url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1988 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1988 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1988', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Canada', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Calgary', 'Kategori:Sport i Canada i 1988', 'Kategori:Vinter-OL 1988'] | Vinter-OL 1988 var de 15. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 13. til 28. februar 1988 i Calgary i Canada med 1 423 utøvere fra 57 nasjoner - noe som var ny rekord.
På den uoffisielle medaljestatistikken ble Sovjetunionen beste nasjon med elleve gullmedaljer. De 15. olympiske vinterlekene var de første og hittil eneste der Norge ikke vant en eneste øvelse (per 2018). Norske utøvere tok kun tre sølv- og to bronsemedaljer, og resultatmessig var dette det dårligste vinter-OL for Norge noensinne. Det ble også en dårlig medaljehøst for vertsnasjonen Canada.
| Vinter-OL 1988 var de 15. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 13. til 28. februar 1988 i Calgary i Canada med 1 423 utøvere fra 57 nasjoner - noe som var ny rekord.
På den uoffisielle medaljestatistikken ble Sovjetunionen beste nasjon med elleve gullmedaljer. De 15. olympiske vinterlekene var de første og hittil eneste der Norge ikke vant en eneste øvelse (per 2018). Norske utøvere tok kun tre sølv- og to bronsemedaljer, og resultatmessig var dette det dårligste vinter-OL for Norge noensinne. Det ble også en dårlig medaljehøst for vertsnasjonen Canada.
== Valg av vertsby ==
Calgary ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 84. sesjon i Baden-Baden i Vest-Tyskland 30. september 1981.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
Vertsnasjon: Canada
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1988
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer)
(en) 1988 Calgary Winter Games Arkivert 17. april 2020 hos Wayback Machine. på Sports-reference.com
== Eksterne lenker ==
YouTube-videoer
Opening Ceremony Winter Olympic Games - Calgary, Canada 13.02.1988 : part 1/4 (lengde 24 minutter 35 sekunder), part 2/4 (31 minutter 4 sekunder), part 3/4 (lengde 20 minutter 37 sekunder) og part 4/4 (23 minutter og 36 sekunder)
Closing Ceremony Winter Olympic Games - Calgary, Canada 1988 : part 1/3 (lengde 32 minutter 23 sekunder), part 2/3 (lengde 36 minutter 50 sekunder) og part 3/3 (lengde 33 minutter 40 sekunder) | OL 1988 kan vise til: | 9,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1992 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1992 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1992'] | Vinter-OL 1992 var de 16. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 8. til 23. februar 1992 i Albertville i Frankrike. Dette var de siste vinterlekene som ble arrangert samme året som sommer-OL. Neste vinter-OL kom allerede to år senere, i 1994 på Lillehammer. Norske utøvere presterte igjen på høyt nivå etter heller magre resultater på 1980-tallet, og vant tilsammen ni gull-, seks sølv- og fem bronsemedaljer. De norske utøverne som vant gullmedaljer var Vegard Ulvang på 10 km og 30 km langrenn, Bjørn Dæhlie på 15 km og 50 km langrenn, 4 x 10 km stafett for menn, Finn Christian Jagge i slalåm, Kjetil André Aamodt i super-G, Johann Olav Koss på 1500 m skøyter og Geir Karlstad på 5000 m.
| Vinter-OL 1992 var de 16. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 8. til 23. februar 1992 i Albertville i Frankrike. Dette var de siste vinterlekene som ble arrangert samme året som sommer-OL. Neste vinter-OL kom allerede to år senere, i 1994 på Lillehammer. Norske utøvere presterte igjen på høyt nivå etter heller magre resultater på 1980-tallet, og vant tilsammen ni gull-, seks sølv- og fem bronsemedaljer. De norske utøverne som vant gullmedaljer var Vegard Ulvang på 10 km og 30 km langrenn, Bjørn Dæhlie på 15 km og 50 km langrenn, 4 x 10 km stafett for menn, Finn Christian Jagge i slalåm, Kjetil André Aamodt i super-G, Johann Olav Koss på 1500 m skøyter og Geir Karlstad på 5000 m.
== Valg av vertsby ==
Albertville ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 91. sesjon i Lausanne i Sveits 17. oktober 1986.
== Resultater ==
Aking
Alpint
Bobsleigh
Freestyle
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kortbaneløp på skøyter
Kunstløp
Skiskyting
Nordiske grener
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Medaljestatistikk ==
Vertsnasjon
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1992
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | OL 1992 kan vise til: | 9,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guanabarabukten | 2023-02-04 | Guanabarabukten | ['Kategori:22°S', 'Kategori:43°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Rio de Janeiro (delstat)', 'Kategori:Sider med kart'] | Guanabarabukten (portugisisk: Baía da Guanabara) er en havbukt i det sørøstre Brasil i delstaten Rio de Janeiro. På vestsiden ligger byen Rio de Janeiro og på østsiden byene Niterói og São Gonçalo.
I areal er bukten den nest største i Brasil, med sine 412 km². Omkretsen er 143 km. Guanabarabukten er 31 km lang og 28 km bred på det meste. Munningen ut mot Atlanterhavet er 1,5 km bred. På nordsiden av munningen er fjellet Pico do Papagaio (Papegøyetinden) og på sørsiden ligger Pão de Açúcar (Sukkertoppen). Det er over 130 øyer i bukten.
Guanabarabukten krysses av den over 13 km lange Rio–Niterói-broen, og det er stor ferge- og skipstrafikk. Rio de Janeiros havn og byens to flyplasser ligger ved bukten. Universitetsområdet ligger på den kunstige øya Fundão. Mange mindre broer forbinder de to største øyene, Fundão og Governador, med fastlandet.
| Guanabarabukten (portugisisk: Baía da Guanabara) er en havbukt i det sørøstre Brasil i delstaten Rio de Janeiro. På vestsiden ligger byen Rio de Janeiro og på østsiden byene Niterói og São Gonçalo.
I areal er bukten den nest største i Brasil, med sine 412 km². Omkretsen er 143 km. Guanabarabukten er 31 km lang og 28 km bred på det meste. Munningen ut mot Atlanterhavet er 1,5 km bred. På nordsiden av munningen er fjellet Pico do Papagaio (Papegøyetinden) og på sørsiden ligger Pão de Açúcar (Sukkertoppen). Det er over 130 øyer i bukten.
Guanabarabukten krysses av den over 13 km lange Rio–Niterói-broen, og det er stor ferge- og skipstrafikk. Rio de Janeiros havn og byens to flyplasser ligger ved bukten. Universitetsområdet ligger på den kunstige øya Fundão. Mange mindre broer forbinder de to største øyene, Fundão og Governador, med fastlandet.
== Eksterne lenker ==
(en) Guanabara Bay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(pt) Informasjonssenter for Guanabarabukten | Guanabarabukten (portugisisk: Baía da Guanabara) er en havbukt i det sørøstre Brasil i delstaten Rio de Janeiro. På vestsiden ligger byen Rio de Janeiro og på østsiden byene Niterói og São Gonçalo. | 9,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/330_skvadron | 2023-02-04 | 330 skvadron | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forsvaret i Bodø', 'Kategori:Luftforsvarets skvadroner', 'Kategori:Porsanger', 'Kategori:Redningstjeneste', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sola', 'Kategori:Ørland'] | 330 skvadron er en avdeling i Luftforsvaret, underlagt Redningshelikoptertjenesten.
Skvadronen ble opprinnelig opprettet under andre verdenskrig på Island i 1941 og er Norges eldste fremdeles operative flyskvadron; i dagens form ble skvadronen opprettet i 1973, etter å ha vært nedlagt og gjenopprettet flere ganger.
Den er siden 1973 operatør av statens redningshelikoptre og har som hovedoppgave å gjennomføre søk- og redningsoppdrag, med ambulanseflyging og katastrofehjelp som sekundære oppgaver.
| 330 skvadron er en avdeling i Luftforsvaret, underlagt Redningshelikoptertjenesten.
Skvadronen ble opprinnelig opprettet under andre verdenskrig på Island i 1941 og er Norges eldste fremdeles operative flyskvadron; i dagens form ble skvadronen opprettet i 1973, etter å ha vært nedlagt og gjenopprettet flere ganger.
Den er siden 1973 operatør av statens redningshelikoptre og har som hovedoppgave å gjennomføre søk- og redningsoppdrag, med ambulanseflyging og katastrofehjelp som sekundære oppgaver.
== Nye helikoptre ==
Skvadronen benytter helikoptre av typen Westland Sea King; disse er planlagt erstattet av nye helikoptre av typen AgustaWestland AW101. i løpet av 2023.Begge helikoptertypene er bygget for militær bruk, er svært robuste og tilpasset tøffe værforhold over åpent hav.
Utdypende artikkel: NAWSARH-prosjektet
== Avdelinger ==
330 skvadron har fem avdelinger plassert i Banak, Bodø, Ørland, Sola og på Rygge. Siden september 2009 opererer skvadronen Florø som detasjement. I følge med innfasingen av AW101 er det en sivil aktør som har base i Florø.
== Historie ==
=== Etterkrigstid ===
==== F-84 ====
20. juli 1953 ble 330 skv reetablert på Gardermoen og mottok sine første Republic F-84G Thunderjet den 24. august samme år. I løpet av høsten mottok skvadronen til sammen 25 fly.
Fra august 1956 til den ble nedlagt på nytt i februar 1958 opererte 330 skv fra Rygge flystasjon.
==== HU-16 ====
I 1961 startet oppbyggingen av 330 skv på nytt, denne gang igjen i maritim overvåkningsrolle med Grumman SA-16 Albatross. Skvadronen var fullt operativ med 9 fly fra 15. juli 1963. 3 av flyene var permanent detasjert på Bardufoss flystasjon. Hovedoppgavene var anti-ubåtoppdrag, men Trossa ble også beyttet til søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag. 1. oktober 1968 ble skvadronen på nytt lagt ned.
==== Sea King ====
Blant annet på bakgrunn av MF «Skagerak»s forlis i 1966, ble det i 1970 vedtatt at Justisdepartementet skulle anskaffe 10 Westland Sea King helikoptre til redningshelikoptertjeneste til sjøs. Det ble vurdert slik at det ikke fantes sivile operatører som kunne påta seg å drive en slik tjeneste, og 330 skv ble besluttet gjenopprettet som redningsskvadron. Likevel kunne Helikopter Service påta seg en kontrakt med Justisdepartementet om å operere 2 Sikorsky S-61 i slik tjeneste fra 1. september 1970 til 330 skv var operativ 1. mai 1973.
330 redningsskvadron hadde skvadronledelsen på Bodø flystasjon og var delt i 4 vinger med 2 Sea King plassert på hver av basene Banak flystasjon, Bodø flystasjon, Ørland flystasjon og Sola flystasjon. 2 helikopter var i reserve og på vedlikehold til enhver tid.
== Materiell ==
=== Dagens materiell ===
Dagens materiell per februar 2022.
== Besetning ==
Den vanlige besetningen på dagens helikoptre ved oppdrag er to flyvere, hvorav en er fartøysjef, en systemoperatør, en maskinist, en redningsmann og en anestesilege.
=== Fartøysjef ===
Fartøysjefen funger som flyver og har som hovedoppgave å ivareta sikkerheten ombord, samt å lede aksjonen oppdraget er på. På vei ut på oppdrag er det fartøysjefens oppgave å brife crewet og gå igjennom hva som skal gjøres punkt for punkt slik at minst mulig kan gå galt.
=== Maskinist ===
Maskinisten er ansvarlig for å operere heisen under heisoperasjoner. Maskinisten også kompetanse for å kunne assistere redningsmannen og anestesilegen om dette skulle være nødvendig. Etter oppdrag kontrollerer maskinisten flyets tekniske stand sammen med teknisk personell i skvadronen.
=== Systemoperatør ===
Systemoperatøren fungerer som navigatør i besetningen. I tillegg bruker systemoperatøren helikopterets varmesøkende kamera under søk og redningsaksjoner.
=== Redningsmann ===
Under søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag deltar redningsmannen blant annet som observatør, utøver heisoperasjoner og fungerer som anestesilegens assistent ved behandling av pasienter. Ved oppdrag med legebil fungerer redningsmannen som sjåfør under utrykning, og assisterer anestesilegen med pasientbehandling.
«Nasjonal standard for redningsmenn» stiller krav om enten bachelorgrad i sykepleie og autorisasjon som sykepleier, eller fagbrev i ambulansefaget for å kunne jobbe som redningsmann i Redningshelikoptertjenesen.
=== Lege ===
Legen i helikopteret har det medisinske ansvaret ombord. Legen har spesialutdanning innenfor anestesi. Legen er ansatt i Forsvaret, mens de regionale helseforetakene i dag er ansvarlige for legetjenesten. På Rygge har Helse Sør-Øst ansvar for legedriften. På Sola har Helse Vest, på Ørland har Helse Midt, og i Bodø og Banak har Helse Nord ansvar for legetjenesten. .
== Legebiler ==
På samtlige av skvadronen baser disponerer avdelingen legebiler av typen Volvo XC70. Bilene er finansiert og eies og driftes av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Legebilen tar oppdrag opptil 15 minutter kjøring fra basen fordi det går fortere å nå disse pasientene med bil enn med helikopter på grunn av helikopterets lengre responstid. De kan også kjøre lenger hvis helikopteret ikke er disponibelt over et lengre tidsrom, for eksempel på grunn av vedlikehold eller dårlig vær.
Det er kun redningsmannen og anestesilegen som rykker ut på oppdrag med legebilen. På oppdrag med legebilen er det redningsmannen som kjører bilen, mens anestesilegen sitter i passasjersetet.
Utstyret i bilene skal ha samme akuttmedisinsk og redningsteknisk funksjon som i helikoptrene.
== Utmerkelser ==
2010: Minnemedalje fra Arkhangelsk Regional Rescue Service, for sin innsats ved redning av russiske fiskere i havsnød.
2015: Samfunnssikkerhetsprisen 2014 for sin innsats innenfor redningsoperasjoner.
2020: Haugesundkonferansens ærespris for sin innsats ved evakuering av passasjerer ved hendelsen med Viking Sky i mars 2019.
2021: IMO Award for Exceptional Bravery at Sea – Commendation Certificate for sin innsats under evakueringen av cruiseskipet MS «Viking Sky» og lasteskipet «Hagland Captain».
== Personell ved 330 skvadron med egen artikkel på Wikipedia ==
Christian Roy Kaldager
Oluf Reed Olsen
W. W. Bulukin
Nils Arveschoug
Bjørn Stray Tingulstad
Adolf Frantzen
Einar Sverre Pedersen
== Litteratur og media ==
=== Litteratur ===
Duvsete, Steinar Luftforsvarets historie, Bind 3 Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, Oslo 2004, ISBN 82-03-22071-1
Strand, Birger M mfl Sola flystasjon, Sola 2002
Helgesen, Jan-Petter Start rotoren, Helikopterets plass i norsk luftfart, Stavanger 1991
=== Media ===
(2009) 330 Skvadronen (TV-serie)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fakta om Luftforsvaret Arkivert 3. april 2015 hos Wayback Machine.
NRK Gull med TV- og radioklipp fra historien til 330 skvadron | 330 Skvadronen er en norsk dokumentarserie som gikk på NRK1 i 2009. Serien omhandlet luftforsvarets redningstjeneste, 330 skvadron. | 9,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mediacircus | 2023-02-04 | Mediacircus | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske selskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2007', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Mediacircus (nå ITV Studios Nordic) var en gruppe norske medieproduksjonsselskaper som besto av Mediacircus TV, Mediacircus E og Mediacircus Drama. Selskapene ble etablert i 2006 og 2007. De produserte blant annet TV-serier, spill og webløsninger og drev med dramautvikling. Selskapet hadde kontorer i Oslo, mens hovedkontoret lå i Fortunen 7 i Bergen. Daglig leder for selskapet var Eldar Nakken.
Foruten utvikling og produksjon av innhold for det norske markedet har gruppen også eksportert formater og ferdige produksjoner til det internasjonale markedet.
Mediacircus TV ble eid av Eldar Nakken og Jon Sverre Høiden, Mediacircus Drama og Mediacircus E av Eldar Nakken.
I 2012 ble selskapet kjøpt av britiske ITV og skiftet navn til ITV Studios Nordic.
| Mediacircus (nå ITV Studios Nordic) var en gruppe norske medieproduksjonsselskaper som besto av Mediacircus TV, Mediacircus E og Mediacircus Drama. Selskapene ble etablert i 2006 og 2007. De produserte blant annet TV-serier, spill og webløsninger og drev med dramautvikling. Selskapet hadde kontorer i Oslo, mens hovedkontoret lå i Fortunen 7 i Bergen. Daglig leder for selskapet var Eldar Nakken.
Foruten utvikling og produksjon av innhold for det norske markedet har gruppen også eksportert formater og ferdige produksjoner til det internasjonale markedet.
Mediacircus TV ble eid av Eldar Nakken og Jon Sverre Høiden, Mediacircus Drama og Mediacircus E av Eldar Nakken.
I 2012 ble selskapet kjøpt av britiske ITV og skiftet navn til ITV Studios Nordic.
== Produksjoner ==
Byspillet Varg Veum
Sarahs fornemmelse av kultur
Skaperen
Landstinget
Krafttaket
Budbringerne
Krimkommisjonen
330 Skvadronen
Hjelper hjerne
Kystpatruljen
Lærerne
Sommerspillet / Sommerkveld i Arendal (2010)
Gullruten (2010–2012)
Jagerpilotene
Koht på jobben
Jeg vil takke livet
Amatørenes Aften
Heder & Hammer
Alarm 113
Redningsskøyta
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Mediacircus' hjemmeside
Disse kan vinne Gullruten
Virtuell Varg Veum | Mediacircus (nå ITV Studios Nordic) var en gruppe norske medieproduksjonsselskaper som besto av Mediacircus TV, Mediacircus E og Mediacircus Drama. Selskapene ble etablert i 2006 og 2007. | 9,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaan_Kross | 2023-02-04 | Jaan Kross | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 27. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Eeva Joenpelto-prisen', 'Kategori:Estiske forfattere', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tallinn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jaan Kross (født 19. februar 1920 i Tallinn, død 27. desember 2007 i Tallinn) er den mest oversatte estiske forfatteren, blant annet kjent for verket Keiserens galning (Keisri hull) fra 1978. Han var ofte nevnt som mulig mottaker av Nobelprisen i litteratur.
| Jaan Kross (født 19. februar 1920 i Tallinn, død 27. desember 2007 i Tallinn) er den mest oversatte estiske forfatteren, blant annet kjent for verket Keiserens galning (Keisri hull) fra 1978. Han var ofte nevnt som mulig mottaker av Nobelprisen i litteratur.
== Liv og virke ==
Kross avla juristeksamen på Universitetet i Tartu i 1944 og arbeidet to år som dosent. Han ble i begynneslen av 1944 tatt av de tyske okkupasjonsstyrkene og i 1946 av de sovjetiske. Han ble deportert til Russland til gulager i Vorkuta, og ble sluppet fri først i 1954. Etter at han kom tilbake til sovjetrepublikken Estland arbeidet han som forfatter og oversetter.
Kross var selv den mest oversatte og mest kjente estiske forfatteren. Han ses til vanlig som den mest betydningsfulle estiske forfatteren siden Anton Hansen Tammsaare. Han fikk flere æresdoktortitler og internasjonale ordener. I 2006 fikk han den estiske republikkens kulturpris for sitt livsverk. Nesten alle hans romaner er historiske; Kross sees ofte som en som gjenopplivet den historiske romanen. Nesten alle hans verk utspiller seg i Estland og handler om forholdene mellom estere, tysk-baltere og russere. Ofte handler det om den etniske frihetskampen mot balter-tyskerne, som for en stor del er en metafor for kampen mot russerne i hans samtid. Hans fortsatte betydning etter selvstendigheten i 1991 viser at hans romaner også handler om identitet, lojalitet og dannelse. Romanen Keiserens galning (1978) løftes ofte fram som hans mesterverk. Den handlar om den adelige tyskbalteren Timotheus Eberhard von Bock.I romanene Keisri hull (Keiserens galning, på svensk i 1982), Professor Martensi ärasõit (Professor Martens avreise, 1984) og Rakvere romaan (Romanen om Rakvere, 1982) brukte Kross historisk stoff med paralleller til sin egen samtid. To grunntema kommer igjen: beskrivelsene av hvordan undertrykkelse og lidelse har gjort mennesker til gisler til ulike tider, samt hvordan mennesker som ikke lar seg bestikke alltid utfordrer sin tids makthavere. I fortellingen om professor Martens er sannhetens relative verdi hovedtemaet, men fortellingen har også karakter av personlig oppgjør. Martens får på en reise til St. Petersburg anledning til å tenke over sitt liv og finner at mye av hans egen framgang bygger på halvsannheter og egen vene til å innordne seg. Handlingen har i det minste en ytre likhet med Ingmar Bergmans film Smultronstället (1957) der en annen professor, Isak Borg, på en reise ser tilbake på sitt eget liv.
I Romanen om Rakvere legges handlingen til 1700-tallet, da innbyggerne i byen Rakvere forsøker tilkjempe seg bysprivilegier og en større frihet enn hva som er mulig i det føydale samfunnet. I romanen "Väljakaevamised" (Utgravinger, 1990) vender Peeter Mirk tilbake til Estland etter flere år i fangenskap. Hans vei til å gjenoppta arbeidet som jurist viser seg stengt. Kross mer enn antyder at juridisk arbeide er en umulighet i et samfunnssystem som er bygget på løgner. I stedet får Mirk arbeide med arkeologiske utgravninger.
== Bibliografi ==
1978 – Keisri hull (Keisarens galning, 1986)
1982 – Rakvere romaan (Romanen om Rakvere)
1984 – Professor Martensi ärasõit (Professor Martens avreise, 1994)
1987 – Vastutuulelaev (Motvindsskipet)
1988 – Wikmani poisid (Wikmans gutter)
1990 – Väljakaevamised (Utgravninger)
1992 – Halleluja
1993 – Tabamatus (Motstand)
1998 – Paigallend (På stedet fly)
== Priser ==
1988 – Eeva Joenpelto-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
YLE Arkivet: Jaan Kross - ett folks minne | Jaan Kross (født 19. februar 1920 i Tallinn, død 27. | 9,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tibetologi | 2023-02-04 | Tibetologi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tibetologi'] | Tibetologi er det vitenskapelige studium om emner knyttet til Tibet, som Tibets historie, religion, språk, og politikk. Tibetologien beskjefiger seg også med samling av tibetanske gjenstander av historisk, kulturell og religiøs betydning. Det kan da dreie seg om statuer, skrin, buddhistiske ikoner og hellige skrifter, thankabroderiet, marerier og tapeter, juveler, masker og andre uttrykk for tibetansk kunst og håndverkskunst.
| Tibetologi er det vitenskapelige studium om emner knyttet til Tibet, som Tibets historie, religion, språk, og politikk. Tibetologien beskjefiger seg også med samling av tibetanske gjenstander av historisk, kulturell og religiøs betydning. Det kan da dreie seg om statuer, skrin, buddhistiske ikoner og hellige skrifter, thankabroderiet, marerier og tapeter, juveler, masker og andre uttrykk for tibetansk kunst og håndverkskunst.
== Historie ==
Jesuitten Antonio de Andrade (1580–1634) og noe få andre opprettet en liten misjon og kirke i Tsaparang i 1626, i kongedømmet Guge vest i Tibet. Da kongedømmet ble inntatt av kongen av Ladakh i 1631 ble misjonen ødelagt.
Et århundre etter ble en annen jesuitt, den italienske pater Ippolito Desideri (1684–1733) sendt til Tibet og fikk tillatelse til å oppholde seg i Lhasa. Der ble han i fem år (1716–1721); han bodde i et tibetansk kloster, studerte språket, lamaenes religion og tibetanske skikker i sin alminnelighet. Han skrev et par bøker på tibetansk om kristen lære. En konflikt om misjonsjurisdiksjon (misjonsarbeidet ble del av kapusinernes ansvar, ikke jesuittenes) måtte Desideri forlate Tibet. Han vendte tilbake til Italia der han viet seg til å forfatte historiske forklaringer om Tibet. De er senere blitt samlet i fire bind under tittelen Opere Tibetane (Roma 1981-1989). Desideri kan anses som den første tibetolog.
Desideri var en pioner, og arbeidet med sitt emne med objektivitet og sympati. Men ikke alt han fremkom med har vist seg å være helt korrekt. Tibetologien som en autentisk akademisk disiplin er dermed vel så meget knyttet til en ungarsk forsker Alexander Csoma de Kőrös (1784–1842).
Tibetologien har utviklet seg betraktelig, og interdisiplinær åpning har bragt inn nye perspektiver og gitt nye resultater. Det arrangeres regelmessige internasjonale konferanser av IATS Arkivert 2. august 2008 hos Wayback Machine. (International Association of Tibetan Studies), hvert tredje år på vekslende steder rundt om i verden.
== Noen tibetologer ==
Vasilij Pavlovitsj Vasiljev (1818-1900)
Léon Feer (1830-1902)
Aurel Stein (1862-1943)
August Conrady (1864-1925)
Sven Hedin (1865-1952)
Charles Alfred Bell (1870-1945)
Jacques Bacot (1877-1965)
Wilhelm Filchner (1877-1957)
Paul Pelliot (1878-1945)
Marcelle Lalou (1890-1967)
Walter Simon (1893-1981)
Giuseppe Tucci (1894-1984)
Hugh E. Richardson (1905-2000)
Rolf Stein (1911-1999)
Michel Peissel (f. 1937)
Melvyn Goldstein (f. 1938)
Per Kværne (f. 1945)
Wolfgang-Ekkehard Scharlipp (f. 1947)
Andreas Gruschke (f. 1960)
Henk Blezer (f. 1961)
Robert Barnett
Matthew Kapstein
Elliot Sperling
Alex McKay
Geoffrey Samuel
Claude Arpi
Alexander Berzin
Katia Buffetrille
Alexandra David-Néel
Donald Sewell Lopez jr.(f. 1952)
== Litteratur ==
Giuseppe Toscano:La Prima Missione Cattolica nel Tibet (1951)
Cornelis Wessels: Early Jesuit Travellers in Central Asia, 1603-1721 (1924), s. 43-93.
Tsering Shakya: «The Development of Modern Tibetan Studies». I: Robert Barnett (utg.): Resistance and Reform in Tibet, Bloomington/Indianapolis, University of Indiana Press 1994, ISBN 0-253-31131-4, s. 1–14.
Yuan Zhou: Tibetology in China. China Intercontinental Press, Beijing 1995, ISBN 7-80113-071-5.
Wang Yao 王堯: «A Brief Introduction to Tibetology in China», i: Nihon chibettogakkai kaihō 日本西蔵学会々報 36.25–29 (mars 1990).
== Eksterne lenker ==
IATS - The International Association of Tibetan Studies Arkivert 2. august 2008 hos Wayback Machine.
Tibetology Network
Tibetan & Himalayan Digital Library | Tibetologi er det vitenskapelige studium om emner knyttet til Tibet, som Tibets historie, religion, språk, og politikk. Tibetologien beskjefiger seg også med samling av tibetanske gjenstander av historisk, kulturell og religiøs betydning. | 9,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MI19 | 2023-02-04 | MI19 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britisk etterretning', 'Kategori:Etableringer i 1940', 'Kategori:Etterretningsorganisasjoner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Storbritanniastubber', 'Kategori:Stubber 2017-09'] | MI19 var en avdeling av det britiske Directorate of Military Intelligence, som igjen var en del av War Office. MI19 var ansvarlig for å få informasjon fra krigsfanger under den annen verdenskrig.
Det ble opprinnelig grunnlagt i desember 1940 som MI19a, en underavdeling av MI19. Ett år senere, i desember 1941, ble det en uavhengig organisasjon selv om det fortsatt var nært assosiert med sin moderorganisasjon.MI19 styrte Combined Services Detailed Interrogation Centres (CSDIC) ved Beaconsfield, Wilton Park og Latimer som vell som andre sentre utenlands.MI19 administrerte et forhørssenter i Kensington Palace Gardens, London, under ledelse av Oberstløytnant Alexander Scotland. Dette stedet var kjent som London Cage. Stedet var gjenstand for en rekke rykter om tortur brukt mot fanger som var der. Flere fanger var SS- og Gestapomedlemmer som var mistenkt for krigsforbrytelser. Disse ble holdt som fanger etter den annen verdenskrig.
| MI19 var en avdeling av det britiske Directorate of Military Intelligence, som igjen var en del av War Office. MI19 var ansvarlig for å få informasjon fra krigsfanger under den annen verdenskrig.
Det ble opprinnelig grunnlagt i desember 1940 som MI19a, en underavdeling av MI19. Ett år senere, i desember 1941, ble det en uavhengig organisasjon selv om det fortsatt var nært assosiert med sin moderorganisasjon.MI19 styrte Combined Services Detailed Interrogation Centres (CSDIC) ved Beaconsfield, Wilton Park og Latimer som vell som andre sentre utenlands.MI19 administrerte et forhørssenter i Kensington Palace Gardens, London, under ledelse av Oberstløytnant Alexander Scotland. Dette stedet var kjent som London Cage. Stedet var gjenstand for en rekke rykter om tortur brukt mot fanger som var der. Flere fanger var SS- og Gestapomedlemmer som var mistenkt for krigsforbrytelser. Disse ble holdt som fanger etter den annen verdenskrig.
== Referanser ==
== Relaterte artikler ==
Alexander Scotland
== Eksterne lenker ==
The Guardian (Ian Cobain) : The secrets of the London Cage 12.11.05.
The Guardian: Britain's secret torture centre 17.12.05
The Guardian: The postwar photographs that British authorities tried to keep hidden; Revealed: victims of UK's cold war torture camp 3.4.2006
What happened to MI1 – MI4? MI5 FAQ | MI19 var en avdeling av det britiske Directorate of Military Intelligence, som igjen var en del av War Office. MI19 var ansvarlig for å få informasjon fra krigsfanger under den annen verdenskrig. | 9,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Scotland | 2023-02-04 | Alexander Scotland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offiserer i British Army', 'Kategori:Order of the British Empire (OBE)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Alexander Paterson Scotland (født 1882, død 1965) var en britisk arméoffiser og etterretningsoffiser.
Scotland er kjent for sitt arbeid under og etter den annen verdenskrig som øverstkommanderende for London Cage, et krigsfangefengsel som flere ganger har vært gjenstand for påstander om tortur av krigsfanger.
Scotland var offiser av Order of the British Empire.
| Alexander Paterson Scotland (født 1882, død 1965) var en britisk arméoffiser og etterretningsoffiser.
Scotland er kjent for sitt arbeid under og etter den annen verdenskrig som øverstkommanderende for London Cage, et krigsfangefengsel som flere ganger har vært gjenstand for påstander om tortur av krigsfanger.
Scotland var offiser av Order of the British Empire.
== Referanser == | Alexander Paterson Scotland (født 1882, død 1965) var en britisk arméoffiser og etterretningsoffiser. | 9,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MI4 | 2023-02-04 | MI4 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Britisk etterretning', 'Kategori:Etterretningsorganisasjoner', 'Kategori:Militær etterretning', 'Kategori:Storbritanniastubber', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Veldig små stubber'] | MI4 var en avdeling av British Directorate of Millitary Intelligence, Seksjon 4, som igjen var en del av War Office. MI4 var ansvarlig for luftrekognosering. MI4 er starten på organisasjonen som i dag er kjent som JARIC. | MI4 var en avdeling av British Directorate of Millitary Intelligence, Seksjon 4, som igjen var en del av War Office. MI4 var ansvarlig for luftrekognosering. MI4 er starten på organisasjonen som i dag er kjent som JARIC. | MI4 var en avdeling av British Directorate of Millitary Intelligence, Seksjon 4, som igjen var en del av War Office. MI4 var ansvarlig for luftrekognosering. | 9,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_menn_2004 | 2023-02-04 | EM i turn for menn 2004 | ['Kategori:2004 i Slovenia', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 2004', 'Kategori:Gymnastikk i Slovenia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2004', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Slovenia'] | Det 26. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert i Ljubljana i Slovenia 15. – 18. april 2004.
| Det 26. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert i Ljubljana i Slovenia 15. – 18. april 2004.
== Resultater ==
=== Lagkonkurranse ===
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Frittstående ====
==== Bøylehest ====
==== Ringer ====
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Svingstang ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 2004 for kvinner
== Eksterne lenker ==
Offisielle resultater (pdf) | Det 26. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert i Ljubljana i Slovenia 15. | 9,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_2005 | 2023-02-04 | EM i turn 2005 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 2005', 'Kategori:Gymnastikk i Ungarn', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2005', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Ungarn', 'Kategori:Sport i Ungarn i 2005'] | Det 1. europamesterskapet i turn individuelt for herrer og kvinner ble arrangert 2. til 5. juni 2005 i Debrecen i Ungarn.
| Det 1. europamesterskapet i turn individuelt for herrer og kvinner ble arrangert 2. til 5. juni 2005 i Debrecen i Ungarn.
== Herrer ==
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Frittstående ====
Marian Dragulescu
Razvan Dorin Selariu
Robert Gal
==== Bøylehest ====
Krisztián Berki
Maruis Daniel Urzica
Nikolai Ktyukov
==== Ringer ====
Andrea Coppolino
Yuri van Gelder
Alexander Safoshkin
==== Hopp ====
Evgeni Sapronenko
Filip Yanev
Razvan Dorin Selariu
==== Skranke ====
Manuel Carballo
Yann Cucherat
Mitja Petkovsek
==== Svingstang ====
Fabian Hambuechen
Igor Cassina
Valeri Goncharov
== Kvinner ==
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Hopp ====
Francesca Belloni
Anna Pavlova
Aagje Vanwalleghem
==== Skranke ====
Émilie Le Pennec
Tania Gener
Dariya Zgoba
==== Bom ====
Cătălina Ponor
Marine Debauve
Anna Pavlova
==== Frittstående ====
Isabelle Severino
Suzanne Harmes
Émilie Le Pennec
== Medaljeoversikt == | Det 1. europamesterskapet i turn individuelt for herrer og kvinner ble arrangert 2. | 9,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_menn_2006 | 2023-02-04 | EM i turn for menn 2006 | ['Kategori:2006 i Hellas', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 2006', 'Kategori:Gymnastikk i Hellas', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2006', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Hellas'] | Det 27. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert i Volos i Hellas 4. til 7. mai 2006.
| Det 27. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert i Volos i Hellas 4. til 7. mai 2006.
== Resultater ==
=== Lagkonkurranse ===
=== Apparatfinaler ===
==== Frittstående ====
==== Bøylehest ====
==== Ringer ====
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Svingstang ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 2006 for kvinner
== Eksterne lenker ==
Offisielle resultater (pdf) | Det 27. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert i Volos i Hellas 4. | 9,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongehusets_100-%C3%A5rsmedalje | 2023-02-04 | Kongehusets 100-årsmedalje | ['Kategori:Det norske monarkiet', 'Kategori:Norske utmerkelser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2005'] | Kongehusets 100-årsmedalje er en norsk, kongelig medalje, innstiftet av kong Harald 25. november 2005 til minne om det norske kongehusets hundreårsjubileum. Innstiftelsesdagen markerte hundreåret for kong Haakons ankomst til Norge.
| Kongehusets 100-årsmedalje er en norsk, kongelig medalje, innstiftet av kong Harald 25. november 2005 til minne om det norske kongehusets hundreårsjubileum. Innstiftelsesdagen markerte hundreåret for kong Haakons ankomst til Norge.
== Utforming ==
Kongehusets 100-årsmedalje er i sølv. Medaljen er rund med en diameter på 30 mm og har en kongekrone på toppen. På avers bærer den kong Haakon VIIs portrett sammen med innskriften «KONGEHUSET 100 ÅR». Revers har en krans av eikeblader. Over kransen står innskriften «ALT FOR NORGE», valgspråket for kong Haakon, kong Olav og kong Harald. Under eikekransen er årstallene «1905–2005» plassert.Medaljen er opphengt i et blått bånd med kanter i hvitt og rødt. Dette er fargene i Norges flagg. Samme fargemønster ble også benyttet i båndet for ordenen Den norske løve.Medaljen er produsert av firmaet Carl Poellath.
== Tildeling ==
Kongehusets 100-årsmedalje ble tildelt i forbindelse med feiringen av hundreåret for Norges selvstendighet og kongehuset i 2005. Medaljen ble tildelt medlemmer av kongehuset, etterkommere etter kong Haakon og dronning Maud, personer ved Det kongelige hoff, regjeringens medlemmer, Stortingets presidentskap, fylkesmenn, Den norske kirkes biskoper, politimestre, andre tjenestemenn og personer som har bistått kongefamilien. Det ble produsert ca. 400 medaljer, hvorav 366 ble utdelt.
== Rangering ==
Kongehusets 100-årsmedalje rangerer som nummer 29 på listen over offisielle norske utmerkelser, bak H.M. Kongens erindringsmedalje i gull, men foran Kong Haakon VIIs minnemedalje.
== Referanser == | | dato = 25. november 2005 | 9,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A5rd_Tufte_Johansen | 2023-02-04 | Bård Tufte Johansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:Fødsler 19. juni', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Norske standupkomikere', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Gullruten for beste programleder'] | Bård Tufte Johansen (født 19. juni 1969) er en norsk programleder, komiker, produsent og tekstforfatter fra Skien som, særlig sammen med Harald Eia siden 1994, har skapt en rekke TV- og radioprogrammer i NRK. Han dro et år til USA på videregående skole og jobbet to år som støvsugerselger før han startet i NRKs ungdomsredaksjon i 1990. Han sang også i bandet Utopian Fields, og var med på deres andre albumutgivelse i 1990.15. januar 2002 ble Thorbjørn Jagland lagt inn på sjukehuset. Under en direktesending på TV 2 Nyhetene dukket Johansen opp som en kaklende kylling i bakgrunnen, og klaget på pressens dobbeltmoral. Innslaget ble forsidesak i flere medier, men Åpen Post fikk ikke lov av NRK til å vise klippet dagen etter, så Johansen forklarte innslaget: «Media hadde jaget etter Jagland og hetsa mannen i månedsvis, så kollapser han inne på kontoret og legges inn på sjukehuset og TV 2 styrter til Rikshospitalet og har direktesending […] med en sånn plutselig bekymret mine og spør: Har presset fra media vært for sterkt?» Han kom også med kritikk av kringkastingssjef John Bernander i programmet.I 2010 forlot Johansen NRK sammen med Eia og startet produksjonsselskapet Funkenhauser Productions. I 2013 hadde han premiere på sitt eget stand-up-show Mann (44). For showet fikk han Komiprisen 2014 i klassen årets stand-up komiker. I tillegg var han nominert til årets mannlige scenekomiker og publikumsprisen. I 2017 tok han over for Jon Almaas som programleder i NRK-serien Nytt på nytt. For programlederrollen vant han Gullruten 2018 i klassen beste mannlige programleder og var dessuten nominert til publikumsprisen. Foran Gullruten 2019 ble han igjen nominert i klassene beste programleder og publikumsprisen. I 2019 hadde han premiere på stand-up-showet 12 gode råd sammen med Atle Antonsen og høsten 2020 ga de ut boken Bård og Atles gode råd om absolutt ALT på Eget forlag. Sammen vant de Leif Justers ærespris for 2020.Johansen er sønn av pastoren Solveig Tufte Johansen.
| Bård Tufte Johansen (født 19. juni 1969) er en norsk programleder, komiker, produsent og tekstforfatter fra Skien som, særlig sammen med Harald Eia siden 1994, har skapt en rekke TV- og radioprogrammer i NRK. Han dro et år til USA på videregående skole og jobbet to år som støvsugerselger før han startet i NRKs ungdomsredaksjon i 1990. Han sang også i bandet Utopian Fields, og var med på deres andre albumutgivelse i 1990.15. januar 2002 ble Thorbjørn Jagland lagt inn på sjukehuset. Under en direktesending på TV 2 Nyhetene dukket Johansen opp som en kaklende kylling i bakgrunnen, og klaget på pressens dobbeltmoral. Innslaget ble forsidesak i flere medier, men Åpen Post fikk ikke lov av NRK til å vise klippet dagen etter, så Johansen forklarte innslaget: «Media hadde jaget etter Jagland og hetsa mannen i månedsvis, så kollapser han inne på kontoret og legges inn på sjukehuset og TV 2 styrter til Rikshospitalet og har direktesending […] med en sånn plutselig bekymret mine og spør: Har presset fra media vært for sterkt?» Han kom også med kritikk av kringkastingssjef John Bernander i programmet.I 2010 forlot Johansen NRK sammen med Eia og startet produksjonsselskapet Funkenhauser Productions. I 2013 hadde han premiere på sitt eget stand-up-show Mann (44). For showet fikk han Komiprisen 2014 i klassen årets stand-up komiker. I tillegg var han nominert til årets mannlige scenekomiker og publikumsprisen. I 2017 tok han over for Jon Almaas som programleder i NRK-serien Nytt på nytt. For programlederrollen vant han Gullruten 2018 i klassen beste mannlige programleder og var dessuten nominert til publikumsprisen. Foran Gullruten 2019 ble han igjen nominert i klassene beste programleder og publikumsprisen. I 2019 hadde han premiere på stand-up-showet 12 gode råd sammen med Atle Antonsen og høsten 2020 ga de ut boken Bård og Atles gode råd om absolutt ALT på Eget forlag. Sammen vant de Leif Justers ærespris for 2020.Johansen er sønn av pastoren Solveig Tufte Johansen.
== Bøker ==
2020: Bård og Atles gode råd om absolutt ALT
== TV-opptredener ==
1991: U (tekstforfatter og programleder)
1994: Brødrene Dal og legenden om Atlant-is (kafégjest)
1994: U: natt
1994: U: assosiasjoner
1995 og 1996: Lille Lørdag
1994: Flåttum gård
1997: Ørretjakt i Patagonia
1997: Sommeråpent (medvirkende)
1998–99 og 2001–02: Åpen post
1998: Ørretjakt i Montana
1998: XLTV
1999: Ørretjakt på Kola
1999: Minner fra Lillelørdag
2000: Spellemannprisen (programleder)
2000: På fisketur med Bård og Lars
2000: Copacabana (innslagsregi)
2003: Uti vår hage
2004: Team Antonsen
2005: Tre brødre som ikke er brødre
2008: Uti vår hage 2
2009: Idrettsgallaen (programleder)
2010: Idrettsgallaen (programleder)
2010: Fotballkrigen
2010: Storbynatt
2011: Nytt på nytt (vikar for Jon Almaas)
2012-2017: Brille
2017-: Nytt på nytt (programleder)
2019: Kongen av Gulset, Sesong 1 (Rektor)
2020: Kongen av Gulset, Sesong 2 (Rektor)
== Stand up-show ==
2013: Mann (44)
2019: 12 gode råd – fra to menn med lav utdanning (med Atle Antonsen)
== Filmer ==
2011: Kong Curling
2003: Lille frøken Norge
2000: De syv dødssyndene
== Radioprogram (utvalg) ==
Herreavdelingen (1997)
Tazte priv (2004)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bård Tufte Johansen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bård Tufte Johansen på Internet Movie Database
(no) Bård Tufte Johansen hos Sceneweb
(en) Bård Tufte Johansen hos The Movie Database
Eget forlag
Åpen Post i NRK Nett-TV
Team Antonsen i NRK Nett-TV
Lille Lørdag i NRK Nett-TV
Tre brødre som ikke er brødre i NRK Nett-TV
Uti vår hage i NRK Nett-TV
Informasjonsfilmer for Stortinget
http://feelgoodtv.no | Solveig Tufte Johansen (født 24. mars 1945) er pastor i Skien Misjonskirke og jobber også som institusjonsprest på Borgestadklinikken i Skien. | 9,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lee_Woon-jae | 2023-02-04 | Lee Woon-jae | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fotballspillere for Suwon Samsung Bluewings', 'Kategori:Fødsler 26. april', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Nord-Chungcheong', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2002', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2006', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2010', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Sør-Koreastubber', 'Kategori:Sørkoreanske fotballspillere'] | Lee Woon-jae (født 26. april 1973 i Cheongju i Nord-Chungcheong) er en sørkoreansk fotballspiller som spiller for Suwon Samsung Bluewings i K-League, den øverste fotballdivisjonen i Sør-Korea. Han er en målvakt på 182 cm.
Han har førstekeeper for landslaget til Sør-Korea i lang tid, og var med i troppene i verdensmesterskapene i 1994, 2002, 2006 og 2010.
| Lee Woon-jae (født 26. april 1973 i Cheongju i Nord-Chungcheong) er en sørkoreansk fotballspiller som spiller for Suwon Samsung Bluewings i K-League, den øverste fotballdivisjonen i Sør-Korea. Han er en målvakt på 182 cm.
Han har førstekeeper for landslaget til Sør-Korea i lang tid, og var med i troppene i verdensmesterskapene i 1994, 2002, 2006 og 2010.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lee Woon-jae – Olympedia
(en) Lee Woon-jae – FIFA
(en) Lee Woon-jae – K League database
(en) Lee Woon-jae – Transfermarkt
(en) Lee Woon-jae – national-football-teams.com
(en) Lee Woon-jae – FootballDatabase.eu
(en) Lee Woon-jae – FBref | | landslagår = 1994 | 9,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grenoble_Foot_38 | 2023-02-04 | Grenoble Foot 38 | ['Kategori:1892 i Frankrike', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1892', 'Kategori:Fotballag i Frankrike', 'Kategori:Sport i Grenoble'] | Grenoble Foot 38 er en fransk fotballklubb fra Grenoble, en by ved foten av de franske Alpene.
Klubben spiller i hvite og blå hjemmedrakter og røde bortedrakter.
Klubben ble grunnlagt i 1892 som Football Club de Grenoble. Det var først i 1997 at klubben fikk sitt nåværende navn. Klubben ble kjøpt opp i 2004 av det japanske selskapet Index Holdings som snart senere finansierte ett nytt stadion til klubben, Stade des Alpes som har en kapasitet på litt over 20,000.
Nåværende trener for klubben er Yvon Pouliquen, som tok over fra Mehmed Baždarević fra Bosnia-Hercegovina i september 2010.
| Grenoble Foot 38 er en fransk fotballklubb fra Grenoble, en by ved foten av de franske Alpene.
Klubben spiller i hvite og blå hjemmedrakter og røde bortedrakter.
Klubben ble grunnlagt i 1892 som Football Club de Grenoble. Det var først i 1997 at klubben fikk sitt nåværende navn. Klubben ble kjøpt opp i 2004 av det japanske selskapet Index Holdings som snart senere finansierte ett nytt stadion til klubben, Stade des Alpes som har en kapasitet på litt over 20,000.
Nåværende trener for klubben er Yvon Pouliquen, som tok over fra Mehmed Baždarević fra Bosnia-Hercegovina i september 2010.
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Grenoble Foot 38 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Grenoble Foot 38 er en fransk fotballklubb fra Grenoble, en by ved foten av de franske Alpene. | 9,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_menn_2008 | 2023-02-04 | EM i turn for menn 2008 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 2008', 'Kategori:Gymnastikk i Sveits', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2008', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sveits', 'Kategori:Sport i Lausanne', 'Kategori:Sport i Sveits i 2008'] | Det 28. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert 8. til 11. mai 2008 i Lausanne i Sveits.
| Det 28. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert 8. til 11. mai 2008 i Lausanne i Sveits.
== Resultater ==
=== Lagkonkurranse ===
=== Apparatfinaler ===
==== Frittstående ====
==== Bøylehest ====
==== Ringer ====
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Svingstang ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 2008 for kvinner
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside EM 2008 for herrer
Offisielle resultater | Det 28. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert 8. | 9,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biomat | 2023-02-04 | Biomat | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Science fiction'] | Biomat er i Science Fiction en slags en biologisk robot bestående av komplekse og programmerbare organiske molekyler.Uttrykket dukket først opp i romanen Nabou, en tysk roman fra 1968 av Günther Krupkat. I Nabou følger vi en ekspedisjon til Jordens indre. Her forklares en "biomat" som en slags cyborg sendt av en utenomjordisk rase.
Også i den norske TV-serien Blindpassasjer fra 1978 møter vi en biomat som (i form av støv) smugles ombord i Stjerneskipet Marco Polo under et oppdrag til planeten Rossum. Mens mannskapet på 5 ligger i dvale tar biomaten plassen til en av mannskapet.
Vi kan konkludere med at en biomat er svært likt et menneske, både i utseende og oppførsel, og det kan være nærmest umulig å skille den fra et menneske uten inngående undersøkelser.
| Biomat er i Science Fiction en slags en biologisk robot bestående av komplekse og programmerbare organiske molekyler.Uttrykket dukket først opp i romanen Nabou, en tysk roman fra 1968 av Günther Krupkat. I Nabou følger vi en ekspedisjon til Jordens indre. Her forklares en "biomat" som en slags cyborg sendt av en utenomjordisk rase.
Også i den norske TV-serien Blindpassasjer fra 1978 møter vi en biomat som (i form av støv) smugles ombord i Stjerneskipet Marco Polo under et oppdrag til planeten Rossum. Mens mannskapet på 5 ligger i dvale tar biomaten plassen til en av mannskapet.
Vi kan konkludere med at en biomat er svært likt et menneske, både i utseende og oppførsel, og det kan være nærmest umulig å skille den fra et menneske uten inngående undersøkelser.
== Referanser == | Biomat er i Science Fiction en slags en biologisk robot bestående av komplekse og programmerbare organiske molekyler.Cinemateket (2011) ] | 9,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sebastian_Wiklander | 2023-02-04 | Sebastian Wiklander | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Mariehamn', 'Kategori:Fotballspillere for IS Halmia', 'Kategori:Fotballspillere for Nybergsund IL-Trysil', 'Kategori:Fotballspillere for Umeå FC', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Sebastian Tonie Wiklander (født 5. april 1976 i Göteborg, død 9. juni 2018) var en svensk fotballspiller som spilte for den svenske klubben Vallentuna BK. Wiklander var kjent som en hardtarbeidende midtbanespiller med stor løpskapasitet som spilte for en rekke førstedivisjonsklubber i Sverige, Norge og Finland.
Wiklander begynte sin fotballkarriere hos IFK Fjärås, før han gikk videre til IS Halmia. Foran 1999-sesongen meldte han overgang til Umeå FC før han i 2000 dro til Norge og Hamarkameratene, hvor han var plaget av skader og bare fikk 19 kamper. Deretter fulgte en kort periode i Nybergsund IL ut sommeren 2000, før han igjen dro tilbake til Sverige og FC Café Opera hvor han spilte i to sesonger og fikk over 30 kamper.I 2004 meldte Wiklander overgang til finske IFK Mariehamn og spilte ut sesongen 2005, før han vinteren 2006 dro tilbake til Sverige og Valsta Syrianska IK. Han fikk imidlertid bare en halv sesong for klubben etter hard konkurranse om plassene og ble løst fra kontrakten. Rett etter dette signerte han for Vallentuna BK.
| Sebastian Tonie Wiklander (født 5. april 1976 i Göteborg, død 9. juni 2018) var en svensk fotballspiller som spilte for den svenske klubben Vallentuna BK. Wiklander var kjent som en hardtarbeidende midtbanespiller med stor løpskapasitet som spilte for en rekke førstedivisjonsklubber i Sverige, Norge og Finland.
Wiklander begynte sin fotballkarriere hos IFK Fjärås, før han gikk videre til IS Halmia. Foran 1999-sesongen meldte han overgang til Umeå FC før han i 2000 dro til Norge og Hamarkameratene, hvor han var plaget av skader og bare fikk 19 kamper. Deretter fulgte en kort periode i Nybergsund IL ut sommeren 2000, før han igjen dro tilbake til Sverige og FC Café Opera hvor han spilte i to sesonger og fikk over 30 kamper.I 2004 meldte Wiklander overgang til finske IFK Mariehamn og spilte ut sesongen 2005, før han vinteren 2006 dro tilbake til Sverige og Valsta Syrianska IK. Han fikk imidlertid bare en halv sesong for klubben etter hard konkurranse om plassene og ble løst fra kontrakten. Rett etter dette signerte han for Vallentuna BK.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sebastian Wiklander – Transfermarkt
(en) Sebastian Wiklander – FBref
VallentunaFotboll.com – Wiklanders spillerprofil hos Vallentuna BK
HamKam.no – Wiklanders spillerprofil hos Hamarkameratene
NIFS.no – Wiklanders spillerprofil hos Norsk & Internasjonal Fotballstatistikk | | fødtsted = Göteborg | 9,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_kvinner_1973 | 2023-02-04 | EM i turn for kvinner 1973 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 1973', 'Kategori:Gymnastikk i Storbritannia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1973', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Storbritannia', 'Kategori:Sport i England i 1973', 'Kategori:Sport i London', 'Kategori:Sport i Storbritannia i 1973', 'Kategori:Sportsarrangementer i England'] | Det niende europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i London i 1973.
For Norge deltok kun Unni Holmen, hun fikk 22.-plass i mangekampen, med 34,300 poeng.
| Det niende europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i London i 1973.
For Norge deltok kun Unni Holmen, hun fikk 22.-plass i mangekampen, med 34,300 poeng.
== Resultater ==
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Bom ====
==== Frittstående ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 1973 for herrer
== Eksterne lenker ==
Resultater mangekamp
Resultater apparatfinaler | Det niende europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i London i 1973. | 9,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Andorra debuterte i Eurovision Song Contest i 2004 og har deltatt seks ganger uten å kvalifisere seg til finalen. Landet var nærmest å kvalifisere seg til finalen i 2007, da gruppen Anonymous endte på en tolvteplass i semifinalen. | 9,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hallgeir_Finbr%C3%A5ten | 2023-02-04 | Hallgeir Finbråten | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Eidsvold Turn', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Lyn Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Hallgeir Finbråten (født 1. november 1965) er en norsk tidligere fotballspiller som gjennom sin aktive karriere spilte for Eidsvold Turn, Hamarkameratene og Lyn. Han var venstreback og fikk eliteseriekamper både for Ham-Kam og Lyn.
Finbråten har én kamp for Norges U21-landslag, som var en bortekamp mot Polen i 1987. Før det hadde han også vært involvert på guttelandslaget.Da Ham-Kam mislykkes tre år på rad i å rykke tilbake opp i den øverste divisjonen, valgte Finbråten å dra videre til spill i Eliteserien med Lyn. Tre sesonger var han fast inventar på Lyns venstreback. Ham-Kam ønsket hente ham tilbake til 1992-sesongen, da Hamar-klubben hadde rykket opp i toppdivisjonen igjen, men han forble i Lyn. Før 1994-sesongen ga Finbråten seg hos Lyn, da en krevende jobb gjorde det umulig å satse videre på toppnivå.Hans far Øivind Finbråten spilte indre venstre og venstreback på A-laget til Eidsvold Turn fra 1951 til 1966, og hadde senere sentrale stillinger i klubben. Hans bror Tom Rune Finbråten spilte også for Eidsvold Turn i perioden 1978 til 1986, og fikk over 160 kamper for klubben.
| Hallgeir Finbråten (født 1. november 1965) er en norsk tidligere fotballspiller som gjennom sin aktive karriere spilte for Eidsvold Turn, Hamarkameratene og Lyn. Han var venstreback og fikk eliteseriekamper både for Ham-Kam og Lyn.
Finbråten har én kamp for Norges U21-landslag, som var en bortekamp mot Polen i 1987. Før det hadde han også vært involvert på guttelandslaget.Da Ham-Kam mislykkes tre år på rad i å rykke tilbake opp i den øverste divisjonen, valgte Finbråten å dra videre til spill i Eliteserien med Lyn. Tre sesonger var han fast inventar på Lyns venstreback. Ham-Kam ønsket hente ham tilbake til 1992-sesongen, da Hamar-klubben hadde rykket opp i toppdivisjonen igjen, men han forble i Lyn. Før 1994-sesongen ga Finbråten seg hos Lyn, da en krevende jobb gjorde det umulig å satse videre på toppnivå.Hans far Øivind Finbråten spilte indre venstre og venstreback på A-laget til Eidsvold Turn fra 1951 til 1966, og hadde senere sentrale stillinger i klubben. Hans bror Tom Rune Finbråten spilte også for Eidsvold Turn i perioden 1978 til 1986, og fikk over 160 kamper for klubben.
== Karriereoversikt ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hallgeir Finbråten – Transfermarkt
(no) Hallgeir Finbråten – Norges Fotballforbund
Eidsvold-Turn.no – Finbråtens spillerprofil hos Eidsvold Turn
HamKam.no – Finbråtens spillerprofil hos Hamarkameratene
LynFotball.net – Finbråtens spillerprofil hos Lyn | | fødtsted = | 9,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tina_Bachmann_(skiskytter) | 2023-02-04 | Tina Bachmann (skiskytter) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2011', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2012', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Landkreis Sächsische Schweiz-Osterzgebirge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Tyske skiskyttere', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting'] | Tina Bachmann (født 15. juli 1986 i Schmiedeberg) er en tysk tidligere skiskytter. Hun representerte klubben SG Stahl Schmiedeberg.
Bachmann debuterte i Europacupen i 2004 og hun har fire europacupseire. Hun har også tre medaljer fra Europamesterskap. I 2006 var hun med på å ta gull på juniorstafetten, og i 2008 og 2009 var hun med på å ta henholdsvis sølv og bronse på seniorstafetten. I tillegg har hun tre fjerdeplasser i europamesterskap. Hennes beste resultat fra et juniorverdensmesterskap er en 11.-plass fra sprinten i Kontiolax i 2005.
Bachmann debuterte i verdenscupen med en 23.-plass på sprinten i Trondheim i sesongen 2008/09. Hun deltok også i neste verdenscuprunde i Khanty-Mansijsk, hvor hun vant sprinten. Hun skjøt to fulle hus og slo lagvenninnen Simone Hauswald og svenske Anna Carin Olofsson-Zidek med henholdsvis 3,7 sekunder og 19,3 sekunder. Bachmann ble nummer 49 i verdenscupen i debutsesongen, men hun gikk kun fire verdenscuprenn.
Hun var med på Tysklands lag som vant 4 x 6 km stafett under VM i skiskyting 2011 i Khanty-Mansijsk, hvor hun også tok sølv på 15 km.
| Tina Bachmann (født 15. juli 1986 i Schmiedeberg) er en tysk tidligere skiskytter. Hun representerte klubben SG Stahl Schmiedeberg.
Bachmann debuterte i Europacupen i 2004 og hun har fire europacupseire. Hun har også tre medaljer fra Europamesterskap. I 2006 var hun med på å ta gull på juniorstafetten, og i 2008 og 2009 var hun med på å ta henholdsvis sølv og bronse på seniorstafetten. I tillegg har hun tre fjerdeplasser i europamesterskap. Hennes beste resultat fra et juniorverdensmesterskap er en 11.-plass fra sprinten i Kontiolax i 2005.
Bachmann debuterte i verdenscupen med en 23.-plass på sprinten i Trondheim i sesongen 2008/09. Hun deltok også i neste verdenscuprunde i Khanty-Mansijsk, hvor hun vant sprinten. Hun skjøt to fulle hus og slo lagvenninnen Simone Hauswald og svenske Anna Carin Olofsson-Zidek med henholdsvis 3,7 sekunder og 19,3 sekunder. Bachmann ble nummer 49 i verdenscupen i debutsesongen, men hun gikk kun fire verdenscuprenn.
Hun var med på Tysklands lag som vant 4 x 6 km stafett under VM i skiskyting 2011 i Khanty-Mansijsk, hvor hun også tok sølv på 15 km.
== Meritter ==
(Per 6. april 2009)
=== Juniorverdensmesterskap ===
=== Europamesterskap ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Tina Bachmann – Munzinger Sportsarchiv
(en) Tina Bachmann – FIS (langrenn)
(en) Tina Bachmann – IBU
(en) Tina Bachmann – biathlon.com.ua
Tina Bachmanns hjemmeside (tysk) | }} | 9,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Riigikogus_presidenter | 2023-02-04 | Liste over Riigikogus presidenter | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estiske politikere', 'Kategori:Lister over presidenter for lovgivende forsamlinger'] | Riigikogus president er leder for Estlands nasjonalforsamling.
| Riigikogus president er leder for Estlands nasjonalforsamling.
==== Rahvuskogus førstekammer ====
==== Rahvuskogus andrekammer ====
==== Riigivolikogu ====
==== Riiginõukogu ====
==== Estlands kongress ====
Estlands kongress var et grasrotparlament som ble etablert som en del av prosessen i å vinne tilbake uavhengighet fra Sovjetunionen.
==== Põhiseaduse Assamblee (Den konstituerende forsamlingen) ====
== Fotnoter ==
== Kilder ==
Riigikogu juhatus | Riigikogus president er leder for Estlands nasjonalforsamling. | 9,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rose_Lagercrantz | 2023-02-04 | Rose Lagercrantz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Svenske barnebokforfattere'] | Rose Lagercrantz (født 12. juni 1947 i Stockholm) er en svensk barnebokforfatter. Hun skriver først og fremst barne- og ungdomslitteratur, men utgir også bøker for voksne lesere. Et karakteristisk trekk i hennes sene forfatterskap er bøker om jødiske menneskers liv og død i Europa gjennom 1900-tallet, noen av dem med utgangspunkt i hennes egen families historie.
Fra 1989 til 1996 satt Rose Lagercrantz på stol nr. 13 i Svenska barnboksakademien. Hun er gift med professor i medisin Hugo Lagercrantz.
| Rose Lagercrantz (født 12. juni 1947 i Stockholm) er en svensk barnebokforfatter. Hun skriver først og fremst barne- og ungdomslitteratur, men utgir også bøker for voksne lesere. Et karakteristisk trekk i hennes sene forfatterskap er bøker om jødiske menneskers liv og død i Europa gjennom 1900-tallet, noen av dem med utgangspunkt i hennes egen families historie.
Fra 1989 til 1996 satt Rose Lagercrantz på stol nr. 13 i Svenska barnboksakademien. Hun er gift med professor i medisin Hugo Lagercrantz.
== Bibliografi (utvalg) ==
1973 – Tullesommar
1974 – Hemligt i huvet på Samuel Elias
1975 – Nån sorts torsdag (sammen med Kjell Ivan Andersson)
1976 – Räddarinnan
1979 – April!April
1980 – När den röda fågeln sjunger
1981 – Jättevänner
1982 – Nån sorts julafton
1983 – Lov till det omöjliga
1984 – Brevet från Frida
1985 – Frida i fyran
1986 – Trolleri vafalls?
1987 – Hej då re mi, sa Frida
1987 – Sång för en svart fe
1988 – Självporträtt utan näsa
1989 – Konsten att börja skolan
1990 – Den åttonde dagen
1990 – Breven från Taggen
1990 – Breven från Frida
1991 – Metteborgs öden och äventyr på lågstadiet
1992 – Adeline eller resten av min ungdom
1992 – Vad mina ögon har sett (sammen med Magda Eggens)
1993 – Modige Metteborg – även kallad Erik
1994 – Lilla Geo eller flickan som kunde lura döden
1995 – Flickan som inte ville kyssas
1995 – Den långa, långa resan (sammen med Ilon Wikland)
1996 – Klassen som pratade för mycket
1998 – Eros tårar
1998 – Klassens Lucia
1998 – Passa Klara
1999 – Den lyckligaste dagen i Annas liv
1999 – Metteborg och little Ben
2000 – Metteborgs loppis
2000 – Resan till Tarreanien
2001 – Anders i flaskan
2001 – Prosa
2002 – Sagan om Rosennosen
2002 – Månskensdockan
2003 – Flickan som kunde lura döden
2004 – Sigridsagor
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1979 – Astrid Lindgren-prisen
1980 – Nils Holgersson-plaketten
1988 – Expressens Heffaklump
1992 – Tidningen VI:s litteraturpris
1995 – Augustprisen (Flickan som inte ville kyssas)
2007 – Spårhunden (Mysterium för utomjordingar)
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Rose Lagercrantz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rose Lagercrantz (født 12. juni 1947 i Stockholm) er en svensk barnebokforfatter. | 9,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miguel_de_Fuenllana | 2023-02-04 | Miguel de Fuenllana | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1579', 'Kategori:Fødsler i 1500', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Madridregionen', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske komponister'] | Miguel de Fuenllana (ca. 1500 – 1579) var en spansk vihuelist og renessansekomponist.
| Miguel de Fuenllana (ca. 1500 – 1579) var en spansk vihuelist og renessansekomponist.
== Biografi ==
Lite er kjent om Fuenllanas liv, men det er dokumentert at han døde i Navalcarnero og hadde røtter i distriktet Fuenllana i provinsen Ciudad Real. Han var blind fra fødselen og hadde sitt virke ved hoffet til kong Filip II og dronning Elisabeth av Valois.
== Verk ==
Fuenllanas dediserte hovedverket Libro de música para vihuela intitulado Orphenica Lyra (Sevilla, 1554) til Filip II. Samlingen inneholder 188 musikkstykker i seks bind. De første tre er ordnet i stigende antall stemmer, fra to og tre i den første til fem og seks i motettene i det tredje bindet. Boken inneholder 52 nykomponerte fantasier av Fuenllana selv, ved siden av 17 andre komponisters verk. Fuenllanas stil er polyfon med en tekstur lik Cristóbal de Morales'. Verket inneholder også arrangementer av vokalstykker opprinnelig komponert av Josquin des Prez, Morales, Francisco Guerrero og Philippe Verdelot, musikere fra både Spania og Nederlandene. Fuenllana foretrakk sanger med vihuela-akkompagnement framfor viuhela solo.
Fuenllanas samtid var klar over hans betydning:
«Som de beste musikerne betrakter jeg: Narváez; Martín de Jaén; Hernando de Jaén, borger av Granada; López, musiker hos Señor Duque de Arcos; Fuenllana, musiker hos Señora Marquesa de Tarifa; Mudarra, kannik ved Iglesia Mayor i Sevilla og Enrique, musiker hos Señor Conde de Miranda».Fuenllana var dyktig til å finne gode harmonier og kontrapunkt til populære melodier, eksempler er:
De los alamos vengo, madre (brukt av Lope de Vega)
Morenica, dame
Con que la lavare
De Antequera sale el moroFuenllana var en forløper for italienernes akkompagnerte melodier på begynnelsen av 1600-tallet (se for eksempel monodi og den florentinske musikkreform).
== Referanser ==
== Litteratur ==
H. Riemann: «Das Lautenwerk des Miguel de Fuenllana 1554» i Monatshefte für Musikgeschichte nr. 27, 1895, side 81−91
A. Koczirz: «Die Gitarrekompositionen in Miguel de Fuenllanas Orphenica lyra (1554)» i Archiv für Musikwissenschaft nr. 4, 1922, side 241−261
Willy Apel: «Early Spanish Music for Lute and Keyboard Instruments» i The Musical Quarterly nr. 20, 1934
John Griffiths: «The Vihuela: Performance Practice, Style, and Context» i Lute, Guitar, and Vihuela: Historical Performance and Modern Interpretation, V. Coelho, Cambridge 1997, side 158−179
== Eksterne lenker ==
(en) Fritt tilgjengelige noter av Miguel de Fuenllana i International Music Score Library Project
«Miguel de Fuenllana», ENCYCLO.NL | Miguel de Fuenllana (ca. 1500 – 1579) var en spansk vihuelist og renessansekomponist. | 9,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_Kypros | 2023-02-04 | Republikken Kypros | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Kypros', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Asia'] | Kypros, offisielt Republikken Kypros, ligger på en øy i den østlige delen av Middelhavet, øst for Hellas, sør for Tyrkia, vest for Syria, Libanon og Israel og nord for Egypt. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, og republikken Kypros er en medlemsstat i Den europeiske union.
Den tidligste kjente menneskelige aktivitet på øya går tilbake til 9000 f.Kr. Arkeologiske levninger fra denne perioden omfatter blant annet den relativt godt bevarte neolittisk steinalderlandsbyen Khirokitia som UNESCO har erklært som en del av Verdensarven med status «forsterket beskyttelse» i tilfelle bevæpnet konflikt, sammen med de arkeologiske stedene Páfos og de malte kirkene i regionen Troodos. Kypros har også noen av de eldste brønnene i verden.Kypros var en del av det hettittiske rike inntil det ble bosatt av mykenske grekere på 1000-tallet f.Kr. Som et strategisk lokalitet i Midtøsten, ble det siden okkupert av flere betydelige makter, inkludert assyrerne, egyptere, og perserne, og fra disse ble øya erobret i 333 f.Kr. av Aleksander den store. Neste herskere var Ptolemeerdynastiets Egypt, Romerriket, Det bysantinske riket, arabiske kalifater for en kort tid, det franske Lusignandynastiet, og Venezia, fulgt av den osmanske erobringen i 1571. Øya forble under osmansk kontroll i tre århundrer og ble plassert under britisk administrasjon i 1878 inntil det ble gitt uavhengighet i 1960, og ble medlem av Samveldet det neste året.
I 1974, som følge av vold mellom kypriotiske samfunn bestående av greskkyprioter og tyrkiske kyprioter, skjedde et forsøk på statskupp av greskkypriotiske nasjonalister og elementer fra den greske militærjuntaen med det mål å oppnå enosis (forening av Kypros med Hellas). Dette førte til at det tyrkiske militæret okkuperte den nordlige delen av øya 20. juli 1974, også kjent som Operasjon Fred i Kypros, for å beskytte de tyrkiske kypriotene . Tyrkisk militære ble igjen på øya etter våpenstillstanden, noe som praktisk førte til en deling av øya og som har vært et mål for Tyrkia siden 1955. Volden mellom de etniske samfunnene og den påfølgende tyrkiske invasjonen førte til at 200 000 greskkyprioter måtte flytte fra nord til sør, mens tyrkisk kypriotene måtte flytte fra sør til nord, og etableringen av en adskilt tyrkisk kypriotisk politisk enhet i den nordlige delen av Kypros. Disse hendelsene og den påfølgende politiske situasjonen er fortsatt en vedvarende tvist.
Republikken Kypros har de jure statshøyhet over øya Kypros og havområdene rundt, unntatt for de britiske militærbasene i Akrotiri og Dekelia. Republikken Kypros er de facto delt i to hoveddeler: Området under effektiv kontroll av republikken Kypros, omtrentlig 59 prosent av øyas landområde, og den tyrkiskkontrollerte delen i nord, som kaller seg selv for «Republikken Nord-Kypros» og er anerkjent av kun Tyrkia. Det dekker omtrent 36 prosent av øyas område.
Kypros er den tredje mest folkerike øya i Middelhavet og et av de mest populære turistmålene. En avansert høyinntektsøkonomi med en meget høy Indeks for menneskelig utvikling, ble republikken Kypros en av de grunnleggende medlemmene av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner inntil landet ble medlem av Den europeiske unionen den 1. mai 2004. Den 1. januar 2008 ble Kypros medlem av eurosonen.
Påvirkningen fra Storbritannia merkes. Kypriotene snakker bra engelsk og kjører på venstre side av veien. Utenrikshandelen består av import av olje, mat og diverse tekstiler. Varer det blir eksportert mye av er klær og sko, frukt og grønnsaker. Handelspartnere er særlig Italia, Storbritannia og USA.
| Kypros, offisielt Republikken Kypros, ligger på en øy i den østlige delen av Middelhavet, øst for Hellas, sør for Tyrkia, vest for Syria, Libanon og Israel og nord for Egypt. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, og republikken Kypros er en medlemsstat i Den europeiske union.
Den tidligste kjente menneskelige aktivitet på øya går tilbake til 9000 f.Kr. Arkeologiske levninger fra denne perioden omfatter blant annet den relativt godt bevarte neolittisk steinalderlandsbyen Khirokitia som UNESCO har erklært som en del av Verdensarven med status «forsterket beskyttelse» i tilfelle bevæpnet konflikt, sammen med de arkeologiske stedene Páfos og de malte kirkene i regionen Troodos. Kypros har også noen av de eldste brønnene i verden.Kypros var en del av det hettittiske rike inntil det ble bosatt av mykenske grekere på 1000-tallet f.Kr. Som et strategisk lokalitet i Midtøsten, ble det siden okkupert av flere betydelige makter, inkludert assyrerne, egyptere, og perserne, og fra disse ble øya erobret i 333 f.Kr. av Aleksander den store. Neste herskere var Ptolemeerdynastiets Egypt, Romerriket, Det bysantinske riket, arabiske kalifater for en kort tid, det franske Lusignandynastiet, og Venezia, fulgt av den osmanske erobringen i 1571. Øya forble under osmansk kontroll i tre århundrer og ble plassert under britisk administrasjon i 1878 inntil det ble gitt uavhengighet i 1960, og ble medlem av Samveldet det neste året.
I 1974, som følge av vold mellom kypriotiske samfunn bestående av greskkyprioter og tyrkiske kyprioter, skjedde et forsøk på statskupp av greskkypriotiske nasjonalister og elementer fra den greske militærjuntaen med det mål å oppnå enosis (forening av Kypros med Hellas). Dette førte til at det tyrkiske militæret okkuperte den nordlige delen av øya 20. juli 1974, også kjent som Operasjon Fred i Kypros, for å beskytte de tyrkiske kypriotene . Tyrkisk militære ble igjen på øya etter våpenstillstanden, noe som praktisk førte til en deling av øya og som har vært et mål for Tyrkia siden 1955. Volden mellom de etniske samfunnene og den påfølgende tyrkiske invasjonen førte til at 200 000 greskkyprioter måtte flytte fra nord til sør, mens tyrkisk kypriotene måtte flytte fra sør til nord, og etableringen av en adskilt tyrkisk kypriotisk politisk enhet i den nordlige delen av Kypros. Disse hendelsene og den påfølgende politiske situasjonen er fortsatt en vedvarende tvist.
Republikken Kypros har de jure statshøyhet over øya Kypros og havområdene rundt, unntatt for de britiske militærbasene i Akrotiri og Dekelia. Republikken Kypros er de facto delt i to hoveddeler: Området under effektiv kontroll av republikken Kypros, omtrentlig 59 prosent av øyas landområde, og den tyrkiskkontrollerte delen i nord, som kaller seg selv for «Republikken Nord-Kypros» og er anerkjent av kun Tyrkia. Det dekker omtrent 36 prosent av øyas område.
Kypros er den tredje mest folkerike øya i Middelhavet og et av de mest populære turistmålene. En avansert høyinntektsøkonomi med en meget høy Indeks for menneskelig utvikling, ble republikken Kypros en av de grunnleggende medlemmene av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner inntil landet ble medlem av Den europeiske unionen den 1. mai 2004. Den 1. januar 2008 ble Kypros medlem av eurosonen.
Påvirkningen fra Storbritannia merkes. Kypriotene snakker bra engelsk og kjører på venstre side av veien. Utenrikshandelen består av import av olje, mat og diverse tekstiler. Varer det blir eksportert mye av er klær og sko, frukt og grønnsaker. Handelspartnere er særlig Italia, Storbritannia og USA.
== Etymologi ==
I oldtiden kalte de innfødte Kypros for Alashiya. I Mari, en storby ved Eufrats høyre bredd i våre dagers Syria, dreier alle leirtavler om Alashiya seg om import av metall: Enten kobber (sumerisk urudu - akkadisk eru) eller bronse (sumerisk zabar - akkadisk siparru). Romerrikets viktigste forekomst av kobber lå på Kypros, og det opprinnelige latinske ordet for «kobber», cyprium, senere forenklet til cuprum, kommer av det greske navnet på øya, Kypros. Kypriotene begynte å bearbeide kobber i det tredje årtusen f.Kr, da de laget redskaper av lokalt forekommende, rent kobber, som flere steder lå synlig på jordoverflaten.Andre foreslåtte etymologier for «Kypros» er det greske ordet for sypresstreet (cupressus sempervirens, κυπάρισσος/kypárissos), og det greske navnet på henna-planten (Lawsonia alba), κύπρος/kypros.
Innbyggernavn på folk fra Kypros er «kypriot», eventuelt spesifisert som «greskkypriot» eller «tyrkiskkypriot».
== Historie ==
=== Forhistoriske og antikkens Kypros ===
Det eldste dokumenterte stedet for menneskelig aktivitet på Kypros er Aetokremnos, beliggende ved sørkysten, noe som indikerer at jegere og samlere var aktive på øya fra rundt 10 000 f.Kr., og med bosatte landsbyer er datert fra 8 200 f.Kr. Ankomsten av de første mennesker sammenfaller med utryddelsen av dvergflodhester og dvergelefanter. Brønner som ble avdekket av arkeologer i vestlige Kypros er antatt å være blant de eldste i verden, datert til mellom 9 000 og 10 500 år gamle.
Levninger av 8 måneder gammel katt ble avdekket gravlagt sammen med et menneske i et adskilt neolittiske sted på Kypros. Denne graven er beregnet til å være 9 500 år gammel (fra rundt 7 500 f.Kr.), noe som er før oldtidens egyptiske sivilisasjon, og som dyttet den eldste kjente forbindelsen mellom mennesker og katter som kjæredyr betydelig tilbake i tid. Den bemerkelsesverdige godt bevarte neolittiske landsbyen Khirokitia er datert tilbake til rundt 6 800 f.Kr. og er utpekt som verdens kultur- og naturarvsted av UNESCO.
I løpet av sen bronsealder var det to større bølger med innvandring og bosetning av gresktalende områder. Den første bølgen besto av mykensk-greske handelsmenn som begynte å besøke Kypros fra rundt 1400 f.Kr., som var et naturlig stopp langs sjøveien videre til Levanten. Deretter kom det økende bølge av gresk bosetning, antatt som en følge av hendelsen som kalles bronsealderens sammenbrudd, noe som skjedde i tidsrommet 1100 til 1050 f.Kr. Øyas overveidende greske vesen fikk antagelig sin fundament på denne tiden, og Kypros har siden vært en del av den greske verden. Kypros spiller en framtredende rolle i gresk mytologi ved å være fødestedet til Afrodite og Adonis, og hjemmet til kong Kinyras, Teukros, og Pygmalion. Fra 700-tallet f.Kr. begynte fønikiske kolonier å bli opprettet på sørkysten av Kypros, nær dagens Larnaka og Salamis.I tillegg til Kypros rike tilgang på metaller hadde også Kypros er en strategisk beliggenhet i det østlige Middelhavet. Øya var underlagt Assyra for et århundre fra 708 f.Kr. før et kortvarig overherredømme under egyptiske styre, og til sist også persisk styre i 545 f.Kr. Kypriotene, ledet av Onesilos, konge av Salamis, allierte seg med deres greske likesinnede i de joniske byene under det mislykkede joniske opprøret i 499 f.Kr. mot perserne under Akamenide-dynastiet. Opprøret ble slått ned, men Kypros greide å beholde en stor grad av selvstyre og forble kulturelt og politisk orientert mot den greske verden.Kypros ble erobret av Aleksander den store i 333 f.Kr. Som følge av hans død og den påfølgende delingen av hans verdensrike, og krigene mellom hans etterfølgere, ble Kypros en del av det hellenistiske riket under det ptolemeiske kongedømme i Egypt. I denne perioden ble øya helt og holdent en del av den hellenistiske sivilisasjon. I 58 f.Kr. ble Kypros underlagt den romerske republikk.
=== Middelalderen ===
Ved Romerrikets deling fulgte Kypros med i det Østromerriket, som etterhvert ble til Det bysantinske riket. Kypros' bysantinske tid varte i rundt 800 år, men preget av stadige invasjoner og kamper mot muslimske arabere fra Nord-Afrika.
Under korstogene ble øya erobret av Rikard Løvehjerte i 1191. Tempelridderne solgte øya til Guy av Lusignan året etter, og hans etterkommere hersket i 300 år, etterfulgt av bystaten Republikken Venezia som erobret øya i 1489. Øya ble erobret av Det osmanske riket i 1571.
I 1878 inngikk Storbritannia en leieavtale med Tyrkia (osmanene), hvor øya ble leid for 90 000 pund i året. Kypros tilhørte fortsatt Det osmanske riket, men Storbritannia tok over all administrasjon og besatte øya militært. Da Tyrkia i 1914 gikk sammen med Tyskland og Østerrike i den første verdenskrigen, annekterte Storbritannia øya som kronkoloni.
=== Moderne tid ===
Tiden fra britenes ankomst til Kypros og fram til 1950-tallet må ses i sammenheng med Hellas' langvarige frigjøringskamp fra 1850-tallet av mot tyrkisk undertrykkelse. Den kypriotiske enosis-bevegelsen (union med Hellas) har sin bakgrunn i dette. Valget av Makarios III til erkebiskop for Kypros' (selvstendige) kirke var startskuddet for en heftig motstandsbevegelse. Frigjøringsmilitsen EOKA ble dannet med enosis som mål. EOKA utførte aksjoner mot britene gjennom fire år, hvilket endte i Kypros' selvstendighet i 1960 – uten enosis. Storbritannia fikk beholde suverene baseterritorier på øya bestående av til sammen 256,4 km².
Kypriotene hadde helst sett enosis med Hellas, men det var uspiselig for det tyrkisk-kypriotiske mindretallet som slett ikke ønsket å bli styrt fra Hellas. Britene så at selvstendighet var den beste måten å ivareta både Storbritannias egne interesser og de tyrkiske interessene på. Landet fikk en gresk-kypriotisk president (erkebiskop Makarios III) og en tyrkisk-kypriotisk visepresident med Fazıl Küçük.
Situasjonen fra 1960 utviklet seg svært negativt. Den nye konstitusjonen forfordelte den tyrkiske minoriteten på en rekke områder og skapte vondt blod. Blant annet var det umulig å få opprettet et forsvar. De to etniske gruppene organiserte seg etter hvert militært med private væpnete militser. Det hele toppet seg da Makarios i november 1963 ønsket å forandre konstitusjonen i tyrkisk disfavør. Den 23. desember 1963 kom det til skyting og aksjoner mellom de to partene. Britiske styrker fra militærbasene fulgte en anmodning fra FN og fikk stoppet de verste kampene etter noen dager da flere hundre var drept. Etter hvert ble britene avløst av FN-styrker (UNFICYP) fra Canada og Finland, etter hvert også fra Sverige. Skyting og mord fortsatte imidlertid, og den tyrkiske minoriteten ble gradvis drevet inn i befestete landsbyer og i en bydel i Nikosia.
Tyrkisk-kypriotene trakk seg fra landets offisielle styrende organer. Tidlig i 1964 sendte Hellas styrker til Kypros for å støtte Makarios – på det meste hadde Hellas 15 000 mann på Kypros. Kamper forekom kontinuerlig helt til 1968. I 1968 truet Tyrkia med invasjon, og Hellas ble tvunget til å trekke sine styrker tilbake.
Makarios ønsket å arbeide videre for en forhandlet løsning fremfor enosis, og hadde stor støtte blant gresk-kypriotene for sitt syn. Makarios var en populær leder blant gresk-kypriotene og med Hellas under militærstyre var ønsket om å bli styrt fra Hellas blitt upopulært blant folk flest. Likevel ble EOKA-B dannet i 1971 av en liten gruppe greske ultranasjonalister med støtte fra Hellas, og igjen var målet enosis. Gruppens plan var å styrte Makarios og ta kontroll over øya med militærhjelp fra Hellas.
Etter et gresk (EOKA-B) kuppforsøk mot regjeringen til president Makarios i 1974 ble den nordlige tredjedelen av Kypros okkupert av Tyrkia gjennom en omfattende invasjon. Kuppforsøket ble mislykket, men de tyrkiske styrkene ble igjen på øya for å beskytte den tyrkiske minoriteten. Resultatet av invasjonen ble at 160 000 gresk-kyprioter ble drevet på flukt sørover, mens 60 000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover.
Kun myndighetene på den sørlige delen av øya er anerkjent av FN og andre internasjonale organisasjoner, og har internasjonalt anerkjent suverenitet over hele øya, til tross for at de i praksis kun kontrollerer de to sørlige tredjedelene. En interessant følge av dette er at man ikke kan adressere post direkte til Nord-Kypros, men må sende det til Nord-Kypros via et postnummer i Tyrkia. En mer alvorlig følge er at Nord-Kypros har vært økonomisk isolert pga. forbud mot direkte handel med Sør-Kypros.
Det har vært mange forhandlinger om å gjenforene øya siden 1974, uten større hell. Forhandlinger er spesielt vanskelige fordi tyrkisk-kypriotene er i mindretall og gresk-kypriotene godtar ikke at innflyttere fra Tyrkia (siden 1974) skal anses som kypriotiske statsborgere. Tyrkisk-kypriotene frykter å igjen bli dominert av gresk-kypriotene dersom grunnloven fra 1960 skulle bli lagt til grunn uten endringer, og ønsker heller en løs forening mellom en gresk- og en tyrkisk-kypriotisk stat.
De to områdene blir ofte omtalt som «den greske delen» og «den tyrkiske delen» av Kypros.
I 1983 erklærte den nordlige delen av øya seg selvstendig med navnet Nord-Kypros (KKTC), men den selverklærte staten ble straks erklært ulovlig av FNs sikkerhetsråd i resolusjon 541 (med 14 stemmer mot 1). Den anerkjennes kun av Tyrkia. Situasjonen i 1983 oppstod etter at lederen for FNs sikkerhetsråd, Javier Pérez de Cuéllar, fikk gjennom en resolusjon i mai 1983 som krevde at alle utenlandske okkupasjonsstyrker måtte forlate Kypros. Dette likte tyrkisk-kypriotene svært dårlig, og de truet med å erklære Nord-Kypros selvstendig. Likevel klarte Pérez de Cuéllar å legge frem en forhandlet løsning i august 1983 som begge sider godtok. I november 1983 ble Nord-Kypros erklært selvstendig. I et brev til FN ble det forklart at dette var for å sikre at et resultat ville bli føderalt. Samtalene ble gjenopptatt i 1984, uten at man kom til enighet.
I 2004 stemte øyas befolkning over en gjenforeningsplan utarbeidet av FN (Annan-planen) basert på en løs føderasjon mellom to stater. I folkeavstemningen sa 64,9 % av innbyggerne i nord JA til planen, mens 75,83 % av innbyggerne i sør sa NEI. Ønsket om å avslutte den økonomiske isolasjonen resulterte i et klart flertall i nord, til tross for motstand fra den politiske ledelsen og usikkerhet om rettighetene til innflyttere fra Tyrkia. Kypriotene i sør reagerte først og fremst på restriksjoner på tilbakeføring av eiendommer i nord og systemet for utbetaling av kompensasjon for eksproprierte eiendommer, som de mente var urimelige, samt restriksjoner i politisk og økonomisk innflytelse i nord.
Kypros ble medlem av EU i mai 2004, men det er i praksis kun den sørlige delen av øya som får delta i EU inntil videre. Kypros var fra før medlem i Samveldet av nasjoner.
Under konflikten mellom Israel og Hizbolla i Libanon sommeren 2006 ble den sørlige delen av Kypros brukt til evakuering av flyktninger fra krigshandlingene.
== Geografi ==
Kypros er den tredje største øya i Middelhavet (etter de italienske øyene Sicilia og Sardinia) og er verdens 81. største. Den måler 240 kilometer fra ende til ende og er 100 km bred på det bredeste, med Tyrkia 75 km mot nord. Andre nærliggende områder inkluderer Syria og Libanon i øst (henholdsvis 105 km og 108 km), Israel (200 km mot sørøst), Egypt (380 km mot sør), og Hellas i vest-nordvest (280 km til den lille Dodekanesiske øya Kastellórizo, 400 km til Rhodos, og 800 km til det greske fastlandet).
Det er to fjellkjeder på øya, Troodos og den mindre, Kyreniafjellene. Det høyeste fjellet, Olympos er 1 952 høyt og er en del av Troodos. Kyreniafjellene er lavere og her er det høyeste punktet 1 024 moh. Mesaoria er flatt sletteland mellom disse to fjellkjedene og det er her den delte hovedstaden Nikosia ligger. Troodos er den største fjellkjeden og dekker nesten halvparten av øya, mens Kyreniafjellene dekker en lang stripe langs nordkysten.
Viktige naturressurser er kobber, svovelkis, asbest, gips, tømmer, salt, marmor og leire.
Geopolitisk er 59,74 % av øya under kypriotisk styre, mens 34,85 % er den Tyrkiske Republikken Nord-Kypros som bare er akseptert av Tyrkia. Den delen som er okkupert av Tyrkia anser mange som den vakreste delen av øya. Den grønne linjen mellom disse to delene, utgjør 2,67 % av arealet og er kontrollert av De forente nasjoner. To britiske baser – Akrotiri og Dekelia – utgjør 2,74 %.
=== Klima ===
Kypros har et middelhavsklima som trekker mange turister til øya. Kypros er kjent som en veldig varm øy med lange, varme somre året rundt. Det er derfor en del turister som reiser dit om vinteren når temperaturen er omtrent som en norsk sommer. Det regner gjerne en del mellom desember og februar og det er mulig med snø om vinteren i Troodos fjellene. Kypros har et klima som kan minne mye om Perth i Australia eller Madrid i Spania om sommeren, men er en del varmere om vinteren enn disse plassene.
=== Flora og fauna ===
Plantelivet er ikke likt det som en finner ellers langs Middelhavet. Det skyldes Kypros' isolerte posisjon i Middelhavet. Det finnes 2000 ulike plantearter på øya. 120 av disse finnes bare på Kypros. I Troodosfjellene vokser kyprosseder, tyrkisk furu, svartfuru, gresk einer, Quercus alnifolia og sypress. Før i tiden var hele øya dekket med trær. Nå er bare 19 % av Kypros dekket av skog. Hogst, beiting og gressbrann har vært med på å redusere skogbestanden på øya opp i gjennom historien. Blomstringssesongen er i februar-mars. Kypros har 38 ulike orkidearter.
Muflonsauen lever i Troodosfjellene. Denne sauen er fredet i og med at den holdt på å bli utryddet på tredvetallet. På nordvestkysten kommer to ulike sorter havskilpadder i land hver sommer for å legge egg. I de store saltsjøene ved Larnaka og Limassol kan man om vinteren se store flokker flamingoer. De kommer i november–desember og forlater øya igjen ved påsketider. Mange vadefugler trekker over Kypros. Det kan være heirer, regnspover og ender. En del sangfugler gjester øya om sommeren eller om vinteren. I fjellene kan man komme over gribber og falker. Av krypdyr finnes det kameleoner, gekkoer og åtte ulike slangearter. Det finnes mange fiskearter i farvannet rundt øya. Sverdfisken kommer på besøk til øya i perioden mai til juli.
== Politikk og administrative inndelinger ==
=== Presidenten ===
Presidenten velges direkte av folket. Etter forfatningen av 1960 skal presidenten være gresk-kypriotisk og visepresidenten tyrkisk-kypriotisk. De skal sammen utføre statsoverhodets oppgaver. Siden desember 1963 har embetet som visepresident stått ledig.Presidenten har vidtgående fullmakter, også med hensyn til å gi lover. Han har absolutt veto mot parlamentets vedtak i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, og utsettende veto i de øvrige saker. Kypros' president er samtidig også leder av regjeringen. Den kypriotiske forfatningen inneholder ikke vervet statsminister. Presidenten har således også betydelig innflytelse over de øvrige fagområder i regjeringen.
=== Distrikter ===
Kypros er delt inn i seks distrikter: Nikosia, Famagusta, Kyrenia, Larnaka, Limassol og Paphos.
=== Kommuner ===
Kypros blir delt inn i 33 kommuner, mellom 3 og 10 i hvert distrikt.
== Økonomi ==
=== Valuta ===
Den offisielle myntenheten på Kypros var tidligere kypriotisk pund. I juli 2007 ble det kjent at landet hadde fått godkjennelse fra EU om å ta i bruk den europeiske fellesvalutaen euro, noe det også gjorde fra 1. januar 2008.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Malte kirker i Troodosfjellene
Choirokoitia
PáfosMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2009 – Lefkara laces eller Lefkaritika, kniplinger
2013 – Middelhavskjøkkenet. (Sammen med Kroatia, Spania, Hellas, Italia, Marokko og Portugal)
2021 – Bysantinsk sang (Sammen med Hellas)
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(grk) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Cyprus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Κύπρος - Kıbrıs – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Republikken Kypros hos Wikivoyage
Cyprus Map (engelsk)
(no) Statistikk og andre data om Republikken Kypros i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no | Kypros' riksvåpen er gult (kopperkisfarget pantone 144c). En sølv fredsdue med en grønn olivenkvist i nebbet er sentralmotiv. | 9,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leeuwarden | 2023-02-04 | Leeuwarden | ['Kategori:53°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Friesland', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Provinshovedsteder i Nederland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Leeuwarden (vestfrisisk Ljouwert) er en kommune og by nordvest i Nederland. Byen er provinshovedstad i Friesland.
| Leeuwarden (vestfrisisk Ljouwert) er en kommune og by nordvest i Nederland. Byen er provinshovedstad i Friesland.
== Historie ==
Området har vært bosatt sia 900-tallet og Leeuwarden fikk bystatus i 1435. Ved bredda av Middelzee var byen et aktivt handelssenter fram til vannvegen tørka opp på 1400-tallet.
Under andre verdenskrig kom kanadiske tropper inn i byen 15. april 1945, og brøt dermed direkte ordre. De dreiv ut tyskerne fra den sterkt okkuperte byen dagen etter.
Blant kjente personer som er født i Leeuwarden er stattholder Vilhelm IV av Oranien, kunstneren M. C. Escher, og spionen Mata Hari.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Leeuwarden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Leeuwarden hos Wikivoyage | Leeuwarden (vestfrisisk Ljouwert) er en kommune og by nordvest i Nederland. Byen er provinshovedstad i Friesland. | 9,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/11._SS_Pansergrenaderdivisjon_%C2%ABNordland%C2%BB | 2023-02-04 | 11. SS Pansergrenaderdivisjon «Nordland» | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-07', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Waffen-SS divisjoner'] | 11. SS Pansergrenaderdivisjon «Nordland» (tysk: Die 11. SS-Freiwilligen-Panzergrenadier-Division «Nordland») var en divisjon av panserstyrker innen det tyske Waffen-SS under andre verdenskrig. Divisjonen bestod av frivillige fra Danmark, Kroatia og folketyskere. Divisjonen kjempet blant annet i Jugoslavia og på østfronten under krigen, herunder i sluttkampene om Berlin.
Divisjon Nordland ble satt opp våren og forsommeren 1943 i Grafenwöhr i Oberpfalz i Bayern, med utgangspunkt i det tidligere Regiment Nordland i Division «Wiking» som kjerne (kadre). Divisjon Nordland ble i hovedsak bygget opp av regimentene SS-Panzergrenadier Regiment 23 Norge, SS-Panzergrenadier Regiment 24 Danmark, Panzer Abteilung 11 Hermann von Salsa og en rekke avdelinger innen oppklaring, luftvern, artilleri, feltlasarett, samband og ingeniørvåpen. Divisjonen var ment å være sammensatt av frivillige fra Norge og Danmark, men ble fylt mye opp av folketyskere fra blant annet Romania. Divisjon Nordland ble underlagt det III (germ.) Panzer Korps, sammen med Brigade Nederland.
| 11. SS Pansergrenaderdivisjon «Nordland» (tysk: Die 11. SS-Freiwilligen-Panzergrenadier-Division «Nordland») var en divisjon av panserstyrker innen det tyske Waffen-SS under andre verdenskrig. Divisjonen bestod av frivillige fra Danmark, Kroatia og folketyskere. Divisjonen kjempet blant annet i Jugoslavia og på østfronten under krigen, herunder i sluttkampene om Berlin.
Divisjon Nordland ble satt opp våren og forsommeren 1943 i Grafenwöhr i Oberpfalz i Bayern, med utgangspunkt i det tidligere Regiment Nordland i Division «Wiking» som kjerne (kadre). Divisjon Nordland ble i hovedsak bygget opp av regimentene SS-Panzergrenadier Regiment 23 Norge, SS-Panzergrenadier Regiment 24 Danmark, Panzer Abteilung 11 Hermann von Salsa og en rekke avdelinger innen oppklaring, luftvern, artilleri, feltlasarett, samband og ingeniørvåpen. Divisjonen var ment å være sammensatt av frivillige fra Norge og Danmark, men ble fylt mye opp av folketyskere fra blant annet Romania. Divisjon Nordland ble underlagt det III (germ.) Panzer Korps, sammen med Brigade Nederland.
== Oppsetting og trening ==
I juni og juli 1943 ble det drevet hard trening på tropps- og kompaninivå, mens det ble gitt intens befalsutdannelse i bataljon og regimenter. Divisjonen besto hovedsakelig av dansker, nordmenn og folketyskere fra Romania og Ungarn. Kommandospråket var tysk og språkproblemer gjorde seg gjeldende.
== Trening i Jugoslavia ==
I august 1943 førte utviklingen i Italia og Jugoslavia til at resten av treningen til Divisjon Nordland ble gjennomført i Kroatia og Bosnia. På dette tidspunktet var det ca. 600 nordmenn i divisjonen, spredt i alle avdelinger. Noe norsk kandidatur til regimentssjef eller høyere var det aldri snakk om, men tre nordmenn førte bataljon, omtrent ti førte kompani og det var et femtitalls norske offiserer som troppsjefer. Nordmenn tjenestegjorde også i adjutantstillinger i regiment og bataljon. Disse norske offiserene hadde alle deltatt i Wiking eller Legionen og var der blitt plukket ut til befalsutdannelse på SS-Junkerschule i Bad Tölz.
23. regiment Norge ble forlagt i den lille kroatiske byen Kostanica som ligger ved elven Una, en bielv til Sava. Elven danner grensen mellom Kroatia og Bosnia og halvparten av Kostanica ligger i det muslimske Bosnia. Regiment Norge lå her med en bataljon på hver side av elven Una og en bataljon ca. 30 km lenger inne i Bosnia, i Bosanski Novi.
I dette området deltok Divisjon Nordland i kamp mot Titos partisaner, en tjeneste som ga divisjonen nødvendig samtrening, strids- og ledelseserfaring og som gjorde divisjonen klar for større oppgaver.
== Kampene ved Oranienbaum ==
Fra midten av november begynte Divisjon Nordland å ta form. Det var ikke å forvente at en så godt trenet og utrustet avdeling i lengden ville bli holdt på et sekundært frontavsnitt som Jugoslavia i 1943. I slutten av november ble divisjonen satt inn ved Oranienbaum vest for Leningrad, nåværende St. Petersburg. Den ble sammen med resten av III.(germanske) SS-Panzerkorps, som Nordland tilhørte, transportert over Graz, Praha, Dresden, Posen, Tilsit og Narva til korpsområdet.
I midten av desember 1943 var Divisjon Nordland kommet i orden i sine stillinger mot det sovjetrussiske brohodet i Oranienbaum, 20–30 km vest av Leningrad. Sovjetrusserne hadde holdt ut i dette brohodet siden kampene i 1941 og truet herfra de tyske forsyningslinjene til Leningrad-fronten. De tyske styrkene i området sto under kommando av SS-Obergruppenführer Felix Steiner, og det var for å stive av det tyske forsvaret at Divisjon Nordland ble sendt hit. Panserbataljonen Hermann von Salza var på dette tidspunkt ikke med, men sluttet seg senere til divisjonen.
Den 14. januar 1944 angrep sovjetrussiske soldater samtidig fra Leningrad og Oranienbaum i retning av byen Gatsjina. Angrepet kom ca. 10 km fra Divisjon Nordlands frontavsnitt og Nordland ble derfor liggende i sine stillinger i over en uke etter at angrepet hadde startet. Deler av divisjonen var likevel med på disse innledende kampene, da de var blitt avgitt til støtte for andre avdelinger.
26. januar 1944 begynte Divisjon Nordland retretten fra Oranienbaum til Narva, sammen med resten av III.(germanske) SS-Panzerkorps. De sovjetrussiske styrkene fulgte like bak og la sterkt press på de tyske avdelingene. Området var så godt som veiløst og tilbaketrekkingen gikk tregt for de tyske styrkene med sitt tunge materiell. Veien mot vest var overbelastet, og sovjetrusserne beveget seg ute i det veiløse terrenget og skapte store vansker for tyskernes retrett. Divisjon Nordland ble involvert i harde kamper, spesielt om brohodet ved Jamburg. Først den 2. februar 1944 gikk Divisjon Nordland inn i forberedte stillinger ved Narva, Panterstillingen.
== Kampene ved Narva, i Panterstillingen ==
Den 13. februar begynte de sovjetrussiske styrkene sine angrep på Panterstillingen, med et direkte angrep mot de tyske forsvarsstillingene og et forsøk på et omringingsangrep med en amfibielanding ved Mereküla. Divisjon Nordland nedkjempet styrkene i dette amfibieangrepet og holdt samtidig stillingene i hovedstridslinjen.
I de neste 5 månedene holdt Divisjon Nordland og de øvrige tyske avdelingene stillingen ved Narva. Her skulle det være slutt på retretten, her skulle man stå. I mars ødela sovjetrussiske styrker broen over Narva, i harde kamper om brohodet på øst-siden av elven. Styrkene på øst-siden av elven ble derved avskåret, men Nordlands pionerer lykkes i å reparere brua. I disse kampene hadde divisjonen store tap.
Sovjetrusserne iverksatte et omringelsesangrep i juni 1944. Gjennom en amfibieoperasjon landsatte de styrker i ryggen på tyskerne. Dette resulterte i at de tyske styrkene holdt på å bli avskåret og måtte trekke seg ut av stillingene ved Narva. De falt tilbake til Vaivara. Under denne tilbaketrekningen dannet nederlenderne ettertrygd og Divisjon Nordland hadde avgitt en pionertropp til dem. Denne troppen ble senere aldri sett igjen, og de nederlandske styrkene hadde store tap. Mange nordmenn falt i disse kampene, og det er etter annen verdenskrig reist et større minnesmerke ved Narva til minne om nordmennene som falt der.
Divisjon Nordlands tap i kampene ved Oranienbaum, tilbaketrekningen til Narva og i kampene ved Narva hadde vært så betydelige at I. bataljon i begge pansergrenader-regimentene, 23. Norge og 24. Danmark ble oppløst. De gjenværende soldatene ble fordelt på II. og III. bataljon i hvert regiment. Divisjon Nordland kom derved til å kjempe resten av krigen med 4 pansergrenader-bataljoner.
I slutten av april 1944 ble I. bataljon i regimentene 23. Norge og 24. Danmark reorganisert av hovedsakelig tidligere sårede soldater i Hammerstein i Tyskland. Det antas at det var ca. 40 nordmenn og 100 dansker i bataljonene, som besto av:
Regiment 23. Norge: 9 offiserer, 23 underoffiserer, 327 menige soldater, i alt 369 mann.
Regiment 24. Danmark: 6 offiserer, 50 underoffiserer, 324 menige soldater, i alt 380 mann.Etter at 500 mann fra 11. SS Pansergrenader trenings- og erstatningsbataljon i Graz ble tilført hver bataljon, hadde bataljonene igjen kommet opp i full styrke. Disse bataljonene kom aldri tilbake til Divisjon Nordland. Fra november 1944 ble de underlagt 5. SS-Panzer-Division «Wiking» og deltok derfor i angrepet på Budapest i januar 1945. Etter at dette angrepet slo feil trakk disse to bataljonene seg sammen med resten av Divisjon Wiking tilbake over Graz, Bruck, Morau, Tamsweg og Mauterndorf til Radstadt, hvor de overga seg til amerikanske styrker den 12. mai 1945. Hvor mange nordmenn som da var med er ikke kjent.
== Kampene ved Vaivara, i Tannenberg-stillingen ==
Divisjon Nordland ble satt inn hvor striden var hardest. Kampene ble hovedsakelig ført i området langs veien og jernbanen mellom Narva og Riga. Mot nord var landskapet flatt, mot sør gikk det over i tre lave høyder, Kinderheimhøyden, Grenaderhøyden og Pionerhøyden. Den som behersket disse høydene behersket også det omliggende terrenget. Det var SS-Panzergrenadier Regiment 23. Norge som fikk æren av å holde disse høydene. Kampene bølget fram og tilbake i flere måneder, men fronten holdt. Mellom Finskebukta og Peipussjøen klarte ikke sovjetrusserne å trenge gjennom.
Den 26. juli 1944 brøt sovjetrussiske styrker inn i Divisjon Nordlands stillinger og tok Kinderheimhøyden. Divisjonssjefen Fritz von Scholz iverksatte derfor et motstøt dagen etter, men ble selv hardt såret og døde på vei til feltsykehus 28. juli 1944. Kommandoen over Divisjon Nordland ble overtatt av SS-Oberführer Joachim Ziegler, som inntil da hadde vært stabssjef i III.(germanske) SS Panserkorps.
Det var fredsslutningen mellom Finland og Sovjetunionen og utviklingen lenger sør som tilslutt gjorde at divisjon Nordland og de øvrige tyske styrkene måtte rømme Estland. Russerne hadde angrepet og nådd fram til Østersjøen i nærheten av grensen til Øst-Preussen. De tyske styrkene i de baltiske landene var derfor avskåret.
== Kampene i Kurland ==
Divisjon Nordland trakk seg i september tilbake inn i Kurland. Her deltok divisjonen i tre større slag. Det ble kjempet hardt om byene Tukkum og Bauske i Litauen og divisjonen var i desember 1944 redusert til om lag 9000 mann. I januar 1945 ble den beordret til Libau hvor den ble utskipet til Pommern. Divisjonen gikk i land i Stettin, mens panserbataljonen Herman von Salza ble sendt til Gotenhafen, nåværende Gdynia for å bli utrustet på nytt. Sent i januar 1945 ble 11. SS Pansergenader Divisjon Nordland underlagt SS-Obergruppenführer Felix Steiners 11. Panzer Armé, som ble satt opp i Pommern for å delta i slaget om Berlin
== Kampene i Pommeren ==
Den 16. februar 1945 ble Nordland beordret til å delta i en offensiv for å unnsette byen Arnswalde, øst for Oder, hvor tyske styrker var omringet. Divisjonen nådde byen dagen etter og fikk evakuert sivile og sikret byen. Dette var begynnelsen til slutten. De sovjetrussiske motangrepene var så kraftige at SS-Obergruppenfürer Felix Steiner måtte trekke Divisjon Nordland og resten av de tyske styrkene tilbake til stillinger ved Stargard og Stettin ved utløpet av Oder.
Det sovjetrussiske angrepet den 1. mars førte til at Nordland, sammen med resten av III. SS Panserkorps ble drevet tilbake til byen Altdamm, øst for Stettin, den siste stillingen før man nådde Oder. De siste delene av Divisjon Nordland trakk seg tilbake til vestsiden av Oder 20. mars 1945. Nordland var nærmest gått i oppløsning og ble beordret tilbake til området sørvest for Schwedt-Bad Freienwalde for reorganisering og utrustning. Den 27. mars 1945 ble Divisjon Nordland utplassert i området Gartz, Schwedt og Altküstrinchen. 23. regiment Norge satte opp sitt hovedkvarter i byen Liepe ikke langt fra det mer kjente Båtheisen ved Niederfinow.
== Slaget om Berlin ==
Slaget om Berlin var det siste store slaget på Østfronten i andre verdenskrig. Den 16. april 1945 fikk Divisjon Nordland ordre om å gå i stilling i området øst for Berlin. Slaget om høydene ved Seelow hadde begynt og Divisjon Nordland ble satt inn for å stanse et ventet sovjetisk gjennombrudd. Divisjonen gikk i stilling i området omkring Müncheberg ved Reichsstrase 1, (nå riksvei B1), og landsbyen Buckow, øst i Berlin. Den 19. april kom divisjonen i kamp med overlegne sovjetrussiske styrker og trakk seg tilbake mot Strausberg, en forstad til Berlin.
Divisjon Nordland kjempet kontinuerlig mot de framrykkende sovjetrussiske styrkene og den 22. april var divisjonen presset tilbake til Tiergarten og bydelen Mitte i hjertet av Berlin. Den 25. april ble divisjonssjefen SS-Brigadeführer Joachim Ziegler skiftet ut på grunn av uenighet med general Helmuth Weidling, øverstkommanderende for forsvaret av Berlin, med SS-Brigadeführer Gustav Krukenberg. Divisjonen gikk i de neste dagene i oppløsning og elementer fra Nordland deltok i et desperat utbrytningsforsøk over Weidendammer Brücke og oppover Friedrichstrasse natten til 2. mai 1945.
De fleste som deltok i forsøket ble drept, men det antas at noen klarte å komme seg vekk, ved at de tok til venstre etter brua og benyttet Schiffbauerdamm mot Lehrter Bahnhof, i dag Berlin Hauptbahnhof.
Bare noen ganske få av de frivillige i Divisjon Nordland overlevde sovjetrussisk fangenskap, for å komme hjem til Norge. De få som klarte å ta seg fram til Elben og overgi seg til amerikanske styrker, ble etter hvert sendt tilbake til hjemlandet og stilt for retten der.
== Styrke ==
15. september 1943: 257 offiserer, 1 581 underoffiserer, 10 380 menige.
== Kommandører ==
SS-Brigadeführer Franz Augsberger (22. mars 1943 – 1. mai 1943)
SS-Gruppenführer Fritz von Scholz (1. mai 1943 – 27. juli 1944)
SS-Brigadeführer Joachim Ziegler (27. juli 1944 – 25. april 1945)
SS-Brigadeführer Gustav Krukenberg (25. april 1945 – 8. mai 1945)
== Oppsetting ==
SS-Panzergrenadier Regiment 23 «Norge»
SS-Panzergrenadier Regiment 24 «Danmark»
SS-Panzer Battalion 11 «Herman von Salza»
SS-Panzer Artillery Regiment 11
SS-Panzer Reconnaissance Battalion 11
SS-Sturmgeschutz Battalion 11
SS-Panzerjäger Battalion 11
SS-Signals Battalion 11
SS-Pionier Battalion 11
SS-Nachrichtung Abteilung Truppen 11
SS-Supply troop 11
SS-Repair Battalion 11
SS-Wirtschafts Battalion 11
SS-War Reporter platoon 11
SS-Feldgendarmerie Troop 11
SS-Reserve Battalion 11
SS-Bewährungs-Comapny 11
SS-Medical Battalion 11
SS-Werfer Battalion 521
SS-Jäger Regiment 11
== Kilder ==
Blindheim, Svein: Nordmenn under Hitlers fane, Noregs Boklag 1977, ISBN 82-522-0362-0
Halle, Frode: Fra Finland til Kaukasus, Dreyers Forlag, Oslo 1972, ISBN 82-09-00091-8
Le Tissier, Tony: Marshal Zhukov at the Oder, Sutton Publishing, Gloucetershire GL6 8PE, UK ,2008, ISBN 978-0-7509-4838-8
Le Tissier, Tony: The Battle of Berlin 1945, The History Press Ltd, Gloucetershire GL5 2QG, 1987, ISBN 978-0-7524-4682-0
Michaelis, Rolf: Die 11. SS-Freiwilligen-Grenadier-Divisjon "Nordland", Schiffer Publishing ltd, 4880 Lower Valley Road, Atgelen PA 19310, USA, 2008, ISBN 978-0-7643-3100-8
Veum, Eirik og Brenden, Geir: De som falt: Nordmenn drept i tysk krigstjeneste, Side 207-307, NRK Aktivum AS, 2009, ISBN 978-82-8178-300-3
Ellingsen, Harry A: Regiment Norge – Historien om en frontkjemperenhet. Pax forlag A/S, Oslo 2011. ISBN 978-82-530-3449-2
== Se også ==
Frontkjemper
Fredrik Jensen
Bjørn Østring
Operasjon Barbarossa
Norges SS
Germanske-SS Norge
Den norske legion
5. SS-Panzer-Division «Wiking»
Regiment Nordland
SS-skijegerbataljon Norge
Kaprolat
Frontsøster | Tyskland | 9,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Holte | 2023-02-04 | Knut Holte | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Lyn Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Stabæk Fotball', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Knut Holte (født 25. mai 1967) er en norsk tidligere fotballspiller som blant annet har spilt for Hamarkameratene, Lyn og Stabæk. Hans posisjon på fotballbanen var midtstopper. Holte spilte eliteseriekamper for alle klubbene, med perioden 1986 til 1990 hos Ham-Kam, fra 1991 til 1993 hos Lyn og i 1995 hos Stabæk.
Holte spilte for Charterud og Storhamar før han kom til Ham-Kam. Debuten for Ham-Kam fikk han i september 1986.I november 1987 var Holte i forhandlinger med 3.-divisjonsklubben Frigg uten at det endte med noen overgang.Da Ham-Kam i 1990 mislykkes i å rykke opp til øverste divisjon, dro Holte sammen med lagkamerat Hallgeir Finbråten videre til Lyn for spill i Eliteserien i 1991. Fra sin posisjon i midtforsvaret ble Knut Holte en av lagets bjærebjelker. I mars 1992 ble Holte tatt ut i troppen til en treningssamling med det norske landslaget. Landslagstrener Egil Olsen begrunnet uttaket med at Holte hadde vært Lyns beste spiller hele høstsesongen i 1991. Etter å ha sikret plassen i Eliteserien i 1992 forsøkte Ham-Kam uten hell å hente Holte og Finbråten tilbake fra Lyn. Etter at Lyn rykket ned fra Eliteserien i 1993, forsøkte Kongsvinger å sikre seg hans tjenester. Holte takket nei da han fant det sportslig uforsvarlig å kombinere jobb og pendling til Kongsvinger. I stedet signerte han for 1.-divisjonsklubben Stabæk.
Med Holte i midtforsvaret endte Stabæk 1994-sesongen med opprykk til øverste divisjon. I 1995 spilte Holte 16 kamper for Stabæk i klubbens første sesong i Eliteserien. Han var del av stallen også i 1996, men en mislykket akilles-operasjon før sesongstart tvang ham til å avslutte fotballkarrieren.
| Knut Holte (født 25. mai 1967) er en norsk tidligere fotballspiller som blant annet har spilt for Hamarkameratene, Lyn og Stabæk. Hans posisjon på fotballbanen var midtstopper. Holte spilte eliteseriekamper for alle klubbene, med perioden 1986 til 1990 hos Ham-Kam, fra 1991 til 1993 hos Lyn og i 1995 hos Stabæk.
Holte spilte for Charterud og Storhamar før han kom til Ham-Kam. Debuten for Ham-Kam fikk han i september 1986.I november 1987 var Holte i forhandlinger med 3.-divisjonsklubben Frigg uten at det endte med noen overgang.Da Ham-Kam i 1990 mislykkes i å rykke opp til øverste divisjon, dro Holte sammen med lagkamerat Hallgeir Finbråten videre til Lyn for spill i Eliteserien i 1991. Fra sin posisjon i midtforsvaret ble Knut Holte en av lagets bjærebjelker. I mars 1992 ble Holte tatt ut i troppen til en treningssamling med det norske landslaget. Landslagstrener Egil Olsen begrunnet uttaket med at Holte hadde vært Lyns beste spiller hele høstsesongen i 1991. Etter å ha sikret plassen i Eliteserien i 1992 forsøkte Ham-Kam uten hell å hente Holte og Finbråten tilbake fra Lyn. Etter at Lyn rykket ned fra Eliteserien i 1993, forsøkte Kongsvinger å sikre seg hans tjenester. Holte takket nei da han fant det sportslig uforsvarlig å kombinere jobb og pendling til Kongsvinger. I stedet signerte han for 1.-divisjonsklubben Stabæk.
Med Holte i midtforsvaret endte Stabæk 1994-sesongen med opprykk til øverste divisjon. I 1995 spilte Holte 16 kamper for Stabæk i klubbens første sesong i Eliteserien. Han var del av stallen også i 1996, men en mislykket akilles-operasjon før sesongstart tvang ham til å avslutte fotballkarrieren.
== Karriereoversikt ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Profil hos Norges Fotballforbund
HamKam.no – Holtes spillerprofil hos Hamarkameratene
LynHistorie.com – Holtes spillerprofil hos Lyn Arkivert 10. august 2012 hos Wayback Machine.
Stabak.no – Holtes spillerprofil hos Stabæk | | år = 1986–19901991–19931994–1996 | 9,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Holbek | 2023-02-04 | Nils Holbek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 24. desember', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Mandal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Vest-Agder', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre'] | Nils Holbek (født 24. desember 1883 på Møll i Holum i Vest-Agder, død 10. desember 1969) var en norsk redaktør, gårdbruker og politiker. Han var stortingsrepresentant (1. representant) 1937–45 for Venstre fra Vest-Agder fylke og satt som medlem i Vei- og jernbanekomiteen.
| Nils Holbek (født 24. desember 1883 på Møll i Holum i Vest-Agder, død 10. desember 1969) var en norsk redaktør, gårdbruker og politiker. Han var stortingsrepresentant (1. representant) 1937–45 for Venstre fra Vest-Agder fylke og satt som medlem i Vei- og jernbanekomiteen.
== Referanser ==
== Kilder ==
Holum gardshistorie 1977
Biografi samfunnsveven.no
== Eksterne lenker ==
(no) Nils Holbek hos Norsk senter for forskningsdata | Nils Holbek (født 24. desember 1883 på Møll i Holum i Vest-Agder, død 10. | 9,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samfunnets_stebarn | 2023-02-04 | Samfunnets stebarn | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Språkvask 2022-08', 'Kategori:Svenske organisasjoner'] | Riksforbundet for Samfunnets stebarn (Riksförbundet för Samhällets styvbarn) er en interesseorganisasjon for Sveriges tidligere barnehjems-, fosterhjems- og familiehjemsbarn, og deres familier. Organisasjonen ble dannet 20. mars 2004 på et møte i det tidligere Vidkärrs barnehjem i Göteborg.
| Riksforbundet for Samfunnets stebarn (Riksförbundet för Samhällets styvbarn) er en interesseorganisasjon for Sveriges tidligere barnehjems-, fosterhjems- og familiehjemsbarn, og deres familier. Organisasjonen ble dannet 20. mars 2004 på et møte i det tidligere Vidkärrs barnehjem i Göteborg.
== Aktiviteter ==
Riksforbundet for Samfunnets stebarn forsøker å gi oppreisning til ofre for overgrep eller omsorgssvikt innen barnevern, og å fokusere på politikk vedrørende plasserte barn. Organisasjonen søkte å samarbeide med det offentlige utvalget som i 2006 ble etablert for å se nærmere på forsømmelse innen barnevern.Riksforbundet for Samfunnets stebarn opplyser at deres arbeid skal være basert på demokratiske verdier og menneskerettigheter, slik de er fastsatt i den svenske konstitusjon, og tre av de såkalte internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, nemlig FNs konvensjon om barns rettigheter, FNs erklæring om menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettskonvensjon.Riksforbundet har siden 2008 utgitt et nyhetsblad, Styvbarnen informerar. Styreleder siden 2010 er Anne Skånér.
== Historie ==
Samfunnets stebarn ble lansert etter en rekke radio-programmer om barnevern, produsert av Ylva Mårtens. I en dokumentar i svensk TV i november 2005 fortalte Kent Sänd, grunnleggeren av Riksforbundet for Samfunnets stebarn, om overgrep han ble utsatt for på Vidkärrs barnehjem. Programmet fikk gode tilbakemeldinger fra tilskuere og mange fortalte om overgrep på andre barnehjem.
Samfunnets stebarn startet som en forening, men ble 28. februar 2009 til et riksforbund.
== Navnet ==
Samfunnets stebarn var den tidlige kvinnebevegelsens navn på barnehjemsbarn og utenomekteskapelige barn. Begrepet er opprinnelig fra Danmark. Uttrykket er også brukt på andre utsatte grupper i samfunnet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Riksförbundet för Samhällets Styvbarn | Riksforbundet for Samfunnets stebarn (Riksförbundet för Samhällets styvbarn) er en interesseorganisasjon for Sveriges tidligere barnehjems-, fosterhjems- og familiehjemsbarn, og deres familier. Organisasjonen ble dannet 20. | 9,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Werner_Icking_Music_Archive | 2023-02-04 | Werner Icking Music Archive | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Digitale bibliotek'] | Werner Icking Music Archive, ofte forkortet WIMA er et webarkiv med noter i public domain. WIMA er fortsettelsen av det nedlagte GMD Music Archive og er oppkalt etter grunnleggeren Werner Icking. For tiden redigeres arkivet av Christian Mondrup.
WIMA inneholder hovedsakelig europeisk klassisk musikk, men også jazz-noter. WIMA er dessuten hjemmesiden for MusiXTeX, et open source verktøy for framstilling av notetrykk basert på publiseringsverktøyet TeX.
De fleste komposisjonene som finnes på WIMA er av komponister fra renessanse/barokk-tiden. For en del av tidligmusikken er notene som er publisert på WIMA de første moderne utgavene av disse komposisjonene. En del samtidige komponister har valgt å publisere sine verk på WIMA.
| Werner Icking Music Archive, ofte forkortet WIMA er et webarkiv med noter i public domain. WIMA er fortsettelsen av det nedlagte GMD Music Archive og er oppkalt etter grunnleggeren Werner Icking. For tiden redigeres arkivet av Christian Mondrup.
WIMA inneholder hovedsakelig europeisk klassisk musikk, men også jazz-noter. WIMA er dessuten hjemmesiden for MusiXTeX, et open source verktøy for framstilling av notetrykk basert på publiseringsverktøyet TeX.
De fleste komposisjonene som finnes på WIMA er av komponister fra renessanse/barokk-tiden. For en del av tidligmusikken er notene som er publisert på WIMA de første moderne utgavene av disse komposisjonene. En del samtidige komponister har valgt å publisere sine verk på WIMA.
== Andre musikkprosjekt ==
Choral Public Domain Library – med fokus på kor- og vokalmusikk.
Mutopia-prosjektet – notesatser produsert fra utgaver som nå er offentlig eiendom.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
WIMAs liste over musikkarkiv med gratis noter
Project Gutenbergs musikkavdeling | Werner Icking Music Archive, ofte forkortet WIMA er et webarkiv med noter i public domain. WIMA er fortsettelsen av det nedlagte GMD Music Archive og er oppkalt etter grunnleggeren Werner Icking. | 9,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frigj%C3%B8ringsordenen | 2023-02-04 | Frigjøringsordenen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frigjøringsordenen', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1940'] | Frigjøringsordenen (fransk: Ordre de la Libération) er en fransk, militær orden. Den ble innstiftet 16. november 1940 i Brazzaville av general Charles de Gaulle til belønning av militær eller sivil innsats for Frankrikes frigjøring under den andre verdenskrig. de Gaulle var ordenens stormester fram til sin død i 1970. Statutter ble gitt i London den 29. januar 1941. Ordenen ble etter frigjøringen offisielt stadfestet 10. august 1945. Frigjøringsordenen rangerer etter Æreslegionen, men foran Den nasjonale fortjenstorden.
Ordenen har et museum i Les Invalides i Paris.
| Frigjøringsordenen (fransk: Ordre de la Libération) er en fransk, militær orden. Den ble innstiftet 16. november 1940 i Brazzaville av general Charles de Gaulle til belønning av militær eller sivil innsats for Frankrikes frigjøring under den andre verdenskrig. de Gaulle var ordenens stormester fram til sin død i 1970. Statutter ble gitt i London den 29. januar 1941. Ordenen ble etter frigjøringen offisielt stadfestet 10. august 1945. Frigjøringsordenen rangerer etter Æreslegionen, men foran Den nasjonale fortjenstorden.
Ordenen har et museum i Les Invalides i Paris.
== Inndeling ==
Frigjøringsordenen har én grad. Medlemmer av Frigjøringsordenen omtales som frigjøringskamerater (Compagnons de la Libération).
== Insignier ==
Ordenstegnet omtales som frigjøringskorset (Croix de la Libération). Det består av et firkantet skjold i bronse. På skjoldet er det lagt et dobbeltegget sverd som igjen er belagt med et svart Lothringenkors. Korset var De frie franske styrkers merke. Baksiden bærer innskriften «PATRIAM SERVANDO VICTORIAM TULIT» («å tjene fedrelandet bringer seier»). Båndet er grønt med svarte striper og skal symbolisere fedrelandets håp og sorg.
I 1947 ble det laget et ordenskjede, som ble båret av de Gaulle som stormester. Kjedet besto av ledd utformet som grønnemaljerte lothringenkors.
== Tildeling ==
De første tildelinger av Frigjøringsordenen fant sted i London 29. januar 1941, samme dag ordenen ble gitt statutter. Det ble foretatt til sammen 1061 tildelinger av Frigjøringsordenen, seks av disse til kvinner. Totalt 238 tildelinger skjedde posthumt. Blant mottagerne er André Malraux, François Jacob, Félix Éboué, Jean de Lattre de Tassigny, Laure Diebold, Jean Moulin, Philippe Leclerc de Hauteclocque, Émilienne Moreau-Evrard, Pierre Clostermann, Marie-Pierre Kœnig, Pierre Mesmer og René Pleven. Ordinær tildeling av Frigjøringsordenen opphørte 23. januar 1946. De to eneste senere tildelinger fant sted i 1958, da Winston Churchill ble tildelt Frigjøringsordenen, og i 1960 da kong Georg VI av Storbritannia, ble tildelt ordenen posthumt. I alt fjorten utlendinger ble hedret med Frigjøringsordenen. Blant disse finnes også Dwight D. Eisenhower og kong Mohammed V av Marokko.
Frigjøringsordenen kunne også tildeles militære avdelinger og kommunale enheter. Til sammen atten militære avdelinger ble hedret med Frigjøringsordenen. Fem bysamfunn og territorielle enheter ble tildelt Frigjøringsordenen: Grenoble, Île de Sein, Nantes, Paris og Vassieux-en-Vercors.
== Kilder ==
Vincent Allard: Les ordres honorifiques et de chevalerie, Paris: Éditions de Vecchi, 2004, 75–79.
Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966.
«Order of the Liberation» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo (red.): World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1132–1133. | Frigjøringsordenen (fransk: Ordre de la Libération) er en fransk, militær orden. Den ble innstiftet 16. | 9,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Resten_av_dagen_(film) | 2023-02-04 | Resten av dagen (film) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske romantiske dramafilmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 1993', 'Kategori:Filmer lagt til England', 'Kategori:Filmer lagt til rurale strøk', 'Kategori:Vinnere av Sølvklumpen'] | Resten av dagen (originaltittel: The Remains of the Day) er en britisk dramafilm fra 1993 regissert av James Ivory. Filmen handler om en pliktoppfyllende butler som lukker øyne og ører for sin herres politiske villfarelser, og for kjærligheten. Handling er lagt til en engelsk herregård på landsbygda og strekker seg fra 1930-årene til slutten 1950-årene. Hovedrollene spilles av Anthony Hopkins og Emma Thompson, mens sentrale biroller spilles av James Fox og Christopher Reeve. Manus er basert på Kazuo Ishiguros roman, Resten av dagen, fra 1989.
Resten av dagen ble meget godt mottatt av filmkritikerne og ble nominert til flere Oscar, BAFTA og Golden Globes. Anthony Hopkins ble tildelt hele syv priser.
| Resten av dagen (originaltittel: The Remains of the Day) er en britisk dramafilm fra 1993 regissert av James Ivory. Filmen handler om en pliktoppfyllende butler som lukker øyne og ører for sin herres politiske villfarelser, og for kjærligheten. Handling er lagt til en engelsk herregård på landsbygda og strekker seg fra 1930-årene til slutten 1950-årene. Hovedrollene spilles av Anthony Hopkins og Emma Thompson, mens sentrale biroller spilles av James Fox og Christopher Reeve. Manus er basert på Kazuo Ishiguros roman, Resten av dagen, fra 1989.
Resten av dagen ble meget godt mottatt av filmkritikerne og ble nominert til flere Oscar, BAFTA og Golden Globes. Anthony Hopkins ble tildelt hele syv priser.
== Handling ==
Mr. Stevens er en pertentlig butler på godset Darlington Hall ved Oxford – en gjerning som fyller hele hans liv – bokstavelig talt. Når den nye husholdersken kommer syklende inn på det ærverdige godset, tar han det for gitt at hun har samme holdning. Den forknytte butleren holder konsekvent en profesjonell fasade overfor henne og de andre medarbeiderne, inkludert sin egen far, og undertrykker gjennom alle år sine følelser for husholdersken. Alle hennes forsøk på å komme ham inn på livet mislykkes. Butleren velger bevisst å ikke la seg «distrahere» av omgivelsene. Både kvinner og godseierens flørting med nazistene før utbruddet av annen verdenskrig overser han elegant. Når godset på 1950-tallet får en ny eier blir han sendt på en etterlengtet ferie og oppsøker husholdersken, som forlot godset flere år tidligere. Turen gir ham anledning til å minnes det han har forsaket. Det resulterer igjen i en gryende erkjennelse av at hans lojalitet har vært feilplassert.
Historien veksler mellom sekvenser fra nåtiden og tiden da de begge var ved godset. Handlingens nåtid er 1950-tallet, men veksler retrospektivs mellom den og 1930-årene.
== Om filmen ==
=== Anmelderne og publikum ===
Resten av dagen ble meget godt mottatt av anmelderne, noe som gjenspeiles i at den har oppnådd så mye som 95 % på Rotten Tomatoes og 84% på Metacritic. Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert gav den 3,5 av 4 stjerner. Variety gav den også god omtale, men mente samtidig at den manglet «the emotional resonance» som ville gjort den fullkommen.Den ble en moderat kommersiell suksess i USA hvor den innbrakte $23 millioner.
=== Priser og nominasjoner ===
Tildelte priser
1993: DFWFCA Award ved Dallas-Fort Worth Film Critics Association Awards til Anthony Hopkins for beste mannlige skuespiller.
1994: To David-priser ved David di Donatello Awards til Anthony Hopkins og Emma Thompson.
1994: En Evening Standard British Film Award til Emma Thompson.
1995: En Silver Ribbon ved Italian National Syndicate of Film Journalists til James Ivory for beste regi (utenlandsk film).
1994: To KCFCC Award ved Kansas City Film Critics Circle Awards til Anthony Hopkins og Emma Thompson.
1994: Tre ALFS Award ved London Critics Circle Film Awards til Anthony Hopkins (beste skuespiller) og James Ivory (årets regissør), samt årets britiske film.
1993: En LAFCA Award ved Los Angeles Film Critics Association Awards til Anthony Hopkins.
1993: En NBR Award ved National Board of Review til Anthony Hopkins.
1995: En Robert ved Robert Festival til James Ivory for årets utenlandske spillefilm.
1994: En SEFCA Award ved Southeastern Film Critics Association Awards til Anthony Hopkins.Nominasjoner
1994: Åtte Oscar (blant annet i kategoriene beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle og beste kvinnelige hovedrolle).
1994: Seks BAFTA (blant annet i kategoriene Beste film, beste mannlige skuespiller, beste kvinnelige skuespiller og beste regi).
1994: Fem Golden Globes (blant annet i kategoriene beste film, beste mannlige skuespiller og beste kvinnelige skuespiller).
=== I Norge ===
Filmen fikk bra mottakelse av de norske anmelderne. Både Dagbladets og VGs anmelder gav den terningkast fem. Dagbladet beskrev den som et storslått drama om en tradisjonell og lojal engelsk butler, «mesterlig spilt av Anthony Hopkins», mens VG brukte ord som «gripende» og «imponerende personskildringer».
== I rollene ==
Anthony Hopkins : Stevens
Emma Thompson : Miss Kenton
James Fox : Lord Darlington
Christopher Reeve : Lewis
Peter Vaughan: William Stevens ("Mr Stevens senior")
Hugh Grant : Cardinal (Lord Darlington's godson)
Michael Lonsdale : Dupont d'Ivry
John Haycraft: Auksjonær
Wolf Kahler: Joachim von Ribbentrop
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Resten av dagen på Internet Movie Database
(no) Resten av dagen hos Filmfront
(no) Resten av dagen på NRK TV
(sv) Resten av dagen i Svensk Filmdatabas
(da) Resten av dagen i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Resten av dagen på Allociné
(nl) Resten av dagen på MovieMeter
(en) Resten av dagen på AllMovie
(en) Resten av dagen på Turner Classic Movies
(en) Resten av dagen på Rotten Tomatoes | | språk = Engelsk | 9,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salme_102 | 2023-02-04 | Salme 102 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Salmenes bok'] | Salme 102 er en salme i Salmenes bok i Bibelen. Salmen er blitt karakterisert som en selsom, monstruøs oppbygning hvor to forskjellige salmer er blitt rørt sammen i samme tekst. Det finnes monenter av individuell klage (vers 2-12, 24-25), hymniske deler (vers 13, 26-28) og profetutsagn (14-23, 29). Dette gjør salmen uryddig og lite sammenhengende, og gjør at man opplever den som en samling av eldre tekster som er skrevet sammen uten en egentlig plan.
| Salme 102 er en salme i Salmenes bok i Bibelen. Salmen er blitt karakterisert som en selsom, monstruøs oppbygning hvor to forskjellige salmer er blitt rørt sammen i samme tekst. Det finnes monenter av individuell klage (vers 2-12, 24-25), hymniske deler (vers 13, 26-28) og profetutsagn (14-23, 29). Dette gjør salmen uryddig og lite sammenhengende, og gjør at man opplever den som en samling av eldre tekster som er skrevet sammen uten en egentlig plan.
== Teksten ==
== Kommentarer til den hebraiske teksten ==
Vers 1. Det finnes ingen navn i overskriften. Slike anonyme salmer er førøvrig ikke uvanlig i den fjerde salmeboka (Salme 90-106). Andre anonyme salmer i denne boka er 91-100 og 104-106.
Vers 3. For verselengdens skyld kunne det vært ønskelig å sette inn «Jahve» (יהוה) eller «lytt» (הקשׁיבה) før «i dag» (ביום), men siden verselengdene ellers i Salme 102 ikke er særlig regulære vil det neppe kunne forsvares.
Vers 4. Flere manuskripter har «lik røk» (כעשׁן) istedenfor «i røk» (בעשׁן). Dette er grammatisk enklere, men teksten slik den er er også mulig, og det er mindre sannsynlig at noen skulle forvanske teksten og sette inn «i», enn at de skulle rette den til «lik». Følgelig er det grunn til å foretrekke den masoretiske teksten.
Vers 5. Det har vært omdiskutert hvordan man skal oversette verbet שׁכח. Det er vanlig å gi dette meningen «å glemme» men i Salme 137:5 og i Ugarittisk materiale passer det bedre å gi verbet en sekuandær mening - «å visne». Det er forøvrig ikke umulig i Salme 102 å oversette med «å glemme», og referansene til det ugarittiske tkh er ikke uproblematiske. Den norske oversettelsen velger «visner», men «glemmer» ville være nærmere den typiske bruken av verbet.
Vers 6. Det tekstkritiske apparatet hevder at et verb har forsvunnet fra dette verset, og det skulle følgelig ha startet: «Jeg er blitt trett» (יגעתי) eller «jeg er svekket» (חלשׁתי). Kraus foretrekker det første, imens Marttila foretrekker å lage en oversettelse uten å legge til et verb som mangler.
Vers 14. Det tredje kolon (כי־בא מועד) er synaktisk klønete, og kan være en randglosse som ved overlevering har kommet inn i teksten.
Vers 16. Formen «din ære» (כבודך) benytter andre person suffiks i en samling utsagn hvor suffiksene er tredje person. Det har følgelig vært foreslått å endre dette til «hans ære» (כבודו). I hebraisk er det forøvrig vanlig å veksle person fra ett utsagn til et annet, så formen kan ha vært opprinnelig.
Vers 18. Uttrykket «bønn» (תפלת) er i Dødehavsrullen 11QPsa skrevet «orm/mark» (תולעת) Dette ville gi oversettelsen av vers 18: «Han vendte seg mot den nakne orm. Han foraktet ikke deres bønner.» (Norsk oversettelse 1978/85 er generelt parafraserende i dette verset). Tankegangen om den bedende som en orm har støtte i Salme 22:7 og Jesaja 41:14, men den masoretiske teksten slik den står er for god til å endre bare på grunn av et manuskript.
Vers 20. Her er inndelingen av verset et problem. Skal gudsnavnet Herren, eller Jahve (יהוה) stå før eller etter at verset deles? Det grafiske trykket i Biblia Hebraica Stuttgartuensia (BHS) foretrekker å dele etter Jahve, imens den masoretiske tekst, Septuaginta og Peshitta velger å dele etter Jahve.
Vers 24. Verbet (ענה) kan bety «å krenke», «å svare» eller «å synge». S«eptuaginta oversetter med «å svare» (απεκριθη), men det er mer naturlig i sammenhengen å oversette med» å krenke. Videre er tredje persons suffiks til «kraft»: «hans kraft» (כחו) vanskelig å forstå. Det er bedre å lese som qere «min kraft» (כחי). Noe som har støtte i Qumran 4QPSb, mange manuskripter, Symmachus, Peshitta og Targumene.
== Litterære paralleller med andre tekster ==
Det finnes en del utsagn i Salme 102 som man også finner i andre tekster. Særlig fremtredende er likheten mellom Salme 102, Salme 22 og Salme 69. Marttila ramser opp følgende sammenhenger: Salme 102:3 (22:25; 69:18); 102:17 (69:36); 102:18 (69:34); 102:19 (22:32); 102:21 (69:34) 102:22 (22:23; 69:31); 102:29 (69:37). Utenom disse finnes det en nokså direkte likhet mellom Salme 102:13 og Klagesalmene 5:19. Her er de viktigste forekomstene:
== Tekstens utvikling ==
Det man kan si om tekstens utvikling må i sin helhet utledes enten av teksten selv, eller av utsagn i teksten som man kan finne igjen i andre gammeltestamentlige tekster. Det man slutter om tekstens utvikling er følgelig hypotetisk, men kan forsvares ut fra det forholdet at de fleste forklaringer er bedre enn å tenke seg at teksten skal ha blitt skrevet av en enkelt forfatter i sin nåværende form.
Marko Marttila har utviklet en hypotese om tekstens utvikling hvor han ser for seg at teksten har et grunnsjikt som består av vers 2-12, 24-25b; et mellomsjikt som består av vers 13-14b, 14d-23, 25c; et tredje sjikt som består av vers 26-27b, 28-29 og en samling forskjelligartede tilleggsglosser som består av vers 1, 14c, 27c-d. Karakteristikkene hans av disse sjiktene er som følger:
Grunnsjiktet (vers 2-12, 24-25b). Dette er ifølge Marttila et føreksilsk (før 586 f. Kr. da Jerusalem ble ødelagt, og folket ført i eksil til Babylon). Det er forøvrig ingen historiske referanser i teksten, så en tidfesting har ikke noe holdepunkt uansett hvor man måtte tenke seg den. Sammenhengen mellom vers 12 og 24 er ikke god, særlig at referansene til guden i vers 2-12 er 2. person, imens de i 24-25b er 3. person ødelegger sammenhengen. Marttila mener at teksten har blitt forvansket gjennom redaksjonene. Dette grunnsjiktet er følgelig en ren individuell klage, som følger denne sjangeren, og som har vært benyttet som bønn for syke.Mellomsjiktet (vers 13-14b, 14d-23, 25c). Dette tillegget reflekterer ifølge Marttila hendelser i eksilet, men disse kan godt være lagt til på et meget sent tidspunkt, ved overgangen mellom persisk og hellenistisk tid (4-300-tallet f. Kr.) Teksten handler om Jahves universelle kongedømme, og hvordan Jahve gjeninsetter Sion. Denne restaurasjonen av Sion virker som en eskatologisk omtolkning av Sionsideologien. Mye av vokabularet i Salme 102:17-19 finner man igjen i de siste delene av Salme 22 og 69 (se Litterære paralleller over). Marttila mener følgelig at dette mellomsjiktet kan identifiseres til samme redaksjonelle gruppe, og muligens samme redaktør som sluttsjiktene av Salme 22 og 69.
Det tredje sjikt (vers 26-27b, 28-29). Dette tilhører ifølge Marttila helenistisk tid (Etter 337 f. Kr.) og representerer ytterligere et universalistisk synspunkt. Han refererer til Odil Hannes Steck som mente at hele denne salmen ble til ca. 200 f. Kr. om kring den femte syriske krig hvor den selevkidiske kongen Antiokus III klarte å overvinne de egyptiske troppene til Ptolemeus V. Ifølge Baruchs apokalypse 2:16 «Herre, se ned fra din bolig i det høye og se til oss. Vend ditt øre hit og hør, Herre!» (κύριε, κάτιδε ἐκ τοῦ οἴκου τοῦ ἁγίου σου καὶ ἐννόησον εἰς ἡμᾶς· κλῖνον, κύριε, τὸ οὖς σου καὶ ἄκουσον·) som ligger meget nær Septuaginta av Salme 102:20-21a (101:20-21a): «For Herren ser ned fra sin hellige høysal, fra himmelen skuer han ned på jorden. Han vil lytte til fangenes sukk» (ὅτι ἐξέκυψεν ἐξ ὕψους ἁγίου αὐτοῦ, κύριος ἐξ οὐρανοῦ ἐπὶ τὴν γῆν ἐπέβλεψεν τοῦ ἀκοῦσαι τὸν στεναγμὸν τῶν πεπεδημένων). Marttila er mener at Baruk-apokalypsen alluderer til Salme 102, men at de to første sjiktene av denne er vesentlig eldre. Dette tredje sjiktet mener han likevel at godt kan relateres til disse apokryfe skriftene (I tillegg til Baruk 2:16 nevnes også Tobit 13-14 og Sirak 36.
Tekstens manglende sammenheng kan forklares ut fra Marttilas modell. Nye tider trengte nye måter å forklare teksten. Men dette utgjør også delvis et problem, for hvis Marttila har rett, tok de nye redaktørene lite hensyn til integriteten av teksten. Den nye teksten ble ikke sammenhengende når man hadde lagt til de nye delene. Så Marttilas begrep: «Kollektiv fortolkning» (Collective Interpretation) er ikke helt treffende. Man burde heller tale om «Kollektive utvidelser» (Collective extensions).
== Fotnoter == | Salme 102 er en salme i Salmenes bok i Bibelen. Salmen er blitt karakterisert som en selsom, monstruøs oppbygning hvor to forskjellige salmer er blitt rørt sammen i samme tekst.Duhm, Bernh. Die Psalmen. Vol. 14, 1899 s. 239 «Wer Ps 1021-12 und 13ff. für Ein Gedicht ansieht, muss gegen Stil, Sinn und Inhalt volkommen gleichgiltig sein oder den Verf. für geistgestört halten». Duhm kommenterer teksten som to atskilte forskjellige salmer. Det finnes monenter av individuell klage (vers 2-12, 24-25), hymniske deler (vers 13, 26-28) og profetutsagn (14-23, 29). Dette gjør salmen uryddig og lite sammenhengende, og gjør at man opplever den som en samling av eldre tekster som er skrevet sammen uten en egentlig plan. | 9,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Twilight-serien | 2023-02-04 | Twilight-serien | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Fantasybøker', 'Kategori:Språkvask 2022-08', 'Kategori:Twilight'] | «Twilight» omdirigeres hit. For den første filmen i serien, se Twilight – Evighetens kyss.Twilight er en bokserie skrevet av den amerikanske forfatteren Stephenie Meyer. Serien består av 4 bøker; Evighetens kyss (Twilight), Under en ny måne (New Moon), Formørkelsen (Eclipse) og Ved daggry (Breaking Dawn), som har kommet ut i tidsrommet 2005–2008.
Serien skildrer kjærlighetsforholdet mellom tenåringsjenta Bella Swan og vampyren Edward Cullen.
Alle de fire bøkene har ligget på de amerikanske bestselgerlistene siden de kom ut. De norske oversettelsene har også ligget på topp på den norske bestselgerlisten. I november 2009 har bøkene i serien solgt 85 millioner eksemplarer i 47 land. Boken Breaking Dawn / Ved daggry kom ut med et førsteopplag i USA på 3,2 millioner eksemplarer. Dermed var dette den boka som ble trykket med størst førsteopplag i USA i 2008.
| «Twilight» omdirigeres hit. For den første filmen i serien, se Twilight – Evighetens kyss.Twilight er en bokserie skrevet av den amerikanske forfatteren Stephenie Meyer. Serien består av 4 bøker; Evighetens kyss (Twilight), Under en ny måne (New Moon), Formørkelsen (Eclipse) og Ved daggry (Breaking Dawn), som har kommet ut i tidsrommet 2005–2008.
Serien skildrer kjærlighetsforholdet mellom tenåringsjenta Bella Swan og vampyren Edward Cullen.
Alle de fire bøkene har ligget på de amerikanske bestselgerlistene siden de kom ut. De norske oversettelsene har også ligget på topp på den norske bestselgerlisten. I november 2009 har bøkene i serien solgt 85 millioner eksemplarer i 47 land. Boken Breaking Dawn / Ved daggry kom ut med et førsteopplag i USA på 3,2 millioner eksemplarer. Dermed var dette den boka som ble trykket med størst førsteopplag i USA i 2008.
== Bøkene i Twilight-serien ==
=== Evighetens kyss (Twilight) ===
Den første boken i serien omhandler Isabella "Bella" Swan som flytter til den dystre og regnfulle byen Forks. Her skal hun bo hos faren sin ettersom moren og stefaren hennes skal mye ut og reise. Allerede første dag på den nye skolen møter Bella nye venner og hun får også øyne opp for en mystisk skikkelse ved navn Edward Cullen. Han skal komme til å ta livet hennes med på en spennende vending. Edward, som har mer som porselensaktig, kald hud og gyldne øyne som i blant skifter farge viser seg også å ha overnaturlige evner. Bella ser på ham som både uimotståelig og uutgrunnelig. Fram til nå har han og familien hans greid å skjule hvem de egentlig er. Men Bella som blir totalt forelsket og henført av ham Bella syns også han er noe merkelig. Jakob som er en av hennes tidligere barndomsvenner snakker om gamle sagn og overnaturlige ting noe som igjen får Bella enda mer nysgjerrig. Hun begynner å søke opp ting på Internett og leser bøker hun kan finne. Etter hvert greier hun legge sammen to og to, og kommer frem til at Edward må være en vampyr.
=== Under en ny måne (New moon) ===
Den andre boken, Under en ny måne, begynner med at Bella Swan våkner på sin 18-årsdag. Hun har da hatt en drøm hvor hun så seg selv som gammel kvinne. Hun liker overhode ikke tanken på å skulle bli eldre enn kjæresten Edward Cullen. Edward er en vampyr noe som gjør at aldringen hans har stoppet, og han vil alltid forbli 17 år gammel. Uti boken setter Edwards adoptivfamilie i stand et fødselsdagsselskap for Bella, mer eller mindre mot hennes vilje. Når hun skal pakke opp en gave, skjærer Bella seg på papiret. En av adoptivbrødrene til Edward, Jasper, har blitt ganske nylig omdannet. Dette gjør at han fremdeles sliter med å holde seg unna menneskeblod. Han blir overveldet av duften fra Bellas blod, og forsøker å komme seg frem for å drepe henne. Da innser Edward faren som han og hans familie utgjør for hans elskede og han bestemmer seg for å avslutte forholdet. Uten å fortelle henne den egentlige grunnen til at han ønsker å dra fra henne reiser Cullen-familien bort fra Forks, Washington.
I den tro at Edward ikke elsker henne, blir Bella knust og er deprimert gjennom sesonger hvor hun stenger seg selv bort fra omverden. Hennes far, Charlie, forsøker å sende henne tilbake til Phoenix, Arizona for å bo sammen med moren. Da samtykker Bella i å tilbringe mer tid med vennene sine igjen. Etter å ha sett en film på kino sammen med venninnen Jessica, får Bella øye på en gruppe menn som minner henne om en gang tidligere da Edward reddet henne. Når hun nærmer seg blir hun overrasket over å se en visjon av Edward som advarer henne mot å det hun er i ferd med å gjøre. Bella oppdager at når hun oppsøker spennende og livsfarlige aktiviteter får hun visjoner av Edward som ønsker å stoppe henne. Dette leder henne til mange halsbrekkende forsøk på å gjenskape illusjonen av hans nærvær.
Hun finner også trøst i sitt vennskap med Jacob Black, en lystig følgesvenn som prøver å hjelpe henne med å komme over tapet av Edward. Men etter hvert forsvinner også Jacob uventet, og hun oppdager at han heller ikke er et normalt menneske. Han er en varulv, en gammel fiende av vampyrer. Jacobs flokkmedlemmer er på konstant jakt etter Victoria, en vampyr som ønsker å drepe Bella. Dette er fordi Edward drepte mannen hennes (i den første boken) og hun ønsker å drepe Bella for å såre Edward tilbake. Dette gjør at Jacob får liten tid igjen til å være sammen med Bella, og alene begynner Bella igjen en søken etter adrenalinkick.
En rekke misforståelser fører til at Edward tror at Bella har begått selvmord ved å hoppe utfor en klippe. I sorg over hennes antatte selvmord ønsker heller ikke Edward å leve lengre og flykter dermed til Italia for å provosere Volturiene. Volturi-klanen håndhever lovene blant vampyrer, og Edward vet at de er i stand til å drepe ham om han har gjort noe galt. Alice, Edwards søster, får hentet Bella og de haster til Italia for å stanse Edward. De kommer frem i siste sekund, men Volturiene bestemmer at Bella enten må drepes eller forvandles til en vampyr selv siden hun kjenner til vampyrene. Alice stopper dem fra å drepe henne ved å vise dem en fremtidsvisjon av Bella hvor hun har blitt forvandlet til vampyr, og de kan reise hjem igjen. Når de kommer hjem til Forks, forteller Edward Bella at han alltid har elsket henne og forlot byen kun for å beskytte henne. Bella tilgir ham og Cullen-familien stemmer for at Bella skal bli forvandlet til en vampyr, til Edward og Jacob's store forferdelse. Edward gir Bella et valg: enten lar hun Carlisle forvandle henne etter hun er ferdig med high school, eller at hun skal gifte seg med ham slik at han så kan forvandle henne selv. Da minner Jacob dem på en gammel avtale Cullen-familien har gjort med varulvene; de vil ikke angripe dem, så lenge Cullen-folket aldri biter et menneske.
=== Formørkelsen (Eclipse) ===
Formørkelsen åpner med at Washington, i likhet med Seattle, blir plaget av en rekke uforklarlige mord. Edward mistenker at disse mordene er forårsaket av en nylig omdannet vampyr som ikke er i stand til å kontrollere sin tørst etter menneskeblod. Samtidig som Edward og Bella søker på universitetet, forklarer Bella til ham at hun ønsker å se sin venn Jakob Black igjen. Selv om Edward frykter for sikkerheten hennes, insisterer Bella på at verken Jacob eller hans varulvflokk kommer til å skade henne. Hun begynner så å besøke ham. I mellomtiden får Alice Cullen en visjon om at Victoria, vampyren som er på jakt etter Bella, har returnert til Forks. Et par dager senere frir Edward til Bella og til tross for at hun har en aversjon mot ekteskap så tidlig, svarer hun ja.
Bella og Cullen-familien innser at drapene i Seattle blir begått av en «hær» av nyfødte vampyrer, kontrollert av Victoria. Cullen-familien forener krefter sammen med varulvflokken for å bekjempe denne store trusselen. Mens alle andre forbereder seg på kamp, slår Edward, Bella og Jacob leir oppe i fjellene for å ligge skjult under slaget. Om morgenen blir Jacob opprørt da han overhører Edward og Bella diskutere forlovelsen sin og truer dermed med å delta i kampen hvor han kanskje kan bli drept. For å stoppe ham kysser Bella Jacob og innser at hun er forelsket i ham også. Men samtidig kan hun ikke leve uten Edward. Under slaget greier Victoria å lukte Edward, og dermed også hvor Bella er skjult i skogen. Hun oppsøker dem og på den måten blir også Edward tvunget til å kjempe. De greier å nedkjempe Victoria og hennes hær og da forteller Bella Jacob at hun liker ham, men at hennes kjærlighet for Edward er desto større. Etter å ha mottatt en bryllupsinvitasjon fra Edward, drar Jacob for å unnslippe smerte og sinne. Han er knust over Bellas beslutning om å bli en vampyr.
=== Ved daggry (Breaking Dawn) ===
Ved daggry, den fjerde og siste boka, er delt inn i tre deler. Det skiftes mellom Bella og Jacobs synsvinkel i disse delene.
Bella og Edward gifter seg og drar på bryllupsreise. Etter noen uker på den vakre øya Isle Esme, finner Bella ut at hun er gravid. Edward innser at dette kan bli problematisk, og de haster hjem. Barnet inni Bella vokser usedvanlig fort og snart har det brukket flere av hennes ribbein. Grunnen til at fosteret utvikler seg så raskt er den svært uvanlige kombinasjonen av gener fra et menneske og en vampyr. De aller fleste vampyrer ville ikke kunne inngå et intimt forhold med et menneske uten å miste kontrollen og enten drepe eller omgjøre mennesket. Barnet vokser voldsomt og det tærer enormt på Bella.
Ved fødselen er Bella i ferd med å dø, og Edward har ikke annet valg enn å forvandle henne til en vampyr. Dette har hun jo selv ønsket helt siden hun først oppdaget Edwards hemmelighet, men han har ikke villet henne det. Det er takket være dette at Bella overlever og føder en velskapt datter. Hun gir barnet navnet Renesmee, med inspirasjon fra de to bestemødrene, Renée og Esme. Jacob ender opp med å innprente* seg i Renesmee, noe Bella blir forbannet på ham for ettersom hun bare er et lite barn. Men etter hvert tenker ikke Bella mer på det og lar Jacob ta seg av datteren sin.
Snart finner de ut at barnet kan overleve på både menneskemat og blod, men foretrekker sistnevnte. Volturi-klanen som har som oppgave å håndheve lovene som er vedtatt blant vampyrene, får nyss om at et lite barn har dukket opp hos Cullen-familien, gjennom en spion. Alice, med sin evne til å se inn i fremtiden, oppdager at de vil få problemer med Volturi. De tror Carlisle har bitt og omgjort et menneskelig barn til vampyr, noe som er ulovlig og uakseptabelt da utviklingen og aldringen i barna stanser og de blir ukontrollerbare i sin tørst etter blod. I boken omtales disse som udødelige barn. Sannheten er at Renesmee, som volturiene tror er et slikt udødelig barn, er halvt menneske og halvt vampyr. Dette gjør at hun vokser og utvikler seg som et vanlig barn, men mye, mye raskere. Dermed vil familien kunne lære henne å kontrollere sin tørst slik de selv har gjort, og hun utgjør ingen større fare enn en hvilken som helst annen vampyr. Men Volturi er kjent for å felle sin dom uten å stille spørsmål eller undersøke sannheten, og Cullen vet hva dommen vil bli; de vil utslette hele familien. Alices framtidssyn indikerer et potensielt blodig oppgjør mellom Cullen-familien og Volturi, som utgjør hovedkonflikten i boken.
Nå er hele familiens fokus konsentrert rundt å forberede seg på Volturi-klanens ankomst og å ruste seg for en mulig kamp. De forsøker å finne en fredelig løsning, en måte å overbevise Volturi om at Renesmee ikke er et udødelig barn. Deler av familien reiser verden rundt for å kalle sammen sine venner som kan vitne på at Renesmee vokser og utvikler seg. Mens vitnene ankommer Cullens hus og observerer Renesmees utvikling, øver Bella på å utvikle sin egen evne – å beskytte seg mot andre vampyrers spesielle gaver (tankelesning o.l.). Hun utvikler "skjoldet" sitt til å omfatte flere personer på en gang. Dette skal vise seg å redde dem alle, både Cullen-familien og gruppen av vitner de har samlet. For sikkerhetens skyld skaffer Bella falske pass og id-kort til Jacob og Renesmee. Planen til Bella var å få Jacob og Renesmee bort fra møteplassen om volturiene ikke skulle tro dem. Dagen Alice har forutsett kommer, og familien, vitnene og Jacobs varulvflokk står klare på en stor slette omgitt av skog, ikke langt unna Cullens hus. Den store mengden av vampyrer som står ved Bellas side overrasker Volturiene og selv om de fortsatt er betydelig flere og lett kan bekjempe sin motstander, holder forbauselsen dem rolige akkurat lenge nok til at Carlisle kan få kontakt med dem for å overbevise dem om sannheten. Under diskusjonen forsøker Volturiene å hemme dem med sine evner, men her greier Bella å beskytte dem med skjoldet sitt. Uten det ville de ikke fått muligheten til å forklare for de illsinte Volturiene. Det skjebnesvangre møtet ender godt. Volturi er kraftig svekket da mange av deres soldater innser urettferdigheten og undertrykkelsen de har vært med på å håndheve under klanens kommando.
Som den siste av fire bøker utgjør Breaking Dawn en definitiv slutt på Twilight-sagaen, der alle spørsmål og gåter fra de tre foregående bøker blir besvart. Det kan komme en ny bok i serien av Stephanie Meyer!
Å innprente er en hendelse som han skje for noen varulver. Når de innprenter har de møtt den rette personen i livet. Ifølge Jacob er det at personen du innprenter deg i er det som holder deg fast på bakken og at ingenting annet enn den de er innprentet i betyr noe. Med andre ord en slags form for sterk forelskelse.
=== Midnattsol (Midnight Sun) ===
Midnattsol er historien fra Evighetens kyss fortalt fra karakteren Edward sitt perspektiv av Stephenie Meyer. Prosjektet ble stoppet da det første utkastet ble tilgjengeliggjort av noen på internett. Stephenie Meyer sa at hun ikke hadde planet om å gi ut boka, men etter mange år i 2020, 15 år etter den verdens berømte serien først kom ut publiserte Stephenie Meyer endelig boka. Boka ble en stor suksess og ble til en bestselger verden rundt. Dette ga også en gnist en stor oppblomstring av Twilight fansene og serien kom tilbake i popularitet. (Stephenie Meyer har så lang ikke lenger planlagt å skrive resten av bøkene i Edwards perspektiv).
== Filmer ==
Både "Evighetens kyss", "Under en ny måne", "Eclipse" og "Ved daggry, Del 1" og "Ved daggry, Del 2" har blitt filmatisert og kommet ut. Filmatiseringen av første boken kom ut i USA 21. november 2008. I Norge kom den ut 9. januar 2009, men den hadde en førpremiere i noen utvalgte byer helgen 12-14. desember 2008. Hovedrollene spilles av Kristen Stewart (Bella) og Robert Pattinson (Edward), og filmen er en Catherine Hardwicke-produksjon. Catherine Hardwicke har tidligere produsert kjente ungdomsfilmer som Thirteen og Lords of Dogtown. Skaperen av Twilight-serien, Stephenie Meyer, har også vært veldig engasjert i produksjonen av filmen.
Under en ny måne hadde verdenspremiere 20. november 2009. I Norge hadde denne dessuten en førpremiere den 19. november. Under en ny måne ble regissert av Chris Weitz. Eclipse ble ferdig filmatisert i begynnelsen av november 2009, regissert av David Slade og premieren var den 30. juni 2010.
The Twilight Saga: Breaking Dawn – Part 1 hadde premiere: 18. november 2011, og ble regissert av Bill Condon. Del to er forventet på lerretet 16. november 2012.
== Rollefigurer ==
De viktigste personene i Twilight-serien er
Isabella «Bella» Swan, seriens protagonist, spilles i filmene av Kristen Stewart.
Edward Cullen, vampyr og medlem av Cullen-familien, kommer i løpet av serien til å forelske seg i, gifte seg med og få barn med Bella, spilles av Robert Pattinson.
Jacob Black, varulv, Bellas barndomsvenn og etter hvert også hemmelig beundrer av Bella. Jacob Black spilles av Taylor Lautner.
== Spin-off-utgivelser ==
Bree Tanners korte nye liv – En Eclipse-roman (2010) The Short Second Life of Bree Tanner) er en bok om livet til Bree Tanner, som vi møter i slutten av Eclipse. Boken beskriver hvordan det er å være en nyfødt vampyr og hvordan Victoria holder kontroll på vampyrhæren sin. Stephenie Meyer skrev på boken før den første boken kom ut. Stephenie ville først utgi den sammen med The Twilight Saga: The Official Guide, men den var for lang, så derfor blir den publisert som egen bok [1]. Boken er skrevet som en gave til alle fansene som ivrig har fulgt med og kjøpt hennes tidligere bøker, og den lå derfor ute gratis på nettet fra 7. juni 2010 til 5. juli 2010 [2].
Twilight: The Graphic Novel er en tegneserieversjon fra Hachette Book Group. Den er delt i to bind hvorav det første ble utgitt 16. mars 2010. Den består av utvalgte tekster fra den første Twilight-boken, tegnet av koreaneren Young Kim. Det andre bindet har ennå ikke fått noen publiseringsdato. [3]
== Referanser ==
== Litteratur ==
Meyer, Stephenie (2006). Evighetens kyss. 1 i Twilight-serien. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-36283-3.
Meyer, Stephenie (2008). Under en ny måne. 2 i Twilight-serien. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-37835-3.
Meyer, Stephenie (2009). Formørkelsen. 3 i Twilight-serien. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-39099-7.
Meyer, Stephenie (2009). Ved daggry. 4 i Twilight-serien. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-39252-6.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Twilight series – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Twilight (series) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
TwilightTheMovie.com; archive.org
Filmweb: Twilight-temaside; archive.org | | medvirkende = Kristen StewartRobert PattinsonPeter Facinelli | 9,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefan_Heggelund | 2023-02-04 | Stefan Heggelund | ['Kategori:Alumni fra Handelshøyskolen BI', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Høyre-politikere i Oslo', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kommunikasjonsfolk', 'Kategori:Personer fra Lørenskog kommune', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2013–2017', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2017–2021', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre', 'Kategori:Unge Høyres ledelse'] | Stefan Magnus Brittmark Heggelund (1984–) er en norsk politiker (H). Han var stortingsrepresentant for Oslo fra 2013 til 2021.
| Stefan Magnus Brittmark Heggelund (1984–) er en norsk politiker (H). Han var stortingsrepresentant for Oslo fra 2013 til 2021.
== Liv og virke ==
Han vokste opp på Røa i Oslo og meldte seg inn i Unge Høyre i 1999. Han var leder i Vestre Aker Unge Høyre 2002–2004 og Oslo Unge Høyre 2005–2006, så medlem av Unge Høyres sentralstyre 2006–2010 og Unge Høyres 2. nestleder 2007–2010. I 2010 stilte han som lederkandidat, men tapte for sittende leder Henrik Asheim.Stefan Heggelund var byrådssekretær for byråd for byutvikling i Oslo kommune Merete Agerbak-Jensen, senere medlem av Oslo bystyre 2011–2013.Han ble først valgt inn på Stortinget i 2013 og satt da i Stortingets arbeids- og sosialkomité, og ble gjenvalgt (på utjevningsmandat) i 2017, da han tok sete i Stortingets energi- og miljøkomité. Han gikk ut av Stortinget i 2021, etter at han ikke ble renominert på antatt sikker plass.Han har arbeidet som kommunikasjonsrådgiver i JKL Group og Nordic Choice Hotels. I 2012 ble han kåret til et av landets største kommunikasjonstalenter av Dagens Næringsliv.
=== Ekteskap og familie ===
Han giftet seg i 2014 med stortingsrepresentant Hadia Tajik, men de gikk fra hverandre i 2016. Han giftet seg senere med daværende statssekretær Jorunn Hallaråker, som han har barn med.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stefan Heggelund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stefan Heggelund på Internet Movie Database
(no) Stefan Heggelund hos Stortinget
(no) Stefan Heggelund hos Norsk senter for forskningsdata | Stefan Magnus Brittmark Heggelund (1984–) er en norsk politiker (H). Han var stortingsrepresentant for Oslo fra 2013 til 2021. | 9,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_vektl%C3%B8fting_2009 | 2023-02-04 | EM i vektløfting 2009 | ['Kategori:2009 i Romania', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i vektløfting', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2009', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Romania', 'Kategori:Sport i București', 'Kategori:Vektløfting i 2009', 'Kategori:Vektløfting i Romania'] | Europamesterskapet i vektløfting 2009 ble avholdt i București, Romania 4. april til 12. april 2009. Arrangementet foregikk i Sala Polivalentă, en større flerbrukshall i den rumenske hovedstaden. Det ble konkurrert i øvelsene støt og rykk, samt en sammenlagtkonkurranse.
| Europamesterskapet i vektløfting 2009 ble avholdt i București, Romania 4. april til 12. april 2009. Arrangementet foregikk i Sala Polivalentă, en større flerbrukshall i den rumenske hovedstaden. Det ble konkurrert i øvelsene støt og rykk, samt en sammenlagtkonkurranse.
== Medaljeoversikt ==
Ruth Kasirye tok to sølv for Norge i 63-kilosklassen for kvinner (i rykk og sammenlagt). Norge endte dermed på en 15.-plass. Dette var et litt bedre resultat enn i EM i vektløfting 2008, da Norge endte på en delt 17.-plass med kun én bronsemedalje.
== Medaljevinnere ==
=== Menn ===
Det ble konkurrert i 8 ulike vektklasser for menn, fra 56 kg til 105 kg +.
==== 56 kg ====
==== 62 kg ====
==== 69 kg ====
==== 77 kg ====
==== 85 kg ====
==== 94 kg ====
==== 105 kg ====
==== 105 kg + ====
=== Kvinner ===
Det ble konkurrert i 7 ulike vektklasser for kvinner, fra 48 kg til 75 kg +.
==== 48 kg ====
==== 53 kg ====
==== 58 kg ====
==== 63 kg ====
==== 69 kg ====
==== 75 kg ====
==== 75 kg + ====
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Nettside - European Weightlifting Federation (euro 2009) | | arena = Sala Polivalentă | 9,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_kvinner_1977 | 2023-02-04 | EM i turn for kvinner 1977 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 1977', 'Kategori:Gymnastikk i Tsjekkia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1977', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tsjekkia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tsjekkoslovakia', 'Kategori:Sport i Praha', 'Kategori:Sport i Tsjekkoslovakia i 1977'] | Det 11. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Praha i 1977.
For Norge deltok Hanne Kraft, Trine Andresen og Jana Bore, disse fikk hhv. 33.-, 48.- og 59.-plass i mangekampen.
| Det 11. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Praha i 1977.
For Norge deltok Hanne Kraft, Trine Andresen og Jana Bore, disse fikk hhv. 33.-, 48.- og 59.-plass i mangekampen.
== Resultater ==
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Bom ====
==== Frittstående ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 1977 for herrer
== Eksterne lenker ==
Resultater sammenlagt
Resultater enkeltapparater | Det 11. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Praha i 1977. | 9,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adolf_Vedro | 2023-02-04 | Adolf Vedro | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. september', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Estiske komponister', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Narva', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Adolf Vedro (født 16. oktober 1890 i Narva, død 27. september 1944 i Haapsalu) var en estisk komponist og musikkpedagog.
Adolf Vedro studerte fra 1915 til 1917 kontrabass på konservatoriet i St. Petersburg. Han var der elev av folkemusikkspesialisten Nikolai Solowjow.Fra 1920 til 1941 var Vedro dosent i musikkteori og kontrabass ved konservatoriet i Tallinn (i dag Estisk Musikakademi). Først i 1936 sluttet han studiet i komposisjon og kontrabass i Estlands hovedstad. Fra året etter fikk han tittelen professor.
Ved siden av dette var Vedro aktiv som kritiker. Fra 1915 arbeidet han også som komponist. Hans verk omfatter fremfor alt stykker for klaver, symfoniorkester, orgel og kor. I 1932 komponerte han operaen Kaupo i nasjonalromantisk stil. I 1939 fulgte operaen Muistne mõõk. Hans verker griper dermed tilbake til Estlands mytiske fortid. Vedro sto selv nær den nyhedenske estiske religionen Taarausk. Han er begravet på skogkirkegården i Tallinn.
| Adolf Vedro (født 16. oktober 1890 i Narva, død 27. september 1944 i Haapsalu) var en estisk komponist og musikkpedagog.
Adolf Vedro studerte fra 1915 til 1917 kontrabass på konservatoriet i St. Petersburg. Han var der elev av folkemusikkspesialisten Nikolai Solowjow.Fra 1920 til 1941 var Vedro dosent i musikkteori og kontrabass ved konservatoriet i Tallinn (i dag Estisk Musikakademi). Først i 1936 sluttet han studiet i komposisjon og kontrabass i Estlands hovedstad. Fra året etter fikk han tittelen professor.
Ved siden av dette var Vedro aktiv som kritiker. Fra 1915 arbeidet han også som komponist. Hans verk omfatter fremfor alt stykker for klaver, symfoniorkester, orgel og kor. I 1932 komponerte han operaen Kaupo i nasjonalromantisk stil. I 1939 fulgte operaen Muistne mõõk. Hans verker griper dermed tilbake til Estlands mytiske fortid. Vedro sto selv nær den nyhedenske estiske religionen Taarausk. Han er begravet på skogkirkegården i Tallinn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Helga Tõnson: Adolf Vedro. Tallinn 1963
== Eksterne lenker ==
Liv, verker, bilder (estisk)
Kort biografi og verkfortegnelse (estisk) | Adolf Vedro (født 16. oktober 1890 i Narva, død 27. | 9,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Facinelli | 2023-02-04 | Peter Facinelli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 26. november', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Peter Facinelli (født 26. november 1973 i Queens i New York) er en italiensk-amerikansk skuespiller.
Før Facinelli ble skuespiller studerte han til å bli advokat, men han fant fort ut at advokatlivet ikke var noe for han og begynte på teaterskole. Hans første filmrolle var i filmen Angela i 1995.
Nå er han mest kjent for sin rolle som Carlisle Cullen i filmatiseringen av Twilight-sagaen.
| Peter Facinelli (født 26. november 1973 i Queens i New York) er en italiensk-amerikansk skuespiller.
Før Facinelli ble skuespiller studerte han til å bli advokat, men han fant fort ut at advokatlivet ikke var noe for han og begynte på teaterskole. Hans første filmrolle var i filmen Angela i 1995.
Nå er han mest kjent for sin rolle som Carlisle Cullen i filmatiseringen av Twilight-sagaen.
== Filmografi ==
The Price of Love 1995) (TV) – Brett
Angela 1995) – Lucifer
Calm at Sunset 1996) (TV) – James Pfeiffer
After Jimmy 1996) (TV) – Jimmy Stapp
Foxfire 1996) – Ethan Bixby
An Unfinished Affair 1996) (TV) – Rick Connor
Touch Me 1997) – Bail
Telling You 1998) – Phil Fazzulo
Can't Hardly Wait 1998) – Mike Dexter
Dancer, Texas Pop. 81 1998) – Terrell Lee Lusk
Blue Ridge Fall 1999) – Danny Shepherd
The Big Kahuna 1999) – Bob Walker
Honest (2000) – Daniel Wheaton
Ropewalk (2000) – Charlie
Supernova (2000) – Karl Larson
Riding in Cars with Boys (2001) – Tommy Butcher
Tempted (2001) – Jimmy Mulate
Rennie's Landing (2001) – Alec Nichols
Fastlane (2002) TV Series – Donovan 'Van' Ray
The Scorpion King (2002) – Takmet
Six Feet Under (2003–2005) – Jimmy
The Lather Effect (2005) – Danny
Chloe (2005)
Enfants terribles (2005) – Curtis
Hollow Man 2 (2006)
Touch the Top of the World (2006) (TV) – Erik Weihenmayer
Damages (2007) (TV) – Gregory Malina
Lily (2007)
Finding Amanda (2008) – Greg
Twilight (Evighetens Kyss) (2008) – Carlisle Cullen
New Moon (Under en ny måne) (2009) – Carlisle Cullen
Nurse Jackie (2009) – Dr. Cooper
Eclipse (Formørkelsen) (2010) – Carlisle Cullen
Breaking Dawn part 1 (Ved dagry) (2011) - Carlisle Cullen
Breaking Dawn part 2 (Ved dagry) (2012) - Carlisle Cullen
Love Is Not A Crime (2012) - Bobby
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Peter Facinelli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Peter Facinelli på Internet Movie Database
(sv) Peter Facinelli i Svensk Filmdatabas
(da) Peter Facinelli på Filmdatabasen
(da) Peter Facinelli på Scope
(fr) Peter Facinelli på Allociné
(en) Peter Facinelli på AllMovie
(en) Peter Facinelli hos Turner Classic Movies
(en) Peter Facinelli hos Rotten Tomatoes
(en) Peter Facinelli hos TV Guide
(en) Peter Facinelli hos The Movie Database | Peter Facinelli (født 26. november 1973 i Queens i New York) er en italiensk-amerikansk skuespiller. | 9,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gent%E2%80%93Wevelgem_2009 | 2023-02-04 | Gent–Wevelgem 2009 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gent–Wevelgem', 'Kategori:Sport i Belgia i 2009', 'Kategori:Sykkelritt i 2009'] | Gent–Wevelgem 2009 foregikk 8. april 2009. Det var den 71. utgaven av Gent–Wevelgem.
Allerede etter 20 km ble det dannet en tetgruppe på rundt 30 syklister. Forhåndsfavoritter som Tom Boonen, Mark Cavendish og Heinrich Haussler kunne ikke holde følge fordi de punkterte eller veltet, og endte opp sammen med hovedfeltet.
Tre mil før mål stakk Aljaksandr Kutsjynski og Edvald Boasson Hagen, og de opparbeidet seg raskt over ett minutts ledelse. Mot målstreken var Edvald Boasson Hagen den sterkeste.
| Gent–Wevelgem 2009 foregikk 8. april 2009. Det var den 71. utgaven av Gent–Wevelgem.
Allerede etter 20 km ble det dannet en tetgruppe på rundt 30 syklister. Forhåndsfavoritter som Tom Boonen, Mark Cavendish og Heinrich Haussler kunne ikke holde følge fordi de punkterte eller veltet, og endte opp sammen med hovedfeltet.
Tre mil før mål stakk Aljaksandr Kutsjynski og Edvald Boasson Hagen, og de opparbeidet seg raskt over ett minutts ledelse. Mot målstreken var Edvald Boasson Hagen den sterkeste.
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gent-Wevelgem 2009 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Omtale og resultater på cyclingnews.com | Gent–Wevelgem 2009 foregikk 8. april 2009. | 9,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_kvinner_1979 | 2023-02-04 | EM i turn for kvinner 1979 | ['Kategori:1979 i Danmark', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 1979', 'Kategori:Gymnastikk i Danmark', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1979', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Danmark', 'Kategori:Sport i København'] | Det 12. europamesterskapet i turn i turn for kvinner ble arrangert i København i 1979.
| Det 12. europamesterskapet i turn i turn for kvinner ble arrangert i København i 1979.
== Resultater ==
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Bom ====
==== Frittstående ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 1979 for herrer
== Eksterne lenker ==
Resultater sammenlagt
Resultater enkeltapparater | Det 12. europamesterskapet i turn i turn for kvinner ble arrangert i København i 1979. | 9,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jikky%C5%8D_Oshaberi_Parodius | 2023-02-04 | Jikkyō Oshaberi Parodius | ['Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Videospill fra 1995', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Videospillstubber'] | Jikkyō Oshaberi Parodius er et side-scrolling skytespill utviklet og utgitt av Konami til Super Famicom i 1995. Dette var det første og eneste spillet i Parodius-serien som ikke ble laget som arkadespill.
I 1996 ble spillet utgitt til PlayStation og Sega Saturn, og i 2007 ble det nyutgitt til PlayStation Portable.
Aldersgrensen i Japan ble helt uventet satt til 15 år.
Spillet fikk senere to arkadeoppfølgere: Sexy Parodius og Paro Wars.
| Jikkyō Oshaberi Parodius er et side-scrolling skytespill utviklet og utgitt av Konami til Super Famicom i 1995. Dette var det første og eneste spillet i Parodius-serien som ikke ble laget som arkadespill.
I 1996 ble spillet utgitt til PlayStation og Sega Saturn, og i 2007 ble det nyutgitt til PlayStation Portable.
Aldersgrensen i Japan ble helt uventet satt til 15 år.
Spillet fikk senere to arkadeoppfølgere: Sexy Parodius og Paro Wars.
== Eksterne lenker ==
(en) Jikkyō Oshaberi Parodius hos MobyGames
(en) Jikkyō Oshaberi Parodius hos GameFAQs
(en) Jikkyō Oshaberi Parodius hos GameFAQs
(en) Jikkyō Oshaberi Parodius hos GameFAQs | Jikkyō Oshaberi Parodius er et side-scrolling skytespill utviklet og utgitt av Konami til Super Famicom i 1995. Dette var det første og eneste spillet i Parodius-serien som ikke ble laget som arkadespill. | 9,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_kvinner_1981 | 2023-02-04 | EM i turn for kvinner 1981 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 1981', 'Kategori:Gymnastikk i Spania', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1981', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Spania', 'Kategori:Sport i Madrid', 'Kategori:Sport i Spania i 1981'] | Det 13. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Madrid i 1981.
For Norge deltok Jana Bore og Kjersti Løken, disse kom på 37.- og 42.-plass med hhv 34,550 og 34,000 poeng.
| Det 13. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Madrid i 1981.
For Norge deltok Jana Bore og Kjersti Løken, disse kom på 37.- og 42.-plass med hhv 34,550 og 34,000 poeng.
== Resultater ==
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Bom ====
==== Frittstående ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 1981 for herrer
== Eksterne lenker ==
Resultater sammenlagt
Resultater enkeltapparater | Det 13. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Madrid i 1981. | 9,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fj%C3%A6repraktvikler | 2023-02-04 | Fjærepraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Obadiah Westwood', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1845'] | Fjærepraktvikler (Gynnidomorpha vectisana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). I likhet med de andre artene i slekten Gynnidomorpha er den sjelden i Norge.
| Fjærepraktvikler (Gynnidomorpha vectisana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). I likhet med de andre artene i slekten Gynnidomorpha er den sjelden i Norge.
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 9-12 millimeter), brun vikler. I forvingene er det to lyse tverrbånd med et mørkt bånd mellom dem.
== Levevis ==
Arten lever på mudrete havstrender og saltenger. Larvene lever på fjæresauløk (Triglochin maritima) og forpupper seg i en kokong inne i stilken. I Norge er arten utbredt langs kysten av Sørlandet og Østlandet, og finnes bare på ganske få lokaliteter. Den ble listet som sårbar (VU) på Norsk rødliste for arter fra 2015.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) fjærepraktvikler i Encyclopedia of Life
(en) fjærepraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) fjærepraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) fjærepraktvikler hos Dyntaxa
(en) fjærepraktvikler hos Fauna Europaea
(en) fjærepraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Gynnidomorpha vectisana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Artsdatabanken (2021) | 9,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vassgropraktvikler | 2023-02-04 | Vassgropraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1883'] | Vassgropraktvikler (Gynnidomorpha alismana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). I likhet med de andre artene i slekten Gynnidomorpha er den sjelden i Norge, denne arten er listet som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter.
| Vassgropraktvikler (Gynnidomorpha alismana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). I likhet med de andre artene i slekten Gynnidomorpha er den sjelden i Norge, denne arten er listet som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter.
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 11-14 millimeter) vikler, okerfarget med to lyse og et mørkbrunt tverrbånd i forvingen.
== Levevis ==
Larven utvikler seg på vassgro (Alisma plantago-aquatica). De voksne sommerfuglene flyr i juni-august, fra solnedgang og utover natten.
== Utbredelse ==
I Norge er artens næringsplante sjelden og denne vikleren er bare kjent fra to dammer, i Farsund i Vest-Agder og i Sarpsborg i Østfold. Begge lokalitetene er vurdert som truet av gjenfylling, og arten er derfor klassifisert som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter fra 2021.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
UK moths, Gynnidomorpha alismana [2]
== Eksterne lenker ==
(en) vassgropraktvikler i Encyclopedia of Life
(en) vassgropraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) vassgropraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) vassgropraktvikler hos Dyntaxa
(en) vassgropraktvikler hos Fauna Europaea
(en) vassgropraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Gynnidomorpha alismana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gynnidomorpha alismana – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 9,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myrkleggpraktvikler | 2023-02-04 | Myrkleggpraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1916', 'Kategori:Sommerfugler på norsk rødliste'] | Myrkleggpraktvikler (Gynnidomorpha minimana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). I likhet med de andre artene i slekten Gynnidomorpha er den sjelden i Norge, og er listet som sårbar (VU) på Norsk rødliste for arter fra 2021.
| Myrkleggpraktvikler (Gynnidomorpha minimana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). I likhet med de andre artene i slekten Gynnidomorpha er den sjelden i Norge, og er listet som sårbar (VU) på Norsk rødliste for arter fra 2021.
== Utseende ==
En nokså liten (vingespenn 11-15 millimeter), brunspraglete vikler. Forvingen er rødbrun med noen lysere tegninger ved bakkanten, avrundet i spissen.
== Levevis ==
Larvene utvikler seg i frøhusene av myrklegg (Pedicularis spp.).
== Utbredelse ==
I Norge er den bare kjent fra det sørlige Østlandet.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) myrkleggpraktvikler i Encyclopedia of Life
(en) myrkleggpraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) myrkleggpraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) myrkleggpraktvikler hos Dyntaxa
(en) myrkleggpraktvikler hos Fauna Europaea
(en) myrkleggpraktvikler hos NCBI | Artsdatabanken (2021) | 9,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_kvinner_1983 | 2023-02-04 | EM i turn for kvinner 1983 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 1983', 'Kategori:Gymnastikk i Sverige', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1983', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sverige', 'Kategori:Sport i Göteborg', 'Kategori:Sport i Sverige i 1983'] | Det 14. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Göteborg i 1983.
For Norge deltok Frøydis Holter, Kersti Løken og Siv Rita Eikeskog. Disse kom på 38.-, 42.- og 43.-plass med hhv. 34,950, 34,600 og 34,400 poeng.
| Det 14. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Göteborg i 1983.
For Norge deltok Frøydis Holter, Kersti Løken og Siv Rita Eikeskog. Disse kom på 38.-, 42.- og 43.-plass med hhv. 34,950, 34,600 og 34,400 poeng.
== Resultater ==
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Bom ====
==== Frittstående ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 1983 for herrer
== Eksterne lenker ==
Resultater sammenlagt
Resultater enkeltapparater | Det 14. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Göteborg i 1983. | 9,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinkelpraktvikler | 2023-02-04 | Vinkelpraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758'] | Vinkelpraktvikler (Agapeta hamana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Vinkelpraktvikler (Agapeta hamana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En ganske stor (vingespenn 17-24 millimeter) vikler, forvingen er blekgul med en brun skråstrek i den bakre delen, ofte også brunlig i spissen.
== Levevis ==
Larvene lever på røttene av tistler. De voksne sommerfuglene flyr i juni-august, i skumringen eller om natten.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Agapeta hamana på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) vinkelpraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) vinkelpraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) vinkelpraktvikler hos Dyntaxa
(en) vinkelpraktvikler hos Fauna Europaea
(en) vinkelpraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Agapeta hamana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Agapeta hamana – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Agapeta hamana – detaljert informasjon på Wikispecies | Vinkelpraktvikler (Agapeta hamana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). | 9,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringpraktvikler | 2023-02-04 | Ringpraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1767'] | Ringpraktvikler (Agapeta zoegana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Ringpraktvikler (Agapeta zoegana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En middelsstor til stor (vingespenn 15-24 millimeter) vikler. Kroppen er rødbrun, forvingen gul med en rødbrun ringformet tegning i vingespissen og en brun flekk lenger inne i vingen.
== Levevis ==
Larven lever på flere ulike planter, særlig på svartknoppurt. De voksne sommerfuglene flyr fra mai til august.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Agapeta zoegana på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) ringpraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) ringpraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) ringpraktvikler hos Dyntaxa
(en) ringpraktvikler hos Fauna Europaea
(en) ringpraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Agapeta zoegana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Agapeta zoegana – detaljert informasjon på Wikispecies | Ringpraktvikler (Agapeta zoegana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). | 9,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen | 2023-02-04 | Sovjetunionen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Russlands historie', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder DOI-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetunionen', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1922', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1991', 'Kategori:Tidligere land i Asia', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sovjetunionen eller Sovjetsamveldet (russisk: Сою́з Сове́тских Социалисти́ческих Респу́блик [СССР], Unionen [eller Samveldet] av sosialistiske rådsrepublikker [USSR eller SSSR]; i dagligtalen ofte bare kalt Sovjet) var en sosialistisk føderasjon i Øst-Europa og Asia som eksisterte fra 1922 til 1991. Sovjetunionen var et samvelde av 15 på papiret autonome republikker, med Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk som den største og klart dominerende delrepublikken. Den russiske sovjetrepublikkens store dominans gjorde at Sovjetunionen ofte ble omtalt som «Russland» eller «Sovjet-Russland» i Vesten, selv om denne betegnelsen ikke var nøyaktig.
Sovjetunionen vokste frem i etterkant av første verdenskrig, da det gamle russiske keiserriket gikk under i den russiske revolusjon. Etter en kaotisk periode kjent som den russiske borgerkrigen fikk Vladimir Lenins bolsjeviker makten over mesteparten av det gamle russiske riket. Etter Lenins død gikk makten etterhvert til Josef Stalin, som med sin kommandoøkonomi og brutale metoder fikk landet gjennom en storstilt industrialisering, samtidig som han førte en ekspansiv utenrikspolitikk. Etter å selv ha angrepet bl.a. Polen, Finland og de baltiske landene i 1939–1940, ble Sovjetunionen i 1941 imidlertid angrepet av Tyskland, som Sovjetunionen hadde hatt en ikke-angreps-pakt og delt Polen med. Til tross for at anslagsvis 20 millioner borgere omkom under annen verdenskrig, sto Sovjetunionen igjen som en av verdens to supermakter, og hadde utvidet sin maktsfære til størstedelen av Øst-Europa, som nå ble styrt av sovjetlojale autoritære regjeringer. Etterkrigstiden ble preget av den kalde krigen, en ideologisk og politisk maktkamp mellom Sovjetunionen og mange sosialistiske land på den ene siden og USA og mange vestlige land på den andre siden. Utover på 1980-tallet ble det klart at Sovjetblokken tapte denne kampen, og da Mikhail Gorbatsjov overtok makten i Sovjetunionen i 1985 var det klart at det var nødvendig med grunnleggende reformer i samfunnsstrukturen. Gorbatsjov mislyktes i å samle landet, og i løpet av 1990–1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning.
Sovjetunionen under Stalin regnes som en totalitær stat, og gjennomførte omfattende overgrep mot egne innbyggere.
Millioner ble sendt i konsentrasjonsleirsystemet Gulag, der hundretusener døde av sult og utmattelse. Sovjetunionen gjennomførte også etnisk rensning i en rekke land i Europa, særlig under og etter andre verdenskrig. Den norske historikeren Jens Petter Nielsen anslår antall dødsofre under Stalin til rundt ti millioner mennesker.Det sovjetiske samfunnssystemet var dominert av Kommunistpartiet, et parti som bygde på marxist-leninistiske prinsipper. Kommunistpartiet var landets statsbærende parti, og var det eneste tillatte partiet. Generalsekretæren i partiet var Sovjetunionens mektigste person, og hadde i mesteparten av Unionens eksistens langt mer makt og innflytelse enn regjeringen og parlamentet.Sovjetunionen var verdens største planøkonomi, der alle aspekter av det økonomiske livet ble styrt sentralt fra hovedstaden Moskva blant annet gjennom såkalte femårsplaner. Landet var preget av liten politisk frihet der blant annet KGB aktivt overvåket store deler av samfunnet. Landet hadde i sin storhetstid et utbygget sosialt system med et omfattende helsevesen og sosiale støtteordninger.
| Sovjetunionen eller Sovjetsamveldet (russisk: Сою́з Сове́тских Социалисти́ческих Респу́блик [СССР], Unionen [eller Samveldet] av sosialistiske rådsrepublikker [USSR eller SSSR]; i dagligtalen ofte bare kalt Sovjet) var en sosialistisk føderasjon i Øst-Europa og Asia som eksisterte fra 1922 til 1991. Sovjetunionen var et samvelde av 15 på papiret autonome republikker, med Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk som den største og klart dominerende delrepublikken. Den russiske sovjetrepublikkens store dominans gjorde at Sovjetunionen ofte ble omtalt som «Russland» eller «Sovjet-Russland» i Vesten, selv om denne betegnelsen ikke var nøyaktig.
Sovjetunionen vokste frem i etterkant av første verdenskrig, da det gamle russiske keiserriket gikk under i den russiske revolusjon. Etter en kaotisk periode kjent som den russiske borgerkrigen fikk Vladimir Lenins bolsjeviker makten over mesteparten av det gamle russiske riket. Etter Lenins død gikk makten etterhvert til Josef Stalin, som med sin kommandoøkonomi og brutale metoder fikk landet gjennom en storstilt industrialisering, samtidig som han førte en ekspansiv utenrikspolitikk. Etter å selv ha angrepet bl.a. Polen, Finland og de baltiske landene i 1939–1940, ble Sovjetunionen i 1941 imidlertid angrepet av Tyskland, som Sovjetunionen hadde hatt en ikke-angreps-pakt og delt Polen med. Til tross for at anslagsvis 20 millioner borgere omkom under annen verdenskrig, sto Sovjetunionen igjen som en av verdens to supermakter, og hadde utvidet sin maktsfære til størstedelen av Øst-Europa, som nå ble styrt av sovjetlojale autoritære regjeringer. Etterkrigstiden ble preget av den kalde krigen, en ideologisk og politisk maktkamp mellom Sovjetunionen og mange sosialistiske land på den ene siden og USA og mange vestlige land på den andre siden. Utover på 1980-tallet ble det klart at Sovjetblokken tapte denne kampen, og da Mikhail Gorbatsjov overtok makten i Sovjetunionen i 1985 var det klart at det var nødvendig med grunnleggende reformer i samfunnsstrukturen. Gorbatsjov mislyktes i å samle landet, og i løpet av 1990–1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning.
Sovjetunionen under Stalin regnes som en totalitær stat, og gjennomførte omfattende overgrep mot egne innbyggere.
Millioner ble sendt i konsentrasjonsleirsystemet Gulag, der hundretusener døde av sult og utmattelse. Sovjetunionen gjennomførte også etnisk rensning i en rekke land i Europa, særlig under og etter andre verdenskrig. Den norske historikeren Jens Petter Nielsen anslår antall dødsofre under Stalin til rundt ti millioner mennesker.Det sovjetiske samfunnssystemet var dominert av Kommunistpartiet, et parti som bygde på marxist-leninistiske prinsipper. Kommunistpartiet var landets statsbærende parti, og var det eneste tillatte partiet. Generalsekretæren i partiet var Sovjetunionens mektigste person, og hadde i mesteparten av Unionens eksistens langt mer makt og innflytelse enn regjeringen og parlamentet.Sovjetunionen var verdens største planøkonomi, der alle aspekter av det økonomiske livet ble styrt sentralt fra hovedstaden Moskva blant annet gjennom såkalte femårsplaner. Landet var preget av liten politisk frihet der blant annet KGB aktivt overvåket store deler av samfunnet. Landet hadde i sin storhetstid et utbygget sosialt system med et omfattende helsevesen og sosiale støtteordninger.
== Geografi ==
Sovjetunionen var med sine 22 402 200 kvadratkilometer verdens største stat, og dekket en sjettedel av verdens bebodde landområde. Størrelsen på landet kan sammenlignes med Nord-Amerika. Den vestre delen av Sovjetunionen lå i Europa og utgjorde omtrent 25 % av landets areal, og var landets kulturelle og økonomiske tyngdepunkt. Den asiatiske delen av Sovjetunionen strakte seg til Stillehavet i øst og til Iran og Afghanistan i syd, og var langt tynnere befolket enn den europeiske delen. Fra Kaliningrad i vest til Diomedesøyene i øst var det over 10 000 kilometer og 11 tidssoner, og fra Nordishavet i nord til Kusjka ved den afghanske grensen var det nesten 5 000 kilometer.
Sovjetunionens grenselinjer målte over 60 000 kilometer, og var verdens lengste. Landet grenset til Nord-Korea, Folkerepublikken Kina, Mongolia, Afghanistan, Iran og Tyrkia i Asia, mens det i Europa grenset til Romania, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Polen, Finland og Norge. Helt i øst skilte Beringstredet på 86 kilometer Sovjetunionen fra USA. To tredjedeler av grenselinjen var kystlinje, der mesteparten lå ved Nordishavet.
De fleste naturgeografer delte landet inn i fem distinkte klimasoner. I nord lå tundraen, treløse områder med permafrost. Deretter kom taigaen, det sibirske barskogsområdet. Syd for taigaen lå de gigantiske steppene, skogløst sletteland der mesteparten av jordbruket foregikk. Lenger syd lå tørre områder med mye ørken. De sydligste områdene av Sovjetunionen var dominert av fjell, både i Kaukasus og i Sentral-Asia.
Sovjetunionens lengste elv var Irtysj, som sammen med Ob dannet verdens syvende lengste vassdrag på 5 410 kilometer. Deretter kom Lena på 4 472 kilometer og Amur (delvis langs grensen til Folkerepublikken Kina) på 4 444 kilometer. Sovjetunionens høyeste fjell var Kommunistfjellet (dagens Pik Ismail Samani) i Tadsjikistan på 7 495 meter. Nest høyest var Seierstoppen i Kirgisistan på 7 439 meter, med Leninfjellet på grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan som nummer tre med 7 134 meter. I den europeiske delen av Sovjetunionen var Europas høyeste fjell, Elbrus, det høyeste fjellet med sine 5 642 meter, mens Europas lengste elv, Volga, på 3 692 kilometer var den lengste elven.
Sovjetunionen hadde også flere av verdens største innsjøer. Verdens største innsjø, Kaspihavet, lå hovedsakelig i Sovjetunionen (sydkysten grenset mot Iran). Andre store innsjøer var Bajkalsjøen, som også er verdens dypeste, og Aralsjøen, som var verdens fjerde største innsjø i 1960, men som siden nesten har forsvunnet.
== Demografi ==
Sovjetunionen hadde omtrent 293 millioner innbyggere i 1991, og var da verdens tredje mest folkerike stat etter Folkerepublikken Kina og India. Dette gav en folketetthet på 13 personer pr. kvadratkilometer. Befolkningen var ujevnt fordelt, og folketettheten gikk fra 129 personer pr. kvadratkilometer i Moldova til seks personer pr. kvadratkilometer i Kasakhstan.Det var 23 byer med mer enn én million innbyggere i Sovjetunionen i 1989. Landets største by og hovedstad var Moskva med ni millioner innbyggere, mens Leningrad (nå St. Petersburg) var nest størst med fem millioner. Blant de andre større byene var delrepublikkhovedstedene Minsk, Kiev, Baku og Tasjkent.
=== Etniske grupper ===
Etniske russere utgjorde majoriteten av Sovjetunionens innbyggere. Den relative andelen av russere gikk imidlertid stadig nedover, og i 1989 var tallet nede i 50,8 %. Andelen slavere (hovedsakelig ukrainere, belarussere og russere) var på samme tidspunkt på 69,74 %. De sentralasiatiske muslimene utgjorde sammen med aserbajdsjanere 14,30 %, armenere og georgiere til sammen 4 %, moldovere 1,9 % og de baltiske folkegruppene til sammen 1,94 % av den totale sovjetiske befolkningen (alle tall fra 1989).De fleste ikke-russiske folkegruppene bodde stort sett i sine respektive sovjetrepublikker og andre autonome områder. Blant de etniske russerne var det imidlertid mange som bodde utenfor den russiske sovjetrepublikken. I Ukraina var andelen russere i 1989 21,1 %, mens den i Latvia og i Estland var henholdsvis 32,8 % og 27,9 %. I Kasakhstan var andelen russere faktisk større enn andelen kasakher, med henholdsvis 40,8 % mot 36 %.Sovjetiske forskere mente lenge at urbaniseringen i landet ville føre til at de forskjellige etniske gruppene ble integrert rundt et felles sett med homogeniserte «sosialistiske verdier», der folket ville dele felles, urbaniserte opplevelser, i tillegg til å ha felles faglige mål, kulturelle preferanser og familieverdier. Dette ville ifølge sovjetisk teori føre til at etniske motsetninger forsvant ettersom «yrkeskulturen» i byene erstattet «folkekulturen» på landsbygda. Dette viste seg å være en myte, og sovjetmyndighetene greide ikke å gi det multietniske samfunnet en felles sovjetisk nasjonalitetsfølelse.
=== Religion ===
Det ble ikke publisert offisielle tall over religiøs tilhørighet i Sovjetunionen, og landet var offisielt ateistisk. Vestlige kilder anslo imidlertid at omtrent en tredjedel av innbyggerne hadde en aktiv religiøs tilhørighet. De viktigste religionene i landet var kristendommen og islam. Innenfor kristendommen var det den russisk-ortodokse kirke som hadde størst oppslutning, men landet hadde også andre ortodokse kirker, romersk- og gresk-katolske og forskjellige protestantiske trossamfunn. Flesteparten av muslimene i landet tilhørte sunniislam. Majoriteten i Aserbajdsjan var sjiamuslimer, mens sufisme var representert i Kasakhstan og Tsjetsjenia. Det var også en jødisk minoritet i landet.Det var store forskjeller i hvor stor grad religionen berørte dagliglivet til sovjetborgerne. Siden islamsk religiøs doktrine og muslimers sosiale verdier ofte er sterkt beslektet, er det antatt at religion var viktigere for de muslimske innbyggerne enn for kristne og andre religiøse grupper. Likevel var et klart flertall av innbyggerne ikke-religiøse, spesielt medlemmer av kommunistpartiet og andre i høye statlige stillinger. Ateisme ble fremhevet i skoleverket, og staten undertrykte religion i varierende grad gjennom hele Sovjetunionens levetid. For eksempel var kun 500 av de 54 000 kirkene i landet fra før revolusjonen åpne i 1941.
=== Språk ===
Russisk var det dominerende språket i Sovjetunionen, og ble brukt i næringslivet, forsvaret, partiet og i statsforvaltningen. Alle hadde imidlertid ifølge loven rett til å bruke sitt eget morsmål. Likevel ble russisk i offisiell språkbruk omtalt som «språket for vennskap og samarbeid for folkene i Sovjetunionen». I 1975 uttalte Bresjnev at
under den utviklede sosialismen, når økonomien i landet vårt har smeltet sammen i et sammenhengende økonomisk kompleks; når det har oppstått et nytt historisk begrep – det sovjetiske folk – er det en objektiv vekst i det russiske språks rolle som språket i internasjonal kommunikasjon når man bygger kommunismen, i utdannelsen av det nye menneske! Sammen med ens eget morsmål vil det å snakke flytende russisk, noe som av sovjetfolket har blitt frivillig akseptert som en felles historisk arv, bidra til en ytterligere stabilisering av den politiske, økonomiske og åndelige enheten til det sovjetiske folk.
I Sovjetunionen ble det snakket hundrevis av forskjellige språk og dialekter fra flere forskjellige språkgrupper. De østslaviske språkene russisk, belarusisk og ukrainsk dominerte i den europeiske delen av Sovjetunionen, mens de baltiske språkene litauisk og latvisk og det finsk-ugriske språket estisk ble brukt ved siden av russisk i Baltikum. I Kaukasus ble det tyrkiske språket aserbajdsjansk brukt ved siden av armensk og georgisk. I de russiske nordområdene var det flere minoritetsgrupper som snakket forskjellige uralske språk, mens de fleste språkene i Sentral-Asia var tyrkiske. Unntaket i Sentral-Asia var tadsjikisk, som er et iransk språk.
I 1918 ble det sendt ut et dekret som sa at alle nasjonaliteter i Sovjetunionen hadde rett til opplæring på sitt eget språk. Dette førte til at det også måtte utarbeides skriftspråk for alle språkene som ikke hadde det. Det fonemiske prinsippet ble lagt til grunn for alfabetiseringen. De nye ortografiene brukte enten det det kyrilliske, det latinske eller det arabiske alfabetet, avhengig av språkbrukernes geografiske tilholdssted og kulturelle tilknytning. Etter 1937 gikk man over til å bruke det kyrilliske alfabetet for alle språkene som hadde fått nytt skriftspråk etter 1917. Hovedgrunnen til dette var at det skulle bli lettere for de språklige minoritetene å lære skriftspråket til både russisk og sitt eget morsmål. I 1960 ble skolelovene endret, og opplæringen ble mer dominert av russisk. Undervisningen på minoritetsspråk gikk kraftig ned. I slutten av sovjetperioden foregikk nesten all undervisning på russisk i hele unionen.
=== Levealder og spedbarnsdødelighet ===
Etter kommunistenes maktovertagelse gikk forventet levealder markant opp for alle aldersgrupper. Et nyfødt barn hadde i 1926–1927 en forventet levealder på 44,4 år, opp fra 32,3 år tretti år tidligere. I 1958–1959 var den forventede levealderen for nyfødte oppe i 68,6 år. Denne forbedringen ble brukt av sovjetmyndighetene til å «bevise» at det sosialistiske samfunnssystemet var overlegent det kapitalistiske systemet.Trenden fortsatte inn i 1960-årene, da den forventede levealderen i Sovjetunionen gikk forbi den forventede levealderen i USA. Fra 1964 snudde trenden. Mens levealderen for kvinner holdt seg noenlunde stabil gikk den dramatisk ned for menn. De fleste vestlige kilder la skylden på økende alkoholmisbruk og et dårligere helsevesen, og denne teorien ble også implisitt godtatt av de sovjetiske myndighetene.Forbedringen i spedbarnsdødeligheten flatet etter hvert også ut, og etter en stund begynte spedbarnsdødeligheten til og med å stige. Etter 1974 sluttet myndighetene å publisere statistikker over dette. Denne utviklingen kan delvis forklares med at antallet barnefødsler gikk drastisk opp i de asiatiske delene av landet der spedbarnsdødeligheten var høyest mens antallet barnefødsler gikk markant ned i den mer utviklede europeiske delen av Sovjetunionen. For eksempel gikk antallet fødsler pr. innbygger i Tadsjikistan opp fra 1,92 til 2,91 fra 1958–1959 til 1979–1980, mens tallet i Latvia var nede i 0,91 i 1979–1980.
=== Emigrasjon ===
På tross av strenge regler som skulle hindre emigrasjon var det mange sovjetborgere som ønsket å søke lykken andre steder. Ønsket om å utvandre gjaldt spesielt jøder, da disse ofte følte seg fremmedgjort av antisemittiske holdninger i samfunnet og tidvis også antijødiske kampanjer fra Sovjetstaten. I Stalin-tiden og like etterpå var mulighetene for å forlate landet små, men fra midten av 1960-årene åpnet det seg muligheter for å utvandre til Israel. Flesteparten av jødene som emigrerte i denne perioden kom fra de vestlige områdene av Sovjetunionen som hadde blitt erobret i forbindelse med andre verdenskrig, og disse emigrantene hadde ofte sionistiske motiver.
Etter 1973 skjedde det en markant endring i det jødiske utvandringsmønsteret, heretter var det stort sett bedre assimilerte jøder fra den russiske delen av Sovjetunionen som emigrerte. Disse hadde en mindre markant jødisk nasjonalitetsfølelse, og forlot som regel Sovjetunionen av kulturelle eller politiske grunner. Flertallet av disse dro til USA. I toppåret 1979 var den jødiske utvandringen på omtrent 50 000 personer i året, før denne falt kraftig inn i 1980-årene til under 1000 i 1984. Under Gorbatsjovs glasnost- og perestrojka-politikk økte den jødiske emigrasjonen til gamle nivåer igjen.
== Historie ==
Sovjetunionen anses vanligvis som etterkommer av Det russiske keiserdømmet og de kortlivede provisoriske regjeringene til Georgij Lvov og senere Aleksandr Kerenskij. Den siste tsaren, Nikolaj II, styrte Russland frem til mars 1917 da han ble tvunget til å gå av. I oktober 1917 tok Vladimir Lenin makten i det som ble kjent som oktoberrevolusjonen. Fra 1917 til 1922 var Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk og de andre sovjetrepublikkene uavhengige land, før de gikk sammen i Sovjetunionen i desember 1922.
=== Revolusjonen og dannelsen av Sovjetstaten ===
Moderne revolusjonære tendenser i det russiske riket begynte med dekabristopprøret i 1825. Selv om livegenskapet ble avskaffet i 1861 var det på dårlige vilkår for bøndene, noe som gav næring til revolusjonære bevegelser. I kjølvannet av 1905-revolusjonen ble et parlament – Statsdumaen – opprettet i 1906, men tsaren motstod forsøket på å omdanne landet til et konstitusjonelt monarki. Den sosiale uroen fortsatte, og problemene ble etter hvert forsterket av tapene i første verdenskrig og matmangelen i de større byene.
En spontan folkeoppstand i Petrograd i mars 1917 gjorde slutt på tsarens styre, i det som ble kjent som februarrevolusjonen. Tsarens autoritære styre ble erstattet av en mer liberal, provisorisk regjering, men denne trakk ikke landet ut av verdenskrigen. Samtidig vokste det opp arbeiderråd (såkalte «sovjeter») i hele landet, der bolsjevikene under Lenins ledelse arbeidet for en ny, sosialistisk revolusjon. I oktoberrevolusjonen i november 1917 tok bolsjevikene makten fra den liberale regjeringen. Oktoberrevolusjonen ble etterfulgt av den russiske borgerkrigen, en blodig krig som på tross av utenlandsk intervenering endte med seier for sovjetstyret i 1921. En krig med Polen ble avsluttet med Riga-freden samme år, og fastsatte landets nye grenser i vest.
=== Samlingen av sovjetrepublikkene ===
I slutten av desember 1922 gikk delegasjoner fra Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk og Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk sammen og fremforhandlet en unionsavtale. Avtalen ble godkjent av Den første sovjetkongress og endelig undertegnet den 30. desember. Den første fremmede staten som anerkjente Sovjetunionen var Den irske republikk. Den 1. februar 1924 ble Sovjetunionen anerkjent av det britiske imperiet.
Allerede fra starten av satte bolsjevikene i gang en massiv omveltning av samfunnssystemet. I 1920 kom GOELRO, en plan som blant annet innebar en intensiv elektrifisering av landet og en påfølgende omstrukturering av økonomien. Gjennom planen ble det bygget ut en lang rekke store vannkraftverk, blant annet Dneproges i Ukraina, og vannkraften muliggjorde en påfølgende industriutbygging. GOELRO ble prototypen for de senere femårsplanene.
=== Stalin kommer til makten ===
Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti i 1922. Mot slutten av Lenins liv var han ofte i konflikt med Stalin. Lenin mente blant annet at Stalin var en alt for grov type til å passe som generalsekretær.
Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen med det uoffisielle tilnavnet triumviratet. Den bestod av Stalin, Kamenjev og Zinovjev. Zinovjev var leder for Komintern, mens Kamenev fungerte som leder for Politbyrået i Lenins sykefravær. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Zinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om revolusjon for den borgerlige regjering. Dette ble imidlertid avverget av Stalin. Triumviratets hovedmotstander var Lev Trotskij.
16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Lenin døde i 1924, og det var duket for maktkamp.
I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde til å slippe frem de yngre generasjoner. Dette endte med at Trotskij selv ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, og senere landsforvist fra Sovjetunionen.
Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Zinovjev kom i opposisjon til Stalin, som fant nye støttespillere i Nikolaj Bukharin, Jan Rudzutak, Mikhail Frunze og Feliks Dzerzjinskij. Kamenev og Zinovjev ble fjernet fra maktposisjonene i 1926. Under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.
I 1927 hadde Stalin fått all makt i Sovjetunionen. Offisielt nøyde han seg med vervet som generalsekretær i kommunistpartiet, men alle avgjørelser av betydning måtte innom Stalin.
=== Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger ===
Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført NEP-politikken i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen til en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta femårsplaner for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, grunnlaget for militær opprustning.
Som del av denne politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. Store deler av de rikeste bøndene («kulakker» i offisiell språkbruk) ødela avlingene og slaktet dyrene så de ikke skulle bli overtatt av staten. Tvangskollektiviseringen førte til at store deler av kulakkene ble sendt i tvangsarbeidsleirer eller drept.
Industrialiseringen var i stor grad vellykket. Sovjetunionen bygget ut store industrivirksomheter og kraftverk som forsynte bedriftene og husholdningene med strøm. Fra 1925 til 1940 økte industriproduksjonen kraftig, selv om den offisielle statistikken antagelig overdrev veksten betydelig.
Kollektiviseringen av landbruket møtte stor motstand, men denne ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektiviseringen. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommissærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at den oppsatte produksjonskvoten ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde millioner menneskeliv. Jens Petter Nielsen anslår dødstallene til 6–7 millioner. Ifølge historikeren Alan Bullock var kornhøsten ikke verre enn den i 1931. Det var ikke uår, men de hensynsløse innkrevinger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden, og fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at svært strenge («drakoniske») nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene. Det er strid om dette skal regnes som folkemord. Det finnes ifølge HL-senteret ikke noe bevis som tyder på at Stalin bevisst forsøkte å tilintetgjøre ukrainske bønder.I siste halvdel av 1930-tallet startet Moskvaprosessene. En lang rekke mennesker ble dømt for mer eller mindre fiktive forbrytelser. Mange ble dømt til døden. Blant annet ble mye av eliten, både innen hæren og i intelligentsiaen, utryddet under disse prosessene. Omkring 1 million mennesker ble myrdet i «Den store terroren», og et tilsvarende antall døde i arbeidsleirene.
=== Andre verdenskrig ===
Den sovjetiske utenrikspolitikken hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen. Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Samtidig med at Hitler angrep Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter okkuperte landet de baltiske statene og Nord-Romania (Moldova), som etter Molotov-Ribbentropavtalen var definert som Sovjetunionens interessesfære. Et forsøk på å okkupere Finland mislyktes under den finske vinterkrigen.
Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941, da Tyskland invaderte Sovjetunionen. Den sovjetiske hæren var dårlig organisert og ikke forberedt på angrepet, og tyskerne rykket raskt dypt inn på sovjetisk territorium og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret Den røde armé en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr, særlig lastebiler og uniformer, fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetledelsen tonet også ned sin klassekampretorikk og fremholdt at nasjonen var i fare, det var livsviktig at alle samfunnslag forsvarte landet.
Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen mellom Storbritannia og Frankrike i kampen mot Tyskland og Italia. Under ledelse av dyktige generaler som blant andre Zjukov presset de sovjetiske styrkene etter hvert tyskerne tilbake, etter at krigslykken hadde snudd etter slaget om Stalingrad. På toppmøtene i Teheran (1943) og Jalta (1945) ble det lagt et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som Sovjetunionen skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Sovjetunionen annekterte byen Königsberg med omgivelser fra Tyskland, og presset også vestgrensen vestover på bekostning av Polen. Latvia, Litauen og Estland var også blitt innlemmet i Sovjetunionen sommeren 1940. Grenseforflytningene førte med seg en omfattende etnisk rensning, der millioner av mennesker ble deportert eller drept.
60 millioner døde under andre verdenskrig
=== Den kalde krigen, Sovjetunionen som supermakt ===
Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen og dens allierte, kalt Østblokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vestblokken. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.
Som resultat av seirene på slagmarken tok Den røde armé kontrollen over store deler av Øst- og Sentral-Europa. Den sovjetiskkontrollerte delen av Tyskland ble senere til Den tyske demokratiske republikk («Øst-Tyskland»), mens sovjetvennlige kommunististregimer ble installert i de andre østeuropeiske landene. Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.
De vestalliertes samkjøring av okkupasjonssonene i Vest-Tyskland og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som de hadde lovet vestmaktene, så gav ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrkene i Hellas. Derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.
Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, hadde Sovjetunionen erklært krig mot Japan, og i Operasjon Auguststorm okkuperte de den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.
Sovjetunionen hadde allerede fylt tomrommet etter at Japans dominans på den koreanske halvøya hadde tatt slutt, og støttet både de nordkoreanske kommunistenes etablering av en egen stat og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea.
==== Khrusjtsjov og Bresjnev ====
I maktkampen i Sovjetunionen etter Stalins død i 1953 tapte Stalins fraksjon. Nikita Khrusjtsjov ble Sovjetunionens nye leder, og konsoliderte sin stilling i en tale til den tyvende sovjetkongress i 1956 der han kritiserte Stalins forbrytelser. Dette startet avstaliniseringen, og markerte begynnelsen på en periode med et åpnere kultur- og samfunnsliv i Sovjetunionen. Khrusjtsjov-epoken var preget av store innenrikspolitiske eksperimenter, blant annet med vidtrekkende jordbruksreformer slik som Jomfrulandplanen. Khrusjtsjovs utenrikspolitikk huskes best for U2-affæren, der et amerikansk spionfly på vei fra Pakistan til Bodø i Norge ble skutt ned over sovjetisk luftrom, og Cubakrisen, der verden var på randen av atomkrig.
Khrusjtsjov satt frem til 1964, da han ble kastet fra makten av Leonid Bresjnev og Nikolaj Podgornyj. Sammen med Aleksej Kosygin dannet disse et nytt lederskap. Bresjnev gjenopptok Stalins linje med fokus på tungindustri. Han forsøkte også å myke opp forholdet til USA, blant annet gjennom Salt-avtalene. Avspenningspolitikken tok slutt omtrent ved inngangen til 1980-årene, da krigen i Afghanistan og sovjetisk opprustning førte til en ny og kaldere periode i forholdet til USA. Bresjnev-epoken så også økonomisk stagnasjon, noe som førte til folkelig misnøye mot statsledelsen.
==== Romkappløpet ====
Parallelt med våpenkappløpet var den også et kappløp mellom USA og Sovjet om å komme først til månen. Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen.
Bakgrunnen til romkappløpet var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet da Sovjet skjøt opp Sputnik 1 den 4. oktober 1957. Romkappløpet ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi. Sovjeterne tapte kampen om å komme først til Månen, men var blant annet først ute med å sende et menneske ut i verdensrommet (Jurij Gagarin i 1961) og først ute med en romvandring (Aleksej Leonov i 1965).
=== Gorbatsjovs reformer og Sovjetunionens fall ===
På 1980-tallet var Sovjetunionens økonomiske situasjon dyster, og det ble etter hvert satt i gang et lappeteppe av reformer for å forbedre situasjonen. Etter Bresjnevs død hadde man et kort mellomspill med Jurij Andropov og Konstantin Tsjernenko, før Mikhail Gorbatsjov ble generalsekretær i 1985. Gorbatsjov igangsatte omfattende økonomiske reformer (perestrojka), og myket også opp systemet med offentlig sensur (glasnost).
På slutten av 1980-tallet begynte delrepublikkene i Sovjetunionen prosessen med å løsrive seg fra unionen, da den sovjetiske grunnloven åpnet for utmelding. Den 7. april 1990 ble det vedtatt en ny lov som gav delrepublikkene lov til å melde seg ut etter folkeavstemninger med minst to tredjedels flertall for uavhengighet. Mange delrepublikker holdt også for første gang i unionens historie frie valg til nasjonalforsamlingene samme år. De nyvalgte nasjonalforsamlingene vedtok snart lover som gikk i mot det sentrale lovverket. I 1989 ble Boris Jeltsin valgt til leder i det nyopprettede russiske parlamentet, og den 12. juni 1990 erklærte det russiske parlamentet av russiske lover skulle ha forrang foran sovjetiske lover. Den uoversiktlige juridiske situasjonen fortsatte i 1991 mens sovjetrepublikkene sakte, men sikkert de facto ble uavhengige.
Den 17. mars 1991 ble det avholdt en folkeavstemning om hvorvidt unionen skulle fortsette. I ni av femten sovjetrepublikker ble det flertall for fortsatt union, noe som styrket Gorbatsjovs stilling noe. Sommeren 1991 ble det fremforhandlet en ny unionsavtale, som ville omdanne Sovjetunionen til et løsere forbund av halvveis uavhengige stater.
Selv om åtte av sovjetrepublikkene godtok avtalen ble avtalen ødelagt av kuppforsøket mot Gorbatsjov i august 1991. De konservative kuppmakerne ønsket å stoppe Gorbatsjovs reformprosess, og var beredt til å bruke makt til å holde unionen samlet. Kuppet feilet, men Gorbatsjov var likevel den store taperen på bekostning av Jeltsin. Maktbalansen var nå i delrepublikkenes favør, og i 1991 fulgte Estland og Latvia Litauens eksempel fra året før og erklærte sin uavhengighet. De 12 gjenværende sovjetrepublikkene fortsatte forhandlingene om en ny union, uten å bli enige.
Den 8. desember 1991 undertegnet presidentene i Russland, Ukraina og Belarus Minsk-avtalen. Denne etablerte Samveldet av uavhengige stater (SUS). Den 21. desember ble det undertegnet en lignende avtale mellom alle sovjetrepublikkene unntatt Georgia, noe som førte til at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Den 25. desember gjorde Gorbatsjov det uunngåelige og gikk av som Sovjetunionens president. Dagen etter valgte Det øverste sovjet å oppløse seg selv, samtidig som de godtok oppløsningen av unionen. Selv om mange offentlige sovjetiske institusjoner bestod en tid til før de ble overført til de nye, uavhengige landene regnes 26. desember 1991 som dagen for Sovjetunionens oppløsning.
== Politikk ==
Gjennom hele Sovjetunionens levetid var sovjetisk politikk dominert av Sovjetunionens kommunistiske parti, det eneste tillatte politiske partiet. Partiet anså seg som Marxist-Leninistisk, og basert på Lenins prinsipp om demokratisk sentralisme. Under Khrusjtsjov og Bresjnev ble kommunistpartiets dominans enda sterkere enn under Stalin. Den nye sovjetiske grunnloven fra 1977 definerte partiet som «den ledende kraft i Sovjetsamfunnet» og «kjernen i dets politiske system», og sørget for partiets dominans i alle stats- og samfunnsorganisasjoner.Partiets øverste administrative organ var politbyrået. Partiets ledende rolle gjorde at dette forumet også ble det øverste statsadministrative maktorgan. Politbyrået skulle i teorien velges av partiets sentralkomité, men fungerte i praksis som et selvsupplerende organ.Under politbyrået kom ministerrådet og partiets sekretariat. Partiets sekretariat hadde hovedansvar for å kontrollere at administrasjonen fulgte opp politiske vedtak, og koordinerte økonomien og samfunnslivet. Sekretariatet la også frem forslag til politbyrået. Sekretariatet ble ledet av generalsekretæren, som var landets mektigste person. Alle ansettelser i høyere stillinger i statsapparatet måtte også godkjennes av partiets sekretariat.Ministerrådet var nominelt sett Sovjetunionens regjering. Under Bresjnev hadde den over 100 medlemmer, og bestod av ministere, statsministrene i delrepublikkene og formenn for forskjellige statlige komiteer (slik som Gosplan), i tillegg til et formannskap ledet av unionens statsminister. Ministerrådet skulle lede den daglige administrasjonen av landet, med partiets sekretariat i en kontrollerende funksjon. Ministerrådet kunne også forberede og legge frem forslag til politbyrået.Den øverste lovgivende makten i Sovjetunionen var Det øverste sovjet. Parlamentet møttes imidlertid bare to ganger i året, og vedtok alltid partiets og regjeringens forlag uten å protestere. Det øverste sovjet hadde også et valgt presidium, der lederen var Sovjetunionens president og dermed landets formelle statsoverhode. Presidiet kunne utstede lover når Det øverste sovjet ikke var samlet.
=== Medlemskap i internasjonale organisasjoner ===
Sovjetunionen var en av statene som grunnla De forente nasjoner i 1945, og landet fikk fast plass i sikkerhetsrådet med tilhørende vetorett. Ved siden av Sovjetunionen som helhet fikk også Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk og Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk plass i hovedforsamlingen. Stalin hadde opprinnelig krevd at alle seksten sovjetrepublikkene skulle få plass i FN. Under Jaltakonferansen gjorde Roosevelt det klart at da måtte også alle amerikanske delstater få plass. Kompromisset ble dermed at kun Ukraina og Belarus ble med, noe som gav Sovjetunionen tre stemmer i hovedforsamlingen. Ukrainas og Belarus' medlemskap i FN gav liten mening fra en juridisk synsvinkel, men siden Stalin fryktet at FN ville bli alt for dominert av vestmaktene valgte Roosevelt og Churchill delvis å imøtekomme Stalins krav.
Østblokkens motstykke til Det europeiske økonomiske fellesskap var COMECON. COMECON ble stiftet i 1949 etter initiativ fra Stalin, og skulle roe ned satellittstatene som ikke fikk ta del i Marshallhjelpen. Organisasjonen vokste etterhvert ut over Europas grenser, og omfattet 450 millioner mennesker i ti land på tre kontinenter. Gjennom COMECON fikk medlemslandene koordinert femårsplanene sine med tanke på utenrikshandel, utvekslet forskningsresultater og teknologi, utvekslet arbeidskraft og muligheten til å samarbeide om utvinningen av naturressurser.I 1955 undertegnet østblokklandene «Traktaten for vennskap, samarbeid og gjensidig assistanse», vanligvis kjent som Warszawapakten. Traktaten var ment som et svar på vestens NATO, som ble dannet i 1949. Warszawapakten var fullstendig dominert av Sovjetunionen, og fungerte i praksis som et verktøy for å holde de andre landene i Øst-Europa politisk og militært i sjakk. Warszawapakten hadde ingen egen kommandostruktur, men var underlagt det sovjetiske forsvarsdepartementet. Pakten bidro til å danne en fasade av en felles beslutningstakingsprosess i øst, mens den i praksis ga Sovjetunionen full kontroll over de militære styrkene til sine allierte.
=== Administrativ inndeling ===
Sovjetunionen var formelt en føderasjon. Mellom 1956 og 1991 bestod unionen av 15 nasjonale sosialistiske sovjetrepublikker (eller unionsrepublikker), som på papiret kunne trekke seg ut av unionen. Hver sovjetrepublikk hadde sin egen hovedstad, mens Moskva var hovedstad for hele Sovjetunionen. Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk hadde i tillegg en spesiell status. Hver av republikkene hadde sin egen forfatning, som sammen med Sovjetunionens sentrale grunnlov la opp til maktfordelingsprinsippet. I praksis fattet regjeringen i Moskva alle beslutninger av betydning, og de regionale styresmaktene hadde svært liten innflytelse.
Innenfor republikkene fantes det såkalte autonome sosialistiske sovjetrepublikker (for eksempel Nakhitsjevan), autonome regioner (for eksempel Den jødiske autonome oblast) og autonome distrikter. Disse enhetene hadde delstatskarakter, men med mindre selvstyre enn sovjetrepublikkene. Forskjellige tolkninger av Sovjetunionens grunnlov av 1977 er en viktig faktor i flere konflikter i post-sovjetiske stater. Dette gjelder blant annet Abkhasia, som var en autonom republikk, og Nagorno-Karabakh, som var en autonom region.
==== Unionsrepublikkene i 1991 og nåværende stater ====
Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble alle sovjetrepublikkene selvstendige stater. De baltiske statene ble senere med i NATO og EU, mens resten av etterfølgerstatene gikk inn i Samveldet av uavhengige stater (SUS). Tidligere sovjetrepublikker har også gått inn i en mengde andre mellomstatlige organisasjoner, blant annet GUAM og Shanghai-gruppen. Tabellen under viser de tidligere sovjetrepublikkene og de nåværende landene, og oppsummerer deres viktigste mellomstatlige organisasjoner.
Unionsrepublikk i USSR: Navn på unionsrepublikken og tidsrom for medlemskapet i Sovjetunionen
Nåværende stat: Stat som etter 1991 har vært uavhengig og internasjonalt anerkjent
SUS:Medlemskap i Samveldet av uavhengige stater
NATO: Medlemskap i NATO
EU: Medlemskap i Den europeiske union
EAEC: Medlemskap i det eurasiske økonomiske samarbeidsområdet EAEC (eller EURASEC)
GUAM: Medlemskap i det demokratiske og økonomiske samarbeidsområdet GUAM
CSTO: Medlemskap i den kollektive sikkerhetspakten i SUS, CSTO
SCO: Medlemskap i Shanghai-gruppen
Obs.: Observatør i EAEC
=== Sovjetledere ===
Som sentralt maktapparat utpekte politbyrået Sovjetunionens leder. Samtidig eksisterte de formelle embedene kommunistpartiets generalsekretær, Sovjetunionens statsminister og formannen av det øverste sovjet. Josef Stalin og andre utøvde formelt makt som kommunistpartiets generalsekretær. Vladimir Lenin og Georgij Malenkov var formelt statsministre.
Som kommunistpartiets generalsekretær ble Mikhail Gorbatsjov i 1985 utpekt som sovjetleder. Den 13. mars 1990 overførte han kommunistpartiets konstitusjonelle rolle som styrende organ til det øverste sovjet. Den 15. mars samme år ble embedstittelen «formann av det øverste sovjet» endret til «president av Sovjetunionen» (russisk: Президент на СССР, Prezident na SSSR).
=== Forsvar ===
Sovjetunionens forsvar hadde fem grener: De strategiske rakettstyrkene, hæren, flyvåpenet, luftforsvarsstyrkene og marinen. Den sovjetiske hæren var kjent som Den røde armé, og begynte som bolsjevikenes styrker under borgerkrigen. Hæren var våpengrenen med mest politisk innflytelse, og hadde i 1989 to millioner mann under våpen fordelt på 150 motoriserte rifledivisjoner og 52 panserdivisjoner. Den sovjetiske marinen var frem til starten av 60-tallet en relativt lite utbygget forsvarsgren, men etter Cubakrisen ble den kraftig utvidet under Sergej Gorsjkovs ledelse. Sovjetmarinen var spesielt kjent for missilkryssere og ubåter, og hadde en mannskapsstyrke på 500 000 mann (1989).
De strategiske rakettstyrkene rådet over mer enn 1 400 interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) fordelt på 28 baser og 300 kommandosentre. Størstedelen av styrken var tunge R-36 (NATO-betegnelse SS-18) og UR-100N (NATO-betegnelse SS-19) ICBMer, men på slutten av unionens levetid skiftet fokuset til en viss grad til lettere og mer mobile enheter. Det sovjetiske luftvåpenet hadde hovedfokus på strategiske bombefly, og skulle i en krigssituasjon slå ut fiendtlig infrastruktur og kjernefysisk kapasitet. Flyvåpenet hadde også jagerbombere og taktiske bombefly som skulle støtte hæren i kamp. Den femte våpengrenen var luftforsvarsstyrkene, som ble skilt ut som en egen våpengren i 1948. Disse opererte verdens mest omfattende nettverk av antiluftskyts og jagerfly, og hadde ansvaret for å beskytte sovjetisk infrastruktur, industri og strategiske rakettstyrker i tilfelle invasjon.
Det øverste forsvarspolitiske organet i Sovjetunionen var Forsvarsrådet. Dette bestod av en blanding av fagmilitære og politikere, og ble ledet av generalsekretæren i partiet. Forsvarsrådet tok seg av koordineringen med forskningsmiljøene og forsvarsindustrien, bestemte de overordnede militære doktrinene, utformet forsvarsbudsjettet, styrte utplasseringen av sovjetiske styrker i utlandet, og var de med myndighet til å beordre bruk av atomvåpen. Underlagt Forsvarsrådet var tre militære organisasjoner: Hovedmilitærrådet, Forsvarsdepartementet og Generalstaben. I tillegg til den praktiske gjennomføringen av Forsvarsrådets vedtak hadde disse tre en rådgivende funksjon. Hovedmilitærrådet bestod av toppledelsen i Forsvarsdepartementet, og hadde ansvaret for trening og mobilisering av militære styrker.Forsvarsdepartementet hadde ansvaret for den daglige oppfølgingen av forsvaret. I tillegg til en politisk utpekt forsvarsminister (se liste over Sovjetunionens forsvarsministre) bestod departementsledelsen av tre førsteviseministre (hvorav én var øverstkommanderende for Warszawapakten), og elleve viseministre fra forskjellige deler av forsvarsapparatet (både fra den operative biten og fra avdelinger med støttefunksjoner). Generalstaben var inndelt i fem hoveddirektorater og fire direktorater, og stod for strategisk og operativ forskning og planlegging, etterretning og analyse. De hadde også ansvaret for kommunikasjon med pressen og for militærattachéer i utlandet. I krigstid fikk Generalstaben overansvaret for utføringen av militære planer og koordineringen av forsvarsgrenene.Sovjethæren var direkte involvert i flere militære operasjoner utenlands i etterkrigstiden. Blant disse var oppstandene i Øst-Tyskland (1953), Ungarn (1956) og Tsjekkoslovakia (1968). Sovjetunionen var også deltagende i borgerkrigen i Afghanistan i ni år fra 1979.
Sovjetunionen hadde allmenn verneplikt for menn, og omtrent 75 % av de militære mannskapene var soldater i førstegangstjeneste. Verneplikten varte til soldatene fylte 50 (65 for offiserer), og reservestyrkene bestod av omtrent 50 millioner mann. Det var også repetisjonsøvelser med jevne mellomrom. Kvinner kunne gjøre frivillig tjeneste, men ble ikke brukt i kamp. Unntaket fra dette var under borgerkrigen og under andre verdenskrig, da til sammen 800 000 kvinner var innrullert, mange i stridende avdelinger. Det fantes svært få kvinner i offiserskorpset.
== Økonomi ==
Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført den såkalte «nye økonomiske politikk» (NEP) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta femårsplaner for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning. Den første femårsplanen ble lansert i 1928. Under andre verdenskrig ble mye sovjetisk industri flyttet langt østover for å unngå at den skulle falle i hendene på tyskerne. Etter krigen ble mye tysk industri tatt som krigsbytte, sammen med kunnskapsrike tyske ingeniører og vitenskapsmenn.
Etter NEP-perioden hadde Sovjetunionen en sentralstyrt økonomi – såkalt planøkonomi. All økonomisk virksomhet fant sted etter planer fra byrået Gosplan. Før kollapsen var den sovjetiske økonomien den største planøkonomien i verden. Sovjetunionens bruttonasjonalprodukt (BNP) var estimert til 2,4 billioner USD (1986), noe som tilsvarte 8 375 USD pr. innbygger. Den økonomiske veksten (justert for inflasjon) var på samme tid ca. 1,5 %. Til sammenligning hadde Norge i 1989 et BNP på 75,8 milliarder USD (17 900 pr. innbygger) og en økonomisk vekst på 5,7 %, mens USA hadde BNP på $5,2 billioner USD (21 082 pr. innbygger) og en økonomisk vekst på 2,9 %.Det sovjetiske jordbruket var hovedsakelig basert på kollektivbruk og statsbruk, disse stod for mesteparten av produksjonen av hvete, poteter, sukker, bomull, solsikker og lin. Private jordstykker var også viktige i matproduksjonen, her ble det spesielt produsert kjøtt, melk, egg og grønnsaker. Det var stadig underproduksjon av mat, og store mengder korn og kjøtt måtte importeres. Selv om jordbruket stadig ble prioritert fra statens side var det mange strukturelle svakheter i systemet, blant annet utilstrekkelig gjødsling, manglende kjølesystemer, dårlig lagring og transport, samt urealistisk planlegging og styring av landbrukssektoren. Videre hadde kun 1,1 % av jordbruksarealet optimale nedbørsmengder, noe som gav sterkt varierende kornhøster. Store deler av landet lå også for langt nord til å kunne brukes til effektivt jordbruk.Hovedårsaken til matknappheten var imidlertid korrupsjon, lav arbeidsmoral og svinn. Én tredjedel av produserte varer på kollektivbrukene og statsbrukene forsvant på veien fra jordet til konsumentene. Samtidig hadde bønder liten grunn til å slite seg ut på kollektivbrukene; en bonde i 1950 fikk 2⁄3 av inntekten sin fra å jobbe på sitt lille private jordstykke på fritiden og kun 1⁄3 fra fulltidsjobben i stats- eller kollektivbruket. Når bøndenes små, private jordstykker i 1950 stod for 38 % av landets samlede matproduksjon er det tydelig at produktiviteten på fellesjorden var langt lavere enn den kunne ha vært. Selv om Khrutstsjov i 1960 erklærte at Sovjetunionen skulle gå forbi USA i kjøttproduksjon innen 1980 var det lite som endret seg. På begynnelsen av 80-tallet stod de 4 prosentene av de totale dyrkede landområdene som ble drevet privat for 60 % av potetavlingene, 40 % av frukt og grønnsaker og mellom 30 og 40 % av produksjonen av kjøtt og egg. Samtidig gikk tallet på kollektivbrukbønder ned fra 17 millioner på midten av 60-tallet til 9 millioner i 1980, noe som ytterligere bidro til problemene i jordbruket.Sovjetunionen hadde verdens største havgående fiskeflåte, som ble etterfulgt av store, moderne fiskeforedlingsskip. Mesteparten av fisket foregikk i Atlanterhavet og i Stillehavet, kun 10 % av fisket ble gjort i innsjøer og i elver.
Sovjetisk industri vokste etter hvert og gjorde landet til det nest største industrilandet i verden. Graden av industrialisering varierte stort innad i landet, de mest industrialiserte delene av Sovjetunionen var det nordvestlige Russland, områdene like øst for Ural og det østlige Ukraina. Minst industrialisert var Sentral-Asia, Moldova, Belarus og det vestlige Ukraina. De høyest prioriterte industrisektorene var maskinindustrien og metallindustrien, i tillegg til produksjonen av forsvarmateriell. Produksjonen av forbruksvarer ble i liten grad prioritert. Mesteparten av forskningsressursene ble brukt i forsvarssektoren. Sovjetunionen var selvforsynt med energi og var en viktig eksportør av kraft. Landet var på slutten verdens største produsent av olje og naturgass, og verdens nest største produsent av kull. De viktigste kildene til elektrisk strøm var kull, petroleum, atomenergi og vannkraft.Det var et mål for sovjetmyndighetene å være selvforsynte, og utenrikshandelen spilte derfor en mindre rolle for landets næringsliv. I 1985 var importen og eksporten samlet på 185,9 milliarder USD, noe som kun utgjorde 4 % av BNP. Landets viktigste handelspartnere var de andre kommunistiske landene i Øst-Europa, handelen med disse utgjorde 67 % av utenrikshandelen. Av den resterende utenrikshandelen var 22 % med i-land og 11 % med u-land. De viktigste eksportvarene var petroleumsprodukter, industriutstyr, metaller, tømmer, landbruksvarer, maskinutstyr og våpen og annet militært utstyr. De viktigste importvarene var korn og andre jordbruksvarer, stål (spesielt rørledninger), industrivarer og forbruksvarer. Handelen med andre kommunistiske land foregikk på bilateral basis, der importen og eksporten var like stor. Med vesten var det stadig underskudd i handelsbalansen, men dette ble oppveiet av inntekten ved våpeneksport til den tredje verden. Kjente sovjetiske eksportvarer inkluderte bilmerkene Lada og Moskvitch, lastebilene Kamaz og Ural, våpen som automatgeværet AK-47 og stridsvognen T-55, kameramerket Zenit og andre.
Veksten støtte på problemer fra 1970-tallet, hvor industrivekst basert på mengde med arbeidskraft og tilgjengelige råvarer ikke lenger var mulig. Kvaliteten måtte heves for å hevde seg på eksportmarkedet, noe som viste seg vanskelig å få til. Produksjonen av forbruksvarer var alltid mindre enn etterspørselen, noe som førte til en vedvarende vareknapphet. Kvaliteten på mat, klær, husvære og tjenester var også ofte utilstrekkelig for innbyggerne. Sent på 1980-tallet ble det innført økonomiske reformer, spesielt under Gorbatsjovs glasnost, hvor sentral styring ble redusert til fordel for økt lokalt selvstyre og en viss markedstilpasning.
Sovjetunionens valuta het rubel (valutakode: SUR), og var delt inn i 100 kopek. Det var ikke lov å omsette rubler utenfor landets grenser, og innenlands ble vekslingskursen bestemt av myndighetene. Under valutareformen i 1961 ble kursen satt til 90 kopek for én dollar. Kursen kunne variere fra år til år, for eksempel gikk den gradvis fra 0,838 rubler for én dollar i 1985 til 0,580 rubler for én dollar i 1990. Siden vekslingskursen mot andre valutaer var satt urealistisk høyt vokste det frem et stort svartbørsmarked for handel med utenlandsk valuta i Sovjetunionen.
Sovjetunionen hadde i 1991 ca. 1 100 flyplasser med permanent dekke. Flyflåten var på ca. 4 000 sivile fly. Jernbanenettet var på samme tid på totalt 147 400 kilometer, hvorav 53 900 var elektrifisert. Veinettet var på 1 757 000 kilometer, hvorav 1 310 600 hadde fast dekke. Landet hadde 123 700 kilometer med navigerbare vannveier (ikke inkludert Kaspihavet). Sovjetunionens viktigste havnebyer var Leningrad, Riga, Tallinn, Kaliningrad, Liepāja, Ventspils, Murmansk og Arkhangelsk. Det sovjetiske handelsflåten var på ca. 2 500 havgående fartøyer.
== Samfunn ==
=== Utdanningssystem ===
Retten til gratis utdanning på alle nivåer til sovjetiske borgere, fra grunnutdanning til høyere utdanning, ble nedfelt i Grunnloven av Sovjetunionen (1977) artikkel 45 som uttalte:
«Borgere av Sovjetunionen har rett til utdanning. Denne retten er sikret ved gratis bestemmelser i alle typer utdanning, implementering av universell obligatorisk sekundær opplæring for ungdom, omfattende utbygging av yrkesfaglig, spesielt videregående og høyere utdanning hvor undervisningen er til liv, med produksjon: utvikling av ekstramural og kvelds utdanning, bestemmelse av statlige stipend og privilegier for studenter ; gratis utgave av skolebøker, muligheten for skolegang på sitt eget språk, skape betingelser for selvutdanning».
- Grunnloven av Sovjetunionen i 1977
Skoleplikten i Sovjetunionen begynte da barna var syv år, og varte frem til og med videregående skole da elevene var sytten eller atten. Grunnskole var felles for alle elever, mens det var fire valgmuligheter for de siste to årene. 60 prosent valgte å bruke de to siste årene på allmennfag, noe som gav rett til å ta opptakseksamen til universiteter og høyskoler. Det gikk også an å ta en mer spesialisert og teoretisk utdannelse på videregående skole-nivå og gå ut i jobb uten høyere studier, dette tok tre eller fire år. Det fantes også yrkesskoler med studieløp over to til fire år. Det siste alternativet var å gå rett ut i en industrijobb etter åttendeklasse, men man skulle da fullføre skolegangen gjennom kveldskurs eller fjernundervisning. Imidlertid mislyktes halvparten i sistnevnte gruppe i å fullføre videregående opplæring.Læreplanene i skolen var styrt fra sentralt hold, det samme var lærebøker, oppmøtepolitikk og eksamener. Det ble stilt høye krav til elevene med hovedvekt på realfag og språk, opplæringen i første fremmedspråk gikk over seks år. De humanistiske fagene var også ideologisk baserte, med stort fokus på marxisme. De siste to trinnene var alle elever pålagt å ha to uketimer med militær trening.
Grunnloven garanterte alle innbyggere skolegang på morsmålet, men dette gjaldt ikke alltid i praksis for brukere av mindre språk eller for elever bosatt utenfor eget språkområde. For ikke-russere var det også obligatorisk undervisning i russisk. Siden den store majoriteten av høyere utdanning foregikk på russisk valgte også mange å sende barna sine på russiskspråklige grunnskoler.
Høyere utdanning var delt inn i to systemer – universiteter og høyskoler (kalt «institutter»). I Sovjetunionen var en ett-trinns system for høyere utdanning hvoretter Specialistgrad (diplomert specialist) ble overdratt noe som omtrent tilsvarte integrerte masterprogram. En universitetsutdannelse varte typisk i fem år, og var i hovedsak svært spesialisert. Likevel var studentene pålagt å ta emner i ideologiske temaer (marxisme, kommunistpartiets historie), ta ett fremmedspråk og ha obligatorisk fysisk fostring. Etter studier kunne man gå videre til aspirantura – en Kandidat nauk-grad, bokstavelig oversatt som "Kandidat av vitenskaper" noe som omtrent tilsvarte doktorgrad. Den høyeste vitenskapelige graden var Doktor nauk bokstavelig oversatt som "Doktor av vitenskaper" som omtrent tilsvarte til Habilitasjon i det europeiske systemet.Opptak til universiteter skjedde to ganger årlig etter tøffe opptaksprøver. Man søkte seg inn på spesifikke studieprogrammer, og opptaksprøvene varierte med studieprogrammet. Grunnet mange søkere var det også vanskeligere å komme seg inn på spesielt prestisjefylte universiteter, blant disse utmerket Statsuniversitetet i Moskva og Statsuniversitetet i Leningrad seg som spesielt vanskelige å komme inn på. Antallet studieplasser innenfor hvert fagområde ble bestemt sentralt av Departementet for høyere utdannelse i Moskva etter de til en hver tid rådende prognoser for industriens fremtidige behov. Søkere med minoritetsbakgrunn hadde også en egen kvote ved opptak til universiteter.
All høyere utdanning var finansiert over offentlige budsjetter, og det ble ikke betalt skolepenger. Studentene fikk også stipender til livsopphold, og studenter med gode resultater fikk høyere stipender.
Det var i liten grad overlapp mellom utdannelsene som ble tilbudt ved universiteter og ved høyskoler, alle profesjonsutdannelser (som medisin og arkitektur) hørte hjemme i høyskolesystemet. Høyskolene var alltid spesialiserte og hadde undervisning kun i ett fagområde (med unntak av de obligatoriske emnene i ideologi, fremmedspråk og fysisk fostring). Høyskolene var også mer praktisk rettet enn universitetene. Høyskoleutdanning varte i fem eller seks år.
Universitetene og høyskolene jobbet tett sammen med industrien, og uteksaminerte kandidater ble beordret i jobb av spesielle ansettelseskommisjoner. De nyutdannede kunne til en viss grad komme med ønsker til kommisjonen, men kommisjonens avgjørelse var alltid absolutt. Dette gjorde at ektefeller kunne bli beordret til forskjellige kanter av landet. Pliktarbeidsperioden varte i to år, etter dette kunne man hovedsakelig velge hvor man ville søke arbeid.
=== Media ===
Sovjetunionens massemedier fungerte som kommunistpartiets forlengede arm, og hadde som oppgave både å kontrollere og mobilisere samfunnet. Allerede fra revolusjonen av var Lenin og bolsjevikene avhengig av medienes støtte for å vinne støtte i folket. Gjennom radio, aviser og andre publikasjoner oppfordret myndighetene folket til å «bygge sosialismen» samtidig som partilinjen ble gjort kjent. Senere ble filmer, TV og datamaskiner viktige deler av sovjetmyndighetenes propaganda, og alle medier ble brukt til å spre marxistisk-leninistiske verdier til folket. Den teknologiske utviklingen gjorde det imidlertid vanskeligere å beholde grepet over massekommunikasjonen, blant annet gjorde hjemmevideosystemene på 1980-tallet det vanskelig å kontrollere sirkulasjonen av forbudte videokassetter.I 1988 hadde Sovjetunionen mer enn 8 000 dagsaviser på ca. 60 språk. Disse hadde et samlet opplagstall på omtrent 170 millioner eksemplarer. Riksdekkende aviser var alltid på russisk, på tross av at kun halvparten av befolkningen var etniske russere. Andre språk stod for omtrent 25 % av det samlede opplaget. Alle avisjournalister og redaktører var medlemmer av den partikontrollerte fagforeningen for journalister, og 80 % var partimedlemmer. Alle ansettelser av redaktører kom fra partiet. Journalistutdannelsen var også sterkt politisk styrt, og den vanligste veien inn i avisbransjen var gjennom instituttet for journalistikk ved Statsuniversitetet i Moskva der studentene fikk god opplæring i partilinjen.
Av dagsavisene var Pravda den største og viktigste, med 20 millioner daglige lesere. Pravda hadde hovedfokus på hendelser i kommunistpartiet og innenriks- og utenriksnyheter. Andre viktige aviser var Izvestija (utgitt av presidiet i Det øverste sovjet, 8–10 millioner daglige lesere), Trud («Arbeid», utgitt av fagforeningene, 8–9 millioner daglige lesere) og Komsomolskaja Pravda (utgitt av Komsomol, 9–10 millioner daglige lesere).Fra og med 1970-tallet ble fjernsynet det viktigste massemediet. I 1988 hadde omtrent 75 millioner husholdninger fjernsynsapparat, og det anslås at 93 % av befolkningen så på TV. Sovjetunionen hadde fire TV-kanaler som sendte et femtitalls timer daglig. Alle kanalene hadde tilholdssted i Moskva. Omtrent 20 % av sendingene var nyheter, med programmet Vremja som flaggskipet. Vremja ble sett av mellom 80 og 90 % av husholdningene, og ble sendt klokken 21.00 Moskva-tid. Hovedfokuset for nyhetene lå innenriks, og det var i liten grad meldt om sportsnyheter. Det viktigste programmet for utenriksnyheter var Vokrug sveta («Verden rundt»), som med sine to sendinger hver ettermiddag og kveld daglig tiltrakk seg mellom 60 og 90 millioner seere. Alle TV-programmer skulle ha en ideologisk vinkling, spesielt var det viktig å oppfordre seerne til å arbeide hardere. TV-filmer handlet ofte om heltedåder fra andre verdenskrig eller politiets og sikkerhetstjenestens kamp mot «imperialistiske trusler». Barneprogrammene var alltid av ikke-voldelig natur, mens underholdningsprogrammene la vekt på riktige sosiale verdier.Som med fjernsyn og aviser hadde også radiosendingene en ideologisk natur. Myndighetene sendte til sammen 1 400 timer radio daglig over hele landet. De viktigste radiostasjonene sendte fra Moskva, der åtte stasjoner sendte 180 timer om dagen. Blant de var Radio Moscow World Service som var sovjetstatens offisielle talerør utad, og som på høyden på 1970-tallet sendte 254 timer daglig på til sammen 77 ulike språk. Myndighetenes kontroll over eteren var imidlertid ikke tilnærmet absolutt slik den var med fjernsynet (i Estland fikk deler av landet inn finsk fjernsyn), og de statskontrollerte stasjonene måtte konkurrere med utenlandske stasjoner på tross av sovjetmyndighetenes forsøk på å blokkere dem. Viktige utenlandske stasjoner som kunne tas inn i Sovjetunionen var Radio Free Europe, Voice of America, BBC og Deutsche Welle. Det estimeres at to til tre millioner sovjetborgere lyttet til utenlandsk radio regelmessig.
=== Helsevesen ===
Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!» De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Den samfunnsmedisinske fremgangen fortsatte under Khrusjtsjov, blant annet var spedbarnsdødeligheten i Sovjetunionen lavere på 60-tallet enn den var i vesten.
Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, men kvaliteten var varierende. Tannhelsetjenester var lite prioritert, og lå i kvalitet langt etter hva de gjorde i vesten. Som på andre områder i sovjetsamfunnet var de beste sykehusene reservert for partifunksjonærer og andre samfunnstopper.
Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA. Dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter. Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet. Leger hadde langt lavere status og lønn enn i vestlige land. På 1980-tallet var en gjennomsnittlig legelønn på 183 rubler i måneden, noe som var langt lavere enn gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
=== Boligpolitikk ===
Boligbygging ble med unntak av i NEP-perioden sett på som en offentlig oppgave. Under Stalin var industriutbygging prioritert på bekostning av nye boliger, men fra 1957 ble boligbygging en sak med høy prioritet. Frem til 1970 ble det bygget 34 millioner boligenheter i landet, noe som gav nytt husrom til halvparten av Sovjetunionens innbyggere. En gjennomsnittlig leilighet bygget i Khrusjtsjov- eller Bresjnev-tiden var på 45 kvadratmeter, og huset typisk fire til seks personer. Fokuset lå på kvantitet fremfor kvalitet samtidig som vedlikeholdsbudsjettene var ikke-eksisterende, noe som har gitt et stort vedlikeholdsetterslep som mange av de tidligere sovjetrepublikkene fortsatt sliter med. De tette boforholdene i kombinasjon med utbredt alkoholisme gav grobunn for familievold, og bidro også til den høye skilsmissestatistikken – over ett av tre ekteskap gikk i oppløsning på 1980-tallet.Boliger ble tildelt av lokaladministrasjonene. Det var vanlig med to eller tre år på venteliste for nygifte par før de ble tildelt sin første bolig. For ugifte var situasjonen enda mer håpløs, og mange måtte bo på sovesaler i tilknytning til arbeidsplassen i påvente av å bli tildelt bolig. Det var imidlertid mulig å gå sammen i boligkooperasjoner for å bygge sine egne boligblokker, selv om dette var relativt uvanlig. All omsetting av boliger måtte også godkjennes av spesielle boligkommisjoner, noe som skulle holde prisene nede og hindre boligspekulasjon. Staten så imidlertid igjennom fingrene med et utstrakt sort marked med boligbytte, så lenge dette skjedde uten økonomisk vinning. Husleier i Sovjetunionen var fastsatt politisk, og boliger ble kraftig subsidiert.
=== Politi og sikkerhetstjeneste ===
Det vanlige politiet i Sovjetunionen var kjent som «milits». Det lå under innenriksdepartementet, men de lokale politienhetene var også til en viss grad ansvarlige overfor sine lokale sovjeter.
I tillegg til vanlige politioppgaver som å håndheve alminnelig orden, trafikk, etterforskning av kriminalsaker og registrering av motorkjøretøyer hadde militsen flere arbeidsoppgaver som skilte dem fra politistyrker i vesten. Blant den viktigste var å kontrollere utlendingers reisevirksomhet innad i Sovjetunionen. Utenlandske statsborgere i Sovjetunionen hadde ikke lov til å bevege seg mer enn 40 kilometer unna stedet de var registrert. Militsen hadde derfor kontrollposter utenfor de større byene der de sjekket biler på vei ut for uautoriserte utlendinger. Reisevirksomhet utenfor 40-kilometersgrensen måtte klareres med militsen på forhånd, og 97 % av landet var stengt for utlendinger. Sovjetiske borgeres reisevirksomhet var også underlagt restriksjoner, og militsen hadde ansvaret for å utstede innenrikspass for innbyggere over 16 år. Militsen holdt også vakt utenfor ambassader i Moskva for å hindre «uautoriserte» besøk fra sovjetiske borgere.
Den sovjetiske sikkerhetstjenesten (KGB, «komiteen for statens sikkerhet») var på mange måter en stat i staten, og var myndighetenes viktigste redskap for å holde opposisjonen i sjakk. Partiets kontroll over KGB gikk via sentralkomiteens avdeling for administrative organer, som måtte godkjenne alle utnevnelser til høyere verv i sikkerhetstjenesten. KGB fikk en stadig viktigere rolle i sovjetisk politikk opp igjennom unionens levetid. Under Bresjnev økte organisasjonen kraftig i anseelse og autoritet og fikk mange nye ansvarsområder, noe som banet vei for KGB-lederen Jurij Andropovs inntog i sovjetisk toppolitikk. Dette førte naturlig nok til en enda sterkere rolle for KGB i sovjetisk politikk.KGB hadde sin opprinnelse i tsjekaen, innstiftet av Lenin seks uker etter oktoberrevolusjonen i 1917 med det formål å hindre «kontrarevolusjon» og sabotasje. Under Stalin ble sikkerhetstjenesten omdøpt til NKVD og fikk sitt mandat kraftig utvidet, og var blant annet ansvarlig for driften av gulag-systemet. På 1930-tallet var NKVD Stalins verktøy i en serie av utrenskninger, etter at han hadde gitt ordre om at «politiske kriminelle» skulle arresteres og stilles for retten så fort som råd var. Det var ingen ankemulighet, og etter forhåndsavgjorte farseaktige rettssaker ble de dømte gjerne skutt i løpet av 24 timer.
Etter Stalins død ble sikkerhetstjenesten omorganisert, og KGB ble opprettet i 1954. Organisasjonen vokste seg etterhvert svært stor, og på 1980-tallet hadde KGB over hundre tusen ansatte i inn- og utland, i tillegg til et stort antall informanter. KGB var inndelt i forskjellige direktorater, blant de viktigste var det tredje og det femte. Tredje hoveddirektorat var ansvarlig for å overvåke og indoktrinere de væpnede styrker, og hadde offiserer i alle militære avdelinger ned på kompaninivå. Det femte hoveddirektorat hadde som oppgave å overvåke sovjetiske borgere. Dette innebar også ting som å knuse ulovlige organisasjoner, infiltrere kirken, hindre kontakt mellom sovjetere og utenlandske statsborgere og bekjempelse av ulovlig utgitt litteratur. Andre viktige avdelinger i KGB var første hoveddirektorat, med ansvar for hemmelige operasjoner i utlandet slik som industrispionasje, og åttende direktorat, som drev overvåkning i utlandet. Mesteparten av den militære overvåkningen ble imidlertid utført av den militære etterretningstjenesten GRU.
KGB-offiserer hadde høy sosial status i Sovjetunionen, og tilgang til mange goder vanlige borgere ikke hadde. I tillegg til at lønnen typisk lå 2–3 ganger høyere enn i sivile sektorer hadde KGB-folk adgang til egne butikker med langt bedre varer enn ellers i landet, i tillegg til spesielle feriesteder og andre fritidstilbud. KGB hadde også etter hvert stor politisk innflytelse, under Bresjnev ble det vanlig med en KGB-representant i partikomiteer på alle nivåer. Etter at den tidligere KGB-sjefen Andropov ble generalsekretær ble det også en trend at KGB-offiserer gikk inn som partisekretærer og eksekutivkomité-formenn ute i regionene.
=== Lov og rett ===
Sovjetunionens rettssystem var i utgangspunktet basert på kontinentale, europeiske prinsipper, et såkalt civil law-system. Parallelt med det vanlige rettssystemet eksisterte det også et eget system for å slå ned på kritikere av regimet. Grensene for de to rettssystemene var ofte diffuse, og «vanlige» saker kunne raskt falle utenfor det vanlige rettssystemet dersom de hadde politisk karakter.Ifølge marxistisk teori var kriminalitet et resultat av klassemotsetninger, og under sosialismen ville derfor kriminaliteten forsvinne. I den kaotiske situasjonen i etterkant av oktoberrevolusjonen ble imidlertid Lenin nødt til å sette opp domstoler, spesielt for å bekjempe økonomisk kriminalitet. De første domstolene hadde et uformelt preg, og bar ofte preg av rene folkeforsamlinger. Under Stalin ble systemet mer formelt, men samtidig begynte det parallelle systemet for å knekke politisk opposisjon å utvikle seg. Under justisminister Andrej Vysjinskij ble det satt opp spesialtribunaler med fullmakt til å utdele fengselsstraffer på opptil fem år for alle de mente var «sosialt farlige». Stalin brukte også rettsvesenet til å kvitte seg med resten av det sovjetiske lederskapet under de såkalte «Moskvaprosessene», der andre medlemmer av politbyrået og ledende offiserer ble beskyldt for «høyreavvik» og «trotskisme» og henrettet.
Etter Stalins død ble tilstandene normalisert, og Khrusjtsjov innførte en lang rekke juridiske reformer. Sikkerhetspolitiet kunne ikke lenger arrestere folk etter eget forgodtbefinnende, og påtalemyndighetens rolle ble styrket. Samtidig kunne rettssystemets prinsipper bli mer åpent diskutert i samfunnslivet. Khrusjtsjov desentraliserte dessuten rettsvesenet, og oppmuntret arbeidsplasser og nabolag til å danne folkedomstoler som kunne ta seg av hverdagskriminalitet. Disse mistet imidlertid sin rolle etter at Bresjnev tok makten.
Påtalemyndigheten var den viktigste institusjonen i det sovjetiske rettssystemet i den andre halvdel av unionens levetid. Denne var hierarkisk bygget opp med en riksadvokat på toppen. Påtalemyndigheten var involvert i alle stadier av etterforskninger, og hadde makt til å overstyre politietterforskere. Påtalemyndigheten hadde også ansvaret for fengselsvesenet, kunne avvise anker både i straffesaker og privatsaker, og ansvaret for å sjekke at regler ble fulgt både i offentlige og frivillige organisasjoner. Påtalemyndigheten var det mest prestisjetunge stedet å arbeide for jurister.
Advokatstanden (russisk: advokatura) var delt inn i «kollegier» med ca. 150 advokater i hver, og hvert kollegium organiserte advokatkontorer i et gitt geografisk område. Her kunne folk få juridisk assistanse, og advokatprisene var kraftig subsidiert av staten. Grunnloven av 1977 garanterte også fri rettshjelp i straffesaker.
Dommere ble på papiret valgt av folket til perioder på fem år, men som med alle andre valgte embeter i Sovjetunionen ble de i praksis utpekt av kommunistpartiet. Alle innbyggere over 25 år som hadde stemmerett var valgbare, men i praksis hadde de aller fleste dommere juridisk embetseksamen. I første rettsinstans var fagdommeren supplert av to lekdommere, som deltok på lik linje med fagdommer både i behandlingen av saker og i straffeutmålinger. Lekdommerne ble valgt på arbeidsplasser, kollektivbruk og i borettslag for perioder på to år. Høyere rettsinstanser hadde ikke lekdommerordning.
Kriminaliteten var på mange områder lav i Sovjetunionen. All kriminalitetsstatistikk ble utarbeidet av staten og er derfor upålitelig, men det var sannsynligvis mindre drap, ran og annen voldskriminalitet enn i vesten. Mesteparten av slik kriminalitet var alkoholrelatert, og unge menn var overrepresentert. Den økonomiske kriminaliteten var imidlertid svært stor i Sovjetunionen. Spesielt var tyveri fra arbeidsplassen et stort problem.
Fengselsvesenet bestod stort sett av arbeidskolonier, og det var bare de antatt farligste forbryterne som ble plassert i rene fengsler. Tilbakefallsprosenten var langt lavere enn for eksempel i USA. Straffene var også vanligvis lave sammenlignet med i USA, og maksimumsstraffen for førstegangsforbrytere var i utgangspunktet femten år. Innsatte kunne prøveløslates etter halvveis sonet straff. Dødsstraff var begrenset til høyforræderi, spionasje, terrorisme og overlagt drap under særdeles skjerpende omstendigheter, selv om det også ble brukt på partifunksjonærer som ble kjent skyldige i tyveri av offentlig eiendom i større skala.
Partimedlemmer og ansatte i statsadministrasjonen var pliktige til å oppføre seg forbilledlig, og ble svært strengt straffet om de ble tatt for å berike seg selv på det offentliges regning. Likevel var korrupsjonen i offentlig sektor stor, og fra og med Khrusjtsjov-tiden var Sovjetunionen plaget av organisert kriminalitet med forbindelser høyt oppe i det politiske systemet.
== Miljøproblematikk ==
Offisiell sovjetisk miljøpolitikk la alltid stor vekt på handling, der mennesket aktivt skulle forbedre naturen. Lenins sitat «kommunisme er sovjetmakt og elektrifiseringen av landet!» oppsummerer på mange måter fokuset på modernisering og industriutbygging. Under den første femårsplanen fra 1928 gikk Stalin inn for å industrialisere landet for enhver pris. Verdier som miljø- og naturvern ble totalt ignorert i kampen for å danne et moderne industrisamfunn. Etter Stalins død ble det noe mer fokus på miljøproblematikk, men de grunnleggende oppfatningene av verdien av miljøvern forble de samme.Sovjetisk media la alltid vekt på landets enorme størrelse og nærmest uutømmelige naturressurser. Dette skapte en følelse av at forurensning og rovdrift på naturen var uproblematisk. Sovjetstaten hadde også stor tro på at vitenskapelige og teknologiske fremskritt skulle løse alle problemer. Den offisielle ideologien sa at under sosialismen ville miljøproblemene enkelt overvinnes, i motsetning til i kapitalistiske land der problemene visstnok ikke kunne løses. Sovjetiske myndigheter hadde en nærmest bunnløs tro på at mennesket kunne overvinne naturen. Da myndighetene ut på 1980-tallet likevel måtte innrømme at det også var økologiske problemer i Sovjetunionen, ble problemene forklart med at sosialismen ennå ikke var fullt utviklet; forurensning i et sosialistisk samfunn var bare en midlertidig anomali som ville bli løst når sosialismen gikk fremover.Tsjernobylulykken i 1986 satte en støkk i verdenssamfunnet. Dette var den første større ulykken i et sivilt atomkraftverk noe sted i verden der det ble sluppet ut et større antall radioaktive isotoper i miljøet. Likevel var de radioaktive dosene som ble spredt langt avgårde relativt små. Det største helseproblemet etter ulykken er 4000 nye tilfeller av skjoldkjertelkreft, men dette har ført til relativt få dødsfall (tall fra WHO, 2005). Likevel er langtidsvirkningene av ulykken usikre.Etter Sovjetunionens fall kom det frem at miljøproblemene var større enn hva sovjetiske myndigheter hadde innrømmet. Blant stedene med klare miljøutfordringer var Kolahalvøya ved grensen mot Norge. Rundt industribyene Nikel og Montsjegorsk var all skog drept av forurensning, samtidig som også Norden og andre deler av Russland ble rammet av utslippene. I løpet av 1990-tallet ble man i vesten også bekymret over strålingsfare fra kjernefysiske installasjoner, kasserte atomubåter og behandlingen av kjernefysisk avfall og brukt kjernebrennstoff. Tidlig på 1990-tallet ble det også kjent at Sovjetunionen dumpet radioaktivt materiale i Barentshavet og Karahavet, noe som senere ble bekreftet av det russiske parlamentet. «Kursk»-ulykken i 2000 bidro videre til bekymringene i vest.
== Kultur ==
Kulturlivet i Sovjetunionen gjennomgikk flere faser. I perioden 1918–1929 var det relativt frie forhold og kunstnere eksperimenterte med forskjellige stilretninger på søken etter en distinkt sovjetisk kunstnerisk stil. Lenin ønsket at kunst skulle være tilgjengelig for massene. Myndighetene tolererte flere trender, forutsatt at de ikke åpenbart stod i opposisjon til regimet. Innen kunst og litteratur blomstret det opp flere forskjellige skoler, enkelte tradisjonelle, andre radikalt eksperimentelle. Kommunistiske skribenter som Maksim Gorkij og Vladimir Majakovskij var aktive i denne tidsperioden.
Filmproduksjon, som ble ansett å være et nyttig propagandaverktøy for å kunne nå de brede lag av befolkningen som var analfabeter, ble oppmuntret av staten. Den sovjetiske montasjefilmen hadde sin glanstid i perioden fra 1920 til 1932. I denne perioden utviklet de sovjetiske filmskaperne et nytt nivå med sin særegne interesse for filmens montasje eller klipping. Mange av filmprodusenten Sergej Eisensteins beste arbeider er fra denne perioden, blant annet Panserkrysseren Potemkin. Siden fikk Eisenstein i likhet med flere problemer på grunn av åpen og skjult kritikk i sine kunstneriske arbeider. Kunsten ble også mer ensrettet, og hadde som mål å vise kommunismens overlegenhet overfor alle andre styringsformer.
Etter den såkalte «Khrusjtsjov-våren» på slutten av 1950- og tidlig 1960-tallet ble sensuren mindre omfattende (men ble aldri fullstendig fjernet). Større eksperimentering innenfor kunstlivet ble på ny tillatt, med det resultat at man så produksjon av mer sofistikerte og svakt regimekritiske arbeider. Regimet løsnet sitt fokus på den sovjetiske realismen, med det resultat at for eksempel mange hovedpersoner i romaner av forfatteren Jurij Trifonov beskjeftiget seg med problemer i dagliglivet snarere enn å bygge det sosialistiske samfunn. En undergrunnsbevegelse av dissidenter, kjent som samizdat, vokste frem mot slutten av denne tidsperioden.
=== Idrett ===
Det var alltid en klar sammenheng mellom idrett og politikk i Sovjetunionen. Den første større partiresolusjonen om idrett gjorde det klart at «idrettsaktiviteter skal ikke bare sees på fra folkehelse- og fysisk trening-synsvinklene, ikke bare som et aspekt i den kulturelle, økonomiske og militære treningen til ungdommen, ikke bare som et middel i å sosialisere massene ... men som et middel i å samle bønder og arbeidere til forskjellige parti-, arbeiderråd- og fagforeningsorganisasjoner, slik at de kan trekkes inn i sosiale og politiske aktiviteter.»Sovjetunionens idrettsliv var organisert under Komiteen for kroppskultur og sport, som lå under regjeringen. Denne komiteen hadde igjen 36 idrettslag under seg, der alle unntatt to var knyttet til fagforeninger. Eksempler på kjente idrettslag knyttet til fagforeningene var Lokomotiv, (jernbanearbeidere), Burevestnik (studenter) og Spartak (personer ansatt i blant annet helsevesenet, handelsnæringen, utdanningssektoren og i kulturlivet). Det var også to idrettslag utenfor fagforeningenes kontroll; Dynamo (politiet og KGB) og «Arbeidsreserven» (studenter ved tekniske høyskoler). Utenfor dette rammeverket av organisert idrett stod CSKA, sportsklubben til hæren. Jevnt over var klubber i CSKA- og Dynamo-systemet de med mest sportslig suksess.Innenfor individuelle idretter fantes det et system for rangering av idrettsutøvere, masterstvo. Disse kunne få forskjellige grader, som gikk fra «Sovjetisk sportsmester, internasjonal klasse» og «Sovjetisk sportsmester» på toppen ned til «Tredjegrads junior sportsmann» (i aldersbestemte klasser) i bunn. Innenfor breddeidretten fantes det et annet system, massovost, der folk kunne få gull- og sølvmerker for all-round-egenskaper i sport i kombinasjon med dokumenterte kunnskaper i hygiene og førstehjelp. Begge disse systemene ble innstiftet allerede i 1930-årene. Utover i Sovjetunionens levetid ble det også stadig vanligere med et system der talentfulle barn allerede i ung alder fikk tett oppfølging og intensiv trening, gjerne ved egne idrettsgrunnskoler eller ved spesielle kostskoler. Når elevene ble eldre fortsatte de ofte som fulltids idrettsutøvere, mens amatørstatusen gjerne ble opprettholdt ved at de fikk nominelle jobber i forsvaret eller studentstatus, slik at de kunne delta i internasjonale konkurranser som forutsatte amatørstatus (noe blant annet deltagelse i Olympiske leker gjorde).Frem til andre verdenskrig stod Sovjetunionen utenfor den internasjonale idrettsbevegelsen. I 1951 ble imidlertid Sovjetunionens olympiske komité stiftet, og i 1952 i Helsingfors og 1956 i Cortina d'Ampezzo ble landet med i henholdsvis Sommer-OL og Vinter-OL for første gang. Sovjetunionen gjorde raskt internasjonal suksess, og ble nest beste nasjon i Helsingfors og beste nasjon i Cortina på medaljestatistikken. Frem til og med Sommer-OL i Seoul og Vinter-OL i Calgary i 1988 tok Sovjetunionen til sammen 395 gullmedaljer i Sommer-OL og 78 gullmedaljer i Vinter-OL. De mest dominante sovjetiske grenene var turn med 73 gull og friidrett med 65 gull under sommerleker, og langrenn med 25 gull og hurtigløp på skøyter med 24 gull under vinterleker. I 1980 var Moskva vertsby for sommerlekene, men arrangementet ble boikottet av blant annet USA, Norge og andre vestlige land i protest mot den sovjetiske krigføringen i Afghanistan. Som en reaksjon på dette boikottet Sovjetunionen og en rekke østblokkland Los Angeles-lekene i 1984.
== Lyd ==
Vladimir Lenin: Hva er sovjetmakt?
Hymne til Sovjetunionen
== Litteratur ==
Applebaum, Anne. Gulag : fangeleirene i Sovjetunionen 1917–1986. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-20787-1
Büchten, Daniela (red.) m.fl. Norge-Russland : naboer gjennom 1000 år. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2004. ISBN 82-304-0010-5
Cole, G. D. H.: Den sosialistiske tenkningens historie, bd. IV; Kommunismen og sosialdemokratiet, 1914-31 (Nisus Forlag, 2014).
Holtsmark, Sven G. (red.) Norge og Sovjetunionen : 1917–1955 : en utenrikspolitisk dokumentasjon. Utgitt av Institutt for forsvarsstudier i samarbeid med Det russiske vitenskapsakademis Institutt for verdenshistorie. Cappelen, 1995. ISBN 82-02-14130-3
Hughes, Gwyneth. Det røde imperiet : Sovjetunionens skjulte historie. Av ... og Simon Welfare. Universitetsforlaget, 1991. ISBN 82-00-21277-7
Kapuściński, Ryszard : Imperiet. Aschehoug, 2004. ISBN 978-82-03-20815-7
Johansen, Jahn Otto: Hos oss i Moskva. Cappelen, 1976. ISBN 82-02-03628-3
Johansen, Jahn Otto: Sovjet er ikke bare Moskva. Cappelen, 1977. ISBN 82-02-03848-0
Johansen, Jahn Otto: Russland, Russland. Cappelen, 1985. ISBN 82-02-09303-1
Kolstø, Pål. Russland : folket, historien, politikken, kulturen. Aschehoug, 2008. ISBN 978-82-03-23579-5
Millar, James R. (red). Politics, work, and daily life in the USSR : A survey of former Soviet citizens. Cambridge University Press, 1987 ISBN 0-521-34890-0
Montefiore, Simon Sebag. Stalin : den røde tsarens hoff. Cappelen, 2006. ISBN 82-02-24088-3
Selnes, Kåre. Norge – Russland. Grannefolk gjennom tusen år. Universitetsforlaget, 1972. ISBN 82-00-04633-8
Steinfeld, Hans Wilhelm. Tilbake til Europa. Cappelen, 1991. ISBN 82-02-13318-1
Steinfeld, Hans Wilhelm. Fremover mot fortiden : Russland og det tapte århundret. Cappelen, 1993. ISBN 82-02-14093-5
Waage, Peter Normann. Russland er et annet sted : en kulturhistorisk bruksanvisning Aventura, 1990 ISBN 82-588-0708-0
Waage, Peter Normann. Et imperium går under : notater om Sovjet gjennom 1991. Aventura, 1992. ISBN 82-588-0853-2
== Se også ==
Liste over historiske stater
Venstreekstremisme
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Soviet Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Союз Советских Социалистических Республик – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
A Country Study: Soviet Union (Former) fra det amerikanske kongressbiblioteket
Images of the Soviet Union – en samling bilder som viser fotoer fra hverdagssituasjoner i Sovjetunionen
Impressions of Soviet Russia, av John Dewey
Sovjetiske propaganda-plakater
Her er det ukjente Holocaust. Ekstremt bestialske massakrer mot befolkningen i Baltikum.
Kart av SOVJET, grenser, republikker og territorium av SOVJET | Formannen for Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks øverste sovjet var leder for nasjonalforsamlingen. Formannen for Republikken Estlands øverste råd var statsoverhode. | 9,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyngheipraktvikler | 2023-02-04 | Lyngheipraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1799'] | Lyngheipraktvikler (Eupoecilia angustana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Lyngheipraktvikler (Eupoecilia angustana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 11-15 millimeter), lys vikler. Forvingen er hovedsakelig okerfarget og hvit, men midt i vingen er det et ganske bredt, V-formet tverrbånd som er mørkgrått foran og bak og brunoransje i midten. Ytterkanten er mørkgrå. Bakvingen er lyst gråbrun, mørkere mot ytterkanten.
== Levevis ==
Det er beskrevet flere former av denne arten som har litt ulike næringsplanter. Larvene utvikler seg i et silkespinn på blomster, men kan utnytte mange ulike næringsplanter, blant andre lyng, timian og ryllik. De voksne sommerfuglene flyr mellom juni-september.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Eupoecilia angustana på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) lyngheipraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) lyngheipraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) lyngheipraktvikler hos Dyntaxa
(en) lyngheipraktvikler hos Fauna Europaea
(en) lyngheipraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Eupoecilia angustana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eupoecilia angustana – detaljert informasjon på Wikispecies | Lyngheipraktvikler (Eupoecilia angustana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). | 9,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Type_97_LMG | 2023-02-04 | Type 97 LMG | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Japanske skytevåpen', 'Kategori:Lette maskingeværer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Våpenstubber'] | Type 97 lett maskingevær (九七式車載重機関銃 – Kyūnana-shiki Shasai-jūkikanjū?) var standard maskingevær på panservogner i den japanske hær under andre verdenskrig. Den ble også brukt som lett maskingevær av infanteriet.
| Type 97 lett maskingevær (九七式車載重機関銃 – Kyūnana-shiki Shasai-jūkikanjū?) var standard maskingevær på panservogner i den japanske hær under andre verdenskrig. Den ble også brukt som lett maskingevær av infanteriet.
== Se også ==
Liste over maskingeværer
Liste over vanlige infanterivåpen fra andre verdenskrig | | type = Maskingevær | 9,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trollheggpraktvikler | 2023-02-04 | Trollheggpraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1796'] | Trollheggpraktvikler (Eupoecilia ambiguella) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Trollheggpraktvikler (Eupoecilia ambiguella) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 11-15 millimeter) vikler. Forvingen er okerfarget og hvit, i midten med et bredt, mørkbrunt tverrbånd. Dette er dobbelt så bredt ved forkanten som ved bakkanten og kantet med hvitt. Bakvingen er lyst gråbrun, ytterkanten markert innbuktet bak spissen.
== Levevis ==
Larvene utvikler seg i bærene til ulike busker, blant andre trollhegg (Frangula alnus), bergflette (Hedera helix) og kornell (Cornus spp.). Lenger sør i Europa kan den gjøre noe skade på vindruer. De voksne sommerfuglene flyr i skumringen og utover natten i mai-juni.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Eupoecilia ambiguella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) trollheggpraktvikler i Encyclopedia of Life
(en) trollheggpraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) trollheggpraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) trollheggpraktvikler hos Dyntaxa
(en) trollheggpraktvikler hos Fauna Europaea
(en) trollheggpraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Eupoecilia ambiguella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eupoecilia ambiguella – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eupoecilia ambiguella – detaljert informasjon på Wikispecies | Trollheggpraktvikler (Eupoecilia ambiguella) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). | 9,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blodtoppraktvikler | 2023-02-04 | Blodtoppraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Gottlieb August Herrich-Schäffer', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1856'] | Blodtoppraktvikler (Eupoecilia sanguisorbana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). Arten er ganske sjelden i Norge. Arten er bare kjent fra Rogaland i Norge og er listet som direkte truet (EN) i Norsk rødliste for arter fra 2015.
| Blodtoppraktvikler (Eupoecilia sanguisorbana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). Arten er ganske sjelden i Norge. Arten er bare kjent fra Rogaland i Norge og er listet som direkte truet (EN) i Norsk rødliste for arter fra 2015.
== Utseende ==
En liten til middelsstor (vingespenn 13-15 millimeter) vikler med smale forvinger. Forvingen er lyst okerfarget med et rødbrunt, skrått tverrbånd i midten og rødbrun spiss. Bakvingen er mørkgrå.
== Levevis ==
Larvene utvikler seg på blomsterhoder av blodtopp (Sanguisorba officinalis). Denne planten vokser på fuktige enger og i grøftekanter.
== Utbredelse ==
I Norge er den bare kjent fra noen få lokaliteter på Jæren og Karmøy i Rogaland, men i det sistnevnte området ser den ut til å være ganske tallrik noen steder. Den er likevel listet som direkte truet (EN) på den nyeste norske rødlisten. Truslene mot denne artens overlevelse antas å være gjødsling, drenering og tilgroing av de fuktige engene der næringsplanten vokser.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) blodtoppraktvikler i Encyclopedia of Life
(en) blodtoppraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) blodtoppraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) blodtoppraktvikler hos Dyntaxa
(en) blodtoppraktvikler hos Fauna Europaea
(en) blodtoppraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Eupoecilia sanguisorbana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eupoecilia sanguisorbana – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 9,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryllikpraktvikler | 2023-02-04 | Ryllikpraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Christian Fabricius', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1781'] | Ryllikpraktvikler (Aethes smeathmanniana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Ryllikpraktvikler (Aethes smeathmanniana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En middelsstor (vingsepenn 12-17 millimeter) vikler med ganske spisse forvinger. Disse har blekgul grunnfarge og to skrå, vanligvis ufullstendige tverrbånd.
Bakvingen er gråbrun, litt innbuktet bak spissen.
== Levevis ==
Larven lever på ryllik (Achillea millefolia), men også på andre kurvplanter. De voksne sommerfuglene flyr fra juni til september.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Europa og også i det nordøstlige Nord-Amerika. Den er vanlig over hele Norge.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Aethes smeathmanniana på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) ryllikpraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) ryllikpraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) ryllikpraktvikler hos Dyntaxa
(en) ryllikpraktvikler hos Fauna Europaea
(en) ryllikpraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Aethes smeathmanniana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Aethes smeathmanniana – detaljert informasjon på Wikispecies | Ryllikpraktvikler (Aethes smeathmanniana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). | 9,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tistelpraktvikler | 2023-02-04 | Tistelpraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Obadiah Westwood', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1854'] | Tistelpraktvikler (Aethes cnicana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Tistelpraktvikler (Aethes cnicana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 14-17 millimeter) vikler. Forvingen er blekt okerfarget, oftest noe glinsende, langs forkanten med tre brune flekker. Vingen har også to rødbrune tverrbånd som noen ganger når fram til hver sin flekk. Bakvingen er gråbrun, litt innbuktet bak den rundede spissen.
== Levevis ==
Arten har larver som lever på tistler. Larvene lever først på blomsterhodene, senere i stilken. De voksne sommerfuglene flyr i juni-juli.
== Utbredelse ==
I Norge er den utbredt over hele landet.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Aethes cnicana på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) tistelpraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) tistelpraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) tistelpraktvikler hos Dyntaxa
(en) tistelpraktvikler hos Fauna Europaea
(en) tistelpraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Aethes cnicana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Aethes cnicana – detaljert informasjon på Wikispecies | Tistelpraktvikler (Aethes cnicana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). | 9,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Annika_%C3%96stberg | 2023-02-04 | Annika Östberg | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer dømt for drap', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Svensker dømt for forbrytelser'] | Annika Östberg (født 6. januar 1954 i Stockholm) er en svensk kvinne som i 1983 ble dømt til fengsel fra 25 år til livstid for å ha bistått kjæresten Bob Cox med å drepe en bareier og en politimann i USA i 1981.
Hun søkte fire ganger om å få en tidsbestemt dom og om å få sone resten av dommen i Sverige. Statsminister Göran Persson tok i 2001 opp saken med daværende president George W. Bush. I mai 2007 diskuterte statsminister Fredrik Reinfeldt saken med Californias guvernør Arnold Schwarzenegger.Den 8. april 2009 ble Annika Östberg overført til Sverige for å sone resten av dommen der. Hun ble løslatt 2. mai 2011.
| Annika Östberg (født 6. januar 1954 i Stockholm) er en svensk kvinne som i 1983 ble dømt til fengsel fra 25 år til livstid for å ha bistått kjæresten Bob Cox med å drepe en bareier og en politimann i USA i 1981.
Hun søkte fire ganger om å få en tidsbestemt dom og om å få sone resten av dommen i Sverige. Statsminister Göran Persson tok i 2001 opp saken med daværende president George W. Bush. I mai 2007 diskuterte statsminister Fredrik Reinfeldt saken med Californias guvernør Arnold Schwarzenegger.Den 8. april 2009 ble Annika Östberg overført til Sverige for å sone resten av dommen der. Hun ble løslatt 2. mai 2011.
== Skildringer ==
I Sverige har Annika Östbergs historie og skjebne ført til avisartikler, en bok som ble utgitt oversatt til norsk, en dokumentarfilm og sist et teaterstykke. Bokens norske tittel var Uten fremtid : Annika Östberg forteller om sitt liv. Filmen om henne, vist i to deler på SVT, bar tittelen Annika – ett brott, ett straff. Teaterstykket Annika Östberg – fånge W18968 Deasy ble framført som en monolog av den svenske skuespilleren Marga Pettersson flere steder i Sverige. Östberg var også vertinne i et av Sveriges Radio sommerprogram i 2010.
== Referanser == | Annika Östberg (født 6. januar 1954 i Stockholm) er en svensk kvinne som i 1983 ble dømt til fengsel fra 25 år til livstid for å ha bistått kjæresten Bob Cox med å drepe en bareier og en politimann i USA i 1981. | 9,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einerpraktvikler | 2023-02-04 | Einerpraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1817'] | Einerpraktvikler (Aethes rutilana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Einerpraktvikler (Aethes rutilana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 10-13 millimeter), fargerik vikler. Forvingen er gul med purpurbrune tegninger. Bakvingen er gråbrun, ytterkanten noe innbuktet bak spissen.
== Levevis ==
Larvene lever i et silkespinn på einer (Juniperus communis). De voksne sommerfuglene flyr i juni-juli.
== Utbredelse ==
Den er holarktisk og utbredt både i Europa og Nord-Amerika. I Norge finnes den på Sørlandet.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) einerpraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) einerpraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) einerpraktvikler hos Dyntaxa
(en) einerpraktvikler hos Fauna Europaea
(en) einerpraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Aethes rutilana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Aethes rutilana – detaljert informasjon på Wikispecies | Einerpraktvikler (Aethes rutilana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). | 9,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_kvinner_1987 | 2023-02-04 | EM i turn for kvinner 1987 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 1987', 'Kategori:Gymnastikk i Russland', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1987', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Russland', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sovjetunionen', 'Kategori:Sport i Moskva', 'Kategori:Sport i Sovjetunionen i 1987'] | Det 16. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Moskva i 1987.
Daniela Silivaş ble mesterskapets store profil, på hjemmebane; hun vant mangekampen og tre av fire apparatgull. Hun fikk 10 blank i frittstående både i mangekampen og apparatfinalene.
For Norge deltok Helen Østreng, Ragnhild Jeen og Hanne Veibu, disse kom på 48.-, 49.- og 68.-plass med hhv. 35,750, 35,500 og 32,800 poeng.
| Det 16. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Moskva i 1987.
Daniela Silivaş ble mesterskapets store profil, på hjemmebane; hun vant mangekampen og tre av fire apparatgull. Hun fikk 10 blank i frittstående både i mangekampen og apparatfinalene.
For Norge deltok Helen Østreng, Ragnhild Jeen og Hanne Veibu, disse kom på 48.-, 49.- og 68.-plass med hhv. 35,750, 35,500 og 32,800 poeng.
== Resultater ==
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Bom ====
==== Frittstående ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 1987 for herrer
== Eksterne lenker ==
Resultater sammenlagt
Resultater enkeltapparater | Det 16. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Moskva i 1987. | 9,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_kvinner_1990 | 2023-02-04 | EM i turn for kvinner 1990 | ['Kategori:1990 i Hellas', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 1990', 'Kategori:Gymnastikk i Hellas', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1990', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Hellas', 'Kategori:Sport i Athen'] | Det 18. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Pireus i 1990.
Svetlana Boginskaya ble mesterskapets store profil, med 4 apparatgull og sammenlagtseieren. I apparatfinalene fikk hun 10 blank i både bom og frittstående. Kun landsmannen Natalia Kalinina greide å få en gullmedalje i tillegg til Boginskaya, disse to delte gullet i skranke.
For Norge deltok Siri Larsen, Anne Farstad og Annette Pettersen, disse kom på hhv. 35.-, 57.- og 60.-plass.
| Det 18. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Pireus i 1990.
Svetlana Boginskaya ble mesterskapets store profil, med 4 apparatgull og sammenlagtseieren. I apparatfinalene fikk hun 10 blank i både bom og frittstående. Kun landsmannen Natalia Kalinina greide å få en gullmedalje i tillegg til Boginskaya, disse to delte gullet i skranke.
For Norge deltok Siri Larsen, Anne Farstad og Annette Pettersen, disse kom på hhv. 35.-, 57.- og 60.-plass.
== Resultater ==
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Bom ====
==== Frittstående ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 1990 for herrer
== Eksterne lenker ==
Resultater sammenlagt
Resultater enkeltapparater | Det 18. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Pireus i 1990. | 9,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arve_Svorkmo | 2023-02-04 | Arve Svorkmo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Arve Svorkmo (født i Trondheim 3. august 1963) er en tidligere fotballspiller og nåværende fotballtrener. Svorkmo har gjennom sin karriere spilt eliteseriefotball med både Rosenborg og Hamarkameratene før han gikk videre til Byåsen. Han fikk også flere kamper på aldersbestemte landslag for Norge.
Svorkmo ble en viktig bidragsyter til at Rosenborg ble seriemester i 1985, med sine fem mål på 19 kamper. I 2008 ble for øvrig Arve Svorkmo presentert som ny hovedtrener for Vuku Idrettslag i tredjedivisjon.
| Arve Svorkmo (født i Trondheim 3. august 1963) er en tidligere fotballspiller og nåværende fotballtrener. Svorkmo har gjennom sin karriere spilt eliteseriefotball med både Rosenborg og Hamarkameratene før han gikk videre til Byåsen. Han fikk også flere kamper på aldersbestemte landslag for Norge.
Svorkmo ble en viktig bidragsyter til at Rosenborg ble seriemester i 1985, med sine fem mål på 19 kamper. I 2008 ble for øvrig Arve Svorkmo presentert som ny hovedtrener for Vuku Idrettslag i tredjedivisjon.
== Meritter ==
RosenborgSeriemester 1985
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arve Svorkmo – Transfermarkt
HamKam.no – Svorkmos spillerprofil hos Hamarkameratene | | fødtsted = Trondheim | 9,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_kvinner_1994 | 2023-02-04 | EM i turn for kvinner 1994 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 1994', 'Kategori:Gymnastikk i Sverige', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1994', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sverige', 'Kategori:Sport i Europa i 1994', 'Kategori:Sport i Stockholm', 'Kategori:Sport i Sverige i 1994'] | Det 20. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Stockholm i 1994.
| Det 20. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Stockholm i 1994.
== Resultater ==
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Bom ====
==== Frittstående ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 1994 for herrer
== Eksterne lenker ==
Resultater sammenlagt
Resultater enkeltapparater | Det 20. europamesterskapet i turn for kvinner ble arrangert i Stockholm i 1994. | 9,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blue_Pill | 2023-02-04 | Blue Pill | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Virtualisering'] | Blue Pill er navnet på et kontroversielt rootkit som bruker metoder for virtualisering som finnes i x86-arkitekturen og som blant annet kan brukes for angrep på Microsofts Windows Vista operativsystem. Metoden ble opprinnelig designet for å bruke virtualisering for AMD-V (Pacifica), men ble senere reimplementert til å støtte Intel VT (Vanderpool). Joanna Rutkowska lagde løsningen som ble demonstrert på Black Hat Briefings 3. august 2006.
Navnet «Blue Pill» er en referanse til den blå pillen i filmen The Matrix. Når en svelger denne så faller en i søvn og alt oppleves som naturlig. Tilsvarende så vil virtualiseringen medføre at en hypervisor startes som så lar det eksisterende systemet fortsette å kjøre, men under kontroll av inntrengeren. Denne vil få full kontroll over maskinen, mens vertssystemet tror at det kjører direkte på den fysiske maskinen. Dette er bakgrunnen for parallellen til filmen. Tilsvarende finnes det en referanse for Red Pill som lar maskinens operativsystem oppdage hva som skjer.
| Blue Pill er navnet på et kontroversielt rootkit som bruker metoder for virtualisering som finnes i x86-arkitekturen og som blant annet kan brukes for angrep på Microsofts Windows Vista operativsystem. Metoden ble opprinnelig designet for å bruke virtualisering for AMD-V (Pacifica), men ble senere reimplementert til å støtte Intel VT (Vanderpool). Joanna Rutkowska lagde løsningen som ble demonstrert på Black Hat Briefings 3. august 2006.
Navnet «Blue Pill» er en referanse til den blå pillen i filmen The Matrix. Når en svelger denne så faller en i søvn og alt oppleves som naturlig. Tilsvarende så vil virtualiseringen medføre at en hypervisor startes som så lar det eksisterende systemet fortsette å kjøre, men under kontroll av inntrengeren. Denne vil få full kontroll over maskinen, mens vertssystemet tror at det kjører direkte på den fysiske maskinen. Dette er bakgrunnen for parallellen til filmen. Tilsvarende finnes det en referanse for Red Pill som lar maskinens operativsystem oppdage hva som skjer.
== Bakgrunn ==
I henhold til forfatteren som først beskrev løsningen så kan Blue Pill ved å bruke Pacifica føre det kjørende operativsystemet inn i en virtuell maskin, hvoretter Blue Pill vil fungere som en hypervisor, og selv få fullstendig kontroll over maskinen. Rutkowska hevder at siden en slik hypervisor vil ha full kontroll så kan den enkelt lure alle programmer som prøver å påvise hva som skjer, Blue Pill vil være helt umulig å påvise. Slik virtualisering er ment å være usynlig for gjesten, i dette tilfellet er operativsystemet blitt gjest på egen maskin, og skal det kunne påvise hva som skjer så må hypervisor dermed være belemret med en feil.Denne påstanden som er gjentatt i mange artikler, er omdiskutert. AMD har publisert en uttalelse at det ikke er mulig å bli fullstendig upåvisbar. Enkelte sikkerhetsrådgivere og journalister har også avvist konseptet som unøyaktig. Ett av ankepunktene er at enkelte av instruksjonene i instruksjonssettet til x86-plattformen mangler muligheter for virtualisering. Ett annet er at det påstås at alle former for virtualisering kan påvises gjennom såkalte timing attacks.
I 2007 så ble Rutkowska utfordret av en gruppe forskere ledet av Thomas Ptacek ved Matasano Security, de ville se om deres rootkitdetektor kunne detektere Blue Pill. Dette skulle skje på Black Hat samme år. Rutkowska ønsket en finansiering på $384 000 for å gjennomføre eksperimentet og forsøket ble deretter avblåst. Rutkowska og Alexander Tereshkin avfeide deretter påstandene i et senere foredrag, og argumenterte med at de foreslåtte deteksjonsmetodene var unøyaktige.Kildekoden for Blue Pill er senere gjort offentlig tilgjengelig.Det er kjent at metoden er under omfattende analyser og at det jobbes med flere løsninger for å påvise og avverge inntrengning av angrepsvektorer i beskyttede systemer. Det er også antatt at det her er en av de mest aktuelle metoder for å ta kontroll over sterkt beskyttede systemer, og er dermed en sentral komponent i nettverkskrigføring.
== Se også ==
Red Pill – en teknikk for å påvise tilstedeværelsen av en virtuell maskin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Invisible Things Lab: Introducing the Blue Pill av Joanna Rutkowska
InternetNews: Blackhat takes Vista to Task
Business Week: Heading Off the Hackers
Security Now: Episode 54 — Blue Pill
Black Hat 2006 Presentation: Subverting Vista Kernel For Fun And Profit
Blue Pill Project: Source code
North Security Labs Blog: Catching Blue Pill | Blue Pill er navnet på et kontroversielt rootkit som bruker metoder for virtualisering som finnes i x86-arkitekturen og som blant annet kan brukes for angrep på Microsofts Windows Vista operativsystem. Metoden ble opprinnelig designet for å bruke virtualisering for AMD-V (Pacifica), men ble senere reimplementert til å støtte Intel VT (Vanderpool). | 9,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_attraksjon | 2023-02-04 | Norsk attraksjon | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske humorprogrammer på TV', 'Kategori:Norske reiseprogrammer på TV', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med Gullrute-vinnere'] | Norsk attraksjon er et norsk humoristisk reiseprogram med Linda Eide som gikk på NRK fra 2007 til 2012. Programmet viste ulike attraksjoner rundt om i Norge, nærmere bestemt «attraksjoner man vanligvis ikke fant i guideboken». Programleder var Linda Eide, som brukte en rød grilldress som kostyme i programmet.Programmet ble i snitt fulgt av drøyt 1 million seere. Det ga en markedsandel på 56,3 prosent.For programmet ble Linda Eide kåret til beste kvinnelige programleder under Gullruten 2012 mens programmet var nominert i klassen beste magasin- eller livsstilsprogram.
Sammen med Kristin Hegeland Hauge har Linda gitt ut boken Norsk attraksjon med undertittel Guiden til det du ikkje finn i guideboka, som er en guidebok til attraksjonene vist i programmene.
| Norsk attraksjon er et norsk humoristisk reiseprogram med Linda Eide som gikk på NRK fra 2007 til 2012. Programmet viste ulike attraksjoner rundt om i Norge, nærmere bestemt «attraksjoner man vanligvis ikke fant i guideboken». Programleder var Linda Eide, som brukte en rød grilldress som kostyme i programmet.Programmet ble i snitt fulgt av drøyt 1 million seere. Det ga en markedsandel på 56,3 prosent.For programmet ble Linda Eide kåret til beste kvinnelige programleder under Gullruten 2012 mens programmet var nominert i klassen beste magasin- eller livsstilsprogram.
Sammen med Kristin Hegeland Hauge har Linda gitt ut boken Norsk attraksjon med undertittel Guiden til det du ikkje finn i guideboka, som er en guidebok til attraksjonene vist i programmene.
== Episoder ==
=== Sesong 1 === | | bildeformat = 16:9 | 9,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Red_Pill | 2023-02-04 | Red Pill | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Virtualisering'] | Red Pill er en metode for å påvise en form for digital virtualisering som går under navnet Blue Pill. Red Pill er knyttet til hvordan interupttabellen er håndtert i x86-arkitekturen. Både Blue Pill og Red Pill er utviklet av Joanna Rutkowska.
Navnet «Red Pill» viser til den røde pillen i den amerikanske science-fiction-filmen The Matrix. Personene i filmen lever i en virtuell framtidsverden som oppleves som fullstendig virkelig, mens de egentlig er fanget i en slags sentralstyrt dvale. Hvis noen svelger en rød pille, vil de våkne opp fra sin drømmesøvn, gjennomskue løgnen og se den barske virkeligheten slik den faktisk er. Tilsvarende vil Red Pill la operativsystemet påvise hypervisoren som gjør virtualiseringen. Litt avhengig av hva som er mulig, kan så operativsystemet eller den systemansvarlige gjøre tiltak for å fjerne eller kontrollere hypervisoren. Dette har en klar parallell til filmen. Tilsvarende finnes det en referanse for Blue Pill som er pillen som får operativsystemet til å tro at alt er ekte og naturlig.
| Red Pill er en metode for å påvise en form for digital virtualisering som går under navnet Blue Pill. Red Pill er knyttet til hvordan interupttabellen er håndtert i x86-arkitekturen. Både Blue Pill og Red Pill er utviklet av Joanna Rutkowska.
Navnet «Red Pill» viser til den røde pillen i den amerikanske science-fiction-filmen The Matrix. Personene i filmen lever i en virtuell framtidsverden som oppleves som fullstendig virkelig, mens de egentlig er fanget i en slags sentralstyrt dvale. Hvis noen svelger en rød pille, vil de våkne opp fra sin drømmesøvn, gjennomskue løgnen og se den barske virkeligheten slik den faktisk er. Tilsvarende vil Red Pill la operativsystemet påvise hypervisoren som gjør virtualiseringen. Litt avhengig av hva som er mulig, kan så operativsystemet eller den systemansvarlige gjøre tiltak for å fjerne eller kontrollere hypervisoren. Dette har en klar parallell til filmen. Tilsvarende finnes det en referanse for Blue Pill som er pillen som får operativsystemet til å tro at alt er ekte og naturlig.
== Bakgrunn ==
I x86-arkitekturen finnes det flere pekere som viser til allokert minne. Ofte organiseres minnet som en tabell av minneadresser, med en baseadresse og et offset, med siste minneadresse som den det pekes til, og så med eldre og eldre adresser med mindre og mindre offset fra baseadressen. Fordi selve tabellen Interrupt Descriptor Table Register (IDTR) er under kontroll av operativsystemet så må det opprettes en ny og alternativ tabell når det kjører en ekstra hypervisor. Denne nye tabellen blir allokert på et nytt sted i minnet, og på en høyere adresse enn den opprinnelige. I et system uten en ekstra hypervisor så vil en få en gitt verdi fra Interrupt Descriptor Table Register (IDTR), mens er det en ekstra hypervisor så vil en få et avvikende svar. I Red PIll brukes dette for en test (m[5]>0xd0) ? 1 : 0, hvis verdien er over 0xd0 så settes flagget for da er noe galt.
En slik test har vist seg pålitelig i systemer med en prosessor og en kjerne. I systemer med flere kjerner og prosessorer blir testingen mer kompleks, men det er antatt at en kan påvise noen sammenhenger slik at konseptet kan brukes også i disse tilfellene.
== «Red pill» i amerikansk politikk ==
Betegnelsene red pill and blue pill er også uttrykk og memer som brukes i visse amerikanske subkulturer. I politisk slang blant Trump-tilhengere og andre samfunnskritiske og konservative grupper i USA kan red pill stå for de republikanske velgernes «oppvåkning» og innsikt i at det liberale samfunnet egentlig er falskt. Det moderne, «politisk korrekte» samfunnet er ifølge disse grupperingene et narrespill der etablerte eliter i hemmelighet styrer på tvers av vanlige folks interesser. På motsatt side representerer blue pill de politiske motstandernes «løgnaktige» samfunnsordning som de demokratiske velgerne lar seg narre til å tro på. (Rødt og blått er de to partienes symbolfarger.)
== Eksterne lenker ==
The Invisible Things: Red Pill... or how to detect VMM using (almost) one CPU instruction
Detecting the Presence of Virtual Machines Using the Local Data Table
Analysis of the Intel Pentium’s Ability to Support a Secure Virtual Machine Monitor | Red Pill er en metode for å påvise en form for digital virtualisering som går under navnet Blue Pill. Red Pill er knyttet til hvordan interupttabellen er håndtert i x86-arkitekturen. | 9,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melvyn_Goldstein | 2023-02-04 | Melvyn Goldstein | ['Kategori:Antropologer fra USA', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tibetologer fra USA'] | Melvyn C. Goldstein (født 8. februar 1938 i New York City i USA) er en amerikansk antropolog og tibetolog.
Goldstein studerte fra 1960 historie ved University of Michigan i Ann Arbor og mottok doktorgraden i antropologi fra University of Washington i Seattle. Fra 1968 til 1990 virket han ved Case Western Reserve University i Cleveland i Ohio og ble etterhvert meddirektør for Center for Research on Tibet. Han ble også professor for internasjonale helsespørsmål.Goldsteins forskning spenner over et vidt felt innen tibetologien; samfunnsliv, historie, demografi, polyandri, utviklings- og kulturell økologi, økonomi og politikk, og innen tverrkulturell gerontologi.
| Melvyn C. Goldstein (født 8. februar 1938 i New York City i USA) er en amerikansk antropolog og tibetolog.
Goldstein studerte fra 1960 historie ved University of Michigan i Ann Arbor og mottok doktorgraden i antropologi fra University of Washington i Seattle. Fra 1968 til 1990 virket han ved Case Western Reserve University i Cleveland i Ohio og ble etterhvert meddirektør for Center for Research on Tibet. Han ble også professor for internasjonale helsespørsmål.Goldsteins forskning spenner over et vidt felt innen tibetologien; samfunnsliv, historie, demografi, polyandri, utviklings- og kulturell økologi, økonomi og politikk, og innen tverrkulturell gerontologi.
== Referanser == | Melvyn C. Goldstein (født 8. | 9,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Albania debuterte i Eurovision Song Contest i 2004 og har deltatt 18 ganger. Albania har aldri vunnet konkurransen, men har en femteplass fra 2012 som sin beste plassering. | 9,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Damlitjernet | 2023-02-04 | Damlitjernet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Sør-Odal'] | Damlitjernet, eller Damlitjennet (offisiell skrivemåte), er et tjern mellom Tronbøl og Skarnes i Sør-Odal. Det ligger på 164 meter over havet, og er for den største delen omgitt av myr. Tjernet har bestander av mort, abbor og gjedde. Damlibekken renner ut i nordenden av tjernet og ned til Glåma.
I tidligere tider antok man slikt nordrennende vann som hellig. Derfor var det vanlig å vanne opp hester i bekken første juledag. Dette skulle gjøre hestene friske og motstandsdyktige. Helt fra Galterud kom det hester.
Det går en fin tursti rundt hele tjernet. Tidligere gikk bygdevegen over Trantåsen nord for tjernet.
Damlitjennet var i tidligere tider vannkilde for Skarnes.
| Damlitjernet, eller Damlitjennet (offisiell skrivemåte), er et tjern mellom Tronbøl og Skarnes i Sør-Odal. Det ligger på 164 meter over havet, og er for den største delen omgitt av myr. Tjernet har bestander av mort, abbor og gjedde. Damlibekken renner ut i nordenden av tjernet og ned til Glåma.
I tidligere tider antok man slikt nordrennende vann som hellig. Derfor var det vanlig å vanne opp hester i bekken første juledag. Dette skulle gjøre hestene friske og motstandsdyktige. Helt fra Galterud kom det hester.
Det går en fin tursti rundt hele tjernet. Tidligere gikk bygdevegen over Trantåsen nord for tjernet.
Damlitjennet var i tidligere tider vannkilde for Skarnes.
== Referanser == | Damlitjernet, eller Damlitjennet (offisiell skrivemåte), er et tjern mellom Tronbøl og Skarnes i Sør-Odal. Det ligger på 164 meter over havet, og er for den største delen omgitt av myr. | 9,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fraser_River | 2023-02-04 | Fraser River | ['Kategori:118°V', 'Kategori:123°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britisk Columbias geografi', 'Kategori:Elver i Canada', 'Kategori:Nedbørfelt til Stillehavet i Canada', 'Kategori:Rocky Mountains'] | Fraser er ei elv i provinsen Britisk Columbia i Canada. Den er 1 375 km lang, og er med det den lengste elva i Britis Columbia, og den tiende lengste i Canada. Den har utspring nær Mount Robson i Rocky Mountains, og renner mot vest og sør til den munner ut i Stillehavet ved byen Vancouver. Elva drenerer et nedbørfelt på 220 000 km², og har en middelvannføring ved munningen på 3 475 m³/s. Den er oppkalt etter Simon Fraser som utforsket og kartla elva i 1807.
| Fraser er ei elv i provinsen Britisk Columbia i Canada. Den er 1 375 km lang, og er med det den lengste elva i Britis Columbia, og den tiende lengste i Canada. Den har utspring nær Mount Robson i Rocky Mountains, og renner mot vest og sør til den munner ut i Stillehavet ved byen Vancouver. Elva drenerer et nedbørfelt på 220 000 km², og har en middelvannføring ved munningen på 3 475 m³/s. Den er oppkalt etter Simon Fraser som utforsket og kartla elva i 1807.
== Geografi ==
Frasers øverste kilder ligger like sørvest for Mt. Edith Cavell i Mount Robson Provincial Park i Rocky Mountains. Den renner derfra mot nordvest til Yellowhead Pass. Vest for Mount Robson faller elva ned mot Rocky Mountain Trench, som den renner mot nordvest gjennom, via en region kalt Robson Valley.
Ved 54° nord svinger elva brått mot sør, og løper sammen med elva Nechako ved byen Prince George. Elva fortsetter videre mot sør, og mottar sideelvene West Road fra vest og Quesnel fra øst. Den skjærer seg etter hvert stadig dypere ned i Fraserplatået, til den danner Fraser Canyon, som strekker seg sørover omtrent fra samløpet med sideelva Chilcotin, sørvest for byen Williams Lake. Ved byen Lillooet kommer sideelvene Bridge og Seton fra vest, og ved Lytton kommer den store sideelva Thompson fra øst. Elva fortsetter videre mot sør til den er 40 km nord for Canadas grense mot USA. Den renner gjennom en stadig dypere canyon mellom Coast Mountains i vest og Kaskadefjellene i øst. Ved Yale, som er det øverste stedet på den seilbare delen av elva, åpner kløfta seg opp og elva blir videre, dog uten særlig mye lavland langs breddene.
Ved Hope snur elva brått mot sørvest og deretter vest, og Fraserdalen åpner seg nå opp til en frodig lavlandsdal med store jordbruksområder. Elva fortsetter forbi byen Chilliwack og samløpet med den siste store sideelva, Harrison. Etter å ha passert byene Abbotsford og Mission begynner jordbrukslandskapet gradvis å vike for de østlige og sørlige forstedene til Vancouver. Ved New Westminster, rundt 25 kilometer fra munningen, danner Fraser et delta, og munner ut i Georgiastredet mellom fastlandet og Vancouverøya. Landområdene sør for sentrum av Vancouver, herunder byene Richmond og Delta ligger på den flate elvesletta.
I likhet med dalen til elva Columbia øst for Portland i Oregon danner den nedre Fraserdalen en topografisk svakhet i en fjellkjede, som skiller det mere kontinentale klimaet i British Columbias indre fra det mildere klimaet nær kysten. Om vinteren presses ofte arktiske luftmasser gjennom dalen, og produserer uvanlig lave temperaturer i disse områdene, ofte fulgt av sterke vinder.Elvas årsavrenning målt ved munningen er 112 km³, tilsvarende en middelvannføring på 3 550 m³/s, og den fører med seg 20 millioner tonn sedimenter ut i havet.
== Sideelver ==
De viktigere sideelver som renner ut i Fraser Rivver er Brunette River, Coquitlam River, Pitt River, Stave River, D'Herbomez Creek, Norrish Creek, Sumas River, Harrison River, Ruby Creek, Coquihalla River, Anderson River, Nahatlatch River, Thompson River, Stein River, Seton River, Bridge River, Churn Creek, Chilcotin River, Williams Lake River, Quesnel River, Cottonwood River, West Road River (Blackwater River), Nechako River, Salmon River, Willow River, McGregor River, Bowron River, Torpy River, Morkill River, Goat River, Doré River, Holmes River, Castle Creek, Rausch River, Kiwa Creek, Tete Creek, McLennan River, Swiftcurrent Creek, Robson River og Moose River.
== Historie ==
14. juni 1792 seilte de spanske utforskerne Dionisio Alcalá Galiano og Cayetano Valdés inn i den nordre grenen av Fraserelvas utløp, og ble med det de første europeerne som fant elva og seilte inn i den. Elvas eksistens, men ikke dens beliggenhet, hadde blitt utledet under reisen til José María Narváez, under Francisco de Eliza i 1791.
Frasers øvre løp ble først utforsket av Alexander Mackenzie i 1793. Elva ble kartlagt i sin helhet av Simon Fraser i 1807, som bekreftet at den ikke hadde forbindelse til elva Columbia lenger sør.
I 1828 besøkte George Simpson fra Hudson's Bay Company elva, hovedsakelig for å undersøke Fort Langley og avgjøre om det ville egne seg som selskapets hoveddepot ved Stillehavet. Simpson hadde trodd at Fraser kunne være seilbare over hele dens lengde, selv om Simon Fraser hadde beskrevet den som ikke seilbar. Simpson reiste ned elva og gjennom Fraser Canyon, og han skrev senere: «I should consider the passage down, to be certain Death, in nine attempts out of Ten. I shall therefore no longer talk about it as a navigable stream». Hans reise nedover elva overbeviste han om at Fort Langley ikke kunne erstatte Fort Vancouver som selskapets hovedbase ved Stillehavet.Mye av British Columbias historie har vært knyttet til elva Fraser, delvis fordi den var den viktigste transportruta mellom innlandet og kysten etter tapet av landområdene sør for 49. breddegrad etter Oregontraktaten i 1846. Langs elva lå de første dokumenterte bosetningene av områdets urbefolkning (se: Stó:lō, St'at'imc, Nlaka'pamux, Secwepemc, Dakelh og Tsilhqot'in). Den var også ruten til myriader av gullgravere under gullrushet i Fraser Canyon, og hoveddrivkraften bak provinsens tidlige handel og industri.
Elva er en av Canadas Canadian Heritage River for natur- og kulturarven den representerer.
== Bruk ==
Fraser er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet, spesielt i dens nedre løp. Breddene er rike jordbruksområder, vannet brukes av tremassefabrikker. Sideelvene Nechako, Bridge og Seton er utbygd med store vannkraftanlegg. Hovedelva Fraser har imidlertid aldri blitt oppdemmet, ettersom dens høye sedimentnivå ville medføre kort levetid for reservoarene.
Elvas delta, spesielt i Boundary Bay-området, er et viktig stoppested for trekkfugler og vadefugler og er vernet som fuglereservat.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fraser River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kart og fotografier | | nedbørfelt = 220 000 | 9,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_innebandy_for_kvinner_2009 | 2023-02-04 | VM i innebandy for kvinner 2009 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innebandy-VM', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2009', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sverige', 'Kategori:Sport i Sverige i 2009', 'Kategori:Västmanlands län'] | Verdensmesterskapet i innebandy for kvinner i 2009 ble spilt i Västerås i Sverige. Turneringen ble spilt 5.- 12. desember, 2009. Årets VM var det 14. i rekken, og det 7. kvinnemesterskapet. Kampene ble spilt i Bombardier Arena og ABB Arena Nord. Åpningsseremonien var i Bombardier Arena lørdag 5. desember klokken 16:15.
Alle kampene i mesterskapet ble sendt direkte og gratis på web-tv.
| Verdensmesterskapet i innebandy for kvinner i 2009 ble spilt i Västerås i Sverige. Turneringen ble spilt 5.- 12. desember, 2009. Årets VM var det 14. i rekken, og det 7. kvinnemesterskapet. Kampene ble spilt i Bombardier Arena og ABB Arena Nord. Åpningsseremonien var i Bombardier Arena lørdag 5. desember klokken 16:15.
Alle kampene i mesterskapet ble sendt direkte og gratis på web-tv.
== A-VM ==
Kampene i gruppespillet i Bombardier Arena A.
=== Gruppe A ===
==== Tabell gruppe A ====
=== Gruppe B ===
==== Tabell gruppe B ====
== Plasseringskamper ==
=== Kamp om 5. - 9.-plass ===
== Semifinaler ==
== Bronsefinale ==
== Finale ==
Kampene 10. desember ble spilt i Bombardier Arena, kampene 11. og 12. desember i ABB Arena Nord.
== Plasseringer ==
== B-VM ==
Kampene i gruppespillet spilles i Bombardier Arena C.
=== Gruppe C ===
==== Tabell gruppe C ====
=== Gruppe D ===
==== Tabell gruppe D ====
=== B-sluttspillet ===
Kampene 10. desember spilles i Bombardier Arena, kampene 11. og 12. desember spilles i ABB Arena Nord.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Alle kampene gratis på web-tv | Verdensmesterskapet i innebandy for kvinner i 2009 ble spilt i Västerås i Sverige. | 9,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SS_%C2%ABS%C3%B8rlandet%C2%BB | 2023-02-04 | SS «Sørlandet» | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-08', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske fullriggere', 'Kategori:Norske skoleskip', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1927'] | Fullriggeren Sørlandet er verdens eldste operative fullrigger. Skipet ble bygget i 1927 og var et tidligere skoleskip som opprinnelig ble drevet av Sørlandets Seilende Skoleskibs Institution (I dag Sørlandets maritime videregående skole). Skipet ble bygd for å brukes til grunnleggende fagopplæring av sjøfolk. I dag drifter skipet sin egen studiespesialiserende videregående skole, A+ World Academy.
| Fullriggeren Sørlandet er verdens eldste operative fullrigger. Skipet ble bygget i 1927 og var et tidligere skoleskip som opprinnelig ble drevet av Sørlandets Seilende Skoleskibs Institution (I dag Sørlandets maritime videregående skole). Skipet ble bygd for å brukes til grunnleggende fagopplæring av sjøfolk. I dag drifter skipet sin egen studiespesialiserende videregående skole, A+ World Academy.
== Bygging og de første tokt ==
«Sørlandet» er byggenummer 1 fra Høivolds Mek. Verksted i Kristiansand. «Sørlandet» er det første norskbygde seilskipet i stål bygd som skoleskip. Skipet er 210 fot langt (64,2 m), en tremastet fullrigger (opprinnelig uten motor). Skipet ble sjøsatt 10. mai 1927 og hadde da en bruttotonnasje på 588 tonn.
En donasjon fra skipsreder O.A.T. Skjelbred, et legat på 25 000 pund sterling, var grunnkapitalen i institusjonen og finansierte byggingen av skipet.
Jomfruturen i 1927 gikk til Oslo hvor skipet ble inspisert av Kong Haakon og Kronprins Olav. Senere samme år var «Sørlandet» for første gang på tokt til utlandet der London var målet.
Som det første norske skoleskipet krysset «Sørlandet» Atlanterhavet i 1933 og gikk til Chicago hvor hun var det norske innslaget på utstillingen «A Century in Progress».
== Krigsår ==
Under andre verdenskrig ble «Sørlandet» tauet til Kirkenes hvor skipet gjorde tjeneste som kullager og fangeskip. «Sørlandet» sank i Kirkenes havn etter å ha blitt truffet under et flyangrep. Skipet ble senere hevet. Frem mot krigsslutt fungerte «Sørlandet» som losjiskip for tyske ubåtmannskaper. Skipet fikk brakkeoverbygning og også innredningen ble bygd om. Baugsprydet ble kappet. Skipet lå som depotskip da krigen sluttet.
Da det etter krigen etter hvert ble tilgang på de nødvendige materialer, ble «Sørlandet» reparert ved verftet som hadde bygd skipet. Skroget var solid, men skipet måtte gjennom en omfattende og kostbar gjenoppbygging før det igjen kunne heise seil i 1948.
Først i 1958 ble skuta utstyrt med motor og propeller.
== På private hender ==
«Sørlandet» ble utrangert som skoleskip i 1974 og solgt til skipsreder Jan Staubo i Oslo. Skipet ble registrert i Arendal og lå for anker i Kilsund fram til 1977 da det ble kjøpt tilbake til Kristiansand av Skjelbreds rederi – som også hadde finansiert byggingen 50 år tidligere.
== Nye opplærings- og opplevelsestokt ==
I 1980 gjennomgikk skipet en total oppussing. Fra 1981 har skipet vært eid av Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet. Fra 1980 til 1983 var skuta eneste norske skoleskip i drift og var først ute med åpne tokt for både ungdom og eldre av begge kjønn. I 1981 krysset hun Atlanteren fire ganger og utførte en serie seilaser mellom Bermuda og Boston i tillegg til filmoppdrag i New York.
To ukers Nordsjøtokt ble så en vanlig driftsform i noen år.
I 1982 besøkte skuta ca. 60 havner langs norskekysten nord til Kirkenes med utstillingen "Kvinner i kystkulturen". Til sammen 83 000 besøkende var om bord for å se utstillingen.
I 1986 gjennomgikk skipet igjen restaurerings- og oppussingsarbeider og krysset igjen Atlanterhavet i forbindelse med 100-årsjubileet for Frihetsgudinnen i New York. På ettersomrene fra 1986 til 1988 fikk ca. 500 av Marinens befalselever sin første sjøtjeneste på tre ukers seilas og sjømannsopplæring på «Sørlandet».
Frem til 1996 hadde Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet samarbeid med Sjøforsvaret, Rederiforbundet og Aetat om en serie seks ukers kurs i sjømannskap.
Vinteren 1995/96 gjennomførte skipet en serie tokt til tropiske farvann i Karibien. Også siden er «Sørlandet» drevet med vinterseilaser i karibiske farvann kombinert med transatlantisk kryssing på våren og andre toktopplegg i mer hjemlige farvann sommerstid.
Sammen med de andre skoleskipene «Christian Radich» og «Statsraad Lehmkuhl» var Sørlandet til stede i Oslo for markeringen av 100-årsjubileumet for unionsoppløsningen.
Fra 2010 til 2014 var «Sørlandet» utchartret til den kanadiske skolen West Island College International - Class Afloat. Om bord befant det seg en flytende skole med ca. 50 elever. Toktene gikk rund i Atlanteren.
== Grunnstøting ==
12. juni 2007 grunnstøtte «Sørlandet» rett utenfor Hovedøya innerst i Oslofjorden. Uhellet forløp uten dramatikk og uten materiell- eller personskader.
== Skipets status i dag ==
Ifølge IMO-1969-konvensjonens måleregler er «Sørlandet» nå på 499 bruttotonn. Sammenlignet med originalen har dagens skip ny bysseinnredning, radiostasjon/satellittkommunikasjon og radar. Skipet har klimaanlegg på banjerdekk og i mannskapslugarene. Det er montert brannalarm i henhold til forskriftene. På banjeren var inntil 2012 hengekøyene fjernet og erstattet av faste køyer. Under en omfattende restaurering ved Dessan shipyard, Tyrkia i 2012 ble banjeren bygget tilbake til en mer tradisjonell åpen banjer og hengekøyene gjeninnført. Kapasiteten er fremdeles redusert fra 90 til 70 medseilere/elever.
Hovedmotoren er på beskjedne 560 HK og gir i stille vær 8 knops fart. I motvind reduseres dette raskt til knapt styrefart. Såfremt det er vind, vil «Sørlandet» oftest gjøre større fart for seil enn med motor.
Det er gjort små endringer eksteriørmessig de siste tiår, det har bare vært rom for vanlig, løpende vedlikehold. Seilgarderoben fornyet, men det har ikke skjedd visuelle endringer. Skuta har bevart mye av sin opprinnelighet. Hun holder høyeste klasse i Det Norske Veritas og har alle nødvendige sertifikater for «world wide trade».Skipet gjennomgår omfattende reparasjoner og EU-kontroll for skip i Mandal høsten 2020.
== A+ World Academy (videregående skole) ==
Sommeren 2015 etablerte stiftelsen «Fullriggeren Sørlandet» en videregående skole med navn A+ World Academy. Skolen er studiespesialiserende på videregående nivå og elevene undervises i Advanced Placement fag. Siden starten i 2015 har de hatt hhv. 14, 54 og 60 elever ombord. De to første skoleårene foretok skolen en jordomseiling som det første norske skoleskipet. I skoleåret 2017-2018 gjennomførte A+ en seilas fra Kristiansand til Kristiansand via Middelhavet og Karibien. Til vanlig besøker skolen rundt 20 havner i året.
Majoriteten av skolens elever er fra Norge og drar på utveksling i VG2. Denne andelen er synkende i takt med en økende andel Internasjonale elever.
== Tekniske spesifikasjoner ==
Bygget: Høivolds mek. verksted 1927
Deplasement: 891 tonn
Bruttoregistertonn: 499 tonn
Skrogets lengde: 57 meter
Lengde med baugspryd: 64,15 meter
Maks bredde: 8,87 meter
Dypgående: 4,5 meter
Mastehøyde: 34,2 meter
Seilføring: 27 seil
Seilareal: 1 236 m²
Maks hastighet (seil): 14 knop
Maks hastighet (maskin): 9 knop
Motor: 560 HK
Maks mannskap: 20
Maks medseilere: 70
Maks passasjerantall: 150
== Referanser ==
== Se også ==
SS «Christian Radich»
SS «Statsraad Lehmkuhl»
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 5334561 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) SS «Sørlandet» – DNVs skipsregister
(en) SS «Sørlandet» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
(no) Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet | Sørlandets maritime videregående skole (SMVGS), også kalt Maritim videregående skole Sørlandet), er en privatskole i Kristiansand. Skolen tilbyr Vg2 i Maritime fag. | 9,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nissan_Primera | 2023-02-04 | Nissan Primera | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1990', 'Kategori:Nissan-modeller'] | Nissan Primera er en familiebil i mellomklassen produsert av den japanske bilprodusenten Nissan. Modellen var i produksjon mellom 1990 og 2007.
| Nissan Primera er en familiebil i mellomklassen produsert av den japanske bilprodusenten Nissan. Modellen var i produksjon mellom 1990 og 2007.
== Nissan Primera P10 ==
Nissans familiemodell Bluebird, som hadde vært i produksjon siden 1986, ble erstattet med Primera høsten 1990. Bilen hadde forhjulstrekk, og ble utstyrt med bensinmotorer på 1.6, 1.8 eller 2.0 liter. Allerede fra introduksjonen var bilen tilgjengelig som fire- eller femdørs sedan eller femdørs stasjonsvogn, og i 1992 ble også en 2.0-liters dieselmotor tilgjengelig. Modellen var den første forhjulsdrevne bilen med Nissans multilink-hjuloppheng.
Modellen var også tilgjengelig i USA under navnet Infiniti G20.
== Nissan Primera P11 ==
Andre generasjon Primera ble lansert sent i 1995 i Japan, og høsten 1996 i Europa. Bilen ble fortsatt utstyrt med 1.6 eller 2.0-liters bensinmotorer eller en dieselmotor på 2.0 liter, men hatchbackutgaven var tilgjengelig ved introduksjonen, mens sedan- og stasjonsvognutgaver kom høsten 1997. I Japan var modellen tilgjengelig med motorene SR18DE og SR20DE, men kun som sedan. Den japanske utgaven kunne også leveres med en CVT-girkasse. I USA ble bilen fortsatt solgt som Infiniti G20.
I 1998 lanserte Nissan en begrenset utgave i New Zealand, kalt Primera SMX. Denne ble utviklet i samarbeid med et eksternt selskap, og ble utstyrt med kryssdrillede bremseskiver, stivere Eibach-fjærer og mer aggressive støtfangere. Totalt 24 eksemplarer ble bygget i fire ulike farger.
Primera vant både konstruktør- og teamtitler i British Touring Car Championship i 1998 og 1999, mens merket også fikk en første- og andreplass i førermesterskapet i 1999 med laurent Aïello og David Leslie bak rattet for det fabrikksponsede teamet. Privatføreren Matt Neal vant også det uavhengige mesterskapet i 1999 og 2000, med støtte fra fabrikken.
For å feire de to titlene i 1998 lanserte Nissan i Storbritannia en begrenset utgave kalt GTSE, som ble produsert i 400 eksemplarer. Denne var utstyrt med 16" lettmetallfelger fra AZEV, totone ChromaFlair-lakk og interiør i helskinn. For å feire de ytterligere titlene i 1999 ble enda en modell lansert, denne gang kalt GTLE, utstyrt med 16" lettmetallfelger fra Enkei, interiør i helskinn og et valg mellom fargene rød, sort, sølv eller blå.
=== Nissan Primera P11-144 (Ansiktsløftning, 1999–2002 ===
Primera fikk en ansiktsløftning høsten 1999, med en mer moderne front utstyrt med klare hovedlykter og en ny grill. Denne modellen fikk kodenavnet P11-144, og i tillegg til de 144 utvendige endringene fikk bilen også mer standardutstyr og en ny motor.
=== Nissan Primera STCC Edition ===
Nissan produserte også en STCC-Edition i et begrenset antall på 100 eksemplarer. Denne modellen var utstyrt med den samme motoren som Primera Sport, men ble senket 25 mm og hadde en større hekkspoiler.
== Nissan Primera P12 ==
Nissan introduserte tredje generasjon Primera i desember 2001, den første nye modellen siden alliansen med Renault ble inngått to år tidligere. Den nye modellen hadde et mer radikalt design enn forgjengerne, og ble ikke lansert som noen Infiniti-utgave i USA; i stedet ble den Nissan Skyline-baserte Infiniti G35 lansert som en erstatter for G20.
== Eksterne lenker ==
(en) Nissan Primera – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nissan Primera er en familiebil i mellomklassen produsert av den japanske bilprodusenten Nissan. Modellen var i produksjon mellom 1990 og 2007. | 9,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carlito%E2%80%99s_Way | 2023-02-04 | Carlito’s Way | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1993', 'Kategori:Filmer regissert av Brian De Palma', 'Kategori:Kriminalfilmer fra USA'] | Carlito's Way er et amerikansk kriminaldrama fra 1993 med Al Pacino i hovedrollen. Andre sentrale roller spilles av Sean Penn og Penelope Ann Miller. Regi er ved Brian De Palma. Filmen er basert på ei bok av dommer Edwin Torres fra 1970-tallet.
| Carlito's Way er et amerikansk kriminaldrama fra 1993 med Al Pacino i hovedrollen. Andre sentrale roller spilles av Sean Penn og Penelope Ann Miller. Regi er ved Brian De Palma. Filmen er basert på ei bok av dommer Edwin Torres fra 1970-tallet.
== Handling ==
Puertoricaneren og forbryteren Carlito Brigante kommer ut etter 5 år i fengsel. Han er middelaldrende og vil nå holde seg unna forbryterlivet. Hans drøm er å drive en bruktbilhandel på Bahamas, og flytte dit sammen med sin kjære Gail. Men hans fortid gjør det vanskelig for ham.
== Om filmen ==
Carlito's Way ble godt mottatt av kritikerne og har oppnådd 80% på Rotten Tomatoes. Den kjente amerikanske filmkritikeren Roger Ebert gav den nest høyeste karakter. «Praktfullt» skrev VGs anmelder og gav den terningkast fem, mens Dagbladets anmelder gav den terningkast fire.Til tross for god omtale gjorde den det beskjedent på kino og innbrakte 37 millioner dollar ved amerikanske kinoer og nesten 64 millioner dollar på verdensbasis. Produksjonskostnadene var på 30 millioner dollar.I 2005 kom lite kjente oppfølgeren Carlito's Way: Rise to Power. Denne ble lansert rett på video.
== I rollene ==
Al Pacino: Carlito Brigante
Sean Penn: David Kleinfeld
Penelope Ann Miller: Gail
John Leguizamo: Benny Blanco
Ingrid Rogers: Steffie
Luis Guzmán: Pachanga
James Rebhorn: Dist. Atty. Norwalk
Joseph Siravo: Vincent ‚Vinnie‘ Taglialucci
Viggo Mortensen: Lalin
Richard Foronjy: Pete Amadesso
Jorge Porcel: Saso
Adrian Pasdar: Frankie Taglialucci
John Ortiz: Guajiro
Paul Mazursky: Richter Feinstein
Jon Seda: Dominikaner
Vincent Pastore: Copa Wiseguy
Marc Anthony: Latin Band in Disco
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carlito's Way på Internet Movie Database
(no) Carlito's Way hos Filmfront
(no) Carlito's Way på NRK TV
(sv) Carlito's Way i Svensk Filmdatabas
(da) Carlito's Way i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Carlito's Way på Allociné
(nl) Carlito's Way på MovieMeter
(en) Carlito's Way på AllMovie
(en) Carlito's Way på Turner Classic Movies
(en) Carlito's Way på Rotten Tomatoes | Carlito's Way er et amerikansk kriminaldrama fra 1993 med Al Pacino i hovedrollen. Andre sentrale roller spilles av Sean Penn og Penelope Ann Miller. | 9,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vegard_Stake_Laengen | 2023-02-04 | Vegard Stake Laengen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske landeveissyklister', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Norske tvillinger', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Syklingstubber', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2016'] | Vegard Stake Laengen (født 7. februar 1989) er en profesjonell landeveissyklist fra Asker. Han ble norgesmester i landeveissykling i 2018. Siden 2017 har han syklet for UAE Team Emirates. I 2012-sesongen syklet han for det amerikanske profesjonelle kontinentallaget Team Type 1-Sanofi. Etter sesongen endret laget profil, med utelukkende diabetikere på laget, og han gikk derfor videre til det franske profesjonelle kontinentallaget Bretagne-Séché Environnement. I 2015 syklet Stake Laengen for det norske kontinentallaget Team Joker.
| Vegard Stake Laengen (født 7. februar 1989) er en profesjonell landeveissyklist fra Asker. Han ble norgesmester i landeveissykling i 2018. Siden 2017 har han syklet for UAE Team Emirates. I 2012-sesongen syklet han for det amerikanske profesjonelle kontinentallaget Team Type 1-Sanofi. Etter sesongen endret laget profil, med utelukkende diabetikere på laget, og han gikk derfor videre til det franske profesjonelle kontinentallaget Bretagne-Séché Environnement. I 2015 syklet Stake Laengen for det norske kontinentallaget Team Joker.
== Meritter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vegard Stake Laengen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vegard Stake Laengen – Olympics.com
(en) Vegard Stake Laengen – Olympedia
(en) Vegard Stake Laengen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Vegard Stake Laengen – ProCyclingStats
(en) Vegard Stake Laengen – Cycling Archives
(en) Vegard Stake Laengen – Cycling Quotient
(en) Vegard Stake Laengen – CycleBase | IAM CyclingUAE Abu Dhabi | 9,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Type_92_maskingev%C3%A6r | 2023-02-04 | Type 92 maskingevær | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japanske skytevåpen', 'Kategori:Mitraljøser', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Våpenstubber'] | Type 92 maskingevær (九二式重機関銃 – Kyuunii-shiki juu-kikanjuu) er en mitraljøse fra Japan.
Det ble approbert for tjeneste av den keiserlige japanske hær i 1932, og var standard tungt maskingevær for Japan i andre verdenskrig frem til 1941, da det ble erstattet av Type 1 maskingevær. Navnet er fra det japanske keiserlige år 2592, som tilsvarer 1932 i den gregorianske kalender.
Våpenet var en forstørret versjon av Type 3 maskingevær, kamret for ammunisjon i kaliber 7,7 mm. Den er luftavkjølt, og basert på Hotchkiss M1914 maskingeværet. Spesielt med våpenet er siktene, som står litt til høyre istedenfor på midten. Våpenet ble produsert fra 1932 til 1941.
| Type 92 maskingevær (九二式重機関銃 – Kyuunii-shiki juu-kikanjuu) er en mitraljøse fra Japan.
Det ble approbert for tjeneste av den keiserlige japanske hær i 1932, og var standard tungt maskingevær for Japan i andre verdenskrig frem til 1941, da det ble erstattet av Type 1 maskingevær. Navnet er fra det japanske keiserlige år 2592, som tilsvarer 1932 i den gregorianske kalender.
Våpenet var en forstørret versjon av Type 3 maskingevær, kamret for ammunisjon i kaliber 7,7 mm. Den er luftavkjølt, og basert på Hotchkiss M1914 maskingeværet. Spesielt med våpenet er siktene, som står litt til høyre istedenfor på midten. Våpenet ble produsert fra 1932 til 1941.
== Se også ==
Liste over maskingeværer
Liste over vanlige infanterivåpen fra andre verdenskrig | | type = Mitraljøse | 9,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lincoln_Futura | 2023-02-04 | Lincoln Futura | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konseptbiler', 'Kategori:Lincoln-modeller'] | Lincoln Futura var en konseptbil fra Fords underavdeling Lincoln. Bilen ble håndbygget av Ghia i Italia, kostet 250 000 dollar å bygge og ble første gang presentert på bilutstillinger i 1955.
Karosseridesignet var svært ekstravagant, og besto blant annet av en dobbel bobletopp i klar plast og svært store halefinner både foran og bak. I motsetning til mange andre konseptbiler var Futura også utstyrt med en fullt fungerende drivlinje, og kunne derfor kjøres som en vanlig bil. Den opprinnelige fargen var hvit, og bilen var en av de aller første lakkert med perlemorlakk. Under panseret plasserte Lincoln en 368 kubikktommers V8-motor, mens bilen var bygget på chassiset fra Lincoln Mark II.
Futura var en suksess som konsept- og showbil, og fikk svært mye oppmerksomhet. Det ble produsert både leketøy og modeller av bilen, og designerne hentet inspirasjon fra Futura når de designet senere produksjonsmodeller for Lincoln til 1956 og 1957. Bilen fikk også en rolle i spillefilmen «It Started with a Kiss» fra 1959, med Glenn Ford og Debbie Reynolds i hovedrollene. Før filminnspillingen ble bilen lakkert rød, da det var vanskelig å filme perlemoreffekten i den hvite lakken.
| Lincoln Futura var en konseptbil fra Fords underavdeling Lincoln. Bilen ble håndbygget av Ghia i Italia, kostet 250 000 dollar å bygge og ble første gang presentert på bilutstillinger i 1955.
Karosseridesignet var svært ekstravagant, og besto blant annet av en dobbel bobletopp i klar plast og svært store halefinner både foran og bak. I motsetning til mange andre konseptbiler var Futura også utstyrt med en fullt fungerende drivlinje, og kunne derfor kjøres som en vanlig bil. Den opprinnelige fargen var hvit, og bilen var en av de aller første lakkert med perlemorlakk. Under panseret plasserte Lincoln en 368 kubikktommers V8-motor, mens bilen var bygget på chassiset fra Lincoln Mark II.
Futura var en suksess som konsept- og showbil, og fikk svært mye oppmerksomhet. Det ble produsert både leketøy og modeller av bilen, og designerne hentet inspirasjon fra Futura når de designet senere produksjonsmodeller for Lincoln til 1956 og 1957. Bilen fikk også en rolle i spillefilmen «It Started with a Kiss» fra 1959, med Glenn Ford og Debbie Reynolds i hovedrollene. Før filminnspillingen ble bilen lakkert rød, da det var vanskelig å filme perlemoreffekten i den hvite lakken.
== Batmobile ==
Bilen ble senere solgt til bilbyggeren George Barris, men da bilen ikke kunne registreres parkerte han den i bakgården sin, hvor den ble stående i en årrekke. Da Barris ble kontaktet av American Broadcast Company i 1966 med spørsmål om han kunne bygge en bil til deres nye TV-serie Batman kontaktet Barris designeren Dean Jeffries. Først presenterte de to et design basert på en 1959 Cadillac, men da TV-selskapet ønsket seg bilen ferdigstilt raskere enn de to kunne klare bestemte de seg for å ta utgangspunkt i Futura.
Senere ble ytterligere fem duplikater av Lincoln Futura bygget av Barris, mens drivverk og motor i den originale senere ble erstattet med deler fra en Ford Galaxie.
== Se også ==
Ford Falcon
Ford Fairmont
Ford Futura
== Eksterne lenker ==
LincolnFutura.com
En omfattende side om Futura
Den opprinnelige Batmobile på Barris' egne nettsider | Lincoln Futura var en konseptbil fra Fords underavdeling Lincoln. Bilen ble håndbygget av Ghia i Italia, kostet 250 000 dollar å bygge og ble første gang presentert på bilutstillinger i 1955. | 9,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%B8rigarden | 2023-02-04 | Størigarden | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i Løten', 'Kategori:Setre i Norge'] | Størigarden (også skrevet Støregarden og Storødegarden) er den største setervolden i Løten kommune i Innlandet fylke i Norge. Den ligger på 640 meter over havet, på vestsida av den skogkledte Øksndalen lengst nord i kommunen, mellom fjellene Nordhue i øst og Målifjellet i vest.
Setervolden har vært i drift i hvert fall siden 1600-tallet, og er fortsatt i bruk til både kyr, hester, geiter og sauer. Det er imidlertid ingen fast seterdrift på setervolden lenger, men på sommeren kan du oppleve at geit og kuer melkes daglig. Det er også mulig å avtale kjøp av gårdsprodukter direkte med eierne som selv melker dyrene morgen og kveld.
| Størigarden (også skrevet Støregarden og Storødegarden) er den største setervolden i Løten kommune i Innlandet fylke i Norge. Den ligger på 640 meter over havet, på vestsida av den skogkledte Øksndalen lengst nord i kommunen, mellom fjellene Nordhue i øst og Målifjellet i vest.
Setervolden har vært i drift i hvert fall siden 1600-tallet, og er fortsatt i bruk til både kyr, hester, geiter og sauer. Det er imidlertid ingen fast seterdrift på setervolden lenger, men på sommeren kan du oppleve at geit og kuer melkes daglig. Det er også mulig å avtale kjøp av gårdsprodukter direkte med eierne som selv melker dyrene morgen og kveld.
== Referanser == | Størigarden (også skrevet Støregarden og Storødegarden) er den største setervolden i Løten kommune i Innlandet fylke i Norge. Den ligger på 640 meter over havet, på vestsida av den skogkledte Øksndalen lengst nord i kommunen, mellom fjellene Nordhue i øst og Målifjellet i vest. | 9,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Welsumer_(h%C3%B8nserase) | 2023-02-04 | Welsumer (hønserase) | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hønseraser', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Welsumer er en tung hønserase som stammer fra Nederland. Utgangspunktet var blant annet rhode island red og barnevelder.
Rasen ble framavlet i Nederland på begynnelsen av 1900-tallet. Den er oppkalt etter den lille byen Welsum i Nederland.
Høns av denne rasen legger store mørkebrune egg (med flekker) som veier 65 gram. Disse eggene skulle først og fremst bli solgt til England, der det var stor etterspørsel. Welsumer er en av de tre rasene som legger de mørkeste eggene (de to andre er barnevelder og maran). Den er en god verper, og kan legge opptil 160 egg i året. Hønene har ingen utpreget rugelyst, selv om det hender at de legger seg ned for å ruge. Welsumerkyllinger er livlige. Hønen veier som oftest mellom 2,0 og 3,0 kg. Hanen veier som oftest 3,5 kg. Når det gjelder dvergrasen veier hønen 900 gram og hanen 1 kg.
| Welsumer er en tung hønserase som stammer fra Nederland. Utgangspunktet var blant annet rhode island red og barnevelder.
Rasen ble framavlet i Nederland på begynnelsen av 1900-tallet. Den er oppkalt etter den lille byen Welsum i Nederland.
Høns av denne rasen legger store mørkebrune egg (med flekker) som veier 65 gram. Disse eggene skulle først og fremst bli solgt til England, der det var stor etterspørsel. Welsumer er en av de tre rasene som legger de mørkeste eggene (de to andre er barnevelder og maran). Den er en god verper, og kan legge opptil 160 egg i året. Hønene har ingen utpreget rugelyst, selv om det hender at de legger seg ned for å ruge. Welsumerkyllinger er livlige. Hønen veier som oftest mellom 2,0 og 3,0 kg. Hanen veier som oftest 3,5 kg. Når det gjelder dvergrasen veier hønen 900 gram og hanen 1 kg.
== Farger ==
Rustrød
Oransje
== Eksterne lenker ==
(en) Kategori:Welsumer – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Welsumer er en tung hønserase som stammer fra Nederland. Utgangspunktet var blant annet rhode island red og barnevelder. | 9,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Athabasca_(elv) | 2023-02-04 | Athabasca (elv) | ['Kategori:110°V', 'Kategori:117°V', 'Kategori:52°N', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Albertas geografi', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Canada', 'Kategori:Nedbørfelt til Nordishavet i Canada', 'Kategori:Rocky Mountains'] | Athabasca er ei elv i provinsen Alberta i Canada. Den springer ut fra Columbiabreen i Jasper nasjonalpark, og renner i nordøstlig retning til den munner ut i Athabascasjøen. Elva er 1 231 km lang, med et nedbørfelt på 95 300 km². De imponerende Athabascafallene ligger rundt 30 km oppstrøms fra byen Jasper.
På cree betyr ordet aðapaskāw «[der hvor] det er en rekke planter en etter en», antagelig en henvisning til den flekkvise vegetasjonen langs elva.
| Athabasca er ei elv i provinsen Alberta i Canada. Den springer ut fra Columbiabreen i Jasper nasjonalpark, og renner i nordøstlig retning til den munner ut i Athabascasjøen. Elva er 1 231 km lang, med et nedbørfelt på 95 300 km². De imponerende Athabascafallene ligger rundt 30 km oppstrøms fra byen Jasper.
På cree betyr ordet aðapaskāw «[der hvor] det er en rekke planter en etter en», antagelig en henvisning til den flekkvise vegetasjonen langs elva.
== Geografi ==
Athabasca begynner ved foten av Columbiabreen i Jasper nasjonalpark, på rundt 1600 meter over havet. Elva renner mellom isbreer og gjennom juv, med rikt dyre- og planteliv langs breddene og tilliggende myrområder. Nasjonalparker og andre verneområder ble opprettet for å beskytte naturen i området.
Elva krysser også over den sørøstre grensa til Wood Buffalo nasjonalpark, hvor elveløpet er preget av stryk, som hindrer båttrafikk nord for Fort McMurray. Elva munner ut i Peace-Athabascadeltaet ved Athabascasjøen, sør for Fort Chipewyan.
== Historie ==
Indianerstammene Sekani, Shuswap, Kootenay, Salish, Stoney og Cree jaktet og fisket langs elva før den europeiske koloniseringen. I 1811 reiste utforskeren David Thompson og irokeseren Thomas gjennom Athabascapasset.
Elva ble en Canadian Heritage River for dens betydning under pelshandelen og byggingen av jernbaner og veier som åpnet opp det vestlige Canada, samt for dens naturkvaliteter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Athabasca River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Athabasca River – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | munning = Athabascasjøen | 9,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asaph_Hall | 2023-02-04 | Asaph Hall | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Astronomer fra USA', 'Kategori:Dødsfall 22. november', 'Kategori:Dødsfall i 1907', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1829', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Royal Astronomical Societys gullmedalje', 'Kategori:Personer fra Litchfield County i Connecticut', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Asaph Hall (født 15. oktober 1829, død 22. november 1907) var en amerikansk astronom som er mest kjent for å ha oppdaget Mars' to måner: Phobos og Deimos den 12. august 1877. Han bestemte banene til andre planeters måner og til dobbeltstjerner, Saturns rotasjon og massen til Mars.
Hall ble født i Goshen i Connecticut. Han giftet seg med Angeline Stickney i 1856. Samme år ble han ansatt ved Harvard College Observatory i Cambridge i Massachusetts og viste seg snart å bli en ekspert på å beregne baner til himmellegemer.I 1875 fikk han ansvaret for USNO 66-cm-teleskopet, verdens største refraktor på den tiden. Det var med dette teleskopet han oppdaget Phobos og Deimos i 1877.
| Asaph Hall (født 15. oktober 1829, død 22. november 1907) var en amerikansk astronom som er mest kjent for å ha oppdaget Mars' to måner: Phobos og Deimos den 12. august 1877. Han bestemte banene til andre planeters måner og til dobbeltstjerner, Saturns rotasjon og massen til Mars.
Hall ble født i Goshen i Connecticut. Han giftet seg med Angeline Stickney i 1856. Samme år ble han ansatt ved Harvard College Observatory i Cambridge i Massachusetts og viste seg snart å bli en ekspert på å beregne baner til himmellegemer.I 1875 fikk han ansvaret for USNO 66-cm-teleskopet, verdens største refraktor på den tiden. Det var med dette teleskopet han oppdaget Phobos og Deimos i 1877.
== Priser (utvalg) ==
1879 – Royal Astronomical Societys gullmedalje
== Referanser == | Asaph Hall (født 15. oktober 1829, død 22. | 9,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1954 | 2023-02-04 | Filmåret 1954 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1954', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1954', 'Kategori:Utgivelser fra 1954', 'Kategori:Verk fra 1954'] | Filmåret 1954 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1954.
| Filmåret 1954 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1954.
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1954 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1954 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1954. | 9,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_innebandy_for_menn_2010 | 2023-02-04 | VM i innebandy for menn 2010 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innebandy-VM', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2010', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Finland', 'Kategori:Sport i Finland i 2010', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Vanda'] | Verdensmesterskapet i innebandy for herrer 2010 spilles i Helsingfors, Esbo og Vanda i Finland. Mesterskapet er det 15. verdensmesterskapet i innebandy, og det 8. herremesterskapet. VM i 2010 er det første med 16 deltakernasjoner. Åtte nasjoner er kvalifisert på bakgrunn av plasseringen i VM 2008, mens de siste åtte nasjonene blir klar gjennom kontinentale kvalifiseringer.
| Verdensmesterskapet i innebandy for herrer 2010 spilles i Helsingfors, Esbo og Vanda i Finland. Mesterskapet er det 15. verdensmesterskapet i innebandy, og det 8. herremesterskapet. VM i 2010 er det første med 16 deltakernasjoner. Åtte nasjoner er kvalifisert på bakgrunn av plasseringen i VM 2008, mens de siste åtte nasjonene blir klar gjennom kontinentale kvalifiseringer.
== Gruppe A ==
=== Tabell gruppe A ===
== Gruppe B ==
=== Tabell gruppe B ===
== Gruppe C ==
=== Tabell gruppe C ===
== Gruppe D ==
=== Tabell gruppe D ===
== Kvartfinaler ==
== Semifinaler ==
== Bronsefinale ==
== Finale ==
== Plasseringskamper ==
== Plasseringer ==
== Kvalifiserte deltakernasjoner ==
De sju beste i A-VM 2008
Finland
Sverige
Sveits
Tsjekkia
Latvia
Norge
RusslandVinneren av B-VM 2008
TysklandDe siste åtte plassene blir fordelt gjennom kontinentale kvalifiseringer, som skal spilles i februar 2010. Fem plasser skal fylles av europeiske nasjoner gjennom tre kvalifiseringsturneringer. To plasser skal fylles av asiatiske nasjoner gjennom én kvalifisering, og den siste plassen går til ett amerikansk land gjennom én kvalifisering.
== Kilder ==
MEN´S WFC 2010 floorball.org, besøkt 7. august 2018 | Verdensmesterskapet i innebandy for herrer 2010 spilles i Helsingfors, Esbo og Vanda i Finland. Mesterskapet er det 15. | 9,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marvin_Arnesen | 2023-02-04 | Marvin Arnesen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Molde FK', 'Kategori:Fotballspillere for Nordstrand IF', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Herøy kommune i Møre og Romsdal'] | Marvin Ivar Arnesen (født 6. mars 1963 på Bergsøya) er en norsk tidligere fotballspiller som i sin aktive karriere spilte toppfotball for Molde, Vålerengen og Ham-Kam.
Han startet karrieren i moderklubben Bergsøy Idrettslag på Sunnmøre, før han spilte halvannen sesong for Harstad under verneplikten i 1983 da Harstad rykket opp til 1 divisjon. Arnesen spilte også i Harstad første halvdel av 1984 sesongen.
Han kom til Molde i 1985 og var sammen med Jan Berg banens beste da Kjetil Rekdal debuterte den 15. juni 1985 mot Start (1-1). Arnesen fikk tilnavnet «Propell» fordi han var så energisk på midtbanen sammen med Rekdal, og fikk gult kort i seriefinalen (0-2) mot Moss den 9. oktober 1987 da klubben fikk sølv i eliteserien.
Arnesen gikk så til Vålerengen i november 1987 til Åge Hareides forbitrelse, han mente ifølge Kjetil Siem at spillerne var for kravstore. Der var Arnesen ifølge Knut Nesbø påtenkt midtbanerollen etter Egil «Snappern» Johansen som akkurat hadde gått til Beveren.Etter tre sesonger i Vålerenga gikk han til Ham-Kam i november 1990 der han etter ett år opplevde opprykk til toppdivisjonen. I oktober 1992 kom han inn fra reservebenken og scoret vinnermålet tolv minutter før slutt da Ham-Kam berget plassen i eliteserien med 2-1 over Drøbak/Frogn. Etter dette ble han i november 1992 spillende trener for 3. divisjons-laget Nordstrand der han ble til og med 1995-sesongen. I 1996 figurerte han på lagoppstillingene til Grorud som spillende trener.
| Marvin Ivar Arnesen (født 6. mars 1963 på Bergsøya) er en norsk tidligere fotballspiller som i sin aktive karriere spilte toppfotball for Molde, Vålerengen og Ham-Kam.
Han startet karrieren i moderklubben Bergsøy Idrettslag på Sunnmøre, før han spilte halvannen sesong for Harstad under verneplikten i 1983 da Harstad rykket opp til 1 divisjon. Arnesen spilte også i Harstad første halvdel av 1984 sesongen.
Han kom til Molde i 1985 og var sammen med Jan Berg banens beste da Kjetil Rekdal debuterte den 15. juni 1985 mot Start (1-1). Arnesen fikk tilnavnet «Propell» fordi han var så energisk på midtbanen sammen med Rekdal, og fikk gult kort i seriefinalen (0-2) mot Moss den 9. oktober 1987 da klubben fikk sølv i eliteserien.
Arnesen gikk så til Vålerengen i november 1987 til Åge Hareides forbitrelse, han mente ifølge Kjetil Siem at spillerne var for kravstore. Der var Arnesen ifølge Knut Nesbø påtenkt midtbanerollen etter Egil «Snappern» Johansen som akkurat hadde gått til Beveren.Etter tre sesonger i Vålerenga gikk han til Ham-Kam i november 1990 der han etter ett år opplevde opprykk til toppdivisjonen. I oktober 1992 kom han inn fra reservebenken og scoret vinnermålet tolv minutter før slutt da Ham-Kam berget plassen i eliteserien med 2-1 over Drøbak/Frogn. Etter dette ble han i november 1992 spillende trener for 3. divisjons-laget Nordstrand der han ble til og med 1995-sesongen. I 1996 figurerte han på lagoppstillingene til Grorud som spillende trener.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marvin Arnesen – Transfermarkt
Profil hos Norges Fotballforbund | | fødtsted = | 9,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Full_Moon_wo_Sagashite | 2023-02-04 | Full Moon wo Sagashite | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Manga'] | Looking for a Full Moon (japansk: 完全月を探してください。 Furumuun wo Sagashite) Full Moon wo Sagashite er en manga-serie tegnet av Arina Tanemura. Serien følger den talentfulle 12-åringen Mitsuki Kouyama gjennom hennes ferd i livet som sangstjerne. Denne triste, men også romantiske, komedien fokuserer på hvordan man kan klare å stå på og ikke gi seg med drømmene sine!
Mangaen har blitt til TV-serie redigert av Morita Shinji og produsert av Studio Deen. Serien har 52 episoder.
| Looking for a Full Moon (japansk: 完全月を探してください。 Furumuun wo Sagashite) Full Moon wo Sagashite er en manga-serie tegnet av Arina Tanemura. Serien følger den talentfulle 12-åringen Mitsuki Kouyama gjennom hennes ferd i livet som sangstjerne. Denne triste, men også romantiske, komedien fokuserer på hvordan man kan klare å stå på og ikke gi seg med drømmene sine!
Mangaen har blitt til TV-serie redigert av Morita Shinji og produsert av Studio Deen. Serien har 52 episoder.
== Handling ==
Mitsuki Kouyama (12) har en drøm om å bli sangstjerne, men hun har benvevskreft i halsen som kureres kun ved en operasjon som kan koste henne få stemmebånd, så det hindrer henne fra å synge høyt – av og til kan det faktisk også hindre henne i å puste. På toppen av alt hater Mitsuki's strenge bestemor musikk, så da Mitsuki kommer med et signeringsark til en audition, sier bestemoren blankt nei. Mitsuki's drømmer virker som alt annet enn oppnåelig, da plutselig en dag hun får besøk av to shinigamier bare hun kan se. Uten å vite at Mitsuki kan både se og høre dem, begynner de å diskutere om hvorvidt Mitsuki bare har et år igjen å leve.
Mitsuki innser at hun ikke kan vente lenger, og flykter fra shinigamiene og til byen hvor hun finner platestudioet Seed Records. Der prøver hun å komme seg inn bakdøren, men de to shinigamiene fakker henne. Mitsuki gjør en deal med en av shinigamiene, Takuto, om at hvis Mitsuki går rolig med dem når tiden hennes er ute, skal han hjelpe henne å bli en sangstjerne. Takuto gir Mitsuki muligheten til å transformere til en 16 år gammel jente som ikke er rammet av benvevskreften. Takuto har ikke egentlig noen tro på Mitsuki, men da han hører henne synge på auditionen er han helt bergtatt. Mitsuki vinner auditionen, og velger å ta scenenavnet Full Moon for å skjule sin virkelige identitet.
Mitsuki bestemte seg for å bli en sanger to år før shinigamiene kom, da hun var 10 år gammel. Hun gjorde et løfte med Eiichi Sakurai, en 16 år gammel gutt hun møtte på barnehjemmet hun bodde på, at neste gang de møttes skulle de ha kommet nærmere sine drømmer. Eiichi ønsket å bli astronom og Mitsuki ønsket å bli en sanger. Kort tid etter ble Eiichi adoptert til en annen familie, og reiste da til Amerika før Mitsuki kunne uttrykke sine følelser for ham ordentlig. Med det håper Mitsuki at hvis hun blir en sanger, kan kanskje Eiichi gjenkjenne henne helt fra Amerika.
Kort tid etter Mitsuki's første audition, blir mangaen og animen separate og handlingene er derfor ikke lenger lik i både animen og mangaen. De to historiene har felles temaer, men hendelsene utvikler seg annerledes som fremskritt i serierekken.
== Karakterer ==
Mitsuki Kouyama Voiced by: myco (Japanese), Katie Rowan (English)
Mitsuki er 12 år og drømmer om å bli sangstjerne, noe som virker helt umulig, men likevel ikke, siden de to shinigamiene Takuto og Meroko har dukket opp og Takuto har lovet Mitsuki å hjelpe henne å oppfylle drømmen hennes.
Eiichi Sakurai Voiced by: Ryohei Kimura (Japanese), Graden Gant (English)
Eiichi er Mitsuki's barndomsvenn og første kjærlighet. Etter at foreldrene hans døde, flyttet han på Mitsuki's barnehjem, og det var der de to ble kjent med hverandre. De ble venner, og ikke bare det, de falt for hverandre også. Like før Eiichi flyttet til Amerika fortalte han Mitsuki hva han egentlig følte for henne, og Mitsuki ble helt knust da han flyttet fordi hun ikke klarte å få frem hva følelsene hennes var for ham også. Noen av grunnene til at Mitsuki vil bli sanger, er for å finne Eiichi.
Keiichi Wakaouji Voiced by: Teruaki Ogawa (Japanese), Gerrick Winston (English)
Wakaouji er Mitsuki's faste lege. Han spilte en gang keyboard i Route L med Aoi Koga (Mitsuki's far) og Takuto Kira. Fansen kalte ham for prinsen av Route L fordi Wakaouji betyr ung prins på japansk. Wakaouji var egentlig forelsket i moren til Mitsuki fordi han trodde at hun hadde skrevet et .. ja, la oss kalle det kjærlighetsbrev, han hadde fått, men han forelsker seg i Ooshige når han får vite at det er fra henne.
Masami Ooshige voiced by: Tomomi Seo (Japanese), Kris Rundle (English)
Ooshige er Full Moon's manager og hun var en stor fan av Route L når de enda eksisterte.
== Shinigamiene ==
Takuto Kira Voiced by: Yakkun Sakurazuka (Japanese), Jeffrey Watson (English)
Takuto er shinigamipartneren til Meroko, og teamet deres kalles for Negi Ramen. Han er en barneshinigami, noe som vil si at han kun henter barn og lignende, derfor har han på seg et slags kattekostyme, og han kan også forvandle seg til en katte-tøybamse som alle vanlige mennesker kan se. Takuto er den som gjør Mitsuki til Full Moon, så teknisk sett ville ikke Full Moon vært der uten Takuto. Takuto blir ofte sint og deprimert når Mitsuki snakker om Eiichi..
Meroko Yui Voiced by: Chieko Honda (Japanese), Leda Davies (English)
Meroko er også en barneshinigami, og hennes kostyme er basert på en rosa kanin. Som Takuto, kan hun også bli forvandlet til en kanin-tøybamse. Meroko var tidligere partner med Izumi, og var forelsket i ham, men det drøyde etter at Izumi dumpet henne kraftig. Istedenfor har hun blitt stormende forelsket i Takuto, og avviser nå alle forsøk på Izumi's tilnærmelser – som tydeligvis har ombestemt seg.
Izumi Rio Voiced by: Megumi Ogata (Japanese)
Izumi er en kald og fjern person. Han var tidligere partner med Meroko, men han ville ikke ha henne som partner etter en lang stund, så han dumpet henne rett og slett. Han pleier oftest å kalle folk for kallenavn han selv har funnet på, slik som Me-chan (Meroko), Ta-kun (Takuto) og Mi-ki (Mitsuki). Grunnen til at Izumi har blitt slik, er fordi han hadde et tragisk liv da han levde. Da han var 5-6 år gammel, begynte moren å slå ham fordi han lignet på faren sin. Som 16-åring kastet Izumi seg foran toget fordi han ville gjøre moren sin glad, og Izumi trodde han ville føle seg lettet og at moren egentlig ville føle skam og synd over å ha behandlet sønnen sin slik, men neida. Mens han ble truffet av toget, var det siste han så moren sin som smilte. | Looking for a Full Moon (japansk: 完全月を探してください。 Furumuun wo Sagashite) Full Moon wo Sagashite er en manga-serie tegnet av Arina Tanemura. | 9,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League | 2023-02-04 | Liste over nordmenn med kamper i Premier League | ['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
| Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
== Før 1992-93 sesongen ==
Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League
Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea).
Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest).
Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League
Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest).
Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR).
Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool).
Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon).
== Liste sortert etter dato for debut ==
== Referanser == | 32. serierunde i Premier League 2008/09 begynte lørdag 11. | 9,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Command_(tast) | 2023-02-04 | Command (tast) | ['Kategori:Apple', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tastatur'] | Command er en kommandotast i tastatur for datamaskiner fra Apple Macintosh. Også kjent som «eple-tasten» eller «fornminne-tasten». Den finnes på hver sin side av mellomromstasten på tastaturet, og har en funksjon lik Windows-tasten på Windows-tastatur brukt i kombinasjon med hurtigtaster.
Tasten brukes også som kontroll-tasten brukes på Windows som hurtigtast for å klippe, kopiere og lime inn.
| Command er en kommandotast i tastatur for datamaskiner fra Apple Macintosh. Også kjent som «eple-tasten» eller «fornminne-tasten». Den finnes på hver sin side av mellomromstasten på tastaturet, og har en funksjon lik Windows-tasten på Windows-tastatur brukt i kombinasjon med hurtigtaster.
Tasten brukes også som kontroll-tasten brukes på Windows som hurtigtast for å klippe, kopiere og lime inn.
== Eksterne lenker ==
Fileformat – Unicode 2318 | thumb|150px|right|Kommandotasten | 9,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brazos_(elv) | 2023-02-04 | Brazos (elv) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Texas', 'Kategori:Elver i USA', 'Kategori:McLennan County', 'Kategori:Nedbørfelt til Atlanterhavet i USA', 'Kategori:Nedbørfelt til Mexicogolfen'] | «Brazos» omdirigeres hit. For fylket med samme navn, se Brazos County.
Brazos, opprinnelig kalt Rio de los Brazos de Dios av spanske conquistadorer, er den 11. lengste elva i USA.
| «Brazos» omdirigeres hit. For fylket med samme navn, se Brazos County.
Brazos, opprinnelig kalt Rio de los Brazos de Dios av spanske conquistadorer, er den 11. lengste elva i USA.
== Beskrivelse ==
Den er 2 060 km lang, fra kildeelva Blackwater Draw i Curry County i New Mexico
til munningen i Mexicogulfen. Nedbørfeltet dekker et område på 116 000 km². Elva renner i sørøstlig retning gjennom Texas.
== Navn ==
Navnet på elven er tatt fra det spanske uttrykk «Los brazos de Dios» (Guds armer), og det er flere hypoteser om hvordan dette kom til å bli anvendt om elven. Alle knytter på en eller annen måte an til folk som i 1842 kom til elven etter en lenge tid uten drikkevann, kanskje etter å kha krysset det tørre ørkenligende området Llano Estacado.
== Demninger ==
Nord for byen Waco er Brazos oppdemmet tre steder for hydroelektisk strømforsyning; der dannes innsjøene Possum Kingdom Lake, Lake Granbury og Lake Whitney.
== Byer ved Brazos ==
Seymour, Graham, Palo Pinto, Mineral Wells
Granbury, Glen Rose, Waco, Marlon
Bryan, Navasota, Hempstead, Brazoria
== Se også ==
Liste over verdens lengste elver
Liste over elver i USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Brazos River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Brazos, opprinnelig kalt Rio de los Brazos de Dios av spanske conquistadorer, er den 11. lengste elva i USA. | 9,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Option | 2023-02-04 | Option | ['Kategori:Apple', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Tastatur'] | Option-tasten er en tast på tastatur for datamaskiner fra Apple Macintosh. Den blir først og fremst brukt for å endre tegn og i samband med hurtigtaster. Tasten sitter mellom kontrolltasten og command-tasten på tastaturet.
Apple bruker vanligvis symbolet ⌥ (U+2325, 8997 i desimal) for å representere tasten. Siden 1990-tallet har det også stått «Alt» på tasten, for bruk med maskinvare som ikke er fra Apple.
| Option-tasten er en tast på tastatur for datamaskiner fra Apple Macintosh. Den blir først og fremst brukt for å endre tegn og i samband med hurtigtaster. Tasten sitter mellom kontrolltasten og command-tasten på tastaturet.
Apple bruker vanligvis symbolet ⌥ (U+2325, 8997 i desimal) for å representere tasten. Siden 1990-tallet har det også stått «Alt» på tasten, for bruk med maskinvare som ikke er fra Apple.
== Se også ==
Alt (tast), tilsvarende tast for Windows
== Eksterne lenker ==
(en) Option key – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Option-tasten er en tast på tastatur for datamaskiner fra Apple Macintosh. Den blir først og fremst brukt for å endre tegn og i samband med hurtigtaster. | 9,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sauer | 2023-02-04 | Sauer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Sauer og geiter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For andre betydninger, se: Sauer (andre betydinger)Sauer eller villsauer (Ovis) er en slekt som består av seks ville og én domestisert art, som alle hører hjemme i gruppen sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Hannen kalles bukk, sauebukk eller vær, hunnen søye eller tikke og avkommet lam. Selve fødselen kalles lamming. Unge søyer som ikke har lammet ennå kalles gimmer, og unge værer kalles risbit. Villsau skiller seg fra tamsau gjennom sin overlegne fysikk og sine økologiske adapsjoner til bestemte biotoper i økosystemene.
| For andre betydninger, se: Sauer (andre betydinger)Sauer eller villsauer (Ovis) er en slekt som består av seks ville og én domestisert art, som alle hører hjemme i gruppen sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Hannen kalles bukk, sauebukk eller vær, hunnen søye eller tikke og avkommet lam. Selve fødselen kalles lamming. Unge søyer som ikke har lammet ennå kalles gimmer, og unge værer kalles risbit. Villsau skiller seg fra tamsau gjennom sin overlegne fysikk og sine økologiske adapsjoner til bestemte biotoper i økosystemene.
== Beskrivelse ==
Sauer er mellomstore drøvtyggende pattedyr, som fra naturens side er tilpasset et liv i fjellene. Det er typisk betydelig kjønnspreg mellom kjønnene, siden værene ofte blir nær dobbelt så store som søyene. Størst av alle er nominatformen av argalisau, altajargali (O. ammon ammon), der værene ofte blir opp mot 175 kg tunge og opp mot 120 cm i skulderhøyde.Værene bærer dessuten store horn på hodet, som typisk vokser opp fra skallen og krøller bakover i ei nedovervendt bue. De fleste søyene bærer også horn, men ikke alle. Noen er også naturlig kollet. Søyenes horn er dessuten mye mindre enn værens, som imidlertid kan imidlertid kan variere ganske mye mellom både artene og individene. Lengst horn av alle sauer har også argalisau, i det horna til underarten marcopolosau (O. ammon polii) kan måle opptil 190 cm. Den enorme hornpryden er svært ettertraktet og gjør de store værene til offer for troféjakt.
=== Domestisering ===
Sau og geit har fulgt tilnærmet like evolusjonære baner fram til domestiseringen av dem. Deres ville aner er henholdsvis muflon (tamsau) og besoargeit (tamgeit), og begge linjene anses som domestiserte i Midtøsten for cirka 10 500 år siden, der deres ville aner fortsatt lever.Genom fra 140 ville og domestiserte individer fra lokale, tradisjonelle og foredlede raser ble sekvensert av forskere, og sammenligninger av DNA-sekvenseringen førte til at det for hver av artene (sau/geit) ble oppdaget omkring 40 regioner der det domestiserte genomet skiller seg fra forfedrenes ville genom. Disse genomiske regionene inkluderer gener som er involvert i funksjonen av nervesystemet eller responsen til immunforsvaret, eller knyttet til særlige avlstrekk. Den store oppdagelsen var imidlertid at 20 av disse regionene var felles for sau og geit, men for flere av dem varierte mekanismene som lå til grunn for differensieringen mellom ville og domestiserte dyr etter arten.
== Taksonomi ==
Antallet arter har vært og er fortsatt omdiskutert. I dag regner de fleste med sju arter. En studie fra 2010 regner imidlertid med seks arter, men noen autoriteter regner med mange flere arter. Argumentene for inndeling handler blant annet om forskjeller i antallet kromosomer. Basert på antallet kromosomer og forskjeller i den geografiske distribusjonen hevdet blant annet Nadel m. fl. (1973) og Geist (1991) at det var seks arter. Men til tross for ulikt antall kromosomer kan altså disse dyra pare seg og få fertilt avkom, derfor har antallet forblitt uavklart.
Det er flere teorier omkring hvordan tamsauen oppsto. Allikevel er de fleste enige om at den oppsto fra villsau av muflontypen. Mest aktuell har Ovis aries vært, men også Ovis ammon har blitt nevnt. I det siste har det også blitt konkludert med at muflon (54 kromosomer) og urial (58 kromosomer) er to selvstendige arter, basert på forskjeller i antallet kromosomer. Rezaei et al. (2010) demonstrerte også at disse to artene danner to sterkt monofyletiske grupper.En type muflon lever i fjellstrøkene i Lilleasia og sør i Iran. En annen på Sardinia og Korsika. Det finnes imidlertid flere, men det er knyttet usikkerhet til om man skal regne dem som egne arter eller underarter. Spesielt når antallet kromosomer differensierer. Noen kan til og med vise seg å være varianter. Typene er utvilsomt nært beslektet og skiller seg bare gjennom mindre forskjeller. For eksempel er den asiatiske muflonen noe rødere og har litt annerledes horn enn den europeiske. Noen har hevdet at den europeiske populasjonen kan være et resultat av forvillet tamsau, herunder at den asiatiske derfor må regnes som stamfar til både denne og tamsauen. Andre, eksempelvis B. Grzimek, mener at det er omvendt.
== Inndeling ==
Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013), med enkelte justeringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).
Artiodactyla, klovdyr
Bovidae, kvegfamilien
Antilopinae, (antiloper, gaseller og deres nærmeste slektninger)
Caprini, sauer og geiter
Ovis, sauer eller villsauer
O. ammon, argalisau
O. aries, tamsau
O. canadensis, tykkhornsau
O. dalli, tynnhornsau
O. gmelini, muflon
O. nivicola, snøsau
O. vignei, urial
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sauer – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Sauer i Encyclopedia of Life
(en) Sauer i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sauer hos Artsdatabanken
(sv) Sauer hos Dyntaxa
(en) Sauer hos Fauna Europaea
(en) Sauer hos ITIS
(en) Sauer hos NCBI
(en) Kategori:Ovis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ovis – detaljert informasjon på Wikispecies | Sauer har flere betydninger: | 9,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eugen_Habermann | 2023-02-04 | Eugen Habermann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. september', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Estiske arkitekter', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tallinn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Eugen Habermann (1884–1944) var en estisk arkitekt.
| Eugen Habermann (1884–1944) var en estisk arkitekt.
== Tidlige år ==
Eugen Habermann studerte ved det polytekniske instituttet i Riga fra 1902 til 1905, og fra 1906 til 1909 ved det tekniske universitetet i Dresden. Fra 1909 til 1912 arbeidet han i Dresden, 1910–11 i Liepāja og fra 1913 i Tallinn.
I 1913 ledet Habermann byggingen av konsert- og operahuset Rahvusooper Estonia. Fra 1914 til 1923 arbeidet han som Tallinns byarkitekt. I tillegg hadde han fra 1922 til 1932 en ledende stilling i tilknytning til sitt fag i det estiske innenriksdepartementet. 1922–32 var Habermann også leder for det estiske arkitektforbundet, Eesti Arhitektide Ühing.
== Arkitekt i Tallinn ==
Eugen Habermann har etterlatt seg tallrike arkitektoniske spor rundt om i Tallinn. Mellom 1917 og 1920 hadde han stor innflytelse på utformingen av arkitekturen i byen. Sammen med Herbert Voldemar Johanson tegnet han bygget til den estiske nasjonalforsamlingen, Riigikogu. Det ble det første representative bygget til den nye estiske staten. Bygningen ble formet etter to ulike stilretninger: sen jugendstilen fra 1920-årene på yttersiden og ekspresjonismen på innsiden. Det er det eneste parlamentsbygget i verden som er formet etter ekspresjonistisk stil. I andre halvdel av 1920-årene ble Habermanns stil mer funksjonalistisk.
== Referanser == | Eugen Habermann (1884–1944) var en estisk arkitekt.Eesti aja arhitektuur. | 9,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Sandberg | 2023-02-04 | John Sandberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Aarhus GF', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Randers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Silkeborg IF', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Sandberg Lindø Jensen også kjent som bare John Sandberg (født 4. januar 1977 i Randers) er en dansk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den danske klubben Hellerup IK. Hans posisjon på fotballbanen er som forsvarsspiller, men han har også blitt brukt på midtbanen. Jensen har flere kamper på alderstebestemte landslag for Danmark.
| John Sandberg Lindø Jensen også kjent som bare John Sandberg (født 4. januar 1977 i Randers) er en dansk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den danske klubben Hellerup IK. Hans posisjon på fotballbanen er som forsvarsspiller, men han har også blitt brukt på midtbanen. Jensen har flere kamper på alderstebestemte landslag for Danmark.
== Karriere ==
John Jensen startet sin karriere med ungdomsfotball hos Vorup og Randers Freja før han skrev under på en kontrakt med AGF i 1994. Etter å ha spilt over 119 kamper og skåret 13 mål for klubben dro han videre til den lokale konkurrenten Silkeborg IF, hvor han skrev under på en treårskontrakt og uttalte at han ønsket nye sportslige utfordringer.På sommeren 2003 dro Jensen på en utlånsavtale til norske Hamarkameratene under Ståle Solbakkens ledelse. Her fikk han elleve kamper og bidro til at Hamarlaget rykket opp til Tippeligaen på senhøsten 2003. Etter å ha vendt tilbake til Silkeborg og hjulpet klubben opp på øverste nivå i samme sesong meldte Jensen sommeren 2004 overgang til Randers FC, hvor han skrev under på en toårskontrakt.Etter to år og over 70 kamper samt cupfinalegull i 2006 med Randers meldte Jensen, som fra da av kun brukte sitt andre etternavn Sandberg, at han ville avslutte fotballkarrieren til fordel for en karriere innenfor politiet. Jensen spilte sin siste kamp på toppnivå mot FC København i slutten av november 2006., men meldte allerede i begynnelsen av januar 2007 overgang til førstedivisjonsklubben Hellerup IK hvor han kunne kombinere fotballen med utdanning.
== Meritter ==
AGFCupmester 1996Randers FCCupmester 2006
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Sandberg – Transfermarkt
(da) John Sandberg – Dansk Boldspil-Union
(en) John Sandberg – FBref
NIFS.no – Jensens spillerprofil hos Norsk & Internasjonal Fotballstatistikk
HamKam.no – Jensens spillerprofil hos Hamarkameratene | | fødtsted = Randers | 9,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milk_River | 2023-02-04 | Milk River | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Canada', 'Kategori:Elver i Montana', 'Kategori:Elver i USA', 'Kategori:Mississippis vassdragsområde'] | Milk River er ei elv i delstaten Montana i USA og provinsen Alberta i Canada. Den er ei sideelv til Missouri, og er 1 173 km lang. Elvas nedbørfelt er på 61 642 km², hvorav 21 442 km² i Canada og 40 199 km² i Montana.Elva har utspring i Glacier County i det nordvestlige Montana. Elva renner derfra inn i den sørlige delen av Alberta, hvor den passerer byen Milk River og Writing-on-Stone Provincial Park. Den snur deretter mot sørøst og renner igjen inn i Montana, hvor den munner ut i Missouri 20 km nedstrøms fra Fort Peck-demningen.
Milk er den nordligste av Missouris større sideelver, og representerer dermed den nordligste utstrekningen av Mississippis nedslagsfelt.
Navnet Milk River kom fra kaptein Meriwether Lewis, i Lewis og Clarks ekspedisjon, som beskrev elva slik i sin dagbok: «vannet i denne elva har en besynderlig hvithet, omtrent som fargen av en kopp te blandet med en spiseskje melk. Ut fra fargen av vannet kalte vi den Milk River.»
Fargen på vannet kommer av steinmel som er oppløst i vannet. Disse finmalte sedimentene skyldes breerosjon ved Milk Rivers kilder.
| Milk River er ei elv i delstaten Montana i USA og provinsen Alberta i Canada. Den er ei sideelv til Missouri, og er 1 173 km lang. Elvas nedbørfelt er på 61 642 km², hvorav 21 442 km² i Canada og 40 199 km² i Montana.Elva har utspring i Glacier County i det nordvestlige Montana. Elva renner derfra inn i den sørlige delen av Alberta, hvor den passerer byen Milk River og Writing-on-Stone Provincial Park. Den snur deretter mot sørøst og renner igjen inn i Montana, hvor den munner ut i Missouri 20 km nedstrøms fra Fort Peck-demningen.
Milk er den nordligste av Missouris større sideelver, og representerer dermed den nordligste utstrekningen av Mississippis nedslagsfelt.
Navnet Milk River kom fra kaptein Meriwether Lewis, i Lewis og Clarks ekspedisjon, som beskrev elva slik i sin dagbok: «vannet i denne elva har en besynderlig hvithet, omtrent som fargen av en kopp te blandet med en spiseskje melk. Ut fra fargen av vannet kalte vi den Milk River.»
Fargen på vannet kommer av steinmel som er oppløst i vannet. Disse finmalte sedimentene skyldes breerosjon ved Milk Rivers kilder.
== Referanser == | Milk River er ei elv i delstaten Montana i USA og provinsen Alberta i Canada. Den er ei sideelv til Missouri, og er 1 173 km lang. | 9,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/North_Canadian_(elv) | 2023-02-04 | North Canadian (elv) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i New Mexico', 'Kategori:Elver i Oklahoma', 'Kategori:Elver i Texas', 'Kategori:Mississippis vassdragsområde'] | North Canadian er den største sideelva til Canadian. Den er 708 km lang, og renner gjennom New Mexico, Texas og Oklahoma. Den starter i Union County, renner gjennom «Oklahoma Panhandle» og «Texas Panhandle», og munner ut i Canadian ved Oklahoma City. Nedbørfeltet er 34 738 km².
| North Canadian er den største sideelva til Canadian. Den er 708 km lang, og renner gjennom New Mexico, Texas og Oklahoma. Den starter i Union County, renner gjennom «Oklahoma Panhandle» og «Texas Panhandle», og munner ut i Canadian ved Oklahoma City. Nedbørfeltet er 34 738 km².
== Se også ==
Liste over elver i USA
== Referanser == | | sideelver = North Canadian | 9,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Holgersson-plaketten | 2023-02-04 | Nils Holgersson-plaketten | ['Kategori:1950 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnelitteraturpriser', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1950'] | Nils Holgersson-plaketten er en litteraturpris som tildeles svenske forfattere av barne- og ungdomslitteratur. Den er blitt delt ut av Svensk Biblioteksförening på Selma Lagerlöfs fødselsdag, 20. november, siden 1950. Fra 2003 er det også delt ut prispenger på 10 000 kroner.
| Nils Holgersson-plaketten er en litteraturpris som tildeles svenske forfattere av barne- og ungdomslitteratur. Den er blitt delt ut av Svensk Biblioteksförening på Selma Lagerlöfs fødselsdag, 20. november, siden 1950. Fra 2003 er det også delt ut prispenger på 10 000 kroner.
== Prisvinnere ==
1950 – Astrid Lindgren (Nils Karlsson Pyssling)
1951 – Lennart Hellsing (Summa summarum)
1952 – Sten Bergman (Vildar och paradisfåglar)
1953 – Tove Jansson (Hur gick det sen?)
1954 – ikke utdelt
1955 – Harry Kullman (Hemlig resa)
1956 – Olle Mattson (Briggen Tre Liljor)
1957 – Edith Unnerstad (Farmorsresan)
1958 – Hans Peterson (Magnus, Mattias och Mari)
1959 – Anna Lisa Wärnlöf (Pellas bok) + Jeanna Oterdahl (forfatterens samlede produksjon)1960 – Kai Söderhjelm (Mikko i kungens tjänst)
1961 – Åke Holmberg (Ture Sventon, privatdetektiv)
1962 – Britt G. Hallqvist (Festen i Hulabo)
1963 – Maria Gripe (Hugo och Josefin)
1964 – Karin Anckarsvärd (Doktorns pojk)
1965 – Gunnel Linde (Den vita stenen)
1966 – ikke utdelt
1967 – Inger Brattström (forfatterens samlede produksjon)
1968 – Max Lundgren (Pojken med guldbyxorna og Åshöjdens bollklubb)
1969 – Bo Carpelan (Bågen)1970 – Stig Ericson (forfatterens samlede produksjon)
1971 – Hans-Eric Hellberg (forfatterens samlede produksjon)
1972 – Irmelin Sandman Lilius (trilogien Fru Sola – Gullkrona gränd)
1973 – Inger Sandberg (forfatterens samlede produksjon for yngre barn)
1974 – Sven Wernström (Trälarna)
1975 – Gunnel Beckman (forfatterens samlede produksjon)
1976 – Maud Reuterswärd (forfatterens samlede produksjon)
1977 – Barbro Lindgren (Lilla Sparvel)
1978 – Siv Widerberg (forfatterens samlede produksjon)
1979 – Bengt Martin (Bengt och kärleken)1980 – Rose Lagercrantz (forfatterens samlede produksjon)
1981 – Helmer Linderholm (Amiskoserien)
1982 – Kerstin Johansson i Backe (Moa och Pelle)
1983 – Hans Erik Engqvist (forfatterens samlede produksjon)
1984 – Ulf Nilsson (Lilla syster kanin og En kamp för frihet)
1985 – Mats Larsson (Trollkarlen från Galdar)
1986 – Peter Pohl (Janne, min vän)
1987 – Monica Zak (Pumans dotter)
1988 – Ulf Stark (Jaguaren)
1989 – Mats Wahl (Maj Darlin)1990 – Annika Holm (Amanda! Amanda!)
1991 – Henning Mankell (Hunden som sprang mot en stjärna)
1992 – Viveca Sundvall (Eddie och Maxon Jaxon)
1993 – Sonja Hulth (Barnens svenska historia)
1994 – Thomas Tidholm (Förr i tiden)
1995 – Inger Edelfelt (Gravitation)
1996 – Helena Dahlbäck (Jag Julia og Min läsebok)
1997 – Per Nilsson (Anarkai)
1998 – Moni Nilsson-Brännström (Bara Tsatsiki)
1999 – Annika Thor (Havets djup)2000 – Stefan Casta (Spelar Död!)
2001 – Janne Lundström (Morbror Kwesis vålnad)
2002 – Wilhelm Agrell (Dödsbudet)
2003 – Åsa Lind (Sandvargen)
2004 – Douglas Foley (shoo bre)
2005 – Petter Lidbeck (En dag i prinsessan Victorias liv)
2006 – Kajsa Isakson (Min Ella)
2007 – Cannie Möller (forfatterens samlede produksjon)
2008 – Mikael Engström (Isdraken)
2009 – Maud Mangold (Pärlor till pappa)2010 – Cilla Naumann (Kulor i hjärtat)
2011 – Mårten Melin (Som trolleri)
2012 – Anna Ehring (Klickflippar och farligheten och Den stora kärleksfebern)
2013 – Lisa Bjärbo (Allt jag säger är sant)
2014 – Anna Höglund (Om detta talar man endast med kaniner)
2015 – Camilla Lagerqvist (Uppdraget)
2016 – Frida Nilsson (Ishavspirater)
2017 – Elisabeth Östnäs (Sagan om Turid)
2018 – Lisa Lundmark (Haj-Jenny)
2019 – Helena Hedlund (Det fina med Kerstin)
2020 – Johan Ehn (Hästpojkarna)
== Eksterne lenker ==
Biblioteksföreningen – Nils Holgersson-plaketten | Nils Holgersson-plaketten er en litteraturpris som tildeles svenske forfattere av barne- og ungdomslitteratur. Den er blitt delt ut av Svensk Biblioteksförening på Selma Lagerlöfs fødselsdag, 20. | 9,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Due_(symbol) | 2023-02-04 | Due (symbol) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Duefugler', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Symboler'] | Duer er brukt symbolsk fra de tidligste tider. Klippeduen ble temmet for mer enn 5 000 år siden, og er senere avlet til spesialisert bruk. Ved mange seremonier er det blitt vanlig å slippe ut duer som en symbolsk markering.
| Duer er brukt symbolsk fra de tidligste tider. Klippeduen ble temmet for mer enn 5 000 år siden, og er senere avlet til spesialisert bruk. Ved mange seremonier er det blitt vanlig å slippe ut duer som en symbolsk markering.
== Gamle testamente ==
=== Sendebud ===
I Bibelen er duen brukt i flere symbolske sammenhenger. I 1. Mos. 8,8-12 sender Noa ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. Den kom tilbake med et oljeblad.
=== Offerdyr ===
3. Mosebok gir regler for hvordan duer kan brukes som offerdyr.
Profeten Jona har navnet due, og opptrer i offerrollen da han blir kastet i havet for å stille stormen.
=== Ideal ===
I Høysangen er duen flere ganger brukt som bilde på skjønnhet, uskyld, kyskhet og renhet. Dette er sammenfallende med
Profetene Jesaia og Hosea bruker duen som bilde på troskyldighet og engstelse.
Profetene Jeremia og Esekiel bruker bildet av duen den bygger rede i sidene av en gapende kløft, i kontrasten mellom det uskyldige og det truende.
== Gresk mytologi ==
Guden for kjærlighet og skjønnhet, Afrodite, har en vogn trukket av duer.
Pleiadene, Atlas' syv døtre, er duer. Da Atlas måtte bære himmelen på sine skuldre begynte Orion å forfølge Pleiadene. Zeus skapte dem først om til duer, og deretter til stjerner, som påskjønnelse for farens anstrengelse.
== Det nye testamentet ==
=== Ånd ===
Ved Jesu dåp er alle evangelistene enig om at Den hellige ånd kom ned i skikkelse av en due. Symbolet forener flere av betydningene brukt i Det gamle testamentet.
== Fredssymbol ==
Som medlem av Det franske kommunistpartiet fikk Pablo Picasso i oppdrag å tegne et fredssymbol foran en stor konferanse i januar 1949. Han valgte da duen med olivenkvist i nebbet. Samme vår ble Picassos tegning hengt opp som plakat overalt i Europa, og er senere blitt et dominerende fredssymbol.
Andre berømte bilder av duer: René Magritte (1947), Georges Braque (.
== Segl og våpenskjold ==
Særlig fra og med 1600-tallet forekommer det en due i mange personers segl, i offentlige våpen og i slektsvåpen. Duen med «oljekvisten» i nebbet (Noas due), due uten kvisten og due i forskjellige stillinger, er brukt som hovedfigur både i segl og i våpenmerkenes skjold og hjelmtegn.
Skjold der den sittende duen med oljekvisten er hovedfigur, finnes på flere monumenter i Roma. Våpenet er for pave Innocens X (død 1655) av slekten Pamphili. Også pave Pius XII (død 1958) med slektsnavnet Pacelli, har denne duen i våpenet, men med hodet vendt bakover og sittende på en fjelltopp.
Den sittende duen med oljekvisten inngår i det svenske kommunevåpenet til tidligere Anundsjö landskommun, og bl.a. i de norske slektsvåpnene til Blehr, Falsen, Nannestad og Omsted (i skjoldene) samt Thaulow (i hjelmtegnet).
Kypros' riksvåpen har idag en oppflygende due med oljekvist. En lignende due finnes i flere offentlige og private våpenskjold rundt i verden.
I noen våpenskjold finnes duen uten oljekvisten, men med vingene utspent og hodet vendt nedover (Den hellige ånds due). Denne utformingen tilsvarer duen i ordenstegnet til den franske hellige ånds orden.
I norske slektsvåpen finnes bl.a. skjold med en flygende due (Arntzen og Due) og en «flygeferdig» due, dvs. sittende og med hevede vinger (Midelfarts skjold og Stabells hjelmtegn). Mest vanlig i skjoldet er en sittende due som er stilt sammen med andre figurer (bl.a. Dietrichson, Fougner, Hofgaard, Kahrs, Mohn, Seip, Width).
Norsk heraldisk litteratur
Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Fredrik IV’s regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 – Kristiansand S 1955
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976)
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, (Trondheim 1990)
Allan Tønnesen (redaktør): Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviske Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s., ISBN 9788776746612 (
== Referanser == | Duer er brukt symbolsk fra de tidligste tider. Klippeduen ble temmet for mer enn 5 000 år siden, og er senere avlet til spesialisert bruk. | 9,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Jung | 2023-02-04 | George Jung | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 5. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for narkotikaforbrytelser', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Personer fra Norfolk County i Massachusetts', 'Kategori:Personer fra USA dømt for forbrytelser', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Smuglere'] | George Jacob Jung (født 6. august 1942), med kallenavnet «Boston George», er en amerikansk statsborger som var sentral i kokainhandelen i USA på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet.
Han var beryktet som en av de mest aktive narkotikasmuglerne i USA i denne perioden. Jung var en del av Medellin-kartellet til Pablo Escobar; kartellet var ansvarlig for opptil 85 prosent kokain-smuglingen inn til USA. Jung spesialiserte seg på smugling av kokain fra Colombia i stor skala. Historien om hans liv ble filmatisert i 2001 gjennom filmen Blow, hvor Johnny Depp spiller Jung.
| George Jacob Jung (født 6. august 1942), med kallenavnet «Boston George», er en amerikansk statsborger som var sentral i kokainhandelen i USA på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet.
Han var beryktet som en av de mest aktive narkotikasmuglerne i USA i denne perioden. Jung var en del av Medellin-kartellet til Pablo Escobar; kartellet var ansvarlig for opptil 85 prosent kokain-smuglingen inn til USA. Jung spesialiserte seg på smugling av kokain fra Colombia i stor skala. Historien om hans liv ble filmatisert i 2001 gjennom filmen Blow, hvor Johnny Depp spiller Jung.
== Referanser == | George Jacob Jung (født 6. august 1942), med kallenavnet «Boston George», er en amerikansk statsborger som var sentral i kokainhandelen i USA på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. | 9,099 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.