url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Elim%C3%A4_kommune | 2023-02-04 | Elimä kommune | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Kymmenedalens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Elimä (finsk: Elimäki) er en tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. januar 2009 ble den og kommunene Anjalankoski, Jaala, Kuusankoski og Valkeala sammenslått med Kouvola kommune. | Elimä (finsk: Elimäki) er en tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. januar 2009 ble den og kommunene Anjalankoski, Jaala, Kuusankoski og Valkeala sammenslått med Kouvola kommune. | Elimä (finsk: Elimäki) er en tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. | 7,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foreningen_Clara | 2023-02-04 | Foreningen Clara | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Norske opphavsrettsorganisasjoner'] | Foreningen Clara var en organisasjon som ifølge sine vedtekter hadde til formål «å spre informasjon til allmennheten og relevante brukere om opphavsrettslige og andre regler, og bidra til å lette klarering av rettigheter til bruk av åndsverk og beskyttede prestasjoner og produksjoner».
Foreningen ble etablert av opphavsrettsorganisasjonene BONO, Kopinor, LINO, Norwaco‚ TONO, FONO og GRAMO.
I 2014 besluttet medlemmene seg for å oppløse selve foreningen, men å videreføre samarbeidet og en mer forenklet versjon av nettsidene.
| Foreningen Clara var en organisasjon som ifølge sine vedtekter hadde til formål «å spre informasjon til allmennheten og relevante brukere om opphavsrettslige og andre regler, og bidra til å lette klarering av rettigheter til bruk av åndsverk og beskyttede prestasjoner og produksjoner».
Foreningen ble etablert av opphavsrettsorganisasjonene BONO, Kopinor, LINO, Norwaco‚ TONO, FONO og GRAMO.
I 2014 besluttet medlemmene seg for å oppløse selve foreningen, men å videreføre samarbeidet og en mer forenklet versjon av nettsidene.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Foreningen Clara var en organisasjon som ifølge sine vedtekter hadde til formål «å spre informasjon til allmennheten og relevante brukere om opphavsrettslige og andre regler, og bidra til å lette klarering av rettigheter til bruk av åndsverk og beskyttede prestasjoner og produksjoner». | 7,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_saksisk-ernestinske_husorden | 2023-02-04 | Den saksisk-ernestinske husorden | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sachsens historie', 'Kategori:Tyske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1833'] | Den saksisk-ernestinske husorden (tysk: Herzoglich Sachsen-Ernestinischer Hausorden) var en felles orden tildelt i hertugdømmene Sachsen-Altenburg, Sachsen-Coburg-Gotha og Sachsen-Meiningen. Ordenen ble innstiftet 25. desember 1833 i fellesskap av hertugene Fredrik av Sachsen-Alteburg, Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha og Bernhard II av Sachsen-Meiningen til minne om den felles stamfar hertug Ernst I av Sachsen-Gotha-Altenburg (1601–1675) med tilnavnet «den fromme». Den gikk tilbake til den første tyske husorden, Orden der deutschen Redlichkeit fra 1690. Den saksisk-ernestinske husorden ble tildelt medlemmer av de hertuglige familier, andre kongelige og fyrstelige, statstjenestemenn og andre for lojal og fremragende fortjenester. Den saksisk-ernestinske husorden kunne også tildeles borgere av andre stater. Ordenen hadde karakter av offisiell statsorden i hertugdømmene, med de tre hertugene som ordensherrer. Den ble videreført som dynastisk orden etter Tysklands overgang til republikk i 1919 og tildelt inntil 1935 da den ble forbudt. Tildeling innen det fyrstelige hus ble gjenopptatt i 1955.
| Den saksisk-ernestinske husorden (tysk: Herzoglich Sachsen-Ernestinischer Hausorden) var en felles orden tildelt i hertugdømmene Sachsen-Altenburg, Sachsen-Coburg-Gotha og Sachsen-Meiningen. Ordenen ble innstiftet 25. desember 1833 i fellesskap av hertugene Fredrik av Sachsen-Alteburg, Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha og Bernhard II av Sachsen-Meiningen til minne om den felles stamfar hertug Ernst I av Sachsen-Gotha-Altenburg (1601–1675) med tilnavnet «den fromme». Den gikk tilbake til den første tyske husorden, Orden der deutschen Redlichkeit fra 1690. Den saksisk-ernestinske husorden ble tildelt medlemmer av de hertuglige familier, andre kongelige og fyrstelige, statstjenestemenn og andre for lojal og fremragende fortjenester. Den saksisk-ernestinske husorden kunne også tildeles borgere av andre stater. Ordenen hadde karakter av offisiell statsorden i hertugdømmene, med de tre hertugene som ordensherrer. Den ble videreført som dynastisk orden etter Tysklands overgang til republikk i 1919 og tildelt inntil 1935 da den ble forbudt. Tildeling innen det fyrstelige hus ble gjenopptatt i 1955.
== Inndeling ==
Den saksisk-ernestinske husorden var opprinnelig inndelt i fire grader. Fra 1890 ble den laveste grad, riddergraden, delt i to klasser. Etter dette var ordenen inndelt i fem grader:
Storkors (Großkreuz)
Kommandør av 1. klasse (Komtur I. Klasse)
Kommandør av 2. klasse (Komtur II.Klasse)
Ridder av 1. klasse (Ritter I. Klasse)
Ridder av 2. klasse (Ritter II. Klasse)Et fortjenstkors og en fortjenstmedalje var tilknyttet ordenen.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Den saksisk-ernestinske husorden besto av et hvitemaljert malteserkors. En løve i gull var plassert i korsvinklene. Midtmedaljongen var av gull og bar et brystportrett av hertug Ernst I av Sachsen-Gotha-Altenburg. Medaljongen var omgitt av en blå bord der innskriften «FIDELITER ET CONSTANTER» var plassert og utenfor dette en eikekrans i grønt med gullbånd. Baksiden bar Sachsens våpenskjold og datoen for ordenens innstiftelse. Ordenstegnet var opphengt i båndet i et ledd bestående av en krone. Når ordenen ble tildelt for militære fortjenester, ble ordenstegnet utstyrt med korslagte sverd.
Ordensstjernen var i sølv og gull og hadde grupper av åtte tagger. Den var belagt med en versjon av ordenstegnet der portrettet av Ernst den fromme var byttet ut med en hertugkrone.
Ordensbåndet var rødlilla med grønne striper.
== Tildeling ==
Det var satt begrensninger på antallet tildelinger i hver klasse av Den saksisk-ernestinske husorden. Det kunne være maksimalt ni samtidige innehavere av storkors, ikke medregnet prinser av de tre hertuglige hus. Det kunne være 12 samtidige innehavere av kommandør av I. klasse og 18 av kommandør av II. klasse. Ved innstiftelsen var antallet samtidige riddere satt til 36. Etter at ridderklassen ble delt i 1890, var antallet tildelinger av riddergraden ubegrenset. Det var ikke satt begrensninger på tildeling til utlendinger.
Tildeling av storkors medførte arvelig adelskap.
== Norske innehavere ==
Kong Olav var innehaver av storkors av Den saksisk-ernestinske husorden.
== Litteratur ==
(en) Guy Stair Sainty: «Saxon Duchies» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 610–614.
(en) «Germany – Saxon Duchies» i Robert Werlich: Orders and decorations of all nations. Ancient and modern, civil and military, 2. utgave, Washington DC: Quaker Press, 1974, s. 192. | Den saksisk-ernestinske husorden (tysk: Herzoglich Sachsen-Ernestinischer Hausorden) var en felles orden tildelt i hertugdømmene Sachsen-Altenburg, Sachsen-Coburg-Gotha og Sachsen-Meiningen. Ordenen ble innstiftet 25. | 7,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_V | 2023-02-04 | Harald V | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Den norske kongefamilien', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Europamestere', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Forsvarsmedaljen', 'Kategori:Forsvarsmedaljen med laurbærgren', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Generaler i Luftforsvaret', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Kongepokalvinnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Paul Harris Fellow', 'Kategori:Regjerende monarker', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Terra Mariana-korsets orden', 'Kategori:Verdensmestere', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider', 'Kategori:Æreslegionen'] | Harald V (født 21. februar 1937 på Skaugum) er Norges konge, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
| Harald V (født 21. februar 1937 på Skaugum) er Norges konge, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
== Biografi ==
=== Familie ===
Kong Haralds foreldre var Olav V, Norges konge, og kronprinsesse Märtha, opprinnelig svensk prinsesse. Hans slekt, huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, er en linje av huset Oldenburg, som kom på tronen i både Danmark, Norge og Sverige på midten av 1400-tallet. Kongen er agnatisk etterkommer av Christian III av Norge, som regjerte mellom 1536 og 1559, og således har dagens kongeslekt sittet på den norske tronen før Haakon VII ble valgt til konge i 1905.
=== Første leveår ===
Da prins Harald ble født 21. februar 1937 på Skaugum i Asker, var dette den første norske prinsefødsel på 567 år.
Sine første tre leveår tilbrakte prins Harald på Skaugum. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, flyktet kongefamilien, Stortinget og regjeringen fra Oslo med tog. På Elverum ble prinsen skilt fra sin far, kronprins Olav, da han sammen med sin mor, kronprinsesse Märtha, og sine to eldre søstre, prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid, ble evakuert til Sverige.
Kongen og regjeringen i London bestemte at kronprinsfamilien skulle evakueres videre med skip til endelig sikkerhet i USA, hvor de resten av krigen bodde i Pooks Hill i Maryland, like utenfor Washington, D.C.
Sammen med sin farfar, kong Haakon VII, sin mor og sine søstre, fikk prins Harald oppleve den triumfartede tilbakekomsten til Oslo 7. juni 1945.
=== Utdannelse ===
Da prins Harald kom hjem etter krigen, fortsatte han sin skolegang som alminnelig folkeskoleelev på Smestad skole i Oslo. Fra foreldrenes side sikkert et bevisst brudd med gamle tradisjoner om kongelig privatundervisning, som må ha føltes unaturlige i den solidariske gjenoppbyggingstid for landet som alle, også kongefamilien, identifiserte seg med. Prinsen videreførte utdannelsen på Oslo katedralskole, hvor han avla examen artium som rødruss (realartium) i 1955. Samme år ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo, men tok i stedet utdannelse på Befalsskolen for kavaleriet på Trandum (1955–56), etterfulgt av studier på Krigsskolen (1957–59). I denne perioden tiltrådte han som nestkommanderende ved Kavaleriets rekruttskole på Trandum. Etter å ha fullført plikttjenesten, studerte han i perioden 1960–62 ved Balliol College ved University of Oxford, hvor han fullførte studier innen samfunnsvitenskap, historie og økonomi.
=== Kronprinsessens død ===
Kronprinsesse Märtha døde den 5. april 1954 etter flere års sykdom og tidvise fravær fra familien på grunn av behandling og rekonvalesens. Prinsen var midt i de mest sårbare ungdomsårene, og først i de senere år har kong Harald fortalt mer åpent om savnet og sorgen tapet av moren utløste.
=== Kronprins ===
Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og dermed ble prins Harald kronprins. Som kronprins møtte han nå i statsråd, og fungerte allerede i 1958 som regent i kong Olav Vs fravær. Som voksen markerte kronprins Harald seg som døråpner for norsk næringsliv og diplomati i en rekke internasjonale sammenhenger, samt som representant for Verdens villmarksfond (WWF).
=== Ekteskap og familieliv ===
I mars 1968 ble det offentliggjort at kongen hadde gitt sitt samtykke til ekteskap mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo. Forut for dette hadde paret kjent hverandre gjennom ni år. De giftet seg 29. august 1968 i Oslo domkirke.
=== Idrettslige interesser ===
Kong Harald har markert seg i en rekke nasjonale og internasjonale seilerkonkurranser. Mens han var kronprins representerte han Norge under De olympiske leker tre ganger; i 1964, 1968 og 1972. Hans beste OL-resultat var 8.-plass i klassen 5,5 meter-R. Ved OL i 1968 kom han på 11.-plass i samme klasse, og i 1972 fikk han 10.-plass i Soling-klassen. Kronprinsen bar Norges flagg ved åpningen av de Olympiske leker i Tokyo i 1964.
Han vant seilasen om den skandinaviske Gullpokalen i 1968 og vant Kieler-regattaen i 1972. Han ble nr. to i Verdensmesterskapet i halvtonnsklassen i 1982. Sommeren 1987 ble han verdensmester med sin nye båt, entonneren «Fram X», som han fikk i gave til 50-årsdagen fra norsk næringsliv. I 1988 vant han sammen med båt og mannskap bronsemedalje i VM i San Francisco. I 2005 vant kong Harald og hans mannskap Europamesterskapet i havseiling med båten «Fram XV».
I 2007 mottok Harald V Holmenkollmedaljen sammen med dronning Sonja. I januar 2011 mottok han Norges idrettsforbunds hederspris for 2010. Han har vunnet til sammen 8 kongepokaler, og ble kåret til «Årets seiler i Norge» i 2005.Kong Harald er en ivrig jeger og fisker.
=== Kong Harald V ===
Kronprins Harald ble kronprinsregent som følge av kong Olav Vs sykdom den 31. mai 1990. Da kongen døde 17. januar 1991, besteg han tronen som kong Harald V. Den nye kongen videreførte sin far og farfars valgspråk «Alt for Norge». Kong Harald ble sammen med dronning Sonja signet i Nidaros domkirke søndag den 23. juni 1991, og fulgte dermed en praksis som ble innført av kong Olav V i 1958, og som er unik for Norge blant de vesteuropeiske monarkier.
Under den nordlige signingsferden i Finnmark året etter holdt kongen den 3. august 1992 en tale i Kiberg der de norske partisanene som kjempet på russisk side under andre verdenskrig ble rehabilitert. Denne talen blir holdt for å være blant de viktigste innenrikspolitiske taler kong Harald har holdt.
Under naturkatastrofer i Norge har kongen ved flere anledninger besøkt de berørte stedene for selv å danne seg et nærmere inntrykk av forholdene, og også for å gi moralsk støtte til befolkningen.
I sin regjeringstid har kong Harald V holdt en konsekvent, moderniserende linje både når det gjelder kongedømmets formelle organisasjon og dets personlige innhold. I tillegg til reform av Slottets organisasjon, er det også gjennomført full åpenhet om budsjettene ved hoff, stab og slott. Massemedia har i kong Haralds regjeringstid kunnet oppleve en ny og hittil ukjent tilgang til kongefamilien og deres medarbeidere og miljøer.
Da det daværende kronprinsparets egne barn begynte å bli voksne, holdt foreldrene den konsekvente linje at barna selv måtte få velge kjærester – og at disse alltid var velkomne gjester på Skaugum.
Kongen og dronning Sonja har ledet en storstilt oppussing av Oslo slott; den ble møtt med mye kritikk til å begynne med, for å være for overdådig, men denne kritikken har stort sett forstummet etterhvert som offentligheten gjennom de offentlige omvisningene på Åpent Slott har fått se hva som er blitt gjort med statens viktigste representasjonsbolig og statsoverhodets bolig.
=== Helse ===
Kong Harald fikk i 1999 operert bort en verkebyll på kinnet.1. desember 2003 ble det bekjentgjort at kongen hadde fått blærekreft. Han ble operert på Radiumhospitalet 8. desember samme år. Kongens sykdomsforløp ble gjenstand for en til da, i kongelige sammenhenger, ukjent åpenhet fra Slottets side. Kongen gjenopptok sine plikter som monark 13. april 2004. Kongen stumpet røyken etter dette.Den 17. mars 2005 bekjentgjorde Slottet at kongen skulle opereres for subvalvulær aortastenose, en hjertesykdom. Kongen måtte sette inn en kunstig hjerteklaff. Kongen ble operert den 1. april ved Rikshospitalet. Professor Odd Geiran ledet operasjonen. Kongen gjenopptok sine konstitusjonelle plikter 7. juni 2005.
I november 2017 ble kongen innlagt på Rikshospitalet med en infeksjon. I noen dager før jul i 2019 ble han sykemeldt, på grunn av en virusinfeksjon. I januar 2020 ble han også sykemeldt for 2 uker etter å ha opplevd svimmelhet, det ble ikke funnet noen alvorlig sykdom ved hans sykehusopphold på Rikshospitalet.Han ble på nytt sykemeldt og innlagt på Rikshospitalet hvor han ble undersøkt i slutten av september 2020 på grunn av tung pust. Covid-19 ble utelukket.Kongen ble i januar 2021 operert for en skadet sene over høyre kne.Den 22. mars 2022 bekreftet Slottet at Kong Harald har fått påvist Covid-19 med lette symptomer.Kongen ble innlagt på Rikshospitalet i august 2022 på grunn av en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika, i slutten av november 2022 var han sykemeldt grunnet forkjølelse, og den 19. desember 2022 ble han igjen innlagt på Rikshospitalet grunnet en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika.
== Offisielle plikter ==
Kongen leder formelt statsråd. I henhold til Grunnlovens ordlyd innehar kongen stor politisk makt, men i tråd med konstitusjonell sedvane er hans myndighet i dag svært begrenset og hovedsakelig seremoniell. En av de viktigere seremoniene er den offisielle åpningen av de årlige stortingssesjoner. Ved den høytidelige åpningen av det 165. storting den 2. oktober 2020, var han fortsatt sykemeldt, slik at for første gangen var det hans sønn, kronprinsregent Haakon som leste trontalen som ble overlevert av Norges statsminister Erna Solberg i stortingsalen.Kongen var inntil 21. mai 2012 etter paragraf 4 i Norges Grunnlov Den norske kirkes formelle overhode. Ved grunnlovsendring 22. mai 2012, som omorganiserte forholdet mellom staten og kirken, falt dette bort. Kongen har pleid å delta ved åpningen av hvert nytt kirkemøte og ved innsettelser av nye biskoper.
Representasjonsoppgavene som statsbesøk i utlandet, vertskap for utenlandske statsoverhoder og innenlandske besøk legger beslag på store deler av kongens timeplan. Ved statsbesøk er kongen en viktig spydspiss for både offentlige norske myndigheter såvel som for private næringsforetak, kulturliv og organisasjoner i Norge. Kongen har per februar 2015 mottatt 43 utenlandske statsoverhoder til statsbesøk i Norge og kongen har avlagt 44 statsbesøk i utlandet. Kongens første statsbesøk gikk til de nordiske land (1991–1993), etterfulgt av Storbritannia og Tyskland (1994) og USA og Spania (1995). I tillegg til besøk i Europa, avla kong Harald statsbesøk i Kina (1997), Sør-Afrika (1998 og 2009), Japan (2001), Canada (2002), Brasil (2003), Vietnam og Singapore (2004). I 1998 besøkte kongen også Estland, Latvia og Litauen, samt Russland. Ved flere anledninger har kong Haralds statsbesøk vært det første norske, blant annet besøkene til Slovakia (2010), Slovenia (2011), Kroatia (2011), Tyrkia (2013) og Myanmar (2014). I februar 2015 fant det første norske statsbesøket til Australia sted.Kongen fører også en omfattende korrespondanse med andre statsoverhoder og egne borgere.
=== Ordensherre ===
Kongen er som regjerende monark stormester av de norske ordener, Den Kongelige Norske St. Olavs Orden og Den Kongelige Norske Fortjenstorden, og utnevner selv nye bærere av storkors, kommandører og riddere.
=== Beskytterskap ===
Kong Harald er den høye beskytter av følgende organisasjoner og institusjoner:
== Titler ==
=== Sivile titler ===
Kong Harald er æresdoktor i juss (1985) ved University of Strathclyde Business School (1985) i Skottland og ved Waseda-universitetet i Japan (2001), samt honorary fellow ved Balliol College ved University of Oxford i Storbritannia.
=== Militære titler ===
Kongen har ifølge Grunnloven «høieste Befaling» over Forsvaret. Han har militær grad som firestjernes general i Hæren og Luftforsvaret mens han i Sjøforsvaret er admiral (fra 1977). Han er dessuten æresoberst (Colonel-in-Chief) av Green Howard-regimentet i Storbritannia.
=== Dekorasjoner ===
Kongen er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner.
==== Norske dekorasjoner ====
==== Utenlandske dekorasjoner ====
== Opphav ==
=== Anetavle ===
=== Mannslinje ===
Norske monarkers navn står med fet skrifttype.
== Bibliografi ==
Harald V av Per Egil Hegge
Kong Harald V - seileren som ble en av gutta av Jon Amtrup
Kongen forteller av Harald Stanghelle
== Se også ==
Arvefølgen til den norske tronen
Stamtavlen til Harald V
Liste over Norges monarker – fra Harald Hårfagre til Harald V
Liste over statsbesøk under Harald V
Kongeskipet Norge – det ene av verdens to gjenværende kongeskip
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harald V of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harald V på Internet Movie Database
(en) Harald V – Olympics.com
(en) Harald V – Olympic.org
(en) Harald V – Olympedia
(en) Harald V – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Harald V – World Sailing
(no) Kong Harald på Kongehuset.no
(no) Kong Haralds taler på Kongehuset.no
Wikiquote: Harald V av Norge – sitater | Ṽ og ṽ (V med tilde) er et tegn som brukes i lingvistikk som symbol for en generell nasal vokal. | 7,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Fredsr%C3%A5d | 2023-02-04 | Norges Fredsråd | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske organisasjoner', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum'] | Norges Fredsråd er en paraplyorganisasjon for norske fredsorganisasjoner. Den ble opprettet 25. oktober 1945 av syv fredsorganisasjoner. Samarbeidsorganet har siden, også gjennom den kalde krigen, vært en arena og møteplass for norske fredsaktivister.
Norges Fredsråd søker å være en pådriver for allmen nedrustning, ikkevoldelig konflikthåndtering og fredsbygging. Organisasjonen ønsker å promotere ikke-voldelige og sivile alternativer til militærmakt. Norges Fredsråd ønsker bedrede rammebetingelser for frivillig norsk fredsarbeid, ved siden av kompetanseheving og bedre utnyttelse av eksisterende kunnskap i norske fredsorganisasjoner. Ifølge organisasjonens nettsider er Fredsrådet er opptatt av å styrke samarbeidet mellom medlemsorganisasjonene og å bidra til økt synliggjøring av disse i den offentlige debatt gjennom kronikker, artikler og deltakelse i debatter.
| Norges Fredsråd er en paraplyorganisasjon for norske fredsorganisasjoner. Den ble opprettet 25. oktober 1945 av syv fredsorganisasjoner. Samarbeidsorganet har siden, også gjennom den kalde krigen, vært en arena og møteplass for norske fredsaktivister.
Norges Fredsråd søker å være en pådriver for allmen nedrustning, ikkevoldelig konflikthåndtering og fredsbygging. Organisasjonen ønsker å promotere ikke-voldelige og sivile alternativer til militærmakt. Norges Fredsråd ønsker bedrede rammebetingelser for frivillig norsk fredsarbeid, ved siden av kompetanseheving og bedre utnyttelse av eksisterende kunnskap i norske fredsorganisasjoner. Ifølge organisasjonens nettsider er Fredsrådet er opptatt av å styrke samarbeidet mellom medlemsorganisasjonene og å bidra til økt synliggjøring av disse i den offentlige debatt gjennom kronikker, artikler og deltakelse i debatter.
== Medlemsorganisasjoner ==
Norges Fredsråd hadde per 01.06.2022 19 medlemsorganisasjoner:
Antikrigs-initiativet
Bestemødre for fred
Changemaker
CISV
Hardangerakademiet
IFOR Norge
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)
Internasjonal Dugnad
Movendi International (IOGT)
Juvente
Nansen Fredssenter
Norges Fredslag
Norges Kristelige Studentforbund
Norske leger mot atomvåpen
PRESS
Peace Brigades International
Stopp NATO
Vennenes samfunn (Kvekerne)
Youth for Understanding
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Fredsråds hjemmeside | | type = Forening | 7,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/En_beretning_om_blindhet | 2023-02-04 | En beretning om blindhet | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1995', 'Kategori:Romaner'] | En beretning om blindhet (originaltittel: Ensaio sobre a cegueira) er en roman av den portugisiske forfatteren José Saramago. Den ble utgitt på norsk i 1996 og er en av forfatterens mest kjente romaner.
| En beretning om blindhet (originaltittel: Ensaio sobre a cegueira) er en roman av den portugisiske forfatteren José Saramago. Den ble utgitt på norsk i 1996 og er en av forfatterens mest kjente romaner.
== Sammendrag ==
En beretning om blindhet er historien om et uforklart utbrudd av blindhet som rammer nesten alle innbyggerne i en navnløs by, og det sosiale sammenbruddet som følger. Blindheten sprer seg hurtig og skaper panikk. Myndighetene prøver å begrense pandemien og bruker stadig mer undertrykkende virkemidler for å holde orden i et samfunn i oppløsning. Romanen følger en gruppe personer som er blant de første som blir rammet; en lege og hans hustru, flere av legens pasienter og andre personer som tilfeldighetene har ført sammen. Gruppen holder sammen som en slags familie i kampen for å overleve, godt hjulpet av at legens hustru på uforklart vis har unngått å bli rammet av blindheten.
== Oppfølger ==
I 2004 skrev Saramago en oppfølger med tittelen En beretning om klarsyn (originaltittel: Ensaio sobre a Lucidez). Handlingen i den nye romanen finner sted i det samme navnløse landet som den første romanen, og flere av de samme personene er med.
== Filmatisering ==
Filmen Blindhet (2008) er en filmatisering av Saramagos roman. | En beretning om blindhet (originaltittel: Ensaio sobre a cegueira) er en roman av den portugisiske forfatteren José Saramago. Den ble utgitt på norsk i 1996 og er en av forfatterens mest kjente romaner. | 7,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaala | 2023-02-04 | Jaala | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Kymmenedalens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Jaala er en tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. januar 2009 ble den og kommunene Anjalankoski, Elimä, Kuusankoski og Valkeala sammenslått med Kouvola kommune. | Jaala er en tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. januar 2009 ble den og kommunene Anjalankoski, Elimä, Kuusankoski og Valkeala sammenslått med Kouvola kommune. | Jaala er en tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. | 7,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fernando_Meirelles | 2023-02-04 | Fernando Meirelles | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasilianske regissører', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Regissørstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Fernando Meirelles (født 9. november 1955 i São Paulo i Brasil) er en brasiliansk filmskaper.
Meirelles er kjent for filmer som City of God og The Constant Gardener. Hans film Blindhet var åpningsfilm på Cannes-festivalen i 2008.
| Fernando Meirelles (født 9. november 1955 i São Paulo i Brasil) er en brasiliansk filmskaper.
Meirelles er kjent for filmer som City of God og The Constant Gardener. Hans film Blindhet var åpningsfilm på Cannes-festivalen i 2008.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fernando Meirelles på Internet Movie Database
(sv) Fernando Meirelles i Svensk Filmdatabas
(da) Fernando Meirelles på Filmdatabasen
(da) Fernando Meirelles på Scope
(fr) Fernando Meirelles på Allociné
(en) Fernando Meirelles på AllMovie
(en) Fernando Meirelles hos The Movie Database | | fsted = São Paulo, Brasil | 7,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valkeala | 2023-02-04 | Valkeala | ['Kategori:2009 i Finland', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2009', 'Kategori:Kymmenedalens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Valkeala er en tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. januar 2009 ble den og kommunene Anjalankoski, Elimä, Jaala og Kuusankoski sammenslått med Kouvola kommune. | Valkeala er en tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. januar 2009 ble den og kommunene Anjalankoski, Elimä, Jaala og Kuusankoski sammenslått med Kouvola kommune. | Valkeala er en tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. | 7,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anjalankoski | 2023-02-04 | Anjalankoski | ['Kategori:1975 i Finland', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Södra Finlands län', 'Kategori:Kommuner etablert i 1975', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Kymmenedalens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Anjalankoski er en finsk by og tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen. Den 1. januar 2009 ble kommunen og kommunene Elimä, Jaala, Kuusankoski og Valkeala sammenslått med Kouvola kommune.
| Anjalankoski er en finsk by og tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen. Den 1. januar 2009 ble kommunen og kommunene Elimä, Jaala, Kuusankoski og Valkeala sammenslått med Kouvola kommune.
== Vennskapsbyer ==
Grums, Sverige
Vologda, Russland
Sindi, Estland
Eilenburg, Tyskland
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Anjalankoski – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Anjalankoski er en finsk by og tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen. Den 1. | 7,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C5%B6 | 2023-02-04 | Ŷ | ['Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ŷ og ŷ (Y med cirkumfleks) er en bokstav som brukes, bl.a. på walisisk og albansk. På walisisk markerer cirkumfleks lang uttale av vokalen, slik at ŷ indikerer lyden [i:], mens på albansk markerer cirkumfleksen nasal uttale i gheg-dialekten, altså lyden [ỹ].
I Unicode kodes den som U+0176 (Ŷ) og U+0177 (ŷ). | Ŷ og ŷ (Y med cirkumfleks) er en bokstav som brukes, bl.a. på walisisk og albansk. På walisisk markerer cirkumfleks lang uttale av vokalen, slik at ŷ indikerer lyden [i:], mens på albansk markerer cirkumfleksen nasal uttale i gheg-dialekten, altså lyden [ỹ].
I Unicode kodes den som U+0176 (Ŷ) og U+0177 (ŷ). | Ŷ og ŷ (Y med cirkumfleks) er en bokstav som brukes, bl.a. | 7,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blindhet_(film) | 2023-02-04 | Blindhet (film) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2008', 'Kategori:Japanskspråklige filmer'] | Blindhet er en dramatisk thriller fra 2008 som er basert på José Saramagos roman En beretning om blindhet. Filmen tar for seg et samfunn som rammes av pandemisk blindhet. Filmen er skrevet av Don McKellar og regissert av Fernando Meirelles. Julianne Moore og Mark Ruffalo har hovedrollene. Saramago nektet først å selge filmrettighetene til romanen, men solgte dem til slutt under forutsetning av at handlingen ble lagt til en ugjenkjennelig by. Blindhet var åpningsfilm under Cannes-festivalen 14. mai 2008.
| Blindhet er en dramatisk thriller fra 2008 som er basert på José Saramagos roman En beretning om blindhet. Filmen tar for seg et samfunn som rammes av pandemisk blindhet. Filmen er skrevet av Don McKellar og regissert av Fernando Meirelles. Julianne Moore og Mark Ruffalo har hovedrollene. Saramago nektet først å selge filmrettighetene til romanen, men solgte dem til slutt under forutsetning av at handlingen ble lagt til en ugjenkjennelig by. Blindhet var åpningsfilm under Cannes-festivalen 14. mai 2008.
== Handling ==
Filmen åpner med en ung japaner som plutselig blir blind i bilen sin. En tilsynelatende snill forbipasserende tilbyr å kjøre ham hjem. Imidlertid stjeler han den blinde mannens bil. Når den blinde mannens kone kommer hjem, tar hun ham til en øye-lege som ikke kan identifisere noe galt og henviser ham til videre evaluering. Dagen etter blir legen også blind, og erkjenner at blindheten må være forårsaket av en smittsom sykdom. Rundt om i byen blir flere borgere truffet av plutselig blindhet, noe som forårsaker utbredt panikk. Myndighetene organiserer en karantene for blinde i et forlatt asyl. Når noen kommer for å hente legen, lyver hans kone om at hun også har blitt blind for å være sammen med ektemannen hennes.
Legen og hans kone avtaler at de skal holde synet hennes hemmelig. De får selskap av flere andre, som også opplever lignende symptomer. På dette tidspunktet har den "hvite sykdommen" blitt internasjonal, med hundrevis av nye saker rapporteres hver dag. Myndighetene griper til stadig mer hensynsløse tiltak i forsøk på å håndtere epidemien, inkludert å nekte hjelp til blinde. Etter hvert som stadig flere blinde mennesker blir stappet inn i det som har blitt en konsentrasjonsleir, fører overbefolkning i leiren (og mangel på støtte utenfra) til at hygiene og levekår raskt forverres.
Legen fungerer som representant for hans avdeling i leiren, og hans seende kone gjør alt hun kan for å hjelpe andre innsatte uten å avsløre at hun fremdeles kan se. Soldatene som vokter leiren blir også stadig mer fiendtlige. Når en bygning i leiren tar fyr, og mange innsatte dør, unnslipper de overlevende fra bygningen. De oppdager at vaktene har forlatt postene rundt leiren, og de blinde drar til nærmeste by. Samfunnet har nærmest kollapset, med byens befolkning redusert til en formålsløs, zombie-lignende kamp for å overleve.
== Skuespillere ==
Julianne Moore som doktorens kone. Den eneste personen som ser ut til å være immun mot blindhet.
Mark Ruffalo som en doktor.
Danny Glover som en mann som allerede var halvt blind, før han og flere andre ble rammet av fullstendig blindhet.
Gael García Bernal som en bartender. Ble også blind i løpet av epidemien, og plassert i samme leir som de andre blinde.
Maury Chaykin som en regnskapsfører.
Alice Braga som en kvinne med mørke solbriller.
Don McKellar som en tyv, og forsøker å stjele forsyninger fra andre blinde.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Blindness (film) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Blindness (film) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Blindhet på Internet Movie Database
(no) Blindhet hos Filmfront
(sv) Blindhet i Svensk Filmdatabas
(da) Blindhet i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Blindhet på Allociné
(nl) Blindhet på MovieMeter
(en) Blindhet på AllMovie
(en) Blindhet på Turner Classic Movies
(en) Blindhet på Rotten Tomatoes
(en) Blindhet på Metacritic | Blindhet er en dramatisk thriller fra 2008 som er basert på José Saramagos roman En beretning om blindhet. Filmen tar for seg et samfunn som rammes av pandemisk blindhet. | 7,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_wendiske_krones_husorden | 2023-02-04 | Den wendiske krones husorden | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mecklenburg', 'Kategori:Tyske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1864'] | Den wendiske krones husorden også kalt Den mecklenburgske husorden av den wendiske krone (tysk: Hausorden der Wendischen Krone) var en orden tildelt i storhertugdømmene Mecklenburg-Schwerin og Mecklenburg-Strelitz. Ordenen ble innstiftet 12. mai 1864 av storhertugene Friedrich Franz II av Mecklenburg-Schwerin og Friedrich Wilhelm av Mecklenburg-Strelitz. Storhertugene var ordensherrer og oppnevnte hver en ordenskansler. Ordenen ble tildelt til 1918.
| Den wendiske krones husorden også kalt Den mecklenburgske husorden av den wendiske krone (tysk: Hausorden der Wendischen Krone) var en orden tildelt i storhertugdømmene Mecklenburg-Schwerin og Mecklenburg-Strelitz. Ordenen ble innstiftet 12. mai 1864 av storhertugene Friedrich Franz II av Mecklenburg-Schwerin og Friedrich Wilhelm av Mecklenburg-Strelitz. Storhertugene var ordensherrer og oppnevnte hver en ordenskansler. Ordenen ble tildelt til 1918.
== Inndeling ==
Den wendiske krones husorden var inndelt i fire grader:
Storkors (Großkreuz)
Storkommandør (Großkomtur)
Kommandør (Komtur)
Ridder (Ritter)
== Insignier ==
Ordenstegnet for Den wendiske krones husorden var et hvitemaljert malteserkors. I korsvinklene var det plassert en griff i gull. Griffen er et heraldisk motiv som forbindes med Mecklenburg. Midtmedaljongen var blå og hadde en wendisk krone i gull. Medaljongen var omgitt av en rød bord der ett av to motto var innskrevet, «PER ASPERA AD ASTRA» for Mecklenburg-Schwerin og «AVITO VIRET HONORE» for Mecklenburg-Strelitz. Ordenstegnet er opphengt i båndet i et ledd som utgjøres av et kronet monogram for ordenens stiftere, «FF» for Mecklenburg-Schwerin og «FW» for Mecklenburg-Strelitz. Ordensstjernen hadde åtte tagger og var i sølv. Den hadde samme midtmedaljong som ordenstegnet. Ordenskjedet hadde et ledd bestående av en wendisk kroner, griffer og storhertugmonogrammer.
Ordensbåndet var lyst blått med gule og røde striper, fargene fra de to storhertugdømmenes flagg.
== Tildeling ==
Den wendiske krones husorden ble tildelt prinser og prinsesser av de storhertuglige familier samt til fortjente borgere av de to storhertugdømmene. Det var satt begrensninger på antallet tildelinger, etter en bestemt nøkkel fordelt slik at flest tildelinger fant sted i det største av de to storhertugdømmene, Mecklenburg-Schwerin. Tildelinger til prinser, prinsesser og utlendinger var ikke omfattet av begrensningene. Ordenen kunne bare tildeles kristne.
== Norske innehavere ==
Kong Haakon var innehaver av storkors av Den wendiske krones husorden.
== Litteratur ==
(en) Guy Stair Sainty: «Mecklenburg» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 594–597.
(en) «Germany – Mecklenburg» i Robert Werlich: Orders and decorations of all nations. Ancient and modern, civil and military, 2. utgave, Washington DC: Quaker Press, 1974, s. 178–179. | Den wendiske krones husorden også kalt Den mecklenburgske husorden av den wendiske krone (tysk: Hausorden der Wendischen Krone) var en orden tildelt i storhertugdømmene Mecklenburg-Schwerin og Mecklenburg-Strelitz. Ordenen ble innstiftet 12. | 7,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuusankoski | 2023-02-04 | Kuusankoski | ['Kategori:1921 i Finland', 'Kategori:2009 i Finland', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1921', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2009', 'Kategori:Kymmenedalen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kuusankoski er en by og tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. januar 2009 ble kommunen og kommunene Anjalankoski, Elimä, Jaala og Valkeala sammenslått med Kouvola kommune.
Byen Kuusankoski ligger cirka 140 kilometer nordøst for Helsingfors.
Kuusankoski er vennskapsby med Oppdal.
. | Kuusankoski er en by og tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. januar 2009 ble kommunen og kommunene Anjalankoski, Elimä, Jaala og Valkeala sammenslått med Kouvola kommune.
Byen Kuusankoski ligger cirka 140 kilometer nordøst for Helsingfors.
Kuusankoski er vennskapsby med Oppdal.
. | Kuusankoski er en by og tidligere kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Den 1. | 7,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bruno_Schindler | 2023-02-04 | Bruno Schindler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Strzelce fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forleggere', 'Kategori:Tyske lingvister', 'Kategori:Tyske sinologer'] | Bruno Schindler (født 16. oktober 1882 i Leschnitz i daværende Tyskland – nå Polen, død 29. juli 1964 i London) var en tysk sinolog.
| Bruno Schindler (født 16. oktober 1882 i Leschnitz i daværende Tyskland – nå Polen, død 29. juli 1964 i London) var en tysk sinolog.
== Liv og virke ==
Schindler var sønn av en jødisk tysk forretningsmann. Han lærte seg tidlig latin og gresk, og begynte i 1903 på Oberrealschule i Gleiwitz og studerte historie, politisk økonomi og statsrett i Berlin og Breslau. Fra 1907 til 1910 var han Moses Gasters privatsekretær i England. Der fikk han sin forkjærlighet for orientalske språk, især for det kinesiske språk. I 1919 tok han doktorgrad med et arbeid om religion i det gamle Kina, under rettledning av August Conrady.
Samme år giftet han seg med Alma Ehrlich, som var aktivt involvert da han i 1920 grunnla forlaget Asia Major. Det sinologiske tidsskrift av samme navn, og som ble utgitt av ham (Asia Major), ble snart et av Europas viktigste sinologiske tidsskrifter. Senere muliggjorde Schindler også utgivelsene av de nye fagtidsskrifter Armeniaca, Causasica og Islamica.
I 1930-årene emigrerte han til England.
== Verker ==
Das Priestertum im alten China. I. Teil. Königtum und Priestertum im alten China. Einleitung und Quellen, Abhandlungen des Staatlichen Forschungsinstitutes für Völkerkunde zu Leipzig, I. Reihe, Band 3, 1919
«Zur Partikel 惟», i Asia Major, bind 3, 1926, s. 575-584
«Über einige altchinesische Hilfswörter. 3. 其 k'i 厥 küeh, 乃 nai und 之 chi», i Asia Major, bind 9, 1932, s. 643-657
«List of Publications by Professor Walter Simon», i Asia Major, bind 10, 1963, s. 1-8
== Referanser ==
== Litteratur ==
Walter Simon: «Obituary of Dr. Bruno Schindler», i Asia Major, bind 11, Nr. 2, 1965, s. 93-100
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Bruno Schindler i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Biografi på engelsk
Dr. Bruno SCHINDLER i: Bedeutende Leschnitzer
Asia Major | Bruno Schindler (født 16. oktober 1882 i Leschnitz i daværende Tyskland – nå Polen, død 29. | 7,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jade_Goody | 2023-02-04 | Jade Goody | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske programledere', 'Kategori:Dødsfall 22. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:TV-personligheter'] | Jade Cerisa Lorraine Goody (født 5. juni 1981 i Bermondsey i London, død 22. mars 2009 i Upshire i Essex) var en britisk kjendis og tidligere tannlegeassistent. Hun ble kjent under den britiske Big Brother serien i 2002, en opptreden som førte til at hun fikk egne TV-programmer.
I januar 2007 var hun deltaker i kjendisens Big Brother. Her ble hun ble anklaget for rasistisk mobbing mot den indiske skuespillerinnen Shilpa Shetty. Hun uttalte bl.a. «Falske Shetty trenger en dag i slummen. Gå til ditt eget miljø og til folkene som ser opp til deg og vær ekte». Dette førte til at hun ble kastet ut av showet. Hun har senere beklaget sin oppførsel. Goodys egen farfar var en karibisk, svart mann som kom til England tidlig på 1960-tallet, og ifølge Goodys far ble Goody selv mobbet som barn for sine afrikanske ansiktstrekk med flat nese og brede lepper.I august 2008 hun dukket opp i den indiske versjonen av Big Brother, Bigg Boss, men hun måtte trekke seg tidlig fra showet da det ble oppdaget at hun hadde livmorkreft. Hun giftet seg med Jack Tweed 22. februar 2009. Da hun giftet seg visste hun at hun hadde svært kort tid igjen av livet. Hun døde den 22. mars 2009. Hun etterlot seg sønnene Bobby og Freddy.Før sin død, i desember 2008, utga hun sin egen selvbiografi «Catch a falling star».
| Jade Cerisa Lorraine Goody (født 5. juni 1981 i Bermondsey i London, død 22. mars 2009 i Upshire i Essex) var en britisk kjendis og tidligere tannlegeassistent. Hun ble kjent under den britiske Big Brother serien i 2002, en opptreden som førte til at hun fikk egne TV-programmer.
I januar 2007 var hun deltaker i kjendisens Big Brother. Her ble hun ble anklaget for rasistisk mobbing mot den indiske skuespillerinnen Shilpa Shetty. Hun uttalte bl.a. «Falske Shetty trenger en dag i slummen. Gå til ditt eget miljø og til folkene som ser opp til deg og vær ekte». Dette førte til at hun ble kastet ut av showet. Hun har senere beklaget sin oppførsel. Goodys egen farfar var en karibisk, svart mann som kom til England tidlig på 1960-tallet, og ifølge Goodys far ble Goody selv mobbet som barn for sine afrikanske ansiktstrekk med flat nese og brede lepper.I august 2008 hun dukket opp i den indiske versjonen av Big Brother, Bigg Boss, men hun måtte trekke seg tidlig fra showet da det ble oppdaget at hun hadde livmorkreft. Hun giftet seg med Jack Tweed 22. februar 2009. Da hun giftet seg visste hun at hun hadde svært kort tid igjen av livet. Hun døde den 22. mars 2009. Hun etterlot seg sønnene Bobby og Freddy.Før sin død, i desember 2008, utga hun sin egen selvbiografi «Catch a falling star».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jade Goody – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jade Goody på Internet Movie Database
(en) Jade Goody hos The Movie Database
(en) Obituary (nekrolog) i The Economist 28. mars 2009 | Jade Cerisa Lorraine Goody (født 5. juni 1981 i Bermondsey i London, død 22. | 7,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brunkrem | 2023-02-04 | Brunkrem | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Huden', 'Kategori:Sminke', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Brunkrem er et kosmetisk produkt som stammer tilbake fra 1800-tallet, hvor kvinner brukte dette som pleie for ødelagt hud.
Denne typen krem består hovedsakelig av kull og andre kjemiske stoffer som gir den særegne fargen. Brunkrem har i dag blitt en trend for unge jenter, der man påfører rundt ansiktsregionen. Brunkrem er ikke farlig, men det anbefales ikke store doseringer daglig. Brunkrem finnes overalt i kosmetikkbutikker.
I dag brukes brunkrem ofte av menn også, ofte for å imitere mandige idoler som har blitt vist i media som solbrune. Eksempler på dette kan være Bear Grylls, Sylvester Stallone, Chuck Norris og Arnold Schwarzenegger. | Brunkrem er et kosmetisk produkt som stammer tilbake fra 1800-tallet, hvor kvinner brukte dette som pleie for ødelagt hud.
Denne typen krem består hovedsakelig av kull og andre kjemiske stoffer som gir den særegne fargen. Brunkrem har i dag blitt en trend for unge jenter, der man påfører rundt ansiktsregionen. Brunkrem er ikke farlig, men det anbefales ikke store doseringer daglig. Brunkrem finnes overalt i kosmetikkbutikker.
I dag brukes brunkrem ofte av menn også, ofte for å imitere mandige idoler som har blitt vist i media som solbrune. Eksempler på dette kan være Bear Grylls, Sylvester Stallone, Chuck Norris og Arnold Schwarzenegger. | Brunkrem er et kosmetisk produkt som stammer tilbake fra 1800-tallet, hvor kvinner brukte dette som pleie for ødelagt hud. | 7,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uavhengighetsordenen_(Tunisia) | 2023-02-04 | Uavhengighetsordenen (Tunisia) | ['Kategori:1956 i Afrika', 'Kategori:Tunisiske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1956'] | Uavhengighetsordenen (arabisk: Wisam al-Istiqlal) er en tunisisk orden. Den ble innstiftet 6. september 1956 av beyen av Tunis, Muhammad VIII al-Amin, etter at Tunisia samme år hadde vunnet selvstendighet. Ordenen tildeles for både sivile og militære fortjenester og kan også tildeles utlendinger. Uavhengighetsordenen ble i 1959 reorganisert etter Tunisias overgang til republikk i 1957. Tunisias president er ordenens stormester. Uavhengighetsordenen er landets fornemste orden.
| Uavhengighetsordenen (arabisk: Wisam al-Istiqlal) er en tunisisk orden. Den ble innstiftet 6. september 1956 av beyen av Tunis, Muhammad VIII al-Amin, etter at Tunisia samme år hadde vunnet selvstendighet. Ordenen tildeles for både sivile og militære fortjenester og kan også tildeles utlendinger. Uavhengighetsordenen ble i 1959 reorganisert etter Tunisias overgang til republikk i 1957. Tunisias president er ordenens stormester. Uavhengighetsordenen er landets fornemste orden.
== Inndeling ==
Uavhengighetsordenen er inndelt i fem grader:
Storbånd
Storoffiser
Kommandør
Offiser
Ridder
== Insignier ==
Ordenstegnet for består av en titagget rød stjerne belagt på en stjerne av gull. Midtmedaljongen bar opprinnelig navnet til beyen, deretter innskriften «uavhengighet». I dag er midtmedaljongen i gull og har Tunisias riksvåpen som motiv. Medaljongen er omgitt av en strålekrans og en rød bord med innskriften «uavhengighet». Ordensstjernen er identisk med ordenstegnet, men er større. Ordenskjedet består av ledd bestående av medaljonger med Tunisias riksvåpen, sammenbundet av kornaks og olivenkvister. Det nedre leddet består av en halvmåne og stjerne, motivet i Tunisias flagg. Ordensbåndet er rødt og hvitt.
== Tildeling ==
Uavhengighetsordenen tildeles etter innstilling fra et ordensråd bestående av presidenten, statsministeren, utenriksministeren, innenriksministeren og justisministeren. Det er satt begrensninger på tildelinger innen de fire øverste gradene. Antallet storbånd er satt til maksimalt 100, storoffiser til 200, kommandør 1000 og offiser 4000. Antallet riddere er ubegrenset. Tildeling til utlendinger kommer i omfattes ikke av begrensningene. Etter reorganiseringen av ordenen i 1959 kan storbånd bare innehas av presidenten og tildeles andre lands statsoverhoder.
Ordenstildeling kunngjøres tre ganger i året: 26. ramadan, 20. mars og 1. juni.
== Norske innehavere ==
Kong Olav var innehaver av Uavhengighetsordenen.
== Litteratur ==
(en) «Tunisia» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1666–1668. | Uavhengighetsordenen (arabisk: Wisam al-Istiqlal) er en tunisisk orden. Den ble innstiftet 6. | 7,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Setesdal_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Setesdal videregående skole | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Setesdal', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Bykle', 'Kategori:Skoler i Evje og Hornnes', 'Kategori:Skoler i Valle', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 2006', 'Kategori:Videregående skoler i Agder'] | Setesdal videregående skole (Setesdal vidaregåande skule) er en videregående skole i Aust-Agder etablert i 2006 i Setesdalskommunene Evje og Hornnes, Valle og Bykle. Skolen har tre avdelinger.
Skolen ble etablert 1. august 2006 ved sammenslåing av tre tidligere skoler, Hornnes videregående skole på Hornnes, Valle videregående skole i Valle og Hovden skigymnas på Hovden i Bykle.
Skolen har ca. 350 elever og 50 lærere. Skolen har landslinjer innen langrenn og alpint og landsdekkende tilbud for gullsmedutdanning, samt programområder innen realfag, språk, samfunnsfag og økonomi, helse-og sosialfag, byggfag, teknologi og industriell produksjon, service og samferdsel, og reiseliv.
| Setesdal videregående skole (Setesdal vidaregåande skule) er en videregående skole i Aust-Agder etablert i 2006 i Setesdalskommunene Evje og Hornnes, Valle og Bykle. Skolen har tre avdelinger.
Skolen ble etablert 1. august 2006 ved sammenslåing av tre tidligere skoler, Hornnes videregående skole på Hornnes, Valle videregående skole i Valle og Hovden skigymnas på Hovden i Bykle.
Skolen har ca. 350 elever og 50 lærere. Skolen har landslinjer innen langrenn og alpint og landsdekkende tilbud for gullsmedutdanning, samt programområder innen realfag, språk, samfunnsfag og økonomi, helse-og sosialfag, byggfag, teknologi og industriell produksjon, service og samferdsel, og reiseliv.
== Skolens undervisningstilbud ==
Gullsmedfag, landsdekkende tilbud
Studiespesialisering
Skigymnas
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Avdeling Valle sine nettsider bligullsmed.no | Setesdal videregående skole (Setesdal vidaregåande skule) er en videregående skole i Aust-Agder etablert i 2006 i Setesdalskommunene Evje og Hornnes, Valle og Bykle. Skolen har tre avdelinger. | 7,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storkyro | 2023-02-04 | Storkyro | ['Kategori:1780-årene i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1785', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Storkyro (finsk: Isokyrö) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 5 000 innbyggere og et areal på 357,63 km² hvorav 2,92 km² er vann. Storkyro er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ilmola, Seinäjoki, Kauhava, Vörå, Vasa (nærmere bestemt Lillkyro) og Laihela.
Tettstedet Storkyro ligger ved Kyro älv. Ved Napo (fi.: Napue) rundt 2 km oppover elven fra tettstedet stod et avgjørende slag under den store nordiske krig i 1714. Den svenske general Carl Gustaf Armfeldt led her et knusende nederlag overfor de russiske styrkene, og Finland ble etter dette under russisk kontroll frem til freden i Nystad i 1721. I 1920 ble det reist et minnesmerke over slaget i Napo.
Storkyro Gamla kyrka er berømt for sine veggmalerier.
| Storkyro (finsk: Isokyrö) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 5 000 innbyggere og et areal på 357,63 km² hvorav 2,92 km² er vann. Storkyro er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ilmola, Seinäjoki, Kauhava, Vörå, Vasa (nærmere bestemt Lillkyro) og Laihela.
Tettstedet Storkyro ligger ved Kyro älv. Ved Napo (fi.: Napue) rundt 2 km oppover elven fra tettstedet stod et avgjørende slag under den store nordiske krig i 1714. Den svenske general Carl Gustaf Armfeldt led her et knusende nederlag overfor de russiske styrkene, og Finland ble etter dette under russisk kontroll frem til freden i Nystad i 1721. I 1920 ble det reist et minnesmerke over slaget i Napo.
Storkyro Gamla kyrka er berømt for sine veggmalerier.
== Eksterne lenker ==
Napo i Uppslagsverket Finland | Storkyro (finsk: Isokyrö) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 5 000 innbyggere og et areal på 357,63 km² hvorav 2,92 km² er vann. | 7,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alkaid | 2023-02-04 | Alkaid | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spektralklasse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med vismag v forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Hovedseriestjerner klasse B', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Alkaid (η UMa / η Ursae Majoris / Eta Ursae Majoris) er en stjerne i stjernebildet Store bjørn. Et annet navn er Benetnash (Benetnasch).
Alkaid er den østligste stjernen i asterismen Karlsvognen.
Den har tilsynelatende størrelsesklasse +1,9, noe som gjør den til den 35. sterkeste stjernen på himmelen. Den er en ung blå-hvit stjerne i hovedserien og har spektralklasse B3 V. Med 20 000 kelvin er den blant de varmere stjernene som er synlige med det blotte øye.
| Alkaid (η UMa / η Ursae Majoris / Eta Ursae Majoris) er en stjerne i stjernebildet Store bjørn. Et annet navn er Benetnash (Benetnasch).
Alkaid er den østligste stjernen i asterismen Karlsvognen.
Den har tilsynelatende størrelsesklasse +1,9, noe som gjør den til den 35. sterkeste stjernen på himmelen. Den er en ung blå-hvit stjerne i hovedserien og har spektralklasse B3 V. Med 20 000 kelvin er den blant de varmere stjernene som er synlige med det blotte øye.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Alkaid in Jim Kaler's Stars website | Alkaid (η UMa / η Ursae Majoris / Eta Ursae Majoris) er en stjerne i stjernebildet Store bjørn. Et annet navn er Benetnash (Benetnasch). | 7,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinar_Madsen | 2023-02-04 | Steinar Madsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Steinar Madsen (født 21. august 1956 i Oslo) er en norsk lege.
Madsen har legeutdannelse fra Universitetet i Oslo 1981 og er spesialist i indremedisin og hjertesykdommer. Han har arbeidet ved Universitetet i Oslo, Bærum sykehus og Rikshospitalet. Siden 2000 er han ansatt i Statens legemiddelverk hvor han er medisinsk fagdirektør. Han er også privatpraktiserende spesialist i deltidsstilling i indremedisin og hjertesykdommer. Han var norsk stormester i spørrekonkurransen Jeopardy i 1996 og norsk representant i verdensfinalen samme år.
| Steinar Madsen (født 21. august 1956 i Oslo) er en norsk lege.
Madsen har legeutdannelse fra Universitetet i Oslo 1981 og er spesialist i indremedisin og hjertesykdommer. Han har arbeidet ved Universitetet i Oslo, Bærum sykehus og Rikshospitalet. Siden 2000 er han ansatt i Statens legemiddelverk hvor han er medisinsk fagdirektør. Han er også privatpraktiserende spesialist i deltidsstilling i indremedisin og hjertesykdommer. Han var norsk stormester i spørrekonkurransen Jeopardy i 1996 og norsk representant i verdensfinalen samme år.
== Publikasjoner ==
2000 Klinisk kjemi og fysiologi, Steinar Madsen, m.fl. ISBN 9788200411543 (også utgitt på svensk).
== Eksterne lenker ==
Steinar Madsens profil på Biomedexperts.com
Steinar Madsens profil på EMEA – European Medicines Agency | Steinar Madsen (født 21. august 1956 i Oslo) er en norsk lege. | 7,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carol_Is_orden | 2023-02-04 | Carol Is orden | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rumenske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1906'] | Carol Is orden (rumensk: Ordinul Carol I) var en rumensk orden. Den ble innstiftet 10. mai 1906 av kong Carol I og fikk kongens eget navn. Ordenen ble tildelt så lenge Romania var et monarki. Kongen var ordensherre. Carol Is orden var kongeriket Romanias fornemste orden. Etter innføring av republikansk statsform i 1947 opphørte tildeling av ordenen som offisiell rumensk statsorden, men tildeling har fortsatt innen det rumenske kongehus.
| Carol Is orden (rumensk: Ordinul Carol I) var en rumensk orden. Den ble innstiftet 10. mai 1906 av kong Carol I og fikk kongens eget navn. Ordenen ble tildelt så lenge Romania var et monarki. Kongen var ordensherre. Carol Is orden var kongeriket Romanias fornemste orden. Etter innføring av republikansk statsform i 1947 opphørte tildeling av ordenen som offisiell rumensk statsorden, men tildeling har fortsatt innen det rumenske kongehus.
== Inndeling ==
Opprinnelig hadde Carol Is orden fire grader: storkors med kjede, storkors, storoffiser og kommandør. Senere ble ordenens to laveste grader avskaffet, slik at ordenen bare besto av storkors, med eller uten kjede.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Carol Is orden besto av et rødt kløverbladkors belagt med ørnen fra Romanias riksvåpen. Korset hadde gullstråler i korsvinklene. Midtmedaljongen på ørnens bryst bar Carol Is portrett i gull. Ordenens motto, «PRIN STATORNICIE LA ISBINDA», var skrevet på et bånd. Ordenskjedet besto av ledd med våpen for rumenske landskap, Carol Is monogram og huset Hohenzollerns våpen. Ordenstegnet var opphengt i kjedet i et ledd bestående av en kongekrone. Ordensbåndet var blått, med gule og røde kanter. Dette er fargene fra Romanias flagg.
== Tildeling ==
Ved innstiftelsen ble det satt begrensninger på antallet tildelinger innen hver grad. Begrensningene omfattet ikke utlendinger. Etter at de to laveste gradene ble avskaffet, ble ordenen meget eksklusiv. Den fungerte da som en orden som ble tildelt medlemmer av Romanias kongehus og utenlandske statsoverhoder og regjeringssjefer. Kvinner fikk først adgang til ordenen i 1944. Ordenstildeling fant sted 10. mai, Romanias uavhengighetsdag.
== Norske innehavere ==
Kong Haakon var innehaver av storkors av Carol Is orden.
== Kilder ==
(en) Lukasz Gaszewski: «Order of Carol I» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 701–705.
(en) «Romania» i Robert Werlich: Orders and decorations of all nations. Ancient and modern, civil and military, 2. utgave, Washington DC: Quaker Press, 1974, s. 356. | Carol Is orden (rumensk: Ordinul Carol I) var en rumensk orden. Den ble innstiftet 10. | 7,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laihela | 2023-02-04 | Laihela | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Laihela (finsk: Laihia) er en kommune i landskapet Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 7 600 innbyggere og et areal på 508,4 km² hvorav 4,1 km² er vann. Laihela er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Malax, Korsholm, Vasa (nærmere bestemt Lillkyro), Storkyro, Ilmola og Kurikka.
Laihela er en utpreget landbrukskommune.
| Laihela (finsk: Laihia) er en kommune i landskapet Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 7 600 innbyggere og et areal på 508,4 km² hvorav 4,1 km² er vann. Laihela er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Malax, Korsholm, Vasa (nærmere bestemt Lillkyro), Storkyro, Ilmola og Kurikka.
Laihela er en utpreget landbrukskommune.
== Vennskapsbyer ==
Trysil, Norge
Kil, Sverige, 1974
Svinninge, Danmark, 1976
Tõrva, Estland, 1990
== Kilder ==
(no) Laihela i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Laihia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Laihela (finsk: Laihia) er en kommune i landskapet Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 7 600 innbyggere og et areal på 508,4 km² hvorav 4,1 km² er vann. | 7,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lillkyro | 2023-02-04 | Lillkyro | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2013', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland', 'Kategori:Österbottens geografi'] | Lillkyro (finsk: Vähäkyrö) er en tidligere kommune i landskapet Österbotten i Finland. Kommunen hadde cirka 4 700 innbyggere og et areal på 177,89 km² hvorav 2,11 km² er vann. Lillkyro var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Storkyro, Laihela, Korsholm og Vörå.
Gjennom kommunen renner Kyro älv.
Den 1. januar 2013 ble kommunen slått sammen med Vasa.
| Lillkyro (finsk: Vähäkyrö) er en tidligere kommune i landskapet Österbotten i Finland. Kommunen hadde cirka 4 700 innbyggere og et areal på 177,89 km² hvorav 2,11 km² er vann. Lillkyro var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Storkyro, Laihela, Korsholm og Vörå.
Gjennom kommunen renner Kyro älv.
Den 1. januar 2013 ble kommunen slått sammen med Vasa.
== Referanser == | Lillkyro (finsk: Vähäkyrö) er en tidligere kommune i landskapet Österbotten i Finland. Kommunen hadde cirka 4 700 innbyggere og et areal på 177,89 km² hvorav 2,11 km² er vann. | 7,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C4%81nis_%C4%8Cakste | 2023-02-04 | Jānis Čakste | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1927', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Latviske politikere', 'Kategori:Latviske presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rundale fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jānis Čakste (født 14. september 1859 i Lielsesava, Latvia, død 14. mars 1927 i Riga, Latvia) var en latvisk politiker og Latvias første president, et embete han hadde fra 1922 til sin død.
| Jānis Čakste (født 14. september 1859 i Lielsesava, Latvia, død 14. mars 1927 i Riga, Latvia) var en latvisk politiker og Latvias første president, et embete han hadde fra 1922 til sin død.
== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
Jānis Čakste ble født den 14. september 1859 i Jelgava bydel Lielsesavas pagasts (kommune) i Jelgavas apriņķis (fylke). Han fortsatte sin utdanning ved Sv. Annas grunnskole i Jelgava og deretter begynte han på Jelgavas Gymnasium. Omtrent 60% av gymnasiets elever var tyskerne. Våren 1882 tok han sin slutteksamen her og begynte sine studier ved det juridiske fakultet ved Statsuniversitetet i Moskva.
=== Politisk karrière ===
=== President ===
=== Privatliv ===
Han var gift med Justīne Čakste og sammen hadde de i alt ni barn: Janīna, Maiga, Daila, Aldona, Gedimīns, Mintauts, Ringolds, Konstantīns.
== Referanser ==
== Se også ==
Latvias historie
Latvias uavhengighetskrig
== Eksterne lenker ==
Biografi (på latvisk) | Jānis Čakste (født 14. september 1859 i Lielsesava, Latvia, død 14. | 7,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Munch | 2023-02-04 | Edvard Munch | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 23. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Edvard Munch', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Løten kommune', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.
Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune. Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021.
| Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.
Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune. Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021.
== Barndom og bakgrunn ==
=== Slekt ===
Edvard Munchs far, Christian Munch, nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, Christian Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm.
Peter Munch hadde to sønner. Den ene var Johan Storm Munch, som ble biskop i Kristiansand og var far til dikteren Andreas Munch. Den andre var stiftsprost i Christiania Edvard Storm Munch (1780–1847), far til historikeren Peter Andreas Munch og legen Christian Munch, maleren Edvard Munchs far. Stiftsprost Munch beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand». Han hadde vært huslærer hos presten Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskiold på Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med den 16 år gamle Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860), en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdalen og eier av gården Fornebu i Bærum. Christian og P. A. Munchs mor skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og en sterkt utviklet humoristisk sans. Christian Munch hadde elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp.Edvard Munchs slekt på morssiden er fra Fredrikstad i Østfold, og noen mener at hans kunstneriske evner først og fremst stammer fra morens slekt. Munch-biografen Atle Næss har pekt på hvordan dette er blitt underkommunisert i litteraturen om Munchs kunstneriske gener.Det er ulike meninger om uttalen av etternavnet. Ifølge ordbokredaktøren Bjarne Berulfsen «insisterte Edvard Munch på at hans familienavn ble uttalt med u». Andre oppgir at han selv uttalte navnet med o.
=== Familie ===
Edvard Munch ble født på Løten i Hedmark, som sønn av Christian Munch fra Christiania og Laura Cathrine Munch (født Bjølstad) fra Fredrikstad. Faren var da militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Christiania fordi faren fikk stillingen som korpslege ved Akershus slott og festning.
Onkelen P.A. Munch døde før Edvard ble født.
I Christiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født her. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Han hadde også en eldre søster, Johanne Sophie. Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien.
I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som den gang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene.»
Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos familien Munch tidligere, flyttet etter dette inn hos dem.
I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på østkanten, som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter».
Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød.
I 1877 ble det et nytt dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skolegang på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble et viktig tema i hans kunst.
== Liv og virke ==
I november 1880 kom Munch inn på Den kongelige tegneskole, og utpå våren 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men først samme høst begynte han å følge undervisningen jevnt. Senere kom han inn i modellklassen og fikk der billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen, og sammen med en gruppe unge kolleger leide han et atelier ved Karl Johans gate.
Som 19-åring kom Munch inn i bohemmiljøet i Kristiania. I 1882-1883 gikk han på malerskolen til Christian Krohg. På samme tid deltok han også på «Friluftsakademiet» ved Haugfoss i Modum, initiert av Frits Thaulow. Munch malte i denne tiden i en naturalistisk stil, lik mange av malerne han pleide å omgås, men etter hvert brøt han med naturalismen.
I 1883 debuterte Munch med et maleri på Industri- og Kunstutstillingen, og samme år stilte han ut på Kunstnernes Høstutstilling i Kristiania. Høsten 1884 var han sammen med Halfdan Strøm og Jørgen Sørensen på Modum, der han malte «Morgen» (også kalt «Piken på sengekanten»), som ble vist på Høstutstillingen samme år. Bildet ble kjøpt av Frits Thaulow, men befinner seg i dag i Rasmus Meyers Samlinger (Bergen Kunstmuseum).
Munch beundret Vincent van Gogh både når det gjaldt uttrykksform og arbeidsglød. Det kunstneriske fellestrekket mellom de to ble nevnt på 1890-tallet. Munch eksperimenterte mer enn van Gogh som stort sett brukte olje på lerret. Til forskjell fra van Gogh ble Munch anerkjent nesten umiddelbart. Den sveitsiske kunstkritikeren William Ritter var en «motvillig beundrer» av Munch og stilte spørsmål om Munchs verker kunne regnes som kunst. Ritter skrev etter å ha besøkt den store Munch-utstillingen i Praha 1905 at utstillingslokalet «dunster likhus og apotek, (...) sinnssykdom og delirium tremens».Munch var seks år eldre enn Gustav Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget «Skrik». Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.Advokaten og kunstsamleren Harald Nørregaard var en viktig støttespiller for Munch gjennom store deler av livet, og var også Munchs advokat, nære venn og en viktig tidlig samler av Munchs malerier. Nørregaard var gift med maleren Aase Nørregaard, som også stod Munch nær. Begge ble flere ganger portrettert av Munch.
=== Første utenlandsreise ===
Maleren Frits Thaulow hadde øye for Munchs talent som maler og gav ham et privat stipend. I 1886 malte han «Det syke barn», «Pubertet» og «Dagen derpå». De to sistnevnte gikk begge tapt i brann, men motivene ble gjentatt i 1890-årene. Våren 1889 arrangerte han sin egen utstilling i Kristiania, sin første separatutstilling som var en sjelden større retrospektiv separatutstilling med 109 malerier og tegninger i Studentersamfundets lille sal i Universitetsgata, som dokumenterte hans utvikling i studietiden. Den var bakgrunnen for at han fikk Statens kunstnerstipendium for å studere modelltegning i Paris.
Det var likevel først noen år senere han begynte å få en liten skare tilhengere. Hans utstilling i Berlin høsten 1892 vakte stor forargelse og oppsikt. I 1894 kom den første boka om Munch, av Stanisław Przybyszewski, Meier-Graefe, Willy Pastor og dr. Frantz Servaes. I 1899 kjøpte Nasjonalgalleriet «Vår» for kr. 2 500.
Et omfattende alkoholforbruk og utagerende oppførsel over tid, førte til at han til slutt fikk et nervøst sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner. Han lot seg da innlegge på dr. Daniel Jacobsens nerveklinikk i København i 1908, var der i seks måneder og ble helt avvendt fra alkohol og tobakk.
=== Bofast på Ekely ===
Fra 1913 til 1916 bodde Munch på Grimsrød på Jeløya i nåværende Moss kommune. Flere malerier kan geografisk stedfestes til Jeløya og andre steder i Østfold. I 1916 kjøpte han eiendommen Ekely i Aker, et tidligere gartneri utskilt fra gården Huseby, nå Jarlsborgveien 14 i Oslo. Der ble Edvard Munch boende til sin død i 1944. Huset og hagen på Ekely var sentrale i hans senere virke som kunstner. Hans eget hus er bakgrunn for mange av hans malerier, og han malte ofte utsikten fra eiendommen, for eksempel «Stjernenatt» (1922–24). Mange selvportretter er malt inne i huset på Ekely, mest kjent er kanskje «Mellom klokken og sengen» fra hans siste år. Det røde uthuset på eiendommen går igjen på mange malerier, og hagen og «skogen» utnyttet han gjerne som motiv eller som bakgrunn for bilder.
Oslo kommune overtok eiendommen i 1946 og foresto oppførelsen av 44 boliger for kunstnere. Edvard Munchs eget hjem gjennom 28 år ble revet i 1960.
På sin 70-årsdag i 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden.
=== Maleren ===
Munchs virke som maler strekker seg over mer enn 60 år, en periode som er karakterisert som det store hamskiftet i den europeiske kunst. Munch hadde tidligere i sitt liv en realistisk periode, men ble i omkring 1890 påvirket av moderne, antinaturalistiske retninger. Han ble sterkt influert av syntetismen, som ble utviklet av Gauguin og kretsen rundt ham. Rent innholdsmessig er syntetismen nært beslektet med symbolismen. Maleriene var synteser av de sentrale ideene til opphavsmannen, og man arbeidet for en stilisering av formen ved å benytte store uvarierte flater, samtidig som den intense farven ble det avgjørende. Munchs motivkrets er også nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser og med hans heftige bohemliv. Det som karakteriserer maleriene hans er en ladet, konsentrert uttrykkskraft.
=== Somrene i Åsgårdstrand ===
I 1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år.«Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand».Verker som «Pikene på broen» (1901), «Melankoli» (1892), «Stemmen» (1892), «Sjalusi» (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand.
Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand kommune i 1944 og fungerer idag som et eget Munchmuseum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det.
Det planlegges i tillegg et større Munchsenter et annet sted i Åsgårdstrand. Det blir sannsynligvis plassert i Kiøsterudgården, det store huset i bakgrunnen i maleriet «Pikene på broen».
== Verk ==
=== Billedkunst ===
Jeg gik bortover veien med to venner - så gik solen ned - himmelen ble pludselig blodrød - jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden - over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger - mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst - og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen.
«Skrik» (1893; opprinnelig kalt «Fortvilelse»), er trolig Munchs mest kjente maleri og blir ansett som ikonet på eksistensiell angst. Som med så mange av verkene hans, malte han flere versjoner av det. Skrik er blant en hel rekke verk i en serie med tittelen Livsfrisen, som Munch satte sammen rundt århundreskiftet. Den berører temaene kjærlighet, frykt, død og melankoli.
Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som «Det syke barn» (1886), «Vampyr» (1892–94), «Aske» (1894) og «Pikene på broen». Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter som stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer.
=== Skrivekunst ===
Munch skrev både dikt og dramatiske tekster.
Hans diktergjerning fikk oppmerksomhet i nyere tid da musikeren Kari Bremnes i 1993 ga ut platen Løsrivelse (Tekster av Edvard Munch) på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Komponisten Ketil Bjørnstad hadde tonesatt diktene som ble fremført av Bremnes. Bjørnstad og Bremnes utga en ny plate med Munchs dikt i 2013; den nye platen bar tittelen Sunrise.I 2017 hadde stykket Den fri kjærlighets by premiere som figurteater. Produksjonen var den første teateroppsetningen overhodet av Edvard Munchs teaterstykke fra 1904, som hverken ble utgitt eller iscenesatt i kunstnerens levetid. Oppsetningen fra 2017 ble regissert av scenografen Tormod Lindgren, og var Lindgrens regidebut. Lindgren hadde for øvrig også laget dukkene som ble benyttet i forestillingen. Musikken til forestillingen var ved Rolf Gupta.
Skuespillet ble aldri gitt ut eller iscenesatt i Munchs levetid, og originalteksten viser et utkast av en satire, ikke et ferdig manus. Til dette prosjektet har poet Aina Villanger bearbeidet og utvidet manuskriptet. Munch skildrer datidens overfladiske søken etter sex og maktkonstellasjoner, og satiren stikker dypt. Karakterene bærer navn som Svinet, Sportselskerinnen, Moderne Moses og Bidronningen. Dette var kallenavn på noen av Munchs samtidige, som vanket i Kristiania-bohemen. For de som kjenner sin historie (eller gjør et Googlesøk, som undertegnede), vet man at Svinet er Gunnar Heiberg som var en berykta rundbrenner, Dollarprinsessen er bygd på Tulla Larsen, og Moderne Moses skal forestille Christian Krohg. Man trenger likevel ikke kjennskap til menneskene bak kallenavnene for å oppfatte hvor Munch vil hen med sin skildring av samtiden – oppgjøret med bohemene er tydelig.
== Arven etter Edvard Munch ==
Edvard Munch er begravet på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Arne Durban har utformet bysten på graven. I november 2004 ble hodet på bysten stjålet, men var på plass igjen 14 dager senere. Det antas at det var et «kunststunt». På Krist kirkegård like ved ligger Munchs foreldre begravet, og dessuten søsteren Sofie, som døde da Munch var 14 år gammel.
Etter Edvard Munchs død 23. januar 1944 viste testamentet fra 1940 at hele hans kunstneriske produksjon og alle hans litterære arbeider skulle tilfalle Oslo kommune, mens søsteren Inger skulle arve brevsamlingen og hundre trykk etter eget valg. Hun og en niese fikk også etter datidens målestokk store pengebeløp. Testamentet nevnte intet om eiendommen Ekely eller om innbo og løsøre i husene, og alt dette tilfalt derfor arvingene. Ekely ble solgt til Oslo kommune i 1946.
=== Til Oslo kommune ===
Opprinnelig ønsket han å testamentere kunsten til staten. Etter den tyske invasjonen i 1940 var han bekymret for at okkupasjonsmakten dermed skulle overta arven. Han kontaktet advokat, og 18. april 1940 testamenterte han arven i stedet til Oslo kommune. I januar 1944, kort før han døde, skal han ha forsøkt å endre testamentet etter at Oslo kommune var overtatt av nazister. På den tiden var det vanlig at en takstnemnd skulle gjennomgå boet. Sorenskriveren utnevnte blant andre Jean Heiberg og Sigurd Willoch til nemnden, begge var antinazister, mens Søren Onsager ble fortørnet over å bli vraket. Etter takseringen ble bildene fraktet til Dikemark sykehus der de ble oppbevart til krigen var over. Det er uvisst om Terboven kjente til evakueringen.Flere ledende tyskere, blant annet Joseph Goebbels, likte Munchs kunst, selv om den offisielt ikke var i nazistenes stil; noen av Munchs havnet i 1937 i utstillingen av «entartet» kunst. Munchs bilder svarte ikke til idealet om «germansk» kunst. Før krigen hadde han avvist tilnærmelser fra NS, og under okkupasjonen avviste han Tore Hamsuns fremstøt på vegne av okkupasjonsmakten. Vinteren 1940 ble kunsten i Nasjonalgalleriet evakuert av frykt for krig, mens bilder Munch hadde hånd sto tilfeldig rundt omkring i huset på Ekely.Tanken om et Munch-museum på eiendommen var tidlig fremme, men huset ble i stedet revet i 1960 for å anlegge en parkeringsplass. Han fikk i stedet sitt museum i Tøyengata 53 på Tøyen i Oslo, ferdig til hans hundreårsjubileum i 1963.
Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4 700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munchmuseet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares rundt 900 malerier som sjelden blir fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter.
=== Forskning ===
Edvard Munchs etterlatte skriftlige materiale, deriblant brev, notater, utstillingslisteer og litterære tekster er tilgjengeliggjort på internett.Omfanget av tekstmaterialet etter Edvard Munch beregnes til ca. 13 000 sider tekst og består av alt fra litterære dagbøker, brev og brevutkast til utstillingslister og notater. Munch-museet eier ca. 90 % av dette materialet.
=== Andre minner ===
Foruten Arne Durbans byste på gravplassen, er Norges hittil eneste statue av Edvard Munch reist i Kragerø i 1998, på det stedet der Munch malte «Solen». Statuen, utført av Per Elsdorf, er i bronse og viser Munch i helfigur. Munch har fått Edvard Munchs vei oppkalt etter seg på Ellingsrud i Oslo. I 2015 åpnet Edvard Munch videregående skole i Oslo.
Ni av Munchs verk er gjengitt på norske frimerker. Først fire litografi i anledning hans 100-årsjubileum i 1963. Ved 150-årsjubileet i 2013 ble utsnitt fra 4 malerier gjengitt sammen med et utsnitt fra veggmaleriet «Solen» i Universitetets aula. De fire maleriene var «Selvportrett foran husveggen», «Det syke barn», «Madonna», og «Skrik».
=== Filmer ===
Edvard Munch, (1974) av Peter Watkins tar for seg Edvard Munchs ungdomstid og tidlige karriere.
Det var en gang en gutt som het Edvard, (1989/1990) av Sverre Krüger og Ingrid Bjørnstad tar for seg Edvard Munchs gutteår.
== Litteratur ==
Jens Thiis (1933): Edvard Munch og hans samtid, Gyldendal Norsk Forlag
Rolf Stenersen (1945) (nyutg. 1994): Edvard Munch. Nærbilde av et geni, Sem og Stenersen
Ragna Stang (1977). Edvard Munch, mennesket og kunstneren. Aschehoug.
Lande, Marit (1992). «- for aldrig meer at skilles -» : fra Edvard Munchs barndom og ungdom i Christiania. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21534-2.
Marit Lande (1996): Edvard Munch – Mannen bak mytene
Gerd Woll (2001): Edvard Munch. The Complete Graphic Works, Harry N. Abrams / Munch-Museet
Arne Eggum (2003): Edvard Munch: Malerier, Skisser Og Studier, J. M. Stenersens forlag (Rikt illustrert)
Magne Bruteig (2004): Munch – Tegneren, Aschehoug
Bodil Stenseth (2004): Pakten. Munch - en familiehistorie, H. Aschehoug & Co
Woll, Gerd m.fl. (2008): Edvard Munch. Samlede malerier, Cappelen Damm
Åse Krogsrud (2012): Munchs første strek. Dokumentasjon om barne- og ungdomsår på «Engelhaug», Orpheus Publishing
Stein Erik Lunde: Biografien om Edvard Munch: livets dans illustrert av Steffen Kverneland, 2013 ISBN 978-82-05-43590-2
Steffen Kverneland: Munch, tegneseriebiografi utgitt 2013
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edvard Munch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edvard Munch – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Edvard Munch hos Sceneweb
(no) Munchmuseet
(no) eMunch.no - Edvard Munchs tekster digitalt arkiv
(en) Oversikt over gallerier og museer som har Munchs bilder
(no) Edvard Munch - Fjernsynsfilm i to deler fra 1974, i NRK TV | Edvard Munch: Malerier, Skisser Og Studier er en illustrert bok om Edvard Munch, skrevet av kunsthistorikeren Arne Eggum, utgitt i 1983. Boken inneholder for det meste malerier, skisser og studier, men også en rekke fotografier fra Munchs liv. | 7,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dob%C3%B8rste | 2023-02-04 | Dobørste | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-03', 'Kategori:Toalettartikler', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Dobørste, toalettbørste eller klosettbørste er en børste som brukes ved vask av toalettet.
Den består av en stang med en bust på tuppen. Moderne dobørster er normalt laget i plast, mens de første børstene var som oftest laget med håndtak av tre, og hadde bust av dyrehår. | Dobørste, toalettbørste eller klosettbørste er en børste som brukes ved vask av toalettet.
Den består av en stang med en bust på tuppen. Moderne dobørster er normalt laget i plast, mens de første børstene var som oftest laget med håndtak av tre, og hadde bust av dyrehår. | Dobørste, toalettbørste eller klosettbørste er en børste som brukes ved vask av toalettet. | 7,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jurva | 2023-02-04 | Jurva | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Södra Österbottens geografi', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Jurva er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009 slått sammen med Kurikka kommune.
| Jurva er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009 slått sammen med Kurikka kommune.
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, Jurva | Jurva er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. | 7,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alah%C3%A4rm%C3%A4 | 2023-02-04 | Alahärmä | ['Kategori:1530-årene i Finland', 'Kategori:1867 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1530-årene', 'Kategori:Kommuner etablert i 1867', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Alahärmä er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble opprettet i 1867 og den 1. januar 2009, sammen med kommunene Ylihärmä og Kortesjärvi, sammenslått med Kauhava kommune. Alahärmä fikk fast bosetning i 1530-årene.
| Alahärmä er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble opprettet i 1867 og den 1. januar 2009, sammen med kommunene Ylihärmä og Kortesjärvi, sammenslått med Kauhava kommune. Alahärmä fikk fast bosetning i 1530-årene.
== Referanser == | Alahärmä er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble opprettet i 1867 og den 1. | 7,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Edwien | 2023-02-04 | Andreas Edwien | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 11. mars', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Andreas Edwien (født 11. mars 1921, død 14. januar 2015) var en norsk idéhistoriker, religionsforsker og forfatter som har markert seg som kritiker av den kristne kirkes teologi om Jesus Kristus, særlig med bøkene Idékampen i det bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys (1958) og Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser (1965).
Andreas Edwien var en av flere profilerte kristendomskritikere i Norge på 1900-tallet. Han er blant annet kjent for polemikker med fremstående teologer, blant annet teologiprofessor Jacob Jervell og biskop Per Lønning, men særlig for sitt Memorandum til de teologiske fakulteter (1962),. som henstiller til dem å avklare sitt forhold til dogmene om «Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse». Dette erklærte våre to fremste teologiske fakulteter seg ved sine dekaner forpliktet til å svare på, men henvendelsen er hittil ikke besvart.
I sitt forfatterskap har Edwien særlig fokusert på de kristne kirkers Jesus-apoteose («guddommeliggjørelsen av Jesus») og problemene denne teologien har ført med seg i verdenshistorien. Han har på etisk og faglig grunnlag tilbakevist Jesus-forgudelsens holdbarhet gjennom sitt arbeid som historiker.
| Andreas Edwien (født 11. mars 1921, død 14. januar 2015) var en norsk idéhistoriker, religionsforsker og forfatter som har markert seg som kritiker av den kristne kirkes teologi om Jesus Kristus, særlig med bøkene Idékampen i det bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys (1958) og Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser (1965).
Andreas Edwien var en av flere profilerte kristendomskritikere i Norge på 1900-tallet. Han er blant annet kjent for polemikker med fremstående teologer, blant annet teologiprofessor Jacob Jervell og biskop Per Lønning, men særlig for sitt Memorandum til de teologiske fakulteter (1962),. som henstiller til dem å avklare sitt forhold til dogmene om «Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse». Dette erklærte våre to fremste teologiske fakulteter seg ved sine dekaner forpliktet til å svare på, men henvendelsen er hittil ikke besvart.
I sitt forfatterskap har Edwien særlig fokusert på de kristne kirkers Jesus-apoteose («guddommeliggjørelsen av Jesus») og problemene denne teologien har ført med seg i verdenshistorien. Han har på etisk og faglig grunnlag tilbakevist Jesus-forgudelsens holdbarhet gjennom sitt arbeid som historiker.
== Oppgjør med helveteslæren ==
Edwien startet sin offentlige religionskritiske skribentvirksomhet med å ta et oppgjør med Den norske kirkes helveteslære i en avisartikkel i 1948 med tittelen «Skampletten på vår åndskultur» i Dagbladet og Fædrelandsvennen. Han påpekte her at liberale teologer og kanskje Oxfordbevegelsen mente at dette var en forestilling vi var ferdige med. De narrer seg selv, kommenterte Edwien: «Denne barbariske forestilling preges den dag i dag i små menneskesinn. Den er vår religions dødbringende kreftsykdom».I artikkelen spør Edwien «Hvorfra stammer denne djevelske tanke om Skaperen som overtorturist?». Han fastslår at forestillingen ikke er av jødisk opprinnelse, men stammer fra iranske profeters apokalyptiske fantasier for mer enn 2500 år siden. På Jesu tid hadde disse forestillinger trengt inn i mindre ortodokse kretser av jødefolket under det persiske verdensrikets okkupasjon i Palestina (Jesus kom fra det som ble kalt «hedningenes Galilea»). Fremdeles kaster disse makabre forestillinger sine skjebnesvangre skygger over europeisk kulturliv, skrev Edwien for 60 år siden. I artikkelen oppfordret han Norges biskoper til å forfatte «det siste store hyrdebrev, som skal vaske vekk skampletten på vår kultur for godt». Dette fulgte Edwien opp i bokform de to påfølgende år (i bøkene Ut av mørket (1949) og Kristendom og åndskrise (1951)), og han begrunnet senere kritikken i sine idéhistoriske og teologi-analytiske arbeider.
Dette var første gang helveteslæren ble gjenstand for et klart og konsekvent oppgjør i Norge, og det er hittil ikke fulgt opp fra teologisk hold. Edwien rettet kritikk av den på det han kalte «religiøs-etisk grunn» i boken Ut av mørket. Omtrent samtidig utkom i Sverige en bok om samme tema av Morten Grindal, med tittelen Kirken–kjærlighetens fiende (på norsk i 1950). På et intellektuelt-etisk grunnlag angrep Edwien helvetesforestillingen og teologien rundt den i Kristendom og åndskrise (1951). Dagbladet kommenterte et kapittel i boken slik: «Den analyse som her gis av sammenhengen mellom den helvetesinspirerte gudstro og autoritære politiske systemer er av vidttrekkende og fundamental betydning for forståelsen av hvor nødvendig det er med en nyorientering».Til sammenligning hadde kirkens liberale teologer i striden med de ortodokse tilhengere av helveteslæren en halvhjertet og meget uklar holdning til den grunnlovsbestemte trussel om evig straff.
== Unndragelse av Jesus-teologien fra historisk-vitenskapelig kritikk ==
I Morgenposten i 1966 polemiserte domprost Per Lønning sterkt mot Edwiens bok Dogmet om Jesus. Forfatteren opponerte i et tilsvar mot at Lønning, uten å omtale bokens inngående kritikk av de kristne teologers bruk av det irrasjonelle og subjektive trosbegrep, hevdet at «Kirken gir sin tro på Jesu guddom og oppstandelse ut for tro – verken mer eller mindre». Når Lønning og hans kirke på denne måten anvender begrepet «tro» på rent historiske forskningsobjekter, overskrider han klart de selvskrevne grenser hvor «troen» hører hjemme. Slik unndrar kirkens teologer Jesus-forgudelsen og oppstandelsesdogmet fra historisk-vitenskapelig kritikk.Om Jacob Jervell skriver Edwien at han representerte en «kriseteologi», fordi han forsøkte å være både historiker og kirkelig teolog (Jervell var professor i teologi og ordinert prest). Dette er to roller som ifølge Edwien er umulig å forene.Som konsulent i NRK frarådet Jervell i 1965 en omtale av Edwiens bok Dogmet om Jesus. Rådet ble fulgt. NRKs programredaktør bekreftet i Dagbladet at boken av en konsulent (Jervell) var avvist «på helt objektive kriterier», og uttalte i denne forbindelse at man måtte endre opplegget for NRKs bokorientering hvis man skulle «begynne å slakte bøker». Dette førte til en sak i Oslo byrett hvor Edwien forlangte påstanden om «objektive kriterier» mortifisert. Før det ble avsagt dom trakk NRK disse påstandene om boken tilbake under et rettsmøte i 1975. Professor Jervell hadde da overfor byretten beklaget og bedt om unnskyldning for å ha beskyldt Edwien for antisemittisme på grunn av bokens kritikk av Jesu lære.
I 1979 ble professor Inge Lønning, redaktør av tidsskriftet Kirke og kultur, oppfordret av en styreleder i Human-Etisk Forbund til å gi en omtale av Edwiens bok Dogmet om Jesus. Boken var da kommet i tredje opplag og redaktøren var en av de teologiprofessorer som hadde sagt seg forpliktet til – men unnlot – å svare på Edwiens utfordring i hans «Memorandum til de teologiske fakulteter». Boken er en inngående kritisk analyse av de postulater Edwien etterlyser den historiske begrunnelse for i sitt memo fra 1962 til de teologiske lærere. Lønning avslo å følge oppfordringen om å gi en omtale både av dette skriftet og av boken om temaet.
== Jesus i menneskets evolusjons- og idéhistorie ==
Den første av Edwiens to viktigste bøker er Idékampen i det bibelske gudsbildet. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys (1958). Dens hovedbudskap var og er en påvisning av at kirkens hovedperson var en sønn av mennesker og ikke av noen gud, og at det betyr at han har hentet sine religiøse, teologiske, eskatologiske, apokalyptiske og i like høy grad etiske - ideer og forestillinger fra sin jordiske samtids religioner og kulturer. De stammer ikke fra noen slags guddommelig åpenbaring som han selv alene var mottaker av. Både det positive og det negative tankegodset i «evangeliene» har sitt grunnlag og opphav i hans eget folks og dets nabofolks kulturelle, religiøse og politiske historie.I bokens forord presiserer forfatteren at hans hensikt er å gi sitt bidrag til en konsekvent «avmytologisering» og «avdogmatisering» av den bibelske skriftsamlings «kerygma» (budskap), og slik forsøke å «klargjøre de uttrykk det gir for evolusjonære idékonflikter og åndsbrytninger». Han vil sette Jesus inn i den idéhistoriske sammenheng som kan påvises i den israelittisk-jødiske religionsutvikling.Gjennom årene har Edwien kommet med en rekke kontroversielle uttalelser, blant annet ved å gi de kristne kirker den direkte skyld for Europas antisemittisme, og en indirekte skyld i både holocaust og den kalde krigen. Den kirkelige kristendoms militante teologi og eskatologi har ifølge Edwien gjort kristne europeere til verdenshistoriens verste militarister.Edwien har forfattet det mindre kjente diktet «Din eneste jord, menneske», der han kritiserer menneskenes dårlige behandling av hverandre og jorden de har fått. Det er en kritikk av den kristne troen på «en ny jord» etter dommedag. I diktet skinner det gjennom, som flere steder i Edwiens forfatterskap, at han er åpen for at livet på jorden har sitt opphav i en skapende kraft og en åndelig dimensjon. På grunn av dette er det ikke riktig å plassere Edwien ved siden av de siste årenes strengt ateistiske religionskritikere, som for eksempel Richard Dawkins.Edwien var ufrivillig inndøpt medlem av Den norske kirke, medlem av Human-Etisk Forbund og æresmedlem av Det norske Hedningsamfunn.Andreas Edwiens forfatterskap ble i sin tid mye omtalt, både i Norge og i utlandet. Dette har endret seg siden midten av 1960-årene. Da hans bok Dogmet om Jesus. Om Jesu feilaktige verdensbilde som grunnlag for hans uholdbare dualisme, og for illusjonen om hans oppstandelse (1965) utkom i 5. opplag 1995, skrev Vårt Land at boken i teologiske kretser var blitt møtt med «tretti års velfortjent taushet». Førsteutgaven av boken var gjenstand for en besynderlig anmeldelse i Dagbladet, og om denne anmeldelsen i Dagbladet har Jens Bjørneboe skrevet en interessant kommentar i boken Vi som elsket Amerika.
== Bibliografi ==
1995 Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser (5. opplag)
Andreas Edwien (1986). Er kristendommen en fare for verdensfreden?. Oslo: Distribusjon for bokhandelen: Forlagsentralen. ISBN 8290269021.
1981 Streiftog i «liberal» teologi fra Marcion til Jervell (Tidsskriftet Humanist nr. 4 – 5, s. 12 – 56)
1979 Jesus i konflikt med menneskerettighetene
Andreas Edwien (1970). Dogmet om Jesus: hvor mannen fra Nazareth tok feil. Oslo: Pax. ISBN 8253009526.
Andreas Edwien (1965). Dogmet om Jesus: om Jesu feilaktige verdensbilde som grunnlag for hans uholdbare dualisme og for illusjonen om hans oppstandelse. Oslo: Pax.
1962 Memorandum til de teologiske fakulteter Andreas Edwien (1962). «Memorandum til de teologiske fakulteter». Oslo.
Andreas Edwien (1958). Idékampen i det bibelske gudsbilde: Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys. Oslo: I hovedkommisjon hos Tanum.
1951 Kristendom og åndskrise, av Johannes André (psevdonym for A. E.)
Andreas Edwien (1949). Ut av mørket: et oppgjør med kristendommens dogmer : på religiøs-etisk grunn. Oslo: Høvik forl.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
edwien.no nettsted med Edwiens tekster, publisert av Stiftelsen Religionskritikk for Fred
fritanke.no Andreas Edwien 1921–2015 En ensom kjempe nekrolog skrevet av Dagfinn Eckhoff
Minneord av Grete Ullestad | Andreas Edwien (født 11. mars 1921, død 14. | 7,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ylih%C3%A4rm%C3%A4 | 2023-02-04 | Ylihärmä | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Kommuner i Västra Finlands län', 'Kategori:Sider med kart'] | Ylihärmä er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009, sammen med kommunene Alahärmä og Kortesjärvi, slått sammen med Kauhava kommune. | Ylihärmä er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009, sammen med kommunene Alahärmä og Kortesjärvi, slått sammen med Kauhava kommune. | Ylihärmä er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. | 7,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_voix | 2023-02-04 | La voix | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bidrag til Melodifestivalen', 'Kategori:Sanger fra 2009', 'Kategori:Svenske sanger', 'Kategori:Sveriges bidrag i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Vinnere av Melodifestivalen'] | «La voix» (norsk oversettelse: stemmen) er en svensk operapopsang fra 2009 som er skrevet av Fredrik Kempe og operasangeren Malena Ernman. Versene i sangen er på engelsk, mens refrengene er på fransk. Tittelen er også fransk. Sangen vant svenske Melodifestivalen 2009 og var Sveriges bidrag i Eurovision Song Contest 2009. Der endte «La voix» som nummer 21 av 25 i finalen – Sveriges dårligste plassering på 17 år.
| «La voix» (norsk oversettelse: stemmen) er en svensk operapopsang fra 2009 som er skrevet av Fredrik Kempe og operasangeren Malena Ernman. Versene i sangen er på engelsk, mens refrengene er på fransk. Tittelen er også fransk. Sangen vant svenske Melodifestivalen 2009 og var Sveriges bidrag i Eurovision Song Contest 2009. Der endte «La voix» som nummer 21 av 25 i finalen – Sveriges dårligste plassering på 17 år.
== Bakgrunn ==
Låten er komponert av Fredrik Kempe, og han skrev den svenske teksten, mens Malena Ernman skrev den franske delen. Kempe levert en rekke bidrag til svenske Melodifestivalen og hadde vunnet konkurransen året før med «Hero», fremført av Charlotte Perrelli. Denne gangen hadde Kempe fått med seg den svenske mezzosopranen Malena Ernman til å fremføre den i Melodifestivalen 2009.
Sangen deltok i delfinale nummer fire i Malmö lørdag 28. februar 2009. Der vant den og kvalifiserte seg til finalen i Globen i Stockholm 14. mars 2009. Sangen var det ellevte og siste bidraget ut på scenen, og etter juryavstemningen lå den helt nede på en åttendeplass. Hun var imidlertid favoritt hos seerne og knep seieren hårfint foran Caroline af Ugglas og «Snälla, snälla», og den fremtidige vinneren av Eurovision Song Contest 2015 Måns Zelmerlöw. Dermed ble «La voix» Sveriges bidrag i Eurovision Song Contest 2009 i Moskva i Russland.I Moskva deltok Sverige i den første semifinalen tirsdag 12. mai, der den endte på en fjerdeplass. Sangen kvalifiserte seg til finalen lørdag 16. mai, der den var det fjerde bidraget ut på scenen av 25 deltakere. I finalen fikk «La voix» bare 33 poeng og endte som nummer 21 av 25. Dette er et av Sveriges dårligste resultater i en finale siden debuten i 1958.
== Utgivelse ==
«La voix» ble gitt ut på CD-singel og via digital nedlastning av plateselskapet Roxy Recordings 5. mars 2009.
=== Sporliste ===
=== Bidragsytere ===
Medvirkende musikere på singelen:
Støttevokal – Anna Nordell, Jennie Eriksson, Karin Kjellgren, Ulrika Skarby
Miksing – Elof Loelv
Produksjon og innspilling – Elof Loelv, Kim Wennerström
Låtskrivere – Fredrik Kempe (tekst og melodi), Malena Ernman (fransk tekst)
Vokal – Malena Ernman
Strykere – Erik Arvinder
Øvrige instrumenter – Elof Loelv, Kim Wennerström
== Listeplasseringer ==
«La voix» nådde en andreplass på den svenske singellisten, førsteplass på Svensktoppen og en sjetteplass SR P3s Trackslistan. Sangen nådde også norske VG-lista i én uke.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sverige i Eurovision Song Contest 2009 | |låtskriver= Fredrik Kempe og Malena Ernman | 7,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kortesj%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Kortesjärvi | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Södra Österbottens geografi', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kortesjärvi er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009, sammen med kommunene Alahärmä og Ylihärmä, sammenslått med Kauhava kommune. | Kortesjärvi er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009, sammen med kommunene Alahärmä og Ylihärmä, sammenslått med Kauhava kommune. | Kortesjärvi er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. | 7,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alioth | 2023-02-04 | Alioth | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spektralklasse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med variabelklasse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med vismag v forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten variabelklasse i infoboks med variabelklasse på Wikidata', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Hovedseriestjerner klasse A', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Alioth (ε UMa / ε Ursae Majoris / Epsilon Ursae Majoris) er den sterkeste stjernen i stjernebildet Store bjørn (til tross for at bayernavnet bare er «epsilon»), og med størrelsesklasse 1,76 er den den 31. sterkeste stjernen på himmelen.
Den er den stjernen i bjørnens hale som er nærmest kroppen, og er derfor også stjernen i draget i Karlsvognen som er nærmest vognen. Historisk ble stjernen ofte brukt i astronomisk navigasjon i skipsfarten, fordi den er en av de 57 stjernene som er listet opp i nautiske almanakker.
Ifølge Hipparcos er Alioth 81 lysår (25 parsec) fra jorden.
| Alioth (ε UMa / ε Ursae Majoris / Epsilon Ursae Majoris) er den sterkeste stjernen i stjernebildet Store bjørn (til tross for at bayernavnet bare er «epsilon»), og med størrelsesklasse 1,76 er den den 31. sterkeste stjernen på himmelen.
Den er den stjernen i bjørnens hale som er nærmest kroppen, og er derfor også stjernen i draget i Karlsvognen som er nærmest vognen. Historisk ble stjernen ofte brukt i astronomisk navigasjon i skipsfarten, fordi den er en av de 57 stjernene som er listet opp i nautiske almanakker.
Ifølge Hipparcos er Alioth 81 lysår (25 parsec) fra jorden.
== Referanser == | Alioth (ε UMa / ε Ursae Majoris / Epsilon Ursae Majoris) er den sterkeste stjernen i stjernebildet Store bjørn (til tross for at bayernavnet bare er «epsilon»), og med størrelsesklasse 1,76 er den den 31. sterkeste stjernen på himmelen. | 7,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C4%93rze | 2023-02-04 | Bērze | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2009', 'Kategori:Latvias kommuner', 'Kategori:Sider med kart'] | Bērze (latvisk: Bērzes pagasts) var en kommune nordøst i det tidligere Dobeles fylke i Latvia. Fra 2009 er Bērze en del av Dobele kommune.
Bērze grenser til Jelgava, Līvbērze, Glūdas, Dobele, Jaunbērzes og Krimūnu. Administrasjonssenteret er Šķibe.
Byer – Bērze, Miltiņu, Šķibe
Elver – Ālava, Bērze, Gaurata, Pienava.
| Bērze (latvisk: Bērzes pagasts) var en kommune nordøst i det tidligere Dobeles fylke i Latvia. Fra 2009 er Bērze en del av Dobele kommune.
Bērze grenser til Jelgava, Līvbērze, Glūdas, Dobele, Jaunbērzes og Krimūnu. Administrasjonssenteret er Šķibe.
Byer – Bērze, Miltiņu, Šķibe
Elver – Ālava, Bērze, Gaurata, Pienava.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bērze kommunes hjemmeside | Bērze (latvisk: Bērzes pagasts) var en kommune nordøst i det tidligere Dobeles fylke] i [[Latvia. Fra 2009 er Bērze en del av Dobele kommune. | 7,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5jakkene | 2023-02-04 | Blåjakkene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske tegneserier', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-06', 'Kategori:Tegneseriestubber'] | Blåjakkene (fransk: Les Tuniques Bleues, nederlandsk: De Blauwbloezener) en belgisk tegneserie skapt av tegneren Louis Salvérius og manusforfatteren Raoul Cauvin i 1968. Salvérius døde i 1972 og Willy Lambil overtok jobben med å tegne serien.
Handlingen i serien er lagt til den amerikanske borgerkrigen. Tegneserien følger en sersjant fra nordstatshæren og hans følge, en korporal.
| Blåjakkene (fransk: Les Tuniques Bleues, nederlandsk: De Blauwbloezener) en belgisk tegneserie skapt av tegneren Louis Salvérius og manusforfatteren Raoul Cauvin i 1968. Salvérius døde i 1972 og Willy Lambil overtok jobben med å tegne serien.
Handlingen i serien er lagt til den amerikanske borgerkrigen. Tegneserien følger en sersjant fra nordstatshæren og hans følge, en korporal.
== Album utgitt i Norge ==
=== Trumf-serien ===
Farlig transportVanntett plan
=== Blåjakkene pocket, 1. serie ===
Fangeleiren i Robertsonville
Blåjakkene går i vannet
=== Blåjakkene pocket, 2. serie ===
Desertørene
Outlaw
=== Blåjakkene ===
== Eksterne lenker ==
Blåjakkene Minetegneserier.no
Blårockarna Seriewikin (på svensk)
Blåfrakkerne Comicwiki (på dansk) | Blåjakkene (fransk: Les Tuniques Bleues, nederlandsk: De Blauwbloezener) en belgisk tegneserie skapt av tegneren Louis Salvérius og manusforfatteren Raoul Cauvin i 1968. Salvérius døde i 1972 og Willy Lambil overtok jobben med å tegne serien. | 7,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sankta_Annas_orden | 2023-02-04 | Sankta Annas orden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sankta Annas orden', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1735'] | Sankta Annas orden (russiske: Орден Святой Анны) var en russisk orden. Den ble opprinnelig stiftet i 1735 av hertug Carl Frederik av Slesvig-Holsten-Gottorp til minne om ektefellen, storhertuginne Anna Petrovna av huset Romanov. Ordenen er oppkalt etter Sankta Anna, jomfru Marias mor. Da hertug Peter av Slesvig-Holsten-Gottorp ble russisk keiser kom ordenen til Russland.
Under Paul I av Russland ble ordenen i 1797 omgjort til en del av det russiske ordensvesen. Sankta Annas orden rangerte som nummer sju i hierarkiet, bak Den hvite ørns orden, men foran Sankt Stanislaus-ordenen. Ordenen ble tildelt så lenge Russland var et monarki og ble avskaffet etter revolusjonen i 1917. Etter dette fortsatte tildeling innen Huset Romanov.
| Sankta Annas orden (russiske: Орден Святой Анны) var en russisk orden. Den ble opprinnelig stiftet i 1735 av hertug Carl Frederik av Slesvig-Holsten-Gottorp til minne om ektefellen, storhertuginne Anna Petrovna av huset Romanov. Ordenen er oppkalt etter Sankta Anna, jomfru Marias mor. Da hertug Peter av Slesvig-Holsten-Gottorp ble russisk keiser kom ordenen til Russland.
Under Paul I av Russland ble ordenen i 1797 omgjort til en del av det russiske ordensvesen. Sankta Annas orden rangerte som nummer sju i hierarkiet, bak Den hvite ørns orden, men foran Sankt Stanislaus-ordenen. Ordenen ble tildelt så lenge Russland var et monarki og ble avskaffet etter revolusjonen i 1917. Etter dette fortsatte tildeling innen Huset Romanov.
== Inndeling ==
Ved innstiftelsen hadde ordenen en klasse. Da ordenen ble inkorporert i Russlands ordensvesen i 1797 fikk Sankta Annas orden tre klasser. I 1815 kom en fjerde klasse til. Ordenene ble benevnt ved tall, der 1. klasse var den fornemste.
I tilknytning til Sankta Annas orden fantes også en medalje som ble tildelt befal og mannskaper for ti års plettfri tjeneste.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Sankta Annas orden besto av et rødemaljert kors med armer som smalner inn mot korsmidten. Mellom korsarmene er det plassert bladverk. Midtmedaljongen bærer en avbildning av Sankta Anna stående i et landskap som representerer Det hellige land. I tilfeller da ordenen ble tildelt ikke-kristne, ble bildet av Sankta Anna erstattet av den keiserlige dobbeltørnen. Baksiden bærer bokstavene «AJPF», som står for ordenens motto «AMANTIBUS JUSTITIAM PIETATEM FIDEM» («til dem som elsker rettferdighet, fromhet og tro») og også «Anna Imperatoris Petri Filia» («Anne, datter av keiser Peter»). Ordensstjernen har åtte tagger og er av sølv. Midtmedaljongen bærer her et rødt kors på gull og er omgitt av kanter i sølv og rød emalje. På den røde borden er den en innskrift med en forkortet utgave av ordenens motto og to engler som holder en krone. Korslagte sverd ble lagt til ordenstegnene når ordenen ble tildelt for militære fortjenester.
Ordensbåndet var rødt med smale gule striper.
== Tildeling ==
Sankta Annas orden ble tildelt i forholdsvis stort antall. Utnevnelse til ordenen medførte opprinnelig arvelig adelskap. Fra 1845 medførte utnevnelse til ordenens tre laveste klasser livsvarig adelskap for mottageren. Ordenen ble også tildelt utlendinger.
== Norske innehavere ==
Kong Haakon var innehaver av Sankta Annas orden. Også flere andre nordmenn ble hedret med ordenen, blant dem Christian Michelsen, Jørgen Løvland, Carl Andreas Fougstad, Jørgen Herman Vogt og Otto Sverdrup.
== Kilder ==
Michael Medvedev: «Imperial Order of Saint Anne» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 720–722.
Ulla Tillander-Godenheim: The Russian Imperial Award System, 1894-1917, Helsingfors: Vammalan Kirjapaino, 2005. | Sankta Annas orden (russiske: Орден Святой Анны) var en russisk orden. Den ble opprinnelig stiftet i 1735 av hertug Carl Frederik av Slesvig-Holsten-Gottorp til minne om ektefellen, storhertuginne Anna Petrovna av huset Romanov. | 7,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ylistaro | 2023-02-04 | Ylistaro | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Kommuner i Västra Finlands län', 'Kategori:Sider med kart'] | Ylistaro er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009, sammen med kommunen Nurmo, slått sammen med Seinäjoki kommune. | Ylistaro er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009, sammen med kommunen Nurmo, slått sammen med Seinäjoki kommune. | Ylistaro er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. | 7,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nurmo | 2023-02-04 | Nurmo | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Kommuner i Västra Finlands län', 'Kategori:Sider med kart'] | Nurmo er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009, sammen med kommunen Ylistaro, slått sammen med Seinäjoki kommune.
| Nurmo er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009, sammen med kommunen Ylistaro, slått sammen med Seinäjoki kommune.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nurmo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nurmo er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. | 7,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hipparcos | 2023-02-04 | Hipparcos | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Astrometri', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Romteleskop', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-07'] | For den greske astronomen, se Hipparkhos.
Hipparcos (et akronym for High Precision Parallax Collecting Satellite) var en satellitt skutt opp av Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) i 1989; den var i tjeneste mellom 1989 og 1993. Den var det første romeksperimentet viet til astrometri, den nøyaktige målingen av stjerneposisjoner, parallakser og egenbevegelser. Hipparcos Catalogue, en høypresisjons-katalog over mer enn 100 000 stjerner, ble publisert i 1997. Katalogen Tycho Catalogue, med lavere presisjon, over mer enn en million stjerner ble publisert på samme tid, mens den forbedrede Tycho-2 Catalogue over 2,5 millioner stjerner ble publisert i 2000. | For den greske astronomen, se Hipparkhos.
Hipparcos (et akronym for High Precision Parallax Collecting Satellite) var en satellitt skutt opp av Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) i 1989; den var i tjeneste mellom 1989 og 1993. Den var det første romeksperimentet viet til astrometri, den nøyaktige målingen av stjerneposisjoner, parallakser og egenbevegelser. Hipparcos Catalogue, en høypresisjons-katalog over mer enn 100 000 stjerner, ble publisert i 1997. Katalogen Tycho Catalogue, med lavere presisjon, over mer enn en million stjerner ble publisert på samme tid, mens den forbedrede Tycho-2 Catalogue over 2,5 millioner stjerner ble publisert i 2000. | Hipparcos (et akronym for High Precision Parallax Collecting Satellite) var en satellitt skutt opp av Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) i 1989; den var i tjeneste mellom 1989 og 1993. Den var det første romeksperimentet viet til astrometri, den nøyaktige målingen av stjerneposisjoner, parallakser og egenbevegelser. | 7,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lehtim%C3%A4ki | 2023-02-04 | Lehtimäki | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Södra Österbottens geografi', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Lehtimäki er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009 slått sammen med Alajärvi kommune. | Lehtimäki er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. januar 2009 slått sammen med Alajärvi kommune. | Lehtimäki er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen ble den 1. | 7,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soini | 2023-02-04 | Soini | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Soini er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 2 500 innbyggere og et areal på 572,68 km² hvorav 20,01 km² er vann. Soini er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Alajärvi, Karstula, Kyyjärvi, Saarijärvi og Etseri. | Soini er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 2 500 innbyggere og et areal på 572,68 km² hvorav 20,01 km² er vann. Soini er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Alajärvi, Karstula, Kyyjärvi, Saarijärvi og Etseri. | Soini er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 2 500 innbyggere og et areal på 572,68 km² hvorav 20,01 km² er vann. | 7,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alaj%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Alajärvi | ['Kategori:1869 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1869', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Alajärvi er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen 1. januar 2009 med Lehtimäki kommune, cirka 10 600 innbyggere og et areal på 1 056,76 km² hvorav 48,02 km² er vann. Alajärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Vindala, Lappajärvi, Lappo, Kuortane, Alavo, Etseri, Soini, Kyyjärvi og Perho.
| Alajärvi er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen 1. januar 2009 med Lehtimäki kommune, cirka 10 600 innbyggere og et areal på 1 056,76 km² hvorav 48,02 km² er vann. Alajärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Vindala, Lappajärvi, Lappo, Kuortane, Alavo, Etseri, Soini, Kyyjärvi og Perho.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Alajärvi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Alajärvi er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen 1. | 7,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heorot | 2023-02-04 | Heorot | ['Kategori:Angelsakserne', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Episk litteratur', 'Kategori:Folkeminne'] | Heorot (uttales /hay oh roht/) (eller Heort) er en mjødhall beskrevet i det angelsaksiske diktet Beowulf som «den fremste av haller under himmelen». Det tjente som en palass for kong Hroðgar (Roar Halvdansson), en legendarisk dansk konge på 500-tallet. Heorot betyr «Hjortehallen». Helten Beowulf fra Geatland (Gøtaland) forsvarte den kongelige hallen og dens beboerne fra det demoniske uhyret Grendel.
| Heorot (uttales /hay oh roht/) (eller Heort) er en mjødhall beskrevet i det angelsaksiske diktet Beowulf som «den fremste av haller under himmelen». Det tjente som en palass for kong Hroðgar (Roar Halvdansson), en legendarisk dansk konge på 500-tallet. Heorot betyr «Hjortehallen». Helten Beowulf fra Geatland (Gøtaland) forsvarte den kongelige hallen og dens beboerne fra det demoniske uhyret Grendel.
== Symbolrik ==
Hallen var stor nok til at Hroðgar vise kunne overrekke Beowulf en gave som besto av åtte hester, hver med hodeplagg av gullplater, inne i selve hallen. Hallen fungerte både som regjeringssete og som en bolig for kongens thaner (krigere). Heorot symboliserte den menneskelige sivilisasjon og kultur foruten makten til de danske kongene, i alt vesentlig alle de gode ting i Beowulfs verden. Dets glans, varme og glede sto i kontrast til mørket til sumpvannene bebodd av Grendel.«Heorot, er fremtredende i den første halvdelen av diktet og er grunnleggende for dets struktur. Betydningsfullt ettersom det er «litterært» en struktur som gir trygghet og fellesskap for danene; Heorot er også en metaforisk struktur som er rik med betydninger og muligheter for fortolkninger. En nærlesning av diktet avslører at Heorot er, i tillegg til å være vesentlig for fortellingens handling, det sentrale element i de medvirkende kulturelle og åndelige metaforer.».Den ukjente forfatteren eller nedskriveren av Beowulf priser Heorot som følgende:
== Heorots lokalisering ==
Middelalderens skribenter som Saxo Grammaticus og Sven Aggesen skrev at landsbyen Lejre i nærheten av Roskilde var høvdingsetet til Roar Halvdanssons (Hroðgar) Skjoldingeætten (kalt «Scylding» i diktet). Levningene av et stort bygningskompleks ble avdekket sørvest for Lejre i 1986–1988 ledet av Tom Christensen fra Roskilde Museum. Trevare fra fundamentet ble undersøkt med metoden karbondatering og datert til rundt år 880. Det ble senere funnet ut at denne bygningen var bygget over en eldre hall som har blitt datert til rundt år 680. I årene 2004–2005 utgravde Christensen og hans mannskap en tredje hall som var lokalisert rett nord for de andre to bygningene. Denne hallen var bygget på midten av 500-tallet, noe som tilsvarer den perioden som Beowulf utspiller seg i. Alle disse tre danske hallene var omtrent 50 meter langHeorot var øyensynlig en praktfull hall og 50 meter er unektelig en stor hall, men blir likevel puslete i forhold til det norske høvdingsetet på Borg i Lofoten. Den var på rundt 86 meter lang og er et vitnesbyrd til de praktbygninger som den nordiske middelalderen var i stand til å reise.I norrøne kilder tilsvarer Heorot til «Leidargard» (Hleiðargarðr), kong Rolf Krakes hall som er nevnt i Rolf Krakes saga og er lokalisert i Lejre.
En annen og mindre teori plasserer Heorot på den daværende øya Harty, i dag en del av øya Sheppey utenfor kysten av Kent i England, 62 km øst for det sentrale London. Flere stedsnavn og arkeologiske trekk i nærheten har blitt trukket fram som argumenter som tilsvarer lokaliteter eller referanser i diktet.
== I moderne populærkultur ==
Beowulf-filmen fra 2007, regissert av Robert Zemeckis, avbildet Heorot som et sted for hedonistiske utsvevelser og foreslår at dette var kilden til uhyret Grendels raseri.
I romanen Grendel (1971) av John Gardner ble Heorot referert til som «Hart» (hjort av hankjønn).
Heorot er navnet på novelle av Jim Butcher som er utgitt i antologien My Big Fat Supernatural Honeymoon
Heorot-bokseriene av Steven Barnes, Jerry Pournelle og Larry Niven har fått navnet etter hallen og inneholder følgende bøker
The Legacy of Heorot (1987)
Beowulf's Children (1995). Utgitt som The Dragons of Heorot (1995) i Storbritannia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Baldwin, Stanley P., & Skill, Elaine Strong: CliffsNotes on Beowulf. Cliffnotes, 2006.
Kiernan, Kevin, Guide to Electronic Beowulf, 2003. | Heorot (uttales /hay oh roht/) (eller Heort)Henrik Rytter kalte hallen Heort i sin oversettelse av Beowulf til nynorsk. (Beowulf, Det Norske Samlaget, 1929) er en mjødhall beskrevet i det angelsaksiske diktet Beowulf som «den fremste av haller under himmelen». | 7,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigrun_V%C3%A5geng | 2023-02-04 | Sigrun Vågeng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske foreningspersoner', 'Kategori:Personer fra Kristiansund kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn'] | Sigrun Elisabeth Vågeng (født 29. oktober 1950 i Kristiansund) er en norsk tidligere funksjonær og embetskvinne. Hun var fra 2015 til 2020 Norges arbeids- og velferdsdirektør, og var dermed leder for den statlige Arbeids- og velferdsetaten (herunder Arbeids- og velferdsdirektoratet) og den felles statlig-kommunale Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV). Hun kom under sterk kritikk i Trygdeskandalen i 2019–2020, og som følge av dette trakk hun seg i 2020 fra stillingen, før åremålsperiodens utløp.Hun var administrerende direktør i KS til 2013, da hun sluttet etter en konflikt med styreleder Gunn Marit Helgesen. Etter dette var hun daglig leder i Statens institutt for forbruksforskning til hun ble utnevnt til arbeids- og velferdsdirektør.
| Sigrun Elisabeth Vågeng (født 29. oktober 1950 i Kristiansund) er en norsk tidligere funksjonær og embetskvinne. Hun var fra 2015 til 2020 Norges arbeids- og velferdsdirektør, og var dermed leder for den statlige Arbeids- og velferdsetaten (herunder Arbeids- og velferdsdirektoratet) og den felles statlig-kommunale Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV). Hun kom under sterk kritikk i Trygdeskandalen i 2019–2020, og som følge av dette trakk hun seg i 2020 fra stillingen, før åremålsperiodens utløp.Hun var administrerende direktør i KS til 2013, da hun sluttet etter en konflikt med styreleder Gunn Marit Helgesen. Etter dette var hun daglig leder i Statens institutt for forbruksforskning til hun ble utnevnt til arbeids- og velferdsdirektør.
== Utdannelse ==
Vågeng er utdannet cand.mag. i 1975 med grunnfag i fransk, engelsk og statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Hun tok i 2001 også videreutdannelse i form av Master of business administration i strategisk ledelse fra NHH Executive, et kurstilbud for voksne arbeidstagere som har en samarbeidsavtale med Norges handelshøyskole. Hun har også kurs i personaladministrasjon og organisasjonsutvikling fra Handelshøyskolen BI.
== Karriere ==
Vågeng var fra 1980 til 1990 personalsjef på Grand Hotel i Oslo. Hun var direktør i Norsk hotell- og restaurantforbund fra 1990 til 1994. Fra 1994 til 2001 arbeidet hun i Prosessindustriens Landsforening, først som leder for Kompetansesenteret og siden som leder for arbeidsgiveravdelingen i denne organisasjonen. Fra 2001 til 2009 ledet hun avdelingen for arbeidslivspolitikk i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
Vågeng var administrerende direktør i KS fra 2009 til 2013. Hun gikk av med umiddelbar virkning 14. oktober 2013 som følge av en langvarig konflikt med styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen. Hun var daglig leder i Statens institutt for forbruksforskning fra 2013 til 2015.
Fra mars 2014 til mars 2015 ledet hun et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan Nav-organisasjonen kunne forbedres.
=== Arbeids- og velferdsdirektør ===
Vågeng ble utnevnt til arbeids- og velferdsdirektør av regjeringen Solberg ved arbeidsminister Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) den 18. september 2015. Eriksson hadde da havnet i konflikt med både den forrige arbeids- og velferdsdirektøren Joakim Lystad, som var utnevnt av den forrige rødgrønne regjeringen, og med sitt eget embetsverk i departementet, og måtte selv forlate regjeringen få måneder senere blant annet som følge av en «ekstremt dårlig tone» med sitt embetsverk. Eriksson gav Vågeng en årslønn på 1,85 millioner kroner, rundt en halv million mer enn forgjengeren.
=== Trygdeskandalen ===
Hun var leder av NAV under Trygdeskandalen 2019–2020, da Trygderetten påpekte at folketrygdlovens krav om å oppholde seg i Norge dersom en var mottaker av enkelte ytelser fra NAV var i strid med EØS-avtalen. Som følge av dette kom hun under sterk kritikk og det kom sterke krav blant annet fra stortingspolitikere om at hun måtte gå av. Det kom frem at NAV hadde hatt kunnskap om Trygdeskandalen siden februar 2019, uten å informere departementet før i august samme år. Robert Erikssons etterfølger som arbeids- og sosialminister, Anniken Hauglie (H), ville som følge av dette ikke svare på om hun hadde tillit til Vågeng.Som følge av saken trakk Vågeng seg i 2020 fra stillingen, før åremålsperiodens utløp og før hun opprinnelig skulle gå av; på det tidspunktet hadde Fremskrittspartiet forlatt regjeringen. Fra 2020 er Vågeng pensjonist.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hun deler ut 14.000 kroner - i sekundet», artikkel i Aftenposten 12. desember 2015
Portrettintervju Magma 3/2016 | Sigrun Elisabeth Vågeng (født 29. oktober 1950 i Kristiansund) er en norsk tidligere funksjonær og embetskvinne. | 7,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannforgiftning | 2023-02-04 | Vannforgiftning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinske symptomer', 'Kategori:Vann'] | Vannforgiftning eller hjerneødem er en tilstand der kroppen, på grunn av overdrevent inntak av vann, får en underbalanse av viktige stoffer; særlig elektrolytter, magnesium og kalsium.
Det har vært tilfeller der idrettsutøvere har kollapset og besvimt på grunn av vannforgiftning, og noen få tilfeller med dødelig utgang.
| Vannforgiftning eller hjerneødem er en tilstand der kroppen, på grunn av overdrevent inntak av vann, får en underbalanse av viktige stoffer; særlig elektrolytter, magnesium og kalsium.
Det har vært tilfeller der idrettsutøvere har kollapset og besvimt på grunn av vannforgiftning, og noen få tilfeller med dødelig utgang.
== Referanser == | Vannforgiftning eller hjerneødemAftenposten.no – Livsfarlig med mye vann er en tilstand der kroppen, på grunn av overdrevent inntak av vann, får en underbalanse av viktige stoffer; særlig elektrolytter, magnesium og kalsium. | 7,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lappaj%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Lappajärvi | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lappajärvi er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 3 500 innbyggere og et areal på 523,23 km² hvorav 139,30 km² er vann. Lappajärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Vindala, Alajärvi, Lappo, Kauhava, Evijärvi og Vetil.
| Lappajärvi er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 3 500 innbyggere og et areal på 523,23 km² hvorav 139,30 km² er vann. Lappajärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Vindala, Alajärvi, Lappo, Kauhava, Evijärvi og Vetil.
== Vennskapsbyer ==
Kramfors, Sverige 1962
Pudozj, Russland 1992
Springstille, Tyskland, 1999
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lappajärvi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Lappajärvi er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 3 500 innbyggere og et areal på 523,23 km² hvorav 139,30 km² er vann. | 7,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smart_(sigarett) | 2023-02-04 | Smart (sigarett) | ['Kategori:Sigarettmerker'] | Smart er en lavpris sigarett som kom på det norske markedet i 2009. Variantene i Norge er Blue og Red som selges i 18-pakninger.
I Finland finnes Smart også som 20 og 28 pakninger, der det forøvrig også er en mentholvariant.
Imperial Tobacco driver med salg og distribusjon av Smart i Norge.
| Smart er en lavpris sigarett som kom på det norske markedet i 2009. Variantene i Norge er Blue og Red som selges i 18-pakninger.
I Finland finnes Smart også som 20 og 28 pakninger, der det forøvrig også er en mentholvariant.
Imperial Tobacco driver med salg og distribusjon av Smart i Norge.
== Eksterne lenker ==
Imperial Tobacco | Smart er en lavpris sigarett som kom på det norske markedet i 2009. Variantene i Norge er Blue og Red som selges i 18-pakninger. | 7,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evij%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Evijärvi | ['Kategori:1867 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1867', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider med kart'] | Evijärvi er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 2 800 innbyggere og et areal på 390,96 km² hvorav 36,24 km² er vann. Evijärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kauhava, Kronoby, Lappajärvi, Pedersöre og Vetil.
| Evijärvi er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 2 800 innbyggere og et areal på 390,96 km² hvorav 36,24 km² er vann. Evijärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kauhava, Kronoby, Lappajärvi, Pedersöre og Vetil.
== Vennskapsbyer ==
Örnsköldsvik, Sverige
Pudozj, Russland
Vändra, Estland, 1990
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Evijärvi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Evijärvi er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 2 800 innbyggere og et areal på 390,96 km² hvorav 36,24 km² er vann. | 7,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konnevesi | 2023-02-04 | Konnevesi | ['Kategori:1922 i Finland', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1922', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Konnevesi er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 2 980 innbyggere og et areal på 680,96 km². Konnevesi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Äänekoski, Laukas, Hankasalmi, Rautalampi og Vesanto.
| Konnevesi er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 2 980 innbyggere og et areal på 680,96 km². Konnevesi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Äänekoski, Laukas, Hankasalmi, Rautalampi og Vesanto.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Konnevesi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Konnevesi er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 2 980 innbyggere og et areal på 680,96 km². | 7,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestfoldmuseene | 2023-02-04 | Vestfoldmuseene | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Arkiver i Norge', 'Kategori:Artikler hvor plassering mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Fylkesmuseer', 'Kategori:Kultur i Sandefjord', 'Kategori:Museer etablert i 2009', 'Kategori:Museer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Norske interkommunale selskaper', 'Kategori:Sider med kart'] | Vestfoldmuseene IKS er et selskap som eies av åtte kommuner i Vestfold samt Vestfold fylkeskommune. Selskapet ble etablert i 2009 som en sammenslåing av tidligere selvstendige enheter. Denne sammenslåingen var en del av den nasjonale museumsreformen, og innebar at de kommunale og regionale museene i Vestfold, samt Vestfoldarkivet (tidligere Fylkesarkivet for Vestfold) fra juli 2009 er samlet i én enhet. Vestfoldmuseenes administrasjon er samlokalisert med Samlingsforvaltningen og Vestfoldarkivet i Sandefjord. De statlige museene i fylket samt lokale bygdetun ble ikke med i det nye konsoliderte enheten.
| Vestfoldmuseene IKS er et selskap som eies av åtte kommuner i Vestfold samt Vestfold fylkeskommune. Selskapet ble etablert i 2009 som en sammenslåing av tidligere selvstendige enheter. Denne sammenslåingen var en del av den nasjonale museumsreformen, og innebar at de kommunale og regionale museene i Vestfold, samt Vestfoldarkivet (tidligere Fylkesarkivet for Vestfold) fra juli 2009 er samlet i én enhet. Vestfoldmuseenes administrasjon er samlokalisert med Samlingsforvaltningen og Vestfoldarkivet i Sandefjord. De statlige museene i fylket samt lokale bygdetun ble ikke med i det nye konsoliderte enheten.
== Interkommunalt selskap ==
Vestfoldmuseene IKS har det overordnede faglige, strategiske og administrative ansvaret for arkivet og museene, og arbeider for å oppnå bedre tilbud til innbyggerne, faglige synergier og mer effektiv drift.
Vestfoldmuseene IKS eies av Vestfold fylkeskommune og de åtte kommunene Larvik, Sandefjord, Tønsberg, Horten, Holmestrand, Sande, Svelvik og Re.
Museets øverste organ er eierne gjennom representantskapet, og styreleder er Vidar Ullenrød.
== Museer ==
Aluminiummuseet, Holmestrand
Berger museum, mellom Sande og Svelvik
Eidsfoss Jernverksmuseum,
Haugar kunstmuseum, Tønsberg
Herregården i Larvik, Larvik
Hvalfangstmuseet, Sandefjord
Larvik Museum
Larvik Sjøfartsmuseum
Midgard vikingsenter, Borre
Munchs hus, Åsgårdstrand
Samlingsforvaltningen, fellestjeneste i Sandefjord
Slottsfjellsmuseet, Tønsberg
«Southern Actor», hvalbåt i Sandefjord
Vestfoldarkivet, Sandefjord
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vestfoldmuseene – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vestfoldmuseenes samlinger på DigitaltMuseum.no | Vestfoldmuseene IKS er et selskap som eies av åtte kommuner i Vestfold samt Vestfold fylkeskommune. Selskapet ble etablert i 2009 som en sammenslåing av tidligere selvstendige enheter. | 7,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kroatias_stjerneorden | 2023-02-04 | Kroatias stjerneorden | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kroatiske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1992'] | Kroatias stjerneorden (kroatisk: Red Danice hrvatske) er en kroatisk orden. Den ble innstiftet 4. juni 1992 av Kroatias nasjonalforsamling til belønning av innsats innen utdanning, journalistikk, publiseringsaktiviteter og annen virksomhet som fremmer det demokratiske samfunns verdier. Ordenen ble i 1995 reorganisert i sju avdelinger for ulike typer innsats innen nærmere angitte samfunnssektorer. Kroatias stjerneorden rangerer som nummer tretten i det kroatiske ordensvesenet. Ordenen tildeles av landets president.
| Kroatias stjerneorden (kroatisk: Red Danice hrvatske) er en kroatisk orden. Den ble innstiftet 4. juni 1992 av Kroatias nasjonalforsamling til belønning av innsats innen utdanning, journalistikk, publiseringsaktiviteter og annen virksomhet som fremmer det demokratiske samfunns verdier. Ordenen ble i 1995 reorganisert i sju avdelinger for ulike typer innsats innen nærmere angitte samfunnssektorer. Kroatias stjerneorden rangerer som nummer tretten i det kroatiske ordensvesenet. Ordenen tildeles av landets president.
== Avdelinger ==
Kroatias stjerneorden er inndelt i sju avdelinger, hver for innsats innen et nærmere angitt felt. Avdelingene er oppkalt etter en person som har utmerket seg innen de respektive felter.
De sju avdelingene og feltene som belønnes er:
Kroatias stjerneorden med bilde av Marko Marulić (Red Danice hrvatske s likom Marka Marulića), kultur.
Kroatias stjerneorden med bilde av Blaž Lorković (Red Danice hrvatske s likom Blaža Lorkovića), økonomi.
Kroatias stjerneorden med bilde av Ruđer Bošković (Red Danice hrvatske s likom Ruđera Boškovića), vitenskap.
Kroatias stjerneorden med bilde av Nikola Tesla (Red Danice hrvatske s likom Nikole Tesle), oppfinnelser.
Kroatias stjerneorden med bilde av Franjo Bučar (Red Danice hrvatske s likom Franje Bučara), idrett.
Kroatias stjerneorden med bilde av Katarina Zrinska (Red Danice hrvatske s likom Katarine Zrinske), helse- og sosialsektoren, fremme av moralske verdier i samfunnet.
Kroatias stjerneorden med bilde av Antun Radić (Red Danice hrvatske s likom Antuna Radića), utdannelse.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Kroatias stjerneorden består av en stjerne med åtte tagger. Stjernen er i sølv. Midtmedaljongen er i gull og bærer portrettet av den person avdelingen er oppkalt etter. Baksiden bærer innskriften «REPUBLIKA HRVATSKA» innenfor en bord av flettemønster.
Ordensbåndet har tre like brede striper i rødt, hvitt og blått, fargene fra Kroatias flagg.
Båndstripen har samme farger og en gullfarget metallmedaljong med bilde av personene fra hver enkelt av ordenens avdelinger.
== Tildeling ==
Tildeling av Kroatias stjerneorden skjer etter initiativ fra presidenten eller etter innstilling fra Det statlige rådet for priser og utmerkelser. Kroatias stjerneorden kan tildeles kroatiske, såvel som andre lands statsborgere.
== Norske innehavere ==
Ørjar Øyen er hedret med Kroatias stjerneorden.
== Kilder ==
(en) «Croatia» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1061–1062.
== Eksterne lenker ==
Orders of the Republic of Croatia, Armed Forces of the Republic of Croatia.
PRAVILNIK REDA DANICE HRVATSKE, Narodne novine. | Kroatias stjerneorden (kroatisk: Red Danice hrvatske) er en kroatisk orden. Den ble innstiftet 4. | 7,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torkjell_R%C3%B8d | 2023-02-04 | Torkjell Rød | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske rockemusikere'] | Torkjell «Toschie» Rød (født 1971 i Stavanger) er en norsk illustratør og musiker.
Som sønn av en musiker prøvde Torkjell seg først som bassist, før han gikk over til å bli sanger. Musikkarrieren hans startet på begynnelsen av 1990-tallet. Da ble han vokalist i bandet Locomotive Gangbang, som vant Kronstadfestivalen i 1992. Låten deres Revolution Rhyme forble deres eneste utgivelse på plate i 1992 Deretter var han vokalist i bandet Sylvia Wane, som egenhendig ga ut singelen «I Touch Myself» I 2002 sluttet Toschie seg til hard rock-gruppen Audrey Horne. Deres første studioalbum No Hay Banda mottok Spellemannprisen 2005 innen kategorien metal. Senere har de gitt ut 5 studioalbumer til.
I 2008 var han gjestevokalist på låten From Conscious Sleep med Sahg. Et år senere var han med i det store korslaget på TV 2. Her skulle norske kjendiser danne seg kor som de skulle instruere og konkurrere mot hverandre. Toschies kor var med i 3 programmer hvor de opptrådte med låtene «Sweet Child of Mine» av Guns 'N Roses, «You Give Love A Bad Name» av Bon Jovi og «Levva Livet» av Åge Aleksandersen. De røk ut lørdag 21. mars 2009.
Toschie jobber også på tatovering og piercing-butikken Lets Buzz, hvor han begynte å jobbe i 2003. Han studerte ved Kunstskolen i Bergen og Kunsthøgskolen i Bergen, og har i mange år vært en anerkjent illustratør i Bergen. Han har gjort tegneoppdrag for assorterte tidsskrifter i Bergen, Utstilling Café Opera (tegninger 2005). Han har også laget platecovere for Emmerhoff, Sissy Wish, Royal Rooster, Audrey Horne, og Lost at Last.
Torkjell Rød har også tre døtre.
| Torkjell «Toschie» Rød (født 1971 i Stavanger) er en norsk illustratør og musiker.
Som sønn av en musiker prøvde Torkjell seg først som bassist, før han gikk over til å bli sanger. Musikkarrieren hans startet på begynnelsen av 1990-tallet. Da ble han vokalist i bandet Locomotive Gangbang, som vant Kronstadfestivalen i 1992. Låten deres Revolution Rhyme forble deres eneste utgivelse på plate i 1992 Deretter var han vokalist i bandet Sylvia Wane, som egenhendig ga ut singelen «I Touch Myself» I 2002 sluttet Toschie seg til hard rock-gruppen Audrey Horne. Deres første studioalbum No Hay Banda mottok Spellemannprisen 2005 innen kategorien metal. Senere har de gitt ut 5 studioalbumer til.
I 2008 var han gjestevokalist på låten From Conscious Sleep med Sahg. Et år senere var han med i det store korslaget på TV 2. Her skulle norske kjendiser danne seg kor som de skulle instruere og konkurrere mot hverandre. Toschies kor var med i 3 programmer hvor de opptrådte med låtene «Sweet Child of Mine» av Guns 'N Roses, «You Give Love A Bad Name» av Bon Jovi og «Levva Livet» av Åge Aleksandersen. De røk ut lørdag 21. mars 2009.
Toschie jobber også på tatovering og piercing-butikken Lets Buzz, hvor han begynte å jobbe i 2003. Han studerte ved Kunstskolen i Bergen og Kunsthøgskolen i Bergen, og har i mange år vært en anerkjent illustratør i Bergen. Han har gjort tegneoppdrag for assorterte tidsskrifter i Bergen, Utstilling Café Opera (tegninger 2005). Han har også laget platecovere for Emmerhoff, Sissy Wish, Royal Rooster, Audrey Horne, og Lost at Last.
Torkjell Rød har også tre døtre.
== Diskografi ==
=== Audrey Horne ===
Confessions & Alcohol (EP, 2005)
No Hay Banda (studioalbum, 2005)
Le Fol (studioalbum, 2007)
Audrey Horne (studioalbum, 2010)
Youngblood (studioalbum, 2013)
Pure Heavy (studioalbum, 2014)
Blackout (studioalbum 2018)
=== Locomotive Gangbang ===
1992 (Spor 7. Revolution rhyme)
=== Referanser === | | navn2 = Torkjell Rød | 7,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vindala_kommune | 2023-02-04 | Vindala kommune | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider med kart'] | Vindala (finsk: Vimpeli) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland.
Kommunen har cirka 3 300 innbyggere og et areal på 328,1 km² hvorav 36,1 km² er vann. Vindala er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Alajärvi, Lappajärvi, Vetil og Perho. | Vindala (finsk: Vimpeli) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland.
Kommunen har cirka 3 300 innbyggere og et areal på 328,1 km² hvorav 36,1 km² er vann. Vindala er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Alajärvi, Lappajärvi, Vetil og Perho. | Vindala (finsk: Vimpeli) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. | 7,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stor%C3%A5_(Finland) | 2023-02-04 | Storå (Finland) | ['Kategori:1855 i Europa', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1855', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider med kart'] | Storå (finsk: Isojoki) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 2 500 innbyggere og et areal på 647,46 km² hvorav 4,81 km² er vann. Storå er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Bötom, Kauhajoki, Honkajoki, Siikais, Sastmola og Kristinestad.
| Storå (finsk: Isojoki) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 2 500 innbyggere og et areal på 647,46 km² hvorav 4,81 km² er vann. Storå er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Bötom, Kauhajoki, Honkajoki, Siikais, Sastmola og Kristinestad.
== Vennskapsbyer ==
Ljusdal, Sverige | Storå (finsk: Isojoki) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 2 500 innbyggere og et areal på 647,46 km² hvorav 4,81 km² er vann. | 7,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6tom | 2023-02-04 | Bötom | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider med kart'] | Bötom (finsk: Karijoki) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 1 500 innbyggere og et areal på 186,55 km² hvorav 0,78 km² er vann. Bötom er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Storå, Kauhajoki, Kristinestad og Östermark.
| Bötom (finsk: Karijoki) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 1 500 innbyggere og et areal på 186,55 km² hvorav 0,78 km² er vann. Bötom er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Storå, Kauhajoki, Kristinestad og Östermark.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Karijoki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bötom (finsk: Karijoki) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 1 500 innbyggere og et areal på 186,55 km² hvorav 0,78 km² er vann. | 7,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96stermark | 2023-02-04 | Östermark | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider med kart'] | Östermark (finsk: Teuva) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 6 000 innbyggere og et areal på 555,44 km² hvorav 0,25 km² er vann. Östermark er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Bötom, Kauhajoki, Kristinestad, Kurikka og Närpes.
Östermark er et sentrum for møbelproduksjon. Det kommunale utdannelsessenteret TEAK er Nordens største innen møbelproduksjon. | Östermark (finsk: Teuva) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 6 000 innbyggere og et areal på 555,44 km² hvorav 0,25 km² er vann. Östermark er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Bötom, Kauhajoki, Kristinestad, Kurikka og Närpes.
Östermark er et sentrum for møbelproduksjon. Det kommunale utdannelsessenteret TEAK er Nordens største innen møbelproduksjon. | Östermark (finsk: Teuva) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 6 000 innbyggere og et areal på 555,44 km² hvorav 0,25 km² er vann. | 7,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Conny_Kissling | 2023-02-04 | Conny Kissling | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Freestylekjørere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Olten', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske freestylekjørere'] | Conny Kissling (født 18. juli 1961) er en sveitsisk tidligere freestyleutøver som konkurrerte i flere grener på 1980- og 1990-tallet. Hun vant i alt 106 verdenscupseiere, som da var rekord uansett idrettsgren innen FIS, og hun vant verdenscupen sammenlagt ti sesonger på rad fra 1983 til 1992. De aller fleste av seirene kom i kombinasjonsøvelsen.
| Conny Kissling (født 18. juli 1961) er en sveitsisk tidligere freestyleutøver som konkurrerte i flere grener på 1980- og 1990-tallet. Hun vant i alt 106 verdenscupseiere, som da var rekord uansett idrettsgren innen FIS, og hun vant verdenscupen sammenlagt ti sesonger på rad fra 1983 til 1992. De aller fleste av seirene kom i kombinasjonsøvelsen.
== Se også ==
Liste over mestvinnende verdenscupvinnere i skisport
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Conny Kissling – Olympics.com
(en) Conny Kissling – Olympic.org
(en) Conny Kissling – Olympedia
(en) Conny Kissling – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Conny Kissling – FIS (freestyle) | Conny Kissling (født 18. juli 1961) er en sveitsisk tidligere freestyleutøver som konkurrerte i flere grener på 1980- og 1990-tallet. | 7,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dilleniaceae | 2023-02-04 | Dilleniaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dilleniales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dilleniaceae er en plantefamilie med 10-12 slekter og omkring 800 arter i tropene og subtropene, inklusive hele Australia. Familien plasseres i APG IV-systemet i en egen orden, Dilleniales, som eneste familie etter å ha vært uplassert i APG III-systemet.
Artene er trær, busker eller lianer, noen ytterst få er urter. Bladene er oftest enkle og alternerende.
I Cronquist-systemet (1988) ble familien plassert i ordenen Dilleniales sammen med Peonfamilien, men denne familien plasseres i APG III i Saxifragales.
| Dilleniaceae er en plantefamilie med 10-12 slekter og omkring 800 arter i tropene og subtropene, inklusive hele Australia. Familien plasseres i APG IV-systemet i en egen orden, Dilleniales, som eneste familie etter å ha vært uplassert i APG III-systemet.
Artene er trær, busker eller lianer, noen ytterst få er urter. Bladene er oftest enkle og alternerende.
I Cronquist-systemet (1988) ble familien plassert i ordenen Dilleniales sammen med Peonfamilien, men denne familien plasseres i APG III i Saxifragales.
== Taksonomi ==
Slektene Adrastaea og Soramia er usikre, resten av slektene nedenfor er allment anerkjent. Familien og slektene under den kan da defineres som følgende gruppering, med noen utvalgte arter angitt:
Familie Dilleniaceae
Slekt: Acrotrema – 13 arter
Acrotrema arnottianum
Acrotrema bullatum
Acrotrema costatum
Acrotrema dissectum
Acrotrema gardneri
Acrotrema lyratum
Acrotrema uniflorum
Acrotrema walkeri
Slekt: Adrastaea – 1 art
Adrastaea salicifolia
Slekt: Curatella – 9 arter
Curatella alata
Curatella americana
Curatella cambaiba
Curatella glabra
Curatella imperialis
Slekt: Davilla
Davilla bahiana – Brasil
Davilla bilobata – Brasil
Davilla cuspiclulata
Davilla grandifolia
Davilla kunthii
Davilla neei – Brasil
Slekt: Didesmandra – 1 art
Didesmandra aspera
Slekt: Dillenia – 129 arter
Dillenia alata
Dillenia indica «Elefanteple» – Hawaii
Dillenia philippinensis
Dillenia reifferscheidia
Dillenia retusa
Dillenia suffruticosa – Hawaii
Dillenia turbinata
Slekt: Doliocarpus – 88 arter
Doliocarpus amazonicus
Doliocarpus aptus
Doliocarpus belizensis
Doliocarpus coriacea
Doliocarpus curtipes
Doliocarpus dentatus
Doliocarpus elegans
Doliocarpus foreroi
Doliocarpus gracilis
Doliocarpus hispidus
Doliocarpus lancifolius
Doliocarpus major
Doliocarpus multiflorus
Doliocarpus nicaraguensis
Doliocarpus novogranatensis
Doliocarpus oaxacanus
Doliocarpus pubens
Doliocarpus rolandri
Doliocarpus savannarum
Doliocarpus scandens
Doliocarpus strictus
Doliocarpus surinamensis
Doliocarpus undulatus
Doliocarpus virgatus
Slekt: Hibbertia – 281 arter
Hibbertia aspera
Hibbertia cuneiformis
Hibbertia dentata
Hibbertia empetrifolia
Hibbertia grossulariifolia
Hibbertia racemosa
Hibbertia scandens – Hawaii
Hibbertia stellaris
Hibbertia volubilis
Slekt: Neowormia – 1art
Neowormia ferruginea
Slekt: Pachynema – 8 arter
Pachynema conspicuum
Pachynema diffusum
Pachynema junceum
Pachynema sphenandrum
Slekt: Pinzona – 2 arter
Pinzona calineoides
Pinzona coriacea
Slekt: Schumacheria – 4 arter
Schumacheria alnifolia
Schumacheria angustifolia
Schumacheria castaneifolia
Schumacheria raphanoides
Slekt: Soramia)
Slekt: Tetracera – 157 arter
Tetracera asiatica
Tetracera blumei
Tetracera ciliata
Tetracera fragrans
Tetracera juncea
Tetracera korthalsii
Tetracera nitida
Tetracera phillippinensis
Tetracera rosiflora
Tetracera volubilis
== Eksterne lenker ==
(en) Dilleniaceae i Encyclopedia of Life
(en) Dilleniaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dilleniaceae hos Artsdatabanken
(en) Dilleniaceae hos Fossilworks
(en) Dilleniaceae hos ITIS
(en) Dilleniaceae hos NCBI
(en) Dilleniaceae hos The International Plant Names Index
(en) Dilleniaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Dilleniaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dilleniaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Dilleniaceae, i: L. Watson ogd M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants.
Dilleniaceae fra University of Hawaii.
Dilleniaceae hos PlantSystematics.org.
Dilleniaceae Arkivert 13. oktober 2008 hos Wayback Machine. lenker hos CSDL. | * taksonomi: se teksten | 7,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordenen_den_italienske_solidaritets_stjerne | 2023-02-04 | Ordenen den italienske solidaritets stjerne | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1947'] | Ordenen den italienske solidaritets stjerne (italiensk: Ordine della Stella della Solidarietà Italiana) er en italiensk orden. Den ble innstiftet 27. januar 1947 til belønning særlig av utenlandsboende italienere og utledninger som ytt bidrag til Italias gjenoppbygning etter den andre verdenskrig. Ordenen tildeles nå til italienske borgere som bor utenfor landet og til andre lands borgere for fremme av Italias omdømme. Italias president er ordenens stormester. Ordenen administreres av et ordensråd på fem medlemmer, ledet av Italias utenriksminister. Ordenen den italienske solidaritets stjerne rangerer som nummer fire av Italias ordener.
| Ordenen den italienske solidaritets stjerne (italiensk: Ordine della Stella della Solidarietà Italiana) er en italiensk orden. Den ble innstiftet 27. januar 1947 til belønning særlig av utenlandsboende italienere og utledninger som ytt bidrag til Italias gjenoppbygning etter den andre verdenskrig. Ordenen tildeles nå til italienske borgere som bor utenfor landet og til andre lands borgere for fremme av Italias omdømme. Italias president er ordenens stormester. Ordenen administreres av et ordensråd på fem medlemmer, ledet av Italias utenriksminister. Ordenen den italienske solidaritets stjerne rangerer som nummer fire av Italias ordener.
== Inndeling ==
Ordenen den italienske solidaritets stjerne hadde ved innstiftelsen én grad. Dette ble i 1948 utvidet til tre grader. Fra 1965 har disse betegnelsene:
Storoffiser (Grande Ufficiale)
Kommandør (Commendatore)
Ridder (Cavaliere)
== Insignier ==
Ved innstiftelsen besto ordenstegnet for riddere av en femtagget stjerne i gull. I midten bar stjernen en avbildning av den gode samaritan. For kommandører hadde stjernen stråler i vinklene. Ordensstjernen for storoffiser var en større versjon av dette. Ordenstegnene for riddere og kommandører var opphengt i båndet i en krans. Ordensbåndet var grønt med hvite og røde kanter. Dette er fargene i Italias flagg.
Ordensinsigniene for Ordenen den italienske solidaritets stjerne ble nytegnet i 2001. Ordenstegnet for riddere består nå av en hvitemaljert stjerne med fire tagger satt på en firetagget stjerne i grønt. Stjernene hviler på en gullkrans av oliven og eik. Midtmedaljongen er i gull og viser den gode samaritan. Medaljongen er omgitt av en blå bord som har innskriften «SOLIDARIETÀ ITALIANA» i gull. Ordensstjernen er i sølv og har åtte tagger. Midtmedaljongen er den samme. Ordensbåndet er nå rødt, med hvite og grønne kanter.
== Tildeling ==
Ordenen den italienske solidaritets stjerne ble tildelt i beskjedent omfang inntil 1978, da tildeling av ordenen ble innstilt. Tildeling ble gjenopptatt i 2002. Det er totalt utnevnt 1031 storoffiserer, 4200 kommandører og 8654 riddere. Ordenen kan tildeles italienske, såvel som utenlandske statsborgere.
== Norske innehavere ==
Vibeke Løkkeberg er innehaver av riddergraden av Ordenen den italienske solidaritets stjerne.
== Kilder ==
(da) Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966.
(en) «Order of the Star of Italian Solidarity» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1241–1242.
== Eksterne lenker ==
Ordine della Stella della Solidarietà Italiana, Presidenza della Repubblica.
Alessandra Malesci Baccani: The Italian Honours Procedure, Office of the Prime Minister, Department of Protocol. | Ordenen den italienske solidaritets stjerne (italiensk: Ordine della Stella della Solidarietà Italiana) er en italiensk orden. Den ble innstiftet 27. | 7,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mount_Redoubt | 2023-02-04 | Mount Redoubt | ['Kategori:152°V', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Alaskas geografi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i USA', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vulkaner i USA'] | Mount Redoubt eller Redoubt Volcano, er en aktiv stratovulkan som ligger i den vulkanske fjellkjeden Aleutisk Range i Alaska. Mount Redoubt er også den høgste i Fjellkjeden. Den ligger i Chigmit fjellene (som er en del av Aleutisk Range), vest for Cook Inlet, ca. 180 km sørvest for Anchorage, Alaska. Den 25. januar 2009, varslet The Alaska Volcano Observatory at Redoubt kan bryte ut i løpet av «timer eller dager.» Den 22 og 23. mars kom det flere utbrudd, og farenivået ble satt til rødt. I det kraftigste utbruddet ble røyk og vulkansk aske slengt flere tusen meter opp i luften.
Asken som når opp i stratosfæren vil ha en vedvarende nedkjølende effekt på den nordlige halvkule. Under utbruddene lå tropopausen på omkring 30 000 fot.
26. mars nådde askeskyene opp til 65 000 fot.
27. mars: aske til 51 000 fot.
28. mars: aske til 50 000 fot. Nedfall av tefra over Anchorage og Valdez.
29. mars: aske til 25 000 fot.
30. mars: aske til 27 000 fot.
| Mount Redoubt eller Redoubt Volcano, er en aktiv stratovulkan som ligger i den vulkanske fjellkjeden Aleutisk Range i Alaska. Mount Redoubt er også den høgste i Fjellkjeden. Den ligger i Chigmit fjellene (som er en del av Aleutisk Range), vest for Cook Inlet, ca. 180 km sørvest for Anchorage, Alaska. Den 25. januar 2009, varslet The Alaska Volcano Observatory at Redoubt kan bryte ut i løpet av «timer eller dager.» Den 22 og 23. mars kom det flere utbrudd, og farenivået ble satt til rødt. I det kraftigste utbruddet ble røyk og vulkansk aske slengt flere tusen meter opp i luften.
Asken som når opp i stratosfæren vil ha en vedvarende nedkjølende effekt på den nordlige halvkule. Under utbruddene lå tropopausen på omkring 30 000 fot.
26. mars nådde askeskyene opp til 65 000 fot.
27. mars: aske til 51 000 fot.
28. mars: aske til 50 000 fot. Nedfall av tefra over Anchorage og Valdez.
29. mars: aske til 25 000 fot.
30. mars: aske til 27 000 fot.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(norsk) NRK om utbruddet
Animasjon av askespredningen 25.-29. mars | Alaska USA | 7,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grid | 2023-02-04 | Grid | ['Kategori:Pekere'] | Grid kan vise til
Grid (data) – utnytting av dataressurser i nettverk.
Grid (gyger) – jotunkvinne i norrøn mytologi.
Grid (historie) – i norrøn historie, amnesti eller nådetilsagn.
UNEP/GRID-Arendal – informasjonssenter om internasjonale miljøproblemer
Grid (matematikk) – gitter brukt til numerisk løsning.
Grid (typografi) – underliggende rutenett brukt som hjelpemiddel i design.
The Grid – et britisk band. | Grid kan vise til
Grid (data) – utnytting av dataressurser i nettverk.
Grid (gyger) – jotunkvinne i norrøn mytologi.
Grid (historie) – i norrøn historie, amnesti eller nådetilsagn.
UNEP/GRID-Arendal – informasjonssenter om internasjonale miljøproblemer
Grid (matematikk) – gitter brukt til numerisk løsning.
Grid (typografi) – underliggende rutenett brukt som hjelpemiddel i design.
The Grid – et britisk band. | Grid (norrønt: grið) er i norrøn historie en form for amnesti eller ettergivelse av straff gitt til en person som på en eller annen måte har forbrudt seg mot lover eller myndighetspersoner. Den seirende parten i en kamp eller et slag kunne gi grid som et nådetilsagn til enkelte eller alle motstanderne. | 7,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tronka | 2023-02-04 | Tronka | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Byggverk fullført i 1842', 'Kategori:Byggverk i Trondheim', 'Kategori:Fredete byggverk i Trøndelag', 'Kategori:Gustav Adolph Lammers', 'Kategori:Kalvskinnet', 'Kategori:Kulturminner i Trondheim', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Ole Peter Riis Høegh', 'Kategori:Sider med kart'] | Tronka er en frittliggende, monumental trebygning i klassisk stil på Kalvskinnet i Trondheim. Bygningen ble oppført i perioden 1836–1842 som Trondhjems Hospitals Pleiestiftelse for Sindssvage etter Gustav Adolph Lammers og Ole Peter Riis Høeghs tegninger.
Navnet Tronka kommer trolig fra det franske ordet tronc, som betyr kiste – eller dårekiste. Bygningen fungerte som institusjon for sinnslidende fram til Trondheim kommune overtok bygningene i 1919.
Bygningen ble fredet av Riksantikvaren i 1927. Statsbygg overtok eiendommen i 1995 og etter et omfattende istandsettingsprosjekt ble bygningen i 2005 tatt i bruk som kontorlokaler for Statsbygg region Midt-Norge.
| Tronka er en frittliggende, monumental trebygning i klassisk stil på Kalvskinnet i Trondheim. Bygningen ble oppført i perioden 1836–1842 som Trondhjems Hospitals Pleiestiftelse for Sindssvage etter Gustav Adolph Lammers og Ole Peter Riis Høeghs tegninger.
Navnet Tronka kommer trolig fra det franske ordet tronc, som betyr kiste – eller dårekiste. Bygningen fungerte som institusjon for sinnslidende fram til Trondheim kommune overtok bygningene i 1919.
Bygningen ble fredet av Riksantikvaren i 1927. Statsbygg overtok eiendommen i 1995 og etter et omfattende istandsettingsprosjekt ble bygningen i 2005 tatt i bruk som kontorlokaler for Statsbygg region Midt-Norge.
== Eksterne lenker ==
(en) Tronka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Statsbyggs faktaark om Tronka
«Tronka». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Tronka er en frittliggende, monumental trebygning i klassisk stil på Kalvskinnet i Trondheim. Bygningen ble oppført i perioden 1836–1842 som Trondhjems Hospitals Pleiestiftelse for Sindssvage etter Gustav Adolph Lammers og Ole Peter Riis Høeghs tegninger. | 7,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Bidtnes | 2023-02-04 | Lars Bidtnes | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 30. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 19. august', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i sølv', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Ordførere i Hegra', 'Kategori:Ordførere i Stjørdal', 'Kategori:Personer fra Stjørdal kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Venstre-ordførere i Nord-Trøndelag'] | Lars Bidtnes (født 19. oktober 1906 i Meråker i Nord-Trøndelag, død 30. januar 1970) var en norsk gårdbruker og politiker (V).
Han var sønn av lærer Torgeir Bidtnes og hustru Olava Kongshaug og vokste opp på en plass under Værnes prestegård i Stjørdal. Han gikk toårig vinterkurs ved Mære landbruksskole med beste karakter. I 1931 giftet han seg med Riborg Hammer og kjøpte hennes slektsgård Søndre Mørset i Skjelstadmark.Han engasjerte seg i idrett og ungdomslagarbeid og påtok seg verv i landbrukets organisasjoner. Han deltok i motstandsarbeid under okkupasjonen for Sivorg. Etter frigjøringen var han innvalgt i Hegra kommunestyre for Venstre 1946–1955 og 1960–1961, i perioden 1952–1955 som Hegras ordfører. I 1962 ble Hegra slått sammen med Stjørdal, Skatval og Lånke kommuner til den nye Stjørdal kommune, hvor Bidtnes satt som medlem av kommunestyret frem til sin død i 1970. Han ble varaordfører etter at Johan Hoås døde i januar 1966, og rykket opp til Stjørdals ordfører da Johan A. Vikan ble formann i Norges Bondelag i juni det året. Han satt ut året 1967. Bidtnes ble i 1968 varaordfører for Karl Eidsvik, som han tapte ordførervervet til med stemmetallene 27–26. Han måtte be seg fritatt fra vervet av helseårsaker i 1969, da han var svekket av den kreftsykdommen som han også døde av året etter.Bidtnes interesserte seg for allmenningsspørsmål og ble i 1965 oppnevnt som medlem av den komiteen, ledet av lagdommer Erling Haugen, som avga innstilling om ny fjellov i 1969.
Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv i 1969 for «fortjenestefull samfunnsnyttig virksomhet».Han døde av kreft i 1970 og ble begravet fra Hegra kirke.
| Lars Bidtnes (født 19. oktober 1906 i Meråker i Nord-Trøndelag, død 30. januar 1970) var en norsk gårdbruker og politiker (V).
Han var sønn av lærer Torgeir Bidtnes og hustru Olava Kongshaug og vokste opp på en plass under Værnes prestegård i Stjørdal. Han gikk toårig vinterkurs ved Mære landbruksskole med beste karakter. I 1931 giftet han seg med Riborg Hammer og kjøpte hennes slektsgård Søndre Mørset i Skjelstadmark.Han engasjerte seg i idrett og ungdomslagarbeid og påtok seg verv i landbrukets organisasjoner. Han deltok i motstandsarbeid under okkupasjonen for Sivorg. Etter frigjøringen var han innvalgt i Hegra kommunestyre for Venstre 1946–1955 og 1960–1961, i perioden 1952–1955 som Hegras ordfører. I 1962 ble Hegra slått sammen med Stjørdal, Skatval og Lånke kommuner til den nye Stjørdal kommune, hvor Bidtnes satt som medlem av kommunestyret frem til sin død i 1970. Han ble varaordfører etter at Johan Hoås døde i januar 1966, og rykket opp til Stjørdals ordfører da Johan A. Vikan ble formann i Norges Bondelag i juni det året. Han satt ut året 1967. Bidtnes ble i 1968 varaordfører for Karl Eidsvik, som han tapte ordførervervet til med stemmetallene 27–26. Han måtte be seg fritatt fra vervet av helseårsaker i 1969, da han var svekket av den kreftsykdommen som han også døde av året etter.Bidtnes interesserte seg for allmenningsspørsmål og ble i 1965 oppnevnt som medlem av den komiteen, ledet av lagdommer Erling Haugen, som avga innstilling om ny fjellov i 1969.
Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv i 1969 for «fortjenestefull samfunnsnyttig virksomhet».Han døde av kreft i 1970 og ble begravet fra Hegra kirke.
== Referanser == | Lars Bidtnes (født 19. oktober 1906 i Meråker i Nord-Trøndelag, død 30. | 7,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skatval | 2023-02-04 | Skatval | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Stjørdal', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skatval', 'Kategori:Tettsteder i Trøndelag'] | Skatval er en bygd og et sogn i Stjørdal kommune i Trøndelag. Bygda ligger på en halvøy omsluttet av Trondheimsfjorden, og utgjør den nordvestlige delen av kommunen. Skatval har landemerker som Forbordsfjellet og Steinvikholm slott. Ved inngangen til 2022 hadde Skatval, som delområde i kommunen, 2 596 innbyggere. Sentrumsbebyggelsen er et tettsted med 959 innbyggere per 1. januar 2022.
Skatval tilhører, som en av de trønderske fjordbygdene, et av landets fremste jordbruksområder. Skatval har hatt landets største kornproduksjon per innbygger. Høy og poteter har også vært viktige salgsvarer. Det er også storfe- og svineproduksjon. Skatval krysses av E6 og Nordlandsbanen. Skatval tilhører bolig- og arbeidsmarkedet i Trondheimsregionen, og en del dagpendler også nordover til Innherred.
Med formannskapslovene av 1837 ble Skatval en del av Stjørdalen formannskapsdistrikt (kommune), som i 1850 ble delt i Nedre og Øvre Stjørdalen, som svarte til prestegjeldene. I 1902 ble Nedre Stjørdalen delt i Skatval, Lånke og Stjørdal kommuner. Skatval hadde en utstrekning på 97,9 km², som sammenfalt med sognet. I 1962 ble Skatval, Lånke, Stjørdal og Hegra kommuner slått sammen til den nye Stjørdal kommune.En innbygger på Skatval kalles «skatvalsbygg».
| Skatval er en bygd og et sogn i Stjørdal kommune i Trøndelag. Bygda ligger på en halvøy omsluttet av Trondheimsfjorden, og utgjør den nordvestlige delen av kommunen. Skatval har landemerker som Forbordsfjellet og Steinvikholm slott. Ved inngangen til 2022 hadde Skatval, som delområde i kommunen, 2 596 innbyggere. Sentrumsbebyggelsen er et tettsted med 959 innbyggere per 1. januar 2022.
Skatval tilhører, som en av de trønderske fjordbygdene, et av landets fremste jordbruksområder. Skatval har hatt landets største kornproduksjon per innbygger. Høy og poteter har også vært viktige salgsvarer. Det er også storfe- og svineproduksjon. Skatval krysses av E6 og Nordlandsbanen. Skatval tilhører bolig- og arbeidsmarkedet i Trondheimsregionen, og en del dagpendler også nordover til Innherred.
Med formannskapslovene av 1837 ble Skatval en del av Stjørdalen formannskapsdistrikt (kommune), som i 1850 ble delt i Nedre og Øvre Stjørdalen, som svarte til prestegjeldene. I 1902 ble Nedre Stjørdalen delt i Skatval, Lånke og Stjørdal kommuner. Skatval hadde en utstrekning på 97,9 km², som sammenfalt med sognet. I 1962 ble Skatval, Lånke, Stjørdal og Hegra kommuner slått sammen til den nye Stjørdal kommune.En innbygger på Skatval kalles «skatvalsbygg».
== Etymologi ==
Det antatt eldste navnet for Skatval er Aglo, Oglo, Augla eller Uglu. Dette navnet kan påvises brukt skriftlig før 1000-tallet. Opphavet er ikke sikkert forklart. En av teoriene knytter navnet til grendenavnet Auran, som kan komme av et uttrykk for grus- eller sandjord, eller fra norrønt aur, «øre», som i «løsøre». I så fall var Aglo mindre enn skipreidet med samme navn i leidangsordningen i vikingtiden.Senere fikk bygda navnet Skatválir eller Skataválir, trolig avledet fra norrønt skat, «endepunkt», og val, «svedjebruk». Mindre sannsynlig kan første ledd henspille på det norrøne mannsnavnet Skate. Navnet skulle dermed sikte til en rydning i en skog eller mellom to dalfører, muligens Vuddudalen og Stjørdalen. Det er ikke kjent når navnet ble tatt i bruk. En teori er at bygda vokste utover det gamle skipreidets grenser, så det ikke falt naturlig å bruke skipreidets navn som bygdenavn.Under dansk innflytelse ble navnet etter hvert forvansket til Skatvold. Samtidig med kommunedelingen den 1. januar 1902 ble navnet endret tilbake til Skatval. Vedtaket var imidlertid ikke enstemmig, idet et mindretall stemte for Oglo som kommunenavn.For Skatval brukes preposisjonen «på».
== Geografi ==
De som kommer hid med bil eller jernbane for første gang, for intryk af brede mægtige bygder med høit udviklet jordbruk og velstelte gårder. Merker, sagn og historie bekræfter at et stærkt og stribart folk har bod og bygget her.
Skatval er en halvøy avgrenset i nord, vest og sør av henholdsvis Åsenfjorden, Strindfjorden og Stjørdalsfjorden, som alle er armer av Trondheimsfjorden. Mesteparten av halvøya ligger rundt 100 meter over havet. På det meste måler sognet 11,5 km fra nord til sør og 18 km fra øst til vest. Kystlinjen rundt Skatval, ekskludert holmer og skjær, måler 18 km. For å skille mellom bygda og halvøya, brukes noen ganger de, om enn noe poetiske, betegnelsene Skatvalsbygda og Skatvalslandet.
Halvøya er karakteristisk for de flate jordbruksbygdene rundt Trondheimsfjorden, med et lett kupert landskap med sletter, myrer og lave åskammer. Den sørøstre delen av bygda er mer fjellendt. Naturen preges av dyrket mark og barskog, og noen steder også løvskog. Områdene Forbordsfjellet og Langstein domineres av større fjell, berghamre, åser, små innsjøer, myrer og skog. De høyeste toppene er Forbordsfjellet (590 moh.), Bjørklihaugen, Hammerbergkammen (452 moh.), Lundkneppfjellet (485 moh.), Trongsteinklimpen, Holbergene, Bukammen (510 moh.) og Skordalsvola (510 moh.). Det finnes i alt 23 innsjøer på tilsammen 1,4 km², deriblant Buvatnet (0,3 km²), Liavatnet (0,48 km²) og deler av Ausetvatnet (1,43 km²), som tilhører nedslagsfeltet til Mælaselva.Trondheimsfjorden er dyp. Det er få øyer i fjorden, og farvannene rundt Skatval er intet unntak. Skjær noen meter ut fra land, såvel som mindre holmer, finnes det likevel. Den eneste landhevningen i fjorden utenfor Skatval som betegnes som øy, er Saltøya i Åsenfjorden. Det har hendt at Åsenfjorden har frosset om vinteren.Skatval kan deles inn i Midtbygda, Sørbygda, Nordbygda, Langstein og Vassbygda. Skatval utgjør også et eget delområde tilsvarende gamle Skatval kommune innen dagens Stjørdal kommune, og deles videre inn i grunnkretsene Vinge, Vold, Vassbygda, Langstein, Forbord, Alstad, Drægset, Mæhre og Auran.
=== Geologi ===
Skatval byr på en svært varierende sammensetning av løsmasser, hovedsakelig fjordavsetninger, samt marine avsetninger. Det er mest lagdelte bergarter, skifer, konglomerat og sandstein, men i Forbordsfjellet er det mye saussurittgabro. Områder ved Velvang på Sørbygda består også av hovedsakelig skredmateriale. På Nordbygda kan man finne mindre morener. og marine avsetninger og lignende. Skatval lå nemlig i tidligere tider for det meste under vann, og bare mindre deler av bygda stakk opp fra vannflaten. Strandlinjen på det høyeste oppe ved Forbord, ved foten av Forbordsfjellet.
=== Fauna ===
Bygda har et variert dyre- og planteliv, og spenner seg alt fra virvelløse dyr i saltvann til fuglelivet.
Entomologi. Insektene trives på de sydvendte skråningene og tørre bergknausene på Skatval, og huser flere sjeldenheter. Mange sommerfuglarter har sin nordgrense i Nord-Trøndelag, og mange av dem kommer ikke lengre nord enn til Stjørdal og Skatval.
Fisker. I fjordene rundt Skatval har alltid fisken vært en ressurs som man har utnyttet godt, da særlig i Stjørdalsfjorden der både skatvalsbygger, stjørdalinger og malvikinger fisket. Svømming var i tidligere tider en ikke så altfor utbredt ferdighet blant de lokale fiskerne, og mange endte sitt liv ute på fjorden. De vanligste torskefiskene i Stjørdalsfjorden er torsk, hvitting, hyse og sei. Ellers finnes sjøørret, sild og makrell. Ferskvannsfisk av nevneverdig størrelse finne i form av ørret i Buvatnet og Ausetvatnet.
Ornitologi. Fuglelivet er svært variert, og kan blant annet by på ærfugl og flere typer ender, deriblant stokkand og siland. De fleste endene som hekker på Skatval, drar når vinteren kommer. Den overvintrende bestanden ligger vanligvis på noen få hundre individer. Den eneste vadefuglen som regelmessig overvintrer i Stjørdal er fjæreplytt, og overvintringen skjer på Skatval.
Øvrig zoologi. Elgen og rådyret lever tallrikt rundt om i bygda, og ved hver jaktsesong felles det en del dyr. Av rovdyr finnes først og fremst rødrev i lavlandet og gaupe og jerv i fjellet.
=== Flora ===
Kystplanter. Noen av disse artene tåler, globalt sett, lite kulde, mens andre overlever ekstremt kalde temperaturer og en masse vind. Noen slike kystplanter har også funnet veien inn Trondheimsfjorden, og et fåtall er å observere på Skatval. Junkerbregnen har funnet et passende levemiljø ved Hollan, mens myske vokser på flere lokaliteter på Skatval og i Hegra.Delvis sjeldne arter. Knollerteknapp vokser på begrensede steder på Skatval. Skatval er da sammen med Leka de eneste stedene nord for Dovre der denne planten vokser. Den er lettest å finne i og ved berghauger i området Forbord–Tiller. En mulig forklaring på hvorfor knollerteknapp vokser langs gamle ferdselsveier, som dette området er et eksempel på, er at omreisende handelsfolk hadde den spiselige knollen som niste, og også plantet noen langs veien. Sopparten vårfagerhatt vokser på Skatval, som én av fem lokaliteter nord for Dovre, de andre fire sør på Innherred.Strandplanter. Strandplantene hører nært sammen med kystplantene og miljøet rundt sjøvann. Bukkebeinurt, en meget spesiell urt som det lukter bukk av, vokser i et isolert område i strandområdet Auran–Fiskvik–Bremset.Varmekjær flora. På Saltøya, Vikan, Velvang, Holbergene og Hjellbergene, hvor det er godt med sollys om sommeren, vokser det store mengder varmekjære planter. Alm og hassel vokser over hele bygda, og trollhegg trives godt ved Bremset. Rognasal og sølvasal er to sjeldne arter som helst vokser på Hegge, Bremset, Fiskvik og Saltøya. På Saltøya vokser bare sølvasal av de to.Broddbergknapp er vedtatt som Stjørdals kommuneblomst, og er svært vanlig på Skatval. Broddbergknapp trives godt, og forekommer vanlig, på åpen grus eller hellemark.
== Samfunn ==
=== Politikk ===
Skatval var en egen kommune i årene 1902–1961. Høyre og Venstre var jevnstore før den første verdenskrig. Deretter var Bondepartiet (senere Senterpartiet), Arbeiderpartiet og Venstre de eneste partiene som stilte lister ved kommunestyrevalg på Skatval. I denne perioden ble det dannet to partipolitiske organisasjoner: Skatval arbeiderlag, stiftet i 1903, og Skatval bondeparti, stiftet i 1921.Skatval er en egen stemmekrets ved kommunestyre-, fylkestings- og stortingsvalg i Stjørdal kommune.
Oppslutning i prosent ved stortings- og kommunestyrevalg i Skatval krets
=== Skole og helse ===
Skatval skole samt Skatvalshallen ble tatt i bruk i januar 1994. Skolen har om lag 300 elever, og elevene sogner til Halsen ungdomsskole for videre skolegang. Skatval videregående skole (opprinnelig Inntrøndelag Husmorsskole) ble slått sammen med Ole Vig videregående skole i 1997. I Skatval videregående skoles tidligere lokaler finnes nå barne- og ungdomsskolen Fagerhaug kristne skole. En annen kristen privatskole er Aglo videregående skole, som drives av Blå Kors.
Før 1994 var Skatval inndelt i tre skolekretser; Ragnheim, Vinge og Alstad. Ragnheim skole lå i Vollsdalen og er revet. Vinge skole lå på Sørbygda, og benyttes i dag som privatbolig. Alstad skole lå på Nordbygda, og står i dag for det meste tom. Tidligere var også Langstein og Vassbygda egne skolekretser, men Langstein ble overført til Alstad, mens Vassbygda ble overført til Kvislabakken på Stjørdalshalsen. I tiden med de mange skolekretsene gikk skoleelevene først 1.–4. klasse ved sin grendeskole, deretter 5.–7. klasse ved Moen skole i Skatval sentrum.
Skatval helsestasjon ligger i Skatval sentrum, like ved Skatval skole, og i samme bygning som Skatval legekontor. Helsestasjonen er tilknyttet kommunehelsetjenesten, mens legekontoret er tilknyttet den allmenne fastlegetjenesten. Nærmeste sykehus er St. Olavs hospital i Trondheim og Sykehuset Levanger. Skatval bosenter ligger like ved helsestasjonen og legekontoret, og huser personer med bistandsbehov, i hovedsak eldre. Bosenteret bistår også med å hjelpe andre hjemmeboende i bygda. Bosenteret ble åpnet i 2000, da man samtidig la ned Skatval aldershjem (Soltun) på Voll, som hadde vært i drift på tomten til gamle Skatval meieri siden 1957.
=== Samferdsel ===
Europavei 6 krysser bygda (fra sør) over Bolkan, gjennom Vollsdalen, forbi Skatvalsgrenda og Skatval kirke, videre over Tiller (Tildra), nedover langs Svebakkene og ned til Langsteinpasset, og inn til kommunegrensen til Levanger ved Fætten i nordøst. De fleste kommune- og fylkesveier på Skatval har fast dekke med asfalt.
Nordlandsbanen går gjennom Skatval. Skatval stasjon og Langstein stasjon ble åpnet samtidig med jernbanestrekningen fra Hell til Levanger i 1902. Skatval stasjon ligger 42 km fra Trondheim, 66 moh. Den gamle stasjonsbygningen er i dag brukt som lokale til utleie, og det gamle stasjonsområdet er avstengt med gjerde mot jernbanelinjen. Reisende er henvist til leskur på en ny perrong, like ved den gamle stasjonen. Langstein stasjon er stengt for persontrafikk. Det har også vært stoppesteder på Alstad og Voll.
Skatval stasjon ble, i motsetning til Langstein stasjon, ikke funnet fredningsverdig, selv om Paul Due også tegnet denne. Grunnen var sannsynligvis at Langstein stasjon er mer opprinnelig enn Skatval stasjon, blant annet har førstnevnte stort sett de samme vinduene.
=== Kirker ===
I Den norske kirke utgjør Skatval et eget kirkesogn i Nedre Stjørdal prestegjeld i Stjørdal prosti, som igjen hører under Nidaros bispedømme. Skatval kirke har eksistert siden middelalderen, men dagens kirkebygning ble oppført i 1901.
I 1589 var det tre kirker det ikke lenger var behov for, Auran kirke og Fløan kirke på Skatval og Skjelstad kirke i Hegra. Det ble da igjen fire kirker i Stjørdal prestegjeld, hovedkirken Værnes kirke og anneksene Skatval, Hegra og Leksdal (Lånke). Disse kirkene skulle betjenes av to prester. Ved kongelig resolusjon av 28. juli 1849 ble Stjørdal prestegjeld delt, og Nedre Stjørdal prestegjeld kom til å bestå av Værnes (Stjørdal) hovedsogn og anneksene Lånke og Skatval. Prestegjeldet fikk en sogneprest og en kapellan.
I historisk tid var det også angivelig en seterkirke i Vassbygda, Kaldal kirke. Det fantes også et hedensk tilbedelsessted ved Hegge, hvor man senere bygde Skatvals første kirke, Hegge kirke. Ved nedleggelsen av Hegge kirke nevnes det at menigheten overføres til Forbord, slik at man derfor har grunn til å anta at sagnkirken Forbord kirke har eksistert.
Skatval Historielag har satt opp informasjonsskilt der hvor man mener at middelalderkirkene Auran, Fløan, Forbord, Hegge, Kaldal og Skatval har stått.
== Næringsliv ==
Mye av næringslivet på Skatval har vært knyttet direkte til jordbruket, gjerne i form av foredlingsbedrifter. Et meieri på Vold ble oppført i 1898, og hadde sin forløper i et meieri oppført i 1878. Man antok at hovedstasjonen for Skatval ville bli liggende i Vollsdalen, slik at meieriet ville få en gunstig plassering, men dette ble ikke tilfelle. Etter skiftende forhold og produksjon ble meieriet nedlagt til fordel for Trøndermeieriet i 1949. Et slakteri ble startet i nærheten nåværende Skatval samfunnshus og Fagerhaug kristne skole i 1956. Slakteriet flyttet virksomheten til dagens Dullum slakteri ved Stjørdalshalsen i 1978.
Skatval Landbrukslag ble stiftet i 1902, kjøpte tomt noe lengre nord for Skatval Handelslag i 1939, og åpnet sine nåværende lokaler, Skatval Landbrukssenter, i 1988. Skatval regnskapskontor og Stjørdal avløserlag leier lokaler i bygget, og det gjorde også SpareBank 1 Midt-Norge avdeling Skatval i en periode fra 1995. Skatval postfilial har hatt tilhold i bygget siden 1999, og Skatval Landbrukslag er ansvarlig for driften av denne.
I årene etter 1900 ble Midtbygda det naturlige kommunikasjons- og forretningsmessige sentrum, idet jernbanen og Skatval stasjon ble anlagt her. Skatval Handelslag AL ble opprettet i 1906, og leide forretningslokaler og leilighet for bestyreren. I 1913 kjøpte handelslaget tomt og bygning midt i dagens Skatval sentrum og begynte sin handelsvirksomhet der. Handelslaget har også drevet bakeri. Handelslaget stod for butikkdriften frem til 1991, da Coop begynte å leie lokalene. Coop åpner sitt nye forretningsbygg i 2019. I sentrum har det også vært drevet blant annet bensinstasjon, landbruksverksted, frisørsalong og serveringssted.
Skatval Sparebank ble stiftet i 1920, og drev først sin virksomhet i et lokale tilhørende Skatval Handelslag. Banken skulle styrke kapitaltilgangen for jordbruket. Banken fikk senere en egen bygning i 1934, beliggende der Skatval bosenter ligger i dag, som også fungerte som rådhus for daværende Skatval kommune. Bygningen var i bruk som sykehus av tyskerne under okkupasjonen, og fra frigjøringen i 1945 og frem til 1995 var det igjen bankvirksomhet der. Skatval Sparebank ble sammensluttet med Stjørdal Sparebank i 1983, og senere en del av Sparebanken Midt-Norge i 1991.
Vest for Skatval stasjon ble Hjørnet oppført i 1925, hvor det var handel under navnet Auran & Kyllo inntil 1928, og deretter dagligvarehandel og kafé med ny eier frem til 1939. Under okkupasjonen var huset brukt som bibliotek og kontor for NS. Etter frigjøringen ble det igjen drevet dagligvarehandel og kafé på Hjørnet, først ved O.K. Mæhre frem til 1964. Kafeen ble nedlagt i 1971 og butikken i 1985. Etter dette ble det blant annet drevet videobutikk i huset, før det ble ombygget til hybler. Bygningen ble totalskadet i brann i 2006 og revet. Det har også vært drevet handel flere andre steder på Skatval, som hos far og sønn Søren og Sigurd Tvete.
Langstein kai på Langstein ble bygd i tidsrommet 1916–1917, og sysselsatte 70 mann på det meste. Kaien var først eid av Langstein Trafikkaktieselskap AS, deretter Stjørdalens Sparebank etter at forrige eier kom i økonomiske vanskeligheter, og H. & F. Bachke som hovedaksjonær fra 1937 (senere eneeier under navnet Bachke & Co AS frem til 2011). På Langstein drev far og sønn Ole og Olav Aavik landhandel på Brusand 1898–1985. Mor og sønn Anna og Arvid Løvtangen drev Paradisbukta kafé 1964–2000.
== Historie ==
Skatval var og er en jordbruksbygd, i tillegg til at sjøen til alle tider har vært en rik ressurs. Tidligere gikk fisket inn som et fast ledd i gårdsbruket på mange gårder, og de fleste gårdene hadde naust og båt. Ved Fløan lå det elleve naust på rad. På 1850-tallet var det mange yrkesfiskere, og foruten fiske i fjorden innover, dro de også til Garten og Froan og nordover til Namdalen. Det er fortalt at i eldre tid var skatvalsbyggene helt til Lofoten på fiske. Men etter hvert som interessen ble større for jordbruket, ble det færre yrkesfiskere.
Skatval har vært åsted for flere historiske hendelser med nasjonal betydning, først og fremst Eirikssønnenes mordbrann på Oglo da Sigurd Håkonsson Ladejarl var på gjestebud der i november 962, Olav Engelbrektssons flukt fra Steinvikholm i 1537 (som i stor grad førte til at reformasjonen også kom til Norge) samt det tyske slagskipet «Tirpitz» sitt opphold i Åsenfjorden under andre verdenskrig.
Folk i de andre Stjørdalsbygdene må nok halvt misunnelig erkjenne at Skatval er den sterkeste jordbruksbygda i dalføret. Mellom de skogkledte kollene er jorda grøderik og ‘sjøgårdene’ kan komme i gang med våronna lenge før de andre. Velstelte jorder og velstelte hus – kvite låner og røde driftsbygninger i symmetrisk firkantsgruppering rundt tunet, fine bølinger på beite, preger Skatval for den som farer gjennom bygda.
== Kultur ==
=== Bygdedagen ===
Bygdedagen er et kulturarrangement som avholdes i Skatval sentrum annethvert år. Arrangementet har fokus på tradisjoner innen husflid, landbruk med mer. Bygdedagene arrangeres i samarbeid mellom mange lokale foreninger og bedrifter, med Skatval Bygdeutvikling som organisator.
=== Skatval samfunnshus ===
Skatval samfunnshus ble innviet i 1962, på tomten til Skatval Ungdomslags gamle forsamlingslokale, Varden, som ble innviet i 1905. Etter innvielsen i 1962 er det bare utført mindre bygningsmessige endringer. Samfunnshuset eies av Skatval Samfunnhus AL.
Et av de mest besøkte arrangementene i samfunnshuset er Skatvalsrevyen. Revyen startet opp i 1971, da som en såkalt bygdekveld, men har siden 1980 hatt årlige temaer selve forestillingen har vært konsentrert rundt. Revyen hadde et avbrekk mellom 1984 og 1988, men siden 1988 har revyen gått årlig. Siden 1990-årene har Skatvalsrevyen mottatt flere priser under Norsk revyfestival på Høylandet.
=== Operaen «Olav Engelbrektsson» ===
Operaen er skrevet av Edvard Hoem (libretto) og Henning Sommerro (musikk), og ble fremført første gang i 1993, da som musikkdramaet «Lucie». I 1996 ble dramaet omskrevet til operaen «Olav Engelbrektsson». Denne arrangeres årlig av Steinvikholm Musikkteater. Operaen handler om erkebiskop Olav Engelbrektssons siste natt på slottet, og flere stormenn fra reformasjonstiden kommer innom, deriblant Inger Ottesdotter Rømer («fru Inger til Austrått»), Lucie Nilsdatter (fru Ingers datter), hærføreren Christoffer Trondsen, og adelsmann Nils Lykke. Oppsetningen er særlig kjent for sin bruk av lokale aktører og unge talenter, og til nå har over 70 000 personer fra inn- og utland sett operaen. I de siste årene har operaen blitt avholdt utenfor selve slottet i frykt for å tære for mye på ruinene.
=== Idrett og friluftsliv ===
Tradisjonene for organisert idrett på Skatval spores gjerne tilbake til dannelsen av Idrettslaget Fram i 1892. Fotballaget spiller sine hjemmekamper på Framnes stadion. Herrelaget lå i 4. divisjon i 2013. Fram tilbyr blant annet barneidrettsskole for å aktivisere de yngste aldersgruppene, og rekrutteringen blant barn og ungdom til idrettslaget er stor. Ellers initierer Fram også andre aktiviteter for barn og voksne, mye relatert til friluftsliv, ikke bare idrett. Skatval Skilag, stiftet i 1934, har i samarbeid med lokale investorer bygd opp Klempen skianlegg (åpnet i 1999), som har et eget hoppanlegg, halfpipe og lysløype. Skilaget samarbeider tett med Fram for å sikre allsidige fritidstilbud.
Skatval og Borås fjellstyre våker over flere områder på Skatval, blant annet store utmarksområder i nærheten av Forbordsfjellet, og Borås på Langstein. Fjellstyret våker mer nøyaktig over 15 500 mål, derav 8 000 mål barskog og 7 500 mål høyfjell.Ellers er St. Olavsloppet lagt innom Skatval, og stafetten har vekslingsstasjoner ved Framnes stadion og Steinvikholm slott.
=== Dialekt ===
Skatvals opprinnelige dialekt er skatvalsbygg, som også er innbyggernavnet for Skatval. Skatvalsbygg hører under stjørdalsdialekten, som igjen hører under trønderdialekten. Skatvalsbygg er i dag sterkt utrydningstruet da de yngre generasjoner snakker stjørdalsdialekt, eller i enkelte tilfeller en «forfinet» utgave av denne. Tradisjonelle ord i nordtrønderske dialekter som substantivene «veitj», «fesk», «løs», «dær» og «smær» møter hard konkurranse av mer bokmålsnære former som «jente», «fisk», «lys», «dør» og «smør».
Kasuset dativ er på vei ut av dialekten, og i dag hører man helst bare eldre personer bruke det. Den mest brukte dativendelsen (i flertall) i skatvalsbygg og trøndersk generelt er -om. Ellers er den generelle tendensen at hankjønnsord med n-endelse i bestemt form (i entall) får a-endelse med dativ. Dette gjør at «på gårdene i åsen» blir «på gålan i åsn» (uten dativ) eller «på gålom i åsa» (med dativ). Entall av intetkjønnsord får i-endelse i bestemt form når disse bøyes i dativ, slik at «på loftet» kan bli enten «på låfte» (uten dativ) eller «på låfti» (med dativ). Det er også verdt å merke seg at det er en tydelig forskjell på tonelag mellom eksempelvis «låfte» og «låfti», men at dette ikke gjelder andre enn intetkjønnsord.
Mange stedsnavn på Skatval kan dativbøyes. Her følger noen eksempler med lydskrift (IPA):
== Kjente personer fra Skatval ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arnstad, Per Magnar (2010). Skatval. Vår historiske arv. 6. Skatval Historielag. ISBN 82-995735-8-0.
Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv. 5. Skatval Historielag. ISBN 82-995735-7-2.
Christophersen, Egil (1993–1995). Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45. Historielagene i Stjørdalsbygdene. [2 bind]
Johansen, O.J. (1942). Trøndelags bygder i tekst og billeder. 1. Trondheim: Aktietrykkeriet. s. 129–153.
Leirfall, Jon (red.) (1968–1972). Stjørdalsboka, bd. 1, d. 1–3. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdal og Meråker kommuner.
Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år. Stjørdal kommune.
Røkke, Olav (1928). Skatval Herad i 25 år. 1902–1926. Skatval herred.
Vinge, Olav (2005). Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. ISBN 82-995735-6-4.
Vinge, Olav (2000–2002). Skatval. Gårds- og slektshistorie. Skatval Historielag. ISBN 82-995735-0-5. [3 bind]
== Eksterne lenker ==
(en) Skatval – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«skatval.no». | Listen over ordførere i Skatval. Skatval ble en egen kommune ved delingen av Nedre Stjørdal i 1902 og slått sammen med Stjørdal, Lånke og Hegra til den nye Stjørdal kommune i 1962. | 7,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petur_Alberg | 2023-02-04 | Petur Alberg | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Fiolinister', 'Kategori:Færøyske komponister', 'Kategori:Færøyske musikere', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tórshavn', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Petur Alberg (født 15. desember 1885 i Tórshavn, død 1940) var en færøysk fiolinist, komponist og tekstforfatter.
Han var sønn av malermester, redaktør og lagtingsmann Djóni í Geil og hustru Elisabeth (Bette) Holm i Tórshavn samt bror av redaktør og forfatter Kristin í Geil. Han ble oppkalt etter morens farbror, sogneprest Peter Alberg Holm. Familien var nært knyttet til den færøyske nasjonalbevegelsen. Alberg var med å stifte Havnar Ungmannafelag, og han sørget for å skrive ned mange av de historiene som Mads Andrias Winther fortalte her. Mange ulike personer stod for å skrive det håndskrevne medlemsbladet Baldursbrá, men Alberg etablerte seg snart som den mest avholdte.
Han lærte seg å spille fiolin av musikklærer Georg «Bakar» Hansen i Tórshavn omkring 1900, og det var han som oppdaget Albergs musikalske begavelse. Han satte melodi til flere dikt av Hans A. Djurhuus. På Færøyene huskes Alberg allikevel best for landets nasjonalsang «Tú alfagra land mítt» («Mitt fagre land»), hvor han satte melodi til Símun av Skarðis tekst. Han komponerte også melodien til «Tjaldur, ver vælkomið», og er opphavsmann til 18 sanger i Songbók Føroya fólks.
| Petur Alberg (født 15. desember 1885 i Tórshavn, død 1940) var en færøysk fiolinist, komponist og tekstforfatter.
Han var sønn av malermester, redaktør og lagtingsmann Djóni í Geil og hustru Elisabeth (Bette) Holm i Tórshavn samt bror av redaktør og forfatter Kristin í Geil. Han ble oppkalt etter morens farbror, sogneprest Peter Alberg Holm. Familien var nært knyttet til den færøyske nasjonalbevegelsen. Alberg var med å stifte Havnar Ungmannafelag, og han sørget for å skrive ned mange av de historiene som Mads Andrias Winther fortalte her. Mange ulike personer stod for å skrive det håndskrevne medlemsbladet Baldursbrá, men Alberg etablerte seg snart som den mest avholdte.
Han lærte seg å spille fiolin av musikklærer Georg «Bakar» Hansen i Tórshavn omkring 1900, og det var han som oppdaget Albergs musikalske begavelse. Han satte melodi til flere dikt av Hans A. Djurhuus. På Færøyene huskes Alberg allikevel best for landets nasjonalsang «Tú alfagra land mítt» («Mitt fagre land»), hvor han satte melodi til Símun av Skarðis tekst. Han komponerte også melodien til «Tjaldur, ver vælkomið», og er opphavsmann til 18 sanger i Songbók Føroya fólks.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sigurðardóttir, Turið: Tú alfagra land mítt – tjóðsangurin og søga hansara. Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur, 2006. (PDF Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.)
== Eksterne lenker ==
(en) Petur Alberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Petur Alberg på snar.fo | Petur Alberg (født 15. desember 1885 i Tórshavn, død 1940) var en færøysk fiolinist, komponist og tekstforfatter. | 7,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arngr%C3%ADmur_J%C3%B3nsson | 2023-02-04 | Arngrímur Jónsson | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1648', 'Kategori:Fødsler i 1568', 'Kategori:Islandske forfattere', 'Kategori:Latinspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arngrímur Jónsson den lærde (islandsk Arngrímur Jónsson lærði), født 1568, død 27. juni 1648, var en islandsk vitenskapsmann og apologetiker. Han finnes avbildet på 10 krónursedlene.
| Arngrímur Jónsson den lærde (islandsk Arngrímur Jónsson lærði), født 1568, død 27. juni 1648, var en islandsk vitenskapsmann og apologetiker. Han finnes avbildet på 10 krónursedlene.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, ekteskap, barn ===
Han var sønn av storbonden Jón Jónsson og hans hustru Ingibjörg Loptsdatter. Han ble oppsedet av sin slektning Guðbrandur Þorláksson, biskop av Hólar. Han gav seg selvg etterhvert tilnavnet Viðalín etter hjemtraktene, og dette navnet er gått videre til hans etterfommere.
Han var to ganger gift: I 1598 med Solveig Gunnarsdatter - fra dette ekteskap stammer tre barn. I 1628 med Sigríður Bjarnadatter - med henne fikk han ni barn, hvorav det siste ble født i hans 79. leveår.
Han viste lite interesse for jordbruk, skjønt det var dette han var eslet til å leve av.
=== Utdannelse, geistlig karriere ===
Som 17-åring kom han til universitetet i København, og der studerte han i fire år.
Etter hjemkomsten ble han rektor for latinskolen i Hólar og biskoppelig kapellan. Rektoratet beholdt han til 1598. 1596-1628 var han biskoppelig vikar og dermed bisakopens stedfortreder under dennes langvarige sykdom frem til dennes død i 1627. Han var også sokneprest av Melstaður, der han slo seg ned.
Han var biskopens nærmeste betrodde da han var involvert i vanskelige rettsstrider. I denne forbindelse reiste han i 1592 om Hamburg til København, og ble der til 1593. Han reiste også til Danmark i 1602, og reisene gav ham mange kontakter.
Hjemme gikk han for å være høymodig og stivsinnet. Skjønt han forvaltet bispedømmet vel, skaffet han seg med sitt lite omgjengelige vesen så mange fiender at han, skjønt han ellers fremstod som den avdøde biskops naturlige etterfølger, ble forbigått. Presteskapet var star med å velge en abben til biskop.
=== Forfatter ===
I 1593 utga Arngrímur verket Brevis commentarius de Islandia, et «Forsvar for Island» på latin hvor han kritiserte verkene til en rekke forfattere som hadde skrevet om det islandske folket og landet. Hans hovedmål var et dikt av Gories Peerse, en handelsmann som hadde skrevet et underholdende og et noe baktalende dikt om islandsk geografi og etnografi. Arngrímur Jónsson kritiserte også mer vesentlige verker som Cosmographie av den tyske lærde Sebastian Münster.
Hans kritikk, Brevis commentarius de Islandia, ble gjenopptrykket i 1598 i Richard Hakluyts Principal Navigations of the English Nation. Dette forsvaret av Island og påfølgende verker var viktig for å introdusere europeiske forskere og lærde til Islands oldtidslitteratur og den litterære rikdommen som disse manuskripter representerte.
Verket spilte også en innledende rolle i utviklingen av den europeiske nasjonalisme, deltagende i de etnografiske fornærmelser og mot-fornærmelser som europeiske land benyttet for å skille seg fra andre på trykk.
I hans historiske skrifter hadde Arngrímur Jónsson tilgang på en rekke tekster som ikke lenger eksisterer, mest betydningsfullt var et større fragment av Skjoldungesaga som senere har gått helt tapt. Hans verker om legendariske danske og svenske konger har i dag størst betydning som et viktig bevis på innholdet av denne saga.
Han er avbildet på den nå foreldete islandske 10 krónur-seddelen. Se Islandsk krone
== Verker ==
Brevis commentarius de Islandia
Crymogæa, et apologetisk skrift hvor Arngrímur forsvarer Island
Supplementum Historiæ Norvegicæ
Rerum Danicarum fragmenta
Ad catalogum regum Sveciæ annotanda
Anatome Blefkeniana
Epistola pro patria defensoria
Apotribe virulentæ et atrocis calumniæ
Athanasia (i minne av Guðbrandur Þorláksson)
Specimen Islandiæ historicum
GronlandiaArngrimi Jonae opera latine conscripta, redigert av Jakob Benediktsson, Bibliotheca Arnamagnaeana, 9-12, 4 bind. (København 1950-1957)
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Arngrímur Jónsson den lærde (islandsk Arngrímur Jónsson lærði), født 1568, død 27. juni 1648, var en islandsk vitenskapsmann og apologetiker. | 7,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kasper_Petersen | 2023-02-04 | Kasper Petersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i sølv', 'Kategori:Lokalpolitikere i Skatval', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Stjørdal kommune', 'Kategori:Venstre-politikere i Nord-Trøndelag'] | Kasper Petersen (født 3. januar 1867 på Skatval i Nord-Trøndelag, død 1947 i Trondheim) var en norsk underoffiser, småbruker og politiker (V). Han var Skatvals varaordfører 1908–1913.
Han var sønn av husmann Peter Eriksen og Kirsten Kristoffersdatter på Drogsetmoen på Langstein i Skatval sogn. Faren omkom i en arbeidsulykke i 1896. Kasper Petersen hadde fem søsken, hvorav tre vokste opp. Kasper Petersen giftet seg med Petrine Fiskvik, datter av Per R. Fiskvik og Gjertrud Auran på Østre Fiskvik på Skatval. De hadde ingen egne barn, men tok til seg Magnhild Arnstad, datter av Olav Arnstad og Ingebjørg Fiskvik, som sin pleiedatter. Petrine og Ingebjørg var kusiner.Etter underoffisersskolen i 1886/1887 gjorde han tjeneste i artilleriet, fra 1889 som fastlønnet sersjant. Han kjøpte også småbruket Aursve på Auran i Skatval sogn. I 1914 solgte han småbruket på Skatval og flyttet til Singsaker i Trondheim, der han fortsatte i tjeneste i det 3. feltartilleriregiment, til sist som kvartermester. Han tok avskjed med stykkjunkers grad i 1927.Petersen var medlem av Skatval herredsstyre 1905–1913, valgt på fellesliste av Høyre og Venstre, og Skatvals varaordfører 1908–1913. Han var også formann i ligningskommisjonen, revisor i Skatval Sparebank og kommunerevisor i både Nedre Stjørdal og Skatval etter kommunedelingen. Han hadde også verv for Arbeiderbruk- og Boligbanken på Skatval. Han var kasserer i Skatval Ungdomslag fra 1895, styreformann i Skatval Handelslag i 1908 og formann i Skatval mållag. Etter at han flyttet til Trondheim, var han revisor i Trondhjems Arbeiderforening og Spareskillingsbanken.Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv i 1924.
| Kasper Petersen (født 3. januar 1867 på Skatval i Nord-Trøndelag, død 1947 i Trondheim) var en norsk underoffiser, småbruker og politiker (V). Han var Skatvals varaordfører 1908–1913.
Han var sønn av husmann Peter Eriksen og Kirsten Kristoffersdatter på Drogsetmoen på Langstein i Skatval sogn. Faren omkom i en arbeidsulykke i 1896. Kasper Petersen hadde fem søsken, hvorav tre vokste opp. Kasper Petersen giftet seg med Petrine Fiskvik, datter av Per R. Fiskvik og Gjertrud Auran på Østre Fiskvik på Skatval. De hadde ingen egne barn, men tok til seg Magnhild Arnstad, datter av Olav Arnstad og Ingebjørg Fiskvik, som sin pleiedatter. Petrine og Ingebjørg var kusiner.Etter underoffisersskolen i 1886/1887 gjorde han tjeneste i artilleriet, fra 1889 som fastlønnet sersjant. Han kjøpte også småbruket Aursve på Auran i Skatval sogn. I 1914 solgte han småbruket på Skatval og flyttet til Singsaker i Trondheim, der han fortsatte i tjeneste i det 3. feltartilleriregiment, til sist som kvartermester. Han tok avskjed med stykkjunkers grad i 1927.Petersen var medlem av Skatval herredsstyre 1905–1913, valgt på fellesliste av Høyre og Venstre, og Skatvals varaordfører 1908–1913. Han var også formann i ligningskommisjonen, revisor i Skatval Sparebank og kommunerevisor i både Nedre Stjørdal og Skatval etter kommunedelingen. Han hadde også verv for Arbeiderbruk- og Boligbanken på Skatval. Han var kasserer i Skatval Ungdomslag fra 1895, styreformann i Skatval Handelslag i 1908 og formann i Skatval mållag. Etter at han flyttet til Trondheim, var han revisor i Trondhjems Arbeiderforening og Spareskillingsbanken.Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv i 1924.
== Referanser == | Kasper Petersen (født 3. januar 1867 på Skatval i Nord-Trøndelag, død 1947 i Trondheim) var en norsk underoffiser, småbruker og politiker (V). | 7,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gladius | 2023-02-04 | Gladius | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Romersk militærutstyr', 'Kategori:Sverd'] | Gladius (pl. gladii) var et kortsverd som ble brukt av romerske soldater i nærkamp. Opprinnelig var gladius en betegnelse på et hvilket som helst sverd, men det ble etter hvert forbeholdt det korte, tveeggede sverdet som ble brukt av det tunge infanteriet, i motsetting til falcata (en huggert) og det lange kavalerisverdet spatha. De korte stikksverdene kom opprinnelig fra Hispania, og den eldste formen ble derfor kjent som Gladius Hispaniensis. Det ble etter hvert også utviklet andre gladiustyper, som i dag er gitt navn etter funnstedene Mainz, Fulham og Pompeii.Sverdet var egnet både for stikk og hogg. De lengste eksemplarene man kjenner hadde en lengde på 85 cm, hvorav blad på 68 cm. Det korte sverdet var effektivt i nærkamp, hvor lengre våpen kunne bli vanskelig å svinge. Det var spesielt viktig for romerne som kjempet i sluttede rekker å ha en sverdtype som var kort nok til at soldatene ikke hindret hverandre i å møte fiende.
| Gladius (pl. gladii) var et kortsverd som ble brukt av romerske soldater i nærkamp. Opprinnelig var gladius en betegnelse på et hvilket som helst sverd, men det ble etter hvert forbeholdt det korte, tveeggede sverdet som ble brukt av det tunge infanteriet, i motsetting til falcata (en huggert) og det lange kavalerisverdet spatha. De korte stikksverdene kom opprinnelig fra Hispania, og den eldste formen ble derfor kjent som Gladius Hispaniensis. Det ble etter hvert også utviklet andre gladiustyper, som i dag er gitt navn etter funnstedene Mainz, Fulham og Pompeii.Sverdet var egnet både for stikk og hogg. De lengste eksemplarene man kjenner hadde en lengde på 85 cm, hvorav blad på 68 cm. Det korte sverdet var effektivt i nærkamp, hvor lengre våpen kunne bli vanskelig å svinge. Det var spesielt viktig for romerne som kjempet i sluttede rekker å ha en sverdtype som var kort nok til at soldatene ikke hindret hverandre i å møte fiende.
== Varianter ==
Gladiusen gjennomgikk en utvikling å de mange århundrene det var i bruk, fra kombinerte hugg- og stikkvåpen til rene stikkvåpen:
Gladius hispaniensis er den første gladiusversjonen utviklet under den romerske republikk og basert på keltisk-iberiske sverd med løvformede sverdblad. Navnet betyr «gladius fra Hispania». I fasongen minner de om de tidligere bronsesverdene og tidlige jernsverdene. Det løvformede bladet hadde tyngdepunktet relativt langt ute på bladet, slik at sverdet også egnet seg til å hugge med. Hispanensis-gladiene gikk ut av bruk i det første århundret av vår tidsregning.Gladius Mainz og Gladius Fulham er navnene på de sverdvarianter av den romerske gladius som har blitt funnet i henholdsvis Tyskland og England. Det er henvisninger til stedsnavn og ikke de romerske navnene på sverdene. I forhold til de tidligere gladius hispaniensis var de nye sverdene kortere og bredere. De var bedre tilpasset de tette romerske formasjonene med skjold som dannet vegger. Fremfor at sverdene skulle brukes til å hugge mot fienden ble sverdene nå tilpasset en taktikk der sverdet ble brukt som stikkvåpen.Gladius Pompeii beskriver endeproduktet av gladiussverdets utvikling. Forskjellen mellom hispanensis og pompeii ligger i at pompeii-varianten kun var brukelig som stikkvåpen, mens de tidligere variantene også kunne brukes som huggvåpen. Pompeii-varianten hadde parallelle sider og endte i en trekantet spiss og var det ultimate stikkvåpen i det romerske arsenalet. Pompeii-gladiene ble brukt av romerske legionærer frem til romerene gikk bort fra de tette formasjonene og introduserte de lengre spatha-sverdene på 300-tallet.
== Navnet ==
Ordet gladius ble brukt i litteratur så tidlig som hos Plautus (ca. 254–184 f.Kr.), i stykkene Casina og Rudens. Opphavet antas å være protogermansk *glaðo-, «glatt».
I senromersk tid omtalte Publius Flavius Vegetius Renatus gladii som spathae eller semispathae, et ord som normalt brukes om et lignende sverd av keltisk opprinnelse.
Ordet gladiator («sverdmann») er avledet fra gladius. Man finner også diminutivformen gladiolus («lite sverd»). Sistnevnte form ble senere navnet på en blomst med sverdformede blader, på norsk kjent som gladiol.
== Skjede, skjefte og dekor ==
Skjeftet på gladiene var enklere enn dem man finner på senere europeiske sverdtyper. Hjaltet besto av en halvkule av tre, fulgt av et sylindrisk grep og en kuleformet bakknapp. Tangen på sverdet gikk gjennom de tre delene og var klinket bakpå baknappen. Selve grepet var ofte av bein, og var dreid eller skåret ut slik det hadde fingergrep. Resten av skjeftet hadde minimalt med dekor på de fleste sverdene, men kunne være i elfenben og med innlagt metalldekor for offiserer.
Gladii ble båret i en rem over venstre skulder, slik at det hang på høyre side av kroppen. I motsetning til senere langsverd var gladiene korte nok til at de enkelt kunne trekkes rett opp med høyre hånd. De romerske lorica segmentata-rustningene gjorde at det kunne være vanskelig å nå tvers over brystet med høyre hånd om sverdet hang på venstre side. Offiserer bar sine sverd på venstre side, som et tegn på at deres oppgave var å lede, ikke å sloss. Sverdene hadde skjeder av tre dekket med lær, kalt vaginae. De var gjerne dekorert med jern eller bronse, alt etter hva eieren hadde råd til. Skjeftet kunne også være dekorert, spesielt på offiserers sverd.
== Referanser == | Gladius (pl. gladii) var et kortsverd som ble brukt av romerske soldater i nærkamp. | 7,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Latvias_statsministre | 2023-02-04 | Liste over Latvias statsministre | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latviske statsministre', 'Kategori:Lister over latviske politikere', 'Kategori:Lister over regjeringssjefer', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Latvias statsminister (latvisk: Latvijas Republikas Ministru prezidents) er det fremste medlemmet av Republikken Latvias regjering og presidrer over Ministerrådet. Statsministeren er utpekt av presidenten i Latvia, men må være i stand til å skaffe støtte fra et flertall i Saeima (parlamentet).
Tabellene nedenfor viser alle Latvias statsministre for både den første periode med selvstendighet (1918–1940) og den andre perioden med selvstendighet (1990-dags dato). Fra 1990 til 6. juli 1993 var stillingen kjent som formannen for ministerrådet, men er generelt ansett som den samme rollen.
| Latvias statsminister (latvisk: Latvijas Republikas Ministru prezidents) er det fremste medlemmet av Republikken Latvias regjering og presidrer over Ministerrådet. Statsministeren er utpekt av presidenten i Latvia, men må være i stand til å skaffe støtte fra et flertall i Saeima (parlamentet).
Tabellene nedenfor viser alle Latvias statsministre for både den første periode med selvstendighet (1918–1940) og den andre perioden med selvstendighet (1990-dags dato). Fra 1990 til 6. juli 1993 var stillingen kjent som formannen for ministerrådet, men er generelt ansett som den samme rollen.
== Republikken Latvia 1918–1940 ==
Latviešu zemnieku savienība (LZS)
Uavhengig
Mazinieku partija (MP)
Demokrātiskais Centrs (DC)
Progresīvā apvienība (PA)
Latvijas Jaunsaimnieku un sīkgruntnieku partija (LJSP)
== Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk 1940–1990 ==
Se: Liste over regjeringssjefene i Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk
== Republikken Latvia 1990– ==
Latvijas Tautas fronte (LTF)
Latvijas Ceļš (LC)
Uavhengig
Tēvzemei un Brīvībai/LNNK (TB/LNNK)
Tautas partija (TP)
Jaunais laiks (JL)
Latvijas Zaļā partija (LZP)
Latvijas Pirmā partija/Latvijas Ceļš (LPP/LC)
Vienotība (V)
Zaļo un Zemnieku savienība (ZZS)
Jaunā Vienotība (JV)
== Andre regjeringssjefer ==
Latvijas Komunistiskā partija (LKP)
Uavhengig
=== Kronologisk tidslinje ===
== Se også ==
Liste over Latvias presidenter
Liste over regjeringssjefene i Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk
Latvia
Latvias historie
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell liste fra Latvias statsministers hjemmeside | Latvias statsminister (latvisk: Latvijas Republikas Ministru prezidents) er det fremste medlemmet av Republikken Latvias regjering og presidrer over Ministerrådet. Statsministeren er utpekt av presidenten i Latvia, men må være i stand til å skaffe støtte fra et flertall i Saeima (parlamentet). | 7,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claude_Lecouteux | 2023-02-04 | Claude Lecouteux | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske historikere', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Claude Lecouteux (født 8. februar 1943) er professor emeritus i germanistikk og har en Ph.D. i middelalderhistorie.
Siden 1981 bestyrte han germanistisk institutt (Langues, Littératures et civilisations germaniques) ved Universitetet i Caen, inntil han i 1992 ble kalt til Sorbonneuniversitetet for å ta hånd om germanistiske middelalderstudier (Littérature et Civilisation allemande du Moyen Âge). Lecouteux ble sittende i denne stillingen til han gikk av med pensjon i oktober 2007.
Claude Lecouteux' forskningsemner er spesielt knyttet til:
Overnaturlige vesener i mytologi, myter og sagn.
Forestillinger knyttet til døden som fenomen.
Myter, eventyr og sagn.
Magi.Han ble i 1982 tildelt Prix Strasbourg, samme år mottok han også en ærefull utmerkelse fra Académie française, i 1995 ble han gjort til Chevalier de l’Ordre av Palmes académiques og i 2006 æret som Officier de l’Ordre des Arts et des Lettres.
Han har vært redaktør for tidsskriftet La grande Oreille. Contes, conteurs, arts de la parole et du récit, og opptrer som medarbeider i flere tidsskrifter som beskjeftiger seg med middelalderspørsmål.
| Claude Lecouteux (født 8. februar 1943) er professor emeritus i germanistikk og har en Ph.D. i middelalderhistorie.
Siden 1981 bestyrte han germanistisk institutt (Langues, Littératures et civilisations germaniques) ved Universitetet i Caen, inntil han i 1992 ble kalt til Sorbonneuniversitetet for å ta hånd om germanistiske middelalderstudier (Littérature et Civilisation allemande du Moyen Âge). Lecouteux ble sittende i denne stillingen til han gikk av med pensjon i oktober 2007.
Claude Lecouteux' forskningsemner er spesielt knyttet til:
Overnaturlige vesener i mytologi, myter og sagn.
Forestillinger knyttet til døden som fenomen.
Myter, eventyr og sagn.
Magi.Han ble i 1982 tildelt Prix Strasbourg, samme år mottok han også en ærefull utmerkelse fra Académie française, i 1995 ble han gjort til Chevalier de l’Ordre av Palmes académiques og i 2006 æret som Officier de l’Ordre des Arts et des Lettres.
Han har vært redaktør for tidsskriftet La grande Oreille. Contes, conteurs, arts de la parole et du récit, og opptrer som medarbeider i flere tidsskrifter som beskjeftiger seg med middelalderspørsmål.
== Bibliografi ==
=== Bokutgivelser ===
Histoíre légendaíre du roí Salomon, Paris, Imago, 2020, 269 p
La légende de Svanhildr fille de Sigurðr le tueur de Fafnir, Besançon, éditions Ulfhamr, 2018.
Le livre des guérisons et des protections magiques, Paris, Imago, 2016, 319 p
Dictionnaire de mythologie tzigane, Paris, Imago, 2016.
Le livre des guérisons et des protections magiques, Paris, Imago, 2016.
Dictionnaire des formules magiques, Paris, Imago, 2014. Oversatt til engelsk (USA).
Dictionnaire des pierres magiques et médicinales. Imago. Paris 2011. Oversatt til engelsk (USA)
La Maison hantée : histoire des poltergeists. Imago. Paris 2007. [Om spøkelseshus og bankeånder.] Oversatt til engelsk (USA).
Dictionnaire de mythologie germanique : Odin, Thor et Cie. Imago. Paris 2005. Encyclopedia - oversatt til litauisk, rumensk og italiensk. (2. reviderte og utvidete utgave 2007.)
Le Livre des amulettes et talismans. Imago. Paris 2004, 238 p. Oversatt til kroatisk.
Le Livre des Grimoires: aspects de la magie au Moyen Âge. Imago. Paris 2002; (3. reviderte og utvidete utgave, 2008; 320 p.)
Eine Welt im Abseits. Studien zur niederen Mythologie und Glaubenswelt des Mittelalters. Forord av Dieter Harmening. Dettelbach 2001. [Kilder og forskning innen europeisk etnologi.]; 196 p.
La maison et ses génies : croyances d’hier et d’aujourd’hui. Forord ved Ronald Grambo. Imago. Paris 2000; 202 p.
Les Chasses fantastiques et les cohortes de la nuit. Imago. Paris 1999; 242 p. [Om oskoreia eller den ville jakt.] Oversatt til tysk og engelsk (USA).
Histoire des Vampires, autopsie d’un mythe. Imago. Paris 1999. (2. reviderte og utvidete utgave 2002; 188 p.) Oversatt til tysk, rumensk, engelsk (USA), koreansk, kinesisk og polsk.
Au-delà du merveilleux : des croyances au Moyen Âge. (Culture et Civilisation médiévales XIII). P.U.P.S. Paris 1996. (3. reviderte og utvidete utgave, Paris 1998; 281 p.)
Charmes, conjurations et bénédictions : lexique et formules. (Essais 17). Champion. Paris 1996; 140 p.
L’allemand du Moyen Âge I: le moyen haut-allemand. (L’atelier du Médiéviste 3.) Brepols Publishers. Turnhout 1996; 241 p.
Démons et génies du terroir au Moyen Âge. Forord ved Régis Boyer. Imago. Paris 1995 ; 218 p. Oversatt til spansk og engelsk.
Les monstres dans la pensée médiévale européenne. (Culture et Civilisation médiévales X.) P.U.P.S., Paris 1993. 256 p. (3. reviderte og korrigerte utgave. Paris 1999.)
Fées, sorcières et loups-garous: histoire du double au Moyen Âge. Forord ved Régis Boyer. Imago. Paris 1992. (3. oppdaterte utgave), Paris 2001; 227 p. Om huldrer, hekser og varulver. Oversatt til tsjekkisk, spansk og amerikansk.
Petit dictionnaire de mythologie allemande. Entente. Paris 1992 ; 276 p. Oversatt til spansk.
(Sm.m. Ph. Marcq): Berthold de Ratisbonne: Péchés et vertus. Scènes de la vie du XIIIe siècle. Editions Desjonquères. Paris 1991; 180 p. [Om synder og dyder.]
(Sm.m. Ph. Marcq): Les esprits et les morts. Croyances médiévales. (Essais 13). Champion. Paris 1990; 225 p. [Om ånder og de døde.]
Les nains et les elfes au Moyen Âge. Forord ved Régis Boyer. Imago. Paris 1988. (3. reviderte og oppdaterte utgave. Paris 2004; 207 p. [Om dverger og alver.) Oversatt til tsjekkisk og spansk.
Geschichte der Gespenster und Wiedergänger im Mittelalter. Forord ved Lutz Röhrich. Böhlau. Köln/Wien 1987; 306 p. [Om spøkelser og gjengangere.]
Fantômes et revenants au Moyen Âge. Etterord ved Régis Boyer. Imago. Paris 1986. (2. utgave. Paris 1996 ; 253 p.) Oversatt til spansk, engelsk (USA) og tsjekkisk.]
Kleine Texte zur Alexandersage, mit einem Anhang: Prestre Jehan, Göppingen 1984 (G.A.G. 388); 103 p.
Les monstres dans la littérature allemande du Moyen Âge (1150–1350). Contribution à l’étude du merveilleux. 3 vol. Göppingen 1982 (G.A.G. I-III); 670 p. [Utgave belønnet med prix Strasbourg.]
Mélusine et le Chevalier au Cygne. Forord ved Jacques Le Goff. Paris, 1982; 216 p. (2. oppdaterte utgave.) Imago. Paris 1997. Utgave premiert av Académie française. Oversatt til italiensk.Ellers har Lecouteux skrevet et stort antall artikler innenfor sine ulike fagområder i forskjellige sentrale fagtidsskrifter.
=== Publikasjoner ===
La mort, l’au-delà, les autres mondes, Paris, Imago, 2019.
Laura Gonzenbach, Peppe le sagace et autres contes siciliens, Paris, Imago, 2019.
Voyages dans l’au-delà et aventures extraordinaires au Moyen Âge, Paris, Imago, 2018.
Ignaz & Josef Zingerle, Les plumes du dragon, contes des deux Tyrols, Paris, J. Corti, 2018 (collection Merveilleux, 55), en collaboration avec Corinne Lecouteux.
Voyages et aventures extraordinaires au Moyen Âge, Paris, Imago, 2018 ; en collaboration avec Corinne Lecouteux.
Heinrich von Wlislocki, La rose et le musicien, contes tziganes, Paris, J. Corti, 2016 (Collection Merveilleux, 51)
Contes, diableries et merveilles au Moyen Âge, Paris, Imago, 2013 ; en collaboration avec Corinne Lecouteux. Oversatt til engelsk.
(Sm.m. Corinne Lecouteux) Franz Obert, Le zmeu dupé et autres contes transylvaniens, Paris, José Corti, 2012 (Collection Merveilleux, 48).
(Sm.m. Corinne Lecouteux) Ludwig Bechstein, Le livre des contes, Paris, José Corti, 2010 (Collection Merveilleux, 45).
Nos bons voisins les lutins: nains, elfes, lutins, gnomes, kobold et compagnie, textes réunis, présentés et annotés par C. L., Paris, José Corti, 2010 (Collection Merveilleux, 42).
Elle courait le garou : lycanthropes, hommes-ours, hommes-tigres, une anthologie. J. Corti. Paris 2008.
Elle dévorait son linceul : fantômes, revenants, vampires et esprits frappeurs, une anthologie. J. Corti. Paris 2006.
Camillo Leonardi, Les pierres talismaniques (Speculum lapidum II), édité, traduit et commenté par C.L et A. Monfort, Paris, P.U.P.S., 2003 ; 275 p.
(Sm.m. Anneliese Lecouteux): Ion Taloş, Petit dictionnaire de mythologie roumaine. Ellug. Grenoble 2002; 213 p.
(Sm.m. V. Lévy): Wirnt von Grafenberg, Wigalois, le chevalier à la roue d’or. Ellug. Grenoble 2001; 502 p.
La Saga de Théodoric de Vérone, présentée et commentée. Champion. Paris 2001 ; 462 p.
(Sm.m. Anne-Hélène Delavigne): Viegoleis à la roue d’or, trad. du danois. P.U.P.S., Paris 2000 ; 125 p.
Dialogue avec un revenant (XVe siècle). Presses de l’Université de Paris-Sorbonne. Paris 1999; 150 p.
Thüring de Ringoltingen, Mélusine et autres récits, présentés et annotés. Champion. Paris 1999; 237 p.
(O. Gouchet): Hugur. Mélanges d’histoire, de littérature et de mythologie offerts à Régis Boyer pour son 65e anniversaire, Paris, P.U.P.S., 1997; 377 p.
La légende de Siegfried d’après le Seyfrid à la peau de corne et la Thidrekssaga, traduit du moyen haut-allemand et du norvégien médiéval. Le Porte-Glaive. Paris 1995; 129 p.
Mondes parallèles. L’univers des croyances au Moyen Âge. (Essais sur le Moyen Âge, 14.) Champion. Paris 1994, 124 p. [Gjenopptrykt i Paris 2007, Champions klassikere 8.]
(Sm.m. Ph. Marcq): L’étrille. Récits érotiques du Moyen Âge allemand. Le Porte-Glaive. Paris 1991; 153 p. [Om erotiske fortellinger fra tysk middelalder.]
(Sm.m. A. Philonenko): G.W.F. Hegel, Foi et savoir. Vrin. Paris 1988 ;208 p.
(Sm.m. A. Philonenko): J.G. Fichte, Essais de philosophie première: la Doctrine de la Science (1801–1802). Vrin. Paris 1987; 2 vol., 197 + 229 p.
(Sm.m. Sieglinde Hartmann): Deutsch-französische Mediävistik. Mélanges pour G.E. Zink, Göppingen, Kümmerle, 1984 (G.A.G. 364).
De rebus in Oriente mirabilibus, Meisenheim a/Glan, Anton Hain, 1979 (Beiträge z. klassischen Philologie 103); 108 p.
== Festskrift ==
Florence Bayard & Astrid Guillaume (red): Formes et difformités médiévales. En hommage à Claude Lecouteux. Paris, Pups 2010.
== Referanser == | Claude Lecouteux (født 8. februar 1943) er professor emeritus i germanistikk og har en Ph. | 7,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Viken | 2023-02-04 | Karl Viken | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Ordførere i Frosta', 'Kategori:Personer fra Frosta kommune', 'Kategori:Sp-ordførere i Nord-Trøndelag'] | Karl Viken (født 17. oktober 1934 på Frosta i Nord-Trøndelag, død 17. januar 2008) var en norsk gårdbruker og politiker (Sp).
Han var medlem av Frosta kommunestyre fra 1968, medlem av formannskapet fra 1972, ordfører 1976–1991 og formann i Frosta Senterparti i en årrekke. Viken var medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1980–1999, gruppeleder og leder i hovedutvalget for miljø, plan og næring 1992–1995 samt leder i hovedutvalget for kultur 1995–1999. Fra 1996 var han styremedlem i NTE.
| Karl Viken (født 17. oktober 1934 på Frosta i Nord-Trøndelag, død 17. januar 2008) var en norsk gårdbruker og politiker (Sp).
Han var medlem av Frosta kommunestyre fra 1968, medlem av formannskapet fra 1972, ordfører 1976–1991 og formann i Frosta Senterparti i en årrekke. Viken var medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1980–1999, gruppeleder og leder i hovedutvalget for miljø, plan og næring 1992–1995 samt leder i hovedutvalget for kultur 1995–1999. Fra 1996 var han styremedlem i NTE.
== Referanser == | | fsted = Frosta i Nord-Trøndelag | 7,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musik_vid_Siljan | 2023-02-04 | Musik vid Siljan | ['Kategori:1969 i Sverige', 'Kategori:Musikkfestivaler i Sverige', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1969'] | Musik vid Siljan er en musikkfestival som hvert år siden 1969 har blitt arrangert ved den svenske innsjøen Siljan. Forskjellige musikkstiler er representert i festivalen, og arrangementet er blant de best besøkte musikkfestivalene i Sverige.
Festivalen ble opprinnelig arrangert i nærheten av Leksand og Rättvik. De siste årene har også konsertene blitt arrangert ved Mora.
| Musik vid Siljan er en musikkfestival som hvert år siden 1969 har blitt arrangert ved den svenske innsjøen Siljan. Forskjellige musikkstiler er representert i festivalen, og arrangementet er blant de best besøkte musikkfestivalene i Sverige.
Festivalen ble opprinnelig arrangert i nærheten av Leksand og Rättvik. De siste årene har også konsertene blitt arrangert ved Mora.
== Eksterne lenker ==
Musik vid Siljans nettsted | Musik vid Siljan er en musikkfestival som hvert år siden 1969 har blitt arrangert ved den svenske innsjøen Siljan. Forskjellige musikkstiler er representert i festivalen, og arrangementet er blant de best besøkte musikkfestivalene i Sverige. | 7,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DJ_Ashba | 2023-02-04 | DJ Ashba | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Gitarister fra USA', "Kategori:Guns N' Roses", 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra White County i Indiana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Daren Jay Ashba (født 10. november 1972 i Monticello, Indiana) var gitarist i hardrock-bandet Guns N' Roses fra 21. mars 2009. DJ Ashba erstattet Robin Finck som forlot bandet i 2008. Han har tidligere spilt i Beautiful Creatures og Sixx:A.M.. Han skrev i en pressemelding 27. juni 2015 at han forlot Guns N' Roses etter seks års tjeneste.
| Daren Jay Ashba (født 10. november 1972 i Monticello, Indiana) var gitarist i hardrock-bandet Guns N' Roses fra 21. mars 2009. DJ Ashba erstattet Robin Finck som forlot bandet i 2008. Han har tidligere spilt i Beautiful Creatures og Sixx:A.M.. Han skrev i en pressemelding 27. juni 2015 at han forlot Guns N' Roses etter seks års tjeneste.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) DJ Ashba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) DJ Ashba på Internet Movie Database
(en) DJ Ashba hos Rotten Tomatoes
(en) DJ Ashba på Apple Music
(en) DJ Ashba på Discogs
(en) DJ Ashba på MusicBrainz
(en) DJ Ashba på Encyclopaedia Metallum
(en) DJ Ashba på SoundCloud
(en) DJ Ashba på Spotify
(en) DJ Ashba på AllMusic | Daren Jay Ashba (født 10. november 1972 i Monticello, Indiana) var gitarist i hardrock-bandet Guns N' Roses fra 21. | 7,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Classic_Car_Week | 2023-02-04 | Classic Car Week | ['Kategori:1991 i Sverige', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Festivaler i Sverige', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1991'] | Classic Car Week, et av Sveriges største motorarrangementer, avholdes årlig i Rättvik. Siden starten i 1991 har det alltid blitt arrangert i uke 31, men har også utvidet programmet med Classic Winter Day, med vintertilpassede aktiviteter på Siljans is ved Långbryggan.
Classic Car Week er først og fremst rettet inn mot veteranbiler, men har også plass til mye annet innen motorsport og kjøretøyer. Det arrangeres for eksempel mopedrally, sykkelrally, traktorpulling og flyoppvisninger.
Classic Car Week drives av foreningen ved samme navn.
| Classic Car Week, et av Sveriges største motorarrangementer, avholdes årlig i Rättvik. Siden starten i 1991 har det alltid blitt arrangert i uke 31, men har også utvidet programmet med Classic Winter Day, med vintertilpassede aktiviteter på Siljans is ved Långbryggan.
Classic Car Week er først og fremst rettet inn mot veteranbiler, men har også plass til mye annet innen motorsport og kjøretøyer. Det arrangeres for eksempel mopedrally, sykkelrally, traktorpulling og flyoppvisninger.
Classic Car Week drives av foreningen ved samme navn.
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Classic Car Week Rättvik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Classic Car Week, et av Sveriges største motorarrangementer, avholdes årlig i Rättvik. Siden starten i 1991 har det alltid blitt arrangert i uke 31, men har også utvidet programmet med Classic Winter Day, med vintertilpassede aktiviteter på Siljans is ved Långbryggan. | 7,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fyrisvollene | 2023-02-04 | Fyrisvollene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sveriges historie', 'Kategori:Uppsala', 'Kategori:Vikingtiden i Sverige'] | Fyrisvollene (norrønt Fyrisvellir; svensk Fyrisvallarna) var i islandske sagaer navnet på engene langs Fyrisån sør for Gamle Uppsala. Ved Fyrisvollene fikk reisende la sine skip ligge og tilbakela i stedet den siste strekningen til Gamle Uppsala til fots. På Fyrisvollene lå stedet hvor de gamle kongene fra Ynglingeætten ble brent eller hauglagt.
Navnet er beslektet med eller avledet fra norrønt fyrva (= «ebbe»), hvilket henspiller på at sletten var delvis oversvømmet, mens den i dag er tørt, dyrbart jordbruksland. Her ligger også Uppsala. I middelalderen ble en del av feltet kalt for Förisäng, og de små innsjøene Övre Föret og Nedre Föret er rester av Fyrisvollene og bevart i moderne språkform som Fyri.
Dette ordet ses også på en runestein ved Högby i Östergötland, der inskripsjonen begynner: «Goðr karl Gulli gat fæm syni. Fiall a Føri -». På 1600-tallet døpte man om Salaån til Fyrisån for å tydeliggjøre koblingen til de gamle sagnene.
I Rolf Krakes saga står at den danske kongen Rolf Krake avla besøk hos sin stefar, den svenske kong Adils i Uppsala. Adils som var gift med Rolf Krakes mor Yrsa, satte hallen i brann, men kong Rolf og hans tolv berserker fikk hjelp av dronning Yrsa som ga dem Adils' beste hester til flukt, hans berømte gullring Sviagris, atskillig gull og de forsyninger de trengte. Det var på Fyrisvollene de oppdaget at kong Adils og hans menn var bak dem. Rolf Krake brukte da gullet som «såkorn» han kastet etter seg. Da Adils fikk øye på sin kostbare Sviagris liggende på bakken, stoppet han for å plukke ringen opp med spydet sitt. Da ropte kong Rolf: «Svinebøyd har jeg nå han som er mektigst av svearne!» Samtidig hogg han kong Adils over lårene med sitt sverd Skovnung, og ropte: «Nå kan du merke Rolf Krake, som du så lenge har lett etter!» Blodet rant av kong Adils så han måtte snu, men Rolf Krake tok ringen Sviagris med seg, og de to kongene møttes aldri igjen.Sagnet levde videre i flere kenninger skaldene dannet for «gull»: «Fyrisvollenes såkorn», sa Øyvind Skaldespiller, «Yrsas sønns korn», «Krakes korn» eller «Krakes bygg».
| Fyrisvollene (norrønt Fyrisvellir; svensk Fyrisvallarna) var i islandske sagaer navnet på engene langs Fyrisån sør for Gamle Uppsala. Ved Fyrisvollene fikk reisende la sine skip ligge og tilbakela i stedet den siste strekningen til Gamle Uppsala til fots. På Fyrisvollene lå stedet hvor de gamle kongene fra Ynglingeætten ble brent eller hauglagt.
Navnet er beslektet med eller avledet fra norrønt fyrva (= «ebbe»), hvilket henspiller på at sletten var delvis oversvømmet, mens den i dag er tørt, dyrbart jordbruksland. Her ligger også Uppsala. I middelalderen ble en del av feltet kalt for Förisäng, og de små innsjøene Övre Föret og Nedre Föret er rester av Fyrisvollene og bevart i moderne språkform som Fyri.
Dette ordet ses også på en runestein ved Högby i Östergötland, der inskripsjonen begynner: «Goðr karl Gulli gat fæm syni. Fiall a Føri -». På 1600-tallet døpte man om Salaån til Fyrisån for å tydeliggjøre koblingen til de gamle sagnene.
I Rolf Krakes saga står at den danske kongen Rolf Krake avla besøk hos sin stefar, den svenske kong Adils i Uppsala. Adils som var gift med Rolf Krakes mor Yrsa, satte hallen i brann, men kong Rolf og hans tolv berserker fikk hjelp av dronning Yrsa som ga dem Adils' beste hester til flukt, hans berømte gullring Sviagris, atskillig gull og de forsyninger de trengte. Det var på Fyrisvollene de oppdaget at kong Adils og hans menn var bak dem. Rolf Krake brukte da gullet som «såkorn» han kastet etter seg. Da Adils fikk øye på sin kostbare Sviagris liggende på bakken, stoppet han for å plukke ringen opp med spydet sitt. Da ropte kong Rolf: «Svinebøyd har jeg nå han som er mektigst av svearne!» Samtidig hogg han kong Adils over lårene med sitt sverd Skovnung, og ropte: «Nå kan du merke Rolf Krake, som du så lenge har lett etter!» Blodet rant av kong Adils så han måtte snu, men Rolf Krake tok ringen Sviagris med seg, og de to kongene møttes aldri igjen.Sagnet levde videre i flere kenninger skaldene dannet for «gull»: «Fyrisvollenes såkorn», sa Øyvind Skaldespiller, «Yrsas sønns korn», «Krakes korn» eller «Krakes bygg».
== Tre slag på Fyrisvollene ==
I slaget ved Fyrisvollene støtte sveakongen Erik Seiersæl sammen med en hær som kom nordover fra Skåne, ifølge senere diktning ledet av Styrbjørn Sterke, en gang på 980-tallet.
I Ynglingesagaen forteller Snorre at Hugleik ble konge mens Yngvesønnene ennå var barn. Siden kjempet Hake og hans tolv kjemper mot Hugleik på Fyrisvollene og vant. Slik la Hake under seg Svitjod og ble konge i landet. Ifølge Saxo var Hugleik konge av Irland. Hake var bror til Hagbard, kjent fra sagnet om Hagbard og Signe. Yngves sønner Jorund og Eirik sloss en sommer mot Gudlaug Håløygkonge og drepte ham. Etterpå kom det til nok et slag på Fyrisvollene da brødrene gikk til krig mot kong Hake. Hake falt og ble sendt ut på havet i et brennende skip, som engang sagnkongen Skjold av Danmark. Jørund ble konge i Uppsala; men da han førte sin hær til Limfjorden, ble han overmannet av lokalbefolkningen støttet av Gylaug, sønn av Gudlaug Håløygkonge, og møtte sin død på «Hagbards hest», dvs i galgen.
== Referanser == | Fyrisvollene (norrønt Fyrisvellir; svensk Fyrisvallarna) var i islandske sagaer navnet på engene langs Fyrisån sør for Gamle Uppsala.«Fyrisvall», Nordisk familjebok Ved Fyrisvollene fikk reisende la sine skip ligge og tilbakela i stedet den siste strekningen til Gamle Uppsala til fots. | 7,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Petter_Sveen | 2023-02-04 | Lars Petter Sveen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibliotekarer', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Fræna kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Aschehougs debutantstipend', 'Kategori:Vinnere av Nynorsk litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av Sult-prisen', "Kategori:Vinnere av Tarjei Vesaas' debutantpris"] | Lars Petter Sveen (født 30. oktober 1981 i Fræna) er en norsk forfatter og bibliotekar.
Sveen er oppvokst i Fræna. Han studerte bibliotek– og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo fra 2008 til 2010. I perioden 2006–07 studerte han ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland og han har bachelor i historie. Han har jobbet i Foreningen !les og vært bokansvarlig i avisen Vårt Land, og har siden 2020 jobbet som bibliotekar på Bærum bibliotek.
I 2008 debuterte han med novellesamlingen Køyre frå Fræna, som ble belønnet med både Tarjei Vesaas' debutantpris og Aschehougs debutantstipend. Han ble utpekt som «en lovende norsk forfatter» og mottaker av tilleggsprisen på 50 000 kroner av Jo Nesbø, da Nesbø fikk Den norske leserprisen 2008.
For Guds barn (2014) ble Sveen nominert til Kritikerprisen, P2-lytternes romanpris, samt Ungdommens kritikerpris. I tillegg fikk han nynorsk litteraturpris for boken og PO Enquists pris. Romanen er oversatt og utgitt i USA, Kina, Frankrike, Sverige, og Danmark.
Sveen ga så ut de to romanene Fem stjerner (2017) og Fem skuggar (2018), som handlet om fem somaliske ungdommer på flukt. I 2020 kom romanen Nordriket, som er en litterær fantasy om geriljakrig i et oppdiktet land.
I 2022 kom boka Kunsten å stamme - uten at noen merker det ut på Aschehoug forlag. Dette er en memoar hvor Sveen forteller om hvordan han har stammet siden han var barn, og hvordan han har prøvd å skjule det. «Prosessen med å vise fram en stemme «full av sprekker» er ingen enkel oppgave, men Sveen lykkes, både privat og litterært,» skrev Elin Kittelsen i sin anmeldelse i Klassekampen, og mente boka var en av de beste Sveen har skrevet.Kunsten å stamme - uten at noen merker det er solgt til utgivelse i Danmark.
| Lars Petter Sveen (født 30. oktober 1981 i Fræna) er en norsk forfatter og bibliotekar.
Sveen er oppvokst i Fræna. Han studerte bibliotek– og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo fra 2008 til 2010. I perioden 2006–07 studerte han ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland og han har bachelor i historie. Han har jobbet i Foreningen !les og vært bokansvarlig i avisen Vårt Land, og har siden 2020 jobbet som bibliotekar på Bærum bibliotek.
I 2008 debuterte han med novellesamlingen Køyre frå Fræna, som ble belønnet med både Tarjei Vesaas' debutantpris og Aschehougs debutantstipend. Han ble utpekt som «en lovende norsk forfatter» og mottaker av tilleggsprisen på 50 000 kroner av Jo Nesbø, da Nesbø fikk Den norske leserprisen 2008.
For Guds barn (2014) ble Sveen nominert til Kritikerprisen, P2-lytternes romanpris, samt Ungdommens kritikerpris. I tillegg fikk han nynorsk litteraturpris for boken og PO Enquists pris. Romanen er oversatt og utgitt i USA, Kina, Frankrike, Sverige, og Danmark.
Sveen ga så ut de to romanene Fem stjerner (2017) og Fem skuggar (2018), som handlet om fem somaliske ungdommer på flukt. I 2020 kom romanen Nordriket, som er en litterær fantasy om geriljakrig i et oppdiktet land.
I 2022 kom boka Kunsten å stamme - uten at noen merker det ut på Aschehoug forlag. Dette er en memoar hvor Sveen forteller om hvordan han har stammet siden han var barn, og hvordan han har prøvd å skjule det. «Prosessen med å vise fram en stemme «full av sprekker» er ingen enkel oppgave, men Sveen lykkes, både privat og litterært,» skrev Elin Kittelsen i sin anmeldelse i Klassekampen, og mente boka var en av de beste Sveen har skrevet.Kunsten å stamme - uten at noen merker det er solgt til utgivelse i Danmark.
== Bibliografi ==
Køyre frå Fræna – noveller 2008
Eg kjem tilbake – roman 2011
Guds barn – roman 2014
Fem stjerner – roman 2017
Fem skuggar – roman 2018
Nordriket – roman 2020
Kunsten å stamme - uten at noen merker det - memoar 2022
== Priser ==
Tarjei Vesaas' debutantpris 2008, for Køyre frå Fræna
Aschehougs debutantstipend 2008, for Køyre frå Fræna
Sunnmørsprisen 2008, for Køyre frå Fræna
Den norske leserprisen delt ut av vinneren Jo Nesbø 2009, for Køyre frå Fræna
Utøverstipend fra Bud Fræna og Hustad sparebank 2010, for Køyre frå Fræna
Nynorsk litteraturpris 2014 for Guds barn
Sultprisen 2015
Bokhandelens forfatterstipend (200 000 kroner) 2015 for Guds barn
PO Enquists pris 2016 for Guds barn
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Lars Petter Sveen i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
Presentasjon av Lars Petter på Aschehoug forlag | Lars Petter Sveen (født 30. oktober 1981 i Fræna) er en norsk forfatter og bibliotekar. | 7,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naturhistorisk_museum_(Oslo) | 2023-02-04 | Naturhistorisk museum (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor sted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Grünerløkka', 'Kategori:Museer i Oslo', 'Kategori:Naturhistoriske museer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Universitetet i Oslo', 'Kategori:Vinnere av Homofrydprisen'] | Naturhistorisk museum (NHM) på Tøyen i Oslo er en del av Universitetet i Oslo og huser universitetets naturhistoriske samlinger og botanisk hage.
| Naturhistorisk museum (NHM) på Tøyen i Oslo er en del av Universitetet i Oslo og huser universitetets naturhistoriske samlinger og botanisk hage.
== Historie ==
Kong Frederik VI skjenket Tøyen hovedgård til det nystartede Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) i 1812, med den hensikt å benytte området rundt gården som en botanisk hage. Hagen ble opprettet i 1814, og er Norges eldste botaniske hage. Den eldste delen av hagen, den formelle «Barokkhagen» på sørsiden av Hovedgården, ligger i dag slik den så ut ved grunnleggingen. Universitetets naturaliasamling ble flyttet dit vel 100 år senere og organisert som zoologisk, geologisk, paleontologisk og botanisk museum.Fra 1999 ble alle enhetene på Tøyen slått sammen til én institusjon – Universitetets naturhistoriske museer og botaniske hage. I 2005 ble navnet forenklet til Naturhistorisk museum (NHM). Museet er i dag organisert i en sentral administrativ enhet og fire seksjoner.Museet omfatter Norges største naturhistoriske samling, med cirka 60 % av alle landets vitenskapelige naturhistoriske objekter. Foruten utstillingene drives det utstrakt forskningsvirksomhet.
== Den geologiske utstillingen ==
Den geologiske utstillingen vises i Geologisk museum. Utstillingen i 1. etasje viser Norges geologiske historie, kreftene som formet landskapet og bergarter fra hele landet, noen opp til 2 milliarder år gamle. Her står også avstøpningen av skjelettet til Tyrannosaurus rex, en av verdens største rovdinosaurer.
2. etasje huser museets mineralustilling. Geologisk museum har en av verdens flotteste mineralsamlinger. Her finnes glitrende edelsteiner, edle metaller, meteoritter og en bit av Månen.
Innenfor mineralsalen ligger den paleontologiske utstillingen med blant annet en 400 millioner år gammel sjøskorpion fra Ringerike som blir regnet som det fineste fossilet funnet i Norge, et dinosaurreir, hodeskalle av sabeltanntiger, gevir av irsk kjempehjort og hodeskaller fra fortidsmennesker. Museet har også en variert utstilling av avstøpninger av skjeletter av forskjellige dinosaurer, blant annet nevnte Tyrannosaurus og Iguanodon.
Museumsbygget er fra 2014 stengt for oppussing, men noen av de mest populære objektene er utstilt i Zoologisk museum.
== Den zoologiske utstillingen ==
Zoologisk museum har dyr fra hele verden. «Norske sal» viser Norges dyreliv fra kyst til høyfjell i dioramaer med norsk natur. Her kan man blant annet se rovdyr som bjørn, gaupe, ulv og jerv på nært hold.
I 2. etasje finnes «Dyregeografisk sal» med dyreliv fra hele verden og «Systematisk sal» med systematisk oversikt over Norges dyreliv. Utstillingene viser også enestående eksemplarer av to utdødde arter, geirfuglen og den australske pungulven.
== Botanisk hage ==
Botanisk hage er en vitenskapelig samling av levende planter. Samlingene omfatter over 8 500 plantearter fra ulike deler av verden, og brukes i undervisning, formidling og forskning. Noen av plantene dyrkes i veksthus, andre i ulike avdelinger på friland. Planter som er truet eller sårbare i norsk natur tas vare på i Botanisk hage.
Botanisk hage er også et viktig rekreasjonsområde for Oslos befolkning. Den vakre «Fjellhagen» med en klukkende bekk og små fosser viser 1 700 plantearter fra mange land. En egen «Urtehage» er tilegnet tradisjonelle medisin- og krydderplanter, og «Oldemors hage» viser tradisjonelle hageplanter fra hele østlandsområdet.
Midt i hagen ligger den gamle Tøyen hovedgård. Bygningene er fra 1600-tallet og har en formell barokkhage på sørsiden. Husene ble pusset opp i 2007-2008. Gården huser en kafé som er åpen for publikum.
== Veksthusene ==
Veksthusene inneholder planter fra varme strøk, kjent for sine vakre farger og nytteverdi. I Victoriahuset danner kjempevannliljen Victoria cruziana midtpunktet omgitt av orkideer, eksotiske krydderplanter og andre tropiske nytteplanter. I Palmehuset kan man følge plantenes utviklingshistorie på nært hold og se ørkenplantenes fantastiske tilpasninger til tørke.
== Referanser ==
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Naturhistorisk Museum, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
360 graders panorering fra utstillingene
Utstoppede hoder på Tøyen - video fra forskning.no 12.8.13 | Naturhistorisk museum kan referere til: | 7,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1888/89 var den attende sesongen av FA-cupen. Finalen, som ble spilt på Kennington Oval i London, var mellom Preston North End og Wolverhampton Wanderers. | 7,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alavo_by | 2023-02-04 | Alavo by | ['Kategori:1865 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner etablert i 1865', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Alavo (finsk: Alavus) er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 9 500 innbyggere og et areal på 843,1 km² hvorav 52,5 km² er vann. Alavo er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Etseri, Alajärvi, Kuortane, Seinäjoki og Virdois.
| Alavo (finsk: Alavus) er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 9 500 innbyggere og et areal på 843,1 km² hvorav 52,5 km² er vann. Alavo er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Etseri, Alajärvi, Kuortane, Seinäjoki og Virdois.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Alavus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Alavo (finsk: Alavus) er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 9 500 innbyggere og et areal på 843,1 km² hvorav 52,5 km² er vann. | 7,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Byoriginaler_fra_Kristiansand | 2023-02-04 | Byoriginaler fra Kristiansand | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Kristiansand', 'Kategori:Norske byoriginaler'] | Byoriginaler fra Kristiansand er blant annet personligheter som Kjutta og Laumann. Hvis fortellingene om Laumann stemmer levde han samtidig med Kjutta. Han arbeidet som nattmann og tømte utedoer i byen med hest og kjerre. (Laumann er omtalt under Reymert (slekt).)
| Byoriginaler fra Kristiansand er blant annet personligheter som Kjutta og Laumann. Hvis fortellingene om Laumann stemmer levde han samtidig med Kjutta. Han arbeidet som nattmann og tømte utedoer i byen med hest og kjerre. (Laumann er omtalt under Reymert (slekt).)
== Kjutta ==
«Kjutta», egentlig navn Oluf Severin Andreassen, er en byoriginal kjent fra Kristiansands bybilde i første halvdel av forrige århundre. Han døde i 1955. Han var født i Aust-Agder, men kom til Kristiansand i voksen alder fra Nedenes Tvangsanstalt og bodde og fikk sin pleie på forskjellige institusjoner i byen, både i Elvegaten (Aldershjemmet) og i Tordenskjoldsgate (Dollhuset).
Oluf Severin Andreassen var funksjonshemmet både fysisk og mentalt. Høyresiden av kroppen var lammet, han kunne ikke bevege høyre arm og han hadde klumpfot. Klumpfot ble kalt «tjuttefot» på denne tiden – av dette er navnet «Kjutta» avledet.
En rekke historier med sørlandsk glimt i øyet er tillagt «Kjutta», og det er utgitt bok hvor Kjuttahistorier er samlet. Men det er en uoverstigelig avstand mellom virkelighetens «Kjutta» og den, etter sørlandsk målestokk, raske replikk han er tillagt. Ifølge blant annet Halvard C. Hanssen i Dagbladet fortalte de som kjente ham at Andreassen selv aldri kom med en vittig kommentar, men gikk til spott og spe i byen. Han skal ha tatt ertingen og de mange historiene om seg selv svært tungt. Ikke desto mindre er «Kjutta» blitt et begrep for det sørlandske både i Kristiansand, på Sørlandet og ellers i landet.
Han er hedret med å få en del av fritidsparken i Kristiansand Dyrepark, «Kjuttaviga», oppkalt etter seg.
Da John G. Bernander og andre ønsket å hedre Kjuttas minne ytterligere med en skulptur, reiste det debatt. Fra Bernanders side var initiativet ment som et uttrykk for «kjærlighet til den som fra all sin annerledeshet er blitt en vi kjenner, kjennes ved og er glad i». Motstanden fra de som mente Andreassen nå burde få fred ble imidlertid så stor at prosjektet ikke fikk den nødvendige fremdrift. Da skulptøren Nils Aas døde 9. februar 2004 stoppet det hele opp.Landets daværende statsminister, Kjell Magne Bondevik, brukte en historie tillagt «Kjutta» i en hilsningstale i forbindelse med Sørlandets 100-årsjubileum, 16. mars 2002. Bondevik fortalte følgende:
«Mange her har sikkert også hørt om da «Kjutta» var til den obligatoriske legeundersøkelsen som alle pensjonærene på hjemmet måtte gjennom fra tid til annen.
Legen var ikke fornøyd med tilstanden:– Pulsen din går altfor langsomt, Oluf Severin, sa han. – Det gjør´ke no, sa Kjutta, æ har go ti!»
«Kjuttahistorier» som denne er blitt ensbetydende med en «anekdote som forteller noe om det sørlandske sinnelag». Historiene har bestemt ikke noe med den egentlige «Kjutta» å gjøre, men den representerer et felleseie for svært mange mennesker. At så en næringsdrivende velger å kalle sin virksomhet «Kjutta Pizza» bekrefter vel endelig at begrepet i dag lever sitt eget liv, helt uavhengig av personen som gav opphav til begrepet. Kanskje har han vært så morsom som vitsene tilsier, men antallet vitser med Kjutta som hovedperson er så betydelig at den generelle vitsefortellerkulturen mest sannsynlig har tillagt ham en del.
En av de mest kjente vitsene er fra Tysklands angrep på Norge den 9. april 1940 da han spaserte i byen mens angrepet skjedde. Et tysk fly skjøt av toppen av kirkespiret på Kristiansand domkirke, og da Kjutta så det sa han:– Nei, nå syns æ møndighedan skulle gribe inn!
I Kjuttavitsene er Laumann person nr. 2, og Kjutta er alltid hovedpersonen. Mer unntaksvis fortelles historier der Laumann er hovedperson.
== Andre byoriginaler fra Kristiansand ==
I etterkrigstiden (ca. 1950-1960) var det også en tredje mann som gikk for å være byoriginal, Trygve Beget. Kjutta og Laumann var da døde, men lokalt kjent gjennom vitsene. Trygve Beget knyttes ikke til noen spesielle godt kjente historier, men var synlig i bybildet og ble
assosiert med byoriginalene.
En fjerde personlighet kjent i bybildet i 1960-årene var «hverdagsdikteren», Sverre Hansteen, også kalt «Sverre Svarten med nellik i knapphullet», hatt, ryggsekk, sykkel og nyskrevne dikt på linjeark i rull med eselører. Han fallbød sine dikt for 5 kroner, fortrinnsvis til kvinner som uavhengig av alder og status ble hilst ærbødig med hattehilsen og tiltaleformen «edle jomfru».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Opstad, Gunvald (1983): Sol, sommer, Sørland!, Sampress | Byoriginaler fra Kristiansand er blant annet personligheter som Kjutta og Laumann. Hvis fortellingene om Laumann stemmer levde han samtidig med Kjutta. | 7,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ilmola_kommune | 2023-02-04 | Ilmola kommune | ['Kategori:1867 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1867', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ilmola (finsk: Ilmajoki) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 11 700 innbyggere og et areal på 580,79 km² hvorav 2,89 km² er vann. Ilmola er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kurikka, Seinäjoki, Storkyro og Laihela.
| Ilmola (finsk: Ilmajoki) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 11 700 innbyggere og et areal på 580,79 km² hvorav 2,89 km² er vann. Ilmola er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kurikka, Seinäjoki, Storkyro og Laihela.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ilmajoki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ilmola (finsk: Ilmajoki) er en kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 11 700 innbyggere og et areal på 580,79 km² hvorav 2,89 km² er vann. | 7,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Who_Do_We_Think_We_Are | 2023-02-04 | Who Do We Think We Are | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1973'] | Who Do We Think We Are er det syvende studioalbumet av Deep Purple, utgitt i 1973. Dette er det siste albumet med «Mark II»-besetningen inntil de ble gjenforent med albumet Perfect Strangers i 1984.
I USA ble albumet gitt ut i januar 1973, men i Storbritannia og Europa ble først konsertalbumet Made in Japan utgitt. Who Do We Think We Are måtte vente til februar 1973 her. I USA ble Made in Japan utgitt i mai.
Albumet ble innspilt i Roma og Frankfurt am Main sommeren og høsten 1972 av et Deep Purple som var utkjørt etter å ha spilt inn plater og holdt konserter nesten uavbrutt i tre år. Det ble i løpet av den påfølgende turneen klart at Ian Gillan ville forlate bandet, og sommeren 1973 sluttet både han og bassist Roger Glover. Da Ian Gillan var ferdig i Deep Purple var Blackmore bare villig til å fortsette hvis også Glover sluttet.
«Woman from Tokyo» ble innspilt i juli 1972, bare en måned før de reiste til Japan for første gang og spilte inn konsertalbumet Made in Japan.
| Who Do We Think We Are er det syvende studioalbumet av Deep Purple, utgitt i 1973. Dette er det siste albumet med «Mark II»-besetningen inntil de ble gjenforent med albumet Perfect Strangers i 1984.
I USA ble albumet gitt ut i januar 1973, men i Storbritannia og Europa ble først konsertalbumet Made in Japan utgitt. Who Do We Think We Are måtte vente til februar 1973 her. I USA ble Made in Japan utgitt i mai.
Albumet ble innspilt i Roma og Frankfurt am Main sommeren og høsten 1972 av et Deep Purple som var utkjørt etter å ha spilt inn plater og holdt konserter nesten uavbrutt i tre år. Det ble i løpet av den påfølgende turneen klart at Ian Gillan ville forlate bandet, og sommeren 1973 sluttet både han og bassist Roger Glover. Da Ian Gillan var ferdig i Deep Purple var Blackmore bare villig til å fortsette hvis også Glover sluttet.
«Woman from Tokyo» ble innspilt i juli 1972, bare en måned før de reiste til Japan for første gang og spilte inn konsertalbumet Made in Japan.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ritchie Blackmore, Ian Gillan, Roger Glover, Jon Lord og Ian Paice.
Side en«Woman from Tokyo» – 5:48
«Mary Long» – 4:23
«Super Trouper» – 2:54
«Smooth Dancer» – 4:08Side to «Rat Bat Blue» – 5:23
«Place in Line» – 6:29
«Our Lady» – 5:12
=== Bonusspor på ny-utgivelse fra 2000 ===
«Woman from Tokyo» ('99 Remix) – 6:37
«Woman from Tokyo» (alternativ versjon) – 1:24
«Painted Horse» (studio «out-take») – 5:19
«Our Lady» ('99 Remix) – 6:05
«Rat Bat Blue» (innspilt under øvelse i studio) – 0:57
«Rat Bat Blue» ('99 Remix) – 5:49
«First Day Jam» (instrumental) – 11:31
== Personell ==
Deep PurpleRitchie Blackmore – gitar, bass
Ian Gillan – vokal, munnspill
Roger Glover – bass
Jon Lord – Hammondorgel, keyboard
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Who Do We Think We Are på Discogs
(en) Who Do We Think We Are på MusicBrainz
(en) Who Do We Think We Are på Encyclopaedia Metallum
(en) Who Do We Think We Are på Spotify
(en) Who Do We Think We Are på AllMusic
Overblikk av albumet på RateYourMusic.com | lenke | 7,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1889/90 var den nittende sesongen av FA-cupen. Finalen ble spilt 29. | 7,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jalasj%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Jalasjärvi | ['Kategori:1867 i Finland', 'Kategori:2016 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1867', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2016', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Södra Österbottens geografi', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Jalasjärvi er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen hadde cirka 8 300 innbyggere og et areal på 830,47 km² hvorav 11,72 km² er vann. Jalasjärvi var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Ilmola, Karvia, Kauhajoki, Kihniö, Kurikka, Parkano og Seinäjoki. Jalasjärvi ble opprettet i 1867. I begynnelsen av 2016 ble Jalasjärvi slått sammen med Kurikka.
| Jalasjärvi er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen hadde cirka 8 300 innbyggere og et areal på 830,47 km² hvorav 11,72 km² er vann. Jalasjärvi var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Ilmola, Karvia, Kauhajoki, Kihniö, Kurikka, Parkano og Seinäjoki. Jalasjärvi ble opprettet i 1867. I begynnelsen av 2016 ble Jalasjärvi slått sammen med Kurikka.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, Jalasjärvi Arkivert 18. mai 2015 hos Wayback Machine. | Jalasjärvi er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen hadde cirka innbyggere og et areal på 830,47 km² hvorav 11,72 km² er vann. | 7,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tolga | 2023-02-04 | Tolga | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tolga'] | Tolga er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord og øst til Os, i sør til Engerdal og Rendalen, i vest til Tynset. Kommunen er over 1 100 km² i utstrekning, men har færre enn 1 700 innbyggere. 2,4 % av arealet er dyrket mark, mens 2/3 av arealet er snaufjell.
Største arbeidsgiver er Tolga kommune, og over 25 % av befolkningen er sysselsatt i primærnæringene. Befolkningen er svakt synkende.
Nærmere 20 % av arealet i kommunen er vernet, og Forollhogna nasjonalpark, som delvis ligger i kommunen, er størst og mest kjent.
Kommunen samarbeider med de andre kommunene i Fjellregionen, som består av Alvdal, Folldal, Rendalen, Tynset, Os, Røros og Holtålen.
| Tolga er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord og øst til Os, i sør til Engerdal og Rendalen, i vest til Tynset. Kommunen er over 1 100 km² i utstrekning, men har færre enn 1 700 innbyggere. 2,4 % av arealet er dyrket mark, mens 2/3 av arealet er snaufjell.
Største arbeidsgiver er Tolga kommune, og over 25 % av befolkningen er sysselsatt i primærnæringene. Befolkningen er svakt synkende.
Nærmere 20 % av arealet i kommunen er vernet, og Forollhogna nasjonalpark, som delvis ligger i kommunen, er størst og mest kjent.
Kommunen samarbeider med de andre kommunene i Fjellregionen, som består av Alvdal, Folldal, Rendalen, Tynset, Os, Røros og Holtålen.
== Geografi ==
Tolga ligger langs Glåma, som renner gjennom kommunens hoveddalføre. Kulturlandskapet i landbruksbygda Vingelen nordvest for Glåma, er bemerkelsesverdig.
Grendene sørøst for Glåma ligger langs Holavassdraget som renner ut i Trysilelva via Isteren.
=== Klima ===
Tolga har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintrer og relativt kjølige somrer grunnet kommunens høyde over havet. Det er betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
== Samfunn ==
De fleste tolgingene bor i «stasjonsbyen» Tolga (eller «på Tolga»). Den nest største grenda er Vingelen, som fremdeles har barneskole. Grendene langs Hola er Hodalen, Kåsa, Holøyen og Øversjødalen.
Tolga prestegjeld har samme utstrekning som kommunen, og tilhører Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme. Det ligger kirker i tettstedet Tolga, Vingelen, Hodalen og Holøydalen.
Kommunen har utstrakt interkommunalt samarbeid med Os, og deltar også i samarbeidet i Fjellregionen, sammen med Alvdal, Folldal, Rendalen, Tynset, Os, Røros og Holtålen.
I 2011 ble boka Tolga og Os gjennom tidene. Fra steinalder til om lag 1840 av Jon Ola Gjermundsen, Amund Haugen Steinbakken og Thea Sørensen utgitt av Tolga kommune og Os kommune.
== Næringsliv og kommunikasjon ==
Næringslivet er i hovedsak orientert rundt landbruk. Tradisjonelt har landbruket i kommunen vært dominert av melkeku og sau, og det er fortsatt ca. 90 leverandører av kumelk i kommunen. Kyllingproduksjon har fått et stort oppsving den senere tid, og det er nå cirka ti kyllingprodusenter i kommunen. Det blir også bygd flere hus for rugeggproduksjon.
Tolga-Os Sparebank er sammen med Grue Sparebank de eneste gjenværende lokalbankene i Hedmark. Banken har hovedkontor på Tolga, avdelinger på Os, Tynset, Folldal og Elverum. Filialene i Vingelen og Dalsbygda ble lagt ned i 2008.TINE Meieriet Øst hadde et av sine meierianlegg like sør for sentrum. Produksjonen besto blant annet av smør, fløteblanding for iskrem, syrekasein og løpekasein. Meieribygget er moderne, og ble bygget så sent som på 1990-tallet, men allikevel bestemte TINE i 2008 seg for å legge ned meieriet. Staur Foods AS driver i dag blant annet pizzaproduksjon i de gamle meierilokalene.
Avisa Arbeidets Rett, som kommer ut på Røros, og Østlendingen, som gis ut i Elverum, har begge god dekning av begivenheter i Tolga.
Rørosbanen går gjennom kommunen, og Tolga stasjon ligger midt i sentrum. Jernbanen går på østsiden av Glåma.
På vestsiden av Glåma går Fylkesvei 30, kjører du sørover kommer du til Tynset, og nordover til Os og Røros. I Tolga sentrum går Fylkesvei 26 sørøstover gjennom Hodalen og Øversjødalen mot Femunden, Engerdal og Trysil.
== Historikk ==
Tolga vokste frem i tilknytning til Tolgen smeltehytte, og fossekraft og rikelig tilgang på furuvirke var det som gjorde at Røros Kobberverk bygde ei smeltehytte på Tolga på 1660-tallet.Tolga ble opprettet som Tolga formannskapsdistrikt i 1837.
1. januar 1911 ble det gjennomført grensejusteringer i Tolga, Trysil, Ytre- og Øvre Rendal kommuner for å opprette Engerdal kommune. Et område med 201 innbyggere fra Tolga ble overført til den nye kommunen.
I 1926 ble Tolga delt og Os skilt ut som egen kommune. Etter delingen hadde Tolga 1 917 innbyggere.
1. januar 1966 ble Tolga og Os kommuner slått sammen til den nye Tolga-Os kommune. Tolga hadde ved sammenslåingen 1 944 innbyggere.
1. januar 1976 ble Tolga-Os igjen delt i Tolga og Os. Tolga kommune hadde et innbyggertall på 1 865 etter delingen.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Kultur ==
Tolgamålet er en av de få norske dialektene med kasusformer.
Kommunevåpenet er beskrevet slik: Tolga kommunes våpen blir: I rødt ei gull klokke. Tolga kommunes flagg blir: I rødt ei gul klokke. Motivet er klokka fra den gamle smelthytta på Tolga, og det er tegnet av Jarle Skuseth og ble godkjent i 1989.
=== Museer ===
I sentrum finner vi Dølmotunet gardsmuseum, et komplett gammelt gårdsbruk med mange bygninger som er fylt med aktiviteter, dyr og budeier på sommerstid. Sætersgårds Samlinger ligger i Tolga Skoles lokaler, og inneholder lokale gjenstander fra steinalder til 1800-tallet.
I Rausjødalen, sørøst i kommunen, ligger Rausjødalen Setermeieri som fra 1856 var Norges første samvirkemeieri.
I Vingelen ligger Vingelen kirke- og skolemuseum, med vekt på skole- og kirkehistorie. Det ligger også en gammel Østerdalsstue ved museet. Den er fra 1697, og har sist vært brukt som dikterstue for Eystein Eggen.
Hangar 10 (H-10) i sentrum har en stor utstilling av gjenstander/fragmenter som viser fly og militærhistorie i Østerdalen/Fjellregionen. Hangaren kan skilte med flere sjeldne gjenstander.
=== Idrett ===
I Tolga kommune finner man flere idrettslag. Det største er Tolga Idrettslag, der langrenn, hopp og kombinert er de største idrettene, mens Vingelen Idrettslag har aktive grupper innen skiskyting og orientering. Andre idrettslag er Hodalen Idrettslag og Øversjødalen Idrettslag. Turskirennet Egebergrennet går i påsken. På Tolga er det sjekkpunkt for Femundløpet.
Fotballklubben Tolga-Vingelen FK har bemerket seg mye for sin sosiale markedsføring på og utenfor fotballbanen.
Sætergårds stadion er hjemmebane for TVFK og er også langrennsarena om vinteren. NM del 2 med blant annet femmil og tremil ble arrangert på stadionet i 2010 og skal igjen være sted for NM del 2 i 2023. På slutten av 1950- og starten av 1960-tallet var det en rekke internasjonale skøyteløp på arenaen. Svenske Jonny Nilsson satte 23. mars 1963 verdensrekord på 3000 meter på banen.
På Tolga ligger også hopp- og skilekanlegget Hamran med bakker med k-punkt opp til 60 meter.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Tolgen Hytteplass. Røros Kobberverk anla i 1660-åra ei smeltehytte her, Tolgen smeltehytte, som var i drift fram til 1. januar 1871.
== Kjente tolginger ==
Eystein Eggen (1886–1973), lyriker og lokalhistoriker
Egil Storbekken (1911–2002), folkemusiker, instrumentmaker og komponist
Arnljot Eggen (1923–2009), lyriker
Egil Nygård (1936–), skiskytter
Olav Jordet (1939–), skiskytter
Esten Gjelten (1942–), skiskytter
Eystein Eggen (1944-2010), forfatter og statsstipendiat
Eli Storbekken (1953–), folkemusiker
Tone Hulbækmo (1957–), folkemusiker og sanger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tolga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Tolga i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Tolga - Statistisk sentralbyrå
(no) Musea i Nord Østerdalen Tolga
(no) Historiske bilder fra Tolga i Nasjonalbibliotekets arkiv
(no) Tolgadialekta | Tolga Idrettslag er et idrettslag i Tolga kommune i Innlandet. Laget ble stiftet 8. | 7,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orderud-saken | 2023-02-04 | Orderud-saken | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drap', 'Kategori:Hendelser i 1999', 'Kategori:Orderud-saken', 'Kategori:Sider med kart'] | Orderud-saken er blitt navnet på en av de mest omtalte drapssakene i Norge.Natt til pinseaften 22. mai 1999 ble Kristian Magnus og Marie Orderud, samt deres datter Anne Orderud Paust, skutt og drept i kårboligen på gården Orderud i Sørum. Følgende personer ble siktet og dømt for medvirkning til trippeldrapet:
Per Kristian Orderud (Kristian og Maries sønn og Annes bror),
Veronica Orderud (Pers daværende kone),
Kristin Kirkemo (Veronicas søster) og
Lars Grønnerød (Kristins tidligere kjæreste)Det er ikke kjent hvem som faktisk utførte drapene, og ingen er derfor dømt for dette.
Det var en pågående strid mellom Kristian Orderud og Per Orderud om gården, og påtalemyndighetene hevdet at dette var motivet for trippeldrapet. Anne Orderud Paust ble, henholdsvis ti og ni måneder tidligere, utsatt for to attentater. I juli 1998 ble det funnet sprengstoff under hennes og ektemannen, Per Pausts bil, da den sto parkert utenfor Forsvarsdepartementet. Deretter ble det i august 1998 funnet en gassbeholder og bensinsøl utenfor parets leilighet på Skillebekk i Oslo, hvor hensikten etter all sannsynlighet har vært å sette fyr på leiligheten, og saken ble etterforsket som forsøk på mordbrann. Både Anne Orderud Paust og hennes foreldre sa da i avhør at den pågående gårdskonflikten kunne være motiv for dette.
| Orderud-saken er blitt navnet på en av de mest omtalte drapssakene i Norge.Natt til pinseaften 22. mai 1999 ble Kristian Magnus og Marie Orderud, samt deres datter Anne Orderud Paust, skutt og drept i kårboligen på gården Orderud i Sørum. Følgende personer ble siktet og dømt for medvirkning til trippeldrapet:
Per Kristian Orderud (Kristian og Maries sønn og Annes bror),
Veronica Orderud (Pers daværende kone),
Kristin Kirkemo (Veronicas søster) og
Lars Grønnerød (Kristins tidligere kjæreste)Det er ikke kjent hvem som faktisk utførte drapene, og ingen er derfor dømt for dette.
Det var en pågående strid mellom Kristian Orderud og Per Orderud om gården, og påtalemyndighetene hevdet at dette var motivet for trippeldrapet. Anne Orderud Paust ble, henholdsvis ti og ni måneder tidligere, utsatt for to attentater. I juli 1998 ble det funnet sprengstoff under hennes og ektemannen, Per Pausts bil, da den sto parkert utenfor Forsvarsdepartementet. Deretter ble det i august 1998 funnet en gassbeholder og bensinsøl utenfor parets leilighet på Skillebekk i Oslo, hvor hensikten etter all sannsynlighet har vært å sette fyr på leiligheten, og saken ble etterforsket som forsøk på mordbrann. Både Anne Orderud Paust og hennes foreldre sa da i avhør at den pågående gårdskonflikten kunne være motiv for dette.
== Etterforskning og tiltale ==
Politiet begynte sin granskning av kårboligen på Orderud gård 23. mai 1999 kl. 12.18. De tre ofrene var alle truffet av flere skudd, to av ofrene var truffet med nakkeskudd. Skuddene mot nakken til Anne Orderud Paust og Kristian Magnus Orderud var avfyrt på mindre enn 5 centimeters avstand. Det var brukt to ulike våpen under drapene: en revolver kaliber 38 og en pistol kaliber 22.Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød ble pågrepet og siktet for brudd på våpenloven 11. juni 1999. Deretter ble Per Kristian Orderud og Veronica Orderud pågrepet og siktet for overlagt drap eller medvirkning til overlagt drap 14. juni 1999. Samtidig ble siktelsen mot Kirkemo og Grønnerød utvidet til å omfatte det samme. De fire siktede satt så varetektsfengslet fram til Eidsivating lagmannsrett 29. november 1999 bestemte at de skulle løslates fra varetekt.Politiet mente seg ferdig med etterforskningen av Orderud-saken 25. april 2000 og sendte sin innstilling til Oslo statsadvokatembeter. Statsadvokaten var imidlertid ikke fornøyd med etterforskningen og sendte saken tilbake til politiet. Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjorde 15. mai 2000 at Per Kristian Orderud ikke fikk dødsboet etter sine foreldre til privat skifte. Utvalget mente at straffesaken måtte avgjøres før arveoppgjøret kunne starte. Politiet mente seg for annen gang ferdig med etterforskningen 27. september 2000 og sendte på nytt saken til Oslo statsadvokatembeter. Denne gangen var Statsadvokaten fornøyd, og i slutten av oktober fikk Riksadvokaten saken. Riksadvokaten avgjorde 3. januar 2001 at alle de fire siktede skulle tiltales for overlagt drap.
=== Vitnet Tommy Benjaminsen ===
Tommy Benjaminsen (født Tommy Karlsen) var et av vitnene i saken. Han var først siktet for falsk forklaring, men siktelsen ble etter nesten to år henlagt av påtalemyndigheten, og han slapp straff.
Benjaminsen hevdet i avhør at han var sammen med Kristin Kirkemo natt til 22. mai 1999 og at de sammen kjørte ut Aftenposten. Benjaminsen hevdet å ha brukt Kirkemos telefon den aktuelle natten for å ringe vitsetelefoner, og telefonutskrifter bekrefter de oppringningene han refererte til. Hans forklaring ble ikke trodd, og han ble siktet. Politiet mistenkte Benjaminsen for å ha lånt Kirkemos telefon uten at hun selv var med den aktuelle natten.
== Straffesaken ==
=== Nes Herredsrett ===
Rettssaken startet i Nes Herredsrett 18. april 2001, og dom ble avsagt 22. juni 2001. Ekteparet Orderud og Kirkemo ble her dømt til 21 års fengsel for overlagt drap eller medvirkning til overlagt drap. Grønnerød ble dømt til 2,5 års fengsel for uaktsom medvirkning til drap.
=== Eidsivating lagmannsrett ===
Saken ble anket videre til lagmannsretten. Ekteparet Orderud og Kristin Kirkemo anket skyldspørsmålet etter eget ønske og hevdet de var uskyldig dømt. Grønnerød anket derimot ikke. Det meste av hans straff var allerede sonet i varetekt, og han ønsket å bli ferdig med saken. Derimot valgte påtalemyndigheten å anke Grønnerøds straffeutmåling fordi den mente at dommen hans var for mild. Behandlingen startet i Eidsivating lagmannsrett 14. januar 2002, og dom ble avsagt 5. april 2002.
Per Orderud ble dømt til 21 års fengsel samt fradømt arveretten til gården. Veronica Orderud ble dømt til 21 års fengsel. Kristin Kirkemo ble dømt til 16 års fengsel. Lars Grønnerød ble dømt til 18 års fengsel.
=== Anke til Høyesterett ===
Kirkemo anket til Høyesterett, men denne ble forkastet 20. desember 2002. Hun var den eneste som fikk prøve anken i Høyesterett.
== Barnålsporet ==
Blant Kirkemos eiendeler ble det av politiet funnet to furunåler, hhv. på en ullsokk og på en parykk. Sporet ble blant annet undersøkt av Planteforsk på Ås.
Høsten 2002 bestemte Statsadvokaten at nye DNA-undersøkelser av barnålene ikke skulle gjennomføres, og dette ble påklaget av ekteparet Orderud. De krevde at barnålsporet ble gransket, da de mente at disse barnålene kunne stamme fra skogen rundt kårboligen, og at dette kunne svekke Kirkemos alibi for drapsnatten.
Harald Olsen klaget på vegne av «Foreningen Per og Veronicas venner» over at barnålene ikke ble utlevert, men Statsadvokaten nektet å imøtekomme dette og begrunnet det med at bevisene kunne bli ødelagt.
I juli 2004 bestemte riksadvokat Tor-Aksel Busch at politiet skulle avslutte granskningen av barnålsporet. Dette var etter nesten to års saksbehandling. Hans begrunnelse var at ytterligere DNA-undersøkelse hverken ville styrke eller svekke Kirkemos alibi, eller rokke ved hennes forklaring om at hun aldri har vært i denne skogen.
Riksadvokaten ville heller ikke omgjøre Statsadvokatens beslutning, men åpnet for at Veronica Orderuds forsvarer kunne få barnålene til å få gjennomført egne undersøkelser, dersom de andre domfelte godkjente dette.
== «Foreningen Per og Veronicas venner» ==
Foreningen ble dannet av venner og familie av ekteparet som hele tiden har støttet dem og trodd på deres forklaring om at de er uskyldige. I august 2004 utlovde venneforeningen en dusør på 1 millioner kroner til det tipset som fører til en fullstendig oppklaring av Orderud-saken.
To av dem som har uttalt seg på vegne av foreningen, har vært Veronica Orderuds onkel, Bernt Holen, og Per Orderuds fetter, Lars Martin Orderud.
== Orderud ==
Slektsnavnet Orderud stammer fra gårdsnavnet Olerud, som også blir skrevet Orderud. Gårdsnavnet blir i den lokale dialekten uttalt o`leru med tykk l. Denne uttalen har vært grunnlaget for skrivemåten med rd i stedet for l. Opprinnelsen av navnet er Ólofarruð, som betyr Ólofs rydning.
Per Orderud kjøpte gården Olerud, inkludert bygninger, tomter og jordbruksarealer, for et banklån på 2,9 millioner kroner i oktober 2004. Mens han sonte, var bygningene utleid, og jorden forpaktet bort. Avdragene ble betalt med inntekten fra utleie. Han inngikk en avtale med dødsboet om at tomter ikke kunne skilles ut og selges før i 2016. Skulle det bli solgt tomter før 2016, skulle gevinsten tilfalle nåværende arvinger, Per Orderuds mange fetre og kusiner på mors- og farssiden.Per bor i dag på gården.
== Varsel om krav om gjenopptakelse 2009 ==
Tore Sandberg varslet den 12. mars 2009 at han har nye opplysninger i Orderud-saken. Den 20. mars la han frem deler av en bevismengde han mener kaster nytt lys over saken, og at han på grunnlag av disse forbereder en ny sak for gjenopptakelseskommisjonen. Blant de nye opplysningene er et angivelig kulehull i boligen som ikke tidligere er oppdaget. I tillegg til dette kommer vitner som ikke tidligere er avhørt og en ny teori om at det var Anne Orderud Paust som var målet. Aktoratet i Orderud-saken mener derimot at dette ikke er nok til å få saken tatt opp på nytt.
== Tilknytning til Etterretningstjenesten? ==
NRK Brennpunkt hevder at flere godt orienterte kilder uavhengige av hverandre mente at Anne Orderud Paust og Per Paust var tilknyttet Etterretningstjenesten. Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, EOS-utvalget, ble nektet innsyn i noe av E-tjenestens materiale fra tiden rundt Per Pausts død og drapet på Anne Orderud. Ifølge dokumentaren kan flere av de involverte i Orderud-saken ha vært knyttet til både E-tjenesten og krigen på Balkan. Samtidig kan det finnes spor i E-tjenestens arkiver på Lutvann som kontrollutvalget ikke har fått se. Brennpunkts kilder viser til at det skal finnes materiale knyttet til Orderud-saken i E-tjenestens arkiver.
== Begjæring om gjenopptakelse 2017– ==
Tore Sandberg varslet den 2. mai 2017 at han sammen med Orderud-ekteparets advokat Frode Sulland har begjært trippeldrapssaken gjenopptatt. Sammen med Per og Veronica Orderud leverte Tore Sandberg den 22. juni 2018 søknaden om å få saken vurdert på nytt.
Søknaden er på over 1 000 sider og skal blant annet belyse en del momenter som helt eller delvis gjør at tidligere bevismateriale må forkastes.
Det er ventet at gjenopptakelseskommisjonen i 2021 vil beslutte om saken skal opp på nytt i rettssystemet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) NRK Brennpunkt 28.4.2009 – Filmklipp
(no) NRK Brennpunkt 3.11.2009 – Filmklipp
(no) Foreningen Per og Veronicas venner | Veronica Orderud (født 17. februar 1972) er én av fire dømte i Orderud-saken. | 7,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burn_(album) | 2023-02-04 | Burn (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1974'] | Burn er det åttende studioalbumet av Deep Purple, utgitt i februar 1974. Dette er det første albumet der vokalist David Coverdale og bassist Glenn Hughes medvirker.
Deep Purple skiftet litt på sin musikalske retning med dette albumet, og Hughes' bakgrunn fra soul og funk og Coverdales bakgrunn i bluesrock kommer tydelig fram. Til tross for dette finner vi en av bandets mest aggressive låter her, nemlig tittelsporet «Burn». Som et eksempel på funk/soul-elementene, kan nevnes «Sail Away» og «What's Goin' On Here», og låten «Mistreated» er en episk og følelsesladet bluesrocklåt. Den nye stilen skulle bli mer fremtredende på de neste to albumene fra bandet.
Tre dager før albumet ble utgitt ble singelen «Might Just Take Your Life»/«Coronarias Redig» utgitt.
I 2004 ble Burn remasteret og utgitt med bonusspor.
| Burn er det åttende studioalbumet av Deep Purple, utgitt i februar 1974. Dette er det første albumet der vokalist David Coverdale og bassist Glenn Hughes medvirker.
Deep Purple skiftet litt på sin musikalske retning med dette albumet, og Hughes' bakgrunn fra soul og funk og Coverdales bakgrunn i bluesrock kommer tydelig fram. Til tross for dette finner vi en av bandets mest aggressive låter her, nemlig tittelsporet «Burn». Som et eksempel på funk/soul-elementene, kan nevnes «Sail Away» og «What's Goin' On Here», og låten «Mistreated» er en episk og følelsesladet bluesrocklåt. Den nye stilen skulle bli mer fremtredende på de neste to albumene fra bandet.
Tre dager før albumet ble utgitt ble singelen «Might Just Take Your Life»/«Coronarias Redig» utgitt.
I 2004 ble Burn remasteret og utgitt med bonusspor.
== Sporliste ==
Alle sangene er skrevet av Ritchie Blackmore, David Coverdale, Jon Lord og Ian Paice unntatt hvor annet er notert.
Side en«Burn» – 6:05
«Might Just Take Your Life» – 4:36
«Lay Down, Stay Down» – 4:15
«Sail Away» (Blackmore, Coverdale) – 5:48Side to «You Fool No One» – 4:47
«What's Goin' On Here» – 4:55
«Mistreated» (Blackmore, Coverdale) – 7:25
«'A' 200» (Blackmore, Lord, Paice) – 3:51
=== Bonusspor på 30-års jubileumsutgave ===
«Coronarias Redig» (singel B-side 2004 remix) (Blackmore, Lord, Paice) – 5:30
«Burn» (2004 remix) – 6:00
«Mistreated» (2004 remix) (Blackmore, Coverdale) – 7:28
«You Fool No One» (2004 remix) – 4:57
«Sail Away» (2004 remix) (Blackmore, Coverdale) – 5:37Glenn Hughes deltok i låtskrivingen, men hadde av kontraktsmessige årsaker ikke lov til å krediteres. På 30-års jubileumsutgaven fra 2004 er han derimot kreditert på alle låtene bortsett fra «Sail Away», «Mistreated» og instrumentalene «Coronarias Redig» og «'A' 200».
== Personell ==
Ritchie Blackmore – gitar
David Coverdale – vokal
Glenn Hughes – bass, vokal
Jon Lord – Hammondorgel, synthesizere
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Burn på Discogs
(en) Burn på MusicBrainz
(en) Burn på Encyclopaedia Metallum
(en) Burn på Spotify
(en) Burn på AllMusic
Overblikk av albumet på RateYourMusic.com | lenke | 7,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stormbringer_(album) | 2023-02-04 | Stormbringer (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1974'] | Stormbringer er det niende studioalbumet av Deep Purple, utgitt i november 1974.
Det er det siste albumet der Ritchie Blackmore medvirker inntil albumet Perfect Strangers i 1984. Dette albumet har større elementer av funk, soul og bluesrock enn det foregående albumet Burn, noe som var en avgjørende faktor til at gitarist Ritchie Blackmore takket for seg etter den påfølgende turneen.
Allmusic skriver i sin anmeldelse,
Stormbringer kan ikke sammenlignes med glimrende album som Machine Head og Who Do We Think We Are, men inneholder likevel klassikere som ildske «Lady Double Dealer», tittelsporet «Stormbringer» (en gothic metal perle), den svette «High Ball Shooter» og den melankolske balladen «Soldier of Fortune»
Da Glenn Hughes i 2009 valgte fire sanger som han remikset for 35-årsjubileums-utgaven av Stormbringer, unngikk han alle disse klassikerne og konsentrerte seg om de sangene Blackmore forlot Deep Purple for. Opprinnelig inneholdt jubileumsutgaven også en DVD, som bestod av den kvadrofoniske miksen av Stormbringer omgjort til 5.1.
Stormbringer nådde 2.-plass på VG-lista i uke 49 i 1974, bare slått av Demis Roussos' Forver and Ever. Albumet nådde 20.-plass i USA og 6.-plass i Storbritannia.
| Stormbringer er det niende studioalbumet av Deep Purple, utgitt i november 1974.
Det er det siste albumet der Ritchie Blackmore medvirker inntil albumet Perfect Strangers i 1984. Dette albumet har større elementer av funk, soul og bluesrock enn det foregående albumet Burn, noe som var en avgjørende faktor til at gitarist Ritchie Blackmore takket for seg etter den påfølgende turneen.
Allmusic skriver i sin anmeldelse,
Stormbringer kan ikke sammenlignes med glimrende album som Machine Head og Who Do We Think We Are, men inneholder likevel klassikere som ildske «Lady Double Dealer», tittelsporet «Stormbringer» (en gothic metal perle), den svette «High Ball Shooter» og den melankolske balladen «Soldier of Fortune»
Da Glenn Hughes i 2009 valgte fire sanger som han remikset for 35-årsjubileums-utgaven av Stormbringer, unngikk han alle disse klassikerne og konsentrerte seg om de sangene Blackmore forlot Deep Purple for. Opprinnelig inneholdt jubileumsutgaven også en DVD, som bestod av den kvadrofoniske miksen av Stormbringer omgjort til 5.1.
Stormbringer nådde 2.-plass på VG-lista i uke 49 i 1974, bare slått av Demis Roussos' Forver and Ever. Albumet nådde 20.-plass i USA og 6.-plass i Storbritannia.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ritchie Blackmore, David Coverdale, Glenn Hughes, Jon Lord og Ian Paice unntatt hvor annet er notert.
Side en«Stormbringer» (Blackmore, Coverdale) – 4:03
«Love Don't Mean a Thing» – 4:23
«Holy Man» (Coverdale, Hughes, Lord) – 4:28
«Hold On» (Coverdale, Hughes, Lord, Paice) – 5:05Side to «Lady Double Dealer» (Blackmore, Coverdale) – 3:19
«You Can't Do It Right (With the One You Love)» (Blackmore, Coverdale, Hughes) – 3:24
«High Ball Shooter» – 4:26
«The Gypsy» – 4:13
«Soldier of Fortune» (Blackmore, Coverdale) – 3:14
=== Bonusspor på 35-års jubileumsutgaven ===
«Holy Man» (Glenn Hughes Remix) - 4:32
«You Can't Do It Right» (Glenn Hughes Remix) – 3:27
«Love Dont Mean A Thing» (Glenn Hughes Remix) – 5:07
«Hold On» (Glenn Hughes Remix) – 5:11
«High Ball Shooter» (Instrumental) – 4:30
== Personell ==
Deep PurpleRitchie Blackmore – gitar
David Coverdale – vokal
Glenn Hughes – bass, vokal
Jon Lord – Hammondorgel, keyboard
Ian Paice – trommer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stormbringer på Discogs
(en) Stormbringer på MusicBrainz
(en) Stormbringer på Encyclopaedia Metallum
(en) Stormbringer på Spotify
(en) Stormbringer på AllMusic
Om Stormbringer på The HighwayStar.com | lenke | 7,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_r%C3%B8de_Taarn | 2023-02-04 | Det røde Taarn | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer regissert av Mauritz Stiller', 'Kategori:Kortfilmer fra 1910-årene', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer', 'Kategori:Stum-romantiske dramafilmer', 'Kategori:Svenske dramafilmer', 'Kategori:Svenske kortfilmer', 'Kategori:Svenske romantiske filmer', 'Kategori:Svenske stumfilmer'] | Det røde Taarn, er en svensk film fra 1914 regissert av Mauritz Stiller. Den et kjærlighetsdrama der elev og lærer er interessert i samme pike.
| Det røde Taarn, er en svensk film fra 1914 regissert av Mauritz Stiller. Den et kjærlighetsdrama der elev og lærer er interessert i samme pike.
== Om filmen ==
Filmen hadde premiere 2. november 1914 på Röda Kvarn i Auditorium i Stockholm. Filmen bygger på et manuskript Det stjaalne geni, som de danske forfatterne og journalistene Marius Wulff og Helge Linck hadde solgt til Svenska Bio. Innspillingen fant sted ved Svenska Biografteaterns ateljé på Lidingö med eksteriør fra Restaurant Foresta Lidingö og det Cedergrenska tornet i Stocksund av Julius Jaenzon.
Filmen er gått tapt.
== Rolleliste ==
== Eksterne lenker ==
(en) Det røde Taarn på Internet Movie Database
(no) Det røde Taarn hos Filmfront
(sv) Det røde Taarn i Svensk Filmdatabas | Det røde Taarn, er en svensk film fra 1914 regissert av Mauritz Stiller. Den et kjærlighetsdrama der elev og lærer er interessert i samme pike. | 7,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Come_Taste_the_Band | 2023-02-04 | Come Taste the Band | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1975'] | Come Taste the Band er det tiende studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i oktober 1975. Dette er det eneste studioalbumet der gitaristen Tommy Bolin medvirker. Etter den påfølgende turneen ble bandet oppløst og ga ikke ut nytt studiomateriell før gjenforeningen av «Mark II»-besetningen i 1984 med albumet Perfect Strangers.
Musikalsk er dette albumet mer kommersielt enn det foregående albumet, hardrock, men med sterke funk- og soul-overtoner. Bandets musikalske retning styres her hovedsakelig av Glenn Hughes og Tommy Bolin, og til tross for krasse kritikker solgte albumet relativt godt.
Tommy Bolin døde 4. desember 1976 av en heroin-overdose.
| Come Taste the Band er det tiende studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i oktober 1975. Dette er det eneste studioalbumet der gitaristen Tommy Bolin medvirker. Etter den påfølgende turneen ble bandet oppløst og ga ikke ut nytt studiomateriell før gjenforeningen av «Mark II»-besetningen i 1984 med albumet Perfect Strangers.
Musikalsk er dette albumet mer kommersielt enn det foregående albumet, hardrock, men med sterke funk- og soul-overtoner. Bandets musikalske retning styres her hovedsakelig av Glenn Hughes og Tommy Bolin, og til tross for krasse kritikker solgte albumet relativt godt.
Tommy Bolin døde 4. desember 1976 av en heroin-overdose.
== Sporliste ==
«Comin' Home» (David Coverdale, Tommy Bolin, Ian Paice) – 3:55
«Lady Luck» (Coverdale, Jeff Cook) – 2:48
«Gettin' Tighter» (Bolin, Glenn Hughes) – 3:37
«Dealer» (Coverdale, Bolin) – 3:50
«I Need Love» (Coverdale, Bolin) – 4:23
«Drifter» (Coverdale, Bolin) – 4:02
«Love Child» (Coverdale, Bolin) – 3:08
«This Time Around/Owed to 'G'» (Jon Lord/Hughes)/ «Owed to 'G' (instrumental)» (Bolin) – 6:10
«You Keep on Moving» (Coverdale, Hughes) – 5:19
== Personell ==
David Coverdale: vokal
Tommy Bolin: gitar, bass på «Comin' Home»
Glenn Hughes: bass, vokal
Jon Lord: Hammondorgel, piano, keyboard, synthesizer, bass på «This Time Around»
Ian Paice: trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Come Taste the Band på Discogs
(en) Come Taste the Band på MusicBrainz
(en) Come Taste the Band på Encyclopaedia Metallum
(en) Come Taste the Band på AllMusic
Overblikk av albumet på RateYourMusic.com
Overblikk av ablumet på Discogs.com | lenke | 7,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Y%CC%A8 | 2023-02-04 | Y̨ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Y̨ og y̨ (Y med kvist) er den 31 bokstaven i det älvdalske alfabetet. Kvisten markerer nasal uttale av vokalen, så bokstaven representerer lyden [ỹ].
Bokstaven kan ikke kodes i Unicode, den må kodes som en Y, med en diakritisk hake, U+0328. | Y̨ og y̨ (Y med kvist) er den 31 bokstaven i det älvdalske alfabetet. Kvisten markerer nasal uttale av vokalen, så bokstaven representerer lyden [ỹ].
Bokstaven kan ikke kodes i Unicode, den må kodes som en Y, med en diakritisk hake, U+0328. | Y̨ og y̨ (Y med kvist) er den 31 bokstaven i det älvdalske alfabetet. Kvisten markerer nasal uttale av vokalen, så bokstaven representerer lyden [ỹ]. | 7,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S9G_atomreaktor | 2023-02-04 | S9G atomreaktor | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kjernereaktorer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:U.S. Navy', 'Kategori:Usorterte stubber'] | S9G atomreaktor er en atomreaktor som brukes av US Navy for å produsere elektrisitet og kraft til fremdrift ombord i angrepsubåter i Virginia-klassen. S9G, som er en trykkvanns-fisjonsreaktor, blir produsert av General Electric.
S9G står for:
S = plattformen er ubåter (submarine)
9 = niende generasjon reaktorkjerne fra produsenten
G = General Electric | S9G atomreaktor er en atomreaktor som brukes av US Navy for å produsere elektrisitet og kraft til fremdrift ombord i angrepsubåter i Virginia-klassen. S9G, som er en trykkvanns-fisjonsreaktor, blir produsert av General Electric.
S9G står for:
S = plattformen er ubåter (submarine)
9 = niende generasjon reaktorkjerne fra produsenten
G = General Electric | S9G atomreaktor er en atomreaktor som brukes av US Navy for å produsere elektrisitet og kraft til fremdrift ombord i angrepsubåter i Virginia-klassen. S9G, som er en trykkvanns-fisjonsreaktor, blir produsert av General Electric. | 7,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S8G_atomreaktor | 2023-02-04 | S8G atomreaktor | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Kjernereaktorer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:U.S. Navy', 'Kategori:Usorterte stubber'] | S8G atomreaktor er en atomreaktor som brukes av US Navy for å produsere elektrisitet og kraft til fremdrift ombord i ubåter i Ohio-klassen. S8G, som er en trykkvanns-fisjonsreaktor ble produsert av General Electric.
S8G står for:
S = plattformen er ubåter (submarine)
8 = åttende generasjon reaktorkjerne fra produsenten
G = General Electric | S8G atomreaktor er en atomreaktor som brukes av US Navy for å produsere elektrisitet og kraft til fremdrift ombord i ubåter i Ohio-klassen. S8G, som er en trykkvanns-fisjonsreaktor ble produsert av General Electric.
S8G står for:
S = plattformen er ubåter (submarine)
8 = åttende generasjon reaktorkjerne fra produsenten
G = General Electric | S8G atomreaktor er en atomreaktor som brukes av US Navy for å produsere elektrisitet og kraft til fremdrift ombord i ubåter i Ohio-klassen. S8G, som er en trykkvanns-fisjonsreaktor ble produsert av General Electric. | 7,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanna_Mathilda_Winge | 2023-02-04 | Hanna Mathilda Winge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 4. desember', 'Kategori:Fødsler i 1838', 'Kategori:Kvinnelige malere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske malere', 'Kategori:Svenske tegnere'] | Hanna Mathilda Winge (født Tengelin 4. desember 1838 i Göteborg, død 9. mars 1896 i Göteborg) var en svensk maler, tegner og tekstilkunstner, gift 1867 med Mårten Eskil Winge (1825–1896)
Hennes far var Johan Thimotheus Tengelin, klensmed og mester, og mor var Anna Maria Hultman. I 1859 ble hun elev ved J. J. Ringdahls målarskola i Stockholm. Som lærer hadde hun Johan Christoffer Boklund (1817–1880) og da hun studerte i årene 1864–1867 var hun en av de første kvinnelige elevene ved Konstakademien.
Hun interesserte seg særskilt for barneskildringer og komponerte sammen med sin ektemann Mårten Eskil Winge allegoriske barnegrupper i taket på Kulla Gunnarstorps slott i Skåne. I et hefte samlet hun skikker i akvarell og blyant fra ulike deler av Sverige. Sammen med Sophie Leijonhufvud-Adlersparre (1823–1895) og Molly Rohtlieb (1836–1914) grunnla hun i 1874 Föreningen Handarbetets vänner. Hanna var dessuten dens første kunstneriske leder og i løpet av flere år også den største drivkraft. Hun var inspirert av mønstre og dekor fra vikingtiden og skapte dragedekor for broderi. Carl Peter Curmans’ fornordiske villa i Lysekil, dessverre ødelagt av brann i 1878, var hun og ektemannen engasjert i innredningen og dekorasjonen. Hun komponerte også en «reformdrakt» preget av sin interesse for de fornordiske.
Hanna besøkte gjerne etnografiske museer og ble inspirert av eldre tiders tekstilkunst. Hun hadde også studiereiser til Tyskland og Italia. Disse ga henne ideer til ny utformning av kirkelige tekstiler. En alterduk som hun komponerte for Uppsala domkyrka i 1882 har siden med små endringer blitt spredt også til andre kirker rundt om i Sverige.
| Hanna Mathilda Winge (født Tengelin 4. desember 1838 i Göteborg, død 9. mars 1896 i Göteborg) var en svensk maler, tegner og tekstilkunstner, gift 1867 med Mårten Eskil Winge (1825–1896)
Hennes far var Johan Thimotheus Tengelin, klensmed og mester, og mor var Anna Maria Hultman. I 1859 ble hun elev ved J. J. Ringdahls målarskola i Stockholm. Som lærer hadde hun Johan Christoffer Boklund (1817–1880) og da hun studerte i årene 1864–1867 var hun en av de første kvinnelige elevene ved Konstakademien.
Hun interesserte seg særskilt for barneskildringer og komponerte sammen med sin ektemann Mårten Eskil Winge allegoriske barnegrupper i taket på Kulla Gunnarstorps slott i Skåne. I et hefte samlet hun skikker i akvarell og blyant fra ulike deler av Sverige. Sammen med Sophie Leijonhufvud-Adlersparre (1823–1895) og Molly Rohtlieb (1836–1914) grunnla hun i 1874 Föreningen Handarbetets vänner. Hanna var dessuten dens første kunstneriske leder og i løpet av flere år også den største drivkraft. Hun var inspirert av mønstre og dekor fra vikingtiden og skapte dragedekor for broderi. Carl Peter Curmans’ fornordiske villa i Lysekil, dessverre ødelagt av brann i 1878, var hun og ektemannen engasjert i innredningen og dekorasjonen. Hun komponerte også en «reformdrakt» preget av sin interesse for de fornordiske.
Hanna besøkte gjerne etnografiske museer og ble inspirert av eldre tiders tekstilkunst. Hun hadde også studiereiser til Tyskland og Italia. Disse ga henne ideer til ny utformning av kirkelige tekstiler. En alterduk som hun komponerte for Uppsala domkyrka i 1882 har siden med små endringer blitt spredt også til andre kirker rundt om i Sverige.
== Verker ==
Utvalg:
Tyska kyrkan, Stockholm: Antependium.
Uppsala domkyrka, Uppland: Altarduk og alterbokdyner (1882).
Sankta Clara kyrka, Stockholm: Altarduk
Maria Magdalena kyrka, Stockholm: Altarduk.Verk av Hanna Winge finnes også i Nationalmuseum og Nordiska museet i Stockholm samt i Norrköpings konstmuseum og Östergötlands länsmuseum i Linköping.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Svenskt konstnärslexikon, bind V, side. 700, Allhems förlag, Malmö 1967
Nationalencyklopedin, multimedia 2000 plus
== Eksterne lenker ==
Handarbetets vänner (Nordisk familjebok, Uggleupplagan, 1924) | Hanna Mathilda Winge (født Tengelin 4. desember 1838 i Göteborg, død 9. | 7,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prabodh_Chandra_Bagchi | 2023-02-04 | Prabodh Chandra Bagchi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Indiske lingvister', 'Kategori:Indiske sinologer', 'Kategori:Indologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jessore', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Prabodh Chandra Bagchi (født 1898, død 1956) var en indisk indolog, lingvist og sinolog.
Et tyngdepunkt i hans forskning var om formidlingen og oversettelsene av den buddhistiske kanon i Kina og de første kontakter mellom India og Kina.
Han var Director of Research Studies ved Visva-Bharati University i Shantiniketan.
| Prabodh Chandra Bagchi (født 1898, død 1956) var en indisk indolog, lingvist og sinolog.
Et tyngdepunkt i hans forskning var om formidlingen og oversettelsene av den buddhistiske kanon i Kina og de første kontakter mellom India og Kina.
Han var Director of Research Studies ved Visva-Bharati University i Shantiniketan.
== Verker ==
Le canon bouddhique en Chine. Les traducteurs et les traductions. Geuthner, Paris 1927-1938 (2 Bde.)
Deux lexiques sanskrit-chinois. Fan yu tsa ming de Li Yen et Fan yu ts'ien tseu wen de Yi-tsing. 2 bind. P. Geuthner, Paris 1929-1937
Studies in the Tantras. Calcutta. University of Calcutta, 1939
India and China. A thousand years of cultural relations. 2. ed., rev. and enl., Philos. Libr., New York 1951
== Referanser == | Prabodh Chandra Bagchi (født 1898, død 1956) var en indisk indolog, lingvist og sinolog. | 7,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Made_in_Europe | 2023-02-04 | Made in Europe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1976'] | Made in Europe er det tredje konsertalbumet Deep Purple, utgitt i september 1976. Utgivelsen skjedde etter at bandet ble oppløst sommeren 1976, og det dokumenterer de siste konsertene med gitaristen Ritchie Blackmore i april 1975.
Albumet ble innspilt hovedsakelig på konserten i Saarbrücken i Tyskland den 5. april 1975, men inneholder også opptak fra konsertene i Graz i Østerrike den 4. april 1975 og i Paris i Frankrike den 7. april 1975.
I motsetning til det forrige konsertalbumet, Made in Japan fra 1972, er dette albumet bearbeidet kraftig i studio med «overdubbing», og det er lagt til ekstra lyd og applaus fra publikum. Noe er også gått galt under miksingen kan det virke som, ettersom lyden er meget dårlig. En dobbel-CD utgitt i 1996 kalt Mk. III – The Final Concerts presenterer en lydmiks som er overlegen i forhold.
Made in Europe inneholder bare sanger fra album utgitt i 1974, av den såkalte Mark III-besetningen. Av de andre sangene fra konserten var «Highway Star», «Smoke on the Water» og «Space Truckin'» allerede utgitt på Made in Japan. Disse er inkludert på Mk. III – The Final Concerts.
| Made in Europe er det tredje konsertalbumet Deep Purple, utgitt i september 1976. Utgivelsen skjedde etter at bandet ble oppløst sommeren 1976, og det dokumenterer de siste konsertene med gitaristen Ritchie Blackmore i april 1975.
Albumet ble innspilt hovedsakelig på konserten i Saarbrücken i Tyskland den 5. april 1975, men inneholder også opptak fra konsertene i Graz i Østerrike den 4. april 1975 og i Paris i Frankrike den 7. april 1975.
I motsetning til det forrige konsertalbumet, Made in Japan fra 1972, er dette albumet bearbeidet kraftig i studio med «overdubbing», og det er lagt til ekstra lyd og applaus fra publikum. Noe er også gått galt under miksingen kan det virke som, ettersom lyden er meget dårlig. En dobbel-CD utgitt i 1996 kalt Mk. III – The Final Concerts presenterer en lydmiks som er overlegen i forhold.
Made in Europe inneholder bare sanger fra album utgitt i 1974, av den såkalte Mark III-besetningen. Av de andre sangene fra konserten var «Highway Star», «Smoke on the Water» og «Space Truckin'» allerede utgitt på Made in Japan. Disse er inkludert på Mk. III – The Final Concerts.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Ritchie Blackmore og David Coverdale unntatt der annet er notert.
«Burn» (Blackmore, Coverdale, Jon Lord, Ian Paice) – 7:32
«Mistreated» (med innslag fra låten «Rock Me Baby») – 11:32
«Lady Double Dealer» – 4:15
«You Fool No One» (Blackmore, Coverdale, Lord, Paice) – 16:42
«Stormbringer» – 5:38
== Besetning ==
Deep PurpleRitchie Blackmore – gitar
David Coverdale – vokal
Glenn Hughes – bass, vokal
Jon Lord – Hammondorgel og keyboard
Ian Paice – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Made in Europe på Discogs
(en) Made in Europe på MusicBrainz
(en) Made in Europe på Encyclopaedia Metallum | lenke | 7,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tanngrisner_og_Tanngnjost | 2023-02-04 | Tanngrisner og Tanngnjost | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi'] | Tanngrisner, eller Tanngrisne, (norrønt Tanngrisnir, «den som har glisne tenner») og Tanngnjost (Tanngnjóstr, Tanngiost, «den som skjærer tenner») er i nordisk mytologi de to bukkene som trekker vogna til tordenguden Tor med hammeren over himmelen. Torden ble forklart som lyden av kjerra når Tor, i Gylvaginning kalt «Ake-Tor» (Öku-Þórr), var ute og kjørte med geitene, mens lyn var gnister når han slo med Mjølner (Mjollne), den veldige hammeren sin.
| Tanngrisner, eller Tanngrisne, (norrønt Tanngrisnir, «den som har glisne tenner») og Tanngnjost (Tanngnjóstr, Tanngiost, «den som skjærer tenner») er i nordisk mytologi de to bukkene som trekker vogna til tordenguden Tor med hammeren over himmelen. Torden ble forklart som lyden av kjerra når Tor, i Gylvaginning kalt «Ake-Tor» (Öku-Þórr), var ute og kjørte med geitene, mens lyn var gnister når han slo med Mjølner (Mjollne), den veldige hammeren sin.
== Beskrivelser og fortellinger ==
Ifølge mytene har geitene den egenskapen at de kan gjenoppstå etter at de er slaktet dersom beinrestene blir lagt tilbake i dyreskinnet etter at kjøttet er spist. I historien om Tors reise til Utgårdsloke slaktes begge bukkene på kvelden, men blir levende igjen da Tor svinger Mjølner over kjøttbeina neste morgen. I en annen fortelling besøker Tor en gård der han slakter bukkene for å by vertsfolket på et måltid. Tjalve, sønnen på gården, brekker i hemmelighet løs et kjøttbein for å suge ut margen, selv om det er forbudt. Da Tor bringer bukkene tilbake til livet og oppdager at den ene halter, straffer han Tjalve ved å ta ham og søstera Roskva med seg til Åsgård som tjenere.
== Se også ==
«Thor kører sine bukke», skulptur av den danske billedhoggeren Carl Bonnesen
Liste over dyr i norrøn mytologi
== Referanser ==
== Kilder ==
Snorre Sturlason: Den eldre Edda
== Eksterne lenker ==
(en) Tanngrisnir and Tanngnjóstr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tanngrisner, eller Tanngrisne, (norrønt Tanngrisnir, «den som har glisne tenner») og Tanngnjost (Tanngnjóstr, Tanngiost, «den som skjærer tenner») er i nordisk mytologi de to bukkene som trekker vogna til tordenguden Tor med hammeren over himmelen.Store norske leksikon om Tanngnjost og Tanngrisne (artikkel oppdatert 20. | 7,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edmund_Backhouse | 2023-02-04 | Edmund Backhouse | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske historikere', 'Kategori:Britiske sinologer', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Darlington', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Edmund Trelawny Backhouse, 2. baronett (født 20. oktober 1873 i Darlington i Storbritannia, død 8. januar 1944 i Beijing) var en britisk orientalist og lingvist. Han hadde en betydelig innflytelse på den vestlige verdens oppfatning av de siste tiår av Qing-dynastiet. Senere kunne imidlertid historikere fastslå at de vesentligste av de kilder han la til grunn og presenterte, var falsknerier.
| Edmund Trelawny Backhouse, 2. baronett (født 20. oktober 1873 i Darlington i Storbritannia, død 8. januar 1944 i Beijing) var en britisk orientalist og lingvist. Han hadde en betydelig innflytelse på den vestlige verdens oppfatning av de siste tiår av Qing-dynastiet. Senere kunne imidlertid historikere fastslå at de vesentligste av de kilder han la til grunn og presenterte, var falsknerier.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Backhouse kom fra kvekerbakgrunn. I hans slekt var det en rekke vitenskapsmenn og kirkefolk. Backhouse selv ble utdannet ved Winchester College og ved Merton College i Oxford. Han tok ikke slutteksamen, ettersom han var svært forgjeldet og kom seg unna den situasjonen ved å forlate Storbritannia..
=== Kina ===
Han drev også sammen med Morrisson med forretninger, men ikke med særlig hell.Senere ble han professor ved Pekinguniversitetet.
I 1910 utgav han et historisk verk, China Under the Empress Dowager, og i 1914 Annals and Memoirs of the Court of Peking, begge sammen med den britiske journalisten J.O.P. Bland.
Peking var under andre verdenskrig okkupert av japanerne, som Storbritannia hadde ligget i krig med siden 1941. På denne tid hadde Backhouse politisk valgt side med fascismen og han var blitt kollaboratør for japanerne og hadde et brennende ønske om at aksemaktene skulle seire og at de skulle knuse Storbritannia.Backhouse døde i Hospital St Michel i Beijing i 1944, 70 år gammel, ugift. Han hadde i 1942 konvertert til katolisismen og ble begravet i Chala katolske gravlund nær Pingzemen.Hans adelstittel gikk videre til hans nevø John Edmund Backhouse (1909–1944) som 3. baronett.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hugh Trevor-Roper: A Hidden Life – The Enigma of Sir Edmund Backhouse, 1976 (den amerikanske utgaven fikk tittelen The Hermit of Peking: The Hidden Life of Sir Edmund Backhouse) | Edmund Trelawny Backhouse, 2. baronett (født 20. | 7,199 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.