url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Dichapetalaceae | 2023-02-04 | Dichapetalaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Dichapetalaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 3 slekter og 200 arter. Artene vokser i det vestlige tropene og subtropene.
| Dichapetalaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 3 slekter og 200 arter. Artene vokser i det vestlige tropene og subtropene.
== Eksterne lenker ==
(en) Dichapetalaceae i Encyclopedia of Life
(en) Dichapetalaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dichapetalaceae hos Artsdatabanken
(en) Dichapetalaceae hos Fossilworks
(en) Dichapetalaceae hos ITIS
(en) Dichapetalaceae hos NCBI
(en) Dichapetalaceae hos The International Plant Names Index
(en) Dichapetalaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Dichapetalaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dichapetalaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Goupiaceae | 2023-02-04 | Goupiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Goupiaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 1 slekt – Goupia – og 3 arter. Artene vokser i det vestlige Sør-Amerika.
| Goupiaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 1 slekt – Goupia – og 3 arter. Artene vokser i det vestlige Sør-Amerika.
== Eksterne lenker ==
(en) Goupiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Goupiaceae hos Artsdatabanken
(en) Goupiaceae hos Fossilworks
(en) Goupiaceae hos ITIS
(en) Goupiaceae hos NCBI
(en) Goupiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Goupiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Goupiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Humiriaceae | 2023-02-04 | Humiriaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Humiriaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har tre slekter og 50 arter. Artene vokser i det vestlige Latin-Amerika med unntak av én art i Afrika.
| Humiriaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har tre slekter og 50 arter. Artene vokser i det vestlige Latin-Amerika med unntak av én art i Afrika.
== Eksterne lenker ==
(en) Humiriaceae i Encyclopedia of Life
(en) Humiriaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Humiriaceae hos Artsdatabanken
(en) Humiriaceae hos Fossilworks
(en) Humiriaceae hos ITIS
(en) Humiriaceae hos NCBI
(en) Humiriaceae hos The International Plant Names Index
(en) Humiriaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Humiriaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Humiriaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irvingiaceae | 2023-02-04 | Irvingiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Vierordenen'] | Irvingiaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 3 slekter og 20 arter. Artene vokser i Asia.
| Irvingiaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 3 slekter og 20 arter. Artene vokser i Asia.
== Eksterne lenker ==
(en) Irvingiaceae i Encyclopedia of Life
(en) Irvingiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Irvingiaceae hos Artsdatabanken
(en) Irvingiaceae hos Fossilworks
(en) Irvingiaceae hos ITIS
(en) Irvingiaceae hos NCBI
(en) Irvingiaceae hos The International Plant Names Index
(en) Irvingiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Irvingiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Irvingiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ixonanthaceae | 2023-02-04 | Ixonanthaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Vierordenen'] | Ixonanthaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 4-5 slekter og 30 arter. Artene vokser i tropene.
| Ixonanthaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 4-5 slekter og 30 arter. Artene vokser i tropene.
== Eksterne lenker ==
(en) Ixonanthaceae i Encyclopedia of Life
(en) Ixonanthaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Ixonanthaceae hos Artsdatabanken
(en) Ixonanthaceae hos Fossilworks
(en) Ixonanthaceae hos ITIS
(en) Ixonanthaceae hos NCBI
(en) Ixonanthaceae hos The International Plant Names Index
(en) Ixonanthaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Ixonanthaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ixonanthaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lacistemataceae | 2023-02-04 | Lacistemataceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Lacistemataceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 2 slekter og 16 arter. Artene vokser i tropene, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
| Lacistemataceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 2 slekter og 16 arter. Artene vokser i tropene, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
== Eksterne lenker ==
(en) Lacistemataceae i Encyclopedia of Life
(en) Lacistemataceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Lacistemataceae hos Artsdatabanken
(en) Lacistemataceae hos Fossilworks
(en) Lacistemataceae hos ITIS
(en) Lacistemataceae hos NCBI
(en) Lacistemataceae hos The International Plant Names Index
(en) Lacistemataceae hos Tropicos
(en) Kategori:Lacistemataceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lacistemataceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lophopyxidaceae | 2023-02-04 | Lophopyxidaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Lacistemataceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 1 slekt – Lophopyxis – og 2 arter av lianer. Artene, deriblant Lophopyxis maingayi, vokser på Sundaøyene.
| Lacistemataceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 1 slekt – Lophopyxis – og 2 arter av lianer. Artene, deriblant Lophopyxis maingayi, vokser på Sundaøyene.
== Eksterne lenker ==
(en) Lophopyxidaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Lophopyxidaceae hos Artsdatabanken
(en) Lophopyxidaceae hos Fossilworks
(en) Lophopyxidaceae hos ITIS
(en) Lophopyxidaceae hos NCBI
(en) Lophopyxidaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Lophopyxidaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lophopyxidaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Superskill | 2023-02-04 | Superskill | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Electronica-artister', 'Kategori:Norske musikkgrupper'] | Superskill var en norsk elektronikagruppe som var aktiv på 90-tallet, og bestod av Lord Bård (Bård Torgersen), Dr. Erik (Erik Øfsdahl) og Mr Kolstad (Eirik Kolstad).
| Superskill var en norsk elektronikagruppe som var aktiv på 90-tallet, og bestod av Lord Bård (Bård Torgersen), Dr. Erik (Erik Øfsdahl) og Mr Kolstad (Eirik Kolstad).
== Diskografi ==
=== Album ===
Late Night Science in the Laboratory of Body Control (1993)
SUPERior (1994)
XS to the ravezone (1994)
=== Singler ===
Three blue scubadivers (1993)
French Connection (1994) (12-tommer)
== Eksterne lenker ==
(en) Superskill på Discogs
(en) Superskill på MusicBrainz
(no) Superskill på Rockipedia | Superskill var en norsk elektronikagruppe som var aktiv på 90-tallet, og bestod av Lord Bård (Bård Torgersen), Dr. Erik (Erik Øfsdahl) og Mr Kolstad (Eirik Kolstad). | 7,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helgard_Mahrdt | 2023-02-04 | Helgard Mahrdt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. februar', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Litteraturhistorikere og litteraturkritikere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsstipendiater'] | Helgard Mahrdt (født 25. februar 1953) er en tyskfødt norsk litteraturviter og filosof. Hun ble statsstipendiat i 2009.
Mahrdt er cand.philol. med fagene tysk litteratur, statsvitenskap og filosofi fra Georg-August-Universität 1978, dr.art. i tysk litteratur fra Universitetet i Tromsø 1996 og cand.philol. i filosofi fra Universitetet i Oslo 2005. Hun var postdoktor ved Universitetet i Oslo (1999–2002), visiting scholar ved John W. Kluge Center, Library of Congress 2002, forsker II ved Danmarks humanistisk forskningssenter, Universitetet i København 2003, gjesteprofessor ved Universitetet i Ljubljana 2007.
Mahrdt er spesialist på Hannah Arendt. Hun har også skrevet om Ingeborg Bachmann, Christa Wolf, Hermann Broch, Walter Benjamin og Herta Müller.
| Helgard Mahrdt (født 25. februar 1953) er en tyskfødt norsk litteraturviter og filosof. Hun ble statsstipendiat i 2009.
Mahrdt er cand.philol. med fagene tysk litteratur, statsvitenskap og filosofi fra Georg-August-Universität 1978, dr.art. i tysk litteratur fra Universitetet i Tromsø 1996 og cand.philol. i filosofi fra Universitetet i Oslo 2005. Hun var postdoktor ved Universitetet i Oslo (1999–2002), visiting scholar ved John W. Kluge Center, Library of Congress 2002, forsker II ved Danmarks humanistisk forskningssenter, Universitetet i København 2003, gjesteprofessor ved Universitetet i Ljubljana 2007.
Mahrdt er spesialist på Hannah Arendt. Hun har også skrevet om Ingeborg Bachmann, Christa Wolf, Hermann Broch, Walter Benjamin og Herta Müller.
== Forfatterskap ==
2005: «Introduction to the Arendt-Kazin correspondence» Samtiden 1/2005
2011: Redaktør (sammen med Lene Auestad) for boken Handling, frihet, humanitet – møter med Hannah Arendt (Tapir forlag, 2011)
2012: Redaktør (sammen med Sissel Lægreid) for boken Diktning og diktatur: Herta Müllers forfatterskap (Tiden forlag 2012); boken ble utgitt på tysk i 2013 som Dichtung und Diktatur : die Schriftstellerin Herta Müller (Königshausen & Neumann).
2012: «Hannah Arendt: Self-disclosure, Worldliness and Plurality» i Journal of the British Society for Phenomenology i 2012
2012: «Hannah Arendt - politisk dannelse og reflekterende dømmekraft», i Norsk Filosofisk Tidsskrift 2012
2014: «Hannah Arendt, intellektuelle og totalitarisme» i Intellektuelle og det totalitære. Pervertert idealisme? (Hagtvedt, Sørensen og Brandal, red.) Dreyer forlag. ISBN 9788282651011
2015: «Å tenke om det uforutsigbare med Hannah Arendt» i boken Pedagogikk for det uforutsette
2015: «Refugees and Europe: a dilemma or a turning point?” i tidsskriftet Studier i Pædagogisk filosofi
2016: «Ansvar, autoritet og frihet» i Pedagogiske fenomener
2016: «Hannah Arendt as a Refugee» i tidsskriftet Modern Times
2017: «Rethinking our refugee crisis with Hannah Arendt» i: Amor Mundi– Actuality a Reception of Hannah Arendt’s Work, Estudos Ibero-Americanos, vol. 43, n. 3, s. 535–547
2017: Forord i utgivelsen Makt og vold.: tre Essay av Hannah Arendt, nr. 70 i serien av Cappelens Upopulære skrifter, Oslo: Cappelen Damm Akademisk, s. 7–31
2018: «Hannah Arendt and the Notion of Plurality» i: Filosofisk supplement, 2: "Pluralisme", s. 22–28
2019: «The Joy of Thinking», Filosofisk supplement (3-4), s. 9–11; online: arendt-19-forord-Mahrdt.pdf (filosofisksupplement.no)
2020: «Neoliberaler Wandel: Autorität, Freiheit und Erziehung» i: Hannah Arendt: Lektüren zur politischen Bildung, (Hgg. von Tonio Öftering Waltraud Meints-Stender, Dirk Lange), VS Verlag, Springer, s. 125–145
2020: Bokanmeldelse av «Hannah Arendt – Politikk i dystre tider» i: Agora, Journal for metafysisk spekulasjon nr. 3–4, s. 514–526
2022: «Hannah Arendt om kjærlighet, vennskap og politikk». Norsk filosofisk tidsskrift, vol 57, issue 3-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
folk.uio.no Dr. Art. Helgard Mahrdt
(no) Publikasjoner av Helgard Mahrdt i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Helgard Mahrdt i BIBSYS | Helgard Mahrdt (født 25. februar 1953) er en tyskfødt norsk litteraturviter og filosof. Hun ble statsstipendiat i 2009. | 7,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A5re_Opheim | 2023-02-04 | Kåre Opheim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Personer fra Voss kommune', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Kåre Opheim (født 2. oktober 1975 i Voss) er en norsk musiker og trommeslager i Real Ones og en viktig medspiller i UNGjaJazzja i Vossajazz.
He is part of the Mads Berven Trio with a record release Mountains & the Sea in 2011, and played within Mike Gallaher Trio at Vossajazz 2009.
| Kåre Opheim (født 2. oktober 1975 i Voss) er en norsk musiker og trommeslager i Real Ones og en viktig medspiller i UNGjaJazzja i Vossajazz.
He is part of the Mads Berven Trio with a record release Mountains & the Sea in 2011, and played within Mike Gallaher Trio at Vossajazz 2009.
== Honors ==
Vossajazzprisen 2003
== Diskografi ==
=== Real Ones ===
AlbumThis Is Camping (2003)
Home With the Girls In the Morning (2004)
Album Sampler (2008)
All for the Neighbourhood (2008)
Ekko (Instrumental Opus 1) (2009)
First Night on Earth (2011)
Real Ones & The Extended Family (2012)
Tonight Only Tonight/The Morning After (2013)
Misa Criolla (2014)
Hey Future, Hey Past (2018)Singler/EP-erBratislava (2002)
Bratislava EP (2002)
In a Short Little While (2003)
Symphony Orchestra (2003)
Ballad of an Old Man (2004)
Oh My (2005)
She's Got Me Good (2005)
Outlaw/Theme From Mikal Telle The Movie (2007)
Ballad of an Old Man/Orlando (2008)
Every Dog Has It's Day (2008)
Lonesome Town (2008)
Sister to All (2010), med Susanne Sundfør
Yaya (2010)
Ingen kommer unna politikken/Waiting In Vain (2011), med Razika & Debashish Bhattacharya
Ei ørlita stund (2012), med Stein Torleif Bjella
Separation Blues (2013)
Vi ses i morgen (2013), med Janove Ottesen & Christel Alsos
Don't Kill My Vibe (2017)
Hey Junior (2017)
Back on My Feet (2017)
=== Elektro Ompaniet ===
Toskedalen (2004)
=== Tina Larsen Project ===
Polder (2011)Deltar påDraum: Draum (1998)
Sergeant Petter: It's a Record (2002)
Heidi Marie Vestrheim: Pigs (2003)
Nathalie Nordnes: Hush Hush (2003)
Egil Skogseths kniv og taffel swingjazzorkester: Tafler julen inn (2003)
Heidi Marie Vestrheim: Signs and Fiction (2004)
NRK/Waterfall Records: NRK Petre presenterer: Rørt og urørt 2005 (2005)
Nathalie Nordnes: Join Me In the Park (2005)
Tron: Ocean (2005)
Ole Paus: Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen (2005)
HoneyMilk: In Glorious Mono (2006)
Odd Nordstoga: Heim te mor (2006)
Mari Tesdal Hinze: Steal Away (2007)
Blues News: Norsk blues 1997–2007 (2007)
Berit Opheim: Song, trø lett på hjarta mitt (2008)
Guttene, Voksne Herrers Orkester & Egil Skogseths kniv og taffel swingjazzorkester: Du e' i Bergen no (2008)
Marit Larsen: The Chase (2008)
Beyond the Wizards Sleeve: Beyond the Wizards Sleeve Re-Animations Vol. 1 (2009)
Bergensbølgene: Bergensbølgene – et dykk i Bergens pop og rockhistorie (2010)
Marit Larsen: If a Song Could Get Me You (2010)
Steinar Karlsen: Ulydium (2011)
Mads Berven Trio: Mountains & the Sea (2011)
Jon Erik Eriksen: Elektrisk atmosfære (2012)
Steinar Karlsen: Hanens død (2013)
Ingvild Lilletvedt Nordstoga: Kaffikoppen (2013)
Sigrid Moldestad: Brevet til kjærleiken – Tekstar av Jan-Magnus Bruheim (2014)
Ingvild Lilletvedt Nordstoga: Den minste caféen (2014)
Karl Seglem: Som spor (2014)
Karl Seglem & Christoph Stiefel: Waves (2015)
Odd Nordstoga: Dette landet (2015)
Lillian Samdal: 4 vintrar (2015)
Sigrid Moldestad: Så ta mitt hjerte – Dei beste songane (2015)
Sigrid Moldestad: Eg vil vere her (2017)
Stein Urheim: Utopian Tales (2017)
Sigrid Moldestad: Kanskje kjem det ein dag (2017)
Sigrid Moldestad: Vere her (2017)
Karl Seglem: Polarnatt (2018)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Real Ones på NRK | | fsted = Voss | 7,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Protostjerne | 2023-02-04 | Protostjerne | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Astrofysikk'] | En protostjerne er et forstadium i en stjernes utvikling, der skyer av hydrogen, helium og kosmisk støv konsentreres inntil den når den såkalte hovedserien.
Protostjerner med ca. like stor masse som Solens bruker rundt 10 millioner år på å nå hovedserien. Om massen er mye høyere, utvikles stjernen betydelig raskere – en stjerne med masse tilsvarende 15 solmasser kan nå hovedserien allerede på 100 000 år.
En protostjerne formeres gjennom konsentrasjonen av gigantiske gasskyer i interstellar materie. Observasjoner viser at disse gigantiske gasskyene stort sett befinner seg i en likevektstilstand, hvor det er en balanse mellom skyens gravitasjon, som utgjør bindingsenergi, og molekylenes kinetiske energi (bevegelsesenergi). Skyen kan imidlertid komme ut av balanse kun ved liten påvirkning, for eksempel ved sjokkbølger fra supernovaer, andre nærliggende gasskyer (både ved passasje og kollisjon) og tetthetsbølger. Disse påvirkningene kan, om påvirkningen er stor nok, få gravitasjonen til å dominere innen en viss region i gasskyen, slik at likevektstilstanden settes ut av balanse.
Den britiske fysikeren Sir James Jeans studerte dette fenomenet i detalj. Han kunne vise at under gunstige vilkår kunne en sky, eller deler av en sky, begynne å samle seg. Han utledet en formel for å beregne massen og størrelsen, som en funksjon av dens tetthet og temperatur, som skal til før en såkalt gravitasjonssammentrekning finner sted. Denne kritiske massen er kjent som Jeans-ustabilitet, og gis av følgende formel:
M
j
=
k
T
3
n
{\displaystyle M_{j}=k{\sqrt {\frac {T^{3}}{n}}}}
der n er antall atomer per kubikkmeter, k en konstant og T er gasstemperaturen.
| En protostjerne er et forstadium i en stjernes utvikling, der skyer av hydrogen, helium og kosmisk støv konsentreres inntil den når den såkalte hovedserien.
Protostjerner med ca. like stor masse som Solens bruker rundt 10 millioner år på å nå hovedserien. Om massen er mye høyere, utvikles stjernen betydelig raskere – en stjerne med masse tilsvarende 15 solmasser kan nå hovedserien allerede på 100 000 år.
En protostjerne formeres gjennom konsentrasjonen av gigantiske gasskyer i interstellar materie. Observasjoner viser at disse gigantiske gasskyene stort sett befinner seg i en likevektstilstand, hvor det er en balanse mellom skyens gravitasjon, som utgjør bindingsenergi, og molekylenes kinetiske energi (bevegelsesenergi). Skyen kan imidlertid komme ut av balanse kun ved liten påvirkning, for eksempel ved sjokkbølger fra supernovaer, andre nærliggende gasskyer (både ved passasje og kollisjon) og tetthetsbølger. Disse påvirkningene kan, om påvirkningen er stor nok, få gravitasjonen til å dominere innen en viss region i gasskyen, slik at likevektstilstanden settes ut av balanse.
Den britiske fysikeren Sir James Jeans studerte dette fenomenet i detalj. Han kunne vise at under gunstige vilkår kunne en sky, eller deler av en sky, begynne å samle seg. Han utledet en formel for å beregne massen og størrelsen, som en funksjon av dens tetthet og temperatur, som skal til før en såkalt gravitasjonssammentrekning finner sted. Denne kritiske massen er kjent som Jeans-ustabilitet, og gis av følgende formel:
M
j
=
k
T
3
n
{\displaystyle M_{j}=k{\sqrt {\frac {T^{3}}{n}}}}
der n er antall atomer per kubikkmeter, k en konstant og T er gasstemperaturen.
== Fragmentering ==
Man finner vanligvis stjerner i stjernehoper, der alle stjerner innen hopen dannes omtrent samtidig. Dette kan forklares dersom man antar at når en sky trekkes sammen, gjør den ikke dette enhetlig. Richard Larson poengterte at i de gigantiske skyene, der stjerner dannes, er det nesten overalt blitt observert turbulente hastigheter. Disse hastighetene komprimerer gassen ved sjokk, slik at tråd- (filamenter) og klump-strukturer dannes innen gassen. Denne prosessen kalles for turbulent fragmentering. En del klump-aktige strukturer overskriver Jeans instabilitet og får dermed ustabil gravitasjon, slik at de kan fragmenteres enda en gang for å så danne et system av én eller flere stjerner.
Uansett årsak deles gasskyen opp til flere, mindre regioner som igjen kan deles inn i enda mindre deler og danne klustere av protostjerner. Dette stemmer overens med observasjoner om at stjernehoper er vanlige.
== Temperaturøkning ==
I takt med at skyen fortsetter å bli mer konsentrert, blir temperaturen høyere. Dette kommer av at gravitasjonsenergi omdannes til termisk energi. Når en partikkels avstand til sentrum av det konsentrerte fragmentet blir mindre, fører det til at gravitasjonsenergien også blir mindre. Partikkelen får da høyere kinetisk energi (den totale energien er konstant). Dette kan uttrykkes som en økning av den termiske energien, eller som en økning av temperaturen i gasskyen. Jo mer konsentrert skyen blir, jo høyere blir temperaturen.
Molekylene kommer ofte i eksitert tilstand ved kollisjoner med hverandre. Når de går tilbake til sin grunntilstand, sender de ut stråling av en karakteristisk frekvens. Ettersom tettheten til å begynne med ikke er spesiell stor, blir mye av strålingen sendt ut av skyen, slik at dette motvirker en rask temperaturøkning i skyen. Etterhvert som skyen blir mer samlet, og tettheten øker, blir en mindre andel av strålingen sendt ut, slik at temperaturen i skyen øker raskere i takt med at den blir mer konsentrert.
Når temperaturen blir tilstrekkelig høy fusjonerer hydrogenatomer til helium. Dette markerer stjernens fødsel, og stjernen forlater protostadiet og går over til et betydelig lengre liv i hovedserien.
== Historie ==
Ordet «protostjerne» (engelsk: protostar) ble for første gang brukt skriftlig i 1889:
A protostar acquiring two condensations will become a binary and be stable thereafter [..] Whether a binary or a single star results depends largely on the total angular momentum of the protostar
== Se også ==
Hertzsprung-Russel-diagram
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Protostars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) protostjerne i Unified Astronomy Thesaurus | En protostjerne er et forstadium i en stjernes utvikling, der skyer av hydrogen, helium og kosmisk støv konsentreres inntil den når den såkalte hovedserien. | 7,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Next_(sigarettmerke) | 2023-02-04 | Next (sigarettmerke) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sigarettmerker'] | Next er et sigarettmerke markedsført av Phillip Morris. Next ble skapt etter at tobakksavgiftene i Malaysia økte og presset Marlboro ut av markedet. I 2007 ble sigarettmerket lansert i Norge, og finnes i variantene Red og Blue. Next er noe billigere enn andre kjente merkevarer som for eksempel Prince.
| Next er et sigarettmerke markedsført av Phillip Morris. Next ble skapt etter at tobakksavgiftene i Malaysia økte og presset Marlboro ut av markedet. I 2007 ble sigarettmerket lansert i Norge, og finnes i variantene Red og Blue. Next er noe billigere enn andre kjente merkevarer som for eksempel Prince.
== Eksterne lenker ==
Philip Morris Norway
Philip Morris International | Next er et sigarettmerke markedsført av Phillip Morris. Next ble skapt etter at tobakksavgiftene i Malaysia økte og presset Marlboro ut av markedet. | 7,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gran_(kommune) | 2023-02-04 | Gran (kommune) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Gran', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Gran er en kommune i Innlandet, rundt sju mil nord for Oslo. Kommunen grenser i nord til Søndre Land og Vestre Toten, i øst til Hurdal og Nannestad, i sør til Lunner og Jevnaker, og i vest til Ringerike. Det er heller ikke langt til Sør-Aurdal og Valdres fra den nordvestre delen av kommunen. Gran kommune er del av Hadeland, et tidligere sentralt småkongerike på Østlandet. Stedsnavnet kan enten stamme fra trenavnet gran og vin som betyr eng, den keltiske guden Granum eller det latinske ordet granula som betyr korn.
| Gran er en kommune i Innlandet, rundt sju mil nord for Oslo. Kommunen grenser i nord til Søndre Land og Vestre Toten, i øst til Hurdal og Nannestad, i sør til Lunner og Jevnaker, og i vest til Ringerike. Det er heller ikke langt til Sør-Aurdal og Valdres fra den nordvestre delen av kommunen. Gran kommune er del av Hadeland, et tidligere sentralt småkongerike på Østlandet. Stedsnavnet kan enten stamme fra trenavnet gran og vin som betyr eng, den keltiske guden Granum eller det latinske ordet granula som betyr korn.
== Geografi og befolkning ==
Arealet er delt i to av Randsfjorden (ca. 134 moh.), der den vestre delen utgjør den minste arealdelen av kommunen. Veldig sentral i den østlige delen av kommunen er Viggadalen med den lille elva Vigga som renner ca. 15 km fra sør mot nord gjennom kommunen fra Lunner kommune. Jordbrukslandskapet ligger stort sett fra 135 moh. til 500 moh. Det høyeste punktet i kommunen er Lushaugen 812 moh, på grensa mot Hurdal kommune. I kommunen ligger også Brandbukampen og Sølvsberget, som begge er vulkanske plugger. Godt synlig er også Hvalebykampen like øst for Jarenvatnet.
De fleste innbyggerne bor i tettstedene Gran (også kalt Vassenden – i den søndre enden av Jarenvannet), Brandbu og Jaren og en del i Grymyr. Bjoneroa er det eneste tettstedet på vestsiden av Randsfjorden.
Gran har mange bondegårder, noen helt tilbake fra før vår tidsregning, med stor arealdyrking av korn, poteter, grønnsaker, frukt o.l. sammen med et stort dyrehold. Bl.a. var kommunen lenge størst i landet innen svinehold. Det må også nevnes at Gran (sammen med de 2 andre Hadelandskommunene) er ei kjent hestebygd, særlig innen travsporten, med massevis av gode travhester som f.eks. Alm Svarten og Mørtvedt Jerkeld. Grendene i Gran er mange, utenom tettstedene kan det nevnes Granavollen, Granåsen, Vestre Gran, Tingelstad, Søndre Ål (nå også kalt SÅS etter sportsklubbens navn), Nordre Ål/Ringstad (med Skjervumsfeltet), Jarenstranda, Moen, Røykenvika, Bleiken, Hennung, Gullerudvika/Elvestua (også kalt Suppedalen), Stranda/Gjervika, Bjonskogen og Vestre Brandbu.
Av kommunens 13 550 innbyggere bor 6 185 i tettbebyggelse (
45.6 prosent), og 7 324 i spredtbygde strøk (
41 bor på ukjent sted).
== Aktiviteter ==
Gran har flere topper over 700 moh., mange over 600 m og enda flere over og rett under 500 m. Høyest er Lushaugen 812 moh. (på grensen til Hurdal i Akershus). Fiskevann er det hundrevis av, foruten Randsfjorden som har bra forekomst av bl.a. sik, ørret, gjedde og abbor. Det finnes flere plasser hvor leirliv og hytteliv kan leves, for eksempel ved Randsfjorden, Fjorda, Skjerva (delvis i Lunner), Sagvollen, Åstjern, Lygna med fler. Vinterstid er det et flott løypenett av skiløyper rundt omkring på åsene i hele kommunen og disse henger sammen med nabokommunenes løypenett. Hadeland Folkemuseum ligger i Tingelstad nær Tingelstad gamle kirke og inneholder bl.a. gamle bygninger og utstyr fra tidligere tider.
Granavollen er et eldgammelt sentrum, muligens fra lenge før vikingtiden og trolig en av de mest sentrale i hele landet i hundrevis av år. I Granåsen ved Buhammeren finnes det et gammelt nedlagt marmorbrudd med marmor med fargene rød, hvit, grå og blå er meget vakker, men dessverre altfor sprø til å brytes og brukes nå, så et pukkverk er nå den eneste steinindustrien i området. Den bergenske kongevei fra Oslo til Bergen og Pilegrimsleden fra Oslo til Nidaros skjærer gjennom kommunen fra sørvest og sør mot nord og nordøst, begge med hvilested på Granavollen.
== Økonomi ==
Kommunens økonomi for 2002 var 24 098 kr i frie inntekter pr. innbygger, og nettogjeld pr. innbygger var 41 835 kr. (også kommunens). Pleie- og omsorgsbudsjettet representerer en tredjedel av kommunens utgifter, noe som er 7,5 % høyere enn landsgjennomsnittet. 5,1 % er ansatt i primærnæringer, landsgjennomsnittet er 9 %.
== Politikk ==
Gran kommunes politiske inndeling består av kommunestyre og de to «likestilte» utvalgene formannskap og fast utvalg for plansaker. Formannskapet har ni medlemmer. Fast utvalg for plansaker har som formannskapet ni medlemmer.
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Kjente personer fra Gran ==
Amund Larsen Gulden (1823-1901), fotograf og politiker/ordfører
Kristian Horn (1903-1981, botaniker og human-etiker
Michael Staksrud (1908-1940), skøyteløper
Hans Engnestangen (1908-2003), skøyteløper
Kirsten Langbo (1909–1996), forfatter
Thorstein Treholt (1911–1993), stortingsrepresentant (Ap), landbruksminister, fylkesmann i Oppland
Odd Lundberg (1917–1983), skøyteløper
Reidar Liaklev (1917–2006), skøyteløper
Per Mørtvedt (1920-2006), oppdretter av kaldblodstraver
Erik Pløen (1925-2004), keramiker
Lars Velsand (1941–), stortingsrepresentant (Sp) 1981-1989
Arne Treholt (1942–), spiondømt journalist og embetsmann
Lars Grini (1944–), skihopper
Rigmor Aasrud (1960–), stortingsrepresentant (Ap), statsråd 2009-2013
Anne Tingelstad Wøien (1965–), stortingsrepresentant (Sp) 2009-2017
Trond-Arne Bredesen (1967–), kombinertløper
Kjersti Grini (1971–), håndballspiller
Jo Inge Berget (1990-), fotballspiller
Hadelandstrioen, skøytetrio som besto av Hans Engnestangen, Michael Staksrud og Ivar Ballangrud, hvorav de 2 første var fra Gran (den delen som tidligere het Brandbu kommune).
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er det eldgamle historiske senteret Granavollen, som er området rundt Søsterkirkene og Steinhuset i Gran, antagelig et senter på Østlandet i rundt 2000 år eller mer. Granavollen består dessuten av mer enn 300 år gamle Granavoldens Gjæstgiveri, Grans gamle kommunehus, de gamle stallene, enkesetet Sjo gård hvor Åsmund Olavsson Vinje døde (han ligger gravlagt ved Søsterkirkene), Sanne skole og noen andre bygninger med kunst, kultur og historie. Dessuten er det flere hoteller og pensjonater i området. En travbane er også anlagt i området. På Granavollen har man utsikt over de fruktbare flatbygdene på Hadeland og til åsene rundt Hadeland, men bare nesten til den fiskerike Randsfjorden som man kan ane i vest. Også Oppland fylkes tusenårstre er plantet her. Granavollen er utgangspunkt for fotturer rundt i "kulturlandskapet" og opp på topper (f.eks. Sølvsberget) og opp til Granåsen.
Søsterkirkene er to steinkirker fra middelalderen som er bygd side ved side. Den minste og eldste er Mariakirken, en enskipet romansk kirke, mens Nikolaikirken er en treskipet basilika, sannsynligvis inspirerert av byggingen av Halvardskirken i Oslo.
Ifølge sagnet ble kirkene bygd av to søstre, men en bedre forklaring er at Mariakirken er bygd for den lokale menigheten, mens Nikolaikirken er en hovedkirke for Hadeland som den gang var et meget betydelig større område enn det er i dag.
== Severdigheter ==
Søsterkirkene på Granavollen, to steinkirker fra middelalderen
Steinhuset er en av de eldste ikke-kirkelige bygg i Norge fra middelalderen
Gran prestegårdshage
Tingelstad gamle kirke, en stenkirke fra middelalderen
Hadeland Folkemuseum
Steinsettingen på Bilden
Brandbukampen
Skulpturstopp: «The Gran Boathouse» av Rachel Whiteread i Røykenviken på Hadeland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gran, Oppland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Gran (kommune) i Store norske leksikon
(no) Lokale historier fra Gran kommune
(no) Gamle Brenneriet – Hjemmeside
(no) Skulpturstopp på Gran | Gran skole (Kunnskapssenteret Gran skole) var en barne- og ungdomsskole i bydel Alna i Oslo. Skolen ble etablert i 1978 som Gran grendeskole med adresse Granstangen 50. | 7,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/By-_og_bygdelagsforbundet | 2023-02-04 | By- og bygdelagsforbundet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1938', 'Kategori:Norske organisasjoner'] | By- og bygdelagsforbundet (BBF) ble stiftet 28. mars 1938 og er en fellesorganisasjon for by- og bygdelag i Norge.
BBF har ca. 4 300 medlemmer, som er organisert i 25 lokallag. Lokallagene representerer utflyttere fra Østlandet og Nord-Norge som bor i Oslo. De fleste utflyttere fra Sør- og Vestlandet er organisert i Bygdelagssamskipnaden i Oslo.
BBF arbeider for å samle lokallagene til beste for felles interesser. BBF skal også støtte og oppmuntre lagene i deres arbeide, slik at de kan fylle sin oppgave som hjem og skole for sine medlemmer.
| By- og bygdelagsforbundet (BBF) ble stiftet 28. mars 1938 og er en fellesorganisasjon for by- og bygdelag i Norge.
BBF har ca. 4 300 medlemmer, som er organisert i 25 lokallag. Lokallagene representerer utflyttere fra Østlandet og Nord-Norge som bor i Oslo. De fleste utflyttere fra Sør- og Vestlandet er organisert i Bygdelagssamskipnaden i Oslo.
BBF arbeider for å samle lokallagene til beste for felles interesser. BBF skal også støtte og oppmuntre lagene i deres arbeide, slik at de kan fylle sin oppgave som hjem og skole for sine medlemmer.
== Eksterne lenker ==
By og bygdelagsforbundets hjemmeside | By- og bygdelagsforbundet (BBF) ble stiftet 28. mars 1938 og er en fellesorganisasjon for by- og bygdelag i Norge. | 7,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pall_Mall_(sigarettmerke) | 2023-02-04 | Pall Mall (sigarettmerke) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Introduksjoner i 1899', 'Kategori:Sigarettmerker'] | Pall Mall er et sigarettmerke markedsført av British American Tobacco, og i Norge av British American Tobacco Norway AS.
Pall Mall ble lansert i 1899 og økte sin popularitet på 1960-tallet i USA, og var lenge en av de mest solgte sigarettene uten filter. Men etter hvert som rapporter om sammenhengen mellom lungekreft og tobakksrøyking ble kjent, mistet Pall Mall mye av sin popularitet. I Ettertid ble Pall Mall også lansert med filter.
I Norge finnes variantene Pall Mall 20 (uten filter), Pall Mall Filter 20, Pall Mall Plain 20. På verdensbasis finnes en rekke andre varianter. British American Tobacco Norway AS har produsert Pall Mall til det norske markedet frem til fabrikken ble flyttet til Danmark i 2008. Forøvrig var Pall Mall også en populær sigarett i Norge på 1960-tallet.
| Pall Mall er et sigarettmerke markedsført av British American Tobacco, og i Norge av British American Tobacco Norway AS.
Pall Mall ble lansert i 1899 og økte sin popularitet på 1960-tallet i USA, og var lenge en av de mest solgte sigarettene uten filter. Men etter hvert som rapporter om sammenhengen mellom lungekreft og tobakksrøyking ble kjent, mistet Pall Mall mye av sin popularitet. I Ettertid ble Pall Mall også lansert med filter.
I Norge finnes variantene Pall Mall 20 (uten filter), Pall Mall Filter 20, Pall Mall Plain 20. På verdensbasis finnes en rekke andre varianter. British American Tobacco Norway AS har produsert Pall Mall til det norske markedet frem til fabrikken ble flyttet til Danmark i 2008. Forøvrig var Pall Mall også en populær sigarett i Norge på 1960-tallet.
== Sigarettenes innhold ==
I en studie i 1977 ble det funnet 33 mg «tjære» og 2,1 mg nikotin i hver Pall Mall Plain-sigarett. Dette var det nest høyeste innholdet av begge stoffene i testen som dekket 28 sigarettmerker som var tilgjengelig på det norske markedet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
British American Tobacco
British American Tobacco Norway AS | thumb|right|180px|Nederlandsk Pall Mall sigarettpakke("Røyking dreper") | 7,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Dembitz_Brandeis | 2023-02-04 | Louis Dembitz Brandeis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 5. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 13. november', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Høyesterettsdommere fra USA', 'Kategori:Jusstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Louisville', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2019-11', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Louis Dembitz Brandeis (født 13. november 1856, død 5. oktober 1941) var en amerikansk jurist som ble den første jødiske høyesterettsdommeren i USA.
Brandeis ble utnevnt til høyesterettsdommer av den demokratiske presidenten Woodrow Wilson i 1916, og satt til 1939.
| Louis Dembitz Brandeis (født 13. november 1856, død 5. oktober 1941) var en amerikansk jurist som ble den første jødiske høyesterettsdommeren i USA.
Brandeis ble utnevnt til høyesterettsdommer av den demokratiske presidenten Woodrow Wilson i 1916, og satt til 1939.
== Referanser == | Louis Dembitz Brandeis (født 13. november 1856, død 5. | 7,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chesterfield_(sigarettmerke) | 2023-02-04 | Chesterfield (sigarettmerke) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sigarettmerker'] | Chesterfield er et sigarettmerke markedsført av Phillip Morris. Det var en av de mest anerkjente merkevarer av det tidlige 20. århundre, men salget har falt jevnt og trutt opp gjennom årene. Den ble oppkalt etter Chesterfield fylke i Virginia. Chesterfield blir fortsatt produsert i dag, og er fremdeles populært i Europa, men har vært fraværende fra amerikansk annonsering i mange år.
| Chesterfield er et sigarettmerke markedsført av Phillip Morris. Det var en av de mest anerkjente merkevarer av det tidlige 20. århundre, men salget har falt jevnt og trutt opp gjennom årene. Den ble oppkalt etter Chesterfield fylke i Virginia. Chesterfield blir fortsatt produsert i dag, og er fremdeles populært i Europa, men har vært fraværende fra amerikansk annonsering i mange år.
== Eksterne lenker ==
Philip Morris Norway
Philip Morris International | Chesterfield er et sigarettmerke markedsført av Phillip Morris. Det var en av de mest anerkjente merkevarer av det tidlige 20. | 7,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Music_from_The_Body | 2023-02-04 | Music from The Body | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med filmlenker hvor P345 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker med P345 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Filmmusikk', 'Kategori:Musikkalbum fra 1970', 'Kategori:Roger Waters-album'] | Music from The Body er filmmusikken til dokumentarfilmen The Body av Roy Battersby, utgitt i november 1970. Musikken er komponert av Ron Geesin og Roger Waters. Temaer på dette albumet, i likhet med filmen, er kroppsfunksjoner og kroppsdeler og inkluderer blant annet lydeffekter som skal illustrere pusting, latter, flatulens og hvisking i tillegg til musikk spilt med mer konvensjonelle musikkinstrumenter.
| Music from The Body er filmmusikken til dokumentarfilmen The Body av Roy Battersby, utgitt i november 1970. Musikken er komponert av Ron Geesin og Roger Waters. Temaer på dette albumet, i likhet med filmen, er kroppsfunksjoner og kroppsdeler og inkluderer blant annet lydeffekter som skal illustrere pusting, latter, flatulens og hvisking i tillegg til musikk spilt med mer konvensjonelle musikkinstrumenter.
== Sporliste ==
«Our Song» – 1:24 (Geesin/Waters)
«Sea Shell and Stone» – 2:17 (Waters)
«Red Stuff Writhe» – 1:11 (Geesin)
«A Gentle Breeze Blew Through Life» – 1:19 (Geesin)
«Lick Your Partners» – 0:35 (Geesin)
«Bridge Passage for Three Plastic Teeth» – 0:35 (Geesin)
«Chain of Life» – 3:59 (Waters)
«The Womb Bit» – 2:06 (Geesin/Waters)
«Embryo Thought» – 0:39 (Geesin)
«March Past of the Embryos» – 1:08 (Geesin)
«More Than Seven Dwarfs in Penis-Land» – 2:03 (Geesin)
«Dance of the Red Corpuscles» – 2:04 (Geesin)
«Body Transport» – 3:16 (Geesin/Waters)
«Hand Dance – Full Evening Dress» – 1:01 (Geesin)
«Breathe» – 2:53 (Waters)
«Old Folks Ascension» – 3:47 (Geesin)
«Bed-Time-Dream-Clime» – 2:02 (Geesin)
«Piddle in Perspex» – 0:57 (Geesin)
«Embryonic Womb-Walk» – 1:14 (Geesin)
«Mrs. Throat Goes Walking» – 2:05 (Geesin)
«Sea Shell and Soft Stone» – 2:05 (Geesin/Waters)
«Give Birth to a Smile» – 2:49 (Waters)
== Eksterne lenker ==
(en) The Body på Internet Movie Database | Music from The Body er filmmusikken til dokumentarfilmen The Body av Roy Battersby, utgitt i november 1970. Musikken er komponert av Ron Geesin og Roger Waters. | 7,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edwin_G._Pulleyblank | 2023-02-04 | Edwin G. Pulleyblank | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske sinologer', 'Kategori:Dødsfall 13. april', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 7. august', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Calgary', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Edwin G. Pulleyblank (født 7. august 1922 i Calgary i Alberta i Canada, død 13. april 2013 i Vancouver, Britisk Columbia) var sinolog og professor emeritus fra Department of Asian Studies på University of British Columbia. Han er kjent for sin ekspertise ved å fastslå historisk kinesisk fonetikk til forskjellige tider.
Edwin G. Pulleyblank fikk sin faglige utdannelse ved University of Alberta (B.A., 1942) og University of London (doktorgrad i kinesisk, 1951).
Han var virket ved School of Oriental and African Studies ved University of London, 1948-53, som professor i kinesisk ved University of Cambridge, 1953-66, og professor i Asian Studies ved University of British Columbia, 1966-87.
| Edwin G. Pulleyblank (født 7. august 1922 i Calgary i Alberta i Canada, død 13. april 2013 i Vancouver, Britisk Columbia) var sinolog og professor emeritus fra Department of Asian Studies på University of British Columbia. Han er kjent for sin ekspertise ved å fastslå historisk kinesisk fonetikk til forskjellige tider.
Edwin G. Pulleyblank fikk sin faglige utdannelse ved University of Alberta (B.A., 1942) og University of London (doktorgrad i kinesisk, 1951).
Han var virket ved School of Oriental and African Studies ved University of London, 1948-53, som professor i kinesisk ved University of Cambridge, 1953-66, og professor i Asian Studies ved University of British Columbia, 1966-87.
== Verker i utvalg ==
The Background of the Rebellion of An Lu-shan, London: Oxford University Press. 1955.
Chinese History and World History: An inaugural lecture, Cambridge, Cambridge University Press. 1955.
Historians of China and Japan, Edited with W.G. Beasley. London: Oxford University Press, 1961.
Middle Chinese: A Study in Historical Phonology, Vancouver: UBC Press. 1984.
Studies in Language Origins. Vol. I., ed by Jan Wind, Edwin G. Pulleyblank, Eric de Grolier and Bernard H. Bichakjian, Amsterdam and Philadelphia: Benjamins, 1989.
A Lexicon of Reconstructed Pronunciation in Early Middle Chinese, Late Middle Chinese and Early Mandarin, Vancouver: UBC Press. 1991.
A Chinese text in Central Asian Brahmi script: New evidence for the pronunciation of Late Middle Chinese and Khotanese, With R. E. Emmerick. Rome: Istituto Italiano per il Medio ed Estremo Oriente. 1994.
Outline of Classical Chinese Grammar, Vancouver: UBC Press. 1995.
Essays on Tang and pre-Tang China, Aldershot, GB, and Burlington, VT, USA: Ashgate. 2001.
Central Asia and Non-Chinese Peoples of Ancient China. Aldershot, GB, and Burlington, VT, USA: Ashgate. 2002
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Mer fullstendig bibliografi | Edwin G. Pulleyblank (født 7. | 7,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Live_at_Last | 2023-02-04 | Live at Last | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Black Sabbath-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1980'] | Live at Last er det første konsertalbumet med Black Sabbath. Det ble utgitt i 1980.
Albumet ble opprinnelig utgitt uten tillatelse fra bandet, og var derfor lenge regnet som et uoffisielt album. Albumet har i ettertid blitt utgitt offisielt, både som ett enkeltstående album, og som den første CD-en i albumet Past Lives fra 2002. I tillegg var det inkludert i samleboksen The Vinyl Collection, 1970-1978, som ble utgitt i 2012.
| Live at Last er det første konsertalbumet med Black Sabbath. Det ble utgitt i 1980.
Albumet ble opprinnelig utgitt uten tillatelse fra bandet, og var derfor lenge regnet som et uoffisielt album. Albumet har i ettertid blitt utgitt offisielt, både som ett enkeltstående album, og som den første CD-en i albumet Past Lives fra 2002. I tillegg var det inkludert i samleboksen The Vinyl Collection, 1970-1978, som ble utgitt i 2012.
== Sporliste ==
== Personell ==
Ozzy Osbourne – vokal
Tony Iommi – gitar
Geezer Butler – bassgitar
Bill Ward – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Live at Last på Discogs
(en) Live at Last på MusicBrainz
(en) Live at Last på Encyclopaedia Metallum
(en) Live at Last på Spotify
(en) Live at Last på AllMusic | lenke | 7,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roger_Waters | 2023-02-04 | Roger Waters | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Engelske bassister', 'Kategori:Engelske låtskrivere', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dorking', 'Kategori:Pink Floyd', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | George Roger Waters (født 1943) er en britisk musiker og låtskriver, mest kjent for å være en del av rockebandet Pink Floyd fra 1965 til 1985.
Waters var en av grunnleggerne av bandet og var opprinnelig gruppens bassist. Etter Syd Barrett forlot gruppen i 1968 fikk Waters en stadig større rolle. Utover 1970-tallet overtok han gradvis som bandets konseptualist, tekstforfatter og fremste låtskriver, og i stadig større grad som vokalist. Med konseptalbumene The Dark Side of the Moon (1973), Wish You Were Here (1975), Animals (1977), The Wall (1979) og The Final Cut (1983) ble Pink Floyd en av verdens mest kjente og innflytelsesrike musikkgrupper. Bandet har solgt over 250 millioner plater.
Etter å ha utgitt sin første soloplate, The Pros and Cons of Hitch Hiking, i 1984, forlot han Pink Floyd året etter. Når de gjenværende medlemmene, David Gilmour og Nick Mason, ønsket å fortsette uten ham gikk Waters til søksmål mot sine tidligere kolleger om rettighetene til bandets navn og materiale; saken endte i et forlik i 1987, som ga Waters rettighetene til The Wall og Pink Floyds ikoniske flyvende gris, mens Gilmour fikk beholde rettighetene til bandnavnet og bandets øvrige materiale. Waters fortsatte som soloartist og ga ut soloplatene Radio K.A.O.S. i 1987 og Amused to Death i 1992, før han tok en pause fra artistlivet på 1990-tallet. I 1990, for å markere Berlinmurens fall, arrangerte Waters en av de største konsertene noensinne, The Wall Live in Berlin, med en rekke gjesteartister.
Waters har siden han begynte å turnere igjen i 1999 vært en aktiv livemusiker, og han var en av de ti høyest innbringende liveartistene på 2010-tallet. I 2005 ble Waters med sine tidligere bandkolleger David Gilmour, Richard Wright og Nick Mason på en gjenforening av Pink Floyd under veldedighetskonserten Live 8, som ble Waters første og eneste konsertopptreden med bandet siden 1981. Samme år utga han operaen Ça Ira, som han hadde jobbet med siden 1980-tallet. Han turnerte med The Wall fra 2010 til 2013, som ble den høyest innbringende konsertturnéen fra en soloartist noensinne. Under én av konsertene i London i 2011 medvirket Gilmour og Mason som gjester. I 2017 ga Waters ut sitt første soloalbum på 25 år, Is This the Life We Really Want?, som i hovedsak fikk gode kritikker. Waters har også gjort seg bemerket for sitt politiske engasjement, spesielt hans engasjement for Palestina i Midtøsten-konflikten.
| George Roger Waters (født 1943) er en britisk musiker og låtskriver, mest kjent for å være en del av rockebandet Pink Floyd fra 1965 til 1985.
Waters var en av grunnleggerne av bandet og var opprinnelig gruppens bassist. Etter Syd Barrett forlot gruppen i 1968 fikk Waters en stadig større rolle. Utover 1970-tallet overtok han gradvis som bandets konseptualist, tekstforfatter og fremste låtskriver, og i stadig større grad som vokalist. Med konseptalbumene The Dark Side of the Moon (1973), Wish You Were Here (1975), Animals (1977), The Wall (1979) og The Final Cut (1983) ble Pink Floyd en av verdens mest kjente og innflytelsesrike musikkgrupper. Bandet har solgt over 250 millioner plater.
Etter å ha utgitt sin første soloplate, The Pros and Cons of Hitch Hiking, i 1984, forlot han Pink Floyd året etter. Når de gjenværende medlemmene, David Gilmour og Nick Mason, ønsket å fortsette uten ham gikk Waters til søksmål mot sine tidligere kolleger om rettighetene til bandets navn og materiale; saken endte i et forlik i 1987, som ga Waters rettighetene til The Wall og Pink Floyds ikoniske flyvende gris, mens Gilmour fikk beholde rettighetene til bandnavnet og bandets øvrige materiale. Waters fortsatte som soloartist og ga ut soloplatene Radio K.A.O.S. i 1987 og Amused to Death i 1992, før han tok en pause fra artistlivet på 1990-tallet. I 1990, for å markere Berlinmurens fall, arrangerte Waters en av de største konsertene noensinne, The Wall Live in Berlin, med en rekke gjesteartister.
Waters har siden han begynte å turnere igjen i 1999 vært en aktiv livemusiker, og han var en av de ti høyest innbringende liveartistene på 2010-tallet. I 2005 ble Waters med sine tidligere bandkolleger David Gilmour, Richard Wright og Nick Mason på en gjenforening av Pink Floyd under veldedighetskonserten Live 8, som ble Waters første og eneste konsertopptreden med bandet siden 1981. Samme år utga han operaen Ça Ira, som han hadde jobbet med siden 1980-tallet. Han turnerte med The Wall fra 2010 til 2013, som ble den høyest innbringende konsertturnéen fra en soloartist noensinne. Under én av konsertene i London i 2011 medvirket Gilmour og Mason som gjester. I 2017 ga Waters ut sitt første soloalbum på 25 år, Is This the Life We Really Want?, som i hovedsak fikk gode kritikker. Waters har også gjort seg bemerket for sitt politiske engasjement, spesielt hans engasjement for Palestina i Midtøsten-konflikten.
== Bakgrunn ==
Roger Waters ble født 9. september 1943 i Great Bookham, Surrey, England. Waters vokste opp i Cambridge. Hans mor Mary var lærer og far og hans far kjempet i andre verdenskrig selv om han var pasifist. Eric Fletcher Waters falt i Operasjon Shingle, den allierte landgangen ved Anzio, Italia i 1944. Roger kom til å referere til tapet av faren veldig ofte, spesielt på albumene The Wall og The Final Cut. Moren, som dukket opp i filmatiseringen av The Wall, er forøvrig ikke basert på hans egen mor. Begge foreldrene var kommunister.Roger Waters gikk på samme skole som Syd Barrett og David Gilmour. Han var en ivrig sportsmann og tilhenger av svømming i elven Cam ved Grantchester Meadows, Cambridge.
På Cambridge High School ble Waters oppfattet som en innadvendt og konkurranseorientert ensom type. Waters har senere uttalt at han mistrivdes på skolen, ettersom regimet på skolen var strengt. Waters engasjerte seg i sport og utmerket seg i cricket og rugby. Waters fikk sin første 6-strengs akustiske gitar da han var 14 år gammel. Han satser hardt på å også lære seg bassgitar. Waters, Geoff Mott og Clive Welham dannet bandet Geoff Mott & The Mottoes da de var 18-19 år gamle. Den litt yngre Syd Barret sluttet seg til bandet.Roger Waters og Syd Barrett gikk begge på Cambridge High School for gutter (David Gilmour gikk også der). Etter Cambridge begynte ekstentriske og lovende kunststudenten Barrett i 1964 på Camberwell School of Art i London, et populært sted for vordende popstjerner på 1960-tallet. Waters reiste til London og begynte i 1962 på Regent Street Polytechnic School (senere del av University of Westminster) for å studere arkitektur. Der møtte Waters Nick Mason og Richard Wright.
== Virke ==
=== 1964-1979 ===
I 1964 ble Roger Waters et av de originale medlemmene av Pink Floyd sammen med sanger og hovedlåtskriver Syd Barrett, Richard Wright og Nick Mason. Keyboardisten i Pink Floyd, Richard Wright, pleide angivelig å stemme Rogers bassgitar.
Pink Floyd ga ut sitt debutalbum, The Piper at the Gates of Dawn, i 1967. Waters bidro med sangen «Take Up Thy Stephoscope and Walk», og er sammen med resten av bandet kreditert som medlåtskriver på «Interstellar Overdrive» og «Pow R. Toc H.». Samtlige andre låter på albumet er skrevet av Barrett. Waters bidro også med skrikende vokal på «Pow R. Toc H.», og Waters' særegne skrik skulle senere bli et av hans varemerker, som han også brukte på andre låter som «Careful with That Axe, Eugene» og «Run Like Hell».
Da Barretts forverrede mentale helse ledet til hans avgang fra bandet i 1968, tok Waters styring over bandets artistiske retning sammen med gitarist og vokalist David Gilmour, som hadde blitt medlem av bandet som en forsterkning og etter hvert som en erstatter for Barrett. Bandet gikk deretter igang med å spille inn sitt neste album, A Saucerful of Secrets. På dette albumet bidro Waters mer aktivt som låtskriver. Waters skrev «Corporal Clegg», som ble den første Pink Floyd-sangen som berørte temaet krig, som skulle bli et stadig tilbakevendende tema i hans låtskriving. Ifølge Waters var sangen inspirert av farens dødsfall under krigen. Waters skrev også sangen «Set the Controls for the Heart of the Sun», som var første låt med Waters som hovedvokalist og som senere ble et fast innslag på solokonsertene hans i mange år, samt «Let There Be More Light», som ble utgitt som singel i USA.
I 1970 samarbeidet Waters med Ron Geesin om å lage filmmusikken til The Body, en dokumentarfilm om menneskekroppen av Roy Battersby. Filmmusikken ble utgitt på albumet Music from The Body, som i stor grad bestod av biomusikk, med lyder laget av menneskekroppen, samt mer tradisjonelle sanger. De øvrige medlemmene i Pink Floyd medvirket på avslutningssporet, «Give Birth to a Smile». Samme år bidro Waters, sammen med David Gilmour, som produsent på Syd Barretts første soloalbum, The Madcap Laughs.Sammen førte Waters og Gilmour Pink Floyd inn i rampelyset, hvor de produserte flere album, blant dem de mest kritikerroste og mest solgte albumene til dags dato. The Dark Side of the Moon, som kom ut i 1973, ble et av musikkhistoriens mest solgte og kritikerroste album. Waters stod bak konseptet, som i følge ham selv handlet om ting folk utsettes for i det moderne livet som kan føre til galskap, og skrev dessuten alle tekstene. Waters tekster fikk på dette punktet et mer tydelig politisk og filosofisk preg. Waters skrev «Money» som en refleksjon over konflikten mellom sine sosialistiske idealer og rikdommen han oppnådde som rockestjerne, mens «Us and Them» handlet opp emner som krig, rasisme og fattigdom, mens «Brain Damage» var inspirert av Barretts sammenbrudd.På slutten av 1970-tallet begynte forholdet mellom Waters og Gilmour å skrante, siden Waters fikk mer og mer kreativ kontroll over bandet, spesielt på albumet The Wall.
=== 1980-1985 ===
På det siste Pink Floyd-albumet med Roger Waters, The Final Cut i 1983, ble albumet kreditert som «av Roger Waters, fremført av Pink Floyd». Samtlige låter var skrevet av Waters alene, og Waters stod også for hovedvokalen på samtlige låter unntatt «Not Now John». Ettersom Rick Wright hadde blitt ekskludert fra bandet, var det også Waters som spilte synthesizerne. I forbindelse med innspillingen oppstod det uenigheter mellom Waters og Gilmour om hvilke låter som skulle være med på albumet; Waters insisterte på å inkludere flere sanger som tidligere hadde blitt avvist under innspillingen av The Wall, noe Gilmour var imot ettersom han mente de ikke var gode nok. The Final Cut var umiddelbart en kommersiell suksess, og toppet den britiske albumlista, men fikk en blandet kritisk mottakelse og fikk ikke den legendariske statusen som de forrige fire albumene har fått.
I 1984 utga Waters sin første soloplate, The Pros and Cons of Hitch Hiking. Waters hadde skrevet konseptet og mesteparten av musikken allerede i 1978, da han presenterte det til Pink Floyd og ga dem valget mellom å spille inn The Pros and Cons of Hitch Hiking og The Wall. Ettersom resten av medlemmene i Pink Floyd hadde valgt The Wall, valgte han å utgi The Pros and Cons of Hitch Hiking som et soloalbum. Waters dannet i denne sammenheng et backing-band, ved navn The Bleeding Hearts Band, med blant annet Eric Clapton på gitar. Waters turnerte deretter med albumet i Europa og Nord-Amerika i 1984 og 1985, men både albumet og turnéen solgte dårligere enn forventet.I 1985 erklærte Waters bandet for oppløst, men Gilmour og Mason ønsket å fortsette bandet. Den følgende uenigheten mellom Waters og de to gjenværende medlemmene vedrørende fortsatt bruk av bandnavnet Pink Floyd førte til søksmål fra Waters. Han hevdet at det som nå var igjen av det originale bandet (som opprinnelig hadde bestått av Waters, Barrett, Mason og Wright) ikke kunne fortsette å kalle seg det samme, nå som det var uten tre av sine grunnleggere. Barrett forlot gruppa allerede i 1968, mens Richard Wright ble presset ut av bandet av Waters under innspillingen av The Wall. Et annet av Waters argumenter var at han hadde skrevet mesteparten av Pink Floyds tekster etter at Barrett forlot bandet. Saken kom aldri for retten, og partene ble enige om et forlik. Gilmour og Mason fikk retten til å bruke navnet Pink Floyd og majoriteten av gruppens sanger, dog uten rettighetene til konseptet og albumet The Wall samt den berømte Pink Floyd-grisen. Bandet ble offisielt oppløst i 1994.
=== 1985–2000 ===
Utfyllende artikler: When the Wind Blows, Radio K.A.O.S., The Wall Live in Berlin og Amused to DeathWaters fortsatte sin solokarriere etter Pink Floyd. I 1985 skrev han mesteparten av filmmusikken til When the Wind Blows. I 1987 ga han ut sitt neste soloalbum, Radio K.A.O.S., hvor Waters brukte et konsept om en funksjonshemmet mann fra Wales og hans bror til bitende samfunnskritikk av datidens ledere, som Margareth Thatcher og Ronald Reagan, våpenkappløpet og markedsliberalismen. Waters forsøkte, i samarbeid med produsent Ian Ritchie, å få albumet til å høres moderne ut, og det ble brukt mye synth og trommeeffekter. Waters har senere ytret sin misnøye mot hvordan albumet ble, og har gått så langt som å si at han angret på at han ga det ut.Etter at Berlinmuren ble revet ned i 1989, satte Waters i gang en gigantisk veldedighetskonsert av The Wall Live in Berlin den 21. juli 1990. Konserten hadde mange gjesteartister, som Bryan Adams, Scorpions og Joni Mitchell, og ble holdt på Potsdamer Platz, et område som var en del av «ingenmannsland» mellom Øst- og Vest-Berlin. Det er en av historiens største konserter med over 200 000 mennesker.
I 1992 ga Waters ut sitt neste album, Amused to Death. I likhet med de foregående albumene var mottakelsen noe blandet på utgivelsestidspunktet, men albumet har senere fått en høy status blant fans og anmeldere, hvorav noen har ansett det for å inneholde noe av Waters' beste låtskriving. Konseptet var inspirert av hendelser som Gulfkrigen og massakren på den himmelske freds plass, og var en protest mot bruken av krig som en form for underholdning, blant annet på TV. Waters har senere uttalt at han anser Amused to Death som et av sine mesterverk, på linje med Dark Side of the Moon og The Wall.
Etter albumet Amused to Death i 1992 brukte Waters mesteparten av 1990-tallet på å komponere en opera med navn Ça Ira. Det ble annonsert ferdig på hans hjemmeside i februar 2005 og ble gitt ut september 2005.
=== 2001- ===
Etter en lang pause dro han igjen ut på turné i Nord-Amerika i 1999 og 2000, hvor han fremførte noen av sine mest kjente arbeider med Pink Floyd sammen med materiale fra hans solokarriere fremfor et stort publikum. Dette ledet til utgivelsen av Waters første konsertalbum og konsertfilm, In the Flesh Live, både på CD og DVD. In the Flesh-turnéen ble senere utvidet med en verdensturné i 2002.
I 2002 ga Waters ut sitt første samlealbum, Flickering Flame. Denne plata inkluderte for det meste sanger fra hans tidligere soloalbum, men inkluderte også den nye sangen «Flickering Flame», som Waters hadde debutert som avslutningsnummer på noen av konsertene på slutten av In the Flesh-turnéen, samt en demoversjon av «Lost Boys Calling» fra The Legend of 1900-soundtracket, samt en coverversjon av Bob Dylans «Knockin' on Heaven's Door»Miramax Films annonserte i midten av 2004 at The Wall ville bli oppført på Broadway med Waters deltakelse på produksjonssiden. Musikalen er angivelig planlagt å inneholde ikke bare de originale låtene fra verket, men også sanger fra albumene Dark Side of the Moon, Wish You Were Here, andre kjente Pink Floyd-album og nytt materiale.
I september 2004 ga Waters ut to nye sanger; «To Kill The Child» og «Leaving Beirut». Disse ble bare gitt ut på internett med unntak av Japan der de ble utgitt på en CD-single i januar 2005. Begge disse sangene var inspirert av invasjonen av Irak i 2003. Waters, som nå bor i USA, har sagt han skrev sangene rett etter krigen startet, men ventet med å gi dem ut til rett før det amerikanske presidentvalget i 2004 slik at han kunne svekke kandidaturet til George W. Bush.
Rett etter tsunamikatastrofen 26. desember 2004 fremførte Waters låten «Wish You Were Here» sammen med Eric Clapton på NBCs veldedighetskonsert.
Den 2. juli 2005 opptrådte Waters og Pink Floyd sammen igjen under Live 8-konserten i London. De spilte fire sanger på rundt tilsammen 20 minutter, og det regnes som den mest minneverdige delen av konserten. Waters bemerket senere at opplevelsen av å spille sammen med Pink Floyd igjen var positiv, og at han gjerne ville gjøre det igjen. Samtidig understreket han at mulighetene for å spille inn et nytt album sammen med de gamle bandkollegene nok var små, blant annet med bakgrunn i tidligere motsetninger mellom ham og David Gilmour. Gilmour uttalte i et senere intervju at når han går på turné vil han i overveiende grad fremføre nytt materiale.
I 2006 la han ut på turné, kalt The Dark Side Of The Moon Live Tour. Her gjestet han Norge to ganger, 14. juni 2006 på Norwegian Wood-festivalen i Oslo og 26. juni på Viking Stadion i Stavanger. Musikerne var stort sett de samme som på In The Flesh-turneen i 2002. I 2007 fortsatte turnéen, der han blant annet spilte i Vestlandshallen i Bergen 29. april. Waters utvidet turnéen med noen konserter i 2008.
Mellom 2010 og 2013 turnerte Waters med The Wall. Turnéen er den mest lønnsomme konsertturnéen av en soloartist noensinne, men også en av de dyreste. Han spilte fire konserter på Telenor Arena på Fornebu: 30. april og 1. mai 2011 og 14. og 15. august 2013. På en av konsertene på O2 Arena i London i mai 2011 dukket David Gilmour opp som en overraskelse, og spilte gitar på og sang "Comfortably Numb" med Waters. På "Outside the Wall" dukket også Nick Mason opp og spilte perkusjon. Waters brukte anledningen til å ta selvkritikk overfor sin oppførsel under tiden den opprinnelige The Wall ble spilt inn og innrømte at han hadde vært utfordrende å jobbe med, men at dette nå hadde endret seg, og at han ikke kunne være mer glad for å spille med Gilmour og Mason igjen. Både Waters og Gilmour har likevel flere ganger utelukket at en gjenforening av Pink Floyd er aktuell.
I tillegg arbeider han med en oppsetning av The Wall som musikal, og hans opera Ça Ira har blitt satt opp flere ganger forskjellige steder i Europa.2. juni 2017 gav Waters ut sitt første nye studioalbum på 25 år, Is This the Life We Really Want?. I likhet med mange av Waters' tidligere utgivelser er albumet svært politisk, og er fylt med antikrigstekster. Albumet var i stor grad en reaksjon på at Donald Trump – som Waters misliker sterkt og har omtalt som en fascist – ble valgt som president i USA. Albumet fikk stort sett gode kritikker, og gikk til topps på albumlistene i blant annet Norge, samtidig som det nådde 3. plass i Storbritannia og 11. plass i USA, noe som er Waters' beste listeplasseringer som soloartist hittil.
21. mai samme år dro Waters på sin Us + Them-turné, som varte til 9. desember 2018 og omfattet 157 konserter i USA, Canada, Europa, Oseania og Latin-Amerika. Waters besøkte Norge under turnéen og spilte to konserter på Telenor Arena 14. og 15. august 2018. 13. august, før sin første konsert på Telenor Arena, deltok Waters på et spesialarrangement på Nobel Peace Center, og avsluttet arrangementet med å framføre sangene «Mother» og «Broken Bones». Det ble utgitt et konsertalbum og en konsertfilm fra turnéen, begge med navn Us + Them.
I 2018 ga Waters ut det klassiske hørespillet Igor Stravinsky's the Soldiers Tale, som er Waters' adaptasjon av Igor Stravinskij sitt verk L’Histoire d’un soldat, hvor Waters både er forteller og spiller alle karakterene, med musikk framført av Bridgehampton Chamber Music Festival.I januar 2020 annonserte Waters at han ville legge ut på en ny turné, This Is Not a Drill, i Nord-Amerika fra juli til oktober samme år, men turnéen ble utsatt på grunn av Koronaviruspandemien. I april 2022 annonserte Waters de nye turnédatoene, som vil finne sted fra juli til oktober 2022. I september 2022 annonserte Waters at turnéen ville bli utvidet med konserter i Europa, inkludert Norge, fra mars til juni 2023.9. desember 2022 ga Waters ut et nytt album, The Lockdown Sessions, som består av nye versjoner av låter fra tidligere i karrieren. Waters begynte å spille inn albumet under koronaviruspandemien, etter at hans This Is Not a Drill-turné ble utsatt, og stammet ifølge Waters fra en idé han fikk om å spille inn alle sangene som ble framført som ekstranumre på Us + Them-turnéen.
== Politisk aktivisme ==
Waters har profilert seg som en sterk kritiker av staten Israels politikk overfor Palestina og de okkuperte områdene. I 2006, etter oppfordring fra palestinsk sivilsamfunn, flyttet han sin planlagte konsert i Tel Aviv til «fredsbyen» Neve Shalom, ettersom han anså at hans opptreden i Tel Aviv ville bidratt til å legitimere Israels undertrykkelse av palestinerne. Han har senere engasjert seg i Boycott, Divestment and Sanctions (BDS)-bevegelsen og argumentert for kulturell boikott av Israel. Waters har ved flere anledninger oppfordret andre artister til å ikke spille i Israel. I 2012 holdt han en tale i FNs generalforsamling på vegne av Russel Tribunal on Palestine, hvor han forsvarte palestinernes rettigheter og kritiserte Israel for en rekke krigsforbrytelser mot palestinerne, inkludert apartheid, etnisk rensing og kollektiv avstraffelse, og mente ansvarlige burde holdes ansvarlig.Waters var som 15-åring formann for Youth Campaign for Nuclear Disarmament i Cambridge, samtidig var han også formann for Labour Party Young Socialists i Cambridge.Waters var på 1980-tallet motstander av politikken til statsminister Margaret Thatcher. Han var en sterk motstander av Falklandskrigen, noe han blant annet gjorde uttrykk for på albumet The Final Cut. I 2012 ble det rapportert at Waters skal ha uttalt at Falklandsøyene burde tilhøre Argentina i et intervju med Televisión Nacional de Chile. Waters hevdet imidlertid at han var blitt feilsitert, og at han ikke hadde kommet med noen kategorisk påstand om hvilket land øyene skulle tilhøre, samtidig som han understreket at «det er tid for å søke fred og søke et kompromiss, ikke å presse på for seier».Waters var på 2000-tallet mostander av krigene i Afghanistan og Irak. I 2004 ga han ut singelen «To Kill the Child/Leaving Beirut» som inneholdt sterk kritikk mot krigene i Midtøsten, George W. Bush og Tony Blair. Den ble utgitt i forbindelse med det amerikanske presidentvalget for å svekke Bush' kandidatur. Waters støttet i utgangspunktet Barack Obama sitt presidentkandidatur i USA i 2008, men uttalte i 2011 at han var "svært, svært skuffet" skuffet over utenrikspolitikken til Obama, og nevnte spesielt fortsettelsen av Krigen i Afghanistan (2001–2021).Waters var en sterk kritiker av Donald Trump. I et intervju i november 2016 omtalte han Trump som en «arrogant, lyvende, rasistisk, sexistisk gris» og «like farlig som Adolf Hitler». På sin Us + Them-turné i 2017–2018 brukte han sterke anti-Trump-videoer under framføringen av låten «Pigs (Three Different Ones)», noe som ble møtt både med kritikk og ros under Waters' konserter i USA. Etter å ha blitt konfrontert med kritikken i et intervju, svarte Waters at «Jeg synes det er litt overraskende at hvem som helst kunne ha hørt på sangene mine i 50 år uten å forstå». På spørsmål om hva han ville si til fans som leter etter en flukt fra politikken, svarte Waters: «Dra og se Katy Perry eller se på Kardashians. Jeg bryr meg ikke.»Waters har uttrykt støtte til Black Lives Matter-bevegelsen.Waters har vært en uttalt motstander av straffeforfølgelsen av Julian Assange. I 2019 deltok han og framførte «Wish You Were Here» på en demonstrasjon mot utleveringen av Assange til USA.I 2018 kom Waters med uttalelser til russisk media hvor han forsvarte Russlands annektering av Krim som «framprovosert av Washington», og at det var «mange avtaler og dokumenter» som ga Russland full rett» på Sevastopol. Dette førte til at den ukrainske Myrotvorets-databasen svartelistet Waters som «fiende av Ukraina» for «anti-ukrainsk propaganda, angrep på Ukrainas territorielle integritet og deltakelse i forsøk på å legalisere den russiske annekteringen av Krim». Waters fordømte derimot Russlands invasjon av Ukraina i 2022 som han omtalte som «handlingen til en gangster», men kritiserte samtidig også vestlige land for å sende våpen til Ukraina i stedet for å jobbe for en diplomatisk løsning på konflikten. I et åpent brev til Ukrainas førstedame, Olena Zelenska, gjentok Waters sin kritikk av vestlige våpenleveranser til Ukraina, og oppfordret Zelenskas ektemann, president Volodymyr Zelenskyj, til å erklære Ukraina nøytralt, implementere Minsk-avtalene og søke en fredsavtale med Russland. Waters' innlegg om Ukraina-krigen førte til at byrådet i Krakow avlyste Waters' planlagte konsert i byen. Waters skrev også, på oppfordring fra Zelenska, senere også et brev til Russlands president Vladimir Putin, hvor han omtalte invasjonen av Ukraina som en «avskyelig aggresjonskrig, provosert eller ikke», og oppfordret Putin til å søke en diplomatisk løsning.I august 2022 kommenterte Waters de kinesiske militærøvelsene rundt Taiwan i 2022 i et intervju med CNN. Etter at intervjueren insinuerte at Kina «omringer Taiwan», svarte Waters at «De omringer ikke Taiwan – Taiwan er en del av Kina. Og det har blitt absolutt akseptert av hele det internasjonale samfunnet siden 1948». I samme intervju omtalte Waters USAs president Joe Biden som krigsforbryter for å «kaste bensin på bålet i Ukraina» gjennom å sende våpen i Ukraina i stedet for å jobbe for en diplomatisk løsning.
== Diskografi (solo) ==
1970 – Music from The Body – Soundtrack
1984 – The Pros and Cons of Hitch Hiking
1986 – When the Wind Blows – Soundtrack
1987 – Radio K.A.O.S.
1990 – The Wall Live in Berlin – Konsertalbum
1992 – Amused to Death
2000 – In the Flesh Live – Konsertalbum
2002 – Flickering Flame
2005 – Ça Ira – Opera i 3 akter
2014 – Roger Waters The Wall - Konsertalbum/soundtrack
2017 – Is This the Life We Really Want?
2018 – Igor Stravinsky's The Soldier's Tale – Hørespill
2019 – Us + Them - Konsertalbum
2022 – The Lockdown Sessions
== Referanser ==
== Litteratur ==
Marcussen, Tor og Morten Jørgensen (1988). Historien om rock, 11: The Who og Pink Floyd. Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 8252518117.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roger Waters – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roger Waters – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roger Waters på Internet Movie Database
(sv) Roger Waters i Svensk Filmdatabas
(da) Roger Waters på Filmdatabasen
(da) Roger Waters på Scope
(fr) Roger Waters på Allociné
(en) Roger Waters på AllMovie
(en) Roger Waters hos The Movie Database
(en) Roger Waters hos Internet Broadway Database
(en) Roger Waters på Apple Music
(en) Roger Waters på Discogs
(en) Roger Waters på MusicBrainz
(en) Roger Waters på Spotify
(en) Roger Waters på Songkick
(en) Roger Waters på Last.fm
(en) Roger Waters på Genius — sangtekster
(en) Roger Waters på AllMusic
Roger Waters på Twitter
Roger Waters på Facebook
Roger Waters på Instagram
Roger Waters på YouTube | lenke | 7,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/When_the_Wind_Blows | 2023-02-04 | When the Wind Blows | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmmusikk', 'Kategori:Musikkalbum fra 1986', 'Kategori:Roger Waters-album'] | When the Wind Blows er filmmusikken til animasjonsfilmen When the Wind Blows, utgitt i mai 1986. Filmen bygger på den engelske illustratøren Raymond Briggs' bildebok i tegneserieform med samme navn. Den handler om et middelaldrende ektepar som går i dekning etter en atomkrig.
Musikkalbumet inneholder hovedsakelig musikk fra Roger Waters i tillegg til enkeltsanger med David Bowie, Genesis, Hugh Cornwell, Squeeze og Paul Hardcastle.
| When the Wind Blows er filmmusikken til animasjonsfilmen When the Wind Blows, utgitt i mai 1986. Filmen bygger på den engelske illustratøren Raymond Briggs' bildebok i tegneserieform med samme navn. Den handler om et middelaldrende ektepar som går i dekning etter en atomkrig.
Musikkalbumet inneholder hovedsakelig musikk fra Roger Waters i tillegg til enkeltsanger med David Bowie, Genesis, Hugh Cornwell, Squeeze og Paul Hardcastle.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Roger Waters og fremført av Roger Waters and The Bleeding Heart Band unntatt hvor annet er notert. På enkelte versjoner er alle Roger Waters-låtene slått sammen til et langt spor.
«When the Wind Blows» (David Bowie, Erdal Kizilcay) – 3:35
med David Bowie
«Facts And Figures» (Edgar Sampson) – 4:19
med Hugh Cornwell
«The Brazilian» (Tony Banks, Phil Collins, Mike Rutherford) – 4:51
med Genesis
«What Have They Done?» (Chris Difford, Glenn Tilbrook) – 3:39
med Squeeze
«The Shuffle» (Hardcastle) – 4:16
med Paul Hardcastle
«The Russian Missile» – 0:10
«Towers of Faith» – 7:00
«Hilda's Dream» – 1:36
«The American Bomber» – 0:07
«The Anderson Shelter» – 1:13
«The British Submarine» – 0:14
«The Attack» – 2:53
«The Fall Out» – 2:04
«Hilda's Hair» – 4:20
«Folded Flags» – 4:51
== Personell ==
=== The Bleeding Heart Band ===
Roger Waters – bass, akustisk gitar, vokal på «Towers Of Faith» og «Folded Flags»
Jay Stapley – gitar
Snowy White – gitar
John Gordon – bass
Matt Irving – keyboard, Hammondorgel
Nick Glennie-Smith – piano, orgel
John Linwood – perkusjon
Freddie Krc – trommer, perkusjon
Mel Collins – saksofon
Clare Torry – vokal på «Towers Of Faith»
Paul Carrack – keyboard og vokal på «Folded Flags»
== Eksterne lenker ==
(en) When the Wind Blows på Discogs
(en) When the Wind Blows på MusicBrainz
(en) When the Wind Blows på AllMusic
Toonhounds nettsted med den originale novellen og animasjonsfilmen | lenke | 7,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radio_K.A.O.S. | 2023-02-04 | Radio K.A.O.S. | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konseptalbum', 'Kategori:Musikkalbum fra 1987', 'Kategori:Roger Waters-album'] | Radio K.A.O.S. er et konseptalbum fra den engelske musikeren Roger Waters, utgitt i juni 1987. Dette er hans andre soloalbum siden han forlot bandet Pink Floyd.
Albumets historie er om den 23 år gamle Billy fra Wales, som er multihandikappet og sitter i rullestol. Alle tror at han er mentalt vegetativ, men han er egentlig kjempeintelligent, men ute av stand til å uttrykke seg. Billy har en tvillingbror som heter Benny, og som jobber i en kullgruve. Billy bor sammen med broren og hans kone Molly og deres barn. Benny mister jobben i kullgruven på grunn av markedskreftene.
Etter at Benny kommer i klammeri med politiet, tar Billy kontakt med radiostasjonen Radio KAOS i Los Angeles, en radiostasjon han mottar direkte til hodet. Med hjelp av en datamaskin klarer han å kommunisere, og han forteller dem om Benny og hva som har skjedd og hvorfor. Med datamaskinen klarer Billy også å hacke seg inn på en militær-database, noe som skaper en truende situasjon.
Roger Waters benytter historien om Billy og Benny til en politisk kommentar, der han refser Margaret Thatcher og Ronald Reagans markedsliberalistiske holdninger og deres politikk generelt.
| Radio K.A.O.S. er et konseptalbum fra den engelske musikeren Roger Waters, utgitt i juni 1987. Dette er hans andre soloalbum siden han forlot bandet Pink Floyd.
Albumets historie er om den 23 år gamle Billy fra Wales, som er multihandikappet og sitter i rullestol. Alle tror at han er mentalt vegetativ, men han er egentlig kjempeintelligent, men ute av stand til å uttrykke seg. Billy har en tvillingbror som heter Benny, og som jobber i en kullgruve. Billy bor sammen med broren og hans kone Molly og deres barn. Benny mister jobben i kullgruven på grunn av markedskreftene.
Etter at Benny kommer i klammeri med politiet, tar Billy kontakt med radiostasjonen Radio KAOS i Los Angeles, en radiostasjon han mottar direkte til hodet. Med hjelp av en datamaskin klarer han å kommunisere, og han forteller dem om Benny og hva som har skjedd og hvorfor. Med datamaskinen klarer Billy også å hacke seg inn på en militær-database, noe som skaper en truende situasjon.
Roger Waters benytter historien om Billy og Benny til en politisk kommentar, der han refser Margaret Thatcher og Ronald Reagans markedsliberalistiske holdninger og deres politikk generelt.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Roger Waters.
«Radio Waves» – 4:58
«Who Needs Information» – 5:55
«Me or Him» – 5:23
«The Powers That Be» – 4:36
«Sunset Strip» – 4:45
«Home» – 6:00
«Four Minutes» – 4:00
«The Tide Is Turning (After Live Aid)» – 5:43
== Personell ==
== Eksterne lenker ==
(en) Radio K.A.O.S. på Discogs
(en) Radio K.A.O.S. på MusicBrainz
(en) Radio K.A.O.S. på Spotify
(en) Radio K.A.O.S. på AllMusic | lenke | 7,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Operasjonell_leasing | 2023-02-04 | Operasjonell leasing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finans', 'Kategori:Norsk regnskap', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Økonomistubber'] | Operasjonell leasing er en leasingform der det er utleieren som har den finansielle risikoen.
Leasingtakeren disponerer objektet i kontraktens løpetid, men påtar seg ingen forpliktelser utover å betale den avtalte leasingleien. Regnskapsmessig vil leasingleien føres som en kostnad og objektet vil ikke aktiveres i leasingtakerens regnskaper.
Se også finansiell leasing.
| Operasjonell leasing er en leasingform der det er utleieren som har den finansielle risikoen.
Leasingtakeren disponerer objektet i kontraktens løpetid, men påtar seg ingen forpliktelser utover å betale den avtalte leasingleien. Regnskapsmessig vil leasingleien føres som en kostnad og objektet vil ikke aktiveres i leasingtakerens regnskaper.
Se også finansiell leasing.
== Referanser == | Operasjonell leasing er en leasingform der det er utleieren som har den finansielle risikoen. | 7,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birgitte_St%C3%A6rnes | 2023-02-04 | Birgitte Stærnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Birgitte Güssow Stærnes (født 12. desember 1970) er en norsk fiolinist fra Kongsberg, mest kjent fra Duo A Corda (1997) med Martin Haug og som kunstnerisk leder for Johan Halvorsen Musikkfest. Hun studerte hos Isaac Shuldman (1983–95) som blant annet lot henne spille med Moskva symfoniorkester såvel som Minsk kammerorkester. Hun debuterte i Universitetets Aula i 1991.
Stærnes har en mastergrad fra Norges musikkhøgskole (1996). Med Jorunn Marie Bratlie hadde hun debut i Wigmore Hall (2003). Hun spiller på en Lorenzo e Tomasso Carcassi fra Firenze (1741).
| Birgitte Güssow Stærnes (født 12. desember 1970) er en norsk fiolinist fra Kongsberg, mest kjent fra Duo A Corda (1997) med Martin Haug og som kunstnerisk leder for Johan Halvorsen Musikkfest. Hun studerte hos Isaac Shuldman (1983–95) som blant annet lot henne spille med Moskva symfoniorkester såvel som Minsk kammerorkester. Hun debuterte i Universitetets Aula i 1991.
Stærnes har en mastergrad fra Norges musikkhøgskole (1996). Med Jorunn Marie Bratlie hadde hun debut i Wigmore Hall (2003). Hun spiller på en Lorenzo e Tomasso Carcassi fra Firenze (1741).
== Utmerkelser ==
1. pris i Rotterdam internasjonale fiolinkonkurranse 1989
Yamahaprisen for strykere 1992
Ticonprisen 1997
Statens arbeidsstipend 1998 og 2015
== Utgivelser ==
Christian Sinding: Works for violin and piano (MTG, 1998). Med Jorunn Marie Bratlie piano
? 2001
Terje Rypdal: Sonata op. 73 og Nimbus op. 76 (MTG, 2002). Med Bjørn Rabben og Iver Kleive
Sonater av Sergei Prokofiev og Strauss (MTG, 2008). Med Bratlie ved pianoet.
Duo a Corda, Fuego (MTG, 2001). Latin- og søramerikansk musikk.
Duo a Corda, Con amore (2003). Sonater av Beethoven og Anton Diabelli. Med Per Kristian Skalstad bratsj.
Duo a Corda, Terzetto (MTG, 2005). Trioer av de Fossa og Paganini. Med Øystein Birkeland
Duo a Corda, Playera (MTG, 2008). Mer spansk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | Birgitte Güssow Stærnes (født 12. desember 1970) er en norsk fiolinist fra Kongsberg, mest kjent fra Duo A Corda (1997) med Martin Haug og som kunstnerisk leder for Johan Halvorsen Musikkfest. | 7,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orkdal | 2023-02-04 | Orkdal | ['Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Orkdal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Orkdal er ei bygd og en tidligere kommune i Trøndelag. Den grenset i nord til Snillfjord og Agdenes, i vest mot Hemne, i sør mot Rindal og Meldal og i øst Melhus og Skaun. I 2020 ble kommunen slått sammen med Meldal, Agdenes og en del av Snillfjord til nye Orkland kommune.
Tettsteder i Orkdal er Orkanger/Fannrem og Svorkmo. Orkanger er regionsenter for kommunene rundt.
| Orkdal er ei bygd og en tidligere kommune i Trøndelag. Den grenset i nord til Snillfjord og Agdenes, i vest mot Hemne, i sør mot Rindal og Meldal og i øst Melhus og Skaun. I 2020 ble kommunen slått sammen med Meldal, Agdenes og en del av Snillfjord til nye Orkland kommune.
Tettsteder i Orkdal er Orkanger/Fannrem og Svorkmo. Orkanger er regionsenter for kommunene rundt.
== Geografi ==
Elva Orkla renner gjennom dalen og ut i Orkdalsfjorden ved Orkanger. Orkdalsfjorden er en sidefjord til Trondheimsfjorden.
Det er mye dyrket mark i Orkdal. Denne finnes hovedsakelig i bunnen av dalen og på store, flate avsatser, et stykke opp i dalsidene. På lokal dialekt kalles en slik avsats, en «jår», og i Orkdal er det ni «jårer»; Ustjåren, Monsetjåren, Togstadjåren, Kvålsjåren, Fossjåren, Sommervoldjåren, Berbusjåren, Lefstadjåren og Asbølljåren.
=== Elver, fjell og vann i Orkdal ===
Orkla (elv)
Skjenaldelva
Gangåsvatnet
Våvatnet
Hostovatnet
Gimshøgda
Svorksjøen
Ølshøgda
Vasslivatnet
== Samfunn ==
=== Samferdsel ===
Orkanger og Råbygda ligger ved Europavei 39, førstnevnte er etter åpningen av en ny tunnel i 2005 omtrent 30 minutters kjøretur unna Trondheim. Sørover fra Bårdshaug går fylkesvei 65 via Vormstad i retning Storås i Meldal kommune. Fra Svorkmo går fylkesvei 700 mot Løkken Verk.
Fra Gangåsvatnet går fylkesvei 714 inn i Snillfjord kommune. Fylkesvei 710 går fra Råbygda inn i Agdenes kommune.
Orkdal hadde tidligere flere stasjoner på Thamshavnbanen, denne ble nedlagt 1963. Thamshavnbanen er nå museumsjernbane.
=== Idrett ===
De to største idrettslagene er Orkdal IL (OIL) og Orkanger IF (OIF). Disse holder til på henholdsvis Fannrem og Orkanger. Fotballgruppene i de to klubbene ble i 1998 sammensluttet i Orkla Fotballklubb. Dette samarbeidet varte frem til 2010, da Orkanger IF trakk seg ut etter flere år med interne uenigheter og sviktende resultater, spesielt på herresiden. Lengst sør i kommunen holder idrettslaget Svorkmo/NOI til, mens U & IL Glimt kommer fra Råbygda (tidligere Gjølme). Den kjente fotballpersonligheten Nils Arne Eggen kommer fra Fannrem i Orkdal, og har fra 2010 vært hovedtrener for Orkla FK.
Orkdal har i mange år hatt et sterkt hoppmiljø, og verdensmesterne Roar Ljøkelsøy og Bjørn Myrbakken kommer fra kommunen. Det er også et travmiljø rundt Orkdal Tråvpark, som fra tid til annen har rikstotoløp.
Kommunen og lokale lag og bedrifter eier sammen Orklahallen. Orklahallen har tre baner og 3200 kvadratmeter spilleflate, og har blitt brukt til flere offisielle landskamper, deriblant av Norges kvinnelandslag i håndball ved et par anledninger. Orklahallen brukes også som konsertarena.
=== Helse og utdanning ===
Kommunen har eget sykehus, Orkdal Sjukehus, underlagt St. Olavs hospital. Det ble opprinnelig bygget på dugnad av Orkdal sanitetsforening i 1908. Sykehjemmet Orkdal Helsetun har 117 plasser.
Orkdal vidaregåande skole ble etablert som landsgymnas i 1923. Skolen kalles på folkemunne «Follo», da den ligger der gården med dette navnet engang lå.
Orkdal har seks grunnskoler. Orkanger barneskole, Gjølme skole og Evjen skole er rene barneskoler, mens Årlivoll skole og Grøtte skole er 1-10-skoler.
Torshus Folkehøgskule ligger mellom Fannrem og Vormstad.
=== Politi og rettsvesen ===
Orkdal betjenes av Orkdal og Agdenes lensmannskontor, som holder til på Orkanger. Lensmannskontoret er underlagt Sør-Trøndelag politidistrikt.
Frem til 2003 var Orkdal tingrett førsteinstansdomstol. Denne domstolen er nå slått sammen med domstolene i Gauldal og Midt-Trøndelag til Sør-Trøndelag tingrett.
Den såkalte Nesset-saken resulterte i at sykepleieren Arnfinn Nesset i 1983 ble dømt for å ha drept 22 av beboerne på sykehjemmet han hadde vært leder av i Orkdal.
=== Religion ===
Orkdal prestegjeld i Den norske kirke består av de fire menighetene Orkland, Orkdal, Orkanger og Geitastrand. Disse har hver sin kirke med Moe kirke, Orkdal kirke, Orkanger kirke og Geitastrand kirke, og Orkdal menighet har i tillegg Søvasskjølen fjellkirke.
== Politikk ==
Siden 2005 har orkdalingen Jorodd Asphjell (Ap) sittet på Stortinget. I 2017 ble han gjenvalgt for en ny stortingsperiode. Kjente tidligere stortingsrepresentanter fra Orkdal er Kåre Gjønnes (KrF, perioden 1985–1993) og John Iversen Wolden (V, perioden 1904–1930).
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
==== Kommunestyrevalget 2011 ====
=== Kommunestyrevalget 2007 ===
Ved kommunestyrevalget 2007 ble Arbeiderpartiet største parti i kommunen med 34,4 % av stemmene. Gunnar Lysholm (Orkdalslista) kunne imidlertid fortsette som ordfører etter at samarbeidet på ikke-sosialistisk side ble videreført.
== Næringsliv ==
På Orkanger er det et industriområde som heter Grønøra. Dette er et av de største industriknutepunktene ved Trondheimsfjorden.
Avisa Sør-Trøndelag kommer ut tirsdag-lørdag. Hovedkontoret ligger på Orkanger, og avisa dekker foruten Orkdal også kommunene Skaun, Agdenes, Snillfjord, Hemne, Meldal, Rennebu og Rindal.
== Kultur ==
Kommunevåpenet viser en grønn smal, bølgende sølvstolpe som symboliserer Orkla. Våpenet ble godkjent 25. april 1986 og er tegnet av Einar H. Skjervold.
=== Orkdalsmålet ===
Orkdalsvarianten av trøndersk har flere særtrekk som ikke finnes i nabokommunene. Blant disse er tykk l for norrønt 'rð' (hał̣ for adjektivet «hard»), godt bevarte diftonger (støyp' og brøyt' til forskjell fra nabodalførenes støp' og brøt' ), palatalisering av trykklette endestavelser (veitjonnj [jentene], flaskonnj [flaskene]) og bøying av svake hunnskjønnsord som i ei skjort' – skjorta (i Hemne og Snillfjord: ei skjort' – skjorto). Dativ (hær i bøgdn) har også holdt seg i den eldre generasjonen. Formen me har tradisjonelt vært mest vanlig som personlig pronomen i første person flertall, selv om formen vi nå er den vanligste blant yngre.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er stasjonsområdet på Fannrem. Dette inkluderer gamle Fannrem jernbanestasjon, Stasjonsparken samt den gamle brannstasjonen.
I parken er det bygget musikkpaviljong, lekeapparater, bord og benker. Sentralt plassert i parkern er skulpturen «Go'foten», et håndfast bevis på Nils Arne Eggens «godfotteori». Kommunens tusenårstre er også plantet her.
Tusenårsstedet er flittig brukt til ulike arrangementer gjennom året: Parkrennet, 17. mai-feiring, Stasjonsdagen, Husflidsdagen, Oktoberfestivalen, julegrantenning, veteranbilutstilling, museumsjernbane, husflid med mere.
Fannrem Velforening har ansvaret for den daglige driften og vedlikehold av stedet.
=== Severdigheter ===
Thamshavnbanen fra Løkken Verk i Meldal og ned til Trondheimsfjorden i Orkdal kommune er Norges første elektriske jernbane. Jernbanen er smalsporet (meterspor) og ble opprinnelig bygget for å frakte malm fra gruvene på Løkken til utskipningshavna på Tamshavn ved Orkanger. Jernbanen ble et viktig mål for flere norske sabotasjeaksjoner under krigen og i Klingliene mellom Løkken og Svorkmo står en bauta til minne om en sabotør som mistet livet i en aksjon der målet var å sprenge bort skinnene under et av de få gjenværende lokomotivene på banen. Pasasjertraffikken på banen ble nedlagt tidlig på sekstitallet og i begynnelsen av syttiårene ble også malmtransporten nedlagt. Midt på åttitallet ble en kortere strekning av banen gjenåpnet som museumsjernbane, denne strekningen er siden blitt utvidet til nå nesten hele banen er i drift igjen. Museumsjernbanen kjører faste turer i helgene i sommerhalvåret.
==== Thamspaviljongen/The Norway Building ====
På Bårdshaug i Orkanger finner man i dag den såkalte Thamspaviljongen. Denne bygningen var Norges bidrag til verdensutstillingen i Chicago i 1893, og ble derfor kalt The Norway Building i USA. Etter 122 år i USA ble bygningen hentet hjem til Orkanger, hvor den opprinnelig hadde blitt bygget.Bygningen som ble reist i stavkirkestil, ble tegnet av Oslo-arkitekten Waldemar Hansteen. Som prosjektleder for flytting av den gamle Gol stavkirke til Bygdøy, hadde Hansteen inngående kunnskap om stavkirkekonstruksjonen.
Den nytegnede stavkirken ble bygget ved Strandheim Brug. Dette var en av Norges første ferdighusfabrikker og etter hvert den største. Gründeren og verdensmannen Christian Thams var daglig leder for Orkladalførets første store industribedrift. Thamsfamiliens ferdighusfabrikk leverte Norges bidrag til flere verdensutstillinger. The Norway Building er den eneste norske utstillingspaviljongen som fortsatt eksisterer, og faktisk en av få bevarte bygninger fra verdensutstillingen i Chicago. Det er også den best bevarte.
Det var mange treskjærere blant de 300 arbeiderne, og disse treskjærerne bidro i vesentlig grad til utsmykningen av bygningen. Fra 1935 var denne flotte bygningen hovedattraksjonen i innvandrermuseet Little Norway i Wisconsin, som ble nedlagt i 2012.
Man kan takke den entusiastiske dugnadsgjengen i Thamspaviljongen Støtteforening for at stavkirkebygningen ble hentet hjem og restaurert til fordums prakt. "Et lite stykke Norge er tilbake i landet vårt", sa kulturminister Linda Hofstad Helleland i sin tale da Orkangers befolkning den 9. september 2017 feiret at bygget var tilbake på Orkanger.
== Kjente orkdalinger ==
Peter Motzfeldt (1777–1854), eidsvollsmann
Christian Thams (1867–1948), industrigründer
Johan Bojer (1872–1959), forfatter
Johan Evjen (1887-1971), skiløper
Peter Deinboll (1915–1944), motstandsmann
Rolf Arne Berg (1917–1945), offiser og flyger under andre verdenskrig
Arve Solstad (1935–2016), sjefredaktør i Dagbladet 1973-1990
Brynjar Hoff (f. 1940), musiker (oboist)
Nils Arne Eggen (1941–2022), fotballspiller og fotballtrener
Kåre Gjønnes (1942–2021), politiker (KrF), statsråd, fylkesmann i Sør-Trøndelag 1993–2011
Edmund Asbøll (1945–2020), advokat
Knut Torbjørn Eggen (1960–2012), fotballspiller og fotballtrener
Jorodd Asphjell (f. 1960), stortingsrepresentant (Ap) fra 2005
Arne Fagerholt (f. 1964), ballettdanser og teatersjef
Bjørn Myrbakken (f. 1972), skihopper
Roar Ljøkelsøy (f. 1976), skihopper
Jan Tore Ophaug (f. 1977), fotballspiller
Guri Melby (f. 1981), partileder (V), tidligere statsråd, stortingsrepresentant fra Oslo 2021-
Hermann Sabado (f. 1982), skuespiller
Gåte (band), folkemusikk/rock
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kultur i Orkdal på kart fra Kulturnett.no
Orkdal kommune | Orkdal Sjukehus er et sykehus i Orkland. | 7,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jorunn_Marie_Bratlie | 2023-02-04 | Jorunn Marie Bratlie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Norske musikkpedagoger', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune'] | Jorunn Marie Bratlie Støylen (født 23. mars 1957) er en norsk pianist og pedagog fra Bærum.
Hun gikk i lære hos Jens Harald Bratlie og Reimar Riefling og
debuterte i Universitetets Aula 1973. Hun studerte ved Norges musikkhøgskole (1977) og under Karl Engel ved
musikkhøgskolen i Hannover (diplom, 1979).
Hun er førsteamanuensis i klaver ved Norges musikkhøgskole.
Debuterte i Wigmore Hall med Birgitte Stærnes (2004).
| Jorunn Marie Bratlie Støylen (født 23. mars 1957) er en norsk pianist og pedagog fra Bærum.
Hun gikk i lære hos Jens Harald Bratlie og Reimar Riefling og
debuterte i Universitetets Aula 1973. Hun studerte ved Norges musikkhøgskole (1977) og under Karl Engel ved
musikkhøgskolen i Hannover (diplom, 1979).
Hun er førsteamanuensis i klaver ved Norges musikkhøgskole.
Debuterte i Wigmore Hall med Birgitte Stærnes (2004).
== Premier ==
3.-plass i Prinsesse Astrids musikkpris 1985
== Utgivelser ==
The last rose of summer (Lindberg Lyd, 1993). Med Elisabeth Tandberg.
Finn Arnestad: Chamber interferences (Aurora, 1996). Med diverse artister.
Christian Sinding: Works for violin and piano (MTG, 1998). Med Birgitte Stærnes fiolin
Agathe Backer Grøndahl (Lindberg Lyd, 1998). Med Elisabeth Tandberg.
Godt Norsk (Bergen Digital, 2001). Med Ørnulf Boye Hansen.
Sergei Prokofiev og Strauss (MTG, 2008). Med Birgitte Stærnes
Norske neoklassikere (Euridice, 2008). Med Tor Espen Aspaas piano, Morten Carlsen bratsj og Svein Bjørkøy sang
Norsk musikk for to klaver (Bergen Digital, 2011). Med Ivar Anton Waagaard.
== Referanser == | Jorunn Marie Bratlie Støylen (født 23. mars 1957) er en norsk pianist og pedagog fra Bærum. | 7,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rland | 2023-02-04 | Ørland | ['Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Halvøyer i Trøndelag', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ørland'] | Ørland er en kommune på Fosenhalvøya i Trøndelag. Den grenser i øst til Åfjord og Indre Fosen kommuner.
Ørland flystasjon er kommunens og regionens største arbeidsplass. Administrasjonsenteret er Bjugn. Brekstad, som ble erklært som by i 2005, er det regionale handelssenteret og har også andre regionale funksjoner som tingrett og helsetjenester. Landbruket er også dominerende i kommunen, både i landskapsbildet og sysselsettingsmessig.
Den mest kjente severdigheten er Austråttborgen, som har en tusenårig historie. Herregården fikk sin nåværende form i 1656.
I forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Bjugn og Ørland kommuner slås sammen fra 1. januar 2020. Den nye kommunen får navnet Ørland, og kommunesenterfunksjonene skal fordeles mellom de eksisterende administrasjonssentrene Bjugn og Brekstad, men med Bjugn som definert administrasjonssenter.
| Ørland er en kommune på Fosenhalvøya i Trøndelag. Den grenser i øst til Åfjord og Indre Fosen kommuner.
Ørland flystasjon er kommunens og regionens største arbeidsplass. Administrasjonsenteret er Bjugn. Brekstad, som ble erklært som by i 2005, er det regionale handelssenteret og har også andre regionale funksjoner som tingrett og helsetjenester. Landbruket er også dominerende i kommunen, både i landskapsbildet og sysselsettingsmessig.
Den mest kjente severdigheten er Austråttborgen, som har en tusenårig historie. Herregården fikk sin nåværende form i 1656.
I forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Bjugn og Ørland kommuner slås sammen fra 1. januar 2020. Den nye kommunen får navnet Ørland, og kommunesenterfunksjonene skal fordeles mellom de eksisterende administrasjonssentrene Bjugn og Brekstad, men med Bjugn som definert administrasjonssenter.
== Geografi ==
Ørland er en fruktbar lav grusslette i form av en halvøy, og skiller seg tydelig fra nabokommunenes topografi. Det er svært lite utmark i kommunen. Det meste av arealet er brukt av forsvaret, til landbruk, som naturfredningsområder eller som bebygde områder. Det er tre bebodde øyer og flere holmer utenfor fastlandet.
Av kommunens areal på 72,4 km² ligger bare 2 % høyere enn 160 moh. Høyeste fjell er Osplikammen (285 moh.) som ligger i Rusasetområdet, et fjellområde på grensen til Bjugn kommune. Også Fosenheia, som er en sideøy til Storfosna, er et fjellområde (egentlig kystlynghei) som rager opp over det omkringliggende landskapet. Både Rusaset, Fosenheia, Gartkviga og Borgklinten består av foldingsbergarter, vesentlig gneis.
Slettelandskapet er dannet av fire ulike løsmassetyper: Sidemorener fra breelver og isbreer; marine leireavsetninger; skjellsand (noe som blant annet avspeiles i gårdsnavn som Hvitsand) og torvmyr.
Øya Storfosna har noe skog, og en bemerkelsesverdig tett rådyrbestand. Det finnes noen devonske konglomerater i Døsvika, nordøst i kommunen.
Ramsarområdet Ørland våtmarksystem består av de fire verneområdene Grandefjæra naturreservat, Hovsfjæra dyrefredningsområde, Innstrandfjæra dyrefredningsområde og Kråkvågsvaet dyrefredningsområde, som alle er av betydning for sjøfugler, vadefugler og trekkfugler. De tre første områdene ligger henholdsvis vest, sør og nord for fastlandet; mens Kråkvågsvaet ligger i Kråkvågfjorden mellom øyene Storfosna og Kråkvåg. Også området rundt Rusasetvatnet er av betydning for fuglelivet. I tillegg er Austråttlunden landskapsvernområde fredet.
=== Klima ===
Ørland har et mildt, vindfullt klima. Den dominerende vindretningen er sørvestlig, og denne drar ofte med seg noe nedbør. Årsnedbøren er på 1048 mm. (Sammenligning: Stavanger 1180 mm; Trondheim Tyholt 850 mm). På Brekstad og andre ytre deler av kommunen blir snø sjelden liggende mer enn 3-4 dager av gangen før den forsvinner i mildvær. Øst i kommunen, på Opphaug og Ottersbo, kan snøen ligge i ro lenger.
Gjennomsnittstemperaturen på årsbasis er 5,8 °C.
== Samfunn ==
Kommunen består av kommunesenteret Brekstad, de bebodde øyene Garten, Storfosna og Kråkvåg; og grendene / tettstedene Beian, Grande, Uthaug, Opphaug og Ottersbo. Av disse er Opphaug, Uthaug og Storfosna de største, med butikk. Kommunen utgjør et felles bo- og arbeidsmarked sammen med nabokommunen Bjugn. Ørland kommune har utstrakt tjenestesamarbeid med Bjugn, og med seks andre Fosen-kommuner gjennom Fosen Regionråd.
Ørland kommune tilsvarer Ørland menighet i Den norske kirke. Det er to kirkesogn i kommunen: Ørland kirke betjener fastlandet, mens Storfosna kirke betjener Storfosna og Kråkvåg. Ørland stasjonskapell og Austrått borgkapell er ikke sognekirker, men dekker ulike spesialiserte behov. Det er ingen frikirkemenigheter med egne forsamlingshus i kommunen.
Fosen tingrett, som dekker åtte kommuner, har sete på Brekstad.
Lokalavisen Fosna-Folket har hovedkontor på Brekstad; avisen utkommer tre ganger i uka, og dekker sju av kommunene på Fosenhalvøya. NRK Trøndelag har lokalkontor på Brekstad. Adresseavisen dekker kommunen gjennom lokalkontor i Bjugn.
=== Befolkning ===
Ørland har flere innbyggere i barnefamilie-årskullene enn landsgjennomsnittet. Dette forklares vanligvis med alderssammensetningen blant de ansatte ved Ørland flystasjon, med forholdsvis stor andel ansatte i årskull som har barn i barnehage og skole.
Kommunen har få innvandrerfamilier, dvs familier hvor begge voksne er født utenfor Norge, men et økende antall familier hvor en av ektefellene er født utenfor Norge.
=== Forsvarskommune ===
Ørland flystasjon er den største av Luftforsvarets flystasjoner, og opererer F-35 jagerfly, Sea King redningshelikoptre og er også det eneste faste landingssted i Nord-Europa for NATOs overvåkingsfly E-3/AWACS. Stasjonen er en del av NATOs beredskapsstyrke innenfor rammen av Forsvarets innsatsstyrke/Luft (FIST-L) og et alliert treningssenter for luftstyrker fra NATO og Partnerskap for fred-landene. Som treningssenter har flystasjonen gjennomsnittlig om lag 80 000 gjestedøgn i året.Flyplassen ble anlagt av de tyske okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig i årene 1941–44. Den ble nedlagt i 1945 og gjenåpnet som base for 338 skvadron i 1954.
=== Samferdsel ===
Hurtigbåtforbindelsen Kystekspressen går mellom Brekstad og Trondheim seks ganger daglig. I 2008 reiste 160 000 til/fra Brekstad med denne ruta. Det er også forbindelse videre til Hitra og Kristiansund. Fergesambandet Brekstad–Valset er en forbindelse over Trondheimsfjorden. Sambandet er en del av riksvei 710 fra Orkanger til Krinsvatn.
Air Norway er et lite flyselskap som eies av Ørland kommune og det danske selskapet North Flying. Selskapet opererer en direkte flyrute mellom Ørland lufthavn og Oslo lufthavn, Gardermoen, ruta hadde over 9 000 reisende i 2008.Øya Garten har siden 1923 vært forbundet med bro til fastlandet. Bro mellom Storfosna og Kråkvåg åpnet i 2003. Mellom Garten og Storfosna går det ferge langs fylkesvei 242. Ferga betjener også Leksa i Agdenes kommune.
=== Skole og helse ===
Kommunen har fra 2008 to offentlige barneskoler: Opphaug skole dekker grendene Opphaug, Ottersbo og Uthaug. Brekstad skole åpnet i 2018 og erstattet gamle Hårberg skole, som ble kjøpt opp av forsvarsbygg i 2016. Brekstad skole dekker Brekstad, Grande, Beian, Garten, Storfosna og Kråkvåg. Storfosna skole (som dekket øyene Storfosna og Kråkvåg) ble nedlagt sommeren 2008, Uthaug skole ble nedlagt i 2006, og Grande/Garten skole ble nedlagt i 2005. Elevene i ungdomstrinnet går på Ørland ungdomsskole på Brekstad. Ny Ørland ungdomsskole ble tatt i bruk i 2009. Kommunens ungdom sogner til Fosen videregående skole i Botngård, Bjugn.
Steinerskolen i Fosen ble etablert på Vallersund gård i Bjugn i 1996. Fra 1999 til 2010 drev skolen i lokaler på Austråttgården, og fra 2010 i lokaler etter den nedlagte Ørland videregående skole på Brekstad. Skolen har tilbud fra 1. til 10. klasse.
Helsetjenestene i kommunen er samlet på Ørland Medisinske Senter på Brekstad. Senteret har utgangspunkt i Sanitetsforeningens syke- og fødestue fra 1952. Senteret omfatter lege, helsesøster, fysioterapi, militær sykestue, sykehjem, base for hjemmesykepleie, fylkeskommunal tannklinikk og psykiatritjenester. Fosen distriktsmedisinske senter har både Spesialistpoliklinikk og Avdeling for observasjon og etterbehandling her; avdelingen samarbeider med St. Olavs hospital og Orkdal Sjukehus, og regnes som en forløper i utviklingen av samhandling i helsevesenet.
=== Politikk ===
Se også Kommunestyrevalg i Ørland og Liste over ordførere i Ørland
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
== Næringsliv ==
Regionens største arbeidsplass er militærleiren Ørland flystasjon. Flystasjonen sysselsatte i 2013 ca. 650 ansatte og 254 vernepliktige. Etter «kampflybasevedtaket» i Stortinget vil dette antallet øke i årene som kommer. Man estimerer at basen i 2020 vil ha 1070 ansatte og 565 vernepliktige.Mascot Høie, etablert 1986, er kommunens største industribedrift og produserer dyner, puter og sengetøy. Bedriften har 70 % av det norske markedet. Konsernadministrasjon og produksjon av dyner og puter ligger på Brekstad, og sysselsetter 120 personer. Grøntvedt Pelagic, som ble etablert i 1988, sysselsetter rundt 100 og foredler sild, makrell og andre pelagiske arter i anlegg på Uthaug og Kråkvåg. Selskapet er verdens største produsent av tønnemarinert sild.Landbruket sysselsatte i 2010 ca 8% av befolkningen og næringen er dominerende i landskapsbildet. De viktigste landbruksproduktene i Ørland er melk, korn og kjøtt. Ørland meieri, etablert 1878, ble nedlagt i 2011.
Ørland sparebank, etablert 1849, er en selvstendig sparebank tilknyttet Eika-Gruppen. Ørland er handelssenter for Fosen og varehandel stod i 2010 for 14% av sysselsettingen.Både Ørland Kysthotell og Hovde Gård har hovedvekt på konferansemarkedet. Det er også noe rorbuturisme som for det meste er rettet mot det tyske markedet.
== Historie ==
Utgravninger - sist av flere langhus på Reksterberget, Hovde - har vist at Ørland må ha vært noe av et regionsenter allerede i jernalderen. Et av langhusene har en spesiell bygningsstruktur som tyder på at det kan ha tjent et spesielt formål, som for eksempel hoff, tollbod eller tingsted.En bygdeborg fra folkevandringstiden (ca. år 500) viser på samme måte til at det må ha vært noe å forsvare her. Borgen ligger på Borgklinten, øst for Ottersbo og Austrått. Med sin beliggenhet ved Trondheimsfjordens munning, må Ørland har vært et egnet sted for en som ville utøve makt, eller kontrollere handel.
Herresetet Austråttborgen er kommunens fremste minnesmerke. Det har vært kongsgård / herregård på Austrått siden ca. år 1000, og flere kjente personer er knyttet til stedet. I tiden rundt slaget på Stiklestad satt Finn Arnesson på Austrått. Hans hustru Bergljot var brordatter av Olav den hellige og Harald Hardråde. Finns datter Ingebjørg ble jarlehustru på Orknøyene.
Fru Inger til Austrått (1473–1555) var i sin tid Norges fremste kvinne, der hun satt på Austrått. Gjennom arv, maktbruk og ulike andre disposisjoner økte hun rikdommene og skal ha rådd over betydelige landområder. Etter sin mann Niels Henrikssøns død hadde hun en sterk politisk og økonomisk rolle, men Henrik Ibsens romantiske versjon av henne som idealistisk frihetskjemper er mest diktning. Fru Inger og Niels kan ha påbegynt det borganlegget som Ove Bjelke fullførte.
Ove Bjelke (1611–1674) bygde den Austråttborgen som står i dag – en herregård utført med sans for symmetri og maktsymboler, og med idealer blant annet fra byggherrens tid som student i Italia. Anlegget, som ble bygget rundt en middelalderkirke, var trolig ferdigstilt ca. 1656. Borgen brant i 1916, og en restaurering var ferdigstilt i 1961.
Storfosen gods har også en lang historie, og er kjent fra 1100-tallet. Her var kongsgård på 1300-tallet, og gården var siden i ca. 300 år en del av landegodset til Austråtts herskere. Blant annet bodde fru Inger her som enke. Eiendommen er fremdeles blant fylkets største gårder. På eiendommen finnes blant annet ruiner etter et kapell fra 1300-tallet.
Uthaugsgården, som fra 1829 ble eid av Lundslekten, utviklet seg gjennom 1800-tallet til å bli et fullassortert handelshus, med handel, fiskeomsetning, gjestgiveri, posthus, telegraf og dampskipsekspedisjon. Stedet er i dag museum, og er karakteristisk for å ha bevart mange rom og gjenstander intakt og i bruk.
På samme tid var Ørland senter for et stort kystdistrikt, med sorenskriver og fut. Fogderiet rakk fra Hemne til Osen, med øyene utenfor. Prestegjeldet, og fra 1837 kommunen, omfattet Ørland, Bjugn og nordre del av Agdenes. Sparebanken som ble opprettet i 1849 dekket samme område. I 1853 ble Bjugn skilt ut fra Ørland som eget herred, og da Agdenes, sør for fjorden, ble eget herred i 1896 fikk kommunen dagens utstrekning.
Ørlendingene har i generasjoner livnært seg som kystbønder, med veksling mellom jordbruk, heimefiske og fjernere fiskebanker. Bygda har hatt meieri siden 1878, har hatt kornmølle så langt tilbake vi finner skrift, og i senere tid også fiskeoppdrett og fiskeforedlingsindustri.
Med det 20. århundre kom nye problemer – og nye muligheter. Den tyske okkupasjonen ga jobbetid, og en flyplass som i første omgang førte til en grunnleggende landskapsforandring. Flere fangeleirer, blant annet på Austrått, Uthaug og Hovde ga befolkningen sterke inntrykk, og førte i etterkrigstiden til at Fosen i sin tid var et kjerneområde for Norsk-jugoslavisk samband. Etter krigen ble flyplassen gjenåpnet som NATO-anlegg i 1954. I og med denne etableringen ble Luftforsvaret også en svært aktuell jobbmulighet og karrierevei for ørlendingene. I dag er Ørland flystasjon Fosens største arbeidsplass. Militæret fører med seg godt utdannede ektefeller, og gir Ørland god dekning innenfor kvinneyrker som lærer og sykepleier.Ørland hadde meieriskole fra 1894 til 2001, husmorskole siden 1923 og yrkesskole siden 1960. De to siste skolene ble i 2000 innlemmet i Fosen videregående skole og flyttet i 2007 til skolens nye anlegg i Botngård.
Utviklingen i kommunikasjon og bedret samferdsel, og endringene i Luftforsvarets arbeidsoppgaver, har gjort Ørland til en pendlerkommune, både til og fra. Kystekspressen ble i 2007 utvidet fra 4 til 6 daglige avganger hver vei, med en egen pendlerrute til/fra Trondheim. Flere forsvarsfamilier bor utenfor kommunen, mens den forsvarsansatte tjenestegjør i perioder. Mange bor i Ørland/Bjugn og dagpendler til jobb eller studier i Trondheim, og pendling til Ørland er også økende. Nabokommunene Bjugn og Ørland utgjør ett felles arbeidsmarked og en felles fritidsarena, og det er utstrakt «pendling» over kommunegrensa.
Siden 1989 har interkommunalt samarbeid innenfor Fosen regionråd blitt utvidet til stadig nye områder. Samarbeidet med nabokommunen Bjugn har også blitt utvidet samtidig, på flere plan. I mars 2009 vedtok de to kommunene i et felles formannskapsmøte å søke om å få utrede sammenslåing. Den nye kommunen kan få navnet Austrått kommune.
== Kultur ==
Ørlendingene snakker fosendialekt, men på grunn av innflytting er dialekten lite distinkt. Man bor på Brekstad, i Ørland og på Ørlandet.
Kommunevåpenet er «venstre skrådelt sølv og svart». Det er tegnet av Hallvard Trætteberg og ble innført i 1979. Våpenet er en speilvendt versjon av Fru Inger til Austråtts og Rømerættens slektsvåpen.
Ørland kultursenter åpnet i februar 2009 og ligger sammenbygget med Næringens Hus, Ørland Kysthotell og hurtigbåtterminal. Senteret inneholder Hannah Ryggen-senteret, bibliotek, kino, scener, kulturskole, galleri og konferanselokaler.
Kommunen har tre større idrettslag: Uthaug Turn- og Gymnastikklag driver med lagturn og har god oppslutning blant barn i alderen fire til ti år. Yrjar Idrettslag (etablert 1919) driver med ski, bueskyting og orientering. Ørland Ballklubb driver med håndball og fotball og ble etablert i 1990 gjennom fusjon mellom tre idrettslag – Opphaug Idrettslag, Brekstad Ballklubb (etablert 1932) og ballidrettsdelen av Yrjar. Ørland Travklubb (etablert 1896) har egen travbane. Det finnes også egne klubber for blant annet dykking og tennis.
Musikklivet omfatter mannskoret Ørland sangforening (etablert 1876) og blandakorene Uthaug songlag (1926), Bel Canto (1978) og Blainnabaill (2005). Ørlandssangen «Gamle Yrjar», med tekst av Einar Berg og melodi av Sofus Hansen, ble skrevet til sangforeningen. Kommunen har to korps: Musikklaget Kornetten (1886) og Ørland barne- og ungdomskorps (1956), dessuten Ørland-Bjugn Storband. Ørland bluesklubb arrangerer årlig Bluesfestival i oktober. Brekstad kulturfestival i juli omfatter kammermusikk, jazz og billedkunst. Ørland Country & Roots festival arrangeres hvert år på Austrått i månedskiftet juni-juli.
Markedsdagene Ørlandsdagene tidlig i august arrangeres av Ørland Ballklubb i tilknytning til en fotballcup. Bygdadager på Austråttgården siste helg i august inneholder hovedsakelig gårdsmat, kunst og håndverk. Et julemarked samme sted og med tilsvarende profil arrangeres årlig siste helg i november.
Galleri Empati på Opphaug ble etablert i 1992.
=== Museer og kulturvern ===
Austråttborgen er en herregård fra 1600-tallet. Den ble totalskadet i brann i 1916 og sto ferdig restaurert i 1961. Herregården eies av staten og forvaltes av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Den er åpen for publikum i sommermånedene.
Uthaugsgården er et godt bevart gårdsanlegg med røtter i 1700-tallet og drives nå som museum. Gården var senter for handel, jordbruk, post, telegraf, skipsekspedisjon mm.
Yrjar heimsbygdslag er lokalhistorielag og museumslag i kommunen. Laget eier den bevarte husmannsplassen Tinden på Uthaug, Guriannastua nær Ottersbo og Museumsnaustet i Sjøgata på Uthaug. I naustet vises en båthistorisk utstilling. Laget har arkiver og gjenstandssamlinger i kjelleren på Austråttgården, men har foreløpig ikke realisert noen egentlig kulturhistorisk utstilling. Laget utgir medlemsbladet Møllkula sammen med Bjugn bygdetun Mølnargården.
Kystkulturgruppa Kjeungen har driftsavtale med Kystverket om forvaltning og bruk av Kjeungskjær fyr og eier dessuten Guldteigbrygga i Uthaug havn. Fyret, som ligger på en snau holme ytterst i Bjugnfjorden, nordvest for Uthaug, er et landemerke med sin åttekantede form.
Austrått fort er et kystartillerianlegg fra andre verdenskrig. Fortet eies av Nasjonale Festningsverk og er åpent for publikum gjennom et samarbeide mellom kommunen og NFV. Fosen krigshistoriske samlinger er et dugnadsbasert museum i tilknytning til fortet.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Austråttgården. Dette er en gårdseiendom på 1 500 mål. Gården er den siste resten av jordeiendommene som har tilhørt herresetet Austrått. Gården har huset landsleirer for både Norges speiderforbund (1997) og 4H (2008).
=== Ørland kommunes kulturpris ===
2005: Turninstruktør Wenche Sørdal
2006: Organist, komponist og dirigent Bernt Gjelvold
2007: Søndagsskole- og misjonsforeningsleder Liv Olevik
2008: Kunst- og kulturparet Svein og Aud Lilleengen
2009: Billedhuggeren Astrid Dahlsveen
2010: Leif Gangås for arbeidet med å tilrettelegge Austråttlunden som fritidsområde
2011: Yrjar heimbygdslag
2015: Ørland Teaterlag
== Kjente ørlendinger ==
Jakob Tøkersen Hoff (1843–1924), ordfører og stortingsrepresentant
Ole Juul (1852–1927), maler
Anders Nilsen Næsset (1872–1949), stortingsrepresentant, grunnlegger av Norges Fiskarlag
Hannah Ryggen (1894–1970), billedvevkunstner
Hans Ryggen (1894–1956), maler
Kåre Nesset (1905–1974), motstandsmann
Jørleif Uthaug (1911–1990), billedhugger
Astrid Dahlsveen (1929-2012), billedhugger
Aud Lilleengen (f. 1938), maler
Oddbjørn Hågård (1940-2013), ordfører og stortingsrepresentant (Sp) 1985-1989
Morten Berg (f. 1952), industrigründer
Kirsti Leirtrø (f. 1963), stortingsrepresentant (Ap) fra 2017
Gunn Karin Gjul (f. 1967), stortingsrepresentant (Ap) 1993-2013
Jo Tessem (f. 1972), fotballspiller
Kjell Rune Sellin, (f. 1989), fotballspiller
== Vennskapsbyer ==
Koceljeva, Serbia
Samobor, Kroatia
Glendale, Arizona, USA
== Referanser ==
== Litteratur ==
Inge Rian. Ørlandsboka, bd 1-3. Ørland kommune, 1986-92. Gårds- og slektshistorie. Rettelseshefte utgitt 1995
Stein Arne Sæther (red.) Fosen, natur, kultur og mennesker. Adresseavisens forlag, 1993. ISBN 82-7164-031-3
Nord-Trøndelag og Fosen, geologi og landskap. NGU, 1997. ISBN 82-7385-170-2
Vigdis Hoff Hoøen. Ørland sparebank, ikke bare bank... Brekstad, 1999. ISBN 82-995069-0-5
Terje Sørensen. Ørlandsbok, skolehistorie. Yrjar heimbygdslag, 2006. ISBN 978-82-997464-0-3
Terje Sørensen. Ørlandsbok, kirkehistorie og kristenliv. Yrjar heimbygdslag, 2008. ISBN 978-82-997464-1-0
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ørland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Statistisk sentralbyrå
Turistinformasjon
Fosna-Folket
Ørland hovedflystasjon
Yrjar heimbygdslag
Kultur i Ørland på kart fra Kulturnett.no
nrk.no billedgalleri
orland.noKommunens hjemmeside
En kort historie om Ørland
Kjente personer fra Ørland
Bøkene om Ørland digitaliserte lokalhistorietrykk | Kommunestyrevalg i Ørland kommune, Sør-Trøndelag. | 7,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Carlsen | 2023-02-04 | Morten Carlsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Norske musikkpedagoger', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Morten Carlsen (født 1957) er en norsk bratsjist, opprinnelig fra Tromsø.Han studerte med Hatto Beyerle ved Musikkhøgskolen i Wien (1976–82) og avsluttet med diplomeksamen.
Deretter hadde han ledende stillinger i Orchester der Beethovenhalle, Bonn og Radiosinfonieorchester Stuttgart (1984–88).
Tilbake i Oslo, hvor han hadde debutert i Universitetets Aula (1981),
var han nestgruppeleder og fungerte tidvis som solobratsjist i av Oslo Filharmoniske Orkester (1988–94). Han har spilt kammermusikk med ledende europeiske musikere (Thomas Brandis, Enrico Bronzi, Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter o.a.) og vært solist med flere norske profesjonelle orkestre. Flere komponister har skrevet verk for ham, bl.a. Wolfgang Plagge og Terje Bjørklund (Bratsjkonsert).
Han er professor ved Norges musikkhøgskole hvor han også underviser fiolin og holder utøverrelaterte forelesninger om temaer som øving, musikalsk meningsdannelse og talentutvikling. Carlsen har også undervist ved flere andre høyere norske musikkutdanningsinstitusjoner.
Han har vært gjestende professor ved en rekke utenlandske læresteder, bl.a. regelmessig ved Universität der Künste, Wien og Paris-konservatoriet. I en årrekke gjestet han også Musikkhøgskolen i Weimar.
| Morten Carlsen (født 1957) er en norsk bratsjist, opprinnelig fra Tromsø.Han studerte med Hatto Beyerle ved Musikkhøgskolen i Wien (1976–82) og avsluttet med diplomeksamen.
Deretter hadde han ledende stillinger i Orchester der Beethovenhalle, Bonn og Radiosinfonieorchester Stuttgart (1984–88).
Tilbake i Oslo, hvor han hadde debutert i Universitetets Aula (1981),
var han nestgruppeleder og fungerte tidvis som solobratsjist i av Oslo Filharmoniske Orkester (1988–94). Han har spilt kammermusikk med ledende europeiske musikere (Thomas Brandis, Enrico Bronzi, Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter o.a.) og vært solist med flere norske profesjonelle orkestre. Flere komponister har skrevet verk for ham, bl.a. Wolfgang Plagge og Terje Bjørklund (Bratsjkonsert).
Han er professor ved Norges musikkhøgskole hvor han også underviser fiolin og holder utøverrelaterte forelesninger om temaer som øving, musikalsk meningsdannelse og talentutvikling. Carlsen har også undervist ved flere andre høyere norske musikkutdanningsinstitusjoner.
Han har vært gjestende professor ved en rekke utenlandske læresteder, bl.a. regelmessig ved Universität der Künste, Wien og Paris-konservatoriet. I en årrekke gjestet han også Musikkhøgskolen i Weimar.
== Utgivelser ==
Melankoli (2L, 2001). Med Sergej Osadchuk og Marianne Beate Kielland.
Vademecum for viola, "Vademecum for violin" (Norsk noteservice).
Norske neoklassikere (Euridice, 2008). Med Tor Espen Aspaas, Jorunn Marie Bratlie og Svein Bjørkøy. Resultat av et lengre forskningsprosjekt.
"die siebte himmelsrichtung" (LaWo 2010), verk av Edvin Østergaard med Siri Torjesen, sang og Hans Josef Groh, cello (Spellemannpris for samtidsmusikk 2011).
Å tolke musikk (Universitetsforlaget 2017) sammen med Henrik Holm.
== Referanser == | Morten Carlsen (født 1957) er en norsk bratsjist, opprinnelig fra Tromsø.jobbeside ved Norges musikkhøgskole. | 7,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francesco_Maria_Veracini | 2023-02-04 | Francesco Maria Veracini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 31. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1768', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1690', 'Kategori:Italienske fiolinister', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Francesco Maria Veracini (1690–1768) var en italiensk fiolinist og komponist.
| Francesco Maria Veracini (1690–1768) var en italiensk fiolinist og komponist.
== Liv og virke ==
Veracini var apotekersønn og lærte fiolinspill av sin onkel Antonio Veracini, som han ofte ga konserter sammen med.
I 1711 skrev Francesco Veracini en fiolinkonsert til kroningen av keiser Karl VI i den venetianske kirken Santa Maria Gloriosa dei Frari. En anekdote forteller at da den unge Giuseppe Tartini i 1712 hørte Veracini spille, ble han så imponert at han for en stund trakk seg tilbake fra det aktive musikkliv for å forbedre sitt eget fiolinspill – spesielt bueføringen.
I 1714 bodde Veracini en tid i London der han spilte fiolinsoli mellom operaaktene i Queen's Theatre. Her ble han kjent med Georg Friedrich Händel. Året etter tilbrakte han en tid i kurfyrst Johann Wilhelms tjeneste i Düsseldorf, men vendte tilbake til Venezia i 1716 der han skrev seks orkesterovertyrer som befestet hans ry som komponist. Han dediserte et opus fiolinsonater til kronprins Fredrik August, den senere kong August III av Polen, og i 1721 ytterligere et sonateopus.
Prinsen var selv en fremragende musikk-kjenner og fikk Veracini med seg til Dresden der de musiserte sammen. I tillegg oppførte Veracini kammermusikk og arbeidet med å rekruttere italienske sangere til operahuset i Dresden. I løpet av denne tiden utbrøt det en konflikt mellom hoffmusikerne om de dyre italienske operaene. Veracini sto på den ene siden, motstandere var komponisten Johann David Heinichen og kastratsangeren Senesino, muligens også fiolinisten og komponisten Johann Georg Pisendel. Under en heftig krangel hoppet Veracini ut fra andre etasje og pådro seg et hofte- og benbrudd som ikke ble fullstendig tilhelet, slik at han haltet resten av livet.
Tilbake i fødebyen Firenze i 1723 spilte han kirkemusikk og komponerte et oratorium. På denne tiden pådro den eksentiske og hovmodige Veracini seg et dårlig rykte og fikk tilnavnet capo pazzo («gal i hodet»). Sine to beste stainerfioliner kalte han Peter og Paulus.
I 1733 reiste han tilbake til London for å opptre i flere konserter. Som mange andre av sine berømte samtidige skrev han flere operaer her, men da suksessen uteble forlot han London i 1744, og Georg Friedrich Händels musikk fortsatte å dominere på hovedstadens operascene. Under tilbakereisen overlevde Veracini med nød og neppe et skipbrudd i Den engelske kanal.
Veracini ble maestro di cappella i flere av Firenzes kirker og konsentrerte seg om kirkemusikk. I sine siste leveår holdt han flere konserter som fiolinist og kapellmester.
== Betydning og ettermæle ==
Veracinis fiolinkonserter er bundet av tidens smak, og hans musikkhistoriske betydning beror framfor alt på de virtuose sonatene opus 2.
Asteroiden 10875 Veracini er oppkalt etter ham.
== Verk i utvalg ==
=== Instrumentalmusikk ===
12 sonater for blokkfløyte og generalbass (1716)
Concerti à 5 libro secondo (1718)
12 fiolinsonater op.1 Sonate a violino solo e Basso (1721)
12 fiolinsonater op.2 Sonate accademiche à violino solo e Basso (1744)
Dissertazioni sopra l'opera quinte del Corelli, sonater for fiolin og generalbass (ca. 1750)
Et læreverk i kontrapunktikk Il trionfo della pratica musicale op.3 (1760)
Fiolinkonserter
6 overtyrer (tilegnet prins Fredrik August, den senere kong August III av Polen)
=== Operaer ===
Alle operaene ble uroppført i Kings theatre, London.
Adriano i Syria (1735)
La Clemenza di Tito (1737)
Partenio (1738)
Rosalinda (1741)
=== Kirkemusikk ===
1708 Sara in Egitto, Oratorium
1711 Il Trionfo dell'innocenza patrocinata da San Niccolò, Oratorium
1711 Missa, til en ny apostolisk nuntius
1715 L'Empietà distrutta nella caduta di Gerico, Oratorium
1715 Mosè al Mar Rosso, Oratorium
1720 La Caduta del savio nell'idolatria di Salomone Oratorium
1739 Te Deum, i anledning valget av florentineren Lorenzo Corsini til pave Klemens XII
1744 L'errore di Salomone
== Referanser ==
== Kilder ==
«Francesco Maria Veracini», treccani.it. I Enciclopedia Italiana (1937).
== Litteratur ==
John Walter Hill (1979) «The Life and Works of Francesco Maria Veracini», avhandling, Harvard University
== Eksterne lenker ==
(en) Fritt tilgjengelige noter av Francesco Maria Veracini i International Music Score Library Project
Musikkeksempel: Largo for Celli (1723) | Francesco Maria Veracini (1690–1768) var en italiensk fiolinist og komponist. | 7,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tresckow | 2023-02-04 | Tresckow | ['Kategori:Adelige slekter', 'Kategori:Pekere'] | Tresckow er en tysk adelsslekt som opprinnelig kommer fra Preussen. Slekten har hatt mange fremstående offiserer. Slekten fører i sitt våpen tre andehoder i skjoldet.
Slekten har ingen kjent forbindelse med den danske og norske slekt Treschow.
| Tresckow er en tysk adelsslekt som opprinnelig kommer fra Preussen. Slekten har hatt mange fremstående offiserer. Slekten fører i sitt våpen tre andehoder i skjoldet.
Slekten har ingen kjent forbindelse med den danske og norske slekt Treschow.
== Personer ==
Henning von Tresckow (1901–1944), generalmajor og antinazist
Gerd von Tresckow (1899–1944), oberstløytnant og antinazist
Hermann von Tresckow (1818–1900), prøyssisk general
Udo von Tresckow (1808–1885), prøyssisk general | Tresckow er en tysk adelsslekt som opprinnelig kommer fra Preussen. Slekten har hatt mange fremstående offiserer. | 7,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madelen | 2023-02-04 | Madelen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn'] | Madelen er et skandinavisk kvinnenavn dannet som en alternativ skrivemåte av Madeleine, den franske formen av Magdalena, som er en gresk form av et hebraisk tilnavn som betyr «fra Magdala».
| Madelen er et skandinavisk kvinnenavn dannet som en alternativ skrivemåte av Madeleine, den franske formen av Magdalena, som er en gresk form av et hebraisk tilnavn som betyr «fra Magdala».
== Utbredelse ==
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Madelen i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
== Annen bruk av navnet ==
S/Y Madelen, trebåt fra 1958 som er i bruk som charterbåt på Oslofjorden
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Madelen
(en) Think Baby Names: Madelen | Madelen er et skandinavisk kvinnenavn dannet som en alternativ skrivemåte av Madeleine, den franske formen av Magdalena, som er en gresk form av et hebraisk tilnavn som betyr «fra Magdala». | 7,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonio_Veracini | 2023-02-04 | Antonio Veracini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 26. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1733', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1659', 'Kategori:Italienske fiolinister', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antonio Veracini (1659–1733) var en italiensk komponist og en av sin tids mest aktede fiolinister.
| Antonio Veracini (1659–1733) var en italiensk komponist og en av sin tids mest aktede fiolinister.
== Biografi ==
Veracini var elev av sin far Francesco di Nicolo (1638–1720). Faren introduserte ham for det toskanske hoffet, og i 1682 gikk Antonio i tjeneste hos den toscanske storhertuginnen Vittoria delle Rovere, en post han beholdt til sin død i 1694. Han tilbrakte nesten hele livet i hjembyen, men foretok tre kjente reiser: to ganger var han i Roma hvor han ble kjent med Arcangelo Corelli og i 1720 var han en kort stund i Wien.
Veracini spilte leilighetsvis ved storhertugens hoff, men han ledet først og fremst familiens fiolinskole, som holdt til i Via di Pallazuolo, i en bygning faren hadde arvet. Etter at hans beste elev, nevøen Francesco Maria Veracini, reiste med sin bestefar til Roma, drev Antonio skolen alene.
Bortsett fra den publiserte kammermusikken er alle hans verker tapt, inkludert musikken til de fire kjente oratoriene han komponerte for forskjellige kirker. Familien rådde over en rik instrumentsamling, blant annet tallrike fioliner fra Amati-familien og av Jakob Stainer.
== Musikk ==
Kammermusikk
1692, Sonate à tre, due Violino, e Violone ò Arcileuto col Basso per l'organo op. 1, Florenz, Navesi 1692
Sonate da Chiesa à Violino, e Violoncello, ò Basso op. 2, Amsterdam, Estienne Roger
10 Sonate da camera, à Violino. e Violone, ò Arcileuto, col Basso per il Cemb. op. 3 (consacrate al Serenissimo Principe Gio: Gastone di Toscana), Modena 1696, Fortuniano RosatiOratorier
Il figliuol prodigo, 1693
La caduta de’ Filistei nella morte di Sansone (G.P. Berzini), 1695
I trionfi di Giosuè (Berzini), 1703;
Assalon punito (D. Canavese), 1708
== Litteratur ==
Willi Apel: Studien über die fruhe Violinmusik (IX) : Die italienischen Hauptquellen von 1690 bis 1730.
Paul Brainard: Italienische Violinmusik der Barockzeit (I). Henle, München 1985
John Walter Hill: Antonio Veracini in context: New perspectives from documents, analysis, and style. I: Early Music. 18. november 1990; Side 545-562.
== Referanser == | Antonio Veracini (1659–1733) var en italiensk komponist og en av sin tids mest aktede fiolinister. | 7,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ariana_Grande | 2023-02-04 | Ariana Grande | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. juni', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Boca Raton', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Stemmeskuespillere fra USA'] | Ariana Grande-Butera (; født 26. juni 1993) er en amerikansk sanger og skuespiller. Hun startet sin karriere i Broadway-musikalen 13 i 2008 sammen med Elizabeth Gilles, før hun spilte rollen som Cat Valentine i Nickelodeon TV-serien Victorious (2010–2013) og i spin-off-serien Sam & Cat (2013–2014). Hun har også hatt andre teater- og TV-roller, samt hatt stemmeroller for animerte figurer på både TV og i filmer.
Grandes musikkarriere begynte i 2010 med lydsporet Music from Victorious. I 2013 lanserte hun sitt første studioalbum Yours Truly, som kom inn på den amerikanske Billboard 200 listen. Albumets singel, «The Way» sammen med Mac Miller, debuterte på topp 10 av Billboard Hot 100, med anmeldere som sammenlignet hennes brede vokal-rekkevidde til Mariah Carey. Hun har også vunnet en rekke andre priser i hennes karriere som soloartist.
19. februar 2019 ble Grande historisk, da hun ble den første soloartisten til å oppnå første-, andre- og tredjeplass på Billboard Hot 100 hitlisten samtidig. Det var med singlene «7 Rings», «Break Up With Your Girlfriend, I'm Bored» og «Thank U, Next» som tronet øverst på listen. Alle 12 sangene fra albumet, Thank U, Next ble listet på Hot 100 ikke lenge etter utgivelsen, der alle sporene med unntak av én fikk plasseringer innenfor topp 40. Med denne prestasjonen setter Grande rekord for flest låter på topp 40 Billboard Hot 100 samtidig for en kvinnelig artist, og slår Cardi Bs tidligere rekord på ni, uken da Invasion of Privacy gjorde sin debut april 2018.
| Ariana Grande-Butera (; født 26. juni 1993) er en amerikansk sanger og skuespiller. Hun startet sin karriere i Broadway-musikalen 13 i 2008 sammen med Elizabeth Gilles, før hun spilte rollen som Cat Valentine i Nickelodeon TV-serien Victorious (2010–2013) og i spin-off-serien Sam & Cat (2013–2014). Hun har også hatt andre teater- og TV-roller, samt hatt stemmeroller for animerte figurer på både TV og i filmer.
Grandes musikkarriere begynte i 2010 med lydsporet Music from Victorious. I 2013 lanserte hun sitt første studioalbum Yours Truly, som kom inn på den amerikanske Billboard 200 listen. Albumets singel, «The Way» sammen med Mac Miller, debuterte på topp 10 av Billboard Hot 100, med anmeldere som sammenlignet hennes brede vokal-rekkevidde til Mariah Carey. Hun har også vunnet en rekke andre priser i hennes karriere som soloartist.
19. februar 2019 ble Grande historisk, da hun ble den første soloartisten til å oppnå første-, andre- og tredjeplass på Billboard Hot 100 hitlisten samtidig. Det var med singlene «7 Rings», «Break Up With Your Girlfriend, I'm Bored» og «Thank U, Next» som tronet øverst på listen. Alle 12 sangene fra albumet, Thank U, Next ble listet på Hot 100 ikke lenge etter utgivelsen, der alle sporene med unntak av én fikk plasseringer innenfor topp 40. Med denne prestasjonen setter Grande rekord for flest låter på topp 40 Billboard Hot 100 samtidig for en kvinnelig artist, og slår Cardi Bs tidligere rekord på ni, uken da Invasion of Privacy gjorde sin debut april 2018.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ariana Grande vokste opp i Boca Raton i Florida som datter til Joan Grande og Edward Butera. Hun har italiensk slektsbakgrunn. Frankie Grande er hennes 11 år eldre halvbror. Ariana Grande startet som skuespiller da hun var tre år gammel. Hun fikk sin første skolegang på North Broward Preparatory School.
=== Skuespiller ===
Ariana Grande egentlige skuespillerdebut var da hun spilte Charlotte i Broadway-stykket 13 i 2008. Grande er først og fremst kjent for å spille Cat Valentine i TV-serien Victorious, som går på Nickelodeon. Hun har også spilt Cat i en gjesterolle i en spesialepisode av iCarly. I 2013 gjentok hun rollen som Cat Valentine i en ny TV-serie på Nickelodeon, Sam and Cat, som også inneholdt Sam Puckett (Jennette McCurdy) fra iCarly.
Hun hadde også en gjesterolle i Scream Queens som Chanel#2 og rollen som Amanda Pitch Benson i komedien Swindle som kom ut i 2013.
=== Sanger ===
Ariana Grande debuterte med albumet Yours Truly i 2013. Albumet, som opprinnelig skulle hete Daydreamin', gikk rett inn på førsteplassen på Billboards topp 200-liste. Det solgte i 138 000 eksemplarer den første uken, slik at Grande ble den femtende kvinnelige artisten som debuterte med en førsteplass.Også hennes neste album, My Everything, som utkom i 2014, fikk gode kritikker og debuterte som nummer én på Billboard-listen. Det solgte 169 000 eksemplarer første uke.Grandes låt «Focus» kom ut 30. oktober 2015. EP-en «Christmas and Chill» kom ut 18. desember 2015 med sangene «Intro», «Wit It This Chrismas», «December», «Not Just on Christmas», «True Love» og «Winter Things».
=== Turneer ===
Ariana Grande foretok sin første verdensturné i 2015, Honeymoon Tour, fra 25. februar til 25. oktober. Da hadde hun gitt ut albumene Yours Truly og My Everything. Turnéen besto av totalt 88 konserter i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Europa og Asia. Turnéen tjente inn 41,8 millioner dollar, tilsvarende omtrent 410-420 millioner norske kroner. Hennes neste verdensturné var i 2017, Dangerous Woman Tour i perioden 3. februar–21. september. Det ble spilt 77 konserter i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Europa, Asia og Oseania. Dangerous Woman Tour tjente inn 71 millioner dollar, omtrent 700 millioner norske kroner.
22. mai 2017 hold Ariana Grande konsert i Manchester Arena da en selvmordsbomber sprengte seg selv i luften rett etter at Ariana hadde gått av scenen. Han tok livet av 22 mennesker og Ariana Grande utsatte resten av turneen. 4. juni holdt hun en minnekonsert i Manchester med mange andre kjente artister, blant andre Justin Bieber, Katy Perry, Coldplay og Miley Cyrus. Konserten samlet inn ti millioner pund, omtrent 100 millioner norske kroner. Alle inntektene gikk til de pårørende.
I 2019 var hun igjen på turné med Sweetener World Tour fra 18. mars til 22. desember, som besto av 101 konserter. Turneen tjente inn 146,4 millioner amerikanske dollar, noe som på den tiden tilsvarte omtrent 1,3 milliarder norske kroner.
== Filmografi ==
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Yours Truly (2013)
My Everything (2014)
Dangerous Woman (2016)
Sweetener (2018)
Thank U, Next (2019)
Positions (2020)
Positions Deluxe (2021)
=== Turné ===
Hovedattraksjon
The Listening Sessions (2013)
The Honeymoon Tour (2015)
Dangerous Woman Tour (2017)
The Sweetener Sessions (2018)
Sweetener World Tour (2019)
=== Deltar på ===
Dance to this, Bloom Troye Sivan (2018)
Bed, Queen Nicki Minaj (2018)
Quit, 9 Cashmere Cat (2017)
Heatstroke, Funk Wav Bounces Vol. 1 Calvin Harris (2017)
Faith, Sing Stevie Wonder (2016)
My Favorite Part, The Divine Feminine Mac Miller (2016)
Over and Over Again Unfinished Business Nathan Skyes (2016)
E più ti penso Cinema Andrea Bocelli (2015)
Boys Like You Who Is Fancy (2015)
Adore Cashmere Cat (2015)
All My Love (Remix) Peace Is the Mission Major Lazer (2015)
Research Dark Sky Paradise Big Sean (2015)
Get On Your Knees The Pinkprint Nicki Minaj (2014)
Popular Song The Origin of Love Mika (2013)
=== Film, TV, scene ===
Just Look Up (From Don´t Look Up) (2021)
This Is Not a Feminist Song episode 15, sesong 41 Saturday Night Live (2016)
All My Love The Hunger Games:Mockingjay, Pt. 1 Major Lazer (2014)
Brand New You 13 (2014)
Give It Up Victorious (2011)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ariana Grande – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ariana Grande på Internet Movie Database
(fr) Ariana Grande på Allociné
(en) Ariana Grande på AllMovie
(en) Ariana Grande hos Turner Classic Movies
(en) Ariana Grande hos Rotten Tomatoes
(en) Ariana Grande hos TV Guide
(en) Ariana Grande hos The Movie Database
(en) Ariana Grande hos Internet Broadway Database
(en) Ariana Grande hos Behind The Voice Actors
(en) Ariana Grande på Apple Music
(en) Ariana Grande på Boomplay
(en) Ariana Grande på Discogs
(en) Ariana Grande på MusicBrainz
(en) Ariana Grande på SoundCloud
(en) Ariana Grande på SoundCloud
(en) Ariana Grande på Spotify
(en) Ariana Grande på Songkick
(en) Ariana Grande på Last.fm
(en) Ariana Grande på Last.fm
(en) Ariana Grande på Twitter
(en) Ariana Grande på Facebook
(en) Ariana Grande på Instagram
Ariana Grande på Instagram
Ariana Grande på Instagram
(en) Ariana Grande på YouTube
Ariana Grande på YouTube
Ariana Grande på YouTube | | kjønn = kvinne | 7,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lajla_Rolstad | 2023-02-04 | Lajla Rolstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske filosofer', 'Kategori:Norske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lajla Rolstad (født 11. november 1978) er en norsk forfatter, litteraturviter og filosof. Hun har vokst opp på Lillehammer. Hun har studert filosofi i Essex. Som litteraturviter har hun skrevet hovedoppgave ved Universitetet i Oslo om Bram Stokers «Dracula».
Rolstads debutroman Nekronauten ble utgitt på Gyldendal i mars 2009.
| Lajla Rolstad (født 11. november 1978) er en norsk forfatter, litteraturviter og filosof. Hun har vokst opp på Lillehammer. Hun har studert filosofi i Essex. Som litteraturviter har hun skrevet hovedoppgave ved Universitetet i Oslo om Bram Stokers «Dracula».
Rolstads debutroman Nekronauten ble utgitt på Gyldendal i mars 2009.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Gotisk grøss». Dagbladet. 23. mars 2009. Besøkt 25. mars 2009.
«Lajla Rolstad». Gyldendal Norsk Forlag. Besøkt 25. mars 2009.
«Reisande i død». Bergens Tidende. Besøkt 25. mars 2009. | Lajla Rolstad (født 11. november 1978) er en norsk forfatter, litteraturviter og filosof. | 7,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarne_Tvete | 2023-02-04 | Bjarne Tvete | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune'] | Bjarne Tvete (født 19. april 1907 i Trondheim, død 14. april 1983 samme sted) var en norsk luthersk prest og forfatter av historiske romaner på Rune forlag.
Han tok teologisk embedseksamen i 1932 og praktikum i 1933 og ble ordinert som prest. Han var hjelpeprest i Stadsbygd et års tid før han kom til Nidarosdomen og Vår Frue kirke i Trondheim som vikarprest og lærer. Etter frigjøringen i 1945 ble han konstituert som sogneprest på Hitra og ble sosialkurator for Trøndelag under landssvikoppgjøret. I 1949 ble han hjelpeprest i Grong med bosted i Røyrvik, og i 1959 sogneprest i Namsskogan. I 1964 ble han prost i Namdal prosti, noe han var frem til han avgikk med pensjon.Han giftet seg i 1938 med Else Gøttsche Enger; blant deres barn var Lars Tvete.
| Bjarne Tvete (født 19. april 1907 i Trondheim, død 14. april 1983 samme sted) var en norsk luthersk prest og forfatter av historiske romaner på Rune forlag.
Han tok teologisk embedseksamen i 1932 og praktikum i 1933 og ble ordinert som prest. Han var hjelpeprest i Stadsbygd et års tid før han kom til Nidarosdomen og Vår Frue kirke i Trondheim som vikarprest og lærer. Etter frigjøringen i 1945 ble han konstituert som sogneprest på Hitra og ble sosialkurator for Trøndelag under landssvikoppgjøret. I 1949 ble han hjelpeprest i Grong med bosted i Røyrvik, og i 1959 sogneprest i Namsskogan. I 1964 ble han prost i Namdal prosti, noe han var frem til han avgikk med pensjon.Han giftet seg i 1938 med Else Gøttsche Enger; blant deres barn var Lars Tvete.
== Utgivelser ==
Munkholmen (1946)
Presten Rønne og hans hus (1971). Om presten i Stadsbygd.
Prosten og hans hus (1972)
Fra Madam Holmbergs vindu (Rune, 1973). Om Elen Olava Holmberg (1763–1846)
Det siges i byen (Rune, 1974)
Det hendte så mangt (Rune, 1975)
Bak fjellet som stengte (Rune, 1976). Bygderoman fra Røyrvik og Namsskogan.
Gjensyn med gamle Trondhjem (Rune, 1976)
Oldefars gater (Rune, 1977)
Æ og dæ og vi to (Rune, 1978)
Fru Justitia (Rune, 1979)
Muntre prestehistorier (Rune, 1980)Se også digitaliserte bøker av Bjarne Tvete hos Nasjonalbiblioteket
== Referanser == | Bjarne Tvete (født 19. april 1907 i Trondheim, død 14. | 7,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/U.K._(band) | 2023-02-04 | U.K. (band) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1977', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Supergrupper'] | U.K. er et tidligere band innenfor sjangeren progressiv rock som ble grunnlagt i 1977 av bandmedlemmene Bill Bruford (kjent fra blant andre Yes, Bruford og King Crimson), Allan Holdsworth (kjent fra blant andre Bruford og Gong), John Wetton (kjent fra blant andre Roxy Music oo King Crimson) samt Eddie Jobson (kjent fra blant andre Curved Air og Roxy Music). Debututgivelsen hvor alle opprinnelige bandmedlemmer deltar kom ut i 1978 og blir ansett for å være en klassiker innenfor sjangeren. UK er i sin alminnelighet karakterisert som en virtuosgruppe, hvor jazzorienterte harmonier, avanserte vokaler og komplekse soloer betegnes som synonymt med gruppen.
Etter debututgivelsen valgte både trommeslager Bill Bruford og gitaristen Allan Holdsworth å forlate bandet på grunn av uenigheter innad. Igjen i bandet var keyboardist og fiolinist Eddie Jobson samt bassist og vokalist John Wetton, som sammen med den nyerverede trommeslageren Terry Bozzio (som blant annet hadde spilt med Frank Zappa) grunnla en ny bandkonstellasjon. I 1979 kom utgivelsen Danger Money, som samme år ble etterfulgt av liveutgivelsen Night after Night som inneholdt innspillinger fra sommerturneen i Japan, i tillegg til sporene «As Long As You Want Me Here» og «Night after Night» som tidligere ikke hadde vært utgitt. Rett etter disse utgivelsene ble gruppen oppløst. Eddie Jobson medvirket siden på Jethro Tull-utgivelsen A (1980), John Wetton grunnla supergruppen Asia mens Terry Bozzio grunnla bandet Missing Persons sammen med sin daværende kone.
I 1997 gikk det rykter om en gjenforening av bandet med Bill Bruford, Eddie Jobson og John Wetton, men planene ble aldri innfridd og prosjektet ble lagt dødt, trolig på grunn av meningsforskjeller mellom personlighetene Jobson og Wetton. I 2008 ble likevel planene gjenopplivet da Eddie Jobson som eneste av de opprinnelige medlemmene grunnla UKZ.
| U.K. er et tidligere band innenfor sjangeren progressiv rock som ble grunnlagt i 1977 av bandmedlemmene Bill Bruford (kjent fra blant andre Yes, Bruford og King Crimson), Allan Holdsworth (kjent fra blant andre Bruford og Gong), John Wetton (kjent fra blant andre Roxy Music oo King Crimson) samt Eddie Jobson (kjent fra blant andre Curved Air og Roxy Music). Debututgivelsen hvor alle opprinnelige bandmedlemmer deltar kom ut i 1978 og blir ansett for å være en klassiker innenfor sjangeren. UK er i sin alminnelighet karakterisert som en virtuosgruppe, hvor jazzorienterte harmonier, avanserte vokaler og komplekse soloer betegnes som synonymt med gruppen.
Etter debututgivelsen valgte både trommeslager Bill Bruford og gitaristen Allan Holdsworth å forlate bandet på grunn av uenigheter innad. Igjen i bandet var keyboardist og fiolinist Eddie Jobson samt bassist og vokalist John Wetton, som sammen med den nyerverede trommeslageren Terry Bozzio (som blant annet hadde spilt med Frank Zappa) grunnla en ny bandkonstellasjon. I 1979 kom utgivelsen Danger Money, som samme år ble etterfulgt av liveutgivelsen Night after Night som inneholdt innspillinger fra sommerturneen i Japan, i tillegg til sporene «As Long As You Want Me Here» og «Night after Night» som tidligere ikke hadde vært utgitt. Rett etter disse utgivelsene ble gruppen oppløst. Eddie Jobson medvirket siden på Jethro Tull-utgivelsen A (1980), John Wetton grunnla supergruppen Asia mens Terry Bozzio grunnla bandet Missing Persons sammen med sin daværende kone.
I 1997 gikk det rykter om en gjenforening av bandet med Bill Bruford, Eddie Jobson og John Wetton, men planene ble aldri innfridd og prosjektet ble lagt dødt, trolig på grunn av meningsforskjeller mellom personlighetene Jobson og Wetton. I 2008 ble likevel planene gjenopplivet da Eddie Jobson som eneste av de opprinnelige medlemmene grunnla UKZ.
== Diskografi ==
1978 – U.K.
1979 – Danger Money
1979 – Night After Night
1999 – Concert Classics, Vol. 4 (Liveopptak fra 1978)
== Eksterne lenker ==
(en) UK på Discogs
(en) UK på MusicBrainz
(en) UK på Spotify
(en) UK på Songkick
(en) UK på Last.fm
(en) UK på Genius — sangtekster
(en) UK på AllMusic | England | 7,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Johan_Stavseng | 2023-02-04 | Anders Johan Stavseng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske journalister'] | Anders Johan Stavseng (født 7. februar 1977) jobber som journalist i ukebladet Se og Hør. Han har medvirket i en rekke saker som har ført til oppmerksomhet rundt ukebladet.
Blant annet skrev han saken som fikk Prinsesse Martha Louise til å klage Se og Hør inn til Pressens faglige utvalg for Maud Angelica-bilder og han sto bak den omtalte Julebukk-saken.
Stavseng ble høsten 2006 saksøkt etter at Lars Lillo-Stenberg og skuespillerkona Andrine Sæther anmeldte Se og Hør for brudd på privatlivets fred i forbindelse med at bladet tok bilder av parets vielse og trykket disse. Den 23. november fastslo Oslo tingrett at bladet hadde krenket privatlivets fred og tilkjente paret tilsammen 150 000 kroner i erstatning, og paret ble også tilkjent saksomkostninger. Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett av Se og Hør, også her fikk paret medhold og ble tilkjent samme erstatning som i tingretten. Se og Hør anket dommen inn for Høyesterett, og ble her frifunnet.24. juli 2007 påstod Stavseng at Prinsesse Martha Louise hadde overnaturlige evner, helbredet med healing og at hun hadde startet engleskolen Astarte Education.
Stavseng startet som journalist i magasinet Blikk i 2000 og har jobbet i Se og Hør fra 2001.
| Anders Johan Stavseng (født 7. februar 1977) jobber som journalist i ukebladet Se og Hør. Han har medvirket i en rekke saker som har ført til oppmerksomhet rundt ukebladet.
Blant annet skrev han saken som fikk Prinsesse Martha Louise til å klage Se og Hør inn til Pressens faglige utvalg for Maud Angelica-bilder og han sto bak den omtalte Julebukk-saken.
Stavseng ble høsten 2006 saksøkt etter at Lars Lillo-Stenberg og skuespillerkona Andrine Sæther anmeldte Se og Hør for brudd på privatlivets fred i forbindelse med at bladet tok bilder av parets vielse og trykket disse. Den 23. november fastslo Oslo tingrett at bladet hadde krenket privatlivets fred og tilkjente paret tilsammen 150 000 kroner i erstatning, og paret ble også tilkjent saksomkostninger. Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett av Se og Hør, også her fikk paret medhold og ble tilkjent samme erstatning som i tingretten. Se og Hør anket dommen inn for Høyesterett, og ble her frifunnet.24. juli 2007 påstod Stavseng at Prinsesse Martha Louise hadde overnaturlige evner, helbredet med healing og at hun hadde startet engleskolen Astarte Education.
Stavseng startet som journalist i magasinet Blikk i 2000 og har jobbet i Se og Hør fra 2001.
== Referanser == | Anders Johan Stavseng (født 7. februar 1977) jobber som journalist i ukebladet Se og Hør. | 7,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sunndals%C3%B8ram%C3%A5l | 2023-02-04 | Sunndalsøramål | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordmøre', 'Kategori:Norske dialekter', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2017-11', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Sunndalsøramål er en dialekt av nordmørsk som blir snakket i Sunndal på Nordmøre. De grunnleggende målmerkene er kløyvd infinitiv og trykkplassering i ord som dialekt. | Sunndalsøramål er en dialekt av nordmørsk som blir snakket i Sunndal på Nordmøre. De grunnleggende målmerkene er kløyvd infinitiv og trykkplassering i ord som dialekt. | Sunndalsøramål er en dialekt av nordmørsk som blir snakket i Sunndal på Nordmøre. De grunnleggende målmerkene er kløyvd infinitiv og trykkplassering i ord som dialekt. | 7,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linn_Mevold | 2023-02-04 | Linn Mevold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Journalister i norske lokalaviser', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske programledere', 'Kategori:Personer fra Aukra kommune'] | Linn Mevold (født 10. juni 1978 på Gossen i Aukra) er en norsk journalist knyttet til mange års oppdrag for NRK.
Mevold er utdannet ved Mediehøgskolen Gimlekollen. Hun jobbet i Romsdals Budstikke i 1997 og NRK Sørlandet i 1998. Hun har senere arbeidet som reporter, programleder og vaktsjef i NRK Hordaland. og også i Dagsrevyen (NRK1), Norgesglasset i NRK P1, Kaliber i NRK P3, Pokerfjes på NRK2, Norge i dag på NRK1 og Sveip på NRK2.
Fra 2011 til 2016 var hun kommunikasjonssjef i Sjømannskirken. Hun var partner og kommunikasjonsrådgiver i NOR PR i perioden 2016-2019. Frem til 2021 var hun kommunikasjonssjef i Bergen og Omegn Boligbyggelag. Mevold er nå byråleder for innhold i byråfellesskapet Apriil.
| Linn Mevold (født 10. juni 1978 på Gossen i Aukra) er en norsk journalist knyttet til mange års oppdrag for NRK.
Mevold er utdannet ved Mediehøgskolen Gimlekollen. Hun jobbet i Romsdals Budstikke i 1997 og NRK Sørlandet i 1998. Hun har senere arbeidet som reporter, programleder og vaktsjef i NRK Hordaland. og også i Dagsrevyen (NRK1), Norgesglasset i NRK P1, Kaliber i NRK P3, Pokerfjes på NRK2, Norge i dag på NRK1 og Sveip på NRK2.
Fra 2011 til 2016 var hun kommunikasjonssjef i Sjømannskirken. Hun var partner og kommunikasjonsrådgiver i NOR PR i perioden 2016-2019. Frem til 2021 var hun kommunikasjonssjef i Bergen og Omegn Boligbyggelag. Mevold er nå byråleder for innhold i byråfellesskapet Apriil.
== Referanser == | Linn Mevold (født 10. juni 1978 på Gossen i Aukra) er en norsk journalist knyttet til mange års oppdrag for NRK. | 7,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_Stainer | 2023-02-04 | Jakob Stainer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1683', 'Kategori:Fiolinbyggere', 'Kategori:Fødsler i 1617', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Innsbruck Land', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikere'] | Jakob Stainer (1618–1683) var en tyrolsk fiolinbygger som i sin tid produserte Europas mest etterspurte fioliner.
| Jakob Stainer (1618–1683) var en tyrolsk fiolinbygger som i sin tid produserte Europas mest etterspurte fioliner.
== Liv og virke ==
=== Oppvekst og utdanning ===
Jakob Stainer var sønn av en gruvefunksjonær. Han fikk sin grunnutdanning mellom 1626 og 1630, og av korrespondansen hans kan man slutte at den var god, blant annet behersket han italiensk. Kanskje var han Sängerknabe i det kongelige Damenstift i Hall og ved hoffet i Innsbruck. Ytterligere musikkundervisning kan han ha fått ved å synge med gruvearbeiderne i Hall, en vanlig praksis på den tiden. Sannsynligvis gikk han i snekkerlære, da de som ikke var sønner av instrumentmakermestre måtte ha fagbrev som tømmermenn for å bli tatt inn som instrumentmakerlærlinger.
Stainer gikk i instrumentmakerlære mellom 1630 og 1644, åpenbart i Italia. Tidligere var Innsbruck og Füssen opplæringssteder, men på grunn av trettiårskrigen var lærestedene der lagt ned. Stainer kan ha arbeidet i verkstedet til Amati-familien i Cremona i en del av vandreårene som fulgte etter de fem årene som lærling.
=== Virke ===
I 1644 begynte Stainer sin selvstendige karriere som fiolinmaker. Han solgte instrumentene sine i klostre og hoff rundt Salzburg, Innsbruck, München, Venezia, Kirchdorf, Bolzano, Nürnberg, Kroměříž og Meran, og ble ganske velstående.
26. november 1645 giftet Stainer seg med Margareta Holzhammer. Sammen fikk de åtte barn. Fra nå av arbeidet han hovedsakelig i Absam, men var ofte på reiser for å selge instrumenter eller handle inn materialer. I 1646 leverte han sju instrumenter til hoffet i Innsbruck.
I 1668 startet en strid med kirkemyndighetene som mente han hadde gått til anskaffelse av «kjetterske bøker». Han ble beordret til Brixen, sete for fyrstbiskopen, og da han ikke dukket opp, ble det foretatt husransakelse. Året etter måtte Stainer i fengsel for besittelse av luthersk litteratur. Likevel fikk han i årene 1670 til 1679 oppdrag fra kirkelige institusjoner i Meran, Salzburg, Schwaz, München og Nürnberg. Kjetterianklagene og forfølgelsen fra kirka kan ha bidratt til at Stainer fra 1680 i tiltakende grad av led av depresjon og var psykisk syk da han døde.
=== Instrumenter ===
Stainers instrumenter var blant de mest etterspurte i hele Europa inntil Antonio Stradivaris berømmelse begynte å stige, men nord for Alpene ble Stainerfiolinene helt fram til rundt år 1800 holdt for å være bedre enn de italienske instrumentene. Stradivarier er flatere, bredere og produserer en kraftigere lyd, noe som ble foretrukket av musikerne etter hvert som orkesterframføringer i store konserthaller erstattet barokkens kammerensembler som stort sett spilte i intime sammenhenger.
Av de omtrent 300 instrumentene Stainer produserte finnes det forholdsvis få bevarte fioliner og svært få bratsjer, celli og kontrabasser. Instrumentene er svært ettersøkte av musikere som framfører tidligmusikk på autentiske instrumenter.
Stainer laget egenhendig alle instrumentene og tok ikke lærlinger, så fiolinbyggerkunsten hans døde ut med ham.
=== Ettermæle ===
Jakob-Stainer-Gasse i Wien-Hietzing ble i 1942 oppkalt etter ham.
I boet etter Francesco Maria Veracinis ble det listet opp 10 stainerfioliner.
Heinrich Ignaz Biber hadde personlig kontakt med Stainer.
Francesco Geminiani spilte på en stainerfiolin.
Giuseppe Tartini spilte tidvis på en stainerfiolin.
Et kloster byttet en alterkalk verdt 100 dukater mot en stainerfiolin.
I J. S. Bachs orkester ble det spilt på flere gode tyrolske fioliner og celli.
På 1700-tallet betalte man vesentlig mer for stainerfioliner enn for amatier og stradivariuser.
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Wilhelm Joseph von Wasielewski: «Stainer, Jacobus». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 35, Duncker & Humblot, Leipzig 1893, s. 413 f.
Erich Tremmel: «Stainer, Jacob» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
== Litteratur ==
Senn, W.; Roy, K. 1986: Jakob Stainer. Leben u. Werk d. Tiroler Meisters. Frankfurt/M.: Das Musikinstrument/Bochinsky ISBN 3-923639-69-4
Heinrich Noe 1873: Eine Heimstätte deutschen Fleißes
== Eksterne lenker ==
(en) Jacob Stainer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Jakob Stainer i Deutsche Biographie
Vater der deutschen Geige, Geigenbaus Ferdinandeum
Samling med fire stainerinstrumenter som er lånt ut til utvalgte musikere
Instrumenter av Jacob Stainer på National Music Museum
== Fotnoter == | Jakob Stainer (1618–1683) var en tyrolsk fiolinbygger som i sin tid produserte Europas mest etterspurte fioliner. | 7,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Munkehaugen_kultursenter | 2023-02-04 | Munkehaugen kultursenter | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Arendal', 'Kategori:Kultur i Arendal', 'Kategori:Sider med kart'] | Munkehaugen Kultursenter er et internasjonalt kultursenter i Arendal, med tilhold i en eldre skolebygning på Munkehaugen i Munkegaten.
| Munkehaugen Kultursenter er et internasjonalt kultursenter i Arendal, med tilhold i en eldre skolebygning på Munkehaugen i Munkegaten.
== Historie ==
Kultursenteret ble opprettet offisielt 24. februar 1989 som en privat stiftelse under navnet Stiftelsen Gamle Byen Skole Internasjonale Kultursenter. Senteret byttet navn til Arendal Internasjonale Kultursenter i 1991. Senteret har som formål å være et kulturmøtested for hele befolkningen i Arendal, og satser blant annet på å fremme kontakten mellom de ulike brukergruppene. Senterets hjerte er Kafe Munken, som serverer rimelig mat og også har en scene for teater, kabareter og konserter.
== Brukere ==
Arendal figurdukketeater
X-pec kontor mediaverksted
Diverse band (øvingslokaler)
Brukerstyrt senter – Arendal
== Bygget ==
Kultursenteret holder til i en bygning i Munkegaten 4 som kalles Byen gamle skole. Bygningen ble oppført som Arendals nye almueskole i 1872.
Skolebygningen er tegnet av arkitekt Nestor Georgius (1844 – 1904), født i Christiania og deltok i gjenoppbyggingen av Arendal etter brannen i 1868. I Arendal tegnet han blant annet bedehuset, Thommesengården på Friholmen og Grand Hotell på Langbryggen.
Skolebygningen på Munkehaugen avløste en eldre skolebygning i Blødekjær, og har hatt flere offisielle navn: Arendal almueskole, Arendal folkeskole, Arendal skole. Folkeskolen ble i 1964 flyttet til Stinta. Deretter ble bygningen brukt til realskole og handelsskole. Handelsskolen ble nedlagt i 1985, og bygget ble tilbakeført til Arendal kommune. I 1986 fikk flere organisasjoner i Arendal tilgang til bygget, og i 23. november 1987 vedtok Arendal bystyre en ny kommuneplan hvor huset blir satt av for kulturelle formål.
== Arkivet ==
Arkivet etter Arendal internasjonale kultursenter befinner seg ved KUBEN i Arendal. Arkivet omfatter møtebøker, saksarkiv, prosjektdokumentasjon, fotoprosjekt, avisutklipp og arkiv knyttet til drift av Kafe Munken.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(no) Arkiv etter Munkehaugen kultursenter på Arkivportalen | Munkehaugen Kultursenter er et internasjonalt kultursenter i Arendal, med tilhold i en eldre skolebygning på Munkehaugen i Munkegaten. | 7,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Extreme | 2023-02-04 | Extreme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – band', 'Kategori:Band etablert i 1985', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-04'] | Extreme er et amerikansk hard rock-band, startet av Gary Cherone, Peter Hunt, Hal Lebeaux, Paul Mangone og Paul Geary i 1985. Extreme hadde i 1991 suksess med låten «Get the Funk Out» og balladen «More Than Words» som kom på 1.-plass på Billboard Hot 100 i USA.
Bandet består per 2010 av Cherone, Pat Badger, Kevin Figueiredo og Nuno Bettencourt.
Etter at vokalisten Gary Cherone forlot bandet i 1996 til fordel for Van Halen, ble bandet oppløst. I 2004 ga bandet en rekke gjenforeningskonserter. Dette førte senere til flere turneer og omsider et nytt album, Saudades de Rock i 2008. Bandet ga i mai 2010 ut konsertalbumet Take Us Alive.
| Extreme er et amerikansk hard rock-band, startet av Gary Cherone, Peter Hunt, Hal Lebeaux, Paul Mangone og Paul Geary i 1985. Extreme hadde i 1991 suksess med låten «Get the Funk Out» og balladen «More Than Words» som kom på 1.-plass på Billboard Hot 100 i USA.
Bandet består per 2010 av Cherone, Pat Badger, Kevin Figueiredo og Nuno Bettencourt.
Etter at vokalisten Gary Cherone forlot bandet i 1996 til fordel for Van Halen, ble bandet oppløst. I 2004 ga bandet en rekke gjenforeningskonserter. Dette førte senere til flere turneer og omsider et nytt album, Saudades de Rock i 2008. Bandet ga i mai 2010 ut konsertalbumet Take Us Alive.
== Diskografi ==
1989 Extreme
1990 Pornograffitti
1992 III Sides to Every Story
1992 Remixes & B-Sides
1995 Waiting for the Punchline
2000 The Best of Extreme – An Accidental Collocation of Atoms? (samlealbum)
2002 The Collection (samlealbum)
2008 Saudades de Rock
2010 Take Us Alive (konsertalbum)
== Eksterne lenker ==
(en) Extreme på Internet Movie Database
(en) Extreme på Apple Music
(en) Extreme på Discogs
(en) Extreme på MusicBrainz
(en) Extreme på Spotify
(en) Extreme på Songkick
(en) Extreme på Last.fm
(en) Extreme på Genius — sangtekster
(en) Extreme på AllMusic | Extreme er et amerikansk hard rock-band, startet av Gary Cherone, Peter Hunt, Hal Lebeaux, Paul Mangone og Paul Geary i 1985. Extreme hadde i 1991 suksess med låten «Get the Funk Out» og balladen «More Than Words» som kom på 1. | 7,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fransk_vedder | 2023-02-04 | Fransk vedder | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kaninraser'] | Fransk vedder er en kaninrase som har vært kjent siden 1600-1700-tallet. Den har karakteristiske hengeører, som sannsynligvis har fremkommet gjennom en eller flere mutasjoner. Rasen har antageligvis oppstått i Frankrike. Den første egentlige beskrivelse av fransk vedder finnes i en bok. Første gang fransk vedder ble stilt ut var i 1863. Ved denne utstillingen i Boulogneskogen i Paris var 19 av de 42 kaninene veddere.
| Fransk vedder er en kaninrase som har vært kjent siden 1600-1700-tallet. Den har karakteristiske hengeører, som sannsynligvis har fremkommet gjennom en eller flere mutasjoner. Rasen har antageligvis oppstått i Frankrike. Den første egentlige beskrivelse av fransk vedder finnes i en bok. Første gang fransk vedder ble stilt ut var i 1863. Ved denne utstillingen i Boulogneskogen i Paris var 19 av de 42 kaninene veddere.
== Rasebeskrivelse ==
Ører er øverst oppe på hodet sitter to kraftige øreknuter, som er bekledd med lange hår. Fra øreknutene henger, sett fra side, ørene rett ned ved hver side med lydåpninger innover. Sett foran, henger ørene i en svak innadvendt bue. Ørene er rødformede ved roten og de bretter seg ut i en godt avrundet skjeform. Ørene er svære og de er godt behåret. Lengden på ørene skal være minst 36 cm fra spiss til spiss. Ørelengden skal være i stil med kroppstørrelsen. Hodet til hannen en meget kort og kraftig med bøyde neserygg, bre panne og fyldige kinn. Hunnens hode er noe lengre og smalere, men selv her gjelder det at jo kortere, bedre og mer avrundet hodet er desto bedre er hodeformen.
Halsen er meget kort og kraftig. Inntrykket er at hode sitter direkte på kroppen. Hakepose skal ikke hanner ha på grunn av da kan det komme såkalt hakeskjegg. Hunnene kan ha en liten hakepose. Hos eldre dyr kan hunnene ha ganske stor hakepose, ved bedømmelsen skal dyret sitte i oppreist stilling. Brystet er meget bredt og fast.
Ryggen er bredt og kraftig med godt muskulatur. Rygglinjen går fra nakken til krysset i en meget svak bue. Derifra i en jevn bue som slutter ved haleroten. Frambeina en meget kraftige, de er også korte og rette de er også bredt adskilte noe som gjør at kaninen får en lav kroppsstilling, og de bærer kroppen fritt oppe fra underlaget. Skulderbladene sitter tett inntil kroppen. Kanin skal stå på labbene. Bakbeina er meget kraftige og skal bæres parallelt med kroppen. Lårene er kraftige og muskuløse uten fremtredende bein og med innsidene tett inntil kroppen. Halen er normalt utviklet, den er også rikt behåret og skal ligge inntil kroppen.
== Se også ==
Liste over kaninraser
Lop Rabbit Club of America
== Eksterne lenker ==
(en) French Lop – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | karakter = | 7,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Bergeron | 2023-02-04 | Tom Bergeron | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Haverhill', 'Kategori:Programledere fra USA', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04'] | Tom Bergeron (født 6. mai 1955 i Haverhill i Massachusetts) er en amerikansk TV-programleder. Bergeron var programleder for det amerikanske TV-programmet America's Funniest Home Videos, der han i 2015 sluttet etter 15 sesonger.
| Tom Bergeron (født 6. mai 1955 i Haverhill i Massachusetts) er en amerikansk TV-programleder. Bergeron var programleder for det amerikanske TV-programmet America's Funniest Home Videos, der han i 2015 sluttet etter 15 sesonger.
== Filmografi ==
1994 : Breakfast Time (TV-serie, 1 episode)
1996 : Fox After Breakfast (TV-serie, 1 episode)
2002 : The 4th Annual Family Television Awards (TV)
2005 : Dancing with the Stars (TV)
== Eksterne lenker ==
(en) Tom Bergeron – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tom Bergeron på Internet Movie Database
(fr) Tom Bergeron på Allociné
(en) Tom Bergeron hos The Movie Database | Tom Bergeron (født 6. mai 1955 i Haverhill i Massachusetts) er en amerikansk TV-programleder. | 7,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chr._Nielsen_%26_Co | 2023-02-04 | Chr. Nielsen & Co | ['Kategori:1869 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvalfangstselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Larvik', 'Kategori:Selskaper etablert i 1869', 'Kategori:Tidligere norske rederier'] | Chr. Nielsen & Co A/S var et norsk rederi tilholdende i Larvik. Firmaet ble etablert i 1869 under navnet Nielsen & Hesselberg av konsul Christian Nielsen og kaptein Nils Hesselberg.
Allerede i 1880-årene engasjerte firmaet seg i den nordnorske hvalfangsten gjennom etableringen av Laurvigs Interessentskab for Hvalfangst med Chr. Nielsen som disponent. Selskapet anla en landstasjon på Svartnes ved Vardø, og drev fangst her frem til forbudet i 1904. Nielsen startet da fangst ved Shetland og Svalbard.
I 1909 ble Hvalfangstselskapet Ocean A/S etablert med Chr. Nielsen & Co som disponent. Selskapet fikk lisens til å anlegge landstasjonen Ocean Harbour i New Fortuna Bay på Sør-Georgia, og transportskipet «Ocean» ble innkjøpt. Allerede første år ble det oppnådd godt resultat, og året etter ble Hvalfangerselskabet Norge A/S etablert med det flytende kokeriet «Solstreif» for fangst ved Sør-Shetlandsøyene.
I 1911/12 etablerte Chr. Nielsen & Co ytterligere tre hvalfangstselskap, nå for fangst ved Australia og New Zealand: A/S Spermacet, Western Australia Whaling Company og New Zealand Whaling Company. Ved Christian Nielsens død i 1914 kontrollerte rederiet 4 landstasjoner, 5 kokerier og 21 hvalbåter.
I 1928 ble rederiet engasjert i pelagisk hvalfangst gjennom etableringen av Hvalfangerselskapet Atlas A/S med kokeriet «Solglimt». Atlas ble i 1930 slått sammen med A/S Odd etter at A/S Thor Dahl hadde overtatt disponeringen av selskapet.
| Chr. Nielsen & Co A/S var et norsk rederi tilholdende i Larvik. Firmaet ble etablert i 1869 under navnet Nielsen & Hesselberg av konsul Christian Nielsen og kaptein Nils Hesselberg.
Allerede i 1880-årene engasjerte firmaet seg i den nordnorske hvalfangsten gjennom etableringen av Laurvigs Interessentskab for Hvalfangst med Chr. Nielsen som disponent. Selskapet anla en landstasjon på Svartnes ved Vardø, og drev fangst her frem til forbudet i 1904. Nielsen startet da fangst ved Shetland og Svalbard.
I 1909 ble Hvalfangstselskapet Ocean A/S etablert med Chr. Nielsen & Co som disponent. Selskapet fikk lisens til å anlegge landstasjonen Ocean Harbour i New Fortuna Bay på Sør-Georgia, og transportskipet «Ocean» ble innkjøpt. Allerede første år ble det oppnådd godt resultat, og året etter ble Hvalfangerselskabet Norge A/S etablert med det flytende kokeriet «Solstreif» for fangst ved Sør-Shetlandsøyene.
I 1911/12 etablerte Chr. Nielsen & Co ytterligere tre hvalfangstselskap, nå for fangst ved Australia og New Zealand: A/S Spermacet, Western Australia Whaling Company og New Zealand Whaling Company. Ved Christian Nielsens død i 1914 kontrollerte rederiet 4 landstasjoner, 5 kokerier og 21 hvalbåter.
I 1928 ble rederiet engasjert i pelagisk hvalfangst gjennom etableringen av Hvalfangerselskapet Atlas A/S med kokeriet «Solglimt». Atlas ble i 1930 slått sammen med A/S Odd etter at A/S Thor Dahl hadde overtatt disponeringen av selskapet.
== Eksterne lenker ==
Chr. Nielsen & Co A/S. Larvik Arkivert 4. desember 2011 hos Wayback Machine. lardex.net
Kaskelotten: «Fra langt nord, til langt syd!» Østfold hvalfangerklubb | Chr. Nielsen & Co A/S var et norsk rederi tilholdende i Larvik. | 7,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysk_kjempeschecke | 2023-02-04 | Tysk kjempeschecke | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaninraser'] | Tysk kjempeschecke er en tamkaninrase som opprinnelig fantes i både Tyskland, Nederland, Belgia og i Frankrike. Hvilket land som er det egentlige opphavet er ennå ikke kjent. Den ble godkjent som rase i Norge i 1936.
| Tysk kjempeschecke er en tamkaninrase som opprinnelig fantes i både Tyskland, Nederland, Belgia og i Frankrike. Hvilket land som er det egentlige opphavet er ennå ikke kjent. Den ble godkjent som rase i Norge i 1936.
== Avl ==
Tyskland jobbet med rasen og opprettet en standard for denne. Rasen ble beskrevet først i 1908. Ørene skal være kraftige og jevnt behåret, de skal bæres stivt opprettstående og skal ha en avrundet overkant. Ørelengden skal harmonere i lengden med kroppstørrelsen, men i alle tilfelle minst 14cm ørelengde. Hodets størrelse skal hos både hanner og hunner harmonere med kroppstørrelsen. Hannens hode er større og med bre panne og nese. Kjeven skal være fyldig og lett bøyd. Hunnens hode er smalere en hannens.
== Utseende ==
Halsen er kort og hodet sitter tett på kroppen. Hakepose skal hannen ikke ha. Da kan det forekomme såkalt hakeskjegg. Det er en tynn hudfold. Hunner kan ha en liten hakepose. På eldre dyr tillates det en større hakepose. Ved bedømmelse av hakepose skal dyret sitte i opprettet stilling. Brystet er bedt, fast og kraftig. Ryggen er bred og med god muskulatur. Rygglinjen går fra nakken til krysse i en meget sval bue. Derifra i en jevn bue. Frambeina er lange og derfor gir dyret en høy reisning. Kraftige og rette samt bredt adskilte frambein som bærer kroppen opp fra underlaget. Skulderbladene sitter tett inntil kroppen. Kaninen skal stå på labbene. Bakbeina er kraftige og skal bæres parallelt med koppen. Lårene skal være muskuløse. Beina skal ikke være framtredende og med innsidene tett inntil kroppen.
== Navn i andre land ==
USA: Checkered Giant
Storbritannia: Giant Papillon
Tyskland: Deutsche Riesenschecken
Svensk: Tysk jättescheck
Dansk: Tysk kæmpeschecke
Fransk: Géant papillon
== Eksterne lenker ==
Tysk kjempeschecke hos mittDyr.no | | karakter = | 7,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A4rnb%C3%A4raren | 2023-02-04 | Järnbäraren | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer regissert av Gustaf Linden', 'Kategori:Kortfilmer fra 1910-årene', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer', 'Kategori:Svenske dramafilmer', 'Kategori:Svenske kortfilmer', 'Kategori:Svenske stumfilmer'] | Järnbäraren er en svensk stumfilm fra 1911 regissert av Gustaf "Muck" Linden.
| Järnbäraren er en svensk stumfilm fra 1911 regissert av Gustaf "Muck" Linden.
== Handling ==
Filmen handler om at brukseieren kommer forkledd som arbeider til kroen og alle viderverdighetene det fører med seg. Historien har en mørk undertone.
== Om filmen ==
Filmen hadde premiere 16. januar 1911 på kinoen Blanch's i Stockholm. Historien bygger på August Blanches teaterstykke Jernbäraren.
== Rolleliste ==
== Eksterne lenker ==
(en) Järnbäraren på Internet Movie Database
(sv) Järnbäraren i Svensk Filmdatabas | Järnbäraren er en svensk stumfilm fra 1911 regissert av Gustaf "Muck" Linden. | 7,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paiste | 2023-02-04 | Paiste | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Selskaper etablert i 1901', 'Kategori:Slagverkprodusenter', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Sveitsiske selskaper'] | Paiste er en sveitsisk produsent av slagverkinstrumenter som regnes som verdens tredje største. Det ble grunnlagt av Michail Toomas Paiste i Sankt Petersburg. I 1917 flyttet han selskapet tilbake til hjemlandet sitt, Estland. Gjennom andre verdenskrig flyttet selskapet videre til Polen, og i 1957 flyttet det til Sveits, hvor selskapet siden har hovedkvarteret sitt.
| Paiste er en sveitsisk produsent av slagverkinstrumenter som regnes som verdens tredje største. Det ble grunnlagt av Michail Toomas Paiste i Sankt Petersburg. I 1917 flyttet han selskapet tilbake til hjemlandet sitt, Estland. Gjennom andre verdenskrig flyttet selskapet videre til Polen, og i 1957 flyttet det til Sveits, hvor selskapet siden har hovedkvarteret sitt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Paiste – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Paiste er en sveitsisk produsent av slagverkinstrumenter som regnes som verdens tredje største. Det ble grunnlagt av Michail Toomas Paiste i Sankt Petersburg. | 7,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mirek_Topol%C3%A1nek | 2023-02-04 | Mirek Topolánek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Okres Vsetín', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkias statsministre'] | Mirek Topolánek (født 15. mai 1956 i Vsetín, Tsjekkoslovakia, nåværende Tsjekkia, er Tsjekkias statsminister for det høyre-liberale Det demokratiske borgerpartiet. Han har vært leder for partiet siden november 2002, da han etterfulgte Václav Klaus. Den 24. mars 2009 stemte det tsjekkiske underhuset for femte gang i perioden om mistillit om regjeringen. En majoritet, med 101 stemmer av parlamentets 200, bifalte opposisjonens mistillit. Regjeringen vil som følge av dette gå av.Topolánek var fra 1. januar 2009 vært president i Det europeiske råd, som følge av at han var regjeringssjef i Tsjekkia.
| Mirek Topolánek (født 15. mai 1956 i Vsetín, Tsjekkoslovakia, nåværende Tsjekkia, er Tsjekkias statsminister for det høyre-liberale Det demokratiske borgerpartiet. Han har vært leder for partiet siden november 2002, da han etterfulgte Václav Klaus. Den 24. mars 2009 stemte det tsjekkiske underhuset for femte gang i perioden om mistillit om regjeringen. En majoritet, med 101 stemmer av parlamentets 200, bifalte opposisjonens mistillit. Regjeringen vil som følge av dette gå av.Topolánek var fra 1. januar 2009 vært president i Det europeiske råd, som følge av at han var regjeringssjef i Tsjekkia.
== Referanser == | Mirek Topolánek (født 15. mai 1956 i Vsetín, Tsjekkoslovakia, nåværende Tsjekkia, er Tsjekkias statsminister for det høyre-liberale Det demokratiske borgerpartiet. | 7,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A5kraftforeninga | 2023-02-04 | Småkraftforeninga | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Energi i Norge', 'Kategori:Etableringer i 2001', 'Kategori:Norske interesseorganisasjoner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Småkraftforeninga er en norsk forening. Foreningens formål er å samle alle som eier eller leier mikro-, mini- eller småkraftverk eller har dette under planlegging eller bygging, til næringspolitisk samarbeid og virksomhet, å fremme rammevilkår, samt sikre rettigheter for foreningens medlemmer i forbindelse med småskala vannkraftverk. Småskala vannkraftverk omfatter mikrokraftverk, minikraftverk og småkraftverk. De respektive definisjoner av anleggsstørrelse er: <100 kW, 100–1000 kW og 1–10 MW.
Foreningas kontor ligger i Oslo og er samlokalisert med Norskog. I 2013 består Småkraftforeninga av rundt 250 småkraftverk som er i drift og rundt det samme under planlegging. I mars 2013 overtok Knut Olav Tveit som daglig leder etter Henrik Glette som da hadde vært leder siden 2010. Tidligere daglige ledere har vært Bjørn Lauritzen, Erik Lagethon, Svein Peder Sund og Olav Skeie.
Også småskala vindkraftprodusenter kan bli medlemmer av Småkraftforeninga.
| Småkraftforeninga er en norsk forening. Foreningens formål er å samle alle som eier eller leier mikro-, mini- eller småkraftverk eller har dette under planlegging eller bygging, til næringspolitisk samarbeid og virksomhet, å fremme rammevilkår, samt sikre rettigheter for foreningens medlemmer i forbindelse med småskala vannkraftverk. Småskala vannkraftverk omfatter mikrokraftverk, minikraftverk og småkraftverk. De respektive definisjoner av anleggsstørrelse er: <100 kW, 100–1000 kW og 1–10 MW.
Foreningas kontor ligger i Oslo og er samlokalisert med Norskog. I 2013 består Småkraftforeninga av rundt 250 småkraftverk som er i drift og rundt det samme under planlegging. I mars 2013 overtok Knut Olav Tveit som daglig leder etter Henrik Glette som da hadde vært leder siden 2010. Tidligere daglige ledere har vært Bjørn Lauritzen, Erik Lagethon, Svein Peder Sund og Olav Skeie.
Også småskala vindkraftprodusenter kan bli medlemmer av Småkraftforeninga.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Småkraftforeninga
Småkraftkonsult | Småkraftforeninga er en norsk forening.Småkraftforeninga Foreningens formål er å samle alle som eier eller leier mikro-, mini- eller småkraftverk eller har dette under planlegging eller bygging, til næringspolitisk samarbeid og virksomhet, å fremme rammevilkår, samt sikre rettigheter for foreningens medlemmer i forbindelse med småskala vannkraftverk. | 7,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sonam_Gyatso | 2023-02-04 | Sonam Gyatso | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dalai Lama', 'Kategori:Dødsfall 20. april', 'Kategori:Dødsfall i 1588', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1543', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lhasa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sonam Gyatso (Tibetansk: བསོད་ནམས་རྒྱ་མཚོ་; Wylie: Bsod-nams Rgya-mtsho; ZWPY: Soinam Gyaco, født 1543, død 1588) var den første offisielt anerkjente Dalai Lama, dog har tittelen i ettertid også blitt gitt til hans to forgjengere.
Han var også tredje abbed i Drepung.
| Sonam Gyatso (Tibetansk: བསོད་ནམས་རྒྱ་མཚོ་; Wylie: Bsod-nams Rgya-mtsho; ZWPY: Soinam Gyaco, født 1543, død 1588) var den første offisielt anerkjente Dalai Lama, dog har tittelen i ettertid også blitt gitt til hans to forgjengere.
Han var også tredje abbed i Drepung.
== Referanser ==
== Kilder ==
Günther Schulemann: Die Geschichte der Dalai Lamas. Leipzig 1958
Andreas Gruschke: Diederichs kompakt - Dalai Lama. Kreuzlingen - München 2003, ISBN 3-7205-2461-2.
Martin Brauen (Hrsg.): Die Dalai Lamas. Völkerkundemuseum der Universität Zürich, Zürich 2005, ISBN 3-89790-219-2.
Karl-Heinz Golzio, Pietro Bandini: Die vierzehn Wiedergeburten des Dalai Lama. O. W. Barth, Bern/München/Wien 1997, ISBN 3-502-61002-9.
http://tbrc.org/#!rid=P999
== Eksterne lenker ==
(en) Sonam Gyatso, 3rd Dalai Lama – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sonam Gyatso (, født 1543, død 1588) var den første offisielt anerkjente Dalai Lama, dog har tittelen i ettertid også blitt gitt til hans to forgjengere. | 7,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brimse | 2023-02-04 | Brimse | ['Kategori:59,0°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Øyer i Stavanger'] | Brimse er ei øy i Stavanger kommune i Rogaland. Den ligger mellom Hidlefjorden og Brimsefjorden, like øst for Østhusvik på Rennesøy. Brimse var en del av tidligere Rennesøy kommune inntil kommunesammenslåingen 1. januar 2020.
| Brimse er ei øy i Stavanger kommune i Rogaland. Den ligger mellom Hidlefjorden og Brimsefjorden, like øst for Østhusvik på Rennesøy. Brimse var en del av tidligere Rennesøy kommune inntil kommunesammenslåingen 1. januar 2020.
== Referanser == | Brimse er ei øy i Stavanger kommune i Rogaland. Den ligger mellom Hidlefjorden og Brimsefjorden, like øst for Østhusvik på Rennesøy. | 7,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A5skala_vannkraftverk | 2023-02-04 | Småskala vannkraftverk | ['Kategori:Kraftverk', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Vannkraftverk', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Småskala vannkraftverk er betegnelse på kraftverk med installert effekt på inntil 10 MW. Småskala vannkraftverk kan deles inn i 3 underkategorier, mikro-, mini- og småkraftverk.
| Småskala vannkraftverk er betegnelse på kraftverk med installert effekt på inntil 10 MW. Småskala vannkraftverk kan deles inn i 3 underkategorier, mikro-, mini- og småkraftverk.
== Eksterne lenker ==
Hjemmesiden til Småkraftforeninga, en interesseorganisasjon for småkraftutbyggere | Småskala vannkraftverk er betegnelse på kraftverk med installert effekt på inntil 10 MW. Småskala vannkraftverk kan deles inn i 3 underkategorier, mikro-, mini- og småkraftverk. | 7,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Action_painting | 2023-02-04 | Action painting | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunsthistorie', 'Kategori:Kunsthistoriske perioder', 'Kategori:Stilarter'] | Action painting er en beskrivelse av en bestemt teknikk, hvor maleriet er utført med store sveipende strøk, teknikken er spesielt knyttet til Jackson Pollock.
Teknikken hadde sitt gjennombrudd i USA på 1940-tallet og innebærer at fargen dryppes, sprøytes og kastes på lerretet. Bildet kan også utsettes for voldsomme handlinger der kunstneren tramper op lerretet eller sykler over det. Skapelsesprosessen blir en del av verket og etterlater mange og tydelige spor.
Action painting er beslektet med abstrakt ekspresjonisme.
| Action painting er en beskrivelse av en bestemt teknikk, hvor maleriet er utført med store sveipende strøk, teknikken er spesielt knyttet til Jackson Pollock.
Teknikken hadde sitt gjennombrudd i USA på 1940-tallet og innebærer at fargen dryppes, sprøytes og kastes på lerretet. Bildet kan også utsettes for voldsomme handlinger der kunstneren tramper op lerretet eller sykler over det. Skapelsesprosessen blir en del av verket og etterlater mange og tydelige spor.
Action painting er beslektet med abstrakt ekspresjonisme.
== Kilder ==
R. Broby-Johansen: Kunstordbok Tiden forlag 1970 | Action painting er en beskrivelse av en bestemt teknikk, hvor maleriet er utført med store sveipende strøk, teknikken er spesielt knyttet til Jackson Pollock. | 7,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norskog | 2023-02-04 | Norskog | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk skogbruk', 'Kategori:Norske interesseorganisasjoner'] | Norskog, opprinnelig Norsk Skogbruksforening, er en medlemsorganisasjon for skogeiere uavhengig av landbrukssamvirket. Foreningens 230 medlemmer (2012) eier mer enn 7 millioner dekar produktiv skog og samlet ca. 13 millioner dekar utmarksareal. Medlemmene avvirker årlig rundt 1 million kubikk tømmer.
Felles for Norskogs medlemmer er at de baserer sin næringspolitikk på en sterk privat eiendoms- og disposisjonsrett. Norskog eier egne selskaper som kjøper og selger tømmer og tilbyr skogtaksering og andre tjenester for sine medlemmer
Norskog ble etablert i 1950 som «Skogbruksforeningen av 1950».
Nortømmer AS er et heleid datterselskap av Norskog, og omsetter tømmer for Norskogs medlemmer og kjøper tømmer ellers i det frie markedet. Nortømmer driver planting, ungskogpleie og har et driftsapparat for tynning og sluttavvirkning.
Småkraftforeninga har sitt utspring i Norskog.
| Norskog, opprinnelig Norsk Skogbruksforening, er en medlemsorganisasjon for skogeiere uavhengig av landbrukssamvirket. Foreningens 230 medlemmer (2012) eier mer enn 7 millioner dekar produktiv skog og samlet ca. 13 millioner dekar utmarksareal. Medlemmene avvirker årlig rundt 1 million kubikk tømmer.
Felles for Norskogs medlemmer er at de baserer sin næringspolitikk på en sterk privat eiendoms- og disposisjonsrett. Norskog eier egne selskaper som kjøper og selger tømmer og tilbyr skogtaksering og andre tjenester for sine medlemmer
Norskog ble etablert i 1950 som «Skogbruksforeningen av 1950».
Nortømmer AS er et heleid datterselskap av Norskog, og omsetter tømmer for Norskogs medlemmer og kjøper tømmer ellers i det frie markedet. Nortømmer driver planting, ungskogpleie og har et driftsapparat for tynning og sluttavvirkning.
Småkraftforeninga har sitt utspring i Norskog.
== Eksterne lenker ==
NORSKOG
Småkraftforeninga
Nortømmer | Norskog, opprinnelig Norsk Skogbruksforening, er en medlemsorganisasjon for skogeiere uavhengig av landbrukssamvirket. Foreningens 230 medlemmer (2012) eier mer enn 7 millioner dekar produktiv skog og samlet ca. | 7,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joar_Hoff | 2023-02-04 | Joar Hoff | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fotballspillere for FK Bodø/Glimt', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Strømmen IF', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballtrenere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballtrenere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske idrettsledere', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som inneholder lenker som krever abonnement'] | Joar Hoff (født 10. april 1939, død 22. mai 2019) var en norsk fotballspiller og -trener. Han var også kommunestyremedlem i Lørenskog kommune.
| Joar Hoff (født 10. april 1939, død 22. mai 2019) var en norsk fotballspiller og -trener. Han var også kommunestyremedlem i Lørenskog kommune.
== Lederroller ==
I 1999 var Hoff daglig leder i Asker Skiklubb, og i 2000 ble han daglig leder i Team Strømmen Fotballklubb.
== Trener ==
Hoff var trener for flere fotballklubber. Han var trener for naboklubbene Lillestrøm Sportsklubb (1973, 1975, 1976 og 1982) og Strømmen Idrettsforening (1979-81, 1983-84, 1989-90 og 1998). Han var også trener for Vålerenga Fotball i 1978. Da sesongen var slutt trakk han seg som trener etter misnøye fra spillerne. Han var trener for Lørenskog Idrettsforenings A-lag. I 2003 ble han trener for Kurland fotballklubb. Han var også trener i Sander Idrettslag.
== Fotballspiller ==
Hoff spilte også selv i eliteserien i fotball, minst fem kamper for Lillestrøm i 1961, fire for Strømmen Idrettsforening i 1961 og to for Vålerenga i 1964. Han ble også distriktsmester i Helgeland/Salten-serien (Hesa) med Bodø/Glimt i 1959. For moderklubben Strømmen IF spilte han 138 obligatoriske kamper og scoret 73 mål på sine ni sesonger.
== Privatliv ==
Joar Hoff var bror til fotballtrener og ekspertkommentator Ivar Hoff.
Som trener for Strømmen hadde han sin sønn Espen Hoff på laget.
En tid etter en ryggoperasjon fikk Hoff i 2010 en blodpropp i ryggraden som førte til at han mistet førligheten i nedre del av kroppen.Hoff døde 22. mai 2019 etter lengre tids sykdom, 80 år gammel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joar Hoff – WorldFootball.net
(en) Joar Hoff – FootballDatabase.eu
(en) Joar Hoff – PlaymakerStats.com (manager)
(no) Joar Hoff – Norges Fotballforbund | Joar Hoff (født 10. april 1939, død 22. | 7,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adel | 2023-02-04 | Adel | ['Kategori:Adel', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2014-07', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Europas historie', 'Kategori:Middelalderen', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-11', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For mannsnavnet, se Adel (navn)Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som, fortrinnsvis historisk, hadde særskilte juridiske privilegier. Tidligere innebar dette ofte skattefrihet i større eller mindre grad, men det kunne også innebære spesielle plikter.
I europeisk middelalder og tidlig moderne tid var det en utbredt forestilling at samfunnet bestod av tre stender: «de som bad» (geistligheten, også kalt førstestanden), «de som slåss» (adel, også kalt andrestanden), og «de som arbeidet» (bønder og borgere, også kalt tredjestanden). Dette samfunnssynet var, med betydelige lokale variasjoner, temmelig utbredt frem til den franske revolusjon og nedfelte seg i de fleste europeiske staters konstitusjoner frem til 1800-tallet. Det var imidlertid en rekke unntak fra dette, og stendersystemet ble allerede fra middelalderen utfordret av det velstående kjøpmannsborgerskapet i byene. I mektige bystater som Hamburg var adel ikke anerkjent, og det var forbudt for adelige å eie eiendom eller delta i det politiske livet.Adelsinstitusjonen var opprinnelig basert på at personer ytet krigs- eller annen tjeneste i bytte mot privilegier. Rettigheter og plikter var senere nært knyttet til personers medlemskap i denne samfunnsstanden sammen med nødvendig militær eller sivil utdannelse, og generelt kunne ikke uadelige entre adelen selv om personlige forutsetninger og meritter skulle være til stede. Denne gruppetilhørigheten gikk oftest i arv. Etter at de fleste stater i Europa innførte prinsippet om relativ likhet for loven i løpet av de siste to hundre år, har adelskap i de fleste europeiske land i stor grad blitt omdefinert til å bli en symbolsk status istedenfor å medføre økonomiske privilegier.
| For mannsnavnet, se Adel (navn)Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som, fortrinnsvis historisk, hadde særskilte juridiske privilegier. Tidligere innebar dette ofte skattefrihet i større eller mindre grad, men det kunne også innebære spesielle plikter.
I europeisk middelalder og tidlig moderne tid var det en utbredt forestilling at samfunnet bestod av tre stender: «de som bad» (geistligheten, også kalt førstestanden), «de som slåss» (adel, også kalt andrestanden), og «de som arbeidet» (bønder og borgere, også kalt tredjestanden). Dette samfunnssynet var, med betydelige lokale variasjoner, temmelig utbredt frem til den franske revolusjon og nedfelte seg i de fleste europeiske staters konstitusjoner frem til 1800-tallet. Det var imidlertid en rekke unntak fra dette, og stendersystemet ble allerede fra middelalderen utfordret av det velstående kjøpmannsborgerskapet i byene. I mektige bystater som Hamburg var adel ikke anerkjent, og det var forbudt for adelige å eie eiendom eller delta i det politiske livet.Adelsinstitusjonen var opprinnelig basert på at personer ytet krigs- eller annen tjeneste i bytte mot privilegier. Rettigheter og plikter var senere nært knyttet til personers medlemskap i denne samfunnsstanden sammen med nødvendig militær eller sivil utdannelse, og generelt kunne ikke uadelige entre adelen selv om personlige forutsetninger og meritter skulle være til stede. Denne gruppetilhørigheten gikk oftest i arv. Etter at de fleste stater i Europa innførte prinsippet om relativ likhet for loven i løpet av de siste to hundre år, har adelskap i de fleste europeiske land i stor grad blitt omdefinert til å bli en symbolsk status istedenfor å medføre økonomiske privilegier.
== Etymologi ==
Ordet kommer av middellavtysk ādel «avstamning, fornem fødsel, adelsstand» men er i slekt med det norrøne ordet aðal som betydde «iboende natur; hjem, odel; hoved-, stor-, ekte-» som gjennom lavtysk er avledet til ordet ēdel som angir at noe er av fin (ren) rase. Uttrykket ble alminnelig brukt fra 1600-tallet i Norden og er i norske kilder første gang belagt i 1513. Når begrepet brukes om tiden før 1500-tallet, refererer det vanligvis til verdslig aristokrati, til forskjell fra geistlig aristokrati.
== Adelens opphav ==
Adelig status for en slekt kan ha blitt til på mange ulike måter. Adelen i moderne form oppstod i middelalderen som en formalisering av privilegier. Til grunn og hjemmel for ethvert legitimt adelskap ligger adelspatentet som presiserer og formaliserer innhold, omfang, arverekkefølge og alle andre aspekter ved hvert unike adelskap. Det ble etter hvert vanlig for monarker å tildele arvelig adelskap til fremtredende personer og som belønning for fortjenester. Adelspatentene regulerer omfanget av arveberettigede, og disse varierer enormt, fra ingen arverett, til arverett for alle etterkommere i enkelte tilfeller. Enkelte adelskap arves kun via mannsledd, mens andre adelskap arves via både kvinneledd og mannsledd, der dette er presisert i patentet. Mange slekter er blitt adelige ved rett og slett å påberope seg å være det (ofte på tynt grunnlag), og oppnå sosial/formell anerkjennelse av det. Adelskap eller adelige titler kunne være knyttet til det å eie en (større) jordeiendom eller følge med automatisk hvis man innehadde en høyere stilling eller mottok en bestemt orden. I mange stater kunne adelskap erverves ved å betale monarken for det direkte eller indirekte (for eksempel gjennom donasjoner). I de fleste europeiske monarkier ble adelskap i sin tradisjonelle, arvelige form utdelt inn i det 20. århundre. Det er bare noen få land som fortsatt tildeler slik status eller titler, og da som oftest ikkearvelig (unntak forekommer).
== Prinsipper for definisjon av adel ==
En form for definisjon er: «Adel alene er den som har rett til skjold, hjelm, frihet og frelse». Begrepene henspiller på juridiske rettigheter. Skjold og Hjelm var hirdens standskjennetegn på Island i gamle dager, men betyr også «juridisk beskyttelse fra topp til tå.» Adel hadde ikke enerett til å ha heraldiske våpenskjold.
«Frihet» betyr diplomatisk immunitet, slik at man ikke sto til ansvar for andre enn kongen. «Frelse» betyr i sekulær sammenheng skatte- og avgiftsfrihet. Definisjonen er hentet fra Gammel-Dansk Ordbog.
Symbolsk. Egen tittel, egne tiltaleformer, mens våpenskjold og segl også ble brukt av andre samfunnsklasser i de fleste europeiske land.
Juridisk. Særrettigheter/privilegier, enerett til visse stillinger etc. I mange land ble adelskap definert ut fra retten til å opptre som dommer overfor bønder på eget gods.
Økonomisk. Skattefrihet var tidligere vanlig, dette ble ofte begrunnet som en gjenytelse for adelig militærtjeneste.Adelskap er i Europa i prinsippet basert på å sverge troskap til en monark, og så få skattefritak og immunitet, i bytte mot tjeneste og troskap for kongen, primært i militær sammenheng.Adelskap kunne arves hvis kongen gikk med på det. Omfanget av arveretten og hvor stor del av etterkommerne som arvet, var gjenstand for individuelle bedømmelser og forhandlinger.Da adelskap i utgangspunktet var tilknyttet den kongelige hirden, innebar følgelig opptak i hirden en stor risiko for at man falt i kamp. Skattefritak, Immunitet, og rett til å bære våpen for etterkommerne, var følgelig en rimelig belønning for hirdmennenes etterkommere. Som andre menn, hadde disse hirdmenn familier å forsørge, og følgelig kunne man vanskelig tre inn i kongens tjeneste, deretter risikere å falle i kamp og deretter ikke kunne hverken brødfø eller forsvare sine, med mindre etterkommerne fikk noenlunde akseptable livsvilkår til gjengjeld.At etterkommerne fikk arvelige adelsprivilegier, må derved sees i sammenheng med at etterkommerne gikk dårlige tider i møte hvis hirdmannen falt, og de på tross av det måtte betale skatt til kongen.Derved var familiens og etterkommernes fremtid et vesentlig tema, og adelsstanden inngikk derved i realiteten en kontrakt hvor hirdmennene risikerte liv og lemmer for kongen, mot at etterkommerne i det minste slapp skatt og rettslig forfølgelse fra fogder og laverestående rettshåndhevere av ymse art. Avskaffelse av adelsprivilegier er således et kontraktsbrudd, da hirdmennene jo oppfylte sin del av avtalen, i bytte mot fremtidige generasjoners privilegier.Dette medfører at staten ved nektelse av å oppfylle sin del av avtalene i realiteten ikke gjør opp sin del av avtalene med hirdmennene som i sin tid tjente staten, nettopp i bytte mot etterkommernes privilegier.I Storbritannia arver kun eldste sønn, eller i visse særtilfeller også datter, og kun etter farens død, tittelen. Yngre barn har i de to høyeste adelsklassene ærestitler som Lord og Lady, døtre endatil i de tre høyeste. Eldste sønn kan bruke farens lavere titler (såkalte courtesy titles) inntil han arver; sistnevnte fenomen finnes også i en form i Frankrike, men med mer automatikk, der sønnene konsekvent bruker farens territorialtittel, men en rang lavere.
== Historie ==
=== Vikingtiden ===
I perioder med stor befolkningsvekst utviklet samfunnene seg mot at områdene oftere fikk besøk av områdeledere fra områder som lå langt borte, spesielt da skipsbyggingsteknikken i Norden hadde utviklet båttyper som knarr. Knarrene gjorde det mulig for en områdeleder, med sønner, nevøer, brødre, svogere og fettere å trekke seg raskt tilbake, om nødvendig. Dette bedret sjansene for overlevelse i slag, samt at disse båtene lastet mye. Disse områdelederne ble etter hvert kalt herser. Etter Norges første rikssamling, da Harald Hårfagre fikk alle landets herser til å anerkjenne seg som overherse, eller konge ble Norge i mye større grad enn sine nordiske naboer et samfunn med et sterkt aristokrati. Hersene, eller drottene som enkelte ble kalt var nå ledere i de facto selvstendige småriker, med en kongemakt over seg som skulle hindre bytteraid og krig. Vikingraid hadde derimot pågått noen decennier mot Eirann (Irland), Anglerland (England), Skottland og Frankland (Frankrike) Riket ble oppløst da Hårfagresønnene delte riket mellom seg. Kriger oppstod igjen. Despotiet som Harald Hårfagre hadde hatt som styreform, gjorde at noen herser tok land på Hjaltland (Shetland), Færøyene, Island, Grønland, Helluland og Vinland.
Kongeverdigheten i Norge ble gjenstand for valg på ting, da herser og haulder ville ha med et ord i laget. Tross alt kunne en krigerkonge med sine menn kjempe seg til overhøyhet over et område eller tinglag, men han kunne lett styrtes, hersene kunne samle seg mot ham, og dessuten medførte jo kamp en risiko. Valget fikk preg av en kontrakt, denne avtalen ble kalt håndfestning.
Var en konge valgt på et ting, ble han lettere valgt på neste, da hersene visste at han hadde avtale med hersene på det forrige tinget. Kongen lovte hersene at gamle skikker og avtaler skulle holdes, og kongen skulle garantere fred innad. For å slå tilbake angrep utenfra organiserte kongen skipreider og leidang. Hersene måtte stille med soldater i et slikt område, til forskjell fra det tidligere systemet med at våpenføre menn stilte ved tinget.
=== Dansketiden ===
Adelen hevdet i Danmark-Norge overfor kongen sine privilegier og sin politisk-økonomiske makt gjennom danehof, riksråd og håndfestninger frem til eneveldet ble innført i 1660, hvoretter adelen bare tjente som en hoffadel underlagt kongen. I 1671 ble det opprettet en ny høyadel av lensgrever og lensbaroner.
Det skjelnes mellom uradel og brevadel. Uradelen kalles ofte den adelen som kan føres tilbake til middelalderen. Videre har man brevadelen, den adel som (i Danmark-Norge etter reformasjonen) har mottatt sitt adelskap som adelspatent. I Danmark-Norge regnes tradisjonelt den uradel som har hatt sete i Riksrådet som en del av høyadelen, uansett om den er betitlet.
Den dansk-norske unionskongen opererte med sin egen såkalte "partikulærkasse" dit rikfolk kunne betale inn penger for å bli adlet, bl.a. Anker, Geelmuyden (Gyldenkrantz) og Leopoldus (Løvenskiold) Dette var noe annet enn adelskap som belønning for en innsats , f. eks. Peter Wessel Tordenskiold og Ludvig Holberg. Kongen ga også adelskap til noen framstående militære da de gikk i hans dansk-norske tjeneste, f.eks. Cort Adeler og Gustav Wilhelm von Wedel-Jarlsberg.
Reglene for adelens kvinner var strenge. Lot en adelsdame seg forføre, var vergen hennes forpliktet til å holde henne innesperret for livstid og overta godset hennes. Unnlot han å gjøre dette, skulle slekten eller lensmannen gripe inn. (Kalundborgske recess av 1576 art. 12.) En adelsdame som giftet seg borgerlig, mistet retten til sitt adelige navn og våpen. Brukte hun dem like fullt, kunne enhver i slekten få henne tiltalt og avkreve henne 50 riksdaler hver gang. (Forordning av 29. september 1641 art. 1, Store recess 2-2-1.)Det finnes i dag ca. 200 danske og ca. 900 svenske adelsslekter. I Finland finnes ca. 148 nålevende adelsslekter. Utover dette finnes det ca. 26 finske adelsslekter boende utenfor Finland.
=== Adelskapets opphevelse i Norge ===
Fra 1600-tallet var det i Norge bare tre adelige len: grevskapene Laurvigen og Jarlsberg, og baroniet Rosendal. Foruten de tre lensinnehaverne ble flere andre fortjente menn adlet på 1700-tallet, deriblant Niels Knagenhielm, sønn av den danskfødte sorenskriveren Tyge Castberg. Sønnen tok navn etter sin mor Maren Knag og gjorde en stor innsats som embedsmann. I 1721 ble han adlet som «rette innfødte norske adelige» under navnet Knagenhielm. Hermann Leopoldus, sønn av en tysk kjøpmann innvandret til Christiania i 1670-årene, ble jernverkseier og adlet i 1739 under navnet Løvenskiold. Overrettsjustitiarius Christian Magnus Falsen d.e. var av dansk ætt, og fikk kalle seg de Falsen etter at han ble adlet i 1758.Markis av Mandal var en dansk-norsk adelstittel og er en av kun to markgrevetitler opprettet i Norge-Danmark. Dette var etter det norske fogderiet Mandal. Tittelen ble opprettet den 24. november 1710 for Francisco de Ratta i Bologna og hans to brorsønner (ikke brødre, som der står i adelsleksikonnet) Giuseppe Carlo de Ratta og Luigi de Ratta. Francisco de Ratta, tidligere kaptein i spansk tjeneste, senator i Bologna og gonfaliere og hans nevø Giuseppe Carlo de Ratta også senator og gonfaliere døde begge ugift. Kun Luigi de Ratta, også senator og gonfaliere, var gift, men hans mannslinje døde ut med hans sønnesønns sønn, Benedetto de Ratta, markis av Mandal (1809-1890), som i 1821 mistet tittelen i Norge, da han ikke hadde bevist sitt adelskap etter adelsloven, og som med sin død i 1890 mistet den i Danmark.
Markis av Lista (tidligere skrevet Markis af Lister) var også en dansk-norsk adelstittel etter Lista og Mandal Amt. Tittelen ble opprettet 22. april 1709 av Frederik IV av Danmark og Norge for Hugo Octavius Accoramboni i Firenze. Den opphørte ved hans død. Grunnloven av 1814 forbød opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser, samt titler som ikke var knyttet til noe embede. Adelsloven av 1821 iverksatte en langvarig avskaffelse av adelige titler og privilegier/forrettigheter. Adelsmenn og -kvinner som var født før lovens ikrafttreden, beholdt sin adelige status og eventuell tittel for sin levetid. Etter disse personenes død opphørte alt arvelig adelskap i Norge, ifølge lovens § 6. Se eksterne lenker til adelsloven av 1821 og Stortingets vedtak av 1824 nederst på siden.
== Adelstitler ==
Tabellen under angir de viktigste adelstitlene.
Sorteringen er omtrent etter synkende rang etter et senere kontinentalt system, selv om ulike land til dels har hatt noe avvikende rekkefølge på titlene, og ikke alle titler er direkte sammenlignbare i alle land. Hakeparentes angir oversettelser av adelstitler som ikke har vært i bruk i det respektive landet.
Bare få av disse titlene har noen gang vært brukt i Skandinavia. Adelen i Skandinavia var historisk ubetitlet. Da begrepet adel kom i bruk i Skandinavia på 1500-tallet, var ridder den høyeste adelsrang i Skandinavia, men dette var mer å forstå som en rang enn en tittel, og den gikk ikke i arv. Senere kom titlene baron og greve i bruk.
== Høyadel/lavadel og betitlet/ubetitlet adel ==
Mange land opererte med et skille mellom høyadel og lavadel. Et ekteskap mellom en høy- og en lavadelig person ble i noen land ansett som ikke standsmessig. Grensen mellom høy- og lavadel varierte imidlertid mellom land og regioner. I Storbritannia gikk skillet ved baroner, som ble regnet som den laveste rangen av høyadel (peerage, i motsetning til gentry). I enkelte land innen det tidligere tysk-romerske riket ble høyere titler enn greve regnet som høyadel, selv om enkelte greveslekter ble regnet til høyadel (fyrste- og riksgrever).
Ubetitlet adel betegner adelige som ikke har noen bestemt adelstittel. Hvorvidt det å være betitlet hadde noen betydning for om man ble regnet som høy- eller lavadel varierte dels i tid og dels mellom land. Flere land hadde heller ikke formelle adelstitler og alle adelige var per definisjon ubetitlet.
I Norden var det aldri noe formelt skille mellom «høyadel» og «lavadel». Alle adelige var i utgangspunktet ubetitlet; de adelsfamiliene som var representert i riksrådet eller ellers hadde en rikspolitisk rolle, eller der medlemmer hadde høy (personlig, dvs. ikke-arvelig) rang (slik som ridder), blir i dag noen ganger omtalt som «høyadel», mens den mer lokale adelen kan ses omtalt som «lavadel», uten at det er mulig å sette opp et skarpt skille mellom disse. Etter innføringen av Eneveldet begynte kongen i Danmark-Norge å tildele arvelige greve- og barontitler, ofte til personer som ikke var adelige fra før, men den gamle ubetitlede (høy)adelen fortsatte å eksistere ved siden av den nye betitlede adelen. Dette var fra kongens side et forsøk på å svekke den politiske makten til den gamle (ubetitlede) høyadelen som ledd i omveltningene etter Karl Gustav-krigene.
== Adelen idag ==
=== Danmark ===
I Danmark er adelen ikke avskaffet, men adelens særlige rettigheter falt bort i 1849. Titlene er derfor den danske adelens eneste privilegier i dag.
I Danmark bruker grevers døtre tittelen komtesse.
=== Spania ===
Spanske titler kan være av Castilla, Catalonia, hele kongeriket, eller grande av 1., 2. eller 3. klasse. Disse grander kan være ubetitlet, og en ubetitlet grande er alltid av høyere rang enn en kastiljansk, katalansk, eller adelsmann av kongeriket, selv om denne skulle være hertug. Dette gjelder uansett klasse på granden. Riddere kalles i Spania hidalgos.
=== Italia ===
I Italia er adelen avskaffet, men det finnes byadelskap, landskapsadelskap, savoyisk adelskap, siciliansk adelskap. Disse titlene er nå en del av navnet.
=== Tyskland og Østerrike ===
I Tyskland og Østerrike er adelens formelle stilling avskaffet, titler er nå en del av etternavnet i Tyskland og fullstendig avskaffet i Østerrike. Man regner riksadelskap, provinsadelskap og andre, og høyadelen har titler som fyrste, prins, erkehertug, markgreve osv. Adelen er tallrik og har stor sosial betydning i Tyskland og, hvis kjennelig, også i Østerrike.
=== Frankrike ===
I Frankrike er adelen avskaffet, og hvem som helst kan kalle seg hva som helst, men det fantes to hovedformer for adelskap: Ancien Régime og Régime Napoléon.
=== Benelux-landene ===
I Belgia, Luxemburg og Nederland finnes fortsatt, som i Spania og Storbritannia, adel og adling.
=== Sverige ===
I Sverige forsvant adelens politiske rettigheter i 1866, adling ble opphevet i 1974 (dog ble den siste adelsmann adlet i 1902), og de siste forrettigheter i 2003 (dog var disse forrettigheter ikke reelle). Så adelens status er lik den i Danmark fra 1. juli 2003. Imidlertid kan kongen tildele hertugtitler til den kgl. familie.
=== Norge ===
I Norge ble nyadling forbudt i 1814, mens alle særrettigheter (privilegier) og titler ble gradvis opphevet med Adelsloven av 1821, mot kongens ønske. De personer som da hadde tittel, kunne beholde disse i sin levetid dersom de ønsket det – i praksis ble dette bare enkelte medlemmer av slekten Wedel Jarlsberg med greve- og barontittel. Alle adelsfamilier som var blitt godkjent av myndighetene, kunne benytte tittelen «stamhusbesidder» siden. Dette har skjedd i liten grad.
Visse særregler finnes det imidlertid fortsatt i reglene som gjelder for innehaveren av stamhuset Jarlsberg, bl.a. i en særlov av 4. juli 1927 nr. 11 (arvefølgen), samt i skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 2-33 (2) med skattlegging av besitteren av stamhuset som om vedkommende forpaktet eiendommen.
=== Finland ===
I Finland ble adelens politiske makt avskaffet 1905, adlingen 1918 (siste adling 1912), og forrettighetene opphevet samme år. Titlene kan brukes, som i Sverige og Danmark.
=== Storbritannia ===
Adelen eksisterer og opprettholdes i det britiske samfunn og av konstitusjonell (spesielt kongelig) praksis, for eksempel ved at monarken kan utdele arvelige adelstitler (spesielt til den kongelige familie). Likevel omfatter adelen idag (the aristocracy) i Storbritannia først og fremst de mennesker som har fått titler gjennom slektskap, eller er i nær slekt eller gift med disse. Hvor nær slekt man må være for å være adelig er ikke definert. Adelskapet er derved idag i mindre grad knyttet til Overhuset (House of Lords). Nyutnevnte medlemmer (life peers) og biskoper oppfatter seg sjelden som adelige. I tillegg sitter ikke nye Høyesteretts-dommere (tidligere kalt law lords) i Overhuset lenger..
== Internasjonal courtoisie ==
Merkelig nok gir internasjonal courtoisie en del utslag på tittelbruk. I Sverige blir en tysker, som bare i navnet er Prinz, benevnt prins ved Kungliga Hovet (spesielt om han er gift med en svensk prinsesse). Grunnen er at de tyske kongelige og adelige bruker titlene sine som en del av navnet. Et eksempel på dette er Ernst August Prinz von Hannover. Et annet eksempel er Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Phillipp Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg, som er tidligere næringsminister i Tyskland. Det samme gjelder i Norge, en utenlandsk adelstittel blir akseptert ved Det kongelige hoff, mens nordmenns eventuelle adelige titler ikke blir anerkjent.
== Publikasjoner ==
Dansk Adels Forening utgir Danmarks Adels Aarbog (DAA), der også enkelte medlemmer av dansk-norske adelsslekter er oppført. Årboken omtaler i svært liten grad de rene norske adelsslekter. Danmarks Adels Aarbog tar for øvrig ikke utgangspunkt i de faktiske bestemmelsene i de enkelte adelsbrev, og utelater derfor svært mange faktiske adelige. Dette fordi det er svært ressurskrevende å studere eldre adelspatenter skrevet før skriftspråket ble normert. Dette, i kombinasjon med begrensede økonomiske ressurser resulterte i at Dansk Adels Forening tilslutt fant på en bekvemmelig egenprodusert og usedvanlig forenklet, men i stor grad feilaktig definisjon av begrepet adel. Dette gikk i stor grad ut over nøyaktigheten og kvaliteten på årboken, men forenklet til gjengjeld utgivelses-prosessen. I tillegg og samtidig valgte de å inkluderer svært mange ikke-adelige, som på ulike måter hadde en relasjon til adelige, slik som inngiftede uadelige kvinner og disses foreldre. Dette resulterte i at det i stor grad kan stilles spørsmål ved mange av dem som står oppført som adelige, men til gjengjeld bidro dette sterkt til økte inntekter, da de ikke-adelige som likevel ble tatt med i utgivelsen, derved i stor grad kjøpte årboken og således styrket økonomien vesentlig.Det finnes et vell av andre adelskalendre, den viktigste i den tyske verden er Gothaen og den nåværende Genalogisches Handbuch des Adels (GHdA). Riddarhuset i Sverige utgir Sveriges Ridderskaps- och Adelskalender, som inneholder «introduserte» slekter. Over «ikke-introduserte» svenske adelsslekter utgis Sveriges ointroducerade adels kalender. Også Riddarhuset i Finland utgir en adelskalender over finske adelsslekter.
== Se også ==
Adelskalender
Norske adelsslekter
Danske adelsslekter
Svenske adelsslekter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Den gamle norske eliten på 1500-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
Det danske adelsveldet i Norge 1537-1660, artikkel hos Norgeshistorie.no
Standsamfunnets idealer, artikkel hos Norgeshistorie.no
OneTree Genealogy – Europæiske Kongeslægter og Danske-Norske-Svenske Adelsslægter
Lars Løberg:«Norsk adel, hadde vi det?», Genealogen 2/1998, s. 29-32. Kilder Genealogi.no
Adelsloven av 1821
Stortinget adelskomités innstilling og Stortingets beslutning 1824 | * Adela reaumurella | 7,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elisabeth_Tandberg | 2023-02-04 | Elisabeth Tandberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Inger Elisabeth Tandberg (født 1942) er en norsk operasanger (sopran).Hun er utdannet ved Accademia Nazionale di Santa Cecilia i Roma og debuterte i Oslo 1975 med Robert Levin ved klaver. Tandberg har vært engasjert ved Festspillene i Bergen og sunget med Oslo Filharmoniske Orkester og Rikskonsertene. Hun er ansatt ved Statens Operahøgskole og Norges musikkhøgskole og underviser ved Barratt Due Musikkinstitutt.
| Inger Elisabeth Tandberg (født 1942) er en norsk operasanger (sopran).Hun er utdannet ved Accademia Nazionale di Santa Cecilia i Roma og debuterte i Oslo 1975 med Robert Levin ved klaver. Tandberg har vært engasjert ved Festspillene i Bergen og sunget med Oslo Filharmoniske Orkester og Rikskonsertene. Hun er ansatt ved Statens Operahøgskole og Norges musikkhøgskole og underviser ved Barratt Due Musikkinstitutt.
== Utgivelser ==
The last rose of summer (Lindberg Lyd, 1993). Med Jorunn Marie Bratlie
Agathe Backer Grøndahl (Lindberg Lyd, 1998). Med Jorunn Marie Bratlie piano.
Vær hilset, Vilhelm Krag (2009)
== Premier ==
Oslo bys kulturstipend 2007
== Referanser == | Inger Elisabeth Tandberg (født 1942) er en norsk operasanger (sopran). | 7,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/X-Men_(filmserie) | 2023-02-04 | X-Men (filmserie) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer basert på Marvel Comics', 'Kategori:Filmer etter serie', 'Kategori:X-Men'] | X-Men er en serie superheltfilmer basert på den fiktive gruppen med superhelter med samme navn, som først dukket opp i en rekke tegneserier laget av Stan Lee og Jack Kirby og utgitt av Marvel Comics.
20th Century Fox kjøpte filmrettighetene for karakterene i 1994, og startet, sammen med produsent Lauren Shuler Donner, arbeidet med den første filmen. På verdensbasis har de foreløpig åtte filmene tjent inn 3,8 milliarder dollar, noe som gjør filmene til det niende mest innbringende film-franchiset gjennom tidene.
| X-Men er en serie superheltfilmer basert på den fiktive gruppen med superhelter med samme navn, som først dukket opp i en rekke tegneserier laget av Stan Lee og Jack Kirby og utgitt av Marvel Comics.
20th Century Fox kjøpte filmrettighetene for karakterene i 1994, og startet, sammen med produsent Lauren Shuler Donner, arbeidet med den første filmen. På verdensbasis har de foreløpig åtte filmene tjent inn 3,8 milliarder dollar, noe som gjør filmene til det niende mest innbringende film-franchiset gjennom tidene.
== Filmer ==
=== X-Men (2000) ===
Den første filmen i serien handler om konflikten mellom Professor Xaviers X-Men og Magnetos Brotherhood of Mutants. Magneto forsøker å mutere verdensledere på en FN-konferanse, med en maskin han har bygget, for å oppnå aksept for mutanter. Xavier skjønner at denne handlingen kun vil føre til deres egen død.
20th Century Fox og produsent Lauren Shuler Donner kjøpte filmrettighetene til X-Men i 1994. John Logan, Joss Whedon, Ed Solomon, Cristopher McQuarrie og David Hayter skrev manuskriptet, men Hayter var den eneste som ble kreditert. Bryan Singer ble fikk jobben som regissør i 1996. Innspillingen begynte i september 1999 i Toronto og ble avsluttet i mars 2000. Filmen hadde premiere 14. juli 2000 i USA og 8. september i Norge.
=== X-Men 2 (2003) ===
I den andre filmen blir Magneto hjernevasket og forhørt av William Stryker om hvor Professor Xaviers mutantmaskin, Cerebro, er plassert. Stryker angriper X-Mansion og hjernevasker Xavier til å lokalisere alle mutantene på jorden for å drepe dem. X-Men må samarbeide med Brotherhood of Mutants for å forhindre massemordet til Stryker.
Hayter og Zak Penn skrev begge sitt eget manuskript til filmen før Singer valgte hvilket som skulle brukes. Michael Dougherty og Dan Harris ble derimot hentet inn for å omskrive manuskriptet i februar 2002. De skrev 26 ulike utgaver og 150 utgaver under selve produksjonen. Dougherty, Harris og Hayter ble alle kreditert for manuskriptet.
Innspillingen begynte i juni 2002 i Vancouver og ble avsluttet i november 2002. Filmen hadde premiere 30. april 2003 i Norge og 2. mai i USA.
=== X-Men: The Last Stand (2006) ===
I den tredje filmen har et farmasøytisk selskap utviklet en kur for mutasjon. Magneto erklærer krig mot menneskerasen noe som fører til en siste kamp mellom X-Men og Brotherhood of Mutants
Det var i utgangspunktet Singer som skulle ha regi i den tredje filmen i serien, men han forlot prosjektet til fordel for Superman Returns i 2004. Matthew Vaughn ble hentet inn som regissør i februar 2005, men på grunn av stadig tidspress fra 20th Century Fox gikk han bort fra prosjektet to måneder senere. Brett Ratner fikk dermed jobben som regissør i juni 2005.Innspillingen begynte i august 2005 i Vancouver og ble avsluttet i januar 2006. Filmen hadde premiere 24. mai 2006 i Norge og 26. mai i USA.
=== X-Men Origins: Wolverine (2009) ===
En forløper til de tidligere filmene som fokuserer på Wolverine og hans forhistorie med Victor Creed og tiden i Strykers Team X.
Hugh Jackman ble produsent og manusforfatter sammen med David Benioff, i tillegg til å inneha hovedrollen. På tross av rykter om forhandlinger med Ratner om jobben som regissør, falt valget på Gavin Hood i juli 2007. Innspillingen begynte i januar 2008 i Queenstown og ble avsluttet i mai samme år. Filmen hadde premiere 29. april 2009 i Norge og 1. mai i USA
=== X-Men: First Class (2011) ===
Forløper av X-Men satt til 1962 under Cubakrisen. Filmen fokuserer på forholdet mellom Xavier og Magneto, og starten på de to superhelt-gruppene X-Men og Brotherhood.
Shuler Donner hadde planer om en forløper til X-Men allerede under produksjonen av X-Men 2, og en filmatisering av tegneserien X-Men: First Class ble foreslått av produsent Simon Kinberg.
Det ble igjen forsøkt å hente inn Singer til jobben som regissør, og en avtale ble gjort i desember 2009. Fire måneder senere ble Singers rolle endret til produsent og Vaughn ble lansert som regissør for filmen. Han skrev manuskriptet sammen med Jane Goldman, Ashley Miller og Zack Stentz.
Innspillingen begynte i august 2010 i London og ble avsluttet i desember. Filmen hadde premiere 1. juni 2011 i Norge og 3. juni i USA.
== Rollebesetning ==
Tabellen viser karakterer som har dukket opp i tre eller flere filmer av serien.
En Y viser til en yngre versjon av karakteren.
En E viser til en eldre versjon av karakteren.
En U viser til en ukreditert rolle.
En C viser til en cameo-rolle.
En S viser til en rolle kun med egen stemme.
En A viser til en rolle gjennom arkivfoto eller stillbilder.
== Utgivelse ==
=== Anmeldelser ===
X-Men, X-Men 2, X-Men: First Class, X-Men: Days of Future Past og Deadpool fikk alle god kritikk, men X-Men: Days of Future Past er regnet som best av anmeldere. På den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes var 91% av 276 anmeldere svært positive, noe som også gjenspeiles hos Metacritic
=== Kino ===
=== Hjemmeutgivelser ===
SF Norge har sluppet de første seks filmene, og Fox-Paramount den siste, på DVD og Blu-Ray. Alle filmene har også blitt sluppet som ulike samlebokser på DVD og Blu-Ray.
== Referanser == | | foto = Donald McAlpine | 7,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Microsoft_Exchange_Server | 2023-02-04 | Microsoft Exchange Server | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:E-post', 'Kategori:Gruppevare'] | Microsoft Exchange Server er en e-posttjener og gruppevare fra Microsoft. Exchanges viktigste funksjoner består av e-post, kalendere, kontakter og oppgavelister, i tillegg til støtte for lagring av data. Klientprogramvaren Outlook er spesielt laget for å fungere mot Exchange Server.
Versjon 4.0 av Exchange server kom ut i 1996, og var den første versjonen som ble solgt på det åpne markedet. Året etter kom både versjon 5.0 og 5.5, alle med innebygget katalogtjeneste. Fra og med Exchange 2000 (6.0) er Active Directory brukt som katalogtjeneste. Exchange 2003 og alle tidligere versjoner er beregnet på 32-bits operativsystemer. I slutten av 2006 kom Exchange 2007 som kun støtter 64-bits plattform. Det finnes en likevel en 32-bitsversjon som kun er beregnet på testing.
| Microsoft Exchange Server er en e-posttjener og gruppevare fra Microsoft. Exchanges viktigste funksjoner består av e-post, kalendere, kontakter og oppgavelister, i tillegg til støtte for lagring av data. Klientprogramvaren Outlook er spesielt laget for å fungere mot Exchange Server.
Versjon 4.0 av Exchange server kom ut i 1996, og var den første versjonen som ble solgt på det åpne markedet. Året etter kom både versjon 5.0 og 5.5, alle med innebygget katalogtjeneste. Fra og med Exchange 2000 (6.0) er Active Directory brukt som katalogtjeneste. Exchange 2003 og alle tidligere versjoner er beregnet på 32-bits operativsystemer. I slutten av 2006 kom Exchange 2007 som kun støtter 64-bits plattform. Det finnes en likevel en 32-bitsversjon som kun er beregnet på testing.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Microsoft Exchange Server – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Microsoft Exchange Server er en e-posttjener og gruppevare fra Microsoft. Exchanges viktigste funksjoner består av e-post, kalendere, kontakter og oppgavelister, i tillegg til støtte for lagring av data. | 7,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Croix_de_Guerre_(Luxembourg) | 2023-02-04 | Croix de Guerre (Luxembourg) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Luxembourg', 'Kategori:Militære utmerkelser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1945'] | Croix de Guerre er betegnelsen på to krigsdekorasjoner som tildeles i Luxembourg, den ene for innsats under den andre verdenskrig, den andre for allmenn krigsinnsats. Utmerkelser med samme navn finnes også i Frankrike og Belgia.
| Croix de Guerre er betegnelsen på to krigsdekorasjoner som tildeles i Luxembourg, den ene for innsats under den andre verdenskrig, den andre for allmenn krigsinnsats. Utmerkelser med samme navn finnes også i Frankrike og Belgia.
== Krigskorset 1940–1945 ==
Croix de Guerre 1940–1945 ble innstiftet av storhertuginne Charlotte 17. april 1945 til belønning av militært og paramilitært personell, som utmerket seg i kampen for befrielse av Luxembourg under krigen 1940 til 1945. Utmerkelsen kunne i særlig tilfelle tildeles utledninger.Utmerkelsen er utformet som et malteserkors kronet med en storhertuglig krone og utstyrt med to korslagte sverd. Korset er i bronse. På framsiden bærer det en kronet C, på baksiden årstallet 1940.
Korset er opphengt i et mørkt blått bånd med fem oransje striper. Blått og oransje er fargene til det storhertuglige dynasti.
Utmerkelsen ble tildelt av regjerende monark etter innstilling fra forsvarsministeren. Det ble foretatt til sammen 1473 tildelinger, hvorav 506 gikk til luxemburgere, 778 til nordamerikanere, 86 til belgiere, 67 til franskmenn, 35 til briter og én til en nederlender.
== Krigskorset ==
Croix de Guerre ble innstiftet 9. mai 1951 av storhertuginne Charlotte til belønning av militært eller paramilitært personell som i krigstid utmerker seg med særlig mot. Den kan også tildeles utlendinger. Utdeling kan også skje posthumt.
Utformingen er nærmest identisk med Croix de Guerre 1940–1945. Også Croix de Guerre består av et malteserkors i bronse, med storhertuglig krone og med korslagte sverd. I midten av korset er det plassert en kronet C. Baksiden har en eikekrans. Croix de Guerre kan også tildeles med tilleggsutmerkelsen palme. Korset er opphengt i et mørkt blått bånd med fem oransje striper.Utmerkelsen tildeles av regjerende monark etter innstilling fra forsvarsministeren. Mellom 1951 og 1988 ble det foretatt 40 tildelinger, 36 til luxemburgere og fire til belgiere.
== Referanser ==
== Kilder ==
(da) Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 134
Jean Schoos: Die Orden und Ehrenzeichen des Großherzogtums Luxemburg und des ehemaligen Herzogtums Nassau in Vergangenheit und Gegenwart, Luxemburg: Verlag der Sankt-Paulus-Druckerei AG, 1990, s. 251–254
== Eksterne lenker ==
Arrêté grand-ducal du 17 avril 1945 portant institution d´une croix de guerre, Mémorial du Grand-Duché de Luxembourg, nr. 19, 21. april 1945.
Arrêté grand-ducal du 17 avril 1945 portant institution d'une croix de guerre, Code Administratif – Volume 4 – Distinctions Honorifiques.
Arrêté grand-ducal du 9 mai 1951 portant institution d´une Croix de Guerre, Mémorial du Grand-Duché de Luxembourg, nr. 32, 19. mai 1951. | Croix de Guerre er betegnelsen på to krigsdekorasjoner som tildeles i Luxembourg, den ene for innsats under den andre verdenskrig, den andre for allmenn krigsinnsats. Utmerkelser med samme navn finnes også i Frankrike og Belgia. | 7,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_J._Lis%C3%A6th | 2023-02-04 | Henrik J. Lisæth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. mars', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Høyre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske næringslivsledere', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra NHH', 'Kategori:Ordførere i Bergen', 'Kategori:Personer tilknyttet Storebrand', 'Kategori:Statssekretærer fra Høyre', 'Kategori:Statssekretærer i Regjeringen Borten', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1965–1969', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Bergen', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre', 'Kategori:Unge Høyres ledelse'] | Henrik Johan Lisæth (født 11. mars 1933 i Bergen) er en norsk tidligere forretningsmann og politiker (H).
| Henrik Johan Lisæth (født 11. mars 1933 i Bergen) er en norsk tidligere forretningsmann og politiker (H).
== Familie og yrkesliv ==
Han er sønn av selger Henrik Lisæth og husmor Gunhild Paulsen. Han giftet seg i 1966 med Kari Marie Tindeland. Han har gymnas fra 1952, handelsgymnas fra 1953 og Kystartilleriets befalsskole fra 1954. Han har økonomi- og ledelsesutdannelse fra Leeds College of Commerce fra 1957 og utdannelse som siviløkonom fra NHH fra 1960. Før han ble stortingsrepresentant i 1966, var Lisæth innkjøpsassistent hos fiskeoljefabrikanten Johan C. Martens Co., konsulent i et reklamebyrå samt salgssjef ved kaffebrenneriet og engrosvirksomheten B. Friele & Sønner. Lisæth var avdelingsdirektør og senere regiondirektør i Storebrand i Bergen 1971–1983 og administrerende direktør ved Chr. Michelsens Institutt 1990–2000.Han har hatt en rekke styreverv, deriblant som styreleder i Folketrygdfondet 1990–1998 og formann i representantskapene i de børsnoterte selskapene NERA og Vital Forsikring. Han var nestleder i Kreftforeningen 2001–2004; han ble selv operert for blærekreft i 1987.
== Politisk arbeid ==
Lisæth var formann i Bergens Unge Høyre 1961–1963, formann i Hordaland Unge Høyre 1962–1963 og medlem av Unge Høyres sentralstyre 1963–1965. I 1965 ble han valgt til Unge Høyres formann, men trakk seg mot slutten av samme år, da han ble utnevnt til statssekretær i Samferdselsdepartementet. Da stortingsrepresentant Edvard Hambro ble utnevnt til FN-ambassadør i 1966, tok Lisæth hans plass på Stortinget. Lisæth møtte resten av perioden som utløp i 1969, og var deretter innvalgt på eget mandat frem til Bergen ble en del av Hordaland fylkes valgkrets i 1973. Han var sekretær i Stortingets forsvarskomité 1966–1969, deretter medlem av Stortingets finanskomité 1969–1973.Lisæth var innvalgt i Bergen bystyre 1964–1967 og 1984–1991, varaordfører 1984–1985 samt ordfører 1986–1987. Han var også medlem av Hordaland fylkesting 1980–1983. Av verv i partiorganisasjonen kan nevnes formann i Hordaland Høyre 1972–1975 og formann i Bergen Høyre 1977–1983. Han forlot politikken da han ikke søkte gjenvalg til bystyret i 1991.
== Æresbevisninger ==
Han ble tildelt Sjøforsvarets vernedyktighetsmedalje i 1988 og er kommandør av den svenske Nordstjerneordenen fra 1993.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Henrik J. Lisæth hos Stortinget
(no) Henrik J. Lisæth hos Norsk senter for forskningsdata | Henrik Johan Lisæth (født 11. mars 1933 i Bergen) er en norsk tidligere forretningsmann og politiker (H). | 7,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Videokunst | 2023-02-04 | Videokunst | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kunst'] | Videokunst er en kunstform basert på levende bilder og kan sammenstille video og/eller lyd. Kunsten bør ikke misforstås som TV eller kino. Videokunst dukket opp som fenomen på 60 og 70-tallet, og er i stadig bruk spesielt som en del av kunstinstallasjoner. Fenomenet datakunst er oppstått senere, og selv om det er nært beslektet så er produksjonsmidlene og tildels virkemidlene forskjellige. Utøvere av videokunst som en performance blir av og til omtalt som VJ (Video jockey), som er en visuell variant av en DJ (Disc jockey).
| Videokunst er en kunstform basert på levende bilder og kan sammenstille video og/eller lyd. Kunsten bør ikke misforstås som TV eller kino. Videokunst dukket opp som fenomen på 60 og 70-tallet, og er i stadig bruk spesielt som en del av kunstinstallasjoner. Fenomenet datakunst er oppstått senere, og selv om det er nært beslektet så er produksjonsmidlene og tildels virkemidlene forskjellige. Utøvere av videokunst som en performance blir av og til omtalt som VJ (Video jockey), som er en visuell variant av en DJ (Disc jockey).
== Bakgrunn ==
Videokunst har blitt navngitt etter video bånd, som ble brukt i kunstformens barndom, men før det var prinsipper allerede kjent fra arbeider med film. Med senere endringer i teknologi ble det vanlig å bruke digitalisert video og harddiskopptak, og ikke minst har DVD blitt bruk i stadig økende grad som formidlingsmedium. Selv om det finnes opplagte paralleller og relasjoner mellom mediene så er ikke videokunst film.
En av de viktigste forskjellene mellom videokunst og kinovist film er at kunstformen bruke andre konvensjoner enn de som definerer filmens uttrykksform. Videokunst trenger ikke skuespillere, den kan være uten dialog og forteller eller gjenkjennbart tema. Svært ofte mangler underholdningsmomentet, og det kan være formidling av en stemning eller følelse som er det drivende. Distinksjonen er viktig for den trekker et skille mellom videokunst og kinofilm og også avant garde-film og kortfilm. Kanskje den enkleste definisjonen er at en kinofilms mål er å underholde, mens videokunst kan være mer sammensatt, fra å utforske grensene i kunstarten (Peter Campus – Double Vision) eller ved å angripe observatørens forventninger slik den er formet av konvensjonell kinofilm (Joan Jonas – Organic Honey's Vertical Roll).
== Videokunstnere ==
Vito Acconci
J Tobias Andersson
Annika Larsson
Bruce Nauman
Magnus Wassborg
Shirin Neshat
Andy Warhol
Tony Oursler
Nam June Paik
Pippilotti Rist
Jonas Lundh
Joanna Rytel
Bill Viola
Wolf Vostell
Magnus Wallin
Anders Weberg
Johanna Billing
Jannicke Låker
A K Dolven
Kjartan Slettemark
== Eksterne lenker ==
Kunst og design i skolen
Videokunst Kunst og design i skolen
Journalen: «Viktig videokunst» | Videokunst er en kunstform basert på levende bilder og kan sammenstille video og/eller lyd. Kunsten bør ikke misforstås som TV eller kino. | 7,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vre_middelklasse | 2023-02-04 | Øvre middelklasse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samfunnsklasser'] | Øvre middelklasse (fransk: Gross burgoisie) er en sosiologisk betegnelse på en samfunnsgruppe som særlig økonomisk utgjør den øvre delen av middelklassen. Øvre middelklasse henhører i det sosiale sjikt lavere enn overklassen. Personer i kategorien øvre middelklasse kjennetegnes dels ved høyere lønn og høyere utdannelse, dels ved høyere formue enn middelklassen for øvrig. Visse typer selvstendig næringsdrivende og yrker som lege, tannlege, jurist og forsker regnes som typiske for den øvre middelklassen. Tilsvarende finnes betegnelsen lavere middelklasse.
| Øvre middelklasse (fransk: Gross burgoisie) er en sosiologisk betegnelse på en samfunnsgruppe som særlig økonomisk utgjør den øvre delen av middelklassen. Øvre middelklasse henhører i det sosiale sjikt lavere enn overklassen. Personer i kategorien øvre middelklasse kjennetegnes dels ved høyere lønn og høyere utdannelse, dels ved høyere formue enn middelklassen for øvrig. Visse typer selvstendig næringsdrivende og yrker som lege, tannlege, jurist og forsker regnes som typiske for den øvre middelklassen. Tilsvarende finnes betegnelsen lavere middelklasse.
== Referanser == | Øvre middelklasse (fransk: Gross burgoisie) er en sosiologisk betegnelse på en samfunnsgruppe som særlig økonomisk utgjør den øvre delen av middelklassen. Øvre middelklasse henhører i det sosiale sjikt lavere enn overklassen. | 7,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Middelklasse | 2023-02-04 | Middelklasse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Samfunnsklasser', 'Kategori:Sosiologistubber', 'Kategori:Stubber 2017-06'] | Middelklasse er et historisk begrep som betegner et samfunnslag mellom overklasse og arbeiderklasse. Som et sosiologisk begrep som særlig økonomisk brukes om en samfunnsklasse mellom underklassen og overklassen. I likhet med underklassen er middelklassen vanligvis lønnsmottakere, og de eier ikke produksjonsmidler eller betydelig kapital.
| Middelklasse er et historisk begrep som betegner et samfunnslag mellom overklasse og arbeiderklasse. Som et sosiologisk begrep som særlig økonomisk brukes om en samfunnsklasse mellom underklassen og overklassen. I likhet med underklassen er middelklassen vanligvis lønnsmottakere, og de eier ikke produksjonsmidler eller betydelig kapital.
== Historie ==
Begrepet middelklasse stammer fra 1700-tallets Frankrike, der den såkalte tredjestandens motsetningsforhold til konge, adel og geistlighet var en avgjørende drivkraft bak den franske revolusjon i 1789. Middelklassen var også viktige i de innledende fasene av den russiske revolusjon. Middelklassen spilte en vesentlig rolle for utviklingen av bystater i Europa. Den industrielle revolusjon førte til et oppsving for middelklassen, fulgt av arbeiderklassens vekst og påfølgende klassekamp.
Middelklassen i Norge er ikke helt som middelklassen i andre europeiske land. Historisk har den hatt liten politisk og sosial innflytelse sammenlignet med arbeiderklassen. I ordet «middel» antyder det at det er mellom noe. I motsetning til mange steder i Europa, der denne mellomkategorien er i forhold til aristokratiet på den ene siden og allmuen på den andre, var situasjonen annerledes i Norge. Eksempelvis i England kunne søkkrike industriherrer oppfatte seg som «middelklasse» ettersom det fantes en sterk adel. Det norske innholdet av begrep om middelklassen er derfor mer likt det engelskmennene ville kalt «lower middle class», lavere middelklasse. I henhold til en undersøkelse gjort av tidsskriftet Minerva i 2009, er det mer enn to av tre nordmenn mener de tilhører middelklassen. Selv et flertall av ufaglærte arbeidere og de med lav inntekt foretrekker nå å plassere seg i middelklassen.Det er vanlig å skille mellom lavere middelklasse og øvre middelklasse, men en undersøkelse presentert i Tidsskrift for samfunnsforskning i 2007 tyder på at den høyt utdannede middelklassen i Norge både er, og legitimerer seg som, «folkelig». De er ikke spesielt opptatt av å skape seg en egen kulturell identitet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Flere blir middelklasse», historisk utvikling i Norge, Norgeshistorie.no | Lavere middelklasse er en sosiologisk betegnelse på en samfunnsgruppe som særlig økonomisk utgjør den nedre delen av middelklassen. Til gruppen regnes vanligvis yrkesgrupper som lærere, funksjonærer og visse typer selvstendig næringsdrivende. | 7,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Wyller_(1950) | 2023-02-04 | Trygve Wyller (1950) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske teologiprofessorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Trygve Eiliv Wyller (født 4. juni 1950) er professor i systematisk teologi og diakoniforskning ved Det teologiske fakultet. Dekan siden 2007, studiedekan 2003-2007.
Trygve Wyllers forskning spenner over et bredt register fra vitenskapsteoretiske grunnlagsproblemer for teologisk forskning, via arbeider om ulike sider av den kristne omsorgstradisjonen, til filosofisk-teologiske analyser om helse- og sosial faglig arbeid. Wyllers publisering, undervisning og forskningsformidling har blitt møtt med stor interesse i både klassisk teologi og ulike praktiske profesjonsutdannelser. Han har i mange år bidratt med arbeider med et fenomenologisk perspektiv på profesjonsetikken. Et annet bidrag i samme retning er antologien Skam (Oslo 2001) som har kommet til å spille en viktig rolle for den norske og nordiske fagdiskusjonen på feltet.
«Citizenship and justice» har stått i fokus for Wyllers arbeid de senere årene, med internasjonal publisering om medborgerskap for vanskeligstilte, tolket i lys av nyere teologi og kritisk teori. Trygve Wyllers fagfelt er samtidsteologien og forholdet mellom teologi og andre beslektede fagtradisjoner. Sentralt står spørsmålet om teologien har et bidrag til åpenhet, inklusjon og etisk dømmekraft i et fragmentert og moderne samfunn.
Trygve Wyller var en av to kandidater til rektorvalget ved Universitetet i Oslo i 2009. Den andre var professor i medisin Ole Petter Ottersen. Wyller stilte sammen med prorektorkandidat Guro Valen, som er professor i medisin, og viserektorkandidat Arne Bugge Amundsen, som er leder for institutt for kulturstudium og orientalske språk (IKOS). Wyller tapte valget med 35 mot 65 prosent av stemmene.Han er sønn av Thomas Christian Wyller og halvbror til Torgeir Bruun Wyller og Vegard Bruun Wyller.
| Trygve Eiliv Wyller (født 4. juni 1950) er professor i systematisk teologi og diakoniforskning ved Det teologiske fakultet. Dekan siden 2007, studiedekan 2003-2007.
Trygve Wyllers forskning spenner over et bredt register fra vitenskapsteoretiske grunnlagsproblemer for teologisk forskning, via arbeider om ulike sider av den kristne omsorgstradisjonen, til filosofisk-teologiske analyser om helse- og sosial faglig arbeid. Wyllers publisering, undervisning og forskningsformidling har blitt møtt med stor interesse i både klassisk teologi og ulike praktiske profesjonsutdannelser. Han har i mange år bidratt med arbeider med et fenomenologisk perspektiv på profesjonsetikken. Et annet bidrag i samme retning er antologien Skam (Oslo 2001) som har kommet til å spille en viktig rolle for den norske og nordiske fagdiskusjonen på feltet.
«Citizenship and justice» har stått i fokus for Wyllers arbeid de senere årene, med internasjonal publisering om medborgerskap for vanskeligstilte, tolket i lys av nyere teologi og kritisk teori. Trygve Wyllers fagfelt er samtidsteologien og forholdet mellom teologi og andre beslektede fagtradisjoner. Sentralt står spørsmålet om teologien har et bidrag til åpenhet, inklusjon og etisk dømmekraft i et fragmentert og moderne samfunn.
Trygve Wyller var en av to kandidater til rektorvalget ved Universitetet i Oslo i 2009. Den andre var professor i medisin Ole Petter Ottersen. Wyller stilte sammen med prorektorkandidat Guro Valen, som er professor i medisin, og viserektorkandidat Arne Bugge Amundsen, som er leder for institutt for kulturstudium og orientalske språk (IKOS). Wyller tapte valget med 35 mot 65 prosent av stemmene.Han er sønn av Thomas Christian Wyller og halvbror til Torgeir Bruun Wyller og Vegard Bruun Wyller.
== Bibliografi ==
2008 Barmhjertighet som brudd på inskripsjonens makt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Trygve Wyller (1950) i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Trygve Wyller (1950) i BIBSYS | Trygve Eiliv Wyller (født 4. juni 1950) er professor i systematisk teologi og diakoniforskning ved Det teologiske fakultet. | 7,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Croix_de_guerre_(Belgia) | 2023-02-04 | Croix de guerre (Belgia) | ['Kategori:1940-årene i Belgia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske utmerkelser', 'Kategori:Militære utmerkelser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1941'] | Croix de guerre, flamsk Oorlogskruis, norsk Krigskorset, er benevnelsen på tre belgiske krigsdekorasjoner, to for innsats i første og andre verdenskrig, den tredje for allmenn krigsinnsats. Utmerkelser med samme navn finnes også i Frankrike og Luxembourg.
| Croix de guerre, flamsk Oorlogskruis, norsk Krigskorset, er benevnelsen på tre belgiske krigsdekorasjoner, to for innsats i første og andre verdenskrig, den tredje for allmenn krigsinnsats. Utmerkelser med samme navn finnes også i Frankrike og Luxembourg.
== Krigskorset 1915 ==
Croix de guerre ble første gang innstiftet 25. oktober 1915 til belønning av den som særlig utmerket seg under den første verdenskrig.
Utmerkelsen er utformet som et malteserkors med to korslagte sverd. Korset er av bronse. Midt i korset er Belgias løve avbildet. Korset er opphengt i båndet i et ledd bestående av en kongelig krone. Baksiden har en «A», for kong Albert I. Båndet er rødt med fem grønne striper. Som tilleggsutmerkelse kunne båndet utstyres med en løve i gull, sølv eller bronse eller med en palme med bokstaven A i gull, sølv eller bronse.
== Krigskorset 1940 ==
Croix de guerre 1940 ble innstiftet 20. juli 1941 av Belgias regjering, under dens eksil i London, til belønning av militært personell som hadde utmerket seg med tapperhet i kamp mot fienden. Utmerkelsen kunne også tildeles militære avdelinger og utledninger.
Utmerkelsen er utformet som et malteserkors med to korslagte sverd. Korset er av bronse. Midt i korset er Belgias løve avbildet. Korset er opphengt i båndet i et ledd bestående av en kongelig krone. Baksiden har en «L», for kong Leopold III. Båndet er rødt med tre smale grønne striper på hver side. Som tilleggsutmerkelse kan båndet utstyres med en løve i gull, sølv eller bronse eller med en bronsepalme med bokstaven L. Videre kunne korset tildeles med korslagte ankre i bronse for sjøfolk eller med bronsetårn for sivile innsats.
== Krigskorset ==
Dekorasjonen Croix de guerre ble innstiftet 3. april 1954 som en allmenn dekorasjon for fortjenstfull innsats i krigs. Korset er identisk med Croix de guerre 1940 bortsett fra at korsmidten prydes av Belgias kongelige våpen og baksiden av Belgias løve. Ordensbåndet er også her rødt med tre smale grønne striper på hver side.
== Kilder ==
(da) Rolf Christensen: Kongeriget Belgiens ordner, hæderstegn og medaljer 1830–1995, Næstved: Forlaget Devantier, 1995.
(da) Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966. | 150px|thumb|Croix de guerre 1914-1918 | 7,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1892/93 var den 22. sesongen var den engelske FA-cupen. | 7,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taylor_Lautner | 2023-02-04 | Taylor Lautner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Grand Rapids', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Taylor Daniel Lautner (født 11. februar 1992 i Grand Rapids i Michigan) er en amerikansk skuespiller, kjent for sin rolle i Twilight-filmene (Twilight, New moon, Eclipse og Breaking dawn). Han har også spilt i The Adventures of Sharkboy and Lavagirl – 2005, og Dusinet fullt 2, også 2005.
| Taylor Daniel Lautner (født 11. februar 1992 i Grand Rapids i Michigan) er en amerikansk skuespiller, kjent for sin rolle i Twilight-filmene (Twilight, New moon, Eclipse og Breaking dawn). Han har også spilt i The Adventures of Sharkboy and Lavagirl – 2005, og Dusinet fullt 2, også 2005.
== Oppvekst ==
Lautner ble født i Grand Rapids, Michigan, sønnen til Deborah og Daniel Lautner. Han er fransk, nederlandsk, tysk og amerikansk urinnvåner.
Lautner begynte med karate da han var 3 år. Han trente på Fabiano's Karate-skole i Holland, Michigan. I løpet av det neste året begynte han å vinne turneringer. Han var fort invitert til å bli trent av sju ganger verdensmester Mike Chat. Da han var åtte år ble han spurt om å representere landet hans i 12års-verdensmesterskapet, der han ble juniormester. Han fikk svart belte da han var 8år.
Lautner begynte med skuespillkarrieren sin da han ble overtalt til å gå på audition for en Burger King-reklame i Los Angeles. Selv om han ikke fikk rollen, syntes han det var så gøy at han ville bli skuespiller.
== Karriere ==
Han begynte med skuespill i 2001 i TV-serien Shadow Fury. Etter det hadde han roller i seriene Summerland og The Bernie Mac Show, og My Wife and Kids. Han hadde også en stemmerolle i tegnefilmen Danny Phantom som YoungBlood. I 2005 fikk han rollen som Sharkboy i The Adventures of Sharkboy and Lavagirl in 3-D der han fikk vist sine karate-kunnskaper.
Han har hatt noen små roller i Tv-Show og filmer, inkludert The Nick and Jessica Variety Hour.
Han slo gjennom med rollen som Sharkboy i filmen The Adventures of Sharkboy and Lavagirl in 3-D.
Lautner spilte Jacob Black i Twilight – Evighetens kyss, basert på boka Twilight av Stephenie Meyer, og i oppfølgeren New Moon. Lautner spiller også i oppfølgerne Eclipse og Breaking Dawn
== Personlig liv ==
Han har en yngre søster, som heter Makena. Han gikk på Valencia High School, men nå tar han college-timer istendenfor. På fritiden elsker Lautner å spille fotball og baseball, han er fan av Texas Longhorns og Michigan Wolverines. Han var med hip-hopdansegruppa "LA hip kids" og "Hot Shots", en jazz-dansegruppe.
== Filmografi ==
2005 Dusinet fullt 2 som Elliot Murtaugh
2009 The Twilight Saga – New Moon som Jacob Black
2010 Valentine’s Day som Willy.
2011 The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 1 som Jacob Black
2011 The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 2 som Jacob Black
2013 Grown Ups 2 som Frat Boy Andy.
2015 Tracers som Cam
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Taylor Lautner på Internet Movie Database
(no) Taylor Lautner hos Filmfront
(sv) Taylor Lautner i Svensk Filmdatabas
(da) Taylor Lautner på Filmdatabasen
(da) Taylor Lautner på Scope
(fr) Taylor Lautner på Allociné
(en) Taylor Lautner på AllMovie
(en) Taylor Lautner hos Turner Classic Movies
(en) Taylor Lautner hos Rotten Tomatoes
(en) Taylor Lautner hos The Movie Database | Taylor Daniel Lautner (født 11. februar 1992 i Grand Rapids i Michigan) er en amerikansk skuespiller, kjent for sin rolle i Twilight-filmene (Twilight, New moon, Eclipse og Breaking dawn). | 7,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heavy_Rotation | 2023-02-04 | Heavy Rotation | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Musikkalbum fra USA', 'Kategori:Popmusikk-album'] | Heavy Rotation er det fjerde studioalbumet til den amerikanske superstjernen Anastacia.
| Heavy Rotation er det fjerde studioalbumet til den amerikanske superstjernen Anastacia.
== Singler ==
«I Can Feel You» ble den første singelen fra Heavy Rotation og ble sluppet i oktober 2008. Singelens musikkvideo ble regissert av Chris Applebaum.
Den andre singelen, «Absolutely Positively», ble sluppet på europeiske radiostasjoner mandag 3. november 2008. Musikkvideoen ble filmet i London og regissert av Nigel Dick, som også har regissert musikkvideoene til «I'm Outta Love» og «Cowboys & Kisses». Singelutgivelsen av låten ble kansellert av plateselskapet februar 2009.
Den tredje singelen, «Defeated», ble utgitt 4. april 2009. Anastacia bekreftet selv at det ikke skulle spilles inn musikkvideo til denne låten.
== Sporliste ==
=== Standard utgivelse ===
=== Amerikansk digital utgave ===
«Beautiful Messed Up World» — 3:09
«The Way I See It» — 3:29
«Defeated» — 3:55
«In Summer» — 4:05
«Heavy Rotation» — 3:25
«Absolutely Positively» — 4:21
«Same Song» — 3:56
«You'll Be Fine» — 3:39
«I Can Feel You» — 3:49
«I Call It Love» — 3:38
«Never Gonna Love Again» — 3:33
=== Digital Deluxe Edition ===
(De første 11 låtende er de samme som på den amerikanske digitale utgaven)
«All Fall Down» — 3:07
«Naughty» — 3:33
«Absolutely Positively» (Moto Blanco Radio Mix) — 3:55
«I Can Feel You» (Mousse T. Remix) — 3:25
«I Can Feel You» (Max Sanna & Steve Pitron Club Mix) — 7:51
«I Can Feel You» (Music Video) — 3:42
== Utgivelseshistorie ==
== Trivia ==
Heavy Rotation ble rangert som #10 av Billboards Lesernes avstemning: de 10 beste album i 2008.
I november 2008 ble Anastacia rangert som #14 på VH1 Europes Final Countdown: 50 Beste Kvinnelige Vokalister.
I desember 2008 ble musikkvideoen til «I Can Feel You» rangert som #40 på VH1 Europes Final Countdown: 100 beste Musikkvideoer i 2008.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heavy Rotation på Discogs
(en) Heavy Rotation på MusicBrainz
(en) Heavy Rotation på Spotify
(en) Heavy Rotation på AllMusic
Anastacias offisielle nettside
Anastacias offisielle MySpace-side
Anastacias offisielle YouTube-side | lenke | 7,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wylietranslitterasjon | 2023-02-04 | Wylietranslitterasjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Romaniseringssystemer', 'Kategori:Tibetansk', 'Kategori:Tibetologi'] | Wylie-translittasjon er en metode for å transkribere tibetansk skrift med bokstavene i det latinske skriftsystemet (a-z). Metoden har fått navn etter Turrell V. Wylie, som presenterte systemet i tidsskriftet Harvard Journal of Asiatic Studies i 1959. Etter det har Wylie-systemet vært standardtranslitterasjon for tibetansk i akademiske kretser, særlig i USA. Systemet er toveis, dvs. det er mulig å på en entydig måte å gå fra tibetansk skrift til Wylietranslitterasjon og tilbake igjen.
Ethvert system for romanisering av tibetansk utfordres av et dilemma: Skal systemet prøve å gjengi nøyaktig lydene i talespråket, eller skal det følge tibetansk stavemåte? Problemet skyldes at tibetansk rettskrivning har ligget fast siden det 11. århundre, mens uttalen har fortsatt å utvikle seg. Eldre romaniseringssystemer har forsøkt å balansere disse standpunktene som dermed forholder seg til historiske punkter som ligger tusen år fra hverandre, og har ikke kunnet innfri fullt ut verken det ene eller det andre. Men Wylie nøyer seg med å romanisere presist det tibetanske skriftspråk. Dette gjør systemet til det mest foretrukne for akademiske og historiske studier. Systemet tar ikke sikte på å gjengi korrekt uttale av tibetanske ord.
| Wylie-translittasjon er en metode for å transkribere tibetansk skrift med bokstavene i det latinske skriftsystemet (a-z). Metoden har fått navn etter Turrell V. Wylie, som presenterte systemet i tidsskriftet Harvard Journal of Asiatic Studies i 1959. Etter det har Wylie-systemet vært standardtranslitterasjon for tibetansk i akademiske kretser, særlig i USA. Systemet er toveis, dvs. det er mulig å på en entydig måte å gå fra tibetansk skrift til Wylietranslitterasjon og tilbake igjen.
Ethvert system for romanisering av tibetansk utfordres av et dilemma: Skal systemet prøve å gjengi nøyaktig lydene i talespråket, eller skal det følge tibetansk stavemåte? Problemet skyldes at tibetansk rettskrivning har ligget fast siden det 11. århundre, mens uttalen har fortsatt å utvikle seg. Eldre romaniseringssystemer har forsøkt å balansere disse standpunktene som dermed forholder seg til historiske punkter som ligger tusen år fra hverandre, og har ikke kunnet innfri fullt ut verken det ene eller det andre. Men Wylie nøyer seg med å romanisere presist det tibetanske skriftspråk. Dette gjør systemet til det mest foretrukne for akademiske og historiske studier. Systemet tar ikke sikte på å gjengi korrekt uttale av tibetanske ord.
== Konsonanter ==
Etter Wylie-translittereringen blir de tibetanske konsonantene representert på denne måten:
Den siste bokstaven i det tibetanske alfabetet, «nullkonsonanten», blir ikkje translitterert, i og med at den bare opptrer i vokalinitiale stavinger og dermed kan rekonstrueres.
== Vokaler ==
De fire vokaltegnene blir representert på denne måten:
Hvis en staving ikke har vokaltegn, blir bokstaven a lagt til, for å vise den inherente vokalen a. (t.d. ཨ་ = a).
For å vise rotbokstaven. Etter denne rotbokstaven er det mulig å slå opp ord i ordbøker.
== Store bokstaver ==
I tidligere translitterasjonssystem for tibetansk ble det brukt store bokstaver, for å vise hva som er rotbokstav. Med disse rotbokstavene var det mulig å slå opp ord i ordbøker. Metoden ble likevel ikke brukt konsekvent, og derfor innførte Wylie en praksis med å skrive første bokstav i et ord som stor bokstav.
== Se også ==
Tibetansk skrift
== Eksterne lenker ==
Staatsbibliothek Berlin – A standard system of Tibetan transcription
Wylie, Turrell (1959). A Standard System of Tibetan Transcription. Harvard Journal of Asiatic Studies, p. 261-267
Wylie-Tabelle, Nitartha International
THDL Extended Wylie Transliteration Scheme
Online-Transliterator (erzeugt Graphik aus Wylie oder ACIP-Transliteration) | Wylie-translittasjon er en metode for å transkribere tibetansk skrift med bokstavene i det latinske skriftsystemet (a-z). Metoden har fått navn etter Turrell V. | 7,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tibetansk_skrift | 2023-02-04 | Tibetansk skrift | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2017-11', 'Kategori:Tibetansk skrift'] | Tibetansk skrift er en abugida som hører til de nordindiske skriftsystemene. Den tibetanske skriften blir brukt i Tibet og i Bhutan. Det er denne skriften de helige tekstene til de tibetanske munkene er skrevet i. Som for alle indiske skriftsystem har hver staving en inherent vokal «a» (ka, kha, ga ...), som via diakritiske tegn blir endret til andre vokaler (ki, khi, ghi ...). | Tibetansk skrift er en abugida som hører til de nordindiske skriftsystemene. Den tibetanske skriften blir brukt i Tibet og i Bhutan. Det er denne skriften de helige tekstene til de tibetanske munkene er skrevet i. Som for alle indiske skriftsystem har hver staving en inherent vokal «a» (ka, kha, ga ...), som via diakritiske tegn blir endret til andre vokaler (ki, khi, ghi ...). | [Gong sign.jpg|thumb|mongolsk, tibetansk, kinesisk og mandsjurisk skrift (i Lamatempelet] i [[Beijing]] | 7,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jason_Acu%C3%B1a | 2023-02-04 | Jason Acuña | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 16. mai', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pisa', 'Kategori:Personer fra Torrance', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-03'] | Jason Bryant Acuña, (født 16. mai 1973 i Pisa i Italia) kjent som Wee Man, er en amerikansk programleder og skuespiller.
Acuña er en av kjendisene på Jackass på MTV, samtidig som han er programleder for skateboard-programmet 54321 på NESN.
| Jason Bryant Acuña, (født 16. mai 1973 i Pisa i Italia) kjent som Wee Man, er en amerikansk programleder og skuespiller.
Acuña er en av kjendisene på Jackass på MTV, samtidig som han er programleder for skateboard-programmet 54321 på NESN.
== Filmografi (utvalg) ==
Jackass 3D (2010)
Celebrity Circus (2008)
MTV's Scarred Live (2007)
Bam's Unholy Union (2007)
Armed and Famous (2007)
Jackass Number Two (2006)
Pee Stains and Other Disasters (2005)
Feels Just Like It Should (music video) (2005)
Jackass: Volume Two (2004)
Steve-O: Out on Bail (2003)
Grind (2003)
Don't Try This at Home: The Tour (2002)
Jackass: The Movie (2002)
Don't Try This at Home: The Steve-O Video (2001)
Jackass (2000)
Bullet (film) (1996) (Owner of Hell's Hole, uncredited role)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jason Acuña – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jason Acuña på Internet Movie Database
(sv) Jason Acuña i Svensk Filmdatabas
(da) Jason Acuña på Scope
(fr) Jason Acuña på Allociné
(en) Jason Acuña på AllMovie
(en) Jason Acuña hos The Movie Database | Jason Bryant Acuña, (født 16. mai 1973 i Pisa i Italia) kjent som Wee Man, er en amerikansk programleder og skuespiller. | 7,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ghislaine_Maxwell | 2023-02-04 | Ghislaine Maxwell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske forretningsfolk', 'Kategori:Fødsler 25. desember', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Maisons-Laffitte', 'Kategori:Personer fra Oxford', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosietetsdamer'] | Ghislaine Maxwell (født 25. desember 1961 i Maisons-Laffitte i Île-de-France i Frankrike) er en britisk forretningskvinne.
Hun er datter til avismogulen Robert Maxwell som eide New York Post og Daily Mirror. I en periode arbeidet hun som del av ledelsen av New York Post. Hun arbeidet også i avisen The European, som også den var eid av hennes far. Hun ble kjent for sitt forhold med Jeffrey Epstein.
I juli 2020 ble Maxwell arrestert for å ha medvirket i seksuelle overgrep mot flere unge jenter. Hun ble dømt for sexhandel med mindreårige den 29. desember 2021. Straffen ble fastsatt til 20 års fengsel den 28. juni 2022.
| Ghislaine Maxwell (født 25. desember 1961 i Maisons-Laffitte i Île-de-France i Frankrike) er en britisk forretningskvinne.
Hun er datter til avismogulen Robert Maxwell som eide New York Post og Daily Mirror. I en periode arbeidet hun som del av ledelsen av New York Post. Hun arbeidet også i avisen The European, som også den var eid av hennes far. Hun ble kjent for sitt forhold med Jeffrey Epstein.
I juli 2020 ble Maxwell arrestert for å ha medvirket i seksuelle overgrep mot flere unge jenter. Hun ble dømt for sexhandel med mindreårige den 29. desember 2021. Straffen ble fastsatt til 20 års fengsel den 28. juni 2022.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Maxwell ble født som det niende barn av Elisabeth (født Meynard) og Robert Maxwell (tidligere Ján Hoch, tsjekkoslovakiskfødt). Faren var av jødisk familiebakgrunn, moren var hugenott. Hun vokste opp i Headington Hill i nærheten av Oxford. Der fikk hun også gå på pikeskolen Headington Hill. Senere gikk hun på Balliol College.
=== Storbritannia ===
Maxwell hadde som yngstebarn et særlig forhold til sin far.Hun grunnla en eksklusiv Kit-Cat-Klub for kvinner i London og fungerte, mens faren eide Oxford United FC, som direktør for denne fotballklubben. Dessuten arbeidet hun i avisen The European, en ukeavis grunnlagt av faren.
Da Robert Maxwell ble funnet død den 5. november 1991 i nærheten av Kanariøyene var datteren om bord på hans yacht, som da hadde navnet «Lady Ghislaine», oppkalt etter henne. Hun har alltid bestridt at faren skulle ha druknet ved selvmord og hevdet at han ble myrdet.Etter farens død brøt hans medieimperium sammen. Han hadde fusket med regnskapene og underslått fra pensjonsfondene. Ved utgangen av 1991 ble konsernets gjeld beregnet til tre milliarder britiske pund.
=== New York City ===
Etter begivenhetene i Europa flyttet hun til USA. Hun kom til New York.Hun arbeidet da i et eiendomsfirma på Madison Avenue og hadde omgang med en gruppe som blant annet omfattet Ivana Trump og Adnan Khashoggis sønn. Hun begynte å ble ansett som et nytt tilskudd blant New York sosietet.I New York kom i kontakt med med investeringsbankmannen Jeffrey Epstein. Hun traff ham første gang på et selskap i byen etter «difficult break-up with Count Gianfranco Cicogna» fra Ciga Hotels-klanen.I New York arbeidet hun for et boligselskap.Fra 2015 trakk hun seg tilbake fra sine tidligere sosiale forpliktelser. Etter at Epstein ble arrestert i juli 2019 avsluttet hun «TerraMar-prosjektet».
=== Rettssak og dom ===
Maxwell ble forretningspartner med Jeffrey Epstein. Epstein kalte henne sin beste venninne. Epstein hadde gode kontakter med mange politikere og prominente personer, blant annet med den senere president Donald Trump, tidligere president Bill Clinton og britiske prins Andrew. Maxwell ble også fotografert i omgang med for eksempel Harvey Weinstein, Kevin Spacey og advokaten Alan Dershowitz.I forbindelse med beskyldningene mot Epstein om at han hadde bygd opp et nettverk for seksuell tilgang til mindreårige jenter, ble Maxwell beskyldt for å ha tolerert, og til og med bidratt til, Epsteins forehavender mot jentene. Hun skulle ha hjulpet med å funnet frem til tenåringsjenter og trent dem opp til kjønnslig omgang. Maxwell ble også beskyldt for selv å ha misbrukt en 16-årig jente i 1996. Alt dette har hun avvist, og sagt at hun ikke hadde kjennskap til noen ulovligheter fra Epsteins side.Virginia Roberts Giuffre gikk til sivilsak mot Maxwell for ærekrenkelser som ble kjent i 2015. Hun hevdet at Maxwell hadde rekruttert henne for Epstein i 1999 og deretter flere ganger ha fått henne til å begå seksuelle handlinger, alt etter å ha møtt henne på Mar-a-Lago i Palm Beach. Maxwell bestred dette. Hun kalte beskyldningene for «åpenbare løgner», og dette førte til rettssaken. I 2017 ble det inngått et forlik mellom partene, som førte til betaling av flere millioner dollar til Giuffre. Det har vært reist en rekke videre anklager mot Maxwell, og 29. desember 2021 ble hun funnet skyldig i fem av seks tiltalepunkter.Etter at Epstein i august 2019 ble funnet død etter det som ble kjent å ha vært et selvmord i arresthuset i New York City som han han satt i, var Maxwells oppholdssted ukjent. Etter en rettsforhandling 6. januar 2020 på Manhattan vedrørende en sak om offentliggjøring av dokumenter, erklærte Maxwells advokat at hun ikke visste hvor hennes klient oppholdt seg.I mars 2020 anla Maxwell sak mot Epsteins boforvaltning om dekning av kostnader for sikkerhetstjenester og rettssaker ettersom Epstein i 2004 hadde forsikret henne om at hun alltid skulle være sikret økonomisk. Darren Indyke, en tidligere advokat for Epstein og en av testamentsforvalterne hadde etter hans død bekreftet dette og forsikret at hun skulle få pengene. Flere advokater for påståtte ofre for Epstein motsatte seg dette og sa at det var ofrene som måtte tilstås erstatning fra boet.Den 2. juli 2020 arresterte FBI Maxwell i et skogsområde nær småstedet Bradford i delstaten New Hampshire. Hun hadde i desember 2019 anonymt fått kjøpt kontant et sted der med omliggende 63 hektar land gjennom et selskap, Granite Reality, og hadde ligget i dekning der i åtte måneder. Videre knyttet etterforskerne mer enn 15 bankkontoer til henne, kontoer der det siden 2016 kunne være deponert opp mot 20 millioner dollar. FBI sa at politiet hadde visst at Maxwell oppholdt seg i New Hampshire, men hadde avventet anklageskriftet før de arresterte henne. I anklagen beskyldes Maxwell og ha samarbeidet med Epstein om en rekke forbrytelser, som i hovedsak hadde tilknytning til seksuelle overgrep. Hun ble også beskyldt for to ganger å ha løyet under ed i 2016. En storjury hadde reist anklagen mot Maxwell. Statsadvokat Audrey Strauss i New York sa ved en pressekonferanse at hennes etats anklager mot Maxwell knyttet seg til perioden 1994 til 1997.En domstol i New York fant Maxwell kjent skyldig i fem av seks tiltalepunker, som omfattet sexhandel med mindreårige og deltagelse i en kriminell sammensvergelse, og retten avsa dom den 29. desember 2021. Den 29. juni 2022 ble hun dømt til 20 års fengsel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ghislaine Maxwell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Maxwell kan vise til: | 7,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hall | 2023-02-04 | Hall | ['Kategori:Pekere'] | Hall kan sikte til:
Hall, nordnorsk uttrykk
Hall in Tirol, by i Østerrike
Hall County (peker), tre fylker i USA
Regjeringen Hall I, dansk regjering
Regjeringen Hall II, dansk regjering
Sal (rom), et stort rom¨
| Hall kan sikte til:
Hall, nordnorsk uttrykk
Hall in Tirol, by i Østerrike
Hall County (peker), tre fylker i USA
Regjeringen Hall I, dansk regjering
Regjeringen Hall II, dansk regjering
Sal (rom), et stort rom¨
== Personer ==
Adelaide Hall, amerikansk-engelsk jazzvokalist
Asaph Hall, amerikansk astronom
Birger Anneus Hall, norsk prest og forfatter
Bruce Hall, amerikansk metal-vokalist
Conrad Hall, amerikansk filmfotograf
David Hall, amerikansk friidrettsutøver
Evelyne Hall, amerikansk friidrettsutøver
Fitz Hall, engelsk fotballspiller
Frank Hall, amerikansk skytter
Gary Hall jr., amerikansk svømmer
James Hall, skotsk geolog
James Hall (skuespiller), amerikansk
Jim Hall, amerikansk jazzgitarist
John L. Hall, amerikansk fysiker
Karl Viktor Hall, norsk lege
Kenneth O. Hall, generalguvernør av Jamaica
Lars Hall, svensk idrettsutøver
Michael C. Hall, amerikansk skuespiller
Pauline Hall, norsk musikkpersonlighet
Susanna Hall, datter av William Shakespeare
Tanner Hall, amerikansk jibber
Tom T. Hall, amerikansk countrymusiker
Vegard Hall, norsk skuespiller | Hail kan sikte til: | 7,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1893/94 var den 23. sesongen av den engelske FA-cupen. | 7,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tara-ekspedisjonen | 2023-02-04 | Tara-ekspedisjonen | ['Kategori:Arktisekspedisjoner', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vitenskap i 2006'] | Tara-ekspedisjonen var en ekspedisjon ledet av franskmannen Etienne Bourgois for å krysse Nordishavet. Seilbåten «Tara» frøs inn i pakkisen nord for Sibir 3. september 2006 og drev med isen på samme måte som Fridtjof Nansens «Fram» i 1893.
Ekspedisjonen var en del av EU-forskningsprosjektet DAMOCLES, et prosjekt som skal kartlegge endringene i Arktis, og var en av flere klimaprosjekter i det internasjonale polaråret. Mens Nansen brukte tre år, tilbakela «Tara» samme distanse på 507 dager. Dette viste at isen nå beveger seg hurtigere gjennom polhavet enn på Nansens tid.
Ekspedisjonen hadde i alt 20 internasjonale deltakere. Audun Bjørkedal Tholfsen var eneste norske deltaker ombord på «Tara». Liv Arnesen og Ann Bancroft skulle slutte seg til forskerne på «Tara» etter en kryssing av polhavet fra Ward Hunt Island i Canada. Men de måtte avbryte ekspedisjonen på grunn av ødelagt utstyr, ekstrem kulde og frostskader.
| Tara-ekspedisjonen var en ekspedisjon ledet av franskmannen Etienne Bourgois for å krysse Nordishavet. Seilbåten «Tara» frøs inn i pakkisen nord for Sibir 3. september 2006 og drev med isen på samme måte som Fridtjof Nansens «Fram» i 1893.
Ekspedisjonen var en del av EU-forskningsprosjektet DAMOCLES, et prosjekt som skal kartlegge endringene i Arktis, og var en av flere klimaprosjekter i det internasjonale polaråret. Mens Nansen brukte tre år, tilbakela «Tara» samme distanse på 507 dager. Dette viste at isen nå beveger seg hurtigere gjennom polhavet enn på Nansens tid.
Ekspedisjonen hadde i alt 20 internasjonale deltakere. Audun Bjørkedal Tholfsen var eneste norske deltaker ombord på «Tara». Liv Arnesen og Ann Bancroft skulle slutte seg til forskerne på «Tara» etter en kryssing av polhavet fra Ward Hunt Island i Canada. Men de måtte avbryte ekspedisjonen på grunn av ødelagt utstyr, ekstrem kulde og frostskader.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tara (ship, 1989) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
NRK nettklipp om Tara ekspedisjonen | Tara-ekspedisjonen var en ekspedisjon ledet av franskmannen Etienne Bourgois for å krysse Nordishavet. Seilbåten «Tara» frøs inn i pakkisen nord for Sibir 3. | 7,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rland | 2023-02-04 | Ørland | ['Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Halvøyer i Trøndelag', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ørland'] | Ørland er en kommune på Fosenhalvøya i Trøndelag. Den grenser i øst til Åfjord og Indre Fosen kommuner.
Ørland flystasjon er kommunens og regionens største arbeidsplass. Administrasjonsenteret er Bjugn. Brekstad, som ble erklært som by i 2005, er det regionale handelssenteret og har også andre regionale funksjoner som tingrett og helsetjenester. Landbruket er også dominerende i kommunen, både i landskapsbildet og sysselsettingsmessig.
Den mest kjente severdigheten er Austråttborgen, som har en tusenårig historie. Herregården fikk sin nåværende form i 1656.
I forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Bjugn og Ørland kommuner slås sammen fra 1. januar 2020. Den nye kommunen får navnet Ørland, og kommunesenterfunksjonene skal fordeles mellom de eksisterende administrasjonssentrene Bjugn og Brekstad, men med Bjugn som definert administrasjonssenter.
| Ørland er en kommune på Fosenhalvøya i Trøndelag. Den grenser i øst til Åfjord og Indre Fosen kommuner.
Ørland flystasjon er kommunens og regionens største arbeidsplass. Administrasjonsenteret er Bjugn. Brekstad, som ble erklært som by i 2005, er det regionale handelssenteret og har også andre regionale funksjoner som tingrett og helsetjenester. Landbruket er også dominerende i kommunen, både i landskapsbildet og sysselsettingsmessig.
Den mest kjente severdigheten er Austråttborgen, som har en tusenårig historie. Herregården fikk sin nåværende form i 1656.
I forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Bjugn og Ørland kommuner slås sammen fra 1. januar 2020. Den nye kommunen får navnet Ørland, og kommunesenterfunksjonene skal fordeles mellom de eksisterende administrasjonssentrene Bjugn og Brekstad, men med Bjugn som definert administrasjonssenter.
== Geografi ==
Ørland er en fruktbar lav grusslette i form av en halvøy, og skiller seg tydelig fra nabokommunenes topografi. Det er svært lite utmark i kommunen. Det meste av arealet er brukt av forsvaret, til landbruk, som naturfredningsområder eller som bebygde områder. Det er tre bebodde øyer og flere holmer utenfor fastlandet.
Av kommunens areal på 72,4 km² ligger bare 2 % høyere enn 160 moh. Høyeste fjell er Osplikammen (285 moh.) som ligger i Rusasetområdet, et fjellområde på grensen til Bjugn kommune. Også Fosenheia, som er en sideøy til Storfosna, er et fjellområde (egentlig kystlynghei) som rager opp over det omkringliggende landskapet. Både Rusaset, Fosenheia, Gartkviga og Borgklinten består av foldingsbergarter, vesentlig gneis.
Slettelandskapet er dannet av fire ulike løsmassetyper: Sidemorener fra breelver og isbreer; marine leireavsetninger; skjellsand (noe som blant annet avspeiles i gårdsnavn som Hvitsand) og torvmyr.
Øya Storfosna har noe skog, og en bemerkelsesverdig tett rådyrbestand. Det finnes noen devonske konglomerater i Døsvika, nordøst i kommunen.
Ramsarområdet Ørland våtmarksystem består av de fire verneområdene Grandefjæra naturreservat, Hovsfjæra dyrefredningsområde, Innstrandfjæra dyrefredningsområde og Kråkvågsvaet dyrefredningsområde, som alle er av betydning for sjøfugler, vadefugler og trekkfugler. De tre første områdene ligger henholdsvis vest, sør og nord for fastlandet; mens Kråkvågsvaet ligger i Kråkvågfjorden mellom øyene Storfosna og Kråkvåg. Også området rundt Rusasetvatnet er av betydning for fuglelivet. I tillegg er Austråttlunden landskapsvernområde fredet.
=== Klima ===
Ørland har et mildt, vindfullt klima. Den dominerende vindretningen er sørvestlig, og denne drar ofte med seg noe nedbør. Årsnedbøren er på 1048 mm. (Sammenligning: Stavanger 1180 mm; Trondheim Tyholt 850 mm). På Brekstad og andre ytre deler av kommunen blir snø sjelden liggende mer enn 3-4 dager av gangen før den forsvinner i mildvær. Øst i kommunen, på Opphaug og Ottersbo, kan snøen ligge i ro lenger.
Gjennomsnittstemperaturen på årsbasis er 5,8 °C.
== Samfunn ==
Kommunen består av kommunesenteret Brekstad, de bebodde øyene Garten, Storfosna og Kråkvåg; og grendene / tettstedene Beian, Grande, Uthaug, Opphaug og Ottersbo. Av disse er Opphaug, Uthaug og Storfosna de største, med butikk. Kommunen utgjør et felles bo- og arbeidsmarked sammen med nabokommunen Bjugn. Ørland kommune har utstrakt tjenestesamarbeid med Bjugn, og med seks andre Fosen-kommuner gjennom Fosen Regionråd.
Ørland kommune tilsvarer Ørland menighet i Den norske kirke. Det er to kirkesogn i kommunen: Ørland kirke betjener fastlandet, mens Storfosna kirke betjener Storfosna og Kråkvåg. Ørland stasjonskapell og Austrått borgkapell er ikke sognekirker, men dekker ulike spesialiserte behov. Det er ingen frikirkemenigheter med egne forsamlingshus i kommunen.
Fosen tingrett, som dekker åtte kommuner, har sete på Brekstad.
Lokalavisen Fosna-Folket har hovedkontor på Brekstad; avisen utkommer tre ganger i uka, og dekker sju av kommunene på Fosenhalvøya. NRK Trøndelag har lokalkontor på Brekstad. Adresseavisen dekker kommunen gjennom lokalkontor i Bjugn.
=== Befolkning ===
Ørland har flere innbyggere i barnefamilie-årskullene enn landsgjennomsnittet. Dette forklares vanligvis med alderssammensetningen blant de ansatte ved Ørland flystasjon, med forholdsvis stor andel ansatte i årskull som har barn i barnehage og skole.
Kommunen har få innvandrerfamilier, dvs familier hvor begge voksne er født utenfor Norge, men et økende antall familier hvor en av ektefellene er født utenfor Norge.
=== Forsvarskommune ===
Ørland flystasjon er den største av Luftforsvarets flystasjoner, og opererer F-35 jagerfly, Sea King redningshelikoptre og er også det eneste faste landingssted i Nord-Europa for NATOs overvåkingsfly E-3/AWACS. Stasjonen er en del av NATOs beredskapsstyrke innenfor rammen av Forsvarets innsatsstyrke/Luft (FIST-L) og et alliert treningssenter for luftstyrker fra NATO og Partnerskap for fred-landene. Som treningssenter har flystasjonen gjennomsnittlig om lag 80 000 gjestedøgn i året.Flyplassen ble anlagt av de tyske okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig i årene 1941–44. Den ble nedlagt i 1945 og gjenåpnet som base for 338 skvadron i 1954.
=== Samferdsel ===
Hurtigbåtforbindelsen Kystekspressen går mellom Brekstad og Trondheim seks ganger daglig. I 2008 reiste 160 000 til/fra Brekstad med denne ruta. Det er også forbindelse videre til Hitra og Kristiansund. Fergesambandet Brekstad–Valset er en forbindelse over Trondheimsfjorden. Sambandet er en del av riksvei 710 fra Orkanger til Krinsvatn.
Air Norway er et lite flyselskap som eies av Ørland kommune og det danske selskapet North Flying. Selskapet opererer en direkte flyrute mellom Ørland lufthavn og Oslo lufthavn, Gardermoen, ruta hadde over 9 000 reisende i 2008.Øya Garten har siden 1923 vært forbundet med bro til fastlandet. Bro mellom Storfosna og Kråkvåg åpnet i 2003. Mellom Garten og Storfosna går det ferge langs fylkesvei 242. Ferga betjener også Leksa i Agdenes kommune.
=== Skole og helse ===
Kommunen har fra 2008 to offentlige barneskoler: Opphaug skole dekker grendene Opphaug, Ottersbo og Uthaug. Brekstad skole åpnet i 2018 og erstattet gamle Hårberg skole, som ble kjøpt opp av forsvarsbygg i 2016. Brekstad skole dekker Brekstad, Grande, Beian, Garten, Storfosna og Kråkvåg. Storfosna skole (som dekket øyene Storfosna og Kråkvåg) ble nedlagt sommeren 2008, Uthaug skole ble nedlagt i 2006, og Grande/Garten skole ble nedlagt i 2005. Elevene i ungdomstrinnet går på Ørland ungdomsskole på Brekstad. Ny Ørland ungdomsskole ble tatt i bruk i 2009. Kommunens ungdom sogner til Fosen videregående skole i Botngård, Bjugn.
Steinerskolen i Fosen ble etablert på Vallersund gård i Bjugn i 1996. Fra 1999 til 2010 drev skolen i lokaler på Austråttgården, og fra 2010 i lokaler etter den nedlagte Ørland videregående skole på Brekstad. Skolen har tilbud fra 1. til 10. klasse.
Helsetjenestene i kommunen er samlet på Ørland Medisinske Senter på Brekstad. Senteret har utgangspunkt i Sanitetsforeningens syke- og fødestue fra 1952. Senteret omfatter lege, helsesøster, fysioterapi, militær sykestue, sykehjem, base for hjemmesykepleie, fylkeskommunal tannklinikk og psykiatritjenester. Fosen distriktsmedisinske senter har både Spesialistpoliklinikk og Avdeling for observasjon og etterbehandling her; avdelingen samarbeider med St. Olavs hospital og Orkdal Sjukehus, og regnes som en forløper i utviklingen av samhandling i helsevesenet.
=== Politikk ===
Se også Kommunestyrevalg i Ørland og Liste over ordførere i Ørland
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
== Næringsliv ==
Regionens største arbeidsplass er militærleiren Ørland flystasjon. Flystasjonen sysselsatte i 2013 ca. 650 ansatte og 254 vernepliktige. Etter «kampflybasevedtaket» i Stortinget vil dette antallet øke i årene som kommer. Man estimerer at basen i 2020 vil ha 1070 ansatte og 565 vernepliktige.Mascot Høie, etablert 1986, er kommunens største industribedrift og produserer dyner, puter og sengetøy. Bedriften har 70 % av det norske markedet. Konsernadministrasjon og produksjon av dyner og puter ligger på Brekstad, og sysselsetter 120 personer. Grøntvedt Pelagic, som ble etablert i 1988, sysselsetter rundt 100 og foredler sild, makrell og andre pelagiske arter i anlegg på Uthaug og Kråkvåg. Selskapet er verdens største produsent av tønnemarinert sild.Landbruket sysselsatte i 2010 ca 8% av befolkningen og næringen er dominerende i landskapsbildet. De viktigste landbruksproduktene i Ørland er melk, korn og kjøtt. Ørland meieri, etablert 1878, ble nedlagt i 2011.
Ørland sparebank, etablert 1849, er en selvstendig sparebank tilknyttet Eika-Gruppen. Ørland er handelssenter for Fosen og varehandel stod i 2010 for 14% av sysselsettingen.Både Ørland Kysthotell og Hovde Gård har hovedvekt på konferansemarkedet. Det er også noe rorbuturisme som for det meste er rettet mot det tyske markedet.
== Historie ==
Utgravninger - sist av flere langhus på Reksterberget, Hovde - har vist at Ørland må ha vært noe av et regionsenter allerede i jernalderen. Et av langhusene har en spesiell bygningsstruktur som tyder på at det kan ha tjent et spesielt formål, som for eksempel hoff, tollbod eller tingsted.En bygdeborg fra folkevandringstiden (ca. år 500) viser på samme måte til at det må ha vært noe å forsvare her. Borgen ligger på Borgklinten, øst for Ottersbo og Austrått. Med sin beliggenhet ved Trondheimsfjordens munning, må Ørland har vært et egnet sted for en som ville utøve makt, eller kontrollere handel.
Herresetet Austråttborgen er kommunens fremste minnesmerke. Det har vært kongsgård / herregård på Austrått siden ca. år 1000, og flere kjente personer er knyttet til stedet. I tiden rundt slaget på Stiklestad satt Finn Arnesson på Austrått. Hans hustru Bergljot var brordatter av Olav den hellige og Harald Hardråde. Finns datter Ingebjørg ble jarlehustru på Orknøyene.
Fru Inger til Austrått (1473–1555) var i sin tid Norges fremste kvinne, der hun satt på Austrått. Gjennom arv, maktbruk og ulike andre disposisjoner økte hun rikdommene og skal ha rådd over betydelige landområder. Etter sin mann Niels Henrikssøns død hadde hun en sterk politisk og økonomisk rolle, men Henrik Ibsens romantiske versjon av henne som idealistisk frihetskjemper er mest diktning. Fru Inger og Niels kan ha påbegynt det borganlegget som Ove Bjelke fullførte.
Ove Bjelke (1611–1674) bygde den Austråttborgen som står i dag – en herregård utført med sans for symmetri og maktsymboler, og med idealer blant annet fra byggherrens tid som student i Italia. Anlegget, som ble bygget rundt en middelalderkirke, var trolig ferdigstilt ca. 1656. Borgen brant i 1916, og en restaurering var ferdigstilt i 1961.
Storfosen gods har også en lang historie, og er kjent fra 1100-tallet. Her var kongsgård på 1300-tallet, og gården var siden i ca. 300 år en del av landegodset til Austråtts herskere. Blant annet bodde fru Inger her som enke. Eiendommen er fremdeles blant fylkets største gårder. På eiendommen finnes blant annet ruiner etter et kapell fra 1300-tallet.
Uthaugsgården, som fra 1829 ble eid av Lundslekten, utviklet seg gjennom 1800-tallet til å bli et fullassortert handelshus, med handel, fiskeomsetning, gjestgiveri, posthus, telegraf og dampskipsekspedisjon. Stedet er i dag museum, og er karakteristisk for å ha bevart mange rom og gjenstander intakt og i bruk.
På samme tid var Ørland senter for et stort kystdistrikt, med sorenskriver og fut. Fogderiet rakk fra Hemne til Osen, med øyene utenfor. Prestegjeldet, og fra 1837 kommunen, omfattet Ørland, Bjugn og nordre del av Agdenes. Sparebanken som ble opprettet i 1849 dekket samme område. I 1853 ble Bjugn skilt ut fra Ørland som eget herred, og da Agdenes, sør for fjorden, ble eget herred i 1896 fikk kommunen dagens utstrekning.
Ørlendingene har i generasjoner livnært seg som kystbønder, med veksling mellom jordbruk, heimefiske og fjernere fiskebanker. Bygda har hatt meieri siden 1878, har hatt kornmølle så langt tilbake vi finner skrift, og i senere tid også fiskeoppdrett og fiskeforedlingsindustri.
Med det 20. århundre kom nye problemer – og nye muligheter. Den tyske okkupasjonen ga jobbetid, og en flyplass som i første omgang førte til en grunnleggende landskapsforandring. Flere fangeleirer, blant annet på Austrått, Uthaug og Hovde ga befolkningen sterke inntrykk, og førte i etterkrigstiden til at Fosen i sin tid var et kjerneområde for Norsk-jugoslavisk samband. Etter krigen ble flyplassen gjenåpnet som NATO-anlegg i 1954. I og med denne etableringen ble Luftforsvaret også en svært aktuell jobbmulighet og karrierevei for ørlendingene. I dag er Ørland flystasjon Fosens største arbeidsplass. Militæret fører med seg godt utdannede ektefeller, og gir Ørland god dekning innenfor kvinneyrker som lærer og sykepleier.Ørland hadde meieriskole fra 1894 til 2001, husmorskole siden 1923 og yrkesskole siden 1960. De to siste skolene ble i 2000 innlemmet i Fosen videregående skole og flyttet i 2007 til skolens nye anlegg i Botngård.
Utviklingen i kommunikasjon og bedret samferdsel, og endringene i Luftforsvarets arbeidsoppgaver, har gjort Ørland til en pendlerkommune, både til og fra. Kystekspressen ble i 2007 utvidet fra 4 til 6 daglige avganger hver vei, med en egen pendlerrute til/fra Trondheim. Flere forsvarsfamilier bor utenfor kommunen, mens den forsvarsansatte tjenestegjør i perioder. Mange bor i Ørland/Bjugn og dagpendler til jobb eller studier i Trondheim, og pendling til Ørland er også økende. Nabokommunene Bjugn og Ørland utgjør ett felles arbeidsmarked og en felles fritidsarena, og det er utstrakt «pendling» over kommunegrensa.
Siden 1989 har interkommunalt samarbeid innenfor Fosen regionråd blitt utvidet til stadig nye områder. Samarbeidet med nabokommunen Bjugn har også blitt utvidet samtidig, på flere plan. I mars 2009 vedtok de to kommunene i et felles formannskapsmøte å søke om å få utrede sammenslåing. Den nye kommunen kan få navnet Austrått kommune.
== Kultur ==
Ørlendingene snakker fosendialekt, men på grunn av innflytting er dialekten lite distinkt. Man bor på Brekstad, i Ørland og på Ørlandet.
Kommunevåpenet er «venstre skrådelt sølv og svart». Det er tegnet av Hallvard Trætteberg og ble innført i 1979. Våpenet er en speilvendt versjon av Fru Inger til Austråtts og Rømerættens slektsvåpen.
Ørland kultursenter åpnet i februar 2009 og ligger sammenbygget med Næringens Hus, Ørland Kysthotell og hurtigbåtterminal. Senteret inneholder Hannah Ryggen-senteret, bibliotek, kino, scener, kulturskole, galleri og konferanselokaler.
Kommunen har tre større idrettslag: Uthaug Turn- og Gymnastikklag driver med lagturn og har god oppslutning blant barn i alderen fire til ti år. Yrjar Idrettslag (etablert 1919) driver med ski, bueskyting og orientering. Ørland Ballklubb driver med håndball og fotball og ble etablert i 1990 gjennom fusjon mellom tre idrettslag – Opphaug Idrettslag, Brekstad Ballklubb (etablert 1932) og ballidrettsdelen av Yrjar. Ørland Travklubb (etablert 1896) har egen travbane. Det finnes også egne klubber for blant annet dykking og tennis.
Musikklivet omfatter mannskoret Ørland sangforening (etablert 1876) og blandakorene Uthaug songlag (1926), Bel Canto (1978) og Blainnabaill (2005). Ørlandssangen «Gamle Yrjar», med tekst av Einar Berg og melodi av Sofus Hansen, ble skrevet til sangforeningen. Kommunen har to korps: Musikklaget Kornetten (1886) og Ørland barne- og ungdomskorps (1956), dessuten Ørland-Bjugn Storband. Ørland bluesklubb arrangerer årlig Bluesfestival i oktober. Brekstad kulturfestival i juli omfatter kammermusikk, jazz og billedkunst. Ørland Country & Roots festival arrangeres hvert år på Austrått i månedskiftet juni-juli.
Markedsdagene Ørlandsdagene tidlig i august arrangeres av Ørland Ballklubb i tilknytning til en fotballcup. Bygdadager på Austråttgården siste helg i august inneholder hovedsakelig gårdsmat, kunst og håndverk. Et julemarked samme sted og med tilsvarende profil arrangeres årlig siste helg i november.
Galleri Empati på Opphaug ble etablert i 1992.
=== Museer og kulturvern ===
Austråttborgen er en herregård fra 1600-tallet. Den ble totalskadet i brann i 1916 og sto ferdig restaurert i 1961. Herregården eies av staten og forvaltes av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Den er åpen for publikum i sommermånedene.
Uthaugsgården er et godt bevart gårdsanlegg med røtter i 1700-tallet og drives nå som museum. Gården var senter for handel, jordbruk, post, telegraf, skipsekspedisjon mm.
Yrjar heimsbygdslag er lokalhistorielag og museumslag i kommunen. Laget eier den bevarte husmannsplassen Tinden på Uthaug, Guriannastua nær Ottersbo og Museumsnaustet i Sjøgata på Uthaug. I naustet vises en båthistorisk utstilling. Laget har arkiver og gjenstandssamlinger i kjelleren på Austråttgården, men har foreløpig ikke realisert noen egentlig kulturhistorisk utstilling. Laget utgir medlemsbladet Møllkula sammen med Bjugn bygdetun Mølnargården.
Kystkulturgruppa Kjeungen har driftsavtale med Kystverket om forvaltning og bruk av Kjeungskjær fyr og eier dessuten Guldteigbrygga i Uthaug havn. Fyret, som ligger på en snau holme ytterst i Bjugnfjorden, nordvest for Uthaug, er et landemerke med sin åttekantede form.
Austrått fort er et kystartillerianlegg fra andre verdenskrig. Fortet eies av Nasjonale Festningsverk og er åpent for publikum gjennom et samarbeide mellom kommunen og NFV. Fosen krigshistoriske samlinger er et dugnadsbasert museum i tilknytning til fortet.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Austråttgården. Dette er en gårdseiendom på 1 500 mål. Gården er den siste resten av jordeiendommene som har tilhørt herresetet Austrått. Gården har huset landsleirer for både Norges speiderforbund (1997) og 4H (2008).
=== Ørland kommunes kulturpris ===
2005: Turninstruktør Wenche Sørdal
2006: Organist, komponist og dirigent Bernt Gjelvold
2007: Søndagsskole- og misjonsforeningsleder Liv Olevik
2008: Kunst- og kulturparet Svein og Aud Lilleengen
2009: Billedhuggeren Astrid Dahlsveen
2010: Leif Gangås for arbeidet med å tilrettelegge Austråttlunden som fritidsområde
2011: Yrjar heimbygdslag
2015: Ørland Teaterlag
== Kjente ørlendinger ==
Jakob Tøkersen Hoff (1843–1924), ordfører og stortingsrepresentant
Ole Juul (1852–1927), maler
Anders Nilsen Næsset (1872–1949), stortingsrepresentant, grunnlegger av Norges Fiskarlag
Hannah Ryggen (1894–1970), billedvevkunstner
Hans Ryggen (1894–1956), maler
Kåre Nesset (1905–1974), motstandsmann
Jørleif Uthaug (1911–1990), billedhugger
Astrid Dahlsveen (1929-2012), billedhugger
Aud Lilleengen (f. 1938), maler
Oddbjørn Hågård (1940-2013), ordfører og stortingsrepresentant (Sp) 1985-1989
Morten Berg (f. 1952), industrigründer
Kirsti Leirtrø (f. 1963), stortingsrepresentant (Ap) fra 2017
Gunn Karin Gjul (f. 1967), stortingsrepresentant (Ap) 1993-2013
Jo Tessem (f. 1972), fotballspiller
Kjell Rune Sellin, (f. 1989), fotballspiller
== Vennskapsbyer ==
Koceljeva, Serbia
Samobor, Kroatia
Glendale, Arizona, USA
== Referanser ==
== Litteratur ==
Inge Rian. Ørlandsboka, bd 1-3. Ørland kommune, 1986-92. Gårds- og slektshistorie. Rettelseshefte utgitt 1995
Stein Arne Sæther (red.) Fosen, natur, kultur og mennesker. Adresseavisens forlag, 1993. ISBN 82-7164-031-3
Nord-Trøndelag og Fosen, geologi og landskap. NGU, 1997. ISBN 82-7385-170-2
Vigdis Hoff Hoøen. Ørland sparebank, ikke bare bank... Brekstad, 1999. ISBN 82-995069-0-5
Terje Sørensen. Ørlandsbok, skolehistorie. Yrjar heimbygdslag, 2006. ISBN 978-82-997464-0-3
Terje Sørensen. Ørlandsbok, kirkehistorie og kristenliv. Yrjar heimbygdslag, 2008. ISBN 978-82-997464-1-0
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ørland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Statistisk sentralbyrå
Turistinformasjon
Fosna-Folket
Ørland hovedflystasjon
Yrjar heimbygdslag
Kultur i Ørland på kart fra Kulturnett.no
nrk.no billedgalleri
orland.noKommunens hjemmeside
En kort historie om Ørland
Kjente personer fra Ørland
Bøkene om Ørland digitaliserte lokalhistorietrykk | Liste over ordførere i Ørland kommune omfatter alle ordførere siden Ørland formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837. | 7,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Armert_krysser | 2023-02-04 | Armert krysser | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Krigsfartøytyper', 'Kategori:Kryssere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-11'] | En armert krysser er en noe mindre utgave av krysseren, utviklet i den siste halvdelen av 1800-tallet, og som ikke er så godt beskyttet med panser som bare hadde et panserdekk i forhold til noe større panserkrysseren. Hovedforsvaret for den armerte krysseren lå i et antall rom kalt kullbriketter, normalt brukt for lagring av kull. Ideen var at disse rommene, plassert ytterst mot panserhuden, skulle fungere som ekstra beskyttelse mot prosjektiler; effekten av disse rommene viste seg å være god, som bevist under flere sjøslag.
Den armerte krysseren er ansett som forgjengeren for den lette krysseren og deretter den tunge krysseren i det tjuende århundret.
| En armert krysser er en noe mindre utgave av krysseren, utviklet i den siste halvdelen av 1800-tallet, og som ikke er så godt beskyttet med panser som bare hadde et panserdekk i forhold til noe større panserkrysseren. Hovedforsvaret for den armerte krysseren lå i et antall rom kalt kullbriketter, normalt brukt for lagring av kull. Ideen var at disse rommene, plassert ytterst mot panserhuden, skulle fungere som ekstra beskyttelse mot prosjektiler; effekten av disse rommene viste seg å være god, som bevist under flere sjøslag.
Den armerte krysseren er ansett som forgjengeren for den lette krysseren og deretter den tunge krysseren i det tjuende århundret.
== Den armerte krysseren ==
I begynnelsen besto de første krysserne av to uensartede definisjoner: kryssere med mastrigg, som oftest nedstammet fra de eldre skipstypene slupp, korvett og fregatt, som hadde blitt seilførende farkoster med dampdrift i tillegg, og kryssere uten masterigg: havgående farkoster uten seil som deretter la grunnlaget for det nye begrepet «krysser», ettersom hovedoppgaven ofte var selvstendige enkeltoppdrag (fra engelsk: cruise). De ulike marineflåtene, i særdeleshet den britiske Royal Navy, gikk over fra seil til kull i tråd med utviklingen innenfor den verdensomspennende dampskipstrafikken som sakte etablerte et stort antall kullstasjoner for bunkring av verdifullt kull. Allerede i 1890-årene hadde man tre forskjellige klasser kryssere; de største panserkrysserne, de mellomstore armerte krysserne og de mindre ubeskyttede krysserne som normalt var beregnet på oppdrag i kolonier fremfor i stående flåtestyrker.
Den typiske armerte krysseren, som hadde blitt en vanlig skipstype fra ca. 1880, hadde et deplasement på mellom 2500 og 7000 tonn og var bevæpnet med opptil et dusin kanoner på mellom 100 og 152 mm i kaliber oppstilt i mindre pansertårn eller affutasje med dreieskive montert på dekket og et panserskjold. Krysseren var i stand til å komme opp i hastigheter på 18 til 23 knop ved århundreskiftet.
=== Elswick Cruisers ===
Den første armerte krysseren var den banebrytende chilenske krysseren «Esmeralda» på 3000 tonn, designet av skipskonstruktør George Rendel og deretter produsert av et skipsverft på Elswick i Storbritannia i årene mellom 1881 og 1883. Ved sjøsettingen ble konstruksjonen kjent som utgangspunktet for de såkalte Elswick Cruisers. «Esmeralda»s konstruksjon var basert på korvetter av Comus-klassen konstruerte av skipskonstruktøren Nathaniel Barnaby for Royal Navy, bygd i stål i årene 1876 til 1879. Denne klassen hadde fått et indre panserdekk for beskyttelse av maskineri og annet vitale systemer, . «Esmeralda» som den første av de oppsiktsvekkende Elswick Cruisers, og representerte flere nyheter innenfor beskyttelsestiltak mot fiendtlige ild i tillegg til panserdekket som for første gang var lagt i hele skipets lengde istedenfor delvis som i de nevnte korvettene av Comus-klassen. Skroget ble delt inn i en rekke vanntette skott, og langs skipssidene ble et lag med kork satt inn. Tanken var at korktreet skulle svelle opp dersom skipsskroget ble penetrert, og dermed stoppe lekkasjer.
Suksessen med «Esmeralda» førte til at skipsbyggeriet Armstrong på verdensbasis solgte et antall Elswick Cruisers til flere land, deriblant Italia, Japan, Kina, Argentina, Østerrike-Ungarn og USA i løpet av årene 1880-1890. Den britiske marineflåten foretrukket deres egne versjoner av den armerte krysseren, med større deplasement og tyngre bestykning betegnet som «first class protected cruisers» konstruert av skipskonstruktør William White på mellom 7700 og 11 000 tonn, og lettere bevæpnede «second class cruisers» eller «third class cruisers» på mellom 1600 og 5500 tonn.
=== De norske armerte kryssere ===
Den norske marineflåten, som siden 1877 hadde basert sin forsvarsdoktrine på et passivt kystforsvar med kanonbåter delt i tre ulike klasser, hadde etter hvert et stort behov for havgående fartøyer. De større, havgående fartøyene manglet helt i det norske sjøforsvaret gjennom store deler av 1800-tallet. Interessen for mindre kystnære farkoster med panserdekk hadde derfor vært stor i de norske offiserkretser. De siste kanonbåter som var levert fra Horten i 1890-årene hadde panserdekk og var dermed teknisk sett armerte kryssere, tross et meget lite deplasement på bare ca. 1500 tonn ved full last. «Viking», levert i 1891, og «Frithjof», levert i 1895, var nesten like i størrelse, utseende og pansring. I Norge ble disse skipene klassifisert som 1. klasse kanonbåt.
Men disse kanonbåtene, som egentlig var en mellomting mellom en krysser og en kanonbåt med forholdsvis 64 og 68 meter i lengde, ble ikke noen stor suksess. Artilleriet var svakt og farten ble for liten i sammenligning med panserskipene som ble bygd bare noen år senere. Panserskipene kunne ikke ha noen nytte av «Viking» og «Frithjof» for oppklaringsoppdrag når disse hadde for svakt maskineri i forhold til deplasementet. Panserskipene var minst to knop raskere, og ved press på driftsmaskineriet var de i stand til å nå en hastighet på minst 20 knop. De norske «kryssere» maktet ikke mer enn 15 knop.
=== De franske armerte kryssere ===
Den franske marinen hadde fram til 1882 stort sett kryssere med masterigg, uten pansring. I 1870-årene hadde en gruppe marineteoretikere dannet en skole kalt «le jeune école», hvor de formet en teori om at mindre og raske kryssere kunne gjennomføre nålestikkangrep mot krigsskip og utfordre britenes verdensherredømme ved å lamslå handelsnettverket i krigstid. I året 1882 startet byggingen av den første franske armerte krysseren, «Sfax» på 4500 tonn med panserdekk. Franskmennene satset deretter meget på de havgående kryssere, for angrep på handelsskip på åpen sjø, og på torpedobåter med selvdrevne torpedoer som kunne senke selv de sterkeste krigsskipene, disse båtene ble kalt «torpilleurs».
Det var først i 1891 at den første armerte krysseren uten masterigg ble levert, uten at ombygging var nødvendig lenge etter de andre marineflåtene hadde gått over til kun kullfyring fremfor seilføring. «Davout» som den første masteløse krysseren hadde det samme karakteristiske utseendet som normen på de franske krigsskipene i sin samtid, spesielt vedderstevnen og høyt fribord samt innsvingende skipssider kalt «tumblehome».
I tiden fram mot den første verdenskrigen, hadde den armerte krysseren forstørret seg med en lengde på 133 til 137 meter og et deplasement på 6000 til 8000 tonn, samt et litt spesielt utseende som gjorde dem meget lett gjenkjennelige. «Jurien de la Gravière» som hadde blitt levert i 1903, var den største, med fire skorsteiner delt i to og to med tumblehome-skrog og minst seks «sponsoner»; dette var kanoner i pansrede tårn som stakk ut fra skipssiden, med en kanon i hvert. I tillegg hadde «Jurien de la Gravière» to kanoner med panserskjold foran, akter og i bredsiden.
=== Armerte kryssere i British Royal Navy ===
Den britiske marinen, som hadde blitt klar over de franske marineteoretikernes ideer om en krysserkrigføring mot handelsskipene for å lamslå den økonomiske virksomheten som Storbritannia hadde gjort seg avhengige av, skulle deretter satse meget sterkt på krysseren. Krysserene ble oppdelt i tre ulike klasser etter Royal Navys egne design. Oppdrag i koloniene, beskyttelse av handelsskip, rekognosering og aktiv bekjempelse av fiendtlige farkoster på åpent hav i enkelt-oppdrag var deretter overlatt til den armerte krysseren.
Tung bestykning og sterk beskyttelse var ikke prioritert så meget som sjøegenskaper for langvarige oppdrag til sjøs, ettersom den britiske marinen måtte ha skipene lengre ute til sjøs enn det som var ansett for å være normalt. Skipskonstruktøren White la grunnlaget for first class protected cruisers med HMS «Blake» i 1892. Med 9100 tonn og en lengde på ca. 120 m var hun den første av 21 armerte kryssere på mellom 7700 og 14 000 tonn. De største var Powerful-klassen på to skip som kostet dobbelt så mye som en «vanlig» britisk armert krysser. Disse hadde en lengde på 163 meter og var 3000 tonn tyngre enn Diadem-klassen på 8 skip som var sjøsatt i årene mellom 1898 og 1903. To pansertårn var plassert for og akter med én 9,2-inch kanon hver. Den britiske marinen utviklet deretter meget store panserkryssere basert på Powerful- og Diadem-klassen fra 1898 til 1909 ved å sette på ekstra vannlinjepanser.
Et sentralt krav for den armerte krysseren under slike omstendigheter var høy hastighet: opptil 20 knop ved innføring av nyere og sterkere dampdriftsmaskineri. Kjeler med vannrør hadde blitt tatt i bruk av de fleste krigsskip på slutten av 1800-tallet, men det var mulig å heve temperaturen på dampen til mer enn vannets kokepunkt for bedre utnyttelse av spillvarmen. Ekstra sterk oppvarming ved bruk av forskjellige metoder førte til meget stor belastning på kjelene og slitasjeproblemer. «Barham» og «Bellona» levert til Royal Navy i 1890, hadde fått maskineri med normal ytelse på 3600 hestekrefter som kunne presses for høyere fart på opptil 60% av det normale. De britiske armerte krysserne som et resultat hadde fått store problemer med nedbrutte og slitte maskiner.
Kravet om sterkere dampdriftsmaskiner med større prestasjoner førte til bedre kvalitet på nyere maskiner for krigsskipene, som deretter tålte betydelige mer enn tidligere, men allikevel klarte ikke den armerte krysseren å komme opp i høyere hastighet enn 22-23 knop. Dette ble først overgått i årene mot 1910 med innføringen av dampturbinen som drivkraft. En ny generasjon krigsskip med bedre pansring i mindre tykkelse hadde kommet med HMS «Bristol» som den første av den nye skipstypen lette kryssere i 1910. Begrepet armerte kryssere hadde deretter blitt en definisjon på eldre kryssere med compound- og trippelekspansjonsmaskin.
=== De russiske armerte kryssere ===
Den russiske marineflåten hadde i 1860-årene vært tvunget til å ha et sterkt kystforsvar for beskyttelse av deres flåtebaser og infrastruktur på østersjøkysten, som under Krimkrigen 1854-1856 var sterkt truet av de britisk-franske marinestyrkene. Russland anså Storbritannia som en naturlig rival de kunne komme i krig med ved et senere tidspunkt, og deretter hadde vært meget opptatt med å gjenreise marineflåten bak beskyttelsen av kystforsvaret i flere tiår.
Den første armerte krysseren var «Vitiaz» levert fra et russisk skipsverft i 1886 som bare hadde et lite panserdekk lagt over maskineriet fremfor langs hele lengden på skipet. Tilsammen ble om lag 17 armerte kryssere bygget og levert til den russiske marinen, deriblant den berømte «Aurora», fra Pallada-klassen på tre skip som avfyrte det første skuddet under den russiske oktoberrevolusjonen, november 1917.
«Aurora», som fremdeles er bevart i våre dager, var et typisk eksempel på en armert krysser på rundt 6700 tonn med en lengde på 127 m og bestykning på 8 stk 6-tommers kanoner samt 24 mindre 11-punds kanoner. Andre samtidige armerte kryssere som hadde blitt levert i årene 1900 til 1907, deles i to klasser – den største med mellom 6000 og 6800 tonn og den minste med mellom 3000 og 3200 tonn. «Askold» i 1901 på ca. 6000 tonn, hadde et noe spesielt utseende med fem høye og tynne skorsteiner, men ble ansett som den raskeste armerte krysseren, med en hastighet på 23,8 knop.
=== De amerikanske armerte kryssere ===
USA hadde lenge etter den amerikanske borgerkrigen satset lite på den amerikanske marinen, som fram til 1883 hadde sett meget få leveranser av nyere krigsskip av eldre teknologi. «The New Navy» fra året 1883 fram mot århundreskiftet var et massivt flåteprogram med et stort antall nye slagskip, monitorer og kryssere, mesteparten var konstruert og sjøsatt i løpet av femten år mellom 1890 og 1905.
Amerikanerne ønsket seg i begynnelsen en havgående flåtestyrke for patruljeoppdrag og beskyttelse av egne handelsskip som deretter skulle være i stand til å ta opp kamp med fiendtlige sjøstyrker. Et meget stort antall kryssere av ulike typer var tatt i bruk før slagskipene kom til, blant annet armerte kryssere som ble innført med «Newark». To Elswick cruisers ble bygget av amerikanske skipsverft på basis av designen fra Elswick i 1887-1890. Den ene av disse, «Baltimore» på 5000 tonn, var ansett som den beste krysseren i begynnelsen av 1890-årene.
Om lagt 21-22 armerte kryssere med fullstendig panserdekk ble levert i årene mellom 1890 og 1904, hvorav den største var Columbia-klassen på to skip på 8000 tonn, med en lengde på 126 meter, dobbelt så stort som de minste armerte kryssere som Montgomery-klassen på bare 2200 tonn og et lite effektiv panserdekk. Én armert krysser er fremdeles bevart i våre dager, USS «Olympia» som var flaggskipet for den amerikanske flotiljen som vant Sjøslaget på Manila-bukten på Filippinene den 1. mai 1898. «Olympia» er det eneste krigsskipet fra den spansk-amerikanske krigen i året 1898 som har blitt omgjort til et museumskip.
== Dampturbinens entré ==
Dampturbinen i begynnelsen var beregnet på høy hastighet, og det tok tid å utvikle girsystemer tilpasset den nye oppfinnelsen. De første militære fartøyene som ble levert med dampturbiner som drivkraft var jagere og mindre torpedofartøyer som ikke trengte kompliserte girsystemer for deres oppdrag som hurtiggående farkoster. Først senere hadde man ikke bare klart å utvikle girsystemer for bruk i all slags hastighet, men også utviklet girsystemer for benyttelse i mye større skip. Trippel-ekspansjonsmaskinen ble i årene mellom 1905 og 1910 stort sett erstattet av turbiner.
Utviklingen av HMS «Bristol» som den første lette krysseren var levert til den britiske marineflåten i 1910, hadde røtter blant de mindre «scout cruisers» som skulle fungerte som kommandoskip for flotiljer av torpedojagere i 1904-1908, de fire siste levert i 1909 til 1911 hadde fått dampturbiner istedenfor trippel-ekspansjonsmaskineri. Den amerikanske marinen hadde også besluttet å ha flere såkalte scout cruisers, med Chester-klassen på tre skip levert i 1908. USS «Birmingham» som kom i operativ tjeneste den 29. mai 1908 var den første krysseren med dampturbin i USA.
Den armerte krysseren med eldre fremdriftsmaskineri og eldre pansring med større tykkelse hadde derfor blitt avløst av den lette krysseren med dampturbinen og bedre pansring basert på større styrke tross mindre tykkelse.
== De overlevende armerte kryssere ==
Noen få armerte kryssere hadde overlevd og deretter blitt bevart som museumskip i flere land:
«Aurora» St. Petersburg, Russland
USS «Olympia» Philadelphia, USA
HNLMS «Bonaire» Delfzijl, Nederland
== Se også ==
Krysser
Slagkrysser
Panserkrysser
Lett krysser
Tung krysser
== Litteratur ==
Conway`s All the World`s Fighting Ships 1860-1905 1979 ISBN 0-85177-133-5
Norsk forsvarshistorie bind 2 1814-1905: Profesjon, Union, Nasjon Roald Berg, 2001 ISBN 82-514-0619-6 | En armert krysser er en noe mindre utgave av krysseren, utviklet i den siste halvdelen av 1800-tallet, og som ikke er så godt beskyttet med panser som bare hadde et panserdekk i forhold til noe større panserkrysseren. Hovedforsvaret for den armerte krysseren lå i et antall rom kalt kullbriketter, normalt brukt for lagring av kull. | 7,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sphaerodactylidae | 2023-02-04 | Sphaerodactylidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gekkoer', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1954'] | Sphaerodactylidae er en gruppe gekkoer. De fleste artene er små og dagaktive, og de legger som regel bare ett egg om gangen. Eggene har hardt skall.
Moderne gekkosystematikk begynte med en artikkel av G. Underwood i 1954. I denne artikkelen ble den karibiske slekten Sphaerodactylus plassert i en egen familie, Sphaerodactylidae, sammen med fire nærstående slekter fra det samme geografiske området. Gruppen ble seinere regnet som underfamilien Sphaerodactylinae, og deretter som stammen Sphaerodactylini i familien Gekkonidae. I T. Gamble & al. (2008) blir Sphaerodactylidae gjenopprettet. Til den nye familien regnes også den karibiske slekten Aristelliger og fem slekter fra Den gamle verden. En ny søramerikansk slekt, Chatogekko, ble beskrevet i 2011.Artene i gruppen ble tidligere regnet til underfamiliene Gekkoninae og Teratoscincinae (Teratoscincus) i den store familien Gekkonidae. Sphaerodactylidae er søstergruppen til Phyllodactylidae + Gekkonidae (i snever betydning).
Gruppen oppstod sannsynligvis langs sørbredden av Tethyshavet i midtre kritt i det området som nå er Nord-Afrika, middelhavsområdet og Arabia. Saurodactylus og artene i Den nye verden ser ut til å skilt lag for 100 til 120 millioner år siden, noe som stemmer bra med tidspunktet for når Atlanterhavet begynte å åpne seg.
| Sphaerodactylidae er en gruppe gekkoer. De fleste artene er små og dagaktive, og de legger som regel bare ett egg om gangen. Eggene har hardt skall.
Moderne gekkosystematikk begynte med en artikkel av G. Underwood i 1954. I denne artikkelen ble den karibiske slekten Sphaerodactylus plassert i en egen familie, Sphaerodactylidae, sammen med fire nærstående slekter fra det samme geografiske området. Gruppen ble seinere regnet som underfamilien Sphaerodactylinae, og deretter som stammen Sphaerodactylini i familien Gekkonidae. I T. Gamble & al. (2008) blir Sphaerodactylidae gjenopprettet. Til den nye familien regnes også den karibiske slekten Aristelliger og fem slekter fra Den gamle verden. En ny søramerikansk slekt, Chatogekko, ble beskrevet i 2011.Artene i gruppen ble tidligere regnet til underfamiliene Gekkoninae og Teratoscincinae (Teratoscincus) i den store familien Gekkonidae. Sphaerodactylidae er søstergruppen til Phyllodactylidae + Gekkonidae (i snever betydning).
Gruppen oppstod sannsynligvis langs sørbredden av Tethyshavet i midtre kritt i det området som nå er Nord-Afrika, middelhavsområdet og Arabia. Saurodactylus og artene i Den nye verden ser ut til å skilt lag for 100 til 120 millioner år siden, noe som stemmer bra med tidspunktet for når Atlanterhavet begynte å åpne seg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sphaerodactylidae i Encyclopedia of Life
(en) Sphaerodactylidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sphaerodactylidae hos ITIS
(en) Sphaerodactylidae hos NCBI
(en) Kategori:Sphaerodactylidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sphaerodactylidae – detaljert informasjon på Wikispecies
The Reptile Database - family Sphaerodactylidae | * Aristelliger | 7,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Ness | 2023-02-04 | Helge Ness | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 5. mai', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Personer fra Alvdal kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Helge Ness (født 5. mai 1948, død 15. februar 2013) var en norsk tegner, illustratør og barnebokforfatter fra Alvdal i Hedmark. Han har illustrert en rekke bøker, spesielt med stoff fra Nord-Østerdalen.
| Helge Ness (født 5. mai 1948, død 15. februar 2013) var en norsk tegner, illustratør og barnebokforfatter fra Alvdal i Hedmark. Han har illustrert en rekke bøker, spesielt med stoff fra Nord-Østerdalen.
== Utgivelser ==
Jutulhogget. Ei dramatisk framstilling av segna om korleis Jutulhogget vart til. (1978)
Trym reinsbukken (1979)
Arken på det grøne fjellet (1980)
== Litteratur ==
Geir Vestad, Hedmarks diktere, Oplandske bokforlag 2008, ISBN 978-82-7518-152-5
Bjørn Ness, Nystumoen og'n Helge, Eget forlag, 2017
== Eksterne lenker ==
Omtale av biografien Nystumoen og'n Helge | Helge Ness (født 5. mai 1948, død 15. | 7,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bengt_Holbek | 2023-02-04 | Bengt Holbek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Folklorister', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Bengt Knud Holbek (født 1. april 1933, død 27. august 1992) var en dansk folklorist.
Holbek studerte folkloristikk under veiledning av professor Laurits Bødker, og tok magistergraden 6. juni 1962. I perioden 1962 til 1970 var han arkivar ved Dansk Folkemindesamling, dernest amanuensis ved samme institusjon, inntil han i 1972 ble kalt som lektor i det som da ble kalt for «folkemindevidenskab» (senere folkloristikk) ved Københavns Universitet. I denne stillingen ble han sittende til sin død i 1992.
Hans viktigste faglige inspirasjon kom fra de amerikanske folkloristene Linda Dégh (opprinnelig ungarsk), Roger D. Abrahams og Alan Dundes, som på 1950-tallet innførte kontekststudier og strukturalistisk teori og metode i faget. Han har arbeidet innenfor de fleste genrer av folkediktningen, men doktoravhandlingen skrev han om undereventyrene.
Han disputerte 29. mai 1987 til den filosofiske doktorgraden på avhandlingen Interpretation of Fairy Tales. Danish Folklore in a European Perspective. Her har han kombinert strukturanalyser à la Vladimir Propp, Algirdas Julius Greimas og Elli-Kaija Köngäs-Maranda med freudianske symbolstudier.
| Bengt Knud Holbek (født 1. april 1933, død 27. august 1992) var en dansk folklorist.
Holbek studerte folkloristikk under veiledning av professor Laurits Bødker, og tok magistergraden 6. juni 1962. I perioden 1962 til 1970 var han arkivar ved Dansk Folkemindesamling, dernest amanuensis ved samme institusjon, inntil han i 1972 ble kalt som lektor i det som da ble kalt for «folkemindevidenskab» (senere folkloristikk) ved Københavns Universitet. I denne stillingen ble han sittende til sin død i 1992.
Hans viktigste faglige inspirasjon kom fra de amerikanske folkloristene Linda Dégh (opprinnelig ungarsk), Roger D. Abrahams og Alan Dundes, som på 1950-tallet innførte kontekststudier og strukturalistisk teori og metode i faget. Han har arbeidet innenfor de fleste genrer av folkediktningen, men doktoravhandlingen skrev han om undereventyrene.
Han disputerte 29. mai 1987 til den filosofiske doktorgraden på avhandlingen Interpretation of Fairy Tales. Danish Folklore in a European Perspective. Her har han kombinert strukturanalyser à la Vladimir Propp, Algirdas Julius Greimas og Elli-Kaija Köngäs-Maranda med freudianske symbolstudier.
== Bibliografi (utvalg) ==
August F. Schmidt: bibliografi : udgivet i anledning af forfatterens 60-års dag den 4. august 1959, København 1959.
(Med Iørn Piø): Alverdens Ordsprog. Politiken. København 1964. [Norsk utgave: Allverdens ordsprog. Schibsted. Oslo 1969. 5. opplag: Schibsted. Oslo 1990. ISBN 82-516-0936-4.]
Balladen och folket. Overs. fra dansk av Bengt af Klintberg. Institutet för folklivsforskning, Stockholm, Stockholm 1983. ISBN 91-7352-000-4
(Med Iørn Piø): Fabeldyr og sagnfolk. Politikens Forlag. København 1967.
(Med Kersti Andersson): Om tolkningen av undersagor. Institutet för folklivsforskning, Stockholm, Stockholm 1983.
Institut for folkemindevidenskab 1967-1987. [Jubilæumsskrift.] Københavns Universitet. København 1987.
Interpretation of Fairy Tales. Danish Folklore in a European Perspective. FFC 239, Vol. CIII. Helsinki 1987. (2. utg. 1998.)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Simonsen, Michèle: «Bengt Holbek 1933-1992» i: Nord Nytt nr. 49. februar 1993, s. 117
== Eksterne lenker ==
«Bengt Knud Holbek», slektsforskning
Litteraturlistning hos Berkeley | |fødested = | 7,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnora | 2023-02-04 | Magnora | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Språkvask 2022-11'] | Magnora ASA (OSE: MGN) er et norsk industriselskap innen bransjene vindkraft og solkraft. Selskapet het tidligere Sevan Marine og designet flytende installasjoner til offshorenæringen men skiftet navn i 2018. Selskapet har utviklet en sylinderformet plattform - Sevanplattformer. Rettighetene til dette plattformdesignet ble i 2018 solgt til Sembcorp i Singapore da selskapet besluttet å satse på fornybar energi.
| Magnora ASA (OSE: MGN) er et norsk industriselskap innen bransjene vindkraft og solkraft. Selskapet het tidligere Sevan Marine og designet flytende installasjoner til offshorenæringen men skiftet navn i 2018. Selskapet har utviklet en sylinderformet plattform - Sevanplattformer. Rettighetene til dette plattformdesignet ble i 2018 solgt til Sembcorp i Singapore da selskapet besluttet å satse på fornybar energi.
== Tidligere virksomhet ==
Sevan Marine har fire flytende produksjon, lagring og lossing enheter (FPSO) og tre boreenheter på kontrakt. Som det vil fremgå nedenfor hefter det usikkerhet ved flere av kontraktene.
Opprinnelig ble det inngått en fem årig avtale om FPSO «Sevan Voyageur» med Oilexco North Sea Limited. Oilexco North Sea Limited ble satt under administrasjon på grunn av insolvens. Premier Oil har inngått avtale om å kjøpe aksjene i Oilexco NSL med forbehold blant annet om at FPSO forpliktelsene ikke inngår i kjøpet. Hvis forbeholdene ikke blir avklart kan Premier Oil velge å kjøpe innmat i Oilexco NSL i stedet for aksjene. Sevan sendte ut melding 14. april 2009 om at det er inngått en intensjonsavtale med Premier Oil om utvikling av Shelley feltet for det tilfelle at Premier Oil blir kjøperen av enten Oilexco NSL eller Shelley feltet. Dersom avtalen om utvikling trer i kraft vil Sevan få dekket operative kostnader etter regning. Kapitalkostnader slik som renter og avdrag på lånene som er tatt opp for å finansiere byggingen av enheten regnes ikke som operative kostnader. Videre vil Sevan få en andel av månedlig omsetning av olje produsert ved Shelley feltet. Sevan blir gjennom den nye avtalen direkte eksponert mot svingninger i oljepriser samt for risikoen for hvor mye som kan produseres på Shelley feltet. Verdien av kontrakten lar seg ikke fastslå på det nåværende tidspunkt.
Kontrakten om Sevan 300 nr. 4 med Venture Production er også usikker. Dette skyldes at Venture Production venter på en tillatelse fra offentlige myndigheter relatert til feltet hvor enheten er tenkt brukt. Hvis tillatelsen ikke blir gitt fritas Venture Production for plikten til å leie enheten. I tiden frem til dette blir avklart står Sevan på sin side fritt til å leie ut Sevan 300 nr. 4 til tredjepart. I så fall får Venture Production mulighet til å leie Sevan 300 nr. 5 i stedet. Begrepet "leie" er i denne sammenheng neppe treffende ettersom Sevan normalt opererer sine enheter selv slik at kontraktene gjelder løpende tjenester, ikke leie.
Sevan meldte på Q4 presentasjonen i februar 2009 at Sevan har satt byggingen av Sevan 300 nr. 4 og nr. 5 på hold inntil videre. Oljeemagasinet Upstream meldte 13. mars 2009 om en mulig tvist med verftet vedrørende betaling og fremdrift for de to enhetene. [1]. Sevans syn på saken er ikke kjent og følgelig kan man ikke uten videre legge til grunn den saksfremstilling som er referert i artikkelen.
== FPSO ==
== Borerigger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Magnora ASA () er et norsk industriselskap innen bransjene vindkraft og solkraft. Selskapet het tidligere Sevan Marine og designet flytende installasjoner til offshorenæringen men skiftet navn i 2018. | 7,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Livlege | 2023-02-04 | Livlege | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helsepersonell'] | En livlege er en personlig lege for en høytstående person, for eksempel en konge, president, pave eller politiker. Livlegen står ansvarlig for sin pasients helse og må være tilgjengelig døgnet rundt. I Norge har kongen egen livlege.
Ordet «livlege» er en oversettelse av tysk Leibarzt, hvor «liv» har den avblekede betydningen «person». Sammenlign livvakt (Leibwache) og livrett (Leibgericht). I eldre tid kaltes en livlege ofte arkiater, av gresk ἀρχιατρός «førstelege». Det finnes også livkirurger.
Livleger kjennes alt fra antikken og opp gjennom middelalderen. I Danmark kjennes de fra midten av 1400-tallet. Den danske kongens livlege var gjerne innkalt fra utlandet. På grunn av sin stilling i fyrstens nærhet kom livlegen ofte til å spille en viktig rolle også politisk. Et eksempel fra Danmark-Norges historie er Struensee.
| En livlege er en personlig lege for en høytstående person, for eksempel en konge, president, pave eller politiker. Livlegen står ansvarlig for sin pasients helse og må være tilgjengelig døgnet rundt. I Norge har kongen egen livlege.
Ordet «livlege» er en oversettelse av tysk Leibarzt, hvor «liv» har den avblekede betydningen «person». Sammenlign livvakt (Leibwache) og livrett (Leibgericht). I eldre tid kaltes en livlege ofte arkiater, av gresk ἀρχιατρός «førstelege». Det finnes også livkirurger.
Livleger kjennes alt fra antikken og opp gjennom middelalderen. I Danmark kjennes de fra midten av 1400-tallet. Den danske kongens livlege var gjerne innkalt fra utlandet. På grunn av sin stilling i fyrstens nærhet kom livlegen ofte til å spille en viktig rolle også politisk. Et eksempel fra Danmark-Norges historie er Struensee.
== Berømte livleger ==
Galenos (129–216), livlege for keiser Marcus Aurelius
Jean-Nicolas Corvisart (1755–1821), livlege for Napoleon
Theo Morell (1886–1948), livlege for Adolf Hitler
== Se også ==
Lege
Huslege
Livvakt
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind XV, s. 929. København: J. H. Schultz, 1923. | En livlege er en personlig lege for en høytstående person, for eksempel en konge, president, pave eller politiker. Livlegen står ansvarlig for sin pasients helse og må være tilgjengelig døgnet rundt. | 7,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pompel_%26_the_Pilts | 2023-02-04 | Pompel & the Pilts | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske rockegrupper'] | Pompel & the Pilts var et rockeband fra Bergen. Det ble startet i 1988 av Per Arne «Piddi» Fjeldstad (sang, gitar), Frode «Frodis» Unneland (trommer, sang) og Eirik Trenchard (bass).
| Pompel & the Pilts var et rockeband fra Bergen. Det ble startet i 1988 av Per Arne «Piddi» Fjeldstad (sang, gitar), Frode «Frodis» Unneland (trommer, sang) og Eirik Trenchard (bass).
== Historie ==
Bandets låtskriver og vokalist Fjeldstad hadde bakgrunn fra blant annet gruppene Mama Kin, Roisters og Heaven & Hell, mens Unneland hadde gitt ut plate med The Rub (Empty Rooms Of Empty Hearts) i 1987.
Allerede i 1988 debuterte Pompel & The Pilts med den selvutgitte Kjellerteipen, en seksspors kassett som blant annet inneholdt «Sangen om Lene» og «Brenner i butikken». Som liveband gjorde Pompel seg bemerket og var svært populære med gnistrende, friske og tette konsertjobber – stort sett i Bergen. I Piddis norske tekster og bergenske framførelse fant anmeldere likhetstrekk med Jan Eggum. Det var imidlertid ingen tvil om at Pompel & The Pilts drev med rockemusikk, og musikalsk var DumDum Boys en ofte brukt sammenligning.
Sommeren 1990 gikk bandet i Sigma Lydstudio og spilte inn 12-tommers EP-en Pompel & The Pilts. Platen inneholdt fem låter, hvorav noen skulle bli blant gruppens mest populære i en årrekke: «Mine fineste klær» og «Leggevann & billig konjakk». Trenchard var på dette tidspunktet ute av gruppen. I mangel av ny fast bassist fikk gruppa hjelp av Bjørn Ivar «Bønna» Tysse fra The Rub og Forbidden Colours. Han hjalp også til i livesammenhenger. Det samme gjorde Barbie Bones’ Espen Lien ved noen anledninger, til man på tampen av 1990 fant frem til Morten Ørbech, eks-Eltemperator.
På samme tid begynte Unneland å spille i Unge Frustrerte Menn parallelt med jobben i Pompel. Sommeren året etter startet imidlertid han og andre fra Unge Frustrerte Menn Chocolate Overdose, og etter hvert satset han alt på dem. Han rakk imidlertid å være med på innspillingen av gruppens albumdebut,Det ingen andre vil ha, men da CD-en kom ut i desember 1992 hadde Pompel & The Pilts skiftet både form og besetning: Tore Chr. Sævold fra Yee ’Ha Wanna Have a Baba (senere: Baba Nation) var gruppens nye trommeslager og Rune Jørgensen var ekstra gitarist.
I 1994 ble bandet offisielt oppløst.
== Etter oppløsningen ==
I 1997 kom samlealbumet Nesten alt, inneholdende 15 låter, deriblant to tidligere uutgitte kutt. Samme år stod Piddi Fjeldstad på scenen sammen med Jan Eggum og Arne Bendiksen i kabareten R – satt sammen og fremført av de tre bergenserne. Sammen skjulte de seg bak navnet Bollemusikken og slapp CD-en Vi vil helst ikkje vite det (1998) i etterkant av showet.
I august 2004 delte Piddi scenen med Roar Ruus Finsås (Radiofantomene), da de sammen og hver for seg var første par ut i Akustisk Vinter, en ny konsertserie i Bergen.
I 2006 gav han ut CD-en Her nede – der borte under navnet Syk pike i samarbeid med produsent Kato Ådland.
Rune Jørgensen ble medlem av Farmen (ga bl.a. ut CD-en Hjertet er en ensom sjåfør, Rodeløkka Gramophone, 1996) og har jobbet som produsent ved Rodeløkka Studio. Sævold ble skuespiller (Bergen Teaterskole, 1995) og har i tillegg vært innom band som Stain Monsters og Atakama, og er med i Barabass & The Happy Few. Unneland utgjør 1/3 av Savoy.
Pompel & The Pilts deltok på samlealbumene Det perfekte menneske (1989), Sinssvakt bra – det beste fra Bergen (1996) og Alltid no’ godt fra Bergen – 40 artister – 40 låter (1997).
== Diskografi ==
Kjellerteipen (1988)
Leif i hulen - live (1989)
Det ingen andre vil ha (1992)
Nesten alt (1997) | Bergen, Norge | 7,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kulturminner_i_norsk_kraftproduksjon | 2023-02-04 | Kulturminner i norsk kraftproduksjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kraftverk i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tekniske og industrielle kulturminner i Norge'] | Kulturminner i norsk kraftproduksjon (KINK) var et prosjekt med målsetting å presentere et utvalg kulturhistorisk verdifulle kraftverk i et nasjonalt perspektiv. Prosjektet har vært et samarbeid mellom Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Riksantikvaren og kraftbransjen ved Energibedriftenes landsforening (EBL).
Prosjektet presenteres i en bok som gir en historisk oversikt og omtaler forvaltningen av bevaringsverdige kraftverk, samt en katalog som presenterer de kraftverk som vurderes mest verdifulle som kulturminner.
I katalogen presenteres:
Kuråsfossen kraftverk like nedenfor Glommas utløp fra Aursunden. Kraftverket er i dag museum.
Hammeren kraftverk ved Skjærsjøelvas utløp i Maridalsvannet i Oslo.
Kykkelsrud kraftverk i Glomma, 13 km nedenfor Øyeren.
Dalsfoss kraftverk nedenfor Tokevannet i Kragerø kommune, 6 km fra Gjerdemyra på E18.
Tysso I i Tyssedal i Odda kommune, like ved riksvei 13, huser i dag Kraftmuseet (Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum).
Oltedal kraftverk nær riksvei 45 i Oltedal sentrum.
Vemork ved Rjukan, huser i dag Norsk Industriarbeidermuseum.
Bøylefoss kraftverk i Nidelva (Agder)
Vamma kraftverk i Glomma, 20 km nedenfor Øyeren.
Langerak kraftverk på østsiden av Byglandsfjorden, nær Landeskogen tuberkulosesanatorium i Grendi.
Herlandsfoss kraftverk ved Fotlandsvåg på Osterøy.
Glomfjord kraftverk, ved Fylkesvei 17, 3 km fra Glomfjord sentrum.
Nomeland kraftverk, ved elva Otra, ca. 25 km nord for Kristiansand.
Rånåsfoss kraftverk, ved Glomma, ca. 8 km nord for Sørumsand.
Hakavik kraftverk, ved Eikeren, 13 km fra Darbu ved E134.
Solbergfoss kraftverk, i Glomma, litt nord for Askim sentrum.
Nore I kraftverk, på Rødberg, synlig fra riksvei 40.
Sauda III kraftverk, i tettstedet Sauda.
Skjerka kraftverk, 8 km sør for Åseral sentrum.
Nedre Fiskumfoss kraftverk, ved Namsen, 12 km nord for Grong sentrum.
Hol I kraftverk, på Hovet ved riksvei 50.
Nedre Vinstra kraftverk, mellom Harpefoss og Vinstra.
Nea kraftverk i Tydal kommune.
Skogfoss kraftverk, i Pasvikelva, 60 km fra Kirkenes.
Braskereidfoss kraftverk, ved Glomma, 1 km fra tettstedet Braskereidfoss.
Alta kraftverk, ved Altaelva, ved Sautso, ca. 46 km sør for Alta sentrum.
Svartisen kraftverk, ca. 10 km fra Glomfjord sentrum.
| Kulturminner i norsk kraftproduksjon (KINK) var et prosjekt med målsetting å presentere et utvalg kulturhistorisk verdifulle kraftverk i et nasjonalt perspektiv. Prosjektet har vært et samarbeid mellom Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Riksantikvaren og kraftbransjen ved Energibedriftenes landsforening (EBL).
Prosjektet presenteres i en bok som gir en historisk oversikt og omtaler forvaltningen av bevaringsverdige kraftverk, samt en katalog som presenterer de kraftverk som vurderes mest verdifulle som kulturminner.
I katalogen presenteres:
Kuråsfossen kraftverk like nedenfor Glommas utløp fra Aursunden. Kraftverket er i dag museum.
Hammeren kraftverk ved Skjærsjøelvas utløp i Maridalsvannet i Oslo.
Kykkelsrud kraftverk i Glomma, 13 km nedenfor Øyeren.
Dalsfoss kraftverk nedenfor Tokevannet i Kragerø kommune, 6 km fra Gjerdemyra på E18.
Tysso I i Tyssedal i Odda kommune, like ved riksvei 13, huser i dag Kraftmuseet (Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum).
Oltedal kraftverk nær riksvei 45 i Oltedal sentrum.
Vemork ved Rjukan, huser i dag Norsk Industriarbeidermuseum.
Bøylefoss kraftverk i Nidelva (Agder)
Vamma kraftverk i Glomma, 20 km nedenfor Øyeren.
Langerak kraftverk på østsiden av Byglandsfjorden, nær Landeskogen tuberkulosesanatorium i Grendi.
Herlandsfoss kraftverk ved Fotlandsvåg på Osterøy.
Glomfjord kraftverk, ved Fylkesvei 17, 3 km fra Glomfjord sentrum.
Nomeland kraftverk, ved elva Otra, ca. 25 km nord for Kristiansand.
Rånåsfoss kraftverk, ved Glomma, ca. 8 km nord for Sørumsand.
Hakavik kraftverk, ved Eikeren, 13 km fra Darbu ved E134.
Solbergfoss kraftverk, i Glomma, litt nord for Askim sentrum.
Nore I kraftverk, på Rødberg, synlig fra riksvei 40.
Sauda III kraftverk, i tettstedet Sauda.
Skjerka kraftverk, 8 km sør for Åseral sentrum.
Nedre Fiskumfoss kraftverk, ved Namsen, 12 km nord for Grong sentrum.
Hol I kraftverk, på Hovet ved riksvei 50.
Nedre Vinstra kraftverk, mellom Harpefoss og Vinstra.
Nea kraftverk i Tydal kommune.
Skogfoss kraftverk, i Pasvikelva, 60 km fra Kirkenes.
Braskereidfoss kraftverk, ved Glomma, 1 km fra tettstedet Braskereidfoss.
Alta kraftverk, ved Altaelva, ved Sautso, ca. 46 km sør for Alta sentrum.
Svartisen kraftverk, ca. 10 km fra Glomfjord sentrum.
== Litteratur ==
Kulturminner i norsk kraftproduksjon – en evaluering av bevaringsverdige kraftverk (KINK). Norges vassdrags- og energidirektorat 2006. ISBN 82-410-0547-4
Kulturminner i norsk kraftproduksjon, revidert utgave, 2013. | Kulturminner i norsk kraftproduksjon (KINK) var et prosjekt med målsetting å presentere et utvalg kulturhistorisk verdifulle kraftverk i et nasjonalt perspektiv. Prosjektet har vært et samarbeid mellom Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Riksantikvaren og kraftbransjen ved Energibedriftenes landsforening (EBL). | 7,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sinnssykeasyl | 2023-02-04 | Sinnssykeasyl | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helseinstitusjonstyper', 'Kategori:Kriminalomsorg', 'Kategori:Psykiatri'] | Sinnssykeasyl, også bare kalt asyl, er en eldre betegnelse på en psykiatrisk institusjon. I Norge avløste «asylene» de tidligere dårekistene og dollhusene. Etter at sinnssykeasylene fikk svekket sin anseelse fra 1960-årene, endret institusjonene først navn til sinnssykehospital eller sinnssykehus, deretter til dagens fellesbetegnelse, psykiatrisk sykehus. Distriktspsykiatrisk senter (DPS) har i dag overtatt hovedansvaret for det generelle tilbud innen den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.
| Sinnssykeasyl, også bare kalt asyl, er en eldre betegnelse på en psykiatrisk institusjon. I Norge avløste «asylene» de tidligere dårekistene og dollhusene. Etter at sinnssykeasylene fikk svekket sin anseelse fra 1960-årene, endret institusjonene først navn til sinnssykehospital eller sinnssykehus, deretter til dagens fellesbetegnelse, psykiatrisk sykehus. Distriktspsykiatrisk senter (DPS) har i dag overtatt hovedansvaret for det generelle tilbud innen den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.
== Sinnssykeloven ==
Den 17. august 1848 ble Lov om Sindsyges Behandling og Forpleining vedtatt og mot slutten 1800-tallet ble dollhusene erstattes av asyler under medisinsk ledelse. Sinnssykeloven fastslo asyl som det tekniske uttrykk for de selvstendige sykehus for sinnssyke. I sinnssykeloven ble det stilt større krav til behandlingen av sinnslidende pasienter og omsorg for disse ble en offentlig oppgave. Kongelig godkjenning var nødvendig for å etablere et asyl.
De første asylene som ble autorisert etter den nye loven var de oppgraderte dollhusene i Christiansand 12. mars 1850, Christiania 17. mai 1850, Trondheim 28. august 1851 og Bergen 3. september 1851.
Sinnssykeloven la grunnlaget for en egen medisinsk disiplin knyttet til sinnssykdom og loven er blitt beskrevet som en grunnlov for norsk psykiatri.
Asylene skulle være selvstendige i forhold til sykehus og fengsel. Legemlig straff var forbudt i asylene. Isolasjon og fysiske tvangsmidler skulle bare brukes når det var strengt nødvendig.
== Etablering av asyler ==
Sinnssykeasyl skulle være et sted for behandling, ikke bare et oppbevaringssted. Asylene ble gjerne lagt til mer isolerte, landlige steder utenfor byene for at pasientene skulle ha muligheter til arbeidsterapi og være i Bevægelse i Fri Luft. Asylene var ofte selvforsynte samfunn med gårdsdrift.
Fra 1890-årene til 1920 var det en sterk vekst i antall sinnssykeasyl i Norge. Asylets storhetstid ble også preget av det ble ansatt flere leger som var spesialisert innen psykiatri. Etter 1920 ble det ikke bygget så mange nye asyl, men antall sengeplasser økte. I 1950-årene gikk antall institusjonsplasser ned på grunn av den nye medikamentbehandling.
== Lov om psykisk helsevern ==
Med små endringer ble sinnssykeloven stående frem til 1961. Fra 1960-årene ble institusjonslivet og psykiatrien utsatt for kritikk. Psykiatri som samfunnsproblem ble nå et tema og perspektivet gikk fra en liten avgrenset gruppe mennesker, de sinnssyke, til mer generelt å omhandle psykisk helse.
Etter at asylene fikk svekket sin anseelse endret institusjonene først navn til sinnssykehospital eller sinnssykehus, deretter til dagens fellesbetegnelse, psykiatriske sykehus.
== Liste over sinnssykeasyl i Norge ==
Mentalsykehuset i Bergen, Bergen Bys Sindsygeasyl, 1833
Trondhjems hospitalstiftelses asyl (Tronka), Trondheim, 1836–1919
Gaustad (statsasyl), Oslo, 1855
Rosenbergs asyl (privatasyl), Bergen, 1860–1865
Møllendal asyl, (privatasyl), Bergen, 1865
Rotvoll (statsasyl), Trondheim, 1872
Eg (statsasyl), Kristiansand, 1881
Neevengården (Hordaland), Bergen, 1891
Kriminalasylet i Trondheim (statsasyl), 1895–1963
Rønvik (statsasyl), Bodø, 1902
Akershus Amts sinnssykeasyl, Blakstad, Akershus, 1904
Dikemark, Oslo kommunale asyl, 1905
Sanderud, Hedmark, 1908
Bratsberg/Faret, Telemark, 1909
Valen, Sunnhordland, 1910
Dale, Rogaland, 1913
Prestsæter, Oppland, 1913
Oppdøl, Møre, 1913
Veum, Østfold, 1914
Østmarka, Trondheim kommunale asyl, 1919
Reitgjerdet asyl (statsasyl for kriminelle og særlig vanskelige pasienter), Trondheim, 1923–1987
Lier sykehus, Buskerud, 1926
Åsgård, Tromsø, 1961
== Se også ==
Dårekiste
Dollhus
Behandling av sinnslidelser gjennom tidene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Psykiatriens historie i Norge, del 1
(no) Sinnssykeasyler - oppslagsverket oVe, artikkel av Ragnhild Botheim, Bergen Byarkiv. | Sinnssykeasyl, også bare kalt asyl, er en eldre betegnelse på en psykiatrisk institusjon. I Norge avløste «asylene» de tidligere dårekistene og dollhusene. | 7,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elli-Kaija_K%C3%B6ng%C3%A4s-Maranda | 2023-02-04 | Elli-Kaija Köngäs-Maranda | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. november', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Folklorister', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Elli-Kaija Köngäs-Maranda (født Elli-Kaija Köngäs, i Tervola 1932, død 1982) var en internasjonalt kjent finsk feministisk folklorist og antropolog.
Köngäs studerte folkloristikk ved Helsingfors universitet og fortsatte, etter å ha mottatt et Aslastipendium, sine studier ved Bloomington Indiana University. Her forsvarte hun i 1963 sin doktoravhandling om finsk-amerikanske folklore. Senere studerte hun ved Collège de France under personlig veiledning av den berømte franske antropologen Claude Lévi-Strauss.
Hun giftet seg med den kanadiske antropologen og strukturalisten Pierre Maranda. De gjorde studier sammen på Salomonøyene i Melanesia. Senere ble de skilt. Deres sønn Nicolas Maranda har gjort seg bemerket som folkrockartist og musiker.
| Elli-Kaija Köngäs-Maranda (født Elli-Kaija Köngäs, i Tervola 1932, død 1982) var en internasjonalt kjent finsk feministisk folklorist og antropolog.
Köngäs studerte folkloristikk ved Helsingfors universitet og fortsatte, etter å ha mottatt et Aslastipendium, sine studier ved Bloomington Indiana University. Her forsvarte hun i 1963 sin doktoravhandling om finsk-amerikanske folklore. Senere studerte hun ved Collège de France under personlig veiledning av den berømte franske antropologen Claude Lévi-Strauss.
Hun giftet seg med den kanadiske antropologen og strukturalisten Pierre Maranda. De gjorde studier sammen på Salomonøyene i Melanesia. Senere ble de skilt. Deres sønn Nicolas Maranda har gjort seg bemerket som folkrockartist og musiker.
== Karriere ==
Elli-Kaija Köngäs-Maranda underviste ved University of British Columbia fra 1970 til 1976, og ved Université Laval fra 1976 og frem til sin død i 1982, bare 50 år gammel. Blant fagfeller var hun mest berømt for sine strukturanalyser av tradisjonell kultur, hvor hun demonstrerte både presisjon og matematisk intellekt. Hun publiserte en lang rekke avhandlinger på engelsk, fransk, finsk, russisk og tysk, og var på omfattende foredragsturneer både i Europa (inkludert Norge) og andre steder.
Hennes feministiske engasjement kom særlig til syne gjennom monografien hun skrev på bakgrunn av det feltarbeidet hun foretok blant lau-folket i perioden 1966 til 1976.
Hun ble i 1978 valgt inn som medlem av American Folklore Society. I 1983 innstiftet selskapets kvinnegruppe to minnepriser etter henne – en for studenter og en for profesjonelle. Minnefondet ble opprettet etter en suksessfull auksjon og salg av T-trøyer. American Folklore Society har også satt opp et eget minnesmerke over henne. Köngäs-Miranda ligger begravet i barndomsbyen Tervola.
== Referanser ==
== Kilder ==
Barbro Klein: Folklore Women's Communication, fall-winter 1983 (30-31): p. 4-7.
Felix J. Oinas: «Elli Kaija Köngäs Maranda: In Memoriam». Folklore Forum 15#2. Department of Folklore and Ethnomusicology, Indiana University. 1982: p. 115-123.[1]. ISSN: 0015-5926
Travaux et Inédits de Elli Kaija Köngäs Maranda. Cahiers du CELAT 1, 1983. [Bibliografi, litterære prøver, en lengre biografisk skisse, samt en innføring i hennes folkloristiske arbeider.]
Leila K. Virtanen: «Folklorist Elli Kaija Köngäs Maranda: A Passionate Rationalist in the Field». The Folklore Historian 17 (2000): p. 34-41. [En presentasjon, spesielt rettet mot hennes uvanlige sammenstilling av feltarbeid og strukturanalyser.]
== Bibliografi ==
Elli-Kaija Köngäs-Miranda: «The Roots of the Two Ethnologies, and Ethnology». Folklore Forum 15#1 (1982): p. 51-58 [2].
The American Folklore Society Arkivert 1. september 2010 hos Wayback Machine. | Elli-Kaija Köngäs-Maranda (født Elli-Kaija Köngäs, i Tervola 1932, død 1982) var en internasjonalt kjent finsk feministisk folklorist og antropolog. | 7,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bulgarsk | 2023-02-04 | Bulgarsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions offisielle språk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Slaviske språk', 'Kategori:Språk i Bulgaria', 'Kategori:Språk i Hellas', 'Kategori:Språk i Moldova', 'Kategori:Språk i Tyrkia', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | «Bulgarsk» kan også referere til Bulgaria.Bulgarsk er et sørslavisk språk som snakkes i Bulgaria og omliggende land. Det er offisielt språk i Bulgaria. Det bulgarske språket er det tidligste skriftlig dokumenterte slaviske språk. Den historiske utviklingen av bulgarsk språk begynner da det første alfabetet skapes midt på 900-tallet. Dette er det eldste kjente slaviske alfabetet. Alfabetet ble laget på grunn av behovet for oversettelse av liturgiske bøker fra gresk til gammelbulgarsk. Mot slutten av 900-tallet var det andre bulgarske alfabetet skapt, det kyrilliske alfabetet, som man bruker i dag. På denne tiden var Bulgaria sentrum for slaviske skrifter og kultur. Gammelbulgarsk ble utgangspunktet for å skape de russiske, serbiske, slovenske, tsjekkiske og kroatiske variantene.
| «Bulgarsk» kan også referere til Bulgaria.Bulgarsk er et sørslavisk språk som snakkes i Bulgaria og omliggende land. Det er offisielt språk i Bulgaria. Det bulgarske språket er det tidligste skriftlig dokumenterte slaviske språk. Den historiske utviklingen av bulgarsk språk begynner da det første alfabetet skapes midt på 900-tallet. Dette er det eldste kjente slaviske alfabetet. Alfabetet ble laget på grunn av behovet for oversettelse av liturgiske bøker fra gresk til gammelbulgarsk. Mot slutten av 900-tallet var det andre bulgarske alfabetet skapt, det kyrilliske alfabetet, som man bruker i dag. På denne tiden var Bulgaria sentrum for slaviske skrifter og kultur. Gammelbulgarsk ble utgangspunktet for å skape de russiske, serbiske, slovenske, tsjekkiske og kroatiske variantene.
== Det bulgarske alfabetet ==
== Se også ==
Strømlinjet system for translitterasjon av bulgarsk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bulgarian - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA). | Det strømlinjede system for translitterasjon av bulgarsk (engelsk: Streamlined System, bulgarsk: Обтекаема система) er et system for translitterasjon av bulgarsk fra det kyrilliske alfabetet til det latinske alfabetet som ble laget i 1995 av Lyubomir Ivanov i Matematisk institutt ved Det bulgarske vitenskapsakademi.L. | 7,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laukas_kommune | 2023-02-04 | Laukas kommune | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1593', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Laukas (finsk: Laukaa) er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 17 400 innbyggere og et areal på 825,67 km² hvorav 177,17 km² er vann. Laukas er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Jyväskylä, Uurainen, Äänekoski, Konnevesi, Hankasalmi og Toivakka.
| Laukas (finsk: Laukaa) er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 17 400 innbyggere og et areal på 825,67 km² hvorav 177,17 km² er vann. Laukas er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Jyväskylä, Uurainen, Äänekoski, Konnevesi, Hankasalmi og Toivakka.
== Vennskapsbyer ==
Östra Göinge, Sverige
Stevns, Danmark
Modum, Norge
Rõngu, Estland
Pereslavl-Zaleskij, Russland
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Laukaa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Laukas (finsk: Laukaa) er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 17 400 innbyggere og et areal på 825,67 km² hvorav 177,17 km² er vann. | 7,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luhanka | 2023-02-04 | Luhanka | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Luhanka er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 800 innbyggere og et areal på 313,34 km² hvorav 98,31 km² er vann. Luhanka er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Joutsa, Jyväskylä, Jämsä, Kuhmois, Sysmä og Gustav Adolfs.
| Luhanka er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 800 innbyggere og et areal på 313,34 km² hvorav 98,31 km² er vann. Luhanka er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Joutsa, Jyväskylä, Jämsä, Kuhmois, Sysmä og Gustav Adolfs.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Luhanka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Luhanka er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 800 innbyggere og et areal på 313,34 km² hvorav 98,31 km² er vann. | 7,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Multia | 2023-02-04 | Multia | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Multia er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 2 000 innbyggere og et areal på 765,61 km² hvorav 32,25 km² er vann. Multia er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Keuru, Petäjävesi, Uurainen, Saarijärvi og Etseri.
| Multia er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 2 000 innbyggere og et areal på 765,61 km² hvorav 32,25 km² er vann. Multia er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Keuru, Petäjävesi, Uurainen, Saarijärvi og Etseri.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Multia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Multia er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 2 000 innbyggere og et areal på 765,61 km² hvorav 32,25 km² er vann. | 7,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Muurame | 2023-02-04 | Muurame | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Muurame er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 9 200 innbyggere og et areal på 194,08 km² hvorav 49,98 km² er vann. Muurame er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Jyväskylä og Toivakka
| Muurame er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 9 200 innbyggere og et areal på 194,08 km² hvorav 49,98 km² er vann. Muurame er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Jyväskylä og Toivakka
== Vennskapskommuner ==
Alatskivi, Estland
Fjends, Danmark
Vinje, Norge
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Muurame – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Muurame er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 9 200 innbyggere og et areal på 194,08 km² hvorav 49,98 km² er vann. | 7,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glisenti_M1910 | 2023-02-04 | Glisenti M1910 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Italienske skytevåpen', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Våpen fra første verdenskrig'] | Glisenti Model 1910 er en halvautomatisk pistol fra Italia.
Pistolen ble produsert av det italienske selskapet Glisenti. Den første modellen ble introdusert i 1907, og etter flere justeringer ble den approbert av det italienske forsvaret i 1910. Den ble brukt i første og andre verdenskrig. Den er kamret for 9 mm Glisenti patronen.
Våpenet er spesielt i måten det vedlikeholdes på. Ved å fjerne grepene og en plate på pistolens side, får man tilgang til pistolens indre mekanisme. Der ligger også et lite verktøy for videre demontering.
| Glisenti Model 1910 er en halvautomatisk pistol fra Italia.
Pistolen ble produsert av det italienske selskapet Glisenti. Den første modellen ble introdusert i 1907, og etter flere justeringer ble den approbert av det italienske forsvaret i 1910. Den ble brukt i første og andre verdenskrig. Den er kamret for 9 mm Glisenti patronen.
Våpenet er spesielt i måten det vedlikeholdes på. Ved å fjerne grepene og en plate på pistolens side, får man tilgang til pistolens indre mekanisme. Der ligger også et lite verktøy for videre demontering.
== Se også ==
Liste over vanlige infanterivåpen fra andre verdenskrig | Italia | 7,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landeskogen_tuberkulosesanatorium | 2023-02-04 | Landeskogen tuberkulosesanatorium | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Bygland', 'Kategori:Byglands historie', 'Kategori:Etableringer i 1916', 'Kategori:Helse- og sosialtjenester i Agder', 'Kategori:Kristian Biong', 'Kategori:Private sykehus i Norge', 'Kategori:Sanatorier', 'Kategori:Setesdal', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykehus i Agder', 'Kategori:Tuberkulose'] | Landeskogen Tuberkulosesanatorium ligger i Grendi på østsiden av Byglandsfjorden i Bygland kommune i Aust-Agder. Sanatoriet på Landeskogen var det første av en rekke statlige helsetiltak mot den smittsomme og dødelige sykdommen tuberkulose på begynnelsen av 1900-tallet.Bygningene er reist i perioden 1912 – 17, og er tegnet av arkitekt Kristian Biong.
Sanatoriet ble åpnet i 1916. Det ble bygget med sengeplass til 120 pasienter, men i 1926 var kapasiteten utvidet til 134 pasienter. I 1950 hadde Landeskogen 118 senger.
1962 overtok Diakonforbundet stedet for å drive det som hjem for utviklingshemmede. En lang periode sto bygningene tomme. I 2005 åpnet pinsemenigheten Filadelfia i Kristiansand et rehabiliteringssenter for rusmisbrukere på Landeskogen. I 2010 etablerte Aktive Fredsreiser det ideelle aksjeselskapet Landeskogen Peace Center.
Sanatoriet hadde fra begynnelsen egen elektriske kraftstasjon, Langerak kraftverk.
| Landeskogen Tuberkulosesanatorium ligger i Grendi på østsiden av Byglandsfjorden i Bygland kommune i Aust-Agder. Sanatoriet på Landeskogen var det første av en rekke statlige helsetiltak mot den smittsomme og dødelige sykdommen tuberkulose på begynnelsen av 1900-tallet.Bygningene er reist i perioden 1912 – 17, og er tegnet av arkitekt Kristian Biong.
Sanatoriet ble åpnet i 1916. Det ble bygget med sengeplass til 120 pasienter, men i 1926 var kapasiteten utvidet til 134 pasienter. I 1950 hadde Landeskogen 118 senger.
1962 overtok Diakonforbundet stedet for å drive det som hjem for utviklingshemmede. En lang periode sto bygningene tomme. I 2005 åpnet pinsemenigheten Filadelfia i Kristiansand et rehabiliteringssenter for rusmisbrukere på Landeskogen. I 2010 etablerte Aktive Fredsreiser det ideelle aksjeselskapet Landeskogen Peace Center.
Sanatoriet hadde fra begynnelsen egen elektriske kraftstasjon, Langerak kraftverk.
== Se også ==
Landeskogen Peace Center
Vensmoen Sanatorium
Glittre sanatorium
Luster Sanatorium
Ringvoll Sanatorium
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Landeskogen som åndssvakehjem
Landeskogen som Fredssenter | Landeskogen Tuberkulosesanatorium ligger i Grendi på østsiden av Byglandsfjorden i Bygland kommune i Aust-Agder. Sanatoriet på Landeskogen var det første av en rekke statlige helsetiltak mot den smittsomme og dødelige sykdommen tuberkulose på begynnelsen av 1900-tallet. | 7,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Krauss | 2023-02-04 | Alfred Krauss | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 11. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn'] | Alfred Krauss (født 2. februar 1908 i Alsace, død 1957) var en fransk turner.
Han var med i to turn-VM. Hans første VM var i 1926, der han fikk bronsemedalje i lagkonkurransen. Neste VM, i 1930 i Luxembourg, ble det tre medaljer: sølv i lagkonkurransen og i skranke individuelt, og bronse i frittstående.
I OL-sammenheng har han kun én deltakelse, i 1928. Han fikk ingen medaljer, men Frankrike kom på 4.-plass i lagkonkurransen.
På nasjonalt nivå er han fransk mester én gang, i 1930.
| Alfred Krauss (født 2. februar 1908 i Alsace, død 1957) var en fransk turner.
Han var med i to turn-VM. Hans første VM var i 1926, der han fikk bronsemedalje i lagkonkurransen. Neste VM, i 1930 i Luxembourg, ble det tre medaljer: sølv i lagkonkurransen og i skranke individuelt, og bronse i frittstående.
I OL-sammenheng har han kun én deltakelse, i 1928. Han fikk ingen medaljer, men Frankrike kom på 4.-plass i lagkonkurransen.
På nasjonalt nivå er han fransk mester én gang, i 1930.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alfred Krauss – Olympics.com
(en) Alfred Krauss – Olympic.org
(en) Alfred Krauss – Olympedia
(en) Alfred Krauss – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 7,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deutsche_Waffen_und_Munitionsfabriken | 2023-02-04 | Deutsche Waffen und Munitionsfabriken | ['Kategori:1896 i Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Selskaper etablert i 1896', 'Kategori:Tyske industriselskaper', 'Kategori:Våpenprodusenter'] | Deutsche Waffen- und Munitionsfabriken Aktien-Gesellschaft (DWM) (Tysk våpen og ammunisjonsfabrikk) er en tysk våpenprodusent etablert i 1896.
Ludwig Loewe-selskapet bestemte i 1896 at de skulle slå sammen våpen- og ammunisjonsselskapet de hadde til ett selskap, og det nye selskapet fikk navnet DWM. Aksjer som Loewe eide ble overført til det nye selskapet. Det var aksjer i Mauser, Fabrique Nationale og Waffen- und Munitionsfabrik A.G i Budapest. Fabrikken ble styrt av Isidor Loewe (1848–1910), da broren Ludwig døde i 1886.
Fabrikken designet blant annet den berømte Lugerpistolen på slutten av 1890-tallet.
| Deutsche Waffen- und Munitionsfabriken Aktien-Gesellschaft (DWM) (Tysk våpen og ammunisjonsfabrikk) er en tysk våpenprodusent etablert i 1896.
Ludwig Loewe-selskapet bestemte i 1896 at de skulle slå sammen våpen- og ammunisjonsselskapet de hadde til ett selskap, og det nye selskapet fikk navnet DWM. Aksjer som Loewe eide ble overført til det nye selskapet. Det var aksjer i Mauser, Fabrique Nationale og Waffen- und Munitionsfabrik A.G i Budapest. Fabrikken ble styrt av Isidor Loewe (1848–1910), da broren Ludwig døde i 1886.
Fabrikken designet blant annet den berømte Lugerpistolen på slutten av 1890-tallet.
== Eksterne lenker ==
(en) Deutsche Waffen und Munitionsfabriken – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Deutsche Waffen- und Munitionsfabriken Aktien-Gesellschaft (DWM) (Tysk våpen og ammunisjonsfabrikk) er en tysk våpenprodusent etablert i 1896. | 7,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eva_Axelsen | 2023-02-04 | Eva Axelsen | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske psykologer', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Eva Karin Axelsen (født 1940) er norsk psykolog og tidligere førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun forsker innen klinisk psykologi, og driver også selv psykologisk behandling.
Axelsen har særlig arbeidet med temaer som seksuelle overgrep, identitet og kjønn, samt teori- og metodeutvikling innen klinisk psykologi.
| Eva Karin Axelsen (født 1940) er norsk psykolog og tidligere førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun forsker innen klinisk psykologi, og driver også selv psykologisk behandling.
Axelsen har særlig arbeidet med temaer som seksuelle overgrep, identitet og kjønn, samt teori- og metodeutvikling innen klinisk psykologi.
== Bibliografi ==
Axelsen, Eva (2013). Meningsskaping - en diamant i psykoterapi. I: Kirsten Benum; Eva Axelsen & Ellen Johanne Hartmann (red.): God psykoterapi: Et integrativt perspektiv. Pax Forlag, kapittel 6. ISBN 978-82-530-3598-7.
Samspill i system: Behandlingshverdag i psykiatriske institusjoner (1980, med Sigrid Sandsberg)
Kvinne(p)syke: Kvinners psykiske problemer - forandring og utvikling gjennom terapi (red., 1984, med Trine Anstorp og Reidun Ingebretsen)
Menn i forandring: En tydeliggjøring av problemer og utviklingsmuligheter (red., 1990, med Trine Anstorp)
Tilbakereisen: Om forandring gjennom terapi (1991, med Sissel Bakke)
Symptomet som ressurs: Psykiske problemer og psykoterapi (1997)
Veier til forandring: Virksomme faktorer i psykoterapi (red., 1999, med Ellen Hartmann)
Psykoterapi og Bestialitetens historie (2007). Gyldendal Akademisk.
Den nye tilbakereisen: Om forandring gjennom terapi (2012)
God terapi (2013)
== Referanser == | Eva Karin Axelsen (født 1940) er norsk psykolog og tidligere førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun forsker innen klinisk psykologi, og driver også selv psykologisk behandling. | 7,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Autostrada | 2023-02-04 | Autostrada | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Veier', 'Kategori:Veistubber'] | Autostrada er det italienske og rumenske navnet på motorvei, men det benyttes i en del andre land også slik som i Polen, Sveits, Litauen, Albania, Belgia, Egypt og Israel. Italias autostradaer har en øvre fartsgrense på 130 km/t for biler (på strekninger med tre eller flere felt i samme retning) og 80 km/t for lastebiler. På strekninger med to felt i samme retning eller i områder med mange kurver er fartgrensen vanligvis 90 km/t for biler. I perioder med tungt regn eller i områder med glatt føre settes fartsgrensen ned med 20 km/t, til 110 eller 70 km/t.
| Autostrada er det italienske og rumenske navnet på motorvei, men det benyttes i en del andre land også slik som i Polen, Sveits, Litauen, Albania, Belgia, Egypt og Israel. Italias autostradaer har en øvre fartsgrense på 130 km/t for biler (på strekninger med tre eller flere felt i samme retning) og 80 km/t for lastebiler. På strekninger med to felt i samme retning eller i områder med mange kurver er fartgrensen vanligvis 90 km/t for biler. I perioder med tungt regn eller i områder med glatt føre settes fartsgrensen ned med 20 km/t, til 110 eller 70 km/t.
== Se også ==
Motorvei
Autobahn | thumb|right|300px|En autostrada i Italia. | 7,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.