url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Asylmarsjen | 2023-02-04 | Asylmarsjen | ['Kategori:Flyktninger'] | Som en ettårsmarkering for Sultestreiken da rundt 100 afghanske asylsøkere sultestreiket utenfor Oslo domkirke. Aksjonen varte i 26 dager, uten mat og annen drikke enn vann. Bakgrunnen for sultestreiken var at Norge ville returnere avviste flyktninger til Afghanistan.
| Som en ettårsmarkering for Sultestreiken da rundt 100 afghanske asylsøkere sultestreiket utenfor Oslo domkirke. Aksjonen varte i 26 dager, uten mat og annen drikke enn vann. Bakgrunnen for sultestreiken var at Norge ville returnere avviste flyktninger til Afghanistan.
== Marsjen ==
Asylmarsjen startet fra Nidarosdomen i Trondheim 19. mai 2007 og de rundt 45 deltagerne gikk til fots sammen med støttespillere den gamle pilegrimsruten til Oslo, og ankom Løvebakken utenfor Stortinget 16. juni 2007.
Afghanske flyktninger i Norge lever i frykt. I frykt for å sendes til krigen i Afghanistan, og i frykt for å bli arrestert og tvangsreturnert av norsk politi. Politiet oppsøker afghanere dag og natt på gata, på jobb og hjemme. Vi føler oss ikke trygge noe sted.
Situasjonen i Afghanistan har bare blitt verre det siste året. Krigsforbrytere som vi opprinnelig flyktet fra er blitt gitt amnesti og mange av de styrer nå landet. I tillegg har krigen blitt forverret. Nyhetene fra Afghanistan varsler stadig nye voldelige hendelser.
Vi føler oss ikke sett, og ikke hørt av den norske staten. Derfor går vi pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim under parolen «Ikke send oss tilbake til krigen».
== Se også ==
Støtte fra de folkevalgte i Oslo
== Eksterne lenker ==
Asylmarsj.no - offisiell hjemmeside | Som en ettårsmarkering for Sultestreiken da rundt 100 afghanske asylsøkere sultestreiket utenfor Oslo domkirke. Aksjonen varte i 26 dager, uten mat og annen drikke enn vann. | 7,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oviraptor | 2023-02-04 | Oviraptor | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Fossiler formelt beskrevet i 1924', 'Kategori:Mongolias fossiler', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Oviraptor er en liten dinosaurart av typen theropoder, som levde i Mongolia. Den ble funnet av paleontologen Roy Chapman Andrews, og først beskrevet av Henry Fairfield Osborn, i 1924. Navnet kommer fra Latin for «Eggtyv», og henviser til det faktum at den første fossilen som ble oppdaget på toppen av en haug sammen med Protoceratopsegg, og det spesifikke navnet philoceratops betyr «Ceratopsiaelsker», også er resultat at funnet. I en forskningsartikkel fra 1924, forklarte Osborn at navnet ble gitt på grunn av Oviraptors skalles nærhet til reiret (det ble skilt fra eggene etter bare 10 cm sand). Likevel foreslo Osborn at navnet Oviraptor «kan villede oss helt i forhold til sine spisevaner og sin karakter». På 1990-tallet, beviste oppdagelsen av hekkende oviraptorider som Citipati at Osborn var riktig i sin antakelse når det gjaldt navnet. Disse funnene viste at eggene trolig tilhørte Oviraptor selv, og at eksemplaret ble faktisk ruget på eggene sine, men at den døde på i reiret.
Oviraptor levde i slutten av campanium-alderen i kritt-perioden, for om lag 75 millioner år siden, bare et definitivt eksemplar er kjent (med tilhørende egg), fra Djadokhtaformasjonen i Mongolia, men et mulig andre eksemplar (også med egg) kommer fra den nordøstlige regionen av Indre Mongolia, Kina, i et område som heter Bayan Mandahu.
| Oviraptor er en liten dinosaurart av typen theropoder, som levde i Mongolia. Den ble funnet av paleontologen Roy Chapman Andrews, og først beskrevet av Henry Fairfield Osborn, i 1924. Navnet kommer fra Latin for «Eggtyv», og henviser til det faktum at den første fossilen som ble oppdaget på toppen av en haug sammen med Protoceratopsegg, og det spesifikke navnet philoceratops betyr «Ceratopsiaelsker», også er resultat at funnet. I en forskningsartikkel fra 1924, forklarte Osborn at navnet ble gitt på grunn av Oviraptors skalles nærhet til reiret (det ble skilt fra eggene etter bare 10 cm sand). Likevel foreslo Osborn at navnet Oviraptor «kan villede oss helt i forhold til sine spisevaner og sin karakter». På 1990-tallet, beviste oppdagelsen av hekkende oviraptorider som Citipati at Osborn var riktig i sin antakelse når det gjaldt navnet. Disse funnene viste at eggene trolig tilhørte Oviraptor selv, og at eksemplaret ble faktisk ruget på eggene sine, men at den døde på i reiret.
Oviraptor levde i slutten av campanium-alderen i kritt-perioden, for om lag 75 millioner år siden, bare et definitivt eksemplar er kjent (med tilhørende egg), fra Djadokhtaformasjonen i Mongolia, men et mulig andre eksemplar (også med egg) kommer fra den nordøstlige regionen av Indre Mongolia, Kina, i et område som heter Bayan Mandahu.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oviraptor i Global Biodiversity Information Facility
(en) Oviraptor hos Fossilworks
(en) Kategori:Oviraptor – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Oviraptor – detaljert informasjon på Wikispecies | Oviraptor er en liten dinosaurart av typen theropoder, som levde i Mongolia. Den ble funnet av paleontologen Roy Chapman Andrews, og først beskrevet av Henry Fairfield Osborn, i 1924. | 7,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oscar_El%C3%ADas_Biscet | 2023-02-04 | Oscar Elías Biscet | ['Kategori:Aktivister fra Mellom-Amerika og Karibia', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Cubanere', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Leger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Menneskerettighetsaktivister', 'Kategori:Personer dømt for forbrytelser', 'Kategori:Personer fra Havanna'] | Oscar Elías Biscet González (født 20. juli 1961 i Havanna, Cuba) er en cubansk lege og aktivist for menneskerettigheter i sitt hjemland. Han er også grunnleggeren av Fundación Lawton de Derechos Humanos – en non-profit-organisasjon som jobber for å innføre demokratiske reformer på Cuba. Biscet er gift med Elsa Morejón Hernández og har to barn.
I skrivende stund soner han en dom på 25 år for å ha kritisert cubanske myndigheter. Til tross for oppfordringer fra FN og Amnesty International, nekter fortsatt cubanske politikere å løslate han. For sin kamp for demokrati og mot urettferdighet, sammenlignes han ofte med Nelson Mandela. I 2007 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje, som er den største utmerkelsen en sivil kan få av den amerikanske regjeringen. Biscets afro-cubanske opphav har i tillegg til kritikk av Cubas ytringsfrihet også ført til kritikk av hvordan etniske minoriteter på øya behandles.
| Oscar Elías Biscet González (født 20. juli 1961 i Havanna, Cuba) er en cubansk lege og aktivist for menneskerettigheter i sitt hjemland. Han er også grunnleggeren av Fundación Lawton de Derechos Humanos – en non-profit-organisasjon som jobber for å innføre demokratiske reformer på Cuba. Biscet er gift med Elsa Morejón Hernández og har to barn.
I skrivende stund soner han en dom på 25 år for å ha kritisert cubanske myndigheter. Til tross for oppfordringer fra FN og Amnesty International, nekter fortsatt cubanske politikere å løslate han. For sin kamp for demokrati og mot urettferdighet, sammenlignes han ofte med Nelson Mandela. I 2007 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje, som er den største utmerkelsen en sivil kan få av den amerikanske regjeringen. Biscets afro-cubanske opphav har i tillegg til kritikk av Cubas ytringsfrihet også ført til kritikk av hvordan etniske minoriteter på øya behandles.
== Kritikk av regjeringen ==
Biscet fullførte sin medisinske utdanning i 1985; det samme året begynte han å protestere mot cubanske myndigheter. Året etter var han også aktiv i kampen mot underbetalingen og de lange arbeidsdagene cubansk helsepersonell måtte gjennom. I 1994 ble en fil hos myndighetene åpnet om Biscet, hvor han ble stemplet som kontra-revolusjonær og «farlig». Biscet stiftet i 1997 Fundación Lawton de Derechos Humanos. Organisasjonen er i dag ulovlig på Cuba, men har allikevel tilhengere. Fundación Lawton de Derechos Humanos står også sterkt i andre land. Biscet er troende katolikk, og som pasifist har han avstått fra voldsbruk som et politisk virkemiddel.
== Politisk of filosofisk syn ==
Henry David Thoreau, Mohandas Gandhi og Martin Luther King har alle gjort et sterkt inntrykk på Biscet, og han betrakter dem som sine forbilder.
== Arrestasjonen i 1999 ==
I 1997 begynte Biscet og flere andre cubanske leger en omfattende studie av abort-teknikker på sykehuset Hijas de Galicia. Under dette studiet, skulle det vise seg at mange cubanske mødre fortalte om hvordan deres spedbarn med vilje hadde blitt drept etter fødselen, og at dette ikke begrenset seg til dette ene sykehuset. Rapporten «Rivanol: A Method to Destroy Life», ble offentliggjort i april 1998. Dokumentene ble i juni 1998 sendt til cubanske myndigheter, sammen med et personlig brev til Fidel Castro om helsevesenets tilstand. Disse dokumentene ble etter hvert oversatt til engelsk og sendt til Genève i Sveits. Dokumentene ble dedikert til de 23 barna som druknet da båten «13 de Marzo» med vilje ble senket av cubanske politibåter.Biscet ble arrestert 3. november 1999. Han ble sluppet løs 31. oktober 2002.
== Arrestasjonen i 2002 ==
I løpet av de 36 dagene med frihet han hadde mellom 31. oktober og 6. desember 2002, rakk han å skrive ferdig the Democratic Principles for Cuba og stiftet attpåtil Club for Friends of Human Rights, hvor cubanere kunne møtes og på fredelig vil organisere demonstrasjoner. Den 6. desember 2002, da han skulle møte andre aktivister i Matanzas, ble han sammen med mange andre aktivister arrestert av Cubas hemmelige politi. I kjølvannet av aktivistenes arrestasjon, ble ytterligere 20 journalister arrestert i mars 2003, under det som ble kjent som «Den svarte våren». Etter arrestasjonen i 2002, ble Biscet dømt til 25 års fengsel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lawton Foundation
Global Cuba Solidarity Movement
Amnesty Internationals artikkel om Dr. Biscet
Honoring Biscet: A Unique Fight For Freedom Deserves Recognition
Freedom Nows artikkel om Dr. Biscet | Oscar Elías Biscet González (født 20. juli 1961 i Havanna, Cuba) er en cubansk lege og aktivist for menneskerettigheter i sitt hjemland. | 7,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salme_78 | 2023-02-04 | Salme 78 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Salmenes bok'] | Salme 78 er den nest lengste salmen i Salmenes bok i Det gamle testamente, bare Salme 119 er lenger.
| Salme 78 er den nest lengste salmen i Salmenes bok i Det gamle testamente, bare Salme 119 er lenger.
== Beskrivelse ==
Salme 78 blir vanligvis betegnet som en historiesalme sammen med 105 og 106, og delvis 77. Noen av versene fremstiller fortiden som en gåte (vers 2), som har vært skjult eller glemt (שׁכח vers 7 og 11) - men som nå igjen må huskes (זכר vers 35, 39 og 42) og gjøres kjent (ספר vers 3, 4; ידע vers 5, 6). De foregående generasjoner presenteres som en sta og opprørsk slekt (utførlig beskrevet i vers 8-41). Det er de som har skyld i ulykkene som har skjedd (vers 56-64) - især ødeleggelsen av helligdommen i Sjilo (vers 60). Sjikt i salmen representerer derved et ønske om å gjennomføre religiøse og politiske reformer. Salmen er følgelig et læredikt, og ikke en bønn (som også overskriften antyder). Det har også vær hevdet at den litterære kvaliteten i Salme 78 er relativt svak sammenlignet med andre salmer. Den særlige betydningen av denne teksten ligger i det innblikk den gir i historien, og enda mer i historiesynet i forfatterkretsene.
Salme 78 setter sammen flere av de eldre tradisjonene i en enhet som trolig ikke er opprinnelig. David blir beskrevet i termer som ville passe bedre til Moses. David er Jahves tjener, som leder Israel som en hyrde leder sin flokk (Vers 70-72). Man kan si at Salme 78 på en særlig måte fører de nordisraelittiske profet-tradisjonene sammen med de sørisraelittiske sionstradisjonene.Den masoretiske tradisjon merker Salme 78:36 som det midterste verset i Salmenes bok. I margen av Codex Leningradensis står det «halvveis i skriftet» (חצי הספר).
== Salmeteksten ==
=== Kommentarer til den hebraiske teksten ===
Vers 4: Her leser de som satte inn de masoretiske vokalene ordet נְכַחֵד som imperfectum første person pluralis qal: «vi skjuler (ikke)». Septuaginta og de fleste kommentarer leser נִכְחַד som perfectum nifal: «det ble skjult». Det passer dårlig i sammenhengen at «vi» skulle skjule noe for «fedrenes barn.»
Vers 6: Den greske oversettelsen forutsetter en copula «og» (και) foran «stå frem». Dette vil resultere i eksplisitt futurum.
Vers 25: Her står det om «mektig brød» (לחם אביר). De gamle bibeloversettelser sammen med Salomos Visdom 16:20 har oversatt dette som englebrød, selv om denne forståelsen av dette ikke forekommer ellers.
== Litterær inndeling av teksten ==
Salmen har klart avgrensede deler med ulike fokus. Vers 1-7 danner en innledning som handler om at tradisjoner må gjenopptas. Vers 8-41 handler om hvordan fedrene har krevd av Jahve at han skulle gjøre under, uten å bry seg om hans befalinger. Vers 42-55 handler om hvordan Israel ble reddet fra Egypt og vers 56-64 handler om hvordan Jahve straffet folket i landet, og førte dem i eksil (vers 61). Vers 65-72 handler om hvordan guden nå har forkastet Nordriket (Efraim/Josef), og utvalgt seg David som hersker i Sørriket. Davidskongen som hersker på oppdrag fra guden fremstilles som en veldig god institusjon.
== Datering av teksten ==
Det er mulig å tenke seg opprinnelsen av hele denne Salmen så tidlig som Hiskias regjeringstid 715 – 687 BC eller 716 – 687 BC, hvor Samaria, hovedstaden i Nordriket nylig hadde blitt ødelagt (723 f. Kr. 2 Kongebok ), og skarer av israelitter flyttet sørover, og bosatte seg i sørriket. Man vet fra arkeologiske funn at Jerusalem på kort tid ble tre-fire ganger større enn tidligere på dette tidspunktet. Det ville da være plausibelt å forstå denne historiefremstillingen som en blanding av eldre tradisjoner som ble tolket i lys av Samarias fall. Det har vært fokusert på hvordan folkets frafall fra den eldste tid (vers 8-41) blir regnet som Efraims (nordrikets) frafall (vers 9), imens Sørriket, og især davidskongen er uskyldig (Vers 72). Et mulig argument for en slik sein datering kan være den saklige og språklige sammenhengen med Nehemja 9:6 og videre, hvor en lignende historieforståelse skildres. Man kan i så fall si at historietolkninger av denne type er karakteristisk for denne perioden. Denne måten å bedømme Nordriket på finner man også i Krønikebøkene, som regnes å være avfattet i en meget sein periode, og med et lignende syn på David.Et mindretall av forskere foreslår en datering hvor i det minste grunnsjiktene i salmen kommer fra perioden like etter Samarias fall. Argumenter for dette er blant annet at det som står om flykten fra Egypt i så stor grad går på tvers av det man har overlevert i de ferdige mosebøkene. Følgelig opererer Salme 78 med andre kilder enn mosebøkene. Eksempler på dette kan være referansen til stedet Zoan som regnes å være Tanis i Egypt. Beskrivelsen av folkets klager i vers 19 ligner ikke på noe av det man finner i 2 Mosebok eller 4 Mosebok hvor disse scenene skildres. Dette kan forøvrig også skyldes at forfatteren velger å parafrasere heller enn å sitere. Vi har ikke noen historiske kilder til ødeleggelsen av Sjilo (Salme 78:60), verken gammeltestamentlige eller eksterne, men det er mulig å anta at det skjedde i forbindelse med ødeleggelsen av Samaria rundt 723. I så fall er dette kanskje også et argument i retning av en føreksilskdatering av teksten. På den andre siden, regnet noen av forfatterne Sjilo som eneste tillatte helligsted – i fortiden (Josva 18:1). Dette er trolig bare et plausibelt syn i en senere tid da man ville knytte legitimitet til paktkisten, som jo da var flyttet fra Sjilo til Jerusalem – hvor den formodentligvis stod i tempelet helt til Jerusalems fall i 586 (1 Kings 8:8). Referansen til Sjilo kan følgelig forstås både i en tidlig og en sein kontekst.
Men det er vanlig i dag å regne Salme 78 blant de meget seine salmene som er blitt til i historiebevisste miljø i ettereksilsk tid. Det handler i så fall om hvordan jødene avviste samaritanene som gjorde krav om å bli betraktet som ekste israelitter. Argumentet var at guden allerede for lenge siden hadde avvist Nordriket (også kalt Efraim). Det finnes også eksempler på språk som vanligvis regnes som seint. For eksempel vekten på torah (instruksjon תורה) er også et trekk som vanligvis refereres som seint. Dette begrepet er brukt 25 ganger i Salme 119, og er ellers typisk trekk i Salme 1 og 19. I Salme 78 finnes det tre ganger (i vers 1, 5 og 10). Ordet finnes forøvrig også en del ganger i kjernen av 5 Mosebok (Kapittel 12-26) som vanligvis regnes å være føreksilsk (Før 586 f. Kr.) Det er verdt å merke seg at ordet torah her brukes om de dypere trekk av sammenheng i historien. Det handler ikke om den mosaiske lov, men om historisk lovmessighet.
== En lagvis utvikling av teksten ==
Flere forfattere har forsøkt å vise hvordan Salme 78 har utviklet seg lagvis fra en grunnstamme, som har blitt utvidet til den meget lange salmen vi nå har. Et av de mest toneangivende forsøk på en slik lagdeling har Hermann Spieckermann gjort i sin bok Heilgegenwart.
== Noter == | Salme 78 er den nest lengste salmen i Salmenes bok i Det gamle testamente, bare Salme 119 er lenger. | 7,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barbeyaceae | 2023-02-04 | Barbeyaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Rosales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04'] | Barbeyaceae er en plantefamilie i roseordenen (Rosales). Den omfatter bare én slekt med kun én kjent art, Barbeya oleoides, som vokser i Somalia, Djibouti, Etiopia og Jemen. Arten er et tre som vokser i overgangen mellom lavere fjellskoger og buskterrenget i de tørre lavslettene på Afrikas horn og Den arabiske halvøy.
| Barbeyaceae er en plantefamilie i roseordenen (Rosales). Den omfatter bare én slekt med kun én kjent art, Barbeya oleoides, som vokser i Somalia, Djibouti, Etiopia og Jemen. Arten er et tre som vokser i overgangen mellom lavere fjellskoger og buskterrenget i de tørre lavslettene på Afrikas horn og Den arabiske halvøy.
== Eksterne lenker ==
(en) Barbeyaceae i Encyclopedia of Life
(en) Barbeyaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Barbeyaceae hos Artsdatabanken
(en) Barbeyaceae hos Fossilworks
(en) Barbeyaceae hos ITIS
(en) Barbeyaceae hos NCBI
(en) Barbeyaceae hos The International Plant Names Index
(en) Barbeyaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Barbeyaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Barbeyaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Barbeyaceae Arkivert 17. august 2019 hos Wayback Machine. – L. Watson og M. J. Dallwitz (1992–), hos Angiosperm Families. | Se teksten | 7,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hypsilophodon | 2023-02-04 | Hypsilophodon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Hypsilophodon er en planteetende dinosaurart som levde i tidlig kritt og som tilhører ornithopodene.
De første funnene av Hypsilophodon ble funnet i 1849 og i 1869 ble arten kalt Hypsilophodon foxii. Rike fossilfunn ble gjort på Isle of Wight, noe som gir et godt inntrykk av kroppen til disse artene. Det var et lite tobeint dyr, var planteetende eller muligens altetende. Hypsilophodon var 1.8 meter lang, veide ca 20 kg, og var en smidig løper. Den hadde et spisst hode, utstyrt med et skarpt nebb, som kunne brukes til å bite av plantemateriale.
Eldre studier har gitt opphav til mange misforståelser om Hypsilophodon: at den kunne klatre i trær, ble pansret, var opptil 2.3 meter lang og ble også funnet utenfor of Wight. I løpet av de siste tiårene ny forskning har etter hvert vist seg at dette er feil.
| Hypsilophodon er en planteetende dinosaurart som levde i tidlig kritt og som tilhører ornithopodene.
De første funnene av Hypsilophodon ble funnet i 1849 og i 1869 ble arten kalt Hypsilophodon foxii. Rike fossilfunn ble gjort på Isle of Wight, noe som gir et godt inntrykk av kroppen til disse artene. Det var et lite tobeint dyr, var planteetende eller muligens altetende. Hypsilophodon var 1.8 meter lang, veide ca 20 kg, og var en smidig løper. Den hadde et spisst hode, utstyrt med et skarpt nebb, som kunne brukes til å bite av plantemateriale.
Eldre studier har gitt opphav til mange misforståelser om Hypsilophodon: at den kunne klatre i trær, ble pansret, var opptil 2.3 meter lang og ble også funnet utenfor of Wight. I løpet av de siste tiårene ny forskning har etter hvert vist seg at dette er feil.
== Eksterne lenker ==
(en) Hypsilophodon i Global Biodiversity Information Facility
(en) Hypsilophodon hos Fossilworks
(en) Kategori:Hypsilophodon – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hypsilophodon – detaljert informasjon på Wikispecies
FPDM : Hypsilophodon foxiiArkivert 28. september 2011 hos Wayback Machine.
DinoWight - Hypsilophodon, an Isle of Wight Hypsilophodontid | Hypsilophodon er en planteetende dinosaurart som levde i tidlig kritt og som tilhører ornithopodene. | 7,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beijing%E2%80%93Tianjin_Intercitybane | 2023-02-04 | Beijing–Tianjin Intercitybane | ['Kategori:2008 i Kina', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Beijing', 'Kategori:Høyhastighetsbaner i Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 2008', 'Kategori:Tianjin'] | Beijing–Tianjin Intercitybane (forenklet kinesisk: 京津城际铁路, tradisjonell kinesisk:京津城際鐵路; pinyin: Jīng-Jīn chéngjì tiělù) er en 114 km lang høyhastighetsjernbane mellom Beijing og Tianjin i Kina. Den ble tatt i bruk 1. august 2008 fra den nybygde Beijing sørbanestasjon, og høyhastighetstogene som trafikkerer linjen med en topphastighet på 350 km/t er de raskeste konvensjonelle togene i verden.
| Beijing–Tianjin Intercitybane (forenklet kinesisk: 京津城际铁路, tradisjonell kinesisk:京津城際鐵路; pinyin: Jīng-Jīn chéngjì tiělù) er en 114 km lang høyhastighetsjernbane mellom Beijing og Tianjin i Kina. Den ble tatt i bruk 1. august 2008 fra den nybygde Beijing sørbanestasjon, og høyhastighetstogene som trafikkerer linjen med en topphastighet på 350 km/t er de raskeste konvensjonelle togene i verden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Beijing-Tianjin 350 km/h, Railway Gazette International mars 2006
Beijing-Tianjin High-Speed Commuter Link, China | Beijing–Tianjin Intercitybane (forenklet kinesisk: 京津城际铁路, tradisjonell kinesisk:京津城際鐵路; pinyin: Jīng-Jīn chéngjì tiělù) er en 114 km lang høyhastighetsjernbane mellom Beijing og Tianjin i Kina. Den ble tatt i bruk 1. | 7,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dirachmaceae | 2023-02-04 | Dirachmaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Rosales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-10'] | Dirachmaceae (latin) er en liten plantefamilie av busker i roseordenen (Rosales). Den omfatter bare én slekt – Dirachma – med inntil nylig kun én kjent art, Dirachma socotrana, men det er oppdaget ytterligere en art i Somalia, ved navn Dirachma somalensis. Artene vokser i overgangssonen mellom Somalia og Jemen.
| Dirachmaceae (latin) er en liten plantefamilie av busker i roseordenen (Rosales). Den omfatter bare én slekt – Dirachma – med inntil nylig kun én kjent art, Dirachma socotrana, men det er oppdaget ytterligere en art i Somalia, ved navn Dirachma somalensis. Artene vokser i overgangssonen mellom Somalia og Jemen.
== Eksterne lenker ==
(en) Dirachmaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dirachmaceae hos Artsdatabanken
(en) Dirachmaceae hos Fossilworks
(en) Dirachmaceae hos ITIS
(en) Dirachmaceae hos NCBI
(en) Dirachmaceae hos The International Plant Names Index
(en) Dirachmaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Dirachmaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dirachmaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Dirachmaceae – L. Watson og M. J. Dallwitz (1992–), hos Angiosperm Families. | * Dirachma socotrana | 7,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FIFAs_verdensranking_for_menn | 2023-02-04 | FIFAs verdensranking for menn | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FIFA', 'Kategori:Verdensrankinger'] | FIFAs verdensranking er en rankingliste for fotballandslag for herrer. Listen vedlikeholdes og oppdateres av FIFA (det internasjonale fotballforbundet) og alle 208 medlemsland er med i rankingen. Det anvendes et poengsystem som er basert på alle landskamper lagene har spilt de siste fire årene, der de nyeste resultatene og viktigste kampene gir mer poeng for å få fram lagenes ranking.
Rankingen ble gjort om etter VM i fotball 2006. Den største endringen er at rankingen er basert på de fire siste årenes kamper istedenfor de åtte siste, som det var tidligere. Det finnes også en rankingliste for kvinnefotball.
| FIFAs verdensranking er en rankingliste for fotballandslag for herrer. Listen vedlikeholdes og oppdateres av FIFA (det internasjonale fotballforbundet) og alle 208 medlemsland er med i rankingen. Det anvendes et poengsystem som er basert på alle landskamper lagene har spilt de siste fire årene, der de nyeste resultatene og viktigste kampene gir mer poeng for å få fram lagenes ranking.
Rankingen ble gjort om etter VM i fotball 2006. Den største endringen er at rankingen er basert på de fire siste årenes kamper istedenfor de åtte siste, som det var tidligere. Det finnes også en rankingliste for kvinnefotball.
== Poengregning ==
Poengene regnes ut etter:
Kampresultat
Kampstatus
Motstanderens styrke
Motstanderens region
=== Seier, uavgjort eller tap ===
=== Kampstatus ===
Ulike kamper har ulik status. De viktigste kampene er i Fotball-VM og de minst viktige er vennskaps- og treningskamper.
=== Motstanderens styrke ===
En seier mot et høyt ranket lag er så klart bedre enn en seier mot et lavt ranket lag.
M
o
t
s
t
a
n
d
e
r
s
s
t
y
r
k
e
=
200
−
r
a
n
k
i
n
g
p
o
s
i
s
j
o
n
100
{\displaystyle Motstanders\ styrke\ ={\frac {200-ranking\ posisjon}{100}}}
Lag som er ranket som lavere enn 150 får automatisk den laveste poengsummen, 0,50
Eksempel 1: motstanderlaget er ranket som 8 i verden:
200
−
8
100
=
1.92
{\displaystyle {\frac {200-8}{100}}=1.92}
motstanderens styrke er 1.92Eksempel 2: Motstanderlaget er ranket som 125 i verden:
200
−
125
100
=
0.75
{\displaystyle {\frac {200-125}{100}}=0.75}
motstanderens styrke er 0.75Eksempel 3: motstanderlaget er ranket 188 i verden:Hvis laget er dårligere enn nummer 150, blir motstanders styrke automatisk 0,50
=== Regional styrke ===
Hver region får et visst poeng mellom 0,85 og 1,0 avhengig av hvordan lagene fra regionen lyktes i kvalifiseringen til de tre siste VM sluttspillene Etter Fotball-VM 2006 var poengene slik:
R
e
g
i
o
n
a
l
s
t
y
r
k
e
=
L
a
g
1
:
s
r
e
g
i
o
n
s
s
t
y
r
k
e
+
L
a
g
2
:
s
r
e
g
i
o
n
s
s
t
y
r
k
e
2
{\displaystyle Regional\ styrke\ ={\frac {Lag\ {\mathit {1:s}}\ regions\ styrke\ +\ Lag\ {\mathit {2:s}}\ regions\ styrke}{2}}}
=== Data ===
Kamper fra de siste 48 månedene inngår i rankingen, men kamper som har blitt spilt nylig får bedre poeng enn eldre kamper.
Et lag må spille minst 5 kamper per år for å delta i rankingen
=== Rankingformel ===
R
a
n
k
i
n
g
p
o
e
n
g
=
100
(
R
e
s
u
l
t
a
t
p
o
e
n
g
×
K
a
m
p
s
t
a
t
u
s
×
M
o
t
s
t
a
n
d
e
r
s
s
t
y
r
k
e
×
R
e
g
i
o
n
a
l
s
t
y
r
k
e
×
D
a
t
o
)
{\displaystyle Rankingpoeng\ =\ 100(Resultatpoeng\ \times \ Kampstatus\ \times \ Motstanders\ styrke\ \times \ Regional\ styrke\ \times \ Dato)}
=== Eksempel ===
I dette eksempel anvendes oppdiktede lag og regioner
Amplistan er ranket som 2. i verden og er medlem i regionen XYZ (regionalpoeng 1,0)
Bestrudia er ranket som 188. i verden og medlem i regionen ABC (regionalpoeng 0.88);
Conesto er ranket som 39. i verden og medlem i regionen QRS (regionalpoeng 0.98);
Delphiz er ranket som 30. i verden og medlem i regionen HIJ (regionalpoeng 0.94).En vennskapskamp spilles mellom Amplistan og Bestrudia. Amplistan vinner med 2-1
Bestrudia får ingen rankingpoeng da de tapte kampen. Alle faktorer multipliseres med 0
Ampilstans 141 poeng regnes ut slik
3 poeng for seier
multiplisert med 1,0 for kampstatusen (vennskapskamp)
multiplisert med 0,5 for motstanders styrke. (Bestrudia er ranket som 188 så minimum 0,5 anvendes)
multiplisert med 0,94 for regional styrke (gjennomsnittet for begge lag)
multiplisert med 100Flere eksempel:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | {| class="wikitable" style="font-size: 90%; float: right; margin-left: 1em;" | 7,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pachycephalosaurus | 2023-02-04 | Pachycephalosaurus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: redaktørliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Fossiler formelt beskrevet i 1943', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pachycephalosaurus er en dinosaur av typen pachycephalosaurer. Navnet betyr «tykkhodet øgle» og kommer fra gresk pachys-/παχυς- «tykk», kephale/κεφαλη «hode» og sauros/σαυρος «øgle». Den levde i Maastrichtiumalderen i yngre kritt i det som i dag er Nord-Amerika. Levninger har blitt gravd ut i Montana, Sør-Dakota og Wyoming. Det var en planteetende eller altetende skapning som bare er kjent fra en enkelt hodeskalle og noen ekstremt tykke skalletak. Denne dinosauren er monotypisk, som betyr at P. wyomingensis, er den eneste kjente arten. Pachycephalosaurus var en av de siste ikke-flyvende dinosaurer før kritt-paleogen-utryddelsen. En annen dinosaur,' 'Tylosteus fra det vestlige Nord-Amerika, har vært regnet som et synonym til Pachycephalosaurus.
Som andre pachycephalosaurider, var Pachycephalosaurus en tobeint alteter et ekstremt tykt skalletak. Det hadde lange bakbein og små forbein. Pachycephalosaurus er den største kjente pachycephalosauren.
De tykke skallentakene på Pachycephalosaurus og lignende arter ga opphav til hypotesen om at pachycephalosaurere brukte sine hodeskaller i interne kamper. Denne hypotesen har vært omstridt de siste årene.
| Pachycephalosaurus er en dinosaur av typen pachycephalosaurer. Navnet betyr «tykkhodet øgle» og kommer fra gresk pachys-/παχυς- «tykk», kephale/κεφαλη «hode» og sauros/σαυρος «øgle». Den levde i Maastrichtiumalderen i yngre kritt i det som i dag er Nord-Amerika. Levninger har blitt gravd ut i Montana, Sør-Dakota og Wyoming. Det var en planteetende eller altetende skapning som bare er kjent fra en enkelt hodeskalle og noen ekstremt tykke skalletak. Denne dinosauren er monotypisk, som betyr at P. wyomingensis, er den eneste kjente arten. Pachycephalosaurus var en av de siste ikke-flyvende dinosaurer før kritt-paleogen-utryddelsen. En annen dinosaur,' 'Tylosteus fra det vestlige Nord-Amerika, har vært regnet som et synonym til Pachycephalosaurus.
Som andre pachycephalosaurider, var Pachycephalosaurus en tobeint alteter et ekstremt tykt skalletak. Det hadde lange bakbein og små forbein. Pachycephalosaurus er den største kjente pachycephalosauren.
De tykke skallentakene på Pachycephalosaurus og lignende arter ga opphav til hypotesen om at pachycephalosaurere brukte sine hodeskaller i interne kamper. Denne hypotesen har vært omstridt de siste årene.
== Beskrivelse ==
Pachycephalosaurus' anatomi er lite kjent, ettersom bare raster av hodeskallen har blitt beskrevet. Pachycephalosaurus er kjent for å ha en stor, kuppelformet beinklump oppå hodet, som var opptil 25 cm tykk, som trygt polstret inn den lille hjernen. Bakpå kuppelenvar det formet med benete knotter og korte beintagger projisert opp fra snuten. Piggene var trolig sløv, og ikke skarp.Skallen var kort, og hadde store, avrundede øyehuler som pekte fremover, noe som tyder på at dyret hadde godt syn og hadde samsyn. Pachycephalosaurus hadde en kort snute som endte i en spist nebb. Tennene var små, med blad-formede kroner. Hodet ble støttet opp av en «S»- eller «U»-formet hals.Pachycephalosaurus var muligens tobeint og var den største arten av pachycephalosaurene. Det antas at Pachycephalosaurus var rundt 4.5 meter lang og veide 450 kg. Basert på andre pachycephalosaurer, hadde den muligens en relativt kort og tykk hals, korte forbein, en klumpete kropp, lange bakbein og en tung hale, som ble trolig holdt stive etter ossifiserte sener.
== Klassifisering og systematikk ==
Cladogram presenterer en analyse av Williamson and Carr, 2002. Arten Yaverlandia, regnes ikke lenger å tilhøre pachycephalosaurene.
Pachycephalosaurus gir navn til Pachycephalosauria, en klade av planteetende fuglehoftedinosaurer som levde i yngre krittperioden i Nord-Amerika og Asia. Til tross for at de var tobeinte, var de sannsynligvis mer nærmere beslektet til ceratopsiaene, enn ornithopodene.Pachycephalosaurus er den mest kjente medlemmet av pachycephalosaurene (ikke det best bevarte medlemmet). Kladen omfatter også Stenopelix, Wannanosaurus, Goyocephale, Stegoceras, Homalocephale, Tylocephale, Sphaerotholus og Prenocephale. Innenfor stammen Pachycephalosaurini, er Pachycephalosaurus mest beslektet med Dracorex og Stygimoloch, selv om disse kan være unge former for Pachycephalosaurus.
== Oppdagelse ==
Levninger etter Pachycephalosaurus kan ha blitt funnet så tidlig som på 1850-tallet. Som beskrevet av Donald Baird i 1859, eller Ferdinand Vandiveer Hayden i 1860, samlet en fossilsamler et beinfragment i nærheten av Missourielven, fra det som nå er kjent som Lanceformasjonen i det sørøstlige Montana. Eksemplaret, nå kjent som ANSP 8568, ble beskrevet av Joseph Leidy i 1872 som noe som tilhører lærpansringen til en reptil eller et beltedyr-liknende dyr. Dets egentlige natur ble ikke oppdaget før Baird studerte den på nytt et århundre senere og identifiserte den som et squamosum (bein fra baksiden av skallen) fra Pachycephalosaurus, og med et par beintknokler som er lik andre funn av Pachycephalosaurus. Fordi navnet Tylosteus kom før Pachycephalosaurus, vil i henhold til International Code of Zoological Nomenclature, Tylosteus normalt bli foretrukket. I 1985, forespurte Baird om å heller få bruke Pachycephalosaurus i stedet for Tylosteus, fordi sistnevnte ikke hadde blitt brukt på over femti år, var basert på udiagnostiserte materialer, og hadde dårlig geografisk og stratigrafisk informasjon. Robert Sullivan derimot i 2006 at ANSP 8568 mest sannsynlig tilhører Dracorex, enn Pachycephalosaurus. Spørsmålet er av usikker betydning, for hvis Dracorex faktisk representerer en ung versjon av Pachycephalosaurus, som har nylig blitt foreslått.P. wyomingensis, er den eneste underarten til Pachycephalosaurus og ble navngitt av Charles W. Gilmore i 1931. Han navnga den fra delene av skallen USNM 12031, fra Lancefomasjonen i Niobrara County, Wyoming. Gilmore tildelte de nye artene som underarter til Troodon som T. wyomingensis. På den tiden trodde paleontologer at Troodon, da bare kjent fra tennene, var den samme som Stegoceras, som hadde lignende tenner. Følgelig, er det som nå er kjent som pachycephalosaurer lagt under Troodontidaefamilien, en misforståelse som ikke ble rettet opp før i 1945, av Charles M. Sternberg.
I 1943, etablerte Barnum Brown og Erich Maren Schlaikjer slekten Pachycephalosaurus, med nyere og mer komplett materiale. De navnga to arter: Pachycephalosaurus grangeri, en underart av Pachycephalosaurus-slekten, og Pachycephalosaurus reinheimeri. P. grangeri var basert på AMNH 1696, en nesten komplett hodeskalle fra Hell Creek-formasjonen i Ekalaka, Carter County, Montana. P. reinheimeri var basert på det som nå er DMNH 469, en hodekuppel og noen mindre elementer fra Lanceformasjonen i Corson County, South Dakota. De refererte også eldre arten «Troodon» wyomingensis til sin nye slekten. Deres to nyere arter har blitt ansett som synonymer med P. wyomingensis siden 1983.
== Vekst ==
Pachycephalosaurs Dracorex og Stygimoloch kan være underarter av Pachycephalosaurus hvor kuppelen og hornene ikke er godt utviklet, enten fordi dyret var svært ungt eller hunn. Dette hensynet ble støttet av det årlige møtet i Society of Vertebrate Paleontology i 2007. Jack Horner fra Montana State University presenterte bevis, fra en analyse av skallen fra det eneste eksisterende Dracorex-eksemplaret, at denne dinosauren kan godt være en ung form for Stygimoloch. I tillegg presenterte han data som indikerer at både Stygimoloch og Dracorex kan være unge former for Pachycephalosaurus. Horner og M.B. Goodwin publiserte sine funn i 2009, som viste at bein fra pigg/node og skallekuppelen bein av alle tre 'artene' viser ekstrem plastisitet, og at både Dracorex og Stygimoloch bare er kjent fra unge eksemplarer, mens Pachycephalosaurus bare er kjent fra voksne individer. Disse observasjonene, i tillegg til det faktum at alle tre former levde på samme tid og sted, for dem til å konkludere med at Dracorex og Stygimoloch rett og slett var unge Pachycephalosaurus, som mistet piggene og fikk hovekuppler når de ble eldre. Et studium av Nick Longrich fra 2010 støtter hypotesen om at alle flathodede pachycephalosaurs var unge og at flathodede former som Goyocephale og Homalocephale er unge eksemplarer av kuppelhodede voksne.
== Paleobiologi ==
Nesten alle fossiler av Pachycephalosaurus har blitt funnet i Lanceformasjonen og Hell Creek-formasjon vest i USA. Pachycephalosaurus eksisterte muligens sammen med flere pachycephalosaurarter fra slektene Dracorex og Stygimoloch, selv om disse kan representere unge eksemplarer av Pachycephalosaurus selv. Andre dinosaurer som levde på samme tid og sted var Thescelosaurus, hadrosauriden Edmontosaurus, ceratopsiden Triceratops, ankylosauriden Ankylosaurus og theropodene Ornithomimus, Troodon og Tyrannosaurus.Forskere mistanke en gang at Pachycephalosaurus og dens slektninger var de tobent ekvivalenten til tykkhornsau eller moskus; at mannlige individer ville stange hodene mot hverandre. Det ble også antatt at de ville gjøre at deres hode, hals og kropp satt horisontalt på en linje, for å overføre belastning under stangingen. Imidlertid blir det nå antatt at pachycephalosaurs ikke kan ha brukt kuplene sine på denne måten.
Først og fremst, kan skalletaket sannsynligvis ikke ha hatt tilstrekkelige kraft for å ha blitt brukt til slik stanging. Der er heller ingen definitive bevis på arr eller andre skader på fossile Pachycephalosaurus-hodeskaller, selv om nyere funn kan motsi dette. Videre viser den cervikale og fremre ryggvirvelen at nakken var «S»- eller «U»-formet, i stedet for å være rett og er således uegnet for å stange med. Til slutt vil den avrundede formen på kraniet minske kontaktflaten under stanging.Det er mer sannsynlig at Pachycephalosaurus og andre pachycephalosaurarter stanget hverandre i interne kamper. I dette scenariet, ville et individ som sto omtrent parallelt eller ansikt til ansikt med en rival, prøve å skremme den andre. Hvis truslene mislyktes, ville Pachycephalosaurus bøye hodet nedover og til siden og så den andre pachycephalosauren på flanken. Dette er en egenskap som ville ha beskyttet vitale organer fra å ta skade. Flankestangings-teorien ble først foreslått av Sues i 1978, og utvidet på av Ken Carpenter i 1997.
=== Paleopathologi ===
I 2012 viste et studium at kraniumpatologien i et P. wyomingensis-eksemplar sannsynligvis var like, på grunn av agonistisk atferd. Det ble også foreslått at tilsvarende skader på andre pachycephalosaureksemplarer tidligere har blitt forklart som tafonomiske gjenstander, og beinabsorpsjon kan i stedet ha skjedd på grunn av slik oppførsel. Peterson et al. (2013) studert kraniumpatologien blant pachycephalosauridaer og fant ut at 22% av alle kuplene de undersøkte, hadde lesjoner som samsvarer med osteomyelitt, en infeksjon i beinet som følge av penetrerende traume, eller traume i vevet liggende rundt skallen, som fører til en infeksjon av benvevet. Denne høye frekvensen av patologi gir mer støtte til hypotesen om at pachycephalosaurkupler ble brukt i interne kamper. Pachycephalosaurus wyomingensis prøven BMR P2001.4.5 ble observert å ha 23 lesjoner i pannebeinet og P. wyomingensis, eksemplar DMNS 469 ble observert å ha fem lesjoner. Frekvensen av traume var sammenlignbare på tvers av de forskjellige slektene i Pachycephalosaurfamilien, til tross for det faktum at disse slektene varierer med hensyn til størrelse og oppbygning av hodekuppleene deres, og at de eksisterte i forskjellige geologiske perioder. Disse funnene var i sterk kontrast til resultatene fra analysen av de relativt flatehodede pachycephalosaurene, hvor det var et fravær av patologi. Dette ville støtte hypotesen om at disse individene representerer enten hunner eller unge dyr, hvor ingerne kampen ikke forekommer.
Histologisk undersøkelse viser at pachycephalosaurkuppler bestpr av et unikt form for fibrolamellart bein som består av fibroblast, som spiller en kritisk rolle for å lege sår, og er i stand til raskt å la bein falle av under ombygging. Peterson et al. (2013) konkluderte med at det tilsammen, gir frekvensen av lesjondistribusjon og beinstrukturen til kuplene, sterk støtte til hypotesen om at pachycephalosaurer har brukt sine unike kranietrukturer for agonistisk atferd.
=== Føde ===
Forskerne vet ennå ikke hva disse dinosaurene spiste. De hadde veldig små, rillete tenner kunne de ikke kunne ha tygget tykke, fiberrike planter så effektivt som andre dinosaurer fra den samme perioden. Det forutsettes at pachycephalosauret levde på en blandet diett av blader, frø, frukt og insekter. De skarpe, taggete tennene ville ha vært svært effektive for tygging av planter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pachycephalosaurus i Encyclopedia of Life
(en) Pachycephalosaurus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pachycephalosaurus hos Fossilworks
(en) Kategori:Pachycephalosaurus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Pachycephalosaurus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pachycephalosaurus – detaljert informasjon på Wikispecies | * 'wyomingensis | 7,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1900/01 var den 30. sesongen av den engelske FA-cupen. | 7,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huerteales | 2023-02-04 | Huerteales | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Huerteales'] | Huerteales er en planteorden. Artene er busker og trær med en svært spredt utbredelse. Ordenen består av fire familier og 24 eller 25 arter.
Sammen med blant annet korsblomstordenen og kattostordenen tilhører Huerteales malvidene, som er en delgruppe av rosidene. Ordenen ble beskrevet i 2001. Artene ble tidligere regnet til ulike grupper, som spolebuskfamilien, Flacourtiaceae og blærenøttfamilien. Etter at genetiske studier ble tatt i bruk, oppdaget man at de hører sammen i en gruppe.
| Huerteales er en planteorden. Artene er busker og trær med en svært spredt utbredelse. Ordenen består av fire familier og 24 eller 25 arter.
Sammen med blant annet korsblomstordenen og kattostordenen tilhører Huerteales malvidene, som er en delgruppe av rosidene. Ordenen ble beskrevet i 2001. Artene ble tidligere regnet til ulike grupper, som spolebuskfamilien, Flacourtiaceae og blærenøttfamilien. Etter at genetiske studier ble tatt i bruk, oppdaget man at de hører sammen i en gruppe.
== Delgrupper ==
Familie Gerrardinaceae
Gerrardina – 2 arter i østlige og sørlige Afrika
Familie Petenaeaceae
Petenaea cordata – 1 art i Mellom-Amerika
Familie Tapisciaceae
Tapiscia – 1–2 arter i Kina
Huertea – 4 arter i Mellom- og Sør-Amerika
Familie Dipentodontaceae
Dipentodon sinicus – 1 art i Sør-Kina og Sørøst-Asia
Perrottetia – 15 arter fra Kina gjennom Sørøst-Asia til nordøstlige Australia, Hawaii, Mexico til Bolivia
== Litteratur ==
The Angiosperm Phylogeny Group IV (2016). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG IV». Botanical Journal of the Linnean Society. 181: 1-20. doi:10.1111/boj.12385. Sammendrag.
«Huerteales». APWEbsite. Besøkt 30. desember 2019.
A. Worberg m.fl. (2009). «Huerteales sister to Brassicales plus Malvales, and newly circumscribed to include Dipentodon, Gerrardina, Huertea, Perrottetia, and Tapiscia». Taxon. 58 (2): 468–478. ISSN 1996-8175. doi:10.1002/tax.582012.
== Eksterne lenker ==
(en) Huerteales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Huerteales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Huerteales hos Artsdatabanken
(en) Huerteales hos Fossilworks
(en) Huerteales hos ITIS
(en) Huerteales hos NCBI
(en) Huerteales hos Tropicos
(en) Kategori:Huerteales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Huerteales – detaljert informasjon på Wikispecies | se teksten | 7,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dipentodontaceae | 2023-02-04 | Dipentodontaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Huerteales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dipentodontaceae er en mulig plantefamilie i den mulige ordenen Huerteales, eller eventuelt kan den klassifiseres som en basal gruppe direkte i rose-underkladen Eurosidae II – også kalt malvidene. Den eneste arten i familien er Dipentodon sinicus, et lite tre eller busk som vokser i India, Burma og Kina. Bladene er enkle med tannet kant, og alternerer på bladstilkene. Blomstene sitter i store klaser på inntil 35 blomster.
Gruppen er usikker, i APG II-systemet anerkjennes ikke familien og slekten Dipentodon forblir foreløpig uplassert direkte under Malvidene.
| Dipentodontaceae er en mulig plantefamilie i den mulige ordenen Huerteales, eller eventuelt kan den klassifiseres som en basal gruppe direkte i rose-underkladen Eurosidae II – også kalt malvidene. Den eneste arten i familien er Dipentodon sinicus, et lite tre eller busk som vokser i India, Burma og Kina. Bladene er enkle med tannet kant, og alternerer på bladstilkene. Blomstene sitter i store klaser på inntil 35 blomster.
Gruppen er usikker, i APG II-systemet anerkjennes ikke familien og slekten Dipentodon forblir foreløpig uplassert direkte under Malvidene.
== Eksterne lenker ==
(en) Dipentodontaceae i Encyclopedia of Life
(en) Dipentodontaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dipentodontaceae hos Artsdatabanken
(en) Dipentodontaceae hos Fossilworks
(en) Dipentodontaceae hos ITIS
(en) Dipentodontaceae hos NCBI
(en) Dipentodontaceae hos The International Plant Names Index
(en) Dipentodontaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Dipentodontaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dipentodontaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Dipentodontaceae – L. Watson og M. J. Dallwitz hos Angipsoerm Families. | Se teksten | 7,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerrardina | 2023-02-04 | Gerrardina | ['Kategori:Afrikas flora', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Huerteales'] | Gerrardina er ei slekt med busker og små trær. Den har ingen nære slektninger og plasseres i en egen familie, Gerrardinaceae.
Artene har som regel opprett vekst, men kan også være klatrende. Bladene sitter spredt og er enkle, fjærnervede og sagtannede. Blomsterstanden er en kvast med noen få blomster som sitter i bladhjørnene. Blomstene er tvekjønnede, femtallige og undersittende med én griffel. Frukten er et tørt eller kjøttfullt bær med 1–4 frø.
Slekta har to arter og er utbredt i østlige og sørlige Afrika. Den ble tidligere regnet til familien Flacourtiaceae, men er nå plassert i egen familie i ordenen Huerteales.
| Gerrardina er ei slekt med busker og små trær. Den har ingen nære slektninger og plasseres i en egen familie, Gerrardinaceae.
Artene har som regel opprett vekst, men kan også være klatrende. Bladene sitter spredt og er enkle, fjærnervede og sagtannede. Blomsterstanden er en kvast med noen få blomster som sitter i bladhjørnene. Blomstene er tvekjønnede, femtallige og undersittende med én griffel. Frukten er et tørt eller kjøttfullt bær med 1–4 frø.
Slekta har to arter og er utbredt i østlige og sørlige Afrika. Den ble tidligere regnet til familien Flacourtiaceae, men er nå plassert i egen familie i ordenen Huerteales.
== Litteratur ==
«Gerrardinaceae». APWEbsite. Besøkt 31. desember 2019.
«Gerrardina». Tree of Life. Besøkt 31. desember 2019.
«Gerrardinaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 31. desember 2019.
M.H. Alford (2006). «Gerrardinaceae: a new family of African flowering plants unresolved among Brassicales, Huerteales, Malvales, and Sapindales». Taxon. 55 (4): 959–964. ISSN 1996-8175. JSTOR 25065689. doi:10.2307/25065689.
== Eksterne lenker ==
(en) Gerrardina i Encyclopedia of Life
(en) Gerrardina i Global Biodiversity Information Facility
(en) Gerrardina hos ITIS
(en) Gerrardina hos NCBI
(en) Gerrardina hos The International Plant Names Index
(en) Gerrardina hos Tropicos
(en) Kategori:Gerrardina – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gerrardina – detaljert informasjon på Wikispecies | *Gerrardina eylesiana | 7,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tapisciaceae | 2023-02-04 | Tapisciaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Huerteales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Tapisciaceae er en mulig plantefamilie av 8-15 meter høye trær. De tilhører den mulige ordenen Huerteales, eventuelt kan de klassifiseres direkte som en basal gruppe direkte i rose-underkladen Eurosidae II – også kalt malvidene. De to eneste slektene i familien er Tapiscia og Huertea, og de har i alt 5-6 arter.
Gruppen er usikker, i APG II-systemet plasseres familien direkte under Malvidene. Slekten Tapiscia vokser kun i Kina, mens Huertea kun vokser i Latin-Amerika.
| Tapisciaceae er en mulig plantefamilie av 8-15 meter høye trær. De tilhører den mulige ordenen Huerteales, eventuelt kan de klassifiseres direkte som en basal gruppe direkte i rose-underkladen Eurosidae II – også kalt malvidene. De to eneste slektene i familien er Tapiscia og Huertea, og de har i alt 5-6 arter.
Gruppen er usikker, i APG II-systemet plasseres familien direkte under Malvidene. Slekten Tapiscia vokser kun i Kina, mens Huertea kun vokser i Latin-Amerika.
== Slekter og arter ==
Tapiscia – Kina
Tapiscia lichunensis – Kina
Tapiscia sinensis – Kina
Tapiscia sinensis var. concolor
Tapiscia sinensis var. macrocarpa
Tapiscia yunnanensis – Kina
Huertea – Latin-Amerika
Huertea cubensis – Cuba, Hispañola
Huertea glandulosa – Ecuador, Colombia, Peru
== Eksterne lenker ==
(en) Tapisciaceae i Encyclopedia of Life
(en) Tapisciaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Tapisciaceae hos Artsdatabanken
(en) Tapisciaceae hos Fossilworks
(en) Tapisciaceae hos ITIS
(en) Tapisciaceae hos NCBI
(en) Tapisciaceae hos The International Plant Names Index
(en) Tapisciaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Tapisciaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tapisciaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Tapisciaceae i Flora of China. | Se teksten | 7,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1901/02 var den 31. sesongen av FA-cupen. | 7,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mitrastemon | 2023-02-04 | Mitrastemon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen'] | Mitrastemon er ei slekt av parasittiske planter. Den regnes til en egen familie, Mitrastemonaceae, i lyngordenen (Ericales).
Disse plantene er endoparasitter som lever inne i røttene på arter i bøkefamilien. De har ikke klorofyll, stengel eller røtter. Blomsterstilken bryter gjennom barken til verten og har én tvekjønnet blomst i enden. Stilken har skjellignende høyblad. Frukten er en bærlignende kapsel.
Det er to arter med svært disjunkt utbredelse:
Mitrastemon matudae – fra sørlige Mexico til Colombia
Mitrastemon yamamotoi – Sørøst-Asia og nordover til sørlige Kina og JapanTilpasningene til parasittisme gjør det vanskelig å finne de nærmeste slektningene til disse plantene ved å undersøke morfologien. De ble tidligere regnet til ordenen Rafflesiales, men i 2004 ble slekta og familien overført til lyngorden etter studier av både mitokondrielt og nukleært DNA. Flora of China regner likevel fortsatt slekta til familien Rafflesiaceae.
| Mitrastemon er ei slekt av parasittiske planter. Den regnes til en egen familie, Mitrastemonaceae, i lyngordenen (Ericales).
Disse plantene er endoparasitter som lever inne i røttene på arter i bøkefamilien. De har ikke klorofyll, stengel eller røtter. Blomsterstilken bryter gjennom barken til verten og har én tvekjønnet blomst i enden. Stilken har skjellignende høyblad. Frukten er en bærlignende kapsel.
Det er to arter med svært disjunkt utbredelse:
Mitrastemon matudae – fra sørlige Mexico til Colombia
Mitrastemon yamamotoi – Sørøst-Asia og nordover til sørlige Kina og JapanTilpasningene til parasittisme gjør det vanskelig å finne de nærmeste slektningene til disse plantene ved å undersøke morfologien. De ble tidligere regnet til ordenen Rafflesiales, men i 2004 ble slekta og familien overført til lyngorden etter studier av både mitokondrielt og nukleært DNA. Flora of China regner likevel fortsatt slekta til familien Rafflesiaceae.
== Litteratur ==
«Mitrastemonaceae». APWEbsite. Besøkt 20. april 2021.
«Mitrastemonaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 20. april 2021.
«Mitrastemon». Flora of China. Besøkt 20. april 2021.
«Mitrastemonaceae». The Parasitic Plant Connection. Besøkt 20. april 2021.
D.L. Nickrent m.fl. (2004). «Phylogenetic inference in Rafflesiales: the influence of rate heterogeneity and horizontal gene transfer». BMC Evolutionary Biology. 4 (40). ISSN 1471-2148. doi:10.1186/1471-2148-4-40.
== Eksterne lenker ==
(en) Mitrastemon i Encyclopedia of Life
(en) Mitrastemon i Global Biodiversity Information Facility
(en) Mitrastemon hos NCBI
(en) Mitrastemon hos The International Plant Names Index
(en) Mitrastemon hos Tropicos
(en) Kategori:Mitrastemon – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mitrastemon – detaljert informasjon på Wikispecies | * M. matudae | 7,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niels_Griis_Alstrup_Dahl | 2023-02-04 | Niels Griis Alstrup Dahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. august', 'Kategori:Dødsfall i 1852', 'Kategori:Fødsler 14. mars', 'Kategori:Fødsler i 1778', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Gulen', 'Kategori:Personer fra Gulen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1814', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1827–1829', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1830–1832', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Nordre Bergenhus amt'] | For andre personer med samme og lignende navn, se Nils Alstrup DahlNiels Griis Alstrup Dahl (født 14. mars 1778 i Kvinnherad, død 4. august 1852 i Eivindvik) var en norsk prest, opplysningsmann, politiker og stortingsrepresentant. Han var også den første ordføreren i Gulen kommune, daværende Evenvig prestegjeld. Dette vervet hadde han fra 1837 til 1848. I 1838 ble han også valgt til den første med et verv tilsvarende fylkesordfører i Sogn og Fjordane.
Dahl ble cand.theol. i 1800, og var kapellan i Eivindvik prestegjeld fra 1804 og sokneprest fra 1807. Fra 1823 var han prost i Ytre Sogn prosti.
| For andre personer med samme og lignende navn, se Nils Alstrup DahlNiels Griis Alstrup Dahl (født 14. mars 1778 i Kvinnherad, død 4. august 1852 i Eivindvik) var en norsk prest, opplysningsmann, politiker og stortingsrepresentant. Han var også den første ordføreren i Gulen kommune, daværende Evenvig prestegjeld. Dette vervet hadde han fra 1837 til 1848. I 1838 ble han også valgt til den første med et verv tilsvarende fylkesordfører i Sogn og Fjordane.
Dahl ble cand.theol. i 1800, og var kapellan i Eivindvik prestegjeld fra 1804 og sokneprest fra 1807. Fra 1823 var han prost i Ytre Sogn prosti.
== Opplysningsprest ==
Niels Griis Alstrup Dahl var en svært aktiv opplysningsprest og satte i gang flere prosjekter, ofte for egen lomme. I 1814 fikk han organisert vekselsbruk i hele prestegjeldet. Dette var lenge før vekselbruk ble vanlig i resten av landet. Han fikk bøndene til å variere hva de dyrket på de ulike jordene og teigene, og på den måten ble avlingene øket.
Som ordfører fikk han i 1839 kommunestyret med på at bønder som var forlovere for menn uten arbeid, pliktet å skaffe denne en husmannsplass.
Dahl fikk innført fastskole flere plasser i Gulen, og drev privatskole og bygde et skolehus for sine egne penger. Han fikk også bygd veier mellom flere bygder i kommunen.
I 1827 sørget han for at en av bygdens kvinner ble utdannet til jordmor. Hun ble tilsatt som den første jordmoren i ytre Sogn. Selv hadde Dahl gode medisinkunnskaper, og satte i gang en av de første koppevaksinasjonene i hele landet. Ingen fikk konfirmere seg hos Dahl uten å legge fram attest på at de var vaksinert mot kopper.
For å motvirke alkoholisme kjøpte han de to skjenkesteder i kommunen i 1827 og 1840. Den ene gjestgiveren fikk i 1847 kjøpe stedet tilbake, mot at han forpliktet seg til bare å selge alkohol til folk som ikke kom fra kommunen.
I 1829 ble han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. I deres tidsskrift publiserte han to artikler om Gulatinget: «Om beliggenheden af det gamle Gaulom» og «Hvor blev Gulathingsloven given og hvor haar Gulathing staaet?».
=== Prestegårdsarbeid ===
Dahl la ned et stort arbeid på prestegården i Eivindvik. Han gjennomførte dreneringsarbeid og prøvde ut nye plantesorter. I tillegg fikk han bygd et to kilometer langt steingjerde rundt markene. Dette gjerdet står fremdeles. I 1819 fikk han bygd den staslige prestegården i Eivindvik. Han bygget også «Herresalen» som var kommunehus i Gulen og nå blir brukt til bibliotek. Mot sjøen bygde han en kai som går under navnet «prestekaien» og videre en forseggjort trapp til kirken. Han bygde også et hus i 1814 i Fonnevik som skulle tjene som mal for bøndenes hus. I begynnelsen bodde han selv i huset. Dette ble senere den første faste skolen i ytre Sogn. Det er satt opp en minnestøtte over Niels Griis Alstrup Dahl i Eivindvik som er laget av Elisabeth Steen.
== Stortingsmann ==
Dahl representerte Nordre Bergenhus Amt på stortinget høsten 1814 og var en av fem som stemte imot unionen med Sverige. Han var også stortingsrepresentant i 1827, 1828 og 1830.
Han ble i 1825 tildelt Medaljen for borgerdåd for sitt omfattende arbeid i Eivindvik prestegjeld. Han ble også hyllet av Henrik Wergeland i diktet «Eivindvig» etter at Wergeland hadde vært på besøk hos Dahl i prestegården i Gulen.
Medens svarte Myr forgyldes,
Templet -- hør! -- af Toner fyldes.
Det er Englevingers Klang,
dem han ud af Kofter spiler:
Brød af Steen og Aand af Striler
Dahl i Eivindvigen tvang.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kleiva, Ivar; Gulen i Gammal og ny tid, Gulen kommune 1996
== Eksterne lenker ==
(no) Niels Griis Alstrup Dahl hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Oppføring i NRKs fylkesleksikon | Niels Griis Alstrup Dahl (født 14. mars 1778 i Kvinnherad, død 4. | 7,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pentaphylacaceae | 2023-02-04 | Pentaphylacaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen'] | Pentaphyllacaceae er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales). Artene er busker og trær. De er utbredt i de fleste tropiske og subtropiske strøk, men det er få arter i Afrika og Australia.
Tidligere omfattet denne familien bare én art, Pentaphylax euryoides, men i APG III- og APG IV-systemene er en rekke arter flyttet hit fra tebuskfamilien (Theaceae) eller den nå utgåtte familien Ternstroemiaceae.
| Pentaphyllacaceae er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales). Artene er busker og trær. De er utbredt i de fleste tropiske og subtropiske strøk, men det er få arter i Afrika og Australia.
Tidligere omfattet denne familien bare én art, Pentaphylax euryoides, men i APG III- og APG IV-systemene er en rekke arter flyttet hit fra tebuskfamilien (Theaceae) eller den nå utgåtte familien Ternstroemiaceae.
== Delgrupper ==
De omtrent 350 artene fordeles på tre stammer og tolv slekter. Sladeniaceae er søstergruppen til Pentaphylacaceae og kan eventuelt inkluderes som en fjerde stamme, Sladenieae.
stamme Pentaphylaceae
Pentaphylax – 1 art
Pentaphylax euryoides – spredt i Sør-Kina og Sørøst-Asia sørover til Sumatra
stamme Ternstroemieae
Anneslea – 3 arter i Sørøst-Asia
Ternstroemia – 100 arter i tropiske og subtropiske deler av Afrika, Amerika, Asia og Kapp York-halvøya i Australia
stamme Freziereae
Adinandra – 80 arter i Asia og vestlige Afrika
Balthasaria – 2 arter i Øst-Afrika
Cleyera – 24 arter i Asia og Amerika, blant annet
Cleyera japonica – en vanlig hageplante i mange land
Eurya – 75 arter i Asia og på stillehavsøyene
Euryodendron – 1 art
Euryodendron excelsum – Sør-Kina
Freziera – 63 arter i Asia og Amerika
Paranneslea – 1 art, bør kanskje regnes til Anneslea
Paranneslea donnalensis – Vietnam
Symplococarpon – Mellom- og Sør-Amerika
Visnea – 1 art
Visnea mocanera – Madeira, Kanariøyene
== Litteratur ==
«Pentaphylacaceae». APWEbsite. Besøkt 3. desember 2019.
«Pentaphylacaceae». Flora of China. Besøkt 3. desember 2019. (i snever betydning)
«Ternstroemioideae». Flora of China. Besøkt 3. desember 2019. (som underfamilie i Theaceae)
«Pentaphylacaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 3. desember 2019. (i snever betydning)
C.H. Tsou, L. Li og K. Vijayan (2016). «The intra-familial relationships of Pentaphylacaceae s.l. as revealed by DNA sequence analysis». Biochemical Genetics. 54 (3): 270–282. ISSN 0006-2928. PMID 26910606. doi:10.1007/s10528-016-9717-1.
R.-J. Zhang og J. Schönenberger (2014). «Early floral development of Pentaphylacaceae (Ericales) and its systematic implications». Plant Systematics and Evolution. 300 (6): 1547–1560. ISSN 1615-6110. doi:10.1007/s00606-014-0981-4.
F. Gagnepain (1948). «Genres nouveaux, espèces nouvelles d'Indochine». Bulletin de la Société Botanique de France. 95 (1–2): 26–34. ISSN 0037-8941. doi:10.1080/00378941.1948.10834656.
== Eksterne lenker ==
(en) Pentaphylacaceae i Encyclopedia of Life
(en) Pentaphylacaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Pentaphylacaceae hos Artsdatabanken
(en) Pentaphylacaceae hos Fossilworks
(en) Pentaphylacaceae hos ITIS
(en) Pentaphylacaceae hos NCBI
(en) Pentaphylacaceae hos The International Plant Names Index
(en) Pentaphylacaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Pentaphylacaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pentaphylacaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | se egen seksjon | 7,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pentaphylax_euryoides | 2023-02-04 | Pentaphylax euryoides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen'] | Pentaphylax euryoides er en planteart i familien Pentaphylacaceae. Den er den eneste arten i sin slekt.
Den er en eviggrønn busk eller tre som blir 4–10 m høy. Bladene er 5–9 cm lange, 2–5 cm brede, læraktige, glatte, lysegrønne under og mørkegrønne på oversiden. Bladstilken er 1–1,5 cm lang, og bladranden er hel eller litt bølgete. Blomsterstandene sitter i bladhjørnene. Blomstene er tvekjønnede, femtallige og undersittende. Frukten er en kapsel med 5 kammer, og i hvert kammer er det 2 rødbrune frø.
Pentaphylax euryoides vokser i eviggrønn løvskog 600–2000 moh. Den er utbredt i Kina (sørlige Fujian, Guangdong, Guangxi, Guizhou, Hainan, sørlige Hunan, sørlige Jiangxi, Yunnan), Indonesia (nordlige Sumatra), Malaysia og Vietnam.
| Pentaphylax euryoides er en planteart i familien Pentaphylacaceae. Den er den eneste arten i sin slekt.
Den er en eviggrønn busk eller tre som blir 4–10 m høy. Bladene er 5–9 cm lange, 2–5 cm brede, læraktige, glatte, lysegrønne under og mørkegrønne på oversiden. Bladstilken er 1–1,5 cm lang, og bladranden er hel eller litt bølgete. Blomsterstandene sitter i bladhjørnene. Blomstene er tvekjønnede, femtallige og undersittende. Frukten er en kapsel med 5 kammer, og i hvert kammer er det 2 rødbrune frø.
Pentaphylax euryoides vokser i eviggrønn løvskog 600–2000 moh. Den er utbredt i Kina (sørlige Fujian, Guangdong, Guangxi, Guizhou, Hainan, sørlige Hunan, sørlige Jiangxi, Yunnan), Indonesia (nordlige Sumatra), Malaysia og Vietnam.
== Litteratur ==
«Pentaphylax euryoides». Flora of China. Besøkt 4. desember 2019.
== Eksterne lenker ==
(en) Pentaphylax euryoides i Encyclopedia of Life
(en) Pentaphylax euryoides i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pentaphylax euryoides hos NCBI
(en) Pentaphylax euryoides hos The International Plant Names Index
(en) Pentaphylax euryoides hos Tropicos
Pentaphylax euryoides – detaljert informasjon på Wikispecies | Pentaphylax euryoides er en planteart i familien Pentaphylacaceae. Den er den eneste arten i sin slekt. | 7,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roridulaceae | 2023-02-04 | Roridulaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Roridulaceae er en familie i kurvplante-kladen (Asteridae) tilhørende ordenen Ericales. Den har én slekt – Roridula – og 2-4 arter av kjøttetende planter som tiltrekker seg insekter. Artene vokser i den sørligste kystsonen av Sør-Afrika, med tilhørende fjellsider langs sørkysten av landet.
Arten Roridula dentata vokser i innlandet, gjerne i noe høyereliggende områder av Sør-Afrika, og blir inntil 150 cm høy. Den har smale og tynne blader som produserer en klebrig substans som tiltrekker insekter. Den ble navngitt av Carl von Linné i 1764.
Arten Roridula gorgonias er også en proto-kjøttetende plante i Sør-Afrika. Den er atskillig lavere enn R. dentata, og har tettere bladstilling med flere, tynne og klebrige blad. Den ble oppdaget av Jules Émile Planchon i 1848.
| Roridulaceae er en familie i kurvplante-kladen (Asteridae) tilhørende ordenen Ericales. Den har én slekt – Roridula – og 2-4 arter av kjøttetende planter som tiltrekker seg insekter. Artene vokser i den sørligste kystsonen av Sør-Afrika, med tilhørende fjellsider langs sørkysten av landet.
Arten Roridula dentata vokser i innlandet, gjerne i noe høyereliggende områder av Sør-Afrika, og blir inntil 150 cm høy. Den har smale og tynne blader som produserer en klebrig substans som tiltrekker insekter. Den ble navngitt av Carl von Linné i 1764.
Arten Roridula gorgonias er også en proto-kjøttetende plante i Sør-Afrika. Den er atskillig lavere enn R. dentata, og har tettere bladstilling med flere, tynne og klebrige blad. Den ble oppdaget av Jules Émile Planchon i 1848.
== Eksterne lenker ==
(en) Roridulaceae i Encyclopedia of Life
(en) Roridulaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Roridulaceae hos Artsdatabanken
(en) Roridulaceae hos Fossilworks
(en) Roridulaceae hos ITIS
(en) Roridulaceae hos NCBI
(en) Roridulaceae hos The International Plant Names Index
(en) Roridulaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Roridulaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Roridulaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Roridulaceae Arkivert 10. mars 2006 hos Wayback Machine. – L. Watson og M. J. Dallwitz i The Phylogeny of Flowering Plants.
Roridulaceae i Flora of China. | Se teksten | 7,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tetrameristaceae | 2023-02-04 | Tetrameristaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen'] | Tetrameristaceae er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales).
Den består av to ganske ulike grupper. Den ene gruppen omfatter bare én art, Pelliciera rhizophorae, som er en mangrove som vokser i Mellom-Amerika og nordlige Sør-Amerika langs kystene både mot Det karibiske hav og Stillehavet. Den andre gruppen omfatter to slekter med trær og busker. Tetramerista har tre arter i Sørøst-Asia og Pentamerista har én art i Guyanahøylandet i Sør-Amerika.
| Tetrameristaceae er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales).
Den består av to ganske ulike grupper. Den ene gruppen omfatter bare én art, Pelliciera rhizophorae, som er en mangrove som vokser i Mellom-Amerika og nordlige Sør-Amerika langs kystene både mot Det karibiske hav og Stillehavet. Den andre gruppen omfatter to slekter med trær og busker. Tetramerista har tre arter i Sørøst-Asia og Pentamerista har én art i Guyanahøylandet i Sør-Amerika.
== Delgrupper ==
De fem artene i familien fordeles på to underfamilier og tre slekter. Av og til skilles Pelliciera ut i en egen familie, Pellicieraceae.
underfamilie Pelliciereae
Pelliciera
Pelliciera rhizophorae
underfamilie Tetrameristeae
Pentamerista
Pentamerista neotropica
Tetramerista
Tetramerista crassifolia
Tetramerista glabra
Tetramerista montana
== Litteratur ==
«Tetrameristaceae». APWEbsite. Besøkt 17. april 2020.
«Tetrameristaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 17. april 2020.
«Pellicieraceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 17. april 2020.
== Eksterne lenker ==
(en) Tetrameristaceae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Tetrameristaceae i Encyclopedia of Life
(en) Tetrameristaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Tetrameristaceae hos Artsdatabanken
(en) Tetrameristaceae hos Fossilworks
(en) Tetrameristaceae hos ITIS
(en) Tetrameristaceae hos NCBI
(en) Tetrameristaceae hos The International Plant Names Index
(en) Tetrameristaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Tetrameristaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tetrameristaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | se egen seksjon | 7,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lodur | 2023-02-04 | Lodur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skapelsesguder', 'Kategori:Æser'] | Lodur (norrønt Lóðurr) var en obskur og dunkel gud blant æsene i norrøn mytologi. I henhold til Voluspå i Den eldre Edda inngikk han i gruppen «Odin-Høne-Lodur», men Snorre Sturlason erstattet den gruppen med «Odin-Vilje-Ve» og da er Lodur antagelig den samme som Ve. Snorre kaller de tre gudene for Bors-sønnene.
I Voluspå har Lodur fått rollen å gi liv til de første menneskene, Ask og Embla, og til tross for viktigheten i denne skapelsesmyten blir han ellers knapt nevnt. Forskere har i ulike tider forsøkt å identifisere ham med henholdsvis Loke, Ve, Vilje og Frøy, men ingen teori har fått konsensus.
| Lodur (norrønt Lóðurr) var en obskur og dunkel gud blant æsene i norrøn mytologi. I henhold til Voluspå i Den eldre Edda inngikk han i gruppen «Odin-Høne-Lodur», men Snorre Sturlason erstattet den gruppen med «Odin-Vilje-Ve» og da er Lodur antagelig den samme som Ve. Snorre kaller de tre gudene for Bors-sønnene.
I Voluspå har Lodur fått rollen å gi liv til de første menneskene, Ask og Embla, og til tross for viktigheten i denne skapelsesmyten blir han ellers knapt nevnt. Forskere har i ulike tider forsøkt å identifisere ham med henholdsvis Loke, Ve, Vilje og Frøy, men ingen teori har fått konsensus.
== Navn og etymologi ==
Meningen bak navnet Lodur er ukjent. Det har blitt spekulativt knyttet til forskjellige norrøne ord som lóð, «frukt», «land», ljóðar, «folk», og laða, «å tiltrekke». De gotiske ordene liudan, «å vokse» og laudi, «forme», foruten også det tyske ordet lodern, «å flamme, blusse», har også blitt nevnt i denne sammenhengen.
Den metriske posisjonen av Lodurs navn i skaldekvadet Islendingadråpa, som er strengt komponert i versemålet drottkvætt, indikerer at navnet inneholder lydverdien /ó/ heller enn /o/. Dette er et sterkt, men ikke uomtvistelig tegn, og en del forskere har valgt å beholde lesningen Loðurr/Lodur (med /o/).
== Forekomster ==
=== Voluspå ===
I Den eldre Edda opptrer navnet Lodur kun en gang; i Voluspå, hvor gudene gir liv de første menneskene.
Den nøyaktige meningen av disse strofene og deres kontekst i Voluspå er omdiskutert. Den mest relevante for den nåværende diskusjon er at Lodurs gaver av blod og likhet med guder (lá ok litu góða). Ordet lá er dunkelt og oversettelser som «kjøttets slør» og «blod» er kun to av flere muligheter som har blitt foreslått. Frasen «litu góða» er noe mindre vanskelig er blitt tradisjonelt tolket som «gode farger», «god form» og selv «godt utseende».
Den svenske forskeren Viktor Rydberg foreslo på 1800-tallet å lese «litu goða» i betydningen «gudenes form», og linjen som en indikasjon på at gudene skapte menneskelige vesener i deres eget bilde. Mens manuskriptene ikke skiller mellom fonemene /o/ og /ó/ har de fleste andre forskere foretrukket lesningen med /ó/ grunnet årsaker i verseformen. Den metriske strukturen av Voluspås’ fornyrdislag er imidlertid ikke særlig streng, og i 1983 ble Rydbergs på nytt fremmet av den norske forskeren Gro Steinsland, sådan som det er vist i oversettelsen over.
=== Andre forekomster ===
Med unntak fra strofen i Voluspå opptrer Lodurs navn kun to ganger i de norrøne kildene. Navnet er funnet i skaldekvadet Håleygjatal (Háleygjatal) av den norske skalden Øyvind Skaldespiller, og Islendingadråpa (Íslendingadrápa), muligens diktet av den ellers ukjente Haukr Valdísarson. Her blir frasen «Lodurs venn» brukt som en kjenning for Odin. Dette synes å være i overensstemmelse med Lodurs rolle i Voluspå.
I Snorre Sturlasons Gylvaginning i Den yngre Edda er med all tydelighet fraværende. Her er skapelsen av menneskene tilskrevet sønnene til Bor som Snorre andre steder navngir som Odin, Vilje og Ve.
Snorre siterer ofte Voluspå i sitt verk, men i dette tilfellet gjør han det ikke. Vi kan ikke vite om han kjente strofene over eller om han arbeidet i henhold til helt andre kilder.
=== Nordendorf fibula ===
En annen kilde som stundom blir ført inn i diskusjonen er Nordendorf fibula. Denne gjenstanden som er datert til rundt år 600 e.Kr. inneholder runeinskripsjonen:
logaþorewodanwigiþonarDette blir vanligvis tolket som Logaþore Wodan Wigiþonar hvor Woden er Odin og Wigiþonar er antagelig Tor. Det ville være naturlig for logaþore å være navnet på en tredje gud, men det er ingen opplagt identifikasjon med norrøn mytologi slik vi kjenner det. Både Lodur og Loke har blitt foreslått, men den etymologiske begrunnelsen er spinkel, og en bestemt konklusjon er umulig å trekke.
== Teorier ==
Ettersom Den yngre Edda nevner sønnene til Bor i den samme konteksten som Voluspå nevner Høne (Hœnir) og Lodur (Lóðurr), har en del forskere grunnet at Lodur kan være et annet navn for enten Vilje (Vili) eller Ve (Vé). Viktor Rydberg var en som tidlig fremmet denne teorien, men den har senere fått liten oppmerksomhet.
En mer populær teori, som er foreslått av forskeren Ursula Dronke, sier at Lodur er «et tredje navn for Loke/Lopt» (Loki/Loptr). Hovedargumentet for dette er at gudene Odin, Høne og Loke opptrer som en trio i Haustlong (Haustlöng), som Snorre refererer til Skaldskaparmål med Tjodolv den kvinværske oppgitt som forfatter. Den samme trioen finnes også i prosaprologen i Reginsmål (Reginsmál). Odin-kjenningen «Lodurs venn» opptrer ytterligere som en parallell til kjenningen «Lopts venn», og Loke er tilsvarende referert til som «Hønes venn» i Haustlong, noe som styrker denne trio-forbindelsen. Mens mange forskere godtar denne identifikasjonen, er den ikke allment akseptert. Et argument imot den er at Loke opptrer som en ondskapsfull fyr rett etterpå i Voluspå, noe som synes å være i konflikt med det poetiske bildet av Lodur som en «kraftfull og kjærlig» figur.
En identifikasjon med Frøy har også blitt foreslått. Denne teorien framhever muligheten av en lesning av fruktbarhet i Lodurs navn, men har ellers ingen direkte bevis som støtter teorien.
Gro Steinsland kommer innom en annen teori som forvansker det hele. Ved å gå til grunnteksten i Voluspå skimtes tre jotunkvinner som kan ha vært deltagere til skapelsesmyten. Tallet tre har feminin form i de to kildene, strofe 17 som er i både Codex Regius og i Haugsbok, de to ulike kildeskriftene til Voluspå. De tre som omtales i Hauksboks versjon av strofe 17 omtales som «tre tussemøyer», det vil si jotunkvinner.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ásgeir Blöndal Magnússon (1989): Íslensk orðsifjabók. Reykjavík: Orðabók Háskólans.
Bugge, Sophus (1867): Norræn fornkvæði. Christiania: Malling. Tilgjengelig online at http://etext.old.no/Bugge/. Særlig Völuspá.
Bæksted, Anders (1986): Goð og hetjur í heiðnum sið, Eysteinn Þorvaldsson translated to Icelandic. Reykjavík: Örn og Örlygur. Sidene 74 og 184.
Dronke, Ursula (1997): The Poetic Edda : Volume II : Mythological Poems. Oxford: Clarendon Press. I særdeleshet sidene 18 og 124-125.
Edda, «Den eldre Edda» og «Den yngre Edda», Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3
Eysteinn Björnsson (2001): Lexicon of Kennings : The Domain of Battle.
Eysteinn Björnsson (red.): Snorra-Edda: Formáli & Gylfaginning : Textar fjögurra meginhandrita. 2005.
Eysteinn Björnsson (red.): Völuspá. Denne redaktøren foretrekker lesningen litu goða.
Finnur Jónsson (1913): Goðafræði Norðmanna og Íslendinga eftir heimildum. Reykjavík: Hið íslenska bókmentafjelag.
Finnur Jónsson (1931): Lexicon Poeticum. København: S. L. Møllers Bogtrykkeri.
Jón Helgason (1971): Eddadigte : Völuspá Hávamál, 2. ændrede udg. København: Munksgaard.
Rydberg, Viktor (1886–1889): Undersökningar i germanisk mythologi. Stockholm: Bonnier.
Sigurður Nordal (1952): Völuspá. Reykjavík: Helgafell.
Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): Volusoå. Oslo. ISBN 82-530-2136-4
Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo. ISBN 82-530-2607-2
Steinsland, Gro (1983): «Antropogonimyten i Völuspá. En tekst- og tradisjonskritisk analyse» i Arkiv för nordisk filologi, 1983, ss. 80 – 107. Lund. | Lodur (norrønt Lóðurr) var en obskur og dunkel gud blant æsene i norrøn mytologi. I henhold til Voluspå i Den eldre Edda inngikk han i gruppen «Odin-Høne-Lodur», men Snorre Sturlason erstattet den gruppen med «Odin-Vilje-Ve» og da er Lodur antagelig den samme som Ve. | 7,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_Kaser | 2023-02-04 | Pierre Kaser | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske sinologer', 'Kategori:Menn'] | Pierre Kaser er en fransk sinolog. Han underviser ved Universitetet Aix-Marseille I. Hans forskning dreier seg om eldre kinesisk litteratur, særlig romaner skrevet på dagligtalens kinesisk på 1600-tallet og 1700-tallet. Særlig tyngdepunkt har han på verkene til Li Yu (1611–1680).
| Pierre Kaser er en fransk sinolog. Han underviser ved Universitetet Aix-Marseille I. Hans forskning dreier seg om eldre kinesisk litteratur, særlig romaner skrevet på dagligtalens kinesisk på 1600-tallet og 1700-tallet. Særlig tyngdepunkt har han på verkene til Li Yu (1611–1680).
== Eksterne lenker ==
CV (Homepage Pierre Kaser)
Publikationen (Homepage Pierre Kaser)
Traduire le roman chinois ancien en langue vulgaire : le cas du roman érotique
Siwuxie huibao
Traduire l'amour, la passion, le sexe, dans les littératures d'Asie | Pierre Kaser er en fransk sinolog. Han underviser ved Universitetet Aix-Marseille I. | 7,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Li_Yu | 2023-02-04 | Li Yu | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramatikere', 'Kategori:Dødsfall i 1680', 'Kategori:Fødsler i 1610', 'Kategori:Kinesiske forfattere', 'Kategori:Kinesiske skuespillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nantong', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Li Yu (kinesisk: 李漁 født 1610 i Rugao i Jiangsuprovinsen i Kina, død 1680), også kjent som Li Liweng (李笠翁), var en kinesisk skuespiller, forfatter (særlig innen den erotiske genre) og kritiker.
Li, som opprinnelig het Li Xianlü (李仙侣), reiste rundt med sin egen teatertrupp og spilte teater. Han skrev både episke og dramatiske verker og var svært høyt skattet i sin samtid, ikke minst for sine mer vovede fortellinger. Deler av hans produksjon leses og spilles fortsatt i Kina, selv om den bok han kanskje er mest berømt for utenlands, Kjødets bønneteppe (肉蒲團; Ròu pútuán), oppleves (2008) som alt for erotisk for å kunne publiseres i Folkerepublikken Kina.
| Li Yu (kinesisk: 李漁 født 1610 i Rugao i Jiangsuprovinsen i Kina, død 1680), også kjent som Li Liweng (李笠翁), var en kinesisk skuespiller, forfatter (særlig innen den erotiske genre) og kritiker.
Li, som opprinnelig het Li Xianlü (李仙侣), reiste rundt med sin egen teatertrupp og spilte teater. Han skrev både episke og dramatiske verker og var svært høyt skattet i sin samtid, ikke minst for sine mer vovede fortellinger. Deler av hans produksjon leses og spilles fortsatt i Kina, selv om den bok han kanskje er mest berømt for utenlands, Kjødets bønneteppe (肉蒲團; Ròu pútuán), oppleves (2008) som alt for erotisk for å kunne publiseres i Folkerepublikken Kina.
== Oversatte verker ==
Patrick Hanan (1988). The Invention of Li Yu. Cambridge, Mass. : Harvard University Press. ISBN 0-674-46425-7.
Patrick Hanan (1996). The Carnal Prayer Mat. Honolulu : University of Hawaii Press. ISBN 0-8248-1798-2.
Patrick Hanan (1998). Tower for the Summer Heat. New York : Columbia University Press. ISBN 0-231-11384-6.
Nathan K Mao (1979). Twelve towers : short stories. Hong Kong: Chinese University Press. ISBN 962-201-170-5.
Jacques Dars (2003). Au gré d'humeurs oisives : Les carnets secrets de Li Yu : un art du bonheur en Chine. Arles : Editions Philippe Picquier. ISBN 2-87730-664-X
Jou-pu-tuan : Andachtsmatten aus Fleisch ; e. erot. Roman aus d. Ming-Zeit. Frankfurt am Main : Fischer-Taschenbuch-Verlag. ISBN 3-596-22451-9. 1986.
LI‑YU Jeou-P'ou-T'ouan, la chair comme tapis de prière, translated by Pierre Klossowski; Éditions Jean-Jacques Pauvert, Paris, 1979
Li Yu: À mari jaloux, femme fidèle, by Pascale Frey 1998
== Referanser ==
== Litteratur ==
Eric Henry: Chinese Amusement – The Lively Plays of Li Yü, Archon Books Hamden, CT 1980
Patrick Hanan: The Invention of Li Yu. 1988, ISBN 0-674-46425-7
Pascale Frey: Li Yu: À mari jaloux, femme fidèle (1998).
Philippe Picquier: Les carnets secrets de Li Yu, un art du bonheur en Chine, 2004, ISBN 2-87730-664-X.
Andrea Stocken: Die Kunst der Wahrnehmung – Das Ästhetikkonzept des Li Yu (1610 –1680) im Xianqing ouji im Zusammenhang von Leben und Werk, 2005, ISBN 3-447-05120-5
Воскресенский Д.Н. Ли Юй. Полуночник Вэйян или подстилка из плоти. (пер. с кит., предисл., коммент.) М., Гудьял-Пресс
Воскресенский Д.Н. Ли Юй. Двенадцать башен (повести XVII в.). (пер. с кит., предисл., коммент.) М., Гудьял-Пресс | Li Yu (kinesisk: 李漁 født 1610 i Rugao i Jiangsuprovinsen i Kina, død 1680), også kjent som Li Liweng (李笠翁), var en kinesisk skuespiller, forfatter (særlig innen den erotiske genre) og kritiker. | 7,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glamourjentene | 2023-02-04 | Glamourjentene | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske dokusåper', 'Kategori:TV-produksjoner på TVNorge'] | Glamourjentene er en norsk dokusåpe som gikk på TVNorge i 2009. Serien skildret hverdagen til Helene Rask og syv glamourmodeller i hennes byrå, Rask Models.Premieren ble sett av 118 000, noe som ble betegnet som skuffende. Serien ble i snitt fulgt av 86 000.Dagbladets TV-anmelder gav programmet terningkast fire.Serien ble innspilt i 2008 og skulle opprinnelig sendes høsten 2008 under tittelen Glamourmodellene. Den ble av ukjente årsaker flyttet til 2009 og fikk også nytt navn.
| Glamourjentene er en norsk dokusåpe som gikk på TVNorge i 2009. Serien skildret hverdagen til Helene Rask og syv glamourmodeller i hennes byrå, Rask Models.Premieren ble sett av 118 000, noe som ble betegnet som skuffende. Serien ble i snitt fulgt av 86 000.Dagbladets TV-anmelder gav programmet terningkast fire.Serien ble innspilt i 2008 og skulle opprinnelig sendes høsten 2008 under tittelen Glamourmodellene. Den ble av ukjente årsaker flyttet til 2009 og fikk også nytt navn.
== Deltakerne ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Filmklipp - Offisiell trailer (youtube) | }} | 7,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holum | 2023-02-04 | Holum | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Vest-Agder)', 'Kategori:Bosetninger i Lindesnes', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Agder'] | For den tidligere kommunen, se Holum (kommune).Holum (tettstedsnavn Krossen) er et område og et tettsted som ligger i Lindesnes kommune i Agder. Tettstedet har 611 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent 10 kilometer nord for Mandal sentrum. Holum kirke ligger på vestsiden av Mandalselva. Frem til 1964 var området en egen kommune, se Holum (kommune).
| For den tidligere kommunen, se Holum (kommune).Holum (tettstedsnavn Krossen) er et område og et tettsted som ligger i Lindesnes kommune i Agder. Tettstedet har 611 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent 10 kilometer nord for Mandal sentrum. Holum kirke ligger på vestsiden av Mandalselva. Frem til 1964 var området en egen kommune, se Holum (kommune).
== Delområder ==
Holum har følgende delområder:
Delområde Holum
Holmegård
Sodeland
Møgland
Krossen
Fuskeland
Holmesland
Stoveland
Møll
Ormestadhvor Krossen er tettstedet (se infoboks), og de andre som grender.
== Som tettsted ==
SSB kaller tettstedet Krossen, men stedet kalles gjerne bare Holum blant Mandals befolkning og på skilting i området. Tettstedet ble formelt registrert i 1980 av SSB, navnet var basert på «Det sentrale stedsnavnregister i Kartverket har blitt brukt som kilde». Tettstedet var i mange år ett av to tettsteder i Mandal kommune (det andre var Mandal by), men etter nye retningslinjer f.o.m 2014 ble Sånum skilt ut som eget tettsted.
== Samferdsel ==
Kryssningspunkt ved Møll bru
Fylkesvei 459 - vei vestover til Europavei 39
Fylkesvei 455 – hovedvei sør til Mandal og nord til Marnardal
Fylkesvei 201 (Vest-Agder) – gamleveien til strekningen nevnt overEllers går fylkesvei 214 (Vest-Agder) fra Krossen og østover
== Referanser == | | befolkning = | 7,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantin_Skatsjkov | 2023-02-04 | Konstantin Skatsjkov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1883', 'Kategori:Fødsler i 1821', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Russiske diplomater', 'Kategori:Russiske sinologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Konstantin Andrejanovitsj Skatsjkov (Константин Андреянович Скачков; født 1821, død 1883) var en russisk diplomat og sinolog. Hans samling av kinesiske bøker og manuskripter som han hadde ervervet under sine opphold i Kina, blant annet i Beijing og i Xinjiang, skulle bli grunnstammen i kinasamlingene i Det russiske statsbibliotek (Leninbiblioteket).
Skatsjkovs samling består i en vesentlig grad av gaver fra kinesiske venner og mandariner og av innkjøp en masse fra private kinesiske biblioteker som solgte unna under Taipingopprøret.
| Konstantin Andrejanovitsj Skatsjkov (Константин Андреянович Скачков; født 1821, død 1883) var en russisk diplomat og sinolog. Hans samling av kinesiske bøker og manuskripter som han hadde ervervet under sine opphold i Kina, blant annet i Beijing og i Xinjiang, skulle bli grunnstammen i kinasamlingene i Det russiske statsbibliotek (Leninbiblioteket).
Skatsjkovs samling består i en vesentlig grad av gaver fra kinesiske venner og mandariner og av innkjøp en masse fra private kinesiske biblioteker som solgte unna under Taipingopprøret.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Скачков Константин Андреянович (russisk)
Chinese block-books and manuscripts in the Russian State Library | Konstantin Andrejanovitsj Skatsjkov (Константин Андреянович Скачков; født 1821, død 1883) var en russisk diplomat og sinolog. Hans samling av kinesiske bøker og manuskripter som han hadde ervervet under sine opphold i Kina, blant annet i Beijing og i Xinjiang, skulle bli grunnstammen i kinasamlingene i Det russiske statsbibliotek (Leninbiblioteket). | 7,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huitfeldt | 2023-02-04 | Huitfeldt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Huitfeldt (slekt)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Våpenførende slekter'] | Huitfeldt er opprinnelig en gammel dansk adelsslekt. Slekten innvandret til Norge ca.1581 med Anders Huitfeldt (o.1555–1620), da han i 1582 giftet seg med Margrete Pedersdatter (Litle), datter av befalingsmann på Akershus Peder Hanssen (Litle) og Ingeborg Nilsdatter (Gyldenløve). Anders Huitfeldt ble da eier av setegården Tronstad i Hurum, som i 220 år var i slektens eie.
Ved Hurum kirke ligger fremdeles Det Huitfeldtske gravkapell, oppført av amtmann Tønne Huitfeldt tidlig i 1660-årene og fornyet i 1750. Kapellet har en av landets største og rikeste samling av gamle kister, og det er fortsatt slektens gravsted.
I Danmark går slektens sikre stamrekke i mannslinjen tilbake til Henrik Nielssen i Vedtofte på Fyn som er nevnt i 1429.
| Huitfeldt er opprinnelig en gammel dansk adelsslekt. Slekten innvandret til Norge ca.1581 med Anders Huitfeldt (o.1555–1620), da han i 1582 giftet seg med Margrete Pedersdatter (Litle), datter av befalingsmann på Akershus Peder Hanssen (Litle) og Ingeborg Nilsdatter (Gyldenløve). Anders Huitfeldt ble da eier av setegården Tronstad i Hurum, som i 220 år var i slektens eie.
Ved Hurum kirke ligger fremdeles Det Huitfeldtske gravkapell, oppført av amtmann Tønne Huitfeldt tidlig i 1660-årene og fornyet i 1750. Kapellet har en av landets største og rikeste samling av gamle kister, og det er fortsatt slektens gravsted.
I Danmark går slektens sikre stamrekke i mannslinjen tilbake til Henrik Nielssen i Vedtofte på Fyn som er nevnt i 1429.
== Navn og våpenskjold ==
Noen i middelalderen med navnet Hogenskild antas å være av samme slekt som Huitfeldt. Av disse er blant andre kjent ridderen Claus Hogenskild (nevnt 1386) og riksråden hr. Peder Hogenskild (o. 1400–1478), samt Magnus Hogenskild som rundt 1440 ble inngiftet i Finneslekten på Voss.
Slekten tok i 1526 navnet Huitfeldt i henhold til kong Frederik Is pålegg til den danske adel om å ta faste slektsnavn. Navnet Huitfeldt er dannet ut fra våpenskjoldet; et hvitt felt (dvs. sølv skjold) med en rød skråbjelke. Hjelmen har fem vekselvis røde og hvite faner. Skjoldet har påvirket Hurums kommunevåpen, fra 1979, som har på sølv bunn to blå skråbjelker dannet ved bølgesnitt.
== Gods og gårder ==
Slekten har eid en rekke gods og gårder i Norge, bl.a. Tronstad i Hurum, Skjelbred i Eiker, Tomb i Råde, Elingård i Fredrikstad, Kjølberg Herregård i Fredrikstad, Sanne i Sarpsborg og Hafslund hovedgård i Sarpsborg.
== Noen kjente medlemmer ==
Mange av slektens medlemmer har hatt fremstående stillinger og vært berømte i både Danmark og Norge:
Otte Clausen til Orebygård og Berritsgård (død ca. 1529)
Christoffer Huitfeldt til Berritsgård (1501–1559) - riksråd, etter reformasjonen lensherre i Trondhjem og på Bergenhus; sønn av Otte Clausen
Peder Huitfeldt til Engestofte (o.1510–1584) - admiral, Norges kansler 1547–1565; sønn av Otte Clausen
Povel Huitfeldt til Snidstrup (o.1520–1592) - stattholder og lensherre, den første danske stattholder i Norge 1572–1577; sønn av Otte Clausen.
Claus Huitfeldt til Krumstrup (død 1590) - landsdommer på Lolland; sønn av Otte Clausen
Arild Huitfeldt til Lillø (1546–1609) - rikskansler og historiker, forfatter av "Danmarks Riges Krønicke"; sønn av Christoffer Huitfeldt til Berritsgård
Jacob Huitfeldt til Berritsgård (1547–1583) - lensmann i Trondhjem
Hartvig Huitfeldt til Skjelbred (o.1583–1637) - berghauptmann i Norge
Margrethe Huitfeldt til Sundsby i Båhuslen (1608–1683) - ansvarlig for en av Nordens største donasjoner; datter av Hartvig Huitfeldt til Skjelbred
Tønne Huitfeldt til Tronstad (1625–1677) - oberst, lensherre i Idd og Marker, senere amtmann, kjent som Haldens forsvarer i 1659 og 1660
Iver Huitfeldt til Tronstad (1665–1710) - kommandør, som i slaget i Køge bugt i 1710 reddet flåten, men omkom; sønn av Tønne Huitfeldt (1625–1677)
Christian Charlot Amalia Huitfeldt (1667–1745) - offiser; sønn av Tønne Huitfeldt (1625–1677)
Henrik Jørgen Huitfeldt til Elingård, Kjølberg og Sanne (1674–1751) - generalløytnant; sønn av Tønne Huitfeldt (1625–1677)
Hartvig Huitfeldt til Hafslund hovedgård (1677–1748) - general, utmerket seg i den store nordiske krig; sønn av Tønne Huitfeldt (1625–1677)
Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt (1719–1792) - generalmajor og godseier; sønn av Henrik Jørgen Huitfeldt
Matthias Wilhelm Huitfeldt (1725–1803) - offiser og godseier; sønn av Hartvig Huitfeldt (1677–1748)
Søster Huitfeldt (1760–1833) - mor til Eidsvollsmennene Valentin- og Henrik Frederik Arild Sibbern.
Arild Christopher Huitfeldt fra Elingård (1769–1845) - major, som utmerket seg i kampene i Enningdal i 1808.
Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas (1834–1905) - riksarkivar, innehaver av det Kaaselundske fideikommiss.
Fritz Huitfeldt (1851–1938) - friluftsmann og forfatter
Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867–1941) – konservator ved Zoologisk museum i Oslo
Henrik J. S. Huitfeldt (1907–1979) - redaktør i Aftenposten
Carl Huitfeldt (1895–1949) - redaktør og forfatter i Aftenposten
Tønne Huitfeldt (1925–2007) - generalløytnant
Fritz Huitfeldt - politiker (Høyre)
Anniken Huitfeldt - politiker og statsråd (Arbeiderpartiet).
Astrid Huitfeldt - politiker (Arbeiderpartiet)
Axel Huitfeldt – overrettssakfører (1847–1901) og bakgrunnsmann for Axel Huitfeldts vei (Oslo)
== Litteratur ==
=== Norsk ===
H.J. Huitfeldt-Kaas: Efterretninger om familien Huitfeldt, Kristiania 1908
Hallvard Trætteberg: Norges våbenmerker.Norske by- og adelsvåben, hefte med klistremerker utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen Oslo 1969 (2. opplag 1976), side 131
Hans Cappelen og Knut Johannessen : Norske kommunevåpen, Oslo 1987, side 97
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010, side 219 (Anders Huitfeldts våpensegl i 1591)
Carl Huitfeldt: Slekten Huitfeldt - 600 år i Danmarks og Norges historie, Oslo 2012
=== Utenlandsk ===
Anders Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon,København 1904
A. Thiset: Danske Adelige Sigiller fra det XV., XVI. og XVII. Aarhundrede, København 1905, plansjene L XXIII (reprotrykk København 1977)
Danmarks Adels Aarbog, København 1887 og 1949
Sven Tito Achen: Danske adelsvåbener. En heraldisk nøgle, København 1973, side 445
Allan Tønnesen (redaktør), Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s., ISBN 9788776746612, side 364 med kort biografi og våpensegl for Tønne Huitfeldt som representant for den norske adelen i 1661.
== Referanser == | Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas (født 2. februar 1834 i Christiania, død 18. | 7,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skipsbesetning | 2023-02-04 | Skipsbesetning | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Beskjeftigelser', 'Kategori:Sjøfart', 'Kategori:Skipsterminologi'] | En skipsbesetning er den mannskapsstyrken som skal til for å føre et skip. Havgående fraktskip er tradisjonelt bygget for tankfrakt, stykkgodsfrakt eller bulkfrakt. I etterkrigsårene (ca. 1950 til 1970) skjedde det en del endringer i sjøfartens oppgave for verdenshandelen, og tendensen var bygging av større skip enn tidligere, og etterhvert også justeringer av skipstypene.
En stor del av den havgående flåten økte fra skipsstørrelser med lasteevne under 15 000 dødvekttonn (dwt) til mer enn det dobbelte og etterhvert mangedobbelte. I dag kan fraktskip ha lasteevne over 250 000 dødvekttonn. De vanligste fraktskipstypene i dag er stykkgodsskip, containerskip, bulkskip (tørrlasteskip), tankskip, gasstankskip og kjemikalietankskip. Store tankskip går ofte under betegnelsen supertankere.
Ved påmønstring på skip var sjømannskontorene mønstingsmyndighet. Ved avmønstring eller ommønstring i utlandet var utenriksstasjonene mønstringsmyndighet. I sjømansspråket ble formuleringen mønstre ut (reise til sjøs) ofte byttet med å ta hyre. Besetningen på den eldre flåten besto av rundt 50 mann litt avhengig av skipstypen. Disse var fordelt på flg. områder: | En skipsbesetning er den mannskapsstyrken som skal til for å føre et skip. Havgående fraktskip er tradisjonelt bygget for tankfrakt, stykkgodsfrakt eller bulkfrakt. I etterkrigsårene (ca. 1950 til 1970) skjedde det en del endringer i sjøfartens oppgave for verdenshandelen, og tendensen var bygging av større skip enn tidligere, og etterhvert også justeringer av skipstypene.
En stor del av den havgående flåten økte fra skipsstørrelser med lasteevne under 15 000 dødvekttonn (dwt) til mer enn det dobbelte og etterhvert mangedobbelte. I dag kan fraktskip ha lasteevne over 250 000 dødvekttonn. De vanligste fraktskipstypene i dag er stykkgodsskip, containerskip, bulkskip (tørrlasteskip), tankskip, gasstankskip og kjemikalietankskip. Store tankskip går ofte under betegnelsen supertankere.
Ved påmønstring på skip var sjømannskontorene mønstingsmyndighet. Ved avmønstring eller ommønstring i utlandet var utenriksstasjonene mønstringsmyndighet. I sjømansspråket ble formuleringen mønstre ut (reise til sjøs) ofte byttet med å ta hyre. Besetningen på den eldre flåten besto av rundt 50 mann litt avhengig av skipstypen. Disse var fordelt på flg. områder: | En skipsbesetning er den mannskapsstyrken som skal til for å føre et skip. Havgående fraktskip er tradisjonelt bygget for tankfrakt, stykkgodsfrakt eller bulkfrakt. | 7,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/One_of_the_Boys | 2023-02-04 | One of the Boys | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Musikkalbum fra USA', 'Kategori:Popmusikk-album'] | One of the Boys er det andre studioalbumet til den amerikanske sangeren og låtskriveren Katy Perry. Albumet ble gitt ut i USA og Canada 17. juni 2008. Det inneholder hitsinglene «I Kissed a Girl» og «Hot N Cold». Førstnevnte nådde #1 på Billboard Hot 100. Albumet har blitt sertifisert som platina i USA, og har solgt over 2 millioner eksemplarer over hele verden.
| One of the Boys er det andre studioalbumet til den amerikanske sangeren og låtskriveren Katy Perry. Albumet ble gitt ut i USA og Canada 17. juni 2008. Det inneholder hitsinglene «I Kissed a Girl» og «Hot N Cold». Førstnevnte nådde #1 på Billboard Hot 100. Albumet har blitt sertifisert som platina i USA, og har solgt over 2 millioner eksemplarer over hele verden.
== Sporliste ==
«One of the Boys» – 4:07 (Katy Perry)
«I Kissed a Girl» – 2:59 (Max Martin, Dr. Luke, Cathy Dennis, Katy Perry)
«Waking Up In Vegas» – 3:19 (Desmond Child, Andreas Carlsson, Katy Perry)
«Thinking of You» – 4:06 (Katy Perry)
«Mannequin» – 3:17 (Katy Perry)
«Ur So Gay» – 3:37 (Greg Wells, Katy Perry)
«Hot N Cold» – 3:40 (Max Martin, Dr. Luke, Katy Perry)
«If You Can Afford Me» – 3:18 (Dave Katz, Sam Hollander, Katy Perry)
«Lost» – 4:15 (Ted Bruner, Katy Perry)
«Self Inflicted» – 3:25 (Scott Cutler, Anne Preven, Katy Perry)
«I'm Still Breathing» – 3:48 (Dave Stewart, Katy Perry)
«Fingerprints» – 3:44 (Greg Wells, Katy Perry)
=== Bonusspor ===
iTunes Edition: «I Think I'm Ready» – 2:35 (Ted Bruner, Katy Perry)
Japan/Wal-Mart Digital Edition: «A Cup of Coffee» – 4:12 (Katy Perry, Glen Ballard, Matt Thiessen)
Australia/Japan/New Zealand/Polen/Storbritannia Edition: «I Kissed a Girl» – 2:59 (Max Martin, Dr. Luke, Cathy Dennis, Katy Perry)
=== Singler ===
2007: «Ur So Gay»
2008: «I Kissed a Girl»
2008: «Hot N Cold»
2008: «One of the Boys»
2009: «Thinking of You»
2009: «Waking Up In Vegas»
=== Musikkvideoer ===
Ur So Gay (Regissør: Walter May)
I Kissed a Girl (Regissør: Kinga Burza)
Hot N Cold (Regissør: Alan Ferguson)
Thinking of You (Regissør: Melina Matsoukas)
Waking Up In Vegas (Regissør: Joseph Kahn)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) One of the Boys på Apple Music
(en) One of the Boys på Discogs
(en) One of the Boys på MusicBrainz
(en) One of the Boys på Spotify
(en) One of the Boys på Last.fm
(en) One of the Boys på Genius — sangtekster
(en) One of the Boys på AllMusic | lenke | 7,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Mexico_bys_h%C3%B8yeste_bygninger | 2023-02-04 | Liste over Mexico bys høyeste bygninger | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Mexico by', 'Kategori:Lister over byggverk', 'Kategori:Mexico-relaterte lister'] | Dette er ei liste over Mexico bys høyeste bygninger. Lista omfatter både eksisterende bygninger, planlagte bygninger og bygninger under oppføring. Bygninger som ennå ikke står ferdig, er markert med feit kursiv skrift.
| Dette er ei liste over Mexico bys høyeste bygninger. Lista omfatter både eksisterende bygninger, planlagte bygninger og bygninger under oppføring. Bygninger som ennå ikke står ferdig, er markert med feit kursiv skrift.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Skyscrapers in Mexico, D. F. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Skyscrapercity – Mexico by
Edificios de México | Dette er ei liste over Mexico bys høyeste bygninger. Lista omfatter både eksisterende bygninger, planlagte bygninger og bygninger under oppføring. | 7,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ready_Already_EP | 2023-02-04 | Ready Already EP | ['Kategori:EP-plater fra 2006', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-01'] | Ready Already er ska-bandet No Torso sin andre EP. Den ble utgitt på Asian Man records under bandets første USA- turne i 2008.
| Ready Already er ska-bandet No Torso sin andre EP. Den ble utgitt på Asian Man records under bandets første USA- turne i 2008.
== Sporliste ==
«On My Way»
«Tonight»
«You Tell Me»
«Oh Brother»
«Suffering in Stereo»
«Cogito» | Ready Already er ska-bandet No Torso sin andre EP. Den ble utgitt på Asian Man records under bandets første USA- turne i 2008. | 7,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fatal_Fraud_EP | 2023-02-04 | Fatal Fraud EP | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:EP-plater fra 2006', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Norske EP-plater', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06'] | Fatal Fraud er ska-bandet No Torsos første EP.
| Fatal Fraud er ska-bandet No Torsos første EP.
== Sporliste ==
«Fatal Fraud»
«Realistic»
«I'm glad I'm alive»
«Square»
«The very last messenger» | Fatal Fraud er ska-bandet No Torsos første EP. | 7,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trilleb%C3%A5r | 2023-02-04 | Trillebår | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggeteknikk', 'Kategori:Hagebruksredskaper', 'Kategori:Kjøretøyer'] | En trillebår er en vogn med lasteplan, ett eller to hjul, to støttebein og to løftestenger med håndtak, laget for at én person skal kunne frakte tunge ting.
| En trillebår er en vogn med lasteplan, ett eller to hjul, to støttebein og to løftestenger med håndtak, laget for at én person skal kunne frakte tunge ting.
== Bruk og utforming ==
Trillebårer blir særlig brukt som redskap under hagearbeid, i landbruket og under byggearbeid for å flytte sand, jord og andre løsmasser, løv og kvist, gjødsel, dyrefôr og annet. Trillebårer kan også benyttes for å løfte og frakte tyngre gjenstander, på samme måte som drakjerrer og traller.
== Historikk ==
Mange regner kineseren Zhuge Liang som trillebårens oppfinner. Under Han-dynastiet på 200-tallet skal han ha konstruert en trillebår kalt «treoksen». Den ble brukt av blant annet militæret for å frakte sårede og forsyninger. I Europa finner vi de første illustrasjonene som viser trillebårer, i middelalderen på 1200-tallet.
== Se også ==
Spannbår
Tralle
== Eksterne lenker ==
(en) Wheelbarrows – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«DigitaltMuseum: Søk: 'trillebår'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012. | En trillebår er en vogn med lasteplan, ett eller to hjul, to støttebein og to løftestenger med håndtak, laget for at én person skal kunne frakte tunge ting. | 7,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Runyangbroen | 2023-02-04 | Runyangbroen | ['Kategori:119°Ø', 'Kategori:2005 i Kina', 'Kategori:32°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 2005', 'Kategori:Hengebroer', 'Kategori:Jiangsu', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skråkabelbroer', 'Kategori:Veibroer i Folkerepublikken Kina'] | Runyangbroen (forenklet kinesisk: 润扬长江大桥, tradisjonell kinesisk: 潤揚長江大橋, Pīnyīn: Rùnyáng Chángjiāng Dàqiáo) er to store broer som krysser elven Chang Jiang (Yangtze) i provinsen Jiangsu i Kina, nedstrøms for Nanjing. Broen går fra Zhenjiang i sør til Yangzhou i nord, og er en del av motorveien Beijing-Shanghai.
Den søndre broen er en hengebro med et hovedspenn på 1490 meter. Tårnene rager 215 meter over vannoverflaten. Bredden er 39,2 m med plass til seks kjørefelt og et smalt gangfelt for vedlikehold. Seilingshøyden er ca. 50 m.
Den nordre broen er en skråkabelbro med et hovedspenn på 406 meter, og 150 m høye tårn. Mellom de to broene er øya Siyezhou. Den totale lengden til brokomplekset er 35,66 km.Broene åpnet for trafikk i april 2005.
| Runyangbroen (forenklet kinesisk: 润扬长江大桥, tradisjonell kinesisk: 潤揚長江大橋, Pīnyīn: Rùnyáng Chángjiāng Dàqiáo) er to store broer som krysser elven Chang Jiang (Yangtze) i provinsen Jiangsu i Kina, nedstrøms for Nanjing. Broen går fra Zhenjiang i sør til Yangzhou i nord, og er en del av motorveien Beijing-Shanghai.
Den søndre broen er en hengebro med et hovedspenn på 1490 meter. Tårnene rager 215 meter over vannoverflaten. Bredden er 39,2 m med plass til seks kjørefelt og et smalt gangfelt for vedlikehold. Seilingshøyden er ca. 50 m.
Den nordre broen er en skråkabelbro med et hovedspenn på 406 meter, og 150 m høye tårn. Mellom de to broene er øya Siyezhou. Den totale lengden til brokomplekset er 35,66 km.Broene åpnet for trafikk i april 2005.
== Referanser ==
== Kilder ==
Artikkel i Peoples Daily Online
Artikkel fra construction.com
South Bridge i Structurae
North Bridge i Structurae
== Eksterne lenker ==
Runyang Yangtze River Highway Bridge Arkivert 20120815181409 hos WebCite (Kinesisk) | Runyangbroen (forenklet kinesisk: 润扬长江大桥, tradisjonell kinesisk: 潤揚長江大橋, Pīnyīn: Rùnyáng Chángjiāng Dàqiáo) er to store broer som krysser elven Chang Jiang (Yangtze) i provinsen Jiangsu i Kina, nedstrøms for Nanjing. Broen går fra Zhenjiang i sør til Yangzhou i nord, og er en del av motorveien Beijing-Shanghai. | 7,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ragdoll_Productions | 2023-02-04 | Ragdoll Productions | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1984', 'Kategori:Medieselskaper fra Storbritannia'] | Ragdoll Productions (eller Ragdoll Ltd.) og Ragdoll Productions Animations er et britisk produksjonsselskap som produserer barne-TV-serier. Selskapet ble grunnlagt av Anne Wood i 1984, og har siden produsert en rekke suksessrike TV-serier for barn. Den mest suksessrike serien, Teletubbies, er vist i 111 land og oversatt til 41 språk.
| Ragdoll Productions (eller Ragdoll Ltd.) og Ragdoll Productions Animations er et britisk produksjonsselskap som produserer barne-TV-serier. Selskapet ble grunnlagt av Anne Wood i 1984, og har siden produsert en rekke suksessrike TV-serier for barn. Den mest suksessrike serien, Teletubbies, er vist i 111 land og oversatt til 41 språk.
== Populære produksjoner ==
Nedenfor listes en del av Ragdolls mest populære produksjoner:
Pob's Programme — først sendt i 1985 i Storbritannia. Selskapets første offisielle produksjon, som handler om Pob, med store ører og en ullgenser.Rosie and Jim — først sendt i 1992. Barnekomedie som handler om to rampete filledukker som ved magi blir levende når eieren deres er borte.Open a Door — først sendt i 1992. Et internasjonalt prosjekt som produserte femminuttersfilmer for barn.Tots TV — først sendt i 1996. Handler om dukkene Tilly, Tom og Tiny. Tilly snakket fransk, og introduserte dermed et andrespråk for britiske barn. Serien vant to BAFTA-priser.Teletubbies — først sendt i 1997. En fenomenal suksess som handler om de fire Teletubbiene Tinky Winky, Dipsy, Laa-Laa og Po.BadJelly the Witch — først sendt i 2000. En tegnefilm basert på en bok av Spike Milligan.Brum – først sendt i 2003. Handler om en liten bil som blir levende og reiser rundt og hjelper innbyggerne i en landsby. Ble en suksess i Japan.Boohbah — først sendt i 2004. Et trimprogram tilsiktet tre til åtteåringer.Drømmehagen — først sendt i 2007. Et barneprogram ment for barn mellom ett og tre år.
== Eksterne lenker ==
Ragdoll's offisielle nettside | Ragdoll Productions (eller Ragdoll Ltd.) og Ragdoll Productions Animations er et britisk produksjonsselskap som produserer barne-TV-serier. | 7,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Aadland | 2023-02-04 | Harald Aadland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune'] | Artikkelen er om fiolinisten Harald Aadland, ikke om oljeingeniør Harald Aadland fra Nesstun eller jazzpianist Harald Aamodt Aaland (1983–)Harald Bertin Aadland (født 7. juli 1960) er en norsk prisbelønt fiolinist, opprinnelig fra Bergen.
Han har vært konsertmester i Kringkastingsorkestret fra midt på 1980-tallet. Aadland er lærer på Norges Musikkhøyskole, blant hans elever nevnes Alexander Rybak. Han er trolig mest kjent fra plateutgivelser med kammerensemblet Den Norske Strykekvartett, hvor han var primarius i ni år. Som solist eller kammermusiker har han deltatt på Festspillene i Bergen, Risør Kammermusikkfest, Oslo Kammermusikkfestival og Bath Festival.
| Artikkelen er om fiolinisten Harald Aadland, ikke om oljeingeniør Harald Aadland fra Nesstun eller jazzpianist Harald Aamodt Aaland (1983–)Harald Bertin Aadland (født 7. juli 1960) er en norsk prisbelønt fiolinist, opprinnelig fra Bergen.
Han har vært konsertmester i Kringkastingsorkestret fra midt på 1980-tallet. Aadland er lærer på Norges Musikkhøyskole, blant hans elever nevnes Alexander Rybak. Han er trolig mest kjent fra plateutgivelser med kammerensemblet Den Norske Strykekvartett, hvor han var primarius i ni år. Som solist eller kammermusiker har han deltatt på Festspillene i Bergen, Risør Kammermusikkfest, Oslo Kammermusikkfestival og Bath Festival.
== Diskografi ==
Eli Rygg & Terje Strømdahl: Jul i Portveien med Eli og Terje (1988)
Den norske Strykekvartett: Sverre Bergh – String Quartett * String Quintet (1990)
Den norske Strykekvartett: Grieg – Complete String Quartets (1991)
Den norske Strykekvartett: Iver Holter – String Quartets op. 1 & op. 18 (1993)
Kringkastingsorkestret: Johan Halvorsen – Suite Ancienne op. 31 * Mascarade, Suite – Norwegian Dance, No. 5 and 6 * Bjørnstjerne Bjørnson In Memoriam op. 30 (1994)
Den norske Strykekvartett: London Recital (1994)
Out to Lunch & Den norske Strykekvartett: Kullboksrytter (1995)
CC Cowboys: Himmeltitter (1996)
CC Cowboys: Ekko: CC Cowboys Beste (1998)
Metropolitan: Metropolitan (1999)
Roger Arve Vigulf: Profiles (1999)
Risør kammermusikkfest: Risør kammermusikkfest gjennom 10 år (2000)
Savoy: Reasons to Stay Indoors (2001)
Vidar Busk: Venus Texas (2001)
Lasse Kronér: Lasse Kronér (2001)
Wenche Myhre: Viva La Diva (2002)
Ari Rasilainen & Kringkastingsorkestret: Rustle of Spring (2003)
The Swing Pack: Urban Breeze (2003)
Sigmund Groven: Here, There and Everywhere – Sigmund Groven plays the Music of Lennon/McCartney, Sir George Martin and Other Harmonica Favourites (2004)
Arve Tellefsen: Ole Bull – A Norwegian Pioneer (2005)
Sonny Simmons: The Traveller (2005)
Mia Gundersen, Bjarte Hjelmeland & Oslo Gospel Choir: Løs i mørket (2005)
Wenche Myhre: Wenche Myhre in Concert (2008)
a-ha: Foot of the Mountain (2009)
Geir Hauger: Turning Circles (2009)
Arve Tellefsen: Arve Tellefsen plays Ole Bull (2010)
a-ha: 25 (2010)
Jan Eggum: Kjærlighet og ærlighet 2 (2011)
Finnish Radio Symphony Orchestra: The Nordic Experience (2011)
Jan Eggum: Kjærlighet og ærlighet (2011)
Jonas Fjeld: De beste – 60 år i livet – 40 år på veien (2012)
Wenche Myhre: 66 (2013)
Maria Mena: Weapon in Mind (2013)
Mari Boine ft. Kringkastingsorkestret: Gilvve gollát – Sow Your Gold (2013)
Christel Alsos: I den kalde vinter (2013)
== Premier ==
2.-plass i Prinsesse Astrids musikkpris 1987
Statens etablererstipend 1989 på kroner 20 000 | Harald Bertin Aadland (født 7. juli 1960) er en norsk prisbelønt fiolinist, opprinnelig fra Bergen. | 7,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malin_King | 2023-02-04 | Malin King | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 13. januar', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Malin King (født 13. januar 1989) er en norsk skuespiller. Hun har vært med i TV-serien Nattsøsteren 2007, og er med i filmen Snarveien (premiere 31. juli 2009). Hun er teaterlærer på Stabekk teater (2013)
| Malin King (født 13. januar 1989) er en norsk skuespiller. Hun har vært med i TV-serien Nattsøsteren 2007, og er med i filmen Snarveien (premiere 31. juli 2009). Hun er teaterlærer på Stabekk teater (2013)
== Eksterne lenker ==
(en) Malin King på Internet Movie Database
(en) Malin King hos The Movie Database | Malin King (født 13. januar 1989) er en norsk skuespiller. | 7,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Incurvaria | 2023-02-04 | Incurvaria | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Adrian Hardy Haworth', 'Kategori:Flekkmøll', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1828'] | Incurvaria spp. er en slekt av sommerfugler som hører til familien flekkmøll (Incurvariidae).
| Incurvaria spp. er en slekt av sommerfugler som hører til familien flekkmøll (Incurvariidae).
== Utseende ==
Små til middelsstore (vingespenn 11 – 21 mm for de artene som forekommer i Norden), slanke møll. Antennene er trådformede, litt kortere enn forvingen. Hos noen arter har hannene kamformede antenner. Kroppen og forvingen er vanligvis mørkbrune, hos de fleste artene har forvingen hvite flekker eller tverrbånd. Hodet er gjerne kledt med oppstående, gulaktige skjell.
== Levevis ==
Hunnene legger egg på ulike busker og løvtrær. Hunnene legegr egg på nye blader, og larvene lever den første tiden inne i bladene, der de lager en flekkmine. Etter en tid gnager de seg ut, lager et hylster av blader og silke, firer seg ned til bakken og lever resten av larvetiden på nedfalne blader.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Incurvarioidea
Familien flekkmøll, Incurvariidae
Slekten Incurvaria Haworth, 1828
Incurvaria pectinea Haworth, 1828 – på ulike løvtrær
Incurvaria masculella (Denis & Schiffermüller, 1775) – på ulike løvtrær
Incurvaria vetulella (Zetterstedt, 1839)
Incurvaria circulella (Zetterstedt, 1839)
Incurvaria oehlmanniella (Hübner, 1796) – på blåbær
Incurvaria praelatella (Denis & Schiffermüller, 1775) – på markjordbær, humleblom, mjødurt
Incurvaria koerneriella (Zeller, 1839) – på bøk, finnes i Danmark og Skåne
Incurvaria ploessli Huemer, 1993
Incurvaria triglavensis Hauder, 1912
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 357 – 365. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Incurvaria i Encyclopedia of Life
(en) Incurvaria i Global Biodiversity Information Facility
(no) Incurvaria hos Artsdatabanken
(sv) Incurvaria hos Dyntaxa
(en) Incurvaria hos Fauna Europaea
(en) Incurvaria hos Fossilworks
(en) Incurvaria hos NCBI
(en) Kategori:Incurvaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Incurvaria – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Incurvaria – detaljert informasjon på Wikispecies | * Incurvaria pectinea | 7,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ricardo_Wolf | 2023-02-04 | Ricardo Wolf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cubanske diplomater', 'Kategori:Cubanske forretningsfolk', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Filantroper', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hannover', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forretningsfolk', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Ricardo Wolf (født 1887 i Hannover i Tyskland, død 1981 i Herzliya i Israel) var en oppfinner og filantrop.
Han var av jødisk bakgrunn, og utvandret fra Tyskland til Cuba før første verdenskrig. Der utviklet han en metode for optimering av jernsmelting, og det sikret ham stor velstand. Politisk stilte han seg på Fidel Castros side da den tid kom og i 1960 ble han Cubas ambassadør i Israel.
Sammen med sin hustru Francisca Subirana Wolf opprettet han Wolfprisen.
| Ricardo Wolf (født 1887 i Hannover i Tyskland, død 1981 i Herzliya i Israel) var en oppfinner og filantrop.
Han var av jødisk bakgrunn, og utvandret fra Tyskland til Cuba før første verdenskrig. Der utviklet han en metode for optimering av jernsmelting, og det sikret ham stor velstand. Politisk stilte han seg på Fidel Castros side da den tid kom og i 1960 ble han Cubas ambassadør i Israel.
Sammen med sin hustru Francisca Subirana Wolf opprettet han Wolfprisen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi | Ricardo Wolf (født 1887 i Hannover i Tyskland, død 1981 i Herzliya i Israel) var en oppfinner og filantrop. | 7,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirkeng_skole | 2023-02-04 | Kirkeng skole | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Barneskoler i Viken', 'Kategori:Byggverk i Rakkestad', 'Kategori:Sider med kart'] | Kirkeng skole er en barneskole i Degernes i Rakkestad kommune i Østfold. Skolen ligger i Degernes sentrum, hvor man også finner Degerneshallen, Degernes kirke og Kirkeng barnehage.
Skolen har omtrent 120 elever og 23 ansatte. Skolen består i dag av tre bygninger og har sju klasserom, gymsal, videorom, skolekjøkken, sløydrom og bibliotek. For hundre år siden var det fem skoler i Degernes, men i dag er det kun Kirkens skole igjen.
| Kirkeng skole er en barneskole i Degernes i Rakkestad kommune i Østfold. Skolen ligger i Degernes sentrum, hvor man også finner Degerneshallen, Degernes kirke og Kirkeng barnehage.
Skolen har omtrent 120 elever og 23 ansatte. Skolen består i dag av tre bygninger og har sju klasserom, gymsal, videorom, skolekjøkken, sløydrom og bibliotek. For hundre år siden var det fem skoler i Degernes, men i dag er det kun Kirkens skole igjen.
== Historie ==
Kirkeng skole ble bygd nær Degernes kirke fordi skolen skulle ligge sentralt og elevene skulle ha kort skolevei. Forslaget om å bygge en skole ble vedtatt i 1896. Tomta ble godkjent, men ikke tegningene. En av grunnene var at leilighetene til lærerne ikke holdt mål. Det ble derfor lagd nye tegninger og den 22. oktober 1900 stod bygningen klar til bruk. Bygget var beregnet til å koste 7700 kroner, men regningen ble på hele 9142 kroner. Etter en stund ble bygget revet fordi det var dårlig isolert og kaldt der. Det ble bygd et nytt bygg i 1950. Dette bygget er det eldste som fremdeles er i bruk. I dette bygget er biblioteket. Det andre bygget ble bygd i 1976, og det siste bygget sto ferdig i 1997. Skolen eier også et jorde og i de første årene hadde lærerne dyr på dette jordet. I dag brukes dette jordet til fotballbinge og barnehage.
== Eksterne lenker ==
Skolens side hos Rakkestad kommune. | Kirkeng skole er en barneskole i Degernes i Rakkestad kommune i Østfold. Skolen ligger i Degernes sentrum, hvor man også finner Degerneshallen, Degernes kirke og Kirkeng barnehage. | 7,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergenhus_festning | 2023-02-04 | Bergenhus festning | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Byggverk i Bergen', 'Kategori:Festninger i Norge', 'Kategori:Festningsverk i Vestland', 'Kategori:Forsvaret i Bergen', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Gerhard Fischer', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Bergenhus festning ligger i innseilingen til Vågen i Bergen. Dette er en av de eldste og best bevarte festningene i Norge.
Den mest korrekte betegnelsen på Bergenhus er egentlig Bergenhus slott, siden det var kongebolig og administrasjonssentrum den gang Bergen var hovedstad i Norge. (Betegnelsen -hus betyr i slike tilfeller «befestet slott».)
Festningsanlegget omfatter området mellom Koengen i øst, Bradbenken i sør, Festningskaien i vest og Bontelabo i nord.
| Bergenhus festning ligger i innseilingen til Vågen i Bergen. Dette er en av de eldste og best bevarte festningene i Norge.
Den mest korrekte betegnelsen på Bergenhus er egentlig Bergenhus slott, siden det var kongebolig og administrasjonssentrum den gang Bergen var hovedstad i Norge. (Betegnelsen -hus betyr i slike tilfeller «befestet slott».)
Festningsanlegget omfatter området mellom Koengen i øst, Bradbenken i sør, Festningskaien i vest og Bontelabo i nord.
== Avdelinger ==
Følgende avdelinger er lokalisert på Bergenhus:
Kommandant Bergenhus festning
Bergenhus Heimevernsdistrikt 09
Forsvarets regnskapsavdeling
Sjøforsvarets musikkorps
Forsvarets personell- og vernepliktssenter
Festningsmuseet (Bergenhus festningsmuseum)
== Historie ==
Området som i dag utgjør kjerneområdet for Bergenhus festning gikk i middelalderen under benevnelsen Holmen. Området mellom Holmen og middelalderborgen Sverresborg, anlagt i 1180-årene, var et sumpet myrområde, som gikk under navnet Veisan (i dag Koengen).
=== Middelalderen ===
Kong Øystein Magnusson flyttet kongssetet fra Alrekstad til Holmen på 1100-tallet og bygde opp en kongsgård. Da borgerkrigene ebbet ut i første halvdel av Håkon Håkonssons lange regjeringstid (1217–63) og Norge ble mer varig samlet, ble det bygd opp en ringmur av stein på Holmen. Den skulle beskytte trehusbebyggelsen mot brann og mot fiender. Bergen ble da hovedstad i Norge og Holmen det politiske sentrum. Byens tettbebyggelse strakk seg på den tiden fra Holmen langs østsiden av Vågen og langs Øvregaten til Olavskirken (Bergen domkirke).Festningen forfalt i senmiddelalderen, men ble igjen militært område i 1514. Gjenreisningen ble ledet av Jørgen Hanssøn som også bygde en ringmur med vollgraver og vindelbro øst for kastellet ca. 1520.
=== 1600-tallet ===
Da kongemakten flyttet ut av landet, under unionen med Danmark i senmiddelalderen, opphørte Bergen å være residensby. Men kongsgården var fortsatt det politiske og administrative sentrum for Vestlandet og Nord-Norge. Først med innføringen av eneveldet i 1660 ble Bergenhus en ren festning.
I løpet av 1600-tallet ble festningen utbygget og forsterket og var på sitt mest fullstendige rundt 1700, med Bergenhus og Sverresborg som en samlet festning.
Bergenhus festning tok del i slaget på Bergens våg 2. august 1665.
=== 1800-tallet ===
På begynnelsen av 1800-tallet ble Sverresborg igjen skilt fra selve festningsområdet. Anlegget ble opparbeidet som park og forlystelseshage, samtidig som forsvaret av Bergen gradvis ble flyttet ut av byen.
Festningen fortsatte likevel å være et militært etablissement, bl.a. som hovedkvarter for de to Vestlandsregimentene og med underoffisersskole fra omkring 1911. Underoffisersskolen hadde tilhold i kasernen på Sverresborg.
I 1897 ble en stor del av festningens areal mot sør og vest avsatt til bygging av Festningskaien.
=== Andre verdenskrig og etterkrigstiden ===
Under andre verdenskrig ble Bergenhus tatt i bruk av tyskerne som militært område og lokalt hovedkvarter, og sovjetiske krigsfanger ble satt til å bygge en betongbunker. En eksplosjonsulykke på Vågen 20. april 1944 der det nederlandske fartøyet «Voorbode», som var lastet med dynamitt og ammunisjon, gikk i luften, førte til store skader på bygningene på Bergenhus.
Fra 1945 til 1995 var Bergenhus festning hovedkvarter for Distriktskommando Vestlandet. I 1996 overtok Bergenhus Regiment kommandantskapet på festningen, frem til regimentet ble nedlagt 30. september 2002. Fra og med 1. oktober 2002 overtok Sjøforsvarets skoler kommandantskapsfunksjonen.
Siden 2002 er det også etablert flere militære funksjoner på festningen, bl.a. Forsvarets regnskapsadministrasjon og Forsvarets Museer. Bergenhus Heimevernsdistrikt 09 har sitt hovedkvarter på festningen, noe som gjør at den i dag fortsatt har en operativ militær funksjon for forsvaret av landet. I tillegg har Forsvarets Musikkorps Vestlandet og Vernepliktsverket i Bergen sitt virke på festningen, og dette gjør at det i dag er ca. 150 militært ansatte i daglig arbeid på festningen.
== Bygningene ==
To av bygningene fra middelalderen finnes fortsatt på festningen; Håkonshallen og Magnus Lagabøtes kastell. Magnus Lagabøtes kastell er en del av Rosenkrantztårnet. I tillegg ble det bygd flere steinhaller, to portkasteller og festningsmur.
Sør for Håkonshallen ligger Kommandantboligen, Stallbygningen og Portkastellet/Kapteinvaktmesterboligen.
Portkastellet er fra Håkon Håkonssons tid, Kapteinvaktmesterboligen fra 1714 ble da brukt som skriverstue og inneholdt Proviantforvalterens kontorer. Kommandantboligen, som vender mot Vågen i vest ble bygget i 1725. Stallbygningene er fra samme tid og huset hester og kanoner. Bygningen ble også brukt av vaktmannskapene til 1835.
Mellom Slottsgården og Paradeplassen ligger Hovedvakten som ble bygget i 1835. Denne og Hovedporten fra 1832 har Karl Johans monogram.
Artilleribygningen ligger nord for Håkonshallen. Den ble brukt som laboratorium for å teste kvaliteten på kruttet.
I sørøst er Sorieporten og vest for denne ligger Ingeniørkontorbygningensom ble bygget ved slutten av første verdenskrig.
=== Kirker ===
Holmen var i middelalderen også biskopenes residens og hadde flere kirkebygg, Store Kristkirke, Lille Kristkirke, Apostelkirken og Katarinakirken/Katarinahospitalet. Alle disse bygningene er revet eller nedbrent.
=== Restaurering, minnesmerker, kanoner ===
Etter eksplosjonen på Vågen i 1944 og den annen verdenskrig nedsatte Riksantikvaren en gjenreisningskomité med arkeolog Johs. Bøe som formann og kunsthistoriker Robert Kloster som viseformann. Det praktiske restaureringsarbeidet ble ledet av arkitekt Gerhard Fischer. Arbeidene ble offisielt avsluttet i 1971 da det ble plantet en eik.
I 2010 ble det rehabilitert murer, voller og bygg etter tidsriktige metoder, ledet av Forsvarsbygg Utvikling og NCC.
Nord for Håkonshallen står en statue av Haakon VII utført av Ottar Espeland. Statuen ble avduket på Storetveitmarken i 1972 og flyttet til Bergenhus i 1983.
Festningen har syv saluttkanoner. På Nordre bastion er Flaggpynten der festningens flagg blir heist.
== Annen bruk av festningen ==
Bergenhus festning og paradeplassen er fast ekserserplass for Dræggens Buekorps. Hvert år på stiftelsesdagen 13. mai blir buekorpset inspisert av kommandanten. I tillegg blir plassen og Rosenkrantztårnet benyttet av blankvåpengruppen Kongshirden 1260.
=== Teater ===
I august 2017 vil Fyllingsdalen Teater spille en nyskrevet familiemusikal kalt "Hekseringen". Denne musikalen utspiller seg i Bergen i 1665 og handler om livet til jenten Kristina og hennes venner og familie i Bergen, men også om hekser og heksebrenning og hvordan dette utspilte seg på den tiden. [hekseringen.no]
=== Utendørs konsertarena ===
Det har også vært en rekke større konserter med kjente artister på festningsområdet. Disse artistene innkluderer blant annet The Weeknd, Elton John, Rolling Stones, Kiss, Metallica, David Bowie, Iron Maiden, Foo Fighters, Kanye West, Rihanna, Eagles, Coldplay, Bruce Springsteen, Tinie Tempah, Santigold, Avenged Sevenfold, Bob Dylan, Roxette, Rammstein, Alice In Chains, Bruno Mars og Paul McCartney.
== Fredning ==
Som erstatning for tidligere administrativt vern ble Bergenhus festning formelt fredet ved forskrift i 2006. Fredningen omfatter hele hovedfestningen, Sverresborg og ubebygde deler av Koengen. Fredningen var basert på Verneplan for Bergenhus (1996) og Landsverneplan for Forsvaret (2000).
Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg.
== Se også ==
Kristkirken på Holmen i Bergen
Christopher Frederik Lowzow – kommandant på Bergenhus
Albrecht Christopher von Heinen – kommandant på Bergenhus
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kavli, Guthorm; Norges festninger, fra Fredriksten til Vardøhus, Universitetsforlaget 1987, ISBN 82-00-18430-7
Welle-Strand, Erling (1916-2013) (1974). Museums in Norway. Oslo: Royal Ministry of Foreign Affairs. ISBN 8271770039.
== Eksterne lenker ==
Bergenhus festning
Bergen byleksikon på nett, om Bergenhus (festningsanlegg)
Bergen byleksikon på nett, om Bergenhus festnings straffeanstalt
Bergen byleksikon på nett, om Bergenhus festningsmuseum
«Bergenhus festning». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Bergenhus skole er en barneskole i Rakkestad kommune i Østfold. Skolen har 343 elever og ca. | 7,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8ynevarden | 2023-02-04 | Røynevarden | ['Kategori:59,6°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Suldal', 'Kategori:Ryfylkemuseet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Suldals historie'] | Røynevarden er en tidligere husmannsplass i Suldal kommune. Opprinnelig hørte plassen til under gården Overskeid ved Nesflaten. Siden 1947 har husene på Røynevarden vært en del av Ryfylkemuseet,
og alle er fredet. Grunnen er i privat eie. Plassen ligger like ved riksvei 13, ved Suldalsvatnet.
Løa med utstilling er åpen hele året. Andre hus er stengte, men blir åpnet for grupper i sommersesongen.
| Røynevarden er en tidligere husmannsplass i Suldal kommune. Opprinnelig hørte plassen til under gården Overskeid ved Nesflaten. Siden 1947 har husene på Røynevarden vært en del av Ryfylkemuseet,
og alle er fredet. Grunnen er i privat eie. Plassen ligger like ved riksvei 13, ved Suldalsvatnet.
Løa med utstilling er åpen hele året. Andre hus er stengte, men blir åpnet for grupper i sommersesongen.
== Hus ==
På plassen er det i dag seks hus.
Gamlestova, det eldste bolighuset, ble satt opp på Røynevarden i 1834. Gulvflata i selve stuerommet er om lag 12 kvadratmeter. Ytterdøra er bare 1,20 meter høy. Opprinnelig skal det ha vært et stengulv, men senere er det lagt tregulv. Stua har vært en røykstue med ljore i taket, men denne er senere dekket av never og torv. I Suldal sier en «rotastove» om en stue uten lem, slik at en ser opp i taket med sperr, tro og never.
En stokk kalt «beten» går tvers over stua og holder langveggene på plass. I hjørnet står en grue, murt av gråstein. Grua skulle være lav, for å gjøre det lett å løfte grytene ned fra skjerdingen.
I tillegg til stuerommet er der ei kove på mindre enn fire kvadratmeter.
Mot vest var huset forlenget med en «rapaskut», men denne gikk tapt ganske raskt etter 1946.
Nystova, som også var bolighus, ble flyttet til plassen i 1892. Dette huset er romsligere og måler 7,3 x 4,5 meter. Huset har gang, en stue på 17,5 kvadratmeter og ei kove på seks kvadratmeter. I Nystova er det loftsrom.
Stua har en grue i hjørnet, og her er også en vedovn.
Her er i dag også løe, sauhus, geithus og eldhus. Sauhuset er 3,6 x 2,45 meter i grunnflate. Det har en inskripsjon «1898», men huset må være eldre enn dette. Hallvard (født 1863 eller 1864) kunne ikke huske
at han hadde sovet noe annet sted som liten enn på lemmen i sauhuset. Et gammelt eldhus brant ned, og et nytt ble satt opp i stein, med bordkledning i gavlene. Gulvflaten er om lag 3 x 3 meter.
Eldhuset ble brukt til å tørke korn, i en stor gryte. Her bakte de også flatbrød og røykte kjøtt.
På fotografi fra 1946 kan en i tillegg se et fjøs sammenbygd med løa, men taket er i ferd med å bryte sammen. På foto fra 1973 er fjøset helt borte. I dag er bare murene igjen av fjøset. Fotografi fra 1946 viser
i tillegg en do i forlengelsen av langveggen på løa, og også denne er nå borte.
== Historie ==
=== Den første familien ===
Den første husmannen på Røynevarden var Jakob eller Jacob Gabrielsen (Berge), med kona Randi. Jakob var født på Berge i Suldal i 1785, som nummer fire av seks søsken. Han skal ha tjenestegjort som soldat i krigsårene 1807-1814. I 1817 giftet han seg med Randi Gabrielsdotter (Hamnaflot), fra husmannsplassen Falkelia, som hørte til gården Havrevoll. Randi var født i 1793 og var åtte år yngre enn Jakob.
Etter bryllupet bodde Randi og Jakob som «inderstar» (leietakere) i Falkelia, og der ble første barnet, Ingeborg, født i 1818. Neste barn var også en jente, Dordi, født i 1821. Innen den tid hadde ekteparet etablert seg på
husmannsplassen Svones under gården Haugen på Nesflaten. Svones ligger også på nordsiden av Suldalsvatnet, litt lenger øst enn Røynevarden. Denne plassen ble ødelagt da Suldalsveien ble bygget. På Svones bodde
familien i 15 år, før de flyttet til Røynevarden. En jente, Randi, født i 1824, døde bare 19 dager gammel. Etter dette fikk ekteparet fire barn til: Randi (1825), Gabriel (1829), Gabriel (1832) og Marta (1835). Marta var den eneste som ble født på Røynevarden. Barna ble gitt navn etter gammel oppkallingsskikk: Ingeborg etter farmoren og Dordi etter mormoren. Begge besteforeldrene het Gabriel, så dermed fikk to sønner samme navn.
Til Røynevarden flyttet familien i 1834, og der måtte alt bygges opp fra grunnen av. Bolighuset, det som nå er Gamlestova, har familien antagelig flyttet med seg fra Svones. Alderen til huset er ikke kjent, men det er antatt at det er rundt to hundre år gammelt.
=== Festevilkår ===
Den nye husmannsplassen hørte til gården Overskeid. I festeavtalen ble plassen kalt «Roynevarskaaret», og bonden på Overskeid skreiv seg som «Avindskeid». I Rogaland er «plass» fra gammelt av et intetkjønnsord, «et plass».
Jeg underskrevne Halvor Olsen Avindskeid tilstaaer hermed at have leiet og festet et under min Gaard Avindskeid Matr. No. 61 i Soledals Skibreede beliggende Plads, kaldet Roynevarsskaaret, til Jacob Gabrielsen og hustrue Randi Gabrielsdatter, der grændser paa vestre Side til Torkel Goudethuns Eiendom og paa nordre Side til et stort Fjeld ovenfor Pladset, og paa østre side til Roynevarstøet og paa søndre Side til Vandet. I denne Plads skal han bruge og benytte Alt med Undtagelse af Skougen, som jeg forbeholder mig selv, dog skal han faae af Gaarden det fornødne til Brændeveed efter min Udvisning. Ovennævnte Plads skal han beholde for sin og Hustrues Levetid, paa følgende Conditioner: 1. Betaler han i Penge 4 - fire - Speciedaler. 2. Skal han føde 1 - et - Gjeldnød. Huusene paa Pladset, der ere tagne af Gaardens Skog, skal med Undtagelse af Stuen tilfalde Gaarden efter Huusmandens Afgang.
Til Bekræftelse under min og 2nd Vitterlighedsvidners Underskrift. Avindskeid den 6te Decbr. 1834. Halvor Olsen Avindskeid.
Forestaaende Forpligtelse lover og forbinder jeg mig til at holde og efterkomme under mitt Fæstes Fortabelse. Datum ut supra. Jacob Gabrielsen Roynevarskaaret.
Til Vitterlighed: Leif Olsen Haugen. Halvor Østensen Avindskeid.
I festeseddelen er grensene for eiendommen beskrevet ganske løst. Jakob fikk ingen arbeidsplikt på Overskeid, men til gjengjeld var den kontante betalingen på fire speciedaler relativt høy. Et «gjeldnaut» er ei ku som ikke melker. Husene på plassen skulle høre til gårdeieren og følge plassen når og hvis den skulle leies ut til andre. Når det er gjort unntak for «Stuen» er dette et tegn på at denne var familiens eiendom.
=== Andre generasjon ===
Eldste datteren Ingeborg døde antagelig som ung. Den nest-eldste, Dordi, giftet seg med Hallvard Øisteinson i 1847, og sammen overtok de plassen omkring 1850. Hallvard var født i 1818 på husmannsplassen Utabjå under gården Austarå i Hamrabø. Han hadde en stund tjent i Våge, hos Lars O. Kolbenstvedt, som senere ble stortingsmann. På Våge hadde Hallvard ansvaret for å lage brennevin, en vanlig oppgave på alle gårder. I 1848 er Hallvard omtalt som «inderstar», i forbindelse med dåpen til den førstefødte, datteren Ingeborg. Da nestemann Øistein (Østen) ble døpt i 1852, er han imidlertid omtalt som «husmann». Ekteparet fikk til sammen seks barn, i tillegg til de to første kom Brita (1855), Jakob (1859), Hallvard (1863 eller 1864) og Randi (1866). Alle barna fikk leve og bli voksne, noe som var ganske uvanlig midt på 1800-tallet.
I 1858 bodde 8-9 personer på Røynevarden. Eldste-mor Randi døde 17. desember 1858, 65 år gammel. Det er ikke kjent hvor lenge Jacob levde. Det har vært spekulert på om årsaken kan være at han omkom, for eksempel ved drukning i Suldalsvatnet.Datteren Randi giftet seg i 1858 med enkemannen Halvor Johannesson fra Austrabøen i Hamrabø. Også dette ekteparet bodde på Røynevarden etter bryllupet. Randi døde 1. januar 1859, etter å ha født en gutt tolv dager før. Gutten ble hjemmedøpt Jakob av tanten Dordi. Han var svakelig og døde én dag før moren. Senere giftet Halvor seg for tredje gang og bodde på husmannsplassen Vika under Litlehamar.
Den eldste sønnen Gabriel døde i 1846. Den yngste Gabriel giftet seg i 1858 med Anna Torsteinsdotter fra husmannsplassen Moen under Moldekleiv. De flyttet i 1861 til småbruket Tveitesjøen på Tveita i Jelsa. Yngste datteren Marta giftet seg i 1860 med Ola Knutson fra husmannsplassen Lia under Gautun. Sammen bodde de på husmannsplassen Røynevardlio, i lia over Røynevarden.
=== Livet på Røynevarden ===
Ved folketellingen i 1865 bodde Dordi og Hallvard på Røynevarden sammen med fire barn, Øistein, Brita, Jakob og Hallvard. Eldste datter Ingeborg på 17 år var i tjeneste på Tveit i Hamrabø. Familien på seks bodde i Gamlestova på tolv kvadratmeter. Det var imidlertid kun ekteparet og et par av de minste barna som overnattet i Gamlestova. Større barn måtte overnatte på lemmen i sauefjøset.
Dordi hadde selv ikke gått mer enn to dager på omgangsskole. Hun hadde imidlertid lært å lese av moren, Randi. Da Dordi ble konfirmert, skrytte presten i Suldal, Carl Andreas Hansen, av Randi på kirkegulvet. Dordi fikk i kirkeboken «meget god Kundskab og Opførsel», sammen med en fjerdepart av konfirmantkullet (15 av 61). Når barna skulle på skole, måtte de i båt over til Bråtveit på sørsiden av Suldalsvatnet. Mens de var små, måtte faren ro, senere måtte de ro selv. Før 1870 var det omgangsskole på gårdene, men rundt dette året ble det bygd skolehus i Bråtveit.
Plasseringen på nordsiden av vannet ga gode solforhold og tidlig vår. Austavinden kan imidlertid ta hardt. På plassen kunne en fø to-tre kyr og noen sauer og geiter. Vinterfôr kunne en sanke i utmarka. En satte poteter og sådde korn mellom bergknausene. Hele 52 åkerlapper var spredd rundt på plassen. I folketellingene er følgende registrert for Røynevarden:
1865: 3 storfe, 10 sauer og 20 geiter. Utsæd 1 1/2 tønne blandkorn og 1/2 tønne poteter.
1875: 3 kyr, 3 ungnaut, 26 sauer og 9 geiter. Utsæd 1 1/2 tønne blandkorn og 1 1/8 tønne poteter.Hest hadde de aldri på Røynevarden, så alt arbeid måtte utføres med muskelkraft. Om våren måtte de dra ut hevd på en «mokslede». Alt høyet måtte bæres i hus. For å få kornet malt, måtte de over
vannet til Århus i Bråtveit.
Tjære brente de i en tjæremile i en berggrop et stykke fra husene. Tjære ble brukt både til rivehoder, til tresko, som en ingrediens i skosmørning og til båter. Noen år hadde de også tjære å selge, og ett år solgte de tjære for åtte speciedaler. Når tjæren hadde stått en stund, fløt det opp tjærelog, og denne mente en kunne være til hjelp som medisin, både mot magesjukdommer og tæring. Gamle Hallvard reiste også til høstmarkedet i Stavanger og solgte tunder, som var knusk-kjuke kokt i lut og malt opp.
Hvert år måte de hogge noe lind, slik at de kunne få bast til å lage tau. Taulaging var vinterarbeid. Bastetau var sterke og kunne tåle ganske mye væte. Bark fra lind kunne også brukes til å lage store og små esker.
Røynevarden var etter forholdene en god husmannsplass. I 1875 var det 130 husmannsplasser i Suldal, og Røynevarden hadde dette året tre ganger så mange husdyr som gjennomsnittet. Utsæden var også godt over gjennomsnittet. Plassen var likevel ikke blant de aller beste i Suldal.I 1885 kom det dampbåt på Suldalsvatnet.Nystova ble kjøpt på auksjon i 1893 i Litlevik ved Suldalsvatnet. Selgeren var husmannen Ola Torson, som dette året reiste til Amerika med familien. Kjøperen var Hallvard Røynevarden, og
kjøpesummen var 68 kroner.
=== Tredje generasjon ===
Også ved folketellingen i 1900 bodde Dordi og Hallvard på Røynevarden. Hallvard var nå 82 år og Dordi 79. Sammen med foreldrene bodde fire ugifte voksne barn, Ingeborg (52 år), Jakob (41 år), Hallvard (36 år) og Randi (34 år). Jakob er omtalt som «veiarbeider», og de tre andre barna som «arbeider hjemme på pladsen». Det er ikke usannsynlig at de voksne barna også tok seg arbeid på omkringliggende gårder. Jakob giftet seg senere med Olina Toresdotter fra Lali og flyttet til Sand. De to andre barna, Øystein og Brita, hadde giftet seg og flyttet ut.
Da foreldrene døde, fortsatte Ingeborg, Hallvard og Randi å drive Røynevarden. I 1915 greidde de tre å løse ut både Røynevarden og Røynevardlio, og offisielt gikk Hallvard over fra å være husmann til å være selveiende småbruker. Plassen ble kjøpt fra Jørgen H. Overskeid for en pris av 1500 kroner. Ved skylddelingsforretningen fikk det nye småbruket bruksnummer 3 på Overskeid og en skyld på 0,3 mark.
Hallvard fikk i 1920-årene satt opp to løypestrenger, som han brukte til å få høy ned fra Røynevardlio. Separator hadde de aldri, så det ble kinnet og ystet på gamlemåten.
Våren 1936 var Ola Sandvik dreng på Røynevarden, 19 år gammel. Bakgrunnen var at Randi hadde fått kreft i en hånd og måtte på sykehus i Stavanger. Etter noen uker kom Randi tilbake fra sykehuset, men såret
i hånden ville ikke gro skikkelig. Året etter måtte hånden amputeres, og Randi var etter dette rimeligvis handikappet. Ola bodde på lemmen i Nystova.
Ingeborg døde i 1926, 78 år gammel. Fra da av ble det Randi og Hallvard som bodde sammen på Røynevarden. Det gjorde de fram til 1946, da Hallvard var 82 år og Randi 80 år. Dette året flyttet de til Nesflaten, der Hallvard eide et hus. Ved flyttingen tok de mye av inventaret med seg. Hallvard døde på Nesflaten 16. april 1950 og Randi 21. februar 1951. Sammen testamenterte de over 20 000 kroner til aldershjemmet Vinjarheim i Suldal.
=== Etter fraflytting ===
Da Randi og Hallvard flyttet, var Rogaland Folkemuseum i kontakt for om mulig å overta bygningene på Røynevarden. I en kontrakt datert 20. februar 1946 er det avtalt at museet skal overta Gamlestova på Røynevarden for 400 kroner og ei røykstue i Røynevardlio for 200 kroner. I tillegg skal det betales én krone i grunnleie for hver tuft. Året etter ble det skrevet ny kontrakt, 19. januar 1947. Da kjøpe museet alle hus på Røynevarden for 1500 kroner.
Suldal kommune fikk antagelig grunnen i Røynevarden som testamentarisk gave da Hallvard døde i 1950. Kommunen solgte bruket året etter til Ole O. Lien for 2800 kroner. Ole var søskenbarnet
til Randi og Hallvard, oppvokst i Røynevardlio og bosatt på Nesflaten. I 1955 overtok Andreas Djuvik eiendommen for 2500 kroner. Bosatt i Juvvik i Guggedal på østsiden av Suldalsvatnet, slo familien
Djuvik graset i Røynevarden i mange år, fram til omkring 1990. Røynevarden var over dobbelt så stor som Djuvik-gården, så bidraget herfra var svært viktig for gårdsdriften. Grunnen er fremdeles i familien
Djuviks eie.
== Restaurering ==
Husene på Røynevarden var i heller dårlig stand, da Rogaland Folkemuseum overtok i 1946. Restaureringsarbeid ble satt i gang straks, med lokale håndverkere som var kjent med lokal byggeskikk. Etter hvert ble det flere omganger med reparasjonsarbeider og restaureringer. Det eldre arbeidet ble dessverre ikke dokumentert, slik at det i dag kan være vanskelig å si hvordan husene var opprinnelig. Fotografiene i billedgalleriet er tatt i forbindelse med at Halvor Vreim fra Riksantikvaren var på besøk for å gi råd om arbeidet.
Geithuset ble reparert i 1973 og fikk mye ny kledning og nytt tak.Husene på Røynevarden ble restaurert 2007-2009. Sauhuset fikk skiftet mye av kledningen og veggstokker. En ny dør ble satt inn. En nytt torvtak ble lagt. På Nystova ble taket tatt av og reparert. Golvet på lemmen var tynnslitt, men for å ta vare på himlingen i stua, ble det lagt et slitegulv oppå golvet på lemmen. Kledning og stokker ble skiftet i veggene.I 2013 ble det satt opp en rekonstruksjon av løa. Løa ble gjenoppbygd basert på gamle foto, på spor i terrenget og fra en opprinnelig vegg.
== Bildegalleri fra 1946 ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peder Heskestad, red. (1967). Fra bygd og by i Rogaland. Rogaland Fylkesmuseum.
Hallvard M. Hoftun (1981). Suldal kultursoge. Gamle Suldal. Suldal kommune.
Roy Høibo, red. (2008). Folk i Ryfylke. Årbok for Ryfylkemuseet. Ryfylkemuseet. ISSN 0800-4692.
== Eksterne lenker ==
Om Røynevarden Ryfylkemuseet. Besøksdato 5. desember 2020. | Røynevarden er en tidligere husmannsplass i Suldal kommune. Opprinnelig hørte plassen til under gården Overskeid ved Nesflaten. | 7,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5landstunet | 2023-02-04 | Hålandstunet | ['Kategori:59,3°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Ryfylkemuseet'] | Hålandstunet er en del av Ryfylkemuseet. Håland er storgarden i Erfjord. Ryfylkemuseet eier hovedbygningen, «Målastova» og «Homannsbua». Hovedbygningen er restaurerert og innredet som den var på 1800-tallet. «Målastova» var gjestehuset på gården. Bygget har en sjelden romdekorasjon fra ca. 1740.
| Hålandstunet er en del av Ryfylkemuseet. Håland er storgarden i Erfjord. Ryfylkemuseet eier hovedbygningen, «Målastova» og «Homannsbua». Hovedbygningen er restaurerert og innredet som den var på 1800-tallet. «Målastova» var gjestehuset på gården. Bygget har en sjelden romdekorasjon fra ca. 1740.
== Eksterne lenker ==
Om Hålandstundet fra Ryfylkemuseet | Hålandstunet er en del av Ryfylkemuseet. Håland er storgarden i Erfjord. | 7,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1902/03 var den 32. sesongen av den engelske FA-cupen. | 7,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gallimimus | 2023-02-04 | Gallimimus | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-11', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gallimimus er en liten dinosaurart av typen ornithomimider, som levde i Mongolia på levde i slutten av Maastrichtium-alderen i kritt-perioden. Arten kunne bli opptil 8 meter lang, og var derfor en av de største ornithomimosaurene. Dens navn betyr «fugleimitator».
| Gallimimus er en liten dinosaurart av typen ornithomimider, som levde i Mongolia på levde i slutten av Maastrichtium-alderen i kritt-perioden. Arten kunne bli opptil 8 meter lang, og var derfor en av de største ornithomimosaurene. Dens navn betyr «fugleimitator».
== Beskrivelse ==
De flate, tannløse kjevene var kantet med horn og dannet et slags nebb. Gallimimus' lange, fleksible hals gjorde det mulig å gjøre raske og brå bevegelser med hodet. Dermed kunne den fange små, raske byttedyr. Fingerspissene hadde klør, men de var for svake til å ta sterke tak. Gallimimus gikk oppreist på de sterke bakbeina, og skrittet avgårde med lange steg. Ble den skremt, kunne den løpe i svært høy hastighet over korte avstander. Gallimimus hadde en smal fot med lange tær som veide lite og var lett å flytte. Bare de to ytre tærne berørte bakken når den sprintet av sted. Når den løp, holdt den sin slanke hale rett bakover som en motvekt til den korte kroppen.
Den ble omtrent 5,6 meter lang. Hodet kunne nå 3 meter over bakken. En voksen Gallimimus veide ca. 250 kg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gallimimus i Encyclopedia of Life
(en) Gallimimus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Gallimimus hos Fossilworks
(en) Kategori:Gallimimus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Gallimimus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gallimimus – detaljert informasjon på Wikispecies | Gallimimus er en liten dinosaurart av typen ornithomimider, som levde i Mongolia på levde i slutten av Maastrichtium-alderen i kritt-perioden. Arten kunne bli opptil 8 meter lang,Makovicky (2009). | 7,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hominidae | 2023-02-04 | Hominidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Edward Gray', 'Kategori:Menneskeaper', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1825', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Hominidae, også kalt store aper, hominider, egentlige menneskeaper og menneskeapefamilien, er en taksonomisk familie som består av de to underfamiliene Ponginae (store eurasiske aper) og Homininae (store afrikanske aper). Dette er store aper som er i stand til å gjenkjenne sitt eget speilbilde og kan derfor sies å ha en viss form for selvbevissthet.
| Hominidae, også kalt store aper, hominider, egentlige menneskeaper og menneskeapefamilien, er en taksonomisk familie som består av de to underfamiliene Ponginae (store eurasiske aper) og Homininae (store afrikanske aper). Dette er store aper som er i stand til å gjenkjenne sitt eget speilbilde og kan derfor sies å ha en viss form for selvbevissthet.
== Hominid kontra hominin ==
Begrepet hominid eller hominider har hatt varierende betydning gjennom årene. Den gjeldende er, at gruppen med hominider består av alle nålevende og utdødde former av store aper (Hominidae).Noen har også ment at begrepet kun hefter ved underfamilien Homininae (store afrikanske aper). Tidligere hadde imidlertid begrepet gjerne samme betydning som hominin har i dag. Den gruppen består imidlertid kun av det moderne mennesket (Homo sapiens sapiens) og utdødde menneskearter og alle umiddelbare forfedre av disse, inkludert medlemmer av slektene Homo, Australopithecus, Paranthropus og Ardipithecus.Som følge av endret betydning for begrepene hominid og hominin, kan det herske litt begrepsforvirring. Spesielt siden eldre publikasjoner ofte refererer til dem med en litt annen betydning enn dagens. Men i all enkelhet kan man hevde, at hominidae eller hominider refererer til alle store aper, og hominini eller homininer til artene i slekten Homo (menneskeslekten) og deres umiddelbare forfedre.
== Evolusjon og inndeling ==
Inndelingen under følger Goodman et al. (1990) og Groves (2005). Slektskapsforholdene mellom menneskeapene er, gjengitt i hierarkisk skrivemåte og supplert med en evolusjonær tidsskala.
Hominoidea, menneskeaper (i vid forstand), 20,4 millioner år
Hominidae, store aper eller hominider, 15,7 millioner år
Ponginae, store eurasiske aper
Pongini, store sørøstasiatiske aper
Pongo, orangutanger
P. pygmaeus, borneoorangutang
P. abelii, sumatraorangutang
Homininae, store afrikanske aper, 8,8 millioner år
Gorillini, gorillaaper
Gorilla, gorillaer
G. gorilla, vestgorilla
G. beringei, østgorilla
Hominini, sjimpanser og mennesker eller homininer, 6,3 millioner år
Pan, sjimpanser
P. paniscus, dvergsjimpanse
P. troglodytes, sjimpanse
Homo, mennesker
H. sapiens, menneske
Hylobatidae, gibboner
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) store aper – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) store aper i Encyclopedia of Life
(en) store aper i Global Biodiversity Information Facility
(no) store aper hos Artsdatabanken
(sv) store aper hos Dyntaxa
(en) store aper hos Fossilworks
(en) store aper hos ITIS
(en) store aper hos NCBI
(en) Kategori:Hominidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Hominidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hominidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * orangutanger | 7,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gizab_distrikt | 2023-02-04 | Gizab distrikt | ['Kategori:Afghanistanstubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Distrikter i Afghanistan', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Gizab er et distrikt i Oruzgan i Afghanistan.
Distriktet tilhørte Daikondi-provinsen som ble utskilt fra Oruzgan i 2004, men ble tilbakeført til Oruzgan igjen i 2006. | Gizab er et distrikt i Oruzgan i Afghanistan.
Distriktet tilhørte Daikondi-provinsen som ble utskilt fra Oruzgan i 2004, men ble tilbakeført til Oruzgan igjen i 2006. | Gizab er et distrikt i Oruzgan i Afghanistan. | 7,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suchomimus | 2023-02-04 | Suchomimus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08'] | Suchomimus er en dinosaur som tilhører spinosaurid dinosaurer. Den spiste store fisker og dinosaurer, som bytte eller åtsler.
Navnet betyr «krokodillelignende», og den levde i sen kritt-periode. Det har vært funnet fossiler av dinosauren i Sør- Sahara i Sentral- Afrika. Suchomimus var et rovdyr som terroriserte Afrikas vann og sumper for over 90 millioner år siden. Store fisker og andre dinosaurer fikk føle tennene og klørne når den angrep.
| Suchomimus er en dinosaur som tilhører spinosaurid dinosaurer. Den spiste store fisker og dinosaurer, som bytte eller åtsler.
Navnet betyr «krokodillelignende», og den levde i sen kritt-periode. Det har vært funnet fossiler av dinosauren i Sør- Sahara i Sentral- Afrika. Suchomimus var et rovdyr som terroriserte Afrikas vann og sumper for over 90 millioner år siden. Store fisker og andre dinosaurer fikk føle tennene og klørne når den angrep.
== Fakta om dinosauren ==
Tennene til Suchomimus var spesielt tilpasset å fange fisk. De var lett bakoverbøyd, skarpe som nåler og satt tett som et finmasket nett som gjorde det umulig for selv de sleipeste vanndyr å unnslippe. Neseborene satt oppå snuten, som hos krokodiller. Udyret kunne dermed puste når det lå i vannet. Forbeina var korte, men godt utstyrt. På tomlene satt en stor, buet klo. Den lange, sterke halen hadde kraft nok til å drive dinosaurusen gjennom vannet når den jaktet på et bytte, eller til å slå til rivaler når de angrep i bitter kamp om leve- og jaktområder. Selv om man tror at Suchomimus jaktet som en krokodille, var kroppen mer bygd for landliv.
Den ble ca. rundt 11 meter lang og hoftene nådde ca. 4 meter over bakken. | Suchomimus er en dinosaur som tilhører spinosaurid dinosaurer. Den spiste store fisker og dinosaurer, som bytte eller åtsler. | 7,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_von_Mar%C3%A9es | 2023-02-04 | Hans von Marées | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1887', 'Kategori:Fødsler 24. desember', 'Kategori:Fødsler i 1837', 'Kategori:Kunststubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Wuppertal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Tyske malere'] | Hans von Marées fullt navn: Johann (Hans) Reinhard von Marées (født 24. desember 1837 i Elberfeld, (nå del av Wuppertal) Tyskland, død 5. juni 1887 i Roma) var en tysk maler, tegner og grafiker som hovedsakelig malte naturalistiske landskaper som i dag klassifiseres som magisk idealisme.
Han var begavet nok til å komme inn på kunstakademiet i Berlin som 16-åring. Etter studiene der, flyttet han til München i 1857. Han dro på studiereise til Frankrike, Nederland og Spania i løpet av 1869, og tjenestegjorde i den fransk-prøyssiske krigen (1870–71). Etter det bodde han i Berlin og Dresden, til han fikk i oppdrag å dekorere vegger på biblioteket til det nye zoologiske instituttet i Napoli, Italia (1873).
Året etter flyttet han til Firenze og ble mest i Italia til han døde i Roma som 49-åring. Han er gravlagt på den protestantiske kirkegården der.
| Hans von Marées fullt navn: Johann (Hans) Reinhard von Marées (født 24. desember 1837 i Elberfeld, (nå del av Wuppertal) Tyskland, død 5. juni 1887 i Roma) var en tysk maler, tegner og grafiker som hovedsakelig malte naturalistiske landskaper som i dag klassifiseres som magisk idealisme.
Han var begavet nok til å komme inn på kunstakademiet i Berlin som 16-åring. Etter studiene der, flyttet han til München i 1857. Han dro på studiereise til Frankrike, Nederland og Spania i løpet av 1869, og tjenestegjorde i den fransk-prøyssiske krigen (1870–71). Etter det bodde han i Berlin og Dresden, til han fikk i oppdrag å dekorere vegger på biblioteket til det nye zoologiske instituttet i Napoli, Italia (1873).
Året etter flyttet han til Firenze og ble mest i Italia til han døde i Roma som 49-åring. Han er gravlagt på den protestantiske kirkegården der.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans von Marées – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hans von Marées – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Hans von Marées fullt navn: Johann (Hans) Reinhard von Marées (født 24. desember 1837 i Elberfeld, (nå del av Wuppertal) Tyskland, død 5. | 7,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roberto_Innocenti | 2023-02-04 | Roberto Innocenti | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Italienske illustratører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Roberto Innocenti (født 1940 i Bagno a Ripoli ved Firenze) er en italiensk illustratør.
Innocenti er selvlært som kunstner. Han har tidligere arbeidet med tegneserier, animasjonsfilm og plakater, samt for aviser, magasiner og reklamebyråer. Siden 1970 har han imidlertid først og fremst vært bokillustratør. Han har jobbet for flere store internasjonale forlag og har illustrert blant annet praktutgaver av Carlo Collodis Pinocchio og Charles Dickens' En julefortelling
. Roberto Innocenti er kjent for sine pittoreske og svært detaljerte tablåer i en forklarende realistisk stil, utført som akvarellmalerier. Innocentis barnebøker har blitt utgitt på en mengde språk, også norsk, og han har mottatt en rekke priser og utmerkelser for illustrasjonsarbeidene sine.
| Roberto Innocenti (født 1940 i Bagno a Ripoli ved Firenze) er en italiensk illustratør.
Innocenti er selvlært som kunstner. Han har tidligere arbeidet med tegneserier, animasjonsfilm og plakater, samt for aviser, magasiner og reklamebyråer. Siden 1970 har han imidlertid først og fremst vært bokillustratør. Han har jobbet for flere store internasjonale forlag og har illustrert blant annet praktutgaver av Carlo Collodis Pinocchio og Charles Dickens' En julefortelling
. Roberto Innocenti er kjent for sine pittoreske og svært detaljerte tablåer i en forklarende realistisk stil, utført som akvarellmalerier. Innocentis barnebøker har blitt utgitt på en mengde språk, også norsk, og han har mottatt en rekke priser og utmerkelser for illustrasjonsarbeidene sine.
== Bøker illustrert av Roberto Innocenti (utvalg) ==
1985: Chistophe Gallaz: Rose Blanche, billedbok utgitt av Script Editions
1988: Carlo Collodi: Les Aventures de Pinocchio (Pinocchios eventyr), Gallimard
1990: Charles Perrault: Cendrillon, Gallimard
1991: Charles Dickens: Un Chant de Nöel (En julefortelling), Gallimard
1996: E.T.A. Hoffmann: Casse-Noisette (Nøtteknekkeren), Gallimard
== Utmerkelser ==
Bologna Ragazzi Award 1986 for Rosa Weiss (tekst av Mirjam Pressler)
Gustav-Heinemann-Friedenspreis für Kinder- und Jugendbücher 1987 for Rosa Weis
Institut für Jugendliteraturs Eule des Monats 09/2002 for Das Hotel zur Sehnsucht
Premio Andersen 2001 for Cenerentola
Luchs litteraturpris 197 juli 2003 for Erikas Geschichte (tekst av Ruth Vander Zee)
Illustrationspreis für Kinder- und Jugendbücher 2006 für Pinocchio (tekst av Carlo Collodi)
Hans Christian Andersen-prisen 2008, sammen med Jürg Schubiger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Presentasjon på engelsk | Roberto Innocenti (født 1940 i Bagno a Ripoli ved Firenze) er en italiensk illustratør. | 7,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Andoni_Goikoetxea | 2023-02-04 | Jon Andoni Goikoetxea | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baskere', 'Kategori:Fotballspillere for Athletic Bilbao', 'Kategori:Fotballspillere for CA Osasuna', 'Kategori:Fotballspillere for FC Barcelona', 'Kategori:Fotballspillere for Real Sociedad', 'Kategori:Fotballspillere for Yokohama F. Marinos', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Fødsler 21. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pamplona', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske fotballspillere', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | Jon Andoni Goikotxea Lasa (født 21. oktober 1965 i Pamplona i Navarra) er en spansk tidligere fotballspiller og fotballtrener. Han har 36 landskamper for Spania i perioden 1990–1996. Han spilte for Osasuna, Barcelona, Real Sociedad, Athletic Bilbao og japanske Yokohama Marinos. Karrieren startet og ble avsluttet i Osasuna.
Som femtenåring imponerte han daværende juniortrener i Osasuna, Pedro María Zabalza, som ga ham plass på sitt lag. Goikoetxea utviklet seg raskt under Zabalza, som også ble hans trener på seniorlaget.
Sommeren 1988 ble Goikoetxea kjøpt av Barcelona som umiddelbart sendt ham videre på lån til Real Sociedad som del av en avtale som sendte Aitor Begiristain og José Mari Bakero til Barcelona.
Goikoetxea gjorde en så god figur for Real Sociedad at Barcelona ønsket å hente ham tilbake etter det første året av den to år lange utlånsavtalen, men Real Sociedad nektet å la ham gå før avtalens utløp.
Nyankommet hos Barcelona plasserte trener Johan Cruijff ham først i en posisjon som ving-back. Det tok ikke lang tid før Cruyff innså at Goikoetxea i tillegg til solid arbeidskapasitet besatt offensive kvaliteter som ga større utbytte lengre fram på banen som ving.
Ikke bare ble Goikoetxeas første sesong hos Barcelona kronet med lagets første seriemesterskap på seks år. Real Madrids Emilio Butragueño uttalte at Goikoetxea var spilleren som vektet mesterskapet i favør av Barcelona. 12. september 1990 fikk Goikoetxea sin landslagsdebut for Spania som venstre ving i en 3–0 seier over Brasil. Mens han opplevde en glimrende sesong på klubbnivå etablerte han seg samtidig på landslagsnivå. Barcelonas president Josep Lluís Núñez belønnet hans imponerende start i klubben med solid lønnsøkning og kontraktsforlengelse til 1994.
| Jon Andoni Goikotxea Lasa (født 21. oktober 1965 i Pamplona i Navarra) er en spansk tidligere fotballspiller og fotballtrener. Han har 36 landskamper for Spania i perioden 1990–1996. Han spilte for Osasuna, Barcelona, Real Sociedad, Athletic Bilbao og japanske Yokohama Marinos. Karrieren startet og ble avsluttet i Osasuna.
Som femtenåring imponerte han daværende juniortrener i Osasuna, Pedro María Zabalza, som ga ham plass på sitt lag. Goikoetxea utviklet seg raskt under Zabalza, som også ble hans trener på seniorlaget.
Sommeren 1988 ble Goikoetxea kjøpt av Barcelona som umiddelbart sendt ham videre på lån til Real Sociedad som del av en avtale som sendte Aitor Begiristain og José Mari Bakero til Barcelona.
Goikoetxea gjorde en så god figur for Real Sociedad at Barcelona ønsket å hente ham tilbake etter det første året av den to år lange utlånsavtalen, men Real Sociedad nektet å la ham gå før avtalens utløp.
Nyankommet hos Barcelona plasserte trener Johan Cruijff ham først i en posisjon som ving-back. Det tok ikke lang tid før Cruyff innså at Goikoetxea i tillegg til solid arbeidskapasitet besatt offensive kvaliteter som ga større utbytte lengre fram på banen som ving.
Ikke bare ble Goikoetxeas første sesong hos Barcelona kronet med lagets første seriemesterskap på seks år. Real Madrids Emilio Butragueño uttalte at Goikoetxea var spilleren som vektet mesterskapet i favør av Barcelona. 12. september 1990 fikk Goikoetxea sin landslagsdebut for Spania som venstre ving i en 3–0 seier over Brasil. Mens han opplevde en glimrende sesong på klubbnivå etablerte han seg samtidig på landslagsnivå. Barcelonas president Josep Lluís Núñez belønnet hans imponerende start i klubben med solid lønnsøkning og kontraktsforlengelse til 1994.
== Karriereoversikt ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ion Andoni Goikoetxea – FIFA
(en) Ion Andoni Goikoetxea – UEFA
(jp) Ion Andoni Goikoetxea – J.League Data
(en) Ion Andoni Goikoetxea – Transfermarkt
(en) Ion Andoni Goikoetxea – national-football-teams.com
(en) Ion Andoni Goikoetxea – WorldFootball.net
(en) Ion Andoni Goikoetxea – FootballDatabase.eu
(en) Ion Andoni Goikoetxea – Soccerway
(en) Ion Andoni Goikoetxea – EU-Football.info
(en) Ion Andoni Goikoetxea – FBref | | klubb1 = | 7,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Lauritzen_Blix | 2023-02-04 | Hans Lauritzen Blix | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 27. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1666', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1596', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske handelsfolk', 'Kategori:Norske lutherske prester'] | Hans Lauritzen Blix (1596–1666) var en norsk prest, jordeier og handelsmann. Han kom til Bodø som ung prest i 1622 og utviklet Prestgården, rett ved Bodin kirke, til å bli et mønsterbruk. Senere ble han prost for Salten. Som mange embetsmenn på denne tiden slo han seg videre opp på eiendomskjøp, jektefart til Bergen, handelsvirksomhet og flere andre næringer. I det meste av sitt liv var han i sterkt konkurranseforhold til skiftende lensherrer som hadde sin residens på nabogården.
| Hans Lauritzen Blix (1596–1666) var en norsk prest, jordeier og handelsmann. Han kom til Bodø som ung prest i 1622 og utviklet Prestgården, rett ved Bodin kirke, til å bli et mønsterbruk. Senere ble han prost for Salten. Som mange embetsmenn på denne tiden slo han seg videre opp på eiendomskjøp, jektefart til Bergen, handelsvirksomhet og flere andre næringer. I det meste av sitt liv var han i sterkt konkurranseforhold til skiftende lensherrer som hadde sin residens på nabogården.
== Familie og bakgrunn ==
Blix ble født den 28. juli 1596 på Åkereng i Jemtland, som på denne tiden tilhørte Danmark-Norge. Han var sønn av sogneprest Lauritz Mogensson Blix og Gullov Mogensdotter. Faren stammet fra en gammel norsk adelsslekt. Tre av hans brødre ble også prester, blant annet ble Mogens Lauritssen Blix sogneprest i Nidaros domkirke. Blix døde på Bodin prestegård øst for dagens Bodø, den 27. juni 1666. Han antas å være begravd under Bodin kirke.Blix ble opptatt som student ved Københavns Universitet i 1617. Allerede i 1619 ble han kapellan i farens prestegjeld, noe som kan tyde på at han hadde studert teologi sammen med faren før han reiste til København. Han ble gift med Ingeborg Svensdatter, og de fikk syv barn. Hans fire døtre ble alle gift med prester og en av hans sønner ble prest i Gildeskål.
== Prest i Bodin ==
Blix ble ved kongebrev av 10. mai 1619 utnevnt til kapellan i sin fars kirkesogn. I 1622 ble han, 26 år gammel, utnevnt til sogneprest for Bodin kirke. Han fikk et av de beste sognekallene nordpå fordi far og sønn hadde flyktet til Trondheim da svenskene rykket inn i Jemtland. Denne lojaliteten var noe kong Christian IV ville belønne. I 1641 ble han utnevnt til prost over Salten, der Bodin var en del av prostiet.
=== Prestgården og lensherreresidensen ===
Den tidligere presten for Bodin var Hans Olufssøn. Han var den første i rekken av geistlige som etter reformasjonen arbeidet målbevisst for å få en sterk økonomisk stilling. Til kallet hørte Prestgården et lite stykke fra Bodin kirke, og denne hadde Olufssøn bygget opp til et stort bruk. Olufssøn hadde underlagt seg andre store landområder i nærheten. En utfordring oppstod da lensherren Hartvig Knudssøn Bille skulle etablere sin residens i Bodø, og hans valg falt på et område rett ved Prestgården, senere kjent som Bodøgård. Bille var også en mann som ville skaffe seg et godt økonomisk utbytte, dermed var markene rundt Bodøgård utgangspunkt for gårdsdrift i stor stil.
=== Blix bygger seg opp som jordeier ===
Etter Billes tid på Bodøgård kom en ny lensherre med navn Frants Kaas. Kaas var en svært driftig mann som gjorde systematiske oppkjøp av eiendommer rundt Bodøgård. Han startet også med utmarkslått i utmarken som Prestegården og Bodøgård hadde felles. Kaas var imidlertid ikke fornøyd med Bodøgård i lengden, fordi området ikke ga mulighet for videre ekspansjon. Dessuten eide han heller ikke Bodøgård. Han så seg om etter en annen gård, og valget falt på Inndyr i Gildeskål lenger sør; dit han flyttet en gang i slutten av 1620-årene.Lensherren og Blix skal ha hatt et godt naboforhold. Blix ville neppe forsøke å utfordre en så mektig mann som lensherren. Det kan tenkes at Kaas’ forsøk på å bli en stor godseier i Salten inspirerte Blix til å forsøke det samme. Uansett ble det behagelig for Blix at både lensherren og futen hans flyttet til Inndyr. Dermed var Blix den eneste myndighetspersonen i et stort område. Sannsynligvis var det dette som gjorde at han nærmest fikk monopol på frakt og føring for de fleste innbyggerne i området. I denne tiden greide han også å få bruksretten til to storgårder i distriktet, nemlig Støver og Kvalvåg.I slutten av desember 1639 flyttet en ny lensherre med navn Knud Steensen inn på Bodøgård. Han kom rett fra en karrière som sjøoffiser i Danmark. Med seg hadde han «kvinnfolket» Mette Carsensdatter. Steensen innlosjerte Carsensdatter på Bodøgård og fikk etter en tid barn med henne uten at de var gift. Blix var på denne tiden blitt en mektig sogneprest og var Steensens nærmeste nabo. Dette naboskapet var neppe enkelt for en levemann som Steensen. Han fikk etter en tid kongens tillatelse til å forlate Bodøgård og slå seg ned på Inndyr der den tidligere lensherren allerede hadde bygget opp en residens. Betingelsen fra kongen var at Bodøgård skulle bygsles bort til bønder for å holde gården i «hevd og like».I 1643 ville Steensen gifte seg med Carsensdatter, men her kom Blix imellom. Blix som var blitt prost over Salten, nektet presten i Gildeskål, som tilhørte prostiet, å vie paret. Årsaken til dette kan ha vært at paret ikke ville skrifte sin synd offentlig. Imidlertid fikk lensherren fremlagt sin sak for sentrale myndigheter i København som sendte et kongebrev til biskopen i Trondheim i januar 1644. Her ble det sagt at ingen prest skulle få lov å nekte Steensens giftermål, dessuten at Blix pent måtte avholde seg fra «dennem videre at molestere».
=== Preben von Ahnen utfordrer maktstillingen til Blix ===
Steensen greide seg ikke særlig godt økonomisk og ble fratatt stillingen. Han ble etterfulgt våren 1646 av den tyskfødte adelsmannen Preben von Ahnen. Ahnen var den mest betydningsfulle av lensherrene som administrerte Nordland på 1600-tallet. Han tok sine embetsplikter like alvorlig som Bille noen år tidligere, i tillegg hadde han samme vilje som Kaas til å få gjennomført det han bestemte seg for. Ahnen hadde fått stillingen fordi hans tidligere militære erfaring kunne bli viktig i en tid der Danmark-Norge forventet krig med Sverige. Det skulle noen år senere vise seg at Ahnen ble en nøkkelfigur i forsvaret av Nord-Norge.Ahnen førte en intens jakt på jordeiendom i distriktet han administrerte, og en rekke svære gårder i Bodøområdet kom i hans eie, i tillegg til andre eiendommer rundt om i Salten. Gårdsdriften på Bodøgård var også noe Ahnen hadde store ambisjoner med å drive best mulig. Fra tidligere hadde Blix kunnet gjøre omtrent som han ville med utmarkene som tilhørte Prestgården og Bodøgård, da naboeiendommen hadde vært eid av fraværende lensherrer. Blix hadde vært en driftig gårdbruker og viste til hevd på mange av de omkringliggende markene. Dette stengte for videre naturlige utvidelser av Bodøgård.Den første tiden av naboskapet med Ahnen gikk ting rolig for seg. Ahnen utfordret ikke prestens maktposisjon, dessuten var han først og fremst interessert i oppkjøp av landeiendom i distriktet. Men i 1650 hadde Ahnen med sin innflytelse greid å bestemme hvem som skulle utnevnes til prest i Saltdal. Etter dette kom det til større konflikter.Den selvbevisste Ahnen hadde ikke trodd at noen kunne våge å sette seg mot hans planer. Sommeren 1653 ble uenighetene mellom lensherren og Blix en offentlig sak. Ahnen ville vite hvorfor rettighetene i utmarkene til Bodøgård skulle stå svakere enn Prestgårdens rettigheter, når begge gårdene hadde lik skyld (betalte samme skatt).Et annet forhold var sjøhusene som Blix hadde tatt seg til rette med og fått oppført på Bodøgårds grunn. I en rettssak som fulgte, og i en kongelig kommisjon,prestg fikk Ahnen medhold i at sjøhusene til prosten ikke kunne bli stående. For Blix var plasseringen viktig; selv hadde han bare en liten landstripe ned mot havet og her var landingsforholdene heller ikke gode. Allikevel ble disse husene stående. Årsaken til dette kan ha vært at Blix hadde pant fra 1658 i Inndyr-godset som tilhørte Kronen (staten). Blix hadde gitt kongen et lån på 1800 daler, og Ahnen hadde selv kvittert for dette på kongens vegne. Utfallet av saken ble at Ahnen måtte finne seg i å fortsette gårdsdriften innenfor de rammene som Blix og Prestgården satte.Ahnen var kongens høyeste representant i distriktet, og det kunne ha falt ham tungt for brystet at presten Blix kunne tørre å utfordre hans posisjon i de 20 årene de var naboer. For en selvbevisst adelsmann føltes det vanskelig at bygdefolket betraktet presten som en mann med høyere rang enn ham selv. De faktiske forholdene rundt eiendommene var nok egentlig av underordnet betydning. Trolig var det lensherrens hevnlyst som førte til at prestens sønn, Hans Hanssen Blix, ikke fikk overta kallet da Blix døde. Ahnen hadde før Blix døde sørget for å få retten til å utnevne den nye presten. Den nye presten i Bodin ble Brede Claussøn Stabel, som var gift med en datter av Ahnens egen godsforvalter.
== Embetskjøpmann ==
Det offentlige innboet på prestegården som Blix tok over, bestod av en gammel madrass, en rye, et par dyner, et grovt laken, noen gjenstander av tinn og kobber, samt en gammel duk og et håndklede. Dette var på ingen måte betegnende for de forholdene som Blix og hans hustru ellers levde under. På grunn av hans posisjon i samfunnet og offentlige stilling var det rikelige muligheter for å bygge seg opp en privat formue. Dette var typisk for mange embetsfolk utover på 1600-tallet, at prestestillingen i seg selv ga et heller fattigslig utbytte, men åpnet for inntekter på siden av embetet. Prester og andre offentlige personer har derfor blitt betegnet som embetskjøpmenn, ved at de både var embetsfolk, landeiere, jekteskippere og kjøpmenn. Det var ikke bare embetsmennene selv som nøt godt av dette, det gjorde også deres tjenere, både de offentlige (som futene) og de andre.
=== Mange muligheter for gode inntekter ===
Blix fikk etter hvert en formue som etter nordnorske forhold var meget stor. Ved Bodøsjøen hadde han 14 sjøhus og boder. Han hadde flere jekter, og på Hundholmen, en av øyene som danner dagens havn i Bodø, hadde han en større bod hvor han drev handelsvirksomhet. Selve prestegården hadde en utsæd, altså såkorn, på 20 tønner, en buskap på 3 hester, 16 kuer, 8 ungnaut, 20 sauer og 10 geiter. I tillegg kommer underbrukene, med disse var utsæden på tilsammen 52 tønner og antallet kuer 56. Enda han hadde han flere gårder i sitt eierskap.Noen av inntektskildene embetsmennene fikk var det tidligere storbøndene som hadde hatt. Tidligere var det bøndene som hadde retten til å kreve inn tienden, skatten som folk skulle yte til kirken. Av tienden hadde de rett til å beholde en tiendedel selv for arbeidet med innkrevingen. Denne retten ble de fratatt allerede i 1570-årene. Embetsmennene overtok også storbøndenes rolle som kirkeverger. Kirkevergen forvaltet kirkens eiendommer, og leieinntektene fra disse skulle gå til vedlikehold av kirkene. Den som hadde dette ansvaret fikk tilgang til kapital. Dessuten kunne den som fikk ansvar som kirkeverge tvinge seg til at de som leide kirkejord skulle transportere varene sine med hans jekter.Prestene fikk sine inntekter for en stor del i form av varer, altså naturalia i form av blant annet fisk, ost og korn. Det samme gjorde embetsmennene som blant annet hadde ansvar for kongens skatter. Dermed måtte de drive med jektefart til Bergen for å få omsatt varene. Mulighetene var da til stede for å frakte varer også for bøndene. Dette var ikke lovlig hverken for borgere, embetsmenn eller prester, men i praksis var forbudet umulig å håndheve. Samtidig brukte prester og embetsmenn inntektene sine til å utrede fiskerbøndene, det vil si gi kreditt for at de skulle utruste fiskebåtene sine. Dermed fikk de mange skyldnere blant bøndene. De kunne også drive forpaktning, det vil si at de betalte Kronen en fast sum for retten til å innkassere offentlige skatter og avgifter. Enda en mulighet for embetsfolk var å lønne fiskere direkte for å drive fiske for dem. Inntektsmulighetene var mange, og i neste omgang kunne de kjøpe eiendommer eller ta andre eiendommer i pant.
=== Svekket bygdeelite – blomstrende slektsdynastier ===
Mange odelsbønder hadde i løpet av 1600-tallet kommet i gjeld, pantsatt gårdene sine til en prest eller embetsmann, og når de senere ikke innfridde pantet, mistet de gården. Dermed var det en rekke slektsdynastier som oppstod i Nordland i løpet av århundret. Innflyttende borgere og embetsmenn giftet seg som oftest innenfor samme stand, dermed ble det inngått allianser som dannet grunnlag for rike slekter.Generelt var det uår og nedgangstider i Nord-Norge gjennom det meste av 1600-tallet. Landsdelen ble svekket både sosialt og økonomisk. Flyttingen førte til allmenn fattigdom og en svakere bygdeelite. Landsdelen ble avhengig av ressurser utenfra, og de borgerne som skaffet disse ressursene til veie visste å bruke makten det ga. Embetsmennene økte sin innflytelse, både ved å kreve inn skatter som staten trengte mer av, og ved å styre bygdesamfunnene. Bondeeliten hadde hatt disse funksjonene før, men mot siste del av 1600-tallet var det embetsmennene, ofte med aner fra Danmark, som fylte slike roller.
== Etter Blix' død ==
Enkefru Ingeborg tok over Alstad gård og bodde der etter at Blix døde. Dette var en av de mest betydelige gårdene, som mannen hadde bygget opp til et mønsterbruk. I tillegg drev hun flere andre gode gårder som mannen hadde skaffet. Hun var også meget driftig og stod ikke tilbake for å gå rettens veg om hennes rettigheter ble krenket.Landområdet Bestemorenga i Bodø er oppkalt etter henne. Ingeborg fikk opprettet et legat for de fattige etter at hennes mann døde. Det gikk ikke så godt med legatet, men pengene gikk inn i sognets fattigkasse.Blix skaffet mange kostbare saker til Bodin kirke, blant annet en stor lysekrone og altertavlen. Det er portrettmalerier av Blix og hans hustru i Bodin kirke, og i kirkeveggen er det en stor minnetavle etter ham.
== Se også ==
Petter Dass
== Referanser ==
== Litteratur ==
Elstad, Åsa og Hutchinson, Alan (2015). Nordlands historie. Bind 2: I amtmandens dager, 1600-1900. Bergen: Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-450-1831-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Øyvind Midbøe (1961). «Kirken etter reformasjonen». I Knut Moe. Bodin bygdebok. Bind 1, del 1. Bodø: Bodø kommune. s. 221–254.
Gudbrandson, Terje (1989). Bodin bygdebok. Bind 2, del 3: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda. Bodø: Bodø kommune. ISBN 8274160142. | mini|Gravminne etter Hans Lauritzen Blix som er murt inn i [[Bodin kirke. Teksten rundt gravplaten lyder: HER HVILER HER HANS LAURITSON BLIX. | 7,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Achalasi | 2023-02-04 | Achalasi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Medisinske symptomer', 'Kategori:Sykdommer'] | Achalasi er en diagnose på en skade eller medfødt tilstand som opptrer som en innsnevring av spiserøret.
| Achalasi er en diagnose på en skade eller medfødt tilstand som opptrer som en innsnevring av spiserøret.
== Forklaring ==
I medisin-termer beskrives achalasi slik:
Achalasi er manglende relaksasjon av øsofagus' nedre sfinkter og dysfunksjon i den autonome peristaltikks naturlige følge av den voluntære svelgebevegelse.
Dette betyr at spiserørets (øsofagus) lukkemuskel (sfinkter) og svelgemuskler ikke fungerer som de skal. Ved normal funksjon skal den svelgingen vi kjenner i halsen åpne den nedre lukkemuskelen, og igangsette pulserende bølger av sammentrekninger (peristaltikk) som presser maten ned i magesekken. Når maten så er nede i magesekken, skal lukkemuskelen lukkes tett, slik at mat og syre ikke kommer opp igjen i spiserøret. Hos en pasient som har achalasi gir svelging liten eller ingen åpning av muskelen, og liten eller ingen fungerende peristaltikk.
== Symptomer ==
Det vanligste symptomet er vansker med å svelge mat. Det oppleves ved at man svelger maten, men det bygges opp et trykk i spiserøret som er ubehagelig eller vondt. Dersom maten ikke kan presses ned ved gjentatt svelging, vil maten ofte komme opp igjen ufordøyet. Det vil da ikke være noen sur smak på denne, siden den ikke har vært nede i magesekken. I tidlige stadier er dette korte «pauser» i gjennomflyten, og i sene stadier kan det være umulig å få ned mat eller drikke på mange timer.
Symptomene på Achalasi behøver ikke dukke opp tidlig, selv om tilstanden er medfødt. Det finnes mange tilfeller der symptomene dukker opp i tenårene eller senere.
== Lindring ==
Mange som lever med achalasi opplever god nytte av å drikke mye til maten når man spiser. Dette vil øke muligheten til å få maten helt ned i første forsøk, da maten blir mer flytende.
Et annet råd er å sitte rett når man spiser. Rett rygg øker spiserørets bevegelsesfrihet, og kan avhjelpe noe. Se også avsnitt om cannabis-bahandling under.
== Behandling ==
Achalasi kan blokkes ut, behandles toksikologisk eller opereres, men kan ikke helbredes totalt.
=== Utblokking ===
En utblokking medfører nedføring av en vannballong ned i spiserøret. Denne føres ned til lukkemuskelen hvorpå denne strekkes ut til et forhåndsbestemt mål for å gjøre den slakkere permanent. Det er også dokumentert tilfelle der utblokking har ført til en utposning på spiserøret rett over lukkemuskel og dermed forverret situasjonen.
=== Toksikologisk behandling ===
Toksikologisk behandling medfører en innsprøytning av en Botox-liknende gift i lukkemuskelen, for å få denne til å lukke dårligere. Virkningen avtar etter tid så dette må gjentas med jevne mellomrom. Langtidseffekten av gjentatte innsprøytinger av botox er ikke dokumentert.
=== Kirurgisk behandling ===
Et kirurgisk inngrep gjøres ved en snitting i lukkemuskelen for å gjøre denne svakere. Tidligere var et slikt inngrep en stor operasjon som ofte ble utført gjennom ryggen. Nå kan dette utføres med kikkhulls-kirurgi.
Beklageligvis er virkningen av de overnevnte kirurgiske- / blokking / toksikologiske behandlingsformene for de fleste relativt kortvarig, og må evt gjentas. Langtidseffekten av gjentatte behandlinger er ikke dokumentert.
=== Cannabis-behandling ===
Virkestoffene i Cannabis, THC og CHB, har en gunstig, avslappende effekt på muskulatur i spiserør og spiserørets lukkemuskel. Dette medfører at pasienten etter inntak av riktig dosering av THC og CHB kan spise tilnærmet normalt og mat blir ikke så lett sittende fast i spiserøret. Pasienter som begynner på cannabis-behandling opplever ofte at virkningen først inntreffer etter en tids behandling.
==== Positive effekter ====
Vekttap reduseres eller elimineres, mat blir ikke sittende fast i spiserør, ingen reflux under søvn, intet ubehag av trykk i mage/spiserør.
==== Negative effekter ====
Cannabis kan føre til avhengighet. Man kan utvikle toleranse for cannabis. Pr feb 2021 tilbys ikke slik behandling i Norge. Virkningen er kortvarig.
== Bivirkninger ==
Behandling av achalasi svekker lukkemuskelens evne til å holde syre nede i magesekken. Dette kan medføre sure oppstøt og/eller syreskader i spiserøret som kan gi brystsmerter. Slik bivirkning er ikke påvist ved cannabis-behandling.
== Tilbakefall ==
Det er ikke uvanlig at achalasi-pasienter får tilbakefall etter en tid, og må inn til ny behandling.
== Arvelighet ==
Forskning har ikke klart å bevise at achalasi er arvelig, men det finnes en del tilfeller der tilstanden har dukket opp i flere påfølgende generasjoner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Achalasia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|100px|right|Røntgenfoto av spiserør fylt med kontrastveske.Vi ser her tydelig innsnevringen formet som et «Fuglenebb». | 7,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/6._oktober-broen | 2023-02-04 | 6. oktober-broen | ['Kategori:30°N', 'Kategori:31°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kairo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transportbyggverk i Egypt', 'Kategori:Veibroer'] | 6. oktober-broen er en opphøyd motorvei i Kairo i Egypt, som går gjennom byen og mot Kairo internasjonale lufthavn, 20,5 km unna. Navnet er til minne om utbruddet av Jom kippur-krigen i 1973. Broen kalles Kairos ryggrad, og er som oftest så tettpakket at det kan ta 45 minutter å kjøre fra den ene enden til den andre. Den siste delen av veien åpnet i 1996 etter nesten tretti års byggearbeider.
| 6. oktober-broen er en opphøyd motorvei i Kairo i Egypt, som går gjennom byen og mot Kairo internasjonale lufthavn, 20,5 km unna. Navnet er til minne om utbruddet av Jom kippur-krigen i 1973. Broen kalles Kairos ryggrad, og er som oftest så tettpakket at det kan ta 45 minutter å kjøre fra den ene enden til den andre. Den siste delen av veien åpnet i 1996 etter nesten tretti års byggearbeider.
== Eksterne lenker ==
The final bridge, Al-Ahram Weekly
6. oktober-broen i Structurae | 6. oktober-broen er en opphøyd motorvei i Kairo i Egypt, som går gjennom byen og mot Kairo internasjonale lufthavn, 20,5 km unna. | 7,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isadore_M._Singer | 2023-02-04 | Isadore M. Singer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Matematikere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Detroit', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Abelprisen'] | Isadore Singer (født 3. mai 1924 i Detroit i USA, død 11. februar 2021) var en amerikansk matematiker.
Han tok eksamen ved University of Michigan, doktorgrad ved University of Chicago og var deretter aktiv ved Massachusetts Institute of Technology der han var professor i matematikk.
| Isadore Singer (født 3. mai 1924 i Detroit i USA, død 11. februar 2021) var en amerikansk matematiker.
Han tok eksamen ved University of Michigan, doktorgrad ved University of Chicago og var deretter aktiv ved Massachusetts Institute of Technology der han var professor i matematikk.
== Priser (utvalg) ==
== Referanser == | Isadore Singer (født 3. mai 1924 i Detroit i USA, død 11. | 7,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krig | 2023-02-04 | Krig | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Krig'] | Krig er væpnet konflikt mellom to eller flere parter, for eksempel mellom stater, befolkningsgrupper, stammer eller lignende. Den nøyaktige definisjonen av når en spent konfliktsituasjon eller væpnet kamp kan kalles krig, kan likevel variere, blant annet av hensyn til internasjonal rett og politisk retorikk. Det motsatte av krig blir vanligvis kalt fred.
Krig som en væpnet kamp mellom grupper, ser ut til å være noe som oppstår med jevne mellomrom der det finnes mennesker, og ifølge Platon er det i det hele tatt en nødvendighet for at vi kan utvikle en sivilisasjon; vi må ta ressurser fra andre. Fordi krig praktisk talt alltid fører til enorme materielle ødeleggelser og menneskelige lidelser, er imidlertid synet på krig som nødvendig for et samfunn, sterkt omstridt.
Fysisk styrke og våpen har i uminnelige tider vært brukt som et maktmiddel i konflikter mellom mennesker. Et organisert militærvesen av et eller annet slag har derfor vært et viktig del av maktapparatet til herskerne i et samfunn. De første stående hærstyrker ble opprettet av bystatene og keiserriket i Mesopotamia. Organisasjon og struktur har siden spilt en stor rolle i krigføring, for eksempel de høyt disiplinerte styrkene til Romerriket.
Utvikling av effektive teknikker og redskap for vold, terror, massedrap og hærverk såvel metoder og innretninger for å beskytte og forsvare seg mot slikt, har vært høyt prioritert i mange kulturer og store sivilisasjoner. Militær forskning og teknologi for krigføring har derfor ofte ledet an i den generelle teknologiutviklingen. Oppfinnelser som i utgangspunktet skal ødelegge og skade mest mulig, har således indirekte kunnet påvirke samfunnet positivt. Et av utallige eksempler er datamaskiner som opprinnelig ble utviklet for å beregne kulebaner for artilleri og knekke kryptering under andre verdenskrig, den hittil mest omfattende krigen i verdenshistorien.
| Krig er væpnet konflikt mellom to eller flere parter, for eksempel mellom stater, befolkningsgrupper, stammer eller lignende. Den nøyaktige definisjonen av når en spent konfliktsituasjon eller væpnet kamp kan kalles krig, kan likevel variere, blant annet av hensyn til internasjonal rett og politisk retorikk. Det motsatte av krig blir vanligvis kalt fred.
Krig som en væpnet kamp mellom grupper, ser ut til å være noe som oppstår med jevne mellomrom der det finnes mennesker, og ifølge Platon er det i det hele tatt en nødvendighet for at vi kan utvikle en sivilisasjon; vi må ta ressurser fra andre. Fordi krig praktisk talt alltid fører til enorme materielle ødeleggelser og menneskelige lidelser, er imidlertid synet på krig som nødvendig for et samfunn, sterkt omstridt.
Fysisk styrke og våpen har i uminnelige tider vært brukt som et maktmiddel i konflikter mellom mennesker. Et organisert militærvesen av et eller annet slag har derfor vært et viktig del av maktapparatet til herskerne i et samfunn. De første stående hærstyrker ble opprettet av bystatene og keiserriket i Mesopotamia. Organisasjon og struktur har siden spilt en stor rolle i krigføring, for eksempel de høyt disiplinerte styrkene til Romerriket.
Utvikling av effektive teknikker og redskap for vold, terror, massedrap og hærverk såvel metoder og innretninger for å beskytte og forsvare seg mot slikt, har vært høyt prioritert i mange kulturer og store sivilisasjoner. Militær forskning og teknologi for krigføring har derfor ofte ledet an i den generelle teknologiutviklingen. Oppfinnelser som i utgangspunktet skal ødelegge og skade mest mulig, har således indirekte kunnet påvirke samfunnet positivt. Et av utallige eksempler er datamaskiner som opprinnelig ble utviklet for å beregne kulebaner for artilleri og knekke kryptering under andre verdenskrig, den hittil mest omfattende krigen i verdenshistorien.
== Definisjon ==
PRIO og Uppsala Conflict Data Program (UCDP) ved Universitetet i Uppsala definerer krig som væpnet konflikt mellom statlige aktører (eller minst en statlig aktør) med minst 1000 drepte på ett år (tilfeller av 25 drepte på ett år regnes som væpnet konflikt). Øyvind Østerud mener at denne definisjonen ikke fanger mange voldelige konflikter for eksempel der stater bryter sammen eller omfattende voldshandlinger mellom kriminelle bander. Østerud definerte i boka Hva er krig? krig som «organisert, kollektiv vold i større skala». Stein Tønnesson skriver at krig skiller seg fundamentalt fra annen voldsbruk ved at den organisert og institusjonalisert: I krig blir vold og drap, som ellers er uønsket atferd, tillatt, oppmuntret og premiert innenfor et organisert fellesskap. For at noe skal være krig må det ifølge Tønnesson være minst to parter som utøver volden slik at statlig vold mot en gruppe for eksempel massakrer og folkemord ikke kan regnes som krig. Ensidig vold som folkemordene i Rwanda og Holocaust skjer ofte i ly av krig. Vanlig kriminalitet kan skje i ly av krigshandlinger og vinningskriminalitet kan brukes til å finansiere krig. Definisjonen brukt i Uppsala-databasen er grunnlaget for mye av den kvantitative forskningen internasjonalt. For å gjøre kvantitative analyser av krig er empiriske definisjoner utfordrende, feks om man skal telle opp antall måneder to land har vært i krig.Small og Singer definerte borgerkrig som med væpnet konflikt mellom parter internt i statens territorium og der den ene parten er den nasjonale regjeringen. De la også til grunn at voldsutøvelsen vedvarte (med minst 1000 døde) og partne skulle yte voldelig motstand. En viss grad av organisering kreves for å skille borgerkrig fra ensidig, statlig voldsutøvelse.
== Moralske betraktninger rundt krig ==
Gjennom idéhistorien har det ofte blitt stilt spørsmål ved krigens moral. Selv om mange gamle og noen moderne sivilisasjoner har sett på krigen som noe høyverdig, så har tendensen vært at moralske spørsmål om krig får mer og mer oppmerksomhet.
I dag blir krig oftest sett på som uønsket og moralsk problematisk - at krig er siste utvei. St. Augustin av Hippo var en av de tidligste filosofer som argumenterte for at en krig kunne forsvares som å være rettferdig, så sant en rekke strenge kriterier var oppfylt. Pasifister mener at krig i seg selv er umoralsk, og at det ikke finnes noen unnskyldning for å gå til krig. Det siste synspunktets mest kjente forfekter er inderen Mahatma Gandhi.
Krig har hatt sine forsvarere, både historisk og i dag. Mange tenkere, slik som Heinrich von Treitschke, så krigen som menneskehetens høyeste syssel, hvor mot, ære og ferdigheter var mer nødvendig enn i noen andre aktiviteter. Ved utbruddet av første verdenskrig sa forfatteren Thomas Mann: «Er ikke fred et element av forfall og krigen en renselse, en frigjøring, et enormt håp?» Denne innstillingen var også kjennetegnet til mange sivilisasjoner, fra Sparta og romerriket i antikken til de fascistiske statene på 1930-tallet. Siden har militær heltedyrkelse og voldspropaganda fortsatt inn i moderne tid, både blant politiske opprørsbevegelser, i krigerske diktaturer og demokratiske supermakter.
Blant krigens motstandere er de mange organisasjonene som jobber for å minske krigens lidelser eller driver fredsarbeid. Mest kjent av den førstnevnte kategorien er Røde Kors, stiftet i 1863 av den sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant, etter at han personlig hadde sett lidelsene på slagmarken ved slaget ved Solferino i 1859. Den folkelige fredsbevegelsen på 1900-tallet skapte et bredt engasjement blant folket, og etableringen av først Folkeforbundet i 1919 og senere De forente nasjoner i 1945 var hovedsakelig motivert av å unngå krig.
== Juridiske betraktninger rundt krig ==
Krigføring er regulert av et sett med internasjonale regler. De mest allment anerkjente av disse er FN-paktens regler, Genève-konvensjonene fra midten av 1800-tallet og framover og Haag-konvensjonene fra rundt 1900 og framover. Disse regulerer blant annet hva som er krig, hvordan de stridende partene skal forholde seg til hverandre, hvordan man skal behandle sivile og krigsfanger samt hvilke typer våpen som er tillatt.
Noen av de sentrale prinsippene for krigføringens regler er:
At krigen skal begrenses til å oppnå de politiske motiv som satte krigen i gang (for eksempel kontroll over et landområde) og at den ikke skal føre til unødig ødeleggelse.
At krigen skal opphøre så snart som mulig.
At mennesker og eiendom som ikke bidrar til krigføringen skal beskyttes mot unødig ødeleggelse og lidelse.
== Årsaker til krig ==
Krigssituasjoner oppstår når en eller begge parter foretrekker å løse en konflikt gjennom krig framfor med andre midler. Noen årsaker til konflikter er vanligere enn andre. Eksempler er:
Regionale maktkamper, altså rivalisering om å dominere et område
Etniske konflikter, altså mellom forskjellige folkegrupper
Økonomiske konflikter, altså konflikter om fordeling av ressurser som vann, olje, beitemark og lignende
Religiøse konflikter
Ideologiske konflikterDen norske forskeren Evelin Gerda Lindner ved Universitetet i Oslo mener i tillegg at følelse av ydmykelse er en drivkraft i flere konflikter. Hun begrunner dette ved undersøkelser rundt folkemordet i Rwanda, hvor to etnisk og religiøst svært like grupper ble satt opp mot hverandre av makthaveren. Når de undertrykkende og de undertrykte byttet plass, ble resultatet folkemord.Før det utvikler seg en krig har ofte andre forsøk på å finne en løsning mislyktes. Den norske fredsforskeren Johan Galtung tar utgangspunkt i at en ikke bør se på flernasjonale konflikter som en tap-vinn-situasjon: Det er ikke nødvendigvis slik at den ene parten vinner og den andre parten taper. Han mener at man heller bør lete etter måter å skape en vinn-vinn-situasjon, hvor begge parter har fordeler av en løsning.
== Krigføringens historie ==
Utfyllende artikler: Prehistorisk krigføring, krigføring i antikken, krigføring i middelalderen, tidlig moderne krigføring, krigføring på 1800-tallet, krigføring på 1900-tallet og moderne krigføringNår krigføringen tok til er fremdeles et emne under debatt. Man har funnet neandertalere med spydspisser fast i skjelettet, men ingen indikasjoner på at det var annet enn drap. Ikke før buen var oppfunnet finner man hulemalerier som viser grupper av mennesker i kamp med hverandre.
I antikken ble krigføringen organisert, blant annet av Romerriket.
I middelalderen i Europa forandret teknologiske, kulturelle og sosiale endringer krigføring fra antikkens dager, spesielt taktikk og rollen til kavaleriet og artilleriet. Lignende endringer kunne sees i andre deler av verden. I Kina rundt 400-tallet ble arméene gjort om fra infanteri til kavaleri, etter mønster av nomadene på steppene. I Midtøsten og Nord-Afrika ble det brukt lignende, om ikke mer avansert, teknologi som Europa. I Japan ble krig etter middelaldermodell ført helt til 1800-tallet.
Det kanskje viktigste teknologiske framskrittet i middelalderen var innføringen av stigbøylen, som kom til Europa på 900-tallet, på en tid hvor den allerede var i bruk i Kina og Midtøsten. Stigbøylen, sammen med hesteavl og bedre metallurgi, gjorde det mulig med kraftigere kavaleri. Tidligere, som for eksempel i romerriket, ble kavaleri primært brukt til oppklaring og som støttetropper. Ridende soldater kom nå til sin rett, med mulighet til å effektivt bruke våpen fra hesteryggen. I Europa ble tungt pansrede riddere sentrale, mens lettpansrede bueskyttere ble viktige i Mongolia. I Kina og Midtøsten lå man midt i mellom.
Kruttet og våpen basert på krutt var egentlig en kinesisk oppfinnelse fra 800-tallet. I løpet av senmiddelalderen kom kruttet også i bruk i Europa, noe som gjorde at kanonen ble den viktigste artilleritypen utover på 1400-tallet. Kanoner ble imidlertid på denne tiden hovedsakelig brukt til beleiringer, da størrelsen og vekten hindret deres bruk i feltslag. Denne begrensningen gjaldt generelt for kruttvåpen, noe som hindret kruttet i å dominere europeiske slagmarker.
Senere kom kruttvåpen til å dominere, både for håndvåpen og artilleri. Fra tiden rundt Napoleonskrigene vokste det fram store folkehærer som møtte hverandre på slagmarken. På slutten av 1800-tallet ble piggtråden og maskingeværet oppfunnet, og krigføringen stagnerte i skyttergravskrig fram til ny taktikk og stridsvognen gjorde sitt inntog. Krigenes omfang nådde i samme periode nye, uante dimensjoner med to verdenskriger, hvor nasjoner på alle kontinenter var involvert. På samme tid ble også sivilbefolkningen sterkt skadelidende under såkalt total krig.
Etter andre verdenskrig levde menneskeheten i en balanse kalt den kalde krigen, hvor både øst og vest hadde store mengder atomvåpen, men uten å bruke dem. Krigføringen ble igjen begrenset til lokale konflikter, hvor de krigførende ofte hadde skjult eller åpen støtte fra stormaktene. På begynnelsen av 1990-tallet falt Sovjetunionen og Warszawapakten fra hverandre, og verden ble stående med USA som eneste supermakt.
== Typer ==
Verdenskrig
Borgerkrig
Uavhengighetskrig eller frigjøringskrig
Religionskrig eller hellig krig
Krigen mot terror
== Velkjente kriger ==
Hundreårskrigen
Den engelske borgerkrigen
Den amerikanske uavhengighetskrigen
Den amerikanske borgerkrigen
Den fransk-prøyssiske krig
Første verdenskrig
Den russiske borgerkrigen
Den spanske borgerkrigen
Andre verdenskrig
Koreakrigen
Vietnamkrigen
Den afghansk-sovjetiske krig
Falklandskrigen
Gulfkrigen
Krigen i Afghanistan (2001-)
Irakkrigen
== Se også ==
Militærhistorie
Krigsrett
Fred
Våpenhvile
Krigserklæring
Norges forsvar
Krigsskolen
Kriger
Pasifisme
Ikke-vold
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
apollon.uio.no Definisjon, typologi og mindre krig i verden artikkel om hvordan definere "krig" av Stein Tønnesson 31.05.2010
Artikler på Forskning.no om krig og fred
Institutt for fredsforskning i Oslo (på engelsk)
Norsk fredssenter i Oslo
Forsvarsmuseet på Akershus festning i Oslo Wikiquote: Krig – sitater | Krog er norske slekter. | 7,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donghaibroen | 2023-02-04 | Donghaibroen | ['Kategori:121°Ø', 'Kategori:2005 i Kina', 'Kategori:30°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 2005', 'Kategori:Byggverk i Shanghai', 'Kategori:Pudong', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skråkabelbroer', 'Kategori:Veibroer i Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Viadukter'] | Donghaibroen (forenklet kinesisk: 东海大桥, tradisjonell kinesisk: 東海大橋, pinyin: Dōnghǎi Dàqiáo, direkte oversatt: Østhavet Store Bro) var verdens lengste bro over vann før Hangzhoubuktbroen åpnet i 2008. Den ble fullført i desember 2005, og har en total lengde på 32,5 km. Broen kobler fastlandet i Shanghai med dypvannshavnen Yangshan i Folkerepublikken Kina. Mesteparten av broen er en lav viadukt. Det er også skråkabelbroer for å tillate store skip å passere. Det største spennet er 420 m langt.
| Donghaibroen (forenklet kinesisk: 东海大桥, tradisjonell kinesisk: 東海大橋, pinyin: Dōnghǎi Dàqiáo, direkte oversatt: Østhavet Store Bro) var verdens lengste bro over vann før Hangzhoubuktbroen åpnet i 2008. Den ble fullført i desember 2005, og har en total lengde på 32,5 km. Broen kobler fastlandet i Shanghai med dypvannshavnen Yangshan i Folkerepublikken Kina. Mesteparten av broen er en lav viadukt. Det er også skråkabelbroer for å tillate store skip å passere. Det største spennet er 420 m langt.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted (kinesisk)
Bilder av Donghaibroen
Beskrivelse | Donghaibroen (forenklet kinesisk: 东海大桥, tradisjonell kinesisk: 東海大橋, pinyin: Dōnghǎi Dàqiáo, direkte oversatt: Østhavet Store Bro) var verdens lengste bro over vann før Hangzhoubuktbroen åpnet i 2008. Den ble fullført i desember 2005, og har en total lengde på 32,5 km. | 7,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8destue | 2023-02-04 | Fødestue | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Helseinstitusjonstyper'] | En fødestue er en liten helseinstitusjon utenom sykehus beregnet for planlagte ukompliserte fødsler. En fødestue kan opprettes der det er lang vei, eller på annen måte besværlig reise til sykehus med fødeavdeling. En fødestue bemannes vanligvis med jordmor. Den kan ha tilsynslege i få timer pr. uke, som ofte er en lokal kommunelege, og fødestuen vil ha legetjeneste igjennom den kommunale legevaktordningen.
En lokal fødestue er en ressurs for ethvert lokalsamfunn med lang vei til sykehus. Det gir mulighet til en normal fødsel med faglig godt tilbud, med nødvendig medisinsk utstyr og med funksjonelle rom både for fødselen, for barselperioden, vaktrom, vaskemuligheter og kjøkken.
Det finnes fødestuer i nærheten av større sykehus med større mulighet for tilrettelagt fødetilbud med triveligere lokaler og liten avstand til høyteknologiske og spesialiserte fødeavdelinger ved sykehusene. Ett eksempel er EC Dahls Stiftelse i Trondheim. De fleste fødestuene i Norge er opprettet på grunn av lang reiseavstand til sykehus.
Det er en stadig tilbakevendende debatt om fødestuer bør legges ned og at alle fødsler bør skje på sykehus. I sommerferiene blir ofte fødestuene stengt fordi transporten til sykehus om sommeren er enklere, og helseforetakene ønsker å spare penger.
| En fødestue er en liten helseinstitusjon utenom sykehus beregnet for planlagte ukompliserte fødsler. En fødestue kan opprettes der det er lang vei, eller på annen måte besværlig reise til sykehus med fødeavdeling. En fødestue bemannes vanligvis med jordmor. Den kan ha tilsynslege i få timer pr. uke, som ofte er en lokal kommunelege, og fødestuen vil ha legetjeneste igjennom den kommunale legevaktordningen.
En lokal fødestue er en ressurs for ethvert lokalsamfunn med lang vei til sykehus. Det gir mulighet til en normal fødsel med faglig godt tilbud, med nødvendig medisinsk utstyr og med funksjonelle rom både for fødselen, for barselperioden, vaktrom, vaskemuligheter og kjøkken.
Det finnes fødestuer i nærheten av større sykehus med større mulighet for tilrettelagt fødetilbud med triveligere lokaler og liten avstand til høyteknologiske og spesialiserte fødeavdelinger ved sykehusene. Ett eksempel er EC Dahls Stiftelse i Trondheim. De fleste fødestuene i Norge er opprettet på grunn av lang reiseavstand til sykehus.
Det er en stadig tilbakevendende debatt om fødestuer bør legges ned og at alle fødsler bør skje på sykehus. I sommerferiene blir ofte fødestuene stengt fordi transporten til sykehus om sommeren er enklere, og helseforetakene ønsker å spare penger.
== Argumenter mot fødestuene. ==
Ulempen ved fødestuer er at de mangler kirurg eller gynekolog og operasjonsavdeling som kunne gi mulighet for keisersnitt ved problematisk fødsel, og pediater / barnelege som kunne gi faglig bedre behandling for de nyfødte.
Både for den gravide kvinnen og for barnet er fødselen et tidspunkt i livet med en betydelig risiko for plutselig innsettende medisinsk nødsituasjon som vil kreve innsats som best ytes med spesialister og utstyr som finnes på et sykehus. Flere slike tilstander oppstår så fort at transport til sykehus lett gir transportfødsel og stor risiko for mor og barn.
== Problemer med transportfødsler ==
Dersom det viser seg at en fødende bør transporteres til sykehus mens riene har begynt, må det vurderes om det er for stor risiko ved transportfødsler.
I mange kommuner er det ansatt kommunejordmor med varierende mulighet til å følge den fødende under transport til sykehus/fødeavdeling.
Ambulansepersonell har i sin utdanning skolering i hvordan man tar imot ukompliserte fødsler.
Vanlige norske ambulanser er trange i behandlingsrommet, og det står ofte ett stort ledsagersete som gjør det vanskelig å komme til fotenden av pasientbåra. Plassforholdene kan komplisere arbeidet for fødselshjelperen. Ambulansetjenesten i områder med større risiko for transportfødsler bør ha store ambulanser med mye plass, og gjerne plassering av båre langt foran bakhjul for bedre boggi-virkning med mindre risting av pasienten enn om pasienten ligger over bakhjulet.
== Hvor bør den gravide planlegge fødselen? ==
Under svangerskapskontroller hos fastlegen eller hos kommunal jordmor blir det kartlagt om det foreligger spesielle risikofaktorer for fødselen. Når øket risiko er fastslått vil det være vanlig at den gravide reiser til nærmeste sykehus med fødeavdeling de siste 2 ukene før termin og bor der til fødselen. Gravide med liten risiko kan bo hjemme til riene begynner og dra til nærliggende fødestue og føde der.
== Risikofaktorer for fødselen. ==
Det er mange forhold som bestemmer risikonivået ved en fødsel, så vurderingen om hvor mye hver enkelt faktor betyr må gi en samlet totalvurdering.
førstegangsfødende,
høy alder hos mor (tidligere > 36 år.)
komplikasjoner ved tidligere fødsel,
spesielle sykdommer hos mor,
mekanisk misforhold, (lite bekken hos mor og/eller stort barn).
uregelmessige forhold ved svangerskapskontroll. | En fødestue er en liten helseinstitusjon utenom sykehus beregnet for planlagte ukompliserte fødsler. En fødestue kan opprettes der det er lang vei, eller på annen måte besværlig reise til sykehus med fødeavdeling. | 7,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Egen%C3%A6s | 2023-02-04 | David Egenæs | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. september', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 1838', 'Kategori:Lutherske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer på Madagaskar', 'Kategori:Misjonærer tilknyttet Det Norske Misjonsselskap', 'Kategori:Norske misjonærer', 'Kategori:Personer fra Askvoll kommune', 'Kategori:Personer fra Fjaler kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | David Egenæs (født 13. juni 1838, død 21. september 1921) var en norsk luthersk misjonsprest i Madagaskar.
David Egenæs stammet fra stedet Eikenes ved Dalsfjorden. Etter misjonsskole i Stavanger ble han sendt til Madagaskar i 1869. Der grunnla han misjonsstasjonen i byen Ambohimasina i landskapet Betsieli i landets indre. Han ledet stasjonen til 1901. Den var da blitt utgangspunkt for 63 skoler med 4-5000 elever.
Etter misjonstiden bosatte Egenæs og familien seg i Dale i Fjaler.
| David Egenæs (født 13. juni 1838, død 21. september 1921) var en norsk luthersk misjonsprest i Madagaskar.
David Egenæs stammet fra stedet Eikenes ved Dalsfjorden. Etter misjonsskole i Stavanger ble han sendt til Madagaskar i 1869. Der grunnla han misjonsstasjonen i byen Ambohimasina i landskapet Betsieli i landets indre. Han ledet stasjonen til 1901. Den var da blitt utgangspunkt for 63 skoler med 4-5000 elever.
Etter misjonstiden bosatte Egenæs og familien seg i Dale i Fjaler.
== Referanser == | David Egenæs (født 13. juni 1838, død 21. | 7,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rland | 2023-02-04 | Ørland | ['Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Halvøyer i Trøndelag', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ørland'] | Ørland er en kommune på Fosenhalvøya i Trøndelag. Den grenser i øst til Åfjord og Indre Fosen kommuner.
Ørland flystasjon er kommunens og regionens største arbeidsplass. Administrasjonsenteret er Bjugn. Brekstad, som ble erklært som by i 2005, er det regionale handelssenteret og har også andre regionale funksjoner som tingrett og helsetjenester. Landbruket er også dominerende i kommunen, både i landskapsbildet og sysselsettingsmessig.
Den mest kjente severdigheten er Austråttborgen, som har en tusenårig historie. Herregården fikk sin nåværende form i 1656.
I forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Bjugn og Ørland kommuner slås sammen fra 1. januar 2020. Den nye kommunen får navnet Ørland, og kommunesenterfunksjonene skal fordeles mellom de eksisterende administrasjonssentrene Bjugn og Brekstad, men med Bjugn som definert administrasjonssenter.
| Ørland er en kommune på Fosenhalvøya i Trøndelag. Den grenser i øst til Åfjord og Indre Fosen kommuner.
Ørland flystasjon er kommunens og regionens største arbeidsplass. Administrasjonsenteret er Bjugn. Brekstad, som ble erklært som by i 2005, er det regionale handelssenteret og har også andre regionale funksjoner som tingrett og helsetjenester. Landbruket er også dominerende i kommunen, både i landskapsbildet og sysselsettingsmessig.
Den mest kjente severdigheten er Austråttborgen, som har en tusenårig historie. Herregården fikk sin nåværende form i 1656.
I forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Bjugn og Ørland kommuner slås sammen fra 1. januar 2020. Den nye kommunen får navnet Ørland, og kommunesenterfunksjonene skal fordeles mellom de eksisterende administrasjonssentrene Bjugn og Brekstad, men med Bjugn som definert administrasjonssenter.
== Geografi ==
Ørland er en fruktbar lav grusslette i form av en halvøy, og skiller seg tydelig fra nabokommunenes topografi. Det er svært lite utmark i kommunen. Det meste av arealet er brukt av forsvaret, til landbruk, som naturfredningsområder eller som bebygde områder. Det er tre bebodde øyer og flere holmer utenfor fastlandet.
Av kommunens areal på 72,4 km² ligger bare 2 % høyere enn 160 moh. Høyeste fjell er Osplikammen (285 moh.) som ligger i Rusasetområdet, et fjellområde på grensen til Bjugn kommune. Også Fosenheia, som er en sideøy til Storfosna, er et fjellområde (egentlig kystlynghei) som rager opp over det omkringliggende landskapet. Både Rusaset, Fosenheia, Gartkviga og Borgklinten består av foldingsbergarter, vesentlig gneis.
Slettelandskapet er dannet av fire ulike løsmassetyper: Sidemorener fra breelver og isbreer; marine leireavsetninger; skjellsand (noe som blant annet avspeiles i gårdsnavn som Hvitsand) og torvmyr.
Øya Storfosna har noe skog, og en bemerkelsesverdig tett rådyrbestand. Det finnes noen devonske konglomerater i Døsvika, nordøst i kommunen.
Ramsarområdet Ørland våtmarksystem består av de fire verneområdene Grandefjæra naturreservat, Hovsfjæra dyrefredningsområde, Innstrandfjæra dyrefredningsområde og Kråkvågsvaet dyrefredningsområde, som alle er av betydning for sjøfugler, vadefugler og trekkfugler. De tre første områdene ligger henholdsvis vest, sør og nord for fastlandet; mens Kråkvågsvaet ligger i Kråkvågfjorden mellom øyene Storfosna og Kråkvåg. Også området rundt Rusasetvatnet er av betydning for fuglelivet. I tillegg er Austråttlunden landskapsvernområde fredet.
=== Klima ===
Ørland har et mildt, vindfullt klima. Den dominerende vindretningen er sørvestlig, og denne drar ofte med seg noe nedbør. Årsnedbøren er på 1048 mm. (Sammenligning: Stavanger 1180 mm; Trondheim Tyholt 850 mm). På Brekstad og andre ytre deler av kommunen blir snø sjelden liggende mer enn 3-4 dager av gangen før den forsvinner i mildvær. Øst i kommunen, på Opphaug og Ottersbo, kan snøen ligge i ro lenger.
Gjennomsnittstemperaturen på årsbasis er 5,8 °C.
== Samfunn ==
Kommunen består av kommunesenteret Brekstad, de bebodde øyene Garten, Storfosna og Kråkvåg; og grendene / tettstedene Beian, Grande, Uthaug, Opphaug og Ottersbo. Av disse er Opphaug, Uthaug og Storfosna de største, med butikk. Kommunen utgjør et felles bo- og arbeidsmarked sammen med nabokommunen Bjugn. Ørland kommune har utstrakt tjenestesamarbeid med Bjugn, og med seks andre Fosen-kommuner gjennom Fosen Regionråd.
Ørland kommune tilsvarer Ørland menighet i Den norske kirke. Det er to kirkesogn i kommunen: Ørland kirke betjener fastlandet, mens Storfosna kirke betjener Storfosna og Kråkvåg. Ørland stasjonskapell og Austrått borgkapell er ikke sognekirker, men dekker ulike spesialiserte behov. Det er ingen frikirkemenigheter med egne forsamlingshus i kommunen.
Fosen tingrett, som dekker åtte kommuner, har sete på Brekstad.
Lokalavisen Fosna-Folket har hovedkontor på Brekstad; avisen utkommer tre ganger i uka, og dekker sju av kommunene på Fosenhalvøya. NRK Trøndelag har lokalkontor på Brekstad. Adresseavisen dekker kommunen gjennom lokalkontor i Bjugn.
=== Befolkning ===
Ørland har flere innbyggere i barnefamilie-årskullene enn landsgjennomsnittet. Dette forklares vanligvis med alderssammensetningen blant de ansatte ved Ørland flystasjon, med forholdsvis stor andel ansatte i årskull som har barn i barnehage og skole.
Kommunen har få innvandrerfamilier, dvs familier hvor begge voksne er født utenfor Norge, men et økende antall familier hvor en av ektefellene er født utenfor Norge.
=== Forsvarskommune ===
Ørland flystasjon er den største av Luftforsvarets flystasjoner, og opererer F-35 jagerfly, Sea King redningshelikoptre og er også det eneste faste landingssted i Nord-Europa for NATOs overvåkingsfly E-3/AWACS. Stasjonen er en del av NATOs beredskapsstyrke innenfor rammen av Forsvarets innsatsstyrke/Luft (FIST-L) og et alliert treningssenter for luftstyrker fra NATO og Partnerskap for fred-landene. Som treningssenter har flystasjonen gjennomsnittlig om lag 80 000 gjestedøgn i året.Flyplassen ble anlagt av de tyske okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig i årene 1941–44. Den ble nedlagt i 1945 og gjenåpnet som base for 338 skvadron i 1954.
=== Samferdsel ===
Hurtigbåtforbindelsen Kystekspressen går mellom Brekstad og Trondheim seks ganger daglig. I 2008 reiste 160 000 til/fra Brekstad med denne ruta. Det er også forbindelse videre til Hitra og Kristiansund. Fergesambandet Brekstad–Valset er en forbindelse over Trondheimsfjorden. Sambandet er en del av riksvei 710 fra Orkanger til Krinsvatn.
Air Norway er et lite flyselskap som eies av Ørland kommune og det danske selskapet North Flying. Selskapet opererer en direkte flyrute mellom Ørland lufthavn og Oslo lufthavn, Gardermoen, ruta hadde over 9 000 reisende i 2008.Øya Garten har siden 1923 vært forbundet med bro til fastlandet. Bro mellom Storfosna og Kråkvåg åpnet i 2003. Mellom Garten og Storfosna går det ferge langs fylkesvei 242. Ferga betjener også Leksa i Agdenes kommune.
=== Skole og helse ===
Kommunen har fra 2008 to offentlige barneskoler: Opphaug skole dekker grendene Opphaug, Ottersbo og Uthaug. Brekstad skole åpnet i 2018 og erstattet gamle Hårberg skole, som ble kjøpt opp av forsvarsbygg i 2016. Brekstad skole dekker Brekstad, Grande, Beian, Garten, Storfosna og Kråkvåg. Storfosna skole (som dekket øyene Storfosna og Kråkvåg) ble nedlagt sommeren 2008, Uthaug skole ble nedlagt i 2006, og Grande/Garten skole ble nedlagt i 2005. Elevene i ungdomstrinnet går på Ørland ungdomsskole på Brekstad. Ny Ørland ungdomsskole ble tatt i bruk i 2009. Kommunens ungdom sogner til Fosen videregående skole i Botngård, Bjugn.
Steinerskolen i Fosen ble etablert på Vallersund gård i Bjugn i 1996. Fra 1999 til 2010 drev skolen i lokaler på Austråttgården, og fra 2010 i lokaler etter den nedlagte Ørland videregående skole på Brekstad. Skolen har tilbud fra 1. til 10. klasse.
Helsetjenestene i kommunen er samlet på Ørland Medisinske Senter på Brekstad. Senteret har utgangspunkt i Sanitetsforeningens syke- og fødestue fra 1952. Senteret omfatter lege, helsesøster, fysioterapi, militær sykestue, sykehjem, base for hjemmesykepleie, fylkeskommunal tannklinikk og psykiatritjenester. Fosen distriktsmedisinske senter har både Spesialistpoliklinikk og Avdeling for observasjon og etterbehandling her; avdelingen samarbeider med St. Olavs hospital og Orkdal Sjukehus, og regnes som en forløper i utviklingen av samhandling i helsevesenet.
=== Politikk ===
Se også Kommunestyrevalg i Ørland og Liste over ordførere i Ørland
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
== Næringsliv ==
Regionens største arbeidsplass er militærleiren Ørland flystasjon. Flystasjonen sysselsatte i 2013 ca. 650 ansatte og 254 vernepliktige. Etter «kampflybasevedtaket» i Stortinget vil dette antallet øke i årene som kommer. Man estimerer at basen i 2020 vil ha 1070 ansatte og 565 vernepliktige.Mascot Høie, etablert 1986, er kommunens største industribedrift og produserer dyner, puter og sengetøy. Bedriften har 70 % av det norske markedet. Konsernadministrasjon og produksjon av dyner og puter ligger på Brekstad, og sysselsetter 120 personer. Grøntvedt Pelagic, som ble etablert i 1988, sysselsetter rundt 100 og foredler sild, makrell og andre pelagiske arter i anlegg på Uthaug og Kråkvåg. Selskapet er verdens største produsent av tønnemarinert sild.Landbruket sysselsatte i 2010 ca 8% av befolkningen og næringen er dominerende i landskapsbildet. De viktigste landbruksproduktene i Ørland er melk, korn og kjøtt. Ørland meieri, etablert 1878, ble nedlagt i 2011.
Ørland sparebank, etablert 1849, er en selvstendig sparebank tilknyttet Eika-Gruppen. Ørland er handelssenter for Fosen og varehandel stod i 2010 for 14% av sysselsettingen.Både Ørland Kysthotell og Hovde Gård har hovedvekt på konferansemarkedet. Det er også noe rorbuturisme som for det meste er rettet mot det tyske markedet.
== Historie ==
Utgravninger - sist av flere langhus på Reksterberget, Hovde - har vist at Ørland må ha vært noe av et regionsenter allerede i jernalderen. Et av langhusene har en spesiell bygningsstruktur som tyder på at det kan ha tjent et spesielt formål, som for eksempel hoff, tollbod eller tingsted.En bygdeborg fra folkevandringstiden (ca. år 500) viser på samme måte til at det må ha vært noe å forsvare her. Borgen ligger på Borgklinten, øst for Ottersbo og Austrått. Med sin beliggenhet ved Trondheimsfjordens munning, må Ørland har vært et egnet sted for en som ville utøve makt, eller kontrollere handel.
Herresetet Austråttborgen er kommunens fremste minnesmerke. Det har vært kongsgård / herregård på Austrått siden ca. år 1000, og flere kjente personer er knyttet til stedet. I tiden rundt slaget på Stiklestad satt Finn Arnesson på Austrått. Hans hustru Bergljot var brordatter av Olav den hellige og Harald Hardråde. Finns datter Ingebjørg ble jarlehustru på Orknøyene.
Fru Inger til Austrått (1473–1555) var i sin tid Norges fremste kvinne, der hun satt på Austrått. Gjennom arv, maktbruk og ulike andre disposisjoner økte hun rikdommene og skal ha rådd over betydelige landområder. Etter sin mann Niels Henrikssøns død hadde hun en sterk politisk og økonomisk rolle, men Henrik Ibsens romantiske versjon av henne som idealistisk frihetskjemper er mest diktning. Fru Inger og Niels kan ha påbegynt det borganlegget som Ove Bjelke fullførte.
Ove Bjelke (1611–1674) bygde den Austråttborgen som står i dag – en herregård utført med sans for symmetri og maktsymboler, og med idealer blant annet fra byggherrens tid som student i Italia. Anlegget, som ble bygget rundt en middelalderkirke, var trolig ferdigstilt ca. 1656. Borgen brant i 1916, og en restaurering var ferdigstilt i 1961.
Storfosen gods har også en lang historie, og er kjent fra 1100-tallet. Her var kongsgård på 1300-tallet, og gården var siden i ca. 300 år en del av landegodset til Austråtts herskere. Blant annet bodde fru Inger her som enke. Eiendommen er fremdeles blant fylkets største gårder. På eiendommen finnes blant annet ruiner etter et kapell fra 1300-tallet.
Uthaugsgården, som fra 1829 ble eid av Lundslekten, utviklet seg gjennom 1800-tallet til å bli et fullassortert handelshus, med handel, fiskeomsetning, gjestgiveri, posthus, telegraf og dampskipsekspedisjon. Stedet er i dag museum, og er karakteristisk for å ha bevart mange rom og gjenstander intakt og i bruk.
På samme tid var Ørland senter for et stort kystdistrikt, med sorenskriver og fut. Fogderiet rakk fra Hemne til Osen, med øyene utenfor. Prestegjeldet, og fra 1837 kommunen, omfattet Ørland, Bjugn og nordre del av Agdenes. Sparebanken som ble opprettet i 1849 dekket samme område. I 1853 ble Bjugn skilt ut fra Ørland som eget herred, og da Agdenes, sør for fjorden, ble eget herred i 1896 fikk kommunen dagens utstrekning.
Ørlendingene har i generasjoner livnært seg som kystbønder, med veksling mellom jordbruk, heimefiske og fjernere fiskebanker. Bygda har hatt meieri siden 1878, har hatt kornmølle så langt tilbake vi finner skrift, og i senere tid også fiskeoppdrett og fiskeforedlingsindustri.
Med det 20. århundre kom nye problemer – og nye muligheter. Den tyske okkupasjonen ga jobbetid, og en flyplass som i første omgang førte til en grunnleggende landskapsforandring. Flere fangeleirer, blant annet på Austrått, Uthaug og Hovde ga befolkningen sterke inntrykk, og førte i etterkrigstiden til at Fosen i sin tid var et kjerneområde for Norsk-jugoslavisk samband. Etter krigen ble flyplassen gjenåpnet som NATO-anlegg i 1954. I og med denne etableringen ble Luftforsvaret også en svært aktuell jobbmulighet og karrierevei for ørlendingene. I dag er Ørland flystasjon Fosens største arbeidsplass. Militæret fører med seg godt utdannede ektefeller, og gir Ørland god dekning innenfor kvinneyrker som lærer og sykepleier.Ørland hadde meieriskole fra 1894 til 2001, husmorskole siden 1923 og yrkesskole siden 1960. De to siste skolene ble i 2000 innlemmet i Fosen videregående skole og flyttet i 2007 til skolens nye anlegg i Botngård.
Utviklingen i kommunikasjon og bedret samferdsel, og endringene i Luftforsvarets arbeidsoppgaver, har gjort Ørland til en pendlerkommune, både til og fra. Kystekspressen ble i 2007 utvidet fra 4 til 6 daglige avganger hver vei, med en egen pendlerrute til/fra Trondheim. Flere forsvarsfamilier bor utenfor kommunen, mens den forsvarsansatte tjenestegjør i perioder. Mange bor i Ørland/Bjugn og dagpendler til jobb eller studier i Trondheim, og pendling til Ørland er også økende. Nabokommunene Bjugn og Ørland utgjør ett felles arbeidsmarked og en felles fritidsarena, og det er utstrakt «pendling» over kommunegrensa.
Siden 1989 har interkommunalt samarbeid innenfor Fosen regionråd blitt utvidet til stadig nye områder. Samarbeidet med nabokommunen Bjugn har også blitt utvidet samtidig, på flere plan. I mars 2009 vedtok de to kommunene i et felles formannskapsmøte å søke om å få utrede sammenslåing. Den nye kommunen kan få navnet Austrått kommune.
== Kultur ==
Ørlendingene snakker fosendialekt, men på grunn av innflytting er dialekten lite distinkt. Man bor på Brekstad, i Ørland og på Ørlandet.
Kommunevåpenet er «venstre skrådelt sølv og svart». Det er tegnet av Hallvard Trætteberg og ble innført i 1979. Våpenet er en speilvendt versjon av Fru Inger til Austråtts og Rømerættens slektsvåpen.
Ørland kultursenter åpnet i februar 2009 og ligger sammenbygget med Næringens Hus, Ørland Kysthotell og hurtigbåtterminal. Senteret inneholder Hannah Ryggen-senteret, bibliotek, kino, scener, kulturskole, galleri og konferanselokaler.
Kommunen har tre større idrettslag: Uthaug Turn- og Gymnastikklag driver med lagturn og har god oppslutning blant barn i alderen fire til ti år. Yrjar Idrettslag (etablert 1919) driver med ski, bueskyting og orientering. Ørland Ballklubb driver med håndball og fotball og ble etablert i 1990 gjennom fusjon mellom tre idrettslag – Opphaug Idrettslag, Brekstad Ballklubb (etablert 1932) og ballidrettsdelen av Yrjar. Ørland Travklubb (etablert 1896) har egen travbane. Det finnes også egne klubber for blant annet dykking og tennis.
Musikklivet omfatter mannskoret Ørland sangforening (etablert 1876) og blandakorene Uthaug songlag (1926), Bel Canto (1978) og Blainnabaill (2005). Ørlandssangen «Gamle Yrjar», med tekst av Einar Berg og melodi av Sofus Hansen, ble skrevet til sangforeningen. Kommunen har to korps: Musikklaget Kornetten (1886) og Ørland barne- og ungdomskorps (1956), dessuten Ørland-Bjugn Storband. Ørland bluesklubb arrangerer årlig Bluesfestival i oktober. Brekstad kulturfestival i juli omfatter kammermusikk, jazz og billedkunst. Ørland Country & Roots festival arrangeres hvert år på Austrått i månedskiftet juni-juli.
Markedsdagene Ørlandsdagene tidlig i august arrangeres av Ørland Ballklubb i tilknytning til en fotballcup. Bygdadager på Austråttgården siste helg i august inneholder hovedsakelig gårdsmat, kunst og håndverk. Et julemarked samme sted og med tilsvarende profil arrangeres årlig siste helg i november.
Galleri Empati på Opphaug ble etablert i 1992.
=== Museer og kulturvern ===
Austråttborgen er en herregård fra 1600-tallet. Den ble totalskadet i brann i 1916 og sto ferdig restaurert i 1961. Herregården eies av staten og forvaltes av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Den er åpen for publikum i sommermånedene.
Uthaugsgården er et godt bevart gårdsanlegg med røtter i 1700-tallet og drives nå som museum. Gården var senter for handel, jordbruk, post, telegraf, skipsekspedisjon mm.
Yrjar heimsbygdslag er lokalhistorielag og museumslag i kommunen. Laget eier den bevarte husmannsplassen Tinden på Uthaug, Guriannastua nær Ottersbo og Museumsnaustet i Sjøgata på Uthaug. I naustet vises en båthistorisk utstilling. Laget har arkiver og gjenstandssamlinger i kjelleren på Austråttgården, men har foreløpig ikke realisert noen egentlig kulturhistorisk utstilling. Laget utgir medlemsbladet Møllkula sammen med Bjugn bygdetun Mølnargården.
Kystkulturgruppa Kjeungen har driftsavtale med Kystverket om forvaltning og bruk av Kjeungskjær fyr og eier dessuten Guldteigbrygga i Uthaug havn. Fyret, som ligger på en snau holme ytterst i Bjugnfjorden, nordvest for Uthaug, er et landemerke med sin åttekantede form.
Austrått fort er et kystartillerianlegg fra andre verdenskrig. Fortet eies av Nasjonale Festningsverk og er åpent for publikum gjennom et samarbeide mellom kommunen og NFV. Fosen krigshistoriske samlinger er et dugnadsbasert museum i tilknytning til fortet.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Austråttgården. Dette er en gårdseiendom på 1 500 mål. Gården er den siste resten av jordeiendommene som har tilhørt herresetet Austrått. Gården har huset landsleirer for både Norges speiderforbund (1997) og 4H (2008).
=== Ørland kommunes kulturpris ===
2005: Turninstruktør Wenche Sørdal
2006: Organist, komponist og dirigent Bernt Gjelvold
2007: Søndagsskole- og misjonsforeningsleder Liv Olevik
2008: Kunst- og kulturparet Svein og Aud Lilleengen
2009: Billedhuggeren Astrid Dahlsveen
2010: Leif Gangås for arbeidet med å tilrettelegge Austråttlunden som fritidsområde
2011: Yrjar heimbygdslag
2015: Ørland Teaterlag
== Kjente ørlendinger ==
Jakob Tøkersen Hoff (1843–1924), ordfører og stortingsrepresentant
Ole Juul (1852–1927), maler
Anders Nilsen Næsset (1872–1949), stortingsrepresentant, grunnlegger av Norges Fiskarlag
Hannah Ryggen (1894–1970), billedvevkunstner
Hans Ryggen (1894–1956), maler
Kåre Nesset (1905–1974), motstandsmann
Jørleif Uthaug (1911–1990), billedhugger
Astrid Dahlsveen (1929-2012), billedhugger
Aud Lilleengen (f. 1938), maler
Oddbjørn Hågård (1940-2013), ordfører og stortingsrepresentant (Sp) 1985-1989
Morten Berg (f. 1952), industrigründer
Kirsti Leirtrø (f. 1963), stortingsrepresentant (Ap) fra 2017
Gunn Karin Gjul (f. 1967), stortingsrepresentant (Ap) 1993-2013
Jo Tessem (f. 1972), fotballspiller
Kjell Rune Sellin, (f. 1989), fotballspiller
== Vennskapsbyer ==
Koceljeva, Serbia
Samobor, Kroatia
Glendale, Arizona, USA
== Referanser ==
== Litteratur ==
Inge Rian. Ørlandsboka, bd 1-3. Ørland kommune, 1986-92. Gårds- og slektshistorie. Rettelseshefte utgitt 1995
Stein Arne Sæther (red.) Fosen, natur, kultur og mennesker. Adresseavisens forlag, 1993. ISBN 82-7164-031-3
Nord-Trøndelag og Fosen, geologi og landskap. NGU, 1997. ISBN 82-7385-170-2
Vigdis Hoff Hoøen. Ørland sparebank, ikke bare bank... Brekstad, 1999. ISBN 82-995069-0-5
Terje Sørensen. Ørlandsbok, skolehistorie. Yrjar heimbygdslag, 2006. ISBN 978-82-997464-0-3
Terje Sørensen. Ørlandsbok, kirkehistorie og kristenliv. Yrjar heimbygdslag, 2008. ISBN 978-82-997464-1-0
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ørland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Statistisk sentralbyrå
Turistinformasjon
Fosna-Folket
Ørland hovedflystasjon
Yrjar heimbygdslag
Kultur i Ørland på kart fra Kulturnett.no
nrk.no billedgalleri
orland.noKommunens hjemmeside
En kort historie om Ørland
Kjente personer fra Ørland
Bøkene om Ørland digitaliserte lokalhistorietrykk | Ørland Sparebank er en selvstendig sparebank i Ørland i Trøndelag. Banken ble etablert i 1849. | 7,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A5re | 2023-02-04 | Båre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Helsevesen'] | Båre er en innretning med liggeflate for transport av pasienter. Båren kan bæres av to, tre eller fire personer.
| Båre er en innretning med liggeflate for transport av pasienter. Båren kan bæres av to, tre eller fire personer.
== Typer ==
Det finnes flere standarder for bårer.
=== Ambulansebårer ===
I norske ambulanser er det fester i gulvet i behandlingsrommet slik at båren kan trilles inn og enkelt låses fast. Disse bårene kan trilles på et hjulunderstell av utfellbare ben som automatisk feller seg inn når båren rulles inn i ambulansen.
Ambulansepersonell benytter ofte en båre som fungerer som en stol som kan være lettere å få opp eller ned trange trapper og gjennom trange passasjer enn de vanlige bårene.
=== NATO-bårer ===
NATO har en enkel bårestandard som tidligere har vært en liggeflate av seilduk mellom to tynne trestokker. På disse stokkene er det enkle bøyler i hvert hjørne som støtte mot underlaget, og metallstag som presser stokkene fra hverandre og strammer seilduksflaten. Disse bårene kan foldes sammen og tar da liten plass. De militære ambulansene har beslag i veggene som gir feste for to bårer på hver side av bilen. Tau fra taket med kroker holder den andre siden av bårene. En militær ambulanse kan frakte fire pasienter på slike bårer.
Det er laget en norsk båre som er lett, laget av et varmeisolerende plastmateriale, som passer til festene for NATO-båren. Denne selges til sivilforsvar og andre organer med ansvar for større ulykker.
=== Scoopbårer ===
En spesiell enkel båre er scoopbåra som er en firkantet rørforbindelse som kan deles flere steder. Båra har flere flater inn mot midten. Hardt skadede pasienter som er vanskelige å løfte, kan få deler av båra skjøvet inn fra begge sider før rørendene festes sammen og pasienten kan løftes opp på en bedre båre.
=== Redningskurv ===
Redningshelikopterene har blant annet en redningskurv med flat liggeflate med metallgelender rundt og fester for å heise pasienten opp fra bakken/sjøen og inn i helikopteret.
=== Spjelker og vakumsplinter ===
En spjelk for ryggsøylen er en plate med festemulighet for hode, nakke, og overkropp som fungerer som en del av båren og er velegnet ved mistanke om brudd i nakke eller ryggsøylen.
Det finnes også flere vakumsplinter av forskjellige størrelser. Dette er en lufttett pose med uregelmessige plastkuler som formes rundt et ben eller en arm før luften pumpes ut av posen. Posen får en fast og hard form som vil hindre bevegelse i et eventuelt brudd.
== Se også ==
Bærestol
Feltseng
Rullestol
Tralle
Krykke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stretchers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Båre er en innretning med liggeflate for transport av pasienter. Båren kan bæres av to, tre eller fire personer. | 7,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Igelstabron | 2023-02-04 | Igelstabron | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:1995 i Sverige', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer i Sverige', 'Kategori:Broer åpnet i 1995', 'Kategori:Jernbanebroer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Södertälje kommune'] | Igelstabron er en jernbanebro i Södertälje i Södermanland i Sverige. På broens vestre side ligger jernbanestasjonen Södertälje syd.
Igelstabron er 2 140 meter lang, og er på det høyeste 48 meter over Södertälje kanal, hvilket gjør Igelstabron til Sveriges nest høyeste og nest lengste jernbanebro. Broen er sannsynligvis også Sveriges bredeste, rundt 50 m bred på den vestre delen der stasjonen med fire spor ligger.
Broen åpnet for trafikk i 1995.
| Igelstabron er en jernbanebro i Södertälje i Södermanland i Sverige. På broens vestre side ligger jernbanestasjonen Södertälje syd.
Igelstabron er 2 140 meter lang, og er på det høyeste 48 meter over Södertälje kanal, hvilket gjør Igelstabron til Sveriges nest høyeste og nest lengste jernbanebro. Broen er sannsynligvis også Sveriges bredeste, rundt 50 m bred på den vestre delen der stasjonen med fire spor ligger.
Broen åpnet for trafikk i 1995.
== Se også ==
Liste over broer i Sverige
== Referanser == | Igelstabron er en jernbanebro i Södertälje i Södermanland i Sverige. På broens vestre side ligger jernbanestasjonen Södertälje syd. | 7,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yborgerskap | 2023-02-04 | Høyborgerskap | ['Kategori:Samfunnsklasser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Høyborgerskap er en historisk og sosiologisk betegnelse som brukes om en borgerlig samfunnsgruppe som sosioøkonomisk står høyere enn vanlig borgerskap. Høyborgerskap sorterer på sin side under patrisiat, det vil si den ikkeadelige del av en overklasse. Mens yrkesgrupper som leger, advokater, høyere embedsmenn og universitetsprofessorer tradisjonelt regnes til det vanlige borgerskapet, og håndverker, lærer og kjøpmann er typiske småborgerlige yrker, består høyborgerskapet av ikke-adelige familier som i kraft av eierskap har betydelig makt og innflytelse i samfunnet. Begrepet omfattes av den kapitalistiske overklasse i marxistisk terminologi – der definert som eierne av produksjonsmidlene i samfunnet, ikke (nødvendigvis) adelen – og står i motsetning til lønnsarbeidere av forskjellig status.
| Høyborgerskap er en historisk og sosiologisk betegnelse som brukes om en borgerlig samfunnsgruppe som sosioøkonomisk står høyere enn vanlig borgerskap. Høyborgerskap sorterer på sin side under patrisiat, det vil si den ikkeadelige del av en overklasse. Mens yrkesgrupper som leger, advokater, høyere embedsmenn og universitetsprofessorer tradisjonelt regnes til det vanlige borgerskapet, og håndverker, lærer og kjøpmann er typiske småborgerlige yrker, består høyborgerskapet av ikke-adelige familier som i kraft av eierskap har betydelig makt og innflytelse i samfunnet. Begrepet omfattes av den kapitalistiske overklasse i marxistisk terminologi – der definert som eierne av produksjonsmidlene i samfunnet, ikke (nødvendigvis) adelen – og står i motsetning til lønnsarbeidere av forskjellig status.
== Referanser == | Høyborgerskap er en historisk og sosiologisk betegnelse som brukes om en borgerlig samfunnsgruppe som sosioøkonomisk står høyere enn vanlig borgerskap. Høyborgerskap sorterer på sin side under patrisiat, det vil si den ikkeadelige del av en overklasse. | 7,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8rvika_fort | 2023-02-04 | Mørvika fort | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i Halden', 'Kategori:Festningsverk i Østfold', 'Kategori:Fort i Norge fra andre verdenskrig', 'Kategori:Haldens historie', 'Kategori:Kystfort i Norge'] | Mørvika fort Zug 6/980 var et tysk kystbatteri ved utløpet av Singlefjorden, i Halden kommune, Østfold. Fortet var underlagt HKB 6/980 Torgauten fort. Mørvika var bestykket med to stk. 10,5 cm K331 (f) kanoner plassert i kasematter etter Regelbau R671. Anlegget var klart i september 1944.
I 1965 – 1966 ble det anlagt Decca 974 varslingsradar og to stk. 150 cm lyskastere. to stk 20 mm Oerlikon luftvernkanoner. Disse ble senere byttet ut med 12,7 mm maskingevær.
1960 – 1994 De opprinnelige kanonene ble byttet ut med 2 stk 10,5 cm SKC/32 kanoner oppsatt i de gamle stillingene. I 1980 fikk disse koniske skjold.
Siste oppgradering av Mørvika fort var i 1985. I 1995 opphørte all militær aktivitet, og Forsvaret sa opp festekontrakten med grunneier. Inngangene til de underjordiske deler av anlegget er i dag støpt igjen og området er igjen blitt et hytteområde.
| Mørvika fort Zug 6/980 var et tysk kystbatteri ved utløpet av Singlefjorden, i Halden kommune, Østfold. Fortet var underlagt HKB 6/980 Torgauten fort. Mørvika var bestykket med to stk. 10,5 cm K331 (f) kanoner plassert i kasematter etter Regelbau R671. Anlegget var klart i september 1944.
I 1965 – 1966 ble det anlagt Decca 974 varslingsradar og to stk. 150 cm lyskastere. to stk 20 mm Oerlikon luftvernkanoner. Disse ble senere byttet ut med 12,7 mm maskingevær.
1960 – 1994 De opprinnelige kanonene ble byttet ut med 2 stk 10,5 cm SKC/32 kanoner oppsatt i de gamle stillingene. I 1980 fikk disse koniske skjold.
Siste oppgradering av Mørvika fort var i 1985. I 1995 opphørte all militær aktivitet, og Forsvaret sa opp festekontrakten med grunneier. Inngangene til de underjordiske deler av anlegget er i dag støpt igjen og området er igjen blitt et hytteområde.
== Eksterne lenker ==
Om Mørvika fort Arkivert 22. september 2013 hos Wayback Machine., fra nettstedet kystfort.no | Mørvika fort Zug 6/980 var et tysk kystbatteri ved utløpet av Singlefjorden, i Halden kommune, Østfold. Fortet var underlagt HKB 6/980 Torgauten fort. | 7,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kimito%C3%B6n | 2023-02-04 | Kimitoön | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Egentliga Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | For øya med samme navn, se Kimitoön (øy).Kimitoön (finsk: Kemiönsaari) er en finsk kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 7 300 innbyggere og et areal på 698,11 km² hvorav 11 km² er vann. Kimitoön grenser til kommunene Pargas, Sagu, Salo, Raseborg og Hangö.
Kimitoön er en tospråklig kommune, cirka 75 % har svensk som morsmål og 25 % finsk.
Kommunen ble til 1. januar 2009 gjennom sammenslåingen av kommunene Kimito, Dragsfjärd og Västanfjärd.
Kimito kyrka er en gråsteinskirke fra 1325. På øya Bengtskär ligger Finlands høyeste fyrtårn.
| For øya med samme navn, se Kimitoön (øy).Kimitoön (finsk: Kemiönsaari) er en finsk kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 7 300 innbyggere og et areal på 698,11 km² hvorav 11 km² er vann. Kimitoön grenser til kommunene Pargas, Sagu, Salo, Raseborg og Hangö.
Kimitoön er en tospråklig kommune, cirka 75 % har svensk som morsmål og 25 % finsk.
Kommunen ble til 1. januar 2009 gjennom sammenslåingen av kommunene Kimito, Dragsfjärd og Västanfjärd.
Kimito kyrka er en gråsteinskirke fra 1325. På øya Bengtskär ligger Finlands høyeste fyrtårn.
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, Kimitoön
Kimitoön kommun | Kimitoön (finsk: Kemiönsaari) er en finsk kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 7 300 innbyggere og et areal på 698,11 km² hvorav 11 km² er vann. | 7,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bartolomeo_Pinelli | 2023-02-04 | Bartolomeo Pinelli | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 1835', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1781', 'Kategori:Italienske gravører', 'Kategori:Italienske illustratører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2020-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Bartolomeo Pinelli (født 20. november 1781 i Roma i Italia, død 1. april 1835 i Roma) var en italiensk illustratør og gravør. Han var faren til Achille Pinelli.
| Bartolomeo Pinelli (født 20. november 1781 i Roma i Italia, død 1. april 1835 i Roma) var en italiensk illustratør og gravør. Han var faren til Achille Pinelli.
== Referanser == | Bartolomeo Pinelli (født 20. november 1781 i Roma i Italia, død 1. | 7,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FLK_%C2%ABPolar_Chief%C2%BB | 2023-02-04 | FLK «Polar Chief» | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvalkokerier', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1897'] | FLK «Polar Chief» var et flytende hvalkokeri. Hun ble bygget som passasjerskipet DS «Montcalm» i 1897, men ble i 1916 ombygget til tankskip og omdøpt DS «Crenella». I 1923 ble «Crenella» innkjøpt av Chr. Nielsen & Co og ombygget til hvalkokeri i Larvik. Hun ble omdøpt FLK «Rey Alfonso» og operertes av Larviks Hvalselskap. I 1925 ble hun sammen med fire hvalbåter overtatt av H. M. Wrangell & Co i Haugesund, før hun i 1927 ble solgt videre til Hans Borge i Tønsberg og omdøpt FLK «Anglo Norse» (I).
I 1927 ble Anglo-Norse Company Ltd innvilget en femårs-lisens for å operere med et flytende hvalkokeri ved Sør-Sandwichøyene. Selskapet ble administrert av Hans Borge, men det var britiske finansinstitusjoner som hadde aksjemajoriteten gjennom et holdingselskap. FLK «Anglo Norse» opererte i sesongen 1927/28 langs iskanten mellom Sør-Sandwichøyene og Sør-Orknøyene og oppnådde full last, 44 000 fat hvalolje, til tross for at kokeriet ikke var utstyrt med opphalingsslipp. Det ble fanget totalt 470 hval fra tre hvalbåter, som også våget seg inn i isen. Året etter ble fangsten enda større med 630 hval og 65 700 fat olje.Deretter ble kokeriet overtatt av Falkland Whaling Co Ltd på Jersey, som også Hans Borge bestyrte. Hun ble da omdøpt FLK «Polar Chief», og fra 1929 til 1931 drev hun fangst i området rundt Bouvetøya og sørover langs iskanten. Deretter ble hun tatt ut av tjeneste som hvalkokeri, og i 1936 ombygd til tankskip.Under andre verdenskrig ble hun rekvirert av Ministry of War Transport og satt i tankfart under navnet «Emipre Chief» med Chr. Salvesen som driftsselskap. Etter å ha overlevd krigen ble hun i 1946 overført til Chr. Salvesen og benyttet som transportskip på Sør-Georgia, igjen under navnet «Polar Chief». I 1952 ble hun hugget opp ved W. H. Arnott, Young & Co. i Dalmuir i Skottland.
| FLK «Polar Chief» var et flytende hvalkokeri. Hun ble bygget som passasjerskipet DS «Montcalm» i 1897, men ble i 1916 ombygget til tankskip og omdøpt DS «Crenella». I 1923 ble «Crenella» innkjøpt av Chr. Nielsen & Co og ombygget til hvalkokeri i Larvik. Hun ble omdøpt FLK «Rey Alfonso» og operertes av Larviks Hvalselskap. I 1925 ble hun sammen med fire hvalbåter overtatt av H. M. Wrangell & Co i Haugesund, før hun i 1927 ble solgt videre til Hans Borge i Tønsberg og omdøpt FLK «Anglo Norse» (I).
I 1927 ble Anglo-Norse Company Ltd innvilget en femårs-lisens for å operere med et flytende hvalkokeri ved Sør-Sandwichøyene. Selskapet ble administrert av Hans Borge, men det var britiske finansinstitusjoner som hadde aksjemajoriteten gjennom et holdingselskap. FLK «Anglo Norse» opererte i sesongen 1927/28 langs iskanten mellom Sør-Sandwichøyene og Sør-Orknøyene og oppnådde full last, 44 000 fat hvalolje, til tross for at kokeriet ikke var utstyrt med opphalingsslipp. Det ble fanget totalt 470 hval fra tre hvalbåter, som også våget seg inn i isen. Året etter ble fangsten enda større med 630 hval og 65 700 fat olje.Deretter ble kokeriet overtatt av Falkland Whaling Co Ltd på Jersey, som også Hans Borge bestyrte. Hun ble da omdøpt FLK «Polar Chief», og fra 1929 til 1931 drev hun fangst i området rundt Bouvetøya og sørover langs iskanten. Deretter ble hun tatt ut av tjeneste som hvalkokeri, og i 1936 ombygd til tankskip.Under andre verdenskrig ble hun rekvirert av Ministry of War Transport og satt i tankfart under navnet «Emipre Chief» med Chr. Salvesen som driftsselskap. Etter å ha overlevd krigen ble hun i 1946 overført til Chr. Salvesen og benyttet som transportskip på Sør-Georgia, igjen under navnet «Polar Chief». I 1952 ble hun hugget opp ved W. H. Arnott, Young & Co. i Dalmuir i Skottland.
== Se også ==
Liste over flytende hvalkokerier
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
1927 ANGLO NORSE Arkivert 27. mai 2008 hos Wayback Machine. lardex.net
1929 POLAR CHIEF Arkivert 6. januar 2009 hos Wayback Machine. lardex.net
S.S. Montcalm The Atlantic Transport Line, 1881 -1936 | | type = Flytende hvalkokeri | 7,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernrisbollen | 2023-02-04 | Jernrisbollen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kinesisk politikk'] | Jernrisbollen (kinesisk: 铁饭碗, pinyin: tiěfànwǎn) er den i Folkerepublikken Kina gjengse beskrivelse av det statlige ansettelsessystemet som tidligere garanterte folk arbeide, inntekt, bosted og annet. Folkerepublikken Kinas vei mot markedsøkonomi er blitt sammenlignet med knusing av denne risbollen. | Jernrisbollen (kinesisk: 铁饭碗, pinyin: tiěfànwǎn) er den i Folkerepublikken Kina gjengse beskrivelse av det statlige ansettelsessystemet som tidligere garanterte folk arbeide, inntekt, bosted og annet. Folkerepublikken Kinas vei mot markedsøkonomi er blitt sammenlignet med knusing av denne risbollen. | Jernrisbollen (kinesisk: 铁饭碗, pinyin: tiěfànwǎn) er den i Folkerepublikken Kina gjengse beskrivelse av det statlige ansettelsessystemet som tidligere garanterte folk arbeide, inntekt, bosted og annet. Folkerepublikken Kinas vei mot markedsøkonomi er blitt sammenlignet med knusing av denne risbollen. | 7,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Pan_(1953) | 2023-02-04 | Peter Pan (1953) | ['Kategori:Animerte barnefilmer fra USA', 'Kategori:Animerte fantasyfilmer fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Disney-filmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 1953'] | Peter Pan er en amerikansk tegnet fantasyfilm fra 1953 produsert av Walt Disney. Filmen handler om den magiske eventyrfiguren Peter Pan som seint en kveld besøker familien Darling i London. Han overtaler de tre barna Wendy, Michael og John til å bli med ham til sin egen verden Drømmeland. Der møter de flere av Peters venner, men også den fryktede piraten kaptein Krok som er Peters fiende. Filmen er basert på boken Peter Pan og Wendy av J.M. Barrie.
Den er den 14. filmen i rekken av Disneys klassikere.
Peter Pan er den siste Disney-filmen lansert gjennom RKO før Walt Disney grunnla sitt eget distribusjonselskap, Buena Vista Distribution.
I 2002 utkom oppfølgeren Peter Pan – Tilbake til drømmeland.
| Peter Pan er en amerikansk tegnet fantasyfilm fra 1953 produsert av Walt Disney. Filmen handler om den magiske eventyrfiguren Peter Pan som seint en kveld besøker familien Darling i London. Han overtaler de tre barna Wendy, Michael og John til å bli med ham til sin egen verden Drømmeland. Der møter de flere av Peters venner, men også den fryktede piraten kaptein Krok som er Peters fiende. Filmen er basert på boken Peter Pan og Wendy av J.M. Barrie.
Den er den 14. filmen i rekken av Disneys klassikere.
Peter Pan er den siste Disney-filmen lansert gjennom RKO før Walt Disney grunnla sitt eget distribusjonselskap, Buena Vista Distribution.
I 2002 utkom oppfølgeren Peter Pan – Tilbake til drømmeland.
== Handling ==
I London, England, rundt år 1900, forstyrres George og Mary Darlings forberedelser til en fest på grunn av guttene deres, John og Michael, som er opptatt av en historie om Peter Pan og piratene som ble fortalt til dem av deres eldre søster, Wendy. George, som er lei av historiene deres, erklærer at Wendy har blitt for gammel til å fortsette å bo sammen med guttene. Den kvelden blir Wendy og guttene besøkt i barnehagen av Peter Pan selv, som lærer dem å fly med hjelp av magi fra en fe, Tingeling, og tar dem med seg til en øy kalt Drømmeland (Aldriland, norske Disney-oversettere har også kalt den Eventyrland (1954 og 1990), Kanskjeland (1969), Ønskeøya (1984) og Eventyrøya (1999)).
Et piratskip er ankret rett utenfor Drømmeland, eid av Kaptein Krok og hans førstestyrmann, Smisk. Kaptein Krok planlegger å hevne seg på Peter Pan for å ha kuttet av hånden hans og fortært hånden til en krokodille. Mannskapets rastløshet blir avbrutt av ankomsten av Peter Pan. Men Wendy og brødrene hennes får etter hvert hjemlengsel, og ønsker å komme hjem til London. De inviterer Peter Pan og de bortkomne guttene (norske Disney-oversettere har også kalt dem Troll-guttene (1969) bare guttene (1954 og1984), guttene på øya (1990) og de foreldreløse guttene (1992)) til å reise tilbake til London, og bli adoptert av foreldrene deres. De bortkomne guttene er enige, men Peter vil ikke vokse opp, og nekter å bli med.
Peter Pan og Tingeling forsøker å konfrontere piratene, og løslate barna før barna blir nødt til å på planken. Peter Pan engasjerer Krok i kamp mens barna kjemper mot mannskapet. Kaptein Krok og mannskapet hans forsøker å flykte. Peter kommanderer det øde skipet og, assistert av Tingeling, flyr til London med barna om bord. Men de bortkomne guttene bestemmer seg imidlertid for å returnere til Drømmeland sammen med Peter Pan i stedet for å bli adoptert i London.
=== Popularitet og økonomi ===
Peter Pan ble meget populær i USA hvor den innbragte $40,8 millioner i 1953. Den har totalt innbrakt $87,4 millioner på kino i USA i årenes løp.Produksjonskostnadene var på $4 millioner.
=== Anmelderne ===
Den ble godt mottatt av anmelderne, noe som gjenspeiles i at den har fått 80 % på Rotten Tomatoes. Den amerikanske filmkritikeren Leonard Maltin har gitt den 3 av 4 stjerner i sin Movie Guide.
=== Priser ===
Den vant ingen priser, men det kan nevnes at den ble nominert til Grand Prize under Filmfestivalen i Cannes.
== Norske stemmer ==
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Peter Pan (1953 film) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Peter Pan på Internet Movie Database
(no) Peter Pan hos Filmfront
(sv) Peter Pan i Svensk Filmdatabas
(da) Peter Pan i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Peter Pan på Allociné
(nl) Peter Pan på MovieMeter
(en) Peter Pan på AllMovie
(en) Peter Pan på Turner Classic Movies
(en) Peter Pan på Rotten Tomatoes
(en) Peter Pan på Metacritic | Peter Pan – Tilbake til drømmeland (originaltittel: Return to Never Land) er en amerikansk animert fantasyfilm fra 2002 produsert av Disney. Den er en oppfølger til Peter Pan fra 1953. | 7,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Kihl | 2023-02-04 | Jens Kihl | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jens Kihl (født 12. april 1986) er en norsk journalist og målmann, oppvokst i Ullevål hageby i Oslo.
Kihl var leder i Norsk Målungdom (NMU) 2007–2009. Han var tidligere politisk aktiv med blant annet lokalpolitiske verv og som ansatt i SV, og medlem i arbeidsutvalget i Nei til EU. Han var nestleder i Noregs Mållag i 2010, og igjen fra 2016.
I 2017 vant Jens Kihl Kulturdepartementet sin nynorskpris for journalistar for sitt bruk av nynorsk i Klassekampen der han arbeidet. Fra høsten 2018 jobbet han i Bergens Tidende som politisk kommentator og dekket i hovedsak det politiske bildet innenriks. I 2021 overtok han som kulturredaktør i Bergens Tidende.Høsten 2019 er Kihl aktuell med boka Dette er også Noreg som handler om de mange kommunesammenslåingene i Norge og konsekvensene av denne reformen. Boka var basert på at Kihl hadde hatt som prosjekt å besøke alle de 426 kommunene før kommunesammenslåingsreformen.
| Jens Kihl (født 12. april 1986) er en norsk journalist og målmann, oppvokst i Ullevål hageby i Oslo.
Kihl var leder i Norsk Målungdom (NMU) 2007–2009. Han var tidligere politisk aktiv med blant annet lokalpolitiske verv og som ansatt i SV, og medlem i arbeidsutvalget i Nei til EU. Han var nestleder i Noregs Mållag i 2010, og igjen fra 2016.
I 2017 vant Jens Kihl Kulturdepartementet sin nynorskpris for journalistar for sitt bruk av nynorsk i Klassekampen der han arbeidet. Fra høsten 2018 jobbet han i Bergens Tidende som politisk kommentator og dekket i hovedsak det politiske bildet innenriks. I 2021 overtok han som kulturredaktør i Bergens Tidende.Høsten 2019 er Kihl aktuell med boka Dette er også Noreg som handler om de mange kommunesammenslåingene i Norge og konsekvensene av denne reformen. Boka var basert på at Kihl hadde hatt som prosjekt å besøke alle de 426 kommunene før kommunesammenslåingsreformen.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Dette er også Noreg : kommunal feelgood Samlaget 2019 ISBN 9788252194401
Regionkontora i Brussel – EU-entusiasmens siste skanse? Nei til EU arbeidsnotat, nr.: nr. 5/2012
Kommunalpolitikk og EU : hvor blir det av lokaldemokratiet? Nei til EU Vett nr.: nr. 3 2010 | Jens Kihl (født 12. april 1986) er en norsk journalist og målmann, oppvokst i Ullevål hageby i Oslo. | 7,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strengen | 2023-02-04 | Strengen | ['Kategori:62°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Surnadal kommune', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Strengen er et fjell i Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 890 meter over havet og er den høyeste toppen mellom Surnadalsøra og Stangvik.
Det går oppkjørte løyper vinterstid fra Sæterlia alpinsenter i Surnadal fra øst, og fra Vang Skiarena fra sør. På toppen er det en TV-mast. Merket sommersti fra Vang ved Kvenna. Herfra tar det rundt 1,5 time opp. På toppen er det satt opp en dreieskive som navngir 187 fjell som kan ses fra dette utsiktspunktet.
| Strengen er et fjell i Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 890 meter over havet og er den høyeste toppen mellom Surnadalsøra og Stangvik.
Det går oppkjørte løyper vinterstid fra Sæterlia alpinsenter i Surnadal fra øst, og fra Vang Skiarena fra sør. På toppen er det en TV-mast. Merket sommersti fra Vang ved Kvenna. Herfra tar det rundt 1,5 time opp. På toppen er det satt opp en dreieskive som navngir 187 fjell som kan ses fra dette utsiktspunktet.
== Referanser == | | høyde = 890 | 7,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Feng_Menglong | 2023-02-04 | Feng Menglong | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1645', 'Kategori:Dødsfall i 1646', 'Kategori:Fødsler i 1574', 'Kategori:Kinesiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Changzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Feng Menglong (kinesisk: 馮夢龍, pinyin: Féng Mènglóng; født 1574 i Changzhou i Jiangsu i Kina, død 1646) var en kinesisk forfatter.
Feng tok den kinesiske embedsmannseksamen i 1631 og var dommer i provinsen Fujian fra 1634 til 1638. Han betraktes som tilhenger av den skoleretning som ble skapt av filosofen Li Zhi (1527–1602), som la vekt på å speile følelser og menneskelige handlemåter i litteraturen. Han bearbeidet og utgav huaben (skriftlige riss til folkelige fortellinger).
| Feng Menglong (kinesisk: 馮夢龍, pinyin: Féng Mènglóng; født 1574 i Changzhou i Jiangsu i Kina, død 1646) var en kinesisk forfatter.
Feng tok den kinesiske embedsmannseksamen i 1631 og var dommer i provinsen Fujian fra 1634 til 1638. Han betraktes som tilhenger av den skoleretning som ble skapt av filosofen Li Zhi (1527–1602), som la vekt på å speile følelser og menneskelige handlemåter i litteraturen. Han bearbeidet og utgav huaben (skriftlige riss til folkelige fortellinger).
== Bibliografi (utvalg) ==
San yan, 1620-1627 (trebindsantologi; består av Yushi Mingyan Jingshi Tongyan, Xingshi Hengyan)
Shang ge (samling med folkeviser)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Helwig Schmidt-Glintzer: Geschichte der chinesischen Literatur. Bern 1990, ISBN 3406453376.
== Eksterne lenker ==
PING YAO ZHUAN: The Sorcerers' Revolt, online English translation
Stories Old and New A Ming Dynasty Collection | Feng Menglong (kinesisk: 馮夢龍, pinyin: Féng Mènglóng; født 1574 i Changzhou i Jiangsu i Kina, død 1646) var en kinesisk forfatter. | 7,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tralle | 2023-02-04 | Tralle | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Transportmidler'] | En tralle er en liten vogn eller kjerre med ett, to, tre eller fire små hjul som kan brukes som lastbærer. Betegnelsen brukes på norsk om mange slags små og store trillevogner, med og uten motor, laget for å frakte eller flytte varer eller personer.
| En tralle er en liten vogn eller kjerre med ett, to, tre eller fire små hjul som kan brukes som lastbærer. Betegnelsen brukes på norsk om mange slags små og store trillevogner, med og uten motor, laget for å frakte eller flytte varer eller personer.
== Etymologi ==
Ordet tralle er avledet av det engelske trolley, som er dannet av verbet troll, det vil si «dreie rundt» eller «rulle». Ordet brukes også i betegnelsen trolleybuss.
== Typer ==
Ordet tralle brukes om ulike typer lette eller små transportredskap og framkomstmidler:
Sekkehjul, også kalt sekketralle eller lagertralle, er en L-formet tralle med to små hjul, et vippepunkt og lange, skråstilte håndtak for å forflytte tunge gjenstander, som for eksempel hvitevarer, kasser, sekker og annet ved lasting og lossing. Sekkehjul kan ha et fast eller nedfellbart lasteplan, og har ofte i tillegg et nedfellbart lastegitter/klaff som øker løftearealet.
Trappetralle er en variant hvor hvert av hjulene er byttet ut med et triangel bestående av tre hjul. En vanlig trappetralle har dermed 6 hjul istedenfor 2. En trappetralle er velegnet for å forsere trapper, og kan gi mer stabilitet på et hardt og flatt underlag. Trappetraller er derimot ikke egnet for å forsere ujevnt underlag som grus og lignende.
Plattformtralle eller skyvetralle er en type tralle med 4 hjul som brukes til å transportere tungt utstyr. Bagasjetralle er en variant brukt til bagasjetransport, for eksempel på hoteller eller flyplasser, og kan enten være med eller uten motor.
Jekketralle brukes til flytting av paller, og er gjerne bygd opp med en hydraulisk jekk.Også ulike typer lastevogner som går på skinner, enten det er små skyvbare anleggsvogner, tippbare slipp- og gruvevogner, dressiner, sparketraller og motortraller til materialtransport og tjenestekjøring på jernbanelinjer, kan kalles traller. Det samme gjelder brettstativer på hjul, landbrukstraller, kantinetraller og pasientbord, handlevogner og bårer på hjul. En vogn skilles noen ganger fra tralle ved at en vogn har karmer.
Maksimal lastekapasitet oppgis som regel i kilogram av produsenten.
=== Hjul ===
Traller lages med ulike typer hjul i forskjellige størrelser og materialer som har ulike egenskaper.
Dekk av nylon eller plast er relativt harde, triller godt, tåler stor vektbelastning og gir lite fjæring.
Dekk av gummi har mer fjæring, men tåler mindre vekt og triller mindre godt.
Luftfylte dekk gir mye fjæring, tåler høy vekt og triller mindre godt. Det finnes også dekk i polyuretan som reklameres med å være «punkteringsfrie».Størrelser på trallehjul oppgis som regel i millimeter, både når det gjelder dekkdiameter, dekkbredde, akselbredde og akslingdiameter. Noen ganger benyttes tommer istedet, men disse tallverdiene er gjerne avrundet.Et hjul kan enten være fast eller svingbart (snurrefunksjon/leddhjul), og med eller uten brems. Tvillinghjul er en variant hvor to hjul settes inntil hverandre istedenfor ett, og dermed tåler økt vektbelastning. Noen trallehjul har kulelager for at de skal trille bedre.
== Se også ==
Drakjerre
Dressin, jernbanetralle
Kjerre
Trallebane
Trallekran
Trillebår
Spannbår
Jekketralle | En tralle er en liten vogn eller kjerre med ett, to, tre eller fire små hjul som kan brukes som lastbærer. Betegnelsen brukes på norsk om mange slags små og store trillevogner, med og uten motor, laget for å frakte eller flytte varer eller personer. | 7,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plombering_(v%C3%A5pen) | 2023-02-04 | Plombering (våpen) | ['Kategori:Skytevåpen'] | Plombering (deaktivering) av et skytevåpen er noe man gjør for å sette et skytevåpen ute av stand til å fungere. Det er forskjellige regler fra land til land om hvordan dette skal utføres. Noen land skal ha et sertifikat med hvert våpen, mens i andre land må man ha samlertillatelse for å eie plomberte våpen.
| Plombering (deaktivering) av et skytevåpen er noe man gjør for å sette et skytevåpen ute av stand til å fungere. Det er forskjellige regler fra land til land om hvordan dette skal utføres. Noen land skal ha et sertifikat med hvert våpen, mens i andre land må man ha samlertillatelse for å eie plomberte våpen.
== Plombering i Norge ==
=== Hvordan ===
I september 1992 kom det retningslinjer på hvordan et skytevåpen skal deaktiveres (rundskriv 1992/126): Løpet (kammeret) skal gjennombores og en stålbolt med minimum 10mm diameter settes i hullet og sveises fast. Om diameteren på løpet er mindre kan mindre bolt brukes. Så skal sluttstykket skråkuttes inn mot utgangen av tennålen slik at bruk av tennstempel ikke er mulig. Tennål / tennspiss skal så kuttes.
Etter den nye våpenforskriften i 2009 kom det i rundskriv 2009/009 (1. juli 2009, saksnr. 2009/01719-1 651) nye innskjerpede krav om plombering:
Et våpen anses etter forskriften § 1 annet ledd å være gjort varig ubrukbart (deaktivert) etter våpenloven § 1 annet ledd dersom alle vesentlige deler av våpenet er gjort permanent ubrukelig, og der disse ikke kan fjernes, erstattes eller modifiseres på en måte som vil gjøre det mulig å reaktivere våpenet på noen måte.
I utgangspunktet er det svært vanskelig å gjøre et skytevåpen varig ubrukbart uten at det synes utvendig på våpenet. Hensynet til at det foretas en forsvarlig plombering av skytevåpen må veie tyngre enn en den enkeltes ønske om å ha et minst mulig beskadiget våpen til dekorasjonsformål.
Direktoratet legger til grunn at følgende vilkår må være oppfylt for at et våpen kan ansees for å ha blitt gjort varig ubrukbart:
Våpenets vitale deler må være så ødelagt at de ikke kan repareres.
Det må ikke være mulig å bytte ut defekte vitale deler.
Uskadeliggjøringen må også være slik at det lett kan sees at våpenet er «plombert».Politidirektoratet fastsetter videre følgende bestemmelser for deaktivering:
Det skal bores et 10 mm. gjennomgående hull (begge veggene i kammeretgjennombores) gjennom pipe og låsekasse/ramme slik at kammeret ødelegges.
Det skal monteres en bolt i hullet som skal sveises på begge sider.
Sluttstykkets støtbunn skal fjernes slik at patronbunnen ikke får støtte (gjelder ikke revolver). Ved skråskjæring av støtbunn skal den være 60 grader.
Våpenets tennspiss skal avslipes med minst 10 mm slik at den ikke kan slå inn i en tennhette.
Våpenet skal ikke kunne demonteres etter deaktivering. På våpentyper hvor pipen lett kan tas ut må den, eller det som fester pipen, sveises fast slik at våpenet ikke kan atskilles.
Maskinpistoler, enhetsgevær og maskingevær slik som f.eks. Sten gun og Schmeisser maskinpistoler, AG-3 enhetsgevær og MG-3 maskingevær og tilsvarende halvautomatiske skytevåpen, samt halvautomatiske pistoler må våpenet være sveiset slik at de ikke kan atskilles.Deaktiveringen kan foretas eller etterkontrolleres av godkjent tilvirker/børsemaker eller politiet. Når deaktiveringen er foretatt eller etterkontrollert kan politiet påføre våpenet et lett synlig merke som preges på våpenet. Ved import av deaktiverte skytevåpen bør politiet kontrollere om våpenet er deaktivert i henhold til gjeldende bestemmelser. Utgiftene til deaktivering, eventuell etterkontroll av deaktiverte våpen, skal betales av
våpeneieren jf. våpenforskriften § 100.
Forsøk på å sette i stand skytevåpen som er deaktivert er å betrakte som tilvirkning av skytevåpen, hvilket er forbudt uten tilvirkerbevilling
=== Norsk lov ===
Juridisk sett er et deaktivert skytevåpen et stykke metall, og ikke lengre ett skytevåpen. Det kreves derfor ingen registrering eller søknad for å erverve, eie eller selge. Hvis et plombert våpen eller hvilken som helst annen gjenstand som «ser ut» som et skytevåpen brukes til å fremkalle frykt, utilsiktet fremkalle frykt, eller brukes til en straffbar handling, er det straffbart. Å reaktivere et deaktivert våpen er straffbart og rammes av våpenloven.
Våpenloven §1 annet ledd sier:
Et våpen anses likevel ikke som skytevåpen dersom det er gjort varig ubrukbart.
Våpenforskriften §1 tredje ledd sier:
Et våpen anses å være gjort varig ubrukbart (deaktivert) etter våpenloven §1 annet ledd dersom alle vesentlige deler av våpenet er gjort permanent ubrukelig, og disse ikke kan fjernes, erstattes eller modifiseres på en måte som vil gjøre det mulig å reaktivere våpenet. Deaktiveringen kan foretas eller etterkontrolleres av godkjent tilvirker eller børsemaker, eller politiet. Når deaktiveringen er foretatt eller etterkontrollert, kan politiet påføre våpenet et lett synlig merke. Politidirektoratet fastsetter nærmere regler for hvilke krav som skal stilles for at våpenet er deaktivert, og for gjennomføring og kontroll av deaktiveringen.
Våpen som før forskriftens ikrafttredelse er lovlig deaktivert etter tidligere krav, skal fortsatt anses som deaktivert etter våpenloven § 1 annet ledd.
== Kilder ==
Justisdepartementets rundskriv 1992/126
Politidirektoratets rundskriv 2009/009
Våpenforskriften (1. juli 2009)
Våpenloven (1. april 1963) | Plombering er det samme som forsegling. Slike forseglinger ble ofte utført med smeltet bly (fransk og latin: plomb) men brukes nå i mere vid betydning. | 7,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atchafalaya_Basin_Bridge | 2023-02-04 | Atchafalaya Basin Bridge | ['Kategori:1973 i USA', 'Kategori:30°N', 'Kategori:91°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjelkebroer', 'Kategori:Broer åpnet i 1973', 'Kategori:Byggverk i Louisiana', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i Louisiana', 'Kategori:Veibroer i USA'] | Atchafalaya Basin Bridge er to parallelle broer i staten Louisiana i USA. Broene fører motorveien Interstate 10 over Atchafalaya-bassenget. Total lengde er 29,3 km. Broene ble åpnet i 1973.
| Atchafalaya Basin Bridge er to parallelle broer i staten Louisiana i USA. Broene fører motorveien Interstate 10 over Atchafalaya-bassenget. Total lengde er 29,3 km. Broene ble åpnet i 1973.
== Eksterne lenker ==
Bilde av brua tatt fra båt.
Bilde av brua tatt fra båt. | Atchafalaya Basin Bridge er to parallelle broer i staten Louisiana i USA. Broene fører motorveien Interstate 10 over Atchafalaya-bassenget. | 7,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_%C2%ABNasty_Kutt%C2%BB_Wiik_Larsen | 2023-02-04 | William «Nasty Kutt» Wiik Larsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:DJer', 'Kategori:Fødsler 15. september', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske plateprodusenter'] | William «Nasty Kutt» Wiik Larsen (født 15. september 1986), også kjent som «Nasty Kutt» og «Will IDAP», er en plateprodusent for blant annet Nico & Vinz og Madcon. Han har også produsert artister som Karpe Diem, Erik & Kriss, Jaa9 & OnklP.
| William «Nasty Kutt» Wiik Larsen (født 15. september 1986), også kjent som «Nasty Kutt» og «Will IDAP», er en plateprodusent for blant annet Nico & Vinz og Madcon. Han har også produsert artister som Karpe Diem, Erik & Kriss, Jaa9 & OnklP.
== Oppvekst ==
Wiik Larsen hadde en profesjonell musiker til far og en sanger til mor. I en alder av seks år startet han å spille trommer, og som ti-åring begynte han å få undervisning på Norges musikkhøgskole i Oslo. Fjorten år gammel deltok han i flere skandinaviske DJ-konkurranser, blant annet «DMC National DJ Championship».
== Musikalsk bakgrunn ==
I 2004 ble Larsen en del av musikk-kollektivet og plateselskapet Pass It Records. Det samme året ga han ut mixtapen Homework.I 2005 begynte han å produsere musikk under navnet «Nasty Kutt». Han startet også et lite studio på Vålerenga i Oslo.Da Pass It Records ble nedlagt i 2007, startet Larsen og hans manager Julian Alexander året senere sitt eget produksjons- og publishingselskap kalt IDAP Music. I årene som fulgte har Wiik Larsen blitt tildelt 21 IFPI-sertifiseringer, derav 5 multi-platinum.I 2009 fikk han sin første plassering på amerikanske hitlister etter å ha produsert låta «City Lights» for Method Man & Redman. Albumet debuterte på 7.-plass på den amerikanske Billboard-lista, og markerte begynnelsen på Larsens karriere utenfor Norge.
Det samme året startet også samarbeid mellom Larsen og Nico & Vinz (da kalt Envy).I 2010 startet IDAP Music sitt første label-prosjekt da de ble en del av prosjektet «Gatekunst».I 2011 fortsatte IDAP Music samarbeidet med Universal Music, og lanserte sitt andre prosjekt, «Min ting» på VG-lista Topp 20. I tillegg til å ha å ha stått bak og produsert låten, samlet han flere rap-artister på låten.Mot slutten av 2013 flyttet Larsen og Julian Alexander permanent til Los Angeles. Fire måneder senere signerte de en joint venture-avtale med BMG Chrysalis. Samme året gikk han også fra å kalle seg «Nasty Kutt» til «Will IDAP».
== Nico & Vinz ==
Samarbeidet med Nico & Vinz (da kalt Envy) startet I 2009. Deres første singel, «One Song», produsert av Larsen, gikk til nummer 19 på VG-lista, og var en av landets mest spilte låter på radio. Musikkvideoen til låta vant også Spellemannprisen.I 2011 gjenopptok de samarbeidet om oppfølgeralbumet Black Star Elephant, som blant annet inneholdt låta «Am I wrong». Sangen toppet iTunes-listene i over 40 land.Larsen har senere produsert blant annet Redman, Method Man, Bun B, Raekwon, Jessie J, Travie Maccoy og Sean Kingston.
== Diskografi ==
== Eksterne lenker ==
(en) William «Nasty Kutt» Wiik Larsen på Internet Movie Database
(en) William «Nasty Kutt» Wiik Larsen på Discogs
(en) William «Nasty Kutt» Wiik Larsen på MusicBrainz | William «Nasty Kutt» Wiik Larsen (født 15. september 1986), også kjent som «Nasty Kutt» og «Will IDAP», er en plateprodusent for blant annet Nico & Vinz og Madcon. | 7,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carphodactylidae | 2023-02-04 | Carphodactylidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gekkoer', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1967'] | Carphodactylidae er en gruppe gekkoer som bare finnes i Australia. Alle artene i gruppen legger egg med et mykt, pergamentaktig skall.
De er nærmest i slekt med Diplodactylidae og finnefotøglene. Tidligere ble Carphodactylidae og Diplodactylidae sammen regnet som underfamilien Diplodactylinae i en stor familie, Gekkonidae, som omfattet alle gekkoer.
| Carphodactylidae er en gruppe gekkoer som bare finnes i Australia. Alle artene i gruppen legger egg med et mykt, pergamentaktig skall.
De er nærmest i slekt med Diplodactylidae og finnefotøglene. Tidligere ble Carphodactylidae og Diplodactylidae sammen regnet som underfamilien Diplodactylinae i en stor familie, Gekkonidae, som omfattet alle gekkoer.
== Litteratur ==
D. Han, K. Zhou og A.M. Bauer (2004). «Phylogenetic relationships among gekkotan lizards inferred from C-mos nuclear DNA sequences and a new classification of the Gekkota» (PDF). Biological Journal of the Linnean Society. 83 (3): 353–368. ISSN 0024-4066. doi:10.1111/j.1095-8312.2004.00393.x.
== Eksterne lenker ==
(en) Carphodactylidae i Encyclopedia of Life
(en) Carphodactylidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Carphodactylidae hos ITIS
(en) Carphodactylidae hos NCBI
(en) Kategori:Carphodactylidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Carphodactylidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Carphodactylus | 7,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_McDonald | 2023-02-04 | Michael McDonald | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Keyboardister fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere tilknyttet Motown Records', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra St. Louis', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Steely Dan', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Michael McDonald (født 12. februar 1952 i St. Louis i Missouri) er en amerikansk sanger og musiker mest kjent for sitt samarbeid med Steely Dan og som medlem av The Doobie Brothers. Han har også en omfattende solo-karriere gående. Michael McDonalds musikalske preferanser som soloartist er hovedsakelig pop, soul og rhythm and blues.
McDonalds første store oppdrag som artist var som ekstra musiker under Steely Dan-konserter tidlig på 1970-tallet, der han medvirket som keyboardist og vokalist. Senere medvirket han på albumet Katy Lied i 1975, og på de påfølgende Steely Dan-albumene The Royal Scam i 1976, Aja i 1977 og på Gaucho i 1980. Fra april 1975 var han også fulltidsmedlem av bandet Doobie Brothers.
Fra 1982 har han operert mest som soloartist, men han har også vært studiomusiker for utallige artister, samt at han har deltatt på flere Steely Dan-konserter på 1990-tallet og 2000-tallet. Han har også medvirket som gjesteartist på flere The Doobie Brothers-konserter etter at han forlot bandet i 1982.
| Michael McDonald (født 12. februar 1952 i St. Louis i Missouri) er en amerikansk sanger og musiker mest kjent for sitt samarbeid med Steely Dan og som medlem av The Doobie Brothers. Han har også en omfattende solo-karriere gående. Michael McDonalds musikalske preferanser som soloartist er hovedsakelig pop, soul og rhythm and blues.
McDonalds første store oppdrag som artist var som ekstra musiker under Steely Dan-konserter tidlig på 1970-tallet, der han medvirket som keyboardist og vokalist. Senere medvirket han på albumet Katy Lied i 1975, og på de påfølgende Steely Dan-albumene The Royal Scam i 1976, Aja i 1977 og på Gaucho i 1980. Fra april 1975 var han også fulltidsmedlem av bandet Doobie Brothers.
Fra 1982 har han operert mest som soloartist, men han har også vært studiomusiker for utallige artister, samt at han har deltatt på flere Steely Dan-konserter på 1990-tallet og 2000-tallet. Han har også medvirket som gjesteartist på flere The Doobie Brothers-konserter etter at han forlot bandet i 1982.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Michael McDonald (singer) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Michael McDonald på Internet Movie Database
(en) Michael McDonald hos The Movie Database
(en) Michael McDonald på Apple Music
(en) Michael McDonald på Discogs
(en) Michael McDonald på MusicBrainz
(en) Michael McDonald på SoundCloud
(en) Michael McDonald på Spotify
(en) Michael McDonald på Songkick
(en) Michael McDonald på Last.fm
(en) Michael McDonald på Genius — sangtekster
(en) Michael McDonald på AllMusic
Michael McDonald på Twitter
Michael McDonald på Facebook
Michael McDonald på Instagram
Michael McDonald på YouTube
Michael McDonald på Myspace
St. Louis Walk of Fame | Michael McDonald (født 12. februar 1952 i St. | 7,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pelliciera_rhizophorae | 2023-02-04 | Pelliciera rhizophorae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Sårbare arter på IUCNs rødliste'] | Pelliciera rhizophorae er en planteart i familien Tetrameristaceae.
Den er en mangrove og har brettrøtter, men ikke støtterøtter. Bladene sitter spredt og er eviggrønne, enkle, litt asymmetriske og fjærnervede. Bladranden har kjerteltenner. Blomstene er tvekjønnede og sitter enkeltvis i bladhjørnene. De har to røde til rosa støtteblad, 5 begerblad, 5 hvite eller rosa kronblad, 5 pollenbærere og 1 griffel. Frukten er opptil 13 cm i diameter og inneholder 1 frø.
Arten vokser i Mellom-Amerika og nordlige Sør-Amerika langs kystene både mot Det karibiske hav og Stillehavet fra Nicaragua i nord til Ecuador i sør.
Pelliciera rhizophorae er den eneste arten i sin slekt. Av og til blir den plassert i en monotypisk familie, Pellicieraceae, eller i tebuskfamilien (Theaceae).
Pollen fra Pelliciera er kjent fra Neotropis tilbake til midtre eocen. Mulig pollen fra denne slekta er også funnet i sørøstlige USA i avsetninger fra midtre eocen.
| Pelliciera rhizophorae er en planteart i familien Tetrameristaceae.
Den er en mangrove og har brettrøtter, men ikke støtterøtter. Bladene sitter spredt og er eviggrønne, enkle, litt asymmetriske og fjærnervede. Bladranden har kjerteltenner. Blomstene er tvekjønnede og sitter enkeltvis i bladhjørnene. De har to røde til rosa støtteblad, 5 begerblad, 5 hvite eller rosa kronblad, 5 pollenbærere og 1 griffel. Frukten er opptil 13 cm i diameter og inneholder 1 frø.
Arten vokser i Mellom-Amerika og nordlige Sør-Amerika langs kystene både mot Det karibiske hav og Stillehavet fra Nicaragua i nord til Ecuador i sør.
Pelliciera rhizophorae er den eneste arten i sin slekt. Av og til blir den plassert i en monotypisk familie, Pellicieraceae, eller i tebuskfamilien (Theaceae).
Pollen fra Pelliciera er kjent fra Neotropis tilbake til midtre eocen. Mulig pollen fra denne slekta er også funnet i sørøstlige USA i avsetninger fra midtre eocen.
== Litteratur ==
«Tetrameristaceae». APWEbsite. Besøkt 17. april 2020.
«Pellicieraceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 17. april 2020.
S.R. Manchester, F. Grímsson og R. Zetter (2015). «Assessing the fossil record of asterids in the context of our current phylogenetic framework». Annals of the Missouri Botanical Garden. 100 (4): 329–363. ISSN 2162-4372. doi:10.3417/2014033.
A. Ellison, E. Farnsworth og G. Moore (2010). «Pelliciera rhizophorae». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T178833A7621318. doi:10.2305/IUCN.UK.2010-2.RLTS.T178833A7621318.en.
== Eksterne lenker ==
(en) Pellicieraceae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Pellicieraceae i Encyclopedia of Life
(en) Pellicieraceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pellicieraceae hos NCBI
(en) Pellicieraceae hos The International Plant Names Index
(en) Pellicieraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Pelliciera rhizophorae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pelliciera rhizophorae – detaljert informasjon på Wikispecies
Pellicieraceae fra Diversity of Life. | | regnum = planter | 7,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Type_94_pistol | 2023-02-04 | Type 94 pistol | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japanske skytevåpen', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Type 94 Pistol (japansk: 九四式拳銃 – Kyūyon-Shiki Kenjū) er en liten, lett pistol fra Japan.
Den ble designet i 1934 av Kijirō Nambu og produksjonen startet samme år på Nambu våpenfabrikk. Våpenet var opprinnelig tiltenkt det sivile marked, og ble produsert i stort antall frem til slutten av andre verdenskrig, da større mengder ble levert til det militære på grunn av krigen. Det er antatt at over 70 000 eksemplarer ble produsert, men tallet er umulig å verifisere da all dokumentasjon vedrørende produksjonen forsvant på grunn av krigen.
Kvaliteten var ikke spesielt god, og verre ble den jo lengre krigen varte. Pistolen er også kjent for å kunne avfyre skudd hvis den lå en patron i kammeret ved å presse ned en hendel på venstre side. Det ble rapportert om episoder hvor offiserer skled i søla og våpenet gikk av idet de traff bakken. Anerkjente våpenforfattere som Ian V. Hogg har beskrevet pistolen som «den verste pistol noen gang approbert». | Type 94 Pistol (japansk: 九四式拳銃 – Kyūyon-Shiki Kenjū) er en liten, lett pistol fra Japan.
Den ble designet i 1934 av Kijirō Nambu og produksjonen startet samme år på Nambu våpenfabrikk. Våpenet var opprinnelig tiltenkt det sivile marked, og ble produsert i stort antall frem til slutten av andre verdenskrig, da større mengder ble levert til det militære på grunn av krigen. Det er antatt at over 70 000 eksemplarer ble produsert, men tallet er umulig å verifisere da all dokumentasjon vedrørende produksjonen forsvant på grunn av krigen.
Kvaliteten var ikke spesielt god, og verre ble den jo lengre krigen varte. Pistolen er også kjent for å kunne avfyre skudd hvis den lå en patron i kammeret ved å presse ned en hendel på venstre side. Det ble rapportert om episoder hvor offiserer skled i søla og våpenet gikk av idet de traff bakken. Anerkjente våpenforfattere som Ian V. Hogg har beskrevet pistolen som «den verste pistol noen gang approbert». | | type = Pistol | 7,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katy_Lied | 2023-02-04 | Katy Lied | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1975', 'Kategori:Steely Dan-album'] | Katy Lied er det fjerde albumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i mars 1975. Dette er det første albumet der Steely Dan ikke lenger er et band, men mere et prosjekt under kontroll av Walter Becker og Donald Fagen. Flere av de andre medlemmene i bandet hadde lyst på å gi konserter, noe duoen Becker/Fagen på dette tidspunktet ikke var interessert i. Alle musikerne som medvirker på albumet bortsett fra Becker og Fagen er kreditert som studiomusikere. Dette er også det første albumet der Michael McDonald medvirker.
Under innspillingen og lydmiksingen av albumet mente Becker og Fagen at kvaliteten på lyden var under pari. Årsaken til problemene var en enhet for DBX-støyreduksjon som ikke fungerte som den skulle. Problemene ble ikke løst til duoens tilfredsstillelse, og det påstås at Becker og Fagen lenge nektet å høre den ferdige og utgitte versjonen av albumet.
| Katy Lied er det fjerde albumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i mars 1975. Dette er det første albumet der Steely Dan ikke lenger er et band, men mere et prosjekt under kontroll av Walter Becker og Donald Fagen. Flere av de andre medlemmene i bandet hadde lyst på å gi konserter, noe duoen Becker/Fagen på dette tidspunktet ikke var interessert i. Alle musikerne som medvirker på albumet bortsett fra Becker og Fagen er kreditert som studiomusikere. Dette er også det første albumet der Michael McDonald medvirker.
Under innspillingen og lydmiksingen av albumet mente Becker og Fagen at kvaliteten på lyden var under pari. Årsaken til problemene var en enhet for DBX-støyreduksjon som ikke fungerte som den skulle. Problemene ble ikke løst til duoens tilfredsstillelse, og det påstås at Becker og Fagen lenge nektet å høre den ferdige og utgitte versjonen av albumet.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Walter Becker og Donald Fagen.
«Black Friday» – 3:33
Gitarsolo av Walter Becker
«Bad Sneakers» – 3:16
Gitarsolo av Walter Becker
«Rose Darling» – 2:59
Gitarsolo av Dean Parks
«Daddy Don't Live in That New York City No More» – 3:12
Gitar av Larry Carlton
«Doctor Wu» – 3:59
Altsaksofonsolo av Phil Woods
«Everyone's Gone to the Movies» – 3:41
«Your Gold Teeth II» – 4:12
Gitarsolo av Denny Dias
«Chain Lightning» – 2:57
Gitarsolo av Rick Derringer
«Any World (That I'm Welcome To)» – 3:56
«Throw Back the Little Ones» – 3:11
Gitarsolo av Elliot Randall
== Personell ==
Donald Fagen – piano, keyboard, vokal
Walter Becker – bass, gitar, vokal
Michael Omartian – piano, keyboard
David Paich – piano, keyboard
Wilton Felder – bass
Chuck Rainey – bass
Denny Dias – gitar
Larry Carlton – gitar
Rick Derringer – gitar
Hugh McCracken – gitar
Dean Parks – gitar
Elliott Randall – gitar
Jimmie Haskell – horn
Bill Perkins – horn
Phil Woods – saksofon, vokal
Hal Blaine – trommer på «Any World (That I'm Welcome To)»
Jeff Porcaro – trommer, dorofon
Myrna Matthews – kor
Sherlie Matthews – kor
Michael McDonald – kor
Carolyn Willis – kor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Katy Lied på Discogs
(en) Katy Lied på MusicBrainz
(en) Katy Lied på Spotify
(en) Katy Lied på AllMusic
Tekster til Katy Lied
Katy and The Gremlin (reasons for poor sound quality) – Denny Dias forteller om problemene med lydkvaliteten
Morgan Ames' anmeldelse av Katy Lied | lenke | 7,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unga_Sambandi%C3%B0 | 2023-02-04 | Unga Sambandið | ['Kategori:1980 på Færøyene', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1980', 'Kategori:Politiske ungdomspartier på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Unga Sambandið (egentlig Ungmannafelagið Samband) er ungdomsorganisasjonen til det borgerlige partiet Sambandsflokkurin, som ønsker Færøyenes fortsatte samhørighet med Danmark. Unga Sambandið ble stiftet i Tórshavn 16. januar 1980, og ble omgjort til en avdeling for Suðurstreymoy ved dannelsen av partiets nye landsdekkende ungdomsorganisasjon med samme navn den 3. april 1986. Unga Sambandið lå nede under bankkrisen fra 1992 til 1996.
| Unga Sambandið (egentlig Ungmannafelagið Samband) er ungdomsorganisasjonen til det borgerlige partiet Sambandsflokkurin, som ønsker Færøyenes fortsatte samhørighet med Danmark. Unga Sambandið ble stiftet i Tórshavn 16. januar 1980, og ble omgjort til en avdeling for Suðurstreymoy ved dannelsen av partiets nye landsdekkende ungdomsorganisasjon med samme navn den 3. april 1986. Unga Sambandið lå nede under bankkrisen fra 1992 til 1996.
== Formenn ==
== Referanser == | Unga Sambandið (egentlig Ungmannafelagið Samband) er ungdomsorganisasjonen til det borgerlige partiet Sambandsflokkurin, som ønsker Færøyenes fortsatte samhørighet med Danmark. Unga Sambandið ble stiftet i Tórshavn 16. | 7,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_Bjerkreim | 2023-02-04 | Ludvig Bjerkreim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske prester'] | Ludvig Bjerkreim (født 20. mai 1954) er prost i Sandnes prosti. Han ble utnevnt av regjeringen i juni 2008.Han ble cand.theol. ved Menighetsfakultetet i 1979 og var kallskapellan i Evje fra 1981 til 1986. I perioden fra 1986 til 1999 var han residerende kapellan på Stord. I 1999 flyttet han til Sola der han har fungert som kapellan og sogneprest. Han har siden 2000 vært leder av landsstyret for Søndagsskolen. Ludvig Bjerkreim var nominert som bispekandidat i Stavanger bispedømme i 2009 og i Agder og Telemark bispedømme i 2012.
| Ludvig Bjerkreim (født 20. mai 1954) er prost i Sandnes prosti. Han ble utnevnt av regjeringen i juni 2008.Han ble cand.theol. ved Menighetsfakultetet i 1979 og var kallskapellan i Evje fra 1981 til 1986. I perioden fra 1986 til 1999 var han residerende kapellan på Stord. I 1999 flyttet han til Sola der han har fungert som kapellan og sogneprest. Han har siden 2000 vært leder av landsstyret for Søndagsskolen. Ludvig Bjerkreim var nominert som bispekandidat i Stavanger bispedømme i 2009 og i Agder og Telemark bispedømme i 2012.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Søndagsskolen om Ludvig Bjerkreim | Ludvig Bjerkreim (født 20. mai 1954) er prost i Sandnes prosti. | 7,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1903/04 var den 33. sesongen av den engelske FA-cupen. | 7,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/HUXA | 2023-02-04 | HUXA | ['Kategori:1986 på Færøyene', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1986', 'Kategori:Politiske ungdomspartier på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Høgravendur Ungdómur X við A – Fólkafloksungdómur (norsk oversettelse: «Høyrevendt ungdom for liste A – Folkepartiungdom»), som oftest forkortet til HUXA – Fólkafloksungdómur, er ungdomsorganisasjonen til det konservative partiet Fólkaflokkurin (med listebokstaven A) på Færøyene. Fólkaflokkurin hadde tilknyttede ungdomsorganisasjoner i Tórshavn fra 1960-årene, og fikk ungdomsorganisasjoner i flere valgkretser i 1980-årene. Den landsdekkende ungdomsorganisasjonen ble stiftet som «Landsfelag fyri føroyskan fólkafloksungdómur» i 1986.
| Høgravendur Ungdómur X við A – Fólkafloksungdómur (norsk oversettelse: «Høyrevendt ungdom for liste A – Folkepartiungdom»), som oftest forkortet til HUXA – Fólkafloksungdómur, er ungdomsorganisasjonen til det konservative partiet Fólkaflokkurin (med listebokstaven A) på Færøyene. Fólkaflokkurin hadde tilknyttede ungdomsorganisasjoner i Tórshavn fra 1960-årene, og fikk ungdomsorganisasjoner i flere valgkretser i 1980-årene. Den landsdekkende ungdomsorganisasjonen ble stiftet som «Landsfelag fyri føroyskan fólkafloksungdómur» i 1986.
== Formenn ==
Aage Arnoldson 1987–1991
Turið Kjølbro 1991–1992
Gunnar Kallsberg 1992–?
Sólja Fríða Jóanisdóttir 2001–2002
Regin W. Dalsgaard 2002–2007
Bjørk Maria Olsen (gift Kunoy) 2007–2010
Hanus Samró 2010–2011
Rói B. Poulsen 2011–2015
Helgi Debes Michelsen 2015–2016
Eyðun Hansen 2016–2018
Tummas Jóhan í Djónastovu 2018–2020
Sólfinn Gudmundsen 2020–2021
Erling Mørkøre 2021–2022
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Høgravendur Ungdómur X við A – Fólkafloksungdómur (norsk oversettelse: «Høyrevendt ungdom for liste A – Folkepartiungdom»), som oftest forkortet til HUXA – Fólkafloksungdómur, er ungdomsorganisasjonen til det konservative partiet Fólkaflokkurin (med listebokstaven A) på Færøyene. Fólkaflokkurin hadde tilknyttede ungdomsorganisasjoner i Tórshavn fra 1960-årene, og fikk ungdomsorganisasjoner i flere valgkretser i 1980-årene. | 7,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Royal_Scam | 2023-02-04 | The Royal Scam | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1976', 'Kategori:Steely Dan-album'] | The Royal Scam er det femte albumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i mai 1976. Albumets tekster er blant Walter Becker og Donald Fagens mest satiriske og samfunnskritiske, og låtene inneholder historier om alt fra narkotika-langere og prevensjon til vanskelighetene ved å være innvandrer.
I likhet med andre låter fra Steely Dan er mange av låtene på dette albumet også basert på virkelige hendelser. Hovedpersonen i låten «Kid Charlemagne» er ifølge Becker løst basert på «narkotika-kokken» Owsley Stanley som «kokte sammen» diverse substanser for blant andre Jim Morrison, Grateful Dead og The Beatles.
| The Royal Scam er det femte albumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i mai 1976. Albumets tekster er blant Walter Becker og Donald Fagens mest satiriske og samfunnskritiske, og låtene inneholder historier om alt fra narkotika-langere og prevensjon til vanskelighetene ved å være innvandrer.
I likhet med andre låter fra Steely Dan er mange av låtene på dette albumet også basert på virkelige hendelser. Hovedpersonen i låten «Kid Charlemagne» er ifølge Becker løst basert på «narkotika-kokken» Owsley Stanley som «kokte sammen» diverse substanser for blant andre Jim Morrison, Grateful Dead og The Beatles.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Walter Becker og Donald Fagen, unntatt der annet er notert.
«Kid Charlemagne» – 4:38
Gitarsolo av Larry Carlton
«The Caves of Altamira» – 3:33
«Don't Take Me Alive» – 4:16
Gitarsolo av Larry Carlton
«Sign in Stranger» – 4:23
«The Fez» (Becker, Fagen, Paul Griffin) – 4:01
Gitarsolo av Walter Becker
«Green Earrings» – 4:05
Gitarsoloer av Denny Dias og Elliot Randall
«Haitian Divorce» – 5:51
«Talk box»-gitarsolo av Dean Parks, modifisert av Walter Becker
«Everything You Did» – 3:55
«The Royal Scam» – 6:30
== Personell ==
Donald Fagen – keyboard, vokal
Walter Becker – bass, gitar, vokal
Chuck Rainey – bass
Timothy B. Schmit – bass, vokal
Paul Griffin – keyboard, vokal
Michael McDonald – vokal
Don Grolnick – keyboard
Denny Dias – gitar
Larry Carlton – gitar
Hugh McCracken – gitar
Dean Parks – gitar
Elliott Randall – gitar
Bob Findley – horn
Chuck Findley – horn
Dick Hyde – horn
Slyde Hyde – horn
Jim Horn – saksofon
Richard Hyde – trombone
Plas Johnson – saksofon
John Klemmer – saksofon
Rick Marotta – trommer
Bernard «Pretty» Purdie – trommer
Gary Coleman – perkusjon
Victor Feldman – perkusjon, keyboard
Venetta Fields – kor
Clydie King – kor
Sherlie Matthews – kor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Royal Scam på Discogs
(en) The Royal Scam på MusicBrainz
(en) The Royal Scam på Spotify
(en) The Royal Scam på AllMusic
Tekstene til The Royal Scam | lenke | 7,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maesaceae | 2023-02-04 | Maesaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Maesaceae er en familie i kurvplante-kladen (Asteridae) tilhørende ordenen Ericales. Den har 1 slekt – Maesa – med 9 arter av lianer eller trær.
Artene vokser i tropene i Afrika ekskluisive Sahara og Namibia, samt i tropisk Sørøst-Asia til Taiwan og Japan. Den vokser øst til Ny-Guinea og en liten del av nordøstlige Australia, og i Melanesia. I APG III-systemet blir denne familien gjort om til en underfamilien Maesoidae i nøkleblomfamilien (Primulaceae)
| Maesaceae er en familie i kurvplante-kladen (Asteridae) tilhørende ordenen Ericales. Den har 1 slekt – Maesa – med 9 arter av lianer eller trær.
Artene vokser i tropene i Afrika ekskluisive Sahara og Namibia, samt i tropisk Sørøst-Asia til Taiwan og Japan. Den vokser øst til Ny-Guinea og en liten del av nordøstlige Australia, og i Melanesia. I APG III-systemet blir denne familien gjort om til en underfamilien Maesoidae i nøkleblomfamilien (Primulaceae)
== Arter ==
Artene i familien / slekten omfatter:
Maesa chisia
Maesa henryi = syn. Maesa montana
Maesa indica = syn. Baeobotrys indica
Maesa japonica = syn. Doraena japonica
Maesa lanceolata
Maesa macrophylla = syn. Baeobotrys macrophylla
Maesa montana = syn. Maesa henryi
Maesa perlarius
Maesa rugosaDet kan også muligens eksistere flere arter enn disse.
== Eksterne lenker ==
(en) Maesaceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Maesaceae hos ITIS
(en) Maesaceae hos NCBI
(en) Maesaceae hos The International Plant Names Index
(en) Maesaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Maesaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anderberg, A. A., B. Ståhl & M. Källersjö. 2000. «Maesaceae, a new primuloid family in the order Ericales s.l.», i Taxon Nr. 49, side 183–187.
Maesaceae – hos MOBOT.org.
Maesa-arter – hos USDA, GRIN. | Se teksten | 7,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1904/05 var den 34. sesongen av den engelske FA-cupen. | 7,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rk_Maria_Kunoy | 2023-02-04 | Bjørk Maria Kunoy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det Konservative Folkeparti-politikere', 'Kategori:Færøyske journalister', 'Kategori:Færøyske politikere', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Vágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Bjørk Maria Kunoy (født Krog Olsen 20. mai 1991) er en færøysk jurist, forfatter og konservativ politiker.
Hun har studentereksamen fra Føroya Studentaskúli og HF-skeið fra 2007, årsstudium i religionsvitenskap fra Syddansk Universitet fra 2011 og mastergrad i rettsvitenskap fra Københavns Universitet fra 2016.Hun var leder i HUXA, ungdomsorganisasjonen til Fólkaflokkurin, 2007–2010. Som student i Danmark var hun politisk engasjert i Det Konservative Folkeparti.
Fra 2007 til 2008 arbeidet Kunoy som journalist for flere færøyske mediehus. Hun var programleder i ungdoms- og humorprogrammet Mús på Sjónvarp Føroya, som ble sendt i åtte episoder vinteren 2008/2009. Hun var programleder for Sjónvarp Føroyas sendinger fra De internasjonale øylekene 2009.
I 2017 ble hun ansatt som politifullmektig ved Færøyenes politi.
I 2018 utgav hun sin første roman, Vit, Føroya fólk, som er en samfunnskritisk spenningsroman om færøysk politikk og internasjonale intriger.
Hun er datter av Bjørn Krog fra Kalundborg i Danmark og Elsa Maria Holm Olsen fra Vágur på Suðuroy. Hun er gift med jurist og diplomat Bjørn Kunoy. Sammen har de en sønn og en datter. Bjørk Maria Kunoy er søsterdatter av borgermester i Tórshavn og lagtingskvinne Annika Olsen og datterdatter av lagtingsmann Jákup Olsen.
| Bjørk Maria Kunoy (født Krog Olsen 20. mai 1991) er en færøysk jurist, forfatter og konservativ politiker.
Hun har studentereksamen fra Føroya Studentaskúli og HF-skeið fra 2007, årsstudium i religionsvitenskap fra Syddansk Universitet fra 2011 og mastergrad i rettsvitenskap fra Københavns Universitet fra 2016.Hun var leder i HUXA, ungdomsorganisasjonen til Fólkaflokkurin, 2007–2010. Som student i Danmark var hun politisk engasjert i Det Konservative Folkeparti.
Fra 2007 til 2008 arbeidet Kunoy som journalist for flere færøyske mediehus. Hun var programleder i ungdoms- og humorprogrammet Mús på Sjónvarp Føroya, som ble sendt i åtte episoder vinteren 2008/2009. Hun var programleder for Sjónvarp Føroyas sendinger fra De internasjonale øylekene 2009.
I 2017 ble hun ansatt som politifullmektig ved Færøyenes politi.
I 2018 utgav hun sin første roman, Vit, Føroya fólk, som er en samfunnskritisk spenningsroman om færøysk politikk og internasjonale intriger.
Hun er datter av Bjørn Krog fra Kalundborg i Danmark og Elsa Maria Holm Olsen fra Vágur på Suðuroy. Hun er gift med jurist og diplomat Bjørn Kunoy. Sammen har de en sønn og en datter. Bjørk Maria Kunoy er søsterdatter av borgermester i Tórshavn og lagtingskvinne Annika Olsen og datterdatter av lagtingsmann Jákup Olsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bjørk Olsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bjørk Maria Kunoy (født Krog Olsen 20. mai 1991) er en færøysk jurist, forfatter og konservativ politiker. | 7,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lissocarpa | 2023-02-04 | Lissocarpa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ibenholtfamilien'] | Lissocarpa er en slekt med små trær som er utbredt i tropisk Sør-Amerika. De ble tidligere regnet til en egen familie, Lissocarpaceae, men er i APG IV-systemet plassert som eneste slekt i en underfamilie under ibenholtfamilien (Ebenaceae).
| Lissocarpa er en slekt med små trær som er utbredt i tropisk Sør-Amerika. De ble tidligere regnet til en egen familie, Lissocarpaceae, men er i APG IV-systemet plassert som eneste slekt i en underfamilie under ibenholtfamilien (Ebenaceae).
== Kilder ==
«Ebenaceae». APWEbsite. Besøkt 15. juni 2017.
«Lissocarpaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 15. juni 2017.
== Eksterne lenker ==
(en) Lissocarpa i Encyclopedia of Life
(en) Lissocarpa i Global Biodiversity Information Facility
(en) Lissocarpa hos NCBI
(en) Lissocarpa hos The International Plant Names Index
(en) Lissocarpa hos Tropicos
Lissocarpa – detaljert informasjon på Wikispecies | * Lissocarpa benthami | 7,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antispila_metallella | 2023-02-04 | Antispila metallella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bladhullmøll', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775'] | Antispila metallella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Denne sjeldne og antatt truede arten er bare funnet én gang i Norge, i Oslo (Christiania) i 1848. Larvene lever på blader av kornell (Cornus spp.). Den er listet som regionalt utdødd (RE) i Norsk rødliste for arter fra 2021.
| Antispila metallella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Denne sjeldne og antatt truede arten er bare funnet én gang i Norge, i Oslo (Christiania) i 1848. Larvene lever på blader av kornell (Cornus spp.). Den er listet som regionalt utdødd (RE) i Norsk rødliste for arter fra 2021.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 7 – 9 mm), slank møll, vingene forholdsvis brede for kroppsstørrelsen. Gode kjennetegn er forvingenes varmt rødbrune fargetone og de to tydelig metallskimrende tverrbåndene. Antennene er perlekjede-formede og rundt halvparten så lange som forvingen. Hodet, kroppen og forvingene er varmt rødbrune med en kobberaktig glans. Forvingen har en smal, gullfarget tverrstripe ca. 1/4 ut i vingen. Ca 2/3 ut i vingen er det en trekantet, gullglinsende flekk ved bakkanten og en tilsvarende flekk rett overfor denne ved forkanten, disse når gjerne nesten sammen. Bakvingen er tilspisset med lange, gråbrune hårfrynser, tynt skjellkledt, brunlig med tydelig purpurglans. larven er gråhvit eller lyst grågrønn, med brun hodekapsel, lysbrun ryggplate på det første kroppsleddet og en mørkkantet plate på det bakerste kroppsleddet.
== Levevis ==
Arten finnes i skog der det vokser villkornell (Cornus sanguinea). Hunnen legger egg på unge blader, ett egg på hvert blad. Larven minerer inne i bladet og lager en stor flekkmine. Et karakteristisk trekk er at larvens ekskrementer er spredt jevnt utover og ikke danner noe mønster som hos mange andre bladminerere. Når larven er fullvoksen, skjærer den ut et rundt bladstykke og lager en hylse av dette. Dette etterlater et omtrent 7 mm langt, ovalt hull i bladet. Larven firer seg ned på bakken der den forpupper seg inne i en glatt kokong om høsten.
De voksne sommerfuglene flyr i mai – juni i solskinn, helst på ettermiddagen.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Sør- og Mellom-Europa, og de sørligste delene av Nord-Europa. I Norden er den stort sett meget sjelden, blant annet fordi vertsplanten er ganske sjelden her. Unntaket er Öland og Gotland der den er forholdsvis vanlig. Fra Norge kjenner man bare ett funn, fra Oslo i 1848, og det er ikke sannsynlig at arten har bestander her i dag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Antispila metallella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Antispila metallella i Encyclopedia of Life
(en) Antispila metallella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Antispila metallella hos Artsdatabanken
(sv) Antispila metallella hos Dyntaxa
(en) Antispila metallella hos Fauna Europaea
(en) Antispila metallella hos NCBI
(en) Kategori:Antispila metallella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Antispila metallella – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 7,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heliozela_hammoniella | 2023-02-04 | Heliozela hammoniella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bladhullmøll', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1885', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Heliozela hammoniella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Den ble nylig oppdaget for første gang i Norge, og er foreløpig funnet i Akershus, Oppland og Vest-Agder.
| Heliozela hammoniella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Den ble nylig oppdaget for første gang i Norge, og er foreløpig funnet i Akershus, Oppland og Vest-Agder.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 5 – 7 mm), mørk møll med små, hvite flekker ved bakvingens bakkant. Den er vanskelig å skille fra Heliozela resplendella om man ikke kjenner næringsplanten, men er gjerne noe mørkere, framvingene litt mer avrundede, og forvingen har ofte to, ikke én, flekker ved bakkanten. For sikker bestemmelse av de to artene må man gjerne dissekere kjønnsorganene. Antennene er trådformede, mørkgrå, litt mindre enn halvparten så lange som forvingen. Hodet, kroppen og forvingen er mørkgrå til brunsvarte. Forvingen er ganske avrundet, vingespissen ikke markert. Den har en liten, hvit flekk ved bakkanten ca. 2/3 ut i vingen (der vingefrynsene begynner) og ofte også en liten flekk nær roten. Bakvingen er grå, tilspisset, med lange hårfrynser. Larven er hvitaktig med lysbrun hodekapsel, sidene på andre kroppsledd er grå.
== Levevis ==
Arten finnes på steder der det vokser bjørk (Betula spp.), helst unge trær. Hunnen legger eggene enkeltvis på barken av en kvist nær bladskaftet. Den nyklekte larven minerer først i kvistens marg, siden kryper den ut i et bladskaft og fortsetter langs bladets midtnerve. Til slutt lager den nå nesten utvokste larven en kort gang ut langs en av sidenervene i bladet, oftest nær roten, gnager ut en oval bladplate som den bruker til å bygge seg et hylster, og firer seg ned til bakken. Den etterlater seg et ovalt hull på ca. 2 x 5 mm. De voksne sommerfuglene flyr om dagen i juni, men er vanskelige å finne. Den letteste måten å registrere denne arten på er å lete etter de karakteristiske minene med det ovale hullet som larven etterlot seg. Disse kan man finne i september.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Mellom- og Nord-Europa. I Norge ble den først funnet i 2008, da den viste seg å forekomme i Akershus, Oppland og Vest-Agder. Sannsynligvis har den en videre utbredelse på Øst- og Sørlandet.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Heliozela hammoniella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Heliozela hammoniella i Encyclopedia of Life
(en) Heliozela hammoniella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Heliozela hammoniella hos Artsdatabanken
(sv) Heliozela hammoniella hos Dyntaxa
(en) Heliozela hammoniella hos Fauna Europaea
(en) Heliozela hammoniella hos NCBI
(en) Kategori:Heliozela hammoniella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Heliozela hammoniella – detaljert informasjon på Wikispecies | Heliozela hammoniella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Den ble nylig oppdaget for første gang i Norge, og er foreløpig funnet i Akershus, Oppland og Vest-Agder. | 7,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heliozela_sericiella | 2023-02-04 | Heliozela sericiella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bladhullmøll', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Adrian Hardy Haworth', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1828'] | Heliozela sericiella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Den er funnet på Sørlandet og det sørlige Østlandet i Norge.
| Heliozela sericiella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Den er funnet på Sørlandet og det sørlige Østlandet i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 6 – 7 mm), bronseglinsende grålig møll. Antennene er trådformede og rundt halvparten så lange som forvingen. Hode, kropp og forvinger er grå med en litt grønnlig bronseglans. Forvingen har to små, hvite flekker ved bakkanten, den innerste av disse er ganske liten og kan mangle helt. Bakvingen er brungrå med lange hårfrynser av samme farge. Larven er gulhvit med brun hodekapsel og to svarte flekker på ryggplaten på første kroppsledd.
== Levevis ==
Arten finnes på steder der dek vokser eik ved kysten. Hunnen legger egg i barksprekker på eikekvister. Larven lager en mine, først under barken, siden ut langs skaftet på et blad og bladets midtnerve. Denne blir tykkere og derformeres på grunn av larvens gnaging. Når larven er utvokst, skjærer den ut et ovalt bladstykke ved siden av midtnerven, og lager seg et hylster av dette. Den firer seg så ned på bakken og forpupper seg inne i bladhylsteret. De voksne sommerfuglene flyr om dagen i mai, helst på ettermiddagstid.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa, bortsett fra deler av middelhavsområdet. I Norge finnes den bare i et smalt belte langs kysten av Østlandet og Sørlandet.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Heliozela sericiella i Encyclopedia of Life
(en) Heliozela sericiella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Heliozela sericiella hos Artsdatabanken
(sv) Heliozela sericiella hos Dyntaxa
(en) Heliozela sericiella hos Fauna Europaea
(en) Heliozela sericiella hos NCBI
(en) Kategori:Heliozela sericiella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Heliozela sericiella – detaljert informasjon på Wikispecies | Heliozela sericiella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Den er funnet på Sørlandet og det sørlige Østlandet i Norge. | 7,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heliozela_resplendella | 2023-02-04 | Heliozela resplendella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bladhullmøll', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Henry Tibbats Stainton', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1851'] | Heliozela resplendella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). I Norge er det gjort spredte funn av den nord til Nordland, og den er den vanligste arten i familien i Norge.
| Heliozela resplendella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). I Norge er det gjort spredte funn av den nord til Nordland, og den er den vanligste arten i familien i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 5 – 7 mm), mørkbrun møll. Den ligner mye på Heliozela hammoniella, men vingene er litt lysere på farge og mer tilspissede. For å skille de to artene med sikkerhet må man undersøke kjønnsorganene. Antennene er trådformede, mørkbrune, omtrent halvparten så lange som forvingen. Hodet, kroppen og forvingene er mørkt gråbrune. Forvingen har en trekantet, hvit flekk ved bakkanten ca. 2/3 ut i vingen. Bakvingen er gråbrun, tilspisset med lange, gråbrune hårfrynser. Larven er gulgrønn, den mørke tarmen skinner gjennom. Hodekapselen er brun, og den har en stor, brun ryggplate på første kroppsledd, en mindre plate på andre kroppsledd, og en brun plate på bakerste kroppsledd.
== Levevis ==
Arten er knyttet til unge oretrær (Alnus spp.). Hunnen legger egg på blader som sitter ytterst på kvistene, enten på bladskaftet eller på kvisten rett innenfor. Den nyklekte larver gnager en mine ut langs bladskaftet, midtnerven og en sidenerve. Det dannes en gangmine som blir gradvis bredere, larvens ekskrementer danner en mørk stripe i midten. Den fullvoksne larven ganger ut en oval bladplate ved enden av minen, bruker denne til å lage et hylster rundt kroppen, og firer seg ned til bakken. Den etterlater dermed et ovalt hull i bladet. De voksne sommerfuglene flyr om dagen i juni.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Mellom- og Nord-Europa. I Norge er den funnet spredt nord til Bodø i Nordland. Det er sannsynlig at denne lille arten er mye oversett og trolig er den egentlig ganske vanlig.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Heliozela resplendella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Heliozela resplendella i Encyclopedia of Life
(en) Heliozela resplendella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Heliozela resplendella hos Artsdatabanken
(sv) Heliozela resplendella hos Dyntaxa
(en) Heliozela resplendella hos Fauna Europaea
(en) Heliozela resplendella hos NCBI
(en) Kategori:Heliozela resplendella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Heliozela resplendella – detaljert informasjon på Wikispecies | Heliozela resplendella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). I Norge er det gjort spredte funn av den nord til Nordland, og den er den vanligste arten i familien i Norge. | 7,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antispila_treitschkiella | 2023-02-04 | Antispila treitschkiella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bladhullmøll', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Josef Emanuel Fischer von Röslerstamm', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1843'] | Antispila treitschkiella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Den finnes bare på Öland i Norden, der den først ble oppdaget i 2006. Larvene lever på kornell.
| Antispila treitschkiella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Den finnes bare på Öland i Norden, der den først ble oppdaget i 2006. Larvene lever på kornell.
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 5 – 6 mm), kobberaktig mørkbrun møll med metalliske flekker på vingene. Den ligner på slektningen Antispila metallella men er tydelig mindre og mer tettbygd. Antennene er svakt fortykkede mot spissen, omtrent halvparten så lange som forvingen. Hodet, kroppen og forvingene er svartbrune med kobberaktig glans. Forvingen har et smalt, sølv-hvitt tverrbånd snaut 1/3 ut i vingen og to avrundede, sølvfargede flekker lenger ute i vingen, en ved bakkanten og en ved framkanten. Forvingens spiss er helt avrundet. Vingefrynsene er tofargede: den innerste delen rødbrun (litt lysere enn resten av vingen), den ytre delen sølvhvit. Bakvingen er smal og tilspisset med lange, grå vingefrynser, grå med antydning til purpurskjær. Larven er gråhvit med svart hodekapsel, svart ryggplate på første kroppsledd og en svart plate på bakerste kroppsledd.
== Levevis ==
Arten har larver som lever på ulike kornell-arter (Cornus spp.), i Norden er det bare villkornell (Cornus sanguinea) som er aktuell som viltvoksende næringsplante. Larven utvikler sge i en flekkmine inne i et korenllblad fra juli til september. Et karakteristisk trekk ved minen er at larvens ekskrementer er spredt jevnt utover og ikke danner noe mønster. Når larven er utvokst, skjærer den ut et ovalt bladstykke som den bruker til å lage en hylse rundt seg. Dette etterlater et høyst 6 mm langt, ovalt hull i bladet i utkanten av den tomme minen. Larven firer seg ned på bakken og forpupper seg i en kokong som har en tydelig kjøl. De voksne sommerfuglene flyr i juni – juli i solskinn.
== Utbredelse ==
Arten er funnet spredt i Europa fra middelhavsområdet i sør til Østersjøen i nord. I Norden var den ikke registrert før den ble funnet på Öland i 2006. Det er lite sannsynlig at den forekommer i Norge.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Antispila treitschkiella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Antispila treitschkiella i Encyclopedia of Life
(en) Antispila treitschkiella i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Antispila treitschkiella hos Dyntaxa
(en) Antispila treitschkiella hos Fauna Europaea
(en) Antispila treitschkiella hos NCBI
(en) Kategori:Antispila treitschkiella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Antispila treitschkiella – detaljert informasjon på Wikispecies | Antispila treitschkiella er en sommerfugl som tilhører familien bladhullmøll (Heliozelidae). Den finnes bare på Öland i Norden, der den først ble oppdaget i 2006. | 7,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uruzgan_(provins) | 2023-02-04 | Uruzgan (provins) | ['Kategori:32°N', 'Kategori:66°Ø', 'Kategori:Afghanistans provinser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart'] | Uruzgan-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger sentralt i landet. Administrasjonssenteret er Tarin Kowt. 28. mars 2004 ble den nye Daikondi-provinsen skilt ut nord i provinsen. Kartet viser de tidligere grensene.
I 2006 fikk provinsen tilbakeført Gizab distrikt fra Daikondi.
| Uruzgan-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger sentralt i landet. Administrasjonssenteret er Tarin Kowt. 28. mars 2004 ble den nye Daikondi-provinsen skilt ut nord i provinsen. Kartet viser de tidligere grensene.
I 2006 fikk provinsen tilbakeført Gizab distrikt fra Daikondi.
== Referanser == | Uruzgan-provinsen er en av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger sentralt i landet. | 7,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aja_(album) | 2023-02-04 | Aja (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1977', 'Kategori:Steely Dan-album'] | Aja (uttales: ˈʔɛjʒə) er det sjette albumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i september 1977. Dette har blitt Steely Dans mest solgte album, og ble av Rolling Stone rangert som nummer 145 på magasinets liste over tidenes 500 beste musikkalbum. Albumet vant i 1978 en Grammy for beste ikke-klassiske lydproduksjon.
Albumet er ambisiøst og sofistikert, og inneholder komplekse jazz-improvisasjoner, blant annet på tittelsporet «Aja» der Wayne Shorter fremfører en saksofonsolo.
| Aja (uttales: ˈʔɛjʒə) er det sjette albumet fra amerikanske Steely Dan, utgitt i september 1977. Dette har blitt Steely Dans mest solgte album, og ble av Rolling Stone rangert som nummer 145 på magasinets liste over tidenes 500 beste musikkalbum. Albumet vant i 1978 en Grammy for beste ikke-klassiske lydproduksjon.
Albumet er ambisiøst og sofistikert, og inneholder komplekse jazz-improvisasjoner, blant annet på tittelsporet «Aja» der Wayne Shorter fremfører en saksofonsolo.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Walter Becker og Donald Fagen.
«Black Cow» – 5:10
«Aja» – 7:57
«Deacon Blues» – 7:37
«Peg» – 3:57
«Home at Last» – 5:34
«I Got the News» – 5:06
«Josie» – 4:33
== Personell ==
Donald Fagen – synthesizer, keyboard, vokal
Walter Becker – bass, gitarer, vokal
Chuck Rainey – bass
Timothy B. Schmit – vokal
Paul Griffin – keyboard, elektrisk piano, vokal
Don Grolnick – keyboard, klavinett
Michael Omartian – piano, keyboard
Joe Sample – keyboard, elektrisk piano, klavinet
Larry Carlton – gitar
Denny Dias – gitar
Jay Graydon – gitar
Steve Khan – gitar
Dean Parks – gitar
Lee Ritenour – gitar
Pete Christlieb – fløyte, tenorsaksofon
Chuck Findley – horn, messingblåseinstrumenter
Jim Horn – fløyte, saksofon
Michael McDonald – vokal
Richard «Slyde» Hyde – trombone
Plas Johnson – fløyte, saksofon
Jackie Kelso – fløyte, horn, saksofon
Lou McCreary – messingblåseinstrumenter
Bill Perkins – fløyte, horn, saksofon
Tom Scott – dirigent, fløyte, tenorsaksofon, lyricon
Wayne Shorter – fløyte, tenorsaksofon
Bernhard «Pretty» Purdie – trommer på «Home at Last» og «Deacon Blues»
Steve Gadd – trommer på «Aja»
Ed Greene – trommer på «I Got the News»
Paul Humphrey – trommer på «Black Cow»
Jim Keltner – perkusjon, trommer på «Josie»
Rick Marotta – trommer på «Peg»
Gary Coleman – perkusjon
Victor Feldman – perkusjon, piano, keyboard, elektrisk piano, vibrafon
Venetta Fields – kor
Clydie King – kor
Rebecca Louis – kor
Sherlie Matthews – kor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aja på Discogs
(en) Aja på MusicBrainz
(en) Aja på Spotify
(en) Aja på AllMusic
Tekstene til Aja | lenke | 7,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Armensk | 2023-02-04 | Armensk | ['Kategori:Armensk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Indoeuropeiske språk', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Språk i Armenia', 'Kategori:Språk i Aserbajdsjan', 'Kategori:Språk i Irak', 'Kategori:Språk i Iran', 'Kategori:Språk i Israel', 'Kategori:Språk i Jordan', 'Kategori:Språk i Libanon', 'Kategori:Språk i Russland', 'Kategori:Språk i Syria', 'Kategori:Språk i Tyrkia', 'Kategori:Språk på Kypros'] | «Armensk» kan også referere til Armenia og armenere.Armensk (klassisk skrivemåte: հայերէն; reformert skrivemåte: հայերէն, hajeren; IPA: hɑjɛˈɾɛn) er et indoeuropeisk språk som brukes av armenerne. Det er et offisielt språk i Armenia og i Artsakh. Språket brukes også i stor utstrekning blant den armenske diasporaen. Det har historisk blitt brukt i det armenske høylandet og i Kilikia. Det skrives med et eget alfabet, det armenske alfabetet, som ble introdusert i 405 av Mesrop Masjtots.
Armensk er en uavhengig gren av den indoeuropeiske språkfamilien. Språket har flere distinktive fonologiske utviklinger sammenlignet med andre indoeuropeiske språk. Armensk regnes som et satemspråk, til tross for at det er nært beslektet med gresk, som er et kentumspråk. Noen lingvister konkluderer at armensk, gresk, albansk og indoiransk er nærmest relatert med hverandre sammenlignet med andre indoeuropeiske språk, og danner en egen hypotetisk språkgruppe. Urarmensk lå mellom urgresk (som er et kentumspråk) og urindoiransk (som er et satemspråk).Språket har en lang litteraturhistorie. Den eldste kjente teksten skrevet på armensk er en bibeloversettelse fra det femte århundret. Ordforrådet har blitt påvirket av vestiranske språk, spesielt partisk, og til en mindre grad gresk, persisk og arabisk. Det finnes to skrivestandarder for språket, en for vestarmensk og en for østarmensk, men de aller fleste moderne dialektene er gjensidig forståelige mellom vest- og østarmensk.
| «Armensk» kan også referere til Armenia og armenere.Armensk (klassisk skrivemåte: հայերէն; reformert skrivemåte: հայերէն, hajeren; IPA: hɑjɛˈɾɛn) er et indoeuropeisk språk som brukes av armenerne. Det er et offisielt språk i Armenia og i Artsakh. Språket brukes også i stor utstrekning blant den armenske diasporaen. Det har historisk blitt brukt i det armenske høylandet og i Kilikia. Det skrives med et eget alfabet, det armenske alfabetet, som ble introdusert i 405 av Mesrop Masjtots.
Armensk er en uavhengig gren av den indoeuropeiske språkfamilien. Språket har flere distinktive fonologiske utviklinger sammenlignet med andre indoeuropeiske språk. Armensk regnes som et satemspråk, til tross for at det er nært beslektet med gresk, som er et kentumspråk. Noen lingvister konkluderer at armensk, gresk, albansk og indoiransk er nærmest relatert med hverandre sammenlignet med andre indoeuropeiske språk, og danner en egen hypotetisk språkgruppe. Urarmensk lå mellom urgresk (som er et kentumspråk) og urindoiransk (som er et satemspråk).Språket har en lang litteraturhistorie. Den eldste kjente teksten skrevet på armensk er en bibeloversettelse fra det femte århundret. Ordforrådet har blitt påvirket av vestiranske språk, spesielt partisk, og til en mindre grad gresk, persisk og arabisk. Det finnes to skrivestandarder for språket, en for vestarmensk og en for østarmensk, men de aller fleste moderne dialektene er gjensidig forståelige mellom vest- og østarmensk.
== Klassifisering og opphav ==
Selv om armenernes eksisens var kjent ganske tidlig (for eksempel var de nevnt i det sjette århundret f.Kr. i Behistuninnskriftene og det fjerde århundret f.Kr. i Anabasis), så er den eldste overlevende teksten skrevet på armensk en bibeloversettelse fra det femte århundret skrevet av Mesrop Masjtots, som også skapte det armenske alfabetet i 405, og hadde da 36 bokstaver. I Anabasis beskriver Xenofon mange sider ved armenernes liv i landsbyene side, i tillegg til deres gjestfrihet. Han sa at armenerne brukte et språk som for hans øre hørtes persisk ut.
=== Tidlig kontakt med andre språk ===
William M. Austin har konkludert at det var tidlig kontakt mellom armensk og anatolisk, basert på det de arkaismene språkene har til felles, blant annet mangelen på et hunnkjønn og lange vokaler fra urindoeuropeisk. I motsetning til innovasjoner felles mellom språk, så kan ikke arkaismer som er felles mellom språk regnes som avgjørende bevis på at språkene hadde en periode med felles utvikling.
Igor Djakonov bemerket at det var spor av innflytelse fra andre språk i Kaukasus i gammelarmensk, som også hadde blitt lagt merke til av tidligere lingvister. Disse sporene består av lånord fra kartvelske språk og språk i nordøst-Kaukasus. Han bemerket at hurro-urartiske språk ble hyppig brukt av folk som levde i det armenske hjemlandet i det andre årtusen f.Kr., før armenerne ankom Kaukasus. Djakonov identifiserte flere typer lånord; sosialord, kulturelle ord, ord om dyr og planter. Blant annet fant han ałaxin (աղախին), som betyr «slavejente»; cov, som betyr «hav»; ułt, som betyr «kamel»; og xnjor (խնձոր), som betyr «tre» eller «epletre». Noen av ordene han bemerker har et akkadisk eller sumerisk opphav, så han foreslår at disse ble lånt av hurrittisk eller urartisk, for så å bli lånt av armensk igjen. Siden disse lånordene ikke undergikk de fonetiske endringene armensk undergikk da det skilte seg fra urindoeuropeisk, daterer han at disse ordene gikk inn i språket før armensk begynte å bli skrevet ned, men etter at urarmensk hadde blitt distinktivt fra urindoeuropeisk.Lånord fra iranske språk, sammen med eldre tekster som sammenlignet armensk med iransk, blant annet av Xenofon, førte i starten til at lingvister feilaktig antok at armensk var et iransk språk. Blant annet Paul de Lagarde antok at likhetene mellom språkene skyldtes at språkene egentlig var det samme. Særegenheten til armensk ble anerkjent når filologen Heinrich Hübschmann brukte den komparative metoden for å skille de to lagene med iranske lånord i armensk, fra det mye eldre armenske ordforrådet. Han fant ut at armensk ofte hadde to morfemer for hvert enkelt konsept, og at de ikke-iranske morfemene ofte hadde et mønster som var veldig distinkt fra iransk, og lignet mer på urindoeuropeisk. Han demonstrerte at måten armensk bøyer ord på, også var distinkt fra måten det gjøres på i iranske språk.
=== Den gresk-armenske hypotesen ===
Hypotesen om at gresk er det språket som er nærmest beslektet med armensk, stammer fra Holger Pedersen, som bemerket at antallet kognater mellom gresk og armensk er større enn antallet mellom armensk og alle andre indoeuropeiske språk. Antoine Meillet undersøkte dette nærmere ved å sammenligne armensk og gresk fonologi og morfologi, og konkluderte at stamspråket til gresk og armensk var dialekter som var i umiddelbar geografisk nærhet av hverandre i perioden urindoeuropeisk ble brukt. Georg Renatus Solta foreslo ikke en mellomutvikling av et gresk-armensk språk etter språkene utviklet seg fra urindoeuropeisk, forså at språkene gikk fra hverandre, med sier likevel at gresk er språket som er nærmest beslektet med armensk. Eric Hamp støtter den gresk-armenske hypotesen. Likevel, så snart som de første armenske tekstene dukker opp, så har alle de klare sporene av det tette slektskapet mellom gresk og armensk forsvunnet.
=== Den gresk-armensk-ariske hypotesen ===
Gresk-(armensk)-arisk er en hypotetisk utvikling fra urindoeuropeisk, som er opphavet til de greske, armenske og indoiranske språkene. Gresk-arisk var altså ett språk, som deretter delte seg til urgresk og uriransk rundt midten av det tredje årtusen f.Kr. Teoretisk sett vil da urarmensk ligge mellom urgresk og uriransk, som samstemmer med at armensk deler visse trekk bare med indoiransk, men andre bare med gresk.Teorien rundt gresk-arisk har stor støtte de som mener det indoeuropeiske urheimatet ligger i det armenske høylandet, altså de som støtter den armenske hypotesen. Noen tidlige og sterke bevis ble presentert av Wolfram Euler i 1979 som sammenlignet like trekk i gresk og sanskrit.I denne gresk-armensk-hypotesen, så ville armensk bli inkludert i det språket som delte seg fra urindoeuropeisk, altså gresk-armensk-arisk, som så delte seg og ble til urgresk og armensk-iransk.
== Utvikling ==
Gammelarmensk (armensk: grabar) er kjent fra tekster skrevet mellom det femte og det 12. århundret. Dette utviklet seg siden til mellomarmensk, som er kjent fra tekster fra det 12. til det 18. århundret. Gammelarmensk fikk flere lånord fra mellomiransk, hovedsakelig partisk, men har også lånord fra gresk, gammelsyrisk, arabisk, mongolsk, persisk, i tillegg til urartisk. Et forsøk på å modernisere språket fra det ellevte til det 14. århundret resulterte i at to nye bokstaver ble lagt til i alfabetet («օ» og «ֆ»), som førte til at det armenske alfabetet dermed hadde 38 bokstaver.En av Georg av Nareks tekster, kalt Klagesangene (må ikke forveksles med bibelteksten med samme navn), er et eksempler på litteratur skrevet på mellomarmensk. Georg av Narek innførte en ny litterær stil innen armensk, og som førte til at senere armenske tekster hadde høyere kvalitet og tok gjerne for seg sekulære tema. Denne tematiske endringen i hva som ble tatt for seg førte til at at ordforrådet ble utvidet med nye ord. Et dikt av Hovhannes Sargavak kalt «Et visdomsord», skrevet rundt det 11. århundret, var dedikert til en stær, og legitimerte bruk av armensk til poesi om naturen, kjærlighet og skjønnhet, istedenfor bare religiøse tema, som dominerte tidligere bruk av armensk. Gradvis reflekteres også befolkningens interesser i andre litterære verk skrevet på armensk. Blant annet tok Konsdantin Jerzinkatsi og flere andre for seg å kritisere kirken og andre sosiale problemer i det armenske hjemlandet. Selv om disse forandringene reflekterte måten litteraturen ble skrevet, både i stil og syntaks, så undergikk ikke språket større endringer i den grunnleggende grammatikken eller morfologien. I denne perioden var også parallellisme et vanlig litterært virkemiddel når en forfatter skrev med dialekt.I det 19. århundret ble det armenske hjemlandet delt nok en gang. Denne gangen ble Øst-Armenia tatt over av det russiske imperiet, mens Vest-Armenia, som var to tredjedeler av det armenske hjemlandet, forble under osmansk kontroll. Det uvennlige forholdet mellom det russiske og osmanske riket førte til at armensk utviklet seg i to forskjellige retninger. Gjennom det 19. århundret utviklet det seg to konsenttrasjoner av armenere innenfor disse rikene. På grunn av forfølgelser flyttet mange armenere i Det osmanske riket til Konstantinopel, mens den samme situasjonen utviklet seg i det russiske imperiet, bare i Tbilisi. Disse to byene ble hver sin pol for armensk kultur, og utviklet språket i hver sin retning.Introduksjonen av nye litterærformer og litterærstiler, i tillegg til nye ideer som spredte seg over Europa, påvirket språket i begge regionene. Dette førte til at moderne armensk, asjkharhabar, trengte å bli hevet opp som et moderne og fullverdig skriftspråk, til sammenligning med gammelarmensk som hadde blitt arkaisk. Flere dialekter utviklet seg i de armenske regionene, som hadde mange forskjeller, men hadde også mange morfologiske og fonetiske likheter. Basert på dette skilles armensk stort sett i to større dialekter. Forskjellene mellom dialektene i muntlig form er ikke store.
Vestarmensk, som kom fra armenere som hadde flyttet til Konstantinopel. Disse snakket stort sett forskjellige dialekter før de flyttet dit, men en standard utviklet seg etter hvert i byen ut ifra de forskjellige likhetene i dialektene. Dette skapte et skriftspråk som generelt var lettere å lære enn gammelarmensk, som var tidligere brukt.
Østarmensk, som ble basert på Jerevan-dialekten, siden mange armenere konsentrert i Tbilisi flyttet fra Jerevan. På samme måte som med vestarmensk, var denne språkformen lettere å skrive og bruke enn det gammelarmensk var.Bruk av dette nye skriftspråket ble fremmet av brukere av begge dialektene. Det ble vanligere med aviser skrevet på armensk, en utvikling av opplæring i armensk på skoler begynte også. Dette første til høyere lese- og skrivekyndighet i armensk, selv i tynt befolkede områder. Denne fremtreden av litterære verk skrevet på armensk legitimerte bruk av og eksistensen av armensk. Innen starten av det 20. århundret var bruk av moderne armensk som skriftspråk dominerende over gammelarmensk, som åpnet for muligheter til forenkling av grammatikken i språket, både i vest- og østarmensk. Med unntak av noen mindre morfologiske, fonetiske og grammatikkforskjeller, så er vest- og østarmensk ganske likt, som gjør det ganske lett for en som kan den ene dialekten å forstå den andre.Etter første verdenskrig ble eksistensen av disse to dialektene gjort klarere. Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk endte opp med å bruke østarmensk som sitt offisielle tale- og skriftspråk, mens diasporaen stort sett beholdt vestarmensk som sitt tale- og skriftspråk.
=== Moderne forandringer ===
De to moderne dialektene, vestarmensk (som gjerne ble skrevet av forfattere i Det osmanske riket) og østarmensk (som gjerne ble skrevet av forfattere i det russiske imperiet), mistet nesten alle sine lånord fra tyrkisk i løpet av det 20. århundret, hovedsakelig etter folkemordet på armenerne.
== Fonologi ==
De ustemte stoppkonsonantene fra urindoeuropeisk ble aspirerte i urarmensk, som ofte vises til som et bevis for glottalteorien, som sier at de ustemte stoppkonsonantene i urindoeuropeisk var aspirerte.
=== Trykk ===
I armenske ord havner trykket på den siste stavelsen med mindre den siste stavelsen har [ə] som coda; i disse tilfellene havner trykket på den nest siste stavelsen. For eksempel [ɑχoɾˈʒɑk], [mɑʁɑdɑˈnos] og [giˈni], men [vɑˈhɑgən] og [ˈdɑʃtə]. Unntakene til denne regelen er noen få ord som slutter på bokstaven է (ե i den reformerte rettskrivningen), for eksempel մի՛թէ, մի՛գուցե og ո՛րեւէ, i tillegg til noen ordenstall som վե՛ցերորդ og տա՛սներորդ.
=== Vokaler ===
Moderne armensk har seks monoftonger. Språket har også syv diftonger: /ɑj/, /uj/, /ɛj/, /ɔj/, /ji/, /jɑ/, /jɔ/ og /ju/.
=== Konsonanter ===
==== Østarmensk ====
==== Vestarmensk ====
== Morfologi ==
Armensk ligner andre europeiske språk i strukturen sin, men deler flere distinktive lyder og grammatikktrekk med nærliggende språk i Kaukasus. Armensk har flere konsonantkombinasjoner. Både gammelarmensk og moderne armensk har et komplisert system for bøyning av substantiv, med syv kasus, men ikke grammatisk kjønn. I moderne armensk brukes hjelpeverb for å få frem hvilken tid setningen er i, istedenfor verbendelsene som gammelarmensk brukte. Negative verb bøyes på andre måter enn det positive verb gjør. Tidlige former for armensk hadde mye felles grammatikk med gammelgresk og latin, men det moderne språket har endret seg mye siden den gang. Over tid endret armensk seg fra et syntetisk språk, som gammelarmensk var, til et analytisk språk, som moderne armensk er. Mellomarmensk lå mellom disse to.
=== Substantiv ===
Armensk har ikke grammatisk kjønn, ikke en gang i pronomen, men det finnes en suffiks som viser at ordet viser til en kvinne. Suffiksen er (-ուհի «-uhi»), og gjør for eksempel ուսուցիչ (usutsitsj, lærer) til ուսուցչուհի (usutstsjuhi, lærerinne). Suffiksen har allikevel ingen grammatisk påvirkning på setningen. Substantiv bøyes et av syv kasus i østarmensk: nominativ, akkustativ, genitiv, dativ, ablativ, instrumentalis eller lokativ. Vestarmensk bøyer ikke substantiv i lokativ, så det har bare seks kasus. For det meste er bøyningsformene i nominativ og akkustativ like; det samme gjelder genitiv og dativ. Armensk skiller også mellom animate og inanimate substantiv.
Eksempler på substantivbøyninger
== Dialekter ==
Armensk er et plurisentrisk språk, siden det har to skrivestandarder: østarmensk og vestarmensk. Det som skiller vestarmensk klarest fra østarmensk er at vestarmensk har mistet flere fonemer, som har fusjonert med andre fonemer i språket. Dette kan være på grunn av innflytelse fra arabisk eller tyrkisk.For eksempel uttales թ som en aspirert t, դ som en aspirert d, og տ som en tenuis konsonant. Vestarmensk har forenklet dette systemet til et enkelt skille mellom stemte stopp-konsonanter og aspirerte stopp-konsonanter. Derfor uttales både թ og դ som en aspirert t i vestarmensk, mens տ uttales som en tenuis d.Det finnes ingen klar grense hvor den ene dialekten begynner og den andre starter; armenske dialekter er istedenfor et dialektkontinuum. Det finnes som oftest mellomdialekter mellom de geografisk identifiserte dialektene.Armensk deles opp i to større dialekter, østarmensk og vestarmensk, som så deles opp igjen i mindre lokale dialekter, selv om mange av de tidligere vestaremenske dialektene har dødd ut på grunn av folkemordet på armenerne. Disse mindre dialektene kan igjen deles opp i underdialekter, siden hver dialekt har gjerne noe variasjon innenfor seg. Selv om vestarmensk og østarmensk beskrives som to dialekter av et enkelt språk, så er noen underdialekter ikke enkelt gjensidig forståelige med andre. De aller fleste er likevel relativt enkle forstå for folk flest som kan armensk, både vestarmensk og østarmensk.
== Ortografi ==
Det armenske alfabetet (armensk: Հայոց գրեր Hajots grer eller Հայոց այբուբեն Hajots ajbuben) er et unikt skrivesystem som brukes for å skrive armensk. Det ble introdusert av Mesrop Masjtots i 405. Alfabetet hadde opprinnelig 36 bokstaver. To bokstaver ble lagt til i middelalderen: օ (o) og ֆ (f). I 1920-årene, på grunn av rettskrivningsreformen, ble en ny bokstav introdusert: և (majuskel: ԵՎ). Denne erstattet ligaturen եւ. Bokstaven ւ (majuskel: Ւ) ble ikke lenger tatt i bruk, men ble senere tatt opp i bruk igjen som en del av diagrafen ու (majuskel: ՈՒ).
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dum-Tragut, Jasmine (1. januar 2009). Armenian: Modern Eastern Armenian (engelsk). John Benjamins Publishing. ISBN 9027238146.
IV, Benjamin W. Fortson (22. november 2004). Indo-European Language and Culture: An Introduction (engelsk). Wiley. ISBN 9781405103152.
Solta, Georg Renatus (1. januar 1960). Die Stellung des Armenischen im Kreise der indogermanischen Sprachen: eine Untersuchung der indogermanischen Bestandteile des armenischen Wortschatzes (tysk). Mechitharisten-Buchdruck.
Price, Glanville (11. september 1998). Encyclopedia of the Languages of Europe (engelsk). Wiley. ISBN 9780631192862.
Achaṛean, Hrachʻeay (1. januar 1909). Classification des dialectes arméniens (fransk). H. Champion.
Clackson, James (27. februar 1995). The Linguistic Relationship Between Armenian and Greek (engelsk). Wiley. ISBN 9780631191971.
Holst, Jan Henrik (1. januar 2009). Armenische Studien (tysk). Otto Harrassowitz Verlag. ISBN 9783447061179.
In search of the Indo-Europeans : language, archaeology and myth (engelsk). Thames and Hudson. 1. januar 1989.
Vaux, Bert (1. januar 1998). The Phonology of Armenian (engelsk). Clarendon Press. ISBN 9780198236610.
== Eksterne lenker ==
Armenian - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
armenianlanguage.org Arkivert 24. juni 2011 hos Wayback Machine.
ARMENIA AND IRAN iv. Iranian influences in Armenian Language på iranicaonline.org, informasjon om iransk innflytelse på armensk
Østarmensk på WALS Online, informasjon om hva som kjennetegner armensk | Det armenske alfabetet er et alfabet som er blitt brukt til å skrive armensk siden 400-tallet. | 7,999 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.