url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Ausviga | 2023-02-04 | Ausviga | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Agderstubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Agder)', 'Kategori:Bosetninger i Kristiansand', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Agder'] | Ausviga (også kalt Ausvika og Ausviken) er et boligområde og tettsted i Søgne i Kristiansand kommune i Agder. Tettstedet ligger på østsiden av Torvefjorden sørvest for det tidligere kommunesenteret Tangvall i tidligere Søgne kommune. Siden 2019 har Statistisk sentralbyrå regnet Ausviga og Tangvall som et samlet tettsted. Boligtomtene er skilt ut fra g.nr 30 Ausviga i Søgne kommune.
| Ausviga (også kalt Ausvika og Ausviken) er et boligområde og tettsted i Søgne i Kristiansand kommune i Agder. Tettstedet ligger på østsiden av Torvefjorden sørvest for det tidligere kommunesenteret Tangvall i tidligere Søgne kommune. Siden 2019 har Statistisk sentralbyrå regnet Ausviga og Tangvall som et samlet tettsted. Boligtomtene er skilt ut fra g.nr 30 Ausviga i Søgne kommune.
== Referanser == | Ausviga (også kalt Ausvika og Ausviken) er et boligområde og tettsted i Søgne i Kristiansand kommune i Agder. Tettstedet ligger på østsiden av Torvefjorden sørvest for det tidligere kommunesenteret Tangvall i tidligere Søgne kommune. | 8,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ghuridene | 2023-02-04 | Ghuridene | ['Kategori:Afghanistans historie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Indias historie', 'Kategori:Irans historie', 'Kategori:Islams historie', 'Kategori:Pakistans historie', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1215', 'Kategori:Stubber 2021-01', 'Kategori:Tidligere land i Asia', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Ghuridene eller ghoridene (Shansabānī) var et persisk og muslimsk dynasti i Kush, mest sannsynlig i Øst-Iran av tajik opprinnelse. Ghuridene kom fra Šansabānī-familien. Ghuridenes overherredømme var basert i regionen Ghor (nå en provins i Afghanistan), og strekker seg over et enormt område som inkluderer hele Afghanistan, deler av det moderne Iran og Sør-Asia, dvs. India og Pakistan.
| Ghuridene eller ghoridene (Shansabānī) var et persisk og muslimsk dynasti i Kush, mest sannsynlig i Øst-Iran av tajik opprinnelse. Ghuridene kom fra Šansabānī-familien. Ghuridenes overherredømme var basert i regionen Ghor (nå en provins i Afghanistan), og strekker seg over et enormt område som inkluderer hele Afghanistan, deler av det moderne Iran og Sør-Asia, dvs. India og Pakistan.
== Historie ==
== Referanser == | Ghuridene eller ghoridene (Shansabānī) var et persisk og muslimsk dynasti i Kush, mest sannsynlig i Øst-Iran av tajik opprinnelse.Encyclopaedia Iranica, C. | 8,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kushriket | 2023-02-04 | Kushriket | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Indias historie', 'Kategori:Kushriket', 'Kategori:Oldtidsriker', 'Kategori:Pakistans historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Kushriket (baktrisk: Κυϸανο, Kushano; sanskrit: कुषाण राजवंश, Kuṣāṇ Rājavaṃśa; partisk: Kušan-xšaθr) var et synkretisk rike opprettet av Yuezhifolket i det gresk-baktriske området tidlig på 100-tallet e.Kr. Det spredte seg til omfatte det meste av dagens Afghanistan, Peshawar i Pakistan, og deretter i de nordlige delene av India, i det minst så langt som til Saketa og Sarnath i nærheten av dagens Varanasi hvor det har blitt funnet inskripsjoner datert til tiden til Kushrikets konge Kanishka. Selv Kanishka, som kom på tronen ca. 127 e.Kr., æret den indiske buddhismen, er det også sagt at han beskyttet læren til zoroastrismen. Etter hvert som Kushriket spredte seg sørover kom guddommer på senere mynter til å reflektere dets nye flertall av hinduister.
Kanishka sendte hærer til fjellene Karakorum, og erobret områder så langt unna som Kashgar, Khotan og Yarkant i Tarimbekkenet i hva som er dagens Kina. En direkte vei fra Gandhara til Kina forble under Kushrikets kontroll i mer enn et århundre, og oppmuntret reise over Karakorumfjellene og bidro til buddhismen spredte seg til Kina.
Kushriket beholdt først gresk språk i administrasjonen, men begynte snart bruke det iranske-baktriske språket (nært beslektet med moderne afghanske språk). De greske myntsystemet ble derimot beholdt, sammen med den synkretiske gresk-buddistiske religionen og dens kunst.
Kongene i Kushriket hadde diplomatiske kontakter med Romerriket, det persiske Sasanideriket, kongeriket Aksum i nordøstlige Afrika og Han-dynastiets Kina. Til tross for de filosofiske tanker, kunst og vitenskap som ble skapt innenfor riktets grenser, er de eneste skriftlige kilder til Kushrikets historie i dag fra inskripsjoner og omtaler i andre språk, hovedsakelig kinesiske. Kushriket fragmenerte inntil delvis uavhengige småkongedømmer på 200-tallet, og ble erobret da Sasanideriket invaderte fra vest. På 300-tallet presset Guptariket fra øst. De siste levningene av småkongedømmene etter Kushriket ble til sist oversvømmet av heftalittene, et annet indoeuropeisk folk, fra nord. Historikeren H. G. Rawlinson uttalte at «Kushanaperioden er en passende innledningen til Guptarikets tidsalder.»
| Kushriket (baktrisk: Κυϸανο, Kushano; sanskrit: कुषाण राजवंश, Kuṣāṇ Rājavaṃśa; partisk: Kušan-xšaθr) var et synkretisk rike opprettet av Yuezhifolket i det gresk-baktriske området tidlig på 100-tallet e.Kr. Det spredte seg til omfatte det meste av dagens Afghanistan, Peshawar i Pakistan, og deretter i de nordlige delene av India, i det minst så langt som til Saketa og Sarnath i nærheten av dagens Varanasi hvor det har blitt funnet inskripsjoner datert til tiden til Kushrikets konge Kanishka. Selv Kanishka, som kom på tronen ca. 127 e.Kr., æret den indiske buddhismen, er det også sagt at han beskyttet læren til zoroastrismen. Etter hvert som Kushriket spredte seg sørover kom guddommer på senere mynter til å reflektere dets nye flertall av hinduister.
Kanishka sendte hærer til fjellene Karakorum, og erobret områder så langt unna som Kashgar, Khotan og Yarkant i Tarimbekkenet i hva som er dagens Kina. En direkte vei fra Gandhara til Kina forble under Kushrikets kontroll i mer enn et århundre, og oppmuntret reise over Karakorumfjellene og bidro til buddhismen spredte seg til Kina.
Kushriket beholdt først gresk språk i administrasjonen, men begynte snart bruke det iranske-baktriske språket (nært beslektet med moderne afghanske språk). De greske myntsystemet ble derimot beholdt, sammen med den synkretiske gresk-buddistiske religionen og dens kunst.
Kongene i Kushriket hadde diplomatiske kontakter med Romerriket, det persiske Sasanideriket, kongeriket Aksum i nordøstlige Afrika og Han-dynastiets Kina. Til tross for de filosofiske tanker, kunst og vitenskap som ble skapt innenfor riktets grenser, er de eneste skriftlige kilder til Kushrikets historie i dag fra inskripsjoner og omtaler i andre språk, hovedsakelig kinesiske. Kushriket fragmenerte inntil delvis uavhengige småkongedømmer på 200-tallet, og ble erobret da Sasanideriket invaderte fra vest. På 300-tallet presset Guptariket fra øst. De siste levningene av småkongedømmene etter Kushriket ble til sist oversvømmet av heftalittene, et annet indoeuropeisk folk, fra nord. Historikeren H. G. Rawlinson uttalte at «Kushanaperioden er en passende innledningen til Guptarikets tidsalder.»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Avari, Burjor (2007): India: The Ancient Past. London: Routledge. ISBN 978-0-415-35616-9.
Benjamin, Craig (2007): The Yuezhi: Origin, Migration and the Conquest of Northern Bactria. ISD. ISBN 250352429X.
Falk, Harry (1995–1996): Silk Road Art and Archaeology IV.
Falk, Harry (2001): «The yuga of Sphujiddhvaja and the era of the Kuṣāṇas» i: Falk, Harry: Silk Road Art and Archaeology VII, s. 121–136.
Falk, Harry (2004): «The Kaniṣka era in Gupta records» i: Falk, Harry: Silk Road Art and Archaeology X, s. 167–176.
Goyal, S. R. (2005): «Ancient Indian Inscriptions» i: Kusumanjali Book World, Jodhpur (India).
Hill, John E. (2004): The Peoples of the West from the Weilüe 魏略 by Yu Huan 魚豢: A Third Century Chinese Account Composed between 239 and 265 CE. Kommentert engelsk oversettelse.
Hill, John E. (2009): Through the Jade Gate to Rome: A Study of the Silk Routes during the Later Han Dynasty, First to Second Centuries CE. BookSurge. ISBN 978-1-4392-2134-1.
Rosenfield, John M. (1993): The Dynastic Art of the Kushans. New Delhi: Munshiram Manoharlal. ISBN 81-215-0579-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Kushan Empire – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kushan Empire – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Brief Guide to Kushan History Arkivert 25. september 2004 hos Wayback Machine., kortfattet historie for Kushriket
Dedicated resource to study of Kushan Empire Arkivert 25. september 2004 hos Wayback Machine., nettsted dedikert Kushriket
Metropolitan Museum capsule history
New documents help fix controversial Kushan dating, ny dokumentasjon for datering av årstallsproblemet
Coins of the Kushans, Wildwinds.com
Online Catalogue of Kushan Coins, CoinIndia | Kushriket (baktrisk: Κυϸανο, Kushano; sanskrit: कुषाण राजवंश, Kuṣāṇ Rājavaṃśa; partisk: Kušan-xšaθr)Rosenfield, John M. (1967): The Dynastic Arts of the Kushans, University of California Press, s. | 8,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spr%C3%A5k_er_makt | 2023-02-04 | Språk er makt | ['Kategori:Bøker fra 1973', 'Kategori:Norske sakprosabøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialpsykologi', 'Kategori:Språk'] | Sjukehusopphaldet: Uhellet var ute - ein bil med eit mannfolk bak rattet køyrde på meg - eg vakna opp att på sjukehuset Ein stor, sterk sjukebror sat og heldt meg i handa. Da han såg at eg kom til meg sjøl att henta han legen. Legen - å kor vakker ho var i den kvite frakken - smilte til meg og spurte korleis eg kjende meg
Språk er makt er en norsk sakprosabok fra 1973, skrevet av Rolv Mikkel Blakar, professor i psykologi. Boka har blitt gjenutgitt i alt 6. utgaver, senest i 2006 (ISBN 82-530-2851-2). Boka handler om språkpsykologiske og språksosiologiske emner, og det er sagt at «boka opna eit nytt perspektiv på språk og vart raskt eit munnhell».Et hovedmål for Blakar var å synliggjøre hvordan språkets faste mønstre fungerer kvinneundertrykkende, og at det ikke finnes «nøytrale mønster» i språket.
«Det heter "yrkeskvinne", men ikke "yrkesmann", fordi det inngår i definisjonen av en mann at han har et yrke» Andre emner i boka er forskjellsbehandling av bokmål og nynorsk i mediene, og språklige mønstre som uttrykk for klasseståsted eller underforstått politisk ståsted.
| Sjukehusopphaldet: Uhellet var ute - ein bil med eit mannfolk bak rattet køyrde på meg - eg vakna opp att på sjukehuset Ein stor, sterk sjukebror sat og heldt meg i handa. Da han såg at eg kom til meg sjøl att henta han legen. Legen - å kor vakker ho var i den kvite frakken - smilte til meg og spurte korleis eg kjende meg
Språk er makt er en norsk sakprosabok fra 1973, skrevet av Rolv Mikkel Blakar, professor i psykologi. Boka har blitt gjenutgitt i alt 6. utgaver, senest i 2006 (ISBN 82-530-2851-2). Boka handler om språkpsykologiske og språksosiologiske emner, og det er sagt at «boka opna eit nytt perspektiv på språk og vart raskt eit munnhell».Et hovedmål for Blakar var å synliggjøre hvordan språkets faste mønstre fungerer kvinneundertrykkende, og at det ikke finnes «nøytrale mønster» i språket.
«Det heter "yrkeskvinne", men ikke "yrkesmann", fordi det inngår i definisjonen av en mann at han har et yrke» Andre emner i boka er forskjellsbehandling av bokmål og nynorsk i mediene, og språklige mønstre som uttrykk for klasseståsted eller underforstått politisk ståsted.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Knophs oversikt over Norges rett, Pax, 1973 - tilgang for norske IP-adresser | Språk er makt er en norsk sakprosabok fra 1973, skrevet av Rolv Mikkel Blakar, professor i psykologi. Boka har blitt gjenutgitt i alt 6. | 8,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parallellisme_(retorikk) | 2023-02-04 | Parallellisme (retorikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det gamle testamente', 'Kategori:Retorikk', 'Kategori:Salmenes bok'] | Paralellisme eller tankerim er det poetiske virkemidlet å gjenta den samme, eller den motsatte, tanke flere ganger, med ulikt valg av ord. Dette forekommer svært ofte i Det gamle testamentet, men også i annen nærorientalsk litteratur. I gresk, latinsk og moderne poesi er denne poetiske formen sjeldnere. Når to linjer henger sammen kalles det et bikolon, tre linjer et trikolon og sjeldnere – om fire henger sammen kalles det et tetrakolon. I teorien kunne dette fortsette, men i praksis er det bikola (bikolon i flertall) og trikola som forekommer ofte.
Et betegnende eksempel kan være Salme 1 i Det gamle testamente hvor man ser eksempler på både synonyme, antitetiske, klimaktiske og syntetiske parallellismer.
Det vanligste formen for parallellisme er den synonyme parallellisme som forutsetter at to linjer blir skrevet etter hverandre med overlappende tankeinnhold. At de to linjene er synonyme betyr ikke at de har nøyaktig det samme meningsinnhold, men at de to linjene i enkelte situasjoner kunne vært brukt til å uttrykke den samme mening. I tilfellet Salme 1:1 er for eksempel ikke en «spotter» og «en ugudelig» helt det samme, men de fungerer som synonymer i denne sammenhengen fordi de representerer overlappende semantisk felt (tankeinnhold).
Det motsatte av en synonym parallellisme er en antitetisk parallellisme (eller invertert parallellisme). Denne går ut på at man uttrykker den samme tanken med motsatt fortegn i det følgende verset. I Salme 1 vers 6 har man et godt eksempel, hvor den ene linjen omtaler «den rettferdiges vei» som noe positivt, og den andre linjen «de ugudeliges vei» som noe negativt.
En undergruppe av den synonyme parallellisme er den klimaktiske parallellisme hvor valget av synonymer utvikler seg i en bestemt retning. Vers 1 begynner med det passive verbet «følge», utvikler seg til det mer aktive «slå inn på», og ender til slutt med «sitter sammen med».En mer omdiskutert type er den syntetiske parallellisme, hvor den ene tanken bygger videre på den andre, som man ser i Salme 1 vers 3, hvor treet «plantes», «bærer frukt», og «visner ikke». Men at det skal kunne betraktes som at tankene rimer, er muligens å trekke ideen om rim noe langt. begrepet syntetisk parallellisme er iallfall kjent og benyttet.
| Paralellisme eller tankerim er det poetiske virkemidlet å gjenta den samme, eller den motsatte, tanke flere ganger, med ulikt valg av ord. Dette forekommer svært ofte i Det gamle testamentet, men også i annen nærorientalsk litteratur. I gresk, latinsk og moderne poesi er denne poetiske formen sjeldnere. Når to linjer henger sammen kalles det et bikolon, tre linjer et trikolon og sjeldnere – om fire henger sammen kalles det et tetrakolon. I teorien kunne dette fortsette, men i praksis er det bikola (bikolon i flertall) og trikola som forekommer ofte.
Et betegnende eksempel kan være Salme 1 i Det gamle testamente hvor man ser eksempler på både synonyme, antitetiske, klimaktiske og syntetiske parallellismer.
Det vanligste formen for parallellisme er den synonyme parallellisme som forutsetter at to linjer blir skrevet etter hverandre med overlappende tankeinnhold. At de to linjene er synonyme betyr ikke at de har nøyaktig det samme meningsinnhold, men at de to linjene i enkelte situasjoner kunne vært brukt til å uttrykke den samme mening. I tilfellet Salme 1:1 er for eksempel ikke en «spotter» og «en ugudelig» helt det samme, men de fungerer som synonymer i denne sammenhengen fordi de representerer overlappende semantisk felt (tankeinnhold).
Det motsatte av en synonym parallellisme er en antitetisk parallellisme (eller invertert parallellisme). Denne går ut på at man uttrykker den samme tanken med motsatt fortegn i det følgende verset. I Salme 1 vers 6 har man et godt eksempel, hvor den ene linjen omtaler «den rettferdiges vei» som noe positivt, og den andre linjen «de ugudeliges vei» som noe negativt.
En undergruppe av den synonyme parallellisme er den klimaktiske parallellisme hvor valget av synonymer utvikler seg i en bestemt retning. Vers 1 begynner med det passive verbet «følge», utvikler seg til det mer aktive «slå inn på», og ender til slutt med «sitter sammen med».En mer omdiskutert type er den syntetiske parallellisme, hvor den ene tanken bygger videre på den andre, som man ser i Salme 1 vers 3, hvor treet «plantes», «bærer frukt», og «visner ikke». Men at det skal kunne betraktes som at tankene rimer, er muligens å trekke ideen om rim noe langt. begrepet syntetisk parallellisme er iallfall kjent og benyttet.
== Teorien om parallellismene ==
Teorien om parallellismene ble utviklet av den engelske biskopen Roberth Lowth (1710–1787) som er mest kjent som professor ved Oxford University med hovedområde i hebraisk grammatikk og poesi. Det var særlig hans avhandling «Praelectiones Academicae de Sacra Poesi Hebraeorum (On the Sacred Poetry of the Hebrews)» 1753 som satte standarden for dette, og formene beskrevet over stammer alle fra ham.
Imens samtidig europeisk vers, som var sterkt betinget av essensielt uoversettelige lydmessige effekter som alliterasjon, assonans, rim og meter, var ekstremt vanskelige å endre til et annet språk med virkelig samsvar av tone og følelse, var nesten all den hebraiske poesi oversettbar.
Lowth hadde følgelig store tanker om parallellismene som poetisk form. Dette har i forskningen ikke vært uimotsagt. Enkelte, som James Kugel har noe nedsettende sagt at den bibelske parallellisme er en type «A, og hva som er mer – B» (A, and what's more, B) Det er ofte diskutabelt om linjer er parallellismer eller ikke. Det kommer an på hvordan man tolker innholdet, og det avhenger av mange ting. Noe som i en kultur kan være parallelle tanker, trenger i en annen ikke å være det. Som i det klimaktiske eksempelet over, er det i vår kultur liten forskjell fra «å følge» noen, og «å sitte sammen med» noen. Men i den tidligrabbinske litteraturen er denne forskjellen langt større. Følgelig har studier av parallellismer mindre presise kriterier enn andre poetiske mønstre.
== Referanser == | Paralellisme eller tankerim er det poetiske virkemidlet å gjenta den samme, eller den motsatte, tanke flere ganger, med ulikt valg av ord. Dette forekommer svært ofte i Det gamle testamentet, men også i annen nærorientalsk litteratur. | 8,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Rydberg | 2023-02-04 | Viktor Rydberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. september', 'Kategori:Dødsfall i 1895', 'Kategori:Fødsler 18. desember', 'Kategori:Fødsler i 1828', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av Svenska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jönköping', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske journalister', 'Kategori:Svenske kulturhistorikere', 'Kategori:Svenske oversettere', 'Kategori:Svenske salmediktere', 'Kategori:Svenske tegnere', 'Kategori:Svenskspråklige forfattere', 'Kategori:Svenskspråklige lyrikere', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Stockholms universitet', 'Kategori:Æresdoktorer ved Uppsala universitet'] | Abraham Viktor Rydberg (født 18. desember 1828 i Jönköping i Jönköpings län (Småland), død 21. september 1895 i Djursholm i dagens Danderyds kommun i Stockholms län) var en svensk forfatter, poet, journalist, språkmann, og kulturhistoriker. Han var også en essayist, idealistisk filosof og en framtredende personlighet i det intellektuelle liv i Sverige i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, medlem av Svenska Akademien i årene 1877–1895, «hovedsakelig en klassisk idealist», har blitt beskrevet som «Sveriges siste romantiker» og var ved 1859 «ansett som blant de fremst svenske romanforfattere». Rydbergs imponerende gravsted finnes på Östra begravningsplatsen i Göteborg.
| Abraham Viktor Rydberg (født 18. desember 1828 i Jönköping i Jönköpings län (Småland), død 21. september 1895 i Djursholm i dagens Danderyds kommun i Stockholms län) var en svensk forfatter, poet, journalist, språkmann, og kulturhistoriker. Han var også en essayist, idealistisk filosof og en framtredende personlighet i det intellektuelle liv i Sverige i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, medlem av Svenska Akademien i årene 1877–1895, «hovedsakelig en klassisk idealist», har blitt beskrevet som «Sveriges siste romantiker» og var ved 1859 «ansett som blant de fremst svenske romanforfattere». Rydbergs imponerende gravsted finnes på Östra begravningsplatsen i Göteborg.
== Forfatterskap ==
Viktor Rydberg var Sveriges kanskje viktigste forfatter i løpet av slutten av 1800-tallet, mellom Almqvist og Strindberg. Noen av hans mest berømte verk er Singoalla og diktet Tomten.
Rydberg er også kjent for Betlehems stjärna som ble tonesatt av Alice Tegnér, og som innledes med orden «Gläns över sjö och strand». Rydberg var svært interessert i magi og førkristne trosforestillinger og skrev blant annet boken Medeltidens magi, Studier i germanisk mytologi med sammendraget Fädernas gudasaga. Han skrev også forordet til Asiens ljus, Victor Pfeiffs svenske oversettelse av Edwin Arnolds Light of Asia. Den svenske avdelingen av Teosofiska Samfundet ble grunnlagt i Rydbergs hjem på Djursholm. Han var dog selv aldri medlem av denne esoteriske foreningen.
Rydberg ble både berømt og avskydd for Bibelns lära om Kristus, en bok som benektet den kristne læren om treenigheten og som avviste Kristus' guddommelighet og hvor han hevdet at Jesus var skapt av Gud. Han baserte seg på Henoks bok, en oldtidstekst som ikke er inkludert i Bibelen. Rydbergs bok kom ut i 1862 da Sverige ennå ikke hadde religionsfrihet og han kjempet for nettopp religionsfrihet og at kirken ble skilt fra staten.
Som «en idealist trofast til den romantiske tradisjonen i poesi og tanke, men med et sinn som var mottakelig for den nye tidsalderens tanker. Han ble en uovertruffen autoritet i svensk litteratur» og «med hans brede omfang av landevinninger, påvirket han det svenske kulturlivet i stor grad». Han har blitt beskrevet av sin senere biograf Judith Moffett som «en mann av ord: en journalist, romanforfatter, dikter, religionshistoriker, en ekspert på norrøn mytologi og idehistorie, i det store og hele en kulturell leder».Hans verker har «like til blitt sett på som gjennombruddet for religiøs liberalisme i Sverige», men hans arbeid innenfor religionshistorie og sammenlignbare indoeuropeiske studier har ikke blitt anerkjent i samme omfang. «Rydberg falt mellom idealisme og naturalisme; som en romanforfatter, dikter og kritiker begynte han som en radikal journalist og endte som professor og forfatter av filosofiske dikt». Som idealist og romantiker hadde Rydberg dog ikke innflytelse på den neste generasjonen av svenske forfattere som isteden ble dominert av realismen.
== Biografi ==
=== Beskjedne kår ===
Viktor Rydberg ble født i Jönköping i 1828. Hans bakgrunn var beskjeden. Han sønn av slotts- og fangevaktmesteren Johan Rydberg, en tidligere soldat som ble fengselsvakt, og Hedvig Kristina Duker, en jordmor. Han hadde to brødre og tre søstre. I 1834 døde hans mor i en koleraepidemi. Hans far brøt sammen og sank ned i alkoholisme som igjen førte til at han mistet jobben og leiligheten, og myndighetene sendte den unge Viktor til en rekke fosterhjem, det ene brant ned, noe som var ytterligere traumatisk for ham.Til tross for sin økonomiske status fikk han anerkjennelse for sine talenter. Sin utdannelse fikk Rydberg på Jönköpings lärdomsskola og på gymnasiet i Växjö i årene 1838–1847. Allerede fra 1847 og fram til 1851 var Rydberg journalist på Jönköpingsbladet (JB) og Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning (GHT), i begge tilfeller under sjefredaktør Johan Sandwall. I sistnevnte avis forble han ansett i mer enn tyve år. Det var i løpet av denne tiden at han fikk utgitt sine første romaner som føljetonger: Vampyren (1848), Ett äventyr i Finska Skärgården (1850) og Positivspelarne (1850–1851). I årene 1851–1852 studerte Rydberg juss på Universitetet i Lund som privatist, men tok ingen eksamen. Isteden benyttet han mye av tiden til sosial omgang i studentlivet. De nærmeste årene forsørget han seg som journalist og informatør, blant annet hos konsul S. A. Svalander i Göteborg og kaptein G. F. Ström på Kållandsö; han ble venn med sistnevntes sønn Rudolf.
=== Journalist og politiker ===
I årene 1855–1876 var han medlem av redaksjonen på GHT; på 1870-tallet var han utenriksredaktør, men skrev også allmenjournalistikk. Han bodde hos sin gode venn og avisens sjefredaktør S. A. Hedlund. Ved det første allmenne kirkemøtet i 1868 i Stockholm var Rydberg ombud. Gjennom hele sitt voksne liv var Rydberg aktiv i politikken. I 1859 skrev han en pamflett om nasjonalforsvaret, noe som inspirerte til «skarpskyterbevegelsen», en frivillig militærenhet som hadde en del politisk betydning på 1860-tallet. I 1870 tok han et kontroversielt pro-tysk standpunkt under Den fransk-prøyssiske krig. Som representant for det tradisjonelle økonomiske systemet i Sverige var han i årene 1870–1872 var han delegat i riksdagen, tilsluttet Lantmannapartiet, bondepartiet. Etter å ha støttet den jødiske sak siden ungdommen ga han en nøkkeltale i riksdagen for å gi ikkeprotestanter fulle borgerlige rettigheter. Han arbeidet for arbeiderklassens kår og i 1906 ble hans arbeid for arbeidernes kår i både prosa og poesi anerkjent som verdifullt for arbeiderklassen. Han fremmet også språkreformer, og ønsket å fjerne utenlandske ord fra svensk språk, særlig de av tysk opprinnelse.I 1874 gjorde Rydberg sin første store utenlandsreise til Frankrike, Italia og Tyskland; hans reiserapporter ble utgitt i GHT. Rydbergs norske venn Bjørnstjerne Bjørnson oppmuntret S. A. Hedlund til å la Rydberg slutte ved GHT for at han skulle kunne hengi seg helt til sitt forfatterskap. Det skjedde også til Rydbergs irritasjon, han trengte vekselbruket. I årene 1876–1880 var forfatteren foreleser i filosofi og kulturhistorie ved Göteborgs undervisningsfond, i dag Göteborgs universitet.
=== Heder ===
Viktor Rydberg ble beæret som hedersdoktor ved Uppsala universitet ved 400-årsjubileet, og ble innvalgt i Svenska Akademien etter C. V. A. Strandberg i 1877. I 1879 giftet Rydberg seg med Susen Emilia Hasselblad. Paret fikk ingen barn.
I 1884 ble han utnevnt til professor i kulturhistorie ved Stockholms Högskola. I 1890 flyttet paret Rydberg til Djursholm og det nybygde huset Villa Ekeliden, som enken, etter Viktor Rydbergs død i 1895, lot gå til Elsa Beskow med familie og som bodde der til 1947. Villa Ekeliden ble revet noen år senere.
Rydberg var, foruten medlem av Svenska Akademien, også medlem i Vetenskapsakademien siden 1889, samt siden 1887 hedersmedlem i Akademien för de fria konsterna.
Fire skoler i Stockholm foruten en gate i Göteborg, et studentinternat og andre bygninger bærer hans navn.
=== Blasfemi og arbeiderkamp ===
I 1884 nektet Rydberg å støtte dramatikeren August Strindberg i hans blasfemisak. Som jurymedlem i rettssaken i 1888 mot sosialistlederen Hjalmar Branting stemte Rydberg for å sende ham i fengsel for blasfemi. De kom aldri til å snakke sammen igjen.
Hans engstelse for uregulert kapitalisme ved slutten av den industrielle tidsalder er uttrykt i hans feirede dikt Den nya Grottesången hvor han rettet et arrig angrep på de elendige arbeidsvilkårene i industrien og brukte oldtidens norrøne kvad Grottesangen (Grottasöngr) som bakteppe.
=== Død ===
I en alder av 66 år døde Rydberg den 21. september 1895 etter kort tids sykdom grunnet komplikasjoner fra diabetes og åreforkalkning. Rydbergs død ble rapportert så langt unna som i USA hvor avisen The New York Times trykte en nekrolog under tittelen: «Death of Prof. A.V. Rydberg, Career and Remarkable works of one of Sweden's Leading Men.» («Professor A.V. Rydberg er død, karriere og bemerkelsesverdige verker av en av Sveriges ledende menn»). Det ble en dags landesorg i hele Sverige.
Rydberg ble jordfestet i Klara kyrka i Stockholm og ble gravlagt i Östra begravningsplatsen i Göteborg. «Viktor Rydberg-Mausoléet» på daværende Nya begrafningsplatsen (Östra begravningsplatsen) som ble innvilget den 21. september 1900. Hans grav er fortsatt et nasjonalt monument. I henhold til brevvekslingen mellom presten og enken framgår det at man ikke respekterte den avdødes siste vilje i spørsmålet om hvordan begravelsen skulle foregå. Hva Rydberg selv ønsket er ikke blitt gjort kjent.
== Rydbergs forfatterskap ==
Rydberg var en forfatter som aldri ble fornøyd. Hver gang en av hans bøker kom ut i nytt opplag gjorde han endringer – i eksempelvis Singoalla har førsteopplaget en helt annen avslutning enn i det siste opplaget. Mange av hans verker har blitt oversatt, og forblitt trykt på nytt. Hans verker er i utstrakt grad lest i den svenske skoleundervisningen, og hans dikt Tomten er en favoritt i juletiden.
Nedenfor oppgis årstallene for de opplag som kom ut i hans levetid.
De vandrande djäknarne, 1856, roman
Fribytaren på Östersjön, 1857-1866-1877, roman
Singoalla, 1857-1865-1876-1894, roman
Den siste Athenaren, 1859-1866-1876-1880-1892, roman
Bibelns lära om Kristus, 1862-1862-1868-1880, teologi – hvert nytt opplag komplimenteres med nytt tekstmateriale.
Medeltidens magi, 1865-1893, kulturhistorie
Romerska sägner om apostlarne Petrus och Paulus, 1874, fortellinger
Lille Viggs äventyr på julafton, 1871-1875, fortelling
Faust, oversettelse av Goethes drama på vers, 1876-1878
Romerska dagar (inneholder Romerska sägner, kunsthistoriske tekster og Romerska kejsare i marmor), kulturhistorie, 1877
Prometeus och Ahasverus, 1877, dikt
Dikter: första samlingen, 1882
Undersökningar i germanisk mythologi, 2 deler, 1886 og 1889, mytologi
Fädernas gudasaga, 1887, mytologi
Vapensmeden : hägringar från reformationstiden, 1891, roman
Dikter: andra samlingen, 1891
Varia, 1894, ulike tekster
=== Posthume utgaver ===
En vandring i Norge, 1953
Vampyren, 1957
Positivspelarne, 1957
Ett äventyr i finska skärgården, 1957
Sagan om svärdet, 1995 (en tidig versjon av Fädernas gudasaga)
Singoalla, 5. opptrykket 1956 (utgitt av Svenska modersmålslärarnas förening, skrift nr 67, med 4. opplag fra 1894 som tekst)
== Referanser ==
== Se også ==
Viktor Rydberg-sällskapet
Viktor Rydbergsmuseet
Viktor Rydberg Gymnasium
== Eksterne lenker ==
Svenska Akademien har gitt ut en gratis digital utgave av Rydbergs Dikter
Rydberg låste Singoalla i dåtida ideal; Andreas Hedberg hos Litteraturbanken.se
Viktor Rydberg på Projekt Runeberg
Viktor Rydberg-sällskapet
Viktors sidor
Viktor Rydberg Gymnasium
Undersökningar i Germanisk Mytologi | Abraham Viktor Rydberg (født 18. desember 1828 i Jönköping i Jönköpings län (Småland), død 21. september 1895 i Djursholm i dagens Danderyds kommun i Stockholms län) var en svensk forfatter, poet, journalist, språkmann, og kulturhistoriker. Han var også en essayist, idealistisk filosof og en framtredende personlighet i det intellektuelle liv i Sverige i løpet av siste halvdel av 1800-talletUniversity and Society: Essays on the Social Role of research and Higher Education, redigert av Martin Trow & Thorsten Nybom, 1991, Jessica Kingsley Publishers, London., medlem av Svenska Akademien i årene 1877–1895, «hovedsakelig en klassisk idealist»Stork, Charles Wharton: Anthology of Swedish Lyrics: From 1750 to 1915, New York, The Scandinavian-American Foundation, London, 1930., har blitt beskrevet som «Sveriges siste romantiker» og var ved 1859 «ansett som blant de fremst svenske romanforfattere».Cyclopedia of World Authors, revidert 3. utgave, bind 4, redigert av Frank N. Magill, 1997, s.v. Vikto | 8,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mal%C3%A9n_Simonsen | 2023-02-04 | Malén Simonsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske innebandyspillere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Malén Anderson Simonsen (født 1991 på Romsås i Oslo) er en norsk innebandyspiller. Hun spiller venstre løper for innebandyklubben Målløs.
I 2008 ble hun nummer to i eliteserien med Målløs. Hennes moderklubb var Romsås idrettslag. Hun har siden 2007 gått på idrettsfag ved Bjerke videregående skole.
| Malén Anderson Simonsen (født 1991 på Romsås i Oslo) er en norsk innebandyspiller. Hun spiller venstre løper for innebandyklubben Målløs.
I 2008 ble hun nummer to i eliteserien med Målløs. Hennes moderklubb var Romsås idrettslag. Hun har siden 2007 gått på idrettsfag ved Bjerke videregående skole.
== Se også ==
Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole | | fødested = Romsås, Oslo | 8,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kampene_i_Vinjesvingen | 2023-02-04 | Kampene i Vinjesvingen | ['Kategori:1940 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1940', 'Kategori:Slag under felttoget i Norge', 'Kategori:Telemarks historie', 'Kategori:Vinjes historie'] | Kampene i Vinjesvingen foregikk i mai 1940 i Vinje kommune i Telemark. Det var ved siden av Hegra festning i Trøndelag et av de to siste stedene i Sør-Norge der norske styrker gjorde motstand under invasjonen i Norge under andre verdenskrig.
| Kampene i Vinjesvingen foregikk i mai 1940 i Vinje kommune i Telemark. Det var ved siden av Hegra festning i Trøndelag et av de to siste stedene i Sør-Norge der norske styrker gjorde motstand under invasjonen i Norge under andre verdenskrig.
== Strategien ==
Under kommando av løytnant Thor Olaf Hannevig holdt de norske stillingen mot overlegne tyske styrker fram til 5.mai 1940. Hannevig hadde sikret seg forsyninger av våpen, utstyr og drivstoff fra militære lagre på Heistadmoen, kort tid før tyske styrker nådde Kongsberg. Utstyret ble fraktet til Vinje og Vågsli i Telemark, hvor Hannevig etablerte en militærstyrke som ble kjent under navnet Telemark infanteriregiment. Planen gikk ut på å hindre tysk fremmarsj vestover gjennom Telemark og Setesdal, og å støtte alliert innmarsj fra vest.
== Norske våpen ==
Det norske forsvaret var basert på Krag-Jørgensen gevær, Madsen maskingevær, Colt M/29, og 81 mm bombekastere, i tillegg til landminer og dynamitt for å sprenge bruer og veier.
== Kampen ==
Full mobilisering ble gjennomført i området, og på det meste talte styrken omkring 300 mann, men antallet skiftet. Det var flere trefninger mellom norske og tyske styrker. De norske forsvarerne sprengte bruer og ødela veier for å forsinke tyskerne i sin fremrykking.
Hovedkampen fant sted fra 3. til 5. mai. Store tyske styrker deltok i angrepet, og de tyske tapene var betydelige.
Første kontakt med fienden kom 21. april. En tysk fremrykning ble tatt under ild og stanset ved Åmot bro. Seks tyskere falt og 21 ble tatt til fange. Den tyske vurderingen av motstanden var at den var betydelig, og forsterkninger ble sendt. To bataljoner fortsatte framrykningen 1. mai.
3. mai falt 15 tyskere til ved Liosvingen, og syv ble tatt til fange. Ved Leirli bro og ved Urdli falt til sammen seks tyskere til og sju ble såret.
3. mai fikk Hannevigs «IR-3» nyheten om at 4. divisjon på Vestlandet hadde kapitulert. Med dette svant håpet om å få støtte vestfra, og styrken i Vinje begynte å gå i oppløsning. De 75 gjenværende flyttet til Edland.
Da forsvarerne fikk nyheten om at hele Sør-Norge hadde kapitulert og de allierte hadde gitt opp etter kampene i Åndalsnes, tok Hannevig initiativ til forhandlinger om overgivelse. Hannevig gikk i forhandlinger med tyskerne om overgivelse, men den tyske overkommandoen godtok bare betingelsesløs kapitulasjon. Soldatene trakk derfor i sivil og ble sendt hjem. Restene av «regimentet» ble tatt til fange 8. mai 1940. Bortsett fra Hannevig selv var det tre soldater, seks lotter og 28 tyske krigsfanger.
Kampene i Vinjesvingen hadde stor symbolsk betydning og ga styrke under en deprimerende okkupasjon.
== Litteratur ==
Lødrup, Hans P: "Vinjesvingen. Et lite blad av krigens historie i Norge", H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1945 | Kampene i Vinjesvingen foregikk i mai 1940 i Vinje kommune i Telemark. Det var ved siden av Hegra festning i Trøndelag et av de to siste stedene i Sør-Norge der norske styrker gjorde motstand under invasjonen i Norge under andre verdenskrig. | 8,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Augustine_(Florida) | 2023-02-04 | St. Augustine (Florida) | ['Kategori:1565 i Nord-Amerika', 'Kategori:29°N', 'Kategori:81°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1565', 'Kategori:Byer i Florida', 'Kategori:Byer i St. Johns County', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:USA-stubber'] | St Augustine er en by i St. Johns County i Florida, USA, hvor den er administrasjonssenter. I 2007 hadde byen 12 284 innbyggere, og et metropolområde med flere enn 70 tusen innbyggere (per 2012).
Byen ble grunnlagt i 1565 av spanske oppdagere og nybyggere og er den eldste byen i det kontinentale USA.
| St Augustine er en by i St. Johns County i Florida, USA, hvor den er administrasjonssenter. I 2007 hadde byen 12 284 innbyggere, og et metropolområde med flere enn 70 tusen innbyggere (per 2012).
Byen ble grunnlagt i 1565 av spanske oppdagere og nybyggere og er den eldste byen i det kontinentale USA.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) St. Augustine, Florida – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | fylke = St. Johns County | 8,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Songpyeon | 2023-02-04 | Songpyeon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Koreansk mat', 'Kategori:Matstubber', 'Kategori:Risretter', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-12'] | Songpyeon er en koreansk riskake (tteok, 떡) laget av kortkornet, klissete ris. De er formet som små kaker, og er fylt med ting som kastanje eller ristede sesamfrø. De blir spist på Chuseok, en koreansk høsttakkefestlignende festival, eller andre festdager, og regnes som ett av flere symboler på koreansk mat.
For å lage songpyeon kokes den klissete risen og moses til en seig deig, som formes og fylles med fyllet. Deretter dampes de på en seng av furunåler, som gir dem furunållukt. Det sies at en kvinne som kan lage fine songpyeon vil få vakre døtre.
De tidligste registrerte tilfeller av songpyeon stammer fra Goryeo-perioden.
| Songpyeon er en koreansk riskake (tteok, 떡) laget av kortkornet, klissete ris. De er formet som små kaker, og er fylt med ting som kastanje eller ristede sesamfrø. De blir spist på Chuseok, en koreansk høsttakkefestlignende festival, eller andre festdager, og regnes som ett av flere symboler på koreansk mat.
For å lage songpyeon kokes den klissete risen og moses til en seig deig, som formes og fylles med fyllet. Deretter dampes de på en seng av furunåler, som gir dem furunållukt. Det sies at en kvinne som kan lage fine songpyeon vil få vakre døtre.
De tidligste registrerte tilfeller av songpyeon stammer fra Goryeo-perioden.
== Eksterne lenker ==
(en) Songpyeon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Chuseok Holiday Food, SongPyeon | Songpyeon er en koreansk riskake (tteok, 떡) laget av kortkornet, klissete ris. De er formet som små kaker, og er fylt med ting som kastanje eller ristede sesamfrø. | 8,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2._vesterlenske_infanteriregiment | 2023-02-04 | 2. vesterlenske infanteriregiment | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1718', 'Kategori:Infanteriavdelinger', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger', 'Kategori:Opphør i 1789'] | 2. vesterlenske infanteriregiment var en norsk militæravdeling. Den ble opprettet ved reskript av 24. desember 1718, da Vesterlenske infanteriregiment ble delt i to.
2. vesterlenske regiment besto ved opprettelsen av 19 kompanier. Fra 13. august 1747 til 5. juli 1764 av 23 kompanier, rekruttert fra Rogaland. Regimentet bestod i 71 år.
Ved reskript 9. januar 1789 ble de to opprinnelige regimentene igjen slått sammen til et nyorganisert Vesterlenske infanteriregiment. Det kom til å bestå av to gevorbne kompanier og tre nasjonale bataljoner med i alt 19 kompanier. Regimentet ble nedlagt ved hærorganisasjonsplanen 3. junli 1817.
| 2. vesterlenske infanteriregiment var en norsk militæravdeling. Den ble opprettet ved reskript av 24. desember 1718, da Vesterlenske infanteriregiment ble delt i to.
2. vesterlenske regiment besto ved opprettelsen av 19 kompanier. Fra 13. august 1747 til 5. juli 1764 av 23 kompanier, rekruttert fra Rogaland. Regimentet bestod i 71 år.
Ved reskript 9. januar 1789 ble de to opprinnelige regimentene igjen slått sammen til et nyorganisert Vesterlenske infanteriregiment. Det kom til å bestå av to gevorbne kompanier og tre nasjonale bataljoner med i alt 19 kompanier. Regimentet ble nedlagt ved hærorganisasjonsplanen 3. junli 1817.
== Kompanier ==
Antallet kompanier i regimentet varierte. I 1766 var regimentet redusert til 6 kompanier og regimentet ble midlertidig slått sammen med 2. vesterlenske regiment før det ble etablert på nytt med 12 kompanier:
1. Ryfylkeske kompani
2. Ryfylkeske kompani
3. Ryfylkeske kompani
Etneske kompani
1. Listenske kompani
2. Listenske kompani
3. Listenske kompani
4. Listenske kompani
1. Stavangerske kompani
2. Stavangerske kompani
3. Stavangerske kompani
Skaanevigske kompani
== Se også ==
Vesterlenske infanteriregiment
1. vesterlenske infanteriregiment
== Referanser == | 2. vesterlenske infanteriregiment var en norsk militæravdeling. | 8,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schaftel%C3%B8kken | 2023-02-04 | Schafteløkken | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Byggverk fullført i 1807', 'Kategori:Byggverk i Oslo', 'Kategori:Frogner (strøk)', 'Kategori:Kulturminner i bydel Frogner', 'Kategori:Kulturminnesok'] | Schafteløkken er Oslos største eksisterende tømmerbygning, og fungerer i dag som forsamlingslokale og Frogner menighetshus.
| Schafteløkken er Oslos største eksisterende tømmerbygning, og fungerer i dag som forsamlingslokale og Frogner menighetshus.
== Historie ==
I 1799 festet zahlkasserer Andreas Schaft løkken av Bernt Anker på Frogner hovedgård. Schaft ga løkken navnet Elisenberg, oppkalt etter datteren Martine Elisabeth. Hovedbygningen, som fortsatt står, ble antagelig bygget rundt 1807. Schafteløkken ble ofte benyttet som sommersted.
I 1826 døde Andreas Schaft, og enken Petronelle flyttet ut til Elisenberg på helårsbasis, men fortsatte å leie ut rom om sommeren. Historikeren Peter Andreas Munch og juristen Peter Jonas Collett var hyppige sommergjester her, og herfra skrev Collett brev til sin forlovede Camilla Wergeland, bedre kjent som Camilla Collett. På denne tiden utgjorde Elisenberg hele området fra Frognerparken til Bygdøy Allé mellom Nobels gate og Frognerveien.
Etter at Petronelle Schaft solgte Schafteløkken i 1847 fulgte en rekke eierskifter. Frem til 1856 ble eiendommen eiet av Sigwardt Blumenthal Petersen, før Thomas Heftye var eier i to år. Fredrik Glad Balchen kjøpte i 1858 Schafteløkken og flyttet sin skole for døvstumme hit. Skolen byttet navn til Elisenberg Døvstuminstitut, og i 1860-årene hadde den nesten 100 elever og ni lærere. En av de to første elevene som tok examen artium på skolen var Halvard Aschehoug, som senere grunnla forlaget Aschehoug. I 1891 flyttet skolen, og bygningene på Schafteløkken ble i de påfølgende tyve årene utleid som boliger.
Frogner menighet kjøpte bygningene i 1910. Hovedbygningen ble innredet til menighetshus, mens de øvrige bygningene på tomten ble menighetens aldershjem. Et annet aldershjem ble tatt i bruk i 1958, og løkkebygningene ble brukt til ulike menighetsformål. Anlegget forfalt gradvis, og det ble laget riveplaner som skulle legge til rette for en utvidelse av Frognerhjemmet. Bygningene sto avstengt fra 1979 til 1987.
Oslo bystyre vedtok i 1985 å bevare Schafteløkken, etter innsats fra en aksjonsgruppe med arkitekt Ole Daniel Bruun i spissen. Bygningene ble med hjelp av økonomisk støtte fra kommunen satt i stand. Hovedbygningen ble restaurert og forsiktig modernisert med nytt inngangsparti og heis, og deretter gjenåpnet i september 1989. En barnehage ble åpnet i 1988, og seniorsenter i 1990. Totalt kom byggeregnskapet for rehabiliteringen av de tre bygningene på over 17 millioner kroner. På gårdsplassen står et tuntre, plantet av varaordfører Thorvald Stoltenberg i 1986.
== Dagens funksjon ==
Schafteløkken bærer navnet Frogner menighetshus, og skal være et samlingspunkt for alle på Frogner. Det er tilrettelagt for et rikt sosialt liv for alle aldersgrupper. Sidebygningen er ominnredet til barnehage for 30 barn, mens sveitservillaen huser Frogner seniorsenter.
Med flygel, taleforsterkningsanlegg og et velutrustet kjøkken er Schafteløkken blitt et populært selskapslokale, tilgjengelig for utleie til folk flest. Det er også en rekke møterom som leies ut til forskjellige formål.
Schafteløkken har adressen Zahlkasserer Schafts plass. Foreningen Schafteløkkens Venner ble stiftet 1984, og er åpen for medlemskap for alle som vil støtte foreningens formål som er vern om anlegget og støtte til driften.
== Litteratur ==
Karstensen, Solveig: Løkkegårdenes opprinnelse og bygningsbeskrivelse av Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlundi Byminner nr.2-2010, s.2-15
Nils Jacob Tønnesen (1998). «Frogner menighet 100 år». I Kirsten Heiberg. Skarpsno: Fra løkke til fasjonabelt strøk. Oslo: Skarpsno vel. s. 154–155.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Schafteløkken – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Schafteløkken». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Schafteløkken er Oslos største eksisterende tømmerbygning, og fungerer i dag som forsamlingslokale og Frogner menighetshus. | 8,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valdresmarken | 2023-02-04 | Valdresmarken | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Nord-Aurdal', 'Kategori:Markeder'] | Valdresmarken ble arrangert på Fagernes første gang i 1966 under navnet Strandefjorddagene. Fra og med 1968 ble Fagernes Idrettslag, FIL, med som arrangør, og per 2009 er det fortsatt idrettslaget som eier og driver Valdresmarken. Valdresmarken har også gått under navnet Valdresfestivalen noen år, før man gikk tilbake til navnet Valdresmarken i 2009.
I 2009 ble Valdresmarken arrangert fredag 10. og lørdag 11. juli. Arrangementet inneholdt i 2009 tivoli, salgsmesse med lokalt innhold, og underholdning i form av musikk og artige sprell fra scenekanten.
| Valdresmarken ble arrangert på Fagernes første gang i 1966 under navnet Strandefjorddagene. Fra og med 1968 ble Fagernes Idrettslag, FIL, med som arrangør, og per 2009 er det fortsatt idrettslaget som eier og driver Valdresmarken. Valdresmarken har også gått under navnet Valdresfestivalen noen år, før man gikk tilbake til navnet Valdresmarken i 2009.
I 2009 ble Valdresmarken arrangert fredag 10. og lørdag 11. juli. Arrangementet inneholdt i 2009 tivoli, salgsmesse med lokalt innhold, og underholdning i form av musikk og artige sprell fra scenekanten.
== Eksterne lenker ==
Nettsted for Valdresmarken Arkivert 24. september 2020 hos Wayback Machine. | Valdresmarken ble arrangert på Fagernes første gang i 1966 under navnet Strandefjorddagene. Fra og med 1968 ble Fagernes Idrettslag, FIL, med som arrangør, og per 2009 er det fortsatt idrettslaget som eier og driver Valdresmarken. | 8,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Type_26_revolver | 2023-02-04 | Type 26 revolver | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Revolvere', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Våpen fra første verdenskrig'] | Type 26 revolver (japansk: 二十六年式拳銃 – Nijuuroku-nen-shiki kenjuu?) er en revolver fra Japan.
Det var den første moderne pistol approbert av den keiserlige japanske hær. Den ble utviklet på Koishikawaarsenalet og navnet er fra året den ble approbert i den japanske kalender (det 26. året under Mutsuhitos regime – 1893). Det ble produsert 59 200 eksemplarer.
| Type 26 revolver (japansk: 二十六年式拳銃 – Nijuuroku-nen-shiki kenjuu?) er en revolver fra Japan.
Det var den første moderne pistol approbert av den keiserlige japanske hær. Den ble utviklet på Koishikawaarsenalet og navnet er fra året den ble approbert i den japanske kalender (det 26. året under Mutsuhitos regime – 1893). Det ble produsert 59 200 eksemplarer.
== Tjeneste ==
Våpenet var i tjeneste under den russisk-japanske krig, samt første og andre verdenskrig. Den var opprinnelig tiltenkt som sidevåpen i kavaleriet, men på grunn av mangel på pistoler ble den brukt i alle våpengrener, og var i tjeneste frem til 1945.
== Design ==
Den er av typen topp-brekk revolver, og bygget på et Smith & Wesson design. Den har hane uten tommelgrep og er derfor kun avtrekkerspent. Avtrekket er relativt tungt. Den bruker en 9 mm patron som er laget kun til denne revolveren. Den er tilsvarende i størrelse til .38 S&W, men de kan ikke brukes om hverandre.
== Eksterne lenker ==
(en) Type 26 revolver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Type 26 (revolver) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kategori:Japanske skytevåpen | | type = Revolver | 8,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oktett_(data) | 2023-02-04 | Oktett (data) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Informasjonsenheter'] | En oktett er en samling av nøyaktig 8 bit. Tradisjonelt brukes også ordet byte om det samme, men størrelsen av en byte er ikke presist definert annet enn som en konvensjon. Oktett er derfor det foretrukne ordet når størrelsen må være presist definert, for eksempel i spesifikasjon av filformater. Når størrelsen ikke kan garanteres, for eksempel i programmering, er byte mer hensiktsmessig. | En oktett er en samling av nøyaktig 8 bit. Tradisjonelt brukes også ordet byte om det samme, men størrelsen av en byte er ikke presist definert annet enn som en konvensjon. Oktett er derfor det foretrukne ordet når størrelsen må være presist definert, for eksempel i spesifikasjon av filformater. Når størrelsen ikke kan garanteres, for eksempel i programmering, er byte mer hensiktsmessig. | En oktett er en samling av nøyaktig 8 bit. Tradisjonelt brukes også ordet byte om det samme, men størrelsen av en byte er ikke presist definert annet enn som en konvensjon. | 8,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tekstfil | 2023-02-04 | Tekstfil | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dataterminologi'] | En tekstfil er en datafil bestående kun av tegnkoder. Det vil si at hele innholdet er å betrakte som tekst uten metadata, altså ren tekst. Må ikke forveksles med tekstdokument.
| En tekstfil er en datafil bestående kun av tegnkoder. Det vil si at hele innholdet er å betrakte som tekst uten metadata, altså ren tekst. Må ikke forveksles med tekstdokument.
== Tegnsett ==
Tegnsettet bestemmer oversettelsen mellom datastrøm og tegnsekvens. Hvilket tegnsett som er standard avhenger av operativsystem og er som følger:
Windows (norsk utgave): windows-1252
Unix: UTF-8
Unix eldre enn ca. 2006 (på norsk): ISO-8859-1, eventuelt ISO-8859-15 for å få med blant annet Euro-tegnetForskjellig bruk av tegnsett er et stort problem, ettersom tegnsett, i likhet med all annen metadata, ikke lagres i en tekstfil. Selv i systemer hvor tegnsettet skal oppgis (for eksempel internett), er dette problemet utbredt, fordi tegnsettet som angis ofte bare er satt i en standardinnstilling, slik at riktigheten av denne informasjonen er vilkårlig. For eksempel vil en LAMP-server angi feil tegnsett som standard; standardinnstillingen for Apache er iso-8859-1, mens systemet for øvrig lagrer tekst og filnavn som UTF-8. Fordi den nevnte standardinnstinningen ikke har rot i virkeligheten, har det blitt vanlig å spesifisere tegnsettet i selve innholdet av HTML-filene, noe som overstyrer tegnsettet i HTTP-hodet. Noen programmer (for eksempel Mozilla Firefox) er i stand til å oppdage og rette visse tegnsettfeil slik at det ikke syns for brukeren, men løsningen er ikke triviell; all foregående tekst må omtolkes i et alternativt tegnsett når det dukker opp en ugyldig tegnkode.
== Representasjon av linjeskift ==
ascii-baserte tegnsett har arvet to tegn for linjeskift fra skrivemaskinens dager, carriage return (CR) og linefeed (LF). Bruken avhenger av operativsystem og er som følger:
Unix: LF
Windows: CRLF
eldre Macintosh: CRDette er ikke noe stort problem, siden de fleste teksteditorer takler alle varianter. Et unntak er Windows Notisblokk.
== Se også ==
Tegnsett | En tekstfil er en datafil bestående kun av tegnkoder. Det vil si at hele innholdet er å betrakte som tekst uten metadata, altså ren tekst. | 8,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Olav_Jahr | 2023-02-04 | Bjørn Olav Jahr | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Forfatterstubber', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Journalister i Dagbladet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Vinnere av SKUP-prisen'] | Bjørn Olav Jahr (født 1969) er en norsk forfatter og journalist.
Jahr er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, og har arbeidet som journalist for Kapital, Dagbladet og Memo. I 2003 vant han SKUP-prisen, norsk presses pris for fremragende undersøkende journalistikk, for opprullingen av Finance Credit-saken.I kjølvannet av Finance Credit-saken, ble Jahr i 2003 forsøkt ansatt av PR-byrået Madland & Wahr. PR-byrået ble senere anklaget for å ha forsøkt å kjøpe Jahrs stillhet i saken.I 2022 ble han tildelt kommunikasjonsforeningens åpenhetspris for arbeidet med Baneheia-saken og Tengs-saken.
| Bjørn Olav Jahr (født 1969) er en norsk forfatter og journalist.
Jahr er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, og har arbeidet som journalist for Kapital, Dagbladet og Memo. I 2003 vant han SKUP-prisen, norsk presses pris for fremragende undersøkende journalistikk, for opprullingen av Finance Credit-saken.I kjølvannet av Finance Credit-saken, ble Jahr i 2003 forsøkt ansatt av PR-byrået Madland & Wahr. PR-byrået ble senere anklaget for å ha forsøkt å kjøpe Jahrs stillhet i saken.I 2022 ble han tildelt kommunikasjonsforeningens åpenhetspris for arbeidet med Baneheia-saken og Tengs-saken.
== Bibliografi ==
Smarte skurker – grådige gubber, historien om Finance Credit, dokumentar og historie (2005)
Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp, dokumentar og historie, Font (2009)
Hvem drepte Birgitte Tengs?, dokumentar og historie, Gyldendal (2015)
Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet, dokumentar og historie, Pitch (2017)
Prosessen mot Viggo Kristiansen, dokumentar og historie, Pitch (2021)
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Bjørn Olav Jahr i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider | Bjørn Olav Jahr (født 1969) er en norsk forfatter og journalist. | 8,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olaf_Olsvik | 2023-02-04 | Olaf Olsvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Norske næringslivsledere', 'Kategori:Norske organisasjonsledere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere'] | Olaf Olsvik (født 4. april 1955) er en norsk foredragsholder og tidligere forretningsmann. Olsvik begynte sin karriere som forretningsmann innenfor tekstilbransjen. Han er senere blitt kjent som gründer av Mestringshusene, og for sin selvbiografi Rus og Rolex (2009).
| Olaf Olsvik (født 4. april 1955) er en norsk foredragsholder og tidligere forretningsmann. Olsvik begynte sin karriere som forretningsmann innenfor tekstilbransjen. Han er senere blitt kjent som gründer av Mestringshusene, og for sin selvbiografi Rus og Rolex (2009).
== Liv og virke ==
=== Karriere og rusmiddelavhengighet ===
Olsvik produserte og importerte klær fra Asia og var suksessfull i tekstilbransjen. Etter en skilsmisse i 1987 hadde han problemer med å sove på nettene. Han ble deretter i et legebesøk forskrevet Vival (diazepam), ett beroligende medikament i gruppen benzodiazepiner. Dette skulle hjelpe han med søvnproblemet, men etterhvert ble Olsvik avhengig, han mistet kontroll over sitt inntak. Senere begynte han også med flere midler, blant annet kokain og amfetamin, og under jappetiden besto privatlivet hans av «ville fester, dyre biler, Rolex-klokker og luksusprostituerte». Han opprettholdt rusmiddelbruket sitt i skjul for sine arbeidsgivere og familie.
I næringslivet lærer man seg å skjule misbruket. Jeg falt av stolen og sovnet under møter uten at noen reagerte. Jeg løy om at jeg hadde sukkersyke, og hadde alltid rene og dyre klær. På den måten opprettholdt jeg fasaden. —Olaf Olsvik til Dagbladet (26. mars 2009)
Rusmiddelbruket derimot fortsatte og eskalere, og forretningene hans gikk stadig verre. Olsvik kombinerte i 15 år rollen som leder i en millionbedrift med et eskalerende rusmiddelbruk. Han brukte til slutt 100 000 norske kroner i måneden på illegale rusmidler og gikk personlig konkurs. Han svindlet da blant andre venner og familie for å finansiere sitt bruk av kokain og diverse piller.
=== Behandling og bokutgivelse ===
Olsvik havnet på et sykehus etter at han kolliderte med en trailer i 2002, noe som førte til at han revurderte livet sitt og søkte behandling for rusmiddelavhengighet. Han ble rusfri den 1. februar 2002. Sammen med konen, Margit L. Olsvik, grunnla han senere Mestringshusene, en behandlingsinstitusjon for personer med problemer relatert til rusmiddelbruk.Våren 2009 utga Olsvik en selvbiografi om sitt liv som rusmiddelavhengig og kriminell næringslivsperson. Boken er forfattet av Bjørn Olav Jahr og ble utgitt av Font forlag. Den fokuserer blant annet på legestandens retningslinjer for utdelinger av medikamenter.Han er per 2019 organisasjonssjef i Mestringshusene i Bolkesjø, og arbeider i tillegg som foredragsholder.
== Bibliografi ==
2009 – Rus og Rolex (Font forlag)
== Referanser == | Olaf Olsvik (født 4. april 1955) er en norsk foredragsholder og tidligere forretningsmann. | 8,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Pont%C3%A9n | 2023-02-04 | Henrik Pontén | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 17. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kalmar', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske fektere', 'Kategori:Svenske jurister'] | John Henrik Gustav Pontén (født 17. oktober 1965 i Kalmar, død 15. mai 2020 på Lidingö) var en svensk jurist. Han arbeidet for organisasjonen Svenska Antipiratbyrån, der han var aktiv i samfunnsdebatten rundt piratkopiering og fildeling.
Pontén var til tider kontroversiell for sine harde metoder mot piratvirksomheten, deriblant for rollen i razziaen mot internettleverandøren Bahnhof. Dette førte til at Pontén jevnlig mottok anonyme trusler.Henrik Pontén var i ungdomstiden på det svenske juniorlandslaget i fekting.
| John Henrik Gustav Pontén (født 17. oktober 1965 i Kalmar, død 15. mai 2020 på Lidingö) var en svensk jurist. Han arbeidet for organisasjonen Svenska Antipiratbyrån, der han var aktiv i samfunnsdebatten rundt piratkopiering og fildeling.
Pontén var til tider kontroversiell for sine harde metoder mot piratvirksomheten, deriblant for rollen i razziaen mot internettleverandøren Bahnhof. Dette førte til at Pontén jevnlig mottok anonyme trusler.Henrik Pontén var i ungdomstiden på det svenske juniorlandslaget i fekting.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henrik Pontén – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | John Henrik Gustav Pontén (født 17. oktober 1965 i Kalmar, død 15. | 8,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lampronia | 2023-02-04 | Lampronia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av James Francis Stephens', 'Kategori:Knoppmøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1829'] | Lampronia spp. er en slekt av sommerfugler som hører til familien knoppmøll (Prodoxidae). Alle nordeuropeiske knoppmøll blir regnet til denne slekten.
| Lampronia spp. er en slekt av sommerfugler som hører til familien knoppmøll (Prodoxidae). Alle nordeuropeiske knoppmøll blir regnet til denne slekten.
== Utseende ==
Små til middelsstore (vingespenn 9–19 mm for de artene som forekommer i Norden), slanke møll. Antennene er trådformede, markert kortere enn forvingen. Kroppen og forvingen er vanligvis mørkbrune, hos mange av artene har forvingen hvite flekker eller tverrbånd. Hodet er gjerne kledt med oppstående, gulaktige skjell.
== Levevis ==
Hunnene legger egg på ulike urter, busker og løvtrær. Livssyklusen er dårlig kjent for mange av artene, men trolig legges eggene på knopper, skudd eller blomster, og larvene utvikler seg inne i disse. De overvintrer som unge larver og fullfører utviklingen neste vår, gjerne på nye skudd. Noen arter kan gjøre en del skade i bærdyrking. De voksne sommerfuglene flyr om dagen.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Nord-Amerika, Europa og det nordlige Asia.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Incurvarioidea
Familien knoppmøll, Prodoxidae
Slekten Lampronia Stephens, 1829 – 28 arter, Holarktis.
Lampronia aeneella (Heinemann, 1870)
Lampronia aeripennella (Rebel, 1889) – finnes i Finland og på Gotska Sandön i Sverige.
Lampronia argillella (Zeller, 1851)
ripsskuddmøll, Lampronia capitella (Clerck, 1759)
bringebærmøll, Lampronia corticella (Linnaeus, 1758)
Lampronia flavimitrella (Hübner, 1817)
Lampronia fuscatella (Tengström, 1848)
Lampronia intermediella (Heinemann, 1870)
Lampronia luzella (Hübner, 1817)
Lampronia morosa Zeller, 1852
Lampronia provectella (Heyden, 1865)
Lampronia psychidella (Milliére, 1854)
Lampronia pubicornis (Haworth, 1828)
Lampronia redimitella (Lienig & Zeller, 1846)
Lampronia rupella (Denis & Schiffermüller, 1775)
Lampronia splendidella (Heinemann, 1870)
Lampronia standfussiella Zeller, 1852 – noen få funn fra Sverige og Finland
Lampronia stangei Rebel, 1903
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 338 – 349. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Lampronia i Encyclopedia of Life
(en) Lampronia i Global Biodiversity Information Facility
(no) Lampronia hos Artsdatabanken
(sv) Lampronia hos Dyntaxa
(en) Lampronia hos Fauna Europaea
(en) Lampronia hos ITIS
(en) Lampronia hos NCBI
(en) Kategori:Lampronia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lampronia – detaljert informasjon på Wikispecies | * ripsknoppmøll | 8,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Precious_Dede | 2023-02-04 | Precious Dede | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nigeria under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Nigeria under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Nigeria under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Fotballspillere for Arna-Bjørnar Fotball', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nigerianske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Lagos', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i VM i fotball for kvinner 2003', 'Kategori:Spillere i VM i fotball for kvinner 2007', 'Kategori:Spillere i VM i fotball for kvinner 2011', 'Kategori:Spillere i VM i fotball for kvinner 2015', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | Precious Dede (født 18. januar 1980 i Lagos) er en nigeriansk fotballspiller. Hun er målvakt og spiller for den bergenske klubben Arna-Bjørnar i Toppserien. Hun inngikk en ettårskontrakt med Arna-Bjørnar mars 2009 som varte ut sesongen. Hun kom inn som erstatning for skadede Erika Skarbø.
Hun er også keeper for landslaget til Nigeria og har tidligere spilt for Delta Queens FC. Hun har vært førstekeeper for Nigeria siden 2003 og har deltatt i OL og VM for nasjonen.
| Precious Dede (født 18. januar 1980 i Lagos) er en nigeriansk fotballspiller. Hun er målvakt og spiller for den bergenske klubben Arna-Bjørnar i Toppserien. Hun inngikk en ettårskontrakt med Arna-Bjørnar mars 2009 som varte ut sesongen. Hun kom inn som erstatning for skadede Erika Skarbø.
Hun er også keeper for landslaget til Nigeria og har tidligere spilt for Delta Queens FC. Hun har vært førstekeeper for Nigeria siden 2003 og har deltatt i OL og VM for nasjonen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Precious Dede – Olympedia
(en) Precious Dede – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Precious Dede – FIFA
(en) Precious Dede – UEFA
(en) Precious Dede – WorldFootball.net
(en) Precious Dede – Soccerway
(de) Precious Dede – Soccerdonna
(en) Precious Dede – FBref | Precious Dede (født 18. januar 1980 i Lagos) er en nigeriansk fotballspiller. | 8,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Degerneshallen | 2023-02-04 | Degerneshallen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk i Rakkestad', 'Kategori:Idrettshaller i Norge', 'Kategori:Sport i Rakkestad'] | Degerneshallen ligger i tettstedet Degernes i Rakkestad kommune. Degerneshallen sto ferdigbygd 15. desember 1984. Hallen ble reist på dugnad av frivillige fra Degernes. Hallen er den eneste idrettshallen i kommunen. Den feiret 25-årsjubileum i 2009. I Degerneshallen er det 4 garderober og hallen består av en håndballbane. Det er i tillegg en stor idrettshall i Rakkestad kommune, den ligger ved ungdomsskolen i Rakkestad sentrum. Denne ble ferdigstilt i 2009.
Hallen brukes mest til håndball og turn. Det er et stort håndballmiljø i Rakkestad og Degernes. Det er en kiosk hvor man kan kjøpe brus, pølser m.m. når det er kamper. Harlem transport er den største sponsoren til hallen, men en betydelig del av driften finansieres av kommunen. | Degerneshallen ligger i tettstedet Degernes i Rakkestad kommune. Degerneshallen sto ferdigbygd 15. desember 1984. Hallen ble reist på dugnad av frivillige fra Degernes. Hallen er den eneste idrettshallen i kommunen. Den feiret 25-årsjubileum i 2009. I Degerneshallen er det 4 garderober og hallen består av en håndballbane. Det er i tillegg en stor idrettshall i Rakkestad kommune, den ligger ved ungdomsskolen i Rakkestad sentrum. Denne ble ferdigstilt i 2009.
Hallen brukes mest til håndball og turn. Det er et stort håndballmiljø i Rakkestad og Degernes. Det er en kiosk hvor man kan kjøpe brus, pølser m.m. når det er kamper. Harlem transport er den største sponsoren til hallen, men en betydelig del av driften finansieres av kommunen. | Degerneshallen ligger i tettstedet Degernes i Rakkestad kommune. Degerneshallen sto ferdigbygd 15. | 8,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ertevannet | 2023-02-04 | Ertevannet | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Glommavassdraget', 'Kategori:Innsjøer i Rakkestad', 'Kategori:Sider med kart'] | Ertevannet er en innsjø som ligger 3,5 kilometer sørvest for Degernes i Rakkestad kommune i Viken. Skiselva, eller Schieselva, på nordsiden av vannet, gir utløp til Glomma via Rakkestadelva. Ved Skielva ligger Gjøby mølle som har rett til å regulere hvor mye vann som skal tappes fra Ertevannet.
Den 3,6 kilometer lange innsjøen ligger omtrent midt i kommunen, i en høyde på 102 moh. og omgitt av en spredt gårds- og hyttebebyggelse med et tilhørende viktig kulturlandskap og et viktig beite- og viltområde. Tilsigene kommer blant annet fra Vatvetelva fra Elnessjøen, Øverbybekken, Elgutubekken og elv fra Søndre og Nordre Blytjern samt Stomperudtjernet. Strandøya og Kolløya er de to største øyene i vannet.
Av fauna er det observert flokker med andefugler, som stokk-, topp- og taffeland, fiskemåker, fiskeørn, makrellterner, hegrer, spurvefugler og trekkfugler som standfugl. Beitedyrene holder landskapet åpent, og enkelte steder har beitet vært så stort at det er bare leire igjen. Populært bade- og fiskevann med blant annet laue, mort, sørv, brasme, abbor og gjedde.
I 2009 ble pH-verdien i Ertevannet målt til 6,43 og visuelt sett har vannet en grålig farge. Surheten og fargen skyldes i hovedsak avrenning fra omkringliggende jordbruk.
Fv650 går langs hele vestsiden av Ertevannet mens et stykke øst går Fv22. Kommunale veier til Rolfseidet og Stomperud på østsiden.
| Ertevannet er en innsjø som ligger 3,5 kilometer sørvest for Degernes i Rakkestad kommune i Viken. Skiselva, eller Schieselva, på nordsiden av vannet, gir utløp til Glomma via Rakkestadelva. Ved Skielva ligger Gjøby mølle som har rett til å regulere hvor mye vann som skal tappes fra Ertevannet.
Den 3,6 kilometer lange innsjøen ligger omtrent midt i kommunen, i en høyde på 102 moh. og omgitt av en spredt gårds- og hyttebebyggelse med et tilhørende viktig kulturlandskap og et viktig beite- og viltområde. Tilsigene kommer blant annet fra Vatvetelva fra Elnessjøen, Øverbybekken, Elgutubekken og elv fra Søndre og Nordre Blytjern samt Stomperudtjernet. Strandøya og Kolløya er de to største øyene i vannet.
Av fauna er det observert flokker med andefugler, som stokk-, topp- og taffeland, fiskemåker, fiskeørn, makrellterner, hegrer, spurvefugler og trekkfugler som standfugl. Beitedyrene holder landskapet åpent, og enkelte steder har beitet vært så stort at det er bare leire igjen. Populært bade- og fiskevann med blant annet laue, mort, sørv, brasme, abbor og gjedde.
I 2009 ble pH-verdien i Ertevannet målt til 6,43 og visuelt sett har vannet en grålig farge. Surheten og fargen skyldes i hovedsak avrenning fra omkringliggende jordbruk.
Fv650 går langs hele vestsiden av Ertevannet mens et stykke øst går Fv22. Kommunale veier til Rolfseidet og Stomperud på østsiden.
== Referanser ==
== Se også ==
Bildeserie fra Rakkestad Avis
NVE Dybdekart | Ertevannet er en innsjø som ligger 3,5 kilometer sørvest for Degernes i Rakkestad kommune i Viken. Skiselva, eller Schieselva, på nordsiden av vannet, gir utløp til Glomma via Rakkestadelva. | 8,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rakkestad_bygdetun | 2023-02-04 | Rakkestad bygdetun | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Rakkestad', 'Kategori:Friluftsmuseer i Norge', 'Kategori:Kultur i Rakkestad', 'Kategori:Museer i Viken', 'Kategori:Sider med kart'] | Rakkestad bygdetun er et museum i Rakkestad kommune i Østfold. Museet består av flere gamle bygninger.
| Rakkestad bygdetun er et museum i Rakkestad kommune i Østfold. Museet består av flere gamle bygninger.
== Historie ==
I 1920 var det mange som var interessert i å opprette et bygdetun i Rakkestad. Under krigen ble det drøftet fire tomter. Plassen som ble valgt, var egnet til museum, konserter, stevneplass og andre utendørs arrangementer. Komiteen holdt til ved Breidablik i Gudimåsen, Rakkestad. Bygdetunet er eid av kommunen og ble åpnet 18. juni 1950. I slutten av 1950 var det allerede 455 museumsgjenstander på bygdetunet. Nå er det 3200 gjenstander.
== Bygningene ==
=== Filtvedtstua ===
Filtvedtstua ble flyttet til bygdetunet i 1947. Bygningen var en gave fra Kristine Filtvedt, og hun ga den til kommunen i 1937, men oppbygningen ble forsinket. Bygningen er fra 1770-årene, og det betyr at den er en av de eldste bygningene på tunet. Filtvedtstua ses på som museets hovedshus. Og de andre bygningene har blitt plassert i forhold til Filtvedtstua. Gården som Filtvedtstua kommer fra heter Filtvedt, og det er funnet et diplom fra 1347 som gården er nevnt i. Filtvedtstua er et svalgangshus, som det ikke er mange igjen av i Østfold. Bygningen er laftet, og i første etasje er det fire rom. Et kjøkken, en stue, et kammers og en kove.
=== Lassebråten-låven ===
Lassebråten-låven ble satt opp på bygdetunet i slutten av 1990-årene. Låven var i veldig dårlig stand, og det tok to år å få den på plass. Låven ble innredet med et verkstedrom til reparasjon av museumsgjenstandene.
=== Tolfsby landhandel ===
Tolfsby landhandel var egentlig et bryggerhus før det ble flyttet til Bygdetunet. Familien på Tolfsby ville fjerne bygget fra gården, så de ga det til Bygdetunet, men bevaringen ble ikke aktuell før i 1980-årene. I 1984 startet gjenreisningen av bygningen på Bygdetunet, men det var ikke før i 1989 at bygningen kunne overleveres til kommunen. 1865 blir regnet som året handelsvirksomheten startet i Rakkestad, og Tolfsby landhandel regnes som Rakkestads første butikk. Andre steder som det ble drevet handel var for eksempel på Harlemhaugen, på Handelsby i Os og på Fossnes. Christen Christensen startet Tolfsby Landhandel i 1865, og drev den fram mot slutten av 1870-årene. Bygningen er 80 kvadratmeter stor, og i tillegg kommer skjul og utedo. Inne i bygningen var det et bakeri i 1. etasje og en privatskole i 2. etasje. Privatskolen ble startet i 1877 av lektor Carl M. Krosby. Han startet et meddelskolekurs for skolepliktige barn på Tolfsby. Pultene i skolestua er fra Broen skole, som ble startet i 1850, og var bygdas første faste skolehus.
=== Lienshytta ===
I 1956 kom Lienshytta til Bygdetunet. Det hadde vært en husmannsplass på Liensplass Vestre. Bygningen var en gave fra familien Bjering. 1. etasje bestod av to rom, mens loftet var uinnredet. På kjøkken var det murt opp en peis, en kjøkkenbenk, en hylle med tretallerkener og spisebestikk. I kammerset er det et hjørneskap, et spisebord, et kongebilde, en benk og en vugge.
=== Smia ===
Før smia ble flyttet, sto den på Levernes i Rakkestad. Smia ble originalt bygd i 1830, og 9. september 1981 ble den satt opp på Bygdetunet. Smia fikk ny panel, fordi den gamle var veldig råtten. Essen ble bygd opp igjen av den samme, gamle gråsteinen. Den samme blåsebelgen ble satt opp igjen. Den gangen hadde ikke smia noen pipe, og røyken gikk i stedet rett gjennom taket. Taket var bare bygd av planker som lå inntil hverandre med takstein over, derfor var ikke taket tett. I 2008 ble hele smia restaurert. Det eneste originale som er igjen av smia er 5 bord som står inne i den nye smia. Grunnen til at smia ble ombygd, var fordi alt sotet falt ned på dem som smidde, og de pustet inn sotet. Noen få redskaper fulgte med smia.
=== Stabburet ===
I 1951 kom stabburet til Bygdetunet. Stabburet var en gave fra Hans Støten, og hadde tidligere ligget på Støten i Os i Rakkestad. Stabburet er en bygning fra 1700-tallet.
=== Kjølna ===
I 1949 fikk Bygdetunet en kjølne, satt sammen av to andre kjølner. Det var en gave fra Karen Slommerud og Peder Dehli. Kjølna er fra 1700-tallet. Kjølna ble brukt til å tørke korn. Det gjorde man ved å fyre i underdelen. Man brukte også kjølna til å brygge øl, og tilberedning av lin. Kjølna ble plassert et stykke unna de andre pga. brannfaren.
=== Elverhøi trykkeri ===
Johannes Elverhøi startet trykkeriet til Rakkestad Avis i 1918. I 1929 startet han sitt eget trykkeri. Først lå trykkeriet på Elverhøi, men ble senere flyttet til Haldenveien. Det første, store oppdraget til Elverhøi trykkeri var trykkingen av jubileumsboka til Formannskapslovens 100-årsjubileum. I 1930-årene ble det trykket to aviser i Rakkestad, men etter krigen ble slutt i 1945 måtte de to avisene bli slått sammen. Avisen ble kalt Østfold Bygdeblad. Flere av sønnene til Johannes Elverhøi gikk inn i bedriften. Halfdan Elverhøi hadde sin læretid med Merkur boktrykkeri i Oslo, og var faktor hos Johannes Nordahl. I 1966 kom han tilbake til familiebedriften.
== Eksterne lenker ==
Rakkestad bygdetun hos smaalensveven. | Rakkestad bygdetun er et museum i Rakkestad kommune i Østfold. Museet består av flere gamle bygninger. | 8,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fev%C3%A5g | 2023-02-04 | Fevåg | ['Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bosetninger i Indre Fosen', 'Kategori:Bygder og grender i Trøndelag', 'Kategori:Rissas geografi', 'Kategori:Sider med kart'] | Fevåg er ei lita bygd i Indre Fosen kommune i Trøndelag fylke. Bygda ligger cirka 15 minutter fra Rissa sentrum, mellom Hasselvika, Selnes og Sørfjorden, og har cirka 250 innbyggere, samvirkelag og båthavn. Fosen Mekaniske Verksteder har sin ene avdeling her ved Frengen Slip og Motorverksted AS.
| Fevåg er ei lita bygd i Indre Fosen kommune i Trøndelag fylke. Bygda ligger cirka 15 minutter fra Rissa sentrum, mellom Hasselvika, Selnes og Sørfjorden, og har cirka 250 innbyggere, samvirkelag og båthavn. Fosen Mekaniske Verksteder har sin ene avdeling her ved Frengen Slip og Motorverksted AS.
== Historie ==
Fevåg var før kommunesammenslåingen i 1964 en del av gamle Stjørna kommune før stedet sammen med de andre tettstedene slått sammen til Rissa kommune.
== Kjente fevågbygg ==
Nekolai Dahl (1880–1962), fiskehandler og oppfinner
Arnold Selnes (1929–), oppfinner
Rita Westvik (1952–), programleder i NRK
Jørn Jamtfall (1966–), tidligere målvakt og nåværende målvaktstrener for RBK
Lasse Strand (1974-), tidligere RBK-spiller
== Eksterne lenker ==
Stjørna Heimbygdslag
Fevåg Båtforening
Fevåg i gamle dager
Bergen Group Fosen | Fevåg er ei lita bygd i Indre Fosen kommune i Trøndelag fylke. Bygda ligger cirka 15 minutter fra Rissa sentrum, mellom Hasselvika, Selnes og Sørfjorden, og har cirka 250 innbyggere, samvirkelag og båthavn. | 8,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-H%C3%A5logaland_regiment | 2023-02-04 | Sør-Hålogaland regiment | ['Kategori:Hæren (Norge)', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger', 'Kategori:Opphør i 2002'] | Sør-Hålogaland regiment var en militær avdeling i Hæren. Tidligere het den Sør-Hålogaland infanteriregiment nr. 14 og var kjent som IR 14. Avdelingen var forlagt på to steder, Skjervengan i Mosjøen og Drevjemoen.
På Skjervengan lå regimentets forvaltnings og transportavdeling, og Drevjemoen var avdelingens øvingsleir, samlokalisert med Sør-Hålogaland Heimevernsdistrikt 14, HV 14.
Etter nedlegging av Sør-Hålogaland regiment i 2002, er HV 14 den gjenværende militæravdeling i Vefsn, og er forlagt ved Drevjemoen.
| Sør-Hålogaland regiment var en militær avdeling i Hæren. Tidligere het den Sør-Hålogaland infanteriregiment nr. 14 og var kjent som IR 14. Avdelingen var forlagt på to steder, Skjervengan i Mosjøen og Drevjemoen.
På Skjervengan lå regimentets forvaltnings og transportavdeling, og Drevjemoen var avdelingens øvingsleir, samlokalisert med Sør-Hålogaland Heimevernsdistrikt 14, HV 14.
Etter nedlegging av Sør-Hålogaland regiment i 2002, er HV 14 den gjenværende militæravdeling i Vefsn, og er forlagt ved Drevjemoen.
== Regimentssjefer ==
1911–1913 Oluf Chr. Dietrichsen
1913–1916 Ivar Bauck
1916–1919 Jørgen Herman Vogt
1919–1926 Enevold Munk Falsen
1926–1928 Guldbrand Kvale
1928–1932 Harald Brynjulf Damm
1932–1934 Carl Martin Gerdh. Mork
1934–1939 Carl Gustav Fleischer
1939–1940 Kristian Richardsen Løken
1946–1950 Arthur Reinhardt Hauge
1950–1954 Asle Trygve Hauglie
1954–1961 Johannes Skaar
1961–1964 Tormod Strand
1964–1967 Daniel Rommetvedt
1968–1972 Oscar Emil Schiøtz Magnus
1972–1976 Knut Olai Østbye
1977–1981 Jacob Schjølberg
1982–1985 Knut Eigum
1985–1987 Trygve Fure
1988–1990 Stein A. Andreassen
1991–1992 Odd Helge Olsen
1992–1997 Tor Kverneggen
1997–2002 Leif-Arne Ljøkjell
== Se også ==
Hærens nummersystem
== Fotnoter ==
== Kilder ==
Trygve Fure, Sør-Hålogaland landforsvar infanteriregiment nr 14 – Fra vikingtiden til 1995, Oslo 1995.
Sør-Hålogaland inf.regiment nr.14 – En oversikt, Mosjøen 1982 (2. utgave, første gang utgitt 1933). | Sør-Hålogaland regiment var en militær avdeling i Hæren. Tidligere het den Sør-Hålogaland infanteriregiment nr. | 8,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dinosaurer | 2023-02-04 | Dinosaurer | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Paleontologi', 'Kategori:Sider med feil i referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker', 'Kategori:Utdødde krypdyr'] | Dinosaurer (Dinosauria) er en gruppe krypdyr som dominerte landjorden i de to mesozoiske periodene jura og kritt, fra omtrent 200 til 66 millioner år før vår tid. I trias, den første perioden av mesozoikum og da dinosaurene først oppstod, var det dyregruppen kalt Pseudosuchia som dominerte. Disse tilhørte samme slektslinje som krokodillene. Det var først etter at dinosaurene kom gjennom den mindre masseutryddelsen kalt Carnian-Norian-hendelsen for 228 millioner år siden, og deretter den større trias-jura-masseutryddelsen, at de ble de dominerende landdyr. Gruppen, som inkluderte de største landdyrene som noensinne har eksistert, ble med unntak av fuglene utryddet under den store kritt/tertiær-masseutdøingen.
Til tross for navnet er ikke dinosaurene øgler, men en undergruppe av Archosauria (sammen med blant annet krokodiller og flygeøgler). Dinosaurene omfatter to undergrupper, og dagens fugler regnes for å være små dinosaurer og direkte etterkommere av kjøttetende theropoder. Betegnelsen dinosaurer har også vært brukt om andre utdødde krypdyr, som for eksempel svaneøgler og flygeøgler, men disse tilhører andre krypdyrgrupper.
| Dinosaurer (Dinosauria) er en gruppe krypdyr som dominerte landjorden i de to mesozoiske periodene jura og kritt, fra omtrent 200 til 66 millioner år før vår tid. I trias, den første perioden av mesozoikum og da dinosaurene først oppstod, var det dyregruppen kalt Pseudosuchia som dominerte. Disse tilhørte samme slektslinje som krokodillene. Det var først etter at dinosaurene kom gjennom den mindre masseutryddelsen kalt Carnian-Norian-hendelsen for 228 millioner år siden, og deretter den større trias-jura-masseutryddelsen, at de ble de dominerende landdyr. Gruppen, som inkluderte de største landdyrene som noensinne har eksistert, ble med unntak av fuglene utryddet under den store kritt/tertiær-masseutdøingen.
Til tross for navnet er ikke dinosaurene øgler, men en undergruppe av Archosauria (sammen med blant annet krokodiller og flygeøgler). Dinosaurene omfatter to undergrupper, og dagens fugler regnes for å være små dinosaurer og direkte etterkommere av kjøttetende theropoder. Betegnelsen dinosaurer har også vært brukt om andre utdødde krypdyr, som for eksempel svaneøgler og flygeøgler, men disse tilhører andre krypdyrgrupper.
== Etymologi ==
Det vitenskapelige navnet Dinosauria kommer fra de to greske ordene deinos, som betyr «skrekkelig» eller «fryktelig», og sauros, som betyr «øgle».
Det norske navnet dinosaur er forbeholdt utdødde krypdyr. Også det vitenskapelige navnet «Dinosauria» ble opprinnelig definert slik i 1842 av Richard Owen og har stort sett vært brukt på denne måten siden.
== Taksonomi ==
Selv om noen mener det er omstridt, regnes gjerne Nyasasaurus parringtoni, som levde for rundt 245 millioner år siden, som den første dinosauren på kloden vår. Hvis Nyasasaurus virkelig var en dinosaur, tyder beregningene på at den dukket opp for rundt 247 millioner år siden. Det er bare gjort funn av fossile benfragmenter, men disse har dinosaurlignede karakteristikker. Man regner med at de tidligste dinosaurene, som trolig ikke var mer enn cirka 1–2 meter lange, var altetere, basert på tannutrustningen.Fuglene oppsto fra de små rovdinosaurer, og deres nærmeste slektninger, slik som Tyrannosaurus, er nærmere beslektet med fugler enn med Allosaurus, og Allosaurus står nærmere fuglene enn noen av dem står Triceratops. (Se også oversikten under dinosaurenes evolusjon og systematikk.)
Slektskapsforholdet mellom dinosaurer og fugler er i dag kjent i detalj takket være DNA-sekvensering og flere spektakulære fossilfunn der fjærdrakten til små rovdinosaurer er bevart. I linnéisk tradisjon vil man si at «dinosaurer har gitt opphav til fugler», i kladistisk tradisjon at «dinosaurer omfatter fugler». Begge deler er forsåvidt like riktig, og valget mellom dem er et spørsmål om semantikk, ikke om systematikk.
== Utryddelsen ==
Det fantes mengder av dinosaurer på Jorden gjennom mye av trias og hele jura- og kritt-perioden, men en hypotese støttet av en lang rekke forskere hevder at alle døde brått ut over hele planeten etter nedslaget av en asteroide for omkring 66 millioner år siden, etter å ha dominert kloden i omkring 135 millioner år, lengre enn noen annen gruppe landlevende virveldyr. Man må imidlertid huske på at at mange grupper av dyr overlevde dette innslaget, og det reiser en del spørsmål rundt betydning av det for miljøet på kloden i tiden etter. Det har i så måte i årenes løp vært fremmet mange ulike hypoteser, men den mest populære går altså ut på at dinosaurene døde brått ut da en asteroide med en diameter på cirka 10–15 km kolliderte med kloden vår på Yucatánhalvøya, i det som nå er Chicxulub nær byen Progreso i Mexico.
Nå reiser ny forskning tvil om dette. En studie publisert i 2021 gir sterke beviser for at dinosaurenes utryddelse kan ha startet alt for 76 millioner år siden og ha vært en gradvis akselererende prosess fram til asteroidenedslaget, som utvilsomt ga dinosaurene det siste nådestøtet. Condamine, Guinot, Benton & Currie (2021) poengterer at det kun er en hypotese og at grunnlaget for den fortsatt er tynt, til tross for at mer enn 1 600 fossiler fra hele verden og 247 ulike arter av dinosaurer er med og danner grunnlaget for beregningene.Studien danner grunnlag for å tro at gruppen med dinosaurer kanskje var mindre betydningsfull og tallrik enn tidligere antatt ved K-Pg-grensen. Mye tyder på at nedgangen i bestandene startet 10 millioner år tidligere enn antatt, og at den trolig hadde sammenheng med store samtidige miljømessige endringer på kloden vår. De fossile bevisene viser imidlertid ingen slik nedgang før K-Pg-grensen.De kjøttetende og planteetende dinosaurfamiliene ble analysert separat, likeledes ble dinosaurer i den nye og gamle verden analysert separat, men resultatene viser i begge tilfeller det samme mønsteret av negative diversifiseringsrater (altså at arter dør ut mye raskere enn det dannes nye) gjennom minst 10 millioner år, selv om prosessen for kjøttetende dinosaurer set ut til å ha hatt en liten forsinkelse. Utryddelsesprosessen faller også sammen med en periode med langsiktige miljøendringer som resulterte i bemerkelsesverdig høye havnivåer, kjølende klima og spredning av nye naturtyper på land, samt massiv vulkansk aktivitet på slutten av krittiden. Condamine, Guinot, Benton & Currie (2021) konkluderer til slutt med at tapet av dinosaurarter kan forklares av den kombinerte effekten av interaksjon med store planteetere og et skifte i geografisk rikdomspartisjonering, som omstrukturerte trofiske nettverk og gjorde dinosaurer mer følsomme for miljøendringer i slutten av krittiden, som global nedkjøling av klimaet, og at det fatale asteroidenedslaget trolig bare framskyndet denne prosessen.Asteroidenedslaget førte sannsynligvis til stor vulkansk aktivitet og enorme skogbranner. Aske fra disse hendelsene, sammen med støv fra sammenstøtet, mørkla jorden i mange år og førte til enorme ringvirkninger for klimaet i de påfølgende ti tusen årene, ifølge utregninger gjort etter analyser av heliumisotoper i sedimenter fra perioden. Et panel på 41 vitenskapsmenn konkluderte i 2010 med at et asteroidenedslag på Chicxulub er den beste forklaringsmodellen på den endelige masseutdøingen.Det tynne sedimentlaget som oppsto som følge av asteroidenedslag danner et geologisk skille i tid kalt kritt-paleogen-grensen (K-Pg-grensen).
== Fossilfunn ==
Forsteinede dinosaurbein må ha blitt funnet av mennesker i forhistorisk tid, og dette er kanskje opphavet til sagnene om drager. I Kina, der det har vært gjort mange fossilfunn av dinosaurer, brukes ordet «lūng» – drage om dinosaurer. Det første funnet av dinosaurbein i moderne tid ble gjort i Woodbury Creek i New Jersey i 1787, men ble ignorert av forskerne.
De første utgravde beina som ennå er bevarte, ble funnet i 1818 og finnes nå på Peabody Museum ved Yale University. Først på midten av det 19. århundret skjønte forskerne hvor gamle slike fossiler faktisk er, og innså hvor store noen av disse dyrene må ha vært. Dyrene fikk navnet dinosaurer, «skrekkøgler», og både navnet og størrelsen på fossilene satte fantasien i sving hos folk flest. Ikke minst ble det populært blant barn å lære om de store, fryktinngytende kjempene som levde for lenge siden.
I løpet av de siste hundre årene er det funnet fossiler fra flere hundre tusen arter av dinosaurer, men bare noen hundre av disse er grundig undersøkt; de andre har ikke engang fått navn.
=== Fossilfunn i Norge ===
Det er aldri gjort funn etter dinosaurer på fastlandet i Norge. Dette skyldes at alle bergartene her er eldre enn de eldste dinosaurene. Dinosaurer har trolig levd i Norge, men de avsetningene som er så unge at de kunne inneholde dinosaurfossiler er skuret bort av vann, vind og isbreer. I 2006 ble det imidlertid gjort et funn av dinosaur i en borebrønn (fra en borkjerne) på Snorrefeltet i Nordsjøen. Funnet ble gjort 2 259 meter under havbunnen (2 590 m under havoverflaten) og besto av et lite stykke av et leggbein eller et underarmsbein av dinosauren Plateosaurus (Saurischia). Det blir regnet å være cirka 200 millioner år gammelt.På Svalbard er det gjort flere funn etter dinosaurer, blant annet ble det i 1960 oppdaget 13 fotspor i den 123 millioner år gamle sandsteinen på Festningen ved munningen av Grønfjorden. Disse fotsporene er antagelig etter en ukjent dinosaur, som trolig er nært beslektet med ornithopoder (Ornithopoda). I 1976 ble det også gjort funn etter dinosaur i Kvalvågen på østsiden av Svalbard. Funnet besto av flere fotspor, cirka 30 cm lange, av en mellomstor rovdinosaur. Nye fotspor av samme type som ble oppdaget i 1960 ble også funnet i en sprekk på Festningen mot slutten av 1990-tallet. Denne sprekken ble grundig kartlagt i 2002, og viste seg å inneholde 15 fotavtrykk.Det er også gjort funn av svaneøgler (Plesiosauria) og fiskeøgler (Ichthyosauria) på Svalbard, men disse tilhører ikke dinosaurene, selv om de levde samtidig. Dette var krypdyr som levde i havet (marine reptiler).
== Klassifisering ==
Dinosaurene var en svært variert gruppe av dyr. Noen var svært store, andre ganske små. De eldste dinosaurene var trolig tobeinte altetere, men kjøttetere og planteetere oppsto relativt tidlig i dinosaurenes evolusjon. Flere planteetende dinosaurer ble etter hvert helt eller delvis firbeinte og noen av dem ble enormt store. Det er funnet fossiler med delvis intakte skinn, som minner om krokodilleskinn, og noen av de mindre rovdinosaurene hadde fjær. Fuglene utviklet seg fra en av disse gruppene i jura.
Dinosauria deles tradisjonelt inn i de to ordenene Saurischia og Ornithischia. Navnene henspiller på et viktig skillene mellom disse to gruppene, nemlig forskjellen i hoftestrukturen. Medlemmene av Saurischia har såkalt «øgle-lignende hofter», mens Ornithischia har «fugle-lignende». Videre består Saurischia av to svært ulike grupper: Theropoda, tobeinte, hovedsakelig kjøttetende dinosaurer; og Sauropodomorpha, gigantiske planteetere.Enkelte detaljer av dinosaurenes stamtre jobbes det fremdeles med. Men den følgende oversikten, som gjengir slektskapsforholdene mellom dinosaurer, fugler og noen andre krypdyr i hierarkisk skrivemåte, er rimelig godt akseptert:
=== Hierarkisk inndeling ===
Archosauria, arkosaurer
Crocodylia, krokodiller
Pan-Aves (eller Ornithodira):
Flygeøgler (Pterosauria)
Dinosauria, dinosaurer
Ornithischia
Heterodontosauridae
Cerapoda
Marginocephalia
Ceratopsia (med bl.a. Centrosaurus, Styracosaurus og Triceratops)
Pachycephalosauria (med bl.a Pachycephalosaurus og Stygimoloch)
Ornithopoda (med bl.a Edmontosaurus, Iguanodon og Parasaurolophus)
Eurypoda
Ankylosauria (med bl.a. Ankylosaurus, Borealopelta og Edmontonia)
Stegosauria (med bl.a. Stegosaurus og Huayangosaurus)
Saurischia (i vid forstand)
Sauropodomorpha
Unaysauridae (med bl.a. Unaysaurus)
Plateosauria
Plateosauridae (med bl.a Plateosaurus)
Riojasauridae (med bl.a Riojasaurus)
Massospondylidae (med bl.a Massospondylus)
Sauropodiformes
Melanorosauridae (med bl.a Melanorosaurus)
Sauropoda (med bl.a. Apatosaurus, Brachiosaurus og Diplodocus)
Theropoda (i vid forstand)
Coelophysoidea (med bl.a Coelophysis)
Dilophosauridae (med bl.a Dilophosaurus)
Ceratosauria (med bl.a Ceratosaurus og Carnotaurus)
Tetanurae
Megalosauroidea (med bl.a Megalosaurus og Spinosaurus)
Carnosauria (med bl.a. Allosaurus og Giganotosaurus)
Coelurosauria
Compsognathidae (med bl.a Compsognathus)
Tyrannosauroidea (med bl.a. Albertosaurus og Tyrannosaurus)
Maniraptoriformes
Ornithomimosauria (med bl.a. Gallimimus)
Maniraptora
Alvarezauria (med bl.a Alvarezaurus)
Therizinosauria (med bl.a Therizinosaurus og Falcarius)
Pennaraptora
Oviraptosauria (med bl.a. Oviraptor)
Eumaniraptora
Dromaeosauridae (med bl.a. Deinonychus og Velociraptor)
Troodontidae (med bl.a Troodon)
Aves (eller Neornithes), fugler (med bl.a. Archaeopteryx, Hesperornis og moderne fugler)Kanskje det mest omstridte temaet innenfor dinosaurenes systematikk er plasseringen av gruppene nærmest fuglene. En annen teori plasserer Oviraptosauria (av og til også Deinonychosauria) innenfor Avialae. Det vil i så fall bety at moderne fugler (Neoaves) er nærmere i slekt med Oviraptor enn Archaeopteryx.
== Vekselvarme eller jevnvarme? ==
En av de største diskusjonene om dinosaurene er diskusjonen om hvorvidt disse dyrene var vekselvarme eller jevnvarme. Den mest utbredte oppfatningen blant forskere er at de var vekselvarme dyr. Tilhengerne av denne teorien peker på at dinosaurene var reptiler, og at dagens reptiler er vekselvarme. Dinosaurene manglet også nesemuslinger, hvilket alle jevnvarme dyr er avhengige av for ikke å tørke ut når de avgir fuktighet under pusting.
Tilhengerne av teorien om at dinosaurene var jevnvarme, peker på at de antagelig var svært aktive dyr, hvilket er uvanlig for vekselvarme dyr. De store dinosaurene ville uansett ha holdt en relativt jevn kroppstemperatur, ettersom store dyr har for liten overflate i forhold til volumet til å kunne kjøles ned eller varmes opp raskt av omgivelsene, såkalt «gigantothermi». Et annet indisium er kroppstemperatur hos fugler: Siden fugler er jevnvarme, er det rimelig å anta at i alle fall deres nærmeste slektninger blant dinosaurene var det. Undersøkelse av oksygenisotoper fra rovdinosaurene Tyrannosaurus og Giganotosaurus og enkelte fuglehoftedinosaurer viser tegn på varmblodighet, men ikke like kraftig som hos fugler, mens varaner fra de samme lagene ikke viser slike tegn. En del små rovdinosaurer har vært funnet med rester av dunaktig fjærdrakt, og har trolig vært jevnvarme med høyere kroppstemeratur enn omgivelsene. Om de har vært like varme som fugler (38-42 grader) er usikkert.
Denne diskusjonen åpner også for å diskutere om dinosaurer virkelig bør klassifiseres som krypdyr. Skjelettmessig er det mange dinosaurer som har mer til felles med dagens fugler enn krypdyr. Ett av kjennetegnene på krypdyr er at beina står ut til siden (derav krypdyr), mens dinosaurer hadde beina under kroppen. Slår man fast at dinosaurer var jevnvarme, vil man få problemer med å klassifisere dem som krypdyr dersom man baserer definisjonen av krypdyr på at de er vekselvarme.
== Kjente dinosaurer ==
Enkelte slekter av dinosaurer er mer kjent enn andre. Dette gjelder særlig enkelte rovdinosaurer og store og dramatisk utseende planteetere. Dette gjelder særlig grupper som ble oppdaget under den «klassiske» dinosaurjakten i USA på slutten av 1800-tallet og begunnelsen på 1900-tallet, slik som Tyrannosaurus og Triceratops.
Brachiosaurus (sauropod, jura)
Mamenchisaurus (sauropod, jura)
Stegosaurus (planteeter, jura)
Triceratops (planteetar, kritt)
Tyrannosaurus rex (rovdyr, kritt)
Velociraptor (rovdyr, kritt)
Argentinosaurus (største dinosaur funnet)
Giganotosaurus (nest største kjøttetende dinosaur)
Spinosaurus (største kjøttetende dinosaur som er oppdaget)
Apatosaurus (planteeter, jura)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) dinosaurer i Encyclopedia of Life
(en) dinosaurer hos Fossilworks
(en) dinosaurer hos NCBI
(en) Kategori:Dinosauria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Dinosauria – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dinosauria – detaljert informasjon på Wikispecies
Er fugler dinosaurer?
Dinosauria Defined
Video av Svalbardmonsteret | The Dinosaur Museum er et museum med dinosaurer in Dorchester (Dorset), i det sørlige England, nær Jurassic Coast. Det åpnet 27. | 8,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystein_Birkeland | 2023-02-04 | Øystein Birkeland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 24. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske cellister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Øystein Birkeland (født 24. oktober 1962) er en norsk cellist, kjent fra en rekke plateutgivelser.Utover diplom fra Norges musikkhøgskole har han studert med
kjente cellolærere nevnes Heinrich Schiff i Basel, Ralph Kirshbaum og William Pleeth i London,
og Ferenc Rados ved Franz Liszt-akademiet i Budapest.
Han har spilt med Oslo Filharmoniske Orkester, vært med i Det Norske Kammerorkester (1982–), Moskva Radios Symfoniorkester, Moskvasolistene og St. Martin-in-the-Fields. Dette har gitt dirigentsamarbeid med
Vladimir Fedosejev, Iona Brown, Juri Bashmet, Terje Mikkelsen og Rolf Gupta.
Birkeland er også i trio med jazzmusikeren Bugge Wesseltoft og perkusjonist Hans-Kristian Kjos Sørensen.
Hans instrument er en Francesco Ruggieri (Cremona, 1680) eid av Dextra Musica.
| Øystein Birkeland (født 24. oktober 1962) er en norsk cellist, kjent fra en rekke plateutgivelser.Utover diplom fra Norges musikkhøgskole har han studert med
kjente cellolærere nevnes Heinrich Schiff i Basel, Ralph Kirshbaum og William Pleeth i London,
og Ferenc Rados ved Franz Liszt-akademiet i Budapest.
Han har spilt med Oslo Filharmoniske Orkester, vært med i Det Norske Kammerorkester (1982–), Moskva Radios Symfoniorkester, Moskvasolistene og St. Martin-in-the-Fields. Dette har gitt dirigentsamarbeid med
Vladimir Fedosejev, Iona Brown, Juri Bashmet, Terje Mikkelsen og Rolf Gupta.
Birkeland er også i trio med jazzmusikeren Bugge Wesseltoft og perkusjonist Hans-Kristian Kjos Sørensen.
Hans instrument er en Francesco Ruggieri (Cremona, 1680) eid av Dextra Musica.
== Premier ==
Årets utøver 1995, kåret av Norsk Komponistforening
Spellemannprisen 2009 i klassen samtidsmusikk for Low Jive som solist med Oslo-Filharmonien dirigert av Rolf Gupta og Peter Szilvay. Øvrige solister: Peter Herresthal, Catherine Bullock, Dan Styffe
== Utgivelser ==
Cello sonatas: Dmitri Shostakovich, Alfred Schnittke, Sergei Prokofiev (Simax, 1994). Med Ian Brown
Maurice Ravel, Zoltán Kodály, Johan Halvorsen (Simax, 1995). Med Atle Sponberg
Dan Styffe, Double bass (Simax, 1999). Med Atle Sponberg og Gonzalo Moreno.
Sonatas & variations for piano and cello (Simax, 2000). Med Håvard Gimse. Musikk av Bohuslav Martin og Dimitri Kabalevsky
Frank Bridge og Benjamin Britten (Simax, 2001). Med Vebjørn Anvik
Dan Styffe, Revisited (Simax, 2003). Med Anne Hveding og Gonzalo Moreno
Duo A corda (Birgitte Stærnes og Martin Haug), Terzetto (MTG, 2005).
Thomas Tellefsen – chamber works (Simax, 2004). Med Einar Steen-Nøkleberg og Atle Sponberg
Nils Henrik Asheim, Orkan, tekster av Sigbjørn Obstfelder (Aurora, 2007). Med Anne-Lise Berntsen og Kjetil Skøien
== Referanser == | Øystein Birkeland (født 24. oktober 1962) er en norsk cellist, kjent fra en rekke plateutgivelser. | 8,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Designregistrering | 2023-02-04 | Designregistrering | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Immaterialrett', 'Kategori:Næringsliv'] | Designregistrering gir en person eller et selskap enerett til å utnytte en design kommersielt i et begrenset tidsrom. I denne perioden kan rettighetshaveren hindre andre å produsere, importere eller selge den designen som er beskyttet. Design refererer her til utseendet og formen til et produkt eller en del av et produkt, og beskyttes etter bestemmelsene i lov om beskyttelse av design.
Designregistrering kan søkes for et enkelt land. For Norge søkes det til Patentstyret. Hvis det ønskes beskyttelse i et større antall land kan det leveres internasjonal søknad om designregistrering etter Genèveavtalen, eller det kan søkes om registrering av en EU-design.
Beskyttelse av design ble tidligere kalt mønsterbeskyttelse.
| Designregistrering gir en person eller et selskap enerett til å utnytte en design kommersielt i et begrenset tidsrom. I denne perioden kan rettighetshaveren hindre andre å produsere, importere eller selge den designen som er beskyttet. Design refererer her til utseendet og formen til et produkt eller en del av et produkt, og beskyttes etter bestemmelsene i lov om beskyttelse av design.
Designregistrering kan søkes for et enkelt land. For Norge søkes det til Patentstyret. Hvis det ønskes beskyttelse i et større antall land kan det leveres internasjonal søknad om designregistrering etter Genèveavtalen, eller det kan søkes om registrering av en EU-design.
Beskyttelse av design ble tidligere kalt mønsterbeskyttelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lov om beskyttelse av design – Lovdata.no
Hvordan søke designregisterering Arkivert 10. mai 2011 hos Wayback Machine. – Patentstyret.no | Designregistrering gir en person eller et selskap enerett til å utnytte en design kommersielt i et begrenset tidsrom. I denne perioden kan rettighetshaveren hindre andre å produsere, importere eller selge den designen som er beskyttet. | 8,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rakkestad | 2023-02-04 | Rakkestad | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Rakkestad', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Rakkestad er en kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Den grenser i vest mot Sarpsborg og Skiptvet, i nord mot Indre Østfold, i øst mot Marker og Aremark, og i sør mot Halden. Høyeste punkt i kommunen er Linnekleppen, 325 moh.
Kommunen er en av de store landbrukskommunene i Norge. Rakkestad sentrum er omkranset av store skoger og flere fiskevann for de store naturopplevelsene. I tettstedet Rakkestad bor det 4 855 personer per 1. januar 2022. Sentrum inneholder flere butikker, blant annet vinmonopol, skobutikk og sportsbutikk.
På Høgnipen i Degernes i Rakkestad har man gjort noen av Norges eldste funn fra steinalderen. Blant annet har man her funnet redskaper som kan dateres 9 600 år tilbake i tid.
| Rakkestad er en kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Den grenser i vest mot Sarpsborg og Skiptvet, i nord mot Indre Østfold, i øst mot Marker og Aremark, og i sør mot Halden. Høyeste punkt i kommunen er Linnekleppen, 325 moh.
Kommunen er en av de store landbrukskommunene i Norge. Rakkestad sentrum er omkranset av store skoger og flere fiskevann for de store naturopplevelsene. I tettstedet Rakkestad bor det 4 855 personer per 1. januar 2022. Sentrum inneholder flere butikker, blant annet vinmonopol, skobutikk og sportsbutikk.
På Høgnipen i Degernes i Rakkestad har man gjort noen av Norges eldste funn fra steinalderen. Blant annet har man her funnet redskaper som kan dateres 9 600 år tilbake i tid.
== Geografi og klima ==
Bioforsk / Meteorologisk institutt har drevet en automatisk værstasjon i kommunen siden 1991. Høyeste og laveste temperatur for målestasjonen er henholdsvis 31,1 grader 8. juni 2007 og −32,3 grader 31. desember 2002.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Samfunn ==
I 1964 ble Degernes og Rakkestad kommuner slått sammen til Rakkestad kommune. Kommuneadministrasjonen ligger i rådhuset i Rakkestad sentrum.
Innbyggerne kalles rakstinger.
Kommunen har tre barneskoler: Bergenhus i sentrum, Kirkeng skole i Degernes og Os. I sentrum finnes også Rakkestad ungdomsskole. Det går i underkant av 1 000 elever i grunnskolen i Rakkestad. For videregående utdanning må ungdommen til en av nabokommunene, mange går på Mysen videregående skole. Kommunen har 5 kommunale og 5 private barnehager.
Det er 3 kirker i kommunen, Rakkestad kirke, Degernes kirke og Os kirke.
== Næringsliv og kommunikasjon ==
Næringslivet er preget av at Rakkestad er en av Norges største landbrukskommuner. Det er mye korndyrking, gris, fjørfe og noe melkeproduksjon. I sentrum finnes det et godt utvalg av butikker, og det er en del industribedrifter i kommunen, bl.a. har Nortura (tidligere Prior) et fjørfeslakteri i bygda.
Østfoldbanens Østre linje går gjennom kommunen og fra Rakkestad stasjon kan man ta tog til Oslo. Rakkestad stasjon ligger 103 moh, og ble åpnet i 1882 da Østfoldbanens Østre linje (Ski-Mysen-Sarpsborg) ble ferdig.
I Rakkestad finner vi også Rudskogen Motorsenter, hvor blant annet bilfestivalen Gatebil arrangeres 2 ganger i året. Motorsenteret drives av Harald Huysman. Banen ligger ved riksvei 111 mellom Rakkestad og Sarpsborg.
Det er en lokalavis i kommunen, Rakkestad Avis, og bygda er hovedsete for Radio 5, Indre Østfold Nærradio AS.
Fra Rakkestad sentrum kan man ta riksvei 22 enten nordover mot Mysen, eller sørover via Degernes til Halden. Vestover går riksvei 111 til Sarpsborg og Fredrikstad, østover går fylkesvei 124 mot Aremark, eller nordvest mot Askim.
== Tettsteder i Rakkestad kommune ==
Det er to tettsteder i kommunen, som er tettbebygde strøk med over 200 innbyggere. Dette er administrasjonssenteret Rakkestad og Degernes.
== Friluftsliv ==
Siden Rakkestad er en kommune med mye skogområder, har man mange alternativer en kan benytte seg av om en vil utforske kommunens rikholdige natur. Det kanskje mest populære alternativet er å vandre opp til Rakkestads høyeste punkt, nemlig til branntårnet på Linnekleppen.
== Kjente rakstinger ==
August Christian Manthey (1811-1880), politiker, statsråd og embetsmann
Gunder Anton Jahren (1858-1933), stortingsrepresentant (H), stortingspresident 1925-1927
Ludvig Field (1862–1944), æresborger av Rakkestad, forretningsmann, legatstifter, borgermester i Nylstroom i Sør-Afrika
Helga Eng (1875-1966), professor i pedagogikk, pionér innen barnepsykologi
Christian L. Holm (1892-1981), stortingsrepresentant (H) for Hordaland 1949-1965
Asbjørn Solberg (1893-1977), bonde og stortingsrepresentant (KrF) 1945-1961
Odd Steinar Holøs (1922–2001), stortingsrepresentant (KrF) 1981-1989
Liv Stubberud (1930-1997), stortingsrepresentant (Ap) 1973-1985
Sigrid Sundby (1942–1977), skøyteløper
Øystein Hedstrøm (1946–), stortingsrepresentant (FrP) 1989-2005
Tore Stubberud (1947–), forfatter og økobonde
Hilde Midthjell (1960–), gründer og forretningskvinne, eier og daglig leder av Dale of Norway
Bent Skammelsrud (1966–), fotballspiller
Karianne Solbrække (1972–), redaktør og journalist
Martin Beyer-Olsen (1980–), humorist
Paal Uvaag (1983–), journalist og språkviter
Knut-Oscar Nymo (1985–), bassist og skøyteløper
Johan Larsson (1985-), Musiker og produsent
== Se også ==
Liste over ordførere i Rakkestad
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rakkestad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Rakkestad i Store norske leksikon
(no) Kultur i Rakkestad på kart fra Kulturnett.no | Os skole er en barneskole i Rakkestad kommune i Østfold, som hadde 229 elever i 2009. Skolen ble bygget i 1961 og ligger 2 kilometer fra Rakkestad sentrum. | 8,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abd_el-Krim | 2023-02-04 | Abd el-Krim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprørsledere', 'Kategori:Personer fra regionen Tanger-Tetouan-Al Hoceima', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Muhammad bin ‘Abd al-Karīm al-Khaṭābī (arabisk: محمد بن عبد الكري الخطابي - tarifit: ⵎⵓⵍⴰⵢ ⵄⴰⴱⴷ ⵍⴽⵔⵉⵎ ⵍⵅⵟⴰⴱⵉ, Mulay ‘abd Lkrim Lxṭabi), også kjent på dialekt, fransk og spansk som bare Abd el-Krim (født 1882 i Axdir, død 6. februar 1963 i Kairo) var berberlederen for Rif-republikken, som lå i et berbersk område i nordøst-Marokko.
Han ble lederen for en større væpnet motstandsbevegelse mot det franske og spanske kolonistyret i Marokko. Abd el-Krims geriljataktikker skal ha inspirert Hồ Chí Minh, Mao Zedong og Che Guevara.
| Muhammad bin ‘Abd al-Karīm al-Khaṭābī (arabisk: محمد بن عبد الكري الخطابي - tarifit: ⵎⵓⵍⴰⵢ ⵄⴰⴱⴷ ⵍⴽⵔⵉⵎ ⵍⵅⵟⴰⴱⵉ, Mulay ‘abd Lkrim Lxṭabi), også kjent på dialekt, fransk og spansk som bare Abd el-Krim (født 1882 i Axdir, død 6. februar 1963 i Kairo) var berberlederen for Rif-republikken, som lå i et berbersk område i nordøst-Marokko.
Han ble lederen for en større væpnet motstandsbevegelse mot det franske og spanske kolonistyret i Marokko. Abd el-Krims geriljataktikker skal ha inspirert Hồ Chí Minh, Mao Zedong og Che Guevara.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Abd el-Krim tilhørte en stamme bosatt ved Alhucemasbukten i det nordlige Marokko. Han hadde fått en vesterlandsk utdannelse, og gikk i tjeneste hos den spanske forvaltningen i Melilla. En tvist med general Manuel Fernández Silvestre tvang i 1919 Abd el-Krim til å flykte fra byen. Han stilte seg deretter, sammen med sin bror, som hadde fått ingeniørsutdannelse i Spania, i spissen for sine stammefrender.
=== Opprørsleder ===
Krigen i Rif tok til i 1920. I 1921 proklamerte Abd el-Krim Rif-republikken. Etter slaget ved Annual, som raste fra 22. juli til 9. august, erobret han en fremskutt spansk post ved Annual. Deretter måtte spanjolene med store tap retirere inn i Fransk Marokko. Etter at ytterligere stammer var trukket med i opprøret ble spanjolene i 1924 nødsaget til å overgi alle fort i det indre av Spansk Marokko. Straks deretter ble imidlertid Abd el-Krim innviklet i stridigheter på den andre siden av grensen, mot Frankrikes protektorat.
I første halvdel av 1925 foretok han vellykkede offensiver inn på den franske siden. I oktober samme år ankom imidlertid forsterkninger fra Frankrike og dermed ble han tvunget til å trekke seg tilbake. Samtidig gjorde spanjolene en vellykket landgang i Alhucemasbukten og startet en offensiv mot nord. Til tross for disse vanskelighetene trosset han motstandernes styrker frem til mai. Da var det imidlertid over. Berberopprøret endte med at Abd el-Krim kapitulerte.
=== Eksil og landflyktighet ===
Han ble da tvunget i eksil på den franske øya Réunion i Indiahavet. I 1947 fikk han lov til å flytte til Sør-Frankrike, men rømte så til Egypt. I Kairo ble han formann for Frigjøringskomiteen for den arabiske Vesten.Ikke en gang etter Marokkos uavhengighet (1956) vendte han hjem. Han fortsatte å leve i landflyktighet i protest mot at det fortsatt stod franske militære styrker i landet. Han hadde fått innbydelse til å vende hjem av kong Mohammed V.
Abd el-Krim fikk også oppleve at Algerie ble uavhengig. Han døde den 6. februar 1963 i Kairo. Der ble han også begravet.
== Verker ==
J. Roger-Mathieu (utg.): Mémoires d’Abd-el-Krim. 9. opplag. Librairie des Champs-Élysées, Paris 1927.
== Litteratur ==
Kurt Degenkolbe: Vom Schusterjungen zum Adjutanten Abd el Krims. Selbsterlebtes. Büttner, Berlin 1928.
Shannon E. Fleming: Primo de Rivera and Abd-el-Krim. The struggle in Spanish Morocco, 1923-27. University of Wisconsin, Madison 1974 (Dissertation).
Friedrich Jarschel: Abd el Krim. So kämpfte der Löwe des Atlas. Zeitbiographischer Verlag, Limburg/Lahn 1961 (ZbV-Zeitbiographien; 1).
Rudibert Kunz: Giftgas gegen Abd el Krim. Deutschland, Spanien und der Gaskrieg in Spanisch-Marokko 1922–1927. Rombach, Freiburg/B. 1990, ISBN 3-7930-0196-2 (Einzelschriften zur Militärgeschichte; 34).
Stephan Ronart, Nandy Ronart: Lexikon der Arabischen Welt. Ein historisch-politisches Nachschlagewerk. Artemis, München 1972, ISBN 3-7608-0138-2.
== Anmerkninger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Abd el-Krim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Next publication of Abd el-Krim’s biography in base of spanish official documents
Fabio T. López Lázaro: From the A'yan to Amir. The 'Abd al-Karim of the Moroccan Rif, 1900 to 1920. M.A.-Thesis, Simon Fraser University, Burnaby (B.C.) 1988
DER SPIEGEL 7/47 | Muhammad bin ‘Abd al-Karīm al-KhaṭābīEtternavnet الخطابي (al-Khaṭābī) betyr Retorikeren. (arabisk: محمد بن عبد الكري الخطابي - tarifit: ⵎⵓⵍⴰⵢ ⵄⴰⴱⴷ ⵍⴽⵔⵉⵎ ⵍⵅⵟⴰⴱⵉ, Mulay ‘abd Lkrim Lxṭabi), også kjent på dialekt, fransk og spansk som bare Abd el-Krim (født 1882 i Axdir, død 6. | 8,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dixon_Edward_Hoste | 2023-02-04 | Dixon Edward Hoste | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske misjonærer', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 23. juli', 'Kategori:Fødsler i 1861', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Protestantiske misjonærer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dixon Edward Hoste (født 23. juli 1861 i England, død 11. mai 1946 i London) var en britisk protestantisk Kinamisjonær. Han var den lengstlevende av misjonærgruppen som ble kalt The Cambridge Seven, og var James Hudson Taylors etterfølger som generaldirektør av China Inland Mission (fra 1902 til1935).
Han ble først løytnant ved det britiske Royal Artillery. I 1882 opplevde han en omvendelse til aktiv kristen tro etter innflytelse fra Dwight Lyman Moody.
I 1883 ble han interessert i China Inland Missions virke, og ble den første av the Cambridge Seven som søkte om opptak som misjonærer i CIM. Etter noe forsinkelse ble han opptatt, og seilte ut til Kina i 1885. Han ble sendt til «Küwu» (formodentlig Quwo), sør for Linfen i sør i provinsen Shanxi. I 1886 ble han ordinert til pastor av Hudson Taylor, og flyttet til Hungtung (Hongdong) for å arbeide sammen med Stanley Peregrine Smith som hadde åpnet et refugium for ofre for opiumavhengighet. Det var den kinesiske protestantiske Pastor Hsi (Xi Shengmo) som inviterte ham til å ta del i dette arbeidet. Han virket under Xi, bar kinesiske klær, spiste kinesisk mat, og forsøkte å trenge inn i kinesisk tenkemåte.
Hoste ble ansett for eksponent for den aktive bestrebelse for å virkeliggjøre misjonsprinsippene selfstyre, selvfinansiering og selvutbredelse blant de kinesiske kirker; dette var prinsipper som senere skulle bli lagt til grunn for den protestantiske Tre-Selv-bevegelsen etter at misjonærene måtte forlate Kina etter kommunistenes maktovertakelse i 1949.
I 1893 giftet han seg med Gertrude Broomhall, datter av CIMs generalsekretær Benjamin Broomhall og hans kone Amelia (Hudson Taylors søster). Av helsegrunner besøkte Hoste England i 1896 og tilbragte deretter noe tids i Australia før han vendte tilbake til Kina.
Mens han var generaldirektør for China Inland Mission var han basert i Shanghai. Han ble internert av de japanske styrker fra 1944 til 1945, og returnerte deretter England hvor han døde i 1946 ved Mildmay Nursing Home. Hans kone døde i Shanghai rundt 1943.
| Dixon Edward Hoste (født 23. juli 1861 i England, død 11. mai 1946 i London) var en britisk protestantisk Kinamisjonær. Han var den lengstlevende av misjonærgruppen som ble kalt The Cambridge Seven, og var James Hudson Taylors etterfølger som generaldirektør av China Inland Mission (fra 1902 til1935).
Han ble først løytnant ved det britiske Royal Artillery. I 1882 opplevde han en omvendelse til aktiv kristen tro etter innflytelse fra Dwight Lyman Moody.
I 1883 ble han interessert i China Inland Missions virke, og ble den første av the Cambridge Seven som søkte om opptak som misjonærer i CIM. Etter noe forsinkelse ble han opptatt, og seilte ut til Kina i 1885. Han ble sendt til «Küwu» (formodentlig Quwo), sør for Linfen i sør i provinsen Shanxi. I 1886 ble han ordinert til pastor av Hudson Taylor, og flyttet til Hungtung (Hongdong) for å arbeide sammen med Stanley Peregrine Smith som hadde åpnet et refugium for ofre for opiumavhengighet. Det var den kinesiske protestantiske Pastor Hsi (Xi Shengmo) som inviterte ham til å ta del i dette arbeidet. Han virket under Xi, bar kinesiske klær, spiste kinesisk mat, og forsøkte å trenge inn i kinesisk tenkemåte.
Hoste ble ansett for eksponent for den aktive bestrebelse for å virkeliggjøre misjonsprinsippene selfstyre, selvfinansiering og selvutbredelse blant de kinesiske kirker; dette var prinsipper som senere skulle bli lagt til grunn for den protestantiske Tre-Selv-bevegelsen etter at misjonærene måtte forlate Kina etter kommunistenes maktovertakelse i 1949.
I 1893 giftet han seg med Gertrude Broomhall, datter av CIMs generalsekretær Benjamin Broomhall og hans kone Amelia (Hudson Taylors søster). Av helsegrunner besøkte Hoste England i 1896 og tilbragte deretter noe tids i Australia før han vendte tilbake til Kina.
Mens han var generaldirektør for China Inland Mission var han basert i Shanghai. Han ble internert av de japanske styrker fra 1944 til 1945, og returnerte deretter England hvor han døde i 1946 ved Mildmay Nursing Home. Hans kone døde i Shanghai rundt 1943.
== Referanser == | Dixon Edward Hoste (født 23. juli 1861 i England, død 11. | 8,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_om_Alger | 2023-02-04 | Slaget om Alger | ['Kategori:1957 i Afrika', 'Kategori:1957 i Frankrike', 'Kategori:Algeries historie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Konflikter i 1957', 'Kategori:Slag'] | Slaget om Alger (fransk: Bataille d'Alger) var geriljakrigskampanje Den algeriske nasjonale frigjøringsfronten (FLN: Front de Libération Nationale) førte mot det franske styret i Algerie. Konflikten begynte som en rekke hit-and'run-angrep, utført av FLN mot det franske politiet i Alger. Volden spredte seg da Frankrikes regjering bestemte seg for å sette inn den franske hæren for å slå ned FLN. De sivile myndighetene lot general Jacques Massu overta alt ansvaret. Massu arbeidet utenfor lovelige grenser, og klarte mellom januar og mars å fjerne FLN fra Alger. Bruken av tortur førte til et tilbakeslag for Frankrikes tilstedeværelse i landet, og skapte strid i hjemlandet, mens den stimulerte til internasjonal støtte til FLN. | Slaget om Alger (fransk: Bataille d'Alger) var geriljakrigskampanje Den algeriske nasjonale frigjøringsfronten (FLN: Front de Libération Nationale) førte mot det franske styret i Algerie. Konflikten begynte som en rekke hit-and'run-angrep, utført av FLN mot det franske politiet i Alger. Volden spredte seg da Frankrikes regjering bestemte seg for å sette inn den franske hæren for å slå ned FLN. De sivile myndighetene lot general Jacques Massu overta alt ansvaret. Massu arbeidet utenfor lovelige grenser, og klarte mellom januar og mars å fjerne FLN fra Alger. Bruken av tortur førte til et tilbakeslag for Frankrikes tilstedeværelse i landet, og skapte strid i hjemlandet, mens den stimulerte til internasjonal støtte til FLN. | FLN | | 8,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5ske | 2023-02-04 | Påske | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Påske'] | Påsken er den mest sentrale av de kristne høytidene i kirkeåret, både for den romersk-katolske, den ortodokse og de protestantiske kirkene. Høytiden feires til minne om Jesu Kristi siste nattverd, korsfestelse, lidelse, død og oppstandelse som ifølge evangeliene i Bibelen fant sted under den jødiske påskefeiringen pesach i Jerusalem. Forut for påsken markeres fastetiden og den stille uke, og etter påskesøndag kommer påsketiden, som varer fram til pinse.
Jødene har feiret påske lenger enn de kristne. Deres feiring markerer imidlertid israelittenes utvandring fra fangenskapet i Egypt, der Jakob og hans tolv sønner hadde bosatt seg og etterkommerne hadde blitt slaver under faraos styre. Ordet påske kalles pascha på gresk og latin, en forvanskning av navnet på den jødiske høytiden pesach. Ordet betyr «å gå forbi» og henviser til fortellingen om Moses som førte jødefolket ut av trelldommen i Egypt.
Konsilet i Nikea i 325 bestemte at påskedag skulle være første søndag etter første sykliske fullmåne som inntreffer på eller etter 21. mars. Den norske kirke forholder seg fortsatt til dette. Datoen varierer dermed innenfor fem uker, 22. mars (1818 og 2285) til 25. april (1943 og 2038), i den gregorianske kalenderen. Denne beregningsmåten kalles påskeformelen. Påskedag falt/faller på 17. april i 2022, 9. april i 2023, 31. mars i 2024 og 20. april i 2025. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager.
I den kristne allmennkulturen feires julen, markeringen av Jesu fødsel, ofte enda bredere enn den mer religiøst pregede påsken. Den første dagen i påsken er palmesøndag, det var da Jesus red inn i Jerusalem. Folk sto og hyllet ham og viftet med palmeblader. Derfor heter denne dagen palmesøndag.
| Påsken er den mest sentrale av de kristne høytidene i kirkeåret, både for den romersk-katolske, den ortodokse og de protestantiske kirkene. Høytiden feires til minne om Jesu Kristi siste nattverd, korsfestelse, lidelse, død og oppstandelse som ifølge evangeliene i Bibelen fant sted under den jødiske påskefeiringen pesach i Jerusalem. Forut for påsken markeres fastetiden og den stille uke, og etter påskesøndag kommer påsketiden, som varer fram til pinse.
Jødene har feiret påske lenger enn de kristne. Deres feiring markerer imidlertid israelittenes utvandring fra fangenskapet i Egypt, der Jakob og hans tolv sønner hadde bosatt seg og etterkommerne hadde blitt slaver under faraos styre. Ordet påske kalles pascha på gresk og latin, en forvanskning av navnet på den jødiske høytiden pesach. Ordet betyr «å gå forbi» og henviser til fortellingen om Moses som førte jødefolket ut av trelldommen i Egypt.
Konsilet i Nikea i 325 bestemte at påskedag skulle være første søndag etter første sykliske fullmåne som inntreffer på eller etter 21. mars. Den norske kirke forholder seg fortsatt til dette. Datoen varierer dermed innenfor fem uker, 22. mars (1818 og 2285) til 25. april (1943 og 2038), i den gregorianske kalenderen. Denne beregningsmåten kalles påskeformelen. Påskedag falt/faller på 17. april i 2022, 9. april i 2023, 31. mars i 2024 og 20. april i 2025. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager.
I den kristne allmennkulturen feires julen, markeringen av Jesu fødsel, ofte enda bredere enn den mer religiøst pregede påsken. Den første dagen i påsken er palmesøndag, det var da Jesus red inn i Jerusalem. Folk sto og hyllet ham og viftet med palmeblader. Derfor heter denne dagen palmesøndag.
== Den kristne påskefeiringen ==
=== Den stille uke ===
Opptakten til feiringen av påske begynner med palmesøndag og fortsetter med den stille uke, hvor man feirer skjærtorsdag og langfredag. Disse festene er til minne om Kristi lidelse, og feiringen bærer i de fleste kirker fortsatt preg av fastetidens enkle liturgi. I Den katolske kirke tildekkes statuer og bilder, det ringes ikke med kirkeklokkene, og det er svært lite dekorasjon i kirkene mellom skjærtorsdag og påskeaften.
I den norske kirke feires palmesøndag til minne om Jesu inntog i Jerusalem, da folket hyllet ham med palmegrener. Torsdag i den stille uke kalles skjærtorsdag etter norrønt skira, som betyr «rense». Navnet refererer til at Jesus vasket disiplenes føtter denne dagen. Dessuten feires skjærtorsdag til minne om at Jesus innstiftet nattverden. Den påfølgende dagen, langfredag, er til minne om Jesu korsfestelse.
Det er den stille uke som også kalles påskeuken på folkemunne, men påskeuken er i kristen terminologi og tradisjon den påfølgende uken.
=== Påskeaften ===
Påskeaften er lørdagen før påskedag. Tradisjonelt er det en dag hvor man ikke feirer noen liturgiske handlinger; i både katolsk og ortodoks tradisjon er den foreskrevet som en aliturgisk dag. Man sier gjerne at påskeaften er den dagen hvor kirken står samlet i sorg ved Kristi grav. Disiplene til Jesus holdt seg denne dagen innendørs, fordi de var redde for å bli arrestert.
=== Påskevigilien ===
Påskevigilien er starten på selve påskefeiringen. Den feires normalt rundt midnatt på påskeaften eller tidligst etter solnedgang. Man bruker i kirkelig tradisjon ofte den gamle definisjonen på et døgn, som man også finner i jødisk liturgi, nemlig fra solnedgang til solnedgang, hvilket vil si at det uansett er på søndagen man begynner feiringen, uavhengig av det verdslige døgnets gang.
I vest er det tradisjon for at liturgien begynner med tenning av påskelyset, som er et symbol på Kristus; han kalte seg «Verdens lys». Liturgien er markant forskjellig fra den som har vært i de foregående dagene; kirkene er pyntet, prestene har gjerne de flotteste messeklærne og korsangen er lovsang i stedet for de mer avdempede salmene som brukes i fasten og den stille uke. Det er også tradisjon for å lese Påskelovsangen, en høytidelig proklamasjon av påskeunderet.
I protestantisk liturgi har man mange steder ikke feiret påskevigilie, men i senere år har vigiliefeiring også blitt mer utbredt i disse kirkesamfunnene. Det vanligste er at feiringen av påskeuken begynner med påskemorgens gudstjeneste og uken frem til 1. søndag etter påske er kirkeårets høydepunkt.
=== Påskedag ===
På påskedagen, ofte kalt første påskedag, fortsetter feiringen av Kristi oppstandelse på morgenen, og dagen innleder tradisjonelt en oktav, det vil si en åttedagersperiode der alle dager regnes som festdager på linje med søndager.
Påskedagen er den dagen som forklarer hele kristentroen. Selv disiplene skjønte ikke hele Jesu budskap før på påskedag og dagene etter. Thomas, den av disiplene som tvilte aller mest, trodde ikke på sine venner da de fortalte ham at Jesus var stått opp. Ifølge Bibelen fikk han også møte Jesus, lys levende, i kjøtt og blod, ikke som et spøkelse eller en ånd. De første som fikk se Jesus levende, var kvinnene. De forskjellige evangeliene forteller historien litt ulikt, men de er samstemte i at det var kvinnene som gikk til graven først, og Maria Magdalena møtte Jesus i hagen. De mannlige disiplene fikk møte Jesus senere.
Andre påskedag, som også er helligdag i Norge, er første mandag etter første påskedag.
For mange kristne er påsken, religiøst sett, en viktigere høytid enn julen.
== Andre påsketradisjoner ==
Påske er i utgangspunktet en religiøs høytid som blir markert med en rekke helligdager, religiøse skikker og symboler. I tillegg har feiringen fått flere verdslige innslag og folkelige uttrykk. Det gjelder alt fra gamle tradisjoner som bruken av påskeegg, påskeharer og gule påskekyllinger til nyere tiders påskeferie, påskekrim, påskenøtter og påsketre.
Markeringen av «den stille uke» og helligdagene i påsken, har variert en del i folketradisjonen. Spesielt langfredag har vært preget av alvor, stille kontemplasjon og medfølelse med den lidende Jesus på korset. Tidligere var det ikke vanlig med slitsomt bondegårdsarbeid på langfredag, og i Norge var det lenge strenge lukketidsbestemmelser og forbud mot servering, musikk og dans. Skjærtorsdag, som er fridag i Norge, men ikke for eksempel i Sverige, har for mange nordmenn utviklet seg til en fridag med uteturer, begynnende hagearbeid og kanskje handletur, såkalt harrytur, til svenske kjøpesentre nær norskegrensen, særlig i Strömstad.
Fordi påskehøytiden inneholder flere fridager, særlig i Norge, har påskeferien for mange blitt en tid for familiesamvær og reising. I Norge har utfart til «påskefjellet», det vil si til ski- og hytteferie i det norske høyfjellet, vært utbredt, særlig blant veletablerte grupper av befolkningen med tradisjon for og råd og mulighet til å reise. Den brune hudfargen man får etter lange utedager og soling i tynn høyfjellsluft og snerike omgivelser, kalles gjerne «påskebrun», mens den økte biltrafikken til og fra fjellet først og sist i ferien kalles «påsketrafikk». «Påskeføre» brukes vanligvis om skiføret i påsken, da sneen ofte er gammel, grov og kornete, våt om dagen og skarp om kvelden. De aller fleste feirer imidlertid «hjemmepåske», det vil si at de ikke reiser bort. Ellers blir det flere steder arrangert ulike tilstelninger i påsken, alt fra lokale påskeskirenn til for eksempel The Easter Parade i New York City, et spektakulært, årlig påskeopptog som begynte som en offentlig spasertur på midten av 1800-tallet, men som har røtter til den katolske kirkes tradisjonelle påskeopptog og folkereligiøsitet. I enkelte byer i Norge arrangeres det etter katolsk mønster såkalte korsvandringer til kirken på langfredag.
== Påsketiden ==
Påskeformelen er en akseptert metode for å beregne det årlige tidspunktet for påskehøytiden. Påsketiden varer frem til pinse.
I den gregorianske kalenderen gir påskeformelen en periodisk syklus på 5 700 000 år (eksakt). Påskedagen kan falle på 35 forskjellige datoer; 22. mars er den tidligste, og 25. april er den seneste datoen. Sistnevnte dag var fra gammelt av en merkedag som kaltes gangdagen eller markusmesse. Ikke siden 1818 har påskedagen falt på den tidligst mulige dagen, og den vil ikke gjøre det igjen før i 2285. I 1913 og 2008 falt imidlertid påskedagen på 23. mars, neste gang det skjer er i 2160. Påskedagen var på den senest mulige dagen i 1886 og 1943, neste gang det skjer er i 2038. 19. april er den vanligste datoen, i løpet av syklusen faller påskedagen på denne datoen hele 220 400 ganger, dette tilsvarer 3,87 % av alle gangene (gjennomsnittet for alle datoene er 2,86 %). 22. mars er den sjeldneste datoen, den forekommer bare 27 550 ganger (0,48 %), dernest følger 25. april som forekommer 42 000 ganger (0,74 %) i løpet av 5 700 000 år.
== Når er påsken? ==
I de vestlige kirkene er den tidligst mulige datoen for påskedagen 22. mars, den senest mulige er 25. april. Stort sett bruker de østlige kirkene den julianske kalenderen for å beregne påskedagens dato; derfor vil deres påskedag ofte komme på en annen dato:
== Annet ==
Enkelte dramatiske hendelser som har skjedd i løpet av påsken eller påskehelgen, har fått navn etter den. Det gjelder blant annet påskeopprøret, irenes mislykte opprør mot det britiske styret i 1916, og påskeopprøret i Arbeiderpartiet, kravet om at Vest-Tyskland ikke skulle få atomvåpen i 1958.
Påskeøya i Stillehavet er oppkalt etter når den nederlandske oppdagelsesreisende Jacob Roggeveen, som første europeer, oppdaget den bebodde øya i 1722, nemlig 1. påskedag (5. april) det året.
Påskelilje (Narcissus pseudonarcissus) er en blomst i narsissfamilien med gul, trompetformet blomsterkrone. Den blomstrer ved påsketider i haver og parker flere steder i Norge. Pinseliljene (Narcissus poeticus) er hvite og kommer noe senere.
Påsken pleier å være høysesong for innbrudd, særlig i privatboliger.
== Se også ==
Palmesøndag – skjærtorsdag – langfredag – påskeaften – påskedag
Påskevigilien – påskekors – påskelys
Påskeegg – påskehare – påskekylling
Påskeferie – påskekrim – påskenøtter – Påskelabyrinten
Påskeformelen
Pesach – påskelam
Pinse
Påskelatter – påskekyss – påskesalt
Inneklemt arbeidsdag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Easter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Easter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Et lite utvalg av Nasjonalbibliotekets historiske påskekort
Høyskolen i Volda om påsketradisjoner
Om påsken for skolebarn
Guide til påsken og påskefeiring fra Aktiv I Oslo
Språkrådet: Påskeord
Datooversikt over påsken - Nettkalender
http://nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/728126
http://nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/728124 | Påsken er den mest sentrale av de kristne høytidene i kirkeåret, både for den romersk-katolske, den ortodokse og de protestantiske kirkene. Høytiden feires til minne om Jesu Kristi siste nattverd, korsfestelse, lidelse, død og oppstandelse som ifølge evangeliene i Bibelen fant sted under den jødiske påskefeiringen pesach i Jerusalem. | 8,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96sters_IF | 2023-02-04 | Östers IF | ['Kategori:1930 i Sverige', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1930', 'Kategori:Fotballag i Sverige', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Östers IF er en svensk idrettsklubb fra byen Växjö, som også kalles Öster. Klubben ble grunnlagt 20. april 1930 og er per 2022 aktive i fotball og bandy.
| Östers IF er en svensk idrettsklubb fra byen Växjö, som også kalles Öster. Klubben ble grunnlagt 20. april 1930 og er per 2022 aktive i fotball og bandy.
== Fotball ==
I sesongen 2022/2023 spiller A-laget i fotball for herrer i Superettan.
Öster er blitt svensk mestere fire ganger; i 1968, 1978, 1980 og 1981. 1968 var første sesongen laget spilte i Allsvenskan, og det var første gang en klubb har vunnet Allsvenskan i sin debutsesong. Klubben vant Svenska Cupen i 1977. I Europa har de spilt mot lag som FC Bayern München, FC Barcelona og Juventus FC.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Östers IF – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Östers IF er en svensk idrettsklubb fra byen Växjö, som også kalles Öster. Klubben ble grunnlagt 20. | 8,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulv_Ulv_Tommy_Skoglund | 2023-02-04 | Ulv Ulv Tommy Skoglund | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Åsnes kommune'] | Ulv Ulv Tommy Skoglund (født 23. januar 1982 i Åsnes) er en norsk forfatter.
| Ulv Ulv Tommy Skoglund (født 23. januar 1982 i Åsnes) er en norsk forfatter.
== Bibliografi ==
=== Romaner ===
Natt- og dagboken X. Filosofiske smuler for alle og ingen (2023)
Natt- og dagboken IX. Filosofiske smuler for alle og ingen (2022)
Natt- og dagboken VIII. Filosofiske smuler for alle og ingen (2022)
Natt- og dagboken VII. Filosofiske smuler for alle og ingen (2022)
Natt- og dagboken VI. Filosofiske smuler for alle og ingen (2022)
Natt- og dagboken V. Filosofiske smuler for alle og ingen (2022)
Natt- og dagboken IV. Filosofiske smuler for alle og ingen (2022)
Natt- og dagboken III. Filosofiske smuler for alle og ingen (2022)
Dilogien II (2022)
Natt- og dagboken II. Filosofiske smuler for alle og ingen (2022)
Natt- og dagboken I. Filosofiske smuler for alle og ingen (2022)
Dilogien I (2020)
Fra ensomhetens lønnkammer (2014)
=== Lyrikk ===
Fragmenter fra et ufullendt arbeid vedrørende utilstrekkelighet (2022)
Våkne som en del av naturen (2009)
== Referanser == | Ulv Ulv Tommy Skoglund (født 23. januar 1982 i Åsnes) er en norsk forfatter. | 8,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vince_Clarke | 2023-02-04 | Vince Clarke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske keyboardister', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Engelske plateprodusenter', 'Kategori:Fødsler 3. juli', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vince Clarke (egentlig Vincent John Martin, født 3. juli 1960 i London, Storbritannia) er en britisk musiker, komponist og musikkprodusent.
Han er kjent som en av grunnleggerne av Depeche Mode, men hoppet av etter deres første album i 1981. I 1982 dannet han Yazoo sammen med Alison Moyet. Denne gruppen ble svært populær i hjemlandet, men etter litt over ett år og bare to album gikk de to hver til sitt.
I årene 1983-1985 var han involvert i flere prosjekter. Han startet et eget plateselskap, Reset Records, for å produsere plater for blant andre Robert Marlow. Sammen med kameraten og medprodusenten Eric Radcliffe startet han bandet The Assembly, som fikk en hit med «Never Never». Han ga også ut en single med sangeren Paul Quinn.
Fra 1985 til i dag har han hatt stor suksess med Erasure, sammen med Andy Bell. Ved siden av Erasure har også arbeidet med et discoprosjekt kalt Family Fantastic, et ambientprosjekt med Martyn Ware (The Human League, Heaven 17), og i tillegg har han remikset en mengde andre artister.
Som barn var fiolin hans første instrument, men på alt han har utgitt på plate er det synthesizere som er hans hovedinstrument, og han regnes som noe av en pioner innen elektronisk musikk. Fram til 1995 brukte han stort sett bare gamle, analoge synther, men etterhvert har han begynt å bruke digitale softsynths.
Hans komposisjoner er som regel rene popsanger med iørefallende refrenger der det intrikate og polerte synthlydbildet komplimenteres av sjelfull vokal.
| Vince Clarke (egentlig Vincent John Martin, født 3. juli 1960 i London, Storbritannia) er en britisk musiker, komponist og musikkprodusent.
Han er kjent som en av grunnleggerne av Depeche Mode, men hoppet av etter deres første album i 1981. I 1982 dannet han Yazoo sammen med Alison Moyet. Denne gruppen ble svært populær i hjemlandet, men etter litt over ett år og bare to album gikk de to hver til sitt.
I årene 1983-1985 var han involvert i flere prosjekter. Han startet et eget plateselskap, Reset Records, for å produsere plater for blant andre Robert Marlow. Sammen med kameraten og medprodusenten Eric Radcliffe startet han bandet The Assembly, som fikk en hit med «Never Never». Han ga også ut en single med sangeren Paul Quinn.
Fra 1985 til i dag har han hatt stor suksess med Erasure, sammen med Andy Bell. Ved siden av Erasure har også arbeidet med et discoprosjekt kalt Family Fantastic, et ambientprosjekt med Martyn Ware (The Human League, Heaven 17), og i tillegg har han remikset en mengde andre artister.
Som barn var fiolin hans første instrument, men på alt han har utgitt på plate er det synthesizere som er hans hovedinstrument, og han regnes som noe av en pioner innen elektronisk musikk. Fram til 1995 brukte han stort sett bare gamle, analoge synther, men etterhvert har han begynt å bruke digitale softsynths.
Hans komposisjoner er som regel rene popsanger med iørefallende refrenger der det intrikate og polerte synthlydbildet komplimenteres av sjelfull vokal.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vince Clarke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vince Clarke på Internet Movie Database
(en) Vince Clarke hos The Movie Database
(en) Vince Clarke på Discogs
(en) Vince Clarke på MusicBrainz
(en) Vince Clarke på Spotify
(en) Vince Clarke på Songkick
(en) Vince Clarke på Last.fm
(en) Vince Clarke på Genius — sangtekster
(en) Vince Clarke på AllMusic
Vince Clarke på Twitter
Vince Clarke på Facebook
Vince Clarke på Facebook
Vince Clarke på Facebook | Vince Clarke (egentlig Vincent John Martin, født 3. juli 1960 i London, Storbritannia) er en britisk musiker, komponist og musikkprodusent. | 8,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lambeosaurus | 2023-02-04 | Lambeosaurus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Lambeosaurus var en planteetende dinosaur som tilhørte hadrosaurfamilien, som levde for ca. 76 til 75 millioner år siden, i Nord-Amerika i sen kritt. Dens navn betyr «Lambes øgle», etter Charles Lambe, en pioner innen kanadisk dinosaurforskning.
| Lambeosaurus var en planteetende dinosaur som tilhørte hadrosaurfamilien, som levde for ca. 76 til 75 millioner år siden, i Nord-Amerika i sen kritt. Dens navn betyr «Lambes øgle», etter Charles Lambe, en pioner innen kanadisk dinosaurforskning.
== Beskrivelse ==
Nebbet var formet for å kunne beite store munnfuller planter på bakken. Bak nebbet var det flere rader kinntenner til å male opp plantekosten med. «Øksebladet» foran var hult, mens «spydet'»i bakkant var bein tvers gjennom. Lambeosaurus hadde trolig godt syn, og den så i mange retninger samtidig når den holdt utkikk etter rovdyr. Bakbeina måtte være tykke og muskuløse for å bære den tunge kroppen. De store, sprikende hovene fordelte vekten. Halen kan ha fungert som støtte når dinosaurusen reiste seg på bakbeina, og som balansestang når den løp. Fossile avtrykk i jordavleiringer viser at huden var nuppete og læraktig, og uten skjell.
En voksen Lambeosaurus kunne bli fra 9 til 15 meter lang, avhengig av art. Dens vekt kunne bli opptil 7 tonn.
== Eksterne lenker ==
(en) Lambeosaurus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Lambeosaurus hos Fossilworks
(en) Kategori:Lambeosaurus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lambeosaurus – detaljert informasjon på Wikispecies
Lambeosaurus Paleobiology Database (technical)
Lambeosaurus Natural History Museum
Lambeosaurinae at Thescelosaurus! | * L. lambei Parks, 1923 | 8,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Protoceratops | 2023-02-04 | Protoceratops | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Protoceratops er en planteetende dinosaurart som levde i tidlig kritt og som tilhører ceratopsia. Protoceratops levde i Gobiørkenen i Mongolia og i Nord-Amerika.
| Protoceratops er en planteetende dinosaurart som levde i tidlig kritt og som tilhører ceratopsia. Protoceratops levde i Gobiørkenen i Mongolia og i Nord-Amerika.
== Navnet ==
Navnet kommer fra gresk proto-/πρωτο- «første», cerat-/κερατ- «horn» og -ops/-ωψ «face», som betyr «det første hornansiktet».
== Beskrivelse ==
Protoceratops hadde et smalt, krokbøyd nebb som var dekket av horn, som hos fugler og skilpadder. Skjærende tenner vokste i rader i munnen. Etter hvert som de ble slitt, ramlet de gamle ut og ble erstattet av nye og skarpe tenner. Mange eksperter tror at dinosauren var nærsynt, det vil si at den bare så godt på kort avstand, omtrent som nesehorn gjør i dag. Kragen var støttet av beinspiler i stedet for å være en massiv beinplate, og dette reduserte vektbelastningen på skjelettet. Hannen hadde mer stående krage enn hunnen, kanskje for å imponere henne. Alle beina var som tykke stokker, men forbeina var kortere enn bakbeina. Den lange halen viser at forgjengerne dens gikk på to bein. En lang hale fungerte som balansestav i oppreist stilling.
Den kunne bli opptil 2,5 meter lang, opptil 75 cm. fra hoftene til bakken, og kunne trolig veie opptil 260 kg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Protoceratops i Encyclopedia of Life
(en) Protoceratops i Global Biodiversity Information Facility
(en) Protoceratops hos Fossilworks
(en) Kategori:Protoceratops – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Protoceratops – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Protoceratops – detaljert informasjon på Wikispecies | Protoceratops er en planteetende dinosaurart som levde i tidlig kritt og som tilhører ceratopsia. Protoceratops levde i Gobiørkenen i Mongolia og i Nord-Amerika. | 8,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Pe%C3%B1a | 2023-02-04 | Michael Peña | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Fødsler 13. januar', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Språkvask 2021-01'] | Michael Anthony Peña (født 13. januar 1976 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller.
| Michael Anthony Peña (født 13. januar 1976 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller.
== Biografi ==
=== Bakgrunn ===
Peña er en amerikaner av mexicansk herkomst. Han ble født i Chicago i Illinois hvor hans far arbeidet i en knappefabrikk og hans mor var assistent til en sosialarbeider. Begge av Peñas foreldre var opprinnelig gårdbrukere. Peña gikk på Hubbard High School i Chicago. Han har blitt assosiert med scientologi. Peña og kona Brie Shaffer er foreldre til en gutt, Roman, født i 2008.
=== Karriere ===
Selv om Peña har vært med på mange uavhengige produksjoner siden 1994, kom skuespillergjennombruddet hans i 2004 i to Oscar-vinnende filmer med manus av Paul Haggis, Million Dollar Baby og Crash. Den siste ble også regissert av Haggis, mens den første ble regissert av Clint Eastwood. Selv om begge filmene ble kritikerroste, mottok Peña mest oppmerksomhet for sin emosjonelle tolkning i Crash. Året etter var han med i den Golden Globe-vinnende serien The Shield. I 2006 var han med i Oliver Stones film basert på terrorangrepet 11. september 2001, World Trade Center. Han hadde også en liten rolle i Alejandro González Iñárritus Oscar-nominerte og Golden Globe-vinnende film Babel. Han har altså som svært få vært med i tre filmer etter hverandre som har blitt Oscar-nominerte. Han spilte med Mark Wahlberg i Shooter som den ferske FBI-agenten Nick Memphis.
I 2006 spilte Peña i HBO-filmen Walkout hvor han hadde rollen som Sal Castro, en mexicansk-amerikansk high school-lærer som inspirerte en gruppe East Los Angeles high school-elever til å kjempe for sine rettigheter.
De siste årene har han vært mest kjent for sin rolle som Luis i Marvel-filmene Ant-Man og Ant-Man and the Wasp.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Michael Peña på Internet Movie Database
(sv) Michael Peña i Svensk Filmdatabas
(da) Michael Peña på Filmdatabasen
(da) Michael Peña på Scope
(fr) Michael Peña på Allociné
(en) Michael Peña på AllMovie
(en) Michael Peña hos Turner Classic Movies
(en) Michael Peña hos Rotten Tomatoes
(en) Michael Peña hos The Movie Database
(en) Michael Peña hos Behind The Voice Actors | Michael Anthony Peña (født 13. januar 1976 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller. | 8,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8de_Kors | 2023-02-04 | Røde Kors | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1864', 'Kategori:Humanitære hjelpeorganisasjoner', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Røde Kors'] | Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen består av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og de 186 nasjonale foreninger godkjent av ICRC og opptatt som medlemmer av forbundet. Disse organisasjonene jobber uavhengig av hverandre, men er forent gjennom felles grunnprinsipper, mål, symboler, vedtekter og styresett.
Bevegelsen er basert på frivillig arbeid og er en ikke-statlig organisasjon. Formålet er å oppdage, hindre og lindre menneskelig lidelse og nød og arbeide for respekt for mennesket uten å diskriminere på grunn av nasjonalitet, rase, religion, sosial klasse eller politisk overbevisning. Nylig ble en uenighet med Israel avsluttet i og med at man ble enige om et nytt symbol: Røde Krystall.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen har et maksimalt medlemstall på 25 medlemmer, alle sveitsiske statsborgere, og det er den eneste institusjonen nevnt under internasjonal humanitær rett (IHR) som en kontrollerende myndighet. Akkurat som «Den hellige stol» og «Malteserordenen» er dette et eksempel på en ikke-statlig suveren enhet. Organisasjonens erklærte formål – Humanitet basert på upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet – er formulert for å gi beskyttelse for liv og verdighet for mennesker som har blitt offer for internasjonale og nasjonale væpnede konflikter.
Hovedoppgaven til Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er å koordinere samarbeid mellom bevegelsens forskjellige nasjonale foreninger. På internasjonalt nivå leder og organiserer forbundet, i nært samarbeid med det lokale leddet, nødhjelpsoppdrag i forbindelse med store katastrofer.
Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger eksisterer i nesten alle land i verden. Hver enhet arbeider i sitt hjemland på bakgrunn av prinsippene i internasjonal humanitær rett og vedtektene til den internasjonale bevegelsen. Nasjonale foreninger kan, på bakgrunn av lokale forhold og kapasitet, selv påta seg oppdrag som ikke er direkte definert av internasjonal humanitær rett eller mandatet til den internasjonale bevegelsen. Russiske Røde Kors støtter organisasjonen Myvmeste, som blant annet bidrar med droner, uniformer og annet utstyr som brukes av den russiske hæren under Russlands invasjon av Ukraina 2022.
| Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen består av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og de 186 nasjonale foreninger godkjent av ICRC og opptatt som medlemmer av forbundet. Disse organisasjonene jobber uavhengig av hverandre, men er forent gjennom felles grunnprinsipper, mål, symboler, vedtekter og styresett.
Bevegelsen er basert på frivillig arbeid og er en ikke-statlig organisasjon. Formålet er å oppdage, hindre og lindre menneskelig lidelse og nød og arbeide for respekt for mennesket uten å diskriminere på grunn av nasjonalitet, rase, religion, sosial klasse eller politisk overbevisning. Nylig ble en uenighet med Israel avsluttet i og med at man ble enige om et nytt symbol: Røde Krystall.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen har et maksimalt medlemstall på 25 medlemmer, alle sveitsiske statsborgere, og det er den eneste institusjonen nevnt under internasjonal humanitær rett (IHR) som en kontrollerende myndighet. Akkurat som «Den hellige stol» og «Malteserordenen» er dette et eksempel på en ikke-statlig suveren enhet. Organisasjonens erklærte formål – Humanitet basert på upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet – er formulert for å gi beskyttelse for liv og verdighet for mennesker som har blitt offer for internasjonale og nasjonale væpnede konflikter.
Hovedoppgaven til Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er å koordinere samarbeid mellom bevegelsens forskjellige nasjonale foreninger. På internasjonalt nivå leder og organiserer forbundet, i nært samarbeid med det lokale leddet, nødhjelpsoppdrag i forbindelse med store katastrofer.
Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger eksisterer i nesten alle land i verden. Hver enhet arbeider i sitt hjemland på bakgrunn av prinsippene i internasjonal humanitær rett og vedtektene til den internasjonale bevegelsen. Nasjonale foreninger kan, på bakgrunn av lokale forhold og kapasitet, selv påta seg oppdrag som ikke er direkte definert av internasjonal humanitær rett eller mandatet til den internasjonale bevegelsen. Russiske Røde Kors støtter organisasjonen Myvmeste, som blant annet bidrar med droner, uniformer og annet utstyr som brukes av den russiske hæren under Russlands invasjon av Ukraina 2022.
== Bevegelsens historie ==
=== Den internasjonale Røde Kors-komiteen ===
==== Solferino, Henri Dunant, og stiftelsen av ICRC ====
Inntil midten av 1800-tallet var det ingen organisasjon eller veletablert sanitetstjeneste i forsvarets avdelinger til å ta seg av sårede, og ingen trygg og beskyttet institusjon til å ta seg av og behandle de som ble såret på slagmarken. I juni 1859 var den sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant på reise til Italia for å møte den franske keiseren Napoleon III i den hensikt å diskutere problemer med å drive forretning i Algerie, som på den tiden var okkupert av Frankrike. Idet han ankom byen Solferino på kvelden 24. juni 1859 ble han vitne til slaget ved Solferino, en del av krigen mellom Østerrike og Sardinia. På en enkelt dag ble rundt 40 000 soldater på begge sider drept eller skadet på slagmarken.
Henri Dunant ble sjokkert av det grusomme resultatet av slaget, de sårede soldatenes lidelser og den nesten totalt manglende medisinske hjelpen og generell omsorg. Det opprinnelige formålet med reisen ble glemt, og i flere dager engasjerte han seg i å hjelpe til med behandling og omsorg for de sårede. Han lyktes i å organisere hjelp på et imponerende nivå ved å motivere til hjelp uten å ta side i konflikten. Hjemme i Genève bestemte han seg for å skrive boka Minner fra Solferino, som han utga for egen regning i 1862. Han sendte eksemplarer av boken til politikere og militære i ledende stillinger i hele Europa. I tillegg til å skildre opplevelsene fra slaget argumenterte han for å danne en nasjonal frivillig hjelpeorganisasjon for å ta seg av sårede soldater i krigstid. I tillegg ba han om internasjonale regler for å garantere nøytraliteten og beskyttelsen av de som ble skadet på slagmarken, førstehjelperne og feltsykehusene.
9. februar 1863 ble en fem-mannskomité stiftet av Henri Dunant og fire andre personer fra kjente familier i Genève. Deres mål var å finne ut av om Dunants tanker var gjennomførbare og å organisere en internasjonal konferanse for om mulig å virkeliggjøre dette. Medlemmene i denne komiteen var foruten Dunant selv, Gustave Moynier, advokat og formann i «Genèves forening for offentlig velferd»; legen Louis Appia, som hadde bred erfaring med feltkirurgi; Appias venn og kollega Théodore Maunoir fra «Genèves hygiene- og helsekommisjon»; samt Guillaume-Maunoir, en general i den sveitsiske arme. Åtte dager senere bestemte de fem menn seg for å bytte navn på komiteen til «Den internasjonale komiteen for lindring til sårede soldater». I dagene 26. til 29. oktober 1863 ble komiteens internasjonale konferanse avholdt i Genève for å utvikle mulige tiltak for å forbedre feltmedisinen. 36 personer deltok. Atten offisielle delegater fra nasjonale regjeringer, seks delegater fra ikke-statlige organisasjoner, syv ikke-offisielle utenlandske delegater og de fem medlemmene i komiteen. Statene og kongedømmene som deltok med offisielle delegater, var: Baden, Bayern, Frankrike, Storbritannia, Hannover, Hessen, Italia, Nederland, Østerrike, Preussen, Sachsen, Sverige og Spania. Blant punktene som ble skrevet i det endelige vedtaket etter konferansen, var:
Opprettelse av nasjonale foreninger for lindring av sårede soldater
Nøytralitet og beskyttelse for skadede soldater
Bruk av frivillige hjelpemannskaper til å assistere hjelpearbeidet på slagmarken
Organisere flere internasjonale konferanser for å formalisere disse punktene i en bindende internasjonal konvensjon.
Introduksjon av et felles beskyttende symbol for bra av helsepersonell i felt, et hvitt armbind med et rødt kors.
Bare et år senere arrangerte de sveitsiske myndigheter en offisiell diplomatisk konferanse for alle europeiske land sammen med USA, Brasil og Mexico. 16 land sendte 26 delegater til Genève. 22. august 1864 vedtok konferansen den første Genève-konvensjonen «For å forbedre forholdene for de sårede soldater i felten». Representanter fra 12 stater og kongedømmer underskrev konvensjonen: Baden, Belgia, Danmark, Frankrike, Hessen, Italia, Nederland, Portugal, Preussen, Sveits og Württemberg. Konvensjonen inneholdt ti artikler, og for første gang ble det opprettet juridisk bindende regler som garanterte nøytralitet og beskyttelse for sårede soldater, feltmedisinerne og særegne humanitære organisasjoner som deltar i væpnede konflikter. I tillegg definerte konvensjonen to spesifikke krav for at en nasjonal avdeling skulle bli godkjent av den internasjonale komiteen.
Den nasjonale foreningen må være anerkjent av de nasjonale myndigheter som en hjelpeorganisasjon etter konvensjonen, og
De nasjonale myndigheter i det spesifikke landet må være en stat som har godkjent Genève-konvensjonen.Like etter dannelsen av Genèvekonvensjonen ble de første nasjonale foreningene dannet i Belgia, Danmark, Frankrike, Oldenburg, Preussen, Spania, og Württemberg. I 1864 ble Louis Appia og Charles Van de Velde, en kaptein i den nederlandske arméen, de første uavhengige og nøytrale delegatene som tok i bruk det røde korset i en væpnet konflikt. Tre år senere, i 1867, ble den første «Internasjonale konferansen for nasjonale foreninger for hjelp til krigsskadde» sammenkalt.
I 1867 ble Henri Dunant nødt til å slå seg selv konkurs da hans forretninger i Algerie mislyktes og grunnen var delvis at han hadde nedprioritert arbeidet med dette til fordel for sin utrettelige innsats for den internasjonale komiteen. Striden rundt konkursen og det negative folkesnakket som fulgte i ettertid, kombinert med den pågående konflikten med Moynier, førte til at Dunant ble forvist fra sin posisjon som medlem og sekretær. Han ble tvunget til å forlate Genève og han kom aldri tilbake. I de påfølgende år ble nasjonale foreninger stiftet i nesten alle land i Europa. I 1876 tok komiteen navnet «International Committe of the Red Cross» (ICRC), (Den internasjonale Røde Kors-komiteen). Navnet er i bruk den dag i dag. Fem år senere ble Det amerikanske Røde Kors grunnlagt takket være innsatsen til Clara Barton. Flere og flere land undertegnet Genève-konvensjonen og begynte å akseptere den i praksis ved væpnede konflikter. På kort tid ble Røde Kors høyt anerkjent som en internasjonalt respektert bevegelse og de nasjonale foreningene ble et mer og mer populært møtested for frivillig arbeid.
Da den første Nobels fredspris ble utdelt i 1901 valgte Den Norske Nobelkomite å dele prisen mellom Henri Dunant og Frederic Passy, en ledende internasjonal pasifist. Mer betydningsfullt enn æren av fredsprisen var den offisielle gratulasjonen fra den internasjonale komiteen som markerte den forsinkede oppreisningen av Henri Dunant, og den anerkjente ham som nøkkelperson for opprettelsen av Røde Kors. Dunant døde ni år senere i den sveitsiske landsbyen Heiden. Bare to måneder tidligere døde hans langvarige motstander Moynier. Han er den presidenten gjennom tidene som har hatt vervet lengst.
I 1906 ble Genève-konvensjonen revidert for første gang. Et år senere ble den andre Genève-konvensjonen godkjent under den andre fredskonferansen i Haag. Genève-konvensjonen utvidet til også å gjelde krigførende styrker til havs. Like før begynnelsen av den første verdenskrig i 1914, 50 år etter grunnleggelsen av ICRC og opprettelsen av den første Genève-konvensjonen, var det allerede 45 nasjonale hjelpeforeninger rundt om i verden. Bevegelsen hadde utvidet seg utenfor Europa og Nord-Amerika til Mellom-Amerika, Sør-Amerika, Argentina, Brasil, Chile, Cuba, Mexico, Peru, El Salvador, Uruguay, Venezuela, Asia, Kina, Japan, Korea, Siam og Sør-Afrika-republikken.
==== ICRC under første verdenskrig ====
Med utbruddet av første verdenskrig fikk ICRC store utfordringer som de kun kunne løse ved å samarbeide nært med de nasjonale Røde Kors-avdelingene. Røde Kors-sykepleiere fra hele verden, også USA og Japan, deltok i de europeiske lands væpnede styrkers sanitetstjeneste. 15. oktober 1914, like etter utbruddet av første verdenskrig, opprettet ICRC sitt internasjonale kontor for krigsfanger. Kontoret hadde omkring 1 200 frivillige medlemmer i staben ved slutten av 1914. Ved slutten av krigen hadde kontoret formidlet 20 millioner brev og meldinger, 1,9 millioner pakker, og omkring 18 millioner sveitsiske franc i pengegaver til krigsfanger fra alle involverte land. Videre, takket være opprettelsen av kontoret, lyktes man å utveksle eller frigi og sende hjem omkring 200 000 krigsfanger. Kartoteket til kontoret gjorde omtrent 7 millioner registreringer fra 1914 til 1923, hvert kort representerte en enkelt fange eller savnet person. Kartoteket førte til identifikasjonen av rundt 2 millioner krigsfanger og mulighet til å kontakte deres familier. Det komplette kartoteket er i dag utlånt fra ICRC til det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet i Genève. Retten til å bruke registeret er fremdeles strengt regulert til kun å gjelde ICRC.
Gjennom hele krigen overvåket ICRC de krigende partene for å etterse om Genève-konvensjonen ble overholdt og de rapporterte klager om brudd til det respektive land. Når kjemiske våpen ble tatt i bruk for første gang i historien klaget ICRC kraftig på denne nye måten å krige på. Selv uten å ha mandat fra Genève-konvensjonene prøvde ICRC å bedre forholdene for sivilbefolkningen. På territorier som offisielt var okkupert territorium kunne ICRC assistere sivilbefolkningen på grunnlag av Haag-konvensjonens «lov og skikk ved krig på landjorden» i 1907. Denne konvensjonen var også grunnlaget for ICRCs jobb med krigsfanger. I tillegg til arbeidet med krigsfanger omfattet dette besøk i fangeleire. Totalt ble 524 leirer besøkt av 41 delegater over hele Europa helt til slutten av krigen.
Mellom 1916 og 1918 trykte ICRC en del postkort med motiv fra fangeleire. Bildene viste fanger i daglig arbeid med for eksempel å distribuere brev hjemmefra. Meningen med dette var å gi familiene trøst og håp og for prøve å gjøre noe med usikkerheten om deres kjære. Etter krigens slutt organiserte ICRC hjemreisen til omkring 420 000 krigsfanger. I 1920 ble oppgaven med hjemsending overlatt til den nylig opprettede Folkeforbundet som utnevnte den norske diplomaten og vitenskapsmannen Fridtjof Nansen til høykommissær for hjemsending av krigsfanger. Hans mandat ble senere utvidet til å tilby hjelp til flyktninger og stillingen ble endret til høykommissær for flyktninger. Nansen som oppfant «Nansenpasset» for statsløse flyktninger fikk Nobels fredspris i 1922. Nansen hadde også to delegater fra ICRC som sine medhjelpere.
Et år før krigen endte mottok ICRC Nobels fredspris for sitt utmerkede arbeid under krigen. Det var den eneste fredsprisen som ble tildelt i perioden 1914 til 1918. I 1923 endret komiteen kriteriene for utvelgelsen av medlemmer. Fra kun å gjelde borgere av Genève ble den endret til å gjelde sveitsiske statsborgere. Som en direkte konsekvens av første verdenskrig ble en ekstra protokoll tilført. Denne protokollen tar for seg bruk av kvel- eller giftige gasser samt biologiske våpen.
Så tidlig som i 1934 ble et utkast til ytterligere en konvensjon foreslått. En konvensjon for å beskytte sivilbefolkningen under en væpnet konflikt. Dessverre hadde ikke nok myndigheter interesse av denne konvensjonen slik at den trådte ikke i kraft før etter at den andre verdenskrig hadde begynt.
==== ICRC under andre verdenskrig ====
Det juridiske grunnlaget for ICRCs arbeid under andre verdenskrig var revisjonen av Genève-konvensjonen i 1929. Arbeidet var likt det i under første verdenskrig: besøk av krigsfanger og overvåkning av fangeleire, organisering av hjelpearbeid til sivilbefolkningen og administrasjon av meldingsutveksling angående fanger og savnede personer. Ved slutten av krigen hadde 179 delegater foretatt 12 750 besøk til fangeleirer i 41 land. Det sentrale informasjonskontor for krigsfanger hadde en stab på 3 000 personer, kartoteket inneholdt 45 millioner kort og 120 millioner meldinger ble utvekslet av kontoret.
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakten ble også Tysk Røde Kors utsatt for det såkalte Gleichschaltung og kom under ledelse av Reichsarzt-SS Ernst-Robert Grawitz fra 1936. Tysk Røde kors nektet å samarbeide til tross for vedtektene i Genèvekonvensjonen var en stor hindring. Dette gjaldt blant annet deporteringen av jøder fra Tyskland og massemordene utført i konsentrasjonsleirene av den tyske regjeringen. Dessuten hadde to andre parter i krigen, Sovjetunionen og Japan, ikke ratifisert Genève-konvensjonen og ble derfor ikke regulert av denne. Men dette førte også til at andre land ikke behøvde å følge konvensjonene for disse lands krigsfanger.
Under krigen lyktes ikke ICRC i å få til en avtale med Tyskland om behandlingen av fangene i konsentrasjonsleirene. De ble nødt til å slutte å utføre press for å unngå at dette skulle føre til at alt arbeid med krigsfangene skulle bli ødelagt. ICRC lyktes heller ikke i å få frem pålitelig informasjon om utryddelsesleirene og massemordene av europeiske jøder. Dette regnes fortsatt som en av de største nederlagene i ICRCs historie. Etter november 1943 fikk ICRC tillatelse til å sende pakker til fangene i konsentrasjonsleirene med kjente navn og oppholdssted. Takket være at pakkene ble tatt i mot av andre fanger i leiren, fikk ICRC registrert identiteten til 105 000 fanger i konsentrasjonsleirene og fikk levert 1,1 millioner pakker, primært til Dachau, Buchenwald, Ravensbrück og Sachsenhausen.
12. mars 1945 fikk ICRCs president Jacob Burckhardt en melding fra SS-general Ernst Kaltenbrunner om at ICRC fikk tillatelse til å slippe inn delegater i konsentrasjonsleirene under forutsetning at de forble i leirene til krigen var over. Ti delegater, deriblant Louis Haefliger i (Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir), Paul Dunant i Theresienstadt og Victor Maurer i Dachau aksepterte tilbudet og besøkte leirene. Louis Haefliger forhindret utkastelse eller ødeleggelse av Mauthausen-Gusen ved å alarmere amerikanske tropper og reddet med dette livet til rundt 60 000 innsatte. Hans handlinger ble fordømt av ICRC på grunn av at han handlet på eget initiativ og risikerte ICRCs nøytralitet. Han fikk ikke sin oppreisning før i 1990 av ICRCs president Cornelio Sommaruga
Et annet eksempel på stor humanitær ånd var Friedrich Born (1903–1963), en ICRC-delegat i Budapest som reddet livet til mellom 11 000 og 15 000 jøder i Ungarn. 5. juni 1987 ble han beæret post mortem med tittelen «Righteous Among the Nations» av Yad Vashem, Israels «Holocaust martyrs' and heroes Remembrance Authority». Marcel Junod (1904 – 1961), en lege fra Genève, var en annen berømt delegat under andre verdenskrig. En del av hans meritter, som inkluderer å være en av de første utlendinger som besøkte Hiroshima etter at atombomben ble sluppet over byen, finner man i boken Kriger uten våpen.
I 1944 ble ICRC tildelt sin andre Nobels fredspris. Som i første verdenskrig ble det den eneste som ble tildelt under krigen, 1939 – 1945. Ved krigens slutt jobbet ICRC sammen med nasjonale foreninger for å organisere hjelpearbeidet til de land som var mest skadet. I 1948 skrev komiteen en rapport der den gikk gjennom sin krigsinnsats fra 1. september 1939 til 30. juni 1947. Siden Januar 1996 har arkivet for dette tidsrommet vært åpent for akademisk og offentlig forskning.
==== ICRC etter andre verdenskrig ====
12. august i 1949 kom det flere revisjoner til de to eksisterende Genève-konvensjonene. En ny konvensjon: «For bedring av forholdene til de sårede, syke og skipbrudne medlemmer av de væpnede styrker til sjøs» ble navnet på den andre Genève-konvensjonen som erstattet Haag-konvensjon X. Konvensjonen fra 1929 for behandlingen av krigsfanger, som var regnet som den andre Genève-konvensjonen ble flyttet til å bli den tredje konvensjonen i 1949 revisjonen. På bakgrunn av erfaringene fra den andre verdenskrig så den fjerde Genève-konvensjon, dagens lys. «Til beskyttelse av sivile i krigstid». Også tilleggsprotokollene var ment å dekke nasjonale konflikter, så som borgerkrig. I dag er de fire protokoller og tilleggsprotokollene på over 600 artikler. En merkbar endring siden den første konvensjonens ti artikler.
I anledning feiringen av organisasjonens hundreårsjubileum i 1963 ble ICRC sammen med ligaen av Røde Kors-foreninger tildelt sin tredje Nobels fredspris. Siden 1993 har det vært tillatt å rekruttere ikke-sveitsiske delegater noe som tidligere ikke var tillatt. Andelen delegater med ikke-sveitsisk bakgrunn har økt til ca. 35 % siden denne regelen ble endret.
16. oktober 1990 vedtok FNs generalforsamling at ICRC skulle få status som observatører i forsamlingen og møter i underlagte komiteer som den første observatørstatus gitt til en privat organisasjon. Resolusjonen ble foreslått av 138 medlemsland og introdusert av den italienske ambassadøren, Vieri Traxler, til minne om organisasjonens opprinnelse i slaget ved Solferino. En avtale med den sveitsiske regjering, som ble signert 19. mars 1993, bekreftet den allerede langvarige oppfattelsen av Komiteen som helt uavhengig av mulig innblanding fra Sveits. Avtalen sikrer full beskyttelse av ICRCs eiendom i Sveits inklusiv hovedkvarteret og arkivet. I tillegg sikrer avtalen medlemmene og staben juridisk immunitet, fritar ICRC for skatter og avgifter, garanterer beskyttet og tollfri transport av varer, tjenester og penger og rettigheter ved reise som utenlandske ambassader noe som gjør reise inn og ut av Sveits enklere.
På slutten av den kalde krigen ble ICRCs arbeid farligere. På 1990-tallet ble flere delegater drept enn på noe annet tidspunkt, særlig under arbeid i lokale konflikter og borgerkriger. Disse hendelsene viste en manglende respekt for Genève-konvensjonene og de beskyttende symbolene. Iblant de drepte delegatene var:
Frederic Maurice døde 19. mai 1992 i en alder av 39 år. Dagen etter ble en Røde Kors-transport som han hadde eskortert, angrepet i det tidligere Jugoslavia, i byen Sarajevo
Fernanda Calado, (Spania), Ingeborg Foss (Norge), Nancy Malloy (Canada), Gunnhild Myklebust (Norge), Sheryl Thayer (New Zealand), og Hans Elkerbout (Nederland). De ble myrdet på kloss hold mens de sov tidlig på morgenen 17. desember 1996 i ICRCs feltsykehus den tsjetsjenske byen Nowije Atagi i nærheten av Grozny. Morderne har aldri blitt tatt og man fant aldri noe motiv for drapene.
Rita Fox (Sveits), Véronique Saro (Den demokratiske republikken Kongo, tidligere Zaire), Julio Delgado (Colombia), Unen Ufoirworth (DR Kongo), Aduwe Boboli (DR Kongo), and Jean Molokabonge (DR Kongo). 26. april 2001 var de på tur i to biler på et hjelpeoppdrag nordøstlige del av Kongo idet de ble beskutt av ukjente angripere.
Ricardo Munguia (El Salvador). Han jobbet som vanningeniør i Afghanistan. På en reise sammen med kolleger fra det lokale Røde Kors ble bilen deres stoppet av ukjente bevæpnede menn. Han ble drept på kloss hold i noe som lignet en eksekusjons-pelotong. Han ble 39 år gammel.
Vatche Arslanian (Canada). Jobbet som logistikkoordinator. Han døde mens han kjørte gjennom Bagdad sammen med medlemmer av den irakiske Røde Halvmåne og kom under kryssild under kamper i byen.
Nadisha Yasassri Ranmuthu (Sri Lanka). Ble drept av ukjente angripere 22. juli 2003 idet bilen hans ble beskutt nær byen Hilla sør for Bagdad.
==== Presidenter i ICRC ====
Nåværende president I ICRC er Jakob Kellenberger, han ble valgt I 2000. Anne Petitpierre og Jacques Forster er visepresidenter.
Tidligere presidenter i ICRC:
1863–1864: Henri Dufour
1864–1910: Gustave Moynier
1910–1928: Gustave Ador
1928–1944: Max Huber
1944–1948: Carl Jacob Burckhardt
1948–1955: Paul Ruegger1955–1964: Leopold Boissier
1964–1969: Samuel Gonard
1969–1973: Marcel Naville
1973–1976: Eric Martin
1976–1987: Alexandre Hay
1987–1999: Cornelio Sommaruga
=== Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger ===
==== Historie ====
I 1919 møttes representanter fra de nasjonale foreningene i Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og USA i Paris for å grunnlegge den internasjonale Røde Kors ligaen. Originalideen kom fra det amerikanske Røde Kors' leder Henry Davidson. Denne utvidelsen økte Røde Kors’ aktiviteter ut over ICRCs oppgave; å tilby hjelp i katastrofer som ikke var relatert til krig. For eksempel menneskeskapte naturkatastrofer. Det amerikanske Røde Kors hadde allerede en historie i å tilby hjelp ved slike katastrofer, helt siden grunnleggelsen.
Dannelsen av en liga som en ny internasjonal Røde Kors organisasjon ved siden av ICRC ble ikke helt uten strid av flere grunner. ICRC var bekymret for en mulig rivalisering mellom de to avdelingene. Grunnleggelsen av ligaen ble sett på som et forsøk på å underminere lederskapet i ICRC og å gradvis overføre oppgaver og kompetanse til en multilateral organisasjon. I tillegg var alle medlemmene av ligaen nasjonale foreninger fra landene i Trippelententen eller fra samarbeidspartnere i Ententen. De originale vedtektene til ligaen fra mai i 1919 inneholdt videre reguleringer som ga de fem foreningene som deltok i dannelsen en spesiell status. Takket være innsats fra Henry P Davidson ble også retten til å ekskludere, på permanent basis, de nasjonale foreningene fra Trippelalliansen (sentralmaktene); Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia. Og i tillegg den nasjonale foreningen i Russland. Disse reglene stred mot Røde Kors' prinsipper om universalitet og enhet; nok en situasjon som ble en bekymring for ICRC.
Det første hjelpeoppdraget som ble organisert av ligaen av hjelp til ofrene av nød og påfølgende tyfus i Polen. Bare fem år etter grunnleggelsen hadde ligaen allerede appellert til 47 land om hjelp til oppdrag i 34 land en ganske klar indikasjon på at det var behov for slikt Røde Kors-arbeid. Totalt kom summen opp i 685 millioner sveitserfranc, disse ble brukt til å distribuere nødhjelp til ofrene i Russland, Tyskland og Albania; jordskjelv i Chile, Persia, Japan, Colombia, Ecuador, Costa Rica og Tyrkia; og flyktningstrøm i Hellas og Tyrkia. Den første store nødhjelpsoperasjonen ble satt i gang etter jordskjelvet i Japan i 1923 der 200 000 ble drept og utallige av de overlevende var såret og uten husly. Takket være ligaens koordinering mottok den nasjonale foreningen i Japan varer verd ca. 100 millioner amerikanske dollar, samlet inn av søsterorganisasjonene. Et annen viktig arbeidsfelt ble også skapt av Ligaen; opprettelsen av ungdomsforeninger i de nasjonale foreningene.
En felles operasjon av ICRC og ligaen i den russiske borgerkrigen fra 1917 til 1922 var første gang bevegelsen var involvert i en nasjonal konflikt. Fortsatt uten mandat fra Genève-konvensjonene. Ligaen, med støtte fra mer enn 25 nasjonale foreninger, organiserte nødhjelpsoppdrag og distribusjon av mat og annet nødhjelpsmateriell til den delen av sivilbefolkningen som ble rammet av sult og sykdom. ICRC jobbet sammen med det russiske Røde Kors og senere sammen med foreningen i Sovjetunionen og var stadig nøye med å ivareta ICRCs nøytralitet. I 1928 ble «Det Internasjonale Råd» grunnlagt for å koordinere samarbeid mellom ICRC og Ligaen, en oppgave som senere ble tatt over av «standing commision». Samme år ble det vedtatt felles vedtekter for bevegelsen, som definerte ICRCs og Ligaens spesifikke roller innad i organisasjonen.
Under den andre italiensk-abessinske krig mellom Etiopia og Italia fra 1935 til 1936 bidro ligaen med nødhjelp til en verdi av ca. 1,7 millioner sveitser franc. På grunn av at fascistregimet i Italia under Mussolini nektet ethvert samarbeid med Røde Kors ble disse varene kun levert til Etiopia. Under denne krigen ble et estimert antall på 29 personer drept under beskyttelse av Røde Kors symbolet. De fleste som en følge av angrep av den italienske hæren. Under den spanske borgerkrig fra 1936 til 1939 jobbet ICRC og ligaen nok en gang sammen med støtte fra 41 nasjonale foreninger. I 1939, under starten av andre verdenskrig, flyttet ligaen hovedkvarteret fra Paris til Genève for å benytte seg av Sveits' nøytralitet.
I 1952 ble vedtektene fra 1928 revidert for første gang. Og avkoloniseringen fra 1960 til 1970 førte til en økning i antall nasjonale Røde Kors og Røde Halvmåneforeninger. Ved slutten av 1960-tallet var det mer enn 100 foreninger rundt om i verden. 10. desember 1963 mottok ligaen og ICRC Nobels fredspris. Ligaen fikk nytt navn i 1983 og ble hetende «Røde Kors og Røde Halvmåne-ligaen» for å ivareta den økende andelen av nasjonale foreninger som opererte under Røde Halvmåne symbolet. Tre år senere ble Røde Kors' prinsipper tatt inn i vedtektene. Navnet ble endret igjen i 1991 til dagens Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. I 1997 signerte ICRC og forbundet Sevilla-avtalen noe som utdypet ansvaret til begge organisasjonene innad i bevegelsen. I 2004 startet forbundet den største operasjonen gjennom tidene etter Jordskjelvet i Indiahavet 2004, også kjent som tsunamien i Sørøst-Asia. Mer enn 22 000 frivillige har gjennom 40 nasjonale foreninger arbeidet med å bringe mat, husly og drev med forebygging av epidemier til de utallige ofrene.
==== Forbundets presidenter ====
I 2001 ble Don Juan Manuel Suárez Del Toro Rivero valgt til president av forbundet. Visepresidenter er René Rhinow og, som representanter fra de forskjellige verdensdelene, Robert Barnes (Canada), Murli S. Deora (India), Mamdouh Gabr (Egypt) and Massimo Barra (Italia).
Tidligere presidenter (inntil 1977 kalt formann):
1919–1922: Henry Davison (USA)
1922–1935: John Barton Payne (USA)
1935–1938: Cary T. Grayson (USA)
1938–1944: Norman Davis (USA)
1944–1945: Jean de Muralt (Sveits)
1945–1950: Basil O'Connor (USA)
1950–1959: Emil Sandstrom (Sverige)
1959–1965: John MacAulay (Canada)
1965–1977: Jose Barroso (Mexico)
1977–1981: Adetunji Adefarasin (Nigeria)
1981–1987: Enrique de la Mata (Spania)
1987–1997: Mario Enrique Villarroel Lander (Venezuela)
1997–2001: Astrid Nøklebye Heiberg (Norge)
2001–2009: Juan Manuel Suárez del Toro Rivero(Spania)
== Virksomhet ==
=== Organiseringen av bevegelsen ===
Alt i alt er det rundt 97 millioner medlemmer i bevegelsen. I tillegg har organisasjonen 300 000 ansatte.
Den internasjonale konferansen i Wien i 1965 tok opp 7 grunnprinsipper som skal være et verdigrunnlag for av alle deler av organisasjonen, grunnprinsippene ble formelt tatt inn i vedtektene i 1986.
Humanitet
Upartiskhet
Nøytralitet
Uavhengighet
Frivillighet
Enhet
UniversalitetDen internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånekonferansen blir avholdt hvert fjerde år. Dette er den høyeste myndighet i organisasjonen. Foruten delegater fra alle nasjonale foreninger er delegater fra ICRC, forbundet og fra de nasjonene som har ratifisert Genève-konvensjonene deltakere i konferansen. I mellom konferansene er det det sittende styre som fungerer som høyeste organ og overvåker at vedtakene fra konferansen blir satt ut i livet og fulgt. I tillegg er det det sittende styre som koordinerer samarbeidet mellom ICRC og Forbundet. Det består av to representanter fra ICRC (inkludert presidenten), to fra Forbundet (inkludert presidenten) og fem medlemmer som velges av den internasjonale konferansen. Styret sammenkalles i gjennomsnitt hver 6. måned. En konferanse for Rådet for delegater i bevegelsen avholdes hvert andre år.
=== ICRCs virksomhet og organisering ===
==== ICRCs oppdrag og dets ansvar innen bevegelsen ====
Det offisielle oppdraget til ICRC er, som en upartisk, nøytral og uavhengig organisasjon, å stå for beskyttelse av liv og verdighet for ofre av internasjonale og nasjonale væpnede konflikter. I henhold til Sevilla-avtalen er det ICRC som leder bevegelsen i konflikter. Kjerneoppdraget er på grunnlag av Genève-konvensjonene:
Være et nøytralt bindeledd mellom de stridende partene.
Yte medisinsk og humanitær hjelp
Spre kunnskap om internasjonal humanitær rett
Være i kontakt med de stridende partene for å minne dem om deres forpliktelser i henhold til internasjonal humanitær rett og påvirke til at disse reglene overholdes
Inspisere fange- og interneringsleirer
Spore opp savnede mennesker og gjenforener familiemedlemmer som har kommet bort fra hverandre
Formidle Røde Kors-beskjeder mellom familiemedlemmer
==== Juridisk status og organisering ====
ICRC har sitt hovedkvarter i den sveitsiske byen Genève og eksterne kontorer i ca. 80 land. Organisasjonen har 12 000 ansatte verden over, om lag 800 av dem jobber ved hovedkvarteret i Genève, 1200 delegater jobber med å administrere internasjonale oppdrag og omtrent 10 000 medlemmer av nasjonale foreninger jobber på konfliktstedet.
I motsetning til det man kanskje tror er ikke ICRC en «ikke-statlig organisasjon» (ISO) slik uttrykket vanligvis oppfattes. Det er heller ikke en internasjonal organisasjon. På grunn av sin begrensning til kun å ha sveitsiske statsborgere i medlemsmassen har den ikke et åpent og ubegrenset medlemskap som er tilfelle hos andre ISO. Ordet internasjonal i navnet ligger ikke i medlemskapet men i organisasjonens operasjonsområde slik det er definert i Genève-konvensjonen. ICRC har spesielle privilegier og juridisk immunitet i mange land basert på nasjonal lovgivning i disse land eller gjennom avtalen mellom komiteen og den respektive nasjonale forening. I henhold til sveitsisk lovgivning er ICRC definert som en privat forening. I henhold til sine vedtekter består det av 15 til 25 sveitsiske medlemmer som velges for en periode på 4 år. Det er ingen begrensning i antall perioder et medlem kan sitte i posisjon, men det er et krav om 2/3 flertall for gjenvalg av medlemmer som har vært i sin posisjon i 3 perioder.
ICRCs ledende organ er Direktoratet og forsamlingen. Direktoratet er den utøvende makt for komiteen. Den består av en generaldirektør og fem direktører i feltene; «Operasjoner», «Menneskelige ressurser», «Ressurser og operasjonell støtte» «Kommunikasjon» og «Internasjonal rett og samarbeid innad i bevegelsen». Direktoratets medlemmer er valgt av forsamlingen for en periode på 4 år. Forsamlingen består av alle komitémedlemmer, de møtes jevnlig og er ansvarlig for å definere mål, retningslinjer, strategier og å overvåke de finansielle forholdene til komiteen. Forsamlingens president er også president for komiteen i sin helhet. Forsamlingen velger også et råd bestående av fem medlemmer som har myndighet til å forplikte for Forsamlingen i enkelte saker. Forsamlingen er også ansvarlig for å organisere Forsamlingens møter og for å lette kommunikasjonen mellom Forsamlingen og Direktoratet.
Ettersom ICRC har sitt hovedkvarter i Genève, i den fransktalende delen av Sveits, opptrer ICRC vanligvis under sitt franske navn Comité international de la Croix-Rouge (CICR). Det offisielle symbolet til ICRC er det røde korset på hvit bakgrunn med ordene «COMITE INTERNATIONAL GENEVE» rundt korset.
==== Finansiering og økonomi ====
ICRCs budsjett for 2005 er på om lag 970 millioner CHF. Mesteparten av pengene kommer fra Sveits som depositarstat for Genève-konvensjonene, fra nasjonale foreninger, statene som har ratifisert Genève-konvensjonene og fra internasjonale organisasjoner som for eksempel EU. All betaling til ICRC er frivillig og gis som donasjoner basert på to typer appeller utstedt av komiteen: En årlig «Hovedkvarter Appell» for drift av hovedkvarteret eller «Nødhjelpsappell» for å dekke de enkelte oppdrag. Det totale budsjettet for 2005 består av rundt 819,7 millioner CHF (85 % av totalen) for feltarbeid og 152,1 millioner CHF (15 %) for driftskostnader. I 2005 ble budsjettet for feltarbeid økt med 8,6 % og driftsbudsjettet med 1,5 % sammenlignet med 2004.
=== Forbundets virksomhet og organisering ===
==== Forbundets oppdrag og dets ansvar innad i bevegelsen ====
Forbundet koordinerer samarbeidet mellom de nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreningene rundt om i verden og støtter opprettelsen av nye nasjonale foreninger der det ikke eksisterer et offisielt ledd. På den internasjonale arena organiserer og leder Forbundet nødhjelpsoperasjoner etter nød, menneskeskapte katastrofer, masseflukt og andre nødstilfeller. I henhold til Sevilla-avtalen er det Forbundet som leder nødhjelpsaksjoner som ikke er en del av en væpnet konflikt. Forbundet samarbeider med de nasjonale foreninger i de land som er rammet, disse kalles «Operativ Nasjonalforening» (ONF) og nasjonale foreninger i andre land som ønsker å hjelpe til, disse kalles «Deltakende Nasjonalforeninger» (DNF). I blant de 187 nasjonale foreninger som er opptatt av Forbundet som medlemsforbund eller observatører jobber omtrent 25-30 foreninger som DNF i andre land. De mest aktive av disse er nasjonalforeningene i USA, Storbritannia, Tyskland, Sverige og Norge. Et annet betydelig oppdrag, som har fått mye oppmerksomhet i de siste år, er arbeidet for et internasjonalt forbud mot landminer og å distribuere medisinsk, psykologisk og omsorg for mennesker som er skadet av landminer.
Oppdraget til Forbundet kan derfor oppsummeres som følgende:
Fremme humanitære prinsipper og verdier
Tilby nødhjelp i nødssituasjoner ved stort omfang
Støtte til nasjonale foreninger med forebyggende arbeid gjennom opplæring av frivillig mannskap og forsyning av utstyr og nødhjelpsutstyr
Støtte til lokalt helsefremmende arbeid
Støtte til nasjonale foreninger med ungdomsaktiviteter
==== Juridisk status og organisering ====
Som ICRC har Forbundet sitt hovedkvarter i Genève. Det driver også 14 permanente regionale kontorer og har mer enn 60 delegasjoner rundt om i verden. Det juridiske grunnlaget for Forbundets arbeid er dets grunnlov. Den operative ledelsen av Forbundet er sekretariatet, ledet av generalsekretæren. Sekretariatet har støtte fra seks divisjoner merket: Samarbeid og utvikling, Katastrofeledelse og Koordinering, Eksterne Relasjoner, Støttetjenester, Overvåkning og Evaluering og Styring og Planlegging. Styring og Planlegging organiserer deltakelse og samarbeid med ICRC. Forbundets høyeste besluttende organ er Generalforsamlingen som finner sted annethvert år med delegater fra alle de nasjonale foreningene. En av oppgavene til Generalforsamlingen er å velge generalsekretæren. Mellom Generalforsamlingene er det styret som er organisasjonens høyeste organ. Den har myndighet til å ta avgjørelser på vegne av Forbundet på en rekke områder. Styret består av Presidenten og Visepresidentene, formannen i finanskomiteen og 20 valgte representanter fra de nasjonale foreningene. Styret er støttet av de fire avdelingene: Nødhjelp, Ungdom, Helse og samfunnstjenester og Utvikling.
Forbundets symbol er en kombinasjon av det røde korset og den røde halvmåne på hvit bakgrunn uten noen tekst.
==== Finansiering og økonomi ====
Det meste av Forbundets budsjett er finansiert av bidrag fra de nasjonale foreningene og gjennom avkastning på sine investeringer. Størrelsen på bidraget fra de nasjonale foreninger bestemmes av finanskomiteen og er godkjent av generalforsamlingen. Alle andre bidrag, spesielt for uforutsette utgifter til nødhjelpsoppdrag, er innsamlet av appeller gitt av Forbundet og kommer fra frivillige bidrag fra nasjonale foreninger, myndigheter, andre organisasjoner, selskaper og individuelle bidragsytere.
=== Bevegelsens nasjonale foreninger ===
==== Norges Røde Kors ====
Se hovedartikkelen Norges Røde KorsNorges Røde Kors er en av de eldste nasjonale foreningene i Røde Kors, og ble stiftet 4. november 1865. Norges Røde Kors har om lag 133 000 medlemmer fordelt på ulike type aktiviteter.
==== Offisiell godkjenning av en nasjonalforening ====
Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger eksisterer i nesten alle verdens land. Innenfor eget land påtar de seg oppdrag og ansvar som en hjelpeorganisasjon som det er definert i Internasjonal Humanitær Rett. Innenfor bevegelsen er ICRC ansvarlig for å godkjenne en søknad fra en nasjonal hjelpeforening som ønsker å bli tatt opp som en offisiell Røde Kors- eller Røde Halvmåne-forening. De konkrete regler for å godkjenne en nasjonal forening er definert i bevegelsens vedtekter. Artikkel 4 av disse vedtektene inneholder.
==== Betingelser for anerkjennelse av nasjonale foreninger ====
For å bli anerkjent i henhold til betingelsene i Artikkel 5, paragraf 2b) Som en nasjonal forening må foreningen sørge for at følgende krav er møtt:
Være konstituert på territoriet til en uavhengig stat der Genève-konvensjonen for syke og sårede i væpnede konflikter på land er trådt i kraft
Være den eneste nasjonale Røde Kors- eller Røde Halvmåneforening i den nevnte stat og være styrt av en beslutningsmyndighet som alene er kompetent til å representere i forhandlinger med andre deler av bevegelsen
Være anerkjent av den juridiske myndighet i sitt land på grunnlag av Genève-konvensjonene og av den nasjonale lovgivning som en frivillig hjelpeorganisasjon, og hjelp til de offisielle myndigheter på det humanitære område.
Ha en uavhengig status som tillater foreningen å opptre i henhold til bevegelsens grunnprinsipper
Bruke navnet og emblemet til Røde Kors og Røde halvmåne i henhold til Genève-konvensjonene
Være så organisert at foreningen klarer å oppfylle oppgavene i sine egne vedtekter, inkludert beredskap i fredstid for å kunne sin lovpålagte oppgaver i tilfelle av en væpnet konflikt
Utvide sin aktivitet til å gjelde på hele statens område
Rekruttere frivillige og ansatte uten å ta hensyn til rase, kjønn, sosial status, religion eller politisk overbevisning
Følge de gjeldende vedtekter, delta i fellesskapet som forener bevegelsens forskjellige deler og samarbeide med disse.
Respektere bevegelsens grunnprinsipper og la seg lede i sitt arbeid av prinsippene i Internasjonal humanitær rettEtter at ICRC har godkjent en nasjonal forening blir foreningen medlem av Det Internasjonale Forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger
==== Nasjonale foreningers virksomhet på den nasjonale og internasjonale arena ====
Til tross for formell uavhengighet med hensyn til sin organisatoriske struktur og arbeid er alle nasjonale foreninger bundet av lovverket i sitt hjemland. I mange land er nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelser spesielle privilegier på grunn av avtaler med sine myndigheter eller spesielle «Røde Kors-lover» som gir den uavhengighet som er påkrevd av den internasjonale bevegelsen. Oppgavene og ansvaret til en nasjonal forening definert av Internasjonal Humanitær rett og bevegelsens vedtekter inkluderer humanitær hjelp i væpnede konflikter og i nød som for eksempel naturkatastrofer. Avhengig av de respektive menneskelige, tekniske, økonomiske og organisatoriske ressurser tar mange nasjonale foreninger på seg flere humanitære i sitt eget land, for eksempel blodgivning eller ambulansetjeneste. ICRC og Forbundet samarbeider med de nasjonale foreninger på sine internasjonale oppdrag, spesielt med menneskelige, materielle og økonomiske ressurser og i organiseringen av lokal logistikk av folk som er kjent i området.
== Bevegelsens symboler ==
=== Beskyttende symbol og organisasjonens symbol ===
Symbolene beskrevet under har to forskjellige betydninger. På den ene side er de visuelle symbol, det røde korset, den røde halvmåne eller det røde krystall, beskyttende symboler under væpnede konflikter, en betegnelse som er definert i Genève-konvensjonene. Dette kalles beskyttende bruk. På den andre side brukes disse symbolene som kjennetegn, logoer, av de organisasjonene som er en del av bevegelsen. Dette er den «indikative» bruken av symbolene. Symbolene brukes som beskyttelse i væpnede konflikter for å merke mennesker, sykehus og objekter (bygninger, kjøretøy etc.) som opptrer i henhold til Genève-konvensjonene.
Organisasjoner som ikke er en del av den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen kan også bruke symbolene til denne bruken. Dette gjelder for eksempel forsvarets sanitetsavdelinger, sivile sykehus og sivilforsvarenheter. Emblemene skal brukes uten tekst i de tilfeller der de benyttes som beskyttende symbol og på en fremstående måte som gjør dem så synlige og iøynefallende som mulig for eksempel ved å bruke store flagg med symbolet. Når emblemet er i bruk som organisatorisk logo angir disse symbolene at personene, kjøretøyene eller bygningene som bærer symbolet hører til en spesifikk organisasjon som tilhører bevegelsen. I dette tilfellet bør de brukes med tekst som angir hvilken avdeling dette er. (For eksempel Norges Røde Kors).
Symbolene har en rettslig beskyttelse i den norske straffeloven § 166, med straff av bot og fengsel inntil 6 måneder, for «misbruk av internasjonalt kjennetegn». Denne rettsbeskyttelsen omfatter også forbud mot uhjemlet bruk av «en betegnelse, merke, segl eller kjennetegn som lett kan forveksles med» disse.
=== Symboler anerkjent av Genève-konvensjonene ===
==== Det røde korset ====
Det røde korset på hvit bakgrunn, også omtalt som genferkors og genèvekors, var det originale beskyttelsessymbolet som ble vedtatt i den første Genève-konvensjonen, og er det sveitsiske flagget med omvendte farger. Sveits hadde i mange år hatt en etablert nøytralitetspolitikk i væpnede konflikter, og symbolet reflekterer sanitetspersonells nøytralitet på slagmarken. Videre er symbolet lett gjenkjennelig på avstand, og den hvite bakgrunnen har paralleller til regelen om at man ikke skal skyte på personell som viser et hvitt flagg. Ideen om å lage et enhetlig og nøytralt beskyttelsessymbol var det dr. Louis Appia og general Henri Dufour som kom med, i tillegg til dets spesifikke formgiving. Det røde korset er definert som et beskyttende symbol i den første Genève-konvensjonen kapittel VII og i artikkel 38 i revisjonen fra 1949. Det er en uoffisiell enighet innad i Røde Kors bevegelsen at korset skal være 5 like kvadrater. Men, uavhengig av form, vil ethvert rødt kors eller rød halvmåne på hvit bakgrunn være godkjent og må bli akseptert som et beskyttende symbol ved en konflikt. Av de 186 nasjonale foreningene som er godkjent av ICRC er det 151 som bruker det røde korset som det offisielle symbolet. I tillegg brukes symbolet av den nasjonale foreningen i Tuvalu, som har observatørstatus.
==== Røde Halvmåne ====
Under den russisk-tyrkiske krig (1877–1878) brukte Det osmanske rike en rød halvmåne i stedet for et rødt kors på grunn av at myndighetene følte at korset kunne fremmedgjøre de muslimske soldatene. Da Russland ble forespurt av ICRC i 1877, forpliktet Russland seg til å respektere den røde halvmåne på lik linje med det røde korset. Det osmanske riket forpliktet seg også til å akseptere det røde korset. Konsekvensen av dette ble at ICRC i 1878 erklærte at det var mulig for ikke-kristne nasjoner å ta i bruk et annet godkjent symbol enn det røde korset. Den røde halvmåne ble offisielt godkjent i 1929 under revideringen av Genèvekonvensjonen (artikkel 19). Opprinnelig ble den røde halvmåne brukt av Egypt og den nyopprettede tyrkiske republikk. Den røde halvmåne ble i ettertid tatt i bruk av nesten alle nasjonale foreninger i land med flertall av muslimer. De nasjonale foreninger i noen land som Pakistan (1974), Malaysia (1975) eller Bangladesh har offisielt endret navnet og emblemet fra Røde Kors til Røde Halvmåne. Den røde halvmåne blir i dag brukt av 34 av de 186 foreningene verden over. Palestina bruker også den røde halvmåne og har søkt om offisiell godkjenning.
==== Røde Krystall (Røde diamant) ====
På grunn av uenigheten med Israels nasjonale forening Magen David Adom (Røde David-stjerne) og et visst antall andre uenigheter har innføringen av et nytt symbol vært diskutert i lang tid med det røde krystall som det mest populære forslaget. Andre forsøk inkludert Sri Lanka og India med sitt forslag om å innføre et rødt hakekors og også innsatsen fra de lokale foreningene i Kasakhstan og Eritrea for å få bruke en unik kombinasjon av begge symbolene som brukt av den nasjonale foreningen i Sovjetunionen før dets fall. Men å endre Genève-konvensjonene ved å endre emblemene krever en konferanse for alle 192 nasjoner som har ratifisert Genève-konvensjonene. De sveitsiske myndigheter organiserte en slik konferanse 5.–6. desember 2005 for å ta i bruk en tredje tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonene der det Røde Krystall ble foreslått som et nytt symbol for bevegelsen. Konferansen ble utvidet til 7. desember og protokollen ble vedtatt etter to tredjedels flertall. Av de landene som deltok i konferansen stemte 98 for og 27 imot, 10 land valgte å ikke stemme.
Emblemets offisielle navn er «Det tredje protokoll-emblemet». Bruken av dette symbolet basert på den tredje tilleggsprotokoll er som følger:
Innen sitt eget lands territorium kan en nasjonal forening bruke et hvilket som helst av symbolene alene eller å bruke en kombinasjon av symbolene sammen med det røde krystall. I tillegg kan en nasjonal forening velge å bruke et tidligere symbol etter å kommunisert med statene som har ratifisert Genève-konvensjonene gjennom Sveits i forkant av at den nye tredje tilleggsprotokoll blir vedtatt.For indikativ bruk på fremmed territorium må en nasjon som ikke bruker et av de godkjente symbolene som sitt emblem bruke sitt symbol i kombinasjon med den røde krystall basert på kommunikasjonen av sitt unike symbol med statene i Genève-konvensjonene.For beskyttende bruk er det kun de symbolene som er godkjent av Genève-konvensjonene som kan brukes. Land som ikke bruker et av disse symbolene må ta i bruk det røde krystall uten kombinasjon med et annet symbol.14. januar 2007 ble den tredje protokollen satt i virksomhet (to måneder etter at de to første landene hadde ratifisert den). Dette førte da til at det tredje emblemet kunne brukes av myndigheter og Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen.
==== Røde Løve med sol: for tiden ikke i bruk ====
Fra 1924 til 1980 brukte Irans nasjonalforening dette symbolet med bakgrunn i flagget og emblemet til Pahlavi-dynastiet. Den Røde Løve med Sol ble formelt godkjent som et beskyttelsessymbol i 1929 sammen med den røde halvmåne. Til tross for at Iran skiftet til den røde halvmåne i 1980 hevder Iran sin rett til å bruke symbolet. Derfor er det fortsatt godkjent av Genèvekonvensjonene som et beskyttelsessymbol med samme status som det røde korset og den røde halvmåne selv om det ikke har vært i bruk av noe land siden 1980.
=== Andre symboler brukt av nasjonalforeninger ===
==== Røde David-stjerne ====
Magen David Adom, nasjonalforeningen i Israel, har brukt Røde David-stjerne som sitt symbol helt siden grunnleggelsen. Israel prøvde å få godkjent emblemet i Genèvekonvensjonene, men forslaget ble nedstemt under revisjonen av konvensjonene i 1949. Siden Røde David-stjerne ikke er et godkjent symbol er ikke Israels nasjonalforening godkjent som nasjonalforening av ICRC. Foreningen har imidlertid observatørstatus på Generalforsamlingen og det ventes at foreningen blir godkjent i den nærmeste fremtid. Takket være enigheten om det tredje protokollemblemet; Røde Krystall.
Reglene i den nye tilleggsprotokollen tillater Magen David Adom å fortsette å bruke sitt symbol nasjonalt i Israel. Skal det derimot brukes i utlandet må det kombineres med Røde Krystall. En løsning der Davidstjernen plasseres inni krystallet. Til tross for sine begrensninger i medlemskap har organisasjonen et utmerket rykte innad i bevegelsen. Foreningen har tatt del i mange internasjonale aktiviteter i samarbeid med både ICRC og Forbundet.
Grunnen til at Røde Kors ikke ville anerkjenne den røde davidstjernen som symbol, er at det er et kontroversielt politisk symbol. President for det internasjonale Røde Kors Cornelio Sommaruga spurte: «hvis Røde Kors skal anerkjenne davidstjernen, hvorfor ikke også svastikaen?». Dette førte til en stor debatt, og mange i Israel hevdet at Røde Kors var antisemittisk.
21. juni 2006 ble den israelske og palestinske foreningene opptatt i Røde Kors.
== Bevegelsens motto, Røde Kors-dagen og steder av interesse ==
=== Motto og slagord ===
Det opprinnelige mottoet til den internasjonale komiteen var Inter Arma Caritas (I krig, nestekjærlighet). Dette kristent inspirerte slagordet ble erstattet i 1961 med den mer nøytrale mottoet Per humanitatem ad Pacem (Med humanitet mot fred). Inter Arma Caritas benyttes fortsatt av ICRC (artikkel 3 i ICRCs statutter), Per Humanitatem ad Pacem er det primære motto til Forbundet (Artikkel 1 i Forbundets grunnlov). Begge organisasjoner bruker det alternative motto og sammen brukes begge slagord som det kombinerte motto til den internasjonale bevegelsen.
Formålsparagrafen til den internasjonale bevegelsen er i dag, som formulert i forbundets «Strategi 2010»-dokument, å forbedre livene til sårbare mennesker ved å mobilisere humanitetens makt. Fra 1999 til 2004 har det vanlige slagordet for alle aktivitetene til den internasjonale bevegelsen vært Humanitetens makt. I desember 2003 vedtok dog den 28. internasjonale konferansen i Genève konferansemottoet Beskyttelse av menneskelig verdighet som bevegelsens nye slagord.
=== Røde Kors-dagen ===
Den 16. internasjonale konferansen som kom sammen i London i 1938 vedtok offisielt at 8. mai, fødselsdagen til Henri Dunant, skulle være den offisielle, internasjonale merkedagen for bevegelsen. Siden 1984 har merkedagen hatt det offisielle navnet «Røde Kors-dagen».
=== Minnesmarkering og museer ===
I Solferino, Italia, beskriver et lite museum slaget ved Solferino og Risorgimento, Italias lange og blodige kamp for enhet og selvstendighet. I Ossiaro di Solferino nær museet viser en gripende utstilling krigens grusomheter. Inne i kapellet ligger 1413 hodeskaller og bein fra tusener av franske og østerrikske tropper som døde i slaget.
Solferino er også vert for Det internasjonale Røde Kors-minnesmerket som ble innviet i 1959 ved hundreårsmarkering av slaget ved Solferino. Minnesmerket inneholder steinplater som representerer hvert anerkjente nasjonale forbund. I Castiglione delle Stiviere, en liten by nær Solferino, ble også Det internasjonale Røde Kors-museet åpnet i 1959. Enn videre har man et annet lignende museum, Det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet, i Genève. I Heiden i Sveits har man også Henry Dunant Museet, som skal ta vare på minnet om Dunant selv.
== Se også ==
Norges Røde Kors, den norske nasjonalforeningen
Røde Kors Ungdom, den norske ungdomsforeningen til nasjonalforeningen
Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), vokteren av Røde Kors-prinsippene og Genève-konvensjonene
Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger (IFRC), sammenslutning av alle nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger
Det røde korset, symbolet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
International Red Cross and Red Crescent Movement Arkivert 12. august 2007 hos Wayback Machine.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen
Norges Røde Kors
Dansk Røde Kors
Svenska Röda Korset
Røde Kors Ungdom | Oslo Røde Kors ble grunnlagt i 1865 og er ett av 19 distrikter i Norges Røde Kors. frivillige. | 8,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medier_og_kommunikasjon | 2023-02-04 | Medier og kommunikasjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fagopplæring', 'Kategori:Kommunikasjon i Norge', 'Kategori:Medievitenskap', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Utdanningsprogrammer', 'Kategori:Utdanningsstubber'] | Denne artikkelen er om utdanningsprogrammet i norsk videregående skole. For det britiske postområdet, se MK (postområde).Medier og kommunikasjon er et utdanningsprogram i norske videregående skoler. Inntil begynnelsen av skoleåret 2016–2017 var det et yrkesfaglig utdanningsprogram. Kunnskapsdepartementet besluttet i 2015 at det skulle gjøres om fra yrkesfaglig til et studieforberedende utdanningsprogram. Nå gir programmet generell studiekompetanse og kvalifiserer til høyere utdanning. For medier og kommunikasjon i høyere utdanning, se "Medier og kommunikasjon i høyere utdanning".
Medier og kommunikasjon skal gi innsikt i arbeidet innen reklame- og kommunikasjonsbyråer, magasinredaksjoner, forlag, trykkerier, markedsavdelinger, fotobedrifter, internettbedrifter, filmselskaper, radio og fjernsyn.
Medier og kommunikasjon åpnet tidligere for ulike veivalg frem mot svennebrev og fagbrev, men er nå en del av løpet frem mot generell studiekompetanse. Svennebrev kan fortsatt tas innen fotograf- eller mediagrafikerfaget etter to års videregående skole og påfølgende to års læretid i bedrift.
| Denne artikkelen er om utdanningsprogrammet i norsk videregående skole. For det britiske postområdet, se MK (postområde).Medier og kommunikasjon er et utdanningsprogram i norske videregående skoler. Inntil begynnelsen av skoleåret 2016–2017 var det et yrkesfaglig utdanningsprogram. Kunnskapsdepartementet besluttet i 2015 at det skulle gjøres om fra yrkesfaglig til et studieforberedende utdanningsprogram. Nå gir programmet generell studiekompetanse og kvalifiserer til høyere utdanning. For medier og kommunikasjon i høyere utdanning, se "Medier og kommunikasjon i høyere utdanning".
Medier og kommunikasjon skal gi innsikt i arbeidet innen reklame- og kommunikasjonsbyråer, magasinredaksjoner, forlag, trykkerier, markedsavdelinger, fotobedrifter, internettbedrifter, filmselskaper, radio og fjernsyn.
Medier og kommunikasjon åpnet tidligere for ulike veivalg frem mot svennebrev og fagbrev, men er nå en del av løpet frem mot generell studiekompetanse. Svennebrev kan fortsatt tas innen fotograf- eller mediagrafikerfaget etter to års videregående skole og påfølgende to års læretid i bedrift.
== Programfagene ==
Den tidligere yrkesfaglige studieretningen medier og kommunikasjon ble opprettet i 2000. Den var yrkesfaglig i navnet, men i realiteten oppnådde 97 prosent studiekompetanse på normert tid. Mediekommunikasjon tar for seg kommunikasjonsmetoder og fortellerteknikker som kan brukes til formidling av budskap i ulike medier mot forskjellige målgrupper. Faget omfatter medienes rolle, makt og historie, samt regelverk, etikk og kildekritikk.
Mediedesign og medieuttrykk handler om idé, form, uttrykk og funksjon knyttet til kommunikasjon gjennom tekst, lyd og bilde. Programfaget dreier seg om oppøving av kreative ferdigheter og utforming av medieprodukter. Programfaget omfatter uttrykkshistorie på grunnleggende nivå. Bruk av ulike, designmessige virkemidler i medieproduksjoner inngår i programfaget.
Medieproduksjon dreier seg om å planlegge og gjennomføre en medieproduksjon, både individuelt og i samarbeid med andre. Programfaget omfatter produksjon, bearbeiding, oppbevaring og distribusjon i aktuelle formater. Programfaget omfatter bruk av arbeidsmetoder og produksjonsverktøy.
Prosjekt til fordypning er et fag som skal gi elevene mulighet til å prøve ut enkelte eller flere sider av aktuelle lærefag og få erfaring med innhold, oppgaver og arbeidsmåter som karakteriserer de ulike yrkene. Elevene kan på Vg2 fordype seg i kompetansemål fra læreplanene på Vg3-nivå, eller velge fag fra studiespesialiserende utdanningsprogram Vg3.
== Fag- og timefordeling ==
==== VG1 ====
Fellesfag: Norsk (113 timer), Engelsk (140 timer), Fremmedspråk nivå I/nivå II (113 timer), Matematikk 1P/Matematikk 1T (140 timer), Naturfag (140 timer), Kroppsøving (56 timer)
Felles programfag: Mediesamfunnet (140 timer), Medieuttrykk (140 timer)
==== VG2 ====
Fellesfag: Norsk (112 timer), Fremmedspråk nivå I/nivå II (112 timer), Samfunnsfag (84 timer), Matematikk 2P (84 timer), Historie (56 timer), Geografi (56 timer), Kroppsøving (56 timer)
Felles programfag: Mediesamfunnet (140 timer), Medieuttrykk (140 timer)
Valgfritt programfag: Bilde/Grafisk design/Lyddesign/Tekst/Mediespesialisering/Medieutvikling (140 timer)
==== VG3 ====
Fellesfag: Norsk (168 timer), Historie (113 timer), Religion og etikk (84 timer), Kroppsøving (56 timer)
Felles programfag: Mediesamfunnet (140 timer), Medieuttrykk (140 timer)
Valgfritt programfag: Bilde/Grafisk design/Lyddesign/Tekst/Mediespesialisering/Medieutvikling (280 timer)
== Medier og kommunikasjon i høyere utdanning ==
Medier og kommunikasjon kan også studeres på bachelor- og masternivå.
Høgskolen i Oslo og Akershus har på instituttet for journalistikk og mediefag et bachelorprogram i medier og kommunikasjon.
Universitetet i Oslo har et eget Institutt for medier og kommunikasjonNorges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) har et eget bachelorprogram på det historisk-filosofiske fakultet kalt Kunst, medier og kommunikasjon. Programmet fører fram til en bachelorgrad med fordypning i ett eller to av følgende fag: Dansevitenskap, drama/teater, filmvitenskap, kunsthistorie, medieproduksjon, medievitenskap, musikkvitenskap og språklig kommunikasjon.
I tillegg tilbyr NTNU mastergradsprogrammet Medier, kommunikasjon og informasjonsteknologi. Dette er et to-årig høyere grads studium innenfor medievitenskap som består av obligatoriske emner i medieteori, informasjonsteknologi og metode, valgfrie emner i blant annet psykologi, sosiologi, statsvitenskap, pedagogikk og medievitenskap, pedagogikk, informatikk, samt en masteroppgave der det skal gjennomføres et selvstendig forsknings- eller utredningsarbeid. Mastergraden ligger under Institutt for sosiologi og statsvitenskap.Høgskolen i Telemark, avdeling Notodden har eget nettbasert årsstudium i digital mediedesign.
Høgskolen i Hedmark, campus Rena har et eget bachelorprogram samt et årsstudium innen digital medieproduksjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vilbli.no om medier og kommunikasjon | Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) er et institutt under Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. | 8,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wannabe | 2023-02-04 | Wannabe | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ord og uttrykk'] | Uttrykket wannabe ([ˈwʌ.nə.biˑ]) brukes gjerne om personer som i stor grad ønsker å oppnå berømmelse i en eller annen form, men som mangler det talent, de ferdigheter eller de kunnskaper som kreves.
Uttrykket kommer av de engelske ordene "want to be".
Wannabe kan også vise til:
Wannabe (sang), en sang utgitt av Spice Girls i 1996
Wannabe (film), en filmkomedie fra 2005 med Craig Young, regissert av Richard Keith
Wannabe (kortfilm), en kortfilm om mordet på en Andy Warhol-stjerne, skrevet og regissert av Frances Bathory
Wannabe (TV-serie), en britisk reality-serie med programlederne Toby Anstis og Chanelle Hayes
Wannabe: A Hollywood Experiment, av Jamie Kennedy
Wannabe (CSI episode), en episode av CSI: Miami fra 2004
Wannabe (D:TNG episode, en episode av Degrassi: The Next Generation fra 2002
"Wanna Be", en sang av Dizzee Rascal (2007)
wannabe.gathering.org Datapartyet The Gatherings system for å søke om å bli frivillig på arrangementet. | Uttrykket wannabe ([ˈwʌ.nə.biˑ]) brukes gjerne om personer som i stor grad ønsker å oppnå berømmelse i en eller annen form, men som mangler det talent, de ferdigheter eller de kunnskaper som kreves.
Uttrykket kommer av de engelske ordene "want to be".
Wannabe kan også vise til:
Wannabe (sang), en sang utgitt av Spice Girls i 1996
Wannabe (film), en filmkomedie fra 2005 med Craig Young, regissert av Richard Keith
Wannabe (kortfilm), en kortfilm om mordet på en Andy Warhol-stjerne, skrevet og regissert av Frances Bathory
Wannabe (TV-serie), en britisk reality-serie med programlederne Toby Anstis og Chanelle Hayes
Wannabe: A Hollywood Experiment, av Jamie Kennedy
Wannabe (CSI episode), en episode av CSI: Miami fra 2004
Wannabe (D:TNG episode, en episode av Degrassi: The Next Generation fra 2002
"Wanna Be", en sang av Dizzee Rascal (2007)
wannabe.gathering.org Datapartyet The Gatherings system for å søke om å bli frivillig på arrangementet. | Uttrykket wannabe ([ˈwʌ.nə. | 8,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1905/06 var den 35. sesongen av den engelske FA-cupen. | 8,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tveitakvitingen | 2023-02-04 | Tveitakvitingen | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Bjørnafjorden', 'Kategori:Fjell i Kvam', 'Kategori:Fjell i Samnanger', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Tveitakvitingen er den høyeste fjelltoppen i Samnanger og Bjørnafjorden kommune i Vestland. Det har en høyde på 1 299 meter over havet. Primærfaktoren på 858 meter er blant de 150 største i Skandinavia.
Det er populært å gå på skitur på Tveitakvitingen vinterstid. Fra toppen er det god utsikt både vestover, mot havet, og østover mot Hardangerfjorden og Folgefonna.
Navnet Tveitakvitingen kommer fra en gård, med navn Tveita, som ligger øverst i Hålandsdalen (ved foten av fjellet).
| Tveitakvitingen er den høyeste fjelltoppen i Samnanger og Bjørnafjorden kommune i Vestland. Det har en høyde på 1 299 meter over havet. Primærfaktoren på 858 meter er blant de 150 største i Skandinavia.
Det er populært å gå på skitur på Tveitakvitingen vinterstid. Fra toppen er det god utsikt både vestover, mot havet, og østover mot Hardangerfjorden og Folgefonna.
Navnet Tveitakvitingen kommer fra en gård, med navn Tveita, som ligger øverst i Hålandsdalen (ved foten av fjellet).
== Se også ==
Liste over fjell i Skandinavia
== Fotnoter ==
== Referanser == | | sf = 14,86 | 8,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Opostega_salaciella | 2023-02-04 | Opostega salaciella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Georg Friedrich Treitschke', 'Kategori:Hvitmøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1833'] | Opostega salaciella er en sommerfugl som tilhører familien hvitmøll (Opostegidae). Den er funnet nord til Sogn og Fjordane i Norge.
| Opostega salaciella er en sommerfugl som tilhører familien hvitmøll (Opostegidae). Den er funnet nord til Sogn og Fjordane i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 8–12 mm), snøhvit møll. Antennens første ledd er kraftig utvidet og danner et "øyelokk" over fasettøyet. Antennen er trådformet, lysbrun og ca. 4/5 så lang som forvingen. Det innerste, kraftig utvidete leddet er snøhvitt. Hodet, forkroppen og vingene er alle skinnende hvite. I den ytre del av forvingen (der vingefrynsene begynner) kan det være en svak, gulaktig tverrstripe som ikke når helt fram til framkanten. Bakkroppen er brungrå med hvit haledusk.
== Levevis ==
Den lever i tørre, åpne områder. Larvene lever på småsyre (Rumex acetosella) og krushøymol (Rumex crispus), kanskje også andre syrer, trolig inne i stenglene. De voksne sommerfuglene flyr i kveldingen i juni – august og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over det meste av Europa østover til den asiatiske delen av Tyrkia. I Norge forekommer den nord til Sogn og Fjordane.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Opostega salaciella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Opostega salaciella i Encyclopedia of Life
(en) Opostega salaciella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Opostega salaciella hos Artsdatabanken
(sv) Opostega salaciella hos Dyntaxa
(en) Opostega salaciella hos Fauna Europaea
(en) Opostega salaciella hos NCBI
(en) Kategori:Opostega salaciella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Opostega salaciella – detaljert informasjon på Wikispecies | Opostega salaciella er en sommerfugl som tilhører familien hvitmøll (Opostegidae). Den er funnet nord til Sogn og Fjordane i Norge. | 8,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zink_(musikk) | 2023-02-04 | Zink (musikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske musikkinstrumenter', 'Kategori:Messingblåseinstrumenter'] | En zink (også zinke eller sink(e), italiensk cornetto, engelsk cornett) er et historisk musikkinstrument med blomstringstid på tidlig 1600-tall. Den ble vanligvis laget av tre, sjeldnere av elfenbein, var åttekantet og med skinnovertrekk og hadde seks fingerhull og et tommelfingerhull. Den klassifiseres i dag som et messingblåseinstrument.
Ofte blir zinken sett på som en mellomting mellom blokkfløyte og trompet. Fra 1400-tallet til midten av 1600-tallet var zinken et av de viktigste musikkinstrumentene med ry på seg til å kunne imitere den menneskelige stemme.
| En zink (også zinke eller sink(e), italiensk cornetto, engelsk cornett) er et historisk musikkinstrument med blomstringstid på tidlig 1600-tall. Den ble vanligvis laget av tre, sjeldnere av elfenbein, var åttekantet og med skinnovertrekk og hadde seks fingerhull og et tommelfingerhull. Den klassifiseres i dag som et messingblåseinstrument.
Ofte blir zinken sett på som en mellomting mellom blokkfløyte og trompet. Fra 1400-tallet til midten av 1600-tallet var zinken et av de viktigste musikkinstrumentene med ry på seg til å kunne imitere den menneskelige stemme.
== Byggemåter ==
Zinken stemmes vanligvis i middeltone temperering, og derfor er litteraturen vanligvis begrenset til tonearter opp til to fortegn.
Til grunn for en zinkekonstruksjon ligger et konisk rør med syv hull. Ulike typer er:
krum zinke (cornetto curvo), lett krummet utført i to uthulte, sammenlimte og lærovertrukne halvdeler, vanligvis i følgende størrelser:
i et normalt sopranleie (cornetto) – dypeste tone er a. G-grep.
den mindre diskant- eller kvartzinken (cornettino) i et høyere toneleie.
tenorzinke i et dypere toneleie, lengre og vanligvis krummet i s-form.
rett zinke (cornetto diritto) er sjeldne.
stille zinke (Cornetto muto) er rette og laget i et stykke tre med utfrest munnstykke som ikke kan tas av. Volumet er lavere og tonen mindre skarp enn for de andre variantene
serpent er en bassform av instrumentfamilien.
== Komponister som har skrevet for zinke ==
Heinrich Schütz
Michael Praetorius
Claudio Monteverdi
Johann Sebastian Bach
Giovanni Gabrieli
== Litteratur ==
Hermann Moeck, Helmut Mönkemeyer: Zur Geschichte des Zinken, Celle: Moeck 1973
== Eksterne lenker ==
(en) Cornetts – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cornett – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | En zink (også zinke eller sink(e), italiensk cornetto, engelsk cornett) er et historisk musikkinstrument med blomstringstid på tidlig 1600-tall. Den ble vanligvis laget av tre, sjeldnere av elfenbein, var åttekantet og med skinnovertrekk og hadde seks fingerhull og et tommelfingerhull. | 8,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudopostega_crepusculella | 2023-02-04 | Pseudopostega crepusculella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Philipp Christoph Zeller', 'Kategori:Hvitmøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1839'] | Pseudopostega crepusculella er en sommerfugl som tilhører familien hvitmøll (Opostegidae). Den er funnet fra Østfold til Vest-Agder i Norge.
| Pseudopostega crepusculella er en sommerfugl som tilhører familien hvitmøll (Opostegidae). Den er funnet fra Østfold til Vest-Agder i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 8–12 mm), snøhvit møll, forvingen har et V-formet, lysbrunt tverrbånd litt utenfor midten og to brune tverrbånd i spissen, der det også er en liten, svart flekk. Antennens første ledd er kraftig utvidet og danner et hvitt "øyelokk" over fasettøyet, ellers er antennene brunlige og rundt 4/5 så lange som forvingen. Hodet, forkroppen og forvingen er hvite, bakkroppen gråbrun, bakvingen lysbrun.
== Levevis ==
Arten lever på fuktige og frodige, åpne marker. Larvene lever sannsynligvis inne i stenglene på mynter (Mentha spp.). De voksne sommerfuglene flyr fra skumringen og utover natten, fra slutten av juni til midten av august.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over store deler av Europa og det nordlige Asia østover til øst-Sibir. I Norge er den funnet på den sørlige delen av Østlandet og langs kysten av Sørlandet.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Pseudopostega crepusculella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudopostega crepusculella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Pseudopostega crepusculella hos Artsdatabanken
(sv) Pseudopostega crepusculella hos Dyntaxa
(en) Pseudopostega crepusculella hos Fauna Europaea
(en) Pseudopostega crepusculella hos NCBI
(en) Kategori:Pseudopostega crepusculella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pseudopostega crepusculella – detaljert informasjon på Wikispecies | Pseudopostega crepusculella er en sommerfugl som tilhører familien hvitmøll (Opostegidae). Den er funnet fra Østfold til Vest-Agder i Norge. | 8,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudopostega_auritella | 2023-02-04 | Pseudopostega auritella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Hvitmøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1813'] | Pseudopostega auritella er en sommerfugl som tilhører familien hvitmøll (Opostegidae). Den er ikke funnet i Norge, mne forekommer i det sørligste Sverige og Finland.
| Pseudopostega auritella er en sommerfugl som tilhører familien hvitmøll (Opostegidae). Den er ikke funnet i Norge, mne forekommer i det sørligste Sverige og Finland.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 9–12 mm), hvit møll, forvingen har en brun flekk ved bakkanten og en liten, mørk flekk i spissen. Antennene er trådformede, nesten så lange som forvingen. Den innerste leddet er hvitt og kraftig utvidet slik at det danner et "øyelokk" over fasettøyet. Hodet, forkroppen og forvingen er hvite. Forvingen har en firkantet, brun flekk omtrent midt på bakkanten, i spissen (på vingefrynsene) har de en liten, svart flekk og fine, brune linjer som danner en X med sentrum i den svarte flekken. Vingefrynsene er hvite bortsett fra nær den brune flekken der de er gråbrune. Bakvingen er gråbrun med lange, gråbrune hårfrynser.
== Levevis ==
Arten lever i fuktige miljøer, som fuktenger, fuktige skogkanter og våtmarker. Larven lever trolig inne i stengelen på næringsplanten, men det hersker noe usikkerhet om hva denne er. Klourt (Lycopus europaeus) er en sannsynlig kandidat, men det har også blitt hevdet at den går på soleihov (Caltha palustris).
== Utbredelse ==
Den er utbredt i det meste av Europa og i det nordlige Asia østover til øst-Sibir. I Norden finnes den i hele Danmark og de aller sørligste områdene av Sverige og Finland.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Pseudopostega auritella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudopostega auritella i Encyclopedia of Life
(en) Pseudopostega auritella i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Pseudopostega auritella hos Dyntaxa
(en) Pseudopostega auritella hos Fauna Europaea
(en) Pseudopostega auritella hos NCBI
(en) Kategori:Pseudopostega auritella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pseudopostega auritella – detaljert informasjon på Wikispecies | Pseudopostega auritella er en sommerfugl som tilhører familien hvitmøll (Opostegidae). Den er ikke funnet i Norge, mne forekommer i det sørligste Sverige og Finland. | 8,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingar_Odd_Nilsen | 2023-02-04 | Ingar Odd Nilsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfatterstubber', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-07'] | Ingar-Odd Nilsen (født 20. juni 1945) er en norsk forfatter som har utgitt flere bøker.
| Ingar-Odd Nilsen (født 20. juni 1945) er en norsk forfatter som har utgitt flere bøker.
== Bibliografi ==
Humor for båtfolk – og andre landkrabber ISBN 978-82-903-1947-7 (2007)
Hvordan oppnå suksess i privatlivet uten å snuble! (1999)
Barnas beste vitser ISBN 9788279930051
Men vitsene mine får du ISBN 9788279930013
Den store lille røde ISBN 9788279930020
Bønder og byfolk i Vestfold ISBN 9788279930259
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside
(no) Publikasjoner av Ingar Odd Nilsen i BIBSYS | Ingar-Odd Nilsen (født 20. juni 1945) er en norsk forfatter som har utgitt flere bøker. | 8,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Triosonate | 2023-02-04 | Triosonate | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kammermusikk', 'Kategori:Musikalske former', 'Kategori:Musikkhistorie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Triosonaten er en kammermusikkform som kjennetegnes av at to likeverdige melodistemmer spilles over en generalbassstemme.
Triosonaten var en av de viktigste og mest populære kammermusikalske formene i barokktiden, dvs mellom ca. år 1600 og 1750.
| Triosonaten er en kammermusikkform som kjennetegnes av at to likeverdige melodistemmer spilles over en generalbassstemme.
Triosonaten var en av de viktigste og mest populære kammermusikalske formene i barokktiden, dvs mellom ca. år 1600 og 1750.
== Innledning og karakteristika ==
Claudio Monteverdis operaer og kirkemusikalske verk kan ha vært forbildet, da de første sonatene baserte seg på hans ritorneller. Melodilinjene sto i fremste rekke, det ble lagt mindre vekt på klangfargen. Mange sonatesatser består av tostemmige fuger eller fugatos, i senere verk finner man også fullt utarbeidete trestemmige fuger hvor bassen kan delta som likeverdig stemme. I rokokkomusikken ble den fugerte stilen forlatt og førstestemmen overtok den solistiske hovedrollen, mens andrestemmen ble en harmonistemme. Utviklingstrinnene for de ulike formene for triosonater forløp parallelt med de tilsvarende kammermusikalske formene, som den senere virtuose solosonaten og sonateformene med flere stemmer.
Opprinnelige ble melodistemmene nesten utelukkende spilt på fioliner, gamber og zinker, mens man på 1700-tallet ofte finner treblåsere. Bass-stemmen ble vanligvis spilt på cello, bassgambe, fagott eller teorbe og den besifrede harmonigangen improvisert på cembalo, orgel eller lutt. Til tross for navnet, ble triosonater ofte framført av mer enn tre musikere, og originalt oppføringsmateriale tyder på at selv melodistemmen passasjevis kunne framføres av flere instrumenter. Slik var triosonaten en eksperimentform for det som på slutten av 1600-tallet førte til concerto grossoens oppblomstring.
== Tidlig barokk ==
Triosonaten oppsto i Italia og har opphav i vokalmusikken på slutten av 1500-tallet. Giovanni Gabrieli bygde triopassasjer inn i canzonaene i sin Symphoniae sacrae fra 1597. Som den første egentlige triosonate regnes Canzone alla Francese a 4 (1602) for fiolin, corneto, 2 posauner (som støttestemmer) og generalbass (b.c.) av Lodovico Grossi da Viadana. De eldste triosonatesamlingene skapte fiolinisten Salomone Rossi med Primo libro delle Sinfonie e Gagliarde fra 1607 og Secondo libro fra 1608. Giovanni Battista Buonamente, Dario Castello, Giovanni Paolo Cima, Biagio Marini, Tarquinio Merula og Marco Uccellini skrev triosonater i samme tidsperiode.
Også nord for Alpene fikk denne nye typen instrumentalmusikk raskt aksept, først i Paul Peuerls Gantz Neuen Padovanen.... (Nürnberg 1613), hoffkapellmester Johann Stadlmayr fra Innsbruck i Philomenus cœlestis (1624), Johann Vierdanck og Johann Erasmus Kindermann i Deliciæ studiosorum (1643). I det franske området publiserte Henri Dumont trestemmige kirkepavaner i Meslanges (Paris 1657) og triosonater i Canti sacra (1662).
== Høybarokk ==
De katolske prestene Giovanni Legrenzi og Maurizio Cazzati fra Bergamo utviklet en egen triosonatestil og oppførte sine sonater under messene. Rundt midten av 1600-tallet brakte Uccellini og Cazzati den norditalienske instrumentalstilen til de emilianske sentrene Modena og Ferrara. Musikerne i Modena innførte franske danseformer, skordatur og kanonformer, mens da-chiesa-stilens (kirkesonater) kantabilitet og kraftfulle klangfarger ble pleiet i Bologna, eksempelvis av Giovanni Maria Bononcini og Alessandro Stradella. Gjennom sine trio-symfonias øvet Legrenzi, Carlo Ambrogio Lonati og Lelio Colista umiddelbar innflytelse på Arcangelo Corellis og Henry Purcells verk.
Utenfor Italia ble triosonaten preget av Johann Heinrich Schmelzers Duodena Sonatorum Selectarum fra 1659, Heinrich Bibers Harmonia artificiosa-ariosa fra 1670 og de seks sonatene fra Musicalische Ergötzung (1691) av Johann Pachelbel. I Nordtyskland finner vi Dietrich Beckers Erster Theil Zwey-stimmiger Sonaten und Suiten fra 1674, og som et høydepunkt fra perioden Dietrich Buxtehudes triosonatesamlinger op. 1 og op. 2 (1696), hvor gamben delvis tas i bruk som andre melodiinstrument.
I England trådte en aldrende John Jenkins inn i det nye terrenget med noen trio-suiter. Han tilskrives – noe usikkert – tolv sonater for to fioliner og bass. De er så langt ikke funnet, men gjelder likevel som de første triosonater i italiensk stil som ble komponert i England. Bortsett fra disse publiserte William Young de første engelske triosonatene i Innsbruck, 1653.
Eksempler på trioer fra de to siste tiårene av 1600-tallet er den italienskfødte franske hoffkomponisten Jean-Baptiste Lullys Trios pour le coucher du roi og Marin Marais' gambeverker (1686) tilegnet Lully, samt hans sonate for fiolin, gambe og continuo med den programmatiske tittelen Sonnerie de Saint Geneviève du Mont de Paris.
== Senbarokk ==
Arcangelo Corellis op. 1 (1681) og op. 3 kan sies å ha vært retningsgivende for den senbarokke triosonatetypen da chiesa (kirkesonater) med sine vekslinger mellom satser i langsomt-hurtig-langsomt-hurtig tempo som er så typisk for den emilianske fiolinskole. De enkelte satsene er for det meste fugale hvor bass-stemmen trekkes inn i enkelte passasjer. Corellis kammersonater (da camera) op.2 og 4 (1695) begynner med et langsomt «Preludio» og følges av to til tre dansesatser («Allemande», «Corrente», «Gavotte», «Gigue», «Sarabande»). Disse komposisjonene krever ikke så stor virtuositet av utøveren, noe som gjør dem interessante for amatører, og gir yrkesmusikere mange tolkningsmuligheter. Allerede i Corellis levetid fantes det 78 ettertrykk av disse verkene, noe som tydelig viser hvor populære de var, og hvilket utbredelsesområde de fikk. Den første publiserte samling med instrumentalverk av en kvinnelig komponist er Isabella Leonardas op.16 som inneholder elleve triosonater.
I blomstringstiden som fulgte Corellis italienske triosonater skrev Tomaso Albinoni op. 1, 3 og 8, og Legrenzi–eleven Antonio Caldara op. 1 (1693) og op. 2 (1699). Caldara var cellist og enkelte av sonatesatsene inneholder en obligat cellostemme. Flere av Albinonis og Calderas hurtige satser er fullt utarbeidede trestemmige fuger. Fra begynnelsen av 1700-tallet stammer sonatene til Francesco Antonio Bonporti (op. 4, 1704) og Antonio Vivaldi (Sonate da camera op. 1 fra 1705, for øvrig Vivaldis første publikasjon). De begynner med et da–chiesa–lignende preludium som etterfølges av dansesatser. Likeens inneholder Vivaldis verksamling op.5 to triosonater. Flere av Vivaldis sonater (op. 1 nr 8, 11 og op. 5 nr 6) oppviser i flere satser solosonatens konsertante struktur. Mens førstefiolinen gjennomgående tar den melodiske føringen utfyller andrestemmen den ostinate bass-stemmen. Evaristo Dall'Abacos sonater op. 3 fra 1712 er stort sett trestemmige.
I Tyskland skrev Georg Philipp Telemann rundt 140 triosonater, hvorav rundt en tredjedel følger Corellis struktur. I sonatesamlingen Essercizii Musici publiserte Telemann triosonater for de forskjelligste instrumenter i overstemmen: ved siden av fiolin den moteriktige flûte traversière, samt obo, blokkfløyte, gambe og obligat cembalo.
Videre kan nevnes op. 2 som er tilskrevet Georg Friedrich Händel, hvor forleggeren Walsh inkluderte tre tidlige verk, de såkalte Dresden sonatene. Lik Händels kammersonater op. 5 fra 1739 begynner disse ofte med en da–chiesa-innledning etterfulgt av flere dansesatser. Mindre aktiv på det egentlige triosonate-feltet var Johann Sebastian Bach med BWV 1039 og triosonaten fra Musikalisches Opfer BWV 1079. Opphavsmannen til sonatene BWV 1036–1038 er ikke slått entydig fast. Bach utviklet en særegen form for triosonate med et soloinstrument og et cembalo hvor cembalisten spiller andre overstemme med høyre hånd og bassen med venstre. Slik skrev han sonater for konserterende cembalo og fiolin (BWV 1014–1019), fløyte (BWV 1030–1032) og gambe (BWV 1027–1029). Carl Philipp Emanuel Bach skrev lignende verk i den galante perioden. Med de seks triosonatene for orgel (BWV 535-530) overførte J.S.Bach triosonateformen til orgelet. Jan Dismas Zelenka skrev seks triosonater (ZWV 181) for to oboer, fagott og generalbass. På grunn av den selvstendige, virtuose fagottstemmen dreier det seg i virkeligheten om verk for tre melodistemmer og continuo, dvs egentlig om en kvartett.
I Frankrike unngikk man av politiske grunner lenge enhver italiensk innflytelse, men fra rundt år 1700 våget noen unge komponister som var inspirert av Corellis musikk å forsøke en «gjenforening av italiensk og fransk musikksmak for å finne musikkens perfeksjon». François Couperin publiserte sine første triosonater under pseudonym, mens han med den sekssatsige Grande Sonate en Trio skildret Corellis inntog i Parnassus. I verket L'Apothéose de Lully fra 1725 feirer han mestrene Lully og Corelli ved å forene den franske og italienske stil i en avsluttende da-chiesa–triosonate. Andre franske triosonatekomponister er Jean-Féry Rebel med Recueil de Douze Sonates (1695), Élisabeth Jacquet de La Guerre (fire sonater fra 1695), André Campra, Joseph Bodin de Boismortier, Louis-Nicolas Clérambault med sonaten La Magnifique og Jean-Joseph Cassanéa de Mondonville (Op. 2). Jean-Marie Leclair fikk undervisning av Corellis elev Giovanni Battista Somis og skapte med sonatene op. 4, 13 og 14 (posthumt) et siste høydepunkt for den franske triosonaten etter at han tidligere hadde skapt seg et navn med sine solosonater. Broen over til den galante stil med over- og sidestemme finner sted i verkene til Louis-Gabriel Guillemain fra 1740 såvel som hos Jean-Philippe Rameau med Pièces de clavecin en concerts.
Henry Purcell i England tok inn elementer fra fransk musikk og fra den engelske consortmusikken i sine 24 triosonater. Det første bindet med 14 sonater kom i 1683, ti ytterligere sonater ble publisert i 1697, to år etter hans død. John Ravenscrofts sonater op. 1 og 2 skapte ham et navn posthumt, da åtte av hans triosonater opprinnelig ble trykket som Corellis op. 7 (Paris 1740). I England ble triosonatelitteraturen beriket gjennom innvandrede komponister som Johann Christoph Pepusch, Francesco Geminiani, Nicola Francesco Haym og Felice Giardini.
== Den galante stilen ==
I rokokkotiden forlot man barokkens strenge krav. På musikkfronten ga det seg uttrykk i den galante stilen fra ca. 1740 ved at den fugeaktige oppbygningen ble erstattet av at første overstemme i stadig større grad ble en solostemme mens andrestemmen oftere fikk en akkompagnerende funksjon. De eldre mesterne i denne stilen kommer fra Mannheimerskolen. Nevnes kan også musikere ved Fredrik II av Preussens hoff: brødrene Johann Gottlieb (1702–1771) og Carl Heinrich Graun (1704–1759) som etterlot seg mer enn 200 triosonater, og Johann Joachim Quantz og Carl Philipp Emanuel Bach. Sistnevnte skrev 29 triosonater mellom 1731 (Wq 143) og 1765, de første etter et barokt mønster, de siste tydelig frigjort fra den gamle stilen. I denne utviklingen står også de to triosonatene til dansk-norske Johan Henrik Freithoff (1713–1767).
I sin sonate Discour zwischen dem Melancolico und dem Sanguineo (Wq 161/1 Nürnberg 1751) skisserte C.Ph.E. Bach allerede klassisismens temadialektikk. I det tyskspråklige området hører Wolfgang Amadeus Mozarts tidlige kirkesonater for to fiolinstemmer med orgelcontinuo til de siste innen denne musikkformen før den symfoniske stilen avløste triosonaten.
Hos italienske komponister følger triosonatene til Giovanni Battista Sammartini, Pietro Nardini (1760), Carlo Tessarini og Pietro Locatelli (op. 5 fra 1746 og op. 8) denne utviklingen. Gaetano Pugnanis op. 1, 3 og 9 er umiddelbare forløpere til de siste verkene i denne musikkformen: hos Luigi Boccherini og Giovanni Battista Viotti er de første spirene til den framtidige romantikken allerede merkbar.
Med den tiltagende selvstendiggjøringen av de enkelte stemmene gikk generalbassens tidsalder mot slutten. Flere og flere nye musikkformer oppsto. Fra slutten av 1600-tallet var fiolinsonaten utstyrt med generalbass, senere ble den overtatt av sonatetyper med obligat cembalo. Stryketrioen, klavertrioen og strykekvartetten ble etterhvert de dominerende formene innen kammermusikken.
== Innspillinger ==
Det engelske kammermusikkensemblet London Baroque har spilt inn en serie album med triosonater fra ulike tidsperioder og geografiske områder. Av representerte komponister er Corelli, Händel, Purcell, William Lawes, Jean-Marie Leclair, J.S. Bach, J.C.F. Bach og CP.E. Bach.
== Litteratur ==
Peter Allsop: The Italian «Trio» Sonata. From Its Origins Until Corelli. Clarendon Press, Oxford u. a. 1992, ISBN 0-19-816229-4.
Hans Hoffmann: Die norddeutsche Triosonate des Kreises um Johann Gottlieb Graun und Carl Philipp Emanuel Bach (avhandling), Kiel 1927.
Christopher Hogwood: La sonata a tre (= BBC Music Guide 5). Rugginenti, Milano 2003, ISBN 88-7665-462-3
Dagmar Glüxam: «Triosonate» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
== Eksterne lenker ==
Notemateriale og midieksempler på WIMA
MACKAY-SMITH COLLECTION, Fortegnelse og beskrivelser av tallrike triosonater og lignende verk | Triosonaten er en kammermusikkform som kjennetegnes av at to likeverdige melodistemmer spilles over en generalbassstemme. | 8,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rabih_az-Zubayr | 2023-02-04 | Rabih az-Zubayr | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. april', 'Kategori:Dødsfall i 1900', 'Kategori:Fødsler i 1842', 'Kategori:Krigsherrer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nigerias historie', 'Kategori:Personer fra Khartoum', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjadere', 'Kategori:Tsjads historie'] | Rabih az-Zubayr ibn Fadl Allah eller Rabih Fadlallah (født 1842 i Halfaya al-Muluk ved Khartoum, død 22. april 1900 i Kousséri) var en sudansk krigsherre, som etablerte et sterkt rike vest for Tsjadsjøen. Han falt i kamp mot franskmennene i slaget ved Kousséri.
| Rabih az-Zubayr ibn Fadl Allah eller Rabih Fadlallah (født 1842 i Halfaya al-Muluk ved Khartoum, død 22. april 1900 i Kousséri) var en sudansk krigsherre, som etablerte et sterkt rike vest for Tsjadsjøen. Han falt i kamp mot franskmennene i slaget ved Kousséri.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Joseph Amegboh, Cécile Clairval: Rabah : Conquérant Des Pays Tchadiens, Grandes Figures Africaines. Paris, Dakar, Abidjan : Nouvelles Éditions Africaines, 197
A. Babikir: L'Empire du Rabih. Paris 1954
Gaston Dujarric: La vie du sultan Rabah. Librairie Africaine & Coloniale, Paris 1902
Encyclopædia Britannica: Rabih az-Zubayr. 1980, VIII, S. 367
Émile Gentil: La chute de l'empire de Rabah. Hachette, Paris 1971
W. K. R. Hallam: The Life and Times of Rabih Fadl Allah. Elms Court, 1977
Michael Horowitz: Ba Karim: An Account of Rabeh’s Wars. In: African Historical Studies, 3, 1970, S. 391–402
Mohammed Kyari: Borno in the Rabih Years, 1893-1901 : the Rise and Crash of a Predatory State. University of Maiduguri, Maiduguri 2006
Max von Oppenheim: Rabeh und das Tsadseegebiet. Berlin 1902 | Rabih az-Zubayr ibn Fadl Allah eller Rabih Fadlallah (født 1842 i Halfaya al-Muluk ved Khartoum, død 22. april 1900 i Kousséri) var en sudansk krigsherre, som etablerte et sterkt rike vest for Tsjadsjøen. | 8,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coptotriche_heinemanni | 2023-02-04 | Coptotriche heinemanni | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Maximilian Ferdinand Wocke', 'Kategori:Luggmøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1871'] | Coptotriche heinemanni er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er bare funnet i Vestfold i Norge.
| Coptotriche heinemanni er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er bare funnet i Vestfold i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 8 – 9,5 mm), slank, mørkt gråbrun møll. Den ligner mye på flere andre Coptotriche-arter, for å bestemme disse sikkert må man undersøke kjønnsorganene.
Antennene er trådformede, lysbrune, rundt 2/3 så lange som forvingen. Hode, kropp og vinger er alle ensfarget mørkt gråbrune, hodet har er gulaktig "lugg" fremst. Larven er hvitaktig med svart hodekapsel, ryggplaten på det første kroppsleddet har to svarte flekker.
== Levevis ==
Arten er først og fremst knyttet til bjørnebær (Rubus fruticosus-gruppen), men kan også finnes på andre arter i bjørnebæreslekta som for eksempel bringebær. Den er også funnet på åkermåne (Agrimonia eupatoria). Larven lever inne i bladet og lager en stor, hvitgul, ugjennomsiktig flekkmine. Disse minene finner man i september – oktober. De voksne sommerfuglene flyr i mai – juni.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Mellom- og Nord-Europa. I Norge er det bare to kjente funn, begge ved Oslofjorden.
== Referanser ==
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1] Arkivert 7. oktober 2007 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) Coptotriche heinemanni i Global Biodiversity Information Facility
(no) Coptotriche heinemanni hos Artsdatabanken
(sv) Coptotriche heinemanni hos Dyntaxa
(en) Coptotriche heinemanni hos Fauna Europaea
(en) Coptotriche heinemanni hos NCBI
(en) Kategori:Coptotriche heinemanni – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Coptotriche heinemanni – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 8,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coptotriche_angusticollella | 2023-02-04 | Coptotriche angusticollella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Philogène Auguste Joseph Duponchel', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1843', 'Kategori:Luggmøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Coptotriche angusticollella er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er funnet nord til Møre og Romsdal i Norge.
| Coptotriche angusticollella er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er funnet nord til Møre og Romsdal i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 8 – 9 mm), slank, brunlig møll. Den ligner mye på andre Coptoptriche-arter og man må undersøke kjønnsorganene for å bestemme dem med sikkerhet. Antennene er trådformede, brune og snaut 2/3 så lange som forvingen. Hodet, forkroppen og et område langs framkanten av forvingen nær roten har en nokså tydelig, blåfiolett metallglans. Ellers er forvingen rustbrun. Bakvingen og bakkroppen er gråbrune.
== Levevis ==
Arten har larver som minerer i bladene på rosebusker (Rosa spp.), og arten finnes i åpne områder der disse vokser. Larvene finnes helst i blader lavt nede i busken, og lager en flekkmine som etter hvert kan omfatte mesteparten av bladet. Minene kan man finne mellom juni og oktober. Arten kan ha to generasjoner hvert år, som flyr henholdsvis i mai – juni og i august.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Nord-Afrika og det meste av Europa østover til Tyrkia. I Norge finnes den langs kysten av Østlandet og Sørlandet, men det finnes også enkeltfunn fra Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, så det er sannsynlig at den er videre utbredt.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1] Arkivert 25. november 2009 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) Coptotriche angusticollella i Encyclopedia of Life
(en) Coptotriche angusticollella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Coptotriche angusticollella hos Artsdatabanken
(sv) Coptotriche angusticollella hos Dyntaxa
(en) Coptotriche angusticollella hos Fauna Europaea
(en) Coptotriche angusticollella hos NCBI
(en) Kategori:Coptotriche angusticolella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Coptotriche angusticollella – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Emmetia angusticollella – detaljert informasjon på Wikispecies | Coptotriche angusticollella er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er funnet nord til Møre og Romsdal i Norge. | 8,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eikemin%C3%A9rm%C3%B8ll | 2023-02-04 | Eikeminérmøll | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Luggmøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1795'] | Eikeminérmøll (Tischeria ekebladella) er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er funnet langs kysten til Hordaland i Norge.
| Eikeminérmøll (Tischeria ekebladella) er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er funnet langs kysten til Hordaland i Norge.
== Utseende ==
Eikeminérmøll er en liten (vingespenn 8–11 mm), slank, brungul møll. Antennene er trådformede, gulaktige og rundt ⅔ så lange som forvingen. Hodet, kropp og forvinger er ensfarget brungule, bakkropp og bakvinger gråbrune. Forvingen har lange hårfrynser langs ytterkanten og den ytre halvdelen av bakkanten, bakvingen er lang og smal, med lange, brungrå hårfrynser hele veien rundt, spesielt lange bak. Larven er lysgul, den mørke tarmen skinner gjennom. Hodekapselen er lysbrun, den har en brun ryggplate med lys midtlinje på første kroppsledd og en brun plate på bakerste kroppsledd.
== Levevis ==
Denne arten finnes der det vokser eik, og utbredelsen følger eika nokså nøye. Hunnen legger egg på oversiden av eikeblader, dette klekkes i august – september. Den nyklekte larven gnager seg inn i bladet og lager en flekkmine på bladets overside. Larven spinner et nettverk av silketråder inne i minen, et karakteristisk trekk er at ekskrementene blir kastet ut gjennom et hull på siden og ikke samler seg opp inne i minen, som de gjør hos de fleste andre bladminerere. På høsten faller larven til bakken når bladet den lever i, felles, og den overvintrer i en kokong inne i bladminen. Neste vår forvandler den seg til en puppe. De voksne sommerfuglene flyr i juni – juli. De kan være aktive døgnet rundt, men mest om natten.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over det meset av Europa. I Norge følger den eikeskogens utbredelse langs kysten til den sørlige delen av Hordaland.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) eikeminérmøll i Encyclopedia of Life
(en) eikeminérmøll i Global Biodiversity Information Facility
(no) eikeminérmøll hos Artsdatabanken
(sv) eikeminérmøll hos Dyntaxa
(en) eikeminérmøll hos Fauna Europaea
(en) eikeminérmøll hos NCBI
(en) Kategori:Tischeria ekebladella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Tischeria ekebladella – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Eikeminérmøll (Tischeria ekebladella) er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er funnet langs kysten til Hordaland i Norge. | 8,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borut_Bo%C5%BEi%C4%8D | 2023-02-04 | Borut Božič | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ljubljana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slovenske syklister', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2012'] | Borut Božič (født 8. august 1980 i Idrija) er en slovensk landeveissyklist. Han er først og fremst spurter.
Han la opp etter 2018-sesongen. I 2019 ble han utestengt i to år på grunn av sin tilknytning til Operasjon Aderlass.
| Borut Božič (født 8. august 1980 i Idrija) er en slovensk landeveissyklist. Han er først og fremst spurter.
Han la opp etter 2018-sesongen. I 2019 ble han utestengt i to år på grunn av sin tilknytning til Operasjon Aderlass.
== Seire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Borut Božič – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Borut Božič – Olympedia
(en) Borut Božič – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Borut Božič – ProCyclingStats
(en) Borut Božič – Cycling Archives
(en) Borut Božič – Cycling Quotient
(en) Borut Božič – CycleBase | | fsted = Idrija | 8,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tischeria_dodonaea | 2023-02-04 | Tischeria dodonaea | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Henry Tibbats Stainton', 'Kategori:Luggmøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1858'] | Tischeria dodonaea er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er bare funnet i Østfold og Agder i Norge.
| Tischeria dodonaea er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er bare funnet i Østfold og Agder i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 6 – 7,5 mm), brungul møll. Den ligner på eikeminérmøll (Tischeria ekebladella), men er tydelig mindre og mer tettbygd, dessuten litt lysere på farge. Antennene er trådformede, gulaktige og litt over halvparten så lange som forvingen. Hodet, forkroppen og forvingen er brungule, bakkroppen og bakvingen mørkgrå. Larven er lysgul, den mørke tarmen skinner gjennom. Hodekapselen er rødbrun, og den har brune plater på det første og siste kroppsleddet.
== Levevis ==
Arten er knyttet til eik (Quercus spp.), lenger sør i Europa også til søtkastanje (Castanea sativa). Egget legges på oversiden av et eikeblad og klekkes i august – september. Larven lager en brungul eller rødaktig flekkmine på bladets overside. Larven kaster ut alle ekskrementer gjennom en åpning og minen er derfor helt fri for disse. Når eika feller bladene om høsten, faller larven med bladet, spinner seg inn i en kokong inne i minen og overvintrer der. De voksne sommerfuglene flyr i juni – juli.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over det meste av Europa. I Norge er den bare funnet på noen få lokaliteter i Østfold og Agder.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Tischeria dodonaea i Global Biodiversity Information Facility
(no) Tischeria dodonaea hos Artsdatabanken
(sv) Tischeria dodonaea hos Dyntaxa
(en) Tischeria dodonaea hos Fauna Europaea
(en) Tischeria dodonaea hos NCBI
(en) Kategori:Tischeria dodonaea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Tischeria dodonaea er en sommerfugl som tilhører familien luggmøll (Tischeriidae). Den er bare funnet i Østfold og Agder i Norge. | 8,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zden%C4%9Bk_%C5%A0enke%C5%99%C3%ADk | 2023-02-04 | Zdeněk Šenkeřík | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FC Baník Ostrava', 'Kategori:Fotballspillere for FC Fastav Zlín', 'Kategori:Fotballspillere for FK Baumit Jablonec', 'Kategori:Fotballspillere for Malatyaspor', 'Kategori:Fotballspillere for SK Slavia Praha', 'Kategori:Fotballspillere for Stabæk Fotball', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Zlín', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkiske fotballspillere', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge'] | Zdeněk Šenkeřík (født 19. desember 1980 i Gottwaldov, daværende Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk fotballspiller. Han er vanligvis spiss, og spiller for den tsjekkiske klubben Slavia Praha.
| Zdeněk Šenkeřík (født 19. desember 1980 i Gottwaldov, daværende Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk fotballspiller. Han er vanligvis spiss, og spiller for den tsjekkiske klubben Slavia Praha.
== Klubbfotball ==
=== Slavia Praha ===
Den 19. september 2007 lagde han Slavia Prahas første mål i Mesterligaen i en kamp mot Steaua București som endte med en 2-1 seier.
==== Stabæk ====
Den 31. mars 2009 meldte Stabæk at Šenkeřík skrev under en utlånsavtale som varte frem til 1. august. Šenkeřík ble imidlertid ingen suksess, og returnerte raskt til Tsjekkia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Zdeněk Šenkeřík – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(tsjekkisk) Profile at iDNES.cz
(en) Profile at TFF.org | | fødtsted = Gottwaldov | 8,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EENet | 2023-02-04 | EENet | ['Kategori:Estland', 'Kategori:Internett'] | Eesti Hariduse ja Teaduse Andmesidevõrk (engelsk: Estonian Educational and Research Network) eller bare EENet er en statlig, ideell organisasjons som ble grunnlagt i august 1993 av det estiske utdanningsdepartementet. Deres oppgave er å styre, koordinere og utvikle et høykvalitets datanettverk for Estlands forskning-, utdanning- og kulturfellesskap. Siden 1997 har EENet vært et statlig organ underlagt det estiske departementet for utdanning og forskning.
EENet tilbyr permanente internettilkoblinger, webhosting, e-post, ftp og DNS-tjenester. Utviklingsprosjekter (for eksempel Estonian GRID) kjøres i samarbeid med universiteter og institutter.
EENet har ansvaret for Estlands nasjonale toppnivådomene, «.ee» EENet er koblet til GÉANT2-nettverket via en 2.4 Gbps datakanel.
| Eesti Hariduse ja Teaduse Andmesidevõrk (engelsk: Estonian Educational and Research Network) eller bare EENet er en statlig, ideell organisasjons som ble grunnlagt i august 1993 av det estiske utdanningsdepartementet. Deres oppgave er å styre, koordinere og utvikle et høykvalitets datanettverk for Estlands forskning-, utdanning- og kulturfellesskap. Siden 1997 har EENet vært et statlig organ underlagt det estiske departementet for utdanning og forskning.
EENet tilbyr permanente internettilkoblinger, webhosting, e-post, ftp og DNS-tjenester. Utviklingsprosjekter (for eksempel Estonian GRID) kjøres i samarbeid med universiteter og institutter.
EENet har ansvaret for Estlands nasjonale toppnivådomene, «.ee» EENet er koblet til GÉANT2-nettverket via en 2.4 Gbps datakanel.
== Eksterne lenker ==
EENet.ee
EENet's vedtekter | Eesti Hariduse ja Teaduse Andmesidevõrk (engelsk: Estonian Educational and Research Network) eller bare EENet er en statlig, ideell organisasjons som ble grunnlagt i august 1993 av det estiske utdanningsdepartementet. Deres oppgave er å styre, koordinere og utvikle et høykvalitets datanettverk for Estlands forskning-, utdanning- og kulturfellesskap. | 8,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tverrsambandet | 2023-02-04 | Tverrsambandet | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fremtidige hendelser', 'Kategori:Planlagte veiprosjekt på Vestlandet', 'Kategori:Undersjøiske tunneler på Vestlandet', 'Kategori:Veibroer i Vestland', 'Kategori:Veier i Vestland', 'Kategori:Veitunneler i Vestland'] | Tverrsambandet, også kalt Samband Vest er et foreslått veiprosjekt i Nordhordland, nord for Bergen.
Veien er foreslått gå fra industristedene Kollsnes i Øygarden kommune til Mongstad i Alver og Austrheim kommuner i Vestland. Prosjektet kan medføre mindre gjennomfartstrafikk gjennom Bergen. De berørte kommunene er Øygarden, Askøy, Alver og Austrheim. Tverrsambandet omfatter nytt fergesamband mellom Øygarden og Mjølkeviksvarden industriområde ved Herdla på Askøy. Videre fortsetter traseen i en undersjøisk tunnel mot Holsnøy. Deretter kommer en undersjøisk tunnel til Radøy, og vei videre mot Mongstad. Til sammen er hele prosjektet 45 km langt, mot dagens vei via Bergen på 110 km. Veien vil blant annet føre til at kommunene i Nordhordland føres tettere sammen. Prosjektet var mest omtalt rundt 2007-2011. Det er per 2022 ikke noet ferjesamband over de foreslåtte fjordforbindelsene.
| Tverrsambandet, også kalt Samband Vest er et foreslått veiprosjekt i Nordhordland, nord for Bergen.
Veien er foreslått gå fra industristedene Kollsnes i Øygarden kommune til Mongstad i Alver og Austrheim kommuner i Vestland. Prosjektet kan medføre mindre gjennomfartstrafikk gjennom Bergen. De berørte kommunene er Øygarden, Askøy, Alver og Austrheim. Tverrsambandet omfatter nytt fergesamband mellom Øygarden og Mjølkeviksvarden industriområde ved Herdla på Askøy. Videre fortsetter traseen i en undersjøisk tunnel mot Holsnøy. Deretter kommer en undersjøisk tunnel til Radøy, og vei videre mot Mongstad. Til sammen er hele prosjektet 45 km langt, mot dagens vei via Bergen på 110 km. Veien vil blant annet føre til at kommunene i Nordhordland føres tettere sammen. Prosjektet var mest omtalt rundt 2007-2011. Det er per 2022 ikke noet ferjesamband over de foreslåtte fjordforbindelsene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
tverrsambandet.no | Tverrsambandet, også kalt Samband Vest er et foreslått veiprosjekt i Nordhordland, nord for Bergen. | 8,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/C215-viadukten | 2023-02-04 | C215-viadukten | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kassebroer', 'Kategori:Taiwan'] | C215-viadukten er en 20 km lang kassebro fullført i 2007. Viadukten kostet rundt 40 millioner USD, og er lokalisert i Taiwan og er en del av Taiwans høyhastighetsjernbanenett.
| C215-viadukten er en 20 km lang kassebro fullført i 2007. Viadukten kostet rundt 40 millioner USD, og er lokalisert i Taiwan og er en del av Taiwans høyhastighetsjernbanenett.
== Eksterne lenker ==
C215 i Structurae. | C215-viadukten er en 20 km lang kassebro fullført i 2007. Viadukten kostet rundt 40 millioner USD, og er lokalisert i Taiwan og er en del av Taiwans høyhastighetsjernbanenett. | 8,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinvik_(Skatval) | 2023-02-04 | Steinvik (Skatval) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Stjørdal', 'Kategori:Bygder og grender i Trøndelag', 'Kategori:Skatval'] | Steinvik er en grend på Skatval i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag. Den øvre delen av Steinvik består av de to store Steinvikgårdene, småbruket Stene, samt noen andre husstander. Lengre nede i terrenget, i ly for Steinvikholmen, ligger Steinvikkroa (eller bare «Kroa»), en ansamling småbruk (tidligere husmannsplasser), mindre husstander og noen hytter. «Kroa» har sannsynligvis fått navnet sitt fra et gjestgiveri (kro) som eksisterte på Steinvikholm slotts storhetstid på 1500-tallet. Lengre inne ved Hammer og Sve finner man Steinvik lager, som ble oppført av tyskerne for å assistere «Tirpitz» i Åsenfjorden.
Foruten Steinvikholm slott, som er av nasjonalhistorisk betydning, er det gjort flere oldtidsfunn ved Steinvik, deriblant to sverd og minst én gravhaug fra vikingtiden.
Grenda har sannsynligvis fått sitt navn fra Steinvikholmen, hvis opprinnelige navn skal ha vært Steinn. Senere må holmen ha fått suffikset «holm» idet man glemte opphavet til Steinvik.Charles Stenvig hadde røtter tilbake til Steinvik.
| Steinvik er en grend på Skatval i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag. Den øvre delen av Steinvik består av de to store Steinvikgårdene, småbruket Stene, samt noen andre husstander. Lengre nede i terrenget, i ly for Steinvikholmen, ligger Steinvikkroa (eller bare «Kroa»), en ansamling småbruk (tidligere husmannsplasser), mindre husstander og noen hytter. «Kroa» har sannsynligvis fått navnet sitt fra et gjestgiveri (kro) som eksisterte på Steinvikholm slotts storhetstid på 1500-tallet. Lengre inne ved Hammer og Sve finner man Steinvik lager, som ble oppført av tyskerne for å assistere «Tirpitz» i Åsenfjorden.
Foruten Steinvikholm slott, som er av nasjonalhistorisk betydning, er det gjort flere oldtidsfunn ved Steinvik, deriblant to sverd og minst én gravhaug fra vikingtiden.
Grenda har sannsynligvis fått sitt navn fra Steinvikholmen, hvis opprinnelige navn skal ha vært Steinn. Senere må holmen ha fått suffikset «holm» idet man glemte opphavet til Steinvik.Charles Stenvig hadde røtter tilbake til Steinvik.
== Referanser == | Steinvik er en grend på Skatval i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag. Den øvre delen av Steinvik består av de to store Steinvikgårdene, småbruket Stene, samt noen andre husstander. | 8,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adolph_Tidemand | 2023-02-04 | Adolph Tidemand | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 1876', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1814', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Mandal kommune', 'Kategori:Romantiske malere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Æreslegionen'] | Adolph Tidemand (født 14. august 1814 i Mandal, død 8. august 1876 i Christiania) var en norsk maler. Flere av hans verk regnes for å være blant de mest kjente fra den norske nasjonalromantikken på 1840- og 1850-tallet. I særklasse står «Brudeferd i Hardanger» (1848) som han laget sammen med Hans Fredrik Gude. Verdt å nevne er også «Haugianerne» (første versjon også 1848). Tidemand var sammen med blant andre Hans Gude sentral i det som kom til å bli kjent som Düsseldorfskolen
| Adolph Tidemand (født 14. august 1814 i Mandal, død 8. august 1876 i Christiania) var en norsk maler. Flere av hans verk regnes for å være blant de mest kjente fra den norske nasjonalromantikken på 1840- og 1850-tallet. I særklasse står «Brudeferd i Hardanger» (1848) som han laget sammen med Hans Fredrik Gude. Verdt å nevne er også «Haugianerne» (første versjon også 1848). Tidemand var sammen med blant andre Hans Gude sentral i det som kom til å bli kjent som Düsseldorfskolen
== Liv ==
Adolph Tidemand vokste opp i Mandal som sønn av tollinspektør og stortingsrepresentant Christen Tidemand og Johanne Henriette Haste, født i København. Han fikk privat tegneundervisning i hjembyen, og hans talent ble oppmuntret. På grunn av familietilknytningen valgte han bort den vanligste utdanningsveien på Tegneskolen i Christiania, og studerte i København i årene 1832-37. Etter først å ha blitt avvist på Det kongelige danske kunstakademi og opptatt på en privat tegneskole, var han elev ved akademiet fra 1833. Både i 1835 og 1836 fikk han utmerkelser ved akademiets utstillinger.
Fra 1837-1841 fortsatte han studiene ved kunstakademiet i Düsseldorf, som på den tiden hadde stor tilstrømning fra flere land. Her malte han «Hjemvendte fiskere ved den sjællandske kyst» (1838) – som på Thomas Fearnleys og andres initiativ ble innkjøpt av kunstforeningen i Christiania. Maleriet «Gustav Vasa taler til dalalmuen i Mora kirke» (1841), ble solgt til en tysk kunstforening, og vakte begeistring da det noen tid senere ble stilt ut i Christiania.
Han giftet seg i 1845 med barndomsvenninnen Claudine Marie Bergitte Jæger (1817–1887). Paret bosatte seg i Düsseldorf i 1845. Fra den første tiden her skriver seg «Haugianerne» (1848 og senere).
Da sønnen Adolph jr. døde i 1874, 28 år gammel, gikk det sterkt inn på foreldrene, og Adolph Tidemand selv døde i Christiania i 1876.
== Kunst ==
Høsten 1841 gjennomførte han en studiereise til Italia sammen med broren Emil. Fra reisen kjennes blant annet bildet «Napolitansk fisker» (1842). Han foretok flere studiereiser i Norge i perioden 1842-45; til Østerdalen, Gudbrandsdalen, Sogn, Hardanger og Telemark. Flere kjente bilder skriver seg fra disse reisene: «Eventyrfortellersken» (1844), «Søndagskveld i en hardangersk røkstue» (1843), «Gudstjeneste i en norsk landsens kirke» (1845).
I mars 1849 deltok Tidemand og den elleve år yngre Hans Gude i Kunstnerforeningens Aftenunderholdning på Christiania Theater med tre tablåer. «Brudeferd i Hardanger» var det ene, og det ble fremvist ledsaket av korsang til tekst av Andreas Munch og musikk av Halvdan Kjerulf.
1850-årene ble gode arbeidsår for Tidemand, med mange bestillinger og flere korte studiereiser. Utgangspunktet var fremdeles Düsseldorf. Motivene var preget av nasjonalromantikken, med sentimentale og dramatiske motiv.
1860- og 1870-årene ble preget av nye strømninger i kunsten, men også av at han mottok flere æresbevisninger. Han stilte ut i æreskategorien på Verdensutstillingen i Paris 1867, ble i 1869 honorær professor ved akademiet i Düsseldorf.
Av stor kunstnerisk og kulturell betydning er Tidemands studier av norske folkedrakter. Draktstudiene spenner over et tidsrom på nærmere 30 år; fra kunstnerens første studiereise i 1843 til den siste i 1874 og utgjør til sammen ca. 150 tegninger og arbeider i olje. Draktstudiene er i Nasjonalgalleriets eie og flere av dem inngår i basisutstillingen Livets dans. Samlingen fra antikken til 1950. Museet mottok samlingen som testamentarisk gave i 1882 og den inneholder både skissebøker, tegninger, akvareller og oljemalerier.Nevøen Adolph Claudius Tidemand var også kunstmaler, utdannet i Düsseldorf som sin onkel, og hadde en signatur som kunne endres. Bilder av denne, mer ukjente nevøen er på begynnelsen av 1900-tallet solgt for å være malt av den eldre Adolph Tidemand.Han mottok St. Olavs Orden og den svenske Nordstjerneordenen.Adolph Tidemand har fått gatenavn oppkalt etter seg i flere norske kommuner.
== Verk (utvalg) ==
1832 – Portrett - Stillstudie (Første forsøk i olje)
1841 – «Gustav Vasa taler til dalkarlene i Mora kirke»
1841 – «Portrett av en ung mann»
1844 – «Eventyrfortellersken»
1845 – Søndagskveld i en røykstue i Hardanger
1846 – «Norsk juleskikk»
1848 – «Brudeferd i Hardanger» (sammen med Hans Gude)
1848 – Signe Halvorsdatter Valle i Sætersdalen
1848 – «Haugianerne» (også malt 1852)
1848 – «De ensomme gamle» (også kjent som «Husandakt»)
1849 – «Ingeborg Andersdatter Gulsvik, Flå, som brud»
1851 – «Aften på Krøderen» (sammen med Hans Gude)
1852 – serien Bondeliv i Oscarshall
1853 – «Likferd på Sognefjorden» (sammen med Hans Gude)
1854 – «Den foreldreløse»
1856 – «Den sårede bjørnejeger»
1859 – «Fiskere i havsnød» (sammen med Hans Gude)
1864 – «Tvekamp i norsk bondebryllup»
1865 – «Bestefaderens erindringer»
1865 – «Bestemors brudekrone»
1865 – «Fanatikerne»
1873 – «Brudetog gjennom skogen»
1874 – «Syneve»
1874 – «Nød»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Askeland, Jan (1991). Adolph Tidemand og hans tid.
Askeland, Jan (1981). Norsk Malerkunst, Hovedlinjen gjennom 200år. Oslo. ISBN 82-02-04898-2.
Dietrichson, Lorentz (1878). Adolph Tidemand, hans Liv og hans Værker, et Bidrag til den norske Kunsts Historie, Tidemands Ungdomsliv (1814-1850). 1. s. 201.
Dietrichson, Lorentz (1879). Adolph Tidemand, hans Liv og hans Værker, et Bidrag til den norske Kunsts Historie, Tidemand og den nordiske Kunstskole i Düsseldorf (1850-1876). 2. s. 230.
Furnes, Tone Klev (2005). Én by – fem kunstnere.
Lande, Marit (2004). På Adolph Tidemands tid : for barn og unge.
Malmanger, Magne (1981). «Maleriet 1814-1870, fra klassisime til tidlig realisme». Norges kunsthistorie. 4. Oslo. s. 126-292. ISBN 82-05-12268-7.
Noss, Aagot (1981). Adolph Tidemand og folk han møtte, studiar frå reisene i norske dalføre, akvarellar, målarstykke og teikningar. ISBN 82-00-05712-7.
Tønsberg, Chr. (1854). Norske Folkelivsbilleder / efter Malerier og Tegninger af Adolf Tidemand, ledsagede med oplysende Text. (Bind 2 i NBdigital)
== Eksterne lenker ==
Verk av Adolph Tidemand på nasjonalmuseet.no
Adolph Tidemand på Digitalt museum
Motiver i Norske folkelivsbilleder fra 1854-1861
Bestemors brudekrone (Det kongelige slotts samlinger)
(no) Adolph Tidemand i Norsk biografisk leksikon | Adolph Claudius Tidemand (født 3. juli 1854 i Christiania, død 12. | 8,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinvik_lager | 2023-02-04 | Steinvik lager | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Stjørdal', 'Kategori:Norske militære installasjoner', 'Kategori:Skatval', 'Kategori:Stjørdals historie'] | Steinvik lager var et militært ammunisjonslager i Stjørdal kommune i Trøndelag. Anlegget lå ved Hammer (Håmmår) og Sve (Svea) på Skatval. Det 146 dekar store området ble konfiskert av den tyske okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. Våren 1941 begynte tyskerne å bygge lagerets 27 bunkere, som var forsyningbase for Dora i Trondheim. Det ble anlagt en smalsporet jernbane fra Steinvik lager til Langstein kai. Etter krigen overtok Forsvaret anlegget i 1948. Lageret ble nedlagt i 2000 og solgt til offshorerederiet Taubåtkompaniet (senere BOA Offshore) i 2003. I 2009 ble området solgt til Direktoratet for naturforvaltning og forvaltet av Stjørdal kommune, og åpnet i 2013 som Håmmårsbukta friluftsområde. Bunkerne benyttes til sivile formål.
| Steinvik lager var et militært ammunisjonslager i Stjørdal kommune i Trøndelag. Anlegget lå ved Hammer (Håmmår) og Sve (Svea) på Skatval. Det 146 dekar store området ble konfiskert av den tyske okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. Våren 1941 begynte tyskerne å bygge lagerets 27 bunkere, som var forsyningbase for Dora i Trondheim. Det ble anlagt en smalsporet jernbane fra Steinvik lager til Langstein kai. Etter krigen overtok Forsvaret anlegget i 1948. Lageret ble nedlagt i 2000 og solgt til offshorerederiet Taubåtkompaniet (senere BOA Offshore) i 2003. I 2009 ble området solgt til Direktoratet for naturforvaltning og forvaltet av Stjørdal kommune, og åpnet i 2013 som Håmmårsbukta friluftsområde. Bunkerne benyttes til sivile formål.
== Referanser == | Steinvik lager var et militært ammunisjonslager i Stjørdal kommune i Trøndelag. Anlegget lå ved Hammer (Håmmår) og Sve (Svea) på Skatval. | 8,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keukenhof | 2023-02-04 | Keukenhof | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Botaniske hager', 'Kategori:Parker i Nederland'] | Keukenhof er et hageanlegg i Nederland, ved byen Lisse. Parken er kjent for sine vakre tulipaner som trekker turister til den store blomsterparken. Parken er en stor turistattraksjon i de to månedene den holder åpent.
| Keukenhof er et hageanlegg i Nederland, ved byen Lisse. Parken er kjent for sine vakre tulipaner som trekker turister til den store blomsterparken. Parken er en stor turistattraksjon i de to månedene den holder åpent.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Keukenhof – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Keukenhof – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Keukenhof er et hageanlegg i Nederland, ved byen Lisse. Parken er kjent for sine vakre tulipaner som trekker turister til den store blomsterparken. | 8,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Lahn-Johannessen | 2023-02-04 | Tore Lahn-Johannessen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Moss FK', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Tore Lahn-Johannessen (født 6. august 1962) er en tidligere norsk fotballspiller.
Lahn-Johannessen var angrepsspiller, og spilte mesteparten av karrieren for Råde IL i det daværende andre- og tredjedividisjon. I 1984 og halve 1985 spilte han for Moss Fotballklubb i det daværende førstedivisjon. I løpet av åtte seriekamper for Moss i 1984 fikk han tre scoringer.Lahn-Johannessen fikk guttelandskamper for Norge.
| Tore Lahn-Johannessen (født 6. august 1962) er en tidligere norsk fotballspiller.
Lahn-Johannessen var angrepsspiller, og spilte mesteparten av karrieren for Råde IL i det daværende andre- og tredjedividisjon. I 1984 og halve 1985 spilte han for Moss Fotballklubb i det daværende førstedivisjon. I løpet av åtte seriekamper for Moss i 1984 fikk han tre scoringer.Lahn-Johannessen fikk guttelandskamper for Norge.
== Referanser == | Tore Lahn-Johannessen (født 6. august 1962) er en tidligere norsk fotballspiller. | 8,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaptein_Sorte_Bill | 2023-02-04 | Kaptein Sorte Bill | ['Kategori:Fiktive personer', 'Kategori:Norske barnesanger', 'Kategori:Sanger fra 1954', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thorbjørn Egner'] | Kaptein Sorte Bill er en vise av Thorbjørn Egner, først publisert som Sjørøvervise i Egners tilretteleggelse av Hugh Loftings Doktor Dyregod fra 1949 der Bill opptrer som en av bokens personer, senere også utgitt i visesamlingen Kaptein Sorte Bill fra 1954, og i boken Kaptein Sorte Bill og andre viser fra 1973.
| Kaptein Sorte Bill er en vise av Thorbjørn Egner, først publisert som Sjørøvervise i Egners tilretteleggelse av Hugh Loftings Doktor Dyregod fra 1949 der Bill opptrer som en av bokens personer, senere også utgitt i visesamlingen Kaptein Sorte Bill fra 1954, og i boken Kaptein Sorte Bill og andre viser fra 1973.
== Teater ==
Figuren ble også fremført i Kristiansand Dyrepark, og hadde egen sjørøverskute. Skuta ble senere bygget om til «Grevinnen», som er skuta til Greven av Gral, en skikkelse i forestillingen Kaptein Sabeltann og den forheksede øya som fremføres i Kaptein Sabeltanns verden.
== Musikkfremførelser ==
«Kaptein Sorte Bill» er en populær vise som mange har spilt inn. Henki Kolstad spilte den inn sammen med The Monn Keys i 1954. Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal ga ut musikkalbumene Drømmen om Kaptein Sorte Bill (1990) og Den magiske musikken fra drømmen om Kaptein Sorte Bill (1994), hvor visen «Kaptein Sorte Bill» fremføres. Wenche Myhre fremfører også visen på musikkalbumet Du Og Jeg Og Vi To (2001) og Per Asplin spilte den inn på 1960-tallet.
== Litteratur ==
Thorbjørn Egner: Kaptein Sorte Bill og andre kjente Egner-viser, Cappelen (2007) ISBN 9788202275679
== Referanser == | Kaptein Sorte Bill er en vise av Thorbjørn Egner, først publisert som Sjørøvervise i Egners tilretteleggelse av Hugh Loftings Doktor Dyregod fra 1949 der Bill opptrer som en av bokens personer, senere også utgitt i visesamlingen Kaptein Sorte Bill fra 1954, og i boken Kaptein Sorte Bill og andre viser fra 1973. | 8,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teater_Neuf | 2023-02-04 | Teater Neuf | ['Kategori:1834 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Kultur i Oslo', 'Kategori:Norske teaterkompanier', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1834', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Studentforeninger ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Teater Neuf – Studentteatret i Oslo er en amatørteaterforening som holder til på Chateau Neuf i Oslo og er underlagt Det Norske Studentersamfund. Studentteatret i Oslo ble stiftet i 1834 og hadde premiere i 1835. Teater Neuf er følgelig byens eldste nåværende teater og Norges eldste studentteater. Studentteatret i Oslo har operert under mange navn: Studentersamfundets Teater, Samfundsteatret, Teaterutvalget, Teaterverkstedet eller bare Studentteatret. I 1996 ble Teater Neuf lansert som navn. En periode fra 1999/2000 het det igjen Studentteatret, med ny logo utført av Harald Kolstad, før navnet Teater Neuf ble tatt tilbake. Nåværende teatersjef er Silje Lier (2019–). Teater Neufs orden heter Den Hvide Knap og er Studentersamfundets nest eldste orden.
| Teater Neuf – Studentteatret i Oslo er en amatørteaterforening som holder til på Chateau Neuf i Oslo og er underlagt Det Norske Studentersamfund. Studentteatret i Oslo ble stiftet i 1834 og hadde premiere i 1835. Teater Neuf er følgelig byens eldste nåværende teater og Norges eldste studentteater. Studentteatret i Oslo har operert under mange navn: Studentersamfundets Teater, Samfundsteatret, Teaterutvalget, Teaterverkstedet eller bare Studentteatret. I 1996 ble Teater Neuf lansert som navn. En periode fra 1999/2000 het det igjen Studentteatret, med ny logo utført av Harald Kolstad, før navnet Teater Neuf ble tatt tilbake. Nåværende teatersjef er Silje Lier (2019–). Teater Neufs orden heter Den Hvide Knap og er Studentersamfundets nest eldste orden.
== Historie ==
Den 21. november 1834 ble den første teaterdireksjon valgt, og det ble vedtatt at teatret «regelmessig skulde lade os høre skuespil fremsagt av Nordmænd og i den norske tunge». Bare noen få måneder senere, 2. mars 1835 hadde Studentersamfundets Theater sin første premiere med stykket Skuespilleren mod sin vile og en måned senere fulgte Wessels Kjærlighet uden strømper. Interessen for teater ble enorm og i 1836 gav teatret en ny forestilling hver 14. dag. Men det var først i 1850-årene studentteatret fikk sin gullalder med studenterkomediens gjennombrudd, blant de mest kjente er kanskje Jokum Pjurres (Olaf Skavlan) Gildet på Mærrahaug' en parodi av Ibsens Gildet på Solhaug.
Fram mot århundreskiftet dukket det opp flere studenterkomedier, eksempelvis Fra Løvernes Verden av den senere statsminister Christian Michelsen i 1877, Splendid i 1883 og Paa Hybelen av Adam Hiorth i 1900. På 1900-tallet slo imidlertid revyen igjennom på studentteatret. Den mest vellykkede var kanskje Maxis som hadde premiere i 1909 og spilte for 25 fulle hus i Kristiania. Siden dro revyen på turné, blant annet til Bergen og spilte 15 forestillinger til. Maxis ble så populær at Studentersamfundet i Trondhjem kjøpte hele revyen og forestillingene i Trondheim dannet så grunnlaget for det som senere skulle bli den tradisjonsrike UKA-festivalen.
Da Andre verdenskrig brøt ut og Norge ble okkupert ble studentersamfundet oppløst, noe som også førte til at teatret måtte innstille. Men det gjenoppsto i 1945 og den første etterkrigsrevyen Ad Undas kom iløpet av våren 1946. Det var Mentz Schulerud, Barthold Halle og Finn Ludt som først og fremst sto bak suksessen, men revyen er kanskje mest kjent for å være Alf Prøysens gjennombrudd. De neste tiårene vendte teatret blikket utover Norges grenser og ble tilknyttet Nordisk studentteaterunion. Studentteatret gjestet København i 1949 og senere fikk Oslo besøk av blant annet Göteborgs Studentteater, Odin Teatret og Studentteatret fra Kiel. 1960-tallet var et høydepunkt for Studentersamfundets teater, som framsto som en av hovedstadens mest vitale scener.
På mot slutten av 60-tallet og på begynnelsen av 70-tallet ble studentteatret politisert. Front-teatret som var løselig knyttet til studentteatret ble etablert tidlig på 70-tallet og spilte en forestilling mot EU i 1971. Noen år senere stilte studentteatret seg i klassekampens tjeneste og teaterstyret erklærte sin støtte til Rød Fronts politiske plattform. Mest kjent fra denne tiden er kanskje Tramteatret, som brøt ut av studentteatret i 1977 for å danne en profesjonell teatergruppe med Chateau Neuf som base.
Revyen Deep Sea Thriller ble en enorm suksess og spilt på teatre over hele landet. I 80- og 90-åra dabbet imidlertid aktiviteten i studentteatret av og Oslo var i noen år uten noe studentteater. Initiativ til gjenopprettelse av teatret ble tatt i 1986 og 1989-94, med relativt god respons og det ble spilt enkelte forestillinger og revyer i disse årene. Men det var ikke før mot slutten av 90-tallet at man fikk på plass noen permanent ordning. Teater Neuf ble lansert som Studentersamfundets teatergruppe i 1996 og reorganisert som fri forening, tilknyttet studentersamfundet i 1998. Siden da har det blitt drevet uavbrutt studentteatervirksomhet på Chateau Neuf under Det Norske Studentersamfund. Idag er Teater Neuf ansvarlig for forestillinger, kurs og festivaler og driver teatervirksomhet på et svært bredt plan.
Våren 2009 ble det besluttet at Teatret skulle oppføre Oscar Wildes «Hvem Er Ernest» som jubileumsforestilling, hvor premieren skulle markere 175-årsfeiringen Teatrets første premiere. «Hvem Er Ernest» hadde premiere 5. mars 2010.
== Undergrupper ==
Improgruppa - Impro Neuf
International group
== Teatersjefer ==
Studentersamfundets Theater 1834–1995
1834 Første Teaterdirektion: H.D.G. Barth, P. Holm og O.S. Olsen
1835 C.A. Wedel, O. Hansen
1849 Johan Diederich Behrens, Theodor Kjerulf, Bernt Lund
1858 Christian Schweigaard, Karl Wasserfall, D. Faye-Hansen, Christoffer Nicolaysen
1859 Blant andre: Bjørnstjerne Bjørnson
1870 Adolf Wickstrøm, Hjalmar Selmer, Viggo Ullmann
1876 Wollert Bøgh, Iver Holter
1887 Haakon Nyhuus, Hans Aanrud, E. Simonsen
1890 N.N. Bernhoft?
1895 Rudolf «Rulle» Rasmussen
1899 Rudolf «Rulle» Rasmussen, Anton Heiberg, Fredrik B. Wallem
1899 David Knudsen, Harald Coucheron, Aage Storm
1900 Odd Olsen (Hilmar)
1901 Harald Coucheron
1902 Hans Fay
1903 Sverre Brandt
1905 Hans P Lødrup
1907 Georg Kolderup
1908 Bjarne Bonnevie
1909 Adam Hiorth
1910 Oscar Krogh
1913 Asbjørn Lindboe
1914 Nanki Aamot
1916 Reidar Otto
1917–1919 Einar Sissener
1922 Tryggve Feilberg
1924 Christian Bernt Apenes
1925 Olaf Sæther
1928 Brynjulf Bull
1929 Christian Bernt Apenes, Christian S. Oftedal
1930 H.K. Skou
1934–1935 Tønnes Søyland
1936 Brynjulf Bull
1940 Carsten Byhring
1946–1948 Mentz Schulerud
1948 Barthold Halle
1949–1951 Ingen studentteatervirksomhet
1952 Kirsten Henriksen
1952–1953 Erik Pierstorff
1953 Marie Takvam, Knut Risan
1954 Arne Worren
1954–1955 Thor Korsvold
1955 Bjørn Bryn
1957 Harald Nesje
1957–1958 Bo Wærenskjold
1959 Pål Bang-Hansen
1959–1960 Kate Braathen
1960 Bo Wærenskjold
1960–1962 Tore Nergaard
1962–1963 Bernt Erik Larssen
1963–1964 Knut Løkhaug Hansen
1964 Leif Stavik
1964–1965 Kate Næss
1966–1968 Dag Åkeson Moe
1968–1969 Ellen Refsdal
1971 Egil Henriksen, Toril Brekke
1972 Robert S. Mikkelsen
1975 Erling Bergan
1986 Ragnvald Hoel
1987–1989 Ingen studentteatervirksomhet
1989–1990 Tormod Carlsen
1990–1993 Trond Alexander ThuneTeater Neuf 1996–2015
1996–1997: Ane Skumsvoll
1998–1999: Marte Mangset
1999: Oda Radoor
2000: Therese Bøhn
2001: Karen Skadesheim Sikkeland
2002: Espen Røsbak
2002–2003: Ingrid Barth Pettersen
2003–2005: Tore Alexander Eliesen
2005–2006: Fredrik Kvåle Dørum
2006–2007: Mats Hallvar Karlsen
2007–2008: Åse Kristine Waglen
2008–2009: Kristin Fladmoe Wolmer
2009–2010: Peter Sigurdson Lunga
2011: Bastian Stabell
2011–2012: Kjersti Wøien Håland
2012–2013: Desiree Isabel Bøgh Vaksdal
2013–2014: Andreas Slørdahl
2014: Fanny Brandvold Hohle
2015: Kari Schulstad Wasa
2015–2016: Ingrid Vonen
2017–2019: Trond Isaksen
2019–: Silje Lier
== Kjente personer som har vært aktive i teatret ==
Hilde Louise Asbjørnsen, sanger og skuespiller
Arne Bang-Hansen,skuespiller
Pål Bang-Hansen,filmanmelder, filmviter og regissør
Carsten Byhring,sSkuespiller
Ingebrigt Davik, forfatter og kringkastingsmann
Jarl Bjørk, skuespiller
Bjørnstjerne Bjørnson, forfatter og dikter
Fredrik Brattberg, komponist og dramatiker
Hans Olav Brenner, programleder, NRK
Alexander Brinchmann, dramatiker
Ida Elise Broch, skuespiller
Christel Marie Blunck, skuespiller
Brynjulf Bull, høyesterettsadvokat og ordfører i Oslo
Olaf Bull, lyriker
Ole Bull, fiolinist og komponist
Reidar Bull, dommer
Bjørn Carling, forfatter og journalist
Christopher Grøndahl, dramatiker
Gyda Christensen, skuespiller og teatersjef
Vilhelm Dybwad, advokat og forfatter
Mats Eldøen, skuespiller
Fredrik Kvåle Dørum, produsent
Thomas Bye, skuespiller
Karen Jo Fields, musiker
Tore Foss, skuespiller
Kalle Fürst, regissør og programsjef
Arne Garvang, Tramteatret
Barthold Halle, instruktør, dramatiker og teatersjef
Kine Hellebust, Tramteatret
Olav Hestenes, høyesterettsadvokat
Runar Hodne, regissør og teatersjef
Attila Horvath, skuespiller
Henrik Ibsen, dramatiker
Lene Kongsvik Johansen, komiker
Marianne Krogness, Tramteatret
David Knudsen, skuespiller
Christian Krohg, maler og forfatter
Rolf Kristian Larsen, skuespiller
Ellisiv Lindkvist, dikter og dramatiker
Finn Ludt, komponist og pianist
Vilhelm Lund, skuespiller
John Lyng, statsminister
Christian Michelsen, statsminister
Terje Nordby, Tramteatret
Kate Næss, lyriker
Helmut Ormestad, fysiker
Kate Pendry, skuespiller og performancekunstner
Alf Prøysen, visesanger og forfatter
Frode Rinnan, arkitekt
Knut Risan, skuespiller
Anders Rogg, Tramteatret
Odd Schou
Mentz Schulerud, skribent, teatersjef og kulturarbeider
Eyvind Solås, komponist
Eilif Straume, journalist og litteraturkritiker
Marie Takvam, skuespiller og forfatter
Adolph Tidemand, maler
Sverre Udnæs, dramatiker og regissør
Liv Ullmann, skuespiller
Jan Fredrik Varden, sceneinstruktør
Maria Tryti Vennerød, dramatiker
Henrik Wergeland, forfatter og lyriker
Nils Wichstrøm, skuespiller og instruktør
Trine Wiggen, skuespiller
Magne Magler Wiggen, Arkitekt
Carsten Winger, skuespiller
Hauk Aabel, skuespiller
Liv Aakvik, Tramteatret
== Referanser ==
== Litteratur ==
Det Norske Studentersamfund gjennom 150 år, Aschehoug 1963
== Eksterne lenker ==
Offisiell Hjemmeside
Omtale av 175års-Jubileet | Teater Neuf – Studentteatret i Oslo er en amatørteaterforening som holder til på Chateau Neuf i Oslo og er underlagt Det Norske Studentersamfund. Studentteatret i Oslo ble stiftet i 1834 og hadde premiere i 1835. | 8,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrew_McCulloch | 2023-02-04 | Andrew McCulloch | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Andrew McCulloch eller Andy McCulloch er navnet til flere personer:
Andrew McCulloch (musiker) – engelsk trommeslager
Andrew McCulloch (manusforfatter) – engelsk manusforfatter og skuespiller | Andrew McCulloch eller Andy McCulloch er navnet til flere personer:
Andrew McCulloch (musiker) – engelsk trommeslager
Andrew McCulloch (manusforfatter) – engelsk manusforfatter og skuespiller | Andrew McCulloch eller Andy McCulloch er navnet til flere personer: | 8,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anpingbroen | 2023-02-04 | Anpingbroen | ['Kategori:118°Ø', 'Kategori:24°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bjelkebroer', 'Kategori:Broer i Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Fujian', 'Kategori:Gangbroer', 'Kategori:Sider med kart'] | Anpingbroen (forenklet kinesisk: 安平桥; tradisjonell kinesisk: 安平橋; pinyin: Ānpíng Qiáo) er en bro av steinblokker bygget på 1100-tallet i provinsen Fujian i Kina. Broen er 2223 meter lang, og det største spennet av granittblokker er 11 m langt og 0,75 m i dybde og bredde. Broen kalles også «5 li-broen», etter den kinesiske måleenheten lǐ.
Denne historiske broen, som frem til 1905 var Kinas lengste, krysser bukten mellom Anhai (i byfylket Jinjiang) og Shuitou (i byfylket Nan'an), nær byen Quanzhou.
Broen er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
| Anpingbroen (forenklet kinesisk: 安平桥; tradisjonell kinesisk: 安平橋; pinyin: Ānpíng Qiáo) er en bro av steinblokker bygget på 1100-tallet i provinsen Fujian i Kina. Broen er 2223 meter lang, og det største spennet av granittblokker er 11 m langt og 0,75 m i dybde og bredde. Broen kalles også «5 li-broen», etter den kinesiske måleenheten lǐ.
Denne historiske broen, som frem til 1905 var Kinas lengste, krysser bukten mellom Anhai (i byfylket Jinjiang) og Shuitou (i byfylket Nan'an), nær byen Quanzhou.
Broen er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Eksterne lenker ==
Anpingbroen i Structurae (engelsk).
Anpingbroen hos chinaculture.org (engelsk)
Bilde av brua sett fra øst. | Anpingbroen (forenklet kinesisk: 安平桥; tradisjonell kinesisk: 安平橋; pinyin: Ānpíng Qiáo) er en bro av steinblokker bygget på 1100-tallet i provinsen Fujian i Kina. Broen er 2223 meter lang, og det største spennet av granittblokker er 11 m langt og 0,75 m i dybde og bredde. | 8,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Altingiaceae | 2023-02-04 | Altingiaceae | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1846', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Saxifragales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Altingiaceae er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Tidligere, blant annet i Cronquist-systemet, ble disse artene klassifisert under trollhasselfamilien (Hamamelidaceae).
Alle arter er løvfellende eller eviggrønne trær med mye harpiks. Bladene sitter spredt. Trærne er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme tre. Flere arter tjener som mat for larver av sommerfugler. Slekta Liquidambar er utbredt i temperert og subtropisk klima i Anatolia, Øst-Asia og Nord- og Mellom-Amerika, mens Altingia og Semiliquidambar er utbredt i subtropisk og tropisk klima i Øst- og Sørøst-Asia
Molekylærgenetiske studier tyder på at Liquidambar i tradisjonelt omfang er parafyletisk. De to artene i Nord-Amerika og Sørvest-Asia danner en gruppe, mens de østasiatiske artene er nærmere beslektet med Altingia. Det er påvist at Semiliquidambar består av hybrider mellom østasiatiske Liquidambar-arter og Altingia. I 2013 ble det publisert en systematikk for Altingiaceae der alle arter i familien samles i én slekt, Liquidambar. Dette er ment å gi et bedre bilde av de virkelige slektskapsforholdene i familien.
| Altingiaceae er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Tidligere, blant annet i Cronquist-systemet, ble disse artene klassifisert under trollhasselfamilien (Hamamelidaceae).
Alle arter er løvfellende eller eviggrønne trær med mye harpiks. Bladene sitter spredt. Trærne er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme tre. Flere arter tjener som mat for larver av sommerfugler. Slekta Liquidambar er utbredt i temperert og subtropisk klima i Anatolia, Øst-Asia og Nord- og Mellom-Amerika, mens Altingia og Semiliquidambar er utbredt i subtropisk og tropisk klima i Øst- og Sørøst-Asia
Molekylærgenetiske studier tyder på at Liquidambar i tradisjonelt omfang er parafyletisk. De to artene i Nord-Amerika og Sørvest-Asia danner en gruppe, mens de østasiatiske artene er nærmere beslektet med Altingia. Det er påvist at Semiliquidambar består av hybrider mellom østasiatiske Liquidambar-arter og Altingia. I 2013 ble det publisert en systematikk for Altingiaceae der alle arter i familien samles i én slekt, Liquidambar. Dette er ment å gi et bedre bilde av de virkelige slektskapsforholdene i familien.
== Slekter og arter ==
De tre slektene og de anslått 16 artene i familien omfatter:
Altingia – 9 arter – Sørøst-Asia
Altingia chinensis
Altingia excelsa
Altingia gracilipes
Altingia multinervis
Altingia obovata
Altingia poilanei
Altingia siamensis
Altingia tenuifolia
Altingia yunnanensis
ambratreslekta (Liquidambar) – 4 arter
Liquidambar acalycina – sørlige og sentrale Kina
kinesisk ambratre (Liquidambar formosana) – Kina, Sør-Korea, Taiwan, Laos, nordlige Vietnam
orientalsk ambratre (Liquidambar orientalis) – sørlige Tyrkia, Rhodos
ambratre (Liquidambar styraciflua) – østlige USA, spredte forekomster i Mexico og Mellom-Amerika
Semiliquidambar – 3 arter – Kina
Semiliquidambar cathayensis
Semiliquidambar caudata
Semiliquidambar chingii
== Litteratur ==
«Altingiaceae». APWEbsite. Besøkt 10. oktober 2015.
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 269–271. ISBN 82-10-01282-7.
S.M. Ickert-Bond og J. Wen (2006). «Phylogeny and biogeography of Altingiaceae: evidence from combined analysis of five non-coding chloroplast regions» (PDF). Mol. Phylogenet. Evol. 39 (2): 512–528. ISSN 1055-7903. PMID 16439163. doi:10.1016/j.ympev.2005.12.003.
S.M. Ickert-Bond og J. Wen (2013). «A taxonomic synopsis of Altingiaceae with nine new combinations». PhytoKeys (31): 21–61. ISSN 1314-2003. PMC 3881344 . doi:10.3897/phytokeys.31.6251.
Altingiaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants.
== Eksterne lenker ==
(en) Altingiaceae i Encyclopedia of Life
(en) Altingiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Altingiaceae hos Artsdatabanken
(en) Altingiaceae hos Fossilworks
(en) Altingiaceae hos ITIS
(en) Altingiaceae hos NCBI
(en) Altingiaceae hos The International Plant Names Index
(en) Altingiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Altingiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Altingiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Altingiaceae er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Tidligere, blant annet i Cronquist-systemet, ble disse artene klassifisert under trollhasselfamilien (Hamamelidaceae). | 8,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Beatles | 2023-02-04 | The Beatles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1960 i Storbritannia', 'Kategori:1970 i Storbritannia', 'Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1960', 'Kategori:Britiske popgrupper', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Merseybeat', 'Kategori:Opphør i 1970', 'Kategori:Rockeartikler på UA-nivå', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
| The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
== Medlemmer ==
Paul McCartney (født 18. juni 1942)– bass, vokal, gitar, piano
John Lennon (født 9. oktober 1940 død 8. desember 1980) – gitar, vokal, piano, munnspill
George Harrison (født 25. februar 1943 død 29. november 2001) – gitar, vokal, sitar
Ringo Starr (født 7. juli 1940) – trommer, tamburin, vokal
=== Medlemmenes instrumenter ===
Mens Starr stort sett holdt seg til samme trommeprodusent, byttet de tre andre ofte mellom gitarer fra ulike produsenter. Likevel hadde de sine klare favoritter. McCartney spilte tidlig for det meste på sin Höfner 500/1 bassgitar og Gibson Epiphone FT 79 kassegitar. I 1965 kjøpte han en Gibson Epiphone Casino, noe de andre medlemmene også gjorde etterpå. Han byttet også til Rickenbacker 4001S bass, som han brukte ut karrieren i The Beatles. Harrison varierte mellom forskjellige Gretsch-gitarer til Rickenbacker 360, Gibson SG og til slutt Gibson Epiphone Casino og til dels Fender Stratocaster mot slutten av Beatles-perioden. Lennon brukte stort sett Rickenbacker 325, men fra 1966 av og resten av karrieren var Epiphone Casino hovedmerket. Starr brukte konsekvent Ludwig etter at bandet slo gjennom, og holdt seg stort sett til Zildjian cymbaler. Da Starr i april 1963 trengte et nytt trommesett, ble det gjort en avtale mellom Epstein og butikkens innehaver Ivor Arbiter at Starr skulle bytte inn det gamle trommesettet med et nytt og logoen til Ludwig skulle stå på som reklame. Epstein insisterte på at Beatles' navn også skulle stå på stortrommen, og Arbiter designet raskt det som skulle bli Beatles logo, med stor B og senket T.
=== Tidligere medlemmer ===
Nedenfor nevnes medlemmer i perioden etter at bandet skiftet navn til «The Beatles». Medlemmer av The Quarrymen er ikke inkludert. Studiomusikere som Andy White er sløyfet, og Eric Clapton og Billy Preston, som bidro i enkeltsanger, er heller ikke tatt med.
Stuart Sutcliffe – bass, vokal (1959–1960)
Tommy Moore – trommer (1960)
Johnny Hutchinson - trommer (1960, 1962)
Cliff Roberts - trommer (mai 1960)
Pete Best – trommer, vokal (1960–1962)
Chas Newby – bass (1960–1961)
Norman Chapman – trommer (1960)
Jimmie Nicol – trommer (1964)Hutchinson og Roberts stilte opp på enkeltoppdrag da The Beatles' trommeslager Tommy Moore kom for sent. Norman Chapman fikk en jobb i hæren etter tre konserter, og takket derfor nei til videre deltakelse. En hittil uidentifisert person omtalt som «Ronnie» deltok på bandets første konsert uten Moore da Lennon spurte om noen kunne spille trommer. Ettersom Ronnie var gjengleder og fysisk stor, torde ingen å si nei, men det ble med en kort opptreden.
== Historie ==
Den historiske gjennomgangen vil fokusere på fire hoveddeler: Tiden frem til 1960, da bandet tok form; 1960–1963, tiden da bandet var på grensen til nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd; 1963–1967, fra Beatlemania og frem til Brian Epsteins død og til sist 1967–1970, bandet går mot oppløsning.
Den historiske gjennomgangen vil også fokusere på de britiske utgivelsene, ettersom det var disse The Beatles forholdt seg til. De amerikanske albumene vil kun bli nevnt unntaksvis.
=== 1956–1960: Fra Quarrymen til The Beatles ===
John Lennon øvde litt på gitar, men begynte først å spille i band etter at han hørte Lonnie Donegan si at «alt man trenger er tre akkorder og noe å slå på». Han startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, som er oppkalt etter Quarry Bank High School der han var elev.
Paul McCartney så the Quarrymen spille under en landsbyfestival ved St. Peter's Church i Woolton den 6. juli 1957. McCartney syntes at bandet spilte bra og at Lennon, som var den eneste som han opplevde som skilte seg ut, var en god hovedvokalist. I pausen mellom de to showene, imponerte Paul John med å kunne stemme en gitar med gitarstemmingsarrangement. Lennon hadde brukt banjogrep og banjostemmingsarrangment på gitaren. I tillegg spilte Paul «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.Etter to ukers drøfting, ble McCartney invitert med i bandet av Lennon. McCartney viste seg å være en perfeksjonist der Lennon var en bohem. Den 6. februar 1958 tok McCartney med seg den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison. På tross av skepsis fra Lennon, ettersom Harrison ikke hadde fylt 15 ennå, ble Harrison med. På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var Lennon, McCartney og Harrison. Dermed hadde bandet tre faste gitarister og flere andre medlemmer som byttet.
Bandet forandret stil med denne nye sammensetningen og med et moteskift bort fra skiffle til rock. Dette ga dem noe økt status lokalt. The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Utviklingen er omtrent som følger:
The Quarrymen (- oktober 1959)
Johnny and the Moondogs (oktober 1959 - januar 1960)
The Beatals (januar - mai 1960, med Stuart Sutcliffe på bass)
The Nerk Twins (23. - 24. april 1960, bare John og Paul)
The Silver Beetles (mai - juni 1960)
The Silver Beatles (juli - august 1960)
The Beatles (august 1960-)I tillegg var Harrison med i andre band som i The Les Stewart Quartet i 1959 i perioder når Quarrymen manglet oppdrag. På denne tiden besto the Quarrymen stort sett Lennon og McCartney som komponerte sanger.Navnet «The Beatles» kom i det minste delvis fra Lennon. Han forklarte selv hvordan i første utgave av bladet Mersey Beat:
«Mange mennesker spør hva er Beatles? Hvorfor Beatles? Eh, Beatles, hvordan dukket navnet opp? Så nå skal vi fortelle deg. Det kom i en visjon - en mann dukket opp i en brennende pai og sa til dem 'Fra denne dagen er dere Beatles'. 'Takk, herr Mann, sa de, og takket ham.»En mer sannsynlig forklaring var at Sutcliffe foreslo et navn a la «The Crickets» (sirissene) etter backingbandet til Buddy Holly, og at de gikk via insektrelaterte navn før de endte på Beetles. De tok navnet «Beatals» tidlig i 1960. Brian Casser fra bandet Cass and The Cassanovas mente at navnet var klønete, og at de heler burde hete «Long John and the Silver Beetles» etter «Skatten på sjørøverøya». John mislikte «Long John»-referansen, men de beholdt The Silver Beetles, før enten John eller Sutcliffe foreslo «The Silver Beatles». Lennon avmystifiserte det senere med kommentaren: «Det er bare et navn, som «Sko». Vi kunne ha hett «The Shoes»».
=== 1960–1963: The Beatles slår an ===
I begynnelsen av perioden var The Beatles på ingen måte noe toppband. De store navnene var særlig Cass and the Cassanovas og Rory Storm and the Hurricanes. The Beatles hadde lite til sin fordel, og selv om de skrev egne låter, var de ikke av samme kvalitet som senere verker. McCartney forklarte at dette skyldtes at de lette etter sitt neste nye lydbilde.Rent instrumentelt slet de også. De hadde ingen fast trommeslager, og bassisten, Sutcliffe, var ikke på langt nær god nok. Da de til slutt fikk ordnet en trommespiller, fikk The Beatles erfare tøft program og høye krav til å skape liv og show i Hamburg. Konsertene hjalp sterkt både på sceneopptreden og på deres musikalske utvikling. Da de kom tilbake, ble de langt mer populære, og de vant en kåring av det mest populære bandet i Liverpool i tidsskrifet Mersey Beat.Bandet ble også mer profesjonalisert etter at å ha møtt Brian Epstein. Han startet å utvikle dem ved å forandre stilen deres fra et økende populært lokalt band til et band med nasjonal appell. Epstein lette etter muligheter til å prøvespille for å få kontrakt, noe de til slutt oppnådde. Mot slutten av perioden var også bandets endelige oppsetning klar.
==== Første tur til Hamburg ====
I mai 1960 ble de involvert med Allan Williams, som fungerte som et sted mellom manager og booking-agent. Williams hadde lyktes i å sende flere band til klubbeier Bruno Koschmider i Hamburg i Vest-Tyskland, med stor suksess. Særlig var Tony Sheridan og Derek and The Seniors populære. Koschmider ba om flere band, men Williams hadde vanskeligheter med å finne band som ikke var opptatt og som ikke hadde noe imot å dra utenlands. Han så ikke på The Beatles som den viktigste gruppen i stallen, men de var i ferd med å bli de eneste. Vokalisten i Derry and The Seniors protesterte at en så dårlig gruppe som The Beatles ville ødelegge for den gode flyten engelske band hadde i Hamburg. Williams ignorerte protesten, og skaffet The Beatles faste spillejobber hver kveld hos Koschmider.
De fire medlemmene fikk bli med, McCartney etter familiediplomati, Harrison med støtte, Lennon etter å ha valgt bort kunstskolen og Sutcliffe gjennom samtaler med skolen. De fikk beskjed om at det var krav om å ha med en trommeslager. The Beatles hadde hatt en eldre trommeslager i Tommy Moore, men etter en mislykket Skottland-turné der Moore mistet tennene, og etter gjentatte verbale angrep fra Lennon, sluttet han. The Beatles var ikke en ettertraktet gruppe, og det var ikke lett å få tak i trommeslagere. Den 6. august ble deres spilleoppdrag kansellert, og de endte på Casbah, en lokal klubb som moren til Pete Best eide. Best spilte trommer i sin gruppe, The Blackjacks, men gruppen var i oppløsning. Ettersom the Beatles trengte en trommeslager, og ettersom folk med egne trommesett var vanskelige å få tak i, fikk Best tilbudet. Pete Best ble med den 12. august 1960.The Beatles kom til Hamburg den 17. august 1960, og spilte i 48 dager på Indra Club fra 17. august til 3. oktober. På grunn av klager, i hovedsak fra damen som bodde over Indra Club, ble bandet flyttet til Kaiserkeller. Lennon omtalte turen til Hamburg som avgjørende fordi de måtte utvikle seg på egen hånd for å holde interessen. Konkurransen om kundene var stor; med andre band, strippebarer og andre former for underholdning, så man hadde svært kort tid på å få publikummere. Koschmider og flere andre kommenterte hele tiden «Mach Schau», lag moro/show. Ett av påfunnene til Lennon var å stille opp i bare underbukse og med et toalettsete rundt hodet, et annet å rope «Heil Hitler» til publikum. Også McCartney kunne komme med kommentarer. Ettersom publikum enten besto av tyskere som ikke forsto engelsk eller amerikanere som jublet, fikk The Beatles svært godt betalt for disse kommentarene. For å holde seg våkne gjennom settene i den harde timeplanen, som også involverte soving på en kino i nærheten, ble The Beatles introdusert til sentralstimulerende midler. Bandet, minus Best, gikk på noen piller opprinnelig beregnet som slankepiller, preludin, kalt «prellies» i miljøet. Nettopp The Beatles' tendens til å skape show gjorde at de etter hvert fikk et stort publikum, særlig etter at de flyttet til Kaiserkeller .I tillegg var Hamburg et betydelig arnested for Beatles' musikalske påvirkning og utvikling, da de ble introdusert til mange nye typer musikk som de inkluderte i sine show. Resultatet ble at de gjorde et så stort inntrykk at mange mennesker kom tilbake og hørte på dem flere ganger. Sheridan omtalte The Beatles som «ganske dårlige, men de hadde potensialet, og det var ganske åpenbart».Oppholdet fikk også en annen betydning, da i den estetiske utformingen av bandet. I Hamburg var det lett å få tak i lær, og bandet kjøpte lærjakker og lærbukser. I tillegg kom den unge kunstneren Klaus Voormann innom dem. Etter mye frem og tilbake fikk han med seg venninne og ekskjæreste Astrid Kirchherr, en kunstfotograf. De ble godt kjent med bandet, og Kirchherr utviklet raskt varme følelser for Sutcliffe. Hun var også med på å introdusere hårsveisen som var populær blant eksistensialistiske studenter i området, som etter hvert ble the Beatles' kjennetegn. Hårsveisen ble først prøvd på Sutcliffe, så Harrison. McCartney og Lennon fikk hårsveisen på en inpromptu tur til Paris der de møtte Jürgen Vollmer, en venn av Kirchherr og Voormann som lot seg overbevise om at de også skulle få Beatles-sveisen. Best var den eneste som beholdt rock'n'roll-stilen, ifølge Kirchherr fordi håret hans var for krøllete for at det ville fungert. Med Kirchherr som fotograf lyktes det også the Beatles å få gode bilder til publisitetsstunt.Kontrakten med Koschmider gikk ut 16. oktober, men de fikk fornyet den til 31. desember. Den fastsatte imidlertid at de ikke skulle spille eller gjøre avtaler om å spille andre steder. På tross av dette, ordnet The Beatles en egen avtale med den konkurrerende Top Ten Club. Koschmider fant ut dette, og ble rasende. Han avsluttet kontrakten fra og med 1. desember. Muligens på grunn av Koschmiders innvirkning, kom politiet på Kaiserkeller for å undersøke en klage på brannstiftelse. De oppdaget at Harrison var for ung til å spille der, og at bandet dessuten ikke hadde arbeidstillatelse. Den 21. november ble Harrison sendt hjem. McCartney og Best ble ni dager senere sendt hjem etter at brannstiftelsessaken ble fulgt opp, da det var McCartney som ved en feiltakelse satte fyr på noe tøystykke (eller en kondom i noen varianter). selv om politiet var enige i at dette ikke var en sak i seg selv, ble McCartney og Best kastet ut.. Best måtte dra uten trommesettet.
==== Andre Hamburg-tur ====
Lennon ble til 10. desember, mens Sutcliffe ble i Hamburg sammen med Kirchherr. Sutcliffe kom tilbake i en kort periode i januar, men dro ned igjen i mars, der han forberedte bandets andre Hamburg-periode ved å jobbe seg gjennom papirarbeid med Kirchherr. Sutcliffe var aldri noen musikalsk dyktig spiller, og særlig McCartney lot seg irritere av dette. Da Sutcliffe uansett var mer opptatt av kunst enn av musikk, gled han ut av bandet tidlig i 1961.The Beatles dro over til Hamburg igjen i april 1961, nå med McCartney på bass. Hans nye bass hadde et noe fiolinaktig utseende, og ble kalt «fiolinbass». De spilte nå på Top Ten Club i nittito netter fra 1. april til 1. juli. Gruppen hadde jobbet mye med Tony Sheridan under dette og det forrige oppholdet, og Sheridan hadde hjulpet George på gitar. Mot slutten av oppholdet ble bandet tilbudt stt første offisielle opptak, som «The Beat Brothers» i et backingband til Sheridan. Av dette kom singelen «My Bonnie», som solgte i stort opplag i Tyskland. The Beatles fikk også tatt opp enkelte sanger uten Sheridan, blant annet jazz-standarden «Ain't She Sweet».
==== Brian Epstein og Ringo Starr: Bandet profesjonaliseres ====
Tilbake i Liverpool spilte The Beatles flere steder, men stadig oftere i Cavern Club. På det daværende tidspunkt var forholdet mellom The Beatles og Allan Williams svært kjølig som resultat av at the Beatles hadde ordnet egne spillejobber og ikke ga noen penger til Williams.Den 9. november 1961 møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Hvordan Epstein ble kjent med bandet er noe uklart. Epstein skal ha fortalt at etterspørselen etter singelen «My Bonnie» gjorde at han hørte på den, og likte backingbandet, om enn han kunne styre seg for Sheridan. Det er også mulig at han hadde plukket opp navnet, som ofte dukket opp i bladet Mersey Beat, inkludert referanser til «My Bonnie». Epstein var en ivrig innkjøper av Mersey Beat, og han averterte ofte der. Bill Harry, redaktøren for Mersey Beat, mente at Epstein møtte ham og snakket om The Beatles allerede i juli 1961. Epstein overbeviste uansett seg selv om at han kunne være manager for dem. Den 10. desember tok han kontakt, og det ble avgjort at han skulle ha en femårskontrakt som manager.Epstein fikk også jobbet The Beatles ut av fokuset på Liverpool og Hamburg ved å forlange at de skiftet klesstil, kuttet ut obskøne vitser og kommentarer på scenen, sluttet å spise på scenen, hadde et forberedt materiale og ikke øvde på sanger mens de fremførte, og at de møtte opp tidsnok til sett. Slik var Epstein ansvarlig for profesjonaliseringen av The Beatles. Enda Lennon ikke likte forandringen, passet den McCartney, som mente at lærdraktene begynte å bli gammeldagse og at folk lo av dem.
Epstein skaffet bandet raskt prøvespilling for Decca Records etter at deres assisterende lydprodusent hadde fått et positivt inntrykk på The Cavern. The Beatles prøvespilte for dem 1. januar 1962, ifølge Pete Best forsinkede og bakfulle etter å ha feiret nyttårsaften dagen før. Ifølge Tony Barrow, The Beatles' presseansvarlig fra 1962 til 1968, hadde Epstein nektet dem å spille de store rockelåtene fra The Cavern, og heller mente at de måtte holde seg til «mer sofistikert materiale». Resultatet ble at The Beatles' prøvespill var godt under pari, og de fremsto dårligere enn de pleide. Agenten Dick Rowe takket nei, og forklarte rett ut at «For å være ærlig, herr Epstein, vi liker ikke lyden til guttene dine. Grupper med gitarister er på vei ut. Du har en bra plateforretning i Liverpool. Hold deg til det.». Decca valgte heller å satse på Brian Poole and The Tremeloes som holdt til i Dagenham, en forstad til London. På det daværende tidspunkt var det sterke fordommer mot Liverpool, som opplevdes som svært provinsiell. Demotapen fra Decca ble sendt rundt til andre plateselskap som også takket nei. Senere ble innspillingen gitt ut på diverse bootleg-album, før den ble gitt ut lovlig som The Complete Silver Beatles i 1982.
I april 1962 dro The Beatles tilbake til Hamburg, nå for tredje gang. De fikk vite kort tid etter at de gikk av flyet fra Kirchherr at Sutcliffe døde av det man antar var hjerneblødning. The Beatles gjennomførte konserter på Star Club denne gangen, ut mai 1962. The Beatles hadde møtt Richard Starkey gjentatte ganger under sine opphold i Hamburg, og de kom godt overens mens han spilte for Rory Storm and the Hurricanes. Storm hadde krevd stadig mer salgbare og kommersielle navn, og Starkey, som het Richie under deler av oppholdet, fikk mot slutten av perioden scenenavnet Rings, og så «Ringo Starr». Ringo stilte opp 5. februar 1962 da han hadde fri fra bandet og Best var syk. Imidlertid spilte Ringo fortsatt for Rory Storm and the Hurricanes frem til midten av 1962.
==== George Martin: Lydbildet kommer på plass ====
Etter noe opptreden på radio og en tur til London, fikk Epstein ordnet prøvespilling med George Martin og Parlophone, et platemerke under EMI. Martin satte datoen til den 6. juni. The Beatles fikk kontrakt 18. juni, enda det er tegn på at kontrakten forelå tidligere, kanskje så tidlig som i mai. Martin likte det han hørte, men mente at Best ikke holdt nivået. De kunne bruke ham på konserter, men under opptak måtte de bruke en studiomusiker. Det ble avgjort at Best fikk sparken, og Epstein fikk den vanskelige jobben med å fortelle ham det, noe Lennon senere har omtalt som feigt. Ringo var førstevalget til å ta over, enda han hadde blitt med i Rory Storm & The Hurricanes igjen. Etter en prat med Lennon, ble han med i The Beatles.«Love Me Do» var en av sangene George Martin hadde lagt merke til fra prøvespillingen, og det ble avtalt at det var denne som skulle spilles inn. Sangen var egentlig skrevet i 1958 av McCartney, men ble fullført med hjelp av Lennon før opptaket. Opprinnelig var det en sang Lennon sang, men da Martin la på munnspill, ble Lennon gitt oppgaven å spille munnspill, og da måtte McCartney synge. Opprinnelig ville Martin heller at The Beatles skulle synge «How do you do it», men bandmedlemmene likte den ikke, og gjennomførte en lite engasjert fremføring før de overbeviste Martin om at sangen var helt feil for dem og deres image. Sangen ble gitt til Gerry & The Pacemakers, som fikk en nummer 1-hit med sangen.Martin var heller ikke voldsomt begeistret for Starr på trommer, og «Love Me Do» ble spilt inn både som single, med Ringo på trommer, og som albumversjon med Andy White på trommer og Ringo på tamburin. Singelen, med Starr, ble utgitt 4. oktober 1962. Den klatret til 17.-plass i Storbritannia, visstnok kjøpte Epstein inn 10 000 kopier av singelen. Andy Whites versjon ble sluppet i USA i 1964.The Beatles' andre single var «Please Please Me», en sang skrevet av Lennon med hensikt å høres ut som Roy Orbison. Martin likte sangen, men mislikte denne fremstillingen, og ba om at de satte opp tempoet og sang i tett harmoni. Etter forslag fra Lennon ble også munnspill lagt på, og de brukte Starr som trommeslager. Singelen slik den kom ut ble tatt opp 26. november 1962. Den ble gitt ut 17. januar 1963. «Please Please Me» nådde førsteplass på enkelte hitlister og andreplass på den hitlisten som talte mest i Storbritannia. Uansett var The Beatles i ferd med å bli et nasjonalt fenomen.
I begynnelsen av november dro The Beatles for siste gang til Hamburg for å fullføre kontrakten de hadde. Det ble et delt opphold der de dro tilbake til England blant annet for å ta opp «Please Please Me» i de siste to ukene av november. De kom tilbake igjen til Hamburg i de to siste ukene i desember. Deres siste konsert var den 31. desember. Opptak fra dette oppholdet ble utgitt i 1977.
=== 1963–1967: Beatlemania og kunstnerisk fremgang ===
I og med deres første toppsingle var mye av grunnarbeidet gjort. The Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «Merseybeat» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles. The Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelsen tok på, og de kuttet ut konserter.
Den ekstreme utviklingen fra begynnelsen til slutten av denne perioden kan beskrives ved at den begynte da The Beatles dro hjem fra deres aller siste opptreden i Hamburg, og ble avsluttet med at de stilte opp for BBC på et internasjonalt TV-show som ble vist til 350 millioner mennesker.
==== Debutåret på LP: Please Please Me og With The Beatles ====
The Beatles ga raskt ut sitt første album, Please Please Me, den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag. Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «Twist and Shout», en sang som nær ødela stemmebåndet til Lennon. De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid. Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.Den neste hiten de ga ut var «From Me To You», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med Helen Shapiro i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits. Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love Me Do og Please Please Me, hadde denne altså «You». Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «She Loves You», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.
Det var vanlig praksis i nittensekstiårene å ikke å gi ut en låt på album om den allerede var utgitt som single, og derfor ble The Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene. Det var heller ingen låter fra andrealbumet With The Beatles som ble gitt ut som single i ettertid. Albumet besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt). Det inneholdt også den første Harrison-låten i «Don't Bother Me». Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten, der den erstattet Please Please Me. Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «Money (That's What I Want)», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout». Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, og utgitt den 22. november 1963.
Oktober var en travel tid for The Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til Sverige for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.
==== Begynnende Beatlemania ====
Rett etter at albumet ble gitt ut, fulgte The Beatles opp med nok en stor hit i «I Want to Hold Your Hand». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million. Den nådde ikke førsteplassen i første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer én.Konsertene hadde blitt så populære og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysteriske at begrepet «Beatlemania» ble lansert i oktober 1963. Den 4. november hadde manien nådd nye høyder da de opptrådte på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for The Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene» som innledning til «Twist and Shout».Dette var i tråd med The Beatles', og særlig Lennons, humor, svært inspirert av The Goon Show. I tillegg var de alle del av den skarpe humoren fra Liverpool, ofte i form av duell om hvem som har den skarpeste tungen. The Beatles brukte denne absurde og utfordrende humoren i intervjuer. De ble fort et uforutsigbart og forfriskende element for pressen, som var vant til å intervjue både britiske og amerikanske artister som i sammenhengen fremsto som kjedelige. Det er også blitt foreslått at denne humoren var The Beatles måte å takle repetitive spørsmål fra journalister og å skape et samhold som holdt verden på avstand.
==== Beatles og USA: Fra ignorerte til superstjerner ====
I september 1963 dro Harrison på besøk til sin søster Lou sør i Illinois i USA. Han var totalt ukjent der, og da søsteren bestemte seg for å drive promotering for The Beatles, måtte hun jobbe en god del bare for å få tak i en single. Nord-Amerika hadde vært uutforsket for The Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke utgitt der. Da først albumene kom, var det forskjellige utgaver i Canada og USA. I USA var det spesielt forvirrende ettersom Please Please Me-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme ved ikke å gi ut singler på plater. Dermed ble det forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1966. I Canada var de tidligere ute med å gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene (se også plateutgivelser for oversikt).
Den 6. desember 1963 ble albumet Beatlemania! With The Beatles sluppet i Canada med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk omslag som det engelske albumet With The Beatles. I USA gikk det noe tregere. EMI tilbød the Beatles blant flere artister til sitt amerikanske datterselskap Capitol, som takket nei. Dermed ble Vee-Jay Records kontaktet etter at de hadde gitt ut flere hits i det siste. Vee-Jay hadde i utgangspunktet større fokus på jazz, soul og gospel, men hadde i det siste begynt å ta imot popmusikk som Frankie Valli and The Four Seasons. Vee-Jay utsatte selve albumet etter managementproblemer og kansellering av kontrakter. De ga ut «Please Please Me» som single (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å gi den ut den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler. Etter hvert ga Capitol Records seg og ga ut singelen to uker før planen.Vee-Jay hadde fortsatt rettighetene til albumet Please Please Me, og i kjølvannet av den voksende populariteten til the Beatles, fikk Vee-Jay hastverk med å komme med albumet i USA. Ettersom tittellåten allerede var gitt ut som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «Introducing... The Beatles». De rakk å gi ut platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut Meet the Beatles!. Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens Introducing... The Beatles kom på plassen bak. Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.I tillegg til at The Beatles var blitt oppdaget av amerikanske fans, hadde også ungdomsbladene og etter hvert også media generelt fått med seg The Beatles, og i opptakten til bandets tur i USA ble det trykket stadig flere saker om dem.
Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av Billboard Hot 100. The Beatles var i Paris da de fikk nyheten, som ble behørig feiret. Seks dager senere forlot The Beatles Storbritannia og landet på John F. Kennedy internasjonale lufthavn til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar. De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på Ed Sullivans show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 31. oktober året før. Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.Selve showet satte rekorder, og det var nær umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter flere uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen». Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på, så på Ed Sullivan Show. Dermed var The Beatles enda større enn Elvis Presley som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro The Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.
==== A Hard Day's Night og Beatles for Sale ====
Tilbake i Storbritannia startet The Beatles sin første spillefilm: A Hard Day's Night den 2. mars. Filmen, regissert av Richard Lester, var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i The Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som syntes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han ble bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starr fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet) ble filmen en øyeblikkelig suksess. Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne bandet med Brødrene Marx, noe Lennon tok avstand fra.A Hard Day's Night hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med uinteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans. I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av The Beatles og folkene rundt. Ett av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg. I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).
Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964. Filmen hadde premiere 6. juli 1964 i Storbritannia og 11. august 1964 i USA. The Beatles skrev sanger til filmen og jobbet med resten av albumet A Hard Day's Night omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «I'll Cry Instead» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sine respektive markeder kort etter at de ble utgitt i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, og den hadde gått med overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA. I sluttfasen av miksingen til albumet dro The Beatles på turné til Danmark, Nederland, Hongkong og Australia.Noen av sangene fra filmen var allerede utgitt, blant dem «Can't Buy Me Love», den første singelen som også ble gitt ut på album siden The Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte. Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler - en rekord aldri før oppnådd eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «A Hard Day's Night». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, Long Tall Sally, med tittelsporet, to andre covere og «I Call Your Name». Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet Billy J. Kramer and The Dakotas.
På grunn av et svært tett tidsskjema, ble Beatles for Sale spilt inn i syv dager spredt innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere. Under oppholdet i USA, møtte The Beatles Bob Dylan den 28. august. Han introduserte dem til cannabis etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide, I can't hide, I can't hide»).Rett før Beatles for Sale ble gitt ut, ga The Beatles ut enda en single som ikke dukket opp på et album; «I Feel Fine» med «She's a Woman» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «Eight Days a Week» utgitt som single tidlig året etter, og også den gikk til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.
==== Help!: Lettbent film og avansement på album ====
Dette året ble i stor grad en kopi av 1964 med store konserter i USA, to album og en film. Det var likevel markante forskjeller. Borte var albumene med nesten halvparten coverlåter. De to albumene som kom viste også en utvikling vekk fra standard kjærlighetssanger, med Lennon som mer introvert og Harrison i utvikling som låtskriver. Særlig representerte årets andre album, Rubber Soul, en tydelig stilendring for bandet, med nye instrumenter, toneganger og temaer. Filminnspillingen ble den rake motsetningen, og enda filmen Help! ble en publikumssuksess, var den langt fra like gjennomført som førstefilmen.
Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Imidlertid var året så fullt av turneer at det ifølge Hunter Davis betød at de ikke hadde noe liv. Innimellom turnering, filming og opptak, rakk bandet å få med seg at de fikk en utmerkelse av dronningen.
I februar begynte de innspillingen av både filmen og albumet Help!. Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort ifra folkevisa «Maggie Mae» på Let It Be), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det McCartney-sangen «Yesterday» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.«Yesterday» ble ikke utgitt som single i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som single. Før den hadde først «Ticket to Ride» og så tittelsporet nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra Beatles For Sale med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («You've Got to Hide Your Love Away») til country («I've Just Seen a Face») til rå rock («You're Going to Lose That Girl»). Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.Selve filmen ble svært forskjellig fra forgjengeren i det at verken The Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt. Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder mariuhana.Etter premieren var det igjen konserter, og det var særlig konserten på Shea Stadium den 15. august som skilte seg ut. Det var første gang et band spilte på et stadion, og med 55 600 fans var dette en klar rekord. I tillegg fikk de vite at de hadde kommet med på listen over utnevnelser til Member of the Most Excellent Order of the British Empire den 12. juni. Statsminister Harold Wilson sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som statsminister. The Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.
==== Rubber Soul: Brudd med fortiden ====
Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset The Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var stor utfordring både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «Nowhere Man» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenbar referanse til kjærlighet. Det var i stor grad Lennon som viste utvikling på dette albumet. Albumet var også inspirert av både Dylan og The Byrds, og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektive. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som for det meste ble spilt inn over en lang periode i stedet for når det ble tid til oversTidlig i opptakene, den 26. oktober, ble bandet kalt til Buckingham Palace for å motta sine ordenstegn som medlemmer av Order of the British Empire (MBE) av Elisabeth II. The Beatles arrangerte der etter en pressekonferanse ved Saville Theatre. Lennon påsto senere at medlemmene hadde røykt marihuana før de mottok ordenen, men Harrison og delvis Starr benektet dette. Flere tidligere mottakere av ordenen protesterte mot utmerkelsen ved å sende tilbake sine ordenstegn.Albumet fikk navnet Rubber Soul som et ordspill på uttrykket «plastic soul», som sorte musikere beskrev hvite engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså «gummisåle». Rubber Soul hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «Day Tripper»/«We Can Work It Out» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.
==== Revolver: Popmusikken forandres ====
The Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn året før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av The Beatles og journalist i Evening Standard, får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen. I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at The Beatles nå var mer populære enn Jesus. Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», møtte den svært dyktige sitarspilleren Ravi Shankar på fest. Siden dro de to til India og California i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.I april gikk de i studio igjen. Singelen «Paperback Writer»/«Rain» med den førstnevnte som A-side ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.I tillegg begynte The Beatles opptaket av Revolver. Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig McCartney som kom til sin rett. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg både musikalsk og lyrisk. Albumet begynner med Harrisons rockelåt «Taxman», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt). Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til «Taxman« hadde han også den sterkt indiskinpirerte «Love You To» og mer tilgjengelige rockeballaden «I Want to Tell You» om at han ikke lykkes å få sagt det han ønsker å si.
Lennons bidrag, «She Said She Said» (om et dårlig møte han hadde med Peter Fonda), «I'm Only Sleeping» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «And Your Bird Can Sing» (muligens et motangrep på Frank Sinatra eller kritikk av The Rolling Stones fordi de kopierte The Beatles), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen, som Doctor Robert, en kommentar på en lege som har en vidundermedisin og «Tomorrow Never Knows» inspirert av Timothy Learys bok «The Psychedelic Experience» og inntak av LSD. Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».
Imidlertid er det McCartney som dominerer albumet. «Eleanor Rigby» var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet. I tillegg var den barokkinspirerte «For No One», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste. Pauls ballade «Here, There and Everywhere» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles. «Good Day Sunshine», inspirert av The Lovin' Spoonful, er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgoodsang og «Got to Get You into My Life» er en soulfull Motown-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere. Til slutt kan nevnes barnesangen «Yellow Submarine» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.Albumet ble gitt ut i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var utgitt på Yesterday and Today tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien. Coveret på albumet, laget av Klaus Voorman, vant en Grammy.
==== Kontroverser førte til konsertstopp ====
Sommeren 1966 ble en tid med kontroverser og ubehagelige situasjoner for The Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynnelsen av juli. Først gikk det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse. Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med Imelda Marcos på Filippinene, og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet. Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale høye skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.
Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og Spania ble bandet boikottet fra statlig hold. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter. Ku Klux Klan brente også Beatles-dukker. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen. Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i Texas seg samme dag for å arrangere et bålbrann den 13. august. Dagen etter ble radiostasjonen truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten gammel.Turneen i USA ble av flere årsaker ubehagelig. Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedværelse i studio, det faktum at fans hylte så mye at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende til at The Beatles bestemte seg for at deres konsert i Candlestick Park i San Francisco ble deres siste. Ifølge Lennon sang de ikke engang på Candlestick Park, ettersom ingen hørte dem uansett.
==== Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - musikk blir kunst ====
Fri fra turneringslivet tok The Beatles' medlemmer tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som var blitt populært med lette popsanger. McCartney var klart inspirert av The Beach Boys' album «Pet Sounds». Det er også tegn på at han var inspirert av The Kinks. For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet. Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, dette delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.Opprinnelig skulle også «Strawberry Fields Forever» (skrevet av Lennon) og «Penny Lane» (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil» Singelen ble den første siden «Love Me Do» som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass av Engelbert Humperdinck. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA. Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer splittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et konseptalbum, ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens liverpudlisk, bakgrunn. Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «Being for the Benefit of Mr. Kite!» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «Lucy in the Sky with Diamonds», en sang inspirert av sønnen Julian Lennons tegning da Julian gikk i barnehage. Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to, især sistnevnte, skapte, var med på å skape teorier om at de handlet om ulovlig rusmiddelbruk. Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, «Good Morning Good Morning» er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv basert på en TV-serie og en reklame for en frokostblanding.McCartney bidro med tittelsporet, «Fixing a Hole», «Getting Better», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig i 1960-årene) og «Lovely Rita». Låtene varierte stort i stil og instrumentering. Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona. «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare fremtidsutsikter.Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger de samarbeidet godt på her. Dette gjelder i sær «A Day in the Life», regnet av mange som albumets beste, og «With a Little Help from My Friends», en klassiker, særlig i Joe Cockers versjon.
Harrison var den i bandet som var minst fornøyd med albumet. Mentalt var han i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her. Hans eneste bidrag, «Within You Without You» er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene. Sangen regnes ikke blant hans beste. Starr var mer optimistisk, enda han innrømmet at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk. Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og Sgt. Pepper var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock. Som Revolver, er også Sgt. Pepper på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene. Selv plateomslaget, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene (Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe med flere) var nytenkende. Den ellers sterkt kreative britiske musikkscenen «..stoppet helt. Man hørte ikke bare på singlene, man hørte på albumet», oppsummerte Tony Calder, The Beatles' første presseansvarlig.En måned etter at albumet ble gitt ut, kom neste single fra bandet, Lennons «All You Need is Love», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «Baby, You're a Rich Man» som B-side, gikk rett til topps, som første single etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.Den kulturelle oppvåkningen både Beatlemania og Beatles' kunstneriske utvikling hadde, viste seg også i fremvoksningen av Liverpool-poetene. Disse fokuserte særlig på beat-poesi, men også i band, ofte med et komisk tilsnitt, som Liverpool Scene og The Scaffold, sistnevnte med McCartneys bror Michael under navnet Mike McGear. De komiske og kunstneriske bandene fikk også frem London-bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band, som samarbeidet med The Beatles i deres neste film.
==== Brian Epsteins død. Møte med Maharishi Mahesh Yogi ====
Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet. Epstein, som allerede slet med gambling og rusmiddelbruk, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis et uhell, 27. august 1967. Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og mye av The Beatles suksess skyldtes ham.Da Epstein døde, var Beatles i Bangor i Wales for å høre på den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starr, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om transcendental meditasjon. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe The Beatles takket høflig nei til. Likevel var oppholdet en suksess for begger parter.
Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi. Likevel var det klart at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene. Senere kommentarer fra medlemmene viser at de var sjokkerte og i vantro etter å ha mistet en veldig god venn. I ettertid oppsummerte Lennon reaksjonen med at han var redd, og irritert over Maharishi Yogis fokus på å være lykkelige. Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Ettersom Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.
=== 1967-1970: Slutten på bandet ===
The Beatles hadde sluttet å turnere, og fikk dermed mer tid til overs. Allerede fra 1966 av begynte de enkelte medlemmene å gjennomføre egne prosjekter mens de fortsatt var medlemmer av The Beatles. Dette fortsatte utover resten av tiden til bandet.
Bandet hadde også vært gjenstand for politisk spill, delvis fra Harold Wilson, men også hans etterkommere. Da The Beatles i september 1967 vurderte å kjøpe en gresk øy, ga det britiske finansdepartementet bandet dispensasjon fra restriksjonene på å ta penger ut av landet. Dette ble forsvart med at The Beatles genererte mange penger på salg. Også den greske regjeringen utnyttet The Beatles i propagandaøyemed.The Beatles hadde brukt LSD en god del, men uttalte den 26. august 1967 at de var ferdige med det. Den offisielle grunnen var at de ville bruke læren til Maharishi Mahesh Yogi og meditasjon for å oppnå en rusmiddelfri euforisk opplevelse. For Lennon handlet det også om ettervirkningene etter stort inntak av LSD. For Lennon var avbrekket kort, og i 1968 begynte han i stedet på heroin.De valgte å ikke utnevne en ny manager etter Epstein, men tok seg av sin karriere på egen hånd. Dette medførte ulønnsomme investeringer og ble en belastning for dem. Belastningen ble ikke mindre da de i 1969 ville skaffe seg en ny manager, uten å bli enige om hvem. Heller ikke samarbeidet med Maharishi Yogi endte godt. Det musikalske var like eksperimentelt som før, og til tider ble svært gode produkter laget, men bandet gikk på sin første fiasko med filmen Magical Mystery Tour. I tillegg kom flere musikalske eksperimenter med vekslende hell. Dette gjaldt særlig på periodens to første album som var med på å skape uenigheter som til slutt ble medvirkende til bruddet. Ettersom The Beatles den 27. januar 1967 hadde inngått en niårskontrakt med EMI, er det lite som peker på at de hadde ønsker om å gå hvert til sitt før perioden begynte. Imidlertid begynte splittelsen å merkes allerede under innspillingen av The Beatles i 1968, og deres faste lydtekniker Geoff Emerick gikk i protest mot den svært dårlige stemningen.
==== Magical Mystery Tour: Fiasko og suksess ====
Etter Sgt. Pepper hadde Beatles startet på Magical Mystery Tour-EP-en og på et par andre sanger som skulle brukes som singler. Filmatiseringen begynte imidlertid ikke før i september, etter Epsteins død. Filmen besto av at medlemmene i The Beatles tok med seg flere skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om, blant annet en krangel mellom Starr og hans tante og McCartney i offisersuniform som hørte på meningsløst prat fra en annen offiser. Filmen ble avsluttet av at bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band spilte den lett absurde sangen «Death Cab For Cutie» under en striptease, og sangen ga navnet til bandet med samme navn Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som kjørte rundt i en buss malt i psykedeliske mønstre. Gitt gruppens profesjonalitet både i de to foregående filmene og i de mange albumene og singlene de hadde laget, er det et overraskende ustrukturert produkt. Den fargesprakende filmen ble vist på sort-hvitt på BBC 2. juledag, og handlingen var forvirrende, slik at filmen ble en fiasko. Senere ble det imidlertid en kulthit i USA.Imidlertid gikk EP-en, med sangene «Magical Mystery Tour», «Your Mother Should Know», «Blue Jay Way», «The Fool on the Hill», «Flying» og «I am the Walrus» og singelen «Hello, Goodbye» (med «I am the Walrus» som B-side) svært bra. De tok respektive 1.-plass (singelen) og 2.-plass (EP-en). «I am the Walrus» hadde et avansert lydbilde og en surrealistisk tekst som ble villig tolket, men det er tegn på at den betød relativt lite. Lennon ble selv svært skuffet da han fikk høre at «I am the Walrus» ble B-side. I USA var ikke EP et særlig brukt medium, så de la på singlen og de to foregående singlene («All You Need is Love», «Baby, You're a Rich Man», «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever») og gjorde den om til en LP. Denne gikk rett inn på 1.-plass.
==== Brudd med Mahareshi Yogi og fremveksten av Apple ====
I midten av februar 1968 dro først Lennon og Harrison og så Starr og McCartney til Rishikesh i India for å fortsette å lære under Maharishi Mahesh Yogi sammen med andre artister og noen skuespillere. Det gikk imidlertid ikke særlig bra for Starr. Han trakk seg etter ni dager, visstnok på grunn av diettproblemer og konas problemer med de mange insektene. McCartney ble ut mesteparten av mars før han dro hjem etter skepsis mot opplegget. Lennon og Harrison ble lenger. Lennon kommenterte samtidig at «Jeg er her for å finne ut hva min rolle blir. Jeg skulle like å vite hvor langt jeg kan komme. George ligger et hestehode foran» og noe senere at «Det var nemlig kappestrid i Maharishi-leiren: Hvem kom til å bli kosmisk først». Lennons utålmodige søken gjorde at han mente at Maharishi Yogi satt på en hemmelig livsvisdom som Lennon måtte prøve å oppdage.Det gikk rykter om at Yogi hadde vært svært seksuell aggressiv mot damene, og Lennon konfronterte ham. Ingenting ble innrømmet, men Lennon var overbevist om at Yogi var en bløffmaker og at det ikke var noen hemmelighet. Likevel tok bandet med seg meditasjon som et nyttig verktøy videre. Harrison kommenterte senere at han sterkt betvilte anklagene mot Maharishi Yogi, men at Lennon ville dra, og at dette var en like god unnskyldning som noen. Også McCartney valgte å tvile på anklagene, og i 1990-årene beklaget begge anklagene mot ham. Det ble uansett klart at under oppholdet ble alle ferdige med LSD, og de skrev veldig mange låter etter tidligere å ha hatt en idétørke.Mot slutten av 1967 åpnet Beatles også «Apple Boutique», en slags kles- og smykkedesignbutikk som tillot bytte og salg av varer. Butikken var dårlig styrt og gikk med store tap delvis på grunn av butikktyveri. Etter åtte måneder stengte Beatles butikken og ga bort det som var igjen.I april 1968 annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Firmaet hadde en rekke funksjoner, inkludert ansvaret for Apple Records og flere andre Beatles-relaterte funksjoner. I begynnelsen var det også på leting etter talent, og fikk svært god respons, enda det ikke ble noen kontrakt av det, og flesteparten av båndene de fikk inn ble ikke lyttet til.
==== Lady Madonna og Hey Jude ====
Singelen «Lady Madonna»/«The Inner Light» ble spilt inn tidlig i februar og utgitt i midten av måneden. Singelen gikk til topps i Storbritannia, mens den fikk fjerdeplass som høyest i USA. «Lady Madonna» var i hovedsak skrevet av McCartney, mens «The Inner Light» var Harrisons første sang som ble lansert på single. Førstnevnte var boogie-woogie og rock, mens den sistnevnte var sterkt indiskinspirert. Det var også Harrison siste sang med dominerende indiske instrumenter og dominerende indisk lydbilde, enda indisk musikk fortsatt hadde indirekte inspirasjon videre i karrieren.
The Beatles var tilbake i studio kort tid etter reisen til India. I mellomtiden hadde Lennon møtt Yoko Ono, og i mai 1968 hadde vennskapet utviklet seg til et forhold. Dette medførte at Lennon tok ut separasjon fra Cynthia Lennon, som han hadde vært gift med siden 1962 og vært i av-og-på-forhold med siden hun var nitten (hun var omtrent ett år eldre enn John). McCartney besøkte Cynthia og parets sønn Julian Lennon, og på veien komponerte han sangen som skulle bli «Hey Jude».Sangen handlet imidlertid ikke bare om Julian Lennon. John Lennon trodde sangen handlet om ham og Yoko eller om McCartney og hans vanskelige samarbeid, og likte den svært godt. McCartney forklarte at sangen handlet om McCartneys egne problemer i forhold, og Lennon forsto det dithen at den handlet om begges situasjon. Sangen ble gitt ut 26. august 1968 som Apple Records første single med «Revolution» som B-side. Sangen var en rockelåt med et oppgjør med metodene flere anti-krigs-protestanter benyttet seg av, som støtte av diktatorer og ødeleggelse. Singelen slo voldsomt an, og i USA ble den liggende på topp i ni uker, en personlig rekord for Beatles. I Storbritannia lå den på topp i tre uker, før den ble erstattet av «Those Were the Days» med Mary Hopkin, også den gitt ut av Apple, og produsert av McCartney.
I juni 1968 kom tegnefilmen «Yellow Submarine», en surrealistisk film som ble laget rundt bandets sanger og en tynn handling om at fantasilandet Pepperland ble invadert av The Blue Meanies. Beatles gjorde lite på denne filmen, og var bare med i et par sekunder mot slutten. Sangene de bidro med var i hovedsak spilt inn ett år tidligere.
==== The Beatles ====
Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het The Beatles, men som oftest ble kalt The White Album, var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, Sgt. Pepper og Magical Mystery Tour, var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner Richard Hamilton, som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».
Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter (The Beach Boys/Chuck Berry-flørten «Back in the USSR» og proto-heavy metal-låten «Helter Skelter»), hans skøyeraktige mock-country-sang «Rocky Raccoon», de sjarmerende balladene «Blackbird» (om rasemotsetninger i USA) og «I Will», music hall-låten Honey Pie og ska-flørten Ob-La-Di, Ob-La-Da. Lennon på sin side var svært personlig i «Julia» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen Dear Prudence den jakt-kritiske The Continuing Story of Bungalow Bill, begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter Glass Onion, blues-parodien Yer Blues, den svært avanserte rocke-medleyen Happiness Is A Warm Gun. Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «While My Guitar Gently Weeps» (i samarbeid med Eric Clapton), valseballaden «Long, Long, Long», den lett samfunnskritiske «Piggies» og rockelåten «Savoy Truffle». Starr debuterte som låtskriver med country/publåten «Don't Pass Me By».Albumet inneholdt også en del eksperimenter som skiller seg fra tradisjonelle spor. Dette inkluderte McCartneys korte spor «Wild Honey Pie» og «Why Don't We Do It in the Road» og Lennons lange «Revolution 9». På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, inkludering av låter som fremstår som uferdige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning. George Martin likte langt fra alle låtene, og mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter. Samtlige bandmedlemmer var uenige i dette forslaget, og dermed ble alle sporene inkludert. Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.Lennons valg av Yoko Ono som samboer fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude». Tidligere hadde verken venner eller koner sluppet til under innspillingene i studio, men Ono var svært til stede, og til dels satt på forsterkeren til McCartney. Hun hadde også meninger om innspillingene, noe som irriterte de andre medlemmene. Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdige med hverandre. Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av Sardinia på Peter Sellers' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans. Starr var ikke den første som gikk, lydprodusenten Geoff Emerick forlot prosjektet allerede tidlig, da han opplevde den anstrengte atmosfæren: «Jeg mistet interessen for the White Album fordi de bare kranglet med hverandre og bannet til hverandre. Kraftuttrykkene fløy virkelig.».Albumet ble gitt ut i november 1968, og ble en stor suksess. Kritikere har omtalt verket som et mer postmoderne verk der medlemmene låner fra forskjellige sjangre nettopp for å skape et fragementert verk i motsetning til for eksempel «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som var mer helhetlig.
==== Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter ====
Beatles planla et prosjekt som skulle bli en TV-konsert i desember 1968. Dette ble skrinlagt, men allerede 2. januar 1969 startet øvinger med opptak til nytt materiale. Da TV-konserten ikke ble noe av, satset The Beatles heller på filmopptak fra flere øvinger i Twickenham studios og til slutt en konsert på taket av Apple Studios. Ideen bak opptakene var å finne tilbake til sine røtter, og derfor ble navnet på opptakene og filmatiseringen «Get Back». Sangene som ble inkludert involverte mange av de låtene som senere ble gitt ut på Abbey Road og Let It Be. Den 30. januar spilte de en konsert på taket, men konserten varte bare i 42 minutter før den ble avbrutt av politiet. Beatles' medlemmer lot Martin og Glyn Johns klippe sammen melodien og Michael Lindsay-Hogg til å ta seg av videoopptakene, som raskt ble midlertidig skrinlagt. Imidlertid var det noe som kom ut av det, singelen «Get Back»/«Don't Let Me Down», den eneste singelen siden gjennombruddet som var kreditert sammen med en annen artist, da også Billy Preston deltok og ble nevnt for innsatsen.
Under opptakene var atmosfæren svært spent, og Harrison opplevde på hver sin måte både McCartney og Lennon som vanskelige å samarbeide med. Den 10. januar sluttet han i bandet. Etter forhandlinger den 15. januar ble han med igjen mot å få innfridd flere krav.Den 17. januar 1969 kom filmmusikken til Yellow Submarine, med musikk allerede innspilt av Beatles i 1967. Det var nok til fire uutgitte («All Together Now», «Only a Northern Song», «It’s All Too Much» og «Hey Bulldog») og to gamle sanger, mens resten av filmmusikken, side 2 på LP-en, var filmmusikk signert George Martin.
Økonomien gikk stadig dårligere for The Beatles, og de trengte noen med kunnskaper innen juss for å hjelpe dem. McCartney foreslo tidlig i februar Eastman and Eastman til å representere dem. De signerte, men de tre andre hadde betenkeligheter med å bruke advokatfirmaet til forloveden, og etter 12. mars, kona, til McCartney. De benyttet seg i stedet av Allen Klein, som var kjent for å ha gjort The Rolling Stones rike på gode avtaler. Med to representanter, Klein for Lennon, Starr og Harrison og Eastman and Eastman for McCartney, ble det et kaos som gjorde at Beatles fikk til lite. Flere oppkjøp ble ødelagt enten av klønete håndtering ved Apple eller internkrangling, spesielt da Lennon nektet å gjøre avtaler med forretningsfolk.Det var tendenser til oppløsning og egne prosjekter, og den neste singelen, «The Ballad of John and Yoko», var en beretning om bryllupet til paret. Det ble bandets siste nummer 1 i Storbritannia. B-siden var George Harrisons «Old Brown Shoe», skrevet i januar i «Get Back»-perioden.
==== Abbey Road: En ryddig musikalsk avslutning ====
Det ble etter hvert klart at Beatles var på vei til å oppløses, og de dro hvert til sitt i mai for å møtes igjen i juli for å ta opp det som alle regnet med ble deres siste album, Abbey Road. Opprinnelig skulle albumet hete Everest, delvis etter røykemerket til lydteknikeren Geoff Emerick, delvis symbolsk for å vise folk som hadde avskrevet dem allerede i 1963. Ideen var også at de skulle bli tatt bilde av på toppen av Mount Everest. Etter mye om og men, ble imidlertid de mange ideene for mye, og de bestemte seg for å ta bildet utenfor studioene i Abbey Road og oppkalle albumet etter gaten etter forslag fra McCartney. McCartney og Lennon forhandlet med Martin, og de lovet at den interne kranglingen var tilbakelagt og at innspillingene skulle bli som tidligere. Til slutt gikk Martin med på å bli produsent. Også Geoff Emerick var tilbake. Opptakene gikk også overraskende bra, bortsett fra at Lennon protesterte mot den sammenhengende rapsodiaktige måten å knytte flere uferdige sanger sammen. Lennon selv kuttet ofte sammen små biter til en sang, som på «Happiness Is A Warm Gun» og «I Want You (She's So Heavy)». Et helt album ble imidlertid i meste laget. Som kompromiss ble førstesiden enkeltlåter og andresiden, etter to selvstendige sanger, sammenhengende.Resultatet ble et album som regnes blant Beatles beste. Det startet med Lennons tøffe rockelåt «Come Together», fulgt av Harrison-låten«Something» (som Lennon mente var albumets beste og McCartney Harrisons beste), tullesangene «Maxwell's Silver Hammer» (skrevet av McCartney) og «Octopus's Garden» (Starr), do-wop/blueslåta «Oh! Darling», Lennons eksperimentelle og skjøtede «I Want You (She's So Heavy)», med svært tidlig bruk av MOOG synthesizer, avsluttet førstesiden. Harrisons gladsang «Here Comes The Sun» begynte andresiden, fulgt av Lennons Beethoven-inspirerte «Because» og McCartneys medley av korte sanger skrevet av ham eller Lennon.
«Something» ble, sammen med «Come Together», singelen som ble utgitt. Den nådde fjerdeplass i Storbritannia og førsteplass til slutt i USA den 29. november 1969.Gjennom mesteparten av 1969 etter Abbey Road hadde medlemmene i The Beatles tatt midlertidige pauser eller hintet i retning av at de skulle forlate gruppen. Lennon var klarest på dette da han skjelte ut McCartney da McCartney prøvde å få til et par live-show. Uenigheter, særlig rundt Allen Klein og økonomi, ødela mye for bandet. Lennon hadde ellers lite til overs for McCartneys «bestemorslåter» som «Maxwell's Silver Hammer» og «Ob-La-Di Ob-La-Da».
==== Let It Be blir utgitt og The Beatles blir offisielt oppløst ====
Den 4. januar 1970 ble siste opptak med Beatles, minus Lennon denne gang, som gruppe. De spilte inn «Let It Be» til det forestående albumet med samme navn Det var også siste gang to eller flere medlemmer opptrådte sammen som The Beatles. Ettersom dette ble en plate som ble til som et lappeverk av tidligere opptak og til slutt satt sammen av Phil Spector, var det tilbake til den tradisjonelle LP-en med enkeltstående sanger. Av disse var det særlig «Let It Be», «Get Back», «The Long and Winding Road», «Two of Us» av McCartney (sistnevne i harmoni med Lennon), og Lennons «Dig a Pony», «Across the Universe» og I've Got a Feeling som skiller seg ut.
Spectors miks bar preg av hans måte å tenke Wall of Sound, det vil si et dominerende lydbilde, gjerne med strykere, i motsetning til det mer enkle uttrykket som Beatles hadde valgt i innspillingen av låtene i januar 1969. Dette, pluss det ujevne materialet, gjorde at Let It Be fikk til dels negativ kritikk. Albumet ble gitt ut 8. mai 1970, og filmen, basert på opptakene i januar 1969 inkludert The Rooftop Concert, kom kort tid etter. Filmen var det siste originalmaterialet av The Beatles. Filmen viser uenigheter og krangling som skildrer at Beatles allerede i 1969 var på vei vekk fra hverandre.
McCartney bekjentgjorde at han forlot The Beatles i forbindelse med at han lanserte sitt første soloalbum, McCartney en måned før «Let It Be» utkom. Han sirkulerte et ferdigskrevet intervju med seg selv til medier, slik at de visste hva som kom. Han sa ikke at han så bort ifra samarbeid med Beatles, men benektet skrivesamarbeid med Lennon. Media tolket imidlertid dette som at Beatles hadde gått hvert til sitt. Ettersom dette ble gjort før Let It Be, følte de andre medlemmene at dette var unødvendig. McCartney, som ikke jobbet med Allan Klein og ikke var særlig begeistret for tanken på at Phil Spector skulle mikse albumet, hadde ikke noe forhold til utgivelsesdatoen, som var en avgjørelse tatt av Klein. Da Ringo prøvde å forhandle med McCartney om dette, ble han kastet ut.
=== Tiden etterpå ===
Samtlige medlemmer hadde mer eller mindre vellykkede musikkarrierer etter The Beatles. Samtidig var det et marked for Beatles fortsatt. Klein samlet og ga ut de doble samlealbumene 1962–1966 (ofte kalt «det røde album») og 1967-1970 («det blå album») på Apple. Dette var den første samlingen med Beatles-singler som ikke var gitt ut på album, og begge samleplatene solgte til platina. Det kom også en rekke film- og sceneshow på denne tiden, inkludert filmen Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, en film der handlingen ble drevet frem av Beates' sanger. Filmen ble slaktet av kritikere og ble en flopp.Etter at Lennon ble skutt den 8. desember 1980, ga Harrison ut «All Those Years Ago» for å minnes Lennon. Sangen hadde Ringo på trommer og McCartney som backingvokalist, om enn de tre ikke var samtidig i studio. McCartney ga selv ut «Here Today» for å gjøre ære på sin tidligere komponistkollega.
Kleins to samlealbum var ikke de eneste samlealbumene som ble gitt ut av EMI, men de var de eneste som overlevde da EMI i 1987 standardiserte sine album da CD tok over som foretrukket medium. Dette gikk også utover de amerikanske utgivelsene, som ikke ble utgitt på CD. Året senere ble The Beatles inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, de ble tatt inn på første forsøk da de var valgbare, som i henhold til regelverket er 25 år etter første album.
Etter at de fleste juridiske uenigheter var unnagjort, ble det i 1994 først gitt ut et nytt album, Live at the BBC, og ett år senere Anthology-prosjektet. Dette prosjektet involverte en rekke gamle innspillinger, en miniserie og en bok. I anledning serien ble også to demoer av Lennon («Free As A Bird» og «Real Love») brukt, fullført av McCartney og spilt inn med McCartney, Harrison og Starr slik at sangene fremsto som Beatles-singler.
I 2000 ble albumet 1 sluppet ut. Albumet var en samling med sanger som hadde nådd førsteplassen enten i USA eller i Storbritannia. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og 15 år senere selger den fortsatt godt.
Kort tid etter døde Harrison av lungekreft, og Eric Clapton og Harrisons enke arrangerte Concert for George kort tid etterpå, der Starr og McCartney deltok. I 2003 kom «Let It Be... Naked» ut. Dette var en versjon av «Let It Be» slik McCartney ønsket den, uten strykere. Filmen Across the Universe med handling lagt til 1960-årene rundt Beatles' tekster, kom i 2007 til brukbare kritikker og besøkstall.
Siden har flere gjeninnspillinger i stereo og mono, pluss videospill og samarbeid med iTunes, kommet på plass.
== Musikkstil og utvikling ==
Fra tidlig av var medlemmene i The Beatles opptatt av selv å skrive sanger. Lennon og McCartney skrev flesteparten av sangene de spilte inn frem til og med Beatles for Sale. På Help! hadde de én cover, og i de resterende albumene var det bare egne låter. Dermed var The Beatles selv ansvarlige for sin musikalske utvikling. Den musikalske utviklingen skjedde også i et svært raskt tempo, fra de slo gjennom nasjonalt til de lagde den banebrytende Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band tok det bare fire og et halvt år.
Walter Everett deler inn Beatles' musikalske utvikling i to, fra 1956 til 1965 og 1966-1970. I den første perioden produserte de velsmidde låter som inspirerte pubertetsfans med «yeah, yeah, yeah», og de mestret de musikalske utfordringene fra tidligere artister, og ble selv hyppig kopiert. Fra 1966 og utover ble deres ønske om originalitet en drivkraft for produksjon av sanger og album, og de ble avgjørende for å forandre målsetningen til rockegrupper fra grunnen av.
=== Inspirasjon gjennom karrieren ===
Bandmedlemmene begynte som fans av amerikanske rockestjerner som Buddy Holly, Elvis Presley, Chuck Berry, Roy Orbison, Larry Williams, Little Richard og Carl Perkins. Særlig gjalt dette Berry og Holly. Holly var indirekte bak navnevalget via backingbandet The Crickets, og begge var en inspirasjon fordi de sang, spilte og skrev egne sanger. Også soul-jentegrupper som The Shirelles var en stor inspirasjon for bandet. The Beatles sang covre av flere av disse, og ga ut på single, EP eller album sanger av Holly, Williams, Richard, Perkins, Berry, Shirelles og Marvelettes, i tillegg til flere andre artister og standardnumre innen soul, rock og musicals. Nettopp deres evne til å takle et bredt spekter med sjanger og stiler var viktig for deres utvikling. De covret for eksempel markant forskjellige sanger med tanke på rythm and blues og rock and roll: «Chains», «Twist and Shout», «Money», «Long Tall Sally», «Boys» og «Devil in Her Heart»; The Beatles mestret alle.Da The Beatles slo gjennom og åpnet for andre britiske band, gjorde de det stort sett ved å selge amerikansk musikk (i liverpudlisk forkledning) til amerikanerne. Imidlertid var det ikke slik at The Beatles solgte bare covere eller en blek kopi av sine helter. I stor grad kan man snakke om emulasjon, det vil si at de lærte seg stilen til bandene som kom før og utviklet den videre til noe bedre.I overgangsperioden mellom den tidligere og den senere delen, lot også The Beatles seg påvirke i stadig større grad av samtidige. Lennon sa selv «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Bob Dylan og The Byrds var begge viktige innflytelser på The Beatles for eksempel på Rubber Soul. Det samme gjaldt i høyeste grad Beach Boys og Brian Wilson på senere album.The Beatles' utvikling handler også om andre inspirasjonskilder enn samtidige rock- og popgrupper. Både Lennon og McCartney var også inspirert av klassisk musikk, særlig McCartney, som var opptatt av både Bach og Karlheinz Stockhausen. Også Antonio Vivaldi ble introdusert til bandet via McCartneys kjæreste Jane Asher. Dikt var også en vesentlig kilde til inspirasjon allerede fra tidlig av. I tillegg var indisk musikk viktig i utviklingen.
=== Komposisjon ===
The Beatles var fra tidlig av nesten selvforsynt med egne låter. Riktinok var George Martin skeptisk, da han mente at de ikke hadde noen sanger av høy kvalitet. Dette løste medlemmene med å jobbe videre med sangen i stedet for å gi den opp, som for eksempel «Please Please Me», som ble helt omgjort.. En av styrkene til The Beatles gjennom hele perioden var deres evne til å bruke tid og flid på komposisjonene sine.Komposisjonene var dominert av Lennon og McCartney. Det var også en form for vennlig «konkurranse» mellom de to, slik at de ville overgå hverandre. Nettopp deres harde arbeid med sanger gjorde at The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. Lennon og McCartney hadde forskjellig innfallsvinkel til musikk. Everett skiller de to slik at McCartney skrev gode låter som virket enklere enn de var, mens Lennon eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster. Likevel lå styrken i hovedsak i samarbeid og utvikling, og begge kunne levere både svært gode tekster og svært gode melodier nesten på egen hånd. Visse stilarter var imidlertid klart mer tilhørende den ene enn den andre. McCartney skrev lite psykedelisk musikk, og Lennon skrev få music hall-viser. Verken Lennon eller McCartney kunne lese noter, noe som delvis kan forklare deres evne til å tenke utenfor tradisjonell musikkteori.Hvorvidt sangene var skrevet sammen, separat eller at den ene skrev mesteparten og den andre hjalp til mot slutten er det delte meninger om. Lennon sa i 1973 at det var store forskjeller, men i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball». Enkelte sanger vet vi imidlertid klart tilhørte en av dem. Paul McCartneys sanger inkluderer «Yesterday» (1965), «Hey Jude» (1968), «Helter Skelter», «Back in the U.S.S.R.» med flere. Lennons inkluderer «Tomorrow Never Knows» (1966), «Strawberry Fields Forever», «Lucy in the Sky with Diamonds» og «Revolution 9»Flesteparten av sangene ser likevel ut til å være sanger der de to samarbeidet og lærte av hverandre. En tradisjonell oppfatning av samarbeidet har vært at McCartney var best på melodi og Lennon best på lyrikk, at Lennon var mest rock og McCartney mest ballade og at tekstene til McCartney sjelden var like dype som Lennons. Disse forskjellene er overdrevne: det finnes mange eksempler på det motsatte, for eksempel skrev McCartney tekstene til «Hey Jude» og «Eleanor Rigby» og Lennon melodien til «This Boy» og «In My Life», og McCartney skrev rockelåter som «Helter Skelter» og «I'm Down» der Lennon skrev ballader som «Julia» og «Girl». Lennon selv sa i et intervju med tidsskriftet Playboy at
«Det var en periode da jeg trodde at jeg ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel høylytt rock 'n' roll. Men, selvfølgelig, når jeg ser på noen av mine sanger... «In My Life» eller noe av de tidligere sakene ... «This Boy». Jeg skrev melodier så godt som noen»I tillegg kom Harrison stadig mer med. Harrison kunne heller ikke lese noter, og han uttalte senere at for mye musikkteori ville ødelegge låtskriverprosessen. Harrison hadde få bidrag i begynnelsen, men han utviklet seg stort mot slutten av perioden. Av de 22 sangene Harrison skrev som ble gitt ut av The Beatles, er det bare én fra de fire første albumene i 1963-64, mens han hadde to på hver av de to neste i 1965 og tre på «Revolver» fra 1966. Bare to rene Harrison-låter ble utgitt i 1967, men både i 1968 og i 1969 ble fem låter gitt ut av Harrison, og to sanger kom med på «Let It Be» i 1970. Harrison lot seg tidlig inspirere av andre band og annen musikkstil, og gikk bort fra rene kjærlighetssanger allerede på «Rubber Soul», før McCartney gjorde det i 1966 med «Paperback Writer». Harrison utviklet seg også i stor grad både parallelt med og utenfor Lennon og McCartneys retninger. Harrisons mest markante egne utvikling var hans sterkt indiskinspirerte periode. Enda bare tre av de 20 sangene var markant musikalsk indiskinspirerte, ble utviklingen nært forbundet med ham. To av sangene på «The Beatles» er riktignok også åndelige uten at de er direkte knyttet til hinduisme eller annen østlig mystikk. Det var imidlertid da han gikk vekk fra indisk musikk og tilbake til kjærlighetssanger igjen at Harrison opplevde sin største suksess i bandet.
Der The Beatles tidlig kopierte rock og pop, beveget de seg senere vekk fra standard pop- og rockelåter. Et eksempel på dette er tempo. Tradisjonell takt innen pop og rock er 4/4. Flere av sangene til The Beatles beveger seg imidlertid langt utenfor dette, og de kan også variere mellom forskjellig dur eller mellom dur og moll inne i sangen. I «Strawberry Fields Forever» går takten fra 4/4 - 2/4 - 6/8 - 2/4 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4. «Good Morning Good Morning» går i 5/4 mesteparten av tiden. «A Day in the Life» går i midtpartiet i 4/8, mens «Something» bytter fra E-dur til A-dur og «Martha My Dear» fra alla breve til 3/2 og 4/4 og fra Ess-dur til D-moll. I tillegg eksperimenterte de med en rekke sjangre. Deres interesse spredte seg til psykedelisk musikk («Tomorrow Never Knows», «Lucy in the Sky with Diamonds»), vals («Long, Long, Long»), ska («Ob-La-Di, Ob-La-Da»), heavy metal («Helter Skelter») og avant garde («Revolution 9»). Likevel ble disse musikalske eksperimentene relativt kortvarige. Den psykedeliske perioden begrenset seg stort sett til Lennon og Harrison, og varte fra 1966 til 1967, og til dels 1968.
=== Instrumentering og produksjon ===
Som musikere var The Beatles særlig banebrytende av flere årsaker. McCartney var egentlig en gitarist som tok med seg dette over til bassen og var svært tidlig ute med en melodisk basslinje. Harrison var inspirert av country-, jazz-, blues- og rockegitar, og han benyttet seg ofte av septim og liten septim i stedet for standarden dominant-kvart-kvint. Han brukte også «fingerpicking» gitarstil, det vil si at han brukte fingre i stedet for plektrum, etter å ha blitt inspirert av Chet Atkins. De tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison var også svært unike i en tid der man enten var instrumentalister eller sang a cappella. Starrs styrke som perkusjonist var at han lyktes i svært stor grad å levere det de andre medlemmene ønsket mens musikken deres ble stadig mer komplisert. The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene. Dette blir understreket av at tromme- og gitarsoloer er fraværende helt frem til nest siste spor på Abbey Road, og at samtidig bidrar tromme, gitar og bass til å løfte sangene til å bli noe mer enn standard poplåter uten at noen av instrumentene dominerer. Slik var Starr klart å foretrekke enda alle kunne spille trommer.Inspirasjonen fra de mange forskjellige musikkstilene medførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter. Bruk av instrumenter vanligvis funnet i klassisk musikk ble også naturlig for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykeinstrumenter populært igjen. De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet. De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», waldhorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og fløyte på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv synthesizer, bassmunnspill, mellotron og damporgel.
«I begynnelsen var det som om jeg var læreren med sine elever og de gjorde det jeg ba dem om. De visste ingenting om opptak, men gudene vet at de lærte raskt så fort at jeg ble tjeneren og de herskapet». - George MartinGeorge Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles til musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding. Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle - og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på ett, og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang. Det betydde også at man kunne spille inn sanger og så skjøte dem sammen senere. For eksempel i «In My Life» ble cembalo-delen, som egentlig var et piano spilt inn i dobbelt tempo, lagt til flere dager etter at resten av sangen ble spilt inn. Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen. The Beatles' styrke lå blant annet i at de prøvde det folk sa at de ikke kunne gjøre eller få til.
== Ettermæle ==
Folk ser fortsatt på Picasso. Folk ser fortsatt på kunstnere som brøt gjennom begrensningene for deres tidsperiode og kom opp med noe som var unikt og originalt. Innen den formen de jobbet for, innen populærmusikk, vil ingen være mer revolusjonære, mer krative og mer karakteristiske enn The Beatles var.Slik omtalte Robert Greenfield, tidligere redaktør av tidsskriftet Rolling Stone, og forfatter av Beatles-verk, påvirkningen til The Beatles. Rock and Roll Hall of Fame sier at «The Beatles' påvirkning har ofte blitt kommentert, men kan ikke overdrives» Dirigenten og komponisten Leonard Bernstein omtalte The Beatles som «vår tids Schubert» og «de beste låtskriverne siden Gershwin».The Beatles tok vare på rock'n'roll i en tid der det nesten ikke ble spilt lenger og utviklet rock til å bli mer spennende og utfordrende. Da The Beatles kom på scenen, var regelen den at folk ikke skrev sanger selv, etter deres gjennombrudd ble det motsatt. I en tid der mange artister fikk låter skrevet fra Brill Building eller andre tilsvarende steder, åpnet selvstendig låtskriving for å finne sin egen stil og være uavhengig av eksterne agenter, produsenter, låtskrivere med mer. Nile Rodgers fra Chic omtalte The Beatles' musikk som et «paradigmeskifte», og Peter Asher fra Peter & Gordon beskrev dem som «svært eventyrlystne; når de kom på noe, prøvde de det med en gang». Da Elvis Costello beskrev The Beatles til magasinet Rolling Stone i anledning at de toppet de 100 største artistene, sa han at «Sangene var ikke deres lenger. De tilhørte alle».I tillegg var The Beatles banebrytende i den såkalte British Invasion, det vil si de mange britiske bandene som dukket opp på amerikanske hitlister. Disse bandene kopierte ofte looken til The Beatles, da gjerne hårstil og dresskode. Koring og harmoni ble også akseptert i stadig større grad. Enkelte band tok markant forskjellig stil fra Beatles, som Manfred Mann (med Voormann på bass 1966-1969), The Who, Rolling Stones, The Kinks, The Yardbirds med flere, men likevel var deres økte betydning i stor grad takket være The Beatles. I tillegg var The Beatles store inspirasjonskilder til band som fortsatte med progressiv rock i 1970-årene.Enkelte band og artister fikk ekstra drahjelp av The Beatles da de sang sanger skrevet spesielt for dem av Lennon, McCartney eller begge, deriblant Peter & Gordon og Billy J. Kramer. Samtidig viste det seg at flere av disse bandene og andre band som var med på den britiske invasjonen av amerikanske hitlister og amerikansk kultur ikke overlevde da The Beatles forandret stil mellom «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»The Beatles hadde også stor påvirkning på band som kom etter dem. Artister som har innrømmet å være inspirert av The Beatles inkluderer Alice Cooper, The Rolling Stones, Ozzy Osbourne, Nirvana, Gene Simmons, Billy Joel, Oasis, Bruce Springsteen, The Bee Gees, Joni Mitchell, Elton John, Jimi Hendrix, David Bowie, Lemmy Kilmister, The Byrds, Pink Floyd, The Stone Roses, Electric Light Orchestra, Cheap Trick, Slade, Steely Dan, XTC, Bono og mange flere.
I tillegg hadde The Beatles blitt talsmenn for en hel generasjon. Riktignok varierte støtten fra ytterliggående venstreside,, men mange lot seg rive med av Beatles' budskap om motkultur og kjærlighet. I tillegg var The Beatles fremskyndere av manglende ærbødighet mot autoriteter, for eksempel i filmen A Hard Day's Night og generelt i intervjuer og uttalelser. Dette opprøret gikk sjelden i dybden, og Beatles fikk kritikk for ikke å være aktive nok, om enn Timothy Leary mente at «Sgt. Pepper» viste at de gamle tradisjonene var på vei ut. The Beatles ble også forkjempere for psykedelia og bruk av den da lovlige substansen LSD. På sett og vis kan man også argumentere for at The Beatles var tidlige innen musikkvideoer, særlig igjen gjennom deres første film. Også platecovere hadde de stor innvirkning på, for ikke å snakke om hårfrisyrer, da særlig for menn.The Beatles har også hatt en rekke rekorder, og flere av disse, som flest Nr.1 hits på Billboard Hot 100 (20), flest singler av samme artist samtidig på samme liste (17), flest singler på rad på de øverste plassene (1-5) og flest album solgt (over 1 milliard) står fortsatt. De har vunnet 7 Grammy Awards, en Oscar og 13 platinaalbum i Storbritannia. I USA har The Beatles 6 diamant-, 26 multi-platina-, 41 platina- og 47 gullalbum. The Beatles ble også det første bandet som passerte 1 milliard album, noe de gjorde i 1984, tre år før albumene kom ut på CD.
== Teorier, begrep og myter ==
The Beatles var del av den kollektive bevissheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begrep. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.
=== Paul Is Dead ===
I desember 1965 hadde McCartney et uhell på sin moped, og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys Mini Cooper, men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med Mick Jagger). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten at McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet om at McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.Myten startet imidlertid ikke på alvor før 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen Michigan Today. På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band, Magical Mystery Tour og Abbey Road, sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite VW Boblen på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over ett år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet Klaatu kom ut med «3:47 EST», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym. Dette ble raskt latterliggjort av New Musical Express med overskriften «Døv idiotjournalist starter Beatles-rykte».
=== The Fifth Beatle ===
Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin, Brian Epstein, Billy Preston, Stuart Sutcliffe, Pete Best og en rekke andre.Det er vanskelig å forsvare én av disse foran de andre, særlig ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som ikke var medlemmer, men som var nær knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein. Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA. Starr har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.
Tony Barrow mener at Neil Aspinall var det åpenbare valget. Aspinall begynte med å ordne transport til bandet i tillegg å få inn penger for gigs og andre tur-relaterte oppgaver. Han ble senere road manager, og i 1968 ble han The Beatles' personlige assistent og leder for Apple Corps, der han siden har passet på at The Beatles gjenværende medlemmer og arvinger har fått royalties og at navnet deres er blitt beskyttet. Barrow argumenterer også med at Aspinall var en personlig venn av The Beatles og ofte kom på besøk på fritiden også, i motsetning til Epstein.
=== Yoko Ono og Beatles' brudd ===
Yoko Onos rolle i Beatles' historie er svært tvetydig. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen. Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet The Beatles. Lennons avant-garde forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning. Lewisohn har foreslått at Ono direkte oppfordret Lennon til å utforske sin karriere, slik at han kom til konklusjonen at det å være medlem av The Beatles ble en begrensning for ham som kunstner. Bill Harry mente at Lennons musikalske kreativitet ble avsluttet av Ono fordi hun brukte ham som et middel for å fremme sine egne ideer, mens Lennons søster Julia kommenterte at hun ikke pratet direkte med broren på flere år etter 1968.Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles. Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham. Lennon ble også såret over de andres, da Harrisons og McCartneys, behandling av Ono. Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ. Et annet spørsmål er om Ono ubevisst sådde splid i gruppen. Mens Starr hadde få problemer med Ono etter at Lennon forklarte det nye forholdet, hadde Harrison, McCartney og delvis Martin problemer med den nye situasjonen i studio selv om de i ettertid innså at dette handlet om deres uvilje til å forandre seg.Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun», og ingen av disse passer til beskrivelsen til McCartney. På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet. Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker. De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single. Lennons argument om at McCartney skrev søte og smakløse sanger kan virke pussig gitt at Lennon selv skrev «Cry Baby Cry» og «Good Night», som begge kunne plasseres i samme sjanger.I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren Yanni Alexis Mardas, kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig. Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon. Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det at studio var nesten ubrukelig. Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starr og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til The Rolling Stones, anbefalte Mick Jagger The Beatles å ta ham som rådgiver. The Sunday Times beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen». Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store svengali.I et intervju med David Frost sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende. Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.
=== Beatles vs. Stones ===
Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones. Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.
I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt. Det var også slik at det var Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones. I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «I Wanna Be Your Man», som endte på 12.-plass. Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og Keith Richards som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.
Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem:
Det hjelper ikke at de sier at de er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På toppen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen--- den typen musikk vi spilte for to år siden.Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kirchherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:
Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå - på hvert jævlige album - Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at - Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' - det mest håpløse makkverket - er 'All You Need Is Love' Igjen er det litt pussig at akkurat «We Love You» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «Let It Bleed» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at Their Satanic Majesties Request var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten Tom Wolfe «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din». Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band. Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:
«Beatles var også harde gutter. Brian Epstein fikset dem opp for masseforbruk, men de var alt annet enn pyser. De kom fra Liverpool (...) en hard sjøfarerby med alle disse sjauerne og seilerne som banket livskiten ut av deg om du så mye som så på dem feil.(...) Jeg likte Stones, men de var aldri i nærheten av the Beatles - ikke innen humor, originalitet, sanger eller presentasjon.»Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt. I tillegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør. Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke. Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet Boyfriend beskrev dem som «Nesten skremmende unge menn», og mente at de så ondskapsfulle ut i en slags 1700-tallsmåte. The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner. The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat. Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.
== Plateutgivelser ==
The Beatles ga ut elleve album, en dobbelt-EP, 12 EP-er, et filmmusikkalbum med fire nye sanger og en rekke singler i Storbritannia. I oversikten under er disse albumene angitt på bekostning av de amerikanske, kanadiske og samlealbum fra andre deler av verden. Se diskografien for en mer helhetlig gjennomgang. Magical Mystery Tour som LP er imidlertid tatt med, slik den ble utgitt på det amerikanske markedet.
Ettersom The Beatles, EMI, Parlophone og Apple ikke har gitt ut noen offisielle konsertalbum bortsett fra Anthology er ikke disse tatt med i denne oversikten.
=== Studioalbum ===
Please Please Me (1963)
With The Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965)
Rubber Soul (1965)
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles («The White Album») (1968)
Yellow Submarine (1969)
Abbey Road (1969)
Let It Be (1970)
=== Samlinger ===
Samlealbum1962–1966 (1973)
1967–1970 (1973)
Past Masters (1988)
Anthology 1 (1995)
Anthology 2 (1996)
Anthology 3 (1996)
Yellow Submarine Songtrack (1999)
1 (2000)SamlebokserThe Beatles Collection (1978)
The Beatles Box Set (1988)
The Capitol Albums, Volume 1 (2004)
The Capitol Albums, Volume 2 (2006)
Love (2006)
The Beatles Stereo Boxed Set (2009)
The Beatles in Mono (2009)
=== Andre album ===
The Beatles Christmas Album (US Fan Club) eller From Then To Us (UK Fan Club) (1970)
The Complete Silver Beatles (fra «The Decca Tapes» (1962), utgitt lovlig i 1982)
Let It Be ... Naked (2003)
== Filmografi ==
A Hard Day's Night (1964)
Help! (1965)
Magical Mystery Tour (1967)
Yellow Submarine (1968)
Let It Be (1970)
The Beatles Anthology (1995)
All Together Now (2008)
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Beatles-antologien. Redigert av Brian Roylance mfl. Cappelen, 2000. ISBN 82-02-20257-4
The Compleat Beatles. Music arranged and edited by Milton Okun. 2 bind. Deliah/ATV/Bantham, Toronto/New York, 1981 ISBN 0-553-01329-7. Noter for piano og gitar
Tony Barrow: John,Paul, George, Ringo & Me - The Real Beatles Story, André Deutsch, London, 2005. ISBN 9781780121383
Hunter Davies (1969). Beatles. Oslo: Cappelen. Engelsk utgave: The Beatles - The Authorized Biography, 1968
Jim DeRogatis: Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, 2003, Hal Leonard Corporation, Milwaukee, USA. ISBN 0-634-05548-8
Walter Everett: The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology, Oxford University Press 1999, Oxford. ISBN 0-19-509553-7
Walter Everett: The Beatles as Musicians - The Quarry Men through Rubber Soul, Oxford University Press 2001, Oxford. ISBN 0-19-514104-0
Gillian G. Gaar: 100 Things Beatles Fans Should Know & Do Before They Die, Triumph Books, Chicago, 2013. ISBN 9781600787997
Chris Ingham The Rough Guide to The Beatles, Rough Guide, London, 2006. ISBN 9781843537205
Allan Kozinn: The Beatles, Phaidon Press, 1995. ISBN 0714832030
Mark Lewisohn: The complete Beatles chronicle, Hamlyn, London, 1995 ISBN 1-85152-975-6
John McMillian: Beatles vs. Stones : hva skjedde egentlig?, Schibsted forlag, 2014 ISBN 978-82-516-8306-7
Philip Norman: Shout! : boken om The Beatles, Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-14282-3. Engelsk utgave: Shout! The True Story of The Beatles, 1981
Howard Sounes: Paul McCartney : -bak scenen, Libretto forlag, 2013. ISBN 978-82-7886-259-9. Engelsk utgave: Fab: An Intimate Life of Paul McCartney, 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Beatles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles på Internet Movie Database
(fr) The Beatles på Allociné
(en) The Beatles på AllMovie
(en) The Beatles hos Rotten Tomatoes
(en) The Beatles på Apple Music
(en) The Beatles på Discogs
(en) The Beatles på MusicBrainz
(en) The Beatles på SoundCloud
(en) The Beatles på Spotify
(en) The Beatles på Songkick
(en) The Beatles på Last.fm
(en) The Beatles på Genius — sangtekster
(en) The Beatles på AllMusic
(en) The Beatles på Twitter
(en) The Beatles på Facebook
(en) The Beatles på Instagram
(en) The Beatles på YouTube
(en) The Beatles på Myspace
(en) The Beatles på TikTok
(no) Den Norske Beatles-klubben
(en) The Beatles Interviews Database
(en) The Beatles' sanger på hitlistene | lenke | 8,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjertetreslekta | 2023-02-04 | Hjertetreslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Saxifragales'] | Hjertetreslekta (Cercidiphyllum) er ei slekt med to arter av løvfellende trær som vokser vilt i Kina og Japan. Slekta er den eneste nålevende i hjertetrefamilien (Cercidiphyllaceae), som tilhører sildreordenen (Saxifragales). På japansk kalles disse trærne katsura. De er vanlig plantet i hager og parker.
| Hjertetreslekta (Cercidiphyllum) er ei slekt med to arter av løvfellende trær som vokser vilt i Kina og Japan. Slekta er den eneste nålevende i hjertetrefamilien (Cercidiphyllaceae), som tilhører sildreordenen (Saxifragales). På japansk kalles disse trærne katsura. De er vanlig plantet i hager og parker.
== Beskrivelse ==
Den mest kjente arten, hjertetre (Cercidiphyllum japonicum), blir opptil 30 m høy. Storhjertetre (C. magnificum) har større blad, men blir sjelden mer enn 10 m høy. Trærne har to typer skudd, vegetative langskudd, og vegetative eller blomstrende kortskudd. Bladene har stilk og er hjerteformete og håndnervede. De sitter motsatt på kortskuddene og motsatt eller mer sjelden spredt på langskuddene.
Trærne er vindpollinerte og særbu med egne hann- og hunnplanter. Blomstene er samlet i blomsterstander på kortskuddene. Hver blomst har ett høyblad, men blomsterdekke mangler. Hannblomsterstanden er sittende og består av 4 eller flere blomster, men det er vanskelig å skille enkeltblomstene. Hver blomst har som regel 7–13 pollenbærere. Hunnblomsterstanden har en kort stilk og består som regel av 2–6 blomster. Frukten er en belgkapsel med flate, vingede frø.
== Fossiler ==
Fossiler av hjertetrefamilien er kjent tilbake til kritt og paleocen. Hos de eldste fossilene sitter fruktene i klaser. De plasseres ikke i Cercidiphyllum, men i andre slekter, blad i Trochodendroides og frukter i Nyssidium. Begge disse slektene er kjent fra kullforekomstene på Svalbard. Slekta Joffrea fra paleocen i Alberta i Canada er beskrevet fra mer komplett materiale. I en artikkel fra 2017 mener russiske forskere at navnet Nyssidium ikke kan brukes og at fossile frukter i stedet bør regnes til slekta JenkinsellaI vestlige Nord-Amerika er fossiler av Cercidiphyllum kjent fra tidlig oligocen i Oregon og miocen i Idaho. I Europa er fossile frukter og blad av den nålevende slekta kjent fra tidsrommet tidlig oligocen til pliocen. I Asia er fossiler av Cercidiphyllum kjent fra miocen og midtre pleistocen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Katsurafamilien i Encyclopedia of Life
(en) Katsurafamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Katsurafamilien hos Artsdatabanken
(sv) Katsurafamilien hos Dyntaxa
(en) Katsurafamilien hos Fossilworks
(en) Katsurafamilien hos ITIS
(en) Katsurafamilien hos NCBI
(en) Katsurafamilien hos The International Plant Names Index
(en) Katsurafamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Cercidiphyllum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cercidiphyllum – detaljert informasjon på Wikispecies | * hjertetre (C. japonicum) | 8,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paradiskullen | 2023-02-04 | Paradiskullen | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Hoppbakker i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Örnsköldsvik kommune'] | Paradiskullen er et skihoppanlegg ved Örnsköldsvik i Sverige. Anlegget, som er eid av IF Friska Viljor, ligger i åsen Varvsberget like ved Örnsköldsvik sentrum, og er synlig fra byen. Det består av fem hoppbakker med størrelse K90 (HS100), K55, K35, K20 og K10. Normalbakken ble brukt under junior-VM 1980, og har også vært arena for seks verdenscuprenn i spesielt hopp. Anlegget er et viktig treningssentrum for svenske hoppere, og brukes også til treningssamlinger av norske hoppere. Siden 2008 har den årlige storsamlingen for de norske landslagene vært lokalisert til Paradiskullen av Norges Skiforbund.Alle bakkene i anlegget har flomlys og plastmatter til sommerbruk, samt heis.
Anerkjent bakkerekord på snø i K90-bakken er 102 meter, satt av Lauri Asikainen (Finland) 3. mars 2007. På plast er rekorden 104,5 meter, satt av Anssi Koivuranta (Finland) i et FIS-cuprenn 29. august 2010. Lengste hopp overhodet er 107 meter. I K55-bakken er bakkerekorden på snø 57 meter, satt av Dennis Edvardsson (Sverige) 26. januar 2008. Rekorden på plast er 63 meter, satt av Halvor Egner Granerud (Norge) 27. juni 2008.
| Paradiskullen er et skihoppanlegg ved Örnsköldsvik i Sverige. Anlegget, som er eid av IF Friska Viljor, ligger i åsen Varvsberget like ved Örnsköldsvik sentrum, og er synlig fra byen. Det består av fem hoppbakker med størrelse K90 (HS100), K55, K35, K20 og K10. Normalbakken ble brukt under junior-VM 1980, og har også vært arena for seks verdenscuprenn i spesielt hopp. Anlegget er et viktig treningssentrum for svenske hoppere, og brukes også til treningssamlinger av norske hoppere. Siden 2008 har den årlige storsamlingen for de norske landslagene vært lokalisert til Paradiskullen av Norges Skiforbund.Alle bakkene i anlegget har flomlys og plastmatter til sommerbruk, samt heis.
Anerkjent bakkerekord på snø i K90-bakken er 102 meter, satt av Lauri Asikainen (Finland) 3. mars 2007. På plast er rekorden 104,5 meter, satt av Anssi Koivuranta (Finland) i et FIS-cuprenn 29. august 2010. Lengste hopp overhodet er 107 meter. I K55-bakken er bakkerekorden på snø 57 meter, satt av Dennis Edvardsson (Sverige) 26. januar 2008. Rekorden på plast er 63 meter, satt av Halvor Egner Granerud (Norge) 27. juni 2008.
== Historie ==
Den første hoppbakken i Paradiskullen ble bygd før 1910. I 1913 ble det bygd en bakke der det kunne hoppes 22 meter, og det svenske mesterskapet ble arrangert i Örnsköldsvik i 1927. Hoppanlegget ble ombygd i 1961, og har senere gjennomgått større ombygginger i 1991/92 og 2005. Verdenscuprennene i spesielt hopp ble arrangert mellom 1985 og 1994, mens ett verdenscuprenn i kombinert ble arrangert i 1990.
Da den nye Botniabanan skulle bygges, ble det klart at jernbanen ville berøre hoppanlegget. Som en følge av dette ble normalbakken flyttet ca. 40 meter, mens de mindre bakkene (med unntak av K62-bakken, som ikke ble bygd opp igjen) ble revet og bygd opp på nytt litt lenger opp i åsen. Normalbakken ble nyåpnet i 2005. Botniabanan ble åpnet i 2010 og går nå på bru over sletta i denne bakken.
== Viktige renn ==
Alle rennene er holdt i den gamle bakken som ble revet i 2004.
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Örnsköldsvik
FIS: Resultater (ikke fullstendig)
FIS: Flere resultater
== Eksterne lenker ==
IF Friska Viljor – Backhoppning i Örnsköldsvik | Örnsköldsvik | 8,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daphniphyllaceae | 2023-02-04 | Daphniphyllaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Saxifragales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-06', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Daphniphyllaceae er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter 25 arter av eviggrønne løvtrær i Sørøst-Asia, med kun én slekt – Daphniphyllum. Artene er stort sett trær, og er ofte mat for larver av sommerfugler.
| Daphniphyllaceae er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter 25 arter av eviggrønne løvtrær i Sørøst-Asia, med kun én slekt – Daphniphyllum. Artene er stort sett trær, og er ofte mat for larver av sommerfugler.
== Slekt og arter ==
Slekten og et utvalg av de ca. 25 kjente artene i familien omfatter:
Daphniphyllum (Daphniphyllum)
Daphniphyllum beddomei – Kambodsja, Myanmar, Thailand, Vietnam
Daphniphyllum glaucescens – Indonesia, Malaysia
Daphniphyllum macropodum – tre inntil 10m – Japan, Kina, Korea
Daphniphyllum teijsmannii – tre inntil 10m – Japan, Taiwan
== Eksterne lenker ==
(en) Daphniphyllaceae i Encyclopedia of Life
(en) Daphniphyllaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Daphniphyllaceae hos Artsdatabanken
(en) Daphniphyllaceae hos Fossilworks
(en) Daphniphyllaceae hos ITIS
(en) Daphniphyllaceae hos NCBI
(en) Daphniphyllaceae hos The International Plant Names Index
(en) Daphniphyllaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Daphniphyllaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Daphniphyllaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Daphniphyllaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants. | Se teksten | 8,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iteaceae | 2023-02-04 | Iteaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Saxifragales'] | Iteaceae er en plantefamilie i sildreordenen (Saxifragales).
Artene er trær og busker. Utbredelsen er svært spredt. 18 arter i slekta Itea vokser i Øst- og Sørøst-Asia, østlige USA og østlige og sørlige Afrika. De tre artene i slekta Pterostemon er begrenset til Mexico.
I Cronquist-systemet var disse plantene plassert i Grossulariaceae. I andre systemer ble Itea og Choristylis regnet til Iteaceae. Choristylis ansees nå som et synonym for Itea. Pterostemon ble regnet til en egen familie, Pterostemonaceae, men fylogenetiske analyser viser at Itea og Pterostemon er søstergrupper. Fra og med APG III-systemet i 2009 anerkjennes ikke Pterostemonaceae lenger, og Pterostemon er flyttet til Iteaceae.
| Iteaceae er en plantefamilie i sildreordenen (Saxifragales).
Artene er trær og busker. Utbredelsen er svært spredt. 18 arter i slekta Itea vokser i Øst- og Sørøst-Asia, østlige USA og østlige og sørlige Afrika. De tre artene i slekta Pterostemon er begrenset til Mexico.
I Cronquist-systemet var disse plantene plassert i Grossulariaceae. I andre systemer ble Itea og Choristylis regnet til Iteaceae. Choristylis ansees nå som et synonym for Itea. Pterostemon ble regnet til en egen familie, Pterostemonaceae, men fylogenetiske analyser viser at Itea og Pterostemon er søstergrupper. Fra og med APG III-systemet i 2009 anerkjennes ikke Pterostemonaceae lenger, og Pterostemon er flyttet til Iteaceae.
== Litteratur ==
«Iteaceae». APWEbsite. Besøkt 16. januar 2019.
«Iteaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 16. januar 2019.
«Pterostemonaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 16. januar 2019.
== Eksterne lenker ==
(en) Iteaceae i Encyclopedia of Life
(en) Iteaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Iteaceae hos Artsdatabanken
(en) Iteaceae hos Fossilworks
(en) Iteaceae hos ITIS
(en) Iteaceae hos NCBI
(en) Iteaceae hos The International Plant Names Index
(en) Iteaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Iteaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Iteaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Itea | 8,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Itea | 2023-02-04 | Itea | ['Kategori:Pekere'] | Itea kan vise til:
Itea (Fokis) – et sted i Hellas
Itea (botanikk) – en planteslekt | Itea kan vise til:
Itea (Fokis) – et sted i Hellas
Itea (botanikk) – en planteslekt | Itea kan vise til: | 8,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunisme | 2023-02-04 | Kommunisme | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kommunisme', 'Kategori:Marxisme', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Økonomiske ideologier'] | Kommunisme (dannet av latin communis = felles) er en revolusjonær sosialistisk ideologi, basert på teoriene til Karl Marx og Friedrich Engels. Kommunismens oppgitte mål er et samfunn uten sosiale klasser, penger og statsmakt, hvor privat eiendom over produksjonsmidlene er avskaffet til fordel for felleseie (samtidig som man respekterer retten til eierskap av personlig eiendom). I et kommunistisk samfunn vil alle arbeide etter evne og motta etter behov.
Overgangen fra kapitalisme til kommunisme kan ifølge Marx og de fleste kommunister ikke skje direkte. Innen marxistisk teori anses sosialismen som et lavere stadium og kommunismen som et høyere. Under kommunismens lavere stadium, sosialismen, vil produksjonsmidlene overføres fra privat til offentlig eiendom. Under sosialismen vil det fortsatt eksistere klasser (men i langt mindre grad enn under kapitalismen), penger og en stat, men i motsetning til under kapitalismen, vil staten styre etter arbeiderklassens interesser, fremfor borgerskapet. Dette omtales også som «proletariatets diktatur» – etter det syn at demokrati ikke er mulig så lenge det eksisterer en stat.
Under kommunismen, som det høyeste stadium i utviklingen, vil staten visne bort. Lønnsarbeid vil avskaffes, og alle vil yte etter evne og motta etter behov. Marx omtalte også dette som et «frihetens rike». Marx skilte mellom offentlig og felles eiendom; under kommunismen ville det sosialistiske offentlige eierskapet (hvor staten kontrollerer produksjonsmidlene) erstattes med felleseie, hvor produksjonsmidlene eies av arbeiderne i fellesskap.
Til tross for at kommunisme innen marxismen refererer til en samfunnssystem uten statsmakt, brukes ofte begrepet «kommunisme» om styresettet i land hvor erklærte kommunistpartier sitter ved makten, som Sovjetunionen og Kina. De statene som ofte blir omtalt som kommunistiske, regnet seg selv som sosialistiske, og så på kommunismen som et fremtidig mål.
En av de viktigste teoriene innenfor kommunismen er at det til enhver tid finnes to samfunnsklasser: arbeiderklassen (eller proletariatet) – som må arbeide for å leve og utgjør majoriteten av befolkningen – og det dominerende borgerskapet – som tjener på arbeidet arbeiderklassen utfører gjennom privat eiendomsrett over produksjonsmidlene. Det pågår derfor en klassekamp, siden klassene har motsatt interesser: arbeiderne ønsker høyest mulig lønn og best mulige arbeidsbetingelser, mens borgerskapet vil at lønnsnivået skal være så lavt som mulig for å holde kostnadene nede.
Det finnes en rekke retninger innenfor kommunismen. Foruten grunnleggerne Marx og Engels, er andre viktige kommunistiske ideologer Lenin, Mao Zedong, Rosa Luxemburg, Lev Trotskij, Antonio Gramsci og Che Guevara. Noen kommunister ser også på Josef Stalin som en viktig ideolog, men de fleste kommunister tar i dag avstand fra hans regime i Sovjetunionen. De interne ideologiske skillelinjene mellom grupper som kaller seg «kommunistiske» kan være meget store, ofte preget av fiendskap.
| Kommunisme (dannet av latin communis = felles) er en revolusjonær sosialistisk ideologi, basert på teoriene til Karl Marx og Friedrich Engels. Kommunismens oppgitte mål er et samfunn uten sosiale klasser, penger og statsmakt, hvor privat eiendom over produksjonsmidlene er avskaffet til fordel for felleseie (samtidig som man respekterer retten til eierskap av personlig eiendom). I et kommunistisk samfunn vil alle arbeide etter evne og motta etter behov.
Overgangen fra kapitalisme til kommunisme kan ifølge Marx og de fleste kommunister ikke skje direkte. Innen marxistisk teori anses sosialismen som et lavere stadium og kommunismen som et høyere. Under kommunismens lavere stadium, sosialismen, vil produksjonsmidlene overføres fra privat til offentlig eiendom. Under sosialismen vil det fortsatt eksistere klasser (men i langt mindre grad enn under kapitalismen), penger og en stat, men i motsetning til under kapitalismen, vil staten styre etter arbeiderklassens interesser, fremfor borgerskapet. Dette omtales også som «proletariatets diktatur» – etter det syn at demokrati ikke er mulig så lenge det eksisterer en stat.
Under kommunismen, som det høyeste stadium i utviklingen, vil staten visne bort. Lønnsarbeid vil avskaffes, og alle vil yte etter evne og motta etter behov. Marx omtalte også dette som et «frihetens rike». Marx skilte mellom offentlig og felles eiendom; under kommunismen ville det sosialistiske offentlige eierskapet (hvor staten kontrollerer produksjonsmidlene) erstattes med felleseie, hvor produksjonsmidlene eies av arbeiderne i fellesskap.
Til tross for at kommunisme innen marxismen refererer til en samfunnssystem uten statsmakt, brukes ofte begrepet «kommunisme» om styresettet i land hvor erklærte kommunistpartier sitter ved makten, som Sovjetunionen og Kina. De statene som ofte blir omtalt som kommunistiske, regnet seg selv som sosialistiske, og så på kommunismen som et fremtidig mål.
En av de viktigste teoriene innenfor kommunismen er at det til enhver tid finnes to samfunnsklasser: arbeiderklassen (eller proletariatet) – som må arbeide for å leve og utgjør majoriteten av befolkningen – og det dominerende borgerskapet – som tjener på arbeidet arbeiderklassen utfører gjennom privat eiendomsrett over produksjonsmidlene. Det pågår derfor en klassekamp, siden klassene har motsatt interesser: arbeiderne ønsker høyest mulig lønn og best mulige arbeidsbetingelser, mens borgerskapet vil at lønnsnivået skal være så lavt som mulig for å holde kostnadene nede.
Det finnes en rekke retninger innenfor kommunismen. Foruten grunnleggerne Marx og Engels, er andre viktige kommunistiske ideologer Lenin, Mao Zedong, Rosa Luxemburg, Lev Trotskij, Antonio Gramsci og Che Guevara. Noen kommunister ser også på Josef Stalin som en viktig ideolog, men de fleste kommunister tar i dag avstand fra hans regime i Sovjetunionen. De interne ideologiske skillelinjene mellom grupper som kaller seg «kommunistiske» kan være meget store, ofte preget av fiendskap.
== Bakgrunn ==
=== Kommunistisk historieteori ===
Sentralt i kommunistisk teori er at samfunnet siden utgangen av stammesamfunnet («ursamfunnet») gjennom arbeidsdeling har blitt spaltet i klasser og lag, og at det på bakgrunn av klassespaltingen vokser frem en statsmakt som med sin undertrykkende funksjon tjener som overklassens verktøy. Klassesamfunnet har ifølge marxistisk historieteori (historisk materialisme) sin historiske begynnelse i overgangen til slavesamfunnet, og siden har samfunnet vært splittet i en konflikt («klassekamp»). I den kapitalistiske fasen går denne konflikten mellom arbeiderne («proletarer») og kapitaleiere («kapitalister») som kjennetegnes av at de hovedsakelig lever av andres arbeid (såkalt «utbytting»). Klassespaltingen har sin historiske slutt i det kommunistiske samfunn, hvor de anser oppnådd når klassemotsetningene er opphevet. Selv om Marx kritiserte urettferdigheter i tidligere historiske stadier, anså han at slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen også hadde positive effekter («progressive epoker»). Innovasjons- og produktivitetsøkning anså han som en forutsetning for frigjøring av menneskene. Derfor betraktet han kapitalismen som et stadium som var et nødvendig utviklingstrinn på vei mot et bedre samfunn. Marxister forestiller seg at det i forhistorisk tid eksisterte et klasseløst samfunn, men Marx ønsket ikke å romantisere samfunnet som eksisterte før klassene. Han beskrev historien som en fremadskridende utvikling, der kapitalismen er det stadium som har utviklet samfunnet på et vis som inntil da hadde vært utenkelig.Overgangen fra kapitalisme til kommunisme, fra klassesamfunn til klasseløshet, kan ifølge flere marxistiske teoretikere ikke skje direkte. Ifølge Marx, Engels og senere kommunistiske ideologer var det behov for et mellomstadium som kunne berede grunnen for overgangen til såkalt «klasseløshet». Dette stadiumet har fått flere navn, men som oftest betegnes den som sosialisme. Partiledelsene i Sovjetunionen, Cuba, Jugoslavia, med flere, var alle etter eget syn ikke kommunistiske land, men sosialistiske – de etterstrebet kommunismen.
=== Karl Marx - Kommunismens fremste teoretiker ===
Selv om kommunistiske bevegelser er splittet i et stort antall retninger, er et fellestrekk at de fleste anser den tyske filosofen Karl Marx som den viktigste ideologiske autoritet. Tilhengere av Marx' lære omtaler sin tolkning for «marxistisk kommunisme» eller bare marxisme. Særlig etter Marx' død har mange bevegelser videreutviklet og konkretisert Marx sin politiske ideologi og samtidig hevdet at deres tolkning er den «riktige forståelsen av Marx».
=== Historisk bakgrunn ===
Tanken om et klasseløst samfunn har eksistert så lenge det har eksistert klassesamfunn. Ifølge Friedrich Engels i boken Sosialismens utvikling var det først og fremst Karl Marx som grunnla den moderne «vitenskapelige sosialismen».
Begrepet «sosialisme» er imidlertid et veldig uklart begrep som rommer mye. Kommunismen blir vanligvis definert som en form for sosialisme, og er derfor mer avgrenset. Moderne kommunister bygger på Marx og Engels teorier. Moderne kommunisme og marxisme er derfor tilnærmet synonyme begreper.
Fra februarrevolusjonen i 1848 og frem til første verdenskrig var kommunismen nesten uten direkte politisk innflytelse. Dette endret seg da bolsjevikpartiet overtok makten i Russland i 1917 og under ledelse av Lenin gikk i gang med å implementere et samfunnsystem bygd på marxistiske ideer. Etterhvert som Sovjet-staten utviklet seg i diktatorisk retning, ble kommunistiske bevegelser i andre land splittet i forhold til hvorvidt de så utviklingen i Sovjet som en realisering av kommunismen, eller et avvik fra det de så som opprinnelige intensjonen med den kommunistiske ideologien. Etter sovjeternes tvangsinnføring av kommunistisk statsledelse i Øst-Europa etter den andre verdenskrig og kommunistpartiets seier i borgerkrigen i Kina i 1949, levde i flere tiår 1/3 av verdens befolkning i stater som bekjente seg til kommunistisk ideologi. Fra 1985 til 1991 ble sosialismen og kommunistisk tenkning erstattet av liberalt kapitalistisk demokrati i Øst-Europa. Etter Máos død i 1976 har det kinesiske regimet nominelt beholdt kommunistisk ideologi, selv om det planøkonomiske systemet i stor grad har blitt avviklet.Etter den russiske revolusjonen ble Sovjetunionen etablert i 1922. Lenin bygget på Marx' idéer, men måtte tilpasse marxismen for å forklare ideologisk hvorfor revolusjonen oppstod i et tilbakeliggende jordbruksland som Russland, ikke i de mest økonomisk avanserte industriland slik Marx hadde spådd. Dessuten måtte Lenin i tiden etter revolusjonen avklare en rekke praktiske detaljer for hvordan et parti kan styre en stat preget av borgerkrig, dette var spørsmål filosofen Marx i liten grad hadde drøftet. Lenins tolking av kommunistisk ideologi blir gjerne kalt marxisme-leninisme. Etter Lenins død ble han etterfulgt av Josef Stalin. Stalins styre ble av tilhengerne ansett å representere fortsettelsen av Lenins teori og praksis. Tilhengere av Lenin og Stalin har derfor fortsatt å kalle seg marxist-leninister, da de ser det slik at det er kontinuitet mellom de to, mens de av kritikerne blir omtalt som stalinister. Kommunister som anså seg som motstandere av Stalin, men tilhengere av Lenin påpeker imidlertid gjerne at Lenin i sitt politiske testamente advarte mot Stalins brutalitet og anbefalte å avsette Stalin som generalsekretær for partiet og på ingen måte kan sies å stå for Stalins totalitære linje. Og hevder videre at ved overgangen fra Lenin til Stalin fant sted et avgjørende brudd med tidligere kommunistisk tradisjon.
I Kina tilpasset Mao Zedong marxisme-leninismen til kinesiske forhold ved å drøfte hvordan et kommunistisk parti kunne ta makten bygd på bønder og en geriljahær rekruttert fra bønder. Denne formen for kommunisme kalles maoisme. Mao anså både Lenin og Stalin som autoriteter innenfor marxismen, men brøt med Sovjetunionen etter Khrusjtsjovs fordømmelse av Stalins handlinger.
Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» sosialismen. Aspekter ved de tidligere kommunistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (for eksempel relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé (se eget avsnitt: Sosialisme, kapitalisme og frigjøring).
==== Sosialisme og kommunisme i Norge ====
Marcus Thranes folkebevegelse i 1848 blir av mange i arbeiderbevegelsen sett på som en forløper til senere sosialistiske og kommunistiske bevegelser i Norge. Det norske Arbeiderparti var i årene etter stiftelsen i 1887 nærmest å regne som et sosialliberalt parti, men fraksjoner i partiet øvde påtrykk for å dreie partiet i retning av å bli en kommunistisk parti. Først med Fagopposisjonen av 1911 og senere inspirasjon fra den russiske revolusjon i 1918 ble det et flertall for at Arbeiderpartiet skulle bli et kommunistisk parti. Opptakskravene til den Moskva-ledede organisasjonen kommunistiske internasjonale krevde at partiet skulle ha ordet «kommunistisk» i partinavnet. Dette ble i 1923 opprinnelsen til Norges Kommunistiske Parti. Ettersom høyrefløyen i Arbeiderpartiet, sosialdemokratene, også brøt ut, var det på 20-tallet tre parti som definerte seg som sosialistiske, men hadde ulike syn på innføringen av sosialismen og forholdene i Russland.
I dag går ikke lenger Arbeiderpartiet inn for avskaffelse av kapitalismen. SV har fortsatt dette som mål i sitt programmer, og definerer seg som tilhengere av demokratisk sosialisme. NKP eksisterer fortsatt, og går fortsatt inn for den tradisjonelle kommunismen. Rødt regnet seg også som et kommunistisk parti (nå sosialistisk), men regnes som mer moderate og reformerte enn NKP.
== Kommunistisk teori ==
Begrepet kommunisme brukes oftest om ideologier som har et klasseløst samfunn som fremtidig mål, selv om det er store skiller mellom forskjellige kommunistiske retninger i synet på om hvordan et slikt samfunn bør organiseres. Et av hovedskillene mellom sosial-demokrater og kommunister er at sistnevnte oftest ser en omstyrtning av nåværende samfunn gjennom en revolusjon som nødvendighet og uunngåelig, mens førstnevnte anerkjenner muligheten for gradvise reformer. (Såkalt «evolusjon fremfor revolusjon».) Derfor kan distinksjonen mellom kommunister og sosialdemokrater illustreres ved begrepene revolusjonære og reformister. Dette må ikke misforstås i den retning at kommunister er imot reformer. Flere kommunister og kommunistiske retninger går inn for reformer, eller «strukturreformer» som et ledd i en «antimonopolistisk strategi». Tanken er at man stadig går inn for å reformere det kapitalistiske samfunnet slik at overgangen til sosialismen går lettere, raskere (og fredelig) for seg. Men selve overgangen fra kapitalisme til sosialisme (og kommunisme) vil skje gjennom en revolusjonær omveltning (Dette forstås av mange ikke nødvendigvis som «opprør i gatene».)
=== Marxismen ===
Se egen artikkel: MarxismenSentralt i marxismens teori står ideologiens samfunnsøkonomiske teori, som gjerne omtales som politiske økonomi, og synet på fortidig og fremtidig historisk utvikling historisk materialisme og dialektikk. Sammen utgjør dette en samfunnsteori og virkelighetsoppfatning, der menneskets skaperevne, samfunnets utvikling og kapitalismens indre «lovmessigheter» vektlegges. Teorien ses på som et middel til å oppnå omforming i samfunnet. Teorien hadde ikke ren forståelse av verden som hensikt, men ble sett på som et middel til å omvelte samfunnet. Kommunistiske bevegelser hadde som mål at arbeidere skulle organisere seg politisk, og begynne kamp om samfunnsmakten. Marx gav aldri noen inngående beskrivelse og redegjørelse for hvordan det kommunistiske samfunn vil se ut. Friedrich Engels beskrev det: «Når en slik slekt av (nye, red.) mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum.» Altså etterhvert som samfunnet utvikler seg skapes nettopp en ny praksis, og denne vil ikke kunne forutses. Men man kan si at utviklingen går i retning av, og vil nå, klasseløshet. Dette oppfattet kommunister ville innebære allmennmenneskelig frigjøring.
Marxismens fremste mål er altså den revolusjonære omforming av samfunnet, noe som de ønsket å nå gjennom en flertallets (arbeiderklassens) erobring av samfunnsmakten. For å gjennomføre dette kreves en utarbeidet strategi og taktikk såvel som en eller flere organisasjoner. Diskusjonen innen den kommunistiske bevegelse de siste 100 årene har dreiet seg om flere aspekter av marxistisk teori, slik som dialektikk, økonomi etc. men kanskje særlig dominerende er strategi-debatten. Skal man gripe makten med en væpnet gruppe eller med lovlige midler? Gjennom revolusjon eller stadige reformer? Skal kommunistene alliere seg med andre grupper for å øke sin innflytelse?
==== Sosialisme, kapitalisme og frigjøring ====
Marx regnes av mange samfunnsforskere, også de som ikke sympatiserer med kommunismen, for å være en av de mest fremtredende teoretikerne om kapitalismen, og han beskrev bl.a. slik i «Det kommunistiske manifest»:
Borgerskapet opphever stadig mer oppsplittingen og spredningen av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkningen. Det har klumpet befolkningen sammen, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følge av dette var den politiske sentralisering. Uavhengige, bare løst forbundne provinser med forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollavgifter ble presset sammen i en nasjon, en regjering, enlov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense.
Borgerskapet har under sitt ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektrisk telegraf, oppdyrkning av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet frem av jorda - hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød!
Kapitalismen er å oppfatte som en koloss som på omfattende og gjennomgripende vis forandrer samfunnet. Vi får høyere utviklede produktivkrefter, høyere produktivitet og derved med denne nyvunnede varerikheten, med dette produksjonsnivået, mister vi behovet for å ha et samfunn som er spaltet opp i klasser. Klasseskillet kan elimineres, arbeidsdagen forminkes og det generelle velferdsnivået kraftig forøkes (rent materielt, men også i form av at menneskene nå står i en relasjon til produksjonen som ikke innebærer fremmedgjøring). Marx beskriver altså kapitalismens utvikling som progressiv. Men det viktige for Marx er at kapitalismens veldige utvikling, utviklingen av produktivkreftene, for virkelig å kunne fortsette i fullt månn og å frigjørende for mennesket, må det underlegges nye samfunnsmessige produksjonsforhold (særlig eiendomsforhold). Kapitalismens veldige utvikling, fruktene av den samfunnsmessige produksjon, bør altså ifølge Marx underlegges samfunnsmessige eiendomsforhold. Dette er begrunnelsen og bakgrunnen for kommunistenes planøkonomi, som ofte har blitt forstått som samfunnets (statens) totale kontroll over økonomien – og kritisert deretter. Men denne kan nok også kan forstås som det at man i stor grad griper samfunnsmessig kontroll, men at deler av en sosialistisk økonomi fremdeles kan være markedsstyrt. (Så lenge tungindustri og bankvesen holdes under statlig kontroll.) Denne endringen, fra kapitalismens profittmotiv til samfunnets fokus på å tilfredsstille menneskenes behov, vil ifølge kommunistene være en overgang som er helt essensiell i frigjøringen av mennesket fra klassesamfunnets åk. Kapitalismens utvikling er altså på et vis grunnleggende god, men den må underlegges sosialistiske forhold for å kunne utvikles videre fullt ut og til menneskenes (ikke bare kapitalistenes) beste.
Selve grunnprinsippet for Marx og Engels, var at utviklingen til kommunismen skulle lede til og innebære en allmennmenneskelig frigjøring. Således er det ifølge flere kommunister ikke korrekt slik mange i dag gjør, der det trekkes et skille mellom kommunister og andre i forbindelse med demokrati, menneskerettigheter og individualisme – i den forstand at kommunister sies å være anti-individualister og antidemokrater. De sanne individualister er kommunister, ifølge kommunistene selv.
==== Marxismens syn på demokratiet ====
I enkelte borgerlige samfunn har man ifølge Marx et «borgerlig demokrati». Dette demokratiet anså han som et enormt framskritt over føydalisme og autokrati, og han arbeidet aktivt for demokratiske reformer i egen livstid. Samtidig hevdet han eiendomsstrukturen i kapitalismen var en hindring til "virkelig demokrati", for eksempel ville en kapitalistisk presse, fordi den var privat eid, ikke kunne bli et organ for alle menneskers ytringsfrihet.Marx og Engels betraktet det formelle demokratiet som en viktig etappe på veien til sosialismen. Som Marx sa: «det første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet reiser seg, og blir den herskende klassen, og at demokratiet slår igjennom.» I Lenins analyse var det seieren til det formelle ("borgerlige") demokratiet et viktig, men utilstrekkelig skritt. Ifølge denne er staten en voldsmaskin vokst frem av samfunnets deling i klasser. Dette er statens vesen. Statens form kan være demokratisk, hvilket er ønskelig. Men det øverste mål må være å eliminere klassespaltingen, og dermed det statlige voldsmaskineriet. Dette betyr ikke at alt vi i dag identifiserer som deler av statsmakten forsvinner, samfunnet må fortsatt administreres. (Se, proletariatets diktatur)
På samme måte som Marx fremhevet betydningen av å kjempe igjennom demokrati i det kapitalistiske samfunnet («Så lenge demokratiet ennå ikke er vunnet, så lenge kjemper altså kommunister og demmokratier sammen, så lenge er demokratenes interesser også kommunistenes.») fremgår det at demokratiet er den styringsform som er ønsket i en sosialistisk stat.Selv om tidligere sosialistiske stater og deres «venneland» ofte har neglisjert demokratiske og menneskerettslige prinsipper, er det lite som for det første tyder på at dette er noe særegent ved sosialistiske bevegelser. For det andre er ikke dette, ifølge nær sagt alle av dagens kommunister, noen nødvendig eller ønskelig konsekvens av kommunistisk tenkning. Marxismens og kommunismens visjon er menneskelig frigjøring, også demokratisk. (Jf. sitatet over.) Men kommunismens kritikere hevder at til tross for dette leder det sosialistiske økonomiske programmet ved sin egen logikk til en udemokratisk utvikling. (Se Kritikk av kommunismen) For det tredje påpeker noen at flere kommunistiske og sosialistiske prosjekter har vært demokratiske med støtte i et flertall av folket, men at disse har blitt kuppet og knust av høyreorienterte krefter. Chile (1973) og Guatemala (1954) er eksempler på demokratiske, sosialistiske styresett som ble kuppet av høyreorienterte krefter, koordinert av CIA.
==== Kommunisme som samfunnsform ====
Generelt defineres kommunisme som en samfunnsform hvor klassesamfunnet har blitt brutt ned, hvor staten har dødd bort, og hvor folket yter etter evne, og mottar etter behov. Marx beskriver 3 former for kommunisme: Ur-kommunismen, den moderne kommunismens første fase og den moderne kommunismens andre fase.
===== Primitiv kommunisme eller ur-kommunisme =====
Primitiv kommunisme (tidligere beskrevet som ursamfunn eller ættesamfunn) er ifølge Karl Marx og Fredrich Engels det originale jakt og sanker-samfunnet (hunter-gatherer) som eksisterte i den eldre steinalder før produktivitetsøkning i jordbruket skapte et samfunnsmessig overskudd som ga grunnlag for livnæring av ikke-produktive lag (overklasse, militær, intellektuelle etc.) og derved også sivilisasjoner og klassesamfunn. Både Marx og Engels hentet innflytelse fra den pioneerende antropologen Lewis H. Morgan, men i dag er hans verker ansett som utdaterte og det finnes ingen universelle definisjoner på livsstilen til før-historiske mennesker.
I et slik steinaldersamfunn lever folk fra dag til dag i små samfunn. De jakter og samler inn mat for hele gruppen og mottar maten umiddelbart eller lagrer den for en senere anledning. I slike samfunn eksisterer ikke konseptet privat eiendomsrett, og mennesker var ikke delt inn i sosiale klasser (noe som først kom med sivilisasjonene 4-3000 f.kr.).
På forskjellig vis vokser dette primitive samfunn inn i sivilisasjonen, med produktivitetsøkning og påfølgende arbeidsdeling, klassedifferensiering – fremveksten av en herskerklasse og en underklasse, produktive og ikke-produktive, stat og rettsvesen. Forskjellige steder ser disse første klassesamfunn forskjellige ut, men først etter at kapitalismen åpner veien for en kommunistisk utvikling kan klassesamfunnet legges bak menneskeheten.
===== Kommunismens første fase =====
Dette er ifølge Marx et stadium som i sin politiske natur, enten er demokratisk eller despotisk, og går inn for oppheving av staten, men der opphevingen ikke er fullført, og derfor eksisterer fortsatt den private eiendomsretten i samfunnet. Lenin beskrev denne sosialismen, proletariatets diktatur, slik: «Bare proletariatets diktatur kan frigjøre menneskeheten fra kapitalens undertrykkelse, fra det borgerlige demokratiet, de rikes demokrati, sine løgner, falskhet og hykleri – og opprette demokrati for de fattige, dvs. gjøre demokratiets velsignelser virkelig tilgjengelig for arbeiderne og fattigbøndene, i motsetning til nå (selv i den mest demokratiske – borgerlige – republikk), da demokratiets velsignelser faktisk er utilgjengelig for det store flertallet blant det arbeidende folk.»
===== Kommunismens andre fase =====
Denne fasen kan beskrives som den sosiale eller radikale kommunismen. Marx kaller denne fasen også for den tredje formen for kommunisme. Når folk nå til dags snakker om et kommunistisk samfunn, er det oftest denne fasen/formen de tenker på. Sosialismen, eller kommunismens andre fase, vokser inn i denne.
Marx skriver om denne formen for kommunisme:
Den tredje og siste formen for kommunisme står for en positiv oppheving av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og går følgelig inn for en virkelig tilegning av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingen sin rikdom blir tatt vare på.
Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme lik humanisme, og som fullgjort humanisme lik naturalismen. Den står for den sanne oppløsingen av kampen mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløsingen av kampen mellom eksistens og vesen, mellom tingliggjøring og selvutfoldelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. Han er løsningen på historiens gåte og han er bevisst om det.
I Kapitalen skrev han:
Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.
På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.
Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre på nødvendighetens rike som dets basis.
== Historie ==
I slutten av det 19. århundre gav Marx' teorier støtet til sosialdemokratiske partier i Europa, selv om deres politikk senere ofte gikk bort fra det revolusjonære ståstedet til fordel for en reformatorisk linje. Unntaket var det russiske arbeiderpartiet. En fløy innen dette partiet, kjent som bolsjeviker og ledet av Vladimir Lenin, lyktes i 1917 i å ta kontroll over landet etter den russiske revolusjon. I 1918 endret partiet sitt navn til «kommunistpartiet» og etablerte dermed dagens distinksjon mellom kommunisme og sosialdemokrati. Ifølge professor Rolf Hobson er totalitære styresett som kommunismen utenkelig uten første verdenskrigs totalisering av krigen, med dens militarisering og kommandoøkonomi.
=== Sosialistiske stater ===
Etter revolusjonen i Russland ble mange andre sosialdemokratiskepartier i Europa kommunistpartier, og adlød i varierende grad det russiske kommunistpartiet (se den kommunistiske internasjonale). Etter annen verdenskrig fikk Sovjetunionen kontroll over store deler av Europa og innsatte sosialistiske marionettregimer. I 1949 seiret også kommunistene ledet av Mao Zedong i den kinesiske borgerkrigen og etablerte Folkerepublikken Kina. Andre land i den tredje verden hvor kommunistene tok makten inkluderer Afghanistan (1978), Angola (1975), Benin (1972), Burkina Faso (1983), Cuba (1959), Etiopia (1974), Grenada (1979), Kambodsja (1975), Republikken Kongo (1969), Laos (1975), Mosambik (1975), Nord-Korea (1948), Somalia (1969), Sør-Jemen (1969) og Vietnam (1945). Ved begynnelsen av 1980-tallet levde nesten en tredjedel av jordens befolkning under styre av kommunistiske partier.
I noen av disse landene stod regimene for omfattende overgrep mot befolkningen. I Russland døde opp mot fem millioner, i hovedsak som følge av sult, som følge av borgerkrigen og den militære intervensjonen fra Storbritannia, Frankrike, USA og Japan, som fulgte etter den kommunistiske oktoberrevolusjonen. I begynnelsen av 1930-årene døde omtrent like mange i Sovjetunionen i kjølvannet av tvangskollektiviseringen. Det var særlig mange som døde i Ukraina hvor avlingene ble kraftig redusert som følge av sterk motstand mot kollektiviseringen blant bøndene. Befolkningen i de mest kriserammede områdene ble utsatt for kollektiv avstraffelse ved både å bli nektet forsyninger utenfra og nektet å forlate området gjennom innføring av internpass. Under Stalin ble også rundt en million mennesker henrettet i utrenskningsprosesser i siste halvdel av 1930-årene og rett før andre verdenskrig. Mange ble også sendt i konsentrasjonsleirer, Gulag, og over en million døde her, flertallet under andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble også en rekke etniske grupper i Sovjetunionen tvangsfordrevet fra sine tradisjonelle leveområder fordi de ble mistenkt for å ville samarbeide med den tyske invasjonsmakten. En stor andel av de som ble fordrevet døde som følge av de ekstreme levekårene de ble tilbudt i nye bosettinger i Sibir og Kasakhstan.
I Kina ble rundt 2 millioner tidligere støttespillere for det tidligere Kuomintangregimet, større jordeiere og andre som ble anklaget for å være «reaksjonære og kontrarevolusjonære», henrettet kort tid etter at kommunistene vant den kinesiske borgerkrigen i 1949. Størstedelen av dødsofrene som har blitt tilskrevet kommunismen, flere titalls millioner, døde av sult og underernæring i Kina i perioden 1959-61, som følge av en kombinasjon av flom, tørke og et feilslått økonomisk eksperiment kalt «det store spranget». I prosent av befolkningen var det flest som døde under Røde Khmer-regimet i Kambodsja, som sto for bondebasert og sterkt nasjonalistisk, og sånn sett sterkt avvikende, tolkning av kommunismen. Rundt 1,7 millioner mennesker ble drept under Røde Khmer-regimet. Dette tallet inkluderer et systematisk forsøk på folkemord både på den etnisk vietnamesiske minoriteten og det muslimske cham-folket.
Det å summere alle typer unaturlige dødsfall som helt eller delvis kan tilskrives kommuniststyrte stater eller grupper er både kontroversielt og svært vanskelig, spesielt fordi det er svært vanskelig å anslå hvor mange som døde under «det store spranget» i Kina. Det antikommunistiske skriftet Kommunismens Svartebok opererer med et totalanslag på 84-100 millioner. Kommunister avviser ofte slik kritikk av kommunismen, fordi dette ikke skjedde på grunn av ideologien, men snarere diktatoriske regimer, samt å påpeke at disse landene ikke var under kommunismen, men sosialismen (mange anser heller ikke disse statene som sosialistiske, men statskapitalistiske). Mange mener også at anslagene er overdrevet av politiske årsaker.
Mange vil blant annet hevde at de hvite antikommunistiske styrkene og deres utenlandske allierte må være med på å dele ansvaret for sultkatastrofen etter den russiske borgerkrigen. Kommunister vil også bestride at drap, overgrep og gale økonomiske beslutninger som ble foretatt i kommunistsstyrte stater automatisk bør tilskrives kommunismen som ide. At det var et annet kommuniststyrt land, Vietnam, som med støtte av Sovjetunionen satte en stopper for Røde Khmers folkemord i 1979, mens det kapitalistiske Vesten tvert imot anerkjente den Røde Khmer-dominerte opposisjonsalliansen som Kambodsjas legitime regjering gjennom hele 1980-tallet, fordi Vietnam var alliert med Sovjetunionen, blir her trukket fram som eksempel. Det blir også påpekt at kapitalistiske stater har igangsatt kriger hvor titalls millioner har blitt drept, og administrert landområder hvor millioner av mennesker har sultet ihjel, spesielt i kolonier i Afrika og Asia, uten at den kapitalistiske staten har gjort det som var mulig å gjøre for å hindre massedød. Det er likevel ikke vanlig å holde kapitalismen som sådan ansvarlig for dette på samme måte som kommunismen ofte holdes ansvarlig for all unaturlig dødelighet i kommuniststyrte stater.
Det finnes ikke noen politisk eller teoretisk begrunnelse for etnisk rensning i den kommunistiske ideologien, snarere motsatt, derfor har de sosialistiske staten som stod for slike massemord vanligvis rettferdiggjort dette ved å vise til sosiale og politiske kategorier som "borgerskap" og "kulakker" i stedet for rase eller etnisitet. Likevel kan det ikke benektes at det i mange tilfeller var etnisitet som var avgjørende faktor i utpekelse og forfølgelse av fiender. Men både Marx, Engels og Lenin var utprega antirasister. Lenin slo hardt ned på sjåvinistiske og rasistiske tendenser, og kalte blant annet (georgieren) Stalin en «storrusisk sjåvinist».
=== Etter murens fall ===
Med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 mistet kommunistpartiene makten i størstedelen av verden, bortsett fra Kina, Nord-Korea, Cuba, Vietnam og noen få andre land. I flere tidligere østblokkland har imidlertid kommunistiske partier gjenvunnet regjeringsmakt gjennom demokratiske valg.
Kommunismen har vært sterkt stigmatisert i de fleste vestlige land, hvor mange regjeringer har ført en sterkt antikommunistisk politikk. Særlig gjelder dette USA og Vest-Tyskland. Også i Norge ble kommunismen marginalisert etter den andre verdenskrig. Myndighetene stilte seg kritiske til kommunistisk virksomhet, noe som blant annet ga seg utslag i en omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreorienterte.[4]
I noen europeiske land, blant annet Ungarn, er kommunisme i dag forbudt ved lov, og også i Den tsjekkiske republikk vurderes et tilsvarende forbud. I 2005 vurderte EU å forby kommunistiske symboler. Europarådet stemte i januar 2006 over en resolusjon som slår fast at kommunisme er en forbrytersk ideologi, og at alle kommunistiske regimer har vært kjennetegnet av massive brudd på menneskerettighetene, uten at resolusjonen fikk tilstrekkelig flertall.
=== Kommunisme som sosial bevegelse ===
I begynnelsen av det 19. århundre ble betegnelsen brukt om en rekke utopiske retninger. Det var på dette tidspunkt ikke noe klart skille mellom kommunisme og sosialisme, og disse begrepene ble derfor brukt om hverandre på denne tiden. Først som en følge av spesielt personene Karl Marx og Friedrich Engels arbeid fikk kommunismen senere et klarere og mer avgrenset innhold. Marx og Engels avgrenset seg fra de utopiske retningene, som i hovedsak konsentrerte seg om luftige tanker om et kommende idealsamfunn. I «Den tyske ideologi» i 1845 skriver de:
Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden. Betingelsene for denne bevegelsen er bestemt av dagens bestående forutsetninger.
I forordet til 1890-utgaven av Det kommunistiske manifest, begrunner Engels hvorfor de valgte å kalle seg kommunister og ikke sosialister når manifestet først ble skrevet i 1847. I begrunnelsen skriver han at det på den tiden var to typer sosialister: utopister og sosiale kvakksalvere. Han mente videre at sosialismen på denne tiden var en borgerlig bevegelse, mens kommunismen i større grad hadde røtter i arbeiderklassen. Begrepet «kommunisme» vant likevel ikke frem i de følgende årene, og begrepene «sosialist» og «sosialdemokrat» var de som ble brukt også for de som sluttet seg til ideene utviklet av Marx og Engels. Engels skrev derfor i et forord til noen artikler han skrev i 1870-årene (utgitt 1890) om begrepet «sosialdemokrat»:
For Marx og meg var det derfor umulig å bruke et så tøyelig uttrykk til å betegne vårt spesielle standpunkt. I dag er det annerledes, og derfor kan ordet sosialdemokrat passere, hvor lite treffende det enn er for et parti hvis økonomiske program ikke bare er allment sosialistisk, men direkte kommunistisk, og hvis direkte sluttmål er overvinnelsen av hele staten, altså også demokratiet.
Begrepet kommunisme forsvant praktisk talt helt fra Den andre Internasjonale. Det utviklet seg etterhvert to fløyer i Den andre Internasjonale, og splittelsen ble enda tydeligere etter utbruddet av første verdenskrig, noe som til slutt førte til at den internasjonale arbeiderbevegelse ble delt i to. Lenin mente allerede i 1914 at begrepet sosialdemokrati var så kompromittert av de sosialdemokratiske partienes støtte til sitt nasjonale borgerskaps krigsplaner og krigføring at en heller burde gå over til det gamle begrepet kommunisme. Det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti (bolsjevikene), som Lenin var leder for, vedtok imidlertid ikke navnbytte til Det Russiske Kommunistiske Parti før i 1918 (etter den russiske revolusjonen). Etter denne tid er kommunisme derfor sterkt knyttet til begrepet marxist-leninisme.
== Kommunismens forutsetninger ==
Før de kommunistiske tankene ble satt ut i praksis gjennom b. la Sovjetunionen, var det stridigheter i enkelte marxistiske miljøer over hvorvidt en kunne skape et sosialistisk og kommunistisk samfunn gjennom en revolusjon i et land som ennå ikke hadde gjennomgått fasen med kapitalisme. Plekhanov, den fremste lederen for de russiske marxistene på denne tiden, var av den oppfatning at Russland ikke var modent for en kommunistisk revolusjon, og at de derfor måtte vente. Vera Salutsji, et annet medlem i gruppa rundt Plekhanov, skrev et brev til Marx hvor hun ba om hans mening i denne saken. Det kommer frem av svaret at Marx var av den oppfatning at en revolusjon kunne starte i et føydalt land, som f.eks. Russland, men at den måtte spre seg til land som hadde gjennomgått fasen med kapitalisme for at den skulle lykkes.
Revolusjonen spredde seg som kjent ikke til de industrialiserte landene, og marxistene vil på bakgrunn av dette hevde at forutsetningene aldri var til stede for at en skulle kunne nå kommunismens andre fase.
== Kritikk av kommunismen ==
En rekke skribenter og politiske aktivister har rettet sterk kritikk mot kommunismen. Dette gjelder blant annet systemkritikere i Sovjettiden, som Aleksander Solsjenitsyn og Václav Havel, liberalistiske økonomer som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, og Milton Friedman og historikere og andre som Hannah Arendt, Robert Conquest.
Et tradisjonelt argument mot reformistiske eller revolusjonære programmer som har økt likhet og allmennmenneskelig frigjøring til hensikt, er at mennesker er født med ulike forutsetninger ut fra genetisk opphav. Dette er et argument som finnes i flere varianter: 1: Ulik IQ, genetisk disposisjon, og så videre, leder til at enkeltindivider, familier og samfunn kan utvikle seg ulikt over tid, og det vil igjen gi opphav til såkalte klasseskiller. 2: I naturen finner vi under- og overordningsforhold parallelt med klassesamfunnets maktassymmetri, maktforholdene i for eksempel kapitalismen er således noe naturlig som det ville være tåpelig å endre. 3: Som mennesker er vi annerledes, mangfoldige – og denne «trangen» hos mennesket til å være «annerledes» kun undertrykkes med sterk maktbruk.
Allerede Marx og Engels kommenterer stadig denne kritiske innfallsvinkelen, og for det meste anses problemstillingen som feilstilt. Det er ikke problematisk at det finnes genetiske forskjeller mellom mennesker, at enkelte arbeider mer enn andre, at det finnes maktforhold etc. Men med bakgrunn i objektive økonomiske lover er det klart at det kapitalistiske samfunn ikke er historiens endestasjon, den må gå videre. Og i denne omgang er det snakk om hele folkets, ikke bare kapitalistenes, revolusjon.
Andre vektlegger det kommunistiske prosjekt sin manglende praktiske gjennomførbarhet. Selv om kommunistisk tenkning har et statsløst og klasseløst samfunn uten knapphet og med full personlig frihet som politisk mål, vil de fleste kritikere av ideologien hevde at det omvendte har vært resultatet i alle land denne ideologien har vært forsøkt innført. Planøkonomi, som har vært hovedprinsippet i alle sosialistiske lands økonomiske politikk, skapte misnøye på grunn av vareknapphet. Statsmakten, som ifølge kommunistisk teori over tid ville bli overflødig i et kommunistisk samfunn, utviklet seg til å bli nærmest allmektig. Regimenes kontrolltiltak overfor innbyggerne la store begrensninger på innbyggernes frihet. Og maktapparatet lå i hendene til en snever partielite og et byråkrati, snarere enn hos «folket». Slik sett virket innbyggerne i visse kapitalistiske land nærmere den kommunistiske drøm.
Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» kommunismen. Aspekter ved de tidligere sosialistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (for eksempel relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé. Videre vil mange kommunister i dag hevde at Sovjetunionens planøkonomi ikke er en oppskrift alle sosialist-stater må følge. Tvert om er det god grunn til å åpne for en langt mer desentralisert og kanskje dels markedsbasert sosialistisk økonomi.Mange kritikere tillegger styresettet i land der uttalt kommunistiske partier har sittet og sitter med makten, som Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea, ansvaret for ca. 100 millioner drepte, og tolker dette dithen at marxismen i praksis har vist at den er ubrukelig for å styre et land humant og til fordel for den jevne borger.
Det samme tallet på ofre for kommunismen nevnes også av andre. I den omfattende dokumentasjonen Le livre noir du Communisme (Kommunismens svartebok) fra 1999 oppgis det at det er forskernes anslag at 84-100 millioner døde «som følge av kommunismen». Dødsofrene fordeler seg slik: Sovjetunionen 20 mill. døde, Kina 65 mill. døde, Vietnam 1 mill. døde, Nord-Korea 2 mill. døde, Kambodsja 2 mill. døde, Øst-Europa 1 mill. døde, Latin-Amerika 150 000 døde, Afrika 1,7 mill. døde, Afghanistan 1,5 mill. døde. Kommunistbevegelsen internasjonalt og kommunistpartier uten myndighet: ca. 10 000 døde.
Denne innfallsvinkelen har imidlertid i sin tur blitt kritisert, blant andre av Noam Chomsky.
Kommunister reiser ofte følgende innvendinger mot denne kritikken:
Samme tall er også utarbeidet for kapitalismen i Le livre noir du capitalisme (Kapitalismens svartebok)
Fattigdom, nød og sult hevdes å ha blitt redusert i disse landene.
Mange av landene har fjernet seg – «degenerert» – fra kommunismen, og antallet døde etter denne «degenereringen» er det lite rimelig å klandre kommunismen for.
Systemet i landet var ikke kommunisme, men derimot degenerert sosialisme.
Tallene er sterkt overdrevet av politiske årsaker.
Ifølge Noam Chomsky har det dødd flere i India i perioden 1950–1989 – en periode han hevder landet førte en kapitalistisk politikk – enn anslag på antall døde som er tillagt kommunismen. Han mener at dersom disse landene hadde vært kapitalistiske, ville det derfor vært langt flere som hadde dødd enn det som det tross alt gjorde.
Stormakter som Sovjetunionen og Kina har sørget for at disse regimene har kommet til makten, og har i stor grad «kontrollert» mange av disse landenes politikk. Mens kommunister med demokratiske trekk, som var i opposisjon til disse regimene, ikke fikk sjansen til å oppnå politisk makt siden de manglet støtte fra stormaktene og deres samarbeidspartnere.
Det var ikke reelt demokrati i disse landene før revolusjonen, og vanlige fattige fikk for en periode større innflytelse enn før revolusjonene.
Noen av disse landene – for eksempel Kambodsja under Røde Khmer – ble støttet av USA og andre kapitalistiske regimer, mens Sovjetunionen og andre land med styre inspirert av marxistiske prinsipper kan ha vært litt eller svært mye i opposisjon til disse regimene.Kommunismen har også blitt kritisert for at den gir for stor makt til politikerne, med den følge at faren for maktmisbruk blir svært stor. De eksempler på ensretting og undertrykkelse fra totalitære ledere i sosialistiske land brukes gjerne som eksempler på dette. Dette er en lærdom visse kommunistiske miljøer har tatt til hjertet, og vektlegger sterkt behovet for bruk og opprettholdelse av demokratiet og demokratiske virkemidler. Videre vil mange kommunister også reagere med å påpeke at også kapitalismen har sine despotiske svin på skogen. Foruten diktatorer og kuppmakere som Augusto Pinochet i Chile, var fascismen et resultat av kapitalismens utvikling og overklassens frykt for sosial revolusjon. Sosialismens Stalin troner side om side ved kapitalens Hitler og Mussolini. Blant annet pekes det på at høyresiden både i Tyskland, Norge og andre liknende land aktivt støttet opp om Hitlers politikk, og at kapitalistklassen ofte hadde fascistiske tendenser.
== Referanser ==
== Kilder ==
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv av Terje Valen
Kapitalen, bok 3, kapittel 48
Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag, 1991
Arbeidernes leksikon, Pax Forlag 1973
Pulitzerprisen for 2004 til Anne Appelbaums bok «Gulag» om tvangsarbeidsleirene i Sovjetunionen
Robert Service: Lenin : en biografi, N.W. Damm & Søn AS, 2004, ISBN 82-04-08609-1
Konrad Lotter, Reinhard Meiners, Elmar Treptow: Marx Engels Leksikon, Marxist Forlag a/s, 2010, ISBN 978-82-997552-5-2]https://web.archive.org/web/20130616125051/http://www.marxistforlag.no/Bestill.html]
MEW: Marx Engels Werke, 43 bd.
== Eksterne lenker ==
(en) Communism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Marxists.org – Samling av marxistiske verker
Revolusjonær Kommunistisk Ungdom
Norges Kommunistiske Ungdomsforbund
Norges Kommunistiske Parti
Rød Ungdom
Tjen folket
Kommunistisk plattform
ML-gruppa Revolusjon
Noregs Kommunistiske Studentforbund
Marxistisk Forum
Marxist Forlag
Et klasseløst steinaldersamfunn, artikkel hos Norgeshistorie.no | Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU) er navnet på den kommunistiske ungdomsorganisasjonen til Tjen folket. Organisasjonen ble offentlig lansertRKU lansert , Kommunisme. | 8,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lisse | 2023-02-04 | Lisse | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1198', 'Kategori:Byer i Zuid-Holland', 'Kategori:Kommuner i Zuid-Holland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lisse (uttale ) er en by i den nederlandske provinsen Zuid-Holland. Det bor 22 274 mennesker i kommunen og det totale arealet er 16,11 km², hvorav 0,41 km² er vann. Utenfor byen ligger den berømte blomsterparken Keukenhof. Dette er en samling av 7 millioner forskjellige løkblomster, mest tulipaner.
| Lisse (uttale ) er en by i den nederlandske provinsen Zuid-Holland. Det bor 22 274 mennesker i kommunen og det totale arealet er 16,11 km², hvorav 0,41 km² er vann. Utenfor byen ligger den berømte blomsterparken Keukenhof. Dette er en samling av 7 millioner forskjellige løkblomster, mest tulipaner.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(nl) Offisielt nettsted
(en) Lisse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | }} | 8,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Penthoraceae | 2023-02-04 | Penthoraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Saxifragales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Penthoraceae er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter 2 arter av flerårige, opprette småbusker i Asia og Nord-Amerika, innen bare én planteslekt, Penthorum. Enkelte forskere plasserer dem tidvis i sildrefamilien.
| Penthoraceae er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter 2 arter av flerårige, opprette småbusker i Asia og Nord-Amerika, innen bare én planteslekt, Penthorum. Enkelte forskere plasserer dem tidvis i sildrefamilien.
== Slekt og arter ==
Slekten og de to kjente artene i familien omfatter:
Penthorum (Penthorum)
Penthorum chinense = syn. Penthorum Linnaeus - Øst-Asia
Penthorum sedoides – Nord-Amerika
== Eksterne lenker ==
(en) Penthoraceae i Encyclopedia of Life
(en) Penthoraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Penthoraceae hos Artsdatabanken
(en) Penthoraceae hos Fossilworks
(en) Penthoraceae hos ITIS
(en) Penthoraceae hos NCBI
(en) Penthoraceae hos The International Plant Names Index
(en) Penthoraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Penthoraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Penthoraceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Penthoraceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine.. | Se teksten | 8,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alblasserdam | 2023-02-04 | Alblasserdam | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Zuid-Holland', 'Kategori:Kommuner i Zuid-Holland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Alblasserdam er en kommune i Zuid-Holland i Nederland. Alblasserdam er en del av byregionen Drechtsteden. En liten del av landsbyen Kinderdijk, som har den største og mest kjente konsentrasjonen av vindmøller i Nederland, ligger i Alblasserdam.
| Alblasserdam er en kommune i Zuid-Holland i Nederland. Alblasserdam er en del av byregionen Drechtsteden. En liten del av landsbyen Kinderdijk, som har den største og mest kjente konsentrasjonen av vindmøller i Nederland, ligger i Alblasserdam.
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(nl) Offisielt nettsted
(en) Alblasserdam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | }} | 8,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aphanopetalaceae | 2023-02-04 | Aphanopetalaceae | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 2001', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Saxifragales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Aphanopetalaceae er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter 2 arter i det sørøstre og østre Australia, innen bare én planteslekt, Aphanopetalum. Artene er delvis klatrende busker.
| Aphanopetalaceae er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter 2 arter i det sørøstre og østre Australia, innen bare én planteslekt, Aphanopetalum. Artene er delvis klatrende busker.
== Slekt og arter ==
Slekten og de to kjente artene i familien omfatter:
Aphanopetalum (Aphanopetalum)
Aphanopetalum clematideum
Aphanopetalum resinosum («Gum vine»)
== Eksterne lenker ==
(en) Aphanopetalaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Aphanopetalaceae hos Artsdatabanken
(en) Aphanopetalaceae hos Fossilworks
(en) Aphanopetalaceae hos ITIS
(en) Aphanopetalaceae hos NCBI
(en) Aphanopetalaceae hos The International Plant Names Index
(en) Aphanopetalaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Aphanopetalaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Aphanopetalaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Aphanopetalaceae, i: Stevens, P. F. (2001–), MOBOT.org. | Se teksten | 8,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kopet_Dag | 2023-02-04 | Kopet Dag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Fjell i Iran', 'Kategori:Fjellkjeder i Asia', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-11', 'Kategori:Turkmenistans geografi'] | Kopet Dag (persisk: کپهداغ; turkmensk: Köpetdag) er en fjellkjede på grensen mellom Iran og Turkmenistan som strekker seg rund 650 km langs grensen sørøst for Det kaspiske hav, strekker seg nordvest-sørøst fra i nærheten av Det kaspiske hav i nordvest til elven Hari Rud i sørøst. Den høyeste toppen av fjellkjeden i Turkmenistan er Rizeh (Kuh-e Rizeh), lokalisert i sørvest for hovedstaden Asjkhabad og strekker seg 2 940 meter. Den høyeste toppen i Iran er Quchan (Kuh-e Quchan) som er 3 191 meter høy.
| Kopet Dag (persisk: کپهداغ; turkmensk: Köpetdag) er en fjellkjede på grensen mellom Iran og Turkmenistan som strekker seg rund 650 km langs grensen sørøst for Det kaspiske hav, strekker seg nordvest-sørøst fra i nærheten av Det kaspiske hav i nordvest til elven Hari Rud i sørøst. Den høyeste toppen av fjellkjeden i Turkmenistan er Rizeh (Kuh-e Rizeh), lokalisert i sørvest for hovedstaden Asjkhabad og strekker seg 2 940 meter. Den høyeste toppen i Iran er Quchan (Kuh-e Quchan) som er 3 191 meter høy.
== Referanser == | Kopet Dag (persisk: کپهداغ; turkmensk: Köpetdag) er en fjellkjede på grensen mellom Iran og Turkmenistan som strekker seg rund 650 km langs grensen sørøst for Det kaspiske hav, strekker seg nordvest-sørøst fra i nærheten av Det kaspiske hav i nordvest til elven Hari Rud i sørøst.Kopet Mountains, Geography. | 8,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pterostemonaceae | 2023-02-04 | Pterostemonaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Saxifragales'] | Pterostemonaceae er en plantefamilie. Den omfatter tre arter av busker i det sentrale Mexico, innen bare én planteslekt, Pterostemon. I Cronquist-systemet var de plassert i Grossulariaceae. Fra og med APG III-systemet i 2009 anerkjennes ikke familien lenger, og Pterostemon er flyttet til Iteaceae.
| Pterostemonaceae er en plantefamilie. Den omfatter tre arter av busker i det sentrale Mexico, innen bare én planteslekt, Pterostemon. I Cronquist-systemet var de plassert i Grossulariaceae. Fra og med APG III-systemet i 2009 anerkjennes ikke familien lenger, og Pterostemon er flyttet til Iteaceae.
== Slekt og arter ==
Familien omfatter én slekt med tre kjente arter:
Pterostemon
Pterostemon bravoanus
Pterostemon mexicanus
Pterostemon rotundifolius
== Litteratur ==
«Iteaceae». APWEbsite. Besøkt 16. januar 2019.
«Pterostemonaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 16. januar 2019.
== Eksterne lenker ==
(en) Pterostemonaceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pterostemonaceae hos Fossilworks
(en) Pterostemonaceae hos ITIS
(en) Pterostemonaceae hos NCBI
(en) Pterostemonaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Iteaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pterostemonaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Pterostemonaceae er en plantefamilie. Den omfatter tre arter av busker i det sentrale Mexico, innen bare én planteslekt, Pterostemon. | 8,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryssdalshorn | 2023-02-04 | Ryssdalshorn | ['Kategori:61°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Gloppen', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Ryssdalshornet (også skrevet Ryssdalshorn, lokalt kalt «Hornet») er et fjell i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane, med en topphøyde på 1 201 meter over havet. Fjellet er et markant landemerke i Gloppen kommune, og deler kommunen mellom Gloppefjorden ved Sandane og Breim mot øst.
Sett fra vest ruver Ryssdalshornet bak kommunesenteret. Sett fra Breim er det ikke gjenkjennelig, der det ligger på sørsiden av Breimsvatnet.
Fra toppen er det svært god utsikt, og sommerstid er både soloppgang og solnedgang spektakulære opplevelser. Fjellet er best tilgjengelig for fotturister fra Ryssdalsvatn og en bratt skogsbilvei som går til Ryssdalsstølen. Herfra er det skiltet sti til «Hornet». Deler av den bratte oppstigningen er lagt opp med tau.
| Ryssdalshornet (også skrevet Ryssdalshorn, lokalt kalt «Hornet») er et fjell i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane, med en topphøyde på 1 201 meter over havet. Fjellet er et markant landemerke i Gloppen kommune, og deler kommunen mellom Gloppefjorden ved Sandane og Breim mot øst.
Sett fra vest ruver Ryssdalshornet bak kommunesenteret. Sett fra Breim er det ikke gjenkjennelig, der det ligger på sørsiden av Breimsvatnet.
Fra toppen er det svært god utsikt, og sommerstid er både soloppgang og solnedgang spektakulære opplevelser. Fjellet er best tilgjengelig for fotturister fra Ryssdalsvatn og en bratt skogsbilvei som går til Ryssdalsstølen. Herfra er det skiltet sti til «Hornet». Deler av den bratte oppstigningen er lagt opp med tau.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
bygdeutvikling.no: Turtips: Ryssdalshorn | | høyde = 1 201 | 8,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A4nsv%C3%A4g_1116_(V%C3%A4sterbottens_l%C3%A4n) | 2023-02-04 | Länsväg 1116 (Västerbottens län) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Referanser til Rv73', 'Kategori:Veier i Sverige', 'Kategori:Västerbottens län'] | Länsväg AC 1116 er en svensk sekundærvei som går mellom den norsk-svenske grensen ved Austre Krutvatnet og Västansjö. Veiens lengde er rundt 30,0 km.
| Länsväg AC 1116 er en svensk sekundærvei som går mellom den norsk-svenske grensen ved Austre Krutvatnet og Västansjö. Veiens lengde er rundt 30,0 km.
== Knutepunkter ==
Västerbottens län
Storuman kommune Riksgrensen ved Krutvattnet → Riksvei 73
Västansjö
tollstasjon i Tärnaby | Länsväg AC 1116 er en svensk sekundærvei som går mellom den norsk-svenske grensen ved Austre Krutvatnet og Västansjö. Veiens lengde er rundt 30,0 km. | 8,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gaucho_(album) | 2023-02-04 | Gaucho (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1980', 'Kategori:Steely Dan-album'] | Gaucho er det syvende albumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i november 1980. Dette er Steely Dans siste studioalbum på 20 år før utgivelsen av Two Against Nature i 2000. Til tross for flere uheldige omstendigheter, som for eksempel at Walter Becker ble påkjørt av en bil, en tvist over hvilket plateselskap som eide rettighetene til albumet, uenighet om utsalgspris og at en lydtekniker ved et uhell kom til å slette en hel låt, «The Second Arrangement», ble dette et av Steely Dans mest selgende album. Låten «Hey Nineteen» ble utgitt som singel, og ble en av deres største hits.
Tittellåten «Gaucho» var ment som en hyllest til Keith Jarrett, men Jarrett oppdaget at Becker og Donald Fagen hadde brukt deler av hans komposisjon «Long As You Know You're Living Yours» og forlangte å bli kreditert som låtskriver.
På låten «Time Out of Mind» medvirker Mark Knopfler fra Dire Straits på gitar. Han ble invitert etter at Becker og Fagen hadde hørt «Sultans of Swing», og blitt mektig imponert over Knopflers gitarspill.
| Gaucho er det syvende albumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i november 1980. Dette er Steely Dans siste studioalbum på 20 år før utgivelsen av Two Against Nature i 2000. Til tross for flere uheldige omstendigheter, som for eksempel at Walter Becker ble påkjørt av en bil, en tvist over hvilket plateselskap som eide rettighetene til albumet, uenighet om utsalgspris og at en lydtekniker ved et uhell kom til å slette en hel låt, «The Second Arrangement», ble dette et av Steely Dans mest selgende album. Låten «Hey Nineteen» ble utgitt som singel, og ble en av deres største hits.
Tittellåten «Gaucho» var ment som en hyllest til Keith Jarrett, men Jarrett oppdaget at Becker og Donald Fagen hadde brukt deler av hans komposisjon «Long As You Know You're Living Yours» og forlangte å bli kreditert som låtskriver.
På låten «Time Out of Mind» medvirker Mark Knopfler fra Dire Straits på gitar. Han ble invitert etter at Becker og Fagen hadde hørt «Sultans of Swing», og blitt mektig imponert over Knopflers gitarspill.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Walter Becker og Donald Fagen, unntatt der hvor annet er notert.
«Babylon Sisters» – 5:49
«Hey Nineteen» – 5:06
«Glamour Profession» – 7:28
«Gaucho» (Becker, Fagen, Keith Jarrett) – 5:30
«Time Out of Mind» – 4:11
«My Rival» – 4:30
«Third World Man» – 5:18
== Personell ==
Walter Becker – bass, gitar, lyre, vokal
Donald Fagen – orgel, synthesizer, keyboard, lyre, elektrisk piano, vokal
Anthony Jackson – bass
Chuck Rainey – bass
Chuck Sample – bass
Stayton Heyward – bass
Don Grolnick – keyboard, elektrisk piano, klavinett
Rob Mounsey – synthesizer, piano
Pat Rebillot – keyboard, elektrisk piano
Joe Sample – elektrisk piano
Hiram Bullock – gitar
Larry Carlton – gitar
Rick Derringer – gitar
Steve Khan – akustisk gitar, elektrisk gitar
Mark Knopfler – gitar, vokal
Hugh McCracken – gitar
Wayne Andre – trombone
Michael Brecker – tenorsaksofon, vokal
Randy Brecker – trompet, flygelhorn
Ronnie Cuber – barytonsaksofon
Walter Kane – bassklarinett
George Marge – bassklarinett
David Sanborn – altsaksofon, vokal
David Tofani – tenorsaksofon, vokal
Steve Gadd – perkusjon, trommer
Robbie Buchanan – piano, synthesizer og vokal
Jeff Porcaro – perkusjon, trommer
Bernard «Pretty» Purdie – trommer
Crusher Bennett – perkusjon
Victor Feldman – perkusjon, keyboard
Ralph MacDonald – perkusjon
Nicky Marrero – perkusjon, timbal, vokal
Patti Austin – vokal
Frank «Harmonica Frank» Floyd – kor
Diva Gray – kor
Gordon Grody – kor
Lani Groves – kor
Michael McDonald – kor
Leslie Miller – kor
Jennifer James – kor
Zachary Sanders – kor
Valerie Simpson – kor
Zack Snaders – kor
Toni Wine – kor
== Eksterne lenker ==
(en) Gaucho på Discogs
(en) Gaucho på MusicBrainz
(en) Gaucho på Spotify
(en) Gaucho på AllMusic
Tekster fra Gaucho | lenke | 8,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Conficker | 2023-02-04 | Conficker | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skadevare'] | Conficker er en dataorm som ble oppdaget i oktober 2008. Man fryktet at den skulle slå til 1. april 2009 på datamaskiner som benyttet Microsofts operativsystemer. Conficker regnes som ekstra farlig da ormen blokkerer mange antivirusprogrammer, Windows-oppdateringer og i tillegg hindrer tilgang til sikkerhetsrelaterte nettsider. Dataormen kan bli operativ på maskiner uten at brukerne gjør noe aktivt. Ifølge enkelte estimater var opptil 10 millioner Windows-maskiner verden over infisert med Conficker.
| Conficker er en dataorm som ble oppdaget i oktober 2008. Man fryktet at den skulle slå til 1. april 2009 på datamaskiner som benyttet Microsofts operativsystemer. Conficker regnes som ekstra farlig da ormen blokkerer mange antivirusprogrammer, Windows-oppdateringer og i tillegg hindrer tilgang til sikkerhetsrelaterte nettsider. Dataormen kan bli operativ på maskiner uten at brukerne gjør noe aktivt. Ifølge enkelte estimater var opptil 10 millioner Windows-maskiner verden over infisert med Conficker.
== Beskyttelse ==
Microsoft har laget et program som kan fjerne ormen fra PC-er. Den kan lastes ned fra denne siden.
En enkel test. Basert på om du kan nå sikkerhets nettsider som blir blokkert av viruset confickerworkinggroup.org Arkivert 3. mai 2009 hos Wayback Machine.
Du kan skanne gjennom nettverk(ene) etter ormen med nyeste nmap 4.85BETA6 insecure.org.
For mer informasjon og verktøy, se: doxpara.com
== Kilder ==
DinSide: Beskytt deg mot Conficker | Conficker er en dataorm som ble oppdaget i oktober 2008. Man fryktet at den skulle slå til 1. | 8,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alive_in_America | 2023-02-04 | Alive in America | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertalbum fra 1995', 'Kategori:Steely Dan-album'] | Alive in America er det første konsertalbumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i oktober 1995. Albumet inneholder opptak fra to konserter i 1993 og 1994, der konserten i 1993 ble gitt under navnet «Becker/Fagen '93», mens konserten i 1994 var under navnet Steely Dan.
| Alive in America er det første konsertalbumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i oktober 1995. Albumet inneholder opptak fra to konserter i 1993 og 1994, der konserten i 1993 ble gitt under navnet «Becker/Fagen '93», mens konserten i 1994 var under navnet Steely Dan.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Walter Becker og Donald Fagen, unntatt der hvor annet er notert.
«Babylon Sisters» – 6:47
«Green Earrings» – 5:20
«Bodhisattva» – 5:47
«Reelin' In the Years» – 6:24
«Josie» – 6:12
«Book of Liars» (Walter Becker) – 4:19
«Peg» – 4:19
«Third World Man» – 6:38
«Kid Charlemagne» – 5:16
«Sign in Stranger» – 6:34
«Aja» – 9:00
== Personell ==
Walter Becker – gitar, vokal
Donald Fagen – vokal, melodica, keyboard
Warren Bernhardt – piano
Georg Wadenius – gitar
Drew Zingg – gitar
Tom Barney – bass
Cornelius Bumpus – tenorsaksofon
Chris Potter – altsaksofon, tenorsaksofon
Bob Sheppard – sopransaksofon, tenorsaksofon
Dennis Chambers – trommer
Peter Erskine – trommer
Catherine Russell – perkusjon, vokal
Bill Ware – perkusjon, vibrafon
Diane Garisto – kor
Brenda White-King – kor
== Eksterne lenker ==
(en) Alive in America på Discogs
(en) Alive in America på MusicBrainz
(en) Alive in America på AllMusic | lenke | 8,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nerd | 2023-02-04 | Nerd | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Intelligens', 'Kategori:Stereotyper'] | En nerd er en person med et spesielt interesseområde eller en sær hobby. Dette trenger ikke å være altoppslukende, men i mange tilfeller så blir det oppfattet som det. Det kan også bare være en overgjennomsnittslig kunnskap/interesse og forståelse på dette området. Ordet brukes også ofte generelt nedsettende om en person som er intelligent eller skoleflink, men som er dårligere utrustet sosialt eller utseendemessig. Det kan også brukes om en som er dyktig på ett område, men hjelpeløs på andre; et norsk dialektord er glupstut.Nerd er lånt fra amerikansk og er et forholdsvis nytt begrep i norsk. Det har, særlig blant unge, erstattet begrepet fagidiot og tildels også særing og liknende uttrykk. Mange barn og unge i Norge bruker ordet «nerd» som en lett nedsettende betegnelse på generelt skoleflinke elever.Det finnes ingen eksakt definisjon på begrepet nerd, og betydningen har skiftet noe de siste årene. For å dempe den tidligere negative klangen ved ordet, har flere tatt det i bruk som en lett spøkefull, men likevel presis beskrivelse av seg selv.
| En nerd er en person med et spesielt interesseområde eller en sær hobby. Dette trenger ikke å være altoppslukende, men i mange tilfeller så blir det oppfattet som det. Det kan også bare være en overgjennomsnittslig kunnskap/interesse og forståelse på dette området. Ordet brukes også ofte generelt nedsettende om en person som er intelligent eller skoleflink, men som er dårligere utrustet sosialt eller utseendemessig. Det kan også brukes om en som er dyktig på ett område, men hjelpeløs på andre; et norsk dialektord er glupstut.Nerd er lånt fra amerikansk og er et forholdsvis nytt begrep i norsk. Det har, særlig blant unge, erstattet begrepet fagidiot og tildels også særing og liknende uttrykk. Mange barn og unge i Norge bruker ordet «nerd» som en lett nedsettende betegnelse på generelt skoleflinke elever.Det finnes ingen eksakt definisjon på begrepet nerd, og betydningen har skiftet noe de siste årene. For å dempe den tidligere negative klangen ved ordet, har flere tatt det i bruk som en lett spøkefull, men likevel presis beskrivelse av seg selv.
== Ordets opprinnelse og bruk ==
Ordet oppstod i USA, der det ble brukt første gang skriftlig i 1950 i Dr. Seuss' bok If I ran the Zoo. Det fins imidlertid ulike teorier om ordets opprinnelse. Det antas blant annet at det stammer fra slangordet nert fra 1940-årene som igjen er en omskrivning av ordet nut (gal eller dum person).
I slutten av 1990-årene begynte datakyndige på Internett å bruke ordet nerd som et positivt ord, noe det fortsatt er i disse miljøene. På engelsk foretrekkes ofte synonymet geek i den positive betydningen av nerd, mens det i Skandinavia dekker begge begrepene og har en noe mildere betydning enn på engelsk og fransk. Tradisjonelt har nerder blitt oppfattet som intelligente, men sosialt utilpasse. Selv om ingen av delene kvalifiserer til betegnelsen nerd, kan det å oppfattes slik eller å utvikle seg i den retningen være mer eller mindre en bivirkning av å ha sære interesser. Ulike typer nerder kan grupperes etter interesser. Interesser som tradisjonelt blir oppfattet som nerdete er informasjonsteknologi og vitenskap. Interesser som oppfattes som mer dagligdagse, og ikke virker helt meningsløse for en utenforstående, for eksempel sport, har ikke fått tilsvarende nerdestempel, selv om uttrykk som sportsidiot også forekommer.
I det moderne samfunn kan en nerd like godt defineres som en med særdeles god kunnskap på et felt, uten at det på noen måte setter han eller henne tilbake på andre områder.
== Uttale ==
Ordet nerd kan på norsk uttales enten nærd eller nørd med tilnærmet amerikansk uttale og r-lyd.
== Se også ==
Geek
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nerds – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nerd – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | En nerd er en person med et spesielt interesseområde eller en sær hobby. Dette trenger ikke å være altoppslukende, men i mange tilfeller så blir det oppfattet som det. | 8,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Garryales | 2023-02-04 | Garryales | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Garryales', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2016-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Garryales er en planteorden i kurvplante-kladen (Asteridae). Den består av 2 plantefamilier, med 3 slekter og i alt 20-29 arter. Tidligere ble de dels klassifisert i ordenen Cornales, og dels i underklassen Hamamelidae.
| Garryales er en planteorden i kurvplante-kladen (Asteridae). Den består av 2 plantefamilier, med 3 slekter og i alt 20-29 arter. Tidligere ble de dels klassifisert i ordenen Cornales, og dels i underklassen Hamamelidae.
== Taksonomi ==
Familiene, slektene og et utvalg av artene i denne gruppen omfatter:
Familie Garryaceae – 19-28 arter
Garrya – 18 arter
Garrya buxifolia – «Dwarf Silktassel» – Oregon, California
Garrya congdonii – «Chaparral Silktassel» – California
Garrya elliptica – «Wavyleaf Silktassel» – Oregon, California
Garrya fadyenii – «Fadyen's Silktassel» – Karibien
Garrya flavescens – «Ashy Silktassel» – California til Utah og New Mexico
Garrya fremontii – «Bearbrush Silktassel» – Washington, Oregon, California
Garrya laurifolia – «Laurelleaf Silktassel» – Mexico, Mellom-Amerika, Panama
Garrya ovata – «Eggleaf Silktassel» – New Mexico, Texas
Garrya salicifolia – «Willowleaf Silktassel» – Baja California
Garrya veatchii – «Canyon Silktassel» – California
Garrya wrightii – «Wright's Silktassel» – Arizona, New Mexico, Texas
Aucuba – 3-10 arter
Aucuba albopunctifolia – busk 2-6 m – Kina
Aucuba chinensis – busk 3-6 meter – Kina, Taiwan, Myanmar, nordlige Vietnam
Aucuba chlorascens – busk 4-7 m – Kina (Yunnan)
Aucuba confertiflora – busk 3-4 m – Kina (Yunnan)
Aucuba eriobotryifolia – tre 10-13 m – Kina (Yunnan)
Aucuba filicauda – tre 3-4 m – sørlige Kina
Aucuba himalaica – tre 8-10 m – sørlige Kina, nordlige Myanmar
Aucuba japonica – busk 3-4 m – sørlige Japan, sørlige Korea, Taiwan, sørøstlige China (Zhejiang)
Aucuba obcordata – busk 3-4 m – sørlige Kina
Aucuba robusta – busk – sørlige Kina (Guangxi)
Familie Eucommiaceae – 1 art
Eucommia
guttaperkatre (Eucommia ulmoides) – Kina
== Eksterne lenker ==
(en) Garryales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Garryales i Encyclopedia of Life
(en) Garryales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Garryales hos Artsdatabanken
(sv) Garryales hos Dyntaxa
(en) Garryales hos Fossilworks
(en) Garryales hos ITIS
(en) Garryales hos NCBI
(en) Garryales hos Tropicos
(en) Kategori:Garryales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Garryales – detaljert informasjon på Wikispecies | Garryales er en planteorden i kurvplante-kladen (Asteridae). Den består av 2 plantefamilier, med 3 slekter og i alt 20-29 arter. | 8,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Garryaceae | 2023-02-04 | Garryaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Garryales', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Garryaceae er en familie i planteordenen Garryales i kurvplante-kladen (Asteridae). Den består av to slekter og i alt 20-28 arter. Tidligere ble de dels klassifisert i ordenen Corneales.
Slekten Garrya vokser i Nord-Amerika, og består av lave busker som kan minne om melde. De pollineres med vinden, og har lange rakler av blomsterstander.
Slekten Aucuba vokser i det østlige Asia, og er lave eller middelsstore busker, i ett tilfelle et lite tre. De har oftest oval-spisse blader og bær som frukter.
| Garryaceae er en familie i planteordenen Garryales i kurvplante-kladen (Asteridae). Den består av to slekter og i alt 20-28 arter. Tidligere ble de dels klassifisert i ordenen Corneales.
Slekten Garrya vokser i Nord-Amerika, og består av lave busker som kan minne om melde. De pollineres med vinden, og har lange rakler av blomsterstander.
Slekten Aucuba vokser i det østlige Asia, og er lave eller middelsstore busker, i ett tilfelle et lite tre. De har oftest oval-spisse blader og bær som frukter.
== Slekter og arter ==
De to slektene og et utvalg av artene i denne gruppen omfatter:
Garryaceae
Garrya – 18 arter
Garrya buxifolia – «Dwarf Silktassel» – Oregon, California
Garrya congdonii – «Chaparral Silktassel» – California
Garrya elliptica – «Wavyleaf Silktassel» – Oregon, California
Garrya fadyenii – «Fadyen's Silktassel» – Karibien
Garrya flavescens – «Ashy Silktassel» – California til Utah og New Mexico
Garrya fremontii – «Bearbrush Silktassel» – Washington, Oregon, California
Garrya laurifolia – «Laurelleaf Silktassel» – Mexico, Mellom-Amerika, Panama
Garrya ovata – «Eggleaf Silktassel» – New Mexico, Texas
Garrya salicifolia – «Willowleaf Silktassel» – Baja California
Garrya veatchii – «Canyon Silktassel» – California
Garrya wrightii – «Wright's Silktassel» – Arizona, New Mexico, Texas
Aucuba – 3-10 arter
Aucuba albopunctifolia – busk 2-6 m – Kina
Aucuba chinensis – busk 3-6 meter – Kina, Taiwan, Myanmar, nordlige Vietnam
Aucuba chlorascens – busk 4-7 m – Kina (Yunnan)
Aucuba confertiflora – busk 3-4 m – Kina (Yunnan)
Aucuba eriobotryifolia – tre 10-13 m – Kina (Yunnan)
Aucuba filicauda – tre 3-4 m – sørlige Kina
Aucuba himalaica – tre 8-10 m – sørlige Kina, nordlige Myanmar
Aucuba japonica – busk 3-4 m – sørlige Japan, sørlige Korea, Taiwan, sørøstlige China (Zhejiang)
Aucuba obcordata – busk 3-4 m – sørlige Kina
Aucuba robusta – busk – sørlige Kina (Guangxi)
== Eksterne lenker ==
(en) Garryaceae i Encyclopedia of Life
(en) Garryaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Garryaceae hos Artsdatabanken
(sv) Garryaceae hos Dyntaxa
(en) Garryaceae hos Fossilworks
(en) Garryaceae hos ITIS
(en) Garryaceae hos NCBI
(en) Garryaceae hos The International Plant Names Index
(en) Garryaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Garryaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Garryaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Garryaceae er en familie i planteordenen Garryales i kurvplante-kladen (Asteridae). Den består av to slekter og i alt 20-28 arter. | 8,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plush_TV_Jazz-Rock_Party | 2023-02-04 | Plush TV Jazz-Rock Party | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertalbum fra 2000', 'Kategori:Musikkvideoer og DVD-er', 'Kategori:Steely Dan-album'] | Plush TV Jazz-Rock Party er et konsertopptak fra amerikanske Steely Dan, utgitt på DVD i juni 2000. Konserten ble spilt inn for PBS og sendt på TV under tittelen In The Spotlight. Innspillingen omfatter låter fra alle periodene i Steely Dans karriere, i tillegg til låter fra albumet Two Against Nature som ble utgitt senere i 2000.
| Plush TV Jazz-Rock Party er et konsertopptak fra amerikanske Steely Dan, utgitt på DVD i juni 2000. Konserten ble spilt inn for PBS og sendt på TV under tittelen In The Spotlight. Innspillingen omfatter låter fra alle periodene i Steely Dans karriere, i tillegg til låter fra albumet Two Against Nature som ble utgitt senere i 2000.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Walter Becker og Donald Fagen
«Green Earrings»
«Cousin Dupree»
«Bad Sneakers»
«Janie Runaway»
«Josie»
«FM»
«Gaslighting Abbie»
«Black Friday»
«Babylon Sisters»
«Kid Charlemagne»
«Jack of Speed»
«Peg»
«What a Shame About Me»
«Pretzel Logic»
== Personell ==
Donald Fagen – vokal, orgel, piano, Fender Rhodes, Wurlitzer
Walter Becker – bass, gitar, vokal
Ted Baker – piano
Jon Herington – gitar
Tom Barney – bass
Cornelius Bumpus – saksofon
Chris Potter – saksofon
Michael Leonhart – trompet
Jim Pugh – trombone
Ricky Lawson – trommer
Carolyn Leonhart – kor
Cynthia Calhoun – kor
Victoria Cave – kor
== Eksterne lenker ==
Steely Dans offisielle nettsted | lenke | 8,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guttaperkatre | 2023-02-04 | Guttaperkatre | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Garryales', 'Kategori:Kinas endemiske flora', 'Kategori:Nær truede arter på IUCNs rødliste', 'Kategori:Tradisjonell kinesisk medisin'] | Guttaperkatre (Eucommia ulmoides) er et løvfellende tre. Det er den eneste nålevende arten i slekta Eucommia og familien Eucommiaceae. I Cronquist-systemet var denne familien plassert i en egen orden i underklassen Hamamelididae, men i APG IV-systemet tilhører den Garryales.
Det blir opptil 20 m høyt med en stammediameter på 50 cm. Barken er lysegrå med dype, grå furer. Bladene er glinsende mørkegrønne og henger ned. Arten er særbu med hann- og hunnblomster på ulike trær. De grønne blomstene sitter flere sammen ved basis av sideskuddene. Frukten er en 2,5–3,5 cm lang samara, som ligner mye på frukten hos alm.Guttaperkatre er endemisk for Kina. Arten vokser i skog og kratt i provinsene Gansu, Guizhou, Henan, Hubei, Hunan, Shaanxi, Sichuan, Yunnan og Zhejiang. Dyrkete trær vokser i Anhui og Beijing. Treet er sjeldent i vill tilstand, men blir ofte dyrket.Trevirket brukes til møbler og som brensel. Barken er et viktig legemiddel i tradisjonell kinesisk medisin, og treet er en av de femti grunnleggende medisinske urtene i Kina med navnet dù zhòng (杜仲). Størknet lateks brukes til å isolere elektriske ledninger og til å rotfylle tenner. Dette stoffet må ikke forveksles med ekte guttaperka, som kommer fra andre tresorter og som brukes av vestlige tannleger.Fossiler viser at Eucommia tidligere også vokste i Europa og Nord-Amerika. De eldste amerikanske fossilene er fra eocen. De yngste tilhører Eucommia constans fra sentrale Mexico og kan være fra perioden miocen–tidlig pleistocen. I Europa fantes slekten fra paleocen eller eocen til slutten av tidlig pleistocen.Alle fossile samaraer fra eocen er små, omtrent halvparten så store som hos den nålevende arten. De yngste europeiske samaraene er større og lar seg knapt skille fra den nålevende arten. Alle nordamerikanske samaraer er derimot små og representerer antagelig en annen utviklingslinje.
| Guttaperkatre (Eucommia ulmoides) er et løvfellende tre. Det er den eneste nålevende arten i slekta Eucommia og familien Eucommiaceae. I Cronquist-systemet var denne familien plassert i en egen orden i underklassen Hamamelididae, men i APG IV-systemet tilhører den Garryales.
Det blir opptil 20 m høyt med en stammediameter på 50 cm. Barken er lysegrå med dype, grå furer. Bladene er glinsende mørkegrønne og henger ned. Arten er særbu med hann- og hunnblomster på ulike trær. De grønne blomstene sitter flere sammen ved basis av sideskuddene. Frukten er en 2,5–3,5 cm lang samara, som ligner mye på frukten hos alm.Guttaperkatre er endemisk for Kina. Arten vokser i skog og kratt i provinsene Gansu, Guizhou, Henan, Hubei, Hunan, Shaanxi, Sichuan, Yunnan og Zhejiang. Dyrkete trær vokser i Anhui og Beijing. Treet er sjeldent i vill tilstand, men blir ofte dyrket.Trevirket brukes til møbler og som brensel. Barken er et viktig legemiddel i tradisjonell kinesisk medisin, og treet er en av de femti grunnleggende medisinske urtene i Kina med navnet dù zhòng (杜仲). Størknet lateks brukes til å isolere elektriske ledninger og til å rotfylle tenner. Dette stoffet må ikke forveksles med ekte guttaperka, som kommer fra andre tresorter og som brukes av vestlige tannleger.Fossiler viser at Eucommia tidligere også vokste i Europa og Nord-Amerika. De eldste amerikanske fossilene er fra eocen. De yngste tilhører Eucommia constans fra sentrale Mexico og kan være fra perioden miocen–tidlig pleistocen. I Europa fantes slekten fra paleocen eller eocen til slutten av tidlig pleistocen.Alle fossile samaraer fra eocen er små, omtrent halvparten så store som hos den nålevende arten. De yngste europeiske samaraene er større og lar seg knapt skille fra den nålevende arten. Alle nordamerikanske samaraer er derimot små og representerer antagelig en annen utviklingslinje.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) guttaperkatre i Encyclopedia of Life
(en) guttaperkatre i Global Biodiversity Information Facility
(en) guttaperkatre hos ITIS
(en) guttaperkatre hos NCBI
(en) guttaperkatre hos The International Plant Names Index
(en) guttaperkatre hos Tropicos
(en) Kategori:Eucommia ulmoides – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eucommia ulmoides – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eucommia ulmoides – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=}} | 8,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Icacinaceae | 2023-02-04 | Icacinaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Ekte tofrøbladete planter', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Icacinaceae er en plantefamilie som ikke er plassert i noen planteorden, men som trolig ligger nærmest ordenen Garryales. Den omfatter 31-34 slekter med ca. 150 arter av busker og lianer.
Tidligere ble det regnet 54 slekter og om lag 400 arter til denne familien, men i APG II-systemet har man konkludert at den opprinnelige familien var parafyletisk, og det har blitt skilt ut tre familier fordelt på to ulike planteordener. Familiene (med ordensplassering) som ble skilt ut, er: Pennantiaceae (i ordenen Apiales), Stemonuraceae (orden Aquifoliales) og Cardiopteridaceae (også den i Aquifoliales).
| Icacinaceae er en plantefamilie som ikke er plassert i noen planteorden, men som trolig ligger nærmest ordenen Garryales. Den omfatter 31-34 slekter med ca. 150 arter av busker og lianer.
Tidligere ble det regnet 54 slekter og om lag 400 arter til denne familien, men i APG II-systemet har man konkludert at den opprinnelige familien var parafyletisk, og det har blitt skilt ut tre familier fordelt på to ulike planteordener. Familiene (med ordensplassering) som ble skilt ut, er: Pennantiaceae (i ordenen Apiales), Stemonuraceae (orden Aquifoliales) og Cardiopteridaceae (også den i Aquifoliales).
== Slekter ==
De 31-34 slektene som fortsatt anerkjennes i denne familien, omfatter blant annet:
Alsodeiopsis
Casimirella
Chlamydocarya
Desmostachys
Hosiea
Icacina
Icacina oliviformis
Iodes
Lavigeria
Leretia
Mappia
Mappianthus
Merilliodendron
Miquelia
Natsiatopsis
Natsiatum
Nothapodytes
Phytocrene
Pittosporopsis (usikker)
Pleurisanthes
Polycephalium
Polyporandra
Pyrenacantha
Rhyticaryum
Sarcostigma
Stachyanthus
Cassinopsis
Emmotum
Oecopetalum
Ottoschulazia
Poraqueiba
Calatola (usikker)
Platea
Apodytes
Raphiostylis
== Eksterne lenker ==
(en) Icacinaceae i Encyclopedia of Life
(en) Icacinaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Icacinaceae hos Artsdatabanken
(en) Icacinaceae hos Fossilworks
(en) Icacinaceae hos ITIS
(en) Icacinaceae hos NCBI
(en) Icacinaceae hos The International Plant Names Index
(en) Icacinaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Icacinaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Icacinaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Icacinaceae Arkivert 19. april 2021 hos Wayback Machine. – i: L. Watson og M. J. Dallwitz, 1992-, The Families of Flowering Plants.
Icacinaceae – beskrivelse hos MOBOT.org. | Se teksten | 8,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Frank | 2023-02-04 | Anne Frank | ['Kategori:Anne Frank', 'Kategori:Anne Franks dagbok', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dagboksforfattere', 'Kategori:Dødsdato ukjent', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fanger i Auschwitz', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Holocaustofre', 'Kategori:Jødiske forfattere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere'] | Annelies Marie Frank (født 12. juni 1929 i Frankfurt am Main, død februar/mars 1945 i Bergen-Belsen) var en tysk jente av jødisk familie. Sammen med familien og fire venner gjemte hun seg i Amsterdam. De fryktet å bli arrestert av de nazistiske okkupantene som forfulgte jødene under den andre verdenskrigen. Anne Frank skrev før hun ble arrestert en dagbok som siden er blitt verdenskjent. Dagboken er oversatt til mer enn 56 språk. Faren solgte dagboken etter andre verdenskrig.Holocaust-revisjonister har flere ganger hevdet at boken ikke er autentisk. Til tross for at disse påstandene gjentatte ganger er tilbakevist, så sirkulerer de fortsatt i enkelte miljøer. I forbindelse med publiseringen av den annoterte utgaven av det opprinnelige manuskriptet, De dagboeken van Anne Frank, i 1986, utførte den nederlandske stats kriminaltekniske laboratorium (Gerechtelijk Laboratorium) en omfattende undersøkelse av håndskrift, papir, blekk osv. Rapporten finnes som vedlegg i boken, og bekrefter manuskriptets autentisitet.
| Annelies Marie Frank (født 12. juni 1929 i Frankfurt am Main, død februar/mars 1945 i Bergen-Belsen) var en tysk jente av jødisk familie. Sammen med familien og fire venner gjemte hun seg i Amsterdam. De fryktet å bli arrestert av de nazistiske okkupantene som forfulgte jødene under den andre verdenskrigen. Anne Frank skrev før hun ble arrestert en dagbok som siden er blitt verdenskjent. Dagboken er oversatt til mer enn 56 språk. Faren solgte dagboken etter andre verdenskrig.Holocaust-revisjonister har flere ganger hevdet at boken ikke er autentisk. Til tross for at disse påstandene gjentatte ganger er tilbakevist, så sirkulerer de fortsatt i enkelte miljøer. I forbindelse med publiseringen av den annoterte utgaven av det opprinnelige manuskriptet, De dagboeken van Anne Frank, i 1986, utførte den nederlandske stats kriminaltekniske laboratorium (Gerechtelijk Laboratorium) en omfattende undersøkelse av håndskrift, papir, blekk osv. Rapporten finnes som vedlegg i boken, og bekrefter manuskriptets autentisitet.
== Biografi ==
=== Tidlig liv i Frankfurt ===
Anne ble født i Frankfurt am Main, Tyskland, som datter av Otto Heinrich Frank (født 12. mai 1889, død 19. august 1980) og Edith Frank-Holländer (født 16. januar 1900, død 6. januar 1945). Hun tilhørte en familie med lange røtter i Tyskland, og faren og andre familiemedlemmer hadde tjenestegjort aktivt og utmerket seg i første verdenskrig. Margot Betti Frank (født 16. februar 1926, død mars 1945), var hennes storesøster.
Familien Frank levde i et etnisk blandet miljø med både jøder og ikke-jøder. Barna i nabolaget hadde ulik bakgrunn. Noen var katolske, noen var protestantiske, og noen var jødiske.
Den 13. mars 1933 ble det avholdt valg i Frankfurt, og Adolf Hitlers parti NSDAP tok valgseieren. Straks etter valget oppsto det anti-jødiske demonstrasjoner, og familien fryktet for hva som ville skje dersom de ikke forlot landet. Ett år senere dro Edith og barna fra Frankfurt og satte kursen mot Aachen, helt vest i Tyskland, og bodde der med Anne Franks bestemor, Rosa Holländer. Otto Frank ble værende i Frankfurt, men etter at han fikk et jobbtilbud i Amsterdam, flyttet han dit.
=== Videre liv i Amsterdam etter å ha rømt fra Tyskland ===
Otto Frank jobbet i selskapet Opekta som laget syltestivelse, og bodde i en leilighet ved Merwedeplein, i bydelen Rivierenbuurt. I februar 1934 ankom Edith og barna Amsterdam. Anne og Margot begynte på skole der. Margot var spesielt flink med tall, mens Anne var flink til å lese og skrive. Søstrene oppførte seg veldig forskjellig i sosiale sammenhenger. Margot var rolig, mens Anne var høylytt, energisk og veldig engasjert.
I mai 1940 invaderte Tyskland Nederland, og okkupasjonsmakten forfulgte jøder ved å innføre strenge regler og lover som alle jødiske borgere måtte følge. Okkupasjonsmakten jobbet aktivt med å separere jøder ifra ikke-jøder. Som en følge av en ny lov som tilsa at jødiske barn kun kunne gå på jødiske skoler, måtte Anne og Margot Frank bytte til en annen skole, selv om mange av deres venner, skolevenninner og skolekamerater ikke var jøder.
Otto Frank forsøkte å unnslippe med familien til USA blant annet i 1938, visumsøknaden ble avslått. I 1941 forsøkte han reise med familien til Cuba og søknaden ble avslått 11. desember 1941 etter at USA kom med i krigen.
=== Livet i bakbygningen ===
I juli 1942 mottok Margot Frank en innkalling fra Zentralstelle für jüdische Auswanderung (Sentralkontor for jødisk emigrasjon) til tvangsarbeid i Tyskland. Familien hadde allerede planlagt å gå i dekning, men på grunn av brevet ble planen fremskutt med ti dager i forhold til den opprinnelige planen. Familien gikk i dekning 6. juli 1942. Gjemmestedet deres var i bakbygningen som tilhørte Otto Franks kontorbygning, Prinsengracht 263. Mens de var i dekning, skulle noen av Otto Franks mest pålitelige ansatte hjelpe dem.Hele gruppen som Anne Frank gjemte seg med, bestod av:
Anne Frank
Margot Betti Frank
Otto Frank
Edith Frank-Holländer
Auguste van Pels
Hermann van Pels
Peter van Pels
Fritz PfefferVan Pels-familien kalles for van-Daan familien av Anne i dagboken hennes, og Pfeffer blir omtalt som Albert Dussel.
=== Avsløring og arrestasjon ===
Mellom klokken 10:00 og 10:30 den 4. august 1944 ble gruppen som bodde i annekset, og to av hjelperne deres, Victor Kugler og Johannes Kleiman, arrestert av SS-Oberscharfuhrer Karl Josef Silberbauer og tre nederlandske hjelpere fra det grønne politiet. Det har lenge vært antatt at noen hadde angitt dem. Hvem som hadde tystet på dem, har man ikke klart å finne ut av til tross for mange etterforskinger. De tre mest mistenkte personene er varehusansatt Willem van Maaren, vaskehjelp Lena van Bladeren-Hartog og Gestapo-informant Tonny Ahlers. Forskere ved Anne Frank-museet i Amsterdam lanserte i 2016 en alternativ forklaring på hvordan skjulestedet ble oppdaget. Samme dag gjennomførte nemlig tysk politi en razzia for å finne motstandsfolk og folk som drev illegal produksjon av og svartebørshandel med rasjoneringskort, i sidebygningen til huset der familien Frank gjemte seg. Det kan således tenkes at politiet oppdaget familien Frank ved en tilfeldighet.Undersøkelser offentliggjort i 2021 hevder at Arnold van den Bergh, av jødisk bakgrunn og medlem av jøderådet som den tyske okkupanten opprettet i Amsterdam, avslørte gjemmestedet. Han skal ha angitt Frank-familien for å redde seg selv. Undersøkelsen ble igangsatt av den nederlandske filmskaperen Thijs Bayens og ble finansiert med donasjoner. Opp til 20 personer medvirket til undersøkelsen, blant annet pensjonerte etterforskere fra FBI. Forlaget bak boken om undersøkelsen trakk etter kort tid tilbake boken fordi konklusjonen var forhastet. Bokens fremstilling har blitt kritisert for svake bevis, blant andre fem ledende nederlandske historikere og van den Berghs familie. Boken ble trukket tilbake i Nederland men ikke i Norge.
=== Deportasjon og død ===
Hjelperne:
Hjelperne ble ført til fengselet i Amstelveenseweg, og en måned senere ble de overført til fengselet på Weteringschans i Amsterdam. Kleiman ble løslatt 18. september 1944 på grunn av sin dårlige helse og døde i Amsterdam i 1959. Kugler klarte 28. mars 1945 å flykte like før han skulle sendes til tvangsarbeid i Tyskland. Han døde i Toronto i 1981 etter å ha emigrert til Canada i 1955.
Den 3. september ble de deportert fra Westerbork til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Dette var også det siste deportasjonstoget som gikk fra Westerbork til Auschwitz. Etterhvert ble Anne, Margot og Auguste van Pels overført til Bergen-Belsen. Moren til Anne, Edith, ble værende i Auschwitz og døde der den 6. januar 1945 av sult og utmattelse.
Auguste van Pels ble sendt videre fra Bergen-Belsen til Theresienstadt via Buchenwald. Det er antatt at hun døde enten på vei fra Buchenwald til Theresienstadt eller kort tid etter hun ankom.
På grunn av forferdelige hygieneforhold brøt det ut en tyfusepidemi vinteren 1944/1945. Blant mange tusen som døde på grunn av epidemien, var Anne Frank og Margot Frank. Anne omkom sannsynligvis av flekktyfus. Dødsdatoen deres er enten helt i slutten av februar eller i begynnelsen av mars, omkring én måned før Bergen-Belsen ble frigjort (12. april 1945 av engelske tropper). Den eneste som overlevde krigen, var Annes far, Otto.
Det var gjennom et brev at de pårørende fikk vite at Anne og Margot var døde:
Med dette erklærer jeg at Margot og Anne Frank fra Schonungsblock nr. 19 i Bergen-Belsen fangeleir døde omkring slutten av februar - begynnelsen av mars (1945). Jeg selv var fange i samme leir i blokk nr. 1 og sto på vennskapelig fot med disse pikene.
== Anne Franks dagbok ==
I en alder av 13 år begynte Anne Frank å skrive i dagboken, som hun hadde fått av sin far. Boken omhandler livet og hverdagen hennes fra den 12. juni 1942 til 1. august 1944. Boken ble etter hvert oversatt fra nederlandsk til mange språk og er kanskje verdens mest leste dagbok. Boken har blant annet blitt satt opp som film, teater og opera. Da krigen var slutt, reiste Otto Frank tilbake til Amsterdam og hentet Annes dagbok. Anne hadde alltid drømt om å bli forfatter, og derfor publiserte Otto dagboken. Det skulle vise seg at Anne Franks dagbok var et unikt verk.
=== Før de gjemte seg ===
På sin 13-årsdag i 1942 fikk Anne en liten notisbok som hun og faren hadde vært og kikket på et par dager tidligere, og selv om det egentlig var en autografbok, hadde Anne bestemt seg for å bruke den som en dagbok. Det tok ikke lang tid før hun satte i gang med å skrive. Hun skrev om seg selv, om familien sin og om hverdagen hjemme og på skolen. Åpningsordene var «Kjære Kitty». Hun skrev om karakterene hun fikk på skolen, venner, gutter hun flørtet med og steder rundt omkring i nabolaget hun ofte besøkte. Hun skrev også om da hun var oppe på dette loftet i de to årene, og om hva hun gjorde der for hver dag som gikk. Dette er det første avsnittet hun skrev (oversatt):
12. JUNI 1942Jeg håper at jeg kan betro deg alt, slik jeg aldri har kunnet betro meg til noen før. Og jeg håper du vil bli en god støtte for meg.
Men Anne Frank skrev ikke bare som en hvilken som helst skolejente og om hvilken som helst hverdag. Allerede tidlig i dagboken skildrer Anne Frank samfunnsendringer som okkupasjonsmakten innførte. Andre steder i dagboken skildrer hun mer detaljert hvordan lover og regler ble håndhevet. Hun skriver også om at jøder må bære den gule davidsstjernen på yttertøyet når de var i offentligheten:
LØRDAG 20. JUNI 1942(...) Fra mai 1941 gikk det nedover med de gode tidene: først krigen, så kapitulasjonen, tyskernes innmarsj, og elendigheten begynte for oss jøder. Jødelov fulgte jødelov, og friheten vår ble veldig innskrenket. Jøder måtte gå med jødestjerne. Jøder måtte gi fra seg syklene. Jøder får ikke reise med trikken. Jøder får ikke ta drosje og heller ikke kjøre privatbil. Jøder får bare gjøre innkjøp mellom klokka 15 og 17. Jøder får ikke vise seg på gaten mellom klokka 20 og 6 om morgenen. Jøder får ikke gå i teater eller på kino og får ikke oppholde seg på andre forlystelsessteder. Jøder får ikke oppsøke svømmebassenget, heller ikke tennis- og hockeybaner eller andre sportsplasser. Jøder får ikke lov til å ro. Jøder får ikke lov til å drive sport offentlig. Jøder får ikke lov til å sitte i sin egen hage eller hos venner etter klokka åtte om kvelden. Jøder får ikke lov til å gå hjem til kristne. Jøder må gå på jødiske skoler og så videre. Slik gikk livet vårt, og vi fikk ikke lov til det eller det.(...)
== Film av Anne Frank ==
Anne Frank blir filmet ved en tilfeldighet under en nabos bryllupsdag. Etter ni sekunder ser man Anne lene seg ut av vinduet. Filmen ble tatt opp i 1941 og varer i 21 sekunder.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anne Frank (1996). Anne Franks dagbok. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-24135-2. Miep Gies og Alison Lesie Gold (1987). Anne Frank - slik jeg husker henne. Oslo: Hjemmets bokforlag. ISBN 82-590-0482-8. Hans Jansen. Janrense Boonstra, Joke Kniesmeyer, Anne Frank Stichting og Den Norske israelsmisjon (1993). Antisemittismen: en historisk skildring i tekst og bilder. Sambåndet. ISBN 82-90777-89-2.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Anne Frank – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne Frank – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne Frank på Internet Movie Database
(no) Anne Frank hos Sceneweb
(en) Anne Frank hos The Movie Database
(en) Anne Frank hos Internet Broadway Database
(en) Anne Frank på Apple Music
(en) Anne Frank på Discogs
(en) Anne Frank på MusicBrainz
(en) Anne Frank på Facebook
(en) BBC:The Diary of Anne Frank - filmtrailer
(en) Michaelsen, Jacob B. - Remembering Anne Frank
(en) Graver, Lawrence: One voice speaks for six million - The uses and abuses of Anne Frank's diary
(no) Nettavisen – Miep Gies er død
(no) Nasjonalbiblioteket - Anne Franks dagbok
(no) Nasjonalbiblioteket - «Minner om Anne Frank: En barndomsvenn ser tilbake», Anne Franks barndomsvenn Hanna Elizabeth Pick-Goslar (i Anne Franks dagbok omtalt som «Hanneli») blir intervjuet.
(en) Reader's Companion to Anne Frank: The Diary of a Young Girl - The Definitive Edition | Otto Franke (kinesisk: 奥托·福兰阁; født 1863 i Gernrode i Tyskland, død 1946 i Berlin) var en tysk sinolog som virket som professor ved Kolonialinstitut der Freien und Hansestadt Hamburg. Han forfattet et banebrytende fembinds verk om Kinas historie. | 8,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Two_Against_Nature | 2023-02-04 | Two Against Nature | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2000', 'Kategori:Steely Dan-album'] | Two Against Nature er det åttende studioalbumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i februar 2000. Dette er det første albumet med nytt studiomateriale fra Steely Dan siden utgivelsen av albumet Gaucho 20 år tidligere. Dette albumet vant fire Grammypriser, blant annet «Årets Album».
| Two Against Nature er det åttende studioalbumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i februar 2000. Dette er det første albumet med nytt studiomateriale fra Steely Dan siden utgivelsen av albumet Gaucho 20 år tidligere. Dette albumet vant fire Grammypriser, blant annet «Årets Album».
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Walter Becker og Donald Fagen.
«Gaslighting Abbie» – 5:53
«What a Shame About Me» – 5:17
«Two Against Nature» – 6:17
«Janie Runaway» – 4:09
«Almost Gothic» – 4:09
«Jack of Speed» – 6:17
«Cousin Dupree» – 5:28
«Negative Girl» – 5:34
«West of Hollywood» – 8:21
== Personell ==
Donald Fagen – orgel, piano, Fender Rhodes, Wurlitzer, vokal
Walter Becker – bass, gitar
Tom Barney – bass
Ted Baker – piano, Fender Rhodes
Jon Herington – akustisk gitar, elektrisk gitar
Paul Jackson Jr. – gitar
Hugh McCracken – gitar
Dean Parks – gitar
Lawrence Feldman – klarinett, tenorsaksofon
Amy Helm – plystring
Michael Hitchcock – trompet
Michael Leonhart – trompet, wurlitzer
Lou Marini – altsaksofon
Chris Potter – altsaksofon, tenorsaksofon
Jim Pugh – trombone
Roger Rosenberg – bassklarinett, barytonsaksofon
David Tofani – saksofon
Keith Carlock – trommer
Leroy Clouden – trommer
Vinnie Colaiuta – trommer
Sonny Emory – trommer
Ricky Lawson – trommer
Michael White – trommer
Gordon Gottlieb – perkusjon
Will Lee – perkusjon
Daniel Sadownick – perkusjon, timbal
David Schenk – vibrafon
Steve Shapiro – vibrafon
Cynthia Calhoun – kor
Mike Harvey – kor
Carolyn Leonhart – kor
== Eksterne lenker ==
(en) Two Against Nature på Discogs
(en) Two Against Nature på MusicBrainz
(en) Two Against Nature på Spotify
(en) Two Against Nature på AllMusic
Steely Dans offisielle nettsted
Tekstene til Two Against Nature | lenke | 8,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trondheim_lufthavn,_V%C3%A6rnes | 2023-02-04 | Trondheim lufthavn, Værnes | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:1914 i Norge', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Avinor-flyplasser', 'Kategori:Byggverk i Stjørdal', 'Kategori:Etableringer i 1914', 'Kategori:Flyplasser i Trøndelag', 'Kategori:Næringsliv i Stjørdal', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i Stjørdal', 'Kategori:Transport i Trondheim'] | Trondheim lufthavn, Værnes (sørsamisk: Tråanten girtiesjåljoe) er en regional flyplass ved Værnes i Stjørdal kommune i Trøndelag som betjener Trondheim og resten av fylket. I tillegg er flyplassen et viktig nav for flyvninger fra Namdalen og Helgeland. Flyplassen eies og drives av Avinor i samarbeid med Luftforsvaret.
Værnes er Norges tredje største flyplass, med direkte flyvninger til flere innenlands og enda flere internasjonale destinasjoner, inkludert flere daglige avganger til blant annet Amsterdam, København og Stockholm. Charterflyvninger tilbys regelmessig også til en rekke destinasjoner. En god del av innenlandstrafikken kommer fra Værnes' rolle som regionalt nav for Namdalen og Helgeland, med mange flyvninger med Dash 8 fly operert av Widerøe. Den viktigste ruten går til Oslo, med opptil 29 daglige avganger hver vei med Boeing 737-fly. Denne ruten er Norges mest trafikkerte flyrute (22,4 avganger i gjennomsnitt daglig i 2022) og blant de fem travleste i Europa, målt i antall passasjerer.Flyplassen er delt inn i to terminaler. Innenriksterminalen terminal A ble åpnet i 1994, og er utstyrt med flybroer. Den gamle terminalen, som ble åpnet i 1982, har blitt omdøpt terminal B og brukes til internasjonale flyvninger, kortrute-flygninger og avlastning for innenlandsflygninger. Den ble renovert i 2005 og har nå en stor taxfree-butikk.
Samlokalisert med flyplassen finnes Værnes garnison, tidligere Værnes flystasjon, med Heimevernets hovedbase for Trøndelag, tidligere LFS (Luftforsvarets Skolesenter Værnes) med Luftforsvarets flygeskole.
| Trondheim lufthavn, Værnes (sørsamisk: Tråanten girtiesjåljoe) er en regional flyplass ved Værnes i Stjørdal kommune i Trøndelag som betjener Trondheim og resten av fylket. I tillegg er flyplassen et viktig nav for flyvninger fra Namdalen og Helgeland. Flyplassen eies og drives av Avinor i samarbeid med Luftforsvaret.
Værnes er Norges tredje største flyplass, med direkte flyvninger til flere innenlands og enda flere internasjonale destinasjoner, inkludert flere daglige avganger til blant annet Amsterdam, København og Stockholm. Charterflyvninger tilbys regelmessig også til en rekke destinasjoner. En god del av innenlandstrafikken kommer fra Værnes' rolle som regionalt nav for Namdalen og Helgeland, med mange flyvninger med Dash 8 fly operert av Widerøe. Den viktigste ruten går til Oslo, med opptil 29 daglige avganger hver vei med Boeing 737-fly. Denne ruten er Norges mest trafikkerte flyrute (22,4 avganger i gjennomsnitt daglig i 2022) og blant de fem travleste i Europa, målt i antall passasjerer.Flyplassen er delt inn i to terminaler. Innenriksterminalen terminal A ble åpnet i 1994, og er utstyrt med flybroer. Den gamle terminalen, som ble åpnet i 1982, har blitt omdøpt terminal B og brukes til internasjonale flyvninger, kortrute-flygninger og avlastning for innenlandsflygninger. Den ble renovert i 2005 og har nå en stor taxfree-butikk.
Samlokalisert med flyplassen finnes Værnes garnison, tidligere Værnes flystasjon, med Heimevernets hovedbase for Trøndelag, tidligere LFS (Luftforsvarets Skolesenter Værnes) med Luftforsvarets flygeskole.
== Historie ==
Militæraktiviteten på Værnes startet i 1887 da hæren kjøpte gården på Værnes og konverterte den til en militærforlegning. Den 26. mars 1914 lettet det første flyet, en militær Maurice Farman MF-7 «Longhorn». De første tre permanente flyene ble stasjonert her i 1919, i 1920 ble den første hangaren bygd, og i 1922 ble radioutstyr installert.
Under andre verdenskrig okkuperte den tyske invasjonshæren Norge 10. april 1940, og Luftwaffe okkuperte Værnes med liten motstand. De tyske styrkene organiserte, ved hjelp av lokale myndigheter og norsk mannskap, umiddelbart arbeidene med å utbedre lufthavnen, og på noen få uker hadde de bygget en ny rullebane til god bruk i felttoget i Nord-Norge. Før 1942 hadde de konstruert tre betongrullebaner, den lengste var 1 620 meter, i tillegg til flere hangarer, bunkere og luftvernstillinger, totalt mer enn 100 bygninger. Et tyvetalls førkristne gravhauger ble fjernet for å gi plass til utvidelsene. På det meste var det stasjonert 2 000 tyske soldater og 2 000 norske arbeidere på Værnes under andre verdenskrig. Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 trakk Luftwaffe seg ut av Værnes.
Etter andre verdenskrig ble flyplassen opprinnelig gitt til Royal Air Force, men de trakk seg raskt tilbake og overlot den til det norske luftforsvaret. Flere skadroner, deriblant 332, 331 og 337, var stasjonert på Værnes i etterkrigsårene. I 1952 ble Luftforsvarets Flyveskole flyttet til Værnes, men i 1954 stod nye Ørland hovedflystasjon klar, slik at mesteparten av luftforsvaret flyttet dit.
Til tross for at Heimdal var den opprinnelige ønskede plassen for en sivil trøndersk flyplass, bestemte myndighetene i 1951 at den sivile flyplassen skulle bygges på Værnes. I tillegg støttet NATO utbyggingen av den militære delen av flyplassen. Den nye flyplassen sto ferdig den 21. oktober 1961. Etter dette økte den sivile trafikken gradvis, mens den militære var konstant.
Før krigen hadde Det Norske Luftfartsselskap (DNL), Scandinavian Airline Systems' forløper, fløyet sjøflyruter til Ilsvika og Jonsvatnet med Junkers Ju 52er. Etter krigen gikk DNL over til å fly til Hommelvik. I 1947/1948 forsøkte DNL seg med flyvninger til Oslo med Douglas DC-3 Dakotaer, men først i 1952 begynte SAS å fly til Værnes igjen. Braathens startet til å begynne med flyvninger til rullebanen på Lade i 1953, men flyttet i 1956 til Værnes.
En ny terminalbygning stod ferdig i 1965, men snart ble det kapasitetsproblemer, hovedsakelig på grunn av nye charterflyvninger til sydligere strøk. På slutten av 1970-tallet ble en ny taxibane bygd, og i 1982 åpnet enda en ny terminal. Men den ble også snart for liten, og den nye terminal A åpnet i 1994, sammen med en ny taxibane i 1999. Utenriksflyvninger blir nå fløyet fra den gamle terminalen, som nå heter terminal B, og som ble renovert i 2005. Jernbanestasjonen Værnes holdeplass ble åpnet i 1994. Et nytt tårn ble tatt i bruk i 2005. Etter flere tiår med duopol på ruten til Oslo mellom SAS og Braathens, startet lavprisselskapet Color Air flyvninger til hovedstaden i 1998. Dette førte til en svært aggressiv priskrig mellom aktørene, med oppimot 50 daglige avganger hver vei mellom de to byene, noe som gjorde ruten til en av de ti største innenriksrutene i Europa. Men flyselskapet gikk snart konkurs, og noen år senere kjøpte SAS Braathens, og de ble fusjonert til SAS Braathens. I 2003 begynte Norwegian Air Shuttle å konkurrere på den samme ruten.
== Flyselskaper og destinasjoner ==
=== Passasjerdestinasjoner ===
=== Frakt ===
== Statistikk ==
== Transport til flyplassen ==
Man kan komme til Værnes med taxi, bil, buss eller tog. Jernbanen har timesavganger med lokaltog fra Trondheim til Steinkjer og fire ganger daglig regiontog til Bodø. Værnes var den første flyplassen i Nord-Europa som fikk integrert jernbanestasjon i terminalen, lokalisert på Sandfærhus i Stjørdal på Nordlandsbanen. Europaveiene E6 og E14 går rett forbi flyplassen. Taxi står rett utenfor ankomsthallen, flybusser går forbi hotellene i Trondheim sentrum hvert tiende minutt hver dag.
== Se også ==
Værnes holdeplass
Værnes Flyklubb
Heimevernets Utdanningssenter Værnes
Værnes-ulykken
Største flyplasser i Norden
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(no) Offisielt nettsted
(en) Trondheim Airport, Værnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Uoffisiell nyhetsside for Trondheim lufthavn, Værnes med ferske nyheter, bilder, spotteralerts og info om lufthavnen
Værnesekspressen
«Hundre år med flygninger på Værnes» | Værnes Flyklubb (VFK) er en flyklubb, stiftet 8. mars 1946. | 8,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialistisk_Venstreparti | 2023-02-04 | Sosialistisk Venstreparti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1975', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialistisk Venstreparti', 'Kategori:Sosialistiske partier'] | SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.
I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
| SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.
I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
== Politisk plattform ==
SV definerer seg som et sosialistisk, feministisk og antirasistisk miljø- og fredsparti. Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning, avkriminalisering av ulovlige rusmidler og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, og norsk medlemskap i NATO, EU og EØS. I regjering har partiet prioritert arbeidet med barnehagereformen. Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 var SV motstander av å støtte Ukraina med våpen, men åpnet for å revurdere holdningen til NATO-medlemskap.I prinsipprogrammet beskrives fem hovedmål for partiets politikk:
«Et Norge som deler godene»
«Frihet for alle, ikke for de få»
«En økologisk bærekraftig økonomi»
«Feminisme – frigjøring og likestilling»
«Global rettferdighet»
== Stortingsrepresentanter ==
SV har 13 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025.
== Ordførere ==
Marianne Borgen i Oslo (fra 2015)
Aase Refsnes i Steigen (fra 2019)
Yvonne Wold i Rauma (fra 2019)
Jan Olsen i Nordkapp (fra 2019)
Alf Normann Hansen i Gamvik (fra 2019)
Bjørnar Tollan Jordet i Tolga (fra 2019)
== Historie ==
SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO og inngikk i den USA-allierte vestblokken, som stod i motsetning til den Sovjet-allierte østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet. Denne opposisjonen kom særlig til uttrykk i kretsen rundt ukeavisen Orientering. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble de som var medlemmer av Arbeiderpartiet i Orienterings-kretsen ekskludert fra partiet. Eksklusjonen ga startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF).SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.
EF-striden fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Sosialistisk Valgforbund ble etablert som eget politisk parti under navnet Sosialistisk Venstreparti på samlingskongressen i Trondheim i mars 1975. Det nye partiet besto av Sosialistisk Folkeparti (SF), Demokratiske Sosialister (AIK) (deler av Arbeiderpartiets nei-side), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og uavhengige sosialister. På sitt landsmøte i oktober samme år vedtok (NKP) at partiet ikke kunne oppløses eller trappe ned sin virksomhet og trakk seg ut av samarbeidet. NKPs formann Reidar T. Larsen og hans støttespillere forlot da landsmøtet og sluttet seg til det nye partiet SV. AIKs leder Berit Ås ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre Om.
Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.Mot slutten av 90-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.
=== Forholdet til østblokken ===
Sosialistisk Venstrepartis forløper, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble dannet på grunn av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av Vestblokken. SF arbeidet å fremme vennskap med Østblokken og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Overvåkingspolitiet oppfattet SF som en de facto videreføring av Norges Kommunistiske Parti, og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for Sovjetunionen. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for marxismen. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise parlamentarismen som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.I tiden etter den kalde krigen har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977. Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer. SVs forhenværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.
=== Jugoslavia-krigen ===
I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.
=== Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II ===
I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk.
Ved stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun ville trekke seg som partileder ved det kommende landsmøtet. Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås lanserte sine kandidaturer til å bli ny partileder, men Solhjell trakk seg raskt. 5. mars 2012 måtte Lysbakken forlate regjeringen etter den såkalte Lysbakken-saken, hvor han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor han satt i styret i strid med habilitetsreglene. Lysbakken ble imidlertid valgt som partileder på landsmøtet noen uker senere, og leder partiet fra sin plass på Stortinget. I forbindelse med lederkandidaturet uttalte han samtidig at han ikke lenger var revolusjonær og marxist.
Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde SV 4,1 %, og var nær ved å falle under sperregrensa for utjevningsmandater. Tilbakegang for regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde at de rødgrønne ikke klarte å fornye stortingsflertallet, og SV fortsetter derfor i opposisjon etter det dårligste stortingsresultatet i partiets historie.
== Sosialistisk Venstrepartis ledere ==
Audun Lysbakken 2012-
Kristin Halvorsen 1997–2012
Erik Solheim 1987–1997
Theo Koritzinsky 1983–1987
Berge Furre 1976–1983
Berit Ås 1975–1976
== Parlamentariske ledere ==
Audun Lysbakken 2012 -
Bård Vegar Solhjell 2009 – 2012
Inge Ryan 2005–2009
Kristin Halvorsen 1997–2005
Kjellbjørg Lunde 1989–1997
Hanna Kvanmo 1977–1989For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund.
== Partisekretærer ==
Audun Herning 2017–
Kari Elisabeth Kaski 2015–2017
Silje Schei Tveitdal 2009–2015
Edle Daasvand 2005–2009
Bård Vegar Solhjell 2001–2005
Turid Leirvoll 1993–2001
Bente Sandvig 1989–1993
Hilde Vogt 1985–1989
Erik Solheim 1981–1985
Liss Schanche 1979–1981
Lasse Jahnsen 1977–1979
Rune Fredh 1975–1977
== Valghistorikk ==
Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
== Litteratur ==
Frank Rossavik SV fra Kings Bay til Kongens bord (SVs historie fra 1961 til 2011) Spartacus 2011 ISBN 9788243004955
Derek W. Urwin The Norwegian Party System from the 1880s to the 1990s i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
Bernt O. Aardal og Henry Valen The Storting Elections of 1989 and 1993: Norwegian Politics in Perspective i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(se) Offisielt nettsted
(en) Sosialistisk Venstreparti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
SU – Sosialistisk Ungdom
Valgresultater for SV i kommune- og fylkestingsvalget 2007 (NRK)
Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata | Sosialistisk Ung (SU), tidligere Sosialistiskt Ungmannafelag, er ungdomsorganisasjonen til det sosialdemokratiske partiet Javnaðarflokkurin på Færøyene. Organisasjonen ble stiftet 28. | 8,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steely_Dan | 2023-02-04 | Steely Dan | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1971', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Musikere tilknyttet ABC Records', 'Kategori:Musikere tilknyttet MCA Records', 'Kategori:Musikere tilknyttet Reprise Records', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Steely Dan', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Steely Dan er et Grammy-prisvinnende amerikansk band etablert i 1972. Donald Fagen og Walter Becker var bandets grunnleggere og de eneste faste medlemmene fra 1974 til Beckers død i september 2017. Bandet nådde toppen i popularitet på 1970-tallet, da de lanserte syv album med elementer av jazz, jazz-fusion, rock, funk, R&B, og pop. Av Steely Dans mest kjente sanger kan nevnes «Do It Again», «Reelin' In the Years» og «Rikki Don't Lose That Number». Steely Dan ble innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 2001.
| Steely Dan er et Grammy-prisvinnende amerikansk band etablert i 1972. Donald Fagen og Walter Becker var bandets grunnleggere og de eneste faste medlemmene fra 1974 til Beckers død i september 2017. Bandet nådde toppen i popularitet på 1970-tallet, da de lanserte syv album med elementer av jazz, jazz-fusion, rock, funk, R&B, og pop. Av Steely Dans mest kjente sanger kan nevnes «Do It Again», «Reelin' In the Years» og «Rikki Don't Lose That Number». Steely Dan ble innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 2001.
== Historie ==
=== Bandet Steely Dan ===
Donald Fagen (vokal og keyboard) og Walter Becker (bass, og senere gitar) møtte hverandre på Bard College i Annandale-on-Hudson, New York i 1967 og begynte å spille i lokale grupper (en av disse, The Bad Rock Group, hadde Chevy Chase på trommer).
Fagen og Becker dannet bandet Steely Dan sammen med gitaristene Denny Dias og Jeff «Skunk» Baxter, trommeslageren Jim Hodder og vokalisten David Palmer. (Navnet Steely Dan er tatt fra «Steely Dan III from Yokohama» i William S. Burroughs roman Naked Lunch.) Donald Fagen mislikte i begynnelsen å synge live, og det var derfor stort sett David Palmer som sang på konsertene.
Etter albumet Pretzel Logic ble trommeslageren Jeff Porcaro og sangeren Michael McDonald inkludert i besetningen til den etterfølgende turneen.
=== Duoen Steely Dan ===
Det oppsto etter hvert uenighet i bandet når det gjaldt turnering. Særlig Baxter og Hodder ønsket å turnere mer, mens Fagen og Becker mislikte turnélivet, og ville konsentrere seg om å arbeide i studio. Det endte med splittelse, og bare Fagen og Becker ble igjen som faste medlemmer. De to skrev all musikken, og knyttet til seg ulike studiomusikere for hvert enkelt album.
Steely Dan ble oppløst i 1981, men ble gjenforent til to turneer i 1993 og 1994. De ga ut album igjen i 2000 (Two Against Nature) og i 2003 (Everything Must Go), med tilhørende turnéer. Bandet spilte i Oslo i 2000, og på Moldejazz i 2007 (på Romsdalsmuseet).
Donald Fagen vil fortsette som bandets eneste faste medlem, da han ønsker å holde i live musikken han og Walter Becker skrev sammen.
== Musikalsk stil ==
Steely Dan legger stor vekt på detaljer i lydbildet, og både arrangementer og produksjon er preget av perfeksjonisme. Becker, Fagen og lydtekniker Roger Nichols laget sågar en trommemaskin på grunn av deres frustrasjon over trommeslagere som ikke klarte å holde en konstant takt. Det er ofte gjort mange opptak med flere forskjellige musikere til hvert spor, før den endelige versjonen er valgt.
Særegne harmonier og akkordsekvenser bidrar til å gjøre det meste av Steely Dans musikk lett gjenkjennelig. Svært ofte inngår kvinnelige korstemmer i arrangementene, men også Michael McDonald har gitt karakteristiske bidrag på flere av albumene.
Det benyttes blåsere på alle Steely Dans album. Arrangementene er vanligvis jazz-orienterte, med bruk av trompeter, tromboner og saksofoner, men de har også tatt i bruk andre instrumenter, som fløyter og klarinetter. På senere album er de fleste arrangementene kreditert Donald Fagen.
== Tekster ==
Mange av tekstene er inspirert av byene Los Angeles og New York City, som er Fagens og Beckers to hovedbaser. Tekstene er gjerne preget av ironisk distanse og intellektuell humor. Det refereres til jazz, film, TV og litteratur, og noen ganger til konkrete hendelser, steder og personer. Ofte er referansene subtile og interne, og det brukes slanguttrykk, ordspill og omskrivninger.
== Diskografi ==
1972: Can't Buy a Thrill
1973: Countdown to Ecstacy
1974: Pretzel Logic
1975: Katy Lied
1976: The Royal Scam
1977: Aja
1980: Gaucho
1995: Alive in America (konsertalbum)
2000: Plush TV Jazz-Rock Party (konsert-DVD)
2000: Two Against Nature
2003: Everything Must Go
2021: NORTHEAST CORRIDOR: STEELY DAN LIVE (konsertalbum)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Steely Dan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steely Dan på Internet Movie Database
(en) Steely Dan på Apple Music
(en) Steely Dan på Discogs
(en) Steely Dan på MusicBrainz
(en) Steely Dan på Spotify
(en) Steely Dan på Songkick
(en) Steely Dan på Last.fm
(en) Steely Dan på Genius — sangtekster
(en) Steely Dan på AllMusic
Steely Dan på Facebook
Steely Dan på YouTube
Steely Dan på Myspace | lenke | 8,099 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.