url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Julius_Rybak | 2023-02-04 | Julius Rybak | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Julius Rybak var en tsjekkoslovakisk turner.
Han var med i kun ett turn-VM. Der fikk han også sin eneste internasjonale medalje; gull i lagkonkurranse i 1930.
| Julius Rybak var en tsjekkoslovakisk turner.
Han var med i kun ett turn-VM. Der fikk han også sin eneste internasjonale medalje; gull i lagkonkurranse i 1930.
== Referanser == | }} | 9,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Lunde | 2023-02-04 | Henrik Lunde | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Henrik Lunde er navnet til flere personer:
Henrik Lunde (freestylekjører), fresstylekjører for Bærums Skiklub (født 1994)
Henrik Lunde (håndballspiller), håndballspiller for Bergen Håndball (født 2003)
Henrik Lunde (politiker), tidligere ordfører i Gaular kommune (født 1945) | Henrik Lunde er navnet til flere personer:
Henrik Lunde (freestylekjører), fresstylekjører for Bærums Skiklub (født 1994)
Henrik Lunde (håndballspiller), håndballspiller for Bergen Håndball (født 2003)
Henrik Lunde (politiker), tidligere ordfører i Gaular kommune (født 1945) | Henrik Lunde er navnet til flere personer: | 9,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tonnasje | 2023-02-04 | Tonnasje | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Masse', 'Kategori:Sjøfart', 'Kategori:Skipsterminologi'] | Tonnasje beskriver en skipsstørrelse eller en skipskapasitet, for et enkelt skip, for et rederi eller innen en flaggstat. Skipstonnasje defineres forskjellig avhengig av sammenhengen ordet brukes i.
Handelsflåten er den skipsflåten som seiler under en stats flagg, og for den samlede skipsflåten i verden utgjør disse en samlet flåtekapasitet.
Ved ratifikasjon av IMO-standarder etter Marpol 73/78 er stemmegivernes skipstonnasje avgjørende for at standarder skal bli bindende.
Bruttoregistertonn – er et eldre mål for et skips innelukkede områder.
Dødvekttonn – er den totale vekten et skip kan bære av last, drivstoff, forsyninger, besetning og passasjerer.
Panama Canal/Universal Measurement System (PC/UMS) – er basert på nettotonnasje, modifisert for Panamakanalen.
Deplasement (fra fransk déplacer som betyr flytte) er et mål for massen av det væskevolumet som et legeme fortrenger når det flyter i en væske.
| Tonnasje beskriver en skipsstørrelse eller en skipskapasitet, for et enkelt skip, for et rederi eller innen en flaggstat. Skipstonnasje defineres forskjellig avhengig av sammenhengen ordet brukes i.
Handelsflåten er den skipsflåten som seiler under en stats flagg, og for den samlede skipsflåten i verden utgjør disse en samlet flåtekapasitet.
Ved ratifikasjon av IMO-standarder etter Marpol 73/78 er stemmegivernes skipstonnasje avgjørende for at standarder skal bli bindende.
Bruttoregistertonn – er et eldre mål for et skips innelukkede områder.
Dødvekttonn – er den totale vekten et skip kan bære av last, drivstoff, forsyninger, besetning og passasjerer.
Panama Canal/Universal Measurement System (PC/UMS) – er basert på nettotonnasje, modifisert for Panamakanalen.
Deplasement (fra fransk déplacer som betyr flytte) er et mål for massen av det væskevolumet som et legeme fortrenger når det flyter i en væske.
== Se også ==
Drektighet
== Eksterne lenker ==
Om brutto og nettotonnasje fra IMO (engelsk) | Tonnasje beskriver en skipsstørrelse eller en skipskapasitet, for et enkelt skip, for et rederi eller innen en flaggstat. Skipstonnasje defineres forskjellig avhengig av sammenhengen ordet brukes i. | 9,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_Lenz | 2023-02-04 | Emil Lenz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1865', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1804', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tartu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Tysk-baltere', 'Kategori:Tyske fysikere'] | Heinrich Friedrich Emil Lenz (født 12. marsjul./ 24. mars 1804greg. i Tartu, Estland, død 10. februar 1865 i Roma) var en tysk-baltisk fysiker, best kjent for å ha formulert Lenz' lov i 1833.
Han studerte ved Universitetet i Tartu i Estland. Fra 1834 var han medlem av Det russiske vitenskapsakademiet og fra 1840 til 1863 var han rektor ved universitetet i St. Petersburg. Han undersøkte hovedsakelig elektriske fenomener som elektromagnetisk induksjon og temperaturavhengigheten til elektrisk motstand.
| Heinrich Friedrich Emil Lenz (født 12. marsjul./ 24. mars 1804greg. i Tartu, Estland, død 10. februar 1865 i Roma) var en tysk-baltisk fysiker, best kjent for å ha formulert Lenz' lov i 1833.
Han studerte ved Universitetet i Tartu i Estland. Fra 1834 var han medlem av Det russiske vitenskapsakademiet og fra 1840 til 1863 var han rektor ved universitetet i St. Petersburg. Han undersøkte hovedsakelig elektriske fenomener som elektromagnetisk induksjon og temperaturavhengigheten til elektrisk motstand.
== Referanser == | Heinrich Friedrich Emil Lenz (født i Tartu, Estland, død 10. februar 1865 i Roma) var en tysk-baltisk fysiker, best kjent for å ha formulert Lenz' lov i 1833. | 9,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geoff_Nicholls | 2023-02-04 | Geoff Nicholls | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Black Sabbath-medlemmer', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Engelske keyboardister', 'Kategori:Fødsler 29. februar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Birmingham', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Geoff Nicholls (født 28. februar 1948 i Birmingham, død 28. januar 2017) var en engelsk keyboardist, mest kjent som assosiert medlem og senere fulltidsmedlem av hard rock-bandet Black Sabbath fra 1979 til 2004. Nicholls spilte i NWOBHM-bandet «Quartz» før han ble med i Black Sabbath.
Geoff Nicholls ble opprinnelig hentet inn som annen-gitarist i Black Sabbath, men tok over som bassist da Geezer Butler forlot bandet en kort periode på begynnelsen av 1980-årene. Butler returnerte snart, og Nicholls fikk ta hånd om tangentinstrumentene. Hans første opptreden på et Black Sabbath-album var på Heaven and Hell i 1980, og han var med som «usynlig» keyboardist på konsertene.
Nicholls ble med i Black Sabbath i 1979, da Ozzy Osbourne fikk sparken, og spilte fra 1980 keyboards på samtlige album fra bandet, og fra 1985 ble Nicholls «oppgradert» til fulltidsmedlem, noe han var, periodevis, fram til 1996, da Ozzy Osbourne returnerte til bandet. Han ble med bandet igjen som assosiert medlem på gjenforeningsturneen med Ozzy Osbourne i 1997, da han i tillegg til keyboards spilte gitar under Tony Iommis gitarsoloer på låten «Snowblind», og på flere låter fra albumene Headless Cross og Forbidden. Han spilte ikke sammen med Black Sabbath etter 2004.Nicholls spilte deretter sammen med tidligere kollega i Black Sabbath, vokalisten Tony Martin i hans soloband Headless Cross.Nicholls døde av lungekreft.
| Geoff Nicholls (født 28. februar 1948 i Birmingham, død 28. januar 2017) var en engelsk keyboardist, mest kjent som assosiert medlem og senere fulltidsmedlem av hard rock-bandet Black Sabbath fra 1979 til 2004. Nicholls spilte i NWOBHM-bandet «Quartz» før han ble med i Black Sabbath.
Geoff Nicholls ble opprinnelig hentet inn som annen-gitarist i Black Sabbath, men tok over som bassist da Geezer Butler forlot bandet en kort periode på begynnelsen av 1980-årene. Butler returnerte snart, og Nicholls fikk ta hånd om tangentinstrumentene. Hans første opptreden på et Black Sabbath-album var på Heaven and Hell i 1980, og han var med som «usynlig» keyboardist på konsertene.
Nicholls ble med i Black Sabbath i 1979, da Ozzy Osbourne fikk sparken, og spilte fra 1980 keyboards på samtlige album fra bandet, og fra 1985 ble Nicholls «oppgradert» til fulltidsmedlem, noe han var, periodevis, fram til 1996, da Ozzy Osbourne returnerte til bandet. Han ble med bandet igjen som assosiert medlem på gjenforeningsturneen med Ozzy Osbourne i 1997, da han i tillegg til keyboards spilte gitar under Tony Iommis gitarsoloer på låten «Snowblind», og på flere låter fra albumene Headless Cross og Forbidden. Han spilte ikke sammen med Black Sabbath etter 2004.Nicholls spilte deretter sammen med tidligere kollega i Black Sabbath, vokalisten Tony Martin i hans soloband Headless Cross.Nicholls døde av lungekreft.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Geoff Nicholls – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Geoff Nicholls på Internet Movie Database
(en) Geoff Nicholls hos The Movie Database
(en) Geoff Nicholls på Discogs
(en) Geoff Nicholls på MusicBrainz
(en) Geoff Nicholls på Encyclopaedia Metallum
(en) Geoff Nicholls på AllMusic
Uoffisiell fan-side med info om Geoff Nicholls | Birmingham | 9,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orussidae | 2023-02-04 | Orussidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vepser'] | Orussidae er en artsfattig gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. De finnes i barskog. Uvanlig for planteveps er at larvene er snyltere (parasitoider) på andre insekter (treborende biller og bartrevepser). Man regner med at denne lille familien er søstergruppen til stilkvepsene (Apocrita). Én art, Orussus abietinus, forekommer i Sverige der den er sjelden og truet, men ikke i Norge. Det er kjent ca. 70 arter fordelt på 16 slekter.
| Orussidae er en artsfattig gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. De finnes i barskog. Uvanlig for planteveps er at larvene er snyltere (parasitoider) på andre insekter (treborende biller og bartrevepser). Man regner med at denne lille familien er søstergruppen til stilkvepsene (Apocrita). Én art, Orussus abietinus, forekommer i Sverige der den er sjelden og truet, men ikke i Norge. Det er kjent ca. 70 arter fordelt på 16 slekter.
== Utseende ==
Middelsstore plantevepser som kan kjennes på at de nokså korte antennene er festet under fasettøynene. De består av 10 (hos hunnene) eller 11 (hos hannene) ledd. Mange arter er svarte og røde, andre er metallisk fargede. Orussus abietinus er 9 – 15 mm lang, svart med rød bakkropp. Vingene er velutviklede, men mangler en lukket analcelle i forvingen. Et unikt, anatomisk trekk er at hunnens eggleggingsrør (ovipositor) er meget langt og foldet inne i bakkroppen og også inn i forkroppen (thorax), men det stikker ikke ut fra bakkroppsspissen.
== Levevis ==
Orussidae er, såvidt man vet, den eneste planteveps-gruppen der larvene ikke er planteetere. De artene der biologien er kjent, er parasitoider som snylter på vedborende biller og bartrevepser. Hunnene legger egg som er lenger enn de voksne insektenes kroppslengde, disse ligger foldet opp inne i lange og foldete ovarioler i hunnens bakkropp. Noen orussider kan minne om maur, de beveger seg ofte tregt og flyr lite, noen er raskere, med rykkvise, hoppende bevegelser.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Overfamilien Orussoidea – bare én nålevende familie
Familien Orussidae
Slekten Argentophrynopus
Slekten Chalinus
Slekten Guiglia
Slekten Kulcania
Slekten Leptorussus
Slekten Mocsarya Konow, 1897
Mocsarya syriaca Benson, 1936 – finnes i Hellas
Slekten Ophrella
Slekten Ophrynon
Slekten Ophrynopus
Slekten Orussella
Slekten Orussobaius
Slekten Orussonia
Slekten Orussus Latreille, 1796
Orussus abietinus (Scopoli, 1763) – eneste art i Nord-Europa, utbredt over det meste av Europa
Orussus moroi Guiglia, 1954 – Sør-Europa
Orussus taorminensis Trautmann, 1922 – Frankrike og Sicilia
Orussus unicolor Latreille, 1812 – Mellom-Europa
Slekten Pedicrista
Slekten Pseudoryssus Guiglia, 1954
Pseudoryssus emanuelis Guiglia, 1956 – Italia
Pseudoryssus henschii (Mocsáry, 1910) – Sør- og Mellom-Europa
Slekten Stirocorsia
== Kilder ==
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Orussidae i Encyclopedia of Life
(en) Orussidae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Orussidae hos Artsdatabanken
(sv) Orussidae hos Dyntaxa
(en) Orussidae hos Fauna Europaea
(en) Orussidae hos Fossilworks
(en) Orussidae hos ITIS
(en) Orussidae hos NCBI
(en) Kategori:Orussidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Orussidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Orussus abietinus | 9,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Observatorium | 2023-02-04 | Observatorium | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronomiske observatorier', 'Kategori:Byggverk etter funksjon', 'Kategori:Observasjon'] | Et observatorium er en institusjon eller bygning som benyttes for å utføre astronomiske eller geofysiske observasjoner fra. Astronomi, klimatologi/meteorologi, geologi, oseanografi (havforskning) og vulkanologi er eksempler på fag som observatorier har blitt konstruert for. Historisk har observatorier vært så enkle at de kun har inneholdt en astronomisk sekstant (for å måle avstanden mellom stjernene) eller det forhistoriske monumentale Stonehenge i England som kan være konstruert ut fra astronomiske observasjoner ved at det har en del tilpasninger til astronomiske fenomen.
Norge har flere observatorier. To av de mest fjerntliggende er Zeppelinobservatoriet på Svalbard i Arktis og det andre er Trollobservatoriet i Antarktis, en for hver pol, hvor blant annet NILU – Norsk institutt for luftforskning driver vitenskapelige målinger og overvåking.
| Et observatorium er en institusjon eller bygning som benyttes for å utføre astronomiske eller geofysiske observasjoner fra. Astronomi, klimatologi/meteorologi, geologi, oseanografi (havforskning) og vulkanologi er eksempler på fag som observatorier har blitt konstruert for. Historisk har observatorier vært så enkle at de kun har inneholdt en astronomisk sekstant (for å måle avstanden mellom stjernene) eller det forhistoriske monumentale Stonehenge i England som kan være konstruert ut fra astronomiske observasjoner ved at det har en del tilpasninger til astronomiske fenomen.
Norge har flere observatorier. To av de mest fjerntliggende er Zeppelinobservatoriet på Svalbard i Arktis og det andre er Trollobservatoriet i Antarktis, en for hver pol, hvor blant annet NILU – Norsk institutt for luftforskning driver vitenskapelige målinger og overvåking.
== Astronomiske observatorier ==
=== Bakkebaserte observatorier ===
Bakkebaserte observatorier, lokalisert på Jordens overflate, benyttes for å gjøre observasjoner i radiofrekvenser og synlig lysandeler i det elektromagnetiske spektrum. De fleste optiske teleskoper er huset innenfor en kuppel eller lignende struktur for å beskytte de følesomme instrumentene fra naturelementene. Teleskopkupler har en skår eller en annen åpning i taket som kan bli åpnet i løpet av observeringen, og lukket når teleskopet ikke er bruk. I de fleste tilfellene kan hele den øvre delen av teleskopkuppelen bli rotert for å gjøre det mulig for instrumentet til observere ulike seksjoner av nattehimmelen. Radiotelskoper trenger vanligvis ikke kupler.
For optiske teleskoper er de fleste bakkebaserte observatorier lokalisert langt fra de mest folkerike befolkningområdene på kloden. Årsaken er å unngå effekter fra lysforurensning. De ideelle stedene for moderne observatorier er steder som mørke nattehimler, en stor prosentandel med klare, skyfrie himler per år, tørr luft, og ligger høyt over havet. Ved store høyde er jordens atmosfære tynnere og således minimalisere effekten av atmosfærisk turbulens og resulterer i bedre astronomisk utsyn («seeing»). Steder som møter disse kriteriene for moderne observatorier inkluderer sørvestlige USA, Hawaii, Kanariøyene, Andesfjellene i Sør-Amerika, og høye fjell i Mexico som Sierra Negra. Betydelige optiske observatorier er blant annet Mauna Kea-observatoriene på Hawaii og Kitt Peak nasjonale observatorium i Spania, og Paranal-observatoriet i Chile.
Særskilt forskning utført i 2009 viste at de beste mulige stedene for bakkebaserte observatorier på jorden er Ridge A, et sted i den sentrale delen av østlige Antarktis. Dette stedet gir minst atmosfærisk forstyrrelse og best synsvidde.
=== Radioobservatorier ===
Fra 1930-tallet har radioteleskoper blitt konstruert for bruk innenfor radioastronomi for å observere universet innenfor radiodelen av det elektromagnetiske spektrum. Slikt instrument eller samling av instrumenter som støttefasiliteter som kontrollsentre, boliger, besøkssentre, datareduksjonssentre, og/eller fasiliteter for vedlikehold er kalt for radioobservatorier. Disse er lignende vis lokalisert langt fra store befolkningsområder for å unngå elektromagnetisk forstyrrelse (EMI) fra radio, TV, radar, og andre innretninger som avgir EMI, men i motsetning til optiske observatorier, kan radioobservatorier bli plassert daler for ytterligere skjerming mot EMI. En del av verdens mest betydelige radioobservatorier omfatter blant annet Socorro, i New Mexico, USA, Jodrell Bank i Storbritannia, Arecibo, Puerto Rico, Parkes i New South Wales, Australia og Chajnantor i Chile.
=== De høyeste astronomiske observatorier ===
Siden midten av 1900-tallet har et antall av astronomiske observatorier blitt konstruert ved meget store høyder over havet, rundt 4000–5000 meter. De største og mest kjente av disse er Mauna Kea-observatoriene, lokalisert i nærheten av toppen av et 4205 meter høy vulkan på Hawaii. Chacaltayas astrofysiske observatorium i Bolivia på 5230 meter var verdens høyeste permanente astronomiske observatorium fra tiden det ble konstruert på 1940-tallet og fram til 2009. Det har nå blitt forbigått av det nye Atacama-observatoriet til Universitetet i Tokyo, et optisk-infrarødt teleskop på en fjerntliggende fjelltopp 5640 meter høyt oppe i Atacamaørkenen i Chile.
=== Romfartsbaserte observatorier ===
Se hovedartikkel, Astronomisk satellitt
Romfartsbaserte observatorier er teleskoper eller andre instrumenter som er lokalisert i verdensrommet, mange som satellitter i bane rundt jorden. Disse observatorier kan bli benyttet for å observere astronomiske objekter ved bølgelengder av det elektromagnetiske spektrum som ikke kan komme gjennom jordens atmosfære og er således umulig å observere fra bakkebaserte teleskoper. Jordens atmosfære er gjennomsiktig for ultrafiolett stråling (UV), røntgenstråler, og gammastråler, og er særlig gjennomsiktig for infrarød stråling slik at observasjoner i disse andelene av det elektromagnetiske spektrum er best utført fra et romfartsbasert teleskop fra en lokalisering over atmosfæren fra vår planet.Andre foredeler med romfartsbaserte teleskoper er at, grunnet deres lokalisering over jordens atmosfære, er deres bilder frie fra effekter fra atmosfærisk turbulens som plager bakkebaserte observasjoner. Som et resultat er angulær eller optisk oppløsning fra disse teleskopene ofte langt smalere enn bakkebaserte med tilsvarende blenderåpninger. Imidlertid kommer disse fordelene med en pris: romfartsbaserte teleskoper er langt mer kostbare å bygge enn bakkebaserte teleskoper. Grunnet deres lokalisering er romfartsbaserte teleskoper også meget vanskelig å vedlikeholde. Hubble-teleskopet fikk vedlikehold av de amerikanske romfergene, men mange andre romfartsbaserte teleskoper får intet vedlikehold.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aubin, David, Charlotte Bigg, & H. Otto Sibum, red. (2010): The Heavens on Earth: Observatories and Astronomy in Nineteenth-Century Science and Culture, Duke University Press; emner ikludert er astronomi som militær vitenskap i Sverige, Pulkovo-observatoriet i Russland til tsar Nikolaj I, og fysikk og det astronomiske samfunn i Nord-Amerika på slutten av 1800-tallet
Brunier, Serge, et al. (2005): Great Observatories of the World. Utdrag og tekstsøk
Dick, Steven (2003): Sky and Ocean Joined: The U.S. Naval Observatory 1830–2000
McCray, W. Patrick (2004): Giant Telescopes: Astronomical Ambition and the Promise of Technology, omhandler USA på slutten av 1900-tallet
== Eksterne lenker ==
(en) Observatories – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Western Visayas Local Urban Observatory
Dearborn Observatory Records, Northwestern University Archives, Evanston, Illinois (PDF)
Koordinater og satellittbilder av astronomiske observatorier på Jorden | Et observatorium er en institusjon eller bygning som benyttes for å utføre astronomiske eller geofysiske observasjoner fra. Astronomi, klimatologi/meteorologi, geologi, oseanografi (havforskning) og vulkanologi er eksempler på fag som observatorier har blitt konstruert for. | 9,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xyelidae | 2023-02-04 | Xyelidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vepser'] | Xyelidae er en gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. De er de eneste nålevende medlemmene av gruppen Xyeloidea. De finnes i eller ved barskog. De lever på blomstene av bartrær. Én art, Xyela julii, forekommer i Norge. Gruppen omfatter mindre enn 50 kjente, nålevende arter fordelt på fem slekter, men det er også kjent mange fossile arter fra så langt tilbake som trias-tiden (200 millioner år siden). Man antar at Xyelidae er søstergruppen til alle andre nålevende vepser, dermed den mest primitive årevinge-familien.
| Xyelidae er en gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. De er de eneste nålevende medlemmene av gruppen Xyeloidea. De finnes i eller ved barskog. De lever på blomstene av bartrær. Én art, Xyela julii, forekommer i Norge. Gruppen omfatter mindre enn 50 kjente, nålevende arter fordelt på fem slekter, men det er også kjent mange fossile arter fra så langt tilbake som trias-tiden (200 millioner år siden). Man antar at Xyelidae er søstergruppen til alle andre nålevende vepser, dermed den mest primitive årevinge-familien.
== Utseende ==
Xyelidae er små og spinkle planteveps (europeiske arter 2,4 – 4,5 mm lange). Antennene er lange og tynne, det to innerste leddene er av normal lengde, det tredje leddet er svært langt, dette blir fulgt av 8 – 17 svært små ledd. Palpene er bygd på lignende måte. Vingeårene er velutviklede, forvingen har markert vingemerke (pterostigma). Hunnene har et langt eggleggingsrør.
== Levevis ==
De fleste artene har larver som lever på bartrær, enten på hann-blomster der de spiser pollen, eller som minerere inne i skudd. Det finnes også noen få arter som har larver på bladene til løvtrær.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen Xyeloidea – bare én nålevende familie
familien Xyelidae
underfamilien Xyelinae
Slekten Pleroneura Konow, 1897
Pleroneura coniferarum (Hartig, 1837)
Pleroneura dahlii (Hartig, 1837)
slekten Xyela Dalman, 1819
Xyela alpigena (Strobl, 1895)
Xyela curva Benson, 1938
Xyela graeca Stein, 1876
Xyela helvetica (Benson, 1961)
Xyela julii (Brébisson, 1818) – eneste art funnet i Norge
Xyela longula Dalman, 1819 – finnes i Sverige og Finland
Xyela lugdunensis (Berland, 1943)
Xyela menelaus Benson, 1960
Xyela obscura (Strobl, 1895)
slekten Xyelecia Ross, 1932
underfamilien Macroxyelinae
slekten Macroxyela Kirby, 1882
slekten Megaxyela Ashmead, 1898
== Kilder ==
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [1]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Xyelidae i Encyclopedia of Life
(en) Xyelidae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Xyelidae hos Artsdatabanken
(sv) Xyelidae hos Dyntaxa
(en) Xyelidae hos Fauna Europaea
(en) Xyelidae hos Fossilworks
(en) Xyelidae hos ITIS
(en) Xyelidae hos NCBI
(en) Kategori:Xyelidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Xyelidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Macroxyela Kirby, 1882 | 9,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiril_Sj%C3%A5stad_Christiansen | 2023-02-04 | Tiril Sjåstad Christiansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Vinter-OL for ungdom 2012', 'Kategori:Farmen-deltakere', 'Kategori:Freestylekjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske deltagere i X Games', 'Kategori:Norske freestylekjørere', 'Kategori:Programledere for TV 2', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tiril Sjåstad Christiansen (født 7. april 1995 på Geilo) er en norsk programleder og tidligere freestylekjører som representerte Geilo Idrettslag. Hun la opp etter Vinter-OL 2018 i Pyeongchang.
Christiansen er barnebarn av den tidligere alpinisten Asle Sjåstad og lillesøster til skiskytteren Vetle Sjåstad Christiansen og programlederen Pia Rivelsrud.
| Tiril Sjåstad Christiansen (født 7. april 1995 på Geilo) er en norsk programleder og tidligere freestylekjører som representerte Geilo Idrettslag. Hun la opp etter Vinter-OL 2018 i Pyeongchang.
Christiansen er barnebarn av den tidligere alpinisten Asle Sjåstad og lillesøster til skiskytteren Vetle Sjåstad Christiansen og programlederen Pia Rivelsrud.
== Karriere ==
Under Vinter-OL for ungdom 2012 i Innsbruck tok Christiansen Norges fjerde medalje, med sin sølvmedalje under halfpipeøvelsen i Kühtai.I sin debutsesong som senior, vinteren 2012/13, tok hun gull i slopestyle under Vinter-X Games Aspen 2013, foran Kaya Turski og Dara Howell. Bare noen måneder senere tok hun sølv i Vinter-X Games Europa 2013 i Tignes, denne gangen bak Turski, men foran Howell.Etter å ha vært ute med en kneskade tok hun sølvmedalje i sitt X Games-comeback, under slopestyleøvelsen i Vinter-X Games Aspen 2016. Med 91,66 poeng endte hun rett bak tidenes yngste gullvinner; 13 år gamle Kelly Sildaru fra Estland (93,00), og foran landsvenninnen Johanne Killi (85,66).Christiansen tok sitt første X Games-gull i Big Air under X Games Oslo 2016, foran lagvenninnen Johanne Killi og svenske Emma Dahlström. I perioden 2011–2014 gikk hun på NTG Lillehammer.Christiansen var programleder for Idrettsgallaen 2019, sammen med Nicolay Ramm.Hun vant sesong 3 av Farmen kjendis og i 2019 tok hun over programlederrollen for Farmen Kjendis etter Gaute Grøtta Grav.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tiril Sjåstad Christiansen på Internet Movie Database
(en) Tiril Sjåstad Christiansen hos The Movie Database
(en) Tiril Sjåstad Christiansen – Olympics.com
(en) Tiril Sjåstad Christiansen – Olympic.org
(en) Tiril Sjåstad Christiansen – Olympedia
(en) Tiril Sjåstad Christiansen – X Games
(en) Tiril Sjåstad Christiansen – FIS (freestyle)
(no) Tiril Sjåstad Christiansen på Instagram | Geilo | 9,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uranienborg_(observatorium) | 2023-02-04 | Uranienborg (observatorium) | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronomiske observatorier', 'Kategori:Brahe-slekten', 'Kategori:Danmarks historie', 'Kategori:Tidligere danske slott'] | Uranienborg var et av Tycho Brahes observatorier på øya Ven i Öresund, oppført omkring 1580.
Øya ble gitt til Tycho Brahe av kong Frederik II nettopp med henblikk på stjerneforskning. Bygningen, som var sterkt inspirert av hollandsk arkitektur, var i store trekk en kopi av villaen Rotonda ved Vicenza, tegnet av Palladio. Navnet er avledet av gresk muse Urania.
Et kvadrat av 5,5 meter høye og 75 meter lange murer dannet rammene omkring Uranienborg. Med stor presisjon var murenes hjørner plassert i retning av verdenshjørnene. Innenfor murene lå en hage, utformet av Tycho Brahe selv. Geometriske former gikk igjen i hagen, som bestod av både blomster-, frukt- og urtehager. Sveriges Landbruksuniversitet utfører stadig en omfattende rekonstruksjon av hagen.
Midt i en åpen, sirkelformet flate stod Uranienborgs hovedbygning, utført i rød tegl med omfattende dekorasjoner. Sentralbygningen utgjorde beskjedne 15 x 15 meter i flere plan; to hovedetasjer, kjeller og loft. I tillegg til himmelobservasjoner, var Uranienborg hjem for Tycho Brahe og hans familie. Det var også plass til kongelig besøk, tre gjesteforskere, laboratorium, åtte studenter med mere. Jacob Fabricius studerte ved Brahes observatorium i fire år.
Astronomiske observasjoner var Uranienborgs viktigste formål, og samtlige balkonger og tårn kunne fungere som plattform for de mange instrumenter til dette formålet. Med bygningens plassering kunne man dekke det meste av himmelen. Da Brahe ikke lenger fant bygningene tilstrekkelige for stjerneobservasjoner, oppførte han i nærheten det mere egnede Stjerneborg.
Uranienborg ble ødelagt 50 år etter Brahes død.
| Uranienborg var et av Tycho Brahes observatorier på øya Ven i Öresund, oppført omkring 1580.
Øya ble gitt til Tycho Brahe av kong Frederik II nettopp med henblikk på stjerneforskning. Bygningen, som var sterkt inspirert av hollandsk arkitektur, var i store trekk en kopi av villaen Rotonda ved Vicenza, tegnet av Palladio. Navnet er avledet av gresk muse Urania.
Et kvadrat av 5,5 meter høye og 75 meter lange murer dannet rammene omkring Uranienborg. Med stor presisjon var murenes hjørner plassert i retning av verdenshjørnene. Innenfor murene lå en hage, utformet av Tycho Brahe selv. Geometriske former gikk igjen i hagen, som bestod av både blomster-, frukt- og urtehager. Sveriges Landbruksuniversitet utfører stadig en omfattende rekonstruksjon av hagen.
Midt i en åpen, sirkelformet flate stod Uranienborgs hovedbygning, utført i rød tegl med omfattende dekorasjoner. Sentralbygningen utgjorde beskjedne 15 x 15 meter i flere plan; to hovedetasjer, kjeller og loft. I tillegg til himmelobservasjoner, var Uranienborg hjem for Tycho Brahe og hans familie. Det var også plass til kongelig besøk, tre gjesteforskere, laboratorium, åtte studenter med mere. Jacob Fabricius studerte ved Brahes observatorium i fire år.
Astronomiske observasjoner var Uranienborgs viktigste formål, og samtlige balkonger og tårn kunne fungere som plattform for de mange instrumenter til dette formålet. Med bygningens plassering kunne man dekke det meste av himmelen. Da Brahe ikke lenger fant bygningene tilstrekkelige for stjerneobservasjoner, oppførte han i nærheten det mere egnede Stjerneborg.
Uranienborg ble ødelagt 50 år etter Brahes død.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Uranienborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tycho Brahe (engelsk)
Google Map av Uranienborg | Uranienborg var et av Tycho Brahes observatorier på øya Ven i Öresund, oppført omkring 1580. | 9,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bantry | 2023-02-04 | Bantry | ['Kategori:51°N', 'Kategori:9°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Cork', 'Kategori:Cork', 'Kategori:Havner i Irland', 'Kategori:Sider med kart'] | Bantry (irsk: Beanntraí, «(sted for) Beanns folk») er en by i det verdslige sognet Kilmocomoge i baroniet Bantry innenfor grevskapet Cork på Irlands sørvestkyst. Byen ligger innerst i bukta Bantry Bay på Irlands sørvestkyst. Det ligger i West Cork i spissen av Bantry Bay, en dypvannsbukt som strekker seg 30 km mot vest. Beara-halvøya ligger i nordvest, med halvøya Sheep's Head i sørvest. Byen ligger langs riksveien N71. I henhold til folketellingen av 2016 har byen en befolkning på 2 722 innbyggere.Byens fokus er et stort torg, delvis dannet ved utfylling av den grunne indre havnen. I tidligere tider hadde dette plass til vanlige storfemesser; etter modernisering som et urbant torg, har det nå et ukentlig marked og sporadiske offentlige tilstelninger. To brygger beskytter havnen.
| Bantry (irsk: Beanntraí, «(sted for) Beanns folk») er en by i det verdslige sognet Kilmocomoge i baroniet Bantry innenfor grevskapet Cork på Irlands sørvestkyst. Byen ligger innerst i bukta Bantry Bay på Irlands sørvestkyst. Det ligger i West Cork i spissen av Bantry Bay, en dypvannsbukt som strekker seg 30 km mot vest. Beara-halvøya ligger i nordvest, med halvøya Sheep's Head i sørvest. Byen ligger langs riksveien N71. I henhold til folketellingen av 2016 har byen en befolkning på 2 722 innbyggere.Byens fokus er et stort torg, delvis dannet ved utfylling av den grunne indre havnen. I tidligere tider hadde dette plass til vanlige storfemesser; etter modernisering som et urbant torg, har det nå et ukentlig marked og sporadiske offentlige tilstelninger. To brygger beskytter havnen.
== Historie ==
Som med andre områder på Irlands sørvestkyst, hevder Bantry en eldgammel tilknytning til helgenen Brendan sjøfareren (Naomh Bréanainn) på 500-tallet. Irske sagn hevder at sankt Brendan var den første som oppdaget Amerika (eller kanskje Hebridene eller andre øyer nord for Irland). Vest for byen ligger kirkegården som markerer stedet for et kloster som tilhørte fransiskanerordenen fra 1400-tallet, men som det er ingenting er igjen av.I tidligere århundre var Bantry en base for store fiskerier av sardin og ble besøkt av fiskeflåter fra Spania, Frankrike og Nederland. Den var fortsatt en meget liten by i 1689 da den ble beskrevet av den jakobittiske hæroffiseren og framtidige forfatteren John Stevens (1689) som «et elendig fattig sted, neppe verdt navnet på en by», bestående av «sju eller åtte små hus, og noen mener små hytter». Bantry var stedet hvor den jakobittiske hæren gjorde landgang for deretter marsjerte gjennom Cork og delta i slagene ved Boyne og Aughrim, og beleiringen av Limerick.Wolfe Tone Square i byen minnes Theobald Wolfe Tone, en leder under det irske opprøret i 1798. I forkant av opprøret, ledet Dublin-fødte Tone de republikanske United Irishmen i det han hadde håpet ville være en lokal gjenoppføring av den nylige franske revolusjonen; dette skulle oppnås ved hjelp av franske republikanere i å styrte det britisk styret av Irland. Den skjebnesvangre franske invasjonsflåten, kjent som den franske ekspedisjonen til Irland, ankom området i 1796, men formålet ble frustrert av ugunstige vinder. For sin innsats med å forberede det lokale forsvaret mot franskmennene, ble Richard White, en lokal grunneier, opprettet baroniet Bantry i 1797 av en takknemlig britisk administrasjon. Han ble framhevet til vicomte i 1800 og i 1816 ble han den første jarlen av Bantry. Herskapshuset og hagene i Bantry House demesne i utkanten av byen vitner om familiens status.
Under den irske uavhengighetskrigen var den 5. og 3. brigade Cork av den irske republikanske hæren aktive i Bantry, og noen medlemmer forble der under borgerkrigen som fulgte. Aksjoner fra britiske styrker var blant annet straffende brannbombing av flere bygninger i byen. Navnene på de som døde mellom 1920 og 1923 «I forsvar av republikken» er oppført på veggen til det tidligere tinghuset på Wolfe Tone Square.
Øya Whiddy Island ligger i ly for bukten, stedet for en stor oljeterminal, opprinnelig eid av Gulf Oil. Den 8. januar 1979 eksploderte oljetankeren «Betelgeuse» og drepte alle 42 besetningsmedlemmer, samt syv ansatte ved terminalen. Kaien ble alvorlig skadet, men lagertankene ble ikke påvirket. Likevel mistet 250 ansatte ved terminalen, en av de største arbeidsgiverne i regionen, jobben. Det var også betydelig miljøpåvirkning og den lokale fiskeindustrien ble berørt. Lokale interesser satte deretter i gang blåskjelloppdrett i det skjermede farvannet mellom Whiddy og byen.I 1986 overga Gulf Oil sin leiekontrakt på stedet til den irske regjeringen. Statlige investeringer på 1990-tallet restaurerte en del av terminalen og den irske regjeringen sørget for at ble lagret olje der under den første gulfkrigen i tilfelle avbrudd i oljeforsyningen; den har for tiden en tredjedel av den nasjonale strategiske petroleumsreserven. Anlegget gikk ut av statlig eierskap i 2001 med forbehold om at det skulle være i drift i minst 15 år. Det har siden vært eid og drevet av de amerikanske oljeselskapene Tosco Corporation, ConocoPhillips, Phillips 66 og Zenith Energy Partners. På tidspunktet for oppkjøpet av Zenith Energy Partners sysselsatte anlegget 30 personer og støttet opptil 100 entreprenører. Den har en lagringskapasitet på mer enn åtte millioner fat råolje og raffinerte produkter. Terminalen så en 15% nedgang i oljetrafikken i løpet av 2015, ifølge tall utgitt av Port of Cork som driver Bantry Bay-havnen.Bantry skapte overskrifter i 2007 da forsøket på å lande en kokainforsendelse på den nærliggende kysten ble forhindret, og på nytt i 2017 da en «kokainfabrikk» ble oppdaget i området.
== Økonomi ==
I fjorden, Bantry Bay ligger en oljeterminal på øya, Whiddy Island. I januar 1979 eksploderte oljetankeren «Betelgeuse». Hele mannskapet på 42 og sju ansatte ved terminalen omkom. Kaia ble ødelagt, men lagertankene på land tålte eksplosjonen. 250 ansatte ble sagt opp. Det var et betydelig oljesøl med stor miljøødeleggelse, som skadet fisket. Likevel er det siden vokst opp en blomstrende industri med blåskjell-dyrking. Den irske stat har brukt betydelige pengebeløp for å bygge opp terminalen igjen. Den har blitt solgt til amerikanske oljeselskaper. Terminalen har omkring 40 besøk av store tankskip hvert år.
Byen er et viktig økonomisk/finansielt sentrum for regionen. Fiske, blåskjellproduksjon og turisme er viktige næringsveier.
== Transport ==
Nærmeste internasjonale flyplass er Cork Airport.
Bantry flyplass er en privateid lokal flystripe.
Bantry Jernbanestasjon var endeholdeplass for Cork, Bandon sørkystens jernbanelinje fra 1892 til 1961.
== Bystyret ==
Bantry bystyre har ni medlemmer. Disse velges i av innbyggerne hvert femte år. Medlemmene velger ordfører og viseordfører hvert år.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bantry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bantry House
Bantry Mussel Fair
Bantry History
West Cork Chamber Music Festival | | bilde = Bantry From above.jpg | 9,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liga | 2023-02-04 | Liga | ['Kategori:Pekere'] | Liga har flere betydninger:
En sammenslutning profesjonelle sportsklubber i de høyeste seriene, senere iblant også benevning på kun ett lands høyeste serie på herresiden og damesiden innen fremst lagsporter uansett om de er proff eller amatører. Se liga (sport).
På 1600-tallet benevning på allierte stater som sloss på samme side i krig, senere iblant også navn på internasjonale samarbeidsorganisasjoner. Se liga (politikk).
Hverdagslig uttrykk for et noe mer organisert gjeng som sysler med kriminalitet.
| Liga har flere betydninger:
En sammenslutning profesjonelle sportsklubber i de høyeste seriene, senere iblant også benevning på kun ett lands høyeste serie på herresiden og damesiden innen fremst lagsporter uansett om de er proff eller amatører. Se liga (sport).
På 1600-tallet benevning på allierte stater som sloss på samme side i krig, senere iblant også navn på internasjonale samarbeidsorganisasjoner. Se liga (politikk).
Hverdagslig uttrykk for et noe mer organisert gjeng som sysler med kriminalitet.
== Se også ==
Ligaen | Liga har flere betydninger: | 9,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liga | 2023-02-04 | Liga | ['Kategori:Pekere'] | Liga har flere betydninger:
En sammenslutning profesjonelle sportsklubber i de høyeste seriene, senere iblant også benevning på kun ett lands høyeste serie på herresiden og damesiden innen fremst lagsporter uansett om de er proff eller amatører. Se liga (sport).
På 1600-tallet benevning på allierte stater som sloss på samme side i krig, senere iblant også navn på internasjonale samarbeidsorganisasjoner. Se liga (politikk).
Hverdagslig uttrykk for et noe mer organisert gjeng som sysler med kriminalitet.
| Liga har flere betydninger:
En sammenslutning profesjonelle sportsklubber i de høyeste seriene, senere iblant også benevning på kun ett lands høyeste serie på herresiden og damesiden innen fremst lagsporter uansett om de er proff eller amatører. Se liga (sport).
På 1600-tallet benevning på allierte stater som sloss på samme side i krig, senere iblant også navn på internasjonale samarbeidsorganisasjoner. Se liga (politikk).
Hverdagslig uttrykk for et noe mer organisert gjeng som sysler med kriminalitet.
== Se også ==
Ligaen | Liga betegner innen sport en sammenslutning av klubber som spiller mot hverandre i en eller flere serier/divisjoner. | 9,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8vtrevepser | 2023-02-04 | Løvtrevepser | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vepser'] | Løvtrevepser (Xiphydriidae) er en gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. De finnes i eller ved løvskog, larvene borer i død ved fra ulike løvtrær.
| Løvtrevepser (Xiphydriidae) er en gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. De finnes i eller ved løvskog, larvene borer i død ved fra ulike løvtrær.
== Utseende ==
Middelsstore til ganske store (europeiske arter 6 – 21 mm), slanke vepser. Det lille hodet sitter på en ganske lang og smal hals. Antennene er trådformede og består av 13 – 19 ledd. Forvingene har markert vingemerke (pterostigma), bakvingen har en lukket celle. Hunnen har et påfallende eggleggingsrør. Larven er beinløs eller har sterkt reduserte bein.
== Levevis ==
Denne familien utmerker seg mellom årevinge-familiene ved at larvene utvikler seg i død ved.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser, Hymenoptera
Gruppen Siricoidea
Familien løvtrevepser, Xiphydriidae
Gruppen Derecyrtinae. Sør-Amerika og Australia
Slekten Austrocyrta
Slekten Brachyxiphus
Slekten Derecyrta
Slekten Steirocephala
Gruppen Xiphydriinae
Slekten Cingalixiphia Maa, 1949
Slekten Dryxiphia Maa, 1949
Slekten Eoxiphia
Slekten Euxiphydria
Slekten Genaxiphia
Slekten Gryponeura
Slekten Heteroxiphia
Slekten Hyperxiphia Maa, 1949
Slekten Indoxiphia Maa, 1949
Slekten Konowia Brauns, 1884
Konowia megapolitana Brauns, 1884 – mellom-Europa
Konowia betulae (Enslin, 1911) – funnet i Finland
Slekten Moaxiphia Maa, 1949
Slekten Nasoxiphia Maa, 1949
Slekten Palpixiphia Maa, 1949
Slekten Paraxiphia
Slekten Platyxiphydria
Slekten Rhysacephala
Slekten Xiphidiaphora
Slekten Xiphydria Latreille, 1802
kamelveps, Xiphydria camelus (Linnaeus, 1758) – finnes i Norge
Xiphydria picta Konow, 1897 – finnes i Norden
Xiphydria longicollis (Fourcroy, 1785) – finnes i Norden
Xiphydria prolongata (Fourcroy, 1785) – finnes i Norge
Slekten Xiphydriola Semenov-Tian-Shansky, 1921
== Kilder ==
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr [2]
== Eksterne lenker ==
(en) løvtrevepser i Encyclopedia of Life
(en) løvtrevepser i Global Biodiversity Information Facility
(no) løvtrevepser hos Artsdatabanken
(sv) løvtrevepser hos Dyntaxa
(en) løvtrevepser hos Fauna Europaea
(en) løvtrevepser hos ITIS
(en) løvtrevepser hos NCBI
(en) Kategori:Xiphydriidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Xiphydriidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Derecyrtinae | 9,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marcelle_Lalou | 2023-02-04 | Marcelle Lalou | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Franske tibetologer', 'Kategori:Fødsler 24. august', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Meudon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marcelle Lalou (født 1890 i Meudon, død 1967) var en fransk tibetolog.
Hennes viktigste bidrag til tibetologien var kategoriseringen av hele samlingen av tibetanske manuskripter som Paul Pelliot bragte med seg fra Dunhuang til Bibliothèque nationale de France. Utover dette hadde hun en omfattende produksjon av artikler om tibetanske forhold, og hun skrev en lærebok i tibetansk. Blant hennes mer kjente studenter var Rolf Stein og J. W. de Jong.
| Marcelle Lalou (født 1890 i Meudon, død 1967) var en fransk tibetolog.
Hennes viktigste bidrag til tibetologien var kategoriseringen av hele samlingen av tibetanske manuskripter som Paul Pelliot bragte med seg fra Dunhuang til Bibliothèque nationale de France. Utover dette hadde hun en omfattende produksjon av artikler om tibetanske forhold, og hun skrev en lærebok i tibetansk. Blant hennes mer kjente studenter var Rolf Stein og J. W. de Jong.
== Verker ==
1927 "La version tibétain de Ratnakûţa." Journal Asiatique
1931 Catalogue du Fonds Tibétain de la Bibliothèque Nationale. Quatrième Partie, I. Les mDo-maṅ. Paris: Librairie Orientaliste Paul Geuthner.
1936 “Mañjuśrīmūlakalpa et Tārāmūlakalpa.” Harvard Journal of Asiatic Studies 1.3/4: 327-349.
1936 "L'histoire de Rāma en Tibétain." Journal Asiatique: 560-562.
1939 “Document tibétain sur l’expansion du dhyāna chinois.” Journal Asiatique 231: 505-23
1939-1961 Inventaire des manuscrits tibétains de Touen-houang: conservés à la bibliothèque nationale (Fonds Pelliot tibétain), 3 vols., Libr. d'Amérique et d'Orient, A. Maisonneuve, Paris.
1940 "Tun-huang Tibetan documents on a Dharmadāna." The Indian Historical Quartely, vol. 16 , 292-298.
1949 "Les chemins du mort dans les croyances de Haute-Asie." Revue de l'histoire des religions, janvier-mars 1949: 42-48.
1950 Manuel élémentaire de tibétain classique (méthode empirique). Paris: Adrien Maisonneuve.
1952 "Rituel bon-po des funérailles royales", Journal Asiatique 240: 339-361.
1953 "Tibétain ancien bod / bon", Journal Asiatique 241: 275-276.
1953 "Les textes bouddhiques au temps du roi khri-sron lde-bcan: contribution à la bibliographie du kanjur et du tanjur. Journal Asiatique, p. 313-353.
1955 "Rètrospective: L'oeuvre de Louis de la Vallèe Poussin" Bibliographie bouddhique 23a: 1-37.
1955 "Revendications des fonctionnaires du grand Tibet au VIIIe siècle." Journal Asiatique 243: 171-212.
1958 "Fiefs, poisoins et guérisseurs." Journal Asiatique. 246: 157-201.
1965 "Catalogue des principautés du Tibet ancien." Journal Asiatique 253: 189-215.
== Arbeid om Marcelle Lalou ==
1971 Ariane Macdonald (utg.): Études tibétaines dédiées à la mémoire de Marcelle Lalou Paris: Adrien Maisonneuve.
== Nekrologer ==
Macdonald, A. (1968–1969). Annuaire de l'Ecole Practique des Hautes Etudes, IVe Section, s. 51-60.
Feliozat, Jean (1969). "L'oeuvre de Marcelle Lalou." Journal Asiatique, s. 1-10.
Rona-Tas, Andras (1968). Acta Orientalia Hungaricae, s. 381-383.
Stein, Rolf (1969). T'oung Pao, s.138-140.
== Referanser == | Marcelle Lalou (født 1890 i Meudon, død 1967) var en fransk tibetolog. | 9,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Larsson | 2023-02-04 | Viktor Larsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Djurgårdens IF', 'Kategori:Fotballspillere for FK Fyllingsdalen', 'Kategori:Fotballspillere for Hammarby IF', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Malmö', 'Kategori:Fotballspillere for Manglerud Star Toppfotball', 'Kategori:Fotballspillere for Mjøndalen IF', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge'] | Viktor Fernando Larsson (født 1. januar 1986) er en svensk fotballspiller som spiller for FK Fyllingsdalen
Da Larsson var 15 år gammel, ble han hentet til den svenske toppklubben Djurgården, hvor han, etter tre år på juniorlaget, fikk to kamper i Royal League. Dessverre for Larsson hentet Djurgården inn flere gode spillere, slik at han ikke fikk ny kontrakt med Stockholmsklubben.Etter oppholdet i Djurgården, var Larsson innom Hammarby og IFK Malmö, før han i 2009 dro til Oslo for å prøvespille for Skeid. Han ble ikke tildelt kontrakt med Adeccoliga-klubben, men Skeids trener, Arild Stavrum, tok en telefon til Kjell Sverre Hansen Wold i Manglerud Star og dermed ble Larsson tildelt kontrakt med den norske 2. divisjonsklubben. I 2011-sesongen spilte han for Mjøndalen før han signerte for Fyllingsdalen i forkant av 2012-sesongen.
| Viktor Fernando Larsson (født 1. januar 1986) er en svensk fotballspiller som spiller for FK Fyllingsdalen
Da Larsson var 15 år gammel, ble han hentet til den svenske toppklubben Djurgården, hvor han, etter tre år på juniorlaget, fikk to kamper i Royal League. Dessverre for Larsson hentet Djurgården inn flere gode spillere, slik at han ikke fikk ny kontrakt med Stockholmsklubben.Etter oppholdet i Djurgården, var Larsson innom Hammarby og IFK Malmö, før han i 2009 dro til Oslo for å prøvespille for Skeid. Han ble ikke tildelt kontrakt med Adeccoliga-klubben, men Skeids trener, Arild Stavrum, tok en telefon til Kjell Sverre Hansen Wold i Manglerud Star og dermed ble Larsson tildelt kontrakt med den norske 2. divisjonsklubben. I 2011-sesongen spilte han for Mjøndalen før han signerte for Fyllingsdalen i forkant av 2012-sesongen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Viktor Larsson – Transfermarkt Mal:FK Fyllingsdalen spillerstall | Viktor Fernando Larsson (født 1. januar 1986) er en svensk fotballspiller som spiller for FK Fyllingsdalen | 9,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stjerneborg | 2023-02-04 | Stjerneborg | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronomiske observatorier', 'Kategori:Brahe-slekten', 'Kategori:Byggverk i Sverige', 'Kategori:Danmark-Norge', 'Kategori:Danmarks historie', 'Kategori:Landskrona kommune', 'Kategori:Ruiner i Skåne', 'Kategori:Sider med kart'] | Stjerneborg var et astronomisk observatorium som den danske astronomen Tycho Brahe fikk bygd på øya Hven (Hveen) i Øresund da han ikke lenger fant Uranienborg tilstrekkelig for observasjoner av stjernehimlen.
| Stjerneborg var et astronomisk observatorium som den danske astronomen Tycho Brahe fikk bygd på øya Hven (Hveen) i Øresund da han ikke lenger fant Uranienborg tilstrekkelig for observasjoner av stjernehimlen.
== Historie ==
Brahe ønsket større nøyaktighet for instrumentene, og ville beskytte dem mot vær og vindkast, og samtidig plassere dem på solide fundamenter. I 1584 anla han derfor rett overfor Uranienborg, Stjerneborg. Dette nye observatoriet var bygd under jorden, men med kupler og tak som kunne åpnes. Observasjonslukene ble kun åpnet under observasjoner. Dermed oppnådde man større nøyaktighet under målinger, samt hadde bedre kontroll over temperatursvingningene, hvilket igjen bidro til mere nøyaktige observasjoner.
Stjerneborg hadde 5 såkalte krypter, der instrumentene til observasjoner sto permanent oppstilt. Midt mellom kryptene var det et enkelt kvadratisk rom, et hypocaustum, hvilket var et oppvarmet rom som ble benyttet til å analysere de foretatte observasjonene. Det fantes også arbeidsværelse og soverom hvor man kunne studere og kontemplere over observasjonene. Noen av byggestenene kom fra Selje kloster.
== Forfall ==
Tycho Brahe tok med seg instrumentene da han gikk i eksil hos keiser Rudolf II i Prag, og det finnes lite igjen av dem i dag. De lokale bøndene fikk av Christian IV, som hadde et heller kjølig forhold til Tycho, lov til å forsyne seg av stenmaterialet. De to borgene forfalt temmelig hurtig, og ble etter hvert begravd i sand.
Stjerneborg og Urianienborg ble utgravd på 1950-tallet. Man kan i dag gå ned i og oppleve de underjordiske restene av Stjerneborg sammen med et multimedieshow, som gir et bud på hvordan en natt med stjerneobservasjoner kan ha artet seg på Tychos tid.
Like i nærheten kan man se et gjenskapt omriss av det gamle Uranienborgs murer. I den tidligere Allehelgenskirken fra begynnelsen av 1900-tallet, finnes et Tycho Brahe-museum. Det viser Hvens astronomiske storhetstid, da mange av verdens største astronomer besøkte øya, inklusiv Tychos vitenskapelig interesserte søster, Sophie.
== Eksterne lenker ==
(en) Stjärneborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om Stjerneborg på tychobrahe.com
Om Tycho Brahe på sydsverige.dk | Stjerneborg var et astronomisk observatorium som den danske astronomen Tycho Brahe fikk bygd på øya Hven (Hveen) i Øresund da han ikke lenger fant Uranienborg tilstrekkelig for observasjoner av stjernehimlen. | 9,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_S%C3%B8rensen | 2023-02-04 | Eirik Sørensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsdalen UIL', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsø IL', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune'] | Eirik Sørensen (født 17. juli 1984) er en norsk tidligere fotballspiller som sist spilte for Tromsdalen Fotball.Han har tidligere spilt for Skarp IF og Tromsø IL. Sørensen er klubbens førstekeeper og har 70 obligatoriske kamper og 19 rene bur for klubben. Han er barnehageassistent utenom fotballkarrieren. Sørensen var lånt ut til Tromsø IL i 2005-sesongen og klubben ønsket å signere han, men han endte opp med å bli i TUIL.
| Eirik Sørensen (født 17. juli 1984) er en norsk tidligere fotballspiller som sist spilte for Tromsdalen Fotball.Han har tidligere spilt for Skarp IF og Tromsø IL. Sørensen er klubbens førstekeeper og har 70 obligatoriske kamper og 19 rene bur for klubben. Han er barnehageassistent utenom fotballkarrieren. Sørensen var lånt ut til Tromsø IL i 2005-sesongen og klubben ønsket å signere han, men han endte opp med å bli i TUIL.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Profil på TUIL.no | Eirik Sørensen (født 17. juli 1984) er en norsk tidligere fotballspiller som sist spilte for Tromsdalen Fotball. | 9,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Gr%C3%B8ttland | 2023-02-04 | Håkon Grøttland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Manglerud Star', 'Kategori:Fødsler 23. februar', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Håkon Grøttland (født 23. februar 1981) er en norsk fotballtrener som jobber i Norges Fotballforbund som leder for spiller og trenerutvikling. Grøttland er arkitekten bak og har hovedansvaret for Fotballforbundets spillerutviklingsmodell «Landslagsskolen»som ble lansert i 2015.Grøttland er utdannet innen ledelse og er UEFA Pro lisens-trener Han har tidligere vært trener for aldersbestemte landslag på både gutte og jentesiden (blant annet J17-landslaget i 2012), og ble i 2007 kåret til årets unge trener i Norge av Norsk Fotballtrenerforening.
| Håkon Grøttland (født 23. februar 1981) er en norsk fotballtrener som jobber i Norges Fotballforbund som leder for spiller og trenerutvikling. Grøttland er arkitekten bak og har hovedansvaret for Fotballforbundets spillerutviklingsmodell «Landslagsskolen»som ble lansert i 2015.Grøttland er utdannet innen ledelse og er UEFA Pro lisens-trener Han har tidligere vært trener for aldersbestemte landslag på både gutte og jentesiden (blant annet J17-landslaget i 2012), og ble i 2007 kåret til årets unge trener i Norge av Norsk Fotballtrenerforening.
== Trener og spillerutviklerjobber ==
Hovedtrener for Drammen Fotballklubb i 2. divisjon fotball for menn.
Spillerutvikler ved Norges Toppidrettsgymnas.
Hovedtrener for Manglerud Star herrer i 2. divisjon
Toppspillerutvikler for Manglerud Star i Adeccoligaen.
Hovedtrener for Manglerud Star i 1. divisjon i fotball for kvinner.
Hovedtrener for Norges J17-landslag i fotball.
Leder for spillerutvikling i Norges Fotballforbund
== Referanser == | Håkon Grøttland (født 23. februar 1981) er en norsk fotballtrener som jobber i Norges Fotballforbund som leder for spiller og trenerutvikling. | 9,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anaxyelidae | 2023-02-04 | Anaxyelidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vepser'] | Anaxyelidae er en gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. Mange fossile arter er kjent i denne gruppen, men bare én nålende, Syntexis libocedrii som finnes i det vestlige Nord-Amerika fra California i sør til Britisk Columbia i nord. Denne arten er et typisk såkalt levende fossil.
| Anaxyelidae er en gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. Mange fossile arter er kjent i denne gruppen, men bare én nålende, Syntexis libocedrii som finnes i det vestlige Nord-Amerika fra California i sør til Britisk Columbia i nord. Denne arten er et typisk såkalt levende fossil.
== Utseende ==
S. libocedrii er svart med smale, gule tverrstriper og oransje bein. Antennene er ganske lange, trådformede og svarte.
== Levevis ==
Syntexis libocedrii har larver som utvikler seg i nylig brent ved av trær i sypressfamilien (Juniperaceae), blant andre thuja og einer. Vepsene kan dukke opp og begynne å legge egg mens det ennå ryker av brannfeltet.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen Siricoidea
Familien Anaxyelidae – bare én nålevende art
Syntexis libocedrii Rohwer, 1915
== Eksterne lenker ==
(en) Anaxyelidae i Encyclopedia of Life
(en) Anaxyelidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Anaxyelidae hos Fossilworks
(en) Anaxyelidae hos ITIS
(en) Anaxyelidae hos NCBI
(en) Kategori:Anaxyelidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anaxyelidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Syntexis libocedrii | 9,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_Midtsian | 2023-02-04 | Geir Midtsian | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Kristiansund BK', 'Kategori:Fotballtrenere for Manglerud Star', 'Kategori:Fødsler 28. august', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Geir Midtsian (født 28. august 1959) er en norsk fotballtrener som er trener for Årvoll FK. Han har tidligere vært trener for bl.a. FK Lyn, KFUM Oslo, FK Oslo Øst, Manglerud Star, Kristiansund BK, FK Tønsberg og Klemetsrud IL.
Hans sønn, Aleksander Midtsian, spilte i Bryne FK.
| Geir Midtsian (født 28. august 1959) er en norsk fotballtrener som er trener for Årvoll FK. Han har tidligere vært trener for bl.a. FK Lyn, KFUM Oslo, FK Oslo Øst, Manglerud Star, Kristiansund BK, FK Tønsberg og Klemetsrud IL.
Hans sønn, Aleksander Midtsian, spilte i Bryne FK.
== Referanser == | Geir Midtsian (født 28. august 1959) er en norsk fotballtrener som er trener for Årvoll FK. | 9,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dundalk_FC | 2023-02-04 | Dundalk FC | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1903', 'Kategori:Fotballag i Irland'] | Dundalk Football Club (irsk: Cumann Peile Dún Dealgan) er en irsk fotballklubb fra Dundalk i grevskapet Louth. De spiller for øyeblikket på det øverste nivået i det irske ligasystemet.
De tradisjonelle fargene er hvite overdeler med svarte shortser. På grunn av de hvite overdelene har de fått kallenavnet The Lilywhites. Dundalk FC spiller sine hjemmekamper på Oriel Park (med en kapasitet på 6000) og har lokalt rivaleri med Drogheda United. Manager er John Gill. Klubber som Liverpool, Celtic, Rangers FC, FC Porto, Tottenham Hotspur, PSV Eindhoven, AFC Ajax Og Rosenborg BK har spilt mot Dundalk på Oriel Park.
| Dundalk Football Club (irsk: Cumann Peile Dún Dealgan) er en irsk fotballklubb fra Dundalk i grevskapet Louth. De spiller for øyeblikket på det øverste nivået i det irske ligasystemet.
De tradisjonelle fargene er hvite overdeler med svarte shortser. På grunn av de hvite overdelene har de fått kallenavnet The Lilywhites. Dundalk FC spiller sine hjemmekamper på Oriel Park (med en kapasitet på 6000) og har lokalt rivaleri med Drogheda United. Manager er John Gill. Klubber som Liverpool, Celtic, Rangers FC, FC Porto, Tottenham Hotspur, PSV Eindhoven, AFC Ajax Og Rosenborg BK har spilt mot Dundalk på Oriel Park.
== Eksterne lenker ==
Offisiell nettside for Dundalk FC (engelsk)
Dundalk FCs historie (engelsk)
Dundalk FC supporterforum (Engelsk)
«The Lilywhite» (engelsk)
«D-Shed Boys Fans Forum» (engelsk)
Dundalk FC Trust (engelsk)
Dundalk WFC (engelsk) | | status = By (town) | 9,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Bergared | 2023-02-04 | Peter Bergared | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. januar', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Solna kommun', 'Kategori:Svenske dramatikere', 'Kategori:Svenske dukkespillere', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Peter Bergared (født Michael-Peter Bergared 13. januar 1955 i Solna i Stockholms län) er en svensk skuespiller, dukkespiller og dramatiker.
| Peter Bergared (født Michael-Peter Bergared 13. januar 1955 i Solna i Stockholms län) er en svensk skuespiller, dukkespiller og dramatiker.
== Utdannelse ==
Bergared var elev ved Marionetteatern/Stockholms Stadsteater fra 1973 til 1975, og utdannet seg da både til skuespiller og dukkespiller. I perioden 1973-1977 gikk han også flere kurs i akrobatikk og mime ved Dramatiska Institutet. I 1984 var han elev av Ingemar Lindh ved Institutet för Scenkonst.
== Kunstnerisk virke ==
Han var med å danne den frie teatergruppen Jordcirkus i 1977, som han var medlem av frem til gruppen ble nedlagt i 1995. Han ble engasjert i 1989 ved Uppsala Stadsteater og har deretter vært engasjert ved Teater Västernorrland, Stockholms Stadsteater og Regionteatern Blekinge-Kronoberg. Han har også forfattet flere teaterstykker.
=== Filmografi ===
Bergared har medvirket i en rekke filmproduksjoner, blant annet:
=== Teater (utvalg) ===
==== Abraham/Ibrahim ====
I enmannsforestillingen Abraham/Ibrahim belyste Bergared likhetene mellom kristendom, jødedom og islam. Denne forestillingen hadde han skrevet manus til sammen med Juan Rodriguez, som også hadde regien. Inspirasjon til produksjonen fikk de etter å ha observert gjennom flere år hvordan Bibelen og Koranen ble misbrukt til å skape hat og konflikter både ute i den store verden, blant annet i forbindelse med terroraksjonene i USA 11. september 2001, og lokalt i svenske skolegårder der skolebarn brukte ord som "kristen", "jøde" og "muslim" som skjellsord uten å ha noen innsikt i hvor mange likhetspunkter som finnes i de tre bøkene og trosretningene.
==== Berättelsen om Perseus ====
I 2003 turnerte Bergared rundt i Sverige med enmannsforestillingen Berättelsen om Perseus.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Bergared på Internet Movie Database
(sv) Peter Bergared i Svensk Filmdatabas
Norske filmtitler hentet fra Filmdelta.se | Solna,Stockholms län | 9,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ascites | 2023-02-04 | Ascites | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sykdommer i fordøyelsessystemet'] | Ascites er en unormal væskeansamling i bukhulen. Dersom væsken har lavt proteininnhold er den ofte forårsaket av portal hypertensjon (høyt trykk i venene fra tarmene til leveren), skrumplever eller hjertesvikt (høyresidig). Om den har høyt proteininnhold skyldes den betennelse eller tumor. Portal hypertensjon, senket albuminproduksjon i leveren og sekundær aldosteronisme kan alle gi opphav til ascites.
Ultralyd av buken kan påvise og iblant også måle væske i buken. Ved undersøkelse av buken kan det påvises at luftfylt tarm flytter seg når pasienten legges på siden.
Spironolakton, et urindrivende middel, blir ofte gitt. Samtidig er det viktig å holde væskeinntaket nede, samt å redusere saltinntaket.
Ascites er fremfor alt en risikofaktor for peritonitt, bukhinnebetennelse, dvs. bakterietilvekst i bukhulen. | Ascites er en unormal væskeansamling i bukhulen. Dersom væsken har lavt proteininnhold er den ofte forårsaket av portal hypertensjon (høyt trykk i venene fra tarmene til leveren), skrumplever eller hjertesvikt (høyresidig). Om den har høyt proteininnhold skyldes den betennelse eller tumor. Portal hypertensjon, senket albuminproduksjon i leveren og sekundær aldosteronisme kan alle gi opphav til ascites.
Ultralyd av buken kan påvise og iblant også måle væske i buken. Ved undersøkelse av buken kan det påvises at luftfylt tarm flytter seg når pasienten legges på siden.
Spironolakton, et urindrivende middel, blir ofte gitt. Samtidig er det viktig å holde væskeinntaket nede, samt å redusere saltinntaket.
Ascites er fremfor alt en risikofaktor for peritonitt, bukhinnebetennelse, dvs. bakterietilvekst i bukhulen. | Ascites er en unormal væskeansamling i bukhulen. Dersom væsken har lavt proteininnhold er den ofte forårsaket av portal hypertensjon (høyt trykk i venene fra tarmene til leveren), skrumplever eller hjertesvikt (høyresidig). | 9,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lykkeland_(TV-serie_1983) | 2023-02-04 | Lykkeland (TV-serie 1983) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1980-årene', 'Kategori:Norske dramaserier', 'Kategori:Norske miniserier', 'Kategori:Svenske TV-serier fra 1980-årene', 'Kategori:Svenske dramaserier', 'Kategori:Svenske miniserier', 'Kategori:TV-produksjoner på SVT'] | Lykkeland er en svensk-norsk miniserie som gikk på NRK i 1983. Serien handlet om livet den svenske revyskuespilleren Ernst Rolf. Serien ble regissert av Christian Lund. Manuset ble skrevet av Kjell Sundstedt. Musikkarrangementene var ved Egil Monn-Iversen.
SVT sendte den 5.–7. januar 1984
| Lykkeland er en svensk-norsk miniserie som gikk på NRK i 1983. Serien handlet om livet den svenske revyskuespilleren Ernst Rolf. Serien ble regissert av Christian Lund. Manuset ble skrevet av Kjell Sundstedt. Musikkarrangementene var ved Egil Monn-Iversen.
SVT sendte den 5.–7. januar 1984
== Rolleliste ==
Hans Josefsson – Ernst Ragnar Johansson, kalt Ernst Rolf
Linn Stokke – Tutta Berntzen, senere Tutta Rolf
Gino Samil – Abram, Ernst Rolfs hjelpesmann og akkompagnatør
Gustav Kling – Albert Ranft
Björn Granath – Ture Nerman
Kjersti Døvigen – Katie Rolfsen
Tomas Laustiola – Ivar Kreuger
Herman Howell – Floyd Du Pont, ballettmester
Olof Buckard – Karl Gerhard
Ellen Horn – Margit Strugstad, Ernst Rolfs første kone
Leif Jacobsen – August Schønemann, norsk revyartist
Suzanne Reuter – Vera Andersson, kvinne som anklager Ernst Rolf for voldtekt
Marvin Yxner – Nils Åkervall, Ernst Rolfs sekretær
Anders Nyström – Scenearbeider
Carl-Olof Alm – Norrgårds-Petter, Ernst Rolfs tidligere partner
Li Brådhe – Sekretær som blir forført
Raymond Nederström – Einar Fagstad, trekkspiller
Sverre Hansen – General Strugstad, Margits far
Nøste Schwab – Margits mor
== Eksterne lenker ==
(no) Lykkeland på NRK TV
(sv) Lykkeland i Svensk Filmdatabas | Lykkeland er en svensk-norsk miniserie som gikk på NRK i 1983. Serien handlet om livet den svenske revyskuespilleren Ernst Rolf. | 9,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TVXQ | 2023-02-04 | TVXQ | ['Kategori:2003 i Sør-Korea', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2003', 'Kategori:Sørkoreanske guttegrupper'] | TVXQ er en sørkoreansk guttegruppe dannet av SM Entertainment i 2003. I Sør-Korea er bandet også kjent som Dong Bang Shin Ki (동방신기, 東方神起; DBSK). I 2005 debuterte gruppen også i Japan under navnet Tohoshinki. Etter debuten har TVXQ blitt en av de mest populære gruppene i Øst-Asia, med stor popularitet i land som Kina, Singapore, Malaysia, Thailand, Japan og ikke minst Sør-Korea.
I 2008, med utgivelsen av deres 16. japanske singel «Purple Line», ble TVXQ den femte ikke-japanske, asiatiske artisten og den første, mannlige, utenlandske gruppen til å ha en nummer 1-singel på listen. Med deres 23. singel, «Dōshite Kimi o Suki ni Natte Shimattandarō?», satte TVXQ en ny rekord ved å bli den første ikke-japanske, asiatiske artisten/gruppen som hadde tre singler på toppen av listen. I 2009, ved utgivelsen av deres 25. singel, «Bolero/Kiss the Baby Sky/Wasurenaide», slo de sin egen rekord og ble den første ikke-japanske, asiatiske artisten/gruppen til å ha fem nummer 1-singler.
| TVXQ er en sørkoreansk guttegruppe dannet av SM Entertainment i 2003. I Sør-Korea er bandet også kjent som Dong Bang Shin Ki (동방신기, 東方神起; DBSK). I 2005 debuterte gruppen også i Japan under navnet Tohoshinki. Etter debuten har TVXQ blitt en av de mest populære gruppene i Øst-Asia, med stor popularitet i land som Kina, Singapore, Malaysia, Thailand, Japan og ikke minst Sør-Korea.
I 2008, med utgivelsen av deres 16. japanske singel «Purple Line», ble TVXQ den femte ikke-japanske, asiatiske artisten og den første, mannlige, utenlandske gruppen til å ha en nummer 1-singel på listen. Med deres 23. singel, «Dōshite Kimi o Suki ni Natte Shimattandarō?», satte TVXQ en ny rekord ved å bli den første ikke-japanske, asiatiske artisten/gruppen som hadde tre singler på toppen av listen. I 2009, ved utgivelsen av deres 25. singel, «Bolero/Kiss the Baby Sky/Wasurenaide», slo de sin egen rekord og ble den første ikke-japanske, asiatiske artisten/gruppen til å ha fem nummer 1-singler.
== Diskografi ==
=== Koreanske album ===
Tri-Angle (2004)
Rising Sun (2005)
"O"-Jung.Ban.Hap. (2006)
Mirotic (2008)
Keep Your Head Down (2011)
Catch Me (2012)
Tense (2014)
=== Japanske album ===
Heart, Mind and Soul (2006)
Five in the Black (2007)
T (2008)
The Secret Code (2009)
Tone (2011)
Time (2013)
Tree (2014)
== Eksterne lenker ==
(en) TVXQ – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) TVXQ på Internet Movie Database
(en) TVXQ på Apple Music
(en) TVXQ på Discogs
(en) TVXQ på Discogs
(en) TVXQ på Discogs
(en) TVXQ på MusicBrainz
(en) TVXQ på SoundCloud
(en) TVXQ på Spotify
(en) TVXQ på Last.fm
(en) TVXQ på Last.fm
(en) TVXQ på Last.fm
(en) TVXQ på Last.fm | TVXQ er en sørkoreansk guttegruppe dannet av SM Entertainment i 2003. I Sør-Korea er bandet også kjent som Dong Bang Shin Ki (동방신기, 東方神起; DBSK). | 9,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/McMinnville | 2023-02-04 | McMinnville | ['Kategori:123°V', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Oregon', 'Kategori:Byer i Yamhill County', 'Kategori:Sider med kart'] | McMinnville er fylkeshovedstaden og den største byen i Yamhill County i Oregon i USA. Byen ble grunnlagt av William T. Newby, og ble oppkalt etter hans hjemby McMinnville i Tennessee. Ved folketellingen i 2010 hadde byen 32 187 innbyggere. McMinnville er kjent for sine mange vingårder og sin årlige UFO-festival.McMinnville ligger på nord- og sørsiden av Yamhill River i Yamhill Valley. McMinnville er en del av Portlands storbyområde. McMinnville ligger 56 kilometer sørvest for Portland. Byen huser både Linfield College og Evergreen Aviation Museum.
| McMinnville er fylkeshovedstaden og den største byen i Yamhill County i Oregon i USA. Byen ble grunnlagt av William T. Newby, og ble oppkalt etter hans hjemby McMinnville i Tennessee. Ved folketellingen i 2010 hadde byen 32 187 innbyggere. McMinnville er kjent for sine mange vingårder og sin årlige UFO-festival.McMinnville ligger på nord- og sørsiden av Yamhill River i Yamhill Valley. McMinnville er en del av Portlands storbyområde. McMinnville ligger 56 kilometer sørvest for Portland. Byen huser både Linfield College og Evergreen Aviation Museum.
== Historie ==
McMinnville ble grunnlagt i 1876 og fikk bystatus i 1882. I 1886 stemte innbyggere i fylket for å flytte fylkessetet i Yamhill County fra Lafayette til McMinnville.
== Vin ==
McMinnville huser omtrent 200 vingårder og har siden 1990 hatt majoriteten av totalt antall vinbønder rundt byen. McMinnville kalles vinindustriens hovedstad i Oregon.
== McMinnville Municipal Airport ==
McMinnville Municipal Airport er en offentlig flyplass 4.8 km sørøst for sentrum av McMinnville. Flyplassen har to asfaltrullebaner på ca. 1500m hver.
== McMinnville UFO ==
McMinnville er godt kjent for noen fotografier en lokal bonde tok som ble publisert på forsiden av 9. juni 1950 utgaven av den lokale avisen «The News Register»". Bildene var av en UFO sett nesten en måned tidligere. 11. mai samme år ble bildene publisert i riksavisen "The Oregonian" og en måned senere var de på trykk i "LIFE" magazine. Bildene ble tatt av et McMinnville par, Mr. og Mrs. Paul Trent. Mrs. Trent var den første til å se objektet og kjente umiddelbart igjen den klassiske "flyvende tallerkenen" hun hentet umiddelbart sin mann som dro og hentet kamera og de tok flere bilder før den "flyvende tallerkenen" fløy av sted. En diskusjon har for en stund pågått i mellom UFO etterforskere, som mener fotografiene er unike og de beste som noen gang er tatt av en UFO, og UFO skeptikere som på sin side mener fotografiene er falske. Begge sider har hyret fotoeksperter flere ganger for å gjøre en profesjonell analyse av fotografiene, men så langt har ingen av partene fått noen bevis. Trent parets bakgrunn ble også grundig sjekket, og til dags dato er det intet som tyder på at de skulle stått bak noen forfalskning. Alt dette har nå blitt til en årlig "UFO Festival" som holdes i McMinnville hvert år, og er det største lignende arrangementet i hele den Pacific Northwest, og den nummer to største i landet etter Roswell i New Mexico.
== Turkey Rama ==
Turkey Rama er en tredagers festival som holdes downtown McMinnville årlig. Den feirer den lange tradisjonen for å grille kalkun. Grillingen ble startet i 1938 av kalkunbønder i Yamhill County.
== Personer fra McMinnville ==
Scott Brosius – Vinner av World Series MVP Award i baseball
Jim Bunn – Oregon politiker
Beverly Cleary – Barnebokforfatter
Verne Duncan – Oregon og Idaho politiker
Matthew Haughey – Anerkjent blogger
Charlie Sitton – Profesjonell basketballspiller
Will Vinton – Oscar vinner og animasjonsfilm direktør
== Referanser == | | fylke = Yamhill County | 9,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABOmbofjord%C2%BB_(1883) | 2023-02-04 | MS «Ombofjord» (1883) | ['Kategori:1883 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hjemmeflåten', 'Kategori:Indre Nordhordlands Dampbaatlag-skip', 'Kategori:Motorskip', 'Kategori:Sjøfart i Ryfylke', 'Kategori:Skip bygget i Sverige', 'Kategori:Skip fra 1883', 'Kategori:Skip sluttseilt 1953', 'Kategori:Stavanger havn'] | MS «Ombofjord», opprinnelig et dampskip, var i perioden 1924-1951 en lokalrutebåt tilhørende AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger som ble benyttet i dette selskapets lokalruter i Ryfylke. Men før dette hadde den lang fartstid som DS «Ole Bull» i lokalrutefart mellom Bergen og Osterfjorden.
| MS «Ombofjord», opprinnelig et dampskip, var i perioden 1924-1951 en lokalrutebåt tilhørende AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger som ble benyttet i dette selskapets lokalruter i Ryfylke. Men før dette hadde den lang fartstid som DS «Ole Bull» i lokalrutefart mellom Bergen og Osterfjorden.
== DS «Ole Bull» ==
1883: Levert fra Eriksbergs Mek. Verkstads AB, Göteborg i Sverige som lokalrutebåt «Ole Bull» til Ole Bulls Dampskibsselskab / v. Elling Larsen Solberg, Bergen. Benyttet i lokalrutefart Bergen-Lonevåg-Ostereidet-Sørfjorden-Vaksdal-Stamneshella-Bolstadøyri-Stanghelle. Selskapets aksjonærer var stort sett alle fra ruteområdet langs Sørfjorden. I 1884 fulgte kong Oscar II båten fra Bergen til Bolstadøyri på sin vei til Voss.
Mai 1891: Eierselskapet fusjonerte inn i Indre Nordhordlands Dampskibsselskab, Bergen, men «Ole Bull» fortsatte i samme fart.
189x: Ombygd og forlenget. Båten ble nå registrert for 183 passasjerer: 96,2’ x 15,5’ x 6,9’ brt:94
19. januar 1918: Solgt til Peder O. Husebø, Hundvåg i Stavanger på vegne av Ingolf & Bertholdius Romsøe, Stavanger for kr.40.000. «Ole Bull» ble nå benyttet i fraktfart med hermetikkprodukter, trolig uten særlig ombygning. Når den ikke var i bruk lå den oppankret på Galeivågen på Hundvåg.
== DS «Ombofjord» ==
23. januar 1924: Solgt til AS Jøsenfjord / v. Magnus Kalheim, Stavanger. Satt inn i selskapets lokalruter mellom Stavanger-Ryfylke.
Mai 1924: Omdøpt «Ombofjord». Den første tiden gikk den mye Stavanger-Jelsa-Vatlandsvåg, der det typisk var mye tønner og brødkasser som skulle til Stavanger. Etterhvert kom den til å gå nokså fast i ruten Stavanger-Skartveit-Eidssund-Nord-Hidle-Aubøsund-Nesheim-Jørstadvåg-Foreneset-Erfjord.
1932: Eierselskapet endret navn til AS Jøsenfjord Ruteselskap, Stavanger.
== MS «Ombofjord» ==
1938: ombygd til motorskip. Motor: 4cyl 2tev Union rm 244bhk (1938)
1. november 1943: Rekvirert av tyske myndigheter. Angivelig benyttet som flytende tannlegeklinikk i Nord-Norge.
1944: Noe ombygget. brt:143
10. juni 1945: Gjenfunnet i Tromsø i dårlig forfatning med motoren i ustand.
1946: Reparert og ombygget. brt:125. Satt inn i lokalrutefart i igjen.
1947: Eierselskapet endret navn til AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger.
== Forliset ==
10. desember 1951: «Ombofjord» var på vei mot Stavanger i ruten om morgenen i snøtykke og dårlig sikt og var på vei fra Foreneset til Jørstadvåg da den grunnstøtte ved Låva (mellom Bandaberg og Jørstadvåg) på nordsiden av Ombo ca. kl. 06.30. Båten kjørte baugen høyt opp på land, slik at akterskipet ble fylt med vann. De fire passasjerene og besetningen kunne gå tørrskodd i land, før båten en times tid senere gled av og sank på grunt vann. «Ombofjord» hadde lite eller ingen last ombord. Vraket ble kondemnert på stedet og overtatt av assurandør, men ble liggende.
1952: Vraket solgt til Lars Folkedal, Kopervik på Karmøy som hevet det med tanke på ombygning til fraktefartøy. Etter at «Ombofjord» var slept hjem til Kopervik, viste den seg likevel å ha for store skader og planen ble oppgitt. Motoren demontert og solgt. Den ble senere montert i fraktefartøy/snurper «Sølvøy».
9. september 1953: Solgt til Br. Anda, Hundvåg i Stavanger for opphugging. Slept til Hundvåg.
November 1953: Opphugget.
23. januar 1959: Endelig slettet fra norsk register som opphugget.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Artikkel om AS Jøsenfjord Rutelag i bladet «Skipet» 2.1991 av Alf Johan Kristansen og Per Alsaker.
«Fjordabådane», Magnus Torgersen 1981
Bakka, Dag jr. (1994). Fjordabåten : sjøveiene i Hordaland og Sogn og Fjordane (norsk). Bergen: Seagull. ISBN 9788291258034.
«Bergenske Fjordabåter» Dag Bakka jr. for Bergens Tidende 1974
Trygve Eriksen jr.'s arkiv | Bergen Stavanger | 9,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glen_Benton | 2023-02-04 | Glen Benton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bassister fra USA', 'Kategori:Black metal-musikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Tampa', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Glen Benton (født 21. september 1967) er en amerikansk death metal-musiker. Han er kjent som vokalist og bassist for death metal-bandet Deicide.
| Glen Benton (født 21. september 1967) er en amerikansk death metal-musiker. Han er kjent som vokalist og bassist for death metal-bandet Deicide.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Glen Benton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Glen Benton på Internet Movie Database
(en) Glen Benton på Discogs
(en) Glen Benton på MusicBrainz
(en) Glen Benton på Encyclopaedia Metallum
(en) Glen Benton på AllMusic | Glen Benton (født 21. september 1967) er en amerikansk death metal-musiker. | 9,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Menved | 2023-02-04 | Erik Menved | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1319', 'Kategori:Fødsler i 1274', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra middelalderen'] | Erik Menved (født 1274, død 13. november 1319) var konge av Danmark 1286–1319. Som sønn av Erik Klipping ble Erik Menved konge bare tolv år gammel da hans far ble myrdet i Finderup i 1286.
Etter at Erik Klipping ble myrdet, ble det innsatt en formynderregjering for den unge kongesønnen, deriblant hans mor Agnes av Brandenburg. Juledagen 1287 ble Erik Menved kronet til konge. De stormennene som var dømt for mordet på Erik Klipping i en summarisk rettssak, hadde vendt tilbake og herjet de danske kystene fra sin base i Norge. Flere stormenn og geistlige hadde sluttet seg til de fredløse, blant annet Erik Klippings bror, hertug Kristoffer som i 1315 gikk i landflyktighet.
| Erik Menved (født 1274, død 13. november 1319) var konge av Danmark 1286–1319. Som sønn av Erik Klipping ble Erik Menved konge bare tolv år gammel da hans far ble myrdet i Finderup i 1286.
Etter at Erik Klipping ble myrdet, ble det innsatt en formynderregjering for den unge kongesønnen, deriblant hans mor Agnes av Brandenburg. Juledagen 1287 ble Erik Menved kronet til konge. De stormennene som var dømt for mordet på Erik Klipping i en summarisk rettssak, hadde vendt tilbake og herjet de danske kystene fra sin base i Norge. Flere stormenn og geistlige hadde sluttet seg til de fredløse, blant annet Erik Klippings bror, hertug Kristoffer som i 1315 gikk i landflyktighet.
== Nedgangstid ==
=== Kampen mot fredløse ===
Erik Menveds kongedømme var en sentral periode i nedgangstiden for Danmark i årene 1241–1340. Hans tidligste år, da han ble ledet av sin mor og hennes tyske slektninger, var påvirket av den uro og strid som fulgte etter drapet på hans far.
Den nye regjeringens første handling var å avgjøre saken mot den forrige kongens mordere i en rettssak i Nyborg i pinsen 1287. Det ble utpekt 27 rettskafne menn som skulle dømme i saken. De fremste av de anklagede var Stig Andersen Hvide og Jacob Nielsen, grev av Halland og syv andre. Etter bare en dags rettssak fant juryen samtlige skyldige. De dømtes eiendom og inntekter ble inndratt, og de ble forvist fra Danmark under trussel om dødsstraff. Selv paven engasjerte seg, idet han bannlyste de skyldige.
Alle de som ble funnet skyldige, hadde tilhørt den forrige kongens indre kretser. Danske historikere, blant andre Erik Arup og Hugo Yrwing, har beskrevet rettssaken som et justismord, og betraktet mordet og dommen som en maktkamp mellom fraksjoner innen den danske adelen, den ene ledet av marsk Stig Andersen Hvide, og den andre av hertug Valdemar av Slesvig. Sistnevnte hadde mistet innflytelse i 1283, men kom raskt til makt igjen etter 1288. Historikerne har antydet at Valdemar og hans allierte konspirerte for å drepe kongen, og at de deretter fikk lagt skylden på sine motstandere.
=== Norske interesser ===
De forviste fant derimot asyl og forståelse i Norge. En grunn var at man på norsk side mente de hadde krav på den danske tronen. Etter dommen tok kong Eirik Magnusson og hans bror hertug Håkon Magnusson de drapsdømte danske stormennene under sin beskyttelse, og det gjorde de, ifølge egne utsagn, ikke bare som norsk konge og hertug, men også som arvinger til den danske tronen. Slektsforholdet besto i at Eirik og Håkon Magnussons mor, Ingeborg Eriksdatter, var datter av Erik Plogpenning. Magnus Lagabøtes enkedronning hadde som dansk kongsdatter eiendomsrett til store jordegods spredt i det danske riket. Mordet på Erik Klipping i Finderup var den utløsende faktoren i en kraftig opptrapping av de nordiske konfliktene.
=== Krig og herjinger ===
Stig Andersen Hvide og andre flyktet til Norge, der de ble ønsket velkommen ved det norske hoffet. Der var det allerede svenske opprørere mot det svenske kongedømmet. Kong Eirik Magnusson støttet villig fiender av den danske kongen og ga Stig Andersen Hvide festningen ved Konghelle i det norske området Båhuslen. Festningen lå strategisk til ved den svenske og danske grensen. Herfra drev han i årevis som pirat og herjet de danske kystene med norskekongens velsignelse.
De landflyktige greide også å bygge festninger i Danmark, på Samsø, Hjelm, Sprogø og Helgenæs. Ingen danske skip og ingen dansk kystby var trygge for Stig Andersen Hvide. Høydepunktet i hans plyndringer var da han i 1289 gjorde strandhugg med en liten norsk hær ved Stubbekøbing på øya Falster. Wizlau II av Rügen, Danmarks fungerende regent, benyttet sin vendiske flåte til å drive Stig Andersen Hvide tilbake til Norge. Hans aktiviteter førte til fire tiår med konflikter og krig mellom de nordiske kongedømmene.
== Myndighetstid ==
=== Kampen mot Jens Grand ===
På samme tid oppsto det en kirkestrid, siden den nye erkebiskopen av Lund, Jens Grand, nevø av erkebiskop Jens Erlandsen, tross sin ed til kongen støttet de fredløse, hans slektninger. Straks hans utnevnelse var bekreftet av paven, trakk han eden tilbake. «Det bryr ikke meg om hertug Valdemar, en jøde, en tyrker, en hedning, eller djevelen selv er konge av Danmark, så lenge det er hverken Erik eller hans bror Krisoffer», skal han ha sagt. Jens Grand skaffet de fredløse land på Hundehals og satt ved deres bord. Kongen ga ordre om å arrestere biskopen i 1294. Jens Grand ble sendt til hertug Kristoffer i lenker for å bli plassert i Søborg slotts fangehull. Etter noen måneder under elendige forhold, sendte kongen bud til biskopen for å høre om han var villig til sverge troskap. Jens Grand nektet og han ble sittende der i to år til før han greide å flykte ved hjelp av en kjøkkentjener.Jens Grand søkte tilflukt på sin borg Hammershus på Bornholm. I 1297 dømte pave Bonifacius VIII Erik Menved til å gjeninnsette Jens Grand som erkebiskop av Lund og samtidig betale ham en erstatning på 49 000 mark sølv. Den danske kongen ble bannlyst og hele Danmark lagt under interdikt. Erik Menved ville ikke eller kunne ikke betale en slik sum, slik at landet led under interdiktet i fire år. I 1300 kom Jens Grand selv til Roma for å føre sin sak, men paven var nå villig til å inngå et kompromiss. I 1302 skrev kong Erik til paven hvor han ba om nåde for seg selv og kongedømmet som hadde vært foruten sakramentet i årevis. For å love å gjøre hva paven enn måtte si, ydmyket Erik Menved seg offentlig. I 1302 avgjorde paven at Jens Grand skulle forflyttes til Riga og kongens bot ble redusert til 10 000 mark sølv. Jens Grand fikk siden ingen innflytelse i Danmark. I 1293 hadde de fredløses leder Stig Andersen Hvide dødd, og da avtok også angrepene og herjingene i Danmark.
=== Kriger i Tyskland ===
Erik Menved likte turneringer og øste ut penger på underholdning, og han lånte penger over evne hos den tyske adelen, og pantsatte deler av Danmark når skattene ikke dekket hans overstadige utgifter.
Hans ambisjon var å gjenoppta Valdemar Seiers erobringspolitikk i det nordlige Tyskland. I 1302 ble han hyllet som lensherre over fyrstedømmet Rostock. I 1304 stadfestet den tyske kong Albrecht I av Tyskland en avståelse av landene nord for elvene Elben og Elde. Gjennom allianser med tyske fyrster, blant dem hertugen av Mecklenburg, greide han å bli formell herre over flere hansabyer.
I 1312 ble Danmark rammet av hungersnød, og da kongen krevde de samme skatter som før, gjorde bøndene på Sjælland opprør. Med harde midler fikk Erik slått ned opprøret, og han lot hundrevis av bønder henge utenfor København. På det neste landstinget i Viborg erklærte både bønder og adelen åpent opprør mot ham. Igjen gikk Erik hardhendt fram, og med tyske leiesoldater herjet han eget land så langt nord som til Randers.
Han blandet seg også inn i Sverige for å støtte sin svoger, den svenske kongen, mot opposisjonen i 1305 og på nytt i 1307–1309 samtidig som han drev krig i Tyskland. Han gikk løs på Wismar og Rostock, men motstanden var hardere enn forventet, og først etter seks måneder overga de to byene seg. I 1316 tapte Erik slaget ved Stralsund. Året etter ble det sluttet fred.
Krigen var kostbar, og regjeringen måtte utskrive nye skatter. I 1316 ble mynttilvirkingen stengt og de myntene som var i omløp ble verdiløse. I 1317 ble Fyn pantsatt i tre år til de holsteinske grevene Johan av Kiel og Gerhard av Rendsburg for 200 riddere. Både på Sjælland og i Jylland oppsto det nye opprør fra misfornøyde bønder, og for å holde befolkningen i sjakk ble det reist flere fengselsborger, «tvangsborge», eksempelvis Kalø slott nord om Århus, Borgvold i Viborg, Bygholm ved Horsens og Ulstrup øst for Struer.
== Ettermæle ==
Før kong Erik døde, hadde han også pantsatt Skåne til tyske adelsmenn for å dekke sine utgifter. Det siste slaget mot dansk stolthet kom da hertug Henrik av Mecklenburg erobret den danske festningen ved Rostock. Da Erik døde i 1319, etter å ha overlevd alle sine 14 barn, var Danmark konkurs.
Tradisjonelt er Erik Menveds kongedømme blitt betraktet som et av de få lyspunkter i perioden, fordi han forsøkte å gjenopprette Danmarks utstrakte rike. Han er blitt hyllet i dansk romantisk litteratur, men dagens historikere ser hans politikk som begynnelsen på den oppløsningen av det danske riket i Østersjøen og i det nordlige Tyskland som fulgte i den neste generasjonen.
Hans tilnavn «Menved» er blitt mye diskutert. En populær forklaring er at det er en forkortelse av hans favoritted, «ved alle hellige mænd», men en annen forklaring og antagelig mer sannsynlig er at det har sin opprinnelse i det eldre danske ordet «menvett», av dårlig varsel.
Kong Erik var gift med Ingeborg, datter av den svenske kong Magnus Ladelås. De fikk 14 barn, som alle var enten dødfødte eller døde som spedbarn. Erik Menved døde den 13. november 1319 og ble gravlagt i St. Bendts kirke i Ringsted. Hans bror Kristoffer II overtok tronen til et land som var politisk og økonomisk fallitt.
== Referanser == | Erik Menved (født 1274, død 13. november 1319Gravsted. | 9,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dr%C3%B8mmen_om_Rita | 2023-02-04 | Drømmen om Rita | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1993', 'Kategori:Finske filmkomedier', 'Kategori:Svenske filmkomedier', 'Kategori:Svenskspråklige filmer'] | Drømmen om Rita er en svensk-finsk filmkomedie fra 1993.
| Drømmen om Rita er en svensk-finsk filmkomedie fra 1993.
== Handling ==
Den pensjonerte filmfotografen Bob som har oppkalt datteren etter Rita Hayworth blir enkemann, og rømmer for å lete etter en gammel flamme. Datteren reiser etter og finner ham og de fortsetter letingen i Danmark. Turen blir for dem en oppdagelsesreise på flere plan.
== Rolleliste ==
== Musikk i filmen ==
== Eksterne lenker ==
(en) Drømmen om Rita på Internet Movie Database
(sv) Drømmen om Rita i Svensk Filmdatabas
(en) Drømmen om Rita på AllMovie
(en) Drømmen om Rita på Rotten Tomatoes | Drømmen om Rita er en svensk-finsk filmkomedie fra 1993. | 9,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Confederation_Bridge | 2023-02-04 | Confederation Bridge | ['Kategori:1997 i Canada', 'Kategori:46°N', 'Kategori:63°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer i Canada', 'Kategori:Broer åpnet i 1997', 'Kategori:Sider med kart'] | Confederation Bridge (fransk: Pont de la Confédération) er en bro over Northumberlandstredet, som forbinder Prince Edward Island med fastlandet i New Brunswick i Canada. Innbyggerne kaller broen "the Fixed Link". Den 12,9 km lange kassebroen i betong kostet 1,3 milliarder canadiske dollar, og den åpnet i 1997 etter tre og et halvt år med byggearbeider.
| Confederation Bridge (fransk: Pont de la Confédération) er en bro over Northumberlandstredet, som forbinder Prince Edward Island med fastlandet i New Brunswick i Canada. Innbyggerne kaller broen "the Fixed Link". Den 12,9 km lange kassebroen i betong kostet 1,3 milliarder canadiske dollar, og den åpnet i 1997 etter tre og et halvt år med byggearbeider.
== Eksterne lenker ==
Confederation Bridge
Confederationbridge.ca
Bilder Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
SC Infrastructure
Information Radio Bridge | Confederation Bridge (fransk: Pont de la Confédération) er en bro over Northumberlandstredet, som forbinder Prince Edward Island med fastlandet i New Brunswick i Canada. Innbyggerne kaller broen "the Fixed Link". | 9,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jubilee_Parkway | 2023-02-04 | Jubilee Parkway | ['Kategori:1978 i USA', 'Kategori:30°N', 'Kategori:87°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Broer åpnet i 1978', 'Kategori:Byggverk i Alabama', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i Alabama', 'Kategori:Veibroer i USA'] | Jubilee Parkway er to 12,1 km lange parallelle broer og viadukter i betong som fører motorveien Interstate 10 over Mobilebukten i Alabama, USA. Veien åpnet i 1978. Lokalt kalles broen ofte the Bayway. Hver av broene har to kjørefelter, men det er foreslått å utvide til totalt åtte kjørefelter. | Jubilee Parkway er to 12,1 km lange parallelle broer og viadukter i betong som fører motorveien Interstate 10 over Mobilebukten i Alabama, USA. Veien åpnet i 1978. Lokalt kalles broen ofte the Bayway. Hver av broene har to kjørefelter, men det er foreslått å utvide til totalt åtte kjørefelter. | Jubilee Parkway er to 12,1 km lange parallelle broer og viadukter i betong som fører motorveien Interstate 10 over Mobilebukten i Alabama, USA. Veien åpnet i 1978. | 9,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seven_Mile_Bridge | 2023-02-04 | Seven Mile Bridge | ['Kategori:1982 i USA', 'Kategori:24°N', 'Kategori:81°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 1982', 'Kategori:Florida Keys', 'Kategori:Kassebroer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veibroer i USA'] | Seven Mile Bridge er en 10,9 km (nesten 7 miles) lang veibro i Florida, USA. Den går over en kanal mellom Mexicogolfen og Floridastredet, og forbinder to av øyene i Florida Keys.
Broen åpnet i 1982 og tilhører hovedveien U.S. Route 1 som er kjent som Overseas Highway. Den er 11,58 m bred og har to kjørefelter. Det største spennet er 41,15 m langt og seilingshøyden er 19,81 m.
| Seven Mile Bridge er en 10,9 km (nesten 7 miles) lang veibro i Florida, USA. Den går over en kanal mellom Mexicogolfen og Floridastredet, og forbinder to av øyene i Florida Keys.
Broen åpnet i 1982 og tilhører hovedveien U.S. Route 1 som er kjent som Overseas Highway. Den er 11,58 m bred og har to kjørefelter. Det største spennet er 41,15 m langt og seilingshøyden er 19,81 m.
== Eksterne lenker ==
Seven Mile Bridge i Structurae. | Seven Mile Bridge er en 10,9 km (nesten 7 miles) lang veibro i Florida, USA. Den går over en kanal mellom Mexicogolfen og Floridastredet, og forbinder to av øyene i Florida Keys. | 9,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ligning_(kjemi) | 2023-02-04 | Ligning (kjemi) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemi'] | En kjemisk ligning eller reaksjonsligning er en skriftlig beskrivelse av en kjemisk reaksjon. Kjemiske symboler brukes for å angi hvilke stoffer som inngår i reaksjonen, og støkiometriske koeffisienter foran symbolene angir forholdene mellom stoffene i reaksjonen.
| En kjemisk ligning eller reaksjonsligning er en skriftlig beskrivelse av en kjemisk reaksjon. Kjemiske symboler brukes for å angi hvilke stoffer som inngår i reaksjonen, og støkiometriske koeffisienter foran symbolene angir forholdene mellom stoffene i reaksjonen.
== Eksempler ==
Salpetersyre (HNO3), som brukes til å produsere kunstgjødsel, dannes i en kjemisk reaksjon mellom gassene ammoniakk (NH3) og oksygengass (O2). Ligningen for den kjemiske reaksjonen, skrives slik:
NH3 + O2 → HNO3 + H2OOfte angir man hvilken fase stoffene er i, og da skrives reaksjonen slik:
NH3(g) + O2(g) → HNO3(aq) + H2O(l)Når hydrogengass (H2) forbrenner i luft, reagerer den med oksygen (O2), og danner vann (H2O) i væskeform. Denne reaksjonen skrives slik:
2H2(g) + O2(g) → 2H2O(l)Det siste eksemplet har koeffisienter foran noen av formlene, og er balansert.
== Tolkning ==
Kjemiske ligninger viser formelen for de kjemiske stoffene som inngår i reaksjonen. Stoffene på venstre side av pilen (→) angir reaktantene, dette er stoffene som endres i reaksjonen.
På høyre side av pilen finner man produktene, dette er stoffene som dannes i reaksjonen. Om det er mer enn en reaktant eller ett produkt, skilles de med et plusstegn (+).
Aggregattilstanden til reaktanter og produkter kan vises i ligningen, innenfor parenteser rett etter det aktuelle stoffet. Symbolene for dette, er:
(g) – gassfase
(l) – væskefase
(s) – fast fase
(aq) – løst i vannDet relative antallet av partikler for hver av reaktantene og produktene, vises med et tall som er plassert rett foran formelen for de enkelte stoffene. Disse tallene kalles koeffisienter. Når alle koeffisientene i en ligning er korrekte, sier man at ligningen er balansert.
Pilen i ligningene (→) kan leses som "går til". Når det er piler i begge retninger, angir det at reaksjonen er enten reversibel (⇆) eller i kjemisk likevekt (⇌).
Dersom det må spesielle betingelser til for at reaksjonen skal skje, angis dette gjerne rett over pilen. Dette kan for eksempel være spesielle trykk eller temperaturer, tilførsel av varme eller andre ting.
== Balansering ==
I kjemiske reaksjoner blir det ikke dannet noen atomer, og ingen atomer forsvinner. Atomene bytter bare plass i de ulike molekylene som inngår i reaksjonen. Man kan derfor holde et regnskap over antall atomer i reaksjonen. Antall atomer av ett spesifikt grunnstoff må være det samme på begge sider av pilen i ligningen. Reaksjonen mellom hydrogengass og oksygengass til vann, kan for eksempel skrives slik:
H2 + O2 → H2OOm man teller antall atomer av hvert grunnstoff, ser man at det er to hydrogenatomer på hver side av ligningen. For oksygen er det annerledes, her er det to atomer på venstre side, men bare ett atom på høyre side. Man sier at ligningen er ubalansert. For å balansere ligningen, må man bruke støkiometriske koeffisienter. Den ferdig balanserte ligningen blir slik:
2H2 + O2 → 2H2ONå er det fire hydrogenatomer på venstre side, og fire på høyre side. For oksygen er det nå to atomer på venstre side, og to på høyre side. Ligningen er balansert.
== Se også ==
Kjemi
Kjemisk symbol
Kjemisk formel
Kjemiteknikk
== Eksterne lenker ==
Online program for balansering av ligninger
International Union of Pure and Applied Chemistry. "chemical reaction equation". Compendium of Chemical Terminology, internettversjon. | En kjemisk ligning eller reaksjonsligning er en skriftlig beskrivelse av en kjemisk reaksjon. Kjemiske symboler brukes for å angi hvilke stoffer som inngår i reaksjonen, og støkiometriske koeffisienter foran symbolene angir forholdene mellom stoffene i reaksjonen. | 9,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clausthal-Zellerfeld | 2023-02-04 | Clausthal-Zellerfeld | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:1924 i Tyskland', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Niedersachsen', 'Kategori:Kommuner etablert i 1924', 'Kategori:Kommuner i Niedersachsen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Clausthal-Zellerfeld er en by i Landkreis Goslar i den tyske delstaten Niedersachsen. Byen ligger i den sørvestlige delen av fjellområdet Harz, på mellom 530 og 600 meters høyde. Befolkningen er omtrent 15 000 og arealet av byen er 33,96 km².
Byen består egentlig av to byer, Clausthal og Zellerfeld, som ble slått sammen i 1924. Clausthal ble grunnlagt på 1500-tallet og er kjent for sine fantastiske bygninger, som for eksempel Oberharzer Bergwerksmuseum (øvre Harz' gruvedriftsmuseum) og Marktkirche (torgkirken), den største trekirken i Tyskland. I Clausthal-Zellerfeld finnes også det kjente universitetet Technische Universität Clausthal, som ble grunnlagt i 1763 for å utdanne gruvedriftsingeniører. Byen er faktisk den minste universitetsbyen i landet om man regner etter befolkning. Zellerfeld er derimot et typisk turiststed for friluftvandring og vintersport. Fra 1972 har byen også hatt et tredje distrikt, Buntenbock.
Det ble anlagt gruvedrift i byen allerede på 1500-tallet, men på 1930-tallet begynte gruvedriften å avta. Mineralforekomstene begynte å bli uttømt og virksomheten var ikke lenger lønnsom, mye på grunn av den store depresjonen. I dag er likevel mange gruver fortsatt intakt, og flere av disse er gjort om til museer.
| Clausthal-Zellerfeld er en by i Landkreis Goslar i den tyske delstaten Niedersachsen. Byen ligger i den sørvestlige delen av fjellområdet Harz, på mellom 530 og 600 meters høyde. Befolkningen er omtrent 15 000 og arealet av byen er 33,96 km².
Byen består egentlig av to byer, Clausthal og Zellerfeld, som ble slått sammen i 1924. Clausthal ble grunnlagt på 1500-tallet og er kjent for sine fantastiske bygninger, som for eksempel Oberharzer Bergwerksmuseum (øvre Harz' gruvedriftsmuseum) og Marktkirche (torgkirken), den største trekirken i Tyskland. I Clausthal-Zellerfeld finnes også det kjente universitetet Technische Universität Clausthal, som ble grunnlagt i 1763 for å utdanne gruvedriftsingeniører. Byen er faktisk den minste universitetsbyen i landet om man regner etter befolkning. Zellerfeld er derimot et typisk turiststed for friluftvandring og vintersport. Fra 1972 har byen også hatt et tredje distrikt, Buntenbock.
Det ble anlagt gruvedrift i byen allerede på 1500-tallet, men på 1930-tallet begynte gruvedriften å avta. Mineralforekomstene begynte å bli uttømt og virksomheten var ikke lenger lønnsom, mye på grunn av den store depresjonen. I dag er likevel mange gruver fortsatt intakt, og flere av disse er gjort om til museer.
== Kjente personer fra Clausthal-Zellerfeld ==
Georg Philipp Telemann (1681–1767), komponist.
Robert Koch (1843–1910), lege og bakteriolog.
Otto Erich Hartleben (1864–1905), poet og dramatiker.
Dietrich Grönemeyer (1952–), professor i medisin.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Clausthal-Zellerfeld – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Clausthal-Zellerfeld er en by i Landkreis Goslar i den tyske delstaten Niedersachsen. Byen ligger i den sørvestlige delen av fjellområdet Harz, på mellom 530 og 600 meters høyde. | 9,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannt%C3%A5rn | 2023-02-04 | Vanntårn | ['Kategori:Arkitektur', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbaneteknikk', 'Kategori:Vannforvaltning'] | Et vanntårn eller vasstårn er et tårnformet byggverk med vannbeholder, tilknyttet et vannverk. Vannet oppbevares på et tilstrekkelig høydenivå til å holde et jevnt trykk i et vannforsyningssystem.
Vanntårn er vanlige i flate landskap, mens lave høydebassenger, plassert på riktig sted, er tilstrekkelig for å oppnå det samme i kuperte landskap. I Norge er det derfor liten bruk av vanntårn. De som blir bygget i vår tid er øremerket til spesielle formål, som prosessindustri og til brannsikring av spesielle områder. Vanntårnet på Stura-anlegget i Øygarden er blitt et kjent landemerke i et ellers nokså lavt småkupert landskap.
Begrepet vanntårn brukes også om tekniske installasjoner på jernbanestasjoner som betjener damplokomotiver.
| Et vanntårn eller vasstårn er et tårnformet byggverk med vannbeholder, tilknyttet et vannverk. Vannet oppbevares på et tilstrekkelig høydenivå til å holde et jevnt trykk i et vannforsyningssystem.
Vanntårn er vanlige i flate landskap, mens lave høydebassenger, plassert på riktig sted, er tilstrekkelig for å oppnå det samme i kuperte landskap. I Norge er det derfor liten bruk av vanntårn. De som blir bygget i vår tid er øremerket til spesielle formål, som prosessindustri og til brannsikring av spesielle områder. Vanntårnet på Stura-anlegget i Øygarden er blitt et kjent landemerke i et ellers nokså lavt småkupert landskap.
Begrepet vanntårn brukes også om tekniske installasjoner på jernbanestasjoner som betjener damplokomotiver.
== Landemerker ==
Vanntårn er ofte iøynefallende byggverk som fungerer som landemerker i landskapet. Arkitektonisk er vanntårn utformet svært forskjellige, mange fra 1800-tallet likner fyrtårn, mens flere fra 1900-tallets siste halvdel likner store sopper, og det finnes eksempler på vanntårn skulpturert som fersken. Flere eldre vanntårn i Europa er i dag tatt i bruk til andre formål. Mange (danske) vanntårn er fredet.
== Fysikken bak vanntårn ==
Et vanntårn utnytter tyngdekraften til å lagre mekanisk potensiell energi til senere bruk. Et vannsystem basert på leveranser av vann fra vannkraner, er avhengig av at det er trykk i vannrørene. Trykket skal overføres flere kilometer fra vannverket og nå til de øverste etasjer i boligblokker. Trykket oppnås vanligvis med pumper. På slutten av 1800-tallet og i første halvdel af 1900-tallet, hvor mange eksisterende vanntårn er fra, pumpet man fra vannverk ut til vanntårn som hadde egne pumper, som fikk vannet opp i tårnets vannbeholder. (Se illustrasjon.) Når vannet blir pumpet opp i tårnet, blir den kinetiske energi omdannet til potensiell energi, og den potensielle energi koster lite å bevare, motsatt et pumpesystem som ikke utnytter vanntårnets høyde til å bevare trykket. Påfyll av vanntårn er bare nødvendig ved lav påfyllingsgrad – og en kan til en viss grad velge når dette best kan skje ut fra når strøm til pumpen er rimeligst.
== Vanntårn ved jernbane ==
Vanntårn har vært brukt i stor utstrekninger på dampdrevne jernbaner for å sikre rask påfylling av vann i lokomotivets vannbeholder som gjerne rommet flere tonn med vann. Under rutemessige stasjonsopphold kunne lokomotivet få nødvendig etterfylling med vann i løpet av få minutter. I områder med vann som var skadelig for dampkjelene, kunne vanntårn også brukes for å gi vannet tilsetningstoffer for å motvirke denne skadelige effekten.
Vanntårn ble normalt bygget som egne hus i to-tre etasjers høyde, med vanntanken øverst, og en ovn i første etasje for å sikre at vannet ikke frøs vinterstid. Mange av de første vanntårnene ble bygget av tre, og hadde da gjerne en kvadratisk grunnflate. Senere ble de oppført i tegl, gjerne pusset, og da både med kvadratisk grunnflate, men også med sirkulær grunnflate. Siden vanntårnet ofte var lett synlig fra publikumsdelen av stasjonen, ble det i en periode lagt vekt på den estetiske utformingen av vanntårene, Dette gjelder særlig tårn bygget i perioden 1890-1920.
De fleste vanntårnene ved norske jernbaner er i dag revet siden behovet for de falt bort med opphøret av dampdriften på slutten av 1960-tallet. Noen står igjen og noen av dem er også fredet. Av gjenstående vanntårn kan nevnes Austvoll, Stryken, Lillehammer, Bjorli, Marienborg, Katterat, Rombak (fredet), Røkland, Skotterud, Jømna, Bjørkelangen, Krøderen (fredet), Flikkeid (fredet), Sira (fredet), Røyknes (rekonstruert), Gaukås, Treungen, Fresti, Eidsfoss, Simonstad, Bøylestad, Rise (fredet), Flaten, Herefoss og Nelaug.
På mange stasjoner var det vannstendere i stedet eller i tillegg til vanntårnet, for å forsyne damplokene med vann. Disse fikk vann enten fra et vanntårn på stasjonen, fra eget basseng, eller fra kommunalt vannverk med tilstrekkelig kapasitet. Av gjenstående vannstendere kan nevnes Grovane (2), Herefoss, Ringebu (2) og Verma - sistnevnte står ved km 416,4 - ved sporet et stykke ovenfor stasjonen. På Urskog-Hølandsbanens stasjon i Sørumsand står en rekonstruert vannstender som tidligere stod på Sperillen st. Nok en vannstender er (per 2017) under rekonstruksjon ved Garnes stasjon på Gamle Vossebanen. Det står (per 2017) vannstendere ved lokomotivstallene på Ski og Hønefoss, men disse går en usikker fremtid i møte pga. store utbyggingsprosjekter ved jernbanen.
Langs Setesdalsbanen fantes ejektorer fastmontert langs sporet. Her ble damp fra lokomotivet ført frem til ejektoren gjennom en armert slange. Vannet ble sugd opp fra elv eller vann og inn i lokomotivets forrådsbeholder. Én operativ ejektor står i nordenden av Grovane stasjon.
== Vanntårn i Norge ==
Noen eksempler på vanntårn som landemerker i Norge:
Hisøy vanntårn på Hisøy i Arendal kommune.
Buøy vanntårn i Stavanger kommune.
Rygge vanntårn i Rygge kommune.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Water towers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Water tower – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Simonstad vanntårn i Åmli kommune. | Et vanntårn eller vasstårn er et tårnformet byggverk med vannbeholder, tilknyttet et vannverk. Vannet oppbevares på et tilstrekkelig høydenivå til å holde et jevnt trykk i et vannforsyningssystem. | 9,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjertnes_kino_og_kulturhus | 2023-02-04 | Hjertnes kino og kulturhus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Sandefjord', 'Kategori:Kultur i Sandefjord'] | Hjertnes kino og kulturhus, ofte bare kalt Hjertnes, er et kulturhus med kinosaler i Sandefjord i Vestfold. Kinodelen kalles Hjertnes Kinosenter. Hjertnes er et kulturbygg som ligger i Sandefjordveien ved Badeparken på Hjertnes like ovenfor «Hvalfangstmonumentet» og småbåthavna i byen. Bygget er reist i tilknytning til Sandefjord rådhus og Sandefjord bibliotek og har også forbindelse til Scandic Park Hotel Sandefjord rett ved. Park Hotel og Hvalfangstens Hus ble åpnet i 1959, mens rådhuset og kulturhuset ble innviet 21. juni 1975 av Anders Jahre som hadde gitt 40 millioner, drøye halve prisen, til bygget.
| Hjertnes kino og kulturhus, ofte bare kalt Hjertnes, er et kulturhus med kinosaler i Sandefjord i Vestfold. Kinodelen kalles Hjertnes Kinosenter. Hjertnes er et kulturbygg som ligger i Sandefjordveien ved Badeparken på Hjertnes like ovenfor «Hvalfangstmonumentet» og småbåthavna i byen. Bygget er reist i tilknytning til Sandefjord rådhus og Sandefjord bibliotek og har også forbindelse til Scandic Park Hotel Sandefjord rett ved. Park Hotel og Hvalfangstens Hus ble åpnet i 1959, mens rådhuset og kulturhuset ble innviet 21. juni 1975 av Anders Jahre som hadde gitt 40 millioner, drøye halve prisen, til bygget.
== Saler og aktiviteter ==
Hjertnes kino og kulturhus har tre kinosaler med tilsammen 852 plasser. Den største salen, Hjertnes, blir også brukt til kulturarrangementer. De to mindre salene, Parketten 1 og Parketten 2, leier kommunen av Park Hotell. Alle salene blir leid ut for blant annet kurs- og konferansevirksomhet til lokale og eksterne, kommersielle og ikkekommersielle aktører.
Hjertnes kino og kulturhus viser fra seks til tolv kinoforestillinger hver kveld samt nattkino hver fredag og lørdag. Onsdager kjøres formiddags- og babykino.
Fredag 2. september 2022, kunne Hjertnes kulturhus invitere til åpningen av en ny, fleksibel kulturarena. Den har en prislapp på rundt 70 millioner kroner og har plass til rundt 800 stående og i overkant av 350 sittende publikummere.
== Eksterne lenker ==
Kommunens presentasjon av Hjertnes kino og kulturhus
Kultur- og filmrogram for Hjertnes kino og kulturhus | Hjertnes kino og kulturhus, ofte bare kalt Hjertnes, er et kulturhus med kinosaler i Sandefjord i Vestfold. Kinodelen kalles Hjertnes Kinosenter. | 9,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Arkwright | 2023-02-04 | Richard Arkwright | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske oppfinnere', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 1792', 'Kategori:Fødsler 23. desember', 'Kategori:Fødsler i 1732', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Richard Arkwright (født i 1732, død i 1792) var britisk oppfinner. Han tok i 1769 patent på en maskin som gikk på vannkraft og derfor ble kalt Water Frame.
Han startet også flere fabrikker som produserte tekstiler, og var ledende innenfor tekstilproduksjon.
| Richard Arkwright (født i 1732, død i 1792) var britisk oppfinner. Han tok i 1769 patent på en maskin som gikk på vannkraft og derfor ble kalt Water Frame.
Han startet også flere fabrikker som produserte tekstiler, og var ledende innenfor tekstilproduksjon.
== Referanser == | Richard Arkwright (født i 1732, død i 1792) var britisk oppfinner. Han tok i 1769 patent på en maskin som gikk på vannkraft og derfor ble kalt Water Frame. | 9,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Armero | 2023-02-04 | Armero | ['Kategori:1890-årene i Colombia', 'Kategori:1895 i Sør-Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1895', 'Kategori:Byer i Colombia', 'Kategori:Kommuner i Colombia'] | Armero er en by i Colombia som ligger ca. 100 km fra hovedstaden Bogotá. Byen ble nesten helt ødelagt av aske og lava da vulkanen Nevado del Ruiz hadde et stort utbrudd 13. november 1985. Omtrent 21 000 av de 28 700 innbyggerne i byen døde i vulkanutbruddet. | Armero er en by i Colombia som ligger ca. 100 km fra hovedstaden Bogotá. Byen ble nesten helt ødelagt av aske og lava da vulkanen Nevado del Ruiz hadde et stort utbrudd 13. november 1985. Omtrent 21 000 av de 28 700 innbyggerne i byen døde i vulkanutbruddet. | Armero er en by i Colombia som ligger ca. 100 km fra hovedstaden Bogotá. | 9,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Jaakson | 2023-02-04 | Ernst Jaakson | ['Kategori:Ambassadører til USA', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. september', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Estiske ambassadører', 'Kategori:Estlands historie', 'Kategori:FN-ambassadører', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Riga', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ernst Rudolph Jaakson (født 11. august 1905 i Riga, død 4. september 1998 i New York) var en estisk diplomat. Han er kjent for å ha holdt Estlands generalkonsulat i New York i drift gjennom tiårene Estland var innlemmet i Sovjetunionen.
Jaakson begynte sine studier i Riga og ved Universitetet i Tartu. Han fortsatte senere sine studier i USA, der han i 1934 tok bachelorgraden i økonomi ved Columbia University. Allerede som tenåring ble Jaakson i 1919 ansatt ved Estlands ambassade i Riga, som vaske- og arkivhjelp.
Etter endt utdannelse og verneplikt gikk han inn i utenrikstjenesten. Fra 1929 til 1932 var Jaakson ved Estlands konsulat i San Francisco. I 1932 ble han stasjonert ved generalkonsulatet i New York. USA anerkjente ikke Sovjetunionens okkupasjon og innlemmelse av Estland og opprettholdt diplomatiske forbindelser med Estland, noe som innebar at generalkonsulatet i New York fortsatte sin drift og at personalet der opprettholdt sin diplomatiske status. Etter at andre ved generalkonsulatet hadde falt fra, ble Jaakson i 1965 generalkonsulatets leder. Dermed ble Jaakson også en symbolsk skikkelse for håpet om Estlands frihet og en representant for kontinuiteten i Estlands selvstendighet. Etter at Estland gjenvant sin selvstendighet i 1991 ble Jaakson utnevnt til Estlands ambassadør i USA og til landets permanente representant ved FN. Han fortsatte fra 1993 som generalkonsul i New York.
| Ernst Rudolph Jaakson (født 11. august 1905 i Riga, død 4. september 1998 i New York) var en estisk diplomat. Han er kjent for å ha holdt Estlands generalkonsulat i New York i drift gjennom tiårene Estland var innlemmet i Sovjetunionen.
Jaakson begynte sine studier i Riga og ved Universitetet i Tartu. Han fortsatte senere sine studier i USA, der han i 1934 tok bachelorgraden i økonomi ved Columbia University. Allerede som tenåring ble Jaakson i 1919 ansatt ved Estlands ambassade i Riga, som vaske- og arkivhjelp.
Etter endt utdannelse og verneplikt gikk han inn i utenrikstjenesten. Fra 1929 til 1932 var Jaakson ved Estlands konsulat i San Francisco. I 1932 ble han stasjonert ved generalkonsulatet i New York. USA anerkjente ikke Sovjetunionens okkupasjon og innlemmelse av Estland og opprettholdt diplomatiske forbindelser med Estland, noe som innebar at generalkonsulatet i New York fortsatte sin drift og at personalet der opprettholdt sin diplomatiske status. Etter at andre ved generalkonsulatet hadde falt fra, ble Jaakson i 1965 generalkonsulatets leder. Dermed ble Jaakson også en symbolsk skikkelse for håpet om Estlands frihet og en representant for kontinuiteten i Estlands selvstendighet. Etter at Estland gjenvant sin selvstendighet i 1991 ble Jaakson utnevnt til Estlands ambassadør i USA og til landets permanente representant ved FN. Han fortsatte fra 1993 som generalkonsul i New York.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
ERNST JAAKSON – Diplomat, Estlands utenriksdepartement.
Estonian Government-in-Exile:a controversial project of state continuation, Estonian School of Diplomacy.
Barbara Stewart: Ernst Rudolph Jaakson, 93, Estonian Diplomat-in-Exile, The New York Times, 25. september 1998
Paul Lewis: Washington Talk; 3 Missions With Nothing but a Cause Fight for Independence From Soviets, The New York Times, 6. juni 1989
Ernst Jaakson: Estonia Was Victim of Hitler and Stalin, The New York Times, 15. mai 1987 | Ernst Rudolph Jaakson (født 11. august 1905 i Riga, død 4. | 9,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnhem | 2023-02-04 | Arnhem | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Gelderland', 'Kategori:Byer ved Rhinen', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Kommuner i Gelderland', 'Kategori:Provinshovedsteder i Nederland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Arnhem (nedersaksisk: Ernem) er hovedstad i provinsen Gelderland. Arnhem ligger ved elven Nederrijn. Arnhem har 156 600 innbyggere (per 2017), og er dermed en av de 15 største byer i Nederland.
| Arnhem (nedersaksisk: Ernem) er hovedstad i provinsen Gelderland. Arnhem ligger ved elven Nederrijn. Arnhem har 156 600 innbyggere (per 2017), og er dermed en av de 15 største byer i Nederland.
== Historie ==
Byen fikk i 1233 bystatus av Otto II av Gelre, greve av Zutphen. Dokumentet finnes fortsatt og oppbevares i Duivelshuis ('djevelhuset') som nå er del av rådhuset.
Arnhem ble ikke bygget ved Rhinens bredder, men på jordene som lå høyere opp. Arnhem ble etablert der veien mellom Nijmegen og Utrecht/Zutphen delte seg. Syv bekker leverte vann til byen. Først når Rhinens løp ble endret av Arnhems innbyggere rundt 1500 havnet Arnhem ved elvens bredder. Byen vokste og hadde på 1400-tallet cirka 4 000 innbyggere; det ble bygget murer og tårn til forsvar for byen.
I 1850 var det 9 000 innbyggere i Arnhem. På 1800-tallet ble områdene rundt Arnhem og Nijmegen veldig populære blant det etablerte borgerskapet. De flyttet fra vesten til østen av landet, og kreerte av Arnhem en by med en utstråling av elite. Arnhem ble også kalt «Østens Hage» i denne perioden. Da veksten stagnerte noe, ble det anlagt parker for å trekke turister. Sammen med byen Apeldoorn har Arnhem fortsatt kallenavnet «Parkby».
Også etter krigen ble byen med mye flid bygget opp på nytt, og er nå et levende sentrum av aktiviteter. Byen utvides stadig; for øyeblikket bygges det en ny bydel, Schuytgraaf, med 6 500 boliger.
Arnhem har som siste by i Nederland et trolleybuss-system for offentlig transport.
== Den andre verdenskrig ==
Byen ble hardt skadet under andre verdenskrig. Slaget om Arnhem (september 1944) er historien om polske og britiske fallskjermsoldater som ble droppet bak de tyske linjene med den hensikt å erobre Rhinbroen uskadd. Herfra kommer uttrykket «en bro for langt». Den britiske oberstløytnanten John Frost klarte å erobre broen, men den britiske andre armeen lot vente på seg, og slaget om Arnhem var tapt. Tyskerne var redde for en gjentagelse, og den 24. september ble alle 95 000 innbyggere tvunget til å forlate byen. Da de etter krigen vendte tilbake, viste det seg at hele byen var ødelagt og plyndret. Mange bygninger i den gamle bykjernen, blant annet Eusebiuskirken, var lagt i grus.
Rhinbroen ble på 16. september 1978 omdøpt til John Frost-broen. Det finnes et minnesmerke fra slaget ved broen.
Slaget om Arnhem (og Operation Market Garden) er beskrevet i boken A Bridge Too Far (1974), skrevet av Cornelius Ryan. Boken ble i 1977 filmet med Richard Attenborough som regissør. Broscenene i filmen er dog ikke filmet ved Arnhem, men ved Deventer, som har samme type bro.
== Personligheter ==
Hendrik Antoon Lorentz, matematiker og fysiker, nobelprisvinner i fysikk 1902
== Severdigheter ==
Burgers Zoo, dyrepark og safari
Kulturhistorisk museum (Arnhem), friluftsmuseum (Schelmseweg 89)
Nederlands Watermuseum, vannmuseum (Zijpendaalseweg 26 – 28)
Museum voor Moderne Kunst Arnhem, Museum for moderne kunst (Utrechtseweg 87)
Eusebiuskerk (Kerkplein 1)
Park Sonsbeek (Sonsbeeksingel, Zijpendaalseweg)
Park en Kasteel (slott) Zijpendaal (Zijpendaalseweg)
39 Historiske kjellere fra 1400-1600-tallet (Rijnstraat)
Bronbeek (Velperweg 147)
Arnhems Oorlogsmuseum 40-45, Krigsmuseum (Kemperbergerweg 780)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(nl) Offisielt nettsted
(en) Arnhem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arnhem – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Mer enn 3500 bilder av Arnhem Arkivert 24. oktober 2020 hos Wayback Machine.
Søkeside arnhem.pagina.nl | | dato = 17.–26. | 9,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sergio_Busquets | 2023-02-04 | Sergio Busquets | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Europamestere i fotball', 'Kategori:Fotballspillere for FC Barcelona', 'Kategori:Fotballspillere for FC Barcelona B', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sabadell', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske fotballspillere', 'Kategori:Spillere i FIFA Confederations Cup 2013', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2012', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2016', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2021', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2010', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2014', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2018', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2022', 'Kategori:Verdensmestere i fotball', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn'] | Sergio Busquets Burgos (født 16. juli 1988) er en spansk fotballspiller som spiller for FC Barcelona.Han debuterte for førstelaget 13. september 2008, i hjemmekampen mot Racing Santander på Camp Nou. Busquets startet samtlige kamper for Barcelonas A-lag sesongen 2008–09.
Den 25. september 2010 scoret Busquets sitt første mål for Barcelona.
Den 27. mai 2016 skrev han under en ny kontrakt med Barcelona til 30. juni 2021. Kontrakten har en utkjøpsklausul på 200 millioner euro.
| Sergio Busquets Burgos (født 16. juli 1988) er en spansk fotballspiller som spiller for FC Barcelona.Han debuterte for førstelaget 13. september 2008, i hjemmekampen mot Racing Santander på Camp Nou. Busquets startet samtlige kamper for Barcelonas A-lag sesongen 2008–09.
Den 25. september 2010 scoret Busquets sitt første mål for Barcelona.
Den 27. mai 2016 skrev han under en ny kontrakt med Barcelona til 30. juni 2021. Kontrakten har en utkjøpsklausul på 200 millioner euro.
== Landslaget ==
Busquets ble tatt med i Spanias VM tropp til Sør-Afrika i 2010.
Han ble tatt ut i Spanias EM-tropp til EM i Frankrike 2016.Han ble tatt ut i Spanias tropp til VM i fotball 2018 i Russland.Han ble tatt ut i Spanias EM-tropp til EM i fotball 2021.Han ble tatt ut i Spanias tropp til VM i fotball 2022 i Qatar.
== Meritter ==
FC BarcelonaPrimera División (5): 2008/2009, 2009/2010, 2010/2011, 2012/2013, 2014/2015
Copa del Rey (3): 2008/2009, 2011/2012, 2014/2015
Supercopa de España (4): 2009, 2010, 2011, 2013
UEFA Champions League (3): 2008/2009, 2010/2011, 2014/2015
UEFA Super Cup (3): 2009, 2011, 2015
FIFA Club World Cup (3): 2009, 2011, 2015SpaniaVerdensmesterskapet i fotball (1): 2010
Europamesterskapet i fotball (1): 2012
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Sergio Busquets – Munzinger Sportsarchiv
(en) Sergio Busquets – FIFA
(en) Sergio Busquets – UEFA
(fr) Sergio Busquets – LÉquipe
(en) Sergio Busquets – Transfermarkt
(en) Sergio Busquets – national-football-teams.com
(en) Sergio Busquets – WorldFootball.net
(en) Sergio Busquets – Soccerbase.com
(en) Sergio Busquets – FootballDatabase.eu
(en) Sergio Busquets – Soccerway | | landslagkamper2 = 8| landslagmål2 = 0 | 9,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksander_Bachke | 2023-02-04 | Aleksander Bachke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Moss FK', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aleksander Bachke (født 3. februar 1991) er en norsk fotballspiller som spiller i angrep for Moss FK. Har landskamper for aldersbestemte lag G-15, G-16 og G-17. Hans far Carsten Bachke spilte i en årrekke for Moss FK, og ble også seriemester i 1987.
| Aleksander Bachke (født 3. februar 1991) er en norsk fotballspiller som spiller i angrep for Moss FK. Har landskamper for aldersbestemte lag G-15, G-16 og G-17. Hans far Carsten Bachke spilte i en årrekke for Moss FK, og ble også seriemester i 1987.
== Referanser == | Aleksander Bachke (født 3. februar 1991) er en norsk fotballspiller som spiller i angrep for Moss FK. | 9,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjelbreds_Rederi | 2023-02-04 | Skjelbreds Rederi | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske rederier', 'Kategori:Sjøfart i Agder'] | Skjelbreds Rederi AS var et rederi som hadde sin opprinnelse ved at Oluf Andreas Tollefsen Skjelbred som var styrmann av yrke, organiserte et partsrederi og kjøpte barken «Neutral» som han selv førte fra 1878.Skjelbred førte ytterligere tre skip han hadde parter i før han gikk i land i 1894. De øvrige seilskipene under Skjelbreds kommando var «Wergeland», «Truth» og «Elma». Han drev siden rederivirksomheten fra Kristiansand og hadde også eierinteresser i skipsverft.
Virksomhetens første dampskip var DS «Gloria» bygd i 1880 som ble kjøpt i 1891. Det første nybygget var skonnerten «Solstreif» på 273 brt som ble bygd ved Thorstensens Verft på Lund i daværende Oddernes kommune i 1895. Skjelbred hadde eierinteresser i verftet. Det første, nybygde dampskipet var DS «Eros» bygd ved verftet i Høllen hvor Skjelbred også var deleier. Skipet ble overlevert i oktober 1900. Skjelbred var den første skipsreder i Norge som installerte motor i et lasteskip. Ombyggingen gjaldt skonnerten «Arctic» og skjedde på 1890-tallet.
Virksomheten mistet hele sin tonnasje under første verdenskrig og ble omdannet til aksjeselskap i 1919.
Rederiet er spesielt kjent fordi skipsreder O.A.T. Skjelbred donerte et beløp (25 000 pund sterling) som grunnkapital i et legat som finansierte byggingen av skoleskipet «Sørlandet» som er fullrigger bygget i 1927.
| Skjelbreds Rederi AS var et rederi som hadde sin opprinnelse ved at Oluf Andreas Tollefsen Skjelbred som var styrmann av yrke, organiserte et partsrederi og kjøpte barken «Neutral» som han selv førte fra 1878.Skjelbred førte ytterligere tre skip han hadde parter i før han gikk i land i 1894. De øvrige seilskipene under Skjelbreds kommando var «Wergeland», «Truth» og «Elma». Han drev siden rederivirksomheten fra Kristiansand og hadde også eierinteresser i skipsverft.
Virksomhetens første dampskip var DS «Gloria» bygd i 1880 som ble kjøpt i 1891. Det første nybygget var skonnerten «Solstreif» på 273 brt som ble bygd ved Thorstensens Verft på Lund i daværende Oddernes kommune i 1895. Skjelbred hadde eierinteresser i verftet. Det første, nybygde dampskipet var DS «Eros» bygd ved verftet i Høllen hvor Skjelbred også var deleier. Skipet ble overlevert i oktober 1900. Skjelbred var den første skipsreder i Norge som installerte motor i et lasteskip. Ombyggingen gjaldt skonnerten «Arctic» og skjedde på 1890-tallet.
Virksomheten mistet hele sin tonnasje under første verdenskrig og ble omdannet til aksjeselskap i 1919.
Rederiet er spesielt kjent fordi skipsreder O.A.T. Skjelbred donerte et beløp (25 000 pund sterling) som grunnkapital i et legat som finansierte byggingen av skoleskipet «Sørlandet» som er fullrigger bygget i 1927.
== Tradisjonsnavn i rederiet ==
Flere skipsnavn ble benyttet flere ganger gjennom rederiets historie. Seilskipet «Truth» er nevnt. Et dampskip, DS «Truth» ble overtatt i mai 1910. MS «Truth» ble levert fra Uddvallavarven i oktober 1956.
«Gloria», et seilskip overtatt i 1891, fikk sin etterfølger i MS «Nortrans Gloria» i 1961.
Navnet «Elma» brukt første gang i 1888 ble tatt opp igjen da MS «Nortrans Elma» ble levert i mai 1976. Navnet «Vision» på et seilskip fra 1899 ble gjenbrukt på MS «Nortrans Vision» levert i 1972.
DS «Pytheas» kom i rederiets eie i april 1895, MS «Pytheas» i september 1967.
DS «Egerø» ble overtatt i 1907, MT «Egerø» i mai 1929 og MS «Egerø» i juni 1962. MS «Nortrans Egerø» ble levert fra Mitsui i Japan i september 1977.
Navnene «Skjelbred» og «Concordia» og er brukt på to skip, i henholdsvis 1952/1956 og 1886/1940.
Rederiets skip førte et rederiflagg med det norske flaggets farger, uten samsvarende flaggform med dette, innmontert en sirkel med initialene OS.
== Generasjonsskifter ==
På 1930-tallet ble Skjelbreds svigersønn, Kristian Knudsen, som drev eget rederi og meglerforretning tatt inn i virksomheten.O.A.T. Skjelbred døde i 1939 og Kristian Knudsen overtok som disponent.Rederiet hadde to krigsforlis under andre verdenskrig: DS «Benwood» i april 1942 og MS «Skjelbred» i september 1943.
I 1953 ble tredje generasjon, Oluf Skjelbred-Knudsen, meddisponent i rederiet, senere også fjerde generasjon, Kristian Skjelbred-Knudsen.
Rederiet var engasjert i containerfart på 1970-tallet. I 1977 kjøpte rederiet SS «Sørlandet» fra Helmer Staubo, og overførte det nok en gang til Sørlandets Seilende Skoleskibs Institution, 50 år etter at rederiet hadde finansiert byggingen av skipet.
Shippingkrisen på 1980-tallet ble virksomhetens bane, og rederiet ble avviklet rundt 1985.
== Kjente sjøkapteiner i Skjelbreds Rederi ==
Torbjørn Skjelbred
Thomas Andersen
Torleiv Torkildsen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Skjelbreds rederiflagg [2]
Skipsvraket Benwood [3] [4]
Tankskipet Egerø [5]
Stykkgodsskipet Concordia [6]
Liste over rederiets skip [7]
Katalog til arkiv etter Skjelbreds rederi hos Statsarkivet i Kristiansand | Skjelbreds Rederi AS var et rederi som hadde sin opprinnelse ved at Oluf Andreas Tollefsen Skjelbred som var styrmann av yrke, organiserte et partsrederi og kjøpte barken «Neutral» som han selv førte fra 1878.O. | 9,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hell_Gate_Bridge | 2023-02-04 | Hell Gate Bridge | ['Kategori:1916 i USA', 'Kategori:40°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer i USA', 'Kategori:Broer åpnet på 1900-tallet', 'Kategori:Buebroer', 'Kategori:Byggverk fullført i 1916', 'Kategori:Jernbanebroer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i New York'] | Hell Gate Bridge (opprinnelig New York Connecting Railroad Bridge og The East River Arch Bridge) er en 5182 m lang jernbanebro i stål mellom bydelene Queens og The Bronx i New York City, USA. Broen går over en del av East River som kalles Hell Gate (norsk: Helvetesport). Broen eies av Amtrak, men benyttes også av andre jernbaneselskaper.
Jernbanebroen består egentlig av tre broer som sammen med viadukter utgjør totallengden. Selve buebroen har et spenn på 310 m, og seilingshøyde 41 m. Broen åpnet i 1916.
| Hell Gate Bridge (opprinnelig New York Connecting Railroad Bridge og The East River Arch Bridge) er en 5182 m lang jernbanebro i stål mellom bydelene Queens og The Bronx i New York City, USA. Broen går over en del av East River som kalles Hell Gate (norsk: Helvetesport). Broen eies av Amtrak, men benyttes også av andre jernbaneselskaper.
Jernbanebroen består egentlig av tre broer som sammen med viadukter utgjør totallengden. Selve buebroen har et spenn på 310 m, og seilingshøyde 41 m. Broen åpnet i 1916.
== Eksterne lenker ==
Hell Gate Bridge i Structurae | Hell Gate Bridge (opprinnelig New York Connecting Railroad Bridge og The East River Arch Bridge) er en 5182 m lang jernbanebro i stål mellom bydelene Queens og The Bronx i New York City, USA. Broen går over en del av East River som kalles Hell Gate (norsk: Helvetesport). | 9,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaan_T%C3%B5nisson | 2023-02-04 | Jaan Tõnisson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Estiske statsministere', 'Kategori:Estiske utenriksministre', 'Kategori:Fødsler 22. desember', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Viljandimaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jaan Tõnisson (født 10. desemberjul./ 22. desember 1868greg. i Viljandi, antatt død juli 1941) var en estisk jurist, redaktør og politiker. Han var en ledende forkjemper for Estlands uavhengighet, var fire ganger statsminister i Estland og i to omganger landets statsoverhode.
Tõnisson vokste opp i en tid da Estland var en del av keiserdømmet Russland. I årene Estland var utsatt for sterkt russifiseringspress ble Tõnisson forkjemper for estisk kultur og utviklet seg til å bli estisk nasjonalist. Tõnisson avla i 1892 juridisk eksamen ved Universitetet i Tartu. Han arbeidet deretter i et par år for avisen Postimees og var i et par år aktor og arbeidet i rettsapparatet i Orjol-provinsen i Russland. Sammen med likesinnede kjøpte Tõnisson i 1896 Postimees og gjorde denne til hovedorgan for den estiske nasjonale bevegelse. Tõnisson var avisens sjefredaktør helt fram til 1935.
Etter at Russlands politiske system ble liberalisert etter revolusjonen i 1905, stiftet Tõnisson det første estiske politiske partiet, Eesti Rahvameelne Eduerakond (Estlands nasjonale fremskrittsparti). Tõnisson ble i 1905 innvalgt i Russlands første duma, der han satt til 1907. I 1908 ble han arrestert for å ha undertegnet et opprop mot russiske myndigheters undertrykkelse. Tõnisson drev også forlagsvirksomhet og bokhandel og han var også aktiv i samvirkebevegelsen. Han så samvirkebevegelsen som et virkemiddel for økonomisk utvikling for Estland. Som et ledd i dette arbeidet var Tõnisson med på å etablere landbrukssamvirke og lånekasser. Fra 1935 til 1939 var han også professor i samvirkeøkonomi ved Universitetet i Tartu.
Fra 1917 til 1919 var Tõnisson medlem av den estiske provinsforsamlingen, Maanõukogu. I 1919 ble han også medlem av den grunnlovgivende forsamling og var med på utformingen av det frie Estlands grunnlov, vedtatt i 1920. I 1919 grunnlag han også partiet Eesti Rahvaerakond (Estlands folkeparti), et liberal-konservativt part som han var leder for inntil 1932. Ved uavhengigheten i 1918 fikk Tõnisson også ledende posisjoner i Estlands midlertidige regjering. Han spilte deretter en sentral rolle i estisk politikk, både i regjeringsposisjon og i riksdagen (Riigikogu), der han var innvalgt som medlem i hele Estlands uavhengighetsperiode fram til 1940. Fra 1918 til 1919 var han minister uten portefølje med ansvar for Estlands utenriksinteresser. Han var statsminister fra november 1919 til juli 1920 og igjen, med en ny regjering, fra juli til oktober 1920. Fra 1923 til 1925 var han riksdagspresident, en posisjon han også innehadde fra 1932 til 1933. Tõnisson var utenriksminister 1931 til 1932. Fra 1927 til 1928 og igjen i 1933 var Tõnisson statseldste, Estlands statsoverhode.
Etter Sovjetunionens invasjon og okkupasjon av Estland ble Tõnisson i desember 1940 arrestert av NKVD. Det antas at han ble henrettet i Tallinn i juli 1941.
| Jaan Tõnisson (født 10. desemberjul./ 22. desember 1868greg. i Viljandi, antatt død juli 1941) var en estisk jurist, redaktør og politiker. Han var en ledende forkjemper for Estlands uavhengighet, var fire ganger statsminister i Estland og i to omganger landets statsoverhode.
Tõnisson vokste opp i en tid da Estland var en del av keiserdømmet Russland. I årene Estland var utsatt for sterkt russifiseringspress ble Tõnisson forkjemper for estisk kultur og utviklet seg til å bli estisk nasjonalist. Tõnisson avla i 1892 juridisk eksamen ved Universitetet i Tartu. Han arbeidet deretter i et par år for avisen Postimees og var i et par år aktor og arbeidet i rettsapparatet i Orjol-provinsen i Russland. Sammen med likesinnede kjøpte Tõnisson i 1896 Postimees og gjorde denne til hovedorgan for den estiske nasjonale bevegelse. Tõnisson var avisens sjefredaktør helt fram til 1935.
Etter at Russlands politiske system ble liberalisert etter revolusjonen i 1905, stiftet Tõnisson det første estiske politiske partiet, Eesti Rahvameelne Eduerakond (Estlands nasjonale fremskrittsparti). Tõnisson ble i 1905 innvalgt i Russlands første duma, der han satt til 1907. I 1908 ble han arrestert for å ha undertegnet et opprop mot russiske myndigheters undertrykkelse. Tõnisson drev også forlagsvirksomhet og bokhandel og han var også aktiv i samvirkebevegelsen. Han så samvirkebevegelsen som et virkemiddel for økonomisk utvikling for Estland. Som et ledd i dette arbeidet var Tõnisson med på å etablere landbrukssamvirke og lånekasser. Fra 1935 til 1939 var han også professor i samvirkeøkonomi ved Universitetet i Tartu.
Fra 1917 til 1919 var Tõnisson medlem av den estiske provinsforsamlingen, Maanõukogu. I 1919 ble han også medlem av den grunnlovgivende forsamling og var med på utformingen av det frie Estlands grunnlov, vedtatt i 1920. I 1919 grunnlag han også partiet Eesti Rahvaerakond (Estlands folkeparti), et liberal-konservativt part som han var leder for inntil 1932. Ved uavhengigheten i 1918 fikk Tõnisson også ledende posisjoner i Estlands midlertidige regjering. Han spilte deretter en sentral rolle i estisk politikk, både i regjeringsposisjon og i riksdagen (Riigikogu), der han var innvalgt som medlem i hele Estlands uavhengighetsperiode fram til 1940. Fra 1918 til 1919 var han minister uten portefølje med ansvar for Estlands utenriksinteresser. Han var statsminister fra november 1919 til juli 1920 og igjen, med en ny regjering, fra juli til oktober 1920. Fra 1923 til 1925 var han riksdagspresident, en posisjon han også innehadde fra 1932 til 1933. Tõnisson var utenriksminister 1931 til 1932. Fra 1927 til 1928 og igjen i 1933 var Tõnisson statseldste, Estlands statsoverhode.
Etter Sovjetunionens invasjon og okkupasjon av Estland ble Tõnisson i desember 1940 arrestert av NKVD. Det antas at han ble henrettet i Tallinn i juli 1941.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jaan Tõnisson, Estlands president.
JAAN TÕNISSON – Statesman, Estlands utenriksdepartement.
Appendix 1. Fate of the Members of the Estonian Governments in 1918–1940, Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten
Jaan Tõnisson Institute | Jaan Tõnisson (født i Viljandi, antatt død juli 1941) var en estisk jurist, redaktør og politiker. Han var en ledende forkjemper for Estlands uavhengighet, var fire ganger statsminister i Estland og i to omganger landets statsoverhode. | 9,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordskjelvet_i_Irpinia_1980 | 2023-02-04 | Jordskjelvet i Irpinia 1980 | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:1980 i Italia', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basilicata', 'Kategori:Campania', 'Kategori:Hendelser i 1980', 'Kategori:Jordskjelv i Italia', 'Kategori:Jordskjelv på 1900-tallet'] | Jordskjelvet i Irpinia i 1980 var den verste naturkatastrofen i italiensk etterkrigshistorie. Rystelser på en styrke av 6,89 på momentmagnitudeskalaen rammet fra Campania umiddelbart sør for Napoli til Potenza i Basilicata den 23. november 1980 kl. 18.34 UTC. 2.914 mennesker omkom, mer enn 10 000 ble skadet, mer enn 300 000 mennesker ble hjemløse. I Italia kalles katastrofen Terremoto dell'Irpinia, etter strøket Irpinia i fjellene. Mer enn 90 etterskjelv vanskeliggjorde redningsarbeidene. Verst rammet var provinsen Avellino.
| Jordskjelvet i Irpinia i 1980 var den verste naturkatastrofen i italiensk etterkrigshistorie. Rystelser på en styrke av 6,89 på momentmagnitudeskalaen rammet fra Campania umiddelbart sør for Napoli til Potenza i Basilicata den 23. november 1980 kl. 18.34 UTC. 2.914 mennesker omkom, mer enn 10 000 ble skadet, mer enn 300 000 mennesker ble hjemløse. I Italia kalles katastrofen Terremoto dell'Irpinia, etter strøket Irpinia i fjellene. Mer enn 90 etterskjelv vanskeliggjorde redningsarbeidene. Verst rammet var provinsen Avellino.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1980 Irpinia earthquake – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hamburger Abendblatt
Kart | | berørte områder = Italia | 9,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/North_Shields | 2023-02-04 | North Shields | ['Kategori:1°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tyne and Wear', 'Kategori:Havnebyer i Storbritannia', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | North Shields (lokalt ofte bare kalt Shields) er en by ved den nordlige bredden av elven Tyne i storbyområdet (metropolitan borough) North Tyneside i grevskapet Tyne and Wear innenfor regionen Nordøst-England. Byen ligger 13 km øst for Newcastle upon Tyne. I henhold til befolkningsberegning for 2014 har byen en befolkning på 39747 innbyggere.
| North Shields (lokalt ofte bare kalt Shields) er en by ved den nordlige bredden av elven Tyne i storbyområdet (metropolitan borough) North Tyneside i grevskapet Tyne and Wear innenfor regionen Nordøst-England. Byen ligger 13 km øst for Newcastle upon Tyne. I henhold til befolkningsberegning for 2014 har byen en befolkning på 39747 innbyggere.
== Etymologi ==
Byens navn kommer fra det mellomengelske ordet schele, som betyr «midlertidig skjul eller hytte», eller kanskje helst på norsk «rorbuer», og området er fortsatt identifisert med fiskerirelatert og annet sjørelaterte virksomheter.
== Historie ==
North Shields er første gang nedtegnet i 1225 da Germanus, forstanderen av klosteret i Tynemouth, besluttet å opprette en fiskehavn for å skaffe fisk til klosteret som lå ved en odde ved munningen av elven Tyne. Han skaffet også forsyninger til skip som ankret opp i nærheten av klosteret. Et antall enkle «shiels» eller sjøboder ble reist ved munningen av Pow Burn hvor elven går sammen med Tyne, foruten også en tømmerkai for å laste av fra fiskebåtene. Kaianlegget ble også benyttet for å skipe kull fra de lokale gruvene som var eid av klosteret. Snart hadde den lokale befolkningen her vokst til rundt tusen mennesker.
Byen som vokste fram var opprinnelig begrenset en smal stripe med land langs elven grunnet den bratte siden av elvebredden. Til sist ble byen for trang og overbefolket, og på 1700-tallet begynte man å reise bygninger på platået 20 meter over den gamle, svært lite sanitære boligene langs elven. De bedrestilte, forretningsfolk og skipseiere, bodde i høyden, mens arbeidsfolk og fattige nedenfor. Festningen Clifford's Fort, lokalisert ved Fish Quay, ble reist på 1600-tallet som kystforsvar mot nederlenderne, men spilte også en rolle under Napoleonskrigene. Stedet for festningen ble senere benyttet for å bygge nye fasiliteter for å prosessere fisk, og svært lite gjenstår nå av den opprinnelige festningen.Et av North Shields' eldste landemerker var en statue av tre, «Wooden Dolly». Det var en kvinnefigur, en gallionsfigur fra et tørrlasteskip av typen collier som fraktet kull, og som i 1814 plassert ved inngangen til havnetollstasjonen ved Liddell Street. Den sto der fram til 1850 da den ble vandalisert. En ny figur ble siden plassert på samme sted ettersom sjøfolk mente den brakt god lykke ved å skjære av et lite stykke tre fra den. Denne tradisjonen har ført til en jevnt behov for erstatninger, og i 1992 ble den sjette og foreløpig siste dolly plassert på samme sted som de fem foregående hadde vært.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) North Shields – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
North Shields FC, fotballklubben
North Shields Fish Quay – Heritage & Regeneration
Varsling om tidevann ved North Shields fra BBC og Easytide | North Shields (lokalt ofte bare kalt Shields) er en by ved den nordlige bredden av elven Tyne i storbyområdet (metropolitan borough) North Tyneside i grevskapet Tyne and Wear innenfor regionen Nordøst-England. Byen ligger 13 km øst for Newcastle upon Tyne. | 9,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordskjelvet_i_Molise_2002 | 2023-02-04 | Jordskjelvet i Molise 2002 | ['Kategori:2002 i Italia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hendelser i 2002', 'Kategori:Jordskjelv i 2002', 'Kategori:Jordskjelv i Italia', 'Kategori:Molise', 'Kategori:Puglia'] | Jordskjelvet i Molise 2002 var et skjelv på 5,9 mms styrke som rammet i Italias regioner Molise og Puglia den 31. oktober 2002 kl. 10,32 (UTC).
28 omkom, og rundt 100 ble skadet. I provinsen Campobasso ble også 2 925 mennesker hjemløse. De fleste dødsofrene var i en skole som brøt sammen i byen San Giuliano di Puglia i provinsen Campobasso, rett over episenteret. Der omkom 26 av de 51 elevene, sammen med en av deres lærere. | Jordskjelvet i Molise 2002 var et skjelv på 5,9 mms styrke som rammet i Italias regioner Molise og Puglia den 31. oktober 2002 kl. 10,32 (UTC).
28 omkom, og rundt 100 ble skadet. I provinsen Campobasso ble også 2 925 mennesker hjemløse. De fleste dødsofrene var i en skole som brøt sammen i byen San Giuliano di Puglia i provinsen Campobasso, rett over episenteret. Der omkom 26 av de 51 elevene, sammen med en av deres lærere. | Jordskjelvet i Molise 2002 var et skjelv på 5,9 mms styrke som rammet i Italias regioner Molise og Puglia den 31. oktober 2002 kl. | 9,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordskjelvet_i_Aquila_1703 | 2023-02-04 | Jordskjelvet i Aquila 1703 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1703', 'Kategori:Jordskjelv i Italia', "Kategori:Provinsen L'Aquila"] | Jordskjelvet i Aquila i 1703 var et dramatisk skjelv som rammet byen Aquila (i dag: L'Aquila) i Appenninene sentralt på Den italienske halvøya den 2. februar 1703 kl. 18.30. Episenteret var noe nord for byen. Rundt 3 000 mennesker omkom.
Skjelvet fant sted samtidig som folk feiret den katolske kyndelsmessehøytiden (da kalt på italiensk Festa della Purificazione di Maria Sempre Vergine Nostra Signora, og hele 800 personer døde inne i den store kirken San Domenico da den brøt sammen over dem.En rekke andre kirker, San Bernardino, San Filippo, San Massimo-katedralen, San Francesco, Sant'Agostino og samtlige palasser i byen falt enten sammen eller ble påført store skader.
| Jordskjelvet i Aquila i 1703 var et dramatisk skjelv som rammet byen Aquila (i dag: L'Aquila) i Appenninene sentralt på Den italienske halvøya den 2. februar 1703 kl. 18.30. Episenteret var noe nord for byen. Rundt 3 000 mennesker omkom.
Skjelvet fant sted samtidig som folk feiret den katolske kyndelsmessehøytiden (da kalt på italiensk Festa della Purificazione di Maria Sempre Vergine Nostra Signora, og hele 800 personer døde inne i den store kirken San Domenico da den brøt sammen over dem.En rekke andre kirker, San Bernardino, San Filippo, San Massimo-katedralen, San Francesco, Sant'Agostino og samtlige palasser i byen falt enten sammen eller ble påført store skader.
== Referanser == | thumb|Aquila som den var forut for jordskjelvet av 1703 | 9,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Megalodontesidae | 2023-02-04 | Megalodontesidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Taksopprydning', 'Kategori:Vepser'] | Megalodontesidae er en gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. Inntil nylig brukte man familienavnet Megalodontidae, men dette skal i dag brukes på en familie av muslinger. De er beslektet med spinnvepser (Pamphilidae). Gruppen omfatter omtrent 40 kjente, nålevende arter fordelt på seks slekter, alle finnes bare i den palearktiske sone.
| Megalodontesidae er en gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. Inntil nylig brukte man familienavnet Megalodontidae, men dette skal i dag brukes på en familie av muslinger. De er beslektet med spinnvepser (Pamphilidae). Gruppen omfatter omtrent 40 kjente, nålevende arter fordelt på seks slekter, alle finnes bare i den palearktiske sone.
== Utseende ==
Nokså små, mørke planteveps.
De ligner på spinnvepser (Pamphilidae), men skiller seg fra disse på at antennene er sagtakkede eller kamformede. Kroppen er nokså jevnbred og noe flattrykt. På farge er de ofte svarte og gule.
== Levevis ==
Larvene lever på ulike urteaktige planter.
De lever selskapelig i "telt" av silke.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Overfamilien Megalodontoidea
Familien Megalodontesidae
Slekten Forficulotarpa Pic, 1918
Slekten Megalodontes Latreille, 1802
Megalodontes klugii (Leach, 1817)
Megalodontes plagiocephalus (Fabricius, 1804)
Megalodontes cephalotes (Fabricius, 1781)
Slekten Melanopus Konow, 1897
Melanopus fabricii (Leach, 1817)
Slekten Rhipidioceros Konow, 1897
Slekten Tristactoides Chevin, 1985
Slekten Tristactus Konow, 1897
== Eksterne lenker ==
(en) Megalodontesidae i Encyclopedia of Life
(en) Megalodontesidae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Megalodontesidae hos Artsdatabanken
(sv) Megalodontesidae hos Dyntaxa
(en) Megalodontesidae hos Fauna Europaea
(en) Megalodontesidae hos Fossilworks
(en) Megalodontesidae hos ITIS
(en) Megalodontesidae hos NCBI
(en) Kategori:Megalodontesidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Megalodontesidae – detaljert informasjon på Wikispecies | Megalodontesidae er en gruppe som hører til blant plantevepsene og er en familie i ordenen vepser. Inntil nylig brukte man familienavnet Megalodontidae, men dette skal i dag brukes på en familie av muslinger. | 9,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nepals_riksv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Nepals riksvåpen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nepal', 'Kategori:Riksvåpen'] | Nepals riksvåpen ble antatt av regjeringen i sin nåværende form 30. desember 2006 som en markering av at borgerkrigen var over. Våpenet er et sirkelformet emblem med Mount Everest over et grønt åslandskap og et sølv kartomriss av landet som sentralmotiv. Nedenfor et håndtrykk mellom en mann og en kvinne for å symbolisere likestilling mellom kjønnene. Nederst et gull felt med en gyllen laurbærkrans som symboliserer det fruktbare Tarai-området.
Omkring emblemet ligger en krans av rhododendron, Nepals nasjonalblomst. Øverst er Nepals flagg.
Et banner under emblemet med et motto på sanskrit skrevet med devanagari-bokstaver:
जननी जन्मभूमिश्च स्वर्गादपी गरीयसी
(Jananī janmabhūmiśca svargādapi garīyasī.)
(Mor og mors land er større enn himmelen.)
| Nepals riksvåpen ble antatt av regjeringen i sin nåværende form 30. desember 2006 som en markering av at borgerkrigen var over. Våpenet er et sirkelformet emblem med Mount Everest over et grønt åslandskap og et sølv kartomriss av landet som sentralmotiv. Nedenfor et håndtrykk mellom en mann og en kvinne for å symbolisere likestilling mellom kjønnene. Nederst et gull felt med en gyllen laurbærkrans som symboliserer det fruktbare Tarai-området.
Omkring emblemet ligger en krans av rhododendron, Nepals nasjonalblomst. Øverst er Nepals flagg.
Et banner under emblemet med et motto på sanskrit skrevet med devanagari-bokstaver:
जननी जन्मभूमिश्च स्वर्गादपी गरीयसी
(Jananī janmabhūmiśca svargādapi garīyasī.)
(Mor og mors land er større enn himmelen.)
== Historisk utvikling ==
Før 1962 hadde Nepal som riksvåpen et våpenskjold med guden Shiva sittende på en sjø under Himalaya-fjellene.
Riksvåpenet som ble vedtatt sammen med ny grunnlov 16. desember 1962 viser et landskap ved foten av Himalaya med ei ku (nasjonaldyret), en glansfasan (nasjonalfuglen Lophophorus impejanus) og rhododendronblomster (nasjonalblomsten). I landskapet er det ei elv og Pashupatinath-tempelet. To ghurkaer er skjoldholdere.
Over landskapet ligger to kryssede khukuri-kniver, to skråttstilte nasjonalflagg på stang, Vishnus fotspor og den nepalske kongekronen.
Et bånd nederst hadde mottoet: Hjemlandet er mere verdt enn himmelriket.
== Referanser == | Nepals riksvåpen ble antatt av regjeringen i sin nåværende form 30. desember 2006 som en markering av at borgerkrigen var over. | 9,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Klausen | 2023-02-04 | Henrik Klausen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. november', 'Kategori:Dødsfall i 1907', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Karmøy kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henrik Kristen Johan Klausen (født 14. februar 1844 i Kopervik på Karmøy, død 23. november 1907 i Kristiania) var en norsk skuespiller.
Henrik Klausen vokste opp i Bergen. Han ble oppdaget ved teaterskolen i Trondhjem i 1860 og spilte to sesonger ved byens daværende nasjonale scene. Han opptrådte for første gang på det danskspråklige Christiania Theater 30. august 1863 i Eugène Scribes vaudeville Zoé, eller Den lånte elsker. Han studerte i perioder utenlands, i Paris 1864 og i Stockholm 1866-67, og ble deretter knyttet fast til Christiania Theater. Han fikk engasjement ved Bjørnsons Kristiania norske Theater, også kjent som Møllergadens Theater, i 1870, men kom tilbake til Christiania Theater 1. januar 1872. Han ble ansatt ved Nationaltheatret i 1899. Skuespilleren Gudrun Klausen var hans datter, Thorleif Klausen sønn.
Henrik Klausen var en smidig og allsidig skuespiller som ble uvanlig populær med sin tørre komikk, treffsikre realisme og ofte overdrevne maskering. Han hadde store og klassiske karakterroller som Peer Gynt, Shylock i Hamlet og Bisp Nikolas i Kongs-Emnerne samt som Harpagon i Den gjerrige og Tartuffe, begge komedier av Molière. Han spilte karakterkomedie som Lundestad i De unges Forbund, Morten Kiil i En folkefiende og Mortensgaard i Rosmersholm. Han spilte også i mange farser, lystspill og operetter, deriblant Skredder Gibson i Bibliotekaren. Henrik Klausen opptrådte også som oppleser over hele Norge og gjestet scener i Danmark og Sverige (i Stockholm 1875 og 1900).
Klausen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1897.
I 1934 ble ei gate i Oslo, Henrik Klausens gate nær Adamstuen, oppkalt etter ham. Også i Kopervik er det ei gate med navnet hans.
| Henrik Kristen Johan Klausen (født 14. februar 1844 i Kopervik på Karmøy, død 23. november 1907 i Kristiania) var en norsk skuespiller.
Henrik Klausen vokste opp i Bergen. Han ble oppdaget ved teaterskolen i Trondhjem i 1860 og spilte to sesonger ved byens daværende nasjonale scene. Han opptrådte for første gang på det danskspråklige Christiania Theater 30. august 1863 i Eugène Scribes vaudeville Zoé, eller Den lånte elsker. Han studerte i perioder utenlands, i Paris 1864 og i Stockholm 1866-67, og ble deretter knyttet fast til Christiania Theater. Han fikk engasjement ved Bjørnsons Kristiania norske Theater, også kjent som Møllergadens Theater, i 1870, men kom tilbake til Christiania Theater 1. januar 1872. Han ble ansatt ved Nationaltheatret i 1899. Skuespilleren Gudrun Klausen var hans datter, Thorleif Klausen sønn.
Henrik Klausen var en smidig og allsidig skuespiller som ble uvanlig populær med sin tørre komikk, treffsikre realisme og ofte overdrevne maskering. Han hadde store og klassiske karakterroller som Peer Gynt, Shylock i Hamlet og Bisp Nikolas i Kongs-Emnerne samt som Harpagon i Den gjerrige og Tartuffe, begge komedier av Molière. Han spilte karakterkomedie som Lundestad i De unges Forbund, Morten Kiil i En folkefiende og Mortensgaard i Rosmersholm. Han spilte også i mange farser, lystspill og operetter, deriblant Skredder Gibson i Bibliotekaren. Henrik Klausen opptrådte også som oppleser over hele Norge og gjestet scener i Danmark og Sverige (i Stockholm 1875 og 1900).
Klausen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1897.
I 1934 ble ei gate i Oslo, Henrik Klausens gate nær Adamstuen, oppkalt etter ham. Også i Kopervik er det ei gate med navnet hans.
== Teaterroller (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henrik Klausen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Henrik Klausen hos Sceneweb | Klausen (italiensk Chiusa) er en liten by ved en dalsnevring av Eisackdalen i den norditalienske provinsen Syd-Tirol. Av befolkningen på om lag 5000 innbyggere er 91 % tysktalende og 8 % italienskspråklige. | 9,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barbian | 2023-02-04 | Barbian | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Syd-Tirol', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Barbian (italiensk Barbiano) er en kommune i den italienske provinsen Syd-Tirol. Den ligger vestvendt på vestskråningen av Sarntal-Alpene, 300 meter over Eisackdalen, og med uhindret utsikt mot Dolomittene. Landsbyen ligger i et frodig kulturlandskap av beiter, enger og kastanjeskoger.
Befolkningen er tysktalende (97 %). Kommunens italienske navn ble dannet under italieniseringen ved å forvanske det tyske navnet.
| Barbian (italiensk Barbiano) er en kommune i den italienske provinsen Syd-Tirol. Den ligger vestvendt på vestskråningen av Sarntal-Alpene, 300 meter over Eisackdalen, og med uhindret utsikt mot Dolomittene. Landsbyen ligger i et frodig kulturlandskap av beiter, enger og kastanjeskoger.
Befolkningen er tysktalende (97 %). Kommunens italienske navn ble dannet under italieniseringen ved å forvanske det tyske navnet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Barbian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Barbian – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Barbian (italiensk Barbiano) er en kommune i den italienske provinsen Syd-Tirol. Den ligger vestvendt på vestskråningen av Sarntal-Alpene, 300 meter over Eisackdalen, og med uhindret utsikt mot Dolomittene. | 9,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ritt_Bjerregaard | 2023-02-04 | Ritt Bjerregaard | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Danske matvareministre', 'Kategori:Danske sosialministre', 'Kategori:Danske undervisningsministre', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2023', 'Kategori:Europakommissærer', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Socialdemokratiet', 'Kategori:Fødsler 19. mai', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Socialdemokratiet-ministre'] | Ritt Bjerregaard (født 19. mai 1941 i København, død 21. januar 2023 på Østerbro) var en dansk sosialdemokratisk politiker. Hun hadde flere ministerposter i den danske regjeringen og var i fire år EU-kommissær, samt overborgermester i København fra 2006 til 2009.
| Ritt Bjerregaard (født 19. mai 1941 i København, død 21. januar 2023 på Østerbro) var en dansk sosialdemokratisk politiker. Hun hadde flere ministerposter i den danske regjeringen og var i fire år EU-kommissær, samt overborgermester i København fra 2006 til 2009.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Etter lærerutdannelse i København studerte Bjerregaard fra 1968 til 1970 historie i Odense og arbeidet som lærer. I 1966 ble hun gift med historikeren Søren Mørch.
== Politisk virke ==
Bjerregaard var medlem av Folketinget fra 1971 til 1995 og igjen fra 2001 til 2005.
Hun var dansk undervisningsminister under regjeringene til Anker Jørgensen fra 27. september til 19. desember 1973 og fra 1975 til 1978, sosialminister fra 1979 til 1981 og fødevareminister fra 2000 til 2001.
Under den konservative Schlüter-regjeringen var hun parlamentarisk leder for sosialdemokratene i Folketinget.
Bjerregaard var EU-kommissær for miljøvern og atomsikkerhet i Santer-kommisjonen fra 1995 til 1999.
I oktober 2004 ble hun utpekt til sosialdemokratenes kandidat til stillingen som overborgermester i København. Ved bystyrevalget den 15. november 2005 oppnådde hun 60 338 personlige stemmer. Som følge av en samarbeidsavtale mellom Socialdemokraterne, Det Radikale Venstre, Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten ble hun valgt til overborgermester og tiltrådte 1. januar 2006. Hun søkte ikke gjenvalg i 2009.
== Publikasjoner ==
1979: Strid
1982: Til venner og fjender
1983: Heltindehistorier
1987: I opposition
1990: Fyn med omliggende øer, med Søren Mørch
1990: Strikkeklubbens Gæster
1990: Verden er så stor, så stor
1994: Ministeren
2003: Mine æbler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(da) Offisielt nettsted
(en) Ritt Bjerregaard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ritt Bjerregaard – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Ritt Bjerregaard på Twitter
Ritt Bjerregaard på Facebook
(en) Ritt Bjerregaard hos Europarådets parlamentarikerforsamling
Omtale i Dansk Kvindebiografisk Leksikon | Ritten (italiensk Renon) er et høyplatå og en kommune i Sarntal-Alpene rett nord for Bolzano/Bozen i den italienske provinsen Syd-Tirol. Høyplatået ligger mellom 1000 og 1400 moh og består av utstrakte beiter, enger, noe skog og vinberg. | 9,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freden_i_Tartu | 2023-02-04 | Freden i Tartu | ['Kategori:1920 i Russland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estlands historie', 'Kategori:Finlands historie', 'Kategori:Russiske fredsavtaler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tartu', 'Kategori:Traktater av 1920'] | Freden i Tartu, også kalt freden i Dorpat eller Tartu-traktaten, er fredsavtalene som i 1920 ble inngått mellom Sovjet-Russland og Estland og Finland, der disse landenes uavhengighet anerkjennes. Det er snakk om to separate avtaler, begge inngått i byen Tartu, den ene mellom Sovjet-Russland og Estland, undertegnet 2. februar 1920, den andre mellom Sovjet-Russland og Finland, undertegnet 14. oktober 1920.
| Freden i Tartu, også kalt freden i Dorpat eller Tartu-traktaten, er fredsavtalene som i 1920 ble inngått mellom Sovjet-Russland og Estland og Finland, der disse landenes uavhengighet anerkjennes. Det er snakk om to separate avtaler, begge inngått i byen Tartu, den ene mellom Sovjet-Russland og Estland, undertegnet 2. februar 1920, den andre mellom Sovjet-Russland og Finland, undertegnet 14. oktober 1920.
== Fredsavtale mellom Sovjet-Russland og Estland ==
Fredsavtale mellom Sovjet-Russland og Estland ble inngått 2. februar 1920. I avtalen anerkjenner Russland Estlands selvstendighet «for evig tid». Anerkjennelsen var den første de jure internasjonale anerkjennelse av Estland og banet veg for anerkjennelse fra andre land. Fredsavtalen trakk opp grensen mellom Estland og Russland. Avtalen la videre til rette for at estere i Russland fikk anledning til å vende tilbake til Estland, med tilsvarende rettigheter for russere i Estland. Russland gikk i avtalen med på å slette all estisk gjeld. Traktaten forpliktet også Russland til å betale Estland en sum tilsvarende landets andel av Russlands gullreserver. Estland fikk rettigheter til utnyttelse av skog i Russland, samt å bygge en jernbanelinje fra Estlands grense til Moskva. mens Russland fikk etter avtalen rett til å etablere en frihavn i Estland og til å bygge en kraftstasjon i Narva-elven.Etter avtalen skulle også Russland tilbakeføre kulturgods som hadde blitt ført fra Estland til Russland i løpet av krigsårene.
Avtalen ble fra estisk side undertegnet av Jaan Poska, fra sovjet-russisk side av Adolf Ioffe.
== Fredsavtale mellom Sovjet-Russland og Finland ==
Her ble selvstendigheten til begge land anerkjent. Avtalen ble undertegnet den 14. oktober 1920.
Avtalen mellom Finland og Sovjet-Russland fastsatte grensen mellom de to land. Finland sikret seg ved avtalen tilgang til havet i nord ved en korridor til Petsamo. Russland sikret seg på sin side kommunene Repola og Porajärvi, som øst-karelske nasjonalister med støtte fra finske jegerkorps hadde forsøkt å få tilsluttet Finland.
Den finske delegasjon ble ledet av Juho Kusti Paasikivi.
== Litteratur ==
Edgar Mattisen: Tartu Rahu; Eesti Raamat, Tallinn 1989; ISBN 5-450-00454-0 | Freden i Tartu, også kalt freden i Dorpat eller Tartu-traktaten, er fredsavtalene som i 1920 ble inngått mellom Sovjet-Russland og Estland og Finland, der disse landenes uavhengighet anerkjennes. Det er snakk om to separate avtaler, begge inngått i byen Tartu, den ene mellom Sovjet-Russland og Estland, undertegnet 2. | 9,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unsere_Liebe_Frau_im_Walde-St._Felix | 2023-02-04 | Unsere Liebe Frau im Walde-St. Felix | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Syd-Tirol', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Unsere Liebe Frau im Walde-St. Felix (italiensk Senale-San Felice) er en italiensk kommune som består av de to landsbyene Unsere Liebe Frau im Walde (som betyr «Vår Kjære Frue i skogen» og uttales «onze-reli:be-frao-imvalde») og St. Felix (uttales «sankt-fe:liks»). Disse ligger øverst i Val di Non, på sydsiden av Gampenpasset, men hører – siden de er tysktalende (98 %) – til Syd-Tirol og ikke til Trentino. Sammen med kommunene Laurein og Proveis omtales området også som Deutschnonsberg («tysk Val di Non»).
Unsere Liebe Frau im Walde ligger på 1351 meter over havet og er et valfartssted. Kirken ble bygget på 1400-tallet i gotisk stil, mens kirkens indre er i barokkstil.
St. Felix (1265 moh.) het frem til begynnelsen av 1800-tallet Caseid, men tok etter hvert over navnet til stedets kirke, som er fra 1700-tallet. St. Felix hørte på det kirkelige plan opprinnelig til sognet Fondo lenger ned i dalen. Mellom 1928 og 1947 hørte St. Felix også politisk til kommunen Fondo.
Etter at Syd-Tirol falt til Italia i 1919, ble kommunene slått til Trentino. I 1947 ble kommunene gjenforent med Syd-Tirol for å samle de tysktalende områdene i én provins. Mellom 1864 og 1974 utgjorde de to tettstedene hver sin kommune.
| Unsere Liebe Frau im Walde-St. Felix (italiensk Senale-San Felice) er en italiensk kommune som består av de to landsbyene Unsere Liebe Frau im Walde (som betyr «Vår Kjære Frue i skogen» og uttales «onze-reli:be-frao-imvalde») og St. Felix (uttales «sankt-fe:liks»). Disse ligger øverst i Val di Non, på sydsiden av Gampenpasset, men hører – siden de er tysktalende (98 %) – til Syd-Tirol og ikke til Trentino. Sammen med kommunene Laurein og Proveis omtales området også som Deutschnonsberg («tysk Val di Non»).
Unsere Liebe Frau im Walde ligger på 1351 meter over havet og er et valfartssted. Kirken ble bygget på 1400-tallet i gotisk stil, mens kirkens indre er i barokkstil.
St. Felix (1265 moh.) het frem til begynnelsen av 1800-tallet Caseid, men tok etter hvert over navnet til stedets kirke, som er fra 1700-tallet. St. Felix hørte på det kirkelige plan opprinnelig til sognet Fondo lenger ned i dalen. Mellom 1928 og 1947 hørte St. Felix også politisk til kommunen Fondo.
Etter at Syd-Tirol falt til Italia i 1919, ble kommunene slått til Trentino. I 1947 ble kommunene gjenforent med Syd-Tirol for å samle de tysktalende områdene i én provins. Mellom 1864 og 1974 utgjorde de to tettstedene hver sin kommune.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Unsere Liebe Frau im Walde-St. Felix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Unsere Liebe Frau im Walde-St. Felix – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Unsere Liebe Frau im Walde-St. Felix (italiensk Senale-San Felice) er en italiensk kommune som består av de to landsbyene Unsere Liebe Frau im Walde (som betyr «Vår Kjære Frue i skogen» og uttales «onze-reli:be-frao-imvalde») og St. | 9,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Felice | 2023-02-04 | San Felice | ['Kategori:Pekere'] | San Felice har flere betydninger:
Senale-San Felice, en italiensk kommune i Val di Non, Syd-Tirol og ikke til Trentino
San Felice Circeo, en by og kommune i provinsen Latina i regionen Lazio i Italia
San Felice sul Panaro, en by og kommune i provinsen Modena i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia | San Felice har flere betydninger:
Senale-San Felice, en italiensk kommune i Val di Non, Syd-Tirol og ikke til Trentino
San Felice Circeo, en by og kommune i provinsen Latina i regionen Lazio i Italia
San Felice sul Panaro, en by og kommune i provinsen Modena i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia | San Felice har flere betydninger: | 9,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankoproven%C3%A7alsk | 2023-02-04 | Frankoprovençalsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Galloromanske språk', 'Kategori:Språk i Frankrike', 'Kategori:Språk i Italia', 'Kategori:Språk i Sveits', 'Kategori:Syntetiske språk'] | Frankoprovençalsk eller arpitansk er et romansk språk som tales av noen titusen mennesker i vestlige Sveits, østlige Frankrike, nordvestlige Italia og enkelte enklaver i provinsen Foggia i sørlige Italia. Språket har siden middelalderen hatt en stor utbredelse, men holder på å bli fortrengt av fransk og delvis italiensk. Frankoprovençalsk har flere særegne dialekter og er adskilt fra, men nært beslektet med flere romanske språk: Langues d'oïl, oksitansk, gallo-italisk og retoromansk. Betegnelsen «frankoprovençalsk» ble gitt til språket av Graziadio Isaia Ascoli på 1800-tallet ettersom det delte trekk med fransk og provençalsk uten å tilhøre noen av dem. Et nyord, arpitansk, har blitt en populær betegnelse for språket og av de som snakker det.Frankoprovençalsk var gjennom århundrer det dominerende språket i det østlige Frankrike og Savoie, og hadde sitt kulturelle sentrum i Lyon. Det ble talt i store deler av de nåværende franske regionene Auvergne-Rhône-Alpes og Bourgogne-Franche-Comté. Frankoprovençalsk var også språket som ble talt i de delene av Sveits som i dag er franskspråklige (med unntak av Jura, som alltid har vært fransktalende), i Aostadalen (dagens Italia) og noen daler nord i Piemonte. I Frankrike og Sveits begynte frankoprovençalskens tilbakegang med den franske revolusjon, siden bruk av frankoprovençalsk og andre franske «dialekter» ble sett på som reaksjonær og slått ned på av myndighetene. I Italia begynte tilbakegangen først med italieniseringen under fascismen på 1920-tallet.
Situasjonen i dag er dermed at det i Frankrike praktisk talt ikke fins foreldre som snakker frankoprovençalsk med sine barn, slik at språket om kort tid vil være forsvunnet som talespråk. De franske dialektene i området er imidlertid sterkt påvirket av frankoprovençalske elementer. I den sveitsiske kantonen Valais tales frankoprovençalsk fremdeles i enkelte kommuner (spesielt Evolène). Det største sammenhengende frankoprovençalsktalende enkeltområde er i dag Aostadalen. Inntil begynnelsen av 1900-tallet var denne regionen nesten rent frankoprovençalskspråklig. I dag er imidlertid andelen av befolkningen som angir frankoprovençalsk som morsmål, sunket til rundt 15 %. Resten har gått over til fransk eller italiensk.
Frankoprovençalsk litteratur har en lang historie fra 1100- til 1900-tallet. På denne siden av årtusenskiftet har det blitt utgitt noen tegneserier på frankoprovençalsk.
| Frankoprovençalsk eller arpitansk er et romansk språk som tales av noen titusen mennesker i vestlige Sveits, østlige Frankrike, nordvestlige Italia og enkelte enklaver i provinsen Foggia i sørlige Italia. Språket har siden middelalderen hatt en stor utbredelse, men holder på å bli fortrengt av fransk og delvis italiensk. Frankoprovençalsk har flere særegne dialekter og er adskilt fra, men nært beslektet med flere romanske språk: Langues d'oïl, oksitansk, gallo-italisk og retoromansk. Betegnelsen «frankoprovençalsk» ble gitt til språket av Graziadio Isaia Ascoli på 1800-tallet ettersom det delte trekk med fransk og provençalsk uten å tilhøre noen av dem. Et nyord, arpitansk, har blitt en populær betegnelse for språket og av de som snakker det.Frankoprovençalsk var gjennom århundrer det dominerende språket i det østlige Frankrike og Savoie, og hadde sitt kulturelle sentrum i Lyon. Det ble talt i store deler av de nåværende franske regionene Auvergne-Rhône-Alpes og Bourgogne-Franche-Comté. Frankoprovençalsk var også språket som ble talt i de delene av Sveits som i dag er franskspråklige (med unntak av Jura, som alltid har vært fransktalende), i Aostadalen (dagens Italia) og noen daler nord i Piemonte. I Frankrike og Sveits begynte frankoprovençalskens tilbakegang med den franske revolusjon, siden bruk av frankoprovençalsk og andre franske «dialekter» ble sett på som reaksjonær og slått ned på av myndighetene. I Italia begynte tilbakegangen først med italieniseringen under fascismen på 1920-tallet.
Situasjonen i dag er dermed at det i Frankrike praktisk talt ikke fins foreldre som snakker frankoprovençalsk med sine barn, slik at språket om kort tid vil være forsvunnet som talespråk. De franske dialektene i området er imidlertid sterkt påvirket av frankoprovençalske elementer. I den sveitsiske kantonen Valais tales frankoprovençalsk fremdeles i enkelte kommuner (spesielt Evolène). Det største sammenhengende frankoprovençalsktalende enkeltområde er i dag Aostadalen. Inntil begynnelsen av 1900-tallet var denne regionen nesten rent frankoprovençalskspråklig. I dag er imidlertid andelen av befolkningen som angir frankoprovençalsk som morsmål, sunket til rundt 15 %. Resten har gått over til fransk eller italiensk.
Frankoprovençalsk litteratur har en lang historie fra 1100- til 1900-tallet. På denne siden av årtusenskiftet har det blitt utgitt noen tegneserier på frankoprovençalsk.
== Språkeksempler ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Arpitania.eu, oppdag og lær arpitansk/frankoprovençalsk
Centre d'Etudes Francoprovençales i Saint-Nicolas i Aostadalen | |antall=30 000–70 000 | 9,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lech_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Lech (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Lech betegner både
elven Lech i Østerrike og Tyskland og
den østerrikske kommunen Lech ved denne elven.
| Lech betegner både
elven Lech i Østerrike og Tyskland og
den østerrikske kommunen Lech ved denne elven.
== Se også ==
Lechtal
Lechtal-Alpene | Lech betegner både | 9,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B6nigssee_(innsj%C3%B8) | 2023-02-04 | Königssee (innsjø) | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Inns vassdragsområde', 'Kategori:Innsjøer i Bayern', 'Kategori:Sider med kart'] | Königssee er en innsjø i Berchtesgaden-Alpene helt sydøst i Tyskland (Bayern). Den ligger på 603 meter over havet, er opptil 189 meter dyp, har et areal på 5,2 km² og et tilsigsfelt på 136 km².
Königssees spektakulære skjønnhet skyldes de høye fjellveggene som omgir den fra tre sider. Den 7,5 km lange og mellom 1200 og 250 meter smale sjøen ligger mellom Watzmannmassivet i vest og Hagengebirge i øst (opptil 2713 resp. 2363 moh.). I syd ender den i Steinernes Meer (opptil 2655 moh.). På nordsiden ligger sjøens avløp, Königsseer Ache, som drenerer mot Salzach (og via Inn til Donau). Ved avløpet ligger det eneste tettstedet ved Königssee, som også heter Königssee og hører til kommunen Schönau am Königssee. Verdens første kunstfrosne bob- og akebane ble bygd der i 1968.Königssee trafikkeres med el-båter, som frakter turister fra nordspissen til valfartskirken St. Bartholomä og til seteren Saletalm. St. Bartholomä ligger på en halvøy på Königssees vestre bredd.
| Königssee er en innsjø i Berchtesgaden-Alpene helt sydøst i Tyskland (Bayern). Den ligger på 603 meter over havet, er opptil 189 meter dyp, har et areal på 5,2 km² og et tilsigsfelt på 136 km².
Königssees spektakulære skjønnhet skyldes de høye fjellveggene som omgir den fra tre sider. Den 7,5 km lange og mellom 1200 og 250 meter smale sjøen ligger mellom Watzmannmassivet i vest og Hagengebirge i øst (opptil 2713 resp. 2363 moh.). I syd ender den i Steinernes Meer (opptil 2655 moh.). På nordsiden ligger sjøens avløp, Königsseer Ache, som drenerer mot Salzach (og via Inn til Donau). Ved avløpet ligger det eneste tettstedet ved Königssee, som også heter Königssee og hører til kommunen Schönau am Königssee. Verdens første kunstfrosne bob- og akebane ble bygd der i 1968.Königssee trafikkeres med el-båter, som frakter turister fra nordspissen til valfartskirken St. Bartholomä og til seteren Saletalm. St. Bartholomä ligger på en halvøy på Königssees vestre bredd.
== Referanser == | Königssee er en innsjø i Berchtesgaden-Alpene helt sydøst i Tyskland (Bayern). Den ligger på 603 meter over havet, er opptil 189 meter dyp, har et areal på 5,2 km² og et tilsigsfelt på 136 km². | 9,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B6nigsseer_Ache | 2023-02-04 | Königsseer Ache | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Bayern', 'Kategori:Elver i Salzburg', 'Kategori:Inns vassdragsområde'] | Königsseeache, Königsseer Ache eller Berchtesgadener Ache er en elv som begynner i Königssee i den tyske delstaten Bayern og munner ut i Salzach i den østerrikske delstaten Salzburg. Når den forlater Königssee, heter den Königsseer Ache. Ved Berchtesgaden tar den opp elva Ramsauer Ache og skifter navn til Berchtesgadener Ache. Når den krysser grensa til Østerrike, skifter den navn på nytt, og blir hetende Königsseeache resten av forløpet sitt.
Like før elven munner ut i Salzach, tappes en del av dens vann i et unikt kanalsystem (Almkanal), som forsørger byen Salzburg med vann og vannkraft. Kanalanlegget omtales som «Mellomeuropas eldste vann- og energiforsyningssystem», dets eldste deler stammer sannsynligvis fra 700-tallet. Kanalene forsyner husholdninger, fontener, små innsjøer i parker og til fiskeoppdrett, drev/driver korn-, malt- og kryddermøller, sagbruk, pumpestasjoner, smier, nødstrømaggregater og diverse fabrikker, og brukes til kjølevann for byens bryggerier og klimatisering av festspillhuset.
| Königsseeache, Königsseer Ache eller Berchtesgadener Ache er en elv som begynner i Königssee i den tyske delstaten Bayern og munner ut i Salzach i den østerrikske delstaten Salzburg. Når den forlater Königssee, heter den Königsseer Ache. Ved Berchtesgaden tar den opp elva Ramsauer Ache og skifter navn til Berchtesgadener Ache. Når den krysser grensa til Østerrike, skifter den navn på nytt, og blir hetende Königsseeache resten av forløpet sitt.
Like før elven munner ut i Salzach, tappes en del av dens vann i et unikt kanalsystem (Almkanal), som forsørger byen Salzburg med vann og vannkraft. Kanalanlegget omtales som «Mellomeuropas eldste vann- og energiforsyningssystem», dets eldste deler stammer sannsynligvis fra 700-tallet. Kanalene forsyner husholdninger, fontener, små innsjøer i parker og til fiskeoppdrett, drev/driver korn-, malt- og kryddermøller, sagbruk, pumpestasjoner, smier, nødstrømaggregater og diverse fabrikker, og brukes til kjølevann for byens bryggerier og klimatisering av festspillhuset.
== Eksterne lenker ==
Almkanal (tysk) | Königsseeache, Königsseer Ache eller Berchtesgadener Ache er en elv som begynner i Königssee i den tyske delstaten Bayern og munner ut i Salzach i den østerrikske delstaten Salzburg. Når den forlater Königssee, heter den Königsseer Ache. | 9,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salzach | 2023-02-04 | Salzach | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Elver i Oberösterreich', 'Kategori:Elver i Salzburg', 'Kategori:Inns vassdragsområde'] | Salzach (uttales «zalts-ax») er den største elven i den østerrikske delstaten Salzburg. Som en høyre (sydlig) bielv til Inn hører den til Donaus tilsigsfelt. Salzach springer ut på 2470 meters høyde i Kitzbühel-Alpene ved fjellet Salzachgeier og munner 225 km senere ved Braunau ut i Inn.
På veien renner Salzach først østover gjennom landskapene Pinzgau og Pongau, bryter så ved juvet Pass Lueg nordover gjennom De nordlige kalkalper, passerer byen Salzburg, og danner herfra grensen mellom Østerrike (Salzburg samt Oberösterreich) og Tyskland (Bayern). De viktigste bielvene er Königsseeache og Saalach på venstre side, og Habach, Gasteiner Ache og Lammer på høyre side. Tilsigsfeltet er på 6700 km². Avløpet ved munningen er i årsgjennomsnitt 250 m³ per sekund.
Ved sideelva Kapruner Ache ligger Kaprun vannkraftverk fra 1955, som har en installert effekt på 813 MW.
Navnet (Salz-ach = «salt-elv») kommer av at elven ble brukt for å fløte salt fra de tallrike saltgruvene i området. | Salzach (uttales «zalts-ax») er den største elven i den østerrikske delstaten Salzburg. Som en høyre (sydlig) bielv til Inn hører den til Donaus tilsigsfelt. Salzach springer ut på 2470 meters høyde i Kitzbühel-Alpene ved fjellet Salzachgeier og munner 225 km senere ved Braunau ut i Inn.
På veien renner Salzach først østover gjennom landskapene Pinzgau og Pongau, bryter så ved juvet Pass Lueg nordover gjennom De nordlige kalkalper, passerer byen Salzburg, og danner herfra grensen mellom Østerrike (Salzburg samt Oberösterreich) og Tyskland (Bayern). De viktigste bielvene er Königsseeache og Saalach på venstre side, og Habach, Gasteiner Ache og Lammer på høyre side. Tilsigsfeltet er på 6700 km². Avløpet ved munningen er i årsgjennomsnitt 250 m³ per sekund.
Ved sideelva Kapruner Ache ligger Kaprun vannkraftverk fra 1955, som har en installert effekt på 813 MW.
Navnet (Salz-ach = «salt-elv») kommer av at elven ble brukt for å fløte salt fra de tallrike saltgruvene i området. | Salzach (uttales «zalts-ax») er den største elven i den østerrikske delstaten Salzburg. Som en høyre (sydlig) bielv til Inn hører den til Donaus tilsigsfelt. | 9,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neusiedler_See | 2023-02-04 | Neusiedler See | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Burgenland', 'Kategori:Donaus vassdragsområde', 'Kategori:Endorheiske innsjøer', 'Kategori:Innsjøer i Ungarn', 'Kategori:Innsjøer i Østerrike', 'Kategori:Internasjonale innsjøer', 'Kategori:Ramsarområder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Ungarn', 'Kategori:Verdensarven i Østerrike'] | Neusiedler See (ungarsk: Fertő tó) er en innsjø i den østerrikske delstaten Burgenland og det ungarske fylket Győr-Moson-Sopron. Innsjøen har siden 2001 vært oppført på UNESCOS verdensarvliste (kulturarv).
| Neusiedler See (ungarsk: Fertő tó) er en innsjø i den østerrikske delstaten Burgenland og det ungarske fylket Győr-Moson-Sopron. Innsjøen har siden 2001 vært oppført på UNESCOS verdensarvliste (kulturarv).
== Geografi ==
=== Form og utbredelse ===
Sjøen har en form som kan minne om et skohorn. Den nordligste tredelen kalles Neusiedler Bucht og det smaleste stedet er Illmitzer Seenge.
Av innsjøens areal på 320 km² (hvorav 180 km² er sivbelter) ligger rundt tre fjerdedeler i Østerrike. Neusiedler See er med dette Østerrikes største innsjø. Østerrikes andel av Bodensee er meget liten og andre innsjøer i landet er betydelig mindre.
Innsjøen ligger 115 moh. Den har et tilsigsfelt på 1 120 km². Dette omfattes kun av noen få, små elver (bl.a. Wulka). Disse bidrar bare 20 % til vanntilføringen. Den øvrige tilføringen kommer av direkte nedbør og tilsig. Vannspeilets høyde, og dermed arealet, varierer derfor gjennom året. For å unngå oversvømmelser ved høy vannstand, sluses vann via en kunstig kanal (Einser-Kanal) til elven Rabnitz. Dette utgjør i gjennomsnitt 10 % av innsjøens vanntap. Resten skyldes fordampning.
Innsjøen er 36 kilometer lang og mellom 7 og 14 kilometer bred. Oppsiktsvekkende nok, har innsjøen en gjennomsnittlig dybde på kun én meter. Størst målte dybde er 1,8 meter.
Neusiedler See har ingen naturlige avløp og kalles derfor steppesjø. Vannet har noe høyere saltinnhold (2 ‰) enn ferskvann og kan derfor betegnes som brakkvann (definert som saltinnhold mellom 1 ‰ og 10 ‰). Saltkonsentrasjonen skyldes i hovedsak oppløselige salter som skilles ut fra sedimentære bergarter som utgjør deler av innsjøens bunn.
=== Omlandet ===
Sjøen er en del av Den lille ungarske slette som er en vestlig utløper av Den ungarske slette. I vest avgrenses området av Leithafjellene, i nord av Parndorfsletten, i øst av Seewinkel og i sør det ungarske Hanság.
Byer ved sjøen er Neusiedl am See i nord, Fertőd og Fertőrákos i sør og Rust i vest.
== Flora og fauna ==
Innsjøen er omgitt av et bredt sivbelte som danner et attraktivt habitat for en rekke fuglearter. Blant annet bieter, egrett- og purpurhegre, svartehavsmåke, avosett, stylteløper, stork og skjestork samt pirol, stortrappe og keiserørn. Innsjøen er habitat for ca. 300 fuglearter, noe som tilsvarer ca. 40 % av alle europeiske fuglearter. Halvparten av artene er registrert som hekkende. Også amfibier, krypdyr, edderkopper og insekter er representert med tallrike arter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lake Neusiedl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | høyde = 115 | 9,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chiemsee | 2023-02-04 | Chiemsee | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Inns vassdragsområde', 'Kategori:Innsjøer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Chiemsee (uttales «ki:m-ze:») er med 80 km² Bayerns største innsjø. Den ligger i For-Alpene på 518 meter over havet, ca. 20 km øst for Rosenheim i det sydlige Tyskland, og er opptil 74 m dyp. Chiemsees viktigste tilløp er Tiroler Ache, avløpet er Alz, en bielv av Inn. Det er en god del turisme, spesielt seilturisme, ved resp. på sjøen.
I Chiemsee ligger de tre øyene Herreninsel (eller Herrenchiemsee, «herreøya», få innbyggere, 238 hektar), Fraueninsel (eller Frauenchiemsee, «dameøya», ca. 300 innbyggere, 15,5 hektar) og Krautinsel («urteøya», ubebodd, 3,5 hektar), som til sammen utgjør Chiemsee kommune. Øyene var sete for viktige klostre: På 700-tallet grunnla hertug Tassilo III av Bayern et benediktiner-dobbelkloster. Kvinneklosteret Frauenchiemsee, som lå på Fraueninsel, var fra 788 til 1062 et rikskloster, så ble det lagt under høystiftet Salzburg. Herreklosteret Herrenchiemsee lå på Herreninsel og ble i 1130 nygrunnlagt som et prosti for augustinerkorherrer. Det sistnevnte klosteret var også grunnlaget for Chiemsee bispedømme, som eksisterte fra 1215 til 1808. Augustinerklosteret var allerede blitt sekularisert i 1803.
På Herreninsel ligger også et slott som kong Ludvig II av Bayern lot bygge i 1873.
Chiemsee har blitt oppkalt etter tettstedet Chieming, som ligger ved sjøens østre bredd. Sjøen har i sin tur gitt navn til landskapet Chiemgau. | Chiemsee (uttales «ki:m-ze:») er med 80 km² Bayerns største innsjø. Den ligger i For-Alpene på 518 meter over havet, ca. 20 km øst for Rosenheim i det sydlige Tyskland, og er opptil 74 m dyp. Chiemsees viktigste tilløp er Tiroler Ache, avløpet er Alz, en bielv av Inn. Det er en god del turisme, spesielt seilturisme, ved resp. på sjøen.
I Chiemsee ligger de tre øyene Herreninsel (eller Herrenchiemsee, «herreøya», få innbyggere, 238 hektar), Fraueninsel (eller Frauenchiemsee, «dameøya», ca. 300 innbyggere, 15,5 hektar) og Krautinsel («urteøya», ubebodd, 3,5 hektar), som til sammen utgjør Chiemsee kommune. Øyene var sete for viktige klostre: På 700-tallet grunnla hertug Tassilo III av Bayern et benediktiner-dobbelkloster. Kvinneklosteret Frauenchiemsee, som lå på Fraueninsel, var fra 788 til 1062 et rikskloster, så ble det lagt under høystiftet Salzburg. Herreklosteret Herrenchiemsee lå på Herreninsel og ble i 1130 nygrunnlagt som et prosti for augustinerkorherrer. Det sistnevnte klosteret var også grunnlaget for Chiemsee bispedømme, som eksisterte fra 1215 til 1808. Augustinerklosteret var allerede blitt sekularisert i 1803.
På Herreninsel ligger også et slott som kong Ludvig II av Bayern lot bygge i 1873.
Chiemsee har blitt oppkalt etter tettstedet Chieming, som ligger ved sjøens østre bredd. Sjøen har i sin tur gitt navn til landskapet Chiemgau. | Chiemsee (uttales «ki:m-ze:») er med 80 km² Bayerns største innsjø. Den ligger i For-Alpene på 518 meter over havet, ca. | 9,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chiemsee_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Chiemsee (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Chiemsee er navnet på
en innsjø i Tyskland,
en kommune som består av denne innsjøens øyer,
et eksisterende kvinnekloster (Frauenchiemsee) og et historisk herrekloster (Herrenchiemsee) på hver sin øy i denne innsjøen,
et historisk romersk-katolsk bispedømme, som hadde sin katedral på en av innsjøens øyer. | Chiemsee er navnet på
en innsjø i Tyskland,
en kommune som består av denne innsjøens øyer,
et eksisterende kvinnekloster (Frauenchiemsee) og et historisk herrekloster (Herrenchiemsee) på hver sin øy i denne innsjøen,
et historisk romersk-katolsk bispedømme, som hadde sin katedral på en av innsjøens øyer. | Chiemsee er navnet på | 9,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiroler_Ache | 2023-02-04 | Tiroler Ache | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Bayern', 'Kategori:Elver i Tirol', 'Kategori:Inns vassdragsområde'] | Tiroler Ache(n), Großache eller Kitzbüheler Ache er en elv som har sitt utspring i Tirol (Østerrike), renner gjennom bl.a. Kitzbühel og munner i Chiemsee i Bayern. Elvens kilde ligger i nærheten av Thurnpasset i Kitzbühel-Alpene. Her heter den Jochberger Ache, men skifter etter hvert navn til Kitzbüheler Ache. Rett før St. Johann tar den opp to mindre elver (Fieberbrunner Ache og Reither Ache) og skifter igjen navn til Großache, omtales imidlertid nedenfor St. Johann også som Kössener Ache. Når den krysser den østerriksk–tyske grensen skifter den navn til Tiroler Ache (bairisk Tiroler Achen).
Alt i alt er elven 79 km lang, derav 55 km i Østerrike. | Tiroler Ache(n), Großache eller Kitzbüheler Ache er en elv som har sitt utspring i Tirol (Østerrike), renner gjennom bl.a. Kitzbühel og munner i Chiemsee i Bayern. Elvens kilde ligger i nærheten av Thurnpasset i Kitzbühel-Alpene. Her heter den Jochberger Ache, men skifter etter hvert navn til Kitzbüheler Ache. Rett før St. Johann tar den opp to mindre elver (Fieberbrunner Ache og Reither Ache) og skifter igjen navn til Großache, omtales imidlertid nedenfor St. Johann også som Kössener Ache. Når den krysser den østerriksk–tyske grensen skifter den navn til Tiroler Ache (bairisk Tiroler Achen).
Alt i alt er elven 79 km lang, derav 55 km i Østerrike. | Tiroler Ache(n), Großache eller Kitzbüheler Ache er en elv som har sitt utspring i Tirol (Østerrike), renner gjennom bl.a. | 9,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caravan_of_Courage:_An_Ewok_Adventure | 2023-02-04 | Caravan of Courage: An Ewok Adventure | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Star Wars spin-off filmer', 'Kategori:TV-filmer fra 1980-årene', 'Kategori:TV-filmer fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på ABC'] | The Ewok Adventure var en amerikansk TV-film satt i Star Wars-galaksen fra 1984. Den ble utgitt og lansert i Europa som Caravan of Courage: An Ewok Adventure, og er kjent under den tittelen i dag.
Filmens handling fokuserer på en bror og søster som har strandet på skogmånen til Endor. Foreldrene blir kidnappet av et Gorax-monsteret. Filmens handling finner sted et tidspunkt mellom Episode V og Episode VI. Den er den første av to spin-off-filmer om ewokene fra Episode VI.
| The Ewok Adventure var en amerikansk TV-film satt i Star Wars-galaksen fra 1984. Den ble utgitt og lansert i Europa som Caravan of Courage: An Ewok Adventure, og er kjent under den tittelen i dag.
Filmens handling fokuserer på en bror og søster som har strandet på skogmånen til Endor. Foreldrene blir kidnappet av et Gorax-monsteret. Filmens handling finner sted et tidspunkt mellom Episode V og Episode VI. Den er den første av to spin-off-filmer om ewokene fra Episode VI.
== Skuespillere ==
Warwick Davis som Wicket W. Warrick
Aubree Miller som Cindel Towani
Eric Walker som Mace Towani
Fionnula Flanagan som Catarine Towani
Guy Boyd som Jeremitt Towani
== Handling ==
På Endor ligger skipet til Towani-familien ødelagt. Familien Towani (bestående av Catarine, Jeremitt, Mace og Cindel) er nå strandet. Når Catarine og Jeremitt forsvinner, blir barna funnet av Ewok Deej som tar dem med seg hjem til seg. De oppsøker Ewok Logray som forteller at foreldrene deres ble tatt av den monstrøse Gorax, som bor i et øde og veldig farlig område. De møter Izrina, og en voldsom Ewok ved navn Chukha-Trok, før de endelig kommer frem til Gorax-hulen. De må deretter engasjere Gorax i kamp, for å hjelpe løs Jeremitt og Catarine.
== Eksterne lenker ==
(en) Caravan of Courage: An Ewok Adventure på Internet Movie Database
(sv) Caravan of Courage: An Ewok Adventure i Svensk Filmdatabas
(fr) Caravan of Courage: An Ewok Adventure på Allociné
(nl) Caravan of Courage: An Ewok Adventure på MovieMeter
(en) Caravan of Courage: An Ewok Adventure på AllMovie
(en) Caravan of Courage: An Ewok Adventure på Rotten Tomatoes | The Ewok Adventure var en amerikansk TV-film satt i Star Wars-galaksen fra 1984. Den ble utgitt og lansert i Europa som Caravan of Courage: An Ewok Adventure, og er kjent under den tittelen i dag. | 9,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerli_Padar | 2023-02-04 | Gerli Padar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2007', 'Kategori:Estiske sangere', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Lääne-Virumaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gerli Padar (født 6. november 1979 i Haljala i Lääne-Viru fylke) er en estisk sanger som representerte hjemlandet i Eurovision Song Contest 2007 med sangen «Partners in Crime». Sangen gikk ikke videre fra semifinalerunden. Hun er søsteren til Tanel Padar, som vant Eurovision Song Contest 2001 for Estland.
| Gerli Padar (født 6. november 1979 i Haljala i Lääne-Viru fylke) er en estisk sanger som representerte hjemlandet i Eurovision Song Contest 2007 med sangen «Partners in Crime». Sangen gikk ikke videre fra semifinalerunden. Hun er søsteren til Tanel Padar, som vant Eurovision Song Contest 2001 for Estland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gerli Padar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gerli Padar på Internet Movie Database
(en) Gerli Padar hos The Movie Database
(en) Gerli Padar på Discogs
(en) Gerli Padar på MusicBrainz
(en) Gerli Padar på Songkick
(en) Gerli Padar på AllMusic
(en) «Gerli Padar sweeps Eurolaul», The Baltic Times, 7. februar 2007 | Gerli Padar (født 6. november 1979 i Haljala i Lääne-Viru fylke) er en estisk sanger som representerte hjemlandet i Eurovision Song Contest 2007 med sangen «Partners in Crime». | 9,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reuss_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Reuss (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Reuss har flere betydninger:
Reuss (elv), elv i Sveits.
Reuss (fyrstehus), to historiske stater i dagens Thüringen i Tyskland. | Reuss har flere betydninger:
Reuss (elv), elv i Sveits.
Reuss (fyrstehus), to historiske stater i dagens Thüringen i Tyskland. | Reuss har flere betydninger: | 9,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reuss_(elv) | 2023-02-04 | Reuss (elv) | ['Kategori:46°N', 'Kategori:47°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Aares vassdragsområde', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Sveits'] | Reuss er en elv i Sveits som hører til Rhinens tilsigsfelt. Den begynner i Gotthardmassivet (Uri) og munner ut i Aare ved Windisch (Aargau). Reuss er 164 km lang, og har en fallhøyde på 2311 m.
Reuss oppstår i Urseren av flere kildeelver, hvorav Furkareuss (fra Furkapasset), Gotthardreuss (fra St. Gotthard-passet) og Oberalpreuss (fra Oberalppasset) er de største. Kilden til Furkareuss ligger på 2640 moh., og regnes som elvens hovedkilde. Reuss forlater Urseren gjennom det imponerende Schöllenenjuvet. Etter å ha passert den brede Reussdalen i Uri, munner elven ved Flüelen ut i Vierwaldstättersjøen. Reuss forlater sjøen ved kantonshovedstaden Luzern, som også er den største byen langs elven. Herfra renner elven nordover gjennom Aargau, delvis som grenseelv mellom kantonene Zug og Zürich. Reuss' vannføring ved munningen er gjennomsnittlig 140 m³/s.
| Reuss er en elv i Sveits som hører til Rhinens tilsigsfelt. Den begynner i Gotthardmassivet (Uri) og munner ut i Aare ved Windisch (Aargau). Reuss er 164 km lang, og har en fallhøyde på 2311 m.
Reuss oppstår i Urseren av flere kildeelver, hvorav Furkareuss (fra Furkapasset), Gotthardreuss (fra St. Gotthard-passet) og Oberalpreuss (fra Oberalppasset) er de største. Kilden til Furkareuss ligger på 2640 moh., og regnes som elvens hovedkilde. Reuss forlater Urseren gjennom det imponerende Schöllenenjuvet. Etter å ha passert den brede Reussdalen i Uri, munner elven ved Flüelen ut i Vierwaldstättersjøen. Reuss forlater sjøen ved kantonshovedstaden Luzern, som også er den største byen langs elven. Herfra renner elven nordover gjennom Aargau, delvis som grenseelv mellom kantonene Zug og Zürich. Reuss' vannføring ved munningen er gjennomsnittlig 140 m³/s.
== Eksterne lenker ==
(en) Reuss River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Bilder og info om Wasserschloss - Samløpet av elvene Aare, Reuss og Limmat. | | munning = samløp med Aare ved Windisch | 9,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Werner_B%C3%A4tzing | 2023-02-04 | Werner Bätzing | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. juni', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kassel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forskere', 'Kategori:Tyske geografer'] | Werner Bätzing (født 24. juni 1949 i Kassel i Tyskland) er emeritert kulturgeograf og professor ved Universität Erlangen. Hans helhetlige og tverrvitenskapelige forskning på Alpene har vært banebrytende, i det han kombinerer kunnskap fra ulike fagområder (samfunnsgeografi, geomorfologi, økologi, biogeografi, økonomi, kulturhistorie m.m.) og fra ulike språkkretser, som tidligere hadde levd nokså isolerte akademiske liv.
| Werner Bätzing (født 24. juni 1949 i Kassel i Tyskland) er emeritert kulturgeograf og professor ved Universität Erlangen. Hans helhetlige og tverrvitenskapelige forskning på Alpene har vært banebrytende, i det han kombinerer kunnskap fra ulike fagområder (samfunnsgeografi, geomorfologi, økologi, biogeografi, økonomi, kulturhistorie m.m.) og fra ulike språkkretser, som tidligere hadde levd nokså isolerte akademiske liv.
== Verker (utvalg) ==
Bätzing, W. (1991). Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft. München: Beck.
Bätzing, W. (1993). Der sozio-ökonomische Strukturwandel des Alpenraumes im 20. Jahrhundert. Eine Analyse von "Entwicklungstypen" auf Gemeinde-Ebene im Kontext der europäischen Tertiarisierung. Bern: Geographica Bernensia.
Bätzing, W. (1997). Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur. München: Beck.
== Referanser == | Werner Bätzing (født 24. juni 1949 i Kassel i Tyskland) er emeritert kulturgeograf og professor ved Universität Erlangen. | 9,472 |
null | 2023-02-04 | Sanna (andre betydninger) | null | null | null | Sanna kan referere til: | 9,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sanna_(elv) | 2023-02-04 | Sanna (elv) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tirol', 'Kategori:Inns vassdragsområde'] | Sanna, Rosanna og Trisanna er elver i det vestlige Tirol (Østerrike). Sanna er en venstre bielv til Inn og oppstår av Rosanna og Trisanna bare 8 km før den munner ved byen Landeck. De to kildeelvene er derimot rundt 35 km lange hver. Rosanna kommer fra Stanzertal (Arlberg), mens Trisanna drenerer Paznaun. Begge har sitt tilsigsfelt i Verwall. I tillegg får Rosanna også vann fra Lechtal-Alpene og proteinholdig næring fra Monqui-kilden. Trisanna får vann fra Silvretta, som omfatter flere isbreer. Elvene har med bratt lengdeprofil og sterk strømning karakter av fjellelver. | Sanna, Rosanna og Trisanna er elver i det vestlige Tirol (Østerrike). Sanna er en venstre bielv til Inn og oppstår av Rosanna og Trisanna bare 8 km før den munner ved byen Landeck. De to kildeelvene er derimot rundt 35 km lange hver. Rosanna kommer fra Stanzertal (Arlberg), mens Trisanna drenerer Paznaun. Begge har sitt tilsigsfelt i Verwall. I tillegg får Rosanna også vann fra Lechtal-Alpene og proteinholdig næring fra Monqui-kilden. Trisanna får vann fra Silvretta, som omfatter flere isbreer. Elvene har med bratt lengdeprofil og sterk strømning karakter av fjellelver. | Sanna, Rosanna og Trisanna er elver i det vestlige Tirol (Østerrike). Sanna er en venstre bielv til Inn og oppstår av Rosanna og Trisanna bare 8 km før den munner ved byen Landeck. | 9,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reterne | 2023-02-04 | Reterne | ['Kategori:Antikke folkeslag', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Reterne (latin Raeti) var et folk eller en gruppe av stammer som levde i Alpene i romertiden. De ble kolonialisert av romerne 15 f.Kr., og provinsen ble oppkalt etter dem: Raetia. Man finner også skrivemåtene rætere (resp. raetere, rätere) eller rhetere (rhætere, rhaetere, rhätere), men formen med h har ingen støtte i de historiske latinske kildene.
Informasjonen om reterne er veldig sparsommelig. Det er ikke en gang sikkert om reterne var et enkelt folk eller en romersk samlebetegnelse på diverse ulike folkeslag som tilfeldigvis levde ved siden av hverandre. Den senere provinsen Raetia var i hvert fall ikke helt sammenfallende med de kulturelle, språklige eller etniske grensene i området. Det kan se ut til at reternes hovedområde var Engadin, Val Müstair og det vestlige Tirol; i så fall kan reterne identifiseres som bærerne av Laugen-Melaun- resp. Fritzens-Sanzeno-kulturen. Denne gruppen var sannsynligvis av ikke-indoeuropeisk opprinnelse. Det retiske språket kan ha vært beslektet med etruskernes.
Andre kilder angir også det vestlige Graubünden og bosettinger så langt syd som Comosjøen som retiske. Om dette virkelig var det samme folkeslaget, er som sagt uvisst.
Romaniseringen av Raetia førte i hvert fall til at det retiske språket og kulturen gikk tapt. Det er f.eks. ikke påvist noen lingvistisk sammenheng mellom reternes språk og dagens retoromanske språk – selv om de sistnevnte tales i et område som for en stor del lå innenfor det historiske landskapet Raetia, og også er oppkalt etter dette. | Reterne (latin Raeti) var et folk eller en gruppe av stammer som levde i Alpene i romertiden. De ble kolonialisert av romerne 15 f.Kr., og provinsen ble oppkalt etter dem: Raetia. Man finner også skrivemåtene rætere (resp. raetere, rätere) eller rhetere (rhætere, rhaetere, rhätere), men formen med h har ingen støtte i de historiske latinske kildene.
Informasjonen om reterne er veldig sparsommelig. Det er ikke en gang sikkert om reterne var et enkelt folk eller en romersk samlebetegnelse på diverse ulike folkeslag som tilfeldigvis levde ved siden av hverandre. Den senere provinsen Raetia var i hvert fall ikke helt sammenfallende med de kulturelle, språklige eller etniske grensene i området. Det kan se ut til at reternes hovedområde var Engadin, Val Müstair og det vestlige Tirol; i så fall kan reterne identifiseres som bærerne av Laugen-Melaun- resp. Fritzens-Sanzeno-kulturen. Denne gruppen var sannsynligvis av ikke-indoeuropeisk opprinnelse. Det retiske språket kan ha vært beslektet med etruskernes.
Andre kilder angir også det vestlige Graubünden og bosettinger så langt syd som Comosjøen som retiske. Om dette virkelig var det samme folkeslaget, er som sagt uvisst.
Romaniseringen av Raetia førte i hvert fall til at det retiske språket og kulturen gikk tapt. Det er f.eks. ikke påvist noen lingvistisk sammenheng mellom reternes språk og dagens retoromanske språk – selv om de sistnevnte tales i et område som for en stor del lå innenfor det historiske landskapet Raetia, og også er oppkalt etter dette. | Reterne (latin Raeti) var et folk eller en gruppe av stammer som levde i Alpene i romertiden. De ble kolonialisert av romerne 15 f. | 9,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Winther | 2023-02-04 | Arne Winther | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Arne Winther (født 22. januar 1926, død 14. februar 2000) var en fotballspiller som spilte for Skeid i 1950- og 1960-årene. Han spilte 430 kamper for Skeid, og fikk også sju landskamper. Winther ble kåret til Årets stopper på VG-børsen i 1962.
Winther ble norgesmester med Skeid fire ganger, i 1954, 1955, 1956 og 1958.
| Arne Winther (født 22. januar 1926, død 14. februar 2000) var en fotballspiller som spilte for Skeid i 1950- og 1960-årene. Han spilte 430 kamper for Skeid, og fikk også sju landskamper. Winther ble kåret til Årets stopper på VG-børsen i 1962.
Winther ble norgesmester med Skeid fire ganger, i 1954, 1955, 1956 og 1958.
== Referanser == | thumb|[[Skeid Fotball|Skeid vant 5–0 over Lillestrøm i finalekampen i Norgesmesterskapet i fotball 1955. På vinnerlaget sees i bakerste rekke fra venstre Jan Erik Wold, Hans Nordahl, Leif Belgen, Harald Hennum, Bernhard Johansen og Jack Farem, foran Jan Gulbrandsen, Arne Winther, Øivind Johannessen, Knut Gudem og Finn Gundersen. | 9,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ameneon | 2023-02-04 | Ameneon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1993', 'Kategori:Seigmen-album'] | Ameneon er bandet Seigmens debutalbum, og ble utgitt i 1993 på 1:70. Albumet ble innspilt i 1992 hos Athletic Sound i Halden.
| Ameneon er bandet Seigmens debutalbum, og ble utgitt i 1993 på 1:70. Albumet ble innspilt i 1992 hos Athletic Sound i Halden.
== Sporliste ==
«Simone» – 4:48
«Monsun» – 5:22
«Negativ» – 7:02
«Plutonium» – 4:48
«Ameneon» – 3:16
«Korsfarer» – 3:17
«Mesusah» – 9:01
«Ikon» – 2:58
== Medvirkende ==
Alex Møklebust – Vokal
Sverre Økshoff – Gitar
Marius Roth – Gitar
Kim Ljung – Bass
Noralf Ronthi – Trommer
Kai Ø. Andersen – Lydtekniker
== Eksterne lenker ==
(en) Ameneon på Discogs
(en) Ameneon på MusicBrainz | Ameneon er bandet Seigmens debutalbum, og ble utgitt i 1993 på 1:70. Albumet ble innspilt i 1992 hos Athletic Sound i Halden. | 9,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terje_Gulbrandsen | 2023-02-04 | Terje Gulbrandsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. september', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Ski- og Ballklubben Drafn', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Svein Terje Gulbrandsen (født 29. november 1944 i Oslo, død 25. september 2015) var en fotballspiller som spilte for Skeid i 1960-årene.
Gulbrandsen ble norgesmester med Skeid i 1963 og 1965, og scoret ett av målene da Skeid slo Frigg 2–1 i finalen. Han spilte i Skeid fra 1963 til 1970. Gulbrandsen fikk med seg 99 kamper i toppserien for Skeid, og scoret åtte mål. Han spilte i 1971 og 1972 for Drafn i Drammen, det første året som spillende trener. Han spilte deretter to sesonger i Vålerengen, før han trappet ned etter 1974-sesongen.
Han var trener for Kolbotn Fotball Kvinner i 1997 og gikk over i en lederstilling fra 1998.
Han var far til fotballspilleren Solveig Gulbrandsen.
| Svein Terje Gulbrandsen (født 29. november 1944 i Oslo, død 25. september 2015) var en fotballspiller som spilte for Skeid i 1960-årene.
Gulbrandsen ble norgesmester med Skeid i 1963 og 1965, og scoret ett av målene da Skeid slo Frigg 2–1 i finalen. Han spilte i Skeid fra 1963 til 1970. Gulbrandsen fikk med seg 99 kamper i toppserien for Skeid, og scoret åtte mål. Han spilte i 1971 og 1972 for Drafn i Drammen, det første året som spillende trener. Han spilte deretter to sesonger i Vålerengen, før han trappet ned etter 1974-sesongen.
Han var trener for Kolbotn Fotball Kvinner i 1997 og gikk over i en lederstilling fra 1998.
Han var far til fotballspilleren Solveig Gulbrandsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Terje Gulbrandsen – Transfermarkt
(en) Terje Gulbrandsen – national-football-teams.com
(en) Terje Gulbrandsen – WorldFootball.net
(en) Terje Gulbrandsen – EU-Football.info
(no) Terje Gulbrandsen – Norges Fotballforbund | Svein Terje Gulbrandsen (født 29. november 1944 i Oslo, død 25. | 9,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FC_Sochaux-Montb%C3%A9liard | 2023-02-04 | FC Sochaux-Montbéliard | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1928', 'Kategori:Fotballag i Frankrike', 'Kategori:Sport i Frankrike i 1928'] | FC Sochaux-Montbéliard er en fotballklubb fra byområdet Sochaux-Montbéliard i Frankrike. Klubben spiller i Ligue 2.
| FC Sochaux-Montbéliard er en fotballklubb fra byområdet Sochaux-Montbéliard i Frankrike. Klubben spiller i Ligue 2.
== Kjente spillere med en fortid i klubben ==
El-Hadji Diouf
Álvaro Santos
Yannick Stopyra
Franck Silvestre
Albert Rust
Bernard Genghini
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) FC Sochaux-Montbéliard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Spillerstall - Transfermarkt | José Manuel Aira | | 9,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Worldwatch_Institute | 2023-02-04 | Worldwatch Institute | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale miljøorganisasjoner'] | World Watch Institute ble grunnlagt i 1974 av Lester Brown. Organisasjonen blir finansiert ved tilskudd fra private fond og enkeltpersoner. Øystein Dahle har vært styreleder siden 2002.
Instituttet arbeider med overgangen til et miljømessig bæredyktig og sosialt rettferdig samfunn. De gir hvert år ut boken Jordens tilstand.
| World Watch Institute ble grunnlagt i 1974 av Lester Brown. Organisasjonen blir finansiert ved tilskudd fra private fond og enkeltpersoner. Øystein Dahle har vært styreleder siden 2002.
Instituttet arbeider med overgangen til et miljømessig bæredyktig og sosialt rettferdig samfunn. De gir hvert år ut boken Jordens tilstand.
== Eksterne lenker ==
Worldwatch Instituttets nettsted Arkivert 19. august 2019 hos Wayback Machine. | World Watch Institute ble grunnlagt i 1974 av Lester Brown. Organisasjonen blir finansiert ved tilskudd fra private fond og enkeltpersoner. | 9,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jorden | 2023-02-04 | Jorden | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Jorden', 'Kategori:Terrestriske planeter'] | Jorden, eller jorda, (latin: Tellus eller Terra; astronomisk symbol: ) er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet, hvilket innebærer at dens gravitasjon kun overgås av Jupiter, Saturn og Neptun. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter noe større enn Venus', og cirka dobbelt så stor som Mars.
Jordkloden blir noen ganger omtalt som Verden, den blå planeten, eller Tellus («Jord») etter dens latinske betegnelse. Jorden er det eneste stedet i Universet som man med sikkerhet kan si at det finnes liv.
Som hjem for millioner av arter, inkludert mennesker, er jorden det eneste astronomiske objekt hvor man vet at det finnes liv. Forskere mener at planeten ble dannet for 4,6 milliarder år siden og at det oppstod liv på overflaten før det var gått én milliard år. Jordens biosfære har hatt merkbar betydning for atmosfærens utvikling og andre abiotiske forhold på planeten, noe som har gjort det mulig for aerobe organismer å utbre seg. Dette har igjen ført til dannelsen av ozonlaget, som sammen med jordens magnetfelt blokkerer for skadelig solstråling og dermed muliggjør liv på land. Jordens fysiske egenskaper, så vel som dens geologiske historie og banens plassering i forhold til solen, har tillatt liv på planeten å eksistere i mer enn tre milliarder år.
Jorden påvirker og påvirkes av andre objekter i rommet, spesielt av solen og månen. De geologiske prosessene styres av to energikilder: Jordens indre energi og varmeutvikling driver de indre prosessene med vulkanisme, jordskorpe- og bergartsdannelse, platetektonisk kontinentaldrift og havendring. Jordens tyngdekraft og solens energi driver de ytre prosessene hvor vind og nedbør skaper erosjon, forvitring og sedimentær avsetning. På jordoverflaten møtes de indre og ytre geologiske kreftene og former de biologiske artenes livsmiljø.
For tiden foretar jorden et omløp rundt solen for hver 366,26 gang den roterer rundt sin egen akse, hvilket tilsvarer 365,26 solare dager, eller ett siderisk år. Jordens rotasjonsakse heller ca. 23,4 grader i forhold til den rette vinkelen på jordens omløpsbane rundt solen, noe som skaper årstidsvariasjoneer med en syklus på ett tropisk år (365,2422 solare dager). Jordens eneste måne — månen — som begynte å gå i bane rundt jorden for om lag 4,5 milliarder år siden, bidrar med å skape tidevann, er stabiliserende for aksehelningen og bremser gradvis jordens rotasjon. Inntil om lag 3,8 milliarder år siden sørget en rekke nedslag av asteroider for betydelige endringer på jordens overflate.
Planetens mineraler og produkter fra biosfæren er ressurser som bidrar til å opprettholde menneskeheten. Befolkningen er delt inn i omtrent 200 selvstendige stater, som påvirker hverandre gjennom diplomati, reiser, handel og militære handlinger. Menneskehetens kulturer har gjennom tidene hatt mange ulike oppfatninger av jorden, deriblant personifisering av planeten som en guddom, overbevisninger om at jorden er flat og/eller at den er senteret i universet. I nyere tid hersker mange steder en erkjennelse av at jorden trenger menneskelig inngripen og tilpasning for at livsbetingelsene skal kunne bestå.
| Jorden, eller jorda, (latin: Tellus eller Terra; astronomisk symbol: ) er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet, hvilket innebærer at dens gravitasjon kun overgås av Jupiter, Saturn og Neptun. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter noe større enn Venus', og cirka dobbelt så stor som Mars.
Jordkloden blir noen ganger omtalt som Verden, den blå planeten, eller Tellus («Jord») etter dens latinske betegnelse. Jorden er det eneste stedet i Universet som man med sikkerhet kan si at det finnes liv.
Som hjem for millioner av arter, inkludert mennesker, er jorden det eneste astronomiske objekt hvor man vet at det finnes liv. Forskere mener at planeten ble dannet for 4,6 milliarder år siden og at det oppstod liv på overflaten før det var gått én milliard år. Jordens biosfære har hatt merkbar betydning for atmosfærens utvikling og andre abiotiske forhold på planeten, noe som har gjort det mulig for aerobe organismer å utbre seg. Dette har igjen ført til dannelsen av ozonlaget, som sammen med jordens magnetfelt blokkerer for skadelig solstråling og dermed muliggjør liv på land. Jordens fysiske egenskaper, så vel som dens geologiske historie og banens plassering i forhold til solen, har tillatt liv på planeten å eksistere i mer enn tre milliarder år.
Jorden påvirker og påvirkes av andre objekter i rommet, spesielt av solen og månen. De geologiske prosessene styres av to energikilder: Jordens indre energi og varmeutvikling driver de indre prosessene med vulkanisme, jordskorpe- og bergartsdannelse, platetektonisk kontinentaldrift og havendring. Jordens tyngdekraft og solens energi driver de ytre prosessene hvor vind og nedbør skaper erosjon, forvitring og sedimentær avsetning. På jordoverflaten møtes de indre og ytre geologiske kreftene og former de biologiske artenes livsmiljø.
For tiden foretar jorden et omløp rundt solen for hver 366,26 gang den roterer rundt sin egen akse, hvilket tilsvarer 365,26 solare dager, eller ett siderisk år. Jordens rotasjonsakse heller ca. 23,4 grader i forhold til den rette vinkelen på jordens omløpsbane rundt solen, noe som skaper årstidsvariasjoneer med en syklus på ett tropisk år (365,2422 solare dager). Jordens eneste måne — månen — som begynte å gå i bane rundt jorden for om lag 4,5 milliarder år siden, bidrar med å skape tidevann, er stabiliserende for aksehelningen og bremser gradvis jordens rotasjon. Inntil om lag 3,8 milliarder år siden sørget en rekke nedslag av asteroider for betydelige endringer på jordens overflate.
Planetens mineraler og produkter fra biosfæren er ressurser som bidrar til å opprettholde menneskeheten. Befolkningen er delt inn i omtrent 200 selvstendige stater, som påvirker hverandre gjennom diplomati, reiser, handel og militære handlinger. Menneskehetens kulturer har gjennom tidene hatt mange ulike oppfatninger av jorden, deriblant personifisering av planeten som en guddom, overbevisninger om at jorden er flat og/eller at den er senteret i universet. I nyere tid hersker mange steder en erkjennelse av at jorden trenger menneskelig inngripen og tilpasning for at livsbetingelsene skal kunne bestå.
== Kronologi ==
Geovitenskapene har bidratt med detaljert informasjon om jordens fortid. Den tidligst daterte materie i solsystemet ble dannet for mer enn 4,6 milliarder år siden, og for 4,6 milliarder år siden ble jorden og de andre planetene i solsytemet dannet fra en protoplanetarisk skive av støv og gass som var til overs etter dannelsen av solen. Sammensettingen av jordens materie skjedde raskt, i all hovedsak i løpet av 10-20 millioner år. Når kosmisk støv og steinmateriale først begynte å kollidere og danne jorden, økte denne nye planetens gravitasjonskraft som igjen akselererte ytterligere tiltrekning av materie. De stadige sammenstøtene og meteoritt-nedslagene utviklet stor varmeenergi, som bidro til å smelte ned steinmaterialet som utviklet seg til en indre kjerne av jern og et ytre lag av silikater. Etter hvert ble også det ytre laget separert i en tyngre mantel og en lettere jordskorpe. Det er vanlig å anta at tyngre mineraler sank ned i forhold til de lettere, men bergarter ble også trukket nedover eller oppover basert på deres evne til å binde seg med henholdsvis jern eller oksygen.Fra å være i smeltet tilstand, gikk jordens ytre lag over til en fast skorpe ved nedkjøling da vann ble akkumulert i atmosfæren. Jordskorpen var tynn og sprakk opp gang etter gang med en stor mengde vulkanutbrudd, og antakelig dannet det seg tidlig et samlet kontinent som så sprakk opp. Månen ble dannet kort tid etterpå, for om lag 4,5 milliarder år siden. Den (2013) mest anerkjente teorien for dannelsen av månen er nedslagsteorien, som innebærer at månen ble dannet da et objekt på størrelse med Mars - noen ganger omtalt som Theia - tilsvarende om lag 10 % av jordens masse, kolliderte med jorden i et gigantisk sammenstøt. Denne teorien innebærer at dette objektet smeltet sammen med jorden, men at tilstrekkelig med materie til dannelsen av månen ble sendt i bane rundt jorden.
I tidlig arkeikum (4,6–4,0 mrd. år siden) var jordens mantel svært varm, og litosfæren (jordskorpen) ytterst var så lett at den neppe sank ned i mantelen. Jordskorpa bestod av mye basalt og natriumrike masser. Natriumrike mantelmasser kunne noen steder trenge oppover i basaltkappen og danne kropper av kvartsrike dypbergarter – tonalitt, trondhjemitt og granodioritt (TTG). Horisontale smeltemasser ble til grønnsteinsbelter av omdannet basalt, ofte med magnesiumrik komatiitt, og ofte omgitt av tonalitt-gneis. Bergarter fra arkeisk tid er ikke preget av omsmelting gjennom nedsynking i mantelen, slik bergarter fra sen arkeikum og proterozoikum preges av. I proterizoikum ble bergartene også mer kaliumrike.
Siden omkring 1950 har geologer jaktet på de eldste bergartene. Høyeste kjente alder for bergarter er 3,96 milliarder år, mens sandstein funnet i Australia har klaster som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. Radiometrisk datering av meteoritter og bergarter funnet på månen har gitt aldre på opp til 4,56 milliarder år og vi regner dette som et anslag på hvor gammel jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på jordkloden er at den i tidlig arkeikum var for varm til å starte den radiometriske klokka i bergartene, som brukes for å datere mineraler ved hjelp av halveringstider. Og selve kontinentene er ikke noen steder eldre enn om lag fire milliarder år, mens havbunnen fornyes kontinuerlig. Ingen havbunn regnes for å være eldre enn 200 millioner år.
=== Atmosfæren ===
Smeltingen og krystalliseringen i arkeikum skapte gassutblåsninger, vanndamp og vulkansk aktivitet som bidro til jordens uratmosfære. Den ble fylt med helium og hydrogen som ble avgitt fra jorden, men hovedbestanden i uratmosfæren var svovel. De første organismene - prokaryoter - utviklet seg på denne tiden og «pustet» svovel i stedet for oksygen. Denne typen liv utviklet seg tilpasset den første, svovelholdige atmosfæren. Det eksisterer dog teorier om at atmosfæren hele tiden har hatt oksygen, siden tidlig arkeikum.For 3,8 milliarder år siden ble jorden (og månen) antatt utsatt for et nytt, kraftig meteoritt-bombardement som sammen med solvind rev bort den første atmosfæren. Bombardementet skapte intens varmeutvikling og vulkanisme, som nok en gang frigjorde nitrogen, karbondioksid og vanndamp. Disse elementene ble nå nedbrutt av ultrafiolett lys fra sola og omdannet til hydrogen, oksygen og ozon i en relativt oksygenfattig, ny atmosfære. Vanndampen kondenserte og dannet havene for kanskje 4 milliarder år siden, godt hjulpet av is og flytende vann fra asteroider, protoplaneter, kometer og transneptunske objekt. Til tross for at solen utstrålte om lag 30 % mindre energi enn den gjør i dag, viser forskning at havene forble flytende, en selvmotsigelse formulert i den svake sols paradoks. En kombinasjon av drivhusgasser og økt solaktivitet bidro til økning av jordens overflatetemperatur, og forhindret at havene frøs over. Utviklingen av liv i havene etter relativt kort tid, avga oksygen som lagret seg i den nye atmosfæren.
=== Fotosyntese og fjellkjededannelser ===
Etter at havet oppstod for 4 milliarder år siden, var det etter hvert lite eller ingen landmasser på jorden. De første spor etter organismer (blågrønn- eller lignende bakterier) er ca. 3,6 milliarder år gamle. For 3,5 milliarder år siden ble jordens magnetfelt dannet, noe som forhindret solvind fra å bryte ned jordens nye atmosfære. I proterozoikum, før utviklingen av større dyr, var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av mikroorganismer, ifølge professor David Bottjer. Da liv med evne til fotosyntese oppstod for mer enn 3,5 milliarder år siden,
ble det avgitt store mengder oksygen fra blant annet blågrønnbakterier, og dette bidro gradvis til å øke oksygeninnholdet i atmosfæren.
Den danske geologiprofessor Minik T. Rosing og kolleger ved Stanford University mener kontinentalskorpene oppstod i takt med anaerobt liv. Mangelen på landmasser skapte vesentlig sedimentære bergarter som skifer, konglomerat og kvartsitt i sen arkeikum. Når lava steg opp til overflaten gjennom basaltskorpen, ville den normalt avkjøles og størkne til tung basalt og gradvis synke ned i magmaen igjen, smelte ved 1100–1200 °C og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess. Basalten gjennomgikk nå en økende oksidasjonsprosess og forvitret.
Basalt som er blitt forvitret av oksygen vil smelte ved «kun» 650 °C, utskilles og stige opp til overflaten der den størkner til langt lettere granitt, som finnes på samtlige kontinenter, men er uhyre sjelden ellers i solsystemet. Relativt lett granitt la seg oppå den tyngre basalten og lot basaltsyklusen fortsetter under dekket av granitt, som forble stabilt og flytende. Vi har grunnfjell fra denne tiden i Norge, rester av en arkeisk fjellkjede finner vi i Lofoten med aldre opptil 3,3 milliarder år. Urbergarten granitt opptar for øvrig svært lite oksygen i friluft, og dette bidro derfor til stadig mer fritt oksygen i atmosfæren.
Overgangen til proterozoikum for ca. 2,5 mrd år siden virker dramatisk – atmosfæren ble oksygenrik, land-hav-fordelingen ble omtrent som i dag, og historiens første istid oppstod. Områder som Karelia (Karelidene), Kola (Saamidene) og Slave-platen fløt trolig rundt løsrevet fra hnhv Baltica og Laurentia.
Kontinentplater samlet seg i et superkontinent - Columbia - for om lag 1,8 milliarder år siden
med betydelig fjellkjededannelse (orgoenese) som omfattet nær sagt alle dagens landmasser. Alle konkurrerende modeller antyder at Nord-Amerika (Laurentia) og Nord-Europa (Baltica) hang sammen i nord via Grønland slik det også skjedde siden.
Kontinentaldrift og havbunnsspredning med subduksjon skapte samtidig vulkansk aktivitet langs et større belte av den samlede kontinentalkysten, og magmatiske fjellkjeder oppstod i ytterkantene — Amazonas, Laurentia, Grønland og Baltica. Columbia brakk opp i en lang fragmenteringsprosess som varte fra kanskje 1,4–1,1 milliarder år siden. Etterhvert rev enkelte kontinentbiter seg løs, slik som «Telemarkøya» i Sør-Norge, og i den sterke vulkanske prosessen omkfing 1,25 milliarder år siden som ga oppsplitting av Columbia, ble det dannet store mengder granitt, charnoktitt, mangeritt og anortositt.De tidlige havene inneholdt store mengder oppløst jern. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og et eksempel på sedimentær avsetning av lagvis kvartsitt og jern på havbunnen fra denne tiden er jernfeltene i Sør-Varanger. Da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som inneholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form. Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen.
Tidlige blågrønnbakterier (cyanobakterier) avga oksygen og kjempet seg gjennom lag av kalkstøv som ble tykkere og dannet giftige «kalkhauger» kjent som stromatolitter, som fortsatt finnes i forstenet form. Det faktum at stromatolittene var giftige kan kanskje forklare hvorfor moderne eukaryoter (celleorganismer) ikke spredte seg nevneverdig før kaldt klima for 850–550 millioner år siden fortrengte stromatolittene og lot grønnalger og andre eukaryoter utvikle seg på grunn havbunn. Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette førte ifølge Bottjer til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m.
I proterozoikum var de platetektoniske prosessene som i dag, med oppstigning av vulkansk masse, og nedsynking av havbunnsskorpe med senere omdanning. De gamle, arkeiske kratonene fikk påvekst av ny kontinentalskorpe, slik som eksempelvis de svekonorvegiske massivene av proterozoisk grunnfjell i Sør-Norge og Sør-Sverige. Det baltiske skjoldet vokste i etapper gjennom vulkanisme, havbunnsspredning (sedimentære tillegg) eller Baltica-kontinentets kollisjon (fjellkjededannelse). Midt i Proterozoikum for om lag 1 mrd år siden samlet alle kontinentene seg igjen i et superkontinent - Rodinia. Det sprakk opp over en periode på 250 millioner år, fra 850 til 650 millioner år siden.
=== Flercellet liv ===
Oksygennivået i atmosfæren fortsatte gradvis å stige. Med den økende oksygenkonsentrasjonen kunne det også danne seg et ozonlag som skjermet jorden for en del av solens UV-stråling. Begge deler (oksygen og lav UV-stråling) var forutsetninger for at det kunne oppstå mer avanserte livsformer. Flercellet dyreliv oppstod kanskje for så mye som 2 milliarder år siden, utfra funn av flercellet kull av ukjent opphav. De fleste forskere heller i dag til koloniteorien, som postulerer at enkeltceller kom sammen for å forsvare hverandre mot andre celler eller av en annen grunn, og at enkelte av cellene i kolonien gradvis begynte å spesialisere seg til enkelte oppgaver. For om lag 1 milliard år siden oppstod de første kjente, virkelige flercellede dyr — parmiadyrene — som er inntil 6 cm lange markliknende dyr kjent fra funn i Russland.
Mot slutten av proterozoikum, for mer enn 600 millioner år siden, ble en istid avløst av varmt klima og oversvømming med store, grunne havområder. Nå oppstod den såkalte ediacara-faunaen med blant annet de første bilaterale (symmetriske) dyr, hvorav Dickinsonia er blant de eldste kjente med funn fra Kvitsjøen. Mange steder oppstod nå plutselig primitive skalldyr ved overgangen til den kambriske eksplosjonen — hvor planter, sopp og kompliserte dyr oppstod nesten samtidig. For rundt 500 millioner år siden var ozon- og oksygennivåene i atmosfæren så høye at liv kunne utvikle seg også på landjorden. Det markerer overgangen til landorganismenes tidsalder — fanerozoikum.
=== Fremtid ===
Jorden vil i fremtiden bli varmere, fordi Solen utvikler seg. Magnetfeltet vil bli svekket, da kjernen blir nedkjølt.
Når Solen eser ut før den slukner om ca. 4,5–5 milliarder år, vil jorden og de andre indre planetene fordampe.
== Jorden i solsystemet ==
Jorden er den tredje planeten i solsystemet og den eneste planeten hvor vann opptrer i alle former, noe som kan si at den er i den «tempererte» sonen av solsystemet.
=== Bane rundt Solen ===
Jorden går i en elliptisk bane rundt solen. Ett omløp rundt solen tar 365,2564 døgn — det såkalte sideriske år. Middelavstanden til solen er 150 millioner km. Avstanden varierer mellom 147 millioner km, som inntreffer omkring 3. januar, og 152 millioner km omkring 3. juli.
Over et tidsrom på ca. 100 000 år endrer banen form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens eksentrisitet har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige klimaendringer.
=== Aksens helning ===
Sommeren 2009 dannet jordaksen en vinkel på 66°33′42,5″ med baneplanet. For tiden øker denne vinkelen med ca. 0,46 buesekund pr. år.
Denne aksehelningen er årsaken til at solvinkelen og dermed innstrålt energi varierer med årstidene. På høyere breddegrader enn nordlige og sydlige polarsirkel (66°33′42,5″ (sommeren 2009)) vil Solen ikke komme over horisonten eller være over horisonten i løpet av døgnet i en viss del av året. Mellom vendekretsene (23°26′17,5″ N og S (sommeren 2009)) vil Solen stå i senit midt på dagen to dager i året.
Jordaksens helning varierer mellom 67,9° og 65,5° over en periode på 41 000 år. I tillegg vil jordaksen over en periode på 23 000 år tegne en dobbelt kjegleflate – jordaksen «slingrer». Denne bevegelsen — presesjonen — gjør at Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen. I dag peker aksen mot Polarstjernen, mens den om 12 000 år vil peke mot Vega.
Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang fremsatt av den jugoslaviske matematikeren Milutin Milanković.
=== Månen ===
Som den eneste av de terrestriske planetene har jorden en stor naturlig satellitt — månen. Mars har også naturlige satellitter, men disse er små og muligens bare asteroider som er fanget i dens gravitasjonsfelt. For mer enn 4,5 milliarder år siden traff en stor protoplanet jorden, og meteorskyen av knust materiale som oppstod begynte å kretse rundt jorden, samlet seg og dannet månen. I starten roterte månen svært nær jorden, men avstanden har gradvis økt. Siden månen er såpass stor og nær oss, har dens tyngdekraft stor påvirkning på jorden. Det er hovedsakelig månens tyngdekraft som er årsaken til tidevann.
== Jordens indre ==
Forståelsen av jordens indre utviklet seg for alvor da man begynte å måle forsinkelse i måten jordskjelvtrykk forplantet seg til ulike steder på kloden. Den tyske seismologen Beno Gutenberg brukte i 1913 denne metoden for å anslå den indre, faste kjernens diameter. Den kroatiske seismologen Andrija Mohorovicic studerte et kraftig jordskjelv i 1909, og oppdaget en grense (kalt «Moho») mellom jordskorpen og den dypere mantelen. Snart innså forskere at jorden bestod av en fast kjerne i midten, en flytende mantel av smeltet lava, og jordskorpen. Den danske seismologen Inge Lehmann oppdaget i 1936 at kjernen av jern og nikkel var fast innerst, og flytende ytterst i laget under mantelen. Det er også fastslått at overgangen fra litosfære til mantel på 440 km dyp, og overgangen til indre mantel på 670 km dyp, markerer faseoverganger i silikater som øker bølgebevegelsenes fart betydelig, noe som skaper referansedybder for en detaljert kartlegging av mantelen ved hjelp av seismografiske apparater. Bølgehastigheten påvirkes også av temperaturavvik slik at man kan påvise lavastrømmer seismologisk.Kreftene i jordens indre skaper varme i kjernen, og kjernefysisk nedbryting av radioaktive grunnstoff i både mantelen og jordskorpen. For hver km innover øker temperaturen med ca. 30 °C. Jordens indre varme bidrar til vulkanisme, og vanndamp og CO2 bidrar til en drivhuseffekt som muliggjør livet på jorden. Generelt er kjernen relativt tung, bestående av jern og nikkel. Men det er ikke slik at de tyngste mineralene naturlig sank mot kjernen, eksempelvis er de svært tunge grunnstoffene uran og thorium konsentrert om den ytre jordskorpen. Trolig var evnen til å inngå forbindelser med oksygen viktigere for hvor de ulike mineraler og grunnstoffer ble plassert vertikalt.Jordens radius er 6 371 - 6 378 km, og består innerst av en 3 470 - 3 481 km tykk kjerne, fulgt av en 1 730 - 2 190 km tykk mantel, og endelig et ytre lag av 1 710 km mer eller mindre størknet stein og jordskorpe:
Indre fast kjerne som er magnetisk og av hovedsakelig jern og nikkel, med en radius av 1 390 km. Den starter således på ca 4 980 km dyp og går ned til jordens sentrum på 6 378 km dyp. Temperaturen er jevnt 3 000 °C, mens tettheten er ca. 12 - 13 g/cm³. Et mellomlag på ca 700 km skiller den indre kjernen fra den ytre.
Ytre flytende kjerne av jern, nikkel, muligens svovel, med en tykkelse på 1 380 km som strekker seg fra 2 890 - 2 908 km dybde til 4 980 - 5 150 km dybde. Temperaturen er noe lavere enn for den indre kjernen, og tettheten i den flytende kjernen øker fra 10,0 g/cm³ til 11,5 g/cm³.
Nedre mantel av semi-fast eller delvis flytende periodotitt bestående av silikater med mye magnesium, i en tykkelse på 1 200 km - som strekker seg fra anslagsvis 1 690 - 1 710 km dybde og ned til anslagsvis 2 890 - 2 908 km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1 650 °C til 3 370 °C og tettheten i den nedre mantelen øker fra 4,4 g/cm³ til 5,5 g/cm³.
Øvre mantel av stort sett fast stein og periodititt, i 530–880 km tykkelse, som omfatter en overgangssone (transition zone) av fytende stein med 350–700 km tykkelse, og deretter astenosfæren av flytende og semi-fast stein, med en tykkelse på 180 km. Øvre mantel strekker seg da totalt fra 30–70 km dybde og ned til 600–900 km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1 250 °C til 1 650 °C og tettheten i den øvre mantelen øker fra 3,0 g/cm³ til 4,4 g/cm³. Grensen mellom flytende astenosfære og fast litosfære er på 70–400 km dyp, mens Litosfæren står i direkte kontakt med jordskorpen langs Moho-linjen. Grensen mellom litosfære og astenosfære markerer en temperaturgrense hvor temperaturen øker fra 1 250 °C til 1 450 °C. Det skjer faseoverganger i silikater i mantelen ved 440 km og 670 km dybde, og dette øker trykkbølgers hastighet når de sendes gjennom jorden.
Overgangen mellom mantel og jordskorpen kalles Mohorovicic-linjen eller ganske enkelt Moho. Man trodde tidligere at dette utgjorde grensen mellom fast og flytende masse, men i senere tid antas det at hele lithosfæren er fast og at grensen mellom fast og flytende masse går ved begynnelsen av astenosfæren.
Jordskorpe av fast stein i form av alle kjente mineraler og bergarter, med en tykkelse på 30–70 km og inndelt i flere stive segmenter, kalt tektoniske plater som migrerer over jordens overflate i perioder på flere millioner år. Jordens kontinentalskorpe er tykkest med en 30–70 km andel av litosfæren – basalt nederst og andre bergarter øverst. Klodens havbunnsskorpe er bare 5–15 km tykk med basalt nederst, og dekket av et relativt ungt lag av sedimenter. Jordskorpens tetthet varierer med dybden fra om lag 2,7 g/cm³ til 3,0 g/cm³ ved Moho-grensen.
Man kan også legge til hydrosfæren av inntil 4 km tykke vannmasser, samt atmosfæren av 30 km tykkelse eller mer og bestående av ulike lag av gasser med reflekterende eller refrakterende egenskaper.Fra mantelen kan smeltet stein stige opp til overflaten og danne såkalte varmeflekker under jordskorpen, som under Hawaii og under Island. Varmeflekkene presser jordskorpen opp der hvor de oppstår. På den andre siden kan stykker av størknet litosfæreplate synke ned gjennom hele mantelen og ned til den ytre kjernen på 2 890 km dybde.
== Overflate ==
Den ytre delen av jordoverflaten kalles litosfæren, den består av hard, stiv steinmasse. Den faste jordskorpen sammen med litosfæren utgjør forskjellige jordplater som er bevegelige, og det er disse som driver rundt oppå en halvveis flytende ytre mantel (astenosfæren) hvor platenes bevegelser kalles platetektonikk. Tykkelsen på litosfæren kan være 30–70 km, noe som varier ved om vi har kontinental eller osean litosfære. Den øvre delen av litosfæren består av jordskorpen, dette er jordens ytterste skall som inneholder biologisk liv.
Vi deler inn jordskorpen i havbunnsskorpe (tykkelse: 6–10 km, 3 g/cm³) som består i hovedsak av basalt og gabbro men også en del periodotitt; og kontinentalskorpe (tykkelse: 30–70 km, 2,8 - 2,9 g/cm³) som består vesentlig av granitt med innhold av kvarts og feltspat. Kontinentalskorpen består altså generelt sett av bergarter med litt lavere tetthet enn havbunnsskorpen. Arkimedes' prinsipp og tykkelsen på skorpene gir oss da en forklaring på hvorfor kontinentalskorpen flyter lettere eller ligger høyere enn havbunnsskorpen. Den ulike tykkelsen på jordskorpe og havbunnsskorpe arter seg i tråd med prinsippet om isostase, det kan sammenliknes med isfjell som flyter på havet: jo høyere isfjellet er over havoverflaten, desto dypere går det også ned under vann.Det er viktig å huske på at de indre kreftene kan føre til avsetning av havbunnsskorpe på land, eksempelvis når to plater kolliderer og havbunnsplaten presses opp og brettes over landplaten. Dette skjedde eksempelvis i den kaledonske fjellkjedefolding, hvor periodotitt fra havbunnsskorpen etter mye erosjon har blitt synlig på land i Newfoundland i Canada, mens gabbro er synlig i overflaten i Sør-Norge.
Jordens indre forsyner jordoverflaten med i snitt 87 milliwatt energi per kvadratmeter (den samlede fotosyntese på jorden forsyner overflaten med nærmere fem ganger så mye energi).
Om lag 71 % av overflaten er dekket av salt hav, resten er kontinenter og øyer, inklusive ferskvann. Innsjøer og elver bidrar sammen med havet til hydrosfæren som har inntil 4 km tykkelse (inntil 11 km havdybde i isolerte sprekker). Flytende vann er nødvendig for opprettholdelsen av alle kjente former for liv, og man kjenner ikke til andre planeter med flytende vann og vanndamp. Jordens poler er for det meste dekket av is (Arktis, Antarktis og sjøis), og forekomstter av is kjenner vi fra flere planeter enn jorden.
== Fysiske særtrekk ==
=== Atmosfære ===
Jorden er dekket av et lag av gasser – en atmosfære – som holdes på plass av tyngdekraften. Atmosfæren består hovedsakelig av en blanding av gassene nitrogen og oksygen (også kalt luft). Atmosfæren ble dannet i forbindelse med danningen av jordskorpen, hvor størkningen av lavamasse bidro til fordampning vanndamp og andre gasser. Disse gassene blandet seg lagvis med gasser fra solvinden og dannet en første atmosfære, som inneholdt mye svovel. For om lag 3,8 millioner år siden ble jorden og månen antakelig utsatt for et bombardement av meteoritter som fjernet den første atmosfæren, hvoretter ny vulkansk virksomhet frigjorde nitrogen og karbondioksid. Vanndamp ble brutt ned av ultrafiolett stråling til hydrogen, oksygen, og oson, eller vanndampen kondenserte og dannet verdenshavene. Utslipp av klor fra undersjøiske vulkaner i kombinasjon med erosjon av mineraler via elver og vassdrag, førte til en kjemisk dannelse av salt i verdenshavene.
Atmosfæren bidrar til å gjøre livet på landjorden mulig ved at organismer tar opp viktige gasser fra luften, ved å absorbere den ultrafiolette strålingen og ved å utjevne temperaturforskjellene mellom dag og natt. I tillegg bidrar den til å heve temperaturen på jorden gjennom drivhuseffekten. Temperaturforskjeller og jordrotasjonen gjør at luften i atmosfæren er i konstant bevegelse, noe som bidrar til å frakte varme rundt om på planeten.
=== Klima ===
Jorden kan deles inn i klimasoner med felles klimatiske egenskaper. En første grovinndeling, som hovedsakelig tar utgangspunkt i temperatur- og lufttrykkforhold skiller mellom fire hovedklimasoner: tropisk klima, subtropisk klima, temperert klima, og arktisk klima. Klimaforskjeller skapes i det alt vesentlige av solenergien og jordens helning. Mengden solenergi avtar mot polene på grunn av strålingens inngangsvinkel, og klimaet i polarstrøkene blir dermed kaldere. Videre skaper solenergien varme på jorden som bindes ulikt i skog, ørken og hav, slik at det systematisk oppstår regionale varmesentra med oppadstigende luft (lavtrykk) ved ekvator som presses ned i høytrykksbeltene lengre sør og nord (for eksempel Azorene). Denne vertikale sirkulasjonen står bak viktige vindforhold og nedbørsystemer som strekker seg inntil 15 km opp i atmosfæren. Jordrotasjonen bidrar sammen med solenergien til å skape vind og systematiske vindsystemer, samt havstrømmer som påvirker klimaet ved å bringe varmt vann mot polene eller kaldt vann mot ekvator. Endelig er jordens helning hovedårsaken til at vi har årstider, skiftevis i sør og nord, med de store klimatiske virkninger det har. I moderne tid har også menneskelig aktivitet bidratt til oppvarming grunnet refleksjon av solvarme i et lag av karbondioksid som dannes rundt jordkloden.
=== Magnetfelt ===
Jorden er som en stor magnet og danner et magnetfelt rundt seg. Magnetfeltet beskytter livet på jorden fra kosmisk stråling. Det er magnetfeltet som gjør at vi får en magnetisk nordpol og en motsvarende sydpol.
== Ekstreme punkt ==
Høydeforskjeller
Høyeste punkt: Mount Everest – 8 850 moh.
Land med lavest høyeste punkt: Maldivene – 2,4 moh.
Laveste punkt: Marianergropen i Stillehavet – 11 034 muh.
Laveste punkt på land: Dødehavet – 410 muh.
== Se også ==
Solen
Månen
Planet
Solsystemet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Earth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Earth – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) jorda i Unified Astronomy Thesaurus | Jordens tilstand, originalspråk engelsk: The State of the World er en bok publisert årlig sinden 1984 av Worldwatch Institute. Serien forsøker å identifisere jordens mest signifikante miljøutfordringer. | 9,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ralph_Herseth | 2023-02-04 | Ralph Herseth | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Guvernører i Sør-Dakota', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brown County i Sør-Dakota', 'Kategori:Personer fra USA av norsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ralph Everett Herseth (født 2. juli 1909 i Houghton i Sør-Dakota, død 24. januar 1969 i Aberdeen i Sør-Dakota) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var guvernør i delstaten Sør-Dakota 1959–1961.
| Ralph Everett Herseth (født 2. juli 1909 i Houghton i Sør-Dakota, død 24. januar 1969 i Aberdeen i Sør-Dakota) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var guvernør i delstaten Sør-Dakota 1959–1961.
== Familie og yrke ==
Han var vokste opp på en kvegfarm ved Houghton i Brown County i Sør-Dakota som sønn av norskamerikanerne Lars E. Herseth og Oline Afseth. Faren kom fra Vang i Hedmark, og utvandret til Amerika i 1887. Moren var født i nybyggersamfunnet Pelican Rapids i Minnesota av norske foreldre, som kom fra Afset i Ringsaker.Han gikk Columbia High School i Brown County, Northern State Teachers College, nå en del av Northern State University i Aberdeen, og North Dakota State College i Fargo. Han drev kvegfarm i Houghton samt handel i landbruksredskaper og landbruksvarer.Han giftet seg lillejulaften i 1937 med Lorna Buntrock, som var datter av tyske innvandrere. Hun hadde vokst opp på en gård i nærheten av Herseths. Etter hans død ble hun også administrasjonsminister i Sør-Dakota (1974–1980). Deres sønn Lars Herseth var medlem av Sør-Dakotas lovgivende forsamling og delstatssenat i over 20 år. Sønnedatteren Stephanie Herseth Sandlin har vært Sør-Dakotas medlem av Representantenes hus.
== Politiske og offentlige verv ==
Han fikk sin første offentlige stilling under den store depresjonen, som inspektør for det offentlige sysselsettingsprogrammet Civilian Conservation Corps i Sør-Dakota 1935–1939. Han ble valgt inn i Sør-Dakotas delstatssenat fra Brown County ved valgene i 1950 og 1954, og ledet det demokratiske mindretallet der fra 1955.Herseth stilte første gang som demokratenes guvernørkandidat i 1956, men tapte mot den sittende guvernøren Joe Foss. Foss trakk seg tilbake i 1958. Da Herseth vant guvernørvalget i Sør-Dakota det året, ble han den tredje demokraten som nådde opp til det høyeste embedet i den sterkt republikanske delstaten. Som guvernør gikk han sterkt inn for skattereform og utbygging av Big Bend-demningen i elven Missouri. Han fikk også på plass en felles pensjonsordning for lærerne i delstaten. Det var også i hans periode at Sør-Dakota ble den siste amerikanske delstaten som krevde en førerprøve for å få kjøretillatelse.Herseths guvernørperiode ble også preget av store naturkatastrofer, og delstatens mangelfulle beredskap vakte misnøye. I 1960 tapte han guvernørvalget mot republikaneren Archie M. Gubbrud. Herseth tapte også valget i 1962 mot Gubbrud. Han døde av et hjerteinfarkt i 1969.
== Referanser == | Stephanie Marie Herseth Sandlin (1970–) en amerikansk politiker og universitetsrektor. | 9,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mary_Lynn_Rajskub | 2023-02-04 | Mary Lynn Rajskub | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. juni', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Detroit', 'Kategori:Personer fra Wayne County i Michigan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01', 'Kategori:USA-stubber'] | Mary Lynn Rajskub (født 22. juni 1971 i Detroit i Michigan) er en amerikansk skuespiller kjent for karakteren Chloe O'Brian i thrillerserien 24.
| Mary Lynn Rajskub (født 22. juni 1971 i Detroit i Michigan) er en amerikansk skuespiller kjent for karakteren Chloe O'Brian i thrillerserien 24.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mary Lynn Rajskub på Internet Movie Database
(sv) Mary Lynn Rajskub i Svensk Filmdatabas
(da) Mary Lynn Rajskub på Scope
(fr) Mary Lynn Rajskub på Allociné
(en) Mary Lynn Rajskub på AllMovie
(en) Mary Lynn Rajskub hos Rotten Tomatoes
(en) Mary Lynn Rajskub hos The Movie Database | Mary Lynn Rajskub (født 22. juni 1971 i Detroit i Michigan) er en amerikansk skuespiller kjent for karakteren Chloe O'Brian i thrillerserien 24. | 9,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edwin_Eziyodawe | 2023-02-04 | Edwin Eziyodawe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nigerianske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Edo State'] | Edwin Eziyodawe (født 9. mai 1988) er en fotballspiller i fra Nigeria som er klubbløs. Han debuterte for Lillestrøm SK 14. mars 2009, da han kom inn som reserve for Arild Sundgot i en kamp mot Stabæk, og scoret sitt første tippeligamål i bortekampen mot Tromsø 18. april 2009, da han utlignet til 1–1 like før slutt, som ble sluttresultatet. Eziyodawe har også spilt for Sharks FC.
| Edwin Eziyodawe (født 9. mai 1988) er en fotballspiller i fra Nigeria som er klubbløs. Han debuterte for Lillestrøm SK 14. mars 2009, da han kom inn som reserve for Arild Sundgot i en kamp mot Stabæk, og scoret sitt første tippeligamål i bortekampen mot Tromsø 18. april 2009, da han utlignet til 1–1 like før slutt, som ble sluttresultatet. Eziyodawe har også spilt for Sharks FC.
== Eksterne lenker ==
(en) Edwin Eziyodawe – Transfermarkt
(en) Edwin Eziyodawe – FootballDatabase.eu
(en) Edwin Eziyodawe – Soccerway
(en) Edwin Eziyodawe – FBref | | fødtsted = | 9,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stjerneskip | 2023-02-04 | Stjerneskip | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Science fiction', 'Kategori:Stubber 2018-09', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Stjerneskip er i science fiction superhurtige romskip beregnet på reiser mellom stjernene (Interstellare reiser).
Til forskjell fra et romskip eksisterer et stjerneskip hittil bare i fantasiverdenen. Et romskip beveger seg innenfor ett og samme solsystem, mens et stjerneskip i teorien skal bevege seg mellom forskjellige solsystemer. | Stjerneskip er i science fiction superhurtige romskip beregnet på reiser mellom stjernene (Interstellare reiser).
Til forskjell fra et romskip eksisterer et stjerneskip hittil bare i fantasiverdenen. Et romskip beveger seg innenfor ett og samme solsystem, mens et stjerneskip i teorien skal bevege seg mellom forskjellige solsystemer. | Stjerneskip er i science fiction superhurtige romskip beregnet på reiser mellom stjernene (Interstellare reiser). | 9,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amstel_Gold_Race_2009 | 2023-02-04 | Amstel Gold Race 2009 | ['Kategori:Amstel Gold Race', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sport i Nederland i 2009', 'Kategori:Sykkelritt i 2009'] | Amstel Gold Race 2009 var den 44. utgaven av Amstel Gold Race, og ble arrangert den 19. april. Løypa var på 257 km lang og gikk fra Mastricht til Cauberg.
Amstel Gold Race har vært en del av UCI ProTour siden starten i 2005, og er også i år med.
Seks profesjonelle kontinentallag ble invitert til å delta: Cervélo TestTeam, Skil-Shimano, Vacansoleil, Topsport Vlaanderen-Mercator, Landbouwkrediet-Colnago og Serramenti PVC Diquigiovanni.
| Amstel Gold Race 2009 var den 44. utgaven av Amstel Gold Race, og ble arrangert den 19. april. Løypa var på 257 km lang og gikk fra Mastricht til Cauberg.
Amstel Gold Race har vært en del av UCI ProTour siden starten i 2005, og er også i år med.
Seks profesjonelle kontinentallag ble invitert til å delta: Cervélo TestTeam, Skil-Shimano, Vacansoleil, Topsport Vlaanderen-Mercator, Landbouwkrediet-Colnago og Serramenti PVC Diquigiovanni.
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Amstel Gold Race 2009 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Amstel Gold Race 2009 på www.the-sports.org | Amstel Gold Race 2009 var den 44. utgaven av Amstel Gold Race, og ble arrangert den 19. | 9,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estland | 2023-02-04 | Estland | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Estland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1991'] | Republikken Estland (estisk: Eesti Vabariik) er et land i Nord-Europa. Det er det minste og det nordligste landet av de tre republikkene som utgjør Baltikum. Det grenser mot Østersjøen i nord og vest, mot Latvia i sør og Russland i øst. Estland består av en flat halvøy, og i Østersjøen finner man de to store øyene Saaremaa og Hiiumaa. Grensen mot Russland domineres av innsjøen Peipus. Befolkningsmengden var på ca 1,3 millioner i 2019.
Estland var en del av det russiske imperiet fra 1721 til den russiske revolusjonen i 1918 og var underlagt Sovjetunionen fra andre verdenskrig til 1991. Sammen med Latvia og Litauen var Estland det eneste europeiske landet som ble selvstendige etter første verdenskrig og som mistet selvstendigheten igjen. Estland hadde høyest levestandard av Sovjetrepublikkene, vesentlig høyere enn Russland.Historisk har Estland forbindelser til Sverige og Danmark; språklig og kulturelt har land tett tilknytning til Finland. Estland var underlagt Danmark mellom 1219 og 1346, og den estiske øyen Øsel (Saaremaa) mellom 1559 og 1645, og var slik en del av Danmarks kolonirike. Estland var underlagt Sverige mellom 1561 og 1721.
Estlands hovedstad og største by er Tallinn med 448 764 innbyggere (1. januar 2018). Før annen verdenskrig var 90 % av befolkningen estere, men på grunn av deportasjoner og innflytting av russere er deres andel sunket til 68,8 %. Den resterende sammensetningen er 25,6 % russere, 2,1 % ukrainere, 1,2 % hviterussere, 0,8 % finner og 1,5 % som er av andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 73.1 år og for kvinner er den 81 år .
Estland ble medlem av FN i 1991, av NATO i 2004 og av EU i 2004. Den 1. januar 2011 gikk landet over til euro som valuta. Estland ble medlem av OECD i 2010.
| Republikken Estland (estisk: Eesti Vabariik) er et land i Nord-Europa. Det er det minste og det nordligste landet av de tre republikkene som utgjør Baltikum. Det grenser mot Østersjøen i nord og vest, mot Latvia i sør og Russland i øst. Estland består av en flat halvøy, og i Østersjøen finner man de to store øyene Saaremaa og Hiiumaa. Grensen mot Russland domineres av innsjøen Peipus. Befolkningsmengden var på ca 1,3 millioner i 2019.
Estland var en del av det russiske imperiet fra 1721 til den russiske revolusjonen i 1918 og var underlagt Sovjetunionen fra andre verdenskrig til 1991. Sammen med Latvia og Litauen var Estland det eneste europeiske landet som ble selvstendige etter første verdenskrig og som mistet selvstendigheten igjen. Estland hadde høyest levestandard av Sovjetrepublikkene, vesentlig høyere enn Russland.Historisk har Estland forbindelser til Sverige og Danmark; språklig og kulturelt har land tett tilknytning til Finland. Estland var underlagt Danmark mellom 1219 og 1346, og den estiske øyen Øsel (Saaremaa) mellom 1559 og 1645, og var slik en del av Danmarks kolonirike. Estland var underlagt Sverige mellom 1561 og 1721.
Estlands hovedstad og største by er Tallinn med 448 764 innbyggere (1. januar 2018). Før annen verdenskrig var 90 % av befolkningen estere, men på grunn av deportasjoner og innflytting av russere er deres andel sunket til 68,8 %. Den resterende sammensetningen er 25,6 % russere, 2,1 % ukrainere, 1,2 % hviterussere, 0,8 % finner og 1,5 % som er av andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 73.1 år og for kvinner er den 81 år .
Estland ble medlem av FN i 1991, av NATO i 2004 og av EU i 2004. Den 1. januar 2011 gikk landet over til euro som valuta. Estland ble medlem av OECD i 2010.
== Naturgeografi ==
Estland ligger på østkysten av Østersjøen med Finskebukta i nord, Russland i øst og Latvia sør. Landet er flatt og den gjennomsnittlige høyden er ikke høyere enn 50 meter, og det høyeste punktet i landet, Suur Munamägi, ligger i sørøst med 318 meter. Grunnfjellet er dekket av et skikt kalkstein, sandstein og leirstein. Kysten i nord er preget av kalksteinsskrenter, «klinter», som på det meste er 56 meter høye. Grunnfjellet ligger dypt under de sedimentære bergartene. I de nordlige delene er grunnfjellet dekket av 200 meter kalksteinslag, i sør omkring 600 meter tykt lag av sand- og leirstein som danner et tildels kupert landskap. I vest og nordvest er kysten lav og dekket av sand. Innsjøen Peipus er også omgitt av sandstrender.Oljeskifer (eller kukersite, særlig øst for Tallinn langs Finskebukta) og kalkstein, sammen med skogområdene som dekker 47 % av landet, spiller en viktig økonomisk rolle i Estland, som ellers har få naturressurser. Utvinning og brenning av skiferolje har etterlatt kilometerlange hauger av slagg og aske ved Kohtla-Järve der et varmekraftverk produserte så mye strøm (omkring 1980) at verket bidro til Leningrads strømforsyning. Omkring 1980 ble det brutt 30 millioner tonn oljeskifer årlig og reservene ble da anslått til å vare i 200 år med daværende utvinningstakt.Estland har over 1 400 innsjøer. De fleste er svært små, men den største, Peipus (Peipsi på estisk), er med 3 555 km² en av de største innsjøene i Europa. Den danner det meste av grensa mellom Estland og Russland. De fleste innsjøene er grunn (som i Finland), Peipus er bare 15 meter dyp.
Det renner også mange elver gjennom landet, de lengste av Estlands elver er Võhandu (162 km), Pärnu (144 km) og Põltsamaa (135 km). Estland har også mange myrområder, våtemarker og marskland særlig i den vestlige delen av fastlandet mot Østersjøen omkring Haapsalu. Kystlinjen er 3 794 km lang med mange bukter, sund og viker. Tallet på øyer og holmer er anslått til 1 500, og de to største er Saaremaa og Hiiumaa, som begge er egne fylker. Øyene utgjør omkring 10 % av landets areal.Omkring 32 % av landets areal er dyrket mark, 21 % er myr og 40 % er skog.Største by er hovedstaden Tallinn, andre store byer er Tartu, Narva, Kohtla-Järve og Pärnu. Elven Emajõgi er seilbar og har en høydeforskjell på under 4 meter over en strekning på 100 km.I 1945 gjorde Sovjetunionen en grenseregulering slik at 2300 km2 ble overført fra Den estiske sovjetrepublikk til Den russiske sovjetrepublikk. Estlands regjeringen godtok ikke reguleringen og regner grensen satt ved freden i Tartu (1920) som gjeldende.
=== Klima ===
Estland har et temperert klima som ligner på klimaet i Skandinavia, middeltemperaturen er 16 °C i juli og -5 °C i januar. Østersjøen medvirker i stor grad til dette, og fører til kjølig og fuktig vær året rundt, og vintertemperaturene er relativt høye sammenlignet med andre områder på samme breddegraden. De nordlige kystområdene kan derimot få kraftig vind innimellom som gir ganske sure forhold, i tillegg til den kalde østavinden fra Russland. Lett snøfall er vanlig over hele landet om vinteren, men smelteperioder som kommer med jevne mellomrom hindrer snødekket i å bli for dypt. Om sommeren har man regn og regnbyger omtrent hver andre eller tredje dag. Mai og juni er de tørreste månedene på året. Tallinn har en normal årsnedbør på 585 mm.
Klimaet er gjennomgående kjølig, en følge av at landet ligger så langt mot nord. Vind fra Østersjøen gjør vintrene fuktige, men fører samtidig til at landet blir spart for de betydelig kaldere luftmassene fra øst. Selv om over halvparten av Estland er oppdyrket eller blir brukt som beitemark, er det fortsatt veldig mye igjen av den naturlige vegetasjonen. Den omfatter blant annet skog, først og fremst gran og en del furu. I lavlandet er det store myrstrekninger. Det finnes et rikt dyreliv, med blant annet hjortedyr, ulv og gaupe.
== Demografi ==
På slutten av 1990-tallet beskrev 30 % av befolkningen seg som på grensen til å være fattige, sammenlignet med nær halvparten i Latvia og Litauen. Fafos kartlegging beskrev da Estland som det mest velstående av de tre baltiske landene. Tilgang til internett, personlig datamaskin og mobiltelefon var på den tiden langt mer vanlig i Estland (over 30 % hadde mobiltelefon mot 10 % i Litauen). En tredel av befolkningen hadde da høyere utdanning.
=== Språk ===
Estisk språk er et østersjøfinsk språk nært beslektet med finsk. Det er verken beslektet med de baltiske språkene latvisk eller litauisk eller med russisk, men derimot med det nylig utdødde livisk (et finsk-ugrisk språk), som ble snakket på Livlands odde. Det opprinnelige liviske språket døde ut omkring 1800. På grunn nært slektskap med finsk språk har landet mye kontakt med Finland.
=== Religion ===
Estland ble på grunn av tysk og svensk innflytelse overveiende luthersk. Landet gjennomgikk en luthersk reformasjon og katekisme på estisk ble innført i 1535. Russisk-ortodokse kristne er i hovedsak etniske russere og en del etniske estere.
=== Befolkning ===
TFR (Total Fertility rate) i Estland er 1.45, noe som er for lavt til at det nåværende befolkningstallet skal kunne opprettholdes, og det er derfor ventet en økende andel eldre og en synkende befolkning. Fra 2000 til 2010 ble befolkningen i Estland redusert med ca. 30.000 mennesker. Etter 2014 har riktignok utviklingen snudd igjen, og i 2017 hadde Estland en befolkningsøkning på 3070 personer. Estland er et relativt heterogent samfunn, og landet har en stor russisk minoritet som utgjør 25 % av totalbefolkningen.
Etter andre verdenskrig gikk landet gjennom en kraftig industrialisering i regi av det sovjetiske regimet. Behovet for arbeidskraft i industrien trakk til seg arbeidskraft fra Russland og andre slaviske deler av Sovjetunionen. I 1980 var 40 % av befolkningen innvandrere fra andre deler av Sovjetunionen. I Tallinn var per 1980 nær halvparten av befolkningen ikke-estisk. I 1994 hadde 25 % av etniske russere statsborgerskap, i 1999 var andelen med estisk statsborgerskap økt til 40 % og 20 % av de etniske russerne var borgere av Russland. I 1999 var 13 % av innbyggerne statsløse. I løpet av 1990-tallet gjorde mange av de innbyggere fra andre deler av Sovjetunionen estere av seg.Ved grensen til Russland, i Setuland, holder omkring 5000 personer av minoriteten setuer eller setukeser til.
== Historie ==
Estland har vært befolket av finsk-ugriske stammer siden forhistorisk tid. De ble kristnet etter langvarige korstog som endte i 1227 da Danmark hadde erobret nordre del av landet og den tyske Sverdbrødrenes ridderorden søndre del. Danskene ble i 1219 invitert av biskop Albert av Livland for å hjelpe til med omvending av de hedenske esterne. Tallinn, Tartu og Pärnu sluttet seg i 1285 til hanseatene og Lübecks lover ble innført. Som medlem av Hansa-forbundet formidlet Tallinn handel med Russland og opplevde en velstandsperiode. Danmark beholdt nordre Estland til 1346. Tysk herredømme over nordre Estland varte til Sverige erobret landsdelen i 1561. Russiske invasjoner i 1481 og 1558 ble slått tilbake. Søndre del, Livland, var under tysk styre til Polen-Litauen erobret provinsen i 1580-årene. I 1550 grunnla Gustav Vasa Helsingfors som konkurrent til Tallinn. Da hansahandelen stagnerte begynte Tallinns nedgang og pesten i 1710 etterlot bare 15 % av byens befolkning.På 13- og 1400-tallet vokste hovedstaden Tallinn (tysk: Reval) sterkt, og den ble en hansaby i Hansaforbundet. Navnet er en sammentrekning av Taani og Linn, som betyr «dansk by» eller «av danskene». Den vanlige betegnelsen på Tallinn er derfor «Danskeborgen». Estland ble protestantisk i 1524.
Danmarks historiske tilknytning til Estland er bakgrunnen for myten om opphavet til det danske flagget Dannebrog. Ifølge myten skal Dannebrog ha dalt fra himmelen under slaget ved Felin i Estland under korstoget som kong Valdemar II ledet mot de hedenske esterne. Danskene var nær ved å lide nederlag da flagget mirakuløst dalte ned og ga dem nytt mot og seier. Forskjellig versjoner tidfester hendelsen enten til 1207 eller til 1219, og slagstedet sies også å være Lyndanisse.I 1625 kom hele Fastlands-Estland under svensk herredømme. Svenskene beholdt den administrative inndelingen i to provinser. Estland var betegnelsen på kyststripen i nord langs Finskebukta, mens Livland i sør også omfattet deler av det nåværende Latvia. Denne inndelingen besto til inn på 1900-tallet. Kong Gustav II Adolf tvang den tyske adelen til å gi bøndene større frihet, og opprettet et trykkeri og et (tyskspråklig) universitet i Tartu (tidligere Dorpat) i 1632.
=== Under tsaren ===
Under den store nordiske krig ble Sverige knekket som stormakt da Russland erobret Estland og Livland i 1710, en erobring som ble bekreftet ved freden i Nystad i 1721. Men godseierne og byborgere forble overveiende tysktalende så lenge det russiske styret varte, og estisk språk ble stort sett bare talt av de livegne bøndene. Jordbruket var dominert av de omkring 2000 baltisk-tyske godseierne og deres eiendommer omfattet nesten hele landet. De fikk bedre kår da Russland opphevet livegenskapet i Estland i 1816 og i Livland i 1818. På 1800-tallet var handel og administrasjon dominert av etniske tyskere og russere, mens de fleste etniske estere var bønder. De frigjorte bøndenes foreninger ble utover på 1800-tallet sentre for en nasjonal vekkelse. I 1880 ble det etablert treårige folkeskole med undervisning på estisk (ifølge Det Beste tiltok russifiseringen rundt 1880 da det russisk ble eneste språk i undervisning og administrasjon). Nasjonale sangerstevner (fra 1870) ble også et symbol på den nasjonale bevisstheten. Aviser på estisk ble forbudt i 1905.
=== Revolusjon og frigjøring ===
Etter det russiske tsarrikets sammenbrudd under oktoberrevolusjonen erklærte Estland seg uavhengig 24. februar 1918. Russlands svake stilling etter revolusjonen gjorde det mulig for Estland å bli en suveren stat. Etter oktoberrevolusjonen i den nærliggende St. Petersburg hadde et bolsjevikregime kortvarig kontroll også i Estland. Selvstendighetserklæringen kom overraskende på norske myndigheter. Tyske styrker inntok Tallinn 25. februar og holdt byen til november 1918. Den tyske kontrollen over Baltikum var i 1918 så sterk at det ble snakket om å innlemme deler av regionen i det tyske riket, dette ble senere avvist av myndighetene i de tre landene. Russiske bolsjevikstyrker invaderte i november 1918 (med støtte av lokale kommunister) og hadde i januar 1919 kontroll over nesten hele landet, bare Tallinn med oppland var fritt der en britisk flåtestyrke støttet den estiske motstandsbevegelsen. De estiske styrkene ble forsterket med 3.500 finske frivillige. Den britiske regjeringen anmodet i oktober 1918 de skandinaviske land om bidra med soldater til Baltikum for å beskytte sivilbefolkningen og hindre et bolsjevikopprør, alternativt ba britene om våpenhjelp dersom det ikke var mulig å sende styrker. Anmodningen om styrker ble avslått, særlig av hensyn til landenes nøytralitet, mens våpeneksport ble godtatt. Sverige lot også svenske borgere delta som frivillige. Den britiske flåteenheten var avgjørende for at det russiske fremstøtet mot Narva i 1919 ble slått tilbake. Landet ble frigjort i februar 1919. Russland anerkjente Estland 2. februar 1920, underskrev fredsavtale i Tartu og fastsatte landets østlige grense. Estland ble anerkjent av vestlige land i 1921. Livland ble i 1918 delt mellom Estland og Latvia langs språkgrensen. Demokratiske forfatninger etter vestlig mønster blir innført i Estland som i Latvia og Litauen. Universitetet i Tartu ble gjenåpent i 1919 og ble for første gang undervist på estisk. I januar 1921 ble Estland formelt anerkjent av de allierte og av Sverige. Norge var tilbakeholden med anerkjennelse fordi det var tvil om staten ville overleve den dagen Russland ble stabilisert og av frykt for å komme i konflikt med Estlands naboer.I 1934 erklærte statsminister Konstantin Päts unntakstilstand og utnevnte seg selv til president.
=== Andre verdenskrig ===
Sovjetunionen tvang Estland til å tillate opprettelsen av militærbaser i oktober 1939 som følge av de hemmelige tilleggene til Molotov–Ribbentrop-pakten med Tyskland. I juni 1940 ble landet fullstendig okkupert, og Sovjetunionen tok full kontroll over styret. Estland ble formelt del av Sovjetunionen 6. august 1940. Anneksjonen ble ikke anerkjent internasjonalt. Ved «valget» samme år fikk kommunistene flertall i Riksdagen, som anmodet om at landet måtte bli opptatt i Sovjetunionen som Estiske SSR. Det skjedde formelt i august 1940, men anneksjonen ble ikke anerkjent av andre stater enn Tyskland og dets allierte. Estland hadde en fullt akkreditert «diplomatic mission» i New York mens landet var under sovjetisk kontroll. Befolkningen ble redusert etter omfattende deportasjon til Sibir. Deportasjonene begynte 14. juni 1941 (en uke før operasjon Barbarossa) og hadde vært planlagt siden 1939 da general Ivan Serov ga ordre om at alle «anti-sovjetiske elementer» i Baltikum skulle deporteres. Serov-instruksene og andre hemmelige dokumenter ble funnet etterlatt da Den røde arme trakk seg tilbake fra det tyske angrepet. Ifølge instruksen skulle bestemte kategorier ledende personer, patrioter og intellektuelle arresteres og deporters til øde område i det østlige Sovjetunionen. Ordren omfattet blant annet medlemmer av parlamentet, partiledere, regjeringsmedlemmer, politimenn, ordførere, redaktører, aktive medlemmer av bondelaget, prester, fagforeningsledere, bedriftseiere og skipsredere. Anslagsvis 60.000 personer ble deportert eller drept.I 1941 kom Estland under tysk okkupasjon da Tyskland angrep Sovjetunionen. Nazistene hadde planer om å kolonisere hele Baltikum ved å deportere store deler av befolkningen og deretter bosette et stort antall etniske tyskere. Tyske navn på byer og gater ble tatt i bruk av okkupanten.Sovjetiske styrker gjenerobret landet i 1944. Mange estere hadde sluttet seg til de tyske styrkene i kamp mot den røde arme. Sovjetiske myndigheter gikk hardhendt frem mot antatte kollaboratører. Terrorpolitikken ble gjenopptatt med deportasjoner og tvangskollektivisering. Fra Estland foregikk massedeportasjonene 1946-1949 og transportene gikk særlig til Novosibirsk og til Kasakhstan ved Semipalatinsk. Mange av de deporterte var bønder slik at tvangskollektiviseringen skulle være lettere å gjennomføre. Anslagsvis 124.000 ble deportert eller drept etter krigen. De deporterte ble blant annet erstattet av personer fra ulike deler av Sovjetunionen, hovedsakelig russiske arbeidere.Forholdene bedret seg gradvis etter Stalins død. Takket være naboskapet til Finland og adgangen til å ta inn finsk fjernsyn ble Estland den av sovjetrepublikkenen som ble sterkest påvirket av vestlige verdier og vestlig kultur. Industrialiseringen av landet gjennom bedrifter styrt fra Moskva førte til stadig mer russifisering. Samtidig førte industrialiseringen til at Estland ble den mest velstående delen av Sovjetunionen med lønninger som var 60-70 % høyere enn i Russland. De baltiske landene var til en viss grad utstillingsvindu for det sovjetunionen fikk til. Russiske fortrengte i stor grad estisk som språk i det offentlige liv. I 1939 var 90 % av befolkningen etniske estere, i 1989 var tallet 65 %. I Estland var det store flåtebaser for Sovjetunionen og ved Tallinn var flyvåpenets varslingsanlegg plassert. Industrien ble i Sovjet-tiden styrt fra Moskva. Industribyen Sillamäe var da lukket og hadde 86 % etniske russere. Vestlige besøkende fikk besøke universitetsbyen Tartu bare i dagslys.Innlemmingen av Estland i Sovjetunionen ble betraktet som ulovlig av esterne selv og ambassader i Washington D.C. og andre steder fortsatte sin virksomhet med aldrende diplomater. I USAs utenriksdepartement hang landets flagg som om landet eksisterte som selvstendig stat også i Sovjet-tiden. Storbritannia overlot landets gullreserver til Moskva.
=== Sovjetunionens oppløsning ===
Under det sovjetiske «tøværet» med glasnost og perestrojka vokste det fram en åpenlys politisk bevegelse for nasjonal selvstendighet. Sovjetunionens sammenbrudd gjorde løsrivelsen mulig. I 1987 var det demonstrasjoner mot utvidelse av fosforittutvinning i landet (i Rakvere-området). Motstanden var motivert delvis av miljøhensyn, delvis av motstand mot den russiske dominansen som fulgte med virksomheten. Det var blant annet planer om å flytte 100 000 arbeidere fra Kola til gruvene i Estland. Denne form for motstand var ukjent i Sovjetunionen. Fra estisk side ble det også argumentert med miljøproblemer knyttet til utvinning av oljeskifer og brenning av denne i varmekraftverkene i Narva, brenningen gir utslipp av svoveldioksid og store mengder aske som lagres i nærheten. Ett av kraftverkene i Narva dekket alene Estlands strømbehov.I 1988 ble nasjonale symboler som flagg, nasjonalsang og riksvåpen tillatt og dominerende i bybildet. Studentene i Tartu tok initiativet og forlangte at førstesekretær Karl Vaino måtte gå av og at landet måtte få økonomisk selvstyre. De forlangte også at det skulle offentliggjøres lister over deporterte og at verneplikten skulle avtjenes i Estland. I 1988 ble «Folkefronten for gjennomføring av endringer i samfunnet» etablert og den samlet 300.000 personer til en sangfest. Vaino Väljas, en venn av Gorbatsjov, overtok ledelsen og de gjenværende politiske fanger ble løslatt. Det estiske parlamentet (øverste sovjet) vedtok 16. november 1988 en erklæring om landets suverenitet og ba oppfordret til å utarbeide en unionstraktat for Sovjetunionen (noe Gorbatsjov selv foreslo året etter). Samtidig vedtok parlamentet forfatningsendringer om borgerretter. Sovjetunionens øverste sovjet avviste vedtakene som ugyldige. Mot «folkefronten» etablerte etniske russere «interfronter» som ville motvirke selvstendighetsønskene og krav til blant annet språkkunnskaper. Enn-Arno Sillari ble 20. mars 1990 valg til førstesekretær i kommunistpartiet mens Arnold Rüütel ble valg til president, og 30. mars erklærer Estland seg som uavhengig av Sovjetunionen. Uavhengighetserklæringen henviste til fredsavtalen mellom Estland og Den russiske sovjetrepublikk fra 1920. På 50-årsdagen for Molotov-Ribbentrop-pakten i 1989 dannet 2 millioner estere, latviere og litauere enn menneskekjede på 500 km mellom Tallinn og Vilnius.
Jordbruket i Estland var tidligere organisert i omkring 600 store gods med føydale trekk. Under sovjetisk styre ble jorbruket drevet innenfor 150 kolkhoser (kollektivbruk) og 160 sovkhoser (statlige jorbruksbedrifter). Omkring 80.000 estere, såkalte kulakker, ble deportert til Sibir i 1949 for å bryte motstanden mot kollektiviseringen av landbruket.Våren 1991 ble det avholdt folkeavstemning om selvstendighet som endte med klart flertall for løsrivelse fra Sovjetunionen. Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991 avgjorde selvstendighetsdagen til 20. august 1991. Egen valuta, krone, ble innført i 1992 og knyttet til tyske mark. De siste tidligere sovjetiske soldatene forlot Estland 31. august 1994. Løsrivelsen fra Sovjetunionen og Russland gikk relativt lett da Sovjetunionen ble oppløst og Russland var svekket. En ny generasjon ledere var til dels unge ubeskrevne fra Sovjet-tiden og dels fra den estiske diasporaen. For eksempel Jüri Luik var bare 26 år gammel da han ble statsråd, mens Toomas Hendrik Ilves var født i Sverige, vokste opp i USA, og arbeidet blant annet i Canada og Tyskland.
=== Etter 1991 ===
Estland ble medlem i EU 1. mai 2004. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte 67 prosent ja. Det er det fjerde minste EU-landet. Estland ble medlem av NATO 29. mars 2004. I 2010 ble landet medlem av OECD. Euro ble innført som valuta i 2011. Da landet ble del av EU, ble også omfattende EU-regler innført i stort tempo. Fra 2004 opplevde landet en kraftig økonomisk oppgang. Fra 2008 til 2009 ble de baltiske landene rammet av en økonomisk nedgang, i 2009 falt Estlands BNP med 15 % og statsbudsjettets utgifter ble kuttet med 9 % - det var lignende tall for de to andre landene der Latvia gjennomgikk den største krisen. Økonomien tok seg raskt opp igjen.
== Politikk og administrasjon ==
Estland er et konstitusjonelt demokrati med en president valgt av parlamentet for fem år av gangen og et ettkammerparlament. Den utøvende makt ligger hos statsministeren, nominert av presidenten. Regjeringen er oppnevnt av presidenten etter parlamentets godkjenning. Presidentens oppgaver er i hovedsak representative og seremonielle.
Lovgivende makt ligger hos parlamentet (Riigikogu, riksdagen) med 101 representanter. Representantene blir valgt for fire år av gangen.
Den dømmende makt er høyesterett (Riigikohus) med 17 dommere hvis leder er utnevnt på livstid av presidenten.
=== Administrativ inndeling ===
Estland er delt inn i 15 fylker (maakonnad, entall – maakond)
Harju fylke (Harju maakond eller Harjumaa)
Hiiu fylke (Hiiu maakond eller Hiiumaa)
Ida-Viru fylke (Ida-Viru maakond eller Ida-Virumaa)
Järva fylke (Järva maakond eller Järvamaa)
Jõgeva fylke (Jõgeva maakond eller Jõgevamaa)
Lääne fylke (Lääne maakond eller Läänemaa)
Lääne-Viru fylke (Lääne-Viru maakond eller Lääne-Virumaa)
Pärnu fylke (Pärnu maakond eller Pärnumaa)
Põlva fylke (Põlva maakond eller Põlvamaa)
Rapla fylke (Rapla maakond eller Raplamaa)
Saare fylke (Saare maakond eller Saaremaa)
Tartu fylke (Tartu maakond eller Tartumaa)
Valga fylke (Valga maakond eller Valgamaa)
Viljandi fylke (Viljandi maakond eller Viljandimaa)
Võru fylke (Võru maakond eller Võrumaa)Fylkene er videre inndelt i bykommuner (linn) og landkommuner/herreder (vald), uten at det er noen administrativ forskjell på disse. Totalt har Estland 79 kommuner (per oktober 2017), 15 bykommuner og 64 landkommuner. Noen av bykommunene, slik som Tallinn er videre inndelt i bydeler/distrikter (linnaosad).
Kommunene varierer i størrelse fra Tallinn på 400 000 innbyggere til Ruhnu med 60 innbyggere.
== Næringsliv ==
Etter 1991 har Estland raskt utviklet en velfungerende markedsøkonomi. Hovedårsakene til dette var en stabil valuta, omfattende privatisering og gode forhold for handel og utenlandske investeringer. De siste årene er Estland et av de landene i Øst-Europa som har opplevd sterkest økonomisk vekst, mellom 7 og 11 % fra 2000 til 2007. Eksport bidrar til mer enn 50 % av BNP, hvorav 80 % av Estlands handel er med EU. Estlands utenrikshandel gikk i Sovjet-tiden hovedsakelig til andre sovjet-republikker. Matvarer, møbler og turisme var viktige eksportnæringer etter oppløsningen av Sovjetunionen. Senere ble høyteknologi en viktig industri i landet og regjeringen var tidlig ute med å digitalisere offentlig administrasjon. Verdensbanken rangerte i 2010 landet som det 17. enkleste å drive forretning i, foran Tyskland og Sveits.Handelen mellom Norge og Estland beløp seg i 2004 til om lag 2 milliarder kroner. I tillegg har norsk næringsliv investert tungt i Estland. Over 300 norske selskaper (for eksempel Glamox, Rimi, Norfolier, Orkla, Schibsted, Statoil, Vardar, Larvik Cell AS, Expert, Selvaag Gruppen, Linstow og polimoon) er i dag etablert i Estland, sammen med flere andre utenlandske bedrifter.
Ved uavhengigheten i 1991 og de påfølgende årene ble en rekke statsselskaper privatisert. Det statlige televirksomheten ble omdannet ved grunnleggelsen av Eesti Telekom AS i 1991, et selskap som innen får år ble delprivatisert til svensk-finske TeliaSonera, og børsnotert. Selskapet tilbyr et bredt spekter av moderne mobil-, internett- og TV-tilbud.
I 2007 var inflasjonen steget til 6,7 %, etter å ha ligget vesentlig lavere fra 1999 til 2006. De viktigste årsakene til inflasjon i Estland var oljeprisen, rask økonomisk vekst og sterkt økende priser i eiendomsmarkedet. Den planlagte innføringen av euro ble utsatt fra 2007 til perioden 2011–13 på grunn av den høye inflasjonen. Bedriftsskatten i Estland ligger på 21 %.
Estland har forekomster av oljeskifer som brennes i varmekraftverkene i Narva. Ett av kraftverkene i Narva dekket alene Estlands strømbehov på 1990-tallet. I Sovjet-tiden var landbruket spesialisert på storfe. Landbrukets andel av sysselsettingen har falt etter frigjøringen fra Sovjetunionen.
=== Turisme ===
Det har i de senere årene vært økende interesse for turisme til Estland på grunn av billig mat, korte avstander innenlands, shopping og mange severdigheter. I tillegg er det mulig å få både hotell og lavprisfly (kun 75 minutters flytur fra Oslo) til en billig penge. Landet er også kjent feriereiser med spaopphold.
Det primære reisemålet i Estland er Tallinn som folder seg ut rundt Raekoja-plattformene, det gotiske rådhuset og travle kafeer. Gamlebyen i Tallinn er inkludert på UNESCOs liste over verdens kulturarv, og består av noen av de best bevarte middelalderske kvartalene i Europa. Også øya Kihnu i Rigabukta har siden 2008 vært på UNESCOs liste for mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.
Om sommeren lokker lange vakre sandstrender og båtturen til øyene, i tillegg til friluftsmuseet Rocca al Mare og den 725 km² store nasjonalparken Lahemaa 50 kilometer øst for hovedstaden.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Etter at Estland ble uavhengig, vokste det raskt frem en rekke aviser og fjernsynsstasjoner under hard konkurranse. Medieindustrien har i tillegg tiltrukket seg en rekke utenlandske aktører. De to største kommersielle fjernsynsstasjonene eies av henholdsvis et norsk og et svensk konsern. Allmennkringkasting er drevet av Eesti Televisioon (ETV) og Eesti Raadio (ER). Utbredelsen av kabel-TV er stor og det er mulig å ta inn finsk, svensk, russisk og latvisk fjernsyn. Blant landets store russiske minoritet, er russisk fjernsyn – produsert og kringkastet fra Russland – ofte hovedkilden til nyheter og informasjon.
Estland har godt utbygd internettdekning, og var tidlig opptatt av mulighetene i teknologien. I juni 2007 brukte 768 000 (65 % av befolkningen) internett, og samme år avholdt landet verdens første elektroniske parlamentsvalg.
Avisene Postimees og Eesti Paevaleht kommer ut daglig, sammen med nærlingslivsavisen Aripaev. SL Ohtuleht er en tabloid kveldsavis, mens Maaleht kommer ut ukentlig. Vesti Dnya er en russiskspråklig avis. I tillegg til allmennkringkasteren ETV er de to største fjernsynsstasjonene TV3 (privat) og Kanal 2 (privat). I Sverige utkommer den estiske ukeavisen Eesti Päevaleht.
Eesti Raadio opererer med fire nettverk inkludert flaggskipet Vikerradio. I tillegg har landet den private musikkbaserte radiokanalen Raadio Elmar og den første private radiostasjonen Kuku Radio.
Delfi er en nyhetsportal på internett på både estisk og russisk.
== Kultur ==
=== Musikk, dans og drama ===
Folkesangtradisjonen står sterk i Estland, og er tett knyttet opp mot den estiske identiteten og den nasjonale oppvåkningen i kjølvannet av selvstendigheten. Det finnes en stor kanon sanger, og mange estlenderne regner seg som en syngende folk. Nasjonens viktigste samlingspunkt er den estiske sangfestivalen, som arrangeres hvert femte år, og musikkens rolle for frigjøringen fra Sovjetunionen er dokumentert i den amerikanske dokumentarfilmen The Singing Revolution. Dans har også en svært viktig posisjon, og store dansefestivaler arrangeres jevnlig.
Scenekunst har også en viktig posisjon i estisk kulturliv. Siden 1952 har landet hatt et statlig dukketeater, som siden 2013 bærer navnet NUKU Teater. Teateret ble etter hvert utvidet med et figurteatermuseum, som ble utvidet og renovert i 2017.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Estlands nasjonalepos Kalevipoeg har samme røtter som det finske Kalevala. Kalevipoeg ble utgitt 1857-61 av Friedrich Reinhold Kreutzwald. Estland holder litteratur svært høyt, noe som gjenspeiles i munnhellet «99 % av estlenderne kan lese og skrive – av disse er 98 % forfattere». Blant de fremst estiske forfatterne fra det 20. århundre regnes Jaan Kross, Jaan Kaplinski, Anton Hansen Tammsaare, Oskar Luts og Viivi Luik, mens forfattere som Andrus Kivirähk og Tõnu Õnnepalu har hatt stor suksess etter Sovjetunionens oppløsning.
Blant de nye forfatterstemmene regnes i særdeleshet finsk-estiske Sofi Oksanen som viktig. Oksanen er født og bosatt i Finland, men er av estisk herkomst, og bøkene hennes har i hovedsak tematikk relatert til Estland. I 2010 ble hun tildelt Nordisk råds litteraturpris for romanen Utrenskning.
=== Billedkunst, byggekunst og museer ===
Estland har en rikere kunsthistorie enn landets beskjedne størrelse skulle tilsi. Nybygde og påkostede Kumu kunstmuseum i Tallinn ble i 2008 kåret til Årets museum i Europa av Det europeiske museumsforum. Tallinn har ellers en rekke museer, de fleste ligger innenfor de middelalderske bymurene.
Estlands nasjonalmuseum ligger i landets nest største by, Tartu; der ligger også Estlands litteraturmuseum. Estlands friluftsmuseum, 8 km vest for Tallinn, er en rekonstruert 1700-talls landsby fra Estlandkysten.
=== Mat og drikke ===
Estlands nasjonalkjøkken er et bondekjøkken, der mesteparten av kosten baserer seg på svin, fisk, meieriprodukter, poteter og andre vanlige grønnsaker. En av landets gastronomiske spesialiteter er stekt bjørnekjøtt med tilbehør.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Tallinns gamleby, Vanalinn
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Kulturområdet på Kihnu (rituelle og seremonielle tradisjoner, klær, musikk spill og håndverk)2003 – Oppføringene innen sangerfestivalene i Baltikum. (Sammen med Lativa og Litauen)
2009 – Den polyfone Leelo-sangertradisjonen til Setukeserne
2014 – Røykbadstuetradisjon i Võromaa
2021 – Dugout-båter i Soomaa-regionen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(et) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(ru) Offisielt nettsted
(en) Estonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eesti – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Offisiell reiseportal for Estland (Norsk)
Søkemuligheter for offentlig informasjon, offentlige etater o.l.
"Riigikogu" Parlament
Informasjon fra regjeringen og departementene
God statistisk oversikt
Lonely Planet: History of Estonia Besøkt 8. april 2015
(no) Estland i Store norske leksikon(no) Statistikk og andre data om Estland i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Dansk Estland refererer til territorier i dagens Estland som var underlagt Danmark mellom 1219 og 1346, og den estiske øyen Øsel (Saaremaa) mellom 1559 og 1645, og var slik en del av Danmarks kolonirike. | 9,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michel_Peissel | 2023-02-04 | Michel Peissel | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Etnologer', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske tibetologer', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Michel Peissel (11. februar 1937 – 7. oktober 2011) var en fransk etnolog, tibetolog, oppdagelsesreisende og skribent.
Han foretok over 20 forskningsekspedisjoner til Tibet. Han talte tibetanskflytende, har forfattet mange reisebøker og skrevet 250 artikler for det meste om tibetanske forhold. Michel Peissel var emeritusmedlem av Explorers Club og Royal Geographical Society.
| Michel Peissel (11. februar 1937 – 7. oktober 2011) var en fransk etnolog, tibetolog, oppdagelsesreisende og skribent.
Han foretok over 20 forskningsekspedisjoner til Tibet. Han talte tibetanskflytende, har forfattet mange reisebøker og skrevet 250 artikler for det meste om tibetanske forhold. Michel Peissel var emeritusmedlem av Explorers Club og Royal Geographical Society.
== Liv og virke ==
Peissel ble født i Paris, men vokste opp i England og studerte et år ved Universitetet i Oxford og ved Harvard Business School, og tok en doktorgrad i tibetansk etnologi ved Universitetet i Sorbonne i Paris.
I 1958, 21 år gammel, strandet på kysten i Quintana Roo i Mexico, gikk han til fots rundt 320 km nedover kysten til Belize. Underveis oppdaget han 14 til da ikke avdekkede arkeologiske steder tilhørende mayakulturen. Denne reisen endret hans liv. Han forlot Harvard etter et år for å studere etnologi og undersøke de ukjente regionene av Tibet og Himalaya.
Han hadde en rekke ekspedisjoner til Himalaya. I 1959 dro han ut for å studere sherpafolket ved Mount Everest. I 1964 dro han til Mustang, og hans reiseskildring fra denne turen, Mustang: A Lost Tibetan Kingdom (1967), ble en internasjonal bestselger. Ekspedisjonen til Mustang ble fulgt av 28 andre som gikk til de mest fjerne stedene i den tibetansktalende delen av verden. I 1968 ble han en av de første utlendinger som krysset Bhutan for å studere dets lite kjente østlige distrikter.
I 1973 krysset han Himalaya ved hjelp av et luftputefartøy mellom fjellene Annapurna og Dhaulagiri. Senere reiste han opp den indiske elven Ganges med luftputefartøyet og dessuten ned østkysten av halvøya Yucatán i Mexico etter å ha oppfunnet og tatt patent på den første luftputefartøy med enkelvifte.I 1986 var han en av de første utlendinger som trengte seg inn i Tsari og dalførene langs elven Brahmaputra i tropiske Tibet. I 1994 ledet han en ekspedisjon for å finne kildene til elven Mekong. I 1995 organiserte han en ny ekspedisjon som bygde på hans tidligere undersøkelser og forskning på tibetanske hesteraser for avdekke levninger av den arkaiske hest. Han hadde da oppdaget nangchenhesten Sammen med veterinærforskeren Ignasi Casas førte denne ekspedisjonen til oppdagelsen og identifiseringen av enda en ukjent arkaisk hesterase, riwochehesten, i Riwochedalen i Qamdo.I 1987, sammen med meksikanske arkeologer, bygde Peissel en stor havgående uthult kano basert på tilsvarende farkoster til mayakulturen. Deretter padlet og seilte de ned kysten av Yucatán og Belize for å demonstrere muligheten av maritim handel til itzafolket på tiden rundt 900-tallet og mayakulturens sammenbrudd i innlandsbyene.
Året etter var han med på å bygge en etterligning av et norrønt langskip, og sammen med et mannskap på seks, seilte Peissel opp elven Daugava og ned elven Dnepr, 2400 km over Sovjetunionen, fra Østersjøen til Svartehavet. Hensikten var ment å gjenskape skipsruten til østlige vikinger og væringene, opphavet til det russiske monarki på 700-tallet.
== Ekteskap og barn ==
Michel Peissel giftet seg tre ganger og fikk fem barn; Olivier Peissel og Jocelyn Peissel fra hans ekteskap med Marie-Claire de Montaignac, Octavia Peissel og Morgan Peissel fra hans ekteskap med Mildred (Missy) Allen, og Valentin Peissel fra hans ekteskap med Roselyne LeBris.
== Bibliografi ==
1962 : The Lost World of Quintana Roo. New York
1966 : Tiger for Breakfast:the story of Boris of Katmandu, New York
1967 : Mustang a Lost Tibetan Kingdom, New York
1972 : The Cavaliers of Kham, the secret war in Tibet, London
1974 : The Great Himalayan Passage, London
1975 : Himalaya, continent Secret, Paris
1978 : Les Portes de l'Or, Paris
1979 : Zanskar the Hidden Kingdom, New York
1984 : The Ant's Gold, discovering the Greek Eldorado, London:
1986 : Royaumes de l'Himalaya, Paris:
1989 : Itza, le mystere du Naufrage Maya, Paris:
1992 : La Route de l'Ambre, Paris:
1997 : The Last Barbarians, the discovery of the source of the Mekong, New York
2001 : Le Dernier Horizon, Paris:
2002 : Tibet, the Secret Continent, London
2005 : Tibetan Pilgrimage, New York
== Filmer ==
Peissel har produsert, regissert eller tatt initativet til 22 dokumentarfilmer på sine ekspedisjoner. En serie på fire deler i 1980 gikk BBC, kalt Zanskar, the Last Place on Earth, en utforsking spesial fra Smithsonian Institution for TV-kanalen Arts and Entertainment om kildene til Mekong. Andre filmer er tilgjengelige ved det franske nasjonalarkiv (INA).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dødsomtale i Le Figaro (fransk) | | fsted = Paris | 9,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Stenvig | 2023-02-04 | Charles Stenvig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestere i Minneapolis', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 16. januar', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Minneapolis', 'Kategori:Personer fra USA av norsk opphav', 'Kategori:Politifolk fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Selmer Stenvig (1928–2010) var en norsk-amerikansk politimann og politiker. Han var borgermester i Minneapolis 1969–1973 og 1976–1977. Stenvig tilhørte ikke noe parti, men klarte som fagforeningsleder i politiet, til det liberale establishmentets forbauselse, å besvare et folkelig krav om «lov og orden» under raseopptøyene og studentprotestene i 1960- og 1970-årene.
| Charles Selmer Stenvig (1928–2010) var en norsk-amerikansk politimann og politiker. Han var borgermester i Minneapolis 1969–1973 og 1976–1977. Stenvig tilhørte ikke noe parti, men klarte som fagforeningsleder i politiet, til det liberale establishmentets forbauselse, å besvare et folkelig krav om «lov og orden» under raseopptøyene og studentprotestene i 1960- og 1970-årene.
== Liv og virke ==
Han var norsk-amerikaner på begge sider av slekten. Foreldrene var Selmer Stenvig og Myrtle Lee. Farfaren var Mathias Olsen Stenvig, som kom fra en husmannsplass under Steinvik på Skatval i Trøndelag, og farmoren Anna Pauline Adams. Charles Stenvigs kone var også norsk-amerikaner. De besøkte Norge mens han var borgermester.Etter Roosevelt High School studerte han sosiologi ved Augsburg College. Han tjenestegjorde i United States Air Force under den andre verdenskrig. Tilbake i Minneapolis arbeidet Stenvig seg opp til en stilling som politietterforsker i innbruddssaker. Fra 1965 til 1969 var han fagforeningsleder for Minneapolis-politiet.I 1969 ville ikke byens sittende borgermester Arthur Naftalin fra Minnesotas demokratiske bonde- og arbeiderparti (DFL) stille til gjenvalg, noe som åpnet for mange kandidater. Stenvig stilte som partiuavhengig, uten noen tidligere politisk erfaring, på et løfte om videre fullmakter til politiet og tøffere kriminalitetsbekjempelse. Stenvig ble overraskende valgt til borgermester med 62 prosent av stemmene etter to valgomganger. Han ble gjenvalgt med stor margin i 1971, tapte mot Albert J. Hofstede fra DFL i 1973, men vant igjen i 1975. Han tapte valgene i 1977 og 1979.Da president Ronald Reagan skulle foreta nye embedsutnevnelser i 1981, var Stenvig på tale som ambassadør ved USAs ambassade i Oslo, men ble ikke utnevnt.Stenvig stilte til valg som sheriff i Hennepin County i 1982, men den sittende sheriffen, Stenvigs venn Don Omodt, ble gjenvalgt.Han gikk av med pensjon fra politiet og flyttet rundt 1990 til Arizona, hvor han døde i 2010.
== Referanser == | Charles Selmer Stenvig (1928–2010) var en norsk-amerikansk politimann og politiker. Han var borgermester i Minneapolis 1969–1973 og 1976–1977. | 9,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thangka | 2023-02-04 | Thangka | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Buddhisme', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Thangka er et rollebilde innen den tantriske buddhisme. Det henges opp til meditasjonsbruk i templer eller ved husaltere, og kan medbringes under prosesjoner. De kan forestille buddhaer, bodhisattvaer, verneguddommer og lamaer eller symboler som for eksempel mandala.
De thangkaer som er malt med vannfarver på linduker kalles på tibetansk bris-than; er de vevet eller stukket i silke kalles de gos-than.
| Thangka er et rollebilde innen den tantriske buddhisme. Det henges opp til meditasjonsbruk i templer eller ved husaltere, og kan medbringes under prosesjoner. De kan forestille buddhaer, bodhisattvaer, verneguddommer og lamaer eller symboler som for eksempel mandala.
De thangkaer som er malt med vannfarver på linduker kalles på tibetansk bris-than; er de vevet eller stukket i silke kalles de gos-than.
== Litteratur ==
Martin Brauen: Das Mandala. Der heilige Kreis im tantrischen Buddhismus. Du Mont Verlag, Köln 1992, ISBN 3-7701-2509-6
Per Kværne: «The Bon Religion of Tibet: The Iconography of a Living Tradition», Serindia, London 1995; ISBN 0-906026-35-0.
Detlef Ingo Lauf: Verborgene Botschaft tibetischer Thangkas. Freiburg 1976, ISBN 3-591-08025-X
Alexandra Lavizzari-Raeuber: Thangkas, Rollbilder aus dem Himalaya. Kunst und mystische Bedeutung, Köln 1984, ISBN 3-7701-1408-6
Ben Meulenbeld: Buddhist Symbolism in Tibetan Thangkas. Binkey Kok, Havelte 2001; ISBN 90-74597-44-0.
Helmut Uhlig: Tantrische Kunst des Buddhismus. Berlin 1981, ISBN 3-7934-1609-7
Helmut Uhlig: Das Bild des Buddha. Berlin 1979, ISBN 3-7934-1617-8
== Eksterne lenker ==
(en) Thangka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Martin Brauen: Was sind Thangkas? [1]
Ute Griesser: Thangkas Rollebilder i tibetisk buddhisme. Kulturell betydning og konserveringsmetoder (Deutsche China-Gesellschaft, China-Journal, 2002-2004)
Buddhist Thangka Gallery (Hans Taeger)
Dharmapala Thangka Centre.
Tradisjonelle thangkas og mandalas i tibetisk buddhisme | Thangka er et rollebilde innen den tantriske buddhisme. Det henges opp til meditasjonsbruk i templer eller ved husaltere, og kan medbringes under prosesjoner. | 9,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaarel_Eenpalu | 2023-02-04 | Kaarel Eenpalu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Dødsfall under fengselsopphold', 'Kategori:Estiske statsministere', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tartumaa', 'Kategori:Personer fra første verdenskrig', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kaarel Eenpalu til 1935 Karl August Einbund (født 16. maijul./ 28. mai 1888greg. i Vesneri, Tartu fylke, død 27. januar 1942 i Kirov oblast, Sovjetunionen) var en estisk journalist og politiker for Bondepartiet (Põllumeeste Kogud, Ühinenud Põllumeeste Erakond). Han var i flere perioder innenriksminister, i en periode statsminister og i 1932 Estlands statsoverhode. I 1935 estifiserte han sitt tyske navn.
Eenpalu fullførte gymnaset i Tartu og startet deretter jusstudier ved Universitetet i Tartu. Han
fullførte sine juridiske studier ved Universitetet i Moskva. Han startet deretter en karrière som journalist. Han ble i 1918 redaktør i Postimees, to år senere ble han sjefredaktør for Tallinna Teataja og i 1924 sjefredaktør for avisen Kaja.
Eenpalu deltok i den estiske uavhengighetskrigen. Han ble i 1919 medlem av Asutav Kogu, den grunnlovgivende forsamlingen, som arbeidet fra april 1919 til desember 1920. Han ble deretter innvalgt i Estlands riksdag, Riigikogu, og satt som representant der i hele mellomkrigstiden. I denne perioden hadde Eenpalu en rekke sentrale politiske verv. Han var riksrevisor 1919 til 1920. Han var i tre omganger innenriksminister, først i 1920, deretter 1921–1924 og 1924–1926. I denne posten var Eenpalu sentral i etableringen og oppbygningen av Estlands politivesen. Fra juni 1926 til juli 1932, og igjen fra mai 1933 til august 1934, var Eenpalu formann i Riigikogu. Eenpalu var statseldste, Estlands statsoverhode, fra juli til november 1932.
Etter at Konstantin Päts, i samarbeid med øverstkommanderende for Estlands væpnede styrker, Johan Laidoner, gjennomførte statskupp i 1934, ble Eenpalu igjen innenriksminister. Han satt i denne posten til 1938 da han ble statsminister. Eenpalu gikk av som statsminister i oktober 1939.
Etter Sovjetunionens invasjon og okkupasjon av Estland ble Eenpalu 24. juli 1940 arrestert av NKVD. Han døde i sovjetisk fangenskap i leiren Vyatlag i Kirov oblast den 27. januar 1942.
| Kaarel Eenpalu til 1935 Karl August Einbund (født 16. maijul./ 28. mai 1888greg. i Vesneri, Tartu fylke, død 27. januar 1942 i Kirov oblast, Sovjetunionen) var en estisk journalist og politiker for Bondepartiet (Põllumeeste Kogud, Ühinenud Põllumeeste Erakond). Han var i flere perioder innenriksminister, i en periode statsminister og i 1932 Estlands statsoverhode. I 1935 estifiserte han sitt tyske navn.
Eenpalu fullførte gymnaset i Tartu og startet deretter jusstudier ved Universitetet i Tartu. Han
fullførte sine juridiske studier ved Universitetet i Moskva. Han startet deretter en karrière som journalist. Han ble i 1918 redaktør i Postimees, to år senere ble han sjefredaktør for Tallinna Teataja og i 1924 sjefredaktør for avisen Kaja.
Eenpalu deltok i den estiske uavhengighetskrigen. Han ble i 1919 medlem av Asutav Kogu, den grunnlovgivende forsamlingen, som arbeidet fra april 1919 til desember 1920. Han ble deretter innvalgt i Estlands riksdag, Riigikogu, og satt som representant der i hele mellomkrigstiden. I denne perioden hadde Eenpalu en rekke sentrale politiske verv. Han var riksrevisor 1919 til 1920. Han var i tre omganger innenriksminister, først i 1920, deretter 1921–1924 og 1924–1926. I denne posten var Eenpalu sentral i etableringen og oppbygningen av Estlands politivesen. Fra juni 1926 til juli 1932, og igjen fra mai 1933 til august 1934, var Eenpalu formann i Riigikogu. Eenpalu var statseldste, Estlands statsoverhode, fra juli til november 1932.
Etter at Konstantin Päts, i samarbeid med øverstkommanderende for Estlands væpnede styrker, Johan Laidoner, gjennomførte statskupp i 1934, ble Eenpalu igjen innenriksminister. Han satt i denne posten til 1938 da han ble statsminister. Eenpalu gikk av som statsminister i oktober 1939.
Etter Sovjetunionens invasjon og okkupasjon av Estland ble Eenpalu 24. juli 1940 arrestert av NKVD. Han døde i sovjetisk fangenskap i leiren Vyatlag i Kirov oblast den 27. januar 1942.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kaarel Eenpalu (until 1935 Karl August Einbund), Estlands president.
Appendix 1. Fate of the Members of the Estonian Governments in 1918–1940, Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten | Kaarel Eenpalu til 1935 Karl August Einbund (født i Vesneri, Tartu fylke, død 27. januar 1942 i Kirov oblast, Sovjetunionen) var en estisk journalist og politiker for Bondepartiet (Põllumeeste Kogud, Ühinenud Põllumeeste Erakond). | 9,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Braconidae | 2023-02-04 | Braconidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Braconidae', 'Kategori:Vepser'] | Braconidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Den er en svært artsrik familie av små snylteveps. Man kjenner omtrent 12 000 arter fordelt på 45 underfamilier og omtrent 1000 slekter, men det er estimert at det sannsynligvis finnes 40 000 – 50 000 arter, de er dermed en av de aller artsrikeste familiene i dyreriket. Noen underfamilier, balnt andre Aphidiinae som lever på bladlus, blir av og til regnet som egne familier. I Norge er det sannsynlig at vi har rundt 600 arter, men bare ca. 280 er hittil påviste. Flere arter i denne gruppen er viktige i biologisk kontroll av skadeinsekter.
| Braconidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Den er en svært artsrik familie av små snylteveps. Man kjenner omtrent 12 000 arter fordelt på 45 underfamilier og omtrent 1000 slekter, men det er estimert at det sannsynligvis finnes 40 000 – 50 000 arter, de er dermed en av de aller artsrikeste familiene i dyreriket. Noen underfamilier, balnt andre Aphidiinae som lever på bladlus, blir av og til regnet som egne familier. I Norge er det sannsynlig at vi har rundt 600 arter, men bare ca. 280 er hittil påviste. Flere arter i denne gruppen er viktige i biologisk kontroll av skadeinsekter.
== Utseende ==
De fleste Braconidae er små og spinkle (1 – 4 mm lange), men noen arter blir opptil 40 mm, gjerne mørkt fargede snylteveps. Hodet er lite og rundt med tre punktøyne (ocelli) i pannen. Antennene er lange og tynne, trådformede med minst 16 ledd. Vingeårene er velutviklede, forvingen har markert vingemerke (pterostigma). Hunnene har ofte et langt eggleggingsrør som stikker ut bak bakkroppsspissen.
== Levevis ==
De er parasitoider, som utvikler seg på larver eller pupper av ulike insekter. Larven spiser verten levende, men holder den i live lengst mulig ved å spise mindre viktige organer som fettvev og kjønnsorganer først og vil vanligvis ikke drepe verten før de selv har gjennomført metamorfosen og bryter ut av verten som et voksent individ. Denne dramatiske livssyklusen var inspirasjonskilden bak manuset til filmen Alien – den 8. passasjeren.En del arter er såkalte hyperparasitter, det vil si at de snylter på insekter som selv er parasitoider. Det finnes også noen som er parasitter på voksne insekter, og noen som ikke dreper vertene, men steriliserer dem slik at de aldri blir kjønnsmodne. Larveutviklingen hos Braconidae er veldig variert, selv et så grunnleggende trekk som celledelingsmønsteret til det befruktede egget kan variere. Noen av artene er viktige i biologisk kontroll av skadeinsekter, blant annet Aphanteles glomeratus som parasitterer åmer av stor kålsommerfugl (Pieris brassicae).
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
ordenen vepser, Hymenoptera
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Ichneumonoidea
familien Braconidae
45 underfamilier, derav 24 i Norge, alfabetisk listet. Artstallene refererer til :
Adeliinae med 1 art i Norge
Agathidinae med 14 arter i Norge
Alysiinae med 70 arter i Norge
Amicrocentrinae - ikke i Norge
Aphidiinae med 12 arter i Norge
Apozyginae - ikke i Norge
Betylobraconinae - ikke i Norge
Blacinae med 10 arter i Norge
Brachistinae med 13 arter i Norge
Braconinae med 35 arter i Norge
Cardiochilinae - ikke i Norge
Cenocoeliinae med 1 art i Norge
Charmontinae med 2 arter i Norge
Cheloninae med 21 arter i Norge
Dirrhopinae - ikke i Norge
Doryctinae med 11 arter i Norge
Ecnomiinae - ikke i Norge
Euphorinae med 45 arter i Norge
Exothecinae med 3 arter i Norge
Gnamptodontinae med 1 art i Norge
Helconinae med 10 arter i Norge
Histeromerinae - ikke i Norge
Homolobinae med 6 arter i Norge
Hormiinae med 1 art i Norge
Ichneutinae med 3 arter i Norge
Khoikhoiinae - ikke i Norge
Lysiterminae - ikke i Norge
Macrocentrinae med 11 arter i Norge
Masoninae - ikke i Norge
Mendesellinae - ikke i Norge
Mesostoinae - ikke i Norge
Meteorideinae - ikke i Norge
Microgastrinae med 35 arter i Norge
Microtypinae - ikke i Norge
Miracinae - ikke i Norge
Neoneurinae - ikke i Norge
Opiinae med 27 arter i Norge
Orgilinae med 7 arter i Norge
Pambolinae - ikke i Norge
Pselaphaninae - ikke i Norge, nå slått sammen med Sigalphinae
Rhysipolinae - ikke i Norge
Rhyssalinae med 2 arter i Norge
Rogadinae med 20 arter i Norge
Sigalphinae - ikke i Norge
Telengaiinae - ikke i Norge
Trachypetinae - ikke i Norge
Vaepellinae - ikke i Norge
Xiphozelinae - ikke i Norge
Ypsistocerinae - ikke i Norge
== Referanser ==
== Kilder ==
Tree of Life Braconidae
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Braconidae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Braconidae i Encyclopedia of Life
(en) Braconidae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Braconidae hos Artsdatabanken
(sv) Braconidae hos Dyntaxa
(en) Braconidae hos Fauna Europaea
(en) Braconidae hos Fossilworks
(en) Braconidae hos ITIS
(en) Braconidae hos NCBI
(en) Kategori:Braconidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Braconidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * 45 ulike underfamilier24 i Norge | 9,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hertuger_av_Slesvig | 2023-02-04 | Hertuger av Slesvig | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hertuger av Slesvig'] | Hertuger av Slesvig er en liste over de slesvigske eller sønderjyske jarler og hertuger frem til 1864. Hertugdømmet Sønderjylland var først et jarledømme, som med Knud Lavard endret navn og funksjon til hertugdømme.
Etter 1386 ble begrepet Hertugdømmet Slesvig i stedet for Hertugdømmet Sønderjylland mere og mere alminnelig. Det var vanlig at yngre medlemmer av den danske kongeslekt ble hertuger. Derfor ble flere av hertugene også konger av Danmark, og de kan ha forskjellig romertall i henhold til om det er kongedømmet eller hertugdømmet det refereres til. Dette endret seg etter at Abel av Danmark døde og hans sønn Valdemar III av Slesvig ble forhindret fra å være i Danmark, og onkelen ble valgt til konge isteden. Abel-slekten fikk da hertugdømmet, ved hjelp av sine tyske slektninger, gjort arvelig.
| Hertuger av Slesvig er en liste over de slesvigske eller sønderjyske jarler og hertuger frem til 1864. Hertugdømmet Sønderjylland var først et jarledømme, som med Knud Lavard endret navn og funksjon til hertugdømme.
Etter 1386 ble begrepet Hertugdømmet Slesvig i stedet for Hertugdømmet Sønderjylland mere og mere alminnelig. Det var vanlig at yngre medlemmer av den danske kongeslekt ble hertuger. Derfor ble flere av hertugene også konger av Danmark, og de kan ha forskjellig romertall i henhold til om det er kongedømmet eller hertugdømmet det refereres til. Dette endret seg etter at Abel av Danmark døde og hans sønn Valdemar III av Slesvig ble forhindret fra å være i Danmark, og onkelen ble valgt til konge isteden. Abel-slekten fikk da hertugdømmet, ved hjelp av sine tyske slektninger, gjort arvelig.
== Jarler ==
1058–1095 Olav Hunger
== Første hertuger ==
1119–1131 Knud Lavard
1131–1134 Magnus den sterke
ca. 1150 Valdemar I av Danmark
til 1173 Christoph av Slesvig
1182–1202 Valdemar Seier
1206–1215 Valdemar den unge
1218–1231 Erik Plogpenning
== Abelslekten ==
1232–1252 Abel
1253–1257 Valdemar III av Slesvig
1259–1272 Erik I av Slesvig
1272–1312 Valdemar IV av Slesvig
1312–1325 Erik II av Slesvig
1325–1326 Valdemar V Eriksen, første periode
1326–1329 Gerhard III av Holsten-Rendsborg, mens Valdemar var konge av Danmark
1330–1365 Valdemar V Eriksen, andre periode
1365–1375 Henrik av Slesvig
== Schauenburgere ==
1375–1386 Henrik Jern og Klaus av Slesvig, samdømme
1386–1404 Gerhard II av Slesvig
1404–1427 Henrik av Slesvig
1427–1459 Adolf I av Slesvig (som Adolf VIII av Holsten)
== Oldenborgerne ==
1460–1481 Christian I
1481–1533 Frederik I og Hans av Danmark
1533–1544 Christian III
== Gottorperne ==
(samtidig med Oldenborgerne)
1544–1586 Adolf av Slesvig-Holsten-Gottorp
1586–1587 Frederik II av Slesvig-Holsten-Gottorp
1587–1590 Philip av Slesvig-Holsten-Gottorp
1590–1616 Johan Adolf av Slesvig-Holsten-Gottorp
1616–1659 Frederik III av Slesvig-Holsten-Gottorp
1659–1694 Christian Albrecht av Slesvig-Holsten-Gottorp
1694–1702 Frederik IV av Slesvig-Holsten-Gottorp
1702–1713 Carl Frederik av Slesvig-Holsten-Gottorp
== Oldenborgerne ==
(inntil 1713 samtidig med Gottorperne)
1544–1559 Christian III
1559–1588 Frederik II
1588–1648 Christian IV
1648–1670 Frederik III
1670–1699 Christian V
1713–1730 Frederik IV
1730–1746 Christian VI
1746–1766 Frederik V
1766–1808 Christian VII
1808–1839 Frederik VI
1839–1848 Christian VIII
1848–1863 Frederik VII
== Lyksborgerne ==
1863–1864 Christian IX av Danmark
== Se også ==
Sønderjylland
Hertugdømmet Slesvig
Slesvigs amter (før 1864)
Hertuger av Sønderborg
Liste over Danmarks monarker
== Litteratur ==
Carsten Porskrog Rasmussen (o.a.): De slesvigske hertuger, utgitt av Historisk Samfund for Sønderjylland, Aabenraa 2005
== Eksterne lenker ==
TV Syd: De slesvigske hertuger | Hertuger av Slesvig er en liste over de slesvigske eller sønderjyske jarler og hertuger frem til 1864. Hertugdømmet Sønderjylland var først et jarledømme, som med Knud Lavard endret navn og funksjon til hertugdømme. | 9,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_Alfred_Stein | 2023-02-04 | Rolf Alfred Stein | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Franske oversettere', 'Kategori:Franske sinologer', 'Kategori:Franske tibetologer', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Świecie fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske sinologer', 'Kategori:Tyske tibetologer'] | Rolf Alfred Stein (født 13. juni 1911 i Schwetz i Tyskland, død 9. oktober 1999) var en ledende sinolog og tibetolog. Han bidro særlig til forståelsen av Eposet om kong Gesar, som han skrev to bøker om, og til bruken av kinesiske kilder til tibetansk histoire. Han var den første forsker som forstod at Minyag i tibetanske kilder var identisk med Xixia i kinesiske kilder.
Rolf Stein, som var av jødisk bakgrunn, tok sin første grad i kinesisk ved Seminar für Orientalische Sprachen ved Universitetet i Berlin i 1933. Han flyktet til Frankrike samme år. Der fikk han grader fra École nationale des langues orientales vivantes i kinesisk (1934) og japansk (1936). I Paris studerte han tibetansk under Jacques Bacot og Marcelle Lalou. Han ble fransk statsborger 30. august 1939. Stein tilbrafte annen verdenskrig i Fransk Indokina, der han virket som oversetter, og der han ble tatt til fange av japanerne. Han tok sitt doctorat d'État i 1960 på Gesareposet.
Stein var professor ved École pratique des hautes études, Ve section (Religions de la Chine et de la Haute Asie) fra 1951 til 1975. Han var professor ved Collège de France fra 1966 til 1982.
Han var gift med en vietnamesisk kvinne fra høylandet og adopterte en datter av fransk-vietnamesisk opphav.
Blant Steins mest kjente studenter var Anne-Marie Blondeau, Ariane Macdonald-Spanien, Samten Karmay Yamaguchi Zuiho og Yoshiro Imaeda.
| Rolf Alfred Stein (født 13. juni 1911 i Schwetz i Tyskland, død 9. oktober 1999) var en ledende sinolog og tibetolog. Han bidro særlig til forståelsen av Eposet om kong Gesar, som han skrev to bøker om, og til bruken av kinesiske kilder til tibetansk histoire. Han var den første forsker som forstod at Minyag i tibetanske kilder var identisk med Xixia i kinesiske kilder.
Rolf Stein, som var av jødisk bakgrunn, tok sin første grad i kinesisk ved Seminar für Orientalische Sprachen ved Universitetet i Berlin i 1933. Han flyktet til Frankrike samme år. Der fikk han grader fra École nationale des langues orientales vivantes i kinesisk (1934) og japansk (1936). I Paris studerte han tibetansk under Jacques Bacot og Marcelle Lalou. Han ble fransk statsborger 30. august 1939. Stein tilbrafte annen verdenskrig i Fransk Indokina, der han virket som oversetter, og der han ble tatt til fange av japanerne. Han tok sitt doctorat d'État i 1960 på Gesareposet.
Stein var professor ved École pratique des hautes études, Ve section (Religions de la Chine et de la Haute Asie) fra 1951 til 1975. Han var professor ved Collège de France fra 1966 til 1982.
Han var gift med en vietnamesisk kvinne fra høylandet og adopterte en datter av fransk-vietnamesisk opphav.
Blant Steins mest kjente studenter var Anne-Marie Blondeau, Ariane Macdonald-Spanien, Samten Karmay Yamaguchi Zuiho og Yoshiro Imaeda.
== Verker ==
1939 "Leao-tsche," T'oung Pao, XXXV: 1-154
1939 "Trente-fois fiches de divination tibétaines," Harvard Journal of Asiatic Studies, IV : 297-372
1942 "Jardins en miniature d'Extreme-Orient, le Monde en petit," Bulletin de l'École française d'Extrême-Orient (Hanoi, Paris), XLII: 1-104 [publ. 1943]
1942 "A propos des sculptures de boeufs en metal," Bulletin de l'École française d'Extrême-Orient (Hanoi, Paris), XLII: 135-138 [publ. 1943]
1947 "Le Lin-yi, sa localisation, sa contribution a la formation du Champa et ses liens avec la Chine," Han-hiue, Bulletin de Centre d'etudes sinologiques de Pekin, II : 1 -335
1951 "Mi-nag et Si-hia, geographie historique et legendes ancestrales," Bulletin de l'École française d'Extrême-Orient (Hanoi, Paris), XLIV (1947–1950), Fasc. 1, Melanges publies en I'honneur du Cinquantenaire de I'Ecole franqaise d'Extreme-Orient: 223-259
1952 "Chronique bibliographique: récentes études tibétaines," Journal Asiatique, CCXL : 79-106
1952 "Présentation de l'œuvre posthume de Marcel Granet: 'Le Roi boit,'" Année Sociologique, 3e série : 9-105 [publ. 1955]
1953 "Chine," Symbolisme cosmique et monuments religieux, Musée Guimet, Catalogue de l'exposition, Paris : 31-40
1956 L'épopée tibétaine de Gesar dans sa version lamaïque de Ling, Paris, Annales du musée Guimet, Bibliothèque d'études, LXI
1957 "L'habitat, le monde et le corps humain," Journal asiatique, CCXLV : 37-74
1957 "Architecture et pensée religieuse en Extrême-Orient." Arts asiatiques IV : 163-186
1957 "Les religions de la Chine," Encyclopédie francaise. Paris, tome 19 : 54.3-54.10
1957 "Le linga des danses masquées lamaïques et la theorie des âmes," Lieberthal Festschrift, Sino-Indian Studies V, 3-4, ed. Kshitis Roy. Santiniketan : 200-234
1958 "Les K'iang des marches sino-tibétaines, exemple de continuité de la tradition," Annuaire de l'École pratique des Hautes Études, Ve section, Paris, 1957-58 : 3-15
1958 "Peintures tibétaines de la vie de Gesar," Ars Asiatique, V, 4 : 243-271
1959 Recherches sur l'épopée et le barde au Tibet. Paris: Bibiothéque de l'Institut des Hautes Études chinoises, XIII.
1959 Les tribus anciennes des marches sino-tibétaines. Paris: Bibliothèque de l'Institut des Hautes Études chinoises, XV,
1959 "Lamaisme," Le Masque, Catalogue de l'exposition, decembre 1959-septembre 1960, Musee Guimet. Paris: Editions des Musees nationaux: 42-45.
1961 Une chronique ancienne de bSam-yas : sBa-bzed, edition du texte tibetaine et résumé francaise. Paris: Bibiotheque de l'lnstitut des Hautes Etudes chinoises, Textes et Documents.
1961 "Le theatre au Tibet." Les theatre d'Asie. Paris: CNRS : 245-254
1962, La civilisation tibétaine, 1ère édit. Paris : Dunod (Coll. Sigma), 1962, xiv + 269 p. ; 2ème édit. revue et augmentée, Paris : L’Asiathèque, 1981, 307 p. ; 3ème édit., Paris : L’Asiathèque, 1987, ix + 307 p
1962 "Une source ancienne pour l'histoire de l’epopee tibetaine, le Rlans Po-ti bse-ru" Journal Asiatique 250: 77-106.
1963 "Remarques sur les mouvements du taoïsme politico-religieux au Ie après Jésus-Christ." T'oung Pao 50.1-3: 1-78.
1963 "Deux notules d'histoire ancienne du Tibet." Journal Asiatique 251: 327-333
1964 "Une saint poete tibetain." Mercure de France, juillet-aout 1964 : 485-501
1966 "Nouveaux documents tibetains sur les Mi-nag / Si-hia," Melanges de sinologie offerts a Monsieur Paul Demieville. Paris: Bibliotheque de l'lnstitut des Hautes Etudes chinoises, XX, vol. 1: 281-289
1966 Lecon inaugurale, College de France, Chaire d'etude du monde chinois: Institutions et concepts. Paris: College de France.
1968 "Religions comparées de L'Extrême-Orient et de la Haute-Asie," Problèmes et méthodes d'histoire des religions. École pratique des Hautes Études, Ve section — Sciences Religieuses. Paris: Presses universitaires de France: 47-51
1969 "Un example de relations entre taoïsme et religion populaire." Fukui hakase shôju kinen Tôyô bunka ronshû. Tôkyô : 79-90
1969 "Les conteurs au Tibet." France-Asie 197: 135-146.
1970 "Un document ancien relatif aux rites funéraires des Bon-po tibétains." Journal Asiatique CCLVIII: 155-185
1970 "La legende du foyer dans le monde chinois." Echanges et communications: Melanges offerts a Claude Levi-Strauss, reunis par Jean PouUon et Pierre Miranda. The Hague: Mouton. 1280-1305
1971 "Illumination subite ou saisie simulanée, note sur la terminologie chinoise et tibetaine." Revue de l'histoire des religions CLXXIX: 3-30.
1971 "La langue zan-zun du Bon organisé," Bulletin de l'École française d'Extrême-Orient LVIII: 231-254
1971 "Du récit au rituel clans les manuscrits tibétains de Touen-houang." Études tibétaines dédiées à la mémoire de M. Lalou. éd. Ariane Macdonald, Paris, A. Maisoneuve : 479-547
1972 Vie et chants de 'Brug-pa Kun-legs, le yogin, traduit du tibetain et annoté. (Collection UNESCO d'oevres representatives). Paris: G.-P. Maisoneuve et Larose
1973 "Le texte tibétain de "Brug-pa Kun-legs," Zentralasiatische Studien 7:9-219
1973 "Un ensemble sémantique tibétain: créer et procréer, être et devenir, vivre, nourrir et guérir," Bulletin of the School of Oriental and African Studies XXXVI : 412-423
1974 "Vocabulaire tibetain de la biographie de 'Brug-pa Kun-legs," Zentralasiatische Studien 8 : 129-178
1976 "Preface." Choix de documents tibetains conserves a la Bibliotheque nationale complete par quelques manuscrits de l'India Office et du British Museum. Ariane Macdonald et Yoshiro Imaeda. Paris: Bibliotheque nationale, tome 1: 5-8
1977 "La gueule du makara: un trait inexpliqué de certains objets rituels." Essais sur l'art du Tibet. éd. par Ariane Macdonald et Yoshirô Imaeda. Paris: A. Maisonneuve: 53-62
1978 "À propos des documents anciens relatifs au phur-bu (kïla)." Proceedings of the Csoma de Kôrôs Memorial Symposium. éd. L. Ligeti. Budapest: 427-444
1979 "Religious Taoism and Popular Religion from the Second to Seventh Centuries," Facets of Taoism: Essays in Chinese Religions. ed. H. Welch and A. Seidel, Yale University Press: 53-81
1979 "Introduction to the Gesar Epic," The Epic of Gesar. 25 vol., Thimpu: Bhutan, vol.1: 1-20.
1980 "Une mention du manicheisme dans le choix du bouddhisme comme religion d'Etat par le roi Khri-sron lde-bstan," Indianisme et Bouddhisme, Melanges offerts a Mgr Étienne Lamotte. Louvain-La-Neuve: Publications de l'lnstitut Orientaliste de Louvain, 23: 329-338
1981 "Bouddhisme et mythologie. Le problème," Dictionnaire des mythologies et des religions des sociétés traditionnelles et du monde antique (sous la direction de Yves Bonnefoy), Paris, Flammarion, vol. 1 : 127-129
1981 "Porte (gardien de la) : un exemple de mythologie bouddhiste, de l'Inde au Japon," Dictionnaire des mythologies et des religions des sociétés traditionnelles et du monde antique. (sous la direction de Yves Bonnefoy), Paris, Flammarion, vol. 2 : 280-294.
1981 "Saint et Divin, un titre tibétain et chinois des rois tibétains." Numéro spécial — Actes du Colloque international (Paris, 2-4 octobre 1979) : Manuscrits et inscriptions de Haute-Asie du Ve au Xe siècle. Journal Asiatique, CCLIX, 1 et 2 : 231-275.
1983 "Tibetica Antiqua I: Les deux vocabulaires des traductions indo-tibetaines et sino-tibetaines dans les manuscrits Touen-Houang," Bulletin de l'Ecole Francaise d'Extreme Orient LXXII: 149-236.
1983 "Notes sur l'esthetique d'un lettre chinois pauvre du XVIIe siecle," Revue d'esthetique, nouvelle serie n° 5, Autour de le Chine: 35-43.
1984: "Allocution," Les peintures murales et les manuscrits de Dunhuang (Colloque franco-chinois organise a la Fondation Singer-Polignac a Paris, les 21, 22 et 23 fevrier 1983) ed. M. Soymie, Paris, Editions de la Fondation Singer-Polignac : 17-20.
1984 "Quelques decouvertes recentes dans les manuscrits tibetains." Les peintures murales et les manuscrits de Dunhuang, Paris, Editions de la Fondation Singer-Polignac : 21-24.
1984 "Tibetica Antiqua II: L'usage de metaphores pour des distinctions honorifiques a l'epoque des rois tibetains," Bulletin de l'Ecole Francaise d'Extreme Orient LXXIII: 257-272.
1985 "Tibetica Antiqua III : À propos du mot gcug-lag et de la religion indigène." Bulletin de l'Ecole Francaise d'Extreme Orient, LXXIV: 83-133
1985 "Souvenir de Granet," Etudes chinoises IV. 2 : 29-40
1986 "Tibetica Antiqua IV : La tradition relative au début du bouddhisme au Tibet." Bulletin de l'Ecole Francaise d'Extreme Orient LXXV: 169-196.
1986 "Avalokitesvara / Kouan-yin, un exemple de transformation d'un dieu en déesse." Cahiers d'Extrême-Asie II: 17-80.
1987 Le monde en petit : jardins en miniature et habitations dans la pensée religieuse d'Extrême-Orient. Paris, Flammarion.
1987 "Un genre particulier d'exposés du tantrisme ancien tibétain et khotanais." Journal Asiatique CCLXXV. 3-4 : 265-282.
1988: "Tibetica Antiqua V : La religion ingene et les bon-po dans le manuscrits de Touen-houang," Bulletin de l'Ecole Francaise d'Extreme Orient, LXXVII: 27-56
1988 "La mythologie hindouiste au Tibet," Orientalia Iosephi Tucci memoriae dicata. Rome: Istituto italiano per il Medio ed Estremo Oriente : 1407-1426
1988 "Grottes-matrices et lieux saints de la deesse en Asie Orientale", Paris Bulletin de l'Ecole Francaise d'Extreme Orient, vol. CLI, 106 p
1988 "Les serments des traités sino-tibetains (8e-9e siècles), T'oung Pao LXXXIV : 119-138
1990. “L’Épopée de Gesar dans sa Version Ecrite de l’Amdo” in Skorupski, T. (ed.) 1990. "Indo Tibetan Studies: Papers in Honour and Appreciation of David L. Snellgrove’s contribution to Indo-Tibetan Studies" Buddha Brittanica, Institute of Buddhist Studies. Series II. Tring. 293-304.
1990 The World in Miniature: Container gardens and Dwellings in Far Eastern religious Thought. trans. Phyllis Brooks. Stanford University Press. (translation of Stein 1987)
== Referanser == | Rolf Alfred Stein (født 13. juni 1911 i Schwetz i Tyskland, død 9. | 9,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_I_av_Slesvig | 2023-02-04 | Erik I av Slesvig | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1272', 'Kategori:Fødsler i 1241', 'Kategori:Fødsler på 1200-tallet', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erik I av Slesvig (født ca. 1241, død 27. mai 1272) var hertug av Sønderjylland (Hertugdømmet Slesvig).
Erik var den nest eldste sønn av kong Abel av Danmark og arvet etter sin eldre bror Valdemar IIIs død i 1257 fordringen av lenet på hertugdømmet. Hans onkel, kong Kristoffer I av Danmark vil dog ikke gi det til ham. Etter at kongen i februar 1259 hadde brutt med stormennene ved å fengsle erkebiskop Jacob Erlandsen dro Erik til et møte med biskopen av Roskilde, Peder Bang, hos fyrst Jaromar II i Rügen. De dro sammen med en hær til Sjælland, og inntok København og beseiret kongens hær. I mellomtiden hadde Kristoffer I dratt til biskopen i Ribe, og her døde han brått under nattverden, antagelig forgiftet, den 29. mai 1259.
Etter kongens død fikk Erik hertugdømmet Slesvig i len i 1260, og året i forvegen hadde giftet seg med Jaromar IIs datter Margrethe. Fyrst Jaromar II selv døde i 1260 på et hærtokt i Skåne. I de kommende år og fram til 1266 var det enkedronningen Margarete Sambiria som var regjerende regent i Danmark. Hun fryktet nye angrep mot den danske tronen fra hertug Eriks side og besluttet å komme ham i forkjøpet. Hun angrep hertugdømmet, presset hertug Erik sørover over Dannevirke og leverte den 28. juni 1261 et hovedangrep på Lohede, mellom Sorgåen og Rendsborg. Her gikk hun imidlertid på et avgjørende nederlag. Både hun selv og sønnen Erik Klipping ble tatt til fange. Ved den endelige fred etter at kongen var satt fri på foråret 1264 ble det gitt store innrømmelser til hertugen, alt krongodset i Slesvig med Als i egen forlening mens hans yngre bror Abel Abelsøn fikk Langeland og slektsgodset på Fyn.
Erik arvet Gottorp av biskop Niels av Slesvig (død 1265) som også var blitt tatt til fange i 1261. På Gottorp oppførte han et fast tårn.
Hertug Erik døde 27. mai 1272. Hans hustru døde samme år. De etterlot seg to sønner, den senere hertug Valdemar IV av Slesvig og Erik (Langben) av Langeland, samt datteren Margrete (død ca. 1315).
| Erik I av Slesvig (født ca. 1241, død 27. mai 1272) var hertug av Sønderjylland (Hertugdømmet Slesvig).
Erik var den nest eldste sønn av kong Abel av Danmark og arvet etter sin eldre bror Valdemar IIIs død i 1257 fordringen av lenet på hertugdømmet. Hans onkel, kong Kristoffer I av Danmark vil dog ikke gi det til ham. Etter at kongen i februar 1259 hadde brutt med stormennene ved å fengsle erkebiskop Jacob Erlandsen dro Erik til et møte med biskopen av Roskilde, Peder Bang, hos fyrst Jaromar II i Rügen. De dro sammen med en hær til Sjælland, og inntok København og beseiret kongens hær. I mellomtiden hadde Kristoffer I dratt til biskopen i Ribe, og her døde han brått under nattverden, antagelig forgiftet, den 29. mai 1259.
Etter kongens død fikk Erik hertugdømmet Slesvig i len i 1260, og året i forvegen hadde giftet seg med Jaromar IIs datter Margrethe. Fyrst Jaromar II selv døde i 1260 på et hærtokt i Skåne. I de kommende år og fram til 1266 var det enkedronningen Margarete Sambiria som var regjerende regent i Danmark. Hun fryktet nye angrep mot den danske tronen fra hertug Eriks side og besluttet å komme ham i forkjøpet. Hun angrep hertugdømmet, presset hertug Erik sørover over Dannevirke og leverte den 28. juni 1261 et hovedangrep på Lohede, mellom Sorgåen og Rendsborg. Her gikk hun imidlertid på et avgjørende nederlag. Både hun selv og sønnen Erik Klipping ble tatt til fange. Ved den endelige fred etter at kongen var satt fri på foråret 1264 ble det gitt store innrømmelser til hertugen, alt krongodset i Slesvig med Als i egen forlening mens hans yngre bror Abel Abelsøn fikk Langeland og slektsgodset på Fyn.
Erik arvet Gottorp av biskop Niels av Slesvig (død 1265) som også var blitt tatt til fange i 1261. På Gottorp oppførte han et fast tårn.
Hertug Erik døde 27. mai 1272. Hans hustru døde samme år. De etterlot seg to sønner, den senere hertug Valdemar IV av Slesvig og Erik (Langben) av Langeland, samt datteren Margrete (død ca. 1315).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi i Dansk biografisk leksikon 1. udgave | Erik I av Slesvig (født ca. 1241, død 27. | 9,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkeminner._NFL-nytt | 2023-02-04 | Folkeminner. NFL-nytt | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1974'] | Folkeminner. NFL-nytt er et tidsskrift utgitt av Norsk Folkeminnelag. Tidsskriftet het tidligere «NFL-nytt», men kom fra og med nr. 57 (høsten 2011) ut under det nye navnet.
Tidsskriftet startet som et rent meldingsblad, slik det opprinnelig ble kalt siden startet i 1974. Hensikten var da å gi medlemmene opplysninger fra styret om årsmøter, seminarer, osv., men bladet har også hele tiden inneholdt vitenskapelige artikler, bokmeldinger, meddelelser, og stoff til ren faglig orientering.
| Folkeminner. NFL-nytt er et tidsskrift utgitt av Norsk Folkeminnelag. Tidsskriftet het tidligere «NFL-nytt», men kom fra og med nr. 57 (høsten 2011) ut under det nye navnet.
Tidsskriftet startet som et rent meldingsblad, slik det opprinnelig ble kalt siden startet i 1974. Hensikten var da å gi medlemmene opplysninger fra styret om årsmøter, seminarer, osv., men bladet har også hele tiden inneholdt vitenskapelige artikler, bokmeldinger, meddelelser, og stoff til ren faglig orientering.
== Medlemsbladet blir kulturtidsskrift ==
Norsk Folkeminnelags styre vedtok i 2007 en utvidelse og omlegging av det tidligere medlemsbladet, slik at det mer fikk form av kulturtidsskrift, med en rekke vitenskapelige artikler, bok- og platemeldinger. Enkelte utgivelser har også vært utgitt som rene temanumre. Endringene var synlig fra og med nr. 50. Selv om det fremdeles gis rom for de sedvanlige orienteringssakene til NFLs medlemmer, er det nå de faglige artiklene til utdyping av diverse folkloristiske emner som dominerer innholdet. Tidsskriftet fikk samtidig en bedret papirkvalitet og spesialdesignede omslag.
Det er imidlertid ikke første gang at Norsk Folkeminnelag har latt bokserien bli supplert med tidsskriftutgivelser. I 1971 ble det første nummeret av det folkloristiske tidsskriftet Tradisjon sendt ut som medlemslevering til alle medlemmene i Norsk Folkeminnelag. Det samme skjedde med nr. 2 i 1972.
NFL-nytt utkommer vanligvis med to nummer pr. år, og opplagstallet ligger et sted mellom 600 og 1000 eksemplarer, avhengig av om det også skal deles ut på seminarer, stevner, kulturdagene, etc.. Tidsskriftet er ikke lagt ut for løssalg, men distruberes gratis, og er tilgjengelig for nedlasting fra utgiverens hjemmeside.
== Se også ==
Norsk Folkeminnelag utgir også bokserien Norsk Folkeminnelags skrifter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Folkeminner. NFL-nytt er et tidsskrift utgitt av Norsk Folkeminnelag. | 9,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Faueldalen_naturreservat | 2023-02-04 | Faueldalen naturreservat | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngsalpan', 'Kategori:Naturreservater i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder i Tromsø', 'Kategori:Verneområder opprettet i 2000'] | Faueldalen naturreservat (også skrevet Fugldalen og Fauldalen) er et naturreservat i den østre delen av Tromsø kommune. Det omfatter den nedre delen av Fugldalelvas nedbørfelt. I øst grenser reservatet til Lyngsalpan landskapsvernområde, og ellers følger grensa stort sett Fugldalselvas dalføre, unntatt de nederste rundt 200 meter før elva munner ut i Sørfjorden.
Verneformålet er kystnær furuskog med naturlig plante- og dyreliv, knyttet til etablering av vegetasjon i en interessant kvartærgeologi. Deler av grusavsetningene (sandur, endemorene og sidemorener) er uten vegetasjon. Næringsrik flora etablerer seg i en berggrunn av gabbro, amfibolitt og dioritt.
| Faueldalen naturreservat (også skrevet Fugldalen og Fauldalen) er et naturreservat i den østre delen av Tromsø kommune. Det omfatter den nedre delen av Fugldalelvas nedbørfelt. I øst grenser reservatet til Lyngsalpan landskapsvernområde, og ellers følger grensa stort sett Fugldalselvas dalføre, unntatt de nederste rundt 200 meter før elva munner ut i Sørfjorden.
Verneformålet er kystnær furuskog med naturlig plante- og dyreliv, knyttet til etablering av vegetasjon i en interessant kvartærgeologi. Deler av grusavsetningene (sandur, endemorene og sidemorener) er uten vegetasjon. Næringsrik flora etablerer seg i en berggrunn av gabbro, amfibolitt og dioritt.
== Referanser == | Faueldalen naturreservat (også skrevet Fugldalen og Fauldalen) er et naturreservat i den østre delen av Tromsø kommune. Det omfatter den nedre delen av Fugldalelvas nedbørfelt. | 9,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fugldalelva | 2023-02-04 | Fugldalelva | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tromsø'] | Fugldalelva (også skrevet Fauldalelva) er ei elv i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Den ligger lengst øst i kommunen, ved grensa til Lyngen, på østsida av Sørfjorden. Elva har fått navnet ettersom det tidligere lå et fuglefjell i dalen. Elva er 9,6 km lang, og har et nedbørfelt på 33,90 km². Middelvannføringen ved munningen er 2,27 m³/s.Elva starter som en rekke småbekker fra Fugldalsbreen og andre breer på vestsida av Jiehkkevárri, hvor breene henger nedover de opptil 1000 meter høye og steile dalsidene. Bekkene samles til ei elv i bunnen av den korte dalen som fører ned til Fugldalsvatnet (357 moh). Herfra renner elva mot nordvest, og danner den rundt 100 meter høye Fugldalsfossen. Nedenfor fossen deler elva seg i mange løp over en bred, deltalignende elveslette, før den igjen samler seg til et enkelt løp. Den renner herfra stri ned til munningen i fjorden, gjennom et mer åpent landskap preget av furu- og bjørkeskog.
Elva ble varig vernet mot kraftutbygging i 1980, gjennom Verneplan II for vassdrag. Det eksisterte tidligere en plan om å bygge ut fallet mellom Fugldalsvatn og fjorden i et kraftverk ved Urbukta, med en estimert årsproduksjon på 18 GWh.Den øvre delen av nedbørfeltet ligger innenfor Lyngsalpan landskapsvernområde, mens Faueldalen naturreservat omfatter den nedre delen, ned til rundt 200 meter fra munningen.
| Fugldalelva (også skrevet Fauldalelva) er ei elv i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Den ligger lengst øst i kommunen, ved grensa til Lyngen, på østsida av Sørfjorden. Elva har fått navnet ettersom det tidligere lå et fuglefjell i dalen. Elva er 9,6 km lang, og har et nedbørfelt på 33,90 km². Middelvannføringen ved munningen er 2,27 m³/s.Elva starter som en rekke småbekker fra Fugldalsbreen og andre breer på vestsida av Jiehkkevárri, hvor breene henger nedover de opptil 1000 meter høye og steile dalsidene. Bekkene samles til ei elv i bunnen av den korte dalen som fører ned til Fugldalsvatnet (357 moh). Herfra renner elva mot nordvest, og danner den rundt 100 meter høye Fugldalsfossen. Nedenfor fossen deler elva seg i mange løp over en bred, deltalignende elveslette, før den igjen samler seg til et enkelt løp. Den renner herfra stri ned til munningen i fjorden, gjennom et mer åpent landskap preget av furu- og bjørkeskog.
Elva ble varig vernet mot kraftutbygging i 1980, gjennom Verneplan II for vassdrag. Det eksisterte tidligere en plan om å bygge ut fallet mellom Fugldalsvatn og fjorden i et kraftverk ved Urbukta, med en estimert årsproduksjon på 18 GWh.Den øvre delen av nedbørfeltet ligger innenfor Lyngsalpan landskapsvernområde, mens Faueldalen naturreservat omfatter den nedre delen, ned til rundt 200 meter fra munningen.
== Referanser == | | munning = Sørfjorden, 12 km nord for Lakselvbukt | 9,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valdemar_III_av_Slesvig | 2023-02-04 | Valdemar III av Slesvig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1257', 'Kategori:Fødsler i 1238', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Valdemar III av Slesvig (født ca. 1238, død 1257) var den eldste sønnen av kong Abel av Danmark og hans hustru Mechtild av Holstein, og således direkte arveberettiget til Danmarks trone. Fra 1252 var han som Valdemar III hertug av Sønderjylland, senere kalt Hertugdømmet Slesvig.
I ungdomsårene studerte Valdemar i Paris. Da hans far Abel ble konge av Danmark ble han kalt tilbake til København for å bli klargjort som etterfølger. På tilbakereisen ble han tatt til fange av erkebiskopen av Köln, Konrad av Ahr-Hochstaden. Da faren døde i 1252 var han ennå ikke sluppet fri da erkebiskopen krevde den enorme sum av 6000 mark sølv. Da Valdemar ikke var i Danmark gjorde det mulig for hans onkel, Kristoffer I, å bli kronet til Danmarks konge i Lund domkirke på juledagen 1252.
Grevene i Holstein, brødre av hans mor, krevde at hertugdømmet skulle bli gitt til Valdemar, og de kom med soldater til Sønderjylland for hevde kravet mot den danske kongen. Samtidig fikk de også betalt ut Valdemar fra fangenskapet i Köln, og kongen ble nødt til å la Valdemar få hertugdømmet Slesvig for å unngå borgerkrig. Valdemar var siden en konstant trussel for strid for den danske kongen. Kong Kristoffer kom med en hær til Slien i 1253, men mer er ikke kjent, noe som tyder på at de kom til en forsoning. I løpet av sommeren 1257 var han deltagende til fredsmøtet mellom Kristoffer og Norges store middelalderkonge, Håkon Håkonsson, i København. Det samme året døde han og ble etterfulgt av sin bror, Erik I av Slesvig.
| Valdemar III av Slesvig (født ca. 1238, død 1257) var den eldste sønnen av kong Abel av Danmark og hans hustru Mechtild av Holstein, og således direkte arveberettiget til Danmarks trone. Fra 1252 var han som Valdemar III hertug av Sønderjylland, senere kalt Hertugdømmet Slesvig.
I ungdomsårene studerte Valdemar i Paris. Da hans far Abel ble konge av Danmark ble han kalt tilbake til København for å bli klargjort som etterfølger. På tilbakereisen ble han tatt til fange av erkebiskopen av Köln, Konrad av Ahr-Hochstaden. Da faren døde i 1252 var han ennå ikke sluppet fri da erkebiskopen krevde den enorme sum av 6000 mark sølv. Da Valdemar ikke var i Danmark gjorde det mulig for hans onkel, Kristoffer I, å bli kronet til Danmarks konge i Lund domkirke på juledagen 1252.
Grevene i Holstein, brødre av hans mor, krevde at hertugdømmet skulle bli gitt til Valdemar, og de kom med soldater til Sønderjylland for hevde kravet mot den danske kongen. Samtidig fikk de også betalt ut Valdemar fra fangenskapet i Köln, og kongen ble nødt til å la Valdemar få hertugdømmet Slesvig for å unngå borgerkrig. Valdemar var siden en konstant trussel for strid for den danske kongen. Kong Kristoffer kom med en hær til Slien i 1253, men mer er ikke kjent, noe som tyder på at de kom til en forsoning. I løpet av sommeren 1257 var han deltagende til fredsmøtet mellom Kristoffer og Norges store middelalderkonge, Håkon Håkonsson, i København. Det samme året døde han og ble etterfulgt av sin bror, Erik I av Slesvig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dansk biografisk leksikon | Valdemar III av Slesvig (født ca. 1238, død 1257) var den eldste sønnen av kong Abel av Danmark og hans hustru Mechtild av Holstein, og således direkte arveberettiget til Danmarks trone. | 9,499 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.