url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Can%E2%80%99t_Buy_a_Thrill | 2023-02-04 | Can’t Buy a Thrill | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1972', 'Kategori:Steely Dan-album'] | Can't Buy a Thrill er debutalbumet til det amerikanske jazz/rock-bandet Steely Dan, utgitt i oktober 1972. På dette albumet finner vi to av Steely Dans mest radio-spilte låter, «Do It Again» og «Reelin' In the Years».
| Can't Buy a Thrill er debutalbumet til det amerikanske jazz/rock-bandet Steely Dan, utgitt i oktober 1972. På dette albumet finner vi to av Steely Dans mest radio-spilte låter, «Do It Again» og «Reelin' In the Years».
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Walter Becker og Donald Fagen
«Do It Again» – 5:56
«Dirty Work» – 3:08
«Kings» – 3:45
«Midnight Cruiser» – 4:08
«Only a Fool Would Say That» – 2:57
«Reelin' In the Years» – 4:37
«Fire in the Hole» – 3:28
«Brooklyn (Owes the Charmer Under Me)» – 4:21
«Change of the Guard» – 3:39
«Turn That Heartbeat Over Again» – 4:58
== Personell ==
Steely Dan
Donald Fagen – piano, orgel, vokal
Walter Becker – bass, vokal
Jeff «Skunk» Baxter – gitar, pedal steelgitar
Denny Dias – gitar, elektrisk sitar
Elliott Randall – gitar
Jerome Richardson – tenorsaksofon
Snooky Young – flygelhorn
Jim Hodder – trommer, perkusjon, vokal (hovedvokal på «Midnight Cruiser»)
Victor Feldman – perkusjon
David Palmer – vokal (hovedvokal på «Brooklyn» og «Dirty Work»)
Venetta Fields – kor på «Brooklyn» og «Kings»
Clydie King – kor på «Brooklyn» og «Kings»
Sherlie Matthews – kor på «Brooklyn» og «Kings»
== Eksterne lenker ==
(en) Can't Buy a Thrill på Discogs
(en) Can't Buy a Thrill på MusicBrainz
(en) Can't Buy a Thrill på Spotify
(en) Can't Buy a Thrill på AllMusic
Tekster til Can't Buy a Thrill | lenke | 7,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABBl%C3%BCcher%C2%BB | 2023-02-04 | «Blücher» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kryssere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1937', 'Kategori:Skip sluttseilt 1940', 'Kategori:Tyske kryssere'] | «Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og sank 9. april 1940 etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 - kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter flere øvelsestokt, i Østersjøen, ble skipet tatt i bruk den 5. april 1940. Fartøyet fikk en begrenset klarering da en rekke tester og øvelser ennå ikke var gjennomført.
«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetz' flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden Oslo natt til 9. april. Skipet ble truffet av to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner som antente større branner om bord. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet på Oscarsborg traff deretter skipet og påførte alvorlig skade på skroget. Man fikk ikke kontroll på brannene og etter en magasineksplosjon fikk skipet kraftig slagside før det sank med store tap av liv.
Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene, og ble i juni 2016 fredet som krigsminne og gravminne.
| «Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og sank 9. april 1940 etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 - kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter flere øvelsestokt, i Østersjøen, ble skipet tatt i bruk den 5. april 1940. Fartøyet fikk en begrenset klarering da en rekke tester og øvelser ennå ikke var gjennomført.
«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetz' flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden Oslo natt til 9. april. Skipet ble truffet av to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner som antente større branner om bord. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet på Oscarsborg traff deretter skipet og påførte alvorlig skade på skroget. Man fikk ikke kontroll på brannene og etter en magasineksplosjon fikk skipet kraftig slagside før det sank med store tap av liv.
Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene, og ble i juni 2016 fredet som krigsminne og gravminne.
== Bakgrunn ==
«Blücher» var oppkalt etter den prøyssiske generalfeltmarskalk og fyrste Gebhard Leberecht von Blücher (1742–1819) og var det tredje tyske krigsskipet med dette navnet.
Fartøyet hadde åtte kanoner, tolv antiluftskyts og tolv torpedorør. Skipet ble ferdigstilt 20. september etter flere forsinkelser grunnet endring i plantegningene. Disse endringene var blant annet en endret baug, og en ombygd skorstein.
Skipet gjennomgikk utprøving og mannskapet opplæring under tokt i Østersjøen.
I november lå Blücher mye ved verftet for å rette på mindre problemer. Skipet seilte endelig fra Kiel 27. november 1939 mot Østersjøen, og ankret opp i Gdańskbukten 30. november. Fra 1. til 15. desember var skipet stasjonert ved Gotenhafen og brukte mye tid på å prøve ut maskineriet og våpnene før det returnerte til Kiel etter flere problemer med utrustningen. Tilbake i Kiel ankom skipet Deutsche Werke den 16. desember og ble ombygd mellom 16. og 31. desember. 7. januar dro skipet igjen mot Østersjøen, og oppholdt seg der til 15. januar 1940 mens det utførte øvelser, som i denne perioden ble sterkt begrenset grunnet streng vinter og mye is øst i Østersjøen. 17. januar dro skipet tilbake til Kiel. Skipet lå isfast fram til 27. da det endelig ankom Deutsche Werke i Kiel. Her ble til 30. mars, mye av tiden i tørrdokk. Etter fem måneds tjeneste hadde mannskapet kun fått utført 19 dager trening. Skipet ble endelig erklært operativt den 30. mars 1940. I løpet av hele denne utprøvingsperioden ble baugen bygget om til en klipperbaug og skipet ble dermed lengre. Siste hendelse før operasjon Weserübung var trening med lettkrysseren «Emden», som også kom til å delta under invasjonen av Norge.
== Invasjonen av Norge ==
Kort tid etter ble det satt inn under Weserübung-Nord, det tyske overfallet på Norge. Den 6. april ankom 800-900 soldater fra den 163. infantridivisjonen, med ammunisjon og utstyr. Skipet hadde ennå ikke fått utført noen øvelser med hovedbatteriet, skadekontroll, eller kampstasjonsøvelser, og ble ikke ansett som fullt operativt. Det ble uansett satt inn grunnet mangelen på tyngre fartøy i Kriegsmarine. Den 7. april 1940 drar skipet fra Swinemünde med «Emden» og tre torpedobåter under kaptein Heinrich Woldag. Skipet møtte opp med «Lützow» på veien. Det var førende skip i invasjonsgruppe 5 (under kontreadmiral Oskar Kummetz), og sammen med krysserne «Lützow» og «Emden», og noen mindre skip, brakte det invasjonsstyrker bestemt for Oslo.
På vei mot Oslo den 8. april ble Gruppe 5 angrepet av HMS «Triton» (N15)» fra Royal Navy. Alle britiske torpedoer ble unngått.Det norske bevoktningsfartøyet «Pol III» oppdaget den tyske flåtestyrken like før midnatt 8. april og skjøt varslingsraketter Dette alarmerte det norske forsvaret, Bolærne og Rauer gjorde klar. Det kom til noen få skudd uten virkning. På norsk side kjente en ikke størrelsen eller nasjonaliteten på inntrengerne.
Oberst Eriksen på Oscarsborg ble varslet og han satte umiddelbart i gang med å mobilisere de tilgjengelige styrkene. I tillegg ble kadetter ved befalsskolen ved Seiersten innbeordret for å øke bemanningen på Kopås. Fungerende sjef for torpedobatteriet ble tilkalt fra sin bolig i Drøbak. Politimesteren i Drøbak ble varslet og startet evakuering.
Siden var det lite informasjon som nådde oberst Eriksen. En mente at det hadde vært en større trefning i Skagerak og at en flåtestyrke hadde søkt tilflukt i fjorden. Eriksen beordret redusert bemanning og hvile.
Kl 03:38 meldte bevoktningsfartøyene «Furu» via Filtvet signalstasjon at «7 fartøyer, 3 større og 4 mindre går opp fjorden. Det er hørt tysk tale ombord!». Eriksen satte umiddelbart festningen i full beredskap, men tvilte på at det skulle være mulig å høre stemmer fra fartøyene.
Klokken 04:21 norsk tid 9. april 1940 åpnet festningen ild mot «Blücher» med hovedbatteriets tyskbygde 280 mm-kanoner. Avstanden var da ca 950 meter, og «Blücher» passerte badeparken i Drøbak. Av ukjent årsak ønsket oberst Eriksen å heve basis med 6 meter, slik at ønsket treffpunkt skulle ligge i overbygget rett over hoveddekket. Han beordret derfor avstand 1 400 m. Det første prosjektilet traff langt høyere i stridsmasten høyt over broen. Her ble artillerioffiser II, Kapitänleutnant Puchammer, sjef for luftvernartilleriet, drept. Skadene i øvre del av stridstårnet var så store at kommandoen over artilleriet ble overført til artillerioffiser III på broen. Det andre prosjektilet fra hovedbatteriet traff nær flyhangaren mellom aktre mast og skorsteinen. Skuddet slo også ned i skipet, gjennom panserdekket og ødela rørføringen for damp til turbin 1, midtpropellen. Det store El-verk 2 mistet også damptilførsel og stanset. Strømforsyningen ombord ble kraftig redusert. Treffet skapte et inferno av flammer og røyk midtskips. Dette var like ved flyhangaren, og her var det stuet mye håndammunisjon for hærens personell. I tillegg var det også bensin og olje til flyene. Etter noe tid gikk også flere 50 kilos flybomber i luften.
Festningen kunne bare skyte disse to skuddene, da personellet var 30 utrente rekrutter som brukte lang tid på å lade om. «Blücher» var dessuten kommet for nær og ute av disse kanonenes skuddfelt. Ildåpning fra hovedbatteriet var signal til Kopås om ildgivning. En av de første 15 cm-granatene fra Kopås ødela roroverføringen mellom bro og rormaskinen. Skipssjefen klarte å nødstyre med motor og sidepropellene. Fartøyet kunne håndstyres fra rormaskinen, men det kan ha vært nødvendig med kurér for å overbringe rorordre, noe som ville tatt for lang tid.
Returilden fra «Blücher» hadde liten virkning. Artilleriet pekte for høyt. Det tunge sjøartilleriet ble ikke avfyrt da det ikke fant egnede mål.
De sekundære, norske kystbatteriene bombarderte «Blücher» med skudd fra småkalibret 57 mm-ild fra Husvik på fastlandet på Drøbaksiden – ment til forsvar av fortets minefelt (som ikke var lagt) – og 15 cm-kanoner på Kopås på østre side av fjorden, mens «Blücher» brant kraftig. De større kanonene ødela mye ombord mens ilden fra 57 mm-kanonene ble fokusert mot overbygget og antiluftskytset. Ildgivingen undertrykket «Blücher»s lette artilleri mens hun sakte seilte forbi fortet. Husvik-batteriet måtte evakueres mens «Blücher» passerte og skjøt med det lette luftvernartilleriet rett ned i batteriet.
Tyskerne kjente ikke til torpedobatteriet på nordre Kaholmen. Det var bygget i 1901, innsprengt i fjell. I fjellhallen er det tre doble avfyringsrammer. Da disse var ladd, ble opptil tre torpedoer låret ned i sjøen og skutt ut via de tre undervannstunnelene. Torpedoene var østerriksk-ungarske, bygget i det daværende Fiume (dagens Rijeka i Kroatia). Mannskapene i torpedobatteriet var faste mannskaper med god øvelse. Øvelsesskyting med torpedoer var billig og enkelt å gjennomføre. En antar at det var skutt ca 200 øvelsesesskudd fra batteriet. En var derfor trygg på rutiner og betjening. Torpedobatteriet ble dermed festningens farligste våpen.
Første treffer kom trolig i det aktre av kjelerommene under broen. Det andre sannsynligvis trolig turbinrom 2/3. Dampoverføringen til midtturbin 1 var tidligere brutt grunnet artillertreffere. Tilsammen satte dette alt fremdriftmaskineri ut av spill. De dampdrevne generatorene falt snart ut sammen med mye av det elektriskeanlegget; kun dieselagregatene fortsatte å gå til fartøyet sank. Hun drev uten kontroll i den trange fjorden og da resten av den tyske flåten så torpedoene eksplodere, trodde man feilaktig at «Blücher» hadde gått på miner. De avbrøt angrepet. Oslo ble derfor ikke invadert om morgenen som planlagt. Idet resten av flåten bakket og tørnet om, ble «Lützow» truffet tre ganger fra Kopaas, og skipets A-tårn fikk kraftige skader.
Cirka kl 05:00 ankret «Blücher» opp ved Askholmene. Det brant heftig ombord. Ammunisjon ble bragt til magasinene, torpedoer desarmert eller friskutt,Mal:Klartgjør. Det var vanskelig å bekjempe ilden, dels på grunn av eksploderende håndammunisjon, kraftig brann, dårlig trente havarigjenger og lite vann grunnet utfall av mesteparten av generatorene. Omtrent klokken 06:00 inntraff en kraftig eksplosjon i nærheten av kjelerom 2, et magasin for 10,5 cm ammunisjon eksploderte og slo et større hull i skipsbunnen. Med dette var skipet tapt og det sank rundt klokken 06:22.
I tidsrommet omtrent idet det sank eller noe etter, hørte en at enkelte av de overlevende istemte den tyske nasjonalsangen «Deutschlandlied». Det hevdes at dette ble hørt av Eriksen og Andressen der de sto i nærheten av fyrlykta på nordre Kaholmen, omtrent tre km unna.Av mannskapet på 1 308 mann, omkom 830 i det kalde vannet. Andre kommer til at 125 av mannskapet og 195 soldater omkom.
På norsk side omkom to kvinner i Drøbak av ildgivningen fra «Blücher».
Forsinkelsen av invasjonen av Norge ga det norske kongehuset, regjering og storting tid til å evakuere. Også norske gullreserver ble flyttet i tide.
=== Besetning ===
Under invasjonen bestod besetningen blant annet av:
Flåtesjef Kontreadmiral: Oskar Kummetz
Kaptein: Kapitän zur See Heinrich Woldag
I. Offizier: FKpt. Erich Heymann - senere førsteoffiser på «Gneisenau».
I. artillerioffiser: KKpt. Kurt-Eduard Engelmann - senere kommandant på ubåten «U-163», og døde ved dens senkning i Biscayabukten 14. mars 1943.
II. artillerioffiser: KLt. Hans-Erik Pochhammer - døde under angrepet rundt kl. 09.41.
III. artillerioffiser: KLt. Hagena
FlaMWOffz.(Anti-luftskytsoffiser): OLt.zS Schürdt - alvorlig skadet kl. 09.40.
Sjefsmaskinist: FKpt. Dipl.-Ing. Karl Thannemann - døde senere om bord på «Bismarck».
Ingeniør: KKpt. Helmut Karbe
1.Leckwehr-Offz. (Lekkasjevernoffiser): KLt. Baron von Engelhardt Bergeshof
Navigatør: KKpt. Ernst Gruber (til 01.40), KKpt. Hugo Förster (etter 01.40)
Administrativ offiser: KKpt. Ramm
E-Meß-Offizier: KLt. Knappe
Bordnachrichten-Offz.: KLT. Walter Pommerehne
Adjutant: KKpt. Kurt Zoepfel, OLt.zS Baron. von Freyberg (fra 04:40)
Leger: Dr. Korth, Dr. Günther
==== Bruk av besetningen etter senkningen ====
En del av Blüchers mannskap ble beordret tilbake til Tyskland etter senkingen, men mesteparten ble brukt under invasjonen av Norge. En av de første oppgavene var å bemanne kaprede norske krigsskip. I tillegg trengtes batteriene i Oslofjorden å bemannes grunnet frykt for eventuelle britiske angrep. KLT. Bloomfield, KLT. Knappe og 150 menn overtok Oscarsborg festning. Olt.zS Kühn tok over 15 cm batteriet ved Drøbak. Fjellbatteriet ved Håøya ble overtatt av løytnant Anders. KKpt. Helmut Karbe og KLT. Walter Pommerehne ble tildelt plasser i staben til den ledende admiralen i Norge. Pommerehne ble fra 17. april 1940 sjef for basen i Oslo. Som portsjef ble KKpt. Hugo Förster brukt, før han ble erstattet den 15. april av Lt.zS Bodenstein. Basen ved Larvik ble i starten kommandert av KLt. Baron von Engelhardt Bergeshof.
== KzS Woldag ==
«Blücher»s skipssjef, KzS Woldag ble etter tapet av skipet innkalt til Berlin for å avlegge rapport. På tur tilbake til Norge den 16. april i en Junkers Ju 52 fra KGzbv styrtet dette et sted i nærheten av Drøbak. Stedet der flyet styrtet kan nå være lokalisert som i nærheten av Tofteholmen sør for tettstedet Tofte, der en rekke øyenvitner så en Junkers styrte og der det ble funnet blant annet brev til besetningsmedlemmer på «Blücher», brev som Woldag hadde med.Sammen med Woldag gikk hele flyets besetning tapt: Pius Kohle, Ernst Maisch og Walter Poplow. Trolig hadde også Woldag med en adjutant eller oppasser, men slike er ikke nevnt i tapsmeldingen fra Luftwaffe.
== Vraket av «Blücher» ==
Vraket av «Blücher» ligger rett sørøst for Askholmene, på 90 meters dyp, og det har tidvis lekket olje. Vrakets tilstand ble første gang undersøkt i 1993. Skroget inneholdt frem til 1994 anslagsvis 1 500 m³ brunkulltjære i tanker langs bunn og sider på skroget. Brunkulltjære var et vanlig drivstoff for tyske krigsskip i perioden frem til og med annen verdenskrig. Ved en opprenskningsaksjon i 1994 ble mesteparten av brunkulltjæren pumpet ut og det ble gjennomført oljetømming av vraket. Totalt ca. 8000 tonn olje/vann ble transportert til Moss med Østfold Septik Industrisevice AS' kjemikalietanker MT «Mahdi» og oljelekteren «Pondus» for viderebehandling og dekantering av oljefasen. Oljedelen på 870 tonn, som var datidens dieselolje var en tyntflytende tjæreolje med kraftig tjærelukt, ble solgt og levert til Treschow Fritzøe i Larvik med oljelekteren «Pondus» og anvendt som fyringsolje.
Etter rensingen av det resterende vannet ble det tatt vare på ca. 100 tonn oljefase som senere ble levert til eieren av veteranbåten SS «Forlandet» i Oslo. Av den resterende vannfasen på ca 7000 tonn, ble 1400 tonn renset til 15 ppm og pumpet over bord under fart i skipsleia utenfor Horten etter krav fra Statens forurensningstilsyn. Det resterende vannet inneholdt mye glykol og lot seg ikke rense med valgte prosedyre, og ble derfor fraktet til Larvik for mellomlagring, og ble året etter fraktet til NSOs mottaksanlegg på Kambo utenfor Moss for endelig rensing og utslipp til sjøen. Da «Blücher» ble tømt for olje i 1994 oppga Forsvaret en antatt mengde ammunisjon på ca. 700 tonn i vraket, fordelt på flere magasiner. 108 av i alt 120 oljetanker ble anboret fra utsiden og tømt. De resterende 12 oljetankene ligger nær ammunisjonskammere og Forsvaret frarådet tømming av disse.
Vraket etter «Blücher» og slagskipet «Tirpitz» ble midlertidig fredet i 2014, og permanent fredet som krigsminne og gravminne i juni 2016.
== Andre skip med samme navn ==
«Blücher» (1937) var det tredje tyske krigsskip som bar navn etter den prøyssiske Feldmarschall Gebhard Leberecht von Blücher, kjent fra slaget ved Waterloo. Det første skipet som ble oppkalt etter von Blücher var skoleskipet SMS «Blücher» (1877), bygget ved Norddeutsche Schiffbau AG, senere under navnet Krupp-Germaniawerft i Kiel, sjøsatt den 20. mars 1877. Etter en kjeleeksplosjon i 1907 ble den tatt ut av tjeneste og endte som frakteskip for kull i Vigo i Spania. «Blücher» (1901) ble sjøsatt som et sivilt, kombinert passasjer- og fraktedampskip. Den 11. april 1908 ble panserkrysseren SMS «Blücher» (1908) sjøsatt fra Kaiserliche Werft Kiel . Dette skipet ble senket den 24. januar 1915 i Slaget ved Doggerbank. Det bukket under for en overveldende samling av slagkryssere ledet av Vice Admiral David Beatty. Begge de to siste skipene med navnet «Blücher» led den skjebne å bli senket i løpet av de første 8 måneder av første- og andre verdenskrig.
== Bilder ==
== Litteratur ==
Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher
Frank Binder (1991). Krysseren "Blücher". Faktum.
Othar Lislegaard (1975). Skuddene som reddet Norge?. Oslo: Aschehoug.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blücher (ship, 1937) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder av ilanddrevne dokumenter fra Blücher (Riksarkivet/Digitalarkivet)
Bilder av senkingen av Blücher (Riksarkivet/flickr) | Den tunge krysseren var en type av den lette krysseren, et krigsskip i det tjuende århundret for langavstandsoppdrag, høy hastighet og tung bestykning på mer enn 203mm i kaliberet samt deplasement på mer enn 10 000 tonn. Den tunge krysseren ble skilt fra sin forgjengeren med en ny klassifisering av skipstypen basert på artilleristyrke og deplasement etter Washingtonkonferansen 1922. | 7,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Countdown_to_Ecstacy | 2023-02-04 | Countdown to Ecstacy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1973', 'Kategori:Steely Dan-album'] | Countdown to Ecstasy er det andre albumet fra det amerikanske jazz/rock-bandet Steely Dan, utgitt i juli 1973. Albumet ble skrevet og innspilt mellom konsertene for albumet Can't Buy a Thrill. Tekstene på dette albumet er ifølge Donald Fagen delvis selvbiografiske, og han nevner dette som sin favoritt blant album fra Steely Dan.
| Countdown to Ecstasy er det andre albumet fra det amerikanske jazz/rock-bandet Steely Dan, utgitt i juli 1973. Albumet ble skrevet og innspilt mellom konsertene for albumet Can't Buy a Thrill. Tekstene på dette albumet er ifølge Donald Fagen delvis selvbiografiske, og han nevner dette som sin favoritt blant album fra Steely Dan.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Walter Becker og Donald Fagen.
«Bodhisattva» – 5:19
«Razor Boy» – 3:11
«The Boston Rag» – 5:40
«Your Gold Teeth» – 7:02
«Show Biz Kids» – 5:25
«My Old School» – 5:47
«Pearl of the Quarter» – 3:50
«King of the World» – 5:04
== Personell ==
Steely Dan
Donald Fagen – piano, synthesizer, vokal
Walter Becker – bass, munnspill, vokal
Ray Brown – bass på «Razor Boy»
Denny Dias – gitar, «Stereo Mixmaster General»
Jeff «Skunk» Baxter – gitar, pedal steelgitar
Ben Benay – akustisk gitar
Rick Derringer – slidegitar på «Show Biz Kids»
Jim Hodder – trommer, perkusjon, vokal
Victor Feldman – vibrafon, marimba, perkusjon
Ernie Watts – saksofon
Johnny Rotella – saksofon
Lanny Morgan – saksofon
Bill Perkins – saksofon
Sherlie Matthews – kor
Myrna Matthews – kor
Patricia Hall – kor
David Palmer – kor
Royce Jones – kor
James Rolleston – kor
Michael Fennelly – kor
== Eksterne lenker ==
(en) Countdown to Ecstacy på Discogs
(en) Countdown to Ecstacy på MusicBrainz
(en) Countdown to Ecstacy på Spotify
(en) Countdown to Ecstacy på AllMusic
Tekstene til Countown to Ecstacy | lenke | 7,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Rejsebureau | 2023-02-04 | Norsk Rejsebureau | ['Kategori:1909 i Danmark', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske selskaper', 'Kategori:Etableringer i 1909', 'Kategori:Reiseselskaper', 'Kategori:Turisme i Norge'] | Norsk Rejsebureau er et dansk reisebyrå, etablert i 1909, som tilrettelegger reiser for dansker som reiser på ferie til Norge. Selskapet er i privat eie.
| Norsk Rejsebureau er et dansk reisebyrå, etablert i 1909, som tilrettelegger reiser for dansker som reiser på ferie til Norge. Selskapet er i privat eie.
== Eksterne lenker ==
Norsk Rejsebureau | Norsk Rejsebureau er et dansk reisebyrå, etablert i 1909, som tilrettelegger reiser for dansker som reiser på ferie til Norge. Selskapet er i privat eie. | 7,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torpedokrysser | 2023-02-04 | Torpedokrysser | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Kryssere', 'Kategori:Språkvask 2022-05'] | Torpedokrysseren, også betegnet som torpedokanonbåt, var en skipstype basert på den ubeskyttede krysseren fra midten av 1880-tallet, med en hastighet på omkring 20 knop, og beregnet på oppklaringsoppdrag og aktiv bekjempelse av de nye torpedobåtene.
Torpedokrysseren hadde tungt artilleri i forhold til størrelsen, med et deplasement på mellom 500 og 1000 tonn, og var vanligvis 55 og 80 meter i lengde. De større torpedokrysserne i Tyskland og Frankrike på mellom 1100 og 1700 tonn i deplasement ble kalt «aviso», forgjengeren for den lette krysseren. Klassifiseringen mellom de mindre og de større torpedokryssere basert på deplasement er ikke tydelige. De tyske avisoerne var ansett som havgående krigsfartøyer med kapasitet for angrep med torpedoer fremfor som spesialiserte fartøyer mot de mindre torpedobåtene.
Torpedokrysseren var egentlig et mislykket konsept, med utilstrekkelig fremdriftsmaskineri og dårlige sjøegenskaper, som skulle foreta angrep med torpedoer mot fiendtlige skip tross deres størrelse. Ved århundreskiftet var denne skipstypen erstattet av de nyere jagere, som til og begynne med ble betegnet som torpedo boat destroyers. Den største fordelen var et mer pålitelig fremdriftsmaskineri. Problemet med forgjengeren skyldtes maskineriet som ikke tålte press for å komme opp i stor hastighet.
Konseptet var mislykket fordi skipstypen egentlig var en kryssertype med utilstrekkelig hastighet for å innhente og ødelegge fiendtlige torpedobåter som allerede ca. 1890 hadde en fart på 23-25 knop. Betegnelsen ubeskyttede krysser er noe malplassert ettersom torpedokrysseren hadde et tynt panserdekk som den armerte krysseren, men er så tynt at den hadde vært ansett for å være ineffektivt.
Den svenske torpedokrysseren HMS «Örnen» levert som kommandoskip for flotiljer av torpedobåtene i den svenske orlogsflåten, hadde et panserdekk på bare 19 mm tykkelse. Som de andre torpedokryssere hadde den også tung bestykning i forhold til deplasementet på bare 800 tonn, 2 stk 12 cm kanoner med panserskjold og 4 stk 57 mm hurtigladende kanoner samt et undervannstorpedorør i forstevnen.
Verdenshistoriens første senkning av et stort krigsskip med den selvdrevne torpedoen skjedde den 22. april 1891 under den chilenske borgerkrigen, under et angrep av torpedokrysseren «Almirante Lynch» mot sentralbatteriskipet «Blanco Encalada». Totalt ble fem eller seks torpedoer sendt under angrepet ved Caldera, bare én traff slagskipet, som sank på mindre enn ti minutter. Som en torpedokrysser på 713 tonn i deplasement hadde «Almirante Lynch» fem torpedotuber for et direkte angrep.
| Torpedokrysseren, også betegnet som torpedokanonbåt, var en skipstype basert på den ubeskyttede krysseren fra midten av 1880-tallet, med en hastighet på omkring 20 knop, og beregnet på oppklaringsoppdrag og aktiv bekjempelse av de nye torpedobåtene.
Torpedokrysseren hadde tungt artilleri i forhold til størrelsen, med et deplasement på mellom 500 og 1000 tonn, og var vanligvis 55 og 80 meter i lengde. De større torpedokrysserne i Tyskland og Frankrike på mellom 1100 og 1700 tonn i deplasement ble kalt «aviso», forgjengeren for den lette krysseren. Klassifiseringen mellom de mindre og de større torpedokryssere basert på deplasement er ikke tydelige. De tyske avisoerne var ansett som havgående krigsfartøyer med kapasitet for angrep med torpedoer fremfor som spesialiserte fartøyer mot de mindre torpedobåtene.
Torpedokrysseren var egentlig et mislykket konsept, med utilstrekkelig fremdriftsmaskineri og dårlige sjøegenskaper, som skulle foreta angrep med torpedoer mot fiendtlige skip tross deres størrelse. Ved århundreskiftet var denne skipstypen erstattet av de nyere jagere, som til og begynne med ble betegnet som torpedo boat destroyers. Den største fordelen var et mer pålitelig fremdriftsmaskineri. Problemet med forgjengeren skyldtes maskineriet som ikke tålte press for å komme opp i stor hastighet.
Konseptet var mislykket fordi skipstypen egentlig var en kryssertype med utilstrekkelig hastighet for å innhente og ødelegge fiendtlige torpedobåter som allerede ca. 1890 hadde en fart på 23-25 knop. Betegnelsen ubeskyttede krysser er noe malplassert ettersom torpedokrysseren hadde et tynt panserdekk som den armerte krysseren, men er så tynt at den hadde vært ansett for å være ineffektivt.
Den svenske torpedokrysseren HMS «Örnen» levert som kommandoskip for flotiljer av torpedobåtene i den svenske orlogsflåten, hadde et panserdekk på bare 19 mm tykkelse. Som de andre torpedokryssere hadde den også tung bestykning i forhold til deplasementet på bare 800 tonn, 2 stk 12 cm kanoner med panserskjold og 4 stk 57 mm hurtigladende kanoner samt et undervannstorpedorør i forstevnen.
Verdenshistoriens første senkning av et stort krigsskip med den selvdrevne torpedoen skjedde den 22. april 1891 under den chilenske borgerkrigen, under et angrep av torpedokrysseren «Almirante Lynch» mot sentralbatteriskipet «Blanco Encalada». Totalt ble fem eller seks torpedoer sendt under angrepet ved Caldera, bare én traff slagskipet, som sank på mindre enn ti minutter. Som en torpedokrysser på 713 tonn i deplasement hadde «Almirante Lynch» fem torpedotuber for et direkte angrep.
== Se også ==
Krysser
Torpedobåt
Jager
== Eksterne lenker ==
Torpedo Cruiser | Torpedokrysseren, også betegnet som torpedokanonbåt, var en skipstype basert på den ubeskyttede krysseren fra midten av 1880-tallet, med en hastighet på omkring 20 knop, og beregnet på oppklaringsoppdrag og aktiv bekjempelse av de nye torpedobåtene. | 7,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pretzel_Logic | 2023-02-04 | Pretzel Logic | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1974', 'Kategori:Steely Dan-album'] | Pretzel Logic er det tredje albumet fra det amerikanske jazz/rock-bandet Steely Dan, utgitt i mars 1974. Albumets åpningslåt, «Rikki Don't Lose That Number» ble bandets største hit, og albumet solgte også godt.
Steely Dan ble på dette tidspunktet fremdeles ansett som et band, men dette er det siste albumet der andre enn Donald Fagen og Walter Becker nevnes som medlemmer. På senere album dukker flere av medlemmene opp, men kreditert som studiomusikere.
| Pretzel Logic er det tredje albumet fra det amerikanske jazz/rock-bandet Steely Dan, utgitt i mars 1974. Albumets åpningslåt, «Rikki Don't Lose That Number» ble bandets største hit, og albumet solgte også godt.
Steely Dan ble på dette tidspunktet fremdeles ansett som et band, men dette er det siste albumet der andre enn Donald Fagen og Walter Becker nevnes som medlemmer. På senere album dukker flere av medlemmene opp, men kreditert som studiomusikere.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Walter Becker og Donald Fagen, unntatt der hvor annet er notert.
«Rikki Don't Lose That Number» – 4:30
«Night by Night» – 3:36
«Any Major Dude Will Tell You» – 3:05
«Barrytown» – 3:17
«East St. Louis Toodle-Oo» (Duke Ellington, Bubber Miley) – 2:45
«Parker's Band» – 2:36
«Through with Buzz» – 1:30
«Pretzel Logic» – 4:28
«With a Gun» – 2:15
«Charlie Freak» – 2:41
«Monkey in Your Soul» – 2:31
== Personell ==
Steely Dan
Donald Fagen – keyboard, vokal
Michael Omartian – keyboard
David Paich – keyboard
Walter Becker – bass, gitar, vokal
Timothy B. Schmit – bass, vokal
Wilton Felder – bass
Chuck Rainey – bass
Denny Dias – gitar
Jeff Baxter – gitar
Ben Benay – gitar
Dean Parks – gitar
Plas Johnson – saksofon
Jerome Richardson – saksofon
Ernie Watts – saksofon
Lew McCreary – horn
Ollie Mitchell – trompet
Jim Hodder – trommer
Jim Gordon – trommer
Jeff Porcaro – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Pretzel Logic på Discogs
(en) Pretzel Logic på MusicBrainz
(en) Pretzel Logic på Spotify
(en) Pretzel Logic på AllMusic
Tekstene til Pretzel Logic
Joel Vances anmeldelse av Pretzel Logic
Pretzel Logic på SteelyDanTribute.com | lenke | 7,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dr%C3%B8mmehagen | 2023-02-04 | Drømmehagen | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Britiske barneserier', 'Kategori:TV-produksjoner på BBC'] | Drømmehagen (orig: In the Night Garden...) er en britisk barneserie som gikk på BBC fra 2007 til 2009. Den var spesielt rettet mot babyer og barn i ett til treårsalderen. Serien ble produsert av Ragdoll Productions, og ble skapt av Anne Wood og Andrew Davenport (en av skaperne bak Teletubbies). Programmet var stort sett filmet med skuespillere i kostymer, samt enkelte sekvenser med dukker og dataanimasjon.
Skaperne av serien har uttalt at den er ment å være både avslappende og underholdende for ett- til treåringer. Hundre episoder ble laget til BBC, og serien hadde et budsjett på 14,5 millioner pund.
| Drømmehagen (orig: In the Night Garden...) er en britisk barneserie som gikk på BBC fra 2007 til 2009. Den var spesielt rettet mot babyer og barn i ett til treårsalderen. Serien ble produsert av Ragdoll Productions, og ble skapt av Anne Wood og Andrew Davenport (en av skaperne bak Teletubbies). Programmet var stort sett filmet med skuespillere i kostymer, samt enkelte sekvenser med dukker og dataanimasjon.
Skaperne av serien har uttalt at den er ment å være både avslappende og underholdende for ett- til treåringer. Hundre episoder ble laget til BBC, og serien hadde et budsjett på 14,5 millioner pund.
== Handling ==
Serien inneholder fargerike figurer med uvanlige navn: Hopsi Deisi, Hinkelpinkel, Makka Pakka, Konglene, Vottene, Hahoene og de tre Tomlingene, som alle bor i en hage. Figurene sier for det meste korte, repetitive fraser på et konstruert språk. Repetisjonen av lyder sammen med figurene bygger opp et forhold av gjenkjennelse ovenfor målgruppen til serien. Hagen er et fargerikt og svært dekorert miljø som skal ligne en drømmeverden. Anne Wood uttalte
"We wanted to explore the difference between being asleep and being awake from a child's point of view: the difference between closing your eyes and pretending to be asleep and closing your eyes and sleeping,"
«Vi ønsket å utforske forskjellen mellom å sove og å være våken fra et barns perspektiv: Forskjellen mellom å lukke øynene og late som om du sover, og å lukke øynene og sove,»
Hver episode starter med et barn i en seng (forskjellige barn i hver episode), mens fortelleren introduserer episoden. Scenen skifter til Hinkelpinkel, som reiser i en båt til drømmehagen. Episodene avsluttes med at en av figurene får opplest en god natthistorie, som blir skapt av den magiske karusellen, en paviljong i midten av drømmehagen. Historien oppsummerer kveldens episode.
Siden Hinkelpinkel er en besøkende i hagen, legger han seg ikke, og hans avskjedssekvens («Hinkelpinkel sover ikke!» – «Skvæk!» – «Slapp av Hinkelpinkel, nå må vi dra.») runder av episoden. Drømmehagen trekker seg tilbake til himmelen, og vi får se Hinkelpinkel ligge og sove i sin lille båt, mens rulleteksten går. Siden Hinkelpinkel sover både før og etter episodene, tyder det på at hele episoden er hans drøm.
I motsetning til de fleste programmene som er myntet på smårollinger, er Drømmehagen ikke primært skapt for å være undervisende. Isteden er det meningen at programmet skal hjelpe barn med å slappe av, og å utvikle rolige forhold til sine foreldre. Anne Wood uttalte at «Vi ble veldig oppmerksomme på den nervøsiteten som oppstår rundt det å ta vare på og oppdra små barn, en nervøsitet som viste seg på mange måter, men en av de virkelig vanlige emnene som skapte nervøsitet var sengetid. Dette er den klassiske tiden for spenninger mellom barn som vil være oppe, og foreldre som vil at de skal legge seg... Så dette programmet handler om å roe ting ned, mens de fleste andre barneprogrammene på TV handler om at mest mulig må skje.»I 2007 vant Drømmehagen barnas BAFTA for «Pre-School live action».
== Figurer ==
Hinkelpinkel, spilt av Nick Kellington, er en blå figur som ligner noe på en teddybjørn, med et stort, bønneformet hode. Han har alltid med seg teppet sitt (som egentlig er seilet på seilbåten hans), og har en tendens til å falle på ryggen når han blir overrasket. Han ankommer drømmehagen i begynnelsen av hver episode, og forlater den igjen på slutten av hver episode. Hinkelpinkel snakker ikke, men han har en bjelle i venstrefoten, en knirkelyd i midjepartiet og en rangle i venstrehånden som han lager lyder med. Hans beste venn i hagen er Hopsi Deisi og Makka Pakka. Hinkelpinkel er den eneste figuren som ikke sover i Drømmehagen, bortsett fra i en episode der han sovner i Hopsi Deisis seng. Han er tydelig ikke en av innbyggerne i hagen, men en besøkende.
Hopsi Deisi, spilt av Rebecca Hyland, er en filledukke med brun hud og rikt fargede klær. Hun har en egen spesialseng som kan bevege seg rundt i hagen. Av og til må hun fange sengen når den bestemmer seg for å stikke av. Hun har to faste uttrykk som hun sier: «Hopsi Deisi» og «Deisi Po». Hun har hår som står rett ut når hun er opphisset, og et skjørt som blåser seg opp til en tutu når hun skal danse. Hun har også en orange megafon på et stativ, og liker å synge i denne til de andre innbyggernes store irritasjon.
Makka Pakka, spilt av Cameron O'Donovan, er mindre og rundere enn de andre figurene i Drømmehagen. Han har tre pigger på hode (en på toppen og to på siden), og er offwhite i fargen. Han bor i en liten hule, og liker å vaske ting, slik som steinsamlingen sin, eller de andre figurenes ansikter. Makka Pakka stabler ofte steiner i hauger på tre eller flere. Haugene ligner piggene han har på hodet. Han sover i en steinseng, ofte med en rund stein som kosebamse. Han reiser rundt i hagen med trallen sin, Og-Pogen. Og-Pogen bærer Makka Pakkas klut og såpe, hans røde trompet og et blåseapparat som heter Huff Puff. Makka Pakka er den figuren som kan si flest ord i hagen, da han ikke bare sier sitt eget navn og «Mikka Makka Mø» fra sangen sin, men også navnet på Og-Pogen og Huff Puffen, samt av og til «Akka Pang».
De tre Tomlingene – Unn (Andy Wareham), Ooo (Holly Denoon) og Iii (Elisa Laghi) – ligner tre små dukker som har på seg drakter med striper og prikker. Unn er rød og grønn, Ooo er brun og rosa, mens Iii er rosa og gul. De bor og sover i en delt seng midt i en busk, i åpningene mellom buskens grener. Tomlingene liker å spille på trommer og keyboard, selv om de ikke innehar noen musikalske egenskaper, og de liker også å leke med de store byggeklossene sine. Buksene deres henger utenfor huset på en tørkesnor, og Tomlingene tar disse på seg når de skal leke ute i hagen.
Konglene (røde) og Vottene (blå) er to familier som består av ti bittesmå figurer (en mor og en far, samt fire gutter og fire jenter). Figurene bor i en vertikaldelt tomannsbolig ved foten av et tre. Konglene opptrer i de fleste episodene, mens vottene opptrer sjeldnere. Konglene kan entre huset sitt ved å fly ned igjennom pipen, samt på vanlig måte igjennom hoveddøren. De to familiene er animert ved hjelp av stop-motion animasjon.
Hahoene er fem veldig store, oppblåsbare putelignende figurer av forskjellig størrelse og farge, med øyne og smilende munner. De beveger seg sakte igjennom hagen, med dype fjærende lyder. Hahoene dukker opp bak paviljongen i midten av hagen når alle figurene samler seg der for å danse, og er også blant figurene i hagen som legger seg til å sove på slutten av hver episode.
Titteiene er CGI-animerte tropiske fugler som synger sin egen sang. Når de synger sammen signaliserer de at det er på tide for innbyggerne i Drømmehagen å legge seg. Det er fire små blå Titteier (blå svaler), tre større rosa fugler (hærfugler), to store grønne (turakoer) og en stor flerfarget tukan med et stort lilla nebb.
Ninky Nonken er et tog med fem ulike vogner. Størrelsen til toget er paradoksal, da utvendige bilder viser et leketog, mens innvendige bilder viser et tog stort nok til å ta med seg innbyggerne i Drømmehagen. Passasjerene i Ninky Nonken må ha på seg setebelter, da starten og stoppen til toget er ekstremt brå, samt at det går opp og ned trestammer og på undersiden av grenene i treet. Ninky Nonken virker å kjøre på egen hånd, og «sover» på samme måte som de andre figurene på slutten av episodene.
Plinky Plonken er et luftskip med en rekke bevegelige finner og en stor propell bak. Figurene i hagen bruker ofte Plinky-Plonken til å reise rundt i skogen, og får «Plinky Plonk-juice» på reisen.. I tillegg til at luftskipet lager klinkelyder og tutelyder, kommer av og til prompelignende lyder da den tar opp og slipper ut luft. I likhet med Ninky Nonken, flyr Plinky Plonk rundt på egen hånd, og er større på innsiden enn på utsiden.
== Sendinger ==
Programmet ble i Norge sendt før barne-TV for litt eldre barn på NRK Super ut 2009. Fra januar 2010 ble det flyttet til formiddagen, noe som medførte stor fortvilelse hos mange småbarn og engasjement hos mange småbarnsforeldre.Opprinnelig ble programmet laget for CBeebies-kanalen til BBC, og sendt der hver dag fra første april 2008.
I Canada, Australia, India og Malaysia ble også serien sendt.
== Produkter ==
Det er mulig å kjøpe flere leketøy, DVD-er og bøker i serien.
=== DVD-er ===
Det er sluppet fem DVD-er på originalspråket, hvorav to er oversatt til norsk. De to norske DVD-ene ble lansert 25. mars 2009, og heter Drømmehagen: Hvem er her? og Drømmehagen: Hvem skal være med i Plinky Plonken?
=== Leker ===
Ragdoll Productions signerte en avtale med leketøysprodusenten Hasbro om tilvirkning av drømmehagenprodukter lenge før serien ble sendt på BBC. Det er laget små dukker og bamser av figurene, samt en del andre leker.
I januar 2009 bekreftet en talsmann for BBC at de hadde bedt Hasbro om å endre hudfargen til Hopsi Deisi etter at de hadde mottatt en «håndfull klager». Dukken var opprinnelig sluppet med en tydelig lysere hudfarge enn i serien, og dette ble sett på av enkelte som rasistisk. Selv om det av BBC ble opplyst om at Hopsi Deisi er tydelig lysere i huden i tegnefilmdelen av serien enn i dukkefilmdelen.
== Norske stemmer ==
Hedda Munthe
Hanne Dancke Arnesen
Marcus Matu
Siri Nilsen
Katrine Blomstrand
Rune Hekkelstrand
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Drømmehagen på Internet Movie Database
(en) Drømmehagen på Metacritic
CBeebies – In the Night Garden på bbc.co.uk
Offisiell nettside for foreldre
Ragdoll – produksjonsfirmaet
Om drømmehagen på NRK Super | Drømmehagen (orig: In the Night Garden...) er en britisk barneserie som gikk på BBC fra 2007 til 2009. | 7,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strykekvartett | 2023-02-04 | Strykekvartett | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikalske former', 'Kategori:Musikkgrupper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Strykekvartett kan enten være et ensemble med fire strykeinstrumenter, eller et musikkverk skrevet for en slik besetning.
Musikk skrevet for den vanligste sammensetningen, dvs. to fioliner, en bratsj og en cello, har vært den viktigste kammermusikalske formen fra wienerklassisismen til i dag.
Joseph Haydn fant etter mange års arbeid en mønstergyldig form som ble videreutviklet av de andre store wienerklassisistene, Mozart og Beethoven.
I romantikken var ikke strykekvartetten lengre like sentral, men de aller fleste av periodens komponister skrev likevel strykekvartetter. Med henholdsvis 15 og 14 strykekvartetter markerer før/tidlig-romantikeren Franz Schubert og senromantikeren Antonín Dvořák ytterpunktene i utviklingen.
Modernistiske komponister, som eksempelvis Arnold Schönberg, Paul Hindemith og Béla Bartók, leverte også betydelige verk i formen.
Enkelte strykekvartetter fra nyere tid utviser ekstreme utslag: I Karlheinz Stockhausens Helikopterkvartett sitter musikerne i hvert sitt helikopter, og Morton Feldmans kvartett fra 1983 tar det fem timer å oppføre.
| Strykekvartett kan enten være et ensemble med fire strykeinstrumenter, eller et musikkverk skrevet for en slik besetning.
Musikk skrevet for den vanligste sammensetningen, dvs. to fioliner, en bratsj og en cello, har vært den viktigste kammermusikalske formen fra wienerklassisismen til i dag.
Joseph Haydn fant etter mange års arbeid en mønstergyldig form som ble videreutviklet av de andre store wienerklassisistene, Mozart og Beethoven.
I romantikken var ikke strykekvartetten lengre like sentral, men de aller fleste av periodens komponister skrev likevel strykekvartetter. Med henholdsvis 15 og 14 strykekvartetter markerer før/tidlig-romantikeren Franz Schubert og senromantikeren Antonín Dvořák ytterpunktene i utviklingen.
Modernistiske komponister, som eksempelvis Arnold Schönberg, Paul Hindemith og Béla Bartók, leverte også betydelige verk i formen.
Enkelte strykekvartetter fra nyere tid utviser ekstreme utslag: I Karlheinz Stockhausens Helikopterkvartett sitter musikerne i hvert sitt helikopter, og Morton Feldmans kvartett fra 1983 tar det fem timer å oppføre.
== Opprinnelse ==
Rundt 1750-tallet utviklet strykekvartetten seg fra barokkens triosonateform, i italiensk musikk fra den tidlige symfonien, sonaten og concerto grossoen og i tysk/østerriksk musikk fra kvartett-divertimentoen. En fjerde kilde kan ha vært den engelske consort musikken som opplevde sin siste blomstringstid under Henry Purcell.
I barokkmusikken har celloen stort sett en rent akkompagnerende funksjon som generalbassinstrument, mens bratsjisten gjerne improviserte mellomstemmen. Etterhvert fikk disse instrumentene tildelt solistiske passasjer, og takket være den tiltakende likeverdigheten mellom stemmene, bredte firstemmig sats seg. I tidens løp førte dette til en forskjell mellom den orkestrale og den kammermusikalske tonesatsen.
Georg Philipp Telemann og Matthias Georg Monn skrev i første halvdel av 1700-tallet noen verk for fire strykere, uten at de brukte betegnelsen «strykekvartett». Den egentlige strykekvartettformen ble skapt av Joseph Haydn og Luigi Boccherini i årene rundt 1760. Boccherini publiserte sine kvartetter i Paris 1767. De ble hurtig svært populære, men ingen videreutviklet stilen, og den ble etterhvert fortrengt av den stadig mer dominerende Haydn-stilen.
Det hele startet med at baron Carl von Joseph Edler von Fürnberg rundt 1755–1757 oppfordret Haydn til å skrive musikk som amatører kunne oppføre hjemme, da han kjente en bratsjist, en cellist og to fiolinister som ønsket å spille sammen. Den unge Haydn grep sjansen til å prøve sammensetningen, og de første forsøkene resulterte i så mye positiv respons at han ble oppmuntret til å fortsette.Fra og med kvartett-divertimenti op. 1 og 2 arbeidet Haydn systematisk med strykekvartettformen, til den med opus 33 (1782) framsto som mønstergyldig form. Med op. 1 og 2 ble normen satsfølgen hurtig − menuett − adagio − menuett − hurtig, med yttersatsene som små sonatesatser. Samtidig prøvde han ut de senere så viktige elementene i formen, motivisk arbeid og instrumentenes likeverdighet. Til tross for den store suksessen Haydn fikk med verkene han komponerte etter sin nye modell, var han tilsynelatende ikke fornøyd. Med op. 9 (1769–1770) og op. 17 (1771) skapte han en ny firesatsig norm, stort sett på formen moderato − menuett − adagio − presto. Allerede året etter, med op. 20, gjennomgikk denne nyformulerte stilen en «krise»; dette vises ved at nesten alle finalesatser er utformet som fuger med flere temaer, en komposisjonsform som i utgangspunktet tilhørte barokken, som på dette tidspunktet var en svunnen epoke. Haydn klinger nå mye mer ekstrem og eksperimenterende; følelsespråket intensiveres og kontrastene innen satsene utarbeides sterkere. Opus 33, som kom 10 år senere, unngår ekstremene fra op. 20, og for Haydns samtidige ble dette strykekvartettens definitive klassiske mønster. Mozart reagerte hurtig ved å komponere sine egne seks kvartetter – dedisert Haydn.
== Blomstringstid ==
Fra Haydns kvartetter etter op. 33, de sene Mozart-kvartettene og Beethovens tidlige kvartetter, utviklet det seg et syn på strykekvartetten som kammermusikkens mest krevende musikkform. Ut over som en ren talemåte, ble dette synet støttet av komposisjonslærens forestillinger om «den firstemmige satsens fullkommenhet». Strykekvartetten ble sett på som en test på en komponists ferdigheter, dels fordi kammermusikken er «renere» ved at den ikke, som orkestermusikk, kan skjules litt bak en rikere klangfarge, og dels pga. den innebygde kontrapunktiske tendensen i musikk skrevet for fire likeverdige og relativt like instrumenter.
Wolfgang Amadeus Mozarts «Haydn-kvartetter» drev utviklingen videre, spesielt med den siste, «Dissonanskvartetten». Ludwig van Beethoven loddet med sine sene kvartetter de største følelsesmessige dybder og satte en ny målestokk for alle etterfølgende komponistgenerasjoner. Med sin (delvis fremdeles) avantgardistiske form og uttrykksmessige dristighet tok Beethoven et endelig farvel med kvartetten som ren underholdning og besetningsform for amatørmusikere, og utløste med sine siste kvartetter en tiltakende profesjonalisering.
== Strykekvartetten i romantikken ==
Det ble skrevet et større antall strykekvartetter også i romantikken. Franz Schuberts produksjon av strykekvartetter er like omfangsrik som Beethovens, og hans tre siste kvartetter («Der Tod und das Mädchen», «Rosamunde», G-dur-kvartetten) er like betydningsfulle og populære som Beethovens verk.
Felix Mendelssohn-Bartholdy regnes som den komponisten som mest direkte førte Beethovens arv videre. Hans kvartetter WoO 125, op. 12 og op. 13 vitner om en utstrakt og dyptloddende kunnskap om Beethovens siste kvartetter. Mendelssohns op. 13 kan også ha vært inspirasjonskilde til Edvard Griegs strykekvartett op. 27.Mens strykekvartetten hos Robert Schumann heller står i periferien, utgjør den hos Johannes Brahms, sammen med hans annen kammermusikk for strykere, en sentral del av komponistens virksomhet. Samtidig strekker Brahms strykekvartetten til kammermusikkens yttergrenser.
I utgangen av romantikken står Bedřich Smetana, Giuseppe Verdi og Antonín Dvořák. Smetana beskrev i Strykekvartett nr. 1 «Fra mitt liv» sine tinnitus-plager akustisk, mens det er de siste kvartettene (nr. 12-14) som gjelder som de mest betydningsfulle i Dvořáks store kvartettproduksjon. Verdi skrev sin eneste strykekvartett i 1873 under forberedelsene til en framføring av operaen Aida i Napoli, etter sigende nærmest som tidsfordriv mens sopranen Teresa Stolz var indisponert.
== Griegs strykekvartetter ==
Edvard Grieg skrev i alt tre strykekvartetter, men bare nr. 2 i rekken, op. 27 i g-moll, ble både ferdigstilt og utgitt. En første kvartett fra studietiden er tapt, Grieg hevdet at han byttet den mot et partitur av Schumanns pianokonsert. Op. 27 regnes derfor ofte som strykekvartett nr. 1. Kvartetten gjelder i dag som Griegs mest betydelige kammermusikalske komposisjon. Den er pekt ut som en av de mest bemerkelsesverdige strykekvartetter i hele romantikken, og inspirerte både Niels Wilhelm Gade, Carl Nielsen og Claude Debussy.
Griegs strykekvartett nr. 3 i F-dur fra 1890/91 ble ikke fullført. Griegarkivet i Bergen Offentlige Bibliotek oppbevarer to satser i renskrift, samt utkast til to satser til. Disse utkastene er publisert i bind 20 av Edvard Griegs Samlede Verker. Dessuten finnes det en rekke skisser til flere kvartettsatser, uten at det med sikkerhet kan sies at disse har sammenheng med F-dur-kvartetten. Kvartetten ble utgitt i 1908 i en bearbeidelse av Griegs venn, den nederlandske pianisten og komponisten Julius Röntgen. Det ble ikke publisert noen urtekstutgave før i 2002.
== Utvikling i første halvdel av 1900-tallet ==
I ettertid virker etterromantikkens bidrag til strykekvartettlitteraturen som en konsistent videreutvikling. Maurice Ravels og Claude Debussys enkeltverk, Leoš Janáčeks to programmatiske strykekvartetter, Arnold Schönbergs fem, Béla Bartóks seks og Paul Hindemiths syv kvartetter uttrykker alle essensen av den enkelte komponists tonespråk. I Bartóks og Hindemiths tilfeller kan man tydelig kjenne igjen tonespråket fra hver av skaperperiodene deres.
Mens Debussys og Ravels kvartetter er framtidsrettet når det gjelder klanglig differensiering og motivisk utvikling, pløyer kvartettene til Bartók og komponistene i den andre wienerskolen (Schönberg, Berg, Webern) harmonisk og dels formalt ny jord: I to av satsene i sin strykekvartett nr. 2 føyer Schönberg en sopranstemme til de fire instrumentene, og i nr. 3 og 4 forlater han den harmonisk-tonale komposisjonsmåten som hadde preget strykekvartettens tonale forløp helt fra formens begynnelse: Stefan Georges tekst som tonesettes i 4. sats lyder nesten programmatisk: «Jeg føler luft fra andre planeter […] jeg løser meg opp i toner, kretsende, vevende». Det avgjørende skrittet i atonalitet (et begrep Schönberg tok avstand fra, men som har festet seg) tar likevel Anton Webern med sine tre strykekvartetter, og han utvikler dermed musikalske former som er avledet av tolvtoneteknikken. Men først med den dodekafone strykekvartett op. 28 refererer han også i navnet til formtradisjonen: Komposisjonene fra op. 5 heter bare «Sätze» (satser) for strykekvartett, op. 9 er overskrevet med «Bagatellen». Begge verkene er komponert fritt atonalt, men det finnes likevel en og annen treklang og andre vage assosiasjoner til tonalitet. Tittelen Bagatellen er nok ikke Weberns, men heller forlagets verk. Utgangspunktet for op. 9 er en tresatsig strykekvartett fra 1911, som i 1913 ble utvidet med to yttersatser: Sammen med en midtsats med sangstemme danner de et avsluttet verk. Webern publiserte yttersatsene med op. 9, mens midtsatsen fra 1913 forble upublisert i hans levetid. Den kompositoriske fortettingen av uttrykket som er så typisk for Webern, finnes senere igjen i de tre strykekvartettene til den ungarske komponisten György Kurtág, som i sin strykekvartett Officium breve (1988/89) ganske bevisst refererte til Webern med et sitat og opustallet 28.
Schönbergs svoger og venn Alexander Zemlinsky komponerte fire strykekvartetter som hver avspeiler tidens komposisjonstekniske «state of the art»: Den første kvartetten i D-dur fungerer som et overspill av Brahms musikkspråk som han krysser med Wagnersk harmonikk, i den andre kvartetten op. 15 siteres Schönbergs temaer, motiver, formmodeller og toneartsdisposisjoner (i partituret kan man se fortegnene som viser tonearten fiss-moll, dette minner om Schönbergs andre strykerkvartett: Schönberg sprenger tonearten i satssyklusen, mens Zemlinsky så godt som aldri når den). Den tredje (op. 19) og fjerde kvartetten (op. 25) fungerer som en vareopptelling over det tilgjengelige «musikalske materialet» på den tiden verket ble skrevet: uoppløste dissonanser, diatonikk, temaer som består av nærmest alle tolv tonene, rytmisk-metriske tålmodighetsspill, ostinati, senromantiske uttrykksoverspill og nybarokke formspråk side om side, omdannet gjennom den typiske Zemlinsky-«dåmen».
Igor Stravinskij unngikk betegnelsen «strykekvartett», og satte sammen løse satser for besetningen, mens Alban Berg oppløste formen på en lignende måte idet han utstyrte sin Lyrische Suite med seks satser i stedet for de vanlige fire, og tok verkets kammermusikalske element gjennom en orkestrering. Bartók føyde til folkemusikalske elementer, skrev en ensatsig kvartett (nr. 3) og utviklet nye spilleteknikker for de fire strykerne, blant annet den såkalte «Bartók-pizzicato», en spesielt lydsterk pizzicato hvor strengene slippes vertikalt på gripbrettet (jfr. slap-bass). Komposisjoner av Bernhard Sekles, Erich Wolfgang Korngold og Philipp Jarnach vender ryggen til formen, men ikke til besetningen. Mot dem står verker av Paul Hindemith og Dmitrij Sjostakovitsj fra den samme tiden, som står fjernt fra å ta farvel med tradisjonen, men ønsker å videreutvikle arven etter Beethoven og Brahms.
== Nyere utvikling ==
Mens de første strykekvartettene gjerne besto av etablerte orkestres principaler fra de respektive instrumentgruppene, etablerte det seg utover andre halvdel av 1900-tallet stadig flere uavhengige kammermusikkensembler. De mest kjente strykekvartettene i vår tid arbeider som freelancere, riktignok i tiltakende grad som «quartet in residence» etter en amerikansk modell, hvor strykekvartetten for en tid ansettes ved en utdanningsinstitusjon for å undervise og delta i skolens musikkliv.
Selv om fragmenteringen av formforestillingene ved 1900-tallets begynnelse i første omgang så ut til å føre til en krise for strykekvartetten, viste komponistene senest fra 1960-tallet igjen en økende interesse for formen. Det stilistiske mangfoldet er like stort som antallet komponister. Viktige bidrag leverte Witold Lutosławski (1964), György Ligeti (1968, 2. strykekvartett) og Luigi Nono (1979/1980). Et framstøt i støylandskapet finner man hos Krzysztof Penderecki, og Karlheinz Stockhausen oppnår sirkusaktige ekstremer ved å plassere de fire musikerne i hvert sitt helikopter (Helikopterkvartetten). Helmut Lachenmann utforsker støyens klanglighet i sine tre bemerkelsesverdige bidrag til strykekvartettformen.
En helt egen vei, uavhengig av den europeiske tradisjonen, går de amerikanske komponistene John Cage, Steve Reich, Terry Riley og framfor alt Morton Feldman. Sistnevntes andre strykekvartett (1983) tar det fem timer å framføre, og den sprenger med det rammen for en tradisjonell oppføringspraksis.
I generasjonene etter finner man noen komponister som med bevissthet om en ny start og et brudd med streng strukturalistisk tankegang har skapt strykekvartetter fra 1970-årene av. Til disse hører Wolfgang Rihm, med tolv kvartetter så langt, Michael Denhoff med ni, og Jörg Widmann, som begynte å skrive strykekvartetter i 1997. Widmann tenker – for første gang siden Beethoven – ut over verksgrensene og betrakter sine kvartetter 1 til 5 som deler i en stor kvartettsyklus; et arbeid som ble avsluttet i 2005.
== Komponister med viktige bidrag i strykekvartettens historie ==
== Strykekvartetter av norske komponister (utvalg) ==
Edvard Grieg (1843–1907) Strykekvartetter i d-moll (tapt); g-moll, op. 27; F-dur, ufullendt (1891)
Johan Halvorsen (1864–1935) Strykekvartett i E, verk 10
Fartein Valen (1887–1952) Strykekvartetter nr. 1, op. 10; nr. 2, op. 13
Klaus Egge (1906–1979) Strykekvartett nr. 1, op. 5
Johan Kvandal (1919–1999) Strykekvartett nr. 3, op. 60
Antonio Bibalo (1922–2008), en strykekvartett
Arne Nordheim (1931–2010) String Quartet (1956) WH 18', Epigram for string quartet (1955) NMI(MS) 9' og Five Stages for string quartet (2001) WH 16'
Alfred Janson (f. 1937) Strykekvartett
== Strykekvartett-ensembler ==
Norske
== Referanser ==
== Litteratur ==
Grinde, Nils (1981). Norsk musikkhistorie (3. reviderte utgave utg.). Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05639-2.
Finscher, Ludwig (2000) Joseph Haydn und seine Zeit. Laaber, Germany: Laaber.
Griesinger, Georg August (1810/1963) Biographical Notes Concerning Joseph Haydn. Leipzig: Breitkopf und Härtel. English translation by Vernon Gotwals, in Haydn: Two Contemporary Portraits. Milwaukee: University of Wisconsin Press.
Webster, James, and Georg Feder (2001), «Joseph Haydn», article in The New Grove Dictionary of Music and Musicians (New York: Grove, 2001). Published separately as a book: The New Grove Haydn (New York: Macmillan 2002, ISBN 0-19-516904-2).
Friedhelm Krummacher: Geschichte des Streichquartetts. 3 Bde. Laaber-Verlag, Laaber 2005
Paul Griffiths: The String Quartet – A History. Thames and Hudson, New York 1983, ISBN 0-500-01311-X
Francis Vuibert (2009) Répertoire universel du quatuor à cordes, ProQuartet-CEMC, ISBN 978-2-9531544-0-5 | Oslo Strykekvartett | 7,607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angelo_Zottoli | 2023-02-04 | Angelo Zottoli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1902', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1826', 'Kategori:Italienske jesuitter', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Italienske sinologer', 'Kategori:Jesuittmisjonærer i Qing-Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Latinister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra provinsen Salerno', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Angelo Zottoli (født 21. juni 1826 i Acerno i Italia, død 9. november 1902 i Shanghai i Kina) var en italiensk katolsk prest tilhørende jesuittordenen. Han var misjonær i Kina og sinolog.
| Angelo Zottoli (født 21. juni 1826 i Acerno i Italia, død 9. november 1902 i Shanghai i Kina) var en italiensk katolsk prest tilhørende jesuittordenen. Han var misjonær i Kina og sinolog.
== Liv og virke ==
Pater Zottoli ble medlem av jesuittordenen i 1843 og kom til Kina i 1848. Han ble en av de første europeiske jesuitter som fullførte universitets- og seminariestudier sammen med kinesiske studenter i Xujiahui, den katolske bydelen i Shanghai der jesuittene bygde opp en katedral en rekke institusjoner. Fra 1853 var p. Zottoli lærer og rektor ved St. Ignatius-kollegiet, som var opprettet som internatskole i 1849 for å utdanne kinesiske ledere for menighetene.
Han medvirket til å styrke jesuittenes store bibliotek i Shanghai, Bibliotheca Zikawei, som en stor ressurs innen sinologien, sammen med sin medbror pater Henri Havret.
Han skrev det fembinds verket Cursus litteræ sinicæ (1879–1882), primært beregnet på tilkommende misjonærer fra Vesten, og etterlot seg etter 30 års arbeid en nesten fullstendig bearbeidelse av Kangxiordboken. Han skrev også en rekke teologiske verker på kinesisk.
== Verker ==
Cursus litteraturae sinicae neo-missionariis accommodatus, Shanghai, 1879-1882
== Se også ==
Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dissertae sententiae, Shanghai. 1879 Arkivert 15. mars 2009 hos Wayback Machine. Nettsted besøkt 27. mars 2009
Gail King: The Xujiahui (Zikawei) Library of Shanghai PDF av artikkel fra Libraries & Culture, Vol. 32, No. 4, Fall 1997. (Nettsted besøkt 27. mars 2009) | Angelo Zottoli (født 21. juni 1826 i Acerno i Italia, død 9. | 7,608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Havret | 2023-02-04 | Henri Havret | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Dødsfall 29. september', 'Kategori:Dødsfall i 1902', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske sinologer', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Jesuittmisjonærer i Qing-Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henri Havret (født 1848, død 1902) var en fransk katolsk prest og Kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket i Shanghai og områdene rundt som sjelesorger, lærer og sinolog.
Havret trådte inn i jesuittordenen i 1872 og ankom Kina sent 1874. Etter fullførte teologiske studier i Xujiahui i Shanghai ble han presteviet.
Fra 1874 til 1876 hadde han ansvar for Bibliotheca Zikawei samtidig som han underviste i filosofi og teologi på jesuittskoler i bydelen Xujiahui. Han var, likesom p. Angelo Zottoli, viktig for etableringen av biblioteket som en sentral sinologisk ressurs.
Etter en rekke år som misjonær i den nedre Yangtzeregionen ble han direktør for jesuittenes seminar i Xujiahui fra 1894 til 1898.
Pater Havret startet den sinologiske publikasjonsserien Variétés sinologiques.
Han er kjent for sin studie av den nestorianske stele som ble funnet nær Xi'an i det sentrale Kina ca. 1625, La Stèle chrétienne de Si-gnan-fou, (3 bind, Shanghai: Mission Catholique, 1897).
| Henri Havret (født 1848, død 1902) var en fransk katolsk prest og Kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket i Shanghai og områdene rundt som sjelesorger, lærer og sinolog.
Havret trådte inn i jesuittordenen i 1872 og ankom Kina sent 1874. Etter fullførte teologiske studier i Xujiahui i Shanghai ble han presteviet.
Fra 1874 til 1876 hadde han ansvar for Bibliotheca Zikawei samtidig som han underviste i filosofi og teologi på jesuittskoler i bydelen Xujiahui. Han var, likesom p. Angelo Zottoli, viktig for etableringen av biblioteket som en sentral sinologisk ressurs.
Etter en rekke år som misjonær i den nedre Yangtzeregionen ble han direktør for jesuittenes seminar i Xujiahui fra 1894 til 1898.
Pater Havret startet den sinologiske publikasjonsserien Variétés sinologiques.
Han er kjent for sin studie av den nestorianske stele som ble funnet nær Xi'an i det sentrale Kina ca. 1625, La Stèle chrétienne de Si-gnan-fou, (3 bind, Shanghai: Mission Catholique, 1897).
== Se også ==
Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Gail King: The Xujiahui (Zikawei) Library of Shanghai PDF av artikkel fra Libraries & Culture, Vol. 32, No. 4, Fall 1997. (Nettsted besøkt 27. mars 2009) | thumb|[[Den nestorianske stele, forografert av p. Henri Havret]] | 7,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stephen_Hawking | 2023-02-04 | Stephen Hawking | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske forskere', 'Kategori:Britiske fysikere', 'Kategori:Britiske matematikere', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 8. januar', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Albert Einstein-medaljen', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Mottakere av Royal Astronomical Societys gullmedalje', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Order of the Companions of Honour', 'Kategori:Personer fra Oxford', 'Kategori:Personer fra St. Albans', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wolfprisen i fysikk'] | Stephen William Hawking (født 8. januar 1942 i Oxford i Storbritannia, død 14. mars 2018 i Cambridge) var en britisk teoretisk fysiker, kosmolog og forfatter. Han var forskningsleder ved senteret for teoretisk kosmologi ved Universitetet i Cambridge. Fra 1979 til 2009 hadde han det lucasianske matematikkprofessoratet i Cambridge. Han er særlig kjent for sin forskning på sorte hull og beregning av stråling fra sorte hull kalt Hawking-stråling. Han forsket også på hvordan den generelle relativitetsteorien kan forbindes med kvantemekanikk. Han var talsmann for «mange-verdener tolkningen» av kvantemekanikken.
Hawking var særlig kjent for sin formidling av moderne fysikk, relativitetsteori og kosmologi gjennom populærvitenskaplige bøker.
| Stephen William Hawking (født 8. januar 1942 i Oxford i Storbritannia, død 14. mars 2018 i Cambridge) var en britisk teoretisk fysiker, kosmolog og forfatter. Han var forskningsleder ved senteret for teoretisk kosmologi ved Universitetet i Cambridge. Fra 1979 til 2009 hadde han det lucasianske matematikkprofessoratet i Cambridge. Han er særlig kjent for sin forskning på sorte hull og beregning av stråling fra sorte hull kalt Hawking-stråling. Han forsket også på hvordan den generelle relativitetsteorien kan forbindes med kvantemekanikk. Han var talsmann for «mange-verdener tolkningen» av kvantemekanikken.
Hawking var særlig kjent for sin formidling av moderne fysikk, relativitetsteori og kosmologi gjennom populærvitenskaplige bøker.
== Liv og karriere ==
Stephen Hawking var sønn av tropelegen Frank Hawking og Isobel Walker.Foreldrene bodde i London, men under blitzen i andre verdenskrig flyttet de til Oxford for å sikre sønnen en tryggere oppvekst. Da han var åtte år gammel, flyttet familien til St. Albans i Hertfordshire, rundt 30 kilometer nord for London, der han gikk på St. Albans School.
Kort tid etter at Hawking fylte 21 ble han diagnostisert med en uspesifisert uhelbredelig sykdom, senere identifisert som den degenerative motonevronsykdommen amyotrofisk lateralsklerose. Lidelsen bandt ham til rullestolen og tok senere fra ham alle muligheter til å kommunisere direkte med omverdenen. Han arbeidet derfor med en spesiell språkdatamaskin som ble styrt av øynene og enkelte muskler i ansiktet. Dette satte ham i stand til å holde foredrag, føre samtaler og mer.
Som elev ved St Albans school vant Hawking et studiestipend i fysikk ved University College Oxford der han ble uteksaminert i 1962. Deretter begynte han å studere kosmologi ved Trinity Hall i Cambridge. Førstevalget hans som veileder, Fred Hoyle, var så ettertraktet blant studentene at Hawking valgte den for ham ukjente Dennis Sciama. Valget viste seg å være heldig da Hoyle var tilhenger av den tidsriktige, men ufruktbare steady-state-teorien, stilte Sciama seg positiv til teorien om at universet har sitt utspring i et enkelt, voldsomt utbrudd av energi og masse.Etter å ha fått tittelen ph.d., ble Hawking først Research Fellow og senere Professorial Fellow ved Gonville and Caius College.
I 1973 forlot Hawking Institute of Astronomy og kom til Department of Applied Mathematics and Theoretical Physics hvor han i 1979 ble den 17. Lucasian Professor of Mathematics, den samme tittelen som Isaac Newton fikk i 1669.Hawking var gift med Jane Wilde fra 1965 til 1995 og fikk tre barn med henne, Robert, Lucy og Timothy. Mellom 1995 og 2007 var han gift med Elaine Mason, en av hans tidligere pleiere.
== Virke ==
Hawkings gjennombrudd som kosmolog kom i 1970. Bakgrunnen var et matematisk teorem utarbeidet av Roger Penrose, som ved hjelp av noen forutsetninger viser at den generelle relativitetsteorien innebærer at når svært massive stjerner kollapser fører det til en singularitet, et område der tidrommet har uendelig kurvatur. I samarbeid med Penrose forsto Hawking at det samme matematiske teoremet kunne brukes på universet som hele, dvs. at universet kan ha oppstått av en singularitet der de kjente fysiske lovene er brutt sammen.
I 1974 anvendte Hawking kvantemekanikk for å vise at svarte hull må avgi energi og tilslutt forsvinne, og hevdet at all informasjon som det svarte hullet inneholdt med det ville være borte for alltid. Synspunktet strider mot kvantemekanikkens mest grunnleggende lover og møtte atskillig motbør. Seinere kom Hawkings til at informasjonen er lagret i det svarte hullets hendelseshorisont og blir kodet tilbake i strålingen som det svarte hullet avgir.Ifølge teorien om kosmisk inflasjon gikk det unge universet gjennom en periode med rask ekspansjon, og i 1982 var Hawking blant de første som viste hvordan kvantefluktuasjoner, dvs små variasjoner i massedistribusjonen, kunne lede til ansamlinger av galakser i universet. I disse små krusningene ligger spiren til stjerner, planeter og livet slik vi kjenner det.Gjennom flere tiår forsøkte Hawking å forene relativitetsteori og kvantemekanikk i den hensikt å presentere en storforent teori (grand unified theory eller GUT) som omfatter og beskriver hele universet, fra mikro- til makrokosmos.Hawking skrev flere populærvitenskapelige bøker om moderne fysikk, den mest kjente er Univers uten grenser, engelsk originaltittel A Brief History of Time, som kom ut i år 1988. Boka forklarer relativitetsteori og kosmologi. Boka solgte 10 millioner eksemplarer globalt og er regnet som er en av tidenes mest suksessfulle populærvitenskaplige bøker. Hawking fikk også bred mediedekning og nådde fram til et stort publikum utenfor fagverdenen. De siste årene av sitt liv advarte Hawking om at menneskeheten trues av roboter, klimaendringer, atomkrig og virus framstilt ved hjelp av genteknikk. Budskapet hans var at menneskeheten må ha planene klare for å håndtere disse truslene.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
I 1982 ble Hawking utnevnt til kommandør av Order of the British Empire, han ble tildelt Wolf-prisen i fysikk i 1988 og i 1989 mottok han Order of the Companions of Honour.
Hawking ble i 2009 tildelt Presidentens frihetsmedalje.
2006 Copleymedaljen
1999 Naylorprisen
1988 Wolfprisen i fysikk
1985 Royal Astronomical Societys gullmedalje
1979 Albert Einstein-medaljen
1976 Hughesmedaljen
1975 Eddingtonmedaljen
== I andre media ==
I filmen The Theory of Everything fra 2014 ble Hawking fremstilt av Eddie Redmayne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Stephen Hawking – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stephen Hawking – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stephen Hawking på Internet Movie Database
(fr) Stephen Hawking på Allociné
(en) Stephen Hawking på AllMovie
(en) Stephen Hawking hos Rotten Tomatoes
(en) Stephen Hawking hos TV Guide
(en) Stephen Hawking hos The Movie Database
(en) Stephen Hawking hos Behind The Voice Actors
(en) Stephen Hawking på Discogs
(en) Stephen Hawking på MusicBrainz
(en) Stephen Hawking på Songkick
(en) Stephen Hawking på Facebook
Stephen Hawking på YouTube
(no) Stjerneprofessorens teori om Gud og evigheten – intervju i Aftenposten 26. februar 2006 | Hawking, også kjent som Hawking Drama, er en BBC tv-film som omhandler den tidlige universitetskarrieren til fysikeren Stephen Hawking da han var ved University of Cambridge. | 7,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FLK_%C2%ABRonald%C2%BB_(1920) | 2023-02-04 | FLK «Ronald» (1920) | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvalkokerier', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1920', 'Kategori:Skip sluttseilt 1955'] | FLK «Ronald» (II) var et flytende hvalkokeri som var eid av den norske rederen Nils Bugge fra Tønsberg og inngikk i flåten til Hvalfangerselskabet Hektor. Det ble bygget i 1920 som verdens første spesialbygde hvalkokeri til erstatning for FLK «Ronald» (I) og FLK «Benguela» som begge ble senket under første verdenskrig. Fra 1933 lå skipet i opplag i Tønsberg, før hun i 1938 ble satt i tankfart etter at kokeriutstyret var demontert. I 1939 ble «Ronald» solgt til S. Bartz-Johannessen i Bergen for ombygging til sildeoljefabrikk, men under ombyggingen ble hun videresolgt til Belgia og omdøpt «Mafuta». I 1948 kjøpte Jahre-gruppen skipet og tilbakestilte det til hvalkokeri under navnet «Jarama». I 1952 ble hun igjen satt i tankfart, men kolliderte utenfor Tunis i juni samme år. I 1955 ble hun sendt til Bremerhaven for opphugging.
| FLK «Ronald» (II) var et flytende hvalkokeri som var eid av den norske rederen Nils Bugge fra Tønsberg og inngikk i flåten til Hvalfangerselskabet Hektor. Det ble bygget i 1920 som verdens første spesialbygde hvalkokeri til erstatning for FLK «Ronald» (I) og FLK «Benguela» som begge ble senket under første verdenskrig. Fra 1933 lå skipet i opplag i Tønsberg, før hun i 1938 ble satt i tankfart etter at kokeriutstyret var demontert. I 1939 ble «Ronald» solgt til S. Bartz-Johannessen i Bergen for ombygging til sildeoljefabrikk, men under ombyggingen ble hun videresolgt til Belgia og omdøpt «Mafuta». I 1948 kjøpte Jahre-gruppen skipet og tilbakestilte det til hvalkokeri under navnet «Jarama». I 1952 ble hun igjen satt i tankfart, men kolliderte utenfor Tunis i juni samme år. I 1955 ble hun sendt til Bremerhaven for opphugging.
== FLK «Ronald» ==
A/S Hektor med disponent Nils Bugge mistet begge sine hvalkokerier under første verdenskrig, og FLK «Ronald» (II) ble bygget som erstatning for disse. Hun ble bygget ved Robert Duncan & Co. Ltd. i Port Glasgow i Skottland som en standard tørrlastebåt til en kostnad på 6,5 millioner kroner. Kokeriutrustningen ble installert ved Jarlsø Verft før overleveringen i juli 1920 – som verdens største flytende hvalkokeri og det første som var spesialbygd til formålet.
Fra sesongen 1920/21 til 1930/31 hadde «Ronald» base ved Hektors landstasjon i Whalers Bay på Deceptionøya i Antarktis til tross for at hun var bygget for å kunne operere pelagisk. Etter å ha ligget i opplag i Tønsberg et par sesonger, ble hun benyttet som transportskip for FLK «Hektoria». I 1938 ble kokeriutstyret demontert, og «Ronald» ble satt inn i tankfart. Allerede året etter ble hun solgt til S. Bartz-Johannessen i Bergen (Knarrevik Sildeoljefabrikk) for konvertering til sildeoljefabrikk. I 1940 ble «Ronald» solgt til Compagnie Maritime Belge i Antwerpen mens hun var under ombygging.
== DS «Mafuta» ==
«Mafuta» var under alliert kommando under andre verdenskrig, og ble etter krigen tilbakelevert til de belgiske eierne. I 1948 ble hun så solgt til Jahre-gruppen (Anders Jahre, Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe).
== FLK «Jarama» ==
«Mafuta» ble tilbakestilt til hvalkokeri og omdøpt «Jarama» etter at Jahre-gruppen hadde kjøpt henne i 1948. På folkemunne ble hun kalt «Jahre-mærra». I 1949 ble hun med Spermacet Whaling Co. Ltd. som operatør sendt til Cape Lopez i Gabon sammen med åtte hvalbåter. Fra juni til oktober er fangsten 56 720 fat hvalolje.
Innskjerpede bestemmelser medførte at «Jarama» måtte overføres til fransk flagg for å kunne operere utenfor franske kolonier. Hun ble registrert i Port-Gentil i Gabon, og opereres deretter av Societé Congolaise de Peche de Baleines. Svend Foyn Bruun i Tønsberg var disponent. I 1952 er det slutt med hvalfangst for «Jarama», men hun fortsetter i tankfart. I juni samme år kolliderer hun utenfor Tunis, og tre år senere selges hun til opphugging. 24. oktober 1955 ankommer hun Bremerhaven for hugging hos Eisen und Metall K. G. Lehr & Co.
== Se også ==
Liste over flytende hvalkokerier
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Barth m. fl. (2007). På alle hav. Historien om alle Anders Jahres skip. Sandefjord: Pensjonistforeningen Anders Jahre/Kosmos. ISBN 978-82-90528-56-5.
== Eksterne lenker ==
(no) FLK «Ronald» (1920) – Krigsseilerregisteret
(en) FLK «Ronald» (1920) – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
1920 RONALD Arkivert 6. januar 2009 hos Wayback Machine. lardex.net
1948 JARAMA Arkivert 10. november 2010 hos Wayback Machine. lardex.net | | type = Flytende hvalkokeri | 7,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FLK_%C2%ABRonald%C2%BB | 2023-02-04 | FLK «Ronald» | ['Kategori:Pekere'] | FLK «Ronald» kan sikte til:
FLK «Ronald» (1894), flytende hvalkokeri
FLK «Ronald» (1920), flytende hvalkokeri | FLK «Ronald» kan sikte til:
FLK «Ronald» (1894), flytende hvalkokeri
FLK «Ronald» (1920), flytende hvalkokeri | FLK «Ronald» kan sikte til: | 7,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dataintegrasjon | 2023-02-04 | Dataintegrasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dataintegrasjon', 'Kategori:Datavarehusmetodikk'] | Dataintegrasjon er, om ikke et helt nytt begrep innen IT, så iallfall noe som de senere årene har fått stadig mer aktualitet. Behovet for effektiv integrering av data fra flere kilder har blitt meget tydelig etter klient-tjener bølgen, som hadde sin topp på begynnelsen av 1990-tallet. De stadig nye applikasjonstypene som f.eks kunderelasjonshåndtering, ressursplanleggingssystem, faktura, regnskap, ... kom i tillegg til de tradisjonelle, gjerne stormaskinbaserte, sentraliserte systemene med alt på ett sted.
I etterkant av klient-tjener bølgen kom datavarehusbølgen, hvor en viktig motivasjon var å samle all distribuert informasjon på et sted. Da fokus her hovedsakelig var rapporteringsløsninger (eller BI-løsninger), kom andre operasjonelle behov i bakgrunnen. Datavarehuset løste ikke problemer med inkonsistens i overlappende data i forskjellige operasjonelle systemer. Derfor har nye varianter dukket opp. Grunndataforvaltning er en av de mange trebokstavsforkortelsene som har dukket opp.
Det foregår en stadig evolusjon på dette området, og nye fagfelter, begreper dukker opp. For eksempel Golden Copy, som er sterkt beslektet med grunndataforvaltning. Felles for alle disse områdene er at de kommer inn under begrepet dataintegrasjon. Andre fagfelter som er sterkt knyttet til dataintegrasjon er metadata management, datakvalitet, dataprofilering, data governance.
Det er også en rivende utvikling på verktøysiden. I forbindelse med Datavarehusbølgen dukket det opp såkalte ETL-verktøy (Extract Transform Load) for å migrere data fra kilder til datavarehuset.
Disse var sterkt batch-orienterte og avhengige av å kjøre om natten for ikke å forstyrre operasjonell bruk. Senere har disse utviklet seg videre til mer generelle systemer for dataintegrasjon og samspill mellom systemer. 2 generasjon med dataintegrasjonsverktøy har tatt opp i seg teknologi for sanntidsintegrasjon, tjenesteorientert grensesnitt, datakvalitet, metadata o.l. | Dataintegrasjon er, om ikke et helt nytt begrep innen IT, så iallfall noe som de senere årene har fått stadig mer aktualitet. Behovet for effektiv integrering av data fra flere kilder har blitt meget tydelig etter klient-tjener bølgen, som hadde sin topp på begynnelsen av 1990-tallet. De stadig nye applikasjonstypene som f.eks kunderelasjonshåndtering, ressursplanleggingssystem, faktura, regnskap, ... kom i tillegg til de tradisjonelle, gjerne stormaskinbaserte, sentraliserte systemene med alt på ett sted.
I etterkant av klient-tjener bølgen kom datavarehusbølgen, hvor en viktig motivasjon var å samle all distribuert informasjon på et sted. Da fokus her hovedsakelig var rapporteringsløsninger (eller BI-løsninger), kom andre operasjonelle behov i bakgrunnen. Datavarehuset løste ikke problemer med inkonsistens i overlappende data i forskjellige operasjonelle systemer. Derfor har nye varianter dukket opp. Grunndataforvaltning er en av de mange trebokstavsforkortelsene som har dukket opp.
Det foregår en stadig evolusjon på dette området, og nye fagfelter, begreper dukker opp. For eksempel Golden Copy, som er sterkt beslektet med grunndataforvaltning. Felles for alle disse områdene er at de kommer inn under begrepet dataintegrasjon. Andre fagfelter som er sterkt knyttet til dataintegrasjon er metadata management, datakvalitet, dataprofilering, data governance.
Det er også en rivende utvikling på verktøysiden. I forbindelse med Datavarehusbølgen dukket det opp såkalte ETL-verktøy (Extract Transform Load) for å migrere data fra kilder til datavarehuset.
Disse var sterkt batch-orienterte og avhengige av å kjøre om natten for ikke å forstyrre operasjonell bruk. Senere har disse utviklet seg videre til mer generelle systemer for dataintegrasjon og samspill mellom systemer. 2 generasjon med dataintegrasjonsverktøy har tatt opp i seg teknologi for sanntidsintegrasjon, tjenesteorientert grensesnitt, datakvalitet, metadata o.l. | Dataintegrasjon er, om ikke et helt nytt begrep innen IT, så iallfall noe som de senere årene har fått stadig mer aktualitet. Behovet for effektiv integrering av data fra flere kilder har blitt meget tydelig etter klient-tjener bølgen, som hadde sin topp på begynnelsen av 1990-tallet. | 7,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liv_Hilde_Klokk | 2023-02-04 | Liv Hilde Klokk | ['Kategori:Alumni fra Barratt Due musikkinstitutt', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Personer fra Ålesund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Liv Hilde Klokk (født 16. september 1984) er en norsk fiolinist fra Ålesund.
Hun er utdannet ved Barratt Due musikkinstitutt under Geir Inge Lotsberg og Stephan Barratt-Due. Derpå gikk hun ved Hochschule für Musik Hannes Eisler under Ulf Wallin i Berlin og ved Edsberg Musikinstitut i Stockholm.Hun har spilt med Ålesund Symfoniorkester, Ensemble Diaspora og overtok etter Per Kristian Skalstad i kammerensemblet Oslo Strykekvartett (2007–). Hennes instrument var en Balestrieri (1759) eid av DnB NOR, inntil hun selv kjøpte en bratsjlignende Giovanni Grancino (1705) med penger fra Sparebanken Møres Gnistpris som hun vant i 2008.
| Liv Hilde Klokk (født 16. september 1984) er en norsk fiolinist fra Ålesund.
Hun er utdannet ved Barratt Due musikkinstitutt under Geir Inge Lotsberg og Stephan Barratt-Due. Derpå gikk hun ved Hochschule für Musik Hannes Eisler under Ulf Wallin i Berlin og ved Edsberg Musikinstitut i Stockholm.Hun har spilt med Ålesund Symfoniorkester, Ensemble Diaspora og overtok etter Per Kristian Skalstad i kammerensemblet Oslo Strykekvartett (2007–). Hennes instrument var en Balestrieri (1759) eid av DnB NOR, inntil hun selv kjøpte en bratsjlignende Giovanni Grancino (1705) med penger fra Sparebanken Møres Gnistpris som hun vant i 2008.
== Priser og utmerkelser ==
3. pris i Prinsesse Astrids musikkpris 2008
Fartein Valen-prisens stipend 2008 på 100 000 kroner
== Referanser == | Liv Hilde Klokk (født 16. september 1984) er en norsk fiolinist fra Ålesund. | 7,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julius_Tafel | 2023-02-04 | Julius Tafel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra kanton Jura', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Sveitsiske kjemikere'] | Julius Tafel (født 2. juni 1862, død 2. september 1918) var en sveitsisk kjemiker.
| Julius Tafel (født 2. juni 1862, død 2. september 1918) var en sveitsisk kjemiker.
== Arbeid ==
Han arbeidet først med Hermann Emil Fischer innen organisk kjemi, men endret felt til elektrokjemi etter hans arbeid med Wilhelm Ostwald. Han er mest kjent for oppdagelsen av Tafel reaksjonen og Tafel ligningen.
== Liv ==
Tafel begikk selvmord i München i 1918.
== Litteratur ==
Julius Tafel, Hans Hahl (1907). «Vollständige Reduktion des Benzylacetessigesters». Berichte der deutschen chemischen Gesellschaft. 40 (3): 3312–3318. doi:10.1002/cber.190704003102.
Bruno Emmert (1918). «Julius Tafel». Berichte der deutschen chemischen Gesellschaft. 51: 1686–1687. doi:10.1002/cber.19180510254.
K. Müller (1969). «Julius Tafel». J. Res. Inst. Catalysis, Hokkaido Univ. 17: 54–75.
Julius Tafel (1905). «Julius Tafel». Z. Phys. Chem. 50: 668, 676, 689.
G.T. Burstein (2005). «A Century of Tafel’s Equation: 1905–2005 A Commemorative Issue of Corrosion Science». Corrosion Science. 47 (12): 2858–2870. doi:10.1016/j.corsci.2005.07.002.
== Eksterne lenker ==
«Julius Tafel». Det_hebraiske_universitetet_i_Jerusalem. Arkivert fra originalen 5. desember 2007. | Courrendlin,Sveits | 7,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mecalimb | 2023-02-04 | Mecalimb | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2005', 'Kategori:Norske metalcore-band', 'Kategori:Norske thrash metal-band'] | Mecalimb er et metal-band fra Fredrikstad i Østfold som spiller en form for melodisk death metal, men med miks av heavy, thrash og groove metal elementer. Bandet består av Ole Olsen (eneste gjenværende originale medlem, gitar/låtskriver), Tom Angel (gitar), Robert Arntsen (vokal), Marius Vedal (trommer) og Dag Kopperud (bass).
Bandet ble startet i desember 2005 av Torben Svendsen (gitar), Ole Olsen (gitar), Raymond Gammelsrud (vokal), Johnny Baardsen (bass) og Hans Jacob Solberg (trommer). I mars 2006 debuterte bandet live under Emerganza-festivalen i Oslo, og gikk så langt som til en tredjeplass under finalen på Betong. Våren 2006 ble første demo utgitt med de to låtene Fighter og Broken Brain, som ble plukket ut til å være filmmusikk til Kong Vinter III, en norskprodusert skifilm. Etter sommeren 2006 sluttet Baardsen i bandet. Stein Larsen (tidligere Panama, Da Vincie og backup-bandet til Ole Evenrude) tok over på bass. Han var med i ca. et halvt år. Etterfølgeren ble Dag Kopperud (tidligere Oceans Of Time).
Innspilling av en ny demo startet høsten 2007 med låtene Unspoken Words, Sacrifice for Life og Rise.. Kort tid etter sluttet Solberg. Marius Vedal (tidligere Burn, Offset Nature, og Rampager (med Sindre Lee, som har vært Mecalimbs sessiongitarist)) tok over på trommer. Høsten 2008 ble det innspilling av debutalbumet, Mechanical Recipe i Toproom Studio. Den ble utgitt på Mechanical Records i april 2009. Video til «Still Alive» ble spilt inn i februar 2009.
Torben Svendsen og Raymond Gammelsrud trakk seg ut av Mecalimb i januar 2010 på grunn av uenighet rundt bandets fremtidige satsing. Kenneth Liljegren fra Asker ble ny vokalist i mars 2010. I august 2010 fikk Mecalimb platekontrakt hos engelske Rising Records (London), og startet innspilling av nytt album, Bound To Fall samme høst i Lydmuren studio på Greåker. Albumet kom ut i mars 2011. Robin Larsen (fra bl.a. Hideous Deformity) fra Fredrikstad ble ansatt som ny gitarist tidlig i 2011, og i mars 2012 forlot Kenneth Liljegren gruppa. Etterfølgeren hans ble Stephan Hay (ex. Clone Industry). I 2014 tok Tom Angel over på gitar for Robin Larsen.
Bandet ga ut 3-spors EP-en «Chaos EP» sommeren 2014. I starten av 2015 valgte Stephan Hay å trekke seg ut av bandet, ny vokalist ble ansatt kort tid etter, svenske Robert Arntsen (tidligere Waning). Bandet startet innspilling av sitt tredje album, XIII sommeren 2015, og ga ut plata i desember 2015 under Mechanical Records, fra 2017 ble utgivelsesrettighetene til denne overtatt av Wormholedeath. Bandets innspillinger er også tilgjengelig på iTunes og ulike streaming-tjenester. Mecalimb har spilt på flere steder i Norge som oppvarming for artister som Tankard, Enslaved, Entrails, Witchhammer, Jorn, Circus Maximus, Susperia.
| Mecalimb er et metal-band fra Fredrikstad i Østfold som spiller en form for melodisk death metal, men med miks av heavy, thrash og groove metal elementer. Bandet består av Ole Olsen (eneste gjenværende originale medlem, gitar/låtskriver), Tom Angel (gitar), Robert Arntsen (vokal), Marius Vedal (trommer) og Dag Kopperud (bass).
Bandet ble startet i desember 2005 av Torben Svendsen (gitar), Ole Olsen (gitar), Raymond Gammelsrud (vokal), Johnny Baardsen (bass) og Hans Jacob Solberg (trommer). I mars 2006 debuterte bandet live under Emerganza-festivalen i Oslo, og gikk så langt som til en tredjeplass under finalen på Betong. Våren 2006 ble første demo utgitt med de to låtene Fighter og Broken Brain, som ble plukket ut til å være filmmusikk til Kong Vinter III, en norskprodusert skifilm. Etter sommeren 2006 sluttet Baardsen i bandet. Stein Larsen (tidligere Panama, Da Vincie og backup-bandet til Ole Evenrude) tok over på bass. Han var med i ca. et halvt år. Etterfølgeren ble Dag Kopperud (tidligere Oceans Of Time).
Innspilling av en ny demo startet høsten 2007 med låtene Unspoken Words, Sacrifice for Life og Rise.. Kort tid etter sluttet Solberg. Marius Vedal (tidligere Burn, Offset Nature, og Rampager (med Sindre Lee, som har vært Mecalimbs sessiongitarist)) tok over på trommer. Høsten 2008 ble det innspilling av debutalbumet, Mechanical Recipe i Toproom Studio. Den ble utgitt på Mechanical Records i april 2009. Video til «Still Alive» ble spilt inn i februar 2009.
Torben Svendsen og Raymond Gammelsrud trakk seg ut av Mecalimb i januar 2010 på grunn av uenighet rundt bandets fremtidige satsing. Kenneth Liljegren fra Asker ble ny vokalist i mars 2010. I august 2010 fikk Mecalimb platekontrakt hos engelske Rising Records (London), og startet innspilling av nytt album, Bound To Fall samme høst i Lydmuren studio på Greåker. Albumet kom ut i mars 2011. Robin Larsen (fra bl.a. Hideous Deformity) fra Fredrikstad ble ansatt som ny gitarist tidlig i 2011, og i mars 2012 forlot Kenneth Liljegren gruppa. Etterfølgeren hans ble Stephan Hay (ex. Clone Industry). I 2014 tok Tom Angel over på gitar for Robin Larsen.
Bandet ga ut 3-spors EP-en «Chaos EP» sommeren 2014. I starten av 2015 valgte Stephan Hay å trekke seg ut av bandet, ny vokalist ble ansatt kort tid etter, svenske Robert Arntsen (tidligere Waning). Bandet startet innspilling av sitt tredje album, XIII sommeren 2015, og ga ut plata i desember 2015 under Mechanical Records, fra 2017 ble utgivelsesrettighetene til denne overtatt av Wormholedeath. Bandets innspillinger er også tilgjengelig på iTunes og ulike streaming-tjenester. Mecalimb har spilt på flere steder i Norge som oppvarming for artister som Tankard, Enslaved, Entrails, Witchhammer, Jorn, Circus Maximus, Susperia.
== Bandmedlemmer ==
Ole Olsen – gitar (2005–)
Marius Vedal – trommer (2007–)
Dag Kopperud – bass (2006–)
Tom Angel – gitar (2014-)
Robert Arntsen – vokal (2015-)
=== Tidligere medlemmer ===
Raymond Gammelsrud – vokal (2005–2010)
Torben Svendsen – gitar (2005–2010)
Hans Jacob Solberg – trommer (2005–2007)
Johnny Baardsen – bass (2005–2006)
Stein Larsen – bass (2006)
Kenneth Liliegren – vokal (2010–2012)
Robin Larsen – gitar (2011–2014)
Stephan Hay – vokal (2012-2015)
== Diskografi ==
=== Album ===
Mechanical Recipe (Mechanical Records, 2009)
Bound To Fall (Rising Records, 2011)
Chaos (EP) (S&L Productions, 2014)
XIII (Wormholedeath Records, 2015)
=== Demoer ===
Demo 1 (2 spor) (2006)
Kong Vinter III (1 spor) (2006)
Demo 2 (2007)
Norsk Urskog Split CD (1 spor) (2008)
== Eksterne lenker ==
https://www.facebook.com/Mecalimb
Mecalimb på MySpace | {{infoboks band | 7,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hogsnes_oppvekstsenter | 2023-02-04 | Hogsnes oppvekstsenter | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnehager', 'Kategori:Barneskoler i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Tønsberg', 'Kategori:Tidligere skoler i Vestfold', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1989', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner nedlagt i 2013'] | Hogsnes oppvekstsenter består av Hogsnes skole og Hogsnes barnehage, og befinner seg imellom Bjelland og Hogsnesåsen ved Vear utenfor Tønsberg i Vestfold og Telemark fylke. Barnehagen ble åpnet i 1987, Skolen ble åpnet i 1989, og de ble slått sammen 1. august 2006.
| Hogsnes oppvekstsenter består av Hogsnes skole og Hogsnes barnehage, og befinner seg imellom Bjelland og Hogsnesåsen ved Vear utenfor Tønsberg i Vestfold og Telemark fylke. Barnehagen ble åpnet i 1987, Skolen ble åpnet i 1989, og de ble slått sammen 1. august 2006.
== Barnehagen ==
Hogsnes barnehage åpnet i 1987, og ligger som nærmeste nabo til tidligere Hogsnes skole. Barnehagen jobber etter inspirasjon fra Reggio Emilia, og sentrale arbeidsmetoder er pedagogisk dokumentasjon og utforskende kommunikasjon. Barnehagen har en åpen struktur og har funksjonsrom.
Barnehagens åpningstid er kl 07.15 – 16.30. Den er stengt for sommerferie i ukene 28- 29- 30.
=== Avdelinger og gruppesammensetninger ===
Hogsnes barnehage er en treavdelings-barnehage med 45 plasser for barn i alderen 0 – 6 år.
Barnehagen er partnerbarnehage tilknyttet Høgskolen i Vestfold, og tar i mot lærlinger til Barne- og ungdomsarbeiderfaget.
== Skolen ==
Skolen ble bestemt nedlagt i 2012, etter et omstridt vedtak i Tønsberg bystyre. 21 av 39 representanter stemte for nedlegging. Elevene ble overført til Sem skole.
Bygningsmassen står igjen, og består av 4 bygninger, hvor den største inneholder en gymnastikksal, skolekjøkken, skolefritidsordning (SFO) og sløydsal. Gymnastikksal og SFO-base fungerer også som nærmiljøets grendehus med flere aktiviteter på fritiden. Gymnastikksalen har én scene.
Elevene ved Hogsnes skole disponerte store uteområder med lekeapparater, ballbinge, fotball- og håndballbane. Byggene har skogen som sin nærmeste nabo, og mange av aktivitetene ved skolen foregikk nettopp i naturen.
Skolen hadde i løpet av årene fått en del tradisjoner, som samlinger hver fjerde uke, 17. mai-arrangement, julegrantenning med mer.
Elevene på Hogsnes skole kom hovedsakelig fra Bjelland og Hogsnes samt Smørberg som ligger i skolens nærmiljø. Etter 7. klasse gikk elevene videre til ungdomstrinnet på Sem skole.
I 2021 skal bystyret behandle et forslag om å rehabilitere skolen til bruk for Hogsnes barnehage. Dette har blitt fremmet blant annet som følge av økende innflytting, spesielt da de nye boligområdene Firingen og Bekkeløkka. | Hogsnes oppvekstsenter består av Hogsnes skole og Hogsnes barnehage, og befinner seg imellom Bjelland og Hogsnesåsen ved Vear utenfor Tønsberg i Vestfold og Telemark fylke. Barnehagen ble åpnet i 1987, Skolen ble åpnet i 1989, og de ble slått sammen 1. | 7,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benjamin_Brueyre | 2023-02-04 | Benjamin Brueyre | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1880', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1808', 'Kategori:Jesuittmisjonærer i Qing-Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn'] | Benjamin Brueyre (kinesisk navn: 與艾方濟, født 20. mai 1808, død 24. februar 1880 i Xianxian i Zhili i Kina) var fransk katolsk prest og Kinamisjonær tilhørende jesuittordenen.
Han kom til Shanghai i 1842, tett etter de to første jesuitter kom til landet etter at ordenen var blitt gjenopprettet av paven. Den apostoliske vikar for Kiangnan, biskop de Besi, gav pater Brueyre i oppdrag å etablere et presteseminar i Shanghai, og det ble åpnet den 2. februar 1843, med 23 studenter. I 1853 ble det nyetablert i bedre lokaliteter i Song-kia-tu.
Han virket senere i Shandong og i Zhili, der han døde i byen Xianxian.
| Benjamin Brueyre (kinesisk navn: 與艾方濟, født 20. mai 1808, død 24. februar 1880 i Xianxian i Zhili i Kina) var fransk katolsk prest og Kinamisjonær tilhørende jesuittordenen.
Han kom til Shanghai i 1842, tett etter de to første jesuitter kom til landet etter at ordenen var blitt gjenopprettet av paven. Den apostoliske vikar for Kiangnan, biskop de Besi, gav pater Brueyre i oppdrag å etablere et presteseminar i Shanghai, og det ble åpnet den 2. februar 1843, med 23 studenter. I 1853 ble det nyetablert i bedre lokaliteter i Song-kia-tu.
Han virket senere i Shandong og i Zhili, der han døde i byen Xianxian.
== Litteratur ==
Joseph Burnichon, SJ: Histoire d'un siècle, tome III, Paris, 1919, p. 290
Bernadette Truchet: Construction de l'identité de l'autre. Un exemple en Chine au XIXe siècle, in « Identités autochtones et missions chrétiennes », Paris, Karthala, 2006
Bernadette Truchet: Un début d'inculturation en Chine au dix-neuvième siècle: le père Gonnet en Chine (1815-1895), Mémoire spiritaine, N°23, 1er semestre 2006
== Se også ==
Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen | Benjamin Brueyre (kinesisk navn: 與艾方濟, født 20. mai 1808, død 24. | 7,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Golden_copy | 2023-02-04 | Golden copy | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dataintegrasjon', 'Kategori:Datakvalitet'] | Golden copy eller golden record (direkte oversatt: "gylden kopi") er en betegnelse, innen IT på den gyldige versjonen av et dataelement. Det vil si en databaserad, datafelt, tabell, eller hvilken enhet man bruker.
Uttrykket er mye brukt sammen med datakvalitet, grunndataforvaltning, og linende. Det har også oppstått egne Golden Copy-løsninger for å vedlikeholde golden copies.
| Golden copy eller golden record (direkte oversatt: "gylden kopi") er en betegnelse, innen IT på den gyldige versjonen av et dataelement. Det vil si en databaserad, datafelt, tabell, eller hvilken enhet man bruker.
Uttrykket er mye brukt sammen med datakvalitet, grunndataforvaltning, og linende. Det har også oppstått egne Golden Copy-løsninger for å vedlikeholde golden copies.
== Grunndata ==
Innen grunndataforvaltning refererer den gyldne kopien til grunndataene (master-versjonen) av sikkerhets- eller referansedata som fungerer som én autorativ kilde for "sannheten" ovenfor alle applikasjonene.i et IT-landskap.
== Referanser == | Golden copy eller golden record (direkte oversatt: "gylden kopi") er en betegnelse, innen IT på den gyldige versjonen av et dataelement. Det vil si en databaserad, datafelt, tabell, eller hvilken enhet man bruker. | 7,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_Inge_Lotsberg | 2023-02-04 | Geir Inge Lotsberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. august', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Pedagoger ved Barratt Due musikkinstitutt', 'Kategori:Personer fra Elverum kommune'] | Geir Inge Lotsberg (født 24. august 1969) er en norsk fiolinist fra Elverum.
Geir Inge Lotsberg studerte hos Leif Jørgensen 1979-1987 i Oslo og Sandor Vègh i Salzburg. Han spilte med Camerata Academica i Salzburg, der han og Are Sandbakken var solister i Wien Konzerthaus i 1989. Lotsberg har også hatt studieopphold hos Ana Chumachenco i München og Camilla Wicks i Houston. Han var medlem i Det Norske Kammerorkester 1986-1992. Hans debut i Oslo fant sted i 1996 med fire verk av Carl Nielsen. Han har vært medlem av Oslo Strykekvartett siden 1991, og han var konsertmester for Den Norske Operas orkester 1996–2003. I dag underviser Geir Inge Lotsberg ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo. Han fungerte som gjestende musikalsk leder for Trondheimsolistene fra 2005 og overtok som kunstnerisk leder etter Øyvind Gimse i 2017.Sammen med Einar Steen-Nøkleberg laget Geir Inge Lotsberg en konsertserie med fiolinsonatene av Mozart i 1995, fremført i Oslo og London.
Geir Inge Lotsberg spiller på en guarnerius (1703) stilt til rådighet av Dextra Musica AS.
Med organist Kåre Nordstoga driver han plateseskapet Afontibus og labelen Fabra.
| Geir Inge Lotsberg (født 24. august 1969) er en norsk fiolinist fra Elverum.
Geir Inge Lotsberg studerte hos Leif Jørgensen 1979-1987 i Oslo og Sandor Vègh i Salzburg. Han spilte med Camerata Academica i Salzburg, der han og Are Sandbakken var solister i Wien Konzerthaus i 1989. Lotsberg har også hatt studieopphold hos Ana Chumachenco i München og Camilla Wicks i Houston. Han var medlem i Det Norske Kammerorkester 1986-1992. Hans debut i Oslo fant sted i 1996 med fire verk av Carl Nielsen. Han har vært medlem av Oslo Strykekvartett siden 1991, og han var konsertmester for Den Norske Operas orkester 1996–2003. I dag underviser Geir Inge Lotsberg ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo. Han fungerte som gjestende musikalsk leder for Trondheimsolistene fra 2005 og overtok som kunstnerisk leder etter Øyvind Gimse i 2017.Sammen med Einar Steen-Nøkleberg laget Geir Inge Lotsberg en konsertserie med fiolinsonatene av Mozart i 1995, fremført i Oslo og London.
Geir Inge Lotsberg spiller på en guarnerius (1703) stilt til rådighet av Dextra Musica AS.
Med organist Kåre Nordstoga driver han plateseskapet Afontibus og labelen Fabra.
== Plateutgivelser ==
Solo violin (Afontibus, 2008). Musikk av Hans Werner Henze, Aulis Sallinen, Klaus Sandvik, Isang Yun, Synne Skouen og Torkell Sigurbjørnsson. Opptak fra Sofienberg kirke i Oslo.
Solo violin (Afontibus, 2005). Musikk av Magnar Åm, Synne Skouen og Nicolay Apollyon.
Carl Nielsen: Works for solo Violin and Violin and Piano (Afontibus, 2001). Med Håvard Gimse på klaver.
Johann Sebasian Bach Sonatas BWV 1014-1019. Med Kåre Nordstoga, orgel (Afontibus, 1997).
Edvard Grieg: Sonatas for violin and piano (Pro Musica, 1996). Med Einar Steen-Nøkleberg ved flygelet i opptak fra Eidsvoll kirke.
Knut Nystedt: Concerto sacra (Hemera, 1996). Med organist Tore Erik Mohn i opptak fra Vålerenga kirke.
Sigwart: Violin sonatas (Parzifal, 1984). Med Einar Steen-Nøkleberg.
Divertimenti (2L, 2008). TrondheimSolistene
In folks tone (2L, 2010). TrondheimSolistene
Souvenir (2L, 2012). TrondheimSolistene
== Premier ==
1. pris i Ungdommens fiolinmesterkonkurranse 1984
1. pris i Ungdomssymfonikernes solistkonkurranse
Sparre Olsenprisen
== Referanser == | Geir Inge Lotsberg (født 24. august 1969) er en norsk fiolinist fra Elverum. | 7,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Kurz | 2023-02-04 | Heinrich Kurz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 24. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1873', 'Kategori:Fødsler 28. april', 'Kategori:Fødsler i 1805', 'Kategori:Litteraturhistorikere og litteraturkritikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Tyske germanister', 'Kategori:Tyske sinologer'] | Heinrich Kurz (født 1805 i Paris i Frankrike, død 1873) var en tysk litteraturhistoriker.
Han studerte teologi og orientalske språk i München og Paris, og gjorde seg ved flere arbeider kjent som en lovende sinolog. Blant annet førte det til at han ble medredaktør for Journal asiatique.
I 1830 vendte han tilbake til München, og utgav der den opposisjonelle avisen Die Zeit (1832). Men allerede etter to måneder ble han stilt for retten og dømt til to års fengsel. Dette endret hans karriere fullstendig.
Etter løslatelsen fikk han lærerjobb i tysk språk og litteratur i Sveits. Hans forskning svingte nå inn mot slike emner. Han utgav blant annet Geschichte der deutschen Literatur (3 bind, 1851-59, mange senere opplag), Leitfaden der deutschen Litteratur (1860), Handbuch der poetischen Nationalliteratur der Deutschen (3 bind, 1840-1842), Handbuch der deutschen Prosa (3 bind, 1845-1853), Die deutsche Literatur im Elsass (1874) og meget annet. | Heinrich Kurz (født 1805 i Paris i Frankrike, død 1873) var en tysk litteraturhistoriker.
Han studerte teologi og orientalske språk i München og Paris, og gjorde seg ved flere arbeider kjent som en lovende sinolog. Blant annet førte det til at han ble medredaktør for Journal asiatique.
I 1830 vendte han tilbake til München, og utgav der den opposisjonelle avisen Die Zeit (1832). Men allerede etter to måneder ble han stilt for retten og dømt til to års fengsel. Dette endret hans karriere fullstendig.
Etter løslatelsen fikk han lærerjobb i tysk språk og litteratur i Sveits. Hans forskning svingte nå inn mot slike emner. Han utgav blant annet Geschichte der deutschen Literatur (3 bind, 1851-59, mange senere opplag), Leitfaden der deutschen Litteratur (1860), Handbuch der poetischen Nationalliteratur der Deutschen (3 bind, 1840-1842), Handbuch der deutschen Prosa (3 bind, 1845-1853), Die deutsche Literatur im Elsass (1874) og meget annet. | Heinrich Kurz (født 1805 i Paris i Frankrike, død 1873) var en tysk litteraturhistoriker. | 7,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Grieder | 2023-02-04 | Hans Grieder | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske turnere'] | Hans Grieder (født 12. november 1901, død 1973) var en sveitsisk turner.
Han var med i to OL for Sveits. Hans første OL var i 1924, der han fikk bronsemedalje i lagkampen. Italia vant denne konkurransen, foran Frankrike. Han vant ingen individuelle medaljer, og fikk 12.-plass i skranke og 15.-plass i bøylehest som beste resultater. Sammenlagt kom han på 22.-plass.
Neste OL, i 1928 i Amsterdam, vant Sveits gull i lagkonkurransen, foran Tsjekkoslovakia. Denne gangen fikk han 7.-plass i svingstang som beste resultat, og han kom på 18.-plass i den individuelle mangekampen. Sveits fikk også de to første plassene i mangekampen; Georges Miez tok gull, og Hermann Hänggi sølv.
I VM-sammenheng har han ett gull; i lagkonkurransen under VM i Budapest i 1934.
| Hans Grieder (født 12. november 1901, død 1973) var en sveitsisk turner.
Han var med i to OL for Sveits. Hans første OL var i 1924, der han fikk bronsemedalje i lagkampen. Italia vant denne konkurransen, foran Frankrike. Han vant ingen individuelle medaljer, og fikk 12.-plass i skranke og 15.-plass i bøylehest som beste resultater. Sammenlagt kom han på 22.-plass.
Neste OL, i 1928 i Amsterdam, vant Sveits gull i lagkonkurransen, foran Tsjekkoslovakia. Denne gangen fikk han 7.-plass i svingstang som beste resultat, og han kom på 18.-plass i den individuelle mangekampen. Sveits fikk også de to første plassene i mangekampen; Georges Miez tok gull, og Hermann Hänggi sølv.
I VM-sammenheng har han ett gull; i lagkonkurransen under VM i Budapest i 1934.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans Grieder – Olympedia
(en) Hans Grieder – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 7,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Eurovision Song Contest | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Eurovision Song Contest', 'Kategori:Kartposisjoner med mulige feil', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1956', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Denne artikkelen omhandler Eurovision Song Contest generelt. For årets utgave, se Eurovision Song Contest 2023.Eurovision Song Contest (fransk: Concours Eurovision de la Chanson, på norsk ofte bare omtalt som Melodi Grand Prix) er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Konkurransen har blitt arrangert årlig fra 1956, med unntak av 2020, da konkurransen ble avlyst på grunn av koronapandemien. Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal allmennkringkaster, som har ansvar for å velge ut en sang som skal delta i konkurransen. Kringkasteren må være medlem av EBU for å kunne delta.
Konkurransen blir normalt arrangert over en uke i mai. Opprinnelig besto konkurransen kun av en finale, men etter årtusenskiftet har antall deltagerland økt til over 40. På grunn av dette innførte EBU i 2004 i en semifinale i forkant av finalen. Siden 2008 har det blitt arrangert to semifinaler, og bare vertslandet og fem andre land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – er direkte kvalifisert til finalen. I både semifinalene og finalen blir det arrangert en telefon- og juryavstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger. Vinneren er den sangen som får flest poeng samlet fra juryene og seerne i finalen. Vinnerlandet får arrangere konkurransen året etter.
Irland har vunnet Eurovision Song Contest flest ganger, med syv seire. Sverige har seks seire, mens Frankrike, Luxembourg, Storbritannia og Nederland har fem. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har vært med hvert år siden 1960 (med unntak av 1970 og 2002) og vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009. Norge er samtidig det landet som har kommet sist flest ganger, med elleve sisteplasser – herav fire ganger med null poeng.
Konkurransen er et av de mest lengstlevende TV-programmene i verden og satte i 2015 Guiness verdensrekord som verdens eldste årlige tv-musikkonkurranse. Eurovision Song Contest har årlig rundt 200 millioner seere på verdensbasis for finalen og semifinalene samlet. Sendingene blir kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia (deltager siden 2015), Kina, Egypt, India og USA. Siden 2000 har konkurransen også blitt strømmet over internett.
| Denne artikkelen omhandler Eurovision Song Contest generelt. For årets utgave, se Eurovision Song Contest 2023.Eurovision Song Contest (fransk: Concours Eurovision de la Chanson, på norsk ofte bare omtalt som Melodi Grand Prix) er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Konkurransen har blitt arrangert årlig fra 1956, med unntak av 2020, da konkurransen ble avlyst på grunn av koronapandemien. Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal allmennkringkaster, som har ansvar for å velge ut en sang som skal delta i konkurransen. Kringkasteren må være medlem av EBU for å kunne delta.
Konkurransen blir normalt arrangert over en uke i mai. Opprinnelig besto konkurransen kun av en finale, men etter årtusenskiftet har antall deltagerland økt til over 40. På grunn av dette innførte EBU i 2004 i en semifinale i forkant av finalen. Siden 2008 har det blitt arrangert to semifinaler, og bare vertslandet og fem andre land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – er direkte kvalifisert til finalen. I både semifinalene og finalen blir det arrangert en telefon- og juryavstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger. Vinneren er den sangen som får flest poeng samlet fra juryene og seerne i finalen. Vinnerlandet får arrangere konkurransen året etter.
Irland har vunnet Eurovision Song Contest flest ganger, med syv seire. Sverige har seks seire, mens Frankrike, Luxembourg, Storbritannia og Nederland har fem. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har vært med hvert år siden 1960 (med unntak av 1970 og 2002) og vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009. Norge er samtidig det landet som har kommet sist flest ganger, med elleve sisteplasser – herav fire ganger med null poeng.
Konkurransen er et av de mest lengstlevende TV-programmene i verden og satte i 2015 Guiness verdensrekord som verdens eldste årlige tv-musikkonkurranse. Eurovision Song Contest har årlig rundt 200 millioner seere på verdensbasis for finalen og semifinalene samlet. Sendingene blir kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia (deltager siden 2015), Kina, Egypt, India og USA. Siden 2000 har konkurransen også blitt strømmet over internett.
== Opprinnelse ==
Den europeiske kringkastingsunionen EBU ble opprettet i 1950 og står bak TV-nettverket som bærer navnet Eurovision. Marcel Bezençon, en sveitser som arbeidet for den franskspråklige TV-kanalen i Genève, var svært begeistret for det gryende europeiske kringkastingssamarbeidet. Bezençon foreslo å lage et samlende, felleseuropeisk tv-program som også kunne promotere organisasjonen.Kringkastingsunionen vurderte flere forslag og alternativer, blant annet en konkurranse for amatørunderholdere. Under et EBU-møte i Monaco i januar 1955 falt imidlertid valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen som ble startet i 1951. Målet med konkurransen var å «oppmuntre til produksjon av originale sanger og å stimulere, gjennom en internasjonal konkurranse, til vennskapelig rivalisering mellom låtskrivere». 19. oktober 1955 ga EBU endelig grønt lys for konkurransen og aksepterte tilbudet fra sveitsisk fjernsyn om å arrangere den første finalen i sveitsiske Lugano.Den første utgaven av konkurransen ble arrangert i byen Lugano i Sveits 24. mai 1956. Bare syv land deltok, hver med to sanger: Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Sveits og Italia. Danmark og Østerrike ønsket også å delta i konkurransen, men meldte seg ikke på innen tidsfristen. Storbritannia og BBC vurderte også deltagelse, men valgte å stå over den første konkurransen. I stedet laget BBC sin egen nasjonale konkurranse samme år: Festival of British Popular Song. Den britiske sangkonkurransen ble også en inspirasjon for EBU og førte til flere endringer i Eurovision Song Contest året etter, blant annet med en åpen avstemning og én sang per land. Vertslandet Sveits vant i 1956 med sangen «Refrain», fremført av artisten Lys Assia.
== Navn ==
Dagens offisielle navn på konkurransen er Eurovision Song Contest, forkortet ESC. Dens offisielle franske navn er Concours Eurovision de la Chanson (Eurovisjonens sangkonkurranse). På begge språk, og i mange kommersielle sammenhenger, går konkurransen også under kortnavnet Eurovision.
=== Norske navn på konkurransen ===
På norsk er konkurransen også blitt omtalt som Eurovisjonens musikkonkurranse, men i Norge omtalte NRK de første tiårene konkurransen som Melodi Grand Prix eller ganske enkelt bare Grand Prix.Melodikonkurransen ble fra starten av benevnt «Eurovision Grand Prix», i de fransktalende land omtalt som «Le Grand Prix Eurovision de la Chanson Européenne» (norsk: Eurovisjonens europeiske melodikonkurranse). «Grand Prix»-betegnelsen ble senere byttet ut med «concours» (konkurranse), men betegnelsen ble fortsatt hengende igjen i enkelte andre land, blant andre i Danmark og Norge. Allerede i 1972 ga EBU beskjed til de deltakende kringkasterne om at konkurransen skulle benevnes Eurovision Song Contest, blant annet for å unngå at musikkbransjen skulle utnytte begrepet «grand prix» på enhver deltakermelodi. «Grand Prix» – den store prisen – skulle nemlig kun brukes på vinnermelodien. Tross henstillingen fra EBU, fortsatte NRK å bruke navnet Melodi Grand Prix i mange år etter.I 1996, da NRK var vertskap for konkurransen, innførte kringkasteren kortformen EuroSong '96 som et ledd i å fornye konkurransen. Navnet slo aldri an internasjonalt, men NRK fortsatte å bruke EuroSong-navnet frem til og med 2003. I 2004 gikk også den norske kringkasteren over til det offisielle engelske navnet, men da med undertittelen «Den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix». I dag brukes Melodi Grand Prix kun om den norske nasjonale finalen.
== Format ==
Konkurransens format har forandret seg gjennom årene, men grunnprinsippene har alltid vært de samme: Alle deltagerlandene deltar med hver sin sang, som blir fremført i et direktesendt TV-program sendt over Eurovision-nettverket. Hvert enkelt land er representert ved en TV-stasjon fra det landet. Programmet blir produsert av ett av deltagerlandene, og sangene blir fremført på en konsertarena i arrangørbyen.Etter at alle sangene har blitt fremført, starter avstemningen. Hvert land kan gi stemmer til de andre landenes sanger, men kan ikke stemme på seg selv. Sangen som har fått flest stemmer når alle landenes stemmer er talt opp og presentert, blir utropt til vinner. Vinneren får, foruten heder og ære, vanligvis et trofé (overrakt til komponisten og/eller artistene), og vinnerlandet får muligheten til å arrangere konkurransen året etter.Programmet starter som oftest med en presentasjon av programlederne, som ønsker seerne velkommen. De fleste arrangørlandene benytter anledningen til å reklamere for landet som turistmål, og det er derfor vanlig at sendingen krydres med små videosnutter som viser frem ulike deler av arrangørlandet.
Mellom sanginnslagene og avstemningen er det vanlig med et pauseinnslag, som kan være enhver form for underholdning. Sissel Kyrkjebø sang for eksempel under pauseinnslaget i 1986, og Riverdance, i dag en velkjent irsk danseforestilling, var i utgangspunktet pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1994. Kjenningsmelodien som blir spilt før og etter programmet, er preludiet til Marc-Antoine Charpentiers Te Deum.Hvert land stiller med egne kommentatorer for både radio og fjernsyn. To av de mest markante kommentatorene har vært BBCs Terry Wogan, som kommenterte for fjernsyn fra 1980 til 2008 (han kommenterte også i 1973), og NRKs Jostein Pedersen, som kommenterte for fjernsyn i årene 1994–2006 med unntak av 1995.Den europeiske finalen i Eurovision Song Contest blir normalt avviklet en lørdag klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid. Vanligvis holdes finalen en lørdag i mai, men konkurransen har også blitt arrangert på en torsdag (i 1956), og så tidlig som i mars. På grunn av stadig flere medlemsland i EBU som ønsker å delta, har EBU siden 2004 arrangert en kvalifiseringsrunde, kalt semifinale, to–tre dager før selve finalen. I 2008 ble det arrangert to semifinaler for første gang. Semifinalene avholdes tirsdag og torsdag før finalen, og de ti beste landene fra hver semifinale kvalfiserer seg til finalen.
Siden sangene skal presenteres for et stort, internasjonalt publikum med veldig ulik musikksmak, ønsker hvert enkelt land at deres bidrag skal appellere til så mange som mulig (for på den måten å få stemmer). Musikken i konkurransen er blitt omtalt som «en salig blanding av kraftballader, etniske rymter og tyggegummipop». Siden konkurransen i stor grad er et visuelt show, prøver mange av artistene å få oppmerksomhet hos stemmegiverne via andre kanaler enn musikken, for eksempel omfattende lysshow og pyroteknikk, noe som iblant har ført til bisarre opptredener på scenen og bruk av kostymer, herunder avslørende plagg. Eurovision Song Contest er blitt omtalt som både kitsch og harry.
=== Avlysningen i 2020 ===
Konkurransen ble arrangert hvert eneste år frem til 2020, da konkurransen for første gang ble avlyst. Årsaken var koronavirusutbruddet i Europa vinteren 2020 som førte til en rekke restriksjoner og begrensninger i europeisk dagligliv. For å hindre spredningen av koronaviruset Sars-CoV-2, besluttet derfor EBU å avlyse konkurransen for første gang i historien.
== Deltagelse ==
Alle aktive medlemmer av Den europeiske kringkastingsunion kan være med i Eurovision Song Contest. De aktive landene må ligge innenfor det europeiske kringkastingsområdet eller være medlemmer av Europarådet.Det europeiske kringkastingsområdet er definert av Den internasjonale telekommunikasjonsunion:Det europeiske kringkastingsområdets vestlige grense går ved den vestlige grensen til Region 1, den østlige ved lengdegraden 40° øst for Greenwich og den sørlige ved breddegraden 30° nord og inkluderer den vestlige delen av Sovjetunionen, den nordlige delen av Saudi-Arabia og deler av landene som omkranser Middelhavet innenfor disse grensene. I tillegg er Irak, Jordan og den delen av Tyrkia som ligger utenfor de ovennevnte grensene, inkludert i det europeiske kringkastingsområdet.
Den vestlige grensen til «region 1» er trukket vest for Island, ved midtre deler av Atlanterhavet.Å ha status som aktivt medlem innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger blir overført til hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til.Å være en del av kontinentet Europa er altså ikke noe krav for å delta i konkurransen, til tross for begrepet «Euro» i «Eurovision». Navnet har heller ingenting med Den europeiske union å gjøre. Israel, som ligger i Midtøsten, har vært med siden 1973, og i 1980 deltok det nordafrikanske landet Marokko i konkurransen. På en pressekonferanse arrangert i mai 2009 uttalte EBU at det ikke finnes noen potensielle nye deltagerland utover dem som har deltatt i konkurransen tidligere. Riktignok har også Australia deltatt i konkurransen siden 2015, men da etter spesiell invitasjon fra EBU.52 land har deltatt minst én gang i konkurransen. Under følger en oversikt over disse landene etter hvilket år de debuterte:
== Valg av bidrag ==
Hvert land representeres av én sang og artist hvert år. Det eneste unntaket forekom første gang konkurransen ble arrangert (i 1956), hvor hvert land deltok med to sanger hver. Reglene forbyr landene å delta med sanger som tidligere har blitt kommersielt utgitt eller kringkastet før en bestemt dato foran hver utgave av konkurransen; i for konkurransen i 2005 var grensen satt ved 1. oktober 2004, mens for konkurransen i 2017 var grensen satt ved 1. september 2016. Formålet med denne regelen er å sørge for at bare nye sanger er med i konkurransen, samt at ingen av bidragene skal ha en urettmessig fordel sammenlignet med de andre deltagerne.Landets representant i konkurransen kan velges ut på den måten kringkasteren selv ønsker. Det vanlige er at det foregår enten som en intern avgjørelse gjort av kringkasteren, eller igjennom en offentlig nasjonal finale hvor seerne er med og avgjør hvilket bidrag som blir valgt ut. Diverse talentkonkurranser, slik som spanske Operación Triunfo, er også blitt benyttet til å velge ut lands bidrag. Detaljene omkring hvert lands bidrag må bekreftes overfor EBU før en frist noen uker før den europeiske finalen.I enkelte land er den nasjonale finalen vel så populær, eller enda mer populær, enn den europeiske finalen, med mange sanger som deltar i flere semifinaler før den endelige, nasjonale finalen. Den svenske nasjonale finalen, Melodifestivalen, omfatter 32 sanger som deltar i over fire semifinaler rundt om i landet, før de beste fra hver semifinale går videre til den store, nasjonale finalen i Stockholm. Melodifestivalen har flere år vært det mest sette programmet på svensk TV i løpet av året, for eksempel i 2007, 2012 og 2015.Den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix, har som oftest blitt arrangert som en enkeltsending en lørdagskveld i februar eller mars, men enkelte år har det også vært semifinaler (1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–14 og fra 2020). I årene 2006–2013 hadde NRK, inspirert av svenske Melodifestivalen, flere delfinaler ulike steder i landet i forkant av finalesendingen. Siden Norges inntreden i konkurransen i 1960 har det bare vært tre år uten norsk finale. To ganger fordi Norge ikke deltok (1970 og 2002), og én gang fordi NRK valgte bidraget internt (1991). Den norske finalen har jevnt over hatt seertall på over millionen etter at moderne TV-målinger kom på plass i 1992, med 1,5 millioner seere under finalen i 2009 som rekord.
== Vertskap ==
Forberedelsene til neste utgave av Eurovision Song Contest starter få uker etter at et land vinner konkurransen, ved at vinnerlandet bekrefter overfor EBU at man planlegger – og har kapasitet til – å arrangere neste års konkurranse. En arrangørby (vanligvis hovedstaden i landet, men ikke alltid) og en passende arena for konkurransen blir valgt. Innkvarterings- og pressefasiliteter er to viktige faktorer det tas hensyn til når man velger arrangørby. Den største arenaen som har blitt brukt, er fotballstadionet Parken i København, hvor omtrent 38 000 publikummere var til stede da Danmark arrangerte konkurransen i 2001. Den minste arrangørbyen noensinne var landsbyen Millstreet i Irland i 1993 med knapt 1500 innbyggere. Konsertarenaen som ble brukt, hadde imidlertid plass til langt flere publikummere.De første årene stod vertskringkasteren for alle kostnadene alene, men siden 1976 har konkurransen vært et spleiselag mellom kringkasteren i arrangørlandet og kringkasterne i de andre deltagerlandene. I 2005 ble 55 prosent dekket av arrangøren, mens de resterende 45 prosentene ble dekket av de øvrige deltagerne. Arrangøren bruker gjerne anledningen til å promotere eget land som turistdestinasjon. Da konkurransen ble arrangert i Bergen i 1986, viste for eksempel de såkalte postkortene (videosnuttene) før hvert bidrag Bergen og andre steder i Norge, og pausebidraget viste også frem byen, med buekorps og vestlandsnatur. Da Aserbajdsjan arrangerte konkurransen i 2012, brukte myndighetene den som et ledd i sin markedsføringsstrategi. Landet var samtidig gjenstand for kritikk for manglende respekt for menneskerettighetene. Sommeren 2005 avskaffet Ukraina de vanlige visumkravene for turister som følge av at landet arrangerte konkurransen.
== Grand Prix-uken ==
Betegnelsen «Grand Prix-uken» eller «Eurovision-uken» («Eurovision Week» på engelsk) blir ofte brukt om den uken hvor den europeiske finalen finner sted. Siden Eurovision Song Contest er et direktesendt program, må artistene ha perfeksjonert numrene sine på forhånd slik at alt går som det skal under direktesendingene. Alle artistene får derfor muligheten til å øve på scenen hvor direktesendingene skal finne sted. Delegasjonene fra de ulike landene ankommer følgelig dagevis før selve arrangementet, og mange journalister og fans er derfor også til stede i arrangørbyen i dagene før finalen. Delegasjonene bor på spesielle hoteller plukket ut av arrangørene, og de blir fraktet mellom hotellet og konsertarenaen i egne busser.Hvert land utnevner en sjef for delegasjonen, som har ansvar for resten av delegasjonen og som fungerer som landets representant til EBU i arrangørbyen. Delegasjonen omfatter artister, tekstforfattere, komponister, presseansvarlige og, hvis orkester blir brukt det året og sangen krever det, en dirigent. Det er også vanlig at hver kringkaster sender kommentatorer for TV og/eller radio. Kommentatorene får egne kommentatorbokser i utkanten av arenaen, bak publikum.
=== Prøver og pressekonferanser ===
Etter introduksjonen av semifinaler starter prøvene før selve Grand Prix-uken – i 2018 startet de første landene øvingene søndag 29. april, mens finalen var nesten to uker etter, lørdag 12. mai.Hvert land får to egne prøver: den første på 40 minutter, den andre på 20 minutter. Den andre er kortere, idet arrangøren forventer at artistene trenger mindre tid til å gjøre seg klar på scenen. Etter hvert lands prøve arrangeres det også en pressekonferanse med den aktuelle artisten. Foruten landenes prøver er det også tre generalprøver for hver av semifinalene og finalen.
Landenes delegasjoner arbeider videre opp mot programmets creative director, som er ansvarlig for TV-bildene, og kommer med innspill til vedkommende om hvordan presentasjonen av bidraget skal være.
=== Fester ===
Ordføreren i arrangørbyen holder vanligvis en mottakelse på vegne av byadministrasjonen for å feire at sangkonkurransen skal arrangeres i byen. Alle delegasjonene blir invitert, og festen består som oftest av musikk, gratis mat og drikke og – i senere år – fyrverkeri.Etter semifinalene og finalen blir det arrangert nachspiel, enten på selve arenaen eller et annet passende sted i byen.En egen Grand Prix-nattklubb, Euroclub, blir arrangert mens delegasjonene er i arrangørbyen. Igjennom uken arrangerer mange av delegasjonene egne fester i tillegg til de offisielle, sponsede arrangementene. Siden tusenårsskiftet har det imidlertid vært vanlig at delegasjonene holder eventuelle selskaper og festligheter på Grand Prix-nattklubben.
== Stemmegivning ==
Vinneren blir kåret ved at deltagerlandene stemmer på hverandres bidrag. Avstemningen har foregått på flere forskjellige måter i løpet av konkurransens historie, men uansett hvilken metode som er blitt brukt, så har ikke landene kunnet gi poeng til sin egen sang.
=== Jury og telefonstemmer ===
Frem til slutten av 1990-årene var det en jury i hvert land som avgjorde hvilke sanger som skulle få poeng. I 1997 gjorde fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) et forsøk med telefonstemmer. Forsøket var vellykket, og siden 1998 har alle land blitt oppfordret av EBU til å avholde avstemning via telefon hvis mulig. I landene med telefonavstemning erstattet først telefonavstemningen juryordningen, men man hadde reservejuryer i fall noe skulle gå galt med telefonavstemningen. På grunn av kritikk mot ordningen med ren telefonavstemning besluttet EBU å innføre en ordning med kombinasjon av juryer og telefonstemmer fra og med 2009, og dette systemet er beholdt siden.
=== Dagens system ===
Fra og med 2016 avgir hvert land to sett med poeng, ett basert på telefonstemmer og ett basert på en fagjurys bedømmelse av bidragene. Hvert sett består av valørene 1 til 8, 10 og 12, der 12 poeng går til sangen som er best likt. Fagjuryens stemmer vil først bli presentert av en talsperson fra hvert land. Telefonstemmene fra alle landene ble på sin side aggregert og presentert etterpå i stigende rekkefølge i 2016-2018 – det vil si at man startet med bidraget som fikk færrest stemmer, og avsluttet med bidraget som fikk flest seerstemmer totalt. Ordningen er inspirert av stemmegivningsprosedyren i den svenske Melodifestivalen og begrunnes med at man ønsker å skape større spenning under avstemningen. Under semifinalene vil samme system bli brukt i poengberegningen, men programlederne presenterer i tilfeldig rekkefølge hvilke land som går videre. Resultatene fra semifinalen og detaljerte resultater fra avstemningen i det enkelte land blir lagt ut på konkurransens nettsted i etterkant av finalen. I 2019 ble det forandret til at landet på sisteplass etter at juryens stemmer var presentert ble ropt opp først, og videre oppover denne foreløpige resultatlisten.
Dette systemet bygger på det som var i bruk i perioden 1975–2015, og som i sin tid ble foreslått av finsk TV etter en situasjon under finalen i 1974 da BBC endret avstemningssystemet kort tid før arrangementet, under påskudd av at det opprinnelig vedtatte systemet ville ta altfor lang tid. Med avstemningssystemet finnene foreslo, avga hvert land stemmer i valørene fra 1 til 8, 10 og 12 til andre sanger i konkurransen, hvor 12 poeng blir gitt til sangen som er best likt. Et viktig argument fra finsk TV var at når alle landene ga poeng til ti sanger, ville man unngå at noen fikk null poeng totalt (denne teorien holdt imidlertid bare i tre år, for Jahn Teigens «Mil etter mil» fikk null poeng i 1978).
=== Presentasjon av stemmene ===
Etter pauseinnslaget, når alle poengene har blitt regnet ut, kontakter programlederne en talsperson fra hvert land, som presenterer resultatet fra fagjuryen i vedkommende land på enten engelsk eller fransk. Resultatene fra telefonavstemningen i samtlige land legges på sin side sammen og presenteres av programlederne i stigende rekkefølge.
Før 2016 presenterte talspersonen fra det enkelte land det samlede resultatet fra sitt land, enten det var juryavstemning, telefonavstemning eller kombinasjon av de to. Før 1994 skjedde dette over vanlig telefon, og samtalen ble koblet opp mot lydanlegget i salen og TV-sendingen. Fra og med 1994 har talspersoner for hvert stemmegivende land dukket opp på skjermen, da via studio i sine respektive land. Det er vanlig at denne talspersonen står foran en bakgrunn som viser et kjent sted eller severdighet fra landet. Det har også blitt en form for tradisjon at hver talsperson takker arrangørlandet for programmet før han eller hun presenterer poengene.
Stemmene blir presentert i stigende rekkefølge, og hver presentasjon kulminerer med de maksimale tolv poengene. Tidligere ble samtlige poeng lest opp av talspersonen, men for å fortgang i stemmegivningen har de laveste poengsummene siden 2006 kommet opp direkte på skjermen. Hvert lands representant leste etter dette bare opp hvilke land som får henholdsvis 8, 10 og 12 poeng. Siden 2016 har talspersonen bare presentert hvilket land som får 12 poeng. Talspersonen presenterer stemmene på enten engelsk eller fransk; programlederne gjentar deretter på det språket talspersonen ikke bruker. Det berømte uttrykket douze points («tolv poeng») kommer fra når programlederne gjentar den maksimale poengsummen på fransk.Fra 1957 til 2003 kontaktet man landene i samme rekkefølge som sangene hadde blitt presentert. Dette ble forandret da semifinalen ble introdusert i 2004, siden land som ikke kommer til finalen, også deltar i avstemningen. I 2004 kontaktet man landene etter alfabetisk rekkefølge (etter ISO-kodene). I 2005 ble stemmene fra de diskvalifiserte landene presentert først, og da i den rekkefølgen disse hadde opptrådt under semifinalen. Landene i finalen avga så poeng i samme rekkefølge som de hadde opptrådt. Siden 2006 har man arrangert en egen trekning for å avgjøre rekkefølgen.Fra 1971 til 1973 sendte hvert land to dommere som var til stede på konsertarenaen, og dommerne annonserte sine stemmer foran kamera. I 1973 lagde en av dommerne fra Sveits et stort nummer da han presenterte stemmene sine med en voldsom gestikulering. Dette systemet gikk man bort fra året etter.
I 1956 ble aldri stemmene annonsert offentlig; en lukket jury annonserte simpelthen at Sveits hadde vunnet. Fra 1957 til 1987 ble poengene vist på en mekanisk resultattavle ved siden av scenen. Fra og med 1988 har man brukt elektroniske tavler (som kan vises direkte i TV-bildet) i stedet.
=== Delt førsteplass ===
I 1969 hadde man enda ikke opprettet noe system for å skille landene fra hverandre hvis to eller flere land skulle havne på førsteplass med samme poengsum. Hele fire land ble dermed utropt til vinnere etter stemmegivningen: Frankrike, Nederland, Spania og Storbritannia. Dette førte til mye misnøye blant de ikke-vinnende landene, og mange truet med å boikotte konkurransen. Dette fikk EBU til å opprette regler som fra og med 1970 skulle skille land som fikk like mange poeng (i 1970 omfattet dette en omavstemning). Danmark, Finland, Norge, Portugal, Sverige og Østerrike deltok ikke i konkurransen i 1970, men av ulike årsaker.Per 2022 benyttes følgende system for å skille land som havner på samme poengsum (uavhengig av hvilken plassering det er snakk om): Landet som har fått flest seerstemmer, vil bli rangert først. Er det fremdeles likt, vil man se på hvor mange land som har gitt seerstemmer til hvert av landene, der det bidraget som har mottatt stemmer fra flest land, vil bli rangert først. Om det fremdeles er likt, vil man se på hvilket av landene som har fått flest tolvpoengere. Ved fortsatt likhet vil man fortsette med å se på antall tipoengere, åttepoengere og så videre, helt ned til ett poeng. Skulle det fremdeles være likt etter dette, vil landet med tidligst startnummer bli rangert først.Siden 1969 har det (per 2022) bare hendt én gang at to land har havnet øverst på resultatlisten med samme poengsum. Det var i 1991, da både Frankrike og Sverige fikk totalt 146 poeng. I 1991 omfattet ikke reglene delen hvor man teller opp hvor mange land som har gitt hvert av landene stemmer, og man gikk rett på den delen hvor man teller opp hvor mange tolvpoengere hvert land som ligger uavgjort, har fått. Både Sverige og Frankrike hadde fått fire tolvpoengere, men siden Sverige hadde fått flere tipoengere enn Frankrike, ble Sverige utropt til vinner. Hadde dagens regelverk ved stemmelikhet vært i bruk, ville Frankrike vunnet isteden.
=== Politisk og kulturbetinget stemmegivning ===
Konkurransen er blitt kritisert for å ha en politisk slagside, at juryer og seere stemmer ut fra landets forhold til andre land, og ikke basert på sangenes kvalitet. En statistisk analyse av stemmemønstrene i perioden 1992–2003 viste at mange land hadde en tendens til å stemme likt, særlig Kypros og Hellas. Stemmemønstrene kunne imidlertid ikke forklares bare av geografisk nærhet. Analysen tok utgangspunkt i at alle sanger var av samme kvalitet, og at forskjeller i stemmegivningen var simpelthen et uttrykk for lands individuelle preferanser.En annen analyse, som så på stemmene avgitt i perioden 1975–2003, undersøkte om stemmemønstrene sammenfalt med geografisk nærhet. Her kontrollerte man for språklige, etniske og religiøse forskjeller og likheter mellom landene, og selv etter å ha tatt høyde for dette fant man at mange land hadde konsistente preferanser (enten positive eller negative) for bidragene til land i nærområdet. På bakgrunn av dette fattet forfatterne mistanke om politisk stemmegivning, men påpeker samtidig at man ikke har empirisk grunnlag nok til å rette beskyldninger mot bestemte land. Videre fant forfatterne at religiøs og patriotisk stemmegivning var blitt mer utbredt etter innføringen av seerstemmer. Land med stor innvandrerbefolkning fra Tyrkia avga mange poeng til de tyrkiske bidragene.
=== Land med tolvpoengere i ESC-finalene 1975–2014 ===
[trenger oppdatering]
*18 til Jugoslavia, 10 til Serbia og Montenegro
== Seertall ==
De foregående ti årene har Eurovision Song Contest (semifinalene og finalen under ett) hatt et samlet seertall på over 100 millioner, de siste årene før 2022 rundt 200 millioner.
Konkurransen er blitt kringkastet også i land utenfor EBU. Opp igjennom årene har land som Australia (deltager siden 2015), Canada, Egypt, Hongkong, India, Jordan, New Zealand, Sør-Korea, USA og Kina vist konkurransen.Siden 2000 har også konkurransen blitt vist på internett.
== Regler ==
Det er mange og spesifikke regler i Eurovision Song Contest. Hvert år utarbeides det et nytt utkast av reglene, hvor det spesifiseres hvilke datoer bestemte ting må være klart; for eksempel når alle deltagerlandene må ha sendt inn en endelig versjon av deres bidrag til EBU. Mange av reglene omfatter ting som sponsoravtaler og kringkasternes rettigheter til å sende programmet i reprise innenfor et bestemt tidsrom. De mest synlige reglene, som faktisk har en innvirkning på formatet til konkurransen, har forandret seg noe igjennom årene, og disse er fremhevet her:
=== Arrangørland ===
Fra 1958 ble det tradisjon at vinnerlandet skulle arrangere konkurransen året etter. Vinneren i 1957 var Nederland, og nederlandsk TV påtok seg ansvaret for å avvikle arrangementet i 1958. Siden den gang har vinnerlandet alltid arrangert konkurransen året etter, med seks unntak. Disse unntakene er:
1960: arrangert av BBC i London da Nederland ikke ønsket å påta seg arrangementet. Bakgrunnen var at Nederland hadde arrangert finalen to år tidligere, og derfor ikke så seg råd til å påta seg nok en finale. Storbritannia ble i stedet valgt som arrangør fordi de hadde kommet på andreplass i 1959.
1963: arrangert av BBC i London da Frankrike ikke ønsket å påta seg arrangementet av økonomiske årsaker. Storbritannia ble bare nummer fire i 1962, men Monaco og Luxembourg (som kom på andre- og tredjeplass) ønsket heller ikke å påta seg arrangementet.
1972: arrangert av BBC i Edinburgh da Monaco ikke var i stand til å finne et passende sted å avvikle konkurransen. Monegaskisk TV spurte da BBC om å ta over siden de hadde så mye erfaring med å arrangere konkurransen.
1974: arrangert av BBC i Brighton da Luxembourg ikke ønsket å påta seg arrangementet etter å ha arrangert finalen i 1973. Det var nå blitt sedvane at BBC var arrangør hvis vinnerlandet ikke kunne påta seg arrangementet.
1980: arrangert av NOS i Haag da israelsk TV ikke ville påta seg arrangementet av økonomiske årsaker. Fordi dagen konkurransen skulle arrangeres (19. april) var en helligdag i Israel det året, deltok heller ikke Israel i konkurransen. Nederlenderne tilbød seg å arrangere konkurransen etter at flere andre kringkastere (deriblant BBC) hadde sagt nei.
2023: EBU utelukket Ukraina som vertskap på grunn av krigen i landet. BBC og Storbritannia steppet inn.Når et land har sagt nei til å arrangere konkurransen, var det fire ganger som følge av at kringkasteren allerede har arrangert konkurransen i løpet av de siste par årene. I 1972 hadde Monaco ingen passende arena. I 2023 var det første gang at det ikke var vinneren selv som sa fra seg arrangøroppgaven. Fra 1981 til 2022 har alle konkurransene blitt avholdt i det landet som vant den foregående konkurransen.
I 1994 var det første gang i konkurransens historie at det var samme vertsland som året før.
=== Musikk ===
Fra 1956 til 1998 måtte arrangørlandet skaffe til veie et orkester for deltagerne. Før 1973 måtte også all musikk bli spilt av orkesteret. Fra og med 1973 var det lov å bruke forhåndsinnspilt musikk istedenfor orkester, men arrangørlandet hadde fortsatt ansvar for å stille med et orkester, slik at deltagerne kunne velge. Hvis en brukte forhåndsinnspilt musikk, krevde man at instrumentene man hørte, skulle være til stede på scenen. I 1997 droppet man dette kravet. I 1999 ble reglene endret, og kravet om at arrangøren måtte sørge for et orkester, falt bort. Arrangøren det året, Israels IBA, bestemte seg for ikke å bruke orkester for å spare kostnader. 1999 ble dermed det første året hvor alle landene benyttet seg av forhåndsinnspilt musikk (men sangen skulle fortsatt foregå på scenen). Orkesteret har ikke blitt brukt i konkurransen siden, og den foreløpig siste gangen en hadde orkester til stede i salen var da BBC var arrangør i Birmingham i 1998.
Alle vokalprestasjoner skal foregå direkte på scenen; det er ikke tillatt med stemmer på singbacken. Singbacken til det kroatiske bidraget i 1999 inneholdt lyder som lignet mistenkelig på menneskestemmer, og den kroatiske delegasjonen innrømmet at det var digitalt bearbeidede menneskestemmer på båndet. De ville imidlertid ikke rette seg etter reglene i konkurransen, fordi de mente at dette var «vanlig praksis» i musikkbransjen. EBU besluttet derfor i etterkant at Kroatia skulle sanksjoneres, og så bort fra 33 prosent av poengene deres det året da de skulle regne ut landenes gjennomsnittlige poengsum de siste fem årene (som ble brukt for å avgjøre hvilke land som var kvalifisert til å delta i neste års konkurranse).
=== Språk ===
Fra 1956 til 1965 var det ingen regel som omfattet hvilket språk sangene skulle være på. I 1966 kom det en regel som krevde at sangene måtte fremføres på et av de offisielle språkene til deltagerlandet. Språkrestriksjonen varte frem til 1973. Da ble den opphevet, og utøverne stod igjen fritt i valg av språk. Flere vinnere fra midten av 1970-årene utnyttet denne friheten, og flere deltagere fra land uten engelsk som morsmål sang på engelsk, inkludert ABBA i 1974.
I 1977 bestemte EBU seg for å gjeninnføre restriksjonen som krevde at en måtte synge på nasjonalspråket. Det ble imidlertid gitt spesiell dispensasjon til Tyskland og Belgia dette året, siden de allerede hadde plukket ut bidrag på engelsk som det ikke fantes noen versjoner av på henholdsvis tysk og nederlandsk/fransk. I 1999 ble regelen endret igjen, og fra nå av stod man igjen fritt i valg av språk. Dette førte blant annet til at det belgiske bidraget i 2003, «Sanomi», ble sunget på et helt fiktivt språk. Det nederlandske bidraget i 2006, «Amambanda», ble sunget delvis på engelsk, delvis på et oppdiktet språk.
=== Kringkasting ===
Hver kringkaster forplikter seg til å sende programmet i sin helhet, inklusiv alle sangene, avstemningen og vinnerens andre fremføring. Det er bare tillatt med reklamepause under pauseinnslaget, men siden 1999 har man åpnet for flere reklamepauser ved å ha flere korte pauser uten betydning for selve konkurransen underveis i programmet.Under fremføringen av det israelske bidraget i 1978 avbrøt den jordanske kringkasteren JRTV overføringen midlertidig og sendte bilder av blomster i stedet. Da det mot slutten av avstemningen viste seg at Israel kom til å vinne konkurransen, avbrøt JRTV sendingen umiddelbart. Etterpå nektet jordanske medier å anerkjenne Israels seier og kunngjorde at Belgia (som egentlig ble nummer to) hadde vunnet. I 2005 hadde Libanon planer om å delta i konkurransen. Libanon anerkjenner ikke Israel, og følgelig hadde heller ikke libanesisk TV planer om å sende det israelske bidraget. EBU informerte dem om at en slik handling ville være i strid med reglene i konkurransen, og det førte til at Libanon trakk seg. Den libanesiske kringkasteren fikk en bot for å trekke seg etter at fristen for å melde seg på (og av) konkurransen hadde gått ut.
=== Annet ===
I den første konkurransen i 1956 var det ingen tidsbegrensning på sangene. I 1957 anbefalte man å begrense bidragene til tre og et halvt minutt. I 1962 endret man dette til nøyaktig tre minutter.
Det er ingen restriksjoner fra EBUs side omkring nasjonaliteten til sangerne og låtskriverne. Hver enkelt kringkaster har dog lov til å ha egne restriksjoner på dette området.
Fra 1957 til 1970 (i 1956 var det ingen begrensninger i det hele tatt) var det bare lov med solister og duetter på scenen. Fra 1963 var det lov med et kor på opp til tre personer. Fra 1971 har man tillatt å ha maksimalt seks deltagere på scenen.
Fremførelsen og/eller teksten til et bidrag «må ikke få konkurransen til å komme i vanry».
Siden 1990 må alle på scenen være over 16 år, eller fylle 16 år samme år som de deltar i konkurransen.
== Utvidelse ==
Tallet på deltagerland har vokst jevnt igjennom årene, fra syv deltagere i 1956 til over 20 i slutten av 1980-årene. I 1993 var det 25 land som deltok i konkurransen, inkludert Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia, som deltok for første gang som selvstendige nasjoner etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia.
Som følge av at konkurransen er et direktesendt TV-program, har man vært nødt til å lage en grense for hvor lenge programmet kan vare, og programmet har ofte vart lenger enn oppsatt sendetid. I 2005 varte programmet i underkant av tre og en halv time. I 2006, da man effektiviserte opplesningen av stemmene, varte konkurransen tre timer. I 2015, da Østerrike arrangerte finalen, varte programmet hele 4 timer.
=== Forhåndsutvelgelse ===
Fra og med 1993 har det vært så mange land som har ønsket å delta i konkurransen, at det er ikke er forsvarlig rent tidsmessig med så mange bidrag i et enkelt TV-program. Flere rullerings- og kvalifiseringssystemer har blitt utprøvd, for å begrense antallet land som deltar i konkurransen. I 1993 arrangerte man en kvalifiseringsrunde forut for selve konkurransen, hvor syv nye land konkurrerte om tre plasser i den internasjonale finalen. Denne kvalifiseringsrunden, kalt Kvalifikacija za Millstreet, ble avholdt i Ljubljana i Slovenia, og landene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Estland, Ungarn, Romania og Slovakia deltok.Dette året risikerte man for første gang ikke å kvalifisere seg til neste års konkurranse. Landene som havnet på de seks siste plassene i 1993, fikk ikke delta året etter. Dette for å gi plass til landene som ikke kom videre fra kvalifiseringsrunden i 1994. I 1994 deltok dessuten Litauen, Polen og Russland for første gang.Dette systemet fortsatte man med i 1994 og i 1995, men i 1996 benyttet EBU et annet system for å velge ut hvilke land som skulle få delta. I 1996 sendte en lydklipp av alle sangene (unntatt den norske, som var automatisk kvalifisert siden Norge var arrangør) til en jury i hvert av landene. Disse juryene avgjorde så hvilke sanger som skulle få delta i den internasjonale konkurransen. Et av landene som ikke kvalifiserte seg i 1996, var Tyskland, som med sitt høye innbyggertall er et av de største TV-publikummene i Europa.
=== «De fem store» ===
Foruten arrangørlandet er fem land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – automatisk kvalifisert for finalen. De fem landene har fått denne spesielle statusen gjennom å være de største økonomiske bidragsyterne til EBU. Regelen ble innført i 2000, og omfattet da Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland, kjent som de fire store («the big four» på engelsk). I 2011 kom Italia tilbake i konkurransen for første gang siden 1997 og ble en del av denne gruppen, som ble utvidet til de fem store. Australia var direktekvalifisert i 2015, da de deltok første og etter planen eneste gang. Senere har de fortsatt å delta, men må kvalifisere seg gjennom semifinale.
=== Semifinaler ===
Fra 1997 til 2001 kvalifiserte landene seg på bakgrunn av hvor mange poeng bidragene deres hadde fått i gjennomsnitt de siste fem årene. Dette systemet kunne oppfattes urettferdig, siden en ble straffet på bakgrunn av tidligere dårlige resultater. I 2004 arrangerte man for første gang en semifinale for å sikre at alle som ville, kunne få delta i konkurransen.Denne semifinalen ble arrangert på onsdagen i Grand Prix-uken og minnet i formen om den store finalen, som fremdeles ble arrangert klokken 19.00 UTC (21.00 CEST) på lørdagen. De tre neste årene ble semifinalen avviklet på torsdagen i Grand Prix-uken. I semifinalen deltok de landene som ikke var direkte kvalifisert til finalen. Regelen med de fire store gjaldt også her, slik at Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Spania alltid var automatisk kvalifisert til finalen, uavhengig av resultatene året før. De ti best plasserte av de øvrige landene ble også direkte kvalifisert til finalen året etter. Dette systemet gjaldt frem til 2007.
Fra og med 2008 er det blitt arrangert to semifinaler, og bare arrangørlandet og de fem store er direkte kvalifisert til finalen. Ti land går videre fra hver semifinale, slik at man i utgangspunktet får totalt 26 land i finalen – da Tyskland, som et av de fem store, var arrangør i 2011, var antallet 25. I 2015 var det imidlertid 27 land i finalen, ettersom Australia var invitert til å delta som forhåndskvalifisert land; fra og med 2016 deltar Australia via semifinalen.Etter at alle stemmene har blitt talt opp i semifinalen, blir landene som har fått flest poeng – og dermed kvalifisert seg til finalen på lørdagen – lest opp i tilfeldig rekkefølge. De fulle resultatene fra semifinalen blir ikke offentliggjort av EBU før etter finalen.I den enkelte semifinale er det bare de landene som deltar i vedkommende semifinale, som kan stemme, samt et utvalg av de forhåndskvalifiserte landene. Hvert av de forhåndskvalifiserte landene får stemme i én av semifinalene; hvilken blir avgjort ved trekning.I finalen stemmer imidlertid samtlige land, også de som er blitt slått ut i semifinalen.
== Vinnere ==
Ved å vinne Eurovision Song Contest får vinnerartisten(e) en unik mulighet til å lansere seg selv internasjonalt, men relativt få navn har blitt internasjonale stjerner etter å ha vunnet konkurransen.
=== Artister ===
Den vinneren av Eurovision Song Contest som har kommet mest i søkelyset etter seieren, er uten tvil ABBA, som vant konkurransen for Sverige i 1974 med sangen «Waterloo». ABBA ble etter hvert et av de mest suksessrike bandene i sin tid. Noen av vinnerne har imidlertid forsvunnet like fort fra rampelyset som de kom, med liten innflytelse på musikkscenen etter at de vant. Andre artister har vært relativt ukjente, eller bare kjente nasjonalt før sin opptreden i Eurovision.
En annen nevneverdig vinner som senere fikk internasjonal berømmelse og suksess, er Céline Dion, som vant for Sveits i 1988 med sangen «Ne partez pas sans moi». Dions suksess er allikevel ikke knyttet direkte til hennes seier, siden hun ble berømt internasjonalt først noen år senere. Irlands Johnny Logan er den eneste som har vunnet to ganger som artist («What's Another Year?» i 1980 og «Hold Me Now» i 1987). Han har også vunnet én gang som låtskriver (Linda Martin og «Why Me?» i 1992).Blant artister som har oppnådd ulik grad av suksess etter å ha vunnet konkurransen, finner man France Gall («Poupée de cire, poupée de son», Luxembourg 1965), Sandie Shaw («Puppet on a String», Storbritannia 1967), Dana («All Kinds of Everything», Irland 1970), Vicky Leandros («Après Toi», Luxembourg 1972), Brotherhood of Man («Save Your Kisses for Me», Storbritannia 1976), Bucks Fizz («Making Your Mind Up», Storbrtiannia 1981), Nicole («Ein bißchen Frieden», Tyskland 1982), Secret Garden («Nocturne», Norge 1995), Loreen («Euphoria», Sverige 2012), Duncan Laurence («Arcade», Nederland 2019) og Måneskin («Zitti e buoni», Italia 2021).Noen av sangene som ikke vant, har også oppnådd betydelig suksess. Blant disse kan nevnes Domenico Modugno, som kom på tredjeplass for Italia i 1958 med «Nel blu di pinto di blu» (senere kalt «Volare»), en sang som siden ble nummer én på hitlistene i USA; Cliff Richards «Congratulations», som ble nummer to for Storbritannia i 1968; og Gina Gs «Ooh Aah... Just a Little Bit», som var Storbritannias bidrag og storfavoritt i 1996, men bare ble nummer åtte.
=== Land ===
Irland er det landet som per 2022 har vunnet konkurransen flest ganger, med syv. Blant Irlands seire finner vi også tre seire på rad i midten av 1990-årene. På andreplass kommer Sverige med seks seire. På delt tredjeplass, med fem seire hver, ligger Frankrike, Luxembourg, Nederland og Storbritannia.I de første tiårene av konkurransen vant land som Frankrike, Nederland og Luxembourg mange ganger. Disse landene gjorde det imidlertid langt svakere de siste tiårene før Nederland vant i 2019: Frankrike vant sist i 1977 og Luxembourg i 1983. Luxembourg har heller ikke vært med i konkurransen siden 1993.I årene etter tusenårsskiftet har en rekke land vunnet for første gang, både nye land i Eurovision-sammenheng og land som endelig fikk sin første seier etter å ha deltatt lenge. Hvert år fra 2001 til og med 2008 havnet land som aldri før hadde vunnet konkurransen, øverst på resultatlisten. Finland vant i 2006 etter å ha deltatt i konkurransen 45 ganger, mens Portugal er det landet som har måttet vente lengst på sin første sier. De deltok for første gang i 1964 og fikk sin første seier i 2017. Ukraina måtte på den annen side ikke vente lenge på sin første seier: De vant med sitt andre bidrag i 2004. Serbia vant det aller første året de deltok som selvstendig stat, i 2007.
== Liste over arrangører og vinnere ==
=== Eurovision-hiter i Norge ===
Nærmere hundre Eurovision-sanger har tatt seg inn på Norges offisielle singelliste, VG-lista. Under er en liste over de ti mest suksessfulle bidragene, målt ut fra antall uker på førsteplass på VG-lista. Sangen som har ligget lengst på toppen av VG-lista, er Israels vinnerbidrag fra 1979, «Hallelujah». Den lå på topp i elleve uker, og like bak følger Alexander Rybaks «Fairytale» med ti uker. Listen under omfatter også bidrag som ikke vant konkurransen.
== Norge i Eurovision Song Contest ==
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960 og har siden bare vært fraværende to ganger: I 1970, da NRK boikottet konkurransen på grunn av økende misnøye med konkurransen og uenigheter om stemmegivningen året før, og i 2002, da man ikke kvalifiserte seg.Norge har vunnet konkurransen tre ganger: Første gang var med Bobbysocks’ «La det swinge» i 1985, andre gang var med Secret Gardens hovedsakelig instrumentale stykke «Nocturne» i 1995, og tredje gang var med Alexander Rybaks «Fairytale» i 2009. Utenom seirene har Norge én andreplass (1996), én tredjeplass (1966), tre fjerdeplasser (1960, 2003 og 2013) og tre femteplasser (1988, 1993 og 2008).Til tross for denne suksessen er Norge også det landet som har fått null poeng flest ganger (totalt fire ganger). Norge har kommet på sisteplass elleve ganger, også det rekord. Før den første seieren i 1985 slet Norge med å hevde seg i konkurransen, og kom på sisteplass hele seks ganger. Siden den gang har resultatene vært mer varierte. Dårlige plasseringer i begynnelsen av 1990-årene ble etterfulgt av flere topp ti-plasseringer, med seier i 1995 og andreplass på hjemmebane året etter som bestenoteringer. Etter at semifinaler ble introdusert i 2004, har Norge deltatt i finalen samtlige år utenom i 2007, 2011 og 2016.Norge deltar i konkurransen gjennom NRK, som også er ansvarlig for den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix.
== Avløpere og andre konkurranser ==
Eurovision Song Contest har vært forbilde for en rekke andre sang og musikkfestivaler:
Junior Eurovision Song Contest – for artister under 16 år. Arrangert årlig siden 2003.
Intervision-musikkonkurransen – arrangert av østblokklandene mellom 1977 og 1980.
World Oriental Music Festival – med deltagere fra Europa og Asia. Arrangert for første gang i Sarajevo i 2005.
Jewrovision Song Contest – arrangert årlig siden 2004, for artister fra det jødiske fellesskapet i Tyskland mellom 8 og 18 år.
Bundesvision Song Contest – mellom de ulike delstatene i Tyskland. Avholdt årlig i perioden 2005–2015.
American Song Contest – planlagt konkurranse, basert på Eurovision-formatet, mellom USAs delstater, territorier og Washington D.C. Formatet ble kjøpt av NBC fra EBU, og første utgave planlegges til sommeren 2022.
Eurovision Canada – planlagt konkurranse, basert på Eurovision-formatet, mellom Canadas provinser og territorier.
Eurovision Dance Contest – dansekonkurranse der vinnerne av landets utgave av Skal vi danse representerer hvert enkelt land. Arrangert i 2007 og 2008.
Our Sound – også kalt ABU Song Festivals – er en asiatisk versjon av Eurovision Song Contest. Ble avholdt første gang høsten 2012.
Tyrkvisjonens sangkonkurranse – for land, regioner og folkegrupper med tyrkisk kultur og språk. Konkurransen ble avholdt første gang i desember 2013.
Bala Türkvizyon – for artister under 16 år fra land og regioner med en tyrkisktalende befolkning. Arrangert for første gang i november 201EBU har også organisert egne spesialprogrammer for å feire konkurransen:
1981: Songs of Europe – arrangert av NRK på Momarkedet i august 1981 for å feire konkurransens 25 første år
2005: Congratulations: 50 years of the Eurovision Song Contest – arrangert av DR i København i oktober 2005 for å feire konkurransens femtiårsjubileum. Programmet hadde hentet sin tittel fra Cliff Richards bidrag for Storbritannia i 1968. I programmet ble det arrangert en telefonavstemning for å kåre den mest populære låten fra konkurransens 50 første år, og vinneren ble ABBA «Waterloo», Sveriges vinnerbidrag fra 1974.
2015: Eurovision Song Contest's Greatest Hits – arrangert av BBC i London i mars 2015. En tv-sendt underholdningskonsert i anledning konkurransens sekstiårsjubileum. Konkurransen gikk ikke direkte, men ble sendt i opptak over hele Europa.
2020: Eurovision: Europe Shine a Light – arrangert av NPO i Hilversum 16. mai 2020. Dette var et direktesendt underholdningsshow som erstatning for den avlyste finalen i 2020.
== Se også ==
Melodi Grand Prix – Norges nasjonale konkurranse
Norge i Eurovision Song Contest
Junior Eurovision Song Contest
Our Sound
Tyrkvisjonens sangkonkurranse
== Litteratur ==
O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest 50 Years The Official History. London: Carlton Books Limited. ISBN 1-84442-586-X.
Johnson, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Atheneum
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet.
Thorsen, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna, 2. utgave. Stockholm: Premium Publishing.Artikler i akademiske tidsskrifter
Yair, G. (1995). 'Unite Unite Europe' The political and cultural structures of Europe as reflected in the Eurovision Song Contest, Social Networks. 17: 147-161.
Yair og Maman (1996). http://asj.sagepub.com/cgi/reprint/39/3/309[ The Persistent Structure of Hegemony in the Eurovision Song Contest] Arkivert 8. mai 2009 hos Wayback Machine., Acta Sociologica. 39: 309-325.
Fenn D. et al (2005). How does Europe make its mind up? Connections, cliques, and compatibility between countries in the Eurovision Song Contest.
Gatherer, D. (2006). Comparison of Eurovision Song Contest Simulation with Actual Results Reveals Shifting Patterns of Collusive Voting Alliances, Journal of Artificial Societies and Social Simulation vol. 9, nr. 2.Andre artikler
Pedersen, Jostein (2006). Absolutt Grand Prix, Volum 1 Arkivert 11. november 2013 hos Wayback Machine. Ballade, norsk musikkinformasjons nettavis
Pedersen, Jostein (2006). Absolutt Grand Prix, Volum 2 Arkivert 17. november 2008 hos Wayback Machine. Ballade, norsk musikkinformasjons nettavis
Pedersen, Jostein (2006). Absolutt Grand Prix, Volum 3 Arkivert 19. juni 2008 hos Wayback Machine. Ballade, norsk musikkinformasjons nettavis
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Eurovision Song Contest – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eurovision Song Contest – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
NRKs side om Eurovision Song Contest
esc-history.com — The Eurovision Song Contest History
esctoday.com
escNORGE.net Arkivert 13. desember 2009 hos Wayback Machine.
Den norske Grand Prix-klubben
«Grand Prix er også politikk», kronikk i Aftenposten av Andreas Selliaas og Lars Raaum | Baku, Aserbajdsjan Heydar Aliyev Sports and Exhibition Complex | 7,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grunndataforvaltning | 2023-02-04 | Grunndataforvaltning | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dataadministrasjon', 'Kategori:Databasehåndteringssystem', 'Kategori:Dataintegrasjon', 'Kategori:Datakomponenter', 'Kategori:Datakvalitet', 'Kategori:Datavarehusmetodikk', 'Kategori:Forretningsinnsikt', 'Kategori:IT-styring'] | Grunndataforvaltning (engelsk: master data management) er dataforvaltning av grunndata, og består av den kombinerte mengden av aktiviteter og infrastruktur som sørger for at et mangfold av klienter kan få tilgang til ferskt oppdaterte data av felles karakter (for eksempel en produktkode), uten at de selv også må ivareta alt vedlikeholdet av disse.
Slik sentral informasjon, som har en felles anvendelse, oppdateres konsekvent via informasjonstjenester (se tjenesteorientert arkitektur) inn til ett system/register, og dette har som rolle å være master for aktuell informasjon. Registeret tilbyr informasjonstjenester til konsumentsystemer, som kan oppdatere, publiserer og gjøre søk i registerdata. Når all oppdatering av lik informasjon konsekvent gjøres inn til en master, oppnår man at:
det valideres at oppdateringen gjøres konsekvent i henhold til samme regelverk
det tvinger seg fram behov for unik identifisering og entydige definisjoner
alle som har behov for den aktuelle informasjonen kan basere seg på at innholdet er pålitelig (eventuelt få kjennskap til hvor pålitelig dette er)
alle kilder som fanger opp endringer i data beriker hverandre med sitt bidrag til ajourholdet
hele fellesskapet kan anvende godt konsolidert og oppdatert informasjonData som inngår i en "master" kan også bli oppdatert fra andre masterkilder, slik at disse data blir bearbeidet videre i samsvar med den rollen som aktuell master ivaretar.
Ved oppdatering fra flere kilder, vil forskjellige kilder kunne angi motstridende informasjon. Det er derfor et behov for å holde orden på hvem som er informasjonseiere og hvem som skal ha tilgang til å oppdatere hva, og det bør være mekanismer som gir informasjonseiere tilgang til å oppdatere status på den informasjonen som disse har eierskap til. Grunndataforvaltning er et av de fremste konsept for å oppnå datasikkerhet.Grunndataforvaltning innebærer ansvaret for å ivareta sporing av hvordan og hvorfra informasjon har blitt oppdatert, å holde oversikt over status på gyldigheten av informasjon og å
historikkføre data som tidligere har blitt lagt til grunn for prosesser i virksomheten.
Registeret kan tilgjengeliggjøre data på flere måter, for eksempel:
ved å la konsumentsystemer abonnere på gitte type endringer
via publiseringstjenester
via replikering
via batchKonsumenter kan også velge å benytte data fra registeret på forskjellige måter. Av hensyn til ytelse kan man velge å lagre kopier av registerdata i konsumentsystemene, men det er kritisk at denne informasjonen aldri oppdateres andre steder enn i registeret.
| Grunndataforvaltning (engelsk: master data management) er dataforvaltning av grunndata, og består av den kombinerte mengden av aktiviteter og infrastruktur som sørger for at et mangfold av klienter kan få tilgang til ferskt oppdaterte data av felles karakter (for eksempel en produktkode), uten at de selv også må ivareta alt vedlikeholdet av disse.
Slik sentral informasjon, som har en felles anvendelse, oppdateres konsekvent via informasjonstjenester (se tjenesteorientert arkitektur) inn til ett system/register, og dette har som rolle å være master for aktuell informasjon. Registeret tilbyr informasjonstjenester til konsumentsystemer, som kan oppdatere, publiserer og gjøre søk i registerdata. Når all oppdatering av lik informasjon konsekvent gjøres inn til en master, oppnår man at:
det valideres at oppdateringen gjøres konsekvent i henhold til samme regelverk
det tvinger seg fram behov for unik identifisering og entydige definisjoner
alle som har behov for den aktuelle informasjonen kan basere seg på at innholdet er pålitelig (eventuelt få kjennskap til hvor pålitelig dette er)
alle kilder som fanger opp endringer i data beriker hverandre med sitt bidrag til ajourholdet
hele fellesskapet kan anvende godt konsolidert og oppdatert informasjonData som inngår i en "master" kan også bli oppdatert fra andre masterkilder, slik at disse data blir bearbeidet videre i samsvar med den rollen som aktuell master ivaretar.
Ved oppdatering fra flere kilder, vil forskjellige kilder kunne angi motstridende informasjon. Det er derfor et behov for å holde orden på hvem som er informasjonseiere og hvem som skal ha tilgang til å oppdatere hva, og det bør være mekanismer som gir informasjonseiere tilgang til å oppdatere status på den informasjonen som disse har eierskap til. Grunndataforvaltning er et av de fremste konsept for å oppnå datasikkerhet.Grunndataforvaltning innebærer ansvaret for å ivareta sporing av hvordan og hvorfra informasjon har blitt oppdatert, å holde oversikt over status på gyldigheten av informasjon og å
historikkføre data som tidligere har blitt lagt til grunn for prosesser i virksomheten.
Registeret kan tilgjengeliggjøre data på flere måter, for eksempel:
ved å la konsumentsystemer abonnere på gitte type endringer
via publiseringstjenester
via replikering
via batchKonsumenter kan også velge å benytte data fra registeret på forskjellige måter. Av hensyn til ytelse kan man velge å lagre kopier av registerdata i konsumentsystemene, men det er kritisk at denne informasjonen aldri oppdateres andre steder enn i registeret.
== Styrt oppdatering av metadata ==
Metadata bør være gjenstand for grunndataforvaltning. Ved oppdatering av metadata er det behov for å ha en styrt prosess også ved endringer i "gyldig verdisett", for eksempel ved behov for å opprette en ny produktkode i en virksomhet. Det er også en stor jobb for en virksomhet å identifisere hvilke metadata som er mest representative i sin informasjonsarkitektur, og å oppnå konsistente og dekkende begrep. Uten at disse begrepene etableres er det vanskelig å behandle informasjon i virksomheten.
== Grunndataforvaltning og datavarehus ==
Grunndataforvaltning har stor betydning for virksomhetens datavarehus. En viktig grunn til å ha et felles vedlikehold av data, er behovet for entydige definisjoner av data som utgjør en felles referanse i virksomheten. Slike felles referanser er særlig nyttig ved analyser som forutsetter sammenstilling av et rikt spekter av øvrig informasjon som virksomheten har tilgang til. Slike felles referanser utgjør noen av de mest sentrale byggesteinene i et datavarehus.
Grunndataforvaltning innebærer å organisere intuitive relasjoner mellom de mest grunnleggende data, slik at konsumenter kan anvende og sammenstille disse mest mulig fritt.
== Referanser == | Grunndataforvaltning (engelsk: master data management) er dataforvaltning av grunndata, og består av den kombinerte mengden av aktiviteter og infrastruktur som sørger for at et mangfold av klienter kan få tilgang til ferskt oppdaterte data av felles karakter (for eksempel en produktkode), uten at de selv også må ivareta alt vedlikeholdet av disse. | 7,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Speideraksjonen | 2023-02-04 | Speideraksjonen | ['Kategori:Humanitære hjelpeorganisasjoner', 'Kategori:Innsamlingsaksjoner', 'Kategori:Norske humanitære organisasjoner', 'Kategori:Speiderbevegelsen'] | Speideraksjonen er en årlig innsamlingsaksjon og er et samarbeid mellom Norges speiderforbund og Flyktninghjelpen.
Over 10 000 speidere i mer enn 200 lokale speidergrupper over hele Norge deltar i aksjonen som pågår en uke i april.
De innsamlede midlene går hvert år til Flyktninghjelpens nødhjelpsarbeid og et spesifikt prosjekt.Siden oppstarten i 2004 har aksjonen bidratt med over syv millioner kroner, som blant annet har gått til prosjekter rettet mot barn i Øst-Timor, Sri Lanka og Nord-Uganda.
I 2006 satt Speideraksjonen fokus på barn og unge i flyktningleirer i Nord-Uganda. Resultatet ble 957.936 kroner.
I 2007 var fokuset rettet mot Sri Lanka, et land som har vært herjet av en borgerkrig i over 20 år. Resultatet ble 1,1 millioner kroner.
I 2008 var igjen Sri Lanka målet til aksjonen. Resultatet ble da 1.150.000 kroner.
I 2009 ble det samlet inn penger for å kunne gi utdannelse til ungdom i Øst-Timor. Da ble det samlet inn 985.000 kroner.
Også i 2010 var Øst-Timor målet for aksjonen. Da ble det samlet inn hele 1.123.000 kroner.
I 2011 skal det samles inn penger til barn og ungdom i Liberia.
| Speideraksjonen er en årlig innsamlingsaksjon og er et samarbeid mellom Norges speiderforbund og Flyktninghjelpen.
Over 10 000 speidere i mer enn 200 lokale speidergrupper over hele Norge deltar i aksjonen som pågår en uke i april.
De innsamlede midlene går hvert år til Flyktninghjelpens nødhjelpsarbeid og et spesifikt prosjekt.Siden oppstarten i 2004 har aksjonen bidratt med over syv millioner kroner, som blant annet har gått til prosjekter rettet mot barn i Øst-Timor, Sri Lanka og Nord-Uganda.
I 2006 satt Speideraksjonen fokus på barn og unge i flyktningleirer i Nord-Uganda. Resultatet ble 957.936 kroner.
I 2007 var fokuset rettet mot Sri Lanka, et land som har vært herjet av en borgerkrig i over 20 år. Resultatet ble 1,1 millioner kroner.
I 2008 var igjen Sri Lanka målet til aksjonen. Resultatet ble da 1.150.000 kroner.
I 2009 ble det samlet inn penger for å kunne gi utdannelse til ungdom i Øst-Timor. Da ble det samlet inn 985.000 kroner.
Også i 2010 var Øst-Timor målet for aksjonen. Da ble det samlet inn hele 1.123.000 kroner.
I 2011 skal det samles inn penger til barn og ungdom i Liberia.
== Eksterne lenker ==
Speideraksjonens nettside | Speideraksjonen er en årlig innsamlingsaksjon og er et samarbeid mellom Norges speiderforbund og Flyktninghjelpen. | 7,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stor%C3%B8ya_grendesenter | 2023-02-04 | Storøya grendesenter | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Bærum'] | Storøya grendesenter er en lærings- og fritidsarena for barn, unge, voksne og eldre på Storøya på Fornebu med adresse Forneburingen 300, omfattende Storøya barneskole, familiesenter med helsestasjon, grendebibliotek, flerbrukshall og idrettsanlegg.
I likhet med Hundsund grendesenter som ligger en kilometer lengre sør, er Storøya et miljøprofilert lokalmiljøsenter. Hensikten er å benytte miljøvennlige løsinger og teknologier, og samtidig gjøre dem til en del av læringsarenaen for elevene i senteret. Barneskolen vil ha plass til 588 elever, mens barnehagen er ment å huse omkring 120 barn. Grendesenteret vil også huse et familiesenter og helsestasjon med svangerskapsomsorg, samt tjenester som barnevern og pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT).
Barnehagen bygges som passivhus, mens den resterende bygningsmassen bygges i forhold til prinsippene om lavenergiforbruk.
Lysaker skole flyttet midlertidig inn i Storøya grendesenter i 2010, etter at en brann ødela Lysaker skoles opprinnelige lokaler. Da Oksenøya skole ble etablert i 2019 holdt den de første tre årene til i paviljong i skolegården på Storøya skole, fram til Øksenøya flyttet inn i eget, nytt skolebygg i 2022.
| Storøya grendesenter er en lærings- og fritidsarena for barn, unge, voksne og eldre på Storøya på Fornebu med adresse Forneburingen 300, omfattende Storøya barneskole, familiesenter med helsestasjon, grendebibliotek, flerbrukshall og idrettsanlegg.
I likhet med Hundsund grendesenter som ligger en kilometer lengre sør, er Storøya et miljøprofilert lokalmiljøsenter. Hensikten er å benytte miljøvennlige løsinger og teknologier, og samtidig gjøre dem til en del av læringsarenaen for elevene i senteret. Barneskolen vil ha plass til 588 elever, mens barnehagen er ment å huse omkring 120 barn. Grendesenteret vil også huse et familiesenter og helsestasjon med svangerskapsomsorg, samt tjenester som barnevern og pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT).
Barnehagen bygges som passivhus, mens den resterende bygningsmassen bygges i forhold til prinsippene om lavenergiforbruk.
Lysaker skole flyttet midlertidig inn i Storøya grendesenter i 2010, etter at en brann ødela Lysaker skoles opprinnelige lokaler. Da Oksenøya skole ble etablert i 2019 holdt den de første tre årene til i paviljong i skolegården på Storøya skole, fram til Øksenøya flyttet inn i eget, nytt skolebygg i 2022.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(no) Bærum kommunes tjenestebeskrivelse | Storøya grendesenter er en lærings- og fritidsarena for barn, unge, voksne og eldre på Storøya på Fornebu med adresse Forneburingen 300, omfattende Storøya barneskole, familiesenter med helsestasjon, grendebibliotek, flerbrukshall og idrettsanlegg. | 7,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Centroplacaceae | 2023-02-04 | Centroplacaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Centroplacaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 2 slekter – Centroplacus & Bhesa
Centroplacus glaucinus er den eneste arten i denne slekta. Denne arten finnes i Vest-Afrika, ved utløpet av elven Kongo. Tidligere ble slekta ført til familien Pandaceae. De nærmeste slektningene finner vi idag i familien Ctenolophonaceae.
| Centroplacaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 2 slekter – Centroplacus & Bhesa
Centroplacus glaucinus er den eneste arten i denne slekta. Denne arten finnes i Vest-Afrika, ved utløpet av elven Kongo. Tidligere ble slekta ført til familien Pandaceae. De nærmeste slektningene finner vi idag i familien Ctenolophonaceae.
== Eksterne lenker ==
(en) Centroplacaceae i Encyclopedia of Life
(en) Centroplacaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Centroplacaceae hos Artsdatabanken
(en) Centroplacaceae hos Fossilworks
(en) Centroplacaceae hos ITIS
(en) Centroplacaceae hos NCBI
(en) Centroplacaceae hos The International Plant Names Index
(en) Centroplacaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Centroplacaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Centroplacaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Familien Centroplacaceae hos: AP-websiden. | Se teksten | 7,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Video_Genie | 2023-02-04 | Video Genie | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske datamaskiner'] | Video Genie (eller bare Genie) var en serie datamaskiner laget av EACA (basert i Hongkong) på begynnelsen av 80-tallet. De var kompatible med Tandy TRS-80 Model I og kunne derfor bli sett som kloner av denne selv om det var forskjeller både i programvare og maskinvare.
Serien datamaskiner bestod av
Video Genie System (EG3003 – første versjon, vår/sommer 1980)
Video Genie System (EG3003 – andre versjon, høst 1980)
Genie I (EG3003 – tredje versjon, høst 1981)
Genie II (EG3008 – høst 1981) – lik Genie I men mer orientert for bruk med floppydisk
Genie III (EG3200 – sommeren 1982) – ikke hjemmedatatamaskin, kunne kjøre CP/M og NEWDOS-80.Datamaskinen hadde forskjellige navn rundt om i verden
Video Genie/Genie I Vest-Europa
Dick Smith System 80 Australia og New Zealand
PMC-80 Nord-Amerika
TRZ-80 Sør-AfrikaPå våren 1983, ble også Colour Genie laget av EACA.
| Video Genie (eller bare Genie) var en serie datamaskiner laget av EACA (basert i Hongkong) på begynnelsen av 80-tallet. De var kompatible med Tandy TRS-80 Model I og kunne derfor bli sett som kloner av denne selv om det var forskjeller både i programvare og maskinvare.
Serien datamaskiner bestod av
Video Genie System (EG3003 – første versjon, vår/sommer 1980)
Video Genie System (EG3003 – andre versjon, høst 1980)
Genie I (EG3003 – tredje versjon, høst 1981)
Genie II (EG3008 – høst 1981) – lik Genie I men mer orientert for bruk med floppydisk
Genie III (EG3200 – sommeren 1982) – ikke hjemmedatatamaskin, kunne kjøre CP/M og NEWDOS-80.Datamaskinen hadde forskjellige navn rundt om i verden
Video Genie/Genie I Vest-Europa
Dick Smith System 80 Australia og New Zealand
PMC-80 Nord-Amerika
TRZ-80 Sør-AfrikaPå våren 1983, ble også Colour Genie laget av EACA.
== Spesifikasjoner ==
CPU: Zilog Z80, på 1.76 MHzSkjermbilde: Sort-hvitt
64x16 / 32x16 Store bokstaver
128x48 blokk-grafikk
Komposittvideo utgang (kabel inkludert)
Antenneutgang med TV signal (kabel inkludert)16 KB RAM, utvidbart til 48 KB12 KB ROM med Microsoft LEVEL II BASICLagring: Innebygget 500 Baud kassettspiller
Kabel for bruk av en ekstern kassettspiller var også inkludertInnebygget strømforsyning
=== Versjoner ===
Første versjon hadde bare et 51-tasters tastatur og manglet tastene CLEAR og TAB sammenliknet med Tandy TRS-80 Model I.Andre versjon hadde et korrigert tastatur men manglet høyre SHIFT tast. Denne versjonen fikk også et VU-meter og volumkontroll til kassettspilleren, noe som gjorde lagring på kassett enklere og sikrere.Genie I (tredje versjon) hadde innebygde små bokstaver med driver for dette i ROM utvidelsen. ROM utvidelsen hadde også forbedrede tataturdriver og et monitor-program.Genie II samme som Genie I men med en 19-tasters utvidelse av tastaturet i stedet for kassettspilleren. Tastaturet var også forbedret og hadde igjen høyre shift tast slik at tastaturet totalt bestod av 53+19 taster. Selv om maskinen var ment for å brukes med floppydisker måtte man allikevel har EG3014 utvidelsen.
=== EG3014 Expander ===
EG3014 utvidelsesboks tilsvarere Tandy TRS-80 Model I sin Expansion Interface. Den er utstyrt med grensesnitt for skriver og diskettstasjoner i tillegg til å ha kontakter for flere andre utvidelser. Skrivergrensenittet var IEEE 1284 "Centronics" type (som har vært veldig vanlig frem til del ble erstattet av USB). Diskettstasjongrensesnittet var for 5¼ Single density (enkel tetthet – FM koding), opptil 4 enkeltsidige eller 3 dobbeltsidige enheter. Det var sokler for to sett av 16K RAM (slik at minnet kunne utvides til 48K). Det var kantkontakt-sokler for EG3020 (RS-232 grensesnitt) og EG3022 (S-100 buss gresesnitt). EG3014 kunne også utvides med EG3021 double density kit (dobbel tetthet – MFM koding).
=== EG3016 Parallel Printer Interface ===
Skrivergrensesnitt, også IEEE 1284 "Centronics" type.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
"Video Genie System" at home.online.no (engelsk)
"A Tribute to the Dick Smith System 80" at classic-computers.org.nz (engelsk) | thumb|300px|Video Genie første versjon | 7,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phyllanthaceae | 2023-02-04 | Phyllanthaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Phyllanthaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne familien har 59 slekter og omtrent 2330 arter. Tidligere ble de regnet til vortemelkfamilien (Euphorbiaceae).
Artene har en pantropisk utbredelse, og det er spesielt mange arter i Sørøst-Asia. Det er også noen arter i tempererte strøk, men de er ikke representert naturlig i floraen i Norge. De kan være både urter, busker og trær. Disse plantene har ikke lateks i motsetning til vortemelkfamilien i snever betydning.
| Phyllanthaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne familien har 59 slekter og omtrent 2330 arter. Tidligere ble de regnet til vortemelkfamilien (Euphorbiaceae).
Artene har en pantropisk utbredelse, og det er spesielt mange arter i Sørøst-Asia. Det er også noen arter i tempererte strøk, men de er ikke representert naturlig i floraen i Norge. De kan være både urter, busker og trær. Disse plantene har ikke lateks i motsetning til vortemelkfamilien i snever betydning.
== Slekter ==
Actephila
Aerisilvaea
Amanoa
Andrachne
Antidesma
Apodiscus
Aporosa
Ashtonia
Astrocasia
Baccaurea
Bischofia
Blotia
Breynia
Bridelia
Celianella
Chascotheca
Chonocentrum
Chorisandrachne
Cleistanthus
Danguyodrypetes
Dicoelia
Didymocistus
Discocarpus
Flueggea
Glochidion
Hexaspermum
Heywoodia
Hieronyma
Hymenocardia
Jablonskia
Keayodendron
Lachnostylis
Leptonema
Leptopus
Maesobotrya
Margaritaria
Martretia
Meineckia
Oreoporanthera
Pentabrachion
Phyllanoa
Phyllanthus
Poranthera
Protomegabaria
Pseudolachnostylis
Reverchonia
Richeria
Richeriella
Savia
Securinega
Spondianthus
Tacarcuna
Thecacoris
Uapaca
Wielandia
Zimmermannia
Zimmermanniopsis
== Litteratur ==
M.W. Chase og J.L. Reveal (2009). «A phylogenetic classification of the land plants to accompany APG III». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 122–127. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.01002.x.
«Phyllanthaceae». APWEbsite. Besøkt 5. februar 2016.
H. Kathriarachchi m.fl. (2006). «Phylogenetics of tribe Phyllantheae (Phyllanthaceae; Euphorbiaceae sensu lato) based on nrITS and plastid matK DNA sequence data». American Journal of Botany. 93 (4): 673–655. ISSN 1537-2197. PMID 21646224. doi:10.3732/ajb.93.4.637.
P. Hoffmann, H. Kathriarachchi og K.J. Wurdack (2006). «A phylogenetic classification of Phyllanthaceae (Malpighiales; Euphorbiaceae sensu lato)». Kew Bulletin. 61 (1): 37–53. ISSN 1874-933X. JSTOR 20443245.
H. Kathriarachchi m.fl. (2005). «Molecular phylogenetics of Phyllanthaceae inferred from five genes (plastid atpB, matK, 3′ndhF, rbcL, and nuclear PHYC)». Molecular Phylogenetics and Evolution. 36 (1): 112–134. ISSN 1055-7903. PMID 15904861. doi:10.1016/j.ympev.2004.12.002.
== Eksterne lenker ==
(en) Phyllanthaceae i Encyclopedia of Life
(en) Phyllanthaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Phyllanthaceae hos Artsdatabanken
(sv) Phyllanthaceae hos Dyntaxa
(en) Phyllanthaceae hos Fossilworks
(en) Phyllanthaceae hos ITIS
(en) Phyllanthaceae hos NCBI
(en) Phyllanthaceae hos The International Plant Names Index
(en) Phyllanthaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Phyllanthaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Phyllanthaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Picrodendraceae | 2023-02-04 | Picrodendraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Picrodendraceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 28 slekter og minst 100 arter. Tidligere ble de regnet til vortemelkfamilien, og står slektsmessig nær denne gruppen.
Artene vokser i tropene i alle verdensdeler, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge. De kan være både urter, busker og trær.
| Picrodendraceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 28 slekter og minst 100 arter. Tidligere ble de regnet til vortemelkfamilien, og står slektsmessig nær denne gruppen.
Artene vokser i tropene i alle verdensdeler, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge. De kan være både urter, busker og trær.
== Eksterne lenker ==
(en) Picrodendraceae i Encyclopedia of Life
(en) Picrodendraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Picrodendraceae hos Artsdatabanken
(en) Picrodendraceae hos Fossilworks
(en) Picrodendraceae hos ITIS
(en) Picrodendraceae hos NCBI
(en) Picrodendraceae hos The International Plant Names Index
(en) Picrodendraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Picrodendraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Picrodendraceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johnny_Cronshey | 2023-02-04 | Johnny Cronshey | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske skøyteløpere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1956'] | John «Johnny» Dennis Cronshey (født 14. juli 1926 i Brentford i England, død 15. januar 2004 i Axminster i Devon i England) var en engelsk skøyteløper.
| John «Johnny» Dennis Cronshey (født 14. juli 1926 i Brentford i England, død 15. januar 2004 i Axminster i Devon i England) var en engelsk skøyteløper.
== Karriere ==
Cronshey debuterte i en alder av 20 år i et internasjonalt allroundmesterskap. I 1947 plasserte han seg på en 16.-plass i EM. En uke senere erobret han 9.-plassen i VM.
Cronsheys beste internasjonale prestasjon er sølvmedaljen fra VM i Davos i 1951, bare slått av Norges Hjalmar Andersen.
Dette er foreløpig den eneste medaljen en britisk utøver har tatt i et internasjonalt mesterskap på skøyter.
== OL-meritter ==
1948 St. Moritz - 25.-plass i hurtigløp på skøyter, 500 meter Storbriannia
== Personlige rekorder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johnny Cronshey – Olympedia
(en) Johnny Cronshey – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Johnny Cronshey – Speedskatingbase.eu
(en) Johnny Cronshey – SpeedSkatingNews.info
(en) Johnny Cronshey – SpeedSkatingStats.com | }} | 7,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Podostemaceae | 2023-02-04 | Podostemaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Podostemaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 48 slekter og minst 270 arter.
Artene vokser i tropene i fuktige elve- og innsjøområder og er mer eller mindre akvatiske. De er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
| Podostemaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 48 slekter og minst 270 arter.
Artene vokser i tropene i fuktige elve- og innsjøområder og er mer eller mindre akvatiske. De er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
== Eksterne lenker ==
(en) Podostemaceae i Encyclopedia of Life
(en) Podostemaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Podostemaceae hos Artsdatabanken
(en) Podostemaceae hos Fossilworks
(en) Podostemaceae hos ITIS
(en) Podostemaceae hos NCBI
(en) Podostemaceae hos The International Plant Names Index
(en) Podostemaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Podostemaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Podostemaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Putranjivaceae | 2023-02-04 | Putranjivaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Putranjivaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 3 slekter og minst 210 arter.
Artene vokser i tropene, særlig i Afrika og Sørøst-Asia.
| Putranjivaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 3 slekter og minst 210 arter.
Artene vokser i tropene, særlig i Afrika og Sørøst-Asia.
== Eksterne lenker ==
(en) Putranjivaceae i Encyclopedia of Life
(en) Putranjivaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Putranjivaceae hos Artsdatabanken
(en) Putranjivaceae hos Fossilworks
(en) Putranjivaceae hos ITIS
(en) Putranjivaceae hos NCBI
(en) Putranjivaceae hos The International Plant Names Index
(en) Putranjivaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Putranjivaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Putranjivaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Quiinaceae | 2023-02-04 | Quiinaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Quiinaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 4 slekter og om lag 50 arter. Tidligere ble de regnet til Ochnaceae , og de står nær denne gruppen.
Artene vokser i tropene i Latin-Amerika, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
| Quiinaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 4 slekter og om lag 50 arter. Tidligere ble de regnet til Ochnaceae , og de står nær denne gruppen.
Artene vokser i tropene i Latin-Amerika, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
== Eksterne lenker ==
(en) Quiinaceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Quiinaceae hos Fossilworks
(en) Quiinaceae hos ITIS
(en) Quiinaceae hos NCBI
(en) Quiinaceae hos The International Plant Names Index
(en) Quiinaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Quiinaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Se teksten | 7,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santiago_Bernab%C3%A9u_Stadion | 2023-02-04 | Santiago Bernabéu Stadion | ['Kategori:3°V', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Arenaer i Fotball-EM 1964', 'Kategori:Arenaer i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Madridregionen', 'Kategori:Fotballstadioner i Spania', 'Kategori:Real Madrid CF', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart'] | Santiago Bernabéu er et fotballstadion i Madrid, Spania, det nest største i landet og blant de største i Europa med plass til 81 044. Stadionet er Real Madrid sin hjemmebane og har vært vertskap for tre finaler i Serievinnercupen, senere kjent som Mesterligaen. Siste gang finalen i Champions League ble spilt på Santiago Bernabeu, var i sesongen 2009/2010. Stadionet ble også brukt i VM i 1982, blant annet ble finalen spilt her, og det er nå en av UEFAs femstjerners-arenaer.
| Santiago Bernabéu er et fotballstadion i Madrid, Spania, det nest største i landet og blant de største i Europa med plass til 81 044. Stadionet er Real Madrid sin hjemmebane og har vært vertskap for tre finaler i Serievinnercupen, senere kjent som Mesterligaen. Siste gang finalen i Champions League ble spilt på Santiago Bernabeu, var i sesongen 2009/2010. Stadionet ble også brukt i VM i 1982, blant annet ble finalen spilt her, og det er nå en av UEFAs femstjerners-arenaer.
== Historie ==
Det begynte på en vanlig gressmatte i 1901. 31. oktober 1912 tok Real Madrid i bruk sitt daværende nye stadion O`Donnell, som var eid av Don Laureado Garcia Comiso.
Klubben leide banen for 1000 pesetas i måneden. Der spilte de til 1924, da styret i klubben bestemte at det skulle bygges en ny stadion. Da ble Estadio de Chamartín bygd, med plass til 15 000 tilskuere. I 1947 ble det bestemt at Estado de Chamartín skulle bygges på. Stadionet ble egentlig planlagt til 100 000 plasser, men sju år senere, i 1955 da anlegget sto ferdig, var det plass til 125 000 fans, og stadionet endret navn til Nuevo Estadio Chamartín. Ett år senere, i 1956, ble navnet endret til Santiago Bernabéu. Oppkalt etter Santiago Bernabéu Yeste, tidligere fotballpresident i Real Madrid. Senere er kapasiteten blitt redusert på grunn av omlegging til at det nå er kun sitteplasser.
Klubben har presentert planer for modernisering av stadion. Disse består blant annet i at det skal monteres et heldekkende tak over gressmatten som kan tas bort når det er pent vær. Det er forventet at moderniseringen ikke vil føre til særlige endringer i tilskuerkapasiteten. Arbeidene startet våren/sommeren 2020 og skal være ferdig til årsskiftet 2022/2023
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Santiago Bernabéu Stadium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Informasjon om stadion på hjemmesiden til Real Madrid (engelsk)
«The Stadium Guide» om Santiago Bernabéu (engelsk)
Stadiumdb.com om Santiago Bernabéu (engelsk) | Santiago Bernabéu Yeste (født 8. juni 1895, død 2. | 7,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhizophoraceae | 2023-02-04 | Rhizophoraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Rhizophoraceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Familien har 3 stammer, 16 slekter og om lag 140 arter. Av de 16 slektene, er 4 slekter mangrovetrær. Alt i alt består familien nesten utelukkende av trær og busker.
Artene vokser i tropene i hele verden, men først og fremst i Afrika, Asia og Latin-Amerika. De er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
| Rhizophoraceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Familien har 3 stammer, 16 slekter og om lag 140 arter. Av de 16 slektene, er 4 slekter mangrovetrær. Alt i alt består familien nesten utelukkende av trær og busker.
Artene vokser i tropene i hele verden, men først og fremst i Afrika, Asia og Latin-Amerika. De er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
== Eksterne lenker ==
(en) Rhizophoraceae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Rhizophoraceae i Encyclopedia of Life
(en) Rhizophoraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Rhizophoraceae hos Artsdatabanken
(en) Rhizophoraceae hos Fossilworks
(en) Rhizophoraceae hos ITIS
(en) Rhizophoraceae hos NCBI
(en) Rhizophoraceae hos The International Plant Names Index
(en) Rhizophoraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Rhizophoraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rhizophoraceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trigoniaceae | 2023-02-04 | Trigoniaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Trigoniaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 5 slekter og 28 arter. Alt i alt består familien nesten utelukkende av lianer, trær og busker.
Artene vokser i tropene i Indonesia, Madagaskar og Latin-Amerika. De er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
| Trigoniaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 5 slekter og 28 arter. Alt i alt består familien nesten utelukkende av lianer, trær og busker.
Artene vokser i tropene i Indonesia, Madagaskar og Latin-Amerika. De er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
== Eksterne lenker ==
(en) Trigoniaceae i Encyclopedia of Life
(en) Trigoniaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Trigoniaceae hos Artsdatabanken
(en) Trigoniaceae hos Fossilworks
(en) Trigoniaceae hos ITIS
(en) Trigoniaceae hos NCBI
(en) Trigoniaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Trigoniaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Trigoniaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turneraceae | 2023-02-04 | Turneraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Turneraceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 10 slekter og 205 arter. Alt i alt består familien nesten utelukkende av blomstrende urter.
Artene vokser i tropene i Afrika og Latin-Amerika.
| Turneraceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 10 slekter og 205 arter. Alt i alt består familien nesten utelukkende av blomstrende urter.
Artene vokser i tropene i Afrika og Latin-Amerika.
== Eksterne lenker ==
(en) Turneraceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Turneraceae hos Fossilworks
(en) Turneraceae hos ITIS
(en) Turneraceae hos NCBI
(en) Turneraceae hos The International Plant Names Index
(en) Turneraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Turneraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Se teksten | 7,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donau | 2023-02-04 | Donau | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:47°N', 'Kategori:48°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Donau', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges.
Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet.
Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.
| Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges.
Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet.
Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.
== Navn og etymologi ==
På latin var Donau kjent som Danubius, Danuvius og Ister. Det latinske navnet Dānuvius er en av en rekke gammeleuropeiske elvenavn hentet fra proto-indoeuropeisk *dānu. Andre elvenavn av samme rot er Don, Donets, Dzvina/Düna, Dysna, Dnepr og Dnestr. På rigvedisk sanskrit betyr dānu «dråpe», «væske»; på avestisk betyr det samme ordet «elv». I Rigveda fremtrer Dānu én gang som Vrtras mor. Det er mulig at dānu på skytisk, som på avestisk, var et generisk ord for «elv»; Dnjepr og Dnjestr, fra Danapris og Danastius, antas å være respektive videreføringer av skytisk *dānu apara – «fjern elv», og *dānu nazdya- – «nær elv». Elvens nedre løp (en vanlig betegnelse på strekningen nedenfor Jernporten) ble også kalt Hister eller Ister; enkelte romerske byer langs nedre Donau bar tilleggsbetegnelsen ad Istrum, for eksempel Nicopolis ad Istrum.
Alle moderne språk som snakkes i Donaus nedbørsfelt har navn som er avledet fra det latinske Dānuvius: tysk: Donau; bayersk: Doana; jiddisk: דוניי, Duney; schlesisk: Důnaj; høysorbisk: Dunaj; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea; romani: Dunaja; ukrainsk: Дунай, Dunai.
For antikkens grekere var elven kjent som Istros, Ἴστρος, et låneord fra et trakisk/dakisk navn som betyr «sterk», «rask» (jamfør Sanskrit iṣiras, «rask»). Det greske navnet på Donau blir av Hesiod brukt som navnet på Okeanos' og Tethys' sønn. Istros føres også tilbake til det keltiske ordene ys («rask») og ura («vann», «elv»). Det dakiske/trakiske navnet var Donaris for øvre Donau, og Istros for nedre Donau. Det trakisk-frygiske navnet var Matoas, «lykkebringeren».Det latinske navnet er hankjønnsord (maskulinum, jamfør navnet på Rhinen, Rhenus Pater – «fader Rhinen»). Det tyske Donau (tidlig nyhøytysk: Donaw, Tonaw; middelhøytysk: Tuonowe) er femininum, da det har blitt omtolket til å inneholde suffikset -ouwe – «våtmark».
== Geografi ==
=== Befolkning, byer og stater i nedbørfeltet ===
Donaus nedbørfelt utgjør mer enn 801 463 kvadratkilometer og er dermed Europas nest største etter Volga. Det omfatter store deler av det sørlige Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Nedbørfeltet berører 20 ulike stater og omfatter en befolkning på 81 millioner mennesker.
Elven renner gjennom fire hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. I elvens nedbørfelt finner man seks millionbyer. Av disse ligger Wien, Budapest og Beograd direkte til elven. De øvrige er München, Sofia og București.
Fra kilden i Schwarzwald til elven når Svartehavet berører Donau direkte territoriet til 10 stater. Seks av disse statene, Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Serbia og Romania har Donau som innlandselv og delvis også grenseelv. For ytterligere fire stater, Kroatia, Bulgaria, Moldova og Ukraina er Donau en ren grenseelv. 1071 kilometer eller 37 % av Donau danner riksgrenser.
Nedbørfeltet omfatter deler av territoriet til ytterligere 10 stater som er uten direkte forbindelse med elven. Det dreier seg om Slovenia, Montenegro, Albania, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Kosovo, Italia, Sveits, Tsjekkia og Polen.
=== Nedbørfeltets yttergrenser ===
Savas nedbørfelt rommer fire stater uten direkte tilknytning til Donau. Sava oppstår vest i Slovenia ved sammenløpet av to elver ved Radovljica. Lim som også hører til Savas nedbørfelt, har sitt utspring i grenseområdet mellom Albania og Montenegro, og utgjør Albanias eneste nedbørfelt som drenerer til Svartehavet. Herfra renner den gjennom Montenegro, og over grensen til Bosnia-Hercegovina hvor den munner ut i Drina like før Visegrad. Drina har sitt utløp i Sava i det nordøstlige hjørnet av Bosnia-Hercegovina.
Nord-Makedonias tilknytning til Donau starter helt nord i landet med Binačka Morava (her kalt Golema, lenger nedstrøms kalt Južna Morava). Binačka Morava renner inn i Kosovo for så å vende østover og inn i Serbia og deretter fortsette med navnet Južna Morava. Ved Stalac løper elven sammen med Zapadna Morava og blir da Velika Morava som munner ut i Donau øst for Smederevo.
I landsbyen Toblach i Sør-Tirol, Italia finnes kilden til Drava som også er sideelv til Donau. Elvens utløp er ved Osijek i Kroatia.
Sveits’ forbindelse til det danubiske systemet har sitt utgangspunkt i Malojapasset i kantonen Graubünden hvor man finner kilden til Donaus sideelv Inn.
Tsjekkia knyttes til Donaus nedbørfelt ved flere elvesystemer som alle ender opp i Morava. Morava har sitt utløp ved Devin-Bratislava.
Polens forbindelse med Donau har utgangspunkt i elven Svarte Orava i Karpatene, vest for Tatrafjellene. Ved sammenløpet med Hvite Orava i Slovakia, dannes Orava som igjen munner ut i Váh. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno.
(Kilde: Ty. Wikipedia/Donaukommisjonen, Budapest, januar 2000 til mars 2004)
=== Sideelver ===
Den lengste sideelven til Donau er Tisza. Ytterligere seks sideelver har en lengde på mer enn 500 kilometer: Prut, Sava, Drava, Olt, Siret og Inn. Tisza, Sava og Drava munner ut i det sørlige pannoniske bekkenet (Serbia og Kroatia). Prut og Siret munner ut i Romania like før Donaudeltaet ved Galați. Nord for Alpene er Inn den eneste av Donaus sideelver som er lengre enn 500 km.
Når man derimot tar utgangspunkt i middelvannføringen til sideelvene, gir det delvis et annet bilde. Således har Prut, som er den nest lengste sideelven, omtrent en like stor middelvannføring som Velika Morava, som ikke engang er halvparten så lang. Inn har omtrent like stor middelvannføring som den tre ganger så lange Tisza. Den av Donaus sideelver med størst middelvannføring er Sava.
De fleste av de større sideelvene har sine utspring i Karpatene, i de slovakiske fjellene, på Balkanhalvøya og øst i Alpene.
=== Tyskland ===
==== Striden om kilden ====
Donau oppstår som geografisk navn ca. 1,4 km øst for Donaueschingen, hvor de to elvene Brigach og Breg flyter sammen. Herav uttrykket «Brigach und Breg bringen die Donau zuweg» – Brigach og Breg bringer Donau i vei. Donaubekkens utspring i Donaueschingen blir gjerne kalt Donaus offisielle kilde. Andre holder elven Bregs utspring i Furtwangen som Donaus egentlige kilde. Donau har uansett tilfelle sitt utspring i Schwarzwald og sitt utløp i Svartehavet. Det finnes derfor ingen tilsvarende strid om tilnavnet Den svarte elven.
==== Naturen langs den tyske ruten ====
Den tyske Donau, fra kilden til grensen mot Østerrike, er 687 kilometer lang og dermed den tredje lengste elven i Tyskland. Elvens kilde ligger i delstaten Baden-Württemberg og fortsetter videre inn i Bayern på grensen mellom Ulm og Neu-Ulm.
Den øverste delen av elven flyter igjennom Baar (landskap) og kalles da gjerne ”unge Donau” (Junge Donau). Deretter møter den karakteristiske daler og pass i den schwabiske del av Jurafjellene. Et særlig fenomen er at deler av elveleiet tørker ut deler av året (Donauversickerungen). Beuron utgjør sentrum i Naturpark Obere Donau (Schwabisk Alb). Etter Sigmaringen åpner landskapet mot sør seg mot høysletten Oberschwaben eller Schwäbisches Oberland som strekker seg helt til Bodensjøen. Mellom Weltenburg og Kelheim skjærer elven seg gjennom et fjellpass (Weltenburger Enge). Langs elvebredden reiser det seg karakteristiske bergknauser.
Kelheim ligger 2415 km fra nullpunktet i Sulina. Herfra er det mulig å trafikkere Donau med større skip helt til Svartehavet. Ved Kelheim utløper også Altmühl i Donau. De siste 34 km er Atlmühl kanalisert for å utgjøre en del av Main-Donaukanalen. Kanalen går nordvest via Nürnberg til Bamberg hvor den påtreffer Main. Dermed er det mulig å ferdes på kjøl fra Svartehavet til Nordsjøen.
Passau kalles gjerne de tre elvers by (Dreiflüssestadt). Fra venstre bredd kommer Ilz med sitt svarte vann fra myrområdene i Bayerischer Wald. Like nedenfor kommer fra høyre side Inn med sin grønnfargete strøm. I noen kilometer er dermed den blå Donau trefarget (grønn/blå/svart). Det påfallende er at Inns grønne vann trenger de øvrige vannmassene til side. Dette har sammenheng med at Inn ofte har en sterk vannføring, men også at Inn er grunnere enn Donau (Inn: 1,90 meter, Donau: 6,80 meter). I snøsmeltingen fører Inn fem prosent mer vann enn Donau, mens Donau likevel har den mest stabile vannføring og overveiende også den største, fra oktober til april.
==== Sideelver langs den tyske ruten ====
Donaus sideelver langs høyre bredd er Iller (Neu-Ulm), Lech ved Marxheim (øst for Donauwörth), Isar ved Deggendorf og Inn i Passau. Langs venstre bredd er de største elvene Wörnitz i Donauwörth, Altmühl ved Kelheim, Naab og Regen ved Regensburg. Også en rekke mindre elver renner ut i Donau, som for eksempel Riss, Roth, Grosse Lauter, Blau, Günz, Brenz, Mindel, Zusam, Schmutter, Paar, Abens, Grosse Laber, Vils og Erlau. Ranna har sitt utspring i Tyskland, men munner ut i Østerrike.
==== Byer langs den tyske ruten ====
Byer av betydning langs den tyske delen av Donau er bl.a. Donaueschingen, Tuttlingen, Sigmaringen, Ulm, Neu-Ulm, Günzburg, Donauwörth, Ingolstadt, Kelheim, Regensburg, Straubing, Deggendorf og Passau.
==== Byggverk langs den tyske ruten ====
Betydelige byggverk langs den tyske ruten er klosteret (med rang av erzabtei) i Beuron, Hohenzollernes slott i Sigmaringen og den gotiske klosterkirken i Ulm (Ulmer Münster) med verdens høyeste kirketårn (161,6 meter). Ovenfor Kelheim ligger ved høyre bredd det store klosteret Weltenburg og noe lenger ned på venstre bredd, Befrielseshallen (Befreiungshalle) reist på en høyde over byen. Regensburg er kjent for gamlebyen med domkirken, bydelen Stadtamhof og for Steinerne Brücke som binder bydelene sammen. Bemerkelsesverdig er også Walhalla ca. åtte kilometer øst for Regensburg og endelig St. Stephansdomen i Passau.
=== Østerrike ===
Donau spiller en sentral rolle i Østerrikes historie og kultur. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som omfattet omtrent 1 300 kilometer av Donaus løp, ble gjerne omtalt som «Donaumonarkiet».
Østerrikes vassdrag renner i det alt vesentlige ut i Donau og dermed Svartehavet. Bare området i delstaten Vorarlberg har sine vassdrag rettet mot Rhinen. Et meget lite område nordvest i Niederösterreich (Waldviertel) dreneres ut i Lainsitz, videre i Vltava og Elben og til slutt i Nordsjøen. Elvene i en liten del av Mühlviertel i Oberösterreich har også retning direkte mot Vltava.Like etter Passau ligger den tysk-østerrikske grensen, og ca. 50 kilometer deretter følger Schlögener Schlinge, hvor elven endrer sitt løp 180 grader. Etter ca. 70 kilometer følger Linz, Østerrikes tredje største by og anlagt på begge sider av Donau. Deretter følger Mauthausen, Enns og Grein.
Byen Melk med det store klosteret (Stift Melk) er inngangen til Wachaudalen. Wachau strekker seg videre forbi Dürnstein til Krems og deretter gjennom slettene til Tulln.
Hovedstaden Wien ligger nær Donau. For å hindre virkningene av oversvømmelser av Donau er elven i betydelig grad regulert, blant annet gjennom Donauinsel. Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR) har sete i Wien.
Etter Wien passerer elven nasjonalparken Donau-Auen før den når middelalderbyen Hainburg an der Donau, umiddelbart før grensen mot Slovakia.
Viktige sideelver i Østerrike er Inn (høyre, ved den tyske grensen), Aist (venstre), Traun (høyre), Enns (høyre), Ybbs (høyre), Traisen (høyre), Kamp (venstre), Wien (høyre), Schwechat (høyre).
Langs den østerrikske ruten ligger elleve kraftverk i Donau.
=== Slovakia ===
Ved Devín møter Donau sideelven Morava og samtidig Østerrikes grense mot Slovakia. Bratislava, som er hovedstaden i Slovakia, følger umiddelbart deretter. De påfølgende 15 kilometer renner Donau med slovakisk territorium på begge sider inntil Ungarn dukker opp på høyre bredd.
Før grensen mot Ungarn forgrener Donau seg til Lille Donau (Malý Dunaj) på venstre side. Mellom Donau og Lille Donau dannes Kornøya (Žitný ostrov), den største øya i noen europeisk elv. Lille Donau løper i det slovakiske landskapet gjennom tallrike buktninger til den ved Kolárovo renner ut i Váh, den største slovakiske elv etter Donau. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno. Andre slovakiske elver som munner ut i Donau er Hron ved Stúrovo og Ipeľ (ungarsk Ipoly) ved Szob.
=== Ungarn ===
Donau danner deler av den slovakisk-ungarske grensen.
Ved den slovakiske landsbyen Čunovo, deler Donau seg også mot høyre og danner sidegrenen Mosoni-Duna og elveøya Szigetköz. Mosoni-Duna styrer etter kort tid inn i ungarsk territorium. Ved Mosonmagyarovar tar Mosoni-Duna opp i seg Leitha som har sitt utspring i Østerrike. Videre nedover Mosoni-Duna ligger industri-, handels- og universitetsbyen Győr, hvor elven også tar opp i seg Raab. Videre fra Győr fortsetter Mosoni Duna i østlig retning inntil den igjen forenes med Donau.
Mellom Komárom og den slovakiske tvillingbyen Komárno hvor Váh treffer Donau, er det broforbindelse. Videre nedover elven påtreffes Ungarns tidligere hovedstad Esztergom med den enorme Esztergomkatedralen. Esztergom innleder det meget vakre partiet av Donau som går under navnet Donaukneet. Maria Valeria-broen knytter forbindelse til Stúrovo på motsatt side.
Ved Szob på venstre bredd munner Ipoly (slovakisk Ipeľ) ut og Donau forlater statsgrensen for deretter å bli ungarsk på begge sider. Langs venstre bredd hever Börzsöny-fjellene seg over elven og på høyre Visegrádfjellene. Ved Visegrád bøyer Donau seg 90 grader mot sør og former dermed selve Donaukneet. Herfra renner elven rett sørover i ca. 500 kilometer. På omtrent samme sted deler elven seg i to og fortsetter på hver side av Szentendreøya (Szentendresiget) helt til den når Budapest. Byer av betydning er Vác på venstre og Szentendre på høyre side av øya.
Budapest er Ungarns hovedstad og med sine 1,8 millioner innbyggere den største langs elven. Etter manges oppfatning er den også den vakreste. Donau er på dette punktet mellom 400 og 500 meter bred. Budapest er anlagt på begge sider av elven, for øvrig som den siste med slik beliggenhet før Donau når Svartehavet.
Lengst sør i Budapest forgrener elven seg ved at Rackeve-Duna trenger inn i landskapet mot venstre. De to elvenes parallelle løp danner Csepeløya inntil de igjen forenes ved Rácalmás. Etter å ha passert tallrike mindre byer som Dunaujvaros, Baja, Dunaföldvár, Paks og Kalocsa, forlater Donau kort etter Mohács, det ungarske territoriet.
=== Kroatia ===
Med 137 kilometer samlet lengde har Kroatia, etter Moldova og Ukraina, den korteste delen av Donau. Den kroatiske Donau begynner like ovenfor Batina, rett vest for trerikshjørnet mellom Kroatia, Ungarn og Serbia. Grensen følger deretter mer eller mindre elvens løp til den når Ilok og Backa Palanka på serbisk side. Underveis i Kroatia passerer elven naturparken Kopački rit. Drava danner parkens sørlige grense fra Osijek og ca. 20 kilometer til elvens munning ut i Donau. Den viktigste byen langs den kroatiske delen av Donau er Vukovar, som fikk store skader i krigen mot Serbia.
=== Serbia ===
Fra Batina er Donau grense mellom Kroatia (høyre bredd) og Serbia (venstre bredd).
Etter broen mellom Bačka Palanka og den kroatiske byen Ilok fortsetter Donau mot øst og får serbisk territorium på begge sider.
Etter en kort strekning når Donau Novi Sad på venstre bredd. Byen er hovedstaden i den autonome serbiske provinsen Vojvodina. Festningen Petrovaradin på motsatt side, fremstår som et markert landemerke. Broene i Novi Sad ble under Kosovokrigen i 1999 ødelagt av NATO. En pongtongbro over elven løste midlertidig transportbehovet over elven. Da broen kun ble åpnet for skipstrafikk en gang per tredje uke, utgjorde den likevel et betydelig hinder for skipstrafikken. Frihetsbroen over Donau ble gjenåpnet 11. oktober 2005.
Etter ytterligere 75 kilometer når Donau Beograd ved Savas utløp. Byen er med sine 1,57 millioner innbyggere den tredje største langs Donau og med sin 7000 års historie et av de eldste bebodde steder langs elven. Byens sentrum er den veldige festningen Kalemegdan som troner over Saves munning.
Langs den videre veien gjennom Serbia passerer Donau på venstre side industribyen Pančevo, utløpssted for Timiș. Videre ca. 40 kilometer nedover elven ligger Smederevo festning på den høyre siden. Festningen og byen omkring var i en periode av middelalderen hovedstad i Serbia. Deretter følger etter ca. 10 kilometer utløpet til Velika Morava. Snart blir Donau Serbias grense mot Romania. På høyre bredd ligger øya Ostrovo mellom elvens hovedleie og Srebrnosjøen. Videre passeres på høyre side ruinene av Golubac festning. Donaus videre løp fortsetter inn i en trang slukt kjent som Jernporten, hvor elven på det smaleste er 150 meter. Demningene Djerdap 1 og 2 er de betydeligste byggverk i området i nyere tid. Den serbiske siden omfattes av Djerdap nasjonalpark.
=== Romania ===
Mer enn en tredel av Donau, nærmere bestemt 1075 kilometer ligger til Romania. Her kalles elven Dunărea.
Den rumenske delen av Donau begynner sørvest for Banatfjellene. Etter Orșova bryter Donau igjennom Jernporten like før den passerer Drobeta-Turnu Severin. Elven gjør da en sving sørover til et stykke forbi Calafat for deretter å fortsette i østlig retning.
Donau er grenseelv med Bulgaria i ca. 500 kilometer.
Mellom Calafat og Vidin på bulgarsk side går det ferge som skal erstattes med Calafat-Vidinbroen i løpet av 2010. Sideelven Jiu møter Donau ca. 75 km etter Calafat. Like etter kommer byen Bechet med fergeforbindelse til Orjakhovo på bulgarsk side. Videre langs den rumenske bredden finnes byene Dăbuleni, Corabia, Turnu Măgurele (ved utløpet av Olt), Zimnicea, Giurgiu (bro til Ruse), Oltenita (ved utløpet av Argeș).
Etter å ha passert den bulgarske byen Silistra bøyer elven nordover og inn på et rent rumensk territorium. Omtrent på samme sted deler den seg i to løp, med det østlige løpet som det bredeste. Denne bredeste og østligste elvearmen går langs relativt tynt befolkete områder til den når Cernavodă. Her finnes Cernavoda kjernekraftverk og byen er startpunkt på Donau-Svartehavskanalen. Lengre nord passerer elven Hârșova på høyre side. Den venstre elvearmen – Bratul Borcea – møter først byen Călărași og deretter Fetesti. Sideelven Ialomita munner ut i Bratul Borceas venstre bredd fire kilometer lengre nord. Umiddelbart før Giurgeni-Vadu Oiibroen møtes de to elvearmene igjen til ett elveløp.
Videre nordover passerer Donau de store byene Brăila og Galați langs venstre bredd, den sistnevnte ved utløpet av Siret. Deretter vender elven igjen i østlig retning, idet den runder Macinfjellene idet nordlige Dobrudsja. Donau blir da en meget kort strekning grense mot Moldova for deretter å bli Romanias grense mot Ukraina.
Etter den historiske byen Isaccea deler elven seg igjen i to, men denne gang for aldri mer å bli samlet. Herfra sprer elven seg i Donaudeltaet. Kiliaarmen bøyer av mot nord i retning av de ukrainske byene Izmail og Kilia, og er grenseelv mot Ukraina til den når Svartehavet. Hovedløpet av Donau går videre mot Tulcea. Like etter Tulcea deler elven seg nok en gang i to, denne gang i Sulinaarmen og Sankt Georgarmen. I Sulina finnes Donaus offisielle nullpunkt og utløpssted i Svartehavet.
=== Bulgaria ===
Donau danner Bulgarias grense mot Romania. Dette innebærer at Donau alltid har Bulgaria på sin høyre side. Ved Svisjtov når elven sitt sørligste punkt på strekningen fra kilden til Svartehavet. Etter Silistra forlater Donau Bulgaria og renner nordover på rumensk territorium. Landskapet fra elven Timok ved grensen til Serbia, til Svartehavet kalles Den donauske slette i Bulgaria.
Sju bulgarske provinser med tilsammen ca. 1,5 millioner innbyggere grenser til elven: Vidin, Montana, Vratsa, Pleven, Veliko Tarnovo Ruse og Silistra.
Donau er den eneste elven i Bulgaria som kan nyttes som transportvei. Viktige byer og havner langs bredden er Vidin, Lom, Orjakhovo, Nikopol, Belene, Svisjtov, Ruse, Tutrakan og Silistra.
Langs den nesten 500 kilometer lange strekningen finnes bare to broer. Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse har siden 1954 forbundet Ruse med den rumenske byen Giurgiu. Calafat-Vidinbroen ble fullført i 2012 og ventes åpnet i 2013. Det er fergeforbindelse fra Orjakhovo til Bechet og fra Silistra til Călărași.
Sideelver fra vest mot øst er bl.a. Timok, Lom, Ogosta, Iskăr, Vit, Osam, Jantra og Rusenski Lom.
=== Moldova ===
Moldovas bredd langs Donau er den korteste av alle tilgrensende stater. Inntil 1999 besto landets grense mot elven kun av 340 meter ved utløpet av Prut ved Giurgiulești. Etter et makeskifte med Ukraina er strekningen forlenget til 570 meter. Utbyggingen av havnen i Giurgiulești er omstridt sett fra et naturvernsynspunkt.
=== Ukraina ===
Etter å ha tatt opp i seg Prut i det moldaviske hjørnet, fortsetter Donau som grenseelv mellom Romania og Ukraina. Ukrainske byer langs Donau er Izmail, Kilia og Vilkove hvor Bystryjkanalen begynner. Elven sprer seg i Donaudeltaet som omfatter 4178 km² hvorav ca. 668 km² ukrainsk område og munner endelig ut i Svartehavet.
== Geologi ==
Selv om den øverste delen av Donau i dag er mindre enn Rhinen, er Donau geologisk langt eldre en sistnevnte. Rhinen kan gjerne karakteriseres som Donaus konkurrent i den delen av nedbørfeltet som omfatter dagens Sør-Tyskland. Dette fører til visse særlige forhold.
=== Elvens opprinnelige løp ===
Rhinen er den eneste elv i Alpene som renner i nordlig retning, mot Nordsjøen. Dermed tar den opp i seg vannet nord for det europeiske hovedvannskillet. Dette vannskillet deler med en usynlig linje deler av Sør-Tyskland.
Inntil Saaleistiden (nest siste istid for 188 000 år siden) begynte Rhinen ved den sørvestlige spissen av Schwarzwald. Vannet fra Alpene som i dag renner ut i Rhinen, ble transportert med ur-Donau mot øst, som inntil Saaleistiden rant ut i det vi i dag kaller Altmühl (Altmühldonau) og i Willheimer Trockental langs ruten Willheim-Dolnstein-Eichstätt-Beilngries-Riedenburg. De uttørkede sluktene i dagens Fränkische Alb er deler av leiet for disse tidligere elvene, som var vesentlig større enn dagens Donau. Etter dannelsen av den forsenkningen som i dag utgjør Rhinens øvre leie, endret imidlertid det meste av vannet fra Alpene retning og forsyner i dag Rhinen.
=== Dagens situasjon med «Donauversickerungen» ===
Deler av Donaus vannføring foregår allerede i dag gjennom de porøse kalksteinene i Schwäbische Alb til de dypere deler av Rhinen. Dette underjordiske vannet vil spise seg mer og mer inn i kalksteinen, og det antas derfor at Donaus overflatevann i disse områdene på et tidspunkt vil fullstendig forsvinne inn i Rhinen.
Mellom Immendingen og Möhringen forsvinner en stor del av Donaus vann ned i grunnen og renner gjennom hulrom i såkalt karstkalkstein til Aachtopf mer enn 14 km unna, hvorfra vannet renner videre til Bodensjøen og deretter ut i Rhinen. Ved lite vann kan elven gå tørr, og elveleiet blir helt tørt (Versickerungen). Donau blir da kun tilført vann fra de små elvene Krähenbach i Möhringen og Elta. Ettersom disse tørkeperiodene har tiltatt de siste tiårene, blir en del av Donaus vann ledet forbi tørkestedene gjennom en tunnel. Tunnelen og den tilhørende demningen er lagt ved utkanten av Immendingen, mens selve tunnelen fører til Möhringen. Ytterligere en Donauversickerung som gir vanntilførsel til Aachtopf, finnes ved Fridingen an der Donau.
== Historie ==
=== Grekerne ===
I det sjuende århundre før Kristus tok grekerne seg opp elven. De hadde kommet fra Svartehavet over byen Tomis, dagens Constanța. Deres oppdagelsesreise endte imidlertid ved Jernporten. Elvestrømmen stanset de greske skipene fra å dra videre forbi det som i dag er grensen mellom Serbia og Romania. Det nedre løpet kalte grekerne for Istros, mens elveløpet ovenfor var ukjent for dem.
=== Romerne ===
Navnet Istros kom deretter i bruk blant antikkens romere. Romerne kalte elvens løp ovenfor Jernporten for Danuvius og det var samtidig navnet på romernes egen gud knyttet til elven.
Donau utgjorde fra et punkt vest for Regensburg og videre nedover elven, romerrikets grense mot folk og stammer i nord (Donaulimes). Egentlig var det ikke tale om en limes som er en fastlandsgrense, men en ripa, det vil si en elvegrense. Langs denne grensen ble det stasjonert legioner og festningsverker. Samtidig var elven ferdselsvei for både tropper og forsyninger til bosettingene langs elven. Donaulimes var med enkelte avbrudd intakt fra år 37 til keiser Valentinian den førstes regjeringstid (364–375).
Romernes keiser Trajan vernet om rikets grenser og en av hans utfordringer var de krigerske dakerne under ledelse av Decebalus. Dakerne bebodde deler av dagens Romania. De dakiske krigene foregikk fra 101 og 102 fra 106-107. Trajansbroen ble bygget fra 103 til 105 ved garnisonsbyen Drobeta idag Drobeta Turnu Severin ved Jernporten. Broen inspirerte senere til konstruksjonen av Steinerne Brücke i Regensburg. Kampene ved Donau og romernes kryssing av elven er skildret med illustrasjoner på Trajanssøylen i Roma. Trajan bekjempet dakerne, og provinsen Dacia ble deretter etablert. Dacia omfattet Siebenbürgen (Transilvania) og besto til 271. En 40 meter høy Decebalusstatue hugget inn i fjellet ved Orsova i Romania ble fullført i 2004.
=== Magyarene ===
I det niende århundre var Donau atkomst for de asiatiske magyarene. Magyarene vandret fra sitt urhjem Magna Hungaria (området mellom Volga, Kama, Bjelaja og Ural) til Levedia ved elvene Don og Volga, hvor de var med i Khazarenes statsdannelse, deretter til Etelköz (steppeområdet mellom Dnepr, Dnestr og Svartehavet) og til slutt, i år 896 i Karpatbekkenet. Der slo de seg sammen med den slaviske befolkning på stedet og dannet i løpet av de kommende 150 til 200 årene dagens ungarske nasjon.
=== Det første korstoget ===
Godfred av Bouillon var en av lederne for det første korstoget mellom 1096 og 1099. Godfred førte troppene sine langs Donau fra Regensburg til Beograd.
=== Tyrkerne ===
I det femtende århundre rykket den tyrkiske hæren fremover langs Donau på sitt felttog gjennom Sørøst-Europa. Elven gjorde det mulig for tyrkerne å forflytte seg raskt fremover. Omkring 1440 var de kommet 2000 kilometer fra elvens munning og innledet det første slaget om Beograd. Beograd falt imidlertid ikke før 1521. Få år senere, i (det første) slaget ved Mohács 1526 seiret den osmanske hæren over den ungarske kongen. Kong Ludvig II falt under slaget, noe som igjen førte til at Ungarn ble innlemmet i det habsburgske Østerrike. Dette var kimen til det såkalte Donaumonarkiet.
I 1529 sto tyrkerne utenfor Wien, men klarte aldri å erobre byen. Dermed var osmanenes ekspansjon langs Donau stanset. Etter slaget ved Mohács 1687 tapte tyrkerne litt etter litt sin innflytelse i området. Nest etter det østerrikske forble imidlertid Det osmanske riket lenge den mest betydningsfulle politiske faktoren i Sørøst-Europa. Dette varte inntil balkanområdene gikk tapt i den russisk-tyrkiske krigen 1768-1774. Donau var derfor ikke bare en militær og kommersiell hovedpulsåre, men også en politisk, kulturell og religiøs grense mellom Oksidenten og Orienten.
=== Donauschwaberne ===
Donauschwabere er et samlebegrep for tyske, men også franske, spanske og italienske utvandrere til øst i Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Utvandringen foregikk i flere omganger fra slutten av 1600-tallet til andre halvdel av 1800-tallet. Kolonialiseringen av de områdene som tyrkerne hadde forlatt, ble planlagt av habsburgerne i Wien.
Innvandrerne ble kalt schwabere av sine nye naboer, selv om mindre enn 10 % av dem kom fra Schwaben. En mulig årsak til dette er at ferden på Donau ofte begynte i Ulm. Transporten på elven foregikk gjerne på såkalte ulmkasser (tysk: Ulmer Schachtel). Dette var en flåte bygget kun for nedstrøms transport. Ved ankomst til bestemmelsesstedet ble materialene brukt som bygningsmaterialer eller brensel.
Donauschwaberne oppsto som begrep i 1920, blant annet for å avgrense disse innvandrerne mot siebenbürgen-sakserne og de østerrikske landlerne som hadde en helt annen innvandringshistorie. Dessuten var bosettingsområdene som hadde tilhørt Østerrike-Ungarn, nå spredt på flere stater. Begrepet donauschwabere er derfor mest av alt et politisk og ikke et etnisk begrep.
== Livet langs Donau ==
=== Flora og fauna ===
I flere hundre kilometer passerer Donau flere landskaper og klimasoner og endrer dermed flere ganger sin karakter. Tilsvarende mangfoldig er flora og fauna langs elven. På tross av tallrike og tildels store menneskelige inngrep, er Donau i flere deler ennå meget rik på arter. Enkelte særlig viktige områder er vernet.
Typiske treslag i våtmarksområdene langs Donau er sølvpoppel, langs de øvre deler av elven gråor og hvitpil. Hardere tresorter er smalbladask som forekommer fra Wien og nedstrøms. Videre finnes alm, vrangalm og sommereik. I selve Donau vokser wasserfalle (Aldrovanda vesiculosa) og blærerot.
Til sammen finnes over 300 fuglearter langs elven som er en av de viktigste europeiske trekkveier. Flere områder langs Donau er viktige områder for overvintring, hekke- og hvileplasser.
Støren gikk tidligere helt opp til Wien, men etter byggingen av demningene ved Jernporten er det ikke lenger mulig. Enkelte arter er endemiske som for eksempel donauniøye. Støttet av forsterkete landskapsvern og gjenvinning av naturområder i Donaus nedbørfelt har sjeldne fiskeslag fått bedre levevilkår fremfor alt i Tyskland og Østerrike. Slik ble den antatt utryddete hundefisken gjenoppdaget i 1992. Forøvrig finnes i elven bl.a. belugastør, karpe, maller, piggfinnefisker og donaulaks.
Hjemmehørende langs Donau er også pattedyr som steinmår (Martes foina), mår, røyskatt, grevling, villkatt, bever og oter. I Donaudeltaet finnes bl.a. ilder, oter, steppeilder (Mustela eversmannii) og sisel (Spermophilus).
Videre inneholder Donau tallrike amfibier og reptiler, herunder æskulapsnok, østlig smaragdfirfisle (Lacerta viridis), murfirfisle (Podarcis muralis), buorm, slettsnok og sandfirfisle, Hermanns landskilpadde (Testudo hermanni), maurisk landskilpadde (Testudo graeca ibera), og europeisk sumpskilpadde (Emys orbicularis) og endelig donau-kammolch (Triturus dobrogicus) en type salamander.
=== Større nasjonalparker og reservater ===
==== Naturpark Obere Donau ====
Mellom Immendingen og Eringen løper elven gjennom Naturpark Obere Donau. De karakteristiske bergene hvor Donau bryter gjennom Schwäbische Alb hører til de få naturlig skogfrie områder med plantevekster i Tyskland. Da grunnen er svært tørr og temperaturen svinger sterkt, vokser det i dette området flere sterkt solhungrige planter, delvis fra istiden. Slik oppstår det i nasjonalparken en uvanlig kombinasjon av middelhavsflora, alpin- og tundrisk flora. Med sine nesten 750 plantearter, herunder flere utrydningstruete, er området et av de mest artsrike i Baden-Württemberg.
==== Nasjonalpark Donau-Auen ====
Nasjonalpark Donau-Auen er et av de største våtmarksområder langs noen elv i Mellom-Europa og ligger like utenfor Wien i retning Hainburg an der Donau. Den strekker seg fra Lobau som ligger innenfor Wiens grenser, til munningen av Morava og inneholder ca. 70 fiskeslag, 30 pattedyrslag og 100 fugleslag.
Myndighetene hadde opprinnelig planlagt et kraftverk ved Hainburg. Dette kraftverket ville ha ødelagt våtmarkene som nå ligger innenfor parkens grenser. Demonstrasjoner og underskriftskampanjer i 1983-1984 førte til stans i planleggingen og nasjonalparken ble vedtatt i 1996.
==== Nasjonalpark Donau-Ipoly i Ungarn ====
Nasjonalparken Duna-Ipoly Nemzeti Park, omfatter Börsönyfjellene, Pilisfjellene, Visegrádfjellene, venstre bredd av elven Ipoly, Szentendreøya og venstre bredd av Donau i dette området med sentrum i Donaukneet. To tusen forskjellige plantearter og noen tusen dyreslag finnes i nasjonalparken, herunder den endemiske linplanten Piliser Lein (Linum dolomiticum).
==== Naturpark Kopački rit ====
Naturparken Kopački rit ligger hvor Drava munner ut i Donau. Det urørte sump-, myr- og våtmarksområdet er habitat for tallrike dyreslag og plantearter, herunder 260 fuglearter. I de tallrike bekker og innsjøer finnes 40 fiskelag. Naturparken er nominert til listen over UNESCOs verdensarven.
==== Spesial-naturreservat Deliblatska peščara ====
Naturreservatet Deliblatska peščara ligger i fylket Južni Banat i den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Det strekker seg fra Donau, sørkarpatene og elven Timiș og omfatter 30 000 hektar. Reservatet frembyr et øde sanddynelandskap med en unik orografi, flora og fauna for Europa og kalles i Serbia gjerne for Det europeiske Sahara. Ved begynnelsen av det nittende århundre ble sanddynene plantet med akasier og annen skog. I dag er mer enn halvparten av området skogbevokst og deler av det er jaktområde i sesongen. Sandbergene går mer enn 200 meter over havet og det stadige fargespillet fra plantenes blomstring gjør sanddynene attraktive for besøkende.
==== Djerdap ====
Djerdap nasjonalpark på serbisk side av Donau strekker seg over 100 elvekilometer fra byen Golubac til Tekija og dekker et område på totalt 63 680 hektar. Det karakteristiske ved nasjonalparken er de svære juvene kalt Jernporten som Donau flyter igjennom. Parken inneholder også viktige historiske minnesmerker som Golubac festning, Tabula Traiana og Lepenski Vir.
==== Srebarna naturreservat ====
Srebarna naturreservat nær byen Silistra i Silistra oblast i Bulgaria, er fra 1983 oppført på UNESCOs liste over verdens naturarv.
==== Biosfærereservatet Donaudeltaet ====
Biosfærereservatet Donaudeltaet i Romania og Ukraina er munningsområdet til Donau ved Svartehavet. Reservatet er 5 800 km² stort, bare munningsområdene til Volga og Kuban er større i Europa.
Se hovedartikkel om Donaudeltaet
==== Planlagte vernetiltak ====
Ungarn og Kroatia undertegnet i september 2009 en erklæring om å starte arbeidet med vern av et stort område mellom Donau, Drava og Mur. Planen er å etablere et UNESCO-biosfærereservat på 6 300 kvadratkilometer som i tillegg til de to landene vil berøre Østerrike, Slovenia, Kroatia og Serbia.
=== Store økologiske inngrep ===
I likhet med andre elver har Donau vært gjenstand for en rekke store inngrep siden begynnelsen av den industrielle tidsalder. Kun 20 % av oversvømmelsesområdene som eksisterte i det nittende århundre, finnes fortsatt og kun halvparten av elveløpet kan i dag betegnes som ”naturlig”.
Ved siden av forurensningen som følge av industri, landbruk, turisme og tilførsel av spillvann, så vel som regulering av demninger, kunstige innsjøer, kanaler etc er det fremfor alt de store prosjektene som påvirker naturen rundt Donau. Da likeledes ti stater, herunder noen av de fattigste land i Europa som Romania, Moldova og Ukraina prioriterer fremfor noe annet sine næringsmessige interesser langs elven, er det vanskelig å etablere et grenseoverskridende vern av elven.
==== Kraftverket Jernporten ====
I 1964 begynte det daværende Jugoslavia og Romania byggingen av et kraftverk mellom sørkarpatene og de serbiske Erzgebirge mot grensen mellom Romania og Serbia. Kraftverket var ferdig i 1972. Demningen med to sluser førte til dannelsen av en 150 kilometer lang innsjø og en hevning av vannspeilet med 35 meter. I tillegg til energiutvinningen ble også vannveien Donau bygget ut skipstrafikken fikk lettere vilkår gjennom sprengningen av strykene i elven.
For å gi plass til dammen som rekker helt til Beograd, måtte fem landsbyer fraflyttes og øya Ada Kaleh ble satt under vann. Øya var bosatt av tyrkere siden 1669 og innbyggerne utflyttet til Tyrkia. Til sammen måtte 17 000 mennesker flytte og se sine boliger oversvømt av dammen. For miljøet har byggingen av demningen hatt følger, bl.a. ved at støren ikke lenger kan svømme opp Donau for å gyte.
For å begrense de økologiske skadene er enkeltobjekter fra flora og fauna, så vel som geomorfologiske, arkeologiske og kulturhistoriske gjenstander, flyttet til to nasjonalparker og museer. Det er i Serbia Djerdap nasjonalpark som siden 1974 omfatter 63 608 hektar og i Romania Portile de Fier nasjonalpark som ble opprettet i 2001 og omfatter 115 655 hektar.
==== Gabčíkovo-Nagymaros ====
I Budapestavtalen av 16. september 1977 avtalte det daværende Tsjekkoslovakia og Ungarn byggingen av den store kraftverket Gabčíkovo mellom denne byen nær Bratislava og Nagymaros.
Ungarske og delvis også østerrikske eksperter advarte mot utbyggingens miljømessige konsekvenser langs den slovakisk-ungarske grense så vel som for vannforsyningen av Budapest. Fra 1983 ble arbeidene forsinket og året etter ble Duna Kör (Donaukretsen) dannet. Denne miljøbevegelsen som av mange ble ansett som kimen til ”fløyelsrevolusjonen” i Ungarn, fant sterk støtte i befolkningen, 140 000 personer underskrev en protest mot kraftverket og i 1988 ble det arrangert en demonstrasjon som samlet 40 000 mennesker foran det ungarske parlamentet. På bakgrunn av de politiske rystelser i østblokken i 1989 trakk Ungarn seg etter press fra befolkningen ut av prosjektet.
Den Tsjekkoslovakiske hhv fra 1993 den slovakiske regjeringen krevde gjenopptakelse av byggingen av kraftverket på et annet sted. Da Ungarn avslo ble landet i 1993 og på nytt i 1997 innklaget for den internasjonale domstolen i Haag med krav om gjennomføring av avtalen fra 1977. Domstolen har prinsipielt tatt stilling for at avtalen skal oppfylles, men det har ennå ikke skjedd. Forholdet anses å være en belastning på forbindelsene mellom Ungarn og Slovakia.
==== Havnen ved Giurgiulești ====
Byggingen av en havn med oljeterminal i Giurgiulești ble påbegynt i 1996 og fullført i 2006. Det er hevdet at anleggets plassering skaper en stor risiko for miljøskader i det nærliggende Donaudeltaet.
==== Bystryjkanalen ====
Den 27. august 2004 ble Bystryjkanalen i Ukraina gjenåpnet, men ble stengt to år senere som følge av manglende mudring. Ukrainas ønske om å gjenåpne kanalen for normal skipstrafikk er møtt med protester fra både nabolandet Romania og internasjonale miljøvernorganisasjoner som hevder at tiltaket vil kunne virke skadelig på miljøet i Donaudeltaet.
Se hovedartikkel om Bystryjkanalen
=== Forurensningsulykker ===
==== Cyanidutslippet ved Baia Mare ====
Se utdypede artikkel om Cyanidutslippet ved Baia Mare 200030. januar 2000 ble det ved et demningsbrudd sluppet ut store mengder cyanidholdig spillvann fra en dam ved en av gruvene. I tillegg til cyanid inneholdt utslippet en rekke tungmetaller, særlig kobber, men også bly, sink m.m. Flere elver ble kraftig forurenset. I elvene Sasar, Lapus, Someș og Tisza langt inn i Ungarn døde det meste av fisk og annet liv. Som følge av dette ble grenseverdiene for cyanid overskredet helt ned til Donaus munning i Svartehavet.
==== Giftutslippet i Ungarn 2010 ====
I byen Ajka i det ungarske fylket Vesprem og dermed innenfor Donaus nedbørfelt, kollapset i oktober 2010 en damvegg og utløste en flom av giftig rødt slam fra en aluminafabrikk.
Se utdypende artikkel om Giftutslippet i Ungarn 2010
== Næringslivet langs Donau ==
=== Vannressurser ===
==== Drikkevann ====
Donau er en viktig drikkevannskilde for ca. 10 millioner mennesker. I Baden-Württemberg får vannverkene i området Stuttgart, Bad Mergentheim, Aalen og Alb-Donau-området dekket ca. 30 % av sitt behov fra Donau. Byer som Ulm og Passau får det meste av sitt drikkevann fra Donau.
Derimot baserer Østerrike opptil 99 prosent av sitt drikkevann på grunnvann og kildevann og bare svært sjelden, for eksempel i tørkeperioder, blir vann hentet fra Donau. Det samme gjelder for Ungarn som henter 91 % av sitt drikkevann fra grunnvann. Også de andre statene langs Donaus midtre løp avstår på grunn av den sterke forurensningen å bruke vann fra Donau som drikkevann. Bare områder langs Donau i Romania hvor elven er blitt renere, forsyner seg i større grad av vann fra Donau, for eksempel Drobeta Turnu Severin og i donaudeltaet.
==== Vannkraft ====
Fem nabostater til Donau får nevneverdige deler av sin energi fra vannkraftverkene i Donau. Det gjelder Tyskland, Østerrike, Slovakia, Serbia og Romania. For de øvrige statene mangler det enten territorial kontroll for å kunne bygge egne kraftverk (Kroatia, Bulgaria og Moldova disponerer for eksempel kun over en av elvebreddene), vannkraftverk er ikke politisk gjennomførbare som i Ungarn, eller så egner elvens løp seg ikke til slike formål som for eksempel i Ukraina.
I Tyskland ble de første kraftverkene bygget mot slutten av det 19. århundre, særlig i øvre Donau, men også som eksempel i Ulm. På denne strekningen gir imidlertid elven for lite energi til å bli av noen særlig betydning for området.
Situasjonen for Østerrike er ganske annerledes, også fordi utbyggingen av vannkraft startet relativt sent med Ybbs-Persenbeug i 1953 som ble fullført i 1957. I dag dekker Østerrike etter Island og Norge den største andel av sitt energibehov ved vannkraft. Donaukraftverkene dekker ca. 20 % av det nasjonale kraftbehovet i Østerrike. Langs den østerrikske er det kun elvekraftverk uten mulighet for å oppdemme vannet. Dette medfører komplikasjoner for miljøet, idet kraftverket påvirker elvevannets gjennomstrømshastighet og medvirker til oversvømmelser av verdifulle våtmarksområder. Videre utgjør demningene barrierer for fisk og annet som ikke lenger kan bevege seg fritt i elven.
I Slovakia utgjør vannkraften ca. 16 % av energitilførselen og dermed den nest viktigste energikilden etter brunkullet. Den største andel av vannkraften, nemlig 11 prosent kommer fra vannkraftverket Gabčíkovo som opprinnelig var planlagt som en del av det store kraftverket mellom Gabčíkovo og Nagymaros i Ungarn og i samarbeid med Ungarn.
Det hittil største vannkraftverk i Europa ble i 1972 sluttført ved Jernporten. Prosjektet ble utført i samarbeid mellom daværende Jugoslavia og Romania. Kraftverket dekker 37,1 prosent av Serbias hhv 27,6 prosent av Romanias energibehov og utgjør dermed en av det mest betydningsfulle energikilder for de to landene.
=== Skipsfart og navigasjon ===
Den øvre delen av Donau er kun farbar for mindre båter. Mellom Ulm og Kelheim er det laget 22 m x 4 m store sluser i samtlige demninger. Offentlig skipstrafikk med større fartøyer foregår først etter Kelheim (nesten 500 km etter kilden) og de neste 2 415 km til munningen. Med Main-Donau-kanalen som munner ut ved Kelheim, er det etablert en gjennomgående vannvei fra Nordsjøen opp Rhinen og Main til Svartehavet.
Med tanke på skipstrafikken blir Donau oppdelt i tre ruter:
Øvre Donau fra Kelheim til Komárom/Komárno
Midtre-Donau fra Komárom/Komárno til Drobeta Turnu Severin
Nedre Donau fra Drobeta Turnu Severin til munningen.I motsetning til en rekke andre elver blir lengden av Donau og elvens sideelver, målt oppstrøms. Det offisielle nullpunktet er fyrlykten i Sulina ved Svartehavet. Fra nullpunktet til Galați i Romania måles elven i sjømil / nautiske mil (Donaus munningsområde). Videre fra Galați måles elven i kilometer.
==== Skipsfartshistorie på Øvre Donau ====
Donau er en av de eldste og viktigste europeiske handelsruter. Allerede i førhistorisk tid tjente den som transportvei for handelsvarer som for eksempel pels, som ble fraktet på enkle flåter langs elven. Allerede i romertiden ble det drevet skipsfart og da med fartøyer som kun var ment for nedstrøms transport. Fremme ved ankomststedet ble de demontert og brukt som byggemateriale. Dersom den vanskelige returen oppstrøms ikke kunne betales med returfrakt ble også skipene etterlatt. Typisk for skipsfarten langs Donau var derfor enkle skipsfartskonstruksjoner som prammer og langbåter uten kjøl, såkalte «ulmkasser» (Ulmer Schachtel). Disse fartøyene trafikkerte ruten fra Ulm og krevde mindre forbruk av materialer enn flåter. Større prammer opptil ca. 30 meter og 2 tonn lastevekt, de såkalte Kelheimer, eller Ulmer Ordinarischiffe ble leilighetsvis dratt oppstrøms med kostbare varer som vin og salt. Vanligvis returnerte man bare med mindre prammer for å få med seg mannskapets pikk og pakk.
Gjennom årtusenene kunne båter bare ferdes oppstrøms ved hjelp av trekkraft. Først skjedde det ved hjelp av menneskenes egen kraft og deretter fra det 15. århundre med trekkdyr. Disse skipstrekkene krevde en omfattende organisering. Det kunne være nødvendig med opp til 60 hester og enda flere mannskaper når det skulle trekkes en Kelheimer (kalt Hohenau) eller de stadig flere prammene som ble brukt som hjelpefartøyer for tauverk, hester og forråd. Donau var på denne tiden ofte et vidt forgrenet system med ujevne dybdeforhold, i motsetning til dagens kanaliserte og mudrete elveløp. Slike transporter kunne derfor ta svært lang tid. Ofte klarte man ikke mer en få kilometer per dag. Hester måtte byttes ruten skiftet fra elvebredd til elvebredd, vær og vannføring hindret framdriften.
==== Dampskipsfart på Donau ====
Med dampskipene og senere lokomotivene begynte en ny periode i skipsfarten på Donau. De siste skipstrekkene skjedde rundt 1900. I 1812 ble det første dampskipet satt i trafikk i Wien. Kort tid etter, i 1829, ble det første dampskipsselskap på Donau etablert. Dermed økte også hastigheten. For eksempel brukte det første dampskipet ”Franz I” 14 timer og 15 minutter fra Wien til Budapest. For den motsatte strekning brukte skipet 48 timer og 20 minutter. I september 1837 gikk det første skipet (”Maria Anna”) fra Wien til Linz. Et av de siste eksemplarer av disse fartøyene kan ses i Regensburg som museumsskip.
Fra midten til slutten av det 19. århundre var også en blomstringstid for kjedeskipene. Det dreide seg om spesialkonstruerte dampskip som ved hjelp av et vaiersystem kunne skyve en rekke lektere foran seg. Slike kjedeskip ble først konstruert for strekningen Wien-Bratislava og fra 1891 ved Ybbs og Regensburg.
Gjennom Jernporten ble skipene i det 20. århundre trukket med lokomotiv inntil demningen ble bygget.
==== Skipsfarten i dag ====
Nærmere 100 hotellskip trafikkerer hovedsakelig strekningen mellom Passau, Budapest og Svartehavet. I tillegg finnes bl.a. i Passau i Tyskland og Wachau i Østerrike en rekke skip som gjør dagsutflukter. Strekningen Vidin – Passau trafikkeres av tunglastekatamaranen Khan Asparu.
==== Rettsutviklingen for den internasjonale skipsfarten ====
Opprinnelig var Donau en åpen handelsvei som enhver kunne benytte, men på tross av dette krevde alle nabolandene handelstoll. Wienerkongressen fra 1814 til 1815 vedtok regler om fri skipstrafikk i internasjonale farvann. Under Pariskonferansen i 1856 ble disse reglene gjort gjeldende for Donau på strekningen fra Sulina til Isaccea. Samtidig ble Den europeiske Donaukommisjonen grunnlagt. Den internasjonale Donaukommisjonen ble opprettet i 1921 med ansvar for strekningen fra Braila til Ulm. Begge kommisjonene ble opphevet av Tyskland i 1940.
Fredstraktatene 1947 mellom de allierte og Ungarn, Romania og Bulgaria gjentok de tidligere bestemmelser om at skipsfarten på Donau skulle være åpen for alle staters borgere, handelsfartøyer og varer på like fot.
I 1948 ble det holdt en konferanse i Beograd, hvor det mot vestmaktenes stemmer ble vedtatt en ny konvensjon. Østerrike og Tyskland var ikke invitert til konferansen. De to Donau-kommisjoner ble erstattet av én ny Donaukommisjon, som skulle bestå av en representant fra hvert Donau-land. Østerrike ble medlem av kommisjonen i 1960 og Tyskland i 1998.
=== Tømmerfløting ===
I det 18. og 19. århundre tjente Donau som transportvei for tømmer fra Böhmerwald. Tømmeret ble fløtet fra de böhmiske skogene over Schwarzebergske fløtekanal og inn i Grosse Mühl. Der ble trevirket trukket opp av elven brakt om bord i fartøyer og deretter transportert til Wien hvor det ble solgt som ved.
=== Fiskerier ===
I middelalderen livnærte befolkningen langs Donau seg på mange steder helt og holdent av fiske. I løpet av 19. og 20. århundre er imidlertid fiskeriet gått sterkt tilbake. I Østerrike blir det i beskjeden grad fisket rundt Linz og Wien. Av større betydning er fiskeriene i donaudeltaet.
=== Vinproduksjon ===
Det vokser vindruer langs Donau fra sør i Tyskland til slettene i Romania.
Tysklands bidrag er noen mindre vingårder i Bach an der Donau. Derimot har Østerrike en meget betydelig vinproduksjon i Wachau hvor det hovedsakelig er druesortene Grüner Veltliner, Riesling og Chardonnay som anvendes.
I Ungarn blir det produsert vin nesten over alt mellom Visegrád og landets sørlige grense. Hovedstaden for den ungarske vinen var tidligere Vác. Under den sosialistiske perioden mistet de tidligere berømte ungarske vinene sterkt sin kvalitet, men etter nittiårene i det 20. århundre opplever den ungarske vinproduksjonen en renessanse.
Hovedtyngden av Serbias vinproduksjon langs Donau finnes i området rundt Smederevo.
Langs den rumenske ruten finnes vinprodusenter særlig i fylket Mehedinți, sørvest i landet, og i Murfatlar, langs Donau-Svartehavskanalen.
På bulgarsk side av Donau finnes vinproduksjon særlig ved Svisjtov og Ruse
=== Turisme ===
I tillegg til de berømte og severdige høydepunkter langs Donau finnes flere landskaper og naturparker av betydning. Særlig på den øvre strekningen er det rike muligheter for kanopadling. Langs Donau går Donauradweg – sykkelveien langs Donau – som er særlig hyppig trafikkert i Tyskland og Østerrike.
Cruisetrafikken er også betydelig. I tillegg til strekningen fra Wien til Budapest trafikkerer fartøyer også hele strekningen fra Passau til deltaet og tilbake. I høysesongen finnes over 70 cruiseskip på elven samtidig.
== Donau i kulturen ==
Donau har selvsagt preget kulturen i nabostatene og i området for øvrig. I tillegg til tallrike eventyr og legender har flere kunstnerne latt seg inspirere av elven.
Allerede Ovid beskriver i Tristia, bok 2, dikt 19 det sterke inntrykket av en tilfrosset Donau. Claudio Magris og Péter Esterházy er forfattere fra slutten av det 20. århundre som har interessert seg for elven.
Det er imidlertid i musikken at man finner det meste kjente verk som identifiseres med elven, nemlig valsen «An der schönen blauen Donau» (norsk: «Ved den vakre blå Donau») av Johann Strauss d.y. Ungarerne beskriver elven som blond (a szöke Duna, norsk: den blonde Donau), mens Jules Verne vurderte å kalle en av sine romaner Le beau Danube jaune (Den vakre, gule Donau).Kunstmalerne i Donauskolen på 1500-tallet hentet inspirasjon fra skogene og åsene langs elven i Tyskland og Østerrike. Bildekunstnerne har også lenge vært oppmerksom på Donaukneets vakre omgivelser.
Elven blir besunget i Kroatias nasjonalsang «Lijepa naša domovino».
== «Donau-dagen» ==
29. juni er «Donau-dagen», som ble feiret for første gang i 2003. Den ble instituert av «Den internasjonale kommisjon til vern av Donau» som minne om underskrivningen av avtalen om Donaus vern den 29. juni 1994.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Elsbeth Wessel. «An der schönen, grauen Donau» I: P2-akademiet: I. NRK, 1997 ISBN 82-7118-245-5
Péter Esterházy. Ned ad Donau eller Grevinde Hahn-Hahns blik. København, 1994 ISBN 87-16-14990-4
David Cumming. Donau. Flachs forlag, 1993 ISBN 87-89122-79-8 (dansk faktabok for barn)
Claudio Magris. Donau : en følsom reise fra den store elvens kilder til Svartehavet. Cappelen, 1991 ISBN 82-02-12875-7
Vince Sulyok. Ungarns historie og kultur. Solum forlag, 1994. ISBN 82-560-0910-1
Melanie Haselhorst og Kenneth Dittmann. Die Donau.Von Kelheim zum Schwartzen Meer. ISBN 978-3-89225-586-4 En guide (tysk) for småbåturister med opplysninger om sluser, liggeplasser etc. Kartskisser for hele strekningen.
Hans Bahlow. Deutschlands geographische Namenswelt – Etymologisches Lexikon der Fluß- und Ortsnamen alteuropäischer Herkunft. ISBN 3-518-37721-3
Ernst Trost: Die Donau. Lebenslauf eines Stromes Verlag Frits Molden, Wien – München – Zürich, 1968.
Lothar-Günther Buchheim: Tage und Nächte steigen asu dem Strom. Eine Donaufahrt. Langen Müller in der F.A. Verlag ISBN 3-492-23297-3
== Eksterne lenker ==
(en) Danube – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Danube – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«(en) (de) Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR)». Besøkt 28. mars 2009.
«(en) (de) Donau turistkommisjon». Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 28. mars 2009. | Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR) er en mellomstatlig organisasjon med sete i Wien. Organisasjonens offisielle tyske navn er Internationale Kommission zum Schutz der Donau (IKSD). | 7,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reliabilitet | 2023-02-04 | Reliabilitet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskning', 'Kategori:Teknisk terminologi'] | Reliabilitet eller pålitelighet er et uttrykk for konsistens eller stabilitet. I teknisk sammenheng er det definert som «evnen en komponent eller et teknisk system har til å utføre en operasjon under gitte forutsetninger.»Reliabilitet er også forbundet med målesikkerhet. Hvis den samme måling gjentas mange ganger, er målet reliabelt om vi får det samme svaret hver gang (forutsatt at vi måler det samme). Reliabilitet har ikke noe med realitet å gjøre. En klokke kan være reliabel (ved å måle tid konsist og troverdig), men samtidig vise tiden helt feil (for eksempel hvis klokken er stilt én time for sent).
En konklusjon er reliabel om andre kommer til den samme konklusjonen, ved bruk av de samme premisser. I vitenskap er det derfor viktig å fremvise premissene for en konklusjon. Noe annet regnes som dårlig vitenskap.
| Reliabilitet eller pålitelighet er et uttrykk for konsistens eller stabilitet. I teknisk sammenheng er det definert som «evnen en komponent eller et teknisk system har til å utføre en operasjon under gitte forutsetninger.»Reliabilitet er også forbundet med målesikkerhet. Hvis den samme måling gjentas mange ganger, er målet reliabelt om vi får det samme svaret hver gang (forutsatt at vi måler det samme). Reliabilitet har ikke noe med realitet å gjøre. En klokke kan være reliabel (ved å måle tid konsist og troverdig), men samtidig vise tiden helt feil (for eksempel hvis klokken er stilt én time for sent).
En konklusjon er reliabel om andre kommer til den samme konklusjonen, ved bruk av de samme premisser. I vitenskap er det derfor viktig å fremvise premissene for en konklusjon. Noe annet regnes som dårlig vitenskap.
== Se også ==
validitet
normalfordeling
eksperiment
== Referanser == | Reliabilitet eller pålitelighet er et uttrykk for konsistens eller stabilitet. I teknisk sammenheng er det definert som «evnen en komponent eller et teknisk system har til å utføre en operasjon under gitte forutsetninger. | 7,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Validitet | 2023-02-04 | Validitet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskning', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Vitenskapsteori'] | I vitenskapelig forskning er validitet eller gyldighet en betegnelse på hvor godt man klarer å måle det man har til hensikt å måle eller undersøke. Det er tolkningen av dataene som valideres, ikke selve målemetodene eller testene.En konklusjon er sann dersom den er basert på sanne premisser.
En konklusjon basert på en eller flere usanne premisser er ikke valid.
| I vitenskapelig forskning er validitet eller gyldighet en betegnelse på hvor godt man klarer å måle det man har til hensikt å måle eller undersøke. Det er tolkningen av dataene som valideres, ikke selve målemetodene eller testene.En konklusjon er sann dersom den er basert på sanne premisser.
En konklusjon basert på en eller flere usanne premisser er ikke valid.
== Se også ==
Kriteriumsmotiv
Reliabilitet
== Litteratur ==
Føllesdal, Dagfinn (1932-) (2000). Argumentasjonsteori, språk og vitenskapsfilosofi. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129942.
Baune, Øyvind (1939-) (1993). Språk, logikk og argumentasjonsteori. Oslo: [Ø. Baune]. ISBN 8290905092.
Gullvåg, Ingemund (1987). Rasjonalitet, forståelse og forklaring: innføring i argumentasjonsteori, logikk og vitenskapsfilosofi. [Trondheim]: Tapir. ISBN 8251908086.
Bjørdal, Frode (1996). Kritisk tenkning: en analytisk innføring i språk, logikk og argumentasjon. [Oslo]: Cappelen akademisk forl. ISBN 8245600504.
Næss, Arne (1912-2009) (1971). En del elementære logiske emner. Oslo: Universitetsforlaget.
Næss, Arne (1912-2009) (1960). Innføring i logikk og metodelære. Oslo: Universitetsforlaget.
Johnsbråten, Håvard (1976). Matematisk logikk. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203066720.
== Referanser == | I vitenskapelig forskning er validitet eller gyldighet en betegnelse på hvor godt man klarer å måle det man har til hensikt å måle eller undersøke. Det er tolkningen av dataene som valideres, ikke selve målemetodene eller testene. | 7,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FNAB-43 | 2023-02-04 | FNAB-43 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske skytevåpen', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | FNAB-43 er en maskinpistol fra Italia.
Den første prototypen var ferdig i 1942, og den ble produsert fra 1944 til 1945 av det italienske selskapet Armaguerra Cremona. 7000 eksemplarer ble laget og levert til tyske og RSI-avdelinger som kjempet i Nord-Italia. Våpenet var dyrt å produsere, og krevde mye fresing og detaljarbeide under produksjonen.
Den har integrert munningsbrems og kompensator som også finnes på noen russiske våpen. De kom med foldestokk som foldes oppover for kompakt bæring av våpenet.
| FNAB-43 er en maskinpistol fra Italia.
Den første prototypen var ferdig i 1942, og den ble produsert fra 1944 til 1945 av det italienske selskapet Armaguerra Cremona. 7000 eksemplarer ble laget og levert til tyske og RSI-avdelinger som kjempet i Nord-Italia. Våpenet var dyrt å produsere, og krevde mye fresing og detaljarbeide under produksjonen.
Den har integrert munningsbrems og kompensator som også finnes på noen russiske våpen. De kom med foldestokk som foldes oppover for kompakt bæring av våpenet.
== Litteratur ==
Hogg, Ian. The Encyclopedia of Infantry Weapons of World War X London: Arms & Armour Press, 1978. Third impression. ISBN 085368281X.
Hogg, Ian and Weeks John S. Military Small Arms of the 20th Century. Iola, WI, USA:Krause Publishing, 7th edition, 2000. ISBN 0873418247. | Italia | 7,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Satsuma-oppr%C3%B8ret | 2023-02-04 | Satsuma-opprøret | ['Kategori:1870-årene i Japan', 'Kategori:1877 i Asia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japans historie', 'Kategori:Konflikter i 1877', 'Kategori:Kriger i Asia', 'Kategori:Meijiperioden'] | Satsuma-opprøret (japansk: 西南戦争; Seinan Sensō: Den sørvestlige krig) var et opprør i Japan hvor tidligere Satsuma-samuraier reiste seg mot Meiji-regjeringa ledet av Saigo Takamori fra 29. januar til 24. september 1877, i meijiperiodens 11. år. Det var det siste og mest alvorlige i en serie opprør mot den nye regjeringa. | Satsuma-opprøret (japansk: 西南戦争; Seinan Sensō: Den sørvestlige krig) var et opprør i Japan hvor tidligere Satsuma-samuraier reiste seg mot Meiji-regjeringa ledet av Saigo Takamori fra 29. januar til 24. september 1877, i meijiperiodens 11. år. Det var det siste og mest alvorlige i en serie opprør mot den nye regjeringa. | Japan | 7,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asylet_(TV-serie) | 2023-02-04 | Asylet (TV-serie) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske barneserier', 'Kategori:Norske dramaserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Asylet var en dramaserie for ungdom som ble sendt på NRK fra 1995 til 1998. Serien gikk i tilknytning til programposten Midt i smørøyet. Serien tok utgangspunkt i fire ungdommer som holdt til på det hemmelige klubbstedet «Asylet», og kom borti problemer. Musikken som ble brukt i serien ble laget av Stein Berge Svendsen, Reidar Skår, og Nils Petter Molvær. Regien var ved Petter Fastvold, Kjersti Normann, og Anne-Maria Nørholm.
Serien vant Amandaprisen i kategorien "Beste dramatiske fjernsynsproduksjon" i 1997.
| Asylet var en dramaserie for ungdom som ble sendt på NRK fra 1995 til 1998. Serien gikk i tilknytning til programposten Midt i smørøyet. Serien tok utgangspunkt i fire ungdommer som holdt til på det hemmelige klubbstedet «Asylet», og kom borti problemer. Musikken som ble brukt i serien ble laget av Stein Berge Svendsen, Reidar Skår, og Nils Petter Molvær. Regien var ved Petter Fastvold, Kjersti Normann, og Anne-Maria Nørholm.
Serien vant Amandaprisen i kategorien "Beste dramatiske fjernsynsproduksjon" i 1997.
== Handling ==
Sesong 1
Hammergata og Torsrud skole skal sammen på leirskole. Der stifter Liz og Thomas bekjentskap med Ellen og Pelle, når de roter seg bort på en felles kanotur. Neste dag blir de delt opp i grupper på hver sin kano, Liz, Thomas, Ellen, og Pelle havner på samme gruppe, igjen klarer de å rote seg bort. Etter en stund blir de enige om å gå i land for å søke ly for natten. De bygger en gapahuk, og ser ut til å kose seg. Etter noen timer i gapahuken, blir de ganske gode venner, så gode venner at de foreslår at de skal lage en egen klubb. Pelle foreslår at klubben skal hete "Kalde Rumpers Forbund", men det blir fort nedstemt av de andre. Samtidig leter lærerne etter de bortkommende elevene, tilslutt tilkaller de Røde Kors for hjelp. Litt senere våkner Liz av noen merkelige lyder i skogen. Hun skynder seg bort for å se hva som skjer, hun knipser et par bilder og løper til de andre. Hun får med resten av gjengen bort, da får de se at en mann ved navn Axel taper laserspillet. Det resulterer i at han blir hengt opp i et tre.
Sesong 2
Vi møter igjen Asylet-gjengen - Liz, Thomas, Pelle, Inger og Espen. Av ren nysgjerrighet og eventyrlyst ser ungdommene ting de ikke burde ha sett, og vikler seg inn i flere saker. Hovedingrediensene denne gang er en sleip eiendomshai som vil rive den gamle leiegården hvor de har klubbhuset Asylet, falske dollarsedler, en mystisk klokker, gamle mynter, russiske ikoner og mørke, trange gruveganger under Gamle Aker kirke.
== Rolleliste ==
Sesong 1
Liz: Sigri Heiberg (7 episoder)
Thomas: Lars-Kristian Harveg (7 episoder)
Ellen: Anne Marte Skaanes (født 1982) (7 episoder)
Pelle: Sturla Haugsgjerd (7 episoder)
Axel: Henrik Mestad (7 episoder)
Thomas' mor: Kristin Kajander (7 episoder)
Thomas' far: Jørgen Langhelle (6 episoder)
Liz' far: Bjørn Sundquist (6 episoder)
Pelles far: Kai Remlov (5 episoder)
Inger: Lise Bondevik Øiestad (5 episoder)
Marianne: Berit Boman (5 episoder)
Siddiqui: Toni Usman (5 episoder)
Lien: Tom Nilsen (5 episoder)
Bror: Pål Benjaminsen (5 episoder)
Eirik: Tevje Åsli Akerø (5 episoder)
Blankskalle: Arne Okkenhaug (5 episoder)
Blankskalle: Jonas Rønning (4 episoder)
Blankskalle: Christopher Grøndahl (4 episoder)
Blankskalle: Christian Gavigan (4 episoder)
Blankskalle: Fredrik Enersen (4 episoder)
Ellens mor: Ingrid Vollan (4 episoder)
Ulf: Roger Hilleren (4 episoder)
Jimmy Kahn: Naem Azam (4 episoder)
Liz' mor: Hilde Olausson (3 episoder)
Beth: Pia Borgli (3 episoder)
Tore: Paul Ottar Haga (3 episoder)
Ellens far: Kim Haugen (2 episoder)
Albert: Ingar Helge Gimle (2 episoder)
Ingers mor: Liv Steen (2 episoder)
Ingers far: Knut Haugmark (2 episoder)
Pelles mor: Jannik Bonnevie (2 episoder)
Anders: Kåre Conradi (2 episoder)
Ung advokat: Christian Sommerfelt (2 episoder)
Kafévert: Torgils Moe (1 episode)
Hybelkaninene: Anne Christiansen, Marit Skram, Unn Johannesen, og Mathilde Sporvin (1 episode)Sesong 2
Liz: Sigri Heiberg (7 episoder)
Thomas: Lars-Kristian Harveg (7 episoder)
Pelle: Sturla Haugsgjerd (7 episoder)
Inger: Lisa Bondevik Øiestad (7 episoder)
Espen: Julius Getz Mørk (6 episoder)
Anne Smidt (Espens mor): Stine Ramdahl (6 episoder)
Pelles far: Kai Remlov (6 episoder)
Pjokken: Lars B. Hjort (5 episoder)
Klokker'n: Hallvard Lydvo (5 episoder)
Frøken Linné: Edith Carlmar (5 episoder)
Laila (flaskeensemblet): Mari Ch. Grydeland (5 episoder)
Bengt (flaskeensemblet): Julius Winger (5 episoder)
Thomas' mor: Kristin Kajander (4 episoder)
Liz' far: Bjørn Sundquist (4 episoder)
Flaskeensemblet: Sjur Miljeteig, Stein Stølen Bjerkaker, Marit G. Scharning, Rebekka Karijord, Christina Dammen, Jon Christian Guldbrandsen, Sara Kinge Bergland, Kyrre Tromm Lindvig, Thomas Ulveid, og Julian Andreassen (4 episoder)
Ellen: Anne Marte Skaanes (3 episoder)
Ulf: Roger Hillern (3 episoder)
Ingers far: Knut Haugmark (3 episoder)
Ingers mor: Liv Steen (2 episoder)
Liz' mor: Hilde Olausson (2 episoder)
Ellens mor: Ingrid Vollan (2 episoder)
Thomas' far: Jørgen Langhelle (2 episoder)
Espens far: Knut Husebø (2 episoder)
Bror: Pål Benjaminsen (2 episoder)
Eirik: Tevje Åsli Akerø (2 episoder)
Politimann 2: Hans Jacob Sand (2 episoder)
Trude: Lene Bragli (1 episode)
Hans: Anders Hatlo (1 episode)
Bibliotikar: Sissel Helle Birkelund (1 episode)
Arbeidsformann: Eyolf Soot Kløvig (1 episode)
E-verksmann: Bjarne Thomsen (1 episode)
Bankansatt: Kristin Huseby (1 episode)
Trykkerieier: Gunnar Moreite (1 episode)
Maler: Torleif Aadnesen (1 episode)
Lege: Ole-Kristian Nordby (1 episode)
Sykepleier: Kristin Asskildt (1 episode)Sesong 3
Thomas: Lars-Kristian Harveg
Inger: Lisa Bondevik Øiestad
Ellen: Anne Marte Skaanes
Pernille: Adelaine Cromarty
Kate: Helle Biørnstad
Fredrik: Johan A.S. Jørgensen
Kris: Jørgen Høst
Gry: Mona Fastvold
Lasse Bergkvist (Serge): Martin Dahl Garfalk
Charlotta Nilsen (Alba): Gina Celso
Videogruppa: Paul Alan Bergene, og Mari Bjørnstad
Thomas' mor: Kristin Kajander
Thomas' far: Jørgen Langhelle
Jacob Tufte: Bjørn Skagestad
Fru Tufte: Christin Elisabeth Smit
Grys mor: Birgitte Wethal
Patrik: Bjarte Hjelmeland
Gunnar: Erik Hivju
Einar Gill: Sven Henriksen
Banksjef: Ole-Jørgen Nilsen
Abel: Dieter Kriszat
Abels stemme: Lasse Kolstad
Hilde: Irene Reppen
Frøken Linné: Edith Carlmar
Johanna: Cecilie Næslund
Katarina: Paivi Laakso
Polsk sjømann: Andrew Przchocki
Teletekniker: Atle KnutsenSesong 4
Inger: Lisa Bondevik Øiestad
Fredrik: Johan A.S. Jørgensen
Thomas: Lars-Kristian Harveg
Pernille: Adelaine Cromarty
JD: David S. Staff Jadlowkier
Kate: Helle Biørnstad
Nic: Elisa Banoun
Charlotta Nilsen (Alba): Gina Celso
Lasse Bergkvist (Serge): Martin Dahl Garfalk
Liz: Sigri Heiberg
Pelle: Sturla Haugsgjerd
Espen: Julius Getz Mørk
Jacob Tufte: Bjørn Skagestad
Fru Tufte: Christin Elisabeth Smit
Ingers mor: Liv Steen
Ingers far: Knut Haugmark
Prebensen: Svein Tindberg
Sander: Harald S. Dahl
Advokat Albin Olsson: Carl Morten Amundsen
Kurt: Trond Høvik
Walter: Åsleik Engmark
Gatemusikant: Erik Meyn
Småsmurpene: Viktoria Andersen, Njål Vikebø Hystad, og Caspar Hall Stange
På Café@ Mari P. Bjørnstad, Paul Alan Bergene, Helene Biltvedt, Janne Haarseth, Fredrico Canu, Thomas Kongshavn, Leo Cossais, Jan Hanevik Kielland, Charlotte Krogh, Lars Wormdal Haug, Aksel B. Ramfjord, Helle H. Haugsgjerd, og Lars Eidtun.
Muskelmenn: Kai Andre Kaknes, og Jeton Adzigorovski
Hunden Bob: Bob Haller
Banksjef: Ole-Jørgen Nilsen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Asylet på Internet Movie Database
(no) Asylet hos Filmfront
(no) Asylet på NRK TV | Asylet var en dramaserie for ungdom som ble sendt på NRK fra 1995 til 1998. Serien gikk i tilknytning til programposten Midt i smørøyet. | 7,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Team_Columbias_resultater_i_2009 | 2023-02-04 | Liste over Team Columbias resultater i 2009 | ['Kategori:Landeveissykling', 'Kategori:Sesongartikler sykkellag', 'Kategori:Sportslister', 'Kategori:Sykling i 2009'] | Nedenfor følger lister over Team Columbias plasseringer i utvalgte Pro Tour-ritt samt andre høykategoriserte ritt for sesongen 2009. Raden "Trøyer" angir de trøyene laget har hatt. De to første bokstavene i denne raden er initialene til trøyeinnehaveren, de neste angir hvilken trøye det er snakk om. L: ledertrøyen, U: ungdomstrøyen, P:poengtrøyer og K:klatretrøyen.
| Nedenfor følger lister over Team Columbias plasseringer i utvalgte Pro Tour-ritt samt andre høykategoriserte ritt for sesongen 2009. Raden "Trøyer" angir de trøyene laget har hatt. De to første bokstavene i denne raden er initialene til trøyeinnehaveren, de neste angir hvilken trøye det er snakk om. L: ledertrøyen, U: ungdomstrøyen, P:poengtrøyer og K:klatretrøyen.
== Paris-Nice 2009 ==
Fullstendig resultatliste.
== Tirreno–Adriatico 2009 ==
Fullstendig resultatliste
== Vårklassikerne 2009 ==
== Baskerland rundt 2009 ==
Fullstendig resultatliste
== Romandiet rundt 2009 ==
3. etappe var lagtempo.
Fullstendig resultatliste
== Giro d'Italia 2009 ==
Første etappe var en lagtempo som Columbia vant. Hele laget kom samlet til mål og følgelig er alle listet med etappeseier. Mark Cavendish krysset mållinjen først og tok dermed ledertrøyen.
Fullstendig resultatliste
== Catalonia rundt 2009 ==
Fullstendig resultatliste
== Tour de France 2009 ==
Fullstendig resultatliste
== Høstklassikerne 2009 ==
=== Lombardia rundt 2009 ===
Fullstendig resultatliste
== Se også ==
Liste over Team Columbias resultater i 2010
Liste over Team Columbias resultater i 2008 | Nedenfor følger lister over Team Columbias plasseringer i utvalgte Pro Tour-ritt samt andre høykategoriserte ritt for sesongen 2009. Raden "Trøyer" angir de trøyene laget har hatt. | 7,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_land_etter_HDI_etter_%C3%A5r | 2023-02-04 | Liste over land etter HDI etter år | ['Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Pekere', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Liste over land etter HDI har flere betydninger:
Liste over land etter HDI (1990)
Liste over land etter HDI (2005)
Liste over land etter HDI (2006)
Liste over land etter HDI (2007)
Liste over land etter HDI (2010)
Liste over land etter HDI (2011)
Liste over land etter HDI (2013)
Liste over land etter HDI (2014)
Liste over land etter HDI (2020)
Liste over land etter HDI (2021) (siste) | Liste over land etter HDI har flere betydninger:
Liste over land etter HDI (1990)
Liste over land etter HDI (2005)
Liste over land etter HDI (2006)
Liste over land etter HDI (2007)
Liste over land etter HDI (2010)
Liste over land etter HDI (2011)
Liste over land etter HDI (2013)
Liste over land etter HDI (2014)
Liste over land etter HDI (2020)
Liste over land etter HDI (2021) (siste) | Dette er en liste over land etter HDI (2005), som beskrevet i FNs Development Programme Report 2007. Listen har etter dette blitt oppdatert 18. | 7,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chaim_Herzog | 2023-02-04 | Chaim Herzog | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. april', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Israelske presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Belfast', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Chaim Herzog (חיים הרצוג) (født 17. september 1918 i Belfast i Irland, død 17. april 1997 i Jerusalem) var Israels sjette president (1983–1993).
| Chaim Herzog (חיים הרצוג) (født 17. september 1918 i Belfast i Irland, død 17. april 1997 i Jerusalem) var Israels sjette president (1983–1993).
== Referanser == | Chaim Herzog (חיים הרצוג) (født 17. september 1918 i Belfast i Irland, død 17. | 7,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuru_(Finland) | 2023-02-04 | Kuru (Finland) | ['Kategori:1867 i Finland', 'Kategori:2009 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Birkalands geografi', 'Kategori:Kommuner etablert i 1867', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kuru er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen ble sammenslått med Ylöjärvi kommune 1. januar 2009 | Kuru er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen ble sammenslått med Ylöjärvi kommune 1. januar 2009 | Kuru er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen ble sammenslått med Ylöjärvi kommune 1. | 7,648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/U.K._(album) | 2023-02-04 | U.K. (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1978', 'Kategori:UK-album'] | U.K. er den første utgivelsen av det britiske bandet UK innenfor sjangeren progressiv rock og kom ut i mars 1978 på E.G. Records. Utgivelsen er preget av mellomspill med keyboards, perkusjon og elektrisk fiolin, noe som også gjør at denne utgivelsen kan klassifiseres under jazz-fusion. Dette er for øvrig den eneste utgivelsen hvor alle de opprinnelige bandmedlemmene deltok i, siden trommeslager Bill Bruford og gitaristen Allan Holdsworth valgte å forlate bandet på grunn av uenigheter innad.
| U.K. er den første utgivelsen av det britiske bandet UK innenfor sjangeren progressiv rock og kom ut i mars 1978 på E.G. Records. Utgivelsen er preget av mellomspill med keyboards, perkusjon og elektrisk fiolin, noe som også gjør at denne utgivelsen kan klassifiseres under jazz-fusion. Dette er for øvrig den eneste utgivelsen hvor alle de opprinnelige bandmedlemmene deltok i, siden trommeslager Bill Bruford og gitaristen Allan Holdsworth valgte å forlate bandet på grunn av uenigheter innad.
== Sporliste ==
«In the Dead of Night» (5.36)(Eddie Jobson, John Wetton)
«By the Light of Day» (4.40)(Eddie Jobson, John Wetton)
«Presto Vivace and Reprise» (3.06)(Eddie Jobson, John Wetton)
«Thirty Years» (8.02)(Eddie Jobson, John Wetton, Bill Bruford)
«Alaska» (4.38)(Eddie Jobson)
«Time to Kill» (5.00)(Eddie Jobson, John Wetton, Bill Bruford)
«Nevermore» (8.09)(Allan Holdsworth, Eddie Jobson, John Wetton)
«Mental Medication» (7.24)(Allan Holdsworth, Bill Bruford, Eddie Jobson)
== Personell ==
Eddie Jobson – Elektrisk fiolin og keyboards
John Wetton – Bassgitar og vokaler
Allan Holdsworth – Gitar
Bill Bruford – Trommer og perkusjon
== Eksterne lenker ==
(en) U.K. på Discogs
(en) U.K. på MusicBrainz
(en) U.K. på Spotify
(en) U.K. på AllMusic | lenke | 7,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Harald_Alstads%C3%A6ter | 2023-02-04 | Lars Harald Alstadsæter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Andebu kommune'] | Lars Harald Alstadsæter (født 6. september 1957) er assisterende distriktsdirektør i NRK. Han var distriktsredaktør i NRK Østafjells fra 1991 til 2010. Han er utdannet journalist og samfunnsplanlegger.
Alstadsæter har arbeidet som journalist i flere NRK-redaksjoner. I 1991 ble han ansatt som redaktør i NRKs nyopprettede distriktskontor i Vestfold. Da NRK i 2003 slo sammen distriktskontorene i Buskerud, Telemark og Vestfold til et felles regionalt kontor, ble han redaktør for NRK Østafjells. NRK Østafjells er NRKs største distriktskontor. I 2010 ble Alstadsæter ansatt i distriktsdirektørens ledergruppe ved NRKs hovedkontor på Marienlyst i Oslo og er pr 2017 assisterende distriktsdirektør.
Alstadsæter er cand. mag med spesialisering innen offentlig administrasjon og planlegging, og medier og kommunikasjon fra Høgskulen i Volda.
Han bor i Andebu kommune i Vestfold.
| Lars Harald Alstadsæter (født 6. september 1957) er assisterende distriktsdirektør i NRK. Han var distriktsredaktør i NRK Østafjells fra 1991 til 2010. Han er utdannet journalist og samfunnsplanlegger.
Alstadsæter har arbeidet som journalist i flere NRK-redaksjoner. I 1991 ble han ansatt som redaktør i NRKs nyopprettede distriktskontor i Vestfold. Da NRK i 2003 slo sammen distriktskontorene i Buskerud, Telemark og Vestfold til et felles regionalt kontor, ble han redaktør for NRK Østafjells. NRK Østafjells er NRKs største distriktskontor. I 2010 ble Alstadsæter ansatt i distriktsdirektørens ledergruppe ved NRKs hovedkontor på Marienlyst i Oslo og er pr 2017 assisterende distriktsdirektør.
Alstadsæter er cand. mag med spesialisering innen offentlig administrasjon og planlegging, og medier og kommunikasjon fra Høgskulen i Volda.
Han bor i Andebu kommune i Vestfold.
== Referanser == | Lars Harald Alstadsæter (født 6. september 1957) er assisterende distriktsdirektør i NRK. | 7,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danger_Money | 2023-02-04 | Danger Money | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1979', 'Kategori:UK-album'] | Danger Money er den andre utgivelsen av gruppen UK, som på dette tidspunktet bestod av John Wetton, Eddie Jobson og Terry Bozzio. Utgivelsen ble gitt ut av E.G. Records og Polydor og kom ut i mars 1979. Spor tre, fire og seks hadde blitt spilt på turneen gjennom 1978 av bandets originale besetning med Bill Bruford og Allan Holdsworth. En tidlig versjon av spor seks inkluderte introen som siden skulle utgjøre en del av albumets tittelspor. Fra innspillingen av denne utgivelsen ble det laget en ny versjon av «In the Dead of Night», og denne ble utgitt som en B–side av singler tatt fra albumet. Denne versjonen eksisterer for øvrig bare på LP–versjonen.
| Danger Money er den andre utgivelsen av gruppen UK, som på dette tidspunktet bestod av John Wetton, Eddie Jobson og Terry Bozzio. Utgivelsen ble gitt ut av E.G. Records og Polydor og kom ut i mars 1979. Spor tre, fire og seks hadde blitt spilt på turneen gjennom 1978 av bandets originale besetning med Bill Bruford og Allan Holdsworth. En tidlig versjon av spor seks inkluderte introen som siden skulle utgjøre en del av albumets tittelspor. Fra innspillingen av denne utgivelsen ble det laget en ny versjon av «In the Dead of Night», og denne ble utgitt som en B–side av singler tatt fra albumet. Denne versjonen eksisterer for øvrig bare på LP–versjonen.
== Sporliste ==
Danger Money (8.12)
Rendezvous 6:02 (5.00)
The Only Thing She Needs (7.53)
Caesar's Palace Blues (4.42)
Nothing to Lose (3.57)
Carrying No Cross (12.20)Alle sanger er skrevet av Eddie Jobson og John Wetton.
== Personell ==
Eddie Jobson – Keyboards, elektrisk fiolin
John Wetton – Bassgitar, vokaler
Terry Bozzio – Trommer, perkusjon
== Eksterne lenker ==
(en) Danger Money på Discogs
(en) Danger Money på MusicBrainz
(en) Danger Money på AllMusic | lenke | 7,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%9B | 2023-02-04 | Û | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Û og û (U med cirkumfleks) er en bokstav som brukes på flere språk, på norsk kun i fremmedord. Det er den 26. bokstaven i det kurdiske hawar-alfabetet, der den representerer en lang o-lyd: [u:], i motsetning til u som representerer en kort. Cirkumfleks brukes på samme måte (for å markere lang vokal) på en rekke andre språk, men i disse anses ikke û for å være en egen bokstav, men en variant av u. Språk der û brukes på denne måten inkluderer: Afrikaans, friulisk, tyrkisk (for persiske og arabiske lånord), samt i transkripsjoner av japansk. På fransk representerer cirkumfleks en s som følger vokalen den står over, men som er falt ut av uttale. Cirkumfleksen brukes for å gjøre det lettere å se etymologiske likheter mellom ord. Etter rettskrivingen av 1990, er û ikke lenger obligatorisk, og erstattes av u, med mindre cirkumfleksen er det eneste som skiller to ellers helt like ord.
I Unicode kodes û som U+00DB (Û) og U+00FB (û). | Û og û (U med cirkumfleks) er en bokstav som brukes på flere språk, på norsk kun i fremmedord. Det er den 26. bokstaven i det kurdiske hawar-alfabetet, der den representerer en lang o-lyd: [u:], i motsetning til u som representerer en kort. Cirkumfleks brukes på samme måte (for å markere lang vokal) på en rekke andre språk, men i disse anses ikke û for å være en egen bokstav, men en variant av u. Språk der û brukes på denne måten inkluderer: Afrikaans, friulisk, tyrkisk (for persiske og arabiske lånord), samt i transkripsjoner av japansk. På fransk representerer cirkumfleks en s som følger vokalen den står over, men som er falt ut av uttale. Cirkumfleksen brukes for å gjøre det lettere å se etymologiske likheter mellom ord. Etter rettskrivingen av 1990, er û ikke lenger obligatorisk, og erstattes av u, med mindre cirkumfleksen er det eneste som skiller to ellers helt like ord.
I Unicode kodes û som U+00DB (Û) og U+00FB (û). | Û og û (U med cirkumfleks) er en bokstav som brukes på flere språk, på norsk kun i fremmedord. Det er den 26. | 7,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hydnoraceae | 2023-02-04 | Hydnoraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Piperales', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Hydnoraceae er en plantefamilie av parasittiske planter i ordenen Piperales, som nå anerkjennes av de fleste botaniske forskere. Den omfatter noen få arter fordelt på to planteslekter. Artene vokser kun i Afrika, Jemen og Madagaskar (Hydnora), samt i det sørlige Sør-Amerika med en mulig art i Costa Rica (Prosopanche). Artene i denne familien har svært uvanlig morfologi, bl.a. mangler de helt og holdent blader og blomstene er meget spesialiserte.
Slekten Hydnora i Afrika har 5 anerkjente arter (2007), men kanskje så mange som 12-15 totalt inklusive mulige varianter. Arten Hydnora africana er uten klorofyll, stilken er underjordisk mens de overjordiske og sukkulente blomstene er rødfiolette utenpå og sterkt røde inni. Denne planten har en blomst som kan åpnes og lukkes, og tidvis fanger den biller som etter en tid unnslipper blomsten. Den vokser i tørre områder idet sørlige Afrika, som parasitt på røttene av medlemmer av vortemelkfamilien. Også Hydnora triceps er en parasitt på vortemelk-planter, men utelukkende på arten Euphorbia dregeana.
Slekten Prosopanche har bare anerkjente 3 arter, to av dem i Argentina og Paraguay, og én mulig art lengre nord i Costa Rica i Mellom-Amerika.
| Hydnoraceae er en plantefamilie av parasittiske planter i ordenen Piperales, som nå anerkjennes av de fleste botaniske forskere. Den omfatter noen få arter fordelt på to planteslekter. Artene vokser kun i Afrika, Jemen og Madagaskar (Hydnora), samt i det sørlige Sør-Amerika med en mulig art i Costa Rica (Prosopanche). Artene i denne familien har svært uvanlig morfologi, bl.a. mangler de helt og holdent blader og blomstene er meget spesialiserte.
Slekten Hydnora i Afrika har 5 anerkjente arter (2007), men kanskje så mange som 12-15 totalt inklusive mulige varianter. Arten Hydnora africana er uten klorofyll, stilken er underjordisk mens de overjordiske og sukkulente blomstene er rødfiolette utenpå og sterkt røde inni. Denne planten har en blomst som kan åpnes og lukkes, og tidvis fanger den biller som etter en tid unnslipper blomsten. Den vokser i tørre områder idet sørlige Afrika, som parasitt på røttene av medlemmer av vortemelkfamilien. Også Hydnora triceps er en parasitt på vortemelk-planter, men utelukkende på arten Euphorbia dregeana.
Slekten Prosopanche har bare anerkjente 3 arter, to av dem i Argentina og Paraguay, og én mulig art lengre nord i Costa Rica i Mellom-Amerika.
== Taksonomi ==
Følgende 2 slekter, med samtlige allment anerkjente arter listet nedenfor, hører til denne familien:
Familie Hydnoraceae
Hydnora – 12-15 arter (5 anerkjente)
Hydnora africana – sørlige Afrika
Hydnora johannis = syn. Hydnora abyssinica - Etiopia
Hydnora esculenta
Hydnora sinandevu – Tanzania
Hydnora triceps – sørlige Afrika
Prosopanche – 3 arter
Prosopanche americana – Argentina, Paraguay
Prosopanche bonacinae – Argentina
Prosopanche costaricensis – Costa Rica
== Eksterne lenker ==
(en) Hydnoraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Hydnoraceae hos Artsdatabanken
(en) Hydnoraceae hos Fossilworks
(en) Hydnoraceae hos ITIS
(en) Hydnoraceae hos NCBI
(en) Hydnoraceae hos The International Plant Names Index
(en) Hydnoraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Hydnoraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hydnoraceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Hydnoraceae – beskrivelse av arter hos Parasitic Plants.
Nickrent, D. L., A. Blarer, Y.-L. Qiu, D. E. Soltis, P. S. Soltis, og M. Zanis: «Molecular data place Hydnoraceae with Aristolochiaceae», American Journal of Botany Nr. 89 (11), 2002m side 1809-1817.
Kushan U. Tennakoon, Jay F. Bolin, Lytton J. Musselman og Erika Maass : «Structural attributes of the hypogeous holoparasite Hydnora triceps», American Journal of Botany Nr. 94, 2007, side 1439-1449. | Se teksten | 7,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erlend_Sand | 2023-02-04 | Erlend Sand | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Ledere for Europeisk Ungdom', 'Kategori:Lokalpolitikere i Bergen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Tillitsvalgte i Unge Høyre', 'Kategori:Tillitsvalgte i Unge Venstre', 'Kategori:Venstre-politikere i Hordaland', 'Kategori:Venstre-politikere i Sør-Trøndelag'] | Erlend Jorunson Sand (født 13. august 1983 i Trondheim) er en norsk politiker (V).
Han var nestleder i Nord-Trøndelag Unge Høyre før han meldte seg inn i Unge Venstre. Sand var medlem av Unge Venstres sentralstyre fra 2006 til 2008 og nestleder i Bergen Venstre fra 2011 til 2012.Sand var leder i Europeisk Ungdom fra 2009 til 2010. Han har også vært ansatt i samme organisasjon som reisesekretær og organisasjonssekretær.Han har vært tilknyttet tankesmiene Civita og Liberalt Laboratorium.Ved siden av jusstudiene ved Universitetet i Bergen har han hatt verv i Studentparlamentet, Studentersamfunnet og Rettspolitisk forening.
| Erlend Jorunson Sand (født 13. august 1983 i Trondheim) er en norsk politiker (V).
Han var nestleder i Nord-Trøndelag Unge Høyre før han meldte seg inn i Unge Venstre. Sand var medlem av Unge Venstres sentralstyre fra 2006 til 2008 og nestleder i Bergen Venstre fra 2011 til 2012.Sand var leder i Europeisk Ungdom fra 2009 til 2010. Han har også vært ansatt i samme organisasjon som reisesekretær og organisasjonssekretær.Han har vært tilknyttet tankesmiene Civita og Liberalt Laboratorium.Ved siden av jusstudiene ved Universitetet i Bergen har han hatt verv i Studentparlamentet, Studentersamfunnet og Rettspolitisk forening.
== Referanser == | Erlend Jorunson Sand (født 13. august 1983 i Trondheim) er en norsk politiker (V). | 7,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%99 | 2023-02-04 | Ù | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ù og ù (U med grav aksent) er den 30. bokstaven i det kasjubiske alfabetet og i det kurdiske yekgirtú-alfabetet. På kasjubisk representerer den lyden [wu], i motsetning til u som representerer [ʊ-u], mens den på kurdisk representerer lyden [œ]. Ù brukes også på en del andre språk, men anses da ikke for å være en egen bokstav, men en annen utgave av boksatven u. På fransk, brukes ù primært for å skille mellom ord som ellers ville vært like, slik som ou (eller) og où (hvor). På italiensk markerer grav aksent en trykksterk stavelse.
I Unicode kodes ù som U+00D9 (Ù) og U+00F9 (ù). | Ù og ù (U med grav aksent) er den 30. bokstaven i det kasjubiske alfabetet og i det kurdiske yekgirtú-alfabetet. På kasjubisk representerer den lyden [wu], i motsetning til u som representerer [ʊ-u], mens den på kurdisk representerer lyden [œ]. Ù brukes også på en del andre språk, men anses da ikke for å være en egen bokstav, men en annen utgave av boksatven u. På fransk, brukes ù primært for å skille mellom ord som ellers ville vært like, slik som ou (eller) og où (hvor). På italiensk markerer grav aksent en trykksterk stavelse.
I Unicode kodes ù som U+00D9 (Ù) og U+00F9 (ù). | Ù og ù (U med grav aksent) er den 30. bokstaven i det kasjubiske alfabetet og i det kurdiske yekgirtú-alfabetet. | 7,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lactoris_fernandeziana | 2023-02-04 | Lactoris fernandeziana | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Piperales'] | Lactoris fernandeziana er en planteart som bare finnes på øya Isla Robinson Crusoe, en av de chilenske Juan Fernández-øyene i Stillehavet. Den ble tidligere regnet til en egen familie, Lactoridaceae, men i APG IV-systemet er den plassert i holurtfamilien.
Planten er en liten busk. Den er gynomonøcisk med hunnblomster og tvekjønnede blomster på samme plante. Blomstene sitter på korte stilker i bladhjørnene. Pollineringen skjer med vinden, og kanskje vann. Frøene er mørkebrune, små og lette, og de spres med vind, tyngdekraft eller vann.Lactoris fernandeziana er en av omtrent 100 endemiske arter på øya. Det finnes mer enn 960 eksemplarer med en høyde over 30 cm fordelt på 14 voksesteder. Planten vokser helst som undervegetasjon i fjellskoger i bratte skråninger med mye vind, tåke og regn. Den kan av og til vokse i full sol i vertikale klippesider. Planten vokser mellom 340 og 690 moh., som regel høyere enn 500 m.Lactoris fernandeziana er tradisjonelt blitt regnet som den eneste arten i familien Lactoridaceae. I Cronquist-systemet ble familien regnet til magnoliaordenen, mens den i Takhtajan-systemet ble plassert i en egen orden, Lactoridales. I APG IV-systemet har man valgt å plassere arten i holurtfamilien, som tilhører pepperordenen. En fylogenetisk studie fra 2021 konkluderer likevel med at arten bør regnes til en egen familie i pepperordenen.Fossilt pollen viser at familien tidligere har hatt en vid utbredelse. De eldste funnene er fra sørvestlige Afrika for 93–76 millioner år siden. Andre funn er gjort i Canada, India, USA, Antarktis, Argentina og Australia. De yngste fossilene er funnet i sørlige Patagonia, 2000 km fra dagens forekomst, og er datert til tidlig miocen for 19,33 millioner år siden. Isla Robinson Crusoe er bare fire millioner år gammel og har aldri vært forbundet med fastlandet.
| Lactoris fernandeziana er en planteart som bare finnes på øya Isla Robinson Crusoe, en av de chilenske Juan Fernández-øyene i Stillehavet. Den ble tidligere regnet til en egen familie, Lactoridaceae, men i APG IV-systemet er den plassert i holurtfamilien.
Planten er en liten busk. Den er gynomonøcisk med hunnblomster og tvekjønnede blomster på samme plante. Blomstene sitter på korte stilker i bladhjørnene. Pollineringen skjer med vinden, og kanskje vann. Frøene er mørkebrune, små og lette, og de spres med vind, tyngdekraft eller vann.Lactoris fernandeziana er en av omtrent 100 endemiske arter på øya. Det finnes mer enn 960 eksemplarer med en høyde over 30 cm fordelt på 14 voksesteder. Planten vokser helst som undervegetasjon i fjellskoger i bratte skråninger med mye vind, tåke og regn. Den kan av og til vokse i full sol i vertikale klippesider. Planten vokser mellom 340 og 690 moh., som regel høyere enn 500 m.Lactoris fernandeziana er tradisjonelt blitt regnet som den eneste arten i familien Lactoridaceae. I Cronquist-systemet ble familien regnet til magnoliaordenen, mens den i Takhtajan-systemet ble plassert i en egen orden, Lactoridales. I APG IV-systemet har man valgt å plassere arten i holurtfamilien, som tilhører pepperordenen. En fylogenetisk studie fra 2021 konkluderer likevel med at arten bør regnes til en egen familie i pepperordenen.Fossilt pollen viser at familien tidligere har hatt en vid utbredelse. De eldste funnene er fra sørvestlige Afrika for 93–76 millioner år siden. Andre funn er gjort i Canada, India, USA, Antarktis, Argentina og Australia. De yngste fossilene er funnet i sørlige Patagonia, 2000 km fra dagens forekomst, og er datert til tidlig miocen for 19,33 millioner år siden. Isla Robinson Crusoe er bare fire millioner år gammel og har aldri vært forbundet med fastlandet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lactoris fernandeziana i Encyclopedia of Life
(en) Lactoris fernandeziana i Global Biodiversity Information Facility
(en) Lactoris fernandeziana hos NCBI
(en) Lactoris fernandeziana hos The International Plant Names Index
(en) Lactoris fernandeziana hos Tropicos
(en) Kategori:Lactoris fernandeziana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lactoris fernandeziana – detaljert informasjon på Wikispecies | Lactoris fernandeziana er en planteart som bare finnes på øya Isla Robinson Crusoe, en av de chilenske Juan Fernández-øyene i Stillehavet. Den ble tidligere regnet til en egen familie, Lactoridaceae, men i APG IV-systemet er den plassert i holurtfamilien. | 7,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Okello | 2023-02-04 | John Okello | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprørsledere', 'Kategori:Tanzanianere'] | John Gideon Okello (født i 1937 i Lango-regionen i dagens Uganda, død 1971) var en av Afrikas mest eksentriske, men minst kjente revolusjonære. I 1964 ledet han Zanzibar-revolusjonen, som styrta sultan Jamshid bil Abdullah av Zanzibar og som førte til at Zanzibar ble erklært en republikk. | John Gideon Okello (født i 1937 i Lango-regionen i dagens Uganda, død 1971) var en av Afrikas mest eksentriske, men minst kjente revolusjonære. I 1964 ledet han Zanzibar-revolusjonen, som styrta sultan Jamshid bil Abdullah av Zanzibar og som førte til at Zanzibar ble erklært en republikk. | John Gideon Okello (født i 1937 i Lango-regionen i dagens Uganda, død 1971) var en av Afrikas mest eksentriske, men minst kjente revolusjonære. I 1964 ledet han Zanzibar-revolusjonen, som styrta sultan Jamshid bil Abdullah av Zanzibar og som førte til at Zanzibar ble erklært en republikk. | 7,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saururaceae | 2023-02-04 | Saururaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Piperales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Saururaceae er en plantefamilie i ordenen Piperales, som omfatter 6 arter fordelt på 4 planteslekter. Artene vokser kun i det sørlige og østlige Asia, samt i Nord-Amerika.
| Saururaceae er en plantefamilie i ordenen Piperales, som omfatter 6 arter fordelt på 4 planteslekter. Artene vokser kun i det sørlige og østlige Asia, samt i Nord-Amerika.
== Taksonomi ==
Følgende 4 slekter, med samtlige 6 anerkjente arter listet nedenfor, hører til denne familien:
Familie Saururaceae
Anemopsis
Anemopsis californica – Nord-Amerika
Gymnotheca
Gymnotheca chinensis – Asia
Gymnotheca involucrata – Asia
Houttuynia
Houttuynia cordata – Asia
Saururus
Saururus cernuus – Nord-Amerika
Saururus chinensis – Asia
== Eksterne lenker ==
(en) Saururaceae i Encyclopedia of Life
(en) Saururaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Saururaceae hos Artsdatabanken
(sv) Saururaceae hos Dyntaxa
(en) Saururaceae hos Fossilworks
(en) Saururaceae hos ITIS
(en) Saururaceae hos NCBI
(en) Saururaceae hos The International Plant Names Index
(en) Saururaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Saururaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Saururaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Saururaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992 onwards). The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine..
Flora of North America: Saururaceae
Flora of China: Saururaceae
NCBI Taxonomy Browser
lenker hos CSDL, Texas Arkivert 4. mars 2007 hos Wayback Machine. | Se teksten | 7,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dwars_door_Vlaanderen | 2023-02-04 | Dwars door Vlaanderen | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dwars door Vlaanderen'] | Dwars door Vlaanderen er et sykkelritt i Flandern, Belgia. Frem til 1999 het konkurransen Dwars door België. Tradisjonelt arrangeres det på en onsdag og er opptakten til den flamske sykkeluken som starter med E3 Prijs Vlaanderen på lørdagen, og avsluttes med Flandern rundt en uke senere. Målgang er alltid i Waregem.
Fra 2017 inngår det i UCI WorldTour-kalenderen.I 2018 ble rittet flyttet én uke slik at det gikk onsdagen før Flandern rundt.
| Dwars door Vlaanderen er et sykkelritt i Flandern, Belgia. Frem til 1999 het konkurransen Dwars door België. Tradisjonelt arrangeres det på en onsdag og er opptakten til den flamske sykkeluken som starter med E3 Prijs Vlaanderen på lørdagen, og avsluttes med Flandern rundt en uke senere. Målgang er alltid i Waregem.
Fra 2017 inngår det i UCI WorldTour-kalenderen.I 2018 ble rittet flyttet én uke slik at det gikk onsdagen før Flandern rundt.
== Vinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dwars door Vlaanderen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rik Van Steenbergen | 7,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jeff_Smith | 2023-02-04 | Jeff Smith | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Tegneseriestubber'] | Jeff Smith (født 27. august 1960) er en amerikansk tegneserieskaper. Smith er best kjent for sin serie Bone, som han gav ut selv fra 1991 til 2004. For å gi ut serien, startet han sitt eget forlag, «Cartoon Books», og på dette forlaget gav han ut nesten hele serien. Serien vant en rekke priser, og blir i dag regnet som en moderne tegneserieklassiker.Smith har også laget serien Shazam! The Monster Society of Evil med superhelten Captain Marvel i hovedrollen og science fictionserien RASL.
| Jeff Smith (født 27. august 1960) er en amerikansk tegneserieskaper. Smith er best kjent for sin serie Bone, som han gav ut selv fra 1991 til 2004. For å gi ut serien, startet han sitt eget forlag, «Cartoon Books», og på dette forlaget gav han ut nesten hele serien. Serien vant en rekke priser, og blir i dag regnet som en moderne tegneserieklassiker.Smith har også laget serien Shazam! The Monster Society of Evil med superhelten Captain Marvel i hovedrollen og science fictionserien RASL.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Jeff Smith – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jeff Smith – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jeff Smith på Internet Movie Database
(en) Jeff Smith hos The Movie Database
(en) Biografi på Boneville, Bones offisielle side.
(en) Biografi hos Scolastic. | | beskjeftigelse = | 7,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fluorescein | 2023-02-04 | Fluorescein | ['Kategori:ATC S01J', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fargestoff', 'Kategori:Fenoler', 'Kategori:Karboksylsyrer', 'Kategori:Ketoner'] | Fluorescein er et kraftig fargestoff. Ett gram av fluorescein er
tilstrekkelig for å innfarge tre kubikkmeter vann. Den dannede fargen er fluorescerende grønn. Fluorescein anvendes ofte innen mikroskopi for å farge celler. | Fluorescein er et kraftig fargestoff. Ett gram av fluorescein er
tilstrekkelig for å innfarge tre kubikkmeter vann. Den dannede fargen er fluorescerende grønn. Fluorescein anvendes ofte innen mikroskopi for å farge celler. | Fluorescein er et kraftig fargestoff. Ett gram av fluorescein er | 7,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karislojo | 2023-02-04 | Karislojo | ['Kategori:1610-årene i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1614', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2013', 'Kategori:Nylands geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Karislojo (finsk: Karjalohja) er en tidligere kommune i landskapet Nyland i Finland. Karislojo grenset til kommunene Raseborg, Salo og Lojo. Karislojo var enspråklig finsk.
Den 1. januar 2013 ble Karislojo og Nummi-Pusula slått sammen med Lojo.Til severdighetene i Karislojo hører Kärkelä bruk.
| Karislojo (finsk: Karjalohja) er en tidligere kommune i landskapet Nyland i Finland. Karislojo grenset til kommunene Raseborg, Salo og Lojo. Karislojo var enspråklig finsk.
Den 1. januar 2013 ble Karislojo og Nummi-Pusula slått sammen med Lojo.Til severdighetene i Karislojo hører Kärkelä bruk.
== Referanser == | Karislojo (finsk: Karjalohja) er en tidligere kommune i landskapet Nyland i Finland. Karislojo grenset til kommunene Raseborg, Salo og Lojo. | 7,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B6gfors | 2023-02-04 | Högfors | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Nyland', 'Kategori:Sider med kart'] | Högfors (finsk: Karkkila) er en kommune i landskapet Nyland i Finland.
Kommunesenteret og byen er vokst fram omkring fossen ved utløpet fra innsjøen Pyhäjärvi, der det ble anlagt støperi (Högfors bruk).Högfors grenser til kommunene Vichtis, Nummi-Pusula, Tammela og Loppi.
I Högfors finnes et støperimuseum og et arbeidermuseum. Nylands høyeste punkt Loukkumäki på 174 m ligger vest for bydelen Järvenpää.Högfors er enspråklig finsk.
| Högfors (finsk: Karkkila) er en kommune i landskapet Nyland i Finland.
Kommunesenteret og byen er vokst fram omkring fossen ved utløpet fra innsjøen Pyhäjärvi, der det ble anlagt støperi (Högfors bruk).Högfors grenser til kommunene Vichtis, Nummi-Pusula, Tammela og Loppi.
I Högfors finnes et støperimuseum og et arbeidermuseum. Nylands høyeste punkt Loukkumäki på 174 m ligger vest for bydelen Järvenpää.Högfors er enspråklig finsk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Karkkila – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Högfors (finsk: Karkkila) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. | 7,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kervo | 2023-02-04 | Kervo | ['Kategori:1970 i Finland', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1970', 'Kategori:Kervo', 'Kategori:Kommuner i Nyland', 'Kategori:Sider med kart'] | Kervo (finsk: Kerava) er en by og kommune i landskapet Nyland i Finland. Kervo er enspråklig finsk.
Kervo grenser til kommunene Vanda, Tusby og Sibbo.
| Kervo (finsk: Kerava) er en by og kommune i landskapet Nyland i Finland. Kervo er enspråklig finsk.
Kervo grenser til kommunene Vanda, Tusby og Sibbo.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kerava – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kerava – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Uppslagsverket Finland, Kervo | Kervo (finsk: Kerava) er en by og kommune i landskapet Nyland i Finland. Kervo er enspråklig finsk. | 7,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A4nts%C3%A4l%C3%A4 | 2023-02-04 | Mäntsälä | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1585', 'Kategori:Kommuner i Nyland', 'Kategori:Sider med kart'] | Mäntsälä er en kommune i landskapet Nyland i Finland, som ligger ca. 60 kilometer nord for Helsingfors.
Kommunen har en befolkning på 20 649 (56. største by i Finland) og et areal på 596 km² (198. største by). Mäntsälä grenser til kommunene Borgnäs, Sibbo, Tusby, Hyvinge, Riihimäki, Orimattila, Kärkölä, Pukkila og Askola.
| Mäntsälä er en kommune i landskapet Nyland i Finland, som ligger ca. 60 kilometer nord for Helsingfors.
Kommunen har en befolkning på 20 649 (56. største by i Finland) og et areal på 596 km² (198. største by). Mäntsälä grenser til kommunene Borgnäs, Sibbo, Tusby, Hyvinge, Riihimäki, Orimattila, Kärkölä, Pukkila og Askola.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mäntsälä – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mäntsälä – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Mäntsälä er en kommune i landskapet Nyland i Finland, som ligger ca. 60 kilometer nord for Helsingfors. | 7,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nummi-Pusula | 2023-02-04 | Nummi-Pusula | ['Kategori:1981 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1981', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2013', 'Kategori:Nylands geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Nummi-Pusula er en tidligere kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen hadde en befolkning på rundt 6 000 og et areal på 505 km². Nummi-Pusula var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Lojo, Salo, Somero, Tammela, Högfors og Vichtis.
Nummi-Pusula kommune ble dannet i 1981 gjennom sammenslåing av kommunene Nummis og Pusula. Den 1. januar 2013 ble Nummi-Pusula og Karislojo slått sammen med Lojo.Flere bedrifter innen metall- og treindustri ligger i Nummi-Pusula. Blant disse nevnes hydraulikkfirmaet Nurmi hydraulics og pumpeprodusenten Pumppulohja.
| Nummi-Pusula er en tidligere kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen hadde en befolkning på rundt 6 000 og et areal på 505 km². Nummi-Pusula var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Lojo, Salo, Somero, Tammela, Högfors og Vichtis.
Nummi-Pusula kommune ble dannet i 1981 gjennom sammenslåing av kommunene Nummis og Pusula. Den 1. januar 2013 ble Nummi-Pusula og Karislojo slått sammen med Lojo.Flere bedrifter innen metall- og treindustri ligger i Nummi-Pusula. Blant disse nevnes hydraulikkfirmaet Nurmi hydraulics og pumpeprodusenten Pumppulohja.
== Referanser == | Nummi-Pusula er en tidligere kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen hadde en befolkning på rundt og et areal på 505 km². | 7,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borgn%C3%A4s | 2023-02-04 | Borgnäs | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Nyland', 'Kategori:Sider med kart'] | Borgnäs (finsk: Pornainen) er en kommune i landskapet Nyland i Finland.
Borgnäs grenser til kommunene Borgå, Sibbo, Mäntsälä og Askola.
Forfatteren Mika Waltari bodde i Borgnäs og skrev en stor del av sine bøker her.
| Borgnäs (finsk: Pornainen) er en kommune i landskapet Nyland i Finland.
Borgnäs grenser til kommunene Borgå, Sibbo, Mäntsälä og Askola.
Forfatteren Mika Waltari bodde i Borgnäs og skrev en stor del av sine bøker her.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Pornainen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Borgnäs (finsk: Pornainen) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. | 7,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tusby | 2023-02-04 | Tusby | ['Kategori:1643 i Europa', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1643', 'Kategori:Kommuner i Nyland', 'Kategori:Sider med kart'] | Tusby (finsk: Tuusula) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen er enspråklig finsk. Tusby grenser til kommunene Vanda, Nurmijärvi, Hyvinge, Mäntsälä, Träskända, Sibbo og Kervo.
| Tusby (finsk: Tuusula) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen er enspråklig finsk. Tusby grenser til kommunene Vanda, Nurmijärvi, Hyvinge, Mäntsälä, Träskända, Sibbo og Kervo.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tuusula – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tuusula – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Uppslagsverket Finland, Tusby | Tusby (finsk: Tuusula) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen er enspråklig finsk. | 7,668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vichtis | 2023-02-04 | Vichtis | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Nyland', 'Kategori:Sider med kart'] | Vichtis (finsk: Vihti) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen er enspråklig finsk. Vichtis grenser til kommunene Kyrkslätt, Sjundeå, Lojo, Nummi-Pusula, Högfors, Loppi, Hyvinge, Nurmijärvi og Esbo.
| Vichtis (finsk: Vihti) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen er enspråklig finsk. Vichtis grenser til kommunene Kyrkslätt, Sjundeå, Lojo, Nummi-Pusula, Högfors, Loppi, Hyvinge, Nurmijärvi og Esbo.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vihti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Uppslagsverket Finland, Vichtis | Vichtis (finsk: Vihti) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen er enspråklig finsk. | 7,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bob_Kulick | 2023-02-04 | Bob Kulick | ['Kategori:Alice Cooper', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 16. januar', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Plateprodusenter fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bob Kulick (født 16. januar 1950 i Brooklyn i New York, død 29. mai 2020) var en amerikansk rockegitarist, kjent for sitt arbeide med bandet Kiss. Han var broren til Kiss-gitaristen Bruce Kulick.
Kulick har vært studiomusiker for Kiss ved flere tilfeller. På siden med studioinnspilte låter på Alive II (1977) spilte han sologitar på fire av fem låter. På Killers (1982) håndterte han sologitaren på de fire nyinnspilte låtene. Han har også blant annet spilt med Lou Reed (på Coney Island Baby), Alice Cooper og Meat Loaf. Kulick var også med på innspillingen av W.A.S.P.-albumene The Crimson Idol og Still Not Black Enough.
Han produserte også Motörheads Grammy Award-vinnende låt «Whiplash».
| Bob Kulick (født 16. januar 1950 i Brooklyn i New York, død 29. mai 2020) var en amerikansk rockegitarist, kjent for sitt arbeide med bandet Kiss. Han var broren til Kiss-gitaristen Bruce Kulick.
Kulick har vært studiomusiker for Kiss ved flere tilfeller. På siden med studioinnspilte låter på Alive II (1977) spilte han sologitar på fire av fem låter. På Killers (1982) håndterte han sologitaren på de fire nyinnspilte låtene. Han har også blant annet spilt med Lou Reed (på Coney Island Baby), Alice Cooper og Meat Loaf. Kulick var også med på innspillingen av W.A.S.P.-albumene The Crimson Idol og Still Not Black Enough.
Han produserte også Motörheads Grammy Award-vinnende låt «Whiplash».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bob Kulick – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bob Kulick på Internet Movie Database
(en) Bob Kulick hos The Movie Database
(en) Bob Kulick på Discogs
(en) Bob Kulick på MusicBrainz
(en) Bob Kulick på Encyclopaedia Metallum
(en) Bob Kulick på AllMusic
(en) Offisiell MySpace-side | Bob Kulick (født 16. januar 1950 i Brooklyn i New York, død 29. | 7,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fedde_le_Grand | 2023-02-04 | Fedde le Grand | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. september', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:House-artister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fedde le Grand (født 7. september 1977) er en nederlandsk disc jockey og produsent innenfor housesjangeren, som har laget blant annet storhiten «Put Your Hands Up 4 Detroit».
Le Grand startet sin musikalske karriere som disk jockey på flere utesteder i hjembyen Utrecht. I 2001 startet han også med å produsere låter, og i 2004 gikk han sammen med Funkerman og Raf for å opprette plateselskapet Flamingo Recordings, et uavhengig plateselskap som kunne gi ut musikk uten kompromisser. Dette plateselskapet sørget for at de tre har kunnet gi ut låter raskere enn andre plateselskaper. Le Grand, Funkerman og Raf har fått hjelp av partnere som Defected, Ministry Of Sound og CR2 Records, til å få internasjonal anerkjennelse.
| Fedde le Grand (født 7. september 1977) er en nederlandsk disc jockey og produsent innenfor housesjangeren, som har laget blant annet storhiten «Put Your Hands Up 4 Detroit».
Le Grand startet sin musikalske karriere som disk jockey på flere utesteder i hjembyen Utrecht. I 2001 startet han også med å produsere låter, og i 2004 gikk han sammen med Funkerman og Raf for å opprette plateselskapet Flamingo Recordings, et uavhengig plateselskap som kunne gi ut musikk uten kompromisser. Dette plateselskapet sørget for at de tre har kunnet gi ut låter raskere enn andre plateselskaper. Le Grand, Funkerman og Raf har fått hjelp av partnere som Defected, Ministry Of Sound og CR2 Records, til å få internasjonal anerkjennelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Fedde le Grand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Fedde le Grand hos Discogs
Fedde le Grands side på Myspace
(en) Fedde Le Grand på Internet Movie Database | Fedde le Grand (født 7. september 1977) er en nederlandsk disc jockey og produsent innenfor housesjangeren, som har laget blant annet storhiten «Put Your Hands Up 4 Detroit». | 7,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urinsyre | 2023-02-04 | Urinsyre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biomolekyler', 'Kategori:Organiske forbindelser', 'Kategori:Stoffskiftet'] | Urinsyre er et organisk stoff, som dannes i mange dyr ved nedbrydning av nitrogenholdige stoffer. I pattedyr dannes det som mellomprodukt ved nedbrytningen av puriner, men omdannes i de fleste arter etterfølgende videre til allantoin. I mennesker og menneskeaper skjer den omdannelse ikke, men urinsyren anvendes i stedet som en viktig antioksidant i blodet, en tilpasning til at disse arter har mistet evnen til selv å danne askorbinsyre, en annen viktig antioksidant. I fugler og krypdyr dannes stoffet generelt som sluttprodukt for nedbrytningen av kroppens forskjellige nitrogenholdige stoffer, slik som nukleotider fra RNA og DNA, aminosyrer fra proteiner eller mange andre. I disse dyr utskilles det i fast form; i fugleskitt ses det som den hvite del av klatten. Urinsyre er ansvarlig for fugleskittens evne til å etse og ødelegge f.eks. bilers lakk.
| Urinsyre er et organisk stoff, som dannes i mange dyr ved nedbrydning av nitrogenholdige stoffer. I pattedyr dannes det som mellomprodukt ved nedbrytningen av puriner, men omdannes i de fleste arter etterfølgende videre til allantoin. I mennesker og menneskeaper skjer den omdannelse ikke, men urinsyren anvendes i stedet som en viktig antioksidant i blodet, en tilpasning til at disse arter har mistet evnen til selv å danne askorbinsyre, en annen viktig antioksidant. I fugler og krypdyr dannes stoffet generelt som sluttprodukt for nedbrytningen av kroppens forskjellige nitrogenholdige stoffer, slik som nukleotider fra RNA og DNA, aminosyrer fra proteiner eller mange andre. I disse dyr utskilles det i fast form; i fugleskitt ses det som den hvite del av klatten. Urinsyre er ansvarlig for fugleskittens evne til å etse og ødelegge f.eks. bilers lakk.
== Eksterne lenker ==
(en) Uric acid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Urinsyre er et organisk stoff, som dannes i mange dyr ved nedbrydning av nitrogenholdige stoffer. I pattedyr dannes det som mellomprodukt ved nedbrytningen av puriner, men omdannes i de fleste arter etterfølgende videre til allantoin. | 7,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_Frodesson | 2023-02-04 | Halvdan Frodesson | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skjoldungeætten'] | Halvdan Frodesson, den samme Healfdene i det angelsaksiske diktet Beowulf, er en legendarisk dansk av slekten Skjoldungene fra slutten av 400-tallet, begynnelsen av 500-tallet. Han var sønn av en konge ved navn Frode (Fróði) i mange nedtegnelser, men har størst betydning i de litterære tekstene som far til to konger som etterfulgte ham, Roar Halvdansson (norrønt Hróar, angelsaksisk Hroðgar) og Helge Halvdansson (norrønt Helgi, angelsaksisk Halga). Navnet Halvdan/Halfdan betyr «halvt dansk», urnordisk kan det ha vært *Halbadaniz.
| Halvdan Frodesson, den samme Healfdene i det angelsaksiske diktet Beowulf, er en legendarisk dansk av slekten Skjoldungene fra slutten av 400-tallet, begynnelsen av 500-tallet. Han var sønn av en konge ved navn Frode (Fróði) i mange nedtegnelser, men har størst betydning i de litterære tekstene som far til to konger som etterfulgte ham, Roar Halvdansson (norrønt Hróar, angelsaksisk Hroðgar) og Helge Halvdansson (norrønt Helgi, angelsaksisk Halga). Navnet Halvdan/Halfdan betyr «halvt dansk», urnordisk kan det ha vært *Halbadaniz.
== Forskjellige nedtegnelser ==
I henhold til Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) og Saxo Grammaticus' Gesta Danorum (Bok 2) hadde Halvdan to brødre ved navn Ro og Skat som higet etter den danske tronen. Begge ble drept av Halvdan. Saxo legger til at tilhengerne av brødrene ble hengt og at Halvdan forsatte å styre sitt rike med stor hardhet og grusomhet, men også at han styrte lenge og døde fredelig i svært høy alder.
Ynglingesaga forteller at Halvdan var sønn av en konge ved navn Frode som ble kalt for «den storlåtne» eller «den fredsomme». Denne Frode kan være den samme som Frode Frilleivsson, konge av Danmark, som Snorre også nevner.
I henhold til Snorre Sturlason hadde han en bror som het Fridleiv, og Snorre forteller at begge brødrene var store krigere, men at Halvdan var den eldste og fremste av dem. Dette kan være en hentydning på at det var en strid mellom brødrene, men Snorres fokus er på de svenske hendelsene og ikke de danske. Av den grunn forteller Snorre kun at Halvdan angrep kong Aun den gamle eller Åne av Sverige og drev svenskekongen i landflyktighet i Västergötaland. «Hærmann var han ikke», sier Snorre kort om Åne. Halvdan styrte da Sverige i tyve år inntil han døde i Uppsala av sykdom og ble hauglagt.
I henhold til Ynglingesagaen var det en dansk konge som kanskje ble kalt Frode den storlåtne. I Beowulf er det en heathobard ved navn Froda som kan tilsvare denne Frode, om enn ikke annet enn i likheten i navnet.
I Rolf Krakes saga er denne Frode den yngre broren av Halvdan, men i det latinske fragmentet av Skjoldungesaga er den yngre broren en halvbror kalt Ingjalldus som blir far til en sønn kalt Frothi. Ettersom Froda i Beowulf er far av en sønn kalt Ingeld har forskerne trukket den slutning at navnene har blitt tilfeldigvis blitt forvekslet i tradisjonen bak Skjoldungesaga. I Rolf Krakes saga er Frode bror av Halvdan en konge av et eget rike. Halvdan er her framstilt som rolig og godlynt mens Frode var grusom og ondskapsfull. Frode angreps Halvdans langhus om natten og brente det ned. Halvdan ble drept og Frode tok hans rike og hans enke.
Til slutt kom Halvdans sønner tilbake og drepte Frode som hevn for deres fars død. Det som i Beowulf-tradisjonen var en feide mellom danskene og heathobardene hvor de sistnevntes konge Frode ble drept opptrer i de norrøne tekstene som ættestrid hvor Halvdans bror dreper Halvdan, og Halvdans sønner dreper Frode.
== Halvdans barn ==
Det angelsaksiske diktet Beowulf har følgende (linjene 59–63):
59 Ðæm feower bearn forðgerimed60 in worold wocun weoroda ræswa61 heorogar. 7 hroðgar 7 halga til62 hyrde ic þ elan cwen
63 heaðo-Scilfingas healsgebedda
I Francis Barton Gummeres oversettelse lyder som følgende:
59 Then, one after one, there woke to him,60 to the chieftain of clansmen, children four:61 Heorogar, then Hrothgar, then Halga brave;62 and I heard that -- ela's queen,
63 the Heathoscylfing’s helpmate dear.
Det er opplagt noe galt med linje 62. Et navn på en datter har falt ut, en datter som var hustru av noen hvis navn slutter på -ela og som var av Ynglingeætten (i Beowulf slekten «Scylfing»), det vil si av den svenske kongeslekten. Det er sannsynlig at på den tid da en skriver kopierte diktet var han ikke stand til å lese den nøyaktige avskriften på disse navnene og etterlot et åpent rom for å fylle inn navnene senere, noe som aldri ble gjort og navnene ble således tapt i senere kopier.
Bevarte norrøne tekster vet tilsynelatende ingenting om Heorogar, men taler mye om de to andre sønnene. To kilder nevner også Halvdans datter. I henhold til det latinske fragmentet av Skjoldungesaga var sønnene til Halfdanus kalt Roas og Helgo og deres søster Sigyna er gift med en viss Sevillus. I Rolf Krakes saga er Halvdans eldste barn hans datter Signy som er gift med viss Sævil jarl. Deretter er Roar og Helge født.
I 1896 foreslo Friderich Kluge at linjen burde bli gjenopprettet som hyrde ic þ Sigeneow wæs Sæwelan cwen, hvor de norrøne navnene er gjengitt i angelsaksiske former. Men Kluge har sjelden blitt fulgt av senere redaktører eller oversettelser, delvis ettersom Sævil i Rolf Krakes saga er ikke tilsvarende knyttet til Sverige slik den blir fortalt. Ettersom den eneste bestemt svenske (Scylfing) kongsnavn som avsluttet på –ela som er blitt bevart er Onela, er –ela oftest utvidet istedenfor å gjengi det som Onela. I henhold til de gammelengelske reglene for allitterasjon og bokstavrim må datterens navn også begynne med en vokal. Valget som er mest vanlig er Yrs eller Yrse ettersom den norrøne tradisjon har gjort dette navnet svært sentralt. Yrsa er sønnedatter av Halvdan og hustru av kong Adils av Sverige. Dette forutsetter et stort skifte av navn og roller ettersom Adils er Eadgils i Beowulf, Onelas fiende. Onela opptrer i norrøne tekster som Áli eller Åle. Av den grunn foretrekker de fleste oversettere og redaktører å slå fast at tekstlinjen er ødelagt, men en del moderne kommentarer refererer stundom til ekteskapet mellom Onela og Yrsa uten å indikere at denne forbindelsen eksisterer kun gjennom en tvilsom slutning.
Om tradisjonen hvor Halvdan/Healfdene ble drept av Frode/Froda er en gammel en, kan det være at Beowulf-poeten kjente til fortellingen, og at Heorogar (Healfdenes eldste sønn i Beowulf) tenkte seg at Heorogar hadde dødd sammen med Healfdene. Beklageligvis er Beowulf-poetens hentydninger for uklare til at noen konklusjon kan trekkes med visshet.
== Forvirrede tradisjoner med Harald, Frode og Harald ==
En tilsvarende fortelling er fortalt i Gesta Danorum (Bok 7) om to brødrekonger ved navn Harald og Frode og hvor den sjalu Frode får sin bror Harald drept ved svik. Harald etterlater seg to sønner ved navn Harald og Halvdan, og fortellingen om deres hevn på deres onkel Frode for drapet på deres far Harald er bortimot identisk med den som er bevart fra de norrøne tekstene om Roar og Helge som hevner seg på sin onkel Frode for drapet på deres far Halvdan.
Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) sier faktisk at noen kalte Halvdans sønn Ro (Roar/Hrothgar) for Halvdan.
For denne andre Halvdan har Saxo mye å fortelle, blant annet hans drap på Siward, konge av Sverige og hans kamper mot Erik, sønn av hans onkel Frode med Signe. Denne Erik var bundet med kjettinger og etterlatt i villmarken for å bli spist av ville dyr, og Halvdan ble konge av både Danmark og Sverige. Saxo forteller om lignende hærtokt og til sist dør Halvdan barnløs og etterlater sitt kongedømme til sin venn, kong Ungvin av Götaland.
Det er sannsynlig at mer enn en Halvdan har blitt forvekslet eller slått sammen med en annen av samme navn og med andre konger, foruten også rene diktninger av historiefortellerne.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kluge, Friedrich (1896): «Der Beowulf und die Hrolfs Saga Kraka» i Englische Studien 22, sidene 144–145.
== Se også ==
Halvdan den gamle, en annen dansk sagnkonge med samme navn | Halvdan Frodesson, den samme Healfdene i det angelsaksiske diktet Beowulf, er en legendarisk dansk av slekten Skjoldungene fra slutten av 400-tallet, begynnelsen av 500-tallet. Han var sønn av en konge ved navn Frode (Fróði) i mange nedtegnelser, men har størst betydning i de litterære tekstene som far til to konger som etterfulgte ham, Roar Halvdansson (norrønt Hróar, angelsaksisk Hroðgar) og Helge Halvdansson (norrønt Helgi, angelsaksisk Halga). | 7,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FLK_%C2%ABAntarctic%C2%BB_(1906) | 2023-02-04 | FLK «Antarctic» (1906) | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvalkokerier', 'Kategori:Krigsforlis', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøulykker i 1943', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1906'] | FLK «Antarctic» (I) var et flytende hvalkokeri som var eid av tønsbergrederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippes selskap A/S Antarctic. Hun ble bygget i 1906 som kjøleskipet DS «Opawa» for New Zealand Shipping Company Ltd. I 1928 ble hun solgt til A/S Antarctic, konvertert til hvalkokeri ved Akers mekaniske verksted og omdøpt «Antarctic». Ved konverteringen ble hun utstyrt for pelagisk fangst med opphalingsslipp, stor kokekapasitet og økt lagringskapasitet for hvalolje, ferskvann og kull. Hun opererte i internasjonalt farvann langs den antarktiske iskanten, og var dermed ikke avhengig av britisk lisens.
I sesongen 1930-31 kartla «Antarctic» under kaptein Otto Borchgrevink kysten av det antarktiske kontinentet fra 51°30' til 59° østlig lengde.
I 1934 ble hun solgt til Japan og omdøpt «Antarctic Maru», året etter til «Tonan Maru». Hun var det første japanske kokeriet som deltok i fangsten i Sørishavet. Under andre verdenskrig ble «Tonan Maru» benyttet til troppetransport. 28. november 1943 ble hun senket av den amerikanske ubåten USS «Bowfin» 25 nautiske mil utenfor Nha Trang i Vietnam, i posisjon 12°45′N 109°41′Ø.
| FLK «Antarctic» (I) var et flytende hvalkokeri som var eid av tønsbergrederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippes selskap A/S Antarctic. Hun ble bygget i 1906 som kjøleskipet DS «Opawa» for New Zealand Shipping Company Ltd. I 1928 ble hun solgt til A/S Antarctic, konvertert til hvalkokeri ved Akers mekaniske verksted og omdøpt «Antarctic». Ved konverteringen ble hun utstyrt for pelagisk fangst med opphalingsslipp, stor kokekapasitet og økt lagringskapasitet for hvalolje, ferskvann og kull. Hun opererte i internasjonalt farvann langs den antarktiske iskanten, og var dermed ikke avhengig av britisk lisens.
I sesongen 1930-31 kartla «Antarctic» under kaptein Otto Borchgrevink kysten av det antarktiske kontinentet fra 51°30' til 59° østlig lengde.
I 1934 ble hun solgt til Japan og omdøpt «Antarctic Maru», året etter til «Tonan Maru». Hun var det første japanske kokeriet som deltok i fangsten i Sørishavet. Under andre verdenskrig ble «Tonan Maru» benyttet til troppetransport. 28. november 1943 ble hun senket av den amerikanske ubåten USS «Bowfin» 25 nautiske mil utenfor Nha Trang i Vietnam, i posisjon 12°45′N 109°41′Ø.
== Se også ==
FLK «Antarctic» (II)
Liste over flytende hvalkokerier
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
1928 ANTARCTIC lardex.net | | type = Flytende hvalkokeri | 7,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABAntarctic%C2%BB | 2023-02-04 | «Antarctic» | ['Kategori:Pekere'] | «Antarctic» kan vise til:
DS «Antarctic» (1871) – en polarskute bygget i 1871
FLK «Antarctic» (1906) – et flytende hvalkokeri bygget i 1906
FLK «Antarctic» (1913) – et flytende hvalkokeri bygget i 1913 | «Antarctic» kan vise til:
DS «Antarctic» (1871) – en polarskute bygget i 1871
FLK «Antarctic» (1906) – et flytende hvalkokeri bygget i 1906
FLK «Antarctic» (1913) – et flytende hvalkokeri bygget i 1913 | «Antarctic» kan vise til: | 7,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ackas | 2023-02-04 | Ackas | ['Kategori:1946 i Finland', 'Kategori:2007 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner etablert i 2007', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1946', 'Kategori:Sider med kart'] | Ackas (finsk: Akaa) er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 17 000 innbyggere og et areal på 314,38 km² hvorav 12,51 km² er vann. Ackas er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Valkeakoski, Lempäälä, Vesilahti, Urjala og Tavastehus.
Den nåværende bykommunen ble dannet den 1. januar 2007 gjennom sammenslåing av kommunene Toijala og Viiala. Den 1. januar 2011 ble Kylmäkoski kommune innlemmet i Ackas.
Ackas var tidligere en kommune som ble oppløst i 1946 og delt mellom kommunene Toijala, Kylmäkoski, Viiala og Sääksmäki.
| Ackas (finsk: Akaa) er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 17 000 innbyggere og et areal på 314,38 km² hvorav 12,51 km² er vann. Ackas er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Valkeakoski, Lempäälä, Vesilahti, Urjala og Tavastehus.
Den nåværende bykommunen ble dannet den 1. januar 2007 gjennom sammenslåing av kommunene Toijala og Viiala. Den 1. januar 2011 ble Kylmäkoski kommune innlemmet i Ackas.
Ackas var tidligere en kommune som ble oppløst i 1946 og delt mellom kommunene Toijala, Kylmäkoski, Viiala og Sääksmäki.
== Befolkningsutviklingen ==
== Vennskapsbyer ==
Sande i Vestfold, Norge
Hallsberg, Sverige
Tapa, Estland
Klippan, Sverige
== Referanser == | Ackas (finsk: Akaa) er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har cirka 17 000 innbyggere og et areal på 314,38 km² hvorav 12,51 km² er vann. | 7,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gone_Baby_Gone | 2023-02-04 | Gone Baby Gone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2007'] | Gone Baby Gone er en amerikansk dramafilm fra 2007 regissert av Ben Affleck. Manuskriptet til Affleck og Aaron Stockard er basert på romanen Forsvunnet i natten, skrevet av Dennis Lehane (som også skrev romanen bak filmen Mystic River). Hovedpersonene i Gone Baby Gone er to privatdetektiver som leter etter ei ente på fire år som har blitt bortført fra Boston-nabolaget Dorchester i Massachusetts.
| Gone Baby Gone er en amerikansk dramafilm fra 2007 regissert av Ben Affleck. Manuskriptet til Affleck og Aaron Stockard er basert på romanen Forsvunnet i natten, skrevet av Dennis Lehane (som også skrev romanen bak filmen Mystic River). Hovedpersonene i Gone Baby Gone er to privatdetektiver som leter etter ei ente på fire år som har blitt bortført fra Boston-nabolaget Dorchester i Massachusetts.
== Handling ==
Filmen starter med et innslag fra TV-nyhetene der Helene McCready (Amy Ryan) appellerer til alle sere om hjelp til å få tilbake sin fire år gamle datter Amanda, som har forsvunnet sammen med sin favorittdukke «Mirabelle». Politiet mener at det dreier seg om en bortføring, og lover å sette alt inn for å finne fireåringen. Privatdetektiv Patrick Kenzie (spilt av Casey Affleck) og hans partner og kjæreste Angie Gennaro (Michelle Monaghan) ser TV-innslagene om jenta som har blitt borte, og Patrick forteller at Helene gikk i avgangsklassen da han gikk første år på high school. Neste morgen blir Patrick og Angie oppsøkt av Amandas tante, Beatrice, som engasjerer dem for å finne Amanda. De oppdager at Helene og hennes kjæreste «Skinny Ray» nylig hadde stjålet penger fra en lokal narkolanger. Etter at Ray blir drept, blir Patrick og Angie med politiets etterforskere på saken, Nick Poole og Remy Bressant (som sier til Patrick og Angie at de ikke kjente Ray), for å ordne med betaling av løsepengene for Amanda. Politiets kaptein Doyle viser Patrick en utskrift av en telefonsamtale der narkolangeren planlegger en overlevering av løsepenger. Overleveringen, som skulle skje i et steinbrudd i nærheten av Quincy, går i vasken og man tror Amanda har druknet da dukken hennes blir funnet flytende i et vann ved steinbruddet. Doyle, som selv nylig har mistet en datter, tar på seg fullt ansvar for Amandas dødsfall, og går av med pensjon.
To måneder senere blir en syv år gammel gutt bortført i Everett og Patrick får informasjon om at gutten ble tatt av en kjent barnemishandler. Etter å ha gått inn i huset og funnet bevisene etter den bortførte gutten, drar Patrick sammen med Nick og Remy for å få ham tilbake. De blir sett av beboerne, og Nick blir skutt. Patrick går inn i huset mens skuddvekslingen pågår og finner en av beboerne døde. Han går inn på barnemishandleres rom, der han finner barnemishandleren (på rommet) og liket til den døde gutten (på badet), og Patrick dreper da barnemishandleren (selv om det fremstår slik at han ble drept under skuddvekslingen).
== Medvirkende ==
Casey Affleck som Patrick Kenzie
Michelle Monaghan som Angie Gennaro
Morgan Freeman som Kaptein Jack Doyle
Ed Harris som politietterforsker Remy Bressant
Amy Ryan som Helene McCready
John Ashton som politietterforsker Nick Poole
Amy Madigan som Beatrice McCready
Titus Welliver som Lionel McCready
Mark Margolis som Leon Trett
Slaine som Bubba Rogowski
== Kritikernes dom ==
Filmen ble en favoritt både hos kritikerne og hos publikum med gode terningkast hos flere anmeldere. Dagbladet trillet til fem på terningen og kalte den for et «veldreid samtidsportrett». Aftenposten trillet også til fem på terningen og mente det var en «(o)pptur fra Affleck». VG på sin side trillet sin terning til fire og kalte det for en «solid tankevekker omkring betent tema».Filmen endte også på topp 10-lister hos 65 filmkritikeres kåring av de beste filmene i 2007
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gone Baby Gone på Internet Movie Database
(sv) Gone Baby Gone i Svensk Filmdatabas
(da) Gone Baby Gone i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Gone Baby Gone på Allociné
(nl) Gone Baby Gone på MovieMeter
(en) Gone Baby Gone på AllMovie
(en) Gone Baby Gone på Turner Classic Movies
(en) Gone Baby Gone på Rotten Tomatoes
(en) Gone Baby Gone på Metacritic
(en) Gone Baby Gone på Box Office Mojo | Gone Baby Gone er en amerikansk dramafilm fra 2007 regissert av Ben Affleck. Manuskriptet til Affleck og Aaron Stockard er basert på romanen Forsvunnet i natten, skrevet av Dennis Lehane (som også skrev romanen bak filmen Mystic River). | 7,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ikke_g%C3%A5 | 2023-02-04 | Ikke gå | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:DeLillos-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Ikke gå er en seks-spors EP fra 2004 av det norske rockebandet deLillos.
Inneholder sanger fra filmen Elling og Buddy, samt fra dokumentarserien Norsk rocks histories episode om «de fire store». EP-en ble utgitt på plateselskapet Sonet.
| Ikke gå er en seks-spors EP fra 2004 av det norske rockebandet deLillos.
Inneholder sanger fra filmen Elling og Buddy, samt fra dokumentarserien Norsk rocks histories episode om «de fire store». EP-en ble utgitt på plateselskapet Sonet.
== Sporliste ==
«Ikke gå» (Lars Lillo-Stenberg)
«Fange i ditt eget bur» (Lars Lillo-Stenberg)
«Tidløs» (Lars Lillo-Stenberg)
«I vår egen virkelighet» (Lars Lillo-Stenberg)
«Feil ord» (Lars Lillo-Stenberg)
«Kom tilbake» (Lars Lillo-Stenberg)
== Medvirkende ==
=== deLillos ===
Lars Lillo-Stenberg - sang, gitar, låtskriver, produsent
Lars Fredrik Beckstrøm - bass, gitar, piano
Lars Lundevall - gitar
Øystein Paasche - trommer, perkusjon
=== Øvrige medvirkende ===
Atle Karlsen - mellotron, vibrafon, synth, programmering, produsent, miksing
Jørn Christensen - produsent, tekniker
Frode Larsen - fiolin
Christina Dimbodius - fiolin
Tor Erik Langset - bratsj
Paulin Voss - bratsj
== Eksterne lenker ==
Ikke gå | Ikke gå er en seks-spors EP fra 2004 av det norske rockebandet deLillos. | 7,678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lone_Sletten | 2023-02-04 | Lone Sletten | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. september', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske journalister'] | Lone Sletten (født 11. september 1977) er en norsk næringslivsleder og tidligere journalist.Sletten er opprinnelig fra Reinfjord i Troms, men flyttet til Tønsberg i ung alder.
Hun jobbet i Tønsberg Blads tv-kanal TV Tønsberg frem til våren 2007, da hun fikk jobb i TVNorge som reporter og nyhetsanker i nyhetsmagasinet Spotlight. Etter noen år sluttet hun som journalist for å starte en norsk filial av det danske foretaket Athenas.
| Lone Sletten (født 11. september 1977) er en norsk næringslivsleder og tidligere journalist.Sletten er opprinnelig fra Reinfjord i Troms, men flyttet til Tønsberg i ung alder.
Hun jobbet i Tønsberg Blads tv-kanal TV Tønsberg frem til våren 2007, da hun fikk jobb i TVNorge som reporter og nyhetsanker i nyhetsmagasinet Spotlight. Etter noen år sluttet hun som journalist for å starte en norsk filial av det danske foretaket Athenas.
== Referanser == | Lone Sletten (født 11. september 1977) er en norsk næringslivsleder og tidligere journalist. | 7,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kent_(sigarettmerke) | 2023-02-04 | Kent (sigarettmerke) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sigarettmerker'] | Kent er et sigarettmerke markedsført av British American Tobacco og i Norge av British American Tobacco Norway AS. I Norge ble sigarettene frem til 2007 kalt Barclay. Kent ble for første gang lansert i 1936, og var en av de første sigarettmerkene med filter. Filteret er forøvrig noe annerledes enn i andre sigaretter, med sin kløverform.
| Kent er et sigarettmerke markedsført av British American Tobacco og i Norge av British American Tobacco Norway AS. I Norge ble sigarettene frem til 2007 kalt Barclay. Kent ble for første gang lansert i 1936, og var en av de første sigarettmerkene med filter. Filteret er forøvrig noe annerledes enn i andre sigaretter, med sin kløverform.
== Merker ==
Kent finnes i flere varianterKent Original Brown 20
Kent Original Brown 100’s 20
Kent Original Brown 10
Kent Silver Neo 20
Kent White Infina 20
Kent Menthol Green 20
Kent Blue Futura 20
Kent Nanotek Black 20
Kent Nanotek Red 20
Kent Nanotek Titanium 20
== Eksterne lenker ==
British American Tobacco
British American Tobacco Norway AS | thumb|Kent White Infina og Kent Neo.|300px | 7,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_motbydelige_kvinne | 2023-02-04 | Den motbydelige kvinne | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Litteratur fra middelalderen', 'Kategori:Litterære sjangre'] | Den motbydelige kvinne er et vanlig litterært grep som ble hyppig benyttet i middelalderens litteratur, kanskje mest kjent i Geoffrey Chaucers Enken fra Baths prolog og fortelling som er en av fortellingene i hans Canterbury-fortellinger (1300-tallet). Motivet avskyelig eller motbydelig kvinne var framtredende i keltisk mytologi, og forekom i noe mindre grad i germansk og norrøn mytologi, hvor dette kvinnevesenet ofte representerte et herredømme over land. Antagelig har denne tradisjonen til dels blitt videreført i folkeminne og eventyrene i disses representasjoner av hekser og trollkvinner i ulike varianter.
| Den motbydelige kvinne er et vanlig litterært grep som ble hyppig benyttet i middelalderens litteratur, kanskje mest kjent i Geoffrey Chaucers Enken fra Baths prolog og fortelling som er en av fortellingene i hans Canterbury-fortellinger (1300-tallet). Motivet avskyelig eller motbydelig kvinne var framtredende i keltisk mytologi, og forekom i noe mindre grad i germansk og norrøn mytologi, hvor dette kvinnevesenet ofte representerte et herredømme over land. Antagelig har denne tradisjonen til dels blitt videreført i folkeminne og eventyrene i disses representasjoner av hekser og trollkvinner i ulike varianter.
== Karaktertrekk ==
Den motbydelige kvinnen er ei fryktelig og heslig kvinne som krever et kyss eller ekteskap fra en mann. Når dette skjer, avsløres det at hennes form og vesen er en transformasjon eller forbannelse som har blitt brutt, og hun endrer seg til den vakreste kvinnen mannen fremfor henne noen gang har sett.
== Den keltiske tradisjon ==
Den motbydelig kvinne kan bli funnet i Eventyrene til sønnene av Eochaid Mugmedon hvor Niall av de ni gislene beviser at han er den rette enekonge av Irland ved å omfavne henne. Motivet kan også bli funnet i fortellinger av andre tidligere enekonger som Lugaid Laigde og Conn av de hundre slag. I hennes egenskap av å være den som «gir-det-man-søker» kan den motbydelige kvinne bli funnet i litteraturen om den hellige gral, inkludert Chrétien de Troyes' Perceval, fortellingen om gralen, Wolfram von Eschenbachs Parzival, og den walisiske romansen Peredur, sønn av Efrawg assosiert med Mabinogion-samlingen.
Temaet ble et fast innslag i litteraturen om kong Arthur; den beste behandlingen av henne finnes kanskje likevel i Canterbury-fortellingene av Geoffrey Chaucer, nærmere bestemt i kapittelet Enken fra Baths prolog og fortelling, hvor en ridder forteller at han kan velge om hans brud skal være stygg, men trofast, eller vakker, men fordervet, og han befrier kvinnen fra hennes heslige vesen ved å tillate henne å velge selv. En variant av denne fortellingen knytter seg til ridderhelten Gawan i de beslektede romansene Bryllupet til Sir Gawan og Dame Ragnelle og Sir Gawans bryllup.
== Germansk tradisjon ==
Den motbydelig kvinne opptrer også i den norrøne Rolf Krakes saga hvor Rolf Krakes far Helge Halvdansson i jula får besøk av en heslig kvinne mens han er i sin jakthytte. Ingen person i hele kongedømmet har lov til å gå inn i hytta, unntatt Helge selv. Vesenet som likevel hadde tatt seg inn i hytten ber Helge om å få sove i sengen hans. Motvillig går Helge med på det, og da vesenet legger seg i sengen blir det forvandlet til en vakker alvlignende kvinne; hun er kledd i silke og den vakreste kvinnen Helge noensinne hadde sett. Han ligger med henne og gjør henne gravid. Senere glemte Helge kvinnen, men noen år senere kommer kvinnen tilbake, med deres felles datter Skuld i armene. Datteren skulle senere bli gift med Hjarvard, og sammen drepte de to hennes halvbror Rolf Krake.
Også i den northumbrianske fortellingen Den kvinnelige orm fra Spindleston Heugh opptrer det en frastøtende kvinneskikkelse. Likeledes finner man et slikt vesen i Hjalmters saga og Olvis (Hjálmþés saga ok Ölvis), en tekstrevisjon basert på en rimur fra 1400-tallet av en tidligere saga som siden er gått tapt, men som trolig oppstod rundt 1300-tallet.
== Eksterne lenker ==
The Loathly Lady på nettstedet Jones' Celtic Encyclopedia. Besøkt 27. mars 2022.
The Wife of Bath på nettstedet til Harvard University. Besøkt 27. mars 2022.
Chocinov, Lauren: Distressing Damsels : Sir Gawain and the Green Knight as a Loathly Lady Tale (Winnipeg, 2010) – avhandling publisert på nettsidene til University of Manitoba, Canada. Besøkt 27. mars 2022.
Loathly Lady Themes; Sir Gawain | Den motbydelige kvinne er et vanlig litterært grep som ble hyppig benyttet i middelalderens litteratur, kanskje mest kjent i Geoffrey Chaucers Enken fra Baths prolog og fortelling som er en av fortellingene i hans Canterbury-fortellinger (1300-tallet). Motivet avskyelig eller motbydelig kvinne var framtredende i keltisk mytologi, og forekom i noe mindre grad i germansk og norrøn mytologi, hvor dette kvinnevesenet ofte representerte et herredømme over land. | 7,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isbryter | 2023-02-04 | Isbryter | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Båttyper', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:Fartøyer', 'Kategori:Isbrytere', 'Kategori:Skip'] | En isbryter er et skip konstruert spesielt for å kunne seile i farvann som er dekket av is. Sammenlignet med vanlige skip har isbrytere forsterkede skrog og et kraftig fremdriftsmaskineri.
| En isbryter er et skip konstruert spesielt for å kunne seile i farvann som er dekket av is. Sammenlignet med vanlige skip har isbrytere forsterkede skrog og et kraftig fremdriftsmaskineri.
== Konstruksjon ==
En isbryter bruker motorkraften til å kjøre baugen opp på isen, som bryter sammen under vekten av fartøyet. Skroget er konstruert for å lede isen unna, enten under eller rundt skipet, baugen under vannlinjen gjøres derfor sterkt skrånende. Mange større isbrytere har i tillegg én eller to propeller ved nedre ende av det skrå partiet. Vannstrømmen fra disse skaper et undertrykk under isen som hjelper til med å presse den ned. Når isen har en viss tykkelse, må isbryteren ramme, dvs. stange noen meter om gangen. Hvis isbryteren klarer å holde god fart, vil isen pga. bølgene brytes opp.
== Seilskuter i polare farvann ==
Seilskuter var opprinnelig av tre og ble ikke bygget som isbrytere. Men skuter som skulle operere i arktiske eller antarktiske farvann ble designet for ikke å bli skrudd ned av isen, ofte med en rundere fasong. De ble også forsterket ved vannlinjen med et ekstra plankelag eller jernbånd.
Noen av disse skutene var også forsterket med metallplater ved baugen, akterenden og langs kjølen. Disse kunne presse seg gjennom isen om den ikke var særlig tykk.
«Fram» var det treskipet som har seilt lengst nord (85°57'N) og lengst sør (78°41'S), og et av de sterkeste treskipene som noen gang er bygget.
== Dampskip ==
Allerede i 1837 ble det bygget et skip i USA som var designet for å operere også når det var is. «City Ice Boat No. 1» var en 51 meter lang hjuldamper drevet av to 250-hestekrefter dampmaskiner. Den var bygget til Philadelphia av Vandusen & Birelyn og hadde treskovler som var forsterket med jernbelegg.Den Russiske skipsbyggeren Mikhail Britnev fikk bygget et skip med sterkt metallskrog og avrundet form, som på de gamle Pomor-båtene. Den ble sjøsatt i 1864 og fikk navnet «Pilot» (Пайлот / Paĭlot). Isbryteren ble benyttet i Finskebukta frem til 1890.
Vinteren 1871 var så kald at Elben og havnen i Hamburg måtte stenge i 60 dager på grunn av is. Som følge av de økonomiske tapene dette medførte, fikk man designet og bygget et skip med kraftig skrog og stor maskinkraft som skulle bryte isen. Carl Ferdinand Steinhaus gjenbrukte baugprofilen fra «Pilot» og designet isbryteren «Eisbrecher I».
Isbryteren «Mjølner» var Nordens første isbryter å ble levert fra Kockums Mekaniska Verkstad i Malmö til Christiania Havne Commission i 1877. Den hadde tilsvarende baug-design som «Eisbrecher». En annen norsk isbryter var «Thor» som var bygget på Nylands Verksted og begynte sitt arbeid i Drammensfjorden i 1889. «Isbjørn» ble bygget av Akers mekaniske værksted i1894 og gikk som isbryter i Oslofjorden før den ble ishavsskute. I 1936 ble den kjøpt av Jacob Kjøde A/S, Bergen, og fungerte som isbryter for kulltrafikken til Svalbard. «Isbjørn» er kjent fra ekspedisjoner i Nordishavet og hendelser under andre verdenskrig. Bombet og senket av tyske fly på Spitsbergen i 1942.Den første isbryteren i Sverige ble bygget ved Lindholmens varv i 1883 for å holde Gøteborg havn isfri og hadde navnet «Isbrytaren». I Sverige bygde man også isbryteren «Bore» ved Kockums Mekaniska Verkstad i 1894 for å arbeid i Malmö havn og som reserveferge mellom Malmö og København vinterstid. Den har passasjersalonger og lasterom for post og pakker. Den ligger nå i havnen i Malmø. Stockholm fikk sin første isbryter, «Isbrytaren I», i 1897, den ble erstattet av «Isbrytaren II» i 1915.Den første isbryteren som var bygget for polare strøk var Russiske «Yermak» ble bygget i 1897 på Armstrong Whitworth marineverft i England. Designet av baugen fulgte tradisjonen fra «Pilot», skipet fortrengte 5.000 tonn og dampmaskinen leverte 10.000 hestekrefter. Isbryteren var i drift frem til 1963, 66 år, og ble hugget i 1964.
== Dieselelektriske ==
De dampdrevne isbryterne hadde på 1930-tallet opptil 10 000 hk, hadde godt dreiemoment og var pålitelige. Men nå var dieselelektrisk fremdriftssystem på full fart inn i skipsfarten.
Svenske «Ymer» var verdens første dieselelektriske havisbryterbygget, den var bygget ved Kockums Mekaniska Verkstad, Malmö i 1933. Den var 78,6 meter lang, 19,3 meter bred og var utstyrt med 6 stykk sekssylindrede firetakts MAN dieselmotorer, hver på 1500 hk. I tillegg var den utstyrt med hjelpemaskineri bestående av to sekssylindrede firetakts MAN dieselmotorer og en tosylindret totaktsmotor, som drev to likestrømsgeneratorer på henholdsvis 265 kW og en på 50 kW. Disse ble brukt til å produsere strøm til hovedgeneratorenes magnetisering, og til skipets interne behov. Den hadde to propeller i hekken og en propell i baugen. «Ymer» hadde opprinnelig med et sjøfly for rekognosering av isforholdene og en kran for å løfte flyet av og på skipet, når man senere monterte krigsutstyr ble flyet fjernet. Kommandobroen var åpen så det var tøffe arbeidsforhold, den ble først innbygget i 1963.[1]
Finland fikk sin første dieselelektriske isbryter, «Sisu», i 1939. Det var 65,3 meter lang, 14,4 meter bred, hadde 3 stykk åttesylindrete motorer, på 1600 hk hver, fra Atlas-Diesel og var bygget av Wärtsilä Hietalahti verftet i Helsingfors. Det var også krigsskip under vinterkrigen.I Canada ble «Labrador» bygget i 1952 som den første dieselelektriske isbryteren i Amerika. Den største isbryteren Canada har nå (i 2023) er «Louis S. St-Laurent» fra 1969, 120 meter lang, 24 meter brede og med fem dieselmotorer, tre generatorer og tre elektriske motorer, 20 000 kW (27000 hk). «Louis S. St-Laurent» og «Polar Sea» nådde Nordpolen 22. august 1994 som de første nordamerikanske overflatefartøyene.Også Kina har store isbrytere, den kinesiske isbryteren «Xue Long», eller «Snødragen», fra 1993 og «Xue Long 2» fra 2019 er forskningsskipene til Det kinesiske polarforskningsinstitutt og er bygget for arktiske farvann.Den største isbryteren i Latin-Amerika er Chilenske «Almirante Viel», bygget i 2022, er designet for vitenskapelig forskning og skal hovedsakelig brukes i Antarktis. Den kan bryte 1 meter tykk is i en hastighet på 3 knop. Andre land som har antarktiske vitenskapelige isbrytere er Brasil, USA, Spania, Tyskland og Sør-Korea.
== Atomdrevet ==
Allerede på slutten av 1950-tallet tok Sovjetunionen i bruk den første atomdrevne isbryteren,«Lenin», som hadde tre atomdrevne dampturbiner som produserte strøm til fremdriftsmotoren. Motorene produserte 32,4 MW noe som ga den en toppfart på 18 knop. Den har tre akterpropeller, er 134 meter lang og 27,6 m, bred. Isbryteren var i drift frem til 1989 og er nå gjort om til et museum som ligger ved kai i Murmansk.
Fra og med 1975 tok russerne i drift seks atomisbrytere av Arktika-klassen, hvorav den siste som ble satt i drift i 2007, «50 Let Pobedy», var den største og kraftigste isbryteren i verden i 2013, med en ytelse på 52,8 MW (70 800 HK). Isbryteren «Arktika» var verdens første overflatefartøy som nådde Nordpolen, 17. august 1977. Hovedoppgavene til disse isbryterne er å holde de nordlige sjørutene åpne, samt å gjennomføre ulike ekspedisjoner til Arktis.
Russland har også bygget en mindre klasse isbrytere, Taymyr-klassen, som er beregnet for bruk i de russisk elvene.
«Arktika» den første isbryteren i LK-60Ya klassen sto ferdig i 2020. «Arktika» er den største og kraftigste isbryteren i verden (i 2023) med en kraft på 350 MW, lengde på 173,3 meter og bredden 34 meter. Den har en dybde på 10,5 meter, men den kan reduseres ved å slippe ut ballastvann til 9 meter (opprinnelig konstruert for 8,5). De tre aksellinjene har 6,2 meter firebladede propeller med fast stigning. Den kan bryte is med 2,8 meter tykkelse.
En ny og ennå større isbryter klasse, LK-120Ya, vil erstatte LK-60Ya klassen. Det ble startet bygging av det første skipet, «Rossiya», i 2021. Isbryterne vil ha to atomreaktorer med en termisk effekt på 315 MW, bli 209 meter lange og kunne bryte is med 4,3 meter tykkelse.
I 1988 bygget Sovjeterne også et atomdrevet isbrytende lasteskip, «Sevmorput», som hadde en enkelt atomreaktor og en dampturbin direkte koblet til propellakselen. Det var da på et tidspunkt fire atomdrevne handelsskip. Den fikk en omfattende ombygging i 2016 og er fortsatt i drift (i 2023).
Russland er fortsatt det eneste landet som operer med atomdrevne isbrytere.
== Norske forhold ==
Den norske kysten er stort sett isfri og isbryting trenges da ikke. Finnmark og Svalbard patruljeres imidlertid av kystvaktskipet KV «Svalbard» som har isbryterkapasitet. Det isbrytende forskningsskipet FF «Kronprins Haakon» ble sjøsatt 2017.De indre delene av fjordene i Nord-Norge kan få is. Havner er vanligvis ikke plassert der. Et unntak er Alta som kan ha isproblemer.På Østlandet var Drammensfjorden, på grunn av lavt saltinnhold, ofte islagt. Før 1880-tallet ble isbrytere noen ganger leid inn men ofte stoppet skipsfart helt opp den tiden fjorden var islagt. Før var dette vanligvis is fra desember til mars/april men i senere tid har det vært mye mindre is i fjorden. Den første isbryteren, «Thor», ble bygget ved Nylands Værksted i 1889 og var en 94 fots dampisbryter. En ny isbryter, «Tjalve», med 250 hk ble bygget i 1892 og den fikk selskap av «Thor» i 1918. Disse to holdt råken inn til Drammen havn åpen om vintrene frem til slutten av 1950-årene, da ble de avløst av «Thor II» med 800 hk. «Thor III» overtok i 1960, den er 35 fot og har 1430 HK og er fremdeles i bruk.Kystverket er ansvarlig for å holde hovedleder og bileder langs kysten farbare. Havneområder og kommunens sjøområde ellers er kommunenes/havnevesenets ansvar.
== Skandinaviske forhold ==
I Østersjøen er det lite salt i vannet og det dannes mye is. I Bottenvika er det stort behov for isbryting, særlig i Finland grunnet ofte vind fra vest. På svenske vestkysten er det sjelden is, men inne ved havnene kan man ha behov for isbrytere.
Finland har i dag 9 isbrytere som drives av det finske statseide Arctia.Sverige har vanligvis 5 isbrytere i trafikk om vinteren, herav en i Vänern, pluss 2 i reserve. Ansvaret for isbryterne i Sverige har det svenske sjöfartsverket i Norrköping.
Også Danmark hadde 4 isbrytere, «Thorbjørn» ble solgt i 2016, «Elbjørn» ble hotellskip i Aalborg Havn, «Danbjørn» og «Isbjørn» ble hugget opp. I dag er det i Danmark kun mindre isbrytere eiet av havnene de opererer i.
== Andre arbeidsoppgaver for isbryterne ==
De fleste isbryterne har også andre arbeidsoppgaver. De største opererer også som frakteskip, forskningsskip eller tar på seg andre oppdrag, mens andre isbrytere vanligvis også er slepebåter.
For eksempel har «Thor III» fra Drammen blir brukt til sleping, berging og assistanse, som større tømmerslep og assistanse av båter i Oslo og Horten. Den har også vært på flere langturer, for eksemplet til England for å hente to brannskadede båter til reparasjon i Haugesund.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Icebreakers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | En isbryter er et skip konstruert spesielt for å kunne seile i farvann som er dekket av is. Sammenlignet med vanlige skip har isbrytere forsterkede skrog og et kraftig fremdriftsmaskineri. | 7,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dominic_Adiyiah | 2023-02-04 | Dominic Adiyiah | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AC Milan', 'Kategori:Fotballspillere for FC Atyrau', 'Kategori:Fotballspillere for FK Arsenal Kyiv', 'Kategori:Fotballspillere for FK Partizan', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere for Heart of Lions FC', 'Kategori:Fotballspillere for Karşıyaka SK', 'Kategori:Fotballspillere for Reggina Calcio', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Ghanesiske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Accra', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2010'] | Dominic Adiyiah (født 10. juli 1989 i Accra) er en ghanesisk fotballspiller som spiller for Reggina, på lån fra AC Milan.
| Dominic Adiyiah (født 10. juli 1989 i Accra) er en ghanesisk fotballspiller som spiller for Reggina, på lån fra AC Milan.
== Karriere ==
Adiyiah begynte sin karriere på Feyenoord Academy og spilte med laget fram til 2006 i den ghanesiske toppserien. Han signerte så for Heart of Lions, hvor han scoret elleve mål og kom med på årets lag. Sommeren 2008 signerte han for Fredrikstad, der han ble hentet inn som erstatning for Tarik Elyounoussi, som akkurat hadde signert for SC Heerenveen. Han ble toppscorer i U20-VM i Egypt i 2009 med 8 mål.
Storspillet i U20-VM førte til en overgang til storklubben AC Milan, men drømmer ble knust for Adiyiah, som aldri var i nærheten av å slå seg inn på førstelaget, som i Adiyiahs tid i klubben hadde spisser som Zlatan Ibrahimovic, Alexandre Pato, Filippo Inzaghi og Antonio Cassano.
Etter fire utlån til perifere klubber meldte han overgang til den siste av de, Arsenal Kyiv. I dag spiller han for Nakhon Ratchsima.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dominic Adiyiah – FIFA
(en) Dominic Adiyiah – Transfermarkt
(en) Dominic Adiyiah – national-football-teams.com
(en) Dominic Adiyiah – WorldFootball.net
(en) Dominic Adiyiah – FootballDatabase.eu
(en) Dominic Adiyiah – Soccerway
(en) Dominic Adiyiah – PlaymakerStats.com
(tr) Dominic Adiyiah – Mackolik.com
(en) Dominic Adiyiah – Tyrkias fotballforbund
(en) Dominic Adiyiah – Ukrainas fotballforbund
(no) FFK Profile | | fødtsted = Accra | 7,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atakora_Lalawele | 2023-02-04 | Atakora Lalawele | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AIK', 'Kategori:Fotballspillere for Balıkesirspor', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Värnamo', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lomé', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Togolesiske fotballspillere', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge'] | Atakora Lalawele (født 9. november 1990) er en togolesisk fotballspiller som spiller for AIK. Atakora Lalawele er en midtbanespiller som skal ha et ekstremt godt overblikk, høy hurtighet og eminent teknikk. Lalawele ble kåret til den beste spilleren i Afrika i sin aldersgruppe i 2008. Lala forlot FFK etter 2010-sesongen.
Foran 2010-sesongen trente Atakora med Løv-Ham med tanke på en utlånsavtale.
| Atakora Lalawele (født 9. november 1990) er en togolesisk fotballspiller som spiller for AIK. Atakora Lalawele er en midtbanespiller som skal ha et ekstremt godt overblikk, høy hurtighet og eminent teknikk. Lalawele ble kåret til den beste spilleren i Afrika i sin aldersgruppe i 2008. Lala forlot FFK etter 2010-sesongen.
Foran 2010-sesongen trente Atakora med Løv-Ham med tanke på en utlånsavtale.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Atakora Lalawele – FIFA
(en) Atakora Lalawele – Transfermarkt
(en) Atakora Lalawele – national-football-teams.com
(en) Atakora Lalawele – WorldFootball.net
(en) Atakora Lalawele – FootballDatabase.eu
(en) Atakora Lalawele – Soccerway
(en) Atakora Lalawele – Tyrkias fotballforbund
(en) Atakora Lalawele – FBref
(es) Atakora Lalawele – as.com
(no) Atakora Lalawele på FFKs nettsted | | år3 = 2010 | 7,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Disaster_Movie | 2023-02-04 | Disaster Movie | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2008', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02'] | Disaster Movie er en amerikansk parodifilm fra 2008. Den er skrevet og regissert av Jason Friedberg og Aaron Seltzer. Filmen inneholder parodier av blant annet Sex and the City og 10,000 BC.
| Disaster Movie er en amerikansk parodifilm fra 2008. Den er skrevet og regissert av Jason Friedberg og Aaron Seltzer. Filmen inneholder parodier av blant annet Sex and the City og 10,000 BC.
== Sammendrag ==
I år 10 001 før Kristus løper en hulemann vekk fra et rovdyr over en slette. Hulemannen havner umiddelbart i kamp mot en ulv. Etter å ha beseiret ulven, møter hulemannen rovdyret: En bensin-drikkende Amy Winehouse (spilt av Nicole Parker) som informerer ham om at verden vil ende den 29. august 2008. Deres skjebne ligger nå i en Krystallskalle kjent fra filmen Indiana Jones og krystallhodeskallens rike. Hele denne sekvensen blir deretter avslørt som en drøm fra Will (spilt av Matt Lanter) i dagens samfunn. Han oppdager deretter at kjæresten Amy (spilt av Vanessa Minnillo) har en affære med Flavor Flav, og hun slår opp med Will.
Senere samme dag har Will en stor fest hjemme hos ham. Gjestene inkluderer blant annet Juney, Dr. Phil, Wills beste venn Calvin og Anton Chigurh og flere andre. I løpet av festen kommer Amy sammen med hennes nye kjæreste, en Calvin Klein-undertøysmodell. Festen stopper i det hele rommet plutselig rister og alle lysene slukkes. Ett innslag på radio hevder at dette var en meteor, og dette er verdens ende. Like etter begynner resten av byen å fryse over. Will, Juney, Calvin og Calvins kjæreste Lisa trekker seg tilbake til en garasje for å finne ly. Når Juney nevner at alt som har skjedd er forårsaket av global oppvarming, forstår Will at drømmen hans en hulemann kan vise seg å bli sann i fremtiden. Gjengen velger å forlate garasjen. Will har en samtale med Amy, hvor han innrømmer hans sanne følelser for henne. Lisa blir senere drept av en meteor. De andre trøster en forferdet Calvin. Giselle, en prostituert, blir truffet av en taxi. Calvin blir umiddelbart forelsket i henne.
Giselles hallik, prins Edwin (spilt av Tad Hilgenbrink) utfordrer Calvin til en danse-konkurranse. Men en tornado dukker opp, og prins Edwin flykter. Iron Man (spilt av Gerrard Fachinni), Hellboy og Hulken (spilt av Roland Kickinger) forsøker å bekjempe tornadoen. Men alle sammen blir beseiret av kuer som kastes rundt av tornadoen. Etter å ha funnet ly havner Will, Juney, Calvin og Giselle problemer med Alvin and the Chipmunks, som angriper gjengen og dreper Juney. Men Will og Calvin fanger dem i en søppel-bøtte. På vei til et museum hvor Amy holdes fanget, og gjengen møter Batman, som informerer dem om at alle sammen skal evakueres med buss. Han sier det ikke finnes noen mulighet for å overleve, hvis de går for å redde Amy.
Men de velger likevel å gjøre ett forsøk på å redde Amy, som sier at en krystall-hodeskalle er det eneste som kan forhindre verdens ende. De oppdager at alle gjenstandene ved museet plutselig har blitt levende, inkludert karakterer fra filmen Kung Fu Panda som slåss mot Calvin. I mellomtiden støter Will og Amy på en naken Beowulf, og de begynner å slåss. Etter at Amy stikker "Beowulf" i ryggen, møter de Indiana Jones (spilt av Tony Cox) som blir avslørt som Wills far. Indiana Jones forsøker å plassere Krystall-skalle på et alter, men han kastes gjennom et glass-maleri. Will forsøker det samme, og avverger dermed videre ødeleggelse. Will og Amy har en vielse utført av "The Guru Shitka" fra filmen The Love Guru.
== Skuespillere ==
Matt Lanter som Will
Vanessa Minnillo som Amy
Gary "G Thang" Johnson som Calvin
Crista Flanagan som Juney / Hannah Montana
Nicole Parker som Giselle / Amy Winehouse.
Kim Kardashian som Lisa Taylor.
Ike Barinholtz som en ulv / Hellboy / Batman / "Beowulf"
Carmen Electra som en leiemorder fra Wanted
Tony Cox som Indiana Jones
Tad Hilgenbrink som prins Edwin
Nick Steele som undertøysmodell
Jason Boegh som Carrie Bradshaw
Valerie Wildman som Samantha Jones
John Di Domenico som Dr. Phil / The Guru Shitka.
Christopher Johnson som Michael Jackson
Yoshio Iizuka som Kung Fu Panda
Jonas Neal som Justin Timberlake
Jacob Tolano Wood som Bruce Banner
Roland Kickinger som The Incredible Hulk
Walter Harris som John Hancock
Gerrard Fachinni som Iron Man
Austin Michael Scott som McLover
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Disaster Movie på Internet Movie Database
(no) Disaster Movie hos Filmfront
(sv) Disaster Movie i Svensk Filmdatabas
(da) Disaster Movie i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Disaster Movie på Allociné
(nl) Disaster Movie på MovieMeter
(en) Disaster Movie på AllMovie
(en) Disaster Movie på Turner Classic Movies
(en) Disaster Movie på Rotten Tomatoes
(en) Disaster Movie på Metacritic | Disaster Movie er en amerikansk parodifilm fra 2008. Den er skrevet og regissert av Jason Friedberg og Aaron Seltzer. | 7,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santiago_Bernab%C3%A9u_Stadion | 2023-02-04 | Santiago Bernabéu Stadion | ['Kategori:3°V', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Arenaer i Fotball-EM 1964', 'Kategori:Arenaer i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Madridregionen', 'Kategori:Fotballstadioner i Spania', 'Kategori:Real Madrid CF', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart'] | Santiago Bernabéu er et fotballstadion i Madrid, Spania, det nest største i landet og blant de største i Europa med plass til 81 044. Stadionet er Real Madrid sin hjemmebane og har vært vertskap for tre finaler i Serievinnercupen, senere kjent som Mesterligaen. Siste gang finalen i Champions League ble spilt på Santiago Bernabeu, var i sesongen 2009/2010. Stadionet ble også brukt i VM i 1982, blant annet ble finalen spilt her, og det er nå en av UEFAs femstjerners-arenaer.
| Santiago Bernabéu er et fotballstadion i Madrid, Spania, det nest største i landet og blant de største i Europa med plass til 81 044. Stadionet er Real Madrid sin hjemmebane og har vært vertskap for tre finaler i Serievinnercupen, senere kjent som Mesterligaen. Siste gang finalen i Champions League ble spilt på Santiago Bernabeu, var i sesongen 2009/2010. Stadionet ble også brukt i VM i 1982, blant annet ble finalen spilt her, og det er nå en av UEFAs femstjerners-arenaer.
== Historie ==
Det begynte på en vanlig gressmatte i 1901. 31. oktober 1912 tok Real Madrid i bruk sitt daværende nye stadion O`Donnell, som var eid av Don Laureado Garcia Comiso.
Klubben leide banen for 1000 pesetas i måneden. Der spilte de til 1924, da styret i klubben bestemte at det skulle bygges en ny stadion. Da ble Estadio de Chamartín bygd, med plass til 15 000 tilskuere. I 1947 ble det bestemt at Estado de Chamartín skulle bygges på. Stadionet ble egentlig planlagt til 100 000 plasser, men sju år senere, i 1955 da anlegget sto ferdig, var det plass til 125 000 fans, og stadionet endret navn til Nuevo Estadio Chamartín. Ett år senere, i 1956, ble navnet endret til Santiago Bernabéu. Oppkalt etter Santiago Bernabéu Yeste, tidligere fotballpresident i Real Madrid. Senere er kapasiteten blitt redusert på grunn av omlegging til at det nå er kun sitteplasser.
Klubben har presentert planer for modernisering av stadion. Disse består blant annet i at det skal monteres et heldekkende tak over gressmatten som kan tas bort når det er pent vær. Det er forventet at moderniseringen ikke vil føre til særlige endringer i tilskuerkapasiteten. Arbeidene startet våren/sommeren 2020 og skal være ferdig til årsskiftet 2022/2023
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Santiago Bernabéu Stadium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Informasjon om stadion på hjemmesiden til Real Madrid (engelsk)
«The Stadium Guide» om Santiago Bernabéu (engelsk)
Stadiumdb.com om Santiago Bernabéu (engelsk) | Santiago Bernabéu kan referere til | 7,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tavastkyro | 2023-02-04 | Tavastkyro | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Tavastkyro (finsk: Hämeenkyrö) er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 10 300 innbyggere og et areal på 505,13 km² hvorav 41,43 km² er vann. Tavastkyro er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ikalis, Nokia, Sastamala og Ylöjärvi.
Forfatteren Frans Eemil Sillanpää var født i Tavastkyro.
| Tavastkyro (finsk: Hämeenkyrö) er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 10 300 innbyggere og et areal på 505,13 km² hvorav 41,43 km² er vann. Tavastkyro er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ikalis, Nokia, Sastamala og Ylöjärvi.
Forfatteren Frans Eemil Sillanpää var født i Tavastkyro.
== Vennskapsbyer ==
Mustvee, Estland, 1994
Raja, Estland, 1996
Lunéville, Frankrike, 1997
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hämeenkyrö – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Uppslagsverket Finland Tavastkyro | Tavastkyro (finsk: Hämeenkyrö) er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 10 300 innbyggere og et areal på 505,13 km² hvorav 41,43 km² er vann. | 7,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ikalis | 2023-02-04 | Ikalis | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1641', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ikalis (finsk: Ikaalinen) er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 10 300 innbyggere og et areal på 843,50 km² hvorav 93,15 km² er vann. Ikalis er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Tavastkyro, Jämijärvi, Kankaanpää, Parkano, Sastamala og Ylöjärvi.
I 1884 ble det åpnet et kurbad i Ikalis, og byen har siden holdt seg som et yndet feriemål i Finland. I dag ligger et spa ved navn Ikaalisten Kylpylä i Ikalis.
| Ikalis (finsk: Ikaalinen) er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 10 300 innbyggere og et areal på 843,50 km² hvorav 93,15 km² er vann. Ikalis er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Tavastkyro, Jämijärvi, Kankaanpää, Parkano, Sastamala og Ylöjärvi.
I 1884 ble det åpnet et kurbad i Ikalis, og byen har siden holdt seg som et yndet feriemål i Finland. I dag ligger et spa ved navn Ikaalisten Kylpylä i Ikalis.
== Vennskapsbyer ==
Ljusdal, Sverige
Tynset, Norge
Stade, Tyskland
Palamuse, Estland
Gagra, Georgia
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ikaalinen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ikalis (finsk: Ikaalinen) er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 10 300 innbyggere og et areal på 843,50 km² hvorav 93,15 km² er vann. | 7,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zygophyllales | 2023-02-04 | Zygophyllales | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Zygophyllales'] | Zygophyllales er i APG III-systemet en orden av planter som inneholder to familier, leddbladfamilien (Zygophyllaceae) og Krameriaceae. Artene er urter, busker og trær. De er utbredt i alle tropiske til varmt tempererte strøk, men mangler i nordlige deler av Eurasia og Nord-Amerika.
I Cronquist-systemet tilhørte Zygophyllaceae ordenen Sapindales og Krameriaceae tilhørte Polygalales. I APG II-systemet ble begge familiene plassert i Eurosidae I, men ikke i noen orden. Krameriaceae kunne i APG II valgfritt inkluderes i Zygophyllaceae.
De tre slektene Nitraria, Peganum og Tetradiclis ble av Cronquist regnet til Zygophyllaceae, mens Takhtajan plasserte dem i Zygophyllales som tre selvstendige familier, Nitrariaceae, Peganaceae og Tetradiclidaceae. Molekylærgenetiske undersøkelser viser at de ikke er nært beslektet med Zygophyllaceae, og de tilhører nå familien Nitrariaceae i Sapindales.
| Zygophyllales er i APG III-systemet en orden av planter som inneholder to familier, leddbladfamilien (Zygophyllaceae) og Krameriaceae. Artene er urter, busker og trær. De er utbredt i alle tropiske til varmt tempererte strøk, men mangler i nordlige deler av Eurasia og Nord-Amerika.
I Cronquist-systemet tilhørte Zygophyllaceae ordenen Sapindales og Krameriaceae tilhørte Polygalales. I APG II-systemet ble begge familiene plassert i Eurosidae I, men ikke i noen orden. Krameriaceae kunne i APG II valgfritt inkluderes i Zygophyllaceae.
De tre slektene Nitraria, Peganum og Tetradiclis ble av Cronquist regnet til Zygophyllaceae, mens Takhtajan plasserte dem i Zygophyllales som tre selvstendige familier, Nitrariaceae, Peganaceae og Tetradiclidaceae. Molekylærgenetiske undersøkelser viser at de ikke er nært beslektet med Zygophyllaceae, og de tilhører nå familien Nitrariaceae i Sapindales.
== Litteratur ==
The Angiosperm Phylogeny Group (2009). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG III». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 105-121. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00996.x.
The Angiosperm Phylogeny Group (2003). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG II». Botanical Journal of the Linnean Society. 141 (4): 399-436. ISSN 1095-8339. doi:10.1046/j.1095-8339.2003.t01-1-00158.x.
«Zygophyllales». APWEbsite. Besøkt 26. februar 2016.
== Eksterne lenker ==
(en) Zygophyllales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Zygophyllales i Encyclopedia of Life
(en) Zygophyllales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Zygophyllales hos Artsdatabanken
(sv) Zygophyllales hos Dyntaxa
(en) Zygophyllales hos Fossilworks
(en) Zygophyllales hos ITIS
(en) Zygophyllales hos NCBI
(en) Kategori:Zygophyllales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Zygophyllales – detaljert informasjon på Wikispecies | * Krameriaceae | 7,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kihni%C3%B6 | 2023-02-04 | Kihniö | ['Kategori:1920 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1920', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Kihniö er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 2 300 innbyggere og et areal på 390,50 km² hvorav 33,39 km² er vann. Kihniö er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kurikka, Ylöjärvi, Parkano, Seinäjoki og Virdois.
| Kihniö er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 2 300 innbyggere og et areal på 390,50 km² hvorav 33,39 km² er vann. Kihniö er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kurikka, Ylöjärvi, Parkano, Seinäjoki og Virdois.
== Vennskapsbyer ==
Bollnäs, Sverige, 1960
Põltsamaa, Estland, 1991
Rochester, England, 1993
Pajusi, Estland, 1997
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kihniö – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kihniö er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 2 300 innbyggere og et areal på 390,50 km² hvorav 33,39 km² er vann. | 7,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuhmalahti | 2023-02-04 | Kuhmalahti | ['Kategori:1865 i Finland', 'Kategori:2011 i Finland', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Birkalands geografi', 'Kategori:Kommuner etablert i 1865', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2011', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kuhmalahti er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. I 2008 hadde kommunen 1 060 innbyggere og et areal på 220,64 km² hvorav 51,85 km² var vann. Kuhmalahti var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Kangasala, Kuhmois, Orivesi, Padasjoki og Pälkäne.
Den 1. januar 2011 ble Kuhmalahti innlemmet i Kangasala kommune. | Kuhmalahti er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. I 2008 hadde kommunen 1 060 innbyggere og et areal på 220,64 km² hvorav 51,85 km² var vann. Kuhmalahti var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Kangasala, Kuhmois, Orivesi, Padasjoki og Pälkäne.
Den 1. januar 2011 ble Kuhmalahti innlemmet i Kangasala kommune. | Kuhmalahti er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. I 2008 hadde kommunen 1 060 innbyggere og et areal på 220,64 km² hvorav 51,85 km² var vann. | 7,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kylm%C3%A4koski | 2023-02-04 | Kylmäkoski | ['Kategori:1895 i Finland', 'Kategori:2011 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Birkalands geografi', 'Kategori:Kommuner etablert i 1895', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2011', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kylmäkoski er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. I 2008 hadde kommunen 2 612 innbyggere og et areal på 199,53 km² hvorav 8,61 km² var vann. Kylmäkoski var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Ackas, Tavastehus, Urjala, Valkeakoski og Vesilahti.
Den 1. januar 2011 ble Kylmäkoski innlemmet i byen Ackas. | Kylmäkoski er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. I 2008 hadde kommunen 2 612 innbyggere og et areal på 199,53 km² hvorav 8,61 km² var vann. Kylmäkoski var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Ackas, Tavastehus, Urjala, Valkeakoski og Vesilahti.
Den 1. januar 2011 ble Kylmäkoski innlemmet i byen Ackas. | Kylmäkoski er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. I 2008 hadde kommunen 2 612 innbyggere og et areal på 199,53 km² hvorav 8,61 km² var vann. | 7,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mouhij%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Mouhijärvi | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Västra Finlands län', 'Kategori:Sider med kart'] | Mouhijärvi er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Mouhijärvi kommune ble sammen med kommunene Vammala og Äetsä sammenslått til Sastamala kommune 1. januar 2009.
| Mouhijärvi er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Mouhijärvi kommune ble sammen med kommunene Vammala og Äetsä sammenslått til Sastamala kommune 1. januar 2009.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mouhijärvi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Mouhijärvi er en tidligere kommune i landskapet Birkaland i Finland. Mouhijärvi kommune ble sammen med kommunene Vammala og Äetsä sammenslått til Sastamala kommune 1. | 7,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%E1%B8%A0 | 2023-02-04 | Ḡ | ['Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ḡ og ḡ (G med makron) er en bokstav som opptrer i flere romaniseringsoppsett for språk som ikke skrives med det latinske alfabetet. I ISO 9984 tilsvarer den bokstaven ღ. Bokstaven brukes av Library of Congress for å translitterere den tadsjikiske bokstaven ғ. I translitterasjoner av gammelhebraisk brukes den for bokstaven gimel ג, der denne hadde frikativ uttale. I alle disse tilfellene representerer bokstaven lyden [ɣ].
I Unicode kodes den som U+1E20 (Ḡ) og U+1E21 (ḡ). | Ḡ og ḡ (G med makron) er en bokstav som opptrer i flere romaniseringsoppsett for språk som ikke skrives med det latinske alfabetet. I ISO 9984 tilsvarer den bokstaven ღ. Bokstaven brukes av Library of Congress for å translitterere den tadsjikiske bokstaven ғ. I translitterasjoner av gammelhebraisk brukes den for bokstaven gimel ג, der denne hadde frikativ uttale. I alle disse tilfellene representerer bokstaven lyden [ɣ].
I Unicode kodes den som U+1E20 (Ḡ) og U+1E21 (ḡ). | Ḡ og ḡ (G med makron) er en bokstav som opptrer i flere romaniseringsoppsett for språk som ikke skrives med det latinske alfabetet. I ISO 9984 tilsvarer den bokstaven ღ. | 7,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A4ntt%C3%A4-Vilppula | 2023-02-04 | Mänttä-Vilppula | ['Kategori:2009 i Finland', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 2009', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider med kart'] | Mänttä-Vilppula er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har ved utgangen av februar 2015 10 713 innbyggere og et areal på 657,1 km² hvorav 122.61 km² er vann. Mänttä-Vilppula er en finskspråklig kommune, som ble til gjennom sammenslåingen av kommunene Mänttä og Vilppula 1. januar 2009, den grenser til kommunene Juupajoki, Ruovesi, Virdois, Keuru og Jämsä.
| Mänttä-Vilppula er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har ved utgangen av februar 2015 10 713 innbyggere og et areal på 657,1 km² hvorav 122.61 km² er vann. Mänttä-Vilppula er en finskspråklig kommune, som ble til gjennom sammenslåingen av kommunene Mänttä og Vilppula 1. januar 2009, den grenser til kommunene Juupajoki, Ruovesi, Virdois, Keuru og Jämsä.
== Befolkningsutviklingen ==
== Vennskapsbyer ==
Aakirkeby, Danmark
Halliste, Estland
Heby, Sverige
Høyanger, Norge
Ronneby, Sverige
Stary Oskol, Russland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, Mänttä-Vilppula Arkivert 18. mai 2015 hos Wayback Machine. | Mänttä-Vilppula er en finsk by og kommune i landskapet Birkaland. Kommunen har ved utgangen av februar 2015 BEFOLKNINGSDATASYSTEMET KOMMUNERNAS INVÅNARANTAL 28. | 7,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schalburgkorpset | 2023-02-04 | Schalburgkorpset | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmark under andre verdenskrig', 'Kategori:Grupper som kollaborerte med Nazi-Tyskland'] | Schalburgkorpset var et dansk korps, opprettet 1. april 1943 som opererte i tysk tjeneste i Danmark under andre verdenskrig. Korpset skulle være en del av Germanske-SS og var oppkalt etter Christian Frederik von Schalburg, sjefen for Frikorps Danmark og som hadde falt på Østfronten i juni 1942.
Schalburgkorpset hadde flere formål. På kort sikt skulle det bidra til ro og orden i Danmark, da tyskerne var ikke var fornøyd med det danske politis innsats mot sabotasje og motstandsarbeid. Det langsiktige mål var tilsvarende Germanske-SS Norge, å fremme en germanisering og nazifisering av landet. Det danske nazistparti Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti under ledelse av Frits Clausen hadde mislyktes og var uten politisk innflytelse. Med Schalburgkorpset ønsket tyskerne å opprette en organisasjon som kunne erstatte det eksisterende nazistparti som samlingspunkt for den tyskvennlige høyrefløyen i Danmark.
| Schalburgkorpset var et dansk korps, opprettet 1. april 1943 som opererte i tysk tjeneste i Danmark under andre verdenskrig. Korpset skulle være en del av Germanske-SS og var oppkalt etter Christian Frederik von Schalburg, sjefen for Frikorps Danmark og som hadde falt på Østfronten i juni 1942.
Schalburgkorpset hadde flere formål. På kort sikt skulle det bidra til ro og orden i Danmark, da tyskerne var ikke var fornøyd med det danske politis innsats mot sabotasje og motstandsarbeid. Det langsiktige mål var tilsvarende Germanske-SS Norge, å fremme en germanisering og nazifisering av landet. Det danske nazistparti Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti under ledelse av Frits Clausen hadde mislyktes og var uten politisk innflytelse. Med Schalburgkorpset ønsket tyskerne å opprette en organisasjon som kunne erstatte det eksisterende nazistparti som samlingspunkt for den tyskvennlige høyrefløyen i Danmark.
== Grader ==
== Eksterne lenker ==
Nettside om Schalburgkorpset | Schalburgkorpset var et dansk korps, opprettet 1. april 1943 som opererte i tysk tjeneste i Danmark under andre verdenskrig. | 7,696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viesturs_orden | 2023-02-04 | Viesturs orden | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latviske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1928'] | Viesturs orden (latvisk: Viestura ordenis) er en latvisk militær orden. Den ble innstiftet 12. juli 1938 i anledning tjueåret for Latvias uavhengighet til minne om det gamle latviske folks selvstendighetsvilje. Viesturs orden er oppkalt etter kong Viestur, også kalt Viesthard eller Vesthardus, som i 1219 ledet folket i Zemgale til kamp mot Sverdbroderordenen. Ordenen tildeles for militære fortjenester. Den kan også tildeles utlendinger. I årene Latvia var innlemmet i Sovjetunionen ble ordenen ikke tildelt. Viesturs orden ble gjenopptatt ved lov av 24. mars 2004. Den forvaltes etter dette av et ordenskanselli med en ordenskansler underlagt Latvias president, som er ordenens stormester. Viesturs orden rangerer som nummer to av Latvias ordener, etter Trestjerneordenen, men foran Anerkjennelseskorset.
| Viesturs orden (latvisk: Viestura ordenis) er en latvisk militær orden. Den ble innstiftet 12. juli 1938 i anledning tjueåret for Latvias uavhengighet til minne om det gamle latviske folks selvstendighetsvilje. Viesturs orden er oppkalt etter kong Viestur, også kalt Viesthard eller Vesthardus, som i 1219 ledet folket i Zemgale til kamp mot Sverdbroderordenen. Ordenen tildeles for militære fortjenester. Den kan også tildeles utlendinger. I årene Latvia var innlemmet i Sovjetunionen ble ordenen ikke tildelt. Viesturs orden ble gjenopptatt ved lov av 24. mars 2004. Den forvaltes etter dette av et ordenskanselli med en ordenskansler underlagt Latvias president, som er ordenens stormester. Viesturs orden rangerer som nummer to av Latvias ordener, etter Trestjerneordenen, men foran Anerkjennelseskorset.
== Inndeling ==
Viesturs orden er inndelt i fem klasser:
1. klasse – Storkorskommandør (I šķira – lielkrusta komandieris)
2. klasse – Storoffiser (II šķira – lielvirsnieks)
3. klasse – Kommandør (III šķira – komandieris)
4. klasse – Offiser (IV šķira – virsnieks)
5. klasse – Ridder (V šķira – kavalieris)Til ordenen er det tilknyttet tre medaljer, i valørene forgylt, sølv og bronse.
== Insignier ==
Ordenstegnene for Viesturs orden består av et hvitemaljert kløverbladkors i gull, der kløverbladene dannes av rød emalje. Mellom korsarmene er det plassert en enkelt rett stråle i gull. Disse erstattes av korslagte sverd ved tildeling til militære. Midtmedaljongen er hvitemaljert og bærer innskriften «VR» for «Vesthardus Rex». Baksiden bærer årstallet «1219» omgitt av ordenens motto: «confortamini et pugnate» («vær sterk og kjemp»).
Korset er opphengt i båndet i et ledd bestående av Latvias store riksvåpen. Ordenstegnet er det samme for alle klasser, men varierer i størrelse. Ordensstjernen er i sølv har fire tagger. Den varierer i størrelse etter klasse. Ordensbåndet er burgunderrødt.
== Tildeling ==
Viesturs orden tildeles for militære fortjenester og som anerkjennelse av særlig innsats i den nasjonale motstandsbevegelse. Ordenen kan også tildeles for innsats for landets forsvar og for styrking av statens sikkerhet, for styrking av samfunnsordenen, for trygging av landets grenser, for utvikling av landets forsvarsstyrker og for fremming av patriotisme og forsvarsvilje. Viesturs orden kan også tildeles andre lands militære og fremmede lands ambassadører ved avsluttet tjeneste i Latvia.
Enhver kan fremme nominasjoner, men ingen kan foreslå seg selv. Kandidater til utnevnelse vurderes av ordenskanselliet, som har seks medlemmer samt en ordenskansler. Tildeling skjer i henhold til rang og status, med nærmere bestemmelser om hvilken grad som kan tildeles hvem. Ordenen tildeles kun militært personell med rang av løytnant eller høyere. Underoffiserer og mening mannskap tildeles medaljen tilknyttet ordenen.
Presidenten er fra starten av sin embetstid automatisk innehaver av ordenens 1. klasse.
Utnevnelse til ordenen finner normalt sted tre ganger i året:
4. mai, dagen for Latvias selvstendighetserklæring
11. november, Lāčplēsis-dagen
18. november, dagen for erklæringen av Republikken Latvia
== Norske innehavere ==
Sverre Diesen ble i 2010 utnevnt til storkorskommandør av Viesturs orden for sin innsats for forsvarssamarbeid mellom Latvia og Norge. Oberstløytnant Jørn Erik Berntsen, samt Erik Irgens i Norske Reserveoffiserers Forbund, er begge utnevnt til offiserer.
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) «Latvia» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1303–1304.
(en) «Latvia» i Robert Werlich: Orders and decorations of all nations. Ancient and modern, civil and military, 2. utgave, Washington DC: Quaker Press, 1974, s. 284.
== Eksterne lenker ==
The State Decorations of Latvia, digital bok, Chancery of the President of Latvia.
State awards, Chancery of the President of Latvia.
Order of Viesturs, Chancery of the President of Latvia.
Apbalvotie, oversikt over ordensmottagere | Viesturs orden (latvisk: Viestura ordenis) er en latvisk militær orden. Den ble innstiftet 12. | 7,697 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%9A | 2023-02-04 | Ú | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ú og ú (U med akutt aksent) er den 24. bokstaven i det færøyske alfabetet, og det islandske alfabetet, mellom u og v. På færøysk representerer den lyden /ʏ/ eller lyden /ʉuː/, mens den på islandsk representerer lyden [u:].
Bokstaven brukes også på andre språk, men anses ikke for å være en egen bokstav, men en annen utgave av bokstaven u. En del språk der bokstaven ú inngår og følger reglene for akutt aksent er: På katalansk, spansk, portugisisk, oksitansk og walisisk markerer akutt aksent trykksterk stavelse. På tsjekkisk, irsk, ungarsk og slovakisk markerer akutt aksent lang uttale av vokalen den står over. Merk at på tsjekkisk kan ú kun opptre i midten av et ord; dersom et ord slutter med lang u-lyd, brukes bokstaven ů isteden. PåLenke vietnamesisk og pinyin-systemet for å transkribere kinesisk, markerer akutt aksent stigende tone.
I Unicode kodes ú som U+00DA (Ú) og U+00FA (ú). | Ú og ú (U med akutt aksent) er den 24. bokstaven i det færøyske alfabetet, og det islandske alfabetet, mellom u og v. På færøysk representerer den lyden /ʏ/ eller lyden /ʉuː/, mens den på islandsk representerer lyden [u:].
Bokstaven brukes også på andre språk, men anses ikke for å være en egen bokstav, men en annen utgave av bokstaven u. En del språk der bokstaven ú inngår og følger reglene for akutt aksent er: På katalansk, spansk, portugisisk, oksitansk og walisisk markerer akutt aksent trykksterk stavelse. På tsjekkisk, irsk, ungarsk og slovakisk markerer akutt aksent lang uttale av vokalen den står over. Merk at på tsjekkisk kan ú kun opptre i midten av et ord; dersom et ord slutter med lang u-lyd, brukes bokstaven ů isteden. PåLenke vietnamesisk og pinyin-systemet for å transkribere kinesisk, markerer akutt aksent stigende tone.
I Unicode kodes ú som U+00DA (Ú) og U+00FA (ú). | Ú og ú (U med akutt aksent) er den 24. bokstaven i det færøyske alfabetet, og det islandske alfabetet, mellom u og v. | 7,698 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_broer_i_verden_etter_lengde | 2023-02-04 | Liste over broer i verden etter lengde | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ikke ferdig oversatte artikler', 'Kategori:Lister over broer', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Dette er en liste over verdens lengste broer over 2 km. «Spenn» refererer til broens lengste spenn uten bakkekontakt. Sju av de ti lengste broene finnes i Kina. Norges lengste bro, Drammensbrua, er med sine 1892 meter ikke lang nok til å komme med på denne listen. Det finnes ingen standard for hvordan man måler lengden til en bro. Noen broer er målt fra starten av påkjøringsrampen til slutten av avkjøringsrampen. Andre måles fra kyst til kyst, og på noen broer regnes hele konstruksjonen med i lengden. Fordi det er forskjeller i målemetoder og nøyaktighet, bør man ikke bruke denne listen til å rangere broer.
| Dette er en liste over verdens lengste broer over 2 km. «Spenn» refererer til broens lengste spenn uten bakkekontakt. Sju av de ti lengste broene finnes i Kina. Norges lengste bro, Drammensbrua, er med sine 1892 meter ikke lang nok til å komme med på denne listen. Det finnes ingen standard for hvordan man måler lengden til en bro. Noen broer er målt fra starten av påkjøringsrampen til slutten av avkjøringsrampen. Andre måles fra kyst til kyst, og på noen broer regnes hele konstruksjonen med i lengden. Fordi det er forskjeller i målemetoder og nøyaktighet, bør man ikke bruke denne listen til å rangere broer.
== Broer ==
På grunn av forskjellige målemetoder er rangeringen ikke nøyaktig.
=== Uferdige broer ===
(ikke komplett liste)
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Juhani Virola. «Finsk side om verdens lengste brospenn» (engelsk). Arkivert fra originalen 28. september 2011. Besøkt 2. april 2010.
Per Kristian Ekeberg, Ketil Søyland. «Verdens lengste lim-tre-bro - Flisa bro» (PDF) (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 13. november 2006. Besøkt 2. april 2010. | Dette er en liste over verdens lengste broer over 2 km. «Spenn» refererer til broens lengste spenn uten bakkekontakt. | 7,699 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.