den er sammensatt av to systemer: akademisk høyere utdannelse og høyere utdannelse for fortsatt undervisning. Systemet for akademisk høyere utdannelse omfatter tre former for institusjoner: universiteter, profesjonelle skoler og tekniske skoler. Studenter som studerer for mastergrad og doktorgrad går på universiteter, og tilsvarende for fortsatt høyere utdannelse. De to mest kjente universitetene i Nord-Korea er Kim Il-sung-universitetet og Pyongyang vitenskapelige og teknologiske universitet, begge i Pyongyang. Det førstnevnte, opprettet i oktober 1946, er en eliteinstitusjon som har 16 000 hel og deltidsstudenter i henhold til 1990-årene, og er i henhold til en observatør, «pinakkelen i det nordkoreanske utdannelse og sosiale systemet». Det finnes også et tredje universitetet kalt for Kim Chaek tekniske universitet som spesialiserer seg på informasjonsteknologi og kjernefysisk forskning.
=== Helse ===
Nord-Korea har en nasjonal medisinsk tjeneste og system for helseforsikring som er tilgjengelig for alle. I 2001 brukte Nord-Korea 3 % av sitt bruttonasjonalprodukt på helsebehandling. I begynnelsen av 1950-årene la landet stor vekt på medisin og helse, og mellom 1955 og 1986 vokste antallet sykehus fra 285 til 2 401, og antallet klinikker fra 1 020 til 5 644. Det er sykehus knyttet til fabrikker og gruver. Siden 1979 har det blitt lagt mer vekt på tradisjonell koreansk medisin basert på behandling med urtemedisin og akupunktur. Et nasjonalt telemedisinsk nettverk ble opprettet i 2010. Det knytter Kim Man Yu-sykehuset i Pyongyang med ti andre medisinske fasiliteter i provinsene.Nord-Koreas helsesystem har derimot vært i bratt nedgang siden 1990-årene grunnet naturkatastrofer, økonomiske problemer, og mangel på mat og energi. I 2001 manglet mange sykehus og klinikker vesentlige medisiner, utstyr, rent vann og elektrisitet.Bortimot hele befolkningen har tilgang til vann og sanering, men det er ikke alltid vann som kan drikkes. Smittsomme sykdommer som tuberkulose, malaria og gulsott er betraktet som endemisk for landet. Tuberkulose er vanligste dødsårsak i Nord-Korea. Forventet levealder i Nord-Korea er 70 år (i 2012), ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO), det samme som det var i 1990.Helsesystemet har blitt et kontroversielt emne for Verdens helseorganisasjon, som har beskrevet det som «misunnelsesverdig for utviklingslandene» samtidig som det anerkjente at «utfordringer gjenstår, inkludert dårlig infrastruktur, mangel på utstyr, feilernæring, og mangel på medisiner». Amnesty International hevder at det lider av sykehus som bare delvis fungerer og «mangler det meste av medisiner og utstyr», dårlig hygiene og epidemier, at amputasjoner ble utført uten bedøvelse, og at leger ble bestukket med penger, sigaretter og alkohol for å gi pasienter behandling. Angående dette har BBCs Imogen Foulkes sagt at et antall byråer i FN har hjelpeprogrammer i Nord-Korea og er antatt å være tilbakeholdne med åpen å kritisere landet i frykt for det vil skade deres arbeid der.
=== Hungersnød ===
I 1990-årene sto Nord-Korea overfor et betydelige økonomiske sammenbrudd, inkludert en rekke av naturkatastrofer, økonomisk vanstyre og alvorlig mangel på ressurser etter sammenbruddet av den kommunistiske Østblokken. Sammenlagt medførte dette til mangel på grunnleggende matvarer som korn på mer enn 1 million tonn fra hva landet trengte for landets innbyggere i henhold til internasjonal akseptert minimum kosthold. Innenlands ble den nordkoreanske sulten kalt for «den besværlige marsjen» etter at mellom 300 000 og 800 000 av innbyggerne døde årlig i løpet av en treårig hungersnød, og hvor de verste året var i 1997. Dødsfallene var mest sannsynlig knyttet til sykdommer forsaket av sult som pneumoni, tuberkulose og diaré framfor sulten i seg selv.I begynnelsen av 1997 begynte USA å frakte matvarehjelp med skip til Nord-Korea via Forente nasjoners Verdens matvareprogram (WFP) for å bekjempe sultkatastrofen. Antallet skipslaster toppet seg i 1999 med bortimot 700 000 tonn, noe som gjorde USA til den største utenlandske bidragsyteren av nødhjelp til landet. Under Bush-administrasjonen ble hjelpen drastisk redusert år for år fra 350 000 tonn i 2001 til 40 000 tonn i 2004. Jordbruksproduksjonen hadde økt fra rundt 2,7 millioner tonn i 1997 til 4,2 millioner tonn i 2004.I 2006 rapporterte Amnesty International at en undersøkelse av den nasjonale ernæringstilstanden som ble gjennomført av den nordkoreanske regjeringen, Verdens matvareprogram, og UNICEF, avdekket at 7 % av barna var alvorlig underernært; 37 % var kronisk underernært; 23,4 % var undervektig; og en av tre mødre var underernært og anemiske som resultat av langvarig hungersnød. Inflasjonen som ble forsaket av en del av de økonomiske reformene i 2002, inkludert politikken Songun («Militæret først»), som er blitt sitert som årsaken for de økte prisene på grunnleggende matvarer. I 2013 ble det rapportert hungersnød i deler av Nord-Korea, og drev enkelte til kannibalisme. Det er eksempelvis hevdet at en mann gravde opp liket av sitt barnebarn for å spise det og en annen som kokte sitt barn og spiste kjøttet. En annen mann skal etter sigende ha blitt henrettet etter å ha myrdet sine to barn for å få noe å spise. Imidlertid har Verdens matvareprogram rapportert feilernæring og matmangel, men ikke sult.
=== Media ===
Media i Nord-Korea er blant de mest strengeste kontrollerte av myndighetene i verden. Den nordkoreanske lovgivningen støtter formelt trykk- og ytringsfrihet, men myndighetene forbyr utøvelsen av disse rettighetene. I en rapport fra 2013 har organisasjonen Reportere uten grenser rangert trykkefriheten i Nord-Korea til 177.-plass av 178; kun over Eritrea. Kun nyheter som favoriserer regimet er tillatt, mens nyheter som dekker de økonomiske og politiske problemene i landet, og utenlandsk kritikk av myndighetene, er ikke tillatt. Media opprettholder personkulten til Kim Jong-un, og rapporterer jevnlig om hans daglige aktiviteter. Den fremste nyhetsformidleren i Nord-Korea er Korean Central News Agency, Det sentrale koreanske nyhetsbyrået.
En omfattende prosess går forut alt som går ut i innenlandsk media. Det er streng sensur på alt som skal trykkes i avisen eller fortelles i nyhetene, og den må blant annet gjennom seks sensurstasjoner for å få godkjent hva som skrives. Blant annet er det ikke lov å snakke kritisk om landets ledere, myndigheter, økonomi eller militær. Derimot er det populært å snakke nedsettende om USA, Japan eller Sør-Korea, om store gaver til statsministeren fra utlandet, og glorifiseringen av landets ledere. Mediene beskriver lander som et paradis på jord, og sprer propaganda om landet, utlandet og de store lederne.Nord-Korea har 12 hovedaviser og 20 betydelige periodiske, alle av varierende utgivelsestakt og alle utgitt i Pyongyang. Blant de fremste avisene er Rodong Sinmun, Joson Inmingun, Minju Choson, og Rodongja Sinmum. Det er ikke kjent at noen form for privat presse eksisterer. I januar 2012 åpnet det amerikansk nyhetsbyrå Associated Press et kontor i Pyongyang for å dekke nyheter innenfor Nord-Korea.En undersøkelse bestilt av det amerikanske utenriksdepartementet viser at, til tross for meget strenge reguleringer og harde straffer, har nordkoreanere, særlig eliten, økende tilgang til nyheter og annen media utenfor den statskontrollerte nordkoreanske media. Mens tilgang til internett er strengt kontrollert, er det stadig flere som hører på radio og ser på DVD, og motta fjernsynssendinger fra nabostatene er også mulig i grenseområdene. En sørkoreansk professor hevdet at spredningen av billige, kinesiskbygde, portable TV-er med EVD-spillere (en optisk disk tilsvarende DVD), gjør det langt vanskeligere for de nordkoreanske myndighetene å slå ned på at innbyggerne ser på sørkoreanske videoer. Det motsatte er det nordkoreanske nettstedet Uriminzokkiri (med server i Kina) som jevnlig utgir statlig propaganda og angrep på USA, Sør-Korea, og andre. Det finnes ca 3,9 telefoner eller mobilforbindelser pr. 100 innbyggere i landet.Radio- og TV-apparater som kjøpes i Nord-Korea er forhåndsinnstilte til bare å kunne motta de statlige frekvensene. Apparatene er forseglet med en etikett som skal forhindre tukling med utstyret. Å manipulere slik at man kan motta radio- eller tv-sendinger fra utlandet er streng straffbart. 22 timer i døgnet sender den nordkoreanske statskringkastingen nasjonale radioprogrammer supplert med lokale sendinger. På offentlige plasser og i fabrikker er det installert høyttalere som kringkaster de statlige radiosendingene.Nord-Korea har internett, men kun en egen, lukket nettversjon. Kun et fåtall av innbyggerne som har PC har tilgang. Internettet er i praksis et intranett kalt Kwangmyong som er satt opp av myndighetene. Noen få hundre statsansatte personer har tilgang til å arbeide opp mot den. Myndighetene overvåker nøye hvilke nettsider de er inne på.
== Kultur og kunst ==
Nord-Korea deler sin tradisjonelle kultur med Sør-Korea, men de to landene har utviklet adskilt samtidige kulturformer siden halvøya ble delt i 1945. Historisk, mens kulturen i Korea har blitt påvirket av nabolandet Kina, har det uansett greid å utvikle en egenartet og særskilt kulturell identitet.All litteratur og andre kunstarter er strengt statskontrollert, hovedsakelig gjennom Departementet propaganda og agitasjon eller Kultur og kunstdepartementet til Sentralkomiteen til KWP. Film er også et betydningsfullt kunstnerisk medium i Nord-Korea og Kim Jong Ils manifest Kino og regi (1987) er grunnlaget for nasjonens filmprodusenter.Koreansk kultur kom under angrep i løpet av Japans herredømme fra 1910 til 1945. Japan tvang igjennom en kulturell assimileringspolitikk. Under japanerne ble koreanerne nødt til å lære og snakke japansk, benytte det japanske navnsystemet og tilbe shintōismen. De ble forbudt å snakke eller skrive på koreansk i skolene, forretningslivet eller på offentlige steder. I tillegg endret eller ødela japanerne ulike koreanske monumenter, inkludert Gyeongbokgungpalasset og dokumenter som framstilte japanere i et negativt lys.
En populær hendelse i Nord-Korea er massegymnastikk. Det nyeste og største ble kalt for Arirang. Det ble utført seks kvelder i uken for to måneder, og involverte over 100 000 deltakere. Tilskuere til denne hendelsen i nyere tid har rapportert at antivestlige stemninger har blitt nedtont sammenlignet med tidligere framføringer. Massegymnastikken involverer framføringer av dans, gymnastikk, turn og koreografiske rutiner som feirer historien til Nord-Korea og Arbeidernes kommunistpartis revolusjon. Framføringene blir holdt i Pyongyang ved ulike steder, avhengig av framføringenes omfatning og størrelse for det særskilte året. Det særskilte stedet er Rungrado 1. mai stadion, som er den største stadium i verden med plass til 150 000 mennesker. I tillegg ble Kim Chaeks folkets stadium bygget for framføringer ved 40°41'0"N 129°11'47"E.
Nord-Korea benytter kunstnere for å produsere kunst for eksport ved Mansudae kunststudio i Pyongyang. Over 1000 kunstnere er ansatt. Produktene er akvareller, tusjtegninger, postere, mosaikker, og broderier. Den foretrukne og kanskje eneste kunststilen som er akseptabel er "sosialistisk realisme" hvor Nord-Korea framstilles som velstående og framgangsrikt og dens innbyggere som lykkelige og entusiastiske. Tradisjonell koreansk formgivning og temaer er tilstede hovedsakelig i broderier. Den kunstneriske og tekniske kvaliteten til disse kunstproduktene er meget høy, men med unntak av svært rike sørkoreanske samlere, er det et begrenset marked grunnet offentlig smak og at andre stater og samlere er avholdende med å støtte regimet finansielt.I juli 2004 ble Goguryeo-gravene det første stedet i landet som ble en del av UNESCOs liste over verdensarven.I februar 2008 ble New York Philharmonic det første amerikanske orkester som spilte i Nord-Korea, skjønt kun for et «invitert publikum». Konsert på sendt på nasjonalt fjernsyn. Det kristne rockebandet Casting Crowns spilte ved det årlige Spring Friendship Arts Festival i april 2007 som ble holdt i Pyongyang.
== Sport ==
Det er femten fotballklubber som konkurrerer i DPR Korea League, Nord-Koreas øverste fotballdivisjon, og som kan tevle for det nasjonale mesterskapet. Det nasjonale fotballaget for menn, Chollima, konkurrer i den asiatiske fotballkonføderasjonen (AFC) og som per 26. mai 2010 ble rangert til 105.-plass av FIFA. Laget konkurrerte i verdensmesterskapet i fotball i 1966 og 2010.
Nord-Koreas herrelandslag i ishockey rangert til 43.-plass av 49 nasjoner og konkurrerer i tredjedivisjon. Kvinnenes lag er rangert til 21.-plass av 34 nasjoner og kjemper i andre divisjon.
Nord-Korea er også aktiv i basketball med et nasjonal lag som representerer nasjonen i internasjonale konkurranser. I desember 2013 besøkte den amerikanske tidligere profesjonelle basketballspilleren Dennis Rodman Nord-Korea for å hjelpe å trene det nasjonale laget etter at han var blitt venn med president Kim Jong-un i løpet av sitt første besøk i landet i februar 2013.Nord-Korea har deltatt i de olympiske leker siden 1964. Landet debuterte i sommerlekene i 1972 med å ta hjem fem medaljer, inkludert en gullmedalje. Per 2014 har Nord-Korea vunnet en medalje i hvert eneste leker som de har deltatt i. Den internasjonale olympiske komités landkode for Nord-Korea er PRK.
Nord-Korea boikottet Sommer-OL 1988 i sørkoreanske Seoul. I Sommer-OL 2004 i Athen marsjerte Nord-Korea og Sør-Korea inn sammen ved åpnings- og avslutningsseremoniene under et forent flagg, men de konkurrerte adskilt.
Taekwondo er en kampsport som har sin opprinnelse i Korea. I 1950- og 1960-årene ble de moderne reglene standardiserte og Taekwondo ble en offisiell olympisk gren i 2000. Andre koreanske kampsporter er taekkyeon, hapkido, tang soo do, kuk sool won, kumdo og subak.
En populær sportshendelse i Nord-Korea er den årlige Arirangfestivalen, kjent for sine store massedeltagelse som kombinerer gymnastikk, musikk og ulike tablåer ved at hundrevis av mennesker viser fram fargede kort eller fargede papplater, som til sammen danner et gigantisk bilde, ord eller et symbol. Brettspill Yut er et lagspill i Nord-Korea og blir sendt på landets TV-stasjoner.
I oktober 2013 introduserte Kim Jong-un en ny politikk som gjorde det mulig for suksessfulle idrettsfolk å motta luksusleiligheter som anerkjennelse av deres prestasjoner. Belønningen ble gitt til Om Yun-chul, An Kum-ae og Kim Un-guk, som hadde tatt olympiske medaljer ved Sommer-OL 2012.
=== Flagget ===
Nord-Koreas flagg ble tatt i bruk 8. september 1948. Den røde stjernen representerer kommunismen og er gjengitt i flagget på en hvit sirkelformet bakgrunn. Stjernen symboliserer også Det koreanske arbeiderparti.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Goguryeo-gravene
Historiske monumenter og steder i Kaesong
== Se også ==
Nord-Koreas administrative enheter
Liste over Koreas monarker
== Norskspråklig faglitteratur ==
Sun Heidi Sæbø. Kims lek : en diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen. Cappelen Damm, 2015. ISBN 978-82-02-47970-1
Kari Fure, Bjørn A. Wegge og Stig Magne Heitmann. Kims paradis - folkets tragedie : på innsiden av det lukkede Nord-Korea. Lunde forlag, 2014. ISBN 978-82-520-0251-5
Barbara Demick. Mørkets rike : reportasje fra Nord-Korea. Cappelen Damm, 2011. ISBN 978-82-02-33319-5
Guy Delisle. Pyongyang : En tegnet og meget begrenset reise i Nord-Korea. Aschehoug, 2008. ISBN 978-82-03-21111-9
Sverre Lodgaard. Hva skjer i Nord-Korea? Asiatisk stabilitet i fare? Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine.. 20 sider. (Sikkerhetspolitisk bibliotek; nr 2, 2013)
Tor Husby. Nord-Korea uroer naboland Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine.. 23 sider. (Sikkerhetspolitisk bibliotek; nr 9, 2002)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Nord-Korea i FN-sambandets nettsted Globalis.no«38 North», fritt tilgjengelige artikler og analyse av Nord-Korea, fra The Stimson Center (engelsk) | Nord-Koreas riksvåpen ble antatt sammen med nasjonalflagget i grunnlovens §169 i september 1948. Teksten ble endret til gjeldende versjon i 1993. | 9,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oman | 2023-02-04 | Oman | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Oman', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 751'] | Sultanatet Oman (arabisk: سلطنة عُمان, Salṭanat ʻUmān) er et arabisk land på Den arabiske halvøya. Det grenser i nord og nordvest til De forente arabiske emirater, i vest til Saudi-Arabia og i sørvest til Jemen. Landet har kystlinje mot Omanbukta i nordøst og Det arabiske hav i øst og sørøst. Eksklaven Madha er helt omgitt av De forente arabiske emirater mens Musandam ligger ut mot Hormuzstredet og Omanbukta.
Fra slutten av 1600-tallet var Oman et mektig rike som konkurrerte med Portugal og Storbritannia om å dominere Persiabukta og Indiahavet. Da landet var som mektigst på 1800-tallet, strakte Omans kontroll eller innflytelse seg fra Hormuzstredet, over dagens Iran og Pakistan, og så langt sør som til Zanzibar (i dag en del av Tanzania). Etter hvert som landets makt avtok på 1900-tallet, kom Oman under innflytelse av Storbritannia. Historisk sett var hovedstaden Muskat den største handelshavnen i regionen rundt Persiabukta. Muskat var også fremst innenfor handelen i Indiahavet.
Omans offisielle religion er islam.
Landet er et eneveldig monarki. Sultan Qaboos har vært leder av landet siden 1970. Sultan Qaboos var den hersker i Midtøsten som regjerte lengst. Han ble i januar 2020 etterfulgt av Haitham bin Tariq al-Said.
Omans forhold til menneskerettigheter har vært kritisert, blant annet for bruken av tortur.I motsetning til sine ressurssterke naboer har Oman begrensede oljeressurser, på 25.-plass globalt. FNs utviklingsprogram rangerte i 2010 likevel Oman som det land i verden som i løpet av de 40 foregående år hadde utviklet seg mest. Oman er kategorisert som et høyinntektsland og er rangert som det 68. mest fredelige landet i verden i henhold til fredsindeksen.
| Sultanatet Oman (arabisk: سلطنة عُمان, Salṭanat ʻUmān) er et arabisk land på Den arabiske halvøya. Det grenser i nord og nordvest til De forente arabiske emirater, i vest til Saudi-Arabia og i sørvest til Jemen. Landet har kystlinje mot Omanbukta i nordøst og Det arabiske hav i øst og sørøst. Eksklaven Madha er helt omgitt av De forente arabiske emirater mens Musandam ligger ut mot Hormuzstredet og Omanbukta.
Fra slutten av 1600-tallet var Oman et mektig rike som konkurrerte med Portugal og Storbritannia om å dominere Persiabukta og Indiahavet. Da landet var som mektigst på 1800-tallet, strakte Omans kontroll eller innflytelse seg fra Hormuzstredet, over dagens Iran og Pakistan, og så langt sør som til Zanzibar (i dag en del av Tanzania). Etter hvert som landets makt avtok på 1900-tallet, kom Oman under innflytelse av Storbritannia. Historisk sett var hovedstaden Muskat den største handelshavnen i regionen rundt Persiabukta. Muskat var også fremst innenfor handelen i Indiahavet.
Omans offisielle religion er islam.
Landet er et eneveldig monarki. Sultan Qaboos har vært leder av landet siden 1970. Sultan Qaboos var den hersker i Midtøsten som regjerte lengst. Han ble i januar 2020 etterfulgt av Haitham bin Tariq al-Said.
Omans forhold til menneskerettigheter har vært kritisert, blant annet for bruken av tortur.I motsetning til sine ressurssterke naboer har Oman begrensede oljeressurser, på 25.-plass globalt. FNs utviklingsprogram rangerte i 2010 likevel Oman som det land i verden som i løpet av de 40 foregående år hadde utviklet seg mest. Oman er kategorisert som et høyinntektsland og er rangert som det 68. mest fredelige landet i verden i henhold til fredsindeksen.
== Demografi ==
Oman har stor arbeidsinnvandring fra mange land. Det er igangsatt en prosess som kalles «omanisering», hvor målet er å få flere omanere i arbeid. Myndighetene har i de senere år «sperret» forskjellige sektorer i arbeidslivet for å beskytte lokale arbeidstakere mot konkurranse fra billig arbeidskraft.
=== Religion ===
Islam er den offisielle religionen i Oman. Omtrent 75 % av befolkninga tilhører retninga ibadi, men det finnes også sunni-muslimer og noen få prosenter sjia-muslimer. Selv om ibadi historisk sett har utspring i en dissenterende retning innen islam praktiseres ibadi i dag i en lite sekterisk form og forskjellen mellom ibadi- og sunni-islam vektlegges i liten grad.Det finnes ca. 10 000 moskeer i Oman. Tradisjonelt har de vært enkelt bygd av jord med enkelte elementer av tre, uten minareter eller kupler. Enkelte små moskeer er bygd for meditasjon utenfor bebygde områder. Det finnes også enkelte små moskeer for kvinner. I moderne tid er mer forseggjorte og påkostede moskeer bygd hvor den mest framtredende er Sultan Qabus-stormoskéen i Muskat.Ibadi-muslimer har tradisjonelt ikke samlet seg til fredagsbønn i moskeen fordi man mente at slike samlinger bare skulle skje i bestemte byer eller med spesielle imamer til stede. I 1970 påbød imidlertid sultanen at fredagsbønn skulle avholdes i alle byer i Oman. Imamer forventes å tale i tråd med sirkulærer som det omanske religionsdepartementet sender ut månedlig. Departementet overvåker moskeene for å påse at imamene ikke tar opp politiske emner.Ibadi-muslimer bygger ikke hellige gravsteder for enkeltpersoner, og slike gravsteder og minnesmerker finnes utelukkende i den sunni-muslimske Dhofar-regionen.Sjia-muslimer og ikke-muslimske utgjør mindre enn 5% av befolkningen. Sjia-muslimene bor hovedsakelig i Masqat-området og ved nordkysten. Av andre religiøse grupper finnes hinduer, sikher, kristne og buddhister. De fleste ikke-muslimer er fremmedarbeidere som ikke er omanske statsborgere.Religiøse grupperinger må være registrert i det omanske religionsdepartementet og de religiøse lederne må godkjennes. Det er ikke lov å ha religiøse møter i private hjem. Opplæring i islam er obligatorisk i grunnskolen og videregående skole, men ikke-muslimer kan søke unntak.
== Historie ==
Arkeologiske funn viser at det har vært sivilisasjon i Oman minst 3000 år f.kr.De persiske rikene Akamenide-dynastiet Partia og sassanidene kontrollerte eller influerte Oman i etterfølgende rekke fra omtrent 600 år før Kristus til islams ankomst. Den arabiske innvandringen startet i første eller annet århundre e.kr. og kom hovedsakleig fra sør, men også noen fra nord. Med islams gjennombrudd overtok araberne makten fra perserne som holdt til i Māzūn-området i Oman.
Islam kom til Oman allerede på Muhammeds tid. Området kom under innflytelse av utbrytersekten kharijittene som hadde sentrum i Basra. På bakgrunn av den innflytelsen ble Ibadi islam den dominerende retning som samtidig dannet et politisk styre i form av et imamat. Det første imamantet ble dannet av al-Azd-klanen. De etterfølgende imamene ble valgt i samråd mellom religiøse ledere og ledere av de forskjellige stammene hvor Ghāfirī og Hināwī var de to ledende stammegrupperingene. Imamene ble ofte utgangspunkt for familiedynastier som jevnlig kollapset.Omanerne utviklet en sterk maritim tradisjon og seilte på 1400-tallet til Kina. De ble et handelssentrum i Midtøsten og dannet handelsbyer som Qalhat, Quryat, Muskat og Suhar langs kysten.
Portugiserne kom til Oman i 1507 da de var på vei til India. Afonso de Albuquerque erobret Muscat i 1508 og bygget festninger der. Portugiserne kontrollerte etterhvert store deler av kysten til Oman. De ble drevet ut av Yaʿrubid dynastiet som tok kontroll over Muscat i 1650. Omanerne overtok etterhvert portugisiske besittelser langs Øst-Afrikas kyst, blant annet Mogadishu, Mombasa og Zanzibar.På begynnelsen av 1700-tallet var landet preget av maktkamp og svekkelse av imamatet. Den persiske prinsen Nadir Shah invaderte Oman i 1737 og erobret Muscat i 1743 men ble drevet ut av Ahmad ibn Said fa Jemen som ble kronet iman i 1749 og er stamfar til det nåværende sultanatet.Provinsen Dhofar som hadde vært styrt av sør-arabiske konger ble underlagt Oman i 1839. Ellers ble 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet preget av konflikt mellom sultanatet med base i Muskat og stammeledere og imanen med base i det indre av Oman.
I 1798 inngikk Oman sin første beskyttelsesavtale med Storbritannia. Etter hvert inngikk landet avtaler med både Frankrike, USA og Nederland. I 1891, 1939 og 1951 ble nye avtaler med britene gjort, og britene fikk økende innflytelse på landet. I 1920 framforhandlet britene en avtale mellom sultanen Taymūr ibn Fayṣal som hadde base i Muskat og opprørsstammer i det indre av Oman som støttet imamen med base der. I avtalen innrømmet sultanen de indre delene av Oman selvstyre, men ikke uavhengighet.Etter den lengesittende imamen Muḥammad al-Khalī døde i 1954 krevde hans sønn og etterfølger med støtte av stammeledere full uavhengighet. Opprørerne påberopte seg støtte av Saudi-Arabia, mens Oman fikk støtte av britene. I 1959 ble opprøret slått ned for godt.I 1965 brøt det ut borgerkrig da området Dhofar ville løsrive seg fra Oman. Krigen fortsatte ut i 1970-årene selv om Oman ble en selvstendig stat i 1971, samme år som landet ble med i FN.
Fra 1934 til 1970 ble landet styrt av den konservative sultanen Said ibn Taimur som var imot vestlig modernisering av landet. Radio, fjernsyn og aviser var forbudt i denne perioden. I 1970 ble han avsatt i et kupp av sin sønn Qaboos ibn Said som hadde utdannelse fra England og satte i gang et moderniseringsprogram da han kom til makten.
== Politikk ==
=== Sultanen ===
Statssjef og regjeringssjef er sultanen, som siden 2020 har vært Haitham bin Tariq al-Said. Sultanen er en arvelig posisjon, og det nåværende dynastiet har vært på tronen siden 1749.
I henhold til §§ 5 og 6 i Omans grunnlov skal det kongelige familieråd innen tre dager etter en sultans død velge en etterfølger blant arveberettigete, mannlige etterkommere etter sultan Turki bin Said (regjerte 1871–1888). Dersom det kongelige familierådet ikke kan bli enig om en etterfølger innen fristen på tre dager, skal forsvarsrådet, sammen med presidentene i Majlis al-Dawla og Majlis al-Shura, de to kamrene i nasjonalforsamlingen, samt høyesterettsjustitiarius utpeke den som den nylig avdøde sultanen har oppgitt som sin etterfølger i brev han har etterlatt seg til det kongelige familierådet.
=== Regjeringen ===
Sultanen velger selv regjeringens medlemmer.
=== Lovgivende forsamling ===
Den lovgivende forsamling består av et overhus Majlis al-Dawla som har 54 medlemmer som er utpekt av sultanen og et underhus Majlis al-Shura som består av 84 folkevalgte representanter som velges for en fireårsperiode. Forsamlingen er hovedsakelig en rådgivende forsamling for sultanen. Dets innflytelse ble noe utvidet i 2011.Majlis al-Shura ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, men kun få omanere hadde stemmerett. Allmenn stemmerett for personer over 21 år ble innført den 4. oktober 2003. Over 190 000 personer (74 % av de stemmeberettigete) stemte for å velge 84 representanter. To kvinner ble valgt.
=== Menneskerettigheter ===
Oman har fengselsstraff inntil tre år for homofili.
=== Guvernementer ===
Oman er delt inn i 11 guvernementer (muhafazah). Disse er igjen delt inn i mindre distrikter (wilayat, i entall wilaya).
Ad Dakhiliyah
Ad Dhahirah
Nord-Al Batinah
Sør-Al Batinah
Al Buraimi
Al Wusta
Nord-Ash Sharqiyah
Sør-Ash Sharqiyah
Dhofar
Muskat
Musandam
== Økonomi ==
Landet viktigste ressurs er olje. For å hindre en krise når oljen tar slutt har sultanen gjort flere tiltak for å gjøre landet mindre avhengig av olje, og heller satse mer på industri, jordbruk og fiske.
== Samfunn ==
=== Utdannelse ===
Grunnskoleundervisning og videregående utdannelse er gratis, men ikke obligatorisk. Omtrent 75% av barn i grunnskolealder går i skole, og nesten halvparten er jenter. Omtrent 80 % av den voksne befolkningen kan lese; det har blant annet skjedd gjennom undervisningstiltak rettet mot voksne analfabete kvinner.Frem til 1940 hadde ikke Oman vanlig skoleundervisning. Den mest vanlige undervisningen var da Kuttab som fokuserte på koranundervisning. Denne undervisningen skjedde i moskeen, i private hjem eller utendørs. En del av barna lærte gjennom denne undervisningen grunnleggende skrive- og regneferdigheter.Skoleundervisning kom i gang etter 1940, men i begrenset grad og bare for gutter. Den ble akselerert og utvidet til jenter etter 1970.
Sultan Qaboos University ble åpnet i Muskat i 1986 og har ca. 12 000 studenter. Det er også åpnet andre universitet.
=== Familie ===
Ekteskap er vanligvis arrangert, og i omtrent halvparten av tilfellene skjer ekteskap mellom slektninger.
En undersøkelse som brukte data fra 2000 viste at 40% gifter seg med et søskenbarn. 75 % av kvinnene gifter seg før de er 20 år og for disse var den gjennomsnittlige ekteskapsalderen 16 år. Ca. 11 % av ekteskapene var polygame. I en del samfunnslag var imidlertid giftemålsalderen betydelig høyere og familiemønsteret er i rask endring som følge av økt utdannelse.Pr. 2012 var samlet fruktbarhetstall 2,87 barn per kvinne.
== Kultur ==
Kvinner skal i henhold til religiøs praksis være dekket til over hele kroppen med unntak av ansikt og hender i offentlige sammenhenger. De tradisjonelle folkedraktene varierer og kan mange steder være fargerike. Ofte brukes en kjortel (thawb) over vide bukser (sirwal). Ute bruker mange nå en svart abaya over andre klær. Hodeplagget kalles lihaf. Tradisjonelt brukte kvinnene også å dekke ansiktet med ansikts-eller neseslør, men de fleste går nå uten.Mennene bruker en ankelsid kjortel med lange ermer, kalt dishdasha (kjent som thawb andre steder). Kjortlene er som regel hvite. Mange har fortsatt en tradisjonell dolk, khanjar (noen ganger kalt jambiya), hengende i beltet. Det vanligste hodeplagget er en form for turban kalt muzzar.Et typisk måltid i Oman består av ris med lam eller fisk. Også supper og salater er vanlig. Vanlig er ogsådadler og den søte kaken halwa som består av brunt sukker, egg, honning og krydder. Til drikke brukes gjerne te eller kaffe. Khawa er en spesiell omansk kaffe som er tilsatt kardemomme. Røkelse som virak brennes noen ganger ved avslutningen av måltidet.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Bahla Fort
Arkeologiske stedene Bat, Al-Khutm og Al-Ayn
Land of Frankincense
Qanat vanningssystemet
Gamlebyen i Qalhat
Røkelsestrærne i Wadi Dawkah og handelen med røkelseArabian Oryx Sanctuary var også på listen fra 1994, men ble strøket i 2007
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2010 – Al-Bar'ah, musikk og dans fra Oman Dhofari dalene
2012 – Al 'azi, elegi, prosesjonsmarsj og poesi
2015 – Al-Ayyala, en tradisjonell scenekunst. (Sammen med De forente arabiske emirater
2018 – Hest og kamel Ardhah, veddeløp og show
2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
2020 – Kamelløp
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Geological Society of Oman – offisiell nettsted.
Shahina Ghazanfar: ENHG / Pride – planter i Oman, 2007-2008.
Fallingrain.com – byer og regioner i Oman.
(no) Statistikk og andre data om Oman i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Sultanatet Omans riksvåpen er et emblem med en arabisk krum dolk khanjar (arabisk خنجر) i et skjefte, lagt over to kryssede krumsabler. Emblemet har vært Omans tradisjonelle symbol i hele Al Bu Said-dynastiets regjeringstid, siden 1746. | 9,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bereng%C3%A1ria_av_Portugal | 2023-02-04 | Berengária av Portugal | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske dronninger', 'Kategori:Dødsfall i 1221', 'Kategori:Fødsler i 1194', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Berengária av Portugal (født ca. 1194, død ca. 1221) var en portugisisk prinsesse, femte datter av kong Sancho I av Portugal og Dulce Berenguer av Barcelona, som ble dronning av Danmark som ektefelle av Valdemar Seier. Hun ble mor til de senere danske kongene Erik, Abel og Kristoffer. Hennes andrefødte var en pike, Sofie.
Berengaria var den yngste datteren av kong Sancho I av Portugal og var kusine til dronning Berengaria av Navarra, hustru til Rikard Løvehjerte av England. Begge var navngitt etter deres bestefar, grev Berenguela av Barcelona. Prinsessen ble introdusert for kong Valdemar gjennom hans søster, Ingeborg av Danmark (fransk dronning) som var gift med kong Filip II August av Frankrike, en annen fetter av Berengaria.
Valdemars første hustru, prinsesse Margrethe av Böhmen, senere kjent som dronning Dagmar, hadde vært meget populær i Danmark, kanskje på grunn av hennes blonde utseende som fikk henne til å se dansk ut. Dronning Berengaria var absolutt motsatt, mørkøyd, svart som en ravn i håret, men likevel en skjønnhet i egen rett. Danskene skrev sanger om den nye dronningens skjønnhet, men samtidig bebreidet de henne for de tunge skattene. Skattene gikk dog ikke kun til dronningen, men til kongens krigsinnsats. Danskene sørget fortsatt over den milde dronning Dagmar, se sangen Dronning Dagmars død, og det gjorde det vanskelig for den nye dronningen fra Portugal å vinne velviljen til sine nye danske undersåtter.
I løpet av sine år som gift med dronning Berengaria var Valdemar stadig i krig. I 1219 dro han på et seierrikt krigstokt til Estland. Fra denne ekspedisjonen oppsto legenden om da det danske flagget første gang kom til danskene ved å falle ned fra himmelen og således inspirerte danskene til seier.
Etter å ha født tre framtidige konger døde Berengaria i barsel i 1221 da hun var 31 år gammel. Dronning Berengaria er gravlagt i St. Bendts kirke i Ringsted. Ved hennes side ligger kong Valdemar og hans første dronning, Dagmar, er gravlagt på hans motsatte side.
Da Berengarias grav ble åpnet i 1885 fant man hennes tykke hårflette, hennes kranium («ædelt formede hovedskal») og fint bygde legemsknokler. Berengarias navn, på dansk navngitt som Bengerd, og som synes å ha hatt en hard klang som har kanskje bidratt til at hun i senere folkeviser har blitt skildret som stolt, hard og ond, – en motsetning til Valdemars første dronning Dagmar. Historieforskningen har ikke funnet noe støtte for at Berengaria skulle ha manglet Dagmars edle karakter.
| Berengária av Portugal (født ca. 1194, død ca. 1221) var en portugisisk prinsesse, femte datter av kong Sancho I av Portugal og Dulce Berenguer av Barcelona, som ble dronning av Danmark som ektefelle av Valdemar Seier. Hun ble mor til de senere danske kongene Erik, Abel og Kristoffer. Hennes andrefødte var en pike, Sofie.
Berengaria var den yngste datteren av kong Sancho I av Portugal og var kusine til dronning Berengaria av Navarra, hustru til Rikard Løvehjerte av England. Begge var navngitt etter deres bestefar, grev Berenguela av Barcelona. Prinsessen ble introdusert for kong Valdemar gjennom hans søster, Ingeborg av Danmark (fransk dronning) som var gift med kong Filip II August av Frankrike, en annen fetter av Berengaria.
Valdemars første hustru, prinsesse Margrethe av Böhmen, senere kjent som dronning Dagmar, hadde vært meget populær i Danmark, kanskje på grunn av hennes blonde utseende som fikk henne til å se dansk ut. Dronning Berengaria var absolutt motsatt, mørkøyd, svart som en ravn i håret, men likevel en skjønnhet i egen rett. Danskene skrev sanger om den nye dronningens skjønnhet, men samtidig bebreidet de henne for de tunge skattene. Skattene gikk dog ikke kun til dronningen, men til kongens krigsinnsats. Danskene sørget fortsatt over den milde dronning Dagmar, se sangen Dronning Dagmars død, og det gjorde det vanskelig for den nye dronningen fra Portugal å vinne velviljen til sine nye danske undersåtter.
I løpet av sine år som gift med dronning Berengaria var Valdemar stadig i krig. I 1219 dro han på et seierrikt krigstokt til Estland. Fra denne ekspedisjonen oppsto legenden om da det danske flagget første gang kom til danskene ved å falle ned fra himmelen og således inspirerte danskene til seier.
Etter å ha født tre framtidige konger døde Berengaria i barsel i 1221 da hun var 31 år gammel. Dronning Berengaria er gravlagt i St. Bendts kirke i Ringsted. Ved hennes side ligger kong Valdemar og hans første dronning, Dagmar, er gravlagt på hans motsatte side.
Da Berengarias grav ble åpnet i 1885 fant man hennes tykke hårflette, hennes kranium («ædelt formede hovedskal») og fint bygde legemsknokler. Berengarias navn, på dansk navngitt som Bengerd, og som synes å ha hatt en hard klang som har kanskje bidratt til at hun i senere folkeviser har blitt skildret som stolt, hard og ond, – en motsetning til Valdemars første dronning Dagmar. Historieforskningen har ikke funnet noe støtte for at Berengaria skulle ha manglet Dagmars edle karakter.
== Etterkommere ==
Paret fikk fire overlevende barn
Erik (1216-50), konge 1241-1250
Sofie (1217-47), gift med markgreven av Brandenburg, Johan I (1213-1266)
Abel (1218-1252), konge 1250-1252
Christoffer (1219-59), konge 1252-1259
== Litteratur ==
Heiberg, Steffen (2004): Danske dronninger i tusind år. København: Gyldendal. ISBN 87-02029-46-4. s. 28.
== Eksterne lenker ==
(en) Berengaria of Portugal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Berengaria (ca. 1197 - 1221)», Dansk Kvindebiografisk Leksikon
«Berengária av Portugal», Gravsted.dk | Berengária av Portugal (født ca. 1194, død ca. | 9,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABErfjord%C2%BB_(1904) | 2023-02-04 | MS «Erfjord» (1904) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Motorskip', 'Kategori:Sjøfart i Rogaland', 'Kategori:Sjøfart i Ryfylke', 'Kategori:Skip bygget ved Kristiansands mekaniske verksted', 'Kategori:Skip fra 1904', 'Kategori:Stavanger havn'] | DS senere MS «Erfjord» var i perioden 1936-1969 en lokalrutebåt tilhørende AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger og ble benyttet i dette selskapets lokalruter i Ryfylke. Men før dette hadde den lang fartstid som DS «Gulos», -først i lokalrutefart på Trondheimsfjorden og siden for AS Riskafjord i Ryfylke.
| DS senere MS «Erfjord» var i perioden 1936-1969 en lokalrutebåt tilhørende AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger og ble benyttet i dette selskapets lokalruter i Ryfylke. Men før dette hadde den lang fartstid som DS «Gulos», -først i lokalrutefart på Trondheimsfjorden og siden for AS Riskafjord i Ryfylke.
== DS «Gulos» ==
Oktober 1904: Levert fra Christianssands Mek. Værksted, Kristiansand (byggenr. 113) som lokalrutebåt «Gulos» til Gulosens Aktie Dampskibsselskab / v. Ole J. Risstad, Byneset / Trondheim. Benyttet i lokalrutefart på Trondheimsfjorden, -pr.1926 var gikk den i rute Trondheim-Buvik-Børsen.
1911: Eierselskapet endret navn til AS Gulosens Dampskibsselskab / v. Ole J. Risstad, Byneset / Trondheim.
1913: Ombygd og forlenget ved Baklandet Mek. Verksted, Trondheim. 102,9’ x 17,2’ x 7,5’ brt:133
== AS Riskafjord ==
August 1930: Solgt til AS Riskafjord / v. Tobias Hogstad, Hommersåk / Stavanger for kr.32.000. «Gulos» ble benyttet i lokalrutefart Stavanger-Riska / Hommersåk. Den viste seg snart uegnet for ruten fordi den var for stor og høy for alle kaiene. Den hadde også stort lasterom og mange lugarer, -noe som var ganske unødvendig på den korte ruten. Den ble derfor stort sett kun brukt i helgetrafikken om sommeren, når byfolk skulle fra Stavanger til hyttene på Riskalandet. For øvrig lå den opplagt ved Hommersåk. Senere samme år ble den vurdert satt inn i rute Stavanger-Odda som Claus Høie forsøkte å starte opp, men dette ble ikke noe av fordi rederiet ønsket å ha båten tilgjengelig for helgetrafikken.
== DS «Erfjord» ==
Februar 1936: Solgt til AS Jøsenfjord Ruteselskap, Stavanger for kr.22.500. Båten ble nå ombygd med bro i full bredde og innglasset salong («glassveranda») i full bredde på båtdekket.
Våren 1936: Leid bort til Rogaland Ruteselskap AS, for å vikariere i dette selskapets lokalrute Stavanger-Sandeid-Åmsosen for deres lokalrutebåt «Vindafjord», mens denne var på verksted.
Påsken 1936: Satt inn i Jøsenfjord-selskapets lokalruter Stavanger-Ryfylke.
November 1936: Omdøpt «Erfjord». I mange år gikk båten fast i ruten Stavanger-Foreneset-Erfjord. Om sommeren ble ruten ofte forlenget til Vadla med avgang fra Stavanger om morgenen og retur i kveldingen.
28. desember 1937: «Erfjord» var på vei i rute fra Vatlandsvåg til Stavanger om morgenen i tett tåke, da den grunnstøtte på Foldøy ca. kl.08. I et forsøk på å komme flott ved egen hjelp, gled den av og sank på grunt vann med akterskipet, trolig fordi en ventil i skutesiden sto åpen. Havaristen ble liggende en tid.
31. januar 1938: Hevet av bergningsbåtene «Achilles» og «Jason». Reparert ved Rosenberg Mek. Verksted, Stavanger.
== MS «Erfjord» ==
1940: Ombygd til motorskip. Motor montert hos M. Haldorsen & Sønner, Rubbestadneset på Bømlo: 4syl 2tev Wichmann 200bhk ca.10 knop
1947: Eierselskapet endret navn til AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger.
26. november 1969: Solgt til Br. Anda, Hundvåg i Stavanger for kr.12.500 for opphugging. Opplagt på Hundvåg fordi Br. Anda hadde mange fiskefartøy som måtte opphugges slik at eierne kunne få utbetalt kondemneringstilskuddet.
1975: Opphugget.
5. november 1975: Slettet fra norsk register som opphugget.
== Kilder ==
Artikkel om AS Jøsenfjord Rutelag i bladet «Skipet» 2.1991 av Alf Johan Kristansen og Per Alsaker.
«Fjordabådane», Magnus Torgersen 1981
Trygve Eriksen jr.'s arkiv | | register = | 9,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klubb_N%C3%B8dutgang | 2023-02-04 | Klubb Nødutgang | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Bodø'] | Klubb Nødutgang er en klubb som arrangerer konserter hele året i Bodø. Hver sommer rundt St. Hans arrangerte de Nødutgangfestivalen, viet såkalt avant-gardeisk musikk. Denne er nå etter tre år flyttet til høsten og avvikles nå i oktober. Første festival gikk av stabelen i 2006.
Klubbens oppgaver er å arrangere konserter med musikk innenfor avant-gardebegrepet. I dette begrepet ligger samtidsmusikk, improvisasjonsmusikk, noise (støy) og industrimusikk, og andre former for kunstmusikk.
| Klubb Nødutgang er en klubb som arrangerer konserter hele året i Bodø. Hver sommer rundt St. Hans arrangerte de Nødutgangfestivalen, viet såkalt avant-gardeisk musikk. Denne er nå etter tre år flyttet til høsten og avvikles nå i oktober. Første festival gikk av stabelen i 2006.
Klubbens oppgaver er å arrangere konserter med musikk innenfor avant-gardebegrepet. I dette begrepet ligger samtidsmusikk, improvisasjonsmusikk, noise (støy) og industrimusikk, og andre former for kunstmusikk.
== Eksterne lenker ==
Klubb Nødutgang – hjemmeside | Nødutgang eller rømningsvei er navnet på ekstra trappegang, dør eller vindu som kan åpnes, slik at beboere kan rømme fra et rom, en leilighet eller et hus, dersom den ordinære inn/utgangen er blokkert eller røklagt. Nøden er da definert med at en er i fare for liv eller helse, dersom en forblir på stedet. | 9,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Darwinvepser | 2023-02-04 | Darwinvepser | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Darwinvepser', 'Kategori:Vepser'] | Darwinvepser (Ichneumonidae) er en familie av parasittvepser som tilhører ordenen vepser (Hymenoptera). Familien er svært artsrik og inneholder blant annet store snylteveps. Man regner med minst 60 000 arter på verdensbasis, men antallet kan være betydelig større.
Noen grupper, blant andre Agriotypinae, består hovedsakelig av arter som livnærer seg på vannlevende insekter. Disse gruppene kan av og til bli regnet som selvstendige familier. I Norge finnes det trolig minst 2 000 arter eller mer, men til nå er det påvist cirka 1 700. Flere av artene er viktige i biologisk kontroll av skadeinsekter.
| Darwinvepser (Ichneumonidae) er en familie av parasittvepser som tilhører ordenen vepser (Hymenoptera). Familien er svært artsrik og inneholder blant annet store snylteveps. Man regner med minst 60 000 arter på verdensbasis, men antallet kan være betydelig større.
Noen grupper, blant andre Agriotypinae, består hovedsakelig av arter som livnærer seg på vannlevende insekter. Disse gruppene kan av og til bli regnet som selvstendige familier. I Norge finnes det trolig minst 2 000 arter eller mer, men til nå er det påvist cirka 1 700. Flere av artene er viktige i biologisk kontroll av skadeinsekter.
== Beskrivelse ==
De fleste darwinvepser er middelsstore til store, slanke (5 – 50 mm lange), men noen arter blir opptil 80 mm, snylteveps. Hodet er lite og rundt med tre punktøyne (ocelli) i pannen. Antennene er lange og tynne, trådformede med minst 16 ledd. De er gjerne svarte med lyse ringer. Beina er lange og gjerne forholdsvis kraftige, med markerte sporer på leggene (tibiae). De er ofte mer eller mindre røde eller gulaktige. Vingeårene er velutviklede, forvingen har markert vingemerke (pterostigma) og tre lukkede celler midt i vingen. Bakkroppen er slank, ofte flattrykt ovenfra eller fra sidene. Hunnene har ofte et langt eggleggingsrør som stikker ut bak bakkroppsspissen, dette kan være betydelig lengre enn resten av kroppen. På farge er de ofte svarte med gule eller røde tegninger, eller rødlige.
Larvene er hvite og pølseaktige, som vanlig for arter som lever som parasitter.
== Atferd ==
De er parasitoider, som utvikler seg på larver eller pupper av ulike insekter og til slutt dreper disse før de forpupper seg. De fleste insekter, unntatt de minste, blir angrepet av medlemmer av denne familien, særlig hyppige er de på larvene til sommerfugler (Lepidoptera). Hunnene bruker sitt ofte lange eggleggingsrør til å plassere ett egg på en passende vert. Stikket dreper ikke verten, men vil i enkelte tilfeller lamme den. Vepselarven spiser verten levende fra innsiden og begynner med fettvev og kjønnsorgan, og avslutter først til sist med å spise livsviktige organer.
Eggleggningsrøret (ovipositor) er det samme organet som er utviklet til en giftbrodd hos broddvepser, men Darwinvepsene, bortsett fra undergruppen Ophioninae, kan ikke stikke mennesker.
Arter med svært langt eggleggingsrør bruker dette til å nå fram til verter som lever vanskelig tilgjengelelig, for eksempel den store arten Rhyssa persuasoria som borer dypt ned i tre for å legge egg på larver av bartrevepser (Siricidae).
Darwinvepsene er livlige, raske insekter som vanligvis løper og flyr raskt. Flere av artene kan studeres ved å sette opp et insekthotell. De fleste er aktive om dagen i solskinn, men det finnes også noen som flyr om natten og gjerne kommer til lys.
== Utbredelse ==
Familiens utbredelse er litt uvanlig i og med at det største artsmangfoldet ikke ser ut til å være i tropene som for de aller fleste andre insekter, men i tempererte områder. Ellers finnes disse vepsene nesten over alt der insekter forekommer. Artene som lever lengst mot nord er ofte vingeløse.
== Inndeling ==
Inndelingen omhandler kun europeiske grupper. Disse er listet i alfabetisk rekkefølge, men slektskapet mellom dem er lite utredet. Det finnes cirka 37 underfamilier, hvorav 33 er representert i Norge.
ordenen vepser (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser (Apocrita)
gruppen Ichneumonoidea
familien darwinvepser, (Ichneumonidae Latreille, 1802)
Acaenitinae med 3 arter i Norge
Adelognathinae med 9 arter i Norge
Agriotypinae med 1 art i Norge, noen ganger regnet som en egen familie
Anomaloninae med 16 arter i Norge
Banchinae med 73 arter i Norge
Brachycyrtinae med 1 art i Norge
Campopleginae med 178 arter i Norge
Collyriinae med 2 arter i Norge
Cremastinae med 7 arter i Norge
Cryptinae med 324 arter i Norge
Ctenopelmatinae med 229 arter i Norge
Cylloceriinae med 5 arter i Norge
Diacritinae
Diplazontinae med 47 arter i Norge
Eucerotinae med 1 art i Norge
Ichneumoninae med 275 arter i Norge
Labeninae
Lycorininae med 1 art i Norge
Mesochorinae med 38 arter i Norge
Metopiinae med 41 arter i Norge
Microleptinae med 2 arter i Norge
Neorhacodinae med 1 art i Norge
Ophioninae med 14 arter i Norge
Orthocentrinae med 145 arter i Norge
Orthopelmatinae med 1 art i Norge
Oxytorinae med 2 arter i Norge
Paxylommatinae med 1 art i Norge
Pedunculinae
Phrudinae med 3 arter i Norge
Pimplinae med 94 arter i Norge
Poemeniinae med 9 arter i Norge
Rhyssinae med 4 arter i Norge
Stilbopinae med 1 art i Norge
Tatogastrinae
Tersilochinae med 33 arter i Norge
Tryphoninae med 120 arter i Norge
Xoridinae med 11 arter i Norge
== Referanser ==
== Kilder ==
Tree of Life Ichneumonidae
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) darwinvepser – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) darwinvepser i Encyclopedia of Life
(en) darwinvepser i Global Biodiversity Information Facility
(no) darwinvepser hos Artsdatabanken
(sv) darwinvepser hos Dyntaxa
(en) darwinvepser hos Fauna Europaea
(en) darwinvepser hos Fossilworks
(en) darwinvepser hos ITIS
(en) darwinvepser hos NCBI
(en) Kategori:Ichneumonidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ichneumonidae – detaljert informasjon på Wikispecies | | utbredelse= kosmopolitisk | 9,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FC_Kuressaare | 2023-02-04 | FC Kuressaare | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1997', 'Kategori:Fotballag i Estland', 'Kategori:Saaremaa'] | FC Kuressaare er en estisk fotballklubb fra Kuressaare. Klubben ble grunnlagt i 1997, og spiller sine hjemmekamper på Kuressaare linnastaadion. I 2008 ble de nummer to i den nest øverste divisjonen, Esiliiga, og spilte fram til sesongen 2014 i Meistriliiga før den rykket ned igjen.
| FC Kuressaare er en estisk fotballklubb fra Kuressaare. Klubben ble grunnlagt i 1997, og spiller sine hjemmekamper på Kuressaare linnastaadion. I 2008 ble de nummer to i den nest øverste divisjonen, Esiliiga, og spilte fram til sesongen 2014 i Meistriliiga før den rykket ned igjen.
== Sesonger ==
== Referanser == | FC Kuressaare er en estisk fotballklubb fra Kuressaare. Klubben ble grunnlagt i 1997, og spiller sine hjemmekamper på Kuressaare linnastaadion. | 9,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meistriliiga | 2023-02-04 | Meistriliiga | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Estland', 'Kategori:Meistriliiga', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Sportsarrangementer i Estland'] | Meistriliiga er den øverste divisjonen i Estlands fotballforbunds årlige fotballserie. Ligaen ble grunnlagt i 1991. Seks av lagene er profesjonelle, de øvrige fire er halvprofesjonelle.
Sesongen starter i mars og varer til slutten av november. De 10 klubbene i Meistriliiga spiller mot hverandre fire ganger. Etter hver sesong rykker laget som ender sist ned, mens vinneren av Esiliiga rykker opp. Lagene som ender henholdsvis nest sist i Meistriliiga og som nummer 2 i Esiliiga, spiller to kvalifiseringskamper for å beholde plassen / rykke opp til Meistriliiga.
Laget som vinner Meistriliiga, er kvalifisert til første kvalifikasjonsrunde til Mesterligaen, mens laget som blir nummer to, får plass i 1. kvalifiseringsrunde til UEFA-cupen, sammen med vinneren av cupmesterskapet.
| Meistriliiga er den øverste divisjonen i Estlands fotballforbunds årlige fotballserie. Ligaen ble grunnlagt i 1991. Seks av lagene er profesjonelle, de øvrige fire er halvprofesjonelle.
Sesongen starter i mars og varer til slutten av november. De 10 klubbene i Meistriliiga spiller mot hverandre fire ganger. Etter hver sesong rykker laget som ender sist ned, mens vinneren av Esiliiga rykker opp. Lagene som ender henholdsvis nest sist i Meistriliiga og som nummer 2 i Esiliiga, spiller to kvalifiseringskamper for å beholde plassen / rykke opp til Meistriliiga.
Laget som vinner Meistriliiga, er kvalifisert til første kvalifikasjonsrunde til Mesterligaen, mens laget som blir nummer to, får plass i 1. kvalifiseringsrunde til UEFA-cupen, sammen med vinneren av cupmesterskapet.
== UEFA-ranking (2022) ==
UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen.
Historisk ligarangering
== Vinnere ==
1992: Norma
1992/93: Norma
1993/94: Flora
1994/95: Flora
1995/96: Lantana
1996/97: Lantana
1997/98: Flora
1998: Flora
1999: Levadia
2000: Levadia
2001: Flora
2002: Flora
2003: Flora
2004: Levadia
2005: TVMK
2006: Levadia
2007: Levadia
2008: Levadia
2009: Levadia
2010: Flora
2011: Flora
2012: Kalju
2013: Levadia
2014: Levadia
2015: Flora
2016: Infonet
2017: Flora
2018: Kalju
2019: Flora
2020: Flora
2021: Levadia
2022: Flora
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielle nettsider | | region = UEFA | 9,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inger_Margrethe_Boberg | 2023-02-04 | Inger Margrethe Boberg | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Folklorister', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mottakere av Tagea Brandts Rejselegat', 'Kategori:Personer fra København'] | Inger Margrethe Boberg (født 23. juli 1900, død 9. mai 1957) var en dansk folklorist.
I.M. Boberg studerte filologi ved Københavns Universitet og tok sin mag. art.-grad i 1925. I 1927 oppholdt hun seg ved Universitetet i Lund hvor hun ble veiledet av professor Carl Wilhelm von Sydow. I 1934 tok hun, som den første danske kvinne Doktorgraden i folkloristikk. Fra 1932 til sin død, var hun som arkivar knyttet til Dansk Folkemindesamling.
Samtidig hadde hun i årevis vikariater som skolelærer for å kunne klare seg. Ikke før i 1952, som vel etablert internasjonal forsker, mottok hun en fast stilling ved institusjonen.
I 1945 mottok I.M. Boberg Tagea Brandts Rejselegat, som gjorde henne istand til å foreta en studiereise til USA, hvor hun samarbeidet med Stith Thompson om utgivelsen av storverket Motif-Index of Folk-Literature.
| Inger Margrethe Boberg (født 23. juli 1900, død 9. mai 1957) var en dansk folklorist.
I.M. Boberg studerte filologi ved Københavns Universitet og tok sin mag. art.-grad i 1925. I 1927 oppholdt hun seg ved Universitetet i Lund hvor hun ble veiledet av professor Carl Wilhelm von Sydow. I 1934 tok hun, som den første danske kvinne Doktorgraden i folkloristikk. Fra 1932 til sin død, var hun som arkivar knyttet til Dansk Folkemindesamling.
Samtidig hadde hun i årevis vikariater som skolelærer for å kunne klare seg. Ikke før i 1952, som vel etablert internasjonal forsker, mottok hun en fast stilling ved institusjonen.
I 1945 mottok I.M. Boberg Tagea Brandts Rejselegat, som gjorde henne istand til å foreta en studiereise til USA, hvor hun samarbeidet med Stith Thompson om utgivelsen av storverket Motif-Index of Folk-Literature.
== Selektiv bibliografi ==
The Tale of Cupid and Psyche. Classica et Medievalia 1: 177-216. 1938.
«Die Sage von Vermund und Uffe» (s. 129-157). Acta Philologica Scandinavica 16. 1943.
Folkemindeforskningens historie i Mellem- og Nordeuropa. (382 pp). Danmarks Folkeminder vol. 60. Munksgaard. København 1953.
«Baumeistersagen» (s. 1-24). Folklore Fellows' Communications Volume 151. Helsinki 1955.
Motif-index of Early Icelandic Literature. (263 pp.) Bibliotheca Arnamagnæana vol. 27. Munksgaard. København 1966.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1945 – Mottaker av Tagea Brandts Rejselegat
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi i Dansk Kvindebiografisk Leksikon | Dansk | 9,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Germaniawerft | 2023-02-04 | Germaniawerft | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kiels historie', 'Kategori:Krupp', 'Kategori:Selskaper etablert i 1867', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1945', 'Kategori:Skipsverft'] | Friedrich Krupp Germaniawerft i Kiel var et av de største verftene for bygging av militære skip og ubåter for den tyske keiserlige flåte og Kriegsmarine. Verftet ble grunnlagt i 1867 som Norddeutsche Schiffbaugesellschaft i Gaarden ved Kiel. Etter en konkurs 1879 ble driften videreført som Germaniawerft som i 1896 ble tatt over av Kruppkonsernet.
Verftet fikk en oppgang i forbindelse med den militære opprustning som skjedde forut for første verdenskrig. Det tyske hangarskipet «Graf Zeppelin»s søsterskip, «Flugzeugträger B» ble påbegynt ved Krupp Germaniawerft i Kiel på høsten 1938, men byggingen ble avbrutt 19. september 1939. Under andre verdenskrig ble det bygget 131 ubåter ved verftet. I 1944 var antallet ansatte oppe i 10 000, hvorav 11 % var tvangsarbeidere. Germaniawerft var ved krigens slutt delvis ødelagt og var et av de første verftene som ble demontert av seiersmaktene. Germaniawerft ble aldri gjenoppbygget etter krigen.
Siden slutten av 1960-tallet har Howaldtswerke-Deutsche Werft (HDW) benyttet Germaniawerfts tidligere område til bygging av ubåter. | Friedrich Krupp Germaniawerft i Kiel var et av de største verftene for bygging av militære skip og ubåter for den tyske keiserlige flåte og Kriegsmarine. Verftet ble grunnlagt i 1867 som Norddeutsche Schiffbaugesellschaft i Gaarden ved Kiel. Etter en konkurs 1879 ble driften videreført som Germaniawerft som i 1896 ble tatt over av Kruppkonsernet.
Verftet fikk en oppgang i forbindelse med den militære opprustning som skjedde forut for første verdenskrig. Det tyske hangarskipet «Graf Zeppelin»s søsterskip, «Flugzeugträger B» ble påbegynt ved Krupp Germaniawerft i Kiel på høsten 1938, men byggingen ble avbrutt 19. september 1939. Under andre verdenskrig ble det bygget 131 ubåter ved verftet. I 1944 var antallet ansatte oppe i 10 000, hvorav 11 % var tvangsarbeidere. Germaniawerft var ved krigens slutt delvis ødelagt og var et av de første verftene som ble demontert av seiersmaktene. Germaniawerft ble aldri gjenoppbygget etter krigen.
Siden slutten av 1960-tallet har Howaldtswerke-Deutsche Werft (HDW) benyttet Germaniawerfts tidligere område til bygging av ubåter. | Friedrich Krupp Germaniawerft i Kiel var et av de største verftene for bygging av militære skip og ubåter for den tyske keiserlige flåte og Kriegsmarine. Verftet ble grunnlagt i 1867 som Norddeutsche Schiffbaugesellschaft i Gaarden ved Kiel. | 9,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pakistan | 2023-02-04 | Pakistan | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Pakistan', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum'] | Pakistan, offisielt Den islamske republikken Pakistan, er en uavhengig stat i Sør-Asia på Det indiske subkontinent. Landet er det sjette mest befolkede landet i verden. Pakistan har en 1046 km lang kystlinje langs Arabiahavet og Omanbukta i sør, og grenser mot India i øst, Afghanistan i vest og nord, Iran i sørvest og Kina lengst nordøst. Landet er adskilt fra Tadsjikistan av Wakhankorridoren mot nord. Pakistan deler også en marin grense med Oman. Grenseområdene i Kashmir er et uløst stridstema med India.Det nåværende Pakistan var opprinnelig Vest-Pakistan som ble en selvstendig stat da føderasjonen med Øst-Pakistan ble oppløst og Bangladesh etablert i 1971. Dominionen Pakistan ble i 1947 skilte ut fra den britiske kolonien Britisk India da denne fikk uavhengighet, til en selvstendig muslimsk stat takket være Quaid-E-Azam Muhammad Ali Jinnah. Landet er delt opp i fire provinser: Punjab, Sind, Balutsjistan og Khyber Pakhtunkhwa.
Hovedstaden i Pakistan er Islamabad. Andre store byer: Karachi, Lahore, Quetta og Peshawar. Det høyeste fjellet er K2 (8 611 moh.). Dette er også verdens nest høyeste fjell.Pakistan er et multietnisk land. 95 % av landets befolkning er muslimer. Det nasjonale språket er urdu, i tillegg snakkes de fire provinsspråkene punjabi, pashto, sindhi og baluchi. Urdu og engelsk er begge anerkjent som offisielle språk. Pakistan har hatt en sterk befolkningsvekst. Landet hadde ved uavhengigheten omkring 30 millioner innbygger og hadde omkring 235 millioner i 2022. Fra tidlig 1900-tall til 2020 økte landets befolkning med omkring 1000 %. Befolkningsveksten økte fra 2,6 % årlig rundt 1960 til 3,5 % i 1980-årene (sammenlignet med 0,3 % i Norge), hvorpå fødselsraten falt og dermed folkeveksten (2,5 % årlig ved år 2000). I 1980-årene ble det født rundt 7 barn for hver kvinne og ved år 2000 hadde dette falt til nær 4 barn. I 1960 var forventet levealder 43–44 år, i år 2000 rundt 61 år.Etter at Pakistan ble en uavhengig stat, har landets historie vært preget av militærstyre, politisk ustabilitet og stadige konflikter med nabolandet India. Landet møter fortsatt utfordrende problemer som terrorisme, fattigdom, analfabetisme og korrupsjon. Pakistan var med i dannelsen av Den islamske konferanse (det nåværende Organisasjonen for islamsk samarbeid), og er medlemsstat i FN (siden 1947), Samveldet av nasjoner, Next Eleven, SAARC, ECO, D-8 og G20 for utviklingsland. Pakistan ligger i et krysningspunkt for de strategisk viktige regionene Sør-Asia, Sentral-Asia og Vest-Asia.
| Pakistan, offisielt Den islamske republikken Pakistan, er en uavhengig stat i Sør-Asia på Det indiske subkontinent. Landet er det sjette mest befolkede landet i verden. Pakistan har en 1046 km lang kystlinje langs Arabiahavet og Omanbukta i sør, og grenser mot India i øst, Afghanistan i vest og nord, Iran i sørvest og Kina lengst nordøst. Landet er adskilt fra Tadsjikistan av Wakhankorridoren mot nord. Pakistan deler også en marin grense med Oman. Grenseområdene i Kashmir er et uløst stridstema med India.Det nåværende Pakistan var opprinnelig Vest-Pakistan som ble en selvstendig stat da føderasjonen med Øst-Pakistan ble oppløst og Bangladesh etablert i 1971. Dominionen Pakistan ble i 1947 skilte ut fra den britiske kolonien Britisk India da denne fikk uavhengighet, til en selvstendig muslimsk stat takket være Quaid-E-Azam Muhammad Ali Jinnah. Landet er delt opp i fire provinser: Punjab, Sind, Balutsjistan og Khyber Pakhtunkhwa.
Hovedstaden i Pakistan er Islamabad. Andre store byer: Karachi, Lahore, Quetta og Peshawar. Det høyeste fjellet er K2 (8 611 moh.). Dette er også verdens nest høyeste fjell.Pakistan er et multietnisk land. 95 % av landets befolkning er muslimer. Det nasjonale språket er urdu, i tillegg snakkes de fire provinsspråkene punjabi, pashto, sindhi og baluchi. Urdu og engelsk er begge anerkjent som offisielle språk. Pakistan har hatt en sterk befolkningsvekst. Landet hadde ved uavhengigheten omkring 30 millioner innbygger og hadde omkring 235 millioner i 2022. Fra tidlig 1900-tall til 2020 økte landets befolkning med omkring 1000 %. Befolkningsveksten økte fra 2,6 % årlig rundt 1960 til 3,5 % i 1980-årene (sammenlignet med 0,3 % i Norge), hvorpå fødselsraten falt og dermed folkeveksten (2,5 % årlig ved år 2000). I 1980-årene ble det født rundt 7 barn for hver kvinne og ved år 2000 hadde dette falt til nær 4 barn. I 1960 var forventet levealder 43–44 år, i år 2000 rundt 61 år.Etter at Pakistan ble en uavhengig stat, har landets historie vært preget av militærstyre, politisk ustabilitet og stadige konflikter med nabolandet India. Landet møter fortsatt utfordrende problemer som terrorisme, fattigdom, analfabetisme og korrupsjon. Pakistan var med i dannelsen av Den islamske konferanse (det nåværende Organisasjonen for islamsk samarbeid), og er medlemsstat i FN (siden 1947), Samveldet av nasjoner, Next Eleven, SAARC, ECO, D-8 og G20 for utviklingsland. Pakistan ligger i et krysningspunkt for de strategisk viktige regionene Sør-Asia, Sentral-Asia og Vest-Asia.
== Etymologi ==
Navnet Pakistan ble konstruert i 1933 som Pakstan av Choudhry Rahmat Ali. Det er et akronym for de fem nordlige regionene av britisk Sør-Asia, Punjab, Afghania, Kashmir, Sind og Balutsjistan. Så ble i-en lagt til for å lette uttale og for å forme et meningsfullt språklig ord.En annen etymologi er at navnet Pakistan betyr «de renes land» på urdu, fra kurdisk og persisk پاک (transkriberes pak).
== Geografi ==
Pakistan har totalt et areal som er 803 940 km² stort, litt mindre enn Frankrike og Storbritannia til sammen. Pakistan har utstrekning mellom 25° og 37° nord og 60 og 70° øst.Pakistan ligger i Sør-Asia og er av og til regnet som del av det utvidede Midtøsten. I sør ligger Arabiahavet som Pakistan har 1046 km kystlinje til. Øst for Pakistan ligger India med en grense på 2912 km. I vest ligger Iran som deler 909 km med grense. I nordvest ligger Afghanistan med 2430 km grense. Kina ligger i nordøst med 523 km grense. Peshawardalen i nord danner inngangen til Khyberpasset med forbindelse til Afghanistan. Veien mellom Kabul og Peshawar går gjennom dette passet som i mange hundre år har vært viktig vei mellom øst og vest.Hovedstaden Islamabad er en relativt liten by anlagt i 1961. Karachi er landets største by og har vært en verdens raskest voskende byer. Karachi var hovedstad fra 1947 til 1959. I hver provins ligger det hovedbyer av en viss størrelse: I Punjab den gamle byen Lahore samt Faisalabad og Multan; nord i landet er Peshawar den viktigste byen; i Balutsjistan ligger den noe mindre byen Quetta; og i Sind ligger Hyderabad.
=== Landformer og natur ===
Topografisk består landet av fire hovedområder:
Grenseområdene i nordvest med Himalayas vestligste gren med fjellkjeden Hindukush. De høyeste fjellene er på 5000 til 7500 meter, sør for Khyberpasset går fjellene opp til 2500 meter over havet.
Balutsjistan og de sørvestlige områdene består av kalksteinsbergarter med fjell over 3000 meter og ved grensen mot Iran dominerer sandsteinsberg. Disse områdene er til dels svært ugjestmilde.
Sind er Pakistans ene lavlandsområde og omfatter den sørligste delen av Indus-bekkenet i form av en helt flat slette uten forhøyninger samt Indus-deltaet. Havet kan strømme inntil 30 kilometer inn i landet og skape store ødeleggelser.
Lavlandet Punjab er Pakistans sentrale område. Dette er hovedsakelig et flatt og lavt område stort sett under 175 meter over havet.Indussletten utgjør store deler av landet. I sørøst er det ørken og i nord/nordvest er høyfjell blant verdens høyeste. Det er mer nedbør i fjellene enn i lavlandet. Rundt Indus er det store fruktbare sletter i midtre deler av landet (Punjab) mens det i sør er ørkenområder. Indus munning i havet danner et stort delta preget av sumper.De nordlige og vestlige delene av Pakistan, deriblant de Pakistanskstyrte områdene av Kashmir, er fjellrike og inneholder noen av de høyeste fjellene i verden. Her ligger den vestligste delen av Himalaya med Nanga Parbat (8125 moh.), i tillegg til fjellkjedene Karakorum, Hindu Kush og deler av Pamir. Karakoram har mer enn 60 fjell som strekker seg over 7000 meter over havet. Fire av disse er over 8000 meter, deriblant K2 (8611 moh.), verdens nest høyeste fjell.
Nordlige Pakistan pleier å få mer regn enn de sørlige delene av landet og har områder av bevarte fuktige tempererte skoger. I sørøst passerer Pakistans grenser med India gjennom en flat ørken, som blir kalt Cholistan eller Thar-ørkenen. Det vestlige sentral-Balutsjistan har et høyt ørkenplatå, avgrenset av lave fjellrekker. Mesteparten av Punjab, og deler av Sind, er fruktbare sletter hvor landbruk er av stor betydning.
=== Vegetasjon ===
Det er for en stor del beskjeden naturlig vegetasjon i Pakistan. I Balutsjistan er det spredte tørre busker i sanddynene og grusslettene, mens einer og oliven vokser i Sulaimanfjellene, sedertre og kristtorn finnes i fjellene i nordvest; i de nordlige dalførene vokser det løvtrær blant annet platan og poppel.
=== Elver ===
Den viktigste vannåren i Pakistan er Indus-elven som begynner i Himalaya og renner delvis gjennom India før den krysser grensen over til Pakistan. Den flyter gjennom alle Pakistans provinser med unntak av Balutjistan. Flere større elver (Sutlej, Beas, Ravi, Chenab og Jhelum), sammenbundet av verdens største system av landbrukskanaler, renner ut i Indus før den flyter ut i Det arabiske hav nær Karachi. Indus renner mellom Thar-ørknene og Balutsjistan før den når havet. Hele Pakistan blir drenert av Indus-vassdraget. Vannføringen varierer sterkt i løpet av året for eksempel ved Sukkur-demningen ble i forbindelse med flommen i juli-august 1973 målt 25 000 m3/s, mot 500 m3/s ved liten vannføring. Noen sideelver kommer fra India og det har derfor vært vanskelig å komme til en ordning med regulering av vannføringen.
=== Klima ===
Pakistan er for en stor del subtropisk med stor forskjeller gjennom døgnet og året. I Sind kan temperaturen om sommeren komme opp i 50° C. I den lavere delen av Peshawar-dalen er middeltemperaturen på 10° C og det forekommer frost om vinteren. I fjellområdene er høyde over havet avgjørende for temperatureforholdene og feriebyer («fjellstasjoner») har blitt anlagt på steder med moderate sommertemperaturer.Den 26. mai 2010 ble det målt 53,5° C i Mohenjo-Daro. Ikke bare er dette den høyeste temperaturen som er registrert i Pakistan, men også den høyeste pålitelig målte temperaturen som er registrert på kontinentet Asia. Siden Pakistan ligger på en stor landmasse nord for Krepsens vendekrets (mellom 25° og 35° nord) har landet et kontinentalklima preget av ekstreme variasjoner i temperatur, både sesongmessig og daglig. På grunn av landets topografi kan klimaet variere likevel fra tropisk til temperert, med tørre forhold langs kysten i sør.
Klimaet er sterkt preget av monsunen. I sommerhalvåret er det overveiende vind fra sør og i vinterhalvåret fra nordvest og nordøst; de store fjellene i nord skjermer mot den kald luft fra indre høylandet i Asia. Det er en monsunsesong med hyppige oversvømmelser som følge av kraftig regn, og en tørr sesong med betydelig mindre eller ingen nedbør i det hele tatt. Det er fire årstider: en kjølig, tørr vinter fra desember til februar, en varm, tørr vår fra mars til mai, sommeren får regntiden fra juni til september, og den trekker går over til monsunperioden i oktober og november. Veldig store høyder påvirker klimaet i de kalde, snødekte fjellene i nord, temperaturene på Balutsjistanplatået er noe høyere. Langs kyststripen påvirkes klimaet av vinder fra havet. I resten av landet kan temperaturene nå store høyder om sommeren, middeltemperaturen i løpet av juni er 38 °C på slettene og maksimumstemperaturen kan overstige 47 °C. Om sommeren blåser varme vinder kalt Loovind over slettene i løpet av dagen. Trærne kaster bladene for å unngå tap av fuktighet. Det tørre, varme været brytes tidvis av støvstormer og tordenvær som midlertidig senker temperaturen. Om kvelden er det kjølig, variasjon i temperaturen på dagtid kan være så mye som 11° til 17 °C. Vintrene er kalde med minimum middeltemperatur i Punjab på ca 4 °C i januar, og minusgrader i nord og Balutsjistan.
Landskap og klima
== Demografi ==
=== Sosiale forhold ===
I 1982 var forventet levealder 59 år mens Norge hadde 76 år; spedbarnsdødeligheten var 131 per 1000 levendefødte (omtrent som India og Sudan) mot 8 for Norge. Legetettheten var 1 lege per 3200 innbyggere, mot 1 per 500 i Norge og 1 per 270 i Sovjetunionen. I 1981 kunne 26 % av innbyggerne lese og skrive, mot 99 % eller høyere i Nord-Europa og Sovjetunionen. I 1961 kunne 24 % av mennene lese og skrive, mens blant kvinnene var andelen 7 %. I Balutsjistan var analfabetismen på 98 % i 1950-årene. Analfabetisme har vært svært utbredt og på nivå med de aller fattigste landene i verden. Spedbarnsdødeligheten har vært blant den høyeste i verden.
=== Folketall ===
Per 2012 hadde Pakistan 180 millioner innbyggere, og var med dette verdens sjette største befolkning, etter Brasil, men foran Bangladesh. Landets befolkningsvekst på 2 prosent per år er høyest blant SAARCs medlemsland, og utgjør en årlig befolkningsvekst på 3,6 millioner innbyggere. Pakistans innbyggertall var estimert til å nå 210 millioner innbyggere i 2020, og dobling fra 2012 til 2045. I 1947 hadde Pakistan 32,5 millioner innbyggere. I 2022 hadde folketallet nådd 235 millioner. Fra 1990 til 2009 var befolkningsveksten 57,2 prosent. Det er forventet at Pakistan vil ha passert Indonesia som det største landet med en majoritet av muslimske innbyggere i 2030. Pakistan har en relativ ung befolkning; 104 millioner av landets innbyggere var i 2010 under tretti år, og median for innbyggernes alder er 22 år. Pakistans samlede fruktbarhetstall er 3,07, og er dermed høyere enn for nabolandene India (2,57) og Iran (1,73). Om lag 35 prosent av Pakistans innbyggere er under 15 år. I 1971 var 45 % av befolkningen under 15 år. I 1972 ble det anslått at befolkningen ville nå 170 millioner ved år 2000.Folketettheten i Pakistan er omtrent som tett befolkede områder av Vest-Europa. Befolkningen er særlig konsentrert
i de fruktbare områdene rundt Indus og de stor sidelvene. Pakistanske myndigheter har fremmet familiplanlegging for å senke fødsesltallene. Punjab (Lahore-området) og Karachi-området er særlig tett befolket. Store deler av det sørlige Balutsjistan er svært tynt befolket og til dels ubebodd. I 1961 bodde knapt ¼ av innbyggerne i byer, og urbaniseringen økte sterkt etter uavhengigheten. De fleste tilflytterne fra indiske side av grensen slo seg ned i de store byene. Særlig Karachi hadde en voldsomt vekst fra under en halv million i 1947 til 3,5 millioner i 1972 og 15 millioner i 2022 (og med det en av verdens mest folkerike byer). Storbyområdet ble i 2011 anslått til 21 millioner.Karachis folkevekst fra 1947 er den raskeste som er registrert for noen storby. Det første tiåret var det muslimer som flyktet fra India slik at Karachi gikk fra å være hindudominert til å ha nesten utelukkende muslimske innbyggere; samtidig ble urdu det dominernede språket mens sindi tidligere var i flertall. Senere var det for en stor del arbeidssøkende av punjabi og pasjtunsk bakgrunn som flyttet til byen. På 1980-tallet kom en stor del pasjtunske flyktninger fra Afghanistan til Karachi.
I forbindelse med uavhengigheten og adskillelsen fra India innvandret i siste del av 1947 omkring 7,5 millioner fra indisk side av grensen og 5,5 ikke-muslimer utvandret; det var særlig knyttet til delingen av Punjab. Dette er en av største folkeforflytningene i moderne tid, ved siden av fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig. Etter uavhengigheten gjennomgikk Karachi en rask industrialisering og befolkningen der vokste 144 % på ti år. Den første folketellingen etter frigjøringen ble avholdt i 1951 og konkluderte med 43 millioner innbyggere, 27 % høyere enn i 1947.Majoriteten av det sørlige Pakistans innbyggere bor langs elven Indus. Pakistan har om lag 100 byer med over 100 000 innbyggere, og den mest folkerike er Karachi. I den nordlige halvdelen av landet er befolkningen kosentrert langs en bue av byer, bestående av Lahore, Faisalabad, Rawalpindi, Islamabad, Gujranwala, Sialkot, Gujrat, Jhelum, Sargodha, Sheikhupura, Nowshera, Mardan og Peshawar. I perioden 1990 til 2008 utgjorde innbyggerne i byene 36 prosent av landets befolkning. Pakistan er dermed det mest urbaniserte landet i det sørlige Asia. 50 prosent av Pakistans innbyggere bor dessuten i tettbygde områder med 5 000 eller flere innbyggere.
=== Folkegrupper ===
Etnisk regnes størstedelen av befolkningen som indo-ariske. Brahuistammen i nordvest taler et dravidisk språk (som eller brukes i Sør-India og på Sri Lanka) og det antas at brahuiene og deres språk ble værende etter at indo-ariske stammer fortrengte eller assimilerte de øvrige. Punjabiere utgjør den største etniske gruppen i landet, med pashtunere som nummer to. Andre viktige etniske grupper er urdu-talende, seraikere, sindhere, hindkowaner, kasjmirere, balutsjere og muhajere. Det er også er et lite antall brahuiere, iranere, kurder-iranere og bengalere. Befolkningen i fjellområdene i nord er etnisk forbundet med Afghanistan.Punjaberne har lenge dominert militæret og statsadministrasjonen.
=== Språk ===
Urdu og engelsk er begge anerkjente som offisielle språk i Pakistan. Engelsk brukes over hele landet. Urdu blir snakket av mange, men er morsmålet til bare 8 %. Engelsk brukes til offisielle formål, i administrasjonen, i næringslivet og av den utdannede, urbane eliten. Urdu er kommunikasjonsspråket (lingua franca) blant folket. Utenom disse snakker nesten alle pakistanere beslektede indoeuropeiske språk. De vanligste er punjabi, pashto, persisk, sindhi, hindko, balutsji.
=== Religion ===
Majoriteten av befolkningen er muslimer, 95-97 % av befolkningen tilhører islam. De fleste muslimene i Pakistan er sunnimuslimer (75 %) og sjiamuslimer (20 %), selv om et antall mindre sekter eksisterer. Pakistan har en liten ikke-muslimsk befolkning, for det meste bestående av sikher, kristne, hinduer og animister i de fjerne nordlige områdene. Islam er en viktig fellesskapsfaktor i landet, samtidig er det vesentlige forskjeller i livsstil mellom stammer og områder. Det er også forskjeller mellom by og land, og store økonomiske forskjeller.
=== Utdannelse ===
== Historie ==
=== Forhistorie ===
Pakistan inngår i det indiske subkontinentet hvor avanserte sivilisasjoner kan spores tilbake til 4000 år f.Kr. i form av Induskulturen. Persiske styrker erobret området 500 år f.Kr. og senere kom området under indisk og arabisk styre. I perioden 700–1000 gikk området helt over til islam og inngikk i et rike med sentrum i Dehli.Dagens Pakistan deler sin historie med India (se Indias historie), Kurdistan og Iran. Området ligger mellom Midtøsten og Indusdalens silvilisasjon og grenser til Sentral-Asia. I antikken ble Pakistan erobret av mange grupper, blant andre perserne, grekere, gresk-baktrianere, kushaner, hunere og skytere. Pakistan er delvis separert fra resten av subkontinentet av Kutchranden og den 800 km lange Thar-ørkenen, derfor gikk ikke mange av disse gruppene inn i moderne India. I vesten ble «India» lenge brukt som fellesbetegnelse for hele det store området fra Iran til Kina, inkludert Indonesia og Filippinene. Pakistan regnes naturgeografisk med i det indiske subkontinentet.Aleksander den store nedkjempet Porus ved slaget om Hydaspeselven (nær dagens Jhelum i Pakistan) og erobret mye av Punjab. Greske kolonister slo seg ned ved Khyber-passet og i Punjab. Seleukidene styrte området frem til den østlige delen rev seg løs og dannet det gresk-bactriske kongedømmet i det 3.århundret f.Kr. Islams fremvekst så ankomsten til arabere og sentralasiatiske tyrkere. Sufismen spredte seg fra Sentral-Asia som appellerte til den buddhistiske befolkningen i Pakistan. Gradvis ble befolkningen omvendt til islam. Fra midten av 1500-tallet ble Pakistan del av mugal-riket som for en tid hadde hovedstaden i Lahore.
=== Selvstendighet ===
Britene erobret mesteparten av Pakistan i midten av det 19.århundret og det forble del av Britisk India inntil 14. august 1947. I begynnelsen av 1900-årene begynte en bevegelse å ta form som ønsket å opprette en egen stat for muslimene i Britisk India. Blant de første som krevde en egen muslimsk stat var forfatteren og filosofen Allama Iqbal som i en tale til den muslimske liga i 1939 sa at han følte en separat nasjon for muslimene var essensielt i et ellers hindu-dominert subkontinent. Sindh-forsamlingen gjorde det til et krav i 1935 i en resolusjon.
I 1940 kalte Muhammad Ali Jinnah sammen en generalforsamling i Lahore for å diskutere situasjonen som oppstod da regjeringen i Britisk India sluttet seg til andre verdenskrig uten å rådføre seg med de ikke-britiske lederne. Generalforsamlingen ble enige om en resolusjon som også sa at «de områdene hvor muslimer er i flertall, som i det nordvestlige og østlige sonene av India, burde utgjøre uavhengige stater hvor de konstitusjonelle enhetene skal være autonome og suverene». Jinnahs bevegelse var særlig bygget på støtte fra vestpakistanske godseiere og motstand mot Kongresspartiet. Jinnah døde i 1948 og ble etterfulgt av Liaquat Ali Khan som ble myrdet i 1951. Labour-regjeringen i London ønsket i 1945 å gi Britisk India selvstendighet. Ceylon (Sri Lanka) ble selvstendig samtidig med India og Pakistan. Burma ble selvstendig i 1948 og gikk ut av Samveldet.Det bor over 1 million personer av pakistansk opphav i Storbritannia, den tidligere kolonimakten.Den nye statens ledere var for en stor del innvandret fra India med liten kontakt og oppslutning befolkningen.Navnet ble satt sammen av den muslimske nasjonalisten og Cambridge-studenten Choudhary Rahmat Ali. Han så på navnet som et akronym laget av navnene til muslimene i Sør-Asia. P for Punjab, A for de afghanske områdene, K for Kashmir, S for Sindh og tan for Balutsjistan. En «I» ble senere lagt til den engelske utgaven for å lette uttalen. Senere fanget en også de persiske betydningene fra ordene «pak» (ren) og «stan» (land eller hjem) som dermed ga betydningen «de renes land».Da britene ga uavhengighet i august 1947 sluttet de to landene seg til Det britiske samveldet som selvstyrende områder. I dagene med uavhengighet migrerte mer enn to millioner mennesker over den nye grensen og mer enn 100 000 døde.
Pakistans uavhengighet ble vunnet gjennom en demokratisk og konstitusjonell kamp. Selv om landet har hatt delte erfaringer med parlamentarisk demokrati, har Pakistan vendt tilbake til denne styreformen. Pakistans politisk historie er delt inn i vekslende perioder med autoritære militærregimer og demokratiske sivile/parlamentarisk valgte regjeringer. I tillegg har Pakistan vært i konstant konflikt med India over territoriet Kashmir, og til tider med Afghanistan over Durand-linjen.
Ved uavhengigheten forble den britiske monarken landets statsoverhode representert ved en generalguvernør som var fungerende statsoverhode. Ved uavhengigheten fortsatte Pakistan å bruke den britiske Government of India Act (1935) som forfatning inntil landet fikk utarbeidet sin egen grunnlov; dermed fortsatte Pakistan et konstitusjonelt monarki og dominion i samveldet. Jinnah var den første generalguvernøren og som «landsfader» styrte han med særlig autoritet. Jinnahs raskt sviktende helse gjorde at han i praksis ikke var så involvert i styringen av landet som han hadde tenkt. Louis Mountbatten, den siste visekonge av India, skal planlagt å selv bli generalguvernør av Pakistan, men Jinnah ville selv ha dette vervet.
==== Grunnlov av 1956 ====
I 1954 oppløste generalguvernør Ghulam Mohammad grunnlovsforsamlingen og innførte unntakstilstand, og i 1955 ble det innkalt en ny grunnlovgivende forsamling. Militæret tvang i 1955 Ghulam Mohammad og statsminister Mohammad Ali til å gå av og Iskandar Mirza ble innsatt som generalguvernør og Mirza ble president da Pakistan ble omdannet til republikk i 1956.Statusen som dominion i det britske samveldet opphørte i 1956 da landet fikk sin grunnlov, og ble erklært som den islamske republikken Pakistan og med ble forbindelsen til det britiske monarkiet brutt. Presidenten hadde med denne grunnloven primært en seremoniell rolle, mens den utøvende makten lå hos statsministeren.Militæret under general Ayub Khan tok kontroll i et ublodig kupp 7. oktober 1958 og holdt makten i 10 år. Ayub Khan var utdannet i den britiske hæren og fremsto som svært britisk i utseende og manerer, noe som trolig ga ham en del godvilje i vesten. Økonomien bedret seg i 1960-årene og med bistand fra Verdensbanken ble det inngått en traktat med India om vanningssystemene i Punjab. Khan satt i 1959 i gang en mindre jordreform. I utviklingsplanen 1961–1965 gikk Khan inn for familiplanlegging. Zulfikar Ali Bhutto var utenriksminister under Khan. I 1962 sørget Khan for en ny forfatning inspirert av Charles de Gaulles franske: Presidenten skulle han sterk stilling og bli valgt av 80 000 valgmenn fra lokalsamfunnene. Ayub Khan ble i 1965 valgt etter dette systemet i konkurranse med Fatima Jinnah (søster av «landsfader» Muhammad Ali Jinnah). Feltmarskalk Ayub Khan ble valgt til president og forholdet til USA vokste seg sterkere.
Etter et nasjonalt opprør i 1969 trådte Ayub Khan til side, og ga makten til general Yahya Khan som lovte å gjennomføre valg på slutten av 1970. I desember 1970 ble for første gang holdt frie valg etter etableringen av staten Pakistan. De dominerende partiene var Ali Bhuttos Folkeparti i Vest-Pakistan og Sheikh Mujibur Rahmans Liga i Bengal. Mujibur Rahman var tilhenger av vidtgående selvstyre for Øst-Pakistan blant annet kontroll over egne valuta- og skatteinntekter. Bengalerne i Øst-Pakistan mente de ble behandlet som en koloni av Vest-Pakistan som dominerte i hæren og statsadministrasjonen; mens Øst-Pakistan sto for en stor del av landets eksport. I november 1970 ble Øst-Pakistan rammet av en syklon og stormflod som skapte store oversvømmelser i deltaområdet for Ganges og Brahmaputra; dødstallene anslås til opp mot 200 000. Naturkatastrofen tilskyndet Øst-Pakistans krav om løsrivelse i form av staten Bangladesh.Den britiske kolonimaketen hadde opparbeidet et omfattende vanningssystem i Indus-dalen, noe Pakistan dro nytte av. Grunnvannet begynte å stige og i de lavtliggende områdene kom det opp til overflaten og etterlot et lag av salt når det fordampet i den sterk solen. Pakistan var tidligere selvforsynt og måtte fra 1952 importere matkorn. I 1961 ba de pakistanske myndighetene USA om hjelp til å gjenvinne store forsumpede og saltholdige jordbruksarealer. De viktigste eksportvarene var jute og bomull, og prisen på disse ble halvert tidlig i 1950-årene. Pakistan hadde en betydelig befolkningsvekst som fortsatte i siste halvdel av 1900-tallet.
==== Øst- og Vest-Pakistan ====
Pakistan besto fra 1947 av to deler Øst-Pakistan og Vest-Pakistan helt adskilt av India i mellom, det var 1700 kilometer mellom det to delene. Fellesskapet mellom delene besto særlig av motstanden mot det hindudominerte India. Muhammad Ali Jinnah regnes som statens grunnlegger. De dominerende kretsene i Vest-Pakistan ville gjøre urdu (som da ble brukt av rundt 7 % av innbyggerne) til statens offisielle språk. Urdu er nært beslektet med punjabim det mest utbredte språket, og forslaget om urdu møttet derfor lite motstand. I Øst-Pakistan snakket over halvparten av befolkningen bengali som ligner lite på urdu. I 1956 ble urdu og bengali likestilt som offisielle språk. I Vest-Pakistan var det vanlig å se på ned på bengalene som skilte seg ut blant annet med mørkere hudfarge. Pakistan var overveiende muslimsk og islam vektlegger likhet, i kontrast til de dominenrende religionene og normene i India. Pakistan var et klassesamfunn med stor avstand mellom høy og lav i samfunnet.
==== Kashmir-konflikten ====
I 1965 brøt det ut krig med India over Kasjmir og Kutchranden. I 1965 sørget Pakistan for at det ble smuglet væpnede geriljasoldater inn i den indiske delen av Kashmir der de ble møtt i flere trefninger med indiske soldater. Pakistan gikk 1. september 1965 til angrep med panservogner i Chamba-området. Indiske styrker gikk til motangrep i Punjap i retning Lahore for å lette presset mot Chamba. I de påfølgende kampene mistet Pakistan en tredjedel av sine panserstyrker og India en fjerdedel, før kampene ble innstilt 22. september. Panservåpenene var amerikanske og da USA innstilte leveranse av reserverdeler var Pakistan ikke i stand til å føre en lang krig. India hadde egen våpenindustri og kunne holde de gående lenger. Indiske myndigheter var urolige for kinesisk støtte til Pakistan.Krigen varte fra april til september og ble provosert frem av Khan. Ayub Khan og Lal Bahadur Shastri tok mot et sovjetisk tilbud om megling og møttes i Tasjkent i januar 1966. Statsminister Aleksej Kosygin ledet meglingen fra sovjetisk side. Forhandlingene brakte ikke en endelig løsning, men styrkene ble trukket tilbake på begge sider. Shastri døde i Tasjkent noen timer etter at avtalen var undertegnet. Shastris kiste ble båret til flyet av blant andre Kosygin og Khan. Etter et kort mellomspill ble Indira Gandhi Indias statsminister.
==== Deling fra Bangladesh ====
Fra 14. august 1947 til 1971 bestod landet av to deler, Vest-Pakistan og Øst-Pakistan, geografisk separert med over 1600 km med India mellom områdene. Valget viste tydelig at landet var delt i to. I øst vant Awami-ligaen, ledet av Sheikh Mujibur Rahman, flertall i nasjonalforsamlingen med 169 av de øst-pakistanske representantene, men ingen representanter fra Vest-Pakistan, hvor Pakistans Folkeparti ledet av Zulfikar Ali Bhutto vant 85 representanter. I vest nektet Bhutto å la Mujibur få makten, og Mujibur svarte med å oppfordre til sivil ulydighet.
Det hele endte med at major Ziaur Rahman, en dekorert bengalsk krigsveteran, erklærte Bangladesh for uavhengig på vegne av Mujib som hadde måttet flykte til India. En geriljakrig brøt ut og varte i ni måneder. Bengalske avdelinger i det pakistanske heimevernet gjorde mytteri. Omkring 1 million flyktet til India under urolighetene og vestpakistanske styrker massakrerte et stort antall bengalere i 1971. India støttet bengalske frihetskrigere med trening og våpen, og da Pakistans hær begynte å bli svekket og trett av geriljakrigen slo India til 6. desember 1971 med et massivt angrep inn i Øst-Pakistan. I undertall og overrumplet overga den pakistanske hæren seg til India 16. desember i en av de største overgivelsene etter andre verdenskrig, nesten 90 000 soldater ble krigsfanger. De vestpakistanske soldatene ble deretter beskyttet av indiske styrker mot hevnaksjon. Mujibur Rahman satt internert i Vest-Pakistan og Yahya Khan ønsket ham henrettet. Ali Bhutto kom til makten da nederlaget i Øst-Pakistan var et faktum og Bhutto satte Mujibur Rahman fri. Resultatet var opprettelsen av den nye nasjonen Bangladesh, og Yahya Khan trakk seg som president etter ydmykelsen. Det antas at krigen i Øst-Pakistan kostet 1,5 millioner mennesker livet.Karachis voldsomme vekst etter uavhengigheten var en del av bakgrunnen for at Islamabad ble anlagt fra grunnen av (fra 1961) som ny hovedstad. I Karachi har relasjon mellom sindier og muslimer tilflyttet fra India skapt gnisninger og uroligheter med tap liv.
==== Pakistan etter 1971 ====
Sommeren 1972 møttes Ali Bhutto og Indira Ghandi i Simla, og de ble enige om at India trakk seg ut et erobret del av Punjab mens India fikk beholde et mindre område i Kashmir.General Muhammad Zia-ul-Haq tok makten ved et statskupp i 1977 og begynte en islamisering landets styre. Fra 1980 ble Pakistan preget av Den afghansk-sovjetiske krig med flere millioner afghanske flyktninger.Da Benazir Bhutto ble statsminister i 1988, ble hun den første kvinnen som ledet et muslimsk land. Hun ble gjenvalgt i 1993, men måtte gå av i 1996 på grunn av en korrupsjonsskandale.
Fra 1999 var Pakistan et militærdiktatur med president Pervez Musharraf ved makten. Etter terrorangrepet 11. september 2001 har landet stått sentralt i et spenningsfelt med religiøst motiverte aktivister, særlig etter å ha inngått politiske og militære allianser med USA. Musharrafs provestlige politikk var omstridt i Pakistan og ellers i den muslimske verden. Etter urolighetene rundt drapet på Benazir Bhutto og det påfølgende valget i 2008, ble Musharraf truet med riksrett dersom han ikke gikk av frivillig, noe han til slutt gjorde 18. august 2008. I det påfølgende presidentvalget vant Asif Ali Zardari fra Pakistans Folkeparti en overlegen seier.
Ved siden av vanlige våpen er Pakistan i besittelse av atomvåpen som landet hadde arbeidet med å utvikle fra 1976. Landet gjennomførte sin første prøvesprengning i 28. mars 1998. Landet har utviklet våpen, kort- og mellomdistanseraketter og missiler opptil 3 500 km.
Pakistan boikottet sommer-OL 1980 i Moskva på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan.
=== Flommen i 2022 ===
I forbindelse med monsunregnet sommeren 2022 ble det stor flom i Pakistan og opptil en tredjedel av landet ble oversvømmet. Flommen ødela 150 broer og 3 500 km vei, anslagsvis 700 000 husdyr strøk med. Over 30 millioner innbyggere er berørt, nær en halv millioner bolig er skadet og 1500 har omkommet (per 6. september 2022). Varmere atmosfære har større evne til å holde på vanndamp noe som gir mer og kraftigere regn når skyene kommer inn over land. I tillegg til regn smelter isbreer i høyfjellet og det var i 2022 flere breras enn vanlig. Pakistan er særlig utsatt for konsekvenser av klimaendring.Indus med sideelver utgjør 7 000 kilometer med ustabile elvebredder. Indus-sletten har et omfattende system av vanningskanaler på kryss og tvers. Store deler av Pakistan er utsatt for alvorlig flommer. Flommen i 1955 berørte 6 millioner innbyggere og førte til betydelig endringer i elveløp for flere elver. Flommen i 1973 raserte 10 000 landsbyer og berørte 10 millioner innbyggere, hvorav nær ½ million mistet boligene sine.
== Politikk og administrasjon ==
Offisielt er Pakistan er føderal republikk, men har hatt en lang historie av vekslende perioder med valgt demokrati og autoritære militærdiktatur. Fra 1947 til 1977 var det 4 militærkupp i Pakistan. Militære presidenter inkluderer general Ayub Khan i 1960-årene, general Zia-ul-Haq i 1980-årene og general Pervez Musharraf fra 1999 til 2008. Flertallet av Pakistans statsoverhoder og regjeringssjefer har vært valgte sivile ledere.
Pakistan er også det landet som fikk den første muslimske kvinnelige statsministeren (Benazir Bhutto), og et av de tidligste landene som fikk en folkevalgt kvinnelig leder.
=== Politiske partier ===
Pakistans to største parti er Pakistans Folkeparti og Pakistans Muslimske Liga, som fikk flertall i valget oktober 2002. I dette valget ble Muttahida Majlis-e-Amal, en koalisjon av seks muslimske parti, det tredje største partiet med 11 % av stemmene. I en provins, Nordvestlige Grenseprovinsen, fikk det 48 av 96 representanter i provinsforsamlingen. Det satte sammen en regjering i provinsen samt i Balutsjistan, i koalisjon med andre partier.
=== Administrativ inndeling ===
Pakistan har fire provinser, og administrerer deler av Kashmir. Provinsene er videre delt inn i totalt 105 distrikter.
==== Provinser ====
Balutsjistan
Khyber Pakhtunkhwa
Punjab
Sind
==== Territorier ====
Islamabad hovedstadsterritorium
Føderalt administrerte stammeområder
To provinser, NVGP og Balutsjistan, har også PASO (provinsielt administrete stammeområder.) Det er forventet at disse vil bli endret til regulære distrikter.
==== Pakistansk-administrerte deler av Kasjmir-regionen ====
Azad Kashmir
Gilgit-Baltistan
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Pakistan har vært USAs alliert i store deler av statens moderne historie, fra 1950-årene og som medlem av CENTO (oppløst 1979) og den antikommunistiske SEATO (stiftet 1954, oppløst 1977). Det er medlem av Organisasjonen for islamsk samarbeid. Pakistan er det nest største muslimske landet i forhold til befolkning og dets status som atomvåpenmakt, det eneste muslimske, gjør at det spiller en viktig rolle internasjonalt. Pakistan er også ett av syv land i verden som har atomvåpen. Pakistan har ikke sluttet seg til ikke-spredningsavtalen. Pakistan var i 1980-årene et av Norges hovedsamarbeidsland (sammen med India, Bangladesh, Sri Lanka, Tanzania og Zambia) for utviklingshjelp. Pakistan ble lenge støttet av USA fordi India (Pakistans hovedfiende) ble støttet av Sovjetunionen. Landet har lenge hatt et ambivalent forhold til vesten og den islamske radikaliseringen på 1980-tallet var knyttet til anti-amerikanisme. Etter krigen mellom Irak og Kuwait i 1990 ble relasjonen til USA mer anstrengt fordi pakistanerne stort sett støttet Saddam Hussein.
=== Menneskerettigheter ===
Pakistan har fengselsstraff inntil 10 år for homofili. Landet har også hjemmel for å idømme dødsstraff for homofil praksis, men denne sanksjonen kan kun benyttes dersom den ene parten ikke har samtykket.På Freedom Houses indeks for borgerretter skåret Pakistan tidlig i 1980-årene 5 på en skala fra 1 (fulle retter) til 7 (minimale retter), Nordeuropeiske land og USA samt Japan og Australia skåret 1 enn på denne indeksen.
== Økonomi ==
I 1985 utgjorde Pakistans eksport 0,35 % av all internasjonal handel, sammenlignet med Norge som hadde 0,75 % og USA som hadde 18 %. Brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger var i 1982 (i datidens pengeverdi) 2 300 kroner mot Norges 92 000 kroner. I 1980 var det 3 personbiler per 1000 innbyggere, mot 325 i Norge og over 500 i USA; og det var 4 telefoner per 1 000 innbyggere mot 500 i Norge og over 800 i Sverige. Det er store økonomisk forskjeller i landet der inntektene er konsentrert hos få personer.
=== Kraftproduksjon ===
Demningen i Tarbela (ved Rawalpindi, 1976) og Mangla (i elven Jhelum, 1967) gir en del vannkraft.
=== Mineralutvinning ===
De viktigste mineralene er naturgass (i Sui i Balutsjistan), olje, kull (fra Great Salt Range), salt, gips, kalkstein og krom. Kullforekomsten er liten og av dårlig kvalitet.
=== Jordbruk ===
Pakistans ledende næringsvei er jordbruk der de viktigste produktene er hvete, ris, bomull, sukker, hirse, mais og matolje. Punjab og Sind er de viktigste jordbruksområdene; mens det i Balutsjistan og andre perifere områder er vanlig med beitebasert (til dels nomadisk) jordbruk. I Punjab ble det på 1960-tallet satt i gang et program for bedring av jordbrukret med hvetesorter med stor avkastning, kunstgjødsel og vanning basert på rør (i stedet for kanaler) noe som ga raskt økende avlinger. Bomull og bomullsprodukter er viktige eksportvarer, og Pakistan er en av verdens store bomullsprodusenter. Landet har en del tekstil- og næringsmiddelindustri. Landet er en stor produsent av blant annet hvete, mango og appelsiner, appelsineksporten er blant verdens største. Pakistan dyrker også ris, men er likevel en netto importør av denne viktige varen. I 1951 hadde landet 150 millioner dekar jordbruksareal og 194 millioner dekar i 1971. Landet hadde tidligere overskudd på kornprodukter og var i 1970-årene av hengig av import. Jordbruket er for en stor del basert på kunstig vanning fra Indus og bielver og vann er den avgjørende faktor for hvilket jordbruk som drives. Bare mindre områder i dalførene og under høyfjellene i nord klarer seg uten kunstig vanning; resten av landet er helt avhengig av kunstig vanning. Godt over 100 millioner dekar vannes kunstig særlig i Punjab og Sind. Tre demninger i Indus (Sukkur-, Ghulam Mohammad- og Gudu-demningene) står for en stor del av vannet. Kanalsystemet ble for det meste utviklet på slutten av 1800-tallet da de tidligere golde områdene mellom elvene ble gjort fruktbare. Den omfattende vanningen basert på kanaler har ført til økt saltinnhold. I 1980 sto jordbruket for over 50 % av sysselsettingen i landet, i 1950-årene var 70 % sysselsatt i jordbruket. I 1980 var 25 % jordbruksareal, mot over 60 % for Danmark og Bangladesh og 2,5 % for Norge. Det er lite skog og skogbruk.
=== Industri ===
Etter andre verdenskrig ble landet bevisst industrialisert etter løsrivelsen fra India, ikke minst for å bygge opp en forsvarsindustri. Pakistan hadde ved løsrivelsen svært få ressurser som grunnlag for utvikling av egen industri. Karachi er landets eneste havneby av betydning og sentrum for forskjellige industrier blant annet stålverk og gjenvinning av skrapjern. Noen industri ble utviklet med økonomisk og teknisk bistand fra Sovjetunionen. Fabrikker for produksjon av kunstgjødsel har blitt drevet av naturgass fra Balutsjistan. I perioden frem til løsrivelsen av Øst-Pakistan (Bangladesh), var den vestlige delen (dagens Pakistan) den del av fellesstaten som ble mest industrialisert og utviklet økonomisk. Pakistan har en avansert automotiv industri som produserer både biler og kampfly på lisens fra Japan og USA. Den største industrien er likevel tekstilindustrien, Pakistan produserer spesielt mye sportsutstyr og sko, både på lisens og gjennom egne merkevarer.
Under general Musharraf ble landet åpnet for etablering av mobiltelefoni, og mange lisenser gikk til utenlandske selskaper, herunder China Mobile, Telenor (2005), og Etisalat. Landet fikk økonomiske utfordringer fra omkring 2006 da både ris- og oljeprisene økte. Etter gjeninnføringen av demokrati i 2008 har Pakistan slitt med å tiltrekke seg utenlandske investeringer, og har heller ikke maktet å gjenopprette økonomisk vekst på høyde med nabolandene. Mange produsenter har problemer med produksjonsflyten på grunn av hyppige strømbrudd. Energi-sektoren baserer seg på en del vannkraft, men utbyggingene har stoppet opp etter 1990-årene. All elektrisk kraft må selges til sluttbrukerne via den statlige monopolgrossisten WPDA, og problemer med korrupsjon og ujevn betaling til produsentene har redusert viljen til å investere videre.
Hæren – som har styrt Pakistan i lengre perioder – er en stor eiendomsbesitter og eier egne bedrifter, blant annet innen forsvarsproduksjon.
=== Økonomiske nøkkeltall ===
== Helse ==
Pakistans forbruk på helse i 2011 utgjorde 2,5 prosent av BNP. I 2010 var forventet levealder ved fødsel 64,5 år for kvinner og 63,6 år for menn. Privat sektor tar hånd om lag 80 prosent av pasientene som oppsøker behandling. Anslagsvis 19 prosent av befolkningen, og 30 prosent av barn under fem år er underernærte. I 2009 var dødeligheten for barn i deres fem første leveår på 72 per 1000 levendefødte.
== Samferdsel ==
Landets jernbane var opprinnelig integrert med Indias. I Indusdalen har det vært vansker å vedlikehold jernbanelinjer og veier på grunn vasstrukken jord og jevnlige oversvømmelser. Ved den store flommen 1973 ble lange strekninger med vei og jernbane ødelagt, og brudd i samferdselen mellom Sind og Punjab. Indus er egnet bare for mindre båter på grunn av skiftende vannstand og mange grunner. Det er jernbaneforbindelse over grensen til Iran. Pakistans jernbaner er bredsporet mens Iran har normalspor.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Arkeologiske ruinene i Mohenjo-Daro
Buddhistruinene Takht-i-Bahi og ruinene av nabobyen Sahri Bahlol
Taxila
Lahore fort og Shalimar hagen
Ruinene i Thatta
Rohtas fortMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2009 – Norouz
2016 – Falkoneri
== Se også ==
Liste over naturkatastrofer i Pakistan
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Pakistan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) پاکستان / Pakistan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Pakistan i FN-sambandets nettsted Globalis.noUniversiteter i Pakistan - samlet oversikt 2015. | Pakistans riksvåpen ble tatt i bruk i 1954. Våpenet er holdt i grønt, islams farge, og har elementer fra både asiatisk symbolbruk og europeisk heraldikk. | 9,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/JK_Viljandi_Tulevik | 2023-02-04 | JK Viljandi Tulevik | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1912', 'Kategori:Fotballag i Estland', 'Kategori:Viljandi fylke'] | Viljandi Tulevik er en estisk fotballklubb fra byen Viljandi.
Klubben ble opprinnelig stiftet i 1912. De spiller hjemmekampene på Viljandi linnastaadion. Tulevik er ikke en helt uavhengig klubb, men en del av FC Floras system.
2006-sesongen var meget skuffende for klubben, da de endte nest sist og måtte spille playoff-kamper for å berge plassen. Kampene mot JK Kalev Tallinn var jevne, men Tulevik tapte til slutt på bortemål. Klubben unngikk imidlertid nedrykk, da klubbene JK Maag og Tammeka ble slått sammen, slik at en Meistriliiga-plass ble ledig.
Tulevik spilte i den estiske cupfinalen to sesonger på rad (1999 og 2000), men tapte 2-3 og 0-2, begge gangene mot Levadia.
| Viljandi Tulevik er en estisk fotballklubb fra byen Viljandi.
Klubben ble opprinnelig stiftet i 1912. De spiller hjemmekampene på Viljandi linnastaadion. Tulevik er ikke en helt uavhengig klubb, men en del av FC Floras system.
2006-sesongen var meget skuffende for klubben, da de endte nest sist og måtte spille playoff-kamper for å berge plassen. Kampene mot JK Kalev Tallinn var jevne, men Tulevik tapte til slutt på bortemål. Klubben unngikk imidlertid nedrykk, da klubbene JK Maag og Tammeka ble slått sammen, slik at en Meistriliiga-plass ble ledig.
Tulevik spilte i den estiske cupfinalen to sesonger på rad (1999 og 2000), men tapte 2-3 og 0-2, begge gangene mot Levadia.
== Sesonger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Spillerstall fra Transfermarkt
(et) Offisielt nettsted
(en) JK Viljandi Tulevik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Viljandi Tulevik er en estisk fotballklubb fra byen Viljandi. | 9,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Megalyridae | 2023-02-04 | Megalyridae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Vepser'] | Megalyridae er en familie parasittvepser innen vepser. Ulikt mange andre familier av snyltevepser er den forholdsvis artsfattig, med rundt 60 kjente arter som er utbredt i tropene og i tempererte områder på den sørlige halvkulen.
| Megalyridae er en familie parasittvepser innen vepser. Ulikt mange andre familier av snyltevepser er den forholdsvis artsfattig, med rundt 60 kjente arter som er utbredt i tropene og i tempererte områder på den sørlige halvkulen.
== Utseende ==
Middelsstore til store (lengde inkludert eggleggingsrøret 3–100 mm), vanligvis svarte snylteveps. Hodet er ganske stort, mer eller mindre rundt, med store fasettøyne. Antennene er trådformede og forholdsvis korte. Mandiblene (overkjevene) har tre tenner. På ryggen av forkroppen har de en midtfure. Vingene er velutviklede med et fullstendig årenett. Beina er forholdsvis korte. Bakkroppen er noe flat. Hunnene i noen slekter, spesielt Megalyra, har svært lange eggleggingsrør som kan være fem til åtte ganger så lange som resten av kroppen; hos andre når eggleggingsrøret ikke utover bakkroppsspissen (slekten Cryptalyra). Et unikt kjennetegn, men vanskelig å se, er at spirakelen (åndehullet) på mesothorax har vandret opp og fram til den øvre kanten av pronotum.
== Levevis ==
De er parasitoider som utvikler seg på larver eller pupper av ulike insekter og til slutt dreper disse før de forpupper seg. Biologien er dårlig kjent, men man antar at larvene snylter på ulike insektlarver med et skjult levesett. En art snylter på trebukklarver (Cerambycidae) som borer i ved, en annen på graveveps-larver som lever i «krukker» av leire. De fleste av artene lever i skog, ofte i små rester av tropisk skog. Gruppen er dermed truet av avskoging i tropene.
== Fossiler ==
Flere fossile grupper blir gjerne regnet til denne familien, som sannsynligvis har eksistert siden jura-tiden.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Megalyroidea – bare én nålevende familie
familien Megalyridae
Rigel chiliensis Shaw, 1987 – Chile
slekten Megalyra Westwood – 27 arter, mest Australia
Neodinapsis pectiorum
slekten Dinapsis Waterston, 1922 – minst 23 arter, Sørlige Afrika og Madagaskar
slekten Ettchellsia – to arter, Sørøst-Asia
slekten Cryptalyra Shaw, 1987 – tre arter, Sør-Amerika
slekten Carminator Shaw, 1988 – fire arter, Sørøst-Asia og Australia
Megalyridia capensis
== Kilder ==
Tree of Life Megalyridae
== Eksterne lenker ==
(en) Megalyridae i Encyclopedia of Life
(en) Megalyridae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Megalyridae hos Fossilworks
(en) Megalyridae hos ITIS
(en) Megalyridae hos NCBI
(en) Kategori:Megalyridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Megalyridae – detaljert informasjon på Wikispecies | * | 9,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C5%8E | 2023-02-04 | Ŏ | ['Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ŏ og ŏ (O med breve) er en bokstav som brukes i diverse transkripsjonsoppsett, bl.a. McCune-Reischauersystemet for koreansk, og i khmer og latin.
I Unicode kodes ŏ som U+014E (Ŏ) og U+014F (ŏ). | Ŏ og ŏ (O med breve) er en bokstav som brukes i diverse transkripsjonsoppsett, bl.a. McCune-Reischauersystemet for koreansk, og i khmer og latin.
I Unicode kodes ŏ som U+014E (Ŏ) og U+014F (ŏ). | Ŏ og ŏ (O med breve) er en bokstav som brukes i diverse transkripsjonsoppsett, bl.a. | 9,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valdemar_III_av_Danmark | 2023-02-04 | Valdemar III av Danmark | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1364', 'Kategori:Fødsler i 1314', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Valdemar III av Danmark (født 1314 el. 1315, død 1364) var konge av Danmark 1326–1330 og var hertug av hertugdømmet Slesvig som Valdemar V i tiden 1325–1326 og på nytt 1330–1364. Valdemars far var hertug Erik II av Slesvig og hans mor var Adelheid av Holstein, datter av Henrik I av Rendsborg. Valdemar var en motkonge fremmet mot den lite suksessfulle Kristoffer II av Danmark, og var i stor grad mislikt og motarbeidet av sine undersåtter. Hans regjering ble avsluttet da han abdiserte, som den andre danske konge i historien.
Da kong Kristoffer II av Danmark ble avsatt av det danske riksrådet den 7. juni 1326 og flyktet ut av landet valgte de danske stormennene i riksrådet en ny konge. Valget falt på den 11-årige hertug Valdemar av Slesvig. Valdemar var etterkommer av kong Abel, og dermed rettmessig arving til den danske trone. På grunn av hans unge alder ble Valdemars onkel på morsiden, den mektige greve Gerhard III av Holsten-Rendsborg («grev Gert» eller «Den kullede Greve»), som også var den største pantehandler av dansk eiendom, utnevnt som riksforstander og formynder. Styret til Valdemar, ved greve Gerhard, var minst like strengt som Kristoffers. Av de nye bestemmelsene var at alle kongelige borger i Skåne skulle bli revet og ødelagt, og alle stormenn fikk lov til å befeste sine eiendommer og hjem. Det viktigste tiltaket var dog loven Constitutio Valdemariana som slo fast at for framtiden måtte samme person ikke være herre over hertugdømmet Slesvig og kongeriket Danmark på samme tid.
Således ga Valdemar opp sitt hertugdømme Slesvig og ga tittelen til sin onkel og formynder, og således ble den første holsteiner, Gerhard, hertug av Sønderjylland, eller av Slesvig som det kom til å bli hetende.
Danmark var nå i praksis totalt i hendene på enkelte stormenn. Det var ikke populært hos folket. Flertallet av stormennene var utlendinger, og mange skrev ut nye harde skatter. I 1328 reiste bøndene på Sjælland til opprør som dog ble nedkjempet. I 1329 var det bøndene i Jylland som reiste seg. De hadde noe større framgang, men også dette opprøret ble slått ned. Til slutt oppga greve Gerhard kongedømmet på Valdemars vegne og i 1329 ble Kristoffer II tillatt å komme tilbake til tronen. Valdemar ble igjen hertug av Slesvig hvor han regjerte til han døde i 1364.
I 1340 ga han sin eneste søster Helvig av Slesvig til ekteskap til Valdemar Atterdag, den nye kongen av Danmark. I løpet av slutten av hans styre ført hertugen av Slesvig en endret politikk mot Danmark hvor krig ble vekslet med samarbeid.
Valdemar ble gift med Richardis av Lauenburg (død 1384), datter av greve Günzelin VI av Schwerin-Wittenburg (død 1327). Sammen fikk de sønnene Valdemar (1338–1360) og Henrik (Heinrich) som arvet hertugdømmet etter farens død.
| Valdemar III av Danmark (født 1314 el. 1315, død 1364) var konge av Danmark 1326–1330 og var hertug av hertugdømmet Slesvig som Valdemar V i tiden 1325–1326 og på nytt 1330–1364. Valdemars far var hertug Erik II av Slesvig og hans mor var Adelheid av Holstein, datter av Henrik I av Rendsborg. Valdemar var en motkonge fremmet mot den lite suksessfulle Kristoffer II av Danmark, og var i stor grad mislikt og motarbeidet av sine undersåtter. Hans regjering ble avsluttet da han abdiserte, som den andre danske konge i historien.
Da kong Kristoffer II av Danmark ble avsatt av det danske riksrådet den 7. juni 1326 og flyktet ut av landet valgte de danske stormennene i riksrådet en ny konge. Valget falt på den 11-årige hertug Valdemar av Slesvig. Valdemar var etterkommer av kong Abel, og dermed rettmessig arving til den danske trone. På grunn av hans unge alder ble Valdemars onkel på morsiden, den mektige greve Gerhard III av Holsten-Rendsborg («grev Gert» eller «Den kullede Greve»), som også var den største pantehandler av dansk eiendom, utnevnt som riksforstander og formynder. Styret til Valdemar, ved greve Gerhard, var minst like strengt som Kristoffers. Av de nye bestemmelsene var at alle kongelige borger i Skåne skulle bli revet og ødelagt, og alle stormenn fikk lov til å befeste sine eiendommer og hjem. Det viktigste tiltaket var dog loven Constitutio Valdemariana som slo fast at for framtiden måtte samme person ikke være herre over hertugdømmet Slesvig og kongeriket Danmark på samme tid.
Således ga Valdemar opp sitt hertugdømme Slesvig og ga tittelen til sin onkel og formynder, og således ble den første holsteiner, Gerhard, hertug av Sønderjylland, eller av Slesvig som det kom til å bli hetende.
Danmark var nå i praksis totalt i hendene på enkelte stormenn. Det var ikke populært hos folket. Flertallet av stormennene var utlendinger, og mange skrev ut nye harde skatter. I 1328 reiste bøndene på Sjælland til opprør som dog ble nedkjempet. I 1329 var det bøndene i Jylland som reiste seg. De hadde noe større framgang, men også dette opprøret ble slått ned. Til slutt oppga greve Gerhard kongedømmet på Valdemars vegne og i 1329 ble Kristoffer II tillatt å komme tilbake til tronen. Valdemar ble igjen hertug av Slesvig hvor han regjerte til han døde i 1364.
I 1340 ga han sin eneste søster Helvig av Slesvig til ekteskap til Valdemar Atterdag, den nye kongen av Danmark. I løpet av slutten av hans styre ført hertugen av Slesvig en endret politikk mot Danmark hvor krig ble vekslet med samarbeid.
Valdemar ble gift med Richardis av Lauenburg (død 1384), datter av greve Günzelin VI av Schwerin-Wittenburg (død 1327). Sammen fikk de sønnene Valdemar (1338–1360) og Henrik (Heinrich) som arvet hertugdømmet etter farens død.
== Referanser == | Valdemar III av Danmark (født 1314 el. 1315Valdemar 3 Eriksen 1315-1364 Danmarkshistorien. | 9,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morris_Carnovsky | 2023-02-04 | Morris Carnovsky | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra St. Louis', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Morris Carnovsky (født 5. september 1897 i St. Louis i Missouri, død 1. september 1992 i Easton i Connecticut) var en amerikansk skuespiller som var aktiv både på Broadway og i Hollywood. Han ble sammen med konen Phoebe Brand svartelistet i Hollywood under mccarthyismen.
Carnovsky døde 94 år gammel av naturlige årsaker. | Morris Carnovsky (født 5. september 1897 i St. Louis i Missouri, død 1. september 1992 i Easton i Connecticut) var en amerikansk skuespiller som var aktiv både på Broadway og i Hollywood. Han ble sammen med konen Phoebe Brand svartelistet i Hollywood under mccarthyismen.
Carnovsky døde 94 år gammel av naturlige årsaker.
== Barndom ==
Morris Carnovsky ble født 5. september 1897 i St. Louis i Missouri. Som barn deltok han i teateroppsetninger på jiddisch. På high school spilte han Benjamin Disraeli. På begynnelsen av 1920-tallet flyttet han til New York og satset på en skuespillerkarriere.
== Karriere ==
=== Broadway-karriere og Group Theater ===
I 1922 debuterte Carnovsky på Broadway i rollen som Reb Aaron i The God of Vengeance. To år senere ble han medlem i Theatre Guild og spilte hoverollen i Anton Tsjekhovs Onkel Vanja. Deretter spilte han i George Bernard Shaws Saint Joan og The Doctor's Dilemma, Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Eugene O'Neills Marco Millions.
I 1931 ble Carnovsky medlem i Group Theatre, en teatergruppe som inkluderte blant annet Elia Kazan, Clifford Odets, Lee Strasberg, John Garfield, Stella Adler, Sanford Meisner, Franchot Tone og Robert Lewis. Gruppen spesialiserte seg på teaterstykker med sosialt relevante og politisk ladete budskap. Flere av medlemmene, inkludert Carnovsky, ble medlem i kommunistpartiet i USA.
Carnovsky spilte i nesten alle de store Group Theater-produksjonene, ofte i roller som hadde blitt skrevet spesielt til han av hans gode venn Clifford Odets. Blant hans største suksesser var Awake and Sing!, Golden Boy, Paradise Lost og Rocket to the Moon. I tillegg spilte han i anti-krigsmusikalen Johnny Johnson og Sidney Kingsleys Men in White.
=== Filmkarriere ===
I 1937 reiste Carnovsky sammen med flere av Group Theatres medlemmer til Hollywood for å spille i filmer, i et forsøk på å samle inn penger til gruppen. Carnovskys filmdebut var i Emile Zolas liv, som vant Oscar for beste film i 1937. Deretter spilte han en birolle i Tovarich, før han returnerte til New York og en nylig rekonfigurert versjon av Group Theater. Etter at
Group Theater ble nedlagt i 1940, reiste Carnovsky tilbake til Hollywood der han fortsatte filmkarrieren. I tillegg ble han medlem i Actors Lab.
I 1943 spilte han den pensjonerte norske læreren Sixtus Andresen i den anti-nazistiske filmen Edge of Darkness. I 1945 spilte han faren til George Gershwin i filmen Rhapsody in Blue. To år senere spilte han den kriminelle nattklubbeieren Martinelli i Hete døgn. I 1950 spilte han så Le Bret i Cyrano de Bergerac, før han senere samme året spilte dr. Raymond Hartley i The Second Woman.
På grunn av Carnovskys tidligere medlemskap i kommunistpartiet i USA, var han en av de åtte Group Theatre-medlemmene med kommunistisk tilknyting som Elia Kazan oppgav da han selv ble forhørt om sin egen kommunistiske tilknytning av Representantenes hus' komité for uamerikanske aktiviteter. Skuespilleren Sterling Hayden vitnet også om at han hadde deltatt i møter for kommunistpartiet i Carnovskys hjem i Hollywood. Da Carnovsky selv ble forhørt nektet han å identifisere kommunister han kjente og ble svartelistet i filmbyen, sammen med konen Phoebe Brand.
=== Tilbake til Broadway ===
På begynnelsen av 1950-tallet reiste Carnovsky tilbake til New York for å fortsette karrieren på teaterscenen. Han spilte rollen som Peter Stockmann i Henrik Ibsens En folkefiende. I tillegg spilte han blant annet i Noel Cowards Nude with Violin.
I 1956 begynte han å spille i William Shakespeare-teaterstykker, etter å ha blitt kontaktet av John Houseman, sjefsregissør og produsent på American Shakespeare Theatre i Stratford i Connecticut. Først spilte han i Kong Johan, og deretter i Like for like og Troll kan temmes. Senere spilte han også i Kjøpmannen i Venedig.Han spilte også i noen flere filmer. I 1962 reiste han til Paris for å spille i Farlig last, en filmatisering av Arthur Millers A View from the Bridge. I tillegg spilte han blant annet i The Gambler fra 1974, som var løst basert på Fjodor Dostojevskijs roman, Spilleren.
En kritikerrost rolletolkning i Kong Lear, under Shakespeare Festival i Stratford, førte til en ny karrierevei for Carnovsky. Han fungerte som en mentor for unge skuespillere mens han reiste over hele USA og spilte hovedrollene i Shakespeare-klassikere med lokale college-studenter i de øvrige rollene.
== Privatliv ==
Den 17. september 1941 giftet Carnovsky seg med skuespillerinnen Phoebe Brand, som han var gift med frem til sin død. De fikk sammen sønnen Stephen Carnovsky.
Carnovsky døde av naturlige årsaker 1. september 1992 i Easton i Connecticut.
== Bibliografi ==
Carnovsky, Morris (1984). The Actor's Eye.
== Priser og nominasjoner ==
1979: Inkludert i American Theatre Hall of Fame.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Morris Carnovsky på Internet Movie Database
(en) Morris Carnovsky hos The Movie Database
(en) Morris Carnovsky hos Internet Broadway Database
(en) Morris Carnovsky på Internet Broadway Database
Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata
(en) Morris Carnovsky hos Rotten Tomatoes | | fsted = St. Louis, Missouri, USA | 9,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dorothea_Follestad | 2023-02-04 | Dorothea Follestad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 17. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 18. mai', 'Kategori:Fødsler i 1855', 'Kategori:Kultur i Surnadal', 'Kategori:Kvinnelige malere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Vanylven kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dorothea Follestad (født Karen Dorothea Follestad; 18. mai 1855 i Vanylven, død 17. juni 1921 i Stangvik) var en norsk kunstmaler fra Stangvik kommune på Nordmøre, i dag i Surnadal kommune. Hun var først og fremst portrettmaler. Hun omtales også som billedhugger.
| Dorothea Follestad (født Karen Dorothea Follestad; 18. mai 1855 i Vanylven, død 17. juni 1921 i Stangvik) var en norsk kunstmaler fra Stangvik kommune på Nordmøre, i dag i Surnadal kommune. Hun var først og fremst portrettmaler. Hun omtales også som billedhugger.
== Slektsbakgrunn ==
Hennes foreldre kom fra bondeslekter i Ørsta på Sunnmøre. Faren Ingebrigt Follestad var lensmann, først i Vanylven på Sunnmøre (1846 – 1863), fra 1863 i Stangvik på Nordmøre, der han døde i 1870.
== Utdannelse ==
Hun gikk i lære 3 år på Knud Bergsliens malerskole. Senere fortsatte hun i lære hos Christian Krohg, Eilif Pettersen og Hans Heyerdahl. I 1885-86 var hun i Berlin, på Stauffer-Berns skole. I 1888 var hun i Paris sammen med Harriet Backer.
== Arbeid i Kristiania og Stangvik ==
Hun deltok på Høstutstillingen i Kristiania tilsammen fire ganger fra 1885 til 1895, men opplevde også å bli refusert. Hun har også hatt en utstilling i Bergen. I 1903 deltok hun igjen på Høstutstillingen med to landskapsbilder. I en årrekke bodde hun i Kristiania sammen med søsteren Paula.
Follestad arbeidet også en del med skulpturer, særlig den tiden hun bodde i Kristiania. Mest kjent er hun som portrettmaler, men hun malte også landskaper og interiører.
I 1904 eller 1905 flyttet Dorothea Follestad og søsteren hjem til Stangvik. I 1907 var hun med på Høstutstillingen for siste gang.
På oppdrag fra Kristiansund Museum malte hun i 1911 et oljemaleri med interiør fra en dagligstue på Nordmøre. Situasjonen er kveldssete, med huslyden på fem personer samlet, opptatt med ulike typer arbeid. Det brenner på spikhylla, den typiske lyskilden i en dagligstue på en nordmørsgård på 1800-tallet.
Dorothea Follestad er lite omtalt i litteraturen, men hun omtales i ukebladet Urd to år etter sin død.
== Verker ==
1890 malte hun altertavle til den nye Todalen kirke.
1907 Portrett Lille Ildri. Høstutstillingen.
1911 Dagligstua på Austigard Kvennset i Todalen. Oppdrag fra Kristiansund Museum.
1911 I bestemors brudedrakt.
== Referanser ==
== Kilder ==
Ivar Grøvik: Kunstnarinna Dorothea Follestad 1855 – 1921. I Årsskrift for Nordmøre Historielag. 1977.
Karl Ragnar Gjertsen: I lyset fra spikhylla. Et stueinteriør fra Todalen 1911 slik Wilhelm Lund og malerinna Dorothea Follestad så det. Årbok for Nordmøre. 1982.
== Eksterne lenker ==
Kyrkja i Stangvik og Surnadal Todalen kyrkje
snl norsk kunstnerleksikon | Dorothea Follestad (født Karen Dorothea Follestad; 18. mai 1855 i Vanylven, død 17. | 9,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/JK_N%C3%B5mme_Kalju | 2023-02-04 | JK Nõmme Kalju | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1923', 'Kategori:Fotballag i Estland'] | JK Nõmme Kalju er en estisk fotballklubb fra Nõmme i Tallinn. Klubben ble opprinnelig stiftet i 1923 og reetablert i 1997. Nõmme Kalju spiller i Meistriliiga, det øverste nivået i estisk fotball. Hiiu Staadion er lagets hjemmebane.
Klubben ble gjenopprettet i 1997, med utgangspunkt i ungdomsspillerne fra klubbene Tallinna Jalgpallikool og Õhtulehe Noorte Jalgpalliklubi. Laget spilte åtte år på rad på nivå 4 i Estlands seriesystem. De rykket opp til nivå 3 i 2004. Året etter rykket de opp i Esiliiga. I 2007 leide de inn brasilianeren Fredo Getulio, som har arbeidet med trenerne som ledet Brasils U-17-landslag til VM-seier. Klubben kjøpte også fire brasilianske spillere. I 2007 rykket de opp til Meistriliiga.
Laget endte sin første sesong i Meistriliiga på en overraskende femteplass. Etter at FC TVMK ble deplassert, rykket de opp til fjerdeplassen.
| JK Nõmme Kalju er en estisk fotballklubb fra Nõmme i Tallinn. Klubben ble opprinnelig stiftet i 1923 og reetablert i 1997. Nõmme Kalju spiller i Meistriliiga, det øverste nivået i estisk fotball. Hiiu Staadion er lagets hjemmebane.
Klubben ble gjenopprettet i 1997, med utgangspunkt i ungdomsspillerne fra klubbene Tallinna Jalgpallikool og Õhtulehe Noorte Jalgpalliklubi. Laget spilte åtte år på rad på nivå 4 i Estlands seriesystem. De rykket opp til nivå 3 i 2004. Året etter rykket de opp i Esiliiga. I 2007 leide de inn brasilianeren Fredo Getulio, som har arbeidet med trenerne som ledet Brasils U-17-landslag til VM-seier. Klubben kjøpte også fire brasilianske spillere. I 2007 rykket de opp til Meistriliiga.
Laget endte sin første sesong i Meistriliiga på en overraskende femteplass. Etter at FC TVMK ble deplassert, rykket de opp til fjerdeplassen.
== Sesonger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Spillerstall fra Transfermarkt
(et) Offisielt nettsted
(en) JK Nõmme Kalju – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | JK Nõmme Kalju er en estisk fotballklubb fra Nõmme i Tallinn. Klubben ble opprinnelig stiftet i 1923 og reetablert i 1997. | 9,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phoebe_Brand | 2023-02-04 | Phoebe Brand | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Herkimer County i New York', 'Kategori:Personer fra Syracuse', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Stubber 2020-04'] | Phoebe Brand (født 27. november 1907, død 3. juli 2004) var en amerikansk skuespiller som ble svartelistet i Hollywood sammen med ektemannen Morris Carnovsky under mccarthyismen.
| Phoebe Brand (født 27. november 1907, død 3. juli 2004) var en amerikansk skuespiller som ble svartelistet i Hollywood sammen med ektemannen Morris Carnovsky under mccarthyismen.
== Biografi ==
Phoebe Brand ble født i enten Ilion eller Syracuse i New York. Som voksen flyttet hun til New York der hun begynte å jobbe som skuespillerinne. Den 17. september 1941 giftet hun seg med Morris Carnovsky, som hun fikk sønnen Stephen Carnovsky med.
Brand og Carnovsky var blant de opprinnelige medlemmene av Group Theatre. Etter at Carnovsky hadde jobbet i Hollywood i noen år ble ekteparet svartelistet i 1951, da Elia Kazan, en av de andre medlemmene i Group Theatre, oppgav dem som kommunister til Representantenes hus' komité for uamerikanske aktiviteter.
Brand jobbet som skuespillerinstruktør i New York frem til hun var over 90 år gammel. Hun døde 3. juli 2004 av lungebetennelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Phoebe Brand på Internet Movie Database
(sv) Phoebe Brand i Svensk Filmdatabas
(da) Phoebe Brand på Scope
(en) Phoebe Brand på AllMovie
(en) Phoebe Brand hos The Movie Database
(en) Phoebe Brand hos Internet Broadway Database
(en) Phoebe Brand på Internet Broadway Database
Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata | | fsted = Ilion eller Syracuse, New York, USA | 9,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eilert_Waldemar_Preben_Ramm | 2023-02-04 | Eilert Waldemar Preben Ramm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1837', 'Kategori:Eidsvollsmenn', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1769', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offiserer i Hæren (Norge)', 'Kategori:Personer fra Ringsaker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Eilert Waldemar Preben Ramm (født 4. mai 1769 i Furnes, død 15. mars 1837 i Vang i Hedmark) var en norsk offiser. Han var en av Det Søndenfjeldske Dragonregimentets to representanter på riksforsamlingen på Eidsvoll. Han tilhørte selvstendighetspartiet. Her var han relativt taus, men engasjerte seg sterkt for allmenn verneplikt.
Ramm ble med i der sjællandske lette dragonregimentet i 1787. I 1790 ble han sekondløytnant i Oplandske Dragonregiment. Han steg i gradene, og ble senere premierløytnant og rittmester i 1808. Da bla han også sjef for den Vangske skvadron. I 1818 ble han overført til Kavaleribrigaden. Ramm hadde samme år kommandoen over troppene som ble satt inn mot storbonden og stortingsmannen Halvor Hoel på Nes. Kong Carl Johan benådet senere Hoel og ga Ramm en æressabel for godt utført oppdrag. Sju år senere ble han major. Han sluttet i militæret i 1829.
Ramm var bl.a. morfar til general Carl With og oldefar til kunstneren Gabriel Kielland.
Ramm bodde på sjefsgården Hol Nordre i Vang i 1814. Et stabbur består fortsatt på gården fra hans tid. Han flyttet i 1829 til nabogården Herset, hvor våningshuset står ennå, om enn i en ombygd versjon.
| Eilert Waldemar Preben Ramm (født 4. mai 1769 i Furnes, død 15. mars 1837 i Vang i Hedmark) var en norsk offiser. Han var en av Det Søndenfjeldske Dragonregimentets to representanter på riksforsamlingen på Eidsvoll. Han tilhørte selvstendighetspartiet. Her var han relativt taus, men engasjerte seg sterkt for allmenn verneplikt.
Ramm ble med i der sjællandske lette dragonregimentet i 1787. I 1790 ble han sekondløytnant i Oplandske Dragonregiment. Han steg i gradene, og ble senere premierløytnant og rittmester i 1808. Da bla han også sjef for den Vangske skvadron. I 1818 ble han overført til Kavaleribrigaden. Ramm hadde samme år kommandoen over troppene som ble satt inn mot storbonden og stortingsmannen Halvor Hoel på Nes. Kong Carl Johan benådet senere Hoel og ga Ramm en æressabel for godt utført oppdrag. Sju år senere ble han major. Han sluttet i militæret i 1829.
Ramm var bl.a. morfar til general Carl With og oldefar til kunstneren Gabriel Kielland.
Ramm bodde på sjefsgården Hol Nordre i Vang i 1814. Et stabbur består fortsatt på gården fra hans tid. Han flyttet i 1829 til nabogården Herset, hvor våningshuset står ennå, om enn i en ombygd versjon.
== Referanser ==
== Kilder ==
Ragnar A. Grønåsen (2002). «Eilert Waldemar Preben Ramm». Minner ifrå Vang 2002 (norsk): 108-110.
Magne Rugsveen (2014): Eilert Waldemar Preben Ramm og sjefsgården Hol nordre i Vang, i Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm, s. 180-181, ISBN 978-82-02-44564-5.
== Eksterne lenker ==
(en) Eilert Waldemar Preben Ramm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Eilert Waldemar Preben Ramm hos Norsk senter for forskningsdata | Eilert Waldemar Preben Ramm (født 4. mai 1769 i Furnes, død 15. | 9,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Fredrik_Str%C3%B8m | 2023-02-04 | John Fredrik Strøm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for IF Fløya', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsdalen UIL', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsø IL', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | John Fredrik Strøm (født 23. september 1986) er en norsk fotballspiller som spiller for Lokomotiv Tromsø. Han har tidligere spilt for Tromsø IL, Tromsdalen og Fløya. Han har 21 obligatoriske kamper og to mål for Tromsdalen.
| John Fredrik Strøm (født 23. september 1986) er en norsk fotballspiller som spiller for Lokomotiv Tromsø. Han har tidligere spilt for Tromsø IL, Tromsdalen og Fløya. Han har 21 obligatoriske kamper og to mål for Tromsdalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Profil på TUIL.no | | fsted = | 9,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meistriliiga_2008 | 2023-02-04 | Meistriliiga 2008 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotball i 2008', 'Kategori:Fotball i Estland', 'Kategori:Meistriliiga', 'Kategori:Sportsarrangementer i Estland'] | 2008-sesongen i Meistriliiga (det øverste nivået i Estlands fotballseriesystem) var den 18. sesongen i ligaens historie. Sesongen startet 8. mars og ble avsluttet 15. november. Tittelforsvarerne FC Levadia Tallinn sikret seg et nytt ligatrofé.
| 2008-sesongen i Meistriliiga (det øverste nivået i Estlands fotballseriesystem) var den 18. sesongen i ligaens historie. Sesongen startet 8. mars og ble avsluttet 15. november. Tittelforsvarerne FC Levadia Tallinn sikret seg et nytt ligatrofé.
== Sluttstilling ==
6. november 2008 besluttet det Estlands fotballforbunds lisenskomite å inndra TVMKs Meistriliiga-lisens på grunn av økonomiske problemer i løpet av sesongen. Forbundet hjalp klubben med å fullføre sesongen, og de endte på 3.-plass. Spillerne og trenerne fikk sine bronsemedaljer, men klubben ble flyttet ned til 10. og siste plass. | 2008-sesongen i Meistriliiga (det øverste nivået i Estlands fotballseriesystem) var den 18. sesongen i ligaens historie. | 9,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Norbye | 2023-02-04 | Hans Norbye | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Alta IF', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsdalen UIL', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsø IL', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Karasjok kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Hans Julius Eriksen Norbye (født 16. januar 1987) er en norsk fotballspiller som spiller for Alta Idrettsforening.Han er tidligere sprinter, noe som gjør ham rask, eksplosiv og hardtskytende. Han kan i tillegg til forsvar spille i posisjonene kant og spiss.
Norbye har tidligere spilt for HamKam, Tromsø, Tromsdalen, Alta og Nordlys.
| Hans Julius Eriksen Norbye (født 16. januar 1987) er en norsk fotballspiller som spiller for Alta Idrettsforening.Han er tidligere sprinter, noe som gjør ham rask, eksplosiv og hardtskytende. Han kan i tillegg til forsvar spille i posisjonene kant og spiss.
Norbye har tidligere spilt for HamKam, Tromsø, Tromsdalen, Alta og Nordlys.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans Norbye – Transfermarkt
(en) Hans Norbye – FootballDatabase.eu
(en) Hans Norbye – Soccerway
(en) Hans Norbye – FBref
Profil på TUIL.no | | fødtsted = Karasjok | 9,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ambassadeokkupasjonen_i_Stockholm_1975 | 2023-02-04 | Ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975 | ['Kategori:1975 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Konflikter i 1975', 'Kategori:Røde Armé Fraksjon', 'Kategori:Sveriges historie', 'Kategori:Terroraksjoner i 1975', 'Kategori:Terroraksjoner i Sverige', 'Kategori:Venstreekstremisme'] | Ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975 var et angrep på den vesttyske ambassade i Stockholm av den væpnede venstreekstremistiske organisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF, også kjent som Baader-Meinhof-banden). Angrepet startet klokken tolv torsdag den 24. april 1975.
Aksjonen ble utført av gruppen «Kommando Holger Meins», i et forsøk på å ta gisler og få frigitt 26 fengslede RAF-medlemmer som satt i tyske fengsler. Gisseltakerne besto av 6 personer, Hanna Krabbe, Karl-Heinz Dellwo, Lutz Taufer, Bernhard Rössner, Ulrich Wessel og Siegfried Hausner. De tok 12 personer inkludert ambassadøren Dietrich Stoecker som gissel. To av gislene, militærattachéen Andreas von Mirbach (født 1932) og Heinz Hillegaart ble skutt og drept av gisseltakerne for å understreke at de mente alvor. Klokken 23:47 detonerte en TNT-ladning i ambassaden, og det oppsto brann i bygningen. Brannen tok livet av RAF-medlemmet Ulrich Wessel, og påførte RAF-medlemmet Siegfried Hausner skader som han senere døde av. Det er ukjent hvorfor ladningen gikk av, det regnes med at det var et uhell, da forhandlingene var i gang. De fire overlevende RAF-medlemmene ble senere dømt for angrepet. | Ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975 var et angrep på den vesttyske ambassade i Stockholm av den væpnede venstreekstremistiske organisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF, også kjent som Baader-Meinhof-banden). Angrepet startet klokken tolv torsdag den 24. april 1975.
Aksjonen ble utført av gruppen «Kommando Holger Meins», i et forsøk på å ta gisler og få frigitt 26 fengslede RAF-medlemmer som satt i tyske fengsler. Gisseltakerne besto av 6 personer, Hanna Krabbe, Karl-Heinz Dellwo, Lutz Taufer, Bernhard Rössner, Ulrich Wessel og Siegfried Hausner. De tok 12 personer inkludert ambassadøren Dietrich Stoecker som gissel. To av gislene, militærattachéen Andreas von Mirbach (født 1932) og Heinz Hillegaart ble skutt og drept av gisseltakerne for å understreke at de mente alvor. Klokken 23:47 detonerte en TNT-ladning i ambassaden, og det oppsto brann i bygningen. Brannen tok livet av RAF-medlemmet Ulrich Wessel, og påførte RAF-medlemmet Siegfried Hausner skader som han senere døde av. Det er ukjent hvorfor ladningen gikk av, det regnes med at det var et uhell, da forhandlingene var i gang. De fire overlevende RAF-medlemmene ble senere dømt for angrepet. | Ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975 var et angrep på den vesttyske ambassade i Stockholm av den væpnede venstreekstremistiske organisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF, også kjent som Baader-Meinhof-banden). Angrepet startet klokken tolv torsdag den 24. | 9,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Oscarsson | 2023-02-04 | Per Oscarsson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle', 'Kategori:Dødsfall 31. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Omkomne i ulykker', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske skuespillere', 'Kategori:Svenske tvillinger'] | Per Oscar Heinrich Oscarsson (født 28. januar 1927 i Stockholm, død 30. desember 2010 i Bjärka, Västergötland) var en svensk skuespiller.
| Per Oscar Heinrich Oscarsson (født 28. januar 1927 i Stockholm, død 30. desember 2010 i Bjärka, Västergötland) var en svensk skuespiller.
== Bakgrunn ==
Foreldrene til Per Oscarsson og hans tvillingbror Björn var ingeniøren og byggmesteren Ingmar Ejnar Oscarsson og hans tyskfødte hustru Theresia Küppers. Disse hadde allerede to sønner før tvillingene ble født. Theresia Küppers døde imidlertid av kreft i 1933.
== Karriere som skuespiller ==
Oscarsson tok teaterleksjoner hos Gösta Terserus og forfalsket sin stemors underskrift for å komme inn på Dramatens elevskola 1944. Etter eksamen 1947 fikk han sitt store gjennombrudd i Stig Dagermans stykke Skuggan av Mart 1948.
Etter noen år ved Dramaten ble han engasjert ved Göteborgs stadsteater 1953–1959 der han blant annet gjorde en rolletolkning som vakte oppmerksomhet av Hamlet. Midt under suksessen med Hamlet forlot han teateret og ga seg i veg på en vandring til fots til Paris.
I 1960-årene ble Oscarsson rammet av lampefeber og skrev en bok om teateret, skrekken og redselen. På andre juledag i 1966 skapte han overskifter da han kledde av seg på TV-programmet Hylands hörna.
Oscarssons sceneskrekk gjorde at han sluttet å arbeide på teaterscenen i 1970-årene. I stedet drev han med kyllingeroppdrett. Han gjorde scenecomeback 1989 i En handelsresandes död på Angereds teater i Göteborg.
Som filmskuespiller har Oscarsson hele tiden vært aktiv, både i Sverige og utenlands. En av hans tidigere roller var i Sult fra 1966. Han laget noen egne filmer, blant annet Ebon Lundin og Sverige åt svenskarna. En av Oscarssons mest populære rollefigurer er som politisjefen Gustav Jörgenson i kriminalserieren Polisen i Strömstad som ble sendt på SVT i fem omganger med start i 1982. Han har medvirket i flere av SVTs julkalender, blant annet Håll huvet kallt 1994 og Kaspar i Nudådalen 2001. Han er også kjent i Sverige fra kortfilmen Kan du vissla Johanna?, som har blitt vist på SVT på julaften flere år.
== Privatliv ==
Oscarsson giftet seg 23. oktober 1954 med skuespillerinnen Gerd Hegnell. Oscarssons annet ekteskap ble inngått med Bärbel Kraemer i 1960. I dette ekteskapet fikk Oscarsson to barn, en datter, og sønnen Boman Oscarsson, som selv ble skuespiller. Dessuten adopterte paret ennå en datter. Også dette ekteskapet ble etterhvert oppløst.
I sitt tredje ekteskap ble Oscarsson i 1989 gift med skuespillerinneren Kia Östling (egentlig Christina Maria Birgitta Östling, født 20. juli 1943).
== Dødsbrannen nyttårsaften 2010 ==
Natt til 31. Desember 2010 brøt det ut brann i huset hvor Oscarsson og kona bodde. Paret ble meldt savnet etter at de ikke hadde blitt gjort rede for tidligere på dagen. Første nyttårsdag uttalte svensk politi at «alt tydet på at paret var i huset under brannen», og at de er omkommet. Dagen etter ble levningene av en person funnet i ruinene. Neste dag fant man ennå en omkommet, og politiet verifiserte i løpet av få dager at de omkomne var ekteparet Oscarsson.
== Filmografi (utvalg) ==
== Teater ==
=== Roller, i utvalg ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Per Oscarsson på Internet Movie Database
(sv) Per Oscarsson i Svensk Filmdatabas
(da) Per Oscarsson på Filmdatabasen
(da) Per Oscarsson på danskefilm.dk
(da) Per Oscarsson på danskfilmogtv.dk
(da) Per Oscarsson på Scope
(fr) Per Oscarsson på Allociné
(en) Per Oscarsson på AllMovie
(en) Per Oscarsson hos Rotten Tomatoes
(en) Per Oscarsson hos The Movie Database
Oscarsson hos Filmdelta.se
Per Oscarssons berømte opptreden på Hyllands Hörna annen juledag 1966. | Per Oscar Heinrich OscarssonSveriges befolkning 1970, (CD-ROM version 1.04) Sveriges Släktforskarförbund 2003 (født 28. | 9,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soknabruket | 2023-02-04 | Soknabruket | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv i Ringerike', 'Kategori:Soknedalen'] | Soknabruket eller Moelven Soknabruket er et sagbruk på Sokna i Ringerike, startet rundt 1970. Bedriften Skogeiernes Impregneringsverk på Hen hadde da kjøpt opp de to sagbrukene Sokna Dampsag og Kirkemoen sag på Sokna. De to gamle sagbrukene ble nedlagt etterhvert som Soknabruket overtok driften. Soknabruket eies i dag av Moelven Industrier. | Soknabruket eller Moelven Soknabruket er et sagbruk på Sokna i Ringerike, startet rundt 1970. Bedriften Skogeiernes Impregneringsverk på Hen hadde da kjøpt opp de to sagbrukene Sokna Dampsag og Kirkemoen sag på Sokna. De to gamle sagbrukene ble nedlagt etterhvert som Soknabruket overtok driften. Soknabruket eies i dag av Moelven Industrier. | Soknabruket eller Moelven Soknabruket er et sagbruk på Sokna i Ringerike, startet rundt 1970. Bedriften Skogeiernes Impregneringsverk på Hen hadde da kjøpt opp de to sagbrukene Sokna Dampsag og Kirkemoen sag på Sokna. | 9,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vest-Saharas_herrelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Vest-Saharas herrelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Herrelandslag i fotball', 'Kategori:Vest-Sahara'] | Vest-Saharas herrelandslag i fotball er fotballandslaget for Vest-Sahara og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk og kontrolleres av Den saharawiske fotballføderasjonen. De er ikke medlem av FIFA eller Confédération africaine de football og kan dermed ikke være med i Fotball-VM eller Afrikamesterskapet i fotball. De er medlemmer av NF-Board, en organisasjon for fotballandslag som er utenfor FIFA-systemet. Laget spiller med grønn og svart trøye, rød shorts og hvite sokker. Bortedrakten er i sort og hvitt.
I 1984, 1986 og 1994 spilte de mot en rekke klubblag i Algerie. I 1988 spilte de mot Le Mans i Frankrike og tapte 3-2. I 1987 spilte de i Spania og i 1994 i Italia. | Vest-Saharas herrelandslag i fotball er fotballandslaget for Vest-Sahara og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk og kontrolleres av Den saharawiske fotballføderasjonen. De er ikke medlem av FIFA eller Confédération africaine de football og kan dermed ikke være med i Fotball-VM eller Afrikamesterskapet i fotball. De er medlemmer av NF-Board, en organisasjon for fotballandslag som er utenfor FIFA-systemet. Laget spiller med grønn og svart trøye, rød shorts og hvite sokker. Bortedrakten er i sort og hvitt.
I 1984, 1986 og 1994 spilte de mot en rekke klubblag i Algerie. I 1988 spilte de mot Le Mans i Frankrike og tapte 3-2. I 1987 spilte de i Spania og i 1994 i Italia. | Vest-Saharas herrelandslag i fotball er fotballandslaget for Vest-Sahara og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk og kontrolleres av Den saharawiske fotballføderasjonen. De er ikke medlem av FIFA eller Confédération africaine de football og kan dermed ikke være med i Fotball-VM eller Afrikamesterskapet i fotball. | 9,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manchester | 2023-02-04 | Manchester | ['Kategori:2°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Manchester', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Manchester er en industriby i nordvest-England, og kjernen i det seremonielle grevskapet Stor-Manchester.
Byen har 552 858 innbyggere (2019).Innbyggerne kalles Mancunians eller bare Mancs. Ofte refererer man til hele Stor-Manchester som Manchester, men området består av flere selvstendige byer. Det varierer mellom disse hvor sterk tilknytning innbyggerne føler til Manchester by, og for eksempel i Salford setter de fleste lite pris på å bli omtalt som Mancunians.
| Manchester er en industriby i nordvest-England, og kjernen i det seremonielle grevskapet Stor-Manchester.
Byen har 552 858 innbyggere (2019).Innbyggerne kalles Mancunians eller bare Mancs. Ofte refererer man til hele Stor-Manchester som Manchester, men området består av flere selvstendige byer. Det varierer mellom disse hvor sterk tilknytning innbyggerne føler til Manchester by, og for eksempel i Salford setter de fleste lite pris på å bli omtalt som Mancunians.
== Historie ==
Området var befolket allerede i romersk tid. Gnaeus Julius Agricola reiste et fort der i år 79, og gav det navnet Mamucium. Navnets opphave er noe uklart, men det er generelt akseptert at dette er en latinisert form av det opprinnelige keltiske navent. Første stavelse er anntatt å komme fra Mamm, som betyr brystformet ås. Den siste delen kommer fra det latinske ordet castra som betyr fort eller festningsby. I Castlefield er det konstruert en kopi av et romersk fort av den typen som sto i byen.
I det 14. århundre kom flere vevere fra Flandern til byen, og startet en lang og viktig tradisjon med tøyproduksjon. Ull var det opprinnelige råvaren. På 1600-tallet begynte bomull å bli tilgjengelig og hadde rundt omkring 1750 overtatt ull some den viktigste råvaren. Byen fortsatte å være en liten markedsby fram til den industrielle revolusjon. Da maskinene gjorde sitt inntog begynte den å vokse kraftig, og var en tid det viktigste industrielle senter i verden. Manchesters ble et senter for bomullspining og veving, og ble kjent verden over for sine tekstilprodukter. Dette er også opphavet til ett av byens kallenavn, Cottonpolis.
Byen vokste veldig raskt på 1800-tallet da arbeidere fra andre deler Storbritannia flokket til byen. Etterhvert ble også annen industri etablert i byen. I tillegg til generell industriell produksjon ble også kjemisk industri viktig, spesielt for produksjon av bleke- og fargemidler. Handel la også grunnlaget for finansielle tjenester som bank og forsikring.
Nærheten til Liverpool var viktig i forbindelse med handel. Mange av de tidligste kanalene i England ble bygd for å lette transport av kull til fabrikkene i byen og for å lette transporten til havnen i Liverpool. Handelen mellom de to byene la også grunnlaget for en av de første passasjertoglinjene mellom to byer i verden. Manchester Ship Canal ble bygd mellom 1888 og 1894. Den 58 km lange kanelen knyttet havnen i Salford til elva Mersey og gjorde det mulig for havgående skip å seile helt inn til Manchester.
Under 2. verdenskrig ble Manchester et viktig senter for våpenindustrien. Mange fabrikker ble ombygd for produksjon av bomber, sperreballonger, flymotorer og bombefly. Dette gjorde byen til et bombemål, og ved utgangen av 1940 ble både industrielle og sivile områder angrepet. Store deler av det historiske sentrum av byen ble ødelagt i et angrep i dagene 22. til 24. desember 1940.
Etter krigen gikk Manchester inn i en periode med nedgang som fortsatte omtrent uavbrutt frem til slutten av 1980-tallet. Sepesielt vanskelig var årene mellom 1961 og 1983 da mye av tungindustrien forsvant med tap av omtrent 150 000 jobber.
Den 15. juni 1996, kl 11.20, sprengte Det provisoriske IRA en stor bombe utenfor et stort kjøpesenter i byens sentrum. En advarsel ble gitt og sentrum ble raskt evakuert. Dette reddet unektelig mange liv men over 200 ble skadet og bomben ødela store deler av sentrum.
Terrorangrepet i 1996 sammen med arrangeringen av de 17. samveldelekene i 2002 førte til store renovering- og moderniseringsprojekter i sentrum. Mange bygninger ble revet og erstattet med moderne bygninger i stål og glass. Mange av de gamle fabrikkene og lagerhusene i sentrum har også blitt ombygd til leiligheter og forretningssentre. I tillegg har også mange av byens boligområder blitt fornyet.
I 1990-årene ble Manchester beryktet for gjengrelatert kriminalitet, spesielt etter flere skuddvekslinger mellom unge menn. Væpnet kriminalitet ble et betydelig problem i byen, og den ble av mange kalt Gunchester. Gjennom en rekke programmer iverksatt av Greater Manchester Police og innsats fra lokalbefolkningen har man siden begynnelsen av 2000-tallet sett en betydelig bedring. Men gjengrelatert kriminalitet og skuddvekslinger og knivangrep mellom rivaliserende gjenger er fortsatt et problem i enkelte deler av byen.
På den 22. mai 2017 utførte en islamist et terrorangrep like utenfor Manchester Arena idet publikum forlot hallen etter en Ariana Grande-konsert. Bomben drepte 23 personer, inkludert gjerningsmannen, og skadet over 800 andre.
== By og storbysområde ==
Manchester har 552 858 innbyggere (2019), i et område på 115,65 km². Stor-Manchester, hvilket er et administrativt storbysområde rundt byen, har 2 835 686 innbyggere (2019) i et område på 1 276,03 km², og omfatter Manchester og ni andre distrikter.
Manchester urbaniserte område, hvorav mesteparten ligger innenfor Greater Manchesters administrative grenser (men også i mindre deler av tilgrensende grevskap), hadde 2 553 379 innbyggere ved folketellingen i 2011. Området omfatter 558,43 km², og inkluderer flere større byer, blant annet Salford, Bolton, Oldham, Rochdale og Stockport.Området rundt Wigan er en del av Greater Manchester, men er samtidig et eget urbanisert område ettersom det bebyggelsesmessig ikke henger helt sammen med Manchesterområdet.
== Bydeler ==
Manchester City Council lister disse bydelene:
== Økonomi ==
Manchester var en av de ledende byene ved det 19. århundrets industrielle revolusjon, og en ledende by innen produsering. Byens økonomi er i dag i stor grad basert på service-tjenester, og, var per 2007, den raskest voksende i Storbritannia. Byen ble i 2007 rankert som det beste, eller det nest-beste stedet å gjøre forretninger i Storbritannia, og det åttende beste i Europa. Greater Manchester representerer over £42 milliarder av Storbritannias BNP, det tredje største av alle engelske counties og mer enn både Wales og Nordøst-England.Manchester er et økonomisk senter innen det lokale, regionale og det internasjonale markedet. Det er et av de største finansielle sentrene i Europa med mer enn 15 000 mennesker ansatt innen bank og finans ved mer enn 60 bankinstitutter. The Co-operative Group, verdens største kundeeide bedrift, har sitt utgangspunkt i Manchester og er en av byens største bedrifter.
Den offentlige sektoren står for 29 % av sysselsettingen, banker og øvrig service 28,4 %, bygging og konstruksjon 17,9 % samt distribuering, transport og kommunikasjon 23,1 %.
== Kultur ==
=== Musikk ===
Joy Division og deres etterfølger New Order, Buzzcocks, Oasis, The Stone Roses, Simply Red, The Smiths, 10cc, Take That og The Courteeners er kjente band fra byen.
The Smiths og senere også The Stone Roses, Happy Mondays, Inspiral Carpets og James er band fra Manchester som ble drivkraften bak britisk Indie musikk på 1980-tallet. Dette gav opphav (og navn) til musikksjangeren madchester som var nært knyttet til nattklubben The Haçienda som ble startet opp av grunnleggeren av Factory Records, Tony Wilson.
Band og artister fra Manchester som brøt gjennom på 1960-tallet inkluderer The Hollies, Herman's Hermits, Davy Jones fra The Monkees og Bee Gees som vokste opp i Chorlton.
Byens viktigste arena for popmusikk er Manchester Arena som med over 21 000 sitteplasser er den største av sitt slag i Europa. Hallen er den travleste innendørsarenaen i verden foran Madison Square Garden i New York and The O2 Arena i London, som er henholdsvis nummer to og tre på den listen. Andre store konserthaller i Manchester er Manchester Apollo, Albert Hall, Victoria Warehouse og Manchester Academy. I tillegg finnes det også en hel rekke av mindre steder som Band on the Wall, the Night and Day Café, The Ruby Lounge og The Deaf Institute. Manchester har nest flest indie- og rockmusikk tilstelninger i Storbritannia etter London.
Manchester Citys bane, Ethihad Stadium, Heaton Park og Lancashire Cricket Ground i Trafford benyttes også ofte for utendørskonserter.
Manchester har to symfoniorkestra, The Halle og The BBC Philharmonic og et kammerorkester, The Manchester Camerata. Byen er også et senter for musikkstudier med to velrenommerte skoler: Royal Northern College of Music og Chetham's School of Music. Byens fremste konserthall for klassisk musikk var Free Trade Hall inntil åpningen av Bridgewater Hall som har plass til 2 500 tilskuere.
=== Teater og kunst ===
Manchester har flere store teatre for fremføring av skuespill, opeara og dans, inkludert Manchester Opera House som regelmessig brukes for fremføring av store turnerende West End produksjoner, Palace Theatre og Royal Exchange Theatre i Manchesters tidligere bomullsbørs.
Det er også mange mindre teatre slik som Contact Theatre og Z-arts i Hulme. The Dancehouse på Oxford Road brukes utelukkende for dans. I 2014 åpnet HOME, et nytt spesialbygd kunstsenter. Senteret inneholder to teatre, fem kinoer og et område for kunstutstillinger.
Siden 2007 har byen holdt Manchester International Festival, en kunstfestival som holdes annethvert år med fokus på original kunst. Dette har inkludert store nye bestillignsverk av kunstere som Björk.
=== Museer and gallerier ===
Manchesters museer viser frem byens historie fra romersk tid, dens rike industriell arv og rollen Manchester spilte i den industrielle revolusjon, fagforeningsbevegelsen, kvinnelig stemmerett og fotball. En rekonstruert del av det romerske Maucium fortet er åpen til publikum i Castlefield. Museum of Science and Industry, som er i den ombygde Liverpool Road togstasjon, har en stor samling av damplokomotiver og andre industrielle maskiner, fly, og en kopi av verdens første programmerbare datamaskin med elektronisk minne, kjent som Manchester Baby. Museum of Transport har ustillinger av historiske busser og trikker.
Manchester Art Gallery i Mosley Street har en samling av europeiske malerier og en av Storbritannias største samlinger av prerafaelittiske malerier.Whitworth Gallery ligger i sør-enden av sentrum og viser moderne kunst, skulptur og tekstilkunst. Det ble utnevnt som Museum of the Year i 2015. Andre utstillingslokaler og museer i Manchester inkluderer National Football Museum i Urbis, Castlefield Gallery, Manchester Costume Gallery i Platt Fields Park, People's History Museum og Manchester Jewish Museum.Kunstverk av maleren L.S. Lowry, kjent for sine fyrstikkmenn malerier av industrielle Manchester og Salford, er utstillt i City og Whithworth galleriene i Manchester og i the Lowry kunstsenter i Salford Quays (i nabobyen Salford), som har en stor permenet utstilling av hans arbeider.
=== Litteratur ===
Manchester er en UNESCO by av litteratur kjent for sin radikale litteraturhistorie.Manchester ble i det 19. århundre brukt i mange verk som et eksempel på endringene industrialisering hadde ført til. De inkluderer Elizabeth Gaskells roman Mary Barton: A Tale of Manchester Life (1848), og studier som Arbeiderklassens forhold i England i 1844 av Friedrich Engels som han skrev mens han bodde og arbeidet i byen. Manchester var hvor Engels og Karl Marx møttes. De to begynte å skrive Det kommunistiske manifest i Chetham's Library, et bibliotek i Manchester grunnlagt i 1653 og som hevder det er det eldste offentlige bibliotek i den engelskspråklige verden. John Rylands Library er et annet bibliotek i byen med en stor samling av tidlige bøker. Papyrus 52 som er antatt å være det eldste kjente fragment av Det nye testamente er på permanent utstilling der.
== Sport ==
Byens fotballklubber som er med i Premier League er Manchester United FC og Manchester City FC.
Manchester Citys arena, Etihad Stadium, hvor de har spilt siden 2003-04 sesongen ligger i Sportcity omtrent tre kilometer øst for sentrum. Banen ble opprinnelig bygd som et friidrettsstadion for samveldelekene i 2002. Etter at Mancehster City tok over arenaen har den blitt bygget om og utvidet flere ganger og har i 2021 en maksimumskapsitet på omtrent 55 000. Manchester Citys gamle arena, Maine Road, som lå sør for sentrum ble revet i 2003.
Manchester Uniteds bane, Old Trafford, hvor klubben har spilt siden 1910, ligger i forstaden Trafford omtrent fire kilometer sørvest for sentrum. Old Trafford er med en kapsitet på omtrent 74 000 det største klubbstadionet (og det nest største fotballstadionet etter Wembley) i England. Old Trafford ble bombeskadet under 2. verdenskrig og mellom 1941 og 1949 spilte United sine hjemmekamper på Citys daværende hjemmebane, Maine Road.
Forbausende nok ble fotball forbudt ved lov i Manchester by i 1608, med følgende begrunnelse: «Whereas there hath been heretofore great disorder in our town of Manchester, and the inhabitants thereof greatly wronged... by a company of lewd and disorder persons using that unlawful exercise of playing with the football in ye streets of the said town, breaking many men's glass windows at their pleasures, and other great enormities.» (= og andre store voldsomheter).
I 2002 var byen vertskap for de XVII samveldeleker. Machester Uniteds arena Old Trafford ble også brukt til noen av fotballkampene under sommer-OL 2012.
Sportcity som ble bygd i forbindelse med samveldelekene i 2002 ligger noen kilometer øst for sentrum. I tillegg til Manchester Citys hjemmebane og treningsanlegg er Sportcity også hjem til et nasjonalt sykkelsenter med en velodrom, et innendørsområde for BMX og baner for terrengsykling. I Sportcity ligger også et nasjonelt squashsenter, og et regionalt senter for friidrett.
Manchester Aquatics Centre som ble ferdigstillt noen år før samveldelekene brukes for svømming, stuping og vannpolo. Senteret ligger i sentrum omtrent midt imellom de to universitetene i byen.
Andre sporter som er populære i Manchester er cricket, rugby, basketball, boksing og speedway.
== Media ==
Både The Guardian (tidligere Manchester Guardian, numre utgitt fra London, men med en stor leserkrets i Manchester med omheng) og Manchester Evening News (eid av The Guardian) blir utgitt i Manchester.
Byen har nest etter London Storbritannias største TV-produksjon. Granada Television hadde opprinnelig sitt hovedkontor i Manchester. I 2004 ble Granada slått sammen med Carlton Communications til å danne ITV Plc som har hovedkontor i London. ITV har fremdeles stor TV-produksjon i Manchesterområdet med hovedsete i MediaCity i Salford Quays like utenfor sentrum av Manchester. BBC har også sitt nordvestre hovedkontor i MediaCity.
== Utdanning ==
Det er to universiteter i Manchester, Manchester Metropolitan University og University of Manchester. Det siste ble grunnlagt i 2004 gjennom at Victoria University of Manchester og UMIST ble slått sammen.
Manchester Grammar School ble bygd i 1515.
== Transport ==
Manchester har en flyplass, Manchester International Airport, som årlig benyttes av 20 000 000 passasjerer, hvilket gjør det til den tredje største flyplassen i Storbritannia. Flyplassen har adganger til over 180 destinasjoner. British Airways bruker flyplassen som et knutepunkt.
Det er to hovedstasjoner for jernbanetrafikk, Manchester Piccadilly og Manchester Victoria, samt mange mindre stasjoner. På slutten av 1980-tallet ble byens sporvognsnett bygd ut. Nettet består av åtte linjer med 99 holdeplasser. En ny linje til Trafford Centre, et stort kjøpesenter noen kilometer utenfor bykjernen, ble åpnet i 2020. Siden 2000 ble byen omsluttet av motorveien M60, og fra denne stråler motorveiene M67, M56, M602–M62, M61, M66 og M62 ut i ulike retninger. Etter den industrielle revolusjon går flere kanaler inn til byen. Disse blir fremdeles vedlikeholdt men er idag stort sett bare brukt for fritidsbåter.
Manchester har et av de største bussnettverkene utenfor London med mer enn 50 busselskaper som driver linjer som spriker ut fra sentrum til andre deler av byen og Stor-Manchester. Metroshuttle er gratis å bruke og består av tre ruter som dekker de sentrale forretningsområdene og de to største jernbanestasjonene.
Sykling er populært i Manchester både for pendling og for trim og rekreasjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Manchester – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Manchester – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Manchester hos Wikivoyage
Manchester City Council
Visit Manchester, turistkontorets offisielle nettsider
BBC Manchester
Jernbanekart over Greater Manchester
(en) Manchester hos Wikivoyage | Manchester Arena, tidligere Manchester Evening News Arena, er en stor innendørs arena i Manchester i England. Arenaen var sponset av avisen Manchester Evening News og har en kapasitet på mellom 3 000–22 000 avhengig av type arrangement. | 9,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Codex_Gigas | 2023-02-04 | Codex Gigas | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', "Kategori:Johannes' åpenbaring", 'Kategori:Litteratur fra middelalderen', 'Kategori:Vulgatamanuskripter'] | Codex Gigas (latin for «den store boken») er et illuminert manuskript som oppbevares ved det Kungliga biblioteket i Stockholm. Med et kjempeformat på 50 ganger 92 cm regnes Codex Gigas som det største eksisterende manuskriptet fra middelalderen. Verket inneholder avskrift av hele Biblia Vulgata og flere andre populære bøker. Det ble fremstilt ved et kloster i Bøhmen tidlig på 1200-tallet. Codex Gigas er dessuten kjent for et uvanlig, helsides bokmaleri av djevelen, noe som også har gitt verket kallenavnet «Djevelens bibel».
| Codex Gigas (latin for «den store boken») er et illuminert manuskript som oppbevares ved det Kungliga biblioteket i Stockholm. Med et kjempeformat på 50 ganger 92 cm regnes Codex Gigas som det største eksisterende manuskriptet fra middelalderen. Verket inneholder avskrift av hele Biblia Vulgata og flere andre populære bøker. Det ble fremstilt ved et kloster i Bøhmen tidlig på 1200-tallet. Codex Gigas er dessuten kjent for et uvanlig, helsides bokmaleri av djevelen, noe som også har gitt verket kallenavnet «Djevelens bibel».
== Historie ==
=== Opprinnelsen ===
Codex Gigas ble nedskrevet i middelalderens Böhmen. Böhmiske helgener finnes i manuskriptets kalender og dens nekrolog, som inneholder et stort antall tsjekkiske navn, på historisk kjente såvel som ukjente personer. At Böhmens krønike av Kosmas, en böhmisk prest fra Praha, ca (1045–1125), finnes blant manuskriptets tekster, bekrefter den böhmiske opprinnelse.
Manuskriptet har blitt datert til årene 1204–30. Denne dateringen blir begrunnet med at Böhmens helgen Procopius, som ble kanonisert i 1204, er nevnt den 4. juli i kalenderen. Det betyr i prinsipp at manuskriptet ikke kunne ha blitt nedskrevet før dette. Samtidig må manuskriptet ha blitt til etter 1223, ettersom biskop Andreas av Praha, (1214–23), nevnes på 30. juli i kalenderen. Han døde i 1223, og er den siste i en rekke av historiske identifiserbare personer fra slutten av 900-tallet til begynnelsen av 1200-tallet, hvis navn finnes i nekrologen. Derimot savnes navnet på kongen Ottokar I av Přemysl–slekten. Siden han døde i 1230, skulle det bety at Codex Gigas ble skrevet ferdig en gang mellom 1224 og 1230.
Gjennom en merknad på Codex Gigas første ark vet man at et böhmisk benediktinsk kloster i Podlažice nær Chrudim var manuskriptets første kjente eier. Benediktinerne i Podlažice pantsatte manuskriptet hos cistercienserne i Sedlec på grunn av stor fattigdom i sitt eget kloster. Merknaden forteller videre at skriptet ble kjøpt tilbake til benedikterordenen i 1295 av Bavor, Břevnoklosterets forstander (1289–1332), etter initiativ fra biskopen i Praha, Gregorius (1296–1301). Manuskriptet ble den gang ansett som et av verdens underverker. Det er dog usikkert om tilbakekjøpet av manuskriptet foregikk i 1295, ettersom Gregorius ikke ble valgt til biskop før i 1296. En mulig forklaring er at 1295 er en feilskriving for 1296.At manuskriptet ble skrevet i Podlažice, regnes som usannsynlig. Klosteret i Podlažice var alt for lite, og for fattig, til å kunne gjennomføre et så stort prosjekt, som krevde omfattende menneskelige og materielle ressurser. Det finnes heller ingen andre kjente middelalderske manuskripter som ble produsert ved dette klosteret.
Codex Gigas' forfatter er ukjent. Det har blitt spekulert i om det er munken Herman, hvis navn med betegnelsen inclusus, innestengt (Hermanus monachus inclusus) står i manuskriptets nekrolog under 10. november. Betegnelsen inclusus ble koblet sammen med legenden om den syndige, innemurte munken, som med djevelens hjelp skulle ha skrevet hele Codex Gigas på en natt. Men begrepet inclusus(-a) eller reclusus(-a) betegner egentlig en person, ofte tilknyttet et kloster, som lever isolert i en celle av religiøse, asketiske eller mer sjelden, på grunn av botgjørelse. Etter en prøveperiode på ett år, kunne en slik person bli låst inne i en celle av en biskop, som forseglet døren med sitt segl. Enkelte ganger ble cellen murt igjen, og man sang en dødsmesse for recuclus, som skulle symbolisere begravelsen.Det har også blitt foreslått at forfatteren kan ha hett Sobisslaus. Dette navnet finnes i en bønn til jomfru Maria som er skrevet i margen av bladet 273r. Men denne bønnen er skrevet av en annen hånd en selve manuskriptet for øvrig, og er lagt til senere på 1200–tallet.
=== Codex Gigas på 1400-tallet ===
Manuskriptets videre historie er varierende. Da husittkrigen brøt ut i 1420, ble Břevnovklosteret evakuert til sitt datterkloster i Broumov. Der ble manuskriptet sett av M. Johannes Frauenberg fra Görlitz. Han deltok i 1477 i et møte i Broumov med de forsamlede schlesiske fyrstene og standene Ober og Niederlausitz. Derifra sendte han et brev hvor han beskrev manuskriptet.
=== Codex Gigas på 1500-tallet ===
På 1500-tallet fungerte Codex Gigas som en slags stam- og minnebok. Ulike kirkemenn fra Praha og det tilgrensende Schlesien, samt også ikke–kirkelige personer, skrev sine navn i manuskriptet når de besøkte Broumovklosteret. En av dem, Christopher Schlichtig, en tilhenger av den sveitsiske mystikeren, alkemisten og doktoren Paracelsus (egentlig Theophrastus Bombastus von Hohenheim, 1493–1541), oppholdt seg i klosteret den 26. september 1590. Schlichtig var, ifølge notater, doktor i iatrokjemisk filosofi og medisin, samt rådgiver og doktor for Bevariens fyrste, Willhelm V. Iatrokjemi var en blanding av alkemi, medisin og kjemi som ble praktisert av Paracelsus' etterfølgere på 1500- og 1600-tallet.
Broumovklosterets forstander, Johannes III Chotovsky de Chotov (1553–75), noterte i manuskriptet at den romerske keiseren og kongen av Böhmen, Ferdinand I (1503–64) overnattet i klosteret i år 1527. Ferdinand I var på veg til Praha fra Wroclaw, der han hadde blitt hyllet som en nyvalgt konge. Før han kom til Broumov, hadde han bodd i Świdnica (Świdnica), og der, ifølge nyheter, lot han en opprørsk predikant henges fra et pæretre utenfor byen. Den opprørske predikanten var presten Johann Reichel, fra Striegau (Strzegom) i Schlesien. Han ble kalt Eilffinger og var tilhengere av den radikale, schlesiske reformatoren Kaspar von Schwenckfelds (1489–1561), og ble ansett som en religiøs motstander av den katolske keiseren. At han ble straffet på en fornedrende måte, ved å henges med hodet ned, er noe som er fremkommet av andre kilder.Den romerske keiseren og kongen av Böhmen, Rudolf II (1576–1612) ble begge interessert i Codex Gigas, og ville låne den med seg til Praha. To av hans rådsherrer Daniel Printz og Paul Hanniwald, samt Pauls nevø Adam Hanniwald skrev sine navn i manuskriptet. De var en del av et følge, som i 1590 var på vei fra Polen. Rudolf var en av tidens største boksamlere og kjent for sine okkulte interesser. Da manuskriptet fremdeles var å regne som Břevnovklosterets eiendom, måtte ifølge notater, klosterets forstander Martin (1575–1602), gi sin tillatelse til utlån av manuskriptet. Albertus Wnesconius, Broumovklosterets prior, avgjorde selve flyttingen. Han kontaktet politimesteren Mathias fra Dorndorff och Biskupov før transporten. Politimesteren kjente til manuskriptet fra tidligere, da han ifølge et annet notat, hadde sett det så tidlig som i 1587. Den 4. mars 1594 startet ferden mot Praha. Gjennom en merknar i skrifet vet man at manuskriptet «overnattet» i Nachod den 6. mars, hos byens tjenestemann Hanuš Buchlovecký] fra Křižkovic, og kom til Nymburk den 16. mars. Der var det flere personer som skrev sine navn i skrifet.
I Praha var Codex Gigas i hyppig bruk. Rudolfs sekretær, Jan Huberus Pontanus noterte i 1597 at han «... gransket med stor iver denne store boken og avskrev mye den samme for hans keiserlige majestet...» Den ble også brukt av en tysk historiker og utgiver av historiske kilder, Marquard Freher (1565–1614), for hans andre fullstendige utgave av krøniken om Kosmas 1607. Codex Gigas ble aldri returnert til Broumov.
=== Codex Gigas på 1600-tallet ===
Skrifet ble registrert i flere lister over Rudolfs skatt- og kunstkammer, ofte med en henspilling til legenden som var forbundet med dens opprinnelse. I en inventarliste fra 1635 heter det at djevelen selv skulle ha vært behjelpelig ved anskaffelsen av pergament og nødvendige skriveutensiler for en munk i fangenskap i Branau, og i en annen inventarliste som ble skrevet av skattemesteren Dionysio Miseroni 1647, ble Codex Gigas beskrevet som en stor bok, skrevet av en innmuret munk i Prauna. Og i en annen liste av den samm Miseroni, som ble skrevet rett etter svenskenes plyndring av Praha, kalles manuskriptet for en stor bok som djevelen hadde med seg til en innemurt munk.
=== Codex Gigas i Stockholm ===
I 1649 ankom Codex Gigas Stockholm, sammen med andre bøker og skrifter som var blitt tatt under svenskenes plyndring av Praha. I Isaak Vossius katalog over skrifter fra omkring 1560, er Codex Gigas fortegnet som nummer en. Da katalogen var satt opp etter manuskriptenes format, inntok Codex Gigas førsteplassen. Manuskriptet havnet i Dronning Kristinas samlinger, og ble plassert på biblioteket på Stockholms slott. Da hun abdiserte til Roma, tok hun med seg en rekke skrifter og bøker, men Codex Gigas forlot hun på slottet.
Ved slottsbrannen 1697, klarte man å redde Codex Gigas ved å kaste den ned gjennom vinduet. Omslaget på boken, ble alvorlig skadet i fallet. I en katalog opprettet rett etter brannen, av bibliotekaren Johan Jacob Jaches (1650–1709), er manuskriptet fortegnet blant trykte bøker i regalformat: «das grosse, sogenante Schwartzbuch, bei nahe sieben quarter lang, ist ein msc», den store, såkalte svartboken, nesten sju kvarter lang (omkring 90 cm), er en skrift.Manuskriptets omdømme falt ikke, og nye navn ble stadig skrevet inn. Magnus von Celse (1709–84) har påpekt i sin historikk over det Kungliga biblioteket, utgitt i 1751 at «...de utlendinger som kastet noen flyktiga blikk på det Kungl. Biblioteket og omtalte det i reisedabøker og skildringer de har utgitt, brakte knapt noe minneverdig bortsett fra et eksemplar av bibelen, som har spor etter Luthers egne hender, samt dette volum fra Praha».
Den førsta mer ingående beskrivelsen av manuskriptet ble gjort av Josef Dobrowský (1753–1829), medlem av det Kongelige vitenskapsselskapet (Königl. Gesellschaft der Wissenschaften) i Praha og slavistikkens grunnlegger. Han reiste til Sverige sommeren 1792 for å undersøke materiell som kunne være av interesse for tsjekkisk historie og litteratur. I rapporten han skrev, publisert i 1796, påpekte Debrowsý at Codex Gigas hadde betydningsfulle tsjekkiske innslag. Josef Pečirka (1818–1870), tsjekkisk forfatter og oversetter, foretok en lignende reise femti år senere, og gav sin reiseskildring i 1851. Også hans skildring inneholdt en grundig beskrivelse av Codex Gigas. I 1811 publiserte det Kungliga bibliotekets amanuensis, Lorenzo Hammarsköld (1785–1827), den første grundige skriftbeskrivelsen på svensk. Senere har avgjørende innsatser blitt utført av benediktinpater Beda Dudik (1819–90), professor i allmenn historie ved universitetet i Brno og utnevnt til Mährens Landeshistoriograph. Resultatet av sitt arbeid publiserte han i 1852 i «Forschungen in Schweden für Mährens Geschichte».
Johannes Belsheim (1829–1909), norsk teolog og bibelforsker, jobbet med Codex Gigas vinteren 1877–78. Han hadde tidligere brukt tid på en annen kjent skrift, Codex Aureus. Ny illustreret Tidende publiserte i sitt desembernummer 1877 under overskriften «Det Stockholm som går» en kort reportasje og et bilde fra den «kongelige allmenne lesesal» som da fremdeles fantes på slottet. Magasinet fortalte om Belsheims jobb med Codex Gigas. Belsheim lykkes etter mye arbeid å nå frem til interessante resultater med sin undersøkelse. Han kunne nemlig konstatere at såvel Johannes' åpenbaring som Apostelgjerningene forekom i versjoner som var eldre enn Vulgatas. Han publiserte begge tekstene 1879.
I senere tid har manuskriptet blitt behandlet av ulike forskere som Josef Plaček, Antonín Friedl, Maria Wojciechowska, Carl Nordenfalk, Sten. G. Lindberg, Jaroslav Kolár og Ivan Hlaváček.
== Utseende ==
=== Pergamentet ===
Codex Gigas er innbundet i et omslag av tre, dekket av lær og ornament med metall. Med sine 92 cm høyde, 50 cm bredde og 22 cm tykkelse er det den største kjente middelaldermanuskriptet i verden. Opprinnelig inneholdt boken 320 vellum-ark, men åtte av disse har senere blitt fjernet. Det er ukjent hvem som fjernet disse og hvorfor det skjedde, men sidene kan ha inneholdt klosterregler for benediktinermunkene. Boken veier nesten 75 kg, og vellum-arkene er laget skinn fra kalver (eller esler ifølge enkelte kilder) fra 160 dyr.
Pergamentet varierer i tykkelse og farge, og de nedre ytre hjørnene er vanligvis noe tykkere enn resten av bladet. Hårsiden av pergamentet er av en blek gulfarge, mens kjøttsidene er tilnærmet hvit.
Ytterkantene på de fleste bladene er penslet med en væske som har etterlatt seg en gulaktig farge. Det er trolig gelatinlim, og dette kan dekke hele pergamentet.
Trolig ble dette gjort da manuskriptet ble bundet om tidlig på 1800-tallet. Deler av ytterkanten på enkelte blad ble laget av pergament, noe som var uvanlig på denne tiden. Dette er synlig ved at noe av pergamentet er lysere enn det opprinnelige pergamentet. På enkelte steder ble en form for reagens penslet på i løpet av 1800-tallet, i håp om at deler av teksten skulle bli mer leselig. Dette førte til at væsken ble mørkebrun, og teksten under den ble uleselig og umulig å få frem igjen.
=== Linjeringen ===
I alle fire marger på hvet blad, ble det laget små hull for å trekke støttelinjer som skribenten skulle følge når han skrev. Linjeringen ble gjort på et blad av gangen med en tynn pryl, en slags syl, som etterlot et spor på den ene siden, og en klump på den andre siden. Linjeringsmønsteret er komplisert, og synes å være konsekvent gjennom hele manuskriptet. Mønsteret består av to spalter, normalt med 106 vannrette linjer, og seks loddrette mellom begge spaltene, og seks i ytterkanten av hver spalte. I tillegg til disse, strekker de seks første og de seks siste vannrette linjene i hver spalte seg ut over hele bladet. Alle de vannrette linjene strekker seg vanligvis over hele bredden av mellomrommet mellom de to spaltene.
Det finnes et unntak til det stående linjeringsmønsteret. Avsnittet med kalender og nekrolog har et avvikende linjeringsmønster på grunn av behovet for å ordne teksten i kolonner. Her ble det gjort hull i den øvre og den nedre margen, slik at fem kolonner kunne strekes opp. En bred midtkollonne ble omgitt av en smal kolonne på hver side. HVer kolonne ble avgrenset av en loddrett linje på hver side, bortsett fra de ytre kantene av den ytterste kolonnen. Der ble det laget seks loddrette linjer på samme vis som i resten av manuskriptet. Et annet særtrekk i kalenderens linjering er at, etter at bladet ble linjert med pryl, Ett annat särskiljande drag i kalendariets linjering är att, efter det att bladen linjerats med en pryl, hver tredje vannrette linje (de linjene som kalenderens notater ble skrevet på) ble tegnet med gult blekk. Og på enkelte sider ble det til og med tegnet en loddrett gul linje på hver side av det området som var linjert for å skrive på.
=== Annet ===
Boken ble skrevet av en person alene, hovedsakelig med en skrifttype som kalles karolingisk minuskel. Bokstavene er ikke helt ulike de vi har i dag, så det er enkelt og lese denne type skrift. Dens generelle natur og detaljer synes forhistoriske til å være fra tidlig 1200–tallet. Bokstavene f og lang s strekker seg nedenfor raden, mens den høyre delen av bokstaven a heller diagonalt og nedre del av g–en er åpen. Alle disse trekkene er veldig forhistoriske. Bokstaven ę (e–caudata) forekommer i stedet for æ, og for å være fra tidlig 1200–tallet, er dette veldig forhistorisk. Denne bokstaven falt ut av bruk mot slutten av 1100–tallet.
Manuskriptets generelle karakter fremkommer ikke som spesielt tysk (noe som kunne forventes av en skrift fra Böhmen), selv om forfatteren brukte den sydgermanske formen av bokstaven z.
Store bokstaver ser mer ut som om de er tegnet enn skrevet, og er gjennomgående merket med gult. Delingen av ord er lang, og tegnsettingen er gjennomgående gjort med punkter (ved slutten av setninger og midt i). Rettelser ble gjort ved å viske ut gammel tekst, og deretter skrive en ny tekst. Et underlig særtrekk, er bruken av ikke–alfabetiske tegn på slutten av tekstenes underkapittel. To av de vanligste ikke–alfabetiske tegnene ligner på tallene 2 og 7. Selv om denne bruken er kjent i skrifter fra sent i antikken, synes det å forekomme sjeldent, og bruken av det i Codex Gigas synes merkelig.Det finnes enkelte unntak i bruken av karolingisk minuskel. Det hebraiske og det greske alfabetet, inkludert det latinske, er også å finne i boken. Syndebekjennelsen og besvergelser i fargede firkanter, ble utført i store bokstaver, tegnet med penner. Selv helgennavnene i kalenderen, og påskens helgenfester er utført i store bokstaver, tegnet med penner. Et særtrekk som går igjen i syndebekjennelsen, besvergelsene og listen over påskens helgenfester, er at bokstavene M og N bare ble tegnet med vertikale og horisontale linjer.
== Innholdet ==
Manuskriptet inneholder fem lange tekster, samt en komplett bibel. Manuskriptet begynner med Det gamle testamente, som er fulgt av to historiske verk av Flavius Josefus som levde i det første århundre e.Kr. Disse er om jødiske fornminner og om den jødiske krigen. Etter Josefus følger middelalderens mest populære encyclopedia fra middelalderen av Isidore, en biskop, forfatter og kirkelærer som levde i Spania på 500– og 600-tallet. Denne etterfølges av en samling medisinske verk, som igjen er etterfulgt av Det nye testamente. Det siste av de lange ikke–bibelske verkene er en krønike om Böhmen, av Kosmas. Dette er den første kjente historien om Böhmen.Det finnes også korte tekster i manuskriptet. Den første, før bildet av Guds by, er en tekst om botgjørelsen. Den andre, som kommer etter portrettet av djevelen, handler om eksorsisme av onde ånder. Den siste viktige korte teksten er en kalender som inneholder en liste hvilke dager man feiret helgener og minnes dødsdagen for lokale bohemske personer. Der er også en kort tekst som mangler på de sidene som er skåret ut av manuskriptet, benediktinerordenen av St. Benedict, en veiledning i klosterlivets regler, skrevet i det 6. århundre.
Den viktigste boken i kristendommen er Bibelen. De andre tekstene i Codex Gigas ble nøye valgt for å følge den, fordi at sammen, så ga de informasjon om jødisk historie (Josefus), universell kunnskap (Isidore) og lokal historie (Kosmas).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Codex Gigas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Codex Gigas i digital utgave (Det Kungliga biblioteket) | Codex Gigas (latin for «den store boken») er et illuminert manuskript som oppbevares ved det Kungliga biblioteket i Stockholm. Med et kjempeformat på 50 ganger 92 cm regnes Codex Gigas som det største eksisterende manuskriptet fra middelalderen. | 9,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rjan_H%C3%A5skjold_Nyland | 2023-02-04 | Ørjan Håskjold Nyland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AFC Bournemouth', 'Kategori:Fotballspillere for Aston Villa FC', 'Kategori:Fotballspillere for FC Ingolstadt 04', 'Kategori:Fotballspillere for IL Hødd', 'Kategori:Fotballspillere for Molde FK', 'Kategori:Fotballspillere for Norwich City FC', 'Kategori:Fotballspillere for RB Leipzig', 'Kategori:Fotballspillere for Reading FC', 'Kategori:Fotballspillere for Volda TI Fotball', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i England', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Volda kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Ørjan Håskjold Nyland (født 10. september 1990) er en norsk fotballspiller som siden oktober 2022 spiller for den tyske klubben RB Leipzig. Han har tidligere spilt for Hødd, Volda, Molde, Ingolstadt og Aston Villa. Nyland har fem landskamper for Norges U-17 landslag, tre kamper for Norges U-18 landslag, tre kamper for Norges U-21 landslag, og flere A-landslagskamper.
Nyland har studert ved Høgskulen i Volda.
| Ørjan Håskjold Nyland (født 10. september 1990) er en norsk fotballspiller som siden oktober 2022 spiller for den tyske klubben RB Leipzig. Han har tidligere spilt for Hødd, Volda, Molde, Ingolstadt og Aston Villa. Nyland har fem landskamper for Norges U-17 landslag, tre kamper for Norges U-18 landslag, tre kamper for Norges U-21 landslag, og flere A-landslagskamper.
Nyland har studert ved Høgskulen i Volda.
== Karriere ==
Før sesongen 2013 meldte han overgang til Molde FK. Hvor han ble norgesmester samme år. I løpet av 2014 fikk han sitt gjennombrudd på landslaget og ble fast keeper for Norges A-landslag. For Molde FK ble han seriemester dette året. Han spilte tre cupfinaler på rad i årene 2012-2014.
Han sto en solid kamp i mål for Norge da U-21-laget tok en stor triumf mot Frankrike og kvalifiserte seg til EM i Israel 2013. I cupseieren for Hødd mot Tromsø i 2012 ble han kåret til banens beste spiller.
I 2015 signerte han for den tyske klubben Ingolstadt, der spilte han i tre år.
Sommeren 2018 ble han hentet av Aston Villa i England, hvor han ble værende frem til kontrakten ble terminert i oktober 2020. Han fikk 36 kamper for Aston Villa.
I januar 2021 signerte Nyland kontrakt med Norwich City FC.
Vinteren 2022 signerte han for Reading FC. 20. mai ble kontrakten hans med klubben terminert.Den 9. oktober 2022 signerte han for den tyske klubben RB Leipzig på en kontrakt varende ut 2022/23-sesongen, etter at Péter Gulácsi pådro seg en korsbåndsskade.
== Landslaget ==
Den 19. november 2013 fikk Nyland sin landslagsdebut på sin hjemmebane, Aker Stadion, mot Skottland.
== Meritter ==
Hødd
NM: (1) 2012Molde FK
NM: (2) 2013, 2014
Seriemester: (1) 2014Individuelt
Gullballen årets keeper: (1) 2014
== A-landskamper ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ørjan Håskjold Nyland – UEFA
(en) Ørjan Håskjold Nyland – Transfermarkt
(en) Ørjan Håskjold Nyland – national-football-teams.com
(en) Ørjan Håskjold Nyland – WorldFootball.net
(en) Ørjan Håskjold Nyland – Soccerbase.com
(en) Ørjan Håskjold Nyland – FootballDatabase.eu
(en) Ørjan Håskjold Nyland – Soccerway
(en) Ørjan Håskjold Nyland – EU-Football.info
(no) Ørjan Håskjold Nyland – Norges Fotballforbund
(en) Ørjan Håskjold Nyland – FBref
(no) Profil på www.altomfotball.no
(no) Profil på www.moldefk.no
(en) Profil på www.footballzz.com | | år1 =2007–2012| klubb1 =| kamper1 = 59| mål1 = 0 | 9,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saudi-Arabia | 2023-02-04 | Saudi-Arabia | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1932 i Asia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Saudi-Arabia', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1932'] | Kongeriket Saudi-Arabia (arabisk: المملكة العربية السعودية, al-Mamlaka al-ʻArabiyya as-Suʻūdiyya; egentlig det suʻūdiske kongedømmet Arabia, arabisk kortform as-Suʻūdiyya), vanligvis omtalt som Saudi-Arabia, er et land med geografisk beliggenhet i Midtøsten, og det største landet på Den arabiske halvøy. Landet grenser mot Jordan i nordvest, Irak i nord og nordøst, Kuwait, Qatar, Bahrain og De forente arabiske emirater i øst, Oman i sørøst og Jemen i sør. Landet grenser også mot Persiabukten i nordøst, og Rødehavet mot vest. Saudi-Arabia har anslagsvis 29,2 millioner innbyggere,
og et areal på omtrent 2 149 690 km².
Kongeriket Saudi-Arabia er et eneveldig monarki, og autoritært regime sådan. Landets monark er kong Salman, dog er hans sønn, kronprins Mohammad, regnet som landets egentlige hersker, da kongen er meget gammel og ved svak helse. Kongefamilien utøver effektiv kontroll over all politikk, og har omfattende kontroll over samfunnsliv og media. Fengsling, tortur og henrettelser av kritiske journalister, menneskerettsaktivister og opposisjonelle forekommer stadig. Sensur er omfattende. Landet praktiserer også Sharia-lov, og beskrives ofte som ultrakonservativt. Kvinner anses for å ha svært mangelfulle rettigheter, og kjønnssegregering er meget utbredt. Menneskerettighetsorganisasjoner, som Amnesty International og Human Rights Watch, har gjentatte ganger uttrykt bekymringer angående menneskerettigheter i Saudi-Arabia, dog er bekymringene blitt avfeid av den saudiske regjeringen.Saudi-Arabia er det landet i verden som eksporterer mest olje, og denne eksporten smører den saudiske økonomien. Olje står for over 90 % av landets eksportinntekter og nesten 75 % av de statlige inntektene. Dette danner grunnlaget for en velferdsstat, som regjeringen har hatt problemer med å opprettholde i perioder med lav oljepris.
| Kongeriket Saudi-Arabia (arabisk: المملكة العربية السعودية, al-Mamlaka al-ʻArabiyya as-Suʻūdiyya; egentlig det suʻūdiske kongedømmet Arabia, arabisk kortform as-Suʻūdiyya), vanligvis omtalt som Saudi-Arabia, er et land med geografisk beliggenhet i Midtøsten, og det største landet på Den arabiske halvøy. Landet grenser mot Jordan i nordvest, Irak i nord og nordøst, Kuwait, Qatar, Bahrain og De forente arabiske emirater i øst, Oman i sørøst og Jemen i sør. Landet grenser også mot Persiabukten i nordøst, og Rødehavet mot vest. Saudi-Arabia har anslagsvis 29,2 millioner innbyggere,
og et areal på omtrent 2 149 690 km².
Kongeriket Saudi-Arabia er et eneveldig monarki, og autoritært regime sådan. Landets monark er kong Salman, dog er hans sønn, kronprins Mohammad, regnet som landets egentlige hersker, da kongen er meget gammel og ved svak helse. Kongefamilien utøver effektiv kontroll over all politikk, og har omfattende kontroll over samfunnsliv og media. Fengsling, tortur og henrettelser av kritiske journalister, menneskerettsaktivister og opposisjonelle forekommer stadig. Sensur er omfattende. Landet praktiserer også Sharia-lov, og beskrives ofte som ultrakonservativt. Kvinner anses for å ha svært mangelfulle rettigheter, og kjønnssegregering er meget utbredt. Menneskerettighetsorganisasjoner, som Amnesty International og Human Rights Watch, har gjentatte ganger uttrykt bekymringer angående menneskerettigheter i Saudi-Arabia, dog er bekymringene blitt avfeid av den saudiske regjeringen.Saudi-Arabia er det landet i verden som eksporterer mest olje, og denne eksporten smører den saudiske økonomien. Olje står for over 90 % av landets eksportinntekter og nesten 75 % av de statlige inntektene. Dette danner grunnlaget for en velferdsstat, som regjeringen har hatt problemer med å opprettholde i perioder med lav oljepris.
== Historie ==
Saudi-Arabia ble grunnlagt i 1902 av Abdul-Aziz bin Saud, hvis offensiv startet i 1902 med gjenerobringen av Al-Saud-familiens forfedres hjemby Riyadh, og kulminerte i 1932 med kunngjøringen og anerkjennelsen av Kongeriket Saudi-Arabia.
Mellom 1902 og 1927 gjennomførte Ibn Saud en rekke erobringer. I 1932 ble navnet på statsdannelsen kongeriket Saudi-Arabia. Kong Faisal (regjerte 1964—1975) avskaffet slaveriet og gjennomførte en rekke reformer innen undervisning og helsestell.
Okkupasjonen av Al-Haram i 1979 var en av de mest dramatisk episodene i Saudi-Arabias moderne historie.
Landet har vært politisk knyttet til Storbritannia og USA. Landet deltok på alliert side i Gulfkrigen mot Irak i 1991, og hadde allierte baser på sitt territorium. Irak angrep hovedstaden Riyadh med Scud-raketter under krigen. Det amerikanske militære nærværet har siden blitt sterkt redusert, og landet har fått et mer anspent forhold til USA.
Kong Fahd Ibn Abdel-Aziz al Saud var statsoverhode og statsminister fra 1982 til sin død i 2005, da halvbroren Abdullah bin Abdul Aziz al-Saud overtok. Abdullahs ble selv etterfulgt av sin halvbror Salman bin Abdul Aziz Al-Saud i 2015.
=== Flagget ===
Saudi-Arabias flagg er et symbol for de arabiske ørkenfolkene. Grønt skal ha vært profeten Muhammeds foretrukne farge.
== Politikk ==
Saudi-Arabia bygger på eneveldig monarki, med kong Salman som monark. Landet følger den hellige muslimske sharia-loven, som også er den eneste loven kongen må styre etter. I 1993 fikk Saudi-Arabia et konsultativt råd, med 150 medlemmer. Disse sitter i en fireårsperiode, og er valgt av kongen.
=== Menneskerettigheter ===
Saudi-Arabia har dødsstraff for homofili.
== Geografi ==
Den arabiske halvøy består for det meste av et vidstrakt høyland. Platåets bratte kant i vest løper parallelt med Rødehavets kyst og i nordvest finnes det nesten ikke kystland. De høyeste fjelltoppene ligger i sydvest i Asirfjellene. I øst skråner høylandet sakte ned mot den grunne Persiabukta, hvor kysten består av sumptrakter og saltområder. Høylandet består i stor grad av sandørken med noen områder av kun vulkansk stein. Den stora ørkenen Rub al Khali, «den tomme fjerdedelen», strekker seg over hele den sydlige delen av landet. Det høyeste fjellet er Jabal Sawda', 3 133 meter høyt.
=== Klima ===
Et av verdas største ørkenområder utgjør store deler av Saudi-Arabia, og klimaet er deretter, tørt og varmt — i det minste mellom mai og oktober. På vestsiden, langs kysten av Rødehavet hvor byene Mekka og Jidda ligger, er det trykkende varme om sommeren med høy relativ fukt. I de sørvestligste områdene, nær Jemen, kan enkelte tordenbyer i korte avbrekk fra den trykkende varmen.
Rub al-Khali er svært varm, men slipper unna den sørlige shamalvinden som fører fuktig luft inn over den sørlige kysten av Arabia. Om sommeren er dette et av de få områdene i verden der temperaturer opp mot 50 ℃ ikke er uvanlig.
Når vinteren setter inn kan enkelte lavtrykk passere over de nordlige områdene av landet. Disse kan føre med seg både kraftig vind og av og til tordenvær, særlig når det nærmer seg vår. Områdene rundt Persiabukta har temperaturer rundt 25 ℃ i vintermånedene. Ørkenområdene er litt varmere, men i forbindelse med passerende kaldfronter kan temperaturen nærme seg 0 ℃. Kysten av Rødehavet holder seg derimot varm og fuktig året rundt.
=== Administrativ inndeling ===
Saudi-Arabia er delt inn i tretten provinser som i sin tur er delt inn i 118 guvernementer.
== Økonomi ==
== Forsvar ==
Landet har et forholdsvis moderne forsvar og har siden etterkrigstiden kjøpt mye materiell fra USA. I perioden 1951-2006 kjøpte de utstyr fra USA alene for ca. 500 mrd kroner. I 2010 inngikk de en avtale med USA om kjøp av våpenutstyr til en anslått verdi på 335 mrd. kroner. Dette inkluderer 85 F-15 kampfly, 70 Apache-helikoptere, 36 Little Bird-helikoptrere og 72 Black Hawk-helikoptre. Våpenavtalen skal strekke seg over 15-20 år.
== Samfunn ==
Alle saudiske kvinner, uansett alder, har en mannlig juridisk verge, som ofte er faren, en bror eller en sønn. Kvinnene trenger vergens tillatelse hvis de ønsker å søke om pass, reise utenlands, gifte seg, åpne en bankkonto, opprette visse bedrifter, forlate fengslet eller ha ikke-livstruende kirurgiske inngrep, og noen ganger hvis de ønsker å arbeide eller bruke helsetjenester. Ved et kongelig dekret fikk saudiske kvinner lov å søke om bilsertfikat den 26. september 2017. De trenger ikke tillatelse av en mannlig verge til å søke om bilsertifikat og må heller ikke ha noen verge med seg i bilen når de kjører. Men en mannlig verge kan fortsatt nekte en kvinne å kjøre bil eller forlate huset, for eksempel. I rettssaker er én manns vitneutsagne verdt to kvinners vitneutsagn.Landet blir noen ganger referert til som «De to hellige moskeers land», da med tanke på Mekka og Medina, som er muslimenes to helligste byer. Disse byer er gjenstand for stor turistvirksomhet på grunnlag av pilegrimsreisende muslimer.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Al-Hijr arkeologiske utgravninger i Madâin Sâlih
At-Turaifdistriktet i ad-Dir'iyah
Kulturområdet i Hima ved Najran (2021)Historiske Jeddah, porten til MekkaBergkunst i Ha’il-regionen
Al-Ahsa oasen, kulturlandskapMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2015 – Alardah Alnajdiyah, dans, tromming og poesi
2016 – Almezmar, trommer og danser med pinner
2016 – Falkoneri
2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
2020 – Tradisjonell veving av Al Sadu. (Sammen med Kuwait)
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
== Se også ==
Liste over land med store petroleumsreserver
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Saudi-Arabia i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Saudi-Arabias riksvåpen har hatt sin nåværende utforming siden 1950, og er beskrevet i grunnloven av 1992, §4. Våpenet er et emblem med en grønn daddelpalme over to kryssede krumsabler. | 9,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5sarane | 2023-02-04 | Blåsarane | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2002', 'Kategori:Fotball i Møre og Romsdal', 'Kategori:Sport i Ulstein', 'Kategori:Supporterklubber for fotballag i Norge'] | Blåsarane er supporterklubben til fotballklubben Hødd. Supporterklubben ble stiftet i 2002 etter initiativ av Kåre Hasund. Blåsarane har rundt 340 medlemmer, og driver blant annet butikk i Ulsteinvik, kalt Blåsarbua og på Høddvoll, kalt Blåsarhjørnet. Blåsarane driver også kiosk på Høddvoll. Blåsarane setter også opp ulike borteturer for både medlemmer og andre supportere.
Blåsaranes styreleder er Marco Dimmen.
Blåsarane Øst ble stiftet i begynnelsen av 2012.
| Blåsarane er supporterklubben til fotballklubben Hødd. Supporterklubben ble stiftet i 2002 etter initiativ av Kåre Hasund. Blåsarane har rundt 340 medlemmer, og driver blant annet butikk i Ulsteinvik, kalt Blåsarbua og på Høddvoll, kalt Blåsarhjørnet. Blåsarane driver også kiosk på Høddvoll. Blåsarane setter også opp ulike borteturer for både medlemmer og andre supportere.
Blåsaranes styreleder er Marco Dimmen.
Blåsarane Øst ble stiftet i begynnelsen av 2012.
== Eksterne lenker ==
Blåsarane offisielle side | Blåsarane er supporterklubben til fotballklubben Hødd. Supporterklubben ble stiftet i 2002 etter initiativ av Kåre Hasund. | 9,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selvorganisert_selvhjelp | 2023-02-04 | Selvorganisert selvhjelp | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkehelse', 'Kategori:Mestring', 'Kategori:Personlig utvikling'] | "Selvorganisert selvhjelp har som utgangspunkt at alle mennesker har ressurser i seg som kan aktiveres, gjenerobres og mobiliseres når livsproblemer oppstår. Dette ligger til grunn for all formidling av selvorganisert selvhjelp. Derfor har selvorganisert selvhjelp et helseperspektiv som kan brukes i selvhjelpsgrupper og ellers i livet. ....Selvorganisert selvhjelp er å ta utgangspunkt i at livsproblemer også kan være en kunnskapskilde og drivkraft for positiv endring."
Denne beskrivelsen er hentet fra Nasjonal plan for selvhjelp, utarbeidet av Helsedirektoratet. Helsedirektoratet ser på selvhjelp og selvorganisert selvhjelp i et folkehelseperspektiv der fysisk og psykisk helse er likestilt. Selvhjelpsbegrepet er nært beslektet med empowerment-begrepet. Selvhjelp handler om å håndtere problemer i hverdagen på en måte som gjør at mestring og livskvalitet øker.
Selvorganisert selvhjelp
Selvorganisert selvhjelp er relevant både helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende, samt som et supplement til behandling og uavhengig av en eventuell diagnose. Selvorganisert selvhjelp er en forståelse – en måte å tenke på og en måte å tilnærme seg problemer på, en bevisstgjøringsprosess og en aktiv tilnærming til å gjøre nødvendige endringer i livet. Målet med selvhjelpsarbeidet er å jobbe for å få en bedre livskvalitet og øke den enkeltes mulighet for å delta i samfunnet.
Det handler om å bevisstgjøre tanker og holdninger, og styrke evner og muligheter til å delta i sin egen endringsprosess bl.a. ved å ta ansvar for egen livssituasjon. All endring starter hos den det gjelder. Hver og en av oss har erfaringskunnskap om eget livsproblem, og vi har egne ressurser vi kan og må bruke for å få det bedre (egenkraftmobilisering). Selv om vi ofte ikke selv er skyld i problemene vi har, så har vi ansvaret for hvordan vi håndterer følelsene rundt problemet. Å sitte i førersetet er en forutsetning for å ta styringen – uansett om jeg vil ta tak i problemet på egen hånd, snakke med venner, familie, andre som har problemer, gå i en selvhjelpsgruppe eller be om hjelp fra det offentlige. Vi kan bruke selvhjelpsforståelsen alene, eller sammen med andre, for eksempel i selvhjelpsgrupper.
Selvorganiserte selvhjelpgrupper
En selvorganisert selvhjelpsgruppe kan være sammensatt av mennesker med det samme problemet, men det er ingenting i veien for at deltakerne har forskjellige problemer som utgangspunkt for deltakelse. Dette finnes det mange års erfaring på. Selvhjelp kan brukes av alle uavhengig av alder, kjønn, problem, med eller uten en definert sykdom eller lidelse. For å delta må du ha egen motivasjon til å gjøre en endring i livet. Det er gratis å delta, men koster vilje og krefter. Gruppene blir ofte satt i gang av en igangsetter, og leder deretter seg selv i et gjensidig og likestilt fellesskap, med utgangspunkt i anbefalte rammer og prinsipper for møtene.
| "Selvorganisert selvhjelp har som utgangspunkt at alle mennesker har ressurser i seg som kan aktiveres, gjenerobres og mobiliseres når livsproblemer oppstår. Dette ligger til grunn for all formidling av selvorganisert selvhjelp. Derfor har selvorganisert selvhjelp et helseperspektiv som kan brukes i selvhjelpsgrupper og ellers i livet. ....Selvorganisert selvhjelp er å ta utgangspunkt i at livsproblemer også kan være en kunnskapskilde og drivkraft for positiv endring."
Denne beskrivelsen er hentet fra Nasjonal plan for selvhjelp, utarbeidet av Helsedirektoratet. Helsedirektoratet ser på selvhjelp og selvorganisert selvhjelp i et folkehelseperspektiv der fysisk og psykisk helse er likestilt. Selvhjelpsbegrepet er nært beslektet med empowerment-begrepet. Selvhjelp handler om å håndtere problemer i hverdagen på en måte som gjør at mestring og livskvalitet øker.
Selvorganisert selvhjelp
Selvorganisert selvhjelp er relevant både helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende, samt som et supplement til behandling og uavhengig av en eventuell diagnose. Selvorganisert selvhjelp er en forståelse – en måte å tenke på og en måte å tilnærme seg problemer på, en bevisstgjøringsprosess og en aktiv tilnærming til å gjøre nødvendige endringer i livet. Målet med selvhjelpsarbeidet er å jobbe for å få en bedre livskvalitet og øke den enkeltes mulighet for å delta i samfunnet.
Det handler om å bevisstgjøre tanker og holdninger, og styrke evner og muligheter til å delta i sin egen endringsprosess bl.a. ved å ta ansvar for egen livssituasjon. All endring starter hos den det gjelder. Hver og en av oss har erfaringskunnskap om eget livsproblem, og vi har egne ressurser vi kan og må bruke for å få det bedre (egenkraftmobilisering). Selv om vi ofte ikke selv er skyld i problemene vi har, så har vi ansvaret for hvordan vi håndterer følelsene rundt problemet. Å sitte i førersetet er en forutsetning for å ta styringen – uansett om jeg vil ta tak i problemet på egen hånd, snakke med venner, familie, andre som har problemer, gå i en selvhjelpsgruppe eller be om hjelp fra det offentlige. Vi kan bruke selvhjelpsforståelsen alene, eller sammen med andre, for eksempel i selvhjelpsgrupper.
Selvorganiserte selvhjelpgrupper
En selvorganisert selvhjelpsgruppe kan være sammensatt av mennesker med det samme problemet, men det er ingenting i veien for at deltakerne har forskjellige problemer som utgangspunkt for deltakelse. Dette finnes det mange års erfaring på. Selvhjelp kan brukes av alle uavhengig av alder, kjønn, problem, med eller uten en definert sykdom eller lidelse. For å delta må du ha egen motivasjon til å gjøre en endring i livet. Det er gratis å delta, men koster vilje og krefter. Gruppene blir ofte satt i gang av en igangsetter, og leder deretter seg selv i et gjensidig og likestilt fellesskap, med utgangspunkt i anbefalte rammer og prinsipper for møtene.
== Selvhjelpsprosessen ==
Selvhjelpsprosessen bygger på disse elementene:
Erkjennelse av eget problem: Å ta eierskap til eget problem medfører ansvarsmobilisering for egen forandring.
Motivasjon for aktivt endringsarbeid: Selvhjelp er en mulighet, ikke et tilbud. Dette gjør egen motivasjon til en viktig forutsetning for endringsarbeidet.
Bearbeiding av eget problem: For å gjøre det mulig å bearbeide et problem er det sentralt å bli kjent med smerten.
Forandring: Målsettingen for selvhjelpsarbeid er forandring, ikke nødvendigvis en løsning. Selvhjelp er en bevisst forandring av egne tanker, handlinger og dermed livssituasjon. Dette innebærer en holdningsendring: selvhjelp er å endre seg selv først og fremst.Selvhjelpsarbeidet innebærer at man gjennom aktiv deltakelse tar ansvar for eget liv for å øke egenkontroll, styrke selvfølelsen og få en bedre hverdag. Erfaring, og forskning, viser at de virksomme prosessene i selvhjelpsarbeidet først og fremst er fellesskapet og det å være tilstede i øyeblikket.
== Eksterne lenker ==
Selvhjelp Norge
LINK Oslo
Nasjonal plan for selvhjelp
Norsk selvhjelpsforum | "Selvorganisert selvhjelp har som utgangspunkt at alle mennesker har ressurser i seg som kan aktiveres, gjenerobres og mobiliseres når livsproblemer oppstår. Dette ligger til grunn for all formidling av selvorganisert selvhjelp. | 9,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringerike_Grand_Prix_2008 | 2023-02-04 | Ringerike Grand Prix 2008 | ['Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ringerike Grand Prix', 'Kategori:Sykkelritt i Norge i 2008'] | Ringerike Grand Prix 2008 var den 33. utgaven av Ringerike Grand Prix og ble arrangert 4. – 8. juni 2008. Rittet startet på Geilo og ble avsluttet i Hønefoss.
Rittet ble vunnet av Fredrik Ericsson fra Team Cykelcity.se.
| Ringerike Grand Prix 2008 var den 33. utgaven av Ringerike Grand Prix og ble arrangert 4. – 8. juni 2008. Rittet startet på Geilo og ble avsluttet i Hønefoss.
Rittet ble vunnet av Fredrik Ericsson fra Team Cykelcity.se.
== Etapper ==
== Trøyene dag for dag ==
== Resultater ==
=== Sammenlagt ===
=== Poengkonkurransen ===
=== Klatrekonkurransen ===
=== Ungdomskonkurransen ===
=== Lagkonkurransen ===
== Eksterne lenker ==
(en) Ringerike Grand Prix 2008 - ProCyclingStats | Ringerike Grand Prix 2008 var den 33. utgaven av Ringerike Grand Prix og ble arrangert 4. | 9,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristoffer_II_av_Danmark | 2023-02-04 | Kristoffer II av Danmark | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1332', 'Kategori:Fødsler i 1276', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kristoffer II av Danmark (også Christoffer) (født 29. september 1276, død 2. august 1332) var konge av Danmark i to perioder: fram 1320 til 1326 og på nytt fra 1329 og fram til sin død i 1332. Han var bror av den barnløse Erik Menved, sønn av Erik Klipping. Hans navn er knyttet til nasjonal katastrofe i Danmark da hans kongedømme endte i en bortimot oppløsning av den danske stat.
| Kristoffer II av Danmark (også Christoffer) (født 29. september 1276, død 2. august 1332) var konge av Danmark i to perioder: fram 1320 til 1326 og på nytt fra 1329 og fram til sin død i 1332. Han var bror av den barnløse Erik Menved, sønn av Erik Klipping. Hans navn er knyttet til nasjonal katastrofe i Danmark da hans kongedømme endte i en bortimot oppløsning av den danske stat.
== Bakgrunn ==
Som sønn av Erik Klipping var Kristoffer en mulig arving til tronen. Som ung mann med tittelen hertug av Estland støttet han sin brors politikk. Blant annet var det han som arresterte erkebiskop Jens Grand i 1294, men da han senere slo seg sammen med opposisjonen måtte han dra i landflyktighet i 1319.
I 1289–1301 var Kristoffer hertug av Lolland og Falster, 1303–1307 hertug av Estland, og i 1307–1315 hertug av Halland og Samsø. Allerede i Erik Menveds regjeringstid forsøkte Kristoffer å sikre seg en del av kongemakten ved å få de konspirerendes løfte om at han, Kristoffer, ville bli konge når Erik Menved var avsatt. Kongen fikk vite om dette og i 1315 måtte Kristoffer flykte fra landet. I 1318 gikk Kristoffer sammen med den fordrevne erkebiskop Esger Juul og fredløse stormenn i et forsøk på en sammensvergelse mot kongen. De innledet uten hell et angrep på Skåne, men da Erik Menved i 1319 døde uten å etterlate seg en arving var Kristoffer klar. Erik skal på sitt dødsleie ha advart mot å velge hans svake bror framfor hertug Erik II av Slesvig som også var på tale. Erik Menved etterlot seg et rike som var politisk og økonomisk fallitt, og stormennene ønsket seg en svak kongemakt, og da var Kristoffer et naturlig valg. Den 25. januar underskrev Kristoffer i Viborg en kontrakt, en «haandfæstning», den første gangen denne formen for dokument ble benyttet i kroning, og han ble hyllet som konge på landstingene. I 1324 ble han kronet og hans sønn Erik Kristoffersen ble medkonge.
== Et konkurs kongedømme ==
Kristoffer mottok et kongerike som var gått fallitt og konkurs. Hele områder av Danmark var pantsatt til tyske og danske stormenn. Betingelsene i kroningsdokumentet var vanskelige ettersom det begrenset hans muligheter til å skattlegge foruten at det krevde utbetalinger på pantene. Kristoffer kunne ikke ta beslutninger angående kongedømmet uten samtykke fra stormennene og biskopene.
Regjeringen ble anført av marsk Ludvig Albrektsen av Eberstein som ville ha garanti for at Kristoffer ville respektere alle krav på riktet. I avtalen hadde Kristoffer lovet å lette skattene, borgerne skulle kunne handle «uden told og tynge» og at danehoffet skulle innkalles hvert eneste år. Stormennenes krigsplikt ble nedsatt og kongen var forpliktet til å rive kongelige festninger hvorav mange av dem var blitt reist under Erik Menved. De tre gamle slott i Kolding, Ribe og Skanderborg var unntatt. Dette løftet ble som de fleste andre holdt kun i begrenset omfang.
Kristoffer var meget aktiv i Nord-Tyskland, og etter flere falske løfter lyktes det ham å få fyrstedømmet Rostock til å anerkjenne ham, Danmarks konge, som sin lensherre. Økonomisk kostet dette dyrt og han skrev ut nye skatter, noe han ikke hadde anledning til. Flere av stormennene, blant annet Ludvig Albrektsen av Eberstein, allierte seg med de holsteinske grever og organiserte opprør i Jylland og på Fyn, og snart bredte det seg til Sjælland. I 1326 hadde den mektige greve Gerhard III av Holsten-Rendsborg erobret både Jylland og Fyn. Kristoffers sønn Erik forsøkte et motangrep, men han måtte kapitulere ved Korsør og ble satt inn som fange på Haderslevhus. Kristoffer flyktet fra landet med restene av det kongelige skattkammer og sammen med sin dronning og sønnen Valdemar (Atterdag) til Nord-Tyskland. Kristoffer opptok et større lån og vendte tilbake til Danmark med en hær bestående av tyske leiesoldater for å starte en oppstand, men ingen dansker ville slutte seg til ham. Isteden sendte greve Gerhard III den danske hæren mot ham og Kristoffer måtte enda en gang flykte fra landet.
== Under Valdemar III ==
De holsteinske og danske stormenn valgte da den kun 11-årige hertug Valdemar av Slesvig som konge. Han var i slekt med kong Abel av Danmark og således arveberettiget. På grunn av hans unge alder ble hans onkel på morssiden, den mektige greve Gerhard III, «Den kullede Greve», valgt som riksforstander og formynder. Det ble også bestemt at samme person ikke kunne være både konge av Danmark og hertug av Slesvig. Gerhard III gjorde seg da til den nye hertug av Slesvig samtidig som han styrte kongedømmet Danmark på unge Valdemars vegne. Samtidig tok Knud Porse (gift med den norske kongsdatteren Ingebjørg Håkonsdatter) Halland for seg selv som takk for de tjenester han hadde gitt til greve Gerhard III og greve Johan av Kiel. Den påfølgende kranglingen mellom stormennene i deres kamp for å stykke opp Danmark til egen fordel brøt ned den allianse som de hadde og som hadde tvunget Kristoffer ut av landet.
Fram til 1329 levde Kristoffer i landflyktighet, men det voksende kaoset i stormennenes Danmark, og friksjonene mellom Gerhard III og hans fetter greve Johan av Holsten-Plön, Kristoffers halvbror, ga den avsatte kongen en ny sjanse. Ved hjelp av Henrik av Mecklenburg sto Kristoffer fast ved Vordingborg med 2000 tyske riddere i full rustning. Beklageligvis for Kristoffer lot de seg bli omringet og ble tvunget til å overgi seg. Etter et bondeopprør i Jylland som ble nådeløst knust av greve Gerhard III, bønnfalt bøndene i Skåne den svenske kongen Magnus Smek om han kunne styre dem. Kong Magnus aksepterte og Danmark opphørte som et samlet kongedømme.Johan av Holsten-Plön forlangte at Kristoffer kom tilbake og ble gjeninnsatt som konge. Kristoffer ble anerkjent som konge i Skåne og på Sjælland. Det førte til full konflikt mellom Danmarks største kreditorer, greve Gerhard III (med Fyn som len) og Johan (med områdene øst for Storebælt som len).
== Andre kongeperiode ==
Kristoffer ble konge på nytt i 1329 i samarbeid med grev Johan, men denne gangen ble han redusert ytterligere ved kroningen. Det meste av landet var pantsatt, og han hadde ingen mulighet til å utøve kongelig makt. Jylland alene var pantsatt for 100 000 mark sølv, noe som var umulig å betale ut. Greve Gerhard tok Jylland som sin private eiendom og grev Johan gjorde det samme med Fyn og Sjælland. I 1331 forsøkte Kristoffer å benytte seg av konflikten mellom Gerhard og Johan ved å slå seg sammen med sistnevnte, men det endte i et militært nederlag i et slag på Kropp Hede rett nord for Dannevirke.
Kristoffers sønn Erik omkom samme år ved et fall fra hesten på flukt i Kiel, og hans andre sønn Otto ble tatt til fange etter et tapt slag på Tap Hede ved Viborg i 1334. Hele Danmark var på stormennenes hender. For å få Danmark tilbake ble det krevd 200 000 mark sølv, men det var bare selve jorden – den samlede gjeld var langt større.
Under betingelsene til stormennene var Kristoffer konge, men uten makt. Han ble gitt et enkelt hus i Sakskøbing på Falster som dessuten ble satt i brann av tyske leiesoldater. Som eneste utveg flyktet han opp gjennom skorsteinen som en omvendt julenisse. Til sist ble Kristoffer satt i fengsel på festningen Ålholm (i dag Aalholm Slot) i Lolland hvor han døde som en ruinert og nedbrutt mann året etter. Han ble gravlagt ved Sorø kloster.
== Ettermæle ==
Ved hans død hadde Danmark opphørt som et formelt kongedømme og for de neste åtte årene var det underlagt ulike panthavere og tysk militærstyre.
Historiens dom over Kristoffer har vært meget hard, og han har ofte blitt vurdert som en svak, upålitelig og udugelig tyrann – «kongen som pantsatte Danmark til tyskere». Det er noe urettferdig da han ble tvunget til å føre videre arven fra sin forgjenger. Å pantsette eiendom var en vanlig praksis av adelen og konger for raskt å skaffe seg penger. Det vil også være ukorrekt å kalle ham en passiv hersker. Makten til danske og tyske adelsmenn i samarbeid med kirken i Danmark fjernet effektivt hans muligheter til å gjøre endringer.
Kristoffer hadde tre sønner, Erik, Otto og den siste, Valdemar, som overtok den danske tronen i 1340.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Knud Prange: Kongevalgene i 1320 og 1326 (Historie/Jyske Samlinger, Ny Rk, 5; 1959) PDF | Kristoffer II av Danmark (også Christoffer) (født 29. september 1276, død 2. | 9,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bandundu | 2023-02-04 | Bandundu | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:3°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Den demokratiske republikken Kongo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Bandundu, tidligere også kalt Banningville eller Banningstad, er en by i provinsen Mai-Ndombe i Den demokratiske republikken Kongo. Den ligger rundt 260 kilometer øst for Kinshasa. Per 2009 hadde byen et estimert innbyggertall på 133 080.
| Bandundu, tidligere også kalt Banningville eller Banningstad, er en by i provinsen Mai-Ndombe i Den demokratiske republikken Kongo. Den ligger rundt 260 kilometer øst for Kinshasa. Per 2009 hadde byen et estimert innbyggertall på 133 080.
== Referanser == | Bandundu, tidligere også kalt Banningville eller Banningstad, er en by i provinsen Mai-Ndombe i Den demokratiske republikken Kongo. Den ligger rundt 260 kilometer øst for Kinshasa. | 9,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bodil_Thrugotsdatter | 2023-02-04 | Bodil Thrugotsdatter | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske dronninger', 'Kategori:Dødsfall i 1103', 'Kategori:Fødsler på 1000-tallet', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bodil Thrugotsdatter (født ca. 1056, død 1103) var dronning av Danmark som hustru til kong Erik Eiegod.
Bodil var datter av jarlen Thrugot Ulvsson Fagerskinna og Torgunna Vagnsdatter (og således søster av Svein Thrugotsson). Langt tilbake nedstammet hun fra Eirik Blodøks, og hennes tippoldefar, Eirik Håkonsson ladejarl, dro til England sammen med sin svoger, kong Knut den store, tidlig på 1000-tallet.Ifølge Saxos fortelling må Bodil ha vært gift med Erik Eiegod alt i starten av Olav Hungers kongetid, ettersom hun skal ha fulgt ham i landflyktighet til Sverige og hos den svenske kongen. Deres eneste barn var den senere hertug Knud Lavard. Saxo priser Bodils skjønnhet og hennes karakter, særlig hennes overbærenhet med ektefellens utsvevelser som blant annet resulterte i hans frillesønn Erik Emune.
Som midaldrende dro ekteparet på pilegrimsreise til Det hellige land, nedover Rhinen til Bodensjøen, der de gikk i land og fortsatte over Alpene, kongen til hest og dronningen i en trevogn. Fra Venezia eller Genova har de seilt til Konstantinopel, det første målet. Herfra seilte de videre, men kong Erik døde på Kypros og ble gravlagt der. Enkedronningen fortsatte og nådde frem til Jerusalem, der hun selv døde på Oljeberget og skal være gravlagt i Josafats dal i nærheten.Bodil nevnes i den islandske Knytlinga saga fra 1200-tallet, men disse fortellingene om henne må regnes som upålitelige. Blant annet blir hun i denne versjon gjort til en halvsøster av tyske keiser Henrik.
Bodil står på listen over Durham bispedømmes velgjørere, rett under mannen sin. Kanskje hadde familien hennes tilknytning til Northumberland. Ifølge Saxo var Bodil Thrugotsdatter sønnedatter av Galicia-Ulf, kalt slik fordi han dro i vesterled og erobret Galicia, traktene ved Santiago de Compostela som i årene 997-1078 under muslimsk herredømme. Bodils far deltok dermed i et slags korstog. På dronning Bodils tid var Santiago de Compostela kirkens tredjehelligste pilgrimsmål.
| Bodil Thrugotsdatter (født ca. 1056, død 1103) var dronning av Danmark som hustru til kong Erik Eiegod.
Bodil var datter av jarlen Thrugot Ulvsson Fagerskinna og Torgunna Vagnsdatter (og således søster av Svein Thrugotsson). Langt tilbake nedstammet hun fra Eirik Blodøks, og hennes tippoldefar, Eirik Håkonsson ladejarl, dro til England sammen med sin svoger, kong Knut den store, tidlig på 1000-tallet.Ifølge Saxos fortelling må Bodil ha vært gift med Erik Eiegod alt i starten av Olav Hungers kongetid, ettersom hun skal ha fulgt ham i landflyktighet til Sverige og hos den svenske kongen. Deres eneste barn var den senere hertug Knud Lavard. Saxo priser Bodils skjønnhet og hennes karakter, særlig hennes overbærenhet med ektefellens utsvevelser som blant annet resulterte i hans frillesønn Erik Emune.
Som midaldrende dro ekteparet på pilegrimsreise til Det hellige land, nedover Rhinen til Bodensjøen, der de gikk i land og fortsatte over Alpene, kongen til hest og dronningen i en trevogn. Fra Venezia eller Genova har de seilt til Konstantinopel, det første målet. Herfra seilte de videre, men kong Erik døde på Kypros og ble gravlagt der. Enkedronningen fortsatte og nådde frem til Jerusalem, der hun selv døde på Oljeberget og skal være gravlagt i Josafats dal i nærheten.Bodil nevnes i den islandske Knytlinga saga fra 1200-tallet, men disse fortellingene om henne må regnes som upålitelige. Blant annet blir hun i denne versjon gjort til en halvsøster av tyske keiser Henrik.
Bodil står på listen over Durham bispedømmes velgjørere, rett under mannen sin. Kanskje hadde familien hennes tilknytning til Northumberland. Ifølge Saxo var Bodil Thrugotsdatter sønnedatter av Galicia-Ulf, kalt slik fordi han dro i vesterled og erobret Galicia, traktene ved Santiago de Compostela som i årene 997-1078 under muslimsk herredømme. Bodils far deltok dermed i et slags korstog. På dronning Bodils tid var Santiago de Compostela kirkens tredjehelligste pilgrimsmål.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Steffen Heiberg (2004). Danske dronninger i tusind år (dansk). København: Gyldendal. s. 22. ISBN 87-02029-46-4.
== Eksterne lenker ==
Artikkelen Bodil i Dansk Biografisk Leksikon
Bodil ( – 1103) i Dansk Kvindebiografisk Leksikon | Bodil Thrugotsdatter (født ca. 1056, død 1103) var dronning av Danmark som hustru til kong Erik Eiegod. | 9,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sceneskrekk | 2023-02-04 | Sceneskrekk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fobier', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sceneskrekk er redselen for å stå på en scene, også kalt lampefeber. Kan også forbindes med å stå overfor større folkemengder, glossofobi. Engstelse for å stå og snakke framfor en menneskemengde kan oppleves som virkelig frykt eller fobi. For enkelte er den kun det å få alles oppmerksomhet på seg som oppleves som fryktelig, men for andre kan engstelsen være en del av et større mønster av sosial fobi eller sosial nervøsitet. De fleste opplever sceneskrekk uten større problemer. Ganske ofte oppstår sceneskrekk som følge av forberedelse og forventning til å opptre foran et publikum. Det har mange utslag: bankende hjerte, skjelving i hender og føtter, svette i hendene, nervøse rykninger, tørr munn, løse mage, og svimmelhet.Sceneskrekk kan opptre hos folk av alle former for bakgrunn og erfaringer, fra de som er fullstendig uvante med å stå foran et publikum til de som har gjort det i årevis. Det er vanlig kjent blant folk flest og eksempelvis påvirke deres selvsikkerhet i jobbintervjuer. Det kan også påvirke mennesker i skolesituasjoner, som å stå foran klassen og bli hørt i lekser eller skoleprosjekter. Engstelse for publikum påvirker og innvirker også for de som er tilsynelatende trent for å snakke til en forsamling, eksempelvis skuespillere, komikere, musikere og politikere. Mange mennesker med ingen andre problemer kan ha grader av sceneskrekk.
| Sceneskrekk er redselen for å stå på en scene, også kalt lampefeber. Kan også forbindes med å stå overfor større folkemengder, glossofobi. Engstelse for å stå og snakke framfor en menneskemengde kan oppleves som virkelig frykt eller fobi. For enkelte er den kun det å få alles oppmerksomhet på seg som oppleves som fryktelig, men for andre kan engstelsen være en del av et større mønster av sosial fobi eller sosial nervøsitet. De fleste opplever sceneskrekk uten større problemer. Ganske ofte oppstår sceneskrekk som følge av forberedelse og forventning til å opptre foran et publikum. Det har mange utslag: bankende hjerte, skjelving i hender og føtter, svette i hendene, nervøse rykninger, tørr munn, løse mage, og svimmelhet.Sceneskrekk kan opptre hos folk av alle former for bakgrunn og erfaringer, fra de som er fullstendig uvante med å stå foran et publikum til de som har gjort det i årevis. Det er vanlig kjent blant folk flest og eksempelvis påvirke deres selvsikkerhet i jobbintervjuer. Det kan også påvirke mennesker i skolesituasjoner, som å stå foran klassen og bli hørt i lekser eller skoleprosjekter. Engstelse for publikum påvirker og innvirker også for de som er tilsynelatende trent for å snakke til en forsamling, eksempelvis skuespillere, komikere, musikere og politikere. Mange mennesker med ingen andre problemer kan ha grader av sceneskrekk.
== Virkelig for dem det gjelder ==
En beryktet undersøkelse, først sitert i avisen Sunday Times i 1973, hevdet at den mest vanligste frykt i USA var å snakke offentlig, og betydde mer en frykt for insekter, gå konkurs eller selv det å dø. En slik undersøkelse er nødvendigvis ikke nøyaktig da de aller fleste vil heller snakke offentlig enn dø, men for de som opplever sceneskrekk som et reelt problem, vil helst gjøre bortimot hva som helst annet enn å framføre på en scene.
Likevel har det vært de tilfeller av de som faktisk har gått til drastiske virkemidler for å unngå å prestere foran et publikum. Da den engelske poeten og salmedikteren William Cowper (1731-1800) skulle møte foran det engelske overhuset for å diskutere sin søknad for en statlig stilling, forsøkte han henge seg selv dagen i forveien for å unngå dette møtet: «De som har ånd formet som min, hvor en offentlig utstilling av dem selv, ved en hvilken som helst anledning, er som en dødelig gift, de kan ha en viss ide om skrekken i min situasjon; andre har ingen.» Naturforskeren og botanikeren Joseph Dalton Hooker (1817–1911), Charles Darwins nærmeste venn, fikk nesten sin karriere ødelagt av sin redsel for å snakke til et publikum. Som foreleser var han håpløs, skrev han i et brev til sin bestefar i 1845: «jeg er nervøs i slik grad, og selv om jeg har blitt medlem av diskusjonsklubber i den hensikt, og studert taler og stått opp for å holde dem, klarte jeg aldri å få to setninger etter hverandre.»Blant kjente personer som har rapportert perioder med sceneskrekk er blant annet skuespiller Laurence Olivier, pianist Steven Osborne, musiker Carly Simon, og skuespiller Stephen Fry. Sistnevnte flyktet i 1995 fra en teaterproduksjon med Simon Grays Cell Mates på West End. Han har fortalt at fra begynnelsen av hadde han hatt «en tung følelse» hver gang han var på scenen. Den kanadisk-amerikanske rockegruppen The Band har skrevet en sang om scenefrykt, «Stage Fright», som også er tittelsporet på albumet av samme navn (1970).
== Overkomme sceneskrekk ==
Sceneskrekk er virkelig og reelt for de som opplever det, og litt nervøsitet kan være bra for å være overvåken og prestere sitt beste. Da er også følelsen av å lykkes langt sterkere når det er over. Når frykten overstiger belønningen av å lykkes, kan det forhindre muligheten til å lykkes. Å snakke for et publikum vil alltid kreve trening. For lykkes foran et stort publikum må de aller fleste trene og øve seg opp i sosiale sammenhenger ved å snakke foran et lite publikum. Man må også være forberedt, vite hva man skal si, og kanskje også skrive ned talen på forhånd. Mange som har forberedt seg med ferdigskrevne ord oppdager etterpå at de knapt så på den skrevne talen mens de snakket.
De som sliter med sceneskrekk kan ha følelsen av at ingenting er verre enn å gå ut på scenen, men det stemmer ikke. Publikum er som regel sympatisk innstilt til den som er på scenen, og svært få har omkommet mens de holder en tale. For å bli kvitt den verste sceneskrekken må man jobbe målrettet med å bli kvitt flest mulig av årsakene til nervøsiteten. Det kan også være verdifullt med en å snakke med; trener, sanglærer eller lignende. Et ritual før man skal opptre kan hjelpe å få det rette tankesettet før man skal på scenen for å få det rette fokuset hvor man finner selvtillit og ekte uttrykk.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Solovitch, Sara (2015): Playing Scared: a History and Memoir of Stage Fright, Bloomsbury USA, ISBN 978-1620400913
Talbott, Frederick (2014): Defeating Stage Fright: The Path to Speaking Freedom, Kindle-utgave | Sceneskrekk er redselen for å stå på en scene, også kalt lampefeber. Kan også forbindes med å stå overfor større folkemengder, glossofobi. | 9,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USS_%C2%ABHalyburton%C2%BB_(FFG_40) | 2023-02-04 | USS «Halyburton» (FFG 40) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fregatter fra USA', 'Kategori:Skip bygget i USA', 'Kategori:Skip fra 1984'] | USS «Halyburton» er en fregatt i Oliver Hazard Perry-klassen tilhørende Atlanterhavsflåten i Den amerikanske marinen. Skipet er oppkalt etter William D. Halyburton, Jr.
| USS «Halyburton» er en fregatt i Oliver Hazard Perry-klassen tilhørende Atlanterhavsflåten i Den amerikanske marinen. Skipet er oppkalt etter William D. Halyburton, Jr.
== Historie ==
I april 2009 var USS «Halyburton» en del av redningsoperasjonen utenfor Afrikas horn for å redde kapteinen ombord på Maersk Alabama som ble holdt som gissel av pirater. Operasjonen endte med at tre av piratene ble skutt og drept og en ble arrestert da amerikanske marinejegere befridde kapteinen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | USS «Halyburton» er en fregatt i Oliver Hazard Perry-klassen tilhørende Atlanterhavsflåten i Den amerikanske marinen. Skipet er oppkalt etter William D. | 9,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hassi_R%E2%80%99Mel | 2023-02-04 | Hassi R’Mel | ['Kategori:Algerie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Olje- og gassfelter'] | Hassi R'Mel er et gassfelt ved byen Hassi-R'Mel i Algerie, ved foten av Atlasfjellene, mellom Ghardaïa og Laghouat. Et av verdens største gassfelt, med antatte reserver på 2450 billioner m³. Gassen ble funnet i 1956 og produksjonen startet i 1961. Forsyner Sør-Europa med gass gjennom rørledninger.
Feltet gir gass til Hassi R'Mel kraftverk.
| Hassi R'Mel er et gassfelt ved byen Hassi-R'Mel i Algerie, ved foten av Atlasfjellene, mellom Ghardaïa og Laghouat. Et av verdens største gassfelt, med antatte reserver på 2450 billioner m³. Gassen ble funnet i 1956 og produksjonen startet i 1961. Forsyner Sør-Europa med gass gjennom rørledninger.
Feltet gir gass til Hassi R'Mel kraftverk.
== Eksterne lenker ==
Store norske leksikon | Hassi R'Mel er et gassfelt ved byen Hassi-R'Mel i Algerie, ved foten av Atlasfjellene, mellom Ghardaïa og Laghouat. Et av verdens største gassfelt, med antatte reserver på 2450 billioner m³. | 9,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aulacidae | 2023-02-04 | Aulacidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vepser'] | Aulacidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Det er en forholdsvis artsfattig familie med rundt 200 kjente arter. De forekommer i alle verdensdeler, men mangler på New Zealand og Madagaskar. Én art er registrert i Norge, det er sannsynlig at vi har en til.
| Aulacidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Det er en forholdsvis artsfattig familie med rundt 200 kjente arter. De forekommer i alle verdensdeler, men mangler på New Zealand og Madagaskar. Én art er registrert i Norge, det er sannsynlig at vi har en til.
== Utseende ==
Middelsstore, vanligvis mørke snylteveps. De hører til gruppen Evanioidea som kjennetegnes ved at bakkroppen (gaster) er festet høyt oppe på propodeum (som egentlig er første bakkroppsledd, men ser ut som en del av thorax). Antennene er lange og trådformede, og består av 13 ledd hos hannene, 14 hos hunnene. De er festet langt nede på hodet, nær underkanten av fasettøynene. Det innerste leddet er tykt og ovalt. Hodet er rundt med forholdsvis små, runde fasettøyne. Brystet er kraftig skulpturert og litt glinsende. Vingene er velutviklede, glassklare, med tydelig vingemerke (pterostigma) i forvingen og tre eller fire tverr-årer rundt midten av forvingen, dette skiller dem fra de andre gruppene i Evanioidea. Bakkroppen (gaster) er slank, mer eller mindre kølleformet, festet nær overkanten av propodeum.
== Levevis ==
De er parasitoider, som utvikler seg på larver eller pupper av ulike insekter og til slutt dreper disse før de forpupper seg. Aulacidenes larver lever trolig alle på treborende larver av vepser eller biller. Kjente vertsarter er i familiene løvtrevepser (Xiphydriidae), trebukker (Cerambycidae) og praktbiller (Buprestidae).
== Fossiler ==
Flere fossile arter blir plassert i denne familien, de synes imidlertid ikke å være nært beslektet med de nålevende artene.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Evanioidea
familien Aulacidae – i tillegg til de beskrevne er det kjent ca. 40 til nå ubeskrevne arter fra Australia
slekten Aulacus Jurine, 1807 – ca. 57 arter, alle verdensdeler
Aulacus striatus Jurine, 1807 – det meste av Europa, også i Norge
slekten Panaulix Benoit – 2 arter, Afrika
slekten Pristaulacus Kieffer, 1900 – ca. 110 arter, vidt utbredt
Pristaulacus barbeyi (Ferriére, 1933)
Pristaulacus chlapowskii Kieffer, 1900 – Mellom-Europa
Pristaulacus compressus (Spinola, 1808) – Mellom-Europa
Pristaulacus galitae (Gribodo, 1879) – Mellom-Europa
Pristaulacus gibbator (Thunberg, 1822) – finnes i Sverige
Pristaulacus gloriator (Fabricius, 1804) – Mellom-Europa
Pristaulacus lindae Turrisi, 2000 – bare kjent fra Sicilia
Pristaulacus mourguesi Maneval, 1935 – Mellom-Europa
Pristaulacus patrati (Audinet-Serville, 1833) – Mellom-Europa
Pristaulacus proximus Kieffer, 1906 – Spania
== Kilder ==
Tree of Life Aulacidae
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Aulacidae i Encyclopedia of Life
(en) Aulacidae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Aulacidae hos Artsdatabanken
(sv) Aulacidae hos Dyntaxa
(en) Aulacidae hos Fauna Europaea
(en) Aulacidae hos Fossilworks
(en) Aulacidae hos ITIS
(en) Aulacidae hos NCBI
(en) Kategori:Aulacidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Aulacidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Aulacus | 9,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/JK_Sillam%C3%A4e_Kalev | 2023-02-04 | JK Sillamäe Kalev | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1951', 'Kategori:Fotballag i Estland'] | JK Sillamäe Kalev er en estisk fotballklubb fra Sillamäe som ble grunnlagt i 1951. Klubben spiller i Meistriliiga, det øverste nivået i det estiske seriesystemet. Sillamäe Kalevs spiller sine hjemmekamper på Sillamäe Kalevi Staadion, som rommer 2000 tilskuere.
Kalev spilte i Meistriliiga de to første sesongene tidlig på 1990-tallet, men spilte på lavere nivåer inntil de rykket opp igjen i 2007.
| JK Sillamäe Kalev er en estisk fotballklubb fra Sillamäe som ble grunnlagt i 1951. Klubben spiller i Meistriliiga, det øverste nivået i det estiske seriesystemet. Sillamäe Kalevs spiller sine hjemmekamper på Sillamäe Kalevi Staadion, som rommer 2000 tilskuere.
Kalev spilte i Meistriliiga de to første sesongene tidlig på 1990-tallet, men spilte på lavere nivåer inntil de rykket opp igjen i 2007.
== Spillerstall ==
Per 27. april 2017
== Eksterne lenker ==
Spillerstall fra Transfermarkt
Offisielt nettsted
(en) JK Sillamäe Kalev – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (estisk, russisk og engelsk) | JK Sillamäe Kalev er en estisk fotballklubb fra Sillamäe som ble grunnlagt i 1951. Klubben spiller i Meistriliiga, det øverste nivået i det estiske seriesystemet. | 9,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spikhylle | 2023-02-04 | Spikhylle | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ild', 'Kategori:Lyskilder', 'Kategori:Nordmøre', 'Kategori:Norsk trearkitektur'] | Spikhylle (uttales gjerne spikhyllå) er en fast innrettet ildsted som skal gi arbeidslys i ei røykstue. Spikhylla er innrettet for å bruke tyriflis som brensel, og den er plassert i passende høyde over gulvet slik at lyset faller i fanget på en sittende person. Over spikhylla var det avtrekk for os og røyk, det var et rør som førte gjennom taket.
Selve spikhylla kunne være laget på flere måter. En uthult kleberstein plassert på et trefot var det mest alderdommelige, mens ei skål av jern, opphengt under røret som ga avtrekk var en nyere utforming.
Spikhylla ble brukt i røykovnstuer, det vil si at rommets ildsted var lukket, og ikke bidro til belysning av rommet.
Kveldssete kaltes den viktigste sosiale aktiviteten som foregikk rundt spikhylla, det var dagens siste arbeidsøkt. Kveldssete var tiden for husflidsaktiviteter. Kvinnene drev med tekstilarbeid, mens mennene arbeidet i tre og lær, bl.a. drev de med reparasjoner av skotøy. Kombinerte møbler som kunne sittes på og samtidig bruktes til oppbevaring av verktøy etc. hadde sin plass omkring spikhylla – kistestol og kistekrakk. Det var ved spikhylla familien samlet seg, her ble de gode historiene, eventyr og sagn fortalt. Til jul ble spikhylla fjernet. Den hørte til hverdagen, ikke til fest.
Malerinnen Dorothea Follestad laget i 1911 et oljemaleri for Kristiansund Museum som viste spikhylla i bruk på en gård i Todalen på Nordmøre.
Spikhylla er kjent fra Indre Nordmøre, Romsdal og tilstøtende deler av Sør-Trøndelag.
| Spikhylle (uttales gjerne spikhyllå) er en fast innrettet ildsted som skal gi arbeidslys i ei røykstue. Spikhylla er innrettet for å bruke tyriflis som brensel, og den er plassert i passende høyde over gulvet slik at lyset faller i fanget på en sittende person. Over spikhylla var det avtrekk for os og røyk, det var et rør som førte gjennom taket.
Selve spikhylla kunne være laget på flere måter. En uthult kleberstein plassert på et trefot var det mest alderdommelige, mens ei skål av jern, opphengt under røret som ga avtrekk var en nyere utforming.
Spikhylla ble brukt i røykovnstuer, det vil si at rommets ildsted var lukket, og ikke bidro til belysning av rommet.
Kveldssete kaltes den viktigste sosiale aktiviteten som foregikk rundt spikhylla, det var dagens siste arbeidsøkt. Kveldssete var tiden for husflidsaktiviteter. Kvinnene drev med tekstilarbeid, mens mennene arbeidet i tre og lær, bl.a. drev de med reparasjoner av skotøy. Kombinerte møbler som kunne sittes på og samtidig bruktes til oppbevaring av verktøy etc. hadde sin plass omkring spikhylla – kistestol og kistekrakk. Det var ved spikhylla familien samlet seg, her ble de gode historiene, eventyr og sagn fortalt. Til jul ble spikhylla fjernet. Den hørte til hverdagen, ikke til fest.
Malerinnen Dorothea Follestad laget i 1911 et oljemaleri for Kristiansund Museum som viste spikhylla i bruk på en gård i Todalen på Nordmøre.
Spikhylla er kjent fra Indre Nordmøre, Romsdal og tilstøtende deler av Sør-Trøndelag.
== Kilder ==
W.Lund: En røgstue paa Nordmøre. Tidskrift for norsk bondekultur 1906, s. 189–192
Wilhelm Lund: Ildsteder og belysningsmidler paa Nordmøre. Aarsberetning for 1910. Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring. Kra. 1911, s. 141 -167.
Karl Ragnar Gjertsen: I lyset fra spikhylla. Et stueinteriør fra Todalen 1911 slik Wilhelm Lund og malerinna Dorothea Follestad så det. Årbok for Nordmøre. 1982.
== Eksterne lenker ==
Se spikhylle i DigitaltMuseum | Spikhylle (uttales gjerne spikhyllå) er en fast innrettet ildsted som skal gi arbeidslys i ei røykstue. Spikhylla er innrettet for å bruke tyriflis som brensel, og den er plassert i passende høyde over gulvet slik at lyset faller i fanget på en sittende person. | 9,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Mateo%E2%80%93Hayward_Bridge | 2023-02-04 | San Mateo–Hayward Bridge | ['Kategori:122°V', 'Kategori:1967 i USA', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 1967', 'Kategori:Byggverk i California', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i California', 'Kategori:Veibroer i USA'] | San Mateo–Hayward Bridge, kjent som San Mateo Bridge, er en bro over San Francisco-bukten i California, USA. Broen forbinder San Francisco-halvøya med East Bay, mellom byene San Mateo og Hayward.
Den over 11 km lange broen har seks kjørefelter og er en del av hovedveien State Route 92. Årsdøgnstrafikken er på 93000 kjøretøyer. Seilingshøyden er 41 meter. Den åpnet i 1967.
| San Mateo–Hayward Bridge, kjent som San Mateo Bridge, er en bro over San Francisco-bukten i California, USA. Broen forbinder San Francisco-halvøya med East Bay, mellom byene San Mateo og Hayward.
Den over 11 km lange broen har seks kjørefelter og er en del av hovedveien State Route 92. Årsdøgnstrafikken er på 93000 kjøretøyer. Seilingshøyden er 41 meter. Den åpnet i 1967.
== Eksterne lenker ==
(en) Bay Area Toll Authority – fakta om broen | San Mateo–Hayward Bridge, kjent som San Mateo Bridge, er en bro over San Francisco-bukten i California, USA. Broen forbinder San Francisco-halvøya med East Bay, mellom byene San Mateo og Hayward. | 9,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Datalager | 2023-02-04 | Datalager | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Informatikk', 'Kategori:Programvare'] | Datalager er en samling av informasjon. Informasjon kan lagres på forskjellige måter. Ny teknologi gjør det mulig å arbeide mer effektivt med å lagre og bruke informasjon. Et datalager som tidligere var basert på lagringsmedia som stein (innriss), lær (pergament) og papir (de to siste skriftbasert) er i løpet av det siste hundreåret, spesielt de siste femti, i stadig sterkere grad supplert med digitale databaserte lagringsmedia.
Også muséer og andre kulturinstitusjoner kan defineres som datalager fordi disse er samlinger av informasjon om historiske og andre aktuelle tema.
| Datalager er en samling av informasjon. Informasjon kan lagres på forskjellige måter. Ny teknologi gjør det mulig å arbeide mer effektivt med å lagre og bruke informasjon. Et datalager som tidligere var basert på lagringsmedia som stein (innriss), lær (pergament) og papir (de to siste skriftbasert) er i løpet av det siste hundreåret, spesielt de siste femti, i stadig sterkere grad supplert med digitale databaserte lagringsmedia.
Også muséer og andre kulturinstitusjoner kan defineres som datalager fordi disse er samlinger av informasjon om historiske og andre aktuelle tema.
== Skriftlige datalager ==
Arkiv og biblioteker er samliger av skriftlig og trykt materiale. Arkiv er samlinger av alle typer informasjon innen husholdninger, bedrifter, institusjoner og i offentlig forvaltning. Statsarkivet er et kjent offentlig arkivverk. Biblioteker er private eller offentlige samlinger av bøker. Som et supplement til papirlager brukes også fotografert versjon av dokumenter og annen informasjon.
== Datamaskiner ==
Datamaskiner gjør bruk av lagringsmedia for informasjon. Både tidligere brukte og nåværende kurante teknikker har som formål å oppbevare innhentet og bearbeidet informasjon for gjennfinning og eventuell senere bruk. Datateknologien gjør bruk av forskjellige teknikker til informasjonslagring, både forskjellige typer dataform og forskjellige typer lagringsmedia.
== Databasert informasjon ==
All datainformasjon lagres på et lagringsmedium som leser av en krypteringskode og en innholdsangivelse. Kryperingskoden gir informasjon til datamaskinen om innholdstypen i informasjonen. Den angir eksempelvis at det her er et tekstinnhold og at den har et angitt format med referanse til et dataprogram som kan arbeide med informasjonen. Tilsvarende gjelder bilder og annen datalagret informasjon.
Datamaskinen kan bare lese en type informasjon. Den arbeider elektrisk og registrerer bare tallene 0 og 1. Hvis den skal bearbeide informasjon må denne angis som binærtall. Binærtall ser slik ut: 00000001=1, 0000010=2, 00000011=3, 00000100=4, 00000101=5, 00000110=6, 00000111=7 osv. Disse tallene er en dataform som datamaskinen arbeider med. Den styrer informasjon som dataprogrammene bearbeider og former.
Et binærtall med åtte siffer er en byte (B) i dataterminologien. Hvert siffer er en bit. En datamengde angis i antall byte. 128.000 byte tilsvarer 128 kilobyte (kB). Ved å sette et prefiks foran forkortelsen for byte angis større datamengder. I tillegg til kilo (k) brukes mye mega (M) og giga (G) som gir megabyte (MB) og gigabyte (GB). Prefiksene samsvarer med SI.
== Databaserte lagringsmedia ==
Både tidligere brukte og nyere teknikker gjør bruk av binærtall og informasjonskoder som beskriver datainnholdet slik at det skal være forståelig for en datamaskin og et dataprogram. Forskjellige typer lagringsmedia har vært i bruk, og noen av disse er kurante på nye datamaskiner.
Noen kurante typer lagringsmedia:
Hullkort*
Hullbånd*
Magnetbånd
Floppydisker (Eldre type diskett)
Disketter
Harddisker (HD)
CD-plater (CD og DVD)*
FlashminneNoen av disse er engangsmedia som ikke kan endres eller overskrives (stjernemerket i oversikten,*), men de andre er arbeidsmedia som har funksjon som midlertidig og permanent lager avhengig av informasjonstypen. Historisk har disse relevans i den rekkefølgen de er nevnt. På de siste versjonene av mikrodatamaskiner er det oftest harddisk og CD/DVD som brukes.
== Sikkerhetskopiering ==
Ved lagring av data er det vanlig å bruke forskjellige former for sikkerhetskopiering, avhengig av hvor viktig informasjonen er. Generelt bør datainformasjon kunne hentes tilbake fra mer enn en kilde når den lagres. Sikkerhetskopiering kan skje på følgende måter:
Opprettelse av mer enn en dokumentversjon (ev. bildeversjon) ved lagring på harddisken, eks.: møtereferat09-dok.doc, møtereferat09-kop.doc
Plassering av hoveddokument og eventuell kopi på mer enn en harddisk, eventuelt også harddisk på et separat sted.
Kopiering av data til andre lagringsmedia som sikkerhetskopi, som CD eller tape.
Plassering av sikkerhetskopier på annet sted enn i datamaskinen, på annen adresse e.l.En brann eller annen skade kan ødelegge verdifull informasjon. Men små ulykker kan også ødelegge informasjon. Avhengig av skaderisikoen er det vanlig å sikre datalager med sikkerhetskopier (backup). En kan skille mellom grader av sikkerhet, der en sikkerhetskopierer relativt ofte til harddisken fra maskinens internminne (RAM) under arbeidet, oppretter duplikat (dokumentkopi) også på harddisken med litt lenger intervall og også sikrer informasjon med en større grad av sikkerhet med visse intervaller, avhengig av de sikkerhetstiltakene som kreves.
Det er også nødvendig å styre disse versjonene på en slik måte at arbeid skjer på et hoveddokument og at ny kopiering skjer "nedover" til sikkerhetskopiene som i et rangsystem. Denne informasjonsbehandlingen kan skje ved at eldre versjoner overskrives eller ved at disse også spares systematisk. Det er en beslutning som må tas. Det som er viktig å unngå er ustrukturert arbeid og kopiering som kan ødelegge data. | Datalager er en samling av informasjon. Informasjon kan lagres på forskjellige måter. | 9,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evaniidae | 2023-02-04 | Evaniidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vepser'] | Evaniidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Det er en forholdsvis artsfattig familie med rundt 400 kjente arter fordelt på omtrent 20 slekter. Vi har trolig bare én art i Norge.
| Evaniidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Det er en forholdsvis artsfattig familie med rundt 400 kjente arter fordelt på omtrent 20 slekter. Vi har trolig bare én art i Norge.
== Utseende ==
Små til middelsstore, vanligvis mørke snylteveps. De hører til gruppen Evanioidea som kjennetegnes ved at bakkroppen (gaster) er festet høyt oppe på propodeum (som egentlig er første bakkroppsledd, men ser ut som en del av thorax). Antennene er lange og trådformede. Forkroppen (thorax) er noe flattrykt fra sidene og virker svært stor på grunn av den lille bakkroppen. Bakkroppen (gaster) er påfallende liten og oval, festet med en tynn stilk (et smalt andre bakkroppsledd) nær overkanten av propodeum. Bakbeina er lange og kraftige.
== Levevis ==
De er parasitoider, som utvikler seg på ulike insekter og til slutt dreper disse før de forpupper seg.
Evaniidenes larver er parasitter på kakerlakker, der de utvikler seg i vertenes eggkapsler (ootheca).
Arten Evania appendigaster, som angriper eggkapslene til store, innendørs-levende kakerlakker, kommer trolig opprinnelig fra Sørøst-Asia eller Afrika, men er i dag spredt over det meste av verden med sine verter. Den er forholdsvis stor (6 – 7 mm) og svart.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Evanioidea
familien Evaniidae
Afrevania Benoit, 1953
Brachevania Turner, 1927
Vernevania
Thaumatevania-gruppen
Thaumatevania Ceballos, 1935
Micrevania Benoit, 1952
Zeuxevania-gruppen
Papatuka Deans, 2002
Parevania Kieffer, 1907 (hører kanskje til i Zeuxevania)
Zeuxevania Kieffer, 1902
Zeuxevania splendidula (Costa, 1884) – Sør-Europa
Evania-gruppen
Evania Bradley, 1908
Evania appendigaster (Linnaeus, 1758) – utbredt over store deler av verden, funnet nord til Tyskland i Europa
Prosevania Kieffer, 1911
Prosevania fuscipes (Illiger, 1807) – sør- og Mellom-Europa
Prosevania incerta (Kieffer, 1904) – bare på de Dodekanesiske øyer i Europa
Trissevania Kieffer, 1913
Evaniella-gruppen
Acanthinevania Bradley, 1908 (hører kanskje til i Evaniella)
Evaniella Bradley, 1905
Szepligetella Bradley, 1908 (hører kanskje til i Evaniella)
Alobevania Kawada & Deans, 2008
Hyptia-gruppen
Brachygaster Leach, 1815
Brachygaster minuta (Olivier, 1791) – eneste art i Norden
Semaeomyia Bradley, 1908
Decevania Huben, 2003
Evaniscus Szépligeti, 1903
Hyptia Illiger, 1807
Rothevania Philippi, 1871
== Kilder ==
Tree of Life Evaniidae
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Evaniidae i Encyclopedia of Life
(en) Evaniidae i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Evaniidae hos Dyntaxa
(en) Evaniidae hos Fauna Europaea
(en) Evaniidae hos Fossilworks
(en) Evaniidae hos ITIS
(en) Evaniidae hos NCBI
(en) Kategori:Evaniidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Evaniidae – detaljert informasjon på Wikispecies | | norsknavn= | 9,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paide_Linnameeskond | 2023-02-04 | Paide Linnameeskond | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1990', 'Kategori:Fotballag i Estland'] | Paide Linnameeskond er en estisk fotballklubb fra Paide. Klubben ble grunnlagt i 1990. De spiller i Meistriliiga, det øverste nivået i Estlands seriesystem. De spiller sine hjemmekamper på Paide Ühisgümnaasiumi staadion.
| Paide Linnameeskond er en estisk fotballklubb fra Paide. Klubben ble grunnlagt i 1990. De spiller i Meistriliiga, det øverste nivået i Estlands seriesystem. De spiller sine hjemmekamper på Paide Ühisgümnaasiumi staadion.
== Sesonger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Spillerstall fra Transfermarkt
(et) Offisielt nettsted
(en) Paide Linnameeskond – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (estisk) | Paide Linnameeskond er en estisk fotballklubb fra Paide. Klubben ble grunnlagt i 1990. | 9,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francis_William_Aston | 2023-02-04 | Francis William Aston | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske kjemikere', 'Kategori:Britiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Dødsfall 20. november', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Personer fra City of Birmingham', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Francis William Aston (født 1. september 1877 i Harborne, Birmingham, død i 1945 i Cambridge) var britisk kjemiker og fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1922 for å ha oppdaget isotoper.
Ved hjelp av massespektrografi utførte Aston viktige undersøkelser av grunnstoffenes atomvekter, hvor det viste seg at grunnstoffene ikke var fullt så enhetlige som tidligere antatt, men at det kunne eksistere flere ulike isotoper. Undersøkelsene ble satt sammen til boken Isotopes i 1922.
Aston ble innvalgt som medlem av Royal Society 12. mai 1921
| Francis William Aston (født 1. september 1877 i Harborne, Birmingham, død i 1945 i Cambridge) var britisk kjemiker og fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1922 for å ha oppdaget isotoper.
Ved hjelp av massespektrografi utførte Aston viktige undersøkelser av grunnstoffenes atomvekter, hvor det viste seg at grunnstoffene ikke var fullt så enhetlige som tidligere antatt, men at det kunne eksistere flere ulike isotoper. Undersøkelsene ble satt sammen til boken Isotopes i 1922.
Aston ble innvalgt som medlem av Royal Society 12. mai 1921
== Priser (utvalg) ==
1922 – Nobelprisen i kjemi
1922 – Hughesmedaljen
1938 – Royal Medal
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i kjemi 1922 hos Nobelprize.org
(en) Francis William Aston hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1922 | Francis William Aston (født 1. september 1877 i Harborne, Birmingham, død i 1945 i Cambridge) var britisk kjemiker og fysiker. | 9,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Third_Mainland_Bridge | 2023-02-04 | Third Mainland Bridge | ['Kategori:1990 i Afrika', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 1990', 'Kategori:Byggverk i Nigeria', 'Kategori:Transport i Nigeria', 'Kategori:Veibroer'] | Third Mainland Bridge er den lengste av tre broer som forbinder Lagos-øya med fastlandet i Lagos, Nigeria. De to andre broene er Eko- og Carter-broene. Third Mainland Bridge er Afrikas lengste bro som går over hav. Veibroen ble åpnet av president Ibrahim Babangida i 1990, og er 11,8 km lang.
| Third Mainland Bridge er den lengste av tre broer som forbinder Lagos-øya med fastlandet i Lagos, Nigeria. De to andre broene er Eko- og Carter-broene. Third Mainland Bridge er Afrikas lengste bro som går over hav. Veibroen ble åpnet av president Ibrahim Babangida i 1990, og er 11,8 km lang.
== Eksterne lenker ==
Third Mainland Bridge, kart fra Google Maps. | Third Mainland Bridge er den lengste av tre broer som forbinder Lagos-øya med fastlandet i Lagos, Nigeria. De to andre broene er Eko- og Carter-broene. | 9,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ichneumonoidea | 2023-02-04 | Ichneumonoidea | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre André Latreille', 'Kategori:Vepser', 'Kategori:Årevinger formelt beskrevet i 1802'] | Ichneumonoidea er en svært artsrik gruppe av insekter. Tross at den bare omfatter to familier, Braconidae og darwinvepser (Ichneumonidae), antar man at gruppen omfatter minst 100 000 arter på verdensbasis. I Norge er gruppen dårlig undersøkt, men det kan finnes så mange som 4 000-5 000 arter i landet. Sannsynligvis er Ichneumonoidea søstergruppen til broddvepsene (Aculeata), som omfatter blant andre stikkvepser, bier og maur. Disse to gruppene omfatter mesteparten av artene av vepser.
| Ichneumonoidea er en svært artsrik gruppe av insekter. Tross at den bare omfatter to familier, Braconidae og darwinvepser (Ichneumonidae), antar man at gruppen omfatter minst 100 000 arter på verdensbasis. I Norge er gruppen dårlig undersøkt, men det kan finnes så mange som 4 000-5 000 arter i landet. Sannsynligvis er Ichneumonoidea søstergruppen til broddvepsene (Aculeata), som omfatter blant andre stikkvepser, bier og maur. Disse to gruppene omfatter mesteparten av artene av vepser.
== Utseende ==
Små til store (1–60 mm, inkludert eggleggingsrøret kan de bli over 100 mm), slanke snylteveps, vanligvis mørke på farge. Vingene har tydelig vingemerke og godt utviklet årenett. Beina er lange og kraftige, antennene trådformede med minst 16 ledd.
== Levevis ==
Disse artene er parasitoider som utvikler seg i larver eller pupper av ulike insekter.
== Eksterne lenker ==
(en) Ichneumonoidea i Encyclopedia of Life
(en) Ichneumonoidea i Global Biodiversity Information Facility
(no) Ichneumonoidea hos Artsdatabanken
(sv) Ichneumonoidea hos Dyntaxa
(en) Ichneumonoidea hos Fauna Europaea
(en) Ichneumonoidea hos Fossilworks
(en) Ichneumonoidea hos ITIS
(en) Ichneumonoidea hos NCBI
(en) Kategori:Ichneumonoidea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ichneumonoidea – detaljert informasjon på Wikispecies | trolig minst i Norge | 9,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A9thune | 2023-02-04 | Béthune | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Hauts-de-France', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kommuner i Pas-de-Calais', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Béthune er en by og kommune nord i Frankrike. Den er sous-préfecture (administrasjonssenter) i departementet Pas-de-Calais i regionen Hauts-de-France, og har rundt 30 000 innbyggere.
| Béthune er en by og kommune nord i Frankrike. Den er sous-préfecture (administrasjonssenter) i departementet Pas-de-Calais i regionen Hauts-de-France, og har rundt 30 000 innbyggere.
== Historie ==
Béthune ligger i den tidligere provinsen Artois.
== Attraksjoner ==
Béthune er kjent for Beffroi, klokketårnet som står midt i byen. Tårnet er et av de 56 klokketårnene i Belgia og Frankrike som er innskrevet i verdensarven av UNESCO.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Béthune
== Referanser ==
Kommunedata fra INSEE
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Béthune – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Béthune er en by og kommune nord i Frankrike. Den er sous-préfecture (administrasjonssenter) i departementet Pas-de-Calais i regionen Hauts-de-France, og har rundt 30 000 innbyggere. | 9,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nganasanere | 2023-02-04 | Nganasanere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Nomadiske folk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Samojeder', 'Kategori:Stubber 2020-08', 'Kategori:Urfolk'] | Nganasanere eller tavgisamojeder er et samojedisk urfolk som holder til lengst nord i Russland, på Tajmyrhalvøya ved Nordishavet. Et område som inngår i Krasnojarsk kraj.
Nganasanerne er verdens nordligst levende folkegruppe. Før det 17. århundre levde dette folket lenger sør i Sibir. Folket som sådan deles gjerne in i såkalte avamer (som lever på vestsiden av Tajmyrhalvøya) og vadejever (som lever på østsiden av Tajmyrhalvøya og på tundran). Nganasanerne snakker nganasansk, et språk som tilhører den uralske språkgruppen.
Ifølge folketellingen for 2002 var de 834 personer i alt. Tradisjonelt har dette folket vært nomadiske jegere og fiskere, men utover på 1900-tallet måtte også dette urfolket ta seg til reindrift for å overleve. Da ble de også mer bofaste.
Nganasanerne har tradisjonelt vært sjamanister, men på 1940-tallet bestemte Sovjet seg for å gjøre slutt på sjamanismen. Sjamanene ble fengslet og de hellige sjamanistiske symboldene konfiskert. | Nganasanere eller tavgisamojeder er et samojedisk urfolk som holder til lengst nord i Russland, på Tajmyrhalvøya ved Nordishavet. Et område som inngår i Krasnojarsk kraj.
Nganasanerne er verdens nordligst levende folkegruppe. Før det 17. århundre levde dette folket lenger sør i Sibir. Folket som sådan deles gjerne in i såkalte avamer (som lever på vestsiden av Tajmyrhalvøya) og vadejever (som lever på østsiden av Tajmyrhalvøya og på tundran). Nganasanerne snakker nganasansk, et språk som tilhører den uralske språkgruppen.
Ifølge folketellingen for 2002 var de 834 personer i alt. Tradisjonelt har dette folket vært nomadiske jegere og fiskere, men utover på 1900-tallet måtte også dette urfolket ta seg til reindrift for å overleve. Da ble de også mer bofaste.
Nganasanerne har tradisjonelt vært sjamanister, men på 1940-tallet bestemte Sovjet seg for å gjøre slutt på sjamanismen. Sjamanene ble fengslet og de hellige sjamanistiske symboldene konfiskert. | Nganasanere eller tavgisamojeder er et samojedisk urfolk som holder til lengst nord i Russland, på Tajmyrhalvøya ved Nordishavet. Et område som inngår i Krasnojarsk kraj. | 9,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Refstad_all%C3%A9_(Oslo) | 2023-02-04 | Refstad allé (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Refstad', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Refstad allé (1–47, 2–36) er en vei på Refstad i Bydel Bjerke i Oslo. Veien begynner i krysset Sinsenveien / Refstad allé i sørvest og ender opp nær Trondheimsveien ved Bjerke Travbane i nordøst. Veien er i underkant av 500 meter lang, og består av blokker (like nr) og villabebyggelse (ulike nr). Blokkene tilhører Refstad borettslag og ble bygget av Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS) med innflytting i 1955.Det er gangforbindelse mellom Refstad allé og Trondheimsveien. Refstad allé var opprinnelig en del av den gamle Trondheimsveien før denne ble utvidet til 4-felts vei.
| Refstad allé (1–47, 2–36) er en vei på Refstad i Bydel Bjerke i Oslo. Veien begynner i krysset Sinsenveien / Refstad allé i sørvest og ender opp nær Trondheimsveien ved Bjerke Travbane i nordøst. Veien er i underkant av 500 meter lang, og består av blokker (like nr) og villabebyggelse (ulike nr). Blokkene tilhører Refstad borettslag og ble bygget av Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS) med innflytting i 1955.Det er gangforbindelse mellom Refstad allé og Trondheimsveien. Refstad allé var opprinnelig en del av den gamle Trondheimsveien før denne ble utvidet til 4-felts vei.
== Se også ==
Liste over Oslos gater
== Referanser == | | navnebakgrunn = | 9,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mantes-la-Jolie | 2023-02-04 | Mantes-la-Jolie | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Île-de-France', 'Kategori:Kommuner i Yvelines', 'Kategori:Sider med kart'] | Mantes-la-Jolie (ofte kalt bare Mantes) er en kommune i de vestlige forstedene til Paris i Frankrike, men har status som by. Den ligger 48,4 km fra sentrum av Paris, og er sous-préfecture (underprefektur) i departementet Yvelines.
| Mantes-la-Jolie (ofte kalt bare Mantes) er en kommune i de vestlige forstedene til Paris i Frankrike, men har status som by. Den ligger 48,4 km fra sentrum av Paris, og er sous-préfecture (underprefektur) i departementet Yvelines.
== Historie ==
Mantes lå halvveis mellom maktsentrene til hertugene av Normandie i Rouen og kongene av Frankrike i Paris. Sammen med det meste av Nord-Frankrike skiftet området eier mange ganger under hundreårskrigen. Filip Augustus døde i Mantes 14. juli 1223.
Louis XIV opprettet en fabrikk for musikkinstrumenter i Mantes, og byen ble valgt til senter for produksjon av messing- og treblåseinstrumenter. På 1800-tallet kom det mange malere til byen, særlig Corot, som malte kjente bilder av broen og katedralen. Prokofiev var her sommeren 1920 og orkestrerte balletten Chout.
Byen ble opprinnelig kalt Mantes-sur-Seine (som betyr «Mantes ved Seinen»), men da Mantes ble slått sammen med kommunen Gassicourt i 1930 ble den nye kommunen kalt Mantes-Gassicourt.
Under andre verdenskrig ble Mantes det første allierte brohodet over Seinen den 9. august 1944. Byen ble hardt rammet av krigen.
7. mai 1953 fikk kommunen offisielt navnet Mantes-la-Jolie (som betyr «Mantes den vakre»), visstnok som en referanse til et brev kong Henrik IV skrev til elskerinnen sin, Gabrielle d'Estrée, som bodde i Mantes: «Jeg er på vei til Mantes, min vakre».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mantes-la-Jolie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Mantes-la-Jolie (ofte kalt bare Mantes) er en kommune i de vestlige forstedene til Paris i Frankrike, men har status som by. Den ligger 48,4 km fra sentrum av Paris, og er sous-préfecture (underprefektur) i departementet Yvelines. | 9,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chaetoceros | 2023-02-04 | Chaetoceros | ['Kategori:Alger', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Chaetoceros er trolig den største gruppen av marine planktoniske kiselalger med omtrent 400 arter beskrevet. En stor andel av disse er riktignok ikke vitenskapelig aksepterte. Det er ofte vanskelig å skille de forskjellige Chaetoceros artene fra hverandre, noe som leder til at feilidentifisering er ganske utbredt. I tillegg har det blitt gjort mange forsøk på å restrukturere denne store gruppen, men dette arbeidet er langt fra ferdig Mesteparten av forskningen som har blitt gjort på denne verdensomspennende gruppen har vært konsentrert i boreale områder, dermed er det trolig et stort antall tropiske arter som enda ikke har blitt beskrevet.
| Chaetoceros er trolig den største gruppen av marine planktoniske kiselalger med omtrent 400 arter beskrevet. En stor andel av disse er riktignok ikke vitenskapelig aksepterte. Det er ofte vanskelig å skille de forskjellige Chaetoceros artene fra hverandre, noe som leder til at feilidentifisering er ganske utbredt. I tillegg har det blitt gjort mange forsøk på å restrukturere denne store gruppen, men dette arbeidet er langt fra ferdig Mesteparten av forskningen som har blitt gjort på denne verdensomspennende gruppen har vært konsentrert i boreale områder, dermed er det trolig et stort antall tropiske arter som enda ikke har blitt beskrevet.
== Beskrivelse ==
Gruppen Chaetoceros ble først beskrevet av Ehrenberg i 1844.
Cellene er mer eller mindre rektangulære sett ovenfra, og litt mer ovale sett fra siden.Setaene til celler i kjede er sammenføyde ved utgangspunktet til setaene.
== Noen Chaetoceros arter ==
Chaetoceros abnormis A.I. Proshkina-Lavrenko
Chaetoceros aculeatus I.V. Makarova
Chaetoceros adelianus E.E. Manguin
Chaetoceros aduncus I.N. Sukhanova
Chaetoceros aequatorialis var. antarcticus Manguin
Chaetoceros aequatorialis Cleve
Chaetoceros affinis f. pseudosymmetricus (E. Steemann Nielsen) M. Torrington-Smith
Chaetoceros affinis f. parallelus M. Thorrington-Smith
Chaetoceros affinis f. inaequalis M. Thorrington-Smith
Chaetoceros affinis Lauder
Chaetoceros amanita A. Cleve-Euler
Chaetoceros anastomosans Grunow
Chaetoceros angularis Schütt
Chaetoceros angulatus F. Schütt
Chaetoceros anostomosans var. speciosus F. Schütt
Chaetoceros armatus T. West
Chaetoceros astrabadicus A. Henckel
Chaetoceros atlanticus var. compactus (F. Schütt) P.T. Cleve
Chaetoceros atlanticus var. neapolitanus (Schroeder) Hustedt
Chaetoceros atlanticus var. tumescens A. Grunow
Chaetoceros atlanticus Cleve
Chaetoceros atlanticus f. audax (F. Schütt) H.H. Gran
Chaetoceros atlanticus var. cruciatus (G. Karsten) M. Thorrington-Smith
Chaetoceros audax F. Schütt
Chaetoceros bacteriastrius G.C. Wallich
Chaetoceros bacteriastroides f. imbricatus (L.A. Mangin) M. Thorrington-Smith
Chaetoceros bacteriastroides G.H.H. Karsten
Chaetoceros bermejense D. U. Hernández-Becerril
Chaetoceros bisetaceus J. Schumann
Chaetoceros borealis J.W. Bailey
Chaetoceros borealoides H.L. Honigmann
Chaetoceros breve F. Schütt
Chaetoceros brevis Schütt
Chaetoceros brussilowi A. Henckel
Chaetoceros buceros G.H.H. Karsten
Chaetoceros buceros Karsten
Chaetoceros bulbosus (Ehrenberg) Heiden
Chaetoceros bulbosus f. cruciatus (G. Karsten) H. Heiden
Chaetoceros bulbosus f. schimperana (G. Karsten) H. Heiden
Chaetoceros bungei Honigmann
Chaetoceros calcitrans f. pumilus Takano
Chaetoceros californicus A. Grunow
Chaetoceros capense G.H.H. Karsten
Chaetoceros caspicus C.E.H. Ostenfeld
Chaetoceros caspicus var. karianus A. Henckel
Chaetoceros caspicus f. pinguichaetus A. Henckel & P. Henckel
Chaetoceros castracanei Karsten
Chaetoceros castracanei G.H.H. Karsten
Chaetoceros ceratospermus var. minor A.F. Meunier
Chaetoceros ceratosporus var. brachysetus Rines & Hargraves
Chaetoceros ceratosporus Ostenfeld
Chaetoceros chunii G.H.H. Karsten
Chaetoceros cinctus Gran
Chaetoceros clavigera C.E.H. Ostenfeld
Chaetoceros clavigerus A. Grunow
Chaetoceros clevei F. Schütt
Chaetoceros coarctatus Lauder
Chaetoceros cochleus F. Schütt
Chaetoceros compactus F. Schütt
Chaetoceros compressus var. gracilis F. Hustedt
Chaetoceros compressus var. hirtisetus J.E.B. Rines & P.E. Hargraves
Chaetoceros concavicorne Mangin
Chaetoceros confervoides J. Ralfs
Chaetoceros confusus S.L. VanLandingham
Chaetoceros constrictus Gran
Chaetoceros convolutus Castracane
Chaetoceros convolutus f. trisetosus Brunel
Chaetoceros convolutus f. volans L.I. Smirnova
Chaetoceros cornutus G. Leuduger-Fortmorel
Chaetoceros coronatus Gran
Chaetoceros costatus Pavillard
Chaetoceros crenatus (C.G. Ehrenberg) T. Brightwell
Chaetoceros crinitus Schütt
Chaetoceros criophilus Castracane
Chaetoceros cruciatus G.H.H. Karsten
Chaetoceros curvatus Castracane
Chaetoceros curvisetus Cleve
Chaetoceros dadayi Pavillard
Chaetoceros danicus Cleve
Chaetoceros debilis Cleve
Chaetoceros decipiens f. singularis H.H. Gran
Chaetoceros decipiens Cleve
Chaetoceros delicatulus C.E.H. Ostenfeld
Chaetoceros densus Cleve
Chaetoceros diadema (Ehrenberg) Gran
Chaetoceros dichaeta f. unicellularis H. Heiden
Chaetoceros dichaetus Ehrenberg
Chaetoceros dichaetus var. polygonus (F. Schütt) H. Heiden
Chaetoceros didymus var. praelongus E.J. Lemmermann
Chaetoceros didymus f. aestivus H.H. Gran
Chaetoceros didymus f. autumnalis H.H. Gran
Chaetoceros didymus C.G. Ehrenberg
Chaetoceros difficilis Cleve
Chaetoceros distichus F. Schütt
Chaetoceros distinguendus E.J. Lemmermann
Chaetoceros diversicurvatus Van Goor
Chaetoceros diversus var. mediterraneus J.L.B. Schröder
Chaetoceros diversus Cleve
Chaetoceros eibenii (Grunow) Meunier
Chaetoceros elmorei Boyer
Chaetoceros elongatus Honigmann
Chaetoceros exospermus Meunier
Chaetoceros externus Gran
Chaetoceros fallax Prosckina-Lavrenko
Chaetoceros femur F. Schütt
Chaetoceros filiferus G.H.H. Karsten
Chaetoceros filiforme Meunier
Chaetoceros flexuosus Mangin
Chaetoceros fragilis Meunier
Chaetoceros furca var. macroceras J.L.B. Schröder
Chaetoceros furcellatus J.W. Bailey
Chaetoceros fusus F. Schütt
Chaetoceros galvestonense Collier & Murphy
Chaetoceros gastridius (C.G. Ehrenberg) T. Brightwell
Chaetoceros gaussii Heiden & Kolbe
Chaetoceros glacialis A. Henckel
Chaetoceros glandazii Mangin
Chaetoceros gobii A. Henckel
Chaetoceros gracilis Pantocsek
Chaetoceros grunowii F. Schütt
Chaetoceros hendeyi Manguin
Chaetoceros hispidus var. monicae A. Grunow
Chaetoceros hohnii Graebn. & Wujek
Chaetoceros holsaticus Schütt
Chaetoceros ikari B.V. Skvortzov
Chaetoceros imbricatus Mangin
Chaetoceros incurvus var. umbonatus Castracane
Chaetoceros incurvus Bailey
Chaetoceros indicus Karsten
Chaetoceros ingolfianus Ostenfeld
Chaetoceros intermedius A. Henckel
Chaetoceros karianus Grunow
Chaetoceros karyanus A. Henckel
Chaetoceros knipowitschii A. Henckel
Chaetoceros laciniosus Schütt
Chaetoceros laciniosus f. protuberans M. Thorrington-Smith
Chaetoceros laciniosus f. pelagicus H.H. Gran
Chaetoceros lauderi Ralfs
Chaetoceros leve F. Schütt
Chaetoceros littorale litorale E.J. Lemmermann
Chaetoceros lorenzianus var. forceps A.F. Meunier
Chaetoceros lorenzianus Grunow
Chaetoceros malygini A. Henckel
Chaetoceros medius F. Schütt C
Chaetoceros meridiana (F. Schütt) G. Karsten
Chaetoceros mertensii H.L. Honigmann
Chaetoceros messanense Castracane C
Chaetoceros minimus (Levander) D. Marino, G. Giuffre, M. Montresor & A. Zingone
Chaetoceros misumensis H.H. Gran & K. Yendo
Chaetoceros mitra (J.W. Bailey) Cleve
Chaetoceros muelleri var. duplex E.J. Lemmermann
Chaetoceros muelleri var. subsalsum J.R. Johansen & S. Rushforth
Chaetoceros muelleri E.J. Lemmermann
Chaetoceros muellerii var. subsalsus J.R. Johansen & Rushforth
Chaetoceros nansenii A. Henckel
Chaetoceros natatus E.E. Manguin
Chaetoceros neglectus Karsten
Chaetoceros neobulbosus T.V. Desikachary, S. Gowthaman & Y. Latha
Chaetoceros neocompactus S.L. VanLandingham
Chaetoceros neogracile S.L. VanLandingham
Chaetoceros neupokojewii A. Henckel
Chaetoceros nipponicus J. Ikari
Chaetoceros odontella (C.G. Ehrenberg) G.L. Rabenhorst
Chaetoceros okamurae var. tetrasetus J. Ikari
Chaetoceros okamurae J. Ikari
Chaetoceros ostenfeldii P.T. Cleve
Chaetoceros pachtussowii A. Henckel
Chaetoceros pachyceros R. Margalef
Chaetoceros pacificus J. Ikari
Chaetoceros paradoxus Cleve
Chaetoceros paradoxus var. luedersii Engler
Chaetoceros parvus F. Schütt
Chaetoceros paulsenii f. robustus A. Henckel
Chaetoceros pavillardii J. Ikari
Chaetoceros pelagicus
Chaetoceros pendulus Karsten
Chaetoceros perpusillus Cleve
Chaetoceros peruvianus var. victoriae Karsten
Chaetoceros peruvianus var. gracilis J.L.B. Schröder
Chaetoceros peruvianus Brightwell
Chaetoceros peruvianus var. robustum P.T. Cleve
Chaetoceros peruvianus var. suadivae Karsten
Chaetoceros peruvianus f. volans (F. Schütt) C.E.H. Ostenfeld
Chaetoceros peruvianus f. robustus (P.T. Cleve) C.E.H. Ostenfeld
Chaetoceros phuketensis J.E.B. Rines, P. Boonruang & E.C. Theriot
Chaetoceros pingue A. Henckel
Chaetoceros pinguichaetus A. Henckel & P. Henckel
Chaetoceros pliocenus J.-J. Brun
Chaetoceros protuberans H.S. Lauder
Chaetoceros pseudoaurivillii J. Ikari
Chaetoceros pseudocrinitus Ostenfeld
Chaetoceros pseudocurvisetus Mangin
Chaetoceros pseudodichaeta J. Ikari
Chaetoceros pundulus G.H.H. Karsten
Chaetoceros radians F. Schütt
Chaetoceros radicans F. Schütt
Chaetoceros recurvatus f. robustus Henckel
Chaetoceros recurvatus Henckel
Chaetoceros robustus (P.T. Cleve) C.E.H. Ostenfeld
Chaetoceros rostratus Lauder
Chaetoceros russanowi A. Henckel
Chaetoceros salsugineus Takano
Chaetoceros saltans P.T. Cleve
Chaetoceros schmidtii C.E.H. Ostenfeld
Chaetoceros schuettii f. oceanicus H.H. Gran
Chaetoceros secundus P.T. Cleve
Chaetoceros seiracanthus Gran
Chaetoceros sessile Grøntved
Chaetoceros setoense J. Ikari
Chaetoceros seychellarus G.H.H. Karsten
Chaetoceros seychellarus var. austral E.E. Manguin
Chaetoceros siamense C.E.H. Ostenfeld
Chaetoceros similis Cleve
Chaetoceros simplex C.E.H. Ostenfeld C
Chaetoceros skeleton F. Schütt
Chaetoceros socialis f. radians (F. Schütt) A.I. Proshkina-Lavrenko
Chaetoceros socialis Lauder
Chaetoceros socialis var. autumnalis Prosckina-Lavrenko
Chaetoceros sedowii A. Henckel
Chaetoceros strictus G.H.H. Karsten
Chaetoceros subcompressus J.L.B. Schröder
Chaetoceros subsalsus Lemmermann
Chaetoceros subsecundus (Grunow ex Van Heurck) Hustedt
Chaetoceros subtilis Cleve
Chaetoceros sumatranus Karsten
Chaetoceros tenuissimus A.F. Meunier
Chaetoceros teres f. spinulosus H.H. Gran
Chaetoceros teres Cleve
Chaetoceros tetrachaeta Ehrenberg
Chaetoceros tetras G.H.H. Karsten
Chaetoceros tetrastichon Cleve
Chaetoceros thienemannii Hustedt
Chaetoceros throndsenii var. trisetosus Zingone
Chaetoceros throndsenii var. throndsenia D. Marino, M. Montresor & A. Zingone
Chaetoceros throndsenii (Marino, Montresor, & Zingone) Marino, Montresor & Zingone
Chaetoceros tortissimus H.H. Gran
Chaetoceros transisetus J.R. Johansen & J.S. Boyer
Chaetoceros vanheurckii H.H. Gran
Chaetoceros vermiculus F. Schütt
Chaetoceros villosus Kützing
Chaetoceros vistulae C. Apstein
Chaetoceros volans F. Schütt
Chaetoceros weissflogii F. Schütt
Chaetoceros wighamii Brightwell
Chaetoceros willei Grunow
Chaetoceros zachariasi var. longus H.L. Honigmann
Chaetoceros zachariasii var. variatus H.L. Honigmann
Chaetoceros zachariasii var. latus H.L. Honigmann
Chaetoceros zachariasii Honigmann
Chaetoceros ziwolkii A. Henckel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chaetoceros – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Chaetoceros i Encyclopedia of Life
(en) Chaetoceros i Global Biodiversity Information Facility
(no) Chaetoceros hos Artsdatabanken
(sv) Chaetoceros hos Dyntaxa
(en) Chaetoceros hos Fossilworks
(en) Chaetoceros hos ITIS
(en) Chaetoceros hos NCBI
(en) Kategori:Chaetoceros – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chaetoceros – detaljert informasjon på Wikispecies
Algaebase
C.H. von Quillfeldt article
Rines 2000 article
Index Nominum Algarum
Catalogue of Diatom Names, California Academy of Sciences | * Centrales | 9,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enetsere | 2023-02-04 | Enetsere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nomadiske folk', 'Kategori:Samojeder', 'Kategori:Urfolk i Asia'] | Enetsere, enets eller jenisejere (også kalt jenisejsamojeder og karasasamojeder) er et samojedisk urfolk som tradisjonelt lever på Tajmyrhalvøya ved Nordishavet, lengst nord i Sibir, der folket historisk sett har vært inndelt som tundra-enetsere og taiga-enetsere.
Enetsere snakker tradisjonelt enetsisk, som deles inn i de to ulike dialektene tundra-enetsisk og skog-enetsisk.
Enetsere er truet som eget folk. Folketellingen i 2002 viste at det kun var 237 enetsere igjen. Av disse snakket 30 personer tundra-enetsisk og 40 personer skog-enetsisk.
| Enetsere, enets eller jenisejere (også kalt jenisejsamojeder og karasasamojeder) er et samojedisk urfolk som tradisjonelt lever på Tajmyrhalvøya ved Nordishavet, lengst nord i Sibir, der folket historisk sett har vært inndelt som tundra-enetsere og taiga-enetsere.
Enetsere snakker tradisjonelt enetsisk, som deles inn i de to ulike dialektene tundra-enetsisk og skog-enetsisk.
Enetsere er truet som eget folk. Folketellingen i 2002 viste at det kun var 237 enetsere igjen. Av disse snakket 30 personer tundra-enetsisk og 40 personer skog-enetsisk.
== Referanser == | Enetsere, enets eller jenisejere (også kalt jenisejsamojeder og karasasamojeder) er et samojedisk urfolk som tradisjonelt lever på Tajmyrhalvøya ved Nordishavet, lengst nord i Sibir, der folket historisk sett har vært inndelt som tundra-enetsere og taiga-enetsere. | 9,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jenisejere | 2023-02-04 | Jenisejere | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jenisejere', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-07', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Jenisejere er et sibirsk folkeslag som en gang i tiden bodde over store deler av Sibir og i deler av Mongolia og Kina. De var del av konføderasjonen xiongnu og skapte det senere Zhaodynastiet i Kina. Idag er keterne de eneste gjenlevende av jenisejerne. Dagens ketere bor langs den østlige delen av den midterste strekningen til elven Jenisej. Under folketellingen i 2010, var det 1 220 ketere i Russland.
| Jenisejere er et sibirsk folkeslag som en gang i tiden bodde over store deler av Sibir og i deler av Mongolia og Kina. De var del av konføderasjonen xiongnu og skapte det senere Zhaodynastiet i Kina. Idag er keterne de eneste gjenlevende av jenisejerne. Dagens ketere bor langs den østlige delen av den midterste strekningen til elven Jenisej. Under folketellingen i 2010, var det 1 220 ketere i Russland.
== Noter ==
== Referanser == | Jenisejere er et sibirsk folkeslag som en gang i tiden bodde over store deler av Sibir og i deler av Mongolia og Kina. De var del av konføderasjonen xiongnu og skapte det senere Zhaodynastiet i Kina. | 9,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Gi%C3%A6ver | 2023-02-04 | Morten Giæver | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bærum SK', 'Kategori:Fotballspillere for Sarpsborg 08 FF', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsdalen UIL', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsø IL', 'Kategori:Fotballspillere for Ullensaker/Kisa IL', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Morten Giæver (født 20. mai 1982 i Alta) er en norsk tidligere fotballspiller.
Han har spilt for Tromsdalen UIL, Tromsø IL, Skarp IF, Finnsnes IL, Sarpsborg 08, Ull/Kisa og Bærum SK.. Giæver har også spilt 19 U-landskamper og scoret ett mål for Norge.
Giæver ble i 2004 idømt en to ukers fengselsstraff etter å ha nektet verneplikten.Han har en utdannelse fra Høyskolen Westerdals, som tekstforfatter.
| Morten Giæver (født 20. mai 1982 i Alta) er en norsk tidligere fotballspiller.
Han har spilt for Tromsdalen UIL, Tromsø IL, Skarp IF, Finnsnes IL, Sarpsborg 08, Ull/Kisa og Bærum SK.. Giæver har også spilt 19 U-landskamper og scoret ett mål for Norge.
Giæver ble i 2004 idømt en to ukers fengselsstraff etter å ha nektet verneplikten.Han har en utdannelse fra Høyskolen Westerdals, som tekstforfatter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Morten Giæver – Transfermarkt
(no) Morten Giæver – Norges Fotballforbund
(en) Morten Giæver – FBref
Giæver til S08 Arkivert 6. januar 2010 hos Wayback Machine.
Profil på TUIL.no | | fsted = Alta, Norge | 9,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Allertsen | 2023-02-04 | Fredrik Allertsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsdalen UIL', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fredrik Riise Allertsen (født 5. januar 1991 i Tromsdalen) er en norsk fotballspiller som spiller midtbane for Tromsdalen UIL. Han har spilt i klubben hele sin karriere og ble tatt opp i A-lagsstallen i 2007-sesongen. Allertsen har 24 obligatoriske kamper og 1 mål for klubben, samt at han har spilt på det norske G-17 landslaget.
| Fredrik Riise Allertsen (født 5. januar 1991 i Tromsdalen) er en norsk fotballspiller som spiller midtbane for Tromsdalen UIL. Han har spilt i klubben hele sin karriere og ble tatt opp i A-lagsstallen i 2007-sesongen. Allertsen har 24 obligatoriske kamper og 1 mål for klubben, samt at han har spilt på det norske G-17 landslaget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fredrik Allertsen – Transfermarkt
Profil på TUIL.no | Fredrik Riise Allertsen (født 5. januar 1991 i Tromsdalen) er en norsk fotballspiller som spiller midtbane for Tromsdalen UIL. | 9,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C5%A0eteniai | 2023-02-04 | Šeteniai | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaunas (fylke)', 'Kategori:Litauens geografi', 'Kategori:Litauenstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Šeteniai (polsk: Szetejnie) er en landsby i Kėdainiai kommune i Litauen. Den ligger 13 km nord for Kėdainiai, ved bredden av Nevėžiselven.
12. juni 1999 ble Czesław Miłosz kultursenter åpnet i låven hvor Czesław Miłosz ble født, og dette inneholder blant annet en utstilling viet Miłosz.
| Šeteniai (polsk: Szetejnie) er en landsby i Kėdainiai kommune i Litauen. Den ligger 13 km nord for Kėdainiai, ved bredden av Nevėžiselven.
12. juni 1999 ble Czesław Miłosz kultursenter åpnet i låven hvor Czesław Miłosz ble født, og dette inneholder blant annet en utstilling viet Miłosz.
== Kjente mennesker ==
Tidligere utenriksminister Juozas Urbšys (1896–1991)
Nobelprisvinner Czesław Miłosz (1911–2004) | thumb|250px|Czesław Miłosz kultursenter | 9,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dramatens_elevskola | 2023-02-04 | Dramatens elevskola | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teaterskoler'] | Dramatens elevskola, en teaterutdannelse startet allerede i 1787 av kong Gustav III og som var Sveriges fremste teaterutdannelse til og med 1964.
| Dramatens elevskola, en teaterutdannelse startet allerede i 1787 av kong Gustav III og som var Sveriges fremste teaterutdannelse til og med 1964.
== Historie ==
Da skolen ble grunnlagt i 1787 ble den ofte kalt barneteateret; tidigere hadde blivende svenske skuespillere, dansere og sangere fått bli studenter hos en enkelt kollega, men nå skulle barn utdannes til yrket fra grunnen etter de samme prinsippene som i utlandet. Det inngikk da å oppføre barnstykke eller elevforestillinger som trening.
I Kexels almanakk fra 1788 finner man en av de fåtallige opplysningene som er bevart om skolen fra denne aller første tiden; han forteller at operadireksjonen «...i slutten av foregående år ble det opprettet et Teater for Operaens Elever, hvormed de, gjennom oppføring av dertil tilpassende stykker, kunna få den treningen, som er nødvendig å begynne med fra de tidligste årene. Dette Teater ble åpnet i begynnelsen av desember måned med en svensk Originae-Comedie, i to akter, blandet med sang og dans, under navnet Några Mil från Stockholm. Elevene, som var av et antall av 40 stykker, hvoriblant ingen var over 15 år, men flere under 9 til 10 år...Hans Majestet Kongen har med sin høye nærvære og nådige bifall behaget hedre representasjonen av dette Barn-Spectacle, hvis innretning er å dyrke frem de svenske teatrale talentene for framtiden.» Skolen ble i 1793 ledet av franskmenn da Joseph Sauze Desguillons og Anne Marie Milan Desguillons ble utnevnt til rektorer.
Den var gjennom alle disse årene knyttet til Dramaten i Stockholm (der skolen siden 1907 var i bygningen ved Nybroplan og der elevene hadde en egen scene og lokale; det som i dag kalles "Tornrummet" og som nå brukes av Dramaten som en mindre spillescene).
Men i 1964 ble det besluttet å skille skolen fra Dramaten (etter som det var mangel på lokaler og hadde vanskelig for å håndtere skolens stadige økende antall elever). En opprettet da i stedet for det som på 1960- og 70-tallet kom til å bli "Statens scenskola" i Stockholm (og som seinere endret navn enda en gang til det nåværende Teaterhögskolan i Stockholm; som nå også finnes i Malmö, Göteborg og Luleå).
== Rektorer ==
1790-1793 Francois Marie Moussé Félix
1793–1800 Joseph Desguillons
1793-1798 Anne Marie Milan Desguillons (sammen med ektemannen)
1804–1812 Sofia Lovisa Gråå
1812-1815 Caroline Müller
1819–1823 Maria Franck (også kalt Kristina Ruckman)
1828–1831 Gustav Åbergsson
1831-1834 Karolina Bock (første gangen)
1834-1840 N. V. Almlöf
1840-1841 V. Svensson (første gangen)
1841-1856 Karolina Bock (andre gangen)
1856-1857 V. Svensson (andre gangen)
1857-1868 J. Jolin
1868-1874 Frans Hedberg
1874-1877 Knut Almlöf
1874-1877 Betty Deland (sammen med ektemannen)
1877-1886 Anders Willman
1877-1886 Hedvig Willman (sammen med ektemannen)
1889 Emil Hillberg
1890–1898 Nils Personne
1898-1904 Albion Örtengren
1904-? Frans Enwall
?-? Stig Torsslow
== Elever i utvalg (sortert på etternavn) ==
A
Bibi AnderssonB
Ingrid Bergman
Brita Billsten
Anita Björk
Gunnar BjörnstrandC
Kotti ChaveD
Eva DahlbeckE
Allan Edwall
Lars EkborgF
G
Greta GarboH
Lars Hanson
Signe HassoI
J
Stig JärrelK
Ingvar Kjellson
Margaretha Krook
Jarl KulleL
Lars Lind
Sven Lindberg
Olof Lundström Orloff
Ingrid LuterkortM
Mona Malm
Jan MalmsjöN
O
P
Hjördis Petterson
Gunilla PoppeQ
R
Sif Ruud
Georg RydebergS
Vera Schmiterlöw
Christina Schollin
Alf Sjöberg
Helge Skoog
Max von SydowT
Sven-Bertil Taube
Inga TidbladU
V
Meta VelanderW
Anita Wall
Frida Winnerstrand
Gunn WållgrenX
Y
Z
Å
Ä
Ö
=== 1948-1951 ===
Klassen fra 1948 hører kanskje til den mest kjente med blant annet. Jan-Olof Strandberg, Allan Edwall, Margaretha Krook, Ingrid Thulin, Yvonne Lombard, Max von Sydow og Jan Malmsjö.
== Lærere (utvalg) ==
Gabriel Alw
Hanna Brooman
Bengt Eklund
Charlotta Eriksson
Gerda Lundequist
Hilda Borgström
Hjördis Petterson
Olle Hilding
Renée Björling.
== Litteratur ==
Sten Carlsson: "Den svenska historien; Gustav III, en upplyst envåldshärskare. Band 10".
Gidlunds förlag: "Ny svensk teaterhistoria. Teater före 1800".
Ingrid Luterkort: Om igen, herr Molander! Kungliga Dramatiska teaterns elevskola 1787–1964, 1998. ISBN 91-7031-085-8
== Eksterne lenker ==
http://runeberg.org/nfch/0323.html | Dramatens elevskola, en teaterutdannelse startet allerede i 1787 av kong Gustav III og som var Sveriges fremste teaterutdannelse til og med 1964. | 9,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Misodendraceae | 2023-02-04 | Misodendraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Santalales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Sør-Amerikas flora', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Misodendraceae er en plantefamilie av parasittiske planter som lever som misteltein-aktige snyltere og vokser på busker av sydbøkfamilien (Nothofagus). Familien har bare en slekt – Misodendrum (noen ganger feilskrevet som Misodendron) – og hører til i ordenen Santalales. Den omfatter 12 arter som vokser i Sør-Amerika.
Gruppa er plassert som en familie i Santalales i alle de tre APG-systemene.
| Misodendraceae er en plantefamilie av parasittiske planter som lever som misteltein-aktige snyltere og vokser på busker av sydbøkfamilien (Nothofagus). Familien har bare en slekt – Misodendrum (noen ganger feilskrevet som Misodendron) – og hører til i ordenen Santalales. Den omfatter 12 arter som vokser i Sør-Amerika.
Gruppa er plassert som en familie i Santalales i alle de tre APG-systemene.
== Arter ==
Artene omfatter blant annet følgende, ufullstendige liste:
Misodendrum angulatum
Misodendrum macrolepis
Misodendrum gayanum
Misodendrum punctulatum
Misodendrum linearifolium
Misodendrum brachystachyum
Misodendrum oblongifolium
Misodendrum quadriflorum
== Eksterne lenker ==
(en) Misodendraceae i Encyclopedia of Life
(en) Misodendraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Misodendraceae hos Artsdatabanken
(en) Misodendraceae hos Fossilworks
(en) Misodendraceae hos ITIS
(en) Misodendraceae hos NCBI
(en) Misodendraceae hos The International Plant Names Index
(en) Misodendraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Misodendraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Misodendraceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Misodendraceae Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine. – beskrivelse i: L. Watson og M.J. Dallwitz Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine. (1992–) – The families of flowering plants. | Se teksten | 9,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Balanophoraceae | 2023-02-04 | Balanophoraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Santalales', 'Kategori:Stubber 2017-06', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Balanophoraceae er en plantefamilie av parasittiske planter som lever som snyltere på røtter av andre planter og trær. Familien har bare minst 17 slekter – og trolig mer enn 120 arter. Den hører til i ordenen Santalales.
Plantene består av en underjordisk rotfruktaktig del som lever på røttene av andre planter, og som utvikler de sammensatte, sopp-liknende blomsterstandene som er det som sees av planta over bakken. Plantenes frukter er små, enfrøa akener som kan være omgitt av saftig vev eller som er aggregrert i samfrukter. De har ikke et ordentlig rotsystem, men snylter på vertsplanta.
Gruppen ble ikke plassert under Santalales i APG II-systemet i 2003, men i ettertid har The Angiosperm Phylogeny Group konkludert med at gruppen trolig utgjør en naturlig familie i denne ordenen.
| Balanophoraceae er en plantefamilie av parasittiske planter som lever som snyltere på røtter av andre planter og trær. Familien har bare minst 17 slekter – og trolig mer enn 120 arter. Den hører til i ordenen Santalales.
Plantene består av en underjordisk rotfruktaktig del som lever på røttene av andre planter, og som utvikler de sammensatte, sopp-liknende blomsterstandene som er det som sees av planta over bakken. Plantenes frukter er små, enfrøa akener som kan være omgitt av saftig vev eller som er aggregrert i samfrukter. De har ikke et ordentlig rotsystem, men snylter på vertsplanta.
Gruppen ble ikke plassert under Santalales i APG II-systemet i 2003, men i ettertid har The Angiosperm Phylogeny Group konkludert med at gruppen trolig utgjør en naturlig familie i denne ordenen.
== Slekter ==
Slektene omfatter:
Balanophora
Chlamydophytum
Corynaea
Dactylanthus
Ditepalanthus
Exorhopala
Hachettea
Helosis
Langsforffia
Lophophytum
Mystropetalon
Ombrophytum
Rhopalocnemis
Sarcophyte
Scybalium
Thonningia
Utdødd: Senftenbergia
== Eksterne lenker ==
(en) Balanophoraceae i Encyclopedia of Life
(en) Balanophoraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Balanophoraceae hos Artsdatabanken
(en) Balanophoraceae hos Fossilworks
(en) Balanophoraceae hos ITIS
(en) Balanophoraceae hos NCBI
(en) Balanophoraceae hos The International Plant Names Index
(en) Balanophoraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Balanophoraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Balanophoraceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Balanophoraceae – beskrivelse i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants. | Se teksten | 9,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1907/08 var den 37. sesongen av den engelske FA-cupen. | 9,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Music_for_a_While | 2023-02-04 | Music for a While | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Norske musikkgrupper', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Music for a While er et norsk musikkensemble. Ensemblet har hentet navnet sitt fra en av musikkhistoriens mest kjente sanger, «Music for a While», av barokkomponisten Henry Purcell. I teksten heter det at «musikk kan, for et øyeblikk, fordrive alle dine bekymringer». Deres første plate heter Weill Variations, og ble gitt ut i oktober 2007.
Ensemblet består av:
Tora Augestad (sang)
Stian Carstensen (trekkspill)
Mathias Eick (trompet)
Martin Taxt (tuba)
Pål Hausken (trommer)
| Music for a While er et norsk musikkensemble. Ensemblet har hentet navnet sitt fra en av musikkhistoriens mest kjente sanger, «Music for a While», av barokkomponisten Henry Purcell. I teksten heter det at «musikk kan, for et øyeblikk, fordrive alle dine bekymringer». Deres første plate heter Weill Variations, og ble gitt ut i oktober 2007.
Ensemblet består av:
Tora Augestad (sang)
Stian Carstensen (trekkspill)
Mathias Eick (trompet)
Martin Taxt (tuba)
Pål Hausken (trommer)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Music for a While (band) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Music for a While er et norsk musikkensemble. Ensemblet har hentet navnet sitt fra en av musikkhistoriens mest kjente sanger, «Music for a While», av barokkomponisten Henry Purcell. | 9,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erythropalaceae | 2023-02-04 | Erythropalaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Santalales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-06', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Erythropalaceae er en omstridt, men mulig plantefamilie i ordenen Santalales. De vokser i Kina, Sørøst-Asia, Indonesia og Malaysia. Gruppen består av bare én slekt – Erythropalum. Gruppen ble ikke anerkjent under Santalales i APG II-systemet i 2003, men isteden ble de to artene lagt under familien Olacaceae.
Det kan derimot være gode grunner til å splitte opp denne familien og fordele slektene og artene på nye grupper. The Angiosperm Phylogeny Group har i nyere tid antydet familien som en selvstendig gruppe i Santalales.
| Erythropalaceae er en omstridt, men mulig plantefamilie i ordenen Santalales. De vokser i Kina, Sørøst-Asia, Indonesia og Malaysia. Gruppen består av bare én slekt – Erythropalum. Gruppen ble ikke anerkjent under Santalales i APG II-systemet i 2003, men isteden ble de to artene lagt under familien Olacaceae.
Det kan derimot være gode grunner til å splitte opp denne familien og fordele slektene og artene på nye grupper. The Angiosperm Phylogeny Group har i nyere tid antydet familien som en selvstendig gruppe i Santalales.
== Slekter og arter ==
Familien har én slekt med to arter:
Erythropalum
Erythropalum scandens
Erythropalum vagum
== Eksterne lenker ==
(en) Erythropalaceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Erythropalaceae hos ITIS
(en) Erythropalaceae hos NCBI
(en) Erythropalaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Erythropalaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Erythropalaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Erythropalaceae – beskrivelse i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants. | Se teksten | 9,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trini_Lund | 2023-02-04 | Trini Lund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Trini Austin Lund (født 23. januar 1951) er en norsk skuespiller kjent fra teater og TV.
| Trini Austin Lund (født 23. januar 1951) er en norsk skuespiller kjent fra teater og TV.
== Virke ==
=== Teatret ===
Hun gikk ut av Statens Teaterhøgskole i 1975 og har siden debuten samme året, har vært tilknyttet Det Norske Teatret, der hun har markert seg i roller som "Vårt vesle krypinn" i 1979, "Vegen til Mekka" i 1987 og "Tida er vår heim" i 1993–94 der hun er søster til Bjørn Floberg.
=== TV ===
På TV-lerretet ble hun i 1978 kjent som «Elis» i Blindpassasjer (TV-serie), samboer til en debuterende Bjørn Floberg som «Akeron». Året før hadde hun gjort seg bemerket som «Sunniva Sylvin» i Lykkespill (TV-serie) der hun var kjæresten til både Bjørn Floberg og avdøde Georg Løkkeberg.
=== Kabaret ===
Hun har også medvirket i kabareten "Nå seile vi på Mjøsa" basert på Alf Prøysens musikk, deriblant landeplagen Så seile vi på Mjøsa i 1989.Lund stod selv for tekstutvalget til sin solo i Bertolt Brechts kabaret "Blodhunden", som hun utviklet 1988–89 i samarbeid med regissør Erik Lie.
=== Sirkus ===
I 1984 reiste hun og Henrik Scheele med Cirkus Berny som klovner. Året efter, i 1985, satte de opp Cabaret i Bernys sirkustelt på Majorstuen med Trini og Frode Rasmussen, Trini var Sally Bowles.
== Oppvekst og utdanning ==
Hun er oppvokst på Makrellbekken og i England. Faren Vilhelm Lund (1900–82) var skuespiller. Efter skolegang på den katolske St. Sunniva skole studerte hun kunsthåndverk i England og etter det studerte hun ved Statens teaterhøgskole, der hun ble ferdig i 1975.
== Roller (utvalg) ==
«Susanne Sylvin» i TV-miniserien Lykkespill (1977)
«Elis» i TV-miniserien Blindpassasjer (1978)
«Frk. Suenson» i filmen Formynderne (1978)
«Bente» i filmen Kronprinsen (1979)
«Fru Starvik» i TV-miniserien Spionskipet (1983)
«Bestis» i TV-serien Mens vi venter på far (i TV-programmet Midt i smørøyet) (1995)
«Amanda Bokken» i filmen Mørkets øy (1997)
«Bestyrerinne» i TV-serien Nini (1998)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Trini Lund hos Sceneweb | Trini Austin Lund (født 23. januar 1951) er en norsk skuespiller kjent fra teater og TV. | 9,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schoepfiaceae | 2023-02-04 | Schoepfiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Santalales', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Schoepfiaceae er en omstridt, men mulig plantefamilie av parasittiske planter i ordenen Santalales. De vokser i Sør-Amerika og Asia. Gruppen består av tre slekter. Gruppen ble ikke anerkjent under Santalales i APG II-systemet i 2003, men isteden ble én av de tre slektene lagt under familien Olacaceae, og to slekter under familien Santalaceae.
Det kan derimot være gode grunner til å splitte opp denne familien og fordele slektene og artene på nye grupper. The Angiosperm Phylogeny Group har i nyere tid antydet familien Schoepfiaceae som en selvstendig gruppe i Santalales.
| Schoepfiaceae er en omstridt, men mulig plantefamilie av parasittiske planter i ordenen Santalales. De vokser i Sør-Amerika og Asia. Gruppen består av tre slekter. Gruppen ble ikke anerkjent under Santalales i APG II-systemet i 2003, men isteden ble én av de tre slektene lagt under familien Olacaceae, og to slekter under familien Santalaceae.
Det kan derimot være gode grunner til å splitte opp denne familien og fordele slektene og artene på nye grupper. The Angiosperm Phylogeny Group har i nyere tid antydet familien Schoepfiaceae som en selvstendig gruppe i Santalales.
== Slekter og arter ==
Familien har tre slekter med blant andre følgende arter:
Schoepfia (vanligvis plassert i familien Olacaceae)
Schoepfia acuminata – Amerika
Schoepfia arenaria – Amerika
Schoepfia chinensis – Kina
Schoepfia chrysophylloides – Amerika, Florida
Schoepfia fragrans – Kina
Schoepfia griffithii – Kina
Schoepfia jasminodora – Kina
Schoepfia jasminodora var. jasminodora – Kina
Schoepfia jasminodora var. malipoensis – Kina
Arjona (vanligvis plassert i familien Santalaceae)
Arjona patagonica – Sør-Amerika
Quinchamalium (vanligvis plassert i familien Santalaceae)
Quinchamalium chilense eller «Quinchamalí» – Sør-Amerika
Quinchamalium dombeyi – Sør-Amerika
Quinchamalium majus – Sør-AmerikaDe fylogenetiske forholdene rundt gruppen er uavklarte.
== Eksterne lenker ==
(en) Schoepfiaceae i Encyclopedia of Life
(en) Schoepfiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Schoepfiaceae hos Artsdatabanken
(en) Schoepfiaceae hos Fossilworks
(en) Schoepfiaceae hos ITIS
(en) Schoepfiaceae hos NCBI
(en) Schoepfiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Schoepfiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Schoepfiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Schoepfiaceae – beskrivelse i: L. Watson og M.J. Dallwitz Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine. (1992–) – The families of flowering plants.
Der, J.P. og Nickrent, D.L: «A molecular phylogeny of Santalaceae (Santalales)», i: Systematic Botany nr. 33, 2008, side 107-116.
Schoepfia - beskrevet i Flora of China. | Se teksten | 9,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Syrias_riksv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Syrias riksvåpen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Riksvåpen', 'Kategori:Syria'] | Den arabiske republikken Syrias riksvåpen ble antatt i sin nåværende form i 1980. Våpenet er en gull hauk med vingene ut til hver side og hodet vendt bakover (heraldisk venstre). På brystet har den et skjold med farger (tinkturer) og stjerner fra landets flagg . Hauken er Qureish-stammens tegn. Under skjoldet er det to kryssede, grønne laurbærgrener. Hauken holder i klørne et grønt bånd som ligger over halefjærene og har landets navn skrevet i svart: الجمهورية العربية السورية, «al-Tsjumhūriyya al-‘arabiyya as-sūriyya». Hauken er også å finne i Kuwaits statsmerke
| Den arabiske republikken Syrias riksvåpen ble antatt i sin nåværende form i 1980. Våpenet er en gull hauk med vingene ut til hver side og hodet vendt bakover (heraldisk venstre). På brystet har den et skjold med farger (tinkturer) og stjerner fra landets flagg . Hauken er Qureish-stammens tegn. Under skjoldet er det to kryssede, grønne laurbærgrener. Hauken holder i klørne et grønt bånd som ligger over halefjærene og har landets navn skrevet i svart: الجمهورية العربية السورية, «al-Tsjumhūriyya al-‘arabiyya as-sūriyya». Hauken er også å finne i Kuwaits statsmerke
== Historisk utvikling ==
Riksvåpen ble første gang brukt ved uavhengigheten 17. april 1946 som tegn på offisielle dokumenter. Fra 1950 kom våpenet også på myntene, med et avbrudd 1958-1961, da Syria var en del av Den forente arabiske republikk. Våpenet var da Saladins ørn. Skjoldet har alltid inneholdt nsjonalflagget. Båndet har alltid hatt landets navn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Røsjø, Bjarne (oversetter): Flagg og riksvåpen, 2006 | right|220px | 9,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinso | 2023-02-04 | Kinso | ['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Ullensvang'] | Kinso er ei elv i Ullensvang kommune i Hordaland (Vestland fylke). Elva begynner på den nordvestligste delen av Hardangervidda, faller ned gjennom Husedalen gjennom en rekke spektakulære fosser, og munner ut i Hardangerfjorden ved Kinsarvik. Elva er varig vernet mot kraftutbygging, og store deler av nedbørfeltet ligger innenfor Hardangervidda nasjonalpark.
Hovedelva, som øverst kalles Stora Kinso, har utspring i flere små vatn sørøst for Hårteigen. Fra vest kommer Vetla Kinso, som kommer fra områdene øst for Høgahæ. De to elvene møtes i Nedsta Onkjelvatnet (1 197 moh), og herfra renner Kinso nordover til Veivatnet (1 172 moh), den største innsjøen i vassdraget. Fra Veivatnet fortsetter elva mot nordvest gjennom en brei og vid dal med flere mindre innsjøer, til den ved Rjuvavatnet (900 moh) befinner seg på kanten av den dype og trange Husedalen. Fra Rjuvavatnet faller elva ned i Husedalen gjennom den 246 meter høye Søtefossen. Videre nedover dalen renner elva over flere botnformede hyller med fosser i mellom. Etter Søtefossen kommer den trange Nykkjesøyfossen, deretter den langstrakte, 180 meter høye Nyastølfossen. Nederst ligger Tveitafossen, som er utbygd med et lite kraftverk. Nedenfor Tveitafossen blir dalen bredere, og Kinso møter sideelva Vivippo som kommer fra øst. Elva munner ved Kinsarvik ut i Kinsarvikbukti i Hardangerfjorden.
Vassdraget ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.
| Kinso er ei elv i Ullensvang kommune i Hordaland (Vestland fylke). Elva begynner på den nordvestligste delen av Hardangervidda, faller ned gjennom Husedalen gjennom en rekke spektakulære fosser, og munner ut i Hardangerfjorden ved Kinsarvik. Elva er varig vernet mot kraftutbygging, og store deler av nedbørfeltet ligger innenfor Hardangervidda nasjonalpark.
Hovedelva, som øverst kalles Stora Kinso, har utspring i flere små vatn sørøst for Hårteigen. Fra vest kommer Vetla Kinso, som kommer fra områdene øst for Høgahæ. De to elvene møtes i Nedsta Onkjelvatnet (1 197 moh), og herfra renner Kinso nordover til Veivatnet (1 172 moh), den største innsjøen i vassdraget. Fra Veivatnet fortsetter elva mot nordvest gjennom en brei og vid dal med flere mindre innsjøer, til den ved Rjuvavatnet (900 moh) befinner seg på kanten av den dype og trange Husedalen. Fra Rjuvavatnet faller elva ned i Husedalen gjennom den 246 meter høye Søtefossen. Videre nedover dalen renner elva over flere botnformede hyller med fosser i mellom. Etter Søtefossen kommer den trange Nykkjesøyfossen, deretter den langstrakte, 180 meter høye Nyastølfossen. Nederst ligger Tveitafossen, som er utbygd med et lite kraftverk. Nedenfor Tveitafossen blir dalen bredere, og Kinso møter sideelva Vivippo som kommer fra øst. Elva munner ved Kinsarvik ut i Kinsarvikbukti i Hardangerfjorden.
Vassdraget ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.
== Referanser == | | munning = Hardangerfjorden ved Kinsarvik | 9,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traffic_Message_Channel | 2023-02-04 | Traffic Message Channel | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Navigasjon'] | Traffic Message Channel er en GPS som analyserer trafikkmeldinger fra en trafikkovervåkningssentral, og kan på den måten styre unna hindringer og køer som er skapt enten av bilulykker, mye trafikk, vanskelige kjøreforhold eller veiarbeid.
NRK har hatt et prøveprosjekt med TMS-RDS. Da dette benytter FM båndet, blir tjenesten lagt ned ved slukking av FM båndet. | Traffic Message Channel er en GPS som analyserer trafikkmeldinger fra en trafikkovervåkningssentral, og kan på den måten styre unna hindringer og køer som er skapt enten av bilulykker, mye trafikk, vanskelige kjøreforhold eller veiarbeid.
NRK har hatt et prøveprosjekt med TMS-RDS. Da dette benytter FM båndet, blir tjenesten lagt ned ved slukking av FM båndet. | Traffic Message Channel er en GPS som analyserer trafikkmeldinger fra en trafikkovervåkningssentral, og kan på den måten styre unna hindringer og køer som er skapt enten av bilulykker, mye trafikk, vanskelige kjøreforhold eller veiarbeid. | 9,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Preben_Ytterg%C3%A5rd_Hanssen | 2023-02-04 | Preben Yttergård Hanssen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsdalen UIL', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsø IL', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune'] | Preben Yttergård Hanssen (født 22. juni 1986 i Tromsø) er en norsk fotballspiller som spiller på midtbanen for Tromsdalen UIL. Han har tidligere spilt for Tromsø IL. Han kom til TUIL fra Skarp foran 2006-sesongen og har 53 obligatoriske kamper og 1 mål for klubben. Hanssen fikk sin debut for TUIL i åpningskampen av Adeccoligaen 2006 mot Aalesund, hvor han scoret sitt hittil eneste mål.
| Preben Yttergård Hanssen (født 22. juni 1986 i Tromsø) er en norsk fotballspiller som spiller på midtbanen for Tromsdalen UIL. Han har tidligere spilt for Tromsø IL. Han kom til TUIL fra Skarp foran 2006-sesongen og har 53 obligatoriske kamper og 1 mål for klubben. Hanssen fikk sin debut for TUIL i åpningskampen av Adeccoligaen 2006 mot Aalesund, hvor han scoret sitt hittil eneste mål.
== Eksterne lenker ==
Profil på TUIL.no | Preben Yttergård Hanssen (født 22. juni 1986 i Tromsø) er en norsk fotballspiller som spiller på midtbanen for Tromsdalen UIL. | 9,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nanogel%C3%A9 | 2023-02-04 | Nanogelé | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nanomaterialer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Nanogelé må ikke forveksles med aerogel.Nanogelé er en gel med en partikkelstørrelse på opptil 500 nanometer. Nanogel brukes innen medisinsk behandling, bl.a. til behandling av brannskader.
| Nanogelé må ikke forveksles med aerogel.Nanogelé er en gel med en partikkelstørrelse på opptil 500 nanometer. Nanogel brukes innen medisinsk behandling, bl.a. til behandling av brannskader.
== Referanser == | Nanogelé er en gel med en partikkelstørrelse på opptil 500 nanometer.Target-specific intracellular delivery of siRNA using degradable hyaluronic acid nanogels. | 9,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yuyang | 2023-02-04 | Yuyang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi'] | Yuyang (kinesisk: 榆阳区, pinyin: Yúyáng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Yulin (榆林) i provinsen Shaanxi.
Yuyang har et areal på 7 053 km² og teller ca. 460 000 innbyggere (2004).
| Yuyang (kinesisk: 榆阳区, pinyin: Yúyáng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Yulin (榆林) i provinsen Shaanxi.
Yuyang har et areal på 7 053 km² og teller ca. 460 000 innbyggere (2004).
== Eksterne lenker ==
Yuyang Qu | Yuyang (kinesisk: 榆阳区, pinyin: Yúyáng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Yulin (榆林) i provinsen Shaanxi. | 9,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neidenvassdraget | 2023-02-04 | Neidenvassdraget | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Neidenvassdraget', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vassdrag i Norge'] | Neidenvassdraget er et vassdrag i Sør-Varanger kommune i Finnmark og Enare kommune i Finland. Det har et nedbørfelt på 3 008,69 km², hvorav ca. 81% ligger i Finland. Hovedelva i vassdraget er Neidenelva, som har utspring fra innsjøen Iijärvi og munner ut i Neidenfjorden.
| Neidenvassdraget er et vassdrag i Sør-Varanger kommune i Finnmark og Enare kommune i Finland. Det har et nedbørfelt på 3 008,69 km², hvorav ca. 81% ligger i Finland. Hovedelva i vassdraget er Neidenelva, som har utspring fra innsjøen Iijärvi og munner ut i Neidenfjorden.
== Geologi og jordsmonn ==
Berggrunnen i Neidenvassdraget tilhører grunnfjellet, med glimmerskifer og granittisk gneis. Fjellgrunnen er næringsfattig og har en sur karakter. Vassdraget hører vegetasjonsmessig til det nordlige barskogbeltet, mens de høyereliggende områdene ligger i alpin sone. Både i skogbeltet og i fjellområdene finnes det store myrområder. Innsjøene i området er for det meste i naturlig tilstand, næringsfattige og klare eller svakt humusholdige. Slitasjetoleransen for naturen i vassdraget er dårlig på grunn av den sure og lett forvitrede fjellgrunnen, det tynne jordsmonnet og det arktiske klimaet.
== Bosetning og inngrep ==
Det er generelt lite menneskelige inngrep i Neidenvassdraget. Det er tre tettbebyggelser i området: Sevettijärvi og Näätämö på finsk side og Neiden på norsk side. I tillegg er det på finsk side samling av hus i Supru, Rautaperä, Kirakkajärvi og Jääjärvi.På norsk side ble Garsjøen og Kjerringvann (Gærretjavri) regulert i 1953, i forbindelse med utbyggingen av Gandvik kraftverk.
Europavei 6 krysser vassdraget ved Neiden. Det går mindre bygdeveier langs begge sider av elva fra munningen opp til Øvre Neiden. Riksvei 92 går sør for elva fra E6 mot vest til riksgrensa, hvor den fortsetter på finsk side som Stamvei 92, som går gjennom østre del av vassdraget, via Sevettijärvi og Supru til Kaamanen. En mindre vei tar av fra Riksvei 4 (E75), rundt 15 kilometer nord for Kaamanen, og går mot nordøst til den sørvestlige delen av Iijärvi.
== Vern ==
Neidenvassdraget er på norsk side vernet mot vannkraftutbygging i Verneplan I for vassdrag etter stortingsvedtak i 1973. Tre områder i nedbørsfeltet på norsk side er vernet etter naturvernloven: Garsjøen landskapsvernområde, Færdesmyra naturreservat og Neiden- og Munkefjord naturreservat. På finsk side ligger storparten av nedbørfeltet til tilløpselva Vaijoki innenfor ramsarområdet Sammuttijänkä-Vaijoenjänkä, mens resten av de sentrale og vestlige delene av vassdraget i all hovedsak ligger innenfor Kaldoaivi ødemarksområde.
== Side- og tilløpselver ==
Lista under omfatter alle side- og tilløpselver i Neidenvassdraget (begrenset til elver med nedbørfelt over 20 km², lengde over 10 km, eller middelvannføring over 1,00 m³/s). Hver linje inneholder elvas navn og hvor den munner ut. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva. Sideelver er listet i den rekkefølge de munner ut i hovedelva, regnet fra munningen til kilden. Elver hvor nedbørfeltet i sin helhet ligger i Norge er merket med (N), elver hvor nedbørfeltet er delt mellom Norge og Finland er merket med (N/F), mens elver uten merknad i sin helhet ligger i Finland.
Knutbekken (N/F) – 6 km vest for Neiden, fra sørGallokelva (N/F) – 17 km vest for Neiden, fra nord
Blautmyrelva (N) – 3 km nord for grensa mot Finland, fra nord
Førstevasselva (N) – 5 km nordvest for grensa mot Finland, fra nord
Suolojohka (N) – i Gállotjávri fra sørvest
Gearretjohka (N) – i Gállotjávri fra nordvest
Garsjøelva (N) – i Gállotjávri fra nordHarrijoki (Oažžejohka, Justinjohka) (N/F) – 10 km vest for Näätämö, fra nordvest
Raanujoki – i Pikku Harrijärvi, fra nordvest
Elv sør for Rousavaara – i Savuslammet, fra nordvest
Elv fra Tuppilaavujärvi – 0,5 km nord for Savuslammet, fra vestKuosnijoki – 13 km vest-sørvest for Näätämö, fra øst
Vainosjoki – i Sevettijärvi ved Kirakkajärvi, fra øst
Rautujoki – i Sevettijärvi 7 km nord for landsbyen Sevettijärvi, fra vest
Ailioja – i Sevettijärvi 1 km nord for landsbyen Sevettijärvi, fra vest
Čoolmâsjuuhâ – ved Sevettijärvi, fra øst
Petsijoki – i Nilijärvi fra vest
Elv fra Vaasselijärvi – i Mihkalijärvi fra øst
Unhorjuuhâ – i Välijärvi fra vestRovioja – i Opukasjärvi fra nordSilisjoki (N/F) – i Opukasjärvi, fra vest
Poaskijoki – 4 km vest for munningen i Opukasjärvi, fra vest
Cuávisjävrjuuhâ – 6 km nordvest for munningen i Opukasjärvi, fra nordøst
Hávgajohka – 11 km nordvest for munningen i Opukasjärvi, fra vest
Skiehččarašjohka – 12 km nordvest for munningen i Opukasjärvi, fra vest
Gisttabealjohka (N/F) – 8 km sør for riksgrensa, fra nordøstAvlijoki – i Opukasjärvi fra sørSkáidejohka – 4 km nordøst for utløpet fra Iijärvi, fra sørPaavalijoki – i Iijärvi fra nord
Selgijävrijuuhâ – i Vyeppeeluobâl fra østHacâstâmjuuhâ - sørvest i Iijärvi, fra nordVaijoki – i Iijärvi fra vest
Sammuttijoki – 1 km før munningen i Iijärvi, fra sør
Kuivajoki – i Sammuttijärvi fra nord
Ruoptujoki – i Sammuttijärvi fra vest
Juullâmjuuhâ – i Ruoptujärvi fra vest
Nikolasjoki – 5 km nord for munningen i Iijärvi, fra vest
Karpulijoki – i Nikolasjärvi fra nord
Johttejárjohka – i Nikolasjärvi fra vest
Čoarvejohka – 7 km nord for munningen i Iijärvi, fra vest
Elv fra Salmijärvi – i Vaijärvi fra øst
Bikkejohka – i Vaijärvi fra vest
Ođđajohka – i Bikkeluohppal fra nord
== Innsjøer ==
Neidenvassdraget inneholder hundrevis av store og små innsjøer, som til sammen utgjør 9,8% av nedbørfeltets samlede areal. Lista under er sortert etter areal og er begrenset til innsjøer større enn 1 km².
== Referanser == | Neidenvassdraget er et vassdrag i Sør-Varanger kommune i Finnmark og Enare kommune i Finland. Det har et nedbørfelt på , hvorav ca. | 9,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baota | 2023-02-04 | Baota | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi'] | Baota (kinesisk: 宝塔区, pinyin: Bǎotǎ Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Yan'an i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 3 556 km² og teller 400 000 innbyggere (2004).
| Baota (kinesisk: 宝塔区, pinyin: Bǎotǎ Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Yan'an i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 3 556 km² og teller 400 000 innbyggere (2004).
== Historie ==
På staten Qins tid var området organisert som fylket Gaonu i kommanderiet Shang. I 1937 gjorde Det kinesiske kommunistiske partis sentralkomite Yan'an til administrativt sete for Shaan-Gan-Ning grensedistrikt. I 1949 ble områdets navn endret til Yan'an fylke. I 1972 ble det reorganisert til å danne Yan'an-sonens fylkesnivås Yan'an-by. Med det ble fylkesnivåsenheten gjort til distriktet Baota.
== Administrative enheter ==
Distriktet består av tre subdistrikter: Baota-shan, Nanshi og Fenghuang-shan; elleve storkommuner: Liulin, Hezhuangping, Ceyuan, Qiaogou, Liqu, Yaodian, Ganguyi, Qinghuabian, Panlong, Sørlige Niwan, og Linzhen; og ni kommuner: Chuankou, Wanhua, Fengzhuang, Yuanlong-tempelet, Qucun, Guantun, Madongchuan, Songshu-lin, og Guanzhuang.
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Baota (kinesisk: 宝塔区, pinyin: Bǎotǎ Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Yan'an i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina. | 9,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bryan_Hodge | 2023-02-04 | Bryan Hodge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Blackburn Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Darlington FC', 'Kategori:Fotballspillere for Mansfield Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Millwall FC', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamilton', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske fotballspillere'] | Bryan Johnstone Hodge (født 23. september 1987 i Hamilton) er en skotsk fotballspiller. Hodge er midtbanespiller, og han har representert Skottland på ungdomsnivå med U17, U18, U19 og U20.
| Bryan Johnstone Hodge (født 23. september 1987 i Hamilton) er en skotsk fotballspiller. Hodge er midtbanespiller, og han har representert Skottland på ungdomsnivå med U17, U18, U19 og U20.
== Karriere ==
Hodge startet sin profesjonelle fotballkarriere som lærling hos Blackburn Rovers i august 2006. Han ble lånt til Mansfield Town sent i februar 2007 der han skulle få oppleve førstelagsfotball, og gjorde ni opptredener før han returnerte til Blackburn i april 2007. Han sluttet seg til Millwall på lån i november 2007,, der han gjorde 13 liga- og cup-opptredener i løpet av to måneder i klubben. Han signerte en ny kontrakt med Blackburn før han sluttet seg til Darlington på lån i februar 2008. Hodge gjorde sin debut hos Blackburn Rovers i FA Cup møtet med Blyth Spartans 5. januar 2009.
== Landslag ==
Hodge har vært en del av Skottland i klassene Under 17, Under 18, Under 19, og Under 20.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bryan Hodge – Transfermarkt
(en) Bryan Hodge – Soccerbase.com
(en) Bryan Hodge – Soccerway
(en) Bryan Hodge – FBref | Bryan Johnstone Hodge (født 23. september 1987 i Hamilton) er en skotsk fotballspiller. | 9,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yintai | 2023-02-04 | Yintai | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi'] | Yintai (kinesisk: 印台区; pinyin: Yìntái Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Tongchuan i provinsen Shaanxi.
Den har et areal på 627 km² og teller 240 000 innbyggere (2004).
| Yintai (kinesisk: 印台区; pinyin: Yìntái Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Tongchuan i provinsen Shaanxi.
Den har et areal på 627 km² og teller 240 000 innbyggere (2004).
== Administrative enheter ==
Subdistrikter:
Chengguan, Sanlidong.Storkommuner:
Yuhua, Jinsuoguan, Wangshiwa, Hongtu, Azhuang, Guangyang, Chenlu.Kommuner:
Yintai, Xiaojiabao, Gaolouhe.
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Yintai (kinesisk: 印台区; pinyin: Yìntái Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Tongchuan i provinsen Shaanxi. | 9,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selkupere | 2023-02-04 | Selkupere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nomadiske folk', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Samojeder', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Urfolk', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Selkupere eller ostjaksamojeder er et samojedisk urfolk som holder til nord i Russland. De lever i områdene Tomsk oblast, Krasnojarsk kraj, Jamalo-Nenetsk og Nenetsk.
Selkupere deles inn i tundra-selkupere (nordlig populasjon) og skogs-selkupere (sørlig populasjon). De snakker selkupisk og talte 4 249 personer ved folketellingen i 2002. | Selkupere eller ostjaksamojeder er et samojedisk urfolk som holder til nord i Russland. De lever i områdene Tomsk oblast, Krasnojarsk kraj, Jamalo-Nenetsk og Nenetsk.
Selkupere deles inn i tundra-selkupere (nordlig populasjon) og skogs-selkupere (sørlig populasjon). De snakker selkupisk og talte 4 249 personer ved folketellingen i 2002. | Selkupere eller ostjaksamojeder er et samojedisk urfolk som holder til nord i Russland. De lever i områdene Tomsk oblast, Krasnojarsk kraj, Jamalo-Nenetsk og Nenetsk. | 9,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qindu | 2023-02-04 | Qindu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi', 'Kategori:Xianyang'] | Qindu (kinesisk: 秦都区; pinyin: Qíndū Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 251 km² og teller 430 000 innbyggere (2002).
I bydistriktet ligger ruinene av Shahe-broen (fra Qin- og Han-tiden) som ble oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner i 2013.
| Qindu (kinesisk: 秦都区; pinyin: Qíndū Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 251 km² og teller 430 000 innbyggere (2002).
I bydistriktet ligger ruinene av Shahe-broen (fra Qin- og Han-tiden) som ble oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner i 2013.
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Qindu (kinesisk: 秦都区; pinyin: Qíndū Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina. | 9,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yangling | 2023-02-04 | Yangling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi', 'Kategori:Xianyang'] | Yangling (kinesisk: 杨陵区; pinyin: Yánglíng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 94 km² og teller 140 000 innbyggere (2004).
| Yangling (kinesisk: 杨陵区; pinyin: Yánglíng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 94 km² og teller 140 000 innbyggere (2004).
== Historie ==
Yangling presenterer seg som det kinesiske landbrukets vugge. Det var her at ca. 2000 år f.Kr. at den legendariske landbruksguden Hou Ji fra kinesisk mytologi ble født. Han underviste de lokale jordbrukere om landbrukets metoder.Yangling har sitt navn fra familiegravene til keiser Yang Jian (楊堅), Wendi. Det var han som grunnla Suidynastiet. Her ligger Tailing-mausoleet for keiser Wendi. Det er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Yangling (kinesisk: 杨陵区; pinyin: Yánglíng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina. | 9,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wangyi | 2023-02-04 | Wangyi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi'] | Wangyi (kinesisk: 王益区; pinyin: Wángyì Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Tongchuan i provinsen Shaanxi.
Den har et areal på 162 km² og teller 210 000 innbyggere (2004).
| Wangyi (kinesisk: 王益区; pinyin: Wángyì Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Tongchuan i provinsen Shaanxi.
Den har et areal på 162 km² og teller 210 000 innbyggere (2004).
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Wangyi (kinesisk: 王益区; pinyin: Wángyì Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Tongchuan i provinsen Shaanxi. | 9,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yaozhou | 2023-02-04 | Yaozhou | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi'] | Yaozhou (kinesisk: 耀州区; pinyin: Yàozhōu Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Tongchuan i provinsen Shaanxi. Den har et areal på 1 617 km² og teller 300 000 innbyggere (2004).
| Yaozhou (kinesisk: 耀州区; pinyin: Yàozhōu Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Tongchuan i provinsen Shaanxi. Den har et areal på 1 617 km² og teller 300 000 innbyggere (2004).
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 210 løper gjennom området. Riksveien begynner i Baotou i Indre Mongolia, fører gjennom Yan'an, Xi'an, Chongqing og Guiyang og ender opp i Nanning i Guangxi.
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Yaozhou (kinesisk: 耀州区; pinyin: Yàozhōu Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Tongchuan i provinsen Shaanxi. Den har et areal på 1 617 km² og teller 300 000 innbyggere (2004). | 9,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Weicheng_(Xianyang) | 2023-02-04 | Weicheng (Xianyang) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi'] | Weicheng (kinesisk: 渭城区; pinyin: Wèichéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 272 km² og teller 400 000 innbyggere (2004).
Xi'an Xianyang internasjonale lufthavn ligger i bydistriktet.
| Weicheng (kinesisk: 渭城区; pinyin: Wèichéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 272 km² og teller 400 000 innbyggere (2004).
Xi'an Xianyang internasjonale lufthavn ligger i bydistriktet.
== Kulturminner ==
I dette bydistriktet er restene av Xianyangpalasset, mausoleet Han Yang Ling (汉阳陵) for Han-keiseren Jingdi, dessuten Changling-mausoleet, det Tang-tidige gravanlegg Xing Ning Ling (兴宁陵), den Ming-tidige nordlige jernpagode, og Xianyangs konfuciustempel, som alle er oppførte på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
I tillegg er det en rekke graver også fra Zhou-tiden.
== Administrative enheter ==
Subdistrikter:
Zhongshan 中山街道, Wenhuilu 文汇路街道, Xinxing 新兴街道, Weiyang 渭阳街道Storkommuner:
Weicheng 渭城镇, Yaodian 窑店镇, Zhengyang 正阳镇, Zhongling 周陵镇, Dizhang 底张镇, Beidou 北杜镇
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Weicheng (kinesisk: 渭城区; pinyin: Wèichéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina. | 9,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Weibin_(Baoji) | 2023-02-04 | Weibin (Baoji) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi'] | Weibin (kinesisk: 渭滨区, pinyin: Wèibīn Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Baoji i den kinesiske provins Shaanxi.
Det har et areal på 728 km² og teller 390 000 innbyggere (2004).
| Weibin (kinesisk: 渭滨区, pinyin: Wèibīn Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Baoji i den kinesiske provins Shaanxi.
Det har et areal på 728 km² og teller 390 000 innbyggere (2004).
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Weibin (kinesisk: 渭滨区, pinyin: Wèibīn Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Baoji i den kinesiske provins Shaanxi. | 9,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Weibin | 2023-02-04 | Weibin | ['Kategori:Pekere'] | Weibin kan være:
Bydistriktet Weibin i byprefekturet Baoji i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina;
Bydistriktet Weibin i byprefekturet Xinxiang i provinsen Henan i Kina. | Weibin kan være:
Bydistriktet Weibin i byprefekturet Baoji i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina;
Bydistriktet Weibin i byprefekturet Xinxiang i provinsen Henan i Kina. | Weibin kan være: | 9,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Weicheng | 2023-02-04 | Weicheng | ['Kategori:Pekere'] | Weicheng kan være:
Bydistriktet Weicheng i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina;
Bydistriktet Weicheng i byprefekturet Weifang i provinsen Shandong i Kina. | Weicheng kan være:
Bydistriktet Weicheng i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina;
Bydistriktet Weicheng i byprefekturet Weifang i provinsen Shandong i Kina. | Weicheng kan være: | 9,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jintai | 2023-02-04 | Jintai | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi'] | Jintai (kinesisk: 金台区, pinyin: Jīntái Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Baoji i den kinesiske provins Shaanxi.
Det har et areal på 332 km² og teller 370 000 innbyggere (2004).
| Jintai (kinesisk: 金台区, pinyin: Jīntái Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Baoji i den kinesiske provins Shaanxi.
Det har et areal på 332 km² og teller 370 000 innbyggere (2004).
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Jintai (kinesisk: 金台区, pinyin: Jīntái Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Baoji i den kinesiske provins Shaanxi. | 9,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chencang | 2023-02-04 | Chencang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi'] | Chencang (kinesisk: 陈仓区, pinyin: Chéncāng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Baoji i den kinesiske provins Shaanxi.
Det har et areal på 2 517 km² og teller 590 000 innbyggere (2004).
| Chencang (kinesisk: 陈仓区, pinyin: Chéncāng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Baoji i den kinesiske provins Shaanxi.
Det har et areal på 2 517 km² og teller 590 000 innbyggere (2004).
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Chencang (kinesisk: 陈仓区, pinyin: Chéncāng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Baoji i den kinesiske provins Shaanxi. | 9,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shangzhou | 2023-02-04 | Shangzhou | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shaanxi'] | Shangzhou (kinesisk: 商州区; pinyin: Shāngzhōu Qū ) er et bydistrikt i byprefekturet Shangluo i den kinesiske provins Shaanxi.
Den har et areal på 2 672 km² og teller 550 000 innbyggere (2004).
| Shangzhou (kinesisk: 商州区; pinyin: Shāngzhōu Qū ) er et bydistrikt i byprefekturet Shangluo i den kinesiske provins Shaanxi.
Den har et areal på 2 672 km² og teller 550 000 innbyggere (2004).
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside | Shangzhou (kinesisk: 商州区; pinyin: Shāngzhōu Qū ) er et bydistrikt i byprefekturet Shangluo i den kinesiske provins Shaanxi. | 9,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xingping | 2023-02-04 | Xingping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Shaanxi', 'Kategori:Xianyang'] | Xingping (kinesisk: 兴平; pinyin: Xīngpíng) er et byfylke i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Xianyang.
Befolkningen var på 539 329 innbyggere i 1999.
| Xingping (kinesisk: 兴平; pinyin: Xīngpíng) er et byfylke i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Xianyang.
Befolkningen var på 539 329 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
I fylket ligger Han-keiseren Wus gravmæle Maolingmausoleet (Maoling, 茂陵) og Huo Qubings grav (Huo Qubing mu); begge ble i 1961 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Oppført på samme liste er dessuten Tang-tidens Qingfan-pagode (清梵寺塔, Qīngfàn sì tǎ).
Men også gravmælet Han Weiling ligger i samme fylke.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens hjemmesider
Maoling Mausoleum
Maoling Museum
Maoling Mausoleum of Emperor Wu Di of the Han Dynasty (206 BC- AD 220)
Mao Mausoleum
Die "Weisse Pyramide" entdeckt! Es ist das Maoling-Mausoleum!
Maoling bowuguan (Maoling Museum)
Li Jiajun, Xi'an Jiaotong University: West Han Artifacts of Han Yangling Mausoleum Museum, Maoling Mausoleum Museum, and Xianyang Museum in Xi'an Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. | Xingping (kinesisk: 兴平; pinyin: Xīngpíng) er et byfylke i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Xianyang. | 9,599 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.