url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Nazzareno_De_Angelis | 2023-02-04 | Nazzareno De Angelis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 17. november', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Italienske sangere', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra L'Aquila", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nazzareno De Angelis (født 17. november 1881 i Aquila degli Abruzzi i Italia, død 14. desember 1962 i Roma) var en italiensk operasanger. Han sang bass, og huskes gjerne for sine tolkninger av roller i operaer av Giuseppe Verdi og Richard Wagner. Han ble også beundret for sin tolkning av tittelrollen i Arrigo Boitos Mefistofele, som han sang over fem hundre ganger mellom 1906 og 1938. Han tolket 57 forskjellige operaroller i sin karriere og var med på over 1 500 forestillinger.
| Nazzareno De Angelis (født 17. november 1881 i Aquila degli Abruzzi i Italia, død 14. desember 1962 i Roma) var en italiensk operasanger. Han sang bass, og huskes gjerne for sine tolkninger av roller i operaer av Giuseppe Verdi og Richard Wagner. Han ble også beundret for sin tolkning av tittelrollen i Arrigo Boitos Mefistofele, som han sang over fem hundre ganger mellom 1906 og 1938. Han tolket 57 forskjellige operaroller i sin karriere og var med på over 1 500 forestillinger.
== Referanser == | Nazzareno De Angelis (født 17. november 1881 i Aquila degli Abruzzi i Italia, død 14. | 8,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Lennon | 2023-02-04 | John Lennon | ['Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Engelske låtskrivere', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:John Lennon', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede musikere', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | John Winston Ono Lennon (født John Winston Lennon; født 9. oktober 1940 i Liverpool, England, død 8. desember 1980 i Manhattan, USA), var en britisk låtskriver, vokalist og gitarist. Han dannet The Beatles, som etter hvert ble verdens kommersielt mest suksessrike band. Han ble skutt og drept i New York by der han bodde sammen med Yoko Ono.
Beatles besto av Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Richard Starkey. Sammen med McCartney komponerte John Lennon en rekke sanger. Til sammen 27 av dem toppet listene enten i Storbritannia eller i USA. Av disse regnes åtte som helt eller nesten helt Lennon-skrevne: «A Hard Day's Night», «I Feel Fine», «Ticket to Ride», «Help!», «Day Tripper», «All You Need Is Love», «The Ballad of John and Yoko» og «Come Together». Lennon har også markert seg med andre sanger som «Lucy in the Sky with Diamonds», «Strawberry Fields Forever», «Tomorrow Never Knows» og «Across The Universe» blant flere.
Mot slutten av The Beatles' karriere ble John Lennon introdusert for den amerikanske avantgardistiske kunstneren Yoko Ono, og sammen utforsket de avantgardistisk musikk. Da The Beatles ble oppløst, delvis på Lennons initiativ, ga han ut flere album og singler, enten i samarbeid med Ono og Plastic Ono Band, eller på egen hånd. Albumene var ujevne og musikkstilen varierte fra klassisk rock 'n' roll til popmusikk, til eksperimentell og avantgardistisk musikk, både politisk og ikke-politisk. Lennon oppnådde relativt gode salgstall, men hadde bare én nummer 1-hit i USA som single-artist, «Whatever Gets You thru the Night». Flere andre sanger huskes i ettertiden, deriblant «Imagine», «(Just Like) Starting Over», «Power to the People», «Give Peace a Chance» og «Happy Xmas (War Is Over)».
Lennon var ofte rastløs. Hans første ekteskap, med Cynthia Powell i 1962, gikk dårlig trolig fordi han var mye borte fra familien. Ekteskapet med Ono ble preget av mange utfordringer, deriblant Lennons kamp for å få innreise- og arbeidstillatelse i USA, og Onos kamp for å få foreldreretten til sin datter fra et tidligere ekteskap. I 1973 kastet Ono ham ut av parets felles bolig i New York by. Lennon brukte da tiden på å spille inn sanger på egen hånd og å feste. Perioden på til sammen atten måneder ble av Lennon selv, kalt «Den tapte helgen» («The Lost Weekend»). Da Lennon ble ferdig med platekontrakten med Apple Records og Ono tok ham tilbake, tilbrakte han de neste fem årene hjemme som husfar. Først i 1980 gikk han tilbake i platestudio, der han ga ut albumet Double Fantasy. Kort tid etter utgivelsen ble han skutt med fire skudd utenfor sin bolig i Dakota-bygningen i New York like før kl. 23.00 den 8. desember 1980. Han ble kjørt til sykehus og erklært død ved ankomst.
Lennon er blant de mest fremgangsrike låtskriverne i historien. Han ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame både som del av The Beatles, og på selvstendig grunnlag.
| John Winston Ono Lennon (født John Winston Lennon; født 9. oktober 1940 i Liverpool, England, død 8. desember 1980 i Manhattan, USA), var en britisk låtskriver, vokalist og gitarist. Han dannet The Beatles, som etter hvert ble verdens kommersielt mest suksessrike band. Han ble skutt og drept i New York by der han bodde sammen med Yoko Ono.
Beatles besto av Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Richard Starkey. Sammen med McCartney komponerte John Lennon en rekke sanger. Til sammen 27 av dem toppet listene enten i Storbritannia eller i USA. Av disse regnes åtte som helt eller nesten helt Lennon-skrevne: «A Hard Day's Night», «I Feel Fine», «Ticket to Ride», «Help!», «Day Tripper», «All You Need Is Love», «The Ballad of John and Yoko» og «Come Together». Lennon har også markert seg med andre sanger som «Lucy in the Sky with Diamonds», «Strawberry Fields Forever», «Tomorrow Never Knows» og «Across The Universe» blant flere.
Mot slutten av The Beatles' karriere ble John Lennon introdusert for den amerikanske avantgardistiske kunstneren Yoko Ono, og sammen utforsket de avantgardistisk musikk. Da The Beatles ble oppløst, delvis på Lennons initiativ, ga han ut flere album og singler, enten i samarbeid med Ono og Plastic Ono Band, eller på egen hånd. Albumene var ujevne og musikkstilen varierte fra klassisk rock 'n' roll til popmusikk, til eksperimentell og avantgardistisk musikk, både politisk og ikke-politisk. Lennon oppnådde relativt gode salgstall, men hadde bare én nummer 1-hit i USA som single-artist, «Whatever Gets You thru the Night». Flere andre sanger huskes i ettertiden, deriblant «Imagine», «(Just Like) Starting Over», «Power to the People», «Give Peace a Chance» og «Happy Xmas (War Is Over)».
Lennon var ofte rastløs. Hans første ekteskap, med Cynthia Powell i 1962, gikk dårlig trolig fordi han var mye borte fra familien. Ekteskapet med Ono ble preget av mange utfordringer, deriblant Lennons kamp for å få innreise- og arbeidstillatelse i USA, og Onos kamp for å få foreldreretten til sin datter fra et tidligere ekteskap. I 1973 kastet Ono ham ut av parets felles bolig i New York by. Lennon brukte da tiden på å spille inn sanger på egen hånd og å feste. Perioden på til sammen atten måneder ble av Lennon selv, kalt «Den tapte helgen» («The Lost Weekend»). Da Lennon ble ferdig med platekontrakten med Apple Records og Ono tok ham tilbake, tilbrakte han de neste fem årene hjemme som husfar. Først i 1980 gikk han tilbake i platestudio, der han ga ut albumet Double Fantasy. Kort tid etter utgivelsen ble han skutt med fire skudd utenfor sin bolig i Dakota-bygningen i New York like før kl. 23.00 den 8. desember 1980. Han ble kjørt til sykehus og erklært død ved ankomst.
Lennon er blant de mest fremgangsrike låtskriverne i historien. Han ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame både som del av The Beatles, og på selvstendig grunnlag.
== Barndom og ungdom ==
John Lennon ble født på kvelden 9. oktober 1940, midt under slaget om Storbritannia. Han ble født i Liverpool Maternity Hospital ved Oxford Street. Foreldrene var Alfred Lennon og Julia Lennon (født Stanley).
=== Slekt ===
Lennons farfar, også han het John Lennon, ble født 12. januar 1855 i Liverpool, sønn av James Lennon og Jane McConville, begge irer som emigrerte til Liverpool. John hadde en rekke jobber inkludert lagerjobb, bokholder, jernbanekontorist, shippingkontorist og havnearbeider. I 1879 giftet han seg med Annie Skalley, datteren til en irsk dagarbeider og en skotsk kvinne. Nøyaktig hva som skjedde med Skalley, er ukjent, men i 1888 giftet Jack Lennon seg igjen, denne gangen med Margaret Cowley. De to fikk to barn som man kjenner til; av disse overlevde Mary Elizabeth Lennon. Cowley døde i barsel i 1892, og sønnen Michael døde kort tid etterpå. Beatles-eksperten Mark Lewisohn beskriver John, av og til Jack Lennon, som en festens midtpunkt uten mye ansvar. Han fikk også hushjelpen, Mary «Polly» Maguire, gravid. De to fikk tolv barn sammen, av hvilke de sju første døde før de ble to år gamle. Den tolvte av dem var Alfred Lennon, født 12. desember 1912. Etter ham giftet far og mor seg, og fikk to barn til, som begge overlevde. Etter at flere katolskdøpte barn døde, bestemte Cowley seg for å gjøre dem protestantiske. Molly Maguire var selv datter av en irsk mann som tok vare på hester, og hans skotsk-irske kone.På morssiden var slekten til Lennon protestantisk i flere generasjoner. Oldefaren William Henry Stanley kom fra Birmingham og flyttet til Liverpool. Der giftet han seg i 1868 med Eliza Jane Gildea fra Omagh i Ulster. Som Jack Lennon hadde William Stanley flere jobber. I 1874 ble George Ernest Stanley født. George Stanley ble etter hvert sjømann i handelsflåten, og møtte Annie Milward i 1898. Milward var født i Chester, ett år før George, med Mary Elizabeth Morris og John Milward som foreldre. Annie Milward og George Stanley fikk tre barn før de giftet seg. De to første døde i svært ung alder, mens den tredje, Mary Elizabeth Stanley, ble født i 1906 og ble Johns tante Mimi. Etter at George og Annie giftet seg, fikk de fire nye døtre, der den tredje, og altså fjerde overlevende i søskenflokken, var Julia Stanley, moren til John Lennon. De til sammen fem søstrene, som også inkluderte Elizabeth, Annie og Harriet, hadde et sterkt bånd som påvirket John Lennon. George Stanley var svært streng med sine døtre, med unntak av Julia, som fikk være villere og friere. Hun viste seg også som den med det største musikalske talentet.I 1929 forlot nærsynte Julia Stanley skolen i en alder av 15, og droppet øyeblikkelig å bruke briller. I september samme år møtte hun Alfred Lennon. De to ble et par, og Alfred Lennon arbeidet som sjømann. Ifølge egne beskrivelser sparte han seg fristelsene i havner for å bare være sammen med Julia, til tross for at hun viste liten kjærlighet for ham. Julias far, George Stanley, mislikte Alfred sterkt. I et Liverpool delt mellom katolsk-irske og protestantiske, var Alfred irsk (om enn protestantisk) og George engelsk-protestantisk. I tillegg hadde George personlig lite til overs for Alfred. Julia kan ha valgt Alfred nettopp av den grunnen. Forholdet resulterte i John Lennon.
=== Oppvekst ===
John Lennon mintes at han vokste opp sammen med Julia og Alf Lennon til de to skilte lag da han var fire år gammel. Da flyttet han til tanten, Mary Elizabeth «Mimi» Smith. Mye peker på at overgangen var mer glidende. Forholdet mellom Johns foreldre var dårlig allerede da han var et par år gammel, da Julia hadde flere affærer mens Alfred var til sjøs. Sommeren 1945 ble Julia sammen med John Albert Dykins. Da de to flyttet sammen, hadde de bare en ensengsleilighet. Det betydde at fem år gamle John lå i sengen sammen med de to, noe Mimi syntes var uakseptabelt. Hun returnerte med en representant for Liverpools byråd som mente at John måtte spares for å dele seng med et seksuelt aktivt par. Den 19. juni 1945 fødte Julia en datter, Victoria Elizabeth Lennon. Paret valgte å adoptere bort barnet, muligens fordi John Dykins ikke var faren. Victoria endte hos et norskengelsk par som omdøpte henne til Lillian Ingrid Maria Pedersen. Tre dager senere møtte hun og John Dykins Alfred Lennon etter at Alfred hadde tatt med John til Blackpool. Etter dette møtet, som ifølge Mark Lewisohn er overdramatisert i forskjellige filmatiseringer, forsvant Alfred også i stor grad vekk fra John Lennons liv. I 1947 ble Julia Stanley parets første datter sammen. Hun og lillesøsteren Jacqueline hadde noe kontakt med Lennon senere.John Lennon vokste opp hos tante Mimi og hennes mann George Smith i huset «Mendips» i Menlove Avenue i Woolton, et relativt pent strøk for middelklassen i arbeiderklassebyen Liverpool. Mimi tok over som barneoppdrager. John utmerket seg som svært begavet, og med en veldig god stemme. Johns mor Julia, bodde ikke langt unna. Julia besøkte sønnen sin svært ofte i begynnelsen. John Lennon lyktes i begynnelsen svært godt på skolen, inkludert i idrett, bortsett fra fotball. Det ble også oppdaget at han var nærsynt som moren. John Lennon var glad i å tegne, skrive og lese, spesielt bøkene om den opprørske gutten i «Just William»-bøkene. Som syvåring møtte han sin livslange venn Peter Shotton, og senere også Nigel Walley og Ivan Vaughan. De fire begynte tidlig med ugagn og nasking fra butikkene. Som tolvåring begynte John Lennon på Quarry Bank Grammar School, omtalt lokalt som «Labour Partys Eton College». Shotton slo følge, mens Vaughan dro til Liverpool Institute, der han møtte Paul McCartney, og Walley dro til Bluecoat School. Lennon og Shotton jobbet seg raskt fra å være best i klassen til å bli suverent dårligst ved å fokusere på guttestreker.Den 4. juni 1955 var John borte da Mimi og en leieboer, Michael Fishwick, la merke til at George Smith falt ned trappen og blødde fra munnen. Han ble raskt fraktet til sykehuset, men livet sto ikke til å redde. George Smith døde av skrumplever som ikke var tilknyttet alkohol. Dødsfallet gikk hardt inn på John, som også var skuffet over de andre søstrenes manglende innsats under dødsfallet og begravelsen. I et dikt beskrev han Mimi som «Den beste av de fem», mens de andre fire – Johns egen mor Julia da inkludert – hadde skuffet ham. Om diktet hjalp Mimi, gjorde ikke karakterkortet fra skolen det. Mimi Smith ble etter hvert innlagt i fem uker for å behandle sjokk, magesår og bekymringer. John så til Mimi for oppdragelse, mens Julia spilte mer rollen som den spennende tanten. Langt på vei var hennes opprørskhet og hennes humor på linje med Johns, og de to fungerte godt som venner. John fikk etter hvert også sin første kjæreste, som han behandlet misogynistisk og svært sjalu.
=== Musikalsk oppvåkning (1956–1959) ===
I april 1956 ble John Lennon introdusert for musikken til Elvis Presley, nærmere bestemt «Heartbreak Hotel». Hos Mimi sto ikke radioen spesielt mye på, og ifølge John Lennon selv gikk hele Bill Haley-perioden ham hus forbi. Elvis Presley var noe helt annet. John Lennon ble en livslang fan av den amerikanske sangeren. Senere oppdaget han «Long Tall Sally» av Little Richard, og det hadde også en stor påvirkning på ham. For Lennon var 50-tallets rock and roll altoppslukende. Han likte også Carl Perkins, Chuck Berry og Buddy Holly.Da han var 16, ble Lennon lært opp av moren i å spille. Moren spilte banjo, så hun lærte ham banjoakkorder. I november 1956 startet Lennon letingen etter en gruppe. Ideen var ikke et rock and roll band, men et skiffle-band. Et skiffle-band krevde lite instrumentkunnskap, og hadde en veldig gjør-det-selv-innstilling. Shotton ble først med, og siden han ikke kunne spille, fikk han spille på vaskebrett. Deretter ble flere med, deriblant Eric Griffiths, som hadde penger nok til å kjøpe en billig, akustisk gitar. Bill Smith ble med på en baljebass (også kalt tekiste-bass). Navnet ble The Quarry Men eller The Quarrymen, og enten Pete Shotton eller Bill Smith fant på det. Det heter også at de i en svært kort periode het «The Blackjacks», uten at det er bekreftet.Uansett ble bandet, som kort tid etter ble utvidet med Colin Hanton, markant ledet av John. Han var heller ingen skiffle-puritaner, og sang gjerne rockelåter av for eksempel Carl Perkins, Gene Vincent og Elvis Presley. Ifølge Hanton sa John aldri at han var leder, han bare tok ledelsen og alle aksepterte det. Det ble flere utbyttinger. Den første var at Smith ble erstattet av Nigel Walley, og så Ivan Vaughan. Den første konserten bandet holdt var på Cavern Club tidlig i 1957.Den 6. juli 1957 var de blant flere underholdere under en grendefest ved St. Peter's Church i Woolton. På plakaten ble de riktignok plassert sist, bak Rosedronningen (hovedattraksjonen), og politihundene, kostymeparadene, tilleggsshowene, forfriskninger og Band of the Cheshire Yeomanry, men de var likevel inkludert. De ble fraktet på lasteplanet til en lastebil omkring Woolton frem til de kom til kirken. I begynnelsen spilte de på lasteplanet, men det ble for vanskelig å bli hørt. Ivan Vaughan spilte ikke lenger i gruppen, som nå besto av Lennon (vokal, gitar), Eric Griffiths (gitar), Colin Hanton (trommer), Rod Davies (banjo), Pete Shotton (vaskebrett) og Len Garry (baljebass). Han tok imidlertid med seg kompisen Paul McCartney til grendefesten for å vise ham gruppen. Da McCartney først hørte Quarrymen, spilte de «Come Go with Me» av The Del-Vikings. Sangen var ikke spesielt kjent i Liverpool, og Paul McCartney lot seg imponere av at John både hadde hørt den, at han fremførte den og at han la inn egne ord fra typisk folkemusikk og fra fengselsslang («chain gang»). McCartney lot seg imponere av Lennon.Ivan Vaughan introduserte Paul til resten av gruppen. Samtalene gikk sannsynligvis innom flere temaer før musikk kom opp. Paul ba om å prøve Johns gitar, men den var stemt for å passe til banjo, så Paul stemte den til gitar. Venstrehendte McCartney snudde gitaren opp-ned til fnising fra andre, men etter omtrent et minutts tid gikk han rett over i «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, en sang som ikke hadde kommet til Englands hitlister, men som hadde dukket opp i filmen «The Girl Can't Help It» fra desember 1956. Deretter gikk han over i «Be-Bop-a-Lula» av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits. Etter hvert trakk resten av deltakerne i grendefesten inn, og Quarry Men deltok i en kveldsopptreden.McCartney hadde imponert Lennon, som dermed var i en vanskelig situasjon. Skulle han ta med en som var klart bedre enn de andre medlemmene i gruppen, og ville det gå på bekostning av hans autoritet? Lennon bestemte seg til slutt for å la ham bli med. Lennon var på dette tidspunktet en ung mann med et tvilsomt rykte, og Pauls far Jim, advarte Paul mot John. Ifølge Lewisohn hadde foreldres advarsler mot John Lennon skjedd siden John var fem.
=== Kunstskole og morens død (1958–1960) ===
Mot slutten av 1957 hadde et mislykket forsøk fra McCartney på å være sologitarist – det fungerte blant venner, men ikke på scenen – gjort det åpenbart at de trengte en sologitarist. John Lennon og Eric Griffiths, de to andre på gitar, var ikke gode nok, og dermed var det behov for en ny gitarist. Ettersom Paul McCartney hadde måttet gå et klassetrinn om igjen, hadde han blitt en stadig bedre venn med åtte måneder yngre George Harrison. Harrison var bedre på gitar enn både John og Paul. Da Harrison kunne «Raunchy» bedre enn noen av de andre, ble han godtatt. Imidlertid var George enda yngre enn Paul – og så enda yngre ut også – så John brukte lang tid på å behandle ham som en likeverdig.Rektoren på Quarry Bank, Pobjoy, foreslo at Lennon skulle begynne på kunstskole. Lennon aksepterte, og begynte på Liverpool College of Art. Her møtte han Bill Harry, Cynthia Powell og Stuart Sutcliffe. For Lennon var friheten på kunstskolen en positiv forandring fra det strenge regimet på Quarry Bank. Han markerte seg som en individualist med stor variasjon i klær og stil, også en rebellaktig stil, selv for kunststudenter. Siden den opprørske stilen ble problematisk for Mimi Smith, begynte John etter hvert å tilbringe tid sammen med moren. Den 1. juli mistet John Albert «Bobby» Dykins både førerkortet og jobben, og hadde dermed ikke råd til at John bodde hos dem. Samtidig begynte forholdet mellom søstrene Mimi og Julia å bli bedre. Dermed flyttet John Lennon tilbake. Dette var sannsynligvis en av grunnene til at Julia den 15. juli 1958 møtte søsteren sin i Mendips. På veien tilbake ble hun imidlertid overkjørt og drept av en politimann som fortsatt var under opplæring til å ta sertifikat, og som ble suspendert ettersom han kjørte uten ledsager.Morens død gikk hardt inn på John Lennon. Ifølge vitner reagerte han enten stille og innesluttet, eller giftig, brutalt og beruset – muligens begge. Han hadde også et vanskelig forhold til morens minne i etterkant. På den ene siden var hun den gode venninnen, en mor, men også en tantefigur og på en måte også en slags søster – alt i ett. På den andre siden hadde hun forlatt ham da han var fem, hun hadde hatt fire barn med to menn, to uten å gifte seg, og hun hadde vært uansvarlig. Han hadde også både skriftlig og muntlig omtalt henne i svært lite flatterende ordelag. Samtidig hadde hun også satt dype positive spor, og han skrev sangene «Julia» og «Mother», den førstnevnte en personlig sang til moren, den sistnevnte et utfall mot begge foreldrenes manglende tilstedeværelse.John Lennon ble skarpere i kantene blant sine nye bekjente på kunstskolen, men hovedsakelig satte de pris på hans selskap. Særlig ble han god venn med to menn, Jeff Mahommed og Stuart Sutcliffe. Særlig ble etter hvert vennskapet til Sutcliffe sterkt. Etter flere korte forhold og ett lengre ble han sommeren 1959 sammen med Cynthia Powell, som kom fra finere deler av Liverpool og var markant forskjellig fra ham. Forholdet var ikke bare godt. En gang han så henne danse med Stuart Sutcliffe, ble han så sjalu at han dagen etter, utenfor dametoalettet, slo henne så hardt at hun slo bakhodet inn i et av rørene der. Han ba imidlertid ydmykt om unnskyldning, og de fortsatte å være sammen.Cynthia og John forble et par, og hun ble med ham til Hamburg. Mimi foraktet Cynthia, og de to hadde et anstrengt forhold. Da Cynthia ble gravid med Julian Lennon, konkluderte John med at de to måtte gifte seg. Mimi truet med aldri å snakke med John igjen om så skjedde. Cynthia og John giftet seg den 23. august 1962. Julian Lennon ble født 8. april 1963.
== Beatles-tiden ==
For perioden i Hamburg, se The Beatles eller The Beatles i Hamburg
For samarbeidet med Paul McCartney, se Lennon/McCartney
John Lennon var ubestridt leder for bandet. Det var for eksempel han, til tross for Pauls skepsis, som bestemte seg for at Brian Epstein skulle være manager. Likevel var bandet først og fremst en tett vennegjeng. Musikalsk vokste Lennon også raskt. Han forandret sangen «Please Please Me» fra en rolig sang med potensial til å bli The Beatles' første store hit med økt tempo og mer harmonisering, alt etter noen små hint fra George Martin. John dominerte også de første tre årene The Beatles ga ut låter. Av de nyskrevne singlene som ble gitt ut i Storbritannia, skrev Lennon fem («Please Please Me», «A Hard Day's Night», «I Feel Fine», mesteparten av «Ticket to Ride» og «Help!») mer eller mindre på egen hånd og tre («From Me to You», «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand») sammen med Paul McCartney. I samme periode skrev McCartney «bare» én hit, «Can't Buy Me Love», med liten innblanding fra Lennon.
Musikalsk har Lennon selv sagt at han alltid har foretrukket rock'n'roll og at han uttrykte seg selv best med rock'n'roll. Samtidig kommenterte McCartney at han i begynnelsen ville skrive sanger for Sinatra. I egne ord var John Lennon som en som «ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel, høylytt rock 'n' roll» Dette er imidlertid en overdrivelse. John Lennon skrev en rekke ballader både før, i og etter The Beatles.
=== Personlige problemer og selvransakende sanger ===
Lennon hadde ikke anstrengt seg for å være trofast mot Cynthia. Da han dro på ferie med Brian Epstein til Spania fordi Epstein ville introdusere ham for tyrefekting, skal han ha forført en kvinne på ettårsbryllupsdagen, mens Brian og John satt ved siden av hverandre på kafé. Kort tid etter turen kom foreldrene til en ung jente for å be om støtte etter at jenta var blitt gravid med Johns barn. Turen førte også til rykter om at Epstein, som var kjent som homofil, og John var mer enn venner. Da en DJ nevnte at John kan ha vært intim med Brian Epstein på en pub i anledning Paul McCartneys 21-årsdag (18. juli 1963), slo han ned DJ-en og havnet i avisene.
Lennon hadde også musikalske og personlige problemer. Sangen «Help!» (1965) var et rop om hjelp for han følte han trengte hjelp. Han var usikker, og senere omtalte han tiden (1965–1966) som sin «fete Elvis»-periode. I 1964 hadde Beatles møtt Bob Dylan, som introduserte dem for marijuana. Han påvirket også John Lennon til å skrive mer om egne opplevelser og følelser. Lennon selv sa at
«Jeg hadde begynt å tenke over mine egne følelser. Jeg vet ikke akkurat hvordan sånt som «I'm a Loser» eller «Hide Your Love Away» starta. Istedenfor å projisere meg selv inn i en situasjon, ville jeg prøve å uttrykke hva jeg følte om meg selv. Jeg har gjort det i bøkene mine. Jeg tror det var Dylan som hjalp meg med å forstå det – ikke gjennom noen diskusjon eller noe sånt, men bare ved at jeg hørte på tingene hans.»Lennons nye stil med fokus på egne følelser og erfaringer dukket opp allerede med «I'm a Loser» i 1964, og fortsatte med «You've Got to Hide Your Love Away» på Help! i 1965. Den dominerte sangene hans på albumet Rubber Soul mot slutten av 1965. Det var også det siste albumet der Lennon var dominerende låtskriver. Han hadde også innen da blitt introdusert til LSD. I tillegg til narkotika hadde Lennon også blitt slappere og mer tilbaketrukken. I et intervju med Maureen Cleave beskrev hun at «Han kan sove nesten uavbrutt, er sannsynligvis den lateste personen i England. «Fysisk lat», sa han, «Det er greit nok å skrive eller lese eller se på TV eller snakke, men sex er den eneste fysiske aktiviteten jeg gidder å beskjeftige meg med.»» I intervjuet fremstår han også som lite begeistret for sønnen Julian, og han kommenterte at mange stygge mennesker er utlendinger. Imidlertid var det ikke det som skapte de største overskriftene.
=== Sammenlikning med Jesus ===
Før dette kommenterte han at «Kristendommen vil forsvinne. Den vil skrumpe inn og synke hen. Jeg trenger ikke å argumentere for det. Jeg har rett og det vil tiden vise. Vi er mer populære enn hva Jesus er nå. Jeg vet ikke hva som vil forsvinne først, rock’n’roll eller kristendommen. Jesus var en flott fyr, men hans disipler var dumme og enkle. Det er deres fordreining som har ødelagt det hele for meg.».Intervjuet skapte få overskrifter i Storbritannia. I USA ble det annerledes, da intervjuet først ble kjent. Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook, sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen.
=== Personlig utvikling og Yoko Ono ===
Etter en katastrofal tur til Filippinene og Japan, bestemte The Beatles seg for ikke å dra på turné igjen. Alle fikk muligheten til å utvikle seg på egen hånd. For Lennon betød dette at han orienterte seg mot film. Richard Lester som hadde laget de to første Beatles-filmene, ville ha ham med i filmen Hvordan jeg vant krigen. Til filmen klippet Lennon håret og brukte briller. Dette var hans definitive brudd med Beatles-stilen.Lennon følte at han var presset inn i et forstadsliv mens McCartney som ugift og uten barn, var aktiv i byens kunst- og kulturliv. Lennon valgte selv å dra på kunstgallerier. Særlig var han innom Indica, et kunstgalleri eid av eksmannen til Marianne Faithfull. Her møtte Lennon den amerikanske kunstneren Yoko Ono. Hun ga ham en lapp der det sto «Breathe» (pust). Halvannet år senere, tidlig i 1968, fikk han flere meldinger tilsvarende denne, og hun oppsøkte ham og snakket med ham på en måte han ikke var vant til. Fascinasjonen førte til et forhold, og da Cynthia Lennon kom tidlig hjem og oppdaget dem i sengen sammen, virket han likegyldig til at hun så at han hadde vært utro. Kort tid etter begynte skilsmisseprosessen mellom Cynthia og John Lennon.Yoko Ono ble med på innspillingene av albumet The Beatles. I seg selv var dette ikke uvanlig, kjærester og koner kunne ofte komme innom. Imidlertid var det en uskreven regel at de ikke fikk være med i opptaksrommet. John valgte imidlertid å bryte denne regelen med Ono. De andre holdt ut i begynnelsen, til tross for at Ono, som en ikke-Beatle i studio, ble et forstyrrende element. Dette var spesielt fordi hun kom med tilbakemelding på sangene, noe ingen andre enn medlemmene selv fikk gjøre. Lennon på sin side startet med flere prosjekter, særlig kunstprosjekter, med Yoko. Lennon-fans mislikte forholdet og kom med rasistiske tilrop, og kritikere slaktet flere utstillinger.Musikalsk utviklet Lennon seg i flere retninger. Han ga ut tre avantgardistiske album mens han fortsatt var medlem av The Beatles. Det første het Unfinished Music No.1: Two Virgins, og ble laget da Lennon og Ono innledet forholdet i mai 1968. Musikken var eksperimentell, og ikke noe som falt i smak hos mange Beatles-fans, ei heller George Harrison. Mest oppmerksomhet fikk albumet fordi omslaget hadde bilde av Lennon og Ono nakne.. Det andre Unfinished Music No.2: Life with the Lions, ble tatt opp da Ono hadde en spontanabort på sykehuset. Det siste av de eksperimentelle albumene var Wedding Album, og besto av et langt spor der John og Yoko gråt, ropte og skrek hverandres navn samtidig som man fikk høre hjerteslagene deres. Ingen av de tre solgte spesielt godt, men dette var mer et kunstnerisk utfall fra Lennon og Ono, og han så ikke ut til å ta platesalget alvorlig.Wedding Album var en markering av bryllupet til John og Yoko. De giftet seg i Gibraltar for å unngå presseoppbud. Deretter dro de til Amsterdam, der de gjennomførte en protest, en såkalt bed-in for fred, der de forble i sengen og holdt pressekonferanse. Dette ble gjentatt flere andre steder. Bryllupet og bed-inen i Amsterdam ble dekket i Beatles-sangen «The Ballad of John and Yoko». Denne ble tatt opp med bare Paul til stede, fordi George Harrison var på ferie og Ringo Starr spilte inn en film.
=== Politisk agitator ===
Lennons åndelige søken hadde begynt i 1965, da han slet med å finne mening og følte seg utenfor samfunnet. Han eksperimenterte med, og forkastet åndelige retninger innen hinduisme og kristendom. Han hadde også flere referanser til Adolf Hitler, og han inkluderte Hitler i coveret til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band – om enn han ikke er synlig fordi bandmedlemmene sto foran ham. Nøyaktig hvor dypt begeistringene for Hitler stakk, om han i det hele tatt var alvorlig, er uklart. Enkelte utsagn fremstår som spøkefulle, andre som mer rett-frem.Også politisk begynte han å utvikle seg, særlig etter Brian Epsteins død. Lennon begynte å stille seg bak en rekke progressive og radikale politiske bevegelser. Han var mot Vietnamkrigen og støttet kampen til urbefolkningen og den sorte befolkningen i USA. Han ble også interessert i feminisme. Dette ble også demonstrert i musikken, fra «All You Need is Love» via «Revolution» til «Give Peace a Chance». Lennon kombinerte sitt politiske engasjement med sitt kunstneriske med flere demonstrasjoner/happenings, deriblant en «bed-in», der Lennon og Ono satt i en seng i et hotell i Amsterdam som en demonstrasjon for fred. Da det ble påpekt av en av journalistene at Lennon og Onos ytre kunne ta oppmerksomheten fra kampanjen, startet Lennon med såkalt «bagism», en form for totalkommunikasjon der den ene personen gjemte seg inni en sekk slik at utseende ikke spilte noen rolle.Mens The Beatles var i ferd med å oppløses (se Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter i artikkelen om The Beatles for detaljer rundt bruddet), valgte Lennon å returnere sin MBE-medalje til slottet med beskjeden:
«Deres majestet,
Jeg returnerer min MBE som en protest mot [Stor]britannias involvering i Nigeria-Biafra-greia, mot vår støtte til Amerika i Vietnam og mot at «Cold Turkey» går nedover på hitlistene.
Vennlig hilsen John Lennon fra BagBag var en referanse til Lennons selskap, Bag Productions.Lennons argument for å gå fra The Beatles var at han trengte frihet. Han omtalte bruddet som en skilsmisse, og omtalte at «Livet mitt med The Beatles var blitt ei felle. Ei båndsløyfe.(...) Da jeg endelig hadde mot til å si til de andre tre at jeg, sitat, ville ha skilsmisse, sitat slutt, skjønte de at det var alvor – i motsetning til Ringo og Georges tidligere trusler om å slutte.».
== Solokarriere ==
Lennon lyktes aldri i å oppnå en like dominerende periode som soloartist som han gjorde med The Beatles. Han hadde i sin levetid bare én nummer én-hit i USA – og én til rett etter at han døde. Åtte andre singler nådde topp ti. I samme periode hadde hans komponistpartner Paul McCartney syv nummer én-hiter, og ni andre som nådde topp ti. Lennon var imidlertid i hovedsak eksperimentell og usikker på om han var en eksperimentell artist, popartist, revolusjonær eller rocker. Dette medførte at albumene hans var svært ujevne. I tillegg var Lennon også opptatt av kona Yoko Onos kamp for hennes datter med eksmannen, og sin egen kamp for å få oppholdstillatelse i USA. I fem år, fra 1975 til 1980, var Lennon hjemmeværende, og lagde ingen album eller singler.
=== Terapeutisk start på solokarrieren (1969–1971) ===
John Lennon startet sin solokarriere med singlen «Give Peace a Chance», som ble til under Lennons andre bed-in, i Montreal. Sangen var i hovedsak en vokalfremføring med flere kjente mennesker, som Allen Ginsberg og Timothy Leary. Deretter gjennomførte Lennon og Plastic Ono Band, et navn som ble brukt om hvem enn Lennon kunne samle som et backingband, en konsert i Toronto den 13. september 1969, her med blant andre Eric Clapton på gitar. Her ble også det som skulle bli Lennons andre single, «Cold Turkey», fremført. Konserten ble tatt opp og utgitt senere i 1969 på albumet Live Peace in Toronto 1969. Sangen «Cold Turkey» var Lennons andre solosingle, og den handler om Lennons brudd med heroinavhengighet. Den hadde Clapton på gitar og Ringo Starr på trommer.Lennons tredje single, «Instant Karma!», ble til etter en middag mellom John Lennon og Yoko Ono, og Onos eksmann Anthony Cox og hans daværende Melinde Kendall i Danmark i desember 1969. Det var sistnevnte som skulle ha kommet med navnet. Lennon skrev og spilte den inn på én dag i januar 1970, og den ble gitt ut tidlig i februar samme år. Sangen var den første som ble en suksess i Lennons nye hjemland, USA.Lennon ga også ut sitt første album siden bruddet, John Lennon/Plastic Ono Band. Dette var også det første studioalbumet med musikk rettet for massemarkedet. Albumet inneholdt personlige erfaringer og meninger, inkludert oppgjør mot Beatles-legenden, barndommen, en verden han ikke lyktes å forandre og flere andre personlige erfaringer og nederlag.
I sangene «Mother», «Isolation» og «Remember» brukte Lennon primalterapi, som han hadde jobbet seg gjennom tidligere for å bearbeide utfordringer, inkludert de i barndommen og med The Beatles og andre utfordringer.
«I Found Out» handler om avgudsdyrkelsen han holdt på med på 60-tallet, og en bekreftelse at han var fri for illusjoner.
«Working Class Hero» var oppgjøret mot arbeiderklassen som ble presset inn i middelklasseverdier. Det er blitt kommentert at av de fire beatlene, var Lennon den eneste som kunne plasseres trygt i en middelklassebakgrunn.
«Look at Me» var opprinnelig skrevet under The Beatles' opphold i Rishikesh, men ble også bruke i en bearbeidelse av situasjonen han hadde havnet i etter oppløsningen av The Beatles.
Sangen «God» er en mer komplisert sang. Den begynner med at han kommenterer sin forståelse av den katolske gudsforståelsen: «God is a concept by which we can measure our pain», en forlengelse av en kommentar fra Beatles-sangen «Girl», der han synger at «Was she told when she was young that pain would lead to pleasure?». Etter dette synger Lennon om det han ikke lenger tror på, som inkluderer Elvis Presley, I Ching, Bibelen, Adolf Hitler, Buddha, mantra, Bhagavadgita, Bob Dylan (han sier Zimmerman, Dylans egentlige etternavn) og til slutt The Beatles. Fra nå av er det bare Yoko og han. I andre vers fortsetter han å distansere seg fra The Beatles ved å opplyse at han ikke lenger er en drømmevever eller en «hvalross», han er bare seg selv. Det at Hitler er inkludert, kan bety at han tok et oppgjør med noe mer enn vittigheter og sjokkerende uttalelser fra tidligere (se Politisk agitator).Tre av sangene som er mer optimistiske i natur, er «Hold on» (om ikke å gi opp), «Love» (om kjærligheten til Yoko) og «Well Well Well» en spøkefull observasjon om den seksuelle revolusjonen. I denne tiden bodde Lennon og Ono i Tittenhurst Park i Berkshire. De to forble der, og både John Lennon/Plastic Ono Band og det neste albumet ble spilt inn der. Albumet nådde ellevteplass i Storbritannia og sjette i USA.Det neste albumet var Imagine, som kom ut i 1971. I tillegg til tittelsporet, en sang om å tenke seg en verden uten eiendeler, religion, krig eller regjering, var det et bredt spekter av sanger. Der førstealbumet handlet om et personlig oppgjør mot indre demoner, var det flere eksempler på angrep på andre, spesielt Paul McCartney (se Forhold til Paul McCartney nedenfor i artikkelen). Imidlertid er det tittelsporet «Imagine» som er best husket, og videoen ble laget med Lennon i sorte klær, men ellers i et hvitt rom med et hvitt piano med Yoko Ono i hvitt som drar vekk hvite gardiner. Norman har vurdert at det å dra vekk gardinene og vise utsikten kan være et tegn på den nye tiden.
=== Politiske tekster og kampen for oppholdstillatelse (1970–1973) ===
I september 1970 flyttet paret til New York. Bakgrunnen var at John og Yoko ville få foreldreretten over Yoko Onos datter Kyoko, som hun hadde forlatt da hun skilte seg fra ektemannen Tony Cox. Etter et mislykket kidnappingsforsøk skaffet de i stedet retten til Kyoko på De amerikanske jomfruøyene, der Yoko Ono hadde skilt seg. Imidlertid var dette dokumentet bare gyldig i USA, så dermed måtte de flytte. Det var ment som en midlertidig løsning, men Lennon var lei av Storbritannia.Lennon fikk ifølge ham selv mer energi av å flytte til New York, og han laget albumet Some Time in New York City. Lennon hadde opp til da gitt ut flere politiske sanger, inkludert «Power to the People», men dette ble det store politiske utbruddet med sterkt venstreorientert politikk. Førstesporet hadde den ikke-salgbare tittelen «Woman is the Nigger of the World». Lennon hadde tatt kontakt med politiske agitatorer for sortes rettigheter for å sjekke om tabuordet gikk greit å bruke før han ga det ut. Uttrykket stammet fra Yoko Ono, og ble brukt i et intervju i mars 1969. Magasinet trykket det på forsiden av bladet. Singlen fikk lite spilletid på radio ettersom de færreste radiostasjoner ville spille den. Singlen fikk derfor svak plassering. Sangen «Attica State» var en hyllest til opprørene i Attica State Prison, men teksten er blitt anklaget for å være naiv: «Free all prisoners everywhere, all they want is truth and justice, all they need is love and care». Flere andre sanger fikk kritikk for å passe dårlig, som at Ono, som var født rik og fikk en svært god utdannelse før hun giftet seg med en svært rik og verdenskjent mann, kommenterte at hun bodde i et fengsel i «Born in a Prison».Lennons involvering med venstresiden hadde skaffet ham problemer, og han hadde problemer med å få oppholdstillatelse. I et USA med Richard Nixon som president og J. Edgar Hoover som leder for FBI, var Lennon med hans politiske retning et uønsket element. Etter å ha satt sammen en mappe og avlyttet telefonen hans, kom det amerikanske immigrasjonsverket til konklusjonen at Lennon, med bakgrunn i en cannabis-dom fra 1968, var et uønsket element i USA. Lennon hadde da kunnet flytte hjem, men han valgte i stedet å kjempe mot avsigelsen i fire år. Det betydde at han ikke kunne forlate landet i løpet av de fire årene, av frykt for at han da ikke ville bli sluppet inn igjen.Lennon var en aktiv feminist, han deltok i kampen for urfolks rettigheter, og han var svært opptatt av anti-krigsbevegelsen. Samtidig var det enkelte bemerkelsesverdige handlinger Lennon gjorde. Han støttet Michael X, en Trinidad-født leder for et radikalt miljø for å støtte sortes rettigheter gjennom revolusjon, delvis ved at han og Ono klippet av seg håret og donerte det i et stunt, delvis ved at Lennon betalte Michael Xs kausjon etter at huset til det radikale miljøet brant ned. Michael X rømte til Trinidad og Tobago, der han dannet en ny gruppe, og der huset igjen brant ned og to lik ble funnet. Michael X ble funnet skyldig i mord og hengt. Lennon skal også ha flørtet med IRA etter Bloody Sunday, delvis ved å arrangere en konsert for dem i Dublin. Han tok senere avstand fra sin lefling med de sterkt ytterliggående venstreradikale bevegelsene.
=== «Den tapte helgen» – Lennons halvannet år lange separasjon ===
Hans neste album ble utgitt i 1973. Albumet het Mind Games, og ble en langt større suksess enn forgjengeren. Albumet solgte til gull i USA og kom på niendeplass der. Også i Storbritannia solgte den til gull, og hadde en niendeplass. Rent musikalsk var det varierende kvalitet på sangene, og bare tittelsporet har dukket opp på de to første samleplatene.Lennon og Ono hadde lenge slitt med problemer i ekteskapet. Da Lennon holdt på å ferdigstille Mind Games-albumet, bestemte Ono seg for en uvanlig løsning på problemene i forholdet. Lennon ble kastet ut av huset, og fikk beskjed om å finne ut av seg selv med hjelp av assistenten May Pang. Det var underforstått at Pang skulle være Lennons elskerinne i perioden. Lennon selv omtalte senere denne perioden som «The Lost Weekend» (norsk: Den tapte helgen), noe som var en referanse til en film og en roman med den tittelen. (Romanen var skrevet av Charles R. Jackson, og handlet om en talentfull men dypt alkoholisert forfatter. Romanen ble utgitt i 1944. Den kjente regissøren Billy Wilder brukte den som forelegg for spillefilmen Forspilte dager, som hadde premiere i 1945, og som senere vant fire Oscar-statuetter.) Lennon og Pang dro til vestkysten, i utgangspunktet for å promotere det nye albumet, men oppholdet ble forlenget. Det halvannet året som Lennon tilbragte som separert fra Yoko Ono ble kaotisk og motsetningsfylt. På den ene siden var May Pang en pådriver for at Lennon skulle møte Julian og Cynthia igjen, noe han gjorde. Han var også aktiv med å lage album selv, og ha god kontakt med flere venner, inkludert Starr og McCartney, og han produserte album for flere musikere, inkludert David Bowie og Mick Jagger.Lennon hadde på denne tiden et stort alkoholforbruk. Lennon og May Pang flyttet til Los Angeles, og med det begynte Lennon å leve ungkarslivet. Her jobbet han sammen med Phil Spector for å lage et album for å unngå å bli saksøkt. Lennon hadde brukt en setning fra Chuck Berry-sangen «You Can't Catch Me» i begynnelsen av «Come Together», og Berrys utgiver Morris Levy truet med å saksøke. Lennon gikk i stedet med på å covre tre sanger Levy hadde rettighetene til: Berrys «You Can't Catch Me», Lee Dorseys «Ya Ya» og Rosie and the Originals' «Angel Baby». Imidlertid var det bare den førstnevnte av de tre som kom med på albumet. Albumet, som hadde arbeidstittelen Oldies, but Mouldies, ble påbegynt etter Mind Games, men fikk en anstrengt begynnelse. Både innspillingen og tiden generelt ble kaotisk. Spector hadde et uberegnelig humør, og kombinert med Lennons drikking ble dette en farlig kombinasjon. Spector kledde seg ut og tok med en revolver til innspillingsstudioet, som han skjøt i taket med. Deretter forsvant han med opptakene.Da Spector var borte med båndene og dessuten gikk i koma etter en bilulykke, begynte Lennon på et album med egne låter. Før den tid ble han og sangeren Harry Nilsson kastet ut av «The Troubadour», etter å ha forstyrret komikerne som opptrådte ved å komme med upassende kommentarer. Dette skal ha vært en oppvåkning for dem begge, og Lennon lovet å produsere Nilssons neste album. Resultatet ble at Lennon, Nilsson, Keith Moon og Ringo Starr, alle rockestjerner med store alkoholproblemer, flyttet inn. Paul McCartney og Stevie Wonder kom også, og de jammet. Imidlertid ble resultatet ikke så godt, da bootlegen av det fikk navnet «A Toot and a Snore» (omtrent «Et sniff og et snork»).
Albumet med egne låter, Walls and Bridges, ble et brudd med de dårlige vanene. Han flyttet fra Los Angeles tilbake til New York og holdt et langt mer profesjonelt regime. Alle jobbet fem dager i uken, fra klokken tolv om formiddagen til ti om kvelden. Elton John var innom, og ble med på «Whatever Gets You thru the Night». Den og den Beatles-lignende sangen «#9 Dream» ble gitt ut som singler. Albumet solgte til gull i USA og tok førsteplassen på albumlistene. I Storbritannia nådde det sjetteplass. «Whatever Gets You Thru the Night» nådde førsteplassen i USA, mens «No. 9 Dream» nådde niendeplass.Siden det albumet ikke hadde noen sanger eid av Levy med unntak av en tam cover av «Ya Ya», truet Levy igjen med saksøking. Spector var våken og i pengeproblemer etter at han hadde investert mye i selve opptakene med Lennon av penger han ikke kunne bruke. Lennon foreslo å betale £100 000 pluss tre prosent av salget av albumet for å få opptakene. Det fikk han, og den nå edrue Lennon produserte albumet raskt i oktober 1974. Imidlertid fikk Levy høre på opptakene Lennon hadde spilt inn, og ga ut sitt eget album med Lennon-låtene kalt Roots. Levy hadde fått Lennon med på et postordremusikkselskap, men Lennon trakk seg før Roots ble sluppet. Rettssaken mellom Levy og Lennon ga Levy $6795 etter at Lennon brøt en muntlig avtale. Motsøksmålet til Lennon mot den uautoriserte utgivelsen resulterte at han delte $109 700 med EMI og Capitol for tapte inntekter, og selv fikk han $40 259 for dårlige salg og $14 567 for penger tapt på grunn av den lave prisen til albumet Roots, i tillegg til $35 000 i skadeserstatninger.Lennon avsluttet året med en gjesteopptreden på en Elton John-konsert i Madison Square Garden den 28. november der de fremførte «Lucy in the Sky with Diamonds», «Whatever Gets You Thru the Night» og «I Saw Her Standing There» sammen i det som skulle bli hans aller siste konsertopptreden noensinne, bortsett fra en TV-opptreden høsten 1975. Mens de to første låtene var typiske Lennon-låter, var «I Saw Her Standing There» for det meste skrevet av McCartney, noe som viser at Lennon ikke lenger hadde et fullt så anstrengt forhold til sitt tidligere gruppemedlem.
=== Hjemmeværende far ===
I begynnelsen av 1975 ble Lennon gradvis tatt inn i varmen igjen av Ono etter at hun hadde strukket ut det seks måneder lange bruddet til atten måneder. De begynte med stevnemøter, og Ono ble tidlig gravid med deres første og eneste barn. Sean Lennon ble født på samme dag som faren, 9. oktober, 1975. Da Lennon samtidig ga ut samleplaten «Shaved Fish», hadde han fullført platekontrakten med Apple Records, og sto dermed uten platekontrakt. I stedet for å skaffe seg en ny, bestemte Lennon seg for å være en hjemmeværende far. Lennon, som selv hadde en fraværende far og hadde vært fraværende fra sønnen Julian, gjorde en god jobb med å være faren til Sean. Sean omtalte forholdet som tett og godt. Yoko Ono tok seg av business-delen i familien, og Sean sa i et intervju at han ikke husket henne stort før faren døde.Ifølge professor og Lennon-historiker Jon Wiener, var Nixon bekymret for at den nye gruppen med stemmeberettigede – stemmerettsalderen var nylig blitt senket fra 21 til 18 år – utgjorde den største antikrigsgruppen. Nixon var redd for at John Lennon og hans venstreradikale venner kunne påvirke disse til å stemme mot Nixon og være avgjørende for at han ikke ble gjenvalgt. Lennon hadde fra 1972 til 1974 kontinuerlig hatt seksti dager på å forlate USA, men dyktige jurister som hjalp Lennon, fikk forskjøvet fristen hele tiden. Etter Watergate-skandalen ble Lennon mindre viktig, og under Gerald Ford fikk Lennon adgang til USA. Først ble utvisningen overprøvd av New Yorks egen høyesterett i oktober 1975, rundt da Sean Lennon ble født, med begrunnelsen at politisk kampanje ikke var en god grunn til å kaste ut mennesker, og Lennons kamp for å få bli var mer enn nok bevis på hans tro på den amerikanske drømmen. I juli 1976 fikk han oppholdstillatelse.I 1976 fikk David Bowie sin første listetopp i USA med sangen «Fame» som ble skrevet sammen med John Lennon og Carlos Alomar. I tiden frem til 1980 bedrev han ellers dagligdagse ting som å lage brød, gå på kino og reise utenlands. I sitt siste intervju tok han avstand fra påstanden at han hadde gjemt seg fra omverdenen. Han opplyste at Ono og han hadde brukt ti år på å få barn (skjønt regnestykket sier syv – 1968-1975), og med alle narkotikaproblemene og samlivsproblemene de hadde hatt, skulle de ikke ødelegge det denne gangen. Dermed ble karrieren ofret for familien.Våren 1980 dro han og Sean på ferie til Bermuda, mens Yoko Ono ble igjen i New York og ordnet forretninger. I Bermuda oppdaget han en fresia, en blomst i sverdliljefamilien, med navn «Double Fantasy». Lennon mente at det oppsummerte forholdet til Yoko, eller når to mennesker forestiller seg samme bilde samtidig. Lennon bestemte seg der og da for å gjenoppta sangkarrieren. Lennon startet å skrive igjen, og da han kom hjem, begynte han på albumet sitt. Han beskrev selv prosessen som fem år med tenking og så et kreativt utbrudd på tre uker. Albumet ble laget slik at de to sang omtrent annenhver sang (John sang to på rad i midten – «Beautiful Boy» og «Watching the Wheels» og Yoko Ono sang to på slutten «Every Man has a Woman who Loves Him» og «Hard times are Over»). I et intervju med Rolling Stone fremsto Lennon som avslappet og reflektert, ferdig med å bry seg om kritikere og med gode håp for fremtiden, om enn han ikke hadde noen pretensjoner om å komme tilbake igjen og dominere musikken. Den første sangen fra albumet, «(Just Like) Starting Over», ble gitt ut som single. Den ble sluppet 20. oktober 1980, og nådde åttendeplass i Storbritannia og tredjeplass i USA før andre uken i desember.
== Drapet ==
Den 8. desember 1980 var planen å jobbe med Yoko Onos sang Walking on Thin Ice som var ment som den neste singlen. I løpet av ettermiddagen hadde Lennon gitt autografen sin til Mark David Chapman, en fan med herostratiske ambisjoner; han ville drepe John Lennon for selv å bli berømt.Klokken var halv elleve da John og Yoko dro hjem fra opptakene. Tjue minutter senere var de nesten hjemme da Chapman ventet. Han tilkalte Lennons oppmerksomhet ved å si «Mr. Lennon?» og deretter skjøt han Lennon fire ganger i ryggen. Lennon falt sammen, og Yoko Ono utbrøt «John er blitt skutt! John er blitt skutt!». Dørmannen tilkalte ambulanse og prøvde å stoppe blødningen. Lennon døde på vei til sykehuset av blodmangel.
Lennons død ble møtt med et sjokk. En gruppe mennesker samlet seg utenfor bygningen natten etter Lennons død. Ono ga beskjed om at syngingen deres holdt henne våken og ba dem samles i Central Park den kommende søndagen for ti minutters stillhet. Hennes bønn for en stille stund ble æret den 14. desember 1980 over hele verden. Før det var det allerede arrangert en våkenatt med stearinlys for 2000 mennesker i Los Angeles. Flere hundre markerte en stille stund ved Lincoln Memorial i Washington DC. Platebutikker over hele USA rapporterte at Double Fantasy var utsolgt, i tillegg til flere av Lennons tidligere plater. En jente i tenårene i Florida og en 30 år gammel mann i Utah begikk begge selvmord, og i avskjedsbrevene ble depresjon over Lennons død nevnt.Av de tre gjenlevende beatlene, var det bare Ringo som dro til New York for å møte Yoko Ono. Harrison trakk seg tilbake til sitt hjem i Oxfordshire. McCartney ønsket ikke å bidra til hysteriet som følger slike offentlige sørgetider, og ble hjemme i Sussex. Han uttalte imidlertid:
«Jeg kan ikke understreke hvor vondt det gjør meg å miste ham. Hans død er et bitter, grusomt slag – jeg var virkelig veldig glad i mannen.».Andre som uttalte seg om Lennons død, inkluderte da sittende president (men på vei ut) Jimmy Carter, som blant annet sa at «John Lennon hjalp til med å skape musikken og stemningen i vår tid. Hans ånd, ånden til The Beatles – frisk og ærlig, ironisk og idealistisk på en gang – ble ånden til en hel generasjon.».
=== Markeringer og minnesmerker ===
I tiden som fulgte, kom det en rekke hyllester til John Lennon i form av sanger. I mai 1981 slapp George Harrison den første, opprinnelig en sang for Ringo som hadde trommingen til Ringo på, men som Ringo takket nei til etter drapet. I stedet skrev Harrison den om og fikk med McCartney på sangen, som ble hetende «All Those Years Ago» og var en hyllest til Lennons engasjement både i The Beatles og etterpå, til tross for pressens latterliggjøring av ham. Rundt et år senere fulgte tett først Elton Johns «Empty Garden (Hey Hey Johnny)», så Paul McCartneys «Here Today», og så Queens «Life is Real».Et minnesmerke for Lennon ble oppført på samme sted med navnet Strawberry Fields Memorial i 1981. I 1984 betalte Yoko Ono for å få det pusset opp, og det inkluderte en mosaikk i sort og hvitt med ordet «Imagine» i gave fra byen Napoli i tillegg til en hage til fred og ettertanke og planter fra til sammen 150 nasjoner.Reglene til Rock and Roll Hall of Fame er at det må ha gått 25 år fra første kommersielt tilgjengelige album til man kan vurderes. John Lennon ble som medlem av The Beatles med i æresgalleriet i 1988, på året 25 år etter at The Beatles' debutalbum kom ut. Han ble også med som soloartist i 1994, 26 år etter at han slapp ut sin første soloplate. Det var Paul McCartney som holdt introduksjonstalen til prisen til John Lennon, som Yoko Ono aksepterte for sin mann. McCartney selv måtte vente 5 år til før han fikk sin, 29 år etter at han debuterte. Lennon ble den andre, etter Clyde McPhatter, som ble inkludert både som medlem av et band og som soloartist (Eric Clapton ble inkludert året før i to band, men først i år 2000 som soloartist).I 1999 ble sangen «Imagine» kåret i en BBC-kåring til Storbritannias favorittsangtekst. I 2001 skiftet Liverpools flyplass Speke navn til Liverpool John Lennon Airport. Flyplassens motto er : Above us only sky – Over oss er kun himmelen – fra sangen «Imagine». Lennon ble i 2002 kåret til den åttende største briten («Greatest Briton») noensinne i en undersøkelse gjennomført av BBC. I 2010 ble han beæret med en egen minnemynt i sølv laget av Royal Mint etter at de arrangerte en avstemning. Hele 92 % av alle som stemte, stemte på John Lennon.
== Lennon som musiker ==
John Lennon ble verdenskjent som musiker, sanger og låtskriver fra 1963. Han viste en egen evne til å finne gode slagord, deriblant «Give Peace a Chance», «All You Need is Love» og «Instant Karma!», og gjøre disse til sangbare gjennom å legge til melodier. Evnen til å bruke ord i vittig sammenheng var klar fra tidlig av, og gikk igjen gjennom flere sanger. Lennon lyktes i stor grad å bryte forskjellen mellom det politiske og det private, og han spilte en viktig rolle i å gjøre politisk musikk populært. Enkelte har ment at det ryktet han fikk etter sin død, også har bygget opp en person han selv ikke ville ha vært komfortabel med.Som sanger hadde Lennon alvorlige problemer med sin egen stemme. Den var nasal, og mindre «crooner»-aktig en McCartneys, men dette skapte en rockeaktig lyd som slo godt an. Likevel var han selv misfornøyd med den, til blant annet George Martins irritasjon. Med en bred musikksmak som spredte seg fra rockehelter som Chuck Berry til jentegrupper som The Shirelles, hadde Lennon sunget et variert reprertoar av musikk gjennom mye av tiden, og slik sett var han godt vant til å skifte mellom stiler med hell.Som musiker regnes Lennon av enkelte som en av de store rytmegitaristene. Som oftest var hans gitarriff originale, funnet opp for anledningen. Likevel var Lennon også en god gitarist, og spilte flere soloer. På albumet The Beatles spilte han bluesaktig solo, tungrockbass og en rekke andre stilarter. I tillegg var det han som skapte det kjente riffet til sangen «I Feel Fine».
=== Lennon som låtskriver ===
Både som medlem av The Beatles og som soloartist fremførte Lennon i hovedsak egenskrevne låter, om man da ser bort ifra albumet Rock 'n' Roll, som han spilte inn under trussel om saksøking. Hva gjelder hans bidrag til The Beatles, har han vært delaktig i å starte diskusjonen om låtene ble skrevet i tett samarbeid, eller stort sett på egen hånd av ham og McCartney. I 1973 sa Lennon at det var store forskjeller mellom ham og McCartney, og at de skrev mye hver for seg. I et intervju med Playboy i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball». Lennon skrev ofte bruddstykker som han lappet sammen. I Beatles ble disse bruddstykkene ofte satt sammen med hjelp av Paul McCartney, enten ved at McCartney hadde et eget uferdig bidrag, eller ved at han hjalp Lennon å fullføre det. Senere i karrieren, som tilfellet var med blant annet «Happiness Is A Warm Gun», «I am the Walrus», og «(Just Like) Starting Over», kunne han lappe sammen flere egne låter til en sang selv. Lennon beskrev det å skrive delvis som det å «være besatt. Du prøver å legge deg, men sangen lar deg ikke gjøre det.». I intervjuet med Playboy i 1980 sa han også at han alltid lurte på hvorfor folk gjorde noe, og hvorfor samfunnet var slik det var.Ifølge musikkhistoriker Walter Everett utviklet Lennon (og McCartney) seg fra å skrive velsmidde låter til pubertetsfans, til å forandre rockens grunnlag og utvikle seg i en helt ny retning fra 1966 av. Samtidig var ikke Lennon upåvirket av annen musikk. Han uttalte selv at «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Everett anså Lennon som en som eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster som «famlet etter vågale og ufullendte uttrykksformer for sine dyptfølte personlige sannheter».Tekstene til Lennon var preget av mannens evner til ordspill, elegante spydigheter og surrealisme. Selv om Lennons tekster ofte kunne være politiske, for eksempel «Revolution», «Imagine», «Power to the People» og «Woman is the Nigger of the World», la han lite i det i ettertiden. Han har omtalt at Imagine «bare var en forbanna sang» og at «Power to the People» var en pinlig sang som ble skrevet ti år for sent og som et resultat av å ha blitt presset av Cambridge-radikale.Lennon hadde betenkeligheter med sine evner som komponist. Han sa selv i et intervju med tidsskriftet Playboy at han i en periode i The Beatles trodde at han ikke kunne skrive melodier, bare «enkel, høylytt rock 'n' roll». Sanger som ble kreditert Lennon/McCartney, men som var helt eller nesten helt skrevet av John Lennon inkluderer «I am the Walrus» «Strawberry Fields Forever», «Please Please Me», «Do You Want to Know a Secret», «A Hard Day's Night», «I Feel Fine», «Help!», «All You Need is Love», «Happiness Is A Warm Gun», «Come Together», og «The Ballad of John and Yoko». Dersom man regner alle Lennon/McCartney-sanger som delt mellom de to, har Lennon skrevet 26 nummer 1-hits i USA og 29 i Storbritannia.
== Forhold til andre ==
John Lennon var en kompleks person. Hans angrep på Paul McCartney var ofte direkte og brutale, men han anså likevel McCartney for å være blant hans beste venner. Han kunne snakke om å forestille seg en verden uten eiendommer og å være en mangemillionær. Han kunne påstå vidt forskjellige ting om hvem som skrev hva og hvordan i The Beatles, inkludert at han mente at han skrev hoveddelen av sangen «Eleanor Rigby» når selv bestevennen Pete Shotton anså bidraget til Lennon som å ha vært så «så godt som ingenting». Da han i et intervju med Playboy i 1980 avslørte at de skrev ting sammen, sa han også at han i 1973 løy fordi han var full av forakt. I samme intervju sa han at Bill Haley var noen han likte, men ikke ble stort påvirket av. I andre intervjuer har han sagt at han aldri fikk med seg Haley. Hans meninger om andre mennesker er derfor ikke alltid lett å være klar over.
=== Yoko Ono ===
Et eksempel på dette med avvikende historier handler om første gang Ono og Lennon møttes. I deres versjon var det da Lennon møtte henne på Indica, og at hun ikke ante hvem The Beatles var. I sitt åpne brev til John Lennon da Lennon ble innviet i Rockens æresgalleri, fortalte McCartney at hun kom for å få manuskriptet til «en av våre sanger» («The Word») i anledning en gave til komponisten John Cage. Dette foregikk sent i 1965. Andre fortellinger beretter om at hun lette etter John Lennon allerede tidligere.Forholdet mellom John Lennon og Yoko Ono var uansett svært varierende. På tidspunkter kunne de være svært tett, og i andre svært anstrengt. Ono kastet Lennon på dør fordi hun trengte fred og ro, ifølge henne selv. Ono kommenterte også at ved å velge Lennon ødela det begges karrière – Ono var en etablert avant-garde-kunstner før hun møtte Lennon, og kombinasjonen mellom hans popmusikk og hennes nybrottskunst gjorde at begge publikummere ble skuffet.Det er også foreslått at Lennon både var svært forelsket i Ono og svært sjalu. En av grunnene til at hun alltid var til stede sammen med ham, noe som tæret på The Beatles, var visstnok hans ekstreme sjalusi. Mens han selv var sjalu, var han også, ifølge Philip Norman, en kvinnebedårer som ikke skjulte dette. Den kombinerte oppførselen utro og sjalu kan ha vært en av grunnene til at hun valgte å kaste ham ut av huset i atten måneder.
=== Julian Lennon ===
Julian Lennon hadde lite kontakt med John, og til tross for farens forsøk på å prøve å få forholdet på plass igjen, var Julian Lennon alt annet enn begeistret. Han omtalte i et intervju i 1999 at faren var sterkt fraværende fra Julian var fem, at Julian ble mobbet så mye på offentlig skole at de måtte sende ham på privatskole og tvinge John til å betale, og at Julian opplevde John Lennons snakk om fred og kjærlighet som hyklersk med tanke på at han hadde forlatt sønnen sin. Han gjentok dette på sin egen hjemmeside året etter. Året etter omtalte han faren sin som to personer, «John Lennon» (faren) og «John Ono Lennon» (en manipulert, fortapt sjel).Julian Lennon har senere uttalt at han har sluttet fred med John Lennons minne.
=== Paul McCartney ===
Forholdet mellom John Lennon og Paul McCartney var særlig betent etter bruddet. John Lennon fikk et skarpt brev av Linda McCartney som han svarte på en svært skarp måte selv, der han mente at Paul måtte få bakkekontakt og anså ekteskapet mellom Paul og Linda for å være over om to år.På McCartneys andrealbum, Ram, var sangen «Too Many People» et dårlig skjult angrep på Lennon, spesielt med setningene «Too many people preaching practices» og «You took your lucky break and broke it in two». Lennon oppfattet også sangene «3 legs», «Dear Boy» og «Smile Away» som angrep på ham og/eller The Beatles. «Dear Boy» var faktisk en sang om eksmannen til Linda McCartney. Paul McCartney hadde ikke uttalt noe negativt om The Beatles før, mens Lennon hadde tatt oppgjør på førsteplaten sin og Lennon svarte McCartney kontant. Andresporet på Imagine, «Crippled Inside», en rockabilly/skiffle-sang, inneholder setningen «You can live a lie until you die» (du kan leve med en livsløgn til du dør), som skal ha vært rettet mot McCartney.Det skarpeste angrepet på McCartney var på åttendesporet, «How Do You Sleep?». Der McCartneys kommentarer var skjulte eller ikke engang knyttet til Lennon, var Lennons kommentarer direkte og brutale. Sangen innledet med «So Sgt. Pepper took you by surprise», fortsatte med å anklage McCartney for å være musikalsk død «Those freaks was right when they said you was dead The one mistake you made was in your head». Det gjøres også flere referanser til Pauls mor, noe som kan være i overført betydning ettersom Pauls mor døde da Paul var 14 år. Kommentaren «The only thing you done was yesterday And since you're gone you're just another day», refererer til sangen «Yesterday», som Paul McCartney skrev 1964-1965 og singlen «Another Day» fra februar 1971, som Lennon mislikte sterkt. Avslutningen var også skarp: «Et pent ansikt kan vare et år eller to, men snart ser de hva du kan gjøre, musikken din er muzak i mine ører, du må ha lært noe på alle disse årene» er et direkte angrep på Paul McCartney som en soloartist.Det er mye som tyder på at kritikken Lennon kom til McCartney med handlet om hva McCartney gjorde og ikke hvem han var. Felix Dennis tolket sangen «How Do You Sleep?» dithen at Lennon hadde stor respekt for autoritetsfiguren McCartney, og at Lennon selv tok på seg rollen som den trassige skolegutten. Da Lennon på et talkshow ble konfrontert med sangen og spurt om han var for hard, svarte han at om han ikke kunne være så hard mot sin beste venn, hvem skulle han da være det mot. Da han fremførte sangen «I Saw Her Standing There» sammen med Elton John, innledet han med at han skulle fremføre en sang skrevet av en fremmedgjort tidligere forlovet av seg, altså Paul McCartney. McCartney beskrev også forholdet dem imellom som uerstattelig, og han sa at den siste gangen de møttes, ga John ham en klem.
=== George Harrison ===
Harrisons har uttalt at hans forhold til både Lennon og McCartney var at han ikke ble lagt merke til, og at hans bidrag ikke ble like mye satt pris på. Forholdet mellom Harrison og Lennon hadde også store utfordringer. I januar 1969 forlot Harrison «Get Back»-opptakene og truet med å forlate The Beatles. Lennon svarte at da kunne de bare gi jobben til Eric Clapton.I 1971 arrangerte Harrison The Concert for Bangladesh med flere artister. Lennon skulle ha deltatt, men det ble aldri noe av. En versjon er at Harrison skal ha vært klar på at han ikke ville at Yoko Ono skulle fremføre sin avantgardistiske musikk, og at dette medførte at Harrison og Lennon nok en gang ble uvenner. Lennon selv skal ha skyldt på Allen Klein for å ha satt i gang rykter om ham, og dessuten vektlagt at han var på De britiske Jomfruøyer, og ikke orket å fly frem og tilbake for å øve og å fremføre. Onos versjon var at Lennon ble sint etter en telefonsamtale med Harrison, og så forlot leiligheten i Tittenhurst i sinne, men at hun ikke vet hva samtalen handlet om. I tillegg var det flere tilfeller der Lennon ikke møtte opp, både på signering av papirer etter oppløsningen av The Beatles og på Harrisons konsert i Madison Square Garden. Lennon var også misfornøyd med at Harrisons biografi knapt nevnte ham (Lennon ble nevnt 11 ganger, mer enn både Starkey og McCartney).Samtidig hjalp Harrison Lennon og omvendt. Blant annet var Harrison med på opptaket av flere sanger på Imagine-albumet.
=== Richard Starkey ===
Lennon er ofte tillagt sitatet: «Ringo er ikke verdens beste trommeslager, la oss være ærlige, han er ikke engang den beste trommeslageren i The Beatles». Dette sitatet er imidlertid ikke sagt av Lennon, men dukket opp først i 1981, året etter at Lennon døde, i en radiosketsj i parodiprogrammet «Radio Active» fra BBC Radio 4. Setningen ble sagt av Philip Pope og skrevet av Geoffrey Perkins. I 1983 ble sketsjen gjort kjent av komikeren Jasper Carrott, som en stund fikk æren for den.Lennons faktiske mening om Starkeys tromming tilhører heller den motsatte enden av skalaen. Han sa i et intervju med David Sheff i 1980 at:
«Ringo er en fordømt god trommeslager. Han var alltid en god trommeslager. Han er ikke teknisk god, men jeg tror Ringos tromming er undervurdert på samme måte som Pauls basspill er undervurdert. Jeg synes at Paul og Ringo kan måle seg med alle rockemusikerne. Ikke teknisk gode. Ingen av oss var tekniske musikere. Ingen av oss kunne lese musikk. Ingen av oss kan skrive det. Men som rene musikere, som mennesker inspirert til å lage bråk, er de like gode som hvem som helst.».Starkey selv samarbeidet mye med Lennon, og han har selv uttalt at samarbeidet på Plastic Ono Band var et karrierehøydepunkt.
== Plateutgivelser ==
=== Beatles ===
John Lennon deltok på alle innspillinger, se: The Beatles
=== Soloalbum ===
Oversikten begrenser seg til utgivelser mens Lennon var i liveUnfinished Music No.1: Two Virgins (med Yoko Ono) (1968)
Unfinished Music No.2: Life with the Lions (med Yoko Ono) (1969)
Wedding Album (med Yoko Ono) (1969)
Live Peace in Toronto 1969 (1969)
John Lennon/Plastic Ono Band (1970)
Imagine (1971)
Some Time in New York City (med Yoko Ono) (1972)
Mind Games (1973)
Walls and Bridges (1974)
Rock 'n' Roll (1975)
Shaved Fish (samlealbum) (1975)
Double Fantasy (med Yoko Ono) (1980)
=== Singler ===
Oversikten begrenser seg til utgivelser mens Lennon var i live«Give Peace a Chance» (1969)
«Cold Turkey» (1969)
«Instant Karma!» (1970)
«Mother» (1970)
«Power to the People» (1971)
«Imagine» (1971)
«Happy Xmas (War Is Over)» (1971)
«Woman Is the Nigger of the World» (1972)
«Mind Games» (1973)
«Whatever Gets You thru the Night» (1974)
«#9 Dream» (1974)
«Stand By Me» (1975)
«(Just Like) Starting Over» (1980)
=== Se også ===
The Beatles’ diskografi
== Noter ==
== Referanser ==
== Bibliografi ==
In His Own Write, John Lennon, 1963
A Spaniard in the Works, John Lennon, 1965.
No flies on Frank: his greatest nonsens-hits, John Lennon, 1994.
Skywriting by word of mouth and other writings including The ballad of John and Yoko, John Lennon, 1986.
== Litteratur ==
John Lennon: mennesket, musikeren og myten : en biografi, Karsten Jørgensen. 2004 (dansk)
Lennon : the definitive biography. Ray Coleman. Pan, 2000. ISBN 0330483307
The Lives of John Lennon, Albert Goldman. 2008. ISBN 978-0688047214
The Lennon Companion, Twenty Five Years of Comment. Edited by Elizabeth Thomson and David Gutman. Macmillan, 1987. ISBN 0333439635
John Lennon My Brother, Julia Biard (med Geoffry Giuliano), 1989
Let Me Take You Down: Inside the mind of Mark David Chapman, Jack Jones, 1992
Lennon Revealed, Larry Kane. Running Press, 2005. ISBN 1-282-87262-1
John. Cynthia Lennon. Hodder & Stoughton, 2005 ISBN 034089511X
Brev fra John Lennon. Utvalg og kommentarer ved Hunter Davies ; oversatt av Torgrim Eggen. Cappelen Damm, 2012. ISBN 9788202391218
Lennon om seg selv : John Lennon og Yoko Ono i samtale med Andy Peebles (BBC) 6.desember 1980. Dreyer forlag, 1981. ISBN 8209019120
Halvparten av det jeg sier er meningsløst : John Lennons tekster fra Please please me til Plastic Ono Band. Harald Engelstad. Scanbok, 1988. ISBN 8290554117
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) John Lennon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Lennon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Lennon på Internet Movie Database
(sv) John Lennon i Svensk Filmdatabas
(da) John Lennon på Filmdatabasen
(da) John Lennon på Scope
(fr) John Lennon på Allociné
(en) John Lennon på AllMovie
(en) John Lennon hos Turner Classic Movies
(en) John Lennon hos Rotten Tomatoes
(en) John Lennon hos TV Guide
(en) John Lennon hos The Movie Database
(en) John Lennon på Apple Music
(en) John Lennon på Discogs
(en) John Lennon på MusicBrainz
(en) John Lennon på Spotify
(en) John Lennon på Songkick
(en) John Lennon på Last.fm
(en) John Lennon på AllMusic
John Lennon på Twitter
John Lennon på Facebook
John Lennon på Instagram
John Lennon på YouTube
John Lennon på TikTok
Official «Definitive Lennon» Website eid av Parlophone Records
john-lennon.com; Semi-offisielt nettsted
Lennon FBI Files
John Lennon i Encyclopædia Britannica
John Lennon på AllMusic Wikiquote: John Lennon – sitater | lenke | 8,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skipsagent | 2023-02-04 | Skipsagent | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Megling', 'Kategori:Sjøfartsyrker'] | En skipsagent er en megler som formidler forbindelse mellom ledig skipskapasitet og fraktoppdrag. En befrakter ekspederer fraktgods, mens skipsagenten har som hovedoppgave å være brobygger mellom den ledige fraktkapasiteten og fraktoppdragene.
Skipsagenter kan også operere som rederi ved å chartre skip og operere dem driftsmessig. Det innebærer at de fungerer som agent med hovedvekt på den driftsmessige disposisjonen av skipet, mens rederiet driver skipet operasjonelt. | En skipsagent er en megler som formidler forbindelse mellom ledig skipskapasitet og fraktoppdrag. En befrakter ekspederer fraktgods, mens skipsagenten har som hovedoppgave å være brobygger mellom den ledige fraktkapasiteten og fraktoppdragene.
Skipsagenter kan også operere som rederi ved å chartre skip og operere dem driftsmessig. Det innebærer at de fungerer som agent med hovedvekt på den driftsmessige disposisjonen av skipet, mens rederiet driver skipet operasjonelt. | En skipsagent er en megler som formidler forbindelse mellom ledig skipskapasitet og fraktoppdrag. En befrakter ekspederer fraktgods, mens skipsagenten har som hovedoppgave å være brobygger mellom den ledige fraktkapasiteten og fraktoppdragene. | 8,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ola_Brenden | 2023-02-04 | Ola Brenden | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Nybergsund IL-Trysil', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballtrenere'] | Ola Brenden (født 1. mai 1967) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er sportssjef og hovedtrener for Nybergsund IL-Trysil.Han førte laget opp til 1. divisjon fotball for herrer i 2007.
Brenden var spiss. I sin aktive karriere spilte han stort sett for Nybergsund, hvor han er den nest mestskårende, med 138 mål på 258 kamper. I 1993 spilte han en sesong for Hamarkameratene i Tippeligaen.
Ola Brenden var nevø av Hallgeir Brenden.
| Ola Brenden (født 1. mai 1967) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er sportssjef og hovedtrener for Nybergsund IL-Trysil.Han førte laget opp til 1. divisjon fotball for herrer i 2007.
Brenden var spiss. I sin aktive karriere spilte han stort sett for Nybergsund, hvor han er den nest mestskårende, med 138 mål på 258 kamper. I 1993 spilte han en sesong for Hamarkameratene i Tippeligaen.
Ola Brenden var nevø av Hallgeir Brenden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ola Brenden – Transfermarkt
Spillerprofil hos hamkam.no | | posisjon = Angrep | 8,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Poul_Michelsen | 2023-02-04 | Poul Michelsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestre i Tórshavn', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Finlands løves orden', 'Kategori:Færøyske forretningsfolk', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Konsuler', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tórshavn', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Poul Johan Sundberg Michelsen (født 22. juli 1944 i Tórshavn) er en færøysk forretningsmann og borgerlig-liberal politiker.
| Poul Johan Sundberg Michelsen (født 22. juli 1944 i Tórshavn) er en færøysk forretningsmann og borgerlig-liberal politiker.
== Familie, yrkesliv og idrett ==
Han er sønn av blikkenslager og vannverksbestyrer Johan Michelsen fra Tórshavn og hustru Paula Sundberg fra Nes i Vágur. Han er gift med forfatteren Sólrún Michelsen (født Midjord). De har tre barn.Han slet med lese- og skrivevansker gjennom skolegangen, men trente sine muntlige og idrettslige ferdigheter. I sin ungdom var han en habil idrettsmann. Han er flere ganger færøysk mester i, og har representert de færøyske landslagene i, både badminton, fotball og bordtennis. Han gikk Sankt Frans-skolen, «nonneskolen», deretter middel- og realskolen i Tórshavn, hvorpå han begynte i lære i matvareavdelingen hos grossistfirmaet Balslev & Co. i 1962. Etter læretiden tok han handelsskoleeksamen og eksamen i regnskapsførsel. I 1969 kjøpte Kartni Winther (sønn av Mads Andrias Winther), Torbjørn Sørensen og Poul Michelsen den delen av Balslev & Co. som omsatte butikkvarer, fôr og skipsproviant, og etablerte sitt eget firma, Kartni Winther & Co.Han begynte med grossistvirksomhet i kjøle- og frysevarer i kjelleren hjemme hos seg selv i Gundadalur og på bryggene ved Vestaravág i Tórshavn i 1974. I 1977 ble virksomheten omdannet til et aksjeselskap i hans navn. I 1979 åpnet firmaet sitt varehus på 5 200 m² i Tórshavn. Firmaet Poul Michelsen (PM) med datterselskaper driver grossistvirksomhet og agentur i matvarer og nytelsesmidler, skipsproviant, rengjøring og catering- og kantinedrift, og hadde i 2012 rundt 120 ansatte.
== Politisk arbeid ==
Han ble første gang valgt inn i kommunestyret i Tórshavn i 1980 med flest personstemmer på Fólkaflokkurins liste, som ble kommunestyrets nest største parti. Michelsen var Tórshavn borgermester fra 1981 til 1992.Michelsen var innvalgt på Lagtinget fra Suðurstreymoy fra 1984 til 1990. Siden 2002 har han på nytt vært innvalgt. Han satt i Lagtingets justiskomité fra 1988 til 1990 og fra 2002 til 2011. Han har også vært Lagtingets nestformann fra 1988 til 1989, medlem av Lagtingets revisjons- og kontrollorgan og medlem av Lagtingets delegasjon til Vestnordisk råd.I 2010 brøt han med Fólkaflokkurin etter om lag 40 års medlemskap, i protest mot den «reformvegringen» som han mente at en krets rundt Anfinn Kallsberg hadde styrt partiet i retning av. Michelsen var utpreget mer liberal i både sosiale og økonomiske spørsmål, og radikal i selvstyrespørsmålet, enn sine partikolleger før han meldte seg ut. I 2011 stiftet han partiet Framsókn, som beskrev som «et liberalt nasjonalparti».Etter lagtingsvalget i 2015 dannet Framsókn regjering med venstrepartiene Javnaðarflokkurin og Tjóðveldi. Poul Michelsen ble utenriks- og næringsminister i Aksel V. Johannesens regjering. Han gikk av sammen med resten av regjeringen etter valget i 2019.
Høsten 2019 ble Poul Michelsen rammet av hjerneblødning. I mars 2020 holdt han en avskjedstale i Lagtinget og frasa seg lagtingsplassen, etter 40 år i politikken.
== Æresbevisninger ==
Poul Michelsen ble i 1992 utnevnt til ridder av Den islandske falkeorden for sitt bidrag til å styrke samarbeidet mellom Island og Færøyene. Han er også ridder av Dannebrogordenen fra 1984. Fra 2001 til 2015 var han Finlands generalkonsul på Færøyene. I 2015 ble han utnevnt til kommandør av Finlands løves orden.I 2014 ble han æresmedlem av Havnar Bóltfelag, hvor han har vært både spiller og administrator.I 2014 ble han sammen med lagtingsmedlemmene Bjørt Samuelsen og Rigmor Dam kåret til «årets hetero» av LGBT Føroyar for å ha fremmet forslaget til endring i ekteskapslovgivningen, så homofile kunne vies borgerlig på Færøyene.
== Referanser == | Poul Johan Sundberg Michelsen (født 22. juli 1944 i Tórshavn) er en færøysk forretningsmann og borgerlig-liberal politiker. | 8,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vest-Norden | 2023-02-04 | Vest-Norden | ['Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Vest-Norden er et geografisk begrep som omfatter de vestlige delene av Norden: Færøyene, Island og Grønland. Noen ganger blir også Norge og Danmark tatt med. Begrepet er ellers lite brukt utenfor selve Vest-Norden. De vestnordiske landene (Færøyene, Island og Grønland) er samlet i Vestnordisk Råd, som igjen samarbeider tett med Nordisk råd. | Vest-Norden er et geografisk begrep som omfatter de vestlige delene av Norden: Færøyene, Island og Grønland. Noen ganger blir også Norge og Danmark tatt med. Begrepet er ellers lite brukt utenfor selve Vest-Norden. De vestnordiske landene (Færøyene, Island og Grønland) er samlet i Vestnordisk Råd, som igjen samarbeider tett med Nordisk råd. | Vest-Norden er et geografisk begrep som omfatter de vestlige delene av Norden: Færøyene, Island og Grønland. Noen ganger blir også Norge og Danmark tatt med. | 8,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vihuela | 2023-02-04 | Vihuela | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske musikkinstrumenter', 'Kategori:Klimpreinstrumenter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Strengeinstrumenter'] | Vihuela (italiensk: viola da mano) er et spansk klimpreinstrument som hadde sin blomstringstid på 1500-tallet. Den regnes som en av forgjengerne til den moderne klassiske gitaren.
| Vihuela (italiensk: viola da mano) er et spansk klimpreinstrument som hadde sin blomstringstid på 1500-tallet. Den regnes som en av forgjengerne til den moderne klassiske gitaren.
== Konstruksjon ==
Vihuelaen har en relativt oval resonanskasse som er lett inntrykt på sidene og bygd opp av bunn, lokk og sarg – dette til forskjell fra lutten som mangler sarg siden bunnen består av sterkt bøyde spiler som festes direkte til lokket. Vihuelaens lokk er utstyrt med en eller flere lydhull og kunstferdig utskårne rosetter. Strengstolen har hull til å feste tarmstrengene, er limt på lokket og var ofte utsmykket med ornamenter. Bunn og sarg er gjerne av lønnetre, toppen vanligvis av gran. Skrueplaten er flat og skruene av tre, og skruene står rettet bakover, mens lutten har dem rettet ut til siden.
== Stemming ==
Den vanligste og mest utbredte stemmingen viser slektskap med renessanselutten. Forskjellen mellom dem er at alle vihuelaens strengekor stemmes unisont og at alle strengene deltar i kor, mens renessanseluttens høyeste melodistreng, chanterellen, er en enkeltstreng.
Stemmingen var kvart – kvart – stor ters – kvart – kvart oftest i G eller A. Det fantes selvfølgelige lokale varianter, og tonehøyden ble gjerne bestemt ut fra det høyeste korets bruddstyrke. Den spanske musikkteoretikeren Juan Bermudo forteller om instrumenter med syv eller flere kor, men de kan ikke ha hatt stor beydning.
== Tidlige kilder og belegg ==
Den første avbildningene av en vihuela finnes i Alfonso X el Sabios Cantigas de Santa Maria fra 1200-tallet. De første skriftlige sitatene stammer også fra denne tiden, stort sett i romaner. Følgende kilder er verd å nevne:
Libro de Apolonio (ca. 1250)
Milagros de Nuestra Señora og Libro de Alixandre av Gonzalo de Berceo (1200-tallet)
El Libro de Buen Amor (1330) av Juan RuizÅret 1484 ble Johannes Tinctoris' avhandling De inventione et usu musicae utgitt i Napoli, og her beskrev han vihuelaen som en spansk oppfinnelse av en helt annen konstruksjon enn lutten. Ellers ble den kalt viola da mano i Italia og ble ifølge Tinctoris spilt der også.
== Varianter ==
Vihuela de Mano ble klimpret med fingrene.
Vihuela de Pendola ble anslått med et plekter (fjærpenn).
Vihuela de Arco ble strøket med en bue og regnes som et strykeinstrument.
Meksikansk vihuela blir brukt i dagens mariachiorkestre.
== Repertoar ==
Den første samlingen musikk for vihuela er Libro de música de vihuela de mano intitulado El maestro (1536) av Luis de Milán. Notasjonssystemet i denne og andre bøker med vihuelamusikk er en variant av numerisk tabulatur som ble kalt spansk tabulatur. Det er denne varianten som moderne gitartabulatur er bygd på. Musikken kan enkelt framføres på en moderne gitar enten i standard gitarstemming (44434) eller ved en liten omstemming til klassisk lutt- og vihuelastemming (44344).
Trykte bøkene med musikk for vihuela i kronologisk orden:
Luis de Milán: El Maestro (1536)
Luis de Narváez: Los seys libros del Delphin (1538)
Alonso Mudarra: Tres Libros de Música (1546)
Enríquez de Valderrábano: Silva de sirenas (1547)
Diego Pisador: Libro de música de Vihuela (1552)
Miguel de Fuenllana: Orphénica Lyra (1554)
Estevan Daça: El Parnasso (1576).
== Originale, bevarte instrumenter ==
Det finnes bare kjent tre bevarte vihuelaer.
Ved Musée Jaquemart-André (Paris) oppbevares et instrument med så lang mensur (80 cm) at det trolig dreier seg om en bass-vihuela. Dette er en rimelig antakelse da det allerede i renessansen fantes mange såkalte instrumentfamilier hvor instrumentene ble bygget i ulike størrelser og med forskjellig toneleie. Dessuten viser praktiske forsøk at det ikke kan dreie seg om noen standardstørrelse da det ikke er mulig å spille tidens vihuela-litteratur på den. Det er denne vihuelaen som er avbildet over.
Et eksemplar ble funnet i Quito, Ecuador og oppbevares i Iglesia de la Compañia de Jesús de Quito. Som Jaquemart-vihuelaen stammer den fra 1500-tallet. Med de spanske conquistadorene nådde kultur og musikk, og dermed også vihuelatradisjonen til Sør-Amerika.
Det nylig oppdagede Chambure instrumentet i Cité de la Musique, Paris
=== Andre mulige bevarte instrumenter ===
Den portugisiske Dias vihuela i Royal College of Music (London)
En relikvie av Saint Mariana de Jesús (1618–1645) som oppbevares i Iglesia de la Compañia de Jesús de Quito.
== Litteratur ==
Victor Anand Coelho (red.): Performance on Lute, Guitar, and Vihuela: Historical Practice and Modern Interpretation 1998, Cambridge Univ. Pr. ISBN 0-521-45528-6
Frank Koonce: The Renaissance Vihuela & Guitar in Sixteenth-Century Spain. Mel Bay, Pacific 2008 ISBN 978-0-78667-822-8
Oliver Schöner: «Die Vihuela de mano im Spanien des 16. Jahrhunderts» i Europäische Hochschulschriften, serie 36, bind 198. Frankfurt/Main u.a. 1999 ISBN 3-631-35117-8
== Eksterne lenker ==
(en) Vihuelas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Noen fotos av moderne vihuela-kopier (søk på «vihuela») | Vihuela (italiensk: viola da mano) er et spansk klimpreinstrument som hadde sin blomstringstid på 1500-tallet. Den regnes som en av forgjengerne til den moderne klassiske gitaren. | 8,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eleasar | 2023-02-04 | Eleasar | ['Kategori:Andre Mosebok', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:Fjerde Mosebok', 'Kategori:Tredje Mosebok', 'Kategori:Yppersteprester i Israel'] | Eleasar eller Elasar var ifølge Det gamle testamente sønn av Aron og den annen yppersteprest, og den første yppersteprest etter inngangen i det lovte land. Navnet skrives også Elasar i norske tekster og betyr «Gud har hjulpet». Hans fetter, Elieser, hadde et navn som betyr «Min Gud er hjelper».
Eleasar ble salvet og innsatt som prest av Moses sammen med sin far og sine tre brødre. Han overtok som yppersteprest da Aron døde. Han var sannsynligvis yppersteprest hele tiden da Josva levde. Han ble etterfulgt av sin sønn Pinehas.
| Eleasar eller Elasar var ifølge Det gamle testamente sønn av Aron og den annen yppersteprest, og den første yppersteprest etter inngangen i det lovte land. Navnet skrives også Elasar i norske tekster og betyr «Gud har hjulpet». Hans fetter, Elieser, hadde et navn som betyr «Min Gud er hjelper».
Eleasar ble salvet og innsatt som prest av Moses sammen med sin far og sine tre brødre. Han overtok som yppersteprest da Aron døde. Han var sannsynligvis yppersteprest hele tiden da Josva levde. Han ble etterfulgt av sin sønn Pinehas.
== Referanser == | Eleasar eller Elasar var ifølge Det gamle testamente sønn av Aron og den annen yppersteprest, og den første yppersteprest etter inngangen i det lovte land. Navnet skrives også Elasar i norske tekster og betyr «Gud har hjulpet». | 8,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordskjelvet_i_Basilicata_1857 | 2023-02-04 | Jordskjelvet i Basilicata 1857 | ['Kategori:1857 i Italia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basilicata', 'Kategori:Campania', 'Kategori:Jordskjelv i Italia', 'Kategori:Jordskjelv på 1800-tallet', 'Kategori:Katastrofer i 1857'] | Jordskjelvet i Basilicata skjedde den 16. desember 1857 i Basilicata-regionen i Italia sørøst for byen Napoli i Italia. Flere byer ble ødelagt og antall omkomne estimeres til 11 000 – 12 000. På den tiden var det tredje kraftigste jordskjelvet med magnitude 6,9 på Richters skala.
| Jordskjelvet i Basilicata skjedde den 16. desember 1857 i Basilicata-regionen i Italia sørøst for byen Napoli i Italia. Flere byer ble ødelagt og antall omkomne estimeres til 11 000 – 12 000. På den tiden var det tredje kraftigste jordskjelvet med magnitude 6,9 på Richters skala.
== Kilder ==
Mallet, Robert (1862). Great Neapolitan Earthquake of 1857: The First Principles of Observational Seismology. Royal Society. | – | 8,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prosaiska_kr%C3%B6nikan | 2023-02-04 | Prosaiska krönikan | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Svensk litteratur', 'Kategori:Sveriges historie'] | Prosaiska krönikan, også kalt for Vetus chronicon sveciæ prosaicum og Prosakrönikan, er en svensk historisk fortelling nedskrevet på midten av 1400-tallet, antagelig i Gråbrödraklostret i Stockholm. Verket er mer å betrakte som en litterær tekst og her svært liten historisk verdi, likevel har det lenge påvirket svensk historieskrivning, særlig angående den oppdiktede kongelengden.
Kulturhistoriskt lexikon för Nordisk medeltid mener at Prosaiska krönikan utgjør sammen med Rimkrønikene det første forsøket på å skrive en svensk rikshistorie, sannsynligvis etter trykk fra kong Karl Knutsson Bonde og «kan uppfattas som ett led i konungens propaganda». Prosakrönikan har også av Sten Lindroth blitt karakterisert som «det första försöket att skriva en svensk rikshistoria på prosa».
| Prosaiska krönikan, også kalt for Vetus chronicon sveciæ prosaicum og Prosakrönikan, er en svensk historisk fortelling nedskrevet på midten av 1400-tallet, antagelig i Gråbrödraklostret i Stockholm. Verket er mer å betrakte som en litterær tekst og her svært liten historisk verdi, likevel har det lenge påvirket svensk historieskrivning, særlig angående den oppdiktede kongelengden.
Kulturhistoriskt lexikon för Nordisk medeltid mener at Prosaiska krönikan utgjør sammen med Rimkrønikene det første forsøket på å skrive en svensk rikshistorie, sannsynligvis etter trykk fra kong Karl Knutsson Bonde og «kan uppfattas som ett led i konungens propaganda». Prosakrönikan har også av Sten Lindroth blitt karakterisert som «det första försöket att skriva en svensk rikshistoria på prosa».
== Bibelsk opphavsmyte ==
Det som preget den aller første historieskrivningen i middelalderens Sverige som i Europa forøvrig var den kristne verdensoppfatningen hvor den bibelske opphavsmyten beskrev hvordan verden ble skapt på syv dager og de første menneskene var Adam og Eva. Bibelens opphavsmyte ble også rammeverket for beskrivelsen av svenskenes opphav. Prosaiska krönikan begynner med Bibelens Noah og hans sønner og strekker seg fram til midten av 1400-tallet.
Etter syndfloden bosatte Noahs sønnesønn Magog seg i Sverige og ble de svenske kongenes «urfar». Således fikk de svenske kongene et guddommelig opphav. Magogs sønn Gog ble antatt å være goternes opphav og således ble gotere og svenskene koblet sammen.Teksten bestreber seg på å være en krønike om en nasjon omtalt som gethe, gotha, götha og endelig swenske, og den hevder å være satt sammen fra eldre krøniker. Den bestrebet seg også på å gi den voksende stormakten Sverige en verdig historie på lik linje med sine nordiske naboer. Den omfatter en liste av svenske konger som synes å være basert fra den norske Historia Norwegiæ og danske Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense), men nedskriveren har selv endret listen i henhold til disse. Foruten hva forfatteren har diktet opp har han benyttet kilder som Jordanes, Rodericus Toletanus (egentlig Rodrigo Jiménez de Rada), Adam av Bremen, den norske Didrikssagaen, og en del andre tekster som fritt er blandet i teksten.
Prosaiska krönikan har for stor del preg av å være en samling av anekdoter og har svært begrenset kildeverdi for de figurer og de hendelser som blir skildret. Derimot forekommer det en del kulturhistorisk interessante detaljer, foruten at verket også har en språkhistorisk verdi
== Manuskriptene ==
Krønikens forfattere er ukjent, men det antas at det var en munk i Gråmunkeklostret eller Gråbrödraklostret på Riddarholmen i Stockholm. Den synes å ha blitt nedskrevet i årene 1450–1457.
Prosaiska krönikan er bevart i åtte håndskrifter hvorav fem tilhører Kungliga biblioteket i Stockholm (Sveriges nasjonalbibliotek). Ingen av manuskriptene er i originalhåndskrift, og ingen er skrevet av fra noen av de andre, noe som tyder på at det har eksistert flere manuskripter som har gått tapt. Det eldste er fra midten av 1400-tallet. Et av manuskriptene har samme håndskrift som Sturekrönikan.Krøniken ble utgitt av J. Messenius i 1615 under tittelen Twå små gamble Sweriges och Göthes chrönikor, og på nytt i 1643. Det ble ytterligere opptrykt på 1650- og 1660-tallet, faktisk med årstallet «1643» intakt. I 1818 kom en ny utgivelse og til sist også en i 1881 under tittelen Småstycken på fornsvenska, og da med et forsøk på redegjøre for verkets kilder.
== Referanser ==
== Se også ==
Rimkrønikene
== Litteratur ==
Anderson, Carl Edlund: Formation and Resolution of Ideological Contrast in the Early History of Scandinavia. Ph.D. thesis, University of Cambridge, Department of Anglo-Saxon, Norse & Celtic (Faculty of English)
== Eksterne lenker ==
Prosaiska krönikan med den opprinnelige svenske teksten (rtf)]. | Prosaiska krönikan, også kalt for Vetus chronicon sveciæ prosaicum og Prosakrönikan, er en svensk historisk fortelling nedskrevet på midten av 1400-tallet, antagelig i Gråbrödraklostret i Stockholm. Verket er mer å betrakte som en litterær tekst og her svært liten historisk verdi, likevel har det lenge påvirket svensk historieskrivning, særlig angående den oppdiktede kongelengden. | 8,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peace,_Love_%26_Truth | 2023-02-04 | Peace, Love & Truth | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:John Lennon-album', 'Kategori:Samlealbum fra 2005'] | Peace, Love & Truth er et samlealbum med musikk som feiret John Lennon og Yoko Onos sanger for fred, kun utgitt på asiatiske og australske markeder i august 2005. Working Class Hero: The Definitive Lennon ble gitt ut i resten av verden i stedet for denne samlingen i oktober samme år.
Dette albumet ble utgitt med et digitalt system som begrenset kopiering i noen regioner.
| Peace, Love & Truth er et samlealbum med musikk som feiret John Lennon og Yoko Onos sanger for fred, kun utgitt på asiatiske og australske markeder i august 2005. Working Class Hero: The Definitive Lennon ble gitt ut i resten av verden i stedet for denne samlingen i oktober samme år.
Dette albumet ble utgitt med et digitalt system som begrenset kopiering i noen regioner.
== Sporliste ==
Alle sanger er skrevet av John Lennon, unntatt hvor annet er notert.
«Give Peace a Chance» (Remiks 2005) – 6:11
Med The Voices of Asia
«Gimme Some Truth» – 3:16
«Love» – 3:22
«Hold On» – 1:53
«Give Peace a Chance» (Y2K+) – 3:54
«Imagine» – 3:04
«Bring on the Lucie (Freeda People)» – 4:13
«Mind Games» – 4:13
«I Don't Want to Be a Soldier» (Remiks) – 6:04
«Instant Karma!» – 3:20
«Power to the People» – 3:23
«Real Love» (Kort versjon hvor tale er fjernet) – 4:08
«Help Me to Help Myself» – 2:09
«I Don't Wanna Face It» – 3:23
«Bless You» – 4:37
«Happy Xmas (War Is Over)» (John Lennon/Yoko Ono) – 3:34
«Listen the Snow Is Falling» (Yoko Ono) – 3:10
«Give Peace a Chance» – 4:54
== Eksterne lenker ==
(en) Peace, Love & Truth på Discogs
(en) Peace, Love & Truth på MusicBrainz
(en) Peace, Love & Truth på AllMusic
The Beatles Studio nettsted | lenke | 8,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dissosiasjon_(kjemi) | 2023-02-04 | Dissosiasjon (kjemi) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Stubber 2019-04', 'Kategori:Syre-base kjemi', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Dissosiasjon i kjemi og biokjemi er en generell prosess hvor molekyler, ioner eller radikaler separerer eller splittes opp til mindre molekyler, ioner eller radikaler.
| Dissosiasjon i kjemi og biokjemi er en generell prosess hvor molekyler, ioner eller radikaler separerer eller splittes opp til mindre molekyler, ioner eller radikaler.
== Se også ==
Syrekonstanten
== Referanser == | Dissosiasjon i kjemi og biokjemi er en generell prosess hvor molekyler, ioner eller radikaler separerer eller splittes opp til mindre molekyler, ioner eller radikaler. | 8,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_V | 2023-02-04 | Olav V | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Chiles fortjenstorden', 'Kategori:Christian Xs frihetsmedalje', 'Kategori:Croix de Guerre (Frankrike)', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske prinser', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Generaler i Luftforsvaret', 'Kategori:Haakon VIIs 70-årsmedalje', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Krigsmedaljen', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Nansenprisen', 'Kategori:Nordmenn født i England', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Order of the Bath', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra Sandringham', 'Kategori:Riddere av Tistelordenen', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Solordenen', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Æreslegionen'] | Olav V (født Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark, 2. juli 1903 i Norfolk, død 17. januar 1991) var Norges konge fra 1957 til sin død i 1991. Han var medlem av Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født i Storbritannia som sønn av prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia.
Han ble kronprins og tronarving til den norske tronen da hans far ble valgt til konge i 1905. Han var den første tronarving til den norske trone som vokste opp i Norge siden Olav IV Håkonsson, og hans foreldre passet på å gi han en så norsk oppvekst som mulig. Som forberedelse til sine framtidige kongelige plikter gikk han på både sivile og militære skoler. I 1929 giftet han seg med sin kusine og tremenning prinsesse Märtha av Sverige. Under den andre verdenskrig var hans lederskap høyt verdsatt og han ble utnevnt til Norges forsvarssjef i 1944. Ved sin død var han det siste gjenlevende barnebarnet til Edvard VII av Storbritannia og hans kone Alexandra av Danmark.
Kong Olav hadde en folkelig og jordnær væremåte som gjorde ham populær og gav ham tilnavnet «Folkekongen». I en avstemning i NRK i 2005 ble Olav kåret til «Århundrets nordmann».
| Olav V (født Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark, 2. juli 1903 i Norfolk, død 17. januar 1991) var Norges konge fra 1957 til sin død i 1991. Han var medlem av Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født i Storbritannia som sønn av prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia.
Han ble kronprins og tronarving til den norske tronen da hans far ble valgt til konge i 1905. Han var den første tronarving til den norske trone som vokste opp i Norge siden Olav IV Håkonsson, og hans foreldre passet på å gi han en så norsk oppvekst som mulig. Som forberedelse til sine framtidige kongelige plikter gikk han på både sivile og militære skoler. I 1929 giftet han seg med sin kusine og tremenning prinsesse Märtha av Sverige. Under den andre verdenskrig var hans lederskap høyt verdsatt og han ble utnevnt til Norges forsvarssjef i 1944. Ved sin død var han det siste gjenlevende barnebarnet til Edvard VII av Storbritannia og hans kone Alexandra av Danmark.
Kong Olav hadde en folkelig og jordnær væremåte som gjorde ham populær og gav ham tilnavnet «Folkekongen». I en avstemning i NRK i 2005 ble Olav kåret til «Århundrets nordmann».
== Barndom og oppvekst ==
Olav ble født i Appleton House ved Flitcham på Sandringham gods i Norfolk i England, og var sønn av prins Carl av Danmark, den senere Haakon VII av Norge, og prinsesse Maud, datter til Edward VII av Storbritannia. Han ble døpt Alexander Edward Christian Frederik og var prins av Danmark, men fikk navnet Olav da hans far ble norsk konge i 1905.
Kronprins Olav var den første norske tronarvingen siden middelalderen som vokste opp i Norge. Han gikk på offentlig skole. I 1921 tok han examen artium på reallinjen ved privatskolen Halling skole i Oslo. Tre år senere gikk han ut av Krigsskolen. Kronprinsen fortsatte med studier i økonomi og juss ved Universitetet i Oxford. Olav var en idrettsutøver som hoppet på ski i Holmenkollen og deltok i flere regattaer. Under de olympiske leker i 1928 i Amsterdam vant han gullmedaljen i 6-meter-klassen med Johan Anker som rormann. Han var aktiv seiler til langt inn i sine eldre dager.
== Ekteskap og familieliv ==
21. mars 1929 giftet Olav seg med sin kusine, prinsesse Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra av Sverige, født 28. mars 1901, senere kronprinsesse Märtha av Norge. Kronprinsessen døde 5. april 1954. Paret fikk tre barn, prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid og prins Harald.
I 1939 var Märtha og Olav på en tre måneders reise i USA, mens barna midlertidig flyttet til Slottet i Oslo for å være i nærheten av bestefaren. Norskamerikanerne i USA hadde lenge etterspurt besøk fra kronprinsen og senere kronprinsparet, men uten at det ble noe av. Olav takket nei til å besøke vinter-OL 1932 i Lake Placid med begrunnelsen personlige årsaker. Den økonomiske krisen var begrunnelsen for at han takket nei til å delta i sommer-OL 1932 i Los Angeles for å forsvare sitt OL-gull fra 1928. Det ble heller ingen reise til USA i 1935 da det kom en offisiell invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt. Norge fikk en ny invitasjon fra president Roosevelt i 1938 om å overvære verdensutstillingene i New York og San Fransisco, og da lot reisen seg gjennomføre. Kronprinsparet reiste gjennom det «norske Amerika», og de besøkte president Roosevelt på landstedet i Hyde Park nord for New York by. Olav holdt over 300 taler i løpet av reisen. Kronprinsparet reiste med MS «Oslofjord» fra Oslo til New York og med DS «Stavangerfjord» på tilbaketuren.
== Den andre verdenskrig ==
Som kronprins hadde Olav fått omfattende militær opplæring og trening, samt at han hadde deltatt i de fleste større norske militærøvelsene. På grunn av dette var han muligens en av de mest kyndige norske militære ledere og var respektert av andre allierte ledere for sin kunnskap og lederevne. Under besøk i USA før krigen etablerte han og hans kone et nært vennskap med president Roosevelt. Disse faktorene skulle vise seg å bli viktige for den norske motstanden mot Tysklands angrep på Norge.Under andre verdenskrig stod Olav ved sin fars side i motstanden mot Tysklands okkupasjon av Norge. Under angrepet var han rådgiver både til sivile og militære ledere. Da den norske regjering bestemte seg for å dra i eksil, tilbød han seg å bli igjen i Norge, men dette ble ikke akseptert. Han fulgte med sin far til Storbritannia der han fortsatte som rådgiver for eksilregjeringen og sin far.
Under krigen besøkte Olav norske og allierte styrker i Storbritannia, Canada og USA. Den 30. juni 1944 ble han utnevnt til Forsvarssjef og etter krigen ledet han den norske avvæpningen av den tyske okkupasjonsmakten.Han ble dekorert av en rekke nasjoner, inkludert Krigskorset fra Norge, Frankrike, Hellas og Nederland, den amerikanske Legion of Merit og den franske Médaille Militaire, som alle var en internasjonal bekreftelse på hans deltakelse i kampen mot Hitler.
Da krigen var over, var Olav det første medlem av kongehuset som vendte tilbake til Norge, da han ankom Oslo sammen med fem statsråder den 13. mai 1945. Han fungerte som kronprinsregent fram til kong Haakon returnerte til Norge 7. juni. Etter krigens slutt ble han en av de høyest dekorerte i Nord-Europa.
== 1954–1991 ==
I 1954 døde kronprinsesse Märtha. Året etter ble kong Haakon syk, og kronprinsen fungerte som kronprinsregent. Kong Haakon døde på Slottet i Oslo den 21. september 1957. Den nye kongen var enkemann og måtte gjennomføre sine oppgaver uten en dronning ved sin side. I de første regjeringsårene fikk han god hjelp av sin yngste datter, prinsesse Astrid, og av kronprins Harald. I 1968 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Olav var gjennom sine 33 år som Norges konge en avholdt og respektert monark. Han fikk tilnavnet Folkekongen fordi han ikke var redd for å vise at han i tillegg til å være konge, også var av folket. Han kjørte gjerne sin egen bil, og til tross for at han kunne kjøre i kollektivfeltet, valgte han å kjøre i feltet for vanlig trafikk. Under oljekrisen i 1973, da biltrafikk ble forbudt i helgene, tok han Holmenkollbanen for å komme seg ut på ski. Han forsøkte til og med å betale billetten sin, men ble fortalt av konduktøren at noen lenger bak allerede hadde betalt for ham.På sin 70-årsdag i 1973 ble han av den norske regjeringen tildelt landets høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen.
31. mai 1990 ble han rammet av et hjerneslag, og kronprins Harald måtte overta som regent. I kontrast til kong Haakon, valgte kong Olav både å la seg avfotografere og vise seg offentlig i sitt sykefravær. Kong Olav ble aldri frisk nok til å gjenoppta sine offentlige funksjoner. Kong Olav døde 17. januar 1991 på Kongsseteren i Holmenkollen etter å ha blitt rammet av et hjerteinfarkt.I dagene etter hans død og fram til begravelsen 30. januar opplevde Norge en nasjonal sorg, hvor folk la ned blomster og tente stearinlys utenfor Slottet. Mange plasserte avskjedshilsener i form av brev og kort blant lysene, og alle disse er tatt vare på i Riksarkivet.
Kong Olav er gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott i Oslo. Han hviler i den grønne sarkofagen sammen med kronprinsesse Märtha.
== Dekorasjoner ==
Kong Olav V var innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner, med tillegg av andre offisielle utmerkelser det er kjent at han var innehaver av.
Norske dekorasjoner
Utenlandske dekorasjoner
== Etter hans død ==
Hans sønn, Harald V, uttalte i 1996 at hans død trolig skyldtes Gulfkrigen. I boka Kong Harald. Monarkiet i medvind og motvind, utgitt i 1996, skrevet av Per Øyvind Heradstveit, uttaler han følgende: «Jeg tror at Golfkrigen var en av årsakene til at min far døde denne dagen. Han var veldig oppskjørtet over det som skjedde i Midtøsten. Han så det jo på fjernsynet. Han trodde kanskje den tredje verdenskrig sto for døren. Kanskje ordla han seg ikke akkurat slik, men han syntes situasjonen hadde for mange likhetspunkter med en annen krig han husket meget godt.» Kong Olav døde mindre enn et døgn etter at den FN-støttede koalisjonen med USA i spissen gikk til angrep på Irak like etter midnatt den 17. januar (norsk tid).
Olav V ble den 17. desember 2005 utropt til århundrets nordmann (1900-tallet) med 41 % av stemmene i en direktesendt kåring på NRK der seerne hadde avgitt over 400 000 stemmer. På annen plass fulgte Einar Gerhardsen, mens Erik Bye ble nummer tre.
Minnesmerket «Mann og bauta» over Kong Olav V, utført av billedhuggeren Olav Orud, ble avduket av Kong Harald og prinsesse Astrid, fru Ferner på Olav Vs plass i Oslo 7. juni 2015.
== Stamtavle ==
== Bildegalleri ==
== Oppkalt etter ham ==
MS «Kong Olav»
Prince Olav Harbour
Kong Olavs vei
Olav Vs plass og Olav Vs gate, Oslo
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jo Benkow (1991). Olav – menneske og monark. Gyldendal. ISBN 8205201927.
Tore Rem (2020). Olav V: Den fremmede: 1903–1940. Cappelen Damm. ISBN 9788202475970.
Tore Rem (2021). Olav V: Krigeren - 1940-1945. Cappelen Damm. ISBN 9788202717674.
Tore Rem (2022). Olav V: Ensom majestet 1946-1991. Cappelen Damm. ISBN 9788202753115.
== Eksterne lenker ==
(en) Olav V – Olympedia
(en) Olav V – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Olav V på Internet Movie Database
(en) Olav V hos The Movie Database
Kongehuset.no om Kong Olav V
Anders Beer Wilses fotografier av Kronprins Olav 1905–1936
Barnetegninger ved Kong Olavs død. Nettutstilling fra Riksarkivet | Kong Gustaf Vs 70-årsmedalje (svensk: Gustaf V:s jubileumsminnestecken) er en svensk dekorasjon tildelt i forbindelse med kong Gustaf V av Sveriges 70-årsdag 16. juni 1928. | 8,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_V | 2023-02-04 | Olav V | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Chiles fortjenstorden', 'Kategori:Christian Xs frihetsmedalje', 'Kategori:Croix de Guerre (Frankrike)', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske prinser', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Generaler i Luftforsvaret', 'Kategori:Haakon VIIs 70-årsmedalje', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Krigsmedaljen', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Nansenprisen', 'Kategori:Nordmenn født i England', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Order of the Bath', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra Sandringham', 'Kategori:Riddere av Tistelordenen', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Solordenen', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Æreslegionen'] | Olav V (født Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark, 2. juli 1903 i Norfolk, død 17. januar 1991) var Norges konge fra 1957 til sin død i 1991. Han var medlem av Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født i Storbritannia som sønn av prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia.
Han ble kronprins og tronarving til den norske tronen da hans far ble valgt til konge i 1905. Han var den første tronarving til den norske trone som vokste opp i Norge siden Olav IV Håkonsson, og hans foreldre passet på å gi han en så norsk oppvekst som mulig. Som forberedelse til sine framtidige kongelige plikter gikk han på både sivile og militære skoler. I 1929 giftet han seg med sin kusine og tremenning prinsesse Märtha av Sverige. Under den andre verdenskrig var hans lederskap høyt verdsatt og han ble utnevnt til Norges forsvarssjef i 1944. Ved sin død var han det siste gjenlevende barnebarnet til Edvard VII av Storbritannia og hans kone Alexandra av Danmark.
Kong Olav hadde en folkelig og jordnær væremåte som gjorde ham populær og gav ham tilnavnet «Folkekongen». I en avstemning i NRK i 2005 ble Olav kåret til «Århundrets nordmann».
| Olav V (født Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark, 2. juli 1903 i Norfolk, død 17. januar 1991) var Norges konge fra 1957 til sin død i 1991. Han var medlem av Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født i Storbritannia som sønn av prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia.
Han ble kronprins og tronarving til den norske tronen da hans far ble valgt til konge i 1905. Han var den første tronarving til den norske trone som vokste opp i Norge siden Olav IV Håkonsson, og hans foreldre passet på å gi han en så norsk oppvekst som mulig. Som forberedelse til sine framtidige kongelige plikter gikk han på både sivile og militære skoler. I 1929 giftet han seg med sin kusine og tremenning prinsesse Märtha av Sverige. Under den andre verdenskrig var hans lederskap høyt verdsatt og han ble utnevnt til Norges forsvarssjef i 1944. Ved sin død var han det siste gjenlevende barnebarnet til Edvard VII av Storbritannia og hans kone Alexandra av Danmark.
Kong Olav hadde en folkelig og jordnær væremåte som gjorde ham populær og gav ham tilnavnet «Folkekongen». I en avstemning i NRK i 2005 ble Olav kåret til «Århundrets nordmann».
== Barndom og oppvekst ==
Olav ble født i Appleton House ved Flitcham på Sandringham gods i Norfolk i England, og var sønn av prins Carl av Danmark, den senere Haakon VII av Norge, og prinsesse Maud, datter til Edward VII av Storbritannia. Han ble døpt Alexander Edward Christian Frederik og var prins av Danmark, men fikk navnet Olav da hans far ble norsk konge i 1905.
Kronprins Olav var den første norske tronarvingen siden middelalderen som vokste opp i Norge. Han gikk på offentlig skole. I 1921 tok han examen artium på reallinjen ved privatskolen Halling skole i Oslo. Tre år senere gikk han ut av Krigsskolen. Kronprinsen fortsatte med studier i økonomi og juss ved Universitetet i Oxford. Olav var en idrettsutøver som hoppet på ski i Holmenkollen og deltok i flere regattaer. Under de olympiske leker i 1928 i Amsterdam vant han gullmedaljen i 6-meter-klassen med Johan Anker som rormann. Han var aktiv seiler til langt inn i sine eldre dager.
== Ekteskap og familieliv ==
21. mars 1929 giftet Olav seg med sin kusine, prinsesse Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra av Sverige, født 28. mars 1901, senere kronprinsesse Märtha av Norge. Kronprinsessen døde 5. april 1954. Paret fikk tre barn, prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid og prins Harald.
I 1939 var Märtha og Olav på en tre måneders reise i USA, mens barna midlertidig flyttet til Slottet i Oslo for å være i nærheten av bestefaren. Norskamerikanerne i USA hadde lenge etterspurt besøk fra kronprinsen og senere kronprinsparet, men uten at det ble noe av. Olav takket nei til å besøke vinter-OL 1932 i Lake Placid med begrunnelsen personlige årsaker. Den økonomiske krisen var begrunnelsen for at han takket nei til å delta i sommer-OL 1932 i Los Angeles for å forsvare sitt OL-gull fra 1928. Det ble heller ingen reise til USA i 1935 da det kom en offisiell invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt. Norge fikk en ny invitasjon fra president Roosevelt i 1938 om å overvære verdensutstillingene i New York og San Fransisco, og da lot reisen seg gjennomføre. Kronprinsparet reiste gjennom det «norske Amerika», og de besøkte president Roosevelt på landstedet i Hyde Park nord for New York by. Olav holdt over 300 taler i løpet av reisen. Kronprinsparet reiste med MS «Oslofjord» fra Oslo til New York og med DS «Stavangerfjord» på tilbaketuren.
== Den andre verdenskrig ==
Som kronprins hadde Olav fått omfattende militær opplæring og trening, samt at han hadde deltatt i de fleste større norske militærøvelsene. På grunn av dette var han muligens en av de mest kyndige norske militære ledere og var respektert av andre allierte ledere for sin kunnskap og lederevne. Under besøk i USA før krigen etablerte han og hans kone et nært vennskap med president Roosevelt. Disse faktorene skulle vise seg å bli viktige for den norske motstanden mot Tysklands angrep på Norge.Under andre verdenskrig stod Olav ved sin fars side i motstanden mot Tysklands okkupasjon av Norge. Under angrepet var han rådgiver både til sivile og militære ledere. Da den norske regjering bestemte seg for å dra i eksil, tilbød han seg å bli igjen i Norge, men dette ble ikke akseptert. Han fulgte med sin far til Storbritannia der han fortsatte som rådgiver for eksilregjeringen og sin far.
Under krigen besøkte Olav norske og allierte styrker i Storbritannia, Canada og USA. Den 30. juni 1944 ble han utnevnt til Forsvarssjef og etter krigen ledet han den norske avvæpningen av den tyske okkupasjonsmakten.Han ble dekorert av en rekke nasjoner, inkludert Krigskorset fra Norge, Frankrike, Hellas og Nederland, den amerikanske Legion of Merit og den franske Médaille Militaire, som alle var en internasjonal bekreftelse på hans deltakelse i kampen mot Hitler.
Da krigen var over, var Olav det første medlem av kongehuset som vendte tilbake til Norge, da han ankom Oslo sammen med fem statsråder den 13. mai 1945. Han fungerte som kronprinsregent fram til kong Haakon returnerte til Norge 7. juni. Etter krigens slutt ble han en av de høyest dekorerte i Nord-Europa.
== 1954–1991 ==
I 1954 døde kronprinsesse Märtha. Året etter ble kong Haakon syk, og kronprinsen fungerte som kronprinsregent. Kong Haakon døde på Slottet i Oslo den 21. september 1957. Den nye kongen var enkemann og måtte gjennomføre sine oppgaver uten en dronning ved sin side. I de første regjeringsårene fikk han god hjelp av sin yngste datter, prinsesse Astrid, og av kronprins Harald. I 1968 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Olav var gjennom sine 33 år som Norges konge en avholdt og respektert monark. Han fikk tilnavnet Folkekongen fordi han ikke var redd for å vise at han i tillegg til å være konge, også var av folket. Han kjørte gjerne sin egen bil, og til tross for at han kunne kjøre i kollektivfeltet, valgte han å kjøre i feltet for vanlig trafikk. Under oljekrisen i 1973, da biltrafikk ble forbudt i helgene, tok han Holmenkollbanen for å komme seg ut på ski. Han forsøkte til og med å betale billetten sin, men ble fortalt av konduktøren at noen lenger bak allerede hadde betalt for ham.På sin 70-årsdag i 1973 ble han av den norske regjeringen tildelt landets høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen.
31. mai 1990 ble han rammet av et hjerneslag, og kronprins Harald måtte overta som regent. I kontrast til kong Haakon, valgte kong Olav både å la seg avfotografere og vise seg offentlig i sitt sykefravær. Kong Olav ble aldri frisk nok til å gjenoppta sine offentlige funksjoner. Kong Olav døde 17. januar 1991 på Kongsseteren i Holmenkollen etter å ha blitt rammet av et hjerteinfarkt.I dagene etter hans død og fram til begravelsen 30. januar opplevde Norge en nasjonal sorg, hvor folk la ned blomster og tente stearinlys utenfor Slottet. Mange plasserte avskjedshilsener i form av brev og kort blant lysene, og alle disse er tatt vare på i Riksarkivet.
Kong Olav er gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott i Oslo. Han hviler i den grønne sarkofagen sammen med kronprinsesse Märtha.
== Dekorasjoner ==
Kong Olav V var innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner, med tillegg av andre offisielle utmerkelser det er kjent at han var innehaver av.
Norske dekorasjoner
Utenlandske dekorasjoner
== Etter hans død ==
Hans sønn, Harald V, uttalte i 1996 at hans død trolig skyldtes Gulfkrigen. I boka Kong Harald. Monarkiet i medvind og motvind, utgitt i 1996, skrevet av Per Øyvind Heradstveit, uttaler han følgende: «Jeg tror at Golfkrigen var en av årsakene til at min far døde denne dagen. Han var veldig oppskjørtet over det som skjedde i Midtøsten. Han så det jo på fjernsynet. Han trodde kanskje den tredje verdenskrig sto for døren. Kanskje ordla han seg ikke akkurat slik, men han syntes situasjonen hadde for mange likhetspunkter med en annen krig han husket meget godt.» Kong Olav døde mindre enn et døgn etter at den FN-støttede koalisjonen med USA i spissen gikk til angrep på Irak like etter midnatt den 17. januar (norsk tid).
Olav V ble den 17. desember 2005 utropt til århundrets nordmann (1900-tallet) med 41 % av stemmene i en direktesendt kåring på NRK der seerne hadde avgitt over 400 000 stemmer. På annen plass fulgte Einar Gerhardsen, mens Erik Bye ble nummer tre.
Minnesmerket «Mann og bauta» over Kong Olav V, utført av billedhuggeren Olav Orud, ble avduket av Kong Harald og prinsesse Astrid, fru Ferner på Olav Vs plass i Oslo 7. juni 2015.
== Stamtavle ==
== Bildegalleri ==
== Oppkalt etter ham ==
MS «Kong Olav»
Prince Olav Harbour
Kong Olavs vei
Olav Vs plass og Olav Vs gate, Oslo
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jo Benkow (1991). Olav – menneske og monark. Gyldendal. ISBN 8205201927.
Tore Rem (2020). Olav V: Den fremmede: 1903–1940. Cappelen Damm. ISBN 9788202475970.
Tore Rem (2021). Olav V: Krigeren - 1940-1945. Cappelen Damm. ISBN 9788202717674.
Tore Rem (2022). Olav V: Ensom majestet 1946-1991. Cappelen Damm. ISBN 9788202753115.
== Eksterne lenker ==
(en) Olav V – Olympedia
(en) Olav V – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Olav V på Internet Movie Database
(en) Olav V hos The Movie Database
Kongehuset.no om Kong Olav V
Anders Beer Wilses fotografier av Kronprins Olav 1905–1936
Barnetegninger ved Kong Olavs død. Nettutstilling fra Riksarkivet | Kong Gustaf Vs 90-årsmedalje (svensk: Gustaf V:s jubileumsminnestecken) er en svensk dekorasjon tildelt i forbindelse med kong Gustaf V av Sveriges 90-årsdag 16. juni 1948. | 8,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saku_Suurhall | 2023-02-04 | Saku Suurhall | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eurovision Song Contest-arenaer', 'Kategori:Idrettsanlegg i Estland', 'Kategori:Idrettshaller', 'Kategori:Konsertlokaler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tallinn'] | Saku Suurhall er Baltikums største (2009) konsertsal og sportshall. Den ligger i Estlands hovedstad Tallinn, og har plass til 10 000 tilskuere. Suurhall betyr «stor hall». Bryggeriet Saku er hovedsponsor.
Arenaen var vertskap for Eurovision Song Contest 2002. | Saku Suurhall er Baltikums største (2009) konsertsal og sportshall. Den ligger i Estlands hovedstad Tallinn, og har plass til 10 000 tilskuere. Suurhall betyr «stor hall». Bryggeriet Saku er hovedsponsor.
Arenaen var vertskap for Eurovision Song Contest 2002. | Saku Suurhall er Baltikums største (2009) konsertsal og sportshall. Den ligger i Estlands hovedstad Tallinn, og har plass til tilskuere. | 8,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_V | 2023-02-04 | Harald V | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Den norske kongefamilien', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Europamestere', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Forsvarsmedaljen', 'Kategori:Forsvarsmedaljen med laurbærgren', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Generaler i Luftforsvaret', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Kongepokalvinnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Paul Harris Fellow', 'Kategori:Regjerende monarker', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Terra Mariana-korsets orden', 'Kategori:Verdensmestere', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider', 'Kategori:Æreslegionen'] | Harald V (født 21. februar 1937 på Skaugum) er Norges konge, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
| Harald V (født 21. februar 1937 på Skaugum) er Norges konge, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
== Biografi ==
=== Familie ===
Kong Haralds foreldre var Olav V, Norges konge, og kronprinsesse Märtha, opprinnelig svensk prinsesse. Hans slekt, huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, er en linje av huset Oldenburg, som kom på tronen i både Danmark, Norge og Sverige på midten av 1400-tallet. Kongen er agnatisk etterkommer av Christian III av Norge, som regjerte mellom 1536 og 1559, og således har dagens kongeslekt sittet på den norske tronen før Haakon VII ble valgt til konge i 1905.
=== Første leveår ===
Da prins Harald ble født 21. februar 1937 på Skaugum i Asker, var dette den første norske prinsefødsel på 567 år.
Sine første tre leveår tilbrakte prins Harald på Skaugum. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, flyktet kongefamilien, Stortinget og regjeringen fra Oslo med tog. På Elverum ble prinsen skilt fra sin far, kronprins Olav, da han sammen med sin mor, kronprinsesse Märtha, og sine to eldre søstre, prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid, ble evakuert til Sverige.
Kongen og regjeringen i London bestemte at kronprinsfamilien skulle evakueres videre med skip til endelig sikkerhet i USA, hvor de resten av krigen bodde i Pooks Hill i Maryland, like utenfor Washington, D.C.
Sammen med sin farfar, kong Haakon VII, sin mor og sine søstre, fikk prins Harald oppleve den triumfartede tilbakekomsten til Oslo 7. juni 1945.
=== Utdannelse ===
Da prins Harald kom hjem etter krigen, fortsatte han sin skolegang som alminnelig folkeskoleelev på Smestad skole i Oslo. Fra foreldrenes side sikkert et bevisst brudd med gamle tradisjoner om kongelig privatundervisning, som må ha føltes unaturlige i den solidariske gjenoppbyggingstid for landet som alle, også kongefamilien, identifiserte seg med. Prinsen videreførte utdannelsen på Oslo katedralskole, hvor han avla examen artium som rødruss (realartium) i 1955. Samme år ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo, men tok i stedet utdannelse på Befalsskolen for kavaleriet på Trandum (1955–56), etterfulgt av studier på Krigsskolen (1957–59). I denne perioden tiltrådte han som nestkommanderende ved Kavaleriets rekruttskole på Trandum. Etter å ha fullført plikttjenesten, studerte han i perioden 1960–62 ved Balliol College ved University of Oxford, hvor han fullførte studier innen samfunnsvitenskap, historie og økonomi.
=== Kronprinsessens død ===
Kronprinsesse Märtha døde den 5. april 1954 etter flere års sykdom og tidvise fravær fra familien på grunn av behandling og rekonvalesens. Prinsen var midt i de mest sårbare ungdomsårene, og først i de senere år har kong Harald fortalt mer åpent om savnet og sorgen tapet av moren utløste.
=== Kronprins ===
Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og dermed ble prins Harald kronprins. Som kronprins møtte han nå i statsråd, og fungerte allerede i 1958 som regent i kong Olav Vs fravær. Som voksen markerte kronprins Harald seg som døråpner for norsk næringsliv og diplomati i en rekke internasjonale sammenhenger, samt som representant for Verdens villmarksfond (WWF).
=== Ekteskap og familieliv ===
I mars 1968 ble det offentliggjort at kongen hadde gitt sitt samtykke til ekteskap mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo. Forut for dette hadde paret kjent hverandre gjennom ni år. De giftet seg 29. august 1968 i Oslo domkirke.
=== Idrettslige interesser ===
Kong Harald har markert seg i en rekke nasjonale og internasjonale seilerkonkurranser. Mens han var kronprins representerte han Norge under De olympiske leker tre ganger; i 1964, 1968 og 1972. Hans beste OL-resultat var 8.-plass i klassen 5,5 meter-R. Ved OL i 1968 kom han på 11.-plass i samme klasse, og i 1972 fikk han 10.-plass i Soling-klassen. Kronprinsen bar Norges flagg ved åpningen av de Olympiske leker i Tokyo i 1964.
Han vant seilasen om den skandinaviske Gullpokalen i 1968 og vant Kieler-regattaen i 1972. Han ble nr. to i Verdensmesterskapet i halvtonnsklassen i 1982. Sommeren 1987 ble han verdensmester med sin nye båt, entonneren «Fram X», som han fikk i gave til 50-årsdagen fra norsk næringsliv. I 1988 vant han sammen med båt og mannskap bronsemedalje i VM i San Francisco. I 2005 vant kong Harald og hans mannskap Europamesterskapet i havseiling med båten «Fram XV».
I 2007 mottok Harald V Holmenkollmedaljen sammen med dronning Sonja. I januar 2011 mottok han Norges idrettsforbunds hederspris for 2010. Han har vunnet til sammen 8 kongepokaler, og ble kåret til «Årets seiler i Norge» i 2005.Kong Harald er en ivrig jeger og fisker.
=== Kong Harald V ===
Kronprins Harald ble kronprinsregent som følge av kong Olav Vs sykdom den 31. mai 1990. Da kongen døde 17. januar 1991, besteg han tronen som kong Harald V. Den nye kongen videreførte sin far og farfars valgspråk «Alt for Norge». Kong Harald ble sammen med dronning Sonja signet i Nidaros domkirke søndag den 23. juni 1991, og fulgte dermed en praksis som ble innført av kong Olav V i 1958, og som er unik for Norge blant de vesteuropeiske monarkier.
Under den nordlige signingsferden i Finnmark året etter holdt kongen den 3. august 1992 en tale i Kiberg der de norske partisanene som kjempet på russisk side under andre verdenskrig ble rehabilitert. Denne talen blir holdt for å være blant de viktigste innenrikspolitiske taler kong Harald har holdt.
Under naturkatastrofer i Norge har kongen ved flere anledninger besøkt de berørte stedene for selv å danne seg et nærmere inntrykk av forholdene, og også for å gi moralsk støtte til befolkningen.
I sin regjeringstid har kong Harald V holdt en konsekvent, moderniserende linje både når det gjelder kongedømmets formelle organisasjon og dets personlige innhold. I tillegg til reform av Slottets organisasjon, er det også gjennomført full åpenhet om budsjettene ved hoff, stab og slott. Massemedia har i kong Haralds regjeringstid kunnet oppleve en ny og hittil ukjent tilgang til kongefamilien og deres medarbeidere og miljøer.
Da det daværende kronprinsparets egne barn begynte å bli voksne, holdt foreldrene den konsekvente linje at barna selv måtte få velge kjærester – og at disse alltid var velkomne gjester på Skaugum.
Kongen og dronning Sonja har ledet en storstilt oppussing av Oslo slott; den ble møtt med mye kritikk til å begynne med, for å være for overdådig, men denne kritikken har stort sett forstummet etterhvert som offentligheten gjennom de offentlige omvisningene på Åpent Slott har fått se hva som er blitt gjort med statens viktigste representasjonsbolig og statsoverhodets bolig.
=== Helse ===
Kong Harald fikk i 1999 operert bort en verkebyll på kinnet.1. desember 2003 ble det bekjentgjort at kongen hadde fått blærekreft. Han ble operert på Radiumhospitalet 8. desember samme år. Kongens sykdomsforløp ble gjenstand for en til da, i kongelige sammenhenger, ukjent åpenhet fra Slottets side. Kongen gjenopptok sine plikter som monark 13. april 2004. Kongen stumpet røyken etter dette.Den 17. mars 2005 bekjentgjorde Slottet at kongen skulle opereres for subvalvulær aortastenose, en hjertesykdom. Kongen måtte sette inn en kunstig hjerteklaff. Kongen ble operert den 1. april ved Rikshospitalet. Professor Odd Geiran ledet operasjonen. Kongen gjenopptok sine konstitusjonelle plikter 7. juni 2005.
I november 2017 ble kongen innlagt på Rikshospitalet med en infeksjon. I noen dager før jul i 2019 ble han sykemeldt, på grunn av en virusinfeksjon. I januar 2020 ble han også sykemeldt for 2 uker etter å ha opplevd svimmelhet, det ble ikke funnet noen alvorlig sykdom ved hans sykehusopphold på Rikshospitalet.Han ble på nytt sykemeldt og innlagt på Rikshospitalet hvor han ble undersøkt i slutten av september 2020 på grunn av tung pust. Covid-19 ble utelukket.Kongen ble i januar 2021 operert for en skadet sene over høyre kne.Den 22. mars 2022 bekreftet Slottet at Kong Harald har fått påvist Covid-19 med lette symptomer.Kongen ble innlagt på Rikshospitalet i august 2022 på grunn av en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika, i slutten av november 2022 var han sykemeldt grunnet forkjølelse, og den 19. desember 2022 ble han igjen innlagt på Rikshospitalet grunnet en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika.
== Offisielle plikter ==
Kongen leder formelt statsråd. I henhold til Grunnlovens ordlyd innehar kongen stor politisk makt, men i tråd med konstitusjonell sedvane er hans myndighet i dag svært begrenset og hovedsakelig seremoniell. En av de viktigere seremoniene er den offisielle åpningen av de årlige stortingssesjoner. Ved den høytidelige åpningen av det 165. storting den 2. oktober 2020, var han fortsatt sykemeldt, slik at for første gangen var det hans sønn, kronprinsregent Haakon som leste trontalen som ble overlevert av Norges statsminister Erna Solberg i stortingsalen.Kongen var inntil 21. mai 2012 etter paragraf 4 i Norges Grunnlov Den norske kirkes formelle overhode. Ved grunnlovsendring 22. mai 2012, som omorganiserte forholdet mellom staten og kirken, falt dette bort. Kongen har pleid å delta ved åpningen av hvert nytt kirkemøte og ved innsettelser av nye biskoper.
Representasjonsoppgavene som statsbesøk i utlandet, vertskap for utenlandske statsoverhoder og innenlandske besøk legger beslag på store deler av kongens timeplan. Ved statsbesøk er kongen en viktig spydspiss for både offentlige norske myndigheter såvel som for private næringsforetak, kulturliv og organisasjoner i Norge. Kongen har per februar 2015 mottatt 43 utenlandske statsoverhoder til statsbesøk i Norge og kongen har avlagt 44 statsbesøk i utlandet. Kongens første statsbesøk gikk til de nordiske land (1991–1993), etterfulgt av Storbritannia og Tyskland (1994) og USA og Spania (1995). I tillegg til besøk i Europa, avla kong Harald statsbesøk i Kina (1997), Sør-Afrika (1998 og 2009), Japan (2001), Canada (2002), Brasil (2003), Vietnam og Singapore (2004). I 1998 besøkte kongen også Estland, Latvia og Litauen, samt Russland. Ved flere anledninger har kong Haralds statsbesøk vært det første norske, blant annet besøkene til Slovakia (2010), Slovenia (2011), Kroatia (2011), Tyrkia (2013) og Myanmar (2014). I februar 2015 fant det første norske statsbesøket til Australia sted.Kongen fører også en omfattende korrespondanse med andre statsoverhoder og egne borgere.
=== Ordensherre ===
Kongen er som regjerende monark stormester av de norske ordener, Den Kongelige Norske St. Olavs Orden og Den Kongelige Norske Fortjenstorden, og utnevner selv nye bærere av storkors, kommandører og riddere.
=== Beskytterskap ===
Kong Harald er den høye beskytter av følgende organisasjoner og institusjoner:
== Titler ==
=== Sivile titler ===
Kong Harald er æresdoktor i juss (1985) ved University of Strathclyde Business School (1985) i Skottland og ved Waseda-universitetet i Japan (2001), samt honorary fellow ved Balliol College ved University of Oxford i Storbritannia.
=== Militære titler ===
Kongen har ifølge Grunnloven «høieste Befaling» over Forsvaret. Han har militær grad som firestjernes general i Hæren og Luftforsvaret mens han i Sjøforsvaret er admiral (fra 1977). Han er dessuten æresoberst (Colonel-in-Chief) av Green Howard-regimentet i Storbritannia.
=== Dekorasjoner ===
Kongen er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner.
==== Norske dekorasjoner ====
==== Utenlandske dekorasjoner ====
== Opphav ==
=== Anetavle ===
=== Mannslinje ===
Norske monarkers navn står med fet skrifttype.
== Bibliografi ==
Harald V av Per Egil Hegge
Kong Harald V - seileren som ble en av gutta av Jon Amtrup
Kongen forteller av Harald Stanghelle
== Se også ==
Arvefølgen til den norske tronen
Stamtavlen til Harald V
Liste over Norges monarker – fra Harald Hårfagre til Harald V
Liste over statsbesøk under Harald V
Kongeskipet Norge – det ene av verdens to gjenværende kongeskip
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harald V of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harald V på Internet Movie Database
(en) Harald V – Olympics.com
(en) Harald V – Olympic.org
(en) Harald V – Olympedia
(en) Harald V – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Harald V – World Sailing
(no) Kong Harald på Kongehuset.no
(no) Kong Haralds taler på Kongehuset.no
Wikiquote: Harald V av Norge – sitater | Kong Carl XVI Gustafs 50-årsmedalje (svensk: Konung Carl XVI Gustafs jubileumsminnestecken) er en svensk dekorasjon tildelt i forbindelse med kong Carl XVI Gustav av Sveriges 50-årsdag 30. april 1996. | 8,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A1lkav%C3%A1rri | 2023-02-04 | Hálkavárri | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Porsanger', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Hálkavárri er et fjell i Porsanger kommune i Finnmark. Det ligger rundt 20 kilometer sørøst for Lakselv. Fjellet er 1 045 meter høyt, og er dermed det 19. høyeste fjellet i Finnmark, av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter. Fjellet ligger innenfor Porsangmoen/Halkavarri skyte- og øvringsfelt.
| Hálkavárri er et fjell i Porsanger kommune i Finnmark. Det ligger rundt 20 kilometer sørøst for Lakselv. Fjellet er 1 045 meter høyt, og er dermed det 19. høyeste fjellet i Finnmark, av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter. Fjellet ligger innenfor Porsangmoen/Halkavarri skyte- og øvringsfelt.
== Se også ==
Fjell i Finnmark
== Fotnoter ==
== Referanser == | | sf = 25 | 8,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tallinn | 2023-02-04 | Tallinn | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-09', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Estland', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tallinn', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Verdensarven i Europa'] | Tallinn (tidligere også Reval, gammelsvensk: Lindanäs, gammeldansk: Lyndanisse) er hovedstaden og den største havnebyen i Estland. Byen har 434 562 innbyggere (1. januar 2019) og ligger helt nord på den baltiske halvøy, 80 km sør for Helsingfors. Den ble erobret av danskene i 1219 og solgt til Den tyske orden i 1346. Byen ble erobret av svenskene under Livlandskrigen i 1561 og var under svensk kontroll til svenskene tapte sine besittelser i Baltikum til Russland i 1710 under den store nordiske krig. Den var hovedstad i det selvstendige Estland fra 1918 frem til den sovjetiske okkupasjonen under og etter andre verdenskrig og ble hovedstad på ny etter Estlands selvstendighet i 1991. Byen har norsk ambassade.
Tallinn er en av Nord-Europas best bevarte middelalderbyer. Byens gamleby, Vanalinn, ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1997. I 2011 var Tallinn europeisk kulturhovedstad.
| Tallinn (tidligere også Reval, gammelsvensk: Lindanäs, gammeldansk: Lyndanisse) er hovedstaden og den største havnebyen i Estland. Byen har 434 562 innbyggere (1. januar 2019) og ligger helt nord på den baltiske halvøy, 80 km sør for Helsingfors. Den ble erobret av danskene i 1219 og solgt til Den tyske orden i 1346. Byen ble erobret av svenskene under Livlandskrigen i 1561 og var under svensk kontroll til svenskene tapte sine besittelser i Baltikum til Russland i 1710 under den store nordiske krig. Den var hovedstad i det selvstendige Estland fra 1918 frem til den sovjetiske okkupasjonen under og etter andre verdenskrig og ble hovedstad på ny etter Estlands selvstendighet i 1991. Byen har norsk ambassade.
Tallinn er en av Nord-Europas best bevarte middelalderbyer. Byens gamleby, Vanalinn, ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1997. I 2011 var Tallinn europeisk kulturhovedstad.
== Bakgrunn for navnet (etymologi) ==
Bakgrunn for navnet «Tallinn(a)» kommer med sikkerhet fra estisk språk, men ordets opprinnelige betydning er omdiskutert. Den mest brukte forklaringen er at ordet stammer fra Taani-linn(a), som på estisk betyr «Danskebyen». Men ordet kan også komme av tali-linna («Vinterbyen») eller talu-linna («Husbyen»).
Endelsen -linna (-burg på tysk og -grad på slavisk) betydde opprinnelig borg, men er i dag brukt som endelse på bynavn.
Tallinna erstattet det tidligere offisielle tyske navnet Reval i 1918, da Estland oppnådde selvstendighet fra Russland. I begynnelsen av 1920-årene ble byens navn endret fra Tallinna til Tallinn. På finsk heter byen fortsatt Tallinna, og a-en vises også når ordet bøyes i kasus, for eksempel er i Tallinn på estisk Tallinnas.
=== Historiske navn ===
Det tyske og svenske navnet Reval (latin: Revalia, gammelsvensk: Räffle) oppstod på 1200-tallet, avledet av det estiske fylkesnavnet Rävala. Andre kjente historiske navn på Tallinn er Lindanise (se slaget ved Lyndanisse), Lyndanisse på dansk, Lindanäs på svensk, Kesoniemi på finsk og Kolyvan (Колывань) og Ledenets på gammelt østslavisk.
=== Legenden bak navnet Reval ===
Ett av forsvarstårnene i bymuren som går rundt Tallinns gamleby heter Kiek in de Kök (lavtysk for En titt inn på kjøkkenet). På veggen til dette tårnet er det en skulptur som skildrer en hjortejakt på Toompea (Domberg), og ifølge legenden var det denne hjortejakten som ga Reval sitt navn.
Den danske kong Valdemar II var på hjortejakt på Toompea, hvor han fikk øye på en kronhjort. Kongen likte dyret og beordret at det skulle fanges levende. Uheldigvis for kongen stakk hjorten av og ramlet ned fra en klippe og brakk nakken. På tysk betyr Reh-fall Hjortefall. Navnet Reval er ifølge legenden avledet av Reh-fall.
Hjortefall-teorien bestrides av mange historikere, som mener Revel kommer fra det gamle estiske fylket Revalia. I tillegg er navnet Reval belagt i flere skriftlige kilder fra før den danske kongens første besøk i Estland i 1219.
== Historie ==
Sørkysten av Finskebukta antas å ha blitt befolket av stammer som snakket Østersjøfinsk omkring 2. årtusen f.Kr.
I 1154 var Tallinn angitt på et verdenskart som ble tegnet av den arabiske kartografen al-Idrisi på oppdrag fra kong Roger II av Sicilia.
=== Slaget ved Lyndanisse og påfølgende dansk styre ===
Som en viktig havn for handel mellom Russland og Skandinavia ble Tallinn sentral i ekspansjonsplanene til Den tyske orden og Danmark under De nordlige korstogene i begynnelsen av 1200-tallet, hvor kristendommen ble påtvunget lokalbefolkningen.
Etter å ha samlet en meget stor hær dro kong Valdemar II av Danmark mot Estland med 1 500 langskip i et korstog mot det danskene så på som de hedenske estlenderne. Flåten nådde Estlands nordlige provins Revele i begynnelsen av juni 1219. Med i flåten var, utover kongen, erkebiskop Anders Sunesen og biskop Theoderik av Estland. I hæren var også flere av kongens vasaller, tyskere under grev Albert og sorbere under Vitslav I av Rügen.
Korsfarerne slo seg ned ved Lyndanisse (dagens Tallinn) og begynte å oppføre en borg, Castrum danorum, «danskeborgen», som senere på estisk ble til Tallinn. Under byggingen av borgen kom flere estiske forhandlere på besøk for å trekke ut tiden, mens de selv samlet sin hær.
Kvelden 15. juni 1219 angrep esterne danskene og deres allierte fra fem kanter i det som i dag er kjent som slaget ved Lyndanisse. Biskop Theoderik ble drept av esterne, som trodde de hadde drept kongen. Alt tydet på et katastrofalt nederlag for korsfarerne. Imidlertid ble ikke sorberne oppdaget av den estiske angrepsstyrken. Vitslav gjennomførte et hurtig motangrep som stanset den estiske fremrykningen. Dette ga de øvrige korsfarerne tid til å samle seg og omgruppere, hvor de etterpå i fellesskap klarte å drive den estiske hær på flukt. Tallinn og store deler av dagens Estland ble etter dette underlagt Danmark.
Ifølge sagnet knelte erkebiskop Anders Sunesen i bønn på en bakketopp under slaget. Når han rakte armene mot himmelen, rykket danskene frem, når armene ble senket på grunn av tretthet, trakk de seg tilbake. Hjelpere kom til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Da kampen var på sitt mest intense sendte Gud hjelp. Tegnet var et rødt flagg med et hvitt kors som falt ned fra himmelen. Dette oppmuntret de danske soldatene ytterligere og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at det korsflagget som ga danskene seieren, heretter skulle være det danske flagget, i dag kjent som Dannebrog.
På 1200-tallet tillot den danske kongen at bystyret i Reval (som byen den gang het) å benytte hans personlige våpenskjold, tre blå løver med kroner på gyllen bakgrunn.
=== Hansaforbundet og tysk dominans ===
I byen ble det stort sett snakket tysk, og tysk var det offisielle språket, men estisk kultur ble tatt vare på fortrinnsvis av bønder utenfor bymurene. Fra 1285 var byen medlem av Hansaforbundet, en handelsorganisasjon med utspring i den tyske byen Lübeck på 1200-tallet.
I 1343 var det et opprør mot kirken, og danskene solgte Tallinn sammen med sine andre fastlandsbesittelser i Nord-Estland til Den tyske orden. Dette innledet en langvarig tysk dominans.
Etter den Livlandskrigen mellom Russland, Polen og Sverige, kapitulerte Tallinn for Sverige i 1561. Byen forble svensk i nærmere 200 år. Den svenske perioden omtales av estlendere som «den gode, gamle svensketiden».
=== Den store nordiske krig ===
De svenske troppene stasjonert i Tallinn kapitulerte under den store nordiske krig og overga byen til Russland under freden i Nystad 30. august 1721. Mens svenskene hadde søkt å begrense tyskernes innflytelse, gjenopprettet den russiske tsaren Peter I alle deres rettigheter.
=== Estlands selvstendighet i 1918 ===
24. februar 1918 ble uavhengighetserklæringen proklamert i Tallinn og byen hovedstad i den uavhengige staten Estland, og det gamle våpenskjoldet fra Valdemar IIs tid ble innført som statens nasjonalsymbol. I sovjettiden ble symbolet forbudt, men gjeninnført ved selvstendigheten i 1991. Uavhengighetserklæringen ble etterfulgt av en tysk okkupasjon og en frigjøringskrig mot Russland. 2. februar 1920 inngikk Estland en fredsavtale med Russland (Sovjetunionen) i Tartu, hvor Russland for alltid lovte å anerkjenne Estlands uavhengighet.
=== Andre verdenskrig ===
Under andre verdenskrig ble Estland først okkupert av Sovjetunionen i 1940–41, deretter av Tyskland 1941–44 og igjen av Sovjetunionen i 1944. Estland ble etter krigens slutt annektert av Sovjetunionen, og Tallinn ble hovedstaden i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk.
=== Estlands selvstendighet i 1991 ===
Estland har siden 1869 arrangert nasjonale sangfestivaler. Her kombineres mange av de estiske sang- og musikktradisjonene med nasjonale sanger. Sangfestivalen har gjennom sin 130-årige historie fungert som estisk nasjonal opposisjon mot tsarherredømmet og sovjetstyret, feiret estisk selvstendighet (1920–1940 og 1991–) og vært en arena for estisk nasjonalisme og sangtradisjoner.
Den estiske løsrivelsesprosessen fra Sovjetunionen kalles Den syngende revolusjonen, og den første protestperioden ble blant annet utløst av Tsjernobylulykken og sovjetiske planer om massiv utnytting av de estiske fosforittforekomstene. Glasnost gjorde det mulig å gjennomføre en fjernsynsserie som åpnet øynene på folk og skapte en bevissthet om hva sovjetisk styre hadde betydd i form av rovdrift og forurensing. Det oppstod ønske om å få kontroll over egne ressurser.
Den syngende revolusjonen startet i forbindelse med nattsangfestivalen i Tallinn sommeren 1988, hvor sovjetpatriotiske sanger i løpet av natten ble byttet ut med forbudte sanger med nasjonalt innhold. I september samme år ble en ny sangfestival arrangert, og ytringsfriheten strukket enda mer. I 1990 sang 30 000 korsangere for 450 000 tilhørere i parken Lauluväljak. Den syngende revolusjonen varte i fire år, til Estland oppnådde selvstendighet i 1991.
=== Tallinn i dag ===
Foruten danske og tyske innslag, bærer Tallinn også preg av at den har vært underlagt Sverige og Russland. Tsaren bygget bl.a. Aleksandr Nevskij-katedralen til minne om en person som estlenderne ser på som en undertrykker.
I dag utgjør Tallinn et dynamisk vekstsenter i Østersjøregionen, og byen har på mange måter lykkes etter omveltningene som fulgte Sovjetunionens fall på en relativt vellykket måte.
== Politikk ==
Tallinn styres etter en parlamentarisk styringsmodell, på linje med Oslo og Bergen. Dette innebærer at et byråd (byregjering) står ansvarlig overfor bystyret, på samme måte som en regjering står ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.
Bystyret er Tallinns øverste organ og velges av byens stemmeberettigede befolkning for fire år. Bystyret ledes av Tallinns ordfører, som er Toomas Vitsut (2005), og består av 63 bystyremedlemmer. Siste kommunevalg var 16. oktober 2005.
Byrådet er Tallinns regjering og består av syv personer, byrådslederen (Jüri Ratas, valgt i 2005) og seks byråder.
Etter valget i 2005 består bystyret av fem partier:
== Administrative bydeler ==
Tallinn er inndelt i åtte administrative bydeler (estisk: linnaosad, entall: linnaosa).
Mustamäe i vest i byen er et høyhusområde, hovedsakelig bygd i sovjettiden. Byens tekniske høyskole og en fremvoksende teknologipark ligger i bydelen.
Pirita helt i øst er et fritids- og villaområde. Her ligger byens gjestehavn, den største badestranden, den botaniske hagen og flere parker. Elven Pirita jõgi, som er den største i området, går gjennom bydelen.
== Befolkningsutvikling ==
Tallinn har 441 357 innbyggere (august 2016).
Ifølge Eurostat, EUs statistikkbyrå, er Tallinn den hovedstaden i unionen som har den største andelen av ikke-EU-borgere bosatt. 27,8 % av innbyggerne kommer fra land utenfor EU. Dette skyldes hovedsakelig immigrasjon fra andre sovjetrepublikker under den sovjetiske perioden (1944–1991). Mange av disse immigrantene og deres etterkommere kvalifiserer ikke til estisk statsborgerskap.
Ifølge Estlands offisielle statistikkbyrå utgjør estlendere 53,7 % av Tallinns befolkning i 2006, mens etniske russere utgjør 36,5 %.
== Geografi ==
Tallinn ligger på sørsiden av Finskebukten i det nordlige sentrale Estland.
Tallinns største innsjø er Ülemistesjøen (9,6 km²) ved flyplassen, som er byens største drikkevannskilde. Sør for sjøen ligger landbruksområdet og -landsbyen Assaku, som den stedlige maleren Olav Maran (født 1933) har beskrevet i impresjonistisk stil. I nyere tid har industri- og boligfelt også strukket seg sørover fra innsjøen og fortrenger landbruksmark. I jernalderen begynte menneskene å hogge ned skogen for å dyrke opp Assaku og skaffe ved til jern-ovner. Området har også helleristninger. I sovjet-perioden ble gamle landskapsformer ødelagt under jordbruksprogrammer hvor det ble anlagt kollektivbruk på disse slettene sør for Ülemistesjøen.
Harkusjøen er Tallinns nest største innsjø og er på 1,6 km². Den ble beskrevet i landskapsmaleriene til Paul Burman (1888–1934). Innsjøen er nå omgitt av forstadsblokker, men fortsatt populær for bading og fritid.
Den eneste elven av betydning for Tallinn kommune, ulikt mange andre byer, ligger i en forstad til byen, Pirita.
Tallinns høyeste punkt er 64 moh. og ligger i Nõmme, i den sørvestlige delen av byen.
Kystlinjen er 46 km og omfatter tre halvøyer: Kopli, Paljassaare og Kakumäe.
== Økonomi ==
I tillegg til å være hovedstad og landets største havn, har Tallinn hatt en positiv utvikling innenfor informasjonsteknologibransjen (IT). 13. desember 2005 karakteriserte den amerikanske avisen The New York Times Estland og Tallinn som «et slags Silicon Valley i Baltikum». Skype er en av de mest kjente IT-bedriftene som har tilknytning til byen: selskapets programvare ble utviklet i Tallinn. Mange av byens IT-bedrifter holder til i det tidligere sovjetiske Institutt for kybernetikk, et institutt som har fått mye av æren for Estlands fremgang innenfor IT.
Andre viktige næringsveier i Tallinn er tekstil- og matindustri, samt servicenæring og offentlig sektor.
Like øst for kommunen ligger Iru kraftverk, som leverer elektrisitet til hovedstadsregionen basert på forbrenning av skiferolje (oil shale).
== Demografi ==
Som følge av den sovjetiske okkupasjonen etter annen verdenskrig og en bevisst russisk koloniseringspolitikk, utgjør russere i dag en svært stor andel av byens befolkning.
== Religion ==
== Severdigheter ==
=== Toompea ===
Toompea (Domberg) var tidligere stedet hvor Estlands sentralmyndigheter hadde sitt sete. Først holdt biskopene til her, deretter Den tyske orden, deretter det baltisk-tyske adelskapet. Den estiske regjeringen holder til her i dag, sammen med mange ambassader.
Hovedattraksjonene er:
Muren med bastioner.
Den russisk-ortodokse Aleksandr Nevskij-katedralen. Katedralen ble bygd i perioden 1894–1900, da bestrebelsene på russifisering var på sitt høyeste, og er oppkalt etter en russisk storfyrste som vant over svenskene i et slag ved elven Neva i 1240. Under kuppelens kors er den islamske halvmånen, et symbol på det ortodokse Russlands seier over det islamske Tyrkia i 1878.
Den lutherske katedralen Toomkirik. Katedralen er Estlands lutherske hovedkirke og er byens eldste kirke, sannsynligvis påbegynt av danskene i 1219. Omtalt for første gang i 1233 i forbindelse med et klageskrift fra prestene til paven i Roma over de blodige sammenstøtene mellom den danske kongens menn og Den tyske orden.
Toompea loss (Dombergets Slott). Slottet er bygd på restene av en festning anlagt av estiske stammer på begynnelsen av 900-tallet, og 20. august 1991 utropte Estland sin selvstendighet her. Nå sete for det estiske parlamentet.
=== Gamlebyen ===
Tallinns gamleby var tidligere en hansaby og senter for regionens handel i middelalderen og opplevde en storhetstid. På tross av at gamlebyen opp gjennom tidene har blitt angrepet, plyndret, rasert og bombet, anses den som en av de best bevarte gamlebyene i Europa. Gamlebyen ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999. Myndighetene har satt i gang et omfattende restaureringsarbeid etter flere år med manglende vedlikehold.
Hovedattraksjoner
Rådhusplassen (estisk: Raekoja plats) med verdens eldste fremdeles fungerende apotek fra 1422.
Rådhuset (estisk: Raekoda). Tallinns rådhus er det eneste uberørte rådhuset i gotisk stil i hele Nord-Europa. Bygd i 1404 og feiret i 2004 600 år.
Bymuren med tårnene (spesielt «Tykke Margaret» med Estlands maritime museum og «Kiek in de Kök»).
Olavskirken (estisk: Oleviste kirik). Kirken er oppkalt etter kong Olav den hellige. Fra 1549 til 1625 var den verdens høyeste bygning med sin høyde på 159 meter (i dag 124 meter). Den går tilbake til førreformatorisk tid, da Estland var katolsk. Nå er den kirke for metodistene, men også byens baptister får benytte den til gudstjenester. I 2005 var det katolsk bispevigsel der – den lokale katolske kirke var altfor liten til det store oppbudet en bispevigsel innebærer.
=== Kadriorg ===
Bydelen har en stor trehusbebyggelse fra 1800-tallet, hvor et større restaureringsarbeid er satt i gang etter mange års forfall.
Det tidligere sommerpalasset som Peter den store fikk oppført til sin andre kone dronning Katarina I, ligger i Kadriorg, bygd like etter den store nordiske krig av Niccolo Michetti. Palasset brukes i dag av Estlands kunstmuseum og som presidentbolig. Kadriorg ligger 2 km øst for bysentrum.
=== Pirita ===
Pirita (tysk: Marienthal) ligger to kilometer nordøst for Kadriorg. Her ble det i 1407 opprettet et birgittakloster – på estisk kalt Pirita klooster. Det var i virksomhet til 1577.
=== Museer i Tallinn ===
Estlands friluftsmuseum ligger 8 km vest for sentrum.
Kumu kunstmuseum er et stort moderne kunstmuseum der Estlands kunsthistorie vises.Hovedattraksjoner:
Marinaen som ble bygd i forbindelse med Sommer-OL 1980 for regattaøvelsene.
Den botaniske hagen.
Tallinns fjernsynstårn (estisk: Tallinna teletorn) ble bygd i forbindelse med Sommer-OL 1980 og er 312,6 meter høyt. Grunnsteinen ble lagt ned 30. september 1975, og tårnet ble innviet 11. juli 1980. I tårnets 21. etasje er et utkikksrom som er åpent for turister, 170 meter over bakkenivå. På klare dager kan man se helt til Finland.
== Transport ==
=== Transport innad i byen ===
Tallinn by har et omfattende nettverk av offentlig transport, fordelt på buss, trikk og trolleybuss. Billettprisene anses som rimelige (7 EEK), og det er én pris uansett avstand. Billetter kan kjøpes på forhånd eller hos sjåfør; det sistnevnte er dyrere. Reiser innad i byen er gratis for innbyggere av Tallinn. Gratis offentlig transport ble innført etter finanskrisen i 2008 da byens fattigste innbyggere ikke hadde råd til å løse billett. Byen var også preget av sterk økning i antall privatbiler. Ordningen ble lansert av bystyret og til slutt avgjort ved folkeavstemning. Biltrafikken i sentrum falt med 10 % og antall passasjerer på offentlig transport økte tilsvarende.
=== Fly ===
Lennart Meri Tallinn lufthavn ligger 4 km sørøst for Raekoja plats (Rådhusplassen). I 2007 startet en utvidelse av flyplassen; arbeidet ble ferdig i 2008. Flyplassen ble utvidet av midler for det meste gitt av EU og fremstår nå som en moderne flyplass. Transport inn til sentrum betjenes av en bussrute eller drosje.
=== Helikopter ===
Inntil august 2005 var det en helikopterrute med avgang hver time til Helsingfors. Ruten ble drevet av Copterline, som reklamerte med at ruten var den raskeste hovedstad-til-hovedstad-ruten i verden. Helikopteret tok av fra Linnahall på utsiden av gamlebyen og ikke fra flyplassen. Den 10. august 2005 styrtet helikopteret etter å ha tatt av fra Tallinn, og alle 14 om bord ble drept.
=== Tog og vei ===
Tallinn var terminus på Den baltiske jernbane til St. Petersburg, men den fikk snart en rekke forgreninger.
Togselskapet Elron, som ble stiftet i 1998, opererer tre jernbanestrekninger ut fra Tallinn:
Tallinn – Viljandi – Pärnu
Tallinn – Tartu
Tallinn – Tartu – Valga
Tallinn – Tartu – Koidula
Tallinn – NarvaTallinn har pendlertogruter fra sentralstasjonen (Balti jaam), som stopper blant annet i følgende byer:
Aegviidu
Pääsküla
Keila
Riisipere
Paldiski
Klooga)Togene er elektriske og opereres av togselskapet Elron. Togsettene er en blanding av moderniserte eldre EMU-tog fra sovjettiden og nybygde togsett. Den første elektriske togstrekningen i Tallinn ble åpnet i 1924 og var på 11,2 km til Pääsküla.
Rutebusser er også tilgjengelig til disse byene, samt andre destinasjoner som blant annet St. Petersburg i Russland og Riga i Latvia. Selskapet EVR Ekspress opererer nattogsruten til Moskva.
Motorveien Via Baltica (del av E 67 fra Helsingfors til Praha) forbinder Tallinn med landene sørover (Latvia, Litauen, Polen).
=== Ferge ===
Flere fergeselskaper har ruter til og fra Tallinn:
Eckerö Line
Viking Line
Silja Line, kjøpt av Tallink i mai 2006.
Tallink
Linda Line ExpressFergedestinasjoner:
Helsingfors (Finland)
Stockholm (Sverige)
Åland (Finland)
St. Petersburg (Russland)
Rostock (Tyskland)Den mest brukte strekningen for passasjerferger er ruten til Helsingfors, som ligger omtrent 80 km nord for Tallinn. Turen tar 1 time og 20 minutter med hydrofoil, og 4 timer med vanlig konvensjonell ferge.
== Klima ==
Vått og moderate temperaturer om vinteren. Nordisk klima om sommeren, med gjennomsnittlig dagtemperatur på 15–20 °C. Stort sett som Sørøst-Norge, men noe mer omskiftende. Moderate nedbørsmengder gjennom hele året, men stigende om våren og sommeren.
== Utdanning ==
Flere høyere utdanningssteder holder til i Tallinn, deriblant:
Tallinns teknologiske høyskole
Universitetet i Tallinn
Det estiske musikkakademiet
Det estiske kunstakademiet
Det estiske luthersk evangeliske teologiinstitutt
Estlands handelshøyskoleDet største utdanningsstedet for høyere utdanning i Tallinn er Tallinns teknologiske høyskole (estisk: Tallinna Tehnikaülikool – TTÜ) med 11 000 studenter. Etablert i 1918.
Universitetet i Tallinn (estisk: Tallinna Ülikool) med røtter tilbake til 1919, er et av de største utdanningsstedene for høyere utdanning i Estland med sine 6 640 studenter.
== Vennskapsbyer ==
Annapolis, Maryland, USA
Gent, Belgia
Hangzhou, Kina
Kiel, Schleswig-Holstein, Tyskland
Kotka, Finland
Malmö, Sverige
Moskva, Russland
Liverpool, Storbritannia
Los Gatos, California, USA
Odessa, Ukraina
Riga, Latvia
Schwerin, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland
Venezia, Italia
== Tidslinje ==
1154 – Tallinn angitt på et verdenskart av den arabiske kartografen al-Idrisi.
1219 – Den danske kongen Valdemar II tok kontroll over byen.
1346 – Danmark solgte Tallinn sammen med sine andre fastlandsbesittelser i Nord-Estland til Den tyske orden.
1561 – Etter Livlandskrigen mellom Russland, Polen og Sverige, kapitulerer Tallinn for Sverige
1721 – De svenske troppene stasjonert i Tallinn kapitulerte under Store nordiske krig og overga byen til Russland
1918 – Byens navn ble endret fra Reval til Tallinna
1918 – 24. februar ble uavhengighetserklæringen proklamert i Tallinn og byen hovedstad i den uavhengige staten Estland
1918 – Tallinns teknologiske høyskole blir opprettet
1919 – Universitetet i Tallinn blir opprettet
1920-årene – Byens navn ble endret fra Tallinna til Tallinn
1924 – Den første elektriske togstrekningen i Tallinn ble åpnet og var på 11,2 km til Pääsküla.
1975 – 30. september blir grunnsteinen til Tallinns fjernsynstårn lagt ned
1980 – 11. juli blir Tallinns fjernsynstårn innviet
1980 – Tallinn er vertsby for regattaøvelsene under Sommer-OL 1980
1991 – 20. august utroper Estland seg som selvstendig stat i slottet på Domfjellet (Toompea loss)
1997 – Tallinns gamleby, Vanalinn, ble oppført på UNESCOs verdensarvliste.
== Litteratur ==
=== Bøker ===
(en) Sulev Maèvali: Historical and architectural monuments in Tallinn. ASIN B0007AUR60
(en) Elena Tannu: The living past of Tallinn. ISBN 5-7979-0031-9
(en) Dmitri Bruns: Tallinn: Architectural landmarks, places of interest. ASIN B0006E6P9K
(en) Karl Helemäe: Tallinn, Olympic Regatta city. ASIN B0006E5Y24
=== Reiseguider ===
Peter Kyhn, Aschehoug: Turen går til Estland, Latvia og Lituauen. ISBN 82-03-22941-7
(en) Clare Thomson, Footprint Publishing: Tallinn. ISBN 1-904777-77-5
(en) Neil Taylor, Bradt City Guide: Tallinn. ISBN 1-84162-096-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tallinn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tallinn – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tallinn hos Wikivoyage
=== Offisielle sider ===
(en) (de) Estlands turistmyndigheter
(en) (de) Tallinns turistmyndigheter
(en) Tallinns lufthavns hjemmesider
(en) Tallinn havn
=== Turistsider ===
(en) Hoteller i Tallinn
(en) Bildegalleri
(en) Bildegalleri oldtallinn.com
(en) Værmelding for Tallinn
=== Artikler om Tallinn ===
Ta en weekend i Tallinn (VG)
Fra kuleramme til kule kafeer i postkommunistiske Tallinn (VG)
Tallinn – en middelalder-perle (Adresseavisen) | Kiek in de Kök (norsk: Kikk inn i kjøkkenet) er et festningstårn i Tallinn, Estlands hovedstad. | 8,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kiek_in_de_K%C3%B6k | 2023-02-04 | Kiek in de Kök | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Tårn'] | Kiek in de Kök er et navn som forekommer om noen festningstårn i det nordlige Europa. Navnet er nedertysk og ble i Middelalderen tatt i bruk her og der nettopp om konkrete festningstårn. Man kunne fra disse høye byggverkene så å si kikke inn i kjøkkenene til borgerne i husene nedenfor.
Navneskikken er knyttet til hanseatene og til korsfarerordener som Den tyske orden.
Det er bevart flere slike tårn, som:
Kiek in de Kök i Gdańsk
Kiek in de Kök i Tallinn
Kiek in de Köken i Magdeburg | Kiek in de Kök er et navn som forekommer om noen festningstårn i det nordlige Europa. Navnet er nedertysk og ble i Middelalderen tatt i bruk her og der nettopp om konkrete festningstårn. Man kunne fra disse høye byggverkene så å si kikke inn i kjøkkenene til borgerne i husene nedenfor.
Navneskikken er knyttet til hanseatene og til korsfarerordener som Den tyske orden.
Det er bevart flere slike tårn, som:
Kiek in de Kök i Gdańsk
Kiek in de Kök i Tallinn
Kiek in de Köken i Magdeburg | Kiek in de Kök er et navn som forekommer om noen festningstårn i det nordlige Europa. Navnet er nedertysk og ble i Middelalderen tatt i bruk her og der nettopp om konkrete festningstårn. | 8,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baskerland | 2023-02-04 | Baskerland | ['Kategori:1°V', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Baskerland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For regionen i Spania se Baskerland (autonom region)
Baskerland (baskisk: Euskal Herria; spansk: País Vasco; fransk: Pays Basque) er baskernes historiske landområder i den vestlige delen av fjellkjeden Pyreneene som strekker langs grensen av Frankrike og Spania langs kysten av Atlanterhavet, innerst i Biscayabukta. Det eldste dokumenterte navnet for området, Baskerland eller baskernes land, er datert til 1500-tallet. Baskisk nasjonalisme vokste frem på 1800-tallet.
Tradisjonelt består Baskerland av sju provinser. Det utgjør tre provinser i Frankrike og fire i Spania som i alt består av 684 kommuner. På den spanske siden er de selvstyrte regionene Baskerland og Navarra og på fransk side de nordlige fransk-baskiske områdene. De tradisjonelle baskiske regionene omfatter omkring 21 000 km² og et folketall på nesten tre millioner mennesker. Omkring en fjerdedel av innbyggerne er innvandrere, i hovedsak fra andre spanske provinser. Vel fire millioner mennesker i Spania har et baskisk familienavn. Den største baskiske provinsen er autonome Nafarroa, med hovedstaden Iruñea (Pamplona). Hovedstaden i det autonome Baskerland (Euskadi) er Vitoria-Gasteiz. Byene Donostia (San Sebastián) og Bilbo (Bilbao) er de mest kjente. På fransk side er Baiona (Bayonne), Miarritze (Biarritz) og Donibane (St. Jean-de Luz) de mest kjente byene.
Selv om de ikke er nødvendigvis synonyme, er konseptet om et enkelt kulturelt baskisk område som strekker seg over ulike regioner blitt nært tilknyttet politikken til baskisk nasjonalisme. Regionen er hjemmet til det baskiske folk (baskisk: Euskaldunak), deres språk (baskisk: Euskara), kultur og tradisjoner. Området er verken språklig eller kulturelt enhetlig, og bestemte områder har et flertall som ikke betrakter seg som baskere, eksempelvis sør i Navarra hvor folketelling i 1996 rapporterte at 71 prosent av befolkningen ikke identifiserte seg selv som baskere, skjønt færre mennesker i det samme området (53 prosent) motsatte seg grep for å støtte baskisk språk.
| For regionen i Spania se Baskerland (autonom region)
Baskerland (baskisk: Euskal Herria; spansk: País Vasco; fransk: Pays Basque) er baskernes historiske landområder i den vestlige delen av fjellkjeden Pyreneene som strekker langs grensen av Frankrike og Spania langs kysten av Atlanterhavet, innerst i Biscayabukta. Det eldste dokumenterte navnet for området, Baskerland eller baskernes land, er datert til 1500-tallet. Baskisk nasjonalisme vokste frem på 1800-tallet.
Tradisjonelt består Baskerland av sju provinser. Det utgjør tre provinser i Frankrike og fire i Spania som i alt består av 684 kommuner. På den spanske siden er de selvstyrte regionene Baskerland og Navarra og på fransk side de nordlige fransk-baskiske områdene. De tradisjonelle baskiske regionene omfatter omkring 21 000 km² og et folketall på nesten tre millioner mennesker. Omkring en fjerdedel av innbyggerne er innvandrere, i hovedsak fra andre spanske provinser. Vel fire millioner mennesker i Spania har et baskisk familienavn. Den største baskiske provinsen er autonome Nafarroa, med hovedstaden Iruñea (Pamplona). Hovedstaden i det autonome Baskerland (Euskadi) er Vitoria-Gasteiz. Byene Donostia (San Sebastián) og Bilbo (Bilbao) er de mest kjente. På fransk side er Baiona (Bayonne), Miarritze (Biarritz) og Donibane (St. Jean-de Luz) de mest kjente byene.
Selv om de ikke er nødvendigvis synonyme, er konseptet om et enkelt kulturelt baskisk område som strekker seg over ulike regioner blitt nært tilknyttet politikken til baskisk nasjonalisme. Regionen er hjemmet til det baskiske folk (baskisk: Euskaldunak), deres språk (baskisk: Euskara), kultur og tradisjoner. Området er verken språklig eller kulturelt enhetlig, og bestemte områder har et flertall som ikke betrakter seg som baskere, eksempelvis sør i Navarra hvor folketelling i 1996 rapporterte at 71 prosent av befolkningen ikke identifiserte seg selv som baskere, skjønt færre mennesker i det samme området (53 prosent) motsatte seg grep for å støtte baskisk språk.
== Etymologi ==
Navnet for Baskerland på baskisk er Euskal Herria. Navnet er vanskelig å oversette nøyaktig grunnet det mangefasetterte betydningene av det baskiske ordet herri. Det kan bli forstått som nasjon; fylke, land, folk, befolkning og by, landsby og bosetning. Den første delen, Euskal, er adjektivformen av Euskara, «det baskiske språk». Således er en mer ordrett oversettelse «landet/nasjonen/folket/bosetningen av det baskiske språk», forenklet til «der hvor de som snakker baskisk bor», et konsept som har blitt «Baskerland» i de fleste språk.
De to tidligste referanser (i ulike stavinger og forkledninger) er i et manuskript av den baskiske forfatteren Juan Pérez de Lazarraga (1548–1605) som er datert til tiden mellom 1564 og 1567: eusquel erria og eusquel erriau og heuscal herrian («i baskisk land») og Heuscal-Herrian i Joanes Leizarragas bibeloversettelse som ble utgitt i 1571.
== Geografi ==
Baskerland, eller mengden av distrikter som er befolket av baskere, Euskal Herria på baskisk, er først bevitnet som bestående av de sju tradisjonelle områder i Axulars eller egentlig Pedro Agerres litterære verk Gero («Senere»), utgitt 1643. Her forteller han at baskisk språk er snakket «i mange andre steder». En del baskere refererer til de sju tradisjonelle distriktene kollektivt som Zazpiak Bat, i betydningen «De sju [er] en», et motto som kom på slutten av 1800-tallet, også i forbindelse med det baskiske våpenskjold som ble formgitt av historikeren Jean de Jaurgain i 1897 for Congrès et Fêtes de la Tradition basque.
=== Baskerland i Spania ===
Baskerland i Spania eller sørlige Baskerland (spansk: País Vasco y Navarra; baskisk: Hegoalde) omfatter to hovedregioner: den baskiske autonome region med hovedstad Vitoria (baskisk: Gasteiz); og det autoriserte samfunnet i Navarra (spansk: Comunidad Foral de Navarra, baskisk: Nafarroako Foru Erkidegoa) med hovedstad i Pamplona (baskisk: Iruñea).
Den baskiske autonome region, bestående av et areal på 7 234 km² og av tre provinser, særskilt utpekt som «historiske territorier»:
Álava med hovedstad Vitoria (Gasteiz)
Bizkaia med hovedstad Bilbao (Bilbo)
Gipuzkoa med hovedstad San Sebastián (Donostia)
I tillegg er det en del kilder som betrakter to enklaver som del av den baskiske autonome region;
Enklaven Treviño, (280 km²), en kastiljansk enklave i Álava
Valle de Villaverde (20 km²), en kantabriansk ekslave i Bizkaia
Navarra har også to små administrative striper i Aragón kalt for Petilla de Aragón.det autoriserte samfunnet i Navarra, bestående av 10 391 km², er en enkelt provins og autonomt samfunn. Dets navn, her oversatt som «autorisert», er en historisk betegnelse for at det er opprettet med kongelig tillatelse. Den spanske konstitusjon av 1978 hevder at Navarra kan bli en del av den baskiske autonome region om det så besluttet av dets folk og institusjoner (Disposicion transitoria cuarta eller «Fjerde forbigående bestemmelse»). Til dags dato har det ikke vært noen gjennomføring av denne loven. Til tross for krav om folkeavstemning ved mindretallet på venstresiden og baskiske nasjonalister i Navarra, har det blitt motarbeidet av samtlige andre spanske partier og det styrende konservative partiet Unión del Pueblo Navarro («Folket i Navarras union»). Sistnevnte har gjentatte ganger bedt om en endring i konstitusjonen for å få fjernet denne paragrafen.
=== Baskerland i Frankrike ===
Baskerland i Frankrike eller nordlige Baskerland, baskisk Iparralde, er den vestlige delen av det franske départementet Pyrénées-Atlantiques. I de fleste samtidige kilder dekker det arrondissementet Bayonne og kantonene Mauléon-Licharre og Tardets-Sorholus, men kildene er ikke samstemte om statusen til landsbyen Esquiule (baskisk Eskiula). Innenfor disse konvensjonene dekket nordlige Baskerland (inkludert de 29 km² av Esquiule) et areal på 2 995 km².Baskerland i Frankrike er tradisjonelt inndelt i tre provinser:
Labourd med den historiske hovedstaden Ustaritz, hovedboområdet til dagens Bayonne
Nedre Navarra (Nafarroa Beherea) med historiske hovedsteder Saint-Jean-Pied-de-Port og Saint-Palais, hovedbosetningene til dagens Saint-Jean-Pied-de-Port
Zuberoa (Soule) med historisk hovedstad Mauléon-Licharre (også dagens hovedbosetning).Dette sammendraget gjør imidlertid det vanskelig å rettferdiggjøre inklusjonen av noen få kommuner i den nedre regionen Adour. Som framhevet av Jean Goyhenetche, det ville være mer nøyaktig å avbilde den som foreningen av fem enheter: Labourd, Nedre Navarra, Zuberoa (Soule), men også Bayonne og Gramont.
=== Demografi ===
Baskerland har en befolkning på bortimot 3 millioner per begynnelsen av 2006. Befolkningstettheten ved rundt 140/km² er over gjennomsnittet for både Frankrike og Spania, men spredningen av befolkningen er ganske ulikt, og er konsentrert rundt hovedbyene. En tredjedel av befolkningen befinner seg i det større storbyområdet Bilbao mens det meste av det indre og en del områder i Navarra har forblitt sparsommelig befolket: befolkningstettheten har kulminert på rundt 500/km² for Bizkaia, men faller til 20/km² i de nordlige indre provinser for nedre Navarra og Zuberoa, som begge er på fransk side av grensen.Et betydelig flertall av befolkningen i Baskerland lever innenfor den baskiske autonome region, som er de tre provinsene Álava, Gipuzkoa og Bizkaia: rundt 2 100 000, eller 70 prosent av befolkningen, mens rundt 600 000 lever i Navarra (20 prosent av befolkningen), og rundt 300 000 (løselig 10 prosent) i nordlige Baskerland, det vil si Baskerland på fransk side av grensen.José Aranda Aznar har skrevet at 30 prosent av befolkningen i den baskiske autonome region ble født i andre regioner av Spania og at 40 prosent av folk som bor i området ikke har en enkelt baskisk foreldre.
De fleste av disse folkene med avstamning fra Galicia og Castilla y León kom til Baskerland på slutten av 1800-tallet og gjennom 1900-tallet etter hvert som regionen ble mer og mer industrialisert og framgangsrik, og større arbeidsstokk var nødvendig for å støtte den økonomiske veksten. Etterkommerne av disse innflytterne fra andre delere av Spania har siden blitt betraktet som baskere, i det minste formelt.I løpet av de siste 25 årene har rundt 380 000 mennesker forlatt Baskerland og av disse har rundt 230 000 flyttet til andre deler av Spania. Flere av dem vender tilbake til deres barndomshjem når de blir pensjonister. Det er også en betydelig andel av innfødte baskere i denne gruppen som har flyttet grunnet et baskisk politisk miljø, inkludert drapene som ETA har vært ansvarlige for, ettersom de har oppfattet som altfor fiendtlig og farlig. Disse har blitt sitert til å være så mange som rundt 10 prosent av den baskiske befolkningen.
=== De største byene ===
== Genetikk ==
Som et folk som snakker et isolert språk, baskisk, omgitt av indoeuropeiske språk, har baskerne vært en magnet for tallrike forsøk på å knytte baskisk til andre språk, og skapt mange merkelige lingvistiske teorier. Ingen av disse har latt seg bevise. I dag er ti ganger så mange baskere som lever i Spania enn i Frankrike, men dette reflekterer ikke mønsteret fra tiden før romerne. Baskerne dukket opp i historien som et av mange folk som romerne bekjempet på Den iberiske halvøya. Over grensen i sørvestlige romerske Gallia opptrådte baskerne under et annet navn, Aquitani, aquitaniere, som snakket et språk som var forskjellig fra de keltiskspråklige gallere. Ingen fullstendige tekster på aquitansk har blitt bevart, men personnavn synes antyde en eldre form for baskisk. Stammenavn tyder på gallere var bosatt i den nordlige delen av området som romerne kalte Gallia Aquitania, mens aquitanierne holdt til nærmere Pyreneene. Likevel dekket disse langt større områder i Gallia enn på iberiske halvøya. Sør for fjellkjeden er det fra romersk tid kun tre inskripsjoner funnet i østlige Navarra på aquitansk/baskisk. Det er ingen tegn på baskiske stedsnavn i det området som nå er sørlige Baskerland. Regionen var keltisktalende. Det synes derfor som om baskisk språk spredte seg vestover fra Navarra og inn i Bizkaia, Gipuzkoa og Álava etter at Romerrikets sammenbrudd, Innvandringen har blitt datert til tiden 500- og 600-tallet.Baskisk språk har ord for domestiserte dyr og planter, noe som kan antyde at forfedrene til baskerne kom til Aquitaine med den neolittiske kulturen, bondesteinalderen. Det bryter med teorien om at de var en overlevning fra en eldre paleolittisk befolkning. En årsak til denne teorien er at den oppsto kom før genetikken og da kun blodtyper kunne sammenlignes. Baskernes høye andel av blodtypen rhesus negativ sammen med deres isolerte språk gjorde dem kandidat for denne opphavsteorien. Genetikken har derimot forskningsresultater som mitokondrielt DNA (mtDNA) og Y-kromosom (Y-DNA). Den mest vanlige vesteuropeiske haplogruppe av Y-DNA er R1b1a2 (M269) er like sterkt representert hos baskerne som hos deres naboer. Dens underavdeling R1b1a2a1a1b3 (L21), karakteristisk for Frankrike og De britiske øyer, er funnet hos omtrentlig 20 prosent av baskiske menn, og en sjeldnere undergruppe, R1b-M153 er funnet hos 17 prosent av baskiske menn og kun spredte tilfeller over resten av Iberia og sørlige Frankrike. Det er hva som er forventet fra en tid med liten folkebevegelse ut av dette området. Fra M153 utgikk R1b1a2a1a1b1 (DF27) og dens R1b-L21 er vanlig i Iberia. M153 oppsto sannsynligvis i den baskiske befolkningen fra en iberisk bakgrunn delt med folk som snakket andre språk.Ellers har baskerne bemerkelsesverdige lave frekvenser av Y-DNA-haplogruppene E, G og J som er assosiert med neolittiske bønder. I kontrast har de et betydelig nivå av en sjeldnere neolittisk markør, I2a1a (M26), rundt 7 prosent, funnet i kystregioner av Spania og Italia, og på Sardinia, hos kardialkeramikk-kulturen, men er ellers sjelden. Bemerkelsesverdig er et annet trekk, 6,25 prosent av Y-DNA E-V12* blant franske baskere. Denne haplogruppe er i dag funnet i høyeste konsentrasjoner sør i Egypt. I Europa finnes den noen få steder, hovedsakelig langs kysten av Middelhavet og på øyer som Sardinia, men aldri mer enn 1 prosent av befolkningen.Hva som også kan bli slått fast er at baskere i Frankrike og Spania utgjør genetisk sett en enhetlig gruppe og som kan bli skilt fra ikke-spanske europeiske befolkninger (som de i Frankrike og Sardinia) i løselig sett samme grad som disse kan skilles fra hverandre. Baskerne er et folk med sitt eget genetiske kjennetegn. Men de er moderne mennesker, ikke en oldtidslevning som mirakuløst har overlevd indoeuropeisk innvandring. De synes heller å være formet av lag på lag av folk som levde i dalene i Pyreneene. Deres høye nivå av mtDNA U5b antyder mesolittiske jegere og samlere. Deres Y-DNA 12a1a (M26) og kanskje E-V12* synes å knytte dem til en gren av tidlige bønder fra kardialkeramikk-kulturen, og ankomst i kobberalderen (perioden mellom steinalderen og bronsealderen) kan ha lagt igjen enda andel i den genetiske blandingen, den dominerende Y-DNA R1b1a2. Gitt usikkerhetene i dateringen synes det som om baskerne har et opphav fra noen få forfedre i enten en ekspansjon i neolittisk tid eller kobberalderen. En sjeldenhet av HV4a1 med opphav i Midtøsten har høyest andel i Baskerland. Om denne dateringen er korrekt, antyder det en bevegelse fra øst og til dette området i kobbertiden. Baskisk er også et språk preget av ord fra en tid med metall. Bronsealderens sammenbrudd i den østlige delen av Middelhavet kan være en mulig forklaringsmodell for folk som innvandret til Vest-Europa på denne tiden, og forklare slektskapet med den tidlige befolkningen på Sardinia. Tidlige baskere synes å ha innvandret til Pyreneene grunnet fjellkjedens ressurser på metall, særlig kobber.
== Historie ==
Se hovedartikkel, Baskerlands historie
=== Oldtiden ===
Opphavet til baskerne har vært omfattende diskutert og fremmet en rekke teorier ettersom baskisk er opprinnelig et særegent og isolert språk. I henhold til en del av disse teoriene kan baskerne ha vært de siste levningene av paleolittiske folk, de første steinaldermenneskene, i vestlige Europa, som ble assimilert av de indoeuropeiske innvandringen. Det gjelder særlig det området mellom Spania og Frankrike som arkeologene har gitt navnet Azilian, en kulturperiode i Vest-Europa ved slutten av eldre steinalder, kjent for sine små dekorerte kiselsteiner og for harpuner framstilt av hjortehorn. Den har fått sitt navn etter funnstedet Mas d'Azil i de franske Pyreneene.Baskiske stammer er nevnt av den greske forfatteren Strabon og den romerske forfatteren Plinius den eldre, inkludert stammenavn som Vasconum (vaskonere), Aquitani (aquitaniere) og andre. Det er betydelige bevis som viser deres baskernes etnisitet i romersk tid i form av baskiske stedsnavn, Julius Cæsars referanser til deres skikker og fysiske framtoning, de såkalte aquitanske inskripsjoner som nedtegnet navn på folk og guder (omtrentlig 100-tallet e.Kr., se aquitansk språk), og lignende.Geografisk har Baskerland vært befolket siden romersk tid av flere folkestammer: vaskonere, Varduli (vardulere), Caristii (karistere), Allotrigones (autrigonere), Berones (beronere), Tarbelli (tarbellere) og Suburates (suburatere). Det har vært teorier som hevder at med unntakene av autrigonere og beronere var dette stammer som ikke var indoeuropeere, men det er ikke nok informasjon om den etniske og språklige bakgrunnen til stammene lengst vekst. En del gamle stedsnavn, som blant annet Deba, Butrón, Nervión, og Zegama, kan antyde tilstedeværelsen av et ikke-baskisk folk ved et tidspunkt i forhistorisk tid. Oldtidens stammefolk ble sist sitert på 400-tallet, og deretter er alle spor av dem tapt, kun vaskonere kan fortsatt gjøres rede for, som strakte seg langt utenfor deres tidligere områder, det vil si dagens land Álava, og mest iøynefallende i områdene rundt Pyreneene og Novempopulania (latin for «landet med de ni folk»).Området til kantabrierne utgjorde antagelig det som i dag er Bizkaia, Cantabria, Burgos, og i det minste deler av Álava og La Rioja, det vil si vest for vaskonernes område i middelalderen, men det etniske vesen av dette folket, jevnlig fiender av og til sist beseiret av vestgotere, er ikke sikkert. Etter mye stridigheter med frankere og vestgotere, grunnla vaskonerne i og rundt byen Pamplona et eget kongedømme, oppkalt etter byen, i 824, forbundet med deres slektninger i det kortvarige muslimske Banu Qasi. Deres rike ble siden til kongedømmet Navarra.
Alle andre stammer på Den iberiske halvøy hadde i stor grad blitt assimilert inn i den romerske kulturen og språket mot slutten av den romerske perioden, senantikken, eller tidlig middelalder. Etniske baskere var bosatt øst i landområdene i Pyreneene (Pallars, Val d'Aran) fra 700- til 1000-tallet.
=== Middelalderen ===
I tidlig middelalder (fram til 800-tallet) var området mellom elvene Ebro og Garonne kjent som Vasconia, et uskarpt etnisk område og som politisk var i strid med å slå tilbake den frankiske føydale autoriteten fra nord og presset fra de iberiske vestgoterne og det islamske Córdoba-kalifatet i sør.Ved millennium-skiftet klarte kongehuset karolingerne å etablere et føydalt Vasconia (som ble Gascogne), fragmentert i tallrike fylker og distrikter, Fezensac, Bigorre, Astarac, Béarn, Tartas, Marsan, Soule, Labourd og videre, ut av tidligere stammesystemer og mindre riker. Sør for Pyreneene, foruten det før nevnte kongeriket Pamplona, etablerte Gipuzkoa, Álava og Bizkaia i de områdene som dag utgjør sørlige Baskerland fra 800-tallet og framover.
Disse vestlige områdene skaffet seg sikkerhet ved å inngå i allianse med kongedømmet Navarra i deres første perioder, men ble annektert av kongedømmet Castilla mot slutten av 1100-tallet, og således fratok Navarra direkte tilgang til havet. I senmiddelalderen markerte framtredende familier seg over hele det baskiske området, ofte i strid med hverandre for makt og utløste den blodige bandekrigen, baskisk Bando gerrak, som kun ble stoppet ved kongelig innblanding og gradvis skifte av makt fra rurale områdene på landet og til byene på 1500-tallet. I mellomtiden ble de fransk-baskiske områdene og grevskapene Lapurdi og Zuberoa, tidligere under engelsk overherredømme, til sist underlagt kongeriket Frankrike etter Hundreårskrigen, og hvor byen Bayonne ble det siste engelske forsvarsverket fram til 1453.
=== Moderne tid ===
I kongedømmet Navarra brøt det ut borgerkrig mellom føderasjonene til adelshusene Agramont (fransk: Gramont) og Beaumont, og det åpnet for den spanske erobringen av det meste av Navarra fra 1512 til 1524. Det uavhengige Navarra nord for Pyreneene ble underlagt det franske rike ved Henrik IV av Frankrike i 1620, til tross for det faktum at kong Henrik III av Navarra hadde forordnet Navarras evige uavhengighet fra Frankrike den 31. desember 1596. I tiårene etter den spanske annekteringen gikk Baskerland gjennom økende religiøs, ideologisk og nasjonal ensretning, fremmet av nye nasjonale ideer som ble omfavnet av de voksende spanske og franske eneveldige monarkiene i løpet av renessansen.Fra 1525 ble rettet beskyldninger om hekseri og trolldom i en rekke daler i Pyreneene som synes å ha oppstått grunnet bakteppet av de siste krigene. Det ble fulgt opp med innblanding fra den nylig opprettete eller reformerte institusjoner, i først hånd kongelige tribunaler og den spanske inkvisisjonen, en institusjon opprettet av den katolske kirke for å bekjempe alt hva som ble oppfattet som kjetteri og avvik fra den rette tro. Det første til en kjede av prosesser for å dømme i anklager om kjetteri og hekseri. Opphisset av religionskrigene (og siden også de franske religionskrigene), foruten striden om Navarra, førte bølgen av forfølgelser til et hysterisk toppunkt i 1609–1611 med baskiske heksedomstoler på begge side av den fransk-spanske grensen. Det var den største enkelthendelsen av denne typen forfølgelser i historien og ved slutten før det ebbet ut hadde rundt 7 000 tilfeller blitt undersøkt av inkvisisjonen.I fransk Baskerland gjennomgikk dets provinser en ytterligere minskning av selvstyre som varte fram til den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet, da de tradisjonelle provinsene ble omformet til å utgjøre det nåværende franske departement Basses-Pyrénées (nå hetende Pyrénées-Atlantiques), sammen med den tidligere provins Béarn, men nå en del av nevnte departement. I de sørlige, baskiske provinsene på spansk side av grensen, ble charterne oppretthold fram til karlistkrigene (de spanske borgerkriger) som begynte på 1800-tallet. Baskerne støttet karlistene, det vil si tronarvingen Don Carlos, hertug av Molina, i kampen for den spanske tronen og hans etterkommere i skriket om "Gud, Fedreland, Kongen". Charterne ble til sist opphevet i 1876. Den påfølgende sentraliserende status quo førte til utbredt misnøye og frustrasjon i de baskiske områdene. Det førte til opprettelsen av baskisk nasjonalisme mot slutten av 1800-tallet, oppildnet og påvirket av den generelle nasjonalismen som nasjonalromantikkens ånd hadde spredt over Europa.
Siden da har det vært gjort mange forsøk på å finne et nytte rammeverk for selvstyre for Baskerland. Anledningen synes å ha kommet med proklamasjonen av den andre spanske republikken i 1931 da utkast til ny lovgivning ble trukket opp for sørlig Baskerland; «Estatuto de Estella» Det ble derimot forkastet i 1932. I 1936 ble en kortlivet vedtekt om selvstyre godkjent av provinsene i Gipuzkoa, Álava og Bizkaia, men den spanske borgerkrigen forhindret videre framgang. Etter fascistenes seier og opprettelsen av Francisco Francos spanske diktatur ble en ny vedtekt formet som resulterte i opprettelsen av den nåværende Baskiske autonome samfunn og Navarra, også kalt for De historiske territorier. Det innebar en begrenset status for selvstyre, som begrenset av den spanske lovgivningen. Imidlertid forsøker en betydelig del av det baskiske samfunnet å skaffe seg en større grad av selvstyre (se Baskisk nasjonalisme), tidvis ved voldelige virkemidler. En baskisk, væpnet separatistorganisasjon, ETA, forkortelse for Euskadi Ta Askatasuna (norsk: «Baskerland og frihet»), ble etablert i 1958. Det er beregnet at ETA er ansvarlig for drapene av rundt 800 mennesker, de fleste av ofrene er spanske politimenn og militære. I september 2010 erklærte organisasjonen en våpenhvile som i 2011 ble gjort endelig. ETA har gitt uttrykk for at den ønsker å avvæpnes under internasjonalt tilsyn. Organisasjonen er regnet som en terroristorganisasjon av både EU og USA.Baskerland på franske side av grensen mangler enhver form for politisk eller administrativ anerkjennelse, men et flertall av de lokale representantene har drevet lobbyvirksomhet for å opprette et baskisk departement, men uten framgang.
== Universiteter ==
Det eldste universitet i Baskerland var Oñatiko Unibertsitatea (spansk: Universidad de Oñate), grunnlagt i 1540 i Hernani og flyttet til Oñati i 1548. Det eksisterte i ulike former fram til 1901. I 1868, for å kunne dekke behovet for videregående undervisning for å avhjelpe behovet for blant annet ingeniører i den voksende industrien i området Bilbao, ble det gjort et mislykket forsøk på å etablere et baskisk-navarrisk universitet. Først i 1897 ble Bilbaos tekniske skole for ingeniørkunst etablert, den første skole for denne undervisningen i Spania. Dette fakultetet er i dag en del av Universitetet i Baskerland, på baskisk Euskal Herriko Unibertsitatea (EHU) og på spansk Universidad del País Vasco (UPV). På bortimot samme tid ble det et pressende behov for næringsutdannelse, noe førte til etableringen av Det kommersielle fakultet av den katolske organisasjonen Jesuittordenen, og en del tid senere ekspanderte jesuittene deres universitet ved å grunnlegge Universitetet i Deusto (baskisk: Deustuko Unibertsitatea) mot slutten av århundret og hvor det kommersielle fakultetet ble integrert. Det er det eldste private universitet i Spania. Det har i dag campus i både i Bilbao og San Sebastián. Det første moderne offentlige baskiske universitetet var Universitetet i Baskerland som ble grunnlagt 18. november 1936 av det autonome baskiske regjering i Bilbao under den spanske borgerkrig. Det fungerte kun i kort tid før regjeringen ble beseiret av Francisco Francos fascistiske hær i 1939.
Flere fakulteter, som opprinnelig underviste på spansk, ble opprettet i den baskiske regionen i tiden under Francos diktatur. Et offentlig fakultet for økonomi ble grunnlagt i Sarriko (Bilbao) i 1960-årene, og et offentlig medisinsk fakultet ble også opprettet på samme tiår, og således utvidet den høyere utdannelse. Imidlertid var alle offentlige fakulteter i Baskerland organisert som lokalavdelinger av spanske universiteter. Eksempelvis var ingeniørskolen behandlet som en del av Universitetet i Valladolid, rundt 400 km unna Bilbao. Mangelen på en sentral styring av de offentlige fakultetene i området Bilbao, henholdsvis økonomi i Sarriko, medisin i Basurto, ingeniørkunst i Bilbao, gruvedrift i Barakaldo (etablert i 1910-årene), ble oppfattet som en stor hindring for den kulturelle og økonomiske utviklingen i området. Mot slutten av 1960-årene ble det rettet mange formelle henvendelser til Franco-regjeringen for å få etablert et baskisk offentlig universitet som kunne forene alle de offentlige fakultetene som allerede eksisterte i Bilbao. Som et resultat av disse anstrengelsene ble Universitetet i Bilbao grunnlagt tidlig i 1970-årene, og som siden har utviklet seg til Baskerlands universitet og med campus i de tre vestlige provinsene.
I Navarra blir det private og pavelige Universitetet i Navarra bestyret av den katolske organisasjonen Opus Dei og har et annet campus i San Sebastián. I tillegg er det også det Offentlige universitetet i Navarra med campus i Pamplona og i Tudela, bestyrt av myndighetene i Navarra. Mondragón Corporación Cooperativa, en sentralorganisasjon for kooperativer i Spania, og hovedkvarter i Mondragón i Baskerland, har etablert sine egne institusjoner for høyere utdannelse med Universitetet i Mondragon (Mondragon Unibertsitatea). Det er talløse andre betydelige baskiske kulturelle institusjoner i Baskerland og andre steder. De fleste baskiske institusjoner i USA er tilsluttet NABO (North American Basque Organizations, Inc.).
== Baskisk språk ==
Se hovedartikkel, Baskisk
Baskisk er betraktet som et isolert språk og snakkes av rundt 690 000 personer i Baskerland. Baskisk er i dag ett av få ikke-indoeuropeiske språk som tales i Vest-Europa, og det eneste isolerte språket på det europeiske kontinentet. Baskisk har holdt stand mot indoeuropeiske språk i tusener av år, blant dem keltisk, latin og dagens romanske språk som fransk og spansk. Det er en teori at det kan være en siste levning av språkene som ble talt i Europa før de indoeuropeiske språkenes inntog. Nesten alle baskiskspråklige er flerspråklige, og forstår også sine respektive staters nasjonalspråk. I spansk Baskerland (provinsene Gipuzkoa, Bizkaia, Nafarroa og Araba) har baskisk vært offisielt språk siden 1976. Frankrikes minoritets- og språkpolitikk tillater ikke engang at man har en offisiell opptelling av baskisktalende. Baskiske forbund har høyere tall for antall brukere, opptil to millioner, men da gjør man ikke forskjell på morsmålsbrukere og andre. I Spania har i dag rundt 4,5 millioner mennesker etternavn av baskisk herkomst. En total beregning av rundt 650 000 baskisktalende er det rundt 550 000 som lever på spansk side av grensen og resten på fransk side.I de historiske prosessene med etablere seg selv som nasjonalstater har både de franske som spanske myndighetene forsøkt mer eller mindre bestemt på å undertrykke baskisk språk og baskernes språklige identitet. Språket som er valgt i undervisningen i offentlig skole er det mest opplagte uttrykket for dette fenomenet, noe som har hatt en effekt på den nåværende statusen for det baskisk språk.
Til tross for at baskisk er snakket i et relativt lite område, har de berglendte og ulendte terrenget utenfor byene i Baskerland og relativ lav befolkningstetthet ført til en stor dialektvariasjon opp gjennom historien, noe som har ført til at både fransk og spansk har blitt benyttet som utvekslingsspråk. Da en standardisert utgave av baskisk ble innført i slutten av 1960-årene bidro det at baskisk ikke lenger ble betraktet – selv av de som snakket det – som uegnet i skolesammenheng.Frankrike har en lang historie i å forsøke med en total kulturell oppsluking av alle etniske minoritetsgrupper, inkludert de franske baskere, har Spania på sin side akseptert i perioder av sin historie en viss grad av språklig, kulturell og politisk selvstyre for baskerne. Totalt sett har det vært en gradvis endring mot spansk språk i de baskisktalende områdene av spansk Baskerland, et fenomen som i begynnelsen var kun begrenset for de øverste samfunnsklassene, men som i økende grad også har nådd ut til de lavere samfunnsklassene. I vestlige Bizkaia, det meste av Álava og sørlige Navarra har vært spansktalende i århundrer. Men under diktaturet til Franco forsøkte myndighetene å undertrykke den baskiske nasjonalismen da den hadde kjempet på republikanernes side under borgerkrigen i Gipuzkoa og Bizkaia. Generelt var den kulturelle aktiviteten det på denne tiden begrenset til folkeminne og den katolske kirke, men en begrenset grad av toleranse ble gitt baskisk kultur og språk i Álava og Navarra som ikke hadde aktivt støttet republikanerne i samme grad under borgerkrigen. I dag har Baskerland en del kulturell og politisk selvstyre og baskisk er et offisielt språk ved siden av spansk. Baskisk er favorisert ved en rekke språklige virkemidler støttet av de baskiske regionale myndigheter som har til mål å øke språkets anvendelighet. Imidlertid er den faktiske gjennomføringen av dens offisielle status spredt og problematisk, og avhengig av de ulike administrative nivåer til å gjennomføre den. Baskisk blir daglig snakket av rundt en fjerdedel og hovedsakelig i Gipuzkoa, i nordlige Navarra og de franske dalstrøkene av Pyreneene.
Den anti-baskiske regjeringen fra det konservative regionale partiet Unión del Pueblo Navarro har motsatt seg baskisk nasjonalistiske forsøk på å gjennomføre skoleundervisning på baskisk i hele Navarra, blant annet for det vil omfatte områder hvor det tradisjonelt ikke snakkes. Undervisning på baskisk er derfor begrenset til baskisktalende regioner i nordlige og sentrale Baskerland. I den sentrale regionen er det likevel begrenset, og fungerer best i private skoler. I sørlige områder har det betydd at skolebarn må reise lange strekninger hver dag for å få den nødvendige undervisning på baskisk. Selv i nordlige Baskerland er det klager på utbredelsen av baskisk, blant annet ved sykehus, biblioteker, ingen nyheter på baskisk i media, med unntak av en eneste baskiskspråklig radio i Pamplona.Europakommisjonen for regionale språk eller mindretallsspråk, som Spania har underskrevet, har utstedt et antall anbefalinger for å sikre reell offisiell status for baskisk språk (2004). En del av disse har vært å minske eller fjerne de språklige skillelinjene innenfor administrasjonen av Navarra for å sikre normal bruk av baskisk og hindre diskriminering av baskisktalende, søksmål mot avisen Euskaldunon Egunkaria, foruten også å garantere at fanger kan motta og sende ut brev på baskisk.Situasjonen for baskisk i den franske delen av Baskerland er «sårbar», i henhold til Unesco. Presset fra fransk som det godt etablerte offisielle språket og ulike offentlige hindringer og vanskeligheter, gjør at framtiden for baskisk som et levende språk i Frankrike er i beste fall usikker. Den 14. juni 2013, med henvisning til Falloux-loven av 1850 som erklærte at fransk var det offisielle språket i Frankrike, nektet byen Hendaye å finansiere en ny bygning for en baskiskspråklig skole. Den 6. november 2013 klagde Seaska, nettverket for de baskiske skolene i fransk Baskerland, den fransk stat inn for Unesco for ikke å følge opp sine internasjonale forpliktelser og for å overse minoritetene ved å krenke deres språklige rettigheter. Frankrike har signert Den europeiske pakt om regionale språk eller mindretallsspråk, men har valgte ikke å ratifisere den.
== Politikk ==
Tradisjonelt er baskisk politikk vært preget av ytterliggående akser; venstre-høyre og nasjonalisme-ikke-nasjonalisme. En tredje akse er akseptering eller ikke akseptering av ETAs voldelig linje. Gjennomgående og den viktigste politiske aksen er spørsmålet om nasjonalisme, herunder også spørsmålene om løsrivelse og uavhengighet til Spania. Tyngden i den nasjonalistiske dimensjon i baskisk politikk påtvinger en tendens mot en projeksjon av politikken til en konflikt mellom verdier og gjør den politiske debatten til en diskusjon om «absolutter». Dynamikken i de kontroversielle beslutninger idømt av spanske domstoler på baskiske nasjonalistpartier som ideologisk har stått ETA i mange år, har ført til en forvrengt representasjon av baskiske politikk i lokale råd og regionale parlament, foruten også en hyppig utveksling av en rekke partier som blitt etablert, oppløst, og dannet på ny under andre navn. Med valget i 2011 kom flere venstreorienterte baskiske nasjonalister til politisk makt i flere baskiske byer og samtidig annonserte den ekstreme separatistorganisasjonen ETA at den oppga væpnet kamp og la ned våpnene. Det har ført baskisk politikk mot en korsvei.Ved valgene til den spanske parlamentet i 2011 fikk venstreorienterte baskiske nasjonalist- og separatiskkoalisjonen Amaiur (tidligere Batasuna og Eusko Alkartasuna) fikk sju plasser i parlamentet, kun andreplass etter konservative UPN-PP (fem plasser) i stemmer i sørlige Baskerland, fulgt tett av det sosialdemokratiske Partido Socialista Obrero Español (Det spanske sosialistpartiet). Koalisjonen Geroa Bai (baskisk: «Ja til framtiden»), sammensatt for dette valget av ulike baskiske nasjonalistgrupperinger, sikret seg en plass i Navarra og sammen med Det baskiske nasjonalistparti som fikk fem plasser (alle fra den autonome basiske regionen).Til tross for Amaiurs resultater ble koalisjonen nektet en parlamentarisk gruppe i en til da særegen beslutning i det spanske parlamentet under begrunnelsen av koalisjonens parlamentsmedlemmer representerte to ulike valgkretser. Som et resultat forble Amaiur (femte politiske gruppe i det spanske parlamentet i det hele tatt) i Grupo Mixto med et mangfold av ulike partier fra over hele Spania mens den såkalte baskiske gruppen inkluderte fem medlemmer fra PNV og den autonome basiske regionen (Euskadi).
=== Partier med tilstedeværelse i spanske Baskerland ===
Det baskiske nasjonalistparti, baskisk: Euzko Alderdi Jeltzalea (EAJ-PNV-PNB) er det eldste av alle nasjonalistpartier, grunnlagt i 1895. Det er et kristendemokratisk og har utviklet seg mot mer moderat politikk, men holder fortsatt fast på kravet om selvstyre og eventuell uavhengighet. Det er hovedpartiet i den autonome basiske regionen og det partiet som får flest stemmer (rundt førti prosent av befolkningen), men dets tilstedeværelse i Navarra er svært liten og er innordnet Geroa Bai. I den franske delen av Baskerland er det marginalt.
Eusko Alkartasuna (EA) («Baskisk solidaritet») er en utbrytergruppe fra PNV siden 1984. Bruddet skjedde grunnet EAJ-PNVs kompromiss med spansk høyreside i Navarra mot meningene i de lokale avdelingene i bytte mot støtte i Bilbao. EA er ledet av den karismatiske lehendakari Carlos Garaikoetxea i årrekke. Partiet definerer seg som sosialdemokratisk og er langt mer bestemt i sine nasjonalistiske krav enn EAJ-PNV. EA fikk et dårlig valgresultat som førte til at partiet delte seg med en utbrytergruppe som opprette det halvhjertede Hamaikabat basert i Gipuzkoa. Under lederskapet til Peio Urizar fikk EA ny framgang og bevegde seg mot en forståelse med figurer nær tilknyttet tidligere Batasuna. Partiet var med på å bygge koalisjonen EH Bildu.
Sortu («Skape») er et parti som ble opprettet i februar 2011 og med en rekke kjente offentlige ansikter i spissen med målsettingen å fylle det sosiologiske og politiske tomrom som ble etterlatt av de forbudte partiene Euskal Herritarrok («Vi basiske borgere») og Batasuna («Enhet»). Partiets ideologi er baskisk nasjonalisme og sosialisme. Det avviser vold som et middel til å oppnå politiske mål, og verdsetter sivil og pasifistisk ulydighet som en legitim måte å motsette seg despotisk og autoritær politikk. Det er inkludert i koalisjonen EH Bildu.
Partido Socialista Obrero Español (PSOE), sosialdemokratisk, med avdelinger:
PSE-EE (blandet spansk og baskisk akronym for: «Sosialistpartiet for Baskerland» – «Baskiske venstre»)
PSN («Sosialistpartiet i Navarra»)
Partido Popular («Folkets parti»), konservativ, med avdelinger:
Partido Popular de Navarra, i kun Navarra
Partido Popular del País Vasco, i Baskerland
Izquierda Unida («Det forente venstre») venstreorientert dannet fra det tidligere kommunistpartiet, republikansk, med avdelinger:
Ezker Batua («Forente venstre») (EB-IU) i Baskerland
Izquierda Unida de Navarra (IUN) i Navarra
Aralar, utbryterfraksjon fra Batasuna, sterkest i Navarra. Politisk orientert mot uavhengighet og venstreorientert, avviser bruk av vold, alliert med Abertzaleen Batasuna.
=== Partier med tilstedeværelse i franske Baskerland ===
Parti socialiste («Det franske sosialistparti»), sosialdemokratisk, dekker hele Frankrike, men også baskiske områder.
Union pour un mouvement populaire («Union for en folkebevegelse»), konservativ, dekker hele Frankrike, men også baskiske områder.
Abertzaleen Batasuna («Patriotenes union»), radikal venstreorientert baskiske nasjonalistparti, alliert med Aralar.
Euskal Herria Bai (EH Bai), et koalisjonsparti dannet av Abertzaleen Batasuna, Sortu og Eusko Alkartasuna.
=== Baskisk nasjonalisme ===
Baskisk nasjonalisme omtales på baskisk som abertzale og betyr bokstavelig patriot, men har fått den politiske betydningen av baskisk nasjonalisme. Siden 1800-tallet har baskisk nasjonalisme krevd retten til i det minste en del former for selvstyre, noe som er støttet av rundt 60 prosent av baskere i Baskerland, og uavhengighet, som i samme område er støttet (i henhold til et stemmetall) av rundt 34 prosent. Kravet på uavhengighet er særlig uttrykt av baskiske nasjonalister på venstresiden. Retten til selvstyre ble hevdet av det baskiske parlament i 1990, 2002 og 2006.I henhold til Artikkel 2 i den spanske konstitusjonen av 1978 (spansk: Constitución Española): «Konstitusjonen er basert på den uløselige enheten av den spanske nasjon, det felles og udelelige hjemland til alle spanjoler.» Derfor, ettersom loven utelukker uavhengighet for spanske regioner, har en del baskere avholdt seg fra å stemme og en del har også stemt imot den i folkeavstemning av 6. desember det nevnte året. Imidlertid ble loven godkjent av et klart flertall på det spanske nivået, eller med enkelt flertall i Navarra og på baskisk nivåer. De autonome styrene for de baskiske regionene ble oppnådd ved en senere folkeavstemning, men selvstyre for Navarra (amejoramiento del fuero: «forbedring av privilegium») var aldri underlagt folkeavstemning, men kun godkjent av parlamentet i Navarra.
For Baskerland i Frankrike er det ikke mange kilder for spørsmålet om nasjonalisme.
=== Euskadi Ta Askatasuna (ETA) ===
Se hovedartikkel, ETAEuskadi Ta Askatasuna (ETA), baskisk for «Baskerland og frihet», er en bevæpnet baskisk nasjonalist- og separatistorganisasjon. Gruppen ble opprettet i 1959 og har siden utviklet seg fra en gruppe som fremmet tradisjonell baskisk kultur til å bli en paramilitær gruppe, eller terroristorganisasjon, med det mål å oppnå uavhengighet for Baskerland. ETA er hovedorganisasjonen for Den baskiske nasjonale frigjøringsbevegelsen, baskisk Euskal Nazio Askapenerako Mugimendua, ENAM, og er den viktigste deltaker i den spansk-baskiske konflikten. ETA erklærte midlertidig våpenhvile i 1989, 1996, 1998 og 2006, men deretter avbrutt den. Imidlertid den 5. september 2010 erklærte ETA permanent våpenhvile som fortsatt er gjeldende. Den 20. oktober 2011 annonserte ETA en «endelig opphør av sine bevæpnete aktivitet.»
== Sport ==
Baskerland har bidratt med en rekke idretts- og sportsfolk, hovedsakelig i fotball, rugby, sykling, jai-alai og surfing. Jai-alai er en sport som involverer å slå en ball mot en vegg i et rom med høy hastighet ved hjelp av en håndholdt redskap, cesta. Det er en variant av basiske pelota som foregår på en bane, men hvor man også slår en ball mot en vegg, enten med hånden eller med et redskap som en racket eller balltre. Røttene av disse typer ballspill har røtter tilbake til oldtidskulturer.
Den fremste sporten i Baskerland, som i resten av Spania og mye av Frankrike, er fotball. De fremste fotballagene er Athletic Bilbao, Real Sociedad, CA Osasuna, SD Eibar, Deportivo Alavés, Real Unión og Barakaldo CF som spiller i den spanske nasjonale liga. Athletic Bilbao har et vedtak på å kun ansette baskiske spillere. Denne politikken har blitt benyttet med variabel fleksibilitet. Real Sociedad hadde den samme politikken inntil de ansatte den irske angriperen John Aldridge i slutten av 1980-årene. Den mest kjente baskiske fotballspilleren gjennom alle tider er antagelig Andoni Zubizarreta. Han har fortsatt rekorden med flest opptredener i La Liga med 622 kamper og vant 6 ligatitler og 1 tittel i Mesterligaen. I dag (per 2015) er antagelig den mest kjente baskiske fotballspilleren Xabi Alonso, vinner av 2 titler i Mesterligaen, og som spilte for Real Sociedad, Liverpool FC og Real Madrid, og som i dag (per 2015) spiller FC Bayern München. Andre kjente baskiske navn er Mikel Arteta, Javi Martinez, Iker Muniain, Fernando Llorente og Ander Herrera.
Fotball vekker ikke den samme entusiasme i nord for grensen, men den franske baskiske regionen har likevel frambrakt to velkjente fotballspillere, Bixente Lizarazu og Didier Deschamps.
Sykkelsport er populær over hele Baskerland. Ved sykkelløp er det ofte at baskiske tilhengere er stilt på linje langs veiene og vifter med oransje, fellesfargen til sykkellaget telco Euskaltel, og har gitt betegnelsen «den oransje trengsel» under etappene i Pyreneene under Tour de France. Miguel Indurain ble født i Atarrabia (Navarra), og han har vunnet Tour de France fem ganger.
En annen baskisk syklist er Abraham Olano som har vunnet Vuelta a España (Spania rundt) og VM i landeveissykling. To profesjonelle sykkellag er baskiske Euskaltel-Euskadi og Movistar Team. Sykkellaget Caisse d'Épargne sporer sin historie tilbake til Banesto-laget som omfattet Indurain. Euskaltel-Euskadi er kommersielt sponset, men fungerer som et uoffisielt basisk nasjonallag og er delvis finansiert av de basiske myndigheter. Dets syklister er enten baskiske eller i det minste har vokst opp i den baskiske sykkelkulturen. Nåværende og tidligere medlemmer av laget har vært sterke utfordrere i Tour de France som er årlig i juli og Vuelta a España som kjøres i september. Laglederne har vært syklister som Iban Mayo, Haimar Zubeldia, Samuel Sánchez og David Etxebarria.
I nord, på fransk side av grensen, er rugby en annen populær sport innenfor det basiske samfunnet. I Biarritz er den lokale rugbyklubben Biarritz Olympique Pays Basque. Navnet er en referanse til klubbens baskiske arv. De spiller klubbfargene rødt, hvitt og grønt, og klubbens tilhengere vifter med baskiske flagg. De gjenkjenner også 16 andre klubber som «baskiskvennlige». Et antall av hjemmekampene som er spilt av Biarritz Olympique i Heineken Cup har blitt holdt på Estadio Anoeta i San Sebastián på spansk side av grensen.
Den mest berømte baskiske spilleren i Biarritz er den legendariske franske forsvareren Serge Blanco som har en baskisk mor. Michel Celaya var kaptein for både Biarritz og det franske nasjonallaget. Fransk spiller nummer 8 er Imanol Harinordoquy, som også spiller for Biarritz og basker. Aviron Bayonnais er en annen rugbyspiller med baskiske bånd.
Fjellklatring er populært i Baskerland grunnet områdets fjellrike landskap i Pyreneene. Alberto Iñurrategi, født i Aretxabaleta i 1968, er av de mest respekterte fjellklatrere i verden. Han har greid å krone de 14 fjelltopper som er på over åtte tusen meter i verden, alle av dem alpinklatring, det vil si uten oksygen, få leirplasser og uten støtte fra sherpaer. Det er noe som kun åtte andre i verden har oppnådd. En annen baskisk fjellklatrer, Juanito Oiarzabal, født i Vitoria i 1956, holder rekorden på 21 for antall klatringer over åtte tusen meter. Josune Bereziartu, født i 1972 i Lazkao, er den eneste kvinnelig fjellklatrer som har klart 9a/5.14d. Andre basiske klatrere er Iker Pou, Patxi Usobiaga, og Edurne Pasaban. Sistnevte, født 1973 i Gipuzkoa, ble i 2010 den første kvinne som har klatret alle de 14 fjell over åtte tusen meter.Baskiske sportstradisjoner er også knyttet til rurale fritidssysler som å konkurrere med slåmaskin og med en ljå, foruten å sage ved og tømmer. Man skårer poeng etter bestemte kriterier som tid, presisjon, eleganse og produktivitet.
== Noen kjente baskere fra historien ==
Den oppdagelsesreisende Elkano som fullførte den første verdensomseiling etter at Ferdinand Magellan ble drept på Filippinene, filosofer og forfattere Miguel de Unamuno og Joxe Azurmendi, forfatterne Pío Baroja, Robert Laxalt og Bernardo Atxaga, komponistene Juan Crisóstomo Arriaga, Jesús Guridi og Maurice Ravel, skulptøren Eduardo Txillida, Patxi Xabier Lezama Perier, den religiøse leder Ignatius av Loyola som grunnla Jesuittordenen, kongene og dronningene av Navarra, forfatteren Salvador de Madariaga og mannen som oppfant fotograferingen, Louis Daguerre, fotballspilleren Xabi Alonso som spiller for det tyske laget Bayern München.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Basque Country – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Eusko Jaurlaritza, de baskiske myndigheter
The Basque People in the Middle Ages, baskere i middelalderen
Bubers baskiske nettsted
Euskara Kultur Elkargoa, den baskiske kulturstiftelsen
EuskoSare, det globale baskiske samfunn | Baskerland rundt 2009 var den 49. utgaven av Baskerland rundt. | 8,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svartfjellet_(Loppa) | 2023-02-04 | Svartfjellet (Loppa) | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Loppa', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Svartfjellet (nordsamisk: Čáhppesčohkka ) er et fjell i Loppa kommune i Finnmark. Fjellet ligger like øst for isbreen Svartfjelljøkelen, og bare 2,5 kilometer vest for Nuvsfjordbotn, innerst i Nuvsfjorden.
Fjellet ble lenge regnet som det høyeste fjellet i Finnmark, men dette viste seg å være basert på en feilmåling. Finnmarks høyeste punkt ligger derimot på breen Øksfjordjøkelen noen få kilometer lenger sør, og Finnmarks høyeste fjellet, Loppatinden, ligger like ved. Den lå tidligere under isen og fikk sitt navn en gang mellom 2005 og 2011.
| Svartfjellet (nordsamisk: Čáhppesčohkka ) er et fjell i Loppa kommune i Finnmark. Fjellet ligger like øst for isbreen Svartfjelljøkelen, og bare 2,5 kilometer vest for Nuvsfjordbotn, innerst i Nuvsfjorden.
Fjellet ble lenge regnet som det høyeste fjellet i Finnmark, men dette viste seg å være basert på en feilmåling. Finnmarks høyeste punkt ligger derimot på breen Øksfjordjøkelen noen få kilometer lenger sør, og Finnmarks høyeste fjellet, Loppatinden, ligger like ved. Den lå tidligere under isen og fikk sitt navn en gang mellom 2005 og 2011.
== Referanser == | Svartfjellet (nordsamisk: Čáhppesčohkka ) er et fjell i Loppa kommune i Finnmark. Fjellet ligger like øst for isbreen Svartfjelljøkelen, og bare 2,5 kilometer vest for Nuvsfjordbotn, innerst i Nuvsfjorden. | 8,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svartfjellet | 2023-02-04 | Svartfjellet | ['Kategori:Pekere'] | Svartfjellet kan vise til et av flere fjell i Norge:
Svartfjellet (Loppa) – i Loppa kommune i Finnmark
Svartfjellet (Kvalsund) – i Kvalsund kommune i Finnmark
Svartfjellet (Kvænangen) – i Kvænangen kommune i Troms
Svartfjellet (Nordreisa) – i Nordreisa kommune i Troms
Svartfjellet (Lenvik) – i Lenvik kommune i Troms
Svartfjellet (Orkdal) – i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag
Svartfjellet (Rendalen) – i Rendalen kommune i Hedmark | Svartfjellet kan vise til et av flere fjell i Norge:
Svartfjellet (Loppa) – i Loppa kommune i Finnmark
Svartfjellet (Kvalsund) – i Kvalsund kommune i Finnmark
Svartfjellet (Kvænangen) – i Kvænangen kommune i Troms
Svartfjellet (Nordreisa) – i Nordreisa kommune i Troms
Svartfjellet (Lenvik) – i Lenvik kommune i Troms
Svartfjellet (Orkdal) – i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag
Svartfjellet (Rendalen) – i Rendalen kommune i Hedmark | Svartfjellet kan vise til et av flere fjell i Norge: | 8,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jesse_Ohene | 2023-02-04 | Jesse Ohene | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FK Mandalskameratene', 'Kategori:Fotballspillere for Idrettsklubben Start', 'Kategori:Fotballspillere for Løv-Ham Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsdalen UIL', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Jesse Ohene Aboagye (født 21. desember 1985) er en norsk-ghanesisk fotballspiller som senest spilte for Løv-Ham.
Ohene har tidligere spilt for Start og var høsten 2007 utlånt til Tromsdalen. I 2008 signerte han for Mandalskameratene, før han gikk til Løv-Ham kort tid før overgangsvinduet stengte i forkant av seriestarten for 2009-sesongen. Han ble imidlertid bare i klubben frem til høsten da han fikk et stipend slik at han kunne fortsette medisinstudiene sine i Polen. I løpet av tiden i Løv-Ham skåret han fire mål på 17 kamper.
| Jesse Ohene Aboagye (født 21. desember 1985) er en norsk-ghanesisk fotballspiller som senest spilte for Løv-Ham.
Ohene har tidligere spilt for Start og var høsten 2007 utlånt til Tromsdalen. I 2008 signerte han for Mandalskameratene, før han gikk til Løv-Ham kort tid før overgangsvinduet stengte i forkant av seriestarten for 2009-sesongen. Han ble imidlertid bare i klubben frem til høsten da han fikk et stipend slik at han kunne fortsette medisinstudiene sine i Polen. I løpet av tiden i Løv-Ham skåret han fire mål på 17 kamper.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jesse Ohene – Transfermarkt
(no) Jesse Ohene – Norges Fotballforbund | | fødtsted = | 8,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlands_flyv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Estlands flyvåpen | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estlands forsvar', 'Kategori:Flyvåpen'] | Estlands flyvåpen (Eesti Õhuvägi) er den våpengrenen i Estlands forsvar som har ansvaret for de fleste luftstyrkene i landet. Ett av deres hovedoppdrag er å bygge opp et luftovervåkningssystem, som skal være hjørnesteinen i luftsikkerheten og kontrollen av luftrommet i området, og en integrert del av Natos luftforsvarssystemer.
Sammen med Latvia og Litauen har Estland et radarnettverk under navnet BaltNet.
| Estlands flyvåpen (Eesti Õhuvägi) er den våpengrenen i Estlands forsvar som har ansvaret for de fleste luftstyrkene i landet. Ett av deres hovedoppdrag er å bygge opp et luftovervåkningssystem, som skal være hjørnesteinen i luftsikkerheten og kontrollen av luftrommet i området, og en integrert del av Natos luftforsvarssystemer.
Sammen med Latvia og Litauen har Estland et radarnettverk under navnet BaltNet.
== Eksterne lenker ==
(en) Air force of Estonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (estisk, engelsk) | Estlands flyvåpen (Eesti Õhuvägi) er den våpengrenen i Estlands forsvar som har ansvaret for de fleste luftstyrkene i landet. Ett av deres hovedoppdrag er å bygge opp et luftovervåkningssystem, som skal være hjørnesteinen i luftsikkerheten og kontrollen av luftrommet i området, og en integrert del av Natos luftforsvarssystemer. | 8,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlands_marine | 2023-02-04 | Estlands marine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Estlands forsvar', 'Kategori:Mariner etter land'] | Estlands sjøforsvar (Eesti Merevägi) er den våpengrenen i Estlands forsvar som har ansvaret for å beskytte estisk territorialfarvann. I krisetilfeller skal sjøforsvaret være klare til å forsvare innseilinger, havneområder og lede og samarbeide med allierte styrker.
Fra 1995 har sjøforsvaret ryddet miner i estiske farvann i nært samarbeid med andre Østersjølands marinestyrker. Hensikten er å finne og rydde gamle miner og bidra til tryggere ferdsel på sjøen.
| Estlands sjøforsvar (Eesti Merevägi) er den våpengrenen i Estlands forsvar som har ansvaret for å beskytte estisk territorialfarvann. I krisetilfeller skal sjøforsvaret være klare til å forsvare innseilinger, havneområder og lede og samarbeide med allierte styrker.
Fra 1995 har sjøforsvaret ryddet miner i estiske farvann i nært samarbeid med andre Østersjølands marinestyrker. Hensikten er å finne og rydde gamle miner og bidra til tryggere ferdsel på sjøen.
== Eksterne lenker ==
(en) Estonian Navy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (estisk, engelsk) | Estlands sjøforsvar (Eesti Merevägi) er den våpengrenen i Estlands forsvar som har ansvaret for å beskytte estisk territorialfarvann. I krisetilfeller skal sjøforsvaret være klare til å forsvare innseilinger, havneområder og lede og samarbeide med allierte styrker. | 8,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlands_h%C3%A6r | 2023-02-04 | Estlands hær | ['Kategori:Armeer', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estlands forsvar'] | Estlands hær er hovedgrenen i det estiske forsvaret. Hærens hovedprioritet er å ta fram kapasiteter til å delta i internasjonale operasjoner og forsvare estisk territorium i samarbeid med allierte styrker.
Størrelsen på hærens fredsorganisasjon er rundt 3 300, hvorav rundt 1 500 er vernepliktige. Hærsjefen er for tiden oberst Indrek Sirel.
| Estlands hær er hovedgrenen i det estiske forsvaret. Hærens hovedprioritet er å ta fram kapasiteter til å delta i internasjonale operasjoner og forsvare estisk territorium i samarbeid med allierte styrker.
Størrelsen på hærens fredsorganisasjon er rundt 3 300, hvorav rundt 1 500 er vernepliktige. Hærsjefen er for tiden oberst Indrek Sirel.
== Historie ==
I april 1917 utstedte mobiliseringsdepartementet i den russiske generalstaben en ordre om å samle estisk militært personell i deres hjemland. Den første etniske estiske militæravdelingen ble dannet 20. mai 1917 når den russiske krigsministeren ga sin tillatelse til å opprette 1. estiske regiment. Oberst Aleksander Tõnisson ble utnevnt til sjef for den nye avdelingen, som besto av 32 offiserer og 3 372 mannskaper. 1. regiment ble så overført fra Virumaa til Rakvere for å fortsette oppbyggingen, og nådde etter hvert sin maksimale størrelse på 118 offiserer og 10 151 mannskaper. Gjennom sin eksistens var regimentet tjenestested for 216 offiserer og 11 538 mannskaper. Regimentet var grunnlag for dannelsen av nasjonale soldater, offiserer, avdelinger og til slutt hele forsvaret.
To år etter slutten på den estiske uavhengighetskrigen (1918–20) besto den estiske hæren av 3 feltdivisjoner og et antall uavhengige bataljoner og kompanier.
Estlands landområde var litt over 67 tusen km² med en befolkning på rundt 1,5 millioner. De væpnede styrkene hadde totalt 12 000 mann. Verneplikten for hæren var på 18 måneder for infanteriet og 24 måneder for andre troppetyper. Til esternes fordel var sjøen Peipus som tjente som naturlig forsvarslinje.
== Organisasjon ==
Hærens operative styrker omfatter en infanteribrigade og et sikkerhetsapparat. Hæren har ambisjon om å sette opp en deployerbar taktisk gruppe og noen støtteavdelinger. Infanteribrigaden fungerer som treningsavdeling. Sikkerhetsapparatet vil ha militære oppgaver i territorialforsvaret samt noen sivile støtteoppgaver.
1. infanteribrigade
Jegerbatalajonen
Kalevi infanteribataljon
Logistikkbataljonen
Nordøstre forsvarsdistrikt (Tapa)
Ingeniørbataljonen
1. artilleribataljonen
Luftvernbataljonen
Sentraløvelsesfeltet
Viru infanteribataljon
Nordre forsvarsdistrikt (Tallinn)
Sambands- og stabsbataljonen
Gardebataljonen
Søndre forsvarsdistrikt (Tartu)
Kuperjanov infanteribataljon
Vestre forsvarsdistrikt (Pärnu)
== Utrustning ==
Hæren har vært satt opp med en blanding av vestlig og østblokk-materiell, men har ambisjoner om full Nato-integrasjon, så trenden er å ta i bruk mer og mer vestlig materiell.
Pansrede personellkjøretøyer er hovedsakelig Sisu XA-180 6×6 og BTR-80 8×8. Ildstøtte besørges med Soltam 81 mm og M/41D 120 mm bombekastere, panservern besørges med en hel rekke forskjellige systemer. Luftvernartilleriet er satt opp med ZU 23-2 maskinkanoner og Mistral bakke-til-luft-missiler. Personlig våpen er for de fleste enten Ak 4 7,62 mm automatgevær eller Galil i 5,56 mm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maavägi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (estisk, engelsk) | Estlands hær er hovedgrenen i det estiske forsvaret. Hærens hovedprioritet er å ta fram kapasiteter til å delta i internasjonale operasjoner og forsvare estisk territorium i samarbeid med allierte styrker. | 8,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iver_Sletten | 2023-02-04 | Iver Sletten | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Iver Sletten (født 24. juli 1974) er en tidligere norsk fotballspiller som har spilt for Hamarkameratene, Skeid og Groruddalen. Han var angrepsspiller og fikk eliteseriekamper for Ham-Kam og Skeid i henholdsvis 1995 og 1999 med tilsammen 29 kamper og fire mål for begge klubbene.
| Iver Sletten (født 24. juli 1974) er en tidligere norsk fotballspiller som har spilt for Hamarkameratene, Skeid og Groruddalen. Han var angrepsspiller og fikk eliteseriekamper for Ham-Kam og Skeid i henholdsvis 1995 og 1999 med tilsammen 29 kamper og fire mål for begge klubbene.
== Eksterne lenker ==
HamKam.no – Slettens spillerprofil hos Hamarkameratene | | fødtsted = | 8,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlands_forsvarshistorie | 2023-02-04 | Estlands forsvarshistorie | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estlands forsvar', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Estlands forsvarshistorie omfatter to periode: Den første perioden som fri republikk i mellomkrigstiden og den andre perioden etter Sovjetunionens fall i 1991.
| Estlands forsvarshistorie omfatter to periode: Den første perioden som fri republikk i mellomkrigstiden og den andre perioden etter Sovjetunionens fall i 1991.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
I april 1917 utstedte mobiliseringsdepartementet i den russiske generalstaben en ordre om å samle estisk militært personell i deres hjemland. Den første etniske estiske militæravdelingen ble dannet 20. mai 1917 når den russiske krigsministeren ga sin tillatelse til å opprette 1. estiske regiment. Oberst Aleksander Tõnisson ble utnevnt til sjef for den nye avdelingen, som besto av 32 offiserer og 3 372 mannskaper. 1. regiment ble så overført fra Virumaa til Rakvere for å fortsette oppbyggingen, og nådde etter hvert sin maksimale størrelse på 118 offiserer og 10 151 mannskaper. Gjennom sin eksistens var regimentet tjenestested for 216 offiserer og 11 538 mannskaper. Regimentet var grunnlag for dannelsen av nasjonale soldater, offiserer, avdelinger og til slutt hele forsvaret.
I februar 1918 okkuperte Det tyske keiserrikets 8. armé og all makt i Estland hvilte hos 8. armés ledelse.
=== Den estiske uavhengighetskrigen ===
Se utfyllende artikkel: Den estiske uavhengighetskrigen Etter at den tyske novemberrevolusjonen mellom 11. og 14. november 1918 gjorde slutt på den tyske okkupasjonen av Estland, leverte representanter for tyske styresmakter formelt over politisk makt til den estiske regjeringen. En ny militær invasjon, denne gangen fra bolsjevikenes Russland, fulgte et par dager etter. Dette markerte begynnelsen på den estiske uavhengighetskrigen. Det lille, lett utrustede estiske militæret, også kjent som Rahvavägi eller Folkevernet, ble til å begynne med drevet tilbake av Den røde armé helt til innenfor synsvidde av hovedstaden Tallinn. Bare 34 km skilte Tallinn fra fronten. Delvis på grunn av en våpenleveranse fra en britisk marinestyrke ble bolsjevikene stoppet.
I januar 1919 gikk estiske styrker til motangrep, den såkalte Mai-offensiven, under øverstkommanderende Johan Laidoner. Den estiske hæren ble støttet av Royal Navy i til finske, danske og svenske frivillige. På slutten av februar hadde Den røde armé blitt drevet tilbake fra alt estisk territorium. 2. februar 1920 ble Tartu-traktaten undertegnet av Estland og Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk. Etter å ha vunnet frigjøringskrigen mot Sovjetrussland og tyske Freikorps-frivillige beholdt Estland sin uavhengighet i 22 år.
=== Mellomkrigstiden ===
Skjebnen til Republikken Estland før andre verdenskrig ble bestemt av Molotov–Ribbentrop-pakten av august 1939 etter at Stalin fikk Hitlers samtykke i å dele opp østre Europa i «spesielle interessesfærer» ifølge de hemmelige tilleggene til pakten. Den estiske regjeringen ble tvunget til å gi sitt samtykke til at Sovjetunionen kunne etablere militære baser og stasjonere 25 000 soldater på estisk jord for «gjensidig forsvar».". 12. juni ble den sovjetiske Østersjøflåten beordret til full militær blokade av Estland. I lys av den enorme sovjetiske overmakten, og for å unngå et blodbad, så vedtok estiske myndigheter å ikke yte motstand.. Den militære okkupasjonen ble fullendt innen 21. juni 1940.. Det estiske forsvaret ble avvæpnet i juli 1940 på ordre fra Den røde armé. Bare en sambandsbataljon stasjonert i Tallinn fortsatte motstanden. Sovjetstyrkene brakte inn forsterkninger, blant annet seks panservogner, og innen solnedgang endte det hele i forhandlinger og overgivelse på estisk side. Én estisk soldat ble drept, og 10 sovjetiske.Hele den estiske hæren ble en del av Den røde armé, og brukte til og med sine egne uniformer og beholdt de fleste av sine egne offiserer – opp til øverstkommanderende. På dette tidspunkt var 100 000 soldater fra Den røde armé stasjonert i Estland, sammenlignet med de 15 000 mann Estland kunne mønstre. I august 1940 ble hele den estiske hæren reorganisert som en territorielt geværregiment i Den røde hær. I samme tidsrom ble også den sivile maktstrukturen sovjetisert, og etter hvert ble Estland og de andre baltiske landene innlemmet i Sovjetunionen.
=== Etter 1991 ===
Den 3. september 1991 ble Estlands forsvar gjenopprettet etter vedtak av de nye estiske myndighetene. Siden den tid har det blitt opprettet og gjenreist mer enn 30 nye avdelinger og flere våpenarter.
Estland måtte, i motsetning til land som Polen, bygge opp sitt forsvar fra bunnen av. Man var opptatt av å distansere seg fra Sovjethæren, noe som blant annet medførte at forsvarsdepartementet de første årene var besatt med utelukkende sivilt personell. Deres manglende erfaring, sammen med en forestilling i offiserskorpset om at det var politikernes skyld at den første republikken falt uten et skudd, medførte problemer med militær/sivilt samarbeid de første årene. Samtidig var Nato-integrasjon et viktig mål, og både Nato og EU la press på estiske myndigheter for å ha fastere sivil kontroll over forsvarsmakten.Den nye estiske republikken baserte forsvaret sitt på verneplikt. Alle friske og ellers egnede mannlige borgere er tjenestepliktige i åtte måneder, og med repetisjonsøvelser hvert tredje år eller sjeldnere. Det er også satt opp i lokalt forankrede reserveavdelinger etter at førstegangstjenesten er avsluttet.I 2004 ble Estland medlem av Nato.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Smith, David J. The Baltic States: Estonia, Latvia and Lithuania, ISBN 0415285801
== Eksterne lenker ==
(en) Military of Estonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Estlands forsvarshistorie omfatter to periode: Den første perioden som fri republikk i mellomkrigstiden og den andre perioden etter Sovjetunionens fall i 1991. | 8,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zoran_Jolevski | 2023-02-04 | Zoran Jolevski | ['Kategori:Ambassadører til USA', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Makedonske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmakedonske ambassadører', 'Kategori:Personer fra Skopje'] | Zoran Jolevski (født 16. juli 1959) er en makedonsk diplomat og politiker. Han har vært forsvarsminister og sitt lands ambassadør i USA.
I november 2008 ble han utnevnt til sjefforhandler i den makedonske navnekonflikten. Han jobbet ved ambassaden i Washington, DC. Han har en doktorgrad i internasjonal økonomi fra St. Kyrill og St. Method-universitetet i Skopje. Han fungerte som generalsekretær på slutten av president Boris Trajkovskis presidentperiode fra 2000 til 2004.
Han er gift med Suzana Jolevska, og de har to sønner.
| Zoran Jolevski (født 16. juli 1959) er en makedonsk diplomat og politiker. Han har vært forsvarsminister og sitt lands ambassadør i USA.
I november 2008 ble han utnevnt til sjefforhandler i den makedonske navnekonflikten. Han jobbet ved ambassaden i Washington, DC. Han har en doktorgrad i internasjonal økonomi fra St. Kyrill og St. Method-universitetet i Skopje. Han fungerte som generalsekretær på slutten av president Boris Trajkovskis presidentperiode fra 2000 til 2004.
Han er gift med Suzana Jolevska, og de har to sønner.
== Se også ==
Den makedonske navnekonflikten
Boris Trajkovski
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Washington Diplomat Newspaper – Ambassador Profil
Ambassaden i republikken Makedonia | Zoran Jolevski (født 16. juli 1959) er en makedonsk diplomat og politiker. | 8,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amgun | 2023-02-04 | Amgun | ['Kategori:Amurs vassdragsområde', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Khabarovsk kraj'] | Amgun (russisk: Амгунь, evenkisk: Амӈун, giljakisk: Ӽ ыӈгр) er ei elv i Khabarovsk kraj i Russland. Den er ei venstre sideelv til Amur og er 723 kilometer lang med et nedbørfelt på 55 500 km². Den har en middelvannføring på 500 m³/s.Amgun begynner ved samløpet mellom elvene Suluk og Ajakit i Bureinskogofjella. Den renner herfra i nordøstlig retning, og munner ut i Amur rundt 100 km før denne munner ut i Stillehavet. I nedbørfeltet ligger over 2 500 innsjøer, med et samlet areal på 647 km². Elva renner gjennom et område med taiga og permafrost. Den største sideelva er Nimelen.
Amgun er seilbar fra Amur og 330 km oppover elva. Bajkal-Amur-jernbanen (BAM) følger elva over 180 km. Elva er rik på fisk, blant annet stør og laks.
| Amgun (russisk: Амгунь, evenkisk: Амӈун, giljakisk: Ӽ ыӈгр) er ei elv i Khabarovsk kraj i Russland. Den er ei venstre sideelv til Amur og er 723 kilometer lang med et nedbørfelt på 55 500 km². Den har en middelvannføring på 500 m³/s.Amgun begynner ved samløpet mellom elvene Suluk og Ajakit i Bureinskogofjella. Den renner herfra i nordøstlig retning, og munner ut i Amur rundt 100 km før denne munner ut i Stillehavet. I nedbørfeltet ligger over 2 500 innsjøer, med et samlet areal på 647 km². Elva renner gjennom et område med taiga og permafrost. Den største sideelva er Nimelen.
Amgun er seilbar fra Amur og 330 km oppover elva. Bajkal-Amur-jernbanen (BAM) følger elva over 180 km. Elva er rik på fisk, blant annet stør og laks.
== Referanser == | | nedbørfelt = 55 500 | nedbørfelt_ref = | 8,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Eidsvik | 2023-02-04 | Dag Eidsvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Raufoss IL', 'Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Strømmen IF', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dag Eidsvik (født 18. september 1971) er en norsk tidligere fotballspiller som spilte i forsvar for Lillestrøm, Strømmen, Skeid, Raufoss og Hamarkameratene.
Eidsvik spilte ti Eliteserie-kamper og fire NM-kamper for Lillestrøm i 1991–1992, og ble samtidig sølvmedaljevinner for Lillestrøm under Norgesmesterskapet i 1992 etter at han kom inn som innbytter for Henning Berg i cupfinalen. Han har for øvrig også 25 landskamper for Norge på aldersbestemte lag.
| Dag Eidsvik (født 18. september 1971) er en norsk tidligere fotballspiller som spilte i forsvar for Lillestrøm, Strømmen, Skeid, Raufoss og Hamarkameratene.
Eidsvik spilte ti Eliteserie-kamper og fire NM-kamper for Lillestrøm i 1991–1992, og ble samtidig sølvmedaljevinner for Lillestrøm under Norgesmesterskapet i 1992 etter at han kom inn som innbytter for Henning Berg i cupfinalen. Han har for øvrig også 25 landskamper for Norge på aldersbestemte lag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fotball.no – Eidsviks landslagsprofil hos Norges Fotballforbund | | klubb1 = | 8,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%A5br%C3%B6draklostret_i_Stockholm | 2023-02-04 | Gråbrödraklostret i Stockholm | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fransiskanske klostre', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Sverige'] | Gråbrödraklostret (eller Gråmunkeklostret) i Stockholm var et fransiskanerkloster som ble grunnlagt på nåværende Riddarholmen i 1270 gjennom en donasjon av kong Magnus Ladulås i henhold til en nedtegnelse i klosterets diarium. Deler av klosteret finnes bevart rundt Riddarholmskyrkan, som var en del av klosteranlegget. Riddarholmskyrkan er Stockholms eldste kirke.
I 1527 ble klosteret stengt i forbindelse med reformasjonen i Sverige. Bygningene ble da omgjort til et allment hospital. Hospitaltet ble dog flyttet til Danviken allerede i 1551, antagelig på grunn av plassmangel. Stedet ble da plass for Trivialskolan som ble der fram til 1666I Erikskrøniken fra rundt 1325 nevner øya og klosteret: «Å en holme, het Kidaskär, ett kloster lot han mura där, så vänt och så höveligt, att i hans rike var ej annat slikt. Kyrkan är vän och stor och haver en fagran, ljusan kor, svigbågarne äro lagda med gull, där är mycket folk i, då hon är full. Det kloster gav han barfotabröder, där bad han lägga sig, då han var döder.»
Her blir øya kalt for Kidaskär (Kidhaskär) hvor første ledd Kidh er østnorrønt (gammelsvensk) for killing, kiðlingr. Øya ble antagelig brukt til å la geiter gresse der. Da munkene flyttet til øya gikk det gamle navnet tapt og ble erstattet av Gråbrödraholm, Gråmunkeholm eller Munckholmen. Dagens navn er Riddarholmen, et navn som gjenspeiler en annen tid.
| Gråbrödraklostret (eller Gråmunkeklostret) i Stockholm var et fransiskanerkloster som ble grunnlagt på nåværende Riddarholmen i 1270 gjennom en donasjon av kong Magnus Ladulås i henhold til en nedtegnelse i klosterets diarium. Deler av klosteret finnes bevart rundt Riddarholmskyrkan, som var en del av klosteranlegget. Riddarholmskyrkan er Stockholms eldste kirke.
I 1527 ble klosteret stengt i forbindelse med reformasjonen i Sverige. Bygningene ble da omgjort til et allment hospital. Hospitaltet ble dog flyttet til Danviken allerede i 1551, antagelig på grunn av plassmangel. Stedet ble da plass for Trivialskolan som ble der fram til 1666I Erikskrøniken fra rundt 1325 nevner øya og klosteret: «Å en holme, het Kidaskär, ett kloster lot han mura där, så vänt och så höveligt, att i hans rike var ej annat slikt. Kyrkan är vän och stor och haver en fagran, ljusan kor, svigbågarne äro lagda med gull, där är mycket folk i, då hon är full. Det kloster gav han barfotabröder, där bad han lägga sig, då han var döder.»
Her blir øya kalt for Kidaskär (Kidhaskär) hvor første ledd Kidh er østnorrønt (gammelsvensk) for killing, kiðlingr. Øya ble antagelig brukt til å la geiter gresse der. Da munkene flyttet til øya gikk det gamle navnet tapt og ble erstattet av Gråbrödraholm, Gråmunkeholm eller Munckholmen. Dagens navn er Riddarholmen, et navn som gjenspeiler en annen tid.
== Bevarte rester av klosteret ==
Klosterkyrkan eller Riddarholmskyrkan er bevart og blir i dag betraktet som det eldste byggverk i sentrale Stockholm.
I Östra Gymnasiehuset finnes også en del av klosterets tidligere lengde som avgrenset klostergården i vest og deler av klostermuren og klosterets kjeller er også bevart. Det finnes også et bevart klosterrom med et stjernehvelv som man antar ble dekorert av Albertus Pictor, en tysk-svensk maler som døde i 1509.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henrik Roelvink (2008): Riddarholmens kyrka och kloster: varför är Sveriges kungar begravda hos franciskanerna? Stockholm Veritas.
Nordisk familjebok | Gråbrödraklostret (eller Gråmunkeklostret) i Stockholm var et fransiskanerkloster som ble grunnlagt på nåværende Riddarholmen i 1270 gjennom en donasjon av kong Magnus Ladulås i henhold til en nedtegnelse i klosterets diarium. Deler av klosteret finnes bevart rundt Riddarholmskyrkan, som var en del av klosteranlegget. | 8,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amguema | 2023-02-04 | Amguema | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tsjukotka'] | Amguema (russisk: Амгуэ́ма) er ei elv i republikken Tsjukotka i Russland. Elva er 498 kilometer lang, og har et nedbørfelt på 28 100 km². Elva har sitt utspring i Anadyrfjellene, og renner derfra først mot sør, deretter østover, før den igjen snur og renner mot nord til munningen i Tsjuktsjerhavet. Den største sideelva er Tsjantalvejergyn, som kommer fra vest.
De største bosetningene ved elva er Amguema (600 innb.), som ligger der elva snur mot nord, og Jultin lenger ned langs elva. De fleste som bor i Amguemas nedbørfelt er tsjuktsjere.
| Amguema (russisk: Амгуэ́ма) er ei elv i republikken Tsjukotka i Russland. Elva er 498 kilometer lang, og har et nedbørfelt på 28 100 km². Elva har sitt utspring i Anadyrfjellene, og renner derfra først mot sør, deretter østover, før den igjen snur og renner mot nord til munningen i Tsjuktsjerhavet. Den største sideelva er Tsjantalvejergyn, som kommer fra vest.
De største bosetningene ved elva er Amguema (600 innb.), som ligger der elva snur mot nord, og Jultin lenger ned langs elva. De fleste som bor i Amguemas nedbørfelt er tsjuktsjere.
== Referanser == | | nedbørfelt = 28 100 | nedbørfelt_ref = | 8,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bonden | 2023-02-04 | Bonden | ['Kategori:Pekere'] | «Bonden» kan vise til:
Bonden (bok) erindringsbok av Kjell Aukrust fra 1964
Bonden (Aukrust-figur)
Bonden, kunstnernavnet til artisten Thor Ivar Doknæs
«Bonden», kallenavn på fotballspilleren Helge O. Sørlie
Bonden (fjelltopp), et fjell i Kongsberg kommune
Bonden (holme i Flosta, Arendal)
Bonden I og Bonden II, rutebåter på Snåsavatnet
Bonden, illegal avis tilknyttet NKP
| «Bonden» kan vise til:
Bonden (bok) erindringsbok av Kjell Aukrust fra 1964
Bonden (Aukrust-figur)
Bonden, kunstnernavnet til artisten Thor Ivar Doknæs
«Bonden», kallenavn på fotballspilleren Helge O. Sørlie
Bonden (fjelltopp), et fjell i Kongsberg kommune
Bonden (holme i Flosta, Arendal)
Bonden I og Bonden II, rutebåter på Snåsavatnet
Bonden, illegal avis tilknyttet NKP
== Personer med etternavn Bonden ==
Hans Petter Bonden (1961–2001), klarinettist
Anita Moen Bonden (født 1967), skiløper | Bonden er et fjell i Kongsberg kommune i Buskerud. Det har en høyde på 648 meter over havet og ligger sørvest for innsjøen Mykle og like ved grensen mot Telemark fylke og kommunene Siljan og Skien. | 8,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marius_V%C3%A5reid | 2023-02-04 | Marius Våreid | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikere'] | Marius Våreid (født 27. mai 1975), er en norsk musiker, musikkprodusent og DJ. Han har i mange år vært aktiv på den såkalte Oslo-disco-scenen, både som solo-produsent og som medlem av Ytre Rymden Dansskola.På slutten av 1990-tallet og begynnelsen 2000-tallet var Våreid med i jazz/electronica-duoen Päronsoda.
Våreid er bosatt i Langesund i Telemark.
| Marius Våreid (født 27. mai 1975), er en norsk musiker, musikkprodusent og DJ. Han har i mange år vært aktiv på den såkalte Oslo-disco-scenen, både som solo-produsent og som medlem av Ytre Rymden Dansskola.På slutten av 1990-tallet og begynnelsen 2000-tallet var Våreid med i jazz/electronica-duoen Päronsoda.
Våreid er bosatt i Langesund i Telemark.
== Diskografi ==
Album:
Telemark (Full Pupp, 2011)Singler (utvalg):
«Skumle Planer» / «Tropisk Storm» (12") (Full Pupp, 2008)
«Vallafaret» (12") (Full Pupp, 2010)
«Sang til Sara» (12") (Full Pupp, 2011)
«Telemark» (12") (Full Pupp, 2012)
== Referanser == | Marius Våreid (født 27. mai 1975), er en norsk musiker, musikkprodusent og DJ. | 8,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rose_Island | 2023-02-04 | Rose Island | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunstige øyer', 'Kategori:Mikronasjoner'] | Rose Island (offisielt navn Insulo de la Rozoj) var en kortvarig mikronasjon, tolv kilometer utenfor den italienske kyst og 500 meter inn i internasjonalt farvann.
Det hele startet i 1964, da den italienske ingeniøren Giorgio Rosa fikk tillatelse til å teste en ny teknikk for å konstruere en stor plattform, 400 kvadratmeter stor, i Adriaterhavet (provins Forlì).
Denne kunstige øya hvilte på ni søyler som sto på havbunnen.
Den 24. juni 1968 ble øya erklært uavhengig, som en selvstendig stat. I det offisielle navnet, Insulo de la Rozoj, valgte man å bruke esperanto for å understreke idéen om internasjonalitet. «Rozoj» henspiller også på navnet til øyas skaper, Giorgio Rosa.
Mikrostatens flagg, en trekantet vimpel, var oransje med et hvitt skjold. På skjoldet hadde det tre røde roser med grønne blad. Det ble utgitt en egen frimerkeserie.
Den italienske regjering likte dårlig den nye staten rett utenfor sin egen kyst. Offisielle representanter for regjeringen dro til øya, og tok den tilbake. Etter kort tid, og mot eiernes vilje, ble plattformen ødelagt.
| Rose Island (offisielt navn Insulo de la Rozoj) var en kortvarig mikronasjon, tolv kilometer utenfor den italienske kyst og 500 meter inn i internasjonalt farvann.
Det hele startet i 1964, da den italienske ingeniøren Giorgio Rosa fikk tillatelse til å teste en ny teknikk for å konstruere en stor plattform, 400 kvadratmeter stor, i Adriaterhavet (provins Forlì).
Denne kunstige øya hvilte på ni søyler som sto på havbunnen.
Den 24. juni 1968 ble øya erklært uavhengig, som en selvstendig stat. I det offisielle navnet, Insulo de la Rozoj, valgte man å bruke esperanto for å understreke idéen om internasjonalitet. «Rozoj» henspiller også på navnet til øyas skaper, Giorgio Rosa.
Mikrostatens flagg, en trekantet vimpel, var oransje med et hvitt skjold. På skjoldet hadde det tre røde roser med grønne blad. Det ble utgitt en egen frimerkeserie.
Den italienske regjering likte dårlig den nye staten rett utenfor sin egen kyst. Offisielle representanter for regjeringen dro til øya, og tok den tilbake. Etter kort tid, og mot eiernes vilje, ble plattformen ødelagt.
== Se også ==
Sealand
== Eksterne lenker ==
[1] Rose island, Insulo de la Rozoj a dream of freedom. | Rose Island (offisielt navn Insulo de la Rozoj) var en kortvarig mikronasjon, tolv kilometer utenfor den italienske kyst og 500 meter inn i internasjonalt farvann. | 8,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hiiu_fylke | 2023-02-04 | Hiiu fylke | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hiiu fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Hiiu, eller Hiiumaa, (estisk: Hiiu maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger vest i landet og består av øya Hiiumaa og noen mindre øyer. Hiiu grenser til Lääne i øst og Saare i vest.
Verdens tredje eldste operative fyr, Kõpu fyr, ligger i Hiiu.
| Hiiu, eller Hiiumaa, (estisk: Hiiu maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger vest i landet og består av øya Hiiumaa og noen mindre øyer. Hiiu grenser til Lääne i øst og Saare i vest.
Verdens tredje eldste operative fyr, Kõpu fyr, ligger i Hiiu.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av kun en landkommune (estisk: vald)
Landkommune:
Hiiumaa
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hiiu County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hiiu, eller Hiiumaa, (estisk: Hiiu maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger vest i landet og består av øya Hiiumaa og noen mindre øyer. | 8,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Acoustic | 2023-02-04 | Acoustic | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:John Lennon-album', 'Kategori:Samlealbum fra 2004'] | Acoustic er et samlealbum med John Lennon bestående av demoer med studio og live-opptredener av hans akustiske gitararbeid. Albumet ble utgitt i 2004.
Utgivelsen ble kritisert av kritikere og fans, siden ni av de seksten innspillingene hadde tidligere blitt utgitt på samleboksen John Lennon Anthology i 1998. De resterende sangene hadde vært tilgjengelig på bootlegs i flere år.
Selv om albumet ikke klarte å komme inn på listene i Storbritannia, nådde Acoustic nummer 31 i USA, og gjorde dette til John Lennons beste posthume listeplassering i USA siden soundtracket til Imagine: John Lennon fra 1988.
Albumet debuterte på Billboard 200 den 20. november 2004 som nummer 31, med et salg på 27 858 kopier. Den forble åtte uker på listen.
Dette albumet ble utgitt med et digitalt system som begrenset kopiering i noen regioner.
| Acoustic er et samlealbum med John Lennon bestående av demoer med studio og live-opptredener av hans akustiske gitararbeid. Albumet ble utgitt i 2004.
Utgivelsen ble kritisert av kritikere og fans, siden ni av de seksten innspillingene hadde tidligere blitt utgitt på samleboksen John Lennon Anthology i 1998. De resterende sangene hadde vært tilgjengelig på bootlegs i flere år.
Selv om albumet ikke klarte å komme inn på listene i Storbritannia, nådde Acoustic nummer 31 i USA, og gjorde dette til John Lennons beste posthume listeplassering i USA siden soundtracket til Imagine: John Lennon fra 1988.
Albumet debuterte på Billboard 200 den 20. november 2004 som nummer 31, med et salg på 27 858 kopier. Den forble åtte uker på listen.
Dette albumet ble utgitt med et digitalt system som begrenset kopiering i noen regioner.
== Sporliste ==
«Working Class Hero» – 3:58
«Love» – 2:30
«Well Well Well» – 1:14
«Look at Me» – 2:49
«God» – 2:38
«My Mummy's Dead» – 1:13
«Cold Turkey» – 3:26
«The Luck of the Irish» (John Lennon/Yoko Ono) – 3:41
Spilt inn live den 10. desember 1971 i Ann Arbor
«John Sinclair» – 3:22
Spilt inn live den 10. desember 1971 i Ann Arbor
«Woman Is the Nigger of the World» (John Lennon/Yoko Ono) – 0:39
«What You Got» – 2:24
«Watching the Wheels» – 3:04
«Dear Yoko» – 4:05
«Real Love» – 4:00
«Imagine» – 3:08
Spilt inn live den 17. desember 1971 på Apollo Theater
«It's Real» – 1:04
== Eksterne lenker ==
(en) Acoustic på Discogs
(en) Acoustic på MusicBrainz
(en) Acoustic på AllMusic | lenke | 8,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ida-Viru_fylke | 2023-02-04 | Ida-Viru fylke | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Ida-Viru fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ida-Viru, eller Ida-Virumaa, (estisk: Ida-Viru maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger nordøst i landet. Ida-Viru grenser til Lääne-Viru i vest, Jõgeva i sør og den russiske provinsen Leningrad oblast i øst.
| Ida-Viru, eller Ida-Virumaa, (estisk: Ida-Viru maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger nordøst i landet. Ida-Viru grenser til Lääne-Viru i vest, Jõgeva i sør og den russiske provinsen Leningrad oblast i øst.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av fire bykommuner (estisk: linnad) og fire landkommuner (estisk: vallad).
Bykommuner
Kohtla-Järve
Narva
Narva-Jõesuu
SillamäeLandkommuner:
Alutaguse
Jõhvi
Lüganuse
Toila
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ida-Viru County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ida-Viru, eller Ida-Virumaa, (estisk: Ida-Viru maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger nordøst i landet. | 8,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elvis_Presley | 2023-02-04 | Elvis Presley | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Country Music Hall of Fame', 'Kategori:Dødsfall 16. august', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Elvis Presley', 'Kategori:Eneggede tvillinger', 'Kategori:Fødsler 8. januar', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lee County i Mississippi', 'Kategori:Personer fra Memphis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tvillinger fra USA', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Elvis Aaron Presley (født 8. januar 1935 i Tupelo i Mississippi, død 16. august 1977 i Memphis i Tennessee) var en amerikansk sanger og skuespiller.
Han regnes som den første underholdningsartisten som i kommersiell skala kombinerte vestlig ungdomsopprør med populærkultur. Med tilnavnet «The King of Rock and Roll», eller kun «The King», anses han som arketypen på en popstjerne. Det er beregnet at Elvis Presley har solgt nærmere to milliarder plater verden over, og han er følgelig i særklasse tidenes mest solgte plateartist selv om beregningene spriker noe. Presley har blitt innvotert i fire æresgallerier; rockens (1986), countrymusikkens (1998), gospelmusikkens (2001) og rockabillyens (2007). Dokumentar-filmen Elvis - On tour (1972) fikk Golden Globe-prisen.
I perioden 1956–1965 var plate- og filminnspillingene betydelige kassasuksesser. Dalende publikumsinteresse for filmene ble på slutten av 1960-tallet avløst av omfattende turnévirksomhet som viste Presley som en karismatisk sceneartist. Presley gjenerobret i tillegg country-markedet i USA med en rekke plater innen sjangeren. Stort arbeidspress og høyt forbruk av sterke legemidler, resulterte etter hvert i skrantende helse. Om ettermiddagen 16. august 1977, bare timer før han skulle i gang med en ny turné, ble han funnet bevisstløs i sitt hjem Graceland. Etter iherdige gjenopplivningsforsøk ble han erklært død som følge av hjertestans.
I tillegg til hans enorme suksess i sine leveår, har ettertiden vist en vedvarende interesse for Elvis Presleys liv og musikk. Hans hjem i Memphis er i dag museum og besøkes årlig av over 500 000. I en stor avstemning i Time Magazine i året 1999 ble Elvis utpekt som det 20. århundrets mest betydelige navn. På plassene etter kom Adolf Hitler, Yitzhak Rabin, pave Johannes Paul II og Martin Luther King. Magasinet Q har utpekt hans «That's All Right (Mama)» som populærmusikkens mest betydningsfulle innspilling.
| Elvis Aaron Presley (født 8. januar 1935 i Tupelo i Mississippi, død 16. august 1977 i Memphis i Tennessee) var en amerikansk sanger og skuespiller.
Han regnes som den første underholdningsartisten som i kommersiell skala kombinerte vestlig ungdomsopprør med populærkultur. Med tilnavnet «The King of Rock and Roll», eller kun «The King», anses han som arketypen på en popstjerne. Det er beregnet at Elvis Presley har solgt nærmere to milliarder plater verden over, og han er følgelig i særklasse tidenes mest solgte plateartist selv om beregningene spriker noe. Presley har blitt innvotert i fire æresgallerier; rockens (1986), countrymusikkens (1998), gospelmusikkens (2001) og rockabillyens (2007). Dokumentar-filmen Elvis - On tour (1972) fikk Golden Globe-prisen.
I perioden 1956–1965 var plate- og filminnspillingene betydelige kassasuksesser. Dalende publikumsinteresse for filmene ble på slutten av 1960-tallet avløst av omfattende turnévirksomhet som viste Presley som en karismatisk sceneartist. Presley gjenerobret i tillegg country-markedet i USA med en rekke plater innen sjangeren. Stort arbeidspress og høyt forbruk av sterke legemidler, resulterte etter hvert i skrantende helse. Om ettermiddagen 16. august 1977, bare timer før han skulle i gang med en ny turné, ble han funnet bevisstløs i sitt hjem Graceland. Etter iherdige gjenopplivningsforsøk ble han erklært død som følge av hjertestans.
I tillegg til hans enorme suksess i sine leveår, har ettertiden vist en vedvarende interesse for Elvis Presleys liv og musikk. Hans hjem i Memphis er i dag museum og besøkes årlig av over 500 000. I en stor avstemning i Time Magazine i året 1999 ble Elvis utpekt som det 20. århundrets mest betydelige navn. På plassene etter kom Adolf Hitler, Yitzhak Rabin, pave Johannes Paul II og Martin Luther King. Magasinet Q har utpekt hans «That's All Right (Mama)» som populærmusikkens mest betydningsfulle innspilling.
== Familie ==
Presley ble født inn i en fattig sørstatsfamilie som sønn av den 18 år gamle Vernon Presley og 22 år gamle Gladys Presley. Elvis var den ene av et enegget tvillingpar, men broren Jesse Garon Presley som ble født 35 minutter før Elvis, var dødfødt; Elvis vokste derfor opp som enebarn. Han fikk mellomnavnet Aaron, til ære for tvillingbroren. Elvis var glad i sine foreldre og kom aldri helt over sorgen da Gladys døde.
Familien Presley bodde i Old Saltillo Road i småbyen Tupelo, Mississippi, fram til 1948 da dårlig økonomi fikk dem til å flytte til Memphis. Familien var pinsevenner, og Elvis gikk ofte på møter i ulike menigheter. Han uttalte flere ganger at han lærte mye om sceneopptreden av predikantene i pinsebevegelsen. Den 1. mai 1967 giftet Elvis seg med Priscilla Ann Beaulieu, som han hadde møtt i Gothestrasse 14 i Vest-Tyskland på en fest mens han var i militæret på slutten av femtitallet. Nøyaktig ni måneder senere fikk de sitt eneste barn, datteren Lisa Marie Presley. I oktober 1973 ble Elvis og Priscilla skilt. Lisa Marie ble boende hos sin mor, mens Elvis fikk besøksrett.
== Karriere ==
=== De første årene ===
Elvis Presley var svært sky som barn og sterkt knyttet til sin mor. Tenårene var vanskelige, han hadde få venner på skolen og ble mobbet for sin spesielle klesstil. Han ble av mange jevnaldrende ansett som litt sær. Bare på ett område utmerket han seg: han viste tidlig talent for sang og musikk. Foreldrene sparte sammen penger og gav ham en gitar, og han lærte å spille piano i menigheten der Presley-familien vanket. Da han var 10 år, kom han på andreplass i talentkonkurransen Mississippi-Alabama Fair and Dairy Show. Han sang «Old Shep» – en sørgmodig ballade om en gutt og hunden hans.
Presley var en ivrig radiolytter og ble påvirket av rhythm and blues, men også av country og gospelmusikk. I 18-årsalderen livnærte han seg ved å kjøre lastebil for Crown Electrics mens han studerte til å bli elektriker. Han kjørte ved flere anledninger i 1953 forbi et skilt utenfor Sun Records hvor det sto «Innspilling av plate: $4». Han besluttet å gjøre et forsøk. Platen hadde to sanger: «My Happiness» og «That's When Your Heartaches Begin». Denne prøveplata av acetat ble tatt med til bestemora til en venn av Elvis, Ed Leek. Selv hadde Elvis og familien ikke platespiller, så han måtte til andre for å høre plata si. Dermed kan en slå hull på myten om at plata skulle være en bursdagsgave til mora. Ut fra det en nå vet, hørte aldri Gladys disse innspillingene. Elvis og Ed hørte sikkert noen ganger på plata, før Elvis dro hjem, og så vidt en vet, hørte Elvis aldri disse innspillingene igjen.Da Eds bestemor døde på 1980-tallet, ble plata funnet igjen i dødsboet hennes. 10. oktober 1988 bekreftet Marion Keisker, som jobbet i Sun studio og lot Presley spille inn denne plata, at dette var den autentiske plata, innspilt sommeren 1953. I april 1989 signerte Ed Leek og Sun Entertainment Corperation en avtale om å utgi innspillingene, mens Ed Leek fremdeles satt på eierrettighetene til plata. Tekniker Allen Stoker mastret plata ned på bånd på Country Music Foundation i 14. og 15. september samme år. Lyden ble renset, men ikke noe annet ble gjort, som pålegging av mer musikk eller annet. Første gang «My Happiness» ble gitt ut, var på The Great Performances i 1990.
=== Sun Studios, 1954 – 1955 ===
Den 4. januar 1954 kom Presley tilbake til Sun Studios for å spille inn enda en plate. På den la han «I'll Never Stand In Your Way» og «It Wouldn't Be The Same Without You». Også denne privatinnspillingen er senere kommet til rette og utgitt offisielt. En ansatt i Sun Records, Marion Keisker, hørte ham synge igjen, og forsto at gutten hadde en stemme utenom det vanlige. Han ble senere karakterisert som «den hvite mannen med den svarte stemmen». Hun mente at platedirektøren Sam Phillips burde høre ham; Phillips likte det han hørte, og sommeren 1954 satte han Presley sammen med et par musikere han hadde i stallen – Scotty Moore (gitar) og Bill Black (bass). I månedsskiftet juni/juli møttes de første gang, og 5. juli gikk de i studio. Etter en lang stund med mer eller mindre mislykkede forsøk på ballader, tok de pause. I løpet av pausen startet Elvis på Arthur Crudups «That's All Right (Mama)» med både sang og hardtslående gitarspill. Bill Black slengte seg etter hvert på sin kontrabass og Scotty Moore måtte bare bli med han også. Sam Phillips kom løpende inn i studio og lurte på hva de holdt på med; «Vet ikke» svarte Scotty Moore. «Fortsett med det!» lød beskjeden fra Phillips som løp tilbake til kontrollrommet og satte i gang båndopptakeren. Noen minutter senere var låta i boks. En dag eller to etterpå spilte de også inn «Blue Moon of Kentucky». Ergo hadde Presley countryfisert en blues-låt og bluesifisert en bluesgrass/country-låt – en nøkkel til suksessen var klar. Den 19. juli 1954 ble singelen «That's All Right (Mama)»/«Blue Moon of Kentucky» sendt ut på markedet. Dette var ikke den første innspillingen av det som senere ble kalt rockabilly, men det har i etterkant (senest i 2005) blitt karakterisert som den viktigste rockeplata som er innspilt. Elvis Presley & The Blue Moon Boys ble etter hvert svært populære, og fikk i oktober 1954 være med i radioshowet Louisiana Hayride. Det var i forbindelse med dette programmet at Presley traff «oberst» Tom Parker som senere ble hans manager. Samarbeidet med Parker skulle vare livet ut. Mange ser på dette som en artistisk ulykke for Elvis fordi denne manageren - etter manges mening - viste liten evne til fornuftig langtidsplanlegging og tilhørende karrierebygging over tid.
Tom Parker het egentlig Andreas Cornelis van Kuijk og var nederlender, født i Breda. Han tok seg ulovlig inn i USA og endret navn. I hjemlandet var han mistenkt for drapet på Anna van den Enden. Fra 1956 til Presleys død i 1977 var Parker manageren hans, men nektet å reise utenfor USA.Presleys plateinnspillinger er på Sun Records har fått legendestatus for den kreativiteten og nyskapningen som preger musikken. Kjente innspillinger fra Sun-tiden er blant andre «Good Rockin' Tonight», «Milcow Blues Boogie», «Baby Let's Play House» og «Mystery Train». Hans femte og siste singel hentet fra Sun-innspillingene var «I Forgot to Remember to Forget». Vinteren 1956 krøp den helt opp til topp-plassering på country-listen i USA.
Samtidig og i etterkant med Elvis Presley hadde Sun artister som Johnny Cash, Jerry Lee Lewis og Carl Perkins i studioet. Denne gjengen ble for øvrig kalt The Million Dollar Quartet da de fire var samlet i Sun studio. 4. desember 1956, gjorde de en del uformelle innspillinger som er utgitt på plate.
=== Gjennombrudd, 1956 – 1958 ===
I november 1955 var Presley blitt for stor for lille Sun, og Sam Phillips gikk med på å selge Presley og alle sangene hans til RCA Victor for 35 000 dollar. Selv fikk han 5 000 dollar for å skifte selskap. Men samtidig inneholdt avtalen en klausul om redusert royalties for Presley i en periode, slik at det på mange måter kan sies at Elvis selv kjøpte seg fri fra sitt gamle plateselskap. Likevel var avtalen såvidt god at Elvis raskt ble den mest betalte artisten noensinne. Presleys studioband i RCA besto hovedsakelig av de opprinnelige musikerne: Scotty Moore, Bill Black og D. J. Fontana på trommer. D.J. Fontana hadde begynt å spille for Presley på live-opptredener i Sun-tiden, men ble først fast fra RCA-tiden. Etter hvert ble The Jordanaires fast backinggruppe på vokalsiden. I studio var det blant annet Steve Sholes og Chet Atkins som styrte spakene ved innspillingen. Flere kjente musikere var innom studio og bidro til å skape den såkalte «Elvis-sound'en». Eksempelvis kan nevnes Floyd Cramer (piano) og Boots Randolph (saksofon). Overgangen til RCA sammenfalt med Presleys virkelige internasjonale gjennombrudd. Med lanseringen av kjempehiten «Heartbreak Hotel» ble Elvis Presley en verdenssensasjon nærmest over natten. Men suksessen var delt. I en del konservative kretser ble han ansett som en trussel mot god moral og musikksmak. Hans utfordrende TV-opptredener var kontroversielle i samtiden. Han ble betegnet som en opprører; idolisert av ungdommen, uglesett av foreldregenerasjonen.
I perioden 1956-59, selve gullalderen for rock'n'roll, dominerte Presley hit-listene med den ene suksessen etter den andre: «Heartbreak Hotel», «Blue Suede Shoes», «I Want You I Need you I Love You», «Hound Dog», «Don't Be Cruel», «Love Me Tender», «Love Me», «Too Much», «(Let Me Be Your) Teddy Bear», «All Shook Up», «Jailhouse Rock», «Wear My Ring Around Your Neck», «Hard Headed Woman», «King Creole», «One Night», «I Got Stung», «A Fool Such As I», «I Need Your Love Tonight» og «A Big Hunk o'Love». I en rekke tilfeller var begge sider av singelplatene inne på topp 10-listen samtidig, noe som gjorde at han er registrert med færre førsteplasser enn det som salgstallene egentlig skulle tilsi. Denne tendensen avtok etter hvert, men også på 1960-tallet var der eksempler på at delt oppmerksomhet mellom A- og B-side fratok ham en opplagt førsteplass, som i tilfellene «Little Sister»/«His Latest Flame» og «Can't Help Falling in Love»/«Rock-A-Hula Baby» i 1961 og 1962.
Elvis selv spilte akustisk rytmegitar på mange av platene sine i disse første fire årene. På «One Night» spilte Elvis på Scotty Moores elektriske gitar, og platen er således nærmest et solo-produkt fra Elvis sin side. Han spilte piano på blant andre «Love Me», «Playing for Keeps» og «Wear My Ring Around Your Neck», og bassgitar på «Baby I Don't Care».
=== Millitærtjeneste, mars 1958 – mars 1960 ===
Fra mars 1958 til mars 1960, mens han stod på høyden av karrieren, tjenestegjorde Presley i militæret og måtte klippe håret. Frisøren som klippet ham, kastet rett og slett håret ut av vinduet. Presleys hår ble i senere år solgt for flere hundre tusen dollar. Det meste av militærtjenesten ble utført i Vest-Tyskland, dit det kom flere tusen brev hvor fans, venner og slekt ba om at han skulle få slippe militærtjeneste. Mens Presley var i hæren, tok han poliovaksine. Vaksineringen ble sendt på TV på de tre største kanalene i USA.
Før Presleys vaksinering ble vist på The Ed Sullivan Show, var vaksineraten blant amerikanske tenåringer 0,6 %. Et halvt år etter at Presley lot seg vaksinere, var 80 % unge amerikanere vaksinert mot polio.Det var under militærtjenesten Presley ble kjent med den 14 år gamle offisersdatteren Priscilla Ann Beaulieu, som senere skulle bli hans kone. Mens det var også da at hans mor ble alvorlig syk og havnet på sykehus. Presley fikk permisjon og besøkte da moren, men han måtte tilbake til militæret. Den 14. august 1958 døde moren. Elvis Presley kom aldri over tapet av moren, han ble helt knust.
=== Hits og filmer, 1960 – 1968 ===
Hans popularitet fortsatte da han dimitterte i 1960. Mange mener at hans topp-periode som sanger var nettopp tiden fra 1960 til 1963. LP-en Elvis Is Back! fra 1960 regnes som av hans beste. Singelplatene hans fortsatte å dominere som om han aldri hadde vært borte: «Stuck On You», «It's Now or Never» (hans versjon av «O sole mio»), «Are You Lonesome Tonight?», «Wooden Heart», «Surrender», «I Feel So Bad», «Wild in the Country», «Little Sister», «His Latest Flame», «Can't Help Falling in Love», «Good Luck Charm», «She's Not You», «Return to Sender» og «Devil in Disguise» kom på rekke og rad.
I Norge fikk han sin første gullplate med storselgeren «It's Now or Never» i 1960–61. «Good Luck Charm» ble årets plate i 1962 basert på tall fra VG-listen. «In the Ghetto» gjentok den bedriften i 1969. Også «Return to Sender» var meget populær, og toppet VG-listen i tre måneder vinteren 1962-63. Han har fått en rekke sølvplate-trofeer, og etter hvert også ytterligere gull- og platina-plater. Han var den første artisten som passerte en million solgte plater i Norge.Fra 1956 og utover spilte Elvis Presley hovedrollen i 31 filmer, mange av dem lette musikalkomedier som også var rettet inn på å markedsføre presleys nyeste låter. Jailhouse Rock, King Creole (1958), Flaming Star (1960) og Follow That Dream (1961) regnes blant hans beste filmer. Med unntak av noen sangnumre er de fleste av de senere sekstitallsfilmene av middels kvalitet, kanskje med unntak av Viva Las Vegas der han spilte mot Ann-Margret. Denne musikalkomedien er en favoritt både blant Elvis- og Ann-Margret-fans. Kjemien stemte godt mellom de to stjernene. Viva Las Vegas og Blue Hawaii var hans største kassasuksesser i USA, og også i Norge. Hans siste spillefilm, Change of Habit, kom i 1969. I tillegg til spillefilmene kom to dokumentarfilmer fra 1970 (That's the Way It Is) og 1972 (Elvis on Tour) som dokumenterer Presley på scenen og på turné.
Han beveget seg på seksti-tallet gradvis bort fra imaget som rebelsk ungdomsopprører, hans musikk og fremtoning i filmene ble mer avslepet og rettet inn på et bredere publikum. Med filmer som Blue Hawaii og G.I. Blues var publikum stadig entusiastisk og platene solgte i milliontall. Men interessen begynte å dale fra og med 1963 siden det da kom lite seriøst materiale fra ham på plate og på film. Tross enkelte lysglimt, virket mye av musikken og filmene uinspirert. Det var Presleys måte å signalisere til omverden at han var misfornøyd med karrieren slik den ble styrt av hans manager, «Oberst» Tom Parker. Han tok ingen konflikt med sin manager; han gikk ikke til streik, men han gikk sakte. At gjennombruddet til The Beatles hadde noe særlig å si, er en myte. I USA hadde soloartister som Roy Orbison og Bobby Vinton sine beste perioder samtidig med den såkalte «britiske invasjonen». I Storbritannia var den da nylig avdøde Jim Reeves den største artisten på hitlistene i årene 1964-65, samtidig som Beatlemania var på sitt høyeste.
Også Presley hadde store hits i denne perioden; han hadde tre dobbeltsidige singler i USA i 1964 den ene, «Ask Me»/«Ain't That Loving You Baby», nådde henholdsvis 10. og 12.-plass på Cashbox-listen. Året etter (1965) var «Crying in the Chapel» en internasjonal bestselger, og gikk til topps blant annet i Storbritannia og Norge. Men det var lenger mellom hver store hittonig-singel, og verst var årene 1966 og 1967. Singelen «Love Letters» nådde en respektabel 5.-plass i Storbritannia i 1966, mens de to singlene fra 1967, «Big Boss Man» og «Guitar Man», gikk mye upåaktet hen. Men likevel - i 1966 vendte han tilbake til en sentral del av sin musikalske sjel: gospelmusikken. Han spilte inn albumet som skulle gi ham hans første Grammypris - «How Great Thou Art».
=== Comeback, 1968 ===
Etter flere middelmådige år preget av at Elvis hadde spilt inn mange filmer, fikk den musikalske karrieren et oppsving fra og med 1968. Det som i utgangspunktet var ment som et TV-program der Elvis bare skulle synge julesanger, ble omgjort til et legendarisk comeback-show der Elvis sang både gamle og nye hits. Showet skapte fornyet interesse for Elvis som nå i større grad ble profilert som en scene-artist. Fra TV-showet kom en stor hit, «If I Can Dream». LP-en fra TV-showet solgte til gullplate. Musikken fikk tilbake sin gamle glød i samarbeid med en rekke dyktige musikere. I januar/februar 1969 gjorde Elvis plateinnspillinger i Memphis, og blant disse finnes sanger som «In the Ghetto» og «Suspicious Minds». Disse innspillingene er regnet som nok et høydepunkt i hans karriere. Da Elvis noen måneder senere entret scenen på The International i Las Vegas, var det med en helt ny backing-gruppe. Det var den gamle vokalgruppen til Aretha Franklin, The Sweet Inspirations, samt Larry Muhoberac, Jerry Scheff, James Burton, Ronnie Tutt og John Wilkinson som utgjorde «The TCB Band». Disse spilte for Elvis første gang ved comeback på scenen 31. juli 1969 og fortsatte til hans død (unntatt Larry Muhoberac som ble byttet med Glen D. Hardin i 1970). I perioden 1997-2012 har denne gruppen turnert internasjonalt med sceneshowet Elvis in Concert, med videoopptak av Elvis på storskjerm. Turneene har vært store suksesser.
=== Senere karriere, 1969 – 1977 ===
Etter comeback-showet i 1968 var han igjen plassert på tronen som «Kongen». Selv sa Elvis alltid at det bare fantes én konge: Jesus. Elvis vokste opp i en kirkelig tradisjon preget av mye sang og musikk, og predikanter som beveget seg til dels heftig. Det er blitt hevdet at predikantenes utagering på møtene gjenspeiles i Elvis' kroppsbevegelser på scenen på 1950-tallet.
Elvis fikk tre Grammy-priser, alle for religiøse innspillinger. Først ut var LP-en How Great Thou Art (1967). Hans neste kristne album, He Touched Me (1972), fikk også Grammy, og den tredje og siste prisen kom i 1974 for en konsertinnspilling av How Great Thou Art fra Mid-South Coliseum i Memphis. Da han ble innvalgt til gospelmusikkens Hall of Fame, uttalte hans datter at hun trodde denne utmerkelsen ville betydd svært mye for hennes far.
1970-tallet ble preget av omfattende konsertvirksomhet, – nøyaktig 1 128 fra 31. juli 1969 til 26. juni 1977. Manageren Tom Parker forhandlet frem lukrative, og svært tettpakkede konsertkontrakter for Elvis. Mange konserter ble avviklet i Las Vegas, og det ble laget to filmer fra rekken av konserter. Den første i 1970, That's the Way It Is (Las Vegas), og senere Elvis on Tour (1972). Den mest kjente enkeltkonserten er Elvis – Aloha from Hawaii (14. januar 1973), verdens første satellittoverførte konsert med en soloartist. Konserten ble sett av mellom 1 og 1,5 milliarder mennesker, tilsvarende en fjerdedel av jordens daværende befolkning.
Blant hans mange hits på 1970-tallet er sanger som «Don't Cry Daddy», «The Wonder of You», «You Don't Have to Say You Love Me», «I Just Can't Help Believin'», «Burning Love», «Always on My Mind», «Steamroller Blues», «Promised land», «My Boy», «Moody Blue», «Way Down» og, umiddelbart etter hans død; «My Way».
Etter Pricillas ønske om skilsmisse i 1973, lot det til at Elvis gradvis mistet livsgnisten. Han ble i økende grad avhengig av sterke vanedannende medisiner, og det krevende turnélivet begynte å sette sine spor. De siste innspillingene, med sanger som «Way Down» og «Moody Blue», ble gjort i hans hjem Graceland. Deler av den siste turnéen i 1977 ble filmet av CBS og først vist etter hans død. Elvis in Concert viser en fysisk medtatt Elvis som enkelte ganger glemmer teksten til sine gamle hits, men ennå begeistrer publikum med sin personlighet og stemmeprakt.
== Død ==
På formiddagen (lokal tid) den 16. august 1977 fant kjæresten, Ginger Alden, Elvis livløs på badet med over 10-14 narkotiske stoffer i kroppen. Legene sa at han døde av et hjerteattak, trolig grunnet sin avhengighet av reseptbelagte barbiturater. Han ble kjørt til Baptist Memorial Hospital der han ble erklært død 15.30. Presley veide 104,42 kg da han døde.
I likhet med det sensasjonelle gjennombruddet i 1956, var nyheten om hans død førstesidestoff verden over. En rekke aviser og magasiner verden over satte nye løssalgsrekorder med sine Elvis-reportasjer, ifølge boken When Elvis died. Store mengder sørgende samlet seg utenfor Graceland. I en offentlig uttalelse sa USAs president Jimmy Carter:
Elvis Presleys død berøver vårt land en del av seg selv. Han var unik og uerstattelig. For mer enn 20 år siden, slo han igjennom på scenen med en påvirkning som var så betydelig at den trolig aldri vil kunne overgås. Med sin musikk og sin personlighet, og ved å sammensmelte den hvite manns countrymusikk og den svarte manns rhythm and blues, forandret han for all tid amerikansk populærkultur. Hans popularitet var enorm, for mennesker verden over ble han et symbol på sitt lands vitalitet, opprørstrang og gode humor.
== Ettermæle ==
Totalt spilte Elvis Presley inn over 800 sanger, (derav 745 forskjellige sanger, som er utgitt offisielt per 2005 av RCA/BMGs hovedselskap), hele og deler av låter, alternative opptak av kjente sanger eller «nye» innspillinger som har kommet ut på litt mindre plateselskap innen RCA/BMG-familien – samt alle bootleg-plater som siden 1970-årene har florert. Her presenteres dårlige eller gode opptak av konserter eller studiomateriale som privatpersoner på en eller annen måte har sikret seg. Også på området bootleg-utgivelser og salg ligger Presley i toppen.Salget av plater var i 1977 på rundt 500 millioner verden over, men dødsfallet i august 1977 fikk platepressene til å gå varme. Hans plateselskap måtte leie inn kapasitet hos andre i et fåfengt forsøk på å dekke etterspørselen. I løpet av få måneder var det solgt rundt 200 millioner til. I dag har platesalget passert 2 milliarder ifølge beregninger. I tillegg til monster-hit singelen fra 2002, «A Little Less Conversation», har Presley hatt en rekke andre suksesser på hitlistene etter sin død. «Guitar Man» nådde førsteplass på country-listen i USA i 1981. «It's Only Love» 3.-plass UK 1980. «Rubberneckin'» gikk til topps på de fleste lister i 2003. «America» nådde topp 10 USA i 2001; etter 11. september hendelsene. Nyutgivelser av «That's All Right (Mama)» og «Heartbreak Hotel» gikk til topps i USA hhv. 2004 og 2006. På BBC-listen gikk nyutgivelser av «Jailhouse Rock», «One Night» og «It's Now or Never» til topps i 2005. Presley har hatt hele 40 forskjellige titler inne på BBC Topp 20 i løpet av første ti-år av dette århundret.
Det 21. århundret startet med Presley på henholdsvis første- og andreplass på musikkvideo-listene i USA, med «He Touched Me» vol. 1 og 2. Senere på ti-året fikk han nye førsteplasser, med DVD-er som «68 Comeback Special» og «Aloha from Hawaii». Så sent som i 2011 gikk hans «The Great Performances» til førsteplass på DVD-listen i USA.
== Sunget på latin og sumerisk ==
Knapt noen moderne artister har opplevd det samme som Elvis Presley, at den finske filologen Jukka Ammondt ved universitetet i Jyväskylä har fremført sangene deres - ikke bare på latin, men på sumerisk. «Latin er et evig språk, så hva er bedre enn å udødeliggjøre en legende?» spurte professor Ammondt, som har mottatt en medalje fra pave Johannes Paul II for sitt arbeid med å fremme latin. «Sko» kalles «sandaler» i det berømte refrenget «Do anything that you wanna do, but uh, uh honey, lay off of my shoes», så den sumeriske versjonen av «Blue Suede Shoes» går slik: nig-na-me si-ib-ak-ke-en, e-sir kus-za-gin-gu ba-ra-tag-ge-en (= «På mine sandaler av himmelblått lær, vær så snill ikke å stå»). Professor Ammondt presiserer at vi i dag ikke kan være sikre på den sumeriske uttalen. På latin ble «Now Or Never» hetende Nunc hic aut numquam; «Can't Help Falling In Love» er Non adamare non possum; mens «Love Me Tender» heter Tenere me ama.
== Plateutgivelser ==
== Filmografi ==
Titler står med produksjonsår (ikke utgivelsesår som ofte var året etter), og i den rekkefølge de ble laget.
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nils-Petter Enstad Gospelsangeren Elvis Presley (Commentum Forlag, 2015)
== Se også ==
Elvis-imitator
Tiger Man
The Ultimate Performance
The U.S. Male
The TV Specials
The Sun Collection
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Elvis Presley – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elvis Presley – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elvis Presley på Internet Movie Database
(sv) Elvis Presley i Svensk Filmdatabas
(da) Elvis Presley på Filmdatabasen
(da) Elvis Presley på danskefilm.dk
(da) Elvis Presley på Scope
(fr) Elvis Presley på Allociné
(en) Elvis Presley på AllMovie
(en) Elvis Presley hos Turner Classic Movies
(en) Elvis Presley hos Rotten Tomatoes
(en) Elvis Presley hos The Movie Database
(en) Elvis Presley på Apple Music
(en) Elvis Presley på Discogs
(en) Elvis Presley på MusicBrainz
(en) Elvis Presley på Spotify
(en) Elvis Presley på Songkick
(en) Elvis Presley på Last.fm
(en) Elvis Presley på Genius — sangtekster
(en) Elvis Presley på AllMusic
Elvis Presley på Twitter
Elvis Presley på Facebook
Elvis Presley på YouTube
Elvis Presley på YouTube
Elvis Presley på Myspace | Rolle kan på norsk henvise til | 8,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A4rva_fylke | 2023-02-04 | Järva fylke | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Järva fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Järva, eller Järvamaa, (estisk: Järva maakond) tidligere også historisk landskap Jerven, er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sentralt i landet. Järva grenser til Lääne-Viru i øst, Jõgeva i sørøst, Pärnu i sørvest, Rapla i vest og Harju i nord.
| Järva, eller Järvamaa, (estisk: Järva maakond) tidligere også historisk landskap Jerven, er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sentralt i landet. Järva grenser til Lääne-Viru i øst, Jõgeva i sørøst, Pärnu i sørvest, Rapla i vest og Harju i nord.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av en bykommune (estisk: linn) og to landkommuner (estisk: vallad).
Bykommuner
PaideLandkommuner:
Järva
Türi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Järva County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Järva, eller Järvamaa, (estisk: Järva maakond) tidligere også historisk landskap Jerven, er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sentralt i landet. | 8,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wonsaponatime | 2023-02-04 | Wonsaponatime | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:John Lennon-album', 'Kategori:Samlealbum fra 1998'] | Wonsaponatime er et samlealbum av John Lennon som består av hjemmedemoer, alternative studio-opptak og uutgitt materiale. Albumet inneholder høydepunkter fra samleboksen John Lennon Anthology, gitt ut omtrent samtidig. Albumet er gitt ut i 1998. Mange av sangene på Wonsaponatime' har blitt redigert ned fra versjonene på John Lennon Anthology.
Wonsaponatime kom ikke inn på de amerikanske albumlistene, men nådde nummer 76 i Storbritannia.
| Wonsaponatime er et samlealbum av John Lennon som består av hjemmedemoer, alternative studio-opptak og uutgitt materiale. Albumet inneholder høydepunkter fra samleboksen John Lennon Anthology, gitt ut omtrent samtidig. Albumet er gitt ut i 1998. Mange av sangene på Wonsaponatime' har blitt redigert ned fra versjonene på John Lennon Anthology.
Wonsaponatime kom ikke inn på de amerikanske albumlistene, men nådde nummer 76 i Storbritannia.
== Sporliste ==
Alle sanger skrevet av John Lennon, unntatt hvor annet står.
«I'm Losing You» – 3:56
«Working Class Hero» – 3:58
«God» – 3:16
«How Do You Sleep?» – 5:00
«Imagine» – 3:05
«Baby Please Don't Go» (Walter Ward) – 4:04
«Oh My Love» (John Lennon/Yoko Ono) – 2:43
«God Save Oz» (John Lennon/Yoko Ono) – 3:20
«I Found Out» – 3:47
«Woman Is the Nigger of the World» – 5:14
«A Kiss Is Just a Kiss» (Herman Hupfield) – 0:11
«Be-Bop-A-Lula» (Gene Vincent/T. Davis) – 2:40
«Rip It Up/Ready Teddy» (Blackwell/Marascalo) – 2:26
«What You Got» – 1:14
«Nobody Loves You When You're Down and Out» – 5:02
«I Don't Wanna Face It» – 3:31
«Real Love» – 4:07
«Only You» (Buck Ram/Ande Rand) – 3:24
«Grow Old With Me» – 3:18
«Sean's 'In The Sky'» – 1:22
«Serve Yourself» – 3:47
== Eksterne lenker ==
(en) Wonsaponatime på Discogs
(en) Wonsaponatime på MusicBrainz | lenke | 8,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B5geva_fylke | 2023-02-04 | Jõgeva fylke | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Jõgeva fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Jõgeva, eller Jõgevamaa, (estisk: Jõgeva maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger øst i landet. Jõgeva grenser til Ida-Viru i nordøst, Peipussjøen i øst, Tartu i sør, Viljandi i sørvest, Järva i nordvest og Lääne-Viru i nord.
| Jõgeva, eller Jõgevamaa, (estisk: Jõgeva maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger øst i landet. Jõgeva grenser til Ida-Viru i nordøst, Peipussjøen i øst, Tartu i sør, Viljandi i sørvest, Järva i nordvest og Lääne-Viru i nord.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av tre landkommuner (estisk: vallad).
Landkommuner:
Jõgeva
Mustvee
Põltsamaa
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jõgeva County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jõgeva, eller Jõgevamaa, (estisk: Jõgeva maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger øst i landet. | 8,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Somalisk_Studentforening | 2023-02-04 | Somalisk Studentforening | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Studentkultur i Oslo', 'Kategori:Universitetet i Oslo'] | Somalisk studentforening – SSF ble grunnlagt i 1993 av studenter ved Universitetet i Oslo. Foreningen er
opprettet med det formål at den skal skape en positiv holdning overfor utdanning ved å motivere elever til å ta utdanning utover den obligatoriske skolegangen. Arbeidet med å prøve å få flere somaliske til å ta en høyere utdanning er viktig for foreningen. | Somalisk studentforening – SSF ble grunnlagt i 1993 av studenter ved Universitetet i Oslo. Foreningen er
opprettet med det formål at den skal skape en positiv holdning overfor utdanning ved å motivere elever til å ta utdanning utover den obligatoriske skolegangen. Arbeidet med å prøve å få flere somaliske til å ta en høyere utdanning er viktig for foreningen. | Somalisk studentforening – SSF ble grunnlagt i 1993 av studenter ved Universitetet i Oslo. Foreningen er | 8,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A4%C3%A4ne_fylke | 2023-02-04 | Lääne fylke | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lääne fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lääne, eller Läänemaa, (estisk: Lääne maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger vest i landet. Lääne grenser til Østersjøen i nord, Harju i nordøst, Rapla i øst, Pärnu i sør og øyene Saare og Hiiu i vest.
| Lääne, eller Läänemaa, (estisk: Lääne maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger vest i landet. Lääne grenser til Østersjøen i nord, Harju i nordøst, Rapla i øst, Pärnu i sør og øyene Saare og Hiiu i vest.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av en bykommune (estisk: linn) og to landkommuner (estisk: vallad).
Bykommuner
HaapsaluLandkommuner:
Lääne-Nigula
Vormsi
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lääne County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Lääne, eller Läänemaa, (estisk: Lääne maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger vest i landet. | 8,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giuseppe_Guarneri | 2023-02-04 | Giuseppe Guarneri | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1744', 'Kategori:Fiolinbyggere', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1698', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cremona'] | Bartolomeo Giuseppe Guarneri (1698–1744) var en italiensk fiolinbygger.
Instrumentene hans bærer preg av en helt egen individuell stil og han regnes som den eneste som har laget fioliner som kan måle seg med Antonio Stradivaris.
| Bartolomeo Giuseppe Guarneri (1698–1744) var en italiensk fiolinbygger.
Instrumentene hans bærer preg av en helt egen individuell stil og han regnes som den eneste som har laget fioliner som kan måle seg med Antonio Stradivaris.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Giuseppe Guarneri stammet fra en tradisjonsrik cremonesisk fiolinbyggerfamilie: bestefaren Andrea (ca.1623/26-1698) gikk i lære hos Nicola Amati, faren Giuseppe Giovanni (1666-ca.1739/40), som senere fikk tilnavnet filius Andreae, fortsatte arbeidet. Også onkelen Pietro Giovanni (Pietro I, 1655-1720), som overveiende arbeidet i Mantova, og broren Pietro (Pietro II, 1695-ca.1762/63), som hovedsakelig var aktiv i Venezia, var berømte fiolinbyggere.
Kvalitetsmessig overgikk Giuseppes fioliner dem alle.
=== Biografi ===
Giuseppe Guarneri gikk først i lære og arbeidet hos sin far. I 1722 giftet han seg med Catarina Rota som hadde røtter i Wien, kanskje var hun datter av en representant for de østerrikske besetningstroppene i Cremona. Fra 1722 til 1728 vet man ikke sikkert hva han gjorde, men der navnet hans dukker opp i dokumenter er det overveiende som eier av et cremonesisk vertshus. Rundt 1730 overtok han sin syke fars verksted, og den første IHS-fiolinseddelen er datert 1731.
Guarneris kone arbeidet i et visst omfang i verkstedet. Hun avviklet virksomheten etter hans død.
=== Arbeider ===
Mellom 150 og 200 fioliner er bevart etter Giuseppe Guarneri del Gesù. Fra omtrent 1720 ble det produsert et lite antall fioliner på farens verksted som spesielt utmerker seg med et større volum enn de verkstedet produserte tidligere.
Guarneris selvstendige hovedarbeider begynner å komme rundt 1730. Fra ca. 1734/35 begynner hans produktive midtperiode Instrumenter fra 1739/40 regnes å tilhøre hans seine periode.
Guarneris fioliner kjennetegnes av en forholdsvis liten størrelse (korpus er fra 35,0 til 35,5 cm lang), liten hvelving på bunn og topp, lange f-formede tonehull og praktfullt lakkeringarbeid. Instrumentene er nokså ulike, men alltid geniale og jo senere, desto mer individuelle. Niccolò Paganini spilte en av hans mest klangfulle fioliner (fra 1743) og kalte den selv for Il Cannone. Paganini skjenket den til sin hjemby Genova, der den er utstilt i Sala Paganiniana.
Fiolinene Guarneri skapte hører til de dyreste og mest etterspurte fiolinene i verden. Man kjenner ikke til noen bratsjer fra hans hånd, men han tilskrives en cello fra 1731 som han antas å ha fullført for sin syke far.
Guarneri signerte sine instrumenter med Joseph Guarnerius og føyde til et kors og bokstavene IHS (kanskje: In Hoc Signo eller Iesus Hominum Salvator) og derfor ble han senere kalt Guarneri del Gesù.
== Samlinger ==
Følgende offentlige samlinger har fioliner av Guarneri:
Comune di Cremona, Italia: Lo Stauffer 1734
Kunsthistorisches Museum Wien, Österreich: Ebersholt 1739
Comune di Genova, Italia (s.o.): Il Cannone 1743
Chi-Mei Cultural Foundation & Chi-Mei Museum, Tainan County, Taiwan: Lafont-Siskovsky 1733, Ole Bull 1744
Tsjekkiske Nasjonalmuseum, Praha: Hoffmann, Harrington ca. 1744
Bergen Museum: På Lysøen utenfor Bergen står det utstilt en Guarneri fra 1734 som har tilhørt Ole Bull.
== Referanser og fotnoter ==
== Litteratur ==
William Henry Hill, Arthur F. Hill und Alfred Ebsworth Hill: The Violin-Makers of the Guarneri Family. London 1931
Charles Beare: Artikel i The New Grove Dictionary of Musical Instruments and Instrument Makers, Vol. I – III, utgitt av Stanley Sadie. London 1984
Willibald Leo von Lütgendorff-Leinburg: Die Geigen- und Lautenmacher vom Mittelalter bis zur Gegenwart, Ergänzungsband von Thomas Drescher. Tutzing 1990
Peter Biddulph (utgiver): The Violin Masterpieces of Guarneri del Gesu, An Exhibition at the Metropolitan Museum of Art. London 1994
Comune di Cremona (Berater Charles Beare, Bruce Carlson, Andrea Mosconi): Joseph Guarnerius "del Gesu". Cremona 1995
Ente Triennale Internazionale degli Strumenti ad Arco, Consorzio Liutai & Archettai "A.Stradivari" Cremona, Associazione Liutaria Italiana: I Centenari dei Guarneri. Cremona 1998
Carlo Chiesa, John Dilworth, Roger Graham Hargrave, Stewart Pollens, Duane Rosengard und Eric Wen: Giuseppe Guarneri del Gesù, Vol. I – II, hrsg. von Peter Biddulph. London 1998
John Dilworth: IHS sacred and profane. I theStrad, January 2006 pp.38 – 44
Fondazione Antonio Stradivari Cremona – La Triennale, Consorzio Liutai Antonio Stradivari Cremona (Hrsg.): Cremona 1730-1750, nell'Olimpo della liuteria. Cremona 2008
== Eksterne lenker ==
The Guarneri Family of Musical Instrument Makers
Giuseppe Guarneri del Gesù
Paganinis fiolin (engelsk) | Bartolomeo Giuseppe Guarneri (1698–1744) var en italiensk fiolinbygger. | 8,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A4%C3%A4ne-Viru_fylke | 2023-02-04 | Lääne-Viru fylke | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lääne-Viru fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lääne-Viru, eller Lääne-Virumaa, (estisk: Lääne-Viru maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger nord i landet. Lääne-Viru grenser til Østersjøen i nord, Ida-Viru i øst, Jõgeva i sør og Järva og Harju i vest.
| Lääne-Viru, eller Lääne-Virumaa, (estisk: Lääne-Viru maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger nord i landet. Lääne-Viru grenser til Østersjøen i nord, Ida-Viru i øst, Jõgeva i sør og Järva og Harju i vest.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av en bykommune (estisk: linn) og syv landkommuner (estisk: vallad).
BykommunerRakvereLandkommunerHaljala kommune
Kadrina kommune
Rakvere kommune
Tapa kommune
Väike-Maarja kommune
Vinni kommune
Viru-Nigula kommune
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lääne-Viru County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Lääne-Viru, eller Lääne-Virumaa, (estisk: Lääne-Viru maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger nord i landet. | 8,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Things_Have_Changed | 2023-02-04 | Things Have Changed | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Sanger fra 2000', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan', 'Kategori:Sangstubber', 'Kategori:Singler fra 2000', 'Kategori:Stubber 2016-07'] | «Things Have Changed» er en sang fra filmen Wonder Boys, skrevet og fremført av Bob Dylan. Sangen ble utgitt som en single den 1. mai 2000. «Things Have Changed» vant en Oscar for beste sang og en Golden Globe for beste sang. Regissøren av Wonder Boys, Curtis Hanson, lagde også en musikkvideo til «Things Have Changed», hvor han filmet Bob Dylan på flere av stedene hvor filmens handling gikk, og brukte scener fra filmen Wonder Boys som om Dylan faktisk var i filmen.
| «Things Have Changed» er en sang fra filmen Wonder Boys, skrevet og fremført av Bob Dylan. Sangen ble utgitt som en single den 1. mai 2000. «Things Have Changed» vant en Oscar for beste sang og en Golden Globe for beste sang. Regissøren av Wonder Boys, Curtis Hanson, lagde også en musikkvideo til «Things Have Changed», hvor han filmet Bob Dylan på flere av stedene hvor filmens handling gikk, og brukte scener fra filmen Wonder Boys som om Dylan faktisk var i filmen.
== Sporlister ==
CD (COL 669333 2):
«Things Have Changed» (Radio redigering) – 3:37
«To Make You Feel My Love» (Live) – 4:10
«Hurricane» – 8:33
«Song to Woody» (Live) – 4:26Things Have Changed: Dylan Alive! Vol. 3 Japansk EP:
«Things Have Changed» – 5:09
«Highlands» (Live) – 11:19
«Blowin' in the Wind» (Live) – 7:10
«To Make You Feel My Love» (Live) – 4:11
== Notater ==
«To Make You Feel My Love» spilt inn live (lokale er ukjent).
«Hurricane» er tatt fra albumet Desire fra 1976.
«Song to Woody» spilt inn live på the Santa Cruz Civic Auditorium, Santa Cruz, CA; 16. mars 2000. | «Things Have Changed» er en sang fra filmen Wonder Boys, skrevet og fremført av Bob Dylan. Sangen ble utgitt som en single den 1. | 8,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A4rnu_fylke | 2023-02-04 | Pärnu fylke | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Pärnu fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Pärnu, eller Pärnumaa, (estisk: Pärnu maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørvest i landet. Pärnu grenser til Lääne og Rapla i nord, Järva og Viljandi i øst, Latvia i sør og Rigabukten i vest.
| Pärnu, eller Pärnumaa, (estisk: Pärnu maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørvest i landet. Pärnu grenser til Lääne og Rapla i nord, Järva og Viljandi i øst, Latvia i sør og Rigabukten i vest.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av en bykommune (estisk: linn) og seks landkommuner (estisk: vallad).
Bykommuner
PärnuLandkommuner:
Häädemeeste
Kihnu
Lääneranna
Põhja-Pärnumaa
Saarde
Tori
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pärnu County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pärnu, eller Pärnumaa, (estisk: Pärnu maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørvest i landet. | 8,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/6,5_%C3%97_50_mm_Arisaka | 2023-02-04 | 6,5 × 50 mm Arisaka | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Patroner'] | 6,5 × 50 mm Arisaka er en japansk patron for rifle.
Den ble approbert av den keiserlige japanske hær i 1897 sammen med Arisaka Type 30 riflen. Riflen og patronen erstattet Murata Type 22 riflen og 8 x 52 mm Murata patronen. I 1902 kamret de sin Type 35 riflen også i samme kaliber, og med Type 38 riflen som erstattet Type 30. Type 44 kavaleririfle og Type 97 skarpskyttergevær ble også kamret for patronen.
| 6,5 × 50 mm Arisaka er en japansk patron for rifle.
Den ble approbert av den keiserlige japanske hær i 1897 sammen med Arisaka Type 30 riflen. Riflen og patronen erstattet Murata Type 22 riflen og 8 x 52 mm Murata patronen. I 1902 kamret de sin Type 35 riflen også i samme kaliber, og med Type 38 riflen som erstattet Type 30. Type 44 kavaleririfle og Type 97 skarpskyttergevær ble også kamret for patronen.
== Andre navn ==
6 x 50 mm SR (Semi-Rimmed)
== Se også ==
Liste over patrontyper
== Eksterne lenker ==
The 6.5x50 Arisaka (6.5mm Japanese) | |designer = | 8,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%B5lva_fylke | 2023-02-04 | Põlva fylke | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Põlva fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Põlva, eller Põlvamaa, (estisk: Põlva maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørøst i landet. Põlva grenser til Tartu i nord, Võru i sør, Valga i vest. Põlva grenser også til Russland i øst. Deler av grensen mot Russland har ikke blitt helt fastsatt og noen landsbyer i Põlva er reelle enklaver inne i Russland, slik som Lutepää.
Historisk tilhørte Põlvamaa i eldre tider landskapet Võrumaa, som idag består som et fylke vest for Põlva.
| Põlva, eller Põlvamaa, (estisk: Põlva maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørøst i landet. Põlva grenser til Tartu i nord, Võru i sør, Valga i vest. Põlva grenser også til Russland i øst. Deler av grensen mot Russland har ikke blitt helt fastsatt og noen landsbyer i Põlva er reelle enklaver inne i Russland, slik som Lutepää.
Historisk tilhørte Põlvamaa i eldre tider landskapet Võrumaa, som idag består som et fylke vest for Põlva.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av tre landkommuner.
Landkommuner:
Kanepi
Põlva
Räpina
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Põlva County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Põlva, eller Põlvamaa, (estisk: Põlva maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørøst i landet. | 8,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rapla_fylke | 2023-02-04 | Rapla fylke | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Rapla fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Rapla (estisk: Rapla maakond), eller Raplamaa, er et av 15 fylker i Estland. Det ligger vest i landet. Rapla grenser til Järva i øst, Pärnu i sør, Lääne i vest og Harju i nord.
| Rapla (estisk: Rapla maakond), eller Raplamaa, er et av 15 fylker i Estland. Det ligger vest i landet. Rapla grenser til Järva i øst, Pärnu i sør, Lääne i vest og Harju i nord.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av fire landkommuner (estisk: vallad)
Landkommuner:
Kehtna
Kohila
Märjamaa
Rapla
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rapla County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rapla (estisk: Rapla maakond), eller Raplamaa, er et av 15 fylker i Estland. Det ligger vest i landet. | 8,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hulin | 2023-02-04 | Hulin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Heilongjiang'] | Hulin (kinesisk: 虎林; pinyin: Hǔlín) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jixi.
Befolkningen var på 300 825 innbyggere i 1999.Hulin var tidligere understilt Mudanjiang, men ble overført til byprefekturet Jixi den 14. juni 1993.
Til fylket Hulin hører også den 0,74 km² store Ussuri-øya Zhenbao Dao (territorialt identisk med kommunen Zhenbaodao), som var omstridt mellom Kina og Sovjetunionen. Grensetvisten førte i 1969 til flere væpnede trefninger.
Det var først ved den kinesisk-russiske grenseavtalen av 14. oktober 2004 at tilhørigheten ble avklart – i Kinas favør. Grenseavtalen ble ratifisert i de to land i april og mai 2005.
| Hulin (kinesisk: 虎林; pinyin: Hǔlín) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jixi.
Befolkningen var på 300 825 innbyggere i 1999.Hulin var tidligere understilt Mudanjiang, men ble overført til byprefekturet Jixi den 14. juni 1993.
Til fylket Hulin hører også den 0,74 km² store Ussuri-øya Zhenbao Dao (territorialt identisk med kommunen Zhenbaodao), som var omstridt mellom Kina og Sovjetunionen. Grensetvisten førte i 1969 til flere væpnede trefninger.
Det var først ved den kinesisk-russiske grenseavtalen av 14. oktober 2004 at tilhørigheten ble avklart – i Kinas favør. Grenseavtalen ble ratifisert i de to land i april og mai 2005.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Hulin (kinesisk: 虎林; pinyin: Hǔlín) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jixi. | 8,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Muling | 2023-02-04 | Muling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Byfylker i Heilongjiang'] | Muling (kinesisk: 穆棱; pinyin: Mùlíng) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang.
Befolkningen var på 313 971 innbyggere i 1999.
| Muling (kinesisk: 穆棱; pinyin: Mùlíng) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang.
Befolkningen var på 313 971 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Xiaosifangshan (Xiaosifangshan yizhi, 小四方山城址), en by fra De stridende rikers tid frem til jursjenerdynastiets tid, ble i 2006 tilføyet på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Administrative enheter ==
Storkommuner:
Bamiantong (八面通镇); Maqiaohe (马桥河镇); Muling (穆棱镇); Xiachengzi (下城子镇); Xingyuan (兴源镇);Kommuner:
Fulu (福录乡); Gonghe (共和乡); Hexi (河西乡);Statsskoger:
Bamiantong (八面通林业局); Muling (穆棱林业局).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Mulings hjemmesider
Xiaosifangshan yizhi
Muling i Baidu | Muling (kinesisk: 穆棱; pinyin: Mùlíng) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang. | 8,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suifenhe | 2023-02-04 | Suifenhe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Heilongjiang'] | Suifenhe (kinesisk: 绥芬河; pinyin: Suífēnhé) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang.
Befolkningen var i 2020 på ca 100 000 hjemmehørende innbyggere, men i tillegg turde regnes minst 50.000 med bostedsdokumenter til annet sted.
| Suifenhe (kinesisk: 绥芬河; pinyin: Suífēnhé) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang.
Befolkningen var i 2020 på ca 100 000 hjemmehørende innbyggere, men i tillegg turde regnes minst 50.000 med bostedsdokumenter til annet sted.
== Beskrivelse ==
Navnet er det kinesiske navn på grenseelven som på russisk heter Razdolnaja. Kinesiske Suifenhe går i sin tur tilbake til det mandsjuiske navnet på elven, Suifun. Det finnes også et russisk navn på selve grensebyen (storkommunen Suifenhe): Podgranitsjnaja.
Det var harde kamper i Suifenhe og nærliggende grenseområder da Sovjetunionen invaderte det japansk-okkuperte Mandsjuria (Manchukuo) i august 1945.
== Administrative enheter ==
Storkommuner:
Suifenhe (绥芬河镇); Funing (阜宁镇).
== Samferdsel ==
Det er jernbaneforbindelse fra Suifenhe til den russiske byen Ussurijsk (Уссурийск).
Kinas riksvei 301 går fra Suifenhe via blant annet Mudanjiang, Harbin og Qiqihar til Manzhouli i Indre Mongolia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Suifenhe (kinesisk: 绥芬河; pinyin: Suífēnhé) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang. | 8,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hailin | 2023-02-04 | Hailin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Heilongjiang'] | Hailin (kinesisk: 海林; pinyin: Hǎilín) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang.
Befolkningen var på 439 994 innbyggere i 1999.
| Hailin (kinesisk: 海林; pinyin: Hǎilín) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang.
Befolkningen var på 439 994 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Gamle bygninger tilknyttet den kinesiske østjernbanen (Zhongdong tielu jianzhuqun, 中东铁路建筑群) ble i 2006 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 301 går fra Suifenhe via blant annet Mudanjiang, Harbin og Qiqihar til Manzhouli i Indre Mongolia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Hailin (kinesisk: 海林; pinyin: Hǎilín) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang. | 8,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ning%E2%80%99an | 2023-02-04 | Ning’an | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Heilongjiang'] | Ning'an (kinesisk: 宁安; pinyin: Níng'ān), tidligere kjent som Ninguta, er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang.
Befolkningen var på 437 121 innbyggere i 1999.
| Ning'an (kinesisk: 宁安; pinyin: Níng'ān), tidligere kjent som Ninguta, er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang.
Befolkningen var på 437 121 innbyggere i 1999.
== Historie ==
Ifølge rapporter skrevet av hoffjesuitter som besøkte området i 1709 sammen med en kinesisk offisiell ekspedisjon for å innhøste ginseng, var Ninguta på den tid blitt et viktig handelssenter. Her ble det handlet med skogsprodukter, som ginseng og pels fra sobel.
Det var en garnison med mandsjuiske qingstyrker her, og et betydelig antall kinesiske handelsfolk her.
== Kulturminner ==
Shangjing Longquanfu, som en gang var Shangjing-hovedstaden for Bohairiket (Balhae) (Bohaiguo Shangjing Longquanfu yizhi, 渤海国上京龙泉府遗址), ble i 1961 ført opp på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Administrative enheter ==
Subdistrikt:
Chengqu 城区街道 Storkommuner:
Ning'an 宁安镇, Dongjing 东京城镇, Bohai 渤海镇, Shiyan 石岩镇, Shalan 沙兰镇, Hailang 海浪镇, Langang 兰岗镇, Kommuner:
Jiangnan for koreanere og mandsjuer 江南朝鲜族满族乡, Wolong for koreanere 卧龙朝鲜族乡, Mahe 马河乡, Jingbo 镜泊乡 , Sanling 三陵乡.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 201 fører gjennom området. Den begynner i Hegang i provinsen Heilongjiang og fører via blant annet Mudanjiang og Dandong sør til Liaodonghalvøya til Lüshunkou/Dalian.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Ning'an (kinesisk: 宁安; pinyin: Níng'ān), tidligere kjent som Ninguta, er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Mudanjiang. | 8,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wudalianchi | 2023-02-04 | Wudalianchi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Heilongjiang'] | Wudalianchi (kinesisk: 五大连池; pinyin: Wǔdàliánchí) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det er understilt byprefekturet Heihe.
Befolkningen var på 355 397 innbyggere i 1999.
| Wudalianchi (kinesisk: 五大连池; pinyin: Wǔdàliánchí) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det er understilt byprefekturet Heihe.
Befolkningen var på 355 397 innbyggere i 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Wudalianchi (kinesisk: 五大连池; pinyin: Wǔdàliánchí) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det er understilt byprefekturet Heihe. | 8,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anda_(Suihua) | 2023-02-04 | Anda (Suihua) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Heilongjiang'] | Anda (kinesisk: 安达; pinyin: Āndá) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Suihua.
Befolkningen var på 502 659 innbyggere i 1999.
| Anda (kinesisk: 安达; pinyin: Āndá) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Suihua.
Befolkningen var på 502 659 innbyggere i 1999.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 301 går fra Suifenhe via blant annet Mudanjiang, Harbin og Qiqihar til Manzhouli i Indre Mongolia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Anda (kinesisk: 安达; pinyin: Āndá) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Suihua. | 8,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhaodong | 2023-02-04 | Zhaodong | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Heilongjiang'] | Zhaodong (kinesisk: 肇东; pinyin: Zhàodōng) er et byfylke i provinsen Heilongjiang, i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Suihua.
Befolkningen var på 869 409 innbyggere i 1999.
| Zhaodong (kinesisk: 肇东; pinyin: Zhàodōng) er et byfylke i provinsen Heilongjiang, i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Suihua.
Befolkningen var på 869 409 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Balicheng-funnstedet (Balicheng yizhi, 八里城遗址) ble i 2001 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 301 går fra Suifenhe via blant annet Mudanjiang, Harbin og Qiqihar til Manzhouli i Indre Mongolia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider
Balicheng yizhi | Zhaodong (kinesisk: 肇东; pinyin: Zhàodōng) er et byfylke i provinsen Heilongjiang, i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Suihua. | 8,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hailun | 2023-02-04 | Hailun | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Heilongjiang'] | Hailun (kinesisk: 海伦; pinyin: Hǎilún) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Suihua.
Befolkningen var på 792 505 innbyggere i 1999.
| Hailun (kinesisk: 海伦; pinyin: Hǎilún) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Suihua.
Befolkningen var på 792 505 innbyggere i 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Hailun (kinesisk: 海伦; pinyin: Hǎilún) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Suihua. | 8,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tieli | 2023-02-04 | Tieli | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Heilongjiang'] | Tieli (kinesisk: 铁力; pinyin: Tiělì) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Yichun.
Befolkningen var på 390 930 innbyggere i 1999.Det daoistiske Guandi-tempelet (關帝廟, Guandi miao, tilegnet keiser Guandi) er en severdighet i byfylket.
| Tieli (kinesisk: 铁力; pinyin: Tiělì) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Yichun.
Befolkningen var på 390 930 innbyggere i 1999.Det daoistiske Guandi-tempelet (關帝廟, Guandi miao, tilegnet keiser Guandi) er en severdighet i byfylket.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Tieli (kinesisk: 铁力; pinyin: Tiělì) er et byfylke i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Yichun. | 8,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knoppurtpraktvikler | 2023-02-04 | Knoppurtpraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av James Francis Stephens', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1834', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Knoppurtpraktvikler (Cochylimorpha alternana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Knoppurtpraktvikler (Cochylimorpha alternana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En ganske stor (vingespenn 18-24 mm) vikler, forvingenes grunnfarge brunlig oker. Forvingen er markert tilspisset, formen er ulike de fleste andre viklere. Midt på vingen er det vanligvis en rombeformet, svart eller mørkbrun flekk av oppstående skjell. Ellers har vingen uregelmessige, hvite tegninger. Bakvingen er mørkgrå, ytterkanten er markert innbuktet bak spissen.
== Levevis ==
Larven utvikler seg i blomsterhodene av knoppurt (Centaurea spp.) og sommerfuglen finnes på enger der denne vokser. De voksne sommerfuglene flyr i skumringen i juli-august.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Cochylimorpha alternana på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) knoppurtpraktvikler i Encyclopedia of Life
(en) knoppurtpraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) knoppurtpraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) knoppurtpraktvikler hos Dyntaxa
(en) knoppurtpraktvikler hos Fauna Europaea
(en) knoppurtpraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Cochylimorpha alternana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cochylimorpha alternana – detaljert informasjon på Wikispecies | Knoppurtpraktvikler (Cochylimorpha alternana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). | 8,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saare_fylke | 2023-02-04 | Saare fylke | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Saare fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Saare, eller Saaremaa, (estisk: Saare maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det omfatter øya Saaremaa, Estlands største øy, samt noen mindre omliggende øyer og ligger vest i landet. Saare grenser til Lääne på fastlandet i øst og Hiiu på øya Hiiumaa i nord.
| Saare, eller Saaremaa, (estisk: Saare maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det omfatter øya Saaremaa, Estlands største øy, samt noen mindre omliggende øyer og ligger vest i landet. Saare grenser til Lääne på fastlandet i øst og Hiiu på øya Hiiumaa i nord.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av tre landkommuner (estisk: vallad)
Landkommuner:
Muhu
Ruhnu
Saaremaa
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Saare County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Saare, eller Saaremaa, (estisk: Saare maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det omfatter øya Saaremaa, Estlands største øy, samt noen mindre omliggende øyer og ligger vest i landet. | 8,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogsalatpraktvikler | 2023-02-04 | Skogsalatpraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Philipp Christoph Zeller', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1847'] | Skogsalatpraktvikler (Phalonidia gilvicomana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Skogsalatpraktvikler (Phalonidia gilvicomana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En nokså liten (vingespenn 11–14 mm), brunspraglete vikler. Forvingen er noe avrundet med krum fremkant (costa). De ytterste to tredjedelene er mørkt gråbrune, den innerste tredjedelen okerfarget med en hvit, firkantet flekk. Bakvingen er mørkt gråbrun.
== Levevis ==
Larven utvikler seg på blomsterhodene av meldestokk og skogsalat.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) skogsalatpraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) skogsalatpraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) skogsalatpraktvikler hos Dyntaxa
(en) skogsalatpraktvikler hos Fauna Europaea
(en) skogsalatpraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Phalonidia gilvicomana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Skogsalatpraktvikler (Phalonidia gilvicomana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). | 8,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tartu | 2023-02-04 | Tartu | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tartu', 'Kategori:Tartu fylke'] | Tartu (historisk tysk eller svensk: Dorpat, russisk: Дерпт/Derpt) er den nest største byen i Estland, med 92 972 innbyggere (2020) fordelt på 38,8 km². Tartu er administrasjonssenter for Tartu bykommune og Tartu fylke.
I motsetning til Tallinn, som i dag er landets politiske og økonomiske hovedstad, blir Tartu ofte betraktet som Estlands intellektuelle og kulturelle sentrum. Elva Emajõgi, som forbinder de to største innsjøene i Estland, krysser byen i en lengde på 10 kilometer, og er med på å gi byen karakter.
| Tartu (historisk tysk eller svensk: Dorpat, russisk: Дерпт/Derpt) er den nest største byen i Estland, med 92 972 innbyggere (2020) fordelt på 38,8 km². Tartu er administrasjonssenter for Tartu bykommune og Tartu fylke.
I motsetning til Tallinn, som i dag er landets politiske og økonomiske hovedstad, blir Tartu ofte betraktet som Estlands intellektuelle og kulturelle sentrum. Elva Emajõgi, som forbinder de to største innsjøene i Estland, krysser byen i en lengde på 10 kilometer, og er med på å gi byen karakter.
== Historie ==
Skriftlige kilder omtaler Tartu for første gang i 1030. Tartu var et viktig handelssenter i senmiddelalderen, og byen var medlem av Hansaforbundet. Som ellers i Estland og Latvia hadde den tyske adelen stor innflytelse på kultur, religion, arkitektur, utdannelse og politikk frem til midten av 1900-tallet. Tartus rådhus ble for eksempel bygd av en tysker fra byen Rostock, og universitetets hovedbygning ble bygd av en annen tysk arkitekt. Blant personalet og studentene på universitetet var mange, om ikke de fleste, av tysk opprinnelse. Dette er grunnen til at man fremdeles finner mange statuer av betydelige vitenskapsmenn med tyskklingende navn.
På 1500-tallet kom Tartu under polsk herredømme, og en jesuittisk grammatikkskole ble opprettet i Tartu i 1583. I tillegg ble det organisert et oversetterseminar i Tartu.
Aktivitetene til grammatikkskolen og oversetterseminaret opphørte som følge av den polsk-svenske krigen (1601). Deretter ble Tartu svensk – noe som ledet til grunnleggelsen av universitetet i 1632 av Kong Gustav II Adolf av Sverige. I 1721 ble byen en del av det russiske imperiet, noe den fortsatte å være inntil 1918.
Under den russiske borgerkrigen etter første verdenskrig ble det undertegnet en fredsavtale mellom den sovjetrussiske regjeringen og Estland 2. februar 1920 i Tartu. Avtalen innebar at Sovjetrussland gav avkall på territorielle krav mot Estland «for alle tider».
Under andre verdenskrig ble en stor del av byen, inkludert den historiske Kivisild (steinbro) (bygd av Katarina II av Russland i 1776-1778) over Emajõgi, ødelagt av sovjetiske styrker, delvis i 1941 og nesten fullstendig i 1944. Tartu var en lukket by – som hovedkvarteret til den russiske vestlige luftflåten – under det meste av den sovjetiske okkupasjonen.
=== Uavhengighet ===
Etter at estisk uavhengighet var gjenopprettet i 1990-årene, har Tartu utviklet seg til å bli en vakker, kulturelt og intellektuelt orientert by med et sterkt universitet. Den gamle bykjernen er under kontinuerlig oppussing.
== Utdannelse og kultur ==
Byen er best kjent som Estlands utdanningshovedstad. Universitetet i Tartu, som er landets største, ble grunnlagt av Kong Gustav II Adolf av Sverige i 1632. I dag finner man også Estlands nasjonalmuseum, det estiske jordbrukshøyskolen, den baltiske forsvarshøyskolen og Estlands utdannings- og forskningsdepartement i Tartu. Estlands høyesterett er fra høsten 1993 også i Tartu, i tillegg til Estlands historiske arkiver.
== Arkitektur og sightseeing ==
Arkitekturen og byplanleggingen til det historiske Tartu går tilbake til perioden før uavhengigheten, da tyskere utgjorde samfunnets overklasse og middelklasse, og derfor bidro med mange arkitekter, professorer, lokalpolitikere osv. Viktige er den gamle lutherske Johanneskirken (Jaani Kirik), rådhuset, universitetsbygningen, den botaniske hagen, den viktigste handlegaten, og mange bygninger omkring rådhusplassen. Tartu er også en turistattraksjon og blir besøkt av mennesker fra Sentral-Europa, spesielt tyskere.
I forstedene er det reist klassiske sovjetiske bydeler mellom andre verdenskrig og Estlands uavhengighet i 1990. I dag er Tartu også kjent for flere moderne, temmelig sterile bygninger av typen «stål, betong og glass», som man så ofte ser i USA, men man har greid å beholde en blanding av gamle og nye bygninger i byens historiske sentrum.
Siden Tartu er Estlands intellektuelle og kulturelle sentrum, tar Estlands statsminister ofte med seg statsbesøk til Tartu. Av denne grunn har blant andre prins Charles, presidenter fra flere land, inkludert Finland, Latvia, Ungarn, Irland, Litauen og andre, samt religiøse ledere som Dalai Lama eller den ortodokse erkebiskopen av Konstantinopel, Bartholomeus I, besøkt Tartu.
== Jernbane ==
Tartu er knyttet til den baltiske jernbane.
Den ligger langs hovedlinjen mellom hovedstedene Tallinn og Riga.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(et) Offisielt nettsted
(en) Tartu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tartu – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Universitetet i Tartu (engelsk)
Baltic Defence College (engelsk) Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine.
Tartu Open Air Festival Arena (engelsk) | Tartu fylke, eller Tartumaa, (estisk: Tartu maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørøst i landet, med en lang vestbredd av innsjøen Peipus i øst, som er grensesjø mot Russland. | 8,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gylden_gullrispraktvikler | 2023-02-04 | Gylden gullrispraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Henry Tibbats Stainton', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1859'] | Liten gullrispraktvikler (Phalonidia curvistrigana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Liten gullrispraktvikler (Phalonidia curvistrigana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En nokså liten (vingespenn 13-15 millimeter) vikler. Forvingene er forholdsvis brede og avrundede, okerfargede med et mørkgrått tverrbånd og mørk spiss.
Bakvingen er gråbrun.
== Levevis ==
Larvene lever på gullris og skogsalat.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) gylden gullrispraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) gylden gullrispraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) gylden gullrispraktvikler hos Dyntaxa
(en) gylden gullrispraktvikler hos Fauna Europaea
(en) gylden gullrispraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Phalonidia curvistrigana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Phalonidia curvistrigana – detaljert informasjon på Wikispecies | Liten gullrispraktvikler (Phalonidia curvistrigana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae). | 8,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myntepraktvikler | 2023-02-04 | Myntepraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Josef Emanuel Fischer von Röslerstamm', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1843'] | Myntepraktvikler (Phalonidia manniana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Myntepraktvikler (Phalonidia manniana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En ganske liten vikler (vingespenn 10-13 millimeter). Forvingen er lyst brunlig med et mørkbrunt, skrått tverrbånd som er tydeligst i den bakerste delen, i tillegg mer eller mindre tydelige, hvite tverrstriper.
== Levevis ==
Larven lever på vassmynte, klourt og andre sumpplanter, arten finnes derfor helst på sumpige steder. De voksne sommerfuglene flyr i juni-august.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Phalonidia manniana på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) myntepraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) myntepraktvikler hos Artsdatabanken
(en) myntepraktvikler hos Fauna Europaea
(en) myntepraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Phalonidia manniana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Artsdatabanken (2021) | 8,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valga_fylke | 2023-02-04 | Valga fylke | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Valga fylke'] | Valga, eller Valgamaa, (estisk: Valga maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørøst i landet. Valga grenser til Tartu i nord, Põlva og Võru i øst og Viljandi i nordvest. Valga grenser også til Latvia i sør.
| Valga, eller Valgamaa, (estisk: Valga maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørøst i landet. Valga grenser til Tartu i nord, Põlva og Võru i øst og Viljandi i nordvest. Valga grenser også til Latvia i sør.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av tre landkommuner (estisk: vallad).
LandkommunerOtepää
Tõrva
Valga
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Valga County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Valga, eller Valgamaa, (estisk: Valga maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørøst i landet. | 8,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strandstjernepraktvikler | 2023-02-04 | Strandstjernepraktvikler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Praktviklere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1846'] | Strandstjernepraktvikler (Phalonidia affinitana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
| Strandstjernepraktvikler (Phalonidia affinitana) er en sommerfugl som tilhører familien viklere (Tortricidae).
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 13-16 millimeter), lyst brunspraglete vikler. Forvingen har et brunlig, skrått tverrbånd som er tydeligst i den bakre delen. Bakvingen er gråbrun.
== Levevis ==
Larvene utvikler seg på blomsterhodene av strandstjerne (Aster tripolium). De voksne sommerfuglene flyr i juli-august. Arten overvintrer som fullvoksen larve nede i bakken og forpupper seg om våren.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Phalonidia affinitana på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) strandstjernepraktvikler i Global Biodiversity Information Facility
(no) strandstjernepraktvikler hos Artsdatabanken
(sv) strandstjernepraktvikler hos Dyntaxa
(en) strandstjernepraktvikler hos Fauna Europaea
(en) strandstjernepraktvikler hos NCBI
(en) Kategori:Phalonidia affinitana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Phalonidia affinitana – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 8,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viljandi_fylke | 2023-02-04 | Viljandi fylke | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Viljandi fylke'] | Viljandi, eller Viljandimaa, (estisk: Viljandi maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sør i landet. Viljandi grenser til Järva i nord, Jõgeva i nordøst, Tartu i øst, Valga i sørøst og Pärnu i vest. Viljandi grenser også til Latvia i sør.
| Viljandi, eller Viljandimaa, (estisk: Viljandi maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sør i landet. Viljandi grenser til Järva i nord, Jõgeva i nordøst, Tartu i øst, Valga i sørøst og Pärnu i vest. Viljandi grenser også til Latvia i sør.
== Historie ==
Viljandi i middelalderen kjent under sitt tyske navn Fellin og var et regionalt handels- og maktsenter. Landbruket her er meget godt, og dette var det første området hvor bønder begynte å kjøpe ut jord fra godseiere på 1800-tallet. De frie gårdsbrukene kom til å bli større i Viljandi enn i andre deler av Estland. Også den allmenne levestandarden og lesekyndigheten var høyere i Viljandi i historisk tid – et flertall kunne lese og skrive allerede i første halvdel av 1800-tallet.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av en bykommune (estisk: linnad) og tre landkommuner (estisk: vallad).
Bykommuner
ViljandiLandkommuner:
Põhja-Sakala
Mulgi
Viljandi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Viljandi County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Viljandi, eller Viljandimaa, (estisk: Viljandi maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sør i landet. | 8,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1952 | 2023-02-04 | Filmåret 1952 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1952', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1952', 'Kategori:Utgivelser fra 1952', 'Kategori:Verk fra 1952'] | Filmåret 1952 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1952.
| Filmåret 1952 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1952.
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Årets filmer ==
=== # ===
=== A - G ===
=== H - N ===
=== O - U ===
=== V - Å ===
== Eksterne lenker ==
(en) 1952 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1952 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1952. | 8,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%B5ru_fylke | 2023-02-04 | Võru fylke | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Võru fylke'] | Võru, eller Võrumaa, (estisk: Võru maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørøst i landet. Võru grenser til Põlva i nord og Valga i nordvest. Võru grenser også til Russland i øst og Latvia i sør.
I sør langs latvia-grensen ligger Paganamaa («Djevelens land»), navngitt etter de mange myrene, sumpene og grytehullsjøene i området. Dette svært utilgjengelige området har vært et tilfluktssted i mer enn to hundre år, for hestetyver, smuglere, og etter andre verdenskrig for en anti-kommunistiske geriljaen i Estland. Her nede renner elva Vaidva, med meget godt bevarte vannmøller og proto-industrianlegg.
Kunstneren Viive Kuks (1951–) er blant dem som har malt mye av landskapet i Võru fylke.
| Võru, eller Võrumaa, (estisk: Võru maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørøst i landet. Võru grenser til Põlva i nord og Valga i nordvest. Võru grenser også til Russland i øst og Latvia i sør.
I sør langs latvia-grensen ligger Paganamaa («Djevelens land»), navngitt etter de mange myrene, sumpene og grytehullsjøene i området. Dette svært utilgjengelige området har vært et tilfluktssted i mer enn to hundre år, for hestetyver, smuglere, og etter andre verdenskrig for en anti-kommunistiske geriljaen i Estland. Her nede renner elva Vaidva, med meget godt bevarte vannmøller og proto-industrianlegg.
Kunstneren Viive Kuks (1951–) er blant dem som har malt mye av landskapet i Võru fylke.
== Kommuner ==
Fylket er inndelt i kommuner. Etter en omfattende kommunereform i 2017 består fylket av en bykommune (estisk: linn) og fire landkommuner (estisk: vallad).
Bykommune:
VõruLandkommuner:
Antsla
Rõuge
Setomaa
Võru
== Vennskapsbyer ==
Halso, Finland
Kaavi, Finland
Kaustby, Finland
Nilsiä, Finland
Perho, Finland
Rautavaara, Finland
Ullava, Finland
Vemo, Finland
Vetil, Finland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Võru County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Võru, eller Võrumaa, (estisk: Võru maakond) er et av 15 fylker i Estland. Det ligger sørøst i landet. | 8,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kevin_Dur%C3%A9 | 2023-02-04 | Kevin Duré | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere for Løv-Ham Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune'] | Kevin Duré (født 8. mars 1993 i Bergen) er en norsk tidligere fotballspiller.
Han har tidligere spilt for Løv-Ham, hvor han ble hentet opp i A-stallen før 2009-sesongen og debuterte som innbytter den 26. juli 2009 mot Moss, og for Fredrikstad og Nest-Sotra. Han har spilt 50 kamper og scoret ett mål i 1. divisjon, og har også 13 kamper og ett mål i Tippeligaen, før han signerte for Åsane.Duré har flere landskamper for aldersbestemte landslag og har vært på treningsopphold i den østerrikske klubben Red Bull Salzburg. I 2010 spilte han som innbytter for Brann i en treningskamp mot Leeds, og var sammen med Fredrik Haugen ønsket av Brann. Duré valgte å takke nei av frykt for å få lite spilletid, han har også vært ønsket av de tyske klubbene Freiburg og Werder Bremen til prøvespill. Før han gikk til Fredrikstad var han også aktuell for Rosenborg.Etter en god førstesesong i FFK, skadet Kevin seg stygt i en duell med Tommy Høiland tidlig i sesongen (3. mai) 2012. Skaden holdt han ute resten av sesongen.
| Kevin Duré (født 8. mars 1993 i Bergen) er en norsk tidligere fotballspiller.
Han har tidligere spilt for Løv-Ham, hvor han ble hentet opp i A-stallen før 2009-sesongen og debuterte som innbytter den 26. juli 2009 mot Moss, og for Fredrikstad og Nest-Sotra. Han har spilt 50 kamper og scoret ett mål i 1. divisjon, og har også 13 kamper og ett mål i Tippeligaen, før han signerte for Åsane.Duré har flere landskamper for aldersbestemte landslag og har vært på treningsopphold i den østerrikske klubben Red Bull Salzburg. I 2010 spilte han som innbytter for Brann i en treningskamp mot Leeds, og var sammen med Fredrik Haugen ønsket av Brann. Duré valgte å takke nei av frykt for å få lite spilletid, han har også vært ønsket av de tyske klubbene Freiburg og Werder Bremen til prøvespill. Før han gikk til Fredrikstad var han også aktuell for Rosenborg.Etter en god førstesesong i FFK, skadet Kevin seg stygt i en duell med Tommy Høiland tidlig i sesongen (3. mai) 2012. Skaden holdt han ute resten av sesongen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kevin Duré – Transfermarkt
(en) Kevin Duré – Soccerway
(no) Kevin Duré – Norges Fotballforbund
(en) Kevin Duré – FBref | | fødtsted = Bergen | 8,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vara_kommune | 2023-02-04 | Vara kommune | ['Kategori:Pekere'] | Vara kommune kan vise til kommunene:
Vara kommune (Estland) i Tartu fylke i Estland
Vara kommune (Sverige) i Västra Götalands län i Sverige | Vara kommune kan vise til kommunene:
Vara kommune (Estland) i Tartu fylke i Estland
Vara kommune (Sverige) i Västra Götalands län i Sverige | Vara kommune kan vise til kommunene: | 8,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marit_%C3%98stbye | 2023-02-04 | Marit Østbye | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. november', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Den Nationale Scene', 'Kategori:Skuespillere ved Fjernsynsteatret', 'Kategori:Skuespillere ved Riksteatret', 'Kategori:Skuespillere ved Rogaland Teater', 'Kategori:Skuespillere ved Teater Ibsen'] | Marit Østbye (født 1948) er norsk skuespiller.
Østbye vokste opp i Oslo som datter av generalmajor Knut Olai Østbye (1921–2011) og Astrid Plaaterud (1921–2003). Hun er utdannet ved Statens teaterskole.Hun scenedebuterte i 1971 i Helge Hagerups Hvem har det verst? på Nationaltheatret. Hun har vært ansatt ved teater som Den Nationale Scene, Fjernsynsteatret, Rogaland Teater og Riksteatret. I løpet av karrieren hatt hun flere hovedroller i klassiske stykker av Ibsen og Shakespeare, blant annet som Nora i Et dukkehjem. Hun har også medvirket i noen film- og TV-produksjoner, blant annet hadde hun rollen som Gaia i den norske sciencefictionserien Blindpassasjer (1978) og hovedrollen i filmen Fengslende dager for Christina Berg (1988). Østbye hadde også rollen som Fridas mor i novellefilmene Frida og Frida og det urolige hjertet, og spilte senere en sentral rolle i NRK-serien Soria Moria (2000–2001). Hun hadde rollen som Lillemor Juul i TVNorges julekalender Jul i Blodfjell 2 (2019).
| Marit Østbye (født 1948) er norsk skuespiller.
Østbye vokste opp i Oslo som datter av generalmajor Knut Olai Østbye (1921–2011) og Astrid Plaaterud (1921–2003). Hun er utdannet ved Statens teaterskole.Hun scenedebuterte i 1971 i Helge Hagerups Hvem har det verst? på Nationaltheatret. Hun har vært ansatt ved teater som Den Nationale Scene, Fjernsynsteatret, Rogaland Teater og Riksteatret. I løpet av karrieren hatt hun flere hovedroller i klassiske stykker av Ibsen og Shakespeare, blant annet som Nora i Et dukkehjem. Hun har også medvirket i noen film- og TV-produksjoner, blant annet hadde hun rollen som Gaia i den norske sciencefictionserien Blindpassasjer (1978) og hovedrollen i filmen Fengslende dager for Christina Berg (1988). Østbye hadde også rollen som Fridas mor i novellefilmene Frida og Frida og det urolige hjertet, og spilte senere en sentral rolle i NRK-serien Soria Moria (2000–2001). Hun hadde rollen som Lillemor Juul i TVNorges julekalender Jul i Blodfjell 2 (2019).
== Privatliv ==
Hun ble gift i 1974 med skuespiller Ola B. Johannessen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marit Østbye på Internet Movie Database
(no) Marit Østbye hos Sceneweb
(en) Marit Østbye hos The Movie Database | Marit Østbye (født 1948) er norsk skuespiller. | 8,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bellingshausen_(forskningsstasjon) | 2023-02-04 | Bellingshausen (forskningsstasjon) | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskningsstasjoner i Antarktis', 'Kategori:Russland og Antarktis', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sør-Shetlandsøyene'] | Bellingshausen er en russisk (tidligere sovjetisk) forskningsstasjon i Antarktis, beliggende på King George Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Dette var en av de første stasjonene som ble etablert av den sovjetiske antarktisekspedisjonen i 1968. Stasjonen forsynte tidligere sovjets fiskeflåte i Antarktis med drivstoff. Den er utstyrt for helårsdrift og har en kapasitet på 50 personer, men normal bemanning er 25.Stasjonen har veiforbindelse til de nærliggende stasjonene Eduardo Frei (Chile), Great Wall (Kina) og Artigas (Uruguay).
Ved stasjonen ligger den eneste permanent bemannede ortodokse kirke i Antarktis. Den ble innviet i 2004 og har 30 plasser.Antarktishalvøya og øyene omkring har det mildeste klimaet i Antarktis. Gjennomsnittstemperaturen ved Bellingshausen er −6,8°C i årets kaldeste måned, august, og 1,1°C i årets varmeste måned, februar.
Stasjonen er oppkalt etter den russiske sjøfareren Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som i 1819–1821 seilte rundt Antarktis og kan ha vært den første som observerte det antarktiske kontinent.
| Bellingshausen er en russisk (tidligere sovjetisk) forskningsstasjon i Antarktis, beliggende på King George Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Dette var en av de første stasjonene som ble etablert av den sovjetiske antarktisekspedisjonen i 1968. Stasjonen forsynte tidligere sovjets fiskeflåte i Antarktis med drivstoff. Den er utstyrt for helårsdrift og har en kapasitet på 50 personer, men normal bemanning er 25.Stasjonen har veiforbindelse til de nærliggende stasjonene Eduardo Frei (Chile), Great Wall (Kina) og Artigas (Uruguay).
Ved stasjonen ligger den eneste permanent bemannede ortodokse kirke i Antarktis. Den ble innviet i 2004 og har 30 plasser.Antarktishalvøya og øyene omkring har det mildeste klimaet i Antarktis. Gjennomsnittstemperaturen ved Bellingshausen er −6,8°C i årets kaldeste måned, august, og 1,1°C i årets varmeste måned, februar.
Stasjonen er oppkalt etter den russiske sjøfareren Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som i 1819–1821 seilte rundt Antarktis og kan ha vært den første som observerte det antarktiske kontinent.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bellingshausen Station – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Bellingshausen var i 1992 en av de mest forurensede stedene i Antarktis. | 8,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/A%C3%A9rotrain | 2023-02-04 | Aérotrain | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbane i Frankrike'] | Aérotrain var et luftputetog utviklet i Frankrike mellom 1965 og 1977. Sjefsingeniøren var Jean Bertin.
Målet med Aérotrain var det samme som med maglev-tog, nemlig å heve toget over skinnene slik at luftmotstanden er det eneste som bremser. Derfor kunne Aérotrain kjøre i svært høye hastigheter med et akseptabelt energiforbruk og støynivå, og uten den tekniske kompleksiteten og den høye prisen til magnetisk hevede tog. Prosjektet ble nedlagt i 1977 på grunn av manglende finansiering, Jean Bertins bortgang og franske myndigheters valg av TGV som den framtidige løsningen for jernbanetransport.
| Aérotrain var et luftputetog utviklet i Frankrike mellom 1965 og 1977. Sjefsingeniøren var Jean Bertin.
Målet med Aérotrain var det samme som med maglev-tog, nemlig å heve toget over skinnene slik at luftmotstanden er det eneste som bremser. Derfor kunne Aérotrain kjøre i svært høye hastigheter med et akseptabelt energiforbruk og støynivå, og uten den tekniske kompleksiteten og den høye prisen til magnetisk hevede tog. Prosjektet ble nedlagt i 1977 på grunn av manglende finansiering, Jean Bertins bortgang og franske myndigheters valg av TGV som den framtidige løsningen for jernbanetransport.
== Testbaner ==
For de fleste Aérotrain består sporet av en enkelt skinne av armert betong med en omvendt T-form. Alle spor som ble bygget var kun for eksperimentelt bruk. Den første testbanen ble bygget i februar 1966 i Gometz-le-Châtel, Essonne, Frankrike. Banen ble brukt av aerotrain 01 og 02, og ble bygget i traseen til en nedlagt jernbanestrekning. Testbanen var 6,7 km lang. Sporet er fortsatt synlig i dag, men delvis fjernet for å gi plass til bygninger. En seksjon av banen er beholdt og restaurert, og brukt som et monument i en rundkjøring i Gometz.
En ny bane laget av aluminium og asfalt ble bygget i 1969 for aerotrain prototype S44 i Gometz-le-Châtel, bare noen få meter unna og parallelt med den første banen. Ledeskinnen i aluminium ble fjernet etter testingen, men asfaltbanen ble beholdt og omgjort til gangsti i 2008 og 2009.
Et 18 km langt opphøyd spor ble bygget i 1969 i Loiret i Frankrike, nord for Orléans. Denne testbanen ble bygget for å teste prototypene I80-250 og I80-HV. Orléans-testbanen ble et berømt landemerke etter at testprogrammet var ferdig.
== Prototyper ==
Seks prototyper ble bygget: 01, 02, S44, I-80, I-80 HV og prototypen til Rohr Industries. I-80 var en passasjervogn i full størrelse med plass til 80 passasjerer, og den kjørte på 18 km med bane. I 1974 satte den verdensrekord for skinnegående fartøy med en snitthastighet på 417,6 km/t og en toppfart på 430,4 km/t. Rohr Industries-prototypen ble bygget på lisens i USA. Aérotrains prototyper ble utrustet og testet med forskjellige typer fremdriftssystemer: flypropell for prototype 01, spesielle propeller med vinklede blader på prototype I80-250, gassturbin i prototypene 02 og I80-HV, og elektrisk lineær induksjonsmotor i prototypene S44 og Rohr.
== Tidslinje ==
1963: Jean Bertin presenterer en modell i skala 1:12, 1,4 meter i lengde, for myndighetene og til SNCF (den franske statsjernbanen).
15. april 1965: Société d’étude de l’Aérotrain (firma for studier av Aérotrain) opprettes.
16. desember 1965: Aérotrain 01 ferdigstilles, i skala 1:2, med plass til fire passasjerer og to førere. Den har propellfremdrift med 260 hestekrefter. Luftputen skapes av to 50 hestekrefters kompressorer. Det var 10,1 m langt og veide 2,6 tonn.
21. februar 1966: Offisiell innvielse i Seine-et-Oise (Essonne) av 6,7 km prøvebane. Denne dagen oppnådde Aérotrain 01 en hastighet på 100 km/t. Bare noen dager senere klarte man 200 km/t.
23. desember 1966: Ved å sette på en rakett fikk man en samlet kraft tilsvarende 1700 hestekrefter, og oppnådde en hastighet på 303 km/t.
1. november 1967: Aérotrain 01 ble utstyrt med en turbopropmotor, og klarte hastigheten 345 km/t.
1967: Konstruksjon av Aérotrain 02, med en turboprop fra Pratt & Whitney.
22. januar 1969: Aérotrain 02 oppnår rekordhastigheten 422 km/t på testsporet Gometz-le-Châtel.
1969: Konstruksjon av en 18 km lang testbane mellom Ruan, nord for Artenay, og Saran (Orléans) i Loiret. Banen går fem meter over bakken, støttet av pilarer, og tillater hastigheter på 400 km/t. Det er en plattform i hver ende som kan brukes til å snu kjøretøyet, og en sentral plattform der man kunne parkere toget i en hangar. Denne banen er nedlagt men eksisterer fortsatt i dag. Den er synlig fra hovedveien RN20.
1969: Konstruksjon av Aérotrain I80. Dette fartøyet var 25,6 meter langt, 3,2 m bredt og 3,3 m i høyden. Det veide 11,25 tonn og hadde 80 passasjerseter. Det hadde to Turboméca Turmo III E3 turbiner som ga kraft til en skjermet propell, 2,3 meter i diameter med sju blader. En Turmastazou 14 turbomotor ga kraft til luftkompressorene. Det var seks kompressorer for oppdrift og seks vertikale for styring. Nedbremsing ble gjort ved å reversere propellen, men ved nødstopp fantes det også en friksjonsbremse på den midtre skinnen.
1969: Bygging av Aérotrain S44, en versjon designet for lokaltrafikk (som mellom bysentrum og flyplassen), med elektrisk framdrift. Den hadde enMerlin-Gérin lineær motor og var beregnet på 200 km/t.
7. mars 1970: Det ble utgitt et frimerke til ære for Aérotrain.
1973: Realisering av en høyhastighetsutgave av I80, nemlig I80HV (Haute Vitesse). Denne versjonen hadde en JT8 D11 turbofanmotor fra Pratt & Whitney.
1974: Myndighetene gir opp et prosjekt med å bygge en aérotrain-linje mellom flyplassene Orly og Roissy.
5. mars 1974: Aérotrain I80 setter verdensrekord for skinnegående kjøretøy med hastigheten 430,4 km/t.
September 1975: Det bestemmes at det skal bygges en TGV-bane fra Paris til Lyon.
21. desember 1975: Jean Bertin dør.
1977: Prosjektet blir nedlagt.
== Sammenligning med TGV ==
Franske myndigheter valgte å satse på TGV i stedet for Aérotrain. Her er en sammenligning:
=== Fordeler ved TGV ===
I motsetning til aérotrain kunne TGV benytte eksisterende jernbaneskinner i byområder. Aérotrain måtte hatt nye spor og stasjoner.
Aérotrain hadde mye dårligere kapasitet.
Etter den første oljekrisen, ble drivstoffet til Aérotrain I80 for kostbart. Den elektriske versjonen ville brukt mye mer kraft enn TGV.
Jernbanemiljøer var totalt ukjente med teknologien brukt av aérotrain.
=== Fordeler med Aérotrain ===
Mindre belastning på sporene, og derfor muligens lavere bygge- og vedlikeholdskostnader.
Mindre friksjon, som muligens kunne gi lavere energiforbruk.
Mindre støy, fordi toget ikke hadde hjul som kunne overføre vibrasjoner til sporet.
== Amerikansk Aérotrain ==
I 1970 bygget Rohr Industries en prototype og en testbane i Colorado, USA. Denne prototypen hadde en lineær motor som framdrift, og kunne frakte 60 passasjerer i 240 km/t. Lengden var 28 m og vekten 20,8 tonn.
På grunn av manglende finansiering ble det ikke satt i kommersiell drift.
== Britisk Aérotrain ==
I Storbritannia ble en lignende teknologi utviklet, med navnet tracked hovercraft og hovertrain. Et forsøk på å bygge en testbane ble gjort, men den ble aldri fullført.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aérotrain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aérotrain – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aérotrain - bilder og forum
Aérotrain
SHONNER Studios: The Rohr Aerotrain Tracked Air-Cushion Vehicle
Aero-Train ~ a high-speed traffic system of zero emission~ | Aérotrain var et luftputetog utviklet i Frankrike mellom 1965 og 1977. Sjefsingeniøren var Jean Bertin. | 8,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Alexander_Billington | 2023-02-04 | Ove Alexander Billington | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jazzkomponister', 'Kategori:Norske jazzpianister', 'Kategori:Personer fra Halden kommune'] | Ove Alexander Billington (født 10. august 1979) er en norsk pianist fra Halden, utdannet ved Jazzlinja (NTNU).
Han har medvirket i Independent Jazz Orchestra, Speak Low, Mads Berven Kvartett og Kjellerbandet. Han er i dag med i billington trio med Stig Hvalryg og Hermund Nygård og i duoen Yours Truly med Gine Gaustad Anderssen. Han er også medlem av kvintetten til den danske sangerinnen Majken Christiansen.
Han har jobbet sporadisk med blant andre Ole Jørn Myklebust, Yasuhito Mori, bandene Funky Butt og The Sinatra Songbook, Tore Johansen, Petter Wettre, Bjørn Johan Muri, Staffan William-Olsson, Bodil Niska og Nora Brockstedt.
| Ove Alexander Billington (født 10. august 1979) er en norsk pianist fra Halden, utdannet ved Jazzlinja (NTNU).
Han har medvirket i Independent Jazz Orchestra, Speak Low, Mads Berven Kvartett og Kjellerbandet. Han er i dag med i billington trio med Stig Hvalryg og Hermund Nygård og i duoen Yours Truly med Gine Gaustad Anderssen. Han er også medlem av kvintetten til den danske sangerinnen Majken Christiansen.
Han har jobbet sporadisk med blant andre Ole Jørn Myklebust, Yasuhito Mori, bandene Funky Butt og The Sinatra Songbook, Tore Johansen, Petter Wettre, Bjørn Johan Muri, Staffan William-Olsson, Bodil Niska og Nora Brockstedt.
== Utgivelser ==
Hun som drømmer (2016), album med Dina Billington.
Speak Love (2011), album med Majken Christiansen.
Jul i Halden (2009), album med diverse artister.
Walk With Me (2009), album med Ina Grefslie.
Yours Truly (Jazzaway, 2009), album med Yours Truly.
Jul i Halden (2008), album med diverse artister.
I Fall In Love To Easily (Liphone, 2005), album med Grethe Kruse.
Synergy (2001), album med Fredrikstad storband.
Det er makt i de foldede hender (1997), album med Svenn-Erik Fjeldheim.
== Eksterne lenker ==
Bransjeregisteret hos mic.no
billington trio på myspace.com
billington trio hos mic.no | Ove Alexander Billington (født 10. august 1979) er en norsk pianist fra Halden, utdannet ved Jazzlinja (NTNU). | 8,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I_Want_You | 2023-02-04 | I Want You | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1966', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan', 'Kategori:Sangstubber', 'Kategori:Singler fra 1966', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12'] | «I Want You» er en sang fra 1966, skrevet og spilt inn av Bob Dylan. Den var med på albumet Blonde on Blonde. Sangen ble også utgitt som en single med en konsertversjon av «Just Like Tom Thumb's Blues» som B-side i juni 1966. Singelen nådde 20.-plass på Billboard Hot 100.
| «I Want You» er en sang fra 1966, skrevet og spilt inn av Bob Dylan. Den var med på albumet Blonde on Blonde. Sangen ble også utgitt som en single med en konsertversjon av «Just Like Tom Thumb's Blues» som B-side i juni 1966. Singelen nådde 20.-plass på Billboard Hot 100.
== Betydning ==
Det har blitt påstått at sangen er om Anita Pallenberg, som på den tiden var kjæresten til Brian Jones, på grunn av linjen: «Now your dancing child with his chinese suit / He spoke to me, I took his flute. / No, I wasn't very cute to him». Brian Jones og Dylan kjente hverandre, og de var en del sammen da Dylan var i London. Forholdet deres var vennskapelig, men også anspent, og en tur ut endte med biljakt og bilkræsj (uten noen skadde) midt på natten. Jones pleide å bruke en kinesisk skjorte på den tiden.
== Coverversjoner ==
Sangen ble senere spilt inn av Sophie B. Hawkins på hennes album, Tongues and Tails.
Det brasillianske bandet, Skank, lagde en portugisisk versjon kalt "Tanto" i 1993, og spilte inn en coverversjon i 2004.
Bruce Springsteen fremførte denne sangen på konsert i forbindelse med suksessen Born to Run, under det berømte Main Point Show, 5. februar 1975, og versjonen er gitt ut uoffisielt på flere bootlegalbum.
Les Fradkin gjorde en cover på albumet Jangleholic fra 2006.
Arjen Anthony Lucassen covret denne sangen på albumet Strange Hobby fra 1997.
Ralph McTell spilte inn en saktere, piano-basert versjon av denne, på albumet Water of Dreams.
Den belgiske sangeren Bart Peeters lagde en nederlandsk versjon, kalt «Ik Wil Je (Nooit Meer Kwijt)» på sitt album Slimmer Dan De Zanger.
Den islandske rockemusikeren Árni Steinsson covret denne på Þjóðhátíð i 1988.
Sangen ble covret av den engelske sangeren og låtskriveren James Blunt på hyllestalbumet Listen to Bob Dylan: A Tribute.
Åge Aleksandersen har gitt ut sangen på norsk med tittelen «Æ vil ha dæ». Den er gjendiktet av Håvard Rem og er første spor på albumet Fredløs – Dylan på norsk fra 1997.
== Kilder ==
Allmusic
== Eksterne lenker ==
(en) I Want You på MusicBrainz | «I Want You» er en sang fra 1966, skrevet og spilt inn av Bob Dylan. Den var med på albumet Blonde on Blonde. | 8,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5_(konsertsted) | 2023-02-04 | Blå (konsertsted) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1998', 'Kategori:Konsertlokaler i Norge', 'Kategori:Serveringssteder i Oslo', 'Kategori:Sider med kart'] | Blå er et konsert- og skjenkested i Oslo. Det ligger i ei gammel industribygning i Brenneriveien 9 ved Akerselva.
Stedet blei starta i februar 1998 av Kjell Einar Karlsen og Martin Revheim. Konserttilbudet har i hovedsak vært innen sjangrene jazz, elektronisk, hiphop og rock – og gjerne kombinasjoner av disse.Opprinnelig stod Konsertforeninga Blå ansvarlig for konsertarrangementene, mens Brenneriveien Jazzhus dreiv baren. Samarbeidsforholdet mellom de to blei i 2006 vanskelig, og Konsertforeninga trakk seg ut. Etter dette har Blå Booking hatt ansvaret for den kulturelle delen.Konsertforeninga var etter dette blant annet inne som planlagt deltaker i et tilsvarende sted på Vulkan-området litt lenger opp langs elva, men dette lyktes ikke. Foreninga driver nå som arrangør av konserter og andre arrangementer på ulike steder i Oslo.
| Blå er et konsert- og skjenkested i Oslo. Det ligger i ei gammel industribygning i Brenneriveien 9 ved Akerselva.
Stedet blei starta i februar 1998 av Kjell Einar Karlsen og Martin Revheim. Konserttilbudet har i hovedsak vært innen sjangrene jazz, elektronisk, hiphop og rock – og gjerne kombinasjoner av disse.Opprinnelig stod Konsertforeninga Blå ansvarlig for konsertarrangementene, mens Brenneriveien Jazzhus dreiv baren. Samarbeidsforholdet mellom de to blei i 2006 vanskelig, og Konsertforeninga trakk seg ut. Etter dette har Blå Booking hatt ansvaret for den kulturelle delen.Konsertforeninga var etter dette blant annet inne som planlagt deltaker i et tilsvarende sted på Vulkan-området litt lenger opp langs elva, men dette lyktes ikke. Foreninga driver nå som arrangør av konserter og andre arrangementer på ulike steder i Oslo.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Blå (music venue) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Blå er et konsert- og skjenkested i Oslo. Det ligger i ei gammel industribygning i Brenneriveien 9 ved Akerselva. | 8,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I%E2%80%99m_the_Urban_Spaceman | 2023-02-04 | I’m the Urban Spaceman | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske sanger', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Singler fra 1968'] | I'm the Urban Spaceman var The Bonzo Dog Bands største slager.
«I'm the Urban Spaceman» ble utgitt på singel høsten 1968 og nådde #5 på de britiske hitlistene 6. november 1968, og lå inne på platebarometeret i 14 uker.Sangen ble skrevet av Neil Innes og ble produsert av Paul McCartney under pseudonymet «Apollo C. Vermouth». B-siden var skrevet av Vivian Stanshall.
Innes vant en Ivor Novello Award i 1968 for komposisjonen «I'm the Urban Spaceman».
Neil Innes har også ved flere anledninger fremført sangen som solomusiker, for eksempel i forbindelse med USA-turnéen til Monty Python, som også resulterte i filmen Monty Python Live at the Hollywood Bowl, hvor sangen spilles i et drepende tempo på en gitarbanjo, mens Carol Cleveland forsøker å steppe til og finne rytmen.
| I'm the Urban Spaceman var The Bonzo Dog Bands største slager.
«I'm the Urban Spaceman» ble utgitt på singel høsten 1968 og nådde #5 på de britiske hitlistene 6. november 1968, og lå inne på platebarometeret i 14 uker.Sangen ble skrevet av Neil Innes og ble produsert av Paul McCartney under pseudonymet «Apollo C. Vermouth». B-siden var skrevet av Vivian Stanshall.
Innes vant en Ivor Novello Award i 1968 for komposisjonen «I'm the Urban Spaceman».
Neil Innes har også ved flere anledninger fremført sangen som solomusiker, for eksempel i forbindelse med USA-turnéen til Monty Python, som også resulterte i filmen Monty Python Live at the Hollywood Bowl, hvor sangen spilles i et drepende tempo på en gitarbanjo, mens Carol Cleveland forsøker å steppe til og finne rytmen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harry Castleman & Walter J. Podrazik: All Together Now. The First Complete Beatles Discography 1961-1975. Ballantine Books. New York 1976. ISBN 0-345-25680-8-595
Paul Gambaccini, Tim Rice & Jonathan Rice: British Hit Singles. (10th Edition). Guinness Publishing. London 1995. ISBN 0-85112-633-2
== Eksterne lenker ==
Informasjon om utgivelsen | I'm the Urban Spaceman var The Bonzo Dog Bands største slager. | 8,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gran_Sasso_d%E2%80%99Italia | 2023-02-04 | Gran Sasso d’Italia | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Abruzzo', 'Kategori:Appenninene', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Gran Sasso d’Italia er det høyeste fjellområdet i Appenninene, og ligger i regionen Abruzzo i Italia. Det høyeste fjellet er Corno Grande på 2 912 moh. Fjellområdet utgjør nasjonalparken Parco Nazionale del Gran Sasso e Monti della Laga som ble opprettet i 1993. Gran Sasso er også det høyeste fjellområdet på hele Den italienske halvøy. L'Aquila er den nærmeste byen, bare 16 km fra Assergi, en liten landsby ved foten av fjellet. Roma ligger 132 km med bil fra fjellet.
De tre toppene på Gran Sasso er Corno Grande med 2 912 meter over havet, Corno Piccolo og Pizzo Intermesoli. Toppene er dekket av snø det meste av året. På nordsiden av Corno Grande ligger Calderonebreen, den sørligste isbreen i Europa. Den er imidlertid i kraftig tilbakegang og forskere regner med at den trolig vil forsvinne rundt år 2020.
I 2005 ble den 2 424 meter høye toppen Gendarme gitt nytt navn. Den ble da oppkalt etter pave Johannes Paul II. Paven besøkte ofte stedet og omtalte fjellet som et «spesielt sted å møte Gud», og at Gran Sasso minnet han om fjellene i hjemlandet Polen.
| Gran Sasso d’Italia er det høyeste fjellområdet i Appenninene, og ligger i regionen Abruzzo i Italia. Det høyeste fjellet er Corno Grande på 2 912 moh. Fjellområdet utgjør nasjonalparken Parco Nazionale del Gran Sasso e Monti della Laga som ble opprettet i 1993. Gran Sasso er også det høyeste fjellområdet på hele Den italienske halvøy. L'Aquila er den nærmeste byen, bare 16 km fra Assergi, en liten landsby ved foten av fjellet. Roma ligger 132 km med bil fra fjellet.
De tre toppene på Gran Sasso er Corno Grande med 2 912 meter over havet, Corno Piccolo og Pizzo Intermesoli. Toppene er dekket av snø det meste av året. På nordsiden av Corno Grande ligger Calderonebreen, den sørligste isbreen i Europa. Den er imidlertid i kraftig tilbakegang og forskere regner med at den trolig vil forsvinne rundt år 2020.
I 2005 ble den 2 424 meter høye toppen Gendarme gitt nytt navn. Den ble da oppkalt etter pave Johannes Paul II. Paven besøkte ofte stedet og omtalte fjellet som et «spesielt sted å møte Gud», og at Gran Sasso minnet han om fjellene i hjemlandet Polen.
== Bildegalleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gran Sasso – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gran Sasso – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Gran Sasso d’Italia er det høyeste fjellområdet i Appenninene, og ligger i regionen Abruzzo i Italia. Det høyeste fjellet er Corno Grande på 2 912 moh. | 8,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rnar_Hoel | 2023-02-04 | Bjørnar Hoel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Aalesunds FK', 'Kategori:Fotballspillere for Drøbak-Frogn IL', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for IL Runar', 'Kategori:Fotballspillere for Kristiansund FK', 'Kategori:Fotballspillere for Molde FK', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Kristiansund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bjørnar Hoel (født 9. oktober 1977) er en fotballspiller som for øyeblikket spiller for Rollon. Hans posisjon på fotballbanen er målvakt. Hoel har tidligere spilt for klubbene Kristiansund FK, Braatt, Molde, IL Runar, Ham-Kam, Drøbak/Frogn og Aalesund.
| Bjørnar Hoel (født 9. oktober 1977) er en fotballspiller som for øyeblikket spiller for Rollon. Hans posisjon på fotballbanen er målvakt. Hoel har tidligere spilt for klubbene Kristiansund FK, Braatt, Molde, IL Runar, Ham-Kam, Drøbak/Frogn og Aalesund.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
HamKam.no – Hoels spillerprofil hos Hamarkameratene | Bjørnar Hoel (født 9. oktober 1977) er en fotballspiller som for øyeblikket spiller for Rollon. | 8,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlands_kommuner | 2023-02-04 | Estlands kommuner | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estlands kommuner', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over kommuner'] | Kommunene (estisk: omavalitsused) er det laveste administrative nivået i Estland og deler landet på lokalnivå inn i 79 administrative, kommunale områder, hvorav 15 er bykommuner og 64 er landkommuner. En kommune kan inneholde én eller flere byer og steder.
Det finnes generelt to typer kommuner i Estland – bykommuner (flertall: linnad, entall: linn) og landkommuner (flertall: vallad, entall vald). Det er ikke noe statusskille mellom disse gruppene av kommuner. Ellers er 5 landkommuner kategorisert som såkalte landsbykommuner, ved at de kun består av én landsby som ikke har bystatus, men som utgjør hele kommunen (alevid, entall alev – engelsk borough). Denne siste gruppen utgjøres av Aegviidu, Kothla-Nõmme, Tootsi, Vändra, og Järvakandi. Ytterligere 7 alev-landsbyer inngår i større landkommuner og er da ikke selvstendige landsbykommuner – et eksempel er Kohila.
Noen bykommuner er inndelt i bydeler/distrikter (linnaosad) med et begrenset selvstyre. For eksempel består Tallinn av 8 bydeler (Haabersti, Kesklinn, Kristiine, Lasnamäe, Mustamäe, Nõmme, Pirita, Põhja-Tallinn), mens Kohtla-Järve har 6 bydeler (Ahtme, Kohtla-Järve, Kukruse, Oru, Sompa, Viivikonna).
Kommunene varierer i størrelse fra Tallinn på 400 000 innbyggere til Ruhnu med 60 innbyggere. Mange kommuner samarbeider seg imellom for å kunne yte service til sine innbyggere samt utøve administrative funksjoner.
Totalt består Estland av følgende tettsteds-kategorier: byer (linn, linnad), småbyer (alev, alevid), landsbyer (alevik, alevikud), og små landsbyer (küla, külad).
| Kommunene (estisk: omavalitsused) er det laveste administrative nivået i Estland og deler landet på lokalnivå inn i 79 administrative, kommunale områder, hvorav 15 er bykommuner og 64 er landkommuner. En kommune kan inneholde én eller flere byer og steder.
Det finnes generelt to typer kommuner i Estland – bykommuner (flertall: linnad, entall: linn) og landkommuner (flertall: vallad, entall vald). Det er ikke noe statusskille mellom disse gruppene av kommuner. Ellers er 5 landkommuner kategorisert som såkalte landsbykommuner, ved at de kun består av én landsby som ikke har bystatus, men som utgjør hele kommunen (alevid, entall alev – engelsk borough). Denne siste gruppen utgjøres av Aegviidu, Kothla-Nõmme, Tootsi, Vändra, og Järvakandi. Ytterligere 7 alev-landsbyer inngår i større landkommuner og er da ikke selvstendige landsbykommuner – et eksempel er Kohila.
Noen bykommuner er inndelt i bydeler/distrikter (linnaosad) med et begrenset selvstyre. For eksempel består Tallinn av 8 bydeler (Haabersti, Kesklinn, Kristiine, Lasnamäe, Mustamäe, Nõmme, Pirita, Põhja-Tallinn), mens Kohtla-Järve har 6 bydeler (Ahtme, Kohtla-Järve, Kukruse, Oru, Sompa, Viivikonna).
Kommunene varierer i størrelse fra Tallinn på 400 000 innbyggere til Ruhnu med 60 innbyggere. Mange kommuner samarbeider seg imellom for å kunne yte service til sine innbyggere samt utøve administrative funksjoner.
Totalt består Estland av følgende tettsteds-kategorier: byer (linn, linnad), småbyer (alev, alevid), landsbyer (alevik, alevikud), og små landsbyer (küla, külad).
== Reformhistorie ==
Historisk hadde Estland en inndeling i kirkelige og tilsvarende verdslige sogn (kihelkond), siden 1200-tallet. Det var 59 slike i middelalderen, et tall som ble økt til 83 sent på 1500-tallet, og til slutt 102 sogn i 1925. Tidspunktene sammenfaller også med reform eller nydannelser av fylker.
Kommunalreform har blitt gjennomført ved sammenslåing av småkommuner i flere etapper i tiden etter selvstendigheten. Det ble gjennomført fylkesreform med opprettelse av dagens fylkesstruktur allerede helt på slutten av sovjetperioden, i 1990, på basis av datidens rajon-struktur. I 1991 ble den viktigste lokalreformen i Estland gjennomført: Kommunene ble styrket og fikk flere oppgaver, mens det regionale regjeringsleddet ble opphevet for å svekke innflytelsen til den eks-kommunistiske byråkratiske eliten der. Grunnloven av 1992 etablerte betydelig lokalt selvstyre, og kommunalloven året etter fjernet regionale, horisontale virksomheter og erstattet disse med statlige virksomheter organisert vertikalt. Kommunal skatt ble begrenset til bare ca. 1 % av skatteinntektene, og det ble i stedet innført inntektsutjevnende overføringsordninger fra sentralt hold. I 1999 ble det en viss reversering med sentralisering av politisk makt, men 2003 ble dette forsøket på sentralisering delvis reversert ved at fylkesnivåets mandat ble styrket.Ved reformenes start i 1991 hadde de nye fylkene i Estland 249 kommuner. Det totale antallet kommuner var økt til 254 fra 1997, og ble deretter redusert gjennom sammenslåinger til 247 i 1999, videre til 241 i 2002, 227 siden 2005, 213 siden 2014 og endelig dagens 79 siden kommunalvalget søndag den 15. oktober 2017. Småkommuner med under 5 000 innbyggere ble redusert fra 169 til 15, politikerne fra 2026 til 1019.
== Kommunenes administrasjon ==
I hver kommune finnes en kommunefullmektig og et kommunestyre.
Kommunefullmektigen (estisk: volikogu) velges for perioder på tre år. Kommunerepresentantene velger en ordstyrer (estisk: volikogu esimees) som organiserer fullmektigarbeidet og som representerer kommunen utad.
Kommunestyret (estisk: valitsus) ledes av et borgerråd (estisk: linnapea) i bykommuner og et kommunalråd (estisk: vallavanem) i landskommuner. Kommunalrådet, som ikke samtidig kan være kommunefullmektiges ordstyrer, velges av kommunefullmektigen med en mandatperiode på tre år. De andre kommunestyrerepresentantene velges av kommunal- eller borgerrådet med fullmektiges godkjennelse.
Kommunene i Estland besørger skole og lavere utdanningsløp, transport, bostøtte og sosialhjelp, kultur og idrett. Kommunene har lov til å ta opp egne lån, og i 2002 hadde 70 % av kommuenne en gjeld som oversteg 40 % av kommunebudsjettet.
== Bilder ==
== Estlands kommuner ==
Tabellen nedenfor sorterer Estlands kommuner etter fylke, areal og folketall (2019/2020). Gruppene omfatter fylker (maakond), bykommuner (linn) og landkommuner (vald).
Tabellens kolonner kan sorteres ved å trykke på firkanten ved siden av kolonnens tittel.
== Se også ==
Estlands fylker
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Local Government Reform – Historical Background – Estlandske Institutt.
Administrative Division of Estonia – Estlands regjering.
Local Government Reforms in the Baltic Countries – Edvins Vanags og Inga Vilka, Universitetet i Stuttgart. | Kommunene (estisk: omavalitsused) er det laveste administrative nivået i Estland og deler landet på lokalnivå inn i 79 administrative, kommunale områder, hvorav 15 er bykommuner og 64 er landkommuner. En kommune kan inneholde én eller flere byer og steder. | 8,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_kriger_Paraguay_har_deltatt_i | 2023-02-04 | Liste over kriger Paraguay har deltatt i | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over kriger', 'Kategori:Paraguays historie', 'Kategori:Sør-Amerikas militærhistorie'] | Denne listen er laget for å vise hvilke kriger Paraguay har vært delaktig i.
| Denne listen er laget for å vise hvilke kriger Paraguay har vært delaktig i.
== Referanser == | Denne listen er laget for å vise hvilke kriger Paraguay har vært delaktig i. | 8,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%26W | 2023-02-04 | B&W | ['Kategori:Pekere'] | B&W kan vise til:
Burmeister & Wain, dansk skipsverft
Bowers & Wilkins, engelsk høyttalerprodusent
Boeing & Westervelt, forløper til flyprodusenten Boeing
| B&W kan vise til:
Burmeister & Wain, dansk skipsverft
Bowers & Wilkins, engelsk høyttalerprodusent
Boeing & Westervelt, forløper til flyprodusenten Boeing
== Se også ==
BW (pekerside) | B&W kan vise til: | 8,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gaspar_Sanz | 2023-02-04 | Gaspar Sanz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Fødsler i 1640', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Teruel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske gitarister', 'Kategori:Spanske komponister'] | Gaspar Sanz (1640–1710) var en spansk komponist og barokkgitarist.
| Gaspar Sanz (1640–1710) var en spansk komponist og barokkgitarist.
== Biografi ==
Han studerte musikk, teologi og filosofi ved universitetet i Salamanca. Gitar lærte han i Napoli, hvor han var organist ved det kongelige hoff. I 1674 publiserte han et av de mest betydningsfulle læreverk for barokkgitar: Instrucción de música sobre la guitarra española y métodos de sus primeros rudimentos hasta tañer con destreza som han utvidet to ganger. Verket omhandlet musikkteori og spilleteknikk, og inneholdt ca. 90 arrangementer av spanske danser og italienske melodier.
Inspirert av gitaristen Andrés Segovia skrev den spanske komponisten Joaquín Rodrigo i 1954 Fantasia para un gentilhombre for gitar og orkester over temaer Sanz hadde skrevet for eleven Juan José de Austria, en uekte sønn av Filip IV av Spania.
== Verk i utvalg ==
Instrucción de música sobre la guitarra española (Zaragoza, 1674)
Libro segundo, de cifras sobre la guitarra española (Zaragoza, 1675)
Libro tercero de música de cifras sobre la guitarra española (Zaragoza, 1697)
Ecos sagrados de la fama gloriosa de ... Inocencio XI. Sumo Pont. (Madrid, 1681)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Instruccion de musica sobre la guitarra española (Biblioteca Nacional de España) info
Jerry Willard: The Complete Works of Gaspar Sanz - Volumes 1 and 2, AMSCO Music, 2006, ISBN 9780825616952
== Eksterne lenker ==
Gaspar Sanz - Guitarra Magazine Arkivert 31. juli 2016 hos Wayback Machine.
Gaspar Sanz (España, 1640-1710), Instituto Gaspar Sanz, Centro de Estudio Musicológicos
Rasgueados y punteados: Gaspar Sanz y la guitarra española på webstedet «La Lira de Orfeo», 28. februar 2009
José Antonio Bielsa: En el Tercer Centenario del fallecimiento de Gaspar Sanz
Et utvalg verk bearbeidet av Jean-François Delcamp
(en) Fritt tilgjengelige noter av Gaspar Sanz på Mutopia-prosjektet | | død = | 8,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Murcia | 2023-02-04 | Murcia | ['Kategori:1°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Murcia', 'Kategori:Kommuner i Murciaregionen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Murcia er en by som ligger ved elven Segura i det sørøstlige Spania. Byen er hovedstaden i den autonome regionen Murcia. Byen har 409 810 (2005) innbyggere, eller 563 272 hvis man tar med det nærliggende området rundt selve byen. Dette er det tolvte største byområdet i hele Spania. Fra 2003 er Miguel Ángel Cámara Botía borgermester. Han representerer Partido Popular.
Mange nordmenn er kjent med flyplassen, men ikke selve byen. Flyplassen ligger ved småbyene San Javier og Santiago de la Ribiera som er 30 minutter unna selve byen.
| Murcia er en by som ligger ved elven Segura i det sørøstlige Spania. Byen er hovedstaden i den autonome regionen Murcia. Byen har 409 810 (2005) innbyggere, eller 563 272 hvis man tar med det nærliggende området rundt selve byen. Dette er det tolvte største byområdet i hele Spania. Fra 2003 er Miguel Ángel Cámara Botía borgermester. Han representerer Partido Popular.
Mange nordmenn er kjent med flyplassen, men ikke selve byen. Flyplassen ligger ved småbyene San Javier og Santiago de la Ribiera som er 30 minutter unna selve byen.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt av maurerne som Medinat Mursiya i 825 e.Kr. av Abd ar-Rahman II, emir av al-Andalus. Etter at kalifatet i Córdoba brøt sammen ble Murcia styrt av kongedømmene Almería, Toledo og Sevilla. I 1172 ble byen okkupert av Almohadene og mellom 1223 og 1243 var byen hovedstad i et selvstendig kongedømme.
Kong Alfonso X av Castilla inntok byen og igjen ble den en kristen by. I 1296 ble Murcia underlagt kongedømmet Aragon, men etter fredsavtalen i Torrellas, ble byen innlemmet i Castilla.
På 1700-tallet blomstret byen og spesielt mye fin silke ble produsert her. Mange av kirkene og monumentene i byen er fra denne perioden.
Siden 1838 er Murcia hovedstad i provinsen Murcia. Byen ligger utsatt for jordskjelv og i 1829 ble over 6000 mennesker drept.
== Severdigheter ==
Spesielt er det verdt å få med seg katedralen. Denne ble bygget mellom 1394 og 1465. Tårnet ble ferdig i 1792. Katedralen er bygget over flere stilarter: Gotisk, renessanse og barokk. Ved katedralen ligger Plaza de Cardenal Belluga. Her er det mange fine fortausrestauranter. Katedralen er hovedkirke for bispedømmet Cartagena-Murcia.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Murcia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Universidad de Murcia | Santiago de Murcia (1673–1739 var en spansk barokkgitarist, komponist og musikkteoretiker. | 8,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/A_Woman_a_Man_Walked_By | 2023-02-04 | A Woman a Man Walked By | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2009', 'Kategori:PJ Harvey-album'] | A Woman a Man Walked By er et album fra 2009 av de engelske musikerne PJ Harvey og John Parish. Albumet er det andre samarbeidsalbumet til Harvey og Parish og ble spilt inn i Bristol og Dorset. Albumet består av ti nye låter, der en av låtene er en ren instrumentallåt. All musikken er skrevet av Parish, som også spilte flesteparten av instrumentene, mens vokal og tekster er ved Harvey. Albumet er mikset av Flood som også har samarbeidet med duoen på tidligere album.
| A Woman a Man Walked By er et album fra 2009 av de engelske musikerne PJ Harvey og John Parish. Albumet er det andre samarbeidsalbumet til Harvey og Parish og ble spilt inn i Bristol og Dorset. Albumet består av ti nye låter, der en av låtene er en ren instrumentallåt. All musikken er skrevet av Parish, som også spilte flesteparten av instrumentene, mens vokal og tekster er ved Harvey. Albumet er mikset av Flood som også har samarbeidet med duoen på tidligere album.
== Sporliste ==
Musikk ved John Parish, tekster ved PJ Harvey.
«Black Hearted Love» – 4:40
«Sixteen, Fifteen, Fourteen» – 3:35
«Leaving California» – 3:56
«The Chair» – 2:29
«April» – 4:41
«A Woman a Man Walked By/The Crow Knows Where All the Little Children Go» – 4:47
«The Soldier» – 3:55
«Pig Will Not» – 3:50
«Passionless, Pointless» – 4:19
«Cracks in the Canvas» – 1:54
== Personell ==
PJ Harvey: vokal.
John Parish: gitarer.
Eric Drew Feldman: bassgitar på «Black Hearted Love», keyboard på «April».
Carla Azar: trommer på «Black Hearted Love» og «April».
Giovanni Ferrario: gitar på «Black Hearted Love», bassgitar på «April».
Jean-Marc Butty: trommer
== Eksterne lenker ==
(en) A Woman a Man Walked By på Discogs
(en) A Woman a Man Walked By på MusicBrainz
(en) A Woman a Man Walked By på Spotify
(en) A Woman a Man Walked By på AllMusic | | anmeldelse = *Allmusic lenke | 8,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlands_h%C3%B8yesterett | 2023-02-04 | Estlands høyesterett | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estland', 'Kategori:Høyesteretter'] | Estlands høyesterett, estisk: Riigikohus, er Estlands øverste domstol. Den ivaretar funksjonen som landets øverste appelldomstol og er dermed den øverste av de tre rettsinstansene i det estiske domstolsvesenet. Riigikohus er også forfatningsdomstol og har lovprøvingsrett med anledning til å prøve om nye lover og anvendelsen av eksisterende loverer i overensstemmelse med Estlands grunnlov.
Estlands høyesterett ledes av en høyesterettsjustitiarius. Domstolen har 18 ordinære høyesterettsdommere. Den er inndelt i fire kamre for henholdsvis sivilrett, forvaltningsrett, strafferett og forfatningsrett. Hver høyesterettsdommer tilhører et av kamrene for sivilrett, forvaltningsrett eller strafferett. Kammeret for sivilrett har sju dommere, det for strafferett seks dommere og det for forvaltningsrett fem dommere. Kammeret for forfatningsrett utgjøres av dommere fra de øvrige kamrene. Domstolen kan også sitte samlet og kan nedsette kamre ad hoc om nødvendig.
Estlands høyesterett ble etablert ved lov av 21. oktober 1919 og hadde sitt første møte 14. januar 1920. Ved Sovjetunionens okkupasjon av Estland i 1940 ble domstolens arbeid avbrutt. Flere av dommerne ble arrestert og drept. Domstolen ble avskaffet av sovjetiske myndigheter i desember 1940. Etter gjenopprettelsen av den selvstendige republikken Estland ble Riigikohus nedfelt i grunnloven av 1992. Estlands høyesterett holdt sin første sesjon etter den nye grunnloven 27. mai 1993.
Riigikohus har sete i Tartu.
| Estlands høyesterett, estisk: Riigikohus, er Estlands øverste domstol. Den ivaretar funksjonen som landets øverste appelldomstol og er dermed den øverste av de tre rettsinstansene i det estiske domstolsvesenet. Riigikohus er også forfatningsdomstol og har lovprøvingsrett med anledning til å prøve om nye lover og anvendelsen av eksisterende loverer i overensstemmelse med Estlands grunnlov.
Estlands høyesterett ledes av en høyesterettsjustitiarius. Domstolen har 18 ordinære høyesterettsdommere. Den er inndelt i fire kamre for henholdsvis sivilrett, forvaltningsrett, strafferett og forfatningsrett. Hver høyesterettsdommer tilhører et av kamrene for sivilrett, forvaltningsrett eller strafferett. Kammeret for sivilrett har sju dommere, det for strafferett seks dommere og det for forvaltningsrett fem dommere. Kammeret for forfatningsrett utgjøres av dommere fra de øvrige kamrene. Domstolen kan også sitte samlet og kan nedsette kamre ad hoc om nødvendig.
Estlands høyesterett ble etablert ved lov av 21. oktober 1919 og hadde sitt første møte 14. januar 1920. Ved Sovjetunionens okkupasjon av Estland i 1940 ble domstolens arbeid avbrutt. Flere av dommerne ble arrestert og drept. Domstolen ble avskaffet av sovjetiske myndigheter i desember 1940. Etter gjenopprettelsen av den selvstendige republikken Estland ble Riigikohus nedfelt i grunnloven av 1992. Estlands høyesterett holdt sin første sesjon etter den nye grunnloven 27. mai 1993.
Riigikohus har sete i Tartu.
== Høyesterettsjustitiarier ==
Kaarel Parts (1919–1940)
Rait Maruste (1992–1998)
Uno Lõhmus (1998–2004)
Märt Rask (2004–2013)
Priit Pikamäe (2013-
== Eksterne lenker ==
(engelsk) Supreme Court of Estonia - Rettens engelske nettsider. | Estlands høyesterett, estisk: Riigikohus, er Estlands øverste domstol. Den ivaretar funksjonen som landets øverste appelldomstol og er dermed den øverste av de tre rettsinstansene i det estiske domstolsvesenet. | 8,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luis_de_Mil%C3%A1n | 2023-02-04 | Luis de Milán | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1561', 'Kategori:Fødsler i 1500', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Valencia', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske komponister', 'Kategori:Spanske musikkteoretikere'] | Luis de Milán (ca. 1500 – 1561) var en spansk musikkteoretiker, renessansekomponist og vihuelist.
| Luis de Milán (ca. 1500 – 1561) var en spansk musikkteoretiker, renessansekomponist og vihuelist.
== Liv og virke ==
Milán var den første komponisten som publiserte musikk for vihuela de mano, et instrument som hovedsakelig var i bruk på Den iberiske halvøy og i noen italienske stater på 1400- og 1500-tallet. Han var også den første musiker som ga tekstlige tempoangivelser i sin musikk.
Han levde formodenlig hele sitt liv i Valencia. Rundt 1538 synes det som han var virksom ved hertugens hoff. I 1535 publiserte han sin første bok, El juego de mandar, om et musikalsk selskapspill. Året etter publiserte han sin viktigste bok, Libro de música de vihuela de mano intitulado El maestro, tilegnet kong Johan III av Portugal. Denne tilegnelsen, samt seks villancicos med portugisisk tekst gjør det rimelig å anta at han reiste i Portugal og tilbrakte en del tid der. En anekdote forteller at at han reiste til Portugal som følge av en duell og at kong Johan adlet ham under oppholdet.
== Verk ==
El maestro er historiens første samling musikk for vihuela og var antakelig skrevet for aspirerende vihuelister. Musikken er ordnet fra enkel til komplisert, slik at en begynner kunne utvikle seg fra stykke til stykke. Samlingen inneholder mer enn førti fantasier, seks pavaner, tolv villancicos, såvel som sonetos og andre stykker. Noen stykker er for vihuela solo, andre for sang med vihuela-akkompagnement. Mange stykker krever en virtuos utøver, selv om forsiringer ikke er detaljert angitt. Komposisjonstilen varierer fra enkel homofoni til polyfoni og virtuose passasjer.
Hans siste publikasjon, El cortesano, (1561 «hoffmannen») gir et livlig og underholdende bilde av livet ved hertugens hoff i Valencia. Selv om den ikke inneholder musikk, er det en verdifull beretning om en av tidens profesjonelle musikere.
Luis Miláns musikk kan lett kan tilpasses moderne klassisk gitar og spilles fremdeles mye.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fritt tilgjengelige noter av Luis de Milán i International Music Score Library Project
«El Maestro» spilt av Edward Martin, Magnatune (mp3).
Libro de musica de vihuela de mano, intitulado El Maestro (Biblioteca Nacional de España) | Luis de Milán (ca. 1500 – 1561) var en spansk musikkteoretiker, renessansekomponist og vihuelist. | 8,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksander_T%C3%B5nisson | 2023-02-04 | Aleksander Tõnisson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 30. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Estiske borgermestere', 'Kategori:Estlands forsvar', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jõgevamaa'] | Aleksander Tõnisson (født 17. april 1875, død 30. juni 1941 i Tallinn) var er fremstående estisk militær leder, kjent for sin innsats under den estiske uavhengighetskrigen.
I 1899 ble han uteksaminert ved militærakademiet i Vilnius. Han deltok for tsardømmet under den russisk-japanske krig og første verdenskrig. I 1917 deltok han i opprettelsen av de første nasjonale estiske avdelinger og tjenestegjorde som sjef for 1. estiske regiment under kamper på Riga-fronten. I 1918 unnslapp han fra tysk okkupasjon til Finland, og vendte tilbake om sommeren og ble sjef for 1. estiske divisjon. Under frigjøringskrigen kjempet han med fremgang på Viru-fronten. Etter krigen var han forsvarsminister i Estland to ganger. I 1934 pensjonerte han seg og var borgermester i Tartu 1934–1939 og var overborgermester i Tallinn 1939–1940. I 1940 ble han arrestert av sovjetmyndighetene og henrettet året etter.
| Aleksander Tõnisson (født 17. april 1875, død 30. juni 1941 i Tallinn) var er fremstående estisk militær leder, kjent for sin innsats under den estiske uavhengighetskrigen.
I 1899 ble han uteksaminert ved militærakademiet i Vilnius. Han deltok for tsardømmet under den russisk-japanske krig og første verdenskrig. I 1917 deltok han i opprettelsen av de første nasjonale estiske avdelinger og tjenestegjorde som sjef for 1. estiske regiment under kamper på Riga-fronten. I 1918 unnslapp han fra tysk okkupasjon til Finland, og vendte tilbake om sommeren og ble sjef for 1. estiske divisjon. Under frigjøringskrigen kjempet han med fremgang på Viru-fronten. Etter krigen var han forsvarsminister i Estland to ganger. I 1934 pensjonerte han seg og var borgermester i Tartu 1934–1939 og var overborgermester i Tallinn 1939–1940. I 1940 ble han arrestert av sovjetmyndighetene og henrettet året etter.
== Se også ==
Estlands forsvar | Det russiske keiserdømmet Estland | 8,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Laidoner | 2023-02-04 | Johan Laidoner | ['Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Estiske offiserer', 'Kategori:Estlands forsvar', 'Kategori:Fødsler 31. januar', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Viljandimaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johan Laidoner (født 12. februar 1884, død 13. mars 1953) var en fremtredende skikkelse i Estlands historie, på grunn av sin militære innsats i mellomkrigstiden. Hans høyeste posisjon var som sjef for den estiske hæren i 1918–1920, 1924–1925 og 1934–1940.
| Johan Laidoner (født 12. februar 1884, død 13. mars 1953) var en fremtredende skikkelse i Estlands historie, på grunn av sin militære innsats i mellomkrigstiden. Hans høyeste posisjon var som sjef for den estiske hæren i 1918–1920, 1924–1925 og 1934–1940.
== Utdannelse ==
Laidoner ble født i Viiratsi, Estland, da en del av Det russiske keiserdømmet. Som gutt jobbet han som gjeter om sommeren og gikk på menighetsskolen resten av året. I 1901 meldte han seg frivillig til hæren. Han ble først stasjonert i Kaunas i Litauen i et infanteriregiment. I 1902 begynte han på militærakademiet i Vilnius, hvor han også møtte sin framtidige polske kone Maria. I 1909 fortsatte Laidoner sin militære utdannelse ved Nikolai militærakademi i St. Petersburg.
== Referanser == | Det russiske keiserdømmet Estland | 8,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tungtransport | 2023-02-04 | Tungtransport | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Godstransport', 'Kategori:Nøyaktighet'] | Tunggodstransport behandling og installasjon av tunge gjenstander som er udelelige og veier på en skala fra 1 tonn til over 1000 tonn og/eller har en lengde/høyde på over 100 meter, og som ikke passer inn i vanlige containere eller vanlige tradisjonelle fraktefartøy/biler/fly. Disse store gjenstandene er ofte transportert over store avstander (noen ganger over landegrense) deretter løftet og installert på plass. Karakteristisk for tunggodstransport er at det er fravær av standardiserte oppgaver, noe som krever en individuell transportplan. | Tunggodstransport behandling og installasjon av tunge gjenstander som er udelelige og veier på en skala fra 1 tonn til over 1000 tonn og/eller har en lengde/høyde på over 100 meter, og som ikke passer inn i vanlige containere eller vanlige tradisjonelle fraktefartøy/biler/fly. Disse store gjenstandene er ofte transportert over store avstander (noen ganger over landegrense) deretter løftet og installert på plass. Karakteristisk for tunggodstransport er at det er fravær av standardiserte oppgaver, noe som krever en individuell transportplan. | Tunggodstransport behandling og installasjon av tunge gjenstander som er udelelige og veier på en skala fra 1 tonn til over 1000 tonn og/eller har en lengde/høyde på over 100 meter, og som ikke passer inn i vanlige containere eller vanlige tradisjonelle fraktefartøy/biler/fly. Disse store gjenstandene er ofte transportert over store avstander (noen ganger over landegrense) deretter løftet og installert på plass. | 8,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlands_grunnlov | 2023-02-04 | Estlands grunnlov | ['Kategori:Estisk politikk', 'Kategori:Konstitusjoner'] | Estlands grunnlov ble vedtatt i folkeavstemning 28. juni 1992 og trådte i kraft 3. juli samme år. Den er, med modifikasjoner som gjør Estland til en parlamentarisk republikk, basert på Estlands grunnlov fra 1938. Estlands første grunnlov ble innført i 1920 og erstattet av en ny i 1933 og 1938. Den nåværende grunnloven er således landets fjerde grunnlov. I motsetning til grunnloven av 1938 nedfeller Estlands nåværende grunnlov et parlamentarisk system der presidentmakten i det store og hele er seremoniell og der den utøvende makt ligger hos en regjering utgått av en nasjonalforsamling, Riigikogu, på 101 medlemmer i ett kammer. Grunnloven har et eget kapittel som beskytter grunnleggende sivile og politiske rettigheter.
| Estlands grunnlov ble vedtatt i folkeavstemning 28. juni 1992 og trådte i kraft 3. juli samme år. Den er, med modifikasjoner som gjør Estland til en parlamentarisk republikk, basert på Estlands grunnlov fra 1938. Estlands første grunnlov ble innført i 1920 og erstattet av en ny i 1933 og 1938. Den nåværende grunnloven er således landets fjerde grunnlov. I motsetning til grunnloven av 1938 nedfeller Estlands nåværende grunnlov et parlamentarisk system der presidentmakten i det store og hele er seremoniell og der den utøvende makt ligger hos en regjering utgått av en nasjonalforsamling, Riigikogu, på 101 medlemmer i ett kammer. Grunnloven har et eget kapittel som beskytter grunnleggende sivile og politiske rettigheter.
== Struktur ==
Grunnloven inneholder et preambel og 15 kapitler. Kapittel 1 omfatter grunnleggende prinsipper om landets uavhengighet, suverenitet og folkestyre. Kapittel 2 definerer grunnleggende friheter, borgerrettigheter og -plikter. Kapittel 3 definerer folket. Kapittel 4 omhandler nasjonalforsamlingen, Riigikogu, kapittel 5 presidentmakten og kapittel 6 den utøvende makt, regjeringsmakten. Kapittel 7 omhandler lovgivning, kapittel 8 statsfinanser og budsjett. Kapittel 9 omhandler utenriksrelasjoner og inngåelse av internasjonale traktater. Kapittel 10 omhandler Estlands forsvar. Kapittel 11 tar for seg riksrevisjonen, kapittel 12 justiskansleren og kapittel 13 rettsvesenet. I kapittel 14 reguleres kommunalforvaltningen. Kapittel 15 omhandler grunnlovsendring.
Grunnloven har til sammen 168 paragrafer.
== Grunnlovsendring ==
Estlands grunnlov kan endres etter vedtak i Riigikogu, Estlands nasjonalforsamling. Det kreves tre femdeler flertall for endringsforslaget, som også må bekreftes i folkeavstemning eller med et nytt vedtak i parlamentet i den påfølgende periode, også dette med tre femdeler flertall.
== Grunnlovshistorie ==
=== 1920-grunnloven ===
Estlands første grunnlov ble utarbeidet av en grunnlovgivende forsamling. Andre lands forfatninger ble benyttet som forbilder, særlig den tyske forfatningen av 1919, samt grunnlovene i Sveits, Frankrike og USA. Grunnloven ble vedtatt 15. juni 1920. Estland ble i grunnloven erklært som en demokratisk, parlamentarisk republikk, basert på folkesuverenitet. Selv om landet ble erklært som republikk, bestemte grunnloven at det ikke skulle finnes noe eget statsoverhode. Forholdet mellom statsmaktene ble definert slik at nasjonalforsamlingen satt med mest makt. Nasjonalforsamlingen, Riigikogu, fikk et kammer med 100 medlemmer valg for tre år i allmenne valg med universell stemmerett. Grunnloven la videre opp til folkeavstemninger, som også var nødvendig for å endre grunnloven, og tillot velgerinitiativ på grunnlag av 25 000 underskrifter.
Estland fikk i 1920 en liberal grunnlov kjennetegnet av en sterk nasjonalforsamling. Det politiske systemet som utviklet seg på grunnlag av 1920-grunnloven var preget av et stort antall partier, sterk splittelse i nasjonalforsamlingen og hyppige regjeringsskifter.
=== 1933-grunnloven ===
Estland fikk i 1993 en ny grunnlov som trådet i kraft i januar 1934. Implementeringen av grunnlovens bestemmelser om valg ble aldri noe av, da det 12. mars 1934 ble gjennomført statskupp ledet av Konstantin Päts, leder for overgangsregjeringen, og Johan Laidoner, øverstkommanderende for Estlands væpnede styrker. Kuppet medførte det parlamentariske demokratiets sammenbrudd, et stadig mer autoritært politisk system og ytterligere en ny grunnlov.
=== 1938-grunnloven ===
Konstantin Päts nedsatte i 1937 en ny grunnlovgivende forsamling, som utarbeidet en forfatning som trådte i kraft 1. januar 1938. Den nye grunnloven nedfelte en sterk direktevalgt president, valgt for en periode på seks år. Presidenten fikk vide fullmakter og dominerte både den lovgivende og utøvende makt. Han utnevnte selv regjeringen. Nasjonalsamlingen fikk to kamre. Underhuset eller Deputertkammeret fikk 80 valgt for fem år i direkte valg. Overhuset eller Statsrådet fikk 40 medlemmer, der ti medlemmer ble oppnevnt av presidenten, seks medlemmer ble utnevnt i kraft av sine embeter og de resterende 24 skulle velges på korporativt grunnlag, av kommunale organer og andre institusjoner. Presidenten fikk rett til å oppløse nasjonalforsamlingen og hadde suspensivt veto over lovvedtak. Når parlamentet ikke var samlet, kunne presidenten styre ved dekret dersom viktige nasjonale interesser tilsa nødvendigheten av det. Presidenten fikk også rett til å skrive ut folkeavstemning. Selv om grunnloven garanterte grunnleggende sivile og politiske rettigheter, ble det lagt begrensninger på ytrings- og forsamlingsfrihet dersom nasjonale sikkerhetsinteresser, offentlig orden og moral tilsa det.
== Litteratur ==
Jørn Holm-Hansen: «Fakta om Estland», i Elisabeth Bakke (red.): Sentral-Europa og Baltikum etter 1989, 2. utgave, Oslo: Det Norske Samlaget, 2006, s. 39–56.
== Eksterne lenker ==
(engelsk) Constitution of the Republic of Estonia, grunnloven i engelsk oversettelse fra Estlands president
(engelsk) 1918–1940. Republic of Estonia: Domestic policy of the Republic of Estonia, Estonica. | Estlands grunnlov ble vedtatt i folkeavstemning 28. juni 1992 og trådte i kraft 3. | 8,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/LofotOperaen | 2023-02-04 | LofotOperaen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2009', 'Kategori:Kultur i Nordland', 'Kategori:Kultur i Vågan', 'Kategori:Opera i Norge'] | Lofotoperaen hadde sine første forestillinger sommeren 2009 i Lofoten kulturhus, Svolvær.
Arrangører og initiativtakere til LofotOperaen er Per Arthur Christensen og Knut Jørgen Moe. Førstnevnte er utflyttet kabelvågværing og operaentusiast og Knut Jørgen er operasanger, librettist, stemmepedagog og godt kjent i operakretser, både innenlands og utenlands.
Operasjef og grunder: Per Arthur Christensen
Regi/kunstnerisk ansvar: Knut Jørgen Moe
Kunstnerisk rådgvier: Nini Ritzau
Dirigent: Torstein Aagaard Nilsen
Konsertmester: Milutin Petrovic
Kormester: Marit Sehl
Scenograf/designer: Anne Britt Meese
| Lofotoperaen hadde sine første forestillinger sommeren 2009 i Lofoten kulturhus, Svolvær.
Arrangører og initiativtakere til LofotOperaen er Per Arthur Christensen og Knut Jørgen Moe. Førstnevnte er utflyttet kabelvågværing og operaentusiast og Knut Jørgen er operasanger, librettist, stemmepedagog og godt kjent i operakretser, både innenlands og utenlands.
Operasjef og grunder: Per Arthur Christensen
Regi/kunstnerisk ansvar: Knut Jørgen Moe
Kunstnerisk rådgvier: Nini Ritzau
Dirigent: Torstein Aagaard Nilsen
Konsertmester: Milutin Petrovic
Kormester: Marit Sehl
Scenograf/designer: Anne Britt Meese
== Solister ==
Trond Halstein Moe
Kristian Krokslett
Nina Gravrok
Mads Wighus
Marit Sehl
Marianne Beate Kielland
Knut Jørgen Moe
Nini Ritzau
Per Arthur Christensen
== Kor ==
Våghals
Vågan Kammerkor
== Orkester ==
Sammensatt prosjektorkester av nordnorske musikere.
== Eksterne lenker ==
LofotOperaen | Lofotoperaen hadde sine første forestillinger sommeren 2009 i Lofoten kulturhus, Svolvær. | 8,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bob_Dylan | 2023-02-04 | Bob Dylan | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bob Dylan', 'Kategori:Folkemusikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Akademie der Künste', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Munnspillspillere fra USA', 'Kategori:MusiCares Person of the Year', 'Kategori:Nobelprismottakere i 2016', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Duluth', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Pulitzerpris-vinnere', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Traveling Wilburys', 'Kategori:Æresdoktorer'] | Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år.
I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en fin sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Must Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.
Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.
Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og mottok den i 2016.
I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.
Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.
| Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år.
I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en fin sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Must Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.
Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.
Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og mottok den i 2016.
I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.
Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.
== Liv ==
=== Opphav og oppvekst ===
Robert Allen Zimmerman (jødisk navn: Shabtai Zisel ben Avraham) ble født den 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota i USA, og vokste opp i Hibbing, Minnesota, nordvest for Lake Superior. Besteforeldrene hans hadde emigrert fra Øst-Europa ved begynnelsen av det 20. århundre på grunn av pogromer. Bestemoren Florence Edelstein ble født i Kaunas (i dagens Litauen) i 1896. Hun reiste i 1902 til Halifax sammen med foreldrene B'chezer og Lybba Edelstein, de slo seg deretter ned i Hibbing, Minnesota. B'chezer døde i 1961. Florence giftet seg med Ben Stone av russisk herkomst, og deres datter, Beatrice («Betty») giftet seg 19 år gammel med Abraham Zimmerman fra Duluth. Anna og Zigman Zimmermans, Dylans mormor og morfar, hadde utvandret fra Odessa ved Svartehavet. På den tiden var det mange jøder som utvandret på grunn av pogromer i tsarens Russland. Familien holdt de jødiske skikkene i hevd. Menigheten i Hibbing var så liten at de ikke hadde egen rabbiner. Før sin bar mitzvah skulle 12 år gamle Robert bli opplært i toraen og menigheten innlosjerte rabbineren Ruben Maier fra New York i etasjen over en kafe i sentrum av Hibbing. Hver dag etter skolen hadde han et par timer undervisning hos Maier. Deretter gikk han ned i kafeen for å høre på Hank Williams, Little Richard og Elvis. De fleste innbyggerne var kristne og av disse var de fleste katolikker. Som gutt lyttet Dylan til programmet Grand Ole Opry på lørdagskveldene.Familien, med foreldrene Abram Zimmerman og Beatrice («Beatty»), bodde i Duluth til Robert var syv år gammel, da de flyttet til Hibbing fordi faren fikk polio og ikke kunne fortsette i sin stilling i Standard Oil.Robert brukte mye av tiden på å høre på radio, først blues og country, og etter hvert på tidlig rock and roll. Han dannet flere band i løpet av High School. Det første, kalt The Shadow Blasters, gjorde ingen særlig suksess, men det neste bandet – The Golden Chords – holdt sammen lenger. Da de fremførte låta «Rock and Roll is Here to Stay» (opprinnelig av Danny & the Juniors), i en talentkonkurranse på skolen, var de så støyende at rektor slo av mikrofonen. I skolens årbok fra 1959 skrev den unge Zimmerman at han planla å bli med i Little Richards band. Samme år opptrådte han to ganger sammen med Bobby Vee, der Zimmerman, under navnet Elston Gunn, spilte piano og klappet takten. Han flyttet samme år til Minneapolis for å gå på universitetet i Minnesota. Der ble hans opprinnelige interesse for rock and roll erstattet av interessen for amerikansk folkemusikk. I et intervju med magasinet Playboy fra 1978 fortalte han at det som fikk ham til å bytte inn sin elektriske gitar mot en kassegitar, var da han hørte en plate av Odetta i en butikk.Snart begynte Zimmerman å opptre på kafeen The Ten O'Clock Scholar som lå like ved campus. Der ble han involvert i folkemusikkmiljøet i Dinkytown (et område i Minneapolis nær universitetet) og «lånte» plater av andre folk-entusiaster.
Det var i Dinkytown at Zimmerman begynte å introdusere seg selv som «Bob Dylan». Da Dylan ble spurt om navnet var inspirert av den walisiske poeten Dylan Thomas, benektet han som regel dette og henviste til ulike onkler med navnet «Dillon». Imidlertid skal Dylan i desember 1959 ha fortalt sin barndomsvenn John Bucklen at navnet var tatt fra Dylan Thomas. «Dylan» kan skrive seg fra figuren Matt Dillon i westernserien Gunsmoke.
=== Familie ===
Dylan giftet seg med Sara Lownds den 22. november 1965; deres første barn, Jesse Byron Dylan, ble født den 6. januar 1966. Bob og Sara Dylan fikk fire barn sammen: Jesse Byron, Anna Lea, Samuel Isaac Abraham, og Jakob Luke (født den 9. desember 1969). Dylan adopterte også Saras datter fra et tidligere ekteskap, Maria Lownds (senere Dylan), (født 21. oktober 1961, nå gift med musiker Peter Himmelman). I løpet av 1990-tallet ble Jakob Dylan kjent som vokalisten i bandet The Wallflowers. Jesse Dylan er filmregissør og suksessfull forretningsmann.
Bob og Sara Dylan ble skilt den 29. juni 1977.I juni 1986 giftet Dylan seg med Carolyn Dennis (også kjent som Carol Dennis), hun hadde vært bakgrunnsvokalist gjennom mange år.Deres datter, Desiree Gabrielle Dennis-Dylan, ble født 31. januar 1986. Paret ble skilt i oktober 1992. Deres ekteskap og barn var en hemmelighet helt til publiseringen av Howard Sounes' Dylan-biografi, Down the Highway: The Life Of Bob Dylan i 2001.
=== Religion ===
Ettersom han vokste opp i Hibbing, var Dylan og hans foreldre en del av områdets lille jødiske samfunn, og i mai 1954 hadde Dylan sin Bar mitsva. En periode sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, er preget av Bob Dylans kristne tro, etter at han i januar 1979 ble en «gjenfødt» kristen. Fra januar og frem til april 1979 deltok Dylan i bibelstudieklasser på Vineyard School of Discipleship i Reseda, Sør-California.
Flere medlemmer av Dylans band (Steven Soles og David Mansfield) hadde på dette tidspunkt allerede blitt kristne eller «født på ny», og sluttet seg til Vineyard-bevegelsen. Én av Dylans tidligere kjærester, Mary Alice Artes, tilhørte også Vineyard-menigheten. På et av menighetens møter tok Artes kontakt med pastor Kenn Gulliksen, fordi hun opplevde at Dylan hadde behov for åndelig veiledning. Pastor Gulliksen gjenforteller det slik: «Larry Myers og Paul Emond dro over til Bobs hus og holdt preken for han. Han svarte ved å si: 'Ja, han ville faktisk ha Kristus inn i livet sitt.' Og han ba den dagen og mottok Herren.».Dylan forteller selv i et intervju i 1980 at han, da han ble oppfordret til å delta på bibelkurset Vineyard School of Discipleship – et kurs som pågikk fire dager i uken over en periode på tre måneder – i første omgang reagerte negativt: «Jeg kan på ingen måte bruke tre måneder på dette. Jeg må snarest mulig gjenoppta turnévirksomheten. Men en dag da jeg våknet og satte meg opp i sengen kl. 07.00 om morgenen, følte jeg meg helt enkelt drevet til å stå opp, for så å sette meg i bilen og kjøre av gårde til bibelskolen.»
Ifølge pastor Gulliksen var det et ganske intenst kurs om Bibelen, med vekt på Jesu liv, Bergprekenen, hva det innebærer å være en Jesu disippel og hvordan dele troen med andre.
Med sin jødiske bakgrunn var Dylan godt kjent med mange av de gammeltestamentlige bibelske fortellingene. I et intervju fra 1985 uttrykte Dylan det slik: «Det jeg lærte på bibelskolen var bare…en forlengelse av hva jeg hadde trodd på hele veien, men som jeg ikke hadde vært i stand til å sette ord på.»Dylans omvendelse skapte stor oppstandelse, samt en god del motvilje, blant hans jødiske venner og slektninger, også hos hans egne barn som var oppdratt i den jødiske tro. Plutselig slo en skokk journalister seg ned utenfor huset deres, og fotfulgte faren når han begav seg til Vineyard-menigheten, i håp om å få bilder av ham på vei inn i en kristen kirke, forteller Howard Sounes i sin Dylan-biografi.Noen av Dylans artistkolleger reagerte negativt på hans nyvunne tro. Kort tid før John Lennon ble drept i desember 1980 lanserte Lennon sangen «Serve Yourself», som en negativ respons på Dylans «Gotta Serve Somebody». Leonard Cohen ble rystet da Dylan i 1979 erklærte at han var omvendt til kristendommen.Siden Dylans trilogi med kristne album har hans religiøse tro etter hvert blitt et stadig tilbakevendende emne for gransking. I 1997 fortalte han David Gates fra Newsweek:
Her er saken med meg og den religiøse greia. Dette er sannheten: Jeg finner religiøsiteten og filosofien i musikken. Jeg finner den ikke annetsteds. Sanger som «Let Me Rest on a Peaceful Mountain» eller «I Saw the Light» — det er min religion. Jeg er ikke påvirket av rabbinere, forkynnere, evangelister og alt det der. Jeg har lært mer fra sangene enn jeg har lært av den slags ting. Sangene er mitt leksikon. Jeg tror på sangene.
I et intervju publisert i The New York Times den 28. september 1997, meldte journalist Jon Pareles at «Dylan sier han nå ikke tilhører noen organisert religion.».Dylan har blitt beskrevet, i de siste 20 årene, som en tilhenger av Chabad-Lubavitch-bevegelsen og har offentlig og privat blitt sett delta i jødiske religiøse arrangementer, inkludert sine sønners bar mitsvaer. Senere har jødiske nyhetstjenester rapportert at Dylan har «dukket opp» et par ganger på jødisk nyttårsfeiring (De Høye Helligdager) i forskjellige Chabad-menigheter.
For eksempel deltok han i Menigheten Beth Tefillah, i Atlanta, Georgia den 22. september 2007 (Jom Kippur), og ble kalt opp til Torahen for den sjette aliyah.Dylan har likevel fortsatt å spille sanger fra sitt gospelalbum under konserter, og av og til coverversjoner av tradisjonelle religiøse sanger. Han har også kommet med tilfeldige referanser til sin religiøse tro – som i et intervju fra 2004 med 60 Minutes, hvor han fortalte Ed Bradley at «den eneste personen du må tenke deg om to ganger om å lyve til er enten deg selv eller Gud». Han forklarte også sin konstante turneplan som en del av et røverkjøp han gjorde for lenge siden med «sjefskommandøren – på denne jorden og i en verden vi ikke kan se».Det er på det rene at mange av Dylans senere tekster, på samme måte som hans tekster fra 1960- og 1970-årene, inneholder en rekke referanser til bibelske fortellinger, både fra Det gamle og Det nye testamente, uten eksplisitt å gi uttrykk for hans personlige tro. I boka Restless Pilgrim: The Spiritual Journey of Bob Dylan mener forfatterne Scott M. Marshall og Marcia Ford å finne belegg i Dylans tekster for at han som jøde fortsatt tror på Jesus som Messias.
== Karriere ==
=== Til New York og platekontrakt ===
Dylan sluttet på universitetet etter et knapt år. I januar 1961 flyttet han til New York, for å opptre og for å besøke sitt idol Woody Guthrie, som lå på dødsleiet på et sykehus i New Jersey. Guthrie var for Dylan en åpenbaring, og den største påvirkningen på hans tidlige opptredener. Hos Guthrie møtte Dylan også Guthries venn, musikeren Ramblin' Jack Elliott. De to ble venner, og Dylan lærte mange av Guthries sanger av Elliott. I New York ble han kjent med den irske gruppen Clancy Brothers som påvirket den unge Dylan. Dylan uttalte at Liam Clancy var den best balladesangeren han hadde hørt. I New York gikk han søndagene for å høre gospel i Madison Square Garden med tidens ledende gospelsangere. Debutplaten fra 1962 har musikk som stammer fra sørstatenes tradisjon som spirituals og blues. Fra og med debuten i 1962 (innspilt i 1961) til 1964 er motiver og symboler fra bibelen viktige ingredienser i Dylans tekster.Fra april til september 1961 spilte Dylan på forskjellige klubber rundt i bydelen Greenwich Village. Han fikk noe oppmerksomhet etter positiv omtale i The New York Times etter en opptreden på Gerde's Folk City. Da han ble bedt om å spille munnspill for Carolyn Hester, fanget han oppmerksomheten til John Hammond, som produserte Hesters album. Hammond ga Dylan en kontrakt med Columbia Records i oktober 1961 og spiller inn sin første plate i november. Debutalbumet Bob Dylan inneholdt blues, folk og gospel, og kun to sanger han hadde skrevet selv. Albumet solgte kun 5000 eksemplarer det første året, og Dylan møtte mye motvilje hos plateselskapet. Hammond forsvarte ham ivrig. Johnny Cash jobbet for det samme selskapet og forsvarte også Dylan. Mens han hadde kontrakt med Columbia spilte Dylan inn mer enn et dusin sanger for plateselskapet og magasinet Broadside Magazine under pseudonymet Blind Boy Grunt. I august 1962 fikk han formelt endret navnet sitt til Robert Dylan.
Da det andre albumet, The Freewheelin' Bob Dylan ble utgitt i mai 1963, var Dylan allerede et kjent navn i folk-miljøet som låtskriver og sanger, og kun uker etterpå var navnet hans kjent langt utover dette miljøet, takket være Peter, Paul and Marys innspilling av åpningssangen på «Freewheelin»: «Blowin' in the Wind». At Peter, Paul and Marys versjon av «Blowin'» ble en stor hit, etablerte Dylan som låtskriver, og bidro også til å gi ham stempelet "protestsanger". Dylan skrev «Blowin' in the Wind» i april 1962 og spilte den inn i juli. Når det gikk nesten ett år før Dylans andre album ble utgitt, skyldtes det at Dylan stadig skrev nye sanger, og flere ganger omredigerte albumet for å få med nye, og fjerne «utdaterte» sanger (en skjebne som nesten rammet «Blowin'» også). Albumet inneholder da også mange sterke sanger, inkludert nyskapende sanger (som A Hard Rain's A-gonna Fall) som peker framover mot helt originale måter å uttrykke seg på i sangtekster.
Etter Freewheelin ble Dylan en av de ledende skikkelsene i den såkalte nye «folk movement» som vokste ut av Greenwich Village. Etter hvert møtte han Joan Baez. De to innledet et forhold, og hun ga Dylans karriere fart ved at hun spilte inn flere av hans tidlige sanger, og dessuten inviterte ham opp på scenen under sine egne konserter. Mange artister spilte inn Dylans låter og forsøkte å spille dem mer i retning av popmusikk, mens Dylan ennå spilte sangene med enkle folk-arrangementer.
=== Protestbevegelsen og Another Side ===
I 1963 var både Baez og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen på møter og demonstrasjoner, blant annet i Washington, D.C. da Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». I januar 1963 var Dylan å se på britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret Madhouse on Castle Street på BBC. Hans neste album The Times They Are a-Changin' viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av «protestsangene» «Ballad of Hollis Brown» og «North Country Blues», finnes to kjærlighetssanger – «One Too Many Mornings» og «Boots of Spanish Leather» – og den Brechtske «The Lonesome Death of Hattie Carroll», der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll.
Mot slutten av 1963 følte Dylan seg både manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok Thomas Paine-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet på John F. Kennedy, gikk Dylan full på talerstolen og stilte spørsmål ved komiteens rolle, anklaget dem for å være «gamle og skallede menn» og hevdet at han så noe av seg selv – og alle andre – i morderen Lee Harvey Oswald.
Det neste albumet ble spilt inn på en eneste natt i juni 1964. Another Side of Bob Dylan var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av surrealisme dukket opp i sanger som «I Shall Be Free # 10» og «Motorpsycho Nitemare». Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn på verden på den tiden var de to ikke ironiske kjærlighetssangene «To Ramona» og «Spanish Harlem Incident». «I Don't Believe You» gir hint om rock and roll, en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig å se på «It Ain't Me, Babe» som en fullstendig avvisning av alle forventninger til ham. «Chimes of Freedom» blandet «protest» med impresjonisme, og «My Back Pages» forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for.
I løpet av kort tid i 1964 og 1965 endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallelt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte også å leke med intetanende intervjuere og reportere på stadig mer surrealistiske og tilsynelatende ondsinnede måter. Da han ble spurt på Les Cranes TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en «cowboy horror movie». Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpå Dylan svarte: «Nei. Jeg spiller min mor».
=== «Going electric» ===
Albumet Bringing It All Back Home kom i mars 1965 og var et nytt stilsprang. Dette albumet inneholdt hans første innspillinger med elektriske instrumenter. Den første singelen, «Subterranean Homesick Blues» hadde til og med en musikkvideo, fra D. A. Pennebakers cinéma vérité-dokumentasjon av turneen i England i 1965, Dont Look Back. Albumets tekster pekte både tilbake til beatpoetenes maniske diktning og frem til senere rap og hiphop. B-siden av albumet inneholdt sanger som bar preg av den mystiske billedbruken som siden har kjennetegnet Dylan, blant dem noen av hans mest kjente: «Mr. Tambourine Man» og «It's All Over Now, Baby Blue».
Sommeren 1965 gjorde Dylan sin historiske første opptreden med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival. Bandet besto av Mike Bloomfield på gitar, Sam Lay på trommer, Jerome Arnold på bass, Al Kooper på elektrisk orgel og Barry Goldberg på piano; de fleste av disse var hentet inn fra Paul Butterfield Blues Band. Dylan hadde opptrådt to ganger på Newport før, i 1963 og 1964; denne tredje gangen ble Dylan møtt med en blanding av jubel og buing, og forlot scenen etter tre sanger. En forklaring på buingen er at den kom fra rasende folk-fans som Dylan nå tok avstand fra med sin elektriske gitar; en annen forklaring er at publikum reagerte på den svært dårlige lydkvaliteten og det korte settet. Uansett årsak til misnøyen kom Dylan snart etter på scenen igjen, denne gangen alene med kassegitar og munnspill, og spilte to sanger: «It's All Over Now, Baby Blue» og «Mr. Tambourine Man»; valget av den første av disse, er ikke vanskelig å se som et endelig farvel til folk-bevegelsen og dens krav om «protestsanger». Uavhengig av hva publikumet på Newport kan ha ment, fulgte skarp kritikk fra folk-miljøet. Ewan MacColl skrev like etterpå i magasinet Sing Out!: «Our traditional songs and ballads are the creations of extraordinarily talented artists working inside traditions formulated over time... But what of Bobby Dylan?... Only a non-critical audience, nourished on the watery pap of pop music could have fallen for such tenth-rate drivel.» Den 19. juli, kun fire dager etter opptredenen på Newport, gikk Dylan igjen i studio i New York og spilte inn sangen «Positively 4th Street». Til tross for at Dylan senere har uttalt at han «ikke skriver sanger for kritikere», kan sangen betraktes som en endelig avvisning av folk-miljøet Dylan hadde møtt i klubbene nettopp på West 4th Street i New York.
=== Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde ===
Singelen Like a Rolling Stone ble utgitt den 20. juli 1965 og nådde helt til nummer to på hitlista i USA. Denne sangen brakte flere til da uhørte elementer inn på hitlistene: varighet over seks minutter, det tekstmessige innholdet og Dylans særegne stemmebruk. Rolling Stone utropte i 2004 sangen til den fremste av «the 500 Greatest Songs of All Time».Albumet som fulgte, Highway 61 Revisited, er oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i Minnesota til New Orleans, og dermed gjennom områder av USA som hadde vært sentrale inspirasjonskilder for ham. Nytolkningen og revurderingen som tittelen innvarsler synes det å være dekning for: Mange mener at dette albumet, inkludert singelen, var et tidsskille i popmusikken.Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, så Dylan samlet et band bestående av Al Kooper og Harvey Brooks fra studiobandet, supplert av Robbie Robertson og Levon Helm (de to spilte på den tiden med Ronnie Hawkins). På den første konserten, på Forest Hills Tennis Stadium møtte de buing, mens den neste konserten, 3. september i Hollywood Bowl, fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg å turnere videre med Dylan, så Dylan leide inn hele bandet til Hawkins, hvor Robertson og Helm også spilte: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turné, gikk de også i studio for å spille inn en oppfølger til Highway 61 Revisited. Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent Bob Johnston hadde lenge forsøkt å overtale Dylan til å gjøre innspillinger i Nashville. I februar 1966 gikk Dylan med på dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var å få, og Robertson og Kooper kom fra New York for å bidra. Resultatet ble albumet Blonde on Blonde, som stadig nevnes som et av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det «tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsom eksplosjon»: musikktradisjonene fra Nashville møtte den «ultimate New York-hipsteren» Bob Dylan.
For mange kritikere står Dylans «elektriske trilogi» fra midten av 60-tallet – Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde – som et høydepunkt i kulturen fra det 20. århundre. I Mike Marqusees ord: «Between late 1964 and the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat, symbolist, modernist and beat poetry, surrealism and Dada, advertising jargon and social commentary, Fellini and Mad magazine, he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.»Dylan la ut på en «verdensturné» til Australia og Europa. Hvert show var delt i to: I den første delen opptrådte han alene, med munnspill og kassegitar. I den andre delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med The Hawks i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i Manchester, England (konserten er utgitt som The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert). Da konserten var ved et høydepunkt, skrek en fan «Judas!» til Dylan, som kort svarte «Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!» før han snudde seg mot bandet og ba dem «Play it fucking loud!» før han satte i gang kveldens siste nummer: «Like a Rolling Stone».
=== Motorsykkelulykke og slutten av 60-tallet ===
Etter europaturnéen dro Dylan tilbake til New York. Presset og forventningene økte stadig. Forleggeren forlangte en ferdig utgave av diktet/romanen Tarantula. Manageren, Albert Grossman, hadde alt planlagt en omfattende turné for sommeren og høsten. 29. juli 1966 ble Dylan kastet av sin Triumph 500-motorsykkel like ved Woodstock, New York. Skadenes nøyaktige omfang har aldri blitt kjent, men det har blitt bekreftet at han fikk brudd i nakken. Ulykken ga Dylan sjansen til å slippe unna forventningene til «stjerna Bob Dylan». Så snart han var frisk nok til det, begynte han å redigere råmaterialet til filmen Eat the Document, en oppfølger til Dont Look Back, som aldri har blitt offisielt utgitt. I 1967 begynte han å spille inn musikk sammen med The Hawks i sitt hjem, og i kjelleren i bandets nærliggende hus, kalt «Big Pink». Her spilte de inn folkesanger, gamle Dylan-sanger, andres sanger; noen av innspillingene ble gitt ut i 1975 under tittelen The Basement Tapes. Senere samme år spilte The Hawks, som snart skulle omdøpes til The Band, et album på egen hånd: Music From Big Pink i kjelleren i Big Pink. I desember 1967 kom Dylans første album siden ulykken: John Wesley Harding. Dette var et album med korte, roligere sanger som i stor grad henviste til Bibelen og det ville vesten. Både musikalsk og litterært hadde Dylan gått bort fra både sitt tidligere arbeid og fra psykedeliaen som herjet 60-tallet. På albumet finner man «All Along the Watchtower», en av hans mest kjente sanger, like etter innspilt av Jimi Hendrix (siden 1974 har Dylan selv fremført sangen nærmere Hendrix' versjon enn den opprinnelige). Teksten bygger på Jesajaboken (21:5-9).
Den 3. oktober 1967 døde Woody Guthrie. Dylan gjorde sin første offentlige opptreden på mer enn halvannet år på en minnekonsert i januar 1968.
Dylans neste utgivelse var nærmest et country-album, spilt inn med musikere fra Nashville. På Nashville Skyline fra 1969 kunne man høre en helt annerledes stemme, en duett med Johnny Cash og hitsingelen «Lay Lady Lay». I august reiste Dylan til England for å opptre på Isle of Wight-festivalen, etter å ha takket nei til å opptre på Woodstockfestivalen.
=== 1970-tallet ===
Dylans arbeider fra det tidlige 70-tallet fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale Greil Marcus innledet sin anmeldelse av albumet Self Portrait fra 1970 med å spørre «What is this shit?». Han var dog ikke den eneste som ga Self Portrait en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplåter, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme år kom New Morning, som av mange ble sett på som et skritt i riktig retning. Det viste seg å ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars 1971 og spilte inn tre låter («Watching The River Flow», «When I Paint My Masterpiece» og «George Jackson»), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II. I november 1971 hadde han flere sessions sammen med beat-poeten Allen Ginsberg, med tanke på Ginsbergs album Holy Soul Jelly Roll. De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av William Blake, men ingenting av dette er ennå utgitt.
I 1972 kom Dylan med albumet Pat Garrett & Billy the Kid, som var lydsporet til Sam Peckinpahs film med samme navn, og spilte i tillegg en mindre rolle i filmen, som «Alias», et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen Knockin' on Heaven's Door var en uforglemmelig klassiker, som er blitt spilt inn av mer enn 150 artister.
I 1973 gikk Dylans kontrakt med Columbia Records ut. Han tegnet ny kontrakt med plateselskapet Asylum Records. Samme år spilte han inn albumet Planet Waves med The Band, mens de forberedte seg på en ny turné. Der kunne man høre sangen Forever Young, som siden har vært en av hans mest spilte sanger. Samtidig utga Dylans gamle selskap, Columbia, albumet Dylan. Mange har ment det var gjort som hevn for at Dylan gikk over til en av konkurrentene, for albumet inneholder stort sett bare halvhjertede coverversjoner av poplåter.
I januar 1974 la Dylan og The Band ut på en stor turné i Nord-Amerika. Opptak fra konsertene ble senere utgitt som Before the Flood. Etter denne turneen ble Dylan separert, og skrev en rekke sanger om bruddet. I november samme år spilte han inn flere av de nye låtene. Ryktene spredde seg om at et nytt album var på trappene, og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til Minneapolis. Her spilte han inn albumet på nytt, med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han også tilbake til Columbia Records. I 1975 kom Blood on the Tracks endelig ut, og oppnådde noe blandede kritikker. Med tiden har likevel albumet i mange kritikeres øyne blitt stående som et av Dylans aller beste album.
Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede «protestsang» på tolv år, til støtte for bokseren Rubin «Hurricane» Carter, som var dømt for trippeldrap. Det var etter å ha besøkt Carter i fengselet at han skrev sangen Hurricane, som ble spilt hver kveld på hans neste turné, Rolling Thunder Revue. Med på turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i Greenwich Village i New York. T-Bone Burnett, Allen Ginsberg, Ramblin' Jack Elliott, Steven Soles, David Mansfield, tidligere frontfigur i The Byrds Roger McGuinn, gitaristen Mick Ronson, Scarlet Rivera, en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk på gaten med fiolinkassen på ryggen, og Joan Baez. Det var første gang på mer enn ti år at Baez og Dylan opptrådte sammen. Joni Mitchell slo følge med dem i november. Mens Allen Ginsberg tok del i turneen skrev han scener til en film som Dylan filmet underveis. Sam Shepard var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men han gikk etter hvert over til å dokumentere turné-livet isteden. Turneen strakk seg over siste halvdel av 1975 og første halvdel av 1976. Underveis ga Dylan ut albumet Desire, der samarbeidet med dramatikeren Jacques Levy viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer.
Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen Renaldo & Clara. Den fire timer lange filmen nådde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer, og ga mer plass til konsertopptak.
I 1976 spilte Dylan på avskjedskonserten til The Band. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene, Joni Mitchell, Muddy Waters, Van Morrison og Neil Young, er å se i Martin Scorseses mye roste film The Last Waltz fra 1978.
I 1978 kom albumet Street Legal; de komplekse tekstene kom ikke helt til sin rett, grunnet Dylans noe gammeldagse metoder i studio.
==== Født på ny ====
Bob Dylan har gjennom sine over femti år som artist gjennomgått mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært så i utakt med hovedtyngden av gamle fans som i «den kristne epoken» i overgangen til 1980-tallet. Tiden som «gjenfødt kristen» ble innledet med albumet Slow Train Coming (1979), videreført med Saved (1980) og av mange ansett for å avsluttes med Shot of Love (1981).
Musikalsk og produksjonsmessig anses Slow Train Coming for å være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig å svelge for mange. Flere av studiomusikerne på plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn på grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg på Slow Train Coming var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa Dire Straits). For sangen «Gotta Serve Somebody» fra Slow Train mottok Bob Dylan en Grammy Award i klassen «mannlig vokalist».
Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt, og mange har ment å finne store kunstneriske verdier også her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener å se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst – i rettferdighetens navn: «... hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain’t No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?»Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp på scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten The Vineyard Fellowship, som sto for en bokstavtro bibeltolkning. (De påkaller og føler tilstedeværelsen av den hellige ånd under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden.) Dylan gjennomførte dernest en tre måneders bibelskole og startet samtidig å skrive religiøse sanger.
Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før Slow Train Coming – det skulle gå et helt år før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere små prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret. Håvard Rem skildrer i sin monografi Bob Dylan (1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om «Like a Rolling Stone» ønsker artisten bare å snakke om Jesus. Konsertene fikk svært dårlige kritikker i pressen, og Dylan opplevde en reprise fra 13 år tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing.Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket Bob Dylan: Performing Artist (1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke å bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. Ifølge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette året. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse (Dagbladet, Aftenposten og Arbeiderbladet).
=== 1980-tallet ===
På Saved nådde Dylan sitt mest frenetisk frelste høydepunkt, og selv om Shot of Love regnes som den siste av de religiøse LP-ene, inneholder den også Dylans første sekulære tekster på to år. Side om side med disse er imidlertid sanger med tydelig kristent budskap. Et eksempel er «Every Grain of Sand», som for øvrig til en viss grad kan minne om noe av William Blakes diktning.
Mens Dylan i årene før omvendelsen vanligvis dro rundt 15 000 publikummere til konsertene sine, sank antallet til 2–3 000. Høsten 1980 begynte han imidlertid å spille flere av sine tidligere hits fra 60-tallet igjen, og fansen vendte på nytt tilbake.
Kvaliteten på Dylans utgivelser på 80-tallet varierer, fra det godt mottatte albumet Infidels fra 1983, til Down in the Groove, som fikk en kjøligere mottagelse da det kom i 1988. Dylan produserte en rekke gode sanger under innspillingen av Infidels, hvorav ikke alle fikk plass på albumet. En som ikke kom med er en hyllest til blues-musikeren Blind Willie McTell; den ble ikke utgitt før i 1991, på The Bootleg Series, Vols. 1-3: Rare And Unreleased, 1961-1991.
Dylan har siden 80-tallet vært på turne med sin «Never Ending Tour». I 1981 opptrådte Dylan for første gang i Norge, i Drammenshallen.
=== 1990-tallet ===
For Dylan begynte 1990-tallet med Under the Red Sky (1990), en helomvending fra den alvorlige Oh Mercy. Albumet var dedisert til «Gabby Goo Goo» og inneholdt flere tilsynelatende enkle sanger inkludert «Under the Red Sky» og «Wiggle Wiggle». Dedikasjonen har blitt forklart med at det var et kallenavn på Dylans fire år gamle datter.Musikere han jobbet med på albumet var blant annet George Harrison, Slash fra Guns N' Roses, David Crosby, Bruce Hornsby, Stevie Ray Vaughan og Elton John. Til tross for stjernespekkete opptredener mottok platen dårlige omtaler, og solgte dårlig. Dylan spilte ikke inn flere plater med nye sanger på hele syv år.I 1991 ble Bob Dylan opptatt i Minnesota Music Hall of Fame, og i 1992 gjennomførte han en kort turné med Santana.De neste årene kunne man se Dylan gå tilbake til røttene sine med to album med gamle folkemusikk- og bluesnumre med Good as I Been to You (1992) og World Gone Wrong (1993). Disse inneholdt musikalske tolkninger og akustisk gitar. Mange kritikere og fans har kommentert den stille skjønnheten i sangen «Lone Pilgrim»
som ble skrevet av en lærer på 1800-tallet, og sunget av Dylan med en hjemsøkende ærbødighet. Et unntak fra denne opphavlige inspirasjonen kan høres i Dylans samarbeid med Michael Bolton, der felles sangskriving i 1991 resulterte i «Steel Bars», som ble utgitt på Boltons album Time, Love & Tenderness. Tjuefem år etter at han vakte oppsikt ved å unnlate å opptre ved Woodstockfestivalen deltok Dylan ved minnesmarkeringen kalt Woodstock '94.I 1995 spilte Dylan inn et live show for MTV Unplugged. Han hevdet at hans ønske om å framføre en rekke tradisjonelle sanger ved den anledningen ble kansellert av Sony, som insisterte på en opptreden med hans største hits.Opptredenen resulterte i et album (MTV Unplugged) som blant annet inneholdt John Brown; en tidligere ikke utgitt sang fra 1963 som skildrer ødeleggelsen forårsaket både av krig og av jingoisme.
Med en samling av sanger, etter sigende skrevet mens han var innesnødd på ranchen sin i Minnesota, returnerte Dylan til innspillingsstudioet med Lanois i januar 1997. Seinere den våren, før albumet ble sluppet, ble han lagt inn på sykehus med den livstruende hjerteinfeksjonen perikarditt, også kalt hjerteposebetennelse, forårsaket av soppinfeksjonen histoplasmose. Den planlagte Europa-turneen ble avlyst, men Dylan ble snart frisk og forlot sykehuset med: «Jeg trodde virkelig jeg snart kom til å treffe Elvis.» Midt på sommeren var han tilbake, og tidlig på høsten opptrådte han for Pave Johannes Paul II ved World Eucharistic Conference i Bologna, Italia. Paven holdt en preken for 200 000 mennesker basert på Dylans tekst Blowin' in the Wind.I september kom utgivelsen av det nye Lanois-produserte albumet Time Out of Mind. Med dets bitre syn på kjærlighet og morbide filosoferinger ble Dylans første samling av originale sanger på syv år høyt ansett. Det oppnådde også en uventet popularitet blant yngre lyttere, da spesielt åpningssangen «Love Sick».
Denne samlingen av komplekse sanger vant ham hans første egne "Album of the Year" Grammy Award (han var en av mange som opptrådte på The Concert for Bangladesh, vinneren fra 1972). Kjærlighetssangen «Make You Feel My Love» ble covret av Garth Brooks, Billy Joel og Adele Adkins.
I desember 1997 overrakte president Bill Clinton Dylan en Kennedy Center Honor i East Room i Det hvite hus med hedersomtalen: «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre. Han har forstyrret freden og gjort de mektige ukomfortable.»I 1998 opptrådte Dylan på Ralph Stanleys album Clinch Mountain Country i en duett med bluegrass-legenden på «The Lonesome River». Mellom juni og september 1999 turnerte Dylan med Paul Simon. De framførte en del sanger sammen på hverandres show, inkludert I Walk the Line og Blue Moon of Kentucky. (Simon & Garfunkel hadde spilt inn «The Times They Are a-Changin'» på deres debutalbum Wednesday Morning, 3AM og Dylan hadde covret «The Boxer» på sitt album Self Portrait.) Dylan avsluttet 90-tallet med en ny filmrolle, etter en pause på ti år, i rollen som sjåføren Alfred ved siden av Ben Gazzara og Karen Black i Robert Clapsaddles Paradise Cove.
=== Det 21. århundre ===
I 2000 fikk Dylan en Oscar for beste sang for låta «Things Have Changed» som han skrev til filmen Wonder Boys. Den 11. september 2001 ga han ut albumet "Love and Theft" (sic), som fikk svært gode kritikker. Han hadde selv produsert albumet. I bandet var Tony Garnier, som hadde spilt bass for Dylan i tolv år, lenger enn noen annen har spilt med ham. Albumet fikk ytterligere oppmerksomhet da det ble påvist en del likheter mellom Dylans tekster og den japanske forfatteren Junichi Sagas bok Confessions of a Yakuza; saken har ikke blitt kommentert fra Dylans side.
I de fem årene som skulle gå før neste albumutgivelse spilte Dylan inn musikk til en rekke prosjekter og bidro til flere filmprosjekter. Han bidro med sanger til hyllestalbum både til Hank Williams og Johnny Cash. Dylan var med å skrive filmen Masked And Anonymous 2003.
I 2004 ble han utnevnt til «Doctor of Music» ved University of St Andrews, Dylans andre æresdoktorat. Det første var et æresdoktorat i musikk ved Princeton University på 1970-tallet.
I 2015 ble han tildelt MusiCares person of the year og sa i takketale blant annet:
Some of the music critics say I can’t sing. I croak. Sound like a frog. Why don’t these same critics say similar things about Tom Waits? They say my voice is shot. That I have no voice. Why don’t they say those things about Leonard Cohen? Why do I get special treatment? Critics say I can’t carry a tune and I talk my way through a song. Really? I’ve never heard that said about Lou Reed. Why does he get to go scot-free? What have I done to deserve this special treatment? Why me, Lord?
Den biografiske filmen No Direction Home (Martin Scorsese, 2005) fikk god mottagelse. Den tar for seg tiden fra Dylan kom til New York i 1961 til motorsykkelulykken i 1966.
Modern Times, utgitt 29. august 2005, fikk en kritiker til å omtale stemmen hans som «dødsralling». Til tross for en viss endring i Dylans vokal fikk albumet gode omtaler, og ble regnet som en del av en vellykket trilogi: Time Ouf of Mind, Love and Theft og Modern Times. Det har blitt trukket paralleller mellom tekstene på Modern Times og både Henry Timrod og Ovid. Det utløste en omfattende debatt i The New York Times og andre publikasjoner om «lån» i litterære prosesser.
Fra mai 2006 har Dylan ukentlig ledet radioprogrammet Theme Time Radio Hour på satellittradioen XM Satellite Radio. Hvert program kretser rundt et bestemt tema, for eksempel blomster, California eller «Hallo». Dylan spiller musikk fra sin egen platesamling, som inneholder mange nokså obskure innspillinger fra 1930–1950-årene, men og nyere musikk. Dylans noe eksentriske humor og store kunnskaper setter sitt preg på programmet. Fra 2007 har BBC sendt programmet i Storbritannia.
Filmen I'm Not There, skrevet og regissert av Todd Haynes, ble sluppet i 2007. Seks skuespillere spiller syv ulike skikkelser som gjenspeiler Dylans liv. Cate Blanchetts rolle inspirert av Dylan anno 1965/1966 fikk mye oppmerksomhet.
Samme år kom en CD-boks med tittelen Dylan som spenner over hele hans karriere. I forbindelse med denne antologien fikk for første gang noen lage en remix av Dylans musikk: Den britiske produsenten Mark Ronson ble bedt om å remixe «Most Likely You'll Go Your Way (And I'll Go Mine)» fra Blonde on Blonde.
En utstilling av Dylans tegninger og malerier åpnet i Tyskland i oktober 2007.
Gjennom hele 1990- og 2000-tallet har Dylan spilt nærmere 100 konserter i året i sin «Never Ending Tour». Han omarbeider stadig arrangementet av sangene og eksperimenterer både med vokal og akkompagnement, til det uforutsigbare.
Den 11. september 2012 gav Dylan ut sitt 35. studioalbum, Tempest. Tittelen er hentet fra Shakespeares Stormen og har en 14 minutter lang tittelmelodi som omhandler Titanics forlis. Albumet inneholder også en hyllest til John Lennon, «Roll On John».
I 2016 ble Dylan tildelt nobelprisen i litteratur, som den første sangskriver noensinne. Dylan hadde flere ganger blitt nominert.
I 2015, 2016 og 2017 gav Dylan ut de tre albumene «Shadows in the Night», «Fallen Angels» og «Triplicate» som alle inneholder sanger fra Den store amerikanske sangboka.
Den 27. mars 2020, under koronaviruspandemien gav 78 år gamle Dylan ut sin lengste sang noensinne, den nesten 17 minutter lange «Murder Most Foul». Også denne tittelen er hentet fra Shakespeare, fra første akt av Hamlet. Dylan resiterer, akkompagnert av piano, fiolin og perkusjon om attentatet mot John F. Kennedy, og sangen inneholder en mengde kulturelle referanser til USA, både før og etter mordet på Kennedy. Sangen var innspilt «for noen år siden» og kom overraskende på Dylans store tilhengerskare.
== Turnévirksomhet ==
Dylan har spilt ca. 100 konserter i året på hele 1990-tallet og 2000-tallet, en litt tyngre turnéplan enn de fleste utøvere som startet på 60-tallet.The «Never Ending Tour» fortsetter med blant annet Dylans bassist gjennom mange år, Tony Garnier. Til noen kritikeres misnøye
er Dylans opptredener hele tiden uforutsigbare. Han forandrer stadig arrangementer på sangene, og endrer sin vokal kveld etter kveld.Noen fans har klaget på at etter hvert som kvaliteten på Dylans stemme har blitt dårligere, har han begynt med en teknikk kalt «upsinging», et begrep «dylanologer» benytter til å betegne hans måte å «demontere» melodier ved å avlevere fraser i en enstonig dur, ofte rundt en eneste tone og avslutte dem en oktav høyere.
== Litterært og musikalsk virke ==
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter. Hans musikk medførte at sangenes tekster fikk økt betydning, og gjorde det klart at sangstemmen ikke nødvendigvis var det viktigste. Bob Dylan er ikke akkurat kjent for sin vakre stemme, noe tidligere president Bill Clinton kom inn på i en tale,
«Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre».Of their generation, they have the mountaintop all to themselves. (...) Through all their vicissitudes, they remain as far apart as ever in tone, topic, voice, and spirit. The differences that were there from the beginning remain differences. Dylan, the trickster, cultivates weirdness, and his talent lies in making the weird sound commonplace. Cohen, the defrocked rabbi, makes the commonplace sound weird.
Ved siden av musikken har også tekstene hans vunnet anerkjennelse for sin litterære egenverdi. Dylan har vært nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og ble tildelt prisen i 2016. Likheter mellom Dylan og Leonard Cohen har vært gjenstand for flere analyser. Den jødiske slektsbakgrunnen fra Litauen er et fellestrekk. Dylan og Cohen hadde parallelle og til dels sammenvevde karrierer; de var både venner og rivaler med respekt for hverandres arbeid. I New York vanket de de til dels i samme miljø blant annet med utgangspunkt i Chelsea Hotel. Begge hadde John H. Hammond som sin første produsent, og begges musikk ble kjent for et større publikum gjennom ledende kvinnelige sangere på den tiden. Begrensede sangstemmer og «snakkesyngingen» der frasering av enkelstavelser og avslutning av verselinjer er like viktig som melodilinjen er et annet fellestrekk.Forholdet mellom Dylan og Cohen er studert blant annet av David Boucher i Dylan and Cohen: Poets of Rock and Roll (2004). New York Times (1968) drøftet med utgangspunkt i Cohen og Dylan om poptekster kunne betraktes som poesi. Cohen nevnes som en av de få popmusikere med lyrikk på bortimot Dylans nivå. Todd Gitlin mener begges lyrikk kommer til kort uten musikk og at de to først og fremst er melodimakere. Mens Dylans lyrikk beskrives som surrealistisk og preget av frie assosiasjoner, beskrives Cohens lyrikk som mer formell, skolert, klar og «liturgiske» - eller som bønner ifølge Dylan. Dersom Dylan er Shakespeare, så er Cohen John Donne skrev The Guardians kommentator: «Dylan’s lyrical gift is wild, copious, and immoderate, Cohen’s is precise, supplicatory and cloistral.» Cohen bemerket at nobelprisen til Dylan «is like pinning a medal on Mount Everest for being the highest mountain». Dylan var i 1988 den første som covret Cohens senere så kjente Hallelujah.
== Plateutgivelser ==
Hovedartikkel: Bob Dylans diskografiBob Dylans diskografi besto ved årsskiftet 2018/2019 av 36 studioalbum, 91 singler, 13 konsertalbum, fjorten album i The Bootleg Series og 19 samlealbum.
=== Med Traveling Wilburys ===
Album utgitt med bandet Traveling Wilburys.
Traveling Wilburys Vol. 1 (1988)
Traveling Wilburys Vol. 3 (1990)
== Bokutgivelser ==
Tarantula. 1971
Writings And Drawings (1972)
Lyrics: 1962 - 1985
Drawn Blank (1994)
Chronicles: Vol. One (2004)
Lyrics: 1962–2001 (2004)
The Bob Dylan Scrapbook 1956–1966 (2005) (kreditert Dylan, selv om teksten er skrevet av Robert Santelli i Experience Music Project)
== Priser og utmerkelser ==
We live in a time of great lyricist-songwriters — Leonard Cohen, Paul Simon, Joni Mitchell, Tom Waits — but Dylan towers over everyone. His words have been an inspiration to me ever since I first heard a Dylan album at school, and I am delighted by his Nobel win. The frontiers of literature keep widening, and it's exciting that the Nobel prize recognises that.
2016: Nobelprisen i litteratur. Han møtte ikke selv opp til utdelingen i Stockholm i desember 2016. Dylan ble overrakt medalje og diplom da han besøkte Stockholm våren 2017. Han holdt også foredraget som er en forutsetning for å få prispengene. Dylans tale under middagen i desember 2016 ble fremført av Azita Raji, USAs ambassadør til Sverige. Patti Smith fremførte Dylans «A Hard Rains A-Gone Fall» under seremonien i 2016.Musikktidsskriftet Rolling Stone rangerer Dylan som tidenes beste låtskriver.
== Se også ==
Liste over Bob Dylans opptredener i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Botvar, Pål Ketil, Kvalvaag, Robert W., Aasgaard, Reidar, red. (2011): Bob Dylan : mannen, myten og musikken, ISBN 978-82-8265-019-9
Cott, Jonathan, red. (2006): Bob Dylan – The Essential Interviews, New York: Wenner Books
Dylan, Bob (2016): The Lyrics: 1961-2012, kommentert utgave, Simon & Schuster
Gray, Michael (2001): Song & Dance Man III: the Art of Bob Dylan, 3. utgave, Continuum International Publishing Group
Heylin, Clinton (2001): Bob Dylan: Behind the Shades Revisited, HarperEntertainment
Horgar, Fartein; Myhr, Petter Fiskum; Olafsen, Steinar Gismerøy (2012): Bob Dylan leksikon, Historie & kultur, ISBN 9788292870679
Jørgensen, Karsten (2000): Bob Dylan-leksikon, København, ISBN-13 9788721012212
Marqusee, Mike (2005): Wicked Messenger: Bob Dylan And the 1960s, Seven Stories Press
Myhr, Petter Fiskum (2001): Bob Dylan – jeg er en annen, Nidrosia forlag, ISBN 9788292010020; nyutgivelse 2011 forlaget Historie & Kultur, se omtale
Rem, Håvard (1999): Bob Dylan, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Ricks, Christopher (2005): Dylan's Visions of Sin, Harper Perennial
Red, et al (2007): «Bob Dylan», temanummer i tidsskriftet Agora 01-02/2007. Se Innholdsfortegnelse for de enkelte essayer og skribenter
Shelton, Robert ([1986] 1997): No Direction Home: the Life and Music of Bob Dylan, Da Capo Press
Sounes, Howard (2001): Fortellingen om Bob Dylan (originaltittel: Down the Highway: The Life of Bob Dylan, 2001), oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke, Eva Storsveen og Tormod Ropeid, Oslo: N.W.Damm & Søn. ISBN 82-496-0077-0.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Bob Dylan – sitater
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Bob Dylan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bob Dylan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Expecting Rain – fanside
Bob Dylan musikkanmeldelser
(en) Bob Dylan på Internet Movie Database
(no) Bob Dylan hos Sceneweb
(sv) Bob Dylan i Svensk Filmdatabas
(da) Bob Dylan på Filmdatabasen
(da) Bob Dylan på Scope
(fr) Bob Dylan på Allociné
(en) Bob Dylan på AllMovie
(en) Bob Dylan hos Rotten Tomatoes
(en) Bob Dylan hos The Movie Database
(en) Bob Dylan hos Internet Broadway Database
(en) Bob Dylan på Apple Music
(en) Bob Dylan på Discogs
(en) Bob Dylan på MusicBrainz
(en) Bob Dylan på SoundCloud
(en) Bob Dylan på Spotify
(en) Bob Dylan på Songkick
(en) Bob Dylan på Last.fm
(en) Bob Dylan på Genius — sangtekster
(en) Bob Dylan på AllMusic
Bob Dylan på Twitter
Bob Dylan på Facebook
Bob Dylan på Instagram
Bob Dylan på YouTube
Bob Dylan på YouTube
Bob Dylan på Myspace | The Best of Bob Dylan er et samlealbum gitt ut i Storbritannia, Australia og Canada den 2. juni 1997. | 8,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_turn_for_menn_1996 | 2023-02-04 | EM i turn for menn 1996 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i turn', 'Kategori:Gymnastikk i 1996', 'Kategori:Gymnastikk i Danmark', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1996', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Danmark', 'Kategori:Sport i Danmark i 1996', 'Kategori:Sport i København'] | Det 22. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert i København i Danmark 9. til 12. mai 1996.
| Det 22. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert i København i Danmark 9. til 12. mai 1996.
== Resultater ==
=== Lagkonkurranse ===
=== Individuell mangekamp ===
=== Apparatfinaler ===
==== Frittstående ====
==== Bøylehest ====
==== Ringer ====
==== Hopp ====
==== Skranke ====
==== Svingstang ====
== Medaljeoversikt ==
== Se også ==
Europamesterskapet i turn 1996 for kvinner
== Eksterne lenker ==
Offisielle resultater | Det 22. europamesterskapet i turn for herrer ble arrangert i København i Danmark 9. | 8,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bob_Dylan | 2023-02-04 | Bob Dylan | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bob Dylan', 'Kategori:Folkemusikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Akademie der Künste', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Munnspillspillere fra USA', 'Kategori:MusiCares Person of the Year', 'Kategori:Nobelprismottakere i 2016', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Duluth', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Pulitzerpris-vinnere', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Traveling Wilburys', 'Kategori:Æresdoktorer'] | Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år.
I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en fin sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Must Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.
Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.
Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og mottok den i 2016.
I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.
Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.
| Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år.
I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en fin sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Must Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.
Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.
Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og mottok den i 2016.
I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.
Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.
== Liv ==
=== Opphav og oppvekst ===
Robert Allen Zimmerman (jødisk navn: Shabtai Zisel ben Avraham) ble født den 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota i USA, og vokste opp i Hibbing, Minnesota, nordvest for Lake Superior. Besteforeldrene hans hadde emigrert fra Øst-Europa ved begynnelsen av det 20. århundre på grunn av pogromer. Bestemoren Florence Edelstein ble født i Kaunas (i dagens Litauen) i 1896. Hun reiste i 1902 til Halifax sammen med foreldrene B'chezer og Lybba Edelstein, de slo seg deretter ned i Hibbing, Minnesota. B'chezer døde i 1961. Florence giftet seg med Ben Stone av russisk herkomst, og deres datter, Beatrice («Betty») giftet seg 19 år gammel med Abraham Zimmerman fra Duluth. Anna og Zigman Zimmermans, Dylans mormor og morfar, hadde utvandret fra Odessa ved Svartehavet. På den tiden var det mange jøder som utvandret på grunn av pogromer i tsarens Russland. Familien holdt de jødiske skikkene i hevd. Menigheten i Hibbing var så liten at de ikke hadde egen rabbiner. Før sin bar mitzvah skulle 12 år gamle Robert bli opplært i toraen og menigheten innlosjerte rabbineren Ruben Maier fra New York i etasjen over en kafe i sentrum av Hibbing. Hver dag etter skolen hadde han et par timer undervisning hos Maier. Deretter gikk han ned i kafeen for å høre på Hank Williams, Little Richard og Elvis. De fleste innbyggerne var kristne og av disse var de fleste katolikker. Som gutt lyttet Dylan til programmet Grand Ole Opry på lørdagskveldene.Familien, med foreldrene Abram Zimmerman og Beatrice («Beatty»), bodde i Duluth til Robert var syv år gammel, da de flyttet til Hibbing fordi faren fikk polio og ikke kunne fortsette i sin stilling i Standard Oil.Robert brukte mye av tiden på å høre på radio, først blues og country, og etter hvert på tidlig rock and roll. Han dannet flere band i løpet av High School. Det første, kalt The Shadow Blasters, gjorde ingen særlig suksess, men det neste bandet – The Golden Chords – holdt sammen lenger. Da de fremførte låta «Rock and Roll is Here to Stay» (opprinnelig av Danny & the Juniors), i en talentkonkurranse på skolen, var de så støyende at rektor slo av mikrofonen. I skolens årbok fra 1959 skrev den unge Zimmerman at han planla å bli med i Little Richards band. Samme år opptrådte han to ganger sammen med Bobby Vee, der Zimmerman, under navnet Elston Gunn, spilte piano og klappet takten. Han flyttet samme år til Minneapolis for å gå på universitetet i Minnesota. Der ble hans opprinnelige interesse for rock and roll erstattet av interessen for amerikansk folkemusikk. I et intervju med magasinet Playboy fra 1978 fortalte han at det som fikk ham til å bytte inn sin elektriske gitar mot en kassegitar, var da han hørte en plate av Odetta i en butikk.Snart begynte Zimmerman å opptre på kafeen The Ten O'Clock Scholar som lå like ved campus. Der ble han involvert i folkemusikkmiljøet i Dinkytown (et område i Minneapolis nær universitetet) og «lånte» plater av andre folk-entusiaster.
Det var i Dinkytown at Zimmerman begynte å introdusere seg selv som «Bob Dylan». Da Dylan ble spurt om navnet var inspirert av den walisiske poeten Dylan Thomas, benektet han som regel dette og henviste til ulike onkler med navnet «Dillon». Imidlertid skal Dylan i desember 1959 ha fortalt sin barndomsvenn John Bucklen at navnet var tatt fra Dylan Thomas. «Dylan» kan skrive seg fra figuren Matt Dillon i westernserien Gunsmoke.
=== Familie ===
Dylan giftet seg med Sara Lownds den 22. november 1965; deres første barn, Jesse Byron Dylan, ble født den 6. januar 1966. Bob og Sara Dylan fikk fire barn sammen: Jesse Byron, Anna Lea, Samuel Isaac Abraham, og Jakob Luke (født den 9. desember 1969). Dylan adopterte også Saras datter fra et tidligere ekteskap, Maria Lownds (senere Dylan), (født 21. oktober 1961, nå gift med musiker Peter Himmelman). I løpet av 1990-tallet ble Jakob Dylan kjent som vokalisten i bandet The Wallflowers. Jesse Dylan er filmregissør og suksessfull forretningsmann.
Bob og Sara Dylan ble skilt den 29. juni 1977.I juni 1986 giftet Dylan seg med Carolyn Dennis (også kjent som Carol Dennis), hun hadde vært bakgrunnsvokalist gjennom mange år.Deres datter, Desiree Gabrielle Dennis-Dylan, ble født 31. januar 1986. Paret ble skilt i oktober 1992. Deres ekteskap og barn var en hemmelighet helt til publiseringen av Howard Sounes' Dylan-biografi, Down the Highway: The Life Of Bob Dylan i 2001.
=== Religion ===
Ettersom han vokste opp i Hibbing, var Dylan og hans foreldre en del av områdets lille jødiske samfunn, og i mai 1954 hadde Dylan sin Bar mitsva. En periode sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, er preget av Bob Dylans kristne tro, etter at han i januar 1979 ble en «gjenfødt» kristen. Fra januar og frem til april 1979 deltok Dylan i bibelstudieklasser på Vineyard School of Discipleship i Reseda, Sør-California.
Flere medlemmer av Dylans band (Steven Soles og David Mansfield) hadde på dette tidspunkt allerede blitt kristne eller «født på ny», og sluttet seg til Vineyard-bevegelsen. Én av Dylans tidligere kjærester, Mary Alice Artes, tilhørte også Vineyard-menigheten. På et av menighetens møter tok Artes kontakt med pastor Kenn Gulliksen, fordi hun opplevde at Dylan hadde behov for åndelig veiledning. Pastor Gulliksen gjenforteller det slik: «Larry Myers og Paul Emond dro over til Bobs hus og holdt preken for han. Han svarte ved å si: 'Ja, han ville faktisk ha Kristus inn i livet sitt.' Og han ba den dagen og mottok Herren.».Dylan forteller selv i et intervju i 1980 at han, da han ble oppfordret til å delta på bibelkurset Vineyard School of Discipleship – et kurs som pågikk fire dager i uken over en periode på tre måneder – i første omgang reagerte negativt: «Jeg kan på ingen måte bruke tre måneder på dette. Jeg må snarest mulig gjenoppta turnévirksomheten. Men en dag da jeg våknet og satte meg opp i sengen kl. 07.00 om morgenen, følte jeg meg helt enkelt drevet til å stå opp, for så å sette meg i bilen og kjøre av gårde til bibelskolen.»
Ifølge pastor Gulliksen var det et ganske intenst kurs om Bibelen, med vekt på Jesu liv, Bergprekenen, hva det innebærer å være en Jesu disippel og hvordan dele troen med andre.
Med sin jødiske bakgrunn var Dylan godt kjent med mange av de gammeltestamentlige bibelske fortellingene. I et intervju fra 1985 uttrykte Dylan det slik: «Det jeg lærte på bibelskolen var bare…en forlengelse av hva jeg hadde trodd på hele veien, men som jeg ikke hadde vært i stand til å sette ord på.»Dylans omvendelse skapte stor oppstandelse, samt en god del motvilje, blant hans jødiske venner og slektninger, også hos hans egne barn som var oppdratt i den jødiske tro. Plutselig slo en skokk journalister seg ned utenfor huset deres, og fotfulgte faren når han begav seg til Vineyard-menigheten, i håp om å få bilder av ham på vei inn i en kristen kirke, forteller Howard Sounes i sin Dylan-biografi.Noen av Dylans artistkolleger reagerte negativt på hans nyvunne tro. Kort tid før John Lennon ble drept i desember 1980 lanserte Lennon sangen «Serve Yourself», som en negativ respons på Dylans «Gotta Serve Somebody». Leonard Cohen ble rystet da Dylan i 1979 erklærte at han var omvendt til kristendommen.Siden Dylans trilogi med kristne album har hans religiøse tro etter hvert blitt et stadig tilbakevendende emne for gransking. I 1997 fortalte han David Gates fra Newsweek:
Her er saken med meg og den religiøse greia. Dette er sannheten: Jeg finner religiøsiteten og filosofien i musikken. Jeg finner den ikke annetsteds. Sanger som «Let Me Rest on a Peaceful Mountain» eller «I Saw the Light» — det er min religion. Jeg er ikke påvirket av rabbinere, forkynnere, evangelister og alt det der. Jeg har lært mer fra sangene enn jeg har lært av den slags ting. Sangene er mitt leksikon. Jeg tror på sangene.
I et intervju publisert i The New York Times den 28. september 1997, meldte journalist Jon Pareles at «Dylan sier han nå ikke tilhører noen organisert religion.».Dylan har blitt beskrevet, i de siste 20 årene, som en tilhenger av Chabad-Lubavitch-bevegelsen og har offentlig og privat blitt sett delta i jødiske religiøse arrangementer, inkludert sine sønners bar mitsvaer. Senere har jødiske nyhetstjenester rapportert at Dylan har «dukket opp» et par ganger på jødisk nyttårsfeiring (De Høye Helligdager) i forskjellige Chabad-menigheter.
For eksempel deltok han i Menigheten Beth Tefillah, i Atlanta, Georgia den 22. september 2007 (Jom Kippur), og ble kalt opp til Torahen for den sjette aliyah.Dylan har likevel fortsatt å spille sanger fra sitt gospelalbum under konserter, og av og til coverversjoner av tradisjonelle religiøse sanger. Han har også kommet med tilfeldige referanser til sin religiøse tro – som i et intervju fra 2004 med 60 Minutes, hvor han fortalte Ed Bradley at «den eneste personen du må tenke deg om to ganger om å lyve til er enten deg selv eller Gud». Han forklarte også sin konstante turneplan som en del av et røverkjøp han gjorde for lenge siden med «sjefskommandøren – på denne jorden og i en verden vi ikke kan se».Det er på det rene at mange av Dylans senere tekster, på samme måte som hans tekster fra 1960- og 1970-årene, inneholder en rekke referanser til bibelske fortellinger, både fra Det gamle og Det nye testamente, uten eksplisitt å gi uttrykk for hans personlige tro. I boka Restless Pilgrim: The Spiritual Journey of Bob Dylan mener forfatterne Scott M. Marshall og Marcia Ford å finne belegg i Dylans tekster for at han som jøde fortsatt tror på Jesus som Messias.
== Karriere ==
=== Til New York og platekontrakt ===
Dylan sluttet på universitetet etter et knapt år. I januar 1961 flyttet han til New York, for å opptre og for å besøke sitt idol Woody Guthrie, som lå på dødsleiet på et sykehus i New Jersey. Guthrie var for Dylan en åpenbaring, og den største påvirkningen på hans tidlige opptredener. Hos Guthrie møtte Dylan også Guthries venn, musikeren Ramblin' Jack Elliott. De to ble venner, og Dylan lærte mange av Guthries sanger av Elliott. I New York ble han kjent med den irske gruppen Clancy Brothers som påvirket den unge Dylan. Dylan uttalte at Liam Clancy var den best balladesangeren han hadde hørt. I New York gikk han søndagene for å høre gospel i Madison Square Garden med tidens ledende gospelsangere. Debutplaten fra 1962 har musikk som stammer fra sørstatenes tradisjon som spirituals og blues. Fra og med debuten i 1962 (innspilt i 1961) til 1964 er motiver og symboler fra bibelen viktige ingredienser i Dylans tekster.Fra april til september 1961 spilte Dylan på forskjellige klubber rundt i bydelen Greenwich Village. Han fikk noe oppmerksomhet etter positiv omtale i The New York Times etter en opptreden på Gerde's Folk City. Da han ble bedt om å spille munnspill for Carolyn Hester, fanget han oppmerksomheten til John Hammond, som produserte Hesters album. Hammond ga Dylan en kontrakt med Columbia Records i oktober 1961 og spiller inn sin første plate i november. Debutalbumet Bob Dylan inneholdt blues, folk og gospel, og kun to sanger han hadde skrevet selv. Albumet solgte kun 5000 eksemplarer det første året, og Dylan møtte mye motvilje hos plateselskapet. Hammond forsvarte ham ivrig. Johnny Cash jobbet for det samme selskapet og forsvarte også Dylan. Mens han hadde kontrakt med Columbia spilte Dylan inn mer enn et dusin sanger for plateselskapet og magasinet Broadside Magazine under pseudonymet Blind Boy Grunt. I august 1962 fikk han formelt endret navnet sitt til Robert Dylan.
Da det andre albumet, The Freewheelin' Bob Dylan ble utgitt i mai 1963, var Dylan allerede et kjent navn i folk-miljøet som låtskriver og sanger, og kun uker etterpå var navnet hans kjent langt utover dette miljøet, takket være Peter, Paul and Marys innspilling av åpningssangen på «Freewheelin»: «Blowin' in the Wind». At Peter, Paul and Marys versjon av «Blowin'» ble en stor hit, etablerte Dylan som låtskriver, og bidro også til å gi ham stempelet "protestsanger". Dylan skrev «Blowin' in the Wind» i april 1962 og spilte den inn i juli. Når det gikk nesten ett år før Dylans andre album ble utgitt, skyldtes det at Dylan stadig skrev nye sanger, og flere ganger omredigerte albumet for å få med nye, og fjerne «utdaterte» sanger (en skjebne som nesten rammet «Blowin'» også). Albumet inneholder da også mange sterke sanger, inkludert nyskapende sanger (som A Hard Rain's A-gonna Fall) som peker framover mot helt originale måter å uttrykke seg på i sangtekster.
Etter Freewheelin ble Dylan en av de ledende skikkelsene i den såkalte nye «folk movement» som vokste ut av Greenwich Village. Etter hvert møtte han Joan Baez. De to innledet et forhold, og hun ga Dylans karriere fart ved at hun spilte inn flere av hans tidlige sanger, og dessuten inviterte ham opp på scenen under sine egne konserter. Mange artister spilte inn Dylans låter og forsøkte å spille dem mer i retning av popmusikk, mens Dylan ennå spilte sangene med enkle folk-arrangementer.
=== Protestbevegelsen og Another Side ===
I 1963 var både Baez og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen på møter og demonstrasjoner, blant annet i Washington, D.C. da Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». I januar 1963 var Dylan å se på britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret Madhouse on Castle Street på BBC. Hans neste album The Times They Are a-Changin' viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av «protestsangene» «Ballad of Hollis Brown» og «North Country Blues», finnes to kjærlighetssanger – «One Too Many Mornings» og «Boots of Spanish Leather» – og den Brechtske «The Lonesome Death of Hattie Carroll», der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll.
Mot slutten av 1963 følte Dylan seg både manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok Thomas Paine-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet på John F. Kennedy, gikk Dylan full på talerstolen og stilte spørsmål ved komiteens rolle, anklaget dem for å være «gamle og skallede menn» og hevdet at han så noe av seg selv – og alle andre – i morderen Lee Harvey Oswald.
Det neste albumet ble spilt inn på en eneste natt i juni 1964. Another Side of Bob Dylan var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av surrealisme dukket opp i sanger som «I Shall Be Free # 10» og «Motorpsycho Nitemare». Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn på verden på den tiden var de to ikke ironiske kjærlighetssangene «To Ramona» og «Spanish Harlem Incident». «I Don't Believe You» gir hint om rock and roll, en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig å se på «It Ain't Me, Babe» som en fullstendig avvisning av alle forventninger til ham. «Chimes of Freedom» blandet «protest» med impresjonisme, og «My Back Pages» forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for.
I løpet av kort tid i 1964 og 1965 endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallelt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte også å leke med intetanende intervjuere og reportere på stadig mer surrealistiske og tilsynelatende ondsinnede måter. Da han ble spurt på Les Cranes TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en «cowboy horror movie». Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpå Dylan svarte: «Nei. Jeg spiller min mor».
=== «Going electric» ===
Albumet Bringing It All Back Home kom i mars 1965 og var et nytt stilsprang. Dette albumet inneholdt hans første innspillinger med elektriske instrumenter. Den første singelen, «Subterranean Homesick Blues» hadde til og med en musikkvideo, fra D. A. Pennebakers cinéma vérité-dokumentasjon av turneen i England i 1965, Dont Look Back. Albumets tekster pekte både tilbake til beatpoetenes maniske diktning og frem til senere rap og hiphop. B-siden av albumet inneholdt sanger som bar preg av den mystiske billedbruken som siden har kjennetegnet Dylan, blant dem noen av hans mest kjente: «Mr. Tambourine Man» og «It's All Over Now, Baby Blue».
Sommeren 1965 gjorde Dylan sin historiske første opptreden med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival. Bandet besto av Mike Bloomfield på gitar, Sam Lay på trommer, Jerome Arnold på bass, Al Kooper på elektrisk orgel og Barry Goldberg på piano; de fleste av disse var hentet inn fra Paul Butterfield Blues Band. Dylan hadde opptrådt to ganger på Newport før, i 1963 og 1964; denne tredje gangen ble Dylan møtt med en blanding av jubel og buing, og forlot scenen etter tre sanger. En forklaring på buingen er at den kom fra rasende folk-fans som Dylan nå tok avstand fra med sin elektriske gitar; en annen forklaring er at publikum reagerte på den svært dårlige lydkvaliteten og det korte settet. Uansett årsak til misnøyen kom Dylan snart etter på scenen igjen, denne gangen alene med kassegitar og munnspill, og spilte to sanger: «It's All Over Now, Baby Blue» og «Mr. Tambourine Man»; valget av den første av disse, er ikke vanskelig å se som et endelig farvel til folk-bevegelsen og dens krav om «protestsanger». Uavhengig av hva publikumet på Newport kan ha ment, fulgte skarp kritikk fra folk-miljøet. Ewan MacColl skrev like etterpå i magasinet Sing Out!: «Our traditional songs and ballads are the creations of extraordinarily talented artists working inside traditions formulated over time... But what of Bobby Dylan?... Only a non-critical audience, nourished on the watery pap of pop music could have fallen for such tenth-rate drivel.» Den 19. juli, kun fire dager etter opptredenen på Newport, gikk Dylan igjen i studio i New York og spilte inn sangen «Positively 4th Street». Til tross for at Dylan senere har uttalt at han «ikke skriver sanger for kritikere», kan sangen betraktes som en endelig avvisning av folk-miljøet Dylan hadde møtt i klubbene nettopp på West 4th Street i New York.
=== Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde ===
Singelen Like a Rolling Stone ble utgitt den 20. juli 1965 og nådde helt til nummer to på hitlista i USA. Denne sangen brakte flere til da uhørte elementer inn på hitlistene: varighet over seks minutter, det tekstmessige innholdet og Dylans særegne stemmebruk. Rolling Stone utropte i 2004 sangen til den fremste av «the 500 Greatest Songs of All Time».Albumet som fulgte, Highway 61 Revisited, er oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i Minnesota til New Orleans, og dermed gjennom områder av USA som hadde vært sentrale inspirasjonskilder for ham. Nytolkningen og revurderingen som tittelen innvarsler synes det å være dekning for: Mange mener at dette albumet, inkludert singelen, var et tidsskille i popmusikken.Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, så Dylan samlet et band bestående av Al Kooper og Harvey Brooks fra studiobandet, supplert av Robbie Robertson og Levon Helm (de to spilte på den tiden med Ronnie Hawkins). På den første konserten, på Forest Hills Tennis Stadium møtte de buing, mens den neste konserten, 3. september i Hollywood Bowl, fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg å turnere videre med Dylan, så Dylan leide inn hele bandet til Hawkins, hvor Robertson og Helm også spilte: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turné, gikk de også i studio for å spille inn en oppfølger til Highway 61 Revisited. Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent Bob Johnston hadde lenge forsøkt å overtale Dylan til å gjøre innspillinger i Nashville. I februar 1966 gikk Dylan med på dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var å få, og Robertson og Kooper kom fra New York for å bidra. Resultatet ble albumet Blonde on Blonde, som stadig nevnes som et av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det «tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsom eksplosjon»: musikktradisjonene fra Nashville møtte den «ultimate New York-hipsteren» Bob Dylan.
For mange kritikere står Dylans «elektriske trilogi» fra midten av 60-tallet – Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde – som et høydepunkt i kulturen fra det 20. århundre. I Mike Marqusees ord: «Between late 1964 and the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat, symbolist, modernist and beat poetry, surrealism and Dada, advertising jargon and social commentary, Fellini and Mad magazine, he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.»Dylan la ut på en «verdensturné» til Australia og Europa. Hvert show var delt i to: I den første delen opptrådte han alene, med munnspill og kassegitar. I den andre delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med The Hawks i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i Manchester, England (konserten er utgitt som The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert). Da konserten var ved et høydepunkt, skrek en fan «Judas!» til Dylan, som kort svarte «Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!» før han snudde seg mot bandet og ba dem «Play it fucking loud!» før han satte i gang kveldens siste nummer: «Like a Rolling Stone».
=== Motorsykkelulykke og slutten av 60-tallet ===
Etter europaturnéen dro Dylan tilbake til New York. Presset og forventningene økte stadig. Forleggeren forlangte en ferdig utgave av diktet/romanen Tarantula. Manageren, Albert Grossman, hadde alt planlagt en omfattende turné for sommeren og høsten. 29. juli 1966 ble Dylan kastet av sin Triumph 500-motorsykkel like ved Woodstock, New York. Skadenes nøyaktige omfang har aldri blitt kjent, men det har blitt bekreftet at han fikk brudd i nakken. Ulykken ga Dylan sjansen til å slippe unna forventningene til «stjerna Bob Dylan». Så snart han var frisk nok til det, begynte han å redigere råmaterialet til filmen Eat the Document, en oppfølger til Dont Look Back, som aldri har blitt offisielt utgitt. I 1967 begynte han å spille inn musikk sammen med The Hawks i sitt hjem, og i kjelleren i bandets nærliggende hus, kalt «Big Pink». Her spilte de inn folkesanger, gamle Dylan-sanger, andres sanger; noen av innspillingene ble gitt ut i 1975 under tittelen The Basement Tapes. Senere samme år spilte The Hawks, som snart skulle omdøpes til The Band, et album på egen hånd: Music From Big Pink i kjelleren i Big Pink. I desember 1967 kom Dylans første album siden ulykken: John Wesley Harding. Dette var et album med korte, roligere sanger som i stor grad henviste til Bibelen og det ville vesten. Både musikalsk og litterært hadde Dylan gått bort fra både sitt tidligere arbeid og fra psykedeliaen som herjet 60-tallet. På albumet finner man «All Along the Watchtower», en av hans mest kjente sanger, like etter innspilt av Jimi Hendrix (siden 1974 har Dylan selv fremført sangen nærmere Hendrix' versjon enn den opprinnelige). Teksten bygger på Jesajaboken (21:5-9).
Den 3. oktober 1967 døde Woody Guthrie. Dylan gjorde sin første offentlige opptreden på mer enn halvannet år på en minnekonsert i januar 1968.
Dylans neste utgivelse var nærmest et country-album, spilt inn med musikere fra Nashville. På Nashville Skyline fra 1969 kunne man høre en helt annerledes stemme, en duett med Johnny Cash og hitsingelen «Lay Lady Lay». I august reiste Dylan til England for å opptre på Isle of Wight-festivalen, etter å ha takket nei til å opptre på Woodstockfestivalen.
=== 1970-tallet ===
Dylans arbeider fra det tidlige 70-tallet fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale Greil Marcus innledet sin anmeldelse av albumet Self Portrait fra 1970 med å spørre «What is this shit?». Han var dog ikke den eneste som ga Self Portrait en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplåter, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme år kom New Morning, som av mange ble sett på som et skritt i riktig retning. Det viste seg å ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars 1971 og spilte inn tre låter («Watching The River Flow», «When I Paint My Masterpiece» og «George Jackson»), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II. I november 1971 hadde han flere sessions sammen med beat-poeten Allen Ginsberg, med tanke på Ginsbergs album Holy Soul Jelly Roll. De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av William Blake, men ingenting av dette er ennå utgitt.
I 1972 kom Dylan med albumet Pat Garrett & Billy the Kid, som var lydsporet til Sam Peckinpahs film med samme navn, og spilte i tillegg en mindre rolle i filmen, som «Alias», et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen Knockin' on Heaven's Door var en uforglemmelig klassiker, som er blitt spilt inn av mer enn 150 artister.
I 1973 gikk Dylans kontrakt med Columbia Records ut. Han tegnet ny kontrakt med plateselskapet Asylum Records. Samme år spilte han inn albumet Planet Waves med The Band, mens de forberedte seg på en ny turné. Der kunne man høre sangen Forever Young, som siden har vært en av hans mest spilte sanger. Samtidig utga Dylans gamle selskap, Columbia, albumet Dylan. Mange har ment det var gjort som hevn for at Dylan gikk over til en av konkurrentene, for albumet inneholder stort sett bare halvhjertede coverversjoner av poplåter.
I januar 1974 la Dylan og The Band ut på en stor turné i Nord-Amerika. Opptak fra konsertene ble senere utgitt som Before the Flood. Etter denne turneen ble Dylan separert, og skrev en rekke sanger om bruddet. I november samme år spilte han inn flere av de nye låtene. Ryktene spredde seg om at et nytt album var på trappene, og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til Minneapolis. Her spilte han inn albumet på nytt, med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han også tilbake til Columbia Records. I 1975 kom Blood on the Tracks endelig ut, og oppnådde noe blandede kritikker. Med tiden har likevel albumet i mange kritikeres øyne blitt stående som et av Dylans aller beste album.
Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede «protestsang» på tolv år, til støtte for bokseren Rubin «Hurricane» Carter, som var dømt for trippeldrap. Det var etter å ha besøkt Carter i fengselet at han skrev sangen Hurricane, som ble spilt hver kveld på hans neste turné, Rolling Thunder Revue. Med på turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i Greenwich Village i New York. T-Bone Burnett, Allen Ginsberg, Ramblin' Jack Elliott, Steven Soles, David Mansfield, tidligere frontfigur i The Byrds Roger McGuinn, gitaristen Mick Ronson, Scarlet Rivera, en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk på gaten med fiolinkassen på ryggen, og Joan Baez. Det var første gang på mer enn ti år at Baez og Dylan opptrådte sammen. Joni Mitchell slo følge med dem i november. Mens Allen Ginsberg tok del i turneen skrev han scener til en film som Dylan filmet underveis. Sam Shepard var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men han gikk etter hvert over til å dokumentere turné-livet isteden. Turneen strakk seg over siste halvdel av 1975 og første halvdel av 1976. Underveis ga Dylan ut albumet Desire, der samarbeidet med dramatikeren Jacques Levy viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer.
Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen Renaldo & Clara. Den fire timer lange filmen nådde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer, og ga mer plass til konsertopptak.
I 1976 spilte Dylan på avskjedskonserten til The Band. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene, Joni Mitchell, Muddy Waters, Van Morrison og Neil Young, er å se i Martin Scorseses mye roste film The Last Waltz fra 1978.
I 1978 kom albumet Street Legal; de komplekse tekstene kom ikke helt til sin rett, grunnet Dylans noe gammeldagse metoder i studio.
==== Født på ny ====
Bob Dylan har gjennom sine over femti år som artist gjennomgått mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært så i utakt med hovedtyngden av gamle fans som i «den kristne epoken» i overgangen til 1980-tallet. Tiden som «gjenfødt kristen» ble innledet med albumet Slow Train Coming (1979), videreført med Saved (1980) og av mange ansett for å avsluttes med Shot of Love (1981).
Musikalsk og produksjonsmessig anses Slow Train Coming for å være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig å svelge for mange. Flere av studiomusikerne på plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn på grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg på Slow Train Coming var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa Dire Straits). For sangen «Gotta Serve Somebody» fra Slow Train mottok Bob Dylan en Grammy Award i klassen «mannlig vokalist».
Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt, og mange har ment å finne store kunstneriske verdier også her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener å se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst – i rettferdighetens navn: «... hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain’t No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?»Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp på scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten The Vineyard Fellowship, som sto for en bokstavtro bibeltolkning. (De påkaller og føler tilstedeværelsen av den hellige ånd under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden.) Dylan gjennomførte dernest en tre måneders bibelskole og startet samtidig å skrive religiøse sanger.
Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før Slow Train Coming – det skulle gå et helt år før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere små prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret. Håvard Rem skildrer i sin monografi Bob Dylan (1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om «Like a Rolling Stone» ønsker artisten bare å snakke om Jesus. Konsertene fikk svært dårlige kritikker i pressen, og Dylan opplevde en reprise fra 13 år tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing.Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket Bob Dylan: Performing Artist (1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke å bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. Ifølge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette året. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse (Dagbladet, Aftenposten og Arbeiderbladet).
=== 1980-tallet ===
På Saved nådde Dylan sitt mest frenetisk frelste høydepunkt, og selv om Shot of Love regnes som den siste av de religiøse LP-ene, inneholder den også Dylans første sekulære tekster på to år. Side om side med disse er imidlertid sanger med tydelig kristent budskap. Et eksempel er «Every Grain of Sand», som for øvrig til en viss grad kan minne om noe av William Blakes diktning.
Mens Dylan i årene før omvendelsen vanligvis dro rundt 15 000 publikummere til konsertene sine, sank antallet til 2–3 000. Høsten 1980 begynte han imidlertid å spille flere av sine tidligere hits fra 60-tallet igjen, og fansen vendte på nytt tilbake.
Kvaliteten på Dylans utgivelser på 80-tallet varierer, fra det godt mottatte albumet Infidels fra 1983, til Down in the Groove, som fikk en kjøligere mottagelse da det kom i 1988. Dylan produserte en rekke gode sanger under innspillingen av Infidels, hvorav ikke alle fikk plass på albumet. En som ikke kom med er en hyllest til blues-musikeren Blind Willie McTell; den ble ikke utgitt før i 1991, på The Bootleg Series, Vols. 1-3: Rare And Unreleased, 1961-1991.
Dylan har siden 80-tallet vært på turne med sin «Never Ending Tour». I 1981 opptrådte Dylan for første gang i Norge, i Drammenshallen.
=== 1990-tallet ===
For Dylan begynte 1990-tallet med Under the Red Sky (1990), en helomvending fra den alvorlige Oh Mercy. Albumet var dedisert til «Gabby Goo Goo» og inneholdt flere tilsynelatende enkle sanger inkludert «Under the Red Sky» og «Wiggle Wiggle». Dedikasjonen har blitt forklart med at det var et kallenavn på Dylans fire år gamle datter.Musikere han jobbet med på albumet var blant annet George Harrison, Slash fra Guns N' Roses, David Crosby, Bruce Hornsby, Stevie Ray Vaughan og Elton John. Til tross for stjernespekkete opptredener mottok platen dårlige omtaler, og solgte dårlig. Dylan spilte ikke inn flere plater med nye sanger på hele syv år.I 1991 ble Bob Dylan opptatt i Minnesota Music Hall of Fame, og i 1992 gjennomførte han en kort turné med Santana.De neste årene kunne man se Dylan gå tilbake til røttene sine med to album med gamle folkemusikk- og bluesnumre med Good as I Been to You (1992) og World Gone Wrong (1993). Disse inneholdt musikalske tolkninger og akustisk gitar. Mange kritikere og fans har kommentert den stille skjønnheten i sangen «Lone Pilgrim»
som ble skrevet av en lærer på 1800-tallet, og sunget av Dylan med en hjemsøkende ærbødighet. Et unntak fra denne opphavlige inspirasjonen kan høres i Dylans samarbeid med Michael Bolton, der felles sangskriving i 1991 resulterte i «Steel Bars», som ble utgitt på Boltons album Time, Love & Tenderness. Tjuefem år etter at han vakte oppsikt ved å unnlate å opptre ved Woodstockfestivalen deltok Dylan ved minnesmarkeringen kalt Woodstock '94.I 1995 spilte Dylan inn et live show for MTV Unplugged. Han hevdet at hans ønske om å framføre en rekke tradisjonelle sanger ved den anledningen ble kansellert av Sony, som insisterte på en opptreden med hans største hits.Opptredenen resulterte i et album (MTV Unplugged) som blant annet inneholdt John Brown; en tidligere ikke utgitt sang fra 1963 som skildrer ødeleggelsen forårsaket både av krig og av jingoisme.
Med en samling av sanger, etter sigende skrevet mens han var innesnødd på ranchen sin i Minnesota, returnerte Dylan til innspillingsstudioet med Lanois i januar 1997. Seinere den våren, før albumet ble sluppet, ble han lagt inn på sykehus med den livstruende hjerteinfeksjonen perikarditt, også kalt hjerteposebetennelse, forårsaket av soppinfeksjonen histoplasmose. Den planlagte Europa-turneen ble avlyst, men Dylan ble snart frisk og forlot sykehuset med: «Jeg trodde virkelig jeg snart kom til å treffe Elvis.» Midt på sommeren var han tilbake, og tidlig på høsten opptrådte han for Pave Johannes Paul II ved World Eucharistic Conference i Bologna, Italia. Paven holdt en preken for 200 000 mennesker basert på Dylans tekst Blowin' in the Wind.I september kom utgivelsen av det nye Lanois-produserte albumet Time Out of Mind. Med dets bitre syn på kjærlighet og morbide filosoferinger ble Dylans første samling av originale sanger på syv år høyt ansett. Det oppnådde også en uventet popularitet blant yngre lyttere, da spesielt åpningssangen «Love Sick».
Denne samlingen av komplekse sanger vant ham hans første egne "Album of the Year" Grammy Award (han var en av mange som opptrådte på The Concert for Bangladesh, vinneren fra 1972). Kjærlighetssangen «Make You Feel My Love» ble covret av Garth Brooks, Billy Joel og Adele Adkins.
I desember 1997 overrakte president Bill Clinton Dylan en Kennedy Center Honor i East Room i Det hvite hus med hedersomtalen: «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre. Han har forstyrret freden og gjort de mektige ukomfortable.»I 1998 opptrådte Dylan på Ralph Stanleys album Clinch Mountain Country i en duett med bluegrass-legenden på «The Lonesome River». Mellom juni og september 1999 turnerte Dylan med Paul Simon. De framførte en del sanger sammen på hverandres show, inkludert I Walk the Line og Blue Moon of Kentucky. (Simon & Garfunkel hadde spilt inn «The Times They Are a-Changin'» på deres debutalbum Wednesday Morning, 3AM og Dylan hadde covret «The Boxer» på sitt album Self Portrait.) Dylan avsluttet 90-tallet med en ny filmrolle, etter en pause på ti år, i rollen som sjåføren Alfred ved siden av Ben Gazzara og Karen Black i Robert Clapsaddles Paradise Cove.
=== Det 21. århundre ===
I 2000 fikk Dylan en Oscar for beste sang for låta «Things Have Changed» som han skrev til filmen Wonder Boys. Den 11. september 2001 ga han ut albumet "Love and Theft" (sic), som fikk svært gode kritikker. Han hadde selv produsert albumet. I bandet var Tony Garnier, som hadde spilt bass for Dylan i tolv år, lenger enn noen annen har spilt med ham. Albumet fikk ytterligere oppmerksomhet da det ble påvist en del likheter mellom Dylans tekster og den japanske forfatteren Junichi Sagas bok Confessions of a Yakuza; saken har ikke blitt kommentert fra Dylans side.
I de fem årene som skulle gå før neste albumutgivelse spilte Dylan inn musikk til en rekke prosjekter og bidro til flere filmprosjekter. Han bidro med sanger til hyllestalbum både til Hank Williams og Johnny Cash. Dylan var med å skrive filmen Masked And Anonymous 2003.
I 2004 ble han utnevnt til «Doctor of Music» ved University of St Andrews, Dylans andre æresdoktorat. Det første var et æresdoktorat i musikk ved Princeton University på 1970-tallet.
I 2015 ble han tildelt MusiCares person of the year og sa i takketale blant annet:
Some of the music critics say I can’t sing. I croak. Sound like a frog. Why don’t these same critics say similar things about Tom Waits? They say my voice is shot. That I have no voice. Why don’t they say those things about Leonard Cohen? Why do I get special treatment? Critics say I can’t carry a tune and I talk my way through a song. Really? I’ve never heard that said about Lou Reed. Why does he get to go scot-free? What have I done to deserve this special treatment? Why me, Lord?
Den biografiske filmen No Direction Home (Martin Scorsese, 2005) fikk god mottagelse. Den tar for seg tiden fra Dylan kom til New York i 1961 til motorsykkelulykken i 1966.
Modern Times, utgitt 29. august 2005, fikk en kritiker til å omtale stemmen hans som «dødsralling». Til tross for en viss endring i Dylans vokal fikk albumet gode omtaler, og ble regnet som en del av en vellykket trilogi: Time Ouf of Mind, Love and Theft og Modern Times. Det har blitt trukket paralleller mellom tekstene på Modern Times og både Henry Timrod og Ovid. Det utløste en omfattende debatt i The New York Times og andre publikasjoner om «lån» i litterære prosesser.
Fra mai 2006 har Dylan ukentlig ledet radioprogrammet Theme Time Radio Hour på satellittradioen XM Satellite Radio. Hvert program kretser rundt et bestemt tema, for eksempel blomster, California eller «Hallo». Dylan spiller musikk fra sin egen platesamling, som inneholder mange nokså obskure innspillinger fra 1930–1950-årene, men og nyere musikk. Dylans noe eksentriske humor og store kunnskaper setter sitt preg på programmet. Fra 2007 har BBC sendt programmet i Storbritannia.
Filmen I'm Not There, skrevet og regissert av Todd Haynes, ble sluppet i 2007. Seks skuespillere spiller syv ulike skikkelser som gjenspeiler Dylans liv. Cate Blanchetts rolle inspirert av Dylan anno 1965/1966 fikk mye oppmerksomhet.
Samme år kom en CD-boks med tittelen Dylan som spenner over hele hans karriere. I forbindelse med denne antologien fikk for første gang noen lage en remix av Dylans musikk: Den britiske produsenten Mark Ronson ble bedt om å remixe «Most Likely You'll Go Your Way (And I'll Go Mine)» fra Blonde on Blonde.
En utstilling av Dylans tegninger og malerier åpnet i Tyskland i oktober 2007.
Gjennom hele 1990- og 2000-tallet har Dylan spilt nærmere 100 konserter i året i sin «Never Ending Tour». Han omarbeider stadig arrangementet av sangene og eksperimenterer både med vokal og akkompagnement, til det uforutsigbare.
Den 11. september 2012 gav Dylan ut sitt 35. studioalbum, Tempest. Tittelen er hentet fra Shakespeares Stormen og har en 14 minutter lang tittelmelodi som omhandler Titanics forlis. Albumet inneholder også en hyllest til John Lennon, «Roll On John».
I 2016 ble Dylan tildelt nobelprisen i litteratur, som den første sangskriver noensinne. Dylan hadde flere ganger blitt nominert.
I 2015, 2016 og 2017 gav Dylan ut de tre albumene «Shadows in the Night», «Fallen Angels» og «Triplicate» som alle inneholder sanger fra Den store amerikanske sangboka.
Den 27. mars 2020, under koronaviruspandemien gav 78 år gamle Dylan ut sin lengste sang noensinne, den nesten 17 minutter lange «Murder Most Foul». Også denne tittelen er hentet fra Shakespeare, fra første akt av Hamlet. Dylan resiterer, akkompagnert av piano, fiolin og perkusjon om attentatet mot John F. Kennedy, og sangen inneholder en mengde kulturelle referanser til USA, både før og etter mordet på Kennedy. Sangen var innspilt «for noen år siden» og kom overraskende på Dylans store tilhengerskare.
== Turnévirksomhet ==
Dylan har spilt ca. 100 konserter i året på hele 1990-tallet og 2000-tallet, en litt tyngre turnéplan enn de fleste utøvere som startet på 60-tallet.The «Never Ending Tour» fortsetter med blant annet Dylans bassist gjennom mange år, Tony Garnier. Til noen kritikeres misnøye
er Dylans opptredener hele tiden uforutsigbare. Han forandrer stadig arrangementer på sangene, og endrer sin vokal kveld etter kveld.Noen fans har klaget på at etter hvert som kvaliteten på Dylans stemme har blitt dårligere, har han begynt med en teknikk kalt «upsinging», et begrep «dylanologer» benytter til å betegne hans måte å «demontere» melodier ved å avlevere fraser i en enstonig dur, ofte rundt en eneste tone og avslutte dem en oktav høyere.
== Litterært og musikalsk virke ==
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter. Hans musikk medførte at sangenes tekster fikk økt betydning, og gjorde det klart at sangstemmen ikke nødvendigvis var det viktigste. Bob Dylan er ikke akkurat kjent for sin vakre stemme, noe tidligere president Bill Clinton kom inn på i en tale,
«Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre».Of their generation, they have the mountaintop all to themselves. (...) Through all their vicissitudes, they remain as far apart as ever in tone, topic, voice, and spirit. The differences that were there from the beginning remain differences. Dylan, the trickster, cultivates weirdness, and his talent lies in making the weird sound commonplace. Cohen, the defrocked rabbi, makes the commonplace sound weird.
Ved siden av musikken har også tekstene hans vunnet anerkjennelse for sin litterære egenverdi. Dylan har vært nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og ble tildelt prisen i 2016. Likheter mellom Dylan og Leonard Cohen har vært gjenstand for flere analyser. Den jødiske slektsbakgrunnen fra Litauen er et fellestrekk. Dylan og Cohen hadde parallelle og til dels sammenvevde karrierer; de var både venner og rivaler med respekt for hverandres arbeid. I New York vanket de de til dels i samme miljø blant annet med utgangspunkt i Chelsea Hotel. Begge hadde John H. Hammond som sin første produsent, og begges musikk ble kjent for et større publikum gjennom ledende kvinnelige sangere på den tiden. Begrensede sangstemmer og «snakkesyngingen» der frasering av enkelstavelser og avslutning av verselinjer er like viktig som melodilinjen er et annet fellestrekk.Forholdet mellom Dylan og Cohen er studert blant annet av David Boucher i Dylan and Cohen: Poets of Rock and Roll (2004). New York Times (1968) drøftet med utgangspunkt i Cohen og Dylan om poptekster kunne betraktes som poesi. Cohen nevnes som en av de få popmusikere med lyrikk på bortimot Dylans nivå. Todd Gitlin mener begges lyrikk kommer til kort uten musikk og at de to først og fremst er melodimakere. Mens Dylans lyrikk beskrives som surrealistisk og preget av frie assosiasjoner, beskrives Cohens lyrikk som mer formell, skolert, klar og «liturgiske» - eller som bønner ifølge Dylan. Dersom Dylan er Shakespeare, så er Cohen John Donne skrev The Guardians kommentator: «Dylan’s lyrical gift is wild, copious, and immoderate, Cohen’s is precise, supplicatory and cloistral.» Cohen bemerket at nobelprisen til Dylan «is like pinning a medal on Mount Everest for being the highest mountain». Dylan var i 1988 den første som covret Cohens senere så kjente Hallelujah.
== Plateutgivelser ==
Hovedartikkel: Bob Dylans diskografiBob Dylans diskografi besto ved årsskiftet 2018/2019 av 36 studioalbum, 91 singler, 13 konsertalbum, fjorten album i The Bootleg Series og 19 samlealbum.
=== Med Traveling Wilburys ===
Album utgitt med bandet Traveling Wilburys.
Traveling Wilburys Vol. 1 (1988)
Traveling Wilburys Vol. 3 (1990)
== Bokutgivelser ==
Tarantula. 1971
Writings And Drawings (1972)
Lyrics: 1962 - 1985
Drawn Blank (1994)
Chronicles: Vol. One (2004)
Lyrics: 1962–2001 (2004)
The Bob Dylan Scrapbook 1956–1966 (2005) (kreditert Dylan, selv om teksten er skrevet av Robert Santelli i Experience Music Project)
== Priser og utmerkelser ==
We live in a time of great lyricist-songwriters — Leonard Cohen, Paul Simon, Joni Mitchell, Tom Waits — but Dylan towers over everyone. His words have been an inspiration to me ever since I first heard a Dylan album at school, and I am delighted by his Nobel win. The frontiers of literature keep widening, and it's exciting that the Nobel prize recognises that.
2016: Nobelprisen i litteratur. Han møtte ikke selv opp til utdelingen i Stockholm i desember 2016. Dylan ble overrakt medalje og diplom da han besøkte Stockholm våren 2017. Han holdt også foredraget som er en forutsetning for å få prispengene. Dylans tale under middagen i desember 2016 ble fremført av Azita Raji, USAs ambassadør til Sverige. Patti Smith fremførte Dylans «A Hard Rains A-Gone Fall» under seremonien i 2016.Musikktidsskriftet Rolling Stone rangerer Dylan som tidenes beste låtskriver.
== Se også ==
Liste over Bob Dylans opptredener i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Botvar, Pål Ketil, Kvalvaag, Robert W., Aasgaard, Reidar, red. (2011): Bob Dylan : mannen, myten og musikken, ISBN 978-82-8265-019-9
Cott, Jonathan, red. (2006): Bob Dylan – The Essential Interviews, New York: Wenner Books
Dylan, Bob (2016): The Lyrics: 1961-2012, kommentert utgave, Simon & Schuster
Gray, Michael (2001): Song & Dance Man III: the Art of Bob Dylan, 3. utgave, Continuum International Publishing Group
Heylin, Clinton (2001): Bob Dylan: Behind the Shades Revisited, HarperEntertainment
Horgar, Fartein; Myhr, Petter Fiskum; Olafsen, Steinar Gismerøy (2012): Bob Dylan leksikon, Historie & kultur, ISBN 9788292870679
Jørgensen, Karsten (2000): Bob Dylan-leksikon, København, ISBN-13 9788721012212
Marqusee, Mike (2005): Wicked Messenger: Bob Dylan And the 1960s, Seven Stories Press
Myhr, Petter Fiskum (2001): Bob Dylan – jeg er en annen, Nidrosia forlag, ISBN 9788292010020; nyutgivelse 2011 forlaget Historie & Kultur, se omtale
Rem, Håvard (1999): Bob Dylan, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Ricks, Christopher (2005): Dylan's Visions of Sin, Harper Perennial
Red, et al (2007): «Bob Dylan», temanummer i tidsskriftet Agora 01-02/2007. Se Innholdsfortegnelse for de enkelte essayer og skribenter
Shelton, Robert ([1986] 1997): No Direction Home: the Life and Music of Bob Dylan, Da Capo Press
Sounes, Howard (2001): Fortellingen om Bob Dylan (originaltittel: Down the Highway: The Life of Bob Dylan, 2001), oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke, Eva Storsveen og Tormod Ropeid, Oslo: N.W.Damm & Søn. ISBN 82-496-0077-0.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Bob Dylan – sitater
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Bob Dylan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bob Dylan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Expecting Rain – fanside
Bob Dylan musikkanmeldelser
(en) Bob Dylan på Internet Movie Database
(no) Bob Dylan hos Sceneweb
(sv) Bob Dylan i Svensk Filmdatabas
(da) Bob Dylan på Filmdatabasen
(da) Bob Dylan på Scope
(fr) Bob Dylan på Allociné
(en) Bob Dylan på AllMovie
(en) Bob Dylan hos Rotten Tomatoes
(en) Bob Dylan hos The Movie Database
(en) Bob Dylan hos Internet Broadway Database
(en) Bob Dylan på Apple Music
(en) Bob Dylan på Discogs
(en) Bob Dylan på MusicBrainz
(en) Bob Dylan på SoundCloud
(en) Bob Dylan på Spotify
(en) Bob Dylan på Songkick
(en) Bob Dylan på Last.fm
(en) Bob Dylan på Genius — sangtekster
(en) Bob Dylan på AllMusic
Bob Dylan på Twitter
Bob Dylan på Facebook
Bob Dylan på Instagram
Bob Dylan på YouTube
Bob Dylan på YouTube
Bob Dylan på Myspace | The Best of Bob Dylan, Vol. 2 er et samlealbum av Bob Dylan, utgitt i 2000. | 8,899 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.