url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Laikahunder | 2023-02-04 | Laikahunder | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hundegrupper'] | Laikahunder, laikaer, jaktlaikaer eller podlaikaer (av rus. Лайка, som betyr den som «bjeffer» eller «skjeller») er en gruppe spisshunder som i all hovedsak stammer fra det store boreale barskogbeltet som strekker seg fra Skandinavia og gjennom Russland og Sibir til Amurområdet i Øst-Asia. Opphavet til de moderne laikarasene er lokale urhunder med røtter i de mange lokale folkegruppene som lever i dette beltet. Man kan derfor tenke seg at laikaene har et nært slektskap med andre asiatiske urhundtyper.
Også samojedhund er av type en laika, men den må ikke forveksles med den primitive samojedlaikaen (som det er mer vanlig å kalle nenets reingjetende laika). Sistnevnte er en russisk reingjetende urhund, og trolig opphavet til førstnevnte. Andre hunder med nært slektskap er lapsk vallhund, finsk lapphund, svensk lapphund, finsk spets, Hälleforshund, karelsk bjørnehund og jämthund. Trolig er også begge de to norske elghundrasene, norsk elghund grå og norsk elghund sort, laikaer av opprinnelse.
| Laikahunder, laikaer, jaktlaikaer eller podlaikaer (av rus. Лайка, som betyr den som «bjeffer» eller «skjeller») er en gruppe spisshunder som i all hovedsak stammer fra det store boreale barskogbeltet som strekker seg fra Skandinavia og gjennom Russland og Sibir til Amurområdet i Øst-Asia. Opphavet til de moderne laikarasene er lokale urhunder med røtter i de mange lokale folkegruppene som lever i dette beltet. Man kan derfor tenke seg at laikaene har et nært slektskap med andre asiatiske urhundtyper.
Også samojedhund er av type en laika, men den må ikke forveksles med den primitive samojedlaikaen (som det er mer vanlig å kalle nenets reingjetende laika). Sistnevnte er en russisk reingjetende urhund, og trolig opphavet til førstnevnte. Andre hunder med nært slektskap er lapsk vallhund, finsk lapphund, svensk lapphund, finsk spets, Hälleforshund, karelsk bjørnehund og jämthund. Trolig er også begge de to norske elghundrasene, norsk elghund grå og norsk elghund sort, laikaer av opprinnelse.
== Beskrivelse ==
Laikaene er i utgangspunktet primitive spisshunder av tilnærmet kvadratisk type. Dette er primært jakthunder og sledehunder, men noen brukes også som gjeterhunderer. Sledehundene utgjorde gjerne størsteparten av flokken, siden sleden typisk krevde flere hunder enn jakten på byttedyr. Alle kunne også utnyttes til kløving. Som spisshunder flest har laikaer dessuten naturlige egenskaper som vakthunder, i det typen ofte skjeller. Som jakthunder har de blitt brukt til alt fra jakt på fugler og småvilt til hjortevilt og bjørn. Gode treskjellende egenskaper er kjent blant mange av typene. I Asia er det også kjent at typen har blitt benyttet til å jakte på tiger.
=== Formering og ernæring ===
Laikaer har siden tidens morgen levd i og omkring bosettingene som semiville hunder. Der har hundene fått formere seg fritt, men befolkningen har utøvd en viss kontroll gjennom å avlive kull det ikke var behov for. Når viktige hunder døde eller ble for gamle kunne viktige kull, etter rett hann og tispe, få leve opp. Disse dannet således avlsgrunnlaget for nye generasjoner. Gjennom store deler av året må hundene livberge seg selv, med å jakte småvilt, skadedyr og spise åtsler. Også søppeldyngene utnyttes. Yngre hunder lærer å jakte småvilt av eldre, erfarne hunder.
=== Jaktegenskaper ===
Laikene kan brukes til nesten all former for jakt, også som treskjellere på skogsfugl og mindre pelsdyr. Når disse hundene søker opp byttedyr kan de være utenfor synsvidde for jegeren i timevis. En typisk jaktlaika vil søke opp og tresette mindre pelsdyr og holde byttet der, mens den bjeffer lavmælt, til jegeren kommer og kan avlive det. Større byttedyr, som elg, villsvin og bjørn, ringes inn og holdes i sjakk med lavmælt bjeffing til jegeren kommer. En god jaktlaika har ikke aggressiv jaktatferd (selv om atferden varierer mellom både individene og typene) og vil normalt ikke hetse byttet, men holde en viss avstand til det, så det ikke blir alt for skremt. Av og til kan hundene også drive byttet forsiktig mot jegeren. Hunder som jakter sammen vil normalt samarbeide.
Det nære slektskapet med urhunden gjør at noen laikaer ikke bjeffer på ordinær måte, men heller har et lydmønster som minner om ulvelignede hyling og hvinende bjeffing. Anatomien hos disse hundene er gjerne svært fleksibel, sammenlignet med mer moderne hunderaser. Primitive laikatisper løper også ofte bare en gang om året, typisk i februar-mars.
=== Opprinnelighet ===
I dag er det nærmest umulig å si noe konkret om hvilken laikahund som er mest opprinnelig. I 1947 bestemte imidlertid russiske kynologer seg for å slå sammen laikaene under fire raser, kalt karelsk-finsk laika, russisk-europeisk laika, vestsibirsk laika og østsibirsk laika. De sistnevnte tre typene har siden oppnådd internasjonal anerkjennelse av FCI, som selvstendige hunderaser. Russisk-europeisk laika regnes som den mest energiske av de tre jaktlaikaene, mens den østsibirske typisk er den mest varsomme av dem.
For østsibirsk laika ble Amurlaika, som stammet fra de sibirske grensestrøkene mot Kina, valgt som idealtype. Det ble imidlertid tidlig klart at østsibirsk laika ble en lite homogen rase i forhold til de tre andre laikaene, derfor har russiske myndigheter i senere tid valgt å skille mellom noen av de lokale variantene.
Jakutisk laika, tsjukotkisk laika og Kamtjatka laika var lokale typer som inngikk i den opprinelige østsibirske laikaen, men som siden ble skilt ut som selvstendige hunderaser i hjemlandet. Disse tre hundene inngår også under samlebegrepet nordøstlig laika. Dette er typiske sledehunder, som fysisk sett er noe kraftigere enn idealtypen, Amurlaikaen.
=== Fysiologi ===
Laikaene er kvadratiske eller svakt rektangulære hunder med vannavstøtende dekkhår og varmeisolerende underull. De nordligste typene har gjerne et kraftigere hårlag, med lengre dekkhår og tettere underull enn de sørlige. Sledehundene skiller seg fra jakthundene gjennom å ha en bredere brystkasse og noe mer kvadratisk kroppsform. Den fysisk minste laikaen er karelsk-finsk laika, som gjerne veier omkring 10–15 kg. De største laikaene er sledehundene, som kan veie nærmere 50 kg.
=== Laikaer i Norden ===
Laikahunder kalles også taigans jakthunder. Fram til 1970-tallet var disse hundene nærmest ukjente i Norden og Vest-Europa forøvrig. Den første kjennskapen til laikaene fikk vi da finnene på midten av 1960-tallet begynte å besøke Leningrads hundeutstillinger. I Norden var også finnene først ute med å importere disse hundene. Det gikk imidlertid til 1978 før den første jaktlaikan ble importert til Sverige, av storviltjegeren Lars Svanberg fra Strömsund. Dette var en østsibirsk laika, en hund som siden ble kjent som en dyktig bjørnehund.
== Laikaraser ==
Nedenfor er et lite utvalg av laikaer, inndelt som henholdsvis internasjonalt anerkjente laikaer, lokalt anerkjente laikaer og varianter. De lokale variantene er tatt med fordi hundene danner avlsgrunnlaget for de aksepterte laikarasene, som oppsto under Sovjetunionen og fikk sin endelige utforming under den såkalte perestrojkaen. Variantene som er tatt med nedenfor regnes som de mest betydningsfulle for de moderne laikarasene, men altså ikke nødvendigvis de eneste. Russiske kynologer påviste alt på 1900-tallet mer enn 30 ulike lokale varianter i den europeiske delen av Russland alene. Man regner derfor med at det finnes over 60 varianter, om man regner med Sibir og Russlands fjerne østen. Variantene deles gjerne inn med preferanse som enten jakthunder, sledehunder eller gjeterhunder.
=== Moderne laikaraser ===
De seks typene som inngår i den moderne gruppen er jakthunder, reingjetere og sledehunder. Fem av dem nyter internasjonal anerkjennelse som egne hunderaser, mens én mangler slik anerkjennelse, selv om den anerkjennes i hjemlandet. I hver av typene inngår typisk flere ulike varianter, ofte knyttet til lokale folkegrupper i opprinnelsesområdet.
==== Internasjonalt anerkjente laikaer ====
==== Lokalt anerkjente laikaer ====
=== Varianter ===
En gammel ekspert på laikahunder, den russiske fyrsten A. A. Shirisky-Shikhmatov, skrev en gang at det var like mange ulike laikaer som det var etniske folkeslag i Russland. Han ga typene navn etter de etniske folkegruppene, men nedenfor er kun et utvalg. Hunder uten merknad om type er jaktlaikaer.
Amurlaika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i østsibirsk laika)
Evenki laika (ikke anerkjent som egen rase, også kjent som lamut. Inngår i østsibirsk laika)
Hanty laika (ikke anerkjent som egen rase, også kalt ostjak. Inngår i vestsibirsk laika)
Irkutsk laika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i østsibirsk laika)
Jakutisk laika (anerkjent som egen rase lokalt, sledehund. Inngår i nordøstlig laika)
Jenisej laika (ikke anerkjent som egen rase, sledehund. Inngår i nordøstlig laika)
Kamtjatka laika (anerkjent som egen rase lokalt, sledehund. Inngår i nordøstlig laika)
Komi laika (ikke anerkjent som egen rase, også kalt syrsk laika. Inngår i russisk-europeisk laika)
Mansi laika (ikke anerkjent som egen rase, også kalt vogul. Inngår i vestsibirsk laika)
Mongolsk jaktlaika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i østsibirsk laika)
Nenets reingjetende laika (ikke anerkjent som egen rase. Reingjetende hund. Inngår i olenegonka)
Samojed laika (ikke anerkjent som egen rase. Reingjetende hund. Inngår i olenegonka)
Tavgian laika (ikke anerkjent som egen rase. Reingjetende hund. Inngår i olenegonka)
Tofalar laika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i østsibirsk laika)
Tsjuktsjisk laika (anerkjent som egen rase lokalt, sledehund. Inngår i nordøstlig laika)
Udmurt laika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i russisk-europeisk laika)
Uralsk laika (ikke anerkjent som egen rase. Inngår i vestsibirsk laika)
=== Annet ===
I 1994 godkjente russisk kennelklubb den nærmest glemte reingjeterhunden som en egen rase under navnet russisk reingjetende spitz eller olenegonka. Denne hunden har sitt opphav fra nenets laika, samojed laika (som er urhundversjonen av samojedhund) og tavgian laika.
== Se også ==
Laika, en sovjetisk hund som ble det første levende pattedyr i bane rundt Jorden
Spisshunder
== Litteratur ==
Cherkassov, A. A. NOTES OF AN EAST SIBERIAN HUNTER. AUTHOR HOUSE
Beregovoy, V. H. and J. Moore Porter. PRIMITIVE BREEDS – PERFECT DOGS. 2001. Hoflin Publishing. 424 pp.
Beregovoy, Vladimir. HUNTING LAIKA BREEDS OF RUSSIA. Crystal Dream Publishers
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norsk Laikaklubb | Laikahunder, laikaer, jaktlaikaer eller podlaikaer (av rus. Лайка, som betyr den som «bjeffer» eller «skjeller») er en gruppe spisshunder som i all hovedsak stammer fra det store boreale barskogbeltet som strekker seg fra Skandinavia og gjennom Russland og Sibir til Amurområdet i Øst-Asia. | 7,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A4ntt%C3%A4 | 2023-02-04 | Mänttä | ['Kategori:1922 i Finland', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1922', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Västra Finlands län', 'Kategori:Sider med kart'] | Mänttä er en by og tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Mänttä kommune ble 1. januar 2009 sammenslått med Vilppula til Mänttä-Vilppula kommune.
| Mänttä er en by og tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Mänttä kommune ble 1. januar 2009 sammenslått med Vilppula til Mänttä-Vilppula kommune.
== Vennskapsbyer ==
Høyanger, Norge, 1954
Ronneby, Sverige, 1954
Aakirkeby, Danmark, 1954
Stary Oskol, Russland, 1988
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mänttä – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Mänttä er en by og tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Mänttä kommune ble 1. | 7,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/They_som_entall | 2023-02-04 | They som entall | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelsk'] | Det engelske pronomenet they (de, tredje person flertall), brukes ofte som pronomen for tredje person, entall, der man refererer til en enkelt person. Dette står i motsetning til såkalt generic he, der pronomenet «he» (han), kan brukes for å representere en enkelt person, der kjønnet er ukjent (altså for både menn og kvinner). Pronomenet «she» kan ikke brukes på samme måte; det kan kun brukes til å referere til kvinner.
Eksempler på bruk av they i entallsform:
When I tell someone a joke they laugh. (Når jeg forteller noen en vits, ler vedkommende.)
Each child feeds themself. (Hvert barn mater seg selv.)
A good student is known for doing their homework. (En god elev kjennetegnes ved at vedkommende gjør leksene sine.)
A child becomes an adult when they turn 18. (Et barn blir til en voksen, når det fyller 18.)Ofte anses bruken av they i entall for å være resultatet av politisk korrekthet og av kvinnebevegelsen/feminisme, men det finnes eksempler på bruk av pronomenet they til å referere til en enkelt person, helt tilbake på 1200-tallet, f.eks. i et sitat fra William Caxton: «Eche of theym sholde ... make theymselfe redy.» (Hver av dem, bør gjøre seg klar.) Setningen kunne ellers vært skrevet: «Eche of theym sholde ... make hymselfe redy.»
Forskning viser at der they brukes som pronomen i entall for å referere til en person hvis kjønn er kjent, gjør dette teksten vanskeligere å forstå, og tiden som trengs for å lese teksten øker. Ofte tilsvarer they i entall de udefinerte pronomnene someone (noen), anyone (hvem som helst), everyone (alle), og no one (ingen), som, til tross for at de tar verb i entallsform, implisitt refererer til mer enn ett enkelt individ. American Psychological Association (APA) anbefaler at der man refererer til et enkelt individ med ukjent kjønn, eller der kjønn er irrelevant, bør man bruke they fremfor he or she.
På norsk brukes gjerne ordet vedkommende som pronomen for en person, der kjønnet er ukjent. Mye av problematikken med ukjent kjønn kan ungås på norsk, ettersom vi har eiendsomspronomnene sin, si, sitt, sine og det refleksive pronomenet seg, for tredje person entall, som alle er kjønnsnøytrale.
| Det engelske pronomenet they (de, tredje person flertall), brukes ofte som pronomen for tredje person, entall, der man refererer til en enkelt person. Dette står i motsetning til såkalt generic he, der pronomenet «he» (han), kan brukes for å representere en enkelt person, der kjønnet er ukjent (altså for både menn og kvinner). Pronomenet «she» kan ikke brukes på samme måte; det kan kun brukes til å referere til kvinner.
Eksempler på bruk av they i entallsform:
When I tell someone a joke they laugh. (Når jeg forteller noen en vits, ler vedkommende.)
Each child feeds themself. (Hvert barn mater seg selv.)
A good student is known for doing their homework. (En god elev kjennetegnes ved at vedkommende gjør leksene sine.)
A child becomes an adult when they turn 18. (Et barn blir til en voksen, når det fyller 18.)Ofte anses bruken av they i entall for å være resultatet av politisk korrekthet og av kvinnebevegelsen/feminisme, men det finnes eksempler på bruk av pronomenet they til å referere til en enkelt person, helt tilbake på 1200-tallet, f.eks. i et sitat fra William Caxton: «Eche of theym sholde ... make theymselfe redy.» (Hver av dem, bør gjøre seg klar.) Setningen kunne ellers vært skrevet: «Eche of theym sholde ... make hymselfe redy.»
Forskning viser at der they brukes som pronomen i entall for å referere til en person hvis kjønn er kjent, gjør dette teksten vanskeligere å forstå, og tiden som trengs for å lese teksten øker. Ofte tilsvarer they i entall de udefinerte pronomnene someone (noen), anyone (hvem som helst), everyone (alle), og no one (ingen), som, til tross for at de tar verb i entallsform, implisitt refererer til mer enn ett enkelt individ. American Psychological Association (APA) anbefaler at der man refererer til et enkelt individ med ukjent kjønn, eller der kjønn er irrelevant, bør man bruke they fremfor he or she.
På norsk brukes gjerne ordet vedkommende som pronomen for en person, der kjønnet er ukjent. Mye av problematikken med ukjent kjønn kan ungås på norsk, ettersom vi har eiendsomspronomnene sin, si, sitt, sine og det refleksive pronomenet seg, for tredje person entall, som alle er kjønnsnøytrale.
== Se også ==
Hin
== Referanser == | Det engelske pronomenet they (de, tredje person flertall), brukes ofte som pronomen for tredje person, entall, der man refererer til en enkelt person. Dette står i motsetning til såkalt generic he, der pronomenet «he» (han), kan brukes for å representere en enkelt person, der kjønnet er ukjent (altså for både menn og kvinner). | 7,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilppula | 2023-02-04 | Vilppula | ['Kategori:2009 i Finland', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Birkalands geografi', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Vilppula er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Vilppula kommune ble 1. januar 2009 sammenslått med Mänttä til Mänttä-Vilppula kommune.
| Vilppula er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Vilppula kommune ble 1. januar 2009 sammenslått med Mänttä til Mänttä-Vilppula kommune.
== Vennskapsbyer ==
Heby, Sverige
Halliste, Estland | Vilppula er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Vilppula kommune ble 1. | 7,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orivesi | 2023-02-04 | Orivesi | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Orivesi er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har ved slutten av februar 2015 9 569 innbyggere og et areal på 940,07 km² hvorav 160,42 km² er vann. Orivesi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Juupajoki, Ruovesi, Tammerfors, Kangasala, Kuhmois og Jämsä.
| Orivesi er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har ved slutten av februar 2015 9 569 innbyggere og et areal på 940,07 km² hvorav 160,42 km² er vann. Orivesi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Juupajoki, Ruovesi, Tammerfors, Kangasala, Kuhmois og Jämsä.
== Befolkningsutviklingen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Orivesi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Uppslagsverket Finland, Orivesi | Orivesi er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har ved slutten av februar 2015 BEFOLKNINGSDATASYSTEMET KOMMUNERNAS INVÅNARANTAL 28. | 7,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danmark_under_andre_verdenskrig | 2023-02-04 | Danmark under andre verdenskrig | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Danmark under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Danmark under andre verdenskrig omhandler tiden for det nazistiske Tysklands okkupasjon av landet under andre verdenskrig. Perioden starter med invasjonen 9. april 1940 og ender 5. mai 1945, da de tyske styrkene i Nederland, Nordvest-Tyskland og Danmark dagen før kapitulerte til Bernard Montgomery på vegne av de allierte styrkene. Bornholm ble befridd av styrker fra Den røde armé.
| Danmark under andre verdenskrig omhandler tiden for det nazistiske Tysklands okkupasjon av landet under andre verdenskrig. Perioden starter med invasjonen 9. april 1940 og ender 5. mai 1945, da de tyske styrkene i Nederland, Nordvest-Tyskland og Danmark dagen før kapitulerte til Bernard Montgomery på vegne av de allierte styrkene. Bornholm ble befridd av styrker fra Den røde armé.
== Bakgrunn ==
Kontroll over Danmark var ikke i seg selv noe høyt prioritert mål for Tyskland, men snarere et strategisk grep i forhold til angrepet på Norge, samt å sikre innseilingen til Nordsjøen. I tillegg inngikk Danmark i Atlanterhavsvollen som skulle sikre mot en alliert invasjon. Videre var en sikring av Danmarks overskudd av landbruksprodukter et moment, men disse ble ansett som sikret uansett, da Danmark av økonomiske årsaker var avhengig av det tyske markedet.
Så sent som i februar 1940 var det endelig ikke besluttet om Danmark skulle inngå i Operasjon Weserübung og siden tyskerne var avhengig av flybaser i Jylland i angrepet på Norge, var det et alternativ å kun innta Nordjylland og slik sikre seg flyplassen i Ålborg. Men en påtegning fra Hitler direkte på plandokumentene tilsa en okkupasjon av hele Danmark.
== Angrepet ==
Utfyllende artikkel: Angrepet på Danmark i 1940Til tross for at Danmark var nøytralt ved innledningen av andre verdenskrig, og på tross av den ikke-angrepspakt som Danmark hadde inngått med det nasjonalsosialistiske Tyskland, ble Danmark angrepet og besatt av tyske tropper den 9. april 1940 under den såkalte Weserübung-Süd operasjonen, uten at landet hadde mulighet til å yte vesentlig militær motstand. De tyske styrkene krysset grensen ved Flensburg og Tønder og tidlig på morgenen 9. april gikk styrker i land fra troppetransportskip i København. 16 danske soldater døde i løpet av de første morgentimene, men de danske styrkene på rundt 14 500 mann hadde lite å stille opp mot invasjonsstyrken på rundt 40 000 tyskere; 203 tyskere ble likevel meldt drept..
Island og Færøyene ble kort etter besatt av britiske styrker.
== Danske institusjoner intakte ==
Okkupasjonen var uvanlig da Folketinget fikk tillatelse til å fortsette lovgivningsarbeidet, og samlingsregjeringen ble sittende. I motsetning til i Norge, forble Danmarks konge i landet. I hovedsak overlot den tyske okkupasjonsmakten mest mulig av den daglige administrasjonen til de danske myndighetene. Som et resultat av de danske myndigheters samarbeidsvennlige innstilling erklærte den tyske besettelsesmakt at Tyskland ville «respektere den danske nasjonale suverenitet og territoriale integritet, såvel som nøytralitet.» Hær, flåte og politi var under våpen også i funksjon, men etter hvert ble det mer og mer vanskelig å opprettholde en tålelig hverdag for det danske samfunnet.
Den 23. august 1943 trakk regjeringen seg tilbake etter at tyskerne hadde stillet en rekke uakseptable krav etter en periode om omfattende arbeidsnedleggelser over hele landet. Det sivile styret ble likevel opprettholdt av det såkalte departementsjefsstyret resten av krigen.
== Tysk kontroll ==
I den etterfølgende tiden ble det stadig vanskeligere forhold for befolkningen, svakere forsyningssituasjon og det ble en økende deltakelse i det aktive motstandsarbeidet mot okkupasjonsmakten. Dette resulterte i hardere maktbruk fra tyske militære- og politimyndigheter.
19. september 1944 ble alt dansk politi i de største byene, i en aksjon tyskerne kalte Aktion Möwe, arrestert og deportert til Tyskland. Av en samlet politistyrke på 10 000 mann ble rundt 2 000 sendt i konsentrasjonsleiren Neuengamme, deretter Stutthof konsentrasjonsleir og Buchenwald og 85-90 av dem døde. I tillegg døde en del senere av sykdommer og svekkelse som følge av fangeoppholdet.
== Motstandsarbeid ==
De to siste krigsårene vokste det fram en motstandsbevegelse som hindret den tyske krigføringen nok til at Danmark ved krigens avslutning ble betraktet som en alliert. Det ble også til fordel for Danmark at landet maktet å redde mesteparten av de danske jødene over til Sverige, slik at de unngikk å bli deportert og drept i konsentrasjonsleirer i Tyskland.
Den sivile motstanden økte i hele okkupasjonstiden, og toppet seg i den såkalte Folkestreiken i dagene 30. juni til 5. juli 1944. Denne ble utløst av innføring av portforbud og henrettelsen av åtte medlemmer av den såkalte «Hvidstengruppen» i den danske motstandsbevegelsen. Disse reaksjonene kom etter omfattende sabotasjehandlinger fra motstandsbevegelsen.
25. juni svarte de danske nasjonalsosialistene i Schalburgkorpset på sabotasjeaksjonene med et bombeangrep på Tivoli som represalie. Portforbudet gjaldt i perioden kl 20-5 og medførte blant annet at befolkningen ble avskåret fra å ivareta den selvdyrkingen av landbruksprodukter i kolonihavene, som mange var avhengige av. Arbeiderne mente derfor at de måtte gå fra jobb kl 14.00. Det lumre og varme sommerværet fikk folk til å trekke i gatene i stedet for å holde seg innendørs. Da tyskerne prøvde å jage folk hjem, ble det bygget barrikader i gatene og tent bål. Tyskerne svarte med hardere midler, og flere ble skutt og drept eller såret.
Den daglige streiken fra kl 14.00 spredte seg til de kommende dagene, og tyskerne ble engstelige for at dette skulle gå utover produksjonen. Portforbudet ble derfor endret til å gjelde fra kl 23.00. Dette stanset ikke uroen og da meldingen kom 30. juni at medlemmene av «Hvidstengruppen» var henrettet, brøt det ut generalstreik.
3. juli ga den tyske øverstkommanderende Werner Best etter og trakk blant annet Schalburgkorpset vekk fra gatene. I løpet av 4. og 5. juli hadde de siste arbeiderne gjenopptatt arbeidet.
== Tap og rettsoppgjør ==
Over 850 medlemmer av motstandsbevegelsen ble drept i løpet av okkupasjonen. I tillegg er det beregnet at rundt 900 sivile døde som følge av sprenginger, bombing, opptøyer eller tyske represalier. Av anslagsvis 6 000 innsatte, døde rundt 600 dansker i tyske konsentrasjonsleirer, noe som ga denne gruppen en ganske lav dødelighet i forhold til andre innsatte.
Den største enkeltgruppen med tap under krigen var danske sjøfolk, hvor 1 850 døde i krigshandlinger. 100 dansker døde i allierte militær tjeneste.
Rundt 1 000 dansker tjenestegjorde i Waffen-SS-avdelingen Frikorps Danmark på Østfronten, hvorav mange etter at denne avdelingen ble oppløst i 1943 senere tjenestegjorde i det såkalte SS-Panzergrenadier Regiment 24 Dänemark i 11. SS-frivillige-pansergrenaderdivisjon Nordland.
I rettsoppgjøret etter krigen ble rundt 40 000 arrestert, mistenkt for landssvik. Av disse ble 13 500 dømt til en eller annen straff, hvorav 78 dødsdommer hvor 46 ble eksekvert. De fleste fikk imidlertid straffer på under fire år.
Som følge av en folkeavstemning ble Island formelt erklært som en uavhengig republikk den 17. juni 1944. Ettersom Danmark fortsatt var okkupert av Tyskland på den tid, var det mange i Danmark som følte seg sveket av at islendingene valgte dette tidspunktet til å bryte båndene med Danmark.
== Island og Grønland ==
Britiske styrker besatte 10. mai 1940 Island som forble under alliert kontroll resten av krigen. Samferdselen mellom Danmark og Grønland ble brutt ved den tyske invasjonen. Lokale myndigheter på Grønland fikk fra mai 1940 bistand fra USA for å hindre tysk landgang. En amerikansk utsending ble stasjonert på Grønland og marinefartøy patruljerte kysten.
Danmarks ambassadør i USA, Henrik Kauffmann, erklærte seg 9. april 1940 som uavhengig av regjeringen i det okkuperte København fordi den ble instruert av okkupasjonsmakten. Kauffmann argumenterte overfor USAs utenriksdepartement at Grønland var del av Nord-Amerika og i henhold til Monroe-doktrinen burde ikke USA tillate fremmede makter å opprette militærbaser der. USAs utenriksdepartement anerkjente Kauffmann som den eneste lovlige representant for Danmark i USA. Den danske generalkonsulen i Canada, Georg B. Holler, kuttet forbindelsen til regjeringen i København. Grønlands to guvernører, Axel Svane og Eske Brun, sa seg uavhengig av København mens krigen pågikk og søkte direkte forhandlinger med andre lands regjeringer. USA var i 1940 nøytralt, mens Canada var på alliert side.Kauffmann inngikk på eget initiativ og uten mandat fra København (men i «kongens navn») 9. april 1941 (på ettårs dagen for okkupasjonen av hovedlandet) en avtale med USA om forsvar av Grønland mot tysk aggresjon og bruk av baser på Grønland for å beskytte det amerikanske kontinentet. Avtalen ga USA kontroll over Grønlands sikkerhet inntil trusselen mot kontinentets sikkerhet var over. Regjeringen i København protesterte mot at USA inngikk avtale med en utsendingen uten fullmakter. Regjeringen avsatte Kauffmann og erklærte ham som forræder. Etter krigen ble Kauffmann statsråd i samlingsregjeringen under Vilhelm Buhl. Danske diplomater i USA fortsatte sitt virke og samarbeidet med USA og Storbritannia samt den norske eksilregjeringen i strid med instruksen fra København. De norske værobseratørene på Jan Mayen ble trukket ut, mens den norske værstasjonen på Øst-Grønland ble opprettholdt og sendte meldinger i kode til Storbritannia via Island. Senere opprettet USA baser i henhold til avtalen med Kauffmann og meteorologisk stasjon på Grønland noe som fikk stor betydning for krigføringen. Ved slutten av krigen hadde USA fire flybaser, to marinebaser, tre radiofyr og fire værstasjoner på Grønland.Avtalen med USA ble ratifisert av Folketinget etter frigjøringen i 1945 og den danske regjeringen håpet at USA ville trekke seg ut snart. Avtalens vage betingelse om amerikanske base «inntil trusselen mot kontinentets sikkerhet var over» (the agreement shall remain in force until it is agreed that the present dangers to the peace and security of the American Continent have passed) ledet til diplomatiske drøftinger. På grunn av økt spenning overfor Sovjetunionen etter krigen hadde ikke president Harry Truman noen hast med å trekke seg tilbake fra Grønland. I 1946 ble utenriksminister Gustav Rasmussen forelagt et amerikansk forslag om en baseavtale med varighet i 99 år eller at USA fikk kjøpe Grønland. Strategisk verdi av flybaser samt mulig tilgang til mineralressurser blant annet uran var blant motivene for å overta Grønland.
== Bornholm ==
Bornholm ble frigjort og besatt av sovjetiske styrker i krigens siste dager. Sovjetiske styrker oppfordret 7. mai 1945 den tyske garnisonen på Bornholm om å overgi seg samtidig ble den tyske befestningen bombet fra luften. Da tyskerne ikke ville overgi seg bombet sovjetiske fly på nytt 8. mai, og 9. mai gikk en liten sovjetisk styrke i land for ta mot den tyske kapitulasjonen. Ifølge sovjetiske myndigheter ble Bornholm inntatt fordi den lå øst for delelinjen mellom Sovjetunionen og de vestlige allierte i Tyskland. Den sovjetiske kommandanten lovet danske myndigheter at de sovjetiske styrkene skulle trekkes ut så snart den militære situasjonen i Tyskland var avklart. Omkring 3000 hus i i Nexø og Rønne ble ødelagt under bombingen. Sovjetunionen ønsket at en felles dansk-sovjetisk kommisjon skulle administrere seilingsledene mellom Østersjøen og Nordsjøen (dette ble ikke noe av). Ved avslutningen av den sovjetiske okkupasjonen i 1946 la Sovjetunionen i en diplomatisk note til grunn at Bornholm bare skulle besettes av danske styrker. Sovjetunionen mente at Danmark med dette forpliktet seg til ikke å tillate fremmede styrker på Bornholm og heller ikke å la Bornholm inngå i allierte øvelser. De siste sovjetiske styrkene forlot Bornholm 4. april 1946 etter diplomatisk korrespondanse mellom danske og sovjetiske myndigheter. Under andre verdenskrig diskuterte den sovjetiske ledelsen muligheten for sovjetisk base på Bornholm.
== Se også ==
Weserübung-Süd
Frikorps Danmark
Schalburgkorpset
Dansk motstandsbevegelse
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Jens m. fl. (2002), Gads leksikon om dansk besættelsestid 1940-1945, København: Gad,
Dethlefsen, Henrik (1990), Denmark and the German Occupation: Cooperation, Negotiation, or Collaboration," Scandinavian Journal of History. 15:3 pp. 193-206
Flender, Harold (1963), Rescue in Denmark, New York: Holocaust Library
Giltner, Phil (2001), The Success of Collaboration: Denmark's Self-Assessment of its Economic Position after Five Years of Nazi Occupation 36:3 pp. 483-506, Journal of Contemporary History
Hendriksen, C. Næsh (red.) (1945), Den danske Kamp i Billeder og Ord, Odense: Bogforlaget "Dana"
Knudsen, Ann Vibeke (red.) (2001), Bornholm i Krig 1940-1946, Bornholms Museum,
Ludvigsen, Sven (1946), Krigens Historie i en Nøddeskal, København: Nationaltidendes Forlag
Lundbak, Henrik (1996), Besættelsestid og frihedskamp 1940-45, København: Frihedsmuseet, | Danmark under andre verdenskrig omhandler tiden for det nazistiske Tysklands okkupasjon av landet under andre verdenskrig. Perioden starter med invasjonen 9. | 7,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flommene_i_Nord-Dakota_2009 | 2023-02-04 | Flommene i Nord-Dakota 2009 | ['Kategori:Flommer', 'Kategori:Naturkatastrofer i 2009', 'Kategori:Nord-Dakotas historie'] | Flommene i Nord-Dakota i mars 2009 oppstod da flere av elvene ble fylt som følge av at det kom ekstraordinært mye våt snø på bakken som allerede var gjennomtrukket og frossen bakke.
Blant årsaken til flommene var at grunnen var allerede gjennomtrukket av fuktighet da den frøs til mot slutten av vinteren, smeltende snø ble da ikke trukket opp av den frosne bakken, og i tillegg kom det et kraftig regnvær 22. mars som senere gikk over i en snøstorm. Tungt snøfall i hele staten mot slutten av måneden gjorde snømengden enda større.Beulah og Hazen i Mercer County ble utsatt for flomvann fra Knife og Spring Creek. Linton i Emmons County ble utsatt for flom fra Big Beaver Creek. Napoleon i Logan County ble utsatt for flomvann som følge av sterk snøsmelting som ikke ble drenert unna. Mott i Hettinger County ble utsatt for flom fra Cannonball River.
Det ble brukt sprengstoff for å fjerne oppdemninger forårsaket av ismassene ved det arkeologiske stedet Double Ditch ved Bismark, noe som viste seg vellykket. Flommen skapte problemer ved Bismarck Expressway og vest for Washington Street.
I Fargo fylte frivillige sandsekker, om kvelden 22. mars var det fylt opp 560 000 sekker, men behovet var anslått til å være mellon 1,5 og 2 millioner. 24. mars hadde innbyggerne i Fargo-Moorhead fylt over en million sandsekker og tok sikte på å ha nådd behovet på 2 millioner innen 26. Et beskyttelsesdike i Georgetown i Minnesota ble forhøyet med 2 fot (0,61 m) og diker ble bygget i Fargo, Moorhead, Harwood, Grafton og Richland County. Det anslåtte flomtoppen ble igjen økt 26. mars, endret fra mellom 41 fot (12 m) og 42 fot (13 m) 28. mars, med en mulighet til 43 fot (13 m).
I tillegg til sandsekker ble det bygget diker for å beskytte Fargo ved hjelp av store mengder leire og jord. Dette ble hentet fra en rekke steder i og rundt byen, blant annet fra fotballbanen ved Centennial Elementary School og rundt Discovery Middle School.26. mars gikk elven over toppunktet fra flommen i 1997 på 39,57 fot (12,06 m) i Fargo, som var det nest høyeste i historien. Toppunktet ble 24 fot (7,3 m) over flompunktet og høyere enn flommene i 1997 og 1897.
| Flommene i Nord-Dakota i mars 2009 oppstod da flere av elvene ble fylt som følge av at det kom ekstraordinært mye våt snø på bakken som allerede var gjennomtrukket og frossen bakke.
Blant årsaken til flommene var at grunnen var allerede gjennomtrukket av fuktighet da den frøs til mot slutten av vinteren, smeltende snø ble da ikke trukket opp av den frosne bakken, og i tillegg kom det et kraftig regnvær 22. mars som senere gikk over i en snøstorm. Tungt snøfall i hele staten mot slutten av måneden gjorde snømengden enda større.Beulah og Hazen i Mercer County ble utsatt for flomvann fra Knife og Spring Creek. Linton i Emmons County ble utsatt for flom fra Big Beaver Creek. Napoleon i Logan County ble utsatt for flomvann som følge av sterk snøsmelting som ikke ble drenert unna. Mott i Hettinger County ble utsatt for flom fra Cannonball River.
Det ble brukt sprengstoff for å fjerne oppdemninger forårsaket av ismassene ved det arkeologiske stedet Double Ditch ved Bismark, noe som viste seg vellykket. Flommen skapte problemer ved Bismarck Expressway og vest for Washington Street.
I Fargo fylte frivillige sandsekker, om kvelden 22. mars var det fylt opp 560 000 sekker, men behovet var anslått til å være mellon 1,5 og 2 millioner. 24. mars hadde innbyggerne i Fargo-Moorhead fylt over en million sandsekker og tok sikte på å ha nådd behovet på 2 millioner innen 26. Et beskyttelsesdike i Georgetown i Minnesota ble forhøyet med 2 fot (0,61 m) og diker ble bygget i Fargo, Moorhead, Harwood, Grafton og Richland County. Det anslåtte flomtoppen ble igjen økt 26. mars, endret fra mellom 41 fot (12 m) og 42 fot (13 m) 28. mars, med en mulighet til 43 fot (13 m).
I tillegg til sandsekker ble det bygget diker for å beskytte Fargo ved hjelp av store mengder leire og jord. Dette ble hentet fra en rekke steder i og rundt byen, blant annet fra fotballbanen ved Centennial Elementary School og rundt Discovery Middle School.26. mars gikk elven over toppunktet fra flommen i 1997 på 39,57 fot (12,06 m) i Fargo, som var det nest høyeste i historien. Toppunktet ble 24 fot (7,3 m) over flompunktet og høyere enn flommene i 1997 og 1897.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
National Weather Service – River Gauges for the Red River Valley
Boston.com Bildeserie | Flommene i Nord-Dakota i mars 2009 oppstod da flere av elvene ble fylt som følge av at det kom ekstraordinært mye våt snø på bakken som allerede var gjennomtrukket og frossen bakke. | 7,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anerkjennelseskorset | 2023-02-04 | Anerkjennelseskorset | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latviske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1938'] | Anerkjennelseskorset (latvisk: Atzinības krusts) er en latvisk fortjenstorden. Den ble opprinnelig innstiftet under navnet Croix de la Reconnaissance 13. mai 1710 i Liepāja av hertug Friedrich Wilhelm som en ridderorden for hertugdømmet Kurland. Da hertugen døde allerede året etter innstiftelsen, stoppet tildeling av ordenen. I 1938 ble Anerkjennelseskorset gjenopptatt som en latvisk statsorden til minne om hertugdømmet Kurland og Zemgales forne storhet. I årene Latvia var innlemmet i Sovjetunionen ble ordenen ikke tildelt. Anerkjennelseskorset ble gjenopptatt ved lov av 24. mars 2004. Den forvaltes etter dette av et ordenskanselli med en ordenskansler underlagt Latvias president, som er ordenens stormester. Ordenen tildeles for fortjenester av fedrelandet, for fremragende innsats for nasjonen, samfunnets beste og for kulturell innsats. Ordenen kan også tildeles utlendinger. Anerkjennelseskorset rangerer som nummer tre av Latvias ordener, etter Trestjerneordenen og Viesturs orden.
| Anerkjennelseskorset (latvisk: Atzinības krusts) er en latvisk fortjenstorden. Den ble opprinnelig innstiftet under navnet Croix de la Reconnaissance 13. mai 1710 i Liepāja av hertug Friedrich Wilhelm som en ridderorden for hertugdømmet Kurland. Da hertugen døde allerede året etter innstiftelsen, stoppet tildeling av ordenen. I 1938 ble Anerkjennelseskorset gjenopptatt som en latvisk statsorden til minne om hertugdømmet Kurland og Zemgales forne storhet. I årene Latvia var innlemmet i Sovjetunionen ble ordenen ikke tildelt. Anerkjennelseskorset ble gjenopptatt ved lov av 24. mars 2004. Den forvaltes etter dette av et ordenskanselli med en ordenskansler underlagt Latvias president, som er ordenens stormester. Ordenen tildeles for fortjenester av fedrelandet, for fremragende innsats for nasjonen, samfunnets beste og for kulturell innsats. Ordenen kan også tildeles utlendinger. Anerkjennelseskorset rangerer som nummer tre av Latvias ordener, etter Trestjerneordenen og Viesturs orden.
== Inndeling ==
Anerkjennelseskorset er inndelt i fem klasser:
1. klasse – Storkorskommandør (I šķira – lielkrusta komandieris)
2. klasse – Storoffiser (II šķira – lielvirsnieks)
3. klasse – Kommandør (III šķira – komandieris)
4. klasse – Offiser (IV šķira – virsnieks)
5. klasse – Ridder (V šķira – kavalieris)Til Anerkjennelseskorset er det knyttet en medalje i tre valører: gull, sølv og bronse.
== Insignier ==
Ordenstegnene for Anerkjennelseskorset ble i 1938 laget av billedhoggeren Gustavs Šķilters etter modell av ordenen fra 1710, med visse tilpasninger. Anerkjennelseskorset består av et hvitemaljert malteserkors i gull. Mellom korsarmene er det plassert to sammekjedede ringer. Midtmedaljongen er i gull med rødemaljert bord og bærer i midten Latvias riksvåpen og årstallet 1938. Baksiden bærer hertugdømmet Kurlands våpen og årstallet 1710. Ordenens motto, «pour les honnetes gens», er inngravert på korsets kanter. Ordenstegnet er det samme for alle klasser, men varierer i størrelse. Anerkjennelseskorset har ingen egentlig ordensstjerne. Storoffiserer bærer i stedet ordenstegnet uten bånd på brystet. Storkorskommandør bærer tilsvarende ordenstegnet på brystet og en mindre utgave i bånd over skulderen. Ordensbåndet er rødt med smale hvite striper ved kantene.
== Tildeling ==
Anerkjennelseskorset tildeles for patriotisme og fortjenester av fedrelandet. Ordenen kan også tildeles for fremragende innsats for nasjonen, samfunnets beste og for kulturell innsats, enten dette skjer innen statstjenesten, innen frivillig sektor eller i privat sektor.
Anerkjennelseskorset kan også tildeles andre lands ambassadører og andre utlendinger.
Enhver kan fremme nominasjoner, men ingen kan foreslå seg selv. Kandidater til utnevnelse vurderes av ordenskanselliet, som har seks medlemmer samt en ordenskansler. Tildeling skjer i henhold til rang og status, med nærmere bestemmelser om hvilken grad som kan tildeles hvem. Ordenen tildeles kun militært personell med rang av løytnant eller høyere. Underoffiserer og mening mannskap tildeles medaljen tilknyttet ordenen.
Presidenten er fra starten av sin embetstid automatisk innehaver av ordenens 1. klasse.
Utnevnelse til ordenen finner normalt sted tre ganger i året:
4. mai, dagen for Latvias selvstendighetserklæring
11. november, Lāčplēsis-dagen
18. november, dagen for erklæringen av Republikken Latvia
== Norske innehavere ==
Jan Erik Holst er utnevnt til 4. klasse (offiser) av Anerkjennelseskorset for sin innsats for latvisk filmbransje. Hege Boman Grundekjøn er utnevnt til 4. klasse (offiser) av Anerkjennelseskorset for sin innsats for latvisk-norske kulturrelasjoner.
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) «Latvia» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1305–1306.
== Eksterne lenker ==
The State Decorations of Latvia, digital bok, Chancery of the President of Latvia.
State awards, Chancery of the President of Latvia.
Cross of Recognition, Chancery of the President of Latvia.
Apbalvotie, oversikt over ordensmottagere | Anerkjennelseskorset (latvisk: Atzinības krusts) er en latvisk fortjenstorden. Den ble opprinnelig innstiftet under navnet Croix de la Reconnaissance 13. | 7,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H | 2023-02-04 | H | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | H, h er den åttende bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver som kalles konsonanter.
| H, h er den åttende bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver som kalles konsonanter.
== Koder for datamaskinen ==
== Alternative representasjoner av H ==
== Bruk ==
H er nasjonalt kjennemerke for biler fra Ungarn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) H – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) H – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ḧ og ḧ (H med tødler) er en bokstav som er blitt foreslått brukt i det kurdiske kurmanji-alfabetet, i fremmedord for å representere lyden [ħ]. Den tilsvarer således den arabiske bokstaven ح. | 7,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parkano | 2023-02-04 | Parkano | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Parkano er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 7 100 innbyggere og et areal på 909,76 km² hvorav 57,49 km² er vann. Parkano er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ikalis, Jalasjärvi, Jämijärvi, Kankaanpää, Karvia, Kihniö og Ylöjärvi.
| Parkano er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 7 100 innbyggere og et areal på 909,76 km² hvorav 57,49 km² er vann. Parkano er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ikalis, Jalasjärvi, Jämijärvi, Kankaanpää, Karvia, Kihniö og Ylöjärvi.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Parkano – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Parkano er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 7 100 innbyggere og et areal på 909,76 km² hvorav 57,49 km² er vann. | 7,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%A2 | 2023-02-04 | ¢ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valutasymboler'] | ¢ er symbolet for cent, en vanlig inndeling av myntenheten dollar. Tegnet består av en minuskel c med en foroverlent skråstrek gjennom, og baserer seg sannsynligvis på dollartegnet $ - en majuskel s med en strek gjennom. Tegnet brukes både i USA og Canada for å oppgi priser, der verdien er mindre enn en dollar. I motsetning til dollar-tegnet som skrives før summen, skrives cent-tegnet vanligvis etter summen. F.eks. $0.43 = 43¢. Ettersom inflasjon har ført til at det er svært få ting som koster mindre enn en dollar, har cent-tegnet blitt langt mindre vanlig, og der priser er lavere enn en dollar, oppgis de ofte med en komma-dollarverdi. Mens skrivemaskiner gjerne hadde en knapp for cent-tegnet, er denne blitt droppet på datamaskintastaturet. (Ønsker man å oppgi en pris i cent, brukes derfor bare en minuskel c, uten gjennomstreking, i stedet.)
I Unicode kodes ¢ som U+00A2 (¢). | ¢ er symbolet for cent, en vanlig inndeling av myntenheten dollar. Tegnet består av en minuskel c med en foroverlent skråstrek gjennom, og baserer seg sannsynligvis på dollartegnet $ - en majuskel s med en strek gjennom. Tegnet brukes både i USA og Canada for å oppgi priser, der verdien er mindre enn en dollar. I motsetning til dollar-tegnet som skrives før summen, skrives cent-tegnet vanligvis etter summen. F.eks. $0.43 = 43¢. Ettersom inflasjon har ført til at det er svært få ting som koster mindre enn en dollar, har cent-tegnet blitt langt mindre vanlig, og der priser er lavere enn en dollar, oppgis de ofte med en komma-dollarverdi. Mens skrivemaskiner gjerne hadde en knapp for cent-tegnet, er denne blitt droppet på datamaskintastaturet. (Ønsker man å oppgi en pris i cent, brukes derfor bare en minuskel c, uten gjennomstreking, i stedet.)
I Unicode kodes ¢ som U+00A2 (¢). | ¢ er symbolet for cent, en vanlig inndeling av myntenheten dollar. Tegnet består av en minuskel c med en foroverlent skråstrek gjennom, og baserer seg sannsynligvis på dollartegnet $ - en majuskel s med en strek gjennom. | 7,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Punkalaidun | 2023-02-04 | Punkalaidun | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Punkalaidun er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 3 300 innbyggere og et areal på 364,05 km² hvorav 2,93 km² er vann. Punkalaidun er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Urjala, Sastamala, Vittis, Loimaa og Humppila. Før 2005 hørte Punkalaidun kommune til landskapet Satakunta.
En av kommunens største arbeidsgivere er SHT-Tukku, et selskap som produserer og importerer utstyr for begravelser. Fabrikken sysselsetter om lag hundre håndverkere og har et stort antall modeller av kister. Punkalaidun kommune har den beste sysselsettingssituasjonen i regionen. Arbeidsledige arbeidssøkere i november 2016 var 123 personer eller 9,6 prosent.
| Punkalaidun er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 3 300 innbyggere og et areal på 364,05 km² hvorav 2,93 km² er vann. Punkalaidun er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Urjala, Sastamala, Vittis, Loimaa og Humppila. Før 2005 hørte Punkalaidun kommune til landskapet Satakunta.
En av kommunens største arbeidsgivere er SHT-Tukku, et selskap som produserer og importerer utstyr for begravelser. Fabrikken sysselsetter om lag hundre håndverkere og har et stort antall modeller av kister. Punkalaidun kommune har den beste sysselsettingssituasjonen i regionen. Arbeidsledige arbeidssøkere i november 2016 var 123 personer eller 9,6 prosent.
== Referanser == | Punkalaidun er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 3 300 innbyggere og et areal på 364,05 km² hvorav 2,93 km² er vann. | 7,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bak_Slottet | 2023-02-04 | Bak Slottet | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Frogner', 'Kategori:Strøk i Oslo'] | Bak Slottet er et strøk i indre by i Oslo langs Slottsparkens vest- og nordkant. Strøket ble anlagt med byvillaer i hager fra 1840-årene for å gi den nye kongeboligen passende omgivelser. Dette var Skandinavias første regulerte byvillaområde, og det første bymessig utbygde området av det som i tiårene som fulgte ble vestkanten. I dag holder ambassader og institusjoner til i strøket.
| Bak Slottet er et strøk i indre by i Oslo langs Slottsparkens vest- og nordkant. Strøket ble anlagt med byvillaer i hager fra 1840-årene for å gi den nye kongeboligen passende omgivelser. Dette var Skandinavias første regulerte byvillaområde, og det første bymessig utbygde området av det som i tiårene som fulgte ble vestkanten. I dag holder ambassader og institusjoner til i strøket.
== Beliggenhet ==
Strøket omfatter bebyggelsen langs Parkveien fra Colbjørnsens gate til Wergelandsveien, kvartalene mellom Parkveien og Inkognitogata fra Colbjørnsens gate til Uranienborgveien, og Wergelandsveien 15-29 (fra Linstows gate til Parkveien). Byantikvarens gule liste tar også med bebyggelse langs Oscars gate og Meltzers gate.
Nabostrøkene er Frogner i sør, Briskeby og Uranienborg i vest, Homansbyen i nord og det navnløse strøket rundt Holbergs plass i nordøst. Strøket tilhører Bydel Frogner.
== Befolkning og institusjoner ==
I og med at en stor del av bebyggelsen benyttes til institusjoner og kontorer, er befolkningen liten, under 500 mennesker. Regnes Oscars gate med, er den vesentlig større.
Langs Parkveien ligger Estlands og Israels ambassader, langs Wergelandsveien ligger ambassadene til Japan og Canada. Andre institusjoner langs denne gaten er Kunstnernes Hus, Lektorenes Hus og Litteraturhuset i Oslo (tidligere lærerskole).
== Historie og bebyggelse ==
Området langs Parkveien var en del av parkbeltet som kong Karl Johan ville anlegge for å forbinde Slottsparken med Kongsgården på Bygdøy. Kongens kjøp av løkken Lille Frogner i 1827 kan ha vært en del av denne planen, men sønnen Oscar I solgte den i 1848. Deler av planen ble realisert langt senere ved opparbeidelsen av Bygdøy allé fra 1890. Den ble planlagt med ridesti i midten, dobbelt så bred som den ble anlagt, men bystyret ville spare utgifter til tomtekjøp. Bare i høybrekket ved Frogner kirke har gaten den planlagte bredden. Ridestien ble innsnevret og lagt langs søndre fortau, men forsvant i 1930-årene.
Gyldenløves gate ble anlagt i 1870-årene med ridesti i midten som en annen utløper fra Slottsparken mot åpne landskaper i nord.
Slottsarkitekten H.P. Linstow regulerte området mellom Slottet og byen i 1838. Byen skulle avsluttes med Slottet. Den delen av Slottsparken som ligger bak Slottet, ble anlagt i landskapsstil med få formelle elementer som minnet om representativ bypark. Strøket bak ble planlagt av stadsingeniør Christian Heinrich Grosch i 1850-årene og skulle være landlig med villaer, etter inspirasjon fra villaforsteder som ble bygget i England fra 1820-årene, og i bevisst motsetning til den samtidige, urbane bebyggelsen langs Karl Johans gate. Villaene som vendte mot Slottet, skulle ha 35 alen (21,7 meter) forhage og dermed videreføre noe av det parkliknende landskapet i bymarken med sine landsteder. De to gatene langs parken ble kalt Store og Lille Parkvei (fra 1864 henholdsvis Parkveien og Wergelandsveien).
«Grotten» i Slottsparkens nordøstlige hjørne ble tegnet av H.P. Linstow for Henrik Wergeland og sto ferdig i 1841.
Det første området som ble utparsellert (1846), var tomtene Wergelandsveien 15-29 (som hadde tilhørt Grønnebergløkken), Parkveien 27-31 og Uranienborgveien 1-3.
Byløkken Incognito ble i 1865 kjøpt av et konsortium anført av byggmester E. Mortensen og utparsellert. Løkkebygningen fra 1700-tallet ble i 1865 ombygd i sveitserstil og er stadig intakt (Parkveien 49).
Parkveien 27 sto ferdig cirka 1846, tegnet av Johan Henrik Nebelong. Denne, byens eldste privatvilla i mur, har kvadratisk grunnplan, flatt tak med elegant støpejernsbalustrade (langs takkanten) og er bygget i empirestil med trekk fra italiensk renessanse. Huset kalles «Mysosten» eller «Bertelosten» (bilfirmaet Bertel O. Steen holdt til her 1896-2007).
Parkveien 27 og trevillaene Parkveien 29 og 31, oppført cirka 1847 og tidlige eksempler på sveitserstil, ble fredet i 2002. Den øvrige bebyggelsen i strøket ble fra 1962 til 1976 vernet som spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven § 26 nr. 6.
Langs Wergelandsveien kom trevillaer (murtvang ble innført i strøket i 1858), de fleste er revet. Flere av de 1900-tallbygninger som erstattet trevillaene er godt kjent:
Lektorenes Hus (nr. 15, 1958), opprinnelig Linstows privatbolig
Kunstnernes Hus (nr. 17, 1930)
Litteraturhuset i Oslo (nr. 29), opprinnelig Johan Henrik Nebelongs privatbolig, ny bygning 1932 for Oslo lærerhøgskole, tegnet av arkitet Henry Coll.Utstykkingen av tomter nedover langs Parkveien foregikk til 1854. Mange av villaene her er bygget i 1870-årene.
Strøket Bak Slottet ble forbilde for Homansbyen, som ble anlagt fra 1858. Navnet «Bag Slottet» er brukt så tidlig som 1867.
Inkognitogata 5 ble bygget 1872 og har siden 1906 vært bolig for Sveriges ambassadør.
«Villa Parafina», Parkveien 45, ble tegnet av Henrik Nissen og sto ferdig i 1877. Huset er nå Regjeringens representasjonsbolig. Tilstøtende bygningskompleks i Riddervolds gate 2, oppført 1891, ble tatt i bruk som statsministerbolig i 2009.
== Litteratur ==
Oslo byleksikon, 2000-utgaven, side 52, 104, 173, 216-17, 337-38, 487
Ulf Hamran: «Villastrøket fra 1840-årene Bag Slottet». St. Hallvard, 1963, 2., 3. og 4. hefte, side 49-84. Gir bakgrunnen med planene for Slottet og omgivelsene, inspirasjonen fra England, og opplysning om hvilken dokumentasjon som finnes om hver enkelt bygning i strøket
Oslo bys historie, bd. 3 side 180
Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa: Oslo. En arkitekturguide. Oslo: Universitetsforlaget, 1984, side 128
Ole Daniel Bruun: Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø. Kunnskapsforlaget 2008, side 33-34, 662, 63-64, 102-3, 167
== Eksterne lenker ==
(en) Bak Slottet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Byantikvarens Gule liste. Søk på BAG SLOTTET i kolonnen Bevaringsområde (lest 28. mars 2009)
Flyfoto, Mysosten markert med grønt, mulighet for kart (lest 28. mars 2009) | Bak Slottet er et strøk i indre by i Oslo langs Slottsparkens vest- og nordkant. Strøket ble anlagt med byvillaer i hager fra 1840-årene for å gi den nye kongeboligen passende omgivelser. | 7,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hynnekleiv_stasjon | 2023-02-04 | Hynnekleiv stasjon | ['Kategori:1938 i Norge', 'Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Frolands historie', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Froland', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Agder', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Sørlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1938', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Sider med kart'] | Hynnekleiv stasjon er en tidligere stasjon på Sørlandsbanen som ligger ved Hynnekleiv i Froland kommune i Aust-Agder. Den ble tatt i bruk 22. juni 1938 da jernbanestrekningen mellom Nelaug og Grovane ble tatt i bruk. I 1970 ble stasjonen fjernstyrt, og den ble nedlagt i 2003.Riksvei 41 og fylkesvei 42 møtes i Hynnekleiv og har felles trasé til Svenes.
| Hynnekleiv stasjon er en tidligere stasjon på Sørlandsbanen som ligger ved Hynnekleiv i Froland kommune i Aust-Agder. Den ble tatt i bruk 22. juni 1938 da jernbanestrekningen mellom Nelaug og Grovane ble tatt i bruk. I 1970 ble stasjonen fjernstyrt, og den ble nedlagt i 2003.Riksvei 41 og fylkesvei 42 møtes i Hynnekleiv og har felles trasé til Svenes.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bjerke, Thor og Holom, Finn (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 242–243. ISBN 82-90286-28-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aasmund Dahl, red. (1984). NSBs bygningsregistrering: Kristiansand distrikt. NSB. s. 187–192.
== Eksterne lenker ==
(no) Hynnekleiv stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase
(no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Sørlandsbanen Lunde-Grovane | Hynnekleiv stasjon er en tidligere stasjon på Sørlandsbanen som ligger ved Hynnekleiv i Froland kommune i Aust-Agder. Den ble tatt i bruk 22. | 7,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flux | 2023-02-04 | Flux | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Programvare'] | Må ikke forveksles med magnetisk fluks.Flux er en programvare som gjør det mulig å opprette og vise 3D-objekt. Flux finnes som et programtillegg til nettleserne Internet Explorer og fungerer også som et enkeltstående program.
| Må ikke forveksles med magnetisk fluks.Flux er en programvare som gjør det mulig å opprette og vise 3D-objekt. Flux finnes som et programtillegg til nettleserne Internet Explorer og fungerer også som et enkeltstående program.
== Eksterne lenker ==
Flux – Offisielt nettsted
Flux – Offisiell nettlogg
Historien til Flux Arkivert 26. mai 2012 hos Wayback Machine.
Alternativ til Flux Player | Flux er en programvare som gjør det mulig å opprette og vise 3D-objekt. Flux finnes som et programtillegg til nettleserne Internet Explorer og fungerer også som et enkeltstående program. | 7,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A4lk%C3%A4ne | 2023-02-04 | Pälkäne | ['Kategori:1866 i Finland', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1866', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Pälkäne er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 7 000 innbyggere og et areal på 738,59 km² hvorav 181,34 km² er vann. Pälkäne er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Hattula, Tavastehus, Kangasala, Padasjoki og Valkeakoski.
| Pälkäne er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 7 000 innbyggere og et areal på 738,59 km² hvorav 181,34 km² er vann. Pälkäne er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Hattula, Tavastehus, Kangasala, Padasjoki og Valkeakoski.
== Vennskapsbyer ==
Lovere, Italia
Sala, Sverige, 1940
Markaryd, Sverige, 1977
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Pälkäne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pälkäne er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 7 000 innbyggere og et areal på 738,59 km² hvorav 181,34 km² er vann. | 7,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruovesi | 2023-02-04 | Ruovesi | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1565', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ruovesi er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 5 100 innbyggere og et areal på 950,16 km² hvorav 173,96 km² er vann. Ruovesi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Juupajoki, Mänttä-Vilppula, Orivesi, Tammerfors, Virdois og Ylöjärvi. | Ruovesi er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 5 100 innbyggere og et areal på 950,16 km² hvorav 173,96 km² er vann. Ruovesi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Juupajoki, Mänttä-Vilppula, Orivesi, Tammerfors, Virdois og Ylöjärvi. | Ruovesi er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 5 100 innbyggere og et areal på 950,16 km² hvorav 173,96 km² er vann. | 7,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rnedreperordenen | 2023-02-04 | Bjørnedreperordenen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latviske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1919'] | Bjørnedreperordenen eller Lāčplēsisordenen (latvisk: Lāčplēša Kara ordenis) var en latvisk militær orden. Den ble innstiftet 11. november 1919 etter initiativ fra Jānis Balodis, øverstkommanderende for Latvias væpnede styrker, for belønning av fortjenstfull innsats i strid. Ordenen er oppkalt etter Lāčplēsis, helten fra folkeeposet forfattet av Andrejs Pumpurs, utgitt i 1888. Helten Lāčplēsis er kjent for sitt eksepsjonelle mot og som den som kunne drepe bjørnen med bare hendene. Bjørnedreperordenen ble regulert ved lov av 18. september 1920 og tildelt inntil 1928. Den var Latvias første orden og den høyest rangerte orden i landet.
| Bjørnedreperordenen eller Lāčplēsisordenen (latvisk: Lāčplēša Kara ordenis) var en latvisk militær orden. Den ble innstiftet 11. november 1919 etter initiativ fra Jānis Balodis, øverstkommanderende for Latvias væpnede styrker, for belønning av fortjenstfull innsats i strid. Ordenen er oppkalt etter Lāčplēsis, helten fra folkeeposet forfattet av Andrejs Pumpurs, utgitt i 1888. Helten Lāčplēsis er kjent for sitt eksepsjonelle mot og som den som kunne drepe bjørnen med bare hendene. Bjørnedreperordenen ble regulert ved lov av 18. september 1920 og tildelt inntil 1928. Den var Latvias første orden og den høyest rangerte orden i landet.
== Inndeling ==
Bjørnedreperordenen var inndelt i tre klasser:
1. klasse
2. klasse
3. klasse
== Insignier ==
Ordenstegnet for Bjørnedreperordenen består av et hvitemaljert hakekors med røde kanter. Korset er i gull. Mellom korsarmene er det plassert korslagte sverd. Midtmedaljongen viser Lāčplēsis i kamp med bjørnen. Baksiden bærer datoen «11. novembris 1919» med innskriften «Par Latviju» («For Latvia») på korsarmene. Datoen viser til dagen da fremmede tropper ble jaget ut av Riga. Ordensstjernen er av sølv, har åtte tagger med grupper av stråler mellom og bærer ordenstegnet i midten. Ordensbåndet er hvitt med tre røde striper.
== Tildeling ==
Bjørnedreperordenen ble tildelt medlemmer av Latvias hær og av de latviske skytterkorpsene for fortjenstfull innsats i Latvias frigjøringskrig. Ordenen ble også tildelt utlendinger som hadde bidratt til Latvias frigjøring og til etableringen av den latviske statsdannelse og utviklingen av denne. Latviske medlemmer ble utnevnt til ordenens 1. klasse og kunne deretter stige i gradene.
Første tildeling fant sted 11. november 1920, da sju høyerestående offiserer ble tildelt ordenen for sitt lederskap i kampen for Latvias uavhengighet. Senere samme år ble også sju parlamentsmedlemmer tildelt ordenen. Videre utnevnelser fant sted årlig på samme dato, 11. november. Tildeling av Bjørnedreperordenen fant sted inntil 1928.
Til sammen 11. personer ble tildelt 1. klasse av Bjørnedreperordenen. Blant mottagerne av 1. klasse var generalene Jānis Balodis og Krišjānis Berkis. Blant utenlandske mottagere av 1. klasse var den estiske generalen Johan Laidoner, den polske feltmarskalken Józef Piłsudski, den franske feltmarskalken Ferdinand Foch, kong Albert I av Belgia, kong Viktor Emmanuel III av Italia og statsminister Benito Mussolini. Til sammen 61 personer ble utnevnt til 2. klasse av Bjørnedreperordenen. Blant disse var 18 latviere og 43 utlendinger. 3. klasse ble tildelt 1600 medlemmer av Latvias hær, 202 medlemmer av skytterkorpsene og 271 utlendinger. Ingen nordmenn ble tildelt Bjørnedreperordenen.
== Kilder ==
(en) «Latvia» i Robert Werlich: Orders and decorations of all nations. Ancient and modern, civil and military, 2. utgave, Washington DC: Quaker Press, 1974, s. 284–285.
== Eksterne lenker ==
The State Decorations of Latvia, digital bok, Chancery of the President of Latvia.
Lacplesis Military Order, Chancery of the President of Latvia.
Modris Šēnbergs: Holders of the "Lāčplēsis" Military Order, oversikt over mottagere (på latvisk). | Bjørnedreperordenen eller Lāčplēsisordenen (latvisk: Lāčplēša Kara ordenis) var en latvisk militær orden. Den ble innstiftet 11. | 7,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urjala | 2023-02-04 | Urjala | ['Kategori:1868 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1868', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Urjala er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 5 400 innbyggere og et areal på 504,02 km² hvorav 128,95 km² er vann. Urjala er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ackas, Vesilahti, Sastamala, Punkalaidun, Humppila, Forssa, Tammela og Tavastehus.
| Urjala er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 5 400 innbyggere og et areal på 504,02 km² hvorav 128,95 km² er vann. Urjala er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ackas, Vesilahti, Sastamala, Punkalaidun, Humppila, Forssa, Tammela og Tavastehus.
== Vennskapsbyer ==
Sæby, Danmark
Serpukhov, Russland, 1964
Tranås, Sverige, 1980
Stavern, Norge, 1985
Narva, Estland, 1989
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Urjala – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Urjala er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 5 400 innbyggere og et areal på 504,02 km² hvorav 128,95 km² er vann. | 7,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%A9rac | 2023-02-04 | Nérac | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Lot-et-Garonne', 'Kategori:Sider med kart'] | Nérac er en by og kommune i departementet Lot-et-Garonne i regionen Nouvelle-Aquitaine i det sørvestlige Frankrike. Befolkningen er på rundt 7000 innbyggere.
| Nérac er en by og kommune i departementet Lot-et-Garonne i regionen Nouvelle-Aquitaine i det sørvestlige Frankrike. Befolkningen er på rundt 7000 innbyggere.
== Chateau de Nerac ==
Bygget på 1400-tallet, og har huset Henrik den fjerde. I dag er det et musuem.
== Mat ==
Området er kjent for mye god mat, med spesialiteter som melon og sopp og ikke minst gåselever. Hver lørdag er det et marked i byen, hvor lokale spesialiteter selges.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nérac – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Nérac er en by og kommune i departementet Lot-et-Garonne i regionen Nouvelle-Aquitaine i det sørvestlige Frankrike. Befolkningen er på rundt 7000 innbyggere. | 7,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motstandsbevegelse | 2023-02-04 | Motstandsbevegelse | ['Kategori:Aktivisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Politikk'] | Motstandsbevegelse er et samlebegrep for organisert, aktivt eller passivt opprør mot innen- eller utenlandske maktapprater, for eksempel under okkupasjon. Passiv motstand omfatter blant annet bruk av symboler, streiker, sabotasje og demonstrasjoner. Motstanden kan også være mer voldelig, og ta i bruk likvidasjoner, sprengninger eller regulære kamphandlinger.
Makthaverne motstandsbevegelsen kjemper mot vil vanligvis prøve å stemple motstanderne som «terrorister». Selv om voldshandlinger blir utført mot militære mål, stemples handlingene som «terrorisme».
Betegnelser brukt i andre land på motstandsbevegelser inkluderer det engelske begrepet «resistance movement», det franske «La Résistance», og partisanene på Balkan. I nyere tid er begrepet «frigjøringsbevegelse» mye brukt.
For nordmenn er ordet «motstandsbevegelse» i sterk grad knyttet til norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig; ofte er denne bare omtalt som «Motstandsbevegelsen».
| Motstandsbevegelse er et samlebegrep for organisert, aktivt eller passivt opprør mot innen- eller utenlandske maktapprater, for eksempel under okkupasjon. Passiv motstand omfatter blant annet bruk av symboler, streiker, sabotasje og demonstrasjoner. Motstanden kan også være mer voldelig, og ta i bruk likvidasjoner, sprengninger eller regulære kamphandlinger.
Makthaverne motstandsbevegelsen kjemper mot vil vanligvis prøve å stemple motstanderne som «terrorister». Selv om voldshandlinger blir utført mot militære mål, stemples handlingene som «terrorisme».
Betegnelser brukt i andre land på motstandsbevegelser inkluderer det engelske begrepet «resistance movement», det franske «La Résistance», og partisanene på Balkan. I nyere tid er begrepet «frigjøringsbevegelse» mye brukt.
For nordmenn er ordet «motstandsbevegelse» i sterk grad knyttet til norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig; ofte er denne bare omtalt som «Motstandsbevegelsen».
== Internasjonale avtaler ==
I landkrigskonvensjonen av 1907 heter det at militser og frikorps (frivillige) skal stå under kommando av en ansvarlig person. For å bli omfattet av konvensjonen må de ha et emblem som er synlig på avstand og åpent bære våpen. Handlingene skal følge krigens lover og tradisjoner.
Konvensjonen presiserer imidlertid at personer som tar opp våpen mot invaderende styrker kan omfattes av krigens lover dersom de ikke har hatt tid til å organisere seg, og dersom de selv følger krigens lover.
== Se også ==
Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig
Gerilja
Partisan
Milits
Sivil ulydighet
Sabotasje
Terrorisme
== Eksterne lenker ==
Landkrigskonvensjonen | Den danske motstandsbevegelse er et samlebegrep for en rekke grupper som aktivt, blant annet gjennom sabotasje og likvideringer av kollaboratører, motarbeidet den tyske okkupasjonen av Danmark under andre verdenskrig. | 7,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnar_Steensen | 2023-02-04 | Ragnar Steensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske grafikere', 'Kategori:Norske kunstnere', 'Kategori:Personer fra Kongsberg kommune'] | Ragnar Steensen (født 7. oktober 1923 i Kongsberg) er en norsk billedkunstner. Steensen er autodidakt og debuterte i voksen alder. Han ble antatt ved Høstutstillingen i 1980, og senere i 1996, og av Østlandsutstillingen i 1984. Han var i perioden medlem av Kunstnerisk råd Buskerud Bildende Kunstnere fra 1990 til 1992. I 1993 fikk Steensen stipend fra Norske Billedkunstnere(NBK), BKH arbeidsstipend for eldre billedkunstnere.
| Ragnar Steensen (født 7. oktober 1923 i Kongsberg) er en norsk billedkunstner. Steensen er autodidakt og debuterte i voksen alder. Han ble antatt ved Høstutstillingen i 1980, og senere i 1996, og av Østlandsutstillingen i 1984. Han var i perioden medlem av Kunstnerisk råd Buskerud Bildende Kunstnere fra 1990 til 1992. I 1993 fikk Steensen stipend fra Norske Billedkunstnere(NBK), BKH arbeidsstipend for eldre billedkunstnere.
== Kunsten ==
Steensens bilder fortoner seg som et møte med en eventyrverden uten skarpe kanter og med generøst rom for den lavmælte humor. Formspråket er surrealistisk og viser Steensens tydelige interesse for det underbevisste og astrologien.
== Utstillinger ==
Separatutstillinger, prosjekter (i utvalg)
Galleri Åkern Kongsberg (1983)
Kongsberg Kunstforening (1985)
Stavanger Kunstforening (1987)
Gulden kunstverk Eiker (1987)
Øvre Eiker Kunstforening (1989)
Sande Kunstforening (1991)
Buskerud fylkeshus Drammen (1991)
Gulden kunstverk Steinberg (1992)
Albin Upp Oslo (1997)
Horten og Borre Kunstforening Horten (1998)Gruppeutstillinger, prosjekter, festivaler (i utvalg)
Notodden Kunstforening (1983)
Røyken Kunstforening (1986)
Buskerud Bildende Kunstnere novemberutstilling Drammen Kunstforening (1987)
Buskerud Bildende Kunstnere vandreutstilling (1989)
Galleri Dronning Tyra Krokkleiva (1990)
Sande Kunstforening (1990)
Galleri Dronning Tyra Krokkleiva (1992)
«Landskap – sjøskap» Buskerud Kunstnersentrum Solbergelva (1993)
Stavanger Kunstforening (1993)
Galleri Dronning Tyra Krokkleiva (1995)
Galleri Dronning Tyra Krokkleiva (1998)
Buskerud Bildende Kunstnere vandreutstilling (1998)
== Eksterne lenker ==
http://www.kik.no/person.jsp?id=T1451569 | Ragnar Steensen (født 7. oktober 1923 i Kongsberg) er en norsk billedkunstner. | 7,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holger_Danske | 2023-02-04 | Holger Danske | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansker', 'Kategori:Litteratur fra middelalderen', 'Kategori:Nasjonale personifikasjoner', 'Kategori:Sagn'] | Holger Danske, på fransk Ogier de Danemarche og Ogier le Danois, er en dansk sagnhelt. Beretningene om hans opprinnelse kan man finne i tidlige europeiske kvad og heltedikt kjent som chansons de geste («sanger om heltedåder»). Han opptrer for første gang i Rolandskvadet som stammer fra midten av 1000-tallet, der han beskrives som en av Karl den stores riddere under navnet Oger le Danois.
| Holger Danske, på fransk Ogier de Danemarche og Ogier le Danois, er en dansk sagnhelt. Beretningene om hans opprinnelse kan man finne i tidlige europeiske kvad og heltedikt kjent som chansons de geste («sanger om heltedåder»). Han opptrer for første gang i Rolandskvadet som stammer fra midten av 1000-tallet, der han beskrives som en av Karl den stores riddere under navnet Oger le Danois.
== Kuriosa ==
Den dagen Danmark er i nød, skal Holger Danske under Kronborg slott våkne til liv, ifølge sagnet.
H.C. Andersen skrev eventyret Holger Danske (eventyr) i 1845.
Holger Danske er også opera i tre akter fra 1789 med musikk av F.L.Æ. Kunzen og libretto av Jens Baggesen.
Det fantes en motstandsgruppe i København under andre verdenskrig som kalte seg Holger Danske.
På Øst-Grønland ligger to sjøer som har navnet Holger Danskes briller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Holger Danske – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Holger Danske var en av de største motstandsgrupper i København under andre verdenskrig. Den talte opptil 350 medlemmer ved krigens avslutning i 1945. | 7,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Believe_Again | 2023-02-04 | Believe Again | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bidrag til Eurovision Song Contest 2009', 'Kategori:Danmarks bidrag til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Danske sanger', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sangstubber', 'Kategori:Stubber 2020-03'] | Believe Again (norsk oversettelse: tro igjen) er en dansk popsang fra 2009 med artisten Niels Brinck. Sangen vant Dansk Melodi Grand Prix i 2009 var Danmarks bidrag til Eurovision Song Contest samme år. Den er skrevet av Lars Halvor Jensen, Martin Møller Larsson og Ronan Keating. Sangen er på engelsk.
| Believe Again (norsk oversettelse: tro igjen) er en dansk popsang fra 2009 med artisten Niels Brinck. Sangen vant Dansk Melodi Grand Prix i 2009 var Danmarks bidrag til Eurovision Song Contest samme år. Den er skrevet av Lars Halvor Jensen, Martin Møller Larsson og Ronan Keating. Sangen er på engelsk.
== Eurovision Song Contest 2009 ==
Brinck fremførte sangen i den andre semifinalen, torsdag 14. mai, som nummer ni. Han kvalifiserte seg til finalen 16. mai, og endte der som nummer 13 av 25 deltakere med 74 poeng.
== Referanser == | Believe Again (norsk oversettelse: tro igjen) er en dansk popsang fra 2009 med artisten Niels Brinck. Sangen vant Dansk Melodi Grand Prix i 2009 var Danmarks bidrag til Eurovision Song Contest samme år. | 7,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vytiskorsets_orden | 2023-02-04 | Vytiskorsets orden | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litauiske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1918'] | Vytiskorsets orden (litauisk: Vyčio Kryžiaus ordinas) er en litauisk militær orden. Den ble innstiftet 23. november 1918 til belønning av dem som hadde utmerket seg i kampen for Litauens uavhengighet. I årene Latvia var innlemmet i Sovjetunionen ble ordenen ikke tildelt. Vytiskorsets orden ble gjenopptatt 15. januar 1991, etter at Litauen på nytt hadde vunnet selvstendighet. Ordenen er senere revidert ved lov i 1997. Den tildeles nå for utvist mot i forsvaret av Litauens frihet og selvstendighet. Presidenten er ordenens stormester. Vytiskorsets orden rangerer som nummer to av Litauens fire ordener, etter Vytautas den stores orden, men foran Storfyrst Gediminas av Litauens orden og Litauens fortjenstorden .
| Vytiskorsets orden (litauisk: Vyčio Kryžiaus ordinas) er en litauisk militær orden. Den ble innstiftet 23. november 1918 til belønning av dem som hadde utmerket seg i kampen for Litauens uavhengighet. I årene Latvia var innlemmet i Sovjetunionen ble ordenen ikke tildelt. Vytiskorsets orden ble gjenopptatt 15. januar 1991, etter at Litauen på nytt hadde vunnet selvstendighet. Ordenen er senere revidert ved lov i 1997. Den tildeles nå for utvist mot i forsvaret av Litauens frihet og selvstendighet. Presidenten er ordenens stormester. Vytiskorsets orden rangerer som nummer to av Litauens fire ordener, etter Vytautas den stores orden, men foran Storfyrst Gediminas av Litauens orden og Litauens fortjenstorden .
== Inndeling ==
Ved innstiftelsen hadde Vytiskorsets orden tre grader. Etter gjenopptakelsen er antallet grader utvidet med to, slik at Vytiskorsets orden i dag er inndelt i fem grader:
1. klasse
2. klasse
3. klasse
4. klasse
5. klasseI ekstraordinære tilfeller kan 1. klasse også tildeles med kjede.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Vytiskorsets orden er et svartemaljert dobbeltkors med hvite kanter. På korset er det plassert korslagte sverd i gull. I midten finnes et sekskantet merke i rødt med hvite kanter der Litauens riksvåpen er plassert. Våpenet består av en ridder til hest og kalles vytis på litauisk. Ridderen holder et skjold med et dobbeltkors. Baksiden bærer innskriften «Už narsumą» («for mot») og årstallet «1919». Ordenstegnet er likt for alle klasser. Det er opphengt i et rødt bånd med svarte striper. 5. klasse har en sølv eikgren i båndet, 4. klasse har to. Ordenstegnet for 3. og 4. klasse bæres i bånd om halsen. Ordensstjernen er i sølv og har ni tagger. Ordenstegnet er plassert i midten. For 1. klasse bæres ordenstegnet i ordensbånd over brystet.
== Tildeling ==
Vytiskorsets orden tildeles for modig innsats i forsvaret av Litauens frihet og selvstendighet. Ordenen kan tildeles medlemmer av Litauens væpnede styrker, frivillige og andre borgere. Deltakere i motstanden mot okkupasjonen i årene 1940 til 1990 kan også tildeles ordenen. Unntaksvis kan den også tildeles utlendinger. Vytiskorsets orden kan tildeles posthumt.
Etter gjenopptagelsen av Vytiskorsets orden ble ordenen først tildelt ofrene for Den blodige søndagen, da sovjetiske militærstyrker 13. januar 1991 gikk til angrep på sivile som demonstrerte for litauisk uavhengighet. Deretter ble mange eksillitauere, som hadde kjempet Litauens sak i utlandet, hedret med Vytiskorsets orden. Også militære offiserer som bidro til tilbaketrekkingen av fremmede lands militærstyrker fra litauisk territorium er tildelt ordenen.
== Kilder ==
(en) «Lithuania» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1323.
(en) «Lithuania» i Robert Werlich: Orders and decorations of all nations. Ancient and modern, civil and military, 2. utgave, Washington DC: Quaker Press, 1974, s. 293.
== Eksterne lenker ==
Order of the Cross of Vytis (the Knight), Administration of the Office of the President.
Apdovanotų asmenų duomenų bazė Arkivert 16. september 2009 hos Wayback Machine., søkbar database over ordensinnehavere | Vytiskorsets orden (litauisk: Vyčio Kryžiaus ordinas) er en litauisk militær orden. Den ble innstiftet 23. | 7,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1894/95 var den 24. sesongen av den engelske FA-cupen. | 7,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauen | 2023-02-04 | Litauen | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990'] | Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
| Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
== Geografi ==
Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.
Litauen grenser til følgende land:
Latvia (landgrense: 610 km)
Belarus (landgrense: 724 km)
Polen (landgrense: 110 km)
Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.
Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.
=== Litauen på tvers ===
Litauen består av følgende landskap:
Lavlandet ved kysten,
Høylandet i Samogitia,
Lavlandet ved Venta i innlandet,
Høylandet i Suduva,
Høylandet i Dzūkija,
Høylandet i Aukštaitia,
Slettene i sørøst,
Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
Aukštaitija er høylandet i sørøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis og Kalvarija.
Dzūkija er det nordøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.
=== Klima ===
Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen.
Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene.
Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006.
Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende:
== Demografi ==
Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne.
Av befolkningen i dag er 85 % litauere, 6 % polakker og 5 % russere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert.
Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende.
BNP pr. person: USD 23,433
=== Endringer i befolkningens størrelse etter 1994 ===
Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)
=== Religion ===
Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende religionen, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke.
Katolisisme har spilt en betydelig rolle i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961.
== Historie ==
Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.
I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.
Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.
Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.
Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.
Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.
Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen.
I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk.
=== Selvstendighet fra Russland ===
16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.
Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.
=== Andre verdenskrig ===
I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.
=== Oppløsing av Sovjetunionen ===
Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig, og natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.
4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.
Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU.
== Politikk ==
Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.
Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen (Seimas), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut ved proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen.
Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.
=== Administrativ inndeling ===
Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).
Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.
Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.
De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.
Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Litauens økonomi
=== Olje i Litauen ===
Den europeiske energikrisen har skapt behov for oljeletingen også langs Østersjøens østkyst. Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.
Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter.
De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija.
Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet.
Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.
Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater.
Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel.
=== Infrastruktur ===
Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen.
Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport.
Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden.
Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel.
Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt.
Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett.
== Samfunn ==
=== Helligdager ===
Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.
=== Merkedager ===
13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253
== Utdanning ==
Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts.
=== Helse ===
Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Bortsett fra det er spedbarnsdødeligheten like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI.
=== Største byer ===
Tall fra 1. januar 2004
Vilnius: 541 082
Kaunas: 368 913
Klaipėda: 190187
Šiauliai: 131 181
Panevėžys: 117 593
Alytus: 70 717
Marijampolė: 70 305
Mažeikiai: 66 773
Kėdainiai: 65 049
Telšiai: 56 735Se også: Liste over byer i Litauen
== Kultur ==
=== Musikk ===
Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės).
Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter).
RockemusikkPå 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas.
Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis.
Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse.
=== Kunst og museer ===
Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker.
Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31]
Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75.
Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden.
=== Mat ===
Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre.
=== Kino og teater ===
Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29]
Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29]
Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill.
=== Sport ===
Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007.
Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Gamlebyen i Vilnius
Kuršių Nerija (delvis i Russland)
Kernavé
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk
2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger
== Se også ==
Foreningen Norge Litauen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Lithuania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lietuva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Litauen i FN-sambandets nettsted Globalis.noJan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold
Foreningen Norge Litauen
Den norske klubb i Litauen | Storfyrst Gediminas av Litauens orden (litauisk: Didžiojo Lietuvos Kunigaikščio Gedimino ordinas) er en litauisk orden. Den ble innstiftet i 1928 og reorganisert i 1930. | 7,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%CA%BCN | 2023-02-04 | ʼN | ['Kategori:Afrikaans', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | ʼn (apostrof, n) er en bokstav som kun brukes på afrikaans. På afrikaans er den den ubestemte artikkelen, entall; den er en sammentrekning av nederlandsk een og uttales /ə/, /ən/ før vokallyd.
ʼn skrives aldri med stor bokstav, selv ikke når den starter en setning; da er det det følgende ordet som får stor bokstav. Unntaket er dersom en hel setning skrives med store bokstaver, for eksempel i en overskrift; da kapitaliseres også ʼn.
I Unicode kodes ʼn som U+0149 (ʼn); en majuskelform finnes ikke, men kan oppnås ved å kombinere en apostrof (U+02BC) og en N. | ʼn (apostrof, n) er en bokstav som kun brukes på afrikaans. På afrikaans er den den ubestemte artikkelen, entall; den er en sammentrekning av nederlandsk een og uttales /ə/, /ən/ før vokallyd.
ʼn skrives aldri med stor bokstav, selv ikke når den starter en setning; da er det det følgende ordet som får stor bokstav. Unntaket er dersom en hel setning skrives med store bokstaver, for eksempel i en overskrift; da kapitaliseres også ʼn.
I Unicode kodes ʼn som U+0149 (ʼn); en majuskelform finnes ikke, men kan oppnås ved å kombinere en apostrof (U+02BC) og en N. | ʼn (apostrof, n) er en bokstav som kun brukes på afrikaans. På afrikaans er den den ubestemte artikkelen, entall; den er en sammentrekning av nederlandsk een og uttales /ə/, /ən/ før vokallyd. | 7,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valkeakoski | 2023-02-04 | Valkeakoski | ['Kategori:1923 i Finland', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1923', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Valkeakoski er en by og kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 20 635 innbyggere og et areal på 372,24 km², hvorav 100,13 km² er vann. Valkeakoski er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ackas, Lempäälä, Kangasala, Pälkäne, Hattula og Tavastehus. | Valkeakoski er en by og kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 20 635 innbyggere og et areal på 372,24 km², hvorav 100,13 km² er vann. Valkeakoski er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ackas, Lempäälä, Kangasala, Pälkäne, Hattula og Tavastehus. | Valkeakoski er en by og kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 20 635 innbyggere og et areal på 372,24 km², hvorav 100,13 km² er vann. | 7,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vammala | 2023-02-04 | Vammala | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Västra Finlands län', 'Kategori:Sider med kart'] | Vammala er by og en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Den 1. januar 2009 ble Vammala kommune sammen med kommunene Mouhijärvi og Äetsä slått sammen og ble til Sastamala kommune. | Vammala er by og en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Den 1. januar 2009 ble Vammala kommune sammen med kommunene Mouhijärvi og Äetsä slått sammen og ble til Sastamala kommune. | Vammala er by og en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Den 1. | 7,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosenborg_Ballklub | 2023-02-04 | Rosenborg Ballklub | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1917', 'Kategori:Fotballag i Trondheim', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Lerkendal', 'Kategori:Norske deltagelser i Mesterligaen', 'Kategori:Rosenborg Ballklub', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Norge i 1917', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Rosenborg Ballklub (RBK) er en norsk fotballklubb og idrettsforening fra Trondheim. Klubben ble stiftet under navnet Odd 19. mai 1917, oppkalt etter Odd Skien, men skiftet navn til Rosenborg Ballklub i 1927. Klubben var da et lag for bydelen Rosenborg i Trondheim, men anses i dag for å være hele Trøndelags fotballag.
Klubben har imponert både ved at den vant Tippeligaen tretten sesonger på rad, fra 1992 til 2004 (i Europa er de kun slått av latviske Skonto Riga som vant Virslīga 14 sesonger på rad, fra 1991 til 2004), og ved å kvalifisere seg til Mesterligaen hvert år i perioden 1995–2007, med unntak av 2003/04- og 2006/07-sesongene, noe som gjør RBK til et av de mest deltakende lag i UEFA Champions League.
Klubben har totalt 26 seriemesterskap, tolv NM-titler og én Intertotocup-seier. De har per 2022 vunnet «The Double» ti ganger, siste gang i 2018. Dette gjør Rosenborg til tidenes mestvinnende fotballklubb i Skandinavia. Med sitt tjuende gull i 2006, tok Rosenborg i bruk to stjerner over sin logo; en stjerne for hvert tiende gull i den øverste divisjonen.
Rosenborg topper også maratontabellen.
| Rosenborg Ballklub (RBK) er en norsk fotballklubb og idrettsforening fra Trondheim. Klubben ble stiftet under navnet Odd 19. mai 1917, oppkalt etter Odd Skien, men skiftet navn til Rosenborg Ballklub i 1927. Klubben var da et lag for bydelen Rosenborg i Trondheim, men anses i dag for å være hele Trøndelags fotballag.
Klubben har imponert både ved at den vant Tippeligaen tretten sesonger på rad, fra 1992 til 2004 (i Europa er de kun slått av latviske Skonto Riga som vant Virslīga 14 sesonger på rad, fra 1991 til 2004), og ved å kvalifisere seg til Mesterligaen hvert år i perioden 1995–2007, med unntak av 2003/04- og 2006/07-sesongene, noe som gjør RBK til et av de mest deltakende lag i UEFA Champions League.
Klubben har totalt 26 seriemesterskap, tolv NM-titler og én Intertotocup-seier. De har per 2022 vunnet «The Double» ti ganger, siste gang i 2018. Dette gjør Rosenborg til tidenes mestvinnende fotballklubb i Skandinavia. Med sitt tjuende gull i 2006, tok Rosenborg i bruk to stjerner over sin logo; en stjerne for hvert tiende gull i den øverste divisjonen.
Rosenborg topper også maratontabellen.
== Eliteserien 2023 ==
== Historie ==
=== Første «gullalder»: 1960–1971 ===
Klubben har hatt to «gullaldre». På 1960-tallet spilte klubben seg opp fra å være et ukjent lag, til å vinne cupen to ganger (1960 og 1964), samt serien to ganger (i 1967 og i 1969), anført av blant andre treneren Knut Næss og spillerne Odd Iversen og Harald Sunde.
De fikk sølv i serien i 1968 og 1970 og tok «The Double» i 1971. Sunde og Iversen ble solgt som par til Racing Mechelen i 1970, men kom tilbake til Rosenborg i henholdsvis 1972 og 1973. Et svart år for klubben var 1977 da de rykket ned i 2. divisjon. De vant imidlertid sin avdeling i 2. divisjon i 1978, og var tilbake i 1. divisjon i 1979.
=== Andre «gullalder» under Nils Arne Eggen: 1985–2004 ===
Neste gullalder startet med seriegull i 1985, og etter at Nils Arne Eggen gjorde comeback som trener i Rosenborg i 1988, dominerte klubben norsk fotball hele 1990-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet.
Åge Hareide tok over som trener etter Eggen i 2003, men ga seg etter bare ett år for å ta over herrelandslaget. Tidligere assistentrener Ola By Rise tok over trenerjobben året etter, men fikk sparken etter den ene sesongen, selv om laget vant serien – så vidt det var i siste runde – og kvalifiserte seg for gruppespillet i Mesterligaen.
=== Hyppige trenerskifter og siste mesterligadeltakelse: 2004–2008 ===
Assistenttrener for Ola By Rise, Per Joar Hansen, tok da over som hovedtrener, med et støtteapparat bestående av Nils Arne Eggen, Bjørn Hansen og Rune Skarsfjord. Hansen trakk seg imidlertid som hovedtrener etter tapet mot Lillestrøm 7. august 2005. Rosenborg lå etter denne kampen på 8.-plass på tabellen, etter 17 spilte kamper. Per-Mathias Høgmo overtok trenerjobben etter Hansen.
Høgmo førte RBK til Mesterligaen, men Rosenborg slet lenge i Tippeligaen også etter at Høgmo overtok trenerrollen. Blant annet hadde Høgmo flere tap på rad som Rosenborg-trener enn Hansen, men etter en sterk avslutning på sesongen endte Rosenborg til slutt på 7.-plass. 29. mars 2006 annonserte Nils Arne Eggen at han brøt sitt formelle forhold til klubben, etter å ha fungert som konsulent og rådgiver i perioden etter at han sluttet som trener.
Før 2006-sesongen begynte, var mange overbevist om at Rosenborg ville slå tilbake denne sesongen. Kampene som ble spilt før ferien tilsa imidlertid noe helt annet; Rosenborg var tilsynelatende bedre enn den forrige sesongen, men antallet spillere – og den påfølgende rulleringen av første-elleveren – førte tilsynelatende ikke til at laget fikk den «flyten» de trengte for å hevde seg helt i toppen. Flere spillere uttalte offentlig at de mente at det var for stor konkurranse i flere av lagdelene, og de manglende resultatene hadde sammenheng med dette.
I løpet av sommeren ble Høgmo sykmeldt, i tillegg til at Frode Johnsen ble solgt til den japanske klubben Nagoya Grampus Eight, mens Thorstein Helstad ble solgt til Brann. Assistenttrener Knut Tørum overtok som hovedtrener, mens Trond «Rambo» Henriksen ble assistenttrener. Samtidig ble Steffen Iversen – som hadde slitt med å få spilletid så lenge Johnsen og Helstad var på laget – førstevalg som spiss. I tillegg flyttet Tørum Vidar Riseth opp fra midtstopperplass til sentral, defensiv midtbane.
Dette skulle vise seg å gi resultater umiddelbart; Rosenborg vant kamp etter kamp, og tangerte klubbrekorden med åtte seire på rad. «Seriefinalen» mot Brann ble spilt i tredje siste runde, og med seier i den kampen ville Rosenborg praktisk talt vinne serien. Rosenborg vant, og med én seier og én uavgjort i de to resterende kampene, viste fasiten at laget ikke hadde tapt én eneste seriekamp etter at Tørum tok over.
Både Tørum og Rosenborg-ledelsen var bestemte på at Høgmo skulle ta over klubben igjen etter at sykemeldingen utløp, men 31. oktober 2006 trakk han seg som hovedtrener med begrunnelser som bunnet i familiære forhold og ønsket om å gjøre noe helt annet.
25. oktober 2007 fikk Tørum sparken som hovedtrener i Rosenborg, til tross for at laget kvelden i forveien hadde slått Valencia 2-0 hjemme på Lerkendal. Styrets begrunnelse var manglende resultater i den hjemlige serien, hvor de for øvrig kom på femteplass. Assistenttrener Trond Henriksen tok over jobben med umiddelbar virkning, og fungerte som hovedtrener til Erik Hamrén tok over 1. juni 2008. Rosenborg lå på niendeplass i Tippeligaen da Hamrén ble trener. Etter åtte kamper på rad uten tap fra 17. til 24. serierunde var laget nummer fire, kun ett poeng bak bronseplassen. I de to siste kampene ble det tap og RBK endte til slutt på femteplass.
=== To seriegull, Eggens korte comeback: 2009–2010 ===
I 2009 imponerte Hamréns Rosenborg gjennom å vinne ligaen med 13 poengs margin og bare ett tap gjennom hele sesongen. Det var spesielt den defensive styrken som bidro til dette, og laget slapp inn 13 mål mindre enn sølvlaget Molde. Spissen Rade Prica, som kom til klubben like før sesongstart, ble toppscorer i ligaen. Hamrén ble ansatt som svensk landslagstrener høsten 2009, og ledet både Sverige og Rosenborg frem til Nils Arne Eggen gjorde comeback som vikarierende trener fra 1. juni 2010. Eggen signerte en kontrakt som gjaldt ut 2010. Etter å ha ligget som nummer to bak Tromsø store deler av vårssesongen, tok Rosenborg over ledelsen i serien i siste kamp før VM-pausen. Den kampen var også Eggens første kamp som trener etter comebacket, og i pausen tok Lerkendal-publikumet farvel med Hamrén. 26. juli ble det klart at Jan Jönsson tar over som hovedtrener for klubben fra og med 1. januar 2011.
Etter Eggens gjeninntreden som trener, ble det en mer offensiv spillestil. Dette medførte at RBK scoret flere mål, men også at de slapp inn betydelig flere. Fra 14. til 22. serierunde endte 8 av 9 kamper med seire, og en solid tabelledelse, 9 poeng foran Vålerenga. Frem mot seriefinalen i 26. serierunde hadde ledelsen krympet ned til fem poeng, og med tap ville kampen om seriegullet igjen vært åpen. Rosenborg vant derimot 3-1, og etter seire mot Hønefoss (2-0) og Tromsø (1-0) var gullet sikret.
I mesterligaen vant RBK 2. og 3. kvalifiseringsrunde, før de spilte 2-2 sammenlagt mot FC København, men likevel røyk ut på bortemålsregelen. Dermed ble det i stedet Europaliga-spill i en gruppe bestående av Aris, Bayer Leverkusen, Rosenborg selv og Atlético Madrid. RBKs eneste poengfangst kom hjemme mot Aris Thessaloniki, en kamp Rosenborg vant 2-1.
=== Tittelløs tid: 2011–2014 ===
Før 2011-sesongen hadde Rosenborg mistet mange sentrale spillere, blant annet Anthony Annan, Steffen Iversen, og stopperne Vadim Demidov og Kris Stadsgaard. I serien startet det ganske dårlig, med tap borte mot Brann (2-1), og hjemme mot Stabæk (1-2). Den første seieren kom ikke før i 5. serierunde, da RBK slo Vålerenga 2-0. Da det var spilt ni serierunder, var Rosenborg bare nummer 13, men med fem kamper på rad uten tap, var de oppe på sjetteplass. Høstsesongen startet imidlertid på verst tenkelig måte med kun en seier på de fire første kampene, noe som satte en stopper for klatringen på tabellen. Utover høsten fikk RBK likevel opp poengfangsten og med suverene seire over både Odd Grenland, Sarpsborg 08 og Start blandet de seg inn i medaljestriden. Etter 5-2-seieren over Lillestrøm var Rosenborg oppe på andreplass. De neste fem kampene var derimot veldig varierende, og endte med bare en seier og kun fire poeng. Før siste serierunde lå Rosenborg bare på femteplass, men 3-2-seier over Viking, samt tap for utfordrerne Brann og Odd Grenland, greide de å ta bronsemedalje og dermed fikk de spille i kvalifisering til Europaligaen, og så i 2012.
I Mesterligaen 2011 tok Rosenborg seg greit videre fra første kvalifiseringsrunde mot islandske Breiðablik med 5-2 sammenlagt, før de ble slått ut av tsjekkiske Viktoria Plzeň, som vant 4-2 totalt. Dermed måtte RBK spille play-off om plass i gruppespillet i Europaligaen, men de tapte 2-1 sammenlagt for greske AEK Larnaka og kvalifiserte seg ikke.
2012-sesongen startet bedre enn 2011 sesongen og Rosenborg klarte faktisk å kvalifisere seg til Europaligaen også, men mot slutten av sesongen endte Rosenborg likevel på 3.-plass og på bakgrunn av dette fikk Jan Jönsson sparken. Flere "eksperter" hevder det ikke bare var Rosenborgs plassering på tabellen som var årsaken til at Jönsson fikk sparken, men at mye av det lå i RBK's "kjedelige fotball" .
I desember 2012 ble Per Joar "Perry" Hansen tilbudt stillingen som Rosenborgs nye hovedtrener. Og selv om store deler av fanskaren til Rosenborg var kritiske til den, også tidligere Rosenborg-treneren, signerte han en treårskontrakt med klubben.
Sesongen i 2013 startet meget bra med 10 poeng og 10-1 i målforskjell etter 4 kamper. Men etter dette, raknet det litt med to tap på rad mot FK Haugesund borte (3-1) og Sandnes Ulf på Lerkendal (0-1), etterfulgt av uavgjort borte, mot daværende serieleder Aalesund FK (2-2). Uavgjortresultatet gjorde at Strømsgodset IF kunne ta over tabelltoppen for første gang den sesongen.
Etter dette vant Rosenborg fire av de fem neste kampene, før toppoppgjøret mellom Rosenborg og Strømsgodset på Lerkendal, som Rosenborg vant 1-0. Resten av sesongen var for det meste positiv for Rosenborg. Etter runde 16, tok Rosenborg over tabelltoppen, men klarte ikke å etablere mer enn en to-poengs ledelse, til tross for at de én runde ledet med fem poeng. Men etter runde 26 tok Strømsgodset tilbake serieledelsen, og beholdt den ut sesongen, og vant sesongen ett poeng foran Rosenborg.
I NM kom Rosenborg til cupfinalen hvor de møtte erkerivalen, Molde FK. Veien til cupfinalen gikk gjennom Haugesund i semifinalen (2-1), Vålerenga i kvartfinalen (2-1) og Tromsø (2-1), Levanger (1-4), Strindheim (0-5) og Buvik (0-11) i de fire første rundene.
I Europaliga-kvalifiseringen møtte Rosenborg nordirske Crusaders F.C. i første runde, slik som året før. Rosenborg vant 2-1 borte, og hele 7-2 hjemme, hvor blant andre Alexander Sørloth tegnet seg på scoringslisten, dagen etter han signerte sin første A-lagskontrakt for Rosenborg. I runden etter ble skotske St. Johnstone FC et lite nummer for sterke, mye takket være en god Alan Mannus i målet til det skotske laget, som vant 2-1 sammenlagt (0-1 på Lerkendal, 1-1 på McDiarmid Park).
Tippeligasesongen 2014 startet svakt for Rosenborg med kun fire seire og sjuendeplass på tabellen etter 11 spilte serierunder. 1-3-tapet hjemme mot nyopprykkede Stabæk 16. mai var særlig skuffende. Til tross for at laget klatret på tabellen og gikk opp til andreplass etter seieren over Sogndal 20. juli, fikk trener Per Joar Hansen og assistenttrener Bård Wiggen sparken. Begrunnelsen var dårlige prestasjoner og mangelen på sportslig utvikling. Rosenborg hadde noen dager i forveien tapt 1-2 hjemme mot irske Sligo Rovers i kvalifiseringen til europaligaen, et tap som satte sinnene i kok hos enkelte supportere som svarte med hærverk utenfor Lerkendal. På dette tidspunktet var de også slått ut av cupen. Etter seire over Orkla (3-0) og Kolstad (10-2) i de første rundene i cupen ble det tap 4-3 etter ekstraomganger mot Ranheim på Lerkendal.
21. juli ble det bekreftet at Kåre Ingebrigtsen skulle ta over jobben som midlertidig hovedtrener, og Erik Hoftun ble ny assistenttrener. Den første kampen under hans ledelse endte med seier 3-1 i returkampen mot Sligo, og avansement til 3. kvalifiseringsrunde med 4-3 sammenlagt. Der ble de imidlertid slått ut av tyrkiske Karabükspor på bortemål etter 1-1 sammenlagt. Med tre tap på de fire første kampene i serien under Ingebrigtsens ledelse hadde laget en lang vei opp til medalje. Hans taktiske endringer med satsing på 4-3-3 som formasjon og valget av Pål André Helland som førstevalg på høyreving, gjorde at Rosenborg fikk en meget sterk høst, og vant åtte av de ni siste kampene. I den 29. serierunden gikk de opp til andreplass etter å ha slått daværende serietoer Odd Grenland 1-0 etter scoring av Jørgen Skjelvik, og med 4-1-seier over Strømsgodset i siste runde kunne laget feire sølvmedalje i serien.
Etter den sterke sesongavslutningen ble Ingebrigtsen 20. november ansatt som hovedtrener på permanent basis. I sesongoppkjøringen satset han på å øke treningsbelastningen for å forbedre utholdenheten til spillerne, og det var anslått en økning på 40 % sammenlignet med under Perrys ledelse. Resultatene i treningskampene var lovende med seier i 7 av 9 treningskamper, og Helland scoret hele 11 mål i disse kampene.
=== Igjen dominans i Norge: 2015–2018 ===
Rosenborg fikk en meget sterk start på tippeligasesongen 2015 med 5-0-seier over Aalesund på Lerkendal i åpningskampen etterfulgt av 6-0 borte mot Haugesund. Det gode spillet fortsatte utover vårsesongen og det første tapet kom først i 8. serierunde, da RBK ledet 2-0, men til slutt tapte 3-2 mot nyopprykkede Mjøndalen. Rosenborg kunne som serieleder ta imot Sandefjord til 16. mai-kamp, en kamp de vant 5-1 etter blant annet to mål av Tobias Mikkelsen. Den følgende kampen gikk mot daværende serietoer Stabæk, og til tross for at Stabæk åpnet best og ledet 2-0 tidlig, snudde Rosenborg kampen etter to scoringer av Søderlund og en av Helland. I 12. serierunden slo de tredjeplasserte Vålerenga 2-1 på Ullevaal etter scoringer to scoringer av Helland og dermed kunne de ta sommerpause som serieledere. Ledelsen ble styrket utover sesongen, og før møtet med Stabæk på Lerkendal var avstanden mellom lagene på 8 poeng. Kampen, som ble omtalt som en seriefinale, endte med 1-0-seier til Rosenborg etter at sommerkjøpet Anders Konradsen scoret på overtid. Etter denne kampen var serieledelsen aldri truet, og klubben kunne innkassere sitt 23. seriegull etter 3-3 borte mot Strømsgodset i den 28. serierunden. Rosenborg satte ny klubbrekord for antall seire i serien med 21 denne sesongen etter 1-0-seier over Aalesund i siste serierunde.I cupen 2015 tok Rosenborg seg komfortabelt gjennom de første rundene med 3-0 mot Vuku, 6-0 mot Fløya, 7-0 mot Levanger, 7-1 mot Tromsdalen og 4-0 mot Mjøndalen. Semifinalen mot Stabæk ble imidlertid en jevnspilt kamp hvor det stod 2-2 etter ordinær tid, men Matthías Vilhjálmsson satte inn den avgjørende scoringen i ekstraomgangene og sørget for cupfinaledeltakelse. Finalen mot Sarpsborg ble vunnet med 2-0 etter scoringer fra Helland og Jensen, og de vant dermed sitt tiende cupmesterskap, og The Double for åttende gang.
Rosenborg måtte spille seg gjennom tre kvalifiseringsrunder og playoff for å nå gruppespillet i Europaligaen 2015/16. De tre første rundene vant de med 2-0 sammenlagt mot Víkingur, 4-0 mot KR og 6-3 mot Debrecen. Playoffkampen bød på sterkere motstand i rumenske Steaua, men Rosenborg vant 3-0 borte i den første kampen, og med 1-0-tap hjemme var de videre til gruppespillet. Der møtte de Saint-Étienne, Dnipro og Lazio. Rosenborg tok 2 poeng, begge etter uavgjort mot Saint-Étienne, og ble nummer fire i gruppa, og gikk dermed ikke videre til sluttspillet.
Den sportslige suksessen gav utslag på flere fronter, blant annet ved at publikumssnittet i serien økte fra 13 922 i 2014 til 18 039 i 2015, en økning på 29,6 %. Resultatene i europaligaen gjorde at Rosenborg tjente omtrent 30 millioner kroner i premiepenger. Sesongkortsalget for 2016 ble også påvirket, og da fristen for å kjøpe sesongkort til rabattert pris gikk ut 17. desember var det solgt 30 % mer enn på samme tid i 2014.I 2016-sesongen vant Rosenborg serien, med 21 seire og 69 poeng, og Christian Gytkjær ble seriens toppscorer med 19 mål. De vant også cupen 2016, etter at de vant cupfinalen 4-0 over Kongsvinger. De vant dermed The Double for andre år på rad. Publikumssnittet i serien gikk likevel noe ned fra 2015, til 17.585. I Mesterligaen 2016/2017 startet de i 2. kvalifiseringsrunde, der de slo ut IFK Norrköping, men tapte deretter for APOEL i 3. kvalifiseringsrunde. De gikk dermed inn i playoffrunden i Europaligaen i fotball for menn 2016/17, der de tapte for FK Austria Wien, og gikk dermed ikke videre til gruppespillet.
De vant Eliteserien 2017, sju poeng foran Molde, og Nicklas Bendtner ble seriens toppscorer med 19 mål. I Cupen 2017 ble de slått ut av Vålerenga Fotball i kvartfinalen, der de tapte 1-2. I Mesterligaen 2017/2018 slo de ut Dundalk FC i andre kvalifiseringsrunde, men ble slått ut av Celtic FC etter 0-0 borte og 0-1 hjemme. De gikk derfor til playoffrunden i Europaligaen i fotball for menn 2017/18. Der slo de ut Ajax, og gikk til gruppespillet. De spilte i Gruppe L sammen med Zenit St. Petersburg, Real Sociedad og FK Vardar, men greide bare en seier og to uavgjort på de seks kampene, og kom på tredjeplass i sin gruppe, og gikk dermed ikke videre til sluttspillet.
Etter halvspilt serie i Eliteserien 2018 lå Rosenborg på andreplass, bak Brann. I juli møtte de Valur i første kvalifiseringsrunde i Mesterligaen 2018/2019, og tapte der 1-0 borte, men vant 3-1 hjemme, og gikk dermed videre til andre kvalifiseringsrunde. Styret var likevel ikke fornøyd med den sportslige utviklingen, og sparket hovedtrener Kåre Ingebrigtsen og assistenttrener Erik Hoftun 19. juli 2018. Rini Coolen overtok da som hovedtrener, med Trond Henriksen som assistenttrener. Med nye trenere vant de Eliteserien 2018, og vant også cupen 2018, etter at de vant cupfinalen 4-1 mot Strømsgodset. De tapte for Celtic i andre kvalifiseringsrunde i Mesterligaen, og gikk dermed inn i tredje kvalifiseringsrunde i Europaligaen 2018/19. De slo ut Cork City i tredje kvalifiseringsrunde og KF Shkëndija i playoffrunden, men kom sist i Gruppe B i gruppespillet, og ble slått ut. Den 18. desember ble det kjent at Rini Coolen ikke skulle lede laget i 2019, men går tilbake til sin tidligere stilling som leder av SalMar Akademiet.
=== Treneruro og svakere resultater: 2019– ===
Den 3. januar 2019 signerte Eirik Horneland som ny hovedtrener for Rosenborg, med Karl Oskar Emberland som assistenttrener. De kom fra tilsvarende stillinger i FK Haugesund. Rosenborg kom på tredjeplass i Eliteserien 2019, og i cupen 2019 trengte de ekstraomganger for å slå ut Ullensaker/Kisa i 4. runde, og de tapte for Aalesund i 4. runde. De deltok i Mesterligaen 2019/2020, og slo ut Linfield FC i første kvalifiseringsrunde, BATE Borisov i andre kvalifiseringsrunde og NK Maribor i tredje kvalifiseringsrunde. I playoffrunden ble de imidlertid slått ut av Dinamo Zagreb. De gikk rett inn i gruppespillet i Europaligaen 2019/20, men kom der på sisteplass i sin gruppe, og ble slått ut. Etter at Lillestrøm rykket ned i 2019 ble Rosenborg laget som har vært lengst sammenhengende i øverste divisjon blant nåværende Eliteserielag.
2020-sesongen ble preget av uro rundt både styre og trenerkabal - valgkomiteen i styret innstilte Ståle Gjersvold som ny styreleder i februar, men Koteng ble foreslått ved benkeforslag på Rosenborgs årsmøte, og ble gjenvalgt som styreleder. Og til tross for at Horneland i april 2020 fikk forlengelse av kontrakten ut 2021, fikk han sparken som hovedtrener 26. juni. Rosenborg lå da på 12.-plass på tabellen etter 3 serierunder, med kun ett poeng. Trond Henriksen overtok treneransvaret, og laget løftet seg i serien, og fikk fire seire og to uavgjort på de neste seks seriekampene, og klatret til fjerdeplass på tabellen etter ni runder.Åge Hareide signerte som ny hovedtrener 18. august 2020, med oppstart 1. september. Kontrakten var ut 2021-sesongen. Rosenborg lå da på fjerdeplass på tabellen med 24 poeng, fire poeng bak Odd. Hareide signerte tre spillere i september 2020, Pa Momodou Konate, Hólmar Örn Eyjólfsson og Markus Henriksen. På de seks første seriekampene under Hareide greide de fire seire og to uavgjort, og lå på tredjeplass på tabellen etter 22 kamper, med 42 poeng. Rosenborg endte på fjerdeplass i Eliteserien 2020, og cupen ble avlyst grunnet koronaviruspandemien.
Hareide gjorde flere utskiftninger før 2021-sesongen, der blant andre Tore Reginiussen, Vegar Eggen Hedenstad og Gustav Valsvik gikk ut, og Guillermo Molins, Jonathan Augustinsson, Stefano Vecchia, Vebjørn Hoff, Rasmus Wiedesheim-Paul, Adam Andersson og Ole Sæter kom inn. Etter seriestart returnerte også Alexander Tettey til Rosenborg. De sesongåpnet med 1-1 borte mot Vålerenga og 5-0 hjemme mot Viking, og stod med fire poeng etter de to første seriekampene. Etter elleve kamper og 15 poeng i serien varslet Åge Hareide den 1. juli at han ikke forlenger kontrakten med Rosenborg etter nyttår, og at også gir seg som fotballtrener. Rosenborg måtte dermed skaffe ny hovedtrener for å overta etter Hareide. Etter samtaler med blant andre Miloš Milojević, som ikke førte fram, endte valget på Kjetil Rekdal, som ble presentert som ny hovedtrener 20. desember 2021. Rekdal tok med seg assistenttrener Geir Frigård fra HamKam. Laget endte serien på femteplass i 2021, med 48 poeng, og Stefano Vecchia ble lagets toppscorer i serien med 11 mål. I cupen 2021/22 ble de slått ut av Viking i cupens tredje runde i september 2021, der de tapte 3-1 i Stavanger. I januar 2022 ble også Roar Strand ansatt som assistenttrener.Før 2022-sesongen mistet RBK Hólmar Örn Eyjólfsson, Audun Engen Vik, Dino Islamovic, Emil Konradsen Ceide, Anders Ågnes Konradsen, Rasmus Wiedesheim-Paul (utlån til Mjällby), Even Hovland, Jesper Tromsdal, Filip Brattbakk, Ola Arntsen, Emanuel Kulego og Warren Kamanzi, og klubben signerte Sam Rogers (fra HamKam), Bryan Fiabema (utlån fra Chelsea), Victor Jensen (utlån fra Ajax), Renzo Giampaoli (lån fra Boca Juniors) og Tobias Børkeeiet (fra Brøndby). I treningskampene før seriestarten slo de Byåsen og Kristiansund, men tapte for Djurgården, Ranheim, Tromsø og Raufoss. De dårlige resultatene fra treningskampene ga usikkerhet før sesongstart, men laget startet med en sterk uavgjort borte mot Bodø/Glimt og en påfølgende hjemmeseier 1-0 mot Odd Grenland, og stod med det med fire poeng etter de to første kampene. Etter halvspilt serie (15 kamper) hadde de 25 poeng og lå på femteplass på tabellen.
=== Mesterligaen, Europaligaen og Serieligaen ===
Totalt har Rosenborg deltatt i Mesterligaen 11 ganger. Kvartfinaleplassen i 1997 er den hittil beste prestasjonen.
Klubben deltok i Mesterligaen hvert år fra 1995 til og med 2005, med unntak av høsten 2003, da klubben spilte i UEFA-cupen. Rosenborg var ikke med i Mesterligaen i 2006, grunnet 7.-plass i Tippeligaen i 2005, men kvalifiserte seg nok en gang i 2007. Klubben har gjort mange store prestasjoner i Mesterligaen, blant annet kvartfinalen mot Juventus i 1997, etter at de vant 2-1 mot AC Milan på San Siro i Italia. Klubbens siste bemerkelsesverdige resultat i Mesterligaen kom 24. oktober og 6. november 2007, da RBK slo Valencia CF først på hjemmebane og to uker senere også på bortebane. I begge kampene vant Rosenborg 2-0. Rosenborg har også slått lag som Real Madrid, Dortmund, FC Porto og Galatasaray. De har spilt uavgjort mot lag som Chelsea, Arsenal, Inter Milan, Bayern München og Juventus.
De står pr. 2020 med 128 kamper i turneringen, inkludert kvalifiseringskamper. I kraft av seriemesterskapene siden 2007 har klubben gjentatte ganger blitt slått ut i kvalifiseringen til mesterligaen, men har fått en andre sjanse gjennom gruppespillet i Europaligaen (2012, 2015, 2017–2019).
=== Stadion ===
Lerkendal stadion, med en publikumskapasitet på 21 423 tilskuere, ble innviet 10. august 1947, og fikk installert flomlys i 1968. «Nye Lerkendal» sto ferdig i oktober 2002.
Publikumsrekorden er 28 569, fra 12. oktober 1985, i en seriekamp mot Lillestrøm.Rosenborg har tidligere vurdert å utvide Lerkendal. Det ble snakket om å bygge hjørnetribuner, som ville økt kapasiteten til rundt 25 000 tilskuere, en av grunnene til at de ikke har bygd igjen hjørnene er at dette vil gi mindre sollys og luft til gresset.
En utvidelse til 30 000 tilskuere ville vært aktuell hvis Norge og Sverige ble tildelt EM i 2016, men mesterskapet ble tildelt Frankrike, og dermed var det ikke grunnlag for dette.
Rosenborg har også hatt planer om å legge tak over Lerkendal. Men disse planene er skrinlagt inntil videre da et tak vil begrense mulighetene for å utvide stadionet betraktelig.
Lagkapteinene i Eliteserien kårer hvert år «Årets bane», og Lerkendal vant denne kåringen i 2018 og 2021.
== Drakt ==
Rosenborgs hjemmedrakter består av hvite trøyer og sorte shortser, og på bortedraktene er fargene byttet om. I enkelte sesonger har de respektive draktene vært helt hvite eller helt sorte. Fra 2013 til 2016 hadde Rosenborg røde drakter som et tredje alternativ. I 2017 var tredjedrakten lyseblå. Mens i 2018 og 2019 var rosa Rosenborgs tredjedrakt. Felles for draktene er de klassiske Adidas-stripene. Hjemme- og bortedraktene har også flere ganger hatt innslag av gullfarger.
Fra 2006 var Narvesen hoved- og draktsponsor for Rosenborg. I 2008 valgte Reitangruppen å bruke REMA 1000-logoen til å pryde RBK-drakten. Fra 2015 av er det SpareBank 1 SMN som har reklame på fronten. Andre aktører som i dag reklamerer på spillertrøyen er Coop (bak), Canal Digital (høyre arm) og SalMar (venstre arm). Utstyrsleverandør Adidas har sin logo på høyre side av brystet, mens Scandic har plass mellom Adidas- og RBK-logoen.
Ute i Europa spiller Rosenborg med Sparebank 1 SMN-logo, mens de andre aktørenes logo er fjernet.
== Spillerstall ==
Oppdatert 3. februar 2023.
=== Utlånte spillere ===
=== Spillerstall Rosenborg 2 ===
Oppdatert 8. mars 2022.
=== Spillerstall U16 ===
Oppdatert 8. mars 2022.
== Støtteapparat ==
== Meritter ==
=== Seriemesterskap (26) ===
1967, 1969, 1971, 1985, 1988, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2009, 2010, 2015, 2016, 2017 og 2018
Seriesølv (7): 1968, 1970, 1973, 1989, 1991, 2013 og 2014
Seriebronse (4): 1981, 2011, 2012, 2019 og 2022
=== Cupmesterskap (12) ===
1960, 1964, 1971, 1988, 1990, 1992, 1995, 1999, 2003, 2015, 2016 og 2018
NM-sølv (6): 1967, 1972, 1973, 1991, 1998 og 2013
=== Superfinalen (1) ===
2010
=== Mesterfinalen (2) ===
2017, 2018
=== Europacup (1) ===
UEFA Intertoto Cup: 2008
=== Annet (trenings-/klubbturneringer) ===
La Manga Cup: 1999, 2001 og 2003
Trofeo Santiago Bernabéu: finalist i 2009
== Toppscorere ==
== Trenere ==
Per 20. desember 2021.
1 Alle snittpoeng beregnes ut fra at seier gir tre poeng, og uavgjort ett poeng. Alle typer kamper er inkludert, bortsett fra treningskamper.
2 Knut Tørum var assistent for Per-Mathias Høgmo, men tok over som hovedtrener da sistnevnte ble sykemeldt.
3 Bare statistikk for 1960-sesongen er med.
Kilder: Transfermarkt og rbkmedia.no.
== Profiler ==
== Æresmedlemmer ==
== Siste 10 sesonger ==
== Koeffisient-rangering (UEFA) ==
Tabellen viser Rosenborgs plassering på koeffisient-rangeringen til UEFA (per 22. desember 2022):
== Bøker ==
Roar Strand (Tapir Akademisk Forlag, 2007) av Tor Kise Karlsen
Historien om Rosenborg Ballklub 1917–2007 (Tapir Akademisk Forlag, 2007) av Geir Svardal
RBK - En norsk drøm i Champions League (Dinamo Forlag, 2003) av Atle Nielsen
Gyldne fotballminner: Rosenborg 1967-69 (Trøndersk forlag, 2003) av Norvald Kjenstad
Dikt i garderoben (Det norske samlaget, 2001) av Nils Arne Eggen og Ola By Rise
Godfoten: Samhandling - veien til suksess (Aschehoug, 1999) av Nils Arne Eggen
Høyt press - Historien om Odd Iversen (Aschehoug, 1998) av Sverre Nyrønning
God i mål (Gyldendal tiden, 1998) av Ola By Rise
I Rosenborg hus (Adresseavisens forlag, 1997) av Geir Svardal og Harald Grevskott
Mini (Hjemmets bokforlag, 1992) av Ola Chr. Nissen
Rosenborg - Svart på hvitt (Hjemmets bokforlag, 1992) av Ingar Skrede
Troillungan: boken om Rosenborg ballklubb (Fabritius, 1980) av Hans Petter Larsen
== Se også ==
Norske fotballrekorder
Kjernen
Rosenborg Ballklub Kvinner
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Svardal, Geir (2007). Historien om Rosenborg Ballklub 1917–2007 (norsk). Trondheim: Tapir Akademosk Forlag. ISBN 978-82-519-2188-6.
Birger Løfaldli I skyggen av Eggen Storhetstiden, fallet og veien tilbake for Rosenborg Ballklub Kagge 2014 ISBN 9788248915225
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Rosenborg BK – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rosenborg Ballklub – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kjernen – Uavhengig fanklubb
Rosenborg Web
Lerkendal Stadion - Nordic Stadiums | ● | 7,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vesilahti | 2023-02-04 | Vesilahti | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Vesilahti er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 4 200 innbyggere og et areal på 353,94 km² hvorav 52,98 km² er vann. Vesilahti er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ackas, Lempäälä, Birkala, Nokia, Sastamala og Urjala. | Vesilahti er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 4 200 innbyggere og et areal på 353,94 km² hvorav 52,98 km² er vann. Vesilahti er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ackas, Lempäälä, Birkala, Nokia, Sastamala og Urjala. | Vesilahti er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 4 200 innbyggere og et areal på 353,94 km² hvorav 52,98 km² er vann. | 7,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Virdois | 2023-02-04 | Virdois | ['Kategori:1868 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner etablert i 1868', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Virdois (finsk: Virrat) er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 4 200 innbyggere og et areal på 1 299,08 km² hvorav 136,73 km² er vann. Virdois er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Mänttä-Vilppula, Ruovesi, Ylöjärvi, Kihniö, Seinäjoki, Alavo, Etseri og Keuru.
Byens finske navn Virrat er flertallsform av virta (strøm). Virdois er den eneste kommunen i Finland hvor navnet har flertallsform. | Virdois (finsk: Virrat) er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 4 200 innbyggere og et areal på 1 299,08 km² hvorav 136,73 km² er vann. Virdois er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Mänttä-Vilppula, Ruovesi, Ylöjärvi, Kihniö, Seinäjoki, Alavo, Etseri og Keuru.
Byens finske navn Virrat er flertallsform av virta (strøm). Virdois er den eneste kommunen i Finland hvor navnet har flertallsform. | Virdois (finsk: Virrat) er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 4 200 innbyggere og et areal på 1 299,08 km² hvorav 136,73 km² er vann. | 7,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yl%C3%B6j%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Ylöjärvi | ['Kategori:1869 i Finland', 'Kategori:2004 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1869', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer grunnlagt i 2004', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ylöjärvi er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 29 900 innbyggere og et areal på 1 324,1 km² hvorav 208,62 km² er vann. Ylöjärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Tavastkyro, Ikalis, Kihniö, Nokia, Parkano, Ruovesi, Tammerfors og Virdois.
| Ylöjärvi er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 29 900 innbyggere og et areal på 1 324,1 km² hvorav 208,62 km² er vann. Ylöjärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Tavastkyro, Ikalis, Kihniö, Nokia, Parkano, Ruovesi, Tammerfors og Virdois.
== Vennskapsbyer ==
Arvika, Sverige
Balatonföldvár, Ungarn
Kongsvinger, Norge
Saku, Estland
Skive kommun, Danmark
Vishnii Volotshok, Russland | Ylöjärvi er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 29 900 innbyggere og et areal på 1 324,1 km² hvorav 208,62 km² er vann. | 7,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%84ets%C3%A4 | 2023-02-04 | Äetsä | ['Kategori:1981 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Birkalands geografi', 'Kategori:Kommuner etablert i 1981', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Äetsä er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Den 1. januar 2009 ble Äetsä kommune sammen med kommunene Mouhijärvi og Vammala slått sammen og ble til Sastamala kommune. | Äetsä er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Den 1. januar 2009 ble Äetsä kommune sammen med kommunene Mouhijärvi og Vammala slått sammen og ble til Sastamala kommune. | Äetsä er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Den 1. | 7,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eura%C3%A5minne | 2023-02-04 | Euraåminne | ['Kategori:1869 i Finland', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1869', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Euraåminne (finsk: Eurajoki) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 5 900 innbyggere og et areal på 349,26 km² hvorav 4,12 km² er vann. Euraåminne er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Eura, Luvia, Nakkila og Raumo.
I kommunen finnes et av Finlands to kjernekraftverk, Olkiluoto. Kjernekraftverket har to reaktorer og en tredje reaktor er under oppføring. Finlands andre kjernekraftverk ligger i Lovisa.
| Euraåminne (finsk: Eurajoki) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 5 900 innbyggere og et areal på 349,26 km² hvorav 4,12 km² er vann. Euraåminne er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Eura, Luvia, Nakkila og Raumo.
I kommunen finnes et av Finlands to kjernekraftverk, Olkiluoto. Kjernekraftverket har to reaktorer og en tredje reaktor er under oppføring. Finlands andre kjernekraftverk ligger i Lovisa.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Eurajoki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Euraåminne (finsk: Eurajoki) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 5 900 innbyggere og et areal på 349,26 km² hvorav 4,12 km² er vann. | 7,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harjavalta | 2023-02-04 | Harjavalta | ['Kategori:1869 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1977', 'Kategori:Kommuner etablert i 1869', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Harjavalta er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 7 500 innbyggere og et areal på 127,98 km² hvorav 4,02 km² er vann. Harjavalta er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Eura, Kumo, Nakkila og Ulvsby.
| Harjavalta er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 7 500 innbyggere og et areal på 127,98 km² hvorav 4,02 km² er vann. Harjavalta er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Eura, Kumo, Nakkila og Ulvsby.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Harjavalta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Harjavalta er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 7 500 innbyggere og et areal på 127,98 km² hvorav 4,02 km² er vann. | 7,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Honkajoki | 2023-02-04 | Honkajoki | ['Kategori:1867 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1867', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Honkajoki er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har 1 790 innbyggere (2015) og et areal på 333,4 km² hvorav 1,8 km² er vann. Honkajoki er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Karvia, Kankaanpää, Siikais, Storå og Kauhajoki.
| Honkajoki er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har 1 790 innbyggere (2015) og et areal på 333,4 km² hvorav 1,8 km² er vann. Honkajoki er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Karvia, Kankaanpää, Siikais, Storå og Kauhajoki.
== Befolkningsutviklingen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, Honkajoki | Honkajoki er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har BEFOLKNINGSDATASYSTEMET KOMMUNERNAS INVÅNARANTAL 28. | 7,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cyrillaceae | 2023-02-04 | Cyrillaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cyrillaceae er en familie av kurvplante-kladen (Asteridae) tilhørende ordenen Ericales, og hjemmehørende i tropisk Amerika. Den har 2 slekter med én art hver – henholdsvis Cyrilla racemiflora og Cliftonia monophylla.
Tidligere ble også slekten Purdiaea inkludert i denne familien, men i dag er det bred enighet om å plassere den i familien Clethraceae.
| Cyrillaceae er en familie av kurvplante-kladen (Asteridae) tilhørende ordenen Ericales, og hjemmehørende i tropisk Amerika. Den har 2 slekter med én art hver – henholdsvis Cyrilla racemiflora og Cliftonia monophylla.
Tidligere ble også slekten Purdiaea inkludert i denne familien, men i dag er det bred enighet om å plassere den i familien Clethraceae.
== Eksterne lenker ==
(en) Cyrillaceae i Encyclopedia of Life
(en) Cyrillaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Cyrillaceae hos Artsdatabanken
(en) Cyrillaceae hos Fossilworks
(en) Cyrillaceae hos ITIS
(en) Cyrillaceae hos NCBI
(en) Cyrillaceae hos The International Plant Names Index
(en) Cyrillaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Cyrillaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cyrillaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Cyrillaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants.
Germplasm Resources Information Network: Cyrillaceae
Anderberg, A. A. og Zhang, Z. (2002): «Phylogenetic relationships of Cyrillaceae and Clethraceae (Ericales) with special emphasis on the genus Purdiaea», i: Organisms, Div. & Evol, Nr 2 2002, side 127–137. | * Cliftonia | 7,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vittis_by | 2023-02-04 | Vittis by | ['Kategori:1865 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1865', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1977', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vittis'] | Vittis (finsk: Huittinen) er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta.
Byen ligger der elvene Loimijoki og Punkalaitumenjoki renner sammen like før utløpet i Kumo älv.Kommunen har, etter sammenslåingen med Vampula 1. januar 2009, cirka 10 700 innbyggere og et areal på 539,66 km² hvorav 5,12 km² er vann. Vittis er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kumo, Säkylä, Loimaa, Punkalaidun og Sastamala.
I byen finnes næringsmiddel-, metall- og treindustri. Av severdigheter finnes Vittis museum, med verker av skulptøren Lauro Leppänen.
| Vittis (finsk: Huittinen) er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta.
Byen ligger der elvene Loimijoki og Punkalaitumenjoki renner sammen like før utløpet i Kumo älv.Kommunen har, etter sammenslåingen med Vampula 1. januar 2009, cirka 10 700 innbyggere og et areal på 539,66 km² hvorav 5,12 km² er vann. Vittis er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kumo, Säkylä, Loimaa, Punkalaidun og Sastamala.
I byen finnes næringsmiddel-, metall- og treindustri. Av severdigheter finnes Vittis museum, med verker av skulptøren Lauro Leppänen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Huittinen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Vittis (finsk: Huittinen) er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta. | 7,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A4mij%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Jämijärvi | ['Kategori:1865 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1865', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Jämijärvi er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 2 100 innbyggere og et areal på 224,27 km² hvorav 9,96 km² er vann. Jämijärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ikalis, Kankaanpää og Parkano.
| Jämijärvi er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 2 100 innbyggere og et areal på 224,27 km² hvorav 9,96 km² er vann. Jämijärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ikalis, Kankaanpää og Parkano.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jämijärvi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jämijärvi er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 2 100 innbyggere og et areal på 224,27 km² hvorav 9,96 km² er vann. | 7,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kankaanp%C3%A4%C3%A4 | 2023-02-04 | Kankaanpää | ['Kategori:1865 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1865', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1972', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Kankaanpää er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta. Kommunen har cirka 12 300 innbyggere og et areal på 705,03 km² hvorav 15,35 km² er vann. Kankaanpää er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Karvia, Honkajoki, Siikais, Påmark, Björneborg, Sastamala, Ikalis, Jämijärvi og Parkano. Kankaanpää ble opprettet som kommune i 1865 og fikk bystatus i 1972.
| Kankaanpää er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta. Kommunen har cirka 12 300 innbyggere og et areal på 705,03 km² hvorav 15,35 km² er vann. Kankaanpää er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Karvia, Honkajoki, Siikais, Påmark, Björneborg, Sastamala, Ikalis, Jämijärvi og Parkano. Kankaanpää ble opprettet som kommune i 1865 og fikk bystatus i 1972.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kankaanpää – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Uppslagsverket Finland, Kankaanpää Arkivert 18. mai 2015 hos Wayback Machine. | Kankaanpää er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta. Kommunen har cirka 12 300 innbyggere og et areal på 705,03 km² hvorav 15,35 km² er vann. | 7,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1895/96 var den 25. sesongen av den engelske FA-cupen. | 7,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freeman_Dyson | 2023-02-04 | Freeman Dyson | ['Kategori:Alumni fra Cornell University', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Forskere fra USA', 'Kategori:Fysikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Matematikere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Templetonprisen', 'Kategori:Personer fra distriktet Bracknell Forest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wolfprisen i fysikk'] | Freeman John Dyson (født 15. desember 1923 i Crowthorne i Berkshire i England, død 28. februar 2020 i Princeton i New Jersey i USA) var en britiskfødt amerikansk teoretisk fysiker og matematiker kjent for arbeid innenfor kvantefeltteori, faste materialers fysikk og kjernefysisk teknologi. Dyson er kjent blant annet for å ha tenkt ut de teoretiske begrepene Dysonsfæren og Dysontreet.
| Freeman John Dyson (født 15. desember 1923 i Crowthorne i Berkshire i England, død 28. februar 2020 i Princeton i New Jersey i USA) var en britiskfødt amerikansk teoretisk fysiker og matematiker kjent for arbeid innenfor kvantefeltteori, faste materialers fysikk og kjernefysisk teknologi. Dyson er kjent blant annet for å ha tenkt ut de teoretiske begrepene Dysonsfæren og Dysontreet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Freeman Dyson var sønn av Mildred Lucy (Atkey) og av den engelske komponisten George Dyson, som senere ble adlet. Han studerte matematikk i Cambridge blant annet for Godfrey Harold Hardy, der han tok bakkalaureat i 1945. Under andre verdenskrig var han analytiker for den britiske Bomber Command.
=== Forsker ===
Etter krigen tok han etterhvert doktorgrad ved University of Cornell i USA, og ble research fellow ved University of Birmingham i England.
Dyson arbeidet særlig med kvantefeltteori, faststofffysikk og atomvitenskap. Han er kjent blant annet for å ha tenkt ut de teoretiske begrepene Dysonsfæren og Dysontreet. Han undersøkte også spørsmålet om gravitoner prinsipielltset kan la seg observere.Dyson var en aktiv kristen, motstander av nasjonalisme og tilhenger av kjernefysisk nedrustning og internasjonalt samarbeid. Dyson var også medlem av board of sponsors for Bulletin of the Atomic Scientists. En del av hans tenkning har fått ut over det fysiske fagfelt og inn i filosofien.
Han uttalte seg om global oppvarming, som han mente skyldes menneskelig aktivitet, forbrenning av fossile brennstoffer, men ga uttrykk for at datamodellene som blir brukt for å simulere klimaskiftet ikke er tilstrekkelig gode.Freeman Dyson er far til journalisten Esther Dyson og vitenskapsteoretikeren George Dyson. Begge er fra hans ekteskap (1950 til skilsmisse 1958) med matematikeren Verena Huber-Dyson (1923–2016).
== Utmerkelser (utvalg) ==
1981 – Wolfprisen i fysikk
1968 – Hughesmedaljen
1966 – Lorentzmedaljen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Freeman Dyson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Freeman Dyson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Artikkel i International Herald Tribune om Dysons skepsis vedrørende global oppvarming (engelsk) | Freeman John Dyson (født 15. desember 1923 i Crowthorne i Berkshire i England, død 28. | 7,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karvia | 2023-02-04 | Karvia | ['Kategori:1865 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1865', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Karvia er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 2 800 innbyggere og et areal på 519,86 km² hvorav 17,93 km² er vann. Karvia er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Honkajoki, Jalasjärvi, Kankaanpää, Kauhajoki og Parkano.
| Karvia er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 2 800 innbyggere og et areal på 519,86 km² hvorav 17,93 km² er vann. Karvia er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Honkajoki, Jalasjärvi, Kankaanpää, Kauhajoki og Parkano.
== Kilder ==
(no) Karvia i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Karvia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Karvia er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 2 800 innbyggere og et areal på 519,86 km² hvorav 17,93 km² er vann. | 7,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kiikoinen | 2023-02-04 | Kiikoinen | ['Kategori:1840-årene i Finland', 'Kategori:1847 i Europa', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1847', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2013', 'Kategori:Satakuntas geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kiikoinen (eldre svensk: Kikois) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen hadde cirka 1 300 innbyggere og et areal på 144,34 km² hvorav 6,29 km² er vann. Kiikoinen var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Kumo, Lavia, Ulvsby og Sastamala.
Den 1. januar 2013 ble Kiikoinen en del av kommunen Sastamala.
| Kiikoinen (eldre svensk: Kikois) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen hadde cirka 1 300 innbyggere og et areal på 144,34 km² hvorav 6,29 km² er vann. Kiikoinen var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Kumo, Lavia, Ulvsby og Sastamala.
Den 1. januar 2013 ble Kiikoinen en del av kommunen Sastamala.
== Referanser == | Kiikoinen (eldre svensk: Kikois) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen hadde cirka 1 300 innbyggere og et areal på 144,34 km² hvorav 6,29 km² er vann. | 7,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kiukais_kommune | 2023-02-04 | Kiukais kommune | ['Kategori:2009 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2009', 'Kategori:Satakuntas geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kiukais (finsk: Kiukainen) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen ble slått sammen med Eura 1. januar 2009.
| Kiukais (finsk: Kiukainen) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen ble slått sammen med Eura 1. januar 2009.
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, Kiukais | Kiukais (finsk: Kiukainen) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen ble slått sammen med Eura 1. | 7,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kumo | 2023-02-04 | Kumo | ['Kategori:1869 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1869', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1977', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Kumo (finsk: Kokemäki) er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta. Kommunen har cirka 8 100 innbyggere og et areal på 53,34 km² hvorav 50,08 km² er vann. Kumo er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Vittis, Säkylä, Eura, Harjavalta, Ulvsby, Björneborg (på ett punkt) og Sastamala.
Gjennom byen flyter Kumo älv (finsk: Kokemäenjoki).
| Kumo (finsk: Kokemäki) er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta. Kommunen har cirka 8 100 innbyggere og et areal på 53,34 km² hvorav 50,08 km² er vann. Kumo er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Vittis, Säkylä, Eura, Harjavalta, Ulvsby, Björneborg (på ett punkt) og Sastamala.
Gjennom byen flyter Kumo älv (finsk: Kokemäenjoki).
== Vennskapsbyer ==
Põltsamaa, Estland
Lier, Norge
Falköping, Sverige
Hobro, Danmark
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kokemäki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kumo (finsk: Kokemäki) er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta. Kommunen har cirka 8 100 innbyggere og et areal på 53,34 km² hvorav 50,08 km² er vann. | 7,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjulo | 2023-02-04 | Kjulo | ['Kategori:1870 i Finland', 'Kategori:2016 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1870', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2016', 'Kategori:Satakuntas geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kjulo (finsk: Köyliö) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Ved utgangen av februar 2015 hadde kommunen 2 640 innbyggere og et areal på 259,3 km² hvorav 13,22 km² er vann. Kjulo var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Eura, Vittis, Kumo og Säkylä.
1. januar 2016 ble Kjulo slått sammen med Säkylä.
| Kjulo (finsk: Köyliö) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Ved utgangen av februar 2015 hadde kommunen 2 640 innbyggere og et areal på 259,3 km² hvorav 13,22 km² er vann. Kjulo var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Eura, Vittis, Kumo og Säkylä.
1. januar 2016 ble Kjulo slått sammen med Säkylä.
== Befolkningsutviklingen ==
== Referanser == | Kjulo (finsk: Köyliö) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Ved utgangen av februar 2015 hadde kommunen BEFOLKNINGSDATASYSTEMET KOMMUNERNAS INVÅNARANTAL 28. | 7,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lappi | 2023-02-04 | Lappi | ['Kategori:2009 i Finland', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2009', 'Kategori:Satakuntas geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Lappi er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen ble slått sammen med Raumo kommune 1. januar 2009. | Lappi er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen ble slått sammen med Raumo kommune 1. januar 2009. | Lappi er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen ble slått sammen med Raumo kommune 1. | 7,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/13._januar-medaljen | 2023-02-04 | 13. januar-medaljen | ['Kategori:Litauen', 'Kategori:Utmerkelser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1991'] | 13. januar-medaljen (litauisk: Sausio 13-osios atminimo medalis) er en litauisk utmerkelse innstiftet til minne om begivenhetene som fant sted i Vilnius 13. januar 1991 da sovjetiske militærstyrker gikk til angrep på sivile som demonstrerte for Litauens frihet og selvstendighet. Medaljen tildeles borgere av Litauen eller andre land for innsats knyttet til forsvaret av Litauens frihet og selvstendighet i perioden januar til september 1991.
| 13. januar-medaljen (litauisk: Sausio 13-osios atminimo medalis) er en litauisk utmerkelse innstiftet til minne om begivenhetene som fant sted i Vilnius 13. januar 1991 da sovjetiske militærstyrker gikk til angrep på sivile som demonstrerte for Litauens frihet og selvstendighet. Medaljen tildeles borgere av Litauen eller andre land for innsats knyttet til forsvaret av Litauens frihet og selvstendighet i perioden januar til september 1991.
== Utforming ==
Medaljen er i sølv og har en diameter på 36 mm. Den viser en engel som holder et menneske som holder et skjold med Gediminas-merket. Forsiden bærer også innskriften «Sausio 13» (norsk: «13. januar») og «1991», «13. januar 1991» på litauisk. Medaljen har gult bånd med grønne og røde striper. Dette er fargene i Litauens flagg. I tillegg har båndet svarte striper.
== Tildeling ==
13. januar-medaljen var per 19. november 2020 tildelt 4 302 personer.Fire nordmenn er tildelt 13. januar-medaljen: Leon Bodd, Hans-Wilhelm Steinfeld og Thorvald Stoltenberg ble tildelt medaljen i 1992, mens Ingvald Godal fikk den i 1996.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Medal of January 13, Administration of the Office of the President. | 13. januar-medaljen (litauisk: Sausio 13-osios atminimo medalis) er en litauisk utmerkelse innstiftet til minne om begivenhetene som fant sted i Vilnius 13. | 7,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lavia | 2023-02-04 | Lavia | ['Kategori:1868 i Finland', 'Kategori:2015 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1868', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2015', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Lavia er en by og tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen hadde cirka 2 000 innbyggere og et areal på 357,8 km² hvorav 36,6 km² er vann. Lavia var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Björneborg, Kankaanpää, Kiikoinen, Kumo, Påmark, Sastamala og Ulvsby.
1. januar 2015 ble kommunen slått sammen med Björneborg.
| Lavia er en by og tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen hadde cirka 2 000 innbyggere og et areal på 357,8 km² hvorav 36,6 km² er vann. Lavia var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Björneborg, Kankaanpää, Kiikoinen, Kumo, Påmark, Sastamala og Ulvsby.
1. januar 2015 ble kommunen slått sammen med Björneborg.
== Referanser == | Lavia er en by og tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen hadde cirka 2 000 innbyggere og et areal på 357,8 km² hvorav 36,6 km² er vann. | 7,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VersaEmerge | 2023-02-04 | VersaEmerge | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2005', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA'] | VersaEmerge er et amerikansk band fra Port St. Lucie, Florida. Bandet består av to medlemmer, og er foreløpig signert til plateselskapet Fueled by Ramen. VersaEmerge ble dannet da deres tidligere band, My Fair Verona, ble splittet.Bandet ble grunnlagt av Blake Harnage og Anthony Martone da de fortsatt gikk på high school. Navnet «VersaEmerge» kommer fra uttrykket «versa» fra frasen «vice-versa», og fra uttrykket «emerge», som betyr å reise seg fra en negativ tilstand. Bandet begynte å finne sin egen sound. Deretter spilte de inn en EP, kalt Cities Built On Sand. Der var Spencer Pearson vokal, Anthony James på keyboard, Josh Center på gitar and Nick O. (Osbourne) på bassgitar. Da Spencer, deres mannlige vokalist, forlot bandet, prøvde Sierra Kusterbeck seg som ny vokalist. De andre medlemmene var ikke sikre med en gang, men Harnage overbeviste dem om at hun var den rette for jobben og i 2007 ble hun med i bandet.
I 2008 begynte bandet å spille inn deres andre EP, Perceptions. Den ble gitt ut i mai 2008. Senere ble de kontaktet av Fueled by Ramen, og ble kort etter signert til dem. Etter det begynte de å jobbe med deres tredje EP, kalt VersaEmerge. Denne EP-en ble gitt ut 3. februar 2009, disponibel på nettbutikken til Fueled by Ramen, iTunes og på deres kommende turnéer, «The Secret Valentine Tour» og «Craig Owens Tour». EP-en nådde som #44 på Billboard Heatseekers chart. Bandet kommer også til å opptre Give It a Name 2009 i Storbritannia og på Warped Tour, sommeren 2009.
| VersaEmerge er et amerikansk band fra Port St. Lucie, Florida. Bandet består av to medlemmer, og er foreløpig signert til plateselskapet Fueled by Ramen. VersaEmerge ble dannet da deres tidligere band, My Fair Verona, ble splittet.Bandet ble grunnlagt av Blake Harnage og Anthony Martone da de fortsatt gikk på high school. Navnet «VersaEmerge» kommer fra uttrykket «versa» fra frasen «vice-versa», og fra uttrykket «emerge», som betyr å reise seg fra en negativ tilstand. Bandet begynte å finne sin egen sound. Deretter spilte de inn en EP, kalt Cities Built On Sand. Der var Spencer Pearson vokal, Anthony James på keyboard, Josh Center på gitar and Nick O. (Osbourne) på bassgitar. Da Spencer, deres mannlige vokalist, forlot bandet, prøvde Sierra Kusterbeck seg som ny vokalist. De andre medlemmene var ikke sikre med en gang, men Harnage overbeviste dem om at hun var den rette for jobben og i 2007 ble hun med i bandet.
I 2008 begynte bandet å spille inn deres andre EP, Perceptions. Den ble gitt ut i mai 2008. Senere ble de kontaktet av Fueled by Ramen, og ble kort etter signert til dem. Etter det begynte de å jobbe med deres tredje EP, kalt VersaEmerge. Denne EP-en ble gitt ut 3. februar 2009, disponibel på nettbutikken til Fueled by Ramen, iTunes og på deres kommende turnéer, «The Secret Valentine Tour» og «Craig Owens Tour». EP-en nådde som #44 på Billboard Heatseekers chart. Bandet kommer også til å opptre Give It a Name 2009 i Storbritannia og på Warped Tour, sommeren 2009.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Ingen
=== EP-er ===
Cities Built On Sand (Selvutgitt, 2007)
Perceptions (Selvutgitt, 2008)
VersaEmerge (Fueled by Ramen, 2009)
Another Atmosphere (Fueled by Ramen, kommer 2013)
== Medlemmer ==
Sierra Kusterbeck – hovedvokal
Blake Harnage – gitar, vokal, programmering
Jerry Pierce – gitar
Devin Ingelido – bassgitar
Anthony Martone – trommer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) VersaEmerge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) VersaEmerge på Discogs
(en) VersaEmerge på MusicBrainz
(en) VersaEmerge på MusicBrainz
(en) VersaEmerge på Spotify
(en) VersaEmerge på Songkick
(en) VersaEmerge på AllMusic
(en) VersaEmerge på MySpace | Port St. Lucie, Florida, USA | 7,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luvia | 2023-02-04 | Luvia | ['Kategori:1870 i Finland', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1870', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Luvia er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen hadde cirka 3 000 innbyggere og et areal på 171,54 km² hvorav 2,48 km² var vann. Luvia var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Euraåminne, Nakkila og Björneborg.
Den 1. januar 2017 ble Luvia innlemmet i Euraåminne.
| Luvia er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen hadde cirka 3 000 innbyggere og et areal på 171,54 km² hvorav 2,48 km² var vann. Luvia var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Euraåminne, Nakkila og Björneborg.
Den 1. januar 2017 ble Luvia innlemmet i Euraåminne.
== Referanser == | }} | 7,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sastmola | 2023-02-04 | Sastmola | ['Kategori:1630-årene i Finland', 'Kategori:1639 i Europa', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1639', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Sastmola (finsk: Merikarvia) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 3 400 innbyggere og et areal på 450,67 km² hvorav 4,62 km² er vann. Sastmola er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Björneborg, Påmark (på ett punkt), Siikais, Storå og Kristinestad. | Sastmola (finsk: Merikarvia) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 3 400 innbyggere og et areal på 450,67 km² hvorav 4,62 km² er vann. Sastmola er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Björneborg, Påmark (på ett punkt), Siikais, Storå og Kristinestad. | Sastmola (finsk: Merikarvia) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 3 400 innbyggere og et areal på 450,67 km² hvorav 4,62 km² er vann. | 7,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nakkila | 2023-02-04 | Nakkila | ['Kategori:1861 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1861', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Nakkila er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 5 800 innbyggere og et areal på 184,89 km² hvorav 1,97 km² er vann. Nakkila er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Eura, Euraåminne, Harjavalta, Luvia, Björneborg og Ulvsby.
| Nakkila er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 5 800 innbyggere og et areal på 184,89 km² hvorav 1,97 km² er vann. Nakkila er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Eura, Euraåminne, Harjavalta, Luvia, Björneborg og Ulvsby.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nakkila – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nakkila er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 5 800 innbyggere og et areal på 184,89 km² hvorav 1,97 km² er vann. | 7,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norrmark | 2023-02-04 | Norrmark | ['Kategori:2010 i Finland', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2010', 'Kategori:Satakuntas geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Norrmark (finsk: Noormarkku) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Den 31. desember 2009 hadde kommunen 6 158 innbyggere og et areal på 332,06 km² hvorav 15,2 km² er vann. Norrmark var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Lavia, Påmark, Björneborg og Ulvsby.
I Norrmark ble det tidlig industrivirksomhet med en sag og et jernverk som nå er nedlagt. Selskapet Rautaruukki har sin opprinnelse i det tidligere jernverket i Norrmark. Villaen Villa Mairea som ble tegnet av den verdensberømte arkitekten Alvar Aalto, ligger i nærheten av den tidligere industrivirksomheten.
Den 1. januar 2010 ble Norrmark kommune slått sammen med Björneborg. | Norrmark (finsk: Noormarkku) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Den 31. desember 2009 hadde kommunen 6 158 innbyggere og et areal på 332,06 km² hvorav 15,2 km² er vann. Norrmark var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Lavia, Påmark, Björneborg og Ulvsby.
I Norrmark ble det tidlig industrivirksomhet med en sag og et jernverk som nå er nedlagt. Selskapet Rautaruukki har sin opprinnelse i det tidligere jernverket i Norrmark. Villaen Villa Mairea som ble tegnet av den verdensberømte arkitekten Alvar Aalto, ligger i nærheten av den tidligere industrivirksomheten.
Den 1. januar 2010 ble Norrmark kommune slått sammen med Björneborg. | Norrmark (finsk: Noormarkku) er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Den 31. | 7,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5mark | 2023-02-04 | Påmark | ['Kategori:1868 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1868', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Påmark (finsk: Pomarkku) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har 2 247 innbyggere (oktober 2015) og et areal på 332,04 km² hvorav 30,96 km² er vann. Påmark er en finskspråklig kommune. Den grenser til kommunene Björneborg, Kankaanpää, Siikais og Sastmola (på ett punkt).
| Påmark (finsk: Pomarkku) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har 2 247 innbyggere (oktober 2015) og et areal på 332,04 km² hvorav 30,96 km² er vann. Påmark er en finskspråklig kommune. Den grenser til kommunene Björneborg, Kankaanpää, Siikais og Sastmola (på ett punkt).
== Referanser == | Påmark (finsk: Pomarkku) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har innbyggere (oktober 2015) og et areal på 332,04 km² hvorav 30,96 km² er vann. | 7,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siikais_kommune | 2023-02-04 | Siikais kommune | ['Kategori:1871 i Finland', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1871', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Siikais (finsk: Siikainen) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 1 700 innbyggere og et areal på 491,37 km² hvorav 28,29 km² er vann. Siikais er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Sastmola, Björneborg (på ett punkt), Påmark, Kankaanpää og Storå. | Siikais (finsk: Siikainen) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 1 700 innbyggere og et areal på 491,37 km² hvorav 28,29 km² er vann. Siikais er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Sastmola, Björneborg (på ett punkt), Påmark, Kankaanpää og Storå. | Siikais (finsk: Siikainen) er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 1 700 innbyggere og et areal på 491,37 km² hvorav 28,29 km² er vann. | 7,758 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A4kyl%C3%A4 | 2023-02-04 | Säkylä | ['Kategori:1869 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1869', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Säkylä er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 1 700 innbyggere og et areal på 268,48 km² hvorav 107,91 km² er vann. Säkylä er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Eura, Kumo, Vittis, Loimaa og Pöytyä. | Säkylä er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 1 700 innbyggere og et areal på 268,48 km² hvorav 107,91 km² er vann. Säkylä er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Eura, Kumo, Vittis, Loimaa og Pöytyä. | Säkylä er en kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen har cirka 1 700 innbyggere og et areal på 268,48 km² hvorav 107,91 km² er vann. | 7,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulvsby | 2023-02-04 | Ulvsby | ['Kategori:1300-tallet i Finland', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger opphørt i 1558', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1365', 'Kategori:Byer grunnlagt i 2000', 'Kategori:Kommuner i Satakunta', 'Kategori:Sider med kart'] | Ulvsby (finsk: Ulvila) er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta. Kommunen har cirka 13 482 innbyggere og et areal på 422,56 km² hvorav 21,83 km² er vann. Ulvsby er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Harjavalta, Kiikoinen, Kumo, Lavia, Nakkila og Björneborg.
Ulvsby middelalderkirke Sankt Olofs kyrka ble påbegynt i 1332. Ved en restaurering i 2005 fant man ved sakristiet en sølvskatt på over 1400 mynter fra 1390-tallet. Dette er den største middelalderskatt som er funnet i Finland.
| Ulvsby (finsk: Ulvila) er en finsk by og kommune i landskapet Satakunta. Kommunen har cirka 13 482 innbyggere og et areal på 422,56 km² hvorav 21,83 km² er vann. Ulvsby er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Harjavalta, Kiikoinen, Kumo, Lavia, Nakkila og Björneborg.
Ulvsby middelalderkirke Sankt Olofs kyrka ble påbegynt i 1332. Ved en restaurering i 2005 fant man ved sakristiet en sølvskatt på over 1400 mynter fra 1390-tallet. Dette er den største middelalderskatt som er funnet i Finland.
== Vennskapsbyer ==
Ljusdal kommune, Sverige
Suure-Jaani, Estland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, Ulvsby | |comcat = Ulvila | 7,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vampula | 2023-02-04 | Vampula | ['Kategori:2009 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2009', 'Kategori:Satakuntas geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Vampula er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen ble slått sammen med Vittis 1. januar 2009.
| Vampula er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen ble slått sammen med Vittis 1. januar 2009.
== Referanser == | Vampula er en tidligere kommune i landskapet Satakunta i Finland. Kommunen ble slått sammen med Vittis 1. | 7,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taboo | 2023-02-04 | Taboo | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Norske popgrupper', 'Kategori:Norske prog-rock-band', 'Kategori:Norske rockegrupper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Taboo er en norsk rockegruppe, startet på Mo i Rana i januar 1968 med Asbjørn Krogtoft som frontfigur. Han vurderte faktisk en stund å beholde navnet fra sitt foregående band 1-2-6, noe hans tidligere spillekamerater ikke var spesielt begeistret for. Da ASAs far, Magne Krogtoft, fikk høre om reaksjonen fra de andre, sa han: «Nei, det er vel tabu å hete 1-2-6». Dermed ble navnet Taboo.
| Taboo er en norsk rockegruppe, startet på Mo i Rana i januar 1968 med Asbjørn Krogtoft som frontfigur. Han vurderte faktisk en stund å beholde navnet fra sitt foregående band 1-2-6, noe hans tidligere spillekamerater ikke var spesielt begeistret for. Da ASAs far, Magne Krogtoft, fikk høre om reaksjonen fra de andre, sa han: «Nei, det er vel tabu å hete 1-2-6». Dermed ble navnet Taboo.
== Historie ==
Nils Ole Steinbakk hadde vært trommeslager i The Arrows, mens Willy Andersen og Sverre Fagerli hadde spilt henholdsvis gitar og bass i The Strangers. Første konsert fant sted på Fossetangen på Selfors i utkanten av Mo i Rana i april 1968.
Gruppa holdt kun sammen i knapt ett år, men rakk likevel å utgi to singler; «Vampire Tango» / «You're My Friend» og «Queen Of Spades» / «Fonebones Street». Musikken var litt psykedelisk og rå, men med sangharmonier. Forbildene var spesielt den britiske rockegruppa Cream og den amerikanske rockegruppa Vanilla Fudge. I POP-Revyen lå Taboo øverst på popularitetsbarometeret i 37 uker på rad. De entret denne lista lenge før de hadde holdt noen konsert, og forsvarte sin plass i hele tre måneder etter at gruppa formelt var oppløst.
Den første av originalbesetningen som takket for seg var Sverre Fagerli. Han ble raskt erstattet av bassisten Sverre Kjelsberg fra The Pussycats. Så ble Willy Andersen innkalt til militærtjeneste, og ble erstattet av Arne Schulze (fra The Quivers, og senere Popol Vuh / Popol Ace). Arne Schulze rakk kun å delta på en turné på Vestlandet før Willy Andersen hadde dimmet, men det var ikke lett å holde liv i et band som satset på psykedelisk rock i Norge.
Like etter ble Taboo oppløst, og ASA dannet gruppa The Clan, sammen med Nils Ole Steinbakk, Sverre Kjelsberg og Ottar Aasegg fra Pussycats. Kvartetten rakk å øve et par ukers tid for en planlagt plateinnspilling. De gjennomførte én eneste spillejobb før The Clan ble oppløst.
== Reunion på gammelpopfestivalen Fiin gammel ==
I anledning en rockemønstring i januar 2008 henvendte Geir Mortensen seg til medlemmene av Taboo om en opptreden. Dermed samlet de seg igjen for Fiin gammel-konserten i Bodø med et repertoar bestående av både gamle og nye låter. Da Willy Andersen hadde komponert en del nye melodier, som ASA skrev tekster til, ble det til at de spilte et par konserter til - i Bodø, Fauske og Mo i Rana. Dermed var bandet reetablert for flere spillejobber, og så bar det avsted til Hønsehuset Lydstudio i Bodø for å spille inn 11 låter, blant annet «Antarctica». CD-en Reborn ble berammet utgivelse 29. januar 2010, og har vakt fortjent oppmerksomhet.
== Diskografi ==
Album2005: Taboo: Vampire Tango, Queen of Spades. Norsk Rocks Historie vol. 4. Rhythm'n' Blues & Psykedelia 1966-1969. NRK Universal 982496-3.
2010: RebornSinglerTaboo: Vampire Tango/You're My Friend. RCA Victor NA 1333 (1968)
Taboo: Queen of Spades/Fonebone Street. RCA Victor NA 1342 (1968)
== Referanser ==
== Litteratur ==
B[akken], Willy 1983: Norge i rock, beat & blues. Del 1 1955 – 1971. Oslo: Erik Sandberg as. ISBN 82-7316-163-3
B[akken], Willy 1984: Norge i rock, beat & blues. Del 2 1971 – 1983. Oslo: Erik Sandbeg as. ISBN 82-7316-176-5
Eggum, Jan, Bård Ose og Siren Steen: Norsk pop & rock leksikon. Populærmusikk i hundre år. 2. utgave, 3. opplag. Vega forlag. Oslo 2005. ISBN 82-92489-09-6
Krogtoft, Asbjørn Asa 2015: Asa Krogtoft Songbook. Bok 1. Alle låtene fra 1963 til 1970 - fra "126" og "Taboo" - til soloalbumet "UTOPIA". [Med Forord (s. 7-15) skrevet av Audun William Kvarsnes.] Bodø: Asanova.no ISBN 978-82-690109-0-9
== Eksterne lenker ==
(en) Taboo på Discogs
(en) Taboo på MusicBrainz
(en) Taboo på Songkick
(no) Ballade.no: Taboo
(no) An.no Taboo har gjenoppstått
(no) Om Taboo | __NOTOC__ | 7,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fouquieria | 2023-02-04 | Fouquieria | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen'] | Fouquieria er en planteslekt. Den er den eneste slekten i familien Fouquieriaceae som tilhører lyngordenen (Ericales). De 11 artene i slekten vokser i ørkenstrøkene i sørvestlige USA og Mexico.
Artene er lite forgrenede busker og trær. De har langskudd der akselbladene er omdannet til torner og kortskudd uten torner. Bladene sitter spredt og er små og enkle. De spretter etter regn og faller raskt av. De meste av fotosyntesen skjer i de sukkulente stenglene, ikke ulikt kaktus, men Fouquieria har mye tynnere stengler.
Blomstene er tvekjønnede og sitter mange sammen. Blomsterstanden er et aks, en klase eller en topp og sitter endestilt eller i bladhjørnene. Det er 5 tynne, overlappende begerblad, og kronrøret har 5 overlappende fliker. Det er 10–20 pollenbærere som sitter i 1–2 kranser. Fruktknuten er oversittende og har 3, eller mer sjeldent 4, kammer med 3–6 frøemner i hvert kammer. Det er 1 griffel der arret har 3, eller mer sjeldent 4, fliker. Frukten er en kapsel som åpner seg på langs.
Fouquieria shrevei er unik ved at den kan vokse på grunn med svært høy konsentrasjon av gips; den har velduftende hvite blomster og får trolig blomstene bestøvet av møll. Andre arter i slekten har ofte oransje eller røde blomster, og pollineres av kolibrier eller bier i slekten Xylocopa.
Slekten og familien har navn etter den franske legen Pierre Fouquier (1776–1850).
Fouquieria ble tidligere antatt å ikke være særlig nært beslektet med andre planter. I Cronquist-systemet var Fouquieriaceae plassert i ordenen Violales, mens Takhtajan satte den alene i ordenen Fouquieriales. Molekylærgenetiske studier har derimot vist at Fouquieria er søstergruppen til fjellflokkfamilien. Dette bekreftes av en rekke fellestrekk i blomsterbygningen.
| Fouquieria er en planteslekt. Den er den eneste slekten i familien Fouquieriaceae som tilhører lyngordenen (Ericales). De 11 artene i slekten vokser i ørkenstrøkene i sørvestlige USA og Mexico.
Artene er lite forgrenede busker og trær. De har langskudd der akselbladene er omdannet til torner og kortskudd uten torner. Bladene sitter spredt og er små og enkle. De spretter etter regn og faller raskt av. De meste av fotosyntesen skjer i de sukkulente stenglene, ikke ulikt kaktus, men Fouquieria har mye tynnere stengler.
Blomstene er tvekjønnede og sitter mange sammen. Blomsterstanden er et aks, en klase eller en topp og sitter endestilt eller i bladhjørnene. Det er 5 tynne, overlappende begerblad, og kronrøret har 5 overlappende fliker. Det er 10–20 pollenbærere som sitter i 1–2 kranser. Fruktknuten er oversittende og har 3, eller mer sjeldent 4, kammer med 3–6 frøemner i hvert kammer. Det er 1 griffel der arret har 3, eller mer sjeldent 4, fliker. Frukten er en kapsel som åpner seg på langs.
Fouquieria shrevei er unik ved at den kan vokse på grunn med svært høy konsentrasjon av gips; den har velduftende hvite blomster og får trolig blomstene bestøvet av møll. Andre arter i slekten har ofte oransje eller røde blomster, og pollineres av kolibrier eller bier i slekten Xylocopa.
Slekten og familien har navn etter den franske legen Pierre Fouquier (1776–1850).
Fouquieria ble tidligere antatt å ikke være særlig nært beslektet med andre planter. I Cronquist-systemet var Fouquieriaceae plassert i ordenen Violales, mens Takhtajan satte den alene i ordenen Fouquieriales. Molekylærgenetiske studier har derimot vist at Fouquieria er søstergruppen til fjellflokkfamilien. Dette bekreftes av en rekke fellestrekk i blomsterbygningen.
== Galleri ==
== Litteratur ==
«Fouquieriaceae». APWEbsite. Besøkt 22. april 2020.
«Fouquieriaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Arkivert fra originalen 13. desember 2010. Besøkt 22. april 2020.
L.M. Schultheis og W.J. Stone (2012). «Fouquieria». Jepson eFlora. Besøkt 22. april 2020.
J. Schönenberger (2009). «Comparative floral structure and systematics of Fouquieriaceae and Polemoniaceae (Ericales)». International Journal of Plant Sciences. 170 (9): 1132–1167. ISSN 1058-5893. doi:10.1086/605875.
== Eksterne lenker ==
(en) Fouquieria i Global Biodiversity Information Facility
(en) Fouquieria hos ITIS
(en) Fouquieria hos NCBI
(en) Fouquieria hos The International Plant Names Index
(en) Fouquieria hos Tropicos
(en) Kategori:Fouquieria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Fouquieria – detaljert informasjon på Wikispecies | * Fouquieria burragei | 7,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Structurae | 2023-02-04 | Structurae | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Databaser'] | Structurae er en database tilgjengelig på Internett, med beskrivelser av byggverk og strukturer slik som broer, skyskrapere, tårn og demninger. I tillegg inneholder databasen informasjon om selskaper og personer involvert i å planlegge eller bygge disse strukturene. Navnet Structurae er basert på det latinske ordet strūctūra, som beskriver både handlingen å konstruere, og resultatet av denne handlingen.Structurae støttes av hundrevis av frivillige som bidrar med data, informasjon og bilder. De fleste oppføringene refererer fra spesialiserte journaler og andre kilder. Grunnleggeren, Nicolas Janberg, er en bro-ingeniør som bestemte seg for å lage databasen da han underviste ved Princeton University. Structurae var basert på arkitektur-databasen archINFORM, som regnes som et pionerprosjekt innen katalogisering av bygningsdata på Internett.
Structurae-databasen og dens nettside er tilgjengelig på tre språk – engelsk, fransk og tysk. Prosjektet finansieres gjennom reklame på nettsiden, sponsorer og salg av oppføringer for bedrifter. Nettstedet består av over 100 000 individuelle sider programmert i ColdFusion, og det bruker en MySQL-database.
| Structurae er en database tilgjengelig på Internett, med beskrivelser av byggverk og strukturer slik som broer, skyskrapere, tårn og demninger. I tillegg inneholder databasen informasjon om selskaper og personer involvert i å planlegge eller bygge disse strukturene. Navnet Structurae er basert på det latinske ordet strūctūra, som beskriver både handlingen å konstruere, og resultatet av denne handlingen.Structurae støttes av hundrevis av frivillige som bidrar med data, informasjon og bilder. De fleste oppføringene refererer fra spesialiserte journaler og andre kilder. Grunnleggeren, Nicolas Janberg, er en bro-ingeniør som bestemte seg for å lage databasen da han underviste ved Princeton University. Structurae var basert på arkitektur-databasen archINFORM, som regnes som et pionerprosjekt innen katalogisering av bygningsdata på Internett.
Structurae-databasen og dens nettside er tilgjengelig på tre språk – engelsk, fransk og tysk. Prosjektet finansieres gjennom reklame på nettsiden, sponsorer og salg av oppføringer for bedrifter. Nettstedet består av over 100 000 individuelle sider programmert i ColdFusion, og det bruker en MySQL-database.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted | Structurae er en database tilgjengelig på Internett, med beskrivelser av byggverk og strukturer slik som broer, skyskrapere, tårn og demninger. I tillegg inneholder databasen informasjon om selskaper og personer involvert i å planlegge eller bygge disse strukturene. | 7,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Allan_Pineda_Lindo | 2023-02-04 | Allan Pineda Lindo | ['Kategori:Adopterte fra USA', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Angeles City', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Personer fra USA født på Filippinene', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Allan Pineda Lindo, (født i 28. november 1974 i Angeles City i Pampanga på Filippinene) kjent under artistnavnet apl.de.ap, er en amerikansk musiker og medlem i Black Eyed Peas.
| Allan Pineda Lindo, (født i 28. november 1974 i Angeles City i Pampanga på Filippinene) kjent under artistnavnet apl.de.ap, er en amerikansk musiker og medlem i Black Eyed Peas.
== Bakgrunn ==
Lindo ble født i Sapang Bato, Angeles City, Pampanga, på Filippinene. Hans mor er filippinsk, og hans far var en afro-amerikaner, som forlot familien kort tid etter at han var født. Han ble senere sponset gjennom Pearl S. Buck Foundation, en organisasjon som bistår foreldreløse asiatisk-amerikanske barn.
Han kom i kontakt med sin personlige sponsor, Joe Ben Hudgens, gjennom et a dollar-a-day-program. Han ble som 11-åring sendt til USA for behandling for nystagmus, ufrivillige øyebevegelser. I løpet av oppholdet i USA ble det iverksatt en prosess der Hudgens ble mer involvert i Lindos liv, og etter tre år, da Lindo var 14 år, ble han offisielt adoptert av Hudgens og bosatte seg i Los Angeles i USA.
I Los Angeles gikk han på John Marshall High School, hvor han møtte William Adams (will.i.am), nevøen til Hudgens' romkamerat.
== Diskografi ==
Studioalbum1998: Behind the Front
2000: Bridging the Gap
2003: Elephunk
2005: Monkey Business
2009: The E.N.D (The Energy Never Dies)Samlealbum2005: Black Eyed Peas – iTunes Originals
2006: Renegotiations: The Remixes
2006: iTunes EssentialsDVD2004: Behind the Bridge to Elephunk
2006: Bring in the Noise, Bring in the Phunk
2006: Live from Sydney to Vegas
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Apl.de.ap – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Apl.de.ap på Internet Movie Database
(en) Apl.de.ap hos The Movie Database
(en) Apl.de.ap på Discogs
(en) Apl.de.ap på MusicBrainz
(en) Apl.de.ap på Songkick
(en) Apl.de.ap på AllMusic
(en) Apl.de.ap på AllMusic
Apl.de.ap på Twitter
Apl.de.ap på Instagram | Allan Pineda Lindo, (født i 28. november 1974 i Angeles City i Pampanga på Filippinene) kjent under artistnavnet apl. | 7,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marcgraviaceae | 2023-02-04 | Marcgraviaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen'] | Marcgraviaceae er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales).
Artene er lianer, busker eller en sjelden gang små trær. Noen er epifytter. Bladene sitter spredt og er enkle og fjærnervede. Blomsterstanden er endestilt og kan være en klase, aks eller skjerm. Blomstene er tvekjønnede, fire- eller femtallige og undersittende. Mange av artene pollineres av kolibrier eller flaggermus, men noen er selvpollinerende eller kleistogame. Frukten er en kapsel med 50–100 frø.
Marcgraviaceae er utbredt i Neotropis, altså Sør- og Mellom-Amerika og Karibia.
| Marcgraviaceae er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales).
Artene er lianer, busker eller en sjelden gang små trær. Noen er epifytter. Bladene sitter spredt og er enkle og fjærnervede. Blomsterstanden er endestilt og kan være en klase, aks eller skjerm. Blomstene er tvekjønnede, fire- eller femtallige og undersittende. Mange av artene pollineres av kolibrier eller flaggermus, men noen er selvpollinerende eller kleistogame. Frukten er en kapsel med 50–100 frø.
Marcgraviaceae er utbredt i Neotropis, altså Sør- og Mellom-Amerika og Karibia.
== Delgrupper ==
De 130 artene i familien fordeles på to underfamilier og sju slekter.
underfamilie Marcgravioideae – firetallige blomster, 60 arter
Marcgravia
underfamilie Noranteoideae – femtallige blomster, 70 arter
Macrgraviastrum
Norantea
Ruyschia (inkludert Caracasia)
Sarcopera
Schwartzia
Souroubea
== Litteratur ==
«Marcgraviaceae». APWEbsite. Besøkt 17. april 2020.
«Marcgraviaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 17. april 2020.
S. Dressler (1999). «Nektarkannen im Kronendach - zur blütenökologischen Vielfalt der Marcgraviaceae». I G. Zizka og S. Schneckenburger. Blütenökologie – faszinierendes Miteinander von Pflanzen und Tieren. Kleine Senckenberg-Reihe, Band 33. s. 141–148. ISBN 978-3-510-61001-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Marcgraviaceae i Encyclopedia of Life
(en) Marcgraviaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Marcgraviaceae hos Artsdatabanken
(en) Marcgraviaceae hos Fossilworks
(en) Marcgraviaceae hos ITIS
(en) Marcgraviaceae hos NCBI
(en) Marcgraviaceae hos The International Plant Names Index
(en) Marcgraviaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Marcgraviaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Marcgraviaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | se egen seksjon | 7,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alladin | 2023-02-04 | Alladin | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fornøyelsesparkattraksjoner', 'Kategori:Tusenfryd'] | Alladin (også Ali Baba, 1001 Nights, Rainbow, Riptide, Joker og Jambore) er en type attraksjon som brukes i fornøyelsesparker.
| Alladin (også Ali Baba, 1001 Nights, Rainbow, Riptide, Joker og Jambore) er en type attraksjon som brukes i fornøyelsesparker.
== Attraksjon ==
Den består av en gondol som er festet ytterst på en arm som svinger i en pendelbevegelse. Attraksjonen produseres av flere fabrikanter, bl.a. Zamperla. Liseberg hadde attraksjonen Rainbow fra 1993 til 2008. 15. juli 2008 skjedde en alvorlig ulykke der seks-sju personer ble alvorlig skadet og tjue ble lettere skadet.
== Alladin i Norge ==
Alladin var en attraksjon i Tusenfryd fra 1996 til 2004, og sto ved inngangen til Morgan Kane City. Attraksjonen ble i 2004 erstattet med Roll-Over.
Alladin var en av de første attraksjonene fra produsenten A.R.M Rides. Attraksjonen var en nesten helt lik kopi av attraksjonen Rainbow fra produsenten Huss som oppfant attraksjonen på 1970-tallet.
Alladin hadde en kapasitet på 22 passasjerer på en tur. Attraksjonen var godt likt, men krevde mye vedlikehold. Attraksjonen ble i 2003 solgt til Lindströms tivoli.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata | Alladin (også Ali Baba, 1001 Nights, Rainbow, Riptide, Joker og Jambore) er en type attraksjon som brukes i fornøyelsesparker. | 7,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albertosaurus | 2023-02-04 | Albertosaurus | ['Kategori:Albertas paleontologi', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: redaktørliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Fossiler formelt beskrevet i 1905', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Zoologistubber'] | Albertosaurus (betyr Albertaøgle) var en dinosaur i tyrannosaurfamilien, som levde i det vestlige Nord-Amerika i sen kritt for mer enn 70 millioner år siden. Mer enn 30 fossiler har blir funnet av denne dinosauren, som har bidratt til at forskere har funnet ut mer om Albertosaurus’ anatomi.
| Albertosaurus (betyr Albertaøgle) var en dinosaur i tyrannosaurfamilien, som levde i det vestlige Nord-Amerika i sen kritt for mer enn 70 millioner år siden. Mer enn 30 fossiler har blir funnet av denne dinosauren, som har bidratt til at forskere har funnet ut mer om Albertosaurus’ anatomi.
== Beskrivelse ==
Albertosaurus var mindre enn andre tyrannosaurider som Tarbosaurus og Tyrannosaurus.
Gjennomsnittlig lengde for voksne albertosaurer var ca. 9 meter, mens de i enkelte tilfeller kunne bli opp mot 10 meter lang. Det er estimert at en voksen Albertosaurus trolig veide mellom 1.3 tonn og 1.7 tonn. Fossilisert hud som viser skjell har blitt funnet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albertosaurus i Encyclopedia of Life
(en) Albertosaurus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Albertosaurus hos Fossilworks
(en) Kategori:Albertosaurus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Albertosaurus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Albertosaurus – detaljert informasjon på Wikispecies | * A. sarcophagus | 7,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maurice_Glaize | 2023-02-04 | Maurice Glaize | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Franske arkeologer', 'Kategori:Franske arkitekter', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 26. desember', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Maurice Glaize (født 26. desember 1886 i Paris, død 17. juli 1964 i La Rochelle) var arkitekt, arkeolog, og konservator ved Angkor fra 1937 til 1945. I 1944 ga han ut en guide til templene med tittelen Les Monuments du groupe Angkor (Monumentene i Angkorgruppen), som stadig brukes av besøkende.
| Maurice Glaize (født 26. desember 1886 i Paris, død 17. juli 1964 i La Rochelle) var arkitekt, arkeolog, og konservator ved Angkor fra 1937 til 1945. I 1944 ga han ut en guide til templene med tittelen Les Monuments du groupe Angkor (Monumentene i Angkorgruppen), som stadig brukes av besøkende.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Maurice Glaize kom fra en kunstnerisk begavet parisisk slekt. Hans far var arkitekt og hans bestefar var maleren Auguste-Barthélemy Glaize.
=== Karriere ===
Etter å ha studert arkitektur ble han uteksaminert i 1919 som DPLG-arkitekt i slutten av første verdenskrig. Han var han arkitektekspert hos Credit Foncier, først i Phnom Penh (Kambodsja), deretter i Saigon (Cochin), mellom 1928 og 1934. Fra 1934 til begynnelsen av 1936 var han arkitekt på Credit Foncier de Dakar (Senegal). Tilbake i Paris, la han fram sitt kandidatur til Den franske skole i Det fjerne østen (EFEO), ble medlem i slutten av 1936 og vendte tilbake til Kambodsja, hvor han var i Angkor fra oktober 1936.
På Angkor ledet han utgravningen og restaureringen av Østre Mebon, Phnom Krom og Phnom Bo, samt begynte arbeidet på Preah Khan, Bayon og Angkor Thom. Han gjorde en rekke betydningsfulle funn, som skulpturer og steler (for eksempel Preah Khan-stelen), og skrev noen kritiske analyser om restaurasjonsmetodologier vedrørende Khmer-monumenter.
=== Hans forfatterskap ===
Ut over tallrike artikler i publikasjoner av EFEO, er Maurice Glaize kjent i den brede offentlighet gjennom utgivelsen av boken Monumentene i Angkorgruppen, hvis første utgave kom ut i 1944. Boken brukes fortsatt av besøkende. Den ble trykt på nytt i 1948, 1963 og 1993 og flere ganger siden da.
== Bibliografi (utvalg) ==
1940 - Essai sur la connaissance de Nâk Pân après anastylose hos Persee.fr, Le gopura de Práh Pàlilai hos Persee.fr, Le dégagement du Phnom Krom, précédé de quelques remarques sur les fondations de Yaçovarman hos Persee.fr, BEFEO 40/2, s. 351–362, s. 363–370, s. 371–383
1941 - L'anastylose, méthode de reconstruction des monuments anciens, son application à l'art khmer, Cahiers de l'EFEO, 29, s. 25–32
1944 - À Angkor. Fouilles et Trouvailles à Bakong, Indochine (Hanoi), 187, s. 18–19
1944 - Les monuments du groupe d'Angkor, A. Portail (Paris), (2. utg. 1948, 3. utg. 1963, 4. utg. 1993)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Glaize, Maurice (2003-utgaven av en engelsk oversettelse av den 4. franske utgaven fra 1993). Monumentene i Angkor-gruppen
(fr) Maurice Glaize's biography on EFEO web site | | språk = Fransk | 7,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinar_Str%C3%B8m | 2023-02-04 | Steinar Strøm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske samfunnsøkonomer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Steinar Strøm (født 10. april 1942) er en norsk samfunnsøkonom. Han er professor i økonomi ved Universitetet i Torino, forsker på Frischsenteret og styreleder og partner i Vista Analyse. Strøm var professor i økonomi ved Universitetet i Oslo fra 1976 til 2008. Strøm har særlig forsket mye innen mikroøkonometri og arbeidsmarkedsøkonomi, og har også forsket på energiøkonomi og miljøøkonomi. Strøm er medlem av Rikslønnsnemnda, oppnevnt til 28. februar 2013. Strøm er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.
| Steinar Strøm (født 10. april 1942) er en norsk samfunnsøkonom. Han er professor i økonomi ved Universitetet i Torino, forsker på Frischsenteret og styreleder og partner i Vista Analyse. Strøm var professor i økonomi ved Universitetet i Oslo fra 1976 til 2008. Strøm har særlig forsket mye innen mikroøkonometri og arbeidsmarkedsøkonomi, og har også forsket på energiøkonomi og miljøøkonomi. Strøm er medlem av Rikslønnsnemnda, oppnevnt til 28. februar 2013. Strøm er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.
== Bibliografi ==
Effektivitet, fordeling og økonomisk politikk, med Jon Vislie, Universitetsforlaget (2007) ISBN 9788215010816
Økonomisk atferd, beslutninger og likevekt, med Jon Vislie, Universitetsforlaget (2008) ISBN 9788215013572
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Steinar Strøm i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Steinar Strøm i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
Steinar Strøms nettsted
Kommentar fra Steinar Strøm om handlingsregelen i e24 | Steinar Strøm (født 10. april 1942) er en norsk samfunnsøkonom. | 7,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1896/97 var den 26. sesongen av den engelske FA-cupen. | 7,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tankesmien_Agenda | 2023-02-04 | Tankesmien Agenda | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske politiske organisasjoner', 'Kategori:Norske tankesmier', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2014', 'Kategori:Selskaper etablert i 2014'] | Tankesmien Agenda er en norsk tankesmie etablert i 2014. Agenda er plassert i sentrum-venstre i norsk politikk. Tarjei Skirbekk var prosjektleder for etablering av tankesmien etter stortingsvalget 2013 og frem til sommer 2014. Agendas første daglige leder Marte Gerhardsen ledet smien i de fire første årene og ble i 2018 avløst av Trygve Svensson. Advokat Geir Lippestad er styreleder, LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var medlem av styret.
| Tankesmien Agenda er en norsk tankesmie etablert i 2014. Agenda er plassert i sentrum-venstre i norsk politikk. Tarjei Skirbekk var prosjektleder for etablering av tankesmien etter stortingsvalget 2013 og frem til sommer 2014. Agendas første daglige leder Marte Gerhardsen ledet smien i de fire første årene og ble i 2018 avløst av Trygve Svensson. Advokat Geir Lippestad er styreleder, LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var medlem av styret.
== Formål ==
Ifølge Tankesmien Agendas egen nettside skal organisasjonen være «en partipolitisk uavhengig tankesmie som bidrar til samfunnsanalyse og politikkutvikling for det moderne sentrum-venstre.
Enkeltindividets frihet forutsetter et bærekraftig samfunn med like muligheter, tillit og små forskjeller. Tankesmien Agenda skal styrke det offentlige ordskiftet gjennom kunnskapsformidling, utredninger, meningsutveksling og forslag til nye politiske løsninger som fremmer et slikt samfunn.
Tankesmien Agenda er en møteplass for fremtidsrettet politisk nytenkning i hele landet, hvor samfunnsengasjerte mennesker fra politikk, akademia, organisasjonsliv, næringsliv og media kan bidra med ulike oppfatninger og perspektiver.»
== Målsetning og finansiering ==
Agenda er dels finansiert av LO, dels av industrilederen og milliardæren Trond Mohn. Liv Signe Navarsete (Sp) var også involvert i arbeidet med opprettelsen av tankesmien. Årsbudsjett for 2014 var vel 13 millioner kroner.
Tankesmiens uttalte mål er å utvikle politikk og analyser for sentrum–venstre i norsk politikk (eller sosialdemokratisk ifølge Aftenposten). Fokuset for utredningsvirksomheten er velferdsøkonomi, fordeling, arbeidsliv og internasjonal politikk.
== Ansatte ==
Trygve Svensson overtok som leder i 2018 etter Marte Gerhardsen, som satt som leder i fire år . Han har jobbet som rådgiver for konsernsjef Eldar Sætre i Equinor og som statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet. Han har også jobbet som rådgiver for Arbeiderpartiet på Stortinget.
Andre ansatte i Agenda er Sigrun Aasland, som er fagsjef. Hun kommer fra stillingen som daglig leder for Damvad Norge. Har bakgrunn fra Norfund, Pöyry Management Consulting og i Verdensbanken. Hannah Gitmark er fagansvarlig for arbeidsliv og økonomi. Hun kommer fra stillingen som politisk journalist i Dagsavisen. Hun har tidligere jobbet som journalist i Oppland Arbeiderblad og som praktikant ved den norske EU-ambassaden. Thor Steinhovden er kommunikasjonssjef. Har tidligere jobbet ved den amerikanske ambassaden i Oslo, og det norske konsulatet i San Francisco. Han har erfaring fra et forskningsprosjekt om barnerettigheter i Sørøst-Asia. Sylo Taruku. Hans primære fagområder er innvandring, integrering og populisme. Han har tidligere jobbet blant annet som rådgiver i Den norske Helsingforskomiteen, generalsekretær i NOAS, underdirektør i UDI og generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering og mangfold).
Tidligere ansatte. KrF-politiker og forfatter Emil André Erstad og tidligere leder av Norsk studentorganisasjon (NSO) Ola Magnussen Rydje. Agenda har et eksternt akademisk fagråd som (per 2015) hovedsakelig består av forskere innenfor samfunn og økonomi, samt biologen Dag Hessen.
== Arrangementer ==
I desember 2014 arrangerte Agenda besøk av den franske økonomen Thomas Piketty til Oslo. Foran en fullsatt sal i Universitetsaulaen, holdt Piketty et foredrag om sin bok Kapitalen i det 21. århundre. I forbindelse med Pikettys besøk publiserte Agenda en kortfilm om ulikhet i Norge.
I 2017 arrangerte Agenda en kronikk-konkurranse med hvor temaet var «Hvilket offensivt politisk prosjekt bør Norge satse på de neste ti årene?». Audun Engh vant konkurransen med kronikken «Direktedemokrati i stedsutviklingen».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tankesmien Agendas offisielle nettsted | En agenda er sakliste eller dagsorden til møte. Å «sette agenda» brukes i utvidet betydning om å ha innflytelse i hvilke saker som tas inn i beslutningsprosesser og evne til å få sine saker inn i på sakskartet. | 7,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deva_(hinduisme) | 2023-02-04 | Deva (hinduisme) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hinduisme', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Deva (देव på devanagari) er sanskrit for guddom. Det kan i forskjellige kontekster tolkes som gud, ånd, semi-gud, hellig vesen, guddom eller ethvert høyerestående overnaturlig vesen. De står i motsetning til de normalt demoniske asuraene.
| Deva (देव på devanagari) er sanskrit for guddom. Det kan i forskjellige kontekster tolkes som gud, ånd, semi-gud, hellig vesen, guddom eller ethvert høyerestående overnaturlig vesen. De står i motsetning til de normalt demoniske asuraene.
== Se også ==
Deva (buddhisme)
== Eksterne lenker ==
http://www.shaivam.org/shpvediy.htm
Forklaring på forskjellige devaer
Hinduisme: Gud og guder | Deva (देव på devanagari) er sanskrit for guddom. Det kan i forskjellige kontekster tolkes som gud, ånd, semi-gud, hellig vesen, guddom eller ethvert høyerestående overnaturlig vesen. | 7,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Randi_Haugejorden | 2023-02-04 | Anne Randi Haugejorden | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske fløytister', 'Kategori:Personer fra Tinn kommune'] | Anne Randi Haugejorden (født 20. mars 1966) er en norsk fløytist.Hun er oppvokst i Tinn kommune, og utdannet fra Norges musikkhøgskole og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København. Utdannelsen omfatter blant annet diplomstudium i fløytespill, og utøvende hovedfag med fordypning i musikkformidling. Hun har blant annet studert med Per Øien og Toke Lund Christiansen.
Siden 1991 har hun gjort seg gjeldende på en rekke ulike arenaer som utøver: Hun har blant annet turnert for Rikskonsertene og deltatt som kammermusiker og solist ved en rekke plateinnspillinger, festivaler og konsertserier. Hun har spilt med de fleste norske symfoniorkestre, og har vært ansatt som solofløytist i Kristiansand Symfoniorkester siden 2003.
Per 2020 er hun førstelektor ved Institutt for klassisk musikk og musikkpedagogikk ved Universitetet i Agder, der hun underviser i orkesterstudier, interpretasjon og metodikk.
| Anne Randi Haugejorden (født 20. mars 1966) er en norsk fløytist.Hun er oppvokst i Tinn kommune, og utdannet fra Norges musikkhøgskole og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København. Utdannelsen omfatter blant annet diplomstudium i fløytespill, og utøvende hovedfag med fordypning i musikkformidling. Hun har blant annet studert med Per Øien og Toke Lund Christiansen.
Siden 1991 har hun gjort seg gjeldende på en rekke ulike arenaer som utøver: Hun har blant annet turnert for Rikskonsertene og deltatt som kammermusiker og solist ved en rekke plateinnspillinger, festivaler og konsertserier. Hun har spilt med de fleste norske symfoniorkestre, og har vært ansatt som solofløytist i Kristiansand Symfoniorkester siden 2003.
Per 2020 er hun førstelektor ved Institutt for klassisk musikk og musikkpedagogikk ved Universitetet i Agder, der hun underviser i orkesterstudier, interpretasjon og metodikk.
== Referanser == | Anne Randi Haugejorden (født 20. mars 1966) er en norsk fløytist. | 7,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sastamala | 2023-02-04 | Sastamala | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Sastamala er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 24 500 innbyggere og et areal på 1 387,69 km² hvorav 96,14 km² er vann. Sastamala er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Punkalaidun, Urjala, Vesilahti, Nokia, Tavastkyro, Ikalis, Kankaanpää, Björneborg, Ulvsby (på ett punkt), Kumo og Vittis.
Sastamala kommune ble til 1. januar 2009 gjennom sammenslåing av kommunene Vammala, Äetsä og Mouhijärvi.
Sankt Olavs kyrka i Tyrvis ble bygget på begynnelsen av 1500-tallet. Kirken ligger på en odde i innsjøen Rautavesi. En brann i kirken i 1997 skadet interiøret, men etter restaurering ble kirken gjenåpnet i 2003. Odden med kirken og landskapet rundt ligger i Kulturlandskapet Rautavesi som er et av Finlands 27 nasjonallandskap.
| Sastamala er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 24 500 innbyggere og et areal på 1 387,69 km² hvorav 96,14 km² er vann. Sastamala er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Punkalaidun, Urjala, Vesilahti, Nokia, Tavastkyro, Ikalis, Kankaanpää, Björneborg, Ulvsby (på ett punkt), Kumo og Vittis.
Sastamala kommune ble til 1. januar 2009 gjennom sammenslåing av kommunene Vammala, Äetsä og Mouhijärvi.
Sankt Olavs kyrka i Tyrvis ble bygget på begynnelsen av 1500-tallet. Kirken ligger på en odde i innsjøen Rautavesi. En brann i kirken i 1997 skadet interiøret, men etter restaurering ble kirken gjenåpnet i 2003. Odden med kirken og landskapet rundt ligger i Kulturlandskapet Rautavesi som er et av Finlands 27 nasjonallandskap.
== Referanser == | Sastamala er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 24 500 innbyggere og et areal på 1 387,69 km² hvorav 96,14 km² er vann. | 7,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_White | 2023-02-04 | Michael White | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske forfattere', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 29. desember', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Adelaide', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialarbeidere'] | Michael White (født 29. desember 1948 i Adelaide i Sør-Australia, død 4. april 2008 i San Diego i California) grunnla narrativ terapi.White var en praktiserende sosialarbeider og familieterapeut, og medleder av Dulwich Centre i Adelaide i Sør-Australia. Han skrev bøker om familieterapi og narrativ terapi, narrativ praksis og narrativ teori.
White ble tidlig influert av systemteori og kybernetikk (Gregory Bateson). Hans arbeid fikk inspirasjon fra mange kilder, inkludert litteraturteori (Jerome Bruner), kulturell antropologi (Clifford Geertz, Barbara Myerhoff, Victor Turner), ikke-strukturalistisk psykologi (William James, Lev Vygotsky) og fransk poststrukturalistisk filosofi (Jacques Derrida og Michel Foucault).
| Michael White (født 29. desember 1948 i Adelaide i Sør-Australia, død 4. april 2008 i San Diego i California) grunnla narrativ terapi.White var en praktiserende sosialarbeider og familieterapeut, og medleder av Dulwich Centre i Adelaide i Sør-Australia. Han skrev bøker om familieterapi og narrativ terapi, narrativ praksis og narrativ teori.
White ble tidlig influert av systemteori og kybernetikk (Gregory Bateson). Hans arbeid fikk inspirasjon fra mange kilder, inkludert litteraturteori (Jerome Bruner), kulturell antropologi (Clifford Geertz, Barbara Myerhoff, Victor Turner), ikke-strukturalistisk psykologi (William James, Lev Vygotsky) og fransk poststrukturalistisk filosofi (Jacques Derrida og Michel Foucault).
== Bibliografi ==
Re-Authoring Lives: Interviews and Essays (Adelaide, South Australia: Dulwich Centre Publications, 1995). ISBN 0-646-22735-1
Narratives of Therapists' Lives (Adelaide, South Australia: Dulwich Centre Publications, 1997).
Reflections on Narrative Practice (Adelaide, South Australia: Dulwich Centre Publications, 2000).
Narrative Practice and Exotic Lives: Resurrecting diversity in everyday life (Adelaide, South Australia: Dulwich Centre Publications, 2004). ISBN 0-9577929-9-9
sammen med David Epston, Literate Means to Therapeutic Ends (Adelaide: Dulwich Centre Publications, 1989).
sammen med David Epston, Narrative Means to Therapeutic Ends (New York: W. W. Norton, 1990). ISBN 0-393-70098-4
sammen med David Epston, Experience, Contradiction, Narrative and Imagination: Selected papers of David Epston & Michael White, 1989-1991 (Adelaide, South Australia: Dulwich Centre Publications, 1992).
sammen med Alice Morgan, Narrative Therapy with Children and their Families (Adelaide, South Australia: Dulwich Centre Publications, 2006).
Maps of Narrative Practice (New York: W.W. Norton, 2007).Michael Whites bøker har også blitt publisert på dansk, spansk, japansk, svensk, italiensk, tysk, kinesisk, finsk, fransk og på norsk med Kart over narrativ praksis ( 2009).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Michael White døde uten at jeg merket det», psykolog(i)virkeligheten, Svein Øverland
«Remembering Michael White», Dulwich Centre
Michael White Archive Arkivert 6. februar 2015 hos Wayback Machine., Dulwich Centre | Adelaide, Sør-Australia | 7,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asura | 2023-02-04 | Asura | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Begreper i buddhismen', 'Kategori:Hinduisme', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-05'] | Asura er en gruppe semiguder som opptrer i forskjellige religioner, blant annet i hinduismen og buddhismen.
| Asura er en gruppe semiguder som opptrer i forskjellige religioner, blant annet i hinduismen og buddhismen.
== I hinduismen ==
I hinduismen er asura (Sanskrit: असुर) en gruppe maktsøkende guddommer som ofte omtales som demoniske. De er i opposisjon til devaene. Begge gruppene er barn av Kashyapa. Synet på asuraene i hinduismen varierer, da mange guddommer som på et tidspunkt var asuraer senere har blitt kjent som devaer.
== I buddhismen ==
Asuraer opptrer som en type overnaturlige vesner i tradisjonell buddhistisk kosmologi. | Asura er en gruppe semiguder som opptrer i forskjellige religioner, blant annet i hinduismen og buddhismen. | 7,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Coed%C3%A8s | 2023-02-04 | George Coedès | ['Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 2. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Franske arkeologer', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | George Coedès (født 10. august 1886 i Paris i Frankrike, død 2. oktober 1969 samme sted) var en ekspert i sørøstasiatisk arkeologi og historie. Coedès ble direktør for det thailandske nasjonalbiblioteket i 1918, og i 1929 ble han leder for L'École française d'Extrême-Orient, en stilling han beholdt fram til 1946. Deretter bodde han i Paris inntil sin død i 1969.
Han skrev to kjente tekster innenfor sitt fagområde: The Indianized States of Southeast Asia (1968, 1975) og The Making of South East Asia (1966), såvel som tallrike artikler hvor han utviklet konseptet om det indianiserte kongerike. Moderne studier har riktignok vist at indianiseringen var mindre komplett enn Coedès hadde ment og at mange innfødte trekk overlevde under den indiske overflaten.Coedès krediteres for å ha gjenoppdaget det tidligere kongeriket Srivijaya, som var sentrert omkring den moderne indonesiske byen Palembang.
| George Coedès (født 10. august 1886 i Paris i Frankrike, død 2. oktober 1969 samme sted) var en ekspert i sørøstasiatisk arkeologi og historie. Coedès ble direktør for det thailandske nasjonalbiblioteket i 1918, og i 1929 ble han leder for L'École française d'Extrême-Orient, en stilling han beholdt fram til 1946. Deretter bodde han i Paris inntil sin død i 1969.
Han skrev to kjente tekster innenfor sitt fagområde: The Indianized States of Southeast Asia (1968, 1975) og The Making of South East Asia (1966), såvel som tallrike artikler hvor han utviklet konseptet om det indianiserte kongerike. Moderne studier har riktignok vist at indianiseringen var mindre komplett enn Coedès hadde ment og at mange innfødte trekk overlevde under den indiske overflaten.Coedès krediteres for å ha gjenoppdaget det tidligere kongeriket Srivijaya, som var sentrert omkring den moderne indonesiske byen Palembang.
== Verker ==
Textes d'auteurs grecs et latins relatifs à l'Extrême-Orient depuis le IVe siècle av. J.-C. jusqu'au XIVe siècle, 1910
Études cambodgiennes, 1911–1956
Le Royaume de Çrīvijaya, 1918
"Some Problems in the Ancient History of the Hinduized States of South-East Asia", Journal of Southeast Asian History, Vol.5, No.2, pp. 1–14
"À propos de l'origine des chiffres arabes", Bulletin of the School of Oriental Studies, University of London, Vol.6, No.2, pp. 323–328
"La Stèle de Ta-Prohm", Bulletin de l'École française d'Extrême-Orient (BEFEO), Hanoi, VI, 1906, pp. 44–81
"The Origins of the Sukhodaya Dynasty", Journal of the Siam Society, Vol. 14.1, 1921
Listes generales des inscriptions et des monuments du Champa et du Cambodge, Hanoi, Imprimerie d'Extrême-Orient, 1923
The Vajiranana National Library of Siam, Bangkok, Council of the National Library, 1924
Documents sur l'histoire politique et religieuse du Laos occidental, 1925
"Une exposition de sculptures Khmères et Siamoises au Musée Cernuschi", Artibus Asiae, Vol.1, No.3 (1926), pp. 190–202
"À propos de la chute du royaume de Çrīvijaya". Bijdragen tot de Taal-, Land- en Volkenkunde van Nederlandsch-Indië, Deel 83, 2de/3de Afl. (1927), pp. 459–472
"The excavations at Pong Tuk and their importance for the ancient history of Siam", Journal of the Siam Society, Vol.21, part 3, Mar. 1928, pp. 195–209
"Études cambodgiennes: XXXI. Nouvelles notes sur tcheou ta-kouan", Bulletin de l'École française d'Extrême-Orient (BEFEO), II, pp. 148–151
"Pa-sseu-wei", T'oung Pao, Second Series, Vol. 30, No. 3/5 (1933), pp. 224–230
Un grand roi du Cambodge: Jayavarman VII, Phnom Penh, Editions de la Bibliothèque Royale, 1935
"L'origine du cycle des douze animaux au Cambodge", T'oung Pao, Second Series, Vol.31, Livr.3/5 (1935), pp. 315–329
Inscriptions du Cambodge, Hanoi, Imp. d'Extreme-Orient, 1937–1966
Pour mieux comprendre Angkor, 1943
Les stèles de Sdok Kok Thom, Phnom Sandak et Prah Vihar, 1943–1946
Histoire ancienne des États hindouisés d'Extrême-Orient, 1944
"Fouilles en Cochinchine: Le Site de Go Oc Eo, Ancien Port du Royaume de Fou-nan", Artibus Asiae, Vol.10, No.3 (1947), pp. 193–199
Les états hindouisés d'Indochine et d'Indonésie, 1948
"Un yantra recemment decouvert a Angkor", Journal asiatique, Année 1952, p. [465]–477.
"Une Roue de la Loi avec inscription en Pāli provenant du Site de P'ră Păthŏm", Artibus Asiae, Vol.19, No.3/4 (1956), pp. 221–226
"The Traibhūmikathā Buddhist Cosmology and Treaty on Ethics", East and West, Vol.7, No.4 (January 1957), pp. 349–352
"Note sur une stele indienne d'epoque Pāla decouverte a Ayudhyā (Siam)", Artibus Asiae, Vol.22, No.1/2 (1959), pp. 9–14
"Les Môns de Dvāravatī", Artibus Asiae. Supplementum, Vol.23, pp. 112–116
Les Peuples de la péninsule indochinoise, 1962
Decouverte numismatique au Siam interessant le royaume de Dvaravati, Paris, Librairie C. Klincksieck, 1964.
L'avenir des etudes khmeres, Saigon, Imprimerie nouvelle d'Extrême-Orient, 1965
Angkor: an Introduction translated and edited by Emily Floyd Gardiner, photographs by George Bliss, Hong Kong, Oxford University Press, 1966
The making of South East Asia, translated by H. M. Wright, London, Routledge & Kegan Paul, 1966
Catalogue des manuscrits en pali, laotien et siamois provenant de la Thailande, Copenhague, Bibliothèque Royale, 1966
The Indianized States of Southeast Asia, edited by Walter F. Vella, translated by Susan Brown Cowing, Canberra, Australian National University Press, 1968
—and Charles Archaimbault, Les trois mondes = Traibhumi Brah R'van Paris, École française d'Extrême-Orient 1973
Sriwijaya: history, religion & language of an early Malay polity. Collected studies by George Cœdès and Louis-Charles Damais, Kuala Lumpur, MBRAS, 1992
== Referanser == | George Coedès (født 10. august 1886 i Paris i Frankrike, død 2. | 7,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C8%BA | 2023-02-04 | Ⱥ | ['Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ⱥ og ⱥ (A med skråstrek gjennom) er en modifisert bokstav i det latinske alfabetet. Senćoŧen, som bare skrives med majuskler har Ⱥ som den tredje bokstaven i alfabetet, mellom Á og B, og bruker den til å representerere diftongen [ej].
Christian Kølle gav ut to bøker, der han brukte sin egen rettskrivning: Kort Beskrivelse over Snarøen (1792) og Ær dæt fårnuftigt at have Religion? (1794). Prinsippet bak Kølles rettskrivning var ortofoni, dvs. at hver lyd skulle representeres av en bokstav og at en bokstav alltid representerte samme lyd. Kølle brukte bokstaven ⱥ som en erstatning for bokstavkombinasjonen aa (altså som en moderne å). Bokstaven ble ikke bare brukt der man vanligvis skrev aa, men også der o ble uttalt som å, for eksempel i «som» – «sⱥm», «komme» – «kⱥmme». Grunnen til at Kølle valgte å sette skråstrek gjennom en a, var at dette var det samme som ble gjort med o når den representerte lyden ø.I Unicode kodes ⱥ som U+023A (Ⱥ) og U+2C65 (ⱥ).
| Ⱥ og ⱥ (A med skråstrek gjennom) er en modifisert bokstav i det latinske alfabetet. Senćoŧen, som bare skrives med majuskler har Ⱥ som den tredje bokstaven i alfabetet, mellom Á og B, og bruker den til å representerere diftongen [ej].
Christian Kølle gav ut to bøker, der han brukte sin egen rettskrivning: Kort Beskrivelse over Snarøen (1792) og Ær dæt fårnuftigt at have Religion? (1794). Prinsippet bak Kølles rettskrivning var ortofoni, dvs. at hver lyd skulle representeres av en bokstav og at en bokstav alltid representerte samme lyd. Kølle brukte bokstaven ⱥ som en erstatning for bokstavkombinasjonen aa (altså som en moderne å). Bokstaven ble ikke bare brukt der man vanligvis skrev aa, men også der o ble uttalt som å, for eksempel i «som» – «sⱥm», «komme» – «kⱥmme». Grunnen til at Kølle valgte å sette skråstrek gjennom en a, var at dette var det samme som ble gjort med o når den representerte lyden ø.I Unicode kodes ⱥ som U+023A (Ⱥ) og U+2C65 (ⱥ).
== Referanser == | Ⱥ og ⱥ (A med skråstrek gjennom) er en modifisert bokstav i det latinske alfabetet. Senćoŧen, som bare skrives med majuskler har Ⱥ som den tredje bokstaven i alfabetet, mellom Á og B, og bruker den til å representerere diftongen [ej]. | 7,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinako | 2023-02-04 | Kinako | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgfruktretter', 'Kategori:Desserter', 'Kategori:Japansk drikke', 'Kategori:Japansk mat'] | Kinako er et pulver laget av røstede soyabønner som er avskallede og knust til et fint pulver. Det er lysegult/brunt. Ordet kommer fra japansk kinako (黄粉 or きなこ, ), som betyr «gult pulver».
Kinako brukes ofte som strø på riskaker eller andre tradisjonelle japanske søtsaker. Det finnes også drikker med kinako. En søtsak kalt yaseuma (やせうま, ) er en type brede hvetenudler som drysses med kinako og sukker. Dette er en sørjapansk spesialitet.
| Kinako er et pulver laget av røstede soyabønner som er avskallede og knust til et fint pulver. Det er lysegult/brunt. Ordet kommer fra japansk kinako (黄粉 or きなこ, ), som betyr «gult pulver».
Kinako brukes ofte som strø på riskaker eller andre tradisjonelle japanske søtsaker. Det finnes også drikker med kinako. En søtsak kalt yaseuma (やせうま, ) er en type brede hvetenudler som drysses med kinako og sukker. Dette er en sørjapansk spesialitet.
== Referanser == | Kinako er et pulver laget av røstede soyabønner som er avskallede og knust til et fint pulver. Det er lysegult/brunt. | 7,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Garam_masala | 2023-02-04 | Garam masala | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bangladesh', 'Kategori:Det indiske kjøkken', 'Kategori:Krydder', 'Kategori:Pakistan', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Garam masala er en indisk krydderblanding. Blandingen kan variere, men inneholder som regel sort pepper, chilipepper, koriander, spisskummen, kardemomme, kanel, muskat og nellik.
Garam betyr sterk, og masala betyr krydderblanding.
| Garam masala er en indisk krydderblanding. Blandingen kan variere, men inneholder som regel sort pepper, chilipepper, koriander, spisskummen, kardemomme, kanel, muskat og nellik.
Garam betyr sterk, og masala betyr krydderblanding.
== Se også ==
Masala
Det indiske kjøkken
Karri | Garam masala er en indisk krydderblanding. Blandingen kan variere, men inneholder som regel sort pepper, chilipepper, koriander, spisskummen, kardemomme, kanel, muskat og nellik. | 7,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-banen_i_Oslo | 2023-02-04 | T-banen i Oslo | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Oslo T-bane', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
| T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
== Dagens linjenett ==
Frognerseteren–Bergkrystallen (Holmenkollbanen og Lambertseterbanen)
Østerås–Ellingsrudåsen (Røabanen og Furusetbanen)
Kolsås–Mortensrud (Kolsåsbanen og Østensjøbanen)
Vestli–Bergkrystallen (Grorudbanen, Lørenbanen, T-baneringen og Lambertseterbanen)
Tøyen–Vestli (Fellestunnelen, T-baneringen og Grorudbanen)
Rutenettet for T-banen i Oslo fikk dette oppsettet 3. april 2016.Grenbanene (som brukes av bare en linje) har en kapasitet på 184 tog i timen, fellesstrekninger (som brukes av flere linjer) har en kapasitet på 112 tog i timen. Strekningen Majorstuen-Tøyen i fellestunnelen (sentrumstunnelen) har opptil 28 tog i timen hver vei. Med 500 passasjerer pr. tog i rushtiden (det teoretiske maksimum er minst det dobbelte) tilsvarer dette 14 000 passasjerer pr. time og retning, som kan sammenliknes med tre firefelts motorveier i rushtiden.
== Historie ==
T-banens historie kan skrives helt tilbake til 1898, da Holmenkollbanen startet trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen (senere ble navnet skiftet til Besserud). Banen ble senere forlenget til Frognerseteren. Systemet kan imidlertid ikke kalles tunnelbane før i 1928, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret ble åpnet som Skandinavias første. Med denne tunnelen kom passasjerene på de vestlige banene raskt til byens sentrum. Plattformene var høye og vognene brede som i dag, men ellers ble de regnet som «trikk» og hadde blant annet konduktør og strømforsyning fra luftledning via taket som vanlige trikker. Dette er grunnen til at T-banen i Oslo vest (og Bærum) ofte omtales som «trikken» (dette skyldes imidlertid gamle vaner heller enn tekniske forskjeller, for både i øst og vest hadde flere av banene vært i drift før de ble undergrunnsbane eller T-bane).
Det var først med den offisielle åpningen av de fire østlige banene 22. mai 1966 at «T-banen» slik den fremstår i dag egentlig oppsto. Denne åpningen medførte imidlertid ingen endringer for undergrunnsbanen i vest, som ennå var fysisk adskilt i sentrum.
=== De vestlige forstadsbaner ===
==== Holmenkollbanen ====
Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud stasjon i 1898 og var da Nordens første forstadsbane og Norges første jernbanelinje med elektrisk drift. Den ble bygget og drevet av det private selskapet A/S Holmenkolbanen. Opprinnelig hadde bare strekningen mellom Majorstuen og Slemdal dobbeltspor,, men ble i 1905 utvidet til dobbeltspor frem til Besserud. I 1916 ble den forlenget til Frognerseteren, og i 1928 åpnet undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret. I forbindelse med byggingen av Tryvannstårnet ble linjen forlenget til Tryvann, en strekning som ble fjernet da tårnet var ferdig. Etter at Tryvann Vinterpark ble åpnet og senere utvidet, har det vært diskutert å forlenge banen hit, men ingen vedtak er ennå gjort.
Ifølge Ruter blir en «Tryvannsbane så ulønnsom at den vil kreve et tilskudd på minst 1 500 kroner pr. reise», og at «byggingen av banen er kostnadsberegnet til 150 millioner kroner».
==== Røabanen ====
Røabanen åpnet i 1912 og het da Smestadbanen. Strekningen brukes også av Kolsåsbanen frem til Smestad og tar av fra den nedlagte Sørbyhaugen stasjon mot Bærum.
==== Sognsvannsbanen ====
De første planene for en forstadsbane til Sognsvann ble tegnet av A/S Holmenkolbanen i 1904. Disse planene innebar en linje som skulle ta av fra Gaustad stasjon på Holmenkollbanen og kjøre forbi Geitmyren til Sagene. Her skulle banen korrespondere med Sagenetrikken. Disse planene ble midlertidig lagt på is, da Holmenkolbanen A/S hadde liten tro på en bane til et så tynt befolket område. Ti år senere begynte befolkningssentra rundt Sogn og Tåsen å reise seg. Aker kommune stiftet i 1917 et eget selskap, A/S Akersbanene, som skulle ta for seg utbyggingen av en bane til Sognsvann. Mens A/S Holmenkolbanen hevdet at de var best egnet til å bygge en forstadsbane i et område de allerede hadde en bane i, mente Aker kommune at det var en dårlig idé å la et privat selskap med kommersielle interesser påta seg rollen som eiendomsutvikler. Departementet bestemte seg til slutt for Akersbanenes plan, og byggingen ble igangsatt i januar 1922. Arbeidene ble midlertidig stoppet grunnet en arbeidskonflikt i 1924 og ble først i 1933 gjenopptatt. Banen sto ferdig 10. oktober 1934 med dobbeltspor frem til Østhorn stasjon (som da het Korsvoll) og enkeltspor videre til Sognsvann.
==== Kolsåsbanen ====
Lilleakerbanen åpnet som trikkelinje til Lilleaker i 1919, til Haslum i 1924 og til Kolsås i 1930. En forbindelse mellom Lilleakerbanen ved Jar og Røabanen ved Sørbyhaugen åpnet 1942. Den nye forbindelsen Nationaltheatret – Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen og ble trafikkert med brede vogner. Trikkene snudde fra samme tidspunkt på Jar, og Lilleakerbanen er fremdeles en del av trikkenettet i Oslo.
Etter krigen ble Røabanen forlenget i flere omganger, men ellers skjedde det svært lite med de vestlige forstadsbanene med hensyn til banenett og stasjoner gjennom de neste 40 årene.
Tidligere hadde alle de vestlige banene endestasjon ved Nationaltheatret stasjon. Tunnelen ble i 1987 forlenget til Stortinget stasjon. Her hadde også de østlige T-baner sin endestasjon, og stasjonen fungerte da som en overgangsstasjon fra 1987 til 1995. Gjennomkjøring var i denne perioden ikke mulig pga. de forskjellige strømsystemene. I 1995 ble vogner med begge strømsystemer tatt i bruk, slik at alle linjer kunne kjøres gjennomgående.
De vestlige linjene var opprinnelig bygget og drevet av private selskaper. A/S Bærumsbanen ble overtatt av Oslo Sporveier i 1971. Sporveien overtok også driften av A/S Ekebergbanen og A/S Holmenkolbanen i henholdsvis 1965 og 1975, men først i 1991 fusjonerer de tre selskapene.
Alle de vestlige banene ble opprinnelig bygget for drift med luftledning, men i dag bruker samtlige strømskinne.
Kolsåsbanen var stengt for oppgradering fra 1. juli 2006. Strekningen Jar – Bekkestua ble fra høsten 2007 og frem til vinteren 2009 betjent med sporvogn. Strekningen mellom Avløs og Kolsås ble gjenåpnet 12. oktober 2014 som siste delstrekning, antall stasjoner er dermed igjen 100 (som til sammenligning er antallet stasjoner på Stockholms tunnelbane).
=== Det østlige T-banenett ===
==== Østensjøbanen ====
Østensjøbanen ble åpnet som trikkelinje fra Vålerenga til Oppsal i 1926 etter midlertidig drift med bytrikk til Bryn siden 1923. Den ble konvertert til T-banestandard i 1967. Den ble siden gradvis forlenget og nådde Mortensrud i 1998.
==== Lambertseterbanen ====
Lambertseterbanen åpnet som trikkelinje fra Brynseng (på Østensjøbanen) til Bergkrystallen i 1957. Den ble konvertert til T-bane i 1966 og koblet over på den nye T-banestrekningen fra Jernbanetorget til Helsfyr. Dette var Norges første T-bane.
==== Grorudbanen ====
Grorudbanen åpnet fra Tøyen til Grorud i 1966. Forlenget til Vestli 1975.
==== Furusetbanen ====
Furusetbanen åpnet fra Hellerud (på Østensjøbanen) til Haugerud i 1970. Den er siden gradvis forlenget og nådde Ellingsrudåsen i 1981.
=== Et felles T-banesystem ===
De østlige banene ble utvidet vestover til Sentrum stasjon da denne ble åpnet i 1977. I 1987 ble også de vestlige banene forlenget til Sentrum stasjon, og stasjonen endret navn til Stortinget stasjon. I løpet av 1990-tallet ble østlige og vestlige baner slått sammen, slik at de samme togene nå trafikkerer linjen både mot øst og vest. Dermed var fellestunnelen et faktum. Grunnen til at dette ikke ble gjort tidligere, var at de vestlige linjene benyttet luftledning mens de østlige brukte strømskinne.
I 1993 ble Sognsvannsbanen bygget om fra luftledningsdrift til strømskinnedrift. Den fikk i tillegg lengre plattformer og ingen planoverganger. Dette betegnes som metrostandard. Det ble nå kjørt tog fra øst til vest. I 1995 fulgte Røabanen. I juli 2006 ble også Kolsåsbanen stengt for oppgradering til metrostandard. Holmenkollbanen ble dermed den eneste linjen som fortsatt hadde luftledningsdrift, men banen ble kjørt av kombivogner som kunne skifte mellom tilførsel fra de to strømsystemene. Dette skiftet skjedde på Frøen. Den 18. juni 2008 ble det vedtatt at banen skulle oppgraderes til T-banestandard. Dette gjorde det mulig å benytte de nye MX-togene på strekningen. Banen ble stengt for oppgradering 15. mars 2010, og gjenåpnet 6. desember samme år.
=== T-baneringen og Lørenbanen ===
Ringen, som opprinnelig ble kalt T-baneringen, er en linje på T-banen som betjener bydeler nord for Oslo sentrum. I vest er banen koblet med Sognsvannsbanen mens den er koblet med Grorudbanen i øst like ved Carl Berners plass. Den nybygde delen av linjen er på 5 km, kostet 1,4 milliarder kroner og ble bygget i årene 2000–2006. Nydalen og Storo ble åpnet 20. august 2003. Resten av «Ringen», herunder Sinsen stasjon, ble åpnet for vanlig trafikk 21. august 2006 og utgjør nå en løkke i T-banesystemet.
T-baneringen muliggjorde byggingen av Lørenbanen, en kobling mellom T-baneringen og Grorudbanen, som gjør at tog fra Grorudbanen kan kjøre nordover langs T-baneringen, og ikke må kjøre sørover langs Fellestunnelen. Denne banen åpnet 3. april 2016, og man fikk med åpningen sin nyeste stasjon Løren.
== Stasjoner ==
Systemet har i alt 101 stasjoner, hvorav 17 befinner seg innendørs eller under jorden. Undergrunnsbanen mellom Nationaltheatret og Majorstuen var opprinnelig planlagt med en stasjon ved Homansbyen, men den ble aldri anlagt på grunn av tekniske problemer. (Den lange strekningen uten stasjoner har imidlertid aktualisert behovet for en Homansbyen stasjon, sist vist i Ruters strategiplan K2012). Derimot fikk banen en ikke planlagt stasjon under Valkyrie plass etter et uhell under tunnelarbeidet i 1912, da 800 m² av gatelegemet raste ned i tunnelen. Den ble tatt i bruk i 1928, men nedlagt i 1985 på grunn av kort avstand til Majorstuen.
Inntil Homansbyen stasjon åpnes, er Nationaltheatret den eneste underjordiske stasjonen på det vestlige forstadsbanenettverket. De fleste av T-banens underjordiske stasjoner befinner seg i fellestunnelen under sentrum, eller i kortere tunneldeler på det østlige nettverket; særlig Furusetbanen går mye under bakken, med alle stasjoner, bortsett fra Haugerud, bygget inne i eller ved åpningen av en tunnel.
Stasjonene i sentrum betjener store arbeidsplasser og tilbyr overgang til andre typer kollektivtrafikk, som trikk, tog og buss. Alle stasjonene er markert på bakkenivå med skilt med en blå T på en hvit sirkel. Stasjoner utenfor sentrum har vært ubetjent siden 1995, og billetter til reisende selges fra billettautomater. Noen stasjoner har også kiosker. Alle stasjoner har trinnfri ankomst, bortsett fra Frøens inngående plattform (mot sentrum), og plattformhøyden er i stor grad tilpasset høyden på inngangene til togene.
=== Linje 1 ===
=== Linje 2 ===
=== Linje 3 ===
=== Linje 4 ===
=== Linje 5 ===
== Utbredelse ==
T-banenettet dekker i dag store deler av Oslo og Bærum. I Oslo har samtlige bydeler, minus bydel St. Hanshaugen, samt marka og sentrum gjennomgående T-bane-strekninger. På Bærumssiden sørger Røabanen og Kolsåsbanen for å dekke flesteparten av de folkerike områdene, men har ikke forbindelse til Sandvika, Rykkinn (med 7500 potensielle reisende) eller Bærums Verk. Dersom Furusetbanen forlenges til Ahus, vil også Lørenskog kommune være tilkoblet T-banenettet.
Stasjonenes fordeling etter bydel:
Bydel Sentrum har mange stasjoner i forhold til areal: Nationaltheateret, Stortinget, Jernbanetorget og Grønland.
Indre by (inkluderer ikke bydel Sentrum) har få stasjoner: Majorstuen (i bydel Frogner) i vest, og Tøyen (i bydel Gamle Oslo), Carl Berners plass (i bydel Grünerløkka) og Sinsen (i bydel Sagene) i øst. Indre by har mange linjer og stoppesteder for Trikken i Oslo.
Ytre by og Bærum representerer forstedene. De resterende stasjonene ligger i disse områdene.Utbredelsen bidrar til totalstyringen for kollektivtrafikken i osloområdet hvor tog skal være hovedlinjen inn og ut av Oslo, mens T-banen skal være raskeste reisevei innad i Oslo.
== Fremtidige utvidelser og bygging ==
Ruter ønsker å utvide kapasiteten blant annet for være forberedt på befolkningsvekst i området. Befolkningen i Oslo og omland er ventet å øke til 2 millioner innen 2040. Oslo har vanskelig og til dels lite egnet byggegrunn med svært varierende grunnforhold med blant leire, kvikkleire, alunskifer og fast fjell. T-baneutbygging må også ta hensyn til grunnvannet. I deler av Oslo er det 80 meter ned til fast fjell.
=== Vedtatte utvidelser ===
Følgende forlengelser ble vedtatt i mai 2012 og mai 2017 som del av Oslopakke 3:
8 km lange Fornebubanen fra Majorstuen til Fornebu med nye stasjoner på Skøyen, Vækerø, Lysaker, Telenor Arena, Flytårnet og Fornebu senter. Reisetid Stortinget-Fornebu senter blir 17 minutter.
5 km forlengelse av Furusetbanen fra Ellingsrudåsen til Ahus med stopp underveis på Skårer og Solheim. Reisetid Stortinget-Ahus blir 28 minutter.
5 km ny sentrumstunnel fra Majorstuen til Tøyen via Bislett, St. Olavs plass, Stortinget, Youngstorget og Grünerløkka. Denne planen innebærer tilkobling til eksisterende nett ved Majorstuen, Stortinget og Tøyen stasjoner; mens Bislett, Youngstorget, St. Olavs plass og Grünerløkka blir nye stasjoner. Planen er å la noen tog gå i eksisterende tunnel fra Majorstuen til Stortinget og videre via Grünerløkka; mens andre tog skal gå i ny tunnel Majorstuen-Stortinget og videre østover i eksisterende tunnel. Stortinget vil da danne et kryss i T-banenettet og dette vil ifølge Ruter gi best kapasitet. Antatt byggestart er 2024, med ferdigstillelse i 2030. Kostnadene er anslått til 17,4 milliarder kroner.
=== Mulige utvidelser ===
Disse prosjektene står på Ruters liste over prosjekter som gjennomføres hvis «nærmere analyse viser godt forhold mellom nytte og kostnader»:
2 km forlengelse av Røabanen fra Østerås til Hosle.
4 km forlengelse av Østensjøbanen, forlengelse fra Mortensrud til Stensrud, med nye stasjoner på Bjørndal og Gjersrud. Det er planlagt å utbygge et nytt boligområde på Gjersrud og Stensrud sørøst for Mortensrud, av den grunn vil denne forlengelsen trolig bli aktuell i nær fremtid.
3 km forbindelse mellom Furuset på Furusetbanen og Stovner på Grorudbanen, spesielt aktuelt hvis det blir bane til Ahus fordi beboerne i Grorud bydel sogner til Ahus.
3 km forbindelse mellom Økern på Grorudbanen og Trosterud på Furusetbanen, med nye stasjoner ved Alna jernbanestasjon og Alna senter.I langtidsplanen mot 2060 skisserer Ruter også mer ekspansive utvidelser:
Indre T-banering, når den nye sentrumstunnellen står ferdig, en tunnel som går fra Nybroa holdeplass på den nye sentrumstunnellen via Grünerløkka, Torshov, Sagene og Ullevål sykehus til den nye holdeplassen på Bislet. Dette vil inkludere noen av de mest befolkningstette områdene i Oslo.
Konvertering av trikkelinje 19 til t-bane. Trikkelinje 19 går i dag til Ljabru via Holtet (vedtatt forlengelse til Hauketo). Ved konvertering vil den kobles på t-banen mellom Grønland og Tøyen og få en holdeplass ved Galgeberg eller Kværnerbyen før den vil følge traseen til trikken. En forlengelse til Holmlia/Ingierstrand vil også være aktuelt.
Konvertering av trikkelinjen fra Skøyen til Bekkestua til T-bane (Kobles på Fornebubanen ved Skøyen)
7 km linje fra Lommedalen via Bærums verk, Rykkinn, Kolsås og Bærum sykehus til Sandvika togstasjon der deler av strekningen går på Kolsåsbanen. Samtidig forlengelse av Røabanen til Bærums verk. En slik linje vil både knytte Kolsåsbanen og Røabanen sammen med hverandre og knytte dem til kollektivknutepunktet Sandvika.
10 km fjordtunnel fra Fornebu til Nesodden
15 km ringbane fra Stovner til Ahus via Skjetten, Olavsgaard, Kjeller og LillestrømI dag er samlet trasélengde 80 km, skulle alle disse planer gjennomføres vil nesten dobles til over 140 km og passere Stockholm som har 110 km tunnelbane.
=== Andre forslag ===
Ideer lansert av andre aktører enn Ruter:
2 km forlengelse av Grorudbanen til Gjelleråsen med ny stasjon også på Skillebekk.
Bygdøybanen, ca 2km fra planlagte Skøyen holdeplass med stopp ved Folkemuseet/vikingskipene, Huk og Frammuseet. Da vil de mest besøkte museene i Oslo ligge i tilknytning med T-banen.
1 km forlengelse av Holmenkollbanen til Tryvann, noe som ifølge Ruter blir så ulønnsomt at det «vil kreve et tilskudd på minst 1500 kroner pr. reise» og vil koste 150 millioner kr..
=== Samspill med andre banetyper ===
Utbygging og planer blir koordinert med Trikken i Oslo og jernbanen underlagt Bane NOR (tidl. Jernbaneverket). Eksempelvis ble det tidligere fra enkelte hold foreslått å ha persontrafikk på Alnabanen, men dette fikk en effektiv slutt da Lørenbanen - som dekker den samme strekningen - ble vedtatt. På samme måte vil også Jernbaneverkets langsiktige plan om Nittedalsbanen (støttet av Ruter i K2012) gjøre en forlengelse av Grorudbanen til Nittedal overflødig.
Samspillet med trikken fungerer på samme måte. I sine langtidsplaner mot 2030 er det blitt vurdert av Ruter å bygge nye T-banestasjoner på Bislett, St. Olavs plass og Homansbyen, noe som vil kunne gjøre trikkedriften på linje 19 f.o.m Inkognitogata holdeplass og vestover, samt linje 11 f.o.m Welhavens gate holdeplass og vestover, (til sammen 7 holdeplasser) overflødige. Samtidig gjorde åpningen av T-baneringen mellom Storo og Carl Berner i 2006 at Ruter i fremtiden ikke ønsker at trikken skal gå på den samme strekningen.
== Teknisk data ==
Oslos T-banesystem er bygget for strømskinnedrift (750 V likestrøm) som de fleste andre T-banesystemer i verden. Alle stasjoner med metrostandard har 110 meter lange plattformer med plass til 6 vogners tog.
Banens laveste punkt er der fellestunnelen passerer under Akerselva mellom Grønland og Jernbanetorget, 8 meter under havet.
== Grafisk design ==
T-banen benytter tilnærmet samme topologiske design på linjekartet som London Underground og som ble laget av Harry Beck i 1931.
== Vognpark ==
Oslo T-banedrift og Oslo Vognselskap har skiftet ut hele vognparken og benytter seg fra mars 2010 utelukkende MX3000 i ordinær trafikk. Imidlertid har T-banen og forstadsbanene i Oslo hatt mange ulike typer materiell opp gjennom historien.
=== Historisk materiell ===
T-banen i øst har hatt en svært homogen vognpark, og de opprinnelige vognene var enerådende fra åpningen og frem til 1990-tallet. Derimot har det i vest vært brukt mange ulike vogntyper. Eksempelvis var teakvogner fra 50-tallet fremdeles i bruk på Holmenkollbanen frem til 1995.
==== De vestgående forstadsbanene ====
Fra starten i 1898 hadde forstadsbanene mye forskjellig materiell. Blant annet:
Hkb 1-20
Hkb 31-43 & 101-110
Type A
Hkb 111-112
HkB 200-serien
HkB 113-114
BB Vogn 401-402
BB Type C1
HkB 500-serien
BB Type C2
HKB 600-serien
BB Type C3
Vogn 451-452I 1994 ble også T2000 kjøpt inn. Dette var siste gang man kjøpte inn togmateriell spesialisert for en av linjene.
==== «1000-serien» T1-T4 ====
1000-seriens 1001-1105 (T1-2, T1-1 og T2) er de opprinnelige T-banevognene som ble kjøpt inn til åpningen av de østlige banene mellom 1964 og 1967. 1106-1135 (T3) ble anskaffet mellom 1969 og 1972 og 1136-1162 (T4) ble anskaffet mellom 1975 og 1977. Vognene var de klart vanligste i trafikk, frem til MX3000 overtok denne statusen i 2008. 19. juni 2009 ankom togtypen for siste gang Ellingsrudåsen stasjon i ordinær trafikk. Det er planlagt at man tar vare på 6 vogner. Vognene er kun utstyrt med strømavtaker for strømskinne og kunne derfor ikke brukes på Holmenkollbanen.
==== «1300-serien» T5-T8 ====
1300-seriens 1301-1333 (T5 og T6) ble anskaffet mellom 1978 og 1981. I tillegg ble noen vogner ombygd fra 1000-seriens 1147-1162 (T4) til 1334-1349 (T7 og T8) mellom 1985 og 1989. Vognene skiller seg fra 1000-serien blant annet ved at de er utstyrt med både strømavtaker for luftledning og strømavtaker for strømskinne. 1300-vognene kan dermed brukes over hele T-banenettverket, bortsett fra på Grorudbanen ovenfor Hasle stasjon på grunn av for lav tunnelhøyde. Utseendemessig skiller også vognene seg noe fra 1000-serien, de fleste vognene har for eksempel større vinduer i front, blant annet for å bedre oversikten ved kryssing av planoverganger. Da antall slike vogner er begrenset, ble de nesten bare brukt på linje 1 som tovognstog og 4/6 som trevognstog (1300-vogner ble brukt på Ringbanen siden T5-T7 har automatiske skiltkasser som gjør det enkelt å skilte mellom linje 4 og 6). 1300 var opprinnelig levert kun med takstrømavtakere, men ble siden ombygd for bruk på begge systemer. Før de østlige og vestlige banene ble koblet sammen i 1993 gikk 1300-vognene utelukkende på de vestlige baner, mens vogner i 1000-serien kun gikk på de østlige banene. 14. mars 2010 ble Holmenkollbanen stengt for oppgradering og var derfor siste dag med 1300-vogner i ordinær trafikk.
==== T2000 ====
T2000 var en type T-banetog som tidligere ble brukt på T-banen. Leveransen av T2000 bestod av seks tovognstog (12 vogner) som ble kjøpt inn i 1994 for å erstatte de gamle teakvognene av HKB 600-serien på Holmenkollbanen. De var de første t-banevognene bygget som kombibvogner, dvs. for strømopptak alternativt fra kjøreledning eller strømskinne. Togene har teknisk vært så ustabile at de bare unntaksvis har vært mulig å bruke i regulær trafikk. Bare fire døgn etter at togene ble satt i drift i april 1995, sto samtlige togsett på verksted. Den første tiden etter at togene ble satt i drift, stoppet togene stadig på grunn av innkjøringsproblemer. I mars 1997 ble samtlige tog tatt ut av trafikk for teknisk kontroll. Årsaken var en ulykke der en ti år gammel gutt ble slept etter toget med hånden fastklemt i døren. T2000 var den første togtypen på T-banen hvor passasjerene kunne spasere mellom vognene. T2000 var utstyrt med pantografer, men togene ble ikke brukt på Kolsåsbanen da de ikke kunne kjøres i trevognstog. Derfor ble togene normalt kun brukt på linje 1. Togene ble levert av ADtranz Strømmen (tidligere Strømmens Værksted/ABB Strømmen). Den 1. mai 2009 ble T2000-vognene tatt ut av trafikk. T2000 ble sendt til kondemnering hos Hellik Teigen i Hokksund i 2011 og 2012.
=== Dagens vognpark ===
==== MX3000 ====
I løpet av vinteren 2005-2006 testet Oslo T-banedrift ut nye T-banevogner fra Siemens AG som erstattet hele vognparken. De nye vognene har et nytt utseende og er av typen MX 3000. Vognene var bygget etter modell av Wiens T-banevogner av type V. De første vognene av denne typen ble satt i trafikk september 2006. Etter 15. mars 2010 har samtlige linjer blitt betjent utelukkende av MX3000 i ordinær trafikk.
== Kunst ==
T-banens stasjoner ble på 1970- og 80-tallet utsmykket gjennom et kommunalt program (unntaket var Jernbanetorget som allerede var utsmykket til åpningen). Stasjoner på Østensjø-, Grorud- og Furusetbanen ble dekorert av kjente kunstnere. Andre ble dekorert av lokale skoler i samarbeid med Oslo Sporveier i et håp om å redusere hærverket.
Det meste av denne dekoren er nå borte, etter omfattende hærverk og graffiti. Det lille som står igjen er til dels sterkt skadet.
=== Hærverk ===
T-banen har ofte blitt et offer for hærverk. Innsiden og vinduene er blitt skrapt opp, seter skåret opp og brannslukningsapparater tømt utover vognene. Også de nye billettautomatene som tilhører Flexus-systemet er gjentatte ganger blitt ramponert allerede før systemet var operativt.
T-banens vogner og stasjoner blir ved noen anledninger sprayet ned av writere, som dekorerer veggene med fargerike graffiti-piecer. Oslo T-banedrift ser naturlig nok på denne kunstformen utøvd på deres vognmateriell og stasjoner som hærverk, og konsekvenser av å bli tatt kan medføre blant annet fengselsstraff. Erstatningskrav mot skadeutøvere er ellers helt vanlig, som regel er det bøter. Yngre personer (under kriminell lavalder) kan få tilbud om løsning av sakene gjennom konfliktrådet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Bjørn (1993). Holmenkollbanen: Kort historikk fra 1898 til 1993. Oslo: Lokaltrafikkhistorisk forening. ISBN 82-91223-01-7.
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2008). OSLO 1960–80. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-527. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2009). OSLO 1925–45. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-800. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aspenberg, Nils C. (1995). Neste stopp Makrellbakken: Historien om Røabanen. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-18-3.
Hanssen, Reidar (1987). Selskabet for Oslo Byes Vel, red. Oslo byleksikon (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0228-7.
Hartmann, Eivind og Mangset, Øyvind (2001). Neste stopp: Verneplan for bygninger – Sporveiens bygningshistorie. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-17-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kjeldstadli, Knut (1990). Den delte byen: fra 1900 til 1948. Oslo: Oslo bys historie. ISBN 82-02-09145-4.
Nilsen, Knut A. (1998). Nordmarkstrikken: Holmenkollbanen gjennom 100 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22262-3.
Stang, Johan L. (1980). SOGN – en del av Oslo. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02012-9.
Thuesen, Nils P., Waage, Gry og Lorentzen, Ragnvald B. (2007). OSLO 1945–65. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-46-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rapid transit in Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oslo T-banedrifts hjemmeside
Rutes hjemmside
T-banen i Oslo på UrbanRail.Net
Nytt signalsystem T-banen Oslo
Linjekart på OpenStreetMap
Linje 1 Frognerseteren–Bergkrystallen
Linje 2 Østerås–Ellingsrudåsen
Linje 3 Kolsås–Mortensrud
Linje 4 Bergkrystallen–Vestli
Linje 5 Sognsvann-T-baneringen–Vestli | Ⱦ og ⱦ (T med skråstrek gjennom) er en bokstav som brukes sammen med det latinske alfabetet. Den er den 29. | 7,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%9D | 2023-02-04 | Ý | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ý og ý (Y akutt aksent er den 27. bokstaven i det færøyske alfabetet mellom y og æ, den 29. bokstaven i islandske alfabetet, mellom y og þ og den 29. bokstaven i det turkmenske alfabetet, mellom y og z. På færøysk representerer den lyden diftongen [ʊi] eller [ʊiː] før kort konsonant og [ʊ] før lang konsonant eller konsonantforbindelse, mens den på islandsk representerer lyden [i:]. På turkmensk representerer den lyden [j].
På tsjekkisk og slovakisk, brukes også ý, men her er akutt aksent et diakritisk tegn som markerer lang uttale av y-en, og den anses ikke for å være en egen bokstav.
I Unicode kodes ý som U+00DD (Ý) og U+00FD (ý). | Ý og ý (Y akutt aksent er den 27. bokstaven i det færøyske alfabetet mellom y og æ, den 29. bokstaven i islandske alfabetet, mellom y og þ og den 29. bokstaven i det turkmenske alfabetet, mellom y og z. På færøysk representerer den lyden diftongen [ʊi] eller [ʊiː] før kort konsonant og [ʊ] før lang konsonant eller konsonantforbindelse, mens den på islandsk representerer lyden [i:]. På turkmensk representerer den lyden [j].
På tsjekkisk og slovakisk, brukes også ý, men her er akutt aksent et diakritisk tegn som markerer lang uttale av y-en, og den anses ikke for å være en egen bokstav.
I Unicode kodes ý som U+00DD (Ý) og U+00FD (ý). | Ý og ý (Y akutt aksent er den 27. bokstaven i det færøyske alfabetet mellom y og æ, den 29. | 7,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bang_Na_Expressway | 2023-02-04 | Bang Na Expressway | ['Kategori:100°Ø', 'Kategori:13°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjelkebroer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Thailand'] | Bang Na Expressway (fullt navn: Bang Na – Bang Pli – Bang Pakong Expressway), offisielt Burapha Withi Expressway (thai: ทางพิเศษบูรพาวิถี), er en 54 km lang opphøyd motorvei med seks kjørefelt i Bangkok, Thailand. Den er en bomvei som er en del av motorveien Bang Na-Trat og er skiltet som National Highway 34.
Motorveien er anlagt på en viadukt, som er en bro med mange spenn. Spennene er gjennomsnittlig 42 meter lange. Bredden er 27 meter og broen ble ferdig i mars 2000.
Den er verdens lengste veibro, men er ekskludert fra enkelte lister fordi den for det meste ikke krysser vann, kun en elv og noen kanaler.
| Bang Na Expressway (fullt navn: Bang Na – Bang Pli – Bang Pakong Expressway), offisielt Burapha Withi Expressway (thai: ทางพิเศษบูรพาวิถี), er en 54 km lang opphøyd motorvei med seks kjørefelt i Bangkok, Thailand. Den er en bomvei som er en del av motorveien Bang Na-Trat og er skiltet som National Highway 34.
Motorveien er anlagt på en viadukt, som er en bro med mange spenn. Spennene er gjennomsnittlig 42 meter lange. Bredden er 27 meter og broen ble ferdig i mars 2000.
Den er verdens lengste veibro, men er ekskludert fra enkelte lister fordi den for det meste ikke krysser vann, kun en elv og noen kanaler.
== Kilder ==
Brockmann, Christian (2000). «Bang Na Expressway, Bangkok, Thailand—World's Longest Bridge and Largest Precasting Operation» (PDF). PCI Journal. 45 (1): 26-38. Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 19. juli 2008. Arkivert 16. juni 2011 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
The Bang Na Expressway (1,1 MB PDF-fil med kart og bilder) | | type = Bjelkebro | 7,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%E2%B1%A0 | 2023-02-04 | Ⱡ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ⱡ og ⱡ (L med dobbel gjennomstreking) er en bokstav som brukes i melpa og nii, to språk som snakkes på Papua Ny-Guinea. På begge språk representerer den en velar frikativ lateral.
I Unicode kodes den som U+2C60 (Ⱡ) og U+2C61 (ⱡ). | Ⱡ og ⱡ (L med dobbel gjennomstreking) er en bokstav som brukes i melpa og nii, to språk som snakkes på Papua Ny-Guinea. På begge språk representerer den en velar frikativ lateral.
I Unicode kodes den som U+2C60 (Ⱡ) og U+2C61 (ⱡ). | Ⱡ og ⱡ (L med dobbel gjennomstreking) er en bokstav som brukes i melpa og nii, to språk som snakkes på Papua Ny-Guinea. På begge språk representerer den en velar frikativ lateral. | 7,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%E2%B1%A2 | 2023-02-04 | Ɫ | ['Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ɫ og ɫ (L med tilde gjennom) er en bokstav som brukes i språket kobon på Papua Ny-Guinea, der den representerer en alveopalatal frikativ, i motsetning til l (alveolar lateral) og ƚ (retrofleks lateral flapp).
I Unicode kodes ɫ som U+2C62 (Ɫ) og U+026B (ɫ). | Ɫ og ɫ (L med tilde gjennom) er en bokstav som brukes i språket kobon på Papua Ny-Guinea, der den representerer en alveopalatal frikativ, i motsetning til l (alveolar lateral) og ƚ (retrofleks lateral flapp).
I Unicode kodes ɫ som U+2C62 (Ɫ) og U+026B (ɫ). | Ɫ og ɫ (L med tilde gjennom) er en bokstav som brukes i språket kobon på Papua Ny-Guinea, der den representerer en alveopalatal frikativ, i motsetning til l (alveolar lateral) og ƚ (retrofleks lateral flapp). | 7,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tobakkindustriens_Felleskontor | 2023-02-04 | Tobakkindustriens Felleskontor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske interesseorganisasjoner', 'Kategori:Norske næringslivsorganisasjoner', 'Kategori:Tobakk'] | Tobakkindustriens Felleskontor (TIF) er en norsk organisasjon som ofte har opptrådt på vegne av norsk tobakksindustri. Organisasjonen ble stiftet i 1970. Kontoret holder til i Oslo.
Foreningen var lenge ledet av advokat Arne M. Falch. I 2006 var kontoret ledet av disponent Truls O. Johansen. Jan Robert Kvam var styreleder i 2000 og 2008.I 2000 var følgende bedrifter medlem:
J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik AS, (British American Tobacco Norway AS)
Conrad Langaard AS
Gunnar Stenberg AS, (Imperial Tobacco)
A. Asbjørnsens Tobaksfabrik AS
| Tobakkindustriens Felleskontor (TIF) er en norsk organisasjon som ofte har opptrådt på vegne av norsk tobakksindustri. Organisasjonen ble stiftet i 1970. Kontoret holder til i Oslo.
Foreningen var lenge ledet av advokat Arne M. Falch. I 2006 var kontoret ledet av disponent Truls O. Johansen. Jan Robert Kvam var styreleder i 2000 og 2008.I 2000 var følgende bedrifter medlem:
J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik AS, (British American Tobacco Norway AS)
Conrad Langaard AS
Gunnar Stenberg AS, (Imperial Tobacco)
A. Asbjørnsens Tobaksfabrik AS
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Tobakkindustriens Felleskontor (TIF) er en norsk organisasjon som ofte har opptrådt på vegne av norsk tobakksindustri.regjeringen. | 7,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Higham | 2023-02-04 | Charles Higham | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske arkeologer', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Newzealendere', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i England', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Charles Higham (født 1939 i Coromandel i New Zealand) er en britisk arkeolog, best kjent for sitt arbeide i Sørøst-Asia. Blant hans nevneverdige bidrag til arkeologien er hans arbeider om Angkor-sivilisasjonen i Kambodsja og hans nåværende arbeid ved Ban Non Wat. Han er professor på University of Otago i Dunedin, New Zealand.
Higham baserte sin doktoravhandling på studier av knokler av tamkveg i Sveits og Danmark.
Higham ble i nyttårslisten for 2016 utnevnt til offiser av New Zealands fortjenstorden.
| Charles Higham (født 1939 i Coromandel i New Zealand) er en britisk arkeolog, best kjent for sitt arbeide i Sørøst-Asia. Blant hans nevneverdige bidrag til arkeologien er hans arbeider om Angkor-sivilisasjonen i Kambodsja og hans nåværende arbeid ved Ban Non Wat. Han er professor på University of Otago i Dunedin, New Zealand.
Higham baserte sin doktoravhandling på studier av knokler av tamkveg i Sveits og Danmark.
Higham ble i nyttårslisten for 2016 utnevnt til offiser av New Zealands fortjenstorden.
== Utgivelser (utvalg) ==
Early Cultures of Mainland Southeast Asia, Art Media Resources 2003, ISBN 1-58886-028-0
The Civilization of Angkor, University of California Press 2004, ISBN 0-520-24218-1
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
University of Otago | Charles Higham (født 1939 i Coromandel i New Zealand) er en britisk arkeolog, best kjent for sitt arbeide i Sørøst-Asia. Blant hans nevneverdige bidrag til arkeologien er hans arbeider om Angkor-sivilisasjonen i Kambodsja og hans nåværende arbeid ved Ban Non Wat. | 7,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eleanor_Mannikka | 2023-02-04 | Eleanor Mannikka | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Historikere fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Eleanor Mannikka, fra Indiana University of Pennsylvania, er en akademiker innenfor studier i Sydøst-Asia. I sitt best kjente verk, Angkor Wat: Time, Space and Kingship argumenterer hun for at dimensjonene, ensretningen og basrelieffene i Angkor Vat avslører at Suryavarman II var en guddommelig utpekt konge.
| Eleanor Mannikka, fra Indiana University of Pennsylvania, er en akademiker innenfor studier i Sydøst-Asia. I sitt best kjente verk, Angkor Wat: Time, Space and Kingship argumenterer hun for at dimensjonene, ensretningen og basrelieffene i Angkor Vat avslører at Suryavarman II var en guddommelig utpekt konge.
== Eksterne lenker ==
Eleanor Mannikka. Art of Cambodia Arkivert 29. november 2006 hos Wayback Machine. | Eleanor Mannikka, fra Indiana University of Pennsylvania, er en akademiker innenfor studier i Sydøst-Asia. I sitt best kjente verk, Angkor Wat: Time, Space and Kingship argumenterer hun for at dimensjonene, ensretningen og basrelieffene i Angkor Vat avslører at Suryavarman II var en guddommelig utpekt konge. | 7,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storstr%C3%B8msbroen | 2023-02-04 | Storstrømsbroen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1937 i Danmark', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 1937', 'Kategori:Buebroer', 'Kategori:Falster', 'Kategori:Jernbanebroer i Danmark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sjælland', 'Kategori:Veibroer i Danmark'] | Storstrømsbroen er en buebro som forbinder Sjælland (Masnedø) og Falster.
Broen, som er 3 199 m lang og 9 m bred, er prosjektert av Anker Engelund. Det lengste spennet er 136 m og den maksimale seilingshøyden er 26 m.
Den fører en tofeltsvei og en enkeltsporet jernbane over Storstrømmen.
Broen ble innviet i 1937 av kong Christian 10. Inntil Farøbroenes åpning i 1985 var den en del av hovedveien mellom København og Rødby/Gedser.
En ny bro, med to spor, to filer og en sykkelvei, bygges fra 2018 og skal være klar i 2023. Den skal brukes av tog som skal gå i Femernbæltforbindelsen, som åpnes først i 2028.
| Storstrømsbroen er en buebro som forbinder Sjælland (Masnedø) og Falster.
Broen, som er 3 199 m lang og 9 m bred, er prosjektert av Anker Engelund. Det lengste spennet er 136 m og den maksimale seilingshøyden er 26 m.
Den fører en tofeltsvei og en enkeltsporet jernbane over Storstrømmen.
Broen ble innviet i 1937 av kong Christian 10. Inntil Farøbroenes åpning i 1985 var den en del av hovedveien mellom København og Rødby/Gedser.
En ny bro, med to spor, to filer og en sykkelvei, bygges fra 2018 og skal være klar i 2023. Den skal brukes av tog som skal gå i Femernbæltforbindelsen, som åpnes først i 2028.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Storstrom Bridge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Highways.dk – Portræt af Storstrømsbroen
Christiani and Nielsen page about the bridges (English)
Lydklip fra åbningen af broen | | bildeliste = | 7,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Banasura | 2023-02-04 | Banasura | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hinduisme', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Banasura (også kalt Bana, sanskrit: बाणासुर) er i hindumytologien en tusenarmet asura og sønn av Bali. Bana var en mektig og fryktelig asura. Alle mennesker, til og med kongen av jorda og devaene i himmelen var redde for ham. Bana var i sivas følge. Bana regjerte i det nåværende sentrale Assam med hovedstad i Sonitpur (det nåværedende Tezpur, Assam).
| Banasura (også kalt Bana, sanskrit: बाणासुर) er i hindumytologien en tusenarmet asura og sønn av Bali. Bana var en mektig og fryktelig asura. Alle mennesker, til og med kongen av jorda og devaene i himmelen var redde for ham. Bana var i sivas følge. Bana regjerte i det nåværende sentrale Assam med hovedstad i Sonitpur (det nåværedende Tezpur, Assam).
== Litteratur ==
Banasuras historie er fortalt i det indiske skriptet Mahabharata og Bhagavata Purana. Historien hans om en avisst frier til gudinnen Shakti eksisterer i det litterære verket til Tamil Sangam, Manimekalai og Puranaanooru; Bhattavataar's Banasura Kath Banasura's historie fortelles i diktet Ushabhilasa fra 1500-tallet på Shishu Shankara Dasai Odia-språket.
Usha Parinayam var en Telugu film som er regissert av Kadaru Nagabhushanam i 1961. Den legendariske Telugu-skuespilleren S.V. Ranga Rao spilte rollen som Banasura.
Navnet «Banasura» ble brukt i Ubisoft-spillet Far Cry 4 (2014) som «Banashur» i håp om åskildre Gud i en fiktiv mytologi. Banashur beskrives som «gudenes gud» og er som en kilde til all skapelse. Selv om den hinduisiske mytologien skildrer denne karakteren som en asura, er identiteten hans alternativt brukt som en fiktig Gud.
== Referanser == | [fights with Banasura.jpg|thumb|Banasur i kamp med Krishna]. | 7,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Clausen | 2023-02-04 | Christian Clausen | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forretningsfolk', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Personer tilknyttet Nordea', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christian Clausen (født 6. mars 1955) er en dansk næringslivsleder. Han tiltrådte som konsernsjef i Nordea 2007 og sluttet i 2015. Clausen er utdannet som cand.polit. ved Københavns Universitet. Han var i årene 2000-2007 sjef for Nordea Asset Management and Life.
| Christian Clausen (født 6. mars 1955) er en dansk næringslivsleder. Han tiltrådte som konsernsjef i Nordea 2007 og sluttet i 2015. Clausen er utdannet som cand.polit. ved Københavns Universitet. Han var i årene 2000-2007 sjef for Nordea Asset Management and Life.
== Referanser == | Christian Clausen (født 6. mars 1955) er en dansk næringslivsleder. | 7,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alastaro | 2023-02-04 | Alastaro | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Egentliga Finlands geografi', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Alastaro er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Kommunen ble sammen med Mellilä slått sammen med Loimaa kommune 1. januar 2009. | Alastaro er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Kommunen ble sammen med Mellilä slått sammen med Loimaa kommune 1. januar 2009. | Alastaro er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Kommunen ble sammen med Mellilä slått sammen med Loimaa kommune 1. | 7,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aura_(Finland) | 2023-02-04 | Aura (Finland) | ['Kategori:1917 i Europa', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1917', 'Kategori:Kommuner i Egentliga Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Aura er en finsk kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 3 800 innbyggere og et areal på 95,59 km² hvorav 0,35 km² er vann. Aura er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Pöytyä, Lundo og Åbo samt på ett punkt til Rusko, Masku, Nousis og Virmo.
| Aura er en finsk kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 3 800 innbyggere og et areal på 95,59 km² hvorav 0,35 km² er vann. Aura er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Pöytyä, Lundo og Åbo samt på ett punkt til Rusko, Masku, Nousis og Virmo.
== Eksterne lenker ==
(fi) Offisielt nettsted
(en) Aura – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Aura er en finsk kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 3 800 innbyggere og et areal på 95,59 km² hvorav 0,35 km² er vann. | 7,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halikko | 2023-02-04 | Halikko | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Egentliga Finlands geografi', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Halikko er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Den ble slått sammen med Salo kommune 1. januar 2009. | Halikko er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Den ble slått sammen med Salo kommune 1. januar 2009. | Halikko er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Den ble slått sammen med Salo kommune 1. | 7,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sankt_Karins | 2023-02-04 | Sankt Karins | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1869', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Egentliga Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | S:t Karins (finsk: Kaarina) er en finsk by og kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 30 400 innbyggere og et areal på 151,38 km² hvorav 1,03 km² er vann. S:t Karins er en forstadskommune til Åbo. Den er enspråklig finsk. Av alle enspråklig finske kommuner i Finland er S:t Karins den kommunen som har størst svenskspråklig minoritet (over 1100 finlandssvensker). Foruten Åbo grenser kommunen til Lundo, Pemar, Sagu og Pargas.
| S:t Karins (finsk: Kaarina) er en finsk by og kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 30 400 innbyggere og et areal på 151,38 km² hvorav 1,03 km² er vann. S:t Karins er en forstadskommune til Åbo. Den er enspråklig finsk. Av alle enspråklig finske kommuner i Finland er S:t Karins den kommunen som har størst svenskspråklig minoritet (over 1100 finlandssvensker). Foruten Åbo grenser kommunen til Lundo, Pemar, Sagu og Pargas.
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, S:t Karins
S:t Karins stad Arkivert 11. april 2009 hos Wayback Machine. | S:t Karins (finsk: Kaarina) er en finsk by og kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 30 400 innbyggere og et areal på 151,38 km² hvorav 1,03 km² er vann. | 7,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kiikala | 2023-02-04 | Kiikala | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Egentliga Finlands geografi', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kiikala er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Den ble slått sammen med Salo kommune 1. januar 2009. | Kiikala er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Den ble slått sammen med Salo kommune 1. januar 2009. | Kiikala er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Den ble slått sammen med Salo kommune 1. | 7,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kisko | 2023-02-04 | Kisko | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Egentliga Finlands geografi', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kisko er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. 1. januar 2009 ble den slått sammen med Salo kommune. | Kisko er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. 1. januar 2009 ble den slått sammen med Salo kommune. | Kisko er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. 1. | 7,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koskis_kommune | 2023-02-04 | Koskis kommune | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Egentliga Finland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Koskis (finsk: Koski Tl) er en finsk kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 2 500 innbyggere og et areal på 192,43 km² hvorav 0,96 km² er vann. Koskis er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Somero, Salo, S:t Mårtens, Loimaa og på ett punkt Ypäjä.
| Koskis (finsk: Koski Tl) er en finsk kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 2 500 innbyggere og et areal på 192,43 km² hvorav 0,96 km² er vann. Koskis er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Somero, Salo, S:t Mårtens, Loimaa og på ett punkt Ypäjä.
== Eksterne lenker ==
(fi) Offisielt nettsted
(en) Koski Tl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Koskis (finsk: Koski Tl) er en finsk kommune i landskapet Egentliga Finland. Kommunen har cirka 2 500 innbyggere og et areal på 192,43 km² hvorav 0,96 km² er vann. | 7,799 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.