url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Cheruskere | 2023-02-04 | Cheruskere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Germanske folkeslag', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Cheruskere (Cherusci) var en germansk stamme som eksisterte i løpet av 100-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr., og som først ble omtalt av Julius Cæsar. De var bosatt mellom elvene Weser og Elben, den nordlige Rhindalen og slettene og skogene i nordvestlige Germania, noe som tilsvarer området mellom dagens tyske byer Osnabrück og Hannover. Til slutt synes det som om de gikk opp i et germansk stammeforbund av saksere. Sammen med andre germanske stammer ble de ledet av Arminius i et berømt slag mot romerne, slaget ved Teutoburgerskogen i år 9 e.Kr., og kjempet i årene 15 og 16 e.Kr. mot Germanicus’ romerske hær.
| Cheruskere (Cherusci) var en germansk stamme som eksisterte i løpet av 100-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr., og som først ble omtalt av Julius Cæsar. De var bosatt mellom elvene Weser og Elben, den nordlige Rhindalen og slettene og skogene i nordvestlige Germania, noe som tilsvarer området mellom dagens tyske byer Osnabrück og Hannover. Til slutt synes det som om de gikk opp i et germansk stammeforbund av saksere. Sammen med andre germanske stammer ble de ledet av Arminius i et berømt slag mot romerne, slaget ved Teutoburgerskogen i år 9 e.Kr., og kjempet i årene 15 og 16 e.Kr. mot Germanicus’ romerske hær.
== Etymologi ==
Opprinnelsen til navnet «cheruskere/heruskere» er ikke klart. Forskningen har fremmet flere teorier. Historikeren og filologen Jacob Grimm så en forbindelse til det gotiske ordet hairus bzw for «sverd», avledet fra *xeru- og *skaz fra indoeuropeiske -skos (latinsk -scus). Det urgermanske ordet vil da sannsynligvis ha vært *Xeruskōz. Det norrøne ordet horskr for sverd er en annen mulig sammenheng. Andre, som forskerne Rudolf Much, Edward Schröder og Otto Höfler ser det som mer sannsynlig at ordet germanske ordet herut (tysk hirsch, norsk hjort). Dette er begrunnet blant annet med den betydelige rollen som hjorten hadde i germansk symbolikk. Denne vurderingen regnes i dag som den mest sannsynlige.
== Roma møter cheruskerne ==
De første historiske vitnemål av cheruskerne skjer i Bok 6.10 av Julius Cæsars Commentarii de Bello Gallico (Gallerkrigen) som omhandler hendelser i året 53 f.Kr. Cæsar forteller at han krysset Rhinen for å straffe den germanske stammen sveberne for å sende hjelp til den galliske stammen trevererne. Han nevner at Bacenisskogen skilte området til cheruskerne fra området til sveberne. I år 12 f.Kr. ble cheruskerne underkastet romerne sammen med andre germanske stammer.
Da Roma forsøkte å ekspandere inn i nordlige Europa bakenfor Rhinen nyttiggjorde romerne seg med krigere fra cheruskerne, og for en tid ble stammen betraktet som en romersk alliert. På denne tiden var stammen delt mellom lederen som kjennes under hans latinske navn Arminius og en annen leder som nevnes som Segestes. Arminius, som selv var militært trent av romerne, argumenterte for å bryte alliansen med Roma og erklære uavhengighet mens Segestes ønsket å være lojal til Roma. En gang rundt år 8 e.Kr. hadde Arminius fått overtaket og begynte å planlegge opprør. Segestes skal etter sigende advart Gallias guvernør Publius Quinctilius Varus gjentatte ganger om det planlagte opprøret, men Varus avslo å handle før opprøret var et faktum.
I år 9 i slaget ved Teutoburgerskogen ledet Arminius en hær av allierte germanske stammer (cheruskere, marsere, chattere, brukterere, chaukere, og sugambrere) som la seg i bakhold for en stor romersk hær på rundt 30 000 mann, bestående av 17., 18. og 19. legion, kommandert av Varus. Slaget varte i tre dager og samtlige romere ble utslettet. Legionenes ørnesymbol og fane, av stor symbolsk betydning for romerne, gikk tapt. Varus begikk selvmord ved å kaste seg på sverdet. Numrene for de tre legionene, XVII, XVIII og XIX, ble aldri siden brukt. Ingen av offiserene overlevde. 18 000 av hæren var romerske borgere. Nederlaget var et sjokk for romerne. Et av navnene på offiserene er fortsatt bevart ettersom han fikk en minnestein etter seg. Minnesteinen forteller at centurion Marcus Caelius, født i Bologna, falt i Varuskrigen i en alder av 52 og et halvt år gammel.Lenge var denne minnesteinen det eneste sikre arkeologiske sporet av slaget, men i 1868 ble det gravd fram vognlass bestående av et antikt sølvservice som veide 54 kg og besto av 60 skåler, brett, kanner, fat og lignende, produsert i Italia ved begynnelsen av keiser Augustus’ regjeringstid. Det ble funnet i Hildesheim ved elven Leine i cheruskernes stammeområde og i det samme området som Varus og hans menn mistet livet. Germanicus fant tilbake til slagmarken i Teutoburgerskogen i år 15, seks år etter slaget, og i henhold til Tacitus:
«Mellom disse lå blekede knokler spredt for alle vinder eller i hauger, alt etter om de stammet fra dem som hadde vært på flukt, eller fra dem som hadde gjort avstand. Spredt overalt lå biter av spyd og hester, mens menneskekranier var banket opp på trærne. I lundene omkring så man barbarenes altre, der de hadde slaktet offiserer og befal (...) og der hadde Varus fått sitt første sår og her hadde han tatt sitt liv med sin egen uhellsvangre hånd. De fortalte også om stedet der Arminius hadde holdt sin brennende tale...».Siden har arkeologene avdekket mer enn 700 gjenstander som kan knyttes til romersk tilstedeværelse. Det hersker ingen tvil om hvor slaget sto.
Etter at de germanske leiesoldatene i den romerske hæren deserterte i år 14 besluttet Germanicus å marsjere inn i Germania for gjenopprette romersk ære. I år 15, etter et hurtig anfall mot chatterne, vendte han seg mot cheruskerne. Han mottok en bønn om redde Segestes som var beleiret av Arminius. Segestes ble berget sammen med en gruppe av sine slektninger og andre, blant annet Thusnelda, datter av Segestes, men også hustru av Arminius. Germanicus sparte dem og ga dem jordeiendommer i Gallia. Thusnelda ble sendt til Roma hvor hun fødte Arminius’ sønn og forsvant deretter fra de historiske opptegnelsene. Germanicus fant deretter stedet for slaget i Teutoburgerskogen som nevnt over. Hans menn gravla de døde og bygde en gravhaug.
En rekke med slag fulgte. Arminius påførte romerne stor tap og synes å ha fått overtaket, men i år 16 beseiret Germanicus germanerne ved et sted kalt «Idistaviso» og på nytt i år 18 i slaget ved den angrivarianske mur. Han klarte dog ikke å ta Arminius til fange. I år 19 ba chatternes høvding Adgandestrius Roma om tillatelse for å forgifte Arminius. I henhold til Tacitus skal keiser Tiberius ha avslått anmodningen av edle grunner at «romerne tar hevn på sine fiender, ikke ved snikende triks, men åpent med våpenmakt». Arminius havnet i økende grad i konflikt med stammestrider. Hans motstandere anklaget ham for å gjøre seg selv til konge. I år 21 bukket Arminius under for forræderi, i henhold til Tacitus, og en underkonge for germanerne ble utpekt av Roma.
== Ettervirkninger ==
Etter Arminius' død etterlot romerne cheruskerne mer eller mindre for seg selv. I år 47 ba de Roma om å sende Italicus, en nevø av Arminius, for å bli deres konge da en borgerkrig hadde utryddet deres adel. Italicus var innledningsvis godt likt, men da han hadde vokst opp i Roma som en romersk borger mistet han snart tillit.
Under den forsiktige keiser Hadrian ble det bygget Limes-befestninger for å lukke åpningen mellom elvegrensene og hindre overfall og hærtokt fra opprør i det ustabile Germania.
Cheruskerne forsvinner deretter ut av historien som navn på en stamme, og de inngikk antagelig i den større saksiske folkegruppen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cæsar, Julius: Gallerkrigen. Oversatt av Johan Hammond Rosbach. Oslo 2008. ISBN 9788203193606
Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik: Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere. Oslo 2001. ISBN 82-530-2251-4
Tacitus, Cornelius & Michael Grant: The Annals of Imperial Rome. New York: Penguin Books, 1989. | thumb|right|300px|Romerriket under [[Hadrian (styrte i årene 117-138), som viser stedsplasseringen av cheruskere og andre germanske stammer.]] | 9,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marih%C3%B8ner | 2023-02-04 | Marihøner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1807', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre André Latreille', 'Kategori:Jomfru Maria', 'Kategori:Marihøner'] | Marihøner (Coccinellidae) er en familie innen ordenen biller (Coleoptera) og tilhører som sådan gruppen med glans- og flatbiller (Cucujoidea). I Norge er det 55 forskjellige arter, mens det finnes over 5 000 på verdensbasis. Det latinske navnet Coccinellidae kommer fra latin coccinella og betyr skarlagenfarget.
| Marihøner (Coccinellidae) er en familie innen ordenen biller (Coleoptera) og tilhører som sådan gruppen med glans- og flatbiller (Cucujoidea). I Norge er det 55 forskjellige arter, mens det finnes over 5 000 på verdensbasis. Det latinske navnet Coccinellidae kommer fra latin coccinella og betyr skarlagenfarget.
== Beskrivelse ==
Marihøner er små til middelsstore (1–9 mm i Norge), bredt ovale, høyt hvelvede biller med påfallende korte antenner. De fleste er glatte og mer eller mindre blanke, men ikke småmarihøner (Scymninae) og hårmarihøner (Epilachninae). Mange arter er kontrastrikt farget i rødt, gult og svart.
Marihønene viser stor variasjon i farger og mønster (tegninger). Noen arter, slik som sjuprikket marihøne (Coccinella septempunctata) er ganske konstante i utseende, mens andre, slik som toprikket marihøne (Adalia bipunctata), kan variere mye. Mange kjennetegnes av prikker på dekkvingene. Mange vitenskapelige artsnavn består av et tallord og enten -punctata (mørke prikker på lys bakgrunn) eller -guttata (lyse prikker på mørk bakgrunn), og angir dermed antallet prikker på dekkvingene. Forskjellige arter har ulike farver og antall prikker. Det er imidlertid en myte at antallet prikker forteller hvor gammel marihøna er. De lever vanligvis kun ett år.
Hodet er kort og bredt med fasettøyne som gjerne er innskåret i fremkanten. Antennene er kølleformede og ganske korte, vanligvis kortere enn hodet er bredt. Brystskjoldet (pronotum) er mye bredere enn langt, ofte lyst med en mørk tegning i midten eller svart med noen lyse flekker. Dekkvingene er avrundede og hvelvede, uten tydelige punktrekker. Beina er korte og kraftige, med fire-leddete føtter der det andre leddet er ganske lite slik at de ved liten forstørrelse ser tre-leddete ut.
Larvene er ofte ganske fargerike, med en spoleformet eller noe avflatet kropp. Hvert kroppsledd bærer flere vorter med børster i spissen, og de tre beinparene er ganske lange.
== Levevis ==
Noen få lever av plantekost eller sopp, men de fleste er, både som larver og voksne (imago), rovdyr som fortærer bladlus, skjoldlus og andre plantesugere. De er nyttige dyr og marihøner er derfor benyttet til biologisk kontroll av skadedyr på planter.
Marihøner gjennomgår en fullstendig forvandling. Det vil si at de gjennomgår en utvikling som inneholder både larvestadier og et puppestadium før voksenstadiet. Vanligvis er livssyklusen ett år.
Marihøner er enkelte år en plage i Danmark. Ved spesielt gode klekkeforhold blir de opptil 10 ganger så mange som vanlig. Matmangel og tørste på sensommeren får dem til å trekke mot kysten, og de kan opptre i hundretusenvis på utsatte steder.
== Systematikk ==
Systematisk inndeling med vekt på norske arter.
Marihøner er brukt som det norske navnet på gruppen Coccinellidae, men også på en delgruppe av førstnevnte, (egentlige) marihøner (Coccinellinae). Dette er i samsvar med forslag til norske navn på alle de 296 familiene og underfamiliene til de norske billene. Norske navn på arter er hentet fra Norske dyrenavn med tilhørende vitenskapelige navn. Systematikken følger Norske Insektfamilier og deres artsantall. Lokalt har begrepet "marihøner" også vært brukt om sommerfugler.
ordenen biller (Coleoptera)
underordenen Polyphaga
gruppen (infraorden) Cucujiformia
overfamilien glans- og flatbiller (Cucujoidea)
familien marihøner (Coccinellidae), Latreille, 1807
underfamilien smalmarihøner (Coccidulinae), Mulsant, 1846
flekket sumpmarihøne Coccidula scutellata (Herbst, 1783)
rød sumpmarihøne Coccidula rufa (Herbst, 1783)
veksthusmarihøne Cryptolaemus montrouzieri Mulsant, 1853 - tropisk art brukt i biologisk bekjemping av skjoldlus i drivhus, også funnet utendørs i Norge
underfamilien småmarihøner (Scymninae Mulsant, 1846)
punktmarihøne Stethorus pusillus (Weise, 1891)
Glansmarihøne, Hyperaspis pseudopustulata Mulsant, 1853
slekten Scymnus Kugelann, 1794 – 13 arter funnet i Norge, blant annet:
taigadvergmarihøne Scymnus fennicus Sahlberg 1881
rødranddvergmarihøne Scymnus haemorrhoidalis Herbst 1797
Rød dvergmarihøne, Scymnus abietis Paykull 1798
eikedvergmarihøne Scymnus auritus Thunberg 1795
tofarget dvergmarihøne Scymnus suturalis Thunberg 1795
toflekket dvergmarihøne Scymnus frontalis (Fabricius 1787)
stor dvergmarihøne Scymnus nigrinus Kugelann 1794
Scymnus rubromaculatus (Goeze 1778)
slekten Nephus Mulsant, 1846 – fire arter i Norge, blant annet:
småflekket dvergmarihøne Nephus bisignatus (Boheman 1850)
flat dvergmarihøne Nephus redtenbacheri (Mulsant 1846)
underfamilien skjoldmarihøner (Chilocorinae Mulsant, 1846)
heimarihøne Chilocorus bipustulatus (Linnaeus, 1758)
skjoldlusmarihøne Chilocorus renipustulatus (Scriba, 1790)
Furumarihøne Exochomus quadripustulatus (Linnaeus, 1758)
underfamilie (egentlige) marihøner (Coccinellinae Latreille, 1807)
Skilpaddemarihøne, Platynaspis luteorubra (Goeze, 1777)
engmarihøne Coccinula quatuordecimpustulata (Linnaeus, 1758)
nittenprikket marihøne Anisosticta novemdecimpunctata (Linnaeus, 1758)
myrmarihøne Anisosticta strigata (Thunberg, 1795)
strandmarihøne Tytthaspis sedecimpunctata (Linnaeus, 1761)
Oremarihøne, Sospita vigintiguttata (Linnaeus, 1758)
stripet marihøne Myzia oblongoguttata (Linnaeus, 1758)
attenprikket marihøne Myrrha octodecimguttata (Linnaeus, 1758)
sjakkbrettmarihøne Propylea quaturodecimpunctata (Linnaeus, 1758)
fjortenprikket marihøne Calvia quatuordecimguttata (Linnaeus, 1758)
sekstenprikket marihøne Halyzia sedecimguttata (Linnaeus, 1758)
tjuetoprikket marihøne Psyllobora vigintiduopunctata (Linnaeus, 1758)
øyeflekket marihøne Anatis ocellata (Linnaeus, 1758)
uprikket marihøne Aphidecta obliterata (Linnaeus, 1758)
harlekinmarihøne (Harmonia axyridis Pallas, 1773)
tolvprikket marihøne Vibidia duodecimguttata (Poda, 1761)
neslemarihøne Ceratomegilla notata (Laicharting 1781) (syn. Hippodamia notata)
slekten Hippodamia Chevrolat, 1837 – fire arter i Norge
Sandmarihøne, Hippodamia variegata (Goeze, 1777)
torvmarihøne Hippodamia septemmaculata (De Geer 1775)
trettenprikket marihøne Hippodamia tredecimpunctata (Linnaeus, 1758)
tundramarihøne Hippodamia arctica (Schneider 1792)
slekten Coccinella Linnaeus, 1758 – seks arter i Norge
hieroglyfmarihøne, Coccinella hieroglyphica Linnaeus, 1758
maurmarihøne Coccinella magnifica Redtenbacher 1843
sjuprikket marihøne, Coccinella septempunctata Linnaeus, 1758
femprikket marihøne, Coccinella quinquepunctata Linnaeus, 1758
fjellmarihøne Coccinella trifasciata Linnaeus 1758
elleveprikket marihøne, Coccinella undecimpunctata Linnaeus, 1758
slekten Adalia
skogmarihøne Adalia conglomerata (Linnaeus, 1758)
toprikket marihøne, Adalia bipunctata (Linnaeus, 1758)
tiprikket marihøne, Adalia decempunctata (Linnaeus, 1758)
underfamilien hårmarihøner (Epilachninae Mulsant, 1846)
tjuefire-prikket marihøne, Subcoccinella vigintiquatuorpunctata (Linnaeus, 1758)
kulemarihøne Cynegetis impunctata (Linnaeus, 1767)
underfamilien Exoplectrinae
underfamilien Microweiseinae
underfamilien Ortaliinae – ikke i Norge
underfamilien Sticholotidinae – ikke i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hansen, L.O. og Sagvoden, B.A. 2007. Notes on Norwegian Coleoptera 6. Norwegian journal of Entomology 54: 75-80.
Ottesen, P.S. (red.) 1993 Norske Insektfamilier og deres artsantall. NINA utredning 055, 40 sider.
Hofsvang T. 1982. Norske dyrenavn med tilhørende vitenskapelige navn. B: Insekter, edderkoppdyr og myriapoder. Fauna (35) 2
Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki.
Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Teknologisk forlags store bok om insekter. N.W. Damm. Om marihøner, side 306-313.
Ødegaard, Frode, o.a. 2004. Forslag til norske navn på familier og underfamilier av biller. Insekt-Nytt 29 (1/2) Norsk Entomologisk forening. s.27
== Eksterne lenker ==
(en) marihøner – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) marihøner i Encyclopedia of Life
(en) marihøner i Global Biodiversity Information Facility
(no) marihøner hos Artsdatabanken
(sv) marihøner hos Dyntaxa
(en) marihøner hos Fauna Europaea
(en) marihøner hos Fossilworks
(en) marihøner hos ITIS
(en) marihøner hos NCBI
(en) Kategori:Coccinellidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Coccinellidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Marihøner i Norge (Pdf-fil) fra Bioforsk
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Lykkehøna i hagen- artikkel fra forskning.no 16.07.14Artikkel i Fyn Amts Avis: Sydfyn invaderet av mariehøns | | norsknavn= tjuefire-prikket marihøne | 9,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geiteramsbladbille | 2023-02-04 | Geiteramsbladbille | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bladbiller'] | Geiteramsbladbille er en av billene i delgruppen (underfamilien) Rotbladbiller i familiegruppen bladbiller. Den er mørk, noe matt og svart på farge, ganske klumpete bygd. Den er den eneste arten i slekten Bromius.
Geiteramsbladbille er vanlig i hele Norge, nord til Målselv i Troms, men kanskje noe sjeldnere lengst i nord og på vestlandet.
| Geiteramsbladbille er en av billene i delgruppen (underfamilien) Rotbladbiller i familiegruppen bladbiller. Den er mørk, noe matt og svart på farge, ganske klumpete bygd. Den er den eneste arten i slekten Bromius.
Geiteramsbladbille er vanlig i hele Norge, nord til Målselv i Troms, men kanskje noe sjeldnere lengst i nord og på vestlandet.
== Levevis ==
Geiteramsbladbille lever helst på geiterams (Chamaenerion augustifolium), men kan forekomme også på andre planter. I 1976 var det et større angrep på blad av selje (Salix caprea), i Hobøl, Østfold. Utenfor Norge kan arten gjøre en del skade på vinranker.
Geiteramsbladbille gnager hull og striper, i bladet, ofte kan bare bladnervene stå tilbake, slik at bladet blir helt skjelettert. Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Utbredelse ==
Arten er vidt utbredt i den palearktiske sone nord til det nordlige Norge og i Nord-Amerika.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fjelddalen, Jac. 1991. Gnagskader på planter 2. Geiteramsbille. Insekt-Nytt 16 (3). Side 9-10
== Eksterne lenker ==
(en) geitramsbladbille i Encyclopedia of Life
(en) geitramsbladbille i Global Biodiversity Information Facility
(no) geitramsbladbille hos Artsdatabanken
(sv) geitramsbladbille hos Dyntaxa
(en) geitramsbladbille hos Fauna Europaea
(en) geitramsbladbille hos Fossilworks
(en) geitramsbladbille hos ITIS
(en) geitramsbladbille hos NCBI
(en) Kategori:Bromius obscurus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Bromius obscurus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bromius obscurus – detaljert informasjon på Wikispecies
Bromius.obscurus - www.cheshire-biodiversity.org - engelskspråklig
Bromius.obscurus - www.commanster.eu - bilder med mer
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= geitramsbladbille | 9,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordic_Fest,_Decorah | 2023-02-04 | Nordic Fest, Decorah | ['Kategori:1967 i USA', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Festivaler', 'Kategori:Kultur i USA', 'Kategori:Norsk kultur', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1967', 'Kategori:Winneshiek County'] | Nordic Fest er en årlig weekendfestival i Decorah, Iowa, for å feire de tradisjonelle skikkene og kulturene fra de skandinaviske landene, spesielt Norge. Begivenheten finner alltid sted den siste helgen i juli og tiltrekker seg ofte en folkemasse på mellom 50 000 og 75 000.Siden oppstarten i 1967 har Nordic Fest vokst frem fra Luther College Womens’s Club årlige feiring av den norske grunnlovsdagen 17. mai. Norsk-amerikanere er spesielt lojale til deres kulturarv, noe som forklarer størrelsen og omfanget av Nordic Fest. Hvert år steller Decorahs 8.700 innbyggere i stand et feiring av deres opprinnelseslands kulturarv som tiltrekker seg folk til de pittoreske fjellene i nordøst Iowa og tjener som en "hjemkomst" for norsk-amerikanere fra mange stater.Fra starten har hele samfunnet blitt engasjert i Nordic Fest gjennom slike anstrengelser som Decorah Nordic Dancers. Utvalgte dansere starte i tredje klasse og underholder på Nordic Fest og andre festivaler gjennom deres high school utdannelse, noe som representerer 10 års forpliktelse. Nordic Fest kjennetegnes av tradisjonell mat, show, kunst og håndverk, musikalsk underholdning og norrøne fortellinger. Demonstrasjoner inkluderer knivlaging, rosemaling, veving og treskjæring, sammen med andre norske folkekunster. Det finner sted et elveløp og en stor parade med innslag av bunader, en tradisjonell norsk folkedrakt.Mye av den norske festens aktiviteter skjer på Luther College og Vesterheim Norwegian-American Museum. Norske immigranter i Decorah bestemte seg tidlig for at de ville bevare den gamle kulturen, i 1861 etablerte de Luther College, og i 1877 startet de museet Vesterheim. I dag en landsby av pionerbygninger som holder tradisjonene i live året rundt med workshops og feiringer. Internatet på Luther College innlosjerer mange av de besøkende til Nordic Fest. Vesterheim sørger for utstillinger med skandinavisk kunst i Hauge Gallery på Westby-Torgerson Education Center.
| Nordic Fest er en årlig weekendfestival i Decorah, Iowa, for å feire de tradisjonelle skikkene og kulturene fra de skandinaviske landene, spesielt Norge. Begivenheten finner alltid sted den siste helgen i juli og tiltrekker seg ofte en folkemasse på mellom 50 000 og 75 000.Siden oppstarten i 1967 har Nordic Fest vokst frem fra Luther College Womens’s Club årlige feiring av den norske grunnlovsdagen 17. mai. Norsk-amerikanere er spesielt lojale til deres kulturarv, noe som forklarer størrelsen og omfanget av Nordic Fest. Hvert år steller Decorahs 8.700 innbyggere i stand et feiring av deres opprinnelseslands kulturarv som tiltrekker seg folk til de pittoreske fjellene i nordøst Iowa og tjener som en "hjemkomst" for norsk-amerikanere fra mange stater.Fra starten har hele samfunnet blitt engasjert i Nordic Fest gjennom slike anstrengelser som Decorah Nordic Dancers. Utvalgte dansere starte i tredje klasse og underholder på Nordic Fest og andre festivaler gjennom deres high school utdannelse, noe som representerer 10 års forpliktelse. Nordic Fest kjennetegnes av tradisjonell mat, show, kunst og håndverk, musikalsk underholdning og norrøne fortellinger. Demonstrasjoner inkluderer knivlaging, rosemaling, veving og treskjæring, sammen med andre norske folkekunster. Det finner sted et elveløp og en stor parade med innslag av bunader, en tradisjonell norsk folkedrakt.Mye av den norske festens aktiviteter skjer på Luther College og Vesterheim Norwegian-American Museum. Norske immigranter i Decorah bestemte seg tidlig for at de ville bevare den gamle kulturen, i 1861 etablerte de Luther College, og i 1877 startet de museet Vesterheim. I dag en landsby av pionerbygninger som holder tradisjonene i live året rundt med workshops og feiringer. Internatet på Luther College innlosjerer mange av de besøkende til Nordic Fest. Vesterheim sørger for utstillinger med skandinavisk kunst i Hauge Gallery på Westby-Torgerson Education Center.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nordic Fest Official Website, Decorah Iowa
Vesterheim FestivalsIowa Museum Association Arkivert 26. juli 2011 hos Wayback Machine.Luther College | Nordic Fest er en årlig weekendfestival i Decorah, Iowa, for å feire de tradisjonelle skikkene og kulturene fra de skandinaviske landene, spesielt Norge. Begivenheten finner alltid sted den siste helgen i juli og tiltrekker seg ofte en folkemasse på mellom 50 000 og 75 000. | 9,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transrapid-Versuchsanlage_Emsland | 2023-02-04 | Transrapid-Versuchsanlage Emsland | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Høyhastighetsbaner i Tyskland', 'Kategori:Maglev', 'Kategori:Transportbyggverk i Nordrhein-Westfalen'] | Transrapid-Versuchsanlage Emsland (TVE) er et testområde for maglev-banen Transrapid med en 31,8 kilometer lang bane i landkretsen Emsland i Niedersachsen, Tyskland.
Banen ligger mellom byene Papenburg i nord og Meppen i sør, nærmere bestemt mellom tettstedene Dörpen og Lathen. Nesten hele strekningen er opphøyd. Det er sløyfer i hver ende for at togsettene skal kunne snu.
På grunn av en ulykke i 2006 har virksomheten for tiden kun en begrenset konsesjon, og derfor er det blant annet ikke mulig for publikum å besøke anlegget. Før ulykken var det vanlig å ta med betalende passasjerer på testturene. Vanlig hastighet var 420 km/t.
Testanlegget drives av Industrieanlagen-Betriebsgesellschaft mbH (IABG), som siden 1985 har hatt ansvaret for forsøkene. Eieren er Versuchs- und Planungsgesellschaft für Magnetbahnsysteme mbH (MVP). Fra 2005 har ThyssenKrupp og Siemens jobbet med et videreutviklingsprogram, men da den statlige kontrakten utløp i 2009, mistet testbanen sin funksjon og IABG pådro seg plikt til å rive banen. Samtidig solgte ThyssenKrupp og Siemens kjerneteknologi fra prosjektet for videre utbygging i Kina. Endelig rivningsvedtak ble fattet i 2012, men så sent som i 2015 var banen fortsatt ikke demontert grunnet uenighet om kostnadsfordeling.
| Transrapid-Versuchsanlage Emsland (TVE) er et testområde for maglev-banen Transrapid med en 31,8 kilometer lang bane i landkretsen Emsland i Niedersachsen, Tyskland.
Banen ligger mellom byene Papenburg i nord og Meppen i sør, nærmere bestemt mellom tettstedene Dörpen og Lathen. Nesten hele strekningen er opphøyd. Det er sløyfer i hver ende for at togsettene skal kunne snu.
På grunn av en ulykke i 2006 har virksomheten for tiden kun en begrenset konsesjon, og derfor er det blant annet ikke mulig for publikum å besøke anlegget. Før ulykken var det vanlig å ta med betalende passasjerer på testturene. Vanlig hastighet var 420 km/t.
Testanlegget drives av Industrieanlagen-Betriebsgesellschaft mbH (IABG), som siden 1985 har hatt ansvaret for forsøkene. Eieren er Versuchs- und Planungsgesellschaft für Magnetbahnsysteme mbH (MVP). Fra 2005 har ThyssenKrupp og Siemens jobbet med et videreutviklingsprogram, men da den statlige kontrakten utløp i 2009, mistet testbanen sin funksjon og IABG pådro seg plikt til å rive banen. Samtidig solgte ThyssenKrupp og Siemens kjerneteknologi fra prosjektet for videre utbygging i Kina. Endelig rivningsvedtak ble fattet i 2012, men så sent som i 2015 var banen fortsatt ikke demontert grunnet uenighet om kostnadsfordeling.
== Eksterne lenker ==
(en) Transrapid Test Facility Emsland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
IABG – Transrapid Versuchsanlage Emsland (TVE) (tysk)
Video
Google maps - Den nordre sløyfen | Transrapid-Versuchsanlage Emsland (TVE) er et testområde for maglev-banen Transrapid med en 31,8 kilometer lang bane i landkretsen Emsland i Niedersachsen, Tyskland. | 9,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lov_om_Folkeskolen_i_Kj%C3%B8bst%C3%A6derne | 2023-02-04 | Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk rettshistorie', 'Kategori:Skolelover, skolereformer og læreplaner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Utdanningsstubber'] | Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne fra 1889 var sammen med Lov om Folkeskolen paa Landet med på å avskaffe latinskolen, borgerskolen og allmueskolen, og erstatte dem med folkeskolen. Med denne loven opphevet man konfirmasjonen som skolens prinsipielle avslutning, og elevene skulle få en allmenndannelse. I 1936 vedtas en ny lov, hvor skolen blir 7-årig. I byene undervises det heretter inntil 38 uker i året, og fysisk avstraffelse avskaffes.
| Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne fra 1889 var sammen med Lov om Folkeskolen paa Landet med på å avskaffe latinskolen, borgerskolen og allmueskolen, og erstatte dem med folkeskolen. Med denne loven opphevet man konfirmasjonen som skolens prinsipielle avslutning, og elevene skulle få en allmenndannelse. I 1936 vedtas en ny lov, hvor skolen blir 7-årig. I byene undervises det heretter inntil 38 uker i året, og fysisk avstraffelse avskaffes.
== Se også ==
Norsk utdanningshistorie
== Referanser == | Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne fra 1889 var sammen med Lov om Folkeskolen paa Landet med på å avskaffe latinskolen, borgerskolen og allmueskolen, og erstatte dem med folkeskolen. Med denne loven opphevet man konfirmasjonen som skolens prinsipielle avslutning, og elevene skulle få en allmenndannelse. | 9,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lov_om_Folkeskolen_paa_Landet | 2023-02-04 | Lov om Folkeskolen paa Landet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk rettshistorie', 'Kategori:Skolelover, skolereformer og læreplaner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Utdanningsstubber'] | Lov om Folkeskolen paa Landet fra 1889 var sammen med Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne med på å avskaffe latinskolen, borgerskolen og allmueskolen, og erstatte dem med folkeskolen. Med denne loven opphevet man konfirmasjonen som skolens prinsipielle avslutning, og elevene skulle få en allmenndannelse. I 1936 ble en ny lov vedtatt, hvor skolen ble 7-årig. På landet ble det heretter undervist inntil 30 uker i året, og fysisk avstraffelse ble avskaffet.
| Lov om Folkeskolen paa Landet fra 1889 var sammen med Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne med på å avskaffe latinskolen, borgerskolen og allmueskolen, og erstatte dem med folkeskolen. Med denne loven opphevet man konfirmasjonen som skolens prinsipielle avslutning, og elevene skulle få en allmenndannelse. I 1936 ble en ny lov vedtatt, hvor skolen ble 7-årig. På landet ble det heretter undervist inntil 30 uker i året, og fysisk avstraffelse ble avskaffet.
== Se også ==
Norsk utdanningshistorie
== Eksterne lenker ==
Lov om Folkeskolen paa Landet (1889) | Lov om Folkeskolen paa Landet fra 1889 var sammen med Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne med på å avskaffe latinskolen, borgerskolen og allmueskolen, og erstatte dem med folkeskolen. Med denne loven opphevet man konfirmasjonen som skolens prinsipielle avslutning, og elevene skulle få en allmenndannelse. | 9,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lov_om_almueskolev%C3%A6senet | 2023-02-04 | Lov om almueskolevæsenet | ['Kategori:Norsk rettshistorie', 'Kategori:Skolelover, skolereformer og læreplaner'] | I 1827 kom den første Lov angaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet. Denne loven anga i §15 at barn var skolepliktige «fra det fyldte 7de, eller, hvor Omstændighederne lægge Hindringer i Veien for at Børnene i denne Alder søge Skolen, fra det fyldte 8de Aar, indtil de confirmeres». Det var kirkens folk, primært kirkesangeren, som skulle være lærer (skoleholder). Dette kunne gå på omgang i distriktene, «saaledes at hele Præstegjeldets Ungdom i det mindste 3 eller, hvor dette maatte findes ugjørligt, 2 Maaneder om Aaret kan vorde underviist» (§6).Skoleforholdene var lenge mye dårligere i byene enn på landet. Med Lov om Almueskolevæsenet i Kiøbstæderne av 1848 ble skolen i byene mer ensartet regulert. Det var her inntatt bestemmelser om lærernes kvalfikasjoner. Førstelærere måtte «have bestaaet den anordnede Afgangsprøve ved et af Rigets Seminarier» eller tilsvarende. Dette behøvde ikke være kirkens folk, men de kunne gjerne ha bistilling som klokker eller kirkesanger, og de måtte ansettes av biskopen. Underlærere ble ansatt av prosten. Skoleplikten var den samme som på landet.I 1860 kom den neste Lov om almueskolevæsenet paa landet, også kjent som fastskoleloven. Der hvor den tidligere lov bare foreskrev én fast skole i hvert prestegjeld i tillegg til omgangsskole, ble nå fast skole innført som den regulære ordningen. Antallet faste skoler økte kraftig, og det ble også mange flere lærere. Formålsparagrafen i loven av 1860 er praktisk talt identisk med by-skoleloven av 1848. Loven foreskrev undervisning i 12 uker, men unntaksvis i 9 uker. Ble antallet skolepliktige barn så stort at de ikke hensiktsmessig kunne undervises av én lærer, skulle barna ifølge §3 enten deles i avdelinger med forskjellige undervisningstider, eller hjelplærere ansettes. Bestemmelsen anga uttrykkelig at også kvinner kunne ansettes som hjelpelærere.
| I 1827 kom den første Lov angaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet. Denne loven anga i §15 at barn var skolepliktige «fra det fyldte 7de, eller, hvor Omstændighederne lægge Hindringer i Veien for at Børnene i denne Alder søge Skolen, fra det fyldte 8de Aar, indtil de confirmeres». Det var kirkens folk, primært kirkesangeren, som skulle være lærer (skoleholder). Dette kunne gå på omgang i distriktene, «saaledes at hele Præstegjeldets Ungdom i det mindste 3 eller, hvor dette maatte findes ugjørligt, 2 Maaneder om Aaret kan vorde underviist» (§6).Skoleforholdene var lenge mye dårligere i byene enn på landet. Med Lov om Almueskolevæsenet i Kiøbstæderne av 1848 ble skolen i byene mer ensartet regulert. Det var her inntatt bestemmelser om lærernes kvalfikasjoner. Førstelærere måtte «have bestaaet den anordnede Afgangsprøve ved et af Rigets Seminarier» eller tilsvarende. Dette behøvde ikke være kirkens folk, men de kunne gjerne ha bistilling som klokker eller kirkesanger, og de måtte ansettes av biskopen. Underlærere ble ansatt av prosten. Skoleplikten var den samme som på landet.I 1860 kom den neste Lov om almueskolevæsenet paa landet, også kjent som fastskoleloven. Der hvor den tidligere lov bare foreskrev én fast skole i hvert prestegjeld i tillegg til omgangsskole, ble nå fast skole innført som den regulære ordningen. Antallet faste skoler økte kraftig, og det ble også mange flere lærere. Formålsparagrafen i loven av 1860 er praktisk talt identisk med by-skoleloven av 1848. Loven foreskrev undervisning i 12 uker, men unntaksvis i 9 uker. Ble antallet skolepliktige barn så stort at de ikke hensiktsmessig kunne undervises av én lærer, skulle barna ifølge §3 enten deles i avdelinger med forskjellige undervisningstider, eller hjelplærere ansettes. Bestemmelsen anga uttrykkelig at også kvinner kunne ansettes som hjelpelærere.
== Se også ==
Norsk utdanningshistorie
Norske skolelover
== Referanser == | I 1827 kom den første Lov angaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet. Denne loven anga i §15 at barn var skolepliktige «fra det fyldte 7de, eller, hvor Omstændighederne lægge Hindringer i Veien for at Børnene i denne Alder søge Skolen, fra det fyldte 8de Aar, indtil de confirmeres». | 9,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellbeite | 2023-02-04 | Fjellbeite | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fjell', 'Kategori:Landbruk'] | Et fjellbeite er et beiteområde i fjellene, ofte over tregrensen og langt fra de permanente bosetningene. Fjellbeiter har tidligere vært et viktig supplement til beitene rundt bosetningene. Det fins tre former for fjellbeiter:
Den vanligste formen for fjellbeite i Norge og i Alpene er seteren. I seterdriften var det gjerne melkekyr og osteproduksjon som hadde størst betydning.
I mediterrane områder (bl.a. på Alpenes sørside, i de spanske og Atlasfjellene) var transhumans vanligere, der beiteområdene lå flere dagsmarsjer fra gårdene, i flere tilfeller på tvers av landegrensene. Transhumans ble vanligvis bedrevet med tamsau av betalte gjetere.
Fjellnomadisme er kjennetegnet ved at familiene følger dyrene over veldig store avstander. Denne formen for fjellbeite er ukjent fra Europa, men var/er vanlig i bl.a. Asia og Nord-Amerika.Hensikten med fjellbeite var å utnytte arealer som ikke kunne utnyttes til jordbruk eller – kanskje mer korrekt – å kunne øke buskapen ved å forstørre beitearealet. Ved å fordele beitepresset over flere beiteområder, kunne man øke buskapen til et nivå som ikke hadde vært mulig med dalbeitene alene.
Fjellbeitenes betydning har blitt sterkt svekket gjennom industrialiseringen av landbruket. I et bedriftsøkonomisk perspektiv er det i dag mer lønnsomt å øke febestanden gjennom kraftfôr enn gjennom en økning av beitearealet ved å ta i bruk fjellområder. På den andre siden har transhumans-lignende driftsformer spredt seg til Alpenes nordside, ved at kyr fraktes med lastebiler fra Alpeforlandet til fjellbeiter som ikke lenger brukes som seter.
Nedleggelsen av fjellbeiter har også stor betydning for kulturlandskapet. Uten beiting gror de åpne beiteområdene igjen, og artsrike enger viker for artsfattig buskas.
| Et fjellbeite er et beiteområde i fjellene, ofte over tregrensen og langt fra de permanente bosetningene. Fjellbeiter har tidligere vært et viktig supplement til beitene rundt bosetningene. Det fins tre former for fjellbeiter:
Den vanligste formen for fjellbeite i Norge og i Alpene er seteren. I seterdriften var det gjerne melkekyr og osteproduksjon som hadde størst betydning.
I mediterrane områder (bl.a. på Alpenes sørside, i de spanske og Atlasfjellene) var transhumans vanligere, der beiteområdene lå flere dagsmarsjer fra gårdene, i flere tilfeller på tvers av landegrensene. Transhumans ble vanligvis bedrevet med tamsau av betalte gjetere.
Fjellnomadisme er kjennetegnet ved at familiene følger dyrene over veldig store avstander. Denne formen for fjellbeite er ukjent fra Europa, men var/er vanlig i bl.a. Asia og Nord-Amerika.Hensikten med fjellbeite var å utnytte arealer som ikke kunne utnyttes til jordbruk eller – kanskje mer korrekt – å kunne øke buskapen ved å forstørre beitearealet. Ved å fordele beitepresset over flere beiteområder, kunne man øke buskapen til et nivå som ikke hadde vært mulig med dalbeitene alene.
Fjellbeitenes betydning har blitt sterkt svekket gjennom industrialiseringen av landbruket. I et bedriftsøkonomisk perspektiv er det i dag mer lønnsomt å øke febestanden gjennom kraftfôr enn gjennom en økning av beitearealet ved å ta i bruk fjellområder. På den andre siden har transhumans-lignende driftsformer spredt seg til Alpenes nordside, ved at kyr fraktes med lastebiler fra Alpeforlandet til fjellbeiter som ikke lenger brukes som seter.
Nedleggelsen av fjellbeiter har også stor betydning for kulturlandskapet. Uten beiting gror de åpne beiteområdene igjen, og artsrike enger viker for artsfattig buskas.
== Se også ==
Fjellslått | Et fjellbeite er et beiteområde i fjellene, ofte over tregrensen og langt fra de permanente bosetningene. Fjellbeiter har tidligere vært et viktig supplement til beitene rundt bosetningene. | 9,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellsl%C3%A5tt | 2023-02-04 | Fjellslått | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fjell', 'Kategori:Landbruk', 'Kategori:Seterbruk'] | Fjellslåtter er lier i fjellet der gresset blir slått som vinterfôr for bufeet. Det har vært vanlig med fjellslått i mange fjellområder (deriblant i Norge og i Alpene), ofte i kombinasjon med fjellbeite (f.eks. seterdrift). Med kraftfôrets inntog har betydningen og antallet av fjellslåtter sunket dramatisk i løpet av 1900-tallet. Før har tilgjengeligheten av fjellslåtter derimot i mange fjellstrøk vært en nødvendig forutsetning for bosetning, siden dalbeitene og -slåttene ikke var store og/eller gode nok for å kunne fôre bufeet gjennom vinteren. I Alpene fantes det fra middelalderen og frem til begynnelsen av 1900-tallet knapt en gressbevokst flekk som ikke ble brukt til enten fjellbeite eller fjellslått.
De områdene som ble brukt som fjellslått, var vanligvis for bratte, for tørre eller for vanskelig tilgjengelige til å kunne brukes som fjellbeite. Tilsvarende farlig var ofte slåttonna. Fjellslåttene lå i den alpine og til dels sågar den nivale høyderegionen. På grunn av de korte vegetasjonsperiodene i store høyder er gresset i fjellslåttene ofte nokså kort, men også svært næringsrik. I store høyder vokser gresset så sakte at det delvis bare kunne slås annethvert eller hvert tredje år.
Gresset ble tørket på stedet utover høsten. Transporten ned til dalen skjedde ofte på sleder om vinteren. Fjellslåttene hørte gjerne til hver sin gård, og bruksretten gikk i arv. I Alpene fantes det også områder der fjellslåttene var allmenninger, og der slåttonna ble utført som dugnad eller på rundgang. | Fjellslåtter er lier i fjellet der gresset blir slått som vinterfôr for bufeet. Det har vært vanlig med fjellslått i mange fjellområder (deriblant i Norge og i Alpene), ofte i kombinasjon med fjellbeite (f.eks. seterdrift). Med kraftfôrets inntog har betydningen og antallet av fjellslåtter sunket dramatisk i løpet av 1900-tallet. Før har tilgjengeligheten av fjellslåtter derimot i mange fjellstrøk vært en nødvendig forutsetning for bosetning, siden dalbeitene og -slåttene ikke var store og/eller gode nok for å kunne fôre bufeet gjennom vinteren. I Alpene fantes det fra middelalderen og frem til begynnelsen av 1900-tallet knapt en gressbevokst flekk som ikke ble brukt til enten fjellbeite eller fjellslått.
De områdene som ble brukt som fjellslått, var vanligvis for bratte, for tørre eller for vanskelig tilgjengelige til å kunne brukes som fjellbeite. Tilsvarende farlig var ofte slåttonna. Fjellslåttene lå i den alpine og til dels sågar den nivale høyderegionen. På grunn av de korte vegetasjonsperiodene i store høyder er gresset i fjellslåttene ofte nokså kort, men også svært næringsrik. I store høyder vokser gresset så sakte at det delvis bare kunne slås annethvert eller hvert tredje år.
Gresset ble tørket på stedet utover høsten. Transporten ned til dalen skjedde ofte på sleder om vinteren. Fjellslåttene hørte gjerne til hver sin gård, og bruksretten gikk i arv. I Alpene fantes det også områder der fjellslåttene var allmenninger, og der slåttonna ble utført som dugnad eller på rundgang. | Fjellslåtter er lier i fjellet der gresset blir slått som vinterfôr for bufeet. Det har vært vanlig med fjellslått i mange fjellområder (deriblant i Norge og i Alpene), ofte i kombinasjon med fjellbeite (f. | 9,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transrapid | 2023-02-04 | Transrapid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Høyhastighetsbaner', 'Kategori:Jernbane i Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Jernbane i Tyskland', 'Kategori:Maglev'] | Transrapid er en tysk høyhastighets énskinnebane som bruker magnetisk levitasjon. Basert på et patent fra 1934, startet planleggingen av Transrapidsystemet i 1969. Testanlegget ble fullført i 1987 i Emsland, Tyskland. I 1991 ble den tekniske løsningen godkjent av Deutsche Bundesbahn i samarbeid med flere universiteter.
I 2004 ble den første kommersielle banen fullført. Shanghais Maglevbane på 30,5 km forbinder Shanghai med Pudong internasjonale lufthavn. Systemet utvikles og markedsføres i samarbeid av Siemens AG og ThyssenKrupp AG. Kritikere hevder at teknologien ikke er konkurransedyktig i forhold til konvensjonelle høyhastighetstog.
| Transrapid er en tysk høyhastighets énskinnebane som bruker magnetisk levitasjon. Basert på et patent fra 1934, startet planleggingen av Transrapidsystemet i 1969. Testanlegget ble fullført i 1987 i Emsland, Tyskland. I 1991 ble den tekniske løsningen godkjent av Deutsche Bundesbahn i samarbeid med flere universiteter.
I 2004 ble den første kommersielle banen fullført. Shanghais Maglevbane på 30,5 km forbinder Shanghai med Pudong internasjonale lufthavn. Systemet utvikles og markedsføres i samarbeid av Siemens AG og ThyssenKrupp AG. Kritikere hevder at teknologien ikke er konkurransedyktig i forhold til konvensjonelle høyhastighetstog.
== Teknologi ==
Transrapids maglevsystem benytter en synkron langstator lineær motor langs skinnen både til framdrift og nedbremsing. Elektromagneter i vognen både løfter den fra skinnene, og får framdrift fra den lineære motoren. Siden magnetfeltet kun fungerer i én retning, vil ikke to tog kunne kjøre mot hverandre på samme spor, og dermed minskes faren for kollisjon.
Togene har ingen hjul, aksler, gir eller pantograf. Det ruller ikke, men flyter. Elektronikken garanterer at bakkeklaringen holder seg konstant, vanligvis 10 mm. Det kreves mindre energi å holde det oppe enn det klimaanlegget bruker. All elektronikk ombord får strøm fra banens magnetfelt i hastigheter over 80 km/t. Ved lavere hastigheter benyttes fysisk kontakt. Det er også reservebatterier ombord.
Energiforbruket er omtrent 4,2 Megawatt ved en hastighet på 400 km/t. Ved bremsing føres energi tilbake til elektrisitetsnettet. Unntaket er ved nødstopp, hvor toget bremser ved fysisk kontakt.
== Uhell i 2006 ==
På 22. september 2006 kolliderte et Transrapid-tog med et vedlikeholdsfartøy i 170 km/h på et testspor ved Lathen. Vedlikeholdsfartøyet ødela det første togsettet, og veltet over på taket. Dette var den første store ulykken med et Transrapid-tog involvert. Avisene rapporterte om 23 omkomne og flere skadede mennesker. Ulykken ble forårsaket av at det første toget fikk lov til å forlate stasjonen før vedlikeholdsfartøyet hadde blitt flyttet fra sporet. En slik situasjon kan bli forhindret i et produksjonsmiljø ved å installere et automatisk kollideringsforhindrende system.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Transrapid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Transrapid
SIEMENS Transportation Systems
ThyssenKrupp Transrapid GmbH
UK Ultraspeed Project
TVE
WikiMaglev | thumb|420px|Transrapid ved [[Transrapid-Versuchsanlage Emsland]] | 9,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schwaige | 2023-02-04 | Schwaige | ['Kategori:Alpene', 'Kategori:Europas historie', 'Kategori:Landbruk'] | En Schwaige (tysk, uttales «sjvaige»; også Schwaighof eller Schweighof, der Hof betyr «gård») var en fjellbondegård som var spesialisert på melkeproduksjon og ble grunnlagt i løpet av middelalderens kolonialisering av Øst-Alpene. Grunneieren, som var klostre eller fyrster, leide bort landet til en bonde, som vanligvis kunne gi gården (men også avhengighetsforholdet til grunneieren) i arv til sine barn. Schwaiger ble anlagt i høyderegionen over de bestående permanente bosetningene (dvs. i seterregionen) for å oppnå en bedre utnyttelse av disse områdene. Bøndene som leide schwaigene fikk ofte innrømmet privilegier (bl.a. skattereduksjoner), men måtte avlevere en kontraktsfestet mengde ost eller andre produkter til grunnereien. I løpet av det 11. og 12. århundre ble det anlagt noen tusen schwaiger i dagens Sveits, Østerrike, Syd-Tirol og Bayern.
Schwaiger drev bare med fehold, dvs. enten kyr eller melkesau, siden de lå over høydegrensen for kornavl. Med begynnelsen av den lille istiden måtte de fleste schwaiger gis opp og ble enten fraflyttet eller omvandlet til setre for lavereliggende gårder/kommuner. | En Schwaige (tysk, uttales «sjvaige»; også Schwaighof eller Schweighof, der Hof betyr «gård») var en fjellbondegård som var spesialisert på melkeproduksjon og ble grunnlagt i løpet av middelalderens kolonialisering av Øst-Alpene. Grunneieren, som var klostre eller fyrster, leide bort landet til en bonde, som vanligvis kunne gi gården (men også avhengighetsforholdet til grunneieren) i arv til sine barn. Schwaiger ble anlagt i høyderegionen over de bestående permanente bosetningene (dvs. i seterregionen) for å oppnå en bedre utnyttelse av disse områdene. Bøndene som leide schwaigene fikk ofte innrømmet privilegier (bl.a. skattereduksjoner), men måtte avlevere en kontraktsfestet mengde ost eller andre produkter til grunnereien. I løpet av det 11. og 12. århundre ble det anlagt noen tusen schwaiger i dagens Sveits, Østerrike, Syd-Tirol og Bayern.
Schwaiger drev bare med fehold, dvs. enten kyr eller melkesau, siden de lå over høydegrensen for kornavl. Med begynnelsen av den lille istiden måtte de fleste schwaiger gis opp og ble enten fraflyttet eller omvandlet til setre for lavereliggende gårder/kommuner. | En Schwaige (tysk, uttales «sjvaige»; også Schwaighof eller Schweighof, der Hof betyr «gård») var en fjellbondegård som var spesialisert på melkeproduksjon og ble grunnlagt i løpet av middelalderens kolonialisering av Øst-Alpene. Grunneieren, som var klostre eller fyrster, leide bort landet til en bonde, som vanligvis kunne gi gården (men også avhengighetsforholdet til grunneieren) i arv til sine barn. | 9,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transhumans | 2023-02-04 | Transhumans | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Fjell', 'Kategori:Husdyrhold'] | Transhumans er en beiteform der bufeet aldri beiter nær de permanente bosetningene. Istedenfor drives bufeet frem og tilbake mellom sommer- og vinterbeitene, som begge kan ligge flere dagsmarsjer fra de egentlige bosetningene. Sommerbeitet er vanligvis og vinterbeitet til tider et fjellbeite. Transhumans ble vanligvis bedrevet med tamsau av betalte gjetere, mens bøndene (bufeets eiere) drev jordbruk i nærheten av den permanente bosetningen. Transhumans var vanlig i mediterrane områder (bl.a. på Alpenes sørside, i de spanske og Atlasfjellene), fordi det her på grunn av lite nedbør er sommerbeitene som er den begrensende faktoren for febestanden. I dag har driftsformen blitt sjeldnere og er stort sett erstattet av ekstensiv sauehold uten gjeting, og med lastebiltransport til sommerbeitene.
Forskjellen mellom transhumans og seterdrift er altså fremfor alt at bufeet gresser ute hele året. I Europa er dette stort sett ikke mulig nord for Alpene, og feet må derfor fôres gjennom vinteren i fjøset, som ligger på eiernes hjemgård. En annen karakteristikk for transhumans er de store avstandene mellom sommer- og vinterbeitene, som kunne ligge over hundre kilometer fra hverandre, og til dels i forskjellige land. Bønder fra Bergamo-Alpene (Nord-Italia) har f.eks. helt frem til 1900-tallet brukt fjellbeiter i Engadin (Sveits), mens sydfranske bønder benyttet beiter i Piemonte.
Det fins ulike overgangsformer mellom transhumans og seterdrift:
I Vogesene overvintret bufeet (kyr i dette tilfellet) i fjøs, men både sommerbeitene og fjøsene lå på fjellet. Gårdene lå på Vogesenes østside og dermed faktisk nærmere sommerbeitene (på og rundt åsryggen) enn fjøsene (som lå på høydedragets vestside). Dette systemet varte frem til slutten av 1800-tallet.
I de bayerske For-Alpene er det nå enkelte bønder som frakter kyrne sine per lastebil til sommerbeiter i Alpene. Fenomenet er forholdsvis nytt og benytter seg av fjellbeiter som tidligere var setre, men som har blitt lagt ned. Her er det de store avstandene mellom gård og fjellbeite som minner mer om transhumans enn om seterdrift.
| Transhumans er en beiteform der bufeet aldri beiter nær de permanente bosetningene. Istedenfor drives bufeet frem og tilbake mellom sommer- og vinterbeitene, som begge kan ligge flere dagsmarsjer fra de egentlige bosetningene. Sommerbeitet er vanligvis og vinterbeitet til tider et fjellbeite. Transhumans ble vanligvis bedrevet med tamsau av betalte gjetere, mens bøndene (bufeets eiere) drev jordbruk i nærheten av den permanente bosetningen. Transhumans var vanlig i mediterrane områder (bl.a. på Alpenes sørside, i de spanske og Atlasfjellene), fordi det her på grunn av lite nedbør er sommerbeitene som er den begrensende faktoren for febestanden. I dag har driftsformen blitt sjeldnere og er stort sett erstattet av ekstensiv sauehold uten gjeting, og med lastebiltransport til sommerbeitene.
Forskjellen mellom transhumans og seterdrift er altså fremfor alt at bufeet gresser ute hele året. I Europa er dette stort sett ikke mulig nord for Alpene, og feet må derfor fôres gjennom vinteren i fjøset, som ligger på eiernes hjemgård. En annen karakteristikk for transhumans er de store avstandene mellom sommer- og vinterbeitene, som kunne ligge over hundre kilometer fra hverandre, og til dels i forskjellige land. Bønder fra Bergamo-Alpene (Nord-Italia) har f.eks. helt frem til 1900-tallet brukt fjellbeiter i Engadin (Sveits), mens sydfranske bønder benyttet beiter i Piemonte.
Det fins ulike overgangsformer mellom transhumans og seterdrift:
I Vogesene overvintret bufeet (kyr i dette tilfellet) i fjøs, men både sommerbeitene og fjøsene lå på fjellet. Gårdene lå på Vogesenes østside og dermed faktisk nærmere sommerbeitene (på og rundt åsryggen) enn fjøsene (som lå på høydedragets vestside). Dette systemet varte frem til slutten av 1800-tallet.
I de bayerske For-Alpene er det nå enkelte bønder som frakter kyrne sine per lastebil til sommerbeiter i Alpene. Fenomenet er forholdsvis nytt og benytter seg av fjellbeiter som tidligere var setre, men som har blitt lagt ned. Her er det de store avstandene mellom gård og fjellbeite som minner mer om transhumans enn om seterdrift.
== Se også ==
Setring
== Eksterne lenker ==
(en) Transhumance – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Transhumans er en beiteform der bufeet aldri beiter nær de permanente bosetningene. Istedenfor drives bufeet frem og tilbake mellom sommer- og vinterbeitene, som begge kan ligge flere dagsmarsjer fra de egentlige bosetningene. | 9,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kollin | 2023-02-04 | Kollin | ['Kategori:Pekere'] | Adjektivet kollin (av latin collis: «bakke») betegner en region som er preget av bakker. Begrepet brukes med ikke helt sammenfallende definisjoner både i
biogeografien og i
geomorfologien. | Adjektivet kollin (av latin collis: «bakke») betegner en region som er preget av bakker. Begrepet brukes med ikke helt sammenfallende definisjoner både i
biogeografien og i
geomorfologien. | Adjektivet kollin (av latin collis: «bakke») betegner en region som er preget av bakker. Begrepet brukes med ikke helt sammenfallende definisjoner både i | 9,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montana | 2023-02-04 | Montana | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med hovedstad forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Montana', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1889'] | Montana er en delstat nordvest i USA. Den grenser mot Nord-Dakota i øst, Sør-Dakota i sørøst, Wyoming i sør, Idaho i vest og mot Canada i nord. Hovedstaden i delstaten heter Helena.
| Montana er en delstat nordvest i USA. Den grenser mot Nord-Dakota i øst, Sør-Dakota i sørøst, Wyoming i sør, Idaho i vest og mot Canada i nord. Hovedstaden i delstaten heter Helena.
== Geografi ==
Montana er mest kjent for sin flotte natur, og den kjente fjellkjeden Rocky Mountains går igjennom den vestre delen av Montana. Høye og forholdsvis tørre sletter dominerer i østre Montana. Mye av Montanas landskap er preget av tidligere isbreer som har laget brede U-formede daler og forandret elveløpene.
Bilder fra Montana
== Historie ==
De første menneskene i Montana var nomadiske indianere som livnærte seg på jakt av bison og andre dyr samt høsting av ville planter. Ved 1780 var befolkningen av Blackfeet-stammen øst for fjellkjeden oppe i 15 000 innbyggere.
I 1803-1805 oppdaget ekspedisjonen ledet av Lewis og Clark at det fantes forekomster av gull og kobber i området. I kjølvannet av ekspedisjonen kom det flere innvandrere som håpet på å gjøre seg rike på gullforekomstene, men dette var ganske kortvarig og var over tidlig på 1880-tallet. Motsetningene mellom indianerne som ville bevare sine områder, og myndighetene i Washington førte til noen blodige sammenstøt. Mest kjent er slaget ved Little Bighorn i 1876 der kavaleridivisjonen til George Armstrong Custer ble utslettet.
I tillegg ankom det flere handelsmenn i pelsnæringen for å handle i området. I motsetning til forholdet mellom gulljegerne og indianerne, gikk handelen mellom pelshandlerne og indianerne fredelig for seg, men det medførte en kraftig nedgang i bison-bestanden. Flere av indianerne ble også utsatt for alvorlige sykdommer fra handelsmennene. Montana ble en del av USA i 1864 og en formell delstat i november 1889.
Neste generasjon med innvandrere til Montana var bønder som alte opp storfe på de store slettene. På slutten av 1800-tallet ble kobberindustrien svært betydningsfull fordi metall trengtes for å drive den industrielle revolusjon.
Montana ble rammet av alvorlig tørke mellom 1917 og 1923, noe som førte til at om lag 65 000 flyttet fra staten og sendte staten i en økonomisk krise. Fallhøyden ble derfor ikke så stor da økonomisk depresjon rammet hele USA på 1930-tallet, og faktisk ble forholdene noe bedret av New Deal programmene.
De militæren flybasene ved Malmstrom og Glasgow ble bygget under andre verdenskrig og i begynnelsen av den kalde krigen. Flere våpensiloer ble også plassert i delstaten. På 1970-tallet førte energikrisen til en økning for Montanas kull- olje- og gassproduksjon. Fallende energipriser og tørke på 1980- og 1990-tallet førte igjen til en nedgang i Montanas produksjon og laber befolkningsvekst.
I år 2000 ble Montana rammet av en stor skogbrann.
== Befolkning ==
Montana har ingen virkelig store byer. Den største er Billings med 90 000 innbyggere. De fleste byene av en viss størrelse ligger i fjellene i vest. Mye av Montana er forholdsvis grisgrendt, og staten har en av de laveste befolkningstetthetene i USA.
Folketallsestimatet for 2005 beregnet befolkningen til å være på 935 670. Over 90% av innbyggerne er hvite, mens indianere utgjør den største minoritetsgruppen.
Ifølge folketellingen foretatt i 2010 hadde Montana 989 415 innbyggere.
== Økonomi ==
Montana har det nest største landbruksarealet i USA, bare overgått av Texas. Både storfe og kornproduksjon er viktige næringer i Montana. Staten har store gårdsbruk og er den tredje fremste hvete-staten, etter Nord-Dakota og Kansas. Siden det er få, men store gårdsbruk og mye kornproduksjon med lave driftsmarginer, er produksjonsverdien og landbrukssubsidiene i Montana relativt lave.
Andre viktige næringer er spesielt gruveindustrien, men også treforedling og næringsmiddelindustri. Turisme er også blitt en viktig inntektskilde.
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
== Politikk ==
På føderalt nivå har Montana to plasser i senatet og en plass i representantenes hus. Statens lovgivende forsamling består av et senat på 50 medlemmer og et hus på 100 medlemmer.
Som en forholdsvis tynt befolket stat i nordvest er Montana regnet som en ganske konservativ stat med restriksjoner på alkohol og en tendens til å støtte republikanske kandidater ved valg. George W. Bush vant staten med klar margin både i 2000 og 2004. Imidlertid har demokratene vunnet en del valg i Montana. Plassen i representantenes hus er republikansk, men senatsdelegasjonen består av en demokrat og en republikaner. Guvernøren Greg Gianforte er republikaner. Både delstatssenatet (31-19) og delstatshuset (67-33) styres av republikanerne.
== Justis ==
Montana praktiserer dødsstraff. Metoden som brukes er giftsprøyte.
== Fylker ==
Se også liste over fylker i MontanaMontana har 56 fylker (counties).
== Kjente personer ==
Gary Cooper
David Lynch
Mike Mansfield
Lester Thurow
Evel Knievel
Elouise Cobell
Alfred Bertram Guthrie
John Hoiland, norskættet bonde
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Montana – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Historieside om Montana
Web kameraer fra Montana. Byer, national parker og andre naturskjønne områder
Ranch, USAs svar på hytte på fjellet, noen av de fineste eiendommene i USA | Montan har flere betydninger: | 9,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samisk_filmfestival | 2023-02-04 | Samisk filmfestival | ['Kategori:Festivaler i Troms og Finnmark', 'Kategori:Filmfestivaler i Norge', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1996'] | Samisk filmfestival var en årlig internasjonal filmfestival som ble avholdt i Kautokeino hver påske i perioden 1996-2012. Festivalen ble drevet av en stiftelse opprettet i 2001 av Kautokeino kommune og Samiske filmforbund/Sámi Filbmabargiid searvi. I 2011 ble stiftelsens styre politianmeldt av Lotteri- og stiftelsestilsynet fordi festivalen ikke hadde levert regnskap og øvrige rapporter verken for 2009 eller 2010. Tilsynet skrev i anmeldelsen at det forelå «mistanke om en totalt manglende regnskapsføring og bokføring» og at «en slik neglisjering av lovmessige plikter over et slikt tidsrom må også ses på som en grov overtredelse». Året etter besluttet styret å nedlegge festivalen, for øvrig etter at daglig leder hadde vedtatt et forelegg på kr. 25.0000,-.
| Samisk filmfestival var en årlig internasjonal filmfestival som ble avholdt i Kautokeino hver påske i perioden 1996-2012. Festivalen ble drevet av en stiftelse opprettet i 2001 av Kautokeino kommune og Samiske filmforbund/Sámi Filbmabargiid searvi. I 2011 ble stiftelsens styre politianmeldt av Lotteri- og stiftelsestilsynet fordi festivalen ikke hadde levert regnskap og øvrige rapporter verken for 2009 eller 2010. Tilsynet skrev i anmeldelsen at det forelå «mistanke om en totalt manglende regnskapsføring og bokføring» og at «en slik neglisjering av lovmessige plikter over et slikt tidsrom må også ses på som en grov overtredelse». Året etter besluttet styret å nedlegge festivalen, for øvrig etter at daglig leder hadde vedtatt et forelegg på kr. 25.0000,-.
== Historikk ==
Festivalen hadde fokus på samiske filmer og filmer laget av og for urfolk. Det ble vist film både innendørs og på iskino, hvor lerretet er bygget opp av sne. Sitteplasser og vegger ble bygget opp av sne og is. Formen på iskinoen varierte hvert år. Iskinoen var verdens eneste snowmobile-drive-in, hvor publikum kunne ankomme sneskuter eller rein, og sitte på skuteren eller sleden for å nyte film.
Samisk Film Festival samarbeidet med andre festivaler, blant annet i USA og Polen, for å gi samiske filmskapere muligheten til å få filmene sine vist ute i verden. Festivalen hadde som formål å være en arena hvor samiske filmskapere kunne vise sin filmer og bruke festivalen som et springbrett ut i verden.
Festivalen gikk over tre dager, og antallet filmvisninger varierte fra år til år. På det meste viste filmfestivalen 55 filmer i løpet av de tre dagene festivalen varte.
Filmfestivalen samarbeidet også med Samisk filmsenter om kurs og seminarer for samiske filmarbeidere.
== Referanser == | Samisk filmfestival var en årlig internasjonal filmfestival som ble avholdt i Kautokeino hver påske i perioden 1996-2012. Festivalen ble drevet av en stiftelse opprettet i 2001 av Kautokeino kommune og Samiske filmforbund/Sámi Filbmabargiid searvi. | 9,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nival | 2023-02-04 | Nival | ['Kategori:Pekere'] | Adjektivet nival (av latin nix, genitiv nivis: «snø») betegner forhold som er preget av snø. Begrepet brukes i
biogeografien om høyderegionen over snøgrensen, i
geomorfologien om høyderegionen som domineres av frostforvitring, og i
hydrologien om elver som får mesteparten av vannføringen sin fra snøsmelting (dvs. med avløpsmaksimum på våren). | Adjektivet nival (av latin nix, genitiv nivis: «snø») betegner forhold som er preget av snø. Begrepet brukes i
biogeografien om høyderegionen over snøgrensen, i
geomorfologien om høyderegionen som domineres av frostforvitring, og i
hydrologien om elver som får mesteparten av vannføringen sin fra snøsmelting (dvs. med avløpsmaksimum på våren). | Adjektivet nival (av latin nix, genitiv nivis: «snø») betegner forhold som er preget av snø. Begrepet brukes i | 9,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Weichsel_(glasial) | 2023-02-04 | Weichsel (glasial) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kuldeanomalier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Istiden» og «siste istid» omdirigeres hit. For istider generelt, se «Istid»Weichsel glasial eller siste istid (også Weichsel-komplekset og i dagligtale weichselistiden) var den seneste nedisingen av Nord-Europa og nordlige Mellom-Europa. Weichsel avløste varmeperioden eem interglasial for ca. 115 000 år siden, og sluttet med begynnelsen av den nåværende varmere interglasialen for omkring 11 700 år siden. Slutten av weichsel-istiden markerer samtidig slutten på pleistocen og begynnelsen på holocen.
I weichselistiden levde det mennesker i de sørlige deler av Europa. Paleolittisk kunst viser blant annet at det i perioder har vært arktisk fauna, og dermed arktisk klima på Den iberiske halvøya, ned mot Middelhavet og Svartehavet. Det var et meget stort isdekke over de nordlige delene av Nord-Amerika og Europa, samt over Alpene, Kaukasus, og Himalaya. Isdekkene i de tre sist nevnte fjellkjedene samt i Norge og på Island er delvis rester av innlandsisen, med noen unntak.
Isbreene har vært avgjørende for utformingen av det norske landskapet, med nedskuring av berggrunnen til vidder og flyer, skuring i dybden til u-daler og fjorder, og løsmassavsetninger i form av endemorener, bunnmorener, eskere og dødisgroper. Breskuringen av landskapet, utgravingen av u-daler og fjorder skjedde gjennom noen millioner år, hvor flere istider har påvirker landskapet - ikke bare den siste istiden. Sognefjorden er eksempel på en fjord som er gravd ut av innlandsis under en rekke istider.
| «Istiden» og «siste istid» omdirigeres hit. For istider generelt, se «Istid»Weichsel glasial eller siste istid (også Weichsel-komplekset og i dagligtale weichselistiden) var den seneste nedisingen av Nord-Europa og nordlige Mellom-Europa. Weichsel avløste varmeperioden eem interglasial for ca. 115 000 år siden, og sluttet med begynnelsen av den nåværende varmere interglasialen for omkring 11 700 år siden. Slutten av weichsel-istiden markerer samtidig slutten på pleistocen og begynnelsen på holocen.
I weichselistiden levde det mennesker i de sørlige deler av Europa. Paleolittisk kunst viser blant annet at det i perioder har vært arktisk fauna, og dermed arktisk klima på Den iberiske halvøya, ned mot Middelhavet og Svartehavet. Det var et meget stort isdekke over de nordlige delene av Nord-Amerika og Europa, samt over Alpene, Kaukasus, og Himalaya. Isdekkene i de tre sist nevnte fjellkjedene samt i Norge og på Island er delvis rester av innlandsisen, med noen unntak.
Isbreene har vært avgjørende for utformingen av det norske landskapet, med nedskuring av berggrunnen til vidder og flyer, skuring i dybden til u-daler og fjorder, og løsmassavsetninger i form av endemorener, bunnmorener, eskere og dødisgroper. Breskuringen av landskapet, utgravingen av u-daler og fjorder skjedde gjennom noen millioner år, hvor flere istider har påvirker landskapet - ikke bare den siste istiden. Sognefjorden er eksempel på en fjord som er gravd ut av innlandsis under en rekke istider.
== Etymologi ==
Navnet stammer fra den polske elven Wisła, som på tysk heter Weichsel. Typeregionen er Nedre Wisładalen, men en typelokalitet er ikke bestemt. Omtrent samtidig med Weichsel var andre steder på den nordlige halvkule nediset: for de nordlige For-Alpene kalles tilsvarende glasial Würm, for de britiske øyene Devensian og for Nord-Amerika Wisconsin.
== Innlandsisens utstrekning ==
Istiden startet trolig svært brått, og kan ha avløst Eem-varmetiden med betydelig nedkjøling i løpet av bare noen hundre år. Isen hadde sin største utbredelse for 25 - 18 000 år siden. Sammenlignet med de foregående nedisingene (elster og saale), var weichsel-glasialen langt mindre. Under det maksimale breframstøtet i Nordtyskland (Brandenburgfasen) lå fronten omtrent langs linjen Flensburg, Rendsburg, Hamburg, Ahrensburg, sør for Schwerin, Havelberg, Brandenburg an der Havel, Luckenwalde, Lübben og Guben, dvs innenfor det nordøsttyske lavlandet. Store flyttblokker av bergarter fra Norge og Sverige i det nordlige Tyskland, vitner om isens ekspansjon sørover.I Norge har man lenge antatt at isen lå som en heldekkende kappe over hele Skandinavia. Isen var om lag 2 km tykk over dagens Oslo, og på det tykkeste var iskappen hele hele 3 km tykk over indre Bottenviken. Men i løpet av siste istid viser studier at det var minst fem mindre interstadialer, hvor det i kortere eller lengre tidsrom var isfritt i alle fall på Jæren, Andøya i Nordland, langs kysten av Finnmark, og antakelig også tidvis på Nordmøre og kanskje også i Gudbrandsdalen. Funn av mammuttenner, ben av moskus, samt tegn på planteliv på disse stedene gir bevis for isfrie perioder.
== Isavsmeltningen ved slutten av weichsel ==
Isen trakk seg tilbake i flere etapper og havnivået steg omtrent 120 meter fra det absolutte minimum for 22 000 år siden. Yngre dryas var en kuldeperiode med breframstøt 10 300–9 900 år før vår tid. Deretter ble det så varmt at Jostedalsbreen og andre norske breer kan ha smeltet helt bort. En ny framrykning 8 400–8 100 år før vår tid faller sammen med en tilsvarende klimaforverring på Grønland. For 6 000 år siden begynte temperaturen å falle igjen, og breene kom tilbake.I et komplisert vekselspill mellom bredemte sjøer og havframstøt over flere stadier ble Østersjøen dannet slik den framstår i dag. Smeltingen for 11 000–9 000 år siden skjedde rykkvis og det var tidvise tilbakeslag hvor isen vokste igjen og midlertidig skjøv foran seg de yngste morenene. Store morener finnes avsatt blant annet i Finland, nordlige Tyskland, og på Østlandet. Men det er også avsatt morener som i dag ligger under vann, slik som Jyske Rev utenfor nordvestkysten av Jylland - det er en undersjøisk morene som ble avsatt landfast før havnivået hadde steget til dagens nivåer. Horns Rev vest for Esbjerg er derimot fra den nest siste istiden (saale).
I morenene er løsmassene blandet, store steiner ligger sammen med mindre usortert materiale. Løsmassene ble både skjøver framover av iskanten, og ført nedover av smeltevann. Løsmasser som er avsatt i rennende vann er på en helt annen måte sortert etter størrelse. Leire er avsatt på bunnen i innsjøer eller sjø med mye brevann.
Planter og dyr fulgte etter da isens trakk seg tilbake, det samme gjorde flere bølger av jeger og samlerkulturer. Smeltingen startet for alvor for om lag 18 000 år siden, og for 11 700 år siden regner man istiden som avsluttet.
=== Morener på Østlandet ===
Den eldste morenen i Norge er Kostermorenen som er eldre enn 14 000 år, og som går tvers over Kosterøyene. Morenen kan følges østover i nordre Bohuslän.
Tjøme-Hvaler-trinnet er litt yngre enn Kostermorenenen, dette trinnet som dateres til 14 100 – 13 900 BP, og som kan følges fra Brunlanes over de ytre delene av Tjølling og Tjøme, og de sørligste delene av Hvalerøyene.
Slagen-Onsøytrinnet kalles ofte «det ytre raet». Det dateres til 13 000 – 12 850 BP, og kan følges fra Kornsjø i øst over Halden og videre over Skjeberg og Onsøy, videre over til Slagen og Stokke, der det blir utvisket av Raet, som kom ekstra langt fram her.
Det store Raet er Norges mest kjente morene, som vitner om isranden for omkring 12 500 år siden, med bart land helt ytterst i Østfold og Vestfold. Raet vitner om en kraftig framgang av innlandsisen i yngre dryas, og utgjør den største oppholdslinjen. Raet har nesten sammenhengende utstrekning over Halden – Moss – Horten – Larvik – Jomfruland og kan følges videre langs kysten, dels i sjøen, dels på land. Raet demmer opp både Farrisvannet og Vannsjø, og begge steder har store elver skåret gjennom morenen og skapt utnyttbare vannfall - Numedalslågen ved Larvik og Sarpsfossen som er elva Glommas gjennomskjæring i morenen.
Ås-Ski-trinnet dannet blant annet avsetningene mellom Drøbak og Svelvik (se Storsand i Hurum).
Akertrinnet i Groruddalen demmet opp Maridalsvannet, Sognsvann og Bogstadvannet, i sammenheng med Berger ved Skedsmokorset.
På Romerike utgjør Gardermoen den største sandterrasse i Norge. Grimsmoen i Folldal er Innlands-Norges største løsmasseavsetning fra siste glasiale periode.
=== Morener på Vestlandet ===
De mange brefremstøtene i sene kuldeperioder har også gitt moreneavsetninger på Vestlandet. Morenelinjene følger både langs lang og ute i havet, og et synlig morenelandskap finnes på Herdla nordvest for Bergen.
I Nordfjord har en større morene blitt skjøvet foran store ismasser og demmer opp det som i dag er Hornindalsvannet, Europas dypeste innsjø. Store stein og grus ble skjøvet opp her i isens siste utvidelsesperiode.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thomas Litt, Karl-Ernst Behre, Klaus-Dieter Meyer, Hans-Jürgen Stephan und Stefan Wansa: Stratigraphische Begriffe für das Quartär des norddeutschen Vereisungsgebietes. I T. Litt (red.): Stratigraphie von Deutschland - Quartär. Special issue. Eiszeitalter und Gegenwart/Quaternary Science Journal. 56, No. 1/2, E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung (Nägele und Obermiller), Stuttgart 2007, ISSN 0424-7116, s. 7-65, doi:10.3285/eg.56.1-2.02.
H. Liedtke & J. Marcinek: Physische Geographie Deutschlands, Justus Perthes Verlag, Gotha 1995 ISBN 3-623-00840-0
Ramberg, Bryhni, Nøttvedt: Landet blir til, kapitler 15 og 16. Norsk geologisk forening, 2006.
== Tidsnavigasjon == | Adjektivet glasial (av latin glacies: «is») betegner forhold som er preget av is(breer). Begrepet brukes i | 9,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yderegioner_i_biogeografien | 2023-02-04 | Høyderegioner i biogeografien | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Biogeografi', 'Kategori:Økologi'] | høyderegioner i biogeografien (spesielt geobotanikken) og i økologien omtales med adjektivene planar, kollin, submontan, montan, supalpin, alpin og nival. Hver høyderegion er kjennetegnet ved spesielle vekstformer og plantesamfunn. Selv om disse også varierer mellom ulike fjellkjeder og verdensdeler, er høyden over havet en viktig faktor for å beskrive plantesamfunn og – om enn i noe mindre grad – dyresamfunn.
Høyderegionene er karakterisert ved de følgende trekkene.
Planar – lavlandet (av latin planum = «slette»): lavtliggende terreng, høyt biologisk mangfold, vanligvis sterkt preget av menneskelig aktivitet (kulturlandskap).
Kollin – åser (collis = «bakke»): bakkete terreng, høyt biologisk mangfold, øvre grense for utbredelsen av varmeelskende treslag og kulturplanter.
Submontan (sub = «under»): større åsrygger, i stor grad preget av skog, øvre grense for fruktdyrking.
Montan – fjell (mons = «fjell»): fjellskog, nokså artsfattig.
Subalpin: øvre grense av skogvekst, nokså artsfattig.
Alpin – høyfjell (Alpes = «Alpene»): vegetasjonssonen over tregrensen, preget av polster- og mattedannende planter.
Nival – isbreer (nix = «snø»): sonen over den permanente snøgrensen, vegetasjonen er begrenset til nunatakkflora (planter på tinder som stikker ut av isen) og kryoplankton (alger som vokser i breisen).De nøyaktige artene og høydegrensene for regionene varierer sterkt, avhengig av bl.a. klimasonene. I Norge utgjøres den subalpine sonen f.eks. av bjørk og når høyder på 400 til 1000 meter over havet (høyest i sør). I Alpene finner man derimot hovedsakelig gran i den subalpine sonen, som strekker seg opp til mellom 1600 og 2400 meter over havet (høyest rundt Alpenes hovedkam).
| høyderegioner i biogeografien (spesielt geobotanikken) og i økologien omtales med adjektivene planar, kollin, submontan, montan, supalpin, alpin og nival. Hver høyderegion er kjennetegnet ved spesielle vekstformer og plantesamfunn. Selv om disse også varierer mellom ulike fjellkjeder og verdensdeler, er høyden over havet en viktig faktor for å beskrive plantesamfunn og – om enn i noe mindre grad – dyresamfunn.
Høyderegionene er karakterisert ved de følgende trekkene.
Planar – lavlandet (av latin planum = «slette»): lavtliggende terreng, høyt biologisk mangfold, vanligvis sterkt preget av menneskelig aktivitet (kulturlandskap).
Kollin – åser (collis = «bakke»): bakkete terreng, høyt biologisk mangfold, øvre grense for utbredelsen av varmeelskende treslag og kulturplanter.
Submontan (sub = «under»): større åsrygger, i stor grad preget av skog, øvre grense for fruktdyrking.
Montan – fjell (mons = «fjell»): fjellskog, nokså artsfattig.
Subalpin: øvre grense av skogvekst, nokså artsfattig.
Alpin – høyfjell (Alpes = «Alpene»): vegetasjonssonen over tregrensen, preget av polster- og mattedannende planter.
Nival – isbreer (nix = «snø»): sonen over den permanente snøgrensen, vegetasjonen er begrenset til nunatakkflora (planter på tinder som stikker ut av isen) og kryoplankton (alger som vokser i breisen).De nøyaktige artene og høydegrensene for regionene varierer sterkt, avhengig av bl.a. klimasonene. I Norge utgjøres den subalpine sonen f.eks. av bjørk og når høyder på 400 til 1000 meter over havet (høyest i sør). I Alpene finner man derimot hovedsakelig gran i den subalpine sonen, som strekker seg opp til mellom 1600 og 2400 meter over havet (høyest rundt Alpenes hovedkam).
== Se også ==
Afromontan sone
Vegetasjonssoner | høyderegioner i biogeografien (spesielt geobotanikken) og i økologien omtales med adjektivene planar, kollin, submontan, montan, supalpin, alpin og nival. Hver høyderegion er kjennetegnet ved spesielle vekstformer og plantesamfunn. | 9,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yderegioner_i_geomorfologien | 2023-02-04 | Høyderegioner i geomorfologien | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Geomorfologi'] | Høyderegioner i geomorfologien beskriver hva som kjennetegner ulike landskap med hensyn på erosjonstyper og landformer.
Selv om landskapstypene kan variere mellom ulike verdensdeler, klimatiske forhold og geologiske tidsepoker, er høyden over havet en viktig faktor for å beskrive dem.
Høyderegionene karakteriseres av følgende trekk (fra øverst til nederst).
Nival – frostforvitring (av latin nix = «snø»): dominerende landformer og spisse tinder og skarpe egger samt store blokkmarker, som blir til gjennom frostsprenging. I mindre bratte områder dominerer jordtyper med permafrost, snøgroper og smeltevannsrenner.
Glasial – isbreer (latin glacies = «is»): landskap som har opplevd breerosjon, har avrundete former. Typiske landformer er botner, passplatåer, skuringsstriper, sidemorener, U-daler og hengende daler i fjellene samt fjorder eller fjordaktige innsjøer, endemorener, dødisgroper og drumliner i områdene rundt fjellet.
Periglasial – solifluksjon (gresk perí = «rundt, omkring»): hyppig veksel mellom frost og tining fører til bevegelse av bakken og sortering av sedimentet. I bratte områder fører dette til at sedimentet «kryper» langsomt nedover og danner terrasse- eller pølseformede strukturer. I mindre bratt terreng oppstår strukturmark. Den nedre grensen for periglasiale landformer er der vegetasjonen er tett nok for å forhindre solifluksjon.
Kollin-montan – vannerosjon (latin collis = «bakke» og mons = «fjell»): nedenfor høyfjellssonen dominerer vannets eroderende kraft. Typiske landformer er her V-daler, gjel og avrundete åskammer.Man kan finne landformer som tilhører ulike geomorfologiske høydesoner på ett og samme sted, noe som skyldes at landformene oppsto i forskjellige geologiske tidsepoker. Den glasiale sonen strakk seg en gang ned til landskap som i dag ligger i den kollin-montane sonen, et eksempel er at V-daler kan forekomme i større U-daler. | Høyderegioner i geomorfologien beskriver hva som kjennetegner ulike landskap med hensyn på erosjonstyper og landformer.
Selv om landskapstypene kan variere mellom ulike verdensdeler, klimatiske forhold og geologiske tidsepoker, er høyden over havet en viktig faktor for å beskrive dem.
Høyderegionene karakteriseres av følgende trekk (fra øverst til nederst).
Nival – frostforvitring (av latin nix = «snø»): dominerende landformer og spisse tinder og skarpe egger samt store blokkmarker, som blir til gjennom frostsprenging. I mindre bratte områder dominerer jordtyper med permafrost, snøgroper og smeltevannsrenner.
Glasial – isbreer (latin glacies = «is»): landskap som har opplevd breerosjon, har avrundete former. Typiske landformer er botner, passplatåer, skuringsstriper, sidemorener, U-daler og hengende daler i fjellene samt fjorder eller fjordaktige innsjøer, endemorener, dødisgroper og drumliner i områdene rundt fjellet.
Periglasial – solifluksjon (gresk perí = «rundt, omkring»): hyppig veksel mellom frost og tining fører til bevegelse av bakken og sortering av sedimentet. I bratte områder fører dette til at sedimentet «kryper» langsomt nedover og danner terrasse- eller pølseformede strukturer. I mindre bratt terreng oppstår strukturmark. Den nedre grensen for periglasiale landformer er der vegetasjonen er tett nok for å forhindre solifluksjon.
Kollin-montan – vannerosjon (latin collis = «bakke» og mons = «fjell»): nedenfor høyfjellssonen dominerer vannets eroderende kraft. Typiske landformer er her V-daler, gjel og avrundete åskammer.Man kan finne landformer som tilhører ulike geomorfologiske høydesoner på ett og samme sted, noe som skyldes at landformene oppsto i forskjellige geologiske tidsepoker. Den glasiale sonen strakk seg en gang ned til landskap som i dag ligger i den kollin-montane sonen, et eksempel er at V-daler kan forekomme i større U-daler. | Høyderegioner i geomorfologien beskriver hva som kjennetegner ulike landskap med hensyn på erosjonstyper og landformer. | 9,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpeforening | 2023-02-04 | Alpeforening | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjellsport', 'Kategori:Fritidsorganisasjoner'] | Alpeforeninger er foreninger som tilrettelegger for turisme i Alpene, men som også engasjerer seg i vern av og delvis i forskning på og sosialpolitikk i Alpene.
Alpeforeningene hadde sin første blomstringstid i siste halvdel av 1800-tallet, da de bygget opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter i Alpene. På grunn av miljøproblemene som er forbundet med turismen, har alpeforeningene på 1980-tallet gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet, alpinistisk utdanning og miljøvern.
Alpinismen var i begynnelsen en fritidsbeskjeftigelse for utenomalpine turister, dvs. det var rike utlendinger (i første omgang briter) som var de første alpinistene, selv om de i stor grad baserte seg på lokale guider og bærere. Den første alpeforeningen var derfor en britisk grunnleggelse (Alpine Club, 1857). De fleste alpelandene fulgte kort tid etter:
Oesterreichischer Alpenverein (ŒAV, Østerrike, grunnlagt 1862)
Club Alpino Italiano (CAI, Italia, 1863)
Schweizer Alpen-Club (SAC, Sveits, 1863)
Deutscher Alpenverein (DAV, Tyskland, 1869)
Club Alpin Français (CAF, Frankrike, 1874)
Planinska Zvesa Slovenije (PZS, Slovenia, 1893)
Alpenverein Südtirol (AVS, Syd-Tirol, 1946)
Liechtensteiner Alpenverein (LAV, Liechtenstein, 1946)Disse alpeforeningene er organisert i en felles paraplyorganisasjon, Club Arc Alpin (CAA, 1996).
I tillegg har tallrike land utenfor Alpene også egne alpeforeninger. Sammenslutningen for samtlige alpeforeninger er Union Internationale des Associations d'Alpinisme (UIAA, 1932). Noen av landene har flere organisasjoner som kan betegnes som alpeforeninger, men som har litt varierende profil og navn. Skillet fra allmenne turistforeninger trenger heller ikke alltid å være tydelig.
| Alpeforeninger er foreninger som tilrettelegger for turisme i Alpene, men som også engasjerer seg i vern av og delvis i forskning på og sosialpolitikk i Alpene.
Alpeforeningene hadde sin første blomstringstid i siste halvdel av 1800-tallet, da de bygget opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter i Alpene. På grunn av miljøproblemene som er forbundet med turismen, har alpeforeningene på 1980-tallet gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet, alpinistisk utdanning og miljøvern.
Alpinismen var i begynnelsen en fritidsbeskjeftigelse for utenomalpine turister, dvs. det var rike utlendinger (i første omgang briter) som var de første alpinistene, selv om de i stor grad baserte seg på lokale guider og bærere. Den første alpeforeningen var derfor en britisk grunnleggelse (Alpine Club, 1857). De fleste alpelandene fulgte kort tid etter:
Oesterreichischer Alpenverein (ŒAV, Østerrike, grunnlagt 1862)
Club Alpino Italiano (CAI, Italia, 1863)
Schweizer Alpen-Club (SAC, Sveits, 1863)
Deutscher Alpenverein (DAV, Tyskland, 1869)
Club Alpin Français (CAF, Frankrike, 1874)
Planinska Zvesa Slovenije (PZS, Slovenia, 1893)
Alpenverein Südtirol (AVS, Syd-Tirol, 1946)
Liechtensteiner Alpenverein (LAV, Liechtenstein, 1946)Disse alpeforeningene er organisert i en felles paraplyorganisasjon, Club Arc Alpin (CAA, 1996).
I tillegg har tallrike land utenfor Alpene også egne alpeforeninger. Sammenslutningen for samtlige alpeforeninger er Union Internationale des Associations d'Alpinisme (UIAA, 1932). Noen av landene har flere organisasjoner som kan betegnes som alpeforeninger, men som har litt varierende profil og navn. Skillet fra allmenne turistforeninger trenger heller ikke alltid å være tydelig.
== Eksterne lenker ==
Internasjonalt: UIAA
Alpene: CAA
Enkeltlandenes alpeforeninger:
Frankrike: CAF
Italia: CAI samt SAV
Liechteinstein: LAV
Slovenia: PZS
Sveits: SAC
Tyskland: DAV
Østerrike: ŒAV | Alpeforeninger er foreninger som tilrettelegger for turisme i Alpene, men som også engasjerer seg i vern av og delvis i forskning på og sosialpolitikk i Alpene. | 9,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpekonvensjonen | 2023-02-04 | Alpekonvensjonen | ['Kategori:1991 i Østerrike', 'Kategori:Alpene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljøtraktater', 'Kategori:Traktater av 1991', 'Kategori:Traktater av 1995', 'Kategori:Vitenskap i 1995'] | Alpekonvensjonen er en internasjonal konvensjon som er ratifisert av åtte land, og som har skapt et overnasjonalt samarbeidsorgan (Alpekonferansen) som skal styrke en bærekraftig utvikling av Alpene. Alpekonferansen finner sted annethvert år og består av medlemslandenes miljøministere. Alpekonvensjonens målsetning er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.
Alpekonvensjonens medlemmer er de åtte landene med andel i Alpene – Frankrike, Italia, Liechtenstein, Monaco, Slovenia, Sveits, Tyskland, Østerrike – samt EU. Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av medlemslandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større Alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.
Ni organisasjoner har observatørstatus i Alpekonvensjonen:
AEM (Association européenne des élus de montagne; europeisk forening av valgte representanter for fjellområder i EU-, nasjonale eller regionale parlamenter),
Arge Alp (Arbeitsgemeinschaft Alpenländer; regionalt samarbeidsorgan for delstatene Baden-Württemberg, Bayern, Graubünden, Lombardia, Salzburg, St. Gallen, Ticino, Tirol, Trentino-Syd-Tirol, Vorarlberg),
Arge Alp-Adria (regionalt samarbeidsorgan for [del]statene Baranya, Bayern, Burgenland, Friuli-Venezia Giulia, Győr-Moson-Sopron, Kroatia, Kärnten, Lombardia, Oberösterreich, Salzburg, Slovenia, Somogy, Steiermark, Trentino-Syd-Tirol, Vas, Veneto, Zala),
CAA (Club Arc Alpin; paraplyorganisasjonen for Alpelandenes alpeforeninger),
CIPRA (Commission internationale pour la protection des Alpes; Den internasjonale alpevernkommisjonen),
Cittalpi (Arbeitsgemeinschaft Alpenstädte; interesseforening for Alpenes byer, dvs. Aosta, Bad Reichenhall, Bellinzona, Belluno, Biella, Bolzano, Chambery, Fontaine, Gap, Grenoble, Innsbruck, Kempten, Kranj, Lienz, Ljubljana, Maribor, Meran, Rovereto, St. Moritz, Sondrio, Trento, Varese, Villach).
COTRAO (Communauté de travail des Alpes Occidentales; regionalt samarbeidsorgan for regionene Aostadalen, Genève, Liguria, Piemonte, Provence-Alpes-Côte-d'Azur, Rhône-Alpes, Valais, Vaud),
FIANET (Den internasjonale fjellheis- og taubaneføderasjonen),
IUCN (International Union for the Conservation of Nature, Verdens naturvernunion).
| Alpekonvensjonen er en internasjonal konvensjon som er ratifisert av åtte land, og som har skapt et overnasjonalt samarbeidsorgan (Alpekonferansen) som skal styrke en bærekraftig utvikling av Alpene. Alpekonferansen finner sted annethvert år og består av medlemslandenes miljøministere. Alpekonvensjonens målsetning er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.
Alpekonvensjonens medlemmer er de åtte landene med andel i Alpene – Frankrike, Italia, Liechtenstein, Monaco, Slovenia, Sveits, Tyskland, Østerrike – samt EU. Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av medlemslandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større Alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.
Ni organisasjoner har observatørstatus i Alpekonvensjonen:
AEM (Association européenne des élus de montagne; europeisk forening av valgte representanter for fjellområder i EU-, nasjonale eller regionale parlamenter),
Arge Alp (Arbeitsgemeinschaft Alpenländer; regionalt samarbeidsorgan for delstatene Baden-Württemberg, Bayern, Graubünden, Lombardia, Salzburg, St. Gallen, Ticino, Tirol, Trentino-Syd-Tirol, Vorarlberg),
Arge Alp-Adria (regionalt samarbeidsorgan for [del]statene Baranya, Bayern, Burgenland, Friuli-Venezia Giulia, Győr-Moson-Sopron, Kroatia, Kärnten, Lombardia, Oberösterreich, Salzburg, Slovenia, Somogy, Steiermark, Trentino-Syd-Tirol, Vas, Veneto, Zala),
CAA (Club Arc Alpin; paraplyorganisasjonen for Alpelandenes alpeforeninger),
CIPRA (Commission internationale pour la protection des Alpes; Den internasjonale alpevernkommisjonen),
Cittalpi (Arbeitsgemeinschaft Alpenstädte; interesseforening for Alpenes byer, dvs. Aosta, Bad Reichenhall, Bellinzona, Belluno, Biella, Bolzano, Chambery, Fontaine, Gap, Grenoble, Innsbruck, Kempten, Kranj, Lienz, Ljubljana, Maribor, Meran, Rovereto, St. Moritz, Sondrio, Trento, Varese, Villach).
COTRAO (Communauté de travail des Alpes Occidentales; regionalt samarbeidsorgan for regionene Aostadalen, Genève, Liguria, Piemonte, Provence-Alpes-Côte-d'Azur, Rhône-Alpes, Valais, Vaud),
FIANET (Den internasjonale fjellheis- og taubaneføderasjonen),
IUCN (International Union for the Conservation of Nature, Verdens naturvernunion).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | | parter = ni: Frankrike, Italia, Liechtenstein, Monaco, Slovenia, Sveits, Tyskland, Østerrike og EU | 9,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpene | 2023-02-04 | Alpene | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alpene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
| Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
== Avgrensning og geografi ==
Alpenes vanligste definisjoner tar utgangspunkt i geologien og topografien:
Geologisk er Alpene kjennetegnet ved bergarter som i større eller mindre grad har gjennomgått en metamorfose under orogenesen (fjelldannelsen).
Topografisk er Alpene kjennetegnet ved større høyder og et brattere relieff enn de omkringliggende landskapene.Alpenes begrensning er imidlertid ikke skarp, siden de mange steder uten entydig skille går over i åslandskap. Derfor kan grensene for Alpene trekkes på noe forskjellige måter.
=== Tilstøtende landskap ===
Den beste måten å avgrense Alpene på er kanskje ved å vise til de tilstøtende landskapene. Skillelinjene er sjelden skarpe, men ofte mer eller mindre vilkårlig definert:
Helt i syd går De liguriske Alpene over i De liguriske Appenninene, slik at Appenninene kan ses på som en fortsettelse av Alpene. Grensen trekkes vanligvis ved Cadibonapasset mellom Mondovi og Savona, som er det laveste punktet (459 moh.) i Alpe/Appennin-kammen.
De sydvestlige Alpenes østgrense og de sentrale Alpenes sydgrense mot den om lag 200 moh. høye Posletta er relativt skarp, og går omtrent langs (dvs. umiddelbart vest/nord for) linjen Cuneo–Pinerolo–Ivrea–Verbania–Como–Bergamo–Brescia–Verona–Vittorio Veneto–Gemona.
De sydvestlige Alpenes vestgrense er mindre tydelig, siden Alpene her erstattes av et åslandskap mot Rhônedalen. Kalksteinsfjellene i Provence regnes f.eks. ikke til Alpene, uten at man kan trekke et skarpt skille.
I nordvest skilles Alpene gjennom Rhône, Genèvesjøen og Sveits' Mittelland fra Jurafjellene. Grensen mellom Mittelland og Alpene er imidlertid flytende.
I nord går Alpene over i For-Alpene, som er et 400–600 moh. høyt bakkelandskap uten skarpt skille mot Alpene. Grensen trekkes her noe syd for linjen Lindau–Füssen–Bad Tölz–Salzburg–Steyr–St. Pölten.
I sydøst danner de såkalte Dinariske alper fortsettelsen av Alpene. Grensen trekkes vanligvis fra Gorizia i Italia via de slovenske byene Ajdovšcina, Postojna og Vrhnika til Ljubljana.
Helt i øst kan Karpatene ses på som Alpenes fortsettelse østover (via Leithafjellene). Det såkalte Wiener Becken («Wien-bekkenet») med Donau utgjør her imidlertid en forholdsvis klar grense.Det forekommer også strengere og videre definisjoner enn den ovennevnte avgrensningen:
Ifølge den strengeste definisjonen omfatter Alpene bare slike områder som ikke forekommer i andre landskap i nærheten, nemlig bare selve høyfjellet (dvs. den alpine og nivale høyderegionen over tregrensen).
Ifølge videre definisjoner kan også regioner regnes til Alpene som direkte eller indirekte påvirkes eller har blitt påvirket av Alpenes høyfjell. I så fall går grensen omtrent langs elvene Po i syd, Rhône i vest og Donau i nord. Påvirkningene innenfor dette området kan være geologiske (sedimenter som stammer fra Alpene), geomorfologiske (morener fra Alpenes istidsbreer), hydrologiske (vannføringen i elvene bestemmes av nedbøren i Alpene) og/eller klimatiske (f.eks. fønvind).I tillegg til slike naturgeografiske definisjoner opererer myndighetene i alpelandene og EU med økonomiske/politiske definisjoner på Alperommet. Det som står sentralt i slike definisjoner er vanligvis kompensasjonen for de økonomiske ulempene ved å utøve landbruk eller annen næring i et fjellandskap. Den vanligste definisjonen (som f.eks. brukes i Alpekonvensjonen) er nesten sammenfallende med den naturgeografiske, bare at grensen trekkes ved kommune- eller kretsgrenser. Dermed blir Alpene noe større, siden definisjonen også omfatter det ikke-alpine arealet av kommuner med andel i Alpene.
=== Stater i Alpene ===
Avhengig av definisjonen har sju eller åtte land andel i Alpene:
I tillegg regnes av og til Monaco til Alpene. Landet ligger utenfor Alpene i egentlig forstand, men er delaktig i bakkelandskapet som danner fortsettelsen av De maritime Alpene. Monaco er også det åttende landet som har undertegnet Alpekonvensjonen.
=== Statsgrenser i Alpene ===
I dag følger statsgrensene i store trekk Alpenes hovedkam eller andre alpine fjellkjeder. Således er Alpenes hovedkam stort sett sammenfallende med Italias vestgrense mot Frankrike resp. nordgrense mot Sveits og Østerrike, men flere unntak forekommer, hvorav den sveitsiske kantonen Ticino er det største. Grensen mellom Frankrike og Sveits går gjennom Chablais. Grensen mellom Sveits og Østerrike følger kammene til Rätikon og Silvretta. Også grensen mellom Østerrike og Tyskland ligger delvis på fjellkammer, nemlig til hhv. Allgäu-Alpene, Wetterstein og Berchtesgaden-Alpene. Til slutt følger grensen mellom Østerrike og Slovenia Karavankene, mens grensen mellom Italia og Slovenia ligger på De juliske Alpene.
Det har ikke alltid vært slik at Alpenes hovedkam utgjorde en statsgrense. Dagens situasjon er i et historisk perspektiv nokså ung (se under). Fra den tidlige middelalderen til midten av 1800-tallet eksisterte det en rekke passtater, som kontrollerte sammenhengende territorier på begge sider av Alpenes hovedkam. De største av disse var Savoie, Det sveitsiske edsforbund, Graubünden og Tirol. I disse statene var ikke Alpenes hovedkam noe skille, men passene dens var tvert imot passtatenes livsårer. Med unntak av Sveits ble passtatene ofret i de europeiske stormaktenes kamp om å opprette territorialstater. Disse var ikke interessert i de kulturhistoriske enhetene, men i formålstjenlige grenselinjer. Den siste grensejusteringen i så måte skjedde i 1920, da Østerrike måtte avstå de sydlige delene av Tirol (Syd-Tirol og Trentino) til Italia.
=== Byer i Alpene ===
De største byene som ligger i Alpene, er
Grenoble (158 000 innbyggere, mer enn 400 000 i byregionen, dvs. inkl. forsteder; Rhône-Alpes, Frankrike),
Innsbruck (118 000 innbyggere, ca. 250 000 inkl. forsteder; Tirol, Østerrike),
Trento (112 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Trentino, Italia),
Bolzano (101 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Syd-Tirol, Italia).I tillegg kommer flere storbyer som grenser til Alpene, og som ifølge noen definisjoner ligger innenfor, ifølge andre definisjoner utenfor Alpene. De største av disse er:
Graz (253 000 innbyggere, 320 000 inkl. forsteder; Steiermark, Østerrike),
Brescia (190 000 innbyggere, 400 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
Genève (186 000 innbyggere, 780 000 inkl. forsteder; Genève, Sveits),
Salzburg (150 000 innbyggere, 300 000 inkl. forsteder; Salzburg, Østerrike).Videre ligger tre millionbyer i umiddelbar nærhet av Alpene:
Wien (1 680 000 innbyggere, 2 300 000 inkl. forsteder; Østerrike),
Milano (1 304 000 innbyggere, 7 500 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
München (1 295 000 innbyggere, 3 000 000 inkl. forsteder; Bayern, Tyskland).Også disse storbyene og deres byregioner påvirker Alpene i stor grad på grunn av bl.a. helgeturisme, arbeidspendling, ferieleiligheter og energi- og vannbehovet.
=== Elver, innsjøer og vannskiller ===
Flere av de store sentraleuropeiske elvene får vann fra Alpene. Avløpet fra Alpene summerer seg til rundt 216 km³ per år. Dette vannet fordeler seg på de følgende tilsigsfeltene:
Donau (og dermed Svartehavet) mottar 73 km³ per år fra Alpene. De viktigste bielvene er Inn, Drau (Drava), Mur, Salzach og Enns.
Rhône (Middelhavet) mottar 49 km³ per år. Viktigste bielver: Isère og Durance.
Po (Adriaterhavet) mottar 39 km³ per år. Viktigste bielver: Adda, Ticino og Dora Baltea.
Flere mindre elver som drenerer til Adriaterhavet, mottar til sammen 31 km³ per år. De viktigste er Adige (Etsch) og Piave.
Rhinen (Nordsjøen) mottar 24 km³ per år. Viktigste bielver: Reuss og Aare.De viktige vannskillene følger i store trekk Alpenes hovedkam, nemlig i vest mellom Rhône og Po; fra Witenwasserenstock til Piz Lunghin mellom Rhinen og Po (Det europeiske hovedvannskillet); så mellom Inn og Adige. I de østlige Øst-Alpene blir vannskillene mer kompliserte og følger ikke alltid hovedkammene.
Felles for elvene i Alpene er at de har store årstidsforskjeller i vannføringen med et vinterminimum. Maksimumet ligger på våren (snøsmelting) og/eller sommeren (smeltevann fra isbreer). På grunn av brattheten og hastigheten er vannet rikt på oksygen og leire eller sand, men fattig på næring. De fleste elvene har blitt påvirket gjennom reguleringer eller kraftverk, slik at under 10 % av vassdragene kan betegnes som naturlige – derav en eneste på Alpenes nordside (Lech).
Alpenes største innsjøer ligger ved eller i Alperanden:
Alle disse sjøene er avlange og dype og ligner i formen på fjorder. Denne likheten er ikke tilfeldig, men skyldes dannelsen gjennom istidens bretunger, som grov dype og trange daler der de forlot Alpene. Etter istiden ble dalene fylt med vann. Bortsett fra disse om lag 40 store alperandsjøene forekommer flere tusen høyfjellsinnsjøer, som er mye mindre, stort sett veldig grunne og ligger i større høyder. Også disse går tilbake på istiden, men i andre beliggenheter (i botner, ved pass eller endemorener o.l.), der isbreene hadde mindre kraft. Samtlige alpesjøene er næringsfattige og har klart og kaldt vann.
Alpesjøene har vært uten eller av marginal betydning for alpebefolkningen (til dels noe fiske). Derimot har mange av innsjøene blitt viktige for turismen. De store alperandsjøene har blitt attraktive for brettseiling og til dels seiling. Mange av de mindre høyfjellssjøene er yndete turmål for sommerturister, til dels med turisthytter.
Alpene er viktig som drikkevannsreservoar for flere europeiske storbyer (deriblant Wien og Torino). Også Alpenes største kunstige innsjø, Lac de Serre-Ponçon (46 km²) i Durancedalen, er anlagt med tanke på å levere vannings- og drikkevann.
=== Isbreer ===
Nest etter Island og Norge har Alpene Europas største isbreer. De største av disse er:
Størrelsen har sunket drastisk siden midten av 1800-tallet bl.a. grunnet global oppvarming: Arealet som er dekket av isbreer i Alpene, har blitt halvert fra 1850 til 2000. Noen av de ovennevnte tallene kan derfor allerede være foreldet.
=== De høyeste fjellene i Alpene etter primærfaktor ===
Tabellen viser de ti fjellene i Alpene med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i Øst-Alpene, mens fire ligger i Vest-Alpene.
=== Toppgalleri ===
Et lite utvalg av kjente alpetopper:
== Fjellkjeder og inndeling ==
Alpene kan inndeles på mange måter, avhengig av om kriteriene som legges til grunn er geologiske, geomorfologiske, klimatologiske, historiske, politiske eller alpinistiske. Det fins m.a.o. ikke noen anerkjent «riktig» inndeling, men ulike inndelinger med ulike formål.
=== Grovinndeling (Vest- og Øst-Alpene m.m.) ===
En veldig utbredt grovinndeling deler Alpene i to områder, Vest-Alpene og Øst-Alpene. Skillelinjen trekkes vanligvis fra Bodensjøen langs Rhinen (via Vaduz og Chur til Tamins, derfra langs Hinterrhein til Splügen), Splügenpasset og Valchiavenna til Comosjøen. Geologisk sett kan denne inndelingen rettferdiggjøres ved at de østalpine fjelldekkene (se under) slutter noen kilometer øst for denne linjen. At denne inndelingen likevel er nokså vilkårlig, blir også tydelig når man ser at Italia og Frankrike ofte opererer med en avvikende tredeling i stedet.Øst-Alpene deles på sin side i tre langsgående områder: De nordlige Kalk-Alper, Sentral-Alpene og De sydlige Kalk-Alper. Denne inndelingen er nokså akseptert, siden den i grove trekk er sammenfallende med viktige geologiske, geomorfologiske og økologiske skillelinjer.
Vest-Alpene deles likeledes av og til i tre områder: I nord, nordvest og vest ligger også her et belte der kalkstein dominerer (se De vestlige Kalk-Alpene). Syd for de østlige Vest-Alpene og øst for de (syd)vestlige Vest-Alpene ligger en gneissone, som tilsvarer Sentral-Alpene i Øst-Alpene. Mellom disse to områdene finner man et usammenhengende bånd med varisciske dypbergarter, som mangler i Øst-Alpene. Vest-Alpene syd for Mont Blanc betegnes ofte som Sydvest-Alpene.«Nord-» og «Syd-Alpene» er derimot ikke noen entydige begreper. Klimatisk og biogeografisk kan de nordlige Alpene betraktes som en enhet. Den utgjøres i så fall av en stripe langs Alpenes nordside, som strekker seg fra Genèvesjøen i vest til Wien i øst. I geologien brukes sydalpin om en tektonisk enhet som er tydelig avgrenset fra resten av Alpene (se under, geologisk inndeling). Mesteparten av dette området hører geografisk til De sydlige kalkalper (og dermed ifølge ovennevnte definisjon til Øst-Alpene).
=== Fininndelingen i fjellkjeder ===
Alpenes delgrupper omtales ofte som navngitte fjellkjeder. Selv om mange av disse navnene er kjente, er ikke definisjonene naturgitte eller entydige. Bern-Alpene betegner f.eks. både en fjellkjede og en politisk avgrensning. Den førstnevnte (vanlig alpinistisk definisjon) ligger i kantonene Wallis og Bern, den sistnevnte (offisiell sveitisisk definisjon) omfatter derimot bare andelen som ligger i Bern. Zillertal-Alpene er en fjellkjede som er velkjent blant alpinister; men mens grensen mot Stubai-Alpene i vest og Dolomittene i syd er godt begrunnet gjennom brede daler, er avgrensningen mot Tux-, Kitzbühel-Alpene og Hohe Tauern i høyeste grad vilkårlig.
Navnene på fjellkjedene er nokså nye, og har stort sett oppstått i løpet av de siste hundre år. Før den tid var det få fjellkjeder som hadde egne navn, siden det vanligvis var dalførene som utgjorde folks fokus, ikke høyfjellet. Benevnelsen av fjellkjeder gjenspeiler altså til en viss grad overgangen fra et beboer- til et turistperspektiv på Alperommet, der dalene så å si bare fungerer som skillelinjer.
Når det gjelder Øst-Alpene, har de tysktalende alpeforeningene blitt enige om en noenlunde anerkjent inndeling i fjellkjeder (se under De nordlige, sydlige Kalk- og Sentral-Alpene). I Vest-Alpene er benevnelsene noe mer flytende (se under Vest-Alpene).
== Dannelse og geologi ==
Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet fjellfolding, men også overskyvningen av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent foldefjell, men et «dekkefjell». I tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende tektoniske, sedimentologiske og mineralogiske forhold og et høyt geologisk mangfold.
=== Alpenes orogenese ===
Alpenes fjelldannelse (orogenese) var en del av den såkalte alpine fjellkjedefoldingen. Den begynte med en langvarig ansamling av marine sedimenter: Gjennom at den afrikanske og den europeiske plate drev fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte Tethyshavet bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: helvetikum, penninikum, østalpin og sydalpin). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100 millioner år (i trias, jura og kritt).
For 100 millioner år siden (i krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved Det franske sentralmassiv, Vogesene, Schwarzwald og Böhmerwald, noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og paleogenperioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.
For 20 millioner år siden (i begynnelsen av neogen) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120 km. I tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker. De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest metamorfose (stor andel av bl.a. gneis og skifer) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av sedimentære bergarter er bevart, slik som flysch og kalkstein). Gjennom en dreiebevegelse av den adriatiske plate oppstod den periadriatiske sømmen, en forkastning som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.
Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den varisciske (ca. 400–300 millioner år siden) eller den kaledonske fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter (granitt og gneis, delvis med kullfløtser). De respektive fjellmassivene er Mercantour-, Pelvoux-, Belledone-, Aiguilles Rouges-, Mont Blanc-, Tavetsch-, Gotthard- og Aaregruppa.
Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der erosjonens nedbrytende effekt var sterkere enn tektonikkens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte vinduer. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. Mont Blanc av varisciske bergarter, mens Tauern ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.
Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt molasse. I senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som konglomerater kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.
Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.
=== Geologisk inndeling ===
De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:
Helvetikum ligger i dagen i store deler av Sveits (latin Helvetia).
Penninikum utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk Alpi Pennine for Wallis-Alpene).
Østalpin ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
Sydalpin ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.
Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske forkastningen danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste jordskjelv i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte Ivrea-sonen, kommer f.eks. bergarter fra den nedre jordskorpen frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.
Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.
Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. Chablais (samt de nordvestlige delene av Bern-Alpene) er det største av disse. I tillegg kommer en rekke mindre såkalte klipper (Stanserhorn, Buochserhorn, Mythen m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.
Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen geologiske vinduer i Øst-Alpene (Tauern-vinduet, Unterengadin-vinduet, tre mindre vinduer i Silvretta og Rätikon samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved Wechselpasset). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. flysch). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner De nordlige kalkalper, mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av Sentral-Alpene.
For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte Dent Blanche-dekken omfatter bl.a. Matterhorn.
Noen steder har magmatiske bergarter (plutonitter) trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i Adamello, Val Bregaglia, nord for Brixen og vest for Maribor.
De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som Jurafjellene, og hører derfor tektonisk sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel geomorfologisk til Alpene. Også de geologiske grensene til både Appenninene og De dinariske alper er forskjellig fra de respektive geografiske grensene: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til Genova, dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved Cadibonapasset. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av Belluno.
=== Istidene ===
Alpene opplevde en rekke istider, der fjellene var dekket av en sammenhengende isbre. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her Biber- (for rundt to millioner år siden), Donau- (770–680 tusen år siden), Günz- (640–540 tusen år siden), Haslach- (500–400 tusen år siden), Mindel- (480–370 tusen år siden), Riß- (230–130 tusen år siden) og Würm-istiden (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom glasial erosjon, dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte fjellpassene skyldes isbreene: Såkalte transfluenspass oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden.
Dalene som isbreene etterlot seg, var U-daler, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte hengende daler: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn.
=== Holocen ===
Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. Frostforvitring sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.
Flytende vann grov på sin side ut V-daler i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod fosser, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale gjel ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.
Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at stein, grus, sand og delvis leire kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene (Durance, Isère, Rhône, Rhinen, Inn, Salzach, Enns, Adda, Adige, Rienz, Drau, Mur) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700 meter i Unterinntal. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige myrer og sumpskogsmark.
Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner kubikkmeters volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.
Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.
=== Jordsmonn ===
På grunn av den korte vegetasjonsperioden i høyfjellet foregår de jordsmonnsdannende prosessene veldig sakte i Alpene. Dette resulterer i at råjordtyper med mindre enn 2 cm humus (syrosem) er veldig vanlige i de høye regionene. Den videre utviklingen av jordsmonnet er avhengig av utgangsbergartene:
På kalkbunn oppstår rendzina (uten B-horisont, og med en få centimeter opptil én meter tykk A-horisont bestående av mold). Denne kan under gunstige vilkår videreutvikle seg til brunjord.
På silikatisk bunn heter det første stadiet ranker (uten B-horisont, ofte med råhumus som A-horisont), som også vanligvis etterfølges av brunjord. Ved tilstrekkelig nedbør – og/eller under barskog (dvs. i den subalpine høyderegionen) – vil denne videreutvikle seg til podsol.
Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I fuktige områder uansett høyde utvikles gley. I dalbunnene, der det tidligere vokste flommarksskoger, finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive landbruket.
Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter jordpyramider. Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede jordarter med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i morener). I Alpene finner man jordpyramider i bl.a. Euseigne (Valais) og Serfaus (Tirol). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på Ritten (Syd-Tirol).
=== Geomorfologisk inndeling ===
Alpenes geomorfologiske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens geologiske inndeling. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon.
Kalksteinsfjellene i bl.a. De nordlige og sydlige Kalk-Alpene og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I helvetikum overveier cuestas, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige kalkalper og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I de østlige delene av De nordlige kalkalper (bl.a. Dachstein) finner man derimot platåfjell bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige kalkalper viser en blanding av de ulike kalksteinsformene.
Områder der flysch og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige Graubünden, ved overgangen mellom de nordlige Alpene og For-Alpene, ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom Martigny og De maritime Alpene, og i de vestlige Alpes-de-Haute-Provence.
De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra holocen. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens morener.
=== Naturkatastrofer ===
Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike stein-, jord- og snøras betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer.
Også jordskjelv er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på Richters skala. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var 1976 i De karniske og juliske Alpene i Friuli.
== Klima og værforhold ==
Klimaet i Alpene kan beskrives gjennom fire gradienter:
Høyde over havet. – Den viktigste enkeltfaktoren for klimaet i Alpene er høyden over havet. Med økende høyde synker temperaturen (ca. 1 °C per 200 m), mens nedbøren stiger.
Syd–nord. – Alpene danner skillet mellom mediterrant og temperert klima. Dermed er Alpenes nordside betraktelig kaldere og fuktigere enn sydsiden (der sommerne kan være veldig tørre).
Perifer–sentral. – De sentrale områdene i Alpene er utpreget tørre og ofte varmere enn periferien. Dette kommer av at skyene «regner av» på de høye fjellsidene før de kommer frem til de mer sentralt beliggende områdene (se under). De sentrale områdene har derfor færre skyer, noe som medfører mindre nedbør og mer solskinn.
Vest–øst. – Til slutt opplever Alpene også skiftet fra oseanisk klima i vest til mer kontinentalt klima i øst.De ulike gradientene påvirker også hverandre. Således synker temperaturen generelt sett med høyden, men den synker f.eks. mindre i sentrale enn i perifere strøk. Også forskjellen mellom Alpenes nord- og sydside er sterkere utpreget i lavere enn i større høyder.
I tillegg til de store klimagradientene er mikroklimaet påvirket av topografien. Det er f.eks. stor forskjell på nord- og sydvendte fjellsider. Disse forskjellene øker med høyden, og er til dels avgjørende faktorer både for ville plante- og dyrearter og for landbruket.
=== Spesielle værforhold i Alpene ===
Det fins flere værfenomener som er begrenset til høye fjellkjeder. De viktigste er:
Orografisk regn. – Det er et kjent fenomen at losiden av fjell er fuktigere enn lesiden. Grunnen er at fjellene tvinger luften til å stige opp i høyden, at luften avkjøles jo høyere den kommer, og at kald luft kan holde på mindre fuktighet. Luftfuktigheten «regner av» som såkalt orografisk regn. Av denne grunn har de nordvestlige delene av Alpene mest nedbør: I bl.a. Bern-, Uri-, Glarus-Alpene og Rätikon er årsnedbøren på over 2000 mm.
Føn. – Fønvind oppstår når vinden blåser fuktig luft over fjellet. På vei opp fjellsiden synker temperaturen, og fuktigheten regner av som orografisk regn. På vei ned fjellet på den andre siden, blir luften igjen varmere jo lenger ned den kommer. Effekten av høyde på luftens temperatur er imidlertid større for tørr enn for fuktig luft. Derfor blir vinden varmere på fjellets leside enn den var på losiden. Fønvind er i Alpene vanligst i de nordlige For-Alpene ved sønnavind, men det fins også «motsatt føn», der Alpenes sydside mottar varm nordavind.
Inversjon. – Om vinteren kan det oppstå «kuldesjøer» i dalene. Den kalde luften blir da liggende i dalbunnen, slik at temperaturen øker med høyden. Derfor kalles dette fenomenet temperaturinversjon. Det oppstår om vinteren når solen står så lavt at den ikke når (eller rekker å varme opp) dalbunnen og/eller når landskapets topografi stenger inne den kalde luften. Inversjonene er ganske stabile, siden kald luft er tyngre enn den varme luften som ligger over. Fenomenet opphører først når vind blander luftmassene igjen.
Berg- og dalvind. – Ved godt vær kan man ofte legge merke til en bris som stryker oppover fjellsidene på dagtid, mens luften strømmer motsatt vei på kvelden. Dette fenomenet er en spesiell form for solgangsvind og er dermed beslektet med land- og sjøvind med kysten. Det oppstår når solen varmer opp luften over bakken på dagtid, slik at den strømmer oppover fra de lave dalinngangene mot de høye dalavslutningene. På natten avkjøles luften raskere i større høyder, og begynner da å synke nedover igjen.
== Plante- og dyreliv ==
Vegetasjonen i Alpene gjenspeiler i stor grad de fire nevnte klimagradientene, men også jordsmonnet, som i sin tur er avhengig av de dominerende bergartene. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. Dyrelivet er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger under, er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet.
Alpenes flora og fauna ligner i flere henseender på Nordens, både når det gjelder artene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. hjort, noen store rovdyr), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i Mellom-Europa. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. Øst-Europa og Pyreneene). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende geografisk bredde. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den subalpine høydesonen på den subarktiske regionen, og den alpine på den arktiske. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere.
=== Biologisk mangfold ===
Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100 km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den mellomalpine gressonen, der det fins minst 350 endemiske arter.
Menneskelig aktivitet har gjennom det tradisjonelle landbruket bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har kulturplanter (og medfølgende «ugress») blitt introdusert til åkerne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har seterdriften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene.
=== Den kolline regionen ===
Plante- og dyrelivet i den kolline høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600 moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran (se under).
Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er sommereik og agnbøk i nord, men frynseeik (Quercus cerris) lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved flommarksskogsmarker og sumpskogsmarker. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til middelalderen fantes det elg i disse skogene.
En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er skallet ibis (Geronticus eremita). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i Kärnten, og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat (insekter m.m.) helt oppe i den alpine regionen.
=== Den mediterrane regionen ===
Den egentlige mediterrane regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600 moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som steineik (Quercus ilex) og oliventrær.
Regionen over dette, som heter supramediterran og tilsvarer den kolline regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100 meters høyde. Her finner man duneik (Quercus pubescens) i (syd)vest og europahumlebøk (Ostrya carpinifolia) i (syd)øst.
Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en maquis (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det tradisjonelle landbruket har blitt gitt opp.
=== Den montane regionen ===
Den opprinnelige vegetasjonen i den montane sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er bøk og edelgran i Alpenes perifere områder, men gran og furu i de sentrale områdene. I sydvest (Provence-Alpene) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500 moh. i nord, 1500–1700 moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900 moh. i sentrale strøk.
Siden den største delen av Alpenes befolkning lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk.
Hjort og villsvin påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for jerpe og tiur. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. spurvefugler og spetter.
=== Den subalpine regionen ===
De høyeste fjellskogene utgjør den subalpine høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med tregrensen. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800 moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100 moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400 moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at seterdriften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300 meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer.
Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av gran (i Alpenes perifere områder) eller furu, lerk og cembrafuru (i de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er bergfuru (Pinus mugo ssp. uncinata) vest for Gotthard-massivet og buskfuru (Pinus mugo ssp. mugo) øst for dette. Store kratt med grønnor er også vanlig ved tregrensen.
I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne rådyr og f.eks. alpespissmus (Sorex alpinus), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er orrfugl, nøttekråke, brunsisik (Carduelis cabaret) og sitronirisk (Serinus citrinella).
=== Den alpine regionen ===
Den alpine høyderegionen strekker seg fra tregrensen til den permanente snøgrensen. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500 og 2700 moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900 moh. på Alpenes sydside og opptil 3100 moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom seterdriften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i Kalk-Alpene og de sentrale krystallinske (silikatrike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes endemister finnes i den alpine sonen.
Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved lyng og dvergbusker, slik som alperoser (Rhododendron ferrugineum på gneis- og granittbunn; Rhododendron hirsutum på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. starr, svingel og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom slått) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller steinurer. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. Sildrer og søter er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens edelweiss er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. arver og smeller forekommer i større tall. Soldanella vokser ofte i snøleier.
Blant pattedyrene er steinbukk, gemse og alpemurmeldyr de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i Gran Paradiso-massivet, men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30 000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne hare (som erstattes av sørhare i de lavere regionene) og snømarkmus (Chionomys nivalis).
Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter ravn, den etter hvert svært sjeldne alpekråka (Pyrrhocorax pyrrhocorax, nå bare få individer i Engadin), den desto vanligere nære slektningen alpekaie (Pyrrhocorax graculus), fjellrype, vannpiplerke, svartrødstjert og fjellspurv (Montifringilla nivalis). På grunn av den rike jordfaunaen tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også hønsehauk, vandrefalk, lerkefalk, spurvehauk og spurveugle jakter jevnlig i denne regionen.
Vekselvarme virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte (hoggorm; alpesalamander, Salamandra atra) eller er begrenset til de sydlige Alpene (aspishuggorm, Vipera aspis; sandviper, Vipera ammodytes).
Av det høye mangfoldet blant leddyr er dagsommerfuglene mest påfallende. Vanlige arter er alpehvitvinge (Pontia callidice), den gule Colias phicomone, svalestjerten Parnassius phoebus og mange ulike arter av rutevinger, perlemorvinger og ringvinger.
=== Den nivale regionen ===
Den nivale høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig lav (rundt 200 arter) og alger (100 arter). Noen alger, som kalles kryoplankton, vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som sildrer og issoleie, overlever på snøfrie flekker (såkalt nunatakkflora).
Faunaen er begrenset til et fåtall leddyr. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man bjørnedyr, spretthaler (gletsjerloppe, Isotoma saltans, og snøloppe, Isotoma nivalis) og snønebbfluer. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.).
=== Store rovdyr ===
Store rovdyr streifer ofte over store avstander og kan ikke knyttes til enkelte høyderegioner. Nesten samtlige større rovdyr ble utryddet i Alpene rundt 1900, men forekommer nå igjen i ulik antall:
Brunbjørn har overlevd i de slovenske Alpene og i Adamello (Italia). Fra Slovenia har enkelte individer spredt seg til Steiermark og Niederösterreich (Østerrike), fra Adamello til Tirol (Italia/Østerrike) og Val Müstair (Sveits), men ser så langt ikke ut til å ha etablert seg på permanent grunnlag.
Ulven har på 1980-tallet gjeninnvandret fra Appenninene via De liguriske Alpene, og klarte så langt å spre seg langs Alpenes hovedkam helt til Sveits. Det er imidlertid snakk om veldig få individer, og ikke noen bærekraftig bestand.
Gaupen ble gjenutsatt siden 1970-tallet, og har etablert seg i Sveits og Østerrike.
Lammegribben ble gjeninnført siden 1970-tallet, og forekommer nå igjen i Hohe Tauern, Sesvenna, Vanoise og De maritime Alpene.
Gåsegribben gjeninnvandret til Øst-Alpene fra Slovenia. I tillegg ble den utsatt i Frankrike og Sveits.
Kongeørnen var aldri helt utryddet, og bestanden har tatt seg opp igjen til om lag 1200 par.For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa.
== Befolkning og kulturhistorie ==
Selv om Alpene ofte oppfattes som et naturlandskap, er det mer korrekt å betegne dem som et kulturlandskap. Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av menneskelige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den nivale høyderegionen (gjennom turisme, luftforurensning og global oppvarming) er av nyere dato.
De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes historie, språk, befolkningsutvikling og bosetningsmønstre, næringsliv og kultur samt truslene som Alpene i dag står overfor.
=== Historie ===
Rundt 100 000 år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000 meters høyde viser at allerede neandertalmenneskene tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom Riß- og Würm-istiden. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10 000&nbså;år før nåtid; steinalderen) har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på Sellapasset (2244 moh.) og ikke minst Ötzis 5300 år gamle ismumie (3210 moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som fjellbeiter.
Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i bronsealderen, siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike kopperforekomster. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige fjellpass (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet
Golasecca-kulturen i den nordvestlige Posletta og angrensende fjellpartier;
Este-kulturen øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket veneterne);
Laugen-Melaun-kulturen i Graubünden/Tirol (identifisert med reterne).Med jernalderen sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene (Kärnten, Steiermark, Krain), som hadde betydelige jernlagre. I tillegg begynte oppgangen for områdene med saltforekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet Hallstatt (Salzburg) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både Hallstatt-kulturen og Hallstatt-tiden (1200–475 f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra Böhmen i nordøst og Slovenia i sydøst til Øst-Frankrike i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for Donau, Inn og Wipptal) med sine typiske langsverd har – som også den senere La Tène-kulturen – blitt identifisert med kelterne. Mellom 500 og 200 f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (Gallia Cisalpina) og så langt øst som Niederösterreich (Noricum). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-indoeuropeisk opphav.
Mellom 25 og 13 f.Kr. ble samtlige alpefolkene innlemmet i Romerriket. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke passveier. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De romerske provinsene som ble opprettet i Alpene, var Alpes Maritimae, Alpes Cottiae, Alpes Graiae, Vallis Poeninae (disse områdene heter den dag i dag De maritime Alpene, De cottiske Alpene, De grajiske Alpene og Wallis), Raetia (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og Noricum (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene Gallia Narbonensis, Belgica, Gallia Transpadana og Venetia et Histria hatt andeler i For-Alpene.
I folkevandringstiden trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:
Burgunderne kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet 457 et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i Genève og Lyon. Selv om de var et germansk folk, overtok de snart det latinske språk, som i tidens løp ble til frankoprovençalsk. Burgund, som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet Savoie.
Alemannerne var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk (alemannisk).
Langobardene var et germansk folk som kom fra Den pannonske slette og erobret i 568 Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet Lombardia.
Slaverne innvandret østfra og bosatte seg i løpet av 500-tallet i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i Pustertal, der de rundt 610 ble stoppet av bajuvarene.
Bajuvarerne i dagens Bayern nevnes for første gang i 551. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs Donau og sydover via Brennerpasset, der de rundt 680 nådde Bozen, som inntil da hadde vært langobardisk.
Frankerne innlemmet etter hvert alle disse områdene i riket sitt. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under Karl den store (806–814) og igjen under de første tysk-romerske keiserne (1033–1349).Gjennom middelalderen var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater. De større områdene var:
Savoie oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass (store og lille St. Bernhard samt Mont Cenis) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra Chambéry til Torino i 1560, forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den italienske statsdannelsen.
Det sveitsiske edsforbund oppstod på 1200-tallet etter at Schwabens herskerhus Zähringerne hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom kantonene Schwyz, Uri og Unterwalden mot habsburgerne. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med Gotthardpasset et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i freden i Westfalen (1648).
Tirol løsrev seg fra Bayerns herredømme i løpet av 1200-tallet. Fyrstegrevskapets sterke posisjon var begrunnet i at det med Brenner- og Reschenpasset kontrollerte Det tysk-romerske rikets to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse Margrete, som til slutt overlot landet til habsburgerne.
Habsburgerne stammet fra Aargau i Sveits, men ble i 1276 hertuger av (Nedre) Østerrike og Steiermark. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg Kärnten, Krain (1335), Tirol (1363), Vorarlberg (1363–1814) og Salzburg (1805). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.
I middelalderens varmeperiode opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og klostrene og fyrstene belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. Walservandringene, schwaig-gårder, de zimbriske bosetningene og Dolomittenes kolonialisering var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter årtusenskiftet. De store febesetningene på setrene førte til utviklingen av fellesseterdrift og løpe-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde ost til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene (St. Gallen, Chur, Trento, Meran, Innsbruck, Salzburg) hadde i datidens Europa. Med den lille istiden begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, epidemier hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.
Befolkningen hadde i mange alpestater større friheter enn i middelalderens Europa for øvrig. Det sveitsiske edsforbund hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også Tirols by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, Briançon-forbundet). Noen av disse områdene ble også anerkjent som riksumiddelbare av den tysk-romerske keiseren (urkantonene, Urseren). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder (Graubünden, Tirol) utviklingen av livegenskapen, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at lavadelen aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier (riksumiddelbarhet) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) fribyene i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I løpet av absolutismens tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.
Under Napoleonskrigene ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat (Den helvetiske republikk), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. Wienkongressen i 1815 reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot Lombardia og la grunnsteinen for den italienske samlingen i 1861. Etter første verdenskrig kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at sydfronten passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900 moh.
Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende økonomiske omveltninger: Nedgangen i det alpine landbruket begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble transporten gjennom Alpene mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (montes horribiles – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som belle epoque («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for alpeturismen. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I dag er Alpene delt i avfolkningsområder i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og befolkningen fortsetter å vokse.
=== Språk i Alpene ===
I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske språkgruppene.
Romanske språk tales i syd og vest. Disse går tilbake på folkelatinen som ble talt i Alperommet.
De retoromanske språkene utgjorde på 900-tallet et sammenhengende språkområde i Øst-Alpene. Språket ble etter hvert fortrengt av tysk og assimilert av italiensk, og forekommer i dag som tre isolerte språkøyer:
retoromansk i Graubünden,
ladinsk i Dolomittene,
friulisk i Friuli.
Frankoprovençalsk ble en gang talt i et stort område på begge sider av Alpenes hovedkam. Vestgrensen fulgte omtrent linjen Fribourg–Ivrea, mens sydgrensen var linjen Grenoble–Torino. I Sveits og Frankrike har språket stort sett blitt fortrengt gjennom fransk i løpet av 1800-tallet, i Italia først gjennom italieniseringen på 1900-tallet. I Aostadalen og Valais taler fremdeldes et mindretall frankoprovençalsk.
Fransk var opprinnelig representert ved (dialekten/språket) oksitansk, som også ble talt på begge sider av Alpenes hovedkam. Oksitansk ble lenge undertrykt i Frankrike; i Italia har det i stor utstrekning veket for italiensk som førstespråk. Siden 1800-tallet gjennomgikk oksitansk en kulturell gjenoppliving, som startet i Frankrike, men spredte seg til Italia. Språket står dermed sterkere enn frankoprovençalsk. Standardfransk har imidlertid større utbredelse i dag, inkludert status som offisielt anerkjent minoritetsspråk i Piemonte og Aostadalen.
Italiensk oppstod i Posletta og spredte seg i den tidlige middelalderen nord- og vestover i Alperommet. Her er språket representert ved de følgende dialektene:
ligurisk mellom De maritime/liguriske Alpene og middelhavskysten;
piemontesisk rundt Torino;
lombardisk mellom Maggioresjøen og Gardasjøen, inkludert Ticino og enkelte daler i Graubünden;
venetiansk øst for Gardasjøen.
Av de germanske språkene tales:
tysk i nord og øst. Tysken spredte seg nordfra fra 500-tallet og nådde sin nåværende sydgrense omtrent rundt det første årtusenskiftet. Dialektmangfoldet er stort mellom de tyskspråklige alpedalene, og kan deles i to store dialektgrupper:
alemannisk i vest (Sveits, Liechtenstein, Vorarlberg, Allgäu) med enkelte walsertyske språkøyer i bl.a. Italia og Tirol;
bairisk i øst (mesteparten av Østerrike, Bayern og Syd-Tirol) med enkelte zimbriske språkøyer i Italia.
Av de slaviske språkene tales:
slovensk i sydøst. Slovensken spredte seg østfra fra 600-tallet og nådde sin maksimale utbredelse på 800-tallet. Etterpå ble den trengt tilbake av tysken, og tales i dag i Slovenia, de østlige delene av Friuli-Venezia Giulia og de sydlige delene av Kärnten og Steiermark.Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med Alpenes hovedkam – og nesten aldri med dagens statsgrenser. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte passtater).
=== Bosetning ===
Mens befolkningstallet i de sju landene med andel i Alpene har økt med 105 % fra 1870 til 1990, har Alpenes befolkning bare vokst fra ca. 7 til om lag 11 millioner mennesker (57 %). Denne befolkningen fordeler seg på følgende måte over de ulike høyderegionene:
I seks områder har bosetningen nådd 2000 moh.:
Queyras (De cottiske Alpene, Hautes-Alpes, Frankrike)
Oisans (De grajiske Alpene, Hautes-Alpes/Isère, Frankrike)
Val d'Anniviers (Valais-Alpene, Valais, Sveits)
Avers (Platta-Alpene, Graubünden, Sveits)
Trepalle (Livigno-Alpene, Lombardia, Italia)
Ötztal/Schnalstal (Ötztal-Alpene, Nord-Tirol/Syd-Tirol, Østerrike/Italia)
De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en befolkningsnedgang, mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning.
De tradisjonelle bosetningsformene har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, passfotsteder). I den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer.
Bosetningsstedene kan også grupperes etter noen foretrukne landskapsformer:
De kjegleformede sedimentene ved munningen av bekker i større daler og
naturlige terrasser utgjorde ofte førstevalget;
skråninger var noe sjeldnere;
dalbunnene ble generelt unngått på grunn av flomfare;
høyder (bakketopper, passer, åsrygger) er typiske plasseringer for nesten borgaktige tettsteder (såkalte villages perchés) i De liguriske og maritime Alpene, men blir gradvis sjeldnere mot nord.Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje for stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder.
=== Næringsliv i Alpene ===
Den tradisjonelt viktigste næringsgrenen i Alpene var landbruk (se eget avsnitt under). I løpet av 1900-tallet har mange steder turismen tatt over som den dominerende næringen (se eget avsnitt under). Andre næringer har fått noe mindre oppmerksomhet, men har vært og er av delvis stor betydning, i det minste lokalt:
Tertiærnæringer har i dag størst betydning i Alpene.
Handel hører til næringene som har langt tradisjon i Alpene, men som fremdeles er av stor betydning. Som møteplass og forbindelse mellom kulturer har Alpene frembragt mange historisk viktige handelsbyer (Bolzano, Chur, Bellinzona, Aosta, Grenoble, Susa).
Transport er i Alpenes sammenheng en viktig næringsgren (se under). Dagens transportsituasjon er imidlertid kjennetegnet ved at mesteparten av transitten gjennom Alpene skjer gjennom aktører som ikke har tilhold i Alpene. Inntil utbyggingen av passveiene (som skjøt fart etter Wienkongressen i 1815) var transporten av varer derimot en viktig inntektskilde for den lokale befolkningen, som lesset varer fra vogner over på hester eller muldyr, førte disse over fjellpassene og sørget for ny omlessing på passets andre side.
Forskning og utvikling.
Banker og forsikringer.
Turisme (se under).
Sekundærnæringer har i en kort overgangsperiode (ca. 1965–1980) vært den viktigste næringssektoren i Alpene.
Industri spilte en økende rolle i nesten alle de større alpedalene fra midten av 1800-tallet, men kom igjen i krise rundt 1980. Grunnen til krisen er infrastrukturproblemene som følger med en beliggenhet i Europas periferi. De vanligste industrigrenene i Alpene er:
tekstilindustri, som gikk frem av den protoindustrielle hjemmeproduksjonen på 1800-tallet;
tungindustri ved malmforekomster;
energikrevende industri (bl.a. aluminiumproduksjon, elektrokjemi) ved vannkraftverk (siden 1890-tallet).
Energiforsyning er en viktig næringsgren. Grunnet Alpenes store nedbørs- og avløpsmengder (se over) dekker alpelandene store deler av sitt energibehov ved hjelp av vannkraft. Den totale installerte effekten av vannkraftverkene i Alpene er rundt 40 GW, derav 10 GW i Sveits, 9,5 GW i Italia, 9 GW i Østerrike, 7,5 GW i Frankrike og 4 GW i Slovenia.
Vannforsyning av alpebefolkningen, men også av flere stor- og millionbyer i Alpenes periferi er likeledes avhengig av Alpenes vannrikdom.
Byggenæringen har ikke minst profittert på turismens gode kår.
Håndverk er i dag ofte bregrenset til produksjon for turister, men hadde tidligere en viktig rolle i det tradisjonelle næringslivet. Det fantes både desentral hjemmearbeid, som bønder bedrev i vinterhalvåret, og protoindustriell produksjon for det europeiske markedet, der ofte en hel dal spesialiserte seg på det samme produktet. Eksempler på det sistnevnte er:
steinprodukter (kar, tavler);
stråhatter, kurver;
treprodukter (treskjæring, fioliner, møbler);
tøy (toving, veving, strikking, brodering);
metallprodukter (bruksgjenstander og verktøy av kopper og jern).
Primærnæringene har mistet mesteparten av betydningen de i årtusener har hatt.
Landbruk er fremdeles viktig i noen områder, men har til dels store omstillingsproblemer (se under).
Jakt og sanking har vært viktige tilleggsnæringer, mest for å sikre selvforsyning (matauk). Jakt hadde størst betydning frem til senmiddelalderen, sanking av bær, sopp m.m. helt frem til 1900-tallet.
Gruvedriften har sett flere blomstringstider i Alpene fra bronsealderen til 1800-tallet (se over), men de fleste gruvene er nå nedlagt.
=== Landbruk ===
Siden den tidligere middelalderen har landbruk preget Alpene helt opp til den alpine vegetasjonssonen, dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert seterbruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av kulturkretsene. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:
Eng/seter-drift er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens åkre bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier enger. Terrasselandbruk forekommer ikke. I større høyder (vårsetre og setre) fins bare beiter og slåtter. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren kjøttproduksjon eller ren melkeproduksjon.
Åker/seter-drift har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest rug), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man transhumans i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også vinberg i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og Ticino, mens noe er igjen i Italia, Valais og Graubünden.
Åker/kastanje-drift er en variant av åker/seter-drift som suppleres av kastanjer. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900 moh. Etter at kastanjekreften ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
Eng/skog-drift kombinerer storfehold med skogdrift. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av De nordlige og sydlige Kalk-Alpene. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
«Flatmarksjordbruk», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, se over) ty til utstrakt vanning. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt coltura mista, dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: grønnsaker i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene frukttrær. I dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er epleplantasjene i Vinschgau, vinbergene i Valtellina eller grønnsaksåkerne i Unterinntal.
Ekstensiv sauehold er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene (transhumans). I dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):
Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for allmenningens tragedie.
Reproduksjon var like viktig som produksjon, dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som dugnadsarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.
=== Turisme ===
Alpene er ett av jordens mest besøkte områder: Med over 100 millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at turismen i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for sommerturister. Vinterturismen er det lagt til rette for med minst 20 000 kilometer alpine skiløyper, som til sammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også byturisme, kuropphold, gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt.
Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av alpinismen var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod den gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. Alpeforeninger hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene (Belle Epoque-perioden) frem til første verdenskrig var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28.
Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder.
Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter (trekking, konkurranse- og ekstremklatring, terrengsykling, snøbrett, rafting, paragliding, basehopping, brettseiling, tennis, golf, bungee-jumping osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine problemene, ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet.
=== Transport ===
Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I romertiden var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden (Tenda-, Montgenèvre-, lille St. Bernhards-, Settimo-, Julier-, Reschen-, Brenner- og Radstädter Tauern-passet). I den tidlige middelalderen lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av Det tysk-romerske rike. Den vanligste ruten som keiserne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i Roma, gikk via Brennerpasset. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500 tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over Gotthardpasset.
I dag er ikke betydningen av alpetransitten blitt mindre. Ikke minst gjennom EUs indre marked har transporten gjennom Alpene opplevd en jevn økning. Noen av de viktigste passveiene har blitt erstattet av jernbane- og/eller veitunneler (først ute var Mont Cenis-tunnelen i 1871, Gotthard- og Tendatunnelen i 1882). Nesten halvparten av trafikkmengden over Alpenes hovedkam er transitt, dvs. ikke transport til eller fra Alpene, men transport gjennom Alpene. Tabellen gir en oversikt over de viktigste fjellovergangene, sortert fra sydvest til nordøst etter plasseringen på Alpenes hovedkam:
Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. trusler mot Alpene).
=== Kultur og tradisjoner ===
Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller språkregioner), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, alpehorn, tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser (Sveits' urkantoner, Tirol, Bayern) og/eller liten faktisk betydning.
Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke fjellslåttenes høy på, avtalene som regulerer bruk av fjellbeiter, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er sagn om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den lille istiden!), og sagn om dverger eller underjordiske som røpet ystingens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede karnevalstradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner (bufardagen m.m.).
Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder bosetningsmønstre (grender vs. småbyer), landbruksformer (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), arverett (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene.
=== Trusler mot Alpene ===
Gjennom de politiske og økonomiske omveltningene som Alpene har opplevd gjennom de siste 100–200 år (jf. historie), har Alpene på flere måter blitt til et problemområde. Problemene oppstår på minst tre områder: økonomisk, økologisk og kulturelt. De ulike regionstypene i Alpene strever imidlertid med veldig forskjellige problemer:
Sentrumsregioner (S) er byer og bynære områder i de større dalene (Isère, Rhône, Inn, Mur, Adige) med høy befolknings-, nærings- og infrastrukturtetthet.
I pendlerregioner (P) dagpendler store deler av befolkningen til arbeidsplasser utenfor Alpene (München, Salzburg, Wien, Genève, Torino, Milano m.fl.) eller til Alpenes sentrumsregioner.
Landlige regioner (L) driver landbruk og profitterer på turisme, men har få eller ingen andre næringsgrener.
I avfolkningsregioner (A) har så godt som all næringsaktivitet, inkludert landbruket, brutt sammen, og den unge generasjoner flytter ut (hovedsakelig i de fransk-italienske Sydvest-Alpene og de italiensk-slovenske Øst-Alpene).Problemene kan sammenfattes slik (regionstypene forkortes med forbokstavene, U står for ubebodd):
At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et historisk perspektiv til og med et nokså nytt fenomen: Fra bronsealderen og frem til det 19. århundre utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under absolutismen; dagens statsgrenser er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den lille istiden rammet Alpenes landbruk ytterlig.
Alpene kunne være et foregangsområde for bærekraftige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk (se over). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at allmenningens tragedie ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for økologisk reproduksjon (se over), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene.
=== Alpepolitikk ===
Alpene har i Alpekonvensjonen fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetting er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.
Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.
== Navnet ==
Alpenes navn (slovensk Alpe; tysk Alpen; fransk, ladinsk og latin Alpes; italiensk Alpi; friulisk, oksitansk og retoromansk Alps; frankoprovençalsk Arpes; bairisk Oipm) går tilbake på en indoeuropeisk eller muligens førindoeuropeisk ordrot *alp, som sannsynligvis betød «fjellbeite». Opprinnelig betegnet navnet altså ikke fjellkjeden som helhet. Betydningsforskyvningen skjedde gradvis, sannsynligvis i nyere tid (etter middelalderen). På alemannisk brukes ordet Alpen fremdeles i begge betydningene, dvs. kan betegne både setre og fjellkjedene.
Teorien om at Alpene er beslektet med den indoeuropeiske roten *albhos = «hvit» (kanskje på grunn av de snødekte fjelltoppene), må sannsynlivis betraktes som en folkeetymologi. Den har i hvert fall ikke funnet noen støtte fra lingvistisk hold.
== Se også ==
alpin
alpinisme
For-Alpene
Vest-Alpene
Øst-Alpene
Lister:
viktige fjelltopper i Alpene
fjellkjeder i Alpene
fjellpass i Alpene
daler i Alpene
== Referanser og noter ==
== Kilder ==
Denne artikkelen står i stor gjeld til Werner Bätzings bøker:
Bätzing, W. (1991). Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft. München: Beck.
Bätzing, W. (1997). Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur. München: Beck.
== Eksterne lenker ==
(en) Alps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alps – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Alpevernkommisjonen
Alpekonvensjonen Arkivert 10. juni 2004 hos Wayback Machine.
Statistikk og beskrivelser av 101 alperegioner (tysk) | For-Alpene (tysk Voralpen eller Alpenvorland, fransk Préalpes, italiensk Prealpi) betegner flere fjellkjeder eller åslandskap i periferien av Alpene. Avgrensningen både mot Alpene og mot lavlandet er ofte nokså flytende. | 9,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theo_S%C3%B8rensen | 2023-02-04 | Theo Sørensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Lutherske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina-Tibet', 'Kategori:Norske misjonærer', 'Kategori:Norske misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Protestantiske misjonærer i Sichuan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tibetologer'] | Theo Sørensen (født 25. mai 1873 i Kristiansand, død 2. desember 1959) var norsk misjonær i Tibet og Kina, i China Inland Missions tjeneste.
Han er særlig kjent for de store og tildels unike samlinger tibetanske skrifter som han samlet og skjenket til Universitetet i Oslo. Selv om han ikke var forsker per se, hadde han en viss betydning for tibetologien.
| Theo Sørensen (født 25. mai 1873 i Kristiansand, død 2. desember 1959) var norsk misjonær i Tibet og Kina, i China Inland Missions tjeneste.
Han er særlig kjent for de store og tildels unike samlinger tibetanske skrifter som han samlet og skjenket til Universitetet i Oslo. Selv om han ikke var forsker per se, hadde han en viss betydning for tibetologien.
== Referanser == | Theo Sørensen (født 25. mai 1873 i Kristiansand, død 2. | 9,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lone_Klein | 2023-02-04 | Lone Klein | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Skuespillere i Hotel Cæsar'] | Lone Klein (født 30. juli 1972) er en norsk skuespillerinne som spilte rollefiguren «Bea Jørgensen» i TV 2s såpeserie Hotel Cæsar fra januar 2009 til oktober 2012. I 1989 spilte Klein «Maria» i Marias valg. Klein er bosatt på Nesodden.
| Lone Klein (født 30. juli 1972) er en norsk skuespillerinne som spilte rollefiguren «Bea Jørgensen» i TV 2s såpeserie Hotel Cæsar fra januar 2009 til oktober 2012. I 1989 spilte Klein «Maria» i Marias valg. Klein er bosatt på Nesodden.
== Eksterne lenker ==
(no) Lone Klein hos Nationaltheatret
(no) Lone Klein hos Filmfront | | død = | 9,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USS_%C2%ABBainbridge%C2%BB_(DDG-96) | 2023-02-04 | USS «Bainbridge» (DDG-96) | ['Kategori:Arleigh Burke-klassen', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militærstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Skip bygget i USA', 'Kategori:Skip fra 2005', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | USS «Bainbridge» (DDG-96) er en amerikansk jager i Arleigh Burke-klassen med hjemmehavn i Norfolk i Virginia. Skipet, som oppkalt etter William Bainbridge, tilhører Atlanterhavsflåten i Den amerikanske marinen.
| USS «Bainbridge» (DDG-96) er en amerikansk jager i Arleigh Burke-klassen med hjemmehavn i Norfolk i Virginia. Skipet, som oppkalt etter William Bainbridge, tilhører Atlanterhavsflåten i Den amerikanske marinen.
== Historie ==
I april 2009 var USS «Bainbridge» en del av redningsoperasjonen utenfor Afrikas horn for å redde kapteinen ombord på Maersk Alabama som ble holdt som gissel av pirater. Operasjonen endte med at tre av piratene ble skutt og drept og en ble arrestert da amerikanske marinejegere befridde kapteinen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) USS Bainbridge (DDG-96) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | USS «Bainbridge» (DDG-96) er en amerikansk jager i Arleigh Burke-klassen med hjemmehavn i Norfolk i Virginia. Skipet, som oppkalt etter William Bainbridge, tilhører Atlanterhavsflåten i Den amerikanske marinen. | 9,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Handelsmann | 2023-02-04 | Handelsmann | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Merkantile yrker'] | Handelsmann er en person som driver med handel. I historisk sammenheng, særlig i tidlig moderne tid og tidligere, er begrepet brukt om den som drev ervervsmessig handelsvirksomhet. Begrepet er ofte synonymt med «kjøpmann» i sin tradisjonelle betydning, særlig når det er snakk om eldre forhold. I noe nyere tid er «handelsmann» til dels også brukt om en mindre handelsmann enn en grosserer, f.eks. en kremmer eller handelsreisende. Tilsvarende moderne begreper er «forretningsmann» og «næringsdrivende».
| Handelsmann er en person som driver med handel. I historisk sammenheng, særlig i tidlig moderne tid og tidligere, er begrepet brukt om den som drev ervervsmessig handelsvirksomhet. Begrepet er ofte synonymt med «kjøpmann» i sin tradisjonelle betydning, særlig når det er snakk om eldre forhold. I noe nyere tid er «handelsmann» til dels også brukt om en mindre handelsmann enn en grosserer, f.eks. en kremmer eller handelsreisende. Tilsvarende moderne begreper er «forretningsmann» og «næringsdrivende».
== Referanser ==
== Se også ==
Kjøpmann
Forretningsmann | Handelsmann er en person som driver med handel.«handelsmann», NAOB I historisk sammenheng, særlig i tidlig moderne tid og tidligere, er begrepet brukt om den som drev ervervsmessig handelsvirksomhet. | 9,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen | 2023-02-04 | Roald Amundsen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Forsvunne personer', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Kongressens gullmedalje', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Norske kapteiner', 'Kategori:Norske oppdagere', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Omkomne i luftfartsulykker', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Polarforskere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden'] | Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. juni 1928 nær Bjørnøya i øygruppen Svalbard) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 55 år gammel.
| Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. juni 1928 nær Bjørnøya i øygruppen Svalbard) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 55 år gammel.
== Biografi ==
Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 i Borge, som yngste sønn av skipsreder Jens Amundsen og fogdedatter Gustava Sahlquist. Faren døde da Amundsen var 14 år. Hans tre eldre brødre gikk i farens spor i skipsfart, selv påbegynte han, etter morens ønske, studier i medisin. Da moren døde, droppet han legestudiene i en alder av 21 år. Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å vie livet sitt til oppdagelsesreiser.
Han måtte skaffe seg erfaring fra sjøen, og hans første hyre var om bord i et selfangstskip. Styrmannseksamen fikk han ved Christiania Sjømandsskole 1. mai 1895. Skippereksamen tok han i 1905, i forbindelse med forberedelsene til toktet med «Fram». Det var de arktiske og antarktiske områdene som opptok ham.Selv om Roald Amundsen aldri giftet seg, var han likevel en stund fosterfar for to små inuittjenter som han hadde tatt med seg hjem fra Sibir. Den ene hadde mistet sin mor, og den andre skulle holde henne med selskap. De het Camilla og Kakonitta. De bodde på «Uranienborg» på Svartskog fra 1922 til 1924, da han sendte dem bort. De gikk på Bålerud skole på Svartskog i Oppegård kommune, og var meget flinke elever.
Roald Amundsen holdt sitt privatliv skjult for offentligheten. Det er først i ettertid at historikerne har gravd frem hans romanser med gifte kvinner. I Bomann-Larsens bok nevnes tre kvinner: først Sigrid Castberg. Hun forlot sin mann, men da mistet Amundsen interessen. Den neste var Kiss Bennett – norskfødt i Trondheim, bosatt i England og gift med en velstående britisk trelasthandler. Henne hadde han en langvarig forbindelse med, men også hun ble oppgitt. Den tredje var Bess Magids, en kvinne Amundsen hadde møtt i Alaska under Maud-ferden og skutas lange opphold i Nome i forbindelse med gjennomseilingen av Nordøstpassasjen. Bess Magids var gift med stedets landhandler og var en fremragende hundekjører. Etter at hun ble enke, kom hun først en tur til Norge hvor hun bodde vinteren 1926 inkognito på Svartskog. Hun og Amundsen må ha inngått en avtale om at hun skulle komme tilbake til Norge for godt. «Bruden fra Alaska», som hun er blitt kalt, var på vei til Oslo med «Stavangerfjord» i 1928 og ankom landet mens søket etter Amundsen pågikk. Da det ble klart at Amundsen aldri ville vende tilbake, returnerte hun til Alaska.Amundsen kjøpte en eiendom ved Bunnefjorden i 1908. Han gav stedet navnet Uranienborg etter foreldrehjemmet. Her ble alle ekspedisjonene planlagt. Hytta som senere skulle bli «Framheim», ble bygd og demontert på plenen utenfor huset før den ble fraktet om bord i «Fram», som lå ankret opp i Bunnefjorden. Han bodde der til sin død i 1928. Huset er i dag museum.
Da Norsk Aero Klubb ble stiftet i 1928, ble Amundsen klubbens første formann.
== Belgica-ekspedisjonen 1897–1899 ==
Amundsen var kjent med at den belgiske forskeren Adrien de Gerlache hadde planer om et tokt til Antarktis med «Belgica». Målet med ekspedisjonen skulle være å finne den magnetiske sydpol.
Han oppsøkte Gerlache, mønstret på som ulønnet matros den 16. august 1896 og ble forfremmet til andrestyrmann og videre til førstestyrmann før avreise. Ekspedisjonen var den første som noen gang overvintret i Antarktis, og selv om det ikke var planlagt, frøs skipet fast i isen. I løpet av tiden skipet var fast i isen, var Amundsen med på flere kortere sledeturer med varighet opp imot én uke.
Etter Amundsens mening ble ekspedisjonen reddet fra skjørbuk ved at legen om bord, Frederick Cook, bedrev jakt og serverte ferskt sel- og pingvinkjøtt til ekspedisjonsmedlemmene. Dette ble nyttig kunnskap ved senere ekspedisjoner. Forholdet til de Gerlache ble problematisk i løpet av overvintringen. Dette skjedde blant annet på grunn av at ekspedisjonslederen hadde skrevet under på en kontrakt om at ekspedisjonen alltid skulle være under belgisk ledelse, som innebar at dersom de to over Amundsen på rangstigen døde, ville han ikke kunne ta ledelsen av ekspedisjonen. Belgica-ekspedisjonen var den eneste gangen Amundsen ikke var leder for en ekspedisjon han var med på.
Amundsen fikk i løpet av ekspedisjonen et nært vennskap til Cook, et vennskap som skulle vare livet ut.
Da han mønstret av «Belgica» 13 måneder senere, ble han tildelt den belgiske Leopoldsordenen. Etter dette begynte han å forberede sin egen ekspedisjon, som ble gjennomført med skipet «Gjøa».
== Nordvestpassasjen 1903–1906 ==
Amundsen ledet i 1903 den første ekspedisjonen som kom seg gjennom Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet med «Gjøa». Med på ekspedisjonen var (foruten Amundsen) Anton Lund, Helmer Hanssen, Peder Ristvedt, Godfred Hansen, Gustav Juel Wiik og Henrik Lindstrøm. Hanssen og Lindstrøm fulgte også Amundsen på senere ekspedisjoner.
Ekspedisjonen, som reiste via Baffinbukten, Lancaster, Peelsundet, James Ross og Raestredet, tilbrakte to vintre i isen. De kunne dermed utforske land og isområder fra Gjøahavn, stedet som i dag kalles Gjoa Haven, i Nunavut i Canada. Under ekspedisjonen utførte mannskapet blant annet flere målinger for bestemmelse av posisjonen til den magnetiske nordpolen. 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt med hundespann den posisjonen James Clark Ross tidligere hadde fastslått at polpunktet lå på, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Amundsen ble dermed andremann på den magnetiske nordpol og den første som beviste at de magnetiske poler flytter på seg.
I løpet av de to vintrene studerte Amundsen Netsilik-befolkningen i området for å lære seg arktiske overlevelsesteknikker, og han studerte blant annet deres klesvaner. Han lærte også å bruke trekkhunder fra denne befolkningsgruppen.
De fortsatte syd for Victoriaøya, og skipet forlot den arktiske øygruppen 17. august 1905, men måtte stoppe for vinteren før det kunne fortsette til Nome på Alaskas stillehavskyst. I Eagle City i Alaska, som lå 800 km unna, var det en telegraf-stasjon, og dit reiste Amundsen over land for å sende et telegram om at han hadde nådd sitt mål 5. desember 1905. Nome ble nådd 31. august 1906. De måtte gjennom farvann hvor vanndybden enkelte steder bare var én meter, så et større skip kunne ikke ha gjennomført reisen.
== Sydpolekspedisjonen 1910–1912 ==
Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i 1903–1906 planla Amundsen en ekspedisjon til Nordpolen. Han fikk låne Nansens «Fram», og utrustet den for en nordpolsferd. Men etter å ha mottatt nyheten om at Robert Peary hadde nådd polpunktet, valgte han å satse på Sydpolen. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene, og fortalte derfor bare sin bror og kapteinen på «Fram», Thorvald Nilsen, om at Sydpolen var målet. Først da «Fram» kom til Madeira, fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene. Samtlige valgte å følge med Amundsen til Antarktis.
Ekspedisjonen bestod ved siden av Amundsen selv av Olav Bjaaland, Hjalmar Johansen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, kokken Henrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, snekker Jørgen Stubberud og Oscar Wisting. Amundsens storebror Leon Amundsen var ikke med på ekspedisjonen, men som forretningsfører var han helt sentral, og styrte økonomi og kontakten med pressen og samfunnet for øvrig.
Den 14. januar 1911 ankom «Fram» Antarktis, og det ble satt opp en base som ble døpt Framheim. Her var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn Robert Falcon Scotts ekspedisjon, som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depoter langs den planlagte ruten mot Sydpolen. Dette gav mannskapet god trening i å mestre forholdene, og de fikk testet utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depotene.
Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depotet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1,6 kilometers mellomrom, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depotet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depotet lå.
Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at de ble mer holdbare og lettere. Opprinnelig hadde ekspedisjonen valgt samme type sleder som Scott brukte (umodifisert) på sin ekspedisjon. Disse ble forkastet. Bjaaland modifiserte i stedet fire sleder fra den andre Fram-ekspedisjonen og lagde også tre helt nye lette sleder til ulike snø- og isforhold. Bjaalands sleder veide bare 24 kg, mot 35 for de modifiserte Fram-sledene og 75 for Scotts sleder.Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til −51 °C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulda og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.
Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land. At Johansen, som hadde betydelig erfaring fra tidligere ekspedisjoner, ble valgt bort fra polgruppen, var nærmest en straff fra Amundsen for at Johansen hadde kommet med kritikk. I tillegg ble Prestrud satt til å lede ekspedisjonen som skulle utforske Edward VII Land, noe som var ytterligere fornedrende for Johansen.
=== Mot Sydpolen ===
Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen satte kursen mot Sydpolen den 19. oktober 1911. Med seg hadde de fire sleder og 52 hunder. Dagsrasjonene for turen var for mennene 40 kjeks (380 gram), 350 gram pemmikan, 40 gram sjokolade og 60 gram melkepulver.
Hundenes dagsrasjon var 500 gram pemmikan. I tillegg kalkulerte Amundsen med at mange av hundene skulle avlives underveis dels for å spare proviant og dels som et supplement til dagsrasjonene, både for menn og hunder.
Ruten fra Framheim til polpunktet gikk direkte sydover over Rossbarrieren. Den 23. oktober nådde de depotet på 80°S og den 3. november nådde de depotet på 82°S. 15. november nådde de fram til depotet som var plassert på 85°S og hvilte der en dag. De hadde nå kommet til bunnen av de transantarktiske fjellene som Amundsen døpte Dronning Mauds Fjell. I løpet av de neste dagene gav han flere av fjellene navn etter ekspedisjonens støttespillere og andre som stod ham nært, blant annet fikk Fridtjof Nansen den høyeste toppen oppkalt etter seg.
Oppstigningen startet den 17. november. Ekspedisjonen valgte en rute opp Axel Heiberg-breen (som Amundsen navngav), klatringen gikk lettere enn ventet, men var likevel ikke enkel. Til tross for noen mindre feil ved valg av rute opp nådde de polplatået den 24. Her slo de leir og drepte 24 av hundene, som dels ble gitt til de gjenlevende hundene, dels spist av mennene og dels lagt igjen slik at de kunne plukkes opp igjen på tilbaketuren. For mennene var det viktig å spise ferskt kjøtt for å unngå skjørbuk. Denne teltplassen gav Amundsen navnet Slakteren. På grunn av snøstorm ble ekspedisjonen liggende værfast i flere dager, og da de endelig kom av gårde, gikk det sakte fremover. Særlig et område som ble døpt Djevelens Ballsal, som bestod av en mengde store snø- og is-skavler, var problematisk. Den 4. desember nådde de frem til 87°S, og tre dager senere slo de rekorden for hvor langt mot syd noe menneske hadde vært, 88°23′S. Den gamle rekorden var det Ernest Shackleton som satte i 1909.
=== Fremme ved Sydpolen ===
Amundsen nådde Sydpolen den 14. desember 1911. Basen på polpunktet fikk navnet Polheim. Amundsen gav polplatået navnet Kong Haakon VIIs vidde (nå Kong Håkon VII Vidde), men dette navnet har ikke vunnet innpass internasjonalt. På basen etterlot de et telt, enkelte unødvendige gjenstander og et brev til kong Haakon i tilfelle de ikke skulle komme trygt tilbake til Framheim. I tillegg lå det et kort brev til Scott hvor Amundsen bad ham om å sende brevet til Kongen og beskjed om at Scott kunne bruke det han eventuelt hadde bruk for av gjenstandene i teltet. Brevet avsluttes med at Amundsen ønsker Scott en trygg reise hjem igjen.
Tilbaketuren fra polpunktet gikk fortere enn Amundsen hadde beregnet, noe som medførte at mye av maten og utstyret som lå på depotene ikke ble tatt med. Til sammen skal det ha vært 500 kilo med utstyr og mat igjen på ruten fra polpunktet.
Ekspedisjonen returnerte til Framheim den 25. januar 1912 med elleve hunder. Turen hadde til sammen tatt 99 dager. Amundsen hadde på forhånd beregnet at den ville ta 100 dager. I løpet av denne tiden hadde de tilbakelagt i underkant av 3000 kilometer. Allerede den 30. januar forlot «Fram» Framheim. Grunnen til at Amundsen forlot Antarktis så hurtig, var at han ville sikre at han var først med nyheten om at han hadde vært på Sydpolen. Dersom Scott fikk sin erobring publisert først, ville det få overskriftene, selv om Amundsen var først til polpunktet.
Den 7. mars 1912 ankom «Fram» Hobart i Australia. Amundsen sendte da et kodet telegram til sin bror, som igjen skulle informere Kongen og Fridtjof Nansen. Først neste dag ble nyheten offisielt kjent.
=== Robert Scotts ekspedisjon ===
Utdypende artikkel: Terra Nova-ekspedisjonenScott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen.
Årsakene til Amundsens suksess og Scotts fiasko har siden den tid vært gjenstand for mye diskusjon og kontroverser. Mens Amundsen returnerte trygt tilbake til Norge, omkom Scott og hans mannskap på Rossbarrieren på vei tilbake fra polpunktet. Hovedgrunnene til at Amundsen lyktes med sin ekspedisjon er blant annet at å nå polpunktet var det eneste målet med ekspedisjonen, kjennskapen til inuittenes levesett i polare strøk, nøyaktig planlegging, blikk for detaljer og bruken av hunder og ski.
Begge ekspedisjonene brukte pemmikan som den grunnleggende maten på ekspedisjonen. Selv om de i utgangspunktet hadde den samme grunnutrustningen hva mat angår, var det likevel enkelte forskjeller i dietten som kan ha vært avgjørende.
Til forskjell fra Scott, som hadde med te som varm drikke, brukte Amundsen kakao. Den essensielle forskjellen mellom disse er at kakao gir klart mer næring enn te. Begge ekspedisjonene hadde fått bakt egne kjeks; Amundsens var bakt av Sætre. En viktig forskjell på kjeksene var at mens Scotts var bakt med hvetemel og natron, var Amundsens bakt med fullkornsmel og gjær. Amundsens kjeks var derfor mer næringsrike og hadde betydelig mer vitamin B enn Scotts.
=== Ruten opp Axel Heiberg-breen ===
Amundsen hadde hell som fant Axel Heiberg-breen, som viste seg å være en raskere vei til polplatået enn Beardmorebreen, som Shackleton hadde oppdaget tre år tidligere og som Scott brukte. Hadde ikke denne tidligere ukjente ruten opp til polplatået blitt funnet, er det ikke sikkert at han ville nådd polpunktet. Enkelte har hevdet at Axel Heiberg-breen var en enklere vei opp til polplatået enn Bearmorebreen, noe det neppe er grunnlag for å hevde, selv om den er kortere. Amundsens rute opp var vesentlig brattere enn Scotts rute. I løpet av de fire dagene Amundsen brukte på å klatre opp Axel Heiberg-breen, tilbakela han en distanse på i overkant av 70 km og klatret over 3000 høydemeter. De samme fire dagene tilbakela Scott 84 km, på flatmark.
=== Bruken av hunder ===
Den avgjørende faktoren for Amundsens suksess var sannsynligvis bruken av grønlandshunder til å trekke sledene frem til polpunktet og tilbake. Amundsen brukte hundene som et verktøy, og selv om han selv syntes det var grusomt, slaktet han et stort antall av hundene underveis. På denne måten sparte han vekt på hundefôr samtidig som de drepte hundene gav fôr til hundene og ferskt kjøtt til mennene. Det ferske kjøttet var viktig for å motvirke skjørbuk, men ble siden kritisert av britene for å være umoralsk og på grensen til juks.
Siden hundene gjorde mye av trekkjobben, ble ikke ekspedisjonen en så stor påkjenning for Amundsen og hans menn som for Scott og hans ekspedisjon. Scotts menn ble etter hvert utslitt og maktet knapt å trekke sledene mot slutten. På grunn av dårlig kosthold og det harde arbeidet gikk de kraftig ned i vekt, mens Amundsen og hans menn faktisk gikk litt opp i vekt i løpet av ekspedisjonen. De lot i tillegg mye forsyninger ligge igjen på hjemturen fordi de ikke hadde bruk for dem. Scotts hjemtur var preget av at man hele tiden var nødt til å finne det neste depotet for å få nok forsyninger; den siste teltplassen hvor Scott og to av hans menn døde, lå 20 km fra et stort depot.
Scott brukte hunder, ski, traktorer og mongolske hester på sin ekspedisjon. Traktorene var til liten nytte; den ene sank gjennom isen da den ble losset av skipet, og de to andre hadde brutt sammen før man var kommet 80 km fra basen. Scott kunne ikke håndtere hundene skikkelig og fikk derfor ikke ut potensialet av dem. Amundsen hadde også kommet ham i forkjøpet og hadde skaffet de beste hundene som kunne skaffes på Grønland. Hundene ble brakt om bord i «Fram» på Fredriksholm festning utenfor Kristiansand. Medlemmene av Scotts ekspedisjon hadde dårlig trening med å stå på ski, og Scott hadde derfor tatt med nordmannen Tryggve Gran, etter råd fra Fridtjof Nansen, som skulle trene medlemmene i skigåing. Scott valgte likevel i stor grad å trekke sledene med menneskekraft. Det var denne metoden Ernest Shackleton hadde brukt på sin ekspedisjon to år tidligere da han måtte snu bare 180 km fra polpunktet på grunn av mangel på forsyninger.
== Nordøstpassasjen 1918–1920 ==
Roald Amundsen fikk benytte Fridtjof Nansens «Fram», til sydpolekspedisjonen, men i 1916 kontraherte han sitt eget polarskip. Skipet ble sjøsatt i 1917 og døpt «Maud», og ble benyttet for seiling gjennom Nordøstpassasjen, en ekspedisjon Amundsen ledet fra 1918 til 1920.
Med på denne ekspedisjonen var Oscar Wisting og Helmer Hanssen, som begge var med Amundsen til Sydpolen. I tillegg skulle Henrik Lindstrøm være med som kokk, men han fikk slag og ble så fysisk redusert at han ikke kunne delta.
Målet for ekspedisjonen var å utforske de ukjente områdene i Polhavet, sterkt inspirert av Nansens tidligere ekspedisjon med «Fram». Planen var at man skulle seile langs kysten av Sibir og gå inn i isen lenger mot nord og øst enn det Nansen hadde gjort. I motsetning til Amundsens tidligere ekspedisjoner hadde denne ekspedisjonen en klar vitenskapelig profil, og inkluderte geofysikeren Harald Ulrik Sverdrup.
Seilasen gikk i nordøstlig retning over Karahavet. Utenfor Kapp Tsjeljuskin frøs «Maud» fast i isen. Ekspedisjonen ble liggende fastfrosset i nesten ett år, uten at skipet kom i drift i isen. I september 1919 kom skipet løs av isen, men frøs fast igjen etter elleve dager lengre øst mellom Vrangeløya og Nysibirøyene, på bare 70° nord.
Ved Kapp Tsjeljuskin lot to menn, Peter Tessem og Paul Knutsen, bli igjen etter at ekspedisjonen hadde overvintret der. «Maud» fortsatte østover Laptevhavet og mennene ble bedt om å vente her til Karahavet frøs til og så bruke kjelke sørvestover mot Dikson med brev og pakker fra Amundsen. De to mennene forsvant på veien. En norsk leteaksjon ble igangsatt – med elleve mann og reinsdyr ble området undersøkt i omkring et halvt år, de fant et brev Tessem og Knutsen hadde skrevet da de var halvveis til Dikson. I 1922 fant Begitsjev og Urvantsev postpakkene, et kompass og teodolitt ni mil fra Dikson. Noe nærmere Dikson fant de norske ski merket «Hagen & Co Christiania». Bare tre kilometer fra telegrafstasjonen i Dikson fant de et lik med en giftering i beltet merket «Din Pauline» og man antok at liket var Tessem. Senere ble det reist tvil om liket i stedet kunne være Knutsen.Amundsen deltok selv lite i arbeidet utendørs, som sledeturer og jakt, etter at han hadde vært utsatt for en rekke ulykker. Han hadde blant annet brukket armen og blitt angrepet av isbjørn. Hanssen og Wisting, sammen med to andre, la ut på ekspedisjon med hundeslede til Nome i Alaska til tross for at det var tusen kilometer dit. På grunn av dårlig is i Beringstredet kunne det ikke krysses. De fikk imidlertid sendt telegram fra Anadyr.
Etter to vintre fastfrosset i isen uten at man hadde oppnådd målet om å drive med isen over polpunktet bestemte Amundsen seg for å dra til Nome for å reparere skipet og proviantere. Her gikk flere av mannskapet i land, blant annet Hanssen, som etter Amundsens mening med dette brøt kontrakten og følgelig ikke fikk reisepenger.
Den tredje vinteren lå «Maud» fastfrosset vest i Beringstredet, før skipet gikk til Seattle for reparasjoner i 1921. Amundsen dro nå tilbake til Norge, blant annet fordi han måtte rydde opp i egen økonomi. Hjem til Norge tok han med seg to små jenter fra Sibir, som etter planen skulle få et bedre liv i Norge. De ble boende hos Amundsen i to år, før de returnerte tilbake til Sibir.
Amundsen reiste tilbake til «Maud», som nå lå i Nome, i juni 1922. Han flyttet nå fokuset fra skipsekspedisjoner til ekspedisjoner med fly, og tok derfor med seg to fly om bord på skipet. Ekspedisjonen ble delt i to, én del skulle overvintre og gjøre seg klar for et forsøk på å fly over polen. Denne delen ledet Amundsen selv. «Maud», under kommando av Wisting, skulle gjennomføre den opprinnelige planen om å drive over polpunktet i isen. Skipet drev i isen i tre år øst for Nysibirøyene, før det til slutt ble tatt beslag i av Amundsen sine kreditorer, for å skaffe dekning for gjelden han hadde pådratt seg.
Forsøkene på å fly over polpunktet mislyktes også. Det ble gjort to prøveflygninger, men flyet ble så ødelagt ved det siste forsøket at man måtte gi opp. For å skaffe inntekter til dekning av gjelden han hadde pådratt seg, måtte Amundsen i 1924 reise rundt i USA på foredragsturné.
Selv om polpunktet ikke ble nådd, og ekspedisjonen sånn sett var mislykket, var de vitenskapelige undersøkelsene en større suksess. I de periodene skipet lå innefrosset, foretok Sverdrup etnografiske studier av de innfødte, i tillegg til geofysiske studier, som var hans egentlige fagfelt.
== Nordpolen ==
=== Flyferden 1925 ===
Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. I 1909 vurderte han draker.
Høsten 1913 var Roald Amundsen i USA på foredragsturné, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolsferd. Etter en flytur i San Francisco fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, kom han i løpet av vinteren på flere besøk til Kjeller flyplass for å bli med Einar Sem-Jacobsen som passasjer. Flyturene interesserte ham mer og mer, og han bad om å få anledning til å lære å fly selv. Forsvarsdepartementet gav straks tillatelse til dette. 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge, på Gardermoen.I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å nå Nordpolen med de to flybåtene «N 24» og «N 25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N 25» var Hjalmar Riiser-Larsen pilot, Roald Amundsen navigatør og Karl Feucht mekaniker. På «N 24» satt Leif Ragnar Dietrichson ved spakene, Lincoln Ellsworth var navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87°44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N 24» var skadet og måtte etterlates. Da besetningen fra «N 24» skulle ta seg rundt ei råk og over til «N 25», gikk Omdal og Dietrichson gjennom isen og holdt på å drukne. Takket være at de hadde på seg Tethys, at de hadde blåst redningsvestene delvis opp og at Ellsworth ikke havnet i vannet, klarte Omdal og Dietrichson å komme seg opp på isen igjen. Amundsen selv sier i sin bok at om Omdal og Dietrichson ikke hadde overlevd, hadde de ikke klart å rydde lang nok startbane, og hele ekspedisjonen ville ha omkommet i isen. Etter hjemkomsten fikk Breder Carlsen takkebrev fra både Amundsen selv, Dietrichson og Omdahl. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N 25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen.Ferden ble delvis finansiert ved at Postvesenet utgav en serie med frimerker, de såkalte Polfrimerkene. Motivet var en isbjørn og flyet «N 25». Disse hadde ikke tilleggsverdi, men Amundsen fikk overlatt hele opplaget for salg.
=== Luftskipet «Norge» 1926 ===
I 1926 nådde Amundsen Nordpolen med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygd av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk om bord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, svenske Finn Malmgren var ekspedisjonens meteorolog og Oskar Omdal var mekaniker.De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge», er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til Frederick Cook i 1908, Robert Peary i 1909 og Richard E. Byrd noen få dager før «Norge» i 1926. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen også den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.
== Søket etter Nobile 1928 ==
Etter nordpolferden oppstod det dyp uenighet mellom Amundsen og Nobile. Begge hadde ulik oppfatning av den andres rolle som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. Året etter organiserte Nobile en ny ekspedisjon med luftskipet «Italia». Skipet havarerte og en av verdens største internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Amundsen sa seg villig til å delta i letingen etter overlevende fra «Italia», og den franske stat stilte en flybåt, «Latham», til disposisjon.
I Tromsø ble «Latham» klargjort for den lange overfarten til Svalbard. Dette omfattet ekstra drivstoff samt utstyr og proviant for å kunne overleve under arktiske forhold. På dette tidspunktet hadde Umberto Nobile oppnådd radiokontakt med omverdenen, hans omtrentlige posisjon nordøst av Svalbard og forklaring om ulykken var dermed kjent for Amundsen.
«Latham» forlot Tromsø 18. juni 1928, det fortelles at flyet virket overlesset og brukte svært lang tid ut Tromsøsundet før det hadde opparbeidet tilstrekkelig fart og oppdrift for å klare å lette. Det er sannsynlig at økt besetning (6 personer: Roald Amundsen, Leif Dietrichson, René Guilbaud, Albert de Cuverville, Emile Valette og Gilbert Brazy) samt vekten av drivstoff, proviant og utstyr har svekket flyets flyvedyktighet.
Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra «Latham». Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær, og at det havarerte i nærheten av Bjørnøya. Da det senere samme år (september og oktober) drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra «Latham», kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen hadde overlevd landingen. Flere leteaksjoner etter Latham 47.02-flyet har i ettertid blitt gjennomført uten resultater. Hva som egentlig skjedde, er fortsatt uklart.
Regjeringen bestemte at den 14. desember, Sydpoldagen, skulle være minnedag for Roald Amundsen. Alle landets kirkeklokker ringte, og det var to minutters stillhet kl. 12. Under et minnemøte i Universitetets aula samme kveld holdt Fridtjof Nansen sin berømte minnetale som ble avsluttet slik:
Og så, da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans livsgjerning lå. Han fant en ukjent grav under isverdenens rene himmel, med evighetens vingesus gjennom rommet. Men fra den store, hvite stillhet vil hans navn lyse i nordlysets glans for Norges ungdom gjennom de hundre år. Det er menn med mot, med vilje, med kraft som hans, som gir tro på slekten, gir tillit til fremtiden. - Den verden er enda ung som fostrer slike sønner.
== Roald Amundsen og vitenskapen ==
Samtlige av Amundsens skipsbaserte ekspedisjoner hadde uttalte vitenskapelige mål, innebar vitenskapelige undersøkelser og bragte resultater. Gjennomseilingen av Nordvestpassasjen fullførte han først etter at han hadde påvist at den magnetiske Nordpolens posisjon hadde flyttet på seg, og derfor var relativ. Den planlagte ekspedisjonen mot Nordpolen, slik den ble fremstilt i 1908, hadde en klar vitenskapelig profil, men innebar også et geografisk mål. Da Robert Peary og Frederick Cook begge hevdet å ha nådd polpunktet i Nord i 1909, bestemte Amundsen seg i all hemmelighet for å «utvide» ekspedisjonen med et rekordforsøk mot Sydpolen. Planen var fortsatt å gjennomføre driften over Nordpolbassenget på et senere tidspunkt. Ekspedisjonen i Antarktis ble fremstilt som et nødvendig reklametokt for å redde den planlagte ekspedisjonen fra konkurs. Med dette påskuddet forsvarte Amundsen fraværet av en vitenskapelig agenda på det sydlige fastlandet. «Fram» dro riktignok ut på et oseanografisk tokt mens landpartiet gjennomførte sitt fremstøt mot polpunktet, men Amundsen overlot hele ansvaret for dette til kaptein Nilsen, vel vitende om at ekspedisjonen ikke engang hadde midler til å betale havneleie i Buenos Aires. Fokuset til Amundsen var her å sette en geografisk rekord.
Amundsens forhold til vitenskapen er omstridt. Det tradisjonelle synet har vært at Amundsen brukte vitenskapen kun som alibi for å samle inn støttepenger. Dette synet har vært tydeligst frontet i biografiene. De siste femten årene har derimot ny faglitteratur rettet fokus mot de vitenskapelige aspektene av polarhistorien generelt. Det viser seg at selv Fridtjof Nansen, som var ansatt som universitetsprofessor nesten hele sitt voksne liv, har blitt fremstilt som alt annet enn forsker og vitenskapsmann i tidligere biografisk litteratur.Amundsen var på sin side ingen professor. De magnetiske observasjonene etter Nordvestpassasjen overlot han i sin helhet til den norske regjering – vederlagsfritt. Han kunne godt samle inn oseanografiske, meteorologiske, magnetiske og etnografiske observasjoner, men det kunne aldri være på tale at han skulle behandle disse dataene i ettertid.Amundsen søkte støtte i de vitenskapelige kretsene, men mange forskere var like aktive den andre veien: De ønsket å benytte seg av Amundsens ekspedisjoner og muligheten for observasjon. Ute i isen var han et viktig vitenskapelig instrument for det norske geofysiske forskermiljøet. Amundsens vitenskapelig amatørmessige ekspedisjonsmedlemmer observerte og samlet data innenfor en rekke disipliner. Amundsen hadde selv gått i opplæring i magnetisk og oseanografisk observasjon, og kokken Lindstrøm fungerte for eksempel som zoolog ombord på «Gjøa.» Det var først på «Maud»-ekspedisjonen at Amundsen inkluderte en vitenskapsmann i rekkene, og de påfølgende studiene av Nordpolbassenget og dets nærliggende områder var vitenskapelig suksessfulle. Dette var først og fremst takket være oseanografen Harald Ulrik Sverdrup, men viser likevel hvordan Amundsens ekspedisjoner bidro til, eller muliggjorde, seriøs forskning.
== Amundsen i ettertid ==
I sin samtid møtte Roald Amundsen aldri noen form for kritikk, han var den suverene ener og leder. I ettertid er dette bildet blitt noe nyansert, og hans personlighet og lederstil er blitt kritisk vurdert av flere forfattere. Først Kåre Holt, som med sin dokumentarroman Kappløpet fra 1974 vakte bred forargelse for å rokke ved en nasjonalhelts omdømme. De nyanserte fremstillingene er blitt videreført i Tor Bomann-Larsens biografi, og i boken Den tredje mann – beretningen om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam jr.
Kritikken mot Amundsen har i ettertid fokusert på hans krav om absolutt lojalitet og underkastelse, og hans problemer med å lede ekspedisjonsdeltakere som viste selvstendig vurdering og våget å si imot Amundsen som ekspedisjonsleder. Hjalmar Johansen fikk merke dette under Sydpolekspedisjonen, da han stilte spørsmål ved en avgjørelse, og ikke fikk bli med laget som nådde selve polpunktet.
Universitetet i Tromsø har kalt sitt polarforskningssenter for Amundsensenteret.
På Frammuseet på Bygdøy er «Fram» utstilt med intakt interiør og gjenstander.
Av minnesmerker over Roald Amundsen finnes blant annetMonument over Amundsen og hans menn ved Sydpolen, utenfor Fram-museet på Bygdøy i Oslo. Utført av Håkon Anton Fagerås, avduket på 100-årsdagen.
Bautasten ved Amundsens fødested, Borge i Østfold.
Portrettbyste ved fergestedet i Fredrikstad, Fredrikstad kommune i Østfold.
Portrettbyste foran «Gjøa» ved Frammuseet på Bygdøy, reist i 1976, utført av Arne N. Vigeland.
Portrettbyste i Sarpsborg sentrum, avduket 28. juni 1938, utført av Carl Edvard Alfonzo Paulsen.
Portrettbyste foran Nordpolhotellet i Ny-Ålesund.
Portrettbyste foran isbryteren Krassin (museum) i St. Petersburg. Gitt av regjeringen til Sovjetunionen i 1972.
To statuer i Tromsø, en helfigur på sokkel i park ved Roald Amundsens plass ved Prostneset, og et portrett utenfor Polarmuseet.
Statue i Tønsberg.
Statue utført av Arne N. Vigeland på Svartskog i Nordre Follo kommune, like ved Roald Amundsens hjem «Uranienborg».
Roald Amundsens gate finnes i Askim, Drammen, Halden, Hamar, Lillestrøm, Moss, Notodden, Oslo, Mo i Rana, Ringerike, Sandnes, Sarpsborg, Skedsmo, Skien, Tromsø og Vågan.
Roald Amundsens vei/veg finnes i Bodø, Fredrikstad, Gjøvik, Kongsberg, Larvik, Lørenskog, Narvik, Nordre Follo, Porsgrunn, Stavanger, Trondheim, Ullensaker, Ålesund og Vefsn.
Videre er det på Einar Sverre Pedersens initiativ satt opp minnesmerker i Nome i Alaska, i Gjøahavn i Nordvestpassasjen, Hobart i Tasmania, ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø og Polarmuseet i Tromsø.
Roald Amundsen er avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300
Fregatten KNM «Roald Amundsen», det andre fartøyet i Fridtjof Nansen-klassen, er oppkalt etter Amundsen.
Roald Amundsen videregående skole, nytt navn på Oppegård videregående skole (fra 1. august 2012)
Hurtigrutens hybridskip «MS Roald Amundsen» settes i drift i 2018 som cruiseskip i Antarktis.
==== Steder oppkalt etter Roald Amundsen ====
Isbreen Amundsenisen på Wedel Jarlsberg Land, Svalbard
Amundsenodden i Brennevinsfjorden på Nordaustlandet, Svalbard
Amundsenkrateret på månen
Amundsen Gulf i Nordvestterritoriene, Canada
I Antarktis:
Amundsenbreen i Dronning Mauds Fjell i Ross Dependency
Amundsenhavet utenfor Marie Byrd Land
Amundsenisen i Dronning Maud Land
Amundsen Bay i Enderby Land
Amundsen Coast, en del av kysten innenfor Rossbarrieren
Amundsen Plain, et undersjøisk slette utenfor Marie Byrd Land
Mount Amundsen, et fjell i Wilkes Land
== Verk ==
Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903 – 1907. Med et tillæg af Godfred Hansen Aschehoug, Kristiania 1907. 511 sider.
Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910 – 1912. Jacob Dybwads forlag, Kristiania 1912. 2 bind, 528+424 sider. e-bok fra Nasjonalbiblioteket
Nordostpassagen. Maudfærden langs Asiens kyst 1918 – 1920. H. U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne. Godfred Hansens depotekspedition 1919 – 1920. Gyldendal, Kristiania 1921. 467 sider.
Gjennem luften til 88° nord : Amundsen–Ellsworths polflyvning 1925. Gyldendal. 1925. [Med bidrag av Hj. Riiser-Larsen, Leif Dietrichson, Fredrik Ramm, Jakob Bjerknes.] 278 sider.
Med Lincoln Ellsworth: Den første flukt over polhavet. Med bidrag av Gustav S. Amundsen, B. L. Gottwaldt, Joh. Høyer, Finn Malmgren, Hj. Riiser-Larsen. Gyldendal, Oslo 1926. 264 sider.
Mitt liv som polarforsker. Gyldendal. Oslo 1927. 256 sider.De fleste er oversatt til flere språk.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
Amundsen mottok en lang rekke norske og utenlandske ordener, blant de norske er storkorset av St. Olavs Orden (1906), Sydpolsmedaljen (1912) og Borgerdådsmedaljen. Amundsen ble i 1907 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone. I 1925 mottok han Hans Egede-medaljen og i 1928 den amerikanske Kongressens gullmedalje.Han var statsstipendiat fra 1913, som en nasjonalgave.
I 1917 tilbakeleverte han alle sine tyske ordener i protest mot Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig.
=== Norske frimerkeutgivelser ===
1925 Polfrimerkene
1947: 55 øre (farge: lys oransjebrun, opplag: 6.220.000, NK 367, sammen med Fridtjof Nansen)
1961: 45 øre (farge: karminbrun og grå, opplag: 5.583.400, NK 502)
1961: 90 øre (farge: lys og mørk blå, opplag: 2.367.500, NK 503)
1971: 100 øre (farge: blå og oransjerød, opplag: 2.050.000, NK 676)
2011: 14 kroner (flerfarget, opplag: 600.000, NK 1783)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Odd Arnesen. Roald Amundsen som han var. Oslo 1929.
Tor Bomann-Larsen (1998). Roald Amundsen : En biografi. Cappelen. ISBN 8202176476.
Tor Bomann-Larsen. Roald Amundsen en biografi. Oslo, 2003. ISBN 82-02-22519-1.
Roland Huntford (1982). Scott og Amundsen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203108199. (hovedkilde for artikkelen).
Ragnar Kvam jr. Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen. Gyldendal, 1997.
Susan Barr og Jan Ove Ekeberg Roald Amundsen, Tidenes polfarer, J. M. Stenersens forlag 2005, ISBN 8272013622.
Alexander Wisting Roald Amundsen det største eventyret – en biografi 2011 ISBN 978-82-489-1111-1.
Monica Kristensen Amundsens siste reise 2017 ISBN 978-82-328-0198-5.
== Eksterne lenker ==
(en) Roald Amundsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roald Amundsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roald Amundsen på Internet Movie Database
(en) Roald Amundsen hos The Movie Database
Roald Amundsen Minne – nettsiden til museet til Roald Amundsens minne i hans barndomshjem «Tomta» i Fredrikstad.
Roald Amundsens hjem, Uranienborg i Svartskog
NRK Norgesglasset. «Roald Amundsens mislykkede polferd».
Spitsbergen Airship Museum
Norsk Polarhistorie biografiside om Roald Amundsen
Andøy Historielag med fortelling av Helmer Hanssen som deltok på flere av Amundsens ekspedisjoner
Roald Amundsen i bokselskap.no
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Roald Amundsen, bøker om Roald Amundsen, arkiv etter Roald Amundsen
Amunsdsen ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen. Nettutstilling fra Arkivverket Wikiquote: Roald Amundsen – sitater | Edvard Amundsen (født 27. januar 1873 på Lille Kirkeholmen i Sannidal, død 21. | 9,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mutopia_project | 2023-02-04 | Mutopia project | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Digitale bibliotek'] | Mutopia prosjektet drives av frivillige i den hensikt å skape et bibliotek av notemateriale i public domain på samme måte som Prosjekt Gutenbergs bibliotek over bøker som er offentlig eiendom.
Musikken gjengis fra gammelt materiale det ikke lengre er opphavsrett på. Det nye notematerialet lages ved hjelp av LilyPond og distribueres i PDF-, PostScript-, Midi- og LilyPond-format.
Det for tiden tilgjengelig over 1500 musikkstykker, over halvparten for piano. Det finnes også mye vokalmusikk og andre musikkinstrumenter.
| Mutopia prosjektet drives av frivillige i den hensikt å skape et bibliotek av notemateriale i public domain på samme måte som Prosjekt Gutenbergs bibliotek over bøker som er offentlig eiendom.
Musikken gjengis fra gammelt materiale det ikke lengre er opphavsrett på. Det nye notematerialet lages ved hjelp av LilyPond og distribueres i PDF-, PostScript-, Midi- og LilyPond-format.
Det for tiden tilgjengelig over 1500 musikkstykker, over halvparten for piano. Det finnes også mye vokalmusikk og andre musikkinstrumenter.
== Se også ==
Liste over online musikksamlinger
Ressurser som er offentlig eiendom
Prosjekt Gutenberg, et lignende arbeid for alle typer kulturelle verk, og ikke bare musikk.
International Music Score Library Project (engelsk), et lignende prosjekt som samler både trykt musikk og innscannede noter.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Mutopia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Mutopiaprosjektets hjemmeside Arkivert 8. november 2008 hos Wayback Machine.
Speilside («mirror») i USA
Speilside i Portugal | Mutopia prosjektet drives av frivillige i den hensikt å skape et bibliotek av notemateriale i public domain på samme måte som Prosjekt Gutenbergs bibliotek over bøker som er offentlig eiendom. | 9,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marmolada | 2023-02-04 | Marmolada | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 3000 meter', 'Kategori:Provinsen Trento', 'Kategori:Veneto'] | Marmolada (italiensk), eller Marmoleda (ladinsk; tysk Marmolata), er med 3343 meter over havet Dolomittenes høyeste fjellkjede. I videre forstand brukes Marmolada også om en delgruppe av Dolomittene.
Marmolada i egentlig forstand er en fjellkam som strekker seg 6 km i vest–østlig retning. Kammens høyeste topper er Punta Penia (3343 moh.), Punta Rocca (3309 moh.), Punta Ombretta (3230 moh.) og Pizzo Serauta (3035 moh.). Kammen danner en 2 km lang og opptil 800 m høy bratt fjellvegg mot Val Pettorina i syd. Nordsiden har derimot en mye svakere helning, og her ligger Dolomittenes største isbre, Marmoladabreen eller Ghiacciaio della Marmolada.
Under første verdenskrig passerte sydfronten over Marmolada. De østerrikske forsvarsstyrkene anla i over 2700 meters høyde en «isby», dvs. et flere kilometer langt system av ganger, brakker, kasematter og lagerrom i Marmoladabreens is.
Marmolada i vid forstand er et større område som begrenses av
Pordoipasset i nord (mot Sela),
Val Cordevole i øst (mot Col di Lana, Croda da Lago, Monte Pelmo og Civetta),
San Pellegrino-passet i syd og av
Fassadalen i vest (mot Ciadenac- og Saslonchfjellene).Dermed omfatter Marmolada i vid forstand de følgende fjellene i tillegg til hovedkammen: * nord for hovedkammen (adskilt gjennom Fedaiapasset, Lago di Fedaia og elven Avisio) Padonkjeden med bl.a. Sas de Mezdi (2727 moh.), Belvedere (2648 moh.) og Col de Cuch (2563 moh.);
vest for hovedkammen (adskilt gjennom Val de Contrin) et massiv med bl.a. Colac (2715 moh.), Sas de Roca (2618 moh.) og Sas Brunech (2515 moh.);
syd for hovedkammen (adskilt gjennom Ombrettapasset) Ombrettagruppa med bl.a. Sasso Vernale (3058 moh.) og Cime d'Ombretta (3011, 2998 og 2969 moh.);
syd for de nevnte gruppene (adskilt gjennom Val de Sèn Nicolò, Sèn Nicolò-passet og Ombretolapasset) en ytterligere kam som kan deles i tre grupper:
Monzoni i vest med bl.a. La Ricoletta (2647 moh.), Cima Malinverno (2630 moh.) og Forcicola Baranche (2628 moh.),
Costabellagruppa i midten (mellom Selle- og Forca Rossa-passet) med bl.a. Cima dell'Uomo (3010 moh.), Sasso di Valfreddo (3009 moh.) og Costabella (2762 moh.), og
Autagruppa i øst med bl.a. Cima dell'Auta (2602 moh.), Cime di Pezza (2396 moh.) og Sasso Bianco (2407 moh.).
| Marmolada (italiensk), eller Marmoleda (ladinsk; tysk Marmolata), er med 3343 meter over havet Dolomittenes høyeste fjellkjede. I videre forstand brukes Marmolada også om en delgruppe av Dolomittene.
Marmolada i egentlig forstand er en fjellkam som strekker seg 6 km i vest–østlig retning. Kammens høyeste topper er Punta Penia (3343 moh.), Punta Rocca (3309 moh.), Punta Ombretta (3230 moh.) og Pizzo Serauta (3035 moh.). Kammen danner en 2 km lang og opptil 800 m høy bratt fjellvegg mot Val Pettorina i syd. Nordsiden har derimot en mye svakere helning, og her ligger Dolomittenes største isbre, Marmoladabreen eller Ghiacciaio della Marmolada.
Under første verdenskrig passerte sydfronten over Marmolada. De østerrikske forsvarsstyrkene anla i over 2700 meters høyde en «isby», dvs. et flere kilometer langt system av ganger, brakker, kasematter og lagerrom i Marmoladabreens is.
Marmolada i vid forstand er et større område som begrenses av
Pordoipasset i nord (mot Sela),
Val Cordevole i øst (mot Col di Lana, Croda da Lago, Monte Pelmo og Civetta),
San Pellegrino-passet i syd og av
Fassadalen i vest (mot Ciadenac- og Saslonchfjellene).Dermed omfatter Marmolada i vid forstand de følgende fjellene i tillegg til hovedkammen: * nord for hovedkammen (adskilt gjennom Fedaiapasset, Lago di Fedaia og elven Avisio) Padonkjeden med bl.a. Sas de Mezdi (2727 moh.), Belvedere (2648 moh.) og Col de Cuch (2563 moh.);
vest for hovedkammen (adskilt gjennom Val de Contrin) et massiv med bl.a. Colac (2715 moh.), Sas de Roca (2618 moh.) og Sas Brunech (2515 moh.);
syd for hovedkammen (adskilt gjennom Ombrettapasset) Ombrettagruppa med bl.a. Sasso Vernale (3058 moh.) og Cime d'Ombretta (3011, 2998 og 2969 moh.);
syd for de nevnte gruppene (adskilt gjennom Val de Sèn Nicolò, Sèn Nicolò-passet og Ombretolapasset) en ytterligere kam som kan deles i tre grupper:
Monzoni i vest med bl.a. La Ricoletta (2647 moh.), Cima Malinverno (2630 moh.) og Forcicola Baranche (2628 moh.),
Costabellagruppa i midten (mellom Selle- og Forca Rossa-passet) med bl.a. Cima dell'Uomo (3010 moh.), Sasso di Valfreddo (3009 moh.) og Costabella (2762 moh.), og
Autagruppa i øst med bl.a. Cima dell'Auta (2602 moh.), Cime di Pezza (2396 moh.) og Sasso Bianco (2407 moh.).
== Eksterne lenker ==
(en) Marmolada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marmolata – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | |posisjonskart=Alpene | 9,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommeren_med_Monika | 2023-02-04 | Sommeren med Monika | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 1953', 'Kategori:Filmer regissert av Ingmar Bergman', 'Kategori:Romantiske filmer', 'Kategori:Svenske dramafilmer', 'Kategori:Svenskspråklige filmer'] | Sommeren med Monika er en svensk film fra 1953. Den er basert på romanen med samme navn av Per Anders Fogelström som ble utgitt i 1951. Filmen ble regissert av Ingmar Bergman og den vakte oppsikt i 1953 da filmen hadde erotisk karakter. Harriet Andersson og Lars Ekborg hadde hovedrollene.
| Sommeren med Monika er en svensk film fra 1953. Den er basert på romanen med samme navn av Per Anders Fogelström som ble utgitt i 1951. Filmen ble regissert av Ingmar Bergman og den vakte oppsikt i 1953 da filmen hadde erotisk karakter. Harriet Andersson og Lars Ekborg hadde hovedrollene.
== Handling ==
Harry som er en lagerarbeider på 19 år lever et trøstesløst liv inntil han en dag blir forelsket i den litt yngre, lidenskapelige, men overfladiske Monika. Hun hater jobben sin og holder ikke ut livet hjemme sammen med foreldrene. Monika og Harry bestemmer seg for dra til en øde øy og forlate det etablerte samfunnet. Den lykkelige sommeren blir kort, de blir fort innhentet av problemer, de går etter hvert tomme for mat og de må vende tilbake til det triste livet i byen. Monika føder deres barn, men har liten interesse både for barn og mann.
== Monika som inspirasjon ==
I sluttscenen ser Monika (protagonisten) rett inn i kameraet. Dette går på tvers av tradisjonelle filmkonvensjoner, der kamera skal være helt usynlig og ikke en deltagende part i filmen. Men ved å la protagonisten henvende seg til publikum, ved å se inn i kameraet, oppnås en effekt som har til hensikt å nå inn til seeren. Dette fascinerte François Truffaut som selv brukte den samme effekten i avslutningsscenen i sin debutfilm På vei mot livet.
== Rolleliste ==
Harriet Andersson – Monika
Lars Ekborg – Harry Lund
Dagmar Ebbesen – fru Lindström, Harrys tante
Åke Fridell – «Ludde» Eriksson, Monikas far
Naemi Briese – Monikas mor
Åke Grönberg – verksmesteren, Harrys arbeidskamerat
Sigge Fürst – Johan
John Harryson – Lelle, Harrys rival
== Eksterne lenker ==
(en) Sommeren med Monika på Internet Movie Database
(no) Sommeren med Monika hos Filmfront
(sv) Sommeren med Monika i Svensk Filmdatabas
(da) Sommeren med Monika i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Sommeren med Monika på Allociné
(nl) Sommeren med Monika på MovieMeter
(en) Sommeren med Monika på AllMovie
(en) Sommeren med Monika på Turner Classic Movies
(en) Sommeren med Monika på Rotten Tomatoes
Sommeren med Monika hos Bergen-filmklubb | Sommeren med Monika er en svensk film fra 1953. Den er basert på romanen med samme navn av Per Anders Fogelström som ble utgitt i 1951. | 9,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Punta_Penia | 2023-02-04 | Punta Penia | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 3000 meter', 'Kategori:Provinsen Trento', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veneto'] | Punta Penia (3343 moh.) er den høyeste toppen på Marmolada og den høyeste toppen i hele Dolomittene. Den ligger på grensen mellom provinsene Trentino og Belluno.
På toppen er det en liten tilfluksthytte, Capanna Punta Penia. Nordøst for toppen ligger isbreen Ghiacciaio della Marmolada.
Punta Penia bestiges enklest fra nord. Med utgangspunkt i bergstasjonen Pian dei Fiacconi krysser man breen
Ghiacciaio della Marmolada. Når man nærmer seg toppen, går man opp på nordeggen og følger så denne sørover mot toppen.
| Punta Penia (3343 moh.) er den høyeste toppen på Marmolada og den høyeste toppen i hele Dolomittene. Den ligger på grensen mellom provinsene Trentino og Belluno.
På toppen er det en liten tilfluksthytte, Capanna Punta Penia. Nordøst for toppen ligger isbreen Ghiacciaio della Marmolada.
Punta Penia bestiges enklest fra nord. Med utgangspunkt i bergstasjonen Pian dei Fiacconi krysser man breen
Ghiacciaio della Marmolada. Når man nærmer seg toppen, går man opp på nordeggen og følger så denne sørover mot toppen.
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
Capanna Punta Penia, Rifugio Castiglioni Marmolada (italiensk)
Tourenberichte Capanna Punta Penia, Hikr.org (tysk)
Marmolata – Punta Penia (3343 m) – Normalweg, tourentripp.de (tysk) | Italia | 9,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ciadenac | 2023-02-04 | Ciadenac | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dolomittene'] | Ciadenac (ladinsk, uttales «tsja-denatsj»), Rosengarten (tysk, uttales «rå:zn-gartn») eller Catinaccio (italiensk, uttales «katinatsj-jå»), er en 10 km lang fjellkjede i Dolomittene (Nord-Italia), som skiller Eisack-, Tierser- og Eggendalen (Syd-Tirol) fra Fassadalen (Trentino).
De høyeste toppene er
Antermoa (ty. Kesselkogel, it. Catinaccio d'Antermoia, 3004 moh.),
Rosengartenspitze (it. Cima Catinaccio, 2981 moh.),
Tor de Vaiolet (ty. Vajolet-Türme, it. Torri del Vajolet, 2821 moh.) og
Laurinswand (it. Croda di Re Laurino, 2813 moh.).Ciadenac ligger på grensen mellom det ladinske språkområdet i øst og det tyske i vest, selv om det også fins italiensktalende minoriteter i begge områdene (rundt 16 %). Fjellene som Ciadenac grenser til, er Schlern og Saslonch i nord, og Latemar syd for Costalungapasset. På den motsatte siden av Fassadalen ligger Marmolada.
Fjellenes tyske navn, Rosengarten (= «rosehage»), henspiller på den rosa fargen som fjellene – sett fra vest – får i solnedgang. Fargen skyldes bl.a. mineralet dolomitt, som kjeden er oppbygd av. Ifølge et sydtirolsk sagn lå dvergekongen Laurins rike på Rosengarten. Da han ble tatt til fange av menneskene, forbannet Laurin rosehagen sin og sa at den skulle være usynlig «både dag og natt». Siden han ikke nevnte skumringen, kan man fremdeles se Laurins rosehage før mørkets frembrudd.
| Ciadenac (ladinsk, uttales «tsja-denatsj»), Rosengarten (tysk, uttales «rå:zn-gartn») eller Catinaccio (italiensk, uttales «katinatsj-jå»), er en 10 km lang fjellkjede i Dolomittene (Nord-Italia), som skiller Eisack-, Tierser- og Eggendalen (Syd-Tirol) fra Fassadalen (Trentino).
De høyeste toppene er
Antermoa (ty. Kesselkogel, it. Catinaccio d'Antermoia, 3004 moh.),
Rosengartenspitze (it. Cima Catinaccio, 2981 moh.),
Tor de Vaiolet (ty. Vajolet-Türme, it. Torri del Vajolet, 2821 moh.) og
Laurinswand (it. Croda di Re Laurino, 2813 moh.).Ciadenac ligger på grensen mellom det ladinske språkområdet i øst og det tyske i vest, selv om det også fins italiensktalende minoriteter i begge områdene (rundt 16 %). Fjellene som Ciadenac grenser til, er Schlern og Saslonch i nord, og Latemar syd for Costalungapasset. På den motsatte siden av Fassadalen ligger Marmolada.
Fjellenes tyske navn, Rosengarten (= «rosehage»), henspiller på den rosa fargen som fjellene – sett fra vest – får i solnedgang. Fargen skyldes bl.a. mineralet dolomitt, som kjeden er oppbygd av. Ifølge et sydtirolsk sagn lå dvergekongen Laurins rike på Rosengarten. Da han ble tatt til fange av menneskene, forbannet Laurin rosehagen sin og sa at den skulle være usynlig «både dag og natt». Siden han ikke nevnte skumringen, kan man fremdeles se Laurins rosehage før mørkets frembrudd.
== Eksterne lenker ==
(en) Rosengarten group – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rosengarten group – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ciadenac (ladinsk, uttales «tsja-denatsj»), Rosengarten (tysk, uttales «rå:zn-gartn») eller Catinaccio (italiensk, uttales «katinatsj-jå»), er en 10 km lang fjellkjede i Dolomittene (Nord-Italia), som skiller Eisack-, Tierser- og Eggendalen (Syd-Tirol) fra Fassadalen (Trentino). | 9,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seler | 2023-02-04 | Seler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Karl Wilhelm Illiger', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1811', 'Kategori:Seler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For lese om bukseseler, se det eller sele
Seler, seldyr eller pinnipedier (Pinnipedia) er klade (infraorden) med kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr som har fått de fremre lemmene omdannet til effektive svømmeredskaper, kalt luffer. Gruppen inkluderer 33 nålevende arter, fordelt i tre familier; selfamilien (Phocidae), øreselfamilien (Otariidae) og hvalrossfamilien (Odobenidae).
| For lese om bukseseler, se det eller sele
Seler, seldyr eller pinnipedier (Pinnipedia) er klade (infraorden) med kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr som har fått de fremre lemmene omdannet til effektive svømmeredskaper, kalt luffer. Gruppen inkluderer 33 nålevende arter, fordelt i tre familier; selfamilien (Phocidae), øreselfamilien (Otariidae) og hvalrossfamilien (Odobenidae).
== Beskrivelse ==
Seler er en gruppe med kortlemmede sjøpattedyr som oppsto for cirka 33 millioner år siden. Gruppen er klassifisert som rovpattedyr (Carnivora). Artene er usedvanlig gode svømmere og dykkere, som tilbringer store deler eller mesteparten av livet i vann. Pinnipedia betyr finne-fotinger.
Seldyr har en strømlinjeformet (hydrodynamisk), langstrakt (torpedolignende) kropp med et tykt isolerende spekklag og en varierende grad av behåret hud. Behåringen varierer også i utfarging. Hannene, som kalles okse, blir ofte betydelig større enn hunnene, som kalles ku.
Hos selene har lemmene blitt omdannet til svømmeredskaper, kalt luffer (noen sier også sveiver). Seler i gruppen Phocidae (ekte seler) bruker framluffene som styreredskaper og bakluffene til å skape framdrift i vannet. Disse selene må humpe seg fram med en buktende bevegelse på buken og med hjelp av framluffene når de beveger seg på land. Seler i gruppen Otariidae (øreseler) bruker framluffene til å skape framdrift (fly) med i vann og bakluffene som styreredskap. Bare seler i gruppen Otarioidea (øreseler og hvalrosser) kan bruke baklemmene mer eller mindre effektivt til å gå med på land, gjennom at bakluffene kan bøyes inn under bakkroppen. Seler i gruppen Odobenidae (hvalross) er således en mellomting, som kan bruke bakluffene både som framdriftmiddel i vann og til å gå med på land.
Seler har et relativt lite hode i forhold til resten av kroppen, og snutepartiet er typisk utstyrt med kraftige værhår. Værhårene er i praksis et svært følsomt sanseapparat som er nyttig når dyra leter etter mat på bunnen, der det ofte er bekmørkt eller grumset på grunn av leteaktiviteten i bunnslammet. Seler i gruppen øreseler har visuell ørebrusk. Noen av artene har store øyne og usedvanlig godt syn, men ikke alle.
Seldyr kan lagre store mengder oksygen i blodet, slik at de kan være neddykket i vann lenge. Hvor lenge avhenger av både art og individ.
== Utbredelse ==
Seldyrene har kolonisert nesten alle havområdene på kloden, unntatt de stor åpne havstrekningene i Stillehavet, Atlanterhavet og Indiahavet. De pelagiske selartene finnes først og fremst i de kalde havstrøkene i Arktis og Antarktis. Og de få artene som finnes i tropiske farvann lever først og fremst i tilknytning til de kalde og næringsrike havstrømmene.
I norske farvann finnes det sju selarter. Hvalross (Odobenus rosmarus) ved Jan Mayen og Svalbard, og noen streifdyr sør langs Finnmarkskysten. Steinkobbe (Phoca vitulina) langs hele kysten. Ringsel (Phoca hispida) ved Jan Mayen og Svalbard, og noen streifdyr sør til Mørekysten. Grønlandssel (Phoca groenlandica) ved Jan Mayen og Svalbard. Storkobbe (Erignathus barbatus) hovedsakelig Barentshavet, men noen streifdyr langs Finnmarkskysten. Havert (Halichoerus grypus) fra Rogaland til Finnmark, tettest i Sør-Trøndelag og på Helgeland. Klappmyss (Cystophora cristata) i Vestisen.
== Habitat ==
Seler lever i en marin tilværelse, enten langs kysten, på øyer eller i drivisen eller ved iskanten i polområdene. Det finnes arter som har tilpasset seg alt fra arktisk- til tropisk klima. Kun en art, bajkalsel, lever utelukkende i ferskvann, i Bajkalsjøen. En annen art, kaspisel, er også stedegen for en enorm innsjø, Kaspihavet, men der er det brakkvann. I tillegg lever også to underarter av ringsel utelukkende i ferskvannsinnsjøer. Disse selene er nære slektninger. Alle andre arter har tilgang til havet og er tilpasset sjøvann.
Artene livnærer seg nesten utelukkende av andre marine arter, som fisk, blekkspruter, krepsdyr, muslinger og mollusker som de fanger. Det hender også at enkelte arter tar fugl som dykker eller svømmer i vannflaten. Ungene fødes enten på land eller direkte på isen.
== Fylogeni ==
=== Evolusjon ===
Det antas at gruppen med seler oppsto på det nordamerikanske kontinentet for omkring 60–35 millioner år siden, da dyra forlot et terrestrisk habitat til fordel for en marin tilværelse. Siden har disse rovpattedyrene i stadig større grad tilpasset seg marine forhold, både fysisk og anatomisk. Forskere har antydet at den basale linja med pinnipedier delte seg mellom Phocidea og Otarioidea (Otariidae og Odobenidae) for cirka 33 millioner år siden, noe som utdaterer det eldste fossile beviset man har for seler (cirka 28 millioner år gammelt) med cirka 5 millioner år. Dette beviset stammer fra et funn nær Charleston, Sør-Carolina, USA (ved Atlanterhavet). Likeledes at Otariidae og Odobenidae separerte i ulike linjer like etter.Tidligere ble seler klassifisert som en egen «orden» av pattedyr. I dag vet man imidlertid at seler er en delgruppe innen hundelignende rovpattedyr (Caniformia). Seler er således nært beslektet med både hundedyr, bjørnedyr og mårdyr med flere.
Det har eksistert to hypoteser om den videre utviklingen. Den første av disse hypotesene var at Otarioidea (øreseler og hvalrosser) utviklet seg fra bjørnelignende forfedre og Phocidea (ekte seler) fra oterlignende forfedre (såkalt difyletisk utvikling). Denne utviklingen skal ha skjedd i det nordlige Stillehavet, langs vestkysten av Nord-Amerika. Den andre hypotesen tilsier en felles opprinnelse (monofyletisk utvikling) av begge linjene, som skal ha funnet sted i det nordlige Stillehavet.
I dag vet vi at den først hypotesen var feil, og at seler (Pinnipedia) faktisk er ei monofyletisk gruppe og søstergruppen til de mårlignende rovpattedyrene (Musteloidea), som altså er selenes nærmeste nålevende slektninger. Seler og otere (Lutrinae) har da også mange fellestrekk hva uttrykk og atferd angår.
=== Slektstre ===
Fylogenien i kladogrammet under viser gruppens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005)- Den viser dessuten at øreseler (Otariidae) og hvalross (Odobenidae) er søstergrupper.
=== Etterkommertre ===
Kladogrammet over viser slektskapet mellom ulike pinnipedier.
== Seljakt og selfangst ==
=== Våpen ===
Seljakt har pågått i uminnelige tider og kan best defineres som ikkekommersiell jakt på sel med mer eller mindre primitive redskaper, som håndholdt håndharpun (stikkvåpen) og slagkøller (slagvåpen). Den kommersielle jakten, som tok til på et senere tidspunkt, kalles gjerne selfangst og var i sin tid storstilt. Rifle og hakapik ble benyttet til avliving, men også i noen grad håndharpun og slagkøller i den innledende fasen. Hakapik er et slagvåpen, som består av et 110–130 cm langt treskaft med en smidd jernsko (minst 400 g tung) i enden. Jernskoen har en cirka 4 cm lang hammertapp i den ene enden og en buet, spiss 12–18 cm lang pigg i den andre.
=== Norsk selfangst ===
Det er gjort funn av selbein i Vistehola ved Randaberg på Jæren, som viser at det ble jaktet sel der alt i eldre steinalder, for mellom 6 000 og 8 000 år siden. Ved Vadsø/Varangerfjorden er det funnet selbein etter grønlandssel fra Barentshavet som dateres til år 4 300–4 500 f.Kr. Helleristninger på Rødøy i Nordland viser at det ble jaktet på sel for over 4 000 år siden, men forskerne regner med at kystsel har vært beskattet siden de første veidemenn innvandret etter siste istid. Selbein er også funnet i Skipshelleren ved Bolstadfjorden i Vaksdal kommune, fra perioden 5 200 år f.Kr. til 500 e.Kr. På Helganeset ved Haugesund lufthavn i Karmøy kommune er det gjort funn fra jernalderen (100 f.Kr.–100 e.Kr.) som tyder på at sel har blitt fanget for mye mer enn kjøttet. Det ble gjort selolje av spekket, som kan ha vært et viktig substitutt i det daglige kostholdet for å dekke diverse behov for vitaminer, som sink og jern. Oljen har også vært et kjent middel til impregnering av tauverk og båter, og som olje til oppvarming. Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov av 1276 slår fast at retten til seljakt og kobbeveide tilhører landeieren.Den første selfangeren man kjenner til i Norge fra historiske kilder var vikinghøvdingen Ottar fra Hålogaland, som i år 892 fanga sel som han hadde med seg som gave ved et besøk til England. Hollenderne hadde stordrift på sel i Nordishavet på 1600-tallet, men i tiden før år 1700 var tradisjonell seljakt med primitive våpen den vanligste formen. På 1700-tallet endret imidlertid jaktformen seg. Norge kom med i selfangsten fra 1795, da den første norske skuta la ut fra Hammerfest. Regulær fangsting ble det imidlertid først fra 1819. På denne tiden var det hvalross det ble jaktet på. I 1846 kom Svend Foyn med i selfangsten. Han tegnet og fikk bygget ishavsskuta «Haabet». I årene 1848–1852 var Foyn eneste «søring» som fangstet i Vestisen. «Haabet» ble en slags mønsterskute for andre selfangstskuter, men skuta forliste i 1871 og gikk under, men hele mannskapet ombord. Fra 1910 og framover ble skutene bygd spesielt for selfangst. Den første norske selfangstskuta fikk motor i 1904. I 1918 var det 321 skuter med på fangsten.Til å begynne med var det kun nordnorske skuter som jaktet på hvalross ved Bjørnøya og Spitsbergen, men etter hvert ble det også jaktet etter hvalross i Vestisen, og skuter fra Nordvestlandet og Sør-Norge kom med i fangsten. Da hvalrossbestanden kulminerte ble jakten rettet mot andre arter, som grønlandssel og klappmyss, og jaktområdet ble utvidet til også å gjelde Østisen. Fra 1937 ble det også fanget sel utenfor Newfoundland. Første norske skute der var "D/S Ora" fra Arendal. Toktet gav dårlig resultat og endte i anklager om mytteri. Året etter gjorde M/K «Polarbjørn», god fangst der og i 1939 var det åtte norske skuter der.
Seljakt i norske farvann foregår fortsatt i begrenset omfang etter havert, steinkobbe og ringsel. Fangst av de kystlevende bestandene av havert og steinkobbe ble kvoteregulert fra 1997. Fangst av de pelagiske artene grønlandssel og klappmyss er nå kvotebestemt og foregår i områdene utenfor Kvitsjøen i Russlands økonomiske sone (Østisen), og i Vestisen (mellom Grønland og Jan Mayen).
=== Betydning ===
Selskinn til pelsverk har hatt stor økonomisk betydning. De norske fangstkvotene for sel fastsettes etter anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon og Havforskningsinstituttet. I toppåret 1925 fangstet norske skuter 400 000 sel, i 1970 cirka 163 000 sel, i 1980 cirka 60 000 sel, og i 1990 cirka 15 000. I 2014 fikk næringen cirka 12 millioner kroner i støtte, og den fangstet snaut 12 000 sel (tre skuter var involvert). Fra 2015 nyter ikke lenger norsk selfangst økonomisk støtte (subsidier) fra Regjeringen. Kvoten for 2015 er på drøyt 28 000 sel, hvorav 21 000 sel i Vestisen og 7 000 i Østisen. Vilkårene for å fangste er også ytterligere skjerpet.
=== Motstand ===
Selfangst har siden 1970-tallet møtt massiv og eskalerende internasjonal motstand. Spesielt fangst av kvitunger med hakapik, men etter hvert også andre selunger og fangsten og fangstmetodene i seg selv. At enkelte arter ble jaktet nesten til utryddelse forsterket motstanden og resulterte i en rekke reguleringer, begrensninger og forbud. Derfor har et stadig økende antall nasjoner valgt å avstå fra selfangst. Mange tar dessuten avstand fra formen og dimensjonene denne fangstingen har hatt. Flere celebriteter har også engasjert seg imot fangsting av sel, blant andre den verdenskjente franske filmskuespillerinnen Brigitte Bardot, men også musikalske celebriteter som Paul McCartney med flere.
I dag er Canada den mest betydningsfulle selfangstnasjonen, men flere land, Norge inkludert, driver fortsatt med fangsting, til tross for den massive internasjonale kritikken. For Norges del har fangsting blitt ei stadig mer marginal næring, som bare har kunnet overleve med statsstøtte. I 2014 var næringen 80 prosent statsstøttet. For 2015 er imidlertid statsstøtten borte, og såvidt kjent dro det bare ei skute ut på fangsting - «Havsel» av Alta. Gamle selfangere regner derfor med at næringen nå vil dø ut av seg selv for Norges del.
== Se også ==
Liste over pattedyr i Norge
Selfangst
Seljakt
Odd F. Lindberg
== Referanser ==
== Litteratur ==
Haug, Tore. 1998. Sjøpattedyr - om hval og sel i norske farvann. ISBN 978-82-00-22729-8
== Eksterne lenker ==
(en) seler – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) seler i Encyclopedia of Life
(en) seler i Global Biodiversity Information Facility
(en) seler hos Fossilworks
(en) seler hos Fossilworks
(en) seler hos ITIS
(en) Kategori:Pinnipedia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Pinnipedia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pinnipedia – detaljert informasjon på Wikispecies
Selar - elegante i vatn og klumsete på land. Forskning.no. Besøkt 2015-05-02 | |posisjonskart=Alpene | 9,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schlern | 2023-02-04 | Schlern | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Syd-Tirol'] | Schlern (tysk; ladinsk Sciliër, italiensk Sciliar; uttales hhv. «sjlærn», «sjili-ər», «sjili-ar») er et italiensk fjell (2563 moh.) og et av Syd-Tirols mest kjente landemerker. Det som kjennetegner Schlern er den karakteristiske formen bestående av et høyplatå med noen fjelltårn foran (bl.a. Santnerspitze og Euringerspitze, 2413 resp. 2394 moh.).
Schlern hører til Dolomittene og ligger mellom Gherdëina i nord, Eisacktal i vest og Tiersertal i syd. Andre fjell(kjeder) som grenser til Schlern, er Langkofel i øst og Rosengarten i syd. I nordøst grenser Schlern til Europas største fjellslått, Seiser Alm. | Schlern (tysk; ladinsk Sciliër, italiensk Sciliar; uttales hhv. «sjlærn», «sjili-ər», «sjili-ar») er et italiensk fjell (2563 moh.) og et av Syd-Tirols mest kjente landemerker. Det som kjennetegner Schlern er den karakteristiske formen bestående av et høyplatå med noen fjelltårn foran (bl.a. Santnerspitze og Euringerspitze, 2413 resp. 2394 moh.).
Schlern hører til Dolomittene og ligger mellom Gherdëina i nord, Eisacktal i vest og Tiersertal i syd. Andre fjell(kjeder) som grenser til Schlern, er Langkofel i øst og Rosengarten i syd. I nordøst grenser Schlern til Europas største fjellslått, Seiser Alm. | Schlern (tysk; ladinsk Sciliër, italiensk Sciliar; uttales hhv. «sjlærn», «sjili-ər», «sjili-ar») er et italiensk fjell (2563 moh. | 9,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saslonch | 2023-02-04 | Saslonch | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 3000 meter'] | Saslonch (ladinsk; italiensk Sassolungo, tysk Langkofel; alt betyr «Langfjellet») er et fjell (3181 moh.) i Dolomittene i Nord-Italia. Fjellet skiller dalene Gherdëina (Syd-Tirol) i nord fra Fascia (Trentino) i syd.
Sammen med bl.a. Grohmannspitze (3126 moh.) og Sasplat (Sassopiatto/Plattkofel, 2969 moh.) utgjør Saslonch den såkalte Saslonchgruppa. Denne grenser til Sciliër (Sciliar/Schlern) i vest, til Sela (Sella) i øst, og til Ciadenac (Catinaccio/Rosengarten) i sydvest. | Saslonch (ladinsk; italiensk Sassolungo, tysk Langkofel; alt betyr «Langfjellet») er et fjell (3181 moh.) i Dolomittene i Nord-Italia. Fjellet skiller dalene Gherdëina (Syd-Tirol) i nord fra Fascia (Trentino) i syd.
Sammen med bl.a. Grohmannspitze (3126 moh.) og Sasplat (Sassopiatto/Plattkofel, 2969 moh.) utgjør Saslonch den såkalte Saslonchgruppa. Denne grenser til Sciliër (Sciliar/Schlern) i vest, til Sela (Sella) i øst, og til Ciadenac (Catinaccio/Rosengarten) i sydvest. | Saslonch (ladinsk; italiensk Sassolungo, tysk Langkofel; alt betyr «Langfjellet») er et fjell (3181 moh.) i Dolomittene i Nord-Italia. | 9,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%B6zgruppa | 2023-02-04 | Pözgruppa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Syd-Tirol'] | Pöz- eller Puezgruppa er en fjellkjede i de sydtirolske Dolomittene. Den ligger mellom de ladinsktalende dalene Gherdëina i sydvest og Val Badia i øst. I nord går den over i Odlegruppa, og i syd berører den Sela i Freapasset. Den mest kjente og markante toppen i gruppa er Sassongher (2665 moh.), men høyest er Piz de Pöz (tysk Puezspitze, 2918 moh.). Andre viktige topper er Piz Duleda (2909 moh.), Col dles Piëres (2747 moh.) og Crëp de Pöz (Puezkofel, 2723 moh.).
| Pöz- eller Puezgruppa er en fjellkjede i de sydtirolske Dolomittene. Den ligger mellom de ladinsktalende dalene Gherdëina i sydvest og Val Badia i øst. I nord går den over i Odlegruppa, og i syd berører den Sela i Freapasset. Den mest kjente og markante toppen i gruppa er Sassongher (2665 moh.), men høyest er Piz de Pöz (tysk Puezspitze, 2918 moh.). Andre viktige topper er Piz Duleda (2909 moh.), Col dles Piëres (2747 moh.) og Crëp de Pöz (Puezkofel, 2723 moh.).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Puez – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pöz- eller Puezgruppa er en fjellkjede i de sydtirolske Dolomittene. Den ligger mellom de ladinsktalende dalene Gherdëina i sydvest og Val Badia i øst. | 9,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odlegruppa | 2023-02-04 | Odlegruppa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Syd-Tirol'] | Odle- eller Geislergruppa er en fjellkjede i de sydtirolske Dolomittene. Den begrenses av Eisacktal i vest, Pustertal i nord og Val Badia i øst. I syd går den over i Pözgruppa. Sas Rigais (3025 moh.) regnes som gruppas hovedtopp, men Furcheta er like høy. Andre viktige topper er Sas dla Porta / Torkofel (ladinsk/tysk navn, 2967 moh.), Sas dal' Ega / Wasserkofel (2924 moh.) og Sas de Pütia / Peitlerkofel (2875 moh.).
Fra Eisacktal i vest strekker tre daler seg oppover i Odlegruppa: Lüsener Tal (egen kommune), Aferer Tal (til Brixen) og Villnösser Tal (egen kommune). Fra Val Badia i øst gjelder dette Antermëia og Lungiarü (begge til San Martin de Tor). Börzpasset (2003 moh.) rett nord for Sas de Pütia forbinder Antermëia med Villnöss. Nord for dette passet blir fjellene tydelig lavere. Den mest markante toppen i dette området er Plose (2486 moh.) rett øst for Brixen. | Odle- eller Geislergruppa er en fjellkjede i de sydtirolske Dolomittene. Den begrenses av Eisacktal i vest, Pustertal i nord og Val Badia i øst. I syd går den over i Pözgruppa. Sas Rigais (3025 moh.) regnes som gruppas hovedtopp, men Furcheta er like høy. Andre viktige topper er Sas dla Porta / Torkofel (ladinsk/tysk navn, 2967 moh.), Sas dal' Ega / Wasserkofel (2924 moh.) og Sas de Pütia / Peitlerkofel (2875 moh.).
Fra Eisacktal i vest strekker tre daler seg oppover i Odlegruppa: Lüsener Tal (egen kommune), Aferer Tal (til Brixen) og Villnösser Tal (egen kommune). Fra Val Badia i øst gjelder dette Antermëia og Lungiarü (begge til San Martin de Tor). Börzpasset (2003 moh.) rett nord for Sas de Pütia forbinder Antermëia med Villnöss. Nord for dette passet blir fjellene tydelig lavere. Den mest markante toppen i dette området er Plose (2486 moh.) rett øst for Brixen. | }} | 9,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Pierre_Armand_David | 2023-02-04 | Jean Pierre Armand David | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Autorer for botanikk og mykologi', 'Kategori:Dødsfall 10. november', 'Kategori:Dødsfall i 1900', 'Kategori:Franske botanikere', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Franske vincentinere', 'Kategori:Franske zoologer', 'Kategori:Fødsler 7. september', 'Kategori:Fødsler i 1826', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Katolske misjonærer i Sichuan', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mineraloger', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra departementet Pyrénées-Atlantiques', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jean Pierre Armand David, kalt Armand David (født 7. september 1826 i Espelette i Frankrike, død 10. november 1900 i Paris), også kjent som Père David, var en fransk katolsk prest og kinamisjonær tilhørende misjonsordenen vincentinerne. Han er mest kjent som vitenskapsmann, med bidrag innen geologi, mineralogi, ornitologi, zoologi og botanikk. Hans autornavn innen botanikken er David. For Frankrikes naturhistoriske museum (Muséum national d'histoire naturelle) skapte han en omfattende samling av naturmaterial.
| Jean Pierre Armand David, kalt Armand David (født 7. september 1826 i Espelette i Frankrike, død 10. november 1900 i Paris), også kjent som Père David, var en fransk katolsk prest og kinamisjonær tilhørende misjonsordenen vincentinerne. Han er mest kjent som vitenskapsmann, med bidrag innen geologi, mineralogi, ornitologi, zoologi og botanikk. Hans autornavn innen botanikken er David. For Frankrikes naturhistoriske museum (Muséum national d'histoire naturelle) skapte han en omfattende samling av naturmaterial.
== Liv og virke ==
David trådte inn i vincentinerordenen i 1848. Etter virke som prest i Europa ble han i 1862 sendt til Kina. Han kom først til Beitang-kirken i Beijing, som da var byens katolske katedral. Han ble raskt satt til undervisning et annet sted i byen, men fikk også anledning til reiser for studier av landets flora og fauna. I 1862 var han i området rundt Kalgan, året etter var han en tur i Jehol. Han sendte planter og frø og andre funn hjem til Frankrike, og ble med det den første moderne vitenskapelig og systematisk arbeidende europeiske botaniske samler (plantejeger) i Kina.Han egnet seg også til annet vitenskapelig arbeid, blant annet som geograf, og foretok en rekke undersøkelser i områder som Mongolia og nordre deler av Tibets høyplatå. Han reiste lett, inntok bare lokal mat, med unntak av den flaske konjakk han hadde med «for nødstilfeller». Noe sør for Beijing i en keiserlig viltpark kom han i 1865 over den siste overlevende flokken av en hjorteart som han beskrev og som er blitt kjent som Elaphurus dividianus, eller Père David-hjort (davidshjort). Ved hjelp av bestikkelser kjøpte han to pelser som han sendte til Europa, hvor zoologen Henri Milne-Edwards fikk mulighet til å bestemme arten.
Senere reiste han blant annet opp Yangtzekiang til Sichuan. Det er noe uklart om det var han som sendte de første levende kjempepandaer til Europa – kanskje er det usannsynlig. I alle fall var han den første europeiske zoolog som så en kjempepanda, en død som han ble vist i det indre av Sichuan i mars 1869, og rapporterte vitenskapelig om den til Europa.
Hans nye misjonsstasjon i Tianjin ble lagt i grus under lokale forfølgelser i 1870, og dette, sammen med sykdom, førte til at han samme år returnerte til Europa. Hans innsats i Kina ble belønnet med at han i 1872 ble utnevnt til medlem av Académie des Sciences i Frankrike. Senere skulle han få en rekke utmerkelser.
Så snart han kunne, dro han tilbake til Kina (1872). Han la ut fra Beijing på nye forskningsreiser, nå langs Guleelven. Planen var å trenge helt frem til Gansu, men han ombestemte seg underveis, brøt mot sør omtrent fra Xi'an og fulgte så Hanshuielven nedover. Underveis ble han alvorlig syk. Han kom seg til Shanghai, og forlot Kina en siste gang den 3. januar 1873.
Hjemme i Frankrike kom han seg. Han fortsatte på sine botaniske forskningsreiser, men ikke lenger så langt av sted som til Kina. I 1881 var han i Tunisia for å se hva han kunne finne av planter i karrige ørkenområder, og i 1883 dro han til Istanbul.
David oppsummerte sine arbeider i et foredrag holdt for Den internasjonale vitenskapelige kongress for katolikker arrangert i Paris i april 1888. Han hadde under sine reiser i Kina funnet 200 dyrearter, hvorav 63 inntil da hadde vært ukjente for de zoologiske fagmiljøene, og 807 fuglerarter, hvorav 65 ikke hadde vært beskrevet tidligere. Han hadde en stor samling av krypdyr, amfibier og fisker som hav overleverte til spesialiserte forskere for videre undersøkelser. Likeså overleverte han et stort antall møll og insekter, mange av dem så langt ukjente, til Jardin des Plantes' museum. Blant rhododendronene som han samlet var det 42 nye arter, blant primulaene om lag 40. Fra fjellene vest i Kina hadde fhan ått med seg et enda høyere antall hittil nye arter av gentiania.Han ble to ganger tilbudt Æreslegionen av den franske regjering, men han nektet. Så ble han i 1896 rett og slett tildelt den uten å bli spurt. Fire år etter døde han.
Treslaget Davidia er også oppkalt etter ham, likeså en sommerfuglbusk, Buddleja davidii, og den kinesiske hvite furuen Pinus armandii.
== Verker ==
1872 : «Voyage de l'abbé David en Chine, lettre au secrétaire général», i Bulletin de la Société géographique.
1874 : «Voyage dans la Chine occidentale«», i Bulletin de la Société géographique.
1875 : Journal de mon troisième voyage d'exploration dans l'Empire chinois, Hachette, Paris, to bind).
1875 : «Voyage en Mongolie», i Bulletin de la Société géographique.
1876 : «Second voyage d'exploration dans l'Ouest de la Chine», i Bulletin de la Société géographique.
1877 : med Émile Oustalet (1844–1905), i Les Oiseaux de la Chine (G. Masson, Paris, to bind).
1888 : «Notice sur quelques services rendus aux sciences naturelles par les missionnaires de l'Extrême-Orient», i Missions catholiques.
1889 : «La Faune chinoise. Mémoire présenté au Congrès scientifique international des catholiques tenu à Paris en 1888», i Annales de philosophie chrétienne.Davids dagbok, redigert og oversatt til engelsk av Helen M. Fox, ble utgitt av Harvard University Press i 1949.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Emmanuel Boutan: Le Nuage et la vitrine, Une vie de Monsieur David, Ed. R. Chabaud, 1991 ISBN 2-87749-029-7
Tyler Whittle: The Plant Hunters, London: Heinemann, 1970
== Eksterne lenker ==
Fyldig biografi ved p. Bernard Scott. Nettsted besøkt 9. april 2009
Biografi i Catholic Encyclopedia | Jean Pierre Armand David, kalt Armand David (født 7. september 1826 i Espelette i Frankrike, død 10. | 9,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Col_di_Lana | 2023-02-04 | Col di Lana | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Veneto'] | Col di Lana (italiensk) eller Col de Lana (ladinsk) er et 2462 meter høyt fjell i Dolomittene, som ligger over dalen (og kommunen) Fodom. På toppen står et kapell som minner om de harde kampene som fant sted her under første verdenskrig. Av samme grunn har fjellet fått binavnet Col di Sangue («Blodfjellet»).
Fjellet utgjør Col di Lana-gruppa sammen med Monte Sief (2424 moh.), Settsass (2571 moh.) og et høyplatå med fjellbeiter (1900–2100 moh.) nord for selve Col di Lana. Denne fjellgruppa ligger mellom Sela i vest og Fanes og Croda da Lago i øst. Fjellpassene som begrenser gruppa, er Campolongo-, Valparole- og Falzaregopasset.
Da Italia erklærte Østerrike-Ungarn krig i 1815, hørte Col di Lana (sammen med Fodom og dagens Syd-Tirol og Trentino) til Østerrike-Ungarn. Col di Lana var et strategisk viktig punkt i sydfronten, siden italienerne håpet på å kunne invadere Østerrike-Ungarn over det forholdsvis lave høyplatået nord for toppen. Østerrikerne klarte lenge å forsvare toppen, om enn under enorme tap av menneskeliv, spesielt på italiensk side (både grunnet kamphandlingene og snøras). De italienske styrkene begynte derfor å underminere fjellet, og sprengte hele fjelltoppen i lufta natten fra 17. til 18. april 1916. Selv om de overlevende østerrikerne på Col di Lana måtte overgi seg, førte ikke sprengningen til det ønskede resultatet, siden østerrikerne trakk forsvarslinjen tilbake til Monte Sief, som de italienske styrkene ikke klarte å forsere. | Col di Lana (italiensk) eller Col de Lana (ladinsk) er et 2462 meter høyt fjell i Dolomittene, som ligger over dalen (og kommunen) Fodom. På toppen står et kapell som minner om de harde kampene som fant sted her under første verdenskrig. Av samme grunn har fjellet fått binavnet Col di Sangue («Blodfjellet»).
Fjellet utgjør Col di Lana-gruppa sammen med Monte Sief (2424 moh.), Settsass (2571 moh.) og et høyplatå med fjellbeiter (1900–2100 moh.) nord for selve Col di Lana. Denne fjellgruppa ligger mellom Sela i vest og Fanes og Croda da Lago i øst. Fjellpassene som begrenser gruppa, er Campolongo-, Valparole- og Falzaregopasset.
Da Italia erklærte Østerrike-Ungarn krig i 1815, hørte Col di Lana (sammen med Fodom og dagens Syd-Tirol og Trentino) til Østerrike-Ungarn. Col di Lana var et strategisk viktig punkt i sydfronten, siden italienerne håpet på å kunne invadere Østerrike-Ungarn over det forholdsvis lave høyplatået nord for toppen. Østerrikerne klarte lenge å forsvare toppen, om enn under enorme tap av menneskeliv, spesielt på italiensk side (både grunnet kamphandlingene og snøras). De italienske styrkene begynte derfor å underminere fjellet, og sprengte hele fjelltoppen i lufta natten fra 17. til 18. april 1916. Selv om de overlevende østerrikerne på Col di Lana måtte overgi seg, førte ikke sprengningen til det ønskede resultatet, siden østerrikerne trakk forsvarslinjen tilbake til Monte Sief, som de italienske styrkene ikke klarte å forsere. | Col di Lana (italiensk) eller Col de Lana (ladinsk) er et 2462 meter høyt fjell i Dolomittene, som ligger over dalen (og kommunen) Fodom. På toppen står et kapell som minner om de harde kampene som fant sted her under første verdenskrig. | 9,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fana | 2023-02-04 | Fana | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fana', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Fana er en bydel i Bergen, som omfatter deler av tidligere Fana kommune som ble innlemmet i Bergen den 1. januar 1972.
Stedsnavnet Fana er avledet av norrønt fen (= myr), nevnt i Norges gamle Love.
| Fana er en bydel i Bergen, som omfatter deler av tidligere Fana kommune som ble innlemmet i Bergen den 1. januar 1972.
Stedsnavnet Fana er avledet av norrønt fen (= myr), nevnt i Norges gamle Love.
== Geografi ==
Fana bydel hadde 43 557 innbyggere 1. januar 2021. Arealet er 150,99 km² landareal og 8,92 km² ferskvann. Befolkningstettheten for hele bydelen samlet er på 288,5 innbyggere pr. km² landareal. Fana er dermed den geografisk suverent største bydelen i Bergen kommune, og den bydelen som i størst grad fremdeles omfattes av store spredtbebygde områder og jordbruk.
Fana ligger sør for byens sentrum, og grenser til bydelene Ytrebygda og Fyllingsdalen i vest, til bydelene Årstad, Bergenhus og Arna i nord, og til kommunene Os og Samnanger i sør og øst. I sørvest har bydelen sjøgrenser mot kommunene Austevoll og Sund. Nesttunsenteret (AMFI Nesttun) og Lagunen Storsenter ligger i bydelen. Lokalavisen heter Fanaposten.
Bydelen kan inndeles i to hoveddeler.
Den sammenhengende tettbebyggelsen i nordvest som inngår i tettstedet Bergen, med områdene Storetveit, Fjøsanger, Paradis, Hop, Nesttun, Midtun, Helldalsåsen, Sædalen, Nattland, Øvsttun, Kirkebirkeland, Skjold, Smørås og Rådal, har 30 392 innbyggere og et areal på 21,89 km² (hvorav 0,74 km² ferskvann), med i gjennomsnitt 1 437 innbyggere pr. km² landareal (1. januar 2015).
Den spredtbebygde delen i sør og øst med jordbruk, skog, ferskvann og store fjellområder, med områdene Fana, Kaland, Totland, Dyngeland og Brattland som utgjør 86,3 % av arealet i bydelen (138,02 km²), har 11 192 innbyggere og et gjennomsnitt på kun 86 innbyggere pr. km² landareal. Mindre befolkningssentra i disse delene er tettstedene Fanahammeren og Krokeide ved Fanafjorden, Nordvik ved Lysefjorden, og Valle ved Kalandsvatnet, som er kommunens største innsjø.
Ytrebygda ble administrativt skilt ut fra Fana som en egen bydel i 1990, men regnes fortsatt som en del av Fana i dagligtale, i boligannonser, osv. Fana golfklubb, Fana stadion og Fana Folkehøgskole ligger alle i Ytrebygda bydel, lokalavisen heter Fanaposten, bydelssenteret heter Fanatorget, og mosjonsløpet Fanamilen som har vært arrangert i samme område i over 30 år avholdes i nåværende Ytrebygda bydel.
== Historie ==
Der det i 1775 var stein og myr, var det etter sogneprest Nils Hertzbergs utsagn en mannsalder senere et frodig, oppdyrket landskap, skapt av drenering og jordforbedring. Fana ble på den tiden ofte kalt for «Bergens Amager».
=== Ulveplagen ===
Den første fattigloven for Vestlandet kom i 1755, og gav påbud om at alle prestegjeld skulle opprette sin egen fattigkommisjon med sognepresten som formann, for å hjelpe de trengende og avskaffe tiggingen. Fanas fattigvesen oppga en «Willums-toll» som inntektskilde, og overkommisjonen i Bergen, som skulle gjennomgå regnskapet, utba seg opplysninger om denne. Fanas sogneråd forklarte at «Willums-tollen» var bøndenes gave til de fattige. Ordningen var gammel, fra den tiden «da Landet var plaget med Udyr», dvs. ulver, «der stærkt grasserede» nettopp i Fana. Muligvis var den første mottaker av gaven et fattiglem som het Willum, og gaven ble deretter oppkalt etter ham. I 1719 ble det samlet inn penger i Birkeland kirke til de fattige, til kirken og til Skt. Jørgens gård (dvs. sykehuset for spedalske) i Bergen, i håp om at Gud til gjengjeld ville jage bort ulvene, som påførte husdyrene stor skade. Sogneprest Eduard Lindeman i Fana skrev i 1744 at det var få hjorter, men mye ulv og rev.
=== Jernbane til skatteparadiset ===
Forslaget om jernbane mellom Bergen og Voss ble mottatt med jubel av kommunene langs strekningen - bortsett fra Fana, enda dette var kommunen som hadde mest å tjene på tiltaket. Bergen satte av en million til prosjektet, Hordaland fylke bidro med kr 400.000, private tegnet seg for enda en million, og staten ga løfte om å bidra. Kommunene mellom Bergen og Voss bidro også, fattige Voss med hele kr 200.000, og selv knøttlille Årstad kommune fant midler. Bare Fana holdt igjen, og bidro attpåtil med feilaktige opplysninger da Bergens jernbanekomité i 1874 ba om et anslag over trafikk og varetransport aktuell for en jernbanelinje gjennom Fana. Det trakk ut med svaret, men til sist opplyste Fana kommunestyre at 3.000 hestelass med melk, 150 lass med dyreslakt og 50 lass med andre jordbruksvarer gikk til Bergen årlig. Fra Bergen til Fana oppga fanabuene at det årlig kom tusen hestelass med gjødsel, 200 kornlass, 220 lass fisk, 100 lass bygningsvarer og 50 lass med annet. Det kom ingen tall for private reiser til og fra Bergen årlig, selv om det måtte være mange, ut fra all hestemøkken på veiene inn mot Bergen. Jernbanekomiteen organiserte derfor en trafikktelling på knutepunktet Paradis, der det ble registrert 14.000 hestelass med melk årlig, mot de oppgitte 3.000. Også for de andre varene lå tallet langt høyere enn det Fana selv hadde oppgitt. Antall personreiser til og fra Bergen ble anslått til 141.000 i året. Det var iallfall klart at Fana hadde svært mye å hente på jernbaneforbindelse til Bergen, og det ville fjerne mye av forurensingen med hestemøkk på veiene. Likevel ønsket ikke Fana å bidra til prosjektet med mer enn 16.000 kroner, og det beløpet sa halve kommunestyret nei til, så saken måtte utsettes. Amtmann Niels Mathias Rye tilsa nå sitt nærvær ved neste møte. Der holdt han en flammende tale om hva jernbanen ville bety for Fanas fremtid, men like fullt ble tre ulike forslag om bidrag til jernbanen forkastet av Fana kommunestyre. Da saken kom opp for tredje gang, tidlig i 1875, ble et brev fra amtmann Rye lest høyt - men igjen ble forslaget om kr 16.000 nedstemt. Først da beløpet var halvert, ble et bidrag på kr 8.000 vedtatt av 11 mot fire stemmer - mindre enn en promille av hva den ferdige Vossebanen kom til å koste (rundt ti millioner kroner).Det første driftsåret fra 1. juli 1883 til 1. juli 1884 hadde 219.000 personer løst billett. Utenom Bergen sentrum gikk de fleste på og av toget på de to stasjonene i Fana kommune: Fjøsanger og Nesttun. Stoppestedet Hop var også travelt og ble senere oppgradert til Hop stasjon. På slutten av 1880-tallet kom det flere stopp: Helldalen og Minde. Rett etter 1900 var det 16 daglige togavganger til og fra Fana. Skatteloven av 1882 ga kommunene større frihet til selv å avgjøre skattetrykket, og Fana slo da til med lavere eiendomsskatt, som rammet bøndene hardest, og høyere skatt på inntekt og formue. Toget gjorde det overkommelig for folk som arbeidet i Bergen å bosette seg i Fana som pendlere. Dermed økte skatteinntektene, og den en gang fattige bygden ble nå en av Norges rikeste kommuner og noe av et skatteparadis, for landets rikeste skipsredere var blant de som nå rykket inn. Skipsreder Jacob Kjøde betalte i 1918 198.000 kroner i skatt, nok til å dekke alle de kommunale utgiftene i Fana fire år tidligere. Men lite lærte man av dette, for da Os og andre kommuner så Vossebanens suksess og foreslå å bygge Nesttun-Osbanen, ble det igjen uten særlig støtte fra Fana kommune.
=== Nei til innlemmelse i Bergen, 1953 ===
Høsten 1953 avviste Fana en innlemmelse i Bergen kommune fordi «det vil være katastrofalt for kommunen å tape 62,3 % av sin skatteinntekt». Bergen skulle også ha tilstrekkelig byggeland ved å innlemme Laksevåg. Byggelandet som fantes i Fana, var uansett tilgjengelig for folk fra andre kommuner. Den planlagte innlemmelsen i Bergen ville ha omfattet Fyllingsdalen, Straume, Natland, Fantoft, Minde, Fjøsanger, Kråkenes og Bønes. Dermed ville Fana miste bare ti % av sitt areal, men mer enn tredjedelen av sine innbyggere, sin eneste høyere skole (Fana gymnas), og hele rederiskatten som utgjorde mer enn tredjedel av samlet kommuneskatt. Arealet som da ville utgjøre Fana kommune, ville ikke kunne opprettholde en akseptabel kommunal standard.
== Kultur ==
=== Attraksjoner ===
Kongeboligen på Gamlehaugen
Fantoft stavkirke
Troldhaugen (Edvard Griegs bolig)
Stend hovedgård
Storetveit kirke
Hordamuseet
Fana kirke
Wernersholm
=== Idrett ===
Fana huser flere nevneverdige idrettslag som Minde IL, Gneist, Bjarg, Fana IL, Fana Kajakklubb og Kalandseid idrettslag. I bydelen finner man idrettsanleggene Nesttun idrettsplass, Slåtthaughallen og Slåtthaug kunstisbane.
== Skoler ==
=== Kommunale grunnskoler ===
Apeltun skole, barneskole
Hop skole, ungdomsskole
Kaland skole, barneskole
Kirkevoll skole, barne- og ungdomsskole
Kringlebotn skole, barneskole
Krokeide skole, barneskole
Midtun skole, barneskole
Nattland skole, barne- og ungdomsskole
Paradis skole, barneskole
Rådalslien skole, ungdomsskole
Skjold skole, barneskole
Slåtthaug skole, ungdomsskole
Smørås skole, barneskole
Storetveit skole, ungdomsskole
Sædalen skole, barneskole
Ulsmåg skole, barneskole
=== Private grunnskoler ===
Rudolf Steinerskolen i Bergen, barne- og ungdomsskole på Paradis
Steinerskolen på Skjold, barne- og ungdomsskole på Skjold
=== Fylkeskommunale videregående skoler ===
Slåtthaug videregående skole tilbyr bygg- og anleggsteknikk, elektrofag, helse- og oppvekstfag, teknikk og industriell produksjon og påbygning til generell studiekompetanse
Stend videregående skole tilbyr idrettsfag, naturbruk, service og samferdsel, påbygning til generell studiekompetanse og tilrettelagt opplæring.
=== Private videregående skoler ===
Rudolf Steinerskolen i Bergen tilbyr studiespesialisering med praktisk-kunstnerisk linje og musikkteaterlinje
Steinerskolen på Skjold er et tilrettelagt alternativ for elever med behov for en individuell opplæringsplan
=== Spesialskoler ===
Eikelund kompetansesenter, statlig spesialpedagogisk kompetansesenter
Krokeide videregående skole (privat), videregående attføringsskole for voksne
Tveiterås skole, barne- og ungdomsskole for autister
== Grunnkretser ==
Bydelen Fana består av 31 grunnkretser som omfatter delområdene Nesttun, Kaland og Fana samt tre grunnkretser i delområdet Landås-Sædalen.
== Demografi og levekår ==
Bydelen Fana er inndelt i seks levekårsoner, med unntak for fire grunnkretser som inngår i en sone i bydelen Arna. For detaljer om hvilke grunnkretser som inngår i hver levekårsone, se tabell i avsnittet Grunnkretser.
Tabellen viser samlet levekårsindeks for hver levekårsone i Fana bydel i 2011, folketall i 2011 og 2015 og prosentvis befolkningsendring, prosentvis aldersfordeling og andel ikke-vestlige innvandrere i hver sone. Lav verdi på levekårsindeksen indikerer gode levekår. Indeksen baseres på følgende 11 indikatorer: 1. Sosialhjelp til unge 2. Barnevernstilfeller 3. Utdanningsnivå 4. Bruttoinntekt 5. Barnefattigdom 6. Barneflytting ut av området 7. Kommunale boliger 8. Kriminalitet 9. Uførepensjon 10. Sykefravær og 11. Dødelighet.
1Jo lavere verdi sonen har på indeksen, jo bedre er levekårene.
2Alle tall i tabellen er for 2011, med unntak av kolonnen Folketall 2015, som viser oppdatert folketall og befolkningsutviklingen i hver sone de siste 4 år sammenlignet med kolonnen Folketall 2011.
3Ikke medregnet grunnkretsene Dyngeland, Totland, Kaland og Samdal som hører til Gullfjellet levekårsone sammen med grunnkretser i bydelene Åsane og Arna (se Arna).Fana bydel har 8,9 % av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Bergen kommune, og 14,1 % av den totale folkemengden i kommunen, ikke medregnet grunnkretsene i levekårsone Gullfjellet (2011).
== Politikk ==
Kommunestyrevalget i 2011 ga følgende resultat for kretsene i Fana bydel (stemmetall # og velgerandel %):
Det var 27 719 stemmeberettigede velgere i Fana bydel, som utgjør 13,8 % av Bergen kommunes totale velgermasse. Det ble avgitt 18 498 godkjente stemmer som gir en valgdeltagelse på 66,7 %. Dette inkluderer ikke blanke og forkastede stemmer (totalt 920 stemmer i Bergen kommune samlet) og stemmer som ikke ble kretsfordelt (totalt 4 682 stemmer i Bergen kommune samlet). Om man anslagsvis legger til 13,8 % av disse var den reelle valgdeltagelsen i Fana bydel 69,5 %.
Høyre ble det største partiet i bydelen med en oppslutning på 42,4 %, Arbeiderpartiet nest størst med 24,8 % og Fremskrittspartiet tredje størst med 9,7 %. Bydelen hadde en borgerlig overvekt på 30,6 prosentpoeng. I Bergen kommune samlet var den borgerlige overvekten 18,5 prosentpoeng.
H, Frp, KrF og V gikk alle til valg for et borgerlig byråd. V ble ikke med etter valget da de ønsket et byråd uten Frp, så H, Frp og KrF fortsatte i flertallsbyråd som sist.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bergen kommune
Lokalavisen Fanaposten
Fana Historielag | }} | 9,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Choral_Public_Domain_Library | 2023-02-04 | Choral Public Domain Library | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Digitale bibliotek'] | Choral Public Domain Library (CPDL) er et prosjekt på Internett som samler kormusikk i public domain. Musikken er tilgjengelig i flere formater, blant annet som noter i PDF- og TIFF-format, lydfiler i MIDI- og MP3-format, samt i formater som støttes av de ulike musikknotasjonsprogrammene, som åpen kildekode-programmet Lilypond og mange kommersielt tilgjengelige programmer.
Det meste av notematerialet er tilgjengelig med åpen kildekode. CDPL har over 8500 partiturer som over 300 brukere og samtids-komponister har bidratt med. Utvalget er spesielt stort av komposisjoner fra renessansen, for eksempel finner man nesten komplette verksamlinger av William Byrd og Tomás Luis de Victoria.
| Choral Public Domain Library (CPDL) er et prosjekt på Internett som samler kormusikk i public domain. Musikken er tilgjengelig i flere formater, blant annet som noter i PDF- og TIFF-format, lydfiler i MIDI- og MP3-format, samt i formater som støttes av de ulike musikknotasjonsprogrammene, som åpen kildekode-programmet Lilypond og mange kommersielt tilgjengelige programmer.
Det meste av notematerialet er tilgjengelig med åpen kildekode. CDPL har over 8500 partiturer som over 300 brukere og samtids-komponister har bidratt med. Utvalget er spesielt stort av komposisjoner fra renessansen, for eksempel finner man nesten komplette verksamlinger av William Byrd og Tomás Luis de Victoria.
== Lignende prosjekt ==
Mutopia project
WIMA
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Choral Public Domain Library – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Choral Public Domain Library (CPDL) er et prosjekt på Internett som samler kormusikk i public domain. Musikken er tilgjengelig i flere formater, blant annet som noter i PDF- og TIFF-format, lydfiler i MIDI- og MP3-format, samt i formater som støttes av de ulike musikknotasjonsprogrammene, som åpen kildekode-programmet Lilypond og mange kommersielt tilgjengelige programmer. | 9,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dolomittene | 2023-02-04 | Dolomittene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dolomittene'] | Dolomittene er et stort fjellområde av Alpene i Syd-Tirol, Trentino og provinsen Belluno i Italia.
| Dolomittene er et stort fjellområde av Alpene i Syd-Tirol, Trentino og provinsen Belluno i Italia.
== Avgrensning ==
De egentlige Dolomittene begrenses
i vest av Adige (mot Brenta),
i nordvest av Eisack (mot Sarntal-Alpene),
i nord av Pustertal (mot Zillertal-Alpene og Hohe Tauern),
i øst av Kreuzbergpasset og Piave (mot De karniske Alpene) og
i syd av Val Sugana (mot Vicenza-Alpene).Dolomittene brukes imidlertid ofte i videre forstand, og omfatter da også fjellkjeder syd og øst for det ovennevnte området. I så fall regnes altså også Vicenza-Alpene og De karniske For-Alpene til Dolomittene. På italiensk omtales av og til også Brentafjellene som «Brenta-Dolomittene» (Dolomiti di Brenta).
Videre brukes «Dolomittene» i navn på enkelte fjellkjeder som ikke hører til Dolomittene, slik som Lienz-Dolomittene (Gailtal-Alpene) og Engadin-Dolomittene (Sesvenna). I disse tilfellene brukes ordleddet mer som økenavn fordi de nevnte kjedene ligner på Dolomittene. (Slik som Lyngsalpene ikke hører til, men minner om Alpene.)
== Topper ==
Viktige fjelltopper i Dolomittene er:
== Daler og videre inndeling ==
De mange dype og frodige dalene i Dolomittene deler fjellområdet opp i en rekke høyplatåer, fjellkjeder og tinder. Sentralt i Dolomittene ligger det nesten sirkelrunde Selamassivet (eller Sella, opptil 3152 moh.), som også er Dolomittenes viktigste vannskille. Herfra stråler fire daler i fire himmelretninger:
Gherdëina drenerer vestover til Eisack;
Val Badia drenerer nordover til Rienz;
dalen til Cordevole (Fodom og Val Cordevole) drenerer østover til Piave; og
dalen til Avisio (Fascia, Val di Fiemme og Val di Cembra) drenerer sydover til Adige.Mellom Gherdëina og Val Badia ligger de følgende fjellgruppene (fra Sela og nordover mot Brixen):
Pözgruppa (eller Puezgruppa, opptil 2918 moh.),
Odlegruppa (Geislergruppa, 3025 moh.).Området mellom Val Badia og Cordevole er delt opp i spesielt mange fjell(grupper):
fra Sela og nordøstover mot Kreuzbergpasset
Col di Lana-gruppa (2571 moh.),
Fanesgruppa (3064 moh.),
Prags-Dolomittene (3148 moh.),
Sexten-Dolomittene (3145 moh.);
vest og syd for Valle d'Ansiei, fra Cimabanchepasset og sydøstover mot Piave
Cristallo (3221 moh.),
Sorapiss (3205 moh.),
Marmarole (2932 moh.),
Antelao (3264 moh.);
vest og syd for Valle del Boite, fra Cortina d'Ampezzo og sydøstover mot Piave
Tofane (3244 moh.),
Croda da Lago (2715 moh.),
Pelmo (3169 moh.),
Sasso di Bosconero (2468 moh.);
mellom Val di Zoldo og Val Cordevole, fra Staulanzapasset og sydover til Belluno
Civetta (3220 moh.),
Schiara (2565 moh.).Mellom Cordevole og Avisio ligger de følgende fjellgruppene:
fra Sela og sydover mot Feltre
Marmolada (3343 moh.),
Pale (3192 moh.),
Vette Feltrine (2550 moh.);
samt, vest for Primiero,
Lagorai (2847 moh.).Mellom Avisio-dalen og Gherdëina ligger de følgende fjell(grupp)ene (fra Sela og sydvestover mot Salorno):
Saslonch (Langkofel, 3181 moh.),
Schlern (Sciliër, 2563 moh.),
Ciadenac (Rosengarten, 3004 moh.),
Latemar (2842 moh.),
Schwarzhorn (2439 moh.).
== Geologi ==
Dolomittene består i all hovedsak av kalkstein; videre forekommer bl.a. sandstein (f.eks. i Gherdëina). Disse sedimentlagene, som stammer fra perm, trias og kritt, er flere kilometer tykke, og ligger mer eller mindre vannrett. Geomorfologisk er Dolomittene derfor kjennetegnet ved høyplatåer, som ofte slutter i spektakulært bratte vegger. Mange av Dolomittenes fjellgrupper (f.eks. Ciadenac og Sela) er forsteinde korallrev, som ble dannet i Tethyshavet. Disse forhenværende revene består av hard dolomitt, mens de løsere sedimentene mellom disse har blitt erodert bort.
Mineralet dolomitt er opphavet for fjellkjedens navn, og har i sin tur blitt oppkalt etter den franske geologen Deodat de Dolomieu. Tidligere het Dolomittene rett og slett Monti pallidi («bleke fjell»).
Grunnen til at Dolomittenes sedimentlag er foldet i så liten grad, er at de ligger oppå en tykk magmatisk plate av kvartsporfyr. Denne platen er erodert frem i og rundt Bolzano, i dalene til Adige og Eisack.
== Natur, kultur og historie ==
Dolomittenes landskap er karakterisert ved kontrasten mellom de grønne og ofte forholdsvis brede dalene på den ene siden og de bratte og bisarre fjellformasjonene på den andre siden. Bakgrunnen for disse kontrastene er forskjellene i bergartene, der noen sedimenter eroderer enklere, mens den hardere dolomitten blir stående som minnesmerker over de tidligere korallrevene. Naturen i Dolomittene er vernet gjennom en rekke nasjonalparker og andre verneområder, hvorav de største er Pöz-Odles, Fanes-Senes og Schlern-Ciadenac.
Kulturelt er Dolomittene kjennetegnet ved et stort språklig mangfold. Ladinsk ble tidligere talt i store deler av Trentino-Syd-Tirol og Veneto, men forekommer i dag utelukkende i de fem høyest beliggende dalene i Dolomittene (Val Badia, Anpezo, Fodom, Fascia, Gherdëina). De andre dominerende språkene er italiensk (spesielt i sydvest, syd og øst) og tysk (i nord og nordvest). I Bersntol lengst syd i Dolomittene, i et område som ellers er rent italiensktalende, finner man dessuten en isolert zimbrisk språkøy.
Historisk sett har Dolomittene oftest vært delt mellom flere stater. Fra den tidlige middelalderen av var Dolomittenes areal fordelt over tre fyrstbispedømmer: Brixen i nordvest, Trento i sydvest og Aquileia i øst. Kolonialiseringen av de sentrale (dvs. de ladinsktalende) dalene skjedde på initiativ av fyrstbiskopen i Brixen og abbedissen av Sonnenburg på 1000-tallet. Etter hvert fikk fyrstegrevskapet Tirol kontroll over størsteparten av Dolomittene, mens landskapet Cadore i de østlige Dolomittene kom under republikken Venezia. Disse forholdene varte helt frem til begynnelsen av 1900-tallet, bortsett fra at Tirol i mellomtiden hadde blitt en del av Østerrike-Ungarn og Venezia av Italia. Under første verdenskrig forløp sydfronten midt gjennom Dolomittene. Under store tap på begge sider ble krigen her utkjempet i høyder mellom 2000 og 3000 moh. Tallrike gjengrodde skyttergraver, rester etter «isbyen» i Marmolada-isbreen og den sprengte toppen av Col di Lana minner fremdeles om kampene for 105 år siden. Etter at det sydlige Tirol ble slått til Italia gjennom freden i St.-Germaine, ligger Dolomittene i sin helhet i Italia.
== Eksterne lenker ==
(en) Dolomites – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | }} | 9,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intrum | 2023-02-04 | Intrum | ['Kategori:1923 i Sverige', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Inkassoselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1923', 'Kategori:Svenske selskaper'] | Intrum (tidligere Intrum Justitia) er et svenskeid selskap som arbeider med behandling av kundefordringer, herunder inkasso, inkassoovervåking, billing, fakturering, reskontro og kjøp av fordringer. Konsernet er tilstede i 24 Europeiske land i tillegg til Brasil. Selskapet har om lag 650 ansatte i Norge, med hovedkontor på Smestad i Oslo.
| Intrum (tidligere Intrum Justitia) er et svenskeid selskap som arbeider med behandling av kundefordringer, herunder inkasso, inkassoovervåking, billing, fakturering, reskontro og kjøp av fordringer. Konsernet er tilstede i 24 Europeiske land i tillegg til Brasil. Selskapet har om lag 650 ansatte i Norge, med hovedkontor på Smestad i Oslo.
== Tjenester ==
Intrums inkassovirksomhet i Norge reguleres av inkassoloven og tilhørende forskrifter, og selskapet er medlem av Virke Inkasso. Finanstilsynet fører tilsyn med Intrum og inkassobransjen generelt.
== Historie ==
Selskapet ble stiftet i Sverige i 1923. Intrum AB har vært notert på Stockholmsbörsen siden juni 2002. Hovedkontoret ligger i Nacka utenfor Stockholm.
=== Fusjon med Lindorff ===
Den 27. juni 2017 fusjonerte svenske Intrum Justita og norske Lindorff og etablerte seg under navnet Intrum. Lindorff ble grunnlagt av Eynar Lindorff i 1898 under navnet Creditreformforeningen. Lindorff Group ble etablert i 2003 med Lindorff Holding og Contant OY i Finland.
EU-kommisjonen godkjente fusjonen gitt at det fusjonerte selskapet solgte Lindorffs aktiviteter i Danmark, Estland, Finland og Sverige, samt Intrum Justitias aktiviteter i Norge. Det norske selskapet Intrum Justita ble solgt til Lowell og skiftet navn til Lowell Norge oktober 2018. Tidligere Lindorff AS (Norge), nå Intrum AS, er et datterselskap i Intrum-konsernet. Intrums konsernjef Mikael Ericson ble ny konsernsjef i det fusjonerte selskapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Intrum Justitia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Intrum Justitias norske hjemmeside Arkivert 1. desember 2011 hos Wayback Machine. | Intrum (tidligere Intrum Justitia) er et svenskeid selskap som arbeider med behandling av kundefordringer, herunder inkasso, inkassoovervåking, billing, fakturering, reskontro og kjøp av fordringer. Konsernet er tilstede i 24 Europeiske land i tillegg til Brasil. | 9,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dolomittene | 2023-02-04 | Dolomittene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dolomittene'] | Dolomittene er et stort fjellområde av Alpene i Syd-Tirol, Trentino og provinsen Belluno i Italia.
| Dolomittene er et stort fjellområde av Alpene i Syd-Tirol, Trentino og provinsen Belluno i Italia.
== Avgrensning ==
De egentlige Dolomittene begrenses
i vest av Adige (mot Brenta),
i nordvest av Eisack (mot Sarntal-Alpene),
i nord av Pustertal (mot Zillertal-Alpene og Hohe Tauern),
i øst av Kreuzbergpasset og Piave (mot De karniske Alpene) og
i syd av Val Sugana (mot Vicenza-Alpene).Dolomittene brukes imidlertid ofte i videre forstand, og omfatter da også fjellkjeder syd og øst for det ovennevnte området. I så fall regnes altså også Vicenza-Alpene og De karniske For-Alpene til Dolomittene. På italiensk omtales av og til også Brentafjellene som «Brenta-Dolomittene» (Dolomiti di Brenta).
Videre brukes «Dolomittene» i navn på enkelte fjellkjeder som ikke hører til Dolomittene, slik som Lienz-Dolomittene (Gailtal-Alpene) og Engadin-Dolomittene (Sesvenna). I disse tilfellene brukes ordleddet mer som økenavn fordi de nevnte kjedene ligner på Dolomittene. (Slik som Lyngsalpene ikke hører til, men minner om Alpene.)
== Topper ==
Viktige fjelltopper i Dolomittene er:
== Daler og videre inndeling ==
De mange dype og frodige dalene i Dolomittene deler fjellområdet opp i en rekke høyplatåer, fjellkjeder og tinder. Sentralt i Dolomittene ligger det nesten sirkelrunde Selamassivet (eller Sella, opptil 3152 moh.), som også er Dolomittenes viktigste vannskille. Herfra stråler fire daler i fire himmelretninger:
Gherdëina drenerer vestover til Eisack;
Val Badia drenerer nordover til Rienz;
dalen til Cordevole (Fodom og Val Cordevole) drenerer østover til Piave; og
dalen til Avisio (Fascia, Val di Fiemme og Val di Cembra) drenerer sydover til Adige.Mellom Gherdëina og Val Badia ligger de følgende fjellgruppene (fra Sela og nordover mot Brixen):
Pözgruppa (eller Puezgruppa, opptil 2918 moh.),
Odlegruppa (Geislergruppa, 3025 moh.).Området mellom Val Badia og Cordevole er delt opp i spesielt mange fjell(grupper):
fra Sela og nordøstover mot Kreuzbergpasset
Col di Lana-gruppa (2571 moh.),
Fanesgruppa (3064 moh.),
Prags-Dolomittene (3148 moh.),
Sexten-Dolomittene (3145 moh.);
vest og syd for Valle d'Ansiei, fra Cimabanchepasset og sydøstover mot Piave
Cristallo (3221 moh.),
Sorapiss (3205 moh.),
Marmarole (2932 moh.),
Antelao (3264 moh.);
vest og syd for Valle del Boite, fra Cortina d'Ampezzo og sydøstover mot Piave
Tofane (3244 moh.),
Croda da Lago (2715 moh.),
Pelmo (3169 moh.),
Sasso di Bosconero (2468 moh.);
mellom Val di Zoldo og Val Cordevole, fra Staulanzapasset og sydover til Belluno
Civetta (3220 moh.),
Schiara (2565 moh.).Mellom Cordevole og Avisio ligger de følgende fjellgruppene:
fra Sela og sydover mot Feltre
Marmolada (3343 moh.),
Pale (3192 moh.),
Vette Feltrine (2550 moh.);
samt, vest for Primiero,
Lagorai (2847 moh.).Mellom Avisio-dalen og Gherdëina ligger de følgende fjell(grupp)ene (fra Sela og sydvestover mot Salorno):
Saslonch (Langkofel, 3181 moh.),
Schlern (Sciliër, 2563 moh.),
Ciadenac (Rosengarten, 3004 moh.),
Latemar (2842 moh.),
Schwarzhorn (2439 moh.).
== Geologi ==
Dolomittene består i all hovedsak av kalkstein; videre forekommer bl.a. sandstein (f.eks. i Gherdëina). Disse sedimentlagene, som stammer fra perm, trias og kritt, er flere kilometer tykke, og ligger mer eller mindre vannrett. Geomorfologisk er Dolomittene derfor kjennetegnet ved høyplatåer, som ofte slutter i spektakulært bratte vegger. Mange av Dolomittenes fjellgrupper (f.eks. Ciadenac og Sela) er forsteinde korallrev, som ble dannet i Tethyshavet. Disse forhenværende revene består av hard dolomitt, mens de løsere sedimentene mellom disse har blitt erodert bort.
Mineralet dolomitt er opphavet for fjellkjedens navn, og har i sin tur blitt oppkalt etter den franske geologen Deodat de Dolomieu. Tidligere het Dolomittene rett og slett Monti pallidi («bleke fjell»).
Grunnen til at Dolomittenes sedimentlag er foldet i så liten grad, er at de ligger oppå en tykk magmatisk plate av kvartsporfyr. Denne platen er erodert frem i og rundt Bolzano, i dalene til Adige og Eisack.
== Natur, kultur og historie ==
Dolomittenes landskap er karakterisert ved kontrasten mellom de grønne og ofte forholdsvis brede dalene på den ene siden og de bratte og bisarre fjellformasjonene på den andre siden. Bakgrunnen for disse kontrastene er forskjellene i bergartene, der noen sedimenter eroderer enklere, mens den hardere dolomitten blir stående som minnesmerker over de tidligere korallrevene. Naturen i Dolomittene er vernet gjennom en rekke nasjonalparker og andre verneområder, hvorav de største er Pöz-Odles, Fanes-Senes og Schlern-Ciadenac.
Kulturelt er Dolomittene kjennetegnet ved et stort språklig mangfold. Ladinsk ble tidligere talt i store deler av Trentino-Syd-Tirol og Veneto, men forekommer i dag utelukkende i de fem høyest beliggende dalene i Dolomittene (Val Badia, Anpezo, Fodom, Fascia, Gherdëina). De andre dominerende språkene er italiensk (spesielt i sydvest, syd og øst) og tysk (i nord og nordvest). I Bersntol lengst syd i Dolomittene, i et område som ellers er rent italiensktalende, finner man dessuten en isolert zimbrisk språkøy.
Historisk sett har Dolomittene oftest vært delt mellom flere stater. Fra den tidlige middelalderen av var Dolomittenes areal fordelt over tre fyrstbispedømmer: Brixen i nordvest, Trento i sydvest og Aquileia i øst. Kolonialiseringen av de sentrale (dvs. de ladinsktalende) dalene skjedde på initiativ av fyrstbiskopen i Brixen og abbedissen av Sonnenburg på 1000-tallet. Etter hvert fikk fyrstegrevskapet Tirol kontroll over størsteparten av Dolomittene, mens landskapet Cadore i de østlige Dolomittene kom under republikken Venezia. Disse forholdene varte helt frem til begynnelsen av 1900-tallet, bortsett fra at Tirol i mellomtiden hadde blitt en del av Østerrike-Ungarn og Venezia av Italia. Under første verdenskrig forløp sydfronten midt gjennom Dolomittene. Under store tap på begge sider ble krigen her utkjempet i høyder mellom 2000 og 3000 moh. Tallrike gjengrodde skyttergraver, rester etter «isbyen» i Marmolada-isbreen og den sprengte toppen av Col di Lana minner fremdeles om kampene for 105 år siden. Etter at det sydlige Tirol ble slått til Italia gjennom freden i St.-Germaine, ligger Dolomittene i sin helhet i Italia.
== Eksterne lenker ==
(en) Dolomites – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | }} | 9,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cadini_di_Misurina | 2023-02-04 | Cadini di Misurina | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Provinsen Belluno', 'Kategori:Sider med kart'] | Cadini di Misurina er en undergruppe av den sydlige delen av Sexten-Dolomittene og ligger i den italienske provinsen Belluno. Området preges av tallrike imponerende tinder og topper og regnes som et klatreparadis. I vest avgrenses området av Misurinasjøen, i nord av Drei Zinnen/Tre Cime di Lavaredo og i syd og øst av Ansieital. Det høyeste punktet er Cima Cadin di San Lucano (2 839 moh).
På Cima Cadin Nord Est (2 796 moh) går den svært eksponerte Via Ferrata Merlone. Tvers over hele gruppa, dels eksponert og sikret med faste installasjoner, dels på stier fra første verdenskrig og over flere skar går Sentiero Bonacossa. En annen interessant rute er den høyalpine turen rundt den sentrale Cadini-Gruppe (Giro dei Cadini) på Sentiero Durissini.
Fra Misurinasjøen fører en stolheis opp til turisthytta Rifugio Col de Varda.
| Cadini di Misurina er en undergruppe av den sydlige delen av Sexten-Dolomittene og ligger i den italienske provinsen Belluno. Området preges av tallrike imponerende tinder og topper og regnes som et klatreparadis. I vest avgrenses området av Misurinasjøen, i nord av Drei Zinnen/Tre Cime di Lavaredo og i syd og øst av Ansieital. Det høyeste punktet er Cima Cadin di San Lucano (2 839 moh).
På Cima Cadin Nord Est (2 796 moh) går den svært eksponerte Via Ferrata Merlone. Tvers over hele gruppa, dels eksponert og sikret med faste installasjoner, dels på stier fra første verdenskrig og over flere skar går Sentiero Bonacossa. En annen interessant rute er den høyalpine turen rundt den sentrale Cadini-Gruppe (Giro dei Cadini) på Sentiero Durissini.
Fra Misurinasjøen fører en stolheis opp til turisthytta Rifugio Col de Varda.
== Andre markante topper ==
Cima Cadin di Rimbianco (2 404 m)
Cima Eötvös (2 837 m), oppkalt etter Roland von Eötvös
== Turisthytter i Cadini-gruppen ==
Rifugio Fonda – Savio (2 359 moh, CAI)
Rifugio Città di Carpi (2 100 moh, CAI)
Rifugio Col de Varda (2 106 moh, privat)
== Eksterne lenker ==
(en) Cadini di Misurina – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cadini di Misurina – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giro dei Cadini påsummitpost.org | Cadini di Misurina er en undergruppe av den sydlige delen av Sexten-Dolomittene og ligger i den italienske provinsen Belluno. Området preges av tallrike imponerende tinder og topper og regnes som et klatreparadis. | 9,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tre_Cime_di_Lavaredo | 2023-02-04 | Tre Cime di Lavaredo | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Provinsen Belluno', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Syd-Tirol', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Tre Cime di Lavaredo («Lavaredos tre tinder»), på tysk Drei Zinnen, er en markant fjellformasjon og et landemerke i Dolomittene. Den bratte nordveggen er sannsynligvis et av Alpenes mest kjente landskaper. Tinderekka ligger i den østligste delen av Dolomittene (Sexten-Dolomittene) i Nord-Italia og utgjør skillet mellom den tysktalende provinsen Syd-Tirol i nord og den italienskspråklige provinsen Belluno i syd.
De tre hovedtoppene er fra vest mot øst:
Cima Ovest / Westliche Zinne («Vesttind»), 2973 moh.; førstebestigning i 1879 av Michel Innerkofler.
Cima Grande / Große Zinne («Stortind»), 2999 moh.; førstebestigning i 1869 av Paul Grohmann, Franz Innerkofler og Peter Salcher. Nordveggen er en av alpenes seks store nordvegger.
Cima Piccola / Kleine Zinne («Vesletind»), 2857 moh.; førstebestigning i 1881 av Hans og Michel Innerkofler.I tillegg til disse markante hovedtoppene består fjellmassivet blant annet også av Punta di Frida (2792 moh.), Torre Preuss / Preußturm (tidligere Cima Piccolissima / Kleinste Zinne, dvs. «Minste tind», 2700 moh.) og Torre Minor / Allerkleinste Zinne («Allerminste tind»).
Etter førstebestigningen av Große Zinne i 1869 regnes Drei Zinnen som det mest ettertraktede klatremålet i Alpene, og toppene er åpnet med tallrike ruter i alle vanskelighetsgrader. Klatremiljøet i området utgjør et senter for alpin klatresport; her har en rekke nyvinninger innen tindesporten sett dagens lys. Den enkle tilgjengeligheten har ført til at også masseturismen har inntatt området.
Under første verdenskrig utgjorde Drei Zinnen med omgivelser en del av fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn, og det ble utkjempet heftige kamper i området.
| Tre Cime di Lavaredo («Lavaredos tre tinder»), på tysk Drei Zinnen, er en markant fjellformasjon og et landemerke i Dolomittene. Den bratte nordveggen er sannsynligvis et av Alpenes mest kjente landskaper. Tinderekka ligger i den østligste delen av Dolomittene (Sexten-Dolomittene) i Nord-Italia og utgjør skillet mellom den tysktalende provinsen Syd-Tirol i nord og den italienskspråklige provinsen Belluno i syd.
De tre hovedtoppene er fra vest mot øst:
Cima Ovest / Westliche Zinne («Vesttind»), 2973 moh.; førstebestigning i 1879 av Michel Innerkofler.
Cima Grande / Große Zinne («Stortind»), 2999 moh.; førstebestigning i 1869 av Paul Grohmann, Franz Innerkofler og Peter Salcher. Nordveggen er en av alpenes seks store nordvegger.
Cima Piccola / Kleine Zinne («Vesletind»), 2857 moh.; førstebestigning i 1881 av Hans og Michel Innerkofler.I tillegg til disse markante hovedtoppene består fjellmassivet blant annet også av Punta di Frida (2792 moh.), Torre Preuss / Preußturm (tidligere Cima Piccolissima / Kleinste Zinne, dvs. «Minste tind», 2700 moh.) og Torre Minor / Allerkleinste Zinne («Allerminste tind»).
Etter førstebestigningen av Große Zinne i 1869 regnes Drei Zinnen som det mest ettertraktede klatremålet i Alpene, og toppene er åpnet med tallrike ruter i alle vanskelighetsgrader. Klatremiljøet i området utgjør et senter for alpin klatresport; her har en rekke nyvinninger innen tindesporten sett dagens lys. Den enkle tilgjengeligheten har ført til at også masseturismen har inntatt området.
Under første verdenskrig utgjorde Drei Zinnen med omgivelser en del av fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn, og det ble utkjempet heftige kamper i området.
== Omgivelser ==
Drei Zinnen reiser seg ved sydenden av det vidstrakte Zinnenplatået med Lange Alm (La Grava Longa, «Langsetra»), et alpint høyfjellsplatå på omtrent 2200–2400 moh. beliggende i den øvre enden av Rienzdalen (Valle della Rienza). Her ligger tre små fjellvann som kalles Zinnenseen. Området nord for massivet hører til Toblach i Syd-Tirol og naturparken Sextner Dolomiten som har vært på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder siden 2009.Kammen løper i retning øst-vest og danner grensen til kommunen Auronzo di Cadore i provinsen Belluno som samtidig er den tysk-italienske språkgrensen. Mot nordøst fører kammen videre til den 2454 meter høye Paternsattel (Forcella Lavaredo). Videre bøyer den av mot nord med fjellene Passportenkopf (Croda di Passaporto, 2719 moh.) og Paternkofel (Monte Paterno, 2744 moh.). I vest fortsetter den over Forcella Col di Mezzo (2315 moh.) til Zinnenkuppe (Col di Mezzo) (2254 moh.) og videre til 2252 m. høye Katzenleiterkopf (Croda d'Arghena).
Sydvest for Drei Zinnen, ved Forcella Col di Mezzo ligger platået Plano di Longeres over Valle di Rimbianco, en sidedal til Rienzdalen. Rett syd for Westliche Zinne deler salen Forcella di Longeres (2235 moh.) Plano di Longeres fra Vallone di Lavaredo, en sidedal til Piavedalen. I sydlig retning ligger Cadini-gruppen.
Det laveste punkt mellom Große Zinne og den nærmeste høyere toppen, Zwölferkofel (3094 moh.), er den 2453 moh. høye Paternsattel, og dermed er Große Zinnes primærfaktor 545 m og sekundærfaktoren 4,25 km.17 kilometer sydvest ligger Cortina d'Ampezzo, den største byen i området. Andre større steder som kan nevnes er Toblach 13 kilometer mot nordvest og Innichen 12 kilometer mot nord.
== Hytter og adkomst ==
Det lettest tilgjengelige støttepunktet rundt Drei Zinnen er Rifugio Auronzo (Auronzohütte, 2320 moh.). Hytta, som tilhører Club Alpino Italiano (CAI), ligger umiddelbart syd for massivet ovenfor Forcella di Longeres, og har god veiforbindelse til turiststedet Misurina (bomvei). Hytta kan nås til fots fra Lavaredodalen i sydøst.
Ca. en kilometer øst for Rifugio Auronzo og derfra via en bred vandrevei ligger den privatdrevne Rifugio di Lavaredo (2325 moh.) ved sydøstfoten av Kleine Zinne.
Nordvest for tindene ligger den sommeråpne, privatdrevne seterstua Lange Alm (også Lange Alpe) på 2296 moh. En tursti går fra Auronzohytta over Forcella Col di Mezzo, en annen fra nord kommer fra Rienztal.
CAIs Dreizinnenhütte (Rifugio Locatelli, 2438 moh.) ligger ca. én kilometer nordøst for Drei Zinnen. Hytta, som er godt kjent for sin utsikt mot nordveggen, kan nås fra Auronzohytta via Paternsattel på en bred tursti. Andre adkomstmuligheter er fra Sexten gjennom Fischleinboden fra øst, og også fra Sexten fra nord gjennom Innerfeldtal og gjennom Rienztal fra Höhlenstein (Landro) i Höhlensteintal (Valle di Landro). Fra sydøst kan hytta nås fra Lange Alm.
== De tre største tindene ==
=== Große Zinne ===
Große Zinne (Cima Grande), dvs. «Stortind», er den midterste av de tre tindene, og med sine 2999 moh. den høyeste toppen i gruppa. Den 500 meter høye loddrette, dels overhengende, nordveggen regnes blant alpenes store nordvegger, selv om den i motsetning til de andre av disse ikke har noen ispassasjer. Sydsida er mindre bratt og preges av tallrike bånd og steinurer. Normalruta går opp sydveggen og har vanskelighetsgrad III (UIAA). Normalruta brukes også til nedstigning. Andre kjente klatreruter er nordøstkanten (Dibonakanten, IV+), Dabistebaff (V) i nordøstveggen og Dülfer (V+) i vestveggen. Rutene i nordveggen er vesentlig vanskeligere, her finner man framfor alt Direttissima (også Hasse/Brandler, VIII+, VI A2), Sachsenweg (også Superdirettissima, V A2), Via Camillotto Pellesier (X, V+ A2), Comici (VII, V+ A0), ISO 2000 (VIII+), Claudio-Barbier-Gedächtnisweg (IX- A0), Alpenrose (IX-) og Phantom der Zinne (IX+).
I øst, bak den klatresportslig ubetydelige Pyramiden (ca. 2630 moh.), ligger skaret Zinnenscharte og Kleine Zinne. Mot vest danner skaret Große Zinnenscharte avgrensningen mot Westliche Zinne.
=== Westliche Zinne ===
Den 2973 moh. høye Westliche Zinne (Cima Ovest), tidligere også kalt Vordere (fremre) eller Landroer Zinne, har en lignende form som Große Zinne, men Westliches nordvegg har passasjer med vesentlig større overheng: på det meste rager overhenget 40 meter horisontalt ut fra foten av fjellet, og Westliche Zinnes nordvegg blir derfor kalt «alpenes største tak». På grunn av sin trappetrinnsaktige oppbygning beskrives også veggen som en «omvendt kjempetrapp» og regnes som en av de mest markante fjellformasjonene i Alpene.
På vest- og sydsiden er fjellet omgitt av en massiv utløper med flere topp-punkter: Torre Lavaredo (2536 moh.), Zinnenkopf (Sasso di Landro, 2736 moh.), Croda di Mezzo (2733 moh.), Croda del Rifugio, også Hüttenkofel (ca. 2730 moh.), Il Mulo (ca. 2800 moh.), Croda degli Alpini (2865 moh.), Croda Longéres og Torre Comici (2780 moh.). Skaret Westliche Zinnenscharte skiller denne delen fra Westlige Zinne. Vest for skaret ligger Forcella Col di Mezzo, og i øst avgrenses Westliche Zinne av skaret Große Zinnenscharte nedenfor Torre di Forcella della Grande.
Normalruta til Westliche Zinne, som går i sydvestlig retning fra Westliche Zinnenscharte, har vanskelighetsgrad II, og blir i dag stort sett brukt som nedstigningsrute. Viktige ruter er Dülferkamin (IV) i sydveggen, Innerkofler (IV) i østveggen, Langl/Löschner (IV) i nordøstveggen, Demuthkante (nordøstkanten, VII, V+ A0), Dülfer (IV+) i vestveggen og Scoiattolikante (VIII, V+ A2). På nordveggen finner vi Schweizer Führe (VIII+, 6 A3), Cassin/Ratti (VIII, VI- A1), Baur-Dach (VI+ A3), Alpenliebe (IX), Jean-Couzy-Gedächtnisführe (også Franzosenführe, X, 5+ A3), Bellavista (XI-, IX A3) og PanAroma (XI-, IX A3).
=== Kleine Zinne, Punta di Frida og Preußturm ===
Kleine Zinne (Cima Piccola, 2857 moh.) er vesentlig mer oppdelt enn Große og Westliche, og har flere betydelige topper: Punta di Frida (2.792 moh.) og Preußturm (2700 moh.). Dessuten også Anticima syd for Kleine Zinne og Allerkleinste Zinne (Torre Minor) foran Preußturm.
Toppen av Kleine Zinne er mye smalere enn de andre toppene, og med normalrutas vanskelighetsgrad IV (over sydvestkanten), regnes toppen for å være den vanskeligst tilgjengelige. Andre viktige ruter er Gelbe Kante (Spigolo Giallo, VI, V+ A0) ved sydkanten, Innerkofler (IV+) og Fehrmannkamin (V+) på nordveggen, Langl/Horn (V) på østveggen og Orgler (VI-), Egger/Sauscheck (VI+, V+ A0), Ötzi trifft Yeti (VIII+) og Gelbe Mauer (også kalt Perlen vor die Säue, dvs. «Perler for svin», IX-) på sydveggen.Normalruta til Punta di Frida (III) går fra vest. Andre ruter til samme topp er Dülfer (IV+) i nordveggen og Zelger (IV) i sydøstveggen.Preußturm (Torre Preuss), opprinnelig kalt Kleinste Zinne/Cima Piccolissima eller Punta d'Emma, ble i 1928 kalt opp etter førstebestigeren Paul Preuß. Mens det nye navnet hurtig fikk fotfeste i Italia, ble det fortiet i Tyskland og Østerrike på grunn av Preuß' jødiske herkomst. I stedet brukte man navnet Preuß selv gav toppen: «Kleinste Zinne», men fra 1960-årene av har «Preußturm» i tiltagende grad blitt anvendt i det tyske språkområdet. Den viktigste oppstigningen er ruta Preußriss (V) på nordøstveggen, ellers kan rutene Cassin (VII-, VI A0) og Via Nobile (IX+) på sydøstveggen nevnes.
== Geologi ==
Drei Zinnen består av dolomittstein som ble dannet i trias for 200–220 millioner år siden gjennom sedimentering i det grunne Tethyshavet. Av fossiler finner man derfor hovedsakelig marine livsformer som muslinger og leddyr. Tidevannsbevegelser og andre fluktuasjoner av havnivået førte til vekslende perioder med oversvømmelse og tørke over store landområder samtidig som undergrunnen sank, slik at det skjedde en lagdeling i horisontale skikt. Berggrunnen i Drei Zinnen utviser derfor en tydelig og jevn lagdeling med tynne lag av leire mellom de enkelte dolomittsteinskiktene.I samspill med denne horisontale lagdelingen fører vertikale sprekkdannelser til rettvinklede brudd, noe man kan se av de ofte terningformede bruddstykkene i den store steinura ved foten av de bratte fjellsidene. Frostsprengning er en viktig mekanisme bak erosjonen, som forårsaker både hyppige steinsprang og større steinras. Rundt 1948 gikk det et stort steinras i Große Zinnes sydvegg og i juli 1981 raste ei steinbru mellom Allerkleinste Zinne og Preußturm som fram til da ofte ble brukt av klatrere.Undergrunnen er ustabil og det bidrar til at store fjellstykker brekker av. Det store zinennplatået som danner grunnlaget for gruppa ligger på en sokkel av schlern-dolomitt. Over denne ligger morener fra den siste istiden (Würm-istiden), men framfor alt av et lett forvitrende mergellag – det såkalte raibl-laget. Eroderingen av disse skiktene fjerner kontinuerlig grunnlaget for de overfor liggende fjelltoppene og fører til at eksponerte partier brekker av. Denne stadig pågående prosessen resulterer i framveksten av de bratte formasjonene og de store overhengene i nordveggene.
== Klima, flora og fauna ==
Sexten-Dolomittene omgis av andre fjellområder på alle sider, og denne beskyttede beliggenheten i det indre av Alpene gir forholdsvis gunstige klimatiske forhold høyden tatt i betraktning. Likevel kan det når kaldfronter passerer området forekomme hurtige væromslag med tåke, vind og kraftig nedbør, også som snø, selv høysommerstid. I skyggefulle kløfter og under nordvegger kan snøen ligge til seint på sommeren, iblant hele året, selv om det ikke finnes isbreer her.Den alpine vegetasjonssonen rundt Drei Zinnen domineres av raibl-lagets alpine matter. Platået rundt Lange Alm er en av de få områdene med beiteland i naturparken. Det alpine englandet er påfallende blomsterrikt; eksempler på planter som trives godt her er skjeggklokke, edelweiss og Gentiana clusii. Alpemurmeldyret er tallrikt forekommende pattedyr; det finnes også hare og gemse. Derimot er det ikke steinbukk i Sexten-dolomittene. Av fugler finnes det fjellrype, ravn og kongeørn, og også hubroer kan ofte påtreffes på jakt i denne høyden. Hoggorm, særlig den svarte varianten, kan finnes på den (for reptiler) uvanlige høyden av 2600 moh.Vegetasjonen på de vidstrakte urene og på tindenes sydflanker preges av planter som klarer å tilpasse seg de stadige bevegelsene i steinura. Eksempler på slike er alpetorskemunn (Linaria alpina), fransk matsyre (Rumex scutatus), Thlaspi cepaeifolium, Potentilla nitida og alpevalmue (Papaver alpinum). I fjellsprekkene finnes sildren Saxifraga squarrosa, korsblomsten Kernera saxatilis, nelliken Minuartia sedoides og den sjeldne Paederota bonarota som tilhører kjempefamilien. I de bratte, skyggefulle nordveggene finnes det knapt karplanter; den mest iøynefallende vegetasjonen er ved siden av mose og lav store tepper med blågrønnbakterier, som særlig på fuktige klippevegger opptrer i form av karakteristiske «blekklinjer». Et pattedyr som beveger seg helt inn i klippeområdene er snømarkmusa (Chionomys nivalis). Murkryper (Tichodroma muraria) og alpekaie (Pyrrhocorax graculus) jakter insekter her.
== Historie ==
=== Historiske navneformer ===
De tidligste beleggene for den tyskspråklige betegnelsen på tindene stammer fra 1500- og 1600-tallet og lyder Dreyspiz, dreÿ Spitz og auff gegen den Zwain hohen Spizenn. I Peter Anich og Blasius Huebers Atlas Tyrolensis (1774) er fjellene påført navnet 3 Zinnern Spize, mens Johann Jakob Staffler i Tiroler Landestopographie (1845) skriver navnet Dreizinnen-Spitze. Det østerrikske militærkartet fra 1900 anvender for første gang dagens forkortede navneform Drei Zinnen. På de gamle dialektene i Sexten og Innichen var stedet fram til omkring 1940 kjent som Drei Zinte. I dag er Drai Zinn vanlig på dialekt, særlig i Pustertal er en-endingen bortfalt i dagligtale.
=== Førstebestigninger ===
På begynnelsen av 1800-tallet var Dolomittene og dermed også Drei Zinnen lite påaktet innen den alpine klatresporten; på denne tiden konsentrerte man seg om de høye tindene i Vest-Alpene. Først rundt 1850 kom den alpine klatrestilen med sitt fokus på fjell som krevde mer klatretekniske ferdigheter i forgrunnen og fortrengte etter hvert den gamle ekspedisjonsstilen. John Balls førstebestigning av Monte Pelmo i 1857 og byggingen av jernbanestrekningen over Brennerpasset i 1867 var viktige for åpningen av Dolomittene.
Alpinklatreren Paul Grohmann, som fra 1862 hadde foretatt tallrike førstebestigninger i Dolomittene, var den første klatrer som ble oppmerksom på Drei Zinnen. Han fant dem verd å forsøke seg på, ikke på grunn av høyden, men «deres dristige konstruksjon». I august 1869 engasjerte han de lokale fjellførerne Franz Innerkofler og Peter Salcher med tanke på en førstebestigning av Große Zinne. Innerkofler ble ansatt før forsøket var gjort offentlig kjent, og 21. august ledet han på første forsøk gruppa opp dagens normalrute (III) til toppen av Große Zinne. De brukte mindre enn tre timer, omtrent samme tid som man også i dag kalkulerer med. Ved hjelp av lufttrykksmålinger beregnet Grohmann høyden til 3015 moh.På grunn av Westliche Zinnes mer beskjedne høyde ble den regnet som et mindre attraktivt mål. Først ti år etter at Große Zinne var erobret, forsøkte Luigi Orsolina og Gustav Gröger å bestige toppen, men på grunn av tåke tok de en fjellnabb på sydflanken for å være toppunktet. Få dager senere, 21. august 1879, klarte Michel Innerkofler, en fetter av Franz Innerkofler, samt Georg Ploner, en gjestgiver i Schluderbach, å nå toppen og oppklare feiltakelsen.Kleine Zinne ble på grunn av sine klart steilere vegger lenge holdt for å være uovervinnelig Pietro Dimai og Richard Ißler (1878), så vel som av Santo Siorpaes og Ludwig Grünwald (1881) sto for de første mislykkede forsøkene på nordveggen, men Siorpaes og Grünwald nådde i hvert fall Punta di Frida. 25. juli 1881 skulle Michel og Hans Innerkofler føre Josef von Schlögl-Ehrenburg på Kleine Sinne, men forlot ham allerede ved innstegspunktet og nådde toppen over sydvestsida. De gjennomførte turen på en og en halv time, i dag anslår fjellførerlitteraturen en tidsbruk på mellom to og tre timer. Denne bestigningen ble regnet som den vanskeligste som til da hadde vært foretatt (IV), og ble en milepæl i utviklingen av fjellklatringen ved at betoningen nå ble lagt mer på de sportslige momentene, og man begynte å frigjøre seg fra den klassiske alpinismen.De andre toppene i gruppa ble åpnet først senere: Paul Preuß og Paul Relly gikk i 1911 Preußriss på Kleinste Zinne, senere omdøpt til Preußturm. Torre Lavaredo ble første gang gått i 1928, i 1929 fulgte Croda degli Alpini og Croda Longéres. Il Mulo ble klatret for første gang i 1937, Torre Comici i 1945.
=== Åpning av nye ruter ===
I de første årene besteg man toppene nesten utelukkende via normalrutene. Også kvinnelige klatrere besteg nå tindene for første gang – Anna Ploner under andre bestigning av Große Zinne (1874); Ada von Sermoneta på Kleine Zinne (1882); fru Eckerth på Westliche Zinne (1884). De første bestigningene av Zinnen-toppene uten lokale fjellførere ble sett på som viktige skritt i utviklingen av førerløse bestigninger.På denne tiden var man hovedsakelig interessert i å nå toppene via minste motstands vei, og bare langsomt vokste interessen for å åpne vanskeligere ruter. I 1881 gikk Michel Innerkofler og Louis Tambosi den første nye ruta, men dette var bare en variant i den nedre delen av Große Zinnes sydvegg. Først 28. juli 1890 åpnet Sepp og Veit Innerkofler, og Hans Helversen en viktig ny rute i Kleine Zinnes nordvegg. I dag vurderes den til vanskelighetsgrad IV, bare en halv grad vanskeligere enn normalruta, men den gang gikk den for å være den vanskeligste klatreruta i Dolomittene.
De neste årene ble det åpnet flere nye ruter, som østveggen av Große Zinne ledet av Antonio Dimai (1897) og østveggen av Westliche Zinne ledet av Sepp og Michl Innerkofler (1899). I 1906 forsøkte Giovanni Siorpaes, Sepp Innerkofler og Adolf Witzenmann seg på en bestigning av Kleine Zinnes østvegg, men de var avhengig av tauhjelp ovenfra for å klare dette. Otto Langl og Ferdinand Horn klatret ruta i 1907, og dermed var den første ruta i vanskelighetsgrad V åpnet i Zinnen-området. Dibonakanten på Große Zinne, i dag en av de mest populære rutene, ble første gang gått av Rudi Eller i 1908, men likevel ble ruta kalt opp etter den langt mer kjente Angelo Dibona som gikk ruta året etter. Samme år (1909) åpnet Rudolf Fehrmann og Oliver Perry-Smith Fehrmannkaminen på Kleine Zinnes nordvegg. Hans Dülfers (1913) rute på Große Zinnes vestvegg ble lenge regnet som den vanskeligste Zinne-ruta.
=== Første verdenskrig ===
Etter at Italia erklærte Østerrike krig den 23. mai 1915, startet krigshandlingene i løpet av få dager på den italienske fronten langs linjen Paternkofel–Paternsattel–Drei Zinnen–Forcella Col di Mezzo, som den gang var både landegrense og frontlinje. 25. mai ødela italiensk artilleri Dreizinnenhytta, og 26. mai fulgte et østerriksk angrep på den italiensk-kontrollerte Paternsattel. En patrulje forsøkte å nå østlige Zinnenscharte for å avskjære italienske forsterkninger fra Forcella Col di Mezzo. På grunn av isforholdene i det bratte landskapet mislyktes dette, og Paternsattel, som østerrikerne i mellomtiden hadde besatt, måtte oppgis samme kveld. Deretter kunne italienerne bygge opp stillinger som strakte seg fra Paternsattel til rett under Preußturm.Sammenlignet med andre fjell i området, som Paternkofel og Toblinger Knoten hvor det ble bygd opp massive stillinger og foregikk kamphandlinger, ble Drei Zinnen i stor grad forskånet. Som utkikkspunkt var toppene imidlertid av strategisk betydning, selv om det var krevende å bruke dem. I juli 1915 begynte den italienske hæren under store anstrengelser å transportere en lyskaster opp Große Zinne. Natten fra 14. til 15. august var den kommet i stilling og lyste opp de østerrikske stillingene på Zinnenplatået. Også en kanon ble transportert opp i høyden. Skarene mellom tindene var gjennomgående besatt av italienske vaktposter. Forsyningsveier bygd under krigen danner grunnlaget for den trafikale åpningen av området. Sydøst for Große Zinne ble det i 1928 satt opp et krigsminnesmerke ved veien til Paternsattel og Alpinikapelle (Cappella degli Alpini, 2 314 moh.).
=== Nordveggene ===
I årene etter den første verdenskrig foregikk det knapt noen klatreaktivitet i området, men utvikling av klatreteknikken i 1920-årene gjorde at det fra 1930 ble mulig å klatre ruter av vanskelighetsgrad VI. Dermed kunne man åpne nordveggene i Große og Westliche Zinne; tidligere ble disse holdt for umulige å klatre. I 1933 nådde Fritz Demuth, Ferdinand Peringer og Sepp Lichtenegger nordøstkanten av Westliche Zinne.
Etter tre dager og to netter i august 1933 lyktes det Emilio Comici med Giovanni og Angelo Dimai å førstegangsbestige Große Zinnes nordvegg. Stilen deres var teknisk og preget av utstrakt bruk av fjellbolter, og prestasjonen deres ble etterfulgt av en kraftig diskusjon. Mange representanter for den klassiske alpinismen regnet framgangsmåten de brukte som uetisk og betegnet bestigningen som en «farse». Julius Kugy hevdet faktisk at de hadde bevist at nordveggen ikke kunne bestiges. Som svar på kritikken gjentok Comici bedriften alene og stort sett uten tau. Han foretok samme år enda en viktig førstebestigning: Gelbe Kante på Kleine Zinne.
I 1935 lyktes Riccardo Cassin og Vittorio Ratti i konkurranse med Hans Hintermeier og Josef Meindl, som allerede lenge hadde arbeidet med ruta, å være de første opp Westliche Zinnes nordvegg. Dette var den til da vanskeligste ruta på Drei Zinnen. 8. juli samme år reiste fjellførere fra Sexten det tre meter høye korset av jern på Große Zinne.
=== Direttissima-rutene ===
Etter den andre verdenskrigen ble det lettere å få tak i hjelpemidler, særlig fjellbolter, og dette gjorde det mulig å anlegge sikringspunkter uavhengig av naturlige fjellstrukturer som riss og dermed legge opp ruter som følger fallinjen mer direkte. Fra 6. til 10. juli 1958 åpnet Dietrich Hasse, Lothar Brandler, Sigi Löw og Jörg Lehne ved bruk av nesten 200 bolter en rute på nordveggen av Große Zinne, og det var den så langt mest direkte oppstigning i en stor vegg. Denne Direttissima (også Hasse/Brandler) preget klatresporten de neste årene ved at direttissimastilen, der man forsøkte å følge «vanndråpenes fallinje» mest mulig, ble opphøyet til et ideal. De første «direttissimas» på Westliche Zinne var Jean-Couzy-minnerute ved René Desmaison og Pierre Mazeaud og Schweizerführe («sveitserruta»); den første ruta som streifet innom det store overhenget. I januar 1963 fulgte Superdirettissima (Sachsenweg) på Große Zinne som nesten ikke avviker fra fallinjen. I 1967 åpnet Enrico Mauro og Mirco Minuzzi Via Camillotto Pellesier på Große Zinne ved bruk av 340 bolter, og i 1968 gikk Gerd Baur og brødrene Rudolph med ekstremt store tekniske anstrengelser rett opp overhenget på Westliche Zinne.
=== Moderne sportsklatring ===
Den stadig mer teknisk krevende utviklingen kom under kraftig kritikk utover i 1970-årene, og ideen om friklatring vant innpass. Det innebar at klatrere nå begynte å eksperimentere med å mestre de tekniske rutene i tindenes nordvegger uten hjelp av bolter. I 1978 ble Comiciruta, i 1979 også Cassinruta, klatret «redpoint» De neste årene fulgte frie oppstigninger av ruter som Egger/Sauscheck, Gelbe Kante og Cassin på Kleine Zinne og Preußturm, i 1987 klatret Kurt Albert med Schweizerführe og Hasse-Brandler to direttissimaruter «redpoint». I 1999 fulgte Jean-Couzy-Gedächtnisführe og i 2003 Via Camillotto Pellesier. De første nye turene som ble friklatret på nordveggen var Alpenrose (1988, Michal og Miroslav Coubal), fulgt av Phantom der Zinne på Große Zinne (1995) og Alpenliebe på Westliche Zinne (1998). Med ruta Perlen vor die Säue, senere kjent som Gelbe Mauer (1996) og Via Nobile (1997) skapte Kurt Albert og Stefan Glowacz moderne sportklatringsruter ved å utstyre rutene med en mengde bolter.
Mars 2000 åpnet Alexander Huber Bellavista i utkanten av Baur-taket i Westliche Zinne, en rute som bare var sikret med vanlige bolter. I 2001 gikk han samme rute «redpoint». Det var den første rute med vanskelighetsgrad XI, og fram til i dag regnes den som en av verdens vanskeligste alpine klatreruter. I 2007 la Huber med Pan Aroma enda en rute i samme vanskelighetsgrad; den går direkte opp overhengsonen på Westliche Zinne.
=== Serieklatring ===
På grunn av den korte avstanden mellom toppene på Drei Zinnen er det mulig å klatre flere ruter i rask rekkefølge. Allerede i 1881 besteg Demeter Diamantidi, ført av Michel og Hans Innerkofler, alle de tre hovedtoppene på Drei Zinnen i løpet av en dag. I 1955 var Gottfried Mair og Toni Egger de første som gikk to nordveggruter på én dag (Comici og Cassin ), og i 1961 lyktes det Claudio Barbier å gå alle tre nordveggene pluss Punta di Frida og Preußturm solo på én dag. Thomas Bubendorfer klatret i 1988 alle tre nordveggrutene og besteg Marmolata og Pordoispitze på én og samme dag. Klatrestilen hans ble kritisert fordi han benyttet seg av helikopter for å komme mellom rutene. I 2008 kombinerte Thomas Huber de vanskelige nordveggrutene Alpenliebe, Phantom der Zinne og Ötzi trifft Yeti – «nedstigningene» skjedde ved basehopp fra toppene.
=== Soloklatring ===
I 1937 gikk Emilio Comici sin nordveggrute solo, for en stor del taufritt. I 1959 lyktes det Claudio Barbier å gjennomføre den første solobestigningen av Cassin. På disse soloturene ble det dog brukt bolter, men i 1972 friklatret Heinz Mariacher nordveggene. I 2002 friklatret Alexander Huber direttissima-ruta Hasse/Brandler solo, den gang en av de vanskeligste frisolo-oppstigningene i verden. Much Mayr gikk i 2002 Cassin, en ytterst vanskelig rute, uten tau og uten at han var kjent med ruta på forhånd.
=== Masseturisme og kommersialisering ===
Drei Zinnen synes ikke å ha spilt noen spesiell rolle i lokalbefolkningens bevissthet før inn på 1800-tallet, for eksempel finnes de i motsetning til mange andre markante fjellformasjoner ingen sagn knyttet til gruppen. I reiseberetninger fra tidlig 1800-tall gis det bare omtrentlige beskrivelser på bakgrunn av observasjoner gjort på lang avstand. Fra andre halvdel av 1800-tallet ble Hochpustertal et reisemål for sommerturister. Reiseberetningene The Dolomite Mountains (1864) av Josiah Gilbert og George Cheetham Churchills og Amelia Edwards' Untrodden peaks and unfrequented valleys... (1873) førte til at interessen for Drei Zinnen økte. Dessuten la prospektkortene, som ble svært populære på denne tiden, grunnlaget for at Drei Zinnen raskt ble populære også utenfor det alpine klatremiljøet. I Höhlenstein, den eneste landsbyen med utsikt til nordveggene, ble det bygd opp et antall luksushoteller.
Turismen fortsatte under første verdenskrig; bildene fra kampene på Zinnenplatået økte bare interessen for fjellene. Begge siders krigspropaganda utnyttet Drei Zinnen som et fjellsymbol og iscenesatte tinderekka som grensemarkering og festning. Da Sepp Innerkofler falt i kamp ved Paternkofel i 1915, ble et bilde som viste transporten av liket hans med Drei Zinnen som malerisk bakgrunn viden kjent. Bildet tjente som en framstilling av Innerkofler som martyr, og bidro til å befeste fjellets mythos. I fascisttiden som fulgte, skapte Syd-Tirolske bevegelser Drei Zinnen til et symbol på et samlet Tirol – et ikon ladet med religiøs og politisk symbolikk. Prospektkort og plakater av Drei Zinnen symboliserte den tidligere fellestirolske grense der framstillingen av kjempende tirolere tjente som bakteppe. Landskapsfotografiet, som opplevde en blomstringstid i Syd-Tirol på denne tiden, fikk en særlig betydning for synet på Drei Zinnen, idet de tilsynelatende ideologinøytrale bildene av fjellet formidlet fordekte politiske budskap på en måte som ellers knapt ville vært mulig under den fascistiske statens represjon.De første eksemplene på bruk av Drei Zinnen i reklame er fra rundt år 1900, og tinderekka brukes fortsatt ofte i reklameøyemed. Spesielt gastronomibedrifter i den nærmeste omgivelse bruker Drei Zinnen som del av navnet, og Toblach markedsfører seg som «Gemeinde der Drei Zinnen» Fra 1998 er det blitt arrangert et knapt 20 km langt motbakkeløp fra Sexten til Dreizinnenhytta under navnet Sūdtirol Drei Zinnen Alpin Lauf. I det hele tatt blir Drei Zinnen mye brukt i Syd-Tirol turistreklame. NS-forfatteren Karl Springenschmid kalte tinderekken «Guds mest særpregede skaperverk i Alpene» Fra 24. juli 2008 har det italienske postverket Poste Italiane gitt ut et frimerke med en tegning av Drei Zinnen. Flere bedrifter bruker stiliserte framstillinger av fjellet i sine logoer.Fjellvandringsturismen opplevde sitt første høydepunkt på begynnelsen av 1900-tallet. Flere enn 2000 vandrere besøkte Dreizinnenhytta i 1908. I mellomkrigstida tiltok turismen ytterligere. Etter andre verdenskrig ble mange gamle militærveier, blant annet Auronzoveien, bygd opp for turistformål, noe som førte til en ny økning av besøkstallene. En utvidelse av motorveien til Dreizinnenhytta er ofte blitt vurdert, men er så langt ikke gjennomført.Rundturen rundt Drei Zinnen er i dag en av de mest brukte vandreturene i Dolomittene, da den er lett tilgjengelig via veien til Auronzohytta. Veien fra Auronzohytta via Paternsattel til Dreizinnenhytta er dessuten svært bred og med liten stigning, og er dermed lettgått for uøvde fjellvandrere, så på store utfartsdager kan kødannelser oppstå blant vandrerne på veien. Dreizinnenhytta har 140 overnattingsplasser, og med tallrike dagsgjester i tillegg, kan opp til 2000 besøkere være innom hytta daglig.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Diener, Carl (1894). Eduard Richter, Deutscher und Österreichischer Alpenverein, red. Die Sextener Gruppe. Die Erschließung der Ostalpen. 3. Berlin: Verlag des Deutschen und Österreichischen Alpenvereins.
Dumler, Helmut (1968). Drei Zinnen. Menschen - Berge - Abenteuer. München: F. Bruckmann.
Edwards, Amelia (1873). Longman's, Green and Co. http://digital.library.upenn.edu/women/edwards/peaks/peaks.html.
Eppacher, Wilhelm (1957). Raimund Klebelsberg, red. Berg- und Gipfelkreuze in Tirol. Schlern-Schriften. 178. Universitätsverlag Wagner.
Erhard, Heinrich, red. (2000). Athesia. ISBN 88-8266-073-7.
Goedeke, Richard (1988). Sextener Dolomiten. München: Bergverlag Rother (Alpenvereinsführer). ISBN 3-7633-1255-2.
Grohmann, Paul (1927). Die Ersteigung der Großen (mittleren) Zinne. Paul Grohmann – Erschließer der Berge. München: Anton Ziegler.
Haydn, Alois; Goedeke, Richard (1986). Sextener Dolomiten, Gebietsführer für Wanderer u. Bergsteiger. München: Rother. ISBN 3-7633-3336-3.
Holzer, Anton (1996). Die Bewaffnung des Auges. Die Drei Zinnen oder Eine kleine Geschichte vom Blick auf das Gebirge. Wien: Turia & Kant. ISBN 3-85132-094-8.
Huber, Alexander; Meisl, Michael (2007). Pan Aroma. Bergsteiger. 11. Frei durch das größte Dach der Alpen. München: Bruckmann.
Huber, Alexander (2003). Drei Zinnen. München: Bergverlag Rother. ISBN 3-7633-7513-91.
Kühebacher, Egon (2000). Die Ortsnamen Südtirols und ihre Geschichte. 3. Bozen. ISBN 8882660184.
Kübler, Peter; Reider, Hugo (1992). Kampf um die Drei Zinnen (4 utg.). Bozen: Athesia. ISBN 88-7014-231-0.
Maurer, Annemarie; Pallhuber, Margareth; Lanthaler, Ulrike (2004). Naturparke in Südtirol, Naturerlebnis drinnen und draußen. Besøkt 19. september 2009.
Ortner, Peter; Kiebacher, Christine; Gruber, Alfred (2001). Autonome Provinz Bozen-Südtirol, Abteilung Natur und Landschaft, red. Naturpark Sextener Dolomiten - Die Einsamkeit großer Namen. Bozen: Athesia.
Schemfil, Viktor (1984). Die Kämpfe im Drei-Zinnen-Gebiet und am Kreuzberg bei Sexten 1915-1917. Universitätsverlag Wagner. ISBN 3-7030-0170-4.
Stahr, Alexander; Hartmann, Thomas (1999). Landschaftsformen und Landschaftselemente im Hochgebirge. Springer. ISBN 3-540-65278-7. Besøkt 9. september 2009.
Stingl, Volkmar; Wachtler, Michael (1999). Dolomiten – das Werden einer Landschaft. Naturmuseum Südtirol (2 utg.). Bozen: Athesia. ISBN 88-7014-979-X.
Visentini, Luca (1983). Sextener Dolomiten. Bozen: Athesia. ISBN 88-7014-319-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Drei Zinnen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Drei Zinnen / Tre Cime di Lavaredo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Summitpost.org
(en) Peakware
(de) Climb and Hike: bilder og beskrivelse av en tur opp Grosse Zinnes normalrute (III/eIV) | | første = 21. august 1869, Paul Grohmann, Franz Innerkofler og Peter Salcher | 9,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monte_Cristallo | 2023-02-04 | Monte Cristallo | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 3000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Monte Cristallo («krystallfjellet») er et 3216 meter høyt fjell i Dolomittene, nordøst for Cortina d'Ampezzo. Sammen med bl.a. Cima di Mezzo (3154 moh.), Piz Popena (3152 moh.) og Cristallino d'Ampezzo (3036 moh.) utgjør Monte Cristallo den såkalte Cristallogruppa. Denne grenser til Prags-Dolomittene i nord (via Cimabanchepasset), til Sexten-Dolomittene i øst (via San Angelo-passet) og til Sorapiss i syd (via Tre Croci-passet). | Monte Cristallo («krystallfjellet») er et 3216 meter høyt fjell i Dolomittene, nordøst for Cortina d'Ampezzo. Sammen med bl.a. Cima di Mezzo (3154 moh.), Piz Popena (3152 moh.) og Cristallino d'Ampezzo (3036 moh.) utgjør Monte Cristallo den såkalte Cristallogruppa. Denne grenser til Prags-Dolomittene i nord (via Cimabanchepasset), til Sexten-Dolomittene i øst (via San Angelo-passet) og til Sorapiss i syd (via Tre Croci-passet). | Monte Cristallo («krystallfjellet») er et 3216 meter høyt fjell i Dolomittene, nordøst for Cortina d'Ampezzo. Sammen med bl. | 9,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tofane | 2023-02-04 | Tofane | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 3000 meter'] | Tofane (flertall av italiensk Tofana) er en 8 km lang fjellkjede i Dolomittene rett vest for Cortina d'Ampezzo. De tre hovedtoppene er:
Tofana di Mezzo (ladinsk Tofana de Meso, 3 244 moh.)
Tofana di Dentro (Tofana de Inze, 3 238 moh.)
Tofana di Rozes (Tofana de Ròzes, 3 225 moh.)Tofanes nabofjellkjede i vest er Fanes. | Tofane (flertall av italiensk Tofana) er en 8 km lang fjellkjede i Dolomittene rett vest for Cortina d'Ampezzo. De tre hovedtoppene er:
Tofana di Mezzo (ladinsk Tofana de Meso, 3 244 moh.)
Tofana di Dentro (Tofana de Inze, 3 238 moh.)
Tofana di Rozes (Tofana de Ròzes, 3 225 moh.)Tofanes nabofjellkjede i vest er Fanes. | Tofane (flertall av italiensk Tofana) er en 8 km lang fjellkjede i Dolomittene rett vest for Cortina d'Ampezzo. De tre hovedtoppene er: | 9,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monte_Civetta | 2023-02-04 | Monte Civetta | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 3000 meter'] | Monte Civetta («uglefjellet») er et 3220 meter høyt fjell i Dolomittene. Sammen med bl.a. Piccolo Civetta (3207 moh.), Cima della Busazze (2894 moh.) og Monte Moiazetta (2727 moh.) utgjør Monte Civetta den såkalte Civettagruppa. Denne danner en seks kilometer lang og opptil tusen meter høy fjellvegg mot Val Cordevole i vest. I nord og øst begrenses fjellkjeden av Val Fiorentina respektive Val di Zoldo. Tilstøtende fjellkjeder er Monte Pelmo i nordøst (via Staulanzapasset) og Schiara i syd (via Duranpasset). | Monte Civetta («uglefjellet») er et 3220 meter høyt fjell i Dolomittene. Sammen med bl.a. Piccolo Civetta (3207 moh.), Cima della Busazze (2894 moh.) og Monte Moiazetta (2727 moh.) utgjør Monte Civetta den såkalte Civettagruppa. Denne danner en seks kilometer lang og opptil tusen meter høy fjellvegg mot Val Cordevole i vest. I nord og øst begrenses fjellkjeden av Val Fiorentina respektive Val di Zoldo. Tilstøtende fjellkjeder er Monte Pelmo i nordøst (via Staulanzapasset) og Schiara i syd (via Duranpasset). | Monte Civetta («uglefjellet») er et 3220 meter høyt fjell i Dolomittene. Sammen med bl. | 9,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lagorai | 2023-02-04 | Lagorai | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Provinsen Trento'] | Lagorai er den sydligste fjellkjeden i Dolomittene (i hvert fall hvis Vicenza-Alpene ikke regnes til Dolomittene). Den ligger i den italienske provinsen Trentino.
| Lagorai er den sydligste fjellkjeden i Dolomittene (i hvert fall hvis Vicenza-Alpene ikke regnes til Dolomittene). Den ligger i den italienske provinsen Trentino.
== Avgrensning ==
Lagorai begrenses
i nord av Avisio, Val di Cembra og Val di Fiemme (mot Latemar),
i nordøst av Rollepasset (mot Pale di San Martino),
i øst av Primiero (mot Vette Feltrine),
i syd av Valsugana (mot Vicenza-Alpene), og
i vest av Trento (mot Brentafjellene).Lagorai kan også betegne en delgruppe av dette området, nemlig bare den nordøstlige delen. Lagorai sammenfattes til dels med noen angrensende fjell i nordvest (bl.a. Schwarz- og Weißhorn) som Fiemme-Dolomittene (Dolomiti di Fiemme).
== Topper ==
Den høyeste toppen i Lagorai i vid forstand er Cima d'Asta (2847 moh.), mens Cima Cece (2754 moh.) er det høyeste fjellet i den nordøstlige delen (dvs. Lagorai i snever betydning). Monte Croce (2488 moh.) er det viktigste fjellet i den sydvestlige delen av området.
== Daler og pass ==
Fra hoveddalene som omgir fjellkjeden, strekker det seg mindre daler oppover i Lagorai. Tre av disse er bebodd:
Valle del Vanoi strekker seg fra Primiero mot vest. Den skiller Cima di Cerce-gruppa i nord fra Cima d'Asta-gruppa i sydvest.
Castello Tesino og
Bersntol strekker seg fra Valsugana mot nord.Det fins to veipass over Lagorai:
Broconpasset (1616 moh.) forbinder Valle del Vanoi med Castello Tesino, og dermed Primiero med Valsugana.
Manghenpasset (2047 moh.) danner forbindelsen mellom Val di Fiemme og Valsugana. Dette passer skiller også Monte Croce-gruppa i vest fra resten av fjellkjeden.
== Geologi ==
Selv om Lagorai geografisk vanligvis regnes til Dolomittene, er kjeden geologisk sett nokså forskjellig fra resten av Dolomittene. Mens Dolomittene hovedsakelig består av kalkholdige sedimenter, er Lagorai oppbygd av såkalt insubrisk krystallin, dvs. magmatiske (granitt) og mer eller mindre metamorfe bergarter.
== Kultur og historie ==
I den isolerte østre siden av Bersntol, mellom 800 og 1400 moh., finner man en av Trentinos språklige minoriteter. Innbyggerne taler her zimbrisk, en gammelmodig tysk «dialekt». | Lagorai er den sydligste fjellkjeden i Dolomittene (i hvert fall hvis Vicenza-Alpene ikke regnes til Dolomittene). Den ligger i den italienske provinsen Trentino. | 9,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leif_V%C3%A6rum_Larsen | 2023-02-04 | Leif Værum Larsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Norske trombonister', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune'] | For andre personer med samme navn se: Leif Larsen (andre betydninger)Leif Værum Larsen (født 26. juli 1948, død 6. april 2009) var en norsk trombonist og politiker.
Værum Larsen var elev ved Stavanger katedralskole.Han var i mange år solotrombonist i Stavanger Symfoniorkester. Han var engasjert i prosjektet for å bygge konserthuset i Stavanger. Larsen var også opptatt av å utvikle symfoniorkesteret fram mot åpningen av det nye huset. Han var i mange år tillitsvalgt for musikerne, og på vegne av de ansatte satt han i styret for Stavanger Symfoniorkester. Leif Værum Larsen var sønn Leif Larsen, som tidligere var ordfører i Stavanger. Leif Værum Larsen satt også selv i mange år i bystyret for Arbeiderpartiet.
| For andre personer med samme navn se: Leif Larsen (andre betydninger)Leif Værum Larsen (født 26. juli 1948, død 6. april 2009) var en norsk trombonist og politiker.
Værum Larsen var elev ved Stavanger katedralskole.Han var i mange år solotrombonist i Stavanger Symfoniorkester. Han var engasjert i prosjektet for å bygge konserthuset i Stavanger. Larsen var også opptatt av å utvikle symfoniorkesteret fram mot åpningen av det nye huset. Han var i mange år tillitsvalgt for musikerne, og på vegne av de ansatte satt han i styret for Stavanger Symfoniorkester. Leif Værum Larsen var sønn Leif Larsen, som tidligere var ordfører i Stavanger. Leif Værum Larsen satt også selv i mange år i bystyret for Arbeiderpartiet.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aftenbladet sin omtale av Leif Værum Larsen
== Eksterne lenker ==
(no) Leif Værum Larsen hos Sceneweb | Leif Værum Larsen (født 26. juli 1948, død 6. | 9,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Latemar | 2023-02-04 | Latemar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dolomittene', 'Kategori:Fjell over 2000 meter'] | Latemar er en 9 km lang fjellkjede i Dolomittene på grensen mellom Syd-Tirol og Trentino.
Lagorai begrenses
i nord av Karerpasset (mot Rosengarten),
i øst av Fassadalen (mot Pale di San Martino),
i syd av Fiemmedalen (mot Lagorai), og
i vest av Lavazepasset (mot Schwarz- og Weißhorn).I nordvest går Latemar over i Regglberg-platået.
De høyeste toppene er
Cimon del Latemar / Diamantidi-Turm (2842 moh.),
Eggentaler Horn (2799 moh.),
Latemar-Spitze (2791 moh.). | Latemar er en 9 km lang fjellkjede i Dolomittene på grensen mellom Syd-Tirol og Trentino.
Lagorai begrenses
i nord av Karerpasset (mot Rosengarten),
i øst av Fassadalen (mot Pale di San Martino),
i syd av Fiemmedalen (mot Lagorai), og
i vest av Lavazepasset (mot Schwarz- og Weißhorn).I nordvest går Latemar over i Regglberg-platået.
De høyeste toppene er
Cimon del Latemar / Diamantidi-Turm (2842 moh.),
Eggentaler Horn (2799 moh.),
Latemar-Spitze (2791 moh.). | }} | 9,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joanna_Rutkowska | 2023-02-04 | Joanna Rutkowska | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Polakker'] | Joanna Rutkowska er en polsk sikkerhetsspesialist som er kjent for sin forskning på stealth malware og sine bidrag til forskning på bakdører i Windows Vista og hvordan slike installereres og skjules.
I august 2006 presenterte hun på Black Hat Briefings, en konferanse i Las Vegas, en metode for å angripe maskiner som kjører operativsystemet Windows Vista. For denne forskningen ble hun utmerket i listen Five Hackers who Put a Mark on 2006 av eWeek Magazine.Først presenterte Rutkowska hvordan en kan unngå Vista sin modell for beskyttelse av kjernen, og demonstrerte hvordan usignert kode kan lastes inn i kjernen. Under andre del av presentasjonen ble en teknikk kalt Blue Pill introdusert. Metoden kan beskrives som et rootkit som lar fremmed kode overta kontrollen av systemet gjennom virtualisering. Denne metoden er uavhengig av operativsystemet, selv om den er beskrevet og demonstrert på maskiner som kjører Windows Vista. Metoden er omdiskutert, og det debatteres hvor effektiv den er.
I mars 2007 demonstrerte Rutkowska på Black Hat Federal at enkelte typer hardware-basert minnetilgang, typisk slikt som brukes av kontrollere for Firewire, kan bli brukt for å injisere fiendtlig kode.
På neste Black Hat i Las Vegas så presenterte Rutkowska og Alexander Tereshkin forskning som viste at det i Vista finnes svakheter i enkelte av driverne som lar angripere omgå Vista sin kjernebeskyttelse. De publiserte også kildekoden til det åpne kildekodeprosjektet for Blue Pill. Det ble da også diskutert metoder for å unngå at slike virtualiseringer ble detektert, og hvordan de eksisterende metodene for å påvise virtualiseringer var ute av stand til å påvise hva som var ondsinnet kode og hva som ikke er ondsinnet. De demonstrerte også den første fungerende proof of concept for nested virtualization, hvor en Blue Pill hypervisor lar andre enkle hypervisors kjøre som gjester.
Rutkowska startet i april 2007 Invisible Things Lab i Warszawa. Selskapet fokuserer på sikkerhet i operativsystemer og virtualiseringer.
| Joanna Rutkowska er en polsk sikkerhetsspesialist som er kjent for sin forskning på stealth malware og sine bidrag til forskning på bakdører i Windows Vista og hvordan slike installereres og skjules.
I august 2006 presenterte hun på Black Hat Briefings, en konferanse i Las Vegas, en metode for å angripe maskiner som kjører operativsystemet Windows Vista. For denne forskningen ble hun utmerket i listen Five Hackers who Put a Mark on 2006 av eWeek Magazine.Først presenterte Rutkowska hvordan en kan unngå Vista sin modell for beskyttelse av kjernen, og demonstrerte hvordan usignert kode kan lastes inn i kjernen. Under andre del av presentasjonen ble en teknikk kalt Blue Pill introdusert. Metoden kan beskrives som et rootkit som lar fremmed kode overta kontrollen av systemet gjennom virtualisering. Denne metoden er uavhengig av operativsystemet, selv om den er beskrevet og demonstrert på maskiner som kjører Windows Vista. Metoden er omdiskutert, og det debatteres hvor effektiv den er.
I mars 2007 demonstrerte Rutkowska på Black Hat Federal at enkelte typer hardware-basert minnetilgang, typisk slikt som brukes av kontrollere for Firewire, kan bli brukt for å injisere fiendtlig kode.
På neste Black Hat i Las Vegas så presenterte Rutkowska og Alexander Tereshkin forskning som viste at det i Vista finnes svakheter i enkelte av driverne som lar angripere omgå Vista sin kjernebeskyttelse. De publiserte også kildekoden til det åpne kildekodeprosjektet for Blue Pill. Det ble da også diskutert metoder for å unngå at slike virtualiseringer ble detektert, og hvordan de eksisterende metodene for å påvise virtualiseringer var ute av stand til å påvise hva som var ondsinnet kode og hva som ikke er ondsinnet. De demonstrerte også den første fungerende proof of concept for nested virtualization, hvor en Blue Pill hypervisor lar andre enkle hypervisors kjøre som gjester.
Rutkowska startet i april 2007 Invisible Things Lab i Warszawa. Selskapet fokuserer på sikkerhet i operativsystemer og virtualiseringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Joanna Rutkowska – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
InvisibleThings – blog
Invisible Things Lab – firmaside
CNET news: Vista Hacked at Black Hat
Computerworld Security: Black Hat: Microsoft hopes to swallow Blue Pill | Joanna Rutkowska er en polsk sikkerhetsspesialist som er kjent for sin forskning på stealth malware og sine bidrag til forskning på bakdører i Windows Vista og hvordan slike installereres og skjules. | 9,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spiderwick-kr%C3%B8nikene | 2023-02-04 | Spiderwick-krønikene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnebøker', 'Kategori:Bøker fra 2003', 'Kategori:Fantasylitteratur', 'Kategori:Romanserier'] | Spiderwick-krønikene er en engelsk bokserie for barn på fem bøker skrevet av Holly Black og Tony DiTerlizzi. Bøkene forteller historien om Grace-barna, tvillingene Simon og Jared og deres eldre søster Mallory, etter at de flytter til Spiderwick-bygningen og oppdaget en verden av feer og andre fantasiskapninger som de aldri kunne forestille seg eksisterte.
Den første boken, The Field Guide, kom ut i 2003 og ble raskt etterfulgt av fire andre bøker. En andre serie, Beyond the Spiderwick Chronicles, har også blitt påbegynt.
Bøkene har også blitt filmatisert. | Spiderwick-krønikene er en engelsk bokserie for barn på fem bøker skrevet av Holly Black og Tony DiTerlizzi. Bøkene forteller historien om Grace-barna, tvillingene Simon og Jared og deres eldre søster Mallory, etter at de flytter til Spiderwick-bygningen og oppdaget en verden av feer og andre fantasiskapninger som de aldri kunne forestille seg eksisterte.
Den første boken, The Field Guide, kom ut i 2003 og ble raskt etterfulgt av fire andre bøker. En andre serie, Beyond the Spiderwick Chronicles, har også blitt påbegynt.
Bøkene har også blitt filmatisert. | Spiderwick-krønikene er en engelsk bokserie for barn på fem bøker skrevet av Holly Black og Tony DiTerlizzi. Bøkene forteller historien om Grace-barna, tvillingene Simon og Jared og deres eldre søster Mallory, etter at de flytter til Spiderwick-bygningen og oppdaget en verden av feer og andre fantasiskapninger som de aldri kunne forestille seg eksisterte. | 9,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marianne_Harg | 2023-02-04 | Marianne Harg | ['Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Norges Tekniske Vitenskapsakademi', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Norske sivilingeniører', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marianne Harg (født 1. mai 1953) er en norsk sivilingeniør og tidligere fagforeningsleder bosatt i Skien.
Harg var president i Tekna fra 2005 til 2013 . Hun var medlem av foreningens hovedstyre i periodene 1995–1999 og 2003–2005, og var i 2003 ordfører i Representantskapet. Harg ble gjenvalgt som president tre ganger. Hun var den andre kvinnelige president i foreningens historie.
I perioden 2006–2008 var Harg medlem av Stjernøutvalget som anbefalte en ny struktur innen høyere utdanning i Norge. Harg tilhørte mindretallet i utvalget og var uenig i innstillingen.
Harg er siden 2008 innvalgt i NTVA - Norges Tekniske Vitenskapsakademi.
| Marianne Harg (født 1. mai 1953) er en norsk sivilingeniør og tidligere fagforeningsleder bosatt i Skien.
Harg var president i Tekna fra 2005 til 2013 . Hun var medlem av foreningens hovedstyre i periodene 1995–1999 og 2003–2005, og var i 2003 ordfører i Representantskapet. Harg ble gjenvalgt som president tre ganger. Hun var den andre kvinnelige president i foreningens historie.
I perioden 2006–2008 var Harg medlem av Stjernøutvalget som anbefalte en ny struktur innen høyere utdanning i Norge. Harg tilhørte mindretallet i utvalget og var uenig i innstillingen.
Harg er siden 2008 innvalgt i NTVA - Norges Tekniske Vitenskapsakademi.
== Utdanning og erfaring ==
Harg er utdannet sivilingeniør innen kjemi fra NTH i 1976. I 2005 var hun seksjonssjef i Hydro IS Partner, et IT-selskap under Hydro som i 2008 ble kjøpt opp av EDB Business Partner, et selskap som nå er kjent som EVRY. Hun har tidligere jobbet ved Norsk Hydros forskningssenter i Porsgrunn, vært produksjonssjef for farmasøytiske fiskeoljekonsentrater i Pronova Biocare og prosessingeniør i Hydro Agri. Harg har også diverse styreverv, blant annet i Innovasjon Norge Telemark og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet; hun var styreleder i Teknisk Ukeblad Media AS fra 2006 til 2009.
== Referanser == | Marianne Harg (født 1. mai 1953) er en norsk sivilingeniør og tidligere fagforeningsleder bosatt i Skien. | 9,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luke_Wilson | 2023-02-04 | Luke Wilson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dallas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Luke Cunningham Wilson (født 21. september 1971 i Dallas i Texas) er en amerikansk skuespiller. Luke Wilson er et av medlemmene i filmgruppen Frat Pack.
| Luke Cunningham Wilson (født 21. september 1971 i Dallas i Texas) er en amerikansk skuespiller. Luke Wilson er et av medlemmene i filmgruppen Frat Pack.
== Oppvekst ==
Luke Wilson vokste opp i Dallas. Han er sønn av Robert og Laura Wilson. Han har to eldre brødre: Owen og Andrew Wilson, disse er også skuespillere. Han gikk på St. Mark's School of Texas, og senere på Occidental College.
== Filmkarriere ==
Luke Wilsons første film var Bottle Rocket (1994), som var med skrevet av storebroren hans Owen Wilson. Etter å ha flyttet til Hollywood sammen med de to brødrene hans, ble han med i filmene: Telling Lies in America (1997), Scream 2 (1997), Best Men (1997) og Home Fries (1998). I år 2000 ble han med i filmen Charlies Angles, som Pete Komisky. Senere ble han med i filmen Legally Blonde (2001), hvor han spilte med Reese Witherspoon. Så spilte han i filmer som The Royal Tenenbaums (2001) og Old School (2003), som begge er Frat Pack-filmer.Luke Wilson gjorde også en gjesteopptreden i Et syttitallsshow, hvor han spilte storebroren til Michael Kelso, Casey Kelso. Han ble senere med i filmene: Minis First Time (2006), My Super Ex-Girlfriend (2006) og Blades of Glory (2007). I 2009 skal han være med i filmen Middle Men.
== Filmiografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Luke Wilson på Internet Movie Database
(sv) Luke Wilson i Svensk Filmdatabas
(da) Luke Wilson på Filmdatabasen
(da) Luke Wilson på Scope
(fr) Luke Wilson på Allociné
(en) Luke Wilson på AllMovie
(en) Luke Wilson hos Turner Classic Movies
(en) Luke Wilson hos Rotten Tomatoes
(en) Luke Wilson hos The Movie Database
(en) Luke Wilson hos Behind The Voice Actors | Luke Cunningham Wilson (født 21. september 1971 i Dallas i Texas) er en amerikansk skuespiller. | 9,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barokkanerne | 2023-02-04 | Barokkanerne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske kammermusikkgrupper'] | Barokkanerne er et oslobasert tidligmusikkensemble som har spesialisert seg på barokkmusikk på tidsriktige instrumenter.
Ensemblet ble opprettet i 1989, benytter barokkinstrumenter og konserterer både som kammergruppe og orkester. Ensemblet har gjestet Israel og Litauen, deltatt ved blant annet Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival og har gjort produksjoner for NRK TV og radio.
Ensemblet består av profesjonelle musikere, fast ansatte i Oslo-Filharmonien og KORK samt frilansere. Kunstnerisk ledelse blir hentet inn fra inn- og utland: Kati Debretzeni (fast gjesteleder, også konsertmester i English Baroque Soloists og Orchestra of the Age of Enlightenment) Catherine Martin (konsertmester i Gabrieli Consort), Walter Reiter (konsertmester i The Sixteen), Clare Salaman, Rodolfo Richter (Palladians), Rolf Lislevand, Peter Spissky (konsertmester i Concerto Copenhagen), Maria Lindal, Dagny Bakken, Laima Olsson, Karolina Radziej og Sigurd Imsen.
Kunstnerisk råd består av Mari Giske, Torun Kirby Torbo, Christian Kjos og Johan Nicolai Mohn.
Barokkanerne opptrer jevnlig sammen med kor og vokalensembler. De siste årene har orkesteret samarbeidet med: Borg Domkor, Bærum Bachkor, Collegium Vocale, Det Norske Solistkor, Ensemble Energico, Frogner Kammerkor, Grex Vocalis, Hamar Domkor, Jeløy Kammerkor, Kristiansand Domkor, Lommedalenkoret, Norske Kammersangere, Oslo Chorale Selskap, Sofiemyr Kirkekor, Sofienbergkoret og Uranienborg Vokalensemble
I 2008 samarbeidet Barokkanerne med sopranen Tone Wik om CD-utgivelsen «Bellezza Crudel».
| Barokkanerne er et oslobasert tidligmusikkensemble som har spesialisert seg på barokkmusikk på tidsriktige instrumenter.
Ensemblet ble opprettet i 1989, benytter barokkinstrumenter og konserterer både som kammergruppe og orkester. Ensemblet har gjestet Israel og Litauen, deltatt ved blant annet Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival og har gjort produksjoner for NRK TV og radio.
Ensemblet består av profesjonelle musikere, fast ansatte i Oslo-Filharmonien og KORK samt frilansere. Kunstnerisk ledelse blir hentet inn fra inn- og utland: Kati Debretzeni (fast gjesteleder, også konsertmester i English Baroque Soloists og Orchestra of the Age of Enlightenment) Catherine Martin (konsertmester i Gabrieli Consort), Walter Reiter (konsertmester i The Sixteen), Clare Salaman, Rodolfo Richter (Palladians), Rolf Lislevand, Peter Spissky (konsertmester i Concerto Copenhagen), Maria Lindal, Dagny Bakken, Laima Olsson, Karolina Radziej og Sigurd Imsen.
Kunstnerisk råd består av Mari Giske, Torun Kirby Torbo, Christian Kjos og Johan Nicolai Mohn.
Barokkanerne opptrer jevnlig sammen med kor og vokalensembler. De siste årene har orkesteret samarbeidet med: Borg Domkor, Bærum Bachkor, Collegium Vocale, Det Norske Solistkor, Ensemble Energico, Frogner Kammerkor, Grex Vocalis, Hamar Domkor, Jeløy Kammerkor, Kristiansand Domkor, Lommedalenkoret, Norske Kammersangere, Oslo Chorale Selskap, Sofiemyr Kirkekor, Sofienbergkoret og Uranienborg Vokalensemble
I 2008 samarbeidet Barokkanerne med sopranen Tone Wik om CD-utgivelsen «Bellezza Crudel».
== Eksterne lenker ==
Barokkanerne | Barokkanerne er et oslobasert tidligmusikkensemble som har spesialisert seg på barokkmusikk på tidsriktige instrumenter. | 9,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philip_Potter | 2023-02-04 | Philip Potter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dominiske misjonærer', 'Kategori:Dødsfall 31. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 19. august', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Generalsekretærer i Kirkenes verdensråd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Metodistiske misjonærer', 'Kategori:Metodistiske teologer', 'Kategori:Misjonærer i Haiti', 'Kategori:Missiologer', 'Kategori:Mottakere av Niwano-prisen', 'Kategori:Personer fra Roseau', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Philip A. Potter (født 19. august 1921, Roseau i Dominica, død 31. august 2015 i Lübeck i Tyskland) var en dominikisk teolog som var leder i Metodistkirken og den generalsekretær i Kirkenes Verdensråd (1972–1984).
Potter var gift med Bärbel Wartenberg-Potter, som var luthersk biskop av Lübeck fra 2001 til 2008.
| Philip A. Potter (født 19. august 1921, Roseau i Dominica, død 31. august 2015 i Lübeck i Tyskland) var en dominikisk teolog som var leder i Metodistkirken og den generalsekretær i Kirkenes Verdensråd (1972–1984).
Potter var gift med Bärbel Wartenberg-Potter, som var luthersk biskop av Lübeck fra 2001 til 2008.
== Barndom og det tidlige arbeidet ==
Potter ble født inn i en kristen familie, med en mor som var protestant og en far som var katolikk.
Fra tidlig alder var han aktiv i kirken, og han ble etterhvert legpastor og ordinert til prest etter å ha studert teologi ved Caenwood Theological College i Kingston på Jamaica og ved Richmond Theological College, som er knyttet til London University. Han jobbet på øyen Nevis og med de kreolsk-talende på landsbygda i Haiti, før han gikk inn i staben ved Methodist Missionary Society i London. På verdenskonferansen for kristen ungdom som ble holdt i Oslo i 1947, representerte han den kristne studentbevegelsen på Jamaica. På de to første generalforsamlingene til Kirkenes Verdensråd, i Amsterdam i 1948 og Evaston i Illinois i 1954 var han talsperson for de unge i kirken.
== Kirkenes Verdensråd ==
Potter flyttet til Genève i 1954 for å jobbe i KVs ungdomsavdeling. Han ble hos KV fram til han gikk av med pensjon. Fra 1960 til 1968 var han generalsekretær for World Student Christian Federation, fra 1961 til 1966 var han sekretær for Vest-Afrika og De vestindiske øyer for den britiske metodistkirken og fra 1967 til 1972 hadde han sentrale verv i KV, før ha generalsekretær for KV fra 1972 til 1984. Han ble regnet som en av lederne i verdens økumeniske bevegelse.
I sitt arbeid for Kirkenes Verdensråd jobbet han mye med nedrustning, og talte blant annet to ganger om dette til FN. Han organiserte også humanitært arbeid i Kambodsja.I 1986 fikk han Niwano-prisen for sitt utholdende arbeid med økumenikk og for verdensfred.I en tale i forbindelse med Potters 85-årsdag, ved KVs 9. generalforsamling som ble holdt i Porto Alegre i Brasil i februar 2006 sa Samuel Kobia som da var generalsekretær at det ble tatt store steg under Potters ledelse. Blant de viktige tingene han fikk gjennomført var utviklingen av dokumentet Dåp, nattverd, embede (også kalt Limadokumentet), fortsettelsen av en hard linje mot apartheid i Sør-Afrika og andre former for rasisme over hele verden, en viktig debatt om den post-koloniale kristne misjonen, et koordinert vitnesbyrd om fred i den kalde krigen, sammen med utforskning av nye former for spiritualitet, gudstjenesteliv og kristen musikk basert på de ulike tradisjonene i kirken.
27. november 2009 gav Kirkenes Verdensråd sitt store bibliotek i Genève navnet «Philip A. Potter Library» for å hylle Potter sitt arbeid for organisasjonen og økumenikken. Biblioteker og bøker har hele livet interessert Potter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Philip Potter (church leader) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Talen holdt av Samuel Kobia i Porto Alegre. | Philip A. Potter (født 19. | 9,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_kvinner_2002 | 2023-02-04 | EM i turn for kvinner 2002 | ['Kategori:2002 i Hellas', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 2002', 'Kategori:Gymnastikk i Hellas', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2002', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Hellas'] | Det 24 europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Pátra i Hellas i 2002.
| Det 24 europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Pátra i Hellas i 2002.
== Resultater ==
=== Lagkonkurranse ===
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Bom ====
==== Frittstående ====
== Medaljeoversikt ==
== Eksterne lenker ==
Resultater sammenlagt
Resultater enkeltapparater | Det 24 europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Pátra i Hellas i 2002. | 9,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlands_politiske_partier | 2023-02-04 | Estlands politiske partier | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Politiske partier i Estland'] | Estland har et flerpartisystem med mange partier slik at et parti sjelden har mulighet til å regjere alene. Partiene må samarbeide i en koalisjon.
| Estland har et flerpartisystem med mange partier slik at et parti sjelden har mulighet til å regjere alene. Partiene må samarbeide i en koalisjon.
== Partier ==
=== Partiene for tiden i Parliamentet ===
=== Andre partier ===
=== Tidligere partier ===
Agrarian-Center Party (Estonia) (Eestimaa Talupidajate Keskliit)
Coalition Party and Country Union (Koonderakond ja Maarahva Ühendus)
Communist Party of Estonia (Eestimaa Kommunistlik Partei)
Communist Party (on CPSU platform) (Eestimaa Kommunistlik Partei (NLKP platvormil))
Constitution Party (Konstitutsioonierakond)
Estonian Biodiversity Party (Elurikkuse Erakond)
Estonian Christian Democrats (Erakond Eesti Kristlikud Demokraadid)
Estonian Country Union (Eesti Maaliit)
Estonian Democratic Labour Party (Eesti Demokraatlik Tööerakond)
Estonian Free Party (Eesti Vabaerakond)
Estonian Greens (Eesti Rohelised)
Estonian Independence Party (Eesti Iseseisvuspartei)
Estonian Labour Party (Eesti Tööerakond)
Estonian Left Party (Eesti Vasakpartei)
Estonian National Independence Party (Eesti Rahvusliku Sõltumatuse Partei)
Estonian Party of Pensioners and Families (Eesti Pensionäride ja Perede Erakond)
Estonian People's Party (Eesti Rahvaerakond)
Estonian Rural League (Eesti Maarahva Liit)
Estonian Rural People's Union (Eesti Maarahva Liit)
Estonian Social Democratic Party (Eesti Sotsiaaldemokraatlik Partei)
Estonian Social Democratic Independence Party (Eesti Sotsiaaldemokraatlik Iseseisvuspartei)
Estonian Social Democratic Workers' Party (Eesti Sotsiaaldemokraatlik Tööliste Partei)
Farmers' Union (Põllumeeste Kogu)
Free Estonia (Demokraatlik Ühendus "Vaba Eesti")
Independent Royalist Party of Estonia (Sõltumatud Kuningriiklased)
Libertas Estonia (Libertas Eesti Erakond)
National Coalition Party Pro Patria (Rahvuslik Koonderakond "Isamaa")
New Estonia (Uus Eesti), merged to People's Union of Estonia
Party of People's Unity (Rahva Ühtsuse Erakond)
People's Party of Republicans and Conservatives (Vabariiklaste ja Konservatiivide Rahvaerakond)
Popular Front of Estonia (Rahvarinne)
Pro Patria Union (Isamaaliit)
Republican Coalition Party (Vabariiklaste Koonderakond)
Res Publica Party (Erakond Res Publica)
Russian Social Democratic Party (Vene Sotsiaaldemokraatlik Partei Eestis)
Swedish People's League (Rootsi Rahvaliit)
Vaps Movement (Eesti Vabadussõjalaste Keskliit)
Russian Party in Estonia (Vene Erakond Eestis) | Estland har et flerpartisystem med mange partier slik at et parti sjelden har mulighet til å regjere alene. Partiene må samarbeide i en koalisjon. | 9,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernina | 2023-02-04 | Bernina | ['Kategori:Pekere'] | Bernina betegner flere steder eller områder i den sveitsiske kantonen Graubünden:
en fjellkjede (Bernina-Alpene),
denne fjellkjedens høyeste topp (Piz Bernina),
et fjellpass over fjellkjeden (Berninapasset),
et forvaltningsdistrikt syd for dette passet (distriktet Bernina). | Bernina betegner flere steder eller områder i den sveitsiske kantonen Graubünden:
en fjellkjede (Bernina-Alpene),
denne fjellkjedens høyeste topp (Piz Bernina),
et fjellpass over fjellkjeden (Berninapasset),
et forvaltningsdistrikt syd for dette passet (distriktet Bernina). | Bernina betegner flere steder eller områder i den sveitsiske kantonen Graubünden: | 9,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piz_Bernina | 2023-02-04 | Piz Bernina | ['Kategori:46°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Graubünden', 'Kategori:Fjell i Lombardia', 'Kategori:Fjell over 4000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2017-08'] | Piz Bernina er med sine 4049 moh den høyeste fjelltoppen i Øst-Alpene. Den ligger i Berninamassivet på grensen mellom Sveits (Graubünden) og Italia (Lombardia). Selve toppen ligger på sveitsisk side av grensen og rundt 200 m fra denne. Nærmeste større sted er St. Moritz i Engadin.
Piz Bernina ligger på en nord-sør-gående egg som i sør begynner på toppen La Spedla (4020 moh.) på grensen mellom Sveits og Italia. Dalene på begge sider av eggen er dekket av isbreer: Vadret da Tschierva i vest og Vadret da Morteratsch i øst.
Piz Bernina bestiges enklest fra sør med utgangspunkt i hytta Rifugio Marco e Rosa sør for La Spedla. Herfra følger man søreggen (Spallagrat) opp mot toppen. Det er også mulig å bestige toppen via nordeggen (Biancograt).
| Piz Bernina er med sine 4049 moh den høyeste fjelltoppen i Øst-Alpene. Den ligger i Berninamassivet på grensen mellom Sveits (Graubünden) og Italia (Lombardia). Selve toppen ligger på sveitsisk side av grensen og rundt 200 m fra denne. Nærmeste større sted er St. Moritz i Engadin.
Piz Bernina ligger på en nord-sør-gående egg som i sør begynner på toppen La Spedla (4020 moh.) på grensen mellom Sveits og Italia. Dalene på begge sider av eggen er dekket av isbreer: Vadret da Tschierva i vest og Vadret da Morteratsch i øst.
Piz Bernina bestiges enklest fra sør med utgangspunkt i hytta Rifugio Marco e Rosa sør for La Spedla. Herfra følger man søreggen (Spallagrat) opp mot toppen. Det er også mulig å bestige toppen via nordeggen (Biancograt).
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
Piz Bernina, Die Viertausender der Alpen (tysk)
Tourenberichte Piz Bernina, Hikr.org (tysk)
Hütte Marco e Rosa - Agostino Rocca, Rifugi Bivacchi (tysk) | Sveits | 9,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpene | 2023-02-04 | Alpene | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alpene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
| Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
== Avgrensning og geografi ==
Alpenes vanligste definisjoner tar utgangspunkt i geologien og topografien:
Geologisk er Alpene kjennetegnet ved bergarter som i større eller mindre grad har gjennomgått en metamorfose under orogenesen (fjelldannelsen).
Topografisk er Alpene kjennetegnet ved større høyder og et brattere relieff enn de omkringliggende landskapene.Alpenes begrensning er imidlertid ikke skarp, siden de mange steder uten entydig skille går over i åslandskap. Derfor kan grensene for Alpene trekkes på noe forskjellige måter.
=== Tilstøtende landskap ===
Den beste måten å avgrense Alpene på er kanskje ved å vise til de tilstøtende landskapene. Skillelinjene er sjelden skarpe, men ofte mer eller mindre vilkårlig definert:
Helt i syd går De liguriske Alpene over i De liguriske Appenninene, slik at Appenninene kan ses på som en fortsettelse av Alpene. Grensen trekkes vanligvis ved Cadibonapasset mellom Mondovi og Savona, som er det laveste punktet (459 moh.) i Alpe/Appennin-kammen.
De sydvestlige Alpenes østgrense og de sentrale Alpenes sydgrense mot den om lag 200 moh. høye Posletta er relativt skarp, og går omtrent langs (dvs. umiddelbart vest/nord for) linjen Cuneo–Pinerolo–Ivrea–Verbania–Como–Bergamo–Brescia–Verona–Vittorio Veneto–Gemona.
De sydvestlige Alpenes vestgrense er mindre tydelig, siden Alpene her erstattes av et åslandskap mot Rhônedalen. Kalksteinsfjellene i Provence regnes f.eks. ikke til Alpene, uten at man kan trekke et skarpt skille.
I nordvest skilles Alpene gjennom Rhône, Genèvesjøen og Sveits' Mittelland fra Jurafjellene. Grensen mellom Mittelland og Alpene er imidlertid flytende.
I nord går Alpene over i For-Alpene, som er et 400–600 moh. høyt bakkelandskap uten skarpt skille mot Alpene. Grensen trekkes her noe syd for linjen Lindau–Füssen–Bad Tölz–Salzburg–Steyr–St. Pölten.
I sydøst danner de såkalte Dinariske alper fortsettelsen av Alpene. Grensen trekkes vanligvis fra Gorizia i Italia via de slovenske byene Ajdovšcina, Postojna og Vrhnika til Ljubljana.
Helt i øst kan Karpatene ses på som Alpenes fortsettelse østover (via Leithafjellene). Det såkalte Wiener Becken («Wien-bekkenet») med Donau utgjør her imidlertid en forholdsvis klar grense.Det forekommer også strengere og videre definisjoner enn den ovennevnte avgrensningen:
Ifølge den strengeste definisjonen omfatter Alpene bare slike områder som ikke forekommer i andre landskap i nærheten, nemlig bare selve høyfjellet (dvs. den alpine og nivale høyderegionen over tregrensen).
Ifølge videre definisjoner kan også regioner regnes til Alpene som direkte eller indirekte påvirkes eller har blitt påvirket av Alpenes høyfjell. I så fall går grensen omtrent langs elvene Po i syd, Rhône i vest og Donau i nord. Påvirkningene innenfor dette området kan være geologiske (sedimenter som stammer fra Alpene), geomorfologiske (morener fra Alpenes istidsbreer), hydrologiske (vannføringen i elvene bestemmes av nedbøren i Alpene) og/eller klimatiske (f.eks. fønvind).I tillegg til slike naturgeografiske definisjoner opererer myndighetene i alpelandene og EU med økonomiske/politiske definisjoner på Alperommet. Det som står sentralt i slike definisjoner er vanligvis kompensasjonen for de økonomiske ulempene ved å utøve landbruk eller annen næring i et fjellandskap. Den vanligste definisjonen (som f.eks. brukes i Alpekonvensjonen) er nesten sammenfallende med den naturgeografiske, bare at grensen trekkes ved kommune- eller kretsgrenser. Dermed blir Alpene noe større, siden definisjonen også omfatter det ikke-alpine arealet av kommuner med andel i Alpene.
=== Stater i Alpene ===
Avhengig av definisjonen har sju eller åtte land andel i Alpene:
I tillegg regnes av og til Monaco til Alpene. Landet ligger utenfor Alpene i egentlig forstand, men er delaktig i bakkelandskapet som danner fortsettelsen av De maritime Alpene. Monaco er også det åttende landet som har undertegnet Alpekonvensjonen.
=== Statsgrenser i Alpene ===
I dag følger statsgrensene i store trekk Alpenes hovedkam eller andre alpine fjellkjeder. Således er Alpenes hovedkam stort sett sammenfallende med Italias vestgrense mot Frankrike resp. nordgrense mot Sveits og Østerrike, men flere unntak forekommer, hvorav den sveitsiske kantonen Ticino er det største. Grensen mellom Frankrike og Sveits går gjennom Chablais. Grensen mellom Sveits og Østerrike følger kammene til Rätikon og Silvretta. Også grensen mellom Østerrike og Tyskland ligger delvis på fjellkammer, nemlig til hhv. Allgäu-Alpene, Wetterstein og Berchtesgaden-Alpene. Til slutt følger grensen mellom Østerrike og Slovenia Karavankene, mens grensen mellom Italia og Slovenia ligger på De juliske Alpene.
Det har ikke alltid vært slik at Alpenes hovedkam utgjorde en statsgrense. Dagens situasjon er i et historisk perspektiv nokså ung (se under). Fra den tidlige middelalderen til midten av 1800-tallet eksisterte det en rekke passtater, som kontrollerte sammenhengende territorier på begge sider av Alpenes hovedkam. De største av disse var Savoie, Det sveitsiske edsforbund, Graubünden og Tirol. I disse statene var ikke Alpenes hovedkam noe skille, men passene dens var tvert imot passtatenes livsårer. Med unntak av Sveits ble passtatene ofret i de europeiske stormaktenes kamp om å opprette territorialstater. Disse var ikke interessert i de kulturhistoriske enhetene, men i formålstjenlige grenselinjer. Den siste grensejusteringen i så måte skjedde i 1920, da Østerrike måtte avstå de sydlige delene av Tirol (Syd-Tirol og Trentino) til Italia.
=== Byer i Alpene ===
De største byene som ligger i Alpene, er
Grenoble (158 000 innbyggere, mer enn 400 000 i byregionen, dvs. inkl. forsteder; Rhône-Alpes, Frankrike),
Innsbruck (118 000 innbyggere, ca. 250 000 inkl. forsteder; Tirol, Østerrike),
Trento (112 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Trentino, Italia),
Bolzano (101 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Syd-Tirol, Italia).I tillegg kommer flere storbyer som grenser til Alpene, og som ifølge noen definisjoner ligger innenfor, ifølge andre definisjoner utenfor Alpene. De største av disse er:
Graz (253 000 innbyggere, 320 000 inkl. forsteder; Steiermark, Østerrike),
Brescia (190 000 innbyggere, 400 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
Genève (186 000 innbyggere, 780 000 inkl. forsteder; Genève, Sveits),
Salzburg (150 000 innbyggere, 300 000 inkl. forsteder; Salzburg, Østerrike).Videre ligger tre millionbyer i umiddelbar nærhet av Alpene:
Wien (1 680 000 innbyggere, 2 300 000 inkl. forsteder; Østerrike),
Milano (1 304 000 innbyggere, 7 500 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
München (1 295 000 innbyggere, 3 000 000 inkl. forsteder; Bayern, Tyskland).Også disse storbyene og deres byregioner påvirker Alpene i stor grad på grunn av bl.a. helgeturisme, arbeidspendling, ferieleiligheter og energi- og vannbehovet.
=== Elver, innsjøer og vannskiller ===
Flere av de store sentraleuropeiske elvene får vann fra Alpene. Avløpet fra Alpene summerer seg til rundt 216 km³ per år. Dette vannet fordeler seg på de følgende tilsigsfeltene:
Donau (og dermed Svartehavet) mottar 73 km³ per år fra Alpene. De viktigste bielvene er Inn, Drau (Drava), Mur, Salzach og Enns.
Rhône (Middelhavet) mottar 49 km³ per år. Viktigste bielver: Isère og Durance.
Po (Adriaterhavet) mottar 39 km³ per år. Viktigste bielver: Adda, Ticino og Dora Baltea.
Flere mindre elver som drenerer til Adriaterhavet, mottar til sammen 31 km³ per år. De viktigste er Adige (Etsch) og Piave.
Rhinen (Nordsjøen) mottar 24 km³ per år. Viktigste bielver: Reuss og Aare.De viktige vannskillene følger i store trekk Alpenes hovedkam, nemlig i vest mellom Rhône og Po; fra Witenwasserenstock til Piz Lunghin mellom Rhinen og Po (Det europeiske hovedvannskillet); så mellom Inn og Adige. I de østlige Øst-Alpene blir vannskillene mer kompliserte og følger ikke alltid hovedkammene.
Felles for elvene i Alpene er at de har store årstidsforskjeller i vannføringen med et vinterminimum. Maksimumet ligger på våren (snøsmelting) og/eller sommeren (smeltevann fra isbreer). På grunn av brattheten og hastigheten er vannet rikt på oksygen og leire eller sand, men fattig på næring. De fleste elvene har blitt påvirket gjennom reguleringer eller kraftverk, slik at under 10 % av vassdragene kan betegnes som naturlige – derav en eneste på Alpenes nordside (Lech).
Alpenes største innsjøer ligger ved eller i Alperanden:
Alle disse sjøene er avlange og dype og ligner i formen på fjorder. Denne likheten er ikke tilfeldig, men skyldes dannelsen gjennom istidens bretunger, som grov dype og trange daler der de forlot Alpene. Etter istiden ble dalene fylt med vann. Bortsett fra disse om lag 40 store alperandsjøene forekommer flere tusen høyfjellsinnsjøer, som er mye mindre, stort sett veldig grunne og ligger i større høyder. Også disse går tilbake på istiden, men i andre beliggenheter (i botner, ved pass eller endemorener o.l.), der isbreene hadde mindre kraft. Samtlige alpesjøene er næringsfattige og har klart og kaldt vann.
Alpesjøene har vært uten eller av marginal betydning for alpebefolkningen (til dels noe fiske). Derimot har mange av innsjøene blitt viktige for turismen. De store alperandsjøene har blitt attraktive for brettseiling og til dels seiling. Mange av de mindre høyfjellssjøene er yndete turmål for sommerturister, til dels med turisthytter.
Alpene er viktig som drikkevannsreservoar for flere europeiske storbyer (deriblant Wien og Torino). Også Alpenes største kunstige innsjø, Lac de Serre-Ponçon (46 km²) i Durancedalen, er anlagt med tanke på å levere vannings- og drikkevann.
=== Isbreer ===
Nest etter Island og Norge har Alpene Europas største isbreer. De største av disse er:
Størrelsen har sunket drastisk siden midten av 1800-tallet bl.a. grunnet global oppvarming: Arealet som er dekket av isbreer i Alpene, har blitt halvert fra 1850 til 2000. Noen av de ovennevnte tallene kan derfor allerede være foreldet.
=== De høyeste fjellene i Alpene etter primærfaktor ===
Tabellen viser de ti fjellene i Alpene med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i Øst-Alpene, mens fire ligger i Vest-Alpene.
=== Toppgalleri ===
Et lite utvalg av kjente alpetopper:
== Fjellkjeder og inndeling ==
Alpene kan inndeles på mange måter, avhengig av om kriteriene som legges til grunn er geologiske, geomorfologiske, klimatologiske, historiske, politiske eller alpinistiske. Det fins m.a.o. ikke noen anerkjent «riktig» inndeling, men ulike inndelinger med ulike formål.
=== Grovinndeling (Vest- og Øst-Alpene m.m.) ===
En veldig utbredt grovinndeling deler Alpene i to områder, Vest-Alpene og Øst-Alpene. Skillelinjen trekkes vanligvis fra Bodensjøen langs Rhinen (via Vaduz og Chur til Tamins, derfra langs Hinterrhein til Splügen), Splügenpasset og Valchiavenna til Comosjøen. Geologisk sett kan denne inndelingen rettferdiggjøres ved at de østalpine fjelldekkene (se under) slutter noen kilometer øst for denne linjen. At denne inndelingen likevel er nokså vilkårlig, blir også tydelig når man ser at Italia og Frankrike ofte opererer med en avvikende tredeling i stedet.Øst-Alpene deles på sin side i tre langsgående områder: De nordlige Kalk-Alper, Sentral-Alpene og De sydlige Kalk-Alper. Denne inndelingen er nokså akseptert, siden den i grove trekk er sammenfallende med viktige geologiske, geomorfologiske og økologiske skillelinjer.
Vest-Alpene deles likeledes av og til i tre områder: I nord, nordvest og vest ligger også her et belte der kalkstein dominerer (se De vestlige Kalk-Alpene). Syd for de østlige Vest-Alpene og øst for de (syd)vestlige Vest-Alpene ligger en gneissone, som tilsvarer Sentral-Alpene i Øst-Alpene. Mellom disse to områdene finner man et usammenhengende bånd med varisciske dypbergarter, som mangler i Øst-Alpene. Vest-Alpene syd for Mont Blanc betegnes ofte som Sydvest-Alpene.«Nord-» og «Syd-Alpene» er derimot ikke noen entydige begreper. Klimatisk og biogeografisk kan de nordlige Alpene betraktes som en enhet. Den utgjøres i så fall av en stripe langs Alpenes nordside, som strekker seg fra Genèvesjøen i vest til Wien i øst. I geologien brukes sydalpin om en tektonisk enhet som er tydelig avgrenset fra resten av Alpene (se under, geologisk inndeling). Mesteparten av dette området hører geografisk til De sydlige kalkalper (og dermed ifølge ovennevnte definisjon til Øst-Alpene).
=== Fininndelingen i fjellkjeder ===
Alpenes delgrupper omtales ofte som navngitte fjellkjeder. Selv om mange av disse navnene er kjente, er ikke definisjonene naturgitte eller entydige. Bern-Alpene betegner f.eks. både en fjellkjede og en politisk avgrensning. Den førstnevnte (vanlig alpinistisk definisjon) ligger i kantonene Wallis og Bern, den sistnevnte (offisiell sveitisisk definisjon) omfatter derimot bare andelen som ligger i Bern. Zillertal-Alpene er en fjellkjede som er velkjent blant alpinister; men mens grensen mot Stubai-Alpene i vest og Dolomittene i syd er godt begrunnet gjennom brede daler, er avgrensningen mot Tux-, Kitzbühel-Alpene og Hohe Tauern i høyeste grad vilkårlig.
Navnene på fjellkjedene er nokså nye, og har stort sett oppstått i løpet av de siste hundre år. Før den tid var det få fjellkjeder som hadde egne navn, siden det vanligvis var dalførene som utgjorde folks fokus, ikke høyfjellet. Benevnelsen av fjellkjeder gjenspeiler altså til en viss grad overgangen fra et beboer- til et turistperspektiv på Alperommet, der dalene så å si bare fungerer som skillelinjer.
Når det gjelder Øst-Alpene, har de tysktalende alpeforeningene blitt enige om en noenlunde anerkjent inndeling i fjellkjeder (se under De nordlige, sydlige Kalk- og Sentral-Alpene). I Vest-Alpene er benevnelsene noe mer flytende (se under Vest-Alpene).
== Dannelse og geologi ==
Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet fjellfolding, men også overskyvningen av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent foldefjell, men et «dekkefjell». I tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende tektoniske, sedimentologiske og mineralogiske forhold og et høyt geologisk mangfold.
=== Alpenes orogenese ===
Alpenes fjelldannelse (orogenese) var en del av den såkalte alpine fjellkjedefoldingen. Den begynte med en langvarig ansamling av marine sedimenter: Gjennom at den afrikanske og den europeiske plate drev fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte Tethyshavet bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: helvetikum, penninikum, østalpin og sydalpin). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100 millioner år (i trias, jura og kritt).
For 100 millioner år siden (i krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved Det franske sentralmassiv, Vogesene, Schwarzwald og Böhmerwald, noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og paleogenperioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.
For 20 millioner år siden (i begynnelsen av neogen) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120 km. I tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker. De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest metamorfose (stor andel av bl.a. gneis og skifer) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av sedimentære bergarter er bevart, slik som flysch og kalkstein). Gjennom en dreiebevegelse av den adriatiske plate oppstod den periadriatiske sømmen, en forkastning som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.
Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den varisciske (ca. 400–300 millioner år siden) eller den kaledonske fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter (granitt og gneis, delvis med kullfløtser). De respektive fjellmassivene er Mercantour-, Pelvoux-, Belledone-, Aiguilles Rouges-, Mont Blanc-, Tavetsch-, Gotthard- og Aaregruppa.
Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der erosjonens nedbrytende effekt var sterkere enn tektonikkens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte vinduer. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. Mont Blanc av varisciske bergarter, mens Tauern ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.
Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt molasse. I senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som konglomerater kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.
Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.
=== Geologisk inndeling ===
De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:
Helvetikum ligger i dagen i store deler av Sveits (latin Helvetia).
Penninikum utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk Alpi Pennine for Wallis-Alpene).
Østalpin ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
Sydalpin ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.
Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske forkastningen danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste jordskjelv i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte Ivrea-sonen, kommer f.eks. bergarter fra den nedre jordskorpen frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.
Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.
Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. Chablais (samt de nordvestlige delene av Bern-Alpene) er det største av disse. I tillegg kommer en rekke mindre såkalte klipper (Stanserhorn, Buochserhorn, Mythen m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.
Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen geologiske vinduer i Øst-Alpene (Tauern-vinduet, Unterengadin-vinduet, tre mindre vinduer i Silvretta og Rätikon samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved Wechselpasset). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. flysch). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner De nordlige kalkalper, mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av Sentral-Alpene.
For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte Dent Blanche-dekken omfatter bl.a. Matterhorn.
Noen steder har magmatiske bergarter (plutonitter) trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i Adamello, Val Bregaglia, nord for Brixen og vest for Maribor.
De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som Jurafjellene, og hører derfor tektonisk sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel geomorfologisk til Alpene. Også de geologiske grensene til både Appenninene og De dinariske alper er forskjellig fra de respektive geografiske grensene: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til Genova, dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved Cadibonapasset. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av Belluno.
=== Istidene ===
Alpene opplevde en rekke istider, der fjellene var dekket av en sammenhengende isbre. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her Biber- (for rundt to millioner år siden), Donau- (770–680 tusen år siden), Günz- (640–540 tusen år siden), Haslach- (500–400 tusen år siden), Mindel- (480–370 tusen år siden), Riß- (230–130 tusen år siden) og Würm-istiden (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom glasial erosjon, dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte fjellpassene skyldes isbreene: Såkalte transfluenspass oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden.
Dalene som isbreene etterlot seg, var U-daler, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte hengende daler: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn.
=== Holocen ===
Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. Frostforvitring sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.
Flytende vann grov på sin side ut V-daler i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod fosser, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale gjel ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.
Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at stein, grus, sand og delvis leire kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene (Durance, Isère, Rhône, Rhinen, Inn, Salzach, Enns, Adda, Adige, Rienz, Drau, Mur) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700 meter i Unterinntal. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige myrer og sumpskogsmark.
Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner kubikkmeters volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.
Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.
=== Jordsmonn ===
På grunn av den korte vegetasjonsperioden i høyfjellet foregår de jordsmonnsdannende prosessene veldig sakte i Alpene. Dette resulterer i at råjordtyper med mindre enn 2 cm humus (syrosem) er veldig vanlige i de høye regionene. Den videre utviklingen av jordsmonnet er avhengig av utgangsbergartene:
På kalkbunn oppstår rendzina (uten B-horisont, og med en få centimeter opptil én meter tykk A-horisont bestående av mold). Denne kan under gunstige vilkår videreutvikle seg til brunjord.
På silikatisk bunn heter det første stadiet ranker (uten B-horisont, ofte med råhumus som A-horisont), som også vanligvis etterfølges av brunjord. Ved tilstrekkelig nedbør – og/eller under barskog (dvs. i den subalpine høyderegionen) – vil denne videreutvikle seg til podsol.
Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I fuktige områder uansett høyde utvikles gley. I dalbunnene, der det tidligere vokste flommarksskoger, finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive landbruket.
Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter jordpyramider. Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede jordarter med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i morener). I Alpene finner man jordpyramider i bl.a. Euseigne (Valais) og Serfaus (Tirol). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på Ritten (Syd-Tirol).
=== Geomorfologisk inndeling ===
Alpenes geomorfologiske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens geologiske inndeling. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon.
Kalksteinsfjellene i bl.a. De nordlige og sydlige Kalk-Alpene og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I helvetikum overveier cuestas, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige kalkalper og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I de østlige delene av De nordlige kalkalper (bl.a. Dachstein) finner man derimot platåfjell bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige kalkalper viser en blanding av de ulike kalksteinsformene.
Områder der flysch og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige Graubünden, ved overgangen mellom de nordlige Alpene og For-Alpene, ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom Martigny og De maritime Alpene, og i de vestlige Alpes-de-Haute-Provence.
De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra holocen. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens morener.
=== Naturkatastrofer ===
Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike stein-, jord- og snøras betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer.
Også jordskjelv er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på Richters skala. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var 1976 i De karniske og juliske Alpene i Friuli.
== Klima og værforhold ==
Klimaet i Alpene kan beskrives gjennom fire gradienter:
Høyde over havet. – Den viktigste enkeltfaktoren for klimaet i Alpene er høyden over havet. Med økende høyde synker temperaturen (ca. 1 °C per 200 m), mens nedbøren stiger.
Syd–nord. – Alpene danner skillet mellom mediterrant og temperert klima. Dermed er Alpenes nordside betraktelig kaldere og fuktigere enn sydsiden (der sommerne kan være veldig tørre).
Perifer–sentral. – De sentrale områdene i Alpene er utpreget tørre og ofte varmere enn periferien. Dette kommer av at skyene «regner av» på de høye fjellsidene før de kommer frem til de mer sentralt beliggende områdene (se under). De sentrale områdene har derfor færre skyer, noe som medfører mindre nedbør og mer solskinn.
Vest–øst. – Til slutt opplever Alpene også skiftet fra oseanisk klima i vest til mer kontinentalt klima i øst.De ulike gradientene påvirker også hverandre. Således synker temperaturen generelt sett med høyden, men den synker f.eks. mindre i sentrale enn i perifere strøk. Også forskjellen mellom Alpenes nord- og sydside er sterkere utpreget i lavere enn i større høyder.
I tillegg til de store klimagradientene er mikroklimaet påvirket av topografien. Det er f.eks. stor forskjell på nord- og sydvendte fjellsider. Disse forskjellene øker med høyden, og er til dels avgjørende faktorer både for ville plante- og dyrearter og for landbruket.
=== Spesielle værforhold i Alpene ===
Det fins flere værfenomener som er begrenset til høye fjellkjeder. De viktigste er:
Orografisk regn. – Det er et kjent fenomen at losiden av fjell er fuktigere enn lesiden. Grunnen er at fjellene tvinger luften til å stige opp i høyden, at luften avkjøles jo høyere den kommer, og at kald luft kan holde på mindre fuktighet. Luftfuktigheten «regner av» som såkalt orografisk regn. Av denne grunn har de nordvestlige delene av Alpene mest nedbør: I bl.a. Bern-, Uri-, Glarus-Alpene og Rätikon er årsnedbøren på over 2000 mm.
Føn. – Fønvind oppstår når vinden blåser fuktig luft over fjellet. På vei opp fjellsiden synker temperaturen, og fuktigheten regner av som orografisk regn. På vei ned fjellet på den andre siden, blir luften igjen varmere jo lenger ned den kommer. Effekten av høyde på luftens temperatur er imidlertid større for tørr enn for fuktig luft. Derfor blir vinden varmere på fjellets leside enn den var på losiden. Fønvind er i Alpene vanligst i de nordlige For-Alpene ved sønnavind, men det fins også «motsatt føn», der Alpenes sydside mottar varm nordavind.
Inversjon. – Om vinteren kan det oppstå «kuldesjøer» i dalene. Den kalde luften blir da liggende i dalbunnen, slik at temperaturen øker med høyden. Derfor kalles dette fenomenet temperaturinversjon. Det oppstår om vinteren når solen står så lavt at den ikke når (eller rekker å varme opp) dalbunnen og/eller når landskapets topografi stenger inne den kalde luften. Inversjonene er ganske stabile, siden kald luft er tyngre enn den varme luften som ligger over. Fenomenet opphører først når vind blander luftmassene igjen.
Berg- og dalvind. – Ved godt vær kan man ofte legge merke til en bris som stryker oppover fjellsidene på dagtid, mens luften strømmer motsatt vei på kvelden. Dette fenomenet er en spesiell form for solgangsvind og er dermed beslektet med land- og sjøvind med kysten. Det oppstår når solen varmer opp luften over bakken på dagtid, slik at den strømmer oppover fra de lave dalinngangene mot de høye dalavslutningene. På natten avkjøles luften raskere i større høyder, og begynner da å synke nedover igjen.
== Plante- og dyreliv ==
Vegetasjonen i Alpene gjenspeiler i stor grad de fire nevnte klimagradientene, men også jordsmonnet, som i sin tur er avhengig av de dominerende bergartene. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. Dyrelivet er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger under, er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet.
Alpenes flora og fauna ligner i flere henseender på Nordens, både når det gjelder artene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. hjort, noen store rovdyr), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i Mellom-Europa. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. Øst-Europa og Pyreneene). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende geografisk bredde. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den subalpine høydesonen på den subarktiske regionen, og den alpine på den arktiske. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere.
=== Biologisk mangfold ===
Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100 km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den mellomalpine gressonen, der det fins minst 350 endemiske arter.
Menneskelig aktivitet har gjennom det tradisjonelle landbruket bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har kulturplanter (og medfølgende «ugress») blitt introdusert til åkerne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har seterdriften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene.
=== Den kolline regionen ===
Plante- og dyrelivet i den kolline høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600 moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran (se under).
Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er sommereik og agnbøk i nord, men frynseeik (Quercus cerris) lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved flommarksskogsmarker og sumpskogsmarker. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til middelalderen fantes det elg i disse skogene.
En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er skallet ibis (Geronticus eremita). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i Kärnten, og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat (insekter m.m.) helt oppe i den alpine regionen.
=== Den mediterrane regionen ===
Den egentlige mediterrane regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600 moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som steineik (Quercus ilex) og oliventrær.
Regionen over dette, som heter supramediterran og tilsvarer den kolline regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100 meters høyde. Her finner man duneik (Quercus pubescens) i (syd)vest og europahumlebøk (Ostrya carpinifolia) i (syd)øst.
Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en maquis (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det tradisjonelle landbruket har blitt gitt opp.
=== Den montane regionen ===
Den opprinnelige vegetasjonen i den montane sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er bøk og edelgran i Alpenes perifere områder, men gran og furu i de sentrale områdene. I sydvest (Provence-Alpene) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500 moh. i nord, 1500–1700 moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900 moh. i sentrale strøk.
Siden den største delen av Alpenes befolkning lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk.
Hjort og villsvin påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for jerpe og tiur. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. spurvefugler og spetter.
=== Den subalpine regionen ===
De høyeste fjellskogene utgjør den subalpine høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med tregrensen. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800 moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100 moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400 moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at seterdriften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300 meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer.
Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av gran (i Alpenes perifere områder) eller furu, lerk og cembrafuru (i de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er bergfuru (Pinus mugo ssp. uncinata) vest for Gotthard-massivet og buskfuru (Pinus mugo ssp. mugo) øst for dette. Store kratt med grønnor er også vanlig ved tregrensen.
I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne rådyr og f.eks. alpespissmus (Sorex alpinus), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er orrfugl, nøttekråke, brunsisik (Carduelis cabaret) og sitronirisk (Serinus citrinella).
=== Den alpine regionen ===
Den alpine høyderegionen strekker seg fra tregrensen til den permanente snøgrensen. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500 og 2700 moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900 moh. på Alpenes sydside og opptil 3100 moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom seterdriften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i Kalk-Alpene og de sentrale krystallinske (silikatrike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes endemister finnes i den alpine sonen.
Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved lyng og dvergbusker, slik som alperoser (Rhododendron ferrugineum på gneis- og granittbunn; Rhododendron hirsutum på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. starr, svingel og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom slått) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller steinurer. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. Sildrer og søter er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens edelweiss er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. arver og smeller forekommer i større tall. Soldanella vokser ofte i snøleier.
Blant pattedyrene er steinbukk, gemse og alpemurmeldyr de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i Gran Paradiso-massivet, men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30 000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne hare (som erstattes av sørhare i de lavere regionene) og snømarkmus (Chionomys nivalis).
Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter ravn, den etter hvert svært sjeldne alpekråka (Pyrrhocorax pyrrhocorax, nå bare få individer i Engadin), den desto vanligere nære slektningen alpekaie (Pyrrhocorax graculus), fjellrype, vannpiplerke, svartrødstjert og fjellspurv (Montifringilla nivalis). På grunn av den rike jordfaunaen tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også hønsehauk, vandrefalk, lerkefalk, spurvehauk og spurveugle jakter jevnlig i denne regionen.
Vekselvarme virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte (hoggorm; alpesalamander, Salamandra atra) eller er begrenset til de sydlige Alpene (aspishuggorm, Vipera aspis; sandviper, Vipera ammodytes).
Av det høye mangfoldet blant leddyr er dagsommerfuglene mest påfallende. Vanlige arter er alpehvitvinge (Pontia callidice), den gule Colias phicomone, svalestjerten Parnassius phoebus og mange ulike arter av rutevinger, perlemorvinger og ringvinger.
=== Den nivale regionen ===
Den nivale høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig lav (rundt 200 arter) og alger (100 arter). Noen alger, som kalles kryoplankton, vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som sildrer og issoleie, overlever på snøfrie flekker (såkalt nunatakkflora).
Faunaen er begrenset til et fåtall leddyr. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man bjørnedyr, spretthaler (gletsjerloppe, Isotoma saltans, og snøloppe, Isotoma nivalis) og snønebbfluer. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.).
=== Store rovdyr ===
Store rovdyr streifer ofte over store avstander og kan ikke knyttes til enkelte høyderegioner. Nesten samtlige større rovdyr ble utryddet i Alpene rundt 1900, men forekommer nå igjen i ulik antall:
Brunbjørn har overlevd i de slovenske Alpene og i Adamello (Italia). Fra Slovenia har enkelte individer spredt seg til Steiermark og Niederösterreich (Østerrike), fra Adamello til Tirol (Italia/Østerrike) og Val Müstair (Sveits), men ser så langt ikke ut til å ha etablert seg på permanent grunnlag.
Ulven har på 1980-tallet gjeninnvandret fra Appenninene via De liguriske Alpene, og klarte så langt å spre seg langs Alpenes hovedkam helt til Sveits. Det er imidlertid snakk om veldig få individer, og ikke noen bærekraftig bestand.
Gaupen ble gjenutsatt siden 1970-tallet, og har etablert seg i Sveits og Østerrike.
Lammegribben ble gjeninnført siden 1970-tallet, og forekommer nå igjen i Hohe Tauern, Sesvenna, Vanoise og De maritime Alpene.
Gåsegribben gjeninnvandret til Øst-Alpene fra Slovenia. I tillegg ble den utsatt i Frankrike og Sveits.
Kongeørnen var aldri helt utryddet, og bestanden har tatt seg opp igjen til om lag 1200 par.For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa.
== Befolkning og kulturhistorie ==
Selv om Alpene ofte oppfattes som et naturlandskap, er det mer korrekt å betegne dem som et kulturlandskap. Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av menneskelige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den nivale høyderegionen (gjennom turisme, luftforurensning og global oppvarming) er av nyere dato.
De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes historie, språk, befolkningsutvikling og bosetningsmønstre, næringsliv og kultur samt truslene som Alpene i dag står overfor.
=== Historie ===
Rundt 100 000 år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000 meters høyde viser at allerede neandertalmenneskene tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom Riß- og Würm-istiden. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10 000&nbså;år før nåtid; steinalderen) har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på Sellapasset (2244 moh.) og ikke minst Ötzis 5300 år gamle ismumie (3210 moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som fjellbeiter.
Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i bronsealderen, siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike kopperforekomster. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige fjellpass (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet
Golasecca-kulturen i den nordvestlige Posletta og angrensende fjellpartier;
Este-kulturen øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket veneterne);
Laugen-Melaun-kulturen i Graubünden/Tirol (identifisert med reterne).Med jernalderen sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene (Kärnten, Steiermark, Krain), som hadde betydelige jernlagre. I tillegg begynte oppgangen for områdene med saltforekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet Hallstatt (Salzburg) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både Hallstatt-kulturen og Hallstatt-tiden (1200–475 f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra Böhmen i nordøst og Slovenia i sydøst til Øst-Frankrike i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for Donau, Inn og Wipptal) med sine typiske langsverd har – som også den senere La Tène-kulturen – blitt identifisert med kelterne. Mellom 500 og 200 f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (Gallia Cisalpina) og så langt øst som Niederösterreich (Noricum). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-indoeuropeisk opphav.
Mellom 25 og 13 f.Kr. ble samtlige alpefolkene innlemmet i Romerriket. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke passveier. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De romerske provinsene som ble opprettet i Alpene, var Alpes Maritimae, Alpes Cottiae, Alpes Graiae, Vallis Poeninae (disse områdene heter den dag i dag De maritime Alpene, De cottiske Alpene, De grajiske Alpene og Wallis), Raetia (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og Noricum (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene Gallia Narbonensis, Belgica, Gallia Transpadana og Venetia et Histria hatt andeler i For-Alpene.
I folkevandringstiden trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:
Burgunderne kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet 457 et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i Genève og Lyon. Selv om de var et germansk folk, overtok de snart det latinske språk, som i tidens løp ble til frankoprovençalsk. Burgund, som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet Savoie.
Alemannerne var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk (alemannisk).
Langobardene var et germansk folk som kom fra Den pannonske slette og erobret i 568 Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet Lombardia.
Slaverne innvandret østfra og bosatte seg i løpet av 500-tallet i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i Pustertal, der de rundt 610 ble stoppet av bajuvarene.
Bajuvarerne i dagens Bayern nevnes for første gang i 551. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs Donau og sydover via Brennerpasset, der de rundt 680 nådde Bozen, som inntil da hadde vært langobardisk.
Frankerne innlemmet etter hvert alle disse områdene i riket sitt. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under Karl den store (806–814) og igjen under de første tysk-romerske keiserne (1033–1349).Gjennom middelalderen var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater. De større områdene var:
Savoie oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass (store og lille St. Bernhard samt Mont Cenis) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra Chambéry til Torino i 1560, forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den italienske statsdannelsen.
Det sveitsiske edsforbund oppstod på 1200-tallet etter at Schwabens herskerhus Zähringerne hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom kantonene Schwyz, Uri og Unterwalden mot habsburgerne. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med Gotthardpasset et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i freden i Westfalen (1648).
Tirol løsrev seg fra Bayerns herredømme i løpet av 1200-tallet. Fyrstegrevskapets sterke posisjon var begrunnet i at det med Brenner- og Reschenpasset kontrollerte Det tysk-romerske rikets to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse Margrete, som til slutt overlot landet til habsburgerne.
Habsburgerne stammet fra Aargau i Sveits, men ble i 1276 hertuger av (Nedre) Østerrike og Steiermark. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg Kärnten, Krain (1335), Tirol (1363), Vorarlberg (1363–1814) og Salzburg (1805). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.
I middelalderens varmeperiode opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og klostrene og fyrstene belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. Walservandringene, schwaig-gårder, de zimbriske bosetningene og Dolomittenes kolonialisering var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter årtusenskiftet. De store febesetningene på setrene førte til utviklingen av fellesseterdrift og løpe-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde ost til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene (St. Gallen, Chur, Trento, Meran, Innsbruck, Salzburg) hadde i datidens Europa. Med den lille istiden begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, epidemier hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.
Befolkningen hadde i mange alpestater større friheter enn i middelalderens Europa for øvrig. Det sveitsiske edsforbund hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også Tirols by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, Briançon-forbundet). Noen av disse områdene ble også anerkjent som riksumiddelbare av den tysk-romerske keiseren (urkantonene, Urseren). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder (Graubünden, Tirol) utviklingen av livegenskapen, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at lavadelen aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier (riksumiddelbarhet) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) fribyene i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I løpet av absolutismens tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.
Under Napoleonskrigene ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat (Den helvetiske republikk), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. Wienkongressen i 1815 reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot Lombardia og la grunnsteinen for den italienske samlingen i 1861. Etter første verdenskrig kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at sydfronten passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900 moh.
Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende økonomiske omveltninger: Nedgangen i det alpine landbruket begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble transporten gjennom Alpene mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (montes horribiles – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som belle epoque («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for alpeturismen. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I dag er Alpene delt i avfolkningsområder i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og befolkningen fortsetter å vokse.
=== Språk i Alpene ===
I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske språkgruppene.
Romanske språk tales i syd og vest. Disse går tilbake på folkelatinen som ble talt i Alperommet.
De retoromanske språkene utgjorde på 900-tallet et sammenhengende språkområde i Øst-Alpene. Språket ble etter hvert fortrengt av tysk og assimilert av italiensk, og forekommer i dag som tre isolerte språkøyer:
retoromansk i Graubünden,
ladinsk i Dolomittene,
friulisk i Friuli.
Frankoprovençalsk ble en gang talt i et stort område på begge sider av Alpenes hovedkam. Vestgrensen fulgte omtrent linjen Fribourg–Ivrea, mens sydgrensen var linjen Grenoble–Torino. I Sveits og Frankrike har språket stort sett blitt fortrengt gjennom fransk i løpet av 1800-tallet, i Italia først gjennom italieniseringen på 1900-tallet. I Aostadalen og Valais taler fremdeldes et mindretall frankoprovençalsk.
Fransk var opprinnelig representert ved (dialekten/språket) oksitansk, som også ble talt på begge sider av Alpenes hovedkam. Oksitansk ble lenge undertrykt i Frankrike; i Italia har det i stor utstrekning veket for italiensk som førstespråk. Siden 1800-tallet gjennomgikk oksitansk en kulturell gjenoppliving, som startet i Frankrike, men spredte seg til Italia. Språket står dermed sterkere enn frankoprovençalsk. Standardfransk har imidlertid større utbredelse i dag, inkludert status som offisielt anerkjent minoritetsspråk i Piemonte og Aostadalen.
Italiensk oppstod i Posletta og spredte seg i den tidlige middelalderen nord- og vestover i Alperommet. Her er språket representert ved de følgende dialektene:
ligurisk mellom De maritime/liguriske Alpene og middelhavskysten;
piemontesisk rundt Torino;
lombardisk mellom Maggioresjøen og Gardasjøen, inkludert Ticino og enkelte daler i Graubünden;
venetiansk øst for Gardasjøen.
Av de germanske språkene tales:
tysk i nord og øst. Tysken spredte seg nordfra fra 500-tallet og nådde sin nåværende sydgrense omtrent rundt det første årtusenskiftet. Dialektmangfoldet er stort mellom de tyskspråklige alpedalene, og kan deles i to store dialektgrupper:
alemannisk i vest (Sveits, Liechtenstein, Vorarlberg, Allgäu) med enkelte walsertyske språkøyer i bl.a. Italia og Tirol;
bairisk i øst (mesteparten av Østerrike, Bayern og Syd-Tirol) med enkelte zimbriske språkøyer i Italia.
Av de slaviske språkene tales:
slovensk i sydøst. Slovensken spredte seg østfra fra 600-tallet og nådde sin maksimale utbredelse på 800-tallet. Etterpå ble den trengt tilbake av tysken, og tales i dag i Slovenia, de østlige delene av Friuli-Venezia Giulia og de sydlige delene av Kärnten og Steiermark.Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med Alpenes hovedkam – og nesten aldri med dagens statsgrenser. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte passtater).
=== Bosetning ===
Mens befolkningstallet i de sju landene med andel i Alpene har økt med 105 % fra 1870 til 1990, har Alpenes befolkning bare vokst fra ca. 7 til om lag 11 millioner mennesker (57 %). Denne befolkningen fordeler seg på følgende måte over de ulike høyderegionene:
I seks områder har bosetningen nådd 2000 moh.:
Queyras (De cottiske Alpene, Hautes-Alpes, Frankrike)
Oisans (De grajiske Alpene, Hautes-Alpes/Isère, Frankrike)
Val d'Anniviers (Valais-Alpene, Valais, Sveits)
Avers (Platta-Alpene, Graubünden, Sveits)
Trepalle (Livigno-Alpene, Lombardia, Italia)
Ötztal/Schnalstal (Ötztal-Alpene, Nord-Tirol/Syd-Tirol, Østerrike/Italia)
De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en befolkningsnedgang, mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning.
De tradisjonelle bosetningsformene har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, passfotsteder). I den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer.
Bosetningsstedene kan også grupperes etter noen foretrukne landskapsformer:
De kjegleformede sedimentene ved munningen av bekker i større daler og
naturlige terrasser utgjorde ofte førstevalget;
skråninger var noe sjeldnere;
dalbunnene ble generelt unngått på grunn av flomfare;
høyder (bakketopper, passer, åsrygger) er typiske plasseringer for nesten borgaktige tettsteder (såkalte villages perchés) i De liguriske og maritime Alpene, men blir gradvis sjeldnere mot nord.Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje for stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder.
=== Næringsliv i Alpene ===
Den tradisjonelt viktigste næringsgrenen i Alpene var landbruk (se eget avsnitt under). I løpet av 1900-tallet har mange steder turismen tatt over som den dominerende næringen (se eget avsnitt under). Andre næringer har fått noe mindre oppmerksomhet, men har vært og er av delvis stor betydning, i det minste lokalt:
Tertiærnæringer har i dag størst betydning i Alpene.
Handel hører til næringene som har langt tradisjon i Alpene, men som fremdeles er av stor betydning. Som møteplass og forbindelse mellom kulturer har Alpene frembragt mange historisk viktige handelsbyer (Bolzano, Chur, Bellinzona, Aosta, Grenoble, Susa).
Transport er i Alpenes sammenheng en viktig næringsgren (se under). Dagens transportsituasjon er imidlertid kjennetegnet ved at mesteparten av transitten gjennom Alpene skjer gjennom aktører som ikke har tilhold i Alpene. Inntil utbyggingen av passveiene (som skjøt fart etter Wienkongressen i 1815) var transporten av varer derimot en viktig inntektskilde for den lokale befolkningen, som lesset varer fra vogner over på hester eller muldyr, førte disse over fjellpassene og sørget for ny omlessing på passets andre side.
Forskning og utvikling.
Banker og forsikringer.
Turisme (se under).
Sekundærnæringer har i en kort overgangsperiode (ca. 1965–1980) vært den viktigste næringssektoren i Alpene.
Industri spilte en økende rolle i nesten alle de større alpedalene fra midten av 1800-tallet, men kom igjen i krise rundt 1980. Grunnen til krisen er infrastrukturproblemene som følger med en beliggenhet i Europas periferi. De vanligste industrigrenene i Alpene er:
tekstilindustri, som gikk frem av den protoindustrielle hjemmeproduksjonen på 1800-tallet;
tungindustri ved malmforekomster;
energikrevende industri (bl.a. aluminiumproduksjon, elektrokjemi) ved vannkraftverk (siden 1890-tallet).
Energiforsyning er en viktig næringsgren. Grunnet Alpenes store nedbørs- og avløpsmengder (se over) dekker alpelandene store deler av sitt energibehov ved hjelp av vannkraft. Den totale installerte effekten av vannkraftverkene i Alpene er rundt 40 GW, derav 10 GW i Sveits, 9,5 GW i Italia, 9 GW i Østerrike, 7,5 GW i Frankrike og 4 GW i Slovenia.
Vannforsyning av alpebefolkningen, men også av flere stor- og millionbyer i Alpenes periferi er likeledes avhengig av Alpenes vannrikdom.
Byggenæringen har ikke minst profittert på turismens gode kår.
Håndverk er i dag ofte bregrenset til produksjon for turister, men hadde tidligere en viktig rolle i det tradisjonelle næringslivet. Det fantes både desentral hjemmearbeid, som bønder bedrev i vinterhalvåret, og protoindustriell produksjon for det europeiske markedet, der ofte en hel dal spesialiserte seg på det samme produktet. Eksempler på det sistnevnte er:
steinprodukter (kar, tavler);
stråhatter, kurver;
treprodukter (treskjæring, fioliner, møbler);
tøy (toving, veving, strikking, brodering);
metallprodukter (bruksgjenstander og verktøy av kopper og jern).
Primærnæringene har mistet mesteparten av betydningen de i årtusener har hatt.
Landbruk er fremdeles viktig i noen områder, men har til dels store omstillingsproblemer (se under).
Jakt og sanking har vært viktige tilleggsnæringer, mest for å sikre selvforsyning (matauk). Jakt hadde størst betydning frem til senmiddelalderen, sanking av bær, sopp m.m. helt frem til 1900-tallet.
Gruvedriften har sett flere blomstringstider i Alpene fra bronsealderen til 1800-tallet (se over), men de fleste gruvene er nå nedlagt.
=== Landbruk ===
Siden den tidligere middelalderen har landbruk preget Alpene helt opp til den alpine vegetasjonssonen, dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert seterbruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av kulturkretsene. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:
Eng/seter-drift er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens åkre bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier enger. Terrasselandbruk forekommer ikke. I større høyder (vårsetre og setre) fins bare beiter og slåtter. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren kjøttproduksjon eller ren melkeproduksjon.
Åker/seter-drift har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest rug), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man transhumans i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også vinberg i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og Ticino, mens noe er igjen i Italia, Valais og Graubünden.
Åker/kastanje-drift er en variant av åker/seter-drift som suppleres av kastanjer. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900 moh. Etter at kastanjekreften ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
Eng/skog-drift kombinerer storfehold med skogdrift. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av De nordlige og sydlige Kalk-Alpene. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
«Flatmarksjordbruk», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, se over) ty til utstrakt vanning. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt coltura mista, dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: grønnsaker i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene frukttrær. I dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er epleplantasjene i Vinschgau, vinbergene i Valtellina eller grønnsaksåkerne i Unterinntal.
Ekstensiv sauehold er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene (transhumans). I dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):
Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for allmenningens tragedie.
Reproduksjon var like viktig som produksjon, dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som dugnadsarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.
=== Turisme ===
Alpene er ett av jordens mest besøkte områder: Med over 100 millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at turismen i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for sommerturister. Vinterturismen er det lagt til rette for med minst 20 000 kilometer alpine skiløyper, som til sammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også byturisme, kuropphold, gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt.
Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av alpinismen var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod den gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. Alpeforeninger hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene (Belle Epoque-perioden) frem til første verdenskrig var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28.
Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder.
Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter (trekking, konkurranse- og ekstremklatring, terrengsykling, snøbrett, rafting, paragliding, basehopping, brettseiling, tennis, golf, bungee-jumping osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine problemene, ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet.
=== Transport ===
Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I romertiden var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden (Tenda-, Montgenèvre-, lille St. Bernhards-, Settimo-, Julier-, Reschen-, Brenner- og Radstädter Tauern-passet). I den tidlige middelalderen lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av Det tysk-romerske rike. Den vanligste ruten som keiserne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i Roma, gikk via Brennerpasset. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500 tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over Gotthardpasset.
I dag er ikke betydningen av alpetransitten blitt mindre. Ikke minst gjennom EUs indre marked har transporten gjennom Alpene opplevd en jevn økning. Noen av de viktigste passveiene har blitt erstattet av jernbane- og/eller veitunneler (først ute var Mont Cenis-tunnelen i 1871, Gotthard- og Tendatunnelen i 1882). Nesten halvparten av trafikkmengden over Alpenes hovedkam er transitt, dvs. ikke transport til eller fra Alpene, men transport gjennom Alpene. Tabellen gir en oversikt over de viktigste fjellovergangene, sortert fra sydvest til nordøst etter plasseringen på Alpenes hovedkam:
Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. trusler mot Alpene).
=== Kultur og tradisjoner ===
Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller språkregioner), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, alpehorn, tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser (Sveits' urkantoner, Tirol, Bayern) og/eller liten faktisk betydning.
Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke fjellslåttenes høy på, avtalene som regulerer bruk av fjellbeiter, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er sagn om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den lille istiden!), og sagn om dverger eller underjordiske som røpet ystingens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede karnevalstradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner (bufardagen m.m.).
Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder bosetningsmønstre (grender vs. småbyer), landbruksformer (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), arverett (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene.
=== Trusler mot Alpene ===
Gjennom de politiske og økonomiske omveltningene som Alpene har opplevd gjennom de siste 100–200 år (jf. historie), har Alpene på flere måter blitt til et problemområde. Problemene oppstår på minst tre områder: økonomisk, økologisk og kulturelt. De ulike regionstypene i Alpene strever imidlertid med veldig forskjellige problemer:
Sentrumsregioner (S) er byer og bynære områder i de større dalene (Isère, Rhône, Inn, Mur, Adige) med høy befolknings-, nærings- og infrastrukturtetthet.
I pendlerregioner (P) dagpendler store deler av befolkningen til arbeidsplasser utenfor Alpene (München, Salzburg, Wien, Genève, Torino, Milano m.fl.) eller til Alpenes sentrumsregioner.
Landlige regioner (L) driver landbruk og profitterer på turisme, men har få eller ingen andre næringsgrener.
I avfolkningsregioner (A) har så godt som all næringsaktivitet, inkludert landbruket, brutt sammen, og den unge generasjoner flytter ut (hovedsakelig i de fransk-italienske Sydvest-Alpene og de italiensk-slovenske Øst-Alpene).Problemene kan sammenfattes slik (regionstypene forkortes med forbokstavene, U står for ubebodd):
At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et historisk perspektiv til og med et nokså nytt fenomen: Fra bronsealderen og frem til det 19. århundre utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under absolutismen; dagens statsgrenser er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den lille istiden rammet Alpenes landbruk ytterlig.
Alpene kunne være et foregangsområde for bærekraftige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk (se over). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at allmenningens tragedie ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for økologisk reproduksjon (se over), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene.
=== Alpepolitikk ===
Alpene har i Alpekonvensjonen fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetting er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.
Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.
== Navnet ==
Alpenes navn (slovensk Alpe; tysk Alpen; fransk, ladinsk og latin Alpes; italiensk Alpi; friulisk, oksitansk og retoromansk Alps; frankoprovençalsk Arpes; bairisk Oipm) går tilbake på en indoeuropeisk eller muligens førindoeuropeisk ordrot *alp, som sannsynligvis betød «fjellbeite». Opprinnelig betegnet navnet altså ikke fjellkjeden som helhet. Betydningsforskyvningen skjedde gradvis, sannsynligvis i nyere tid (etter middelalderen). På alemannisk brukes ordet Alpen fremdeles i begge betydningene, dvs. kan betegne både setre og fjellkjedene.
Teorien om at Alpene er beslektet med den indoeuropeiske roten *albhos = «hvit» (kanskje på grunn av de snødekte fjelltoppene), må sannsynlivis betraktes som en folkeetymologi. Den har i hvert fall ikke funnet noen støtte fra lingvistisk hold.
== Se også ==
alpin
alpinisme
For-Alpene
Vest-Alpene
Øst-Alpene
Lister:
viktige fjelltopper i Alpene
fjellkjeder i Alpene
fjellpass i Alpene
daler i Alpene
== Referanser og noter ==
== Kilder ==
Denne artikkelen står i stor gjeld til Werner Bätzings bøker:
Bätzing, W. (1991). Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft. München: Beck.
Bätzing, W. (1997). Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur. München: Beck.
== Eksterne lenker ==
(en) Alps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alps – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Alpevernkommisjonen
Alpekonvensjonen Arkivert 10. juni 2004 hos Wayback Machine.
Statistikk og beskrivelser av 101 alperegioner (tysk) | |navn2=Massiccio del Bernina | 9,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erkki-Sven_T%C3%BC%C3%BCr | 2023-02-04 | Erkki-Sven Tüür | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Estiske komponister', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hiiumaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erkki-Sven Tüür (født 16. oktober 1959) er en estisk komponist.
| Erkki-Sven Tüür (født 16. oktober 1959) er en estisk komponist.
== Biografi ==
Tüür ble født i Kärdla på den estiske øyen Hiiumaa. Da Tüür kom i tenårene hadde rock etterhvert begynt å bli etablert i Estland. I denne perioden startet Tüür rockeband med venner, og han fungerte både som vokalist, gitarist og låtskriver. En av låtene til unge Tüür, Avanemine, ble spilt av progrockbandet Ruja, et av Estlands mest kjente band på denne tiden.
Da Tüür var 18 år begynte han sin formelle musikkutdannelse. Han studerte tverrfløyte og slagverk ved musikkskolen i Tallinn fra 1976 til 1980 og deretter fra 1980 til 1984 komposisjon med Jaan Rääts ved musikkonservatoriet i Tallinn. I tillegg tok han privattimer i komposisjon hos Lepo Sumera og kurs i elektronisk musikk i Darmstadt.
Parallelt med studiene fortsatte Tüür sin karriere innen rock. I 1979 startet Tüür rockegruppen In Spe, hvor han trakterte både tverrfløyte, blokkfløyte, keybords og vokal. Bandet spilte progressiv rock og symfonisk rock, og inkorporerte bl.a. elementer fra renessansemusikk og barokkmusikk. Gruppen ble oppløst i 1983.
Etter studietiden fokuserer Tüür på kunstmusikk. Fram til begynnelsen av 1990-tallet domineres Tüürs produksjon av musikk for ulike kammerensambler. Sentralt står syv enkeltstående stykker som han kaller Architectonics samt en strykekvartett (1985). Tüürs internasjonale gjennombrudd kom i 1989 med verket Insula Deserta som ble urfremført av Mellersta Österbottens Kammarorkester under ledelse av Juha Kangas. Verket ble godt profilert av orkesteret, noe som førte til en rekke forespørsler om bestillingsverk fra ulike land. Med inntoget av glasnost i Estland ble det samtidig lettere å nå et internasjonalt publikum, og Tüür valgte derfor å satse på en karriere som komponist på heltid.
På 1990-tallet skriver Tüür i økende grad for større besetninger. Sentrale verk fra denne perioden er Requiem (1994), en cellokonsert (1997), en fiolinkonsert (1998) og orkesterverket Exodus (1999) (tilegnet City of Birmingham Symphony Orchestra og Paavo Järvi). I 2001 ble Tüürs opera Wallenberg urframført av operaen i Dortmund. Operaen er basert på livet til Raoul Wallenberg. Andre sentrale verk etter år 2000 er Symfoni nr. 4 Magma for slagverksolist og orkester, samt Symfoni nr. 5 for orkester, storband og el-gitar.
Tüür var fra 1989 til midten av 1990-tallet lærer ved musikkonservatoriet Tallinn. I 1991 var han med å grunnlegge en festival for samtidsmusikk i Tallinn, Nyyd,som avholdes hvert år i november.
Tüürs musikk har blitt framført av en rekke kjente artister og ensambler: fiolinistene Gidon Kremer og Isabelle van Keulen, cellisten David Geringas og slagverkeren Evelyn Glennie for å nevne noen. Også kjente norske artister har framført musikk av Tüür. Pianotrioen Fata Morgana ble bestilt og urframført av Grieg Trio i London i 2003, og i 2008 ble Tüürs bratsjkonsert Illuminatio urframført av Lars Anders Tomter.
== Utmerkelser ==
Tüür har vunnet flere priser. Han har bl.a. vunnet den nasjonale musikkprisen i Estland 4 ganger (1986, 1987, 1989 og 1992). Og for sitt Requiem (1994) vant han en komposisjonspris i regi av UNESCO (International Rostrum of Composers Competition i Paris).
== Musikkstil ==
Tüürs varierte musikalske bakgrunn preger også hans komposisjoner innen kunstmusikken. Musikken inneholder elementer fra minimalistisk musikk (f.eks. repetisjoner), rytmiske elementer fra neo-barokk og atonale teksturer forbundet med modernisme. Minimalismen var spesielt tydelig i komposisjonene på 1980-tallet, men forsvant gradvis ut av Tüürs musikalske vokabular på 1990-tallet. Selv beskriver Tüür sin musikk som en kombinasjon av motsetninger - tonalitet versus atonalitet, repetitive rytmer versus irregulære og komplekse rytmer og rolig meditasjon versus ekspolisive krefter - og da spesielt overgangene fra det ene til det andre[1]. Fra 2002 går Tüür over til å benytte vektoriell teknikk i sine komposisjoner.
== Verker i utvalg ==
=== Opera ===
Wallenberg (2001), opera i 2 akter. Libretto: Lutz Hübner
=== Orkesterverker ===
Insula deserta for strykere (1989) Searching for Roots (Hommaga a Sibelius) for orkester (1990) Zeitraum for orkester (1992) Action.Passion.Illusion for strykere (1993)
Cellokonsert (1996)Lighthouse for strykere (1997) Exodus (tilegnet City of Birmingham Symphony Orchestra og Paavo Järvi) (1999)
Fiolinkonsert (tilegnet Philipp Tüür) (1999) Aditus. Lepo Sumera in memoriam (2000/2002)
Symfoni nr. 4 Magma for solo slagverk og orkester (tilegnet Evelyn Glennie) (2002)
Symfoni nr. 5 for orkester, storband og el-gitar (2004)
Pianokonsert (2006)
Symfoni nr. 6 Strata (tilegnet Anu Tali og Nordisk Symfoniorkester) (2007) Prophecy for accordeon og orkester (2007)
Bratsjkonsert Illuminatio (2008)
=== Kammermusikk ===
Architectonics I for blåsekvintett (1984)
Strykekvartett in memoriam Urmas Kibuspuu (1985)Architectonics II for klarinett, cello og piano (1986) Architectonics III Postmetaminimal Dream for fløyte (altfløyte), klarinett (bassklarinett), 2 piano (synthesizer), slagverk (2 utøvere), fiolin og cello (1990) Architectonics IV per Cadenza ad Metasimplicity for fiolin (elektrisk fiolin), fagott, barytonsaksofon og piano (synthesizer) (1990) Architectonics V for el-gitar og forsterket piano (1991) Architectonics VI for fløyte, klarinett, vibrafon og strykekvartett (1992) Architectonics VII for fløyte, cello og cembalo (1992) Drama for fløyte, fiolin og gitar (1994) Lamentatio for saksofonkvartett (1995) Transmission for 6 piano (1996) Fata Morgana for pianotrio (2002)Oxymoron (Music for Tirol) for sinfonietta (2003)
=== Verker for soloinstrument ===
Pianosonate (tilegnet Anne Tüür) (1985) Inner Monologue for fløyte (1986) Confession for fiolin (2007)
=== Vokalmusikk ===
Inquiétude du Fini for blandet kor og orkester. Tekst (fransk): Tõnu Õnnepalu (1992) Requiem in memoriam Peeter Lilje for sopran, tenor, blandet kor, piano, triangel og strykere. Tekst (latin): rekviemmesse (1994) Meditatio for blandet kor og saksofonkvartett. Tekst (latin): Anselm av Canterbury (2003) Questions... for kontratenor, 2 tenorer, bariton og strykere. Tekst (engelsk) fra intervjuer med kvantefysikeren David Bohm (2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside (http://erkkisven.com)<br />Informasjon om Tüür hos forleggeren Peters (https://web.archive.org/web/20071109180407/https://www.edition-peters.de/cms/front_content.php?idcat=77&idart=90&composer_id=451) | Erkki-Sven Tüür (født 16. oktober 1959) er en estisk komponist. | 9,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpene | 2023-02-04 | Alpene | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alpene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
| Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
== Avgrensning og geografi ==
Alpenes vanligste definisjoner tar utgangspunkt i geologien og topografien:
Geologisk er Alpene kjennetegnet ved bergarter som i større eller mindre grad har gjennomgått en metamorfose under orogenesen (fjelldannelsen).
Topografisk er Alpene kjennetegnet ved større høyder og et brattere relieff enn de omkringliggende landskapene.Alpenes begrensning er imidlertid ikke skarp, siden de mange steder uten entydig skille går over i åslandskap. Derfor kan grensene for Alpene trekkes på noe forskjellige måter.
=== Tilstøtende landskap ===
Den beste måten å avgrense Alpene på er kanskje ved å vise til de tilstøtende landskapene. Skillelinjene er sjelden skarpe, men ofte mer eller mindre vilkårlig definert:
Helt i syd går De liguriske Alpene over i De liguriske Appenninene, slik at Appenninene kan ses på som en fortsettelse av Alpene. Grensen trekkes vanligvis ved Cadibonapasset mellom Mondovi og Savona, som er det laveste punktet (459 moh.) i Alpe/Appennin-kammen.
De sydvestlige Alpenes østgrense og de sentrale Alpenes sydgrense mot den om lag 200 moh. høye Posletta er relativt skarp, og går omtrent langs (dvs. umiddelbart vest/nord for) linjen Cuneo–Pinerolo–Ivrea–Verbania–Como–Bergamo–Brescia–Verona–Vittorio Veneto–Gemona.
De sydvestlige Alpenes vestgrense er mindre tydelig, siden Alpene her erstattes av et åslandskap mot Rhônedalen. Kalksteinsfjellene i Provence regnes f.eks. ikke til Alpene, uten at man kan trekke et skarpt skille.
I nordvest skilles Alpene gjennom Rhône, Genèvesjøen og Sveits' Mittelland fra Jurafjellene. Grensen mellom Mittelland og Alpene er imidlertid flytende.
I nord går Alpene over i For-Alpene, som er et 400–600 moh. høyt bakkelandskap uten skarpt skille mot Alpene. Grensen trekkes her noe syd for linjen Lindau–Füssen–Bad Tölz–Salzburg–Steyr–St. Pölten.
I sydøst danner de såkalte Dinariske alper fortsettelsen av Alpene. Grensen trekkes vanligvis fra Gorizia i Italia via de slovenske byene Ajdovšcina, Postojna og Vrhnika til Ljubljana.
Helt i øst kan Karpatene ses på som Alpenes fortsettelse østover (via Leithafjellene). Det såkalte Wiener Becken («Wien-bekkenet») med Donau utgjør her imidlertid en forholdsvis klar grense.Det forekommer også strengere og videre definisjoner enn den ovennevnte avgrensningen:
Ifølge den strengeste definisjonen omfatter Alpene bare slike områder som ikke forekommer i andre landskap i nærheten, nemlig bare selve høyfjellet (dvs. den alpine og nivale høyderegionen over tregrensen).
Ifølge videre definisjoner kan også regioner regnes til Alpene som direkte eller indirekte påvirkes eller har blitt påvirket av Alpenes høyfjell. I så fall går grensen omtrent langs elvene Po i syd, Rhône i vest og Donau i nord. Påvirkningene innenfor dette området kan være geologiske (sedimenter som stammer fra Alpene), geomorfologiske (morener fra Alpenes istidsbreer), hydrologiske (vannføringen i elvene bestemmes av nedbøren i Alpene) og/eller klimatiske (f.eks. fønvind).I tillegg til slike naturgeografiske definisjoner opererer myndighetene i alpelandene og EU med økonomiske/politiske definisjoner på Alperommet. Det som står sentralt i slike definisjoner er vanligvis kompensasjonen for de økonomiske ulempene ved å utøve landbruk eller annen næring i et fjellandskap. Den vanligste definisjonen (som f.eks. brukes i Alpekonvensjonen) er nesten sammenfallende med den naturgeografiske, bare at grensen trekkes ved kommune- eller kretsgrenser. Dermed blir Alpene noe større, siden definisjonen også omfatter det ikke-alpine arealet av kommuner med andel i Alpene.
=== Stater i Alpene ===
Avhengig av definisjonen har sju eller åtte land andel i Alpene:
I tillegg regnes av og til Monaco til Alpene. Landet ligger utenfor Alpene i egentlig forstand, men er delaktig i bakkelandskapet som danner fortsettelsen av De maritime Alpene. Monaco er også det åttende landet som har undertegnet Alpekonvensjonen.
=== Statsgrenser i Alpene ===
I dag følger statsgrensene i store trekk Alpenes hovedkam eller andre alpine fjellkjeder. Således er Alpenes hovedkam stort sett sammenfallende med Italias vestgrense mot Frankrike resp. nordgrense mot Sveits og Østerrike, men flere unntak forekommer, hvorav den sveitsiske kantonen Ticino er det største. Grensen mellom Frankrike og Sveits går gjennom Chablais. Grensen mellom Sveits og Østerrike følger kammene til Rätikon og Silvretta. Også grensen mellom Østerrike og Tyskland ligger delvis på fjellkammer, nemlig til hhv. Allgäu-Alpene, Wetterstein og Berchtesgaden-Alpene. Til slutt følger grensen mellom Østerrike og Slovenia Karavankene, mens grensen mellom Italia og Slovenia ligger på De juliske Alpene.
Det har ikke alltid vært slik at Alpenes hovedkam utgjorde en statsgrense. Dagens situasjon er i et historisk perspektiv nokså ung (se under). Fra den tidlige middelalderen til midten av 1800-tallet eksisterte det en rekke passtater, som kontrollerte sammenhengende territorier på begge sider av Alpenes hovedkam. De største av disse var Savoie, Det sveitsiske edsforbund, Graubünden og Tirol. I disse statene var ikke Alpenes hovedkam noe skille, men passene dens var tvert imot passtatenes livsårer. Med unntak av Sveits ble passtatene ofret i de europeiske stormaktenes kamp om å opprette territorialstater. Disse var ikke interessert i de kulturhistoriske enhetene, men i formålstjenlige grenselinjer. Den siste grensejusteringen i så måte skjedde i 1920, da Østerrike måtte avstå de sydlige delene av Tirol (Syd-Tirol og Trentino) til Italia.
=== Byer i Alpene ===
De største byene som ligger i Alpene, er
Grenoble (158 000 innbyggere, mer enn 400 000 i byregionen, dvs. inkl. forsteder; Rhône-Alpes, Frankrike),
Innsbruck (118 000 innbyggere, ca. 250 000 inkl. forsteder; Tirol, Østerrike),
Trento (112 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Trentino, Italia),
Bolzano (101 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Syd-Tirol, Italia).I tillegg kommer flere storbyer som grenser til Alpene, og som ifølge noen definisjoner ligger innenfor, ifølge andre definisjoner utenfor Alpene. De største av disse er:
Graz (253 000 innbyggere, 320 000 inkl. forsteder; Steiermark, Østerrike),
Brescia (190 000 innbyggere, 400 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
Genève (186 000 innbyggere, 780 000 inkl. forsteder; Genève, Sveits),
Salzburg (150 000 innbyggere, 300 000 inkl. forsteder; Salzburg, Østerrike).Videre ligger tre millionbyer i umiddelbar nærhet av Alpene:
Wien (1 680 000 innbyggere, 2 300 000 inkl. forsteder; Østerrike),
Milano (1 304 000 innbyggere, 7 500 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
München (1 295 000 innbyggere, 3 000 000 inkl. forsteder; Bayern, Tyskland).Også disse storbyene og deres byregioner påvirker Alpene i stor grad på grunn av bl.a. helgeturisme, arbeidspendling, ferieleiligheter og energi- og vannbehovet.
=== Elver, innsjøer og vannskiller ===
Flere av de store sentraleuropeiske elvene får vann fra Alpene. Avløpet fra Alpene summerer seg til rundt 216 km³ per år. Dette vannet fordeler seg på de følgende tilsigsfeltene:
Donau (og dermed Svartehavet) mottar 73 km³ per år fra Alpene. De viktigste bielvene er Inn, Drau (Drava), Mur, Salzach og Enns.
Rhône (Middelhavet) mottar 49 km³ per år. Viktigste bielver: Isère og Durance.
Po (Adriaterhavet) mottar 39 km³ per år. Viktigste bielver: Adda, Ticino og Dora Baltea.
Flere mindre elver som drenerer til Adriaterhavet, mottar til sammen 31 km³ per år. De viktigste er Adige (Etsch) og Piave.
Rhinen (Nordsjøen) mottar 24 km³ per år. Viktigste bielver: Reuss og Aare.De viktige vannskillene følger i store trekk Alpenes hovedkam, nemlig i vest mellom Rhône og Po; fra Witenwasserenstock til Piz Lunghin mellom Rhinen og Po (Det europeiske hovedvannskillet); så mellom Inn og Adige. I de østlige Øst-Alpene blir vannskillene mer kompliserte og følger ikke alltid hovedkammene.
Felles for elvene i Alpene er at de har store årstidsforskjeller i vannføringen med et vinterminimum. Maksimumet ligger på våren (snøsmelting) og/eller sommeren (smeltevann fra isbreer). På grunn av brattheten og hastigheten er vannet rikt på oksygen og leire eller sand, men fattig på næring. De fleste elvene har blitt påvirket gjennom reguleringer eller kraftverk, slik at under 10 % av vassdragene kan betegnes som naturlige – derav en eneste på Alpenes nordside (Lech).
Alpenes største innsjøer ligger ved eller i Alperanden:
Alle disse sjøene er avlange og dype og ligner i formen på fjorder. Denne likheten er ikke tilfeldig, men skyldes dannelsen gjennom istidens bretunger, som grov dype og trange daler der de forlot Alpene. Etter istiden ble dalene fylt med vann. Bortsett fra disse om lag 40 store alperandsjøene forekommer flere tusen høyfjellsinnsjøer, som er mye mindre, stort sett veldig grunne og ligger i større høyder. Også disse går tilbake på istiden, men i andre beliggenheter (i botner, ved pass eller endemorener o.l.), der isbreene hadde mindre kraft. Samtlige alpesjøene er næringsfattige og har klart og kaldt vann.
Alpesjøene har vært uten eller av marginal betydning for alpebefolkningen (til dels noe fiske). Derimot har mange av innsjøene blitt viktige for turismen. De store alperandsjøene har blitt attraktive for brettseiling og til dels seiling. Mange av de mindre høyfjellssjøene er yndete turmål for sommerturister, til dels med turisthytter.
Alpene er viktig som drikkevannsreservoar for flere europeiske storbyer (deriblant Wien og Torino). Også Alpenes største kunstige innsjø, Lac de Serre-Ponçon (46 km²) i Durancedalen, er anlagt med tanke på å levere vannings- og drikkevann.
=== Isbreer ===
Nest etter Island og Norge har Alpene Europas største isbreer. De største av disse er:
Størrelsen har sunket drastisk siden midten av 1800-tallet bl.a. grunnet global oppvarming: Arealet som er dekket av isbreer i Alpene, har blitt halvert fra 1850 til 2000. Noen av de ovennevnte tallene kan derfor allerede være foreldet.
=== De høyeste fjellene i Alpene etter primærfaktor ===
Tabellen viser de ti fjellene i Alpene med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i Øst-Alpene, mens fire ligger i Vest-Alpene.
=== Toppgalleri ===
Et lite utvalg av kjente alpetopper:
== Fjellkjeder og inndeling ==
Alpene kan inndeles på mange måter, avhengig av om kriteriene som legges til grunn er geologiske, geomorfologiske, klimatologiske, historiske, politiske eller alpinistiske. Det fins m.a.o. ikke noen anerkjent «riktig» inndeling, men ulike inndelinger med ulike formål.
=== Grovinndeling (Vest- og Øst-Alpene m.m.) ===
En veldig utbredt grovinndeling deler Alpene i to områder, Vest-Alpene og Øst-Alpene. Skillelinjen trekkes vanligvis fra Bodensjøen langs Rhinen (via Vaduz og Chur til Tamins, derfra langs Hinterrhein til Splügen), Splügenpasset og Valchiavenna til Comosjøen. Geologisk sett kan denne inndelingen rettferdiggjøres ved at de østalpine fjelldekkene (se under) slutter noen kilometer øst for denne linjen. At denne inndelingen likevel er nokså vilkårlig, blir også tydelig når man ser at Italia og Frankrike ofte opererer med en avvikende tredeling i stedet.Øst-Alpene deles på sin side i tre langsgående områder: De nordlige Kalk-Alper, Sentral-Alpene og De sydlige Kalk-Alper. Denne inndelingen er nokså akseptert, siden den i grove trekk er sammenfallende med viktige geologiske, geomorfologiske og økologiske skillelinjer.
Vest-Alpene deles likeledes av og til i tre områder: I nord, nordvest og vest ligger også her et belte der kalkstein dominerer (se De vestlige Kalk-Alpene). Syd for de østlige Vest-Alpene og øst for de (syd)vestlige Vest-Alpene ligger en gneissone, som tilsvarer Sentral-Alpene i Øst-Alpene. Mellom disse to områdene finner man et usammenhengende bånd med varisciske dypbergarter, som mangler i Øst-Alpene. Vest-Alpene syd for Mont Blanc betegnes ofte som Sydvest-Alpene.«Nord-» og «Syd-Alpene» er derimot ikke noen entydige begreper. Klimatisk og biogeografisk kan de nordlige Alpene betraktes som en enhet. Den utgjøres i så fall av en stripe langs Alpenes nordside, som strekker seg fra Genèvesjøen i vest til Wien i øst. I geologien brukes sydalpin om en tektonisk enhet som er tydelig avgrenset fra resten av Alpene (se under, geologisk inndeling). Mesteparten av dette området hører geografisk til De sydlige kalkalper (og dermed ifølge ovennevnte definisjon til Øst-Alpene).
=== Fininndelingen i fjellkjeder ===
Alpenes delgrupper omtales ofte som navngitte fjellkjeder. Selv om mange av disse navnene er kjente, er ikke definisjonene naturgitte eller entydige. Bern-Alpene betegner f.eks. både en fjellkjede og en politisk avgrensning. Den førstnevnte (vanlig alpinistisk definisjon) ligger i kantonene Wallis og Bern, den sistnevnte (offisiell sveitisisk definisjon) omfatter derimot bare andelen som ligger i Bern. Zillertal-Alpene er en fjellkjede som er velkjent blant alpinister; men mens grensen mot Stubai-Alpene i vest og Dolomittene i syd er godt begrunnet gjennom brede daler, er avgrensningen mot Tux-, Kitzbühel-Alpene og Hohe Tauern i høyeste grad vilkårlig.
Navnene på fjellkjedene er nokså nye, og har stort sett oppstått i løpet av de siste hundre år. Før den tid var det få fjellkjeder som hadde egne navn, siden det vanligvis var dalførene som utgjorde folks fokus, ikke høyfjellet. Benevnelsen av fjellkjeder gjenspeiler altså til en viss grad overgangen fra et beboer- til et turistperspektiv på Alperommet, der dalene så å si bare fungerer som skillelinjer.
Når det gjelder Øst-Alpene, har de tysktalende alpeforeningene blitt enige om en noenlunde anerkjent inndeling i fjellkjeder (se under De nordlige, sydlige Kalk- og Sentral-Alpene). I Vest-Alpene er benevnelsene noe mer flytende (se under Vest-Alpene).
== Dannelse og geologi ==
Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet fjellfolding, men også overskyvningen av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent foldefjell, men et «dekkefjell». I tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende tektoniske, sedimentologiske og mineralogiske forhold og et høyt geologisk mangfold.
=== Alpenes orogenese ===
Alpenes fjelldannelse (orogenese) var en del av den såkalte alpine fjellkjedefoldingen. Den begynte med en langvarig ansamling av marine sedimenter: Gjennom at den afrikanske og den europeiske plate drev fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte Tethyshavet bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: helvetikum, penninikum, østalpin og sydalpin). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100 millioner år (i trias, jura og kritt).
For 100 millioner år siden (i krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved Det franske sentralmassiv, Vogesene, Schwarzwald og Böhmerwald, noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og paleogenperioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.
For 20 millioner år siden (i begynnelsen av neogen) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120 km. I tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker. De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest metamorfose (stor andel av bl.a. gneis og skifer) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av sedimentære bergarter er bevart, slik som flysch og kalkstein). Gjennom en dreiebevegelse av den adriatiske plate oppstod den periadriatiske sømmen, en forkastning som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.
Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den varisciske (ca. 400–300 millioner år siden) eller den kaledonske fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter (granitt og gneis, delvis med kullfløtser). De respektive fjellmassivene er Mercantour-, Pelvoux-, Belledone-, Aiguilles Rouges-, Mont Blanc-, Tavetsch-, Gotthard- og Aaregruppa.
Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der erosjonens nedbrytende effekt var sterkere enn tektonikkens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte vinduer. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. Mont Blanc av varisciske bergarter, mens Tauern ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.
Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt molasse. I senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som konglomerater kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.
Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.
=== Geologisk inndeling ===
De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:
Helvetikum ligger i dagen i store deler av Sveits (latin Helvetia).
Penninikum utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk Alpi Pennine for Wallis-Alpene).
Østalpin ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
Sydalpin ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.
Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske forkastningen danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste jordskjelv i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte Ivrea-sonen, kommer f.eks. bergarter fra den nedre jordskorpen frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.
Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.
Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. Chablais (samt de nordvestlige delene av Bern-Alpene) er det største av disse. I tillegg kommer en rekke mindre såkalte klipper (Stanserhorn, Buochserhorn, Mythen m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.
Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen geologiske vinduer i Øst-Alpene (Tauern-vinduet, Unterengadin-vinduet, tre mindre vinduer i Silvretta og Rätikon samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved Wechselpasset). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. flysch). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner De nordlige kalkalper, mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av Sentral-Alpene.
For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte Dent Blanche-dekken omfatter bl.a. Matterhorn.
Noen steder har magmatiske bergarter (plutonitter) trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i Adamello, Val Bregaglia, nord for Brixen og vest for Maribor.
De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som Jurafjellene, og hører derfor tektonisk sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel geomorfologisk til Alpene. Også de geologiske grensene til både Appenninene og De dinariske alper er forskjellig fra de respektive geografiske grensene: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til Genova, dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved Cadibonapasset. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av Belluno.
=== Istidene ===
Alpene opplevde en rekke istider, der fjellene var dekket av en sammenhengende isbre. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her Biber- (for rundt to millioner år siden), Donau- (770–680 tusen år siden), Günz- (640–540 tusen år siden), Haslach- (500–400 tusen år siden), Mindel- (480–370 tusen år siden), Riß- (230–130 tusen år siden) og Würm-istiden (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom glasial erosjon, dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte fjellpassene skyldes isbreene: Såkalte transfluenspass oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden.
Dalene som isbreene etterlot seg, var U-daler, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte hengende daler: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn.
=== Holocen ===
Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. Frostforvitring sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.
Flytende vann grov på sin side ut V-daler i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod fosser, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale gjel ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.
Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at stein, grus, sand og delvis leire kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene (Durance, Isère, Rhône, Rhinen, Inn, Salzach, Enns, Adda, Adige, Rienz, Drau, Mur) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700 meter i Unterinntal. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige myrer og sumpskogsmark.
Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner kubikkmeters volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.
Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.
=== Jordsmonn ===
På grunn av den korte vegetasjonsperioden i høyfjellet foregår de jordsmonnsdannende prosessene veldig sakte i Alpene. Dette resulterer i at råjordtyper med mindre enn 2 cm humus (syrosem) er veldig vanlige i de høye regionene. Den videre utviklingen av jordsmonnet er avhengig av utgangsbergartene:
På kalkbunn oppstår rendzina (uten B-horisont, og med en få centimeter opptil én meter tykk A-horisont bestående av mold). Denne kan under gunstige vilkår videreutvikle seg til brunjord.
På silikatisk bunn heter det første stadiet ranker (uten B-horisont, ofte med råhumus som A-horisont), som også vanligvis etterfølges av brunjord. Ved tilstrekkelig nedbør – og/eller under barskog (dvs. i den subalpine høyderegionen) – vil denne videreutvikle seg til podsol.
Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I fuktige områder uansett høyde utvikles gley. I dalbunnene, der det tidligere vokste flommarksskoger, finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive landbruket.
Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter jordpyramider. Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede jordarter med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i morener). I Alpene finner man jordpyramider i bl.a. Euseigne (Valais) og Serfaus (Tirol). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på Ritten (Syd-Tirol).
=== Geomorfologisk inndeling ===
Alpenes geomorfologiske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens geologiske inndeling. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon.
Kalksteinsfjellene i bl.a. De nordlige og sydlige Kalk-Alpene og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I helvetikum overveier cuestas, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige kalkalper og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I de østlige delene av De nordlige kalkalper (bl.a. Dachstein) finner man derimot platåfjell bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige kalkalper viser en blanding av de ulike kalksteinsformene.
Områder der flysch og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige Graubünden, ved overgangen mellom de nordlige Alpene og For-Alpene, ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom Martigny og De maritime Alpene, og i de vestlige Alpes-de-Haute-Provence.
De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra holocen. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens morener.
=== Naturkatastrofer ===
Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike stein-, jord- og snøras betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer.
Også jordskjelv er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på Richters skala. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var 1976 i De karniske og juliske Alpene i Friuli.
== Klima og værforhold ==
Klimaet i Alpene kan beskrives gjennom fire gradienter:
Høyde over havet. – Den viktigste enkeltfaktoren for klimaet i Alpene er høyden over havet. Med økende høyde synker temperaturen (ca. 1 °C per 200 m), mens nedbøren stiger.
Syd–nord. – Alpene danner skillet mellom mediterrant og temperert klima. Dermed er Alpenes nordside betraktelig kaldere og fuktigere enn sydsiden (der sommerne kan være veldig tørre).
Perifer–sentral. – De sentrale områdene i Alpene er utpreget tørre og ofte varmere enn periferien. Dette kommer av at skyene «regner av» på de høye fjellsidene før de kommer frem til de mer sentralt beliggende områdene (se under). De sentrale områdene har derfor færre skyer, noe som medfører mindre nedbør og mer solskinn.
Vest–øst. – Til slutt opplever Alpene også skiftet fra oseanisk klima i vest til mer kontinentalt klima i øst.De ulike gradientene påvirker også hverandre. Således synker temperaturen generelt sett med høyden, men den synker f.eks. mindre i sentrale enn i perifere strøk. Også forskjellen mellom Alpenes nord- og sydside er sterkere utpreget i lavere enn i større høyder.
I tillegg til de store klimagradientene er mikroklimaet påvirket av topografien. Det er f.eks. stor forskjell på nord- og sydvendte fjellsider. Disse forskjellene øker med høyden, og er til dels avgjørende faktorer både for ville plante- og dyrearter og for landbruket.
=== Spesielle værforhold i Alpene ===
Det fins flere værfenomener som er begrenset til høye fjellkjeder. De viktigste er:
Orografisk regn. – Det er et kjent fenomen at losiden av fjell er fuktigere enn lesiden. Grunnen er at fjellene tvinger luften til å stige opp i høyden, at luften avkjøles jo høyere den kommer, og at kald luft kan holde på mindre fuktighet. Luftfuktigheten «regner av» som såkalt orografisk regn. Av denne grunn har de nordvestlige delene av Alpene mest nedbør: I bl.a. Bern-, Uri-, Glarus-Alpene og Rätikon er årsnedbøren på over 2000 mm.
Føn. – Fønvind oppstår når vinden blåser fuktig luft over fjellet. På vei opp fjellsiden synker temperaturen, og fuktigheten regner av som orografisk regn. På vei ned fjellet på den andre siden, blir luften igjen varmere jo lenger ned den kommer. Effekten av høyde på luftens temperatur er imidlertid større for tørr enn for fuktig luft. Derfor blir vinden varmere på fjellets leside enn den var på losiden. Fønvind er i Alpene vanligst i de nordlige For-Alpene ved sønnavind, men det fins også «motsatt føn», der Alpenes sydside mottar varm nordavind.
Inversjon. – Om vinteren kan det oppstå «kuldesjøer» i dalene. Den kalde luften blir da liggende i dalbunnen, slik at temperaturen øker med høyden. Derfor kalles dette fenomenet temperaturinversjon. Det oppstår om vinteren når solen står så lavt at den ikke når (eller rekker å varme opp) dalbunnen og/eller når landskapets topografi stenger inne den kalde luften. Inversjonene er ganske stabile, siden kald luft er tyngre enn den varme luften som ligger over. Fenomenet opphører først når vind blander luftmassene igjen.
Berg- og dalvind. – Ved godt vær kan man ofte legge merke til en bris som stryker oppover fjellsidene på dagtid, mens luften strømmer motsatt vei på kvelden. Dette fenomenet er en spesiell form for solgangsvind og er dermed beslektet med land- og sjøvind med kysten. Det oppstår når solen varmer opp luften over bakken på dagtid, slik at den strømmer oppover fra de lave dalinngangene mot de høye dalavslutningene. På natten avkjøles luften raskere i større høyder, og begynner da å synke nedover igjen.
== Plante- og dyreliv ==
Vegetasjonen i Alpene gjenspeiler i stor grad de fire nevnte klimagradientene, men også jordsmonnet, som i sin tur er avhengig av de dominerende bergartene. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. Dyrelivet er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger under, er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet.
Alpenes flora og fauna ligner i flere henseender på Nordens, både når det gjelder artene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. hjort, noen store rovdyr), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i Mellom-Europa. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. Øst-Europa og Pyreneene). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende geografisk bredde. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den subalpine høydesonen på den subarktiske regionen, og den alpine på den arktiske. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere.
=== Biologisk mangfold ===
Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100 km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den mellomalpine gressonen, der det fins minst 350 endemiske arter.
Menneskelig aktivitet har gjennom det tradisjonelle landbruket bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har kulturplanter (og medfølgende «ugress») blitt introdusert til åkerne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har seterdriften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene.
=== Den kolline regionen ===
Plante- og dyrelivet i den kolline høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600 moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran (se under).
Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er sommereik og agnbøk i nord, men frynseeik (Quercus cerris) lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved flommarksskogsmarker og sumpskogsmarker. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til middelalderen fantes det elg i disse skogene.
En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er skallet ibis (Geronticus eremita). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i Kärnten, og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat (insekter m.m.) helt oppe i den alpine regionen.
=== Den mediterrane regionen ===
Den egentlige mediterrane regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600 moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som steineik (Quercus ilex) og oliventrær.
Regionen over dette, som heter supramediterran og tilsvarer den kolline regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100 meters høyde. Her finner man duneik (Quercus pubescens) i (syd)vest og europahumlebøk (Ostrya carpinifolia) i (syd)øst.
Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en maquis (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det tradisjonelle landbruket har blitt gitt opp.
=== Den montane regionen ===
Den opprinnelige vegetasjonen i den montane sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er bøk og edelgran i Alpenes perifere områder, men gran og furu i de sentrale områdene. I sydvest (Provence-Alpene) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500 moh. i nord, 1500–1700 moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900 moh. i sentrale strøk.
Siden den største delen av Alpenes befolkning lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk.
Hjort og villsvin påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for jerpe og tiur. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. spurvefugler og spetter.
=== Den subalpine regionen ===
De høyeste fjellskogene utgjør den subalpine høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med tregrensen. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800 moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100 moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400 moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at seterdriften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300 meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer.
Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av gran (i Alpenes perifere områder) eller furu, lerk og cembrafuru (i de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er bergfuru (Pinus mugo ssp. uncinata) vest for Gotthard-massivet og buskfuru (Pinus mugo ssp. mugo) øst for dette. Store kratt med grønnor er også vanlig ved tregrensen.
I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne rådyr og f.eks. alpespissmus (Sorex alpinus), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er orrfugl, nøttekråke, brunsisik (Carduelis cabaret) og sitronirisk (Serinus citrinella).
=== Den alpine regionen ===
Den alpine høyderegionen strekker seg fra tregrensen til den permanente snøgrensen. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500 og 2700 moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900 moh. på Alpenes sydside og opptil 3100 moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom seterdriften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i Kalk-Alpene og de sentrale krystallinske (silikatrike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes endemister finnes i den alpine sonen.
Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved lyng og dvergbusker, slik som alperoser (Rhododendron ferrugineum på gneis- og granittbunn; Rhododendron hirsutum på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. starr, svingel og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom slått) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller steinurer. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. Sildrer og søter er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens edelweiss er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. arver og smeller forekommer i større tall. Soldanella vokser ofte i snøleier.
Blant pattedyrene er steinbukk, gemse og alpemurmeldyr de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i Gran Paradiso-massivet, men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30 000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne hare (som erstattes av sørhare i de lavere regionene) og snømarkmus (Chionomys nivalis).
Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter ravn, den etter hvert svært sjeldne alpekråka (Pyrrhocorax pyrrhocorax, nå bare få individer i Engadin), den desto vanligere nære slektningen alpekaie (Pyrrhocorax graculus), fjellrype, vannpiplerke, svartrødstjert og fjellspurv (Montifringilla nivalis). På grunn av den rike jordfaunaen tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også hønsehauk, vandrefalk, lerkefalk, spurvehauk og spurveugle jakter jevnlig i denne regionen.
Vekselvarme virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte (hoggorm; alpesalamander, Salamandra atra) eller er begrenset til de sydlige Alpene (aspishuggorm, Vipera aspis; sandviper, Vipera ammodytes).
Av det høye mangfoldet blant leddyr er dagsommerfuglene mest påfallende. Vanlige arter er alpehvitvinge (Pontia callidice), den gule Colias phicomone, svalestjerten Parnassius phoebus og mange ulike arter av rutevinger, perlemorvinger og ringvinger.
=== Den nivale regionen ===
Den nivale høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig lav (rundt 200 arter) og alger (100 arter). Noen alger, som kalles kryoplankton, vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som sildrer og issoleie, overlever på snøfrie flekker (såkalt nunatakkflora).
Faunaen er begrenset til et fåtall leddyr. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man bjørnedyr, spretthaler (gletsjerloppe, Isotoma saltans, og snøloppe, Isotoma nivalis) og snønebbfluer. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.).
=== Store rovdyr ===
Store rovdyr streifer ofte over store avstander og kan ikke knyttes til enkelte høyderegioner. Nesten samtlige større rovdyr ble utryddet i Alpene rundt 1900, men forekommer nå igjen i ulik antall:
Brunbjørn har overlevd i de slovenske Alpene og i Adamello (Italia). Fra Slovenia har enkelte individer spredt seg til Steiermark og Niederösterreich (Østerrike), fra Adamello til Tirol (Italia/Østerrike) og Val Müstair (Sveits), men ser så langt ikke ut til å ha etablert seg på permanent grunnlag.
Ulven har på 1980-tallet gjeninnvandret fra Appenninene via De liguriske Alpene, og klarte så langt å spre seg langs Alpenes hovedkam helt til Sveits. Det er imidlertid snakk om veldig få individer, og ikke noen bærekraftig bestand.
Gaupen ble gjenutsatt siden 1970-tallet, og har etablert seg i Sveits og Østerrike.
Lammegribben ble gjeninnført siden 1970-tallet, og forekommer nå igjen i Hohe Tauern, Sesvenna, Vanoise og De maritime Alpene.
Gåsegribben gjeninnvandret til Øst-Alpene fra Slovenia. I tillegg ble den utsatt i Frankrike og Sveits.
Kongeørnen var aldri helt utryddet, og bestanden har tatt seg opp igjen til om lag 1200 par.For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa.
== Befolkning og kulturhistorie ==
Selv om Alpene ofte oppfattes som et naturlandskap, er det mer korrekt å betegne dem som et kulturlandskap. Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av menneskelige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den nivale høyderegionen (gjennom turisme, luftforurensning og global oppvarming) er av nyere dato.
De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes historie, språk, befolkningsutvikling og bosetningsmønstre, næringsliv og kultur samt truslene som Alpene i dag står overfor.
=== Historie ===
Rundt 100 000 år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000 meters høyde viser at allerede neandertalmenneskene tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom Riß- og Würm-istiden. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10 000&nbså;år før nåtid; steinalderen) har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på Sellapasset (2244 moh.) og ikke minst Ötzis 5300 år gamle ismumie (3210 moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som fjellbeiter.
Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i bronsealderen, siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike kopperforekomster. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige fjellpass (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet
Golasecca-kulturen i den nordvestlige Posletta og angrensende fjellpartier;
Este-kulturen øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket veneterne);
Laugen-Melaun-kulturen i Graubünden/Tirol (identifisert med reterne).Med jernalderen sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene (Kärnten, Steiermark, Krain), som hadde betydelige jernlagre. I tillegg begynte oppgangen for områdene med saltforekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet Hallstatt (Salzburg) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både Hallstatt-kulturen og Hallstatt-tiden (1200–475 f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra Böhmen i nordøst og Slovenia i sydøst til Øst-Frankrike i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for Donau, Inn og Wipptal) med sine typiske langsverd har – som også den senere La Tène-kulturen – blitt identifisert med kelterne. Mellom 500 og 200 f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (Gallia Cisalpina) og så langt øst som Niederösterreich (Noricum). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-indoeuropeisk opphav.
Mellom 25 og 13 f.Kr. ble samtlige alpefolkene innlemmet i Romerriket. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke passveier. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De romerske provinsene som ble opprettet i Alpene, var Alpes Maritimae, Alpes Cottiae, Alpes Graiae, Vallis Poeninae (disse områdene heter den dag i dag De maritime Alpene, De cottiske Alpene, De grajiske Alpene og Wallis), Raetia (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og Noricum (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene Gallia Narbonensis, Belgica, Gallia Transpadana og Venetia et Histria hatt andeler i For-Alpene.
I folkevandringstiden trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:
Burgunderne kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet 457 et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i Genève og Lyon. Selv om de var et germansk folk, overtok de snart det latinske språk, som i tidens løp ble til frankoprovençalsk. Burgund, som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet Savoie.
Alemannerne var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk (alemannisk).
Langobardene var et germansk folk som kom fra Den pannonske slette og erobret i 568 Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet Lombardia.
Slaverne innvandret østfra og bosatte seg i løpet av 500-tallet i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i Pustertal, der de rundt 610 ble stoppet av bajuvarene.
Bajuvarerne i dagens Bayern nevnes for første gang i 551. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs Donau og sydover via Brennerpasset, der de rundt 680 nådde Bozen, som inntil da hadde vært langobardisk.
Frankerne innlemmet etter hvert alle disse områdene i riket sitt. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under Karl den store (806–814) og igjen under de første tysk-romerske keiserne (1033–1349).Gjennom middelalderen var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater. De større områdene var:
Savoie oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass (store og lille St. Bernhard samt Mont Cenis) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra Chambéry til Torino i 1560, forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den italienske statsdannelsen.
Det sveitsiske edsforbund oppstod på 1200-tallet etter at Schwabens herskerhus Zähringerne hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom kantonene Schwyz, Uri og Unterwalden mot habsburgerne. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med Gotthardpasset et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i freden i Westfalen (1648).
Tirol løsrev seg fra Bayerns herredømme i løpet av 1200-tallet. Fyrstegrevskapets sterke posisjon var begrunnet i at det med Brenner- og Reschenpasset kontrollerte Det tysk-romerske rikets to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse Margrete, som til slutt overlot landet til habsburgerne.
Habsburgerne stammet fra Aargau i Sveits, men ble i 1276 hertuger av (Nedre) Østerrike og Steiermark. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg Kärnten, Krain (1335), Tirol (1363), Vorarlberg (1363–1814) og Salzburg (1805). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.
I middelalderens varmeperiode opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og klostrene og fyrstene belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. Walservandringene, schwaig-gårder, de zimbriske bosetningene og Dolomittenes kolonialisering var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter årtusenskiftet. De store febesetningene på setrene førte til utviklingen av fellesseterdrift og løpe-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde ost til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene (St. Gallen, Chur, Trento, Meran, Innsbruck, Salzburg) hadde i datidens Europa. Med den lille istiden begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, epidemier hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.
Befolkningen hadde i mange alpestater større friheter enn i middelalderens Europa for øvrig. Det sveitsiske edsforbund hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også Tirols by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, Briançon-forbundet). Noen av disse områdene ble også anerkjent som riksumiddelbare av den tysk-romerske keiseren (urkantonene, Urseren). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder (Graubünden, Tirol) utviklingen av livegenskapen, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at lavadelen aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier (riksumiddelbarhet) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) fribyene i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I løpet av absolutismens tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.
Under Napoleonskrigene ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat (Den helvetiske republikk), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. Wienkongressen i 1815 reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot Lombardia og la grunnsteinen for den italienske samlingen i 1861. Etter første verdenskrig kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at sydfronten passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900 moh.
Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende økonomiske omveltninger: Nedgangen i det alpine landbruket begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble transporten gjennom Alpene mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (montes horribiles – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som belle epoque («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for alpeturismen. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I dag er Alpene delt i avfolkningsområder i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og befolkningen fortsetter å vokse.
=== Språk i Alpene ===
I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske språkgruppene.
Romanske språk tales i syd og vest. Disse går tilbake på folkelatinen som ble talt i Alperommet.
De retoromanske språkene utgjorde på 900-tallet et sammenhengende språkområde i Øst-Alpene. Språket ble etter hvert fortrengt av tysk og assimilert av italiensk, og forekommer i dag som tre isolerte språkøyer:
retoromansk i Graubünden,
ladinsk i Dolomittene,
friulisk i Friuli.
Frankoprovençalsk ble en gang talt i et stort område på begge sider av Alpenes hovedkam. Vestgrensen fulgte omtrent linjen Fribourg–Ivrea, mens sydgrensen var linjen Grenoble–Torino. I Sveits og Frankrike har språket stort sett blitt fortrengt gjennom fransk i løpet av 1800-tallet, i Italia først gjennom italieniseringen på 1900-tallet. I Aostadalen og Valais taler fremdeldes et mindretall frankoprovençalsk.
Fransk var opprinnelig representert ved (dialekten/språket) oksitansk, som også ble talt på begge sider av Alpenes hovedkam. Oksitansk ble lenge undertrykt i Frankrike; i Italia har det i stor utstrekning veket for italiensk som førstespråk. Siden 1800-tallet gjennomgikk oksitansk en kulturell gjenoppliving, som startet i Frankrike, men spredte seg til Italia. Språket står dermed sterkere enn frankoprovençalsk. Standardfransk har imidlertid større utbredelse i dag, inkludert status som offisielt anerkjent minoritetsspråk i Piemonte og Aostadalen.
Italiensk oppstod i Posletta og spredte seg i den tidlige middelalderen nord- og vestover i Alperommet. Her er språket representert ved de følgende dialektene:
ligurisk mellom De maritime/liguriske Alpene og middelhavskysten;
piemontesisk rundt Torino;
lombardisk mellom Maggioresjøen og Gardasjøen, inkludert Ticino og enkelte daler i Graubünden;
venetiansk øst for Gardasjøen.
Av de germanske språkene tales:
tysk i nord og øst. Tysken spredte seg nordfra fra 500-tallet og nådde sin nåværende sydgrense omtrent rundt det første årtusenskiftet. Dialektmangfoldet er stort mellom de tyskspråklige alpedalene, og kan deles i to store dialektgrupper:
alemannisk i vest (Sveits, Liechtenstein, Vorarlberg, Allgäu) med enkelte walsertyske språkøyer i bl.a. Italia og Tirol;
bairisk i øst (mesteparten av Østerrike, Bayern og Syd-Tirol) med enkelte zimbriske språkøyer i Italia.
Av de slaviske språkene tales:
slovensk i sydøst. Slovensken spredte seg østfra fra 600-tallet og nådde sin maksimale utbredelse på 800-tallet. Etterpå ble den trengt tilbake av tysken, og tales i dag i Slovenia, de østlige delene av Friuli-Venezia Giulia og de sydlige delene av Kärnten og Steiermark.Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med Alpenes hovedkam – og nesten aldri med dagens statsgrenser. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte passtater).
=== Bosetning ===
Mens befolkningstallet i de sju landene med andel i Alpene har økt med 105 % fra 1870 til 1990, har Alpenes befolkning bare vokst fra ca. 7 til om lag 11 millioner mennesker (57 %). Denne befolkningen fordeler seg på følgende måte over de ulike høyderegionene:
I seks områder har bosetningen nådd 2000 moh.:
Queyras (De cottiske Alpene, Hautes-Alpes, Frankrike)
Oisans (De grajiske Alpene, Hautes-Alpes/Isère, Frankrike)
Val d'Anniviers (Valais-Alpene, Valais, Sveits)
Avers (Platta-Alpene, Graubünden, Sveits)
Trepalle (Livigno-Alpene, Lombardia, Italia)
Ötztal/Schnalstal (Ötztal-Alpene, Nord-Tirol/Syd-Tirol, Østerrike/Italia)
De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en befolkningsnedgang, mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning.
De tradisjonelle bosetningsformene har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, passfotsteder). I den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer.
Bosetningsstedene kan også grupperes etter noen foretrukne landskapsformer:
De kjegleformede sedimentene ved munningen av bekker i større daler og
naturlige terrasser utgjorde ofte førstevalget;
skråninger var noe sjeldnere;
dalbunnene ble generelt unngått på grunn av flomfare;
høyder (bakketopper, passer, åsrygger) er typiske plasseringer for nesten borgaktige tettsteder (såkalte villages perchés) i De liguriske og maritime Alpene, men blir gradvis sjeldnere mot nord.Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje for stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder.
=== Næringsliv i Alpene ===
Den tradisjonelt viktigste næringsgrenen i Alpene var landbruk (se eget avsnitt under). I løpet av 1900-tallet har mange steder turismen tatt over som den dominerende næringen (se eget avsnitt under). Andre næringer har fått noe mindre oppmerksomhet, men har vært og er av delvis stor betydning, i det minste lokalt:
Tertiærnæringer har i dag størst betydning i Alpene.
Handel hører til næringene som har langt tradisjon i Alpene, men som fremdeles er av stor betydning. Som møteplass og forbindelse mellom kulturer har Alpene frembragt mange historisk viktige handelsbyer (Bolzano, Chur, Bellinzona, Aosta, Grenoble, Susa).
Transport er i Alpenes sammenheng en viktig næringsgren (se under). Dagens transportsituasjon er imidlertid kjennetegnet ved at mesteparten av transitten gjennom Alpene skjer gjennom aktører som ikke har tilhold i Alpene. Inntil utbyggingen av passveiene (som skjøt fart etter Wienkongressen i 1815) var transporten av varer derimot en viktig inntektskilde for den lokale befolkningen, som lesset varer fra vogner over på hester eller muldyr, førte disse over fjellpassene og sørget for ny omlessing på passets andre side.
Forskning og utvikling.
Banker og forsikringer.
Turisme (se under).
Sekundærnæringer har i en kort overgangsperiode (ca. 1965–1980) vært den viktigste næringssektoren i Alpene.
Industri spilte en økende rolle i nesten alle de større alpedalene fra midten av 1800-tallet, men kom igjen i krise rundt 1980. Grunnen til krisen er infrastrukturproblemene som følger med en beliggenhet i Europas periferi. De vanligste industrigrenene i Alpene er:
tekstilindustri, som gikk frem av den protoindustrielle hjemmeproduksjonen på 1800-tallet;
tungindustri ved malmforekomster;
energikrevende industri (bl.a. aluminiumproduksjon, elektrokjemi) ved vannkraftverk (siden 1890-tallet).
Energiforsyning er en viktig næringsgren. Grunnet Alpenes store nedbørs- og avløpsmengder (se over) dekker alpelandene store deler av sitt energibehov ved hjelp av vannkraft. Den totale installerte effekten av vannkraftverkene i Alpene er rundt 40 GW, derav 10 GW i Sveits, 9,5 GW i Italia, 9 GW i Østerrike, 7,5 GW i Frankrike og 4 GW i Slovenia.
Vannforsyning av alpebefolkningen, men også av flere stor- og millionbyer i Alpenes periferi er likeledes avhengig av Alpenes vannrikdom.
Byggenæringen har ikke minst profittert på turismens gode kår.
Håndverk er i dag ofte bregrenset til produksjon for turister, men hadde tidligere en viktig rolle i det tradisjonelle næringslivet. Det fantes både desentral hjemmearbeid, som bønder bedrev i vinterhalvåret, og protoindustriell produksjon for det europeiske markedet, der ofte en hel dal spesialiserte seg på det samme produktet. Eksempler på det sistnevnte er:
steinprodukter (kar, tavler);
stråhatter, kurver;
treprodukter (treskjæring, fioliner, møbler);
tøy (toving, veving, strikking, brodering);
metallprodukter (bruksgjenstander og verktøy av kopper og jern).
Primærnæringene har mistet mesteparten av betydningen de i årtusener har hatt.
Landbruk er fremdeles viktig i noen områder, men har til dels store omstillingsproblemer (se under).
Jakt og sanking har vært viktige tilleggsnæringer, mest for å sikre selvforsyning (matauk). Jakt hadde størst betydning frem til senmiddelalderen, sanking av bær, sopp m.m. helt frem til 1900-tallet.
Gruvedriften har sett flere blomstringstider i Alpene fra bronsealderen til 1800-tallet (se over), men de fleste gruvene er nå nedlagt.
=== Landbruk ===
Siden den tidligere middelalderen har landbruk preget Alpene helt opp til den alpine vegetasjonssonen, dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert seterbruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av kulturkretsene. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:
Eng/seter-drift er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens åkre bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier enger. Terrasselandbruk forekommer ikke. I større høyder (vårsetre og setre) fins bare beiter og slåtter. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren kjøttproduksjon eller ren melkeproduksjon.
Åker/seter-drift har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest rug), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man transhumans i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også vinberg i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og Ticino, mens noe er igjen i Italia, Valais og Graubünden.
Åker/kastanje-drift er en variant av åker/seter-drift som suppleres av kastanjer. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900 moh. Etter at kastanjekreften ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
Eng/skog-drift kombinerer storfehold med skogdrift. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av De nordlige og sydlige Kalk-Alpene. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
«Flatmarksjordbruk», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, se over) ty til utstrakt vanning. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt coltura mista, dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: grønnsaker i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene frukttrær. I dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er epleplantasjene i Vinschgau, vinbergene i Valtellina eller grønnsaksåkerne i Unterinntal.
Ekstensiv sauehold er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene (transhumans). I dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):
Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for allmenningens tragedie.
Reproduksjon var like viktig som produksjon, dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som dugnadsarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.
=== Turisme ===
Alpene er ett av jordens mest besøkte områder: Med over 100 millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at turismen i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for sommerturister. Vinterturismen er det lagt til rette for med minst 20 000 kilometer alpine skiløyper, som til sammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også byturisme, kuropphold, gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt.
Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av alpinismen var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod den gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. Alpeforeninger hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene (Belle Epoque-perioden) frem til første verdenskrig var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28.
Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder.
Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter (trekking, konkurranse- og ekstremklatring, terrengsykling, snøbrett, rafting, paragliding, basehopping, brettseiling, tennis, golf, bungee-jumping osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine problemene, ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet.
=== Transport ===
Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I romertiden var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden (Tenda-, Montgenèvre-, lille St. Bernhards-, Settimo-, Julier-, Reschen-, Brenner- og Radstädter Tauern-passet). I den tidlige middelalderen lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av Det tysk-romerske rike. Den vanligste ruten som keiserne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i Roma, gikk via Brennerpasset. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500 tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over Gotthardpasset.
I dag er ikke betydningen av alpetransitten blitt mindre. Ikke minst gjennom EUs indre marked har transporten gjennom Alpene opplevd en jevn økning. Noen av de viktigste passveiene har blitt erstattet av jernbane- og/eller veitunneler (først ute var Mont Cenis-tunnelen i 1871, Gotthard- og Tendatunnelen i 1882). Nesten halvparten av trafikkmengden over Alpenes hovedkam er transitt, dvs. ikke transport til eller fra Alpene, men transport gjennom Alpene. Tabellen gir en oversikt over de viktigste fjellovergangene, sortert fra sydvest til nordøst etter plasseringen på Alpenes hovedkam:
Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. trusler mot Alpene).
=== Kultur og tradisjoner ===
Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller språkregioner), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, alpehorn, tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser (Sveits' urkantoner, Tirol, Bayern) og/eller liten faktisk betydning.
Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke fjellslåttenes høy på, avtalene som regulerer bruk av fjellbeiter, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er sagn om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den lille istiden!), og sagn om dverger eller underjordiske som røpet ystingens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede karnevalstradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner (bufardagen m.m.).
Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder bosetningsmønstre (grender vs. småbyer), landbruksformer (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), arverett (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene.
=== Trusler mot Alpene ===
Gjennom de politiske og økonomiske omveltningene som Alpene har opplevd gjennom de siste 100–200 år (jf. historie), har Alpene på flere måter blitt til et problemområde. Problemene oppstår på minst tre områder: økonomisk, økologisk og kulturelt. De ulike regionstypene i Alpene strever imidlertid med veldig forskjellige problemer:
Sentrumsregioner (S) er byer og bynære områder i de større dalene (Isère, Rhône, Inn, Mur, Adige) med høy befolknings-, nærings- og infrastrukturtetthet.
I pendlerregioner (P) dagpendler store deler av befolkningen til arbeidsplasser utenfor Alpene (München, Salzburg, Wien, Genève, Torino, Milano m.fl.) eller til Alpenes sentrumsregioner.
Landlige regioner (L) driver landbruk og profitterer på turisme, men har få eller ingen andre næringsgrener.
I avfolkningsregioner (A) har så godt som all næringsaktivitet, inkludert landbruket, brutt sammen, og den unge generasjoner flytter ut (hovedsakelig i de fransk-italienske Sydvest-Alpene og de italiensk-slovenske Øst-Alpene).Problemene kan sammenfattes slik (regionstypene forkortes med forbokstavene, U står for ubebodd):
At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et historisk perspektiv til og med et nokså nytt fenomen: Fra bronsealderen og frem til det 19. århundre utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under absolutismen; dagens statsgrenser er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den lille istiden rammet Alpenes landbruk ytterlig.
Alpene kunne være et foregangsområde for bærekraftige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk (se over). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at allmenningens tragedie ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for økologisk reproduksjon (se over), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene.
=== Alpepolitikk ===
Alpene har i Alpekonvensjonen fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetting er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.
Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.
== Navnet ==
Alpenes navn (slovensk Alpe; tysk Alpen; fransk, ladinsk og latin Alpes; italiensk Alpi; friulisk, oksitansk og retoromansk Alps; frankoprovençalsk Arpes; bairisk Oipm) går tilbake på en indoeuropeisk eller muligens førindoeuropeisk ordrot *alp, som sannsynligvis betød «fjellbeite». Opprinnelig betegnet navnet altså ikke fjellkjeden som helhet. Betydningsforskyvningen skjedde gradvis, sannsynligvis i nyere tid (etter middelalderen). På alemannisk brukes ordet Alpen fremdeles i begge betydningene, dvs. kan betegne både setre og fjellkjedene.
Teorien om at Alpene er beslektet med den indoeuropeiske roten *albhos = «hvit» (kanskje på grunn av de snødekte fjelltoppene), må sannsynlivis betraktes som en folkeetymologi. Den har i hvert fall ikke funnet noen støtte fra lingvistisk hold.
== Se også ==
alpin
alpinisme
For-Alpene
Vest-Alpene
Øst-Alpene
Lister:
viktige fjelltopper i Alpene
fjellkjeder i Alpene
fjellpass i Alpene
daler i Alpene
== Referanser og noter ==
== Kilder ==
Denne artikkelen står i stor gjeld til Werner Bätzings bøker:
Bätzing, W. (1991). Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft. München: Beck.
Bätzing, W. (1997). Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur. München: Beck.
== Eksterne lenker ==
(en) Alps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alps – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Alpevernkommisjonen
Alpekonvensjonen Arkivert 10. juni 2004 hos Wayback Machine.
Statistikk og beskrivelser av 101 alperegioner (tysk) | |navn2=Alpi Orobie eller Alpi Bergamasche | 9,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiat | 2023-02-04 | Fiat | ['Kategori:1899 i Italia', 'Kategori:45°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiat', 'Kategori:Italienske bilprodusenter', 'Kategori:Lastebilprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1899', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Torino'] | Fiat er et italiensk bilmerke som tilhører bilprodusenten Fabbrica Italiana Automobili Torino basert i Torino i nordlige Italia. Merkenavnet er forkortelsen for firmanavnet, men har en dobbeltbetydning, da det er homonymt med det latinske ordet "fiat" som betyr "la det bli".
Fiat ble startet av Giovanni Agnelli i 1899. Hans barnebarn Gianni Agnelli var styreformann i Fiat fra 1966 til sin død i januar 2003, Han ble etterfulgt av broren, Umberto Agnelli. Efter Umbertos bortgang i 2004 ble Luca Cordero di Montezemolo utnevnt til formann, mens Agnelli-arvingen John Elkann ble viseformann i en alder av 28 år. Også andre medlemmer av familien fikk plass i styret. Dette førte til at toppsjefen i selskapet, Giuseppe Morchio, trakk seg fra sin stilling med umiddelbar virkning. Sergio Marchionne ble utnevnt til hans etterfølger 1. juni 2004 og satt frem til juli 2018 da han måtte gi seg grunnet sykdom, etterfulgt av Mike Manley.Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Fiat en del av konsernet Stellantis.
| Fiat er et italiensk bilmerke som tilhører bilprodusenten Fabbrica Italiana Automobili Torino basert i Torino i nordlige Italia. Merkenavnet er forkortelsen for firmanavnet, men har en dobbeltbetydning, da det er homonymt med det latinske ordet "fiat" som betyr "la det bli".
Fiat ble startet av Giovanni Agnelli i 1899. Hans barnebarn Gianni Agnelli var styreformann i Fiat fra 1966 til sin død i januar 2003, Han ble etterfulgt av broren, Umberto Agnelli. Efter Umbertos bortgang i 2004 ble Luca Cordero di Montezemolo utnevnt til formann, mens Agnelli-arvingen John Elkann ble viseformann i en alder av 28 år. Også andre medlemmer av familien fikk plass i styret. Dette førte til at toppsjefen i selskapet, Giuseppe Morchio, trakk seg fra sin stilling med umiddelbar virkning. Sergio Marchionne ble utnevnt til hans etterfølger 1. juni 2004 og satt frem til juli 2018 da han måtte gi seg grunnet sykdom, etterfulgt av Mike Manley.Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Fiat en del av konsernet Stellantis.
== Virksomhetsområder og fabrikker ==
Fiat-gruppens aktiviteter var opprinnelig fokusert omkring industriell produksjon av biler, nyttekjøretøyer og landbruksmaskiner. Etter hvert har Fiat blitt Italias største industrikonsern med virksomhet i over seksti land gjennom over tusen selskaper med mer enn to hundre tusen ansatte, hvorav over halvparten utenfor Italia.
Fiat støtter Fondazione Giovanni Agnelli, en viktig stiftelse for sosial og økonomisk forskning samt Palazzo Grassi, en gammel, berømt bygning i Venezia som nå er museum. I 1916 startet byggingen av den berømte Lingotto-fabrikken som åpnet i 1923. Fabrikken var på den tiden verdens største. Mer enn 80 forskjellige Fiat-modeller ble bygd her inntil fabrikken ble nedlagt i 1982.
I 1970- og 1980-årene var Fiat en pioneer i bruk av industriroboter innen bilproduksjon. Fiats fabrikker er blant de mest automatiserte og avanserte i verden. Fiat var en av de første vestlige selskap som bygde fabrikker i Sovjet-kontrollerte land. Best kjent er fabrikkene i Vladivostok, Kiev og Toljatti.
Fiat har også et selskap i Polen i Tychy som bygger småbiler (126, Cinquecento og nå Seicento). Fiat har fabrikker i Brasil, Tyrkia, Kina og India hvor det lages lokale varianter av Fiat-modeller samt Fiats «verdensbil», Palio.
== Selskaper i Fiat-gruppen ==
Fra slutten av 1960-årene har Fiat kjøpt eller vunnet kontroll over en rekke selskaper, inkludert:
Bilprodusenter: den lange listen inneholder kjente navn som Ferrari, Lancia, Autobianchi (som allerede var kjøpt av Lancia), Alfa Romeo, Maserati, Innocenti, Chrysler, Dodge og Jeep.
Nyttekjøretøy: Fiat eier flere merker inkludert OM og Iveco.
Landbruksmaskiner: Fiat gruppen eier CNH Global, New Holland og det canadiske merket Flexy-Coils.
Anleggsmaskiner: produsert av Fiat-Hitachi Construction og New Holland Construction.
Busser: produseres under merkene Fiat, Iveco og Irisbus.
Flyindustri: fly og relaterte komponenter produseres av FiatAvio, som også kontrollerer EVL, som driver romindustri.
Militære kjøretøy.
Komponenter: den største, italienske komponentprodusenten, Magneti-Marelli eies av Fiat og i sin tur eier denne virksomheten merker som Carello, Automotive Lighting, Siem, Cofap, Jaeger, Solex, Veglia Borletti, Vitaloni, Automotive Lighting og Weber; andre tilbehørsmerker inkluderer Riv-Skf og det brasilianske Cofap.
Stålverk og metallurgi: Fiat eier Teksid og fremstiller industrimaskiner (også for bilindustrien) sammen med Comau (nå: Comau Systems), som har kjøpt amerikanske Pico, Renault Automation og Sciaky.
Forlag, publisering, media: Fiat-gruppen er også eier av forlag som riksavisen La Stampa, Itedi og Italiana Edizioni. Gruppen eier også flere riks- og lokalaviser eller kontrollerer dem gjennom forskjellige selskaper. Et selskap spesialisert på medieformidling inngår også, Publikompass, støttet av Consorzio Fiat Media Center.
Finansielle tjenester: Et viktig forsikringsselskap, Toro Assicurazioni, gir Fiat en kontrollerende markedsposisjon (også gjennom mindre selskaper som Lloyd Italico og Augusta Assicurazioni) og mulighet for samarbeid med flere assosierte banker.
Bygg/anlegg: Ingest Facility og Fiat Engineering arbeider på en rekke forskjellige sektorer, mens IPI er et formidlingsselskap som også driver med eiendomsforvaltning og drift.
IT: Fiats virksomhet på denne sektoren skjer gjennom ICT – Information & Communication Technology, Espin, Global Value, TeleClient, Atlanet.Fiat eier også skianleggene i Sestriere, en i Alpene som er skapt av familien Agnelli. Andre tjenester som kan nevnes er: Fiat Gesco, KeyG Consulting, Sadi Customs Services, Easy Drive, RM Risk Management og Servizio Titoli er mindre selskap som tilbyr tjenester innen økonomi og finans. Andre aktiviteter inkluderer industriell sikkerhet og verdihåndtering (Fiat Geva) samt Fiat Information & Communication Services.
== Fiat-modeller ==
124
508 Balilla
125
126
127
128
130
132
131
500
600
1100
1400
1300
1500
1900
2000
Albea
Barchetta
Bianchina
Brava
Bravo
Cinquecento
Coupé
Argenta
Croma
Dino
Doblò
Duna (designet i Brasil)
Grande Punto
Idea
Marea
Multipla
Palio
Panda
Punto
Regata
Ritmo/Strada
Sedici
Seicento
Siena
Stilo
Tempra
Tipo
Topolino
Ulysse
Uno
X1/9i 1994.
== Priser ==
Fiat har vunnet prisen Årets Bil ni ganger:
1967: Fiat 124
1970: Fiat 128
1972: Fiat 127
1984: Fiat Uno
1989: Fiat Tipo
1995: Fiat Punto
1996: Fiat Brava/Bravo
2004: Fiat Panda (Nye)
2007: Fiat 500
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Fiat – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fiat – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fiat – Norsk side
Norsk Fiat Register
Fiat Classic Club (Sverige)
An extensive Fiat 124 Spider website in two languages
Biltesten.no sine tester av Fiat | Fiat Cinquecento var en småbil produsert av den italienske bilprodusenten Fiat fra 1991 til 1998. Modellen var designet av Giorgetto Giugiaro fra ItalDesign, og ble lansert som en erstatter til Fiat 126. | 9,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Livigno | 2023-02-04 | Livigno | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i provinsen Sondrio', 'Kategori:Lombardia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Livigno er den eneste italienske kommunen som ligger nord for Alpenes hovedvannskille. Kommunen hører til Lombardia, som den grenser til i sydøst, men er på de resterende sidene omgitt av den sveitsiske kantonen Graubünden. Den eneste direkte forbindelsen til Italia (i retning Bormio) skjer over Foscagnopasset, som var vinterstengt frem til 1950-tallet. Andre forbindelser til omverdenen er Livignopasset (som også er vinterstengt) til Valposchiavo og Munt La Schera-tunnelen (som er nattstengt) til Engadin. På grunn av sin isolerte og alpine beliggenhet har Livigno en spesiell status som tollfritt område.
Geografisk sett er Livigno en dal som strekker seg fra Livignopasset i syd mot Lago di Livigno i nord. Dalen ligger gjennomgående høyere enn 1800 moh. og er på alle sider omgitt av Livigno-Alpene med flere topper på over 3000 moh. Livigno hører til Svartehavets tilsigsfelt (ikke Middelhavets, som resten av Italia). Dalens elv, som heter Spöl og renner gjennom Lago di Livigno, er nemlig en bielv til Inn.
Livigno fikk innrømmet full autonomi fra Graubünden på 1600-tallet. Dalen har alltid hatt stor geostrategisk betydning for Lombardia (og senere Italia). I den senere tid har Livigno også blitt et vintersportssted.
| Livigno er den eneste italienske kommunen som ligger nord for Alpenes hovedvannskille. Kommunen hører til Lombardia, som den grenser til i sydøst, men er på de resterende sidene omgitt av den sveitsiske kantonen Graubünden. Den eneste direkte forbindelsen til Italia (i retning Bormio) skjer over Foscagnopasset, som var vinterstengt frem til 1950-tallet. Andre forbindelser til omverdenen er Livignopasset (som også er vinterstengt) til Valposchiavo og Munt La Schera-tunnelen (som er nattstengt) til Engadin. På grunn av sin isolerte og alpine beliggenhet har Livigno en spesiell status som tollfritt område.
Geografisk sett er Livigno en dal som strekker seg fra Livignopasset i syd mot Lago di Livigno i nord. Dalen ligger gjennomgående høyere enn 1800 moh. og er på alle sider omgitt av Livigno-Alpene med flere topper på over 3000 moh. Livigno hører til Svartehavets tilsigsfelt (ikke Middelhavets, som resten av Italia). Dalens elv, som heter Spöl og renner gjennom Lago di Livigno, er nemlig en bielv til Inn.
Livigno fikk innrømmet full autonomi fra Graubünden på 1600-tallet. Dalen har alltid hatt stor geostrategisk betydning for Lombardia (og senere Italia). I den senere tid har Livigno også blitt et vintersportssted.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Livigno – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Livigno – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Livigno-Alpene er en fjellkjede i Alpenes hovedkam ved grensen mellom Graubünden i Sveits og Lombardia i Italia. Kjeden danner en ring rundt den italienske kommunen Livigno og åpner seg bare for elven Spöls trange juv lengst i nord. | 9,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leif_Harboe-Ree | 2023-02-04 | Leif Harboe-Ree | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Furnes Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Lørenskog IF', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Melbourne'] | Leif Harboe-Ree (født 17. november 1977 i Melbourne) er en tidligere norsk fotballspiller som har spilt for klubbene Hamarkameratene og Lørenskog IF. Hans posisjon på banen var målvakt. Harboe-Ree fikk førstedivisjonskamper for både Ham-Kam og Lørenskog i perioden 2001-2002. Han både startet og avsluttet karrieren sin hos Furnes i nedre divisjoner.
| Leif Harboe-Ree (født 17. november 1977 i Melbourne) er en tidligere norsk fotballspiller som har spilt for klubbene Hamarkameratene og Lørenskog IF. Hans posisjon på banen var målvakt. Harboe-Ree fikk førstedivisjonskamper for både Ham-Kam og Lørenskog i perioden 2001-2002. Han både startet og avsluttet karrieren sin hos Furnes i nedre divisjoner.
== Eksterne lenker ==
HamKam.no – Harboe-Rees spillerprofil hos Hamarkameratene | | fødtsted = Melbourne | 9,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpene | 2023-02-04 | Alpene | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alpene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
| Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
== Avgrensning og geografi ==
Alpenes vanligste definisjoner tar utgangspunkt i geologien og topografien:
Geologisk er Alpene kjennetegnet ved bergarter som i større eller mindre grad har gjennomgått en metamorfose under orogenesen (fjelldannelsen).
Topografisk er Alpene kjennetegnet ved større høyder og et brattere relieff enn de omkringliggende landskapene.Alpenes begrensning er imidlertid ikke skarp, siden de mange steder uten entydig skille går over i åslandskap. Derfor kan grensene for Alpene trekkes på noe forskjellige måter.
=== Tilstøtende landskap ===
Den beste måten å avgrense Alpene på er kanskje ved å vise til de tilstøtende landskapene. Skillelinjene er sjelden skarpe, men ofte mer eller mindre vilkårlig definert:
Helt i syd går De liguriske Alpene over i De liguriske Appenninene, slik at Appenninene kan ses på som en fortsettelse av Alpene. Grensen trekkes vanligvis ved Cadibonapasset mellom Mondovi og Savona, som er det laveste punktet (459 moh.) i Alpe/Appennin-kammen.
De sydvestlige Alpenes østgrense og de sentrale Alpenes sydgrense mot den om lag 200 moh. høye Posletta er relativt skarp, og går omtrent langs (dvs. umiddelbart vest/nord for) linjen Cuneo–Pinerolo–Ivrea–Verbania–Como–Bergamo–Brescia–Verona–Vittorio Veneto–Gemona.
De sydvestlige Alpenes vestgrense er mindre tydelig, siden Alpene her erstattes av et åslandskap mot Rhônedalen. Kalksteinsfjellene i Provence regnes f.eks. ikke til Alpene, uten at man kan trekke et skarpt skille.
I nordvest skilles Alpene gjennom Rhône, Genèvesjøen og Sveits' Mittelland fra Jurafjellene. Grensen mellom Mittelland og Alpene er imidlertid flytende.
I nord går Alpene over i For-Alpene, som er et 400–600 moh. høyt bakkelandskap uten skarpt skille mot Alpene. Grensen trekkes her noe syd for linjen Lindau–Füssen–Bad Tölz–Salzburg–Steyr–St. Pölten.
I sydøst danner de såkalte Dinariske alper fortsettelsen av Alpene. Grensen trekkes vanligvis fra Gorizia i Italia via de slovenske byene Ajdovšcina, Postojna og Vrhnika til Ljubljana.
Helt i øst kan Karpatene ses på som Alpenes fortsettelse østover (via Leithafjellene). Det såkalte Wiener Becken («Wien-bekkenet») med Donau utgjør her imidlertid en forholdsvis klar grense.Det forekommer også strengere og videre definisjoner enn den ovennevnte avgrensningen:
Ifølge den strengeste definisjonen omfatter Alpene bare slike områder som ikke forekommer i andre landskap i nærheten, nemlig bare selve høyfjellet (dvs. den alpine og nivale høyderegionen over tregrensen).
Ifølge videre definisjoner kan også regioner regnes til Alpene som direkte eller indirekte påvirkes eller har blitt påvirket av Alpenes høyfjell. I så fall går grensen omtrent langs elvene Po i syd, Rhône i vest og Donau i nord. Påvirkningene innenfor dette området kan være geologiske (sedimenter som stammer fra Alpene), geomorfologiske (morener fra Alpenes istidsbreer), hydrologiske (vannføringen i elvene bestemmes av nedbøren i Alpene) og/eller klimatiske (f.eks. fønvind).I tillegg til slike naturgeografiske definisjoner opererer myndighetene i alpelandene og EU med økonomiske/politiske definisjoner på Alperommet. Det som står sentralt i slike definisjoner er vanligvis kompensasjonen for de økonomiske ulempene ved å utøve landbruk eller annen næring i et fjellandskap. Den vanligste definisjonen (som f.eks. brukes i Alpekonvensjonen) er nesten sammenfallende med den naturgeografiske, bare at grensen trekkes ved kommune- eller kretsgrenser. Dermed blir Alpene noe større, siden definisjonen også omfatter det ikke-alpine arealet av kommuner med andel i Alpene.
=== Stater i Alpene ===
Avhengig av definisjonen har sju eller åtte land andel i Alpene:
I tillegg regnes av og til Monaco til Alpene. Landet ligger utenfor Alpene i egentlig forstand, men er delaktig i bakkelandskapet som danner fortsettelsen av De maritime Alpene. Monaco er også det åttende landet som har undertegnet Alpekonvensjonen.
=== Statsgrenser i Alpene ===
I dag følger statsgrensene i store trekk Alpenes hovedkam eller andre alpine fjellkjeder. Således er Alpenes hovedkam stort sett sammenfallende med Italias vestgrense mot Frankrike resp. nordgrense mot Sveits og Østerrike, men flere unntak forekommer, hvorav den sveitsiske kantonen Ticino er det største. Grensen mellom Frankrike og Sveits går gjennom Chablais. Grensen mellom Sveits og Østerrike følger kammene til Rätikon og Silvretta. Også grensen mellom Østerrike og Tyskland ligger delvis på fjellkammer, nemlig til hhv. Allgäu-Alpene, Wetterstein og Berchtesgaden-Alpene. Til slutt følger grensen mellom Østerrike og Slovenia Karavankene, mens grensen mellom Italia og Slovenia ligger på De juliske Alpene.
Det har ikke alltid vært slik at Alpenes hovedkam utgjorde en statsgrense. Dagens situasjon er i et historisk perspektiv nokså ung (se under). Fra den tidlige middelalderen til midten av 1800-tallet eksisterte det en rekke passtater, som kontrollerte sammenhengende territorier på begge sider av Alpenes hovedkam. De største av disse var Savoie, Det sveitsiske edsforbund, Graubünden og Tirol. I disse statene var ikke Alpenes hovedkam noe skille, men passene dens var tvert imot passtatenes livsårer. Med unntak av Sveits ble passtatene ofret i de europeiske stormaktenes kamp om å opprette territorialstater. Disse var ikke interessert i de kulturhistoriske enhetene, men i formålstjenlige grenselinjer. Den siste grensejusteringen i så måte skjedde i 1920, da Østerrike måtte avstå de sydlige delene av Tirol (Syd-Tirol og Trentino) til Italia.
=== Byer i Alpene ===
De største byene som ligger i Alpene, er
Grenoble (158 000 innbyggere, mer enn 400 000 i byregionen, dvs. inkl. forsteder; Rhône-Alpes, Frankrike),
Innsbruck (118 000 innbyggere, ca. 250 000 inkl. forsteder; Tirol, Østerrike),
Trento (112 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Trentino, Italia),
Bolzano (101 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Syd-Tirol, Italia).I tillegg kommer flere storbyer som grenser til Alpene, og som ifølge noen definisjoner ligger innenfor, ifølge andre definisjoner utenfor Alpene. De største av disse er:
Graz (253 000 innbyggere, 320 000 inkl. forsteder; Steiermark, Østerrike),
Brescia (190 000 innbyggere, 400 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
Genève (186 000 innbyggere, 780 000 inkl. forsteder; Genève, Sveits),
Salzburg (150 000 innbyggere, 300 000 inkl. forsteder; Salzburg, Østerrike).Videre ligger tre millionbyer i umiddelbar nærhet av Alpene:
Wien (1 680 000 innbyggere, 2 300 000 inkl. forsteder; Østerrike),
Milano (1 304 000 innbyggere, 7 500 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
München (1 295 000 innbyggere, 3 000 000 inkl. forsteder; Bayern, Tyskland).Også disse storbyene og deres byregioner påvirker Alpene i stor grad på grunn av bl.a. helgeturisme, arbeidspendling, ferieleiligheter og energi- og vannbehovet.
=== Elver, innsjøer og vannskiller ===
Flere av de store sentraleuropeiske elvene får vann fra Alpene. Avløpet fra Alpene summerer seg til rundt 216 km³ per år. Dette vannet fordeler seg på de følgende tilsigsfeltene:
Donau (og dermed Svartehavet) mottar 73 km³ per år fra Alpene. De viktigste bielvene er Inn, Drau (Drava), Mur, Salzach og Enns.
Rhône (Middelhavet) mottar 49 km³ per år. Viktigste bielver: Isère og Durance.
Po (Adriaterhavet) mottar 39 km³ per år. Viktigste bielver: Adda, Ticino og Dora Baltea.
Flere mindre elver som drenerer til Adriaterhavet, mottar til sammen 31 km³ per år. De viktigste er Adige (Etsch) og Piave.
Rhinen (Nordsjøen) mottar 24 km³ per år. Viktigste bielver: Reuss og Aare.De viktige vannskillene følger i store trekk Alpenes hovedkam, nemlig i vest mellom Rhône og Po; fra Witenwasserenstock til Piz Lunghin mellom Rhinen og Po (Det europeiske hovedvannskillet); så mellom Inn og Adige. I de østlige Øst-Alpene blir vannskillene mer kompliserte og følger ikke alltid hovedkammene.
Felles for elvene i Alpene er at de har store årstidsforskjeller i vannføringen med et vinterminimum. Maksimumet ligger på våren (snøsmelting) og/eller sommeren (smeltevann fra isbreer). På grunn av brattheten og hastigheten er vannet rikt på oksygen og leire eller sand, men fattig på næring. De fleste elvene har blitt påvirket gjennom reguleringer eller kraftverk, slik at under 10 % av vassdragene kan betegnes som naturlige – derav en eneste på Alpenes nordside (Lech).
Alpenes største innsjøer ligger ved eller i Alperanden:
Alle disse sjøene er avlange og dype og ligner i formen på fjorder. Denne likheten er ikke tilfeldig, men skyldes dannelsen gjennom istidens bretunger, som grov dype og trange daler der de forlot Alpene. Etter istiden ble dalene fylt med vann. Bortsett fra disse om lag 40 store alperandsjøene forekommer flere tusen høyfjellsinnsjøer, som er mye mindre, stort sett veldig grunne og ligger i større høyder. Også disse går tilbake på istiden, men i andre beliggenheter (i botner, ved pass eller endemorener o.l.), der isbreene hadde mindre kraft. Samtlige alpesjøene er næringsfattige og har klart og kaldt vann.
Alpesjøene har vært uten eller av marginal betydning for alpebefolkningen (til dels noe fiske). Derimot har mange av innsjøene blitt viktige for turismen. De store alperandsjøene har blitt attraktive for brettseiling og til dels seiling. Mange av de mindre høyfjellssjøene er yndete turmål for sommerturister, til dels med turisthytter.
Alpene er viktig som drikkevannsreservoar for flere europeiske storbyer (deriblant Wien og Torino). Også Alpenes største kunstige innsjø, Lac de Serre-Ponçon (46 km²) i Durancedalen, er anlagt med tanke på å levere vannings- og drikkevann.
=== Isbreer ===
Nest etter Island og Norge har Alpene Europas største isbreer. De største av disse er:
Størrelsen har sunket drastisk siden midten av 1800-tallet bl.a. grunnet global oppvarming: Arealet som er dekket av isbreer i Alpene, har blitt halvert fra 1850 til 2000. Noen av de ovennevnte tallene kan derfor allerede være foreldet.
=== De høyeste fjellene i Alpene etter primærfaktor ===
Tabellen viser de ti fjellene i Alpene med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i Øst-Alpene, mens fire ligger i Vest-Alpene.
=== Toppgalleri ===
Et lite utvalg av kjente alpetopper:
== Fjellkjeder og inndeling ==
Alpene kan inndeles på mange måter, avhengig av om kriteriene som legges til grunn er geologiske, geomorfologiske, klimatologiske, historiske, politiske eller alpinistiske. Det fins m.a.o. ikke noen anerkjent «riktig» inndeling, men ulike inndelinger med ulike formål.
=== Grovinndeling (Vest- og Øst-Alpene m.m.) ===
En veldig utbredt grovinndeling deler Alpene i to områder, Vest-Alpene og Øst-Alpene. Skillelinjen trekkes vanligvis fra Bodensjøen langs Rhinen (via Vaduz og Chur til Tamins, derfra langs Hinterrhein til Splügen), Splügenpasset og Valchiavenna til Comosjøen. Geologisk sett kan denne inndelingen rettferdiggjøres ved at de østalpine fjelldekkene (se under) slutter noen kilometer øst for denne linjen. At denne inndelingen likevel er nokså vilkårlig, blir også tydelig når man ser at Italia og Frankrike ofte opererer med en avvikende tredeling i stedet.Øst-Alpene deles på sin side i tre langsgående områder: De nordlige Kalk-Alper, Sentral-Alpene og De sydlige Kalk-Alper. Denne inndelingen er nokså akseptert, siden den i grove trekk er sammenfallende med viktige geologiske, geomorfologiske og økologiske skillelinjer.
Vest-Alpene deles likeledes av og til i tre områder: I nord, nordvest og vest ligger også her et belte der kalkstein dominerer (se De vestlige Kalk-Alpene). Syd for de østlige Vest-Alpene og øst for de (syd)vestlige Vest-Alpene ligger en gneissone, som tilsvarer Sentral-Alpene i Øst-Alpene. Mellom disse to områdene finner man et usammenhengende bånd med varisciske dypbergarter, som mangler i Øst-Alpene. Vest-Alpene syd for Mont Blanc betegnes ofte som Sydvest-Alpene.«Nord-» og «Syd-Alpene» er derimot ikke noen entydige begreper. Klimatisk og biogeografisk kan de nordlige Alpene betraktes som en enhet. Den utgjøres i så fall av en stripe langs Alpenes nordside, som strekker seg fra Genèvesjøen i vest til Wien i øst. I geologien brukes sydalpin om en tektonisk enhet som er tydelig avgrenset fra resten av Alpene (se under, geologisk inndeling). Mesteparten av dette området hører geografisk til De sydlige kalkalper (og dermed ifølge ovennevnte definisjon til Øst-Alpene).
=== Fininndelingen i fjellkjeder ===
Alpenes delgrupper omtales ofte som navngitte fjellkjeder. Selv om mange av disse navnene er kjente, er ikke definisjonene naturgitte eller entydige. Bern-Alpene betegner f.eks. både en fjellkjede og en politisk avgrensning. Den førstnevnte (vanlig alpinistisk definisjon) ligger i kantonene Wallis og Bern, den sistnevnte (offisiell sveitisisk definisjon) omfatter derimot bare andelen som ligger i Bern. Zillertal-Alpene er en fjellkjede som er velkjent blant alpinister; men mens grensen mot Stubai-Alpene i vest og Dolomittene i syd er godt begrunnet gjennom brede daler, er avgrensningen mot Tux-, Kitzbühel-Alpene og Hohe Tauern i høyeste grad vilkårlig.
Navnene på fjellkjedene er nokså nye, og har stort sett oppstått i løpet av de siste hundre år. Før den tid var det få fjellkjeder som hadde egne navn, siden det vanligvis var dalførene som utgjorde folks fokus, ikke høyfjellet. Benevnelsen av fjellkjeder gjenspeiler altså til en viss grad overgangen fra et beboer- til et turistperspektiv på Alperommet, der dalene så å si bare fungerer som skillelinjer.
Når det gjelder Øst-Alpene, har de tysktalende alpeforeningene blitt enige om en noenlunde anerkjent inndeling i fjellkjeder (se under De nordlige, sydlige Kalk- og Sentral-Alpene). I Vest-Alpene er benevnelsene noe mer flytende (se under Vest-Alpene).
== Dannelse og geologi ==
Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet fjellfolding, men også overskyvningen av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent foldefjell, men et «dekkefjell». I tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende tektoniske, sedimentologiske og mineralogiske forhold og et høyt geologisk mangfold.
=== Alpenes orogenese ===
Alpenes fjelldannelse (orogenese) var en del av den såkalte alpine fjellkjedefoldingen. Den begynte med en langvarig ansamling av marine sedimenter: Gjennom at den afrikanske og den europeiske plate drev fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte Tethyshavet bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: helvetikum, penninikum, østalpin og sydalpin). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100 millioner år (i trias, jura og kritt).
For 100 millioner år siden (i krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved Det franske sentralmassiv, Vogesene, Schwarzwald og Böhmerwald, noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og paleogenperioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.
For 20 millioner år siden (i begynnelsen av neogen) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120 km. I tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker. De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest metamorfose (stor andel av bl.a. gneis og skifer) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av sedimentære bergarter er bevart, slik som flysch og kalkstein). Gjennom en dreiebevegelse av den adriatiske plate oppstod den periadriatiske sømmen, en forkastning som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.
Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den varisciske (ca. 400–300 millioner år siden) eller den kaledonske fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter (granitt og gneis, delvis med kullfløtser). De respektive fjellmassivene er Mercantour-, Pelvoux-, Belledone-, Aiguilles Rouges-, Mont Blanc-, Tavetsch-, Gotthard- og Aaregruppa.
Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der erosjonens nedbrytende effekt var sterkere enn tektonikkens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte vinduer. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. Mont Blanc av varisciske bergarter, mens Tauern ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.
Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt molasse. I senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som konglomerater kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.
Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.
=== Geologisk inndeling ===
De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:
Helvetikum ligger i dagen i store deler av Sveits (latin Helvetia).
Penninikum utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk Alpi Pennine for Wallis-Alpene).
Østalpin ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
Sydalpin ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.
Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske forkastningen danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste jordskjelv i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte Ivrea-sonen, kommer f.eks. bergarter fra den nedre jordskorpen frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.
Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.
Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. Chablais (samt de nordvestlige delene av Bern-Alpene) er det største av disse. I tillegg kommer en rekke mindre såkalte klipper (Stanserhorn, Buochserhorn, Mythen m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.
Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen geologiske vinduer i Øst-Alpene (Tauern-vinduet, Unterengadin-vinduet, tre mindre vinduer i Silvretta og Rätikon samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved Wechselpasset). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. flysch). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner De nordlige kalkalper, mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av Sentral-Alpene.
For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte Dent Blanche-dekken omfatter bl.a. Matterhorn.
Noen steder har magmatiske bergarter (plutonitter) trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i Adamello, Val Bregaglia, nord for Brixen og vest for Maribor.
De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som Jurafjellene, og hører derfor tektonisk sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel geomorfologisk til Alpene. Også de geologiske grensene til både Appenninene og De dinariske alper er forskjellig fra de respektive geografiske grensene: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til Genova, dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved Cadibonapasset. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av Belluno.
=== Istidene ===
Alpene opplevde en rekke istider, der fjellene var dekket av en sammenhengende isbre. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her Biber- (for rundt to millioner år siden), Donau- (770–680 tusen år siden), Günz- (640–540 tusen år siden), Haslach- (500–400 tusen år siden), Mindel- (480–370 tusen år siden), Riß- (230–130 tusen år siden) og Würm-istiden (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom glasial erosjon, dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte fjellpassene skyldes isbreene: Såkalte transfluenspass oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden.
Dalene som isbreene etterlot seg, var U-daler, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte hengende daler: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn.
=== Holocen ===
Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. Frostforvitring sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.
Flytende vann grov på sin side ut V-daler i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod fosser, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale gjel ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.
Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at stein, grus, sand og delvis leire kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene (Durance, Isère, Rhône, Rhinen, Inn, Salzach, Enns, Adda, Adige, Rienz, Drau, Mur) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700 meter i Unterinntal. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige myrer og sumpskogsmark.
Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner kubikkmeters volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.
Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.
=== Jordsmonn ===
På grunn av den korte vegetasjonsperioden i høyfjellet foregår de jordsmonnsdannende prosessene veldig sakte i Alpene. Dette resulterer i at råjordtyper med mindre enn 2 cm humus (syrosem) er veldig vanlige i de høye regionene. Den videre utviklingen av jordsmonnet er avhengig av utgangsbergartene:
På kalkbunn oppstår rendzina (uten B-horisont, og med en få centimeter opptil én meter tykk A-horisont bestående av mold). Denne kan under gunstige vilkår videreutvikle seg til brunjord.
På silikatisk bunn heter det første stadiet ranker (uten B-horisont, ofte med råhumus som A-horisont), som også vanligvis etterfølges av brunjord. Ved tilstrekkelig nedbør – og/eller under barskog (dvs. i den subalpine høyderegionen) – vil denne videreutvikle seg til podsol.
Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I fuktige områder uansett høyde utvikles gley. I dalbunnene, der det tidligere vokste flommarksskoger, finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive landbruket.
Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter jordpyramider. Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede jordarter med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i morener). I Alpene finner man jordpyramider i bl.a. Euseigne (Valais) og Serfaus (Tirol). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på Ritten (Syd-Tirol).
=== Geomorfologisk inndeling ===
Alpenes geomorfologiske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens geologiske inndeling. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon.
Kalksteinsfjellene i bl.a. De nordlige og sydlige Kalk-Alpene og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I helvetikum overveier cuestas, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige kalkalper og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I de østlige delene av De nordlige kalkalper (bl.a. Dachstein) finner man derimot platåfjell bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige kalkalper viser en blanding av de ulike kalksteinsformene.
Områder der flysch og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige Graubünden, ved overgangen mellom de nordlige Alpene og For-Alpene, ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom Martigny og De maritime Alpene, og i de vestlige Alpes-de-Haute-Provence.
De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra holocen. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens morener.
=== Naturkatastrofer ===
Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike stein-, jord- og snøras betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer.
Også jordskjelv er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på Richters skala. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var 1976 i De karniske og juliske Alpene i Friuli.
== Klima og værforhold ==
Klimaet i Alpene kan beskrives gjennom fire gradienter:
Høyde over havet. – Den viktigste enkeltfaktoren for klimaet i Alpene er høyden over havet. Med økende høyde synker temperaturen (ca. 1 °C per 200 m), mens nedbøren stiger.
Syd–nord. – Alpene danner skillet mellom mediterrant og temperert klima. Dermed er Alpenes nordside betraktelig kaldere og fuktigere enn sydsiden (der sommerne kan være veldig tørre).
Perifer–sentral. – De sentrale områdene i Alpene er utpreget tørre og ofte varmere enn periferien. Dette kommer av at skyene «regner av» på de høye fjellsidene før de kommer frem til de mer sentralt beliggende områdene (se under). De sentrale områdene har derfor færre skyer, noe som medfører mindre nedbør og mer solskinn.
Vest–øst. – Til slutt opplever Alpene også skiftet fra oseanisk klima i vest til mer kontinentalt klima i øst.De ulike gradientene påvirker også hverandre. Således synker temperaturen generelt sett med høyden, men den synker f.eks. mindre i sentrale enn i perifere strøk. Også forskjellen mellom Alpenes nord- og sydside er sterkere utpreget i lavere enn i større høyder.
I tillegg til de store klimagradientene er mikroklimaet påvirket av topografien. Det er f.eks. stor forskjell på nord- og sydvendte fjellsider. Disse forskjellene øker med høyden, og er til dels avgjørende faktorer både for ville plante- og dyrearter og for landbruket.
=== Spesielle værforhold i Alpene ===
Det fins flere værfenomener som er begrenset til høye fjellkjeder. De viktigste er:
Orografisk regn. – Det er et kjent fenomen at losiden av fjell er fuktigere enn lesiden. Grunnen er at fjellene tvinger luften til å stige opp i høyden, at luften avkjøles jo høyere den kommer, og at kald luft kan holde på mindre fuktighet. Luftfuktigheten «regner av» som såkalt orografisk regn. Av denne grunn har de nordvestlige delene av Alpene mest nedbør: I bl.a. Bern-, Uri-, Glarus-Alpene og Rätikon er årsnedbøren på over 2000 mm.
Føn. – Fønvind oppstår når vinden blåser fuktig luft over fjellet. På vei opp fjellsiden synker temperaturen, og fuktigheten regner av som orografisk regn. På vei ned fjellet på den andre siden, blir luften igjen varmere jo lenger ned den kommer. Effekten av høyde på luftens temperatur er imidlertid større for tørr enn for fuktig luft. Derfor blir vinden varmere på fjellets leside enn den var på losiden. Fønvind er i Alpene vanligst i de nordlige For-Alpene ved sønnavind, men det fins også «motsatt føn», der Alpenes sydside mottar varm nordavind.
Inversjon. – Om vinteren kan det oppstå «kuldesjøer» i dalene. Den kalde luften blir da liggende i dalbunnen, slik at temperaturen øker med høyden. Derfor kalles dette fenomenet temperaturinversjon. Det oppstår om vinteren når solen står så lavt at den ikke når (eller rekker å varme opp) dalbunnen og/eller når landskapets topografi stenger inne den kalde luften. Inversjonene er ganske stabile, siden kald luft er tyngre enn den varme luften som ligger over. Fenomenet opphører først når vind blander luftmassene igjen.
Berg- og dalvind. – Ved godt vær kan man ofte legge merke til en bris som stryker oppover fjellsidene på dagtid, mens luften strømmer motsatt vei på kvelden. Dette fenomenet er en spesiell form for solgangsvind og er dermed beslektet med land- og sjøvind med kysten. Det oppstår når solen varmer opp luften over bakken på dagtid, slik at den strømmer oppover fra de lave dalinngangene mot de høye dalavslutningene. På natten avkjøles luften raskere i større høyder, og begynner da å synke nedover igjen.
== Plante- og dyreliv ==
Vegetasjonen i Alpene gjenspeiler i stor grad de fire nevnte klimagradientene, men også jordsmonnet, som i sin tur er avhengig av de dominerende bergartene. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. Dyrelivet er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger under, er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet.
Alpenes flora og fauna ligner i flere henseender på Nordens, både når det gjelder artene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. hjort, noen store rovdyr), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i Mellom-Europa. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. Øst-Europa og Pyreneene). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende geografisk bredde. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den subalpine høydesonen på den subarktiske regionen, og den alpine på den arktiske. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere.
=== Biologisk mangfold ===
Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100 km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den mellomalpine gressonen, der det fins minst 350 endemiske arter.
Menneskelig aktivitet har gjennom det tradisjonelle landbruket bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har kulturplanter (og medfølgende «ugress») blitt introdusert til åkerne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har seterdriften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene.
=== Den kolline regionen ===
Plante- og dyrelivet i den kolline høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600 moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran (se under).
Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er sommereik og agnbøk i nord, men frynseeik (Quercus cerris) lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved flommarksskogsmarker og sumpskogsmarker. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til middelalderen fantes det elg i disse skogene.
En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er skallet ibis (Geronticus eremita). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i Kärnten, og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat (insekter m.m.) helt oppe i den alpine regionen.
=== Den mediterrane regionen ===
Den egentlige mediterrane regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600 moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som steineik (Quercus ilex) og oliventrær.
Regionen over dette, som heter supramediterran og tilsvarer den kolline regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100 meters høyde. Her finner man duneik (Quercus pubescens) i (syd)vest og europahumlebøk (Ostrya carpinifolia) i (syd)øst.
Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en maquis (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det tradisjonelle landbruket har blitt gitt opp.
=== Den montane regionen ===
Den opprinnelige vegetasjonen i den montane sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er bøk og edelgran i Alpenes perifere områder, men gran og furu i de sentrale områdene. I sydvest (Provence-Alpene) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500 moh. i nord, 1500–1700 moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900 moh. i sentrale strøk.
Siden den største delen av Alpenes befolkning lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk.
Hjort og villsvin påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for jerpe og tiur. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. spurvefugler og spetter.
=== Den subalpine regionen ===
De høyeste fjellskogene utgjør den subalpine høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med tregrensen. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800 moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100 moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400 moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at seterdriften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300 meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer.
Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av gran (i Alpenes perifere områder) eller furu, lerk og cembrafuru (i de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er bergfuru (Pinus mugo ssp. uncinata) vest for Gotthard-massivet og buskfuru (Pinus mugo ssp. mugo) øst for dette. Store kratt med grønnor er også vanlig ved tregrensen.
I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne rådyr og f.eks. alpespissmus (Sorex alpinus), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er orrfugl, nøttekråke, brunsisik (Carduelis cabaret) og sitronirisk (Serinus citrinella).
=== Den alpine regionen ===
Den alpine høyderegionen strekker seg fra tregrensen til den permanente snøgrensen. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500 og 2700 moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900 moh. på Alpenes sydside og opptil 3100 moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom seterdriften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i Kalk-Alpene og de sentrale krystallinske (silikatrike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes endemister finnes i den alpine sonen.
Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved lyng og dvergbusker, slik som alperoser (Rhododendron ferrugineum på gneis- og granittbunn; Rhododendron hirsutum på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. starr, svingel og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom slått) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller steinurer. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. Sildrer og søter er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens edelweiss er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. arver og smeller forekommer i større tall. Soldanella vokser ofte i snøleier.
Blant pattedyrene er steinbukk, gemse og alpemurmeldyr de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i Gran Paradiso-massivet, men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30 000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne hare (som erstattes av sørhare i de lavere regionene) og snømarkmus (Chionomys nivalis).
Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter ravn, den etter hvert svært sjeldne alpekråka (Pyrrhocorax pyrrhocorax, nå bare få individer i Engadin), den desto vanligere nære slektningen alpekaie (Pyrrhocorax graculus), fjellrype, vannpiplerke, svartrødstjert og fjellspurv (Montifringilla nivalis). På grunn av den rike jordfaunaen tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også hønsehauk, vandrefalk, lerkefalk, spurvehauk og spurveugle jakter jevnlig i denne regionen.
Vekselvarme virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte (hoggorm; alpesalamander, Salamandra atra) eller er begrenset til de sydlige Alpene (aspishuggorm, Vipera aspis; sandviper, Vipera ammodytes).
Av det høye mangfoldet blant leddyr er dagsommerfuglene mest påfallende. Vanlige arter er alpehvitvinge (Pontia callidice), den gule Colias phicomone, svalestjerten Parnassius phoebus og mange ulike arter av rutevinger, perlemorvinger og ringvinger.
=== Den nivale regionen ===
Den nivale høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig lav (rundt 200 arter) og alger (100 arter). Noen alger, som kalles kryoplankton, vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som sildrer og issoleie, overlever på snøfrie flekker (såkalt nunatakkflora).
Faunaen er begrenset til et fåtall leddyr. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man bjørnedyr, spretthaler (gletsjerloppe, Isotoma saltans, og snøloppe, Isotoma nivalis) og snønebbfluer. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.).
=== Store rovdyr ===
Store rovdyr streifer ofte over store avstander og kan ikke knyttes til enkelte høyderegioner. Nesten samtlige større rovdyr ble utryddet i Alpene rundt 1900, men forekommer nå igjen i ulik antall:
Brunbjørn har overlevd i de slovenske Alpene og i Adamello (Italia). Fra Slovenia har enkelte individer spredt seg til Steiermark og Niederösterreich (Østerrike), fra Adamello til Tirol (Italia/Østerrike) og Val Müstair (Sveits), men ser så langt ikke ut til å ha etablert seg på permanent grunnlag.
Ulven har på 1980-tallet gjeninnvandret fra Appenninene via De liguriske Alpene, og klarte så langt å spre seg langs Alpenes hovedkam helt til Sveits. Det er imidlertid snakk om veldig få individer, og ikke noen bærekraftig bestand.
Gaupen ble gjenutsatt siden 1970-tallet, og har etablert seg i Sveits og Østerrike.
Lammegribben ble gjeninnført siden 1970-tallet, og forekommer nå igjen i Hohe Tauern, Sesvenna, Vanoise og De maritime Alpene.
Gåsegribben gjeninnvandret til Øst-Alpene fra Slovenia. I tillegg ble den utsatt i Frankrike og Sveits.
Kongeørnen var aldri helt utryddet, og bestanden har tatt seg opp igjen til om lag 1200 par.For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa.
== Befolkning og kulturhistorie ==
Selv om Alpene ofte oppfattes som et naturlandskap, er det mer korrekt å betegne dem som et kulturlandskap. Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av menneskelige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den nivale høyderegionen (gjennom turisme, luftforurensning og global oppvarming) er av nyere dato.
De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes historie, språk, befolkningsutvikling og bosetningsmønstre, næringsliv og kultur samt truslene som Alpene i dag står overfor.
=== Historie ===
Rundt 100 000 år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000 meters høyde viser at allerede neandertalmenneskene tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom Riß- og Würm-istiden. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10 000&nbså;år før nåtid; steinalderen) har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på Sellapasset (2244 moh.) og ikke minst Ötzis 5300 år gamle ismumie (3210 moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som fjellbeiter.
Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i bronsealderen, siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike kopperforekomster. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige fjellpass (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet
Golasecca-kulturen i den nordvestlige Posletta og angrensende fjellpartier;
Este-kulturen øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket veneterne);
Laugen-Melaun-kulturen i Graubünden/Tirol (identifisert med reterne).Med jernalderen sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene (Kärnten, Steiermark, Krain), som hadde betydelige jernlagre. I tillegg begynte oppgangen for områdene med saltforekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet Hallstatt (Salzburg) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både Hallstatt-kulturen og Hallstatt-tiden (1200–475 f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra Böhmen i nordøst og Slovenia i sydøst til Øst-Frankrike i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for Donau, Inn og Wipptal) med sine typiske langsverd har – som også den senere La Tène-kulturen – blitt identifisert med kelterne. Mellom 500 og 200 f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (Gallia Cisalpina) og så langt øst som Niederösterreich (Noricum). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-indoeuropeisk opphav.
Mellom 25 og 13 f.Kr. ble samtlige alpefolkene innlemmet i Romerriket. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke passveier. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De romerske provinsene som ble opprettet i Alpene, var Alpes Maritimae, Alpes Cottiae, Alpes Graiae, Vallis Poeninae (disse områdene heter den dag i dag De maritime Alpene, De cottiske Alpene, De grajiske Alpene og Wallis), Raetia (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og Noricum (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene Gallia Narbonensis, Belgica, Gallia Transpadana og Venetia et Histria hatt andeler i For-Alpene.
I folkevandringstiden trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:
Burgunderne kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet 457 et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i Genève og Lyon. Selv om de var et germansk folk, overtok de snart det latinske språk, som i tidens løp ble til frankoprovençalsk. Burgund, som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet Savoie.
Alemannerne var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk (alemannisk).
Langobardene var et germansk folk som kom fra Den pannonske slette og erobret i 568 Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet Lombardia.
Slaverne innvandret østfra og bosatte seg i løpet av 500-tallet i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i Pustertal, der de rundt 610 ble stoppet av bajuvarene.
Bajuvarerne i dagens Bayern nevnes for første gang i 551. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs Donau og sydover via Brennerpasset, der de rundt 680 nådde Bozen, som inntil da hadde vært langobardisk.
Frankerne innlemmet etter hvert alle disse områdene i riket sitt. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under Karl den store (806–814) og igjen under de første tysk-romerske keiserne (1033–1349).Gjennom middelalderen var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater. De større områdene var:
Savoie oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass (store og lille St. Bernhard samt Mont Cenis) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra Chambéry til Torino i 1560, forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den italienske statsdannelsen.
Det sveitsiske edsforbund oppstod på 1200-tallet etter at Schwabens herskerhus Zähringerne hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom kantonene Schwyz, Uri og Unterwalden mot habsburgerne. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med Gotthardpasset et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i freden i Westfalen (1648).
Tirol løsrev seg fra Bayerns herredømme i løpet av 1200-tallet. Fyrstegrevskapets sterke posisjon var begrunnet i at det med Brenner- og Reschenpasset kontrollerte Det tysk-romerske rikets to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse Margrete, som til slutt overlot landet til habsburgerne.
Habsburgerne stammet fra Aargau i Sveits, men ble i 1276 hertuger av (Nedre) Østerrike og Steiermark. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg Kärnten, Krain (1335), Tirol (1363), Vorarlberg (1363–1814) og Salzburg (1805). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.
I middelalderens varmeperiode opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og klostrene og fyrstene belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. Walservandringene, schwaig-gårder, de zimbriske bosetningene og Dolomittenes kolonialisering var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter årtusenskiftet. De store febesetningene på setrene førte til utviklingen av fellesseterdrift og løpe-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde ost til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene (St. Gallen, Chur, Trento, Meran, Innsbruck, Salzburg) hadde i datidens Europa. Med den lille istiden begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, epidemier hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.
Befolkningen hadde i mange alpestater større friheter enn i middelalderens Europa for øvrig. Det sveitsiske edsforbund hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også Tirols by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, Briançon-forbundet). Noen av disse områdene ble også anerkjent som riksumiddelbare av den tysk-romerske keiseren (urkantonene, Urseren). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder (Graubünden, Tirol) utviklingen av livegenskapen, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at lavadelen aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier (riksumiddelbarhet) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) fribyene i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I løpet av absolutismens tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.
Under Napoleonskrigene ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat (Den helvetiske republikk), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. Wienkongressen i 1815 reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot Lombardia og la grunnsteinen for den italienske samlingen i 1861. Etter første verdenskrig kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at sydfronten passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900 moh.
Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende økonomiske omveltninger: Nedgangen i det alpine landbruket begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble transporten gjennom Alpene mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (montes horribiles – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som belle epoque («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for alpeturismen. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I dag er Alpene delt i avfolkningsområder i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og befolkningen fortsetter å vokse.
=== Språk i Alpene ===
I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske språkgruppene.
Romanske språk tales i syd og vest. Disse går tilbake på folkelatinen som ble talt i Alperommet.
De retoromanske språkene utgjorde på 900-tallet et sammenhengende språkområde i Øst-Alpene. Språket ble etter hvert fortrengt av tysk og assimilert av italiensk, og forekommer i dag som tre isolerte språkøyer:
retoromansk i Graubünden,
ladinsk i Dolomittene,
friulisk i Friuli.
Frankoprovençalsk ble en gang talt i et stort område på begge sider av Alpenes hovedkam. Vestgrensen fulgte omtrent linjen Fribourg–Ivrea, mens sydgrensen var linjen Grenoble–Torino. I Sveits og Frankrike har språket stort sett blitt fortrengt gjennom fransk i løpet av 1800-tallet, i Italia først gjennom italieniseringen på 1900-tallet. I Aostadalen og Valais taler fremdeldes et mindretall frankoprovençalsk.
Fransk var opprinnelig representert ved (dialekten/språket) oksitansk, som også ble talt på begge sider av Alpenes hovedkam. Oksitansk ble lenge undertrykt i Frankrike; i Italia har det i stor utstrekning veket for italiensk som førstespråk. Siden 1800-tallet gjennomgikk oksitansk en kulturell gjenoppliving, som startet i Frankrike, men spredte seg til Italia. Språket står dermed sterkere enn frankoprovençalsk. Standardfransk har imidlertid større utbredelse i dag, inkludert status som offisielt anerkjent minoritetsspråk i Piemonte og Aostadalen.
Italiensk oppstod i Posletta og spredte seg i den tidlige middelalderen nord- og vestover i Alperommet. Her er språket representert ved de følgende dialektene:
ligurisk mellom De maritime/liguriske Alpene og middelhavskysten;
piemontesisk rundt Torino;
lombardisk mellom Maggioresjøen og Gardasjøen, inkludert Ticino og enkelte daler i Graubünden;
venetiansk øst for Gardasjøen.
Av de germanske språkene tales:
tysk i nord og øst. Tysken spredte seg nordfra fra 500-tallet og nådde sin nåværende sydgrense omtrent rundt det første årtusenskiftet. Dialektmangfoldet er stort mellom de tyskspråklige alpedalene, og kan deles i to store dialektgrupper:
alemannisk i vest (Sveits, Liechtenstein, Vorarlberg, Allgäu) med enkelte walsertyske språkøyer i bl.a. Italia og Tirol;
bairisk i øst (mesteparten av Østerrike, Bayern og Syd-Tirol) med enkelte zimbriske språkøyer i Italia.
Av de slaviske språkene tales:
slovensk i sydøst. Slovensken spredte seg østfra fra 600-tallet og nådde sin maksimale utbredelse på 800-tallet. Etterpå ble den trengt tilbake av tysken, og tales i dag i Slovenia, de østlige delene av Friuli-Venezia Giulia og de sydlige delene av Kärnten og Steiermark.Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med Alpenes hovedkam – og nesten aldri med dagens statsgrenser. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte passtater).
=== Bosetning ===
Mens befolkningstallet i de sju landene med andel i Alpene har økt med 105 % fra 1870 til 1990, har Alpenes befolkning bare vokst fra ca. 7 til om lag 11 millioner mennesker (57 %). Denne befolkningen fordeler seg på følgende måte over de ulike høyderegionene:
I seks områder har bosetningen nådd 2000 moh.:
Queyras (De cottiske Alpene, Hautes-Alpes, Frankrike)
Oisans (De grajiske Alpene, Hautes-Alpes/Isère, Frankrike)
Val d'Anniviers (Valais-Alpene, Valais, Sveits)
Avers (Platta-Alpene, Graubünden, Sveits)
Trepalle (Livigno-Alpene, Lombardia, Italia)
Ötztal/Schnalstal (Ötztal-Alpene, Nord-Tirol/Syd-Tirol, Østerrike/Italia)
De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en befolkningsnedgang, mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning.
De tradisjonelle bosetningsformene har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, passfotsteder). I den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer.
Bosetningsstedene kan også grupperes etter noen foretrukne landskapsformer:
De kjegleformede sedimentene ved munningen av bekker i større daler og
naturlige terrasser utgjorde ofte førstevalget;
skråninger var noe sjeldnere;
dalbunnene ble generelt unngått på grunn av flomfare;
høyder (bakketopper, passer, åsrygger) er typiske plasseringer for nesten borgaktige tettsteder (såkalte villages perchés) i De liguriske og maritime Alpene, men blir gradvis sjeldnere mot nord.Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje for stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder.
=== Næringsliv i Alpene ===
Den tradisjonelt viktigste næringsgrenen i Alpene var landbruk (se eget avsnitt under). I løpet av 1900-tallet har mange steder turismen tatt over som den dominerende næringen (se eget avsnitt under). Andre næringer har fått noe mindre oppmerksomhet, men har vært og er av delvis stor betydning, i det minste lokalt:
Tertiærnæringer har i dag størst betydning i Alpene.
Handel hører til næringene som har langt tradisjon i Alpene, men som fremdeles er av stor betydning. Som møteplass og forbindelse mellom kulturer har Alpene frembragt mange historisk viktige handelsbyer (Bolzano, Chur, Bellinzona, Aosta, Grenoble, Susa).
Transport er i Alpenes sammenheng en viktig næringsgren (se under). Dagens transportsituasjon er imidlertid kjennetegnet ved at mesteparten av transitten gjennom Alpene skjer gjennom aktører som ikke har tilhold i Alpene. Inntil utbyggingen av passveiene (som skjøt fart etter Wienkongressen i 1815) var transporten av varer derimot en viktig inntektskilde for den lokale befolkningen, som lesset varer fra vogner over på hester eller muldyr, førte disse over fjellpassene og sørget for ny omlessing på passets andre side.
Forskning og utvikling.
Banker og forsikringer.
Turisme (se under).
Sekundærnæringer har i en kort overgangsperiode (ca. 1965–1980) vært den viktigste næringssektoren i Alpene.
Industri spilte en økende rolle i nesten alle de større alpedalene fra midten av 1800-tallet, men kom igjen i krise rundt 1980. Grunnen til krisen er infrastrukturproblemene som følger med en beliggenhet i Europas periferi. De vanligste industrigrenene i Alpene er:
tekstilindustri, som gikk frem av den protoindustrielle hjemmeproduksjonen på 1800-tallet;
tungindustri ved malmforekomster;
energikrevende industri (bl.a. aluminiumproduksjon, elektrokjemi) ved vannkraftverk (siden 1890-tallet).
Energiforsyning er en viktig næringsgren. Grunnet Alpenes store nedbørs- og avløpsmengder (se over) dekker alpelandene store deler av sitt energibehov ved hjelp av vannkraft. Den totale installerte effekten av vannkraftverkene i Alpene er rundt 40 GW, derav 10 GW i Sveits, 9,5 GW i Italia, 9 GW i Østerrike, 7,5 GW i Frankrike og 4 GW i Slovenia.
Vannforsyning av alpebefolkningen, men også av flere stor- og millionbyer i Alpenes periferi er likeledes avhengig av Alpenes vannrikdom.
Byggenæringen har ikke minst profittert på turismens gode kår.
Håndverk er i dag ofte bregrenset til produksjon for turister, men hadde tidligere en viktig rolle i det tradisjonelle næringslivet. Det fantes både desentral hjemmearbeid, som bønder bedrev i vinterhalvåret, og protoindustriell produksjon for det europeiske markedet, der ofte en hel dal spesialiserte seg på det samme produktet. Eksempler på det sistnevnte er:
steinprodukter (kar, tavler);
stråhatter, kurver;
treprodukter (treskjæring, fioliner, møbler);
tøy (toving, veving, strikking, brodering);
metallprodukter (bruksgjenstander og verktøy av kopper og jern).
Primærnæringene har mistet mesteparten av betydningen de i årtusener har hatt.
Landbruk er fremdeles viktig i noen områder, men har til dels store omstillingsproblemer (se under).
Jakt og sanking har vært viktige tilleggsnæringer, mest for å sikre selvforsyning (matauk). Jakt hadde størst betydning frem til senmiddelalderen, sanking av bær, sopp m.m. helt frem til 1900-tallet.
Gruvedriften har sett flere blomstringstider i Alpene fra bronsealderen til 1800-tallet (se over), men de fleste gruvene er nå nedlagt.
=== Landbruk ===
Siden den tidligere middelalderen har landbruk preget Alpene helt opp til den alpine vegetasjonssonen, dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert seterbruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av kulturkretsene. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:
Eng/seter-drift er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens åkre bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier enger. Terrasselandbruk forekommer ikke. I større høyder (vårsetre og setre) fins bare beiter og slåtter. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren kjøttproduksjon eller ren melkeproduksjon.
Åker/seter-drift har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest rug), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man transhumans i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også vinberg i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og Ticino, mens noe er igjen i Italia, Valais og Graubünden.
Åker/kastanje-drift er en variant av åker/seter-drift som suppleres av kastanjer. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900 moh. Etter at kastanjekreften ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
Eng/skog-drift kombinerer storfehold med skogdrift. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av De nordlige og sydlige Kalk-Alpene. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
«Flatmarksjordbruk», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, se over) ty til utstrakt vanning. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt coltura mista, dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: grønnsaker i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene frukttrær. I dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er epleplantasjene i Vinschgau, vinbergene i Valtellina eller grønnsaksåkerne i Unterinntal.
Ekstensiv sauehold er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene (transhumans). I dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):
Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for allmenningens tragedie.
Reproduksjon var like viktig som produksjon, dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som dugnadsarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.
=== Turisme ===
Alpene er ett av jordens mest besøkte områder: Med over 100 millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at turismen i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for sommerturister. Vinterturismen er det lagt til rette for med minst 20 000 kilometer alpine skiløyper, som til sammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også byturisme, kuropphold, gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt.
Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av alpinismen var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod den gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. Alpeforeninger hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene (Belle Epoque-perioden) frem til første verdenskrig var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28.
Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder.
Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter (trekking, konkurranse- og ekstremklatring, terrengsykling, snøbrett, rafting, paragliding, basehopping, brettseiling, tennis, golf, bungee-jumping osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine problemene, ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet.
=== Transport ===
Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I romertiden var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden (Tenda-, Montgenèvre-, lille St. Bernhards-, Settimo-, Julier-, Reschen-, Brenner- og Radstädter Tauern-passet). I den tidlige middelalderen lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av Det tysk-romerske rike. Den vanligste ruten som keiserne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i Roma, gikk via Brennerpasset. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500 tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over Gotthardpasset.
I dag er ikke betydningen av alpetransitten blitt mindre. Ikke minst gjennom EUs indre marked har transporten gjennom Alpene opplevd en jevn økning. Noen av de viktigste passveiene har blitt erstattet av jernbane- og/eller veitunneler (først ute var Mont Cenis-tunnelen i 1871, Gotthard- og Tendatunnelen i 1882). Nesten halvparten av trafikkmengden over Alpenes hovedkam er transitt, dvs. ikke transport til eller fra Alpene, men transport gjennom Alpene. Tabellen gir en oversikt over de viktigste fjellovergangene, sortert fra sydvest til nordøst etter plasseringen på Alpenes hovedkam:
Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. trusler mot Alpene).
=== Kultur og tradisjoner ===
Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller språkregioner), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, alpehorn, tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser (Sveits' urkantoner, Tirol, Bayern) og/eller liten faktisk betydning.
Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke fjellslåttenes høy på, avtalene som regulerer bruk av fjellbeiter, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er sagn om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den lille istiden!), og sagn om dverger eller underjordiske som røpet ystingens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede karnevalstradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner (bufardagen m.m.).
Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder bosetningsmønstre (grender vs. småbyer), landbruksformer (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), arverett (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene.
=== Trusler mot Alpene ===
Gjennom de politiske og økonomiske omveltningene som Alpene har opplevd gjennom de siste 100–200 år (jf. historie), har Alpene på flere måter blitt til et problemområde. Problemene oppstår på minst tre områder: økonomisk, økologisk og kulturelt. De ulike regionstypene i Alpene strever imidlertid med veldig forskjellige problemer:
Sentrumsregioner (S) er byer og bynære områder i de større dalene (Isère, Rhône, Inn, Mur, Adige) med høy befolknings-, nærings- og infrastrukturtetthet.
I pendlerregioner (P) dagpendler store deler av befolkningen til arbeidsplasser utenfor Alpene (München, Salzburg, Wien, Genève, Torino, Milano m.fl.) eller til Alpenes sentrumsregioner.
Landlige regioner (L) driver landbruk og profitterer på turisme, men har få eller ingen andre næringsgrener.
I avfolkningsregioner (A) har så godt som all næringsaktivitet, inkludert landbruket, brutt sammen, og den unge generasjoner flytter ut (hovedsakelig i de fransk-italienske Sydvest-Alpene og de italiensk-slovenske Øst-Alpene).Problemene kan sammenfattes slik (regionstypene forkortes med forbokstavene, U står for ubebodd):
At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et historisk perspektiv til og med et nokså nytt fenomen: Fra bronsealderen og frem til det 19. århundre utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under absolutismen; dagens statsgrenser er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den lille istiden rammet Alpenes landbruk ytterlig.
Alpene kunne være et foregangsområde for bærekraftige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk (se over). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at allmenningens tragedie ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for økologisk reproduksjon (se over), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene.
=== Alpepolitikk ===
Alpene har i Alpekonvensjonen fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetting er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.
Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.
== Navnet ==
Alpenes navn (slovensk Alpe; tysk Alpen; fransk, ladinsk og latin Alpes; italiensk Alpi; friulisk, oksitansk og retoromansk Alps; frankoprovençalsk Arpes; bairisk Oipm) går tilbake på en indoeuropeisk eller muligens førindoeuropeisk ordrot *alp, som sannsynligvis betød «fjellbeite». Opprinnelig betegnet navnet altså ikke fjellkjeden som helhet. Betydningsforskyvningen skjedde gradvis, sannsynligvis i nyere tid (etter middelalderen). På alemannisk brukes ordet Alpen fremdeles i begge betydningene, dvs. kan betegne både setre og fjellkjedene.
Teorien om at Alpene er beslektet med den indoeuropeiske roten *albhos = «hvit» (kanskje på grunn av de snødekte fjelltoppene), må sannsynlivis betraktes som en folkeetymologi. Den har i hvert fall ikke funnet noen støtte fra lingvistisk hold.
== Se også ==
alpin
alpinisme
For-Alpene
Vest-Alpene
Øst-Alpene
Lister:
viktige fjelltopper i Alpene
fjellkjeder i Alpene
fjellpass i Alpene
daler i Alpene
== Referanser og noter ==
== Kilder ==
Denne artikkelen står i stor gjeld til Werner Bätzings bøker:
Bätzing, W. (1991). Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft. München: Beck.
Bätzing, W. (1997). Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur. München: Beck.
== Eksterne lenker ==
(en) Alps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alps – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Alpevernkommisjonen
Alpekonvensjonen Arkivert 10. juni 2004 hos Wayback Machine.
Statistikk og beskrivelser av 101 alperegioner (tysk) | Sarntal-Alpene er en fjellkjede i de sydtirolske Alpene i Nord-Italia. Kjeden danner en ring rundt Sarntal og åpner seg bare for elven Talfers trange juv lengst i syd. | 9,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sesvenna | 2023-02-04 | Sesvenna | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Graubünden', 'Kategori:Fjell i Syd-Tirol', 'Kategori:Fjell i Tirol', 'Kategori:Fjellkjeder i Alpene'] | Sesvenna er en fjellkjede i Øst-Alpene på grensen mellom den sveitsiske kantonen Graubünden og den italienske provinsen Syd-Tirol.
| Sesvenna er en fjellkjede i Øst-Alpene på grensen mellom den sveitsiske kantonen Graubünden og den italienske provinsen Syd-Tirol.
== Avgrensning ==
Sesvenna begrenses
i vest og nord av Nedre Engadin (mot Albula-Alpene og Silvretta),
i øst av Reschenpasset og Øvre Vinschgau (mot Ötztal-Alpene), og
i syd av Val Müstair og Fuornpasset (mot Ortler- og Livigno-Alpene).
== Topper ==
De høyeste toppene i Sesvenna er
Piz Sesvenna (3204 moh.)
Piz Pisoc (3174 moh.)
Piz Tavrü (3171 moh.)
Piz Plavna (3166 moh.)
Muntpitschen (3162 moh.)
Foratrida (3136 moh.)
Piz Nuna (3124 moh.)
Piz da la Crappa (3122 moh.)
Piz Zuort (3119 moh.)
Piz Lischana (3105 moh.)
Piz Plazer (3104 moh.)
Piz Madlain (3099 moh.)
Piz Cristanas (3092 moh.)
Piz Foraz (3092 moh.)
Piz Mingèr (3081 moh.)
Piz Starlex (3075 moh.)
Piz S-chalambert (3029 moh.)
Piz Arpiglias (3027 moh.)
Piz Nair (3010 moh.)
Schadler, (2948 moh.)
Piz Rasass (2941 moh.)
Piz Lad (2808 moh.)
== Daler og videre inndeling ==
Det fins en rekke mindre daler, som deler opp Sesvenna. Med unntak av den største, Val S-charl, fins det ingen bosetninger i fjellgruppa. S-charl (uttales «sj-tsjarl») er en forhenværende gruveby, der det inntil 1829 ble gravet etter sølv, bly og sink. Siden 1920 er S-charl bare bebodd sommerstid og tjener som utgangspunkt for fjellturister. Val S-charl ender i Costainaspasset, som danner forbindelsen til Lü i Val Müstair.
== Geologi ==
Sesvenna hører til Sentral-Alpene, som vil si at metamorfe bergarter dominerer. Det forekommer imidlertid også dolomitt, og Sesvenna omtales derfor av og til som «Engadin-Dolomittene». Deler av Sesvenna ligger dessuten i et geologisk vindu, som er kjent som Engadinvinduet. Her har erosjonen blottlagt et dypere lag (såkalt penninikum), mens resten av Sentral-Alpene overveiende hører til et lag kalt østalpin (som domineres av gneis og granitt). I dette vinduet forekommer mange mineralkilder, siden dets bergarter er permeable for gasser, som så kan blande seg med grunnvannet.
== Natur, kultur og historie ==
Sesvenna er forholdsvis uberørt av turistisk infrastruktur. Store deler av fjellkjeden er del av Sveits' nasjonalpark. Her finner man bl.a. gemser, steinbukk og sågar enkelte lammegribber og brunbjørner. Området er også ekstremt nedbørsfattig, men har en desto rikere flora.
== Eksterne lenker ==
(en) Sesvenna group – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |hørertil=Sentral-Alpene | 9,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wyandotte_(h%C3%B8nserase) | 2023-02-04 | Wyandotte (hønserase) | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hønseraser', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Wyandott er en tung hønserase som stammer fra Amerika.
Den er oppkalt etter indianerstammen med samme navn som visst nok skal bety øyboer og den ble kjent på 1880-tallet. Det er en kombinasjonsrase som er god egglegger og gode kjøttdyr. Dvergvarianten ble framavlet i Tyskland, Nederland og Storbritannia. Eggene veier 55-60 gram for stor og 35 gram for dverg. Eggfargen er rosa til brun. Hanen veier 3,8 kg og hønen veier 3,1 kg. Når det gjelder dvergvarianten veier hanen 1,2 kg og hønen veier 1 kg. Det er den hønserasen som har flest godkjente farger, 29 stk.
| Wyandott er en tung hønserase som stammer fra Amerika.
Den er oppkalt etter indianerstammen med samme navn som visst nok skal bety øyboer og den ble kjent på 1880-tallet. Det er en kombinasjonsrase som er god egglegger og gode kjøttdyr. Dvergvarianten ble framavlet i Tyskland, Nederland og Storbritannia. Eggene veier 55-60 gram for stor og 35 gram for dverg. Eggfargen er rosa til brun. Hanen veier 3,8 kg og hønen veier 3,1 kg. Når det gjelder dvergvarianten veier hanen 1,2 kg og hønen veier 1 kg. Det er den hønserasen som har flest godkjente farger, 29 stk.
== Eksterne lenker ==
(en) Kategori:Wyandotte (chicken) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Wyandott er en tung hønserase som stammer fra Amerika. | 9,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_r%C3%A4tiske_Alper | 2023-02-04 | De rätiske Alper | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Graubünden', 'Kategori:Fjell i Liechtenstein', 'Kategori:Fjell i Lombardia', 'Kategori:Fjell i Syd-Tirol', 'Kategori:Fjell i Tirol', 'Kategori:Fjell i Vorarlberg', 'Kategori:Fjellkjeder i Alpene'] | De rätiske Alper er en flertydig samlebetegnelse for de delene av Alpene som ligger i (og rundt) den sveitsiske kantonen Graubünden. Det fins flere ulike definisjoner:
Den mest kjente definisjonen er sannsynligvis den som brukes av Alpeforeningene i Østerrike, Syd-Tirol, Liechtenstein og Tyskland. Ifølge denne omfatter De rätiske Alper de følgende fjellkjedene i Øst-Alpene (omtrentlig rekkefølge fra vest og mot øst):
Platta-Alpene
Bernina-Alpene
Plessur-Alpene
Rätikon
Albula-Alpene
Livigno-Alpene
Silvretta
Sesvenna
I Sveits er det derimot vanlig å dele inn Alpene langs de politiske grensene, dvs. mellom kantonene. Dermed omfatter De rätiske Alper – som her også kalles Bündner Alpen («Graubünden-Alpene») – ifølge denne definisjonen bare de sveitsiske andelene av de ovennevnte åtte fjellkjedene. I tillegg kommer Graubündens andeler av Ortler-Alpene og av tre fjellkjeder som ligger i Vest-Alpene:
Gotthardmassivet
Glarus-Alpene
Adula-Alpene
I Italia defineres De rätiske Alper – eller Alpi Retiche – mye videre. I tillegg til de ovennevnte åtte fjellkjedene omfattes nemlig også de følgende av definisjonen:
Verwall
Sobretta
Adamello (den nordlige halvparten, dvs. uten Brescia-Foralpene)
Ortler-Alpene
Ötztal-Alpene
Brenta
Stubai-Alpene
Sarntal-Alpene
Ifølge den snevreste definisjonen (jf. Store norske leksikon) brukes betegnelsen bare om de fjellkjedene som ligger vest for Engadin. Heller ikke Silvretta tas med her. Dermed står De rätiske Alper bare igjen med Platta-, Plessur- og Albula-Alpene samt Rätikon.Ingen av definisjonene er sammenfallende med geologiske eller geomorfologiske enheter. De rätiske Alper omfatter fjellkjeder både i gneis- (Sentral-Alpene) og kalksteinssonen (De nordlige kalkalper, ifølge den italienske definisjonen også de sydlige sådanne). Den sveitsiske definisjonen tilføyer dessuten fjellkjeder fra Vest-Alpene.
Navnet er avledet av romernes betegnelse for områdets urinnvånere, reterne (jf. språket retoromansk, som tales i Graubünden). | De rätiske Alper er en flertydig samlebetegnelse for de delene av Alpene som ligger i (og rundt) den sveitsiske kantonen Graubünden. Det fins flere ulike definisjoner:
Den mest kjente definisjonen er sannsynligvis den som brukes av Alpeforeningene i Østerrike, Syd-Tirol, Liechtenstein og Tyskland. Ifølge denne omfatter De rätiske Alper de følgende fjellkjedene i Øst-Alpene (omtrentlig rekkefølge fra vest og mot øst):
Platta-Alpene
Bernina-Alpene
Plessur-Alpene
Rätikon
Albula-Alpene
Livigno-Alpene
Silvretta
Sesvenna
I Sveits er det derimot vanlig å dele inn Alpene langs de politiske grensene, dvs. mellom kantonene. Dermed omfatter De rätiske Alper – som her også kalles Bündner Alpen («Graubünden-Alpene») – ifølge denne definisjonen bare de sveitsiske andelene av de ovennevnte åtte fjellkjedene. I tillegg kommer Graubündens andeler av Ortler-Alpene og av tre fjellkjeder som ligger i Vest-Alpene:
Gotthardmassivet
Glarus-Alpene
Adula-Alpene
I Italia defineres De rätiske Alper – eller Alpi Retiche – mye videre. I tillegg til de ovennevnte åtte fjellkjedene omfattes nemlig også de følgende av definisjonen:
Verwall
Sobretta
Adamello (den nordlige halvparten, dvs. uten Brescia-Foralpene)
Ortler-Alpene
Ötztal-Alpene
Brenta
Stubai-Alpene
Sarntal-Alpene
Ifølge den snevreste definisjonen (jf. Store norske leksikon) brukes betegnelsen bare om de fjellkjedene som ligger vest for Engadin. Heller ikke Silvretta tas med her. Dermed står De rätiske Alper bare igjen med Platta-, Plessur- og Albula-Alpene samt Rätikon.Ingen av definisjonene er sammenfallende med geologiske eller geomorfologiske enheter. De rätiske Alper omfatter fjellkjeder både i gneis- (Sentral-Alpene) og kalksteinssonen (De nordlige kalkalper, ifølge den italienske definisjonen også de sydlige sådanne). Den sveitsiske definisjonen tilføyer dessuten fjellkjeder fra Vest-Alpene.
Navnet er avledet av romernes betegnelse for områdets urinnvånere, reterne (jf. språket retoromansk, som tales i Graubünden). | |hørertil=Alpene | 9,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miroslav_%C4%90uki%C4%87 | 2023-02-04 | Miroslav Đukić | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for CD Tenerife', 'Kategori:Fotballspillere for Deportivo de La Coruña', 'Kategori:Fotballspillere for FK Mačva Šabac', 'Kategori:Fotballspillere for FK Rad', 'Kategori:Fotballspillere for Valencia CF', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Córdoba CF', 'Kategori:Fotballtrenere for FK Partizan', 'Kategori:Fotballtrenere for Hércules CF', 'Kategori:Fotballtrenere for Real Valladolid', 'Kategori:Fotballtrenere for Royal Excel Mouscron', 'Kategori:Fotballtrenere for Sporting de Gijón', 'Kategori:Fotballtrenere for Valencia CF', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Jugoslaviske fotballspillere', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Macva', 'Kategori:Serbiske fotballspillere', 'Kategori:Serbiske fotballtrenere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Trenere for Serbias herrelandslag i fotball'] | Miroslav Đukić (på serbisk: Мирослав Ђукић; født 19. februar 1966 i Šabac, Jugoslavia) er en serbisk tidligere fotballspiller og nåværende fotballtrener for den spanske klubben Real Valladolid.
Han tilbrakte 14 år av sin spillerkarriere i Spania. Her spilte han i storklubbene Deportivo de La Coruña og Valencia CF, i tillegg til CD Tenerife i Segunda División. Han spilte totalt 368 kamper og scoret 11 mål i La Liga, og vant seks store titler til sammen.
På landslagsnivå spilte han for Serbia i et verdensmesterskap og et europamesterskap. Etter at han avsluttet sin profesjonelle spillerkarriere begynte han som trener.
Han var landslagstrener for Serbia fram til OL i 2008 og før det var han hovedtrener for FK Partizan.
| Miroslav Đukić (på serbisk: Мирослав Ђукић; født 19. februar 1966 i Šabac, Jugoslavia) er en serbisk tidligere fotballspiller og nåværende fotballtrener for den spanske klubben Real Valladolid.
Han tilbrakte 14 år av sin spillerkarriere i Spania. Her spilte han i storklubbene Deportivo de La Coruña og Valencia CF, i tillegg til CD Tenerife i Segunda División. Han spilte totalt 368 kamper og scoret 11 mål i La Liga, og vant seks store titler til sammen.
På landslagsnivå spilte han for Serbia i et verdensmesterskap og et europamesterskap. Etter at han avsluttet sin profesjonelle spillerkarriere begynte han som trener.
Han var landslagstrener for Serbia fram til OL i 2008 og før det var han hovedtrener for FK Partizan.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Miroslav Đukić – Olympedia
(en) Miroslav Đukić – FIFA
(en) Miroslav Đukić – Transfermarkt
(en) Miroslav Đukić – Transfermarkt (manager)
(en) Miroslav Đukić – national-football-teams.com
(en) Miroslav Đukić – WorldFootball.net
(en) Miroslav Đukić – FootballDatabase.eu
(en) Miroslav Đukić – EU-Football.info
(en) Miroslav Đukić – FBref | 53 (1)39 (1)247 (7)157 (4)27 (0)523 (13) | 9,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CD_Tenerife | 2023-02-04 | CD Tenerife | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1922', 'Kategori:Fotballag i Spania', 'Kategori:Tenerife'] | Club Deportivo Tenerife er en spansk fotballklubb fra Santa Cruz de Tenerife på Kanariøyene.
| Club Deportivo Tenerife er en spansk fotballklubb fra Santa Cruz de Tenerife på Kanariøyene.
== Historie ==
Club Deportivo Tenerife ble etablert i 1922, men noen dokumenter beviser eksistensen av Sporting Club Tenerife tidligere, allerede i 1912. Dette kan ha vært en forgjenger for CD Tenerife.
Spanias La Liga startet opp i 1928, men CD Tenerife spilte i regionale divisjoner fram til de rykket opp til Segunda División i 1953. De rykket opp til øverste nivå første gang i 1961, men kunne ikke unngå å rykke ned året etter.
Laget var et heislag mellom andre og tredje nivå i tidsrommet 1962 til 1976 da Segunda División B ble etablert. Tenerife spilte så i seks sesonger før de var tilbake på andre nivå.
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) CD Tenerife – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | | 9,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leif_Henning_Asla | 2023-02-04 | Leif Henning Asla | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune'] | Leif Henning Asla (født 16. april 1958 i Hamar) er en tidligere norsk fotballspiller som hele sin karriere spilte for Hamarkameratene. Hans posisjon på banen var i forsvar. Asla fikk over 140 kamper i eliteserien for Hamarklubben over syv sesonger i perioden 1977 til 1987.
Asla har også spilt fem aldersbestemte landskamper for Norge i perioden 1974 til 1979. Han har i senere tid etter fotballkarrieren blitt økonomi– og finansdirektør i Eidsiva Energi.
| Leif Henning Asla (født 16. april 1958 i Hamar) er en tidligere norsk fotballspiller som hele sin karriere spilte for Hamarkameratene. Hans posisjon på banen var i forsvar. Asla fikk over 140 kamper i eliteserien for Hamarklubben over syv sesonger i perioden 1977 til 1987.
Asla har også spilt fem aldersbestemte landskamper for Norge i perioden 1974 til 1979. Han har i senere tid etter fotballkarrieren blitt økonomi– og finansdirektør i Eidsiva Energi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
HamKam.no – Aslas spillerprofil hos Hamarkameratene | | fødtsted = Hamar | 9,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agios_Dometios | 2023-02-04 | Agios Dometios | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider med kart'] | Agios Dometios (gresk: Άγιος Δομέτιος eller Άης Δεμέτης, tyrkisk: Aydemet) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Byen har to vennskapsbyer i Hellas.
Agios Nikolaos, Hellas
Korydallos, Hellas
| Agios Dometios (gresk: Άγιος Δομέτιος eller Άης Δεμέτης, tyrkisk: Aydemet) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Byen har to vennskapsbyer i Hellas.
Agios Nikolaos, Hellas
Korydallos, Hellas
== Referanser == | Agios Dometios (gresk: Άγιος Δομέτιος eller Άης Δεμέτης, tyrkisk: Aydemet) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Byen har to vennskapsbyer i Hellas. | 9,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aglantzia | 2023-02-04 | Aglantzia | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider med kart'] | Aglantzia (gresk:Αγλαντζιά, tyrkisk: Eğlence) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Byen har to vennskapsbyer i Hellas og én i Russland.
Azov, Russland
Kalamata, Hellas
Zografou, Hellas
| Aglantzia (gresk:Αγλαντζιά, tyrkisk: Eğlence) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Byen har to vennskapsbyer i Hellas og én i Russland.
Azov, Russland
Kalamata, Hellas
Zografou, Hellas
== Referanser == | Aglantzia (gresk:Αγλαντζιά, tyrkisk: Eğlence) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Byen har to vennskapsbyer i Hellas og én i Russland. | 9,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engomi | 2023-02-04 | Engomi | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Engomi (gresk: Έγκωμη Λευκωσίας) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Den ligger rett utenfor Nikosia by.
| Engomi (gresk: Έγκωμη Λευκωσίας) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Den ligger rett utenfor Nikosia by.
== Referanser == | Engomi (gresk: Έγκωμη Λευκωσίας) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Den ligger rett utenfor Nikosia by. | 9,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dali_(Kypros) | 2023-02-04 | Dali (Kypros) | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider med kart'] | Dali (gresk: Δάλι) er en kommune og en landsby i distriktet Nikosia på Kypros. Den ligger sørøst for Nicosia by.
| Dali (gresk: Δάλι) er en kommune og en landsby i distriktet Nikosia på Kypros. Den ligger sørøst for Nicosia by.
== Referanser == | Dali (gresk: Δάλι) er en kommune og en landsby i distriktet Nikosia på Kypros. Den ligger sørøst for Nicosia by. | 9,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils-Olav_Markussen | 2023-02-04 | Nils-Olav Markussen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FK Mjølner', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Nils-Olav Markussen (født 21. desember 1955 i Grovfjord) er en tidligere fotballspiller og fotballtrener. Markussen var forsvarsspiller og startet sin fotballkarriere hos Grovfjord IL i en alder av 16 år i 1972. I 1975 dro han videre til Mjølner hvor han tilbragte størsteparten av sin karriere.
Markussen var også på et kort opphold hos Hamarkameratene i 1983, og spilte dermed eliteseriekamper for både Mjølner og Ham-Kam. Senere ble han fotballtrener for både Narvik FK og Grovfjord IL.Etter endt fotballkarriere har Markussen jobbet som lærer på ungdomstrinn i mange år ved Ankenes Skole i Narvik kommune. Han gikk av med pensjon sommeren 2021.
| Nils-Olav Markussen (født 21. desember 1955 i Grovfjord) er en tidligere fotballspiller og fotballtrener. Markussen var forsvarsspiller og startet sin fotballkarriere hos Grovfjord IL i en alder av 16 år i 1972. I 1975 dro han videre til Mjølner hvor han tilbragte størsteparten av sin karriere.
Markussen var også på et kort opphold hos Hamarkameratene i 1983, og spilte dermed eliteseriekamper for både Mjølner og Ham-Kam. Senere ble han fotballtrener for både Narvik FK og Grovfjord IL.Etter endt fotballkarriere har Markussen jobbet som lærer på ungdomstrinn i mange år ved Ankenes Skole i Narvik kommune. Han gikk av med pensjon sommeren 2021.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
HamKam.no – Markussens spillerprofil hos Hamarkameratene | | fødtsted = Grovfjord | 9,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kythrea | 2023-02-04 | Kythrea | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Kythrea (gresk: Κυθραία, tyrkisk: Değirmenlik) er en kommune, by og øy i distriktet Nikosia på Kypros.
| Kythrea (gresk: Κυθραία, tyrkisk: Değirmenlik) er en kommune, by og øy i distriktet Nikosia på Kypros.
== Referanser == | Kythrea (gresk: Κυθραία, tyrkisk: Değirmenlik) er en kommune, by og øy i distriktet Nikosia på Kypros. | 9,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lakatamia | 2023-02-04 | Lakatamia | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Lakatamia (gresk: Λακατάμεια, tyrkisk: Lakadamya) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Lakatameia er vennskapsby med Alexandroupoli i Hellas.
| Lakatamia (gresk: Λακατάμεια, tyrkisk: Lakadamya) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Lakatameia er vennskapsby med Alexandroupoli i Hellas.
== Referanser == | Lakatamia (gresk: Λακατάμεια, tyrkisk: Lakadamya) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Lakatameia er vennskapsby med Alexandroupoli i Hellas. | 9,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Latsia | 2023-02-04 | Latsia | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Latsia (gresk: Λατσιά, tyrkisk: Laçça) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros.
| Latsia (gresk: Λατσιά, tyrkisk: Laçça) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros.
== Referanser == | Latsia (gresk: Λατσιά, tyrkisk: Laçça) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. | 9,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lefka | 2023-02-04 | Lefka | ['Kategori:32°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Lefka (tyrkisk:Lefke) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros, 74 km fra Nikosia by. Lefka er et populært feriested for turister. | Lefka (tyrkisk:Lefke) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros, 74 km fra Nikosia by. Lefka er et populært feriested for turister. | Lefka (tyrkisk:Lefke) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros, 74 km fra Nikosia by. Lefka er et populært feriested for turister. | 9,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strovolos | 2023-02-04 | Strovolos | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Strovolos (gresk: Στρόβολος) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Strovolos er landets nest mest folkerike kommune, med nesten 70 000 innbyggere i 2007.
| Strovolos (gresk: Στρόβολος) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Strovolos er landets nest mest folkerike kommune, med nesten 70 000 innbyggere i 2007.
== Referanser == | Strovolos (gresk: Στρόβολος) er en kommune og by i distriktet Nikosia på Kypros. Strovolos er landets nest mest folkerike kommune, med nesten 70 000 innbyggere i 2007. | 9,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agios_Athanasios | 2023-02-04 | Agios Athanasios | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Agios Athanasios (gresk: Άγιος Αθανάσιος Λεμεσού) er en kommune og by i distriktet Limassol på Kypros.
| Agios Athanasios (gresk: Άγιος Αθανάσιος Λεμεσού) er en kommune og by i distriktet Limassol på Kypros.
== Referanser == | Agios Athanasios (gresk: Άγιος Αθανάσιος Λεμεσού) er en kommune og by i distriktet Limassol på Kypros. | 9,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bickershaw | 2023-02-04 | Bickershaw | ['Kategori:2°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stor-Manchester'] | Bickershaw er en slags forstad til Abram og ligger 4,8 km sør-sørøst for Wigan i Stor-Manchester, England.
Med et innbygertall på cirka 1 400 er Bickershaw et tynt befolket område.
Bickershaw er mest kjent som åsted for Bickershawfestivalen 5.-7. mai 1972, og for å huse et HMP Hindley fengsel, som i dette tilfellet er en institusjon for unge lovbrytere fra hele Stor-Manchester-området.
| Bickershaw er en slags forstad til Abram og ligger 4,8 km sør-sørøst for Wigan i Stor-Manchester, England.
Med et innbygertall på cirka 1 400 er Bickershaw et tynt befolket område.
Bickershaw er mest kjent som åsted for Bickershawfestivalen 5.-7. mai 1972, og for å huse et HMP Hindley fengsel, som i dette tilfellet er en institusjon for unge lovbrytere fra hele Stor-Manchester-området.
== Eksterne lenker ==
Wigan Metropolitan Borough Council Arkivert 3. desember 2005 hos Wayback Machine. | Bickershaw er en slags forstad til Abram og ligger 4,8 km sør-sørøst for Wigan i Stor-Manchester, England. | 9,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Henri_Mallet | 2023-02-04 | Paul Henri Mallet | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1807', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1730', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Genève', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveitsiske forfattere'] | Paul Henri Mallet (født 20. august 1730, død 8. februar 1807) var en sveitsisk forfatter som bidro til å introdusere og fremme nordisk mytologi for europeiske lesere på lik linje med eksempelvis gresk mytologi. Han påvirket også romantikkens interesse for norrøn mytologi, særlig William Blake og indirekte Percy Bysshe Shelley.Mallet må ikke forveksles med Paul Henri Mallet-Prévost (1756–1833), en annen sveitser med likelydende navn som først var deltager i og deretter motstander av den franske revolusjon.
| Paul Henri Mallet (født 20. august 1730, død 8. februar 1807) var en sveitsisk forfatter som bidro til å introdusere og fremme nordisk mytologi for europeiske lesere på lik linje med eksempelvis gresk mytologi. Han påvirket også romantikkens interesse for norrøn mytologi, særlig William Blake og indirekte Percy Bysshe Shelley.Mallet må ikke forveksles med Paul Henri Mallet-Prévost (1756–1833), en annen sveitser med likelydende navn som først var deltager i og deretter motstander av den franske revolusjon.
== Liv og virke ==
Mallet, som kom fra en hugenottfamilie, var født i nærheten av Genève hvor han også fikk sin utdannelse. Etter å ha vært lærer for familien til greven av Calenberg i Niedersachsen fikk han et professorat der. I 1752 ble han utpekt til professor i Kassel i Tyskland, men trakk seg raskt fra posisjonen og aksepterte isteden et professorat i belles lettres, et fransk begrep som innbefattet de fleste former for skjønnlitteratur, ved Københavns Universitet. Her begynte han studiene av Danmarks oldtidslitteratur og historie, og i 1755 publiserte han de første resultatene av sine undersøkelser, kalt Introduction à L'histoire du Danemarch où l'on traite de la religion, des moeurs, des lois, et des usages des anciens Danois.
En andre del som i særlig grad behandlet dansk litteratur, Monuments de la mythologie et de la poesie des Celtes, et particulierement des anciens Scandinaves, ble utgitt i 1756, og ble dessuten oversatt til dansk. En oversettelse til engelsk med forord og noter ble gjort av biskop og folkeminneforsker Thomas Percy i 1770 under tittelen Northern Antiquities (utgitt på nytt med utvidelser i 1847). Boken fikk bred spredning og fikk stor oppmerksomhet ved å være den første, om enn svært mangelfulle, oversettelsen av Edda til fransk og engelsk. Den danske konge viste sin anerkjennelse ved å velge Mallet til lærer for den danske kronprinsen.
I 1760 dro Mallet tilbake til Genève og ble professor i historie i sin hjemby. I Genève ble han anmodet av tsarfamilien i Russland om ta hånd om undervisningen av kronarvingen, den kommende Paul I av Russland, men dette avslo han. En tilsynelatende mer tiltalende invitasjon førte til at han fulgte John Stuart, Lord Mountstuart, den senere 1. marki av Bute (1744–1814) som følge og lærer på dennes grand tour (dannelsesreise) i Italia og deretter til England. I introduksjonen til boken On the Grand Tour Italy, Corsica, and France ble Mallet beskrevet som «bevisst intellektuell, overfølsom, melankolsk, sykelig av sin posisjon og livsstil, og betraktet seg selv som sosialt likestilt med James Boswell og ham intellektuelt overlegen, til Boswells åpenbare irritasjon.». I England ble Mallet presentert for hoffet og fikk den ærefulle bestillingen av et historieverk om Huset Hannover. Han hadde tidligere mottatt en tilsvarende bestilling fra landgreve av Hessen-Kassel (eller Hessen-Cassel) for en historie om Huset Hessen, og begge verk ble fullført i 1785.
Litteraturens fred ble brått brutt ved utbruddet av den franske revolusjon som han aggressivt var motstander av. Han skrev anti-revolusjonære pamfletter som gjorde ham upopulær, og han ble utvist fra Sveits i 1792 og forble i landflyktighet fram til 1801. Han døde i Genève i 1807.
En biografi over hans liv og forfatterskap ble skrevet av Jean Charles Léonard de Sismondi og utgitt i Genève i 1807. Foruten hans Introduksjon til Danmarks historie var hans viktigste verker:
Histoire du Danemarch (3 vols., København, 1758-1777)
Histoire de la maison de Hesse (4 bind, 1767-1785)
Histoire de la maison de Brunswick (4 bind, 1767-1785)
Histoire de la maison et des etats du Mecklenbourg (1796)
Histoire des Suisses ou Helvetiens (4 bind, Genève, 1803) (hovedsakelig et sammendrag av Johannes von Müllers verdenshistorie)
Histoire de la ligue hanseatique (1805).
== Referanser ==
== Kilder ==
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
== Eksterne lenker ==
Northern antiquities av Paul Henri Mallet, flere kilder til å lese skannede utgaver av originalutgivelsene.
Indledning udi Danmarks riges historie av Paul Henri Mallet i dansk oversettelse | Paul Henri Mallet (født 20. august 1730, død 8. februar 1807) var en sveitsisk forfatter som bidro til å introdusere og fremme nordisk mytologi for europeiske lesere på lik linje med eksempelvis gresk mytologi.Feldman, Burton; Richardson, Robert D.: The rise of modern mythology, 1680-1860. Indiana University Press, 1972. ISBN 0253350123. Side 199 Han påvirket også romantikkens interesse for norrøn mytologi, særlig William Blake og indirekte Percy Bysshe Shelley.Reiman, Donald H.: Shelley and Popular Culture: The Devil's Walk , University of Delaware | 9,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spittal_an_der_Drau | 2023-02-04 | Spittal an der Drau | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1930', 'Kategori:Byer i Kärnten', 'Kategori:Sider med kart'] | Spittal an der Drau er den største byen i Øvre Kärnten, og totalt sett denne østerrikske delstatens tredje største by. Den ligger ved munningen av elven Lieser i Drau. Spittal er forvaltningsstedet i distriktet ved samme navn.
Byens navn kommer av et hospital som ble grunnlagt her i året 1191 av grev Otto II av Ortenburg. Hospitalet skulle forsørge pilegrimene som kom over Katschberg- og Radstädter Tauern-passet til eller fra Salzburg. Den gunstige beliggenheten ved elvene Drau, Lieser og Möll førte til en rask vekst for stedet. Etter at herskerhuset hadde dødd ut, kom byen 1420 fra huset Ortenburg til grevene av Cilli, og 1456 til erkehertugene av Habsburg.
| Spittal an der Drau er den største byen i Øvre Kärnten, og totalt sett denne østerrikske delstatens tredje største by. Den ligger ved munningen av elven Lieser i Drau. Spittal er forvaltningsstedet i distriktet ved samme navn.
Byens navn kommer av et hospital som ble grunnlagt her i året 1191 av grev Otto II av Ortenburg. Hospitalet skulle forsørge pilegrimene som kom over Katschberg- og Radstädter Tauern-passet til eller fra Salzburg. Den gunstige beliggenheten ved elvene Drau, Lieser og Möll førte til en rask vekst for stedet. Etter at herskerhuset hadde dødd ut, kom byen 1420 fra huset Ortenburg til grevene av Cilli, og 1456 til erkehertugene av Habsburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Spittal an der Drau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Spittal an der Drau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Spittal an der Drau er den største byen i Øvre Kärnten, og totalt sett denne østerrikske delstatens tredje største by. Den ligger ved munningen av elven Lieser i Drau. | 9,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1906/07 var den 36. sesongen av den engelske FA-cupen. | 9,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spittal_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Spittal (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Spittal er navnet på flere byer:
Spittal (Østerrike)
Spittal (Wales) | Spittal er navnet på flere byer:
Spittal (Østerrike)
Spittal (Wales) | Spittal er navnet på flere byer: | 9,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Olav_Brenner | 2023-02-04 | Hans Olav Brenner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Lytterprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Søndre Land kommune', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Gullruten for beste programleder', 'Kategori:Vinnere av Kanonprisen'] | Hans Olav Brenner (født 20. juli 1978) er norsk programleder, kulturjournalist og skuespiller.
| Hans Olav Brenner (født 20. juli 1978) er norsk programleder, kulturjournalist og skuespiller.
== Bakgrunn og arbeid ==
Hans Olav Brenner kommer fra Landåsbygda i Søndre Land. Han begynte å studere statsvitenskap i Trondheim og tok grunnfag der og mellomfag i Oslo. Deretter begynte han på religionshistorie og tok grunnfag og mellomfag i dette faget. Han har begynt på mastergrad, men etter hvert tok medierelatert arbeid mesteparten av tiden. Han begynte i Radio Nova og fikk deretter en stilling i P2 før han så fikk jobben som programleder i TV-programmet Store studio. Han har siden blant annet arbeidet med Bokprogrammet og poesiprogrammet Diktafon. Høsten 2011 hadde han premiere med programmet Brenner - historier fra vårt land hvor han intervjuer norske kjendiser og personligheter mens han kjører rundt i en Volvo Amazon fra 1966. Det var per april 2014 laget fem sesonger med totalt 28 episoder av serien. Serien ble kåret til beste magasin- eller livsstilsprogram under Gullruten 2013.I 2011 utga Hans Olav Brenner boka Om å skrive der han samtaler med flere norske forfattere om skrivehåndverket. Samme år spillefilmdebuterte han som Thomas i Joachim Triers Oslo, 31. august. Brenner har også vært sivilarbeider i Norges Røde Kors i Oslo. I den tiden var han engasjert i Studentteateret og var med på å sette opp Gilgamesj der.
Brenner er gift med forlagsredaktøren Nina Méd i Gyldendals barnebokavdeling. De har to sønner.
== Utmerkelser (utvalg) ==
For sin innsats som programleder for Bokprogrammet fikk Hans Olav Brenner Gullruten 2008 i klassen beste mannlige programleder. I 2009 fikk han Arne Hestenes’ journalistpris. Han dessuten blitt nominert til beste mannlige programleder under Gullruten fem ganger: i 2009 og 2010 for Bokprogrammet og i 2012, 2013 og 2014 for Brenner - historier fra vårt land.
For rollen i filmen i Oslo, 31. august vant han Kanonprisen 2011 i klassen beste birolle.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans Olav Brenner på Internet Movie Database
(fr) Hans Olav Brenner på Allociné
(en) Hans Olav Brenner hos The Movie Database
Hans Olav Brenner - profil og bilder på Filmweb
Intervju med Brenner i Universitas
Om Bokprogrammet i Dagbladet | Brenner (tysk) eller Brennero (italiensk) er en landsby og en kommune i Syd-Tirol i Wipptal rett syd for Brennerpasset, som det har gitt navn til. Også passet omtales iblant bare som Brenner. | 9,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sand_in_Taufers | 2023-02-04 | Sand in Taufers | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Syd-Tirol', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Sand in Taufers (italiensk Campo Tures) er en landsby og en kommune i Syd-Tirol i det nordlige Italia. Stedet ligger i den delen av Tauferer Ahrntal som heter Tauferer Tal. Bybildet preges av borgen Taufers, som bevokter dalinnsnevringen ovenfor landsbyen.
Kommunen omfatter ved siden av landsbyen Sand in Taufers også ytterligere fem landsbyer, som var egne kommuner inntil 1926: Ahornach, Drittelsand, Kematen, Mühlen in Taufers og Rein in Taufers. Den sistnevnte ligger på 1600 moh. i slutten av en høy sidedal av Tauferer Tal (Reintal), omgitt av fjellene fra Hohe Tauern (3436 moh. i Hochgall). Reintal begynner med et bratt juv, der dalens elv (Reinbach) bruser i noen spektakulære fosser ned til Tauferer Tal.
Befolkningen i kommunen er tysktalende (97 %).
| Sand in Taufers (italiensk Campo Tures) er en landsby og en kommune i Syd-Tirol i det nordlige Italia. Stedet ligger i den delen av Tauferer Ahrntal som heter Tauferer Tal. Bybildet preges av borgen Taufers, som bevokter dalinnsnevringen ovenfor landsbyen.
Kommunen omfatter ved siden av landsbyen Sand in Taufers også ytterligere fem landsbyer, som var egne kommuner inntil 1926: Ahornach, Drittelsand, Kematen, Mühlen in Taufers og Rein in Taufers. Den sistnevnte ligger på 1600 moh. i slutten av en høy sidedal av Tauferer Tal (Reintal), omgitt av fjellene fra Hohe Tauern (3436 moh. i Hochgall). Reintal begynner med et bratt juv, der dalens elv (Reinbach) bruser i noen spektakulære fosser ned til Tauferer Tal.
Befolkningen i kommunen er tysktalende (97 %).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sand in Taufers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sand in Taufers – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | |distrikt=Pustertal | 9,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taufers | 2023-02-04 | Taufers | ['Kategori:Pekere'] | Taufers er et person- og stedsnavn som forekommer flere steder i Syd-Tirol:
lavadelsslekten Taufers,
denne slektens stamborg Taufers,
området rundt denne borgen i Tauferer Ahrntal, som tilsvarer dagens kommune Sand in Taufers;
kommunen Taufers im Münstertal. | Taufers er et person- og stedsnavn som forekommer flere steder i Syd-Tirol:
lavadelsslekten Taufers,
denne slektens stamborg Taufers,
området rundt denne borgen i Tauferer Ahrntal, som tilsvarer dagens kommune Sand in Taufers;
kommunen Taufers im Münstertal. | Taufers er et person- og stedsnavn som forekommer flere steder i Syd-Tirol: | 9,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lille_Hiawatha | 2023-02-04 | Lille Hiawatha | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier', 'Kategori:Western'] | Lille Hiawatha er en figur i tegneserier skapt av Walt Disney Company. Han er en liten indianergutt som bor sammen med noen andre indianere i telt.
Hiawatha var opprinnelig en figur i en tegnefilm fra 1937. Denne filmen var uten tale og man ser ham padle i kano og treffe ville dyr. Fra 1940-årene ble det laget flere fortellinger om ham av ulike tegnere. Men med tiden forsvant han totalt fra amerikanske serier, men ikke fra europeiske serier.
I fortellingene har han gjerne opptrådt sammen med sin litt store og tykke far og sin søster Solsikke.
Historier om Hiawatha har gått i Donald Duck & Co, selv om indianerne er relativt realistisk tegnet (de er mennesker, ikke snakkende dyr). Hiawatha hører tydeligvis ikke til i samme univers som Donald Duck og Mikke Mus, selv om han deler blad med dem.
| Lille Hiawatha er en figur i tegneserier skapt av Walt Disney Company. Han er en liten indianergutt som bor sammen med noen andre indianere i telt.
Hiawatha var opprinnelig en figur i en tegnefilm fra 1937. Denne filmen var uten tale og man ser ham padle i kano og treffe ville dyr. Fra 1940-årene ble det laget flere fortellinger om ham av ulike tegnere. Men med tiden forsvant han totalt fra amerikanske serier, men ikke fra europeiske serier.
I fortellingene har han gjerne opptrådt sammen med sin litt store og tykke far og sin søster Solsikke.
Historier om Hiawatha har gått i Donald Duck & Co, selv om indianerne er relativt realistisk tegnet (de er mennesker, ikke snakkende dyr). Hiawatha hører tydeligvis ikke til i samme univers som Donald Duck og Mikke Mus, selv om han deler blad med dem.
== Eksterne lenker ==
Little Hiawatha (1937)
Informasjon fra Inducks.org | Lille Hiawatha er en figur i tegneserier skapt av Walt Disney Company. Han er en liten indianergutt som bor sammen med noen andre indianere i telt. | 9,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_Kukk | 2023-02-04 | Jakob Kukk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Estiske biskoper', 'Kategori:Fødsler 9. september', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Lutherske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tartu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jakob Kukk (født 9. september 1870 i Tartu fylke, død 25. juli 1933 i Tallinn) var en estisk luthersk biskop. Han studerte teologi ved Universitetet i Tartu 1891-1896, var deretter pastor først i Tesjkovo i Ingermanland, derefter (1906–1921) i Keila i Estland, og virket så under den estiske uavhengighetskrigen i 1919 som feltpredikant.
Kukk fikk i 1919 i oppdrag av en kirkekongress å organisere en evangelisk-luthersk og fra staten uavhengig folkekirke i Estland. Han ble i 1920 valgt av den estlandske kirkedag til biskop for Den evangelisk-lutherske kirke i Estland (Eesti Evangeelne Luterlik Kirik). Han ble ordinert til biskop i Tallinn av den svenske lutherske erkebiskop Nathan Söderblom den 5. juni 1921. Kukk var også preses i det lutherske konsistorium.
| Jakob Kukk (født 9. september 1870 i Tartu fylke, død 25. juli 1933 i Tallinn) var en estisk luthersk biskop. Han studerte teologi ved Universitetet i Tartu 1891-1896, var deretter pastor først i Tesjkovo i Ingermanland, derefter (1906–1921) i Keila i Estland, og virket så under den estiske uavhengighetskrigen i 1919 som feltpredikant.
Kukk fikk i 1919 i oppdrag av en kirkekongress å organisere en evangelisk-luthersk og fra staten uavhengig folkekirke i Estland. Han ble i 1920 valgt av den estlandske kirkedag til biskop for Den evangelisk-lutherske kirke i Estland (Eesti Evangeelne Luterlik Kirik). Han ble ordinert til biskop i Tallinn av den svenske lutherske erkebiskop Nathan Söderblom den 5. juni 1921. Kukk var også preses i det lutherske konsistorium.
== Referanser == | Jakob Kukk (født 9. september 1870 i Tartu fylke, død 25. | 9,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_estiske_kommisjon_for_unders%C3%B8kelse_av_forbrytelser_mot_menneskeheten | 2023-02-04 | Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten | ['Kategori:Estland'] | Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten, også kalt historikerkommisjonen, er en internasjonal kommisjon for granskning av forbrytelser mot menneskeheten begått i Estland under den sovjetiske og tyske okkupasjon under den andre verdenskrig. Den ble nedsatt i oktober 1998 av president Lennart Meri.
Kommisjonen ble ledet av den finske diplomaten Max Jakobson og besto ellers av Uffe Ellemann-Jensen, Paul Goble, Nicholas Lane, Peter Reddaway, Arseny Roginsky og Wolfgang von Stetten. Med utgangspunkt i artikkel 7 i statuttene for Den internasjonale straffedomstolen fikk kommisjonen i oppdrag å granske forbrytelser som arrestasjoner, fengslinger, deportasjoner, tvangsevakuering og drap, omstendighetene rundt forbrytelsene og den historiske bakgrunnen, samt ansvaret for dem. Til støtte for sitt arbeid ansatte kommisjonen estiske historikere som gransket arkiver i Estland og utlandet.
Som et resultat av kommisjonens arbeid ble det utgitt rapporter og konklusjoner om den første sovjetiske okkupasjonen 1940 til 1941, den tyske okkupasjonen 1941 til 1944 og den andre sovjetiske okkupasjonen fra 1944 av. Kommisjonens resultater er publisert på estisk, russisk og engelsk, sistnevnte med det internasjonale samfunn for øye.
| Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten, også kalt historikerkommisjonen, er en internasjonal kommisjon for granskning av forbrytelser mot menneskeheten begått i Estland under den sovjetiske og tyske okkupasjon under den andre verdenskrig. Den ble nedsatt i oktober 1998 av president Lennart Meri.
Kommisjonen ble ledet av den finske diplomaten Max Jakobson og besto ellers av Uffe Ellemann-Jensen, Paul Goble, Nicholas Lane, Peter Reddaway, Arseny Roginsky og Wolfgang von Stetten. Med utgangspunkt i artikkel 7 i statuttene for Den internasjonale straffedomstolen fikk kommisjonen i oppdrag å granske forbrytelser som arrestasjoner, fengslinger, deportasjoner, tvangsevakuering og drap, omstendighetene rundt forbrytelsene og den historiske bakgrunnen, samt ansvaret for dem. Til støtte for sitt arbeid ansatte kommisjonen estiske historikere som gransket arkiver i Estland og utlandet.
Som et resultat av kommisjonens arbeid ble det utgitt rapporter og konklusjoner om den første sovjetiske okkupasjonen 1940 til 1941, den tyske okkupasjonen 1941 til 1944 og den andre sovjetiske okkupasjonen fra 1944 av. Kommisjonens resultater er publisert på estisk, russisk og engelsk, sistnevnte med det internasjonale samfunn for øye.
== Eksterne lenker ==
Estonian International Commission for Investigation of Crimes Against Humanity Arkivert 20130202002343 hos WebCite | Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten, også kalt historikerkommisjonen, er en internasjonal kommisjon for granskning av forbrytelser mot menneskeheten begått i Estland under den sovjetiske og tyske okkupasjon under den andre verdenskrig. Den ble nedsatt i oktober 1998 av president Lennart Meri. | 9,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vello_Helk | 2023-02-04 | Vello Helk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske arkivarer', 'Kategori:Danske historikere', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Estlendere', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Medlemmer av Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vello Helk (født 23. september 1923 i landsbyen Varstu i Võru fylke i Estland, død 14. mars 2014) var en dansk-estisk historiker og overarkivar ved det danske Rigsarkivet. Helk var bosatt i Danmark fra 1945. Han var æresdoktor ved Universitetet i Tartu.
Han har skrevet en lang rekke bøker og artikler om historiske emner, blant annet om adelens dannelsesreiser i Europa og danske studenter ved europeiske universiteter i middelalderen. Han har også engasjert seg i debatten om H.C. Andersens herkomst.
| Vello Helk (født 23. september 1923 i landsbyen Varstu i Võru fylke i Estland, død 14. mars 2014) var en dansk-estisk historiker og overarkivar ved det danske Rigsarkivet. Helk var bosatt i Danmark fra 1945. Han var æresdoktor ved Universitetet i Tartu.
Han har skrevet en lang rekke bøker og artikler om historiske emner, blant annet om adelens dannelsesreiser i Europa og danske studenter ved europeiske universiteter i middelalderen. Han har også engasjert seg i debatten om H.C. Andersens herkomst.
== Verker i utvalg ==
Die Stadtschule in Arensburg auf Ösel in dänischer und schwedischer Zeit 1559-1710. Nordostdeutsches Kulturwerk, Lüneburg, 1956
Laurentius Nicolai Norvegus S.J.: en biografi med bidrag til belysning af romerkirkens forsøg på at genvinde Danmark-Norge i tiden fra reformationen til 1622. 1966
Die Jesuiten in Dorpat 1583-1625: ein Vorposten der Gegenreformation in Nordosteuropa. Odense Universitetsforlag. 1977
Matrikel der Schleswigschen Studenten 1517-1864. Kiel, 1991
Estlands Historie. Odense Universitetsforlag, 1994
Stambogsskikken i det danske monarki indtil 1800 : med en fortegnelse over danske, norske, islandske og slesvig-holstenske stambøger samt udlændinges stambøger med indførsler fra ophold i det danske monarki. Odense Universitetsforlag, 2001.
== Referanser == | Vello Helk (født 23. september 1923 i landsbyen Varstu i Võru fylke i Estland, død 14. | 9,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lydisk | 2023-02-04 | Lydisk | ['Kategori:Anatoliske språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Lydisk var språket i oldtidsriket Lydia i Lilleasia. Lydisk regnes til de anatoliske språk, en undergruppe av de indoeuropeiske språk.
Piero Meriggi la frem sterke beviser for at språket var indoeuropeisk i 1936, og Onofrio Carruba viste i 1959 at språket viste likheter med språkene i den anatoliske språkgruppe. Lydisk språk er attestert i skriblerier og graffiti og på myntforklaringer fra slutten av 700- eller begynnelsen av 600-tallet f.Kr. og ned til 200-tallet f.Kr., men velbevarte inskripsjoner av nødvendig lengde er begrenset til 400- og 300-tallet f.Kr., det vil si til perioden av persisk overherredømme. Lydiske tekster er således effektivt samtidige med de i lykisk.
Innenfor den anatoliske gruppe har lydisk en unik og problematisk posisjon grunnet hovedsakelig til at det er fortsatt svært begrenset materiale og forståelse for språk, og deretter til antallet trekk som ikke er delt med andre anatoliske språk. Det er ikke for tiden kjent om disse trekkene eller egenskapene representerer særskilte før-lydiske utviklinger i eller opprettholdelse av arkaiske egenskaper som siden har gått tapt i andre anatoliske språk. Inntil mer tilfredsstillende kunnskap blir tilgjengelig, forblir statusen for lydisk innenfor de anatoliske språk «særskilt».
Bevarte lydiske tekster teller noe over et hundre, alle unntatt noen få har blitt funnet i eller i nærheten av den lydiske hovedstaden. Mindre enn tretti av inskripsjonene består av mer enn noen få ord og er rimelig fullstendige. Et flertall av inskripsjonene er på stein, og er gravmonumenter i konteksten, men flere er bestemmelser/forordninger på av en eller annen måte, og rundt et halvt dusin tekster synes å være poesi med et trykkbasert versemål og vokalt halvrim på linjens slutt. Gravinskripsjoner omfatter mange gravskrifter som typisk sett begynner med ordene eś wãnaś («denne graven»), foruten også korte graffitier.
Strabon nevner at på hans tid, det vil si 100-tallet f.Kr., hadde det lydiske språk blitt utdødd i Lydia, men at det fortsatt ble snakket blant den flerkulturelle befolkningen i Kibyra (dagens Gölhisar) i sørvestlige Anatolia av etterkommerne av de lydiske kolonistene som hadde grunnlagt byen.
| Lydisk var språket i oldtidsriket Lydia i Lilleasia. Lydisk regnes til de anatoliske språk, en undergruppe av de indoeuropeiske språk.
Piero Meriggi la frem sterke beviser for at språket var indoeuropeisk i 1936, og Onofrio Carruba viste i 1959 at språket viste likheter med språkene i den anatoliske språkgruppe. Lydisk språk er attestert i skriblerier og graffiti og på myntforklaringer fra slutten av 700- eller begynnelsen av 600-tallet f.Kr. og ned til 200-tallet f.Kr., men velbevarte inskripsjoner av nødvendig lengde er begrenset til 400- og 300-tallet f.Kr., det vil si til perioden av persisk overherredømme. Lydiske tekster er således effektivt samtidige med de i lykisk.
Innenfor den anatoliske gruppe har lydisk en unik og problematisk posisjon grunnet hovedsakelig til at det er fortsatt svært begrenset materiale og forståelse for språk, og deretter til antallet trekk som ikke er delt med andre anatoliske språk. Det er ikke for tiden kjent om disse trekkene eller egenskapene representerer særskilte før-lydiske utviklinger i eller opprettholdelse av arkaiske egenskaper som siden har gått tapt i andre anatoliske språk. Inntil mer tilfredsstillende kunnskap blir tilgjengelig, forblir statusen for lydisk innenfor de anatoliske språk «særskilt».
Bevarte lydiske tekster teller noe over et hundre, alle unntatt noen få har blitt funnet i eller i nærheten av den lydiske hovedstaden. Mindre enn tretti av inskripsjonene består av mer enn noen få ord og er rimelig fullstendige. Et flertall av inskripsjonene er på stein, og er gravmonumenter i konteksten, men flere er bestemmelser/forordninger på av en eller annen måte, og rundt et halvt dusin tekster synes å være poesi med et trykkbasert versemål og vokalt halvrim på linjens slutt. Gravinskripsjoner omfatter mange gravskrifter som typisk sett begynner med ordene eś wãnaś («denne graven»), foruten også korte graffitier.
Strabon nevner at på hans tid, det vil si 100-tallet f.Kr., hadde det lydiske språk blitt utdødd i Lydia, men at det fortsatt ble snakket blant den flerkulturelle befolkningen i Kibyra (dagens Gölhisar) i sørvestlige Anatolia av etterkommerne av de lydiske kolonistene som hadde grunnlagt byen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lydisk grammatikk ved Cyril Babaev
Lydisk ordbok | Lydisk var språket i oldtidsriket Lydia i Lilleasia. Lydisk regnes til de anatoliske språk, en undergruppe av de indoeuropeiske språk. | 9,199 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.