url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Xaver_Biallas | 2023-02-04 | Franz Xaver Biallas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra Namysłów fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske misjonærer', 'Kategori:Tyske sinologer', 'Kategori:Tyske steylermisjonærer'] | Franz Xaver Biallas (valgt kinesisk navn: 鲍润生, pinyin Bào Rùnshēng; født 15. november 1878 i Schwirz ved Oppeln i Tyskland, død 28. mai 1936 i Beijing) var en kinamisjonær og katolsk prest tilhørende misjonskongregasjonen Steylermisjonærene. Han var en av kongregasjonens fremste sinologer. Hans største bragd var grunnleggelsen og redaksjonen av det sinologiske fagtidsskriftet Monumenta Serica ved Fu Jen-universitetet i 1935.
| Franz Xaver Biallas (valgt kinesisk navn: 鲍润生, pinyin Bào Rùnshēng; født 15. november 1878 i Schwirz ved Oppeln i Tyskland, død 28. mai 1936 i Beijing) var en kinamisjonær og katolsk prest tilhørende misjonskongregasjonen Steylermisjonærene. Han var en av kongregasjonens fremste sinologer. Hans største bragd var grunnleggelsen og redaksjonen av det sinologiske fagtidsskriftet Monumenta Serica ved Fu Jen-universitetet i 1935.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Franz Xaver Biallas var sønn av Elisabeth og Antoni Biallas. Den 28. oktober 1893 begynte Biallas sin gymnasieutdannelse i misjonshuset Heiligkreuz i byen Neiße i Schlesien. I 1900 trådte han inn i novisiatet for Steylermisjonærene i Missionshaus St. Gabriel ved Wien, og avla der i 1901 sine første timelige løfter og i 1904 de evige løfter som medlem av misjonsordenen.
=== Prest ===
Den 24. februar 1905 ble Biallas presteviet i seminarkirken i St. Gabriel/Mödling ved Wien. Ordenens grunnlegger pater Arnold Janssen hadde bestem ham for Kinamisjonen, men dette måtte omgjøres idet han trengte lærere for Missionshaus St. Wendel Pater Wilhelm Schmidt engasjerte seg hos Arnold Janssen for den begavede pater Biallas. Schmidt ville utdanne ham til etnolog, men Janssen holdt fast ved sin beslutning.Pater Biallas underviste ved Missionsgymnasium St. Wendel fra 1905 til 1910, men ble da atter bestemt for utreise til Kinamisjonenen. Biallas fikk tillatelse til å studere sinologi i Leipzig. Dette studiet avsluttet han med et doktorat. Under første verdenskrig ble han militærsjelesorger og sjelesorger for krigsfanger i leirene ved Kassel.
Som sinolog var han inspirert av arbeidene til Wilhelm Grube og Édouard Chavannes. Han er særlig kjent for et arbeid om dikteren Ch'ü Yüan fra staten Chu under De stridende rikers tid. Et annet av hans verker er Konfuzius und sein Kult.
=== Til Kina ===
I 1921 ankom han provinsen Shandong i Kina. Biallas var en av de første steylerpatre som underviste ved det katolske Fu Jen-universitetet i Beijing. Der ble han fjord til leder av den sosiologiske avdeling.
Hans største bragd var grunnleggelsen og redaksjonen av det sinologiske fagtidsskriftet Monumenta Serica ved Fu Jen-universitetet i 1935.
== Verker ==
Konfuzius und sein Kult: Ein Beitrag zur Kulturgeschichte Chinas und ein Führer zur Heimatstadt des Konfuzius, Peking/Leipzig: Pekinger Verlag, 1928
C'hü Yüans Fahrt in die Ferne: Text, Übersetzung und Anmerkungen, Leipzig: Verlag Asia Major, 1931
== Litteratur ==
Claudia von Collani i Bibliographia Missionaria, Bd. LXXV (2011), s. 449–450;
Jacques Kuepers i Verbum SVD, Jg. 53 (2012), s. 297–298;
Bernhard Fuehrer i Bulletin of the School of Oriental & African Studies, årgang 75 (2012), s. 426–427
Renata Fu-sheng Franke i Berliner China-Hefte, Jg. 40 (2012), s. 148–150.
Georg Fennrich: Die Steyler Patres Arndt (gest. 1962), Biallas (gest. 1936) und Schebesta (gest. 1967) im Dienst der Völkerkunde. In: Archiv für schlesische Kirchengeschichte, Jg. 29 (1971), S. 256–261.
Horst Rzepkowski: Franz Xaver Biallas SVD. In: Johannes Gröger (Hrsg.): Schlesische Kirche in Lebensbildern, Bd. 6. Thorbecke, Sigmaringen 1992, ISBN 3-7995-7115-9, S. 37–41.
Miroslav Kollar: Ein Leben im Konflikt: Franz Xaver Biallas SVD (1878–1936). Chinamissionar und Sinologe im Licht seiner Korrespondenz. Steyler Verlag, Nettetal 2011, ISBN 978-3-8050-0579-1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Akademisk dialog om Kina – ved Monumenta Serica | Franz Xaver Biallas (valgt kinesisk navn: 鲍润生, pinyin Bào Rùnshēng; født 15. november 1878 i Schwirz ved Oppeln i Tyskland, død 28. | 7,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edgar_Broughton_Band | 2023-02-04 | Edgar Broughton Band | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske rockegrupper'] | Edgar Broughton Band er en engelsk progressive rock-gruppe, stiftet i 1968 i Warwick i England.
| Edgar Broughton Band er en engelsk progressive rock-gruppe, stiftet i 1968 i Warwick i England.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Wasa Wasa (1969) – kom ikke inn på hitlistene
Sing Brother Sing (1970) - #18 UK
Edgar Broughton Band (1971) - #28 UK
Inside Out (1972)
Oora (1973)
Bandages (1975)
Parlez-Vous English? (1979) (som The Broughtons)
Superchip (1982) (undertittel The Final Silicon Solution?)
=== Samlealbum ===
A Bunch Of 45s (1975)
The Legendary Edgar Broughton Band (1984)
Out Demons Out: The Best of the Edgar Broughton Band (1986)
As Was: The Best of the Edgar Broughton Band (1988)
Classic Album and Single Tracks 1969-73 (1992)
Edgar Broughton Band: In Side Out (1993)
The Very Best Of The Edgar Broughton Band – Out Demons Out! (2001)
Bandages & Chilly Mornings (2006)
The Harvest Years 1969 – 1973 (2011)Edgar Broughton Band har også deltatt på en del samlealbum for Harvest Records:
Picnic - A Breath of Fresh Air (1970)
The Harvest Bag (1971)
Harvest Sweeties (1971)
Harvest Heritage 20 Greats (1977)
Harvest Festival (1999)
=== Konsertalbum ===
Live Hits Harder (1979)
Demons at the Beeb, Live (2000)
Keep Them Freaks a Rollin': Live at Abbey Road 1969 (2004)
=== Singler ===
«Evil» / «Death of an Electric Citizen» (1969)
«Out Demons Out» / «Momma's Reward» (1970) - #33 UK
«Up Yours!» / «Officer Dan» (1970)
«Apache Drop Out» / «Freedom» (1970) - #33 UK
«Hotel Room» / «Call Me A Liar» (1972)
«Gone Blue» / «Someone» / «Mr. Crosby» (1972)
=== DVD-er ===
Live at Rockpalast (2006) – opptak av konsert for tysk fjernsyn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Konsertliste
Edgar Broughton Bands tekster
Anmeldelse av en konsert med Edgar Broughton Band i 1998
Edgar Broughton Yahoo-gruppe Arkivert 19. mai 2011 hos Wayback Machine. | Edgar Broughton Band er en engelsk progressive rock-gruppe, stiftet i 1968 i Warwick i England. | 7,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Perfect_Strangers_(album) | 2023-02-04 | Perfect Strangers (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1984'] | Perfect Strangers er det ellevte studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i oktober 1984. Dette er bandets første studioalbum på ni år, og denne besetningens («Mark II») første på elleve år. Albumet markerer gjenforeningen av den «klassiske» besetningen som spilte inn album som Deep Purple in Rock, Machine Head og Made in Japan.
Ritchie Blackmore og Roger Glover hadde spilt sammen i bandet Rainbow i seks år før denne gjenforeningen, og Ian Gillan kom fra Black Sabbath der han hadde spilt inn albumet Born Again og gjennomført en turné. Jon Lord hadde spilt sammen med tidligere Deep Purple-kollega David Coverdale i Whitesnake i nesten fire år, og Ian Paice var trommeslager for Gary Moore etter en periode i Whitesnake før han sluttet seg til gjenforeningen.
På våren og sommeren 1984 gikk det rykter i media om at Deep Purple skulle gjenforenes, og utgivelsen av dette albumet ble en stor mediabegivenhet. Albumet ble generelt godt mottatt av kritikere, men med noen få unntak der de ble anklaget for å «melke en død ku». Publikum og fans var fornøyde, og albumet ble en stor-selger over hele verden. Den påfølgende verdensturneen ble en stor suksess.
| Perfect Strangers er det ellevte studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i oktober 1984. Dette er bandets første studioalbum på ni år, og denne besetningens («Mark II») første på elleve år. Albumet markerer gjenforeningen av den «klassiske» besetningen som spilte inn album som Deep Purple in Rock, Machine Head og Made in Japan.
Ritchie Blackmore og Roger Glover hadde spilt sammen i bandet Rainbow i seks år før denne gjenforeningen, og Ian Gillan kom fra Black Sabbath der han hadde spilt inn albumet Born Again og gjennomført en turné. Jon Lord hadde spilt sammen med tidligere Deep Purple-kollega David Coverdale i Whitesnake i nesten fire år, og Ian Paice var trommeslager for Gary Moore etter en periode i Whitesnake før han sluttet seg til gjenforeningen.
På våren og sommeren 1984 gikk det rykter i media om at Deep Purple skulle gjenforenes, og utgivelsen av dette albumet ble en stor mediabegivenhet. Albumet ble generelt godt mottatt av kritikere, men med noen få unntak der de ble anklaget for å «melke en død ku». Publikum og fans var fornøyde, og albumet ble en stor-selger over hele verden. Den påfølgende verdensturneen ble en stor suksess.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ritchie Blackmore, Ian Gillan og Roger Glover unntatt der hvor annet er notert.
Side en«Knocking at Your Back Door» – 7:00
«Under the Gun» – 4:35
«Nobody's Home» (Blackmore, Gillan, Glover, Jon Lord, Ian Paice) – 3:55
«Mean Streak» – 4:20Side to «Perfect Strangers» – 5:23
«A Gypsy's Kiss» – 4:40
«Wasted Sunsets» – 3:55
«Hungry Daze» – 4:44
=== Bonusspor på ny-utgivelse fra 1999 ===
«Not Responsible» – 4:36
«Son of Alerik» (Blackmore) – 10:02
== Personell ==
Ritchie Blackmore – gitar
Ian Gillan – vokal
Jon Lord – Hammondorgel, keyboard
Roger Glover – bass
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Perfect Strangers på Discogs
(en) Perfect Strangers på MusicBrainz
(en) Perfect Strangers på Spotify
(en) Perfect Strangers på AllMusic
Overblikk av albumet på RateYourMusic.com | lenke | 7,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bogen_i_Kv%C3%A6fjord | 2023-02-04 | Bogen i Kvæfjord | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bygder og grender i Kvæfjord', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-05', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber'] | Bogen er et tettsted i Gullesfjorden i Troms, 28 km nordøst for Sortland. Fylkesvei 83 går i gjennom bygda. Landbruk, fiskeoppdrett og fergetransport er viktige arbeidsplasser i denne bygda. Den årlige festen i bygden, som blir avholdt hver sommer, heter Flesnes i Fest, hvor flere hundre tilskuere kommer til hvert år for å konkurrere i både fotball, ola-billøp og ta sjansen.
| Bogen er et tettsted i Gullesfjorden i Troms, 28 km nordøst for Sortland. Fylkesvei 83 går i gjennom bygda. Landbruk, fiskeoppdrett og fergetransport er viktige arbeidsplasser i denne bygda. Den årlige festen i bygden, som blir avholdt hver sommer, heter Flesnes i Fest, hvor flere hundre tilskuere kommer til hvert år for å konkurrere i både fotball, ola-billøp og ta sjansen.
== Referanser == | Bogen er et tettsted i Gullesfjorden i Troms, 28 km nordøst for Sortland. Fylkesvei 83 går i gjennom bygda. | 7,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/LSK_Kvinner_Fotballklubb | 2023-02-04 | LSK Kvinner Fotballklubb | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1989', 'Kategori:Fotballag i Lillestrøm', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Kvinnefotballag', 'Kategori:LSK Kvinner Fotballklubb', 'Kategori:Toppserielag'] | For idrettsforeningen og herrefotballaget, se Lillestrøm SportsklubbLSK Kvinner Fotballklubb er en kvinnefotballklubb fra Lillestrøm. De har vunnet Toppserien sju ganger, delt flest med Trondheims-Ørn, samt vunnet seks cupgull og tatt «The Double» fem ganger.
Klubben ble stiftet 10. oktober 1989 som Setskog/Høland. I 2001 ble de Team Strømmen og overtok plassen i Toppserien. Siden desember 2009 heter de LSK Kvinner FK.
| For idrettsforeningen og herrefotballaget, se Lillestrøm SportsklubbLSK Kvinner Fotballklubb er en kvinnefotballklubb fra Lillestrøm. De har vunnet Toppserien sju ganger, delt flest med Trondheims-Ørn, samt vunnet seks cupgull og tatt «The Double» fem ganger.
Klubben ble stiftet 10. oktober 1989 som Setskog/Høland. I 2001 ble de Team Strømmen og overtok plassen i Toppserien. Siden desember 2009 heter de LSK Kvinner FK.
== Historie ==
=== Setskog/Høland (–2000) ===
==== Setskog ====
Setskog var et av Norges mest anerkjente lag. De debuterte allerede fra begynnelsen av kvinnefotballen i norgesmesterskapet i 1978, der de kom til kvartfinalen. Dette ble den første av flere kvartfinaler for laget. Setskog kvalifiserte seg til den øverste divisjonen for kvinner i 1986, og var med fra begynnelsen, da den nasjonale serien begynte i 1987. I 1988 opplevde Setskog sitt muligens flaueste cupøyeblikk, da laget ble slått i første runde av Grorud, et lag som aldri før eller siden har markert seg i toppfotball for kvinner. I serien markerte Setskog seg med en femteplass som best i 1988.
Høland var også med fra begynnelsen, men har langt mer beskjedne plasseringer i cupen. I ligaen holdt de seg i 1. divisjon midt på treet fram til 1989, da laget rykket ned.
==== Sammenslått med Høland ====
Imidlertid ble det aldri noe opphold i 2. divisjon, da Setskog og Høland ble slått sammen til Setskog/Høland i 1989. I sitt første år tangerte laget femteplassen, og i 1991 ble det fjerdeplass. 1992 ble klubbens beste år, da de fikk sølv i serien og vant cupen. Det ble sølv i 1995. Med unntak av 1999, ble Setskog/Hølands videre historie preget av kamp for å unngå nedrykk. Denne oppgaven lyktes de med, og Setskog/Høland, og deres fortsettelse, Team Strømmen, er ett av tre lag som aldri har rykket ned fra den øverste divisjonen for kvinner.
=== Team Strømmen (2001–2009) ===
Fra 2001 ble laget flyttet til Strømmen og fikk navnet Team Strømmen. De fire første årene befant laget seg på 6. og 7.-plass, men før 2005-sesongen kom Hege Riise tilbake til Team Strømmen. I 2005 overrasket laget med en andreplass og en cupfinale mot Asker. Cupfinalen var jevn, og endte 0–0 etter ordinær tid. I ekstraomgangene raknet imidlertid alt, og laget tapte 0–4. Riise og laget fortsatte, og i 2006 ble det en 4.-plass. Mot slutten av sesongen annonserte trener Janne Jansson at han kom til å trekke seg som trener, og spillende assistenttrener Riise tok over hovedtrenerrollen. I sitt første år som trener lyktes det henne å bekrefte Team Strømmens posisjon som et av landets beste lag med en femteplass, og i 2008 kopierte hun Janssons bedrift ved å vinne sølv både i serie og cup. Dette var delvis på grunn av fire importspillere fra USA og Canada; Lindsey Carstens, Ella Masar, Rhian Wilkinson og Diana Matheson. Særlig var Masar en giftig spiller. Imidlertid ble hun tatt ut på fotballaget Chicago Red Stars i Den amerikanske proffligaen. Team Strømmens innsats i høsthalvåret var særdeles imponerende. Team Strømmen var et eneste laget som lyktes i å slå suverende Røa, og fram til Team Strømmen tapte den siste seriekampen, som for Team Strømmen var betydningsløs, mot Arna-Bjørnar, var de høstens formlag med flest poeng. I cupfinalen møtte Team Strømmen igjen Røa, og hadde et lite tak på seriemestrene ettersom de hadde slått dem på bortebane. Imidlertid var Røa det dominerende laget, og enda en streng offsideavgjørelse hindret utlikning til 2-2 mot slutten av andre omgang, var Team Strømmen et nummer for lite.
I sin siste sesong som Team Strømmen hadde de fått tilbake Janne Jansson for en énsesongkontrakt. Uten Masar, men med Una Nwajei, kunne Team Strømmen ha fått det brukbart til om det ikke hadde vært for de mange frafallene. Graviditet og skader ødela mye av sesongen, og med den bakgrunnen kan man kalle sesongen hederlg.
Gjennom sin andreplass i 2008 var Team Strømmen kvalifisert til Mesterligaen 2009/2010. De kom i pulje med den kroatiske og den estiske seriemesteren samt Everton LFC fra England. Team Strømmen vant mer overbevisende enn Everton mot de svakere lagene, så den avsluttende kampen, mellom de to lagene, ble avgjørende. Team Strømmen greide seg med uavgjort, og var videre til det var ett minutt på overtid. Da scoret Everton, og Team Strømmen var ute av Mesterligaen. Team Strømmens skuffende høstsesong hadde en slags gulrot; laget kom til cupfinalen, igjen mot Røa. Kampen ble mye jevnere enn fjorårets finale, men Team Strømmen tapte etter en drømmetreff av Elise Thorsnes.
=== LSK Kvinner (2010–) ===
Den 23. februar 2009 ble Team Strømmen og Lillestrøm Sportsklubb enige om å slå sammen lagene, slik at Team Strømmen allerede fra 2009, etter sesongslutt og en oppvisningskamp, ble hetende LSK Kvinner. Dermed ble de det andre laget som konverterer til et Tippeligalag etter Stabæk Fotball Kvinner. Det nye laget vil spille i LSKs farger, og dermed ble de også det andre laget med gule overdeler. Interessant nok hadde seniorlaget Setskog i Setskog/Høland også gule overdeler, om enn med blå bukser. Som del av avtalen kunne ikke det nye laget hete Lillestrøm, og heter derfor formelt LSK Kvinner Fotballklubb, på folkemunne LSK Kvinner. Likevel spiller LSK Kvinner altså i LSKs farger og assosierer seg med Kanarifansen.
Resultatmessig ble sesongen en mild skuffelse. Etter å ha ledet de første seks serierundene, kom LSK Kvinner til slutt på sjetteplass etter en dårlig høstsesong. Laget tapte i semifinalen i cupen, igjen for Røa.
== Spillerstall ==
oppdatert 17. januar 2023.
== Tidligere sesonger ==
== Resultater i Europa ==
Mesterligaen i fotball for kvinner 2013/2014: 32-delsfinale (utslått av Malmö FF Dam 1–3 og 0–5)
Mesterligaen i fotball for kvinner 2015/2016: 16-delsfinale (utslått av 1. FFC Frankfurt etter 0–2 og 2–0 og påfølgende straffesparkkonkurranse)
Mesterligaen i fotball for kvinner 2016/2017: 16-delsfinale (utslått av Paris Saint-Germain Féminines PSG etter 3–1 og 1–4)
Mesterligaen i fotball for kvinner 2017/2018: 8-delsfinale (utslått av Manchester City W.F.C. med 0–5 og 1–2)
Mesterligaen i fotball for kvinner 2018/2019: kvartfinale (utslått av Barcelona Kvinner med 0–3 og 0–1 hjemme)
Mesterligaen i fotball for kvinner 2019/2020: kvalifisering (utslått av Anderlecht i gruppespill)
== Landslagsspillere ==
Disse spillere har pr. 2019 spilt A-landskamper for Norge som representant for Setskog, Setskog/Høland, Team Strømmen og LSK Kvinner:
Bente Melbye (1978)
Ranveig Karlsen (1978–1985)
Tone Opseth (1980–1987)
Hege Riise (1990–2004)
Elin Krokan (1992–1994)
Rakel Rauntun (1992)
Katrine Nysveen (1993–1994)
Elene Moseby (2001–2004)
Maritha Kaufmann (2005–2007)
Lene Storløkken (2006–2011)
Marita Skammelsrud Lund (2007–2016)
Marit Sandvei (2009–2016)
Nasra Abdullah (2009)
Isabell Herlovsen (2011–2016)
Cecilie Pedersen (2012)
Ingrid Moe Wold (2012–2021)
Mari Karoline Knudsen (2012–2013)
Emilie Haavi (2013–)
Lene Mykjåland (2013–2016)
Anja Sønstevold (2015–)
Cecilie Fiskerstrand (2016–)
Guro Reiten (2017–2019)
Ingrid Marie Karlsen Spord (2017)
Synne Skinnes Hansen (2017–2019)
Ingrid Syrstad Engen (2018–2019)
Elise Thorsnes (2019)
Therese Sessy Åsland (2019–)
Emilie Nautnes (2019–)
== Meritter ==
Toppserien
Seriemesterskap (7): 2012, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018, 2019
Seriesølv (5): 1992, 1995, 2005, 2008, 2013
Seriebronse (1): 2021Norgesmesterskapet
Cupmesterskap (6): 1992, 2014, 2015, 2016, 2018, 2019
NM-Sølv (3): 2005, 2008, 2009
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | LSK–hallen er en innendørs fotballhall med kunstgress. Banen er godkjent for TV-overføring. | 7,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_House_of_Blue_Light | 2023-02-04 | The House of Blue Light | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1987'] | The House of Blue Light er det tolvte studioalbumet av Deep Purple, utgitt i 1987. Det er det andre albumet gitt ut etter gjenforeningen i 1984.
Ifølge intervjuer med både Ian Gillan og Ritchie Blackmore, var ikke innspillingen av dette albumet noen lykkelig affære. Dessuten mente de at albumet manglet noe udefinerbart som finnes på riktig gode album, og at de ikke jobbet sammen som et band.
De personlige motsetningene mellom Gillan og Blackmore ble større og større og endte med at Gillan måtte forlate bandet i 1989. Gillan var tilbake i Deep Purple for albumet The Battle Rages On i 1993.
| The House of Blue Light er det tolvte studioalbumet av Deep Purple, utgitt i 1987. Det er det andre albumet gitt ut etter gjenforeningen i 1984.
Ifølge intervjuer med både Ian Gillan og Ritchie Blackmore, var ikke innspillingen av dette albumet noen lykkelig affære. Dessuten mente de at albumet manglet noe udefinerbart som finnes på riktig gode album, og at de ikke jobbet sammen som et band.
De personlige motsetningene mellom Gillan og Blackmore ble større og større og endte med at Gillan måtte forlate bandet i 1989. Gillan var tilbake i Deep Purple for albumet The Battle Rages On i 1993.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ritchie Blackmore, Ian Gillan og Roger Glover, unntatt der hvor annet er notert.
Side en«Bad Attitude» (Blackmore, Gillan, Glover, Jon Lord) – 4:43
«The Unwritten Law» (Blackmore, Gillan, Glover, Ian Paice) – 4:34
«Call of the Wild» (Blackmore, Gillan, Glover, Lord) – 4:50
«Mad Dog» – 4:29
«Black and White» (Blackmore, Gillan, Glover, Lord) – 3:39Side to «Hard Lovin' Woman» – 3:24
«The Spanish Archer» – 4:56
«Strangeways» – 5:56
«Mitzi Dupree» – 5:03
«Dead or Alive» – 4:42
== Besetning ==
Deep PurpleRitchie Blackmore – gitar
Ian Gillan – vokal, conga, munnspill
Roger Glover – bass, synthesizer
Jon Lord – Hammondorgel, keyboard
Ian Paice – trommer
== Ny-utgivelse ==
En ny-utgivelse med remaster av albumet kom i 1999 med samme titler som originalutgivelsen og uten andre endringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The House of Blue Light på Discogs
(en) The House of Blue Light på MusicBrainz
(en) The House of Blue Light på Spotify
(en) The House of Blue Light på AllMusic | lenke | 7,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nobody%E2%80%99s_Perfect | 2023-02-04 | Nobody’s Perfect | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1988'] | Nobody's Perfect er et dobbelt konsertalbum fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i juni 1988. Dette albumet dokumenterer bandets The House of Blue Light-turné. Albumet er uvanlig til konsertalbum å være, ettersom det «fades» på slutten av hver låt.
Det inneholder også en ny studioinnspilling av låten «Hush» for å markere at det var 20 år siden låten ble bandets første hit.
| Nobody's Perfect er et dobbelt konsertalbum fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i juni 1988. Dette albumet dokumenterer bandets The House of Blue Light-turné. Albumet er uvanlig til konsertalbum å være, ettersom det «fades» på slutten av hver låt.
Det inneholder også en ny studioinnspilling av låten «Hush» for å markere at det var 20 år siden låten ble bandets første hit.
== Innspillingssteder ==
23. mai 1987 – Irvine Meadows, USA
30. mai 1987 – Phoenix, USA
22. august 1987 – Oslo, Norge (Valle Hovin stadion)
6. september 1987 – Verona, Italia
26. februar 1988 – Hook End Manor, England (ny studioinnspilling av «Hush»)
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ian Gillan, Ritchie Blackmore, Roger Glover, Jon Lord og Ian Paice, unntatt hvor annet er notert.
=== CD 1 ===
«Highway Star» – 6:10
«Strange Kind of Woman» – 7:34
«Dead or Alive» (Gillan, Blackmore, Glover) – 7:05
«Perfect Strangers» (Gillan, Blackmore, Glover) – 6:24
«Hard Lovin' Woman» (Gillan, Blackmore, Glover) – 5:03
«Bad Attitude» (Gillan, Blackmore, Glover, Lord) – 5:30
«Knocking at Your Back Door» (Gillan, Blackmore, Glover) – 11:24
=== CD 2 ===
«Child in Time» – 10:36
«Lazy» – 5:10
«Space Truckin'» – 6:02
«Black Night» – 6:06
«Woman from Tokyo» – 3:59
«Smoke on the Water» – 7:43
«Hush» (Joe South) – 3:32
== Personell ==
Ian Gillan – vokal, conga, munnspill
Ritchie Blackmore – gitar
Jon Lord – Hammondorgel, keyboard
Roger Glover – bass
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Nobody's Perfect på Discogs
(en) Nobody's Perfect på MusicBrainz
(en) Nobody's Perfect på AllMusic
Overblikk av albumet på RateYourMusic.com | lenke | 7,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaves_and_Masters | 2023-02-04 | Slaves and Masters | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1990'] | Slaves and Masters er det 13 . studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i oktober 1990. Dette er det eneste albumet fra bandet der vokalisten Joe Lynn Turner medvirker.
Enkelte kritiske røster kalte nå bandet for «Purple Rainbow», ettersom Joe Lynn Turner hadde samarbeidet med Ritchie Blackmore i bandet Rainbow tidlig på 1980-tallet.
Albumet solgte dårlig, og Turner ble i 1992 erstattet av Ian Gillan som kom tilbake.
| Slaves and Masters er det 13 . studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i oktober 1990. Dette er det eneste albumet fra bandet der vokalisten Joe Lynn Turner medvirker.
Enkelte kritiske røster kalte nå bandet for «Purple Rainbow», ettersom Joe Lynn Turner hadde samarbeidet med Ritchie Blackmore i bandet Rainbow tidlig på 1980-tallet.
Albumet solgte dårlig, og Turner ble i 1992 erstattet av Ian Gillan som kom tilbake.
== Sporliste ==
«King of Dreams» (Turner, Blackmore, Glover) – 5:28
«The Cut Runs Deep» (Turner, Blackmore, Glover, Lord, Paice) – 5:42
«Fire in the Basement» (Turner, Blackmore, Glover, Lord, Paice) – 4:43
«Truth Hurts» (Turner, Blackmore, Glover) – 5:14
«Breakfast in Bed» (Turner, Blackmore, Glover) – 5:17
«Love Conquers All» (Turner, Blackmore, Glover) – 3:47
«Fortuneteller» (Turner, Blackmore, Glover, Lord, Paice) – 5:49
«Too Much Is Not Enough» (Turner, Held, Greenwood) – 4:17
«Wicked Ways» (Turner, Blackmore, Glover) – 6:33
== Personell ==
Ritchie Blackmore – gitar
Joe Lynn Turner – vokal
Roger Glover – bass
Jon Lord – Hammondorgel, keyboard
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Slaves and Masters på Discogs
(en) Slaves and Masters på MusicBrainz
(en) Slaves and Masters på AllMusic
Overblikk av albumet på RateYourMusic.com | lenke | 7,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Battle_Rages_On_(album) | 2023-02-04 | The Battle Rages On (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1993'] | The Battle Rages On... er det 14. studioalbumet av Deep Purple, utgitt i juli 1993. Det er det siste studioalbumet der Ritchie Blackmore medvirker, da han sluttet i bandet i november 1993, midt under den påfølgende turneen.
Joe Lynn Turner var fremdeles medlem av bandet da de startet innspillingen av albumet, men ble erstattet av Ian Gillan, og låtene ble bearbeidet og omskrevet. Turner hevdet selvsagt at den beste versjonen av albumet var da han var med i bandet.
| The Battle Rages On... er det 14. studioalbumet av Deep Purple, utgitt i juli 1993. Det er det siste studioalbumet der Ritchie Blackmore medvirker, da han sluttet i bandet i november 1993, midt under den påfølgende turneen.
Joe Lynn Turner var fremdeles medlem av bandet da de startet innspillingen av albumet, men ble erstattet av Ian Gillan, og låtene ble bearbeidet og omskrevet. Turner hevdet selvsagt at den beste versjonen av albumet var da han var med i bandet.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ritchie Blackmore, Ian Gillan og Roger Glover unntatt der hvor annet er notert.
Side én«The Battle Rages On» (Blackmore, Gillan, Glover, Jon Lord, Ian Paice) – 5:57
«Lick It Up» – 4:00
«Anya» (Blackmore, Gillan, Glover, Lord) – 6:32
«Talk About Love» (Blackmore, Gillan, Glover, Lord, Paice) – 4:08
«Time to Kill» – 5:51Side to «Ramshackle Man» – 5:34
«A Twist in the Tale» – 4:17
«Nasty Piece of Work» (Blackmore, Gillan, Glover, Lord) – 4:37
«Solitaire» – 4:42
«One Man's Meat» – 4:39
== Personell ==
Deep PurpleRitchie Blackmore – gitar
Ian Gillan – vokal
Roger Glover – bass
Jon Lord – Hammondorgel, keyboard
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) The Battle Rages On på Discogs
(en) The Battle Rages On på MusicBrainz
(en) The Battle Rages On på AllMusic
Om albumet på TheHighwayStar.com | lenke | 7,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Come_Hell_or_High_Water | 2023-02-04 | Come Hell or High Water | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1994'] | Come Hell or High Water er et konsertalbum fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i oktober 1994. Dette er det siste albumet der gitaristen Ritchie Blackmore medvirker, da han sluttet i bandet kort tid etter innspillingene. Dette er et noe spesielt konsertalbum, da låtene er redigerte.
Innspillingene ble gjort under konsertene i Stuttgart den 16. oktober og i Birmingham den 9. november 1993.
Ritchie Blackmore sluttet i bandet den 17. november 1993, umiddelbart etter bandets konsert i Helsingfors i Finland samme kveld. Dette til tross for at bandet sto foran en rekke konserter i Russland, Japan og en utsatt turné i USA.
Joe Satriani kom midlertidig inn i bandet og gjennomførte resten av turneen med Deep Purple, med unntak av konserten i Moskva i Russland som måtte avlyses.
| Come Hell or High Water er et konsertalbum fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i oktober 1994. Dette er det siste albumet der gitaristen Ritchie Blackmore medvirker, da han sluttet i bandet kort tid etter innspillingene. Dette er et noe spesielt konsertalbum, da låtene er redigerte.
Innspillingene ble gjort under konsertene i Stuttgart den 16. oktober og i Birmingham den 9. november 1993.
Ritchie Blackmore sluttet i bandet den 17. november 1993, umiddelbart etter bandets konsert i Helsingfors i Finland samme kveld. Dette til tross for at bandet sto foran en rekke konserter i Russland, Japan og en utsatt turné i USA.
Joe Satriani kom midlertidig inn i bandet og gjennomførte resten av turneen med Deep Purple, med unntak av konserten i Moskva i Russland som måtte avlyses.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ian Gillan, Ritchie Blackmore, Roger Glover, Jon Lord og Ian Paice unntatt der annet er notert.
«Highway Star» – 6:40
«Black Night» – 5:40
«A Twist in the Tale» (Gillan, Blackmore, Glover) – 4:27
«Perfect Strangers» (Gillan, Blackmore, Glover) – 6:52
«Anyone's Daughter» – 3:57
«Child in Time» – 10:48
«Anya» (Gillan, Blackmore, Glover, Lord) – 12:13
«Speed King» (Gillan,Blackmore, Glover, Lord, Paice) – 7:29
«Smoke on the Water» – 10:26
== Personell ==
Ian Gillan – vokal
Ritchie Blackmore – gitar
Roger Glover – bass
Jon Lord – Hammondorgel, keyboard
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Come Hell or High Water på MusicBrainz
Overblikk over albumet på RateYourMusic.com | lenke | 7,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Purpendicular | 2023-02-04 | Purpendicular | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1996'] | Purpendicular er det 15. studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i februar 1996 i Storbritannia og Europa og i april 1996 i USA. Det er det første albumet der gitaristen Steve Morse medvirker.
Albumet har et mere eksperimentelt uttrykk enn de foregående albumene, og Steve Morse er en av grunnene til dette. Morse har en helt annen måte å spille gitar på enn hva Ritchie Blackmore har, noe som blir tydelig på Purpendicular.
Låtene «Vavoom: Ted the Mechanic» og «Sometimes I Feel Like Screaming» blir fremdeles ofte fremført under bandets konserter.
| Purpendicular er det 15. studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i februar 1996 i Storbritannia og Europa og i april 1996 i USA. Det er det første albumet der gitaristen Steve Morse medvirker.
Albumet har et mere eksperimentelt uttrykk enn de foregående albumene, og Steve Morse er en av grunnene til dette. Morse har en helt annen måte å spille gitar på enn hva Ritchie Blackmore har, noe som blir tydelig på Purpendicular.
Låtene «Vavoom: Ted the Mechanic» og «Sometimes I Feel Like Screaming» blir fremdeles ofte fremført under bandets konserter.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ian Gillan, Steve Morse, Roger Glover, Jon Lord, og Ian Paice.
«Vavoom: Ted the Mechanic» – 4:16
«Loosen My Strings» – 5:57
«Soon Forgotten» – 4:47
«Sometimes I Feel Like Screaming» – 7:29
«Cascades: I'm Not Your Lover» – 4:43
«The Aviator» – 5:20
«Rosa's Cantina» – 5:10
«A Castle Full of Rascals» – 5:11
«A Touch Away» – 4:36
«Hey Cisco» – 5:53
«Somebody Stole My Guitar» – 4:09
«The Purpendicular Waltz» – 4:45
== Personell ==
Ian Gillan – vokal, munnspill
Steve Morse – gitar
Roger Glover – bass
Jon Lord – Hammondorgel, Keyboard
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Purpendicular på Discogs
(en) Purpendicular på MusicBrainz
(en) Purpendicular på AllMusic | lenke | 7,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Live_at_the_Olympia_%E2%80%9996 | 2023-02-04 | Live at the Olympia ’96 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1997'] | Live at the Olympia '96 er et dobbelt konsertalbum fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i juni 1997.
Albumet dokumenterer bandets Purpendicular-turné og er innspilt i Olympia i Paris den 17. juni 1996.
| Live at the Olympia '96 er et dobbelt konsertalbum fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i juni 1997.
Albumet dokumenterer bandets Purpendicular-turné og er innspilt i Olympia i Paris den 17. juni 1996.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ian Gillan, Ritchie Blackmore, Roger Glover, Jon Lord og Ian Paice unntatt der annet er notert.
=== CD 1 ===
«Fireball» – 5:01
«Maybe I'm a Leo» – 5:53
«Ted the Mechanic» (Gillan, Steve Morse, Glover, Lord, Paice) – 5:06
«Pictures of Home» – 5:58
«Black Night» – 7:33
«Cascades: I'm Not Your Lover» (Gillan, Morse, Glover, Lord, Paice) – 11:04
«Sometimes I Feel Like Screaming» (Gillan, Morse, Glover, Lord, Paice) – 7:24
«Woman from Tokyo» – 6:29
«No One Came» – 5:53
«The Purpendicular Waltz» (Gillan, Morse, Glover, Lord, Paice) – 5:11
=== CD 2 ===
«Rosa's Cantina» (Gillan, Morse, Glover, Lord, Paice) – 6:18
«Smoke on the Water» – 9:24
«When a Blind Man Cries» – 7:17
«Speed King» – 11:45
«Perfect Strangers» – 6:43
«Hey Cisco» (Gillan, Morse, Glover, Lord, Paice) – 7:27
«Highway Star» – 8:08
== Personell ==
Ian Gillan – vokal, munnspill
Steve Morse – gitar
Roger Glover – bass
Jon Lord – Hammondorgel, keyboard
Ian Paice – trommer
=== Ekstra musikere ===
Medvirker på «Highway Star», «Cascades: I'm Not Your Lover», «No One Came» og «The Purpendicular Waltz»
Vincent Chavagnac – saksofon
Christian Fourquet – trombone
Eric Mula – trompet
== Eksterne lenker ==
(en) Live at the Olympia '96 på Discogs
(en) Live at the Olympia '96 på MusicBrainz
(en) Live at the Olympia '96 på AllMusic
Overblikk av albumet på RateYourMusic.com | lenke | 7,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abandon | 2023-02-04 | Abandon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1998'] | Abandon er det 16. studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i juni 1998. Det er det siste studioalbumet der Jon Lord medvirker.
Dette albumet inneholder en lett omarbeidet tidligere utgitt Deep Purple-låt: «Bloodsucker» fra Deep Purple in Rock har på dette albumet fått tittelen «Bludsucker».
Låten «Don't Make Me Happy» ble av en feiltagelse ikke mikset i stereo og finnes derfor kun i mono.
| Abandon er det 16. studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i juni 1998. Det er det siste studioalbumet der Jon Lord medvirker.
Dette albumet inneholder en lett omarbeidet tidligere utgitt Deep Purple-låt: «Bloodsucker» fra Deep Purple in Rock har på dette albumet fått tittelen «Bludsucker».
Låten «Don't Make Me Happy» ble av en feiltagelse ikke mikset i stereo og finnes derfor kun i mono.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ian Gillan, Steve Morse, Roger Glover, Jon Lord og Ian Paice, unntatt der annet er notert.
«Any Fule Kno That» – 4:29
«Almost Human» – 4:26
«Don't Make Me Happy» – 4:56
«Seventh Heaven» – 5:25
«Watching the Sky» – 5:26
«Fingers to the Bone» – 4:47
«Jack Ruby» – 3:48
«She Was» – 4:19
«Whatsername» – 4:26
«'69» – 4:59
«Evil Louie» – 4:56
«Bludsucker» – 4:27 (Ritchie Blackmore, Gillan, Glover, Lord, Paice)
== Personell ==
Ian Gillan – vokal
Steve Morse – gitar
Roger Glover – bass
Jon Lord – Hammondorgel, Keyboard
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Abandon på Discogs
(en) Abandon på MusicBrainz
(en) Abandon på AllMusic
Overblikk av albumet på RateYourMusic.com | lenke | 7,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Total_Abandon:_Australia_%E2%80%9999 | 2023-02-04 | Total Abandon: Australia ’99 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1999'] | Total Abandon: Australia '99 er et dobbelt konsertalbum fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i oktober 1999. Albumet dokumenterer bandets Abandon-turné. Dette er det siste albumet der Jon Lord medvirker.
Innspillingen ble gjort under konserten i Melbourne Park i Melbourne i Australia den 20. april 1999.
| Total Abandon: Australia '99 er et dobbelt konsertalbum fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i oktober 1999. Albumet dokumenterer bandets Abandon-turné. Dette er det siste albumet der Jon Lord medvirker.
Innspillingen ble gjort under konserten i Melbourne Park i Melbourne i Australia den 20. april 1999.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ian Gillan, Ritchie Blackmore, Roger Glover, Jon Lord og Ian Paice unntatt der annet er notert.
=== CD 1 ===
«Vavoom: Ted the Mechanic» (Gillan, Steve Morse, Glover, Lord, Paice) – 4:50
«Strange Kind of Woman» – 6:23
«Bludsucker» – 4:56
«Pictures of Home» – 8:19
«Almost Human» (Gillan, Morse, Glover, Lord, Paice) – 6:16
«Woman from Tokyo» – 6:47
«Watching the Sky» (Gillan, Morse, Glover, Lord, Paice) – 5:46
«Fireball» – 4:44
«Sometimes I Feel Like Screaming» (Gillan, Morse, Glover, Lord, Paice) – 7:11
«Gitar-solo» (Morse) – 8:42
«Smoke on the Water» – 9:01
=== CD 2 ===
«Lazy» – 8:49
«Perfect Strangers» (Gillan, Blackmore, Glover) – 6:18
«Speed King» – 14:28
«Black Night» – 6:21
«Highway Star» – 7:16
== Personell ==
Ian Gillan – vokal
Steve Morse – gitar
Roger Glover – bass
Jon Lord – Hammondorgel, Keyboard
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Total Abandon: Australia '99 på MusicBrainz | lenke | 7,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Banan | 2023-02-04 | Banan | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Banan er en avlang frukt (eller morfologisk sett et bær) som opprinnelig kommer fra Sørøst-Asia og som vokser på bananplanter. Denne gamle kulturplanten er en stor urt, som minner om en palme. Bananer blir i dag dyrket i det tropiske beltet langs ekvator både i Amerika, Asia og Afrika. Det finnes ulike typer bananplanter som alle hører til slekten Musa.
| Banan er en avlang frukt (eller morfologisk sett et bær) som opprinnelig kommer fra Sørøst-Asia og som vokser på bananplanter. Denne gamle kulturplanten er en stor urt, som minner om en palme. Bananer blir i dag dyrket i det tropiske beltet langs ekvator både i Amerika, Asia og Afrika. Det finnes ulike typer bananplanter som alle hører til slekten Musa.
== Klassifisering ==
Ifølge botanisk terminologi er bananen et bær.
== Banansorter ==
Plantene Musa acuminata og hybriden Musa x paradisiaca er de som gir bananer som blir eksportert fra dyrkingsområdene til blant annet Norge.
Den fruktbananen som blir solgt i de fleste fruktdisker i Norge er Cavendish-banan. Den er stor og gul og inneholder rundt 110 kcal. Den viktigste grunnen til at det er den mest populære importbananen er at den er svært motstandsdyktig mot sykdommer. Dette er en mutert banan som ikke har frø – den kan bare formere seg ved rotskudd.
Kokebanan blir også kalt melbanan. Den kommer fra Sør-Amerika, Afrika og India og er nærmest som basisføde å regne i disse områdene. Det eneste som kan minne om en vanlig banan er navnet og fasongen.
Minibanan blir også kalt eplebanan og er mye mindre enn vanlige bananer – vanligvis ca 7–10 cm lang, men like tykk som en vanlig banan.
Rød banan er en relativt ny sort fruktbanan. Den er noe mindre enn vanlig banan. Denne modnes også naturlig under distribusjon. Skallet er litt tynnere enn på vanlig banan, rød-grønt før bananen blir helt moden, og går over til brun-rødt etter hvert som den blir moden.
== Anvendelse ==
I Norge spises som regel banan ubearbeidet som en frukt, enten rett fra skallet eller oppskåret i desserter som banansplitt, i frokostblandinger eller som pålegg.
I land som dyrker banan er anvendelsesområdet videre. Der lages det blant annet bananchips og kokebananen brukes i flere matretter. Frukten kan moses for å lage syltetøy eller blandes i milkshake eller jus fra andre frukter. Det finnes også bananketchup, syltebanan, bananeddik, bananvin og -øl og ulike andre banandrikker.
Også bananblomsten kan brukes i matlaging. I Sørøst-Asia blir den brukt både rå og kokt i supper og karriretter. Den myke kjernen inni bananstammen blir også brukt, særlig i burmesisk matlaging. Av melbanan blir det dessuten laget mel.
Det er også vanlig å bruke bananbladene til å servere mat på, som en slags tallerkener.
=== Bananen i østlig medisin ===
Ifølge det indiske medisinsystemet ayurveda bør frukten ideelt spises på tom mage – om morgenen. Ifølge Ayurveda vil den da ha en utrenskende effekt på kroppen. I asiatiske land er det uvanlig at folk spiser bananer om kvelden.
=== Næringsinnhold og smak ===
Det finnes mange hundre sorter banan, men de kan deles inn i to grunnsorter: vanlig fruktbanan og kokebanan. Bananer inneholder fiber, A-, B-, C- og E-vitaminer. De inneholder også mineralene fosfor, kalium, jern og sink. En stor andel er karbohydrat, men hele 74 % er vann. I en umoden banan er størsteparten av karbohydratene stivelse, men etter hvert som den modner, blir stivelsen omdannet til sukker, slik at stivelse til slutt bare utgjør 1-2 % av frukten.
Smaken og konsistensen på mange typer bananer avhenger av hvilken temperatur de modnes ved. Bananer blir ødelagt og grå ved lave temperaturer og kjøles bare ned til 13,7 °C under transport. Det er derfor viktig at man i husholdningen ikke oppbevarer banan i kjøleskap, men oppbevarer den i romtemperatur.
=== Næringsprofil ===
Per 100 gram banan (uten skall):
Energi: 89 kcal
Protein: 1,09 g
Karbohydrat: 22,84 g
Hvorav sukkerarter: 12,23
Fett: 0,33 g
Kostfiber: 2,6 g
Stivelse: 5,38 g
== Historie ==
Bananen ble domestisert i Sørøst-Asia, der det fremdeles vokser mange ville varianter. De eldste sporene etter banandyrking er funnet på Papua Ny-Guinea og er mellom 7 000 og 10 000 år gamle. Bananen ble innført til Midtøsten på 600-tallet av arabiske handelsmenn, ifølge enkelte vitenskapsmenn også til Afrika, mens funn av tre tusen år gamle bananfytolitter fra Kamerun og lingvistiske bevis på Madagaskar kan tyde på at den nådde verdensdelen tidligere.Tidlige bananer var mindre banansorter enn de som blir eksportert i stor skala i dag, og det arabiske ordet for finger, banan, kan være opphavet til navnet på frukten som vi bruker i norsk og flere andre språk. Ordet ble spredt fra Vest-Afrika av besøkende spanjoler eller portugisere, som tok plantene med seg til Amerika på 1500-tallet.
Bananhandel har spilt en enorm rolle i økonomien i Mellom-Amerika, der mange i offentlig administrasjon har skodd seg på lukrative avtaler med store, utenlandske fruktimportører. Dette medførte mye korrupsjon, og bananselskapene fikk langt på vei kontroll over styresmaktene i flere av disse landene. Derfor blir de noen ganger kalt bananrepublikker, et ord som ble brukt første gang av den amerikanske forfatteren O. Henry i 1910.De første bananene ble importert til Christiania i Norge i september 1905. Lasten inneholdt 50 bananstokker, med om lag 2000 kilo bananer. Bananene kom
fra Kanariøyene, via Elders & Fyffes avdeling i Hull i England. På vei over Nordsjøen ble de grønne bananene pakket godt inn i halm, for at de ikke skulle skades av slingringer (roll) i båten.
Norsk importør var firmaet til Christian Marius Emil Matthiessen. Dette firmaet ble etablert i juli 1886 for å drive trelasthandel og leverte i en periode kassebord til det engelske selskapet, som trengte disse til banantransporten. Da firmaet ble utkonkurrert av finske og svenske trelastfirma, forsøkte de seg i stede med bananimport. Dette ble starten på firmaet
Bama.
Etter den første vellykkede importen ble det gjort forsøk med å videresende modne bananer fra Christiania til andre byer, som Stavanger. Den lange sjøreisen gjorde imidlertid at dette var lite vellykket, og dyre bananer kunne ikke alltid brukes en gang til dyrefôr når de kom fram. Som et alternativ opprettet en i stedet nye lokale selskap som importerte direkte. I Stavanger ble firmaet A/S Banan registrert 24. desember 1908. De første
bananene kom til byen samme år. Transporten gikk fra Kanariøyene til Southampton i England med dampbåt, deretter til Hull med damplokomotiv og endelig til Stavanger med dampbåt. Etter å ha blitt modnet, ble bananene
distribuert til lokale butikker ved hjelp av hestetransport.
I 2008 ble det importert 83 000 tonn bananer til Norge, og hver nordmann spiste i gjennomsnitt om lag 96 bananer.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bananas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Banana – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | lenke | 7,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deep_Purple | 2023-02-04 | Deep Purple | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske tradisjonell metal-band', 'Kategori:Deep Purple', 'Kategori:Hardrockgrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Deep Purple er en britisk hardrock-gruppe dannet i 1968. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som pionerer innen hardrock. Bandet har siden 2022 bestått av Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice, Simon McBride og Don Airey. Bandet har operert med flere forskjellige besetninger og har i hovedsak vært aktive siden starten i 1968, bortsett fra et opphold fra 1976 til 1984. Bandets mest suksessrike periode var fra 1969 til 1973, med «Mark II»-besetningen Gillan, Glover, Paice, Ritchie Blackmore og Jon Lord.
Bandet fikk i begynnelsen lite med oppmerksomhet i hjemlandet, men hadde moderat suksess i USA med singelen «Hush». Musikkstilen var først en tidstypisk popmusikk med innslag av progressiv rock, men fra 1969 sørget den andre besetningen for at bandet ble et av verdens største innen hardrock.
Deep Purple fikk en ny vår med albumet Now What?! som ble utgitt i april 2013. Albumet gikk til topps på salgslistene i flere land, som Tyskland, Østerrike og Tsjekkia. Så også i Norge, der albumet kom på 1.-plass på VG-lista.
| Deep Purple er en britisk hardrock-gruppe dannet i 1968. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som pionerer innen hardrock. Bandet har siden 2022 bestått av Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice, Simon McBride og Don Airey. Bandet har operert med flere forskjellige besetninger og har i hovedsak vært aktive siden starten i 1968, bortsett fra et opphold fra 1976 til 1984. Bandets mest suksessrike periode var fra 1969 til 1973, med «Mark II»-besetningen Gillan, Glover, Paice, Ritchie Blackmore og Jon Lord.
Bandet fikk i begynnelsen lite med oppmerksomhet i hjemlandet, men hadde moderat suksess i USA med singelen «Hush». Musikkstilen var først en tidstypisk popmusikk med innslag av progressiv rock, men fra 1969 sørget den andre besetningen for at bandet ble et av verdens største innen hardrock.
Deep Purple fikk en ny vår med albumet Now What?! som ble utgitt i april 2013. Albumet gikk til topps på salgslistene i flere land, som Tyskland, Østerrike og Tsjekkia. Så også i Norge, der albumet kom på 1.-plass på VG-lista.
== Historie ==
=== Opprinnelsen ===
Jon Lord hadde vært proffmusiker i 3–4 år da han i 1967 møtte trommeslageren i The Searchers, Chris Curtis. The Searchers ble betegnet som et typisk «Merseybeat-band», og Curtis tok initiativ til gruppen Roundabout, der han selv skulle være trommeslager og vokalist, mens Lord skulle spille orgel. Curtis hadde funnet en fremragende gitarist ved navn Ritchie Blackmore, som på denne tiden spilte i bandet Three Musketeers. Blackmore var også britisk, men Musketeers hadde base i Hamburg Tyskland, der de en sjelden gang holdt konserter med sitt middelaldershow med tidsriktige kostymer. Det ble korrespondert en del med Blackmore på denne tiden via telegram. Blackmore kom etter hvert over til England, men øvinger var bare så vidt kommet i gang da Curtis begynte å oppføre seg merkelig. Plutselig over natten forsvant han og ingen visste hvor han hadde blitt av. Like før jul returnerte en skuffet Blackmore tilbake til Hamburg.
=== Første besetning (1968–1969) ===
Den første «fungerende» besetningen av bandet, som i 1968 tok navnet Deep Purple, var Ritchie Blackmore (gitar), Rod Evans (vokal), Jon Lord (tangenter), Nick Simper (bass) og Ian Paice (trommer). Denne besetningen ga ut tre album, Shades of Deep Purple i 1968, The Book of Taliesyn samme år og det selvtitulerte Deep Purple i 1969, før Evans og Simper ble byttet ut. Navnet Deep Purple ble foreslått fordi det var navnet på en sang som var Blackmores bestemors favorittlåt (skrevet av Peter DeRose, tekst av Mitchell Parish).
Bandet fikk en stor hit i USA i 1968 med en cover av Joe Souths «Hush». Blackmore har i ettertid innrømmet at de på denne tiden kopierte det amerikanske bandet Vanilla Fudge. Purple utviklet seg derimot raskt i en ny retning, som etter hvert skulle omskrive musikkhistorien. Det ble etter hvert klart at Evans og Simper ikke passet bandets profil og hvorpå de ble avskjediget i 1969.
=== Gillan & Glover (1969–1973) ===
Ian Gillan og Roger Glover fra bandet Episode Six ble rekruttert på henholdsvis vokal og bass. De deltok på singelen «Hallelujah (I am the Preacher)» (1969), som ikke gjorde stor suksess på listene. Besetningen ble likevel suksessrik etter hvert. Det første albumet de nye medlemmene var med på, Concerto for Group and Orchestra i 1969, var opptakene fra konsertfremføringen av Jon Lords komposisjon som prøvde å forene et rockeband og et klassisk orkester, innspilt i Royal Albert Hall i London sammen med Royal Philharmonic Orchestra.
Det første studioalbumet fra den nye besetningen var Deep Purple in Rock, et album som gjorde Deep Purple til stjerner. Albumet er et markant skille i bandets utvikling, med et stilskifte til hardrock og røffere musikk enn på de første tre studioalbumene. Blackmore og Lords virtuositet på sine instrumenter får godt spillerom på albumet, og Gillan får benyttet hele sitt stemmeregister. Sporet «Black Night» ble utgitt på singel sommeren 1970, og var bandets første store singelhit i Europa. Oppfølgeralbumet Fireball fra 1971 manglet hits, men viste bandets evne til progresjon og nytenkning. Singelen «Strange Kind of Woman» var kun med på den amerikanske utgaven av albumet, men var en stor singelhit i Europa.
I 1972 ga de ut klassikeren Machine Head, der «Smoke on the Water», som er blitt bandets best kjente låt, er med. «Highway Star», «Lazy» og «Space Truckin'» er også på denne platen, disse fire sangene har blitt spilt regelmessig på bandets konserter siden. I august 1972 ble det gjort opptak fra tre konserter under Japan-turneen. De beste opptakene ble gitt ut på konsertalbumet Made in Japan, opprinnelig tenkt kun for det japanske marked. Resultatet ble imidlertid så bra at Made in Japan ble en stor suksess verden over. Plata regnes av mange i dag som et av verdens beste konsertalbum. En single-edit av «Smoke on the Water» fra dette albumet slo an i USA, og i kjølvannet av dette ble Deep Purple i perioden 1972-1973 et av de mestselgende band i dette viktige markedet.
I 1973 kom bandets fjerde studioalbum, Who Do We Think We Are. «Woman from Tokyo» er den mest kjente sangen fra albumet. Under den påfølgende turneen skrev Ian Gillan sitt avskjedsbrev, men fullførte sine forpliktelser for bandet. Roger Glover fikk på samme tid sparken på initiativ av Blackmore, som nå var den dominerende figuren i Deep Purple.
=== Coverdale & Hughes (1973–1975) ===
Glenn Hughes fra gruppa Trapeze ble rekruttert som bassist etter Glover. Hughes var også kjent som en dyktig vokalist, og han ble med i bandet på den betingelsen at han fikk en viss andel av syngingen. Paul Rodgers, som nettopp hadde forlatt Free, ble spurt om han kunne tenke seg jobben som hovedvokalist. Han takket nei da han var i ferd med å etablere Bad Company. Etter en annonse i musikkpressen og mange auditions ble Gillan erstattet av den mørkrøstede og bluesinspirerte vokalisten David Coverdale fra Redcar i North Yorkshire, som på det tidspunktet jobbet i en klesbutikk og sang i et ukjent band. Med de to nye medlemmene på plass spilte Deep Purple inn albumet Burn til stor glede for både kritikere og fans, en periode som er dokumentert i den TV-sendte konserten California Jam sommeren 1974.
Høsten 1974 kom periodens andre og siste album, Stormbringer, et album som fikk blandet mottagelse. Gitarist Blackmore bestemte seg i 1975 for å forlate bandet, da han var av de som mislikte soul og funk-inspirasjonen bandets to nye medlemmer ønsket å videreføre. Blackmore tok med seg oppvarmingsbandet Elf med vokalist Ronnie James Dio i spissen, og dannet en ny supergruppe han kalte Rainbow. I dette bandet rendyrket han først mer episk, storslagen hardrock, før han etter flere utskiftninger fikk en viss kommersiell suksess på det tidlige 80-tallet med musikk som best kan karakteriseres som powerpop.
=== Tommy Bolin (1975–1976) ===
En kortlivet fjerde besetning med amerikanske Tommy Bolin (tidligere i Zephyr og James Gang) på gitar ga ut studioalbumet Come Taste the Band i 1975. Den nye besetningen gjennomførte en turné som ble betegnet som kaotisk og nærmest katastrofal. Årsaken til dette var Bolins avhengighet av heroin og Glenn Hughes' tiltagende narkotikamisbruk. David Coverdale, Jon Lord og Ian Paice bestemte seg for å slutte i bandet, og i mars 1976 ble Deep Purple oppløst. Bolin døde i desember samme år, bare 25 år gammel.
== Band og prosjekter under «oppløsningstiden» ==
=== Purple på is (1976–1984) ===
Etter oppløsningen av Deep Purple i 1976, spilte Lord og Paice inn en plate sammen med keyboardist Tony Ashton under gruppenavnet Paice Ashton Lord. De ble senere med i Coverdales nye band Whitesnake. Paice spilte også en periode sammen med Gary Moore.
Ian Gillan dannet først det jazz-fusion-inspirerte bandet Ian Gillan Band, før han fikk større suksess i Europa med det hardere bandet Gillan fra 1978 til 1982. I 1983 ble han med i Black Sabbath og medvirket på albumet Born Again og den påfølgende turneen.
Blackmores Rainbow hadde opparbeidet en stor tilhengerskare, først som et episk hardrockband med Dio på vokal (1975–1978), senere som mer radiovennlig powerpop med først Graham Bonnet og senere Joe Lynn Turner som vokalister.
Roger Glover var bassist i Rainbow fra 1979 til 1984.
== Gjenforening ==
=== Gillan & Glover del 2 (1984–1989) ===
I 1984 ble besetningen fra 1969 til 1973 gjenforent. Det ble mye oppstyr omkring gjenforeningen i media, og forventningene var skyhøye. Det første albumet var Perfect Strangers, som ble hyllet av både kritikere og fans. Den påfølgende verdensturneen var en kjempesuksess, med stort sett utsolgte konserter.
Oppfølgeren fra 1987, The House of Blue Light fikk ikke like entusiastisk mottakelse av fansen, men albumet solgte relativt bra. En ny verdensturné dro likevel store publikumsmengder. Denne turneen er dokumentert ved konsertalbumet Nobody's Perfect som ble utgitt i 1988.
En vedvarende personlig konflikt mellom Gillan og Blackmore førte til at Gillan fikk sparken i 1989.
=== Joe Lynn Turner som ny vokalist (1989–1992) ===
Tidligere Rainbow-vokalist Joe Lynn Turner kom inn som erstatter for Ian Gillan, og medvirket på bandets album Slaves and Masters i 1990. Mange fans hadde store problemer med å akseptere Turner i bandet. Albumet fikk variabel mottakelse. Etter den påfølgende verdensturneen fikk Glover, Lord og Paice nok, og stilte et ultimatum til Blackmore: Hvis de skulle fortsette, måtte de få Gillan tilbake. Blackmore gikk motvillig med på dette.
=== Gillan tilbake, Blackmore slutter (1992–93) ===
Arbeidet med et nye album startet tildels med omarbeiding av låter som var påbegynt før Turner fikk sparken. Albumet The Battle Rages On ble utgitt i 1993.
Personkonfliktene vedvarte imidlertid. Før høstturneen i Europa var over, kunngjorde Blackmore at han sluttet i november 1993. En miniturné i Japan i desember gjensto. Da Blackmore valgte å hoppe av uten å gi bandet noe forvarsel, skapte dette en ordkrig mellom ham og Gillan.
Etter å ha forlatt bandet, gjenforente Blackmore først Rainbow – dog med seg selv som eneste originalmedlem. Senere dannet han bandet Blackmore's Night sammen med sin fremtidige kone Candice Night. De har gitt ut flere plater, og spiller middelalderinspirert popmusikk.
== Tiden etter Blackmore ==
=== Joe Satriani som konsertmusiker (1993–1994) ===
Deep Purple skaffet på kort tid Joe Satriani som erstatter på konserter i Japan i desember 1993. Samarbeidet fungerte godt, og han ble også med dem på turné i Europa sommeren 1994. Satriani ville imidlertid ikke bli permanent medlem på grunn av egen karriere.
=== Steve Morse som ny gitarist (1994–) ===
Mot slutten av 1994 steppet gitaristen Steve Morse (USA – tidligere Dixie Dregs, Kansas, Steve Morse Band) inn for Satriani på konserter i Mexico og USA. Morse ble permanent medlem, og den sjuende besetningen ga ut de to studioalbumene Purpendicular i 1996 og Abandon i 1998 og turnerte intensivt videre.
=== Jon Lord slutter og erstattes av Don Airey (2002– ) ===
Lord sluttet i 2002 for å konsentrere seg om mer klassisk-inspirert soloarbeid. Han ble erstattet av Don Airey, med fortid blant annet fra Rainbow og Ozzy Osbourne. Denne besetningen har per 2017 gitt ut fire studioalbum, Bananas i 2003, Rapture of the Deep i 2005, Now What?! i 2013 og Infinite i 2017. I 2020 kom albumet Whoosh!.
== Diskografi ==
1968: Shades of Deep Purple
1968: The Book of Taliesyn
1969: Deep Purple
1969: Concerto for Group and Orchestra (live, med Royal Philharmonic Orchestra)
1970: In Rock
1971: Fireball
1972: Machine Head
1972: Made in Japan (live)
1973: Who Do We Think We Are
1974: Burn
1974: Stormbringer
1975: Made in Europe (live)
1975: Come Taste the Band
1984: Perfect Strangers
1987: The House of Blue Light
1988: Nobody's Perfect (live)
1990: Slaves and Masters
1993: The Battle Rages On
1994: Come Hell or High Water (live)
1996: Purpendicular
1997: Live at the Olympia '96 (live)
1998: Abandon
1999: Total Abandon: Australia '99 (live)
1999: Live at the Royal Albert Hall (live med London Symphony Orchestra og gjester)
2003: Bananas
2005: Rapture of the Deep
2013: Now What?!
2017: Infinite
2020: Whoosh!
2021: Turning to Crime
== Medlemmer ==
Ian Gillan – vokal
Simon McBride – gitar
Roger Glover – bass
Don Airey – keyboard
Ian Paice – trommer
=== Tidligere medlemmer ===
Tidslinje
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Deep Purple Appreciation Society
(en) Offisielt nettsted
(en) Deep Purple – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Deep Purple på Internet Movie Database
(en) Deep Purple på Apple Music
(en) Deep Purple på Discogs
(en) Deep Purple på MusicBrainz
(en) Deep Purple på Encyclopaedia Metallum
(en) Deep Purple på SoundCloud
(en) Deep Purple på Spotify
(en) Deep Purple på Songkick
(en) Deep Purple på Last.fm
(en) Deep Purple på Genius — sangtekster
(en) Deep Purple på AllMusic
Deep Purple på Twitter
Deep Purple på Facebook
Deep Purple på Instagram
Deep Purple på YouTube
Deep Purple på Myspace
Deep Purple Diskografi Deep Purple Diskografi | lenke | 7,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pietro_Nardini | 2023-02-04 | Pietro Nardini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1793', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1722', 'Kategori:Italienske fiolinister', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Livorno', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Pietro Nardini (1722–1793) var en italiensk fiolinist og førklassisistisk komponist.
| Pietro Nardini (1722–1793) var en italiensk fiolinist og førklassisistisk komponist.
== Liv og virke ==
Allerede fra sitt tolvte år studerte Nardini med fiolinvirtuosen og komponisten Giuseppe Tartini. I 1762 ble han kammermusiker ved det Niccolò Jommelli-ledede hoffkapellet i Stuttgart og var konsertmester på samme sted mellom 1763 og 1765. Etter 1765 var han flere ganger ved hoffet i Braunschweig. I 1769 ble han konsertmester og i 1770 musikkdirektør ved hoffet til storhertug Leopold i Firenze. Denne posten hadde han livet ut.
Nardini spilte i begge bryllupene til keiser Josef II (i 1760 og 1765). Til Nardinis betydeligste elever hører Bartolomeo Campagnoli og Thomas Linley junior («den engelske Mozart»).
De få komposisjoner Nardini skrev er holdt i en førklassisistisk stil, alle melodiøse, sentimentale, lett spillbare og nyttige for tekniske studier. Tartinis påvirkning kan spores i de fleste av Nardinis verk, men eleven mangler lærerens dybde, patos og konsentrerte energi.
== Ry i samtida ==
Leopold Mozart hørte Nardini i Schloss Ludwigsburg 1763 og skrev i et brev: «Si til H. Wenzl at jeg i sannhet har hørt Nardini, og at det ikke finnes vakrere, renere, mer egal tone og smakfullt kantabilespill»Charles Burney noterte i Firenze 1770: «Denne ettermiddagen hadde jeg gleden av å høre herr Nardini, for meg framstår han som den beste fiolinisten i hele Italia.»Dikteren og musikkskribenten Christian Friedrich Daniel Schubart skrev: «Det er umulig å beskrive ømheten i foredraget hans: hver cesur fortoner seg som en kjærlighetserklæring. Man har sett iskalde fyrster og hoffdamer gråte når han spilte en adagio.»
== Verk i utvalg ==
op.1 6 Concerti per violino solo e orchestra (Amsterdam 1765)
op.5 6 Solo per violino e basso continuo (London ca. 1760)
op.2 6 Solo per violino e basso continuo (Amsterdam ca. 1770)
7 Sonate per violino «avec les Adagios brodés» (publisert Paris 1798)
Sonate énigmatique (publisert Paris 1803)
6 Concerti per violino solo e orchestra (bevart som manuskript)
14 Menuetti per due violini e basso continuo (London ca. 1750)
6 Duetti per due viole (London ca. 1775)
6 strykekvartetter (Firenze ca. 1782)
8 triosonater
Romanza per due violini
== Eksterne lenker ==
(en) Pietro Nardini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fritt tilgjengelige noter av Pietro Nardini i International Music Score Library Project
Nardini på Tesori Musicali Toscani
== Noter og referanser == | Pietro Nardini (1722–1793) var en italiensk fiolinist og førklassisistisk komponist. | 7,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qu_Yuan | 2023-02-04 | Qu Yuan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 278 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 340 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 343 f.Kr.', 'Kategori:Kinesiske diktere', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Yichang', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Qu Yuan (kinesisk: 屈原, pinyin: Qū Yuán; født ca. 340 f.Kr. kanskje i Zigui i det som nå er provinsen Hubei, rituelt selvmord 278 f.Kr.) var en dikter fra De stridende rikers tid i det gamle Kina. Han er den første kinesiske dikter som man har noenlunde sikrede historiske opplysninger om.
Han skal ha vært et aristokratisk medlem av kongehuset Chu og satt på høye poster i kong Huais hoff.
Qu Yuan arbeidet for en allianse med andre stater for å kunne motstå staten Qins maktutberedelse. Man hans råd ble ikke lyttet til og han ble motarbeidet og marginalisert av andre embedsmenn ved hoffet. Stilt overfor sine kollegers korrupsjon og kongens mangelfulle styringsevner trakk han seg, gikk i eksil.
Etter mange års omflakkende tilværelse druknet han seg i elven Miluo. Verkene Chuci og Shijing tilskrives ham, men det som i alle fall er sikkert er at han var forfatter av verket Lisao 離騷, et langt klagedikt som skulle få stor betydning for senere diktning, ikke minst for Fu-diktningen på Han-tiden.
Qu Yuan til ære feires hvert år dragebåtfesten. Det fortelles at folket som bodde langs Miloos elvebredd, der Qu Yuan druknet seg, sørget over hans død. For at ikke fiskene skulle fortære hans legeme rodde de ifølge legenden opp og ned elven Miluo Jiang, plasket med årene og slo på tromme for å distrahere fisken, og kastet ut ris for at fiskene heller skulle spise seg mette på det.
| Qu Yuan (kinesisk: 屈原, pinyin: Qū Yuán; født ca. 340 f.Kr. kanskje i Zigui i det som nå er provinsen Hubei, rituelt selvmord 278 f.Kr.) var en dikter fra De stridende rikers tid i det gamle Kina. Han er den første kinesiske dikter som man har noenlunde sikrede historiske opplysninger om.
Han skal ha vært et aristokratisk medlem av kongehuset Chu og satt på høye poster i kong Huais hoff.
Qu Yuan arbeidet for en allianse med andre stater for å kunne motstå staten Qins maktutberedelse. Man hans råd ble ikke lyttet til og han ble motarbeidet og marginalisert av andre embedsmenn ved hoffet. Stilt overfor sine kollegers korrupsjon og kongens mangelfulle styringsevner trakk han seg, gikk i eksil.
Etter mange års omflakkende tilværelse druknet han seg i elven Miluo. Verkene Chuci og Shijing tilskrives ham, men det som i alle fall er sikkert er at han var forfatter av verket Lisao 離騷, et langt klagedikt som skulle få stor betydning for senere diktning, ikke minst for Fu-diktningen på Han-tiden.
Qu Yuan til ære feires hvert år dragebåtfesten. Det fortelles at folket som bodde langs Miloos elvebredd, der Qu Yuan druknet seg, sørget over hans død. For at ikke fiskene skulle fortære hans legeme rodde de ifølge legenden opp og ned elven Miluo Jiang, plasket med årene og slo på tromme for å distrahere fisken, og kastet ut ris for at fiskene heller skulle spise seg mette på det.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Franz Xaver Biallas: C'hü Yüans Fahrt in die Ferne: Text, Übersetzung und Anmerkungen, Leipzig: Verlag Asia Major, 1931
Albert Richard Davis (red.): The Penguin Book of Chinese Verse, Baltimore: Penguin Books, 1970
David Hawkes: Ch'u tz'u: The Songs of the South, an Ancient Chinese Anthology, Oxford: Clarendon Press, 1959
David Hawkes: «The Quest of the Goddess» – Studies in Chinese Literary Genres, Berkeley: University of California Press, 1974
David Hinton: Classical Chinese Poetry: An Anthology, New York: Farrar, Strauss, and Giroux, 2008. ISBN 0-374-10536-7 / ISBN 978-0-374-10536-5.
Joan Judge: Print and politics: 'Shibao' and the culture of reform in late Qing China, Palo Alto: Stanford University Press, 1996. ISBN 0-8047-2741-4
Laurence A. Schneider: A Madman of Ch'u: The Chinese Myth of Loyalty and Dissent, Berkeley: University of California Press, 1980
Arthur Waley: The nine songs; a study of shamanism in ancient China, San Francisco: City Lights Books, 1973. ISBN 0-87286-075-2
Burton Watson: Early Chinese Literature, New York: Columbia University Press, 1962
Wai-lim Yip: Chinese Poetry: An Anthology of Major Modes and Genres, Durham and London: Duke University Press, 1997. ISBN 0-8223-1946-2
== Eksterne lenker ==
"Qu Yuan (Chu Yuan), the great poet"
"This article has photos of Qu Yuan's hometown before it was submerged by the dams project"
"The Dragon Boat Festival" (article reproduced from Volume 1, number 2 of the newsletter of Families with Children from China of the San Francisco Bay Area) | Qu Yuan (kinesisk: 屈原, pinyin: Qū Yuán; født ca. 340 f. | 7,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selskapsreisen | 2023-02-04 | Selskapsreisen | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1980', 'Kategori:Filmer regissert av Lasse Åberg', 'Kategori:Julefilmer', 'Kategori:Svenske filmkomedier', 'Kategori:Svenskspråklige filmer'] | Selskapsreisen (originaltittel: Sällskapsresan eller Finns det svenskt kaffe på grisfesten) er en svensk filmkomedie fra 1980.
| Selskapsreisen (originaltittel: Sällskapsresan eller Finns det svenskt kaffe på grisfesten) er en svensk filmkomedie fra 1980.
== Handling ==
Selskapsreisen er den første filmen i en serie der seeren blir kjent med antihelten Stig-Helmer Olsson (samme karakter dukker også opp i filmen Hvordan man gjør gutter av menn fra 1979, da med navnet Helge Jonsson) og hans venner. I filmen drar Stig-Helmer på charterreise til det fiktive stedet Nueva Estocolmo («Nye Stockholm») på Gran Canaria. Hovedhandlingen kretser rundt Stig-Helmer (Lasse Åberg) og nordmannen Ole Bramserud (Jon Skolmen), som helt tilfeldig havner ved siden av hverandre. Deres korte tid sammen på Gran Canaria kommer til å ligge til grunn for et langt framtidig kameratskap.
== Medvirkende ==
Lasse Åberg – Stig-Helmer Olsson
Jon Skolmen – Ole Bramserud
Kim Anderzon – Siv Åman
Lottie Ejebrant – Maj-Britt «Majsan» Lindberg
Roland Jansson – Gösta Angerud
Magnus Härenstam – Dr. B. A:son Levander
Weiron Holmberg- Robban Söderberg
Sven Melander – Berra Ohlsson
Ted Åström – Lasse Lundberg
Svante Grundberg – herr Storch
Eva Örn – fru Storch
== Oppfølgere ==
Det er produsert fire oppfølgere til Selskapsreisen hvor Stig-Helmer gir seg ut på nye reiser og eventyr. Samtlige er utgitt i VHS- og DVD-format.
Selskapsreisen 2
S. O. S. Selskapsreisen 3
Selskapsgolferen
Helsereisen
The Stig-Helmer Story
== Eksterne lenker ==
(en) Selskapsreisen på Internet Movie Database
(no) Selskapsreisen hos Filmfront
(no) Selskapsreisen på NRK TV
(sv) Selskapsreisen i Svensk Filmdatabas
(da) Selskapsreisen i Danmark Nationale Filminstitut
(nl) Selskapsreisen på MovieMeter
(en) Selskapsreisen på AllMovie
(en) Selskapsreisen på Rotten Tomatoes
Intervju med Lasse Åberg om filmene
Svensk filmrecension | Selskapsreisen (originaltittel: Sällskapsresan eller Finns det svenskt kaffe på grisfesten) er en svensk filmkomedie fra 1980. | 7,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Parelius | 2023-02-04 | Fredrik Parelius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Norske kongofarere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fredrik Arnoldus Parelius (født 25. mars 1879 i Kristiania, død 25. juli 1970) var en norsk forfatter, jurist, offiser, forretningsmann i Amerika, dommer og hvalfangstkonsesjonær i Belgisk Kongo, plantasjebestyrer, globetrotter og mye mer.
Hans far var fabrikkeier Annæus Benedictus Parelius og mor var ugift tjenestepike Julie Mathea Skarpsno. I løpet av sine fire første år hadde Fredrik vært på 20 barnehjem, deretter fikk han et mer stabilt fosterhjem. Julie holdt også kontakt med barna og prostituerte seg for å kunne forsørge seg selv og to barn. Fredrik møtte aldri sin far som døde da han var 8 år. Han fikk imidlertid skolegang og klarte seg bra. Ti år gammel var han gårdsbestyrer i Rygge for en gård som tilhørte en venninne av moren.
Han finansierte selv sin middelsskoleeksamen og fikk arbeide hos en overrettsdommer. Der møtte han også Hans Jæger, Gunnar Heiberg, kanskje også Inge Heiberg. Senere fikk han jobb som prokurist hos en byggmester som var lite skrivefør og samtidig gjorde han selv gode penger.
Han avla eksamen artium i 1898, tok første avdeling på Krigsskolen i 1901 og var ferdig jurist allerede i 1904.
| Fredrik Arnoldus Parelius (født 25. mars 1879 i Kristiania, død 25. juli 1970) var en norsk forfatter, jurist, offiser, forretningsmann i Amerika, dommer og hvalfangstkonsesjonær i Belgisk Kongo, plantasjebestyrer, globetrotter og mye mer.
Hans far var fabrikkeier Annæus Benedictus Parelius og mor var ugift tjenestepike Julie Mathea Skarpsno. I løpet av sine fire første år hadde Fredrik vært på 20 barnehjem, deretter fikk han et mer stabilt fosterhjem. Julie holdt også kontakt med barna og prostituerte seg for å kunne forsørge seg selv og to barn. Fredrik møtte aldri sin far som døde da han var 8 år. Han fikk imidlertid skolegang og klarte seg bra. Ti år gammel var han gårdsbestyrer i Rygge for en gård som tilhørte en venninne av moren.
Han finansierte selv sin middelsskoleeksamen og fikk arbeide hos en overrettsdommer. Der møtte han også Hans Jæger, Gunnar Heiberg, kanskje også Inge Heiberg. Senere fikk han jobb som prokurist hos en byggmester som var lite skrivefør og samtidig gjorde han selv gode penger.
Han avla eksamen artium i 1898, tok første avdeling på Krigsskolen i 1901 og var ferdig jurist allerede i 1904.
== I Kongo ==
I 1906 tok han tjeneste som offiser i Kongo, men da det ble kjent at han var jurist, ble han i stedet utnevnt som dommer i Mongala. Parelius fant seg en afrikansk kone i høvdingedatteren Yera. Han var en av dem som var åpen på at de hvite gjerne kunne ha både en og flere innfødte «koner». Parelius ble også innført i den lokale kultur av sin kone og sin «svigerfamilie». Selv skrev han at han heller dømte etter innfødt sedvanerett enn etter belgiske lover.
I sine noveller tar han ofte de innfødtes parti mot de hvite utbytterne.
Hans afrikanske navn var Judchi (av det franske ordet for dommer) eller Mazanga som betyr «Jeg trekker meg tilbake!»
Etter Kongooppholdet var han i Nord-Amerika et par år, deretter plantasjebestyrer for fyrsten av Monaco i Øst-Afrika og fra 1913 til 18 var han tilbake i Kongo for å ivareta norske hvalfangstinteresser. Han bodde også i Frankrike en ti års tid. Tilbake i Oslo arbeidet han som overrettssakfører og var i en årrekke formann for Kunstnerforeningen.
Sammen med sin norske kone Signe ga han en verdifull samling Munchmalerier til Kunstnerforeningens restaurant Blom. Avkastningen av Signe og Fredrik Parelius' Fond finansierer Kunstnerforeningens stipend ("Blom-stipend") og årlige ærespris, kalt Pareliusprisen.
== Litterær produksjon ==
Hans litterære produksjon faller i to grupper, noveller og romaner fra Kongo og Kristianiaromaner. Det meste han skrev er hentet fra egne opplevelser og erfaringer. Min sorte legende (1919), Urskogens fredløse (1921) og Trope (1929) har stoff fra Afrika.
I Min sorte legende er hovedpersonen dommer hos azandefolket, blodsbror med høvdingen og gift med hans datter. I Urskogens fredløse er hovedpersonen en azande på flukt fra kolonimaktens grusomheter. Begge romanene er sanselige og erotiske. De må ha vært sterk kost på det norske bokmarkedet.
Hans hovedverk er likevel Kristianiaromanen Drift (1928), en intim miljøskildring fra Vika og livet der: fattigdommen, gatepikene og bordellene. Livet skildres likevel innefra. Hovedpersonen, Gunvor er en slags Albertine-skikkelse, klarer seg godt både når det gjelder sosialt og med sitt eget selvbilde. På mange måter er dette er et bilde av hans mor.
== Bibliografi ==
Agny, 1919
Min sorte legende, 1919
Urskogens fredløse, 1921
Bastarden, 1922
Kristian Winterfeldt, 1923
Cesar Borgia', skuespill, 1926
Drift, 1928 (ny utg. 1980)
Trope, 1929
Fata Morgana, 1932
Gale faktorer, 1942
== Referanser ==
== Kilder ==
Espen Wæhle, Monganga Makazzi, Judchi og andre nordmenn under Kongo-stjernen 1885 – 1918. I Nordmenn i Afrika – Afrikanere i Norge Kirsten Alsaker Kjerland og Anne K. Bang (red). Bergen 2002
Philip Houm, Norges litteraturhistorie fra 1914 til 1950-årene, Oslo 1955, s.277ff.
== Eksterne lenker ==
(no) Fredrik Parelius hos Sceneweb | Fredrik Arnoldus Parelius (født 25. mars 1879 i Kristiania, død 25. | 7,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tariq_Ramadan | 2023-02-04 | Tariq Ramadan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Islamsk teologi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Genève', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveitsiske professorer'] | Tariq Ramadan (født 26. august 1962 i Genève) er en sveitsisk professor i islamstudier, som er blitt omtalt som en av de viktigste intellektuelle i vår tid. Han er mest kjent for sitt reformarbeid innenfor islam, og sitt brobyggerarbeid mellom islamsk religion og vestlig kultur, som han ikke ser noe grunnleggende motsetningsforhold mellom. I tillegg til sitt professorat i kontemporære islamstudier ved Universitetet i Oxford, er Ramadan gjesteprofessor ved en rekke universiteter, og leder den Brussel-baserte tenketanken European Muslim Network.
Ramadan har engasjert seg i arbeidet med å integrere islam i Europa, og har blitt omtalt som islams Martin Luther. Samtidig er han en omstridt person og har blitt beskyldt for å tale med to tunger. Under sitt konsulentarbeid for flerkulturell dialog i Rotterdam i 2009, ble han for eksempel beskyldt for å komme med homofobe uttalelser på arabiskspråklige kassetter, men en gjennomgang av kassettene viste at det ikke var grunnlag for beskyldningene. Senere samme år ble han oppsagt både fra konsulentjobben og fra stillingen som gjesteprofessor ved Erasmus Universiteit Rotterdam. Begrunnelsen da var imidlertid at han hadde et «indirekte forhold til det iranske regimet» som programleder for «Islam og livet», et debattprogram på den engelskspråklige, statsfinansierte iranske TV-kanalen Press TV. Oppsigelsen ble av andre universitetsansatte kritisert for å være politisk motivert.I kjølvannet av #metoo-bevegelsen har Ramadan blitt anklaget for mange tilfeller av seksuell trakassering og voldtekt. Oktober 2016 beskyldte den muslimske forfatteren og feministen Henda Ayari ham for å ha voldtatt henne på et hotellrom i Paris i 2012. Ayari fortalte den samme historien i boken J'ai choisi d'être libre, utgitt i november 2016. Men da uten å navngi Ramadan. Ayari hevdet hun holdt det skjult så lenge grunnet frykt som følge av trusler fra Ramadan. Han er i tillegg beskyldt for voldtekt av en 42 år gammel muslimsk konvertitt på et hotell i Lyon i oktober 2009. Etter at Ayaris anklage mot Ramadan ble kjent, har det kommet mange anklager om trakassering mot Ramadan i sosiale medier og franske aviser. Tilsammen fem kvinner har anklaget ham for voldtekt. Anklagene førte til at han høsten 2017 ble suspendert fra sin stilling ved Universitetet i Oxford. Februar 2018 ble han varetektsfengslet og siktet for to voldtekter. Etter først å ha benektet enhver seksuell relasjon til de to første som anklaget ham, innrømmet han senere å ha hatt seksuelle forhold med dem etter å ha blitt konfrontert med beviser. Oktober 2018 hevdet Ramadan at han hadde hatt relasjoner som lignet på sexspill av den underdanig-dominerende typen. Han hevdet videre at det alltid foregikk på en samtykkende og vitende måte. September 2018 startet etterforskning mot Ramadan for voldtekt av en sveitsisk kvinne i Genève i 2008.Ramadan er barnebarn til Hassan al-Banna, grunnleggeren av Det muslimske brorskapet, noe han har fått lide under i debatter. «Som barnebarn av grunnleggeren av Det muslimske brorskap var jeg per definisjon farlig» skriver han i Islam og friheten (2009).
Ramadan er gift og har fire barn.
Ramadan fikk påvist multippel sklerose i 2006.
| Tariq Ramadan (født 26. august 1962 i Genève) er en sveitsisk professor i islamstudier, som er blitt omtalt som en av de viktigste intellektuelle i vår tid. Han er mest kjent for sitt reformarbeid innenfor islam, og sitt brobyggerarbeid mellom islamsk religion og vestlig kultur, som han ikke ser noe grunnleggende motsetningsforhold mellom. I tillegg til sitt professorat i kontemporære islamstudier ved Universitetet i Oxford, er Ramadan gjesteprofessor ved en rekke universiteter, og leder den Brussel-baserte tenketanken European Muslim Network.
Ramadan har engasjert seg i arbeidet med å integrere islam i Europa, og har blitt omtalt som islams Martin Luther. Samtidig er han en omstridt person og har blitt beskyldt for å tale med to tunger. Under sitt konsulentarbeid for flerkulturell dialog i Rotterdam i 2009, ble han for eksempel beskyldt for å komme med homofobe uttalelser på arabiskspråklige kassetter, men en gjennomgang av kassettene viste at det ikke var grunnlag for beskyldningene. Senere samme år ble han oppsagt både fra konsulentjobben og fra stillingen som gjesteprofessor ved Erasmus Universiteit Rotterdam. Begrunnelsen da var imidlertid at han hadde et «indirekte forhold til det iranske regimet» som programleder for «Islam og livet», et debattprogram på den engelskspråklige, statsfinansierte iranske TV-kanalen Press TV. Oppsigelsen ble av andre universitetsansatte kritisert for å være politisk motivert.I kjølvannet av #metoo-bevegelsen har Ramadan blitt anklaget for mange tilfeller av seksuell trakassering og voldtekt. Oktober 2016 beskyldte den muslimske forfatteren og feministen Henda Ayari ham for å ha voldtatt henne på et hotellrom i Paris i 2012. Ayari fortalte den samme historien i boken J'ai choisi d'être libre, utgitt i november 2016. Men da uten å navngi Ramadan. Ayari hevdet hun holdt det skjult så lenge grunnet frykt som følge av trusler fra Ramadan. Han er i tillegg beskyldt for voldtekt av en 42 år gammel muslimsk konvertitt på et hotell i Lyon i oktober 2009. Etter at Ayaris anklage mot Ramadan ble kjent, har det kommet mange anklager om trakassering mot Ramadan i sosiale medier og franske aviser. Tilsammen fem kvinner har anklaget ham for voldtekt. Anklagene førte til at han høsten 2017 ble suspendert fra sin stilling ved Universitetet i Oxford. Februar 2018 ble han varetektsfengslet og siktet for to voldtekter. Etter først å ha benektet enhver seksuell relasjon til de to første som anklaget ham, innrømmet han senere å ha hatt seksuelle forhold med dem etter å ha blitt konfrontert med beviser. Oktober 2018 hevdet Ramadan at han hadde hatt relasjoner som lignet på sexspill av den underdanig-dominerende typen. Han hevdet videre at det alltid foregikk på en samtykkende og vitende måte. September 2018 startet etterforskning mot Ramadan for voldtekt av en sveitsisk kvinne i Genève i 2008.Ramadan er barnebarn til Hassan al-Banna, grunnleggeren av Det muslimske brorskapet, noe han har fått lide under i debatter. «Som barnebarn av grunnleggeren av Det muslimske brorskap var jeg per definisjon farlig» skriver han i Islam og friheten (2009).
Ramadan er gift og har fire barn.
Ramadan fikk påvist multippel sklerose i 2006.
== Utvalgte Utgivelser ==
På norskEuropeisk islam : å være muslim i Vesten (2009), ISBN 8202289157. Originalt utgitt som To be a European Muslim : a study of Islamic sources in the European context (1999).
Islam og friheten (2009), ISBN 8202289157. Originalt utgitt som Islam e libertá (2008).
Mangfoldets filosofi : en søken etter mening (2010), ISBN 978-82-02-30487-4. Originalt utgitt som The quest for meaning : developing a philosophy of pluralism (2010).På engelskIslam, the West, and the Challenge of Modernity, 2001. ISBN 0-86037-311-8
Western Muslims and the future of Islam, 2004. ISBN 0-19-517111-X
In the Footsteps of the Prophet: Lessons from the Life of Muhammad, 2007. ISBN 978-0195308808
Radical Reform: Islamic Ethics and Liberation, 2009. ISBN 978-0-19-533171-4
What I Believe, 2009. ISBN 978-0-19-538785-8
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tariq Ramadan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hjemmeside ved Oxford
Anmeldelse av Europeisk islam – Å være muslim i Vesten på nrk.no | | fsted = Genève | 7,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mannen_i_m%C3%A5nen_(dikt) | 2023-02-04 | Mannen i månen (dikt) | ['Kategori:Dikt'] | Mannen i månen (engelsk: The man in the moon) er et engelsk dikt fra 1325. Diktet handler om mannen i månen, som er bonde. Han tar seg en tur ned til jorda og stjeler av avlingen. Fogden oppdager tyveriet, og mannen i månen må gi fra seg klærne i pant. Jeg-personen i diktet prøver å få mannen i månen med på å lure fogden til å drikke booze (brennevin) med dem, for deretter å ta klærne fra ham når han er beruset. Men mannen i månen hører ikke, og jeg-personen roper enda en gang: «Kom ned, så skal vi få dette til. Jeg vet at du er amarscled.»Diktet har skapt interesse hos språkforskere av flere årsaker. Blant annet er det her vi første gang kan lese om booze, som forøvrig har blitt et vanlig ord. Det andre spesielle ordet er amarscled som er nevnt her for første og siste gang.
Førsteamanuensis Merja Stenroos som er prosjektleder for The Middle English Grammar Project ved UiS har publisert en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Notes and Queries med en sannsynlig forklaring på ordet amarscled. Ordet er veldig likt et annet ord, nemlig malscren, som betyr å forhekse eller forvirre. Gruppen har kommet frem til at amarscled betyr det samme.
Siste vers av diktet der ordet amarscled er brukt for første og foreløpig siste gang:þis mon hereþ me nout þah ich to hym crye
ichot þe cherl is def þe del hym todrawe
þah ich yeye vpon heþ nulle nout hye
þe lostlase ladde con nout o lawe
Hupe forþ hubert hosede pye
ichot þart amarscled into þe mawe
þah me teone wiþ hym þat myn teh mye
þe cherld nul nout adoun er þe day dawe
| Mannen i månen (engelsk: The man in the moon) er et engelsk dikt fra 1325. Diktet handler om mannen i månen, som er bonde. Han tar seg en tur ned til jorda og stjeler av avlingen. Fogden oppdager tyveriet, og mannen i månen må gi fra seg klærne i pant. Jeg-personen i diktet prøver å få mannen i månen med på å lure fogden til å drikke booze (brennevin) med dem, for deretter å ta klærne fra ham når han er beruset. Men mannen i månen hører ikke, og jeg-personen roper enda en gang: «Kom ned, så skal vi få dette til. Jeg vet at du er amarscled.»Diktet har skapt interesse hos språkforskere av flere årsaker. Blant annet er det her vi første gang kan lese om booze, som forøvrig har blitt et vanlig ord. Det andre spesielle ordet er amarscled som er nevnt her for første og siste gang.
Førsteamanuensis Merja Stenroos som er prosjektleder for The Middle English Grammar Project ved UiS har publisert en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Notes and Queries med en sannsynlig forklaring på ordet amarscled. Ordet er veldig likt et annet ord, nemlig malscren, som betyr å forhekse eller forvirre. Gruppen har kommet frem til at amarscled betyr det samme.
Siste vers av diktet der ordet amarscled er brukt for første og foreløpig siste gang:þis mon hereþ me nout þah ich to hym crye
ichot þe cherl is def þe del hym todrawe
þah ich yeye vpon heþ nulle nout hye
þe lostlase ladde con nout o lawe
Hupe forþ hubert hosede pye
ichot þart amarscled into þe mawe
þah me teone wiþ hym þat myn teh mye
þe cherld nul nout adoun er þe day dawe
== Kilder ==
www.forskning.no om Mannen i månen
== Litteratur ==
Janna Müller,Frauke Reitemeier (red.): Von Æthelred zum Mann im Mond: Forschungsarbeiten aus der englischen Mediävistik, Göttingen, 2010. | Mannen i månen (engelsk: The man in the moon) er et engelsk dikt fra 1325. Diktet handler om mannen i månen, som er bonde. | 7,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_hebraiske_bokuka | 2023-02-04 | Den hebraiske bokuka | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Festivaler', 'Kategori:Hebraisk', 'Kategori:Israelsk kultur', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1926', 'Kategori:Severdigheter i Asia', 'Kategori:Turisme i Israel'] | Den hebraiske bokuka (hebraisk: שבוע הספר העברי) er et årlig arrangement for feiring av litteratur i Staten Israel. I løpet av den hebraiske bokuka organiseres det store dagslange utendørs bokmesser i Israels største byer, hvor forlag markedsfører og selger sine produkter, som oftest med avslag. Vanligvis er det på denne tiden salg i israelske bokbutikker, som kan vare opptil en måned.
De siste årene har bokuka blitt utvidet til 10 dager.
I tillegg til boksalg arrangeres det en rekke litterære begivenheter under bokuka, slik som forfattersammenkomster, offentlige lesekvelder og prisutdelingsseremoni for Sapir-prisen. Media fokuserer også ekstra mye på litteratur under arrangementet.
| Den hebraiske bokuka (hebraisk: שבוע הספר העברי) er et årlig arrangement for feiring av litteratur i Staten Israel. I løpet av den hebraiske bokuka organiseres det store dagslange utendørs bokmesser i Israels største byer, hvor forlag markedsfører og selger sine produkter, som oftest med avslag. Vanligvis er det på denne tiden salg i israelske bokbutikker, som kan vare opptil en måned.
De siste årene har bokuka blitt utvidet til 10 dager.
I tillegg til boksalg arrangeres det en rekke litterære begivenheter under bokuka, slik som forfattersammenkomster, offentlige lesekvelder og prisutdelingsseremoni for Sapir-prisen. Media fokuserer også ekstra mye på litteratur under arrangementet.
== Opprinnelse og historie ==
Ifølge de israelske styresmaktene begynte den hebraiske bokuka i 1926 som en éndagsbegivenhet som fant sted i Rotchild Boulevard, Tel Aviv. Grunnleggeren av Masada Press, Bracha Peli, lanserte den første bokdagen i 1926 og solgte bøker med rabatt. Siden 1961 har den hebraiske bokuka vært en landsdekkende, ukeslang begivenhet som finner sted hvert år om sommeren.
== Eksterne lenker ==
Ways To "Green" Hebrew Book Week
Hebrew Book Week 2006 , nyhetsartikkel på de israelske styresmaktenes nettsider
Hebrew Book Week to open June 7, nyhetsartikkel fra det israelske tidsskriftet Yedioth Ahronoth
Book Watch: 'For the sake of the book', nyhetsartikkel fra den israelske avisen The Jerusalem Post | [hasefer 2005.jpg|thumb|200px|right|Den hebraiske bokuka 2005], [[Israel Museum, Jerusalem]] | 7,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neo_Dada | 2023-02-04 | Neo Dada | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jono El Grande-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2009', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Neo Dada er et musikkalbum med Jono El Grande, utgitt i 2009.
| Neo Dada er et musikkalbum med Jono El Grande, utgitt i 2009.
== Sporliste ==
«Neo Dada»
«Ballet Morbido In a Dozen Tiny Movements»
«Oslo City Suite»
«Your Mother Eats Like a Platipus»
«Big Ben Dover»
«Three Variations On a Mainstream Neurosis»
«Choko King»
== Eksterne lenker ==
(en) Neo Dada på Discogs | Neo-dada (eller nydadaisme) er en betegnelse brukt på en del kunstnere i etterkrigstiden, hvis metoder og ideer sammenfalt med den tidligere dadaistiske kunsten. Neo-dada kjennetegnes av bruken av moderne materialer, populærkulturelt billedmateriale og absurdistiske kontraster. | 7,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Objet_trouv%C3%A9 | 2023-02-04 | Objet trouvé | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedkunst', 'Kategori:Franske ord og uttrykk', 'Kategori:Kunstverk'] | Objet trouvé er et fransk uttrykk for funnet gjenstand i en kunstnerisk kontekst. På engelsk kalt for Found Object og Readymade. Begrepet betegner masseproduserte, hverdagslige gjenstander, som normalt ikke har en kunstnerisk hensikt, blir plassert inn i en bevisst kunstnerisk sammenheng, og sådan endrer dens opprinnelige betydning.
Slike objekter kan monteres uten å bli bearbeidet, men av en kunstner, på en måte og i en sammenheng som gjør dette til et kunstnerisk uttrykk. Gjenstandene kan omfatte alt fra hverdagsgjenstander til funn i naturen, og har det felles at de opprinnelig eksisterte av en annen grunn enn å bli kunst. Disse objektene kan karakteriseres som noe som ikke handler om smak eller estetikk, men som blir til kunst i det øyeblikk det velges ut av kunstneren. Bruken av objet trouvé som meningsbærende objekter skal engasjere tanken før øyet, og få betrakteren til å delta og reflektere.
Monterte ansamlinger av objekter kalles assemblage (om tredimensjonale montasjer) eller collage (collagen er tilnærmet to-dimensjonal, gjerne også mere bearbeidet enn assemblagen).
Objet trouvé som kunstnerisk uttrykksform er fortsatt i bruk, men ofte ved at noe ved objektet endres eller bearbeides slik at det ikke fremstår i ren form.
| Objet trouvé er et fransk uttrykk for funnet gjenstand i en kunstnerisk kontekst. På engelsk kalt for Found Object og Readymade. Begrepet betegner masseproduserte, hverdagslige gjenstander, som normalt ikke har en kunstnerisk hensikt, blir plassert inn i en bevisst kunstnerisk sammenheng, og sådan endrer dens opprinnelige betydning.
Slike objekter kan monteres uten å bli bearbeidet, men av en kunstner, på en måte og i en sammenheng som gjør dette til et kunstnerisk uttrykk. Gjenstandene kan omfatte alt fra hverdagsgjenstander til funn i naturen, og har det felles at de opprinnelig eksisterte av en annen grunn enn å bli kunst. Disse objektene kan karakteriseres som noe som ikke handler om smak eller estetikk, men som blir til kunst i det øyeblikk det velges ut av kunstneren. Bruken av objet trouvé som meningsbærende objekter skal engasjere tanken før øyet, og få betrakteren til å delta og reflektere.
Monterte ansamlinger av objekter kalles assemblage (om tredimensjonale montasjer) eller collage (collagen er tilnærmet to-dimensjonal, gjerne også mere bearbeidet enn assemblagen).
Objet trouvé som kunstnerisk uttrykksform er fortsatt i bruk, men ofte ved at noe ved objektet endres eller bearbeides slik at det ikke fremstår i ren form.
== Historie ==
Begrepet «objet trouvé» dukket opp i forbindelse med arbeidene til den fransk-amerikanske kunstneren Marcel Duchamp, som først benyttet seg av denne metoden å produsere kunst på. Duchamp benyttet både begrepet «readymade» og «assisted readymade» (et bearbeidet objekt, eller en sammensetning av flere objekter) i omtalen av egne verker. Det første kjente objekt var Duchamps Sykkelhjul fra 1913: et sykkelhjul montert på en krakk. Duchamps kanskje mest kjente arbeid, ble vist på Armory Show i 1917. Under signaturen «R. Mutt» presenterte han et pissoar opp-ned på en sokkel, med tittelen «Fontene». Han fulgte opp året etter med et tørkestativ for vinflasker – også opp-ned.
Duchamps objekter revolusjonerte både måten kunst blir produsert på, og selve betydningen av begrepet «kunst». I dag er det nærmest utenkelig å besøke en utstilling av samtidig kunst noe sted i verden, uten å bli konfrontert med et readymade eller objet trouvéi en eller annen sammenheng. Andy Warhol og Jeff Koons er kjente kunstnere som har benyttet seg av dette konseptet, med klar referanse til Marcel Duchamp.
== Referanser == | Objet trouvé er et fransk uttrykk for funnet gjenstand i en kunstnerisk kontekst. På engelsk kalt for Found Object og Readymade. | 7,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dambisa_Moyo | 2023-02-04 | Dambisa Moyo | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Lusaka', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Personer tilknyttet University of Oxford', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Zambiske økonomer'] | Dambisa Moyo (født 2. februar 1969 i Lusaka) er en zambisk samfunnsøkonom og forfatter.
Moyo har en bred utdannelse, og har en bachelorgrad i kjemi og en MBA i finans fra American University, og senere en mastergrad fra Kennedy School of Government ved Harvard University, og en doktorgrad fra Oxford University, begge i samfunnsøkonomi.
Moyo har tidligere arbeidet i to år for Verdensbanken og i åtte år for Goldman Sachs. I 2009 kom hun med boken Dead Aid: Why Aid Is Not Working and How There is Another Way for Africa, der hun kom med krass kritikk av tradisjonell utviklingshjelp.
| Dambisa Moyo (født 2. februar 1969 i Lusaka) er en zambisk samfunnsøkonom og forfatter.
Moyo har en bred utdannelse, og har en bachelorgrad i kjemi og en MBA i finans fra American University, og senere en mastergrad fra Kennedy School of Government ved Harvard University, og en doktorgrad fra Oxford University, begge i samfunnsøkonomi.
Moyo har tidligere arbeidet i to år for Verdensbanken og i åtte år for Goldman Sachs. I 2009 kom hun med boken Dead Aid: Why Aid Is Not Working and How There is Another Way for Africa, der hun kom med krass kritikk av tradisjonell utviklingshjelp.
== Bibliografi ==
Dead Aid: Why Aid Is Not Working and How There is Another Way for Africa New York: Farrar, Straus and Giroux (2009) ISBN 0374139563
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Dambisa Moyo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dambisa Moyo på Internet Movie Database
(en) Dambisa Moyo hos The Movie Database
Dambisa Moyo på Twitter
Dambisa Moyo på Facebook
Dambisa Moyo på LinkedIn
Dambisa Moyo på YouTube | Dambisa Moyo (født 2. februar 1969 i Lusaka) er en zambisk samfunnsøkonom og forfatter. | 7,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinjes_Transport | 2023-02-04 | Vinjes Transport | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1889', 'Kategori:Norske logistikkselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Trondheim', 'Kategori:Tiller', 'Kategori:Trøndelags samferdselshistorie'] | Vinjes Transport ble etablert i Trondhjem i 1889 av Anton Peter Vinje under navnet A. Vinjes Vognmandsforretning og har vært kontinuerlig i drift siden. Selskapet har i dag ca. 170 ansatte og driver virksomhet innen disse områdene:
Flytting inn-/utland.
Møbellagring.
Polygon skadebegrensning.
Polygon miljø.
Ambulansetjeneste.
Legevaktstjeneste.
Instruksjonsavdeling i førstehjelp og brannvern.
Bilverksted.Vinjes Transport eies i sin helhet av familien Vinje. Hovedkontoret ligger på Rosten i Trondheim. Erik Vinje er administrerende direktør.
| Vinjes Transport ble etablert i Trondhjem i 1889 av Anton Peter Vinje under navnet A. Vinjes Vognmandsforretning og har vært kontinuerlig i drift siden. Selskapet har i dag ca. 170 ansatte og driver virksomhet innen disse områdene:
Flytting inn-/utland.
Møbellagring.
Polygon skadebegrensning.
Polygon miljø.
Ambulansetjeneste.
Legevaktstjeneste.
Instruksjonsavdeling i førstehjelp og brannvern.
Bilverksted.Vinjes Transport eies i sin helhet av familien Vinje. Hovedkontoret ligger på Rosten i Trondheim. Erik Vinje er administrerende direktør.
== Etablering ==
1. juli 1889 ble Vinjes vognsmandsforretning etablert i Nordre gate 1 i Trondhjem, Adresseavisens nåværende gård. I 1896 ble gården Apotekerveita 8 kjøpt, og virksomheten flyttet dit. Forretningen hadde på det tidspunktet 6 hester, og eiendommen ble bygget om til vognmannsgård med 10 spilltau. Ugifte kusker og stallkarer bodde i gården og hadde kost og losji hos vognmannen. I 1907 hadde antall hester økt til 15 og den gamle stallen ble revet til fordel for en ny stallbygning i mur. I 1912 var en oppe i 22 hester. Naboeiendommene Apotekerveita 6 og Apotekerveita 10 ble ervervet i 1910 for å gi gode forhold både for hester og kjøretøyer.
== Kongens vognmenn ==
I 1902 fikk Vinjes Vognmandsforretning oppdraget med å kjøre unionskongen Oscar II til høytidelig åpning av Frimurerlogens nybygg i Trondhjem. Siden den gang har tre generasjoner Vinje vært ”Kongens vognmenn i Trondheim” – Kroningsstaden – over en periode på mer enn 60 år.
== Spesialisering ==
Tidlig på 1900-tallet startet Vinjes spesialisering innen flyttekjøring, og i årene før første verdenskrig ble de første innebygde flyttevognene anskaffet som et tilskudd til en vognpark som på sitt mest omfattende inneholdt 7 landauere, 2 brudecupeer, flere Victoriavogner og mange slags sleder, deriblant såkalte tospent-sluffer. Man hadde også 5 begravelsesvogner.
På denne tiden blomstret turistkjøringen opp etter hvert som turistskip begynte å besøke Trondhjem. Dette var turer som ble ordnet gjennom det norske Bergs Bureau i Paris. Turistene betalte med kuponger som ut på høsten ble sendt til Frankrike for å løses inn. Da Cooks store reisebyrå for alvor kom inn i bildet, var det Vinjes som ble den faste forbindelsen og administrerte all kjøring under turistskipenes opphold i Trondhjem.
== Motorisering ==
Oscar S. Vinje, sønn av Anton P. Vinje, trådte inn i firmaet i 1904, og det ble hans oppgave å motorisere driften. Han var tidlig ute på dette feltet, med chaufførskole i Kristiania i 1913 og norsk sertifikat nummer 675!
I 1914 ble de to første drosjebilene kjøpt og satt inn i trafikken. Bilholdeplass ble opprettet i Søndre gate og det fantes totalt fire drosjebiler i Trondhjem. Dette var byens andre bilholdeplass. Den første var på Torvet og den tredje kom litt senere på Verftstomta. Fremdeles stod hestedrosjene for det meste av trafikken.
== Første verdenskrig ==
5. august 1914 kom et tysk turistskip til Trondhjem. Vinjes landauere ventet i Ravnkloa for å ta turistene på den tradisjonelle turen om Fossestuen til Fjellseter. Vogn etter vogn kjørte av gårde, og historien forteller at stemningen var god blant de reisende, da den tyske reiselederen med et papir i hånden med ett ropte at alle kjøretøyer øyeblikkelig måtte kalles tilbake. Han hoppet inn i en av bilene som deretter tok ham gjennom byen, opp på Byåsen og videre oppover Fjellseterveien. For hver turistvogn man nådde igjen ble det ropt: – Vend om! Vend om! Snart var alle reisende tilbake på skipet, som umiddelbart satte kursen mot Tyskland. Første verdenskrig hadde begynt.
I 1917 var det slutt med bensintildeling. Vinjes biler ble utstyrt med store rørgrinder på taket, og i disse ble svære, impregnerte sekker av lakenlerret plassert. Nå var vanlig lysgass blitt drivstoffet, og påfyllingen fant sted fra gassrør i gaten.
== Hest og bil side ved side ==
I tiden etter første verdenskrig var både hest og bil vanlig i bruk. Men den ene etter den andre byttet ut hest og vogn med lastebil og fikk sin del av velstandsutviklingen.
I 1919 ble Westermannsveita 4 kjøpt for å skaffe leiligheter for faste sjåfører. Samtidig var det i Apotekerveita 8 stallplass til 20 hester, vognboder, verksted og garasjer, møbellager m.m. Bygningsmappen til Apotekerveita 8 viser en blanding av tegninger og søknader for ombygging av staller, vakt- og forværelse. Så sent som i 1953 bodde det ikke mindre enn 8 familier i gården.
== Vinjes Ambulansetjeneste ==
Vinjes Ambulansetjeneste ble etablert i 1919 og har siden hatt driftsavtale med Trondhjems sykehus, Regionssykehuset, Rikstrygdeverket, Sør-Trøndelag fylkeskommune og nå St. Olavs hospital Universitetssykehuset i Trondheim.
== Rutebiltrafikk ==
Fra 1924 hadde Vinjes buss i rute; den første ruten gikk til Fjellseter og Skistua. Fra 1930 ble rutene til Wullumsgården, Sverresli og langs Vestoppfarten bygget opp. Også ruten til Brøttem ved Selbusjøen ble drevet av Vinjes i 10 år. Rutebilbransjen gjennomgikk en rivende utvikling fra 1930 og Vinjes rutebilkontor i Dronningens gate 16 var etter hvert betjent hele dagen.
== Andre verdenskrig ==
Okkupasjonstiden var tung for alle i transportbransjen. Bilparken kunne ikke fornyes, og generatordrift, rasjonering, restriksjoner og all slags varemangel preget hverdagen. Oscar S. Vinje greide å holde både de livsviktige sykebilene og de andre avdelingene i gang. Nye bestemmelser gjorde det nærmest umulig å drive rutebiltrafikk som ledd i en allsidig transportforretning. Rutebilene ble derfor skilt ut som eget selskap og overtatt av Anton J. Vinje, sønn av Oscar. Samferdselsmyndighetenes krav om større enhet i rutebiltrafikken presset snart selskapet inn i en større sammenslutning: A/S Busstrafikk, som igjen gikk opp i Trondheim Bilruter.
== De siste hestene ==
Ennå i 1945 hadde Vinje 6 hester som ble brukt til brudekjøring, begravelsesvogner m.m. I 1953 ble de 3 siste hestene tatt ut av tjeneste. Etter 65 år var en epoke i vognmandsforretningens historie slutt.
== En moderne transportbedrift ==
Tidlig på 1950-tallet hadde det blitt farlig trangt i Apotekerveita, og den gamle fordel ved den helt sentrale beliggenhet var i noen grad oppveid av trafikkmessige problemer. Forhandlinger med Adresseavisen resulterte i et makebytte. Vinjes Transport fikk overta 5 mål tomt i Nardoveien 6 mot å gi avkall på sine eiendommer i Apotekerveita. I dag er virksomheten til Vinjes Transport fremdeles lokalisert på Nardo, mens hovedkontoret ligger på Rosten. I tillegg har Vinjes Transport avdelinger i Verdal, Orkdal, Selbu og på Batnfjordsøra mellom Molde og Kristiansund.
== Eksterne lenker ==
Selskapets hjemmeside | Vinjes Transport ble etablert i Trondhjem i 1889 av Anton Peter Vinje under navnet A. Vinjes Vognmandsforretning og har vært kontinuerlig i drift siden. | 7,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lahti-Saloranta_M/26 | 2023-02-04 | Lahti-Saloranta M/26 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Finske skytevåpen', 'Kategori:Lette maskingeværer', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Lahti-Saloranta M-26(LS-26) er et lett maskingevær designet av Aimo Lahti og Arvo Saloranta.
Våpenet har mulighet for både hel- og halvautomatisk ild. Det ble produsert både 20 og 75 patroners våpenmagasiner til den, men den finske hæren har mest brukt den minste av disse.
Geværet ble approbert av det finske militære i 1926 som hoved-automatgevær. Produksjonen startet i 1927 hos Valtion Kivääritehdas (VKT), og holdt på frem til 1942. Mer enn 5000 eksemplarer ble laget i den perioden. Kina bestilte 30 000 M/26 i kaliber 7,92 i 1937, men kun 1 200 ble levert grunnet press fra Japan.
Våpenet var vanskelig å vedlikeholde i kamp, blant annet på grunn av det store antall deler (188), det var tungt og hadde lav magasinkapasitet. Det fikk etter hvert kallenavnet «Kootut virheet», (sammensatt mistak). Finske soldater foretrakk det russiske Degtjarjov maskingevær som ble tatt i tusentall fra russerne i kamp.
| Lahti-Saloranta M-26(LS-26) er et lett maskingevær designet av Aimo Lahti og Arvo Saloranta.
Våpenet har mulighet for både hel- og halvautomatisk ild. Det ble produsert både 20 og 75 patroners våpenmagasiner til den, men den finske hæren har mest brukt den minste av disse.
Geværet ble approbert av det finske militære i 1926 som hoved-automatgevær. Produksjonen startet i 1927 hos Valtion Kivääritehdas (VKT), og holdt på frem til 1942. Mer enn 5000 eksemplarer ble laget i den perioden. Kina bestilte 30 000 M/26 i kaliber 7,92 i 1937, men kun 1 200 ble levert grunnet press fra Japan.
Våpenet var vanskelig å vedlikeholde i kamp, blant annet på grunn av det store antall deler (188), det var tungt og hadde lav magasinkapasitet. Det fikk etter hvert kallenavnet «Kootut virheet», (sammensatt mistak). Finske soldater foretrakk det russiske Degtjarjov maskingevær som ble tatt i tusentall fra russerne i kamp.
== Se også ==
Liste over vanlige infanterivåpen fra andre verdenskrig | Finland | 7,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haugebonden | 2023-02-04 | Haugebonden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske folkeviser'] | «Haugebonden» er en folkevise av typen som kalles middelalderballader. I TSB katalogen har den typenummer TSB A 73.
Visa er kjent i Norge og på Færøyene (CCF 133 Gullsteinur). De fleste variantene av denne visa er fra Telemark, men den har også vært kjent langs kysten fra Agder i sør til Trondenes i nord. Innholdet tyder på at det kan ha vært en «kystvise».
Visa forteller at bonden går ut i skogen på julekvelden og der møter han haugebonden (I den færøyske visa heter han Gullsteinur) som klager over at drengene til bonden uroer han. Bonden svarer at haugebonden har brukt skipet hans i mange år uten å betale leie.
I telemarkstradisjon er en haugebonden det samme som en fjøsnisse. Han er gardvoren, den første rydningsmann på garden og den som ligger i gravhaugen. Men i visa blir det fortalt at haugebonden holder til på skipet. Dette kan bety at haugebonden opprinnelig har vært en skipsnisse eller klabautermann, i så fall har han blitt haugebonde først når visa spredde seg til Telemark og der er blitt en innlandsvise.
Den vanligste teksten i nyere sangbøker er et utvalg av Knut Liestøls rekonstruerte tekst.
| «Haugebonden» er en folkevise av typen som kalles middelalderballader. I TSB katalogen har den typenummer TSB A 73.
Visa er kjent i Norge og på Færøyene (CCF 133 Gullsteinur). De fleste variantene av denne visa er fra Telemark, men den har også vært kjent langs kysten fra Agder i sør til Trondenes i nord. Innholdet tyder på at det kan ha vært en «kystvise».
Visa forteller at bonden går ut i skogen på julekvelden og der møter han haugebonden (I den færøyske visa heter han Gullsteinur) som klager over at drengene til bonden uroer han. Bonden svarer at haugebonden har brukt skipet hans i mange år uten å betale leie.
I telemarkstradisjon er en haugebonden det samme som en fjøsnisse. Han er gardvoren, den første rydningsmann på garden og den som ligger i gravhaugen. Men i visa blir det fortalt at haugebonden holder til på skipet. Dette kan bety at haugebonden opprinnelig har vært en skipsnisse eller klabautermann, i så fall har han blitt haugebonde først når visa spredde seg til Telemark og der er blitt en innlandsvise.
Den vanligste teksten i nyere sangbøker er et utvalg av Knut Liestøls rekonstruerte tekst.
== Kilder ==
Tekst og kommentarer av Knut Liestøl i:
Knut Liestøl og Moltke Moe, Norske Folkevisor II, Kristiania 1922, mange nyere utgaver
Knut Liestøl artikkel i Håløygminne VII (1945–48), s. 211
Olav Sande 3 oppskrifter med melodier fra Hordaland i Norsk Folkekultur 2 (1916) s. 158f.
M.B. Landstad har visa som nr. 37 i Norske Folkeviser fra 1853. | «Haugebonden» er en folkevise av typen som kalles middelalderballader. I TSB katalogen har den typenummer TSB A 73. | 7,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustu | 2023-02-04 | Gustu | ['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2005', 'Kategori:Norske rockegrupper'] | GUSTU var et norsk rockeband fra Oslo / Stor-Elvdal / Telemark. Og består av: Stig Gustu Larsen, Frode Lillestu Berger og Tommy Nielsen.
| GUSTU var et norsk rockeband fra Oslo / Stor-Elvdal / Telemark. Og består av: Stig Gustu Larsen, Frode Lillestu Berger og Tommy Nielsen.
== Historie ==
=== Jupiter & Mars ===
Bandets første singel ble spilt inn i Studio Studio Nyhagen og på låta medvirket blant annet TNT gitarist, Ronni Le Tekrø. Låten ble raskt plukket opp av NRK P3 og ble også en del av Urørt på P3 i 2005.
Bandets første turné ble gjort i 2006 blant annet som support for Surferosa.
=== Love/Hate Collide ===
I august 2009 kom GUSTU med sin første EP "Love/Hate Collide". Låten «Love/Hate Collide» ble plukket opp av det Hollywood baserte plateselskapet 272 Records. Låten fikk masse radiotid på flere lokale og web-baserte radiostasjoner over hele vestkysten i USA, bla på Smash Radio, Los Angeles.
I Norge ble låten plukket opp av flere radiokanaler, bla. NRK P1 (h/o) og debuterte på førsteplass på ”Topp 8” listen. GUSTU lå totalt 12 uker på listen med 10 førsteplasser og 2 andreplasser. 12 uker er maksgrensen for hvor lenge et band/artist kan ligge på listen.
GUSTU ble i 2009 booket inn under By:larm/Club:Larm som første band fra Stor-Elvdal.
=== Kina ===
I 2010 ble bandet utgitt i Kina gjennom October Party Records. Låten "Love/Hate Collide" ble første singel der borte. Etter et kort opphold i studio for å skrive/utvikle låter, gjorde bandet en rekke konserter. Bandet hadde sin første turné i Kina i august 2010.
GUSTU har gjort konserter over store deler av Norge og spilt med artister som Karpe Diem, CC Cowboys, Surferosa og Sondre Lerche.
=== White Noise ===
I desember 2011 begynte innspillingen av EP White Noise i Parachute Studio i Oslo. Låten "Losing Control" ble lansert på nett som første låt fra platen "White Noise" 21.03.2012.
I april 2013 kom EP´en White Noise ut.
14. november 2013 ble første singel fra debutalbumet sluppet. Låten "Better" kom ut på iTunes, Amazone, Spotify med flere.
12. desember 2013 kommer singel nummer to. "Next December" har også video som har premiere samme dato.
I 2014 var det planlagt utgivelse av bandets første full-lengde, men den ble skrinlagt da bandet bestemte seg for å avslutte bandet.
Etter flere år som band bestemte GUSTU seg for å gi seg rett før albumet ble utgitt. Avskjedskonserten ble avholdt på "Hard Rock Cafe" i Oslo i mai 2014.
== Diskografi ==
Album2010: Love/Hate Collide (aka GUSTU) (kun i Kina)
2014: "December" arbeidstittel (kommer)Samlealbum2008: Riot on Sunset (kun i USA)
2009: Det beste fra Hedmark (kun i Norge)
2010: Norwegian Wood (kun i Kina)
2011: Sounds from the underground Vol 1Singler2009: Love/Hate Collide (USA/Norge)
2010: Love/Hate Collide (Kina)
2012: Losing Control (Web)
2013: Better
2013: Next December (december 12th)EP2009: "Love/Hate Collide"
2013: "White Noise"
2014: Acoustic EP
== Eksterne lenker ==
(en) Gustu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
GUSTUs hjemmeside | Oslo, Norge | 7,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Lerche_Johansen | 2023-02-04 | Jacob Lerche Johansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1900', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske kontreadmiraler', 'Kategori:Ordførere i Horten', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jacob Lerche Johansen (født 2. september 1818 i Fredriksvern, død 19. januar 1900) var en norsk offiser og statsråd.
| Jacob Lerche Johansen (født 2. september 1818 i Fredriksvern, død 19. januar 1900) var en norsk offiser og statsråd.
== Militær karriere ==
Johansen ble sekondløytnant i marinen i 1839. 1840–42 var han elev ved militærhøyskolen, før han i 1846 ble lærer ved Sjøkrigsskolen. Denne stillingen hadde han inntil 1856, da han ble utnevnt til tøymester i marinen. I denne stillingen var han sjef for marinens artilleriverksteder og laboratorium. Marinemateriellet i Norge gjennomgikk i disse årene en betydelig utvikling; for eksempel ble det innført monitorer, riflede kanoner og undervannsminer. Johansen ble premierløytnant i 1852, kaptein i 1868. I 1870 ble han utnevnt til verftssjef og kommandant på Karljohansvern festning. Selv om han ikke hadde vært aktiv innenfor politikken ble han i 1872 utnevnt til statsråd og sjef for Marine- og postdepartementet, som Ole Jacob Brochs etterfølger. I 1879 ble han kontreadmiral.
== Statsråd ==
Som statsråd sto Johansen nokså isolert i forhold til de andre statsrådene. Flere ganger truet han med å gå av, første gang i 1873. I april 1880 fikk hans marinebudsjett hard medfart i Stortingets militærkomité, og Johansen truet igjen med å gå av. Som sjef for marinedepartementet hadde han store vanskeligheter med å få sine budsjetter vedtatt, siden venstrepartiet i Stortinget ønsket å redusere bevilgningene til forsvaret, og dessuten brukte bevilgningsnektelser som et våpen mot regjeringen. I 1877 fikk han imidlertid gjennomført en plan for utviklingen av Norges kystforsvar. Postvesenet, telegrafvesenet, havnevesenet og fyrvesenet hørte også inn under hans departement.
Den viktigste politiske saken i hans statsrådstid var spørsmålet om sanksjonsnektelse på Stortingets vedtak i statsrådssaken. Johansen hadde stemt for sanksjonsnektelse både i 1874 og i 1877, men i 1880 gikk han imot resten av regjeringen, ettersom han mente det var uforsvarlig å trosse Stortinget, og stemte for sanksjon. I januar 1882 forsøkte han igjen å komme ut av regjeringen, men heller ikke nå gjorde han alvor av trusselen. Siden holdt han seg til sitt eget departement, isolert fra de andre statsrådene.Ved riksrettsdommen 29. mars 1884 var Johansen den eneste av statsrådene som bare ble dømt til bøter, ettersom han hadde stemt for sanksjon i statsrådssaken i 1880. Han fikk en bot på 8 000 kroner og kunne gå inn i Aprilministeriet under Christian Homann Schweigaard, men gikk av før dette ministeriet falt. Han fikk avskjed med vartpenger 28. mai 1884, og ble etterfulgt av Johan Koren (Bøicke Johan Rulffs Koren). Siden levde han som privatmann.
== Referanser ==
== Kilder ==
Nekrolog i Morgenbladet nr. 37, 19. januar 1900. [1]
Nekrolog i Aftenposten nr. 48, 19. januar 1900, s. 2. [2]
Alf Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884. Oslo: Universitetsforlaget, 1956.
Illustreret norsk konversationsleksikon, bind IV, sp. 796. Kristiania: Aschehoug, 1910.
== Eksterne lenker ==
(en) Jacob Lerche Johansen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Jacob Lerche Johansen hos Norsk senter for forskningsdata | Jacob Lerche Johansen (født 2. september 1818 i Fredriksvern, død 19. | 7,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Peter_Vinje | 2023-02-04 | Anton Peter Vinje | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1932', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Personer fra Inderøy kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Mosvik kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Anton Peter Vinje (født 29. april 1859 i Mosvik, død 8. juni 1932 i Trondheim) var en gründer og bedriftsleder i Trondheim. Han etablerte i 1889 Vinjes Transport under navnet A. Vinjes vognmandsforretning.Foreldre var Zephanias Svendsen Lerbakk (1833-1870) og Ingeborg Anna Andersdatter Kvernbakk (1834-1930); de bodde fra 1862 husmannsplassen Sørenget i Nervika, under Vinje bruk i Mosvik i Nord-Trøndelag. Den 8. mai 1879 reiste han til Trondheim. Senere fulgte de fire yngre søstrene etter ham til Trondheim.Med seg i kofferten hadde han en attest fra brugsfullmektig Wilhelm Berre på Vinje Brug som slo fast at han var «en i alle henseender meget flittig, dygtig og tjenestevillig arbeidsmand. Dessuten er han en sjelden ordentlig rettskaffen og edruelig person». Han fikk jobb hos vognmann Ole Solberg i Apotekerveita 10. Han giftet seg med en av vognmann Solbergs døtre.
Anton P. Vinje døde 8. juni 1932. Vinjes Transport ble drevet videre av hans sønn Oscar S. Vinje.
| Anton Peter Vinje (født 29. april 1859 i Mosvik, død 8. juni 1932 i Trondheim) var en gründer og bedriftsleder i Trondheim. Han etablerte i 1889 Vinjes Transport under navnet A. Vinjes vognmandsforretning.Foreldre var Zephanias Svendsen Lerbakk (1833-1870) og Ingeborg Anna Andersdatter Kvernbakk (1834-1930); de bodde fra 1862 husmannsplassen Sørenget i Nervika, under Vinje bruk i Mosvik i Nord-Trøndelag. Den 8. mai 1879 reiste han til Trondheim. Senere fulgte de fire yngre søstrene etter ham til Trondheim.Med seg i kofferten hadde han en attest fra brugsfullmektig Wilhelm Berre på Vinje Brug som slo fast at han var «en i alle henseender meget flittig, dygtig og tjenestevillig arbeidsmand. Dessuten er han en sjelden ordentlig rettskaffen og edruelig person». Han fikk jobb hos vognmann Ole Solberg i Apotekerveita 10. Han giftet seg med en av vognmann Solbergs døtre.
Anton P. Vinje døde 8. juni 1932. Vinjes Transport ble drevet videre av hans sønn Oscar S. Vinje.
== Referanser == | Anton Peter Vinje (født 29. april 1859 i Mosvik, død 8. | 7,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/7,62_%C3%97_53R | 2023-02-04 | 7,62 × 53R | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Patroner'] | 7,62 × 53R er en finsk patron for gevær og maskingevær.
Den går også under navnet 7,62 × 53R Finnish, og den er basert på den russiske 7,62 x 54R fra 1891.
Patronene kan til en viss grad brukes om hverandre, noe som ikke blir anbefalt. Den finske patronen kan brukes i russiske kammer, men russiske patroner passer dårlig i finske våpen.
Den finske patronens skulder begynner tidligere og er brattere enn den russiske, og benytter en mindre kule. Dette kan derfor i sjeldne tilfeller føre til våpensprengning, og det frarådes sterkt å skyte 54R i finske 53R-våpen. Ved bruk av 53R i et 54R-kammer vil presisjonen vil være noe dårligere ettersom friflukten blir et stykke lengre, og kulekaliberet er noe mindre.
| 7,62 × 53R er en finsk patron for gevær og maskingevær.
Den går også under navnet 7,62 × 53R Finnish, og den er basert på den russiske 7,62 x 54R fra 1891.
Patronene kan til en viss grad brukes om hverandre, noe som ikke blir anbefalt. Den finske patronen kan brukes i russiske kammer, men russiske patroner passer dårlig i finske våpen.
Den finske patronens skulder begynner tidligere og er brattere enn den russiske, og benytter en mindre kule. Dette kan derfor i sjeldne tilfeller føre til våpensprengning, og det frarådes sterkt å skyte 54R i finske 53R-våpen. Ved bruk av 53R i et 54R-kammer vil presisjonen vil være noe dårligere ettersom friflukten blir et stykke lengre, og kulekaliberet er noe mindre.
== Se også ==
Liste over patrontyper
Skytevåpen i kaliber 7,62 mm | Finland | 7,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fader_v%C3%A5r | 2023-02-04 | Fader vår | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Jesus', 'Kategori:Kristne bønner', 'Kategori:Lukasevangeliet', 'Kategori:Matteusevangeliet', 'Kategori:Ordinarium'] | Fader vår (gr. pater hēmōn, la. pater noster, sp. padre nuestro) eller Herrens bønn er en av de mest kjente og viktigste kristne bønner; Jesus lærte sine disipler bønnen. Bønnen blir brukt av de fleste kristne kirkesamfunn og konfesjoner i ulike sammenhenger, f.eks. gudstjenester/liturgier og privat bønn.
| Fader vår (gr. pater hēmōn, la. pater noster, sp. padre nuestro) eller Herrens bønn er en av de mest kjente og viktigste kristne bønner; Jesus lærte sine disipler bønnen. Bønnen blir brukt av de fleste kristne kirkesamfunn og konfesjoner i ulike sammenhenger, f.eks. gudstjenester/liturgier og privat bønn.
== Det nye testamente ==
Bønnen finnes i to forskjellige versjoner i Det nye testamente, i rammen av Bergprekenen i Matt 6,9-13 og i rammen av en reisefortelling i Luk 11,2-4. Versjonene er relativt like og versjonen fra Matteusevangeliet er den mest brukte i kirkelige sammenhenger.
Evangeliet etter Markus har ikke Fader Vår. Derfor regnes tradisjonelt bønnen til fellesstoffet til Matteus og Lukas, i forskningen er denne regnet som en egen kilde, den såkalte Q-kilden. Hvilken versjon som er eldst av Matteus og Lukas er vanskelig å gi en konklusjon på. Det er mange indikasjoner på Lukas' versjon eldre enn Matteus' versjon, men det er også argumenter for at Matteus er eldst. Det er vanlig å si at Matteus er eldst i ordlyd, mens Lukas er eldst i form.
=== Matteus 6,9-13 ===
Matteus' versjon er mer høytidelig enn Lukas' versjon. Han begynner sin versjon av bønnen med en høytidig tiltale «Vår Far i himmelen!». Og den er mer rytmisk enn Lukas' bønn, den er ordnet i seks bønner og viser frem forfatteren av Matteusevangeliet sin sans for struktur og orden. De tre første er en bønn om at Guds rike, som er et sentralt tema i Jesu forkynnelse, skal komme. De tre siste bønnene handler om de som ber og deres liv i påvente at riket skal komme.
Doksologien «For riket er ditt og makten og æren i evighet» er ikke med i de eldste og mest pålitelige manuskripter som ligger til grunn for den greske vitenskapelige tekst, det er et såkalt tekstkritisk spørsmål. Teksten er muligens føyet til i gudstjenestesammenheng etter forbilde av Det gamle testamente (f.eks. 1 Krøn. 29,11).
=== Lukas 11,2-4 ===
Lukas' versjon har en del eldre formuleringer (bl.a. «hver dag» i stedet for «i dag» hos Matteus og «for også vi tilgir» i stedet for «slik også vi tilgir») og noe mindre vekt på det eskatologiske ved bønnen enn Matteus.
Dessuten begynner Lukas bønnen med et enkelt «pater», og mange mener denne innledningen viser at det er det arameiske «abba», dvs. far, som ligger til grunn (se også Rom. 8,15 og Gal. 4,6). Det er en måte å tiltale Gud på som ikke har forbilde i Det gamle testamente og er unik for Det nye testamentes tiltale til Gud.
Lukas' bønn er også kortere, den mangler setningene «du som er i himmelen», «La viljen din skje på jorden, slik som i himmelen» og «.., men frels oss fra det onde» som Matteus har.
== Fader Vår i Norge ==
Frem til 1904 var bibeloversettelsene i Norge basert på en dansk oversettelse, også Fader Vår. Frem til da hadde man brukt reviderte versjoner av den danske Resen-Svanenversjonen, denne ble sist revidert i 1873. I 1904 kom den første hele bibeloversettelse på riksmål.
I 1930 kom en ny oversettelse av Bibelen på bokmål. 1930-oversettelsens versjon av Fader Vår benyttes av den katolske kirke og en rekke andre frikirker i Norge. Også enkelte menigheter i Den norske kirke har valgt å beholde 1930-oversettelsens ordlyd (bl.a. Indre Finnmark prosti). En av årsakene til at de foretrekker den gamle tekstens ordlyd er bønnen «Helliget vorde ditt navn» som de mener uttrykker bedre meningen i den greske tekst enn den nye oversettelsen fra 1978.
I 1978 kom en ny oversettelse av Bibelen på bokmål og følgelig et nytt Fader Vår. Denne oversettelsen er Den norske kirkes godkjente oversettelse og brukes i gudstjenester og andre sammenhenger. Denne oversettelsen ble lettere revidert i 1985, etter innsigelser (bl.a. ble en del vers utelatt fordi de ikke finnes i de yngste og beste manuskriptene). Det forhindret likevel ikke at det kom ut en alternativ norsk oversettelse av Bibelen (Norsk Bibel 1988 (NB88)), hvis Fader Vår ligger nærmere ordlyden fra 1930-oversettelsen.
I 2004 kom Bibelselskapet med forslag til en ny oversettelse. Forslaget vakte stor debatt, mange reagerte på den nye oversettelsen. Fader vår var en av tekstene som ble mest omdiskutert, ordlyden i oversettelsen ble av mange kritisert for å være en språklig forflatning og hverdagsliggjøring. Den nye oversettelsen åpner blant annet med «Vår Far» istedenfor «Fader vår», som har vært ordlyden siden 1873. Andre mindre endringer er gjort, f.eks. er eiendomspronomenet i de tre etterstilt. Tidligere var det «ditt rike» (foranstilt som på dansk), mens i 2005 står det «riket ditt» (etterstilt). Engasjementet i etterkant av den nye bibeloversettelsen viser at Fader Vår er en bønn som har stor betydning for kirker og menigheter.
Fremdeles er det en del kirkesamfunn som bruker eldre versjoner av Fader Vår. Både den katolske kirken og mange protestantiske kristne mener 1930-oversettelsen er en språklig bedre oversettelse enn 1978-oversettelsen og 2005-oversettelsen, og holder derfor fast ved denne. Læstadianerne og Hans Nielsen Hauges Venner i Norge bruker Waisenhusutgaven av 1744. Med gudstjenestereformen i Den norske kirke som trådte i kraft fra desember 2011, ble 2011-oversettelsen (forsøksoversettelsen fra 2005) innført som valgfri form i Den norske kirke.
=== Sammenligning av ulike oversettelser ===
== Latinsk utgave ==
Den latinske utgaven har ikke med den avsluttende doksologien («For riket er ditt …»), ettersom setningen mest sannsynlig er en senere tilføyelse til den opprinnelige bønnen. I liturgisk sammenheng deler man også opp bønnen når den fremsies på andre språk, slik at presten sier noen ord mellom selve bønnen og doksologien. I den romersk katolske kirkes liturgi: "... Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde.
Fri oss, Herre, fra alt ondt,
og gi oss nådig fred i våre dager,
så vi med din barmhjertighets hjelp
alltid må være fri fra synd
og trygget mot all trengsel,
mens vi lever i det salige håp
og venter vår Frelser Jesu Kristi komme.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
== Se også ==
Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Lukas
Bibeloversettelse
Jesus Kristus
== Litteratur ==
Hvalvik, Reidar og Terje Stordalen. Den store fortellingen. Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning. Det norske Bibelselskap. Oslo. 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fadervår på mange språk, deriblant en rekke versjoner på norsk og dansk
Lang artikkel om omsetjinga av Fadervår av Hans Johan Sagrusten | I livets vår er en svensk stumfilm fra 1912 regissert av Paul Garbagni. | 7,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zigfr%C4%ABds_Anna_Meierovics | 2023-02-04 | Zigfrīds Anna Meierovics | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. august', 'Kategori:Dødsfall i 1925', 'Kategori:Fødsler 24. januar', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Latviske politikere', 'Kategori:Latviske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Durbe fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Zigfrīds Anna Meierovics (født 24. januarjul./ 5. februar 1887greg. i Durbe i dagens Latvia, død 22. august 1925 nær Tukums i Slampes kommune i Latvia) var en ledende latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden mellom 1918 til sin død i 1925. Han var Latvias første utenriksminister (19. november 1918 til 25. januar 1925) og Latvias statsminister i to perioder (19. juni 1921 til 26. januar 1923 og 28. juni 1923 til 26. januar 1924). Han var en av grunnleggerne av den latviske bondeunionen.
| Zigfrīds Anna Meierovics (født 24. januarjul./ 5. februar 1887greg. i Durbe i dagens Latvia, død 22. august 1925 nær Tukums i Slampes kommune i Latvia) var en ledende latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden mellom 1918 til sin død i 1925. Han var Latvias første utenriksminister (19. november 1918 til 25. januar 1925) og Latvias statsminister i to perioder (19. juni 1921 til 26. januar 1923 og 28. juni 1923 til 26. januar 1924). Han var en av grunnleggerne av den latviske bondeunionen.
== Se også ==
Latvia
Latvias historie
Liste over Latvias statsministre
== Referanser == | | fsted = Durbe, Latvia, Russland | 7,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Black_Dahlia | 2023-02-04 | Black Dahlia | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Drap', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Kriminalsaker fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Språkvask 2022-05', 'Kategori:Uløste drapssaker i USA'] | Elizabeth Short (født 29. juli 1924 i Hyde Park i Boston, død ca. 15. januar 1947 i Los Angeles) var en amerikansk kvinne som ble funnet drept i Los Angeles i 1947. Media ga henne kallenavnet The Black Dahlia («Den svarte georginen») på grunn av rykter om hennes forkjærlighet for helt svarte klær, og på grunn av filmen Den blå dahlia som gikk på den tiden.Shorts lik ble funnet maltraktert den 15. januar 1947 i Leimert Park i Los Angeles, California. Mordet – som til dags dato ikke er løst – er blitt gjenstand for mye spekulasjon, samt inspirasjon for et flertall bøker og filmer.
| Elizabeth Short (født 29. juli 1924 i Hyde Park i Boston, død ca. 15. januar 1947 i Los Angeles) var en amerikansk kvinne som ble funnet drept i Los Angeles i 1947. Media ga henne kallenavnet The Black Dahlia («Den svarte georginen») på grunn av rykter om hennes forkjærlighet for helt svarte klær, og på grunn av filmen Den blå dahlia som gikk på den tiden.Shorts lik ble funnet maltraktert den 15. januar 1947 i Leimert Park i Los Angeles, California. Mordet – som til dags dato ikke er løst – er blitt gjenstand for mye spekulasjon, samt inspirasjon for et flertall bøker og filmer.
== Tidlig liv ==
Elizabeth Short var nummer tre i en søskenflokk på fem jenter. Hun ble født i Hyde Park, et strøk i Boston i Massachusetts, og faren hennes bygget minigolfbaner frem til børskrakket i 1929. I 1930 parkerte han bilen sin på en bro og forsvant sporløst, som ledet mange til å tro at han hadde begått selvmord. Det ble i senere tid oppdaget at han fremdeles var i live.
Elizabeth Short ble oppdratt i Medford av sin mor, Phoebe Mae, som flyttet hele familien til en liten leilighet og begynte i en jobb som revisor. Plaget av astma og bronkitt ble Elizabeth sendt til Florida for vinteren som 16-åring. Hun tilbrakte de neste tre årene der i de kalde månedene og resten av tiden Medford, der hun jobbet som servitør.
Da hun var 19 år, reiste hun for å bo hos sin far i Vallejo i California, som jobbet på Mare Island Naval Shipyard. De to flyttet sammen til Los Angeles i begynnelsen av 1943, men etter en krangel dro hun fra ham og fikk seg en jobb på postkontoret på Camp Cooke (nå Vandenberg Air Force Base), nær Lompoc. Hun flyttet deretter til Santa Barbara, der hun ble arrestert den 23. september 1943 for å ha drukket alkohol uten å være gammel nok, og ble sendt tilbake til Medford av barnevernet. I de kommende årene bodde hun i Florida med noen få turer frem og tilbake til Massachusetts, mens hun tjente til livets opphold som servitør.
I juli 1946 flyttet hun til den sørlige delen av California der hun bodde på forskjellige hoteller, leiligheter og hos privatpersoner de siste månedene av sitt liv.
== Død ==
Elizabeth Shorts lik ble funnet den 15. januar 1947 i en grøftekant i Leimert Park i Los Angeles, svært maltraktert, kuttet i to og helt tømt for blod. Ansiktet hennes var kuttet opp fra munnen til ørene. Hun hadde hendene over hodet og albuene bøyd i rette vinkler.
Hun ble begravd i Mountain View Cemetery i Oakland i California.
== Rykter og populære misoppfatninger ==
Ifølge avisartikler kort tid etter mordet fikk Elizabeth Short kallenavnet «Black Dahlia» ved et apotek på Long Beach i 1946, som et slags ordspill på den da populære filmen The Blue Dahlia. På den annen side mente etterforskere ved Los Angeles politiet at det ble funnet opp av avisreportere i etterkant av drapet. Short ble uansett ikke kalt «The Black Dahlia» i størstedelen av sitt liv.
Mange personer, dog ingen som kjente Short, kontaktet politiet og aviser der de påstod å ha sett henne i hennes «bortkommede uke» mellom hennes forsvinning den 9. januar og funnet av hennes lik den 15. januar. Politiet avkreftet alle disse påstandene, noen av dem var kvinner som ble identifisert som lignet på Short.
Mange true crime-bøker hevder at Short bodde eller besøkte Los Angeles ved flere anledninger på midten av 1940-tallet, disse påstandene har aldri blitt bekreftet, og blir avvist av funnene til politifolk som undersøkte saken. Da liket hennes ble undersøkt av en lege kom det fram at Short ikke hadde blitt voldtatt før drapet, men at hun derimot fortsatt var en jomfru.
== Mistenkte ==
Drapsetterforskningen som ble gjennomført av Los Angeles Police Department (LAPD) var svært omfattende. Hundrevis av politietterforskere deltok i arbeidet, og det ble også hentet inn mannskap fra andre politidistrikter. Hundrevis av personer var i politiets søkelys, og politiet avhørte over tusen personer. Mediedekningen av saken var sensasjonspreget og ofte spekulativ, og pressen fremsatte mange teorier og opplysninger som ikke hadde rot i faktiske forhold. Omstendighetene rundt drapet var i seg selv svært oppsiktsvekkende. Alt dette skapte en ekstrem oppmerksomhet rundt drapet, og til langt utpå 2010-tallet har det blitt fremsatt nye teorier om identiteten til Shorts morder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Black Dahlia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Black Dahlia på Internet Movie Database | Elizabeth Short (født 29. juli 1924 i Hyde Park i Boston, død ca. | 7,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Coucheron | 2023-02-04 | David Coucheron | ['Kategori:Alumni fra Barratt Due musikkinstitutt', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Personer fra Nesodden kommune'] | David Coucheron (født 5. september 1984) er en norsk fiolinist fra Nesodden. Han har ofte opptrådt med sin søster, Julie Coucheron, som er pianist, og har gitt ut plate sammen med henne såvel som med Ola Gjeilo.
I Oslo studerte han med Kåre Fuglesang og Isaac Shuldman. Han har en bachelorgrad fra Curtisskolen i Philadelphia (2005) under Aaron Rosand (søsteren studerte i samme by) og mastergrad fra Juilliard (2007). Coucheron spiller på en Stradivarius fra 1723 eid av et norsk fond og er forøvrig auksjonshuset Christies faste Stradivarius-tester.Fra september 2010 er Coucheron ansatt som konsertmester i Atlanta symfoniorkester.
| David Coucheron (født 5. september 1984) er en norsk fiolinist fra Nesodden. Han har ofte opptrådt med sin søster, Julie Coucheron, som er pianist, og har gitt ut plate sammen med henne såvel som med Ola Gjeilo.
I Oslo studerte han med Kåre Fuglesang og Isaac Shuldman. Han har en bachelorgrad fra Curtisskolen i Philadelphia (2005) under Aaron Rosand (søsteren studerte i samme by) og mastergrad fra Juilliard (2007). Coucheron spiller på en Stradivarius fra 1723 eid av et norsk fond og er forøvrig auksjonshuset Christies faste Stradivarius-tester.Fra september 2010 er Coucheron ansatt som konsertmester i Atlanta symfoniorkester.
== Premier ==
Hohenlohe Kulturstiftung konkurranse, 1. pris og spesialpris. 1999.
Jugend Musiziert-konkurransen i Weimar, 2002. Delt med søsteren.
Prinsesse Astrids musikkpris 2002
Concorso Internazionale de Musica da Camera i Torino 2009. Delt med søsteren.
== Utgivelser ==
Debut (Naxos, 2002). Klassiske svisker med søsteren. Sponset av Den norske Bank.
== Referanser == | David Coucheron (født 5. september 1984) er en norsk fiolinist fra Nesodden. | 7,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinjes_Ambulansetjeneste | 2023-02-04 | Vinjes Ambulansetjeneste | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Etableringer i 1919', 'Kategori:Transport i Trondheim', 'Kategori:Trondheims historie'] | Vinjes Ambulansetjeneste ble etablert av Oscar S. Vinje i Vinjes Transport i 1919 og har siden den gang hatt kontinuerlig driftsavtale med hhv. Trondhjems sykehus, Regionssykehuset, Rikstrygdeverket, Sør-Trøndelag fylkeskommune og nå St. Olavs hospital Universitetssykehuset i Trondheim. Siden 1919 har avtalen omfattet Trondheim, Klæbu og Malvik. I 2005 ble det i tillegg inngått avtale med Orkdal og Selbu. I Trondheim drives også en tjeneste med legevaktbiler.
Ambulansetjenesten har totalt ca. 85 ansatte og dekker ca. 60% av alle ambulanseoppdrag i Midt-Norge. | Vinjes Ambulansetjeneste ble etablert av Oscar S. Vinje i Vinjes Transport i 1919 og har siden den gang hatt kontinuerlig driftsavtale med hhv. Trondhjems sykehus, Regionssykehuset, Rikstrygdeverket, Sør-Trøndelag fylkeskommune og nå St. Olavs hospital Universitetssykehuset i Trondheim. Siden 1919 har avtalen omfattet Trondheim, Klæbu og Malvik. I 2005 ble det i tillegg inngått avtale med Orkdal og Selbu. I Trondheim drives også en tjeneste med legevaktbiler.
Ambulansetjenesten har totalt ca. 85 ansatte og dekker ca. 60% av alle ambulanseoppdrag i Midt-Norge. | Vinjes Ambulansetjeneste ble etablert av Oscar S. Vinje i Vinjes Transport i 1919 og har siden den gang hatt kontinuerlig driftsavtale med hhv. | 7,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hwaeom_jong | 2023-02-04 | Hwaeom jong | ['Kategori:671', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Buddhisme i Korea', 'Kategori:Huayan zong'] | Hwaeom jong (hangul: 화엄종, hanja: 華嚴, McCune-Reischauer: Hwaŏm chong) er den koreanske avleggeren av den kinesiske mahāyāna-skolen Huāyán zōng.
Skolen ble grunnlagt i Korea av Ŭisang i året 671. Som en av de mest kjente buddhistiske munker i Silla-perioden, og en kjent tempelbygger, reiste han til Kina og studerte ved Zhongnan-fjellet som en elev av Zhìyăn og Fǎzàng.
Skolens største og mest langvarige innflytelse skulle bli sett i Korea. Etter å ha vendt tilbake til Korea i år 671, arbeidet Ŭisang energisk med å etablere skolen på den koreanske halvøyen. Under dette arbeidet fikk han mye hjelp av sin venn Wŏnhyo, som var en av den koreanske buddhismens ledende tenker, skribent og kommentator. Wŏnhyo bygde på de filosofiske tesene i Hwaeom jong, da han utviklet sin egen lære om «synkronistisk buddhisme» (hangul: Tong p’ulgyo (통불교), hanja: Tōng fójiào, 通佛教).
Hwaeom jong forble den dominerende buddhistiske retningen i Korea frem til slutten av Kongedømmet Goryeo, da den ble slått sammen med Sŏn-skolen som er den koreanske avleggeren av Zen. Innenfor rammene av Sŏn, har Hwaeom jong fortsatt å spille en sterk rolle helt opp til det 21. århundre. | Hwaeom jong (hangul: 화엄종, hanja: 華嚴, McCune-Reischauer: Hwaŏm chong) er den koreanske avleggeren av den kinesiske mahāyāna-skolen Huāyán zōng.
Skolen ble grunnlagt i Korea av Ŭisang i året 671. Som en av de mest kjente buddhistiske munker i Silla-perioden, og en kjent tempelbygger, reiste han til Kina og studerte ved Zhongnan-fjellet som en elev av Zhìyăn og Fǎzàng.
Skolens største og mest langvarige innflytelse skulle bli sett i Korea. Etter å ha vendt tilbake til Korea i år 671, arbeidet Ŭisang energisk med å etablere skolen på den koreanske halvøyen. Under dette arbeidet fikk han mye hjelp av sin venn Wŏnhyo, som var en av den koreanske buddhismens ledende tenker, skribent og kommentator. Wŏnhyo bygde på de filosofiske tesene i Hwaeom jong, da han utviklet sin egen lære om «synkronistisk buddhisme» (hangul: Tong p’ulgyo (통불교), hanja: Tōng fójiào, 通佛教).
Hwaeom jong forble den dominerende buddhistiske retningen i Korea frem til slutten av Kongedømmet Goryeo, da den ble slått sammen med Sŏn-skolen som er den koreanske avleggeren av Zen. Innenfor rammene av Sŏn, har Hwaeom jong fortsatt å spille en sterk rolle helt opp til det 21. århundre. | Hwaeom jong (hangul: 화엄종, hanja: 華嚴, McCune-Reischauer: Hwaŏm chong) er den koreanske avleggeren av den kinesiske mahāyāna-skolen Huāyán zōng. | 7,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arturs_Alberings | 2023-02-04 | Arturs Alberings | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 26. april', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 8. januar', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Latviske politikere', 'Kategori:Latviske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rujiena fylke'] | Arturs Alberings (født 26. desember 1876jul./ 7. januar 1877greg. i Rūjiena i Latvia, død 26. april 1934 i Riga i Latvia) var en latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden. Han var Latvias statsminister mellom 7. mai 1926 og 18. desember 1926 av den latviske bondeunionen. | Arturs Alberings (født 26. desember 1876jul./ 7. januar 1877greg. i Rūjiena i Latvia, død 26. april 1934 i Riga i Latvia) var en latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden. Han var Latvias statsminister mellom 7. mai 1926 og 18. desember 1926 av den latviske bondeunionen. | Arturs Alberings (født i Rūjiena i Latvia, død 26. april 1934 i Riga i Latvia) var en latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden. | 7,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jeff_Dunham | 2023-02-04 | Jeff Dunham | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Buktalere', 'Kategori:Fjernsynstubber', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Komikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dallas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04'] | Jeffery «Jeff» Dunham (født 1962) er en amerikansk buktaler og komiker, bl.a. kjent for figuren Achmed den døde terroristen, Den hyperaktive Peanut, gamle og gretne Walter, Bubba J, Sweet Daddy D, superhelten Melvin, og José, jalapeñoen på en pinne. Han har spilt mange show over hele USA, bl.a. i Phoenix, Green Bay, New York og Washington D.C. Han er best kjent for showet «Spark of insanity», men også for «Arguing with myself». Selv om han er en buktaler, starter han ofte de større showene med en liten stand-up før han drar fram dukkene. Dunham har for øyeblikket bolig i Los Angeles og har tre døtre sammen med sin ekskone Paige som han skiltes fra i 2008.
| Jeffery «Jeff» Dunham (født 1962) er en amerikansk buktaler og komiker, bl.a. kjent for figuren Achmed den døde terroristen, Den hyperaktive Peanut, gamle og gretne Walter, Bubba J, Sweet Daddy D, superhelten Melvin, og José, jalapeñoen på en pinne. Han har spilt mange show over hele USA, bl.a. i Phoenix, Green Bay, New York og Washington D.C. Han er best kjent for showet «Spark of insanity», men også for «Arguing with myself». Selv om han er en buktaler, starter han ofte de større showene med en liten stand-up før han drar fram dukkene. Dunham har for øyeblikket bolig i Los Angeles og har tre døtre sammen med sin ekskone Paige som han skiltes fra i 2008.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jeff Dunham – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jeff Dunham på Internet Movie Database
(sv) Jeff Dunham i Svensk Filmdatabas
(fr) Jeff Dunham på Allociné
(en) Jeff Dunham på AllMovie
(en) Jeff Dunham hos Turner Classic Movies
(en) Jeff Dunham hos Rotten Tomatoes
(en) Jeff Dunham hos The Movie Database
(en) Jeff Dunham hos Behind The Voice Actors
(en) Jeff Dunham på Discogs
(en) Jeff Dunham på MusicBrainz
(en) Jeff Dunham på Songkick | Jeffery «Jeff» Dunham (født 1962) er en amerikansk buktaler og komiker, bl.a. | 7,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A5re_Fuglesang | 2023-02-04 | Kåre Fuglesang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. november', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Norske musikkpedagoger', 'Kategori:Personer fra Nesodden kommune', 'Kategori:Personer fra Rælingen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kåre Halvard Fuglesang
(født 10. juni 1921 i Rælingen, død 16. november 2000)
var en norsk fiolinist og pedagog.
Han vokste opp i Skedsmo og studerte med filharmonikeren Henrik Due såvel som ved Juilliard,
før han ble ansatt som 1. fiolinist i Oslo Filharmoniske Orkester (1946-65 og 1975-87).
Fuglesang spilte i en årrekke i Den Norske Strykekvartett,
Henry Johnsrud-kvartetten og Filharmoniens kammerorkester under Ernst Glaser.
Ellers var han tidvis 1. konsertmester ved Den Norske Opera,
ansatt som konsertmester og pedagog i Kristiansand ved Agder musikkonservatorium og kammerorkestret der nede (1972–75) og som 1. konsertmester i Göteborg Symfoniorkester (1965–72). Fra 1975 til 1987 spilte han på ny i Oslo Filharmoniske Orkester som alternerende gruppeleder for 2. fiolinistene med Kaare Sæther som sidemann.
Han underviste ved Manglerud videregående skole (1978–90).
Bosatt på Nesodden underviste han sambygdingen David Coucheron.
Han spilte på en Gagliano fra 1760. Fuglesang ga ofte solistprogram i Norsk rikskringkasting og var dessuten solist med Oslo Filharmoniske Orkester. Blant mer sjeldne verk spilte han Bottesinis konsert for fiolin og kontrabass med Henrik Lindemann som medspiller.
| Kåre Halvard Fuglesang
(født 10. juni 1921 i Rælingen, død 16. november 2000)
var en norsk fiolinist og pedagog.
Han vokste opp i Skedsmo og studerte med filharmonikeren Henrik Due såvel som ved Juilliard,
før han ble ansatt som 1. fiolinist i Oslo Filharmoniske Orkester (1946-65 og 1975-87).
Fuglesang spilte i en årrekke i Den Norske Strykekvartett,
Henry Johnsrud-kvartetten og Filharmoniens kammerorkester under Ernst Glaser.
Ellers var han tidvis 1. konsertmester ved Den Norske Opera,
ansatt som konsertmester og pedagog i Kristiansand ved Agder musikkonservatorium og kammerorkestret der nede (1972–75) og som 1. konsertmester i Göteborg Symfoniorkester (1965–72). Fra 1975 til 1987 spilte han på ny i Oslo Filharmoniske Orkester som alternerende gruppeleder for 2. fiolinistene med Kaare Sæther som sidemann.
Han underviste ved Manglerud videregående skole (1978–90).
Bosatt på Nesodden underviste han sambygdingen David Coucheron.
Han spilte på en Gagliano fra 1760. Fuglesang ga ofte solistprogram i Norsk rikskringkasting og var dessuten solist med Oslo Filharmoniske Orkester. Blant mer sjeldne verk spilte han Bottesinis konsert for fiolin og kontrabass med Henrik Lindemann som medspiller.
== Premier ==
Statens arbeidsstipend
== Referanser == | Kåre Halvard Fuglesang | 7,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Frode_Fidjeland | 2023-02-04 | Olav Frode Fidjeland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. november', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Sarpsborg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Olav Frode Fidjeland (født 29. mai 1919 i Skjeberg, død 24. november 1993) var en norsk maler. Han var gift med Anne-Marie Fossum og bosatt i Arendal.
Olav Frode Fidjeland fikk sin utdannelse på Statens håndverks- og kunstindustriskole (1939–1942), under Jean Heiberg på Kunstakademiet (1944–1946) og senere på Statens Lærerhøyskole i forming i 1965. Han betegnes som først og fremst som en landskapsmaler og med motiver fra skjærgård og skog, men gjorde også enkelte portretter og figurkomposisjoner.
Fidjeland var blant annet representert på Høstutstillingen 1945-1948 og 1950-1951.
På Sarpsborg bibliotek er en tverrvegg dekorert med Fidjelands store maleri over 'Sarpsborg i fortid, nåtid og fremtid'. Det er malt på lerret, og montert høsten 1950.
| Olav Frode Fidjeland (født 29. mai 1919 i Skjeberg, død 24. november 1993) var en norsk maler. Han var gift med Anne-Marie Fossum og bosatt i Arendal.
Olav Frode Fidjeland fikk sin utdannelse på Statens håndverks- og kunstindustriskole (1939–1942), under Jean Heiberg på Kunstakademiet (1944–1946) og senere på Statens Lærerhøyskole i forming i 1965. Han betegnes som først og fremst som en landskapsmaler og med motiver fra skjærgård og skog, men gjorde også enkelte portretter og figurkomposisjoner.
Fidjeland var blant annet representert på Høstutstillingen 1945-1948 og 1950-1951.
På Sarpsborg bibliotek er en tverrvegg dekorert med Fidjelands store maleri over 'Sarpsborg i fortid, nåtid og fremtid'. Det er malt på lerret, og montert høsten 1950.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Olav Fidjeland i Norsk kunstnerleksikon
== Eksterne lenker ==
Maleri på Sarpsborg bibliotek | Olav Frode Fidjeland (født 29. mai 1919 i Skjeberg, død 24. | 7,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_og_Kari | 2023-02-04 | Olav og Kari | ['Kategori:Norske folkeviser'] | Olav og Kari eller Hekserittet er ei folkevise av den typen vi kaller middelalderballader. I TSB katalogen er den typologisert som TSB D 367.
Visa har vært en gjenganger i lesebøker for den videregående skolen, men den er nesten ukjent i sangermiljø.
Norsk visearkiv har registrert bare to melodioppskrifter til den: Ludvig Mathias Lindemans oppskrift etter Anne Bruhær, Mo i Telemark fra 1861 og en oppskrift uten opplysninger av Olav Sande.
| Olav og Kari eller Hekserittet er ei folkevise av den typen vi kaller middelalderballader. I TSB katalogen er den typologisert som TSB D 367.
Visa har vært en gjenganger i lesebøker for den videregående skolen, men den er nesten ukjent i sangermiljø.
Norsk visearkiv har registrert bare to melodioppskrifter til den: Ludvig Mathias Lindemans oppskrift etter Anne Bruhær, Mo i Telemark fra 1861 og en oppskrift uten opplysninger av Olav Sande.
== Fortellingen ==
Det har gått åtte år siden Olav har besøkt mora. Mora spør hvordan han liker kona si, Kari. Olav svarer at han liker henne godt, men da sier mora at hun har sett Kari ri på en kvitbjørn sammen med alvene. Olav tror mora snakker sant og han slår Kari til hun dør. Kari kommer til himmelen og ber til jomfru Maria for Olav og mor hans. Maria sier at Olav skal komme til himmelen, men ikke mora.
Visa finnes også i Danmark og Sverige, men i kortere form. I danske varianter hører Liten Kjerstin (norsk:Kari) samtalen med mora. Hun ber husbonden sin om lov til å besøke foreldrene sine. Hun drar av sted og kommer aldri tilbake.
== Tolking ==
Visen gir et innblikk i middelalderens etikk. Ettersom Olav kommer til himmelen, men ikke mora, kan man tolke dette som at det ansees som verre å urettmessig beskylde noen for å være trollkvinne enn å slå ihjel noen man oppriktig tror er en trollkvinne.
== Tekster og melodier ==
Ådel Gjøstein Blom, Norske mellomalderballadar1, Legendeviser, Oslo 1982, s.72ff.
== Fonogram ==
Iselin Alme, Våre vakreste folketoner Vol. 1. dB Records 003. 1978
== Referanser == | Olav og Kari eller Hekserittet er ei folkevise av den typen vi kaller middelalderballader. I TSB katalogen er den typologisert som TSB D 367. | 7,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5_tokt_med_Mathilde | 2023-02-04 | På tokt med Mathilde | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:NRK Barne-TV', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1960-årene', 'Kategori:Norske barneserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Må ikke forveksles med spillefilmen På tokt med Terna fra 1958På tokt med Mathilde er en norsk tv-serie for barn som gikk på NRK i 1962. Manuskript og sangtekster var ved Kåre Bing og Berent Andreas (Bente) Moe. Musikk av Kåre Siem, unntatt kjenningsmelodien «Kjenner du Mathilde?» av Hjalmar Lindberg. Den første episoden ble vist 16. januar 1962 og har gått i reprise i 1971 og 1982, og ble i Sveriges Radio sendt som På kryss med Mathilde.
På tokt med Mathilde var den første norskproduserte tv-serien for barn.
Handlingen foregår ombord på fullriggeren «Mathilde» av Lillesand. Kaptein Bom (Berent Andreas (Bente) Moe) har fått med seg den slanke og kvikke matrosen Tim (Ulf Wengård) og den tykke, litt late og matglade matrosen Tom (Kåre Siem) på jakt etter en skatt. Et skattekart og en skatteregle (en av sangene) er det eneste de har å gå etter. Øvrige mannskap ble spilt av NRKs guttekor. Det blir en lang og spennende ferd til mange land og flere ganger tror de at skatten er funnet, men de blir lurt og må lete videre. Underveis møter de mange merkelige personer i havnene de kommer innom.
| Må ikke forveksles med spillefilmen På tokt med Terna fra 1958På tokt med Mathilde er en norsk tv-serie for barn som gikk på NRK i 1962. Manuskript og sangtekster var ved Kåre Bing og Berent Andreas (Bente) Moe. Musikk av Kåre Siem, unntatt kjenningsmelodien «Kjenner du Mathilde?» av Hjalmar Lindberg. Den første episoden ble vist 16. januar 1962 og har gått i reprise i 1971 og 1982, og ble i Sveriges Radio sendt som På kryss med Mathilde.
På tokt med Mathilde var den første norskproduserte tv-serien for barn.
Handlingen foregår ombord på fullriggeren «Mathilde» av Lillesand. Kaptein Bom (Berent Andreas (Bente) Moe) har fått med seg den slanke og kvikke matrosen Tim (Ulf Wengård) og den tykke, litt late og matglade matrosen Tom (Kåre Siem) på jakt etter en skatt. Et skattekart og en skatteregle (en av sangene) er det eneste de har å gå etter. Øvrige mannskap ble spilt av NRKs guttekor. Det blir en lang og spennende ferd til mange land og flere ganger tror de at skatten er funnet, men de blir lurt og må lete videre. Underveis møter de mange merkelige personer i havnene de kommer innom.
== Roller (utvalg) ==
Et utvalg av roller (i den rekkefølgen de opptrer):
kaptein Bom – Berent Andreas Moe
matrosen Tim – Ulf Wengård
matrosen Tom – Kåre Siem
havfruen Anne-Mare – Anne-Lise Tangstad
sjørøveren Simsalabim – Arne Arnardo
japansk danserinne – Wenche Arnardo?
ballongfører – Mads Gjerdum
matador Jensen – Frank Robert
sjeik Abdullah – Willie Hoel
Anitra – Anne-Lise Tangstad
en løve – Magne Songvoll som bakparten
indianerhøvding – Vegard Hall
indianeren Sovende Ulv – Thorleif Reiss
indianerkvinne – Ingebjørg Sem Stokke
Ensomme-Larsen – Frimann Falck Clausen
Eskimopappa – Rolf Just Nilsen
Eskimomamma – Kari Diesen
Fritiof Hansen – Carsten Byhring, som forøvrig hadde manus og regi i På tokt med Terna fra 1958
vikingen – Leif Enger
indisk handelsmann – Leif Enger
fakir – Dan Fosse
Sir Sporty, engelsk lord – Espen Skjønberg?
Jiffer, lordens tjener – Arne Bang-Hansen
dansk kone – Gerda Gilboe
svensk fisker – Sven Olof Eliasson
bystyrerepresentanter i Lillesand – Rolf Sand, Egil Hjorth-Jenssen, Birger Løvaas
== Episoder ==
Tim og Tom og kaptein Bom på langfart (20 min)
Skattejakt på havbunnen (35 min)
På skatteleting i Spania (20 min)
En modig tyrefekter (20 min)
Det spøker ombord (30 min)
I ørkenen (20 min)
Tim og Tom blir tatt til fange (25 min)
I cowboyenes land (15 min)
Jorden står på hodet (25 min)
I Fritiof Hansens fotspor (15 min)
På marked i India (25 min)
Til Himalaya (15 min)
Kurs for Lillesand (20 min)
Når enden er god (25 min)
== Sangene ==
+«Kjenner du Mathilde?» (melodi: Hjalmar Lindberg)
+«Skatteregle»
+«Tim og Toms vise» (tekst: Odd Grythe)
(+)«Havfruens sang» (tekst: Kåre Bing)
+«Boms sang på havbunnen»
(+)«Hal i og dra (shanty)»
+«Toms matvise»
«Jeg vil bygge et slott» (tekst: Kåre Bing)
+«Kjære frøken Señorita» (tekst: Kåre Bing)
+«Matadorens sang» (fra Carmen av Georges Bizet)
+«Ballongvise»
«Sørgevise over Tim»
+«Spøkelsesvise»
+«Tippe-tippe-tønne» (tekst: Kåre Bing),
+«Oppvaskvise»"
«Ørkensangen(Fremad i ørkensolens sand)»
+«Columbusvise» (tekst: Kåre Bing)
«Vuggesang for Hiawatha (tekst: Kåre Bing)
«Indianerkvad» (tekst: Kåre Bing)
+«Lillesandvise»
+«Ensomme-Larsson»
«Ridevise (Jippi-jippi-ay)»
«Denne kula som vi bor på» (tekst: Kåre Bing)
«Rullan, rullan»
+«Eskimorro-eskigøy» (tekst: Kåre Bing)
+«Isbreball»
«Skriv en bok»
«Skaldens vise (Nå er jeg den aller siste viking)» (tekst: Kåre Bing)
«Vise om havet» (tekst: Kåre Bing)
+«Boms trebeinvise»
«Indiasang»
«Sir Sporty & Jiffers sang»
«Hist, hvor vejen slår en bugt» (tekst: H. C. Andersen, melodi: J. C. Gebauer)
«En sjömannsvisa (I hamnen låg briggen)» (tekst: prins Wilhelm, melodi: Sverker Ahde)
«Vi nærmer oss Lillesand»
«Finale» (potpurri over flere av sangene)Alle sangene er av Bente Moe (tekster) med mindre annet er angitt og Kåre Siem (melodier). + betyr at sangen finnes på plate, (+) betyr at sangen bare finnes på EP-en.
== Plateutgivelser ==
På tokt med Mathilde (EP) med hørespill og noen av sangene fra serien med Bente Moe, Kåre Siem, Ulf Wengård, Mona Hofland og Laurits Johnson som forteller. (EP REP 389, RCA 1962)
LP/MC med Bente Moe, Kåre Siem, Ulf Wengård og Rolf Just Nilsen, med 16 av sangene fra serien i nyinnspillinger (LP 2920 159, Polydor 1976). Albumet er ikke utgitt som CD.
== Eksterne lenker ==
(no) På tokt med Mathilde på NRK TV | På tokt med Mathilde er en norsk tv-serie for barn som gikk på NRK i 1962. Manuskript og sangtekster var ved Kåre Bing og Berent Andreas (Bente) Moe. | 7,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Millenniumtrofeet | 2023-02-04 | Millenniumtrofeet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rugby union'] | Millenniumtrofeet (engelsk: Millennium Trophy, irsk: Corn an Mhílaoise) deles ut til vinneren av den årlige kampen mellom England og Irland i rugby union.Trofeet ble første gang delt ut i 1988. Siden 1989 har kampen blitt spilt som en del av Seksnasjonersturneringen og lagene spiller hjemme/borte annethvert år.
Etter 2020-turneringen har England vunnet 20 ganger og Irland har vunnet 13 ganger.
| Millenniumtrofeet (engelsk: Millennium Trophy, irsk: Corn an Mhílaoise) deles ut til vinneren av den årlige kampen mellom England og Irland i rugby union.Trofeet ble første gang delt ut i 1988. Siden 1989 har kampen blitt spilt som en del av Seksnasjonersturneringen og lagene spiller hjemme/borte annethvert år.
Etter 2020-turneringen har England vunnet 20 ganger og Irland har vunnet 13 ganger.
== Referanser == | Millenniumtrofeet (engelsk: Millennium Trophy, irsk: Corn an Mhílaoise) deles ut til vinneren av den årlige kampen mellom England og Irland i rugby union. | 7,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Norrie | 2023-02-04 | Anna Norrie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1860', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske sangere', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Anna Norrie (født Anna Hilda Charlotta Pettersson 7. februar 1860 i Stockholm, død 13. juli 1957 i Stockholm), var en svensk skuespiller og operettesangerinne. Også kjent under navnet Anna Pettersson-Norrie.
| Anna Norrie (født Anna Hilda Charlotta Pettersson 7. februar 1860 i Stockholm, død 13. juli 1957 i Stockholm), var en svensk skuespiller og operettesangerinne. Også kjent under navnet Anna Pettersson-Norrie.
== Biografi ==
Anna Norrie var datter av distriktslegen Samuel Magnus Axel Könsberg og Anna Christina Pettersson. Under sin skoletid ved "Wallinska skolan" (en pikeskole i Stockholm), ble hun oppmuntret av sin sanglærer om å søke seg inn på Musikkonservatoriet der hun fra 1877 til 1878 var elev ved Julius Günthers solosangklasse. Under en amatörteateropptreden i Södertälje ble hum tilbudt engagement i et omreisende teaterselskap, men hennes far stoppet henne fra å ta imot tilbudet. Isteden fortsatte hun å studere sang som privatelev for Carl Fredrik Lundqvist og Fritz Arlberg.
Norrie var engasjert ved Nya teatern i Stockholm 1882–84, ved Södra och Djurgårdsteatrarna 1884–87. Deretter var hun i 1887- 89 leder for Vasateatern. Hun filmdebuterte i 1903 i Ernest Flormans Sköna Helena, og medvirket i alt i ni filmer. Hun var gift med den danske forfatteren William Norrie mellom 1891 og 1909, og med skuespilleren Anton de Verdier 1909–1918.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anna Norrie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anna Norrie på Internet Movie Database
(no) Anna Norrie hos Nationaltheatret
(sv) Anna Norrie i Svensk Filmdatabas
(da) Anna Norrie på danskefilm.dk | Stockholm | 7,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Domi | 2023-02-04 | Domi | ['Kategori:2004 i Norge', 'Kategori:Artikler av tvilsom relevans', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2004', 'Kategori:Norske punkband'] | dOMi er et punkband fra Oslo, som ble stiftet i 2004. Bandet består av Robert Eliassen (bass & vokal), Frank Nikolaisen (gitar & vokal), Simen Stensland (trommer & vokal) og Magnus Nevstad (gitar & vokal).
Bandet har siden 2003 deltatt i en del konkurranser, og har vunnet bl.a. den norske finalen i Global Battle of the Bands, NM i rock og en konkurranse på NRK Pyro i 2008, som gav dem sjansen til å åpne for de meget kjente punkbandene Lagwagon og NOFX på Sentrum Scene i Oslo. Deres første innspilling var albumet Penis To Society, som aldri har blitt lagt ut for salg. Etter å ha spilt på scener som John Dee Live Club & Pub og Rockefeller Music Hall, hovedsakelig i hjembyen Oslo, ga bandet ut albumet Welcome To Annoying Town i 2008. Etter å ha turnert i England, dro bandet sommeren 2009 på en liten Europaturné i Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Tsjekkia, der de blant annet spilte på Europas største Ska-festival; Mighty Sounds Festival.
Navnet skal uttales som den engelske setningen «do me» og er ment som et ordspill for «ta meg».
| dOMi er et punkband fra Oslo, som ble stiftet i 2004. Bandet består av Robert Eliassen (bass & vokal), Frank Nikolaisen (gitar & vokal), Simen Stensland (trommer & vokal) og Magnus Nevstad (gitar & vokal).
Bandet har siden 2003 deltatt i en del konkurranser, og har vunnet bl.a. den norske finalen i Global Battle of the Bands, NM i rock og en konkurranse på NRK Pyro i 2008, som gav dem sjansen til å åpne for de meget kjente punkbandene Lagwagon og NOFX på Sentrum Scene i Oslo. Deres første innspilling var albumet Penis To Society, som aldri har blitt lagt ut for salg. Etter å ha spilt på scener som John Dee Live Club & Pub og Rockefeller Music Hall, hovedsakelig i hjembyen Oslo, ga bandet ut albumet Welcome To Annoying Town i 2008. Etter å ha turnert i England, dro bandet sommeren 2009 på en liten Europaturné i Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Tsjekkia, der de blant annet spilte på Europas største Ska-festival; Mighty Sounds Festival.
Navnet skal uttales som den engelske setningen «do me» og er ment som et ordspill for «ta meg».
== Diskografi ==
Album2008 – Welcome to Annoying Town debutalbum utgitt på Crash Rec, bandets eget label.EP-er / Singler2003 – Go Away
2004 – Duckie and the Uninspired Shepherd
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
dOMi på MySpace
Offisielt nettsted | dOMi er et punkband fra Oslo, som ble stiftet i 2004. Bandet består av Robert Eliassen (bass & vokal), Frank Nikolaisen (gitar & vokal), Simen Stensland (trommer & vokal) og Magnus Nevstad (gitar & vokal). | 7,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patricia_Routledge | 2023-02-04 | Patricia Routledge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 17. februar', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Order of the British Empire (KBE/DBE)', 'Kategori:Personer fra Birkenhead', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tony Award-vinnere'] | Katherine Patricia Routledge (født 17. februar 1929) er en britisk skuespiller, kjent fra rollen som «Hyacint Bucket» i TV-serien Høy på pæra. Før Høy på pæra hadde Routledge en karriere innen teater, og da spesielt i musikaler i Storbritannia og USA på 1960- og 1970-tallet.
| Katherine Patricia Routledge (født 17. februar 1929) er en britisk skuespiller, kjent fra rollen som «Hyacint Bucket» i TV-serien Høy på pæra. Før Høy på pæra hadde Routledge en karriere innen teater, og da spesielt i musikaler i Storbritannia og USA på 1960- og 1970-tallet.
== Bakgrunn ==
Routledge ble født i Birkenhead i Cheshire i 1929. Etter fullført utdanning ved Birkenhead High School og Universitetet i London, begynte hun sin skuespillerkarriere ved Liverpool Playhouse. Hun studerte også ved Bristol Old Vic Theatre School.
== Karriere ==
=== Teater ===
Routledge har opptrådt i en mengde sceneproduksjoner, blant annet Little Mary Earnest, Noises Off, Hvem er Ernest og The Solid Gold Cadillac. Hun hadde sin debut på Broadway i 1966. Routledge vant Tony-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal for innsatsen sin i musikalen Darling of the Day i 1968.
Etter Darling of the Day hadde Routledge roller i flere mindre suksessfulle produksjoner.
=== Film og TV ===
Routledge har opptrådt i flere TV-serier, blant annet Coronation Street og Høy på pæra. I Høy på pæra hadde hun rollen som den fisefine «Hyacint Bucket» (som krevde at folk uttalte etternavnet hennes som Bouquet) som er kjent for sine «middager i lyset av stearinlys».
I 1996 fikk hun hovedrollen i en annen TV-serie, Hetty Wainthropp Investigates, der Dominic Monaghan hadde rollen som hennes assistent.
== Utmerkelser ==
I 1993 ble Routledge utnevnt til offiser av Order of the British Empire, og i 2004 ble hun forfremmet til kommandør av samme orden. Nyttårsaften 2016 ble Routledge utnevnt til storkorsdame av Order of the British Empire. Hun ble dermed opphøyd i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen dame foran sitt navn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Patricia Routledge på Internet Movie Database
(sv) Patricia Routledge i Svensk Filmdatabas
(da) Patricia Routledge på Filmdatabasen
(fr) Patricia Routledge på Allociné
(en) Patricia Routledge på AllMovie
(en) Patricia Routledge hos The Movie Database
(en) Patricia Routledge hos Internet Broadway Database
(en) Patricia Routledge på Internet Broadway Database
Hjemmesiden til Høy på pæra | Routledge er et britisk akademisk forlag som hovedsakelig gir ut vitenskapelige monografier, antologier og tidsskrifter innen humaniora, samfunnsvitenskap og jus. Forlaget har tidligere også utgitt oppslagsverk. | 7,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donald_Rayfield | 2023-02-04 | Donald Rayfield | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske forfattere', 'Kategori:Britiske lingvister', 'Kategori:Britiske professorer', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Donald Rayfield (født 1942) er en britisk forfatter og professor emeritus i russisk og georgisk ved University of London. Han har skrevet flere bøker om russisk og georgisk litteratur, og også om Josef Stalin og hans hemmelige politi. Han er også redaktør for en bokserie om russiske forfattere og russisk intelligentsia.
| Donald Rayfield (født 1942) er en britisk forfatter og professor emeritus i russisk og georgisk ved University of London. Han har skrevet flere bøker om russisk og georgisk litteratur, og også om Josef Stalin og hans hemmelige politi. Han er også redaktør for en bokserie om russiske forfattere og russisk intelligentsia.
== Bibliografi ==
Anton Chekhov: A Life (1997) ISBN 0002555034 (og flere senere opptrykk)
Stalin and His Hangmen (2004) ISBN 0375506322 (og flere senere opptrykk)
Chekhov's Uncle Vanya and the Wood Demon (2007)
The Cherry Orchard: Catastrophe and Comedy (1994) ISBN 0805744517
Dream of Lhasa: The Life of Nikolay Przhevalsky (1976)
The Garnett Book of Russian Verse (2000)
Understanding Chekhov: A Critical Study of Chekhov's Prose and Drama
The Literature of Georgia: A History (2000)
A Comprehensive Georgian-English Dictionary (2006)
== Eksterne lenker ==
Offisiell nettside ved Universitetet i London
Artikler av Donald Rayfield Arkivert 13. juli 2013 hos Wayback Machine., OpenDemocrazy | | språk = Engelsk | 7,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selma_Wiklund_af_Klercker | 2023-02-04 | Selma Wiklund af Klercker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 27. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Selma Wiklund af Klercker (født 1872, død 1923) var en svensk skuespiller. Hun var gift med regissøren Georg af Klercker.
| Selma Wiklund af Klercker (født 1872, død 1923) var en svensk skuespiller. Hun var gift med regissøren Georg af Klercker.
== Filmografi ==
== Eksterne lenker ==
(en) Selma Wiklund af Klercker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Selma Wiklund af Klercker på Internet Movie Database
(sv) Selma Wiklund af Klercker i Svensk Filmdatabas
(en) Selma Wiklund af Klercker hos The Movie Database | Selma Wiklund af Klercker (født 1872, død 1923) var en svensk skuespiller. Hun var gift med regissøren Georg af Klercker. | 7,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lurium_300_X | 2023-02-04 | Lurium 300 X | ['Kategori:Humor', 'Kategori:Reklame'] | Lurium 300 X (også Lurium 3000 X og Lurium X-2000) var et negativt markedsføringsstunt utført av Forbrukerombudet for å oppnå oppmerksomhet om useriøse produkter. De satte inn en annonse for et vidundermiddel kalt «Lurium 3000 X» som skulle hjelpe mot en serie helseplager, og som også kunne brukes for å redusere bensinforbruket med 20 prosent. Annonsen ble blant annet satt inn i postordrekatalogen Kupongkatalogen som gikk ut i hele Norge. Det fremgikk av annonsen at det var Forbrukerrådet som hadde laget den, og at formålet var å oppnå oppmerksomhet om tvilsomme reklamekampanjer. Vidundermiddelet skulle i henhold til reklamen «gir skallede håret tilbake, gjør deg slank i en fart, kurerer de fleste sykdommer, fjerner rynker og gir bilen 15-20 prosent lavere bensinforbruk». Boksene med vidundermiddelet var i tillegg «kun gratis + mva. og porto». Kunden ble også oppfordret til å snu arket for «det kan endre ditt liv». På baksiden av annonsen var adressen til Forbrukerombudet oppgitt. Likevel kom det inn nærmere 200 bestillinger på vidundermiddelet.Bruk av «Lurium» (med og uten tilleggene «300 X», «3000 X» og «X-2000») er et begrep som dukker opp i flere sammenhenger, både hos seriøse og mer useriøse aktører. I USA er slike produkter kjent fra lang tid tilbake og omtales som snakeoil. I Norge brukte VG begrepet Lurium 1. desember 1961 under «Kort sagt» hvor en ny og unik tannpasta blir omtalt.
| Lurium 300 X (også Lurium 3000 X og Lurium X-2000) var et negativt markedsføringsstunt utført av Forbrukerombudet for å oppnå oppmerksomhet om useriøse produkter. De satte inn en annonse for et vidundermiddel kalt «Lurium 3000 X» som skulle hjelpe mot en serie helseplager, og som også kunne brukes for å redusere bensinforbruket med 20 prosent. Annonsen ble blant annet satt inn i postordrekatalogen Kupongkatalogen som gikk ut i hele Norge. Det fremgikk av annonsen at det var Forbrukerrådet som hadde laget den, og at formålet var å oppnå oppmerksomhet om tvilsomme reklamekampanjer. Vidundermiddelet skulle i henhold til reklamen «gir skallede håret tilbake, gjør deg slank i en fart, kurerer de fleste sykdommer, fjerner rynker og gir bilen 15-20 prosent lavere bensinforbruk». Boksene med vidundermiddelet var i tillegg «kun gratis + mva. og porto». Kunden ble også oppfordret til å snu arket for «det kan endre ditt liv». På baksiden av annonsen var adressen til Forbrukerombudet oppgitt. Likevel kom det inn nærmere 200 bestillinger på vidundermiddelet.Bruk av «Lurium» (med og uten tilleggene «300 X», «3000 X» og «X-2000») er et begrep som dukker opp i flere sammenhenger, både hos seriøse og mer useriøse aktører. I USA er slike produkter kjent fra lang tid tilbake og omtales som snakeoil. I Norge brukte VG begrepet Lurium 1. desember 1961 under «Kort sagt» hvor en ny og unik tannpasta blir omtalt.
== Referanser == | Lurium 300 X (også Lurium 3000 X og Lurium X-2000) var et negativt markedsføringsstunt utført av Forbrukerombudet for å oppnå oppmerksomhet om useriøse produkter. De satte inn en annonse for et vidundermiddel kalt «Lurium 3000 X» som skulle hjelpe mot en serie helseplager, og som også kunne brukes for å redusere bensinforbruket med 20 prosent. | 7,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Astrid_Engelbrecht | 2023-02-04 | Astrid Engelbrecht | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. juli', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Astrid Engelbrecht (født Astrid Theodora Augusta Engelbrecht 10. juli 1878 i Tyska församlingen i Stockholm, død 1946) var en svensk skuespiller.
| Astrid Engelbrecht (født Astrid Theodora Augusta Engelbrecht 10. juli 1878 i Tyska församlingen i Stockholm, død 1946) var en svensk skuespiller.
== Filmografi ==
1912 – I livets vår … Sara Andersson, enke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Astrid Engelbrecht på Internet Movie Database
(sv) Astrid Engelbrecht i Svensk Filmdatabas | Tyska församlingen,Stockholm | 7,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gabon | 2023-02-04 | Gabon | ['Kategori:0°S', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Gabon', 'Kategori:Gabonstubber', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Viktige stubber'] | Gabon, formelt Republikken Gabon (fr. utt. [ɡaˈbõ]) er en kyststat som ligger i Guineabukta i det vestlige Sentral-Afrika, ved Atlanterhavet. Landet var fransk koloni fram til 1960. Det grenser til Ekvatorial-Guinea og Kamerun i nord og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) i øst og sør.
Fransk er det offisielle språket i Gabon. Hovedstaden heter Libreville og er også landets fremste havneby og økonomiske sentrum.
| Gabon, formelt Republikken Gabon (fr. utt. [ɡaˈbõ]) er en kyststat som ligger i Guineabukta i det vestlige Sentral-Afrika, ved Atlanterhavet. Landet var fransk koloni fram til 1960. Det grenser til Ekvatorial-Guinea og Kamerun i nord og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) i øst og sør.
Fransk er det offisielle språket i Gabon. Hovedstaden heter Libreville og er også landets fremste havneby og økonomiske sentrum.
== Historie ==
Landet ble republikk i Det franske fellesskapet i 1958 og uavhengig i 1960. Etter omfattende oljefunn på 1970-tallet ble Gabon ved siden av Nigeria et av to afrikanske medlemsland av Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC). Gabon meldte seg ut i 1994, men var medlem igjen fra 2016.
Gabon er et av de mer utviklede landene i Afrika takket være den lille befolkningen, rike naturressurser og støtte fra utlandet. Siden oljeprisveksten satte inn for alvor i 2004 har landets omfattende oljeproduksjon gitt kjærkomne eksportinntekter.
=== Kuppforsøk 2019 ===
7. januar 2019 ble det rapportert om militærkupp i Gabon. Senere samme dag meldte myndighetene at situasjonen er under kontroll og at fire av fem mistenkte opprørere har blitt arrestert. De fem mistenkte opprørerne var lavt rangerte offiserer i landets hær. Den siste ble arrestert senere samme dag.
== Klima og miljø ==
Gabon har tropisk klima med høye og lite varierende temperaturer. Det er relativt høy luftfuktighet i regnskogsområdene, spesielt i øst.
Noen av Gabons største miljøproblemer er at regnskogen hugges ned, og at det drives ulovlig jakt på truede dyrearter. Det største helseproblemet er hiv og aids. I 2001 var 9 % av den voksne befolkningen smittet eller syke av hiv/aids i Gabon.
Omtrent 65 % av landets elektrisitet produseres gjennom vannkraft og resten med fossile brensler, det vil si olje.
Gabons lengste elv er Ogooué. Landet har tatt initiativ til å opprette og verne store områder som nasjonalparker.
== Administrativ inndeling ==
Gabon er inndelt i 9 provinser, som videre er delt inn i 37 departementer.
Estuaire
Haut-Ogooué
Moyen-Ogooué
Ngounié
Nyanga
Ogooué-Ivindo
Ogooué-Lolo
Ogooué-Maritime
Woleu-Ntem
== Økonomi ==
Store deler av befolkningen livnærer seg på jordbruk. Men olje ble oppdaget på 1970-tallet, og nå utgjør oljebransjen over halvparten av landets BNP. Trass i sine naturressurser har Gabon hatt problemer med økonomien, først og fremst på grunn av svak finanspolitikk.
En stor devaluering på midten av 1990-tallet førte til en inflasjon på 35 %, men med finansiell hjelp fra Verdensbanken og Frankrike stoppet den negative utviklingen, og prisveksten er i 2006 nede i 6,5 %.
Oljeprisveksten de siste årene har ført til at Gabon i løpet av kort tid har opparbeidet et betydelig eksportoverskudd. Så sent som i 2002 var eksportoverskuddet 1 mrd dollar, i 2006 var det oppe i 4,25 mrd dollar og med raskt økende oljepris er eksportoverskuddet enda større i 2007.
== Fakta ==
Naturressurser: petroleum, mangan, uran, gull, tømmer, jernmalm
Befolkningens gjennomsnittlige levealder: 54,49 år (2006)
Spedbarnsdødlighet: 5,5 % (2003)
Språk: fransk, fang, myene, nzebi, bapounou, bandjabi
Analfabetisme: 35 % av befolkningen eldre enn 15 år var analfabeter i 1995.
== Se også ==
Liste over byer i Gabon
== Referanser ==
=== Litteratur ===
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 45. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 62. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gabon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gabon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Gabon i FN-sambandets nettsted Globalis.no | {| class="wikitable" style="text-align:center" | 7,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piffi | 2023-02-04 | Piffi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krydder', 'Kategori:Matstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Piffi er en saltbasert krydderblanding. Krydderblandingen består blant annet av salt, chilipepper, løk, sort pepper og sellerifrø.
Piffi-krydder passer til for eksempel pommes frites, kylling, svin og flesk, til biff av okse og hamburger.
| Piffi er en saltbasert krydderblanding. Krydderblandingen består blant annet av salt, chilipepper, løk, sort pepper og sellerifrø.
Piffi-krydder passer til for eksempel pommes frites, kylling, svin og flesk, til biff av okse og hamburger.
== Historikk ==
Det er vanskelig å tidfeste når piffi-krydder første gang ble introdusert i norsk matlagning. Kokeboken Gjestemat: tips, menyer, oppskrifter fra 1975 inneholder en oppskrift på smørbrødkake med piffi allkrydder som en av ingrediensene. Kokeboken er oversatt fra svensk, og originalen ble utgitt i Sverige i 1974. Det har blitt hevdet at opprinnelig var piffi en krydderblanding lansert av det svenske foretaket Kockens under navnet «Piffi Allkrydda».
== Referanser == | Piffi er en saltbasert krydderblanding. Krydderblandingen består blant annet av salt, chilipepper, løk, sort pepper og sellerifrø. | 7,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Byggherreforskriften | 2023-02-04 | Byggherreforskriften | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Entreprise- og bygningsrett', 'Kategori:Norske forskrifter'] | Byggherreforskriften er en kortform for den norske forskriften som har det offisielle navnet: FOR-2009-08-03-1028 Forskrift om sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- eller anleggsplasser. Denne forskriften avløste den tidligere byggherreforskriften:FOR 1995-04-21 nr 377.
Byggherreforskriften gir regler om byggherrens plikter angående helse, miljø og sikkerhet (HMS) i forberedelses- og gjennomføringsfasene for entrepriseprosjekter.
Forskriften behandler bl.a. hvilke oppgaver byggherren kan delegere (videreføre til andre) og ikke delegere, samt hvilke oppgaver og plikter som påhviler også prosjektledere og koordinatorer.
(NB! Avsnittene nedenfor er ikke ennå oppdatert med forskriften av 2009 !)
Byggherrens hovedoppgaver er:
1) Sørge for at forskriften blir gjennomført i forberedelses-, prosjekterings-, kontraherings- og gjennomføringsfasene
2) Inngå avtale med prosjektleder («PL»)
3) Informere kontraktsparter om allmenngjøringsforskriften
4) Informere egne ansatte som er på eller ved byggeplass og deres verneombud.
Av disse oppgavene kan byggherren ikke delegere den overordnede plikt til å sørge for at forskriften blir fulgt, det vil si at dens bestemmelser skal være inkludert i opplegget for prosjektet, samt at byggherren skal få rapportering og bestemme tiltak når forhold blir rapportert. Heller ikke kan han delegere å inngå avtale med prosjektleder om koordinator, HMS plan og forhåndsmelding.
Derimot kan byggherren delegere å utpeke koordinator, lage HMS plan før opprettelse av byggeplassen, sende forhåndsmelding til Arbeidstilsynet og legge forholdene til rette for HMS helt fra forberedelsesfasen.
Blant oppgaver som kan delegeres til koordinator, er følgende: informere kontraktsparter, lage HMS plan, samordne gjennomføring, føre lister over alle som arbeider på stedet, og lage dokumentasjon («som bygget» / «as built») for HMS ved framtidige arbeider.
Overtredelser av bestemmelser i forskriften kan lede til stansning av arbeidene, straff etter arbeidsmiljølovens kap XIV og straffeloven § 48 a og b, samt erstatning for skade på person og ting, dessuten til forsinkelse av byggeprosjektet med etterfølgende krav om tilleggsvederlag og erstatning. | Byggherreforskriften er en kortform for den norske forskriften som har det offisielle navnet: FOR-2009-08-03-1028 Forskrift om sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- eller anleggsplasser. Denne forskriften avløste den tidligere byggherreforskriften:FOR 1995-04-21 nr 377.
Byggherreforskriften gir regler om byggherrens plikter angående helse, miljø og sikkerhet (HMS) i forberedelses- og gjennomføringsfasene for entrepriseprosjekter.
Forskriften behandler bl.a. hvilke oppgaver byggherren kan delegere (videreføre til andre) og ikke delegere, samt hvilke oppgaver og plikter som påhviler også prosjektledere og koordinatorer.
(NB! Avsnittene nedenfor er ikke ennå oppdatert med forskriften av 2009 !)
Byggherrens hovedoppgaver er:
1) Sørge for at forskriften blir gjennomført i forberedelses-, prosjekterings-, kontraherings- og gjennomføringsfasene
2) Inngå avtale med prosjektleder («PL»)
3) Informere kontraktsparter om allmenngjøringsforskriften
4) Informere egne ansatte som er på eller ved byggeplass og deres verneombud.
Av disse oppgavene kan byggherren ikke delegere den overordnede plikt til å sørge for at forskriften blir fulgt, det vil si at dens bestemmelser skal være inkludert i opplegget for prosjektet, samt at byggherren skal få rapportering og bestemme tiltak når forhold blir rapportert. Heller ikke kan han delegere å inngå avtale med prosjektleder om koordinator, HMS plan og forhåndsmelding.
Derimot kan byggherren delegere å utpeke koordinator, lage HMS plan før opprettelse av byggeplassen, sende forhåndsmelding til Arbeidstilsynet og legge forholdene til rette for HMS helt fra forberedelsesfasen.
Blant oppgaver som kan delegeres til koordinator, er følgende: informere kontraktsparter, lage HMS plan, samordne gjennomføring, føre lister over alle som arbeider på stedet, og lage dokumentasjon («som bygget» / «as built») for HMS ved framtidige arbeider.
Overtredelser av bestemmelser i forskriften kan lede til stansning av arbeidene, straff etter arbeidsmiljølovens kap XIV og straffeloven § 48 a og b, samt erstatning for skade på person og ting, dessuten til forsinkelse av byggeprosjektet med etterfølgende krav om tilleggsvederlag og erstatning. | Byggherreforskriften er en kortform for den norske forskriften som har det offisielle navnet: FOR-2009-08-03-1028 Forskrift om sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- eller anleggsplasser. Denne forskriften avløste den tidligere byggherreforskriften:FOR 1995-04-21 nr 377. | 7,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rekom | 2023-02-04 | Rekom | ['Kategori:Avfallshåndtering i Norge', 'Kategori:Etableringer i 1998', 'Kategori:Gjenvinning'] | Rekom er en gjenvinningsbedrift som ble stiftet i 1998 av interkommunale -og kommunale avfallselskaper i Norge. Formålet var å sikre avsetning på innsamlet og kildesortert avfall slik at ressursene ble ivaretatt og selskapene fikk omsatt varene sine til best mulig pris i markedet.
Kildesortering i husholdningene skjøt fart på 1990-tallet og per i dag er det kildesortering av 10-15 avfallstyper i de fleste kommuner i Norge.
Rekom gjenvant, enten ved materialgjenvinning, eller energigjenvinning, 410 000 tonn i 2008. | Rekom er en gjenvinningsbedrift som ble stiftet i 1998 av interkommunale -og kommunale avfallselskaper i Norge. Formålet var å sikre avsetning på innsamlet og kildesortert avfall slik at ressursene ble ivaretatt og selskapene fikk omsatt varene sine til best mulig pris i markedet.
Kildesortering i husholdningene skjøt fart på 1990-tallet og per i dag er det kildesortering av 10-15 avfallstyper i de fleste kommuner i Norge.
Rekom gjenvant, enten ved materialgjenvinning, eller energigjenvinning, 410 000 tonn i 2008. | Rekom er en gjenvinningsbedrift som ble stiftet i 1998 av interkommunale -og kommunale avfallselskaper i Norge. Formålet var å sikre avsetning på innsamlet og kildesortert avfall slik at ressursene ble ivaretatt og selskapene fikk omsatt varene sine til best mulig pris i markedet. | 7,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aaron_Doran | 2023-02-04 | Aaron Doran | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Blackburn Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Inverness Caledonian Thistle FC', 'Kategori:Fotballspillere for Leyton Orient FC', 'Kategori:Fotballspillere for Milton Keynes Dons FC', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Irske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra County Cork', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aaron Brian Doran Cogan (født 13. mai 1991) er en irsk fotballspiller som spiller for Inverness Caledonian Thistle.
Doran signerte sin første profesjonelle kontrakt i mai 2008, for Blackburn Rovers. Han spilte for a-laget på forsesongen, sommeren 2008, og fikk spilletid i to av kampene.
Han var involvert i bare tre kamper i løpet av sine tre sesonger i Blackburn Rovers, under tre forskjellige managere, men fikk erfaring med førstelagsspill gjennom låneopphold i MK Dons, Leyton Orient og Inverness Caledonian Thistle. Manager i sistnevnte klubb, Terry Butcher, var såpass fornøyd at han handlet Doran inn permanent 13. juli 2011.
Doran står per juli 2011 oppført med to kamper for Irland U21.
| Aaron Brian Doran Cogan (født 13. mai 1991) er en irsk fotballspiller som spiller for Inverness Caledonian Thistle.
Doran signerte sin første profesjonelle kontrakt i mai 2008, for Blackburn Rovers. Han spilte for a-laget på forsesongen, sommeren 2008, og fikk spilletid i to av kampene.
Han var involvert i bare tre kamper i løpet av sine tre sesonger i Blackburn Rovers, under tre forskjellige managere, men fikk erfaring med førstelagsspill gjennom låneopphold i MK Dons, Leyton Orient og Inverness Caledonian Thistle. Manager i sistnevnte klubb, Terry Butcher, var såpass fornøyd at han handlet Doran inn permanent 13. juli 2011.
Doran står per juli 2011 oppført med to kamper for Irland U21.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aaron Doran – Transfermarkt
(en) Aaron Doran – Soccerbase.com
(en) Aaron Doran – FootballDatabase.eu
(en) Aaron Doran – Soccerway
(en) Aaron Doran – FBref | | kamper2 = 4| mål2 = 0 | 7,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simostranda | 2023-02-04 | Simostranda | ['Kategori:59,9°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Modum'] | Simostranda er ei bygd i Modum kommune i Buskerud. Bygda ligger ved elva Simoa, langs fylkesvei 287, og er mest kjent for idrettslaget og sin satsing på skiskyting og sine skiskyttere. Best kjent er Ole Einar Bjørndalen, men også broren Dag Bjørndalen, Hildegunn Mikkelsplass (født Fossen) og Ida Lien er eller har vært på landslaget. | Simostranda er ei bygd i Modum kommune i Buskerud. Bygda ligger ved elva Simoa, langs fylkesvei 287, og er mest kjent for idrettslaget og sin satsing på skiskyting og sine skiskyttere. Best kjent er Ole Einar Bjørndalen, men også broren Dag Bjørndalen, Hildegunn Mikkelsplass (født Fossen) og Ida Lien er eller har vært på landslaget. | Simostranda er ei bygd i Modum kommune i Buskerud. Bygda ligger ved elva Simoa, langs fylkesvei 287, og er mest kjent for idrettslaget og sin satsing på skiskyting og sine skiskyttere. | 7,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Engen | 2023-02-04 | Tore Engen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kunstnere', 'Kategori:Personer fra Vega kommune'] | Tore Engen (født 1950) er en norsk maler, grafiker og skulptør som arbeider med collage, akvarell, oljemaleri og materialbilder. Han er kjent for sitt formspråk er ekspressivt og frodig, og han lar seg gjerne inspirere av natur, kystkultur, historie, arkeologi og norrøn mytologi. Kunst lages av det han finner, og blir satt sammen til overraskende helheter; møbler, smykker og kniver – laget av materialer som sølv, gamle landbruksgjenstander, bein og stein.
Han er blant annet innkjøpt av Samisk museum i Snåsa og Nord-Trøndelag fylkesgalleri. Han har utsmykket Brønnøysund rådhus, Buvik barneskole og har laget et minnesmerke over Jon Andreas Savio i Bugøyfjord. Han har også laget ordførerkjedene i sølv for Vega kommune og Nærøy kommune. Det er utstillinger med hans arbeider i Atelier Tautra, kunstrommet.no og Kulturverkstedet i Mosjøen.
Engen er oppvokst på garden Engen på øya Ylvingen. Denne ligger i Vega kommune på Helgelandskysten. Han startet tidlig å tegne, og tolv år gammel begynte han med oljemaling. Det var hans eldste søster som gav han dette og bidro på denne måten til hans interesse for kunst. Han ble senere utdannet ved det frie akademiet Psychopolis (1980) og det kongelige kunstakademiet (1981–1986), begge i Haag i Nederland. Hovedstudiet på akademiet var tegning, maleri og grafikk og han ble uteksaminert med et Cum Laude diplom.
Han har siden 1998 arbeider som kunstpedagog og hatt kursvirksomhet ved Heimdal kunstskole. Denne virksomheten foregår også i Atelierengen og ved Orkdal kunstforening.
| Tore Engen (født 1950) er en norsk maler, grafiker og skulptør som arbeider med collage, akvarell, oljemaleri og materialbilder. Han er kjent for sitt formspråk er ekspressivt og frodig, og han lar seg gjerne inspirere av natur, kystkultur, historie, arkeologi og norrøn mytologi. Kunst lages av det han finner, og blir satt sammen til overraskende helheter; møbler, smykker og kniver – laget av materialer som sølv, gamle landbruksgjenstander, bein og stein.
Han er blant annet innkjøpt av Samisk museum i Snåsa og Nord-Trøndelag fylkesgalleri. Han har utsmykket Brønnøysund rådhus, Buvik barneskole og har laget et minnesmerke over Jon Andreas Savio i Bugøyfjord. Han har også laget ordførerkjedene i sølv for Vega kommune og Nærøy kommune. Det er utstillinger med hans arbeider i Atelier Tautra, kunstrommet.no og Kulturverkstedet i Mosjøen.
Engen er oppvokst på garden Engen på øya Ylvingen. Denne ligger i Vega kommune på Helgelandskysten. Han startet tidlig å tegne, og tolv år gammel begynte han med oljemaling. Det var hans eldste søster som gav han dette og bidro på denne måten til hans interesse for kunst. Han ble senere utdannet ved det frie akademiet Psychopolis (1980) og det kongelige kunstakademiet (1981–1986), begge i Haag i Nederland. Hovedstudiet på akademiet var tegning, maleri og grafikk og han ble uteksaminert med et Cum Laude diplom.
Han har siden 1998 arbeider som kunstpedagog og hatt kursvirksomhet ved Heimdal kunstskole. Denne virksomheten foregår også i Atelierengen og ved Orkdal kunstforening.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Kunstrommet.no: Tore Engen | Tore Engen (født 1950) er en norsk maler, grafiker og skulptør som arbeider med collage, akvarell, oljemaleri og materialbilder. Han er kjent for sitt formspråk er ekspressivt og frodig, og han lar seg gjerne inspirere av natur, kystkultur, historie, arkeologi og norrøn mytologi. | 7,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samadhi_av_oseanisk_refleksjon | 2023-02-04 | Samadhi av oseanisk refleksjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Begreper i buddhismen', 'Kategori:Huayan zong'] | Samādhi av oseanisk refleksjon (sanskrit: Sāgara-mudrā-samādhi, kinesisk: 海印三昧, pinyin: Hǎiyìn sānmèi, Wade-Giles: Hai-yin san-mei, koreansk (hangul): 해인삼매, McCune-Reischauer: Haein sammae, japansk: Kaiin sanmai (カイインサンマイ), vietnamesisk: Hải ấn tam muội) er et teknisk begrep innenfor mahāyāna-buddhismen. Det brukes om den bevissthetstilstand som Buddha sies å ha vært i da han forkynte Avataṃsaka sūtraen.Som teknisk begrep ble det derfor sentralt innenfor den buddhistiske skolen Huāyán zōng. Den beskrives som en tilstand hvor bevisstheten inneholder alt som eksisterer i fortid, nåtid og fremtid. Det kinesiske tegnet 印 (yìn) betyr «å reflektere». Begrepet kan derfor forklares som at sinnets dype fred er like omfattende som et stort hav som reflekterer alle ting i universet.
Samādhi av oseanisk refleksjon nevnes i Avataṃsaka sūtraens innledning, uten å spille noen sentral rolle i resten av teksten. Under Tang-dynastiet tolket likevel Fǎzàng dette som det kanoniske beviset på Huāyán zōngs oppfattelse av Avataṃsaka sūtraen som Buddhas høyeste og «endelige» lære.
Som en metafor på en holistisk visjon av den fjerde dharmadhātu «ikke-opphevelsen av fenomen og fenomen» (Shìshì Wúài Fă Jiè, 事事無礙法界), hvor alle fenomener henger sammen i en dynamisk prosess av innbyrdes relasjoner, var havoverflatens refleksjoner et yndet motiv hos Fǎzàng. Et av hans essayer bærer f.eks. tittelen «100 erklæringer om oseanet av tenkning i Avataṃsaka sūtraen» (pinyin: Huáyán jīng yìhăi băimén, 華嚴經義海百門),.I sitt essay «Refleksjoner av dharmadhātu i Avataṃsaka» (pinyin: Huāyán yóuxīn fǎjiè jì, Wade-Giles: Hua-yen yu-hsin fa-chieh chi, 華嚴遊心法界記), forklarer han det slik:
Den er liksom refleksjonen of de fire (hær-)avdelingene på et vidstrakt hav. Selv om bildene som reflekteres varierer med sin egenart, opptrer de samtidig på havets overflate i deres ordnede rekkefølge. Selv om tilsynekomsten av bildene er mangfoldige, forblir vannet som reflekterer dem uforstyrret. Bildene kan ikke adskilles fra havoverflaten, og likevel er de forskjellige ... Denne tilstanden er beskrevet som «oseanisk» (Hǎi, 海) fordi dens vekslende refleksjoner mangfoldiggjøres i det uendelige og deres grenser er umulige å fatte. Å utforske én enkelt av dem fullstendig er å strebe etter evigheten, for inne i hvert enkelt bilde lever alle de andre bildene samtidig. ... Tilstanden kalles en «refleksjon» (Yìn, 印) fordi alle bildene gjenspeiles samtidig innenfor den, uten å skille mellom fortid og nåtid. Det uendelige antall av forskjelligartede bilder gjennomtrenger hverandre, uten å kollidere med hverandre. Det ene og de mange blir reflektert innenfor hverandre uten å stå i konflikt med hverandre ... Navnet «samâdhi» (Sānmèi, 三昧) brukes, fordi tilstanden forblir i en enhet og uforandret, selv om de mange og det forskjelligartede (gjenspeiles i den). Selv om uendelig mange bilder veller frem og kommer til syne, forblir den tom og uforstyrret.
| Samādhi av oseanisk refleksjon (sanskrit: Sāgara-mudrā-samādhi, kinesisk: 海印三昧, pinyin: Hǎiyìn sānmèi, Wade-Giles: Hai-yin san-mei, koreansk (hangul): 해인삼매, McCune-Reischauer: Haein sammae, japansk: Kaiin sanmai (カイインサンマイ), vietnamesisk: Hải ấn tam muội) er et teknisk begrep innenfor mahāyāna-buddhismen. Det brukes om den bevissthetstilstand som Buddha sies å ha vært i da han forkynte Avataṃsaka sūtraen.Som teknisk begrep ble det derfor sentralt innenfor den buddhistiske skolen Huāyán zōng. Den beskrives som en tilstand hvor bevisstheten inneholder alt som eksisterer i fortid, nåtid og fremtid. Det kinesiske tegnet 印 (yìn) betyr «å reflektere». Begrepet kan derfor forklares som at sinnets dype fred er like omfattende som et stort hav som reflekterer alle ting i universet.
Samādhi av oseanisk refleksjon nevnes i Avataṃsaka sūtraens innledning, uten å spille noen sentral rolle i resten av teksten. Under Tang-dynastiet tolket likevel Fǎzàng dette som det kanoniske beviset på Huāyán zōngs oppfattelse av Avataṃsaka sūtraen som Buddhas høyeste og «endelige» lære.
Som en metafor på en holistisk visjon av den fjerde dharmadhātu «ikke-opphevelsen av fenomen og fenomen» (Shìshì Wúài Fă Jiè, 事事無礙法界), hvor alle fenomener henger sammen i en dynamisk prosess av innbyrdes relasjoner, var havoverflatens refleksjoner et yndet motiv hos Fǎzàng. Et av hans essayer bærer f.eks. tittelen «100 erklæringer om oseanet av tenkning i Avataṃsaka sūtraen» (pinyin: Huáyán jīng yìhăi băimén, 華嚴經義海百門),.I sitt essay «Refleksjoner av dharmadhātu i Avataṃsaka» (pinyin: Huāyán yóuxīn fǎjiè jì, Wade-Giles: Hua-yen yu-hsin fa-chieh chi, 華嚴遊心法界記), forklarer han det slik:
Den er liksom refleksjonen of de fire (hær-)avdelingene på et vidstrakt hav. Selv om bildene som reflekteres varierer med sin egenart, opptrer de samtidig på havets overflate i deres ordnede rekkefølge. Selv om tilsynekomsten av bildene er mangfoldige, forblir vannet som reflekterer dem uforstyrret. Bildene kan ikke adskilles fra havoverflaten, og likevel er de forskjellige ... Denne tilstanden er beskrevet som «oseanisk» (Hǎi, 海) fordi dens vekslende refleksjoner mangfoldiggjøres i det uendelige og deres grenser er umulige å fatte. Å utforske én enkelt av dem fullstendig er å strebe etter evigheten, for inne i hvert enkelt bilde lever alle de andre bildene samtidig. ... Tilstanden kalles en «refleksjon» (Yìn, 印) fordi alle bildene gjenspeiles samtidig innenfor den, uten å skille mellom fortid og nåtid. Det uendelige antall av forskjelligartede bilder gjennomtrenger hverandre, uten å kollidere med hverandre. Det ene og de mange blir reflektert innenfor hverandre uten å stå i konflikt med hverandre ... Navnet «samâdhi» (Sānmèi, 三昧) brukes, fordi tilstanden forblir i en enhet og uforandret, selv om de mange og det forskjelligartede (gjenspeiles i den). Selv om uendelig mange bilder veller frem og kommer til syne, forblir den tom og uforstyrret.
== Referanser == | Samādhi av oseanisk refleksjon (sanskrit: Sāgara-mudrā-samādhi, kinesisk: 海印三昧, pinyin: Hǎiyìn sānmèi, Wade-Giles: Hai-yin san-mei, koreansk (hangul): 해인삼매, McCune-Reischauer: Haein sammae, japansk: Kaiin sanmai (カイインサンマイ), vietnamesisk: Hải ấn tam muội) er et teknisk begrep innenfor mahāyāna-buddhismen. Det brukes om den bevissthetstilstand som Buddha sies å ha vært i da han forkynte Avataṃsaka sūtraen. | 7,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Eric_Sidney_Thompson | 2023-02-04 | John Eric Sidney Thompson | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. september', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Engelske arkeologer', 'Kategori:Epigrafer', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Mayaenes sivilisasjon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesoamerika', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Eric Sidney Thompson (født 31. desember 1898 i London, død 9. september 1975 i Cambridge) var en britisk arkeolog og antropolog som var kjent for sin utforskning av maya-sivilisasjonen i Mexico og Mellom-Amerika. Han var spesielt opptatt med utforskningen av mayaenes skriftspråk og kalendersystem. Hans korrelasjon av mayaenes kalendersystem med den gregorianske kalenderen er blitt allment akseptert blant mayaspesialister.Ellers utviklet Thompson en del teorier som senere er blitt forlatt. Mens han antok at mayaskriften i hovedsak besto av logogrammer, viste det seg senere at den i stor grad var fonetisk, noe som fremsettes av den russiske Juurij Knorozov som var etnograf og geolog. Mange av innskriftene viste seg da å ha et politisk heller enn religiøst og kosmologisk innhold, slik Thompson hadde antatt at de hadde. Likevel må han regnes blant de store pionerene i utforskningen av maya-sivilisasjonen.Blant Thompsons verker kan nevnes «A Catalog of Maya Hieroglyphs» (1962), «The Rise and Fall of Maya Civilization» (1954, 1966) og «Maya History and Religion» (1970).
Han var med på det arkeologiske prosjektet ved Chichen Itza og han gjorde de første undersøkelsene av mayaområdet Coba i Quintana Roo i Mexico.
Thompson gjennomførte en rekke utgravninger i Britisk Honduras (dagens Belize). Han gjorde betydelig arbeid i å tyde mayahieroglyfer, særlig de som er relatert til kalenderen og astronomi.Thompson ble i 1975 utnevnt til ridder av dronning Elizabeth II.
| John Eric Sidney Thompson (født 31. desember 1898 i London, død 9. september 1975 i Cambridge) var en britisk arkeolog og antropolog som var kjent for sin utforskning av maya-sivilisasjonen i Mexico og Mellom-Amerika. Han var spesielt opptatt med utforskningen av mayaenes skriftspråk og kalendersystem. Hans korrelasjon av mayaenes kalendersystem med den gregorianske kalenderen er blitt allment akseptert blant mayaspesialister.Ellers utviklet Thompson en del teorier som senere er blitt forlatt. Mens han antok at mayaskriften i hovedsak besto av logogrammer, viste det seg senere at den i stor grad var fonetisk, noe som fremsettes av den russiske Juurij Knorozov som var etnograf og geolog. Mange av innskriftene viste seg da å ha et politisk heller enn religiøst og kosmologisk innhold, slik Thompson hadde antatt at de hadde. Likevel må han regnes blant de store pionerene i utforskningen av maya-sivilisasjonen.Blant Thompsons verker kan nevnes «A Catalog of Maya Hieroglyphs» (1962), «The Rise and Fall of Maya Civilization» (1954, 1966) og «Maya History and Religion» (1970).
Han var med på det arkeologiske prosjektet ved Chichen Itza og han gjorde de første undersøkelsene av mayaområdet Coba i Quintana Roo i Mexico.
Thompson gjennomførte en rekke utgravninger i Britisk Honduras (dagens Belize). Han gjorde betydelig arbeid i å tyde mayahieroglyfer, særlig de som er relatert til kalenderen og astronomi.Thompson ble i 1975 utnevnt til ridder av dronning Elizabeth II.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
J.E.S.Thompson collection.Field Museum, Chicago | John Eric Sidney Thompson (født 31. desember 1898 i London, død 9. | 7,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%A5rn-_og_sverdordenen | 2023-02-04 | Tårn- og sverdordenen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Portugisiske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1808'] | Tårn- og sverdordenen (portugisisk: Ordem da Torre e Espada, do Valor, Lealdade e Mérito)
er en portugisisk orden. Den ble innstiftet i 1808 i Rio de Janeiro av prinsregent Johan i anledning kongefamiliens ankomst til Brasil etter flukten fra Portugal, foranlediget av landets besettelse av Napoléons tropper. Ordenen var særlig tenkt å belønne dem som hadde bistått i ferden over havet, særlig britiske militære, som ikke kunne tildeles andre portugisiske ordener fordi de ikke tilhørte den katolske kirke. Ordenen ble reformert i 1832, etter at kongefamilien var tilbake i Portugal og ble da landets fornemste orden. Etter den republikanske revolusjonen i 1910 ble ordenen avskaffet. Den ble gjenopprettet 26. september 1917 med tanke på belønning av sivile eller militære fortjenester av republikken og fedrelandet. Presidenten er ordenens stormester. Ordenen ranger som den første av Portugals ordener, foran Kristusordenen.
Ordenen regnes til Portugals «gamle militærordener», selv om ordenen først ble innstiftet i 1808. Bakgrunnen for dette er at ordenen ved opprettelsen ble gitt en eldre historie og angivelig var en gjenoppliving av en orden fra 1459, innstiftet av kong Alfonso V av Portugal.
| Tårn- og sverdordenen (portugisisk: Ordem da Torre e Espada, do Valor, Lealdade e Mérito)
er en portugisisk orden. Den ble innstiftet i 1808 i Rio de Janeiro av prinsregent Johan i anledning kongefamiliens ankomst til Brasil etter flukten fra Portugal, foranlediget av landets besettelse av Napoléons tropper. Ordenen var særlig tenkt å belønne dem som hadde bistått i ferden over havet, særlig britiske militære, som ikke kunne tildeles andre portugisiske ordener fordi de ikke tilhørte den katolske kirke. Ordenen ble reformert i 1832, etter at kongefamilien var tilbake i Portugal og ble da landets fornemste orden. Etter den republikanske revolusjonen i 1910 ble ordenen avskaffet. Den ble gjenopprettet 26. september 1917 med tanke på belønning av sivile eller militære fortjenester av republikken og fedrelandet. Presidenten er ordenens stormester. Ordenen ranger som den første av Portugals ordener, foran Kristusordenen.
Ordenen regnes til Portugals «gamle militærordener», selv om ordenen først ble innstiftet i 1808. Bakgrunnen for dette er at ordenen ved opprettelsen ble gitt en eldre historie og angivelig var en gjenoppliving av en orden fra 1459, innstiftet av kong Alfonso V av Portugal.
== Inndeling ==
I 1832 fikk ordenen fire grader, en femte ble lagt til i 1896. Ved gjenopprettelsen i 1917 gikk en tilbake til fire grader, men allerede året etter ble en femte klasse lagt til igjen. Etter dette har Tårn- og sverdordenen fem grader:
Storkors (Grã-Cruz)
Storoffiser (Grande-Oficial)
Kommandør (Comendador)
Offiser (Oficial)
Ridder/Dame (Cavaleiro eller Dama)Fra 1939 kan storkors også tildeles med kjede.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Tårn- og sverdordenen består av en hvitemaljert femtagget stjerne i gull. Stjernen er plassert på en eikekrans i grønt og gull. Midtmedaljongen er i gull og har et blått sverd omgitt av en eikekrans i blått. Medaljongen er omgitt av en blå bord der ordenens motto, «VALOR, LEALDADE E MÉRITO», er innskrevet i gull. Stjernen har øverst et tårn i gull. Baksiden bærer Portugals riksvåpen og omskriften «REPÚBLICA PORTUGUESA». Ordensstjernen har fem tagger og er i gull eller sølv, avhengig av klasse, og har ordenstegnet i midten. Ordenskjedet har ledd bestående av tårn og sverd med krans. Ordensbåndet er blått.
== Tildeling ==
Republikken Portugals president innehar automatisk storkors med kjede. Storkors med kjede tildeles ellers i hovedsak andre lands statsoverhoder. Det er satt begrensninger på antallet samtidige innehavere av Tårn- og sverdordenen. Det kan maksimalt være 10 innehavere av storkors, 25 storoffiserer, 40 kommandører, 60 offiserer og 100 riddere. Utlendinger er ikke omfattet av begrensningene.
== Norske innehavere ==
Kong Haakon var innehaver av storkors av Tårn- og sverdordenen.
== Kilder ==
(da) Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966.
(en) José Vicente de Bragança: «The Military Order of the Tower and Sword, Valour, Loyalty and Merit» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, 450–454.
== Eksterne lenker ==
Ordem Militar da Torre e Espada, do Valor, Lealdade e Mérito, Portugals presidentembete.
Database over portugisiske ordensmottagere, Portugals presidentembete.
Database over utenlandske mottagere av portugisiske ordener, Portugals presidentembete. | Tårn- og sverdordenen (portugisisk: Ordem da Torre e Espada, do Valor, Lealdade e Mérito) | 7,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Syros | 2023-02-04 | Syros | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kommuner i Hellas', 'Kategori:Kykladene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Syros (gresk: Σύρος), eller Siros eller Syra, er en gresk øy i Egeerhavet som er en del av øygruppen Kykladene. Den ligger 78 nautiske mil eller 144 km sørøst for Athen. Arealet er 83,6 km² og den hadde 21 507 innbyggere i henhold til folketellingen i 2011.De største byene er Ermoupoli, Ano Syros og Vari. Ermoupoli er øyas hovedstad og er det også for hele Kykladene. Den har alltid vært en betydelig havneby, og på 1800-tallet var den mer betydningsfull en Pireus, Athens havneby. Andre landsbyer er Galissas, Foinikas, Pagos, Manna, Kini og Poseidonia.
| Syros (gresk: Σύρος), eller Siros eller Syra, er en gresk øy i Egeerhavet som er en del av øygruppen Kykladene. Den ligger 78 nautiske mil eller 144 km sørøst for Athen. Arealet er 83,6 km² og den hadde 21 507 innbyggere i henhold til folketellingen i 2011.De største byene er Ermoupoli, Ano Syros og Vari. Ermoupoli er øyas hovedstad og er det også for hele Kykladene. Den har alltid vært en betydelig havneby, og på 1800-tallet var den mer betydningsfull en Pireus, Athens havneby. Andre landsbyer er Galissas, Foinikas, Pagos, Manna, Kini og Poseidonia.
== Byer ==
Ermoupoli (gresk: Ερμούπολη), tidligere formelt kjent som Ermoupolis eller Hermoupolis (gresk: Ἑρμούπολις < Ἑρμοῦ πόλις, «Hermes' by»), er en relativ ny by (til tross for tidligere bosetning på stedet) og ble opprettet på 1820-tallet under den greske selvstendighetskrigen som en utvidelse til den eksisterende byen Ano Syros. Den ble snart det ledende kommersielle og industrielle senteret i Hellas, foruten også landets fremste havn. Tusenvis av skip ble bygget ved ulike skipsverft.
Siden lokalstyrereformene i 2011 er Ermoupolien del av kommunen Syros-Ermoupoli hvor den er setet for og en kommunal enhet. Byen er også hovedstad for den sør-egeiske region.
Byen er preget av sin tidligere vekst og rikdom, har mange nyklassisistiske bygninger, gamle herskapshus og typiske hvite boliger som klynger seg ned mot havnen. Rådhuset ligger ved torget Miaoulis, omringet av kafeer og med sitteplasser under palmetrær. Byen har tallrike kirker, blant annet Metamorphosis, Koimisis, St. Demetrius, De tre hierarkier, Anastasis, Evangelistria og St. Nicolas. Det arkeologiske museet har en samling av funn fra oldtiden og kommunebiblioteket har i tillegg til den ordinære samlingen også en rekke sjeldne utgivelser.
Etter storhetstiden på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet fikk byen en tilbakegang, men har på slutten av 1900-tallet og inn på 2000-tallet hatt en markant bedring grunnet service- og turistindustrien.Ano Syros er den andre byen og ble bygd på høyden San Giorgio av venetianerne på begynnelsen av 1200-tallet. Ano Syros har fortsatt mye igjen av sin fortid i middelalderen med tallrike marmortrapper i trange gater og hus med fargerike dører som leder til toppen av byen. Distansen fra havnen og opp til byens hovedinngang er rundt 1000 meter. Den katolske basilika San Giorgio dominerer byen. Kirken ble bygd på 1200-tallet, og ved kirken finnes det god utsikt ut mot naboøyene Delos, Mykonos, Paros, Andros og Naxos.
== Historie ==
=== Eldste tid ===
Øya ble i henhold til arkeologiske bevis befolket i forhistorisk tid (4000 f.Kr.) og senere i egeisk tid (3000 f.Kr., se kykladisk sivilisasjon), noe som tilsvarer gresk bronsealder. I områdene ved Kastri og Khalandriani har det blitt avdekket graver og gjenstander fra lokal kultur.Øya ble først kalt Syra, deretter Syros eller Siros, og det synes som om den i antikken ble bosatt av en fønikisk koloni. Øya er nevnt i Homers Odysseen som landet, da kalt under det gamle navnet «Syrie», til svinerøkteren Evmaios. Det er funnet spor fra bosetninger fra 600-tallet f.Kr. på høyden Agia Pakous i Galissas og vest for Ermoupolis. I løpet av 500-tallet f.Kr. fikk Syros bosetning fra øya Samos ikke langt fra kysten av Anatolia. En av dem var filosofen Ferekydes som ble lærer for Pythagoras.Byen hadde to ledende byer, Syros (dagens moderne Ermoupoli) og en annen by på vestkysten hvor dagens Galissas ligger. Førstnevnte by ble bygd av jonere. I årenes løp ble øya bosatt av persere, romere, frankere og tyrkere som alle etterlot sine kulturelle trekk. I løpet av romersk tid vitner arkeologiske levninger, blant annet av bronsemynter, om større økonomisk utvikling. I romersk tid var øyas senter der hvor dagens Ermoupoli ligger.
=== Middelalderen ===
Piratvirksomhet og angrep fra banditter i senantikken og tidlig middelalder førte til nedgang i utviklingen på Syros. Øya som resten av Kykladene ble øya herjet og ødelagt gjentatte ganger av angripere fra ulike retninger, blant annet sicilianere, arabere, tyrkere og venetianere.
Etter det fjerde korstog som herjet Konstantinopel og styret Det bysantinske rike av venetianere og frankere i 1204, ble Syros erobret av republikken Venezia under ledelse av Marco Sanudo, og øya forble under venetiansk styre fra til 1522. Venezia spilte en betydelig rolle i øyas kulturelle utvikling i middelalderen i å gjøre Syros til et viktig handelssenter i den østlige delen av Middelhavet. Den konstante trusselen fra pirater tvang innbyggerne på Syros til å flytte hovedstaden til toppen av fjellet hvor dagens middelalderbosetning Ano Syros ligger. I løpet av den latinske perioden ble de fleste lokale grekerne katolikker, men beholdt sitt greske språk. I løpet av bortimot tre og et halvt århundre som underlagt Venezia hadde Syros et føydalt styre.
=== «Pavens øy» ===
På 1500-tallet ble trusselen fra de tyrkiske muslimske krigsflåtene fra Det osmanske rike dominerende i Egeerhavet, og det venetiansk øyriket falt sammen. I 1522 ble Syros angrepet av korsaren Khair ed-Din Barbarossa som tok øya i besittelse. Imidlertid var osmanene fornøyde med å motta pengeoverføringer og mange av øyene i Kykladene fikk beholde det meste av sitt selvstyre og religionsfrihet. Samtidig ble det ført forhandlinger med utsendinger fra Frankrike og Den hellige stol i Roma med de osmanske myndighetene, og katolikkene på øya kom inn under særlig beskyttelse av Frankrike og Roma.Bispedømmet Syra (Syrensis, «Pavens øy») var et latinsk bispedømme, underlagt Naxos hvor venetianere hadde etablert et latinsk bispedømme underlagt erkebiskopen i Athen frem til 1525. Fra tiden hvor øya ble okkupert og underlagt de tyrkiske osmanene på 1500-tallet, etablerte grekerne en metropolitt, det vil si en gresk-ortodoks biskop, på øya. Den tidligst kjente er Josef, sammen med Symeon som døde i 1594, og Ignatios i 1596. Øya forble hovedsakelig katolsk.Etter den andre halvparten av 1600-tallet begynte en økonomisk vekst i Egeerhavet som nådde sitt høydepunkt i overgangen til 1800-tallet. Nedgangen i piratvirksomheten, lovløsheten og uroen på begynnelsen av 1800-tallet førte til en gradvis liberaliseringen av sjørutene i østlige Middelhavet.
=== Gresk frigjøring og vekst ===
Grunnet Syros' geografiske posisjon ble øya maritim sentral og med sin særegne religiøse posisjon holdt øya seg nøytral i begynnelsen av den greske selvstendighetskrigen som brøt ut i 1821, og de tok ikke del i det greske opprøret mot Det osmanske rike. Av den grunn ble Syros et trygt vern for greske flyktninger som rømte fra Lilleasia, Khíos, Ayvalık, Smyrna, Kasos og andre steder.
Etter 1829 ble øya en del av den nye, uavhengige greske staten Hellas. Øya vendte tilbake til fred og økonomisk fremgang. Den ble kjent som en korsvei i Egeerhavet og ble et internasjonalt kommersielt senter som knyttet vestlige Europa og Middelhavet med Midtøsten og Østen. Konstruksjonen av de første store bygningene begynte i 1822 og i 1824 ble den første gresk-ortodokse kirke Metamorphosis og det største greske sanatoriet reist. Med gresk statsborgerskap ble den katolske befolkningen hellenisert og endret sine latinske familienavn til greske, eksempelvis fra Vuccino til Voutsinos, Russo til Roussos, Vacondio til Vakondios og så videre. Grunnet innvandring av greske flyktninger fra muslimske områder sank andelen katolikker på Syros, og utgjør i dag rundt 47 prosent av befolkningen. Sameksistensen har derimot vært fredelig og konfliktfritt, og ekteskap på tvers av religionene har vært vanlig.I løpet av 1831 spilte Syros en fremtredende rolle i utarbeidelsen av den nye greske konstitusjonen. Under Ioannis Kapodistrias, den første guvernør for den nye staten, nådde befolkningen i Ermoupolis 13 805 innbyggere og byens utvikling førte til et sete i regjeringen. Byen hadde en handelsdomstol, et postkontor (et av de første i Hellas), forsikringsselskap, den første offentlige skole, en avdeling av den greske nasjonalbanken, et kunstgalleri, museum, bibliotek, en sosial klubb for eliten og lignende.
I 1854 rammet utbrudd av kolera og andre epidemier øya, og en rekke veldedige institusjoner for offentlige helse og sosiale tjenester ble opprettet, blant annet hjem for foreldreløse, fattighus og et mentalsykehus. Nykommere, hovedsakelig sjøfolk og handelsfolk, ga øya en ny dynamikk sammen med en demografisk og økonomisk utvikling og opprettelsen av byen Ermoupoli ble raskt den ledende havnen i Hellas. Mellom 1822 og 1865 ble Ermoupoli ombygd i en nyklassisistisk stil som blandet gresk klassisisme med elementer fra renessansen. Bygninger som rådhuset, tegnet av den tyske arkitekten Ernst Ziller, teateret Apollon ble tegnet av en italienske arkitekt som en miniatyrversjon av La Scala i Milano, hovedbiblioteket, sykehuset Vardakeio-Proio, torget Miaoulis og andre bygninger ble bygget i denne perioden.
Som en stor havneby ble Ermoupoli også et betydelig senter for skipsbygging. Neorion ble det første skipsverft i Hellas. Siden 1830 hadde skipsbygging, handel med tekstiler, silke, lær og jern blitt utviklet på Syros sammen med et kraftfullt banksystem. Den voldsomme veksten fortsatte frem til 1860 da Syros var den viktigste kommersielle havnen i Hellas. Det første greske selskap for dampskip ble grunnlagt i 1856.
I siste halvdel gikk utviklingen ikke Syros' veg da seilskip ga etter for dampskip, da øyas geografiske posisjon ble redusert, og havnen i Pireus utenfor Athen endelig overtok den ledende rollen i Hellas, og hvor konkurransen med Patras på nordkysten av Peloponnes reduserte Syros' kommersielle betydning.
=== 1900-tallet ===
Fra begynnelsen av 1900-tallet og for flere tiår kom en midlertidig økonomisk bedring grunnet utviklingen i tekstilindustrien. Fremgangen fikk en brå brems med utbruddet av den andre verdenskrig og med landsettingen av først italienske og deretter tyske soldater på øya. Fra 1941 ble øya rammet av sult, og utbredt sult og bombeangrep ødela øyas sosiale og økonomiske liv. Grunnet at tusenvis av mennesker døde fra sult og sykdom, brøt den lokale økonomien sammen. En kilde rapporterte så mange som mellom 8000 til 9000 døde, i stor grad grunnet den italienske hæren.I tiårene etter krigen kjempet Syros for å igjenoppbygge øya, men nedgangen grunnet den ødelagte økonomien fortsatte helt frem til 1980-tallet da økonomien bedret seg grunnet turistindustrien. Likevel er ikke Syros det fremste turistmålet i Hellas, selv hjulpet av en nasjonal flyplass, da øya ikke har betydelige antikke ruiner eller et støyende nattliv. Levestandarden økte og på samme tid ble Neorions skipsverft gjenåpnet foruten også en rekke andre økonomiske aktiviteter kom i gang på slutten av 1900-tallet. Syros ble inkludert i europeisk program, jordbruksproduksjonen har økt, og øyas arkitektoniske og industrielle kulturarv har vært fremtredende. I dag er Syros det administrative, økonomiske og kulturelle senter i Kykladene.
== Administrasjon ==
Syros er en adskilt regional enhet i innenfor de sørlige egeiske øyer. Den eneste kommunen innenfor den regionale enheten er Syros-Ermoupoli. Som en del av Kallikratis-reformene i 2011 ble den regionale enheten Syros opprettet av deler av det tidligere prefekturet Kykladene. I den samme reformen ble kommunen Syros-Ermoupoli opprettet fra tre tidligere kommuner: Ermoupoli, Ano Syros og Poseidonia.Kommunen består også av den ubefolkede øya Gyaros og flere andre mindre øyer. Det totale arealet for kommunen er 102,4 km².
== Religion ==
Som resten av Hellas har Syros gresk-ortodokse kirker. Metamorphosis er den viktigste, Kimisis tis Theotokou er også av stor betydning og kjent ved det faktum at den eier et mesterverk av maleren El Greco. Det er også et tilsvarende antall romersk-katolske kirker og en del landsbyer som er helt holdent katolske; således er øya en av de fremste katolske områdene i Hellas. Syros er også en av de få steder hvor katolikker og gresk-ortodokse deler felles dato for påsken som i Syros' tilfelle er den gresk-ortodokse dato.Det katolske bispedømmet har rundt 9000 medlemmer, 21 sekulære prester og åtte regulære, sju sogn, sju kirker med en resident prest, tre uten presten og 56 kapeller. Kapusinerordenen og jesuittordenen er begge etablert på øya. I tillegg finnes veldedighetssøstrene med to hus, et som er et sykehus, og Sankt Josef-søstrene som driver en kostskole og en offentlig skole.
== Utdannelse ==
Ermoupoli har i dag sju grunnskoler, to ungdomsskoler, to videregående skoler, to tekniske skoler og Det egeiske universitet. Universitet ble offisielt grunnlagt i 1984, men dets historiske røtter er datert tilbake til tidlig på 1920-tallet og Det joniske universitet i Smyrna i det som i dag er Izmir i Tyrkia. Dette universitet ble opprettet, men kom aldri i virksomhet grunnet det greske nederlaget i den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Syros – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(gr) Offisielt nettsted for Áno Sýros
(gr) Offisielt nettsted for Ermoúpoli
Det egeiske universitet i Ermoúpoli (engelsk, gresk)
Department of Product and Systems design from University of the Aegean
(de) Informasjon om Syros
Syros, det offisielle nettsted for den greske turistorganisasjon
Det egeiske festival, nettsted for musikkfestival som har vært holdt siden 2005 | Syros (gresk: Σύρος), eller Siros eller Syra, er en gresk øy i Egeerhavet som er en del av øygruppen Kykladene. Den ligger 78 nautiske mil eller 144 km sørøst for Athen. | 7,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slag_(musikk) | 2023-02-04 | Slag (musikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkteori'] | Et slag er et begrep innenfor musikk og er en enhet i en takt. Slagene defineres ut fra hvor hurtig tempoet i stykket eller basert på taktrytmen. Hvor mye slagene er betont, kommer også mye på hvilken takt stykket går i. Eksempelvis så vil en vals, som går i 3/4 takt, være slik at det 1. slaget er markant, men de andre er lette.
| Et slag er et begrep innenfor musikk og er en enhet i en takt. Slagene defineres ut fra hvor hurtig tempoet i stykket eller basert på taktrytmen. Hvor mye slagene er betont, kommer også mye på hvilken takt stykket går i. Eksempelvis så vil en vals, som går i 3/4 takt, være slik at det 1. slaget er markant, men de andre er lette.
== Referanser == | Et slag er et begrep innenfor musikk og er en enhet i en takt. Slagene defineres ut fra hvor hurtig tempoet i stykket eller basert på taktrytmen. | 7,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mandisi | 2023-02-04 | Mandisi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Mannsnavn', 'Kategori:Xhosa'] | Mandisi er et mannsnavn på xhosa, et språk som tales i Sør-Afrika. Mandisi betyr «den som gjør andre glad» eller «den som bringer glede». Det finnes også en kvinneversjon av samme navn, Mandisa. Navnet kommer fra ordet ukumandisa, som betyr å gjøre godt eller å bringe glede. | Mandisi er et mannsnavn på xhosa, et språk som tales i Sør-Afrika. Mandisi betyr «den som gjør andre glad» eller «den som bringer glede». Det finnes også en kvinneversjon av samme navn, Mandisa. Navnet kommer fra ordet ukumandisa, som betyr å gjøre godt eller å bringe glede. | Mandisi er et mannsnavn på xhosa, et språk som tales i Sør-Afrika. Mandisi betyr «den som gjør andre glad» eller «den som bringer glede». | 7,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunneraordenen | 2023-02-04 | Gunneraordenen | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gunneraordenen', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gunnerales er en orden i den store gruppen av egentlige tofrøbladete planter. Ordenen består ifølge APG III-systemet av to familier med hver sine slekter.
Artene er lave busker. Bladene er oftest store og kan minne om bladene til rabarbra. De to slektene har ulik tropisk distribusjon: Gunnera i Sør-Amerika, New Zealand og Stillehavet og Myrothamnus i Afrika og Madagaskar. I Cronquist-systemet (1988) ble disse to slektene plassert i henholdsvis ordenene Haloragales under Rosidae, og Hamamelidales.
| Gunnerales er en orden i den store gruppen av egentlige tofrøbladete planter. Ordenen består ifølge APG III-systemet av to familier med hver sine slekter.
Artene er lave busker. Bladene er oftest store og kan minne om bladene til rabarbra. De to slektene har ulik tropisk distribusjon: Gunnera i Sør-Amerika, New Zealand og Stillehavet og Myrothamnus i Afrika og Madagaskar. I Cronquist-systemet (1988) ble disse to slektene plassert i henholdsvis ordenene Haloragales under Rosidae, og Hamamelidales.
== Taksonomi ==
Familiene og slektene under ordenen Gunnerales defineres slik i APG III:
Orden: Gunnerales
Familie: Gunnerusbladfamilien (Gunneraceae)
Slekt: Gunnerusbladslekten (Gunnera)
Familie: Myrothamnaceae
Slekt: Myrothamnus
== Eksterne lenker ==
(en) Gunnerales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Gunnerales i Encyclopedia of Life
(en) Gunnerales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Gunnerales hos Artsdatabanken
(sv) Gunnerales hos Dyntaxa
(en) Gunnerales hos Fossilworks
(en) Gunnerales hos ITIS
(en) Gunnerales hos NCBI
(en) Gunnerales hos Tropicos
(en) Kategori:Gunnerales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gunnerales – detaljert informasjon på Wikispecies
Gunnerales hos Stevens, P. F. (2001–), Angiosperm Phylogeny Website.
NCBI Taxonomy Browser - Gunnerales. | * taksonomi: se teksten | 7,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Mausbach | 2023-02-04 | Joseph Mausbach | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1861', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oberbergischer Kreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske katolske teologer'] | Carl Joseph Mausbach (født 7. februar 1861 i Wipperfeld (Wipperfürth) i Tyskland, død 31. januar 1931 i Ahrweiler) var en tysk katolsk prest, teolog og politiker (Zentrum).
| Carl Joseph Mausbach (født 7. februar 1861 i Wipperfeld (Wipperfürth) i Tyskland, død 31. januar 1931 i Ahrweiler) var en tysk katolsk prest, teolog og politiker (Zentrum).
== Liv og virke ==
Josef Mausbach studerte etter sitt Abitur katolsk teologi i Münster. Der ble han kjent med Franz Hülskamp, som han mottok mange teologiske impulser fra. På grunn av Otto von Bismarcks «Kulturkampf» vekslet han i 1883 over til Eichstätt, der han ble presteviet i 1884. Samme år ble han sjelesørger i Köln. I 1888 ble han dr.theol. i Münster, og året etter ble han religionslærer ved gymnasiet i Mönchengladbach.
Allerede i 1892 ble Mausbach kalt til professor i moralteologi og apologetikk i Münster. Han var i 1899 med på grunnleggelsen av Collegium Marianum, et lærested for ordenssøstre og andre kvinnelige studenter. I 1912 ble han utnevnt til monsignore, og i 1918 til dompropst.
Fra 1915 til 1920 ledet han et arbeidsutvalg til forsvar av tyske og katolske interesser, som særlig rettet seg mot den antityske franske agitasjon innen verdenskirken.
== Parti ==
Mausbach var medlem av partiet Zentrum. Han arbeidet for katolikkers sterkere politiske engasjement i det da sterkt protestanisk pregede Tyskland.
Mausbach var fra 1919 til 1920 medlem av Nasjonalforsamlingen i Weimar. Der var han med i komiteen for forberedelsen av en forfatning for Det tyske rike. Han engasjerte seg sterkt særlig hva gjaldt de forskrifter som beskjeftiget seg med religion, kultur og utdannelse.
== Betydning ==
Med sitt engasjement innen moralteologien og vedrørende den katolske sosiallære gav han vesentlige bidrag til en ny relasjon mellom den katolske kirke og republikken, særlig innen problemstillinger knyttet til sosialpolitikk og skolepolitikk. Han regnes sammen med Oswald von Nell-Breuning blant de fremste katolske sosialetikere på 1900-tallet.
== Verker i utvalg ==
Divi Thomae Aquinatis De voluntate et appetitu sensitivo doctrina, Dissertation Münster, 1888.
Christentum und Weltmoral. Zwei Vorträge über das Verhältnis der christlichen Moral zur antiken Ethik und zur weltlichen Cultur, 1897.
Die katholische Moral, ihre Methoden, Grundsätze und Aufgaben. Ein Wort zur Abwehr und Verständigung, 1901.
Frauenbildung und Frauenstudium im Lichte der Zeitbedürfnisse und Zeitgegensätze. Zwei Vorträge, 1910
Kulturfragen in der Deutschen Verfassung. Eine Erklärung wichtiger Verfassungsartikel, 1920.
Sittlichkeit und Badewesen, 1930.Som utgiver og redaktør, sammen med Gustav Ermecke
Katholische Moraltheologie I-III, Aschendorf, Münster 1914/18
== Referanser ==
== Litteratur ==
Max Meinertz, Adolf Donders (utg.): Aus Ethik und Leben. Festschrift für Joseph Mausbach zur Vollendung des siebzigsten Lebensjahres, 1931.
Georg Schreiber: Joseph Mausbach (1861–1931). Sein Wirken für Kirche und Staat. Schlichte Gedächtnisblätter, 1931.
Rupert Grill: Wegbereiter einer erneuerten Moraltheologie. Impulse aus der deutschen Moraltheologie zwischen 1900 und dem II. Vatikanischen Konzil (StThE 122), Fribourg-Freiburg-Wien 2008. | Carl Joseph Mausbach (født 7. februar 1861 i Wipperfeld (Wipperfürth) i Tyskland, død 31. | 7,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnerusbladfamilien | 2023-02-04 | Gunnerusbladfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gunneraordenen', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gunnerusbladfamilien (Gunneraceae) er en plantefamilie som plasseres i ordenen Gunnerales APG III-systemet (2009). Familien består av bare én slekt (Gunnera) med 43–53 arter. Slektsnavnet er til ære for den norske botanikeren og biskopen Johan Ernst Gunnerus.
Artene er lave busker. Bladene er oftest store og kan minne om bladene til rabarbra. Bladene kan bli inntil 2 meter brede og 3,4 meter lange (Gunnera manicata). Artene vokser i Sør-Amerika, New Zealand og Stillehavet.
| Gunnerusbladfamilien (Gunneraceae) er en plantefamilie som plasseres i ordenen Gunnerales APG III-systemet (2009). Familien består av bare én slekt (Gunnera) med 43–53 arter. Slektsnavnet er til ære for den norske botanikeren og biskopen Johan Ernst Gunnerus.
Artene er lave busker. Bladene er oftest store og kan minne om bladene til rabarbra. Bladene kan bli inntil 2 meter brede og 3,4 meter lange (Gunnera manicata). Artene vokser i Sør-Amerika, New Zealand og Stillehavet.
== Taksonomi ==
Familie: Gunnerusbladfamilien (Gunneraceae)
Slekt: Gunnerusbladslekten (Gunnera)
Gunnera albocarpa – New Zealand
Gunnera arenaria
Gunnera densiflora
Gunnera dentata
Gunnera flavida
Gunnera hamiltonii – New Zealand
Gunnera kauaiensis
Gunnera magellanica
Gunnera magnifica – Colombia
Gunnera manicata – Brasil
Gunnera masafuerae
Gunnera monoica
Gunnera perpensa
Gunnera petaloïdea
Gunnera prorepens
Gunnera tinctoria – Chile, Argentina
== Eksterne lenker ==
(en) Gunnerusbladfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Gunnerusbladfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Gunnerusbladfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Gunnerusbladfamilien hos Dyntaxa
(en) Gunnerusbladfamilien hos Fossilworks
(en) Gunnerusbladfamilien hos ITIS
(en) Gunnerusbladfamilien hos NCBI
(en) Gunnerusbladfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Gunnerusbladfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Gunneraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gunneraceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Gunnerales hos Stevens, P. F. (2001–), Angiosperm Phylogeny Website.
NCBI Taxonomy Browser - Gunnerales.
The Gunnera Gallery
Gunnera magellanica bilder fra Chilebosque
Global Invasive Species database - Gunnera tinctoria
Detaljer om medisinplanter: Gunnera perpensa
Gunnera-arter på Achill Island hos Achill Journal
Fullscreen QTVR panorama Gunnera Manicata i Trebah Garden, Cornwall | * taksonomi: se teksten | 7,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Cathrein | 2023-02-04 | Viktor Cathrein | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Fødsler 8. mai', 'Kategori:Fødsler i 1845', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brig-Glis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske jesuitter', 'Kategori:Sveitsiske katolske prester', 'Kategori:Sveitsiske teologer'] | Viktor Cathrein (født 1845 i Sveits, død 1931) var en sveitsisk katolsk teolog og filosof tilhørende jesuittordenen. Han var med i den kretsen innen denne ordenen som utgav og skrev i det teologiske og sosiale tidsskriftet Stimmen aus Maria-Laach.
Han hadde et omfattende forfatterskap om emner innen etikk, jurisprudens, moralteologi, politisk økonomi og annet. Han brennemerket «den nasjonale egoisme» som preget europeiske stater før utbruddet av første verdenskrig.
| Viktor Cathrein (født 1845 i Sveits, død 1931) var en sveitsisk katolsk teolog og filosof tilhørende jesuittordenen. Han var med i den kretsen innen denne ordenen som utgav og skrev i det teologiske og sosiale tidsskriftet Stimmen aus Maria-Laach.
Han hadde et omfattende forfatterskap om emner innen etikk, jurisprudens, moralteologi, politisk økonomi og annet. Han brennemerket «den nasjonale egoisme» som preget europeiske stater før utbruddet av første verdenskrig.
== Verker i utvalg ==
Die englische Verfassung: Eine rechtsgeschichtliche Skizze, 1881
Actenstücke betreffend den preussischen Culturkampf nebst einer geschichtlichen Einleitung, 1882
Die Sittenlehre des Darwinismus. Eine Kritik der Ethik Herbert Spencers, 1885
Moralphilosophie II, 1899
Die Frauenfrage, 1901
Recht, Naturrecht und positives Recht – eine kritische Untersuchung der Grundbegriffe der Rechtsordnung, 1901
Der Sozialismus: Eine Untersuchung seiner Grundlagen und seiner Durchfurbarkeit, 1903
Die katholische Moral in ihren Voraussetzungen und ihren Grundlinien, 1907
Das Privatgrundeigentum und seine Gegner: Eine kritische Auseinandersetzung mit den agrarsozialistischen Theorien von Emile de Laveleye und Henry George, 1909
Die Grundlage des Völkerrechts, 1918
Dritte Internationale , 1921
De bonitate et malitia actuum humanorum doctrina s. Thomae Aquinatis : brevis commentarius in Summae theol. 1. 2, q. 18am ad q. 21am, 1926
Lust und Freude – ihr Wesen und ihr sittlicher Charakter, mit besonderer Berücksichtigung der Lehre des Aristoteles, 1931
== Referanser == | Viktor Cathrein (født 1845 i Sveits, død 1931) var en sveitsisk katolsk teolog og filosof tilhørende jesuittordenen. Han var med i den kretsen innen denne ordenen som utgav og skrev i det teologiske og sosiale tidsskriftet Stimmen aus Maria-Laach. | 7,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arendal_Wildcats | 2023-02-04 | Arendal Wildcats | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1993', 'Kategori:Idrettslag i Arendal', 'Kategori:Lag i amerikansk fotball i Norge', 'Kategori:Opphør i 2006'] | Arendal Wildcats (formelt navn: Arendal Amerikanske Fotballklubb) var et amerikansk fotballag i Arendal.
| Arendal Wildcats (formelt navn: Arendal Amerikanske Fotballklubb) var et amerikansk fotballag i Arendal.
== Oppstart ==
Initiativtaker var Bjørn-Ivar Sigbjørnsen, som ønsket å starte lag i Arendal etter å ha vært på ferie i USA og tilfeldig sett en kamp der mellom Miami Dolphins og Atlanta Falcons. Første samling var 4 personer som sto og kastet ball på Biejordene i Arendal midt på vinteren i februar 1993, i 30 cm snø. Etter kontakt med Norges Amerikansk Fotballforbund (Noaff) ble laget formelt stiftet. Etter et informasjonsmøte på Kilden aktivitetssenter hvor 40 personer deltok, ble et interimsstyre satt opp. Etter en vaklende start med ca. 25 medlemmer fikk laget forsterkning av amerikaneren Shannon Currie som hadde akkurat flyttet til området fra USA. Currie hadde ti års erfaring fra amerikansk fotball fra California. Han ble raskt trener for laget.
== Første kamper ==
1. september 1993 arrangerte Wildcats en oppvisningskamp i Arendal mellom Asker Lynx og Sandnes Oilers. 5 av Wildcats spillere fikk prøve seg i draktene til Lynx, og laget vant 24 – 18 på overtid. Det var den første amerikanske fotballkampen noensinne i Aust-Agder.
Den første kampen til Wildcats var en treningskamp 26. september 1993 på Stuenes Stadion mot også et nystartet lag, Otra Raiders (Kristiansand). Wildcats tapte 3-17, og klarte kun å ta poeng ved et field-goal. Kicker var Bernt Tore Lunden som hadde field-goal rekord på 45 yards fra High School hvor han gikk i noen år i USA. Tidlig i 1994 spilte laget på nytt treningskamp mot Otra Raiders, og denne gangen vant Wildcats 33 – 0. Laget deltok så på en turnering i Østfoldhallen i Fredrikstad.
== Seriespill ==
Arendal Wildcats debuterte i 2. divisjon (laveste divisjon) i 1994 i en bortekamp mot Larvik Lions. Wilcats vant 46 – 6, og resten av sesongen gikk laget ubeseiret i serien. 3 av spillerne ble plukket ut til å spille på det norske landslaget; Dan Evensen, Raymond Bechen og Knut Arne Børstad. Det ble spilt opprykkskamp mot det dårligste laget i 1. divisjon (høyeste divisjon), Kolbotn Kodiacs, på Traumabanen på Tromøy, hvor Wildcats vant på overtid. Laget valgte likevel å spille ett år til i 2. divisjon, og gikk også ubeseiret gjennom 1995 sesongen. Laget hadde også denne sesongen sitt eget cheerleaderlag, og hadde forsterkninger med spillere fra Otra Raiders, da de hadde en midlertidig pause denne sesongen.
Laget kvalifiserte atter igjen til spill i 1. divisjon, og denne gangen takket laget ja til å spille i den øverste divisjonen. Det endte at Wildcats kom på tredjeplass i 1. divisjon 1996, og var da det tredje beste laget i Norge.
Fra 1997 hadde Wildcats ønske om å spille 9-manns fotball på grunn av problemer med å skaffe nok spillere. En liga ble startet, men etter noen år ble denne lagt ned da Noaff kun ønsket 11-manns liga.
== Sørlandets football liga ==
I 2003 startet planene med realisere en egen 9-manns liga sammen med Kristiansand Gladiators, som var det nye navnet på Otra Raiders. I 2004 var planene ett faktum og de første kampene i Sørlandets football liga (SFL) ble satt i gang. Wildcats deltok i 3 år, og startet også opp et datterlag, «Arendal Panthers». 2006 var siste året Wildcats/Panthers stilte lag i serien, og lagene ble så oppløst. SFL ble også lagt ned samme år.
== Kilder ==
Artikler i Agderposten, 1993 – 2006 | Arendal Wildcats (formelt navn: Arendal Amerikanske Fotballklubb) var et amerikansk fotballag i Arendal. | 7,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myrothamnaceae | 2023-02-04 | Myrothamnaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gunneraordenen', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Myrothamnaceae er en familie i ordenen Gunnerales ifølge APG III-systemet. Familien består av en slekt med to arter av små busker i tropene, med habitater i det sørlige Afrika og på Madagaskar.
| Myrothamnaceae er en familie i ordenen Gunnerales ifølge APG III-systemet. Familien består av en slekt med to arter av små busker i tropene, med habitater i det sørlige Afrika og på Madagaskar.
== Taksonomi ==
Familie: Myrothamnaceae
Slekt: Myrothamnus
Myrothamnus flabellifolius – sørlige Afrika, Madagaskar
Myrothamnus moschatus – Madagaskar
== Eksterne lenker ==
(en) Myrothamnaceae i Encyclopedia of Life
(en) Myrothamnaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Myrothamnaceae hos Artsdatabanken
(en) Myrothamnaceae hos Fossilworks
(en) Myrothamnaceae hos ITIS
(en) Myrothamnaceae hos NCBI
(en) Myrothamnaceae hos The International Plant Names Index
(en) Myrothamnaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Myrothamnaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Myrothamnaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Myrothamnaceae - informasjon hos CBI Taxonomy Browser. | * taksonomi: se teksten | 7,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vulkaner_i_USA | 2023-02-04 | Liste over vulkaner i USA | ['Kategori:103°V', 'Kategori:105°V', 'Kategori:107°V', 'Kategori:108°V', 'Kategori:111°V', 'Kategori:115°V', 'Kategori:116°V', 'Kategori:119°V', 'Kategori:121°V', 'Kategori:122°V', 'Kategori:133°V', 'Kategori:135°V', 'Kategori:141°V', 'Kategori:143°V', 'Kategori:144°V', 'Kategori:148°V', 'Kategori:152°V', 'Kategori:153°V', 'Kategori:154°V', 'Kategori:155°V', 'Kategori:156°V', 'Kategori:157°V', 'Kategori:158°V', 'Kategori:159°V', 'Kategori:160°V', 'Kategori:161°V', 'Kategori:162°V', 'Kategori:163°V', 'Kategori:164°V', 'Kategori:165°V', 'Kategori:166°V', 'Kategori:168°V', 'Kategori:169°V', 'Kategori:170°V', 'Kategori:171°V', 'Kategori:172°V', 'Kategori:174°V', 'Kategori:175°V', 'Kategori:176°V', 'Kategori:177°V', 'Kategori:178°V', 'Kategori:179°V', 'Kategori:20°N', 'Kategori:21°N', 'Kategori:33°N', 'Kategori:34°N', 'Kategori:35°N', 'Kategori:36°N', 'Kategori:37°N', 'Kategori:40°N', 'Kategori:42°N', 'Kategori:43°N', 'Kategori:44°N', 'Kategori:45°N', 'Kategori:46°N', 'Kategori:48°N', 'Kategori:51°N', 'Kategori:52°N', 'Kategori:53°N', 'Kategori:54°N', 'Kategori:55°N', 'Kategori:56°N', 'Kategori:57°N', 'Kategori:58°N', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:60°N', 'Kategori:61°N', 'Kategori:62°N', 'Kategori:63°N', 'Kategori:64°N', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Ikke ferdig oversatte artikler', 'Kategori:Lister over vulkaner', 'Kategori:USA-relaterte lister', 'Kategori:Vulkaner i USA'] | Dette er en liste over vulkaner i USA. | Dette er en liste over vulkaner i USA. | Dette er en liste over vulkaner i USA. | 7,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sammy_Davis_jr. | 2023-02-04 | Sammy Davis jr. | ['Kategori:Afroamerikanere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Jazzvokalister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA av cubansk opphav', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Trommeslagere fra USA'] | Sammy Davis jr. (født 8. desember 1925 i Harlem i New York, død 16. mai 1990 i Beverly Hills i California) var en amerikansk underholdningsartist. Han danset, imiterte, sang og spilte vibrafon, trompet og slagverk.
| Sammy Davis jr. (født 8. desember 1925 i Harlem i New York, død 16. mai 1990 i Beverly Hills i California) var en amerikansk underholdningsartist. Han danset, imiterte, sang og spilte vibrafon, trompet og slagverk.
== Liv og virke ==
=== Oppvekst og familie ===
Davis' mor var fra Puerto Rico, og hans far, Sammy Davis sr., var afroamerikansk. Begge foreldrene var varietédansere, og Davis jr. ble oppfostret av farmoren sin. Da han var tre år ble foreldrene separert, og for ikke å miste kontakten tok Davis sr. sønnen med på turné. På turnéen lærte Davis jr. å danse av sin far og Will Mastin, som var leder for dansegruppen. Det tok ikke lang tid før Davis jr. ble en del av showet.
Sammys far og Will Mastin beskyttet han hele tiden fra ubehagelige opplevelser forårsaket av rasisme. De forklarte ulike opplevelser og situasjoner med sjalusi. Da Davis jr. under andre verdenskrig tjenestegjorde i militæret opplevde han grove utslag av rasisme.
I 1960 skapte Davis kontrovers da han inngikk ekteskap med den svenske skuespilleren May Britt Wilkens (født 1933). Han hadde da allerede et oppløst ekteskap bak seg. På denne tiden var det i 31 av USAs 50 stater fortsatt forbud mot blandingsekteskap. Disse lovene ble ikke avskaffet før i 1967. Paret fikk en datter sammen og adopterte to sønner. Paret ble skilt i 1968. Samme år begynte Davis jr. å treffe Altovise Gore som opptrådte i showet hans, og i 1970 ble de viet av pastor Jesse Jackson. Ekteskapet varte frem til hans død i 1990.
=== Karriere ===
Han sluttet seg til en underholdningsgruppe og fant ut at rampelyset gjorde slutt på en del av rasismen. Han sa om dette at «Mitt talent var våpenet, makten, måten å kjempe på for meg. Det var den eneste måten for meg å påvirke andres tankesett».
Etter krigen gjenopptok Davis dansingen og lyktes stadig bedre. I 1954 opplevde han derimot sterk motgang da han mistet det ene øyet sitt i en bilulykke. Han brukte et glassøye resten av livet. Det var i forbindelse med denne ulykken han fikk den flatklemte nesen som senere ble et av kjennemerkene hans. Senere samme år konverterte han til jødedommen, og hans andre album ble utgitt. Hans neste steg i karrieren var å opptre på Broadway.
1959 ble han et av medlemmene i den uformelle gruppen «The Rat Pack», som ble ledet av hans gode venn Frank Sinatra. De øvrige medlemmene var Dean Martin, Peter Lawford og Joey Bishop. Medlemmene opptrådte ofte i Las Vegas og bidro dermed til å gjøre Las Vegas til et turistmål.
Som en følge av sin suksess begynte Davis jr. å nekte å opptre på scener hvor de praktisere raseskille, og dette ledet smått om senn til at nattklubber i Miami Beach og kasinoer i Las Vegas sluttet å praktisere raseskille.
I 1972 ga han ut sangen The Candy Man, som gikk til topps på Billboardlisten.Davis jr. døde av komplikasjoner i forbindelse med strupekreft, som han hadde pådratt seg etter mange år som røker. I sin selvbiografi forteller han om et liv med alkohol, kokain og kvinner. Når han skulle beskrive seg selv, gjorde han det ofte ved å omtale seg som «en liten, enøyd, svart jøde med flat nese».
Sammy Davis jr. har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.Davis jr. avholdt tre konserter i Oslo, som soloartist i 1977 og 1982, og sammen med Liza Minelli og Frank Sinatra i 1988.
== Filmografi (utvalg) ==
1959 Porgy and Bess
1960 Elleve om kuppet (orig. Ocean's Eleven)
1962 Sergeants 3
1964 Robin and the 7 Hoods
1966 A Man Called Adam
1981 Verdens sprøeste bilrace (orig. The Cannonball Run)
1984 Verdens aller sprøeste bilrace (orig. The Cannonball Run II)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sammy Davis, Jr. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sammy Davis, Jr. – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sammy Davis jr. på Internet Movie Database
(sv) Sammy Davis jr. i Svensk Filmdatabas
(da) Sammy Davis jr. på Filmdatabasen
(fr) Sammy Davis jr. på Allociné
(en) Sammy Davis jr. på AllMovie
(en) Sammy Davis jr. hos Rotten Tomatoes
(en) Sammy Davis jr. hos The Movie Database
(en) Sammy Davis jr. hos Internet Broadway Database
(en) Sammy Davis jr. hos Behind The Voice Actors
(en) Sammy Davis jr. på Apple Music
(en) Sammy Davis jr. på Discogs
(en) Sammy Davis jr. på MusicBrainz
(en) Sammy Davis jr. på Spotify
(en) Sammy Davis jr. på Songkick
(en) Sammy Davis jr. på Last.fm
(en) Sammy Davis jr. på Genius — sangtekster
(en) Sammy Davis jr. på AllMusic
Sammy Davis jr. på Facebook
(en) Sammy Davis jr. på Internet Broadway Database | "Sammy" er en belgisk tegneserie skapt av manusforfatteren Raoul Cauvin og tegneren Berck i 1970. Serien blei framfor alt publisert i Le Journal de Spirou. | 7,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maurice_Blondel | 2023-02-04 | Maurice Blondel | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Fødsler 2. november', 'Kategori:Fødsler i 1861', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dijon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Maurice Blondel (født 2. november 1861 i Dijon i Frankrike, død 4. juni 1949 i Aix-en-Provence i Frankrike) var en fransk katolsk filosof. Han underviste i Aix-en-Provence fra 1897 til 1927.
Blondel utviklet en «handlingens filosofi» om omfattet nyplatonske tanker og moderne kristen religionsfilosofi. Han formulerte sine teorier i sitt magnum opus L'action (1893). Blondel mente at mennesket ved sine handlinger strever mot det transfinitte, det uendelige. Menneskets lengten etter det uendelige kan imidlertid bare oppfylles av Gud.
| Maurice Blondel (født 2. november 1861 i Dijon i Frankrike, død 4. juni 1949 i Aix-en-Provence i Frankrike) var en fransk katolsk filosof. Han underviste i Aix-en-Provence fra 1897 til 1927.
Blondel utviklet en «handlingens filosofi» om omfattet nyplatonske tanker og moderne kristen religionsfilosofi. Han formulerte sine teorier i sitt magnum opus L'action (1893). Blondel mente at mennesket ved sine handlinger strever mot det transfinitte, det uendelige. Menneskets lengten etter det uendelige kan imidlertid bare oppfylles av Gud.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Maurice Blondel kom fra en familie der juridikk hadde vært den vanligste yrkeskarrieren. Men Blondel valgte tidlig filosofien. I 1881 kom han inn på École Normale Supérieure i Paris, og i 1893 la han fram sin avhandling L'Action (fransk for 'handling'). Han fikk imidlertid ingen ansettelse som lærer ettersom hans filosofiske konklusjoner ble ansett for å være «for kristne»" og derfor «kompromissende» i sine filosofiske resonnementer.
=== Karriere ===
I 1895 fikk han imidlertid med hjelp av en tidligere lærer en ansettelse i Lille, og kort deretter i Aix-en-Provence.
L'action, utkommet i 1893, anses iblant å være hans hovedsaklige verk. Der utviklet Blondel en «handlingens filosofi» som knyttet sammen klassiske nyplatonistiske tankeganger med moderne pragmatisme innen rammene for kristen religionsfilosofi. Han mente at ren handling aldri kunne tilfredsstille menneskets lengten etter det uendelige, men denne kan bare oppfylles av Gud.Hans påfølgende arbeider, Lettre sur les exigences de la pensée contemporaine en matiere d'aplogétique et sur la méthode de la philosophie dans l'étude du probleme religieux (1986, vanligvis kalt La Lettre, «Brevet»), og Histoire et dogme, les lacunes philosophiques de l'exégèse moderne (1904, bruker forkortes Histoire et dogme – «Historie og dogme») knyttet også an til religionsfilosofiske problemer. Særskilt etter at den sistnevnte ble publisert vakte de stor oppmerksomhet og motstand, noe som ble en del av den katolske moderniststriden. Pave Pius Xs encyklika Pascendi dominici gregis behandlet den modernistiske trussel mot katolst tenkning, og hadde delvis Blondel som målskive. Encyklikaen kalte Blondels måte å forsvare troen på, ved at de menneskelige erfaringer viser at Gud er det eneste svaret på menneskets lengten, for immanentisme.Blondel fikk senere stor innflytelse på katolsk tenkning, særlig gjennom teologene innen Nouvelle théologie bl.a. Henri de Lubac.
Blondels hustru døde i 1919, og i 1929 gikk han i pensjon av helsegrunner Han fortsatte imidlertid å produsere verker helt til 1946, tre år ifør han døde ved 84 års alder.
== Verker i utvalg ==
La Pensée Tome 1 – La génèse de la pensée et les paliers de son ascension spontanée, Félix Alcan (PUF) 1934
La Pensée Tome 2 – les responsabilités de la pensée et la possibilité de son achèvement, Félix Alcan (PUF) 1934
L'Action – Essai d'une critique de la vie et d'une science de la pratique, P.U.F, 1950
L'être et les êtres – Essai d'ontologie concrète et intégrale, P.U.F, 1963
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulrich Hommes: Transzendenz und Personalität. Zum Begriff der "Action" bei Maurice Blondel. Klostermann, Frankfurt 1972
Albert Raffelt, Peter Reifenberg, Gotthard Fuchs (Hrsg.): Das Tun, der Glaube, die Vernunft. Studien zur Philosophie Maurice Blondels. „L'Action“ 1893–1993. Echter, Würzburg 1995. ISBN 3-429-01694-0
Peter Reifenberg: Verantwortung aus der Letztbestimmung. Maurice Blondels Ansatz zu einer Logik des sittlichen Lebens. Herder, Freiburg 2002. (Freiburger theologische Studien, 166) ISBN 3-451-27491-4
Robert Scherer: Der philosophische Weg Maurice Blondels. Zur hundertsten Wiederkehr seines Geburtstags. In: Philosophisches Jahrbuch 69, 1962, S. 221–254 Online
Georg Schwind: Das Andere und das Unbedingte. Anstöße von Maurice Blondel und Emmanuel Levinas für die gegenwärtige theologische Diskussion. Pustet, Regensburg 2000. (Ratio fidei, 3) ISBN 3-7917-1695-6
Hansjürgen Verweyen: "L'Action: Essai d'une critique de la vie et d'une science de la pratique", von Maurice Blondel. In: Lexikon der theologischen Werke. Hg. Michael Eckert u. a. Kröner, Stuttgart 2003, ISBN 3-520-49301-2, S. 4–6.
Hansjürgen Verweyen: Die „Logik der Tat“. Ein Durchblick durch M. Blondels „L'action“ 1893. In: Zeitschrift für katholische Theologie 108, 1986, S. 311–320 Online
Oliva Blanchette: Maurice Blondel. A philosophical life. Grand Rapids, Michigan 2010 (in Engl.)
Patricia Rehm: Handeln als gelebter Wert. Aus Hannah Arendts Leben und Werk. Aspekte aus Arendts Werk im Bezug zu Johann Gottfried Herder und Maurice Blondel. Dr. Ing. Hans-Joachim Lenz-Stiftung, Mainz 2008 (Forschungsarbeit a. d. Universität Mainz) ISBN 9783938088159
(de) Johannes Schaber: «Blondel, Maurice» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 15, Herzberg 1999, ISBN 3-88309-077-8, sp. 196–236. | Maurice Blondel (født 2. november 1861 i Dijon i Frankrike, død 4. | 7,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikkel_Diskerud | 2023-02-04 | Mikkel Diskerud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fotballspillere for AA Gent', 'Kategori:Fotballspillere for AC Omonia', 'Kategori:Fotballspillere for Denizlispor', 'Kategori:Fotballspillere for Frigg Oslo FK', 'Kategori:Fotballspillere for Helsingborgs IF', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Göteborg', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for New York City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK', 'Kategori:Fotballspillere for Stabæk Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Ulsan Hyundai FC', 'Kategori:Fotballspillere fra USA', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn med opphav fra USA', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Belgia', 'Kategori:Norske fotballspillere i England', 'Kategori:Norske fotballspillere i Sverige', 'Kategori:Norske fotballspillere i Sør-Korea', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyrkia', 'Kategori:Norske fotballspillere i USA', 'Kategori:Norske fotballspillere på Kypros', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2014'] | Mikkel «Mix» Morgenstar Pålssønn Diskerud (født 2. oktober 1990) er en norsk og amerikansk fotballspiller som spiller for den kypriotiske klubben AC Omonia.Han debuterte for seniorlaget til Stabæk i Tippeligaen i 2008, og ble seriemester med samme lag samme år. På landslagsnivå har han spilt både for Norges og USAs ungdomslandslag, i tillegg til det amerikanske A-landslaget.
| Mikkel «Mix» Morgenstar Pålssønn Diskerud (født 2. oktober 1990) er en norsk og amerikansk fotballspiller som spiller for den kypriotiske klubben AC Omonia.Han debuterte for seniorlaget til Stabæk i Tippeligaen i 2008, og ble seriemester med samme lag samme år. På landslagsnivå har han spilt både for Norges og USAs ungdomslandslag, i tillegg til det amerikanske A-landslaget.
== Klubbkarriere ==
Diskerud vokste opp på Frogner i Oslo og startet karrieren i Frigg, men ble tidlig oppdaget av Stabæk under en turnering i Oslo. Han ble hentet til deres G15-lag i 2005, og byttet lærested fra Oslo Handelsgymnasium (OHG) til Norges Toppidrettsgymnas (NTG) i 2007. I 2006 spilte han regelmessig for Stabæks andrelag, i 2.divisjon. I 2008 hjalp han også klubbens juniorlag med å vinne G19-NM.Han debuterte for A-laget som innbytter under første runde i senior-NM 2008 og mottok NFFs pokal for 2.-plass etter finaletapet mot Vålerenga. Under La Manga Cup i 2009, scoret han etter to minutter i sin første kamp det året han ble profesjonell spiller. Han kom også inn som innbytter under Superfinalen 2009 og vant mot Vålerenga, en uke før seriestart. Han startet åpningskampen på benken, men i den andre kampen mot Brann, fikk han sin Eliteseriedebut for Stabæks A-lag. Han kom inn som innbytter ti minutter før full tid, og i det 84. minutt, utlignet han for Stabæk. Kampen endte 1–1. Ingen Stabæk-spillere har før scoret så raskt etter sin eliteseriedebut, og Diskerud slettet med dette den forrige rekorden som ble holdt av Martin Andresen.9. august 2012 signerte Diskerud for Rosenborg.
== Landslagskarriere ==
Diskerud har amerikansk statsborgerskap, og kan derfor representere både Norge og USA. I april 2008 spilte han en turnering for det amerikanske U20-landslaget, hvor han hadde tre assists mot Nord-Irland. Allerede en måned senere spilte han for det norske U18-landslaget mot USA. I 2009 spilte han for det norske U19-landslaget.
I juni 2009 spilte han igjen for det VM-klare, amerikanske U-20 laget mot Egypt i Alexandria. Han scoret kampens eneste mål, og fikk tittelen "Man of the Match" fra egyptisk TV (Nile Sports and Nile Tv). Han spilte sin første europacupkamp for klubblag 15. juli 2009 som 18-åring i 2. runde av Champions League for Stabæk mot Tirana i Albania. Deltok i U-20 VM i Egypt for USA i kampene mot Tyskland og Korea.
17. november 2010 spilte han sin første landskamp for USAs A-landslag i Nelson Mandela Challenge Cup i Cape Town Stadium mot Den sørafrikanske republikk, og spilte der frem den målgivende pasningen til kampens ene scoring av Juan Agudelo som med dette ble USAs, gjennom alle tider, yngste målscorer i en A-landskamp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mix Diskerud – FIFA
(en) Mix Diskerud – UEFA
(en) Mix Diskerud – K League database
(en) Mix Diskerud – Major League Soccer
(en) Mix Diskerud – Transfermarkt
(en) Mix Diskerud – national-football-teams.com
(en) Mix Diskerud – WorldFootball.net
(en) Mix Diskerud – FootballDatabase.eu
(en) Mix Diskerud – Soccerway
Portrettintervju på [Nettavisen.no] | | kamper2 = 6| mål2 = 0 | 7,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League | 2023-02-04 | Liste over nordmenn med kamper i Premier League | ['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
| Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
== Før 1992-93 sesongen ==
Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League
Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea).
Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest).
Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League
Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest).
Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR).
Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool).
Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon).
== Liste sortert etter dato for debut ==
== Referanser == | 30. serierunde i Premier League 2008/09 begynte lørdag 21. | 7,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dietrich_von_Hildebrand | 2023-02-04 | Dietrich von Hildebrand | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Fødsler 12. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Personalistiske filosofer', 'Kategori:Personer dømt in absentia', 'Kategori:Personer dømt til døden', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske katolske teologer', 'Kategori:Tyske migranter til USA', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Dietrich von Hildebrand (født 12. oktober 1889 i Firenze i Italia, død 26. januar 1977 i New Rochelle i New York i USA) var en tysk katolsk filosof og teolog. Pave Pius XII kalte ham uformelt for 1900-tallets kirkefader, og han var en av Johannes Paul IIs favoritter.
| Dietrich von Hildebrand (født 12. oktober 1889 i Firenze i Italia, død 26. januar 1977 i New Rochelle i New York i USA) var en tysk katolsk filosof og teolog. Pave Pius XII kalte ham uformelt for 1900-tallets kirkefader, og han var en av Johannes Paul IIs favoritter.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, virke i Tyskland ===
Dietrich von Hildebrand vokste opp i en sekularisert protestantisk kunstnerfamilie i Firenze som sønn av skulptøren Adolf von Hildebrand. Da han ble 15 år gammel ble han sendt til Tyskland for videre skolegang. Han konverterte i 1914 til katolisismen.
Han studerte ved universitetet i München og universitetet i Göttingen, under Edmund Husserl, og var ekstraordinær professor i München. Gjennom sin kontakt med Husserl ble han fenomenolog, og virket i samme etterfølgelse som Adolf Reinach, og mente at det var mulig å oppstille en materiell etikk der verden med nødvendighet gir visse verdisvar (beundring, glede, nysgjerrighet, handlinger, etc).
=== Flyktning fra Nazi-Tyskland ===
Han var uttalt og høyrøstet motstander av Adolf Hitler og nazismen, og måtte derfor flykte til Wien i Østerrike i 1933, da Hitler grep makten i Tyskland. Med støtte fra den østerrikske kansleren Engelbert Dollfuß grunnla han en antinazistisk ukeavis, Der Christliche Ständestaat. Av den grunn ble han i hjemlandet dømt in absentia til døden.
Da Hitler rykket inn i Østerrike i 1938 flyktet han atter en gang. Han tillbragte elleve måneder i Sveits, i nærheten av Fribourg, og flyttet så til Fiac i Frankrike, i nærheten av Toulouse, og begynte å undervise ved Det katolske universitet i Toulouse. I 1940 invaderte nazistene Frankrike, og von Hildebrand gikk under jorden. Med hjelp av noen franskmenn, blant andre Edmond Michelet, som utviste stor heroisme, og hjelp fra den amerikanske journalisten Varian Fry, kunne han sammen med sin hustru, sønn og svigerdatter flykte til Portugal. Derifra tok de en båt til Brasil, og så videre til New York.
I New York ble han professor i filosofi ved jesuittordenens Fordham University på Rose Hill i The Bronx.
Hildebrand trakk seg tilbake i 1960, og brukte resten av sitt liv på at skrive mange bøker både på tysk og engelsk. Han ble en sterkt kritiker av mange av de måter Det andre Vatikankonsil (1962-1965) ble implementert, særdeles på liturgiens område. På grunn av dette hjalp han med å fremme verdsettelsen av den tradisjonelle messe. Han var viserektor for Luigi Villas Chiesa viva Hans personalistiske arbeider — for eksempel om personers frihet og om det unitive endemål av seksuelt samleie — hjsalp også med å berede veien for mange aspekter ab Vatikankonsiles læredokumenter, og Hildebrand gikk alltid inn for at Konsilets tekster måtte leses ut fra den katolske kirkes tradisjon. Han var en av grunnleggene av Una Voce America. Hans samlede verker ble utgitt i ti bind i Regensburg fra 1971.
Han var først gift med Margaret Denck (død 1957), og siden, fra 1959, med Alice Jourdain (født 1923), også hun teolog og filosof. Han var en av grunnleggerne av Una Voce America.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Filosofi og teologiStanislaw T. Zarzycki: Spiritualität des Herzens. Die philosophisch-theologischen Grundlagen bei Dietrich von Hildebrand. Aus dem Polnischen übersetzt von Herbert Ulrich. Pneuma, München 2010. ISBN 978-3942013031
Valentina Gaudiano: Die Liebesphilosophie Dietrich v. Hildebrands. Ansätze für eine Ontologie der Liebe. Karl Alber Freiburg/München (Thesen 55), Diss. Univ. München 2013.
Ciril Rütsche: Person und Religion. Eine Darstellung der Religionsphilosophie Dietrich von Hildebrands (Tübinger Studien zur Theologie und Philosophie 26) Diss. Univ. Tübingen 2016; Narr Francke Attempto 2017.
Markus Enders: Liebe als „affektivste Wertantwort“. Dietrich v. Hildebrands (1889–1977) wertphilosophisches Verständnis der Liebe und seine tugendethischen Implikationen. In: Winfried Rohr (Hg.): Liebe – eine Tugend? Das Dilemma der modernen Ethik und der verdrängte Status der Liebe. Springer VS, Wiesbaden 2018, S. 265–292. doi:10.1007/978-3-658-17874-1_12
Filosofilexikonet, red. P.LübckePerson og biografiAlice von Hildebrand: Die Seele eines Löwen: Dietrich von Hildebrand. (Vorwort von Joseph Kardinal Ratzinger), VDM 2003, ISBN 3-936755-15-9The Soul of A Lion, Ignatius Press, 2000, ISBN 0-89870-801-XKlemens Wittebur: Die Deutsche Soziologie im Exil. 1933–1945. Lit, Münster/Hamburg 1991 (Dissertationsschrift von 1989), S. 63 f.
Dietrich von Hildebrand, Josef Seifert, Paul Stöcklein, Ernst Wenisch (utg.): Dietrich von Hildebrands Kampf gegen den Nationalsozialismus. (Internationale Akademie für Philosophie im Fürstentum Liechtenstein). Universitätsverlag C. Winter, Heidelberg 1998, ISBN 978-3-82530778-3
(de) Karin Groll: «HILDEBRAND, Dietrich von» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 845–846. | Dietrich von Hildebrand (født 12. oktober 1889 i Firenze i Italia, død 26. | 7,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vuelta_a_Castilla_y_Le%C3%B3n | 2023-02-04 | Vuelta a Castilla y León | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Castilla y León', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1985', 'Kategori:Sport i Spania i 1985', 'Kategori:Sykkelritt i Spania'] | Vuelta a Castilla y León er et etapperitt på sykkel som arrangeres i den spanske regionen Castilla y León. Rittet ble første gang arrangert i 1985, og består av fem etapper.
| Vuelta a Castilla y León er et etapperitt på sykkel som arrangeres i den spanske regionen Castilla y León. Rittet ble første gang arrangert i 1985, og består av fem etapper.
== Vinnere ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vuelta a Castilla y León – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (es) | Castilla y León | 7,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Hjelde | 2023-02-04 | Sigurd Hjelde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. februar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske professorer i religionshistorie', 'Kategori:Norske religionshistorikere', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sigurd Hjelde (født 4. februar 1944) er en norsk religionshistoriker, med doktorgrad i teologi og religionshistorie. Han er blant annet er spesialist på kristendommen. Han har utgitt en rekke artikler og bøker, på norsk, engelsk og tysk, og har også bidratt til flere bokutgivelser sammen med andre forskere. Hjelde arbeider i dag ved Universitetet i Oslo.
| Sigurd Hjelde (født 4. februar 1944) er en norsk religionshistoriker, med doktorgrad i teologi og religionshistorie. Han er blant annet er spesialist på kristendommen. Han har utgitt en rekke artikler og bøker, på norsk, engelsk og tysk, og har også bidratt til flere bokutgivelser sammen med andre forskere. Hjelde arbeider i dag ved Universitetet i Oslo.
== Bibliografi ==
2008 – Religionswissenschaft zwischen Rationalismus und Irrationalismus : ein norwegisches Beispiel : der Fall Kristian Schjelderups
2007 – Religion – Et vestlig fenomen?
2006 – Sigmund Mowinckel und seine Zeit : Leben und Werk eines norwegischen Alttestamentlers
2004 – Luthers reformasjon : hovedtekster 1517-1520
2003 – Gud : en historisk fremstilling
2001 – Tor Aukrust – 80 år
2001 – Fra Stockholm 1897 til Paris 1900
2001 – Festskrift til Tor Aukrust : mennesket, kulturen, samfunnet utgitt av Sigurd Hjelde, Otto Krogseth, Lars Frode Larsen
2001 – Lille og store katekisme
2000 – Man, meaning, and mystery : 100 years of history of religions in Norway : the heritage of W. Brede Kristensen / edited by Sigurd Hjelde
2000 – From Kristiansand to Leiden : the Norwegian career of W. Brede Kristensen
2000 – Das Christentum als Gegenstand der Religionswissenschaft
2000 – Die Identität der Religionswissenschaft : Beiträge zum Verständnis einer unbekannten Disziplin Gebhard Löhr (Hrsg.)
1998 – Enhet i mangfold
1998 – Forspill, forutsetninger, framvekst
1994 – Die Religionswissenschaft und das Christentum : eine historische Untersuchung über das Verhältnis von Religionswissenschaft und Theologie
1984 – Das Eschaton und die Eschata : eine Studie über Sprachgebrauch und Sprachverwirrung in protestantischer Theologie von der Orthodoxie bis zur Gegenwart
1972 – Apokatastasistanken i protestantisk teologi i det 20. århundre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Sigurd Hjelde i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Sigurd Hjelde i BIBSYS | Sigurd Hjelde (født 4. februar 1944) er en norsk religionshistoriker, med doktorgrad i teologi og religionshistorie. | 7,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elsykkel | 2023-02-04 | Elsykkel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elkjøretøyer', 'Kategori:Sykler'] | En elektrisk sykkel (elsykkel) er en tråsykkel med elektrisk hjelpemotor. Det er ingen ny oppfinnelse, men det er først de senere års utvikling innen motor- og batteriteknologi som har gjort denne type sykkel populær.
| En elektrisk sykkel (elsykkel) er en tråsykkel med elektrisk hjelpemotor. Det er ingen ny oppfinnelse, men det er først de senere års utvikling innen motor- og batteriteknologi som har gjort denne type sykkel populær.
== Europa ==
EU-direktiv 2002/24/EC definerte felles elsykkelregler for hele EU. Før 2002 var reglene for elsykler ulike i de forskjellige medlemsland.
Elsykler som følger EU sine felles elsykkelkrav har fått sitt eget navn EPAC (Electric Pedal Assisted Cycle), men det mer kjente Pedelec brukes vel så ofte.
=== Norge ===
I Norge var elsykler ulovlige frem til 2002 men produsenter kunne få dispensasjon fra kjøretøyforskriftene. Som følge av EØS-avtalen ble direktiv 2002/24/EF innført som lov og ved følgende unntak fra kjøretøyforskriftene ble EPAC elsykler lovlige i Norge fra 2003:
Tråsykler med elektrisk hjelpemotor med maksimal nominell effekt på høyst 0,25 kW hvor hjelpemotorens effekt reduseres gradvis og opphører når kjøretøyet oppnår en hastighet på 25 km/t, eller tidligere hvis syklisten slutter å trå.
Alle EU-elsykler (EPAC) kjennetegnes ved at de har pedalsensor og bremsesensor. Uten disse kan elsykkelen sies å være en uregistrert moped og vil derved være ulovlig.
Utvikling av salget av elsykler har gått sakte i Norge, og i 2013 ble det solgt et sted mellom 3 000 og 4 000 elsykler i Norge. Fra 2014 til 2016 sto Elbilforeningen bak en informasjonskampanje for elsykler, kalt «Jobbsykkelen». Prosjektet var støttet av Transnova, for å fremme miljøvennlig transport. Prosjektet var det største i Norge til å promotere elsykkel og resulterte i at om lag 30 000 prøvde elsykkel for første gang.
I Norge ble det solgt 35 965 elsykler i 2016, mot 22 951 i 2015.
== Se også ==
Elsparkesykkel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Jobbsykkelen». | En elektrisk sykkel (elsykkel) er en tråsykkel med elektrisk hjelpemotor. Det er ingen ny oppfinnelse, men det er først de senere års utvikling innen motor- og batteriteknologi som har gjort denne type sykkel populær. | 7,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekspansjonskar | 2023-02-04 | Ekspansjonskar | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Energi', 'Kategori:Oppvarming'] | Et ekspansjonskar er en innretning for å fange opp termisk ekspansjon (utvidelse og sammentrekning) i vann og andre væsker. Ekspansjonskar benyttes i alle typer vannbårne varmeanlegg. Ekspansjon oppstår når temperaturen i væsken endres, for eksempel ved oppstart og stopp av et varmeanlegg. Vann og andre væsker lar seg ikke komprimere, derfor må utvidelseskreftene ha et sted å gå. Ekspansjonskaret består av en beholder eller tank, åpen eller lukket. Bilens kjølesystem har som regel også en ekspansjonsbeholder, men funksjonsprinsippet er annerledes enn i varmeanlegg. Volumet på eksapansjonskar varierer fra noen få liter til mange tusen liter.
| Et ekspansjonskar er en innretning for å fange opp termisk ekspansjon (utvidelse og sammentrekning) i vann og andre væsker. Ekspansjonskar benyttes i alle typer vannbårne varmeanlegg. Ekspansjon oppstår når temperaturen i væsken endres, for eksempel ved oppstart og stopp av et varmeanlegg. Vann og andre væsker lar seg ikke komprimere, derfor må utvidelseskreftene ha et sted å gå. Ekspansjonskaret består av en beholder eller tank, åpen eller lukket. Bilens kjølesystem har som regel også en ekspansjonsbeholder, men funksjonsprinsippet er annerledes enn i varmeanlegg. Volumet på eksapansjonskar varierer fra noen få liter til mange tusen liter.
== Lukket ekspansjonskar ==
I dag brukes vanligvis lukket ekspansjonskar. Karet er en tank eller beholder med komprimert luft (forkomprimert), hvor luftrykket er tilpasset anleggets trykk. I tanken er det en solid gummipose eller såkalt gummimembran. Det overskytende (ekspanderte vannet) presses inn i membranen. Ekspansjonen "fjærer" dermed mot den komprimerte luften på utsiden av membranen uten at luft og væske blander seg.
== Åpent ekspansjonskar ==
I eldre varmeanlegg var ekspansjonskaret trykkløst (åpent, og plassert som høyeste punkt i anlegget, (loft) med overløpsrør tilbake til fyrrommet.
== Vedlikehold ==
Ekspansjonskarets forkomprimering kontrolleres årlig.
På mindre kar gjøres det med et manometer som kobles på en ordinær bildekkventil som er plassert på toppen av ekspansjonskaret. På forhånd gjøres ekspansjonskarets tilkobling mot varmeanlegget trykkløs ved frakobling eller ved hjelp av påmonterte ventil(er) i tilkoblingen. Ved behov benyttes en manuell pumpe eller luftkompressor for å korrigere trykket. Typisk forkomprimering i mindre anlegg er 0,5 bar (minimum arbeidstrykk i anlegget minus 0,5 bar)
På store ekspansjonskar kan det være automatikk som kontinuerlig opprettholder optimal forkomprimering. I slike anlegg må ekspansjonskaret med jevne mellomrom dreneres for vann.
== Varierende trykk i varmeanlegg ==
Mange eiere av varmeanlegg blir lurt av et sterkt varierende trykk i anlegget (Små trykkvariasjoner er normalt). Ofte mistenkes det at anlegget har lekkasjer. I slike tilfeller viser det seg ofte at ekspansjonskaret har mistet all forkomprimering og dermed også sin funksjon. Små temperaturforandringer i varmeanleggets fil forårsake store trykkendringer. Etter påfylling kommer ofte drypp fra sikkerhetsventilen. Dette avsløres enkelt ved å kontrollere ladetrykket. Å banke på ekspansjonskaret gir ingen god indikasjon da det vil være vanskelig å høre forskjell.
== Referanser == | Et ekspansjonskar er en innretning for å fange opp termisk ekspansjon (utvidelse og sammentrekning) i vann og andre væsker. Ekspansjonskar benyttes i alle typer vannbårne varmeanlegg. | 7,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eir-J%C3%B8rgen_Bue | 2023-02-04 | Eir-Jørgen Bue | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotografer'] | Eir-Jørgen Bue (født 28. desember 1969) er en norsk fotograf. Han er først og fremst kjent som en kommersiell og konseptuell portrettfotograf.
Bue ble «Årets fotograf 2006» i regi av Norges Fotografforbund. I 2009 mottok Bue Norges Fotografforbunds høyeste utmerkelse, Gull med krans.
| Eir-Jørgen Bue (født 28. desember 1969) er en norsk fotograf. Han er først og fremst kjent som en kommersiell og konseptuell portrettfotograf.
Bue ble «Årets fotograf 2006» i regi av Norges Fotografforbund. I 2009 mottok Bue Norges Fotografforbunds høyeste utmerkelse, Gull med krans.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Studio G | Eir-Jørgen Bue (født 28. desember 1969) er en norsk fotograf. | 7,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Benum | 2023-02-04 | Olav Benum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fylkesordførere fra Venstre', 'Kategori:Fylkesordførere i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske agronomer', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Ordførere i Vemundvik', 'Kategori:Personer fra Namsos kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1945–1949', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1950–1953', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1954–1957', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1958–1961', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Nord-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Nord-Trøndelag'] | Olav Benum (født 5. september 1897 i Beitstad i Nord-Trøndelag, død 27. juni 1990 i Namsos) var en norsk gårdbruker, agronom og politiker (V). Han var stortingsrepresentant 1945–1961 og Nord-Trøndelags fylkesordfører 1966–1967.
Han var sønn av bestyrer ved Namdals folkehøgskole Ludvig Benum og Vilhelmine Elden. Onklene Odin og Peter Benum drev Vefsn folkehøgskole, mens morfaren Vilhelm Gurinus Elden var lensmann og gårdbruker på Namdalseid. Farens folkehøgskole flyttet i 1911 til gården Havika i Vemundvik, hvor Olav kom til å fungere som både gårdsbestyrer og timelærer. Han gikk også Mære landbruksskole og Norges landbrukshøgskole. Han overtok i 1932 som gårdbruker på Havika. Skolen måtte flytte etter en brann på Havika i 1935, så broren Vermund Benum ble bestyrer ved skolens nye lokaler i Grong, mens Olav fortsatte som gårdbruker. Olav Benum var også fylkesagronom i Nord-Trøndelag 1941–1942 og 1945–1962.
Benum var Vemundviks ordfører mellom 1938 og 1941 samt etter frigjøringen i 1945, og ble medlem av Nord-Trøndelag fylkesting i egenskap av ordførervervet. Under okkupasjonen ble han en kort tid holdt i forvaring av tyskerne. Benum flyktet til Sverige, og arbeidet ved Norges legasjon i Stockholm 1942–1945. I 1945 ble han stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag, noe han var sammenhengende frem til 1961. Han var hele tiden medlem av Stortingets landbrukskomité. Benum ble fylkesvaraordfører i Nord-Trøndelag i 1963, og var medlem av Namsos bystyre 1963–1971. Etter at Johan A. Vikan ble formann i Norges Bondelag i 1966, overtok Benum som fylkesordfører, og ble sittende til utgangen av 1967.
Benum var ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden fra 1959, og ble tildelt KS-medaljen i 1971.
| Olav Benum (født 5. september 1897 i Beitstad i Nord-Trøndelag, død 27. juni 1990 i Namsos) var en norsk gårdbruker, agronom og politiker (V). Han var stortingsrepresentant 1945–1961 og Nord-Trøndelags fylkesordfører 1966–1967.
Han var sønn av bestyrer ved Namdals folkehøgskole Ludvig Benum og Vilhelmine Elden. Onklene Odin og Peter Benum drev Vefsn folkehøgskole, mens morfaren Vilhelm Gurinus Elden var lensmann og gårdbruker på Namdalseid. Farens folkehøgskole flyttet i 1911 til gården Havika i Vemundvik, hvor Olav kom til å fungere som både gårdsbestyrer og timelærer. Han gikk også Mære landbruksskole og Norges landbrukshøgskole. Han overtok i 1932 som gårdbruker på Havika. Skolen måtte flytte etter en brann på Havika i 1935, så broren Vermund Benum ble bestyrer ved skolens nye lokaler i Grong, mens Olav fortsatte som gårdbruker. Olav Benum var også fylkesagronom i Nord-Trøndelag 1941–1942 og 1945–1962.
Benum var Vemundviks ordfører mellom 1938 og 1941 samt etter frigjøringen i 1945, og ble medlem av Nord-Trøndelag fylkesting i egenskap av ordførervervet. Under okkupasjonen ble han en kort tid holdt i forvaring av tyskerne. Benum flyktet til Sverige, og arbeidet ved Norges legasjon i Stockholm 1942–1945. I 1945 ble han stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag, noe han var sammenhengende frem til 1961. Han var hele tiden medlem av Stortingets landbrukskomité. Benum ble fylkesvaraordfører i Nord-Trøndelag i 1963, og var medlem av Namsos bystyre 1963–1971. Etter at Johan A. Vikan ble formann i Norges Bondelag i 1966, overtok Benum som fylkesordfører, og ble sittende til utgangen av 1967.
Benum var ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden fra 1959, og ble tildelt KS-medaljen i 1971.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Olav Benum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Olav Benum hos Stortinget
(no) Olav Benum hos Norsk senter for forskningsdata | Olav Benum (født 5. september 1897 i Beitstad i Nord-Trøndelag, død 27. | 7,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Tr%C3%B8ndelag | 2023-02-04 | Nord-Trøndelag | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1804 i Norge', 'Kategori:2018 i Norge', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1804', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Nord-Trøndelags historie', 'Kategori:Opphør i 2018', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Nord-Trøndelag er et geografisk område, en valgkrets ved stortingsvalg og et tidligere fylke i Norge, som utgjør den nordre delen av landsdelen og fylket Trøndelag. Nord-Trøndelag ligger mellom Sør-Trøndelag i sør, Nordland i nord, Jämtlands län i Sverige i øst, og Norskehavet i vest. Nord-Trøndelag har inngått i, og bestått av, ulike inndelinger av offentlige forvaltningsorganer. Trøndelag var delt i to amt og fylker i perioden 1804–2018. Etter sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylke i 2018 som følge av regionreformen, har Nord-Trøndelag ingen administrativ funksjon.
Navnet Trøndelag kommer fra norrønt Þrǿndalǫg, «trøndernes lovområde». De inntrønderske fylkene Øynafylke, Skøynafylke, Sparbyggjafylke og Verdølafylke hadde ting på Mære og møtte også på Frostatinget. Stjordølafylke og Strindafylke var blant de uttrønderske fylkene, som også møtte på Frostatinget. På 900-tallet hadde også Naumdølafylke blitt en del av Frostating, så Trøndelag, Nordmøre og Namdalen var å regne som et rettsfellesskap.
Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Grensedragningen fulgte langt på vei inndelingen fra eldre tid, så Inntrøndelag, Namdalen og deler av det gamle Stjordølafylke og Strindafylke ble lagt til Nord-Trøndelag. I 2018 ble de to fylkene slått sammen igjen.
Nord-Trøndelag kan grovt sett inndeles i distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen. Innherred og Stjørdalen har delvis sammenfallende administrativ historikk under navnet Inntrøndelag.Nord-Trøndelag har 130–140 000 innbyggere, og flertallet bor langs Trondheimsfjorden. Bosetningen er spredt med kun mindre tettsteder. Ingen av dem utgjør noe klart sentrum for hele regionen. Stjørdalshalsen, Steinkjer, Levanger, Verdalsøra, Namsos, Rørvik og Kolvereid har vedtatt bystatus av sine respektive kommunestyrer. Steinkjer var administrasjonssentrum for fylkeskommunen og fylkesmannen, og har fortsatt å ha de samme funksjonene for Trøndelag fylke, skjønt den politiske ledelsen i fylkeskommunen sitter i Trondheim.
Nord-Trøndelag rommer noen av landets fremste jord- og skogbruksområder. En stor vannkraftproduksjon har også understøttet en kraftkrevende treforedlingsindustri. Oppdrettsfisk står for en stor del av eksportverdien. Verkstedindustrien er teknologisk avansert og for en stor del rettet mot oljeindustri og havbruk. Industriparken i Verdal er landets tredje største. Ellers er det bygget ut en stor tjenestenæring og offentlig forvaltning. Nord universitet har flere studiesteder her. E6 og Nordlandsbanen krysser Nord-Trøndelag i retning nord–sør, og E14 og Meråkerbanen øst–vest. Det finnes tre ruteflyplasser, Værnes, Namsos og Rørvik lufthavner.
| Nord-Trøndelag er et geografisk område, en valgkrets ved stortingsvalg og et tidligere fylke i Norge, som utgjør den nordre delen av landsdelen og fylket Trøndelag. Nord-Trøndelag ligger mellom Sør-Trøndelag i sør, Nordland i nord, Jämtlands län i Sverige i øst, og Norskehavet i vest. Nord-Trøndelag har inngått i, og bestått av, ulike inndelinger av offentlige forvaltningsorganer. Trøndelag var delt i to amt og fylker i perioden 1804–2018. Etter sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylke i 2018 som følge av regionreformen, har Nord-Trøndelag ingen administrativ funksjon.
Navnet Trøndelag kommer fra norrønt Þrǿndalǫg, «trøndernes lovområde». De inntrønderske fylkene Øynafylke, Skøynafylke, Sparbyggjafylke og Verdølafylke hadde ting på Mære og møtte også på Frostatinget. Stjordølafylke og Strindafylke var blant de uttrønderske fylkene, som også møtte på Frostatinget. På 900-tallet hadde også Naumdølafylke blitt en del av Frostating, så Trøndelag, Nordmøre og Namdalen var å regne som et rettsfellesskap.
Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Grensedragningen fulgte langt på vei inndelingen fra eldre tid, så Inntrøndelag, Namdalen og deler av det gamle Stjordølafylke og Strindafylke ble lagt til Nord-Trøndelag. I 2018 ble de to fylkene slått sammen igjen.
Nord-Trøndelag kan grovt sett inndeles i distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen. Innherred og Stjørdalen har delvis sammenfallende administrativ historikk under navnet Inntrøndelag.Nord-Trøndelag har 130–140 000 innbyggere, og flertallet bor langs Trondheimsfjorden. Bosetningen er spredt med kun mindre tettsteder. Ingen av dem utgjør noe klart sentrum for hele regionen. Stjørdalshalsen, Steinkjer, Levanger, Verdalsøra, Namsos, Rørvik og Kolvereid har vedtatt bystatus av sine respektive kommunestyrer. Steinkjer var administrasjonssentrum for fylkeskommunen og fylkesmannen, og har fortsatt å ha de samme funksjonene for Trøndelag fylke, skjønt den politiske ledelsen i fylkeskommunen sitter i Trondheim.
Nord-Trøndelag rommer noen av landets fremste jord- og skogbruksområder. En stor vannkraftproduksjon har også understøttet en kraftkrevende treforedlingsindustri. Oppdrettsfisk står for en stor del av eksportverdien. Verkstedindustrien er teknologisk avansert og for en stor del rettet mot oljeindustri og havbruk. Industriparken i Verdal er landets tredje største. Ellers er det bygget ut en stor tjenestenæring og offentlig forvaltning. Nord universitet har flere studiesteder her. E6 og Nordlandsbanen krysser Nord-Trøndelag i retning nord–sør, og E14 og Meråkerbanen øst–vest. Det finnes tre ruteflyplasser, Værnes, Namsos og Rørvik lufthavner.
== Naturgeografi ==
Landformene er sterkt preget av strøkretningen i den kaledonske fjellkjede. Sand- og leireavsetninger fra weichselistiden har dannet forholdsvis omfattende lavland, og det gode jorddekket gir mye fruktbart jordbruksland i områdene rundt indre del av Trondheimsfjorden, Inntrøndelag. Namdalen er et mer skogrikt landskap. Områdene rundt Trondheimsfjorden og lavlandet i Namdalen er de nordligste kornområdene i landet. Gran- og bjørkeskog dekker mye av Nord-Trøndelag. 49 % av arealet i det tidligere fylket ligger over grensen for produktiv skog.De største vassdragene er Namsen (229 km lang, Norges tiende lengste elv), Stjørdalselven (70 km) og Verdalselven (21 km), som alle er lakseførende. Disse har nedbørsfelt på henholdsvis 6 272, 2 111 og 1 454 km². Andre betydningsfulle vassdrag er Steinkjerelven (5 km) og Sanddøla (114 km). Den største innsjøen er 42 km lange Snåsavatnet, som med sin vannflate på 121,58 km² er den sjette største innsjøen i Norge. Tunnsjøen (100 km²) og Limingen (94 km²) er henholdsvis syvende og åttende største innsjø i landet. Disse to sjøene ligger på vannskillet i de skandinaviske fjellene, og har naturlig drenert henholdsvis vest- og østover, men er siden regulert sammen med Namsvatnet (39,4 km²) og Vektaren (9,2 km²) for kraftproduksjon. Salvatnet (44,8 km²) med en maksimal dybde på 482 m er den nest dypeste innsjøen i Europa. I alt utgjør ferskvann i underkant av 7 % av arealet i det tidligere fylket. Det høyeste punktet på den drøyt 6 km² store Gudfjelløya i Tunnsjøen ligger 812 moh., altså 454 m høyere enn innsjøen. Dette gjør Gudfjelløya til Europas høyeste innlandsøy. Ingen fosser er blant landets høyeste. Blant fossene i Namsen er Formofoss (30,5 m) og Tømmeråsfoss (36 m).
Mellom Trondheimsfjorden og Norskehavet ligger Fosen, som skjermer mye av lavlandet. Kystlinjen utgjør 6 337 km, hvorav 1 743 km er langs fastlandet. Trondheimsfjorden har flere sidefjorder, som Stjørdalsfjorden, Åsenfjorden, Beitstadfjorden. Trondheimsfjorden er forholdsvis dyp, og det er få øyer der de største er Ytterøy og Tautra. To store forkastninger finnes på Fosen: Verran og Hitra-Snåsa. Verranforkastningen gjør at Verrasundet går langt inn i det fjellrike landskapet på Fosen. Namsenfjorden, Foldafjorden og Jøssundfjorden skjærer dypt inn i landskapet i Ytre Namdalen, hvor kyststrøkene har hardere bergarter og mer sparsomt jorddekke. Havstykket Folda i Ytre Namdalen er beryktet som svært lunefullt.Innenfor det tidligere fylket finnes fire nasjonalparker (Blåfjella-Skjækerfjella, Børgefjell, Lierne og Skarvan og Roltdalen) og to landskapsvernområder (Kjenstad og Skjækra). Sammen med 128 naturreservater og 32 andre fredninger per 1. januar 2012, hadde de et areal på til sammen 3 778,4 km². 16 % av arealet er underlagt strengeste vernekategori. Høyeste fjell er Jetnamsklumpen (1 513 moh.) på grensen mellom Røyrvik og Hattfjelldal, og ligger i Børgefjell nasjonalpark. Andre høye fjelltopper, Fongen (1 441 moh.), Sipmektinden (1 423 moh.) og Hestkjøltoppen (1 390 moh.), ligger også i grensetraktene. Skogen og høylandet er et av få steder i Norge med fire arter av hjortedyr, nemlig elg, rådyr, hjort og rein. Fylkesblomsten var marisko, og brukes i kommunevåpenet av Snåsa.
Norges geografiske midtpunkt, eller arealtyngdepunkt, ligger i Ogndal i Steinkjer kommune.
=== Geologi ===
Fylkesstein i Nord-Trøndelag var thulitt. Store deler av berggrunnen er av helt overveiende kaledonsk opprinnelse. I Stjørdalen, Frosta, Meråker og grensetraktene mot Sverige består den hovedsakelig av leirstein og fyllitt. På Fosen og i Ytre Namdalen dominerer granittisk gneis, med innslag av glimmerskifer, grønnstein og amfibolitt. Strandflatelandskap er vanlig, og kan ses tydelig ved Borgan lengst nordvest i Vikna, hvor skjærgården dessuten har et buemønster grunnet foldinger og strukturer i gneisene.Kystfjellene domineres av stripet gneis, men det finnes også andre karakteristiske former. Leka er unik med sine ultramafiske bergarter og gabbro, og gir fjellene en brungul farge. I 2010 ble Leka kåret til Norges geologiske nasjonalmonument. I de innerste traktene av Namdalen, for det meste i Røyrvik og Lierne, er berggrunnen svært sammensatt, uten noen klart dominerende bergart. Både her og i Verdal, Steinkjer og Snåsa finnes større partier av omdannet ryolitt, foruten kvartsitt og kvartsskifer. I Namsskogan er det store innslag av granitt, granodioritt og trondhjemitt.
I kontaktsonene mellom leirskifer, sandstein og kalkfjell finnes flere forekomster av svovelkis og jernmalm, spesielt i Grongfeltet i Indre Namdalen, i Meråker og i Malm. En del sjeldnere er forekomstene av nikkel- og kobbersulfider. En av Nord-Europas største kalkforekomster av høy kvalitet finnes i Tromsdalen i Verdal.
=== Klima ===
Det er betydelige variasjoner i klimaet mellom de ulike delene av Nord-Trøndelag. Innlandet er skjermet av fjell, og fjordstrøkene er skjermet fra Norskehavet av Fosen. Trondheimsfjorden demper både sommervarme og vinterkulde, slik at man i fjordstrøkene og lavlandet opplever forholdsvis milde somre og vintre. Her er det målt temperaturer på over 30 °C. I innlandet opplever man moderat nedbør og kalde vintre, og årlig nedbør er 500–750 mm. De laveste temperaturene som er målt, er fra −35 til −40 °C i innlandet. I Ytre Namdalen er klimaet sterkt påvirket av Norskehavet, og årlig nedbør måles vanligvis til 750–1 000 mm. Den største nedbøren kommer i kystnære fjellstrøk, hvor årlig nedbørsmengde er 1 500–2 000 mm.Høydevind kommer normalt fra sørvest, mens bakkevind om vinteren kommer fra øst eller sørøst. Om sommeren kommer gjerne fuktig og kjølig sjøvind inn fra vestlig og nordøstlig retning. Forekomsten av tåke er mindre enn på Østlandet, men det kommer noe tåke i kyststrøkene om sommeren. Om høsten og tidlig på vinteren opplever man også lokal strålingståke og frostrøyk ved Trondheimsfjorden.Høyeste målte temperatur er 34,5 °C i Stjørdal den 17. juli 1945, og den laveste er −40,7 °C i Nordli den 15. mars 1940. Den største årlige nedbørsmengden er 2 840 mm i Liafoss i Nærøy i 1983. Kraftigste vindstyrke ble målt til 45,3 m/s på Sklinna fyr den 12. januar 1983.
Temperaturnormaler for perioden 1961–1990:
== Samfunn ==
=== Demografi ===
Den 1. januar 2013 hadde Nord-Trøndelag fylke 134 443 innbyggere, en økning på 5,5 % siden 1993. Flertallet av innbyggerne bor langs Trondheimsfjorden på aksen Stjørdal–Steinkjer. Stjørdal er største kommune i folketall og gikk forbi Steinkjer i 2008, og i 2018 var også Stjørdalshalsen det største tettsted, etterfulgt av Steinkjer. Folketallet har steget jevnt siden 1980, men lavere enn landet som helhet. Urbanisering har redusert folketallet i en del kommuner, særlig i Namdalen.
Den 1. januar 2010 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 4,5 % av befolkningen, eller 5 942 personer, hvilket var den laveste andelen for noe fylke. Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 2 % av befolkningen.I 2011 var 42 % av befolkningen bosatt i spredtbygde strøk, og 39 % i tettsteder med færre enn 2 000 innbyggere. De største tettsteder etter folketall per 1. januar 2022 er Stjørdalshalsen (13 378), Steinkjer (12 887), Levanger (10 384), Namsos (8 307), Verdalsøra (8 535), Rørvik (3 385), Skogn (1 960), Straumen (1 764) og Kolvereid (1 728),
=== Utdannelse ===
Det finnes elleve videregående skoler i det tidligere fylket som Trøndelag fylkeskommune har ansvaret for. De største er Ole Vig videregående skole og Steinkjer videregående skole, begge med over 1 000 elever. Det finnes to privateide skoler på videregående nivå, Aglo videregående skole og Val landbruksskole, som begge drives på et kristent verdigrunnlag.
Høgskolen i Nord-Trøndelag ble opprettet 1. august 1994, som følge av Høgskolereformen i 1994. Høgskolen i Nord-Trøndelag hadde 3 500–4 000 studenter i 2012. Den 1. januar 2016 ble den en del av Nord universitet, som har sitt sete i Bodø. Lærestedet tilbyr i hovedsak tilbyr profesjonsutdannelser og har avdelinger i Stjørdal, Levanger, Steinkjer og Namsos, med lærer- og sykepleierutdannelsene på Røstad i Levanger som det dominerende studentmiljøet.
Nord-Trøndelag har en lang folkehøyskoletradisjon med foregangsmenn som Ole Vig, Lars Bentsen og Hans Konrad Foosnæs. Sund folkehøyskole er landets tredje eldste, etablert i 1868 av Bentsen og Foosnæs. Det finnes fire private folkehøyskoler i Nord-Trøndelag, nemlig Sund, Namdal, Skogn og Bakketun. Bakketun har en kristen profil, mens de tre øvrige er frilynte folkehøyskoler.
=== Helse ===
Sykehuset Levanger og Sykehuset Namsos er organisert i fellesskap som helseforetaket Helse Nord-Trøndelag, som er underlagt det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge. Helse Nord-Trøndelag er den største arbeidsgiveren i det tidligere fylket med 2 500 ansatte. Sykehuset Levanger har sentral og lokal sykehusfunksjon for kommunene i Inntrøndelag. Sykehuset Namsos betjener 14 kommuner i Namdalen, i tillegg til Osen og Roan kommuner i Sør-Trøndelag og Bindal kommune i Nordland.
Det finnes også distriktspsykiatriske sentre i Stjørdal og Kolvereid, distriktsmedisinske sentre i Stjørdal og Steinkjer samt desentraliserte polikliniske tjenester på de nevnte steder. De distriktsmedisinske sentrene er organiserte som interkommunale selskaper, og samarbeider med Helse Nord-Trøndelag.
Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) er en av verdens største samlinger av helseopplysninger om en befolkning. Forskningssenteret i Levanger er organisert som en del av NTNU. Blant trendene i fylket over de siste tiårene er en bedring i selvopplevd livskvalitet, men større forekomst av livsstilssykdommer.
=== Samferdsel ===
==== Veier ====
Nord-Trøndelag har to europaveier, som begge er regnet til det statlige stamveinettet. Europavei 6 går gjennom hele det tidligere fylket, delvis som motortrafikkvei. Veien går fra Stjørdal til Steinkjer, videre til Grong, gjennom Namsskogan og til slutt videre inn i Nordland fylke. Europavei 14 går fra Stjørdal til Sverige via Meråker. Fylkesvei 17 (Kystriksveien), starter på Steinkjer og går videre til Namsos og Nærøy, og videre inn i Nordland. Strekningen mellom Steinkjer og Namsos er vedtatt utbedret, delvis bompengefinansiert. Den lengste veitunnelen er Helltunnelen på Europavei 6. Den fredede Skarnsundbroen var verdens lengste skråkabelbro i betong ved åpningen i 1991.
Fylkeskommunen hadde ansvaret for 3 000 km vei etter overtagelsen av en rekke riksveier i 2010.
==== Kollektivtrafikk ====
Nordlandsbanen, jernbanen mellom Trondheim og Bodø, går gjennom Nord-Trøndelag, og tilbyr regional- og lokaltog, sistnevnte markedsført som Trønderbanen. Øvrige jernbanelinjer er Meråkerbanen og Namsosbanen, hvor sistnevnte går fra Grong til Namsos og er uten trafikk. De trafikkerte jernbanelinjene utgjør således hovedakser i samferdselen sammen med europaveiene. En elektrifisering av Trønderbanen og Meråkerbanen ble påbegynt vinteren 2021 og vil være avsluttet i 2025.Hovedflyplassen for hele Trøndelag, Trondheim lufthavn, Værnes, ligger i Stjørdal. Fra 2006 er flyplassen landets fjerde største, og tilbyr reiser til de fleste hovedflyplassene i Norge, i tillegg til de to regionalflyplassene i Nord-Trøndelag, Namsos og Rørvik lufthavner. Fra Værnes går det også internasjonale flyvninger.
Fylkeskommunen hadde ansvar for busstrafikken, og organiserte billetter og planlegging. Billettsystemet (t:kort) var et samarbeid med AtB i Sør-Trøndelag. Bussruterne kjøres av private selskaper under egne varemerker, som Trønderbilene og Nettbuss. Det finnes bybuss i Namsos, Levanger, Steinkjer og Stjørdal. Buss og tog suppleres med bestillingstransport, en erstatning for rutegående trafikk i distriktene. Fra 1. januar 2018 ble Sør-Trøndelag slått sammen med Nord-Trøndelag i det nye fylket Trøndelag, og AtB håndterer idag kollektivtrafikken i hele Trøndelag.
Hurtigbåtruten Namsos–Rørvik–Leka drives av FosenNamsos Sjø. Hurtigruten anløper regelmessig Rørvik i Vikna i både sommer- og vinterhalvåret.
Hurtigruten har en anløpshavn i Nord-Trøndelag, Rørvik.
Det er også seks ferjesamband; Borgan–Ramstadlandet, Eidshaug–Gjerdinga, Hofles–Geisnes–Lund, Levanger–Hokstad, Seierstad–Ølhammeren og Skei–Gutvik.
=== Politikk og administrasjon ===
Nord-Trøndelag fylkeskommune hadde fylkestinget som øverste myndighet. Det bestod opprinnelig av ordførerne i kommunene, senere også av representanter valgt av formannskapene. Det første direkte valget til fylkestinget ble holdt i 1975. Fylkestinget hadde 45 representanter fra 1976 til 2003, og 35 representanter fra 2003 til 2018. Fra 2003 til 2018 ble fylkeskommunen styrt etter en parlamentarisk modell, der fylkestinget valgte et fylkesråd, som ledet den daglig driften av fylkeskommunen.Den 27. april 2016 møttes representanter fra begge fylkesting på Stiklestad og vedtok en søknad om sammenslåing av de to fylkene som et ledd i regionreformen. I Nord-Trøndelag stemte 21 av 35 representanter for sammenslåing; i Sør-Trøndelag gjorde 41 av 43 representanter det samme. Søknaden om sammenslåing ble sendt kommunal- og moderniseringsdepartementet samme dag. Fylkene ble slått sammen til Trøndelag fylke fra 1. januar 2018, etter vedtak i Stortinget den 8. juni 2016. Trøndelag tok Olavskorset som sitt våpenskjold, det samme som Nord-Trøndelag hadde. Fylkestinget i det nye Trøndelag fikk 78 representanter. Etter kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019 ble dette tallet redusert til 59.
==== Stortingsrepresentanter ====
Nord-Trøndelag er en egen valgkrets ved stortingsvalg, som følger de samme grensene som det tidligere fylket.
På 1800-tallet fikk Nord-Trøndelag tilnavnet «Det røde amt», fordi fylket valgte radikale venstremenn til Stortinget. Venstre var nærmest enerådende i det meste av Nord-Trøndelag, spesielt på Innherred. Ved folkeavstemningen om landets styreform i 1905 var Nord-Trøndelag det fylket med tredje høyest andel som stemte for republikk; i noen radikale venstrebastioner på Innherred og i Namdalen var det flertall for republikk. Oppslutningen om brennevinsforbudet i Trøndelagsfylkene var den største i landet utenom bibelbeltet.I etterkrigstiden fra 1945 til 1970 ble Venstres enerådende stilling i stor grad overtatt av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Nord-Trøndelag har vært regnet til Senterpartiets viktigste bastioner i landet som sådan. Ved begge folkeavstemningene om norsk medlemskap i EF/EU hadde fylket et stort nei-flertall.Fra og med 1970-årene har også partier som Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vært representert fra Nord-Trøndelag stortingsvalgkrets, og det politiske bildet har blitt mindre ensartet.Historisk representasjon på Stortinget fra Nord-Trøndelag siden 1973:
==== Partioppslutning ====
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Nord-Trøndelag siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
== Næringsliv ==
Primærnæringene har tradisjonelt vært dominerende næringsveier. Urbanisering og strukturrasjonalisering har gjort dette mindre entydig, men fylket hadde likevel landets høyeste andel av sysselsatte i primærnæringene; om lag en tiendedel av de sysselsatte. I 2008 stod fylket for 880 541 dekar dyrket mark og 8,7 % av landets samlede jordbruksareal. Litt over en tredjedel av dette disponeres til kornproduksjon, mens 550 000 og 14 500 dekar disponeres til henholdsvis grovfôr og poteter. På samme tid var det anslagsvis 5 300 årsverk i jordbruket og 3 641 aktive foretak, hvorav mer enn halvparten med husdyr. 55 % av sysselsettingen i jordbruket er innenfor melkeproduksjon. Gårdsbrukene er gjennomgående store, men mindre i dalene og kyststrøkene. Fra 2003 til 2008 økte den gjennomsnittlige bruksstørrelsen fra 212 til 242 dekar.Den sørsamiske reindrifta omfatter 6 reinbeitedistrikt med 14.074 rein, 39 siidaandeler og 188 personer i siidaandelene, og med i alt 51 årsverk.Skogbruket har mindre betydning enn før, men Nord-Trøndelag var fortsatt landets nest største tømmerproduserende fylke etter Hedmark. 28 % av arealet er produktiv skog, for det meste granskog. I 2009 ble det avvirket 403 000 m³, tilsvarende 6,1 % av landets samlede avvirkning og mer enn halvparten av avvirkningen nordenfjells. Det er svært stor tilvekst av skog, men treforedlingsindustrien i fylket sliter med råstoffmangel. Mye av skogen er eid av store aktører som Meraker Brug (1 300 000 dekar), Værdalsbruket (900 000 dekar), Namdal Bruk (713 000 dekar), Ulvig Kiær (700 000 dekar) og Albert Collett (570 000 dekar). Statskog har hovedkontor i Namsos, men eier relativt lite produktiv skog i fylket. Sagbruk i Namsos har lange tradisjoner, men Moelven Van Severen er det eneste gjenværende. InnTre holder til i Steinkjer. Papirfabrikken Norske Skog Skogn er en av fylkets største industriarbeidsplasser, med 410 ansatte i 2013. FollaCell er landets eneste produsent av kjemisk termomekanisk tremasse (CTMP).
De største aktørene i havbruket, SinkabergHansen, Nils Williksen, Midt-Norsk Havbruk og Bjørøya Fiskeoppdrett, er konsentrert i Vikna, Nærøy og Flatanger i Namdalen. Nord-Trøndelag var stor netto eksportør av både slaktefisk og settefisk, og oppdrettsfisk stod for ca. 40 % av det tidligere fylkets samlede eksportverdi. Havfisket har ikke like stor lokal betydning som tidligere. I 2002 ilandførte båter registrert i Nord-Trøndelag fisk til en verdi av 161 millioner kroner, og de fleste leveransene fant sted i Vikna.Verdal, Levanger og Stjørdal utgjør de viktigste industrityngdepunktene. En tredjedel av industrien kategoriseres som verkstedindustri. Verdal, Vikna og Stjørdal er samtidig de kommunene med høyest andel sysselsatte i privat sektor. I Stjørdal finnes verkstedbedrifter som Glen Dimplex Nordic, Bewi Norplasta og Cavotec Micro-control og oljeteknologibedrifter som Stena Drilling og Aibel. Equinors driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger i Stjørdal. I 2014 rommet industriparken i Verdal 165 bedrifter med til sammen 3 100 ansatte, med verftet Kværner Verdal som den største arbeidsgiveren. Dette gjør industriparken i Verdal til landets tredje største. På 2000-tallet har Kværner Verdal hatt rundt 750 ansatte, og er således en av Nord-Trøndelags største industriarbeidsplasser. I Leksvik er Lyng Gruppen morselskap for 25 industribedrifter. Industriparken på Skogmo i Overhalla har 30 bedrifter med nesten 400 ansatte, deriblant Pharmaq, som er verdensledende innen farmasøytiske produkter til havbruket.Fra 1600- til 1900-tallet var det bergverksdrift på Ytterøy. På 1800- og 1900-tallet var det bergverksdrift i Fosdalens Bergverk i Malm, i Skorovatn og to steder i Røyrvik. Smelteverket Elkem Meråker var i drift fra 1898 til 2006. Kalkbruddet i Tromsdalen i Verdal samt Hylla kalkverk på Røra drives av Franzefoss Minerals gjennom produksjonsselskapet Verdalskalk.
Det fylkeskommunalt eide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) er et av landets største industrikonsern innen energi og telekommunikasjon med ca. 750 ansatte og hovedkontor i Steinkjer. Hovedvirksomhetene er nettdrift, produksjon og omsetting av energi, installasjon og bredbånd. NTE står for mesteparten av kraftproduksjonen i fylket, ca. 3 400 GWh i året, altså 2–3 % av landets samlede produksjon. Produksjonen foregår først og fremst i Namsen- og Stjørdalsvassdragene.
Innenfor de tjenesteytende næringene har Nord-Trøndelag opplevd en særlig vekst i varehandelen. I 2003 utgjorde offentlig forvaltning og offentlig og privat tjenesteyting til sammen 39 % av de sysselsatte. I de største tettstedene har dette ført til store utbygginger av kjøpesentre Amfi Steinkjer, Magneten i Levanger og Torgkvartalet i Stjørdal. Med forholdsvis få hoteller er overnattingskapasiteten beskjeden. Av større konferansehoteller kan nevnes Scandic Hell Hotel ved Værnes i Stjørdal og Scandic Rock City Hotel i Namsos. Foruten turisme knyttet til severdigheter, laksefiske og friluftsliv, er konseptet «Den gylne omvei» med mat- og kulturopplevelser i Inderøy kommune blitt utviklet. Langs «Den gylne omvei» finnes ysteri, slakteri, bryggeri med videre.
Trønder-Avisa, utgitt i Steinkjer, markedsføres som «fylkesavis», men har lavere dekningsgrad i Namdalen og Stjørdalsområdet enn på Innherred. Adresseavisen, utgitt i Trondheim, har avdelingskontorer i Stjørdal og Levanger. Namdalsavisa, utgitt i Namsos, dekker Namdalen. Blant andre lokalaviser er Innherred i Levanger og Verdal, Steinkjer-Avisa, Stjørdalens Blad, Stjørdals-Nytt og Ytringen Avis i Ytre Namdalen. NRK Trøndelag har ett avdelingskontor i Steinkjer.
De 20 største virksomhetene med forretningsadresse i Nord-Trøndelag, regnet i omsetning for 2016:
== Historie ==
Navnet Trøndelag kommer fra norrønt þrœndr og lǫg, altså «trøndernes lovområde». Folkenavnet þrœndr kan ha sammenheng med verbet þroásk, «vokse», og skulle dermed bety «de sterke» eller «fruktbare». Det norrøne Þróndheimr, «trøndernes hjem», ble også brukt i jernalderen om bygdene rundt Trondheimsfjorden.Arkeologiske funn vitner om bosetting tilbake til fosnakulturen, som levde som jegere og sankere. Husdyrholdet er trolig eldre enn åkerbruket, og de eldste tegn etter korndyrking kan spores tilbake til 500 år f.Kr., i overgangen mellom bronsealderen og jernalderen. Rundt år 1000 later hele Inntrøndelag til å ha vært bosatt. Gårdene i fjordstrøkene produserte også andre varer enn rene jordbruksvarer, og funn tyder på utstrakt handel med inn- og utland. I førkristen tid kunne man snakke om Værnes, Skogn, Mære og Egge som regionale maktsentre. Namdalen ble vunnet ved landnåm. En gruppe omtalt som rekstegn i Frostatingsloven kan ha vært sørsamer, som har lange tradisjoner for nomadisk livsførsel både i Namdalen og andre deler av fylket.I vikingtiden hadde de trønderske fylkene, i tillegg til Namdalen, utviklet et rettsfellesskap. Frostatinget kan trolig spores tilbake til 400-tallet. Frostatingsloven, med sin kjente frase «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes», ble en av landets første lover. Frostatingsloven ble integrert i Magnus Lagabøtes landslov på 1200-tallet, da kristenretten ble praktisert. Deler av 1200-tallets Frostatingslov henviser likevel til det som kan ha vært en førkristen rettsorden. Loven regulerte typiske saker for et jordbrukssamfunn, men også strafferett.Slaget på Stiklestad i 1030 markerer innføringen av kristendommen i Norge. Kong Olav Haraldsson ble drept i kamp mot den overtallige bondehæren, som opponerte mot kongens tyranniske styre og tvangskristning. Olavsarven, med sitt utspring i Trøndelag, fikk stor innflytelse i Nord-Europa, spesielt i førreformatorisk tid. Olsok ble videreført etter reformasjonen i 1537, der Steinvikholm slott på Skatval var sentrum for begivenhetene. Slottet ble oppført av Nidaros' siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og huset Olavsskrinet. Olavsarven spilte senere en sentral rolle i nasjonsbyggingen på 1800- og 1900-tallet, og fant særlig gjenklang i den radikale delen av Venstre og folkehøyskolebevegelsen, som hadde stor oppslutning i Nord-Trøndelag.Svartedauden, sterkere kirkemakt og den etterhvert mer sentraliserte statsmakten i høy- og senmiddelalderen, som introduserte en mer føydalistisk samfunnsorden, medførte færre selveiende bønder enn tidligere. Det hersker tvil om eiendomsforholdene før Aslak Bolts jordebok fra 1432, men antageligvis var de første jordegodssamlingene etablert før svartedauden på midten av 1300-tallet. Ettersom landskylden oftest ble betalt med jordbruksvarer, gir dette en del kunnskap om jordbruket i Nord-Trøndelag i senmiddelalderen. Flere av dagens småbyer i Nord-Trøndelag utviklet seg som handelsplasser fra slutten av vikingtiden. For eksempel skal det ha vært en mindre hussamling i Levanger på 1000-tallet. Levangermarkedet fikk vedvarende betydning utover middelalderen, og synes å ha vært godt innarbeidet på midten av 1500-tallet. Sitt største volum hadde markedet rundt år 1750. På 1800-tallet kulminerte dette i et ønske om kjøpstadsrettigheter. Steinkjer, Verdal og Stjørdal ble også utviklet rundt handel, håndverk og industri.Fra 1600-tallet fikk trelast og gruvedrift større betydning enn tidligere, men den økonomiske oppgangstiden fra 1500-tallet ble avbrutt av en rekke kriger i det påfølgende århundret. Karl Gustav-krigene medførte sogar svensk herredømme over Trøndelag i noen måneder. Historikere har karakterisert krigshandlingenes konsekvenser for landsdelen som «det trønderske folkemordet». På 1600-tallet skal fylket ha vært preget av hyppige uår og farsotter og et belastende skattetrykk. Utover 1700-tallet ble færre bønder leilendinger, men særlig den store nordiske krig belastet økonomien i landsdelen. Jevnt over kan man slutte at de sosiale forskjellene mellom selveiende bønder og husmenn var mindre i Trøndelag enn annensteds.Arbeidet for folkeopplysning med enkelte pionérer fra Nord-Trøndelag gjorde at man tidlig anla folkehøyskoler og landbruksskoler. På slutten av 1800-tallet opplevde man fremgang i jordbruket, spesielt i husdyrholdet, og større grad av mekanisering. Her spilte Selskabet for Norges Vel en viktig rolle. Samtidig var det betydelig utvandring til Amerika, og en prosess med avvikling av husmannsvesenet begynte. I samme århundre begynte for alvor utbedringen av kommunikasjoner i landsdelen, og Nord-Trøndelag ble knyttet tettere til Trondheim og landet forøvrig. Det ble etablert flere dampskipselskaper i fylket, og Meråkerbanen og Hell–Sunnanbanen ble ferdigstilt i henholdsvis 1881 og 1905. Det ble opprettet sparebanker og samvirkelag i et stort antall bygder. Utbedringen av kommunikasjoner og fremveksten av nye næringsveier ble gjensidig forsterkende. I 1893 gikk Verdalsraset, der 112 mennesker omkom, som er den mest dødbringende naturkatastrofen i Norge i nyere tid. Rundt år 1900 ble både Namsos, Steinkjer og Levanger rammet av bybranner. Mens både Levanger og Namsos fikk gjenoppført sin tradisjonelle trehusbebyggelse, ble Steinkjer gjenreist i en tidstypisk jugendstil.
I tiden etter den første verdenskrig forsvant partiet Venstres politiske hegemoni i fylket, spesielt med fremveksten av klassepartiene Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Arbeiderpartiet stod ikke bare sterkt blant industriarbeidere, men også blant småbrukere. Flere landkommuner ble etterhvert også blant kjerneområdene for Nasjonal Samling. Appell til førindustriell romantikk og frykten for bolsjevistisk konfiskering av privat eiendom synes å ha vært viktige beveggrunner. Under det tyske angrepet på Norge våren 1940 var Hegra festning den befestningen i Sør-Norge som holdt lengst stand mot okkupantene. 284 norske soldater og én kvinne under kommando av major Hans Reidar Holtermann kjempet mot tyskerne i 23 døgn. I april 1940 ble Steinkjer og Namsos totalskadd i tyske bombeangrep. I Steinkjer ble 80 % av bebyggelsen ødelagt og over 2 000 mennesker husløse, men ingen omkom. I Namsos omkom tre sivile og en del allierte soldater. Under krigen ble Falstad fangeleir etablert av Gestapo i en tidligere internatskole på Ekne. Minst 170 utenlandske og 34 norske fanger ble myrdet i Falstadskogen. Beryktet under krigen var også levangsbyggen Henry Rinnan, leder for Sonderabteilung Lola, bedre kjent som «Rinnanbanden.»
Etter bombingen ble Steinkjer og Namsos bygd opp fra grunnen. Sverre Pedersen ved Brente steders regulering utarbeidet nye reguleringsplaner for disse to byene. Begge fremstår fortsatt som murbyer preget av funksjonalisme i etterkrigsstil. I etterkrigstiden og inn på 2000-tallet har også Nord-Trøndelag blitt mer urbanisert og sentralisert. Sentraliseringen har gjerne kommet som følge av økende omfang av, og krav til, offentlige tjenester, eller som økonomisk sparetiltak. Fra 1950- til 1970-årene rådet stor optimisme og gunstige støtteordninger i landbruket, samtidig som næringene ble sterkt mekaniserte og rasjonaliserte. Fylket fikk også etter hvert en mer variert næringsstruktur, især et større innslag av tjenesteytende næringer.
== Administrative inndelinger ==
Nord-Trøndelag var i 2017 inndelt i 23 kommuner, og de seks tettstedene Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Verdalsøra, Levanger og Stjørdalshalsen har bystatus. Av disse hadde Levanger, Namsos og Steinkjer bystatus før 1900. Levanger ble kjøpstad i 1836, mens Namsos og Steinkjer ble ladesteder i henholdsvis 1845 og 1857. Levanger, Namsos og Steinkjer har også de mest urbane bysentrene, det vil si regulerte bysentre med gatenett og torg fra gammelt av. Rørvik har et typisk småbypreg.
Med formannskapslovene av 1837 fikk fylket én kjøpstad og 17 formannskapsdistrikter. Frem til 1950-årene førte omfattende kommunedelinger til 30 nye kommuner i fylket. Da Schei-komiteen startet sitt arbeid i 1950-årene, hadde Nord-Trøndelag bykommunene Levanger, Namsos og Steinkjer og 45 landkommuner. I årene 1962–1964 ble antallet kommuner halvert til 24. I 2012 ble Mosvik slått sammen med Inderøy kommune.
Interkommunalt samarbeid om et stort antall oppgaver var svært utbredt. I 2012 deltok de 23 kommunene i til sammen 218 formelle interkommunale samarbeidsordninger. De samarbeidende regionene er Værnesregionen, Innherred samkommune, INVEST-kommunene, Midtre Namdal samkommune, Ytre Namdal regionråd og Indre Namdal regionråd. Leksvik deltar i Fosen regionråd, mens Stjørdal er både sete for Værnesregionen og deltager i Trondheimsregionen. De to samkommunene i fylket var frem til 2020 de eneste i landet, og var i prinsippet en mer demokratisk og forpliktende form for interkommunalt samarbeid.
=== Kommuner ===
Tabellen nedenfor viser de kommunene som var en del av Nord-Trøndelag pr 31. desember 2017. Kommunene er sortert etter folketall, areal og målform (bokmål eller nøytral). De er også sortert etter distriktene Innherred, Namdalen, Stjørdalen og Fosen. Grensekommunen Bindal regnes til Helgeland, og er ikke en del av Nord-Trøndelag, selv om kommunen 1. januar 2002 ble en del av Nord-Trøndelag politidistrikt og siden 1. januar 2016 har vært en del av Trøndelag politidistrikt.
Distriktene har ingen administrativ betydning, men er (med unntak av Innherred) tidligere fogderier.
Kommunesammenslåinger som følge av kommunereformen, som ble vedtatt i 2017, er markert rosa.
Endringer av kommuneinndelingen fra 1838 til 2012 er omtalt i en egen artikkel.
1 Den 1. januar 2020 ble Verran innlemmet i Steinkjer kommune.2 Den 1. januar 2020 ble Namdalseid og Fosnes innlemmet i Namsos kommune.3 Den 1. januar 2020 ble Vikna slått sammen med Nærøy til Nærøysund.4 Den 1. januar 2018 ble Leksvik i Nord-Trøndelag slått sammen med Rissa i Sør-Trøndelag til den nye Indre Fosen kommune.
=== Politi ===
Den nordlige delen av Trøndelag var tidligere inndelt i Stjør- og Værdalen fogderi (1591-1910), Inderøen fogderi (1576-1910) og Namdalen fogderi (1518–1910). Fogderiene ble etter hvert erstattet av politimesterembeter som følge av lov om delvis omorganisering av det sivile embetsverk som ble vedtatt den 21. juli 1894. I Nordre Trondhjems Amt foregikk denne overgangen i oktober 1910.
Fra oktober 1910 frem til 2002 var politi- og lensmannsetaten i amtet, og deretter fylket, delt i to politidistrikter: Namdalen politidistrikt med sete i Namsos, og Inntrøndelag politidistrikt med sete i Steinkjer. I Namdalen politidistrikt tiltrådte den første utnevnte politimester den 25. oktober 1910. Inntrøndelag politidistrikt ble opprettet 1. oktober 1910.Som følge av politireform 2000, ble de to distriktene 1. januar 2002 slått sammen til Nord-Trøndelag politidistrikt. Distriktet omfattet alle kommunene i fylket, Bindal i Nordland, samt Osen og Roan i Sør-Trøndelag. Politimester og administrasjon var lokalisert i Steinkjer. Nord-Trøndelag politidistrikt hadde fire sentrale enheter, én politistasjon i Steinkjer og 21 lensmannskontorer.
Den 1. januar 2016 trådte nærpolitireformen i kraft. Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag politidistrikt ble da slått sammen til Trøndelag politidistrikt. Det nye politidistriktet fikk 20 tjenestesteder (mot 40 i de gamle). To politistasjoner (Namsos og Steinkjer) og 6 lensmannskontorer (Grong, Lierne, Nærøy, Levanger/Verdal, Stjørdal og Trondheim lufthavn) ble opprettet i det tidligere Nord-Trøndelag.
=== Domstoler ===
Domstolene i fylket er en del av jurisdiksjonen til Frostating lagmannsrett, som har sitt sete i Trondhjem. Opprinnelig var det tre førsteinstansdomstoler i fylket: Namdal tingrett med kontorsted i Namsos, Stjør- og Verdal tingrett (1591–2010) med kontorsted i Levanger og Inderøy tingrett (1635–2010) med kontorsted i Steinkjer.
Den 14. juni 2011 ble de to sistnevnte slått sammen til Inntrøndelag tingrett, med kontorsted i Steinkjer.
Den 12. april 2021 ble Inntrøndelag tingrett slått sammen med Fosen tingrett, Namdal tingrett og Sør-Trøndelag tingrett til den nyopprettede Trøndelag tingrett. Steinkjer tinghus er ett av fire rettssteder i Trøndelag tingrett. De tre andre er på Brekstad, i Namsos og i Trondheim.
== Kultur ==
=== Kunst, musikk og litteratur ===
Fylkeskommunen delte årlig ut Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. Prisen bestod av en skulptur utført av Nils Aas, et diplom designet av Steinar Berg og 20 000 kroner. Prisen ble første gang delt ut i 1982 og har senere blitt mottatt av kjente navn som Spelet om Heilag Olav, Hans Rotmo, D.D.E. og Åge Aleksandersen. Det er to konsoliderte museumsenheter i det tidligere fylket, Museet Midt IKS og Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Det sørsamiske museet Saemien Sijte ligger i Snåsa. Nord-Trøndelag historielag ble stiftet i 1919 og har utgitt egen årbok i mer enn 90 år. Museumsfartøyet «Pauline» er den siste jekt som fortsatt er under seil. Hun deltok i jektefarten på Trondheimsfjorden og så langt som til Arkhangelsk på andre halvdel av 1800-tallet.Nord-Trøndelag huset en rekke friluftsspill og revyer. Norsk revyfestival arrangeres på Høylandet annenhvert år. Andre festivaler inkluderer blant andre Råttistock, Risrock, Namsos rockfestival, Steinkjerfestivalen, Vikingfestivalen på Egge, Vømmølfestivalen og jazzfestivalen Soddjazz. På henholdsvis Stiklestad og Steinvikholm slott avvikles utendørsoperaene Spelet om Heilag Olav og Operaen Olav Engelbrektsson årlig. Nord-Trøndelag Teater ble utviklet til et regionteater for profesjonell scenekunst i løpet av 1990-årene.Fylket var kjent for trønderrocken, med kjente navn som Prudence, Terje Tysland, Åge Aleksandersen, Hans Rotmo, Vømmøl Spellmannslag, Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken, Heimevernslaget og D.D.E. Flere av disse har tilknytning til Namsos, som samarbeider med Trondheim om prosjektet Rockheim, et nasjonalt kultursenter for rock med støtte fra Kulturdepartementet. I Namsos finnes dessuten det nasjonale ressurs- og opplevelsessenteret for pop og rock, Rock City, samlokalisert med Rica Rock City Hotel. Senteret og hotellet ble åpnet i 2011.
Kåringen av Årtusenets trønderbok i 2000 gjenspeiler høydepunktene i trøndersk litteratur. Her kom Olav Duun fra Jøa på andreplass. Av forfattere har også Kristofer Uppdal fra Beitstad hatt stor betydning. Jakob Weidemann fra Steinkjer regnes som en av landets viktigste modernistiske kunstnere i etterkrigstiden.
Fylkets tusenårssted var kystmuseet Norveg i Vikna.
=== Mat og drikke ===
Matkulturen i Trøndelag er rikholdig og gjenspeiler landsdelens opphav som et bondesamfunn. Nord-Trøndelag var særlig kjent for gårdsutsalgene med lokale spesialiteter langs «Den gylne omvei» i Inderøy kommune, mens også for de lokale variantene av den trønderske tradisjonsretten sodd. «Festsodd fra Trøndelag» er en beskyttet geografisk betegnelse. De mest kjente variantene er innherredssodd og inderøysodd. På Innherred er det vanlig å spise skjenning, en type flatbrød, til sodd.Det tidligere fylket har lange tradisjoner for brygging av ingefærøl og maltøl. På Innherred tok mye av denne virksomheten slutt på 1800-tallet, og man gikk over til sirupsøl, men i Stjørdal ble bryggingen av det tradisjonelle stjørdalsølet videreført. Hjemmebrenning av sprit har vært utbredt. Karsk, som er kaffe blandet med sprit, ble utbredt fra slutten av 1800-tallet. En akevitt med lokalt særpreg er Steinvikholm Aquavit, som selges gjennom Vinmonopolet.
=== Dialekt ===
Med Hensyn til formerne maae de nordenfjeldske Sprogarter regnes til de slettere eller mere forvanskede … Fornemmelig er Vokalsystemet forstyrret ved en Mængde Lydforandringer, saa at en stor Deel af de alminnelige Ord blive derved næsten ukjendelige. Dette er dog især Tilfeldet i den indre Deel av Trondhjems Stift.
Dialektene er trønderske i den østnorske dialektgruppen, og kan grovt deles inn i innherreds- og namdalsdialekter. Både innherreds- og namdalsdialektene regnes således som inntrønderske dialekter. Det tradisjonelle skillet mellom inntrøndersk og uttrøndersk defineres av graden av vokalutjevning. Andre typiske kjennetegn er apokope, kløvd infinitiv, lavtone-setningsmelodi og retroflekse konsonanter.
Forekomsten av palatalisering er minst av alle trønderske dialekter i Lierne, og er tiltagende desto lengre sør i fylket man befinner seg. Forekomsten av retrofleks flapp er omtrent like stor over hele Nord-Trøndelag. Svake hankjønnsord med overvekt, for eksempel «okse» og «bakke», ender med i nord for Verdal, full apokope mellom Verdal og Stjørdal, samt den mer typiske e vest og sør for Stjørdal. Nord for Stjørdal finnes utjevning med både u og o i svake hunkjønnsord med overvekt. Tradisjonelt har mange inntrønderske dialekter hatt én vokallyd mer enn de fleste andre norske dialekter, en såkalt dyp ø (/œ/), altså en halvåpen, fremre vokal, en mellomlyd mellom æ og ø. Noen har også hatt cirkumflekstonelag.
=== Fylkesvåpen ===
Nord-Trøndelags fylkesvåpen (som i dag brukes av Trøndelag) viste i heraldisk forstand «på sølv bunn et gull utbøyet kors.» Dette motivet finnes også i våpnene til Olav den hellige, paven, kong Vilhelm Erobreren, keiser Fredrik Barbarossa og Kongeriket Jerusalem. I henhold til de heraldiske reglene av 1150 er gull på sølv ikke tillatt, men disse våpnene har vært unntak. Fylkesvåpenet spiller på Olav den helliges skjold, som han ifølge Snorre Sturlason bar under slaget på Stiklestad. Olav den hellige skal også ha sagt: «Vi skal merke alt vårt folk og gjøre et hærtegn på våre hjelmer og skjold og male det hellige kors på dem i hvit farge.»Initiativtager til et fylkesvåpen for Nord-Trøndelag var amtmann Thorvald Løchen i 1906, men forslaget ble først presentert av en nemnd under ledelse av Johan E. Mellbye i Norges Bondelag i 1928. Seglet til Frostatinget var også vurdert brukt som fylkesvåpen, noe amtstinget i vedtak fra 1907 også ønsket. Hovedbegrunnelsen for å avvise seglet, var dets manglende heraldiske karakter. Fylkesvåpenet ble uformelt brukt av Norges Bondelag, og senere av Nasjonal Samling under okkupasjonen.I midten av 1950-årene dukket spørsmålet om et offisielt fylkesvåpen opp igjen. Arkivar Hallvard Trætteberg ved Riksarkivet ble ansett som landets fremste sakkyndige innen heraldikk i samtiden, og hans anbefaling ble forelagt fylkestinget. Nord-Trøndelag fylkesting vedtok fylkesvåpenet den 13. juni 1956, og våpenet ble godkjent av kongen i statsråd den 8. mars 1957.
=== Idrett ===
Fylket hadde lange tradisjoner innen organisert idrettsliv. Idrettslaget Sverre i Levanger og Steinkjer Skiklubb er blant landets eldste idrettslag. Norges idrettsforbund hadde 461 idrettslag registrert i Nord-Trøndelag i 2012. Den 1. januar 2012 var 47 % av innbyggerne medlemmer av ett eller flere idrettslag, hvilket er den største andelen i landet. Det samlede antallet medlemskap samme dato var 76 025.Befolkningens fysiske aktivitet er godt dokumentert gjennom Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Undersøkelsen viser en positiv utvikling i fysisk aktivitet blant både voksne og ungdom, og tendensen gjelder både menn og kvinner. Undersøkelsen viser også at 50–60 % av respondentene i de fleste kommunene hadde drevet med friluftsliv i løpet av de siste 6 månedene. Den 1. januar 2012 ble 45 % av innbyggerne regnet som aktive i idrettslag; sammen med Sogn og Fjordane den høyeste andelen i landet.Idretten med flest aktive medlemmer var skiidretten, foran fotball og håndball. Skiidretten i fylket hadde på 2000-tallet fostret utøvere som Petter Northug, Anders Bardal, Eldar Rønning, Johan Kjølstad og Frode Estil. Nina Solheim har konkurrert på internasjonalt toppnivå i taekwondo. Kvinnelaget til Levanger Håndballklubb spiller i Eliteserien. Stod Idrettslag spiller i Eliteserien i volleyball for kvinner. I motsetning til Steinkjer Idretts- og Fotballklubb på 1960-tallet har ikke herrelagene i fotball i Steinkjer Fotballklubb, Idrettslaget Stjørdals-Blink, Levanger Fotballklubb og Verdal Idrettslag hevdet seg i divisjonene i de senere årene. Mangelen på en felles satsing mellom lagene i innherredsbyene har vært nevnt som en mulig årsak. Av større idrettshaller kan nevnes Steinkjerhallen, Trønderhallen i Levanger og Stjørdalshallen.
=== Religion og livssyn ===
Kristendommen er den dominerende religionen i Nord-Trøndelag. I 2012 var 6 116 personer i daværende Nord-Trøndelag fylke ikke registrerte medlemmer av Den norske kirke. Av disse tilhørte 3 256 andre kristne trossamfunn, mens 1 779 tilhørte livssynssamfunn som Human-Etisk Forbund, 837 var muslimer, 190 var buddhister, og 54 var tilknyttet andre religioner. Tilslutningen til Den norske kirke som andel av fylkets befolkning var den største i landet med 84,1 % i 2016. Andelen døpte i Den norske kirke var også landets høyeste med 73,2 % i 2016.På begynnelsen av 1800-tallet fikk haugianismen mange tilhengere i herredene Stjørdal, Skatval, Frosta og Åsen, og spredte seg deretter nordover til Innherred. Stjørdal, Frosta og Levanger kommuner regnes stadig som kjerneområder for vekkelseskristendommen i Nord-Trøndelag. Vekkelseskristendommen satte også sitt preg på Verdal, Leksvik, Mosvik og Ytterøy. Tidlig på 1900-tallet kom nye vekkelser i opposisjon til Den norske kirke, men som ikke dannet frikirker. Frikirkelige miljøer finnes først og fremst midt på Innherred – i Inndal i Verdal, Mosvik, Frol og Ytterøy. I Steinkjerdistriktet nord på Innherred og i mesteparten av Namdalen har Den norske kirke vært mer enerådende. Indremisjonen har hatt betydning i Indre Namdalen, hvor predikanter som Thomas von Westen og Hans Peter Schnitler Krag misjonerte blant samer og andre. I Ytre Namdalen fikk vekkelseskristendom noe feste, særlig i Vikna og Otterøy.I Den norske kirke tilhører hele Nord-Trøndelag Nidaros bispedømme med prostiene Stjørdal, Sør-Innherad, Nord-Innherad og Namdal, mens sognene Leksvik og Stranda omfattes av Fosen prosti. Stjørdal prosti omfatter også sognene Selbu, Tydal, Malvik og Hommelvik i det tidligere Sør-Trøndelag fylke.
Det finnes nærmere 120 kirkebygg i Nord-Trøndelag. Av disse er Værnes, Alstadhaug, Stiklestad, Mære, Hustad og Ranem kirker og Sakshaug gamle kirke bevarte middelalderkirker. Logtun kirke har også spesielt lange tradisjoner.
== Kjente personer fra Nord-Trøndelag ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0. [3 bind]
Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. ISBN 82-7385-170-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Nissen, Harald August (2000). Trøndelagsbibliografien: oversikt over nyere litteratur som tematisk behandler Trøndelag i en historisk sammenheng. Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner. ISBN 82-991360-4-0.
Sakshaug, Dagfinn (1996). Nord-Trøndelag fylkeskommune: oversikt for tiden etter Andre verdenskrig. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-27-9.
Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider: Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-28-7.
Skjei, Jarle (1998). Uten fortid … inga framtid: ei studiebok om Nord-Trøndelags historie. Utgitt av KS i Nord-Trøndelag. Steinkjer. ISBN 82-994948-1-8.
Søraa, Gerd et. al. (1976). Trøndelag. Bygd og by i Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-08224-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Nord-Trøndelag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nord-Trøndelag – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nord-Trøndelag fylkeskommune
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag
Turforslag til Nord-Trøndelag på DNT og NRKs nettsted ut.no
Lokale historier/Lokalhistorie fra Nord-Trøndelag | Listen over fylkesordførere i Nord-Trøndelag inkluderer alle formenn (ordførere) i fylkestinget fra 1923 til 1962 og fylkesordførere fra fylkeskommuneloven trådte i kraft i 1963 og til Nord- og Sør-Trøndelag fylker ble slått sammen i 2018. Fylkestinget bestod av ordførerne i alle fylkets landkommuner frem til 1975, da medlemmene ble direktevalgt ved fylkestingsvalg. | 7,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1890/91 var den 20. sesongen av FA-cupen i England. | 7,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bugg_(tyggegummi) | 2023-02-04 | Bugg (tyggegummi) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Freia', 'Kategori:Tyggegummi'] | Bugg er en tyggegummi fra Freia som eksisterte fra slutten av 1970-tallet og frem til rett over århundreskiftet. Sveitsiske Chocolat Frey AG relanserte Bugg i norske butikkhyller 1. februar 2010 gjennom distributøren Galleberg med smaksvariantene bringebær, jordbær, banan, sitron og pære; hvor alle er sukkerfrie.
| Bugg er en tyggegummi fra Freia som eksisterte fra slutten av 1970-tallet og frem til rett over århundreskiftet. Sveitsiske Chocolat Frey AG relanserte Bugg i norske butikkhyller 1. februar 2010 gjennom distributøren Galleberg med smaksvariantene bringebær, jordbær, banan, sitron og pære; hvor alle er sukkerfrie.
== Bakgrunn ==
Da Bugg kom i butikkene, kostet den 10 øre, men steg senere til 25 øre, 50 øre, 1 kr, 1,50 kr og 2 kr. Den første Bugg hadde en lett mintsmak, i 1979 kom smaksvariantene gul/grønn (banan) og svart/rød (lakris). Senere kom brun (cola), rosa (jordbær) og grønn (sitron). På starten av 1990-tallet ble det også solgt en variant kalt Maxi Bugg, som var en pakning med større biter med pæresmak.
Sammen med andre sukkervareprodukter ble varemerket overført fra Freia til Malaco på midten av 1990-tallet. Tyggegummien ble trukket tilbake tidlig på 2000-tallet. Det ble opprettet flere grupper på Facebook med over 50 000 medlemmer som ønsket at tyggegummien skulle bli solgt igjen.
== Referanser == | Bugg kan vise til: | 7,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Byhaven | 2023-02-04 | Byhaven | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1999', 'Kategori:Kjøpesentre i Trondheim', 'Kategori:Midtbyen (Trondheim)', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Trondheimstubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Byhaven er et kjøpesenter i sentrum av Trondheim i Olav Tryggvasons gate 28. Senteret har til sammen 37 butikker og spisesteder.
| Byhaven er et kjøpesenter i sentrum av Trondheim i Olav Tryggvasons gate 28. Senteret har til sammen 37 butikker og spisesteder.
== Eksterne lenker ==
Byhaven.no – Senterets nettsider | Byhaven er et kjøpesenter i sentrum av Trondheim i Olav Tryggvasons gate 28. Senteret har til sammen 37 butikker og spisesteder. | 7,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dollhus | 2023-02-04 | Dollhus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helseinstitusjonstyper', 'Kategori:Kriminalomsorg', 'Kategori:Psykiatri'] | Dollhus, dolhus, eller dårehus er en eldre betegnelse for en offentlig institusjon for oppbevaring av personer med ulike typer mentale lidelser, enten fordi de utgjorde et sikkerhetsproblem eller fordi de var uten slektninger og ikke kunne ta vare på seg selv. Dollhusene i Norge ble etablert på slutten av 1700-tallet. De overtok oppgavene etter «dårekistene» og ble avløst av «sinnssykeasyler».
| Dollhus, dolhus, eller dårehus er en eldre betegnelse for en offentlig institusjon for oppbevaring av personer med ulike typer mentale lidelser, enten fordi de utgjorde et sikkerhetsproblem eller fordi de var uten slektninger og ikke kunne ta vare på seg selv. Dollhusene i Norge ble etablert på slutten av 1700-tallet. De overtok oppgavene etter «dårekistene» og ble avløst av «sinnssykeasyler».
== Etymologi ==
Begrepet «dollhus» kommer fra nedertysk dol, «tåpelig», «gal»; eller tysk toll, «gal».
== Historie ==
Dollhus skilte seg fra de eldre dårekistene ved at flere personer var samlet under samme tak. Dollhusene var gjerne egne bygg oppført etter funksjonen som institusjon for sinnslidende. De kunne også være tilknyttet såkalte hospitaler som egne avdelinger eller andre typer anstalter som arbeidshus, lasaretter og fattighus. Dollhusene ble opprettet i siste del av 1700-tallet som svar på krav fra tvangsanstaltene om å bli kvitt problematisk klientell og krav om en mer human behandling av mentalt syke.
=== Etableringer ===
I 1762 ble dårekisten i Bergen flyttet fra rådhuskjelleren til lokaler i tilknytning til Bergens Civile Sygehus på Engen. Dollhuset i Bergen var Nordens første institusjon av denne typen. Lignende institusjoner ble opprettet ved Oslo Hospital i 1776 og i Trondheim i 1779. Det ble etablert dollhus i Arendal i 1795 og Kristiansand i 1812. I Christiania ble det ikke opprettet et eget dollhus før i 1829. Da etablerte man et dollhus med ni plasser i nordfløyen av arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde. I Stavanger var dollhuset en del av Hospitalet i Stavanger og fra 1840-tallet en del av Den kombinerte innretning.
=== Forhold for pasientene ===
Herman Wedel Major skrev om forholdene ved Dollhuset i Christianssand i 1846: «Lægens Virksomhed er saa godt som overflødig, da den bedste og samvttighedsfuldeste Behandling aldrig vil kunne oprette, hvad et saadant Lokale nedbryder. … I denne Indretning for Sindssyge træder det gamle Dolhuus-Liv og den gamle Dolhuus-Behandling os i Møde med al dets Jammer og alle dens Rædsler og enhver maa beklage, at saadanne Scener hos os høre til Dagens Orden, medens de i andre Lande kun er Data fra en svunden Tid, som bidrage til at bevise Fremskridtene og Velgjerningerne af Nutidens Humanitet og Oplysning.»
=== Fra dollhus til asyl ===
Dollhusene var gjerne knyttet til tvangsinstitusjoner, hospitaler eller fattighus, og de hadde primært en oppbevaringsfunksjon. En ny «Lov om Sindsyges Behandling og Forpleining» ble vedtatt i 1848. Det førte til at de gamle dollhusene etter hvert ble erstattet av asyler under ledelse av leger. Den første institusjonen som ble godkjent etter den nye loven, var det oppgraderte Dollhuset i Christianssand, som dermed ble landets første sinnssykeasyl. De sinnslidende ble nå underlagt «vitenskapelig behandling», og leger hadde det overordnete ansvaret. Det var et mål at bruken av mekaniske tvangsmidler skulle begrenses, og i behandlingen benyttet man sosialt samvær, bad, arbeidsvirksomhet og medisinering, blant annet med opium, kamfer og rabarbra.
=== Mentalen i Bergen ===
I Bergen ble det tidlig etablert en særegen forbindelse mellom dollhus og sykehus. Det var en lege som førte tilsyn, men en vet lite om den terapeutiske praksis, da legen ikke førte journal. Det ble med tiden fremført flere klager over forholdene ved dollhuset, og i 1823 foreslo sykehuslegen Hallanger å oppføre et nytt asyl. 1. august 1833 ble dollhuset i Bergen avløst av Bergen Bys Sindsygeasyl, på folkemunne ble kalt «Mentalen».
Bakgrunnen for etableringen av asylet var at en kongelig kommisjon ble opprettet i 1824 for å undersøke sinnssykeforholdene i landet. Kommisjonen fant forholdene ved dollhusene lite egnet som anstalter for sinnslidende, og den foreslo at staten skulle bygge særskilte anstalter for helbredelige og uhelbredelige syke i Christiania, Kristiansand, Trondheim og Bergen. Planene om å opprette statlige asyl måtte henlegges på grunn av manglende økonomiske bevilgninger fra myndighetene. Stiftsdireksjon i Bergen besluttet da å oppføre et asyl på egen hånd. «Mentalen» ble ansett som det første moderne asyl i landet, 15 år før sinnssykeloven av 1848.
== Se også ==
Dårekiste
Tronka
Sinnssykeasyl
Behandling av sinnslidelser gjennom tidene
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wenche Blomberg: Galskapens hus. Internering og utskilling i Norge 1550–1850, Universitetsforlaget 2002.
Wenche Blomberg: Christiania dollhus – mellom dårekista og asylet, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo 2005.
Ragnhild Rein Bore: «Om "Idioter" og "Tullinger" i statistikken», i Samfunnsspeilet nr. 3, 2006.
Store norske leksikon om dollhus.
Borgny Vold: «Psykiatriens historie i Norge, del 1: Den store institusjonsoppbyggingen», Samfunnsspeilet nr. 1, 1999.
== Eksterne lenker ==
Dollhuset - oppslagsverket oVe, artikkel av Ragnhild Botheim, Bergen Byarkiv. | Dollhus, dolhus, eller dårehus er en eldre betegnelse for en offentlig institusjon for oppbevaring av personer med ulike typer mentale lidelser, enten fordi de utgjorde et sikkerhetsproblem eller fordi de var uten slektninger og ikke kunne ta vare på seg selv. Dollhusene i Norge ble etablert på slutten av 1700-tallet. | 7,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Halvdansson | 2023-02-04 | Helge Halvdansson | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordiske sagnpersoner'] | Helge Halvdansson (også omtalt som Halga, Helgi, Helghe eller Helgo) var en legendarisk dansk konge som levde antagelig tidlig på 500-tallet. Det er forskningsenighet om at han opptrer i både angelsaksisk tradisjon i diktet Beowulf og i den nordiske (norrøne sagaer og danske krøniker). I begge tradisjoner tilhørte han kongeslekten Skjoldungene («Scylding» i Beowulf), sønn av Halvdan Frodesson (Healfdene) og bror av Roar Halvdansson (Hroðgar). I Beowulf er hans forhold til Rolf Krake (Hroðulf) ikke forklart, men om han ikke var faren, noe som er vesentlig i den norrøne og danske tradisjonen, var han uansett i slekt, kanskje en onkel. Begge tradisjoner nevner familiefeiden med Frode og Ingeld.
Selv om det ikke er så mye å utlede om Halga/Helge i de angelsaksiske kildene er det langt mer i de nordiske som alle har en versjon om fortellingen om hans incestiøse forhold til sin egen datter Yrsa. Dette forbudte og tragiske forholdet resulterte i hans sønn Rolf Krake, den siste av Skjoldungene.
| Helge Halvdansson (også omtalt som Halga, Helgi, Helghe eller Helgo) var en legendarisk dansk konge som levde antagelig tidlig på 500-tallet. Det er forskningsenighet om at han opptrer i både angelsaksisk tradisjon i diktet Beowulf og i den nordiske (norrøne sagaer og danske krøniker). I begge tradisjoner tilhørte han kongeslekten Skjoldungene («Scylding» i Beowulf), sønn av Halvdan Frodesson (Healfdene) og bror av Roar Halvdansson (Hroðgar). I Beowulf er hans forhold til Rolf Krake (Hroðulf) ikke forklart, men om han ikke var faren, noe som er vesentlig i den norrøne og danske tradisjonen, var han uansett i slekt, kanskje en onkel. Begge tradisjoner nevner familiefeiden med Frode og Ingeld.
Selv om det ikke er så mye å utlede om Halga/Helge i de angelsaksiske kildene er det langt mer i de nordiske som alle har en versjon om fortellingen om hans incestiøse forhold til sin egen datter Yrsa. Dette forbudte og tragiske forholdet resulterte i hans sønn Rolf Krake, den siste av Skjoldungene.
== Beowulf ==
I den angelsaksiske diktet Beowulf er Helge Halvdansson som Halga knapt nevnt. Han opptrer tidlig i diktet hvor han er nevnt som den tapre Halga, en av fire barn av Healfdene (Halvdan), de andre var Heorogar, Hroðgar (Roar) og en datter som ikke er navngitt, men er kalt Signe i de norrøne kildene og som ble gift med en konge i Sverige.
59 Ðæm feower bearn forðgerimed
60 in worold wocun weoroda ræswa
61 heorogar. 7 hroðgar 7 halga til
62 hyrde ic þ elan cwen
63 heaðo-Scilfingas healsgebeddaI oversettelse:
59 Der, en etter en, ble vekket,
60 til stammens høvding, fire barn:
61 Heorogar, så Hrothgar, så Halga den tapre;
62 og jeg hørte at — elas dronning,
63 Heathoscylfings kjære hjelper.Hroðulf (Rolf Krake) er kun nevnt som Hroðgars nevø, men han er spesifisert som Halgas sønn i de norrøne kildene.
== Chronicon Lethrense og Annales Lundenses ==
Lejrekrøniken eller Chronicon Lethrense (og den inkluderte Annales Lundenses, også kalt Annalene i Lund) forteller at Haldan (Halvdan) hadde to sønner, Helghe og Ro (Helge og Roar). Da Haldan døde av gammel alder delte Helghe og Ro kongedømmet slik at Ro styrte landejorda og Helghe sjøen. En dag da Helghe kom til Halland/Lolland, og sov der med Thore (Ålov), datteren av en av Ros bønder. Dette resulterte i en datter kalt Yrse (Yrsa). Langt senere møtte han Yrse, og uten å vite at det var hans datter gjorde han henne gravid med Rolf Krake. Helghe herjet deretter i Vendland og drepte vendernes konge. Han vant også hele Danmark med å drepe en Hodbrod. Til sist fant han ut at Yrse, som han hadde tatt til sengs, var hans egen datter. Han dro da østover og drepte seg selv.
Da både Helghe og Ro var døde tvang den svenske kongen Hakon/Athisl (Eadgils i Beowulf, Adils i norrøne kilder) danskene å godta en hund som deres konge. Hunden ble dog etterfulgt av Rolf Krake.
== Gesta Danorum ==
Om Lejrekrøniken rapporterte at svenskene ydmyket danskene etter at Helghe var død nevner Saxo Grammaticus ingenting av det, men isteden lar han Helgo ydmyke svenskene i Gesta Danorum, bok 2. Han har også plassert eller blandet sammen Helgo med Helge Hundingsbane, som i andre kilder er enten av vulsungsætten i henhold til Volsungesaga eller av vulvingætten i Gøtaland, og antagelig av langt senere datering. Det er mulig at informasjon om at begge hadde drept en Hodbrodd og hadde navnene Helge som forvirret Saxo.
Saxo er enig med Beowulf og Lejrekrøniken ved å beskrive Helgo og Ro som sønner av Haldanus (Halvdan). Som Lejrekrøniken forteller han at Ro og Helgo delte kongedømmet etter Haldanus’ død av alderdom; Ro tok landet og Helgo sjøen. Saxo legger forøvrig til at Helgo var en ganske liten mann.
Helgo angrep og drepte kong Skalk av Sklavia (= kongen av Vendland), underkastet Sklavia til å bli en dansk provins. Da han fortsatte å herje til sjøs kom han til øya Thurø hvor han kom over en ung kvinne ved navn Thora (Ålov) som han gikk til sengs med og resultatet ble Urse (Yrsa).
Han fikk da navnet Hundingsbane ved å drepe Hunding, konge av sakserne og erobret Jylland fra sakserne, og overdro det til hans høvdinger Heske, Eyr og Ler. Han ydmyket den saksiske adelen ved å vedta at å drepe en av dem ikke ville koste mer i straff enn en å drepe en vanlig fri mann.
Da Helgo etter mange år kom tilbake til Thurø hevnet Thora sin tapte jomfrudom ved å sende Urse til Helgo, som uten å vite det, gikk til sengs med sin egen datter. Dette resulterte i Roluo Kraki (Rolf Krake).
Mens Lejrekrøniken og Annalene i Lund ikke forklarer hvorfor Helga trengte å drepe Hodbrodd for å vinne hele Danmark presenterer Gesta Danorum denne som en konge av Sverige som invaderte Danmark og drepte Ro. Etter å ha drept Hodbrodd, hevnet drapet på sin bror, ydmyket han svenskene ved å påby at en hvert forbrytelse mot en svenske ikke skulle straffes etter loven. Deretter, grunnet at han hatet sitt eget land, dro han øst og døde, etter sigende ved å kaste seg på sitt eget sverd. Han ble etterfulgt av sin sønn Roluo.
== Rolf Krakes saga ==
I Rolf Krakes saga hadde Halvdan tre barn, sønnene Helge (Helgi) og Roar (Hróarr) og datteren Signe (Signý). Søsteren var den eldste og ble gift med Sævil jarl som hun fikk sønnen Rok (Hrókr) med. Halvdan ble myrdet av sin bror Frode (Fróði) og de to brødrene Helge og Rolf måtte søke tilflukt hos en mann kalt Vivil, som bodde på¨en øy, inntil de var i stand til å hevne faren og drepe Frode.
Roar flyttet til Northumbria og giftet seg med Ågn (Ögn), datteren til kong Nordlig (Norðri).
Helge ble den nye kongen i Danmark. Han var ugift, og for å skaffe seg en ektefelle dro Helge til sakserne for å beile til saksernes dronning Ålov (Oluf) – en bold skjoldmø. Hun var imidlertid lite interessert, og ydmyket Helge ved å rake av ham håret og dekke ham med tjære mens han sov, og sendte ham deretter tilbake til skipet. En tid etter kom Helge tilbake, og ved list og knep fikk han tatt Ålov til fange og gjorde henne da gravid. Etter å ha kommet tilbake til sitt rike fødte dronning Ålov et barn; en pike som hun kalte Yrsa etter sin hund. Yrsa ble satt ut for å leve som en gjeter inntil hun var tolv år gammel. Da møtte hun sin far, og han ble forelsket i henne uten å vite at det var hans egen datter. Ålov sa intet om datterens farskap som hevn over hva Helge hadde gjort med henne. Helge og Yrsa fikk sønnen Rolf Krake (Hrólfr Kraki).
For sin del av kongedømmet hadde Roar fått en kostbar ring, et arvestykke, men det var ytterligere én slektning som ønsket en del av riket: søstersønnen Rok. Ettersom Rok hverken hadde fått andel i kongedømmet eller ringen dro han til Northumbria, drepte Roar og kastet ringen i vannet (men den ble senere gjenfunnet av Roars sønn Agnar). Helge hevnet broren ved å kappe armene og beina av Rok.
Da Ålov fikk høre at Helge og Yrsa levde lykkelig sammen, reiste hun til Danmark og fortalte datteren sannheten. Yrsa ble sjokkert og selv om Helge ville fortsette samværet, insisterte Yrsa på å forlate ham for å leve alene. Senere tok den svenske kongen Adils (Aðils) Yrsa til sin dronning, noe som ikke gjorde Helge mildere stemt.
Senere fikk Helge besøk i jula av et motbydelig vesen mens han var i sin jakthytte. Ingen i kongedømmet hadde lov til gå inn i hytten unntatt Helge selv. Senere ba vesenet ham om å få sove i sengen med ham. Motstrebende sa han ja til dette, og vesenet klatret selv opp i sengen og ble straks forvandlet til en alvekvinne; hun var kledd i silke og den vakreste kvinne han noensinne hadde sett. Han lå med henne og gjorde henne da gravid med en datter som fikk navnet Skuld. Mange år senere fikk han besøk av den samme kvinnen, som da bar med seg Skuld. Datteren ble senere gift med Hjarvard (Hjörvarðr), mannen som drepte Rolf Krake.
I savnet etter Yrsa dro Helge til slutt til Uppsala for å vinne henne tilbake, men ble drept av Adils i et slag. Han ble etterfulgt som konge av sin sønn Rolf Krake.
== Skjoldungesaga og Bjarkarímur ==
Skjoldungesaga og en rímur fra 1400-tallet, Bjarkarímur forteller at Halvdan og hans dronning Sigrith (Sigrid) hadde tre barn: sønnene Roas (Roar) og Helgo (Helge) og datteren Signy (Signe).
Ingjaldus (Ingeld, men her framstilt som Halvdans halvbror) angrep Halvdan, drepte ham og tok Sigrith som ektefelle. Ingjaldus og Sigrith fikk sønnene Rærecus and Frodo (Frode) mens Signy vokste opp his sin mor inntil hun ble giftet bort til Sævil, jarl av Sjelland. Roas og Helgo overlevde ved å skjule seg på en øy i nærheten av Skåne, og da de var gamle nok hevnet de sin far ved å drepe Ingjaldus.
De to brødrene ble begge konger av Danmark, og Roas giftet seg med datteren til kongen av England. Helgo voldtok saksernes dronning, Olava (Ålov), og hun bar fram datteren Yrsa. Piken giftet seg senere med kong Adillus (Adils), kongen av Sverige. Noen år senere angrep Helgo Sverige og tok Yrsa til fange og voldtok henne. Yrsa bar fram sønnen Rolfo (Rolf Krake). Noen få år senere kom Yrsas mor Olava på besøk og fortalte at Helgo var hennes egen far. Yrsa dro tilbake til Adillus og lot Rolfo værende igjen. Helgo døde da Rolfo var åtte år gammel og sønnen etterfulgte ham. I lenge etter ble Roas drept av sine halvbrødre Rærecus og Frodo. Rolfo ble da enekonge av Danmark.
== Ynglingesaga ==
I Snorre Sturlasons Ynglingesaga, den første sagaen i Heimskringla, nevner han tradisjonen med Helge, Adils og Yrsa, og han forteller at han baserer sin fortelling på Skjoldungesaga. Snorre hadde tilgang på det nå tapte manuskriptet og forteller at denne sagaen var langt mer omfattende.
Snorre skrev at kong Halvdans sønn Helge styrte i Lejre og invaderte Sverige med en slik stor hær at kong Adils ikke kunne gjøre annet enn å flykte fra Uppsala. Helge tok stort bytte og Yrsa som Adils selv hadde røvet i saksernes land. Helge tok Yrsa til sengs og til Danmark og hun fødte ham sønnen Rolf Krake. Da gutten var tre år gammel kom Yrsas mor på besøk, dronning Ålov den mektige fra saksernes land. Hun fortalte at hennes ektemann Helge var hennes egen far. Yrsa dro da tilbake til Sverige og kong Adils. Rolf Krake var kun åtte år da Helge døde på hærtokt og Rolf ble utropt til ny konge av Danmark.
== Referanser ==
== Litteratur og eksterne lenker ==
Beowulf:
Beowulf lest høyt på angelsaksisk
Moderne engelsk oversettelse av Francis Barton Gummere
Flere ulike oversettelser til moderne engelsk
Chronicon Lethrense og Annales Lundenses i oversettelse ved Peter Tunstall
Bok 2 av Gesta Danorum hos Online Medieval & Classical library
The Relation of the Hrolfs Saga Kraka and the Bjarkarimur to Beowulf av Olson, 1916, hos Project Gutenberg
Hrolf krakes og hans krigeres saga i Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Árni Ólafsson
Ynglinga saga i Samuel Laings fantasifulle oversettelse, 1844, hos Northvegr | Helge Halvdansson (også omtalt som Halga, Helgi, Helghe eller Helgo) var en legendarisk dansk konge som levde antagelig tidlig på 500-tallet.En datering til 500-tallet har aldri vært et omdiskutert forskningsemne. | 7,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victor_Arfvidson | 2023-02-04 | Victor Arfvidson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Victor Arfvidson (født Victor Alfred Arfvidsson 1887 i Göteborg, død 1921) var en svensk skuespiller.
| Victor Arfvidson (født Victor Alfred Arfvidsson 1887 i Göteborg, død 1921) var en svensk skuespiller.
== Filmografi ==
== Eksterne lenker ==
(en) Victor Arfvidson på Internet Movie Database
(sv) Victor Arfvidson i Svensk Filmdatabas
(en) Victor Arfvidson hos The Movie Database | Göteborg | 7,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Garbagni | 2023-02-04 | Paul Garbagni | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Franske manusforfattere', 'Kategori:Franske regissører', 'Kategori:Fødsler 3. juli', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Paul Garbagni var en fransk regissør og manusforfatter.
Garbagni var sjef för Théâtre des Capucines på Boulevard des Italiens i Paris og ble engasjert av filmselskapet Pathé i Paris som manusforfatter og regissør.
| Paul Garbagni var en fransk regissør og manusforfatter.
Garbagni var sjef för Théâtre des Capucines på Boulevard des Italiens i Paris og ble engasjert av filmselskapet Pathé i Paris som manusforfatter og regissør.
== Regi (utvalg) ==
1922 – Rapax
1920 – Le Secret d'Argeville
1912 – I livets vår
1911 – Le Pickpocket mystifié
== Filmmanus (utvalg) ==
1918 – Les Bleus de l'amour
1913 – Plus fort que Sherlock Holmes
1911 – Victimes de l'alcoolisme
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paul Garbagni på Internet Movie Database
(sv) Paul Garbagni i Svensk Filmdatabas
(en) Paul Garbagni hos The Movie Database
(sv) Paul Garbagni hos Svensk Filmdatabas | Paul Garbagni var en fransk regissør og manusforfatter. | 7,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wenche_Myhre | 2023-02-04 | Wenche Myhre | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mottakere av Willy Brandt-prisen', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet Dizzie Tunes', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisens hederspris'] | For journalisten, se Wenche Margrethe Myhre.
Wenche Synnøve Myhre (født 15. februar 1947 på Kjelsås i Oslo) er en norsk sanger, danser, skuespiller og forfatter. Wenche Myhre er siden Sonja Henie den største internasjonale artisten fra Norge. Fra sin debut i 1960-årene har hun hatt suksess med en rekke sanger på norsk, svensk, tysk og dansk. Hun ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2003 for sin innsats som artist i Norge og utlandet gjennom 50 år. I Tyskland og det øvrige tyskspråklige Europa er hun kjent som Die Wencke.
| For journalisten, se Wenche Margrethe Myhre.
Wenche Synnøve Myhre (født 15. februar 1947 på Kjelsås i Oslo) er en norsk sanger, danser, skuespiller og forfatter. Wenche Myhre er siden Sonja Henie den største internasjonale artisten fra Norge. Fra sin debut i 1960-årene har hun hatt suksess med en rekke sanger på norsk, svensk, tysk og dansk. Hun ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2003 for sin innsats som artist i Norge og utlandet gjennom 50 år. I Tyskland og det øvrige tyskspråklige Europa er hun kjent som Die Wencke.
== Karriere ==
Wenke Myhre opptrådte offentlig første gang 7 år gammel, i 1954, sammen med faren, Kjell Myhre, og storebroren Reidar Myhre.Den første platekontrakten fikk hun av komponistene og produsentene Arne Bendiksen og Egil Monn-Iversen på sin 13-årsdag, etter at hun i 1960 vant en talentkonkurranse i Oslo. Hun debuterte med sangen «Åh, det er søndag», en norsk utgave av Don Gibsons «Oh Lonesome Me» med norsk tekst av faren, Kjell Myhre. Platen ble utgitt av selskapet Egil Monn-Iversen A/S på etiketten Triola. Baksiden var «Si meg hvorfor».
I 1963 hadde hun sin filmdebut i Elskere i rollen som Grethe. Siden da var hun fast deltaker på Norsktoppen. For låten «Gi meg en cowboy til mann» (tysk «Ich will 'nen Cowboy als Mann») fikk hun sin første gullplate. I 1964 deltok hun også i Melodi Grand Prix med Arne Bendiksens «La meg være ung», hun sang med stort orkester og Odd Børre og The Cannons med lite orkester. Sangen ble nummer tre, men ble samtidig en av de største slagerne dette året. Den gang ble alle sangene i den norske finalen av å i Melodi Grand Prix fremført to ganger med lite og stort orkester, hun var også med i samme finale med «God gammel firkantet vals», lite orkester, med den ble hun nummer to.
For det norske publikum ble hun særlig kjent med melodien «Vinter og sne», hvilket var kjenningsmelodien til Oslo Ski-VM i 1966.
=== Tidlige år ===
I 1964 ble det startet en innsamlingsaksjon med Myhre som frontfigur. De innsamlede pengene gikk til bygging av et barnesykehus i Gaza. Det var under innvielsen av dette sykehuset hun ble kjent med sin første ektemann, Torben Friis-Møller.
Wenche Myhre spilte Dorothy i Trollmannen fra Oz som hadde premiere i januar 1965 på Oslo Nye Teater.
Myhre byttet plateselskap og spilte inn for Polydor fra 1965. Hennes første single for Polydor var «Å-å-å sheriff». Myhre sang den offisielle VM-sangen «Vinter og sne» i forbindelse med ski-VM 1966. 1967 ga hun ut to singler som en del av trioen Oslo Harmonikvartett, som i tillegg til Myhre besto av Sølvi Wang og Kari Diesen. I 1973 fikk hun en stor slager i Norge med «Jeg og du og vi to og mange flere».
=== Tysk karriere ===
Fra midten av 1960-årene deltok Wenche Myhre i flere tyske TV-sendinger og musikkfestivaler, og hun bygget etter hvert opp en betydelig karriere i Tyskland.Wenche fikk Bravo Otto-statuetten i bronse i 1966 og i 1970, i gull i 1967 og 1968 og i sølv i 1969.
Fra 1974 hadde hun sitt første eget fjernsynsshow på den tyske kanalen ZDF. Showet ble kalt Das ist meine Welt, og var en musikalsk reise med Wenche Myhre som guide i forskjellige land.
I Tyskland og andre tyskspråklige områder var Die Wenche i flere år en stor TV-personlighet, noe som nok har gått litt under radaren her hjemme. Det er et hjemmemarked på rundt 100 millioner mennesker, så kommersielt gjennomslag her betyr mye.
=== Senere år ===
I 1980-årene hadde hun slagere i Norge som «Vi lever» og «66 år». Sammen med en rekke andre norske artister sang Wenche på Sammen for livet i 1985. Myhre var programleder for de tolv første utgavene av Reisesjekken på TVNorge.
Hun giftet seg med den danske tannlegen Torben Friis Møller i 1969. De ble skilt i 1979. Hun var gift andre gang fra 1980 til 1991 med filmregissøren Michael Pfleghar. Hun har fire barn og bor på Nesøya i Asker. Myhre er siden 2010 samboer med den svenske dirigenten Anders Eljas.I 2011 ble Myhre innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Jokke & Valentinerne og Alf Prøysen.
Hun var motiv på frimerke 16. september 2011 da Posten utga en serie med fire frimerker med tema «Norsk populærmusikk III – Kvinnelige artister».
4. januar 2015 kom Telia med en ny reklamefilm, der Myhre synger sangen «Ring meg».18. februar 2017 feiret hun 70 år i et utsolgt Oslo Spektrum, jubileumsshowet gikk på turné høsten 2017.
== Diskografi ==
== Filmografi ==
== Videografi ==
=== Videoer ===
Som om inget hade hänt – Povel-pop från förra årtusendet (2000)
Povels Pärlor (2012)
=== Musikkvideoer ===
66 år (1982)
Fötter i sand (1990)
Jonathan Livingstone måke (1990)
== Turnéhistorie ==
I all Wenchelhet (1978–79)
Wenche on Tour (1983)
Keep Smiling (1984–85)
Wenche Myhre på Humla (1986)
Wenche på Park (1990)
SnowShow (1994)
Wenche Myhres One Woman Show '97 (1997)
Du og jeg og vi to! (2003)
Wenche in Concert (2007)
66 (2013–14)
Wenches jul (2014–18)
En aften med Wenche og Anders (2015–16)
Wenche 70 (2017)
Wenche Myhre med Big Band (2018-19)
Wenche på Chat Noir (2019)
Wenche 75 (2022)
=== Som medvirkende ===
Lett blanding (1960)
Trollmannen fra Oz (1964-65)
Å, så heldige vi er (1966)
Syv glade lerker på en blå gren (1969)
The PoW show (1969-70)
Show, før jo heller (1971-72)
PoW show 2 (1974)
Sweet Charity (1989–90)
Knäpp igen (1992-93)
Norsk Militær Tattoo (1996)
Som om inget hade hänt (2000)
Julenatt (2020-22)
== Priser og nominasjoner ==
Det Nyes sølvmikrofon (1967)
Spellemann i kategorien «Årets vokalist» (1976)
Livsstilprisen (1984)
Leif Justers ærespris (1988)
Jens Book-Jenssen prisen (2000)
Willy Brandt-prisen (2002)
Gammleng-prisen i klassen veteran (2003)
Hedersprisen under Spellemannprisen (2003)
Ridder av St. Olavs Orden (2004)
Solprisen (2005)
KORK-prisen (2008)
Pillarguriprisen (2009)
Rockheim Hall of Fame (2011)
Årets kreftpris (2013)
Hedersprisen under Kjendisgallaen (2013)
Æresprisen av Musikkteaterforum (2013)NominasjonerSpellemann i kategorien «barneplate» (2002)
== Melodi Grand Prix ==
I 2009 ble hun den eldste norske artisten i en Melodi Grand Prix-finale med sine 62 år. Rekorden ble imidlertid slått tre år senere, da 76 år gamle Bobby Bare deltok i Melodi Grand Prix.
=== Vesttyske finaler ===
== Biografier ==
Dette er show. Av Wenche Myhre ; fortalt til Dag Frøland og Terje Hoel. Schram forlag, 1970.
66. Av Wenche Myhre i samarbeid med Mona Levin. Cappelen Damm forlag, 2012. ISBN 978-82-02-25024-9.
Die Wencke. Av Wenche Myhre i samarbeid med Mona Levin. Schwarzkopf & Schwarzkopf, 2013. ISBN 978-38-6265283-9
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wenche Myhre på Internet Movie Database
(sv) Wenche Myhre i Svensk Filmdatabas
(da) Wenche Myhre på Filmdatabasen
(en) Wenche Myhre hos The Movie Database
(en) Wenche Myhre på Apple Music
(en) Wenche Myhre på Discogs
(en) Wenche Myhre på MusicBrainz
(en) Wenche Myhre på Spotify
(en) Wenche Myhre på Spotify
(en) Wenche Myhre på Songkick
Wenche Myhre på Facebook | Wenche Dager (født 7. juni 1938) er en tidligere norsk programleder og journalist i NRK. | 7,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Achatocarpaceae | 2023-02-04 | Achatocarpaceae | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1934', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Achatocarpaceae er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales, som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter ca. 10 arter fordelt på 2 planteslekter. Plantene vokser i sørlige USA og Latin-Amerika.
| Achatocarpaceae er en plantefamilie i ordenen Caryophyllales, som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter ca. 10 arter fordelt på 2 planteslekter. Plantene vokser i sørlige USA og Latin-Amerika.
== Slekter ==
Achatocarpus (Achatocarpus)
Phaulothamnus (Phaulothamnus)
== Eksterne lenker ==
(en) Achatocarpaceae i Encyclopedia of Life
(en) Achatocarpaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Achatocarpaceae hos Artsdatabanken
(en) Achatocarpaceae hos Fossilworks
(en) Achatocarpaceae hos ITIS
(en) Achatocarpaceae hos NCBI
(en) Achatocarpaceae hos The International Plant Names Index
(en) Achatocarpaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Achatocarpaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Achatocarpaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Achatocarpaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants | Se teksten | 7,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ancistrocladaceae | 2023-02-04 | Ancistrocladaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Ancistrocladaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter ca. ti arter fordelt på én planteslekt. Plantene vokser i tropene i det sørlige Asia og Afrika.
| Ancistrocladaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter ca. ti arter fordelt på én planteslekt. Plantene vokser i tropene i det sørlige Asia og Afrika.
== Slekter ==
Ancistrocladus
== Eksterne lenker ==
(en) Ancistrocladaceae i Encyclopedia of Life
(en) Ancistrocladaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Ancistrocladaceae hos Artsdatabanken
(en) Ancistrocladaceae hos Fossilworks
(en) Ancistrocladaceae hos ITIS
(en) Ancistrocladaceae hos NCBI
(en) Ancistrocladaceae hos The International Plant Names Index
(en) Ancistrocladaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Ancistrocladaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ancistrocladaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Ancistrocladaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants | Se teksten | 7,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asteropeiaceae | 2023-02-04 | Asteropeiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Asteropeiaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter 7 arter av små busker fordelt på 1 planteslekt. Plantene vokser i tropene i Madagaskar.
| Asteropeiaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter 7 arter av små busker fordelt på 1 planteslekt. Plantene vokser i tropene i Madagaskar.
== Slekter ==
Asteropeia – Madagaskar
== Eksterne lenker ==
(en) Asteropeiaceae i Encyclopedia of Life
(en) Asteropeiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Asteropeiaceae hos Artsdatabanken
(en) Asteropeiaceae hos Fossilworks
(en) Asteropeiaceae hos ITIS
(en) Asteropeiaceae hos NCBI
(en) Asteropeiaceae hos The International Plant Names Index
(en) Asteropeiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Asteropeiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Asteropeiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Asteropeiaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants | Se teksten | 7,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barbeuiaceae | 2023-02-04 | Barbeuiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Barbeuiaceae er en monotypisk (dvs. at den inneholder kun en art) plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter en art av lianer. Denne arten er endemisk til Madagaskar.
| Barbeuiaceae er en monotypisk (dvs. at den inneholder kun en art) plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter en art av lianer. Denne arten er endemisk til Madagaskar.
== Slekt og art ==
Barbeuia – Madagaskar
Barbeuia madagascariensis
== Eksterne lenker ==
(en) Barbeuiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Barbeuiaceae hos Artsdatabanken
(en) Barbeuiaceae hos Fossilworks
(en) Barbeuiaceae hos ITIS
(en) Barbeuiaceae hos NCBI
(en) Barbeuiaceae hos The International Plant Names Index
(en) Barbeuiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Barbeuiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Barbeuiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Barbeuiaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants | * Barbeuia madagascariensis | 7,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basellaceae | 2023-02-04 | Basellaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Barbeuiaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter 25 arter av urter, noen av dem klatrende, fordelt på 4 planteslekter. Plantene vokser i tropene i Madagaskar, østlige Afrika, sørlige Asia og i Sør-Amerika.
| Barbeuiaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter 25 arter av urter, noen av dem klatrende, fordelt på 4 planteslekter. Plantene vokser i tropene i Madagaskar, østlige Afrika, sørlige Asia og i Sør-Amerika.
== Slekter ==
Anredera – Sør-Amerika
Basella – Asia, Afrika, Madagaskar
Boussingaultia
Ullucus
== Eksterne lenker ==
(en) Basellaceae i Encyclopedia of Life
(en) Basellaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Basellaceae hos Artsdatabanken
(sv) Basellaceae hos Dyntaxa
(en) Basellaceae hos Fossilworks
(en) Basellaceae hos ITIS
(en) Basellaceae hos NCBI
(en) Basellaceae hos The International Plant Names Index
(en) Basellaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Basellaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Basellaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Basellaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants | Se teksten | 7,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A5fly | 2023-02-04 | Småfly | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Luftfartøytyper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Småfly refererer til fly som har maksimal avgangsvekt på 5700 kg eller mindre. Mange småfly brukes kommersielt til frakt, sightseeing, fotografi og rutetrafikk. Mange småfly kan også flys av privatpersoner på privatflygersertifikat (PPL-A).Ekspempler på småfly finnes på de fleste flyplasser: Propelldrevne fly fra Cessna, Piper, Cirrus og Jabiru. Et eksempel på et småfly med maksimal avgangsvekt er de Havilland Canada DHC-6 Twin Otter.
| Småfly refererer til fly som har maksimal avgangsvekt på 5700 kg eller mindre. Mange småfly brukes kommersielt til frakt, sightseeing, fotografi og rutetrafikk. Mange småfly kan også flys av privatpersoner på privatflygersertifikat (PPL-A).Ekspempler på småfly finnes på de fleste flyplasser: Propelldrevne fly fra Cessna, Piper, Cirrus og Jabiru. Et eksempel på et småfly med maksimal avgangsvekt er de Havilland Canada DHC-6 Twin Otter.
== Se også ==
Sportsfly, tidligere kjent som mikrofly
Amatørbygd fly
Eksperimentelt fly
== Referanser == | Småfly refererer til fly som har maksimal avgangsvekt på 5700 kg eller mindre.Crane, Dale: Dictionary of Aeronautical Terms, third edition, page 308. | 7,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Didiereaceae | 2023-02-04 | Didiereaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Didiereaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter 11 arter av urter, noen av dem klatrende, fordelt på 4 planteslekter. Plantene vokser i tropene i Madagaskar. Enkelte arter plantes innendørs som sukkulente prydplanter.
| Didiereaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter 11 arter av urter, noen av dem klatrende, fordelt på 4 planteslekter. Plantene vokser i tropene i Madagaskar. Enkelte arter plantes innendørs som sukkulente prydplanter.
== Slekter og arter ==
Alluaudia
Alluaudia ascendens
Alluaudia comosa
Alluaudia dumosa
Alluaudia humbertii
Alluaudia montagnacii
Alluaudia proceraAlluaudiopsis
Alluaudiopsis fiherensis
Alluaudiopsis marnierianaDecaria
Decaria madagascariensisDidierea
Didierea madagascariensis
Didierea trollii
== Eksterne lenker ==
(en) Didiereaceae i Encyclopedia of Life
(en) Didiereaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Didiereaceae hos Artsdatabanken
(en) Didiereaceae hos Fossilworks
(en) Didiereaceae hos ITIS
(en) Didiereaceae hos NCBI
(en) Didiereaceae hos The International Plant Names Index
(en) Didiereaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Didiereaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Didiereaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Didiereaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants | Se teksten | 7,299 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.