url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Herbert_Thompson | 2023-02-04 | Edward Herbert Thompson | ['Kategori:Arkeologer fra USA', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1935', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Mayaenes sivilisasjon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesoamerika', 'Kategori:Personer fra Worcester i Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Edward Herbert Thompson. (født 28. september 1857 i Worcester i Massachusetts, død 11. mai 1935) var en amerikansk arkeolog.
Selv om Thompson aldri fikk opplæring i antropologi, geologi, eller andre beslektede fagområder. Opprinnelig var han inspirert av bøkene til John Lloyd Stephens.
Thompson viet mye av sin karriere til studie av Maya sivilisasjonen. I 1879 publiserte Popular Science Monthly en artikkel av Thompson hvor han hevdet at de gamle Maya monumentene som han aldri hadde sett unntatt i bøker var et bevis for det tapte kontinentet Atlantis. En mening som hans senere forskere ville endre. Artikkelen tiltrakk seg oppmerksomheten til Stephen Salisbury III som overtalte Thompson å flytte til Yucatánhalvøya i Mexico for å utforske ruinene på hans vegne.
Senator George Frisbie Hoar fra Massachusetts var enig om å bidra til å subsidiere Thompson innsats ved å anbefale ham til stillingen som USA konsulen til Yucatanhalvøya. Thompson ankom Mérida i Yucatán i 1885 og deretter tilbrakte han mesteparten av sin tid i Yucatán. Selv om han bare snakket engelsk ved hans ankomst, lærte han raskt spansk og snakket fort flytende Yucatec Maya språk. Han lærte også om mayaenes tradisjoner og religion da han levde tett sammen med maya indianerne.
Thompson gjorde tidlig omfattende undersøkelser på Labná området. Han har også oppdaget en rekke mindre steder i Puuc regionen. Han tilbragte 40 år av sitt liv til det arkeologisk arbeide i Mexico på Yucatanhalvøya.
I 1894 kjøpte Thompson plantasjen som inkluderte området av Chichen Itza. Han bygde opp området som ble ødelagt i krigen å gjennom spanske erobringen på Yucatánhalvøya. I 30 år utforsket han området på vegne av Field Columbian Museum. Thompson er mest kjent for å finne gjenstander i den hellige offer grotten Sagrado i Chichen Itza fra 1904 til 1910, der han fant gjenstander av gull, kobber og utskåret jadestein og menneske skjeletter. Samt at han fant eksempler som var antatt å være prekolumbiansk tre våpen. Siden det ikke var så veldig mange innsjøer eller elver i denne delen av Mexico ble vann tilførselen hentet i fra naturlige brønner eller cenotes. Thomson viste at maya befolkningen var lokalisert rundt vannkildene.
Thompson ga mesteparten av gjenstandene til museum. I 1926 beslagla den meksikanske regjeringen Thompsons plantasje da de mente at han hadde fjernet gjenstander ulovlig. I 1944 ble Thomson frikjent av den meksikanske høyesterett for beskyldningene han hadde rettet mot seg. Etter at Thomson dro tilbake til USA, skrev han om sin forskning og undersøkelser av Maya-kulturen i en bok med tittelen Person of Serpent utgitt i 1932. Thompson derimot døde i Plainfield i New Jersey i 1935. Hacienda Chichen er et arkeologisk prosjekt som han startet opp i 1920, prosjektet gikk tilbake til hans arvinger.
| Edward Herbert Thompson. (født 28. september 1857 i Worcester i Massachusetts, død 11. mai 1935) var en amerikansk arkeolog.
Selv om Thompson aldri fikk opplæring i antropologi, geologi, eller andre beslektede fagområder. Opprinnelig var han inspirert av bøkene til John Lloyd Stephens.
Thompson viet mye av sin karriere til studie av Maya sivilisasjonen. I 1879 publiserte Popular Science Monthly en artikkel av Thompson hvor han hevdet at de gamle Maya monumentene som han aldri hadde sett unntatt i bøker var et bevis for det tapte kontinentet Atlantis. En mening som hans senere forskere ville endre. Artikkelen tiltrakk seg oppmerksomheten til Stephen Salisbury III som overtalte Thompson å flytte til Yucatánhalvøya i Mexico for å utforske ruinene på hans vegne.
Senator George Frisbie Hoar fra Massachusetts var enig om å bidra til å subsidiere Thompson innsats ved å anbefale ham til stillingen som USA konsulen til Yucatanhalvøya. Thompson ankom Mérida i Yucatán i 1885 og deretter tilbrakte han mesteparten av sin tid i Yucatán. Selv om han bare snakket engelsk ved hans ankomst, lærte han raskt spansk og snakket fort flytende Yucatec Maya språk. Han lærte også om mayaenes tradisjoner og religion da han levde tett sammen med maya indianerne.
Thompson gjorde tidlig omfattende undersøkelser på Labná området. Han har også oppdaget en rekke mindre steder i Puuc regionen. Han tilbragte 40 år av sitt liv til det arkeologisk arbeide i Mexico på Yucatanhalvøya.
I 1894 kjøpte Thompson plantasjen som inkluderte området av Chichen Itza. Han bygde opp området som ble ødelagt i krigen å gjennom spanske erobringen på Yucatánhalvøya. I 30 år utforsket han området på vegne av Field Columbian Museum. Thompson er mest kjent for å finne gjenstander i den hellige offer grotten Sagrado i Chichen Itza fra 1904 til 1910, der han fant gjenstander av gull, kobber og utskåret jadestein og menneske skjeletter. Samt at han fant eksempler som var antatt å være prekolumbiansk tre våpen. Siden det ikke var så veldig mange innsjøer eller elver i denne delen av Mexico ble vann tilførselen hentet i fra naturlige brønner eller cenotes. Thomson viste at maya befolkningen var lokalisert rundt vannkildene.
Thompson ga mesteparten av gjenstandene til museum. I 1926 beslagla den meksikanske regjeringen Thompsons plantasje da de mente at han hadde fjernet gjenstander ulovlig. I 1944 ble Thomson frikjent av den meksikanske høyesterett for beskyldningene han hadde rettet mot seg. Etter at Thomson dro tilbake til USA, skrev han om sin forskning og undersøkelser av Maya-kulturen i en bok med tittelen Person of Serpent utgitt i 1932. Thompson derimot døde i Plainfield i New Jersey i 1935. Hacienda Chichen er et arkeologisk prosjekt som han startet opp i 1920, prosjektet gikk tilbake til hans arvinger.
== Referanser ==
== Kilder ==
Thompson, Edward H. (1931), People of the Serpent.
Coggins, Clemency, Editor (1984), Cenote of Sacrifice: Maya Treasures from the Sacred Well of Chichen Itza.
== Eksterne lenker ==
Hacienda Chichen. Arkivert 4. februar 2011 hos Wayback Machine.
Edward Herbert Thompson photographs Museum | Edward Herbert Thompson. (født 28. | 7,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_de_Harlez | 2023-02-04 | Charles de Harlez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske jesuitter', 'Kategori:Belgiske katolske prester', 'Kategori:Belgiske sinologer', 'Kategori:Dødsfall 14. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1889', 'Kategori:Dødsfall i 1899', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra byen Liège', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles de Harlez (født 21. august 1832 i Liège i Belgia, død 14. juli 1899 i Leuven) var en belgisk jesuitt, zendolog og sinolog.
I 1871 ble Harlez professor i orientalske språk ved universitetet i Leuven, og han ble også universitetets rektor. Han ble grunnlegger av den religionsvitenskapelige retning innen den belgiske katolisisme, som fikk sitt hovedorgan i Le muséon.
Blant hans mange lærde verker kan nevnes hans oversettelser av Avesta (1875 ff.), Manuel de la langue de l’Avesta (1879), Ta Tsing tsili: La religion et les cérémonies impériales de la Chine moderne (1894) og en oversettelse av Yijing (1897).
| Charles de Harlez (født 21. august 1832 i Liège i Belgia, død 14. juli 1899 i Leuven) var en belgisk jesuitt, zendolog og sinolog.
I 1871 ble Harlez professor i orientalske språk ved universitetet i Leuven, og han ble også universitetets rektor. Han ble grunnlegger av den religionsvitenskapelige retning innen den belgiske katolisisme, som fikk sitt hovedorgan i Le muséon.
Blant hans mange lærde verker kan nevnes hans oversettelser av Avesta (1875 ff.), Manuel de la langue de l’Avesta (1879), Ta Tsing tsili: La religion et les cérémonies impériales de la Chine moderne (1894) og en oversettelse av Yijing (1897).
== Verker ==
Avesta, livre sacré des sectateurs de Zoroastre (1875–1877), première version
Études avestiques : note sur le sens des mots Avesta-Zend : des controverses relatives à l’Avesta (1877)
Manuel de la langue de l'Avesta (1879)
La critique et la science de M. Bartholomae (1879)
Des origines du zoroastrisme (1879)
Manuel du pehlevi des livres religieux et historiques de la Perse : grammaire, anthologie, lexique (1880)
Études iraniennes (1880)
Avesta : livre sacré du Zoroastrisme (1881), seconde version
Le texte originaire du Yih-King (1881)
Le calendrier persan et le pays originaire du Zoroastrisme (1881)
Védisme, brahmanisme et christianisme (1881)
La Bible dans l’Inde et la vie de Jezeus Christna (1882)
Manuel de la langue de l'Avesta : grammaire, anthologie, lexique (1882)
Le calendrier avestique et le pays originaire de l’Avesta (1882)
The Origin of Chinese Civilisation (1884)
La Bible et l'Avesta (1884)
L'infanticide en Chine (1885), première version
Grammaire pratique de la langue sanscrite (1885)
Trois littératures antiques : persane, indoue, chinoise (1885)
Lao-Tze, le premier philosophe chinois ou un prédécesseur de Schelling au VIe siècle avant notre ère (1886)
Constitution de l'empire de Kin 1886
Histoire de l’empire de Kin ou empire d’or : Aisin Gurun-I Suduri Bithe (1887)
Kaushitaki-Upanishad avec le commentaire de Cankarananda et Sarvopanishadarthânubhûtiprakâças, chapitre VIII (1887)
La religion nationale des Tartares orientaux : Mandchous et Mongols, comparée à la religion des anciens Chinois, d’après des textes indigènes, avec le rituel Tartare de l’empereur K’ien-long (1887)
Tchou-tze-tsieh-yao-tchuen, résumé des principes de Tchouhi (1887)
Les croyances religieuses des premiers Chinois (1888)
Le Yih-king : texte primitif rétabli, traduit et commenté (1889)
I-ili : le plus ancien rituel de la Chine : son contenu et extraits (1889)
Kia-li : livre des rites domestiques chinois (1889)
Le Siao Hio, ou Morale de la Jeunesse avec le commentaire de Tcheu-Siueu (1889)
L’école philosophique moderne de la Chine ou système de la nature (Singli) (1890)
I-Li : cérémonial de la Chine antique (1890)
La perception des couleurs chez les peuples de l'Extrême Orient et l’histoire du sens visuel (1890)
Vajracchedikà Prajñâpâramitâ (1892)
La poésie chinoise (1892)
Le manuel du bouddhisme d'après le catéchisme de Subhâdra bhikshou et la Vajracchedikâ (1892)
L’étude des langues et de leurs monuments : sa nécessité (1892)
La lampe de la salle obscure (Gan-shih-tang), traité de morale taoïste (1893)
L’école philosophique moderne de la Chine ou système de la nature, sing-li (1893)
L’infanticide en Chine : d’après les documents chinois (1893), seconde version
Shēn-Siēn-Shū, le livre des esprits et des immortels : essai de mythologie chinoise d’après les textes originaux (1893)
La religion et les cérémonies impériales de la Chine moderne : d’après le cérémonial et les décrets officiels (1893)
Koue-Yü (discours des royaumes) (1893–1894), première version
Tà Ts’īng tsí lì : la religion et les cérémonies impériales de la Chine moderne d’après le cérémonial et les décrets officiels (1893–1894)
L’école et l’état : essai de législations comparées avec Louis Derie (1894)
L’île de Pâques et ses monuments graphiques (1895)
Poésies hongroises (1895)
Koue-you : discours des royaumes : annales oratoires des états chinois du Xe au Ve siècles A. C. (1895), seconde version
Un ministre chinois au VIIe siècle av. J.-C. : Kuan-Tze et le Kuan-Tze Shuh (1896)
Essai d'anthropologie chinoise (1896)
Les langues monosyllabiques (1896)
Fleurs de l'antique d'orient (1896)
Le Yi-king (1897)
Les chasses guerrières en Chine (1897)
Vocabulaire bouddhique sanscrit-chinois. Précis de doctrine bouddhique (1897)
Les quarante-deux leçons de bouddha ou le king des XLII sections (Sze-shi-erh-tchang-king) (1899)
== Referanser == | Charles de Harlez (født 21. august 1832 i Liège i Belgia, død 14. | 7,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dioncophyllaceae | 2023-02-04 | Dioncophyllaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Dioncophyllaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Tidligere var familien plassert i Violales. Den omfatter 3 arter av lianer fordelt på 3 planteslekter. Plantene vokser i tropene i Vest-Afrika, og enkelte er kjøttetende planter.
| Dioncophyllaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Tidligere var familien plassert i Violales. Den omfatter 3 arter av lianer fordelt på 3 planteslekter. Plantene vokser i tropene i Vest-Afrika, og enkelte er kjøttetende planter.
== Slekter og arter ==
Dioncophyllum – vestlige Afrika
Dioncophyllum tholloniiTriphyophyllum - vestlige Afrika
Triphyophyllum peltatumHabropetalum – vestlige Afrika
Habropetalum dawei
== Eksterne lenker ==
(en) Dioncophyllaceae i Encyclopedia of Life
(en) Dioncophyllaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dioncophyllaceae hos Artsdatabanken
(en) Dioncophyllaceae hos Fossilworks
(en) Dioncophyllaceae hos ITIS
(en) Dioncophyllaceae hos NCBI
(en) Dioncophyllaceae hos The International Plant Names Index
(en) Dioncophyllaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Dioncophyllaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dioncophyllaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Dioncophyllaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants | se teksten | 7,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avesta_(skriftsamling) | 2023-02-04 | Avesta (skriftsamling) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Zoroastrisme'] | Avesta eller Zend-Avesta er en tekstsamling fra zoroastrismen, en religion som oppsto i Perserriket ca 1 000 / 600 f.Kr. Noen av tekstene anses å være skrevet av den mytiske / historiske religionsstifteren Zarathustra.
Avesta besto opprinnelig av 21 bøker, men bare en av disse er bevart i sin helhet: Videvdad. Etter den arabiske ekspansjonen på 600-tallet kom zoroastrismen i mindretall i Iran, og tekstene ble mindre utbredt. Alle håndskriftene som finnes av de ulike Avesta-tekstene kan spores tilbake til ett enkelt håndskrift, som ble nedskrevet omkring år 1000 e.Kr. Innholdet i Avesta er imidlertid kjent fra en fortegnelse fra 800-tallet over alle kjente religiøse skrifter.
| Avesta eller Zend-Avesta er en tekstsamling fra zoroastrismen, en religion som oppsto i Perserriket ca 1 000 / 600 f.Kr. Noen av tekstene anses å være skrevet av den mytiske / historiske religionsstifteren Zarathustra.
Avesta besto opprinnelig av 21 bøker, men bare en av disse er bevart i sin helhet: Videvdad. Etter den arabiske ekspansjonen på 600-tallet kom zoroastrismen i mindretall i Iran, og tekstene ble mindre utbredt. Alle håndskriftene som finnes av de ulike Avesta-tekstene kan spores tilbake til ett enkelt håndskrift, som ble nedskrevet omkring år 1000 e.Kr. Innholdet i Avesta er imidlertid kjent fra en fortegnelse fra 800-tallet over alle kjente religiøse skrifter.
== Innhold ==
Jasna er en liturgisk tekst som brukes under morgen-«gudstjenesten», som kalles Jasna-ritualet. Hovedhensikten er å vekke dagen og bringe skaperverket tilbake i balanse. De fem Gathasangene er en integrert del av Jasna; disse sangene er Avesta eldste del, omtales som «Den eldre Avesta», og regnes for å være skrevet av Zarathustra.
Jasjt er en samling hymner stilet til 21 ulike guder
Videvdad er en samling av renhetsforskrifter, skapelsesmyter og noen andre mytiske fortellinger
Herbedistan og Nirangistan er veiledninger for vordende prester og for offerritualer
Hadhokht nask og Aogemadaetsja inneholder skildringer av tilværelsen etter døden
== Referanser ==
== Norsk utgave ==
Et bredt utvalg av tekstene er gjengitt i Zarathustras sanger, de eldste iranske skriftene. Utvalg, oversettelse og innledende essay av Prods Oktor Skjærvø. De norske bokklubbene, 2003. XXXIX, 340 s. (Verdens Hellige Skrifter; 22) ISBN 82-525-4121-6
Et utvalg fra teksten er presentert i antologien Det står skrevet, redigert av Tor Åge Bringsværd. Pax forlag, 1997. ISBN 82-530-1921-1 | Avesta kan sikte til: | 7,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Drosophyllum_lusitanicum | 2023-02-04 | Drosophyllum lusitanicum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gule blomster', 'Kategori:Nellikordenen'] | Drosophyllum lusitanicum er en kjøttetende plante. Den er den eneste arten i familien Drosophyllaceae.
Den er en flerårig halvbusk som kan bli opptil 1,5 m høy, men vanlig høyde er ca. 40 cm. Bladene er 10–25 cm lange, 1,5 mm brede og sitter rosettstilt på den korte, 5–15 mm tykke og halvveis forvedete stengelen. Rosetten er som regel 20–40 cm i diameter med visne blad nærmest marka. Planten mangler evnen til å bevege bladene som de fleste artene innen den kjøttetende soldoggslekta har. Unge blad er rullet opp utover fra stengelen, altså motsatt retning av bregneblad. Plantene har en søt duft som tiltrekker fluer og andre insekter, som setter seg fast i sekreter på plantens overflate. Enzymer oppløser insektet, og næringsstoffene i det absorberes av planten. Blomstene er lysegule, ca. 4 cm i diameter og sitter 3–12 sammen. Frukten er en kapsel som sprekker opp i fem deler.
Drosophyllum lusitanicum er utbredt i vestlige Portugal og på begge sidene av Gibraltarstredet i Spania og Marokko. De fleste voksestedene ligger nært havet og har et termo- eller mesomediterrant klima. I dette området er det flere måneder uten regn om sommeren, men fuktig havluft gir mye dogg som planten trekker til seg. Planten vokser på solrike steder og er ofte en pionerplante som dukker opp etter hogst og brann. Arten er vanligst i lyngheier på sur grunn der vokser sammen med blant annet Erica umbellata og Ulex boivinii. Den kan også vokse mer spredt i åpen skog med korkeik og myrt.
Med bakgrunn i molekylærgenetiske studier er denne arten relativt nylig utskilt fra soldoggfamilien (Droseraceae). Drosophyllaceae, Droseraceae, kannebærere (Nepenthaceae), Dioncophyllaceae og Ancistrocladaceae utgjør en klade innen nellikordenen, (Caryophyllales) der de fleste artene er kjøttetende.
| Drosophyllum lusitanicum er en kjøttetende plante. Den er den eneste arten i familien Drosophyllaceae.
Den er en flerårig halvbusk som kan bli opptil 1,5 m høy, men vanlig høyde er ca. 40 cm. Bladene er 10–25 cm lange, 1,5 mm brede og sitter rosettstilt på den korte, 5–15 mm tykke og halvveis forvedete stengelen. Rosetten er som regel 20–40 cm i diameter med visne blad nærmest marka. Planten mangler evnen til å bevege bladene som de fleste artene innen den kjøttetende soldoggslekta har. Unge blad er rullet opp utover fra stengelen, altså motsatt retning av bregneblad. Plantene har en søt duft som tiltrekker fluer og andre insekter, som setter seg fast i sekreter på plantens overflate. Enzymer oppløser insektet, og næringsstoffene i det absorberes av planten. Blomstene er lysegule, ca. 4 cm i diameter og sitter 3–12 sammen. Frukten er en kapsel som sprekker opp i fem deler.
Drosophyllum lusitanicum er utbredt i vestlige Portugal og på begge sidene av Gibraltarstredet i Spania og Marokko. De fleste voksestedene ligger nært havet og har et termo- eller mesomediterrant klima. I dette området er det flere måneder uten regn om sommeren, men fuktig havluft gir mye dogg som planten trekker til seg. Planten vokser på solrike steder og er ofte en pionerplante som dukker opp etter hogst og brann. Arten er vanligst i lyngheier på sur grunn der vokser sammen med blant annet Erica umbellata og Ulex boivinii. Den kan også vokse mer spredt i åpen skog med korkeik og myrt.
Med bakgrunn i molekylærgenetiske studier er denne arten relativt nylig utskilt fra soldoggfamilien (Droseraceae). Drosophyllaceae, Droseraceae, kannebærere (Nepenthaceae), Dioncophyllaceae og Ancistrocladaceae utgjør en klade innen nellikordenen, (Caryophyllales) der de fleste artene er kjøttetende.
== Galleri ==
== Litteratur ==
«Drosophyllaceae». APWEbsite. Besøkt 21. oktober 2017.
J. Chrtek, Z. Slavikóva og M. Studnička (1989). «Beitrag zur Leitbündelanordnung in den Kronblättern ausgewählter Arten der fleischfressenden Pflanzen». Preslia. 61: 107-124. ISSN 0032-7786.
J. Müller og U. Deil (2001). «Ecology and structure of Drosophyllum lusitanicum (L.) Link populations in the south-western of the Iberian Peninsula» (PDF). Acta Botanica Malacitana. 26: 47-68. ISSN 2340-5074.
J. Flísek og K. Pásek (2001). «The Portuguese Sundew (Drosophyllum lusitanicum Link.) in nature and cultivation». BestCarnivorousPlants. Besøkt 21. oktober 2017.
== Eksterne lenker ==
(en) Drosophyllum lusitanicum i Encyclopedia of Life
(en) Drosophyllum lusitanicum i Global Biodiversity Information Facility
(en) Drosophyllum lusitanicum hos NCBI
(en) Drosophyllum lusitanicum hos The International Plant Names Index
(en) Drosophyllum lusitanicum hos Tropicos
(en) Kategori:Drosophyllum lusitanicum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Drosophyllum lusitanicum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Drosophyllum lusitanicum – detaljert informasjon på Wikispecies | Drosophyllum lusitanicum er en kjøttetende plante. Den er den eneste arten i familien Drosophyllaceae. | 7,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gisekiaceae | 2023-02-04 | Gisekiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Gisekiaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales) (siden 2003), og er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter 3 arter av urter med motsatte blad, fordelt på en planteslekt, Gisekia. Plantene vokser i tropene i Afrika.
| Gisekiaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales) (siden 2003), og er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter 3 arter av urter med motsatte blad, fordelt på en planteslekt, Gisekia. Plantene vokser i tropene i Afrika.
== Slekter og arter ==
Gisekia
Gisekia africana
Gisekia pharnacioides
Gisekia sp. Hartmann
== Eksterne lenker ==
(en) Gisekiaceae i Encyclopedia of Life
(en) Gisekiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Gisekiaceae hos Artsdatabanken
(en) Gisekiaceae hos Fossilworks
(en) Gisekiaceae hos ITIS
(en) Gisekiaceae hos NCBI
(en) Gisekiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Gisekiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gisekiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Gisekiaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants
NCBI Taxonomy Browser | Se teksten | 7,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halophytaceae | 2023-02-04 | Halophytaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Halophytaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter en lian. Denne arten vokser i tropene i Patagonia i det sørlige Argentina.
| Halophytaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter en lian. Denne arten vokser i tropene i Patagonia i det sørlige Argentina.
== Slekter og arter ==
Halophytum
Halophytum ameghinoi – Argentina
== Eksterne lenker ==
(en) Halophytaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Halophytaceae hos Artsdatabanken
(en) Halophytaceae hos Fossilworks
(en) Halophytaceae hos ITIS
(en) Halophytaceae hos NCBI
(en) Halophytaceae hos The International Plant Names Index
(en) Halophytaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Halophytaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Halophytaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Halophytaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants | Halophytum ameghinoi | 7,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Molluginaceae | 2023-02-04 | Molluginaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Molluginaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Tidligere gikk artene under familien Aizoaceae. Den omfatter litt over 100 arter av urter, noen av dem klatrende, fordelt på 17 planteslekter. Plantene vokser i subtropene og tempererte strøk. Enkelte arter plantes innendørs som sukkulente prydplanter.
| Molluginaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Tidligere gikk artene under familien Aizoaceae. Den omfatter litt over 100 arter av urter, noen av dem klatrende, fordelt på 17 planteslekter. Plantene vokser i subtropene og tempererte strøk. Enkelte arter plantes innendørs som sukkulente prydplanter.
== Slekter ==
Adenogramma
Coelanthum
Corbichonia
Corrigiola
Glinus
Glischrothamnus
Hypertelis
Limeum
Macarthuria
Mollugo
Orygia
Pharnaceum
Polpoda
Psammotropha
Semonvillea
Suessenguthiella
Telephium
== Eksterne lenker ==
(en) Molluginaceae i Encyclopedia of Life
(en) Molluginaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Molluginaceae hos Artsdatabanken
(sv) Molluginaceae hos Dyntaxa
(en) Molluginaceae hos Fossilworks
(en) Molluginaceae hos ITIS
(en) Molluginaceae hos NCBI
(en) Molluginaceae hos The International Plant Names Index
(en) Molluginaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Molluginaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Molluginaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Molluginaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine. | Se teksten | 7,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Physenaceae | 2023-02-04 | Physenaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Physenaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter trolig bare to arter av små busker i en planteslekt, Physena. Plantene vokser i tropene i Madagaskar.
| Physenaceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter trolig bare to arter av små busker i en planteslekt, Physena. Plantene vokser i tropene i Madagaskar.
== Slekter og arter ==
Physena – Madagaskar
Physena madagascariensis
Physena sessiliflora
== Eksterne lenker ==
(en) Physenaceae i Encyclopedia of Life
(en) Physenaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Physenaceae hos Artsdatabanken
(en) Physenaceae hos Fossilworks
(en) Physenaceae hos ITIS
(en) Physenaceae hos NCBI
(en) Physenaceae hos The International Plant Names Index
(en) Physenaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Physenaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Physenaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Physenaceae Arkivert 26. april 2006 hos Wayback Machine., i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine. | Se teksten | 7,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kermesb%C3%A6rfamilien | 2023-02-04 | Kermesbærfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Kermesbærfamilien er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter litt over 100 arter av urter, noen av dem klatrende, fordelt på 18 planteslekter. Plantene vokser i subtropene og tempererte strøk.
| Kermesbærfamilien er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Den omfatter litt over 100 arter av urter, noen av dem klatrende, fordelt på 18 planteslekter. Plantene vokser i subtropene og tempererte strøk.
== Slekter ==
Agdestis
Anisomeria
Ercilla
Gallesia
Gyrostemon
Hilleria
Ledenbergia
Microtea
Monococcus
Nowickea
Petiveria
Phytolacca
Rivina
Schindleria
Seguieria
Trichostigma
Villamillia
== Eksterne lenker ==
(en) Kermesbærfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Kermesbærfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Kermesbærfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Kermesbærfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Kermesbærfamilien hos Dyntaxa
(en) Kermesbærfamilien hos Fossilworks
(en) Kermesbærfamilien hos ITIS
(en) Kermesbærfamilien hos NCBI
(en) Kermesbærfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Kermesbærfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Phytolaccaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Phytolaccaceae, i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants | Se teksten | 7,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhabdodendraceae | 2023-02-04 | Rhabdodendraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Rhabdodendraceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Tidligere ble familien plassert i ordenen Rosales. Familien omfatter trolig bare 4 arter av trær i Rhabdodendron. Plantene vokser i tropene i Sør-Amerika, nærmere bestemt i det nordlige Brasil, Guyana, Fransk Guyana og Surinam.
| Rhabdodendraceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales), som er en gruppe av basale, egentlige tofrøbladete planter. Tidligere ble familien plassert i ordenen Rosales. Familien omfatter trolig bare 4 arter av trær i Rhabdodendron. Plantene vokser i tropene i Sør-Amerika, nærmere bestemt i det nordlige Brasil, Guyana, Fransk Guyana og Surinam.
== Slekter og arter ==
Rhabdodendron – Brasil, Guyana, Surinam
Rhabdodendron amazonicum
Rhabdodendron crassipes
Rhabdodendron macrophyllum
== Eksterne lenker ==
(en) Rhabdodendraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Rhabdodendraceae hos Artsdatabanken
(en) Rhabdodendraceae hos Fossilworks
(en) Rhabdodendraceae hos ITIS
(en) Rhabdodendraceae hos NCBI
(en) Rhabdodendraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Rhabdodendraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rhabdodendron – detaljert informasjon på Wikispecies
Rhabdodendraceae Arkivert 11. oktober 2007 hos Wayback Machine., i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine. | Se teksten | 7,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sarcobatus | 2023-02-04 | Sarcobatus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Sarcobatus er eneste slekt i plantefamilien Sarcobataceae i nellikordenen, (Caryophyllales). Slekta består trolig av bare 1 eller 2 arter av små busker. Plantene vokser i Nord-Amerika og kalles der «Greasewood».
| Sarcobatus er eneste slekt i plantefamilien Sarcobataceae i nellikordenen, (Caryophyllales). Slekta består trolig av bare 1 eller 2 arter av små busker. Plantene vokser i Nord-Amerika og kalles der «Greasewood».
== Slekter og arter ==
Sarcobatus – USA, Canada
Sarcobatus baileyi
Sarcobatus vermiculatus
== Eksterne lenker ==
(en) Sarcobatus i Encyclopedia of Life
(en) Sarcobatus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sarcobatus hos ITIS
(en) Sarcobatus hos NCBI
(en) Sarcobatus hos The International Plant Names Index
(en) Sarcobatus hos Tropicos
(en) Kategori:Sarcobatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Sarcobatus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sarcobatus – detaljert informasjon på Wikispecies
Sarcobataceae Arkivert 11. oktober 2007 hos Wayback Machine., i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine. | Se teksten | 7,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simmondsiaceae | 2023-02-04 | Simmondsiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Grønne blomster', 'Kategori:Gule blomster', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Simmondsiaceae eller Jojobafamilien er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Familien omfatter en art, jojoba (Simmondsia chinensis). Denne arten er en busk som vokser i nordvestlige deler av Mexico, sørlige California og Arizona. Plantene vokser naturlig i tørre ørkenstrøk eller halvørken. Blomstene er små og gulgrønne, bladene er delvis sukkulente. Jojoba dyrkes i stor utstrekning for utvinning av olje fra frøene.
| Simmondsiaceae eller Jojobafamilien er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Familien omfatter en art, jojoba (Simmondsia chinensis). Denne arten er en busk som vokser i nordvestlige deler av Mexico, sørlige California og Arizona. Plantene vokser naturlig i tørre ørkenstrøk eller halvørken. Blomstene er små og gulgrønne, bladene er delvis sukkulente. Jojoba dyrkes i stor utstrekning for utvinning av olje fra frøene.
== Slekter og arter ==
Simmondsia – USA, Mexico
Simmondsia chinensisTidligere har denne arten av og til vært inkludert i buksbomfamilien. Familien har også vært inkludert i ordenen Euphorbiales.
== Eksterne lenker ==
(en) Simmondsiaceae i Encyclopedia of Life
(en) Simmondsiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Simmondsiaceae hos Artsdatabanken
(en) Simmondsiaceae hos Fossilworks
(en) Simmondsiaceae hos ITIS
(en) Simmondsiaceae hos NCBI
(en) Simmondsiaceae hos The International Plant Names Index
(en) Simmondsiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Simmondsiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Simmondsiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Simmondsiaceae Arkivert 11. april 2016 hos Wayback Machine., i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine. | * Simmondsia chinensis | 7,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stegnospermataceae | 2023-02-04 | Stegnospermataceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Nellikordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Stegnospermataceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Familien omfatter trolig bare 3 arter i slekta Stegnosperma. Plantene vokser i tropene i Karibien og Mellom-Amerika.
| Stegnospermataceae er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Familien omfatter trolig bare 3 arter i slekta Stegnosperma. Plantene vokser i tropene i Karibien og Mellom-Amerika.
== Slekter og arter ==
Stegnosperma – Mellom-Amerika
Stegnosperma cubense – Cuba
Stegnosperma halimifolium
Stegnosperma watsoniiEnkelte forskere mener denne slekten hører til kermesbærfamilien innenfor samme orden.
== Eksterne lenker ==
(en) Stegnospermataceae i Encyclopedia of Life
(en) Stegnospermataceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Stegnospermataceae hos Artsdatabanken
(en) Stegnospermataceae hos Fossilworks
(en) Stegnospermataceae hos ITIS
(en) Stegnospermataceae hos NCBI
(en) Stegnospermataceae hos Tropicos
(en) Kategori:Stegnospermataceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Stegnospermataceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Stegnospermataceae Arkivert 4. januar 2020 hos Wayback Machine., i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) – The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine. | Se teksten | 7,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pizza_Hut | 2023-02-04 | Pizza Hut | ['Kategori:1958 i USA', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigmatkjeder', 'Kategori:Pizzarestauranter', 'Kategori:Restaurantkjeder fra USA', 'Kategori:Selskaper etablert i 1958', 'Kategori:Selskaper fra USA'] | Pizza Hut er en amerikansk pizzakjede og en internasjonal franchise-virksomhet som er basert i Addison i Texas. Den ble etablert i 1958 av Frank Carney.
Kjeden er kjent for å servere sideretter sammen med pizzaene sine, for eksempel pasta, buffalo wings, breadsticks og hvitløksbrød. Pizza Hut er en av verdens største pizzakjeder, med over 6 000 pizzarestauranter i USA og 5 600 i 94 andre land. Kjeden er en del av Yum! Brands, Inc som har cirka 34 000 serveringssteder i 100 land.
Et greskeid selskap drev i årene 1994–1997 fem Pizza Hut-restauranter i Norge, dette selskapet drev også en annen pizzakjede i Norge samtidig. I 1998 ble rettighetene solgt til et norsk selskap, men ettersom norske arbeidsrettsregler påla dette selskapet å ta over de ansatte, som hovedsakelig var grekere, ble videre drift vanskeliggjort. I 2000 trakk Pizza Hut seg ut av Norge.
| Pizza Hut er en amerikansk pizzakjede og en internasjonal franchise-virksomhet som er basert i Addison i Texas. Den ble etablert i 1958 av Frank Carney.
Kjeden er kjent for å servere sideretter sammen med pizzaene sine, for eksempel pasta, buffalo wings, breadsticks og hvitløksbrød. Pizza Hut er en av verdens største pizzakjeder, med over 6 000 pizzarestauranter i USA og 5 600 i 94 andre land. Kjeden er en del av Yum! Brands, Inc som har cirka 34 000 serveringssteder i 100 land.
Et greskeid selskap drev i årene 1994–1997 fem Pizza Hut-restauranter i Norge, dette selskapet drev også en annen pizzakjede i Norge samtidig. I 1998 ble rettighetene solgt til et norsk selskap, men ettersom norske arbeidsrettsregler påla dette selskapet å ta over de ansatte, som hovedsakelig var grekere, ble videre drift vanskeliggjort. I 2000 trakk Pizza Hut seg ut av Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en-US) Offisielt nettsted
(en) Pizza Hut – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Selskapets sider om Pizza Hut i Norge Arkivert 17. februar 2015 hos Wayback Machine. | Pizza Hut er en amerikansk pizzakjede og en internasjonal franchise-virksomhet som er basert i Addison i Texas. Den ble etablert i 1958 av Frank Carney. | 7,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torkel_Brekke | 2023-02-04 | Torkel Brekke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. mai', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fredsforskere', 'Kategori:Norske professorer i religionshistorie', 'Kategori:Norske religionshistorikere', 'Kategori:Personer tilknyttet bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Torkel Brekke (født 7. mai 1970) er en norsk forsker med religion og politikk som spesialfelt, Brekke er professor ved Oslomet – storbyuniversitetet.
| Torkel Brekke (født 7. mai 1970) er en norsk forsker med religion og politikk som spesialfelt, Brekke er professor ved Oslomet – storbyuniversitetet.
== Bakgrunn og virke ==
Han avla en doktorgrad ved University of Oxford i 1999. Han har publisert en rekke arbeider om Sør-Asias kultur, politikk og religion. Brekke er spesialist på krigens etikk i verdensreligionene. Han har også fordypet seg i fenomenet religiøs fundamentalisme. Brekke knytter framveksten av fundamentalisme til tiden etter 1850, og ser fundamentalisme som en motreaksjon på modernismen og nasjonalismen.
Brekke fikk i 2005 pris for mest lovende forskere under 40 år ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Han var professor i religionshistorie og Sør-Asia områdestudier ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo i 2007. Brekke har sittet i det svenske Vetenskapsrådet og har vært gjesteforsker ved Universitetet i Oxford ved flere anledninger. I 2013–2014 var han Senior Lecturer ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oxford og Pembroke College. Fra mai 2016 er Torkel Brekke forsker I ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Han har også et engasjement i forskningssenteret C-REX (senter for ekstremismeforskning), der han er temaleder for området ideologi, aktivisme og organisasjon.
Ved siden av sitt arbeid som forsker har Brekke hatt en bistilling ved den liberale tankesmien Civita. Han har markert seg i offentlig debatt om blant annet innvandring og pluralisme, samt forskningspolitikk. Han var leder for utvalget for nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater, som leverte sin innstilling til Kunnskapsdepartementet 1. juni 2016. Brekke er medlem av Oslo Høyre og var kandidat til stortingsvalgene i 2013 og 2017. Per 2021 er Brekke professor ved Oslomet – storbyuniversitetet.
== Bibliografi ==
1996 A social scientific study of the early Buddhist Sangha and its relationship to the Laity : based on the Vinaya- and Sutta Pitakas
1999 The politics of religious identity in South Asia in the late nineteenth century
1999 Religion og vold
2001 Buddhas fortellinger / utvalg og innledning ved Torkel Brekke ; oversatt av Kåre A. Lie ... [et al.]
2002 Gud i norsk politikk : religion og politisk makt
2002 Buddha – prins og tigger : en biografi
2002 Religious motivation and the origins of Buddhism : a social-psychological exploration of the origins of a world religion
2002 Makers of Modern Indian Religion in the Late Nineteenth Century
2004 Kains barn : religion og vold fra Det gamle testamente til 11. september. Også oversatt som Kaina bērni : religija un varmācība no Vecās Derības līdz 11. septembrim
2005 Globale visjoner, lokale aksjoner
2006 The Ethics of war in Asian civilizations : a comparative perspective / edited by Torkel Brekke
2007 Finnes det religion i India?
2007 Hva er fundamentalisme
2012 Fundamentalism. Prophecy and Protests in the Age of Globalisation. Cambridge University Press
2014 Hva er buddhisme i Universitetsforlaget serie Hva er
2016 Faithonomics: Religion and the Free Market Hurst Publishers, 2016
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Torkel Brekke i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Torkel Brekke i BIBSYS
Hjemmeside PRIO
Hjemmeside Civita | Torkel Brekke (født 7. mai 1970) er en norsk forsker med religion og politikk som spesialfelt, Brekke er professor ved Oslomet – storbyuniversitetet. | 7,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingse_Skattum | 2023-02-04 | Ingse Skattum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske filologiprofessorer', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ingse Skattum (født 26. februar 1941) er en norsk filolog og afrikanist og professor emerita ved Universitetet i Oslos institutt for kulturstudier og orientalske språk, seksjon for Midtøstenstudier og Afrika sør for Sahara, språk og områdekunnskap.
Hun er født i Wiborg, vokste opp i Bergen og tok artium ved Fana gymnas i 1959. Hun ble cand. philol. i 1981, tok doktorgraden i fransk språk i 1992 og var professor i frankofon kultur ved Universitetet i Oslo (UiO) i tiden 2001-2011. Hun er spesialist på det frankofone Afrika. I sitt fagarbeide har Skattum blant annet fokusert på afrikanske språk og muntlig afrikansk litteratur.
| Ingse Skattum (født 26. februar 1941) er en norsk filolog og afrikanist og professor emerita ved Universitetet i Oslos institutt for kulturstudier og orientalske språk, seksjon for Midtøstenstudier og Afrika sør for Sahara, språk og områdekunnskap.
Hun er født i Wiborg, vokste opp i Bergen og tok artium ved Fana gymnas i 1959. Hun ble cand. philol. i 1981, tok doktorgraden i fransk språk i 1992 og var professor i frankofon kultur ved Universitetet i Oslo (UiO) i tiden 2001-2011. Hun er spesialist på det frankofone Afrika. I sitt fagarbeide har Skattum blant annet fokusert på afrikanske språk og muntlig afrikansk litteratur.
== Bibliografi ==
1980 Passion et poésie : analyse stylistique d'un roman africain "Les soleils des indépendances" par Ahmadou Kourouma
1989 La francophonie : un carrefour de cultures et de disciplines / redaksjon: Karin Holter og Ingse Skattum
1991 De Bakoroba Kone a Camara Laye : la répétition comme trait d'oralité dans la littérature mandingue traditionnelle et moderne. Dr.avhandling
2000 L'école et les langues nationales au Mali / éditeur. No. spéc. de Nordic Journal of African Studies, 9 (2)
2005 Uavhengighetens soler. Overs. (med etterord) av "Les soleils des indépendances" av Ahmadou Kourouma
2006 La francophonie : une introduction critique. Av John Kristian Sanaker, Karin Holter og Ingse Skattum
2008 La Francophonie aujourd'hui : réflexions critiques / Karin Holter et Ingse Skattum (éditeurs)
2009 Languages and Education in Africa: A comparative and transdisciplinary analysis / Birgit Brock-Utne and Ingse Skattum (editors)
2013 Sundjata : Manding-folkets epos. Oversatt og med et innledende essay av Ingse Skattum. Bokklubben, 2013. (Verdens Hellige Skrifter; 81) ISBN 978-82-525-8212-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(no) Publikasjoner av Ingse Skattum i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Ingse Skattum i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Ingse Skattum (født 26. februar 1941) er en norsk filolog og afrikanist og professor emerita ved Universitetet i Oslos institutt for kulturstudier og orientalske språk, seksjon for Midtøstenstudier og Afrika sør for Sahara, språk og områdekunnskap. | 7,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lahti_L-39 | 2023-02-04 | Lahti L-39 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Finske skytevåpen', 'Kategori:Materiellødeleggelsesrifler', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Lahti L-39 er en finsk 20 mm anti-tank rifle fra andre verdenskrig.
Våpenet er halvautomatisk, og grunnet den kraftige ammunisjonen har den en meget kraftig rekyl. Pga størrelsen og vekt var den vanskelig å transportere ved bruk. Den blir kalt for «Norsupyssy» (elefantrifle) på finsk. Våpenet ble designet av Aimo Lahti, og omtrent 1900 eksemplarer ble laget mellom 1939 og 1945. Den ble brukt av det finske militære i vinterkrigen og den finske fortsettelseskrigen.
Den ble brukt i begrenset omfang etter andre verdenskrig som anti-helikopter rifle. En del ble så solgt til USA til samlere.
| Lahti L-39 er en finsk 20 mm anti-tank rifle fra andre verdenskrig.
Våpenet er halvautomatisk, og grunnet den kraftige ammunisjonen har den en meget kraftig rekyl. Pga størrelsen og vekt var den vanskelig å transportere ved bruk. Den blir kalt for «Norsupyssy» (elefantrifle) på finsk. Våpenet ble designet av Aimo Lahti, og omtrent 1900 eksemplarer ble laget mellom 1939 og 1945. Den ble brukt av det finske militære i vinterkrigen og den finske fortsettelseskrigen.
Den ble brukt i begrenset omfang etter andre verdenskrig som anti-helikopter rifle. En del ble så solgt til USA til samlere.
== Se også ==
Liste over vanlige infanterivåpen fra andre verdenskrig | Finland | 7,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gus_Ahl | 2023-02-04 | Gus Ahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsår ukjent', 'Kategori:Fødselsår ukjent', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pforzheim', 'Kategori:Personer fra USA født i Tyskland', 'Kategori:Turnere fra USA'] | Gus Ahl var en tysk-amerikansk turner.
Han ble amerikansk mester i skranke og svingstang i det tredje nasjonale mesterskapet (UAA) som ble arrangert i USA, i 1890. Han representerte Newark Turnverein.
I 1894 fikk han sølv i skranke, etter at han og Buehler måtte turne om igjen for at dommerne skulle greie å kåre en vinner.
Ahl emigrerte fra Pforzheim i kongedømmet Württembert i Keiserriket Tyskland på 1880-tallet, sammen sin kone og sine foreldre, og slo seg ned i New Jersey-området. Fornavnet Gus er en amerikansk versjon av hans opprinnelige navn, som trolig var Gustav eller Gustaf.
| Gus Ahl var en tysk-amerikansk turner.
Han ble amerikansk mester i skranke og svingstang i det tredje nasjonale mesterskapet (UAA) som ble arrangert i USA, i 1890. Han representerte Newark Turnverein.
I 1894 fikk han sølv i skranke, etter at han og Buehler måtte turne om igjen for at dommerne skulle greie å kåre en vinner.
Ahl emigrerte fra Pforzheim i kongedømmet Württembert i Keiserriket Tyskland på 1880-tallet, sammen sin kone og sine foreldre, og slo seg ned i New Jersey-området. Fornavnet Gus er en amerikansk versjon av hans opprinnelige navn, som trolig var Gustav eller Gustaf.
== Referanser == | Gus Ahl var en tysk-amerikansk turner. | 7,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ola_Gjeilo | 2023-02-04 | Ola Gjeilo | ['Kategori:21. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. mai', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske pianister', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ola Gjeilo (født 5. mai 1978) er en norsk pianist og komponist fra Skui.
Han gikk i lære hos jazzmusiker Ole Henrik Giørtz og klassisk pianist Wolfgang Plagge. Videre studerte han til bachelorgrad ved Norges musikkhøgskole, før han studerte videre ved Royal College of Music i London.
Gjeilo fikk i 2006 utdelt en mastergrad i klassisk komposisjon ved Juilliard i New York City, der han også spilte i band med medstudentene
Chris og Tom Barber på bass og trommesett. Deretter studerte han filmmusikk i Beverly Hills ett år. Hans musikk er en blanding av klassisk og jazz-fusion.
| Ola Gjeilo (født 5. mai 1978) er en norsk pianist og komponist fra Skui.
Han gikk i lære hos jazzmusiker Ole Henrik Giørtz og klassisk pianist Wolfgang Plagge. Videre studerte han til bachelorgrad ved Norges musikkhøgskole, før han studerte videre ved Royal College of Music i London.
Gjeilo fikk i 2006 utdelt en mastergrad i klassisk komposisjon ved Juilliard i New York City, der han også spilte i band med medstudentene
Chris og Tom Barber på bass og trommesett. Deretter studerte han filmmusikk i Beverly Hills ett år. Hans musikk er en blanding av klassisk og jazz-fusion.
== Utgivelser ==
Stone rose (2L, 2007). Egne stykker. Med Tom Barber på trompet, David Coucheron fiolin og Johannes Martens på cello.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ola Gjeilo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Medlem av Norsk Komponistforening Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine. | Ola Gjeilo (født 5. mai 1978)olagjeilo. | 7,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svetlana_Khorkina | 2023-02-04 | Svetlana Khorkina | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Russland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske mestere for Russland', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Russland', 'Kategori:Personer fra Belgorod', 'Kategori:Russiske politikere', 'Kategori:Russiske turnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Svetlana Vasiljevna Khorkina (russisk: Светлана Васильевна Хоркина; født 19. januar 1979 i Belgorod) er en russisk turner som har vunnet 7 OL-medaljer, og som nå er fullmektig ved den russiske Statsdumaen.
Khorkina har vunnet til sammen 9 gull, 8 sølv og 3 bronsemedaljer under VM i turn, noe som gjør henne til en av de mestvinnende turnerne i moderne tid. I tillegg har hun gjort seg bemerket ved å vinne medaljer i internasjonale konkurranser i over et tiår, og hun har deltatt i til sammen 3 OL. Hun har også opplevd tre omlegginger av poengsystemet i turn; code of points. Nest etter Larisa Latynina, som ble verdensmester i mangekamp i en alder av 27 år, er Khorkina sammen med Vera Caslavska den nest eldste sammenlagtvinneren i VM, med 24 år. Dette var i 2003.
Med sine 165 cm er Khorkina uvanlig høy til å være en toppturner. Til tross for at hun ble anbefalt å ikke satse på turn har hun, sammen sin trener Boris Pilkin, brukt sin elegante lengde til å skape flere nye turnmomenter, som er oppkalt etter seg, og i stedet utnyttet lengden til noe positivt. Hennes styrke var i skranke, der hun vant til sammen to olympiske gull og fem VM-gull fra 1995 til 2001. Hun var den første turneren som vant tre mangekampgull i VM.
| Svetlana Vasiljevna Khorkina (russisk: Светлана Васильевна Хоркина; født 19. januar 1979 i Belgorod) er en russisk turner som har vunnet 7 OL-medaljer, og som nå er fullmektig ved den russiske Statsdumaen.
Khorkina har vunnet til sammen 9 gull, 8 sølv og 3 bronsemedaljer under VM i turn, noe som gjør henne til en av de mestvinnende turnerne i moderne tid. I tillegg har hun gjort seg bemerket ved å vinne medaljer i internasjonale konkurranser i over et tiår, og hun har deltatt i til sammen 3 OL. Hun har også opplevd tre omlegginger av poengsystemet i turn; code of points. Nest etter Larisa Latynina, som ble verdensmester i mangekamp i en alder av 27 år, er Khorkina sammen med Vera Caslavska den nest eldste sammenlagtvinneren i VM, med 24 år. Dette var i 2003.
Med sine 165 cm er Khorkina uvanlig høy til å være en toppturner. Til tross for at hun ble anbefalt å ikke satse på turn har hun, sammen sin trener Boris Pilkin, brukt sin elegante lengde til å skape flere nye turnmomenter, som er oppkalt etter seg, og i stedet utnyttet lengden til noe positivt. Hennes styrke var i skranke, der hun vant til sammen to olympiske gull og fem VM-gull fra 1995 til 2001. Hun var den første turneren som vant tre mangekampgull i VM.
== 1994–1995 ==
Khorkina vant sine første internasjonale medaljer som senior under VM 1994 i Brisbane. Her fikk hun sølv i hopp, der hun introduserte et nytt hopp: araber på brettet, halv vending inn på hesten og piquert Cuervo ut av hesten. Hun fikk også sølv i skranke, der hun bl.a. gjorde slippmomentet Markelov, som dermed fikk navnet Khorkina for kvinner.
Under turn-EM senere samme år gikk det enda bedre. Hun fikk delt sølv i mangekampen, sammen sin lagvenninne Dina Kochetkova, og vant gull i skranke. Samme år deltok hun også i Goodwill Games. I Europacupen 1995 vant hun sin første internasjonale gullmedalje i mangekamp, og hun fikk i tillegg medaljer i hopp, skranke og frittstående. Hun var ventet å være en av favorittene til gullet i mangekampen under turn-VM 1995. Her droppet hun trippel skrudd salto på frittstående, noe som gjorde at hun fikk dårlig karakter der, men gode øvelser i bom og hopp, og 9,90 i skranke gjorde at hun fikk sølv sammenlagt, bak Lilija Podkopajeva.
== 1996 ==
Før OL befestet Khorkina sin posisjon i skranke, ved å vinne både VM- og EM-gull i dette apparatet. Hun bidro også til russisk sølv i lagkonkurransen i EM i Birmingham, og hun fikk i tillegg bronse i hopp. Et fall i bom gjorde at hun ikke vant medalje sammenlagt i EM; hun endte på sjetteplass.
Med sine gode resultater i EM og VM var Khorkina en av kandidatene til OL-gull sammenlagt under OL 1996 i Atlanta. Det russiske laget var sterkt, men denne olympiaden skulle vise seg å bli en skuffelse for både Khorkina og laget. Khorkina og de andre erfarne deltakerne på laget, Rozalia Galijeva og Dina Kotsjetkova, turnet bra, men de yngre russiske deltakerne gjorde mange feil. Da laget gikk av podiet var det nesten bare Khorkina som ikke gråt. Khorkina var uheldig også i mangekampen – hun turnet bra i frittstående, bom og hopp, men falt ned fra skranken, og endte på 15.-plass i dette apparatet. Hun vant likevel gull i apparatfinalen i skranke, og vant med dette Russlands eneste gull i dameturn i dette mesterskapet.
== 1997–2000 ==
Khorkina ble en svært dyktig turner, med sine lange linjer, og en kombinasjon av høy vanskelighetsgrad og høy score også for utførelsen av sin øvelser. Hennes prestasjoner svingte imidlertid disse årene. Samtidig var poengsystemet i turn (Code of Points) et hett tema i denne perioden. Poengsystemet ble endret før VM 1997 i Lausanne, noe som var antatt å slå ut negativt for Khorkina, men hun greide likevel å vinne gull sammenlagt, etter bl.a. å ha fått mesterskapets høyeste poengsum i skranke med 9,875. Hun henviste den olympiske mesteren i hopp, Simona Amanar, til andreplass, noe hun også gjentok i EM året etter.
Gjennom de to årene etter VM-tittelen videreutviklet hun sine øvelser, hun utviklet både innovative og krevende øvelser, og dominerte særlig skranke og bom. Hun fikk etterhvert tilnavnet "Dronningen av skranke" (Queen of the Bars).
I 1998 vant hun gull sammenlagt i EM, men feilet under mangekampen i Goodwill Games. Under VM 1999 feilet hun i bom, og havnet et godt stykke unna medalje, til tross for at hun var regnet som favoritt til gullet sammenlagt. Hun vant imidlertid gull i skranke, for fjerde gang på rad.
== Olympiske leker 2000 ==
Khorkina deltok under sommer-OL 2000 i Sydney, og var igjen regnet som en av favorittene i mangekampen. Selv om hun ikke lyktes i Tianjin vant hun EM-gull, og hun gjorde det godt i de innledende rundene under OL. I hopp gjorde hun et nytt sprang som ingen hadde sett før; araber, halv vending inn på hesten og halvannen salto med halvannen skru ut. Dette ga 9,762 poeng, og bidro til sølvet deres i lagkonkurransen. Hun kvalifiserte seg også til finalen i frittstående og skranke. Også i bom var karakteren hennes høy nok til å kvalifiseres til apparatfinalen, men siden hvert land kun kan stille med to utøver i hvert apparat i apparatfinalen måtte hun la Lobaznjuk og Produnova delta, siden begge disse hadde høyere poengsum enn Khorkina. Resten av laget gjorde det også godt i kvalifiseringen, og slo verdensmesterne fra Romania, så alt lå til rette for russisk seier i lagkonkurransefinalen.
Finalen ble imidlertid ingen suksess for russerne. Khorkina falt ned fra skranken, Elena Produnova falt i hopp, og både Elena Zamolodsjikova og Jekaterina Lobaznjuk falt ned fra bommen. Dette gjorde at til tross for mange høye karakterer endte de opp 0,2 poeng bak Romania sammenlagt. Bare i bom tapte de over et poeng i forhold til rumenerne. Russland sto dermed fortsatt uten et laggull i OL. Uhellene gikk også ut over kjemien i det russiske laget, som kranglet om hvem som hadde skyld i at gullet glapp. Det ble splittelse mellom Khorkina og resten av laget, som trøstet hverandre, men ignorerte Khorkina. Khorkina tok av seg sølvmedaljen med en gang hun var nede fra podiet. For andre OL på rad måtte Russland nøye seg med sølv i lagkonkurransen.
Før den individuelle mangekampen startet gjorde arrangørene en alvorlig feil, hoppet ble satt opp 5 cm for lavt, noe som er mye i en marginal sport som turn. Flere av utøverne gjorde uvanlige feil, bl.a. Elise Ray og Annika Reeder, Reeder ble også så skadd at hun ikke kunne fortsette konkurransen. Khorkina klagde til en australsk funksjnær etter oppvarmingen, men ble ikke hørt. Først da også australske Allana Slater gjentok klagen ble høyden justert. Khorkina ledet etter første hopp, men falt i sitt andre hopp da hun hoppet på den for lave hesten. Hun landet på knærne og slo hodet i matten, og fikk bare 9,025 poeng. Dette påvirket henne såpass mye at hun også feilet i sitt favorittapparat, skranke. Like etter dette fikk hun beskjed om at høyden var justert, og at de som hadde blitt påvirket av feilen skulle få gjøre dette hoppet om igjen. Siden hun uansett ikke hadde noen sjanse til å vinne medalje takket hun nei til dette, og løp gråtende ut. Hun endte på 10.-plass i mangekampen.
Romania tok opprinnelig alle tre medaljene i den individuelle mangekampen, med Andreea Răducan, Simona Amânar og Maria Olaru på de tre første plassene. Răducan ble imidlertid fratatt gullet etter å ha blitt tatt for doping. Dette skyldtes medisiner hun hadde tatt i forbindelse med en forkjølelse. Amânar ble utnevnt til ny verdensmester, men aksepterte aldri dette, og ga gullet sitt til Raducan.
Til tross for disse skuffelsene slo Khorkina tilbake i apparatfinalene, og vant tilbake gullet sitt i skranke.
== 2001–2004 ==
Khorkina fortsatte å konkurrere, og siktet mot en plass i sitt tredje OL. Hun deltok i VM i 2001, og vant gull i mangekamp og hopp. Hun vant også sitt femte VM-gull på rad i skranke. Dette, sammen med to OL-gull i samme apparat, gjør henne til den mestvinnende turneren noensinne i ett apparat. Fra 1995 til 2001 vant hun alle gullmedaljene i VM og OL.
Hun vant også gull i mangekampen under EM i turn 2002, der hun slo Verona van de Leur fra Nederland med kun 0,05 poeng, til tross for at Khorkina var nedi med knærne i landingen i hopp, og fikk 9,118. Mange, deriblant TV-kommentator og tidligere olympiske turner Bart Connor mente at Van de Leur burde ha vunnet mangekampen, og at Khorkina vant på grunn av at dommerne favoriserte henne.
I 2003 måtte Khorkina innrømme at turningen begynte å merkes på kroppen, at hun "begynte å kjenne alderen". Hun satset likevel fram mot sitt tredje OL. VM 2003 ble arrangert i Anaheim i California, her vant hun sitt tredje sammenlagtgull i VM – som første kvinne i historien.
== OL 2004 ==
Khorkina dro til Sommer-OL 2004 som en av favorittene. Hun turnet ikke opp imot sitt beste i kvalifiseringene, men kvalifiserte seg til finalen i mangekamp og skranke. I lagkonkurransen hadde ikke Russland et like godt lag som forrige OL, men de vant bronse, noe de var svært fornøyde med.
I mangekampen fikk Khorkina sølv, bak amerikanske Carly Patterson. Hun ledet etter to øvelser, men fikk en ustøhet på bommen, og fullførte ikke sin triple skru helt på frittstående, samtidig som Patterson hadde høyere vanskelighetsgrad på sine øvelser i frittstående og bom, dermed gikk Patterson forbi og vant gullet.
På pressekonferansen etter medaljeutdelingen hevdet Khorkina at Patterson vant kun fordi hun var fra USA. Like etter på sa hun at dette var en spøk, men sa også at hun selv var olympisk mester. Det er usikkert om hun med det mente at hun burde ha vunnet mangekampen i 2004, eller om hun henviste til sine tidligere olympiske seire i skranke. I et senere intervju med den russiske avisen Izvestija hevdet Khorkina at Pattersons seier var arrangert, og bestemt før konkurransen. Hun pekte da på hvor lang tid det tok før dommerne ga Pattersons karakter i hopp, der de konfererte lenge.
== Livet utenfor turnhallen ==
Khorkina har fått nesten like mye oppmerksomhet for sine aktiviteter utenfor turnhallen. Hun poserte naken i den russiske versjonen av Playboy i november 1997. Hun har ambisjoner om å bli skuespiller, og sier selv at hun ikke har tålmodighet til å være turntrener.
Hun er også småbarnsmor; hun fødte en sønn i 2005. Siden desember 2004 har hun vært visepresident i det russiske turnforbundet. Hun har vært medlem av det politiske partiet Forent Russland siden 2003, og ble i 2007 valgt inn i den russiske Dumaen, der hun er visepresident for ungdomskomiteen.
12. mars 2007 ble det nye idrettsanlegget i Belgorod åpnet, et anlegg som er oppkalt etter Khorkina. Foran anlegget er det også en statue av henne.
Hennes selvbiografi ble utgitt i april 2008. Boken heter Salto på høye hæler. Boken er utgitt på Olma-Press, men foreløpig kun på russisk.
Under OL i 2008 i Beijing var hun TV-kommentator for turn i den russiske kanalen NTV+.
== Høydepunkter fra turnkarrieren ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Svetlana Khorkina – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Svetlana Khorkina hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(de) Svetlana Khorkina – Munzinger Sportsarchiv
(en) Svetlana Khorkina – Olympics.com
(en) Svetlana Khorkina – Olympedia
(en) Svetlana Khorkina – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Svetlana Khorkina – FIG
(en) Svetlana Khorkina – FIG
(en) Svetlana Khorkina – Gymn Forum
Offisiell hjemmeside for Svetlana Khorkina
Svetlana Khorkina (portugisisk)
Resultatoversikt på Gymn Forum
Uoffisiell Svetlana Khorkina hjemmeside | | høyde = 165 cm | 7,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Randi_Hagen_Spydevold | 2023-02-04 | Randi Hagen Spydevold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Randi Hagen Spydevold (født 1952) er en norsk jurist (cand. jur. i 1995) og advokat.Hagen Spydevold fikk advokatbevilling i 2000, og ble samme år partner i advokatfirmaet Holmen & Co i Oslo. Hun har vært sakfører i flere profilerte immigrasjons- og asylsaker, deriblant forløpet omkring de såkalte MUFene og søstrene Khadije og Menije Ravandost.Spydevold har selv blitt siktet for menneskesmugling i forbindelse med Ravandost-saken.
| Randi Hagen Spydevold (født 1952) er en norsk jurist (cand. jur. i 1995) og advokat.Hagen Spydevold fikk advokatbevilling i 2000, og ble samme år partner i advokatfirmaet Holmen & Co i Oslo. Hun har vært sakfører i flere profilerte immigrasjons- og asylsaker, deriblant forløpet omkring de såkalte MUFene og søstrene Khadije og Menije Ravandost.Spydevold har selv blitt siktet for menneskesmugling i forbindelse med Ravandost-saken.
== Referanser == | Randi Hagen Spydevold (født 1952) er en norsk jurist (cand. jur. | 7,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Israel | 2023-02-04 | Israel | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:31°N', 'Kategori:34°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Israel', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל , Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde. Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel. Med et folketall på omkring 7,26 millioner, hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden. Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad, men få land anerkjenner dette, og med to unntak har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.Statsministeren er regjeringssjef og Knesset er Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 39. største i verden, og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.
| Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל , Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde. Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel. Med et folketall på omkring 7,26 millioner, hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden. Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad, men få land anerkjenner dette, og med to unntak har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.Statsministeren er regjeringssjef og Knesset er Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 39. største i verden, og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.
== Etymologi ==
Navnet «Israel» har de siste tre tusen årene blitt brukt om både Israels land og hele den jødiske nasjonen, både i vanlig og religiøs sammenheng. Navnet stammer fra et vers i Bibelen (Første mosebok 32,28) hvor Jakob får navnet Israel etter en vellykket kamp mot én av Guds engler. Det er ulike meninger om hva navnet betyr. Noen mener at navnet kommer fra verbet śarar («å herske, bli sterk, ha autoritet over»), og betydningen blir dermed «Gud hersker» eller «Gud dømmer». Andre mulige betydninger er «Guds prins/fyrste» (fra King James Version) eller «El (Gud) kjemper/strider». Uavhengig av navnets nøyaktige betydning, har den bibelske nasjonen etter Jakob blitt kalt «Barn av Israel» eller «israelitter».
Ordet «Israel» ble første gang brukt Merneptah-stelen i oldtidens Egypt (datert tilbake til begynnelsen av 1200-tallet f.Kr.). Farao Merneptah er således den første som benytter begrepet «Israel» utenfor Bibelen. Inskripsjonen har et særskilt tegn for å indikere at det er et folk framfor kun et sted, og benyttes i omtalen av militær kampanje i Kanaan hvor folket var lokalisert. Nåtidens landområde ble gitt navnet Medinat Yisrael (Staten Israel) etter at andre foreslåtte navn, inkludert Eretz Israel («Israels land»), Sion og Judea hadde blitt forkastet. I løpet av den første tiden som selvstendig stat bestemte regjeringen at uttrykket «israelere» skulle betegne Israels borgere, ved en formell kunngjøring av utenriksministeren Moshe Sharett.
== Naturgeografi ==
Israel ligger i Sørvest-Asia, på østkysten av Middelhavet, og grenser til Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest. Israels suverene område, utenom områdene som ble erobret under Seksdagerskrigen i 1967, er 20 770 km², hvorav 2 % er vann. Arealet som er under israelsk styre, inkludert Jerusalem og Golanhøyden, er 22 000 km².
Det totale arealet under israelsk kontroll, inkludert Palestinaområdet på Vestbredden, som er under militær kontroll og som delvis er selvstyrt, er 27 799 km².
=== Landskap ===
I forhold til landets begrensede landområde, er Israels fysiske geografi meget variert. Landområdet blir oppdelt i fire regioner: Kystsletten ved Middelhavet, innlandsområdene med fjell og åser, Jordandalen og Negevørkenen.Kystslettene ved Middelhavet består av en tynn landstripe like ved kysten, fra grensa til Libanon i nord til Gaza i sør. Området har behagelig middelhavsklima og fruktbare jordområder, velegnet for jordbruk, og er kjent for sine sitronfrukthager og vinkultur. Omtrent 70 % av befolkningen er bosatt her. Området har en utstrekning på 187 km, og blir krysset av flere mindre elver, men kun to er permanente: Yarkon, som går fra Petah Tiqwa til Middelhavet, og Kishon, som munner ut i Haifabukta nord for Haifa. Øst for kystslettene ligger høylandsområdene, med en gjennomsnittshøyde på 610 moh. Nord i dette området ligger Galileafjellene, hvor høyden for det meste er rundt 500 og 700 moh., med fjellet Har Meron på 1 208 som høyeste punkt. Dersom en ikke regner Golanhøyden som israelsk territorium, er dette Israels høyeste punkt.
Litt lenger øst ligger Golanhøyden, hvis nasjonalitet er omdiskutert, med Hermonfjellet som høyeste punkt. Dersom en regner Golanhøyden som israelsk territorium, er Hermonfjellet også Israels høyeste fjell, med høyde på 2 814 moh. Sør for Galileafjellene ligger Samaria, med talløse små, fruktbare daler. Enda lenger sør ligger de stort sett ufruktbare Judeafjellene, med Hebron-fjellet som høyeste punkt.
Øst for høylandene ligger Jordandalen, som er en del av den 6 500 km lange Riftdalen. Området er dominert av elva Jordan, Genesaretsjøen og Dødehavet. Jordanelva er Israels lengste elv, 322 km lang, får sin vannføring fra tre mindre elver – Dan, Hasbani og Banias – og er den viktigste ferskvannskilden i områdene den flyter igjennom. Den munner ut i Dødehavet, det laveste punkt på jorda. Fra Dødehavet fortsetter dalen til Arabahkløften, hvor det ikke er noen permanent elv, 170 km ned til Akababukten.
Negevørkenen utgjør 13 000 km², eller 66 % av Israel, mer enn halvparten av Israels totale landområde. Geografisk er den en del av Sinaihalvøya, formet som et triangel mellom Beersheba, Dødehavet og de sørligste Judeafjellene. Dens høydepunkt ligger i Eilat. Unikt for dette området er kraterformede maktesher, hvor de største er Ramon-krateret, Gadol-krateret og Katan-krateret. Ramon-krateret er også verdens største, med areal på førti ganger åtte kilometer.
=== Klima ===
Selv om Israel er et forholdsvis lite land, er klimatiske forhold ganske varierte, spesielt om vinteren. Landet har temperert klima, og er solrikt med en regnperiode fra november til april. Kystområdene i nord, herunder også kystbyene som Tel Aviv og Haifa, har typisk middelhavsklima med nedbør om vinteren, med 500–1500 mm. De sørlige områdene er betydelig tørrere; ved grensen til Egypt ligger årsnedbøren på 200 mm i året, mens kysten av Akababukten helt sør i Israel får nesten aldri nedbør (Eilat som ligger her har en normal årsnedbør på 29 mm), og dette er også det varmeste området i Israel.
Fra mai til september er det svært lite nedbør i Israel. På grunn av de begrensede vannressursene har Israel utviklet forskjellige vannsparende teknologier, deriblant dryppvanning. Israel benytter seg også av mulighetene for solenergi, og er det landet i verden som bruker mest solenergi per innbygger.De vidt forskjellige klimatiske forholdene fører til at kystområdene har varme, fuktige somre og regnfylte vintre, mens fjellområdene har tørre, varme somre og moderate vintre med regn, begge deler preget av vind og lav temperatur. Til tider kan det også falle snø her; toppen av Hermon er dekket av snø store deler av året og Jerusalem får vanligvis minst ett snøfall i året. I den sørlige delen av landet hersker det ørkenaktige betingelser med varme til hete dager og kjølige netter. Av og til, særlig sent på våren eller tidlig på høsten, kan temperaturene ved østavind være opp mot 40 °C over hele landet. Kysten av Dødehavet, verdens mest lavtliggende område, er som regel mye varmere enn de omliggende områdene. Vinteren er mild og solrik, men om sommeren kan temperaturene her bli svært høye, og de fuktige sommernettene kan være trykkende.
== Demografi ==
I 2007 var Israels befolkning 7,22 millioner. Av disse har 75,79 % av disse jødisk opphav, 19,86 % er israelske arabere og 4,35 % utilsluttet, hvorav de fleste komme fra tidligere Sovjet, men også fra Libanon (2 500) og kristne fra Romania, Bulgaria og Etiopia. Omtrent 68 % av de etniske jødene er født i Israel, 22 % er immigranter fra Europa og Amerika og ti prosent er immigranter fra Asia og Afrika (inkludert Den arabiske verden).Folketallet på 7,22 millioner inkluderer de over 260 000 israelske statsborgere på Vestbredden, i israelske byer som Ma'ale Adumim og Ariel, og i samfunn som eksisterte før grunnleggelsen av staten, men ble gjenoppført etter seksdagerskrigen, slik som Hebron og Gush Etzion. I tillegg bor det 18 000 etniske jøder på Golanhøyden og 250 000 i Øst-Jerusalem (2006). Det totale antallet jødiske bosettere er over 500 000 (6,5 % av den israelske befolkningen). Omtrent 7 800 levde i bosetninger på Gazastripen inntil de ble evakuert av staten som en del av frigjøringsplanen. I 2019 levde det omtrent 140 000 mennesker med etiopisk opphav i Israel.
== Språk ==
Israels to offisielle språk er hebraisk og arabisk. Hebraisk er hovedsakelig statens språk og tales av flertallet av befolkningen. Arabisk snakkes av den arabiske minoriteten og jøder som immigrerte til Israel fra arabiske land. De fleste israelere kan kommunisere godt på engelsk siden mange TV-program er på engelsk, og engelskundervisningen starter tidlig på mange skoler. Ettersom det er et land fullt av innvandrere kan dusinvis av språk høres på gatene i Israel. En stor tilstrømning av mennesker fra tidligere Sovjetunionen og Etiopia har gjort det vanlig å høre russisk og amharisk i Israel. Mellom 1990 og 1994 økte Israels befolkning med tolv prosent på grunn av immigrasjon fra det tidligere Sovjet.
== Historie ==
=== Tidlige røtter ===
Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for troende jøder fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr. Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland, og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme. Antall jøder bosatt i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea. Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden. Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 e.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.
=== Sionisme og det britiske mandatet ===
Jøder som bodde i diasporaen hadde en sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land. Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i Det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492. I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i Det hellige landet.
Den første store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen, en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå. I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina. Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder, mens de under den andre aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen. I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, …» Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut. I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativ og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina. I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan. Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Ettersom mange land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust, ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.
=== Selvstendighet og de første årene ===
Se også Midtøsten-konflikten og NakbaI 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene. Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater; én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status. Det jødiske samfunnet godtok planen, men Den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina. Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte selvstendighetskrigen. Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som den grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de De forente nasjoner den 11. mai 1949. Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN. Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion. Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel. Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958. De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma'abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeserstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen. I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike hvor europeerne hadde målsatt seg å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya høsten 1956, ble Israel tvunget til retrett utpå våren 1957 på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen, samt utplasseringen av FN-styrker på Sinai.I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten. Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.
=== 1967–2021 ===
I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden. Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalem-loven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.
Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept. Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap. En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.
Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra det israelske Arbeiderpartiet. Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel. I de to etterfølgende årene skrev Sadat og Begin under på Camp David-avtalen og
fredstraktaten mellom Israel og Egypt. Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.
I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen utviklet seg til den første Libanon-krigen. Krigen førte til at PLO ble tvunget til å forlate Libanon, og at den multinasjonale styrken i Libanon ble utplassert for å overvåke våpenhvilen. En avtale mellom Israel og Libanon våren 1983 la forholdene til rette for Israel tilbaketrekning, men ble aldri implementert. Israel trakk seg gradvis ut i perioden 1983-85, men forble stående i Sør-Libanon for å patruljere den såkalte «Enklaven» sammen med Den sørlibanesiske armé. Dette førte til 15 år med lavintensitets geriljakrig med libanesiske militser, først og fremst Hizbollah.
Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler, brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold. Under Gulfkrigen angrep Saddam Hussein Israel med prosjektiler, noe mange palestinere støttet. Israel avstod, etter amerikansk oppfordring, fra å gjengjelde de irakiske angrepene.
I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer. Året etter signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen. I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel. Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En høyreekstremistisk jøde utførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995, i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. Mot slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron, under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga den palestinske selvstyremyndigheten større kontroll.Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo. Etter at forhandlingene brøt sammen, innledet palestinerne den andre intifada.
Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden. I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile, og at FN-styrker og den libanesiske hæren ble utplassert i Sør-Libanon.
Den 27. november 2007 ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten Bashar al-Assad en Qatar-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med Tyrkia som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.I desember 2008 opphørte en våpenhvile mellom Hamas og Israel. Hamas sa at det skyldtes at Israel ikke hadde opphevet en blokade mot Gazastripen, mens Israel sa det var fordi Hamas avfyrte raketter inn i Israel fra Gaza. Israel svarte med å iverksette «Operasjon Støpt Bly» med en rekke luftangrep. Den 3. januar 2009 gikk israelske tropper inn i Gaza, som markerte starten på en landoffensiv. Krigen førte til store skader på enklavens infrastruktur, og et stort antall sivile ble drept. Det ble både under og etter krigen fremsatt flere harde beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser i Gaza. Hamas ble på sin side kritisert for å bruke sivilbefolkningen i Gaza som sivile skjold. Lørdag 17. januar annonserte Israel en ensidig våpenhvile, som var betinget av elimineringen av ytterligere rakett- og bombeangrep fra Gaza. Israel begynte å trekke seg tilbake i løpet av de neste dagene. Hamas annonserte senere deres egen våpenhvile. Denne inneholdt deres egne betingelser om de israelske styrkers tilbaketrekning innen minst én uke og åpningen av grenseovergangene. Angrep fra begge parter har fortsatt etter våpenhvilen.Benjamin Netanyahu ble statsminister 31. mars 2009 etter valget i februar 2009 og satt som statsminister til 2021.
I 2020 inngikk Israel flere avtaler med ulike land. Denne serien med avtaler er kjent som Abraham-avtalene.
De sunni-muslimske landene De forente arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko har undertegnet normaliseringsavtaler med Israel.
I tillegg inngikk landet en avtale med Bhutan i samme tidsrom. Denne avtalen har imidlertid ingenting med Abraham-avtalene å gjøre.
== Stat og styring ==
Israel er et demokratisk land med allmenn stemmerett og parlamentarisk system. Israels president er statssjef, men presidentens oppgaver er hovedsakelig seremonielle. Et parlamentsmedlem støttet av majoriteten i parlamentet blir statsminister, vanligvis formannen i det største partiet. Statsministeren er landets regjeringssjef.Israel styres av Knesset, et parlament på 120 medlemmer. Representasjon i Knesset er proporsjonal med stemmeantallet for de politiske partiene. Parlamentsvalg avholdes hvert fjerde år, men Knesset kan løse opp regjeringen når som helst ved et mistillitsvotum. Man har ikke blitt enige om noen grunnlov i vanlig forstand, men Israels grunnleggende lover fungerer som en uskreven grunnlov. I 2003 begynte Knesset å skissere en formell grunnlov basert på disse lovene.
Israel har et rettssystem med tre nivåer. Nederst er magistratrettene, som finnes i de fleste byer rundt om i landet. Over dem er distriktsdomstolene, som tjener både som ankedomstoler og rettssaksdomstoler og de finnes i fem av Israels seks distrikter. Det tredje og høyeste nivået i rettssystemet er høyesterett, som er plassert i Jerusalem. Retten har en dobbel rolle, som både høyeste appellrett og overordnede rettsinstans. I sistnevnte rolle er høyesterett første rettsinstans, noe som gir enkeltpersoner, både statsborgere og ikke-statsborgere, muligheten å gå til sak mot myndighetsinstanser. Israel er ikke medlem av Den internasjonale straffedomstolen da de frykter at retten vil kunne være partisk på grunn av politisk press. Israels lovverk er en blanding av engelsk rett, sivilrett og jødisk rett. Det er basert på stare decisis-prinsipper (presedens) og er et akkusatorisk system hvor partene bringer frem bevis for retten. Rettssaker blir avgjort av profesjonelle dommere og ikke av juryer. Ekteskapsinngåelse og ekteskapsbrudd er de religiøse domstolenes juridiske område: Jødisk, muslimsk, drusisk og kristent. Et utvalg med Knesset-medlemmer, høyesterettsdommere og medlemmer av den israelske advokatforeningen velger dommere. Den israelske, grunnleggende loven: Menneskelig verdighet og frihet, forsøker å forsvare menneskerettigheter og -friheter. Israel er det eneste landet i regionen som er rangert som «fritt» av Freedom House, basert på nivået for borgerrettigheter og politiske rettigheter; de «Israel-okkuperte territorier» eller de palestinske selvstyremyndighetene er rangert som «ikke fri» Samtidig rangerte Reportere uten grenser Israel som 50. av 168 land når det gjelder trykkefrihet og dermed høyest av alle land i Midtøsten. Likevel har grupper som Amnesty International og Human Rights Watch ikke alltid gått god for Israels praksis hva menneskerettigheter angår. Israels sivile frihet gir også rom for selvkritikk fra grupper som B'Tselem, en israelsk menneskerettsorganisasjon. På The Economists rangering av land etter demokrati, finnes det fire kategorier: fullt demokrati, mangelfullt demokrati, hybridregime og autoritært regime. Israel ble i rangeringen for 2010 karakterisert som et mangelfullt demokrati og rangert som nr 37 av de 168 landene som var vurdert. Dette var den beste rangeringen på noe land i Midtøsten. Den palestinske selvstyremyndigheten ble satt på 93.-plass som et hybridregime, og var tredje best i Midtøsten etter Israel og Libanon. Palestina ble frem til 2008 også regnet som et mangelfullt demokrati, men ble nedgradert på grunn av menneskerettighetsbrudd utført av Hamas.
Israel er en velferdsstat der helsetjenester er garantert alle landets innbyggere. Dette ble lovfestet i 1995.
=== Administrative distrikter ===
Staten Israel er delt inn i seks administrative distrikter, kjent som mechozot (מחוזות; entall: machoz) – Sentraldistriktet, Haifa-distriktet, Jerusalem-distriktet, Norddistriktet, Sørdistriktet og Tel Aviv-distriktet. Distriktene er videre delt inn i femten subbdistrikter kjent som nafot (נפות; entall: nafa), som så er delt inn i 50 naturlige regioner. Av statistiske hensyn er landet delt inn i tre metropolområder: Tel Aviv og Gush Dan (befolkning 3 150 000), Haifa (befolkning 996 000), og Beersheba (befolkning 531 600). Israels største by, både når det gjelder befolkning og areal, er Jerusalem med 732 100 innbyggere i et område på 126 kvadratkilometer. Tel Aviv, Haifa, og Rishon LeZion er ranget som Israels nest mest befolkede byer, med innbyggertall på henholdsvis 384 600, 267 000 og 222 300.
=== Okkuperte områder ===
Se også: Vestbredden og Gazastripens politiske status, Israelske bosetninger og Midtøsten-konflikten
De israelskokkuperte områdene – Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gazastripen og Golanhøydene – er områdene Israel erobret fra Egypt, Jordan og Syria under av seksdagerskrigen. Uttrykket er også brukt for å beskrive Sinaihalvøya, som ble tilbakelevert som en del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Etter Israels erobring av disse områdene ble de bosatt av israelere. Israel har egne sivile lover for Golanhøydene og Øst-Jerusalem. Lovene implementerer områdene som en del av landets territorium og tilbyr innbyggerne israelsk statsborgerskap. I motsetning til dette er Vestbredden forblitt under militær kontroll, og er bredt ansett – av Israel, palestinerne og det internasjonale samfunnet – som område for en fremtidig, palestinsk stat. De fleste forhandlingene relatert til områdene er basert på FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 242, som anmoder Israel om å trekke seg tilbake fra okkuperte områder i bytte mot fred med arabiske stater.Befolkningen på Vestbredden er primært arabiske palestinere, inkludert historiske bosetninger i områdene og flyktningene fra den arabisk-israelske krig i 1948. Fra okkupasjonen i 1967 frem til 1993 har palestinerne som bodde i disse områdene vært under israelsk, militært styre. Etter en brevveksling mellom Israels regjering, statsminister Yitzhak Rabin og Palestinas frigjøringsorganisasjons formann Yasir Arafat, datert 9. september 1993, kom det meste av den palestinske befolkningen og de palestinske byene under den palestinske selvstyremyndighetens embetsområde, kun med delvis israelsk militærkontroll, selv om Israel ved mange anledninger har omplassert sine tropper og gjeninnført full militær styring i krisesituasjoner. Som svar på stadig flere angrep som en del av andre intifada startet Israels regjering byggingen av Israels barriere på Vestbredden, som ifølge Israels motstandere for det meste er bygd innenfor Vestbredden. I 2005 trakk Israel alle israelske sivile og soldater ut av Gazastripen, samt fire bosetninger på Vestbredden.
Israel har blitt anklaget av flere menneskerettighetsorganisasjoner for apartheid, deriblant av den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem og av de internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene Amnesty International og Human Rights Watch. I 2022 utga Amnesty International en rapport hvor de beskriver Israels fremferd overfor palestinerne, både i de okkuperte områdene og i Israel ellers, som apartheid.
=== Militærvesen ===
Israels forsvar består av den israelske hæren, det israelske flyvåpenet og den israelske marinen. Forsvaret ble bygd opp under den arabisk-israelske krig i 1948 på grunnlag av paramilitære organisasjoner – hovedsakelig Haganah – som hadde medvirket til opprettelsen av staten Israel. Israels forsvar drar også nytte av ressurser i det israelske militære etterretningsdirektoratet, Aman, som samarbeider med Mossad og Shin Bet. Forsvarets engasjement i større kriger og grensekonflikter har gjort det til en av de mest kamptrente forsvarsstyrkene i verden.De fleste israelere blir innrullert i forsvaret når de er 18 år. Menn tjenestegjør i tre år, mens kvinner tjenestegjør i to år. Etter den obligatoriske førstegangstjenesten, blir israelske menn oppsatt i reservestyrkene og har flere ukers repetisjonsøvelser årlig frem til de runder 40 år. De fleste kvinner er fritatt fra repetisjonsøvelser. Israelske arabere og de som er opptatt med fulltids religionsstudier er fritatt fra militærtjeneste, selv om denne bestemmelsen har vært gjenstand for mye uenighet og debatt i det israelske samfunnet i mange år. Et alternativ for de som får fritak av forskjellige grunner er Sherut Leumi, som innebærer tjeneste ved sykehus, skoler og andre samfunnsinstitusjoner. Som et resultat av verneplikten har Israels forsvar omtrent 168 000 menn og kvinner i aktiv tjeneste og ytterligere 408 000 reservesoldater.Landets militærvesen er avhengig av høyteknologiske våpensystemer utviklet og produsert i Israel så vel som import fra utlandet. Amerikas forente stater er en spesielt nevneverdig utenlandsk bidragsyter. Det er forventet at USA kommer til å bidra med 30 milliarder USD i militærbistand mellom 2008 og 2017. Den Israel- og USA-utformede Arrow-missilen er et av verdens eneste, operasjonelle, antiballistiske missilsystem. Siden Jom kippur-krigen har Israel utviklet et nettverk av rekognoseringssatellitter. Ofeq-programmets suksess har gjort Israel til ett av de syv landene som kan sende opp satellitter. Landet har utviklet sin egen stridsvogn, merkavaen. Israel har investert en betydelig del av sitt bruttonasjonalprodukt i forsvaret siden det ble opprettet. I 1984 brukte landet eksempelvis 24 % av sitt BNP på forsvar. I dag har tallet falt til 7,3 %.Etter Gulfkrigen i 1991, da Israel ble angrepet av irakiske scud-missiler, ble det innført en lov som krevde at alle leiligheter og hjem i Israel måtte ha en mamad; et forsterket sikkerhetsrom, ugjennomtrengelig for kjemiske og biologiske substanser.Innad den israelske hæren finnes det organiserte fredsbevegelser. Den mest fremtredende er Ometz LeSarev (Hebraisk: אומץ לסרב, Mot til å nekte) som ikke er en pasifistisk organisasjon, men et forbund av reserveoffiserer og soldater som nekter å tjenestegjøre på okkuperte områder utenfor grensene fra 1967.
==== Atomvåpen ====
Israel har ikke underskrevet ikkespredningsavtalen og har en politikk med forsettlig tvetydighet i forhold til landets kjernefysiske arsenal. Landet er viden ansett for å være i besittelse av atomvåpen. Eksperter anslår at Israel har mellom 100 og 200 sofistikerte atomvåpen. Mistanken om at landet har atomvåpen har eksistert i flere tiår og ble ytterligere styrket da den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu i 1986 lot seg intervjue av London-avisen The Sunday Times. Han mente da å påvise at landet hadde produsert tilstrekkelig plutonium til 100 atombomber. I 2003 opplyste en amerikansk tjenestemann til The Los Angeles Times at israelerne hadde modifisert krysser-raketter slik at de kan skytes ut fra ubåter med atomstridshode. Amerikanernes motiv for å lekke informasjonen ble oppgitt til å være et ønske om å gi Israels fiender en advarsel i en tid med økt spenning.Den israelske historikeren Michael Bar-Zohar hevdet i 2007 at det var med fransk hjelp at israelerne ble en atommakt. Bar-Zohar hevdet videre at Frankrike hadde et nærmere forhold til Israel enn noen av de andre vestlige stormaktene på 1950- og 1960-årene. Han hevdet videre at franske politikere og generaler i 1950-årene følte sympati for Israel i landets konflikt med araberlandene, spesielt fordi Frankrike på denne tiden sloss mot et væpnet opprør i Algerie, som da var en del av Frankrike.
=== Utenrikspolitikk ===
Israel har diplomatiske relasjoner med 161 nasjoner og har 94 ambassader rundt om i verden. Bare tre medlemmer av Den arabiske liga har normale forbindelser med Israel; Egypt og Jordan skrev under fredsavtaler i henholdsvis 1979 og 1994, og Mauritania valgte å åpne for fulle, diplomatiske forbindelser med Israel i 1999. To andre medlemmer av Den arabiske liga, Marokko og Tunisia, hadde delvise diplomatiske relasjoner med Israel, men oppå grunn av disse i starten av den andre intifadaen i 2000. Imidlertid har forbindelsene med Marokko blitt styrket siden 2003, og Israels utenriksminister har besøkt landet. I henhold til israelsk lov er Libanon, Syria, Saudi-Arabia, Irak og Jemen fiendtlige stater og israelske innbyggere har ikke lov til å besøke dem uten tillatelse fra innenriksdepartementet. Israel har siden 1995 vært med i Middelhavsdialogen, som arbeider for samarbeid mellom syv land i middelhavsområdet og medlemmer av NATO.Amerikas forente stater, Tyrkia, Tyskland, Storbritannia og India er blant Israels nærmeste allierte. USA var det første landet som anerkjente staten Israel, etterfulgt av Sovjetunionen. USA kan anse Israel som dets fremste allierte i Midtøsten, basert på felles politiske og religiøse verdier. Til tross for at Tyrkia og Israel ikke opprettet fulle, diplomatiske forbindelser før 1991, har Tyrkia samarbeidet med Israel siden anerkjennelsen av landet i 1949. Tyrkias forbindelser med andre arabiske stater har likevel påvirket landets forbindelser med Israel. Tysklands sterke bånd til Israel kan komme av et ønske om å rette opp etter holocaust. De to landene har samarbeidet om naturvitenskapelige og utdanningsrelaterte spørsmål og har etablert sterke, økonomiske forbindelser. India opprettet fulle diplomatiske forbindelser med Israel i 1992 og har siden bygd opp sterke militære og kulturelle forbindelser. Storbritannia har opprettholdt fulle diplomatiske forbindelser med Israel siden landets opprettelse og hadde to statsbesøk i 2007. Det har også en sterk handelsforbindelse, hvor Israel er det 23. største markedet. Forbindelser mellom de to landene ble også sterkere etter at den tidligere statsministeren, Tony Blair, arbeidet med å få til en løsning med to stater. Storbritannia anses som å ha et «naturlig» forhold til Israel på grunn av Palestinamandatet. Iran hadde diplomatiske forbindelser med Israel under Pahlavi-dynastiet, men trakk tilbake anerkjennelsen av Israel under den iranske revolusjonen.
=== Relasjoner mellom Norge og Israel ===
Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet oppstod i 1947, og mest sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993.Norge stemte for at Israel skulle bli tatt opp i FN etter andre verdenskrig og hadde på den tiden en pro-israelsk, internasjonal politikk, med Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten, i spissen. Denne enigheten ble avløst av en viss splittelse fra 1947 til 1949, da det ble uenighet mellom UD og den politiske ledelsen, anført av Halvard Lange.Etter andre verdenskrig hadde jødene sympati i Norge. En flyulykke på Hurum, hvor 27 jødiske barn var involvert og kun én overlevde, var med på å styrke disse følelsene. På denne tiden ble det startet en innsamlingsaksjon med mål om å bygge opp en israelsk landsby ved navn «Moshav Norge». Aksjonen ble ledet av Arbeiderpartiets partisekretær, Haakon Lie.
Norge var på 40- og 50-tallet den nest største brukeren av Suez-kanalen, og det å kunne ferdes fritt der var viktig for de norske rederiene. Dette førte til sterkt samarbeid mellom ledelsen i UD og lederne i Norges Rederiforbund. Norge markerte senere sin motstand i forhold til Storbritannia, Frankrike og Israels håndtering av den såkalte Suezkrisen. Her gikk Norge i ettertid inn for å finne fredsløsninger.
Fra slutten av 50-tallet/begynnelsen av 60-tallet begynte en stigende misnøye til Israels politikk i befolkningen og hos UD. Utover 70- og 80-tallet vokste også nordmenns forståelse for palestinernes krav og situasjon, og solidaritetsgrupper oppsto. Knut Frydenlund, tidligere utenriksminister, var blant de som tok opp palestinernes problemer. Ovennevnte hadde, med flere, et uoffisielt møte med Yasir Arafat, og i 1989 hadde Thorvald Stoltenberg et offisielt møte med Arafat. Dette signaliserte en større norsk forståelse for palestinernes grunnleggende krav.
I 1993 ble den såkalte Oslo-avtalen kjent. Den ble fremforhandlet gjennom en rekke hemmelige møter mellom PLO og Israel. Møtene ble avholdt i Oslo og ble ledet av Terje Rød-Larsen og Johan Jørgen Holst med flere. Avtalen førte til at PLO og Israel anerkjente hverandre, og la grunnlag for videre fredsforhandlinger. Senere ble initiativet fulgt opp av «Oslo II-avtalen» som hadde som mål å utvide palestinernes selvstyre på Vestbredden.
Norge har i ettertid fulgt opp disse fredsavtalene med politisk innsats på flere forskjellige områder.
== Næringsliv ==
Se også: Diamantindustri i Israel, Turisme i Israel
Israel er ansett som et av de mest utviklede landene i Midtøsten innen økonomi og industri. Landet er rangert på toppen i regionen på verdensbankens Ease of Doing Business-indeks så vel som i Verdens økonomiske forums globale konkurransedyktighetsrapport. Landet har det nest største antallet oppstartsfirmaer i verden (etter Amerikas forente stater) og det høyeste antallet NASDAQ-listede firmaer utenfor Nord-Amerika. I 2007 hadde Israel det 44. høyeste bruttonasjonalprodukt og 22. høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger (ved kjøpekraftsparitet) med henholdsvis 232,7 milliarder USD og 33.299 USD. I 2007 ble Israel invitert til å delta i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, som fremmer samarbeid mellom land som holder fast ved demokratiske prinsipper og som har en fri markedsøkonomi.Til tross for begrensede naturressurser, har intensiv utvikling av landbruks- og industrisektoren det siste tiåret gjort Israel til, stort sett, selvforsynt innen matproduksjon, bortsett fra korn og storfekjøtt. Andre større importvarer til Israel – som utgjorde 47,8 milliarder USD i 2006 – inkluderer fossilt brensel, råvarer og militært utstyr. Israels største eksportvarer er frukt, grønnsaker, medisinske preparater, programvare, kjemikalier, militær teknologi og diamanter; i 2006 ga israelsk eksport en inntekt på 42,86 milliarder USD. Israel er internasjonalt ledende innen vannvern og geotermisk energi, og landets utvikling av ny teknologi innen programvare, kommunikasjon og biovitenskap har ført til at det blir sammenlignet med Silicon Valley. Intel og Microsoft bygde deres første oversjøiske forsknings- og utviklingssenter i Israel, og andre høyteknologiske, multinasjonale konsert, som IBM, Cisco Systems og Motorola, har åpnet utviklings- og fabrikkanlegg i landet. I juli 2007 kjøpte den amerikanske milliardæren Warren Buffetts Berkshire Hathaway det israelske selskapet Iscar, deres første ikke-amerikanske ervervelse, for fire milliarder USD. Fra 1970-tallet har Israel mottatt økonomisk støtte fra Amerikas forente stater, som også låner Israel penger til betaling av utenlandsgjeld. I 2007 vedtok USA å gi 30 milliarder dollar i bistand til Israel over de neste ti årene.Turisme, spesielt religiøs turisme, er en annen viktig industri i Israel, med landets tempererte klima, strender, arkeologiske og historiske steder, og unik geografi, som også trekker turister. Israels sikkerhetsproblemer har gjort turisme vanskeligere, men antallet turister er på vei opp igjen.
=== Bankvesen ===
Israels bankvesen har sine røtter i sionistbevegelsen på begynnelsen av det 20. århundre, før etableringen av staten Israel i 1948. World Zionist Organization etablerte i 1903 Den anglopalestinske bank (som senere ble omdøpt til Bank Leumi). De to største bankene, Bank Hapoalim og Bank Leumi, kontrollerer over 60 % av markedet, og de fem største over 90 % av bankaktiviteten. Bank of Israel fører tilsyn med all bankaktivitet.
== Samfunn ==
=== Utdanning og forskning ===
Israel har den høyeste forventende utdanningstiden i den arabiske verden og Sørvest-Asia, og har sammen Japan nest høyest forventet utdanningstid på det asiatiske kontinentet (etter Sør-Korea). Israel har på også den høyeste lesekyndigheten i MidtØsten, ifølge De forente nasjoner. The State Education Law, som kom i 1953, etablerte fem skoletyper: Statlig sekulær, statlig religiøs, ultraortodoks, kommunal bosetningsskole og arabisk skole. De offentlige, sekulære er den største skolegruppen, og majoriteten av jødiske og ikke-arabiske elevenei Israel går ved disse. De fleste arabere sender barna sine til skoler hvor undervisningen foregår på arabisk.
I Israel er det skoleplikt for barn mellom tre og atten år. Opplæringen er delt inn i tre nivåer – Forberedende skole (1.–6. klasse), mellomskole (7.–9. klasse) og videregående skole (10.–12. klasse) – som toppes med Bagrut-opptakseksamener. Gode resultater i kjernefag som matematikk, Bibelen, hebraisk, hebraisk og generell litteratur, engelsk, historie og høflighet er nødvendig for å oppnå Bagrut-sertifikatet. I arabiske, kristne og drusiske skoler er eksamen i bibelske studier erstattet med en eksamen i islam, kristendom og drusisk arv. I 2003 hadde halvparten av alle israelske tolvteklassinger avlagt avgangseksamenen.Israel har åtte offentlige universiteter. Det hebraiske universitetet i Jerusalem, Israels eldste universitet, huser det jødiske nasjonale universitetsbibliotek, verdens største med bøker om jødiske emner. I 2006 var det hebraiske universitetet rangert som det 60. og 119. i to undersøkelser over verdens beste universiteter. Andre store universiteter i landet er Technion – Israels institutt for teknologi, Weizmann-instituttet for vitenskap, Universitetet i Tel Aviv, Bar-Ilan-universitetet, Universitetet i Haifa og Ben-Gurion-universitetet i Beersheba. Israel rangeres som nr. 3 i verden når det gjelder antall innbyggere med universitetsgrad (20 % av befolkningen). På 90-tallet ga en tilstrøming på en million immigranter fra det tidligere Sovjet (40 % hadde universitetsgrader) en økning i Israels høyteknologisektor.
Fire vitenskapsmenn som har vunnet nobelprisen kommer fra Israel, og landet publiserer flest vitenskapelige artikler i verden per innbygger. Ilan Ramon ble i 2003 Israels første astronaut som nyttelastspesialist på STS-107, i det som ble tragedien med romfergen Columbia.
Israel har satset stort på solenergi, og deres ingeniører er blant de mest oppdaterte innen solenergiteknologi i verden. De israelske solfirmaene arbeider på prosjekter over hele verden. Over 90 % av de israelske bostandene bruker solenergi for varmtvann, noe som er det høyeste per innbygger i verden. Ifølge departementet for nasjonal infrastruktur sparer landet ca. to millioner fat olje i året på grunn av solenergi.
=== Massemedier ===
Massemedia i Israel har eksistert siden 1863, da avisene Halevanon og Havatselet ble etablert i Jerusalem, som var de første avisene på moderne hebraisk i Israel. Etter bare ett år ble disse avisene lagt ned av osmanske myndigheter, men allerede seks år senere, i 1869, begynte aviser å synes regelmessig i Jerusalem, til tross for streng sensur og små opplag.Som i Europa er aviser utgitt av politiske partier på vei ut i Israel. Idag er det kun tre slike aviser som utgis: Hatsofeh, Hamodia og Yated Ne'eman. De tre store, hebraiske avisene er nå eid av private konglomerater med tilhold i Tel Aviv, som dominerer det israelske mediabildet. Israel gikk også ned fra 37.- til 67.-plass på Reportere uten grensers pressefrihetsrangering i 2005. Sammen med International Press Institute fordømte de tilfeller av sjikanering av journalister, begått av den israelske hæren, spesielt i palestinske territorier. Samtidig beskriver Reportere uten grenser de israelske massemedier som «tradisjonelt robust og uavhengig», og pressen er anerkjent for å gjengi et bredt spekter av meninger og partier.Israel har også en rekke aviser og tidsskrifter som utgis på andre språk, som følge av landets mange minoriteter. Disse inkluderer utgivelser på arabisk, jiddisch, russisk, tysk, ungarsk, polsk og rumensk. I tillegg utgis den engelskspråklige The Jerusalem Post, grunnlagt i 1932. Avisen utgis også daglig i Nord-Amerika og ukentlig på fransk i Vest-Europa.
=== Kriminalitet ===
Vanlige former for kriminalitet i Israel er narkotikahandel, hvitvasking, områdebestemte innbrudd, utpressing, leiemord, bedrageri, biltyveri, menneskehandel, korrupsjon og svartebørshandel. Blant disse er kokain- og heroinmisbruk er stadig økende i Israel. Narkotika kommer inn i landet fra Libanon og Jordan.Kriminalitetsstatistikk for 2003 viste at det var 484 688 kriminalsaker og saker hvor det ikke var tatt ut tiltale. Dette var en økning på 4,5 % i forhold til året før. På grunn av stort fokus på bekjempelse av palestinske selvmordsbombere har det israelske politiet til tider mistet kontrollen med den organiserte kriminaliteten i Israel, og flere større, organiserte miljøer tjener stort på hasardspill, prostitusjon og narkotika. Den tidligere israelske politisjefen, Asaf Heretz, fremholdt i 2004 at 2,5 milliarder USD med «skitne penger» hadde blitt investert i Israel de senere årene.Den israelske mafiaen har vært involvert i en rekke saker, blant annet mordet på narkotikalangeren Simon Turkov, som ble drept i London i mars 2004, og Hazel Crane som ble skutt og drept i Sør-Afrika i november 2003, mens han arbeidet med beviser mot mafiasjefen Lior Saat. Talsmann for det israelske politiet, Gil Kleiman, sa samme året: «Vi har ikke organisert kriminalitet i Israel. Vi har kriminelle som er organisert». Han mente forskjellen på organisert kriminalitet i Israel var at det var en infiltrasjon ved etableringen, og at det var blitt gjort forsøk på å få kontroll over politikere i Israel, men at de hadde mislykkes så langt. Det har i senere tid blitt satt inn større ressurser på bekjemping av kriminalitet enn før.
Mange av de kriminelle i Israel har tjenestegjort i den israelske hæren, og bruker sin kunnskap for å bedrive kriminalitet. Mafiasjefer bruker ofte militære midler som makt- og utpressing. Disse mafiasjefene er nesten alltid pensjonerte offiserer. Mange av våpnene stammer også fra Israels forsvar. De er stjålet av soldater som har tjenestegjort. Disse våpnene er også bredt tilgjengelig på svartebørsen.
=== Organisasjonsliv ===
Israels organisasjonsliv innbefatter blant annet av fagforeninger, miljøaktivistgrupper, idrettsorganisasjoner, veldedighetsorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, religiøse organisasjoner og organisasjoner for å ta imot innvandrere. Størst av alle fagforeningene er Histadrut – etablert i desember 1920 i Haifa – som er den israelske fagforeningskongressen og den største frivillige organisasjonen i Israel. Den ble grunnlagt som en jødisk fagforening som skulle forsikre sine medlemmer arbeidsformidling, sykepenger og forbrukerfordeler. Dens opprinnelige mål var å være et forbund for alle jødiske arbeidere under Palestinamandatet og befordre bosetning i området, arbeidernes rettigheter mot ledelsene og jødisk sysselsetting. I dag har foreningen 650 000 medlemmer.Det finnes en rekke veldedighetsorganisasjoner i Israel, hvorav den største er Yad Sarah, som arbeider for å gjøre livet enklere for syke, handikappede og eldre samt deres familier. De har i dag 103 avdelinger i Israel med mer enn 6000 frivillige. Blant andre veldedighetsorganisasjoner er Efrat som kjemper mot abort blant israelske kvinner; Hazon Yeshaya Soup Kitchens, et suppekjøkken som serverer omtrent 400 000 varme måltider hver måned ved 60 forskjellige utleveringsstasjoner;Blant religiøse organisasjoner er Edah Haredit (også kjent som Badatz) blant de største, som er en haredisk kommunal organisasjon i dagens Jerusalem. Organisasjonen forsyner det jødiske samfunnet med alle påkrevde fasiliteter, som kasjrut, mikveer og en rabbinerdomstol. De er kjent for å være antisionistiske, og de har fordømt sionisme som kjettersk og det motsatte av jødedom.
De to største idrettene i Israel er fotball og basketball, som styres av henholdsvis Det israelske fotballforbundet og Det israelske basketballforbundet. Det israelske fotballforbundet (IFA) ble etablert i 1928 og har vært medlem av FIFA siden 1929. De organiserer rundt tusen fotballag med unge barn, ungdom, voksne menn og kvinner, som innbefatter omtrent 30 000 registrerte spillere. Det israelske basketballforbundet organiserer Ligat Ha'al, den israelske toppbasketballigaen.
Den største og eldste av alle menneskerettighetsorganisasjonene i Israel er The Association for Civil Rights in Israel (ACRI), etablert i 1972 av akademikere fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem. ACRI er den eneste organisasjonen som arbeider med alle aspekter innen menneskerett og borgerrettighetsspørsmål i Israel og de okkuperte områdene.
=== Samferdsel ===
Transportsektoren i Israel er godt utviklet, og infrastrukturen blir fortløpende oppgradert for å imøtekomme kravene til befolkningsveksten, politiske faktorer, Israels forsvar, turisme og økt trafikk. Veinettet har en samlet lengde på 17 446 km, hvorav 144 km er motorvei.
Busstilbudet i Israel er godt utviklet, med Egged som det største busselskapet (nest størst i verden). Busstasjoner finnes i to typer, terminaler og sentrale terminaler, hvorav førstnevnte kan dekke ca. et dusin ruter og sistnevnte opptil hundre ruter. Den største, sentrale terminalen i landet er Tel Aviv Central Bus Station, som også er den største bussterminalen i verden. Israels jernbane består av 949 km spor (2008). Jernbanenettverket er mest utbygd ved kystslettene i vest, med sidespor til andre deler av landet. Jernbanen er statseid.
Israel har en total handelsflåte på 18 skip, hvorav én lastebåt, én kjemikalietanker og 16 containerskip. Per 2006 hadde Israel en sivil flyflåte på 53 fly (47 passasjerfly, fem transportfly og ett konvertibelt).Det er to internasjonale flyplasser i landet, der den største og mest kjente flyplassen er Ben Gurion internasjonale lufthavn (TLV) som ligger like ved Tel Aviv, destinasjon for de fleste internasjonale flygninger til Israel. Den andre, Ovda lufthavn, ligger lenger sør, i nærheten av Eilat. I tillegg er det flere mindre flyplasser rundt om i landet. Israels største flyselskap er El Al som tidligere var statseid, men som nylig ble privatisert. Fly går fra Israel til Nord-Amerika, Europa, Det fjerne østen og naboland i Midtøsten.
== Kultur ==
Israels varierte kultur kommer av den mangfoldig sammensatte befolkningen. Jøder fra hele verden har tatt med seg sine kulturelle og religiøse tradisjoner og dermed laget en smeltedigel av jødiske vaner, uttrykk og trosretninger. Israel er det eneste landet i verden hvor den hebraiske kalenderen er i bruk. Skole- og arbeidsferier reguleres etter de jødiske helligdagene, og den offentlige hviledagen er lørdag, den jødiske sabbaten. Israels store arabiske minoritet har etterlatt seg spor i den israelske kulturen innen områder som arkitektur, musikk og kokekunst.
=== Religion ===
Israel ble etablert som hjemland for det jødiske folket og er ofte referert til som den jødiske staten. Landets tilbakevendingslov gir alle jøder og alle av jødisk slekt retten til å få israelsk statsborgerskap. Det er full religionsfrihet i landet, men majoriteten – 76,1 % – av befolkningen bekjenner seg til jødedommen. Åtte prosent av de israelske jødene definerer seg selv som «harediske jøder» og 20 % anser seg selv som «sekulære jøder». Majoriteten av israelske jøder, 55 %, sier de er «tradisjonelle». De gjenværende 17 prosentene definerer seg selv som ortodokse jøder.Muslimer utgjør 16,2 % av befolkning, og er dermed Israels største religiøse minoritet. Israelske arabere, som utgjør 19,8 % av befolkningen, bidrar betydelig til denne andelen siden over fire femtedeler (82,6 %) av dem er muslimer. Av de gjenværende israelske araberne er 8,8 % kristne og 8,4 % drusere. Medlemmer av andre religiøse grupper, som buddhister og hinduister, er også representert i Israel, dog i et lite antall.Kristne utgjør totalt (per desember 2006) 2,1 % av den totale befolkningen i Israel, og består av både arabiske kristne og messaniske jøder.Byen Jerusalem er spesiell for jøder, muslimer og kristne, og mange viktige religiøse steder ligger her, som Vestmuren, Tempelberget, Al-Aqsa-moskéen og Den hellige gravs kirke. Ingen av disse stedene ligger riktignok i den delen av Jerusalem som er anerkjent som israelsk. Det ligger flere viktige, religiøse landemerker på Vestbredden, blant dem Jesu fødested og Rakels hvilested, Betlehem, og patriarkenes hule i Hebron. Det administrative sentrum for Bahai og Bábs gravmæle er lokalisert i Bahais verdenssenter i Haifa, og troslederen er begravet i Akko. Hvis man ser bort fra vedlikeholdspersonalet er det ikke noe Bahai-samfunn i Israel, selv om det er en pilegrimsdestinasjon.
=== Kunst og museer ===
Det israelske museet i Jerusalem er en av Israels viktigste, kulturelle institusjoner og huser Dødehavsrullene, sammen med en stor samling av jødisk og europeisk kunst. Israels nasjonale holocaustmuseum, Yad Vashem, huser verdens største arkiv av holocaustrelatert informasjon. På området til universitetet i Tel Aviv ligger Beth Hatefutsoth (Diaspora-museet), et interaktivt museum viet historien til jødiske samfunn rundt om i verden. Ved siden av de store museene i de større byene er det også gode kunstgallerier i mange landsbyer og kibbutzer.
=== Israelsk litteratur ===
Israelsk litteratur er hovedsakelig poesi og prosa skrevet på hebraisk, som en del av den hebraiske renessansen som et talt språk fra midten av det 19. århundre. Bare en liten del av litteraturen utgis på andre språk, slik som arabisk og engelsk. Ifølge israelsk lov må to eksemplarer av alt utgitt, trykket materiale i Israel oppbevares i det jødiske, nasjonale universitetsbiblioteket ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. I 2001 ble loven revidert til å innbefatte lyd- og videoopptak også, samt annet elektronisk utgitt media. I 2006 var 85 % av de 8 000 bøkene som var levert til biblioteket på hebraisk. Den hebraiske bokuka avholdes i juni hvert år og har blant annet bokbasarer, offentlig høytlesning og besøk av en rekke forfattere fra hele landet. I løpet av uka blir Israels øverste litteraturpris, Sapir-prisen, utdelt. I 1966 ble nobelprisen i litteratur tildelt Samuel Josef Agnon og den tysk-jødiske forfatteren Nelly Sachs.
=== Musikk ===
Israelsk musikk er påvirket av musikk fra hele verden. Jemenittisk musikk, hasidiske melodier, arabisk musikk, gresk musikk, jazz og pop-rock er alt en del av det israelske musikkbildet. Nasjonens religiøse folkemusikk, kjent som «Israels lands sanger», handler om pionerenes opplevelser da de bygget det jødiske hjemlandet. Blant Israels verdenskjente orkestre er Israel Philharmonic Orchestra, som har holdt på i over 70 år og som i dag holder over 200 konserter årlig. Det kommer også en rekke kjente musikere fra Israel. Noen har oppnådd internasjonal stjernestatus. Itzhak Perlman og Pinchas Zukerman er blant de internasjonalt anerkjente musikerne som er født i Israel. Israel har deltatt i Eurovision Song Contest nærmest hvert år siden 1973, vunnet konkurransen tre ganger og vært vertskap to ganger. Eilat har vært vertskap for sin egen internasjonale musikkfestival, Red Sea Jazz Festival (Rødehavsjazz-festivalen), hver sommer siden 1987. Som en fortsettelse på de sterke teatralske tradisjonene fra det jiddiske teateret i Øst-Europa, bevarer Israel den dynamiske teaterscenen. Israels eldste teatergruppe og nasjonale teater er Habima-teateret i Tel Aviv som ble grunnlagt i 1918.
=== Idrett ===
Sport og trening har ikke alltid vært spesielt viktig i jødisk kultur. Fysisk fostring var ansett som viktig i antikkens Hellas, men ble sett ned på som en uvelkommen forstyrrelse fra hellenismen. Maimonides, som både var rabbiner og lege, understrekte derimot viktigheten av fysisk aktivitet og å holde kroppen i form. Denne tilnærmingen fikk stor innflytelse i det 19. århundre i Max Nordaus kampanje for fysisk aktivitet, og i det 20. århundre da palestinernes sjefsrabbi, Abraham Isaac Kook, erklærte at «kroppen tjener sjelen og kun en frisk kropp kan sikre en frisk sjel».Maccabiah Games, en olympisk-lignende konkurranse for jødiske atleter, ble startet på 1930-tallet, og har blitt avholdt hvert fjerde år siden. De mest populære tilskuersportene i Israel i dag er fotball og basketball. Ligat ha'Al er landets øverste fotballdivisjon, og Ligat Winner er den største basketballigaen. Maccabi Tel Aviv B.C. har vunnet europamesterskapet i basketball fem ganger. Beersheba har blitt et nasjonalt sjakksenter og hjem for mange sjakkmestere fra tidligere Sovjetunionen. Byen var vertskap for verdensmesterskapet i lagsjakk i 2005, og det gis sjakkundervisning i byens barnehager. To år senere, i 2007, endte israeleren Boris Gelfand på delt andreplass i verdensmesterskapet i sjakk. Per dags dato har Israel vunnet seks olympiske medaljer, inkludert gullmedalje i brettseiling under Sommer-OL i 2004.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norsk
Engelsk
== Eksterne lenker ==
Styresett(hebraisk) Israel Government Portal (Med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(hebraisk) Prime Minister's Office, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(hebraisk) President of the State of Israel, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(engelsk) Knesset, den offisielle siden til Israels parlament
(hebraisk) The Supreme Court, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(engelsk) Ministry of Foreign Affairs, offisiell side
(hebraisk) Central Bureau of Statistics, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(engelsk) Ministry of Tourism, offisiell side
(engelsk) Ministry of Industry Trade & Labor Offisiell side
(engelsk) Ministry of Religion
(engelsk) Ministry of construction and HousingGenerelle referanser(engelsk) Encyclopædia Britannicas oppføring om Israel
(engelsk) BBCs landsprofil for Israel
(engelsk) Library of Congress Country Studies' oppføring om Israel
(engelsk) Columbia University-bibliotek, relatert til Israel
(engelsk) hWeb - Israel–Palestina i kart
(engelsk) Israels ambassade i Norge
(norsk) FN og konflikten i Israel og Palestina
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Israel i FN-sambandets nettsted Globalis.no
Media(engelsk) The Jerusalem Post
(engelsk) Ynet News, basert på Tel Aviv
(hebraisk) Israels offentlige kringkastingsselskap, statlig allmennkringkaster [1]
(engelsk) Israel National News
(engelsk) Kol Israel Voice of IsraelAnnet(engelsk) Israel hos WikiMapia
(norsk) Historiske og nåværende kart over Israel | Israel Museum, Jerusalem (hebraisk: ,Muze'on Yisrael, Yerushalayim) ble grunnlagt i 1965 som Israels nasjonalmuseum. Det er plassert på en åskam i Givat Ram-nabolaget i Jerusalem, i nærheten av Bible Lands Museum, Knesset, Israels høyesterett og Det hebraiske universitetet i Jerusalem. | 7,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antoine_Bazin | 2023-02-04 | Antoine Bazin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1863', 'Kategori:Franske historikere', 'Kategori:Franske sinologer', 'Kategori:Fødsler 26. mars', 'Kategori:Fødsler i 1799', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra departementet Val-d'Oise", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antoine-Pierre-Louis Bazin (født 26. mars 1799 i Saint-Brice-sous-Forêt i Frankrike, død i januar 1863) var en fransk sinolog.
Han studerte under Abel Rémusat og Stanislas Julien, og ble professor i kinesisk ved Bibliothèque royale og ved École des langues orientales, og ble tilforordnet sekretær for Société Asiatique. Han offentliggjorde sin forskning fortrinnsvis i Journal asiatique.
| Antoine-Pierre-Louis Bazin (født 26. mars 1799 i Saint-Brice-sous-Forêt i Frankrike, død i januar 1863) var en fransk sinolog.
Han studerte under Abel Rémusat og Stanislas Julien, og ble professor i kinesisk ved Bibliothèque royale og ved École des langues orientales, og ble tilforordnet sekretær for Société Asiatique. Han offentliggjorde sin forskning fortrinnsvis i Journal asiatique.
== Verker ==
Notice du ″Chan-Haï-King″, cosmographie fabuleuse attribuée au grand Yu (1840)
Rapport fait à la Société Asiatique sur une chrestomathie chinoise publiée à Ning po en 1846 (1848)
Le Siècle des Youên, ou Tableau historique de la littérature chinoise, depuis l'avènement des empereurs mongols jusqu'à la restauration des Ming (1850)
Recherches sur les institutions administratives et municipales de la Chine (1854)
Recherches sur l'origine, l'histoire et la constitution des ordres religieux dans l'Empire chinois (1856)
Grammaire mandarine, ou Principes généraux de la langue chinoise parlée (1856)
Notice historique sur le Collège médical de Péking, d'après le ″Taï-thsing-hoeï-tièn″ (1857)
Mémoires sur l'organisation intérieure des écoles chinoises (1859)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Notice biographique (GoogleLivres ,aperçu limité) | Antoine-Pierre-Louis Bazin (født 26. mars 1799 i Saint-Brice-sous-Forêt i Frankrike, død i januar 1863) var en fransk sinolog. | 7,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pistol_Modele_1935 | 2023-02-04 | Pistol Modele 1935 | ['Kategori:Artikler hvor land mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Franske skytevåpen', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,65 mm', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Pistolet automatique modèle 1935A (Automatisk pistol modell 1935A) er en fransk halvautomatisk pistol.
Den ble designet i 1935 av Charles Petter hos det franske selskapet Société Alsacienne de Constructions Mécaniques (SACM). Den ble brukt av det franske forsvar fra 1937 til 1950, hvor den ble erstattet av MAC Mle 1950. Produksjonen startet i 1937, og den be ombygget i 1938 for å forenkle produksjonen. Pistolen er kamret for ammunisjon i kaliber 7,65 x 20 mm (7,65 Longue).
| Pistolet automatique modèle 1935A (Automatisk pistol modell 1935A) er en fransk halvautomatisk pistol.
Den ble designet i 1935 av Charles Petter hos det franske selskapet Société Alsacienne de Constructions Mécaniques (SACM). Den ble brukt av det franske forsvar fra 1937 til 1950, hvor den ble erstattet av MAC Mle 1950. Produksjonen startet i 1937, og den be ombygget i 1938 for å forenkle produksjonen. Pistolen er kamret for ammunisjon i kaliber 7,65 x 20 mm (7,65 Longue).
== Varianter ==
Det ble også laget en variant, Pistolet Automatique modèle 1935S som er mer lik Colt M1911 i fasong og design.
== Se også ==
Liste over vanlige infanterivåpen fra andre verdenskrig | | type = Pistol | 7,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julie_Coucheron | 2023-02-04 | Julie Coucheron | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Personer fra Nesodden kommune'] | Julie Coucheron
(født i oktober 1986)
er en prisbelønt, norsk pianist fra Nesodden, kjent også for samarbeid med broren David Coucheron som spiller fiolin.
I Oslo gikk hun i lære hos Einar Steen-Nøkleberg, med debut på Den Norske Opera som 9-åring (1994). Hun har studert ved Temple University i Philadelphia og oppnådde bachelorgrad BMus fra Royal Academy of Music i London (2008), der hun studerte under Christopher Elton.
| Julie Coucheron
(født i oktober 1986)
er en prisbelønt, norsk pianist fra Nesodden, kjent også for samarbeid med broren David Coucheron som spiller fiolin.
I Oslo gikk hun i lære hos Einar Steen-Nøkleberg, med debut på Den Norske Opera som 9-åring (1994). Hun har studert ved Temple University i Philadelphia og oppnådde bachelorgrad BMus fra Royal Academy of Music i London (2008), der hun studerte under Christopher Elton.
== Priser ==
Ungdommens pianomesterskap tre ganger.
den 1. Kjell Bækkelund-prisen 2005. 100 000 kroner alene.
Jugend Musiziert i Weimar 2005. Med broren.
Concorso Internazionale de Musica da Camera i Torino 2009. Med broren.
== Utgivelser ==
Debut (Naxos, 2002). Med broren i Sofienberg kirke.
Grieg – Brahms – Sinding (2008). Med broren i opptak fra Jar kirke.
== Referanser == | Julie Coucheron | 7,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hugo_Celmi%C5%86%C5%A1 | 2023-02-04 | Hugo Celmiņš | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 30. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Latviske politikere', 'Kategori:Latviske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lubana fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hugo Celmiņš (født 30. oktober 1877 i Lubāna, død 30. juli 1941 i Moskva i Sovjetunionen) var en latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden. Han var Latvias statsminister av den latviske bondeunionen fra 19. desember 1924 til 23. desember 1925 og fra 1. desember 1928 til 26. mars 1931.
| Hugo Celmiņš (født 30. oktober 1877 i Lubāna, død 30. juli 1941 i Moskva i Sovjetunionen) var en latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden. Han var Latvias statsminister av den latviske bondeunionen fra 19. desember 1924 til 23. desember 1925 og fra 1. desember 1928 til 26. mars 1931.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hugo Celmiņš – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hugo Celmiņš (født 30. oktober 1877 i Lubāna, død 30. | 7,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Engedahl | 2023-02-04 | Gunnar Engedahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02'] | Gunnar Engedahl (født 10. desember 1919, død 23. mars 1969) var en kjent norsk sanger og låtskriver i norsk platehistorie. Han er mest kjent for sitt samarbeid med Erling Stordahl, til inntekt for Norges Blindeforbund; begge var blinde. De var aktive på platemerket Odeon. EMI gav i 2007 ut en samle-CD, Diamanter – Vil Du Gjøre Verden Bedre, med Gunnar Engedahl og Erling Stordahl.
| Gunnar Engedahl (født 10. desember 1919, død 23. mars 1969) var en kjent norsk sanger og låtskriver i norsk platehistorie. Han er mest kjent for sitt samarbeid med Erling Stordahl, til inntekt for Norges Blindeforbund; begge var blinde. De var aktive på platemerket Odeon. EMI gav i 2007 ut en samle-CD, Diamanter – Vil Du Gjøre Verden Bedre, med Gunnar Engedahl og Erling Stordahl.
== Eksterne lenker ==
Ballade:* Engedahl og Stordahl | Gunnar Engedahl (født 10. desember 1919, død 23. | 7,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_galante_stilen | 2023-02-04 | Den galante stilen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkmusikk', 'Kategori:Klassisistisk musikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den galante stilen (også førklassisk og rokokkomusikk) er en musikalsk stilretning fra 2. halvdel av 1700-tallet i overgangen mellom barokkmusikken og klassisismen.
| Den galante stilen (også førklassisk og rokokkomusikk) er en musikalsk stilretning fra 2. halvdel av 1700-tallet i overgangen mellom barokkmusikken og klassisismen.
== Historikk og beskrivelse ==
Stilen oppsto i senbarokken, som en reaksjon på barokkens strengt polyfone stil, og betegner i større grad en måte å skrive musikk på enn en epoke. Tidsmessig falt førklassisisme sammen med de visuelle kunstartenes rokokkotid, og da musikkstilen i et visst monn også kan sies å dele noen kjennetegn med tidens visuelle kunst, eksempelvis friskhet, tilgjengelighet og sjarme, kalles den iblant «rokokkomusikk».
Viktige kjennetegnNært opp til bel canto-idealene (sangbarhet, naturlighet, forståelighet)
Gjennomsiktig lydbilde med få stemmer og en dominerende melodistemme
Enkle, men virkningsfulle harmoniske forløp
Korte og enkle melodifraser som ofte gjentas
Elegant melodikk og ornamentering
== Den følsomme stilen ==
I Tyskland oppsto «den følsomme stilen» (empfindsamer Stil) som en intensivering av den galante stilen. Sentralt står friheten til å uttrykke følelser, og musikken er full av overraskelser som brå, hyppige og uventede modulasjoner, teksturendringer, pauser, uvanlige melodivendinger, uforberedte dissonanser og plutselige sforzandi.
== Viktige komponister ==
Førklassisismen ble gjerne delt opp de fire «skolene»: Paris (galant), Berlin (følsom), Mannheim (mellom de to forannevnte) og Wiener (forløper for wienerklassisismen).
Carl Philipp Emanuel Bach (følsom stil, Berlinerskolen)
Johann Christian Bach
Wilhelm Friedemann Bach
François Couperin (galant stil, Paris-skolen)
Bernhard Joachim Hagen
Giovanni Battista Pergolesi
Domenico Scarlatti
Johann Stamitz (Mannheimerskolen)
Carl Stamitz (Mannheimerskolen)
Georg Philipp Telemann (i sene verk)
Johann Joachim Quantz
Matthias Georg Monn (Wienerskolen, begynnende sonatesatsform)Fra Kristiansand kom norsk-dansk-tyske Johan Henrik Freithoff, som til dels skrev i galant stil.
== Litteratur ==
Elisabeth Th. Hilscher-Fritz: «Vorklassik» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
Dagmar Glüxam: «Mannheimer Schule» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
== Eksterne lenker ==
Martins Komponistentabelle, tidslinjer over komponister fra ulike epoker | Den galante stilen (også førklassisk og rokokkomusikk) er en musikalsk stilretning fra 2. halvdel av 1700-tallet i overgangen mellom barokkmusikken og klassisismen. | 7,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C4%81nis_Pau%C4%BCuks | 2023-02-04 | Jānis Pauļuks | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 21. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Latviske politikere', 'Kategori:Latviske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jelgava'] | Jānis Pauļuks (født 12. novemberjul./ 24. november 1865greg. i Lielsesava i Latvia, død 21. juni 1937 i Bauskas i Latvia) var en latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden. Han var Latvias statsminister av den latviske bondeunionen mellom 27. januar og 27. juni 1923.
| Jānis Pauļuks (født 12. novemberjul./ 24. november 1865greg. i Lielsesava i Latvia, død 21. juni 1937 i Bauskas i Latvia) var en latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden. Han var Latvias statsminister av den latviske bondeunionen mellom 27. januar og 27. juni 1923.
== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
Jānis Pauļuks ble født den på Gaven-Pauļuku-gården i Lilelsesavā, som da var en del av det russiske keiserriket. Faren arbeidet som utleier. Læring begynte på nabostaten coaching. Deretter avsluttet Svinto pagastskolu. I de neste fire årene studerte han ved Jelgava realskole, men på grunn av mangel på midler så kunne han ikke fortsette utdannelsen. Kort tid arbeidet med coaching. 1886. Tiltredelsen av Riga Polytechnic Institute i Faculty of Engineering, som avsluttes i 1892. året med prisverdig artikkelen. To somre mellom studiene var elev av jernbanen arbeid. Studien var aktivt involvert i fraternities "Selonija", som senere ble en del av tidligere studenter.
=== Politisk karrière ===
Den 19. juni 1921 ble den 24. november 1865 Pauļuks utnevnt som transportminister i statsminister Zigfrīds Anna Meierovics' regjering. Den 27. juni 1923 etterfulgte han Meierovics som statsminister. Samtidig overtok han stillingen som utenriksminister mens han samtidig hadde stillingen som transportminister. Men Pauļuks regjeringstid varte kun i noen måneder inntil den 27. juni, hvoretter Meierovics igjen tiltrådte statsministerembetet.
Meierovics innkalt ham igjen til stillingen som transportministeren, og denne posten holdt Pauļuks også i den etterfølgende regjeringene til Voldemars Zāmuels og Hugo Celmiņš inntil han trakk seg den 23. desember 1925.
I 1934 ble han sammen med Kārlis Ulmanis tildelt en æresdoktorgrad ved Latvias universitet i Riga.
Jānis Pauļuks døde 21. juni 1937, 71 år gammel.
== Se også ==
Latvia
Latvias historie
Liste over Latvias statsministre | Lielsesava, Latvia (del av det russiske keiserdømmet) | 7,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matjessild | 2023-02-04 | Matjessild | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fiskeretter'] | Matjessild er modnet sild som er en spesialitet i Nederland. Silden blir først renset, og gjellene og innvollene fjernes, men bukspyttkjertelen beholdes. Det er enzymer fra bukspyttkjertelen som gjør at fisken «modner». Den rensede silden saltes og legges i tønne. Saltmengden regulerer hvor fort fisken modner, mer salt gir senere modning.
I Nederland kalles matjessild «Hollandse Nieuwe» hvis den er fanget i mai eller juni, når silden er fetest. For å få navnet «Hollandse Nieuwe» skal silden inneholde minst 16% fett.
Etter lagring rengjøres fisken. Den spises ofte med finhakket løk, og tradisjonelt spiser man fisken hel, ved å holde i halen og la den gli ned i munnen.
Ordet matjessild kommer fra det nederlandske navnet på retten, maatjesharing, som betyr «jomfrusild».
Også i Sverige har man en rett som kalles matjessill. Det er fersk sild nedlagt med eddik og krydder, og altså ikke saltet og modnet. Den er, sammen med nypoteter, rømme og gressløk en vanlig rett i svenskenes midsommarmåltid. | Matjessild er modnet sild som er en spesialitet i Nederland. Silden blir først renset, og gjellene og innvollene fjernes, men bukspyttkjertelen beholdes. Det er enzymer fra bukspyttkjertelen som gjør at fisken «modner». Den rensede silden saltes og legges i tønne. Saltmengden regulerer hvor fort fisken modner, mer salt gir senere modning.
I Nederland kalles matjessild «Hollandse Nieuwe» hvis den er fanget i mai eller juni, når silden er fetest. For å få navnet «Hollandse Nieuwe» skal silden inneholde minst 16% fett.
Etter lagring rengjøres fisken. Den spises ofte med finhakket løk, og tradisjonelt spiser man fisken hel, ved å holde i halen og la den gli ned i munnen.
Ordet matjessild kommer fra det nederlandske navnet på retten, maatjesharing, som betyr «jomfrusild».
Også i Sverige har man en rett som kalles matjessill. Det er fersk sild nedlagt med eddik og krydder, og altså ikke saltet og modnet. Den er, sammen med nypoteter, rømme og gressløk en vanlig rett i svenskenes midsommarmåltid. | thumb|Spiseklar matjessild | 7,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjersti_Knudss%C3%B8n | 2023-02-04 | Kjersti Knudssøn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Vinnere av SKUP-prisen'] | Kjersti Knudssøn (født 4. november 1968) er en norsk journalist og produsent i NRK Hordaland.
| Kjersti Knudssøn (født 4. november 1968) er en norsk journalist og produsent i NRK Hordaland.
== Erfaring ==
Knudssøn har jobbet som journalist i NRK siden 1993, og har vært tilknyttet Brennpunkt-redaksjonen i Bergen siden 2002 hvor hun har produsert en rekke dokumentarer.
== Priser og utmerkelser ==
I 2006 vant hun, sammen med kollega Synnøve Bakke,SKUP-prisen for 2005 for NRK Brennpunkt-programmene «Kvikksølvjentene» og «Kvikksølvbarna» om kvikksølvskader på tannlegeassistenter.I 2008 vant de samme to kollegene prisen «sølvparaply nyhet» for Brennpunkt-dokumentaren «Mitt skip er lastet med...» om sykdomsutbruddene i Sløvåg som viste seg å være en konsekvens av svovelutslipp fra Vest Tank-ulykken i 2007. De vant også SKUP-prisen for samme program.I 2010 ble de to tildelt Daniel Pearl Award for Outstanding International Investigative Reporting for sitt arbeid med å avsløre Trafiguras virksomhet der også Sløvåg-eksplosjonen inngikk. Prisen ble tildelt av International Consortium of Investigative Journalists og ble tildelt Brennpunkt-journalistene sammen med de britiske journalistene Meirion Jones og Liz Mackean fra BBC Newsnight og David Leigh fra The Guardian samt Jeroen Trommelen fra den nederlandske avisen De Volkskrant. Prisen ble tildelt for at «journalistene avslørte hvordan et mektig oljehandelfirma prøvde å dekke over at 30 000 vestafrikanere ble forgiftet».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kjersti Knudssøn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kjersti Knudssøn (født 4. november 1968) er en norsk journalist og produsent i NRK Hordaland. | 7,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FM_24/29 | 2023-02-04 | FM 24/29 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Franske skytevåpen', 'Kategori:Lette maskingeværer', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Fusil-mitrailleur modèle 1924 M29 er et fransk lett maskingevær.
Det var standard lett maskingevær for det franske forsvar fra tidlig 1930-tallet til 1950-tallet. Det var ferdig designet i 1924, og hovedproduksjonen startet i 1929, da kamret i det nye kaliberet 7,5 x 54 mm French, da forsøk med andre kalibere ikke fungerte.
| Fusil-mitrailleur modèle 1924 M29 er et fransk lett maskingevær.
Det var standard lett maskingevær for det franske forsvar fra tidlig 1930-tallet til 1950-tallet. Det var ferdig designet i 1924, og hovedproduksjonen startet i 1929, da kamret i det nye kaliberet 7,5 x 54 mm French, da forsøk med andre kalibere ikke fungerte.
== Se også ==
Liste over maskingeværer
Liste over vanlige infanterivåpen fra andre verdenskrig | Frankrike | 7,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borgarahreyfingin | 2023-02-04 | Borgarahreyfingin | ['Kategori:2009 på Island', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2009', 'Kategori:Politiske partier på Island'] | Borgarahreyfingin (Borgerbevegelsen), eller Borgarahreyfing – Þjóðin á þing (Borgebevegelsen – Folket til Tinget) er et politisk parti på Island.
Partiet ble etablert i 2009, og har sitt utspring i flere grasrotbevegelser som ønsket store endringer i regjeringen, særlig de grupperingene som demonstrerte utenfor Alltinget i etterkant av finanskrisen i 2008, som førte til at Geir H. Haardes andre regjering måtte går av. De ønsker bl.a. endringer i grunnloven og valgloven, for å sikre enkeltpersoner større mulighet til å bli valgt inn på Alltinget.
De har tre hovedmålsettinger:
Fortiden – en nøytral utredning av kollapsen i den islandske økonomien
Nåtiden – krisetiltak for å hjelpe privatpersoner og selskaper
Framtiden – demokratiske reformer og en ny grunnlovPartiets første formann er Herbert Sveinbjörnsson.
| Borgarahreyfingin (Borgerbevegelsen), eller Borgarahreyfing – Þjóðin á þing (Borgebevegelsen – Folket til Tinget) er et politisk parti på Island.
Partiet ble etablert i 2009, og har sitt utspring i flere grasrotbevegelser som ønsket store endringer i regjeringen, særlig de grupperingene som demonstrerte utenfor Alltinget i etterkant av finanskrisen i 2008, som førte til at Geir H. Haardes andre regjering måtte går av. De ønsker bl.a. endringer i grunnloven og valgloven, for å sikre enkeltpersoner større mulighet til å bli valgt inn på Alltinget.
De har tre hovedmålsettinger:
Fortiden – en nøytral utredning av kollapsen i den islandske økonomien
Nåtiden – krisetiltak for å hjelpe privatpersoner og selskaper
Framtiden – demokratiske reformer og en ny grunnlovPartiets første formann er Herbert Sveinbjörnsson.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Borgarahreyfingin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (is) | Borgarahreyfingin (Borgerbevegelsen), eller Borgarahreyfing – Þjóðin á þing (Borgebevegelsen – Folket til Tinget) er et politisk parti på Island. | 7,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuskj%C3%A6r | 2023-02-04 | Kuskjær | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Stubber 2018-09', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Vikenstubber', 'Kategori:Øyer i Halden'] | Kuskjær er ei lita øy som ligger rett utenfor Sauøya i Halden. Kuskjær er hekkeområde for sjøfugl, og sammen med nærliggende holmer og skjær er den gitt biotopvern etter viltloven som Kuskjæra biotopvernområde.
| Kuskjær er ei lita øy som ligger rett utenfor Sauøya i Halden. Kuskjær er hekkeområde for sjøfugl, og sammen med nærliggende holmer og skjær er den gitt biotopvern etter viltloven som Kuskjæra biotopvernområde.
== Referanser == | Kuskjær er ei lita øy som ligger rett utenfor Sauøya i Halden.Kuskjær på Norgeskart. | 7,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Microsoft_Foundation_Classes | 2023-02-04 | Microsoft Foundation Classes | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:C++', 'Kategori:Programvarebiblioteker'] | Microsoft Foundation Classes (MFC) er et programvarebibliotek som forenkler bruken av Microsoft Windows' API-kall i C++, og som tilbyr et standard rammeverk for applikasjoner.
MFC ble introdusert i 1992 sammen med Microsofts C/C++-kompilator for 16-bits Windows. MFC 8.0 ble utgitt med Visual Studio 2005, og MFC 9.0 kom med Visual Studio 2008.
| Microsoft Foundation Classes (MFC) er et programvarebibliotek som forenkler bruken av Microsoft Windows' API-kall i C++, og som tilbyr et standard rammeverk for applikasjoner.
MFC ble introdusert i 1992 sammen med Microsofts C/C++-kompilator for 16-bits Windows. MFC 8.0 ble utgitt med Visual Studio 2005, og MFC 9.0 kom med Visual Studio 2008.
== Versjoner ==
1 Ekspress-versjonene av Visual Studio inkluderer ikke MFC-bibliotekene.
== Eksterne lenker ==
MSDN MFC Reference (engelsk) | Microsoft Foundation Classes (MFC) er et programvarebibliotek som forenkler bruken av Microsoft Windows' API-kall i C++, og som tilbyr et standard rammeverk for applikasjoner. | 7,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FLK_%C2%ABPelagos%C2%BB | 2023-02-04 | FLK «Pelagos» | ['Kategori:1928 i Norge', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvalkokerier', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Nortraships flåte', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1901', 'Kategori:Skip sluttseilt 1962'] | FLK «Pelagos» var et flytende hvalkokeri eid av de norske rederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe fra Tønsberg. Skipet ble bygget ved Harland & Wolff i Belfast i 1901 og overlevert rederiet White Star Line som passasjer- og fryseskipet DS «Athenic». «Athenic» ble i 1928 solgt til Hvalfangerselskapet Pelagos i Tønsberg med rederne Bruun og von der Lippe. Skipet ble bygget om til et flytende hvalkokeri og omdøpt «Pelagos».
| FLK «Pelagos» var et flytende hvalkokeri eid av de norske rederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe fra Tønsberg. Skipet ble bygget ved Harland & Wolff i Belfast i 1901 og overlevert rederiet White Star Line som passasjer- og fryseskipet DS «Athenic». «Athenic» ble i 1928 solgt til Hvalfangerselskapet Pelagos i Tønsberg med rederne Bruun og von der Lippe. Skipet ble bygget om til et flytende hvalkokeri og omdøpt «Pelagos».
== DS «Athenic» ==
«Athenic» gikk sammen med sine to søsterskip, «Corinthic» og «Ionic», i linjefart mellom London og Wellington i New Zealand for Shaw Savill & Albion Co Ltd, som i en årrekke hadde hatt et samarbeid med White Star Line. Utreisen gikk via Cape Town, mens returreisen vanligvis gikk rundt Kapp Horn.
Ved utbruddet av første verdenskrig befant «Athenic» seg ved New Zealand og ble rekvirert som troppetransportskip. Linjen ble imidlertid stort sett opprettholdt, til tross for at «Athenic» utførte flere troppetransporter.
Mot slutten av 1920-årene gjorde nye, mer bekvemmelige passasjerbåter «Athenic» og hennes søsterskip mindre konkurransedyktige, og «Athenic» ble i 1928 solgt for å bli konvertert til hvalkokeri.
== FLK «Pelagos» ==
Skipsrederne Anders Jahre og Anton von der Lippe, samt hvalfangstbestyrer Carl F. Herlofsen, besiktiget «Athenic» i London 9. mars 1928 og fant at det var velegnet til ombygging til hvalkokeri. Det ble kjøpt inn for £ 33 000 (ca. kr. 600 000 etter datidens kurs), og i juni utgikk det innbydelse til å danne Hvalfangerselskapet Pelagos A/S. I mellomtiden hadde det blitt inngått kontrakt med Smith's Dock Co. Ltd. i Middlesbrough om ombygging til hvalkokeri. Kontraktssummen på ombyggingen beløp seg til kr. 1 730 000. Totalt kom utgiftene for det ferdige kokeriet opp i 2 627 923,79, under halvparten av hva det noe større, spesialbygde kokeriet «Tafelberg» kostet i 1930.
=== Ombygging og utrusting ===
Ombyggingen medførte få strukturelle endringer på skipet. Det ble bygget lenseplan i nesten hele skipets lengde over det opprinnelige øverste dekket. Kokeriutstyret ble plassert på andre dekk, og det opprinnelige hoveddekket ble skåret opp på grunn av høyden på kokeapparatene. Det ble bygget opphalingsslipp i akterenden, den hellende skorstenen ble erstattet med en vertikal og de hellende mastene ble erstattet med doble master som frigjorde skipets midtlinje. Av interiøret ble enkelte deler beholdt, så som opprinnelige paneler og glassmalerier til å trekke for vinduene i salonger og messer. Etter ombyggingen var bruttotonnasjoen 12 366 tonn.Det ble anskaffet fem hvalbåter: «Gos I» – «Gos V». «Gos I» på 274 brt. var bygget ved Jarslø verft året før, «Gos II» og «Gos III» (247 brt.) ble nybygget ved Smith's Dock og «Gos IV» (217 brt.) ved Akers mekaniske verksted. «Gos V» (220 brt.) var en eldre hvalbåt, «Allardyce», som var bygget ved Smith's Dock i 1923 og ble benyttet som bøyebåt.
=== Første fangstsesong, 1928–29 ===
Kaptein Sverre Schjeldsøe, som tidligere hadde ført kokeriet «Lancing», ble ansatt som fangstbestyrer og skipsfører. Det var ikke tid til å gå til Norge etter ombyggingen, og mannskap og utstyr måtte derfor sendes hjemmefra. «Pelagos» avgikk fra Middlesbrough 18. september 1928 og anløp deretter Cardiff for å ta om bord kull. Dette var en omstendelig prosess, da skipet etter ombyggingen hadde små luker og små lasterom med til dels vanskelig adkomst. Først den 10. oktober gikk reisen videre, med 12 000 tonn kull om bord.«Pelagos» ankom Sør-Georgia 5. november og fikk etterfylt kull og ferskvann i Leith Harbour. Tidlig om morgenen den 9. november satte alle ekspedisjonsfartøyene kursen østover, forbi Sør-Sandwichøyene, og deretter videre sørøstover. To dager senere gikk startsignalet for fangsten. Det ble fanget både langs iskanten og i åpent hav fram til 2. mars 1929, da man returnerte til Sør-Georgia. Her ble hvalbåtene opplagt, og «Pelagos» gikk deretter hjem til Tønsberg med ankomst 11. april. Den første sesongen ble det fanget 766 hval, noe som ga 69 600 fat med hvalolje.
=== 1930-årene ===
Sverre Schjeldsøe førte «Pelagos» de tre første sesongene. 1930/31 ble det satt ny fangstrekord med 122 000 fat, og driftsoverskuddet ble på 4 302 073,36. Det var også rekordmange hvalfangstekspedisjoner til Antarktis denne sesongen, med 41 kokerier og seks landstasjoner i aktivitet. Totalfangsten utgjorde 3,6 millioner fat olje. På grunn av overproduksjon og økonomisk depresjon kollapset imidlertid markedet for hvalolje, og året etter lå alle de norske kokeriene i opplag. «Pelagos» lå også i opplag den neste sesongen, 1932/33, men våren 1933 ble hun ombygget til oljefyring ved Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord og deretter utrustet for en ny fangstsesong. Deretter fanget hun i Sørishavet i alle sesongene fram til andre verdenskrig. Også hvalbåtene ble i denne perioden bygget om til oljefyring, og flere nye hvalbåter ble anskaffet.
=== Andre verdenskrig ===
Til tross for krigsutbruddet i 1939, gikk de fleste hvalfangstekspedisjonene sørover også dette året. «Pelagos» forlot Tønsberg 7. oktober og fulgte kysten rundt til Stad og krysset Nordsjøen nord for Shetland. Via Curaçao og Walvis Bay, der hvalbåtene lå i opplag utenfor sesongen, kom hun seg trygt fram til fangstfeltet. Fangsten pågikk fram til 2. mars, og 17. mars ankom hele ekspedisjonen Walvis Bay. Hvalbåtene ble igjen etterlatt der for overhaling og opplag, mens «Pelagos» fortsatte nordover.Den 9. april 1940 befant «Pelagos» seg om lag 200 mil sør-sørøst for Asorene. Etter skipsråd om bord ble det besluttet å opprettholde den nordlige kursen, men dagen etter ble det bestemt at man skulle sette kursen mot New York. Etter opprettelsen av Nortraship noen dager senere ble det gitt ordre om å gå til Bermuda eller Halifax, og 19. april ankom «Pelagos» sistnevnte havneby.Den 14. januar 1941 ble kokeriet «Ole Wegger» med fire hvalbåter og forsyningsskipet «Solglimt» oppbrakt i posisjon 57°45′S 2°30′V av den tyske raideren «Pinguin». Den tyske hjelpekrysseren, som de siste dagene hadde lyttet til den åpne radiotrafikken mellom hvalfangstekspedisjonene, utnyttet den manglende oppmerksomheten i forbindelse med ankomsten av forsyningsskipet. «Pinguin» fortsatte sitt tokt østover, og oppbrakte «Pelagos» og hennes sju hvalbåter. «Pelagos» ble deretter benyttet som forsynings- og reparasjonsskip for tyskkontrollert skipsfart utenfor Nord-Norge. Skipet ble gjenfunnet i Narvik etter krigen, full av utstyr for dette formålet.
=== Etterkrigstiden ===
Selskapet Bruun & von der Lippe ble etter krigen splittet opp og Svend Foyn Bruun overtok A/S Pelagos. Etter endt sesong 1962 ble hun solgt til opphugging i Tyskland. «Pelagos» var på det tidspunkt verdens eldste hvalkokeri og et av de eldste skipene i verdensflåten.
Ved Slottsfjellsmuseet er det bevart fotografier, tegninger og modeller av skipet, samt deler av interiøret.
== Se også ==
Liste over flytende hvalkokerier
== Referanser ==
== Litteratur ==
Berg, Knut (1964). «Pelagos ex. Athenic». Vestfold-minne, Skib og sjøfolk: 88–133.
Bruun, Svend Foyn (1953): Hvalfangerselskapet Pelagos A/S 1928 – 30. juni – 1953, Tønsbergs Aktietrykkeri
Steinert, Ragnar (1932): Med kokeri og hvalbåt, Nasjonalforlaget, Oslo. [Med Pelagos på hvalekspedisjon til Antarktis]
== Eksterne lenker ==
1928 PELAGOS Arkivert 8. januar 2009 hos Wayback Machine. lardex.net
1946 PELAGOS Arkivert 6. januar 2009 hos Wayback Machine. lardex.net
Pelagos warsailors.com | | type = 1901 – 1928: Passasjer- og fryseskip1928 – 1962: Flytende hvalkokeri | 7,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_maskingev%C3%A6rer | 2023-02-04 | Liste over maskingeværer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Maskingeværer', 'Kategori:Militære lister', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Liste over maskingeværer i sorterbar tabell.
| Liste over maskingeværer i sorterbar tabell.
== Se også ==
Liste over automatgeværer | Liste over maskingeværer i sorterbar tabell. | 7,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Maspero | 2023-02-04 | Henri Maspero | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fanger i tyske konsentrasjonsleire', 'Kategori:Franske orientalister', 'Kategori:Franske sinologer', 'Kategori:Franskmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Holocaustofre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henri Maspéro (født 15. desember 1883 i Paris, død 17. mars 1945 i konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland) var en fransk sinolog. Han døde i en tysk konsentrasjonsleir.
| Henri Maspéro (født 15. desember 1883 i Paris, død 17. mars 1945 i konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland) var en fransk sinolog. Han døde i en tysk konsentrasjonsleir.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Henri Maspero hadde jødisk opphav. Han var sønn av egyptologen Gaston Maspero, og halvbror til sinologen Georges Maspero. Etter begynnende studier og forskning i egyptologi med sin far i Egypt vendte Henri Maspero tilbake til Frankrike og studerte jus, og så kinesisk og andre østasiatiske språk under Édouard Chavannes.
I 1908 begynte han å arbeide for École Française d'Extrême-Orients avdeling i Hanoi, og beskjeftiget seg med Bakindias språk og folkeskikker.
=== Sinolog ===
I 1918 overtok han lærestolen for sinologi ved Collège de France, som etterfølger av sin lærer Édouard Chavannes. Hans nye forskningstyngdepunkt var daoismen; i 1922 offentliggjorde han for første gang en artikkel innen emnet. I 1927 offentliggjorde han La Chine Antique, som ble et standardverk om det gamle Kinas historie, litteratur og filosofi.
I 1930-årene fulgte et høyt antall artikler og andre studier av kinesisk religion, rettsvesen og økonomiske historie. Han etterfulgte Marcel Granet på lærestolen for sinologi ved Sorbonne og var avdelingsdirektør for Kinas religioner ved École Pratique des Hautes Études.
I juli 1944 ble Henri Maspéro arrestert av tyskerne under mistanke om terroristisk aktivitet, ble internert i fengselet i Fresnes og derfra etterhvert deportert til KZ Buchenwald i Tyskland.
Henri Maspéro døde av utmattelse 17. mars 1945 – kort før konsentrasjonen ble befridd av de allierte. Den eneste tyske innehaver av en lærestol i sinologi som den gang ikke var medlem av NSDAP, Erich Haenisch fra Friedrich-Wilhelm-Universität i Berlin, hadde forgjeves forsøkt å få sin franske kollega satt fri.
Henri Maspéros etterfølgere i Paris var Max Kaltenmark og Rik Schipper.
=== Familie ===
Henri Maspero giftet seg med Hélène Clerc (1899-1997) og de fikk sønnen Jean i 1925, som ble motstandmann under krigen, frivillig i den amerikanske armé og falt i kamp 8. september 1944. De var også foreldre til skribenten og redaktøren François Maspero.
== Verker ==
Le protectorat général d'Annam sous les Tang (1910), BEFEO 10, p. 539-551.1910
Contribution à l'étude du système phonétique des langues thai (1911), BEFEO 11, p. 153-169.
Études sur la phonétique historique de la langue annamite : les initiales (1912), BEFEO 12, p. 1-126.
Études d'histoire d'Annam (1916–1918), BEFEO 16, p. 1-55 et 18, p. 1-36.
Le dialecte de Tch'ang-ngan sous les T'ang (1920)
Légendes Mythologiques dans le Chou king. Journal Asiatique, Janvier-Mars 1924.
La Chine antique (1927), Paris, de Boccard.
Mythologie de la Chine moderne (1928). Mythologie asiatique illustrée, Librairie de France, Paris.
Préfixes et dérivation en chinois archaïque (1930)
Mélanges posthumes sur les religions et l'histoire de la Chine (1950), vol. 1 : Les religions chinoises vol. 2 : Le taoïsme vol. 3 : Études historiques, Paris, Pub. du musée Guimet (57, 58, 59).
Les institutions de la Chine (1952), Paris, PUF.
Les documents chinois de la troisième expédition de Sir Aurel Stein en Asie centrale (1953), London, British Museum.
Histoire et institutions de la Chine ancienne des origines au XIIe siècle après J.-C. (1967), Paris, PUF.
Le taoïsme et les religions chinoises (1971), Paris, Gallimard.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jeannine Auboyer: «Henri Maspero (1883–1945)», i Artibus Asiae, bind 10, Nr. 1, 1947, s. 61-64
== Digitale fullstendige tekster ==
Biographie d'Henri Maspero, site « Les classiques des sciences sociales ».
Henri Maspero: La Chine antique, 1927, les Presses universitaires de France (rééd. 1965)
Henri Maspero: Légendes Mythologiques dans le Chou king, extrait du « Journal Asiatique », Janvier-Mars 1924, 100 pages, Imprimerie Nationale, Paris.
Henri Maspero: Le Taoïsme et les Religions chinoises, 1950 (édition posthume), NRF (Gallimard), coll. « Bibliothèque des Histoires » (rééd. Gallimard, 1990), 83 pages.
== Eksterne lenker ==
Biografi
Verker i den digitale bokserie "Les classiques des sciences sociales" | Henri Maspéro (født 15. desember 1883 i Paris, død 17. | 7,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5l_O._Nissen | 2023-02-04 | Pål O. Nissen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske TV-regissører', 'Kategori:Norske filmregissører', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune'] | Pål Oscar Nissen (født 26. februar 1963 i Trondheim) regissør og produsent. Han startet sin karriere i NRK U og ble kalt arkitekten bak U sin spesielle stil.
Han har bred erfaring fra både dokumentar, dama og komedie. Av priser kan nevnes Gullruten for beste musikkvideo (Vårofferet med Oslo filharmoniske orkester), Gullruten for beste dokumentar og Prix Jeunesse for beste ungdomsdokumentar (U: Sør-Afrika) i konkurranse med 75 TV-kanaler fra 62 land og Gullruten for beste drama (Fox Grønland). Denne dramaserien fikk også Amanda for beste TV-drama.
Nissen har også vært prosjektleder for større serier som Livet er Svalbard produsert av Dinamo Story for NRK. Han har hatt regi på TV-seriene Melonas og to sesonger med Borettslaget for NRK, sistnevnte også medforfatter. Fra 2009 til 2013 jobbet Nissen som produsent i NRK-Drama og produserte "Schmokk" og "Hjem". Fra 2013 til 2015 hadde Nissen regi på to sesonger av komedien "Side om side" for NRK Underholdningsavdelingen. Fra 2016 til d.d. jobber Nissen som produsent i NRK Radioteatret.
| Pål Oscar Nissen (født 26. februar 1963 i Trondheim) regissør og produsent. Han startet sin karriere i NRK U og ble kalt arkitekten bak U sin spesielle stil.
Han har bred erfaring fra både dokumentar, dama og komedie. Av priser kan nevnes Gullruten for beste musikkvideo (Vårofferet med Oslo filharmoniske orkester), Gullruten for beste dokumentar og Prix Jeunesse for beste ungdomsdokumentar (U: Sør-Afrika) i konkurranse med 75 TV-kanaler fra 62 land og Gullruten for beste drama (Fox Grønland). Denne dramaserien fikk også Amanda for beste TV-drama.
Nissen har også vært prosjektleder for større serier som Livet er Svalbard produsert av Dinamo Story for NRK. Han har hatt regi på TV-seriene Melonas og to sesonger med Borettslaget for NRK, sistnevnte også medforfatter. Fra 2009 til 2013 jobbet Nissen som produsent i NRK-Drama og produserte "Schmokk" og "Hjem". Fra 2013 til 2015 hadde Nissen regi på to sesonger av komedien "Side om side" for NRK Underholdningsavdelingen. Fra 2016 til d.d. jobber Nissen som produsent i NRK Radioteatret.
== Eksterne lenker ==
(en) Pål O. Nissen på Internet Movie Database | Pål Oscar Nissen (født 26. februar 1963 i Trondheim) regissør og produsent. | 7,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christoph_Harbsmeier | 2023-02-04 | Christoph Harbsmeier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Göttingen', 'Kategori:Personer tilknyttet bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske lingvister', 'Kategori:Tyske sinologer'] | Christoph Harbsmeier (født 16. april 1946 i Göttingen i Tyskland) er en tysk sinolog tilknyttet Universitetet i Oslo.
Han tok doktorgrad ved Universitetet i København i 1981 med et arbeid om klassisk kinesisk språk: Aspects of Classical Chinese Syntax. Han ble tilknyttet Universitetet i Oslo i 1980 og ble professor der i 1985.
I 2005 ble han tildelt Universitetet i Oslos forskningspris, og i 2008 utmerkelsen Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning.
| Christoph Harbsmeier (født 16. april 1946 i Göttingen i Tyskland) er en tysk sinolog tilknyttet Universitetet i Oslo.
Han tok doktorgrad ved Universitetet i København i 1981 med et arbeid om klassisk kinesisk språk: Aspects of Classical Chinese Syntax. Han ble tilknyttet Universitetet i Oslo i 1980 og ble professor der i 1985.
I 2005 ble han tildelt Universitetet i Oslos forskningspris, og i 2008 utmerkelsen Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning.
== Bibliografi ==
Wilhelm von Humboldts Brief an Abel-Rémusat und die philosophische Grammatik des Altchinesischen, bd. 17 av Grammatica Universalis, Stuttgart 1979
Aspects of Classical Chinese Syntax, København 1981
«Confucius Ridens. Humour in the Analects», i: Harvard Journal of Asiatic Studies 50, 1990, s. 131–161
«The Mass Noun Hypothesis and the Part-Whole Analysis of the White Horse Dialogue», i Henry Rosemont (red.): Chinese Texts and philosophical contexts, La Salle 1991
«Language and Logic in Traditional China», i Joseph Needham: Science and Civilization in China, Cambridge 1998
«Authorial Presence in Some Pre-Buddhist Chinese Texts», i Viviane Alleton og Michael Lackner (red.): De l'un au multiple. Traduction du chinois vers les langues européennes, Paris 1999
«Weeping and Wailing in Ancient China», i Halvor Eifring (red.): Minds and Mentalities in Traditional Chinese Literature, Beijing 1999, s. 317–422
«The Rhetoric of Classical Chinese Literature», i Victor H. Mair (red.): History of Chinese Literature, Columbia 2001
Thesaurus Linguae Sericae. An historical and comparative encyclopaedia of Chinese conceptual schemes (sammen med blant andre Jens Østergaard Petersen), 2001–
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Christoph Harbsmeier i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Christoph Harbsmeier i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Christoph Harbsmeier (født 16. april 1946 i Göttingen i Tyskland) er en tysk sinolog tilknyttet Universitetet i Oslo. | 7,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jorden | 2023-02-04 | Jorden | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Jorden', 'Kategori:Terrestriske planeter'] | Jorden, eller jorda, (latin: Tellus eller Terra; astronomisk symbol: ) er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet, hvilket innebærer at dens gravitasjon kun overgås av Jupiter, Saturn og Neptun. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter noe større enn Venus', og cirka dobbelt så stor som Mars.
Jordkloden blir noen ganger omtalt som Verden, den blå planeten, eller Tellus («Jord») etter dens latinske betegnelse. Jorden er det eneste stedet i Universet som man med sikkerhet kan si at det finnes liv.
Som hjem for millioner av arter, inkludert mennesker, er jorden det eneste astronomiske objekt hvor man vet at det finnes liv. Forskere mener at planeten ble dannet for 4,6 milliarder år siden og at det oppstod liv på overflaten før det var gått én milliard år. Jordens biosfære har hatt merkbar betydning for atmosfærens utvikling og andre abiotiske forhold på planeten, noe som har gjort det mulig for aerobe organismer å utbre seg. Dette har igjen ført til dannelsen av ozonlaget, som sammen med jordens magnetfelt blokkerer for skadelig solstråling og dermed muliggjør liv på land. Jordens fysiske egenskaper, så vel som dens geologiske historie og banens plassering i forhold til solen, har tillatt liv på planeten å eksistere i mer enn tre milliarder år.
Jorden påvirker og påvirkes av andre objekter i rommet, spesielt av solen og månen. De geologiske prosessene styres av to energikilder: Jordens indre energi og varmeutvikling driver de indre prosessene med vulkanisme, jordskorpe- og bergartsdannelse, platetektonisk kontinentaldrift og havendring. Jordens tyngdekraft og solens energi driver de ytre prosessene hvor vind og nedbør skaper erosjon, forvitring og sedimentær avsetning. På jordoverflaten møtes de indre og ytre geologiske kreftene og former de biologiske artenes livsmiljø.
For tiden foretar jorden et omløp rundt solen for hver 366,26 gang den roterer rundt sin egen akse, hvilket tilsvarer 365,26 solare dager, eller ett siderisk år. Jordens rotasjonsakse heller ca. 23,4 grader i forhold til den rette vinkelen på jordens omløpsbane rundt solen, noe som skaper årstidsvariasjoneer med en syklus på ett tropisk år (365,2422 solare dager). Jordens eneste måne — månen — som begynte å gå i bane rundt jorden for om lag 4,5 milliarder år siden, bidrar med å skape tidevann, er stabiliserende for aksehelningen og bremser gradvis jordens rotasjon. Inntil om lag 3,8 milliarder år siden sørget en rekke nedslag av asteroider for betydelige endringer på jordens overflate.
Planetens mineraler og produkter fra biosfæren er ressurser som bidrar til å opprettholde menneskeheten. Befolkningen er delt inn i omtrent 200 selvstendige stater, som påvirker hverandre gjennom diplomati, reiser, handel og militære handlinger. Menneskehetens kulturer har gjennom tidene hatt mange ulike oppfatninger av jorden, deriblant personifisering av planeten som en guddom, overbevisninger om at jorden er flat og/eller at den er senteret i universet. I nyere tid hersker mange steder en erkjennelse av at jorden trenger menneskelig inngripen og tilpasning for at livsbetingelsene skal kunne bestå.
| Jorden, eller jorda, (latin: Tellus eller Terra; astronomisk symbol: ) er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet, hvilket innebærer at dens gravitasjon kun overgås av Jupiter, Saturn og Neptun. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter noe større enn Venus', og cirka dobbelt så stor som Mars.
Jordkloden blir noen ganger omtalt som Verden, den blå planeten, eller Tellus («Jord») etter dens latinske betegnelse. Jorden er det eneste stedet i Universet som man med sikkerhet kan si at det finnes liv.
Som hjem for millioner av arter, inkludert mennesker, er jorden det eneste astronomiske objekt hvor man vet at det finnes liv. Forskere mener at planeten ble dannet for 4,6 milliarder år siden og at det oppstod liv på overflaten før det var gått én milliard år. Jordens biosfære har hatt merkbar betydning for atmosfærens utvikling og andre abiotiske forhold på planeten, noe som har gjort det mulig for aerobe organismer å utbre seg. Dette har igjen ført til dannelsen av ozonlaget, som sammen med jordens magnetfelt blokkerer for skadelig solstråling og dermed muliggjør liv på land. Jordens fysiske egenskaper, så vel som dens geologiske historie og banens plassering i forhold til solen, har tillatt liv på planeten å eksistere i mer enn tre milliarder år.
Jorden påvirker og påvirkes av andre objekter i rommet, spesielt av solen og månen. De geologiske prosessene styres av to energikilder: Jordens indre energi og varmeutvikling driver de indre prosessene med vulkanisme, jordskorpe- og bergartsdannelse, platetektonisk kontinentaldrift og havendring. Jordens tyngdekraft og solens energi driver de ytre prosessene hvor vind og nedbør skaper erosjon, forvitring og sedimentær avsetning. På jordoverflaten møtes de indre og ytre geologiske kreftene og former de biologiske artenes livsmiljø.
For tiden foretar jorden et omløp rundt solen for hver 366,26 gang den roterer rundt sin egen akse, hvilket tilsvarer 365,26 solare dager, eller ett siderisk år. Jordens rotasjonsakse heller ca. 23,4 grader i forhold til den rette vinkelen på jordens omløpsbane rundt solen, noe som skaper årstidsvariasjoneer med en syklus på ett tropisk år (365,2422 solare dager). Jordens eneste måne — månen — som begynte å gå i bane rundt jorden for om lag 4,5 milliarder år siden, bidrar med å skape tidevann, er stabiliserende for aksehelningen og bremser gradvis jordens rotasjon. Inntil om lag 3,8 milliarder år siden sørget en rekke nedslag av asteroider for betydelige endringer på jordens overflate.
Planetens mineraler og produkter fra biosfæren er ressurser som bidrar til å opprettholde menneskeheten. Befolkningen er delt inn i omtrent 200 selvstendige stater, som påvirker hverandre gjennom diplomati, reiser, handel og militære handlinger. Menneskehetens kulturer har gjennom tidene hatt mange ulike oppfatninger av jorden, deriblant personifisering av planeten som en guddom, overbevisninger om at jorden er flat og/eller at den er senteret i universet. I nyere tid hersker mange steder en erkjennelse av at jorden trenger menneskelig inngripen og tilpasning for at livsbetingelsene skal kunne bestå.
== Kronologi ==
Geovitenskapene har bidratt med detaljert informasjon om jordens fortid. Den tidligst daterte materie i solsystemet ble dannet for mer enn 4,6 milliarder år siden, og for 4,6 milliarder år siden ble jorden og de andre planetene i solsytemet dannet fra en protoplanetarisk skive av støv og gass som var til overs etter dannelsen av solen. Sammensettingen av jordens materie skjedde raskt, i all hovedsak i løpet av 10-20 millioner år. Når kosmisk støv og steinmateriale først begynte å kollidere og danne jorden, økte denne nye planetens gravitasjonskraft som igjen akselererte ytterligere tiltrekning av materie. De stadige sammenstøtene og meteoritt-nedslagene utviklet stor varmeenergi, som bidro til å smelte ned steinmaterialet som utviklet seg til en indre kjerne av jern og et ytre lag av silikater. Etter hvert ble også det ytre laget separert i en tyngre mantel og en lettere jordskorpe. Det er vanlig å anta at tyngre mineraler sank ned i forhold til de lettere, men bergarter ble også trukket nedover eller oppover basert på deres evne til å binde seg med henholdsvis jern eller oksygen.Fra å være i smeltet tilstand, gikk jordens ytre lag over til en fast skorpe ved nedkjøling da vann ble akkumulert i atmosfæren. Jordskorpen var tynn og sprakk opp gang etter gang med en stor mengde vulkanutbrudd, og antakelig dannet det seg tidlig et samlet kontinent som så sprakk opp. Månen ble dannet kort tid etterpå, for om lag 4,5 milliarder år siden. Den (2013) mest anerkjente teorien for dannelsen av månen er nedslagsteorien, som innebærer at månen ble dannet da et objekt på størrelse med Mars - noen ganger omtalt som Theia - tilsvarende om lag 10 % av jordens masse, kolliderte med jorden i et gigantisk sammenstøt. Denne teorien innebærer at dette objektet smeltet sammen med jorden, men at tilstrekkelig med materie til dannelsen av månen ble sendt i bane rundt jorden.
I tidlig arkeikum (4,6–4,0 mrd. år siden) var jordens mantel svært varm, og litosfæren (jordskorpen) ytterst var så lett at den neppe sank ned i mantelen. Jordskorpa bestod av mye basalt og natriumrike masser. Natriumrike mantelmasser kunne noen steder trenge oppover i basaltkappen og danne kropper av kvartsrike dypbergarter – tonalitt, trondhjemitt og granodioritt (TTG). Horisontale smeltemasser ble til grønnsteinsbelter av omdannet basalt, ofte med magnesiumrik komatiitt, og ofte omgitt av tonalitt-gneis. Bergarter fra arkeisk tid er ikke preget av omsmelting gjennom nedsynking i mantelen, slik bergarter fra sen arkeikum og proterozoikum preges av. I proterizoikum ble bergartene også mer kaliumrike.
Siden omkring 1950 har geologer jaktet på de eldste bergartene. Høyeste kjente alder for bergarter er 3,96 milliarder år, mens sandstein funnet i Australia har klaster som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. Radiometrisk datering av meteoritter og bergarter funnet på månen har gitt aldre på opp til 4,56 milliarder år og vi regner dette som et anslag på hvor gammel jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på jordkloden er at den i tidlig arkeikum var for varm til å starte den radiometriske klokka i bergartene, som brukes for å datere mineraler ved hjelp av halveringstider. Og selve kontinentene er ikke noen steder eldre enn om lag fire milliarder år, mens havbunnen fornyes kontinuerlig. Ingen havbunn regnes for å være eldre enn 200 millioner år.
=== Atmosfæren ===
Smeltingen og krystalliseringen i arkeikum skapte gassutblåsninger, vanndamp og vulkansk aktivitet som bidro til jordens uratmosfære. Den ble fylt med helium og hydrogen som ble avgitt fra jorden, men hovedbestanden i uratmosfæren var svovel. De første organismene - prokaryoter - utviklet seg på denne tiden og «pustet» svovel i stedet for oksygen. Denne typen liv utviklet seg tilpasset den første, svovelholdige atmosfæren. Det eksisterer dog teorier om at atmosfæren hele tiden har hatt oksygen, siden tidlig arkeikum.For 3,8 milliarder år siden ble jorden (og månen) antatt utsatt for et nytt, kraftig meteoritt-bombardement som sammen med solvind rev bort den første atmosfæren. Bombardementet skapte intens varmeutvikling og vulkanisme, som nok en gang frigjorde nitrogen, karbondioksid og vanndamp. Disse elementene ble nå nedbrutt av ultrafiolett lys fra sola og omdannet til hydrogen, oksygen og ozon i en relativt oksygenfattig, ny atmosfære. Vanndampen kondenserte og dannet havene for kanskje 4 milliarder år siden, godt hjulpet av is og flytende vann fra asteroider, protoplaneter, kometer og transneptunske objekt. Til tross for at solen utstrålte om lag 30 % mindre energi enn den gjør i dag, viser forskning at havene forble flytende, en selvmotsigelse formulert i den svake sols paradoks. En kombinasjon av drivhusgasser og økt solaktivitet bidro til økning av jordens overflatetemperatur, og forhindret at havene frøs over. Utviklingen av liv i havene etter relativt kort tid, avga oksygen som lagret seg i den nye atmosfæren.
=== Fotosyntese og fjellkjededannelser ===
Etter at havet oppstod for 4 milliarder år siden, var det etter hvert lite eller ingen landmasser på jorden. De første spor etter organismer (blågrønn- eller lignende bakterier) er ca. 3,6 milliarder år gamle. For 3,5 milliarder år siden ble jordens magnetfelt dannet, noe som forhindret solvind fra å bryte ned jordens nye atmosfære. I proterozoikum, før utviklingen av større dyr, var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av mikroorganismer, ifølge professor David Bottjer. Da liv med evne til fotosyntese oppstod for mer enn 3,5 milliarder år siden,
ble det avgitt store mengder oksygen fra blant annet blågrønnbakterier, og dette bidro gradvis til å øke oksygeninnholdet i atmosfæren.
Den danske geologiprofessor Minik T. Rosing og kolleger ved Stanford University mener kontinentalskorpene oppstod i takt med anaerobt liv. Mangelen på landmasser skapte vesentlig sedimentære bergarter som skifer, konglomerat og kvartsitt i sen arkeikum. Når lava steg opp til overflaten gjennom basaltskorpen, ville den normalt avkjøles og størkne til tung basalt og gradvis synke ned i magmaen igjen, smelte ved 1100–1200 °C og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess. Basalten gjennomgikk nå en økende oksidasjonsprosess og forvitret.
Basalt som er blitt forvitret av oksygen vil smelte ved «kun» 650 °C, utskilles og stige opp til overflaten der den størkner til langt lettere granitt, som finnes på samtlige kontinenter, men er uhyre sjelden ellers i solsystemet. Relativt lett granitt la seg oppå den tyngre basalten og lot basaltsyklusen fortsetter under dekket av granitt, som forble stabilt og flytende. Vi har grunnfjell fra denne tiden i Norge, rester av en arkeisk fjellkjede finner vi i Lofoten med aldre opptil 3,3 milliarder år. Urbergarten granitt opptar for øvrig svært lite oksygen i friluft, og dette bidro derfor til stadig mer fritt oksygen i atmosfæren.
Overgangen til proterozoikum for ca. 2,5 mrd år siden virker dramatisk – atmosfæren ble oksygenrik, land-hav-fordelingen ble omtrent som i dag, og historiens første istid oppstod. Områder som Karelia (Karelidene), Kola (Saamidene) og Slave-platen fløt trolig rundt løsrevet fra hnhv Baltica og Laurentia.
Kontinentplater samlet seg i et superkontinent - Columbia - for om lag 1,8 milliarder år siden
med betydelig fjellkjededannelse (orgoenese) som omfattet nær sagt alle dagens landmasser. Alle konkurrerende modeller antyder at Nord-Amerika (Laurentia) og Nord-Europa (Baltica) hang sammen i nord via Grønland slik det også skjedde siden.
Kontinentaldrift og havbunnsspredning med subduksjon skapte samtidig vulkansk aktivitet langs et større belte av den samlede kontinentalkysten, og magmatiske fjellkjeder oppstod i ytterkantene — Amazonas, Laurentia, Grønland og Baltica. Columbia brakk opp i en lang fragmenteringsprosess som varte fra kanskje 1,4–1,1 milliarder år siden. Etterhvert rev enkelte kontinentbiter seg løs, slik som «Telemarkøya» i Sør-Norge, og i den sterke vulkanske prosessen omkfing 1,25 milliarder år siden som ga oppsplitting av Columbia, ble det dannet store mengder granitt, charnoktitt, mangeritt og anortositt.De tidlige havene inneholdt store mengder oppløst jern. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og et eksempel på sedimentær avsetning av lagvis kvartsitt og jern på havbunnen fra denne tiden er jernfeltene i Sør-Varanger. Da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som inneholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form. Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen.
Tidlige blågrønnbakterier (cyanobakterier) avga oksygen og kjempet seg gjennom lag av kalkstøv som ble tykkere og dannet giftige «kalkhauger» kjent som stromatolitter, som fortsatt finnes i forstenet form. Det faktum at stromatolittene var giftige kan kanskje forklare hvorfor moderne eukaryoter (celleorganismer) ikke spredte seg nevneverdig før kaldt klima for 850–550 millioner år siden fortrengte stromatolittene og lot grønnalger og andre eukaryoter utvikle seg på grunn havbunn. Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette førte ifølge Bottjer til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m.
I proterozoikum var de platetektoniske prosessene som i dag, med oppstigning av vulkansk masse, og nedsynking av havbunnsskorpe med senere omdanning. De gamle, arkeiske kratonene fikk påvekst av ny kontinentalskorpe, slik som eksempelvis de svekonorvegiske massivene av proterozoisk grunnfjell i Sør-Norge og Sør-Sverige. Det baltiske skjoldet vokste i etapper gjennom vulkanisme, havbunnsspredning (sedimentære tillegg) eller Baltica-kontinentets kollisjon (fjellkjededannelse). Midt i Proterozoikum for om lag 1 mrd år siden samlet alle kontinentene seg igjen i et superkontinent - Rodinia. Det sprakk opp over en periode på 250 millioner år, fra 850 til 650 millioner år siden.
=== Flercellet liv ===
Oksygennivået i atmosfæren fortsatte gradvis å stige. Med den økende oksygenkonsentrasjonen kunne det også danne seg et ozonlag som skjermet jorden for en del av solens UV-stråling. Begge deler (oksygen og lav UV-stråling) var forutsetninger for at det kunne oppstå mer avanserte livsformer. Flercellet dyreliv oppstod kanskje for så mye som 2 milliarder år siden, utfra funn av flercellet kull av ukjent opphav. De fleste forskere heller i dag til koloniteorien, som postulerer at enkeltceller kom sammen for å forsvare hverandre mot andre celler eller av en annen grunn, og at enkelte av cellene i kolonien gradvis begynte å spesialisere seg til enkelte oppgaver. For om lag 1 milliard år siden oppstod de første kjente, virkelige flercellede dyr — parmiadyrene — som er inntil 6 cm lange markliknende dyr kjent fra funn i Russland.
Mot slutten av proterozoikum, for mer enn 600 millioner år siden, ble en istid avløst av varmt klima og oversvømming med store, grunne havområder. Nå oppstod den såkalte ediacara-faunaen med blant annet de første bilaterale (symmetriske) dyr, hvorav Dickinsonia er blant de eldste kjente med funn fra Kvitsjøen. Mange steder oppstod nå plutselig primitive skalldyr ved overgangen til den kambriske eksplosjonen — hvor planter, sopp og kompliserte dyr oppstod nesten samtidig. For rundt 500 millioner år siden var ozon- og oksygennivåene i atmosfæren så høye at liv kunne utvikle seg også på landjorden. Det markerer overgangen til landorganismenes tidsalder — fanerozoikum.
=== Fremtid ===
Jorden vil i fremtiden bli varmere, fordi Solen utvikler seg. Magnetfeltet vil bli svekket, da kjernen blir nedkjølt.
Når Solen eser ut før den slukner om ca. 4,5–5 milliarder år, vil jorden og de andre indre planetene fordampe.
== Jorden i solsystemet ==
Jorden er den tredje planeten i solsystemet og den eneste planeten hvor vann opptrer i alle former, noe som kan si at den er i den «tempererte» sonen av solsystemet.
=== Bane rundt Solen ===
Jorden går i en elliptisk bane rundt solen. Ett omløp rundt solen tar 365,2564 døgn — det såkalte sideriske år. Middelavstanden til solen er 150 millioner km. Avstanden varierer mellom 147 millioner km, som inntreffer omkring 3. januar, og 152 millioner km omkring 3. juli.
Over et tidsrom på ca. 100 000 år endrer banen form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens eksentrisitet har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige klimaendringer.
=== Aksens helning ===
Sommeren 2009 dannet jordaksen en vinkel på 66°33′42,5″ med baneplanet. For tiden øker denne vinkelen med ca. 0,46 buesekund pr. år.
Denne aksehelningen er årsaken til at solvinkelen og dermed innstrålt energi varierer med årstidene. På høyere breddegrader enn nordlige og sydlige polarsirkel (66°33′42,5″ (sommeren 2009)) vil Solen ikke komme over horisonten eller være over horisonten i løpet av døgnet i en viss del av året. Mellom vendekretsene (23°26′17,5″ N og S (sommeren 2009)) vil Solen stå i senit midt på dagen to dager i året.
Jordaksens helning varierer mellom 67,9° og 65,5° over en periode på 41 000 år. I tillegg vil jordaksen over en periode på 23 000 år tegne en dobbelt kjegleflate – jordaksen «slingrer». Denne bevegelsen — presesjonen — gjør at Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen. I dag peker aksen mot Polarstjernen, mens den om 12 000 år vil peke mot Vega.
Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang fremsatt av den jugoslaviske matematikeren Milutin Milanković.
=== Månen ===
Som den eneste av de terrestriske planetene har jorden en stor naturlig satellitt — månen. Mars har også naturlige satellitter, men disse er små og muligens bare asteroider som er fanget i dens gravitasjonsfelt. For mer enn 4,5 milliarder år siden traff en stor protoplanet jorden, og meteorskyen av knust materiale som oppstod begynte å kretse rundt jorden, samlet seg og dannet månen. I starten roterte månen svært nær jorden, men avstanden har gradvis økt. Siden månen er såpass stor og nær oss, har dens tyngdekraft stor påvirkning på jorden. Det er hovedsakelig månens tyngdekraft som er årsaken til tidevann.
== Jordens indre ==
Forståelsen av jordens indre utviklet seg for alvor da man begynte å måle forsinkelse i måten jordskjelvtrykk forplantet seg til ulike steder på kloden. Den tyske seismologen Beno Gutenberg brukte i 1913 denne metoden for å anslå den indre, faste kjernens diameter. Den kroatiske seismologen Andrija Mohorovicic studerte et kraftig jordskjelv i 1909, og oppdaget en grense (kalt «Moho») mellom jordskorpen og den dypere mantelen. Snart innså forskere at jorden bestod av en fast kjerne i midten, en flytende mantel av smeltet lava, og jordskorpen. Den danske seismologen Inge Lehmann oppdaget i 1936 at kjernen av jern og nikkel var fast innerst, og flytende ytterst i laget under mantelen. Det er også fastslått at overgangen fra litosfære til mantel på 440 km dyp, og overgangen til indre mantel på 670 km dyp, markerer faseoverganger i silikater som øker bølgebevegelsenes fart betydelig, noe som skaper referansedybder for en detaljert kartlegging av mantelen ved hjelp av seismografiske apparater. Bølgehastigheten påvirkes også av temperaturavvik slik at man kan påvise lavastrømmer seismologisk.Kreftene i jordens indre skaper varme i kjernen, og kjernefysisk nedbryting av radioaktive grunnstoff i både mantelen og jordskorpen. For hver km innover øker temperaturen med ca. 30 °C. Jordens indre varme bidrar til vulkanisme, og vanndamp og CO2 bidrar til en drivhuseffekt som muliggjør livet på jorden. Generelt er kjernen relativt tung, bestående av jern og nikkel. Men det er ikke slik at de tyngste mineralene naturlig sank mot kjernen, eksempelvis er de svært tunge grunnstoffene uran og thorium konsentrert om den ytre jordskorpen. Trolig var evnen til å inngå forbindelser med oksygen viktigere for hvor de ulike mineraler og grunnstoffer ble plassert vertikalt.Jordens radius er 6 371 - 6 378 km, og består innerst av en 3 470 - 3 481 km tykk kjerne, fulgt av en 1 730 - 2 190 km tykk mantel, og endelig et ytre lag av 1 710 km mer eller mindre størknet stein og jordskorpe:
Indre fast kjerne som er magnetisk og av hovedsakelig jern og nikkel, med en radius av 1 390 km. Den starter således på ca 4 980 km dyp og går ned til jordens sentrum på 6 378 km dyp. Temperaturen er jevnt 3 000 °C, mens tettheten er ca. 12 - 13 g/cm³. Et mellomlag på ca 700 km skiller den indre kjernen fra den ytre.
Ytre flytende kjerne av jern, nikkel, muligens svovel, med en tykkelse på 1 380 km som strekker seg fra 2 890 - 2 908 km dybde til 4 980 - 5 150 km dybde. Temperaturen er noe lavere enn for den indre kjernen, og tettheten i den flytende kjernen øker fra 10,0 g/cm³ til 11,5 g/cm³.
Nedre mantel av semi-fast eller delvis flytende periodotitt bestående av silikater med mye magnesium, i en tykkelse på 1 200 km - som strekker seg fra anslagsvis 1 690 - 1 710 km dybde og ned til anslagsvis 2 890 - 2 908 km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1 650 °C til 3 370 °C og tettheten i den nedre mantelen øker fra 4,4 g/cm³ til 5,5 g/cm³.
Øvre mantel av stort sett fast stein og periodititt, i 530–880 km tykkelse, som omfatter en overgangssone (transition zone) av fytende stein med 350–700 km tykkelse, og deretter astenosfæren av flytende og semi-fast stein, med en tykkelse på 180 km. Øvre mantel strekker seg da totalt fra 30–70 km dybde og ned til 600–900 km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1 250 °C til 1 650 °C og tettheten i den øvre mantelen øker fra 3,0 g/cm³ til 4,4 g/cm³. Grensen mellom flytende astenosfære og fast litosfære er på 70–400 km dyp, mens Litosfæren står i direkte kontakt med jordskorpen langs Moho-linjen. Grensen mellom litosfære og astenosfære markerer en temperaturgrense hvor temperaturen øker fra 1 250 °C til 1 450 °C. Det skjer faseoverganger i silikater i mantelen ved 440 km og 670 km dybde, og dette øker trykkbølgers hastighet når de sendes gjennom jorden.
Overgangen mellom mantel og jordskorpen kalles Mohorovicic-linjen eller ganske enkelt Moho. Man trodde tidligere at dette utgjorde grensen mellom fast og flytende masse, men i senere tid antas det at hele lithosfæren er fast og at grensen mellom fast og flytende masse går ved begynnelsen av astenosfæren.
Jordskorpe av fast stein i form av alle kjente mineraler og bergarter, med en tykkelse på 30–70 km og inndelt i flere stive segmenter, kalt tektoniske plater som migrerer over jordens overflate i perioder på flere millioner år. Jordens kontinentalskorpe er tykkest med en 30–70 km andel av litosfæren – basalt nederst og andre bergarter øverst. Klodens havbunnsskorpe er bare 5–15 km tykk med basalt nederst, og dekket av et relativt ungt lag av sedimenter. Jordskorpens tetthet varierer med dybden fra om lag 2,7 g/cm³ til 3,0 g/cm³ ved Moho-grensen.
Man kan også legge til hydrosfæren av inntil 4 km tykke vannmasser, samt atmosfæren av 30 km tykkelse eller mer og bestående av ulike lag av gasser med reflekterende eller refrakterende egenskaper.Fra mantelen kan smeltet stein stige opp til overflaten og danne såkalte varmeflekker under jordskorpen, som under Hawaii og under Island. Varmeflekkene presser jordskorpen opp der hvor de oppstår. På den andre siden kan stykker av størknet litosfæreplate synke ned gjennom hele mantelen og ned til den ytre kjernen på 2 890 km dybde.
== Overflate ==
Den ytre delen av jordoverflaten kalles litosfæren, den består av hard, stiv steinmasse. Den faste jordskorpen sammen med litosfæren utgjør forskjellige jordplater som er bevegelige, og det er disse som driver rundt oppå en halvveis flytende ytre mantel (astenosfæren) hvor platenes bevegelser kalles platetektonikk. Tykkelsen på litosfæren kan være 30–70 km, noe som varier ved om vi har kontinental eller osean litosfære. Den øvre delen av litosfæren består av jordskorpen, dette er jordens ytterste skall som inneholder biologisk liv.
Vi deler inn jordskorpen i havbunnsskorpe (tykkelse: 6–10 km, 3 g/cm³) som består i hovedsak av basalt og gabbro men også en del periodotitt; og kontinentalskorpe (tykkelse: 30–70 km, 2,8 - 2,9 g/cm³) som består vesentlig av granitt med innhold av kvarts og feltspat. Kontinentalskorpen består altså generelt sett av bergarter med litt lavere tetthet enn havbunnsskorpen. Arkimedes' prinsipp og tykkelsen på skorpene gir oss da en forklaring på hvorfor kontinentalskorpen flyter lettere eller ligger høyere enn havbunnsskorpen. Den ulike tykkelsen på jordskorpe og havbunnsskorpe arter seg i tråd med prinsippet om isostase, det kan sammenliknes med isfjell som flyter på havet: jo høyere isfjellet er over havoverflaten, desto dypere går det også ned under vann.Det er viktig å huske på at de indre kreftene kan føre til avsetning av havbunnsskorpe på land, eksempelvis når to plater kolliderer og havbunnsplaten presses opp og brettes over landplaten. Dette skjedde eksempelvis i den kaledonske fjellkjedefolding, hvor periodotitt fra havbunnsskorpen etter mye erosjon har blitt synlig på land i Newfoundland i Canada, mens gabbro er synlig i overflaten i Sør-Norge.
Jordens indre forsyner jordoverflaten med i snitt 87 milliwatt energi per kvadratmeter (den samlede fotosyntese på jorden forsyner overflaten med nærmere fem ganger så mye energi).
Om lag 71 % av overflaten er dekket av salt hav, resten er kontinenter og øyer, inklusive ferskvann. Innsjøer og elver bidrar sammen med havet til hydrosfæren som har inntil 4 km tykkelse (inntil 11 km havdybde i isolerte sprekker). Flytende vann er nødvendig for opprettholdelsen av alle kjente former for liv, og man kjenner ikke til andre planeter med flytende vann og vanndamp. Jordens poler er for det meste dekket av is (Arktis, Antarktis og sjøis), og forekomstter av is kjenner vi fra flere planeter enn jorden.
== Fysiske særtrekk ==
=== Atmosfære ===
Jorden er dekket av et lag av gasser – en atmosfære – som holdes på plass av tyngdekraften. Atmosfæren består hovedsakelig av en blanding av gassene nitrogen og oksygen (også kalt luft). Atmosfæren ble dannet i forbindelse med danningen av jordskorpen, hvor størkningen av lavamasse bidro til fordampning vanndamp og andre gasser. Disse gassene blandet seg lagvis med gasser fra solvinden og dannet en første atmosfære, som inneholdt mye svovel. For om lag 3,8 millioner år siden ble jorden og månen antakelig utsatt for et bombardement av meteoritter som fjernet den første atmosfæren, hvoretter ny vulkansk virksomhet frigjorde nitrogen og karbondioksid. Vanndamp ble brutt ned av ultrafiolett stråling til hydrogen, oksygen, og oson, eller vanndampen kondenserte og dannet verdenshavene. Utslipp av klor fra undersjøiske vulkaner i kombinasjon med erosjon av mineraler via elver og vassdrag, førte til en kjemisk dannelse av salt i verdenshavene.
Atmosfæren bidrar til å gjøre livet på landjorden mulig ved at organismer tar opp viktige gasser fra luften, ved å absorbere den ultrafiolette strålingen og ved å utjevne temperaturforskjellene mellom dag og natt. I tillegg bidrar den til å heve temperaturen på jorden gjennom drivhuseffekten. Temperaturforskjeller og jordrotasjonen gjør at luften i atmosfæren er i konstant bevegelse, noe som bidrar til å frakte varme rundt om på planeten.
=== Klima ===
Jorden kan deles inn i klimasoner med felles klimatiske egenskaper. En første grovinndeling, som hovedsakelig tar utgangspunkt i temperatur- og lufttrykkforhold skiller mellom fire hovedklimasoner: tropisk klima, subtropisk klima, temperert klima, og arktisk klima. Klimaforskjeller skapes i det alt vesentlige av solenergien og jordens helning. Mengden solenergi avtar mot polene på grunn av strålingens inngangsvinkel, og klimaet i polarstrøkene blir dermed kaldere. Videre skaper solenergien varme på jorden som bindes ulikt i skog, ørken og hav, slik at det systematisk oppstår regionale varmesentra med oppadstigende luft (lavtrykk) ved ekvator som presses ned i høytrykksbeltene lengre sør og nord (for eksempel Azorene). Denne vertikale sirkulasjonen står bak viktige vindforhold og nedbørsystemer som strekker seg inntil 15 km opp i atmosfæren. Jordrotasjonen bidrar sammen med solenergien til å skape vind og systematiske vindsystemer, samt havstrømmer som påvirker klimaet ved å bringe varmt vann mot polene eller kaldt vann mot ekvator. Endelig er jordens helning hovedårsaken til at vi har årstider, skiftevis i sør og nord, med de store klimatiske virkninger det har. I moderne tid har også menneskelig aktivitet bidratt til oppvarming grunnet refleksjon av solvarme i et lag av karbondioksid som dannes rundt jordkloden.
=== Magnetfelt ===
Jorden er som en stor magnet og danner et magnetfelt rundt seg. Magnetfeltet beskytter livet på jorden fra kosmisk stråling. Det er magnetfeltet som gjør at vi får en magnetisk nordpol og en motsvarende sydpol.
== Ekstreme punkt ==
Høydeforskjeller
Høyeste punkt: Mount Everest – 8 850 moh.
Land med lavest høyeste punkt: Maldivene – 2,4 moh.
Laveste punkt: Marianergropen i Stillehavet – 11 034 muh.
Laveste punkt på land: Dødehavet – 410 muh.
== Se også ==
Solen
Månen
Planet
Solsystemet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Earth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Earth – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) jorda i Unified Astronomy Thesaurus | Peter Jorde (født 13. juli 1964) er en dansk skuespiller og sanger. | 7,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jay_Needham | 2023-02-04 | Jay Needham | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Alta IF', 'Kategori:Fotballspillere for Austin Aztex', 'Kategori:Fotballspillere for Puerto Rico Islanders', 'Kategori:Fotballspillere for Tampa Bay Rowdies', 'Kategori:Fotballspillere fra USA', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Fort Worth', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jay Needham (født 30. september 1984) er en amerikansk fotballspiller som spiller for Austin Aztex.
Needham spilte tidligere for Alta IF og spilte så å si alle kampene i 2008-sesongen. Han har tidligere spilt for Puerto Rico Islanders i USA sin nest øverste divisjon, og ble kåret til årets nykommer der i 2007. Vinteren i 2010 gikk turen tilbake til hjemmelandet og klubben Austin Aztex
| Jay Needham (født 30. september 1984) er en amerikansk fotballspiller som spiller for Austin Aztex.
Needham spilte tidligere for Alta IF og spilte så å si alle kampene i 2008-sesongen. Han har tidligere spilt for Puerto Rico Islanders i USA sin nest øverste divisjon, og ble kåret til årets nykommer der i 2007. Vinteren i 2010 gikk turen tilbake til hjemmelandet og klubben Austin Aztex
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jay Needham – Transfermarkt
(en) Jay Needham – Soccerway
(en) Jay Needham – FBref | Jay Needham (født 30. september 1984) er en amerikansk fotballspiller som spiller for Austin Aztex. | 7,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kegon-sh%C5%AB | 2023-02-04 | Kegon-shū | ['Kategori:736', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kegon-shū'] | Kegon-shū (katakana: ケゴンシュウ, uttalt [kegõɴ], og i noen dialekter [keŋõɴ]) er den japanske avleggeren av den kinesiske mahāyāna-skolen Huāyán zōng.
Skolen nådde Japan i året 736, da den buddhistiske presten Rōben (689-722), opprinnelig fra Hossoskolen, inviterte den koreanske munken Simsang (kinesisk: Shĕn Xiáng, 審祥, d. 742) til å holde lektyrer om Avataṃsaka sūtraen ved tempelet Konshu-ji.
Keiser Shōmu (724-748) ønsket å styre Japan i henhold til de holografiske prinsipper i Kegon, og grunnla det store klosteret Tōdai-ji (det østlige kloster) som en forlengelse av det vestlige (Konshu-ji). I 752 dedikerte han Daibutsu, den kollossale bronse-statuen av Buddha Vairochana, som var malt av den sør-indiske munken Bodhisena i årene 704-706, til Tōdai-ji. Tempelet er fortsatt hovedsete for Kegon.
Rōben ble den første patriark i Japan. Andre profilerte skikkelser i Japan var hans samtidige Gyōki, som sammen med keiseren deler æren som grunnleggeren av Tōdai-ji, og Gyōnen (1240–1321) som fornyet Kegon-skolen. | Kegon-shū (katakana: ケゴンシュウ, uttalt [kegõɴ], og i noen dialekter [keŋõɴ]) er den japanske avleggeren av den kinesiske mahāyāna-skolen Huāyán zōng.
Skolen nådde Japan i året 736, da den buddhistiske presten Rōben (689-722), opprinnelig fra Hossoskolen, inviterte den koreanske munken Simsang (kinesisk: Shĕn Xiáng, 審祥, d. 742) til å holde lektyrer om Avataṃsaka sūtraen ved tempelet Konshu-ji.
Keiser Shōmu (724-748) ønsket å styre Japan i henhold til de holografiske prinsipper i Kegon, og grunnla det store klosteret Tōdai-ji (det østlige kloster) som en forlengelse av det vestlige (Konshu-ji). I 752 dedikerte han Daibutsu, den kollossale bronse-statuen av Buddha Vairochana, som var malt av den sør-indiske munken Bodhisena i årene 704-706, til Tōdai-ji. Tempelet er fortsatt hovedsete for Kegon.
Rōben ble den første patriark i Japan. Andre profilerte skikkelser i Japan var hans samtidige Gyōki, som sammen med keiseren deler æren som grunnleggeren av Tōdai-ji, og Gyōnen (1240–1321) som fornyet Kegon-skolen. | Kegon-shū (katakana: ケゴンシュウ, uttalt [kegõɴ], og i noen dialekter [keŋõɴ]) er den japanske avleggeren av den kinesiske mahāyāna-skolen Huāyán zōng. | 7,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johs._B%C3%B8hn | 2023-02-04 | Johs. Bøhn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 2. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Høyre-politikere i Oslo', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Personer fra Målselv kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Unge Høyres ledelse'] | Johannes Bøhn (født 7. mars 1892 i Målselv, død 2. februar 1948 i Oslo) var en norsk politiker (H) og fagforeningsmann.
Han var viseformann i Oslo Unge Høyre 1922–1924, medlem av Unge Høyres sentralstyre 1924–1930, Unge Høyres formann 1924–1925 og medlem av Høyres sentralstyre. Han var også medlem av Oslo bystyre.Bøhn var kontorfullmektig i papirforretningen Emil Moestue AS i Oslo. Han la også ned et viktig arbeid som tillitsmann i Norsk Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund.Han var sønn av skogforvalter Gustav Anton Bøhn (1845–1911) og Elida Marie Tronsen (1853–1941) fra Ullensaker. Farfaren Lars Sigvart Bøhn var ordfører i Ullensaker.
| Johannes Bøhn (født 7. mars 1892 i Målselv, død 2. februar 1948 i Oslo) var en norsk politiker (H) og fagforeningsmann.
Han var viseformann i Oslo Unge Høyre 1922–1924, medlem av Unge Høyres sentralstyre 1924–1930, Unge Høyres formann 1924–1925 og medlem av Høyres sentralstyre. Han var også medlem av Oslo bystyre.Bøhn var kontorfullmektig i papirforretningen Emil Moestue AS i Oslo. Han la også ned et viktig arbeid som tillitsmann i Norsk Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund.Han var sønn av skogforvalter Gustav Anton Bøhn (1845–1911) og Elida Marie Tronsen (1853–1941) fra Ullensaker. Farfaren Lars Sigvart Bøhn var ordfører i Ullensaker.
== Referanser == | Johannes Bøhn (født 7. mars 1892 i Målselv, død 2. | 7,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Quasten | 2023-02-04 | Johannes Quasten | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Patristikere', 'Kategori:Personer fra Duisburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske katolske teologer'] | Johannes Quasten (født 3. mai 1900 i Homberg i Tyskland, død 10. mars 1987 i Freiburg im Breisgau) var en katolsk teolog og patristiker.
| Johannes Quasten (født 3. mai 1900 i Homberg i Tyskland, død 10. mars 1987 i Freiburg im Breisgau) var en katolsk teolog og patristiker.
== Liv og virke ==
Quasten studerte katolsk teologi ved Westfälische Wilhelms-Universität i Münster. I 1926 ble han presteviet. I 1927 tok han under F.J. Dölger i Münster doktorgraden med et arbeid om Musik und Gesang in den Kulten der heidnischen Antike und christlichen Frühzeit. Videre studier fulgte i 1927-1929 i Roma ved Pontificio Istituto di Archeologia Cristiana; samtidig var han kapellan ved Campo Santo Teutonico.
Etter konflikter med det nasjonalsosialistiske regime og tap av venia legendi flyttet han til Roma. Takket være formidling fra Clemens August Graf von Galen og anbefaling fra kardinalene Pacelli (den senere pave Pius XII) og Mercati ble han i 1938 professor ved Catholic University of America i Washington D.C. Fra 1945 til 1949 var han dekan for dets teologiske fakultet, og fra 1949 senator for universitetet.
Quasten er forfatter at flerbindsverket Patrology om den teologiske og dogmehistoriske utvikling. Det ble et standardverk for engelsktalende interesserte.
Han var på oppdrag av pave Johannes XXIII i 1960 med på å forberede sakspapirer for det annet vatikankonsils arbeid med den katolske liturgi, og i 1964 utnevnte pave Paul VI ham til Consultor Consilii ad exsequendam Constitutionem de sacra Liturgia.
== Referanser == | Johannes Quasten (født 3. mai 1900 i Homberg i Tyskland, død 10. | 7,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fazang | 2023-02-04 | Fazang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Buddhister under Tang-dynastiet', 'Kategori:Dødsfall i 712', 'Kategori:Fødsler i 643', 'Kategori:Huayan zong', 'Kategori:Kinesiske buddhistmunker', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra Xi'an", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fazang (kinesisk: 法藏, pinyin: Fāzàng, Wade-Giles: Fa-tsang, født 643 i Chang'an i Kina, død 712 samme sted), tidvis kalt Xiánshŏu Fǎzàng (pinyin: 賢首法藏), var en kinesisk buddhistisk munk under Tang-dynastiet, som på grunn av sitt arbeid med å konsolidere og popularisere den kinesiske mahāyāna-buddhistiske retningen Huayan zong, regnes som den tredje av skolens fem patriarker.
Fǎzàng betyr ordrett «dharmas oppbevarer». I Korea er han kjent under navnet Beopjang (hangul: 법장, McCune-Reischauer: Pŏpjang), i Japan som Hōzō (katakana: ホウゾウ) og i Vietnam som Pháp tạng.
I løpet av sitt liv skal Fǎzàng ha forfattet mer enn hundre tekster av varierende størrelse. Den kinesiske buddhistiske kanon har bevart 29 tekster som bærer hans navn, hvorav 22 finnes i Taishō Shinshū Daizokyō, mens syv tekster bare forekommer i Dainippon Zokuzōkyō.
Fǎzàng forfattet en av de tre viktigste kommentarene til Ashvagoshas tekst vekkelsen av mahāyāna-troen, under tittelen «kommentar til vekkelsen av mahāyāna-troen» (kinesisk: 大乘起信論義記, pinyin: Dàshèng qǐxìnlùn yìjì). I 2004 ble den utgitt i engelsk oversettelse.
| Fazang (kinesisk: 法藏, pinyin: Fāzàng, Wade-Giles: Fa-tsang, født 643 i Chang'an i Kina, død 712 samme sted), tidvis kalt Xiánshŏu Fǎzàng (pinyin: 賢首法藏), var en kinesisk buddhistisk munk under Tang-dynastiet, som på grunn av sitt arbeid med å konsolidere og popularisere den kinesiske mahāyāna-buddhistiske retningen Huayan zong, regnes som den tredje av skolens fem patriarker.
Fǎzàng betyr ordrett «dharmas oppbevarer». I Korea er han kjent under navnet Beopjang (hangul: 법장, McCune-Reischauer: Pŏpjang), i Japan som Hōzō (katakana: ホウゾウ) og i Vietnam som Pháp tạng.
I løpet av sitt liv skal Fǎzàng ha forfattet mer enn hundre tekster av varierende størrelse. Den kinesiske buddhistiske kanon har bevart 29 tekster som bærer hans navn, hvorav 22 finnes i Taishō Shinshū Daizokyō, mens syv tekster bare forekommer i Dainippon Zokuzōkyō.
Fǎzàng forfattet en av de tre viktigste kommentarene til Ashvagoshas tekst vekkelsen av mahāyāna-troen, under tittelen «kommentar til vekkelsen av mahāyāna-troen» (kinesisk: 大乘起信論義記, pinyin: Dàshèng qǐxìnlùn yìjì). I 2004 ble den utgitt i engelsk oversettelse.
== Referanser == | Fazang (kinesisk: 法藏, pinyin: Fāzàng, Wade-Giles: Fa-tsang, født 643 i Chang'an i Kina, død 712 samme sted), tidvis kalt Xiánshŏu Fǎzàng (pinyin: 賢首法藏), var en kinesisk buddhistisk munk under Tang-dynastiet, som på grunn av sitt arbeid med å konsolidere og popularisere den kinesiske mahāyāna-buddhistiske retningen Huayan zong, regnes som den tredje av skolens fem patriarker. | 7,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alf_Klingenberg | 2023-02-04 | Alf Klingenberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. april', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alfred «Alf» Klingenberg (født 8. september 1867 i Trondheim, død 20. april 1944 i Østre Gausdal) var en norsk pianist og komponist.
Klingenberg var elev av Erika Nissen og deretter ved MH i Berlin. Han debuterte i Kristiania i 1896. Deretter virket han fra 1903 i USA, hvor han etter flere års lærergjerning i 1912 åpnet sin egen musikkskole, DKG Institute of Musical Art i Rochester, New York. Skolen vakte industrimannen George Eastmans interesse, at han i 1919 kjøpte hele skolen. I 1921 ble den gjort om til Eastman School of Music, med Klingenberg som skolens første rektor. Han ble værende i stillingen til 1923.
Klingenberg kjente mange av samtidens musikere i Europa, og han prøvde å få flere av dem knyttet til Eastman School of Music. Blant annet ble Christian Sinding tatt inn som lærer i komposisjon i årene 1921–1922. Ravel kom på en konsertturne, mens studiekameraten Jean Sibelius flere ganger lovte å komme, men stadig ombestemte seg og forble i Finland. Skolen ble meget raskt kjent over hele verden, og studentene strømmet til. I 1924 overtok komponisten Howard Hanson som skolens nye rektor.
Fra 1924 var Klingenberg for det meste bosatt i Frankrike.
| Alfred «Alf» Klingenberg (født 8. september 1867 i Trondheim, død 20. april 1944 i Østre Gausdal) var en norsk pianist og komponist.
Klingenberg var elev av Erika Nissen og deretter ved MH i Berlin. Han debuterte i Kristiania i 1896. Deretter virket han fra 1903 i USA, hvor han etter flere års lærergjerning i 1912 åpnet sin egen musikkskole, DKG Institute of Musical Art i Rochester, New York. Skolen vakte industrimannen George Eastmans interesse, at han i 1919 kjøpte hele skolen. I 1921 ble den gjort om til Eastman School of Music, med Klingenberg som skolens første rektor. Han ble værende i stillingen til 1923.
Klingenberg kjente mange av samtidens musikere i Europa, og han prøvde å få flere av dem knyttet til Eastman School of Music. Blant annet ble Christian Sinding tatt inn som lærer i komposisjon i årene 1921–1922. Ravel kom på en konsertturne, mens studiekameraten Jean Sibelius flere ganger lovte å komme, men stadig ombestemte seg og forble i Finland. Skolen ble meget raskt kjent over hele verden, og studentene strømmet til. I 1924 overtok komponisten Howard Hanson som skolens nye rektor.
Fra 1924 var Klingenberg for det meste bosatt i Frankrike.
== Litteratur ==
Helge Bergh Kragemo 1979: «Klingenberg, Alf». I: Kari Michelsen (red): Cappelens musikkleksikon, bind 4. Oslo: Cappelen. ISBN 82
== Referanser == | Alfred «Alf» Klingenberg (født 8. september 1867 i Trondheim, død 20. | 7,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Lyng | 2023-02-04 | Otto Lyng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Dødsfall 9. september', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Høyre-politikere i Sør-Trøndelag', "Kategori:King's Medal for Courage in the Cause of Freedom", 'Kategori:Lokalpolitikere i Trondheim', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1958–1961', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1961–1965', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1965–1969', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Sør-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre', 'Kategori:Unge Høyres ledelse'] | Otto Lyng (1926–2003) var en norsk politiker (H) og jurist fra Trondheim. Han var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag 1958–1977. Han var særlig markant som utenrikspolitiker, og viste et sterk engasjement for å bekjempe diktaturer i land som Hellas, Tsjekkoslovakia, Polen og Tyrkia.
| Otto Lyng (1926–2003) var en norsk politiker (H) og jurist fra Trondheim. Han var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag 1958–1977. Han var særlig markant som utenrikspolitiker, og viste et sterk engasjement for å bekjempe diktaturer i land som Hellas, Tsjekkoslovakia, Polen og Tyrkia.
== Familie og yrkesliv ==
Han ble født hjemme hos sin mors foreldre i Flateby i Enebakk, og vokste opp på Byåsen i Trondheim. Han var sønn av lektor ved Trondheims folkeskole Gustav Evald Lyng og husmor Signe Lorentze Antonsen. Faren var født i Verdal. Han var en fjern slektning av statsminister John Lyng fra Trondheim, hvis slekt stammet fra Verdal. Otto Lyng giftet seg i 1953 med ungdomskjæresten Gunvor Hassel, datter av direktør ved Trondhjems Jernindustri Martin Hassel og hustru Aslaug Kroppan. De fikk en sønnen Lars Otto.Familien og kjæresten deltok aktivt i motstandsarbeid under den andre verdenskrig. Da han som 16 år gammel gymnasiast dro til London via Stockholm for å motta informasjon og opplæring, hadde han drevet motstandsarbeid på egen hånd i flere år. Tilbake i Trøndelag deltok han i Operasjon Durham. Etter krigen ble Lyng tildelt den norske Deltagermedaljen og den britiske King's Medal for Courage in the Cause of Freedom.
Etter krigen tok han studentereksamen ved Trondheim katedralskole i 1946 og juridisk embedseksamen på halvert tid i 1950. Han gikk straks inn i svigerfamiliens virksomhet i Trondhjems Jernindustri. Lyng var avdelingssjef frem til 1957, deretter juridisk rådgiver frem til han avgikk med pensjon i 1993. Han var selskapets styreformann 1988–1993. Han var med på å omdanne Trondhjems Nagle- & Spigerfabrik i Ila til den høyteknologiske verkstedbedriften Teeness på Ranheim. Av andre verv kan nevnes styremedlem i Adresseavisen 1968–1992, medlem av hovedstyret i Folketrygdfondet 1968–1991 og styreformann i Norges Bank 1981–1985.
== Politisk arbeid ==
Foran kommunevalget i 1951 ble Otto Lyng kontaktet av alle partier, «med unntak av kommunistene og de angivelig mest kristne», og lot seg nominere på Høyres liste. Han var formann i Trondheim Unge Høyre 1951–1952, medlem av Trondheim bystyre 1952–1963, medlem av formannskapet 1952–1959 og formann i Trondheim Høyre 1956–1957. I Unge Høyre var han medlem av landsstyret 1953–1957, 1. viseformann 1954–1955 og formann 1955–1957.
Lyng var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1958–1977. Etter noen år i Stortingets administrasjonskomité og Stortingets militærkomité var han sekretær i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité fra 1966. Lyng satt også i Høyres landsstyre 1968–1970 og sentralstyre 1971–1973, foruten å være formann i Sør-Trøndelag Høyre 1967–1972.
Lyngs oppgjør med militærjuntaen i Hellas i 1967 ble først lunkent mottatt i Vestblokken, men vant etterhvert støtte. Han er kjent for episoden der han tok oberst Stylianos Pattakos i brystet, så ham i øynene, og skrek: «Ditt diktatorsvin! Du representerer den brutaliserte politiske stupiditet!», et opptrinn som ble tatt opp på lydbånd.I likhet med flere andre unge representanter slet han i begynnelsen med å innordne seg under C.J. Hambros lederskap i stortingsgruppen. Senere fungerte Lyng som innpisker for alle borgerlige representanter under Per Bortens regjering. Om ledelsen i stortingsgruppen uttalte Lyng: «Under Kåre Willoch ble partigruppen styrt etter den militære straffelov, under Svenn Stray ble den styrt etter løsgjengerloven.»Etter tiden på Stortinget lot han seg velge til medlem av Sør-Trøndelag fylkesting 1980–1983, men karakteriserte organet som «politikkens 7. divisjon» og stilte ikke til gjenvalg. I 1984 måtte han operere vekk bukspyttkjertelen, og hadde mange sykehusopphold som følge av dette. I 1994 meldte han seg ut av Høyre i protest mot de etablerte partienes helsepolitikk, og tok initiativ til å danne Helsepartiet. Partiet ble aldri registrert. Han kom tilbake som medlem av Trondheim bystyre for Høyre 1995–1999. Lyng gjorde seg også til talsmann for småaksjonærene i Fokus Bank som tapte innskuddene sine under bankkrisen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lyng, Otto (1997). Episoder fra et liv. Trondheim: Snøfugl. ISBN 82-7083-215-4.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Otto Lyng – sitater
(no) Otto Lyng hos Stortinget
(no) Otto Lyng hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Otto Lyng hos Europarådets parlamentarikerforsamling | Otto Lyng (1926–2003) var en norsk politiker (H) og jurist fra Trondheim. Han var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag 1958–1977. | 7,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holmboe | 2023-02-04 | Holmboe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Våpenførende slekter'] | Holmboe er en norsk slekt som kom fra Jylland, Danmark, til Norge med brødrene Jens Olsøn Holmboe (død 1743) og Hans Olsøn Holmboe (død 1762) i 1705 henholdsvis 1716. Navnet er beskyttet etter navnelovens bestemmelser (Lov om personnavn, navneloven § 3.Frie, beskyttede og nye etternavn). Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 178 personer med slektnavnet Holmboe.
| Holmboe er en norsk slekt som kom fra Jylland, Danmark, til Norge med brødrene Jens Olsøn Holmboe (død 1743) og Hans Olsøn Holmboe (død 1762) i 1705 henholdsvis 1716. Navnet er beskyttet etter navnelovens bestemmelser (Lov om personnavn, navneloven § 3.Frie, beskyttede og nye etternavn). Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 178 personer med slektnavnet Holmboe.
== Slektsvåpen ==
I blått skjold et lindetre mellom et (heraldisk) venstreskråstilt anker og et hus med tak, vinduer og dør, alt av sølv og på en grønn «holme» (kan heraldisk være gjengitt som en skjoldfot dannet av et buesnitt). Hjelmtegnet er et lindetre. Hjelmkledet og vulsten er av blått og hvitt.
Våpenskjoldet er dermed et såkalt talende våpen; det viser den som bor i et hus på en holme i et vann symbolisert ved ankeret.
== Referanser ==
== Litteratur ==
G.F. Holmboe: Slekten Holmboe, Oslo 1944
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976)
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990 | Holmboe er en norsk slekt som kom fra Jylland, Danmark, til Norge med brødrene Jens Olsøn Holmboe (død 1743) og Hans Olsøn Holmboe (død 1762) i 1705 henholdsvis 1716. Navnet er beskyttet etter navnelovens bestemmelser (Lov om personnavn, navneloven § 3. | 7,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Invincible | 2023-02-04 | Invincible | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Michael Jackson-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2001'] | Denne artikkelen handler om Michael Jacksons album. For 5ives album, se Invincible (album). For Carolas sang, se «Invincible»Invincible er det siste studioalbumet av Michael Jackson. Det er spilt inn mellom 1997 og 2001 og utgitt i 2001 av Epic, og produsert av Michael Jackson, Rodney Jerkins, Teddy Riley, Kenneth Edmonds, R. Kelly og Dr. Freeze. Albumet har tre singler: «You Rock My World», «Cry» og «Butterflies».
| Denne artikkelen handler om Michael Jacksons album. For 5ives album, se Invincible (album). For Carolas sang, se «Invincible»Invincible er det siste studioalbumet av Michael Jackson. Det er spilt inn mellom 1997 og 2001 og utgitt i 2001 av Epic, og produsert av Michael Jackson, Rodney Jerkins, Teddy Riley, Kenneth Edmonds, R. Kelly og Dr. Freeze. Albumet har tre singler: «You Rock My World», «Cry» og «Butterflies».
== Sporliste ==
== Eksterne lenker ==
(en) Invincible på Discogs
(en) Invincible på MusicBrainz
(en) Invincible på Spotify
(en) Invincible på AllMusic | lenke | 7,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B6ys%C3%A4 | 2023-02-04 | Töysä | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2013', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Kommuner i Västra Finlands län', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Töysä er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen hadde cirka 3 200 innbyggere og et areal på 390,82 km² hvorav 11,42 km² var vann. Töysä var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Alajärvi, Alavo, Kuortane, Virdois og Etseri.
Den 1. januar 2013 ble Töysä slått sammen med Alavo.
| Töysä er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen hadde cirka 3 200 innbyggere og et areal på 390,82 km² hvorav 11,42 km² var vann. Töysä var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Alajärvi, Alavo, Kuortane, Virdois og Etseri.
Den 1. januar 2013 ble Töysä slått sammen med Alavo.
== Referanser == | Töysä er en tidligere kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen hadde cirka 3 200 innbyggere og et areal på 390,82 km² hvorav 11,42 km² var vann. | 7,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Silkebomullstre | 2023-02-04 | Silkebomullstre | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fibervekster', 'Kategori:Kattostfamilien', 'Kategori:Nasjonalsymboler', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-03'] | Silkebomullstre (Ceiba pentandra) er et veldig stort tropisk tre, som hører til subfamilien Bombacoideae. Treet kan skrives tilbake i tiden før vår tidsalder.
Ceiba er navnet på en av slekten av mange arter av store trær som finnes i tropiske områder inkludert Mexico, Sentral-og Sør-Amerika, Bahamas, Belize, Karibia, Nord-Sør-Amerika og Vest Sør-Amerika, Jomfruøyene, Vest-Afrika og Sørøst-Asia. Noen arter kan vokse opp til 150 meter høyt og vokser raskt. Treet kan se ut som et kjempestort bonsai-formet tre når de blir gamle. Treet har røtter som brer seg ut og blir majestetisk store. Røttene blir også kolosalt store under bakken. Stammen på treet kan bli bred. Bladverket har 5 til 9 flygeblader. Blomstene er fra hvite til rosa og gule, og blomstene lukker seg om natten.
Det engelske navnet er «kapok» og det danner silkebomull og fibrer fra kapselfrukten. Treet blir også kalt silke- eller bomullstre, «Ceiba pentandra» er et stort, tropisk tre i familien Bombacaceae. Frøene inneholder inntil 25 % olje, kapokolje som er en vegetabilsk fettolje som brukes i biodrivstoff og maling, men også til såpe og som matolje. Oljen har en jodverdi på 85-100%. Fibrene er grågule, silkelignende, og høstes når kapselen åpner seg. Ceiba Pentandra-produksjonen stammer fra Sør-Amerika, men de viktigste produksjonslandene er Thailand, Kambodsja, Laos og Vietnam. Fibrene er hule og elastiske, men har lav styrke og egner seg dårlig til spinning. Kapok ble tidligere mye brukt til stoppingsmaterialer i madrasser og puter og til varme- og lydisolasjon. På grunn av sin flyteevne, ble silken også brukt i svømmevester. Treet blir brukt som pryd eller skyggetre.
| Silkebomullstre (Ceiba pentandra) er et veldig stort tropisk tre, som hører til subfamilien Bombacoideae. Treet kan skrives tilbake i tiden før vår tidsalder.
Ceiba er navnet på en av slekten av mange arter av store trær som finnes i tropiske områder inkludert Mexico, Sentral-og Sør-Amerika, Bahamas, Belize, Karibia, Nord-Sør-Amerika og Vest Sør-Amerika, Jomfruøyene, Vest-Afrika og Sørøst-Asia. Noen arter kan vokse opp til 150 meter høyt og vokser raskt. Treet kan se ut som et kjempestort bonsai-formet tre når de blir gamle. Treet har røtter som brer seg ut og blir majestetisk store. Røttene blir også kolosalt store under bakken. Stammen på treet kan bli bred. Bladverket har 5 til 9 flygeblader. Blomstene er fra hvite til rosa og gule, og blomstene lukker seg om natten.
Det engelske navnet er «kapok» og det danner silkebomull og fibrer fra kapselfrukten. Treet blir også kalt silke- eller bomullstre, «Ceiba pentandra» er et stort, tropisk tre i familien Bombacaceae. Frøene inneholder inntil 25 % olje, kapokolje som er en vegetabilsk fettolje som brukes i biodrivstoff og maling, men også til såpe og som matolje. Oljen har en jodverdi på 85-100%. Fibrene er grågule, silkelignende, og høstes når kapselen åpner seg. Ceiba Pentandra-produksjonen stammer fra Sør-Amerika, men de viktigste produksjonslandene er Thailand, Kambodsja, Laos og Vietnam. Fibrene er hule og elastiske, men har lav styrke og egner seg dårlig til spinning. Kapok ble tidligere mye brukt til stoppingsmaterialer i madrasser og puter og til varme- og lydisolasjon. På grunn av sin flyteevne, ble silken også brukt i svømmevester. Treet blir brukt som pryd eller skyggetre.
== Historie ==
Ceiba Pentandra historien kan føres tilbake til precolumbiansk Mesoamerikanske kulturer spesielt Maya-sivilisasjon, der begrepet er det sentrale «verdens treet» som ofte er avbildet på deres antikke gjenstander. Der det var ceiba, der var det mayaer. Det beskrives i mayamytologien at de hallusinerte av saften fra treet. De brukte også silken. Et Ceibatre er omtalt som mayakulturen sitt liv. Like mye over som under bakken. (Maya underverden Xibalba).
Honduras byen La Ceiba ble oppkalt etter et bestemt Ceibatre som vokste ned over den gamle havna. The Puerto hockey-byen Ceiba, er også oppkalt etter dette treet. Ceiba er nasjonaltreet både i Guatemala og på Puerto Rico.
I 1898 overga den spanske hæren på Cuba til USA, et Ceibatre som ble navngitt «Fredstreet» (Tree of Peace)(Spansk, Arbol de la Paz) utenfor Santiago de Cuba.
== Eksterne lenker ==
(en) Silkebomullstre i Encyclopedia of Life
(en) Silkebomullstre i Global Biodiversity Information Facility
(en) Silkebomullstre hos ITIS
(en) Silkebomullstre hos NCBI
(en) Silkebomullstre hos The International Plant Names Index
(en) Silkebomullstre hos Tropicos
(en) Kategori:Ceiba pentandra – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ceiba pentandra – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ceiba pentandra – detaljert informasjon på Wikispecies
Ceiba Foundation Arkivert 8. mars 2009 hos Wayback Machine.
Ceiba | Silkebomullstre (Ceiba pentandra) er et veldig stort tropisk tre, som hører til subfamilien Bombacoideae. Treet kan skrives tilbake i tiden før vår tidsalder. | 7,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Etseri | 2023-02-04 | Etseri | ['Kategori:1867 i Finland', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1867', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1986', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Etseri (finsk: Ähtäri) er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 6 600 innbyggere og et areal på 908,7 km² hvorav 103,33 km² er vann. Etseri er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Alavo, Alajärvi, Soini, Saarijärvi, Multia, Keuru og Virdois. Etseri ble grunnlagt i 1867 og fikk bystatus i 1986.
Domarnäs (fi.: Tuomarniemi) er en forstskole i Etseri. Et populært turistmål er Etseri djurpark (Ähtärin eläinpuisto).
| Etseri (finsk: Ähtäri) er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 6 600 innbyggere og et areal på 908,7 km² hvorav 103,33 km² er vann. Etseri er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Alavo, Alajärvi, Soini, Saarijärvi, Multia, Keuru og Virdois. Etseri ble grunnlagt i 1867 og fikk bystatus i 1986.
Domarnäs (fi.: Tuomarniemi) er en forstskole i Etseri. Et populært turistmål er Etseri djurpark (Ähtärin eläinpuisto).
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ähtäri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Etseri djurpark | Etseri (finsk: Ähtäri) er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 6 600 innbyggere og et areal på 908,7 km² hvorav 103,33 km² er vann. | 7,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lappo | 2023-02-04 | Lappo | ['Kategori:1865 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1865', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lappo (finsk: Lapua) er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 14 300 innbyggere og et areal på 750,9 km² hvorav 13,6 km² er vann. Lappo er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Alajärvi, Kauhava, Kuortane, Lappajärvi og Seinäjoki.
Lappobevegelsen var en utenomparlamentarisk og antikommunistisk bevegelse som ble stiftet i Lappo i 1929.
| Lappo (finsk: Lapua) er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 14 300 innbyggere og et areal på 750,9 km² hvorav 13,6 km² er vann. Lappo er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Alajärvi, Kauhava, Kuortane, Lappajärvi og Seinäjoki.
Lappobevegelsen var en utenomparlamentarisk og antikommunistisk bevegelse som ble stiftet i Lappo i 1929.
== Vennskapsbyer ==
Hohenlockstedt, Tyskland
Hagfors, Sverige
Lantana, USA
Rakvere, Estland
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lapua – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Uppslagsverket Finland, Lappo | Lappo (finsk: Lapua) er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 14 300 innbyggere og et areal på 750,9 km² hvorav 13,6 km² er vann. | 7,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1891/92 var den 21. sesongen av FA-cupen. | 7,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Armand_Solbach | 2023-02-04 | Armand Solbach | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 17. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Seine-Saint-Denis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Armand Solbach (født 10. mai 1904 i Neuilly-Plaisance, dødsår ukjent) var en fransk turner.
Han var med i 2 OL og 2 turn-VM. Hans første OL var i 1928, der han fikk fjerdeplass i lagkonkurransen. Individuelt kom han på 11.-plass sammenlagt, og fikk 8.-plass i ringer og 9.-plass i svingstang som beste enkeltresultater. Neste OL, i 1936 i Berlin, ble det åttendeplass i lagkonkurransen.
I VM-sammenheng har han to VM-deltakelser: i 1926 og 1930. I 1926 ble det bronse i lagkonkurransen, og i 1930 tok det franske laget sølv. Han har ingen individuelle VM-medaljer.
På nasjonalt nivå er han fransk mester to ganger; i 1927 og 1929.
| Armand Solbach (født 10. mai 1904 i Neuilly-Plaisance, dødsår ukjent) var en fransk turner.
Han var med i 2 OL og 2 turn-VM. Hans første OL var i 1928, der han fikk fjerdeplass i lagkonkurransen. Individuelt kom han på 11.-plass sammenlagt, og fikk 8.-plass i ringer og 9.-plass i svingstang som beste enkeltresultater. Neste OL, i 1936 i Berlin, ble det åttendeplass i lagkonkurransen.
I VM-sammenheng har han to VM-deltakelser: i 1926 og 1930. I 1926 ble det bronse i lagkonkurransen, og i 1930 tok det franske laget sølv. Han har ingen individuelle VM-medaljer.
På nasjonalt nivå er han fransk mester to ganger; i 1927 og 1929.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Armand Solbach – Olympics.com
(en) Armand Solbach – Olympic.org
(en) Armand Solbach – Olympedia
(en) Armand Solbach – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Armand Solbach – TheSports.org | }} | 7,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kauhava | 2023-02-04 | Kauhava | ['Kategori:1867 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1867', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kauhava er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen 1. januar 2009 med kommunene Alahärmä, Kortesjärvi og Ylihärmä cirka 17 700 innbyggere og et areal på 1 328,44 km² hvorav 14,69 km² er vann. Kauhava er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Evijärvi, Storkyro, Lappajärvi, Lappo, Pedersöre, Oravais, Seinäjoki, Nykarleby og Vörå.
| Kauhava er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen 1. januar 2009 med kommunene Alahärmä, Kortesjärvi og Ylihärmä cirka 17 700 innbyggere og et areal på 1 328,44 km² hvorav 14,69 km² er vann. Kauhava er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Evijärvi, Storkyro, Lappajärvi, Lappo, Pedersöre, Oravais, Seinäjoki, Nykarleby og Vörå.
== Vennskapsbyer ==
Thorlakshöfn-Ölfus, Island
Rygge, Norge
Vimmerby, Sverige
Skærbæk, Danmark
Rapla, Estland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kauhava – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kauhava er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen 1. | 7,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurikka | 2023-02-04 | Kurikka | ['Kategori:1868 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1868', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Södra Österbotten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kurikka er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen 1. januar 2009 med kommunen Jurva cirka 14 700 innbyggere og et areal på 913,53 km² hvorav 7,81 km² er vann. Kurikka er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ilmola, Seinäjoki, Kihniö, Karvia, Kauhajoki, Östermark, Närpes, Malax og Laihela.
Byen ligger ved Kyro älv, like nord for samløpet med Jalasjoki. Dette er cirka 350 kilometer nord-nordvest for Helsingfors.
| Kurikka er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen 1. januar 2009 med kommunen Jurva cirka 14 700 innbyggere og et areal på 913,53 km² hvorav 7,81 km² er vann. Kurikka er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ilmola, Seinäjoki, Kihniö, Karvia, Kauhajoki, Östermark, Närpes, Malax og Laihela.
Byen ligger ved Kyro älv, like nord for samløpet med Jalasjoki. Dette er cirka 350 kilometer nord-nordvest for Helsingfors.
== Vennskapsbyer ==
Melhus, Norge
Ockelbo, Sverige
Holmegaard, Danmark
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kurikka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kurikka er en by og kommune i landskapet Södra Österbotten i Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen 1. | 7,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre | 2023-02-04 | Harald Hårfagre | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 930-årene', 'Kategori:Fødsler i 850-årene', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ynglingeætten'] | Harald I Hårfagre, Harald Halvdanson eller Harald Luva (norrønt: Haraldr hárfagri), født ca. 850–870 og død ca. 931–932, regnes som den første kongen over deler av Norge.
Det er stort sett enighet i forskningsmiljøene om at Harald Hårfagre med sitt utgangspunkt i Sogn gjorde seg til konge over større deler av Vestlandet fra en gang i perioden 872–900 til sin død. Det eldre synspunktet om at Harald var konge over store deler av dagens Norge, er det likevel fortsatt noen få historikere som hevder. Årstall fra denne perioden er basert på usikre kilder og er derfor ikke nødvendigvis helt nøyaktige.
| Harald I Hårfagre, Harald Halvdanson eller Harald Luva (norrønt: Haraldr hárfagri), født ca. 850–870 og død ca. 931–932, regnes som den første kongen over deler av Norge.
Det er stort sett enighet i forskningsmiljøene om at Harald Hårfagre med sitt utgangspunkt i Sogn gjorde seg til konge over større deler av Vestlandet fra en gang i perioden 872–900 til sin død. Det eldre synspunktet om at Harald var konge over store deler av dagens Norge, er det likevel fortsatt noen få historikere som hevder. Årstall fra denne perioden er basert på usikre kilder og er derfor ikke nødvendigvis helt nøyaktige.
== Middelalderkilder ==
Harald er kjent i en rekke kilder. Noen gangen er han bare omtalt, i andre kilder er han mer utførlig beskrevet. Det er få samtidige og sikre kilder til Harald Hårfagres liv, og de fleste framstillinger av ham er preget av sagaenes fortellinger. Sagaene er skrevet på 1100-tallet eller senere, og brukes av forskerne med varsomhet og vurdert opp mot andre kilder. I tillegg er det et problem at det er de yngste kildene synes å vite mer enn kildene som er nærmest begivenhetene. Således inneholder sagaene fra 1200-tallet utførlige beretning og en mengde detaljer som ikke står i de eldre sagaene, og de er uten henvisninger til hvor de har opplysningene fra. Mye av dette kan være oppdiktet, eller en sammenblanding av opplysninger om andre personer.
Sagaene bygger i stor grad på hverandre. Blant annet antas at Fagrskinna og Nóregs konungatal trolig bygde på Sæmund Frodes tapte skrifter. Heimskringla og Egils saga har trolig bygd på Are Frodes tapte skrifter.Kildene er blant annet:
=== Skaldekvad ===
Vi kjenner om lag 11 diktfragmenter som omtaler Harald på i alt bortimot femti strofer, spredd over åtte norrøne verk. Bjarne Fidjestøl vektla ikke kvadene Sendibit og Oddmjor, som han mener er underholdningsdikt med anekdotisk innhold. Som de mest sentrale, og som kan være fra 900-tallet, regnes:
Glymsdråpa forteller at kong Harald kjempet først til lands, og vant så et sjøslag mot en konge sørpå. Det er trolig tale om flere seiere. Blant kongens fiender er skotter og gauter nevnt. Kongen var ung ved det første slaget. Han var vred mot seidmenn og straffet tyver. Skalden mente han sto under vern av guder. Harald er kun nevnt i den aller siste strofen, og uten tilnavn. Det er imidlertid usikkert om denne kilder omtaler slaget i Hafrsfjord - se artikkelen om Glymdråpa.
Haraldskvedet (også kjent som Ravnsmål) forteller at kongen som kjempet i Hafrsfjord var Luva, og bodde «í Útsteini». Mens Harald Halvdansson i de 15 strofene av Haraldskvadet som ikke omhandlet slaget, bodde «á Kvinnum». I strofene som ikke omhandler slaget, er Harald Halvdansson omtalt seks ganger. Men i de seks strofene som handler om slaget i Hafrsfjord er kun Luva omtalt, men ikke Harald. Ludvig Holm-Olsen hevdet at det er tryggest å regne med at strofene som er samlet under navnet Haraldskvadet, stammer fra mer enn ett dikt.
=== Norske kilder ===
Kongesagaen til Theodoricus fra slutten av 1100-tallet. Den forteller kort at Harald Hårfagre var sønn av Halvdan Svarte, og ble konge i år 852. Han fordrev småkonger og ble enekonge over Norge i 70 år til han døde. Han fortalte at dette var bygd på islandske kilder.
Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet. Den forteller at han opprinnelig ble kalt Harald Luva, og så Harald Hårfagre. Han var sønn av Halvdan (uten tilnavn). Han brukte ti år på å vinne Norge, og var så konge i 60 år. Det gjengis også flere eventyraktige fortellinger.
Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235. Denne forteller at han var den første kongen over sjølandet, mens det var småkonger på Østlandet. Han styrte i 73 år.
Kongesagaen Fagrskinna fra om lag 1220. Denne har en lengre fortelling med gjengiving av flere skaldekvad.
=== Islandske kilder ===
Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet har fem strofer om Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Det fortelles at Halvdan hadde en tapper sønn som tok kongenavn og farsarven da Halvdan druknet i Ringerike. Sogningenes konge la så under seg alt land mellom Gøtaelven og Finnmark. Harald Hårfagre regnes til skjoldungenes ætt.
Snorre Sturlason regnes som regel å ha lav kildeverdi, da han ikke skilte mellom det han visste og det han diktet:I Egils saga om Egil Skallagrimson (ca. 1215) fortelles detaljert om Harald Hårfagre.
I den yngre Edda (omkring 1220) gjenfortelles to vers av Haraldskvedet, som Snorre da mente er laget av Tjodolf fra Kvine.
I Heimskringla (1220-tallet). Han har også en masse detaljer og omtale av personer som ikke finnes i eldre kilder. En rimelig tolkning er at dette er oppdiktet.
I de islandske annalene Annales vetustissimi (fra ca. 1310) og Skálholts annáll (fra ca. 1362) omtaler for året 862: Opphavet til Harald Hårfagres rike. Sloss Hårek og Guttorm Iota-konger (Gøtakonger eller Jyllandskonger). Der falt alle de nevnte kongene, (og) sveinen Hårek. Det er usikkert om setningene beskriver en eller flere hendelser.
I Landnåmabok (etter Hauksbók fra ca. 1310) omtales slaget i samsvar med Heimskringla.
Grettes saga bygger på beretningene i Heimskringla. Denne sagaen er muligens skrevet så sent som 1320-1330, og er regnet å ha lav kildeverdi.
=== Andre kilder ===
Harald er ikke omtalt av Ottar eller Adam av Bremen. Han er heller ikke omtalt i de anglosaksiske krønikene.
Saxo Grammaticus omtaler Håkon Adalsteinsfostre, men ikke hans far, bortsett fra at han skal ha vært norsk konge (Norvagiærex).
William av Malmesbury skrev omkring 1125 at en norsk konge kalt Haraldus sendte et skip til kong Adalstein (Æthelstan) av England (konge 927–939).
Den walisiske krøniken Vita Griffini Filii Conani fra 1137 omtaler Harald Hårfagre (harald harfagyr) i forbindelse med Irland. Den forteller at Harald Hårfagre var sønn av en dansk konge; som ikke navngis. Han hadde brødrene Rollo og Torkill (Turgesius). Harald deltok i en ekspedisjon i Dublin i Irland. Han styrte over Irland og "de danske øyer".
== Familie og opphav ==
=== Halvdan - far til Harald ===
Haraldskvedet (vers 4) fra 900-tallet omtaler Harald som sønn av Halvdan. Halvdan er bare angitt med fornavn.Men unntak av Ågrip, er kildene fra andre halvdel av 1100-tallet og fra 1200-tallet er samstemte om at Halvdan var Halvdan Svarte, men uten at det kan knyttes mot eldre kilder.
Sagaene gir vidt forskjellig inntrykk av hvor Harald vokste opp, hva som var hans maktbasis og hvilke deler av landet han kontrollerte. Han framstilles både som en rikskonge, vestlandskonge, østlandskonge og dansk:
Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235 mente at Harald var fra Opplandene.
Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet anga at Halvdan Svarte druknet i Ringerike, men uten opplysninger om bosted.
Etter Egils saga fra omkring 1215 kan Harald være fra «øst i Viken» (Østfold?), siden han etter denne sagaen skal ha arvet dette området.
Ifølge Heimskringla fra 1230-tallet bodde Halvdan Svarte på Ringerike eller Hadeland.
Fagrskinna gjør Vestlandet og Sogn til utgangspunkt.
Vita Griffini Filii Conani fra 1137 forteller at Harald Hårfagre var sønn av en dansk konge, som ikke navngis. Samlet er en på rimelig trygg grunn ved å si at far til Harald het Halvdan. Hvor han var fra er derimot usikkert.
=== Ragnhild - mor til Harald ===
Kildene er ikke samstemte om hvem som var mor til Harald. Fagrskinna og Heimskringla sier at Halvdan Svarte var gift med både med Ragnhild Haraldsdatter og Ragnhild Sigurdsdatter. I Landnåmabok er Tora oppført som Halvdans første kone, og ikke Ragnhild. Et senere tillegg til Fagrskinna sier at Halvdans andre kone var Helga Dagsdatter fra Hadeland. De eldre sagaene forteller ikke om hvem Haralds mor var, så hvorfor disse opplysningene dukker opp på 1200-tallet er uvisst.
Forskerne anser oftest Haralds mor som enten Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter.
Ólafía Einarsdóttir mener at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var moren, ble skrevet fordi kong Håkon Håkonsson av storpolitiske, internasjonale grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten. Hun hevder også at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av en konge i Sogn. Dette vil i så fall innebære at han arvet makten i Sogn via sin mor. Diktet Nóregs konungatal fra 1100-tallet slår fast at Harald var en Sognekonge.Halvdan Koht mente Ragnhild på ett eller annet vis, stammet fra de jyllandsk kongene.Samlet er en på rimelig trygg grunn ved å si at mor til Harald het Ragnhild.
=== Skjoldung eller Yngling? ===
Ordet yngling blir brukt om den svenske Ynglingeætten. Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvedet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at ordet yngling (ungum ynglingi) i den ene varianten trolig er feil. Fidjestøl regnet derfor andre varianten (ungum eðlingi) som den originale teksten. Skaldekvadene knytter da ikke Harald mot ynglingene. Ifølge Snorre Sturlason var farsslekten fra Ynglingeætten. Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten.
Ordet skjoldung brukes om de danske kongeslektene. Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet gjengir et vers i kvadet Oddmjor. Det er i oversettelse: "Skjoldungen dreiv med skjoldet, Skeid-branden or landet...". Ordet Skjoldungen viser til Harald, og at han var av den danske Skjoldung-ætten. Finnur Jónsson daterte Oddmjor til 900-tallet, mens Halvdan Koht mente det var adskillig yngre. Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet regnet også Harald Hårfagre til skjoldungenes ætt. Fornavnene Harald og Halvdan er fremmede i vestnorrøne språk. Den svenske navneforskeren Erik Henrik Lind viste at navnet Harald ikke er kjent utenfor kongeslekten i Norge. På Island er den første som bar navnet en høvdingen som døde i 1251, og en ukjent landnåmsmann. Linds konklusjon var at navnet aldeles overveiende hørte hjemme på Østlandet. I kongeætten på Man og Suderøyene var det flere bærere av navnet. Sverrir Jakobsson påpekte at den eneste kongen som samtidskilder bekrefter har hersket i Norge på 900-tallet var dansk, Harald Blåtand (død 987), som på Jellingsteinen hevder å ha erobret hele Danmark og Norge. Jakobsson spør også om hvorfor de norske kongene skulle bære andre navn enn sine undersåtter, ta opp danske navn til dette formålet, og ære nabolandet på denne måten? Han mente at om Harald Hårfagre opprinnelig var fra Danmark, ville det kanskje være tenkelig, men neppe ellers. Navnet Halvdan er ikke kjent i Norge eller Island før på 1200-tallet, når en ser bort fra kongeslekten. Men navnet var alminnelig i Danmark og i Danelagen i England. Minst fire vikinghøvdinger i England og Irland bar dette navn mellom 860 og 925.Forskningsstatus er at ættetilhørigheten til Harald fortsatt er uviss.
=== Søsken ===
Vita Griffini Filii Conani fra 1137 hevder at Rollo (ca. 860–928) og Torkill (Turgesius) var brødre av Harald Hårfagre. Det er ikke bekreftet i andre kilder. Dudo av Saint-Quentin skrev at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik». Noen dansk kong Erik er ikke kjent. Haraldskvedet (vers 14) fortalte at Harald Halvdansson giftet seg med ei dansk kvinne. Sagatradisjonen vil senere ha det til at det var Ragnhild Eiriksdatter. Om det vises til den samme Erik, kan Harald og Rollo i stedet ha vært svogere.
Snorre Sturlason skrev på 1230-tallet at Harald hadde en bror som også het Harald, og som døde ti år gammel. Det blir regnet som oppdiktet.
=== Ektefeller og etterkommere ===
Haraldskvadet (vers 14) fra 900-tallet fortalte at Harald Halvdansson giftet seg med ei dansk kvinne. Sagatradisjonen vil senere ha det til at det var Ragnhild Eiriksdatter.Harald Hårfagre skal ha hatt mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk, er ukjent. I Historia Norvegiæ sies det at han hadde 16 sønner. Ågrip og Fagrskinna gir navnene på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet. Etter Historia Norvegiæ var Eirik Blodøks den eldste, mens Snorre mente at Guttorm var den eldste. Etter Fagrskinna var Eirik blant de eldste og Håkon den gode blant de yngste.
Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere etter Harald Hårfagre.Følgende oversikt over Haralds barn og barnas mødre må derfor leses med stor skepsis, kanskje med unntak av barna Eirik Blodøks og Håkon Adalsteinsfostre, som regnes som sikre.
Mulige, men lite sannsynlige barn med Gyda Eiriksdatter: Ålov Årbot, Rørek Haraldsson, Sigtrygg Haraldsson, Frode Haraldsson og Torgils Haraldsson. Snorre hevder i Harald Hårfagres saga at kong Haralds sønner Torgils og Frode «var de første nordmenn som tok Dublin» og identifiserer dermed Turgeis som Torgils Haraldsson. Harald Hårfagre levde imidlertid nesten et århundre senere enn Turgeis. og hans bror Frode nevnes ikke i noen irsk kilde.Mulige, men lite sannsynlige barn med Åsa Håkonsdatter: Guttorm Haraldsson, Halvdan Svarte Haraldsson, Halvdan Kvite Haraldsson og Sigrød Haraldsson.
Sannsynlig barn med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks.
Mulige, men svært usannsynlige barn med Svanhild Øysteinsdatter: Bjørn Farmann, Olav Haraldsson Geirstadalf og Ragnar Rykkel.
Mulige barn med Åshild Ringsdatter: Ring Haraldsson, Dag Haraldsson, Gudrød Skirja, Ingeborg Haraldsdatter og Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)
Mulige, men lite sannsynlige barn med Snøfrid Svåsedatter: Sigurd Haraldsson Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine.
Sannsynlig barn med Tora Mosterstong: Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre).
== Bosted ==
Kildene gir motstridende opplysninger med hensyn til hvor Harald bodde.
Haraldskvedet (vers 5) forteller at Harald sønn av Halvdan bodde på Kvinnum. Stedsnavnet har vært diskutert, siden vi ikke kjenner noe slikt gårdsnavn. Den mest brukte tolkningen er Kvinnherrad. Hallvard Lie mente det kunne være feillesing for Knuum som betyr skip. Magnus Olsen mente kunne være Kormt(u) i Avaldsnes på Karmøy. Diskusjonen om Kvinnum er da fortsatt uavklart.
Haraldskvadet (vers 9) forteller videre at Luva oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy i Stavanger. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: «østmenns herre som holder til på Utstein».Fagerskinna forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn. Ifølge Heimskringla og Egils saga begge fra 1200-tallet styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om dette er baserte på kilder eller diktning vet vi ikke.
Kildene spriker altså en god del. Haraldskvedet fra 900-tallet forteller altså at Harald Halvdansson bodde på Kvinnum, og at Luva holdt til på Utstein. Forfatteren av Fagerskinna og Snorre Sturlasson begge fra 1200-tallet hadde andre oppfatninger. Det kan være at kildene omtaler flere personer.
== Tilnavnene ==
I Flóamanna saga fra omkring år 1300 ble det fortalt at Harald først ble kalt «Dovrefostre», deretter «Luva» og til slutt «Hårfagre».Tilnavnet «Dovrefostre» kommer av at han etter en sagntradisjon skulle ha blitt oppfostret hos et troll som het Dovre, men som kan tolkes som Odin selv. Det var en egen saga om Harald Dovrefostre fra 1100-tallet, som nå er tapt. Fragmenter av sagaen er bevart i Flatøybok. Denne skal ha inneholdt en rekke eventyraktige fortellinger om Harald, som blant annet Fagrskinna og Heimskringla skal ha hentet stoff fra. .Tilnavnet «Luva» er brukt i Haraldskvadet om slaget ved Hafrsfjord. Men Harald Luva dukker ikke opp før i kildene på 1100-tallet.
Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvadet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at oversettelsen med ”hårfagre” (enum harfagra), trolig er feil. Det stemmer ikke med rimene i diktet. Den andre varianten (enum afarauðga) som betyr den svært lykkelige eller rike, stemmer derimot med rimet. Fidjestøl regnet derfor dette som den originale teksten. Det var også en annen kong Harald med tilnavnet ”Hårfagre”, nemlig Harald Hardråde. Han er kjent som Harald Hårfagre i samtidskilder. De første islandske historieskriverne kan på grunn av likheten med Luva som betyr lurvehodet, ha overført tilnavnet ”Hårfagre” fra Harald Hardråde til ”Harald Luva”. Konsekvensen er at ingen av skaldene fra 900-tallet ser ut til å ha kjent til noen Harald Hårfagre. Den eldste kilden til bruken av Hårfagre-tilnavnet er Vita Griffini Filii Conani fra 1137.Ifølge et opphavssagn for Hårfagre-navnet, gjengitt blant annet i Heimskringla, lot Harald håret gro fra han bestemte seg til å bli Norges konge til målet var nådd. Allerede for 200 år siden vurderte historikerne dette som et rent sagn.
Forskningsstatus er at tilnavnet:
Dovrefostre er eventyr.
Luva er bevart i ett skaldekvad fra 900-tallet.
Hårfagre er ikke brukt i skaldekvadene, men dukker opp i skriftlige kilder på 1100-tallet - kanskje som en misforståelse.
== Konge på Vestlandet ==
På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet hadde Snorres beretning størst gjennomslagskraft. Johan Schreiner gjorde seg i 1936 til talsmann for at Harald var en vestlandskonge. Den mest aksepterte begivenhetsrekken har i mange år vært at Harald Hårfagre ble konge i Sogn i tiårsalderen etter sin morfar. Med basis i Sogn kan han så ha erobret Hordaland og Rogaland. For å kunne klare det, gikk han sammen med Ladejarlen Håkon Grjotgardson. Håkon jarl tok over styringen av Sogn etter Harald Hårfagre, mens Harald hadde de rikere områdene i Hordaland og Rogaland.Trolig med Glymdråpa som eneste kilde, diktet Snorre Sturlason en fortelling om Harald Hårfagres slag mot orkdalingene ved Oppdal (Uppdalsskógr), og de to slagene ved Solskjel. Det først var mot mørekongen Huntjov, hans sønn Solve Klove og hans svigerfar kong Nokkve i Romsdal, den andre mot Sølve og hans allierte kong Arnviðr på Sunnmøre, og Auðbjørn, som hersket over Fjordane. Kildene er motstridende om Harald erobret Trøndelag, eller om det ble inngått allianser. Jarlene kan ha anerkjent Harald som overkonge, men denne oppfatningen kom først ved sagaene på 1200-tallet og trenger ikke være rett. I så fall la Snorre teksten i Glymdråpa inn i feil sammenheng.
Harald skal, ifølge kvadet Glymsdråpa, ha vunnet mange slag, men vi kjenner bare til slaget i Hafrsfjord fra skaldekvad. Haraldskvedet forteller at motstanderne var kongen Kjøtve den rike og Haklang. Se egen artikkel om slaget. Noen mener at Harald i Hafrsfjord erobret Rogaland, mens andre mente at han forsvarte sitt rike.Flere sagaer mente at Harald var den første kongen som styrte over hele Norge, men det er ikke i samsvar med at samtidskilder forteller at de danske kongene hadde kontroll over Viken fra tidlig 800-tall. Så sent som i 1204 var det danske kongen Valdemar Seier i Vestfold for å kontrollere kongevalget av baglernes konge Erling Steinvegg. Ikke før Valdemars død i 1241 sluttet danske konger – for en periode – å gjøre krav på Viken. Det flere oppfatninger av hvor lenge Harald styrte:
Theodoricus forteller at Harald Hårfagre var enekonge over Norge i 70 år til han døde.
Ågrip forteller at han brukte ti år på å vinne Norge, og var så konge i 60 år.
Forfatteren av Historia Norvegiæ mente Harald styrte i 73 år.
Snorre mente at Harald regjerte i 60 år.Kronologiene her er i stor grad bygd på at slaget i Hafrsfjord sto i 872, og Haralds kongeperiode ble beregnet ut fra det. Claus Krag mente at Halvdan Koht godt kan ha vurdert riktig da han anslo at slaget sto omkring år 900. Haralds kongeperiode blir da også vesentlig kortere, og Harald trenger ikke å ha levd så lenge som sagaene hevder.
== Islands landnåm ==
Etter Heimskringla, styrte Harald landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i de islandske sagaene forklart med Harald Hårfagres «overstyre», eller harde styre. Heimskringla forteller at Harald tok odelsretten fra bøndene. For en del var alternativet å rømme landet. Andre ser på koblingene mellom landnåmet og Hararld Hårfagre som en opphavsmyte for landnåmet, som ikke nødvendigvis er rett.
== De britiske øyene ==
=== Irland, Orknøyene, Hebridene og Shetland ===
Vita Griffini Filii Conani fra 1137 forteller at Harald deltok i en ekspedisjon i Dublin i Irland. Han styrte over Irland og "de danske øyene". De danske øyene kan ha vært Orknøyene, Hebridene og Shetland.
Orknøyingenes saga (fra omkring 1200) og Heimskringla (fra ca. 1230) forteller at etter slaget i Hafrsfjord ble Orknøyene, Hebridene (Hjaltland) og Shetland (Suderøyene) tilfluktssted for vikinger som bodde på øyene om vinteren og herjet i Norge om sommeren. Harald Hårfagre seilte da til Orknøyene og rensket helt for vikinger der.. Under felttoget ble Ragnvald Mørejarls sønn Ivar drept, og i vederlag fikk Ragnvald Orknøyene og Hebridene. Disse øyene ga han videre til sin bror Sigurd Øysteinsson, som fikk tittelen jarl av kongen. Harald Hårfagres reise og herredømme over øyene er blitt trukket i tvil:
I Historia Norvegiæ fortelles det at okkupasjonen av Orknøyene ble gjennomført av Ragnvald Mørejarl, og ikke av Harald. Sigurd Øysteinsson nevnes heller ikke her.
Adam av Bremen fortalte omkring 1075 at Harald Hårdråde var den første kongen som erobret Orknøyene. Sagaskriverne kan i såfall ha blandet personene med Hårfagre-tilnavnene (se over under tilnavn).
=== Skottland og Man ===
Glymsdråpa forteller at Harald vant mot skotter. Det framgår ikke hvor dette foregikk.
Snorre Sturlason tolker dette sammen med angrepene i Orknøyene, og at at Harald også var på Man.
=== England ===
Harald hadde sønnen Håkon den gode som ble fostret opp hos kong Adalstein, som var engelsk konge i perioden 927–939. Forfatteren av Fagrskinna forteller at Håkon ble sendt til England med sendebud. Harald var også i England og besøkte kong Adalstein. Dette kan tyde på at han sto på vennskapelig fot med de engelske kongene.
== Siste leveår og død ==
Theodoricus fortalte på slutten av 1100-tallet, at Eirik Blodøks hersket i Norge i tre år hvorav to år alene. Historien om de gamle norske kongene og Ågrip begge fra slutten av 1100-tallet, forteller at sønnen Eirik Blodøks styrte Norge tre år etter at Harald døde, mens Heimskringla fra 1200-tallet forteller at Erik styrte tre år mens Harald levde og to år etter.Harald døde sottedød (av sykdom).
Harald Hårfagres begravelse er omtalt i Ågrip som:
Deretter andast han (Harald Hårfagre) i Rogaland og vart hauglagd på Haugar upp frå Hasseløysund.I Heimskringla fortelles det:
Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved Karmsund. Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården.Med dette som kilder, har det vært gjettet på at han ble gravlagt der Haraldsstøtten i Haugesund nå er reist, men det er i beste fall svært usikkert.
Etter Are Frodes kronologi døde han i 931 eller 932.
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
(no) Harald Hårfagre i Norsk biografisk leksikon
Soga um Harald Haarfagre i Heimskringla på norsk fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
«Haralds saga Hárfagra» i Heimskringla på norrønt fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
«Fagrskinna» (PDF), Finnur Jónssons utgave
«Ågrip», Sagnanet.is
Harald Hårfagre - en vestlandskonge, artikkel hos Norgeshistorie.no | Harald Andersen (født 21. juni 1941) er en norsk embetsmann. | 7,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_r%C3%B8de_%C3%B8rns_orden | 2023-02-04 | Den røde ørns orden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den røde ørns orden', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1705'] | Den røde ørns orden (tysk: Roter Adlerorden) var en brandenburgsk, senere prøyssisk og keiserlig tysk orden. Den ble tildelt så lenge Tyskland var et monarki og tildeling som offisiell statsorden opphørte med Weimarrepublikken.
| Den røde ørns orden (tysk: Roter Adlerorden) var en brandenburgsk, senere prøyssisk og keiserlig tysk orden. Den ble tildelt så lenge Tyskland var et monarki og tildeling som offisiell statsorden opphørte med Weimarrepublikken.
== Bakgrunn og utvikling ==
Ordenen ble innstiftet under navnet Ordre de la sincérité 17. november 1705 av Georg Friedrich, senere markgreve av Brandenburg-Bayreuth. Sankt Georg var ordenens skytshelgen. Ordenen ble senere gjenopplivet flere ganger, i 1734 i fyrstedømmet Brandenburg-Ansbach da ordenen fikk navnet Den brandenburgske røde ørns orden etter motivet i Brandeburgs våpenskjold. I 1777 ble navnet forkortet til Den røde ørns orden.
Etter at fyrstedømmene Brandenburg-Bayreuth og Brandenburg-Ansbach i 1791 kom under Preussen gjorde kong Fredrik Vilhelm II Den røde ørns orden 12. juni 1792 om til Preussens andre ridderorden. Den rangerte da etter Den sorte ørns orden og ble en orden til belønning av fortjenester av konge og stat i sin alminnelighet. Kongen ble ordenens stormester. Ved Tysklands samling som keiserrike fortsatte ordenstildeling også av Den røde ørns orden. Ordenen ble tildelt så lenge Tyskland var et monarki. Ved monarkiets fall og opphørte offisiell tildeling av ordenen. Weimarforfatningen av 11. august 1919 forbød tildeling av ordener.
== Inndeling ==
Ved innstiftelsen hadde ordenen én klasse, men ble gradvis utbygd, først til to klasser i 1759. Ordenen ble 18. januar 1810 omorganisert av kong Fredrik Vilhelm III av Preussen og fikk da tre klasser. En fjerde klasse ble tilføyd i 1830. Ordenens inndeling fant sin endelige form i 1861, da kong Wilhelm I på sin kroningsdag innstiftet storkors med stjerne og kjede av Den røde ørns orden. Etter dette var ordenen inndelt i:
Storkors
1. Klasse
2. klasse
3. klasse
4. klasseEn medalje i én valør, bronse, var også tilknyttet ordenen.
== Insignier ==
Ordenstegnene for Den røde ørns orden utviser stor variasjon. I sin grunnleggende form besto ordenstegnet av et såkalt georgskors, det vil si et kors med armer som smalner inn mot midten. Korset var av gull med hvit emalje. Midtmedaljongen var hvitemaljer med en avbildning av Brandenburgs røde ørn med en grønn krans i klørne. Ordensstjernen hadde åtte tagger og en midtmedaljong der ørnen var omgitt av en bord der ordenens motto, «SINCERE ET CONSTANTER» («oppriktighet og standhaftighet»), var innskrevet.
Ordenskjedet besto av ledd inneholdende den brandenburgske ørn, monogrammet «WR» for «Wilhelminus Rex» og kranser med korslagt septer og sverd. Ordenstegnet, som var opphengt i kjedet, besto av et hvitemaljert malteserkors med røde ørner i korsvinklene. Midtmedaljongen var prydet av monogrammet «WR».
Ordensbåndet var hvitt med oransje striper, men kunne også tildeles med svart og hvitt bånd.
Som en særlig begunstigelse ble storkors og 1. klasse også tildelt i briljanter.
Ordenstegnene ble utstyrt med en rekke tilleggstegn. Blant disse var
kroner for kongelige mottagere.
sverd, for militære fortjenester.
eikeløv i ordenstegnene for 1. og 2. klasse, som tegn på at innehaveren tidligere hadde mottatt en 2. eller 3. klasse.
sløyfe i ordenstegnet for 3. klasse, som tegn på at innehaveren tidligere hadde mottatt en 4. klasse.
sverd i ring, som tegn på at mottageren tidligere hadde mottatt en lavere klasse med sverd.
tallene 50, 60 eller 70 på eikeløv som uttrykk for antallet tjenesteår.
malteserkors for medlemmer av Johanitterordenen.
bånd i emalje omkring korset for å indikere at ordensmottageren også var tildelt Kroneordenen eller Hohenzollerns husorden.I 1851 ble det statuert ordenstegn for ikke-kristne mottagere av ordenen. Disse hadde ordenstegnene utformet som stjerner heller enn kors. I 1861 ble det likevel bestemt at ikke-kristne også kunne bære de ordinære ordenstegnene.
== Tildeling ==
Den røde ørns orden ble tildelt i forholdsvis stort antall. Storkors ble tildelt medlemmer av den kongelige familie, adelige og medlemmer av utenlandske kongehus. Innehavere av øverste klasse av Den sorte ørns orden ble vanligvis også tildelt storkors av Den røde ørns orden. Da ordenen i 1851 for første gang ble tildelt ikke-kristne, ble det utformet ordenstegn uten kristen symbolikk.
== Norske innehavere ==
En rekke nordmenn ble tildelt Den røde ørns orden. Kong Haakon var innehaver av storkors. Andre norske innehavere var Christian Michelsen, Jørgen Løvland, Johan Koren, Christian Sparre og Karl Friederich Griffin Dawes.
== Litteratur ==
Rita Klauschenz: «Der Adler und Seine Orden», i Christiane Brandt-Salloum, Rita Klauschenz, Jürgen Kloosterhuis og Christian Schwarzbach: Adlers Fittiche. Wandlungen eines Wappenvogels. Dokumentation einer Präsentation des Geheimen Staatsarchivs Preußischer Kulturbesitz, Berlin: Duncker & Humblot, 2008, s. 36–48.
«Ordre de l’Aigle Rouge» i Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 232–235. | Den røde ørns orden (tysk: Roter Adlerorden) var en brandenburgsk, senere prøyssisk og keiserlig tysk orden. Den ble tildelt så lenge Tyskland var et monarki og tildeling som offisiell statsorden opphørte med Weimarrepublikken. | 7,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_F._Kennedy | 2023-02-04 | John F. Kennedy | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 22. november', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:John F. Kennedy', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Massachusetts', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Brookline', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA under Vietnamkrigen', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Senatorer fra Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Fitzgerald Kennedy (født 29. mai 1917 i Brookline i Massachusetts, død 22. november 1963 i Dallas i Texas), også omtalt med initialene JFK, var en amerikansk demokratisk politiker. Han var USAs 35. president 1961–1963 etter å ha representert delstaten Massachusetts i Senatet og Representantenes hus 1947–1960. John F. Kennedy ble drept i et attentat i 1963.
Han vant over Richard Nixon i det meget jevne presidentvalget i 1960. Som 43-åring var han den yngste som hadde blitt valgt til vervet, den nest yngste presidenten gjennom tidene, etter Theodore Roosevelt, og den eneste katolikken. I Kennedys presidentperiode forsøkte USA å styrte Fidel Castros regime på Cuba gjennom den mislykkede invasjonen av Grisebukta i 1961. Året etter utplasserte Sovjetunionen raketter med kjernefysiske ladninger på Cuba, noe som utløste Cubakrisen og en blokade av Cuba. Romkappløpet begynte med Kennedys initiativ til Apollo-programmet. Andre utslag av den kalde krigen var byggingen av Berlinmuren og det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen. Innenrikspolitisk fikk borgerrettsbevegelsen, som fremmet afroamerikaneres likeverd og rettigheter, gjennomslag i større grad enn før.
Han var gift med Jacqueline Kennedy, og sammen hadde de to barn som vokste opp. Det rystet verden da president Kennedy ble drept i et attentat i Dallas i 1963. Lee Harvey Oswald ble anklaget for drapet, men ble selv skutt og drept to dager senere av Jack Ruby før han kunne bli stilt for retten. FBI og Warrenkommisjonen konkluderte med at Oswald var den eneste som hadde deltatt i attentatet.
Drapet på Kennedy har trolig bidratt til hans kultstatus i ettertid. Siden 1960-årene har detaljer fra hans privatliv og helsetilstand blitt allment kjent. Skjønt det ble forsøkt holdt hemmelig, har Kennedys utenomekteskapelige forhold blitt mye omtalt i mediene etter hans død. På rangeringer av USAs presidenter scorer Kennedy høyt i befolkningen, men lavere blant historikere.
| John Fitzgerald Kennedy (født 29. mai 1917 i Brookline i Massachusetts, død 22. november 1963 i Dallas i Texas), også omtalt med initialene JFK, var en amerikansk demokratisk politiker. Han var USAs 35. president 1961–1963 etter å ha representert delstaten Massachusetts i Senatet og Representantenes hus 1947–1960. John F. Kennedy ble drept i et attentat i 1963.
Han vant over Richard Nixon i det meget jevne presidentvalget i 1960. Som 43-åring var han den yngste som hadde blitt valgt til vervet, den nest yngste presidenten gjennom tidene, etter Theodore Roosevelt, og den eneste katolikken. I Kennedys presidentperiode forsøkte USA å styrte Fidel Castros regime på Cuba gjennom den mislykkede invasjonen av Grisebukta i 1961. Året etter utplasserte Sovjetunionen raketter med kjernefysiske ladninger på Cuba, noe som utløste Cubakrisen og en blokade av Cuba. Romkappløpet begynte med Kennedys initiativ til Apollo-programmet. Andre utslag av den kalde krigen var byggingen av Berlinmuren og det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen. Innenrikspolitisk fikk borgerrettsbevegelsen, som fremmet afroamerikaneres likeverd og rettigheter, gjennomslag i større grad enn før.
Han var gift med Jacqueline Kennedy, og sammen hadde de to barn som vokste opp. Det rystet verden da president Kennedy ble drept i et attentat i Dallas i 1963. Lee Harvey Oswald ble anklaget for drapet, men ble selv skutt og drept to dager senere av Jack Ruby før han kunne bli stilt for retten. FBI og Warrenkommisjonen konkluderte med at Oswald var den eneste som hadde deltatt i attentatet.
Drapet på Kennedy har trolig bidratt til hans kultstatus i ettertid. Siden 1960-årene har detaljer fra hans privatliv og helsetilstand blitt allment kjent. Skjønt det ble forsøkt holdt hemmelig, har Kennedys utenomekteskapelige forhold blitt mye omtalt i mediene etter hans død. På rangeringer av USAs presidenter scorer Kennedy høyt i befolkningen, men lavere blant historikere.
== Presidentperioden ==
Kennedys innsettelsestale er regnet som en av de beste og er en av de mest berømte politiske taler gjennom tidene. Det var i denne talen at Kennedy uttalte «And so, my fellow Americans: ask not what your country can do for you — ask what you can do for your country.» («Landsmenn: spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg — men hva du kan gjøre for landet ditt»).Så snart Kennedy var på plass i presidentstolen i Det hvite hus utnevnte han en regjering som var utvalgt blant dem han kalte «de smarteste og de beste». Det var den yngste regjeringen i det 20. århundre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Til tross for at Kennedy nøt stor popularitet, oppfattet mange i USA ham som svært liberal.
I løpet av den korte tiden Kennedy var president, tilsammen to år og ti måneder, satte han i verk en rekke tiltak som han selv aldri fikk se virkningene av. Et av hovedmålene var å avskaffe fattigdommen. I 1961 ble det vedtatt en lov om økt minstelønn, men forslag om gratis legehjelp for eldre ble nedstemt i Kongressen. Etter at USA hadde tapt kappløpet om å bli det første landet til å sende et menneske ut i verdensrommet, tok Kennedy i 1961 initiativet til det amerikanske romfartsprogrammet og erklærte målsettingen om at USA skulle sende et menneske til månen innen tiåret var over. Dette målet klarte USA å nå 20. juli 1969.
Kennedy har fått mye av æren for opprettelsen av Fredskorpset (The Peace Corps), som er en organisasjon med frivillige. Initiativtageren til Fredskorpset var imidlertid senatoren Hubert Humphrey fra Minnesota, som hadde arbeidet for dette siden 1957 og møtt mye politisk motstand. Men etter at Kennedy ga programmet sin politiske støtte ble det realisert i 1961 med Sargent Shriver, svoger og nær medarbeider av Kennedy, som første direktør. I regi av Fredskorpset ble 5 000 unge amerikanere opplært og sendt til utviklingsland i Asia og Afrika. I begynnelsen omtalte kritikerne det nedlatende som «Kennedys barnekorps».
Negativ PR ble lansert av Kennedy i valgkampen mot visepresident Richard M. Nixon i 1960. Her ble Nixons manglende initiativrikdom illustrert ved å vise et TV-intervju med president Eisenhower, som i filmklippet avkreftet at Nixon tok egne initiativ i Det hvite hus.
== Drapet på Kennedy ==
Kennedy ble myrdet i Dallas i Texas, hvorpå hans visepresident Lyndon B. Johnson overtok som president. Warren-kommisjonen ble opprettet for å etterforske drapet og kom frem til at Lee Harvey Oswald stod alene for planlegning og gjennomføring av attentatet. En teori går ut på at mafia-bossen Santo Trafficante jr. kan ha vært involvert, men det har ikke kunnet bevises at det finnes noen forbindelse mellom mafiaen og Lee Harvey Oswald.I Washington ble John F. Kennedy hedret med militære æresbevisninger. Kennedy ble bisatt på æresgravlunden Arlington i Virginia.
Den 25. november 1963 ble det holdt tre begravelser knyttet til hendelsen i Dallas. 700 politimenn var til stede da deres kollega J.D. Tippit, som også var blitt skutt av Lee Harvey Oswald, ble begravd. Samme dag ble Oswald selv begravd. Bare hans mor, bror, hans kone og deres barn var til stede under seremonien.
== Utenrikspolitikk ==
De fleste utenrikspolitiske krisene Kennedy opplevde skyldtes det stadig dårligere forholdet mellom USA og Sovjetunionen. Konflikten mellom de to supermaktene er blitt kalt den kalde krigen.
Kennedy var en konsekvent motstander av kommunismen og kommunistiske regimer, som siden annen verdenskrig hadde spredd seg både i Europa og Asia. Presidenten svarte på utfordringen gjennom å bygge flere atomvåpen og bygge opp landets militære styrke.
Kennedy er blant annet kjent for utsagnet «Ich bin ein Berliner» i en tale han holdt i Vest-Berlin i 1963 ved muren Walter Ulbrichts regime hadde reist tvers gjennom byen.
== Konspirasjonsteorier ==
Attentatet mot president Kennedy 22. november 1963 er påstått å være resultatet av en konspirasjon i mange forskjellige teorier. Disse teoriene avviser Warren-kommisjonens konklusjon om én morder og hevder det var umulig at én mann kunne ha skutt tre skudd på 4,5–7 sekunder med en rifle fra 2. verdenskrig, hvor ei kule bommet og to kuler traff president Kennedy og Texas' guvernør John Connally. Forskjellige teorier involverer blant annet at CIA og FBI, mafiaen, frimurere, kommunister og amerikanske ledere planla og utførte attentatet på presidenten. Enkelte av teoriene hevder at flere enn tre skudd ble fyrt av, og at det var flere enn én skytter. Det hevdes at én kule umulig kan ha klart å gjøre den skaden offisielle rapporter stadfester. Mest kjente er teoriene presentert i filmen JFK av Oliver Stone fra 1991. Filmen handler om Jim Garrison som var den første som tok saken til retten og beskyldte forretningsmannen Clay Shaw for å være involvert og at amerikanske myndigheter sto bak attentatet. Som følge av filmen ble hundrevis av dokumenter offentliggjort, og attentatet kom igjen i søkelyset.
== Sosialt liv og familie ==
Se hovedartikkel, Den amerikanske Kennedy-slekten
John Kennedy møtte sin framtidige hustru Jacqueline Bouvier da han var kongressmedlem. Charles L. Bartlett, en journalist, introduserte de to i et middagsselskap. De giftet seg ett år senere etter at han var blitt innvalgt som senator den 12. september 1953.
Selv om Eisenhower hadde tillatt at presidentens pressekonferanser ble filmet for visning på fjernsyn, var Kennedy den første president som holdt sine pressekonferanser i direktesendinger på TV, og han gjorde god bruk av mediet. Jacqueline førte med seg ny kunst og møbler til Det hvite hus og ledet selv dets restaurering. De inviterte en rekke kunstnere, forfattere og intellektuelle til middager i Det hvite hus og fremmet således kunstartenes profil i USA. Kennedy-familien er en av de meste etablerte politiske familier i USA etter å ha framskaffet en president, tre senatorer og tallrike andre politiske representanter, både på føderalt som statlig nivå. John Kennedys far, Joseph P. Kennedy, som var en framtredende amerikansk forretningsmann og politisk figur, hadde et mangfold av posisjoner, blant annet som ambassadør i Storbritannia fra 1938 til 1940.
På gressplenen utenfor Det hvite hus etablerte Kennedyene et svømmebasseng og et trehus, mens datteren Caroline gikk på en førskole sammen med ti andre barn i hjemmet.
Presidenten var nært knyttet til populærkulturen, framhevet av sanger som «Twisting at the White House». Den 19. mai 1962 sang Marilyn Monroe sangen «Happy Birthday, Mr. President» i et stort selskap i Madison Square Garden som feiret Kennedys kommende 44-årsdag. Samtidig opplevde familien flere personlige tragedier. Jacqueline hadde en spontanabort i 1955 og et dødfødt barn i 1956. Deres nyfødte sønn, Patrick Bouvier Kennedy, døde i august 1963. De hadde to barn som overlevde barndommen.
== Se også ==
Den amerikanske Kennedy-slekten
Liste over amerikanske presidenter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) John F. Kennedy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John F. Kennedy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John F. Kennedy på Internet Movie Database
(sv) John F. Kennedy i Svensk Filmdatabas
(da) John F. Kennedy på Scope
(fr) John F. Kennedy på Allociné
(en) John F. Kennedy på AllMovie
(en) John F. Kennedy hos Rotten Tomatoes
(en) John F. Kennedy hos The Movie Database
(en) John F. Kennedy på Discogs
(en) John F. Kennedy på MusicBrainz
(en) John F. Kennedy hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) John F. Kennedy hos American National Biography
(en) John F. Kennedy hos The Peerage
Wikiquote: John F. Kennedy – sitater
Illustrert artikkel om mordet på John F. Kennedy | Ƒ og ƒ (F med krok) er en bokstav som baserer seg på den kursive utgaven av minuskelen til bokstaven f. Bokstaven brukes bl. | 7,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korpilahti | 2023-02-04 | Korpilahti | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Mellersta Finlands geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Korpilahti er en tidligere kommune i det finske landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Jyväskylä kommune 1. januar 2009. | Korpilahti er en tidligere kommune i det finske landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Jyväskylä kommune 1. januar 2009. | Korpilahti er en tidligere kommune i det finske landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Jyväskylä kommune 1. | 7,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bokstav | 2023-02-04 | Bokstav | ['Kategori:Alfabeter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2019-07', 'Kategori:Typografi'] | En bokstav er et element i et alfabetisk system for skriving, slik som det greske alfabetet og dets etterkommere. Hver bokstav i det skrevne språket er vanligvis assosiert med et fonem (lyd) i den muntlige formen av språket. Skrevne tegn i tidligere skrifter er ofte best betegnet som stavelsesskrift (som angir en stavelse) eller logogram (som angir et ord eller en frase).
| En bokstav er et element i et alfabetisk system for skriving, slik som det greske alfabetet og dets etterkommere. Hver bokstav i det skrevne språket er vanligvis assosiert med et fonem (lyd) i den muntlige formen av språket. Skrevne tegn i tidligere skrifter er ofte best betegnet som stavelsesskrift (som angir en stavelse) eller logogram (som angir et ord eller en frase).
== Oversikt og bruk ==
Som symboler som angir segmentell tale er bokstaver assosiert med fonetikk. I et helt fonemt alfabet angis et enkelt fonem av en enkelt bokstav, men igjennom historien, og i praksis, angir bokstaver ofte mer en ett fonem. Et par bokstaver som sammen angir et enkelt fonem er kalt en digraf. Eksempler på digrafer i norsk kan være «kj», «hj» eller «hv», og i engelsk finnes digrafer som «ch», «sh» og «th». Et fonem kan også være representert ved tre bokstaver, og kalles da et trigraf. Eksempler på en slik kombinasjon kan være «sch» i tysk.
En bokstav kan også assosieres med mer en ett fonem når fonemet kommer an på de omkransende bokstavene eller ordets etymologi. Som eksempler på posisjonelle effekter, er den spanske bokstaven c uttalt [k] før a, o eller u (for eksempel cantar, corto, 'cuidado), men er uttalt [s] før e eller i(for eksempelcentimo, ciudad).
Bokstaver har også spesifikke navn assosiert til dem. Disse navnene er forskjellig fra språk til språk, dialekter og hisorie. Z, på norsk uttalt zett, er i de fleste engelsktalende land, som i britisk engelsk, uttalt zed, men i amerikansk engelsk uttalt zee.
Bokstaver, som elementer i alfabeter, har obligatoriske rekkefølger. Dette er generelt kjent som «alfabetisk rekkefølge». I spansk for eksempel er bokstaven ñ (uttalt [nj]) en selvstendig bokstav som kommer rett etter n i den alfabetiske rekkefølgen.
Bokstaver kan også ha numeriske verdier. Dette gjelder romertall og andre bokstaver i andre skrivesystemer. I norsk brukes arabertall vanligvis istedenfor bokstaver.
== Etymologi ==
Ordet bokstav kommer fra germansk, når det var vanlig å risse runer inn i trestaver av bøketre, dette lagde det tyske ordet «Buchstaben», som ble oversatt til norsk som «bokstaver».
== Forskjellige bokstaver ==
Det arabiske alfabetet: (Alfabetisk fra høyre til venstre) ﺍ, ﺏ, ﺕ, ﺙ, ﺝ, ﺡ, ﺥ, ﺩ, ﺫ, ﺭ, ﺯ, ﺱ, ﺵ, ﺹ, ﺽ, ﻁ, ﻅ, ﻉ, ﻍ, ﻑ, ﻕ, ﻙ, ﻝ, ﻡ, ﻥ, هـ, ﻭ, ﻱ.
Det kyrilliske alfabetet: А, Б, В, Г, Ґ, Д, Е, Є, Ж, З, И, І, Ї, Й, К, Л, М, Н, О, П, Р, С, Т, У, Ф, Х, Ц, Ч, Ш, Щ, Ю, Я, Ъ, Ь, Ђ, Љ, Њ, Ћ, Џ.
Det greske alfabetet: Α, Β, Γ, Δ, Ε, Ζ, Η, Θ, Ι, Κ, Λ, Μ, Ν, Ξ, Ο, Π, Ρ, Σ, Τ, Υ, Φ, Χ, Ψ, Ω.
Det hebraiske alfabetet: (Alfabetisk fra høyre til venstre) א, ב, ג, ד, ה, ו, ז, ח, ט, י, כ, ל, מ, נ, ס, ע, פ, צ, ק, ר, ש, ת.
Det latinske alfabetet: A, B, C, D, E, F, G, H, I, J, K, L, M, N, O, P, Q, R, S, T, U, V, W, X, Y, Z.
== Bokstaver i kunst, som symboler og mer ==
Bokstaver formet som grafiske figurer kan være både dyktig utført håndverk og egenartede kunstneriske uttrykk, blant annet som initialer og monogrammer. Bokstaver inngår som elementer blant annet i mange kunstverk, ornamenter, mønster, logoer og andre kjennetegn som våpenskjold, segl og bumerker.
En eller flere bokstaver kan være symboler for blant annet faktiske og mytiske personer, guddommelige vesener, land, kommune og andre myndigheter, nasjoners samarbeid, sportslige og andre aktiviteter, foreninger og andre sammenslutninger og mer. Blant tallrike eksempler er kongers monogrammer, INRI, alfa og omega, FN, EU, det romerske SPQR og VM.
== Litteratur ==
Øyvin Rannem Bokstavene i historien Forlaget Press 2017 ISBN 978-8232800759
== Eksterne lenker ==
(en) Letters – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | NJ og nj er en bokstavkombinasjon som brukes på flere språk. På norsk uttales den som en n etterfulgt av en j. | 7,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pylk%C3%B6nm%C3%A4ki | 2023-02-04 | Pylkönmäki | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Västra Finlands län', 'Kategori:Sider med kart'] | Pylkönmäki er en tidligere kommune i det finske landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Saarijärvi kommune 1. januar 2009.
| Pylkönmäki er en tidligere kommune i det finske landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Saarijärvi kommune 1. januar 2009.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Pylkönmäki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pylkönmäki er en tidligere kommune i det finske landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Saarijärvi kommune 1. | 7,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A4ms%C3%A4nkoski | 2023-02-04 | Jämsänkoski | ['Kategori:1926 i Finland', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1926', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2009', 'Kategori:Mellersta Finlands geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Jämsänkoski er en finsk by og tidligere kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Jämsä kommune 1. januar 2009. | Jämsänkoski er en finsk by og tidligere kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Jämsä kommune 1. januar 2009. | Jämsänkoski er en finsk by og tidligere kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Jämsä kommune 1. | 7,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emma_Bones | 2023-02-04 | Emma Bones | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1999', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Malvik kommune'] | Emma Bones (født 25. juli 1999) er en norsk skuespiller, kjent for sin rolle som Camilla Mikkelsen i serien Heimebane. I mars 2019 offentliggjorde Netflix at hun hadde fått en av hovedrollene i den amerikanske strømmetjenestens nye, norske dramaserie Ragnarok.Bones flyttet fra Nittedal før hun begynte på skolen og er oppvokst på Vikhammer i Malvik kommune. Hun har gått dramalinja ved Charlottenlund videregående skole, og gikk på Romerike Folkehøgskole 2018/19. Høsten 2019 begynte hun på skuespillerutdanningen ved Teaterhøgskolen i Oslo.
| Emma Bones (født 25. juli 1999) er en norsk skuespiller, kjent for sin rolle som Camilla Mikkelsen i serien Heimebane. I mars 2019 offentliggjorde Netflix at hun hadde fått en av hovedrollene i den amerikanske strømmetjenestens nye, norske dramaserie Ragnarok.Bones flyttet fra Nittedal før hun begynte på skolen og er oppvokst på Vikhammer i Malvik kommune. Hun har gått dramalinja ved Charlottenlund videregående skole, og gikk på Romerike Folkehøgskole 2018/19. Høsten 2019 begynte hun på skuespillerutdanningen ved Teaterhøgskolen i Oslo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emma Bones på Internet Movie Database
(en) Emma Bones hos The Movie Database | Bone var en uavhengig publisert tegneserie. Den ble opprinnelig publisert i 55 utgaver som kom ut med varierende intervaller mellom 1991 og 2004. | 7,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aphloiales | 2023-02-04 | Aphloiales | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Aphloiales er en mulig orden av blomsterplanter som tilhører de basale rosidene. Den antydes som gruppe i APG II-systemet (2003), men formelt er de fem familiene i gruppen ikke ordensplassert. Hver familie har bare én slekt hver.
Noen forskere plasserer disse fem familiene i Crossosomatales: I tillegg er familien Picramniaceae uplassert i Rosidae.
| Aphloiales er en mulig orden av blomsterplanter som tilhører de basale rosidene. Den antydes som gruppe i APG II-systemet (2003), men formelt er de fem familiene i gruppen ikke ordensplassert. Hver familie har bare én slekt hver.
Noen forskere plasserer disse fem familiene i Crossosomatales: I tillegg er familien Picramniaceae uplassert i Rosidae.
== Mulig gruppering ==
Aphloiaceae – slekt Aphloia (1 art)
Geissolomataceae – slekt Geissoloma (1 art)
Ixerbaceae – slekt Ixerba (1 art)
Picramniaceae – slekter Alvaradoa og Picramnia (95 arter)
Strasburgeriaceae – slekt Strasburgeria
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kategori:Aphloiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Angiosperm Phylogeny – offisiell hjemmeside.
Matthews M.R, Endress P.K, 2005: «Comparative floral structure and systematics in Crossosomatales (Crossosomataceae, Stachyuraceae, Staphyleaceae, Aphloiaceae, Geissolomataceae, Ixerbaceae, Strasburgeriaceae)», i Botanical Journal of the Linnean Society. Volume 147, Issue 1, side 1–46 (Sammendrag). | Se teksten | 7,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%93 | 2023-02-04 | Ó | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ó og ó (O med akutt aksent) er en bokstav som brukes på flere språk. Noen språk har denne bokstaven som egen bokstav, mens andre språk klassifiserer den som en annen utgave av bokstaven o.
På færøysk er den den 18. bokstaven i alfabetet og representerer lyden /œ/ eller /ɔuː/. På islandsk er den den 19. bokstaven og har verdien /oṷ/. Den er den 21. bokstaven i det polske alfabetet, med verdien /u/. Ó er den 24. bokstaven i det tsjekkiske, den 25. i det ungarske og den 28. bokstaven i det slovakiske alfabetet, i alle tre tilfellene representerer den lyden [o:]. Den er den 23. bokstaven i det kasjubiske alfabetet, med verdien [o].
På spansk og irsk indekerer akutt aksent trykksterk stavelse, mens den på vietnamesisk og i det kinesiske pinyin-systemet representerer den stigende tone.
I Unicode kodes bokstaven som U+00D3 (Ó) og U+00F3 (ó). | Ó og ó (O med akutt aksent) er en bokstav som brukes på flere språk. Noen språk har denne bokstaven som egen bokstav, mens andre språk klassifiserer den som en annen utgave av bokstaven o.
På færøysk er den den 18. bokstaven i alfabetet og representerer lyden /œ/ eller /ɔuː/. På islandsk er den den 19. bokstaven og har verdien /oṷ/. Den er den 21. bokstaven i det polske alfabetet, med verdien /u/. Ó er den 24. bokstaven i det tsjekkiske, den 25. i det ungarske og den 28. bokstaven i det slovakiske alfabetet, i alle tre tilfellene representerer den lyden [o:]. Den er den 23. bokstaven i det kasjubiske alfabetet, med verdien [o].
På spansk og irsk indekerer akutt aksent trykksterk stavelse, mens den på vietnamesisk og i det kinesiske pinyin-systemet representerer den stigende tone.
I Unicode kodes bokstaven som U+00D3 (Ó) og U+00F3 (ó). | Ó og ó (O med akutt aksent) er en bokstav som brukes på flere språk. Noen språk har denne bokstaven som egen bokstav, mens andre språk klassifiserer den som en annen utgave av bokstaven o. | 7,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A4ms%C3%A4 | 2023-02-04 | Jämsä | ['Kategori:1866 i Finland', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner etablert i 1866', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Jämsä er en finsk by og kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen med Jämsänkoski 1. januar 2009, cirka 23 100 innbyggere og et areal på 1 824,12 km² hvorav 252,68 km² er vann. Jämsä er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Keuru, Petäjävesi, Jyväskylä, Luhanka, Kuhmois, Orivesi, Juupajoki og Mänttä-Vilppula.
| Jämsä er en finsk by og kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen med Jämsänkoski 1. januar 2009, cirka 23 100 innbyggere og et areal på 1 824,12 km² hvorav 252,68 km² er vann. Jämsä er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Keuru, Petäjävesi, Jyväskylä, Luhanka, Kuhmois, Orivesi, Juupajoki og Mänttä-Vilppula.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jämsä – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jämsä er en finsk by og kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har, etter sammenslåingen med Jämsänkoski 1. | 7,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aphloiaceae | 2023-02-04 | Aphloiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Aphloiaceae er en monotypisk familie som i APG III-systemet plasseres i ordenen Crossosomatales. Familien har bare én art Aphloia theiformis som finnes i Øst-Afrika, Madagaskar, Maskarenene og Seychellene.A. theiformis er en busk eller et tre på 14-(20) meters høyde. Blomstene er radiærsymmetriske med 4-6 begerblad hvorav de to innerste gjerne er kronbladlignende og hvite. Kronblader er fraværende. Blomsten har 65-110 pollenbærere og fruktemnet består tilsynelatende av ett fruktblad. Frukten er et hvitt bær der de seks oransje frøene er synlige ved modenhet.Denne arten ble plassert i sin egen slekt i 1840 av Bennett (tidligere i slekta Prockia) og plassert i familien Flacourtiaceae der de fleste systematikere plasserte den til Takhtajan opprettet en egen familie i for den i 1985. I APG II var familien plassert blant Rosidae uten orden, men noen forskere plasserte familien i ordenen Crossosomatales noe som APG III støttet.
Denne familien er trolig nærmest beslekta med en håndfull familier med en eller få arter hver og som hver for seg har meget begrensa geografisk utbredelse (se Crossosomatales)
| Aphloiaceae er en monotypisk familie som i APG III-systemet plasseres i ordenen Crossosomatales. Familien har bare én art Aphloia theiformis som finnes i Øst-Afrika, Madagaskar, Maskarenene og Seychellene.A. theiformis er en busk eller et tre på 14-(20) meters høyde. Blomstene er radiærsymmetriske med 4-6 begerblad hvorav de to innerste gjerne er kronbladlignende og hvite. Kronblader er fraværende. Blomsten har 65-110 pollenbærere og fruktemnet består tilsynelatende av ett fruktblad. Frukten er et hvitt bær der de seks oransje frøene er synlige ved modenhet.Denne arten ble plassert i sin egen slekt i 1840 av Bennett (tidligere i slekta Prockia) og plassert i familien Flacourtiaceae der de fleste systematikere plasserte den til Takhtajan opprettet en egen familie i for den i 1985. I APG II var familien plassert blant Rosidae uten orden, men noen forskere plasserte familien i ordenen Crossosomatales noe som APG III støttet.
Denne familien er trolig nærmest beslekta med en håndfull familier med en eller få arter hver og som hver for seg har meget begrensa geografisk utbredelse (se Crossosomatales)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aphloiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Aphloiaceae hos Artsdatabanken
(en) Aphloiaceae hos Fossilworks
(en) Aphloiaceae hos ITIS
(en) Aphloiaceae hos NCBI
(en) Aphloiaceae hos The International Plant Names Index
(en) Aphloiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Aphloiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Aphloiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Geissolomataceae, i: Stevens, P. F. (2001 -), Angiosperm Phylogeny Website.
Matthews M.R, Endress P.K, 2005: «Comparative floral structure and systematics in Crossosomatales (Crossosomataceae, Stachyuraceae, Staphyleaceae, Aphloiaceae, Geissolomataceae, Ixerbaceae, Strasburgeriaceae)», i Botanical Journal of the Linnean Society. Volume 147, Issue 1, side 1–46 (Sammendrag). | A. theiformis | 7,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geissolomataceae | 2023-02-04 | Geissolomataceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Geissolomataceae er en monotypisk familie som i APG III-systemet plasseres i ordenen Crossosomatales. Familien har bare én art Geissoloma marginatum som kun finnes i Langebergfjellene i Kapp-provinsen i Sør-Afrika.G. marginatum er en busk på opptil en meters høyde. Blomstene har fire rosa tepaler, åtte pollenbærere i to kretser og oversittende fruktemne sammenvokst av fire fruktblad. Frukten er en kapsel med normalt fire frø.
Denne arten ble beskrevet av Linné som Penaea marginata, men gitt den nåværende plasseringa av Adrien-Henri Jussieu i 1846. Arten har vært plassert i ulike familier, bl.a. Penaeaceae og Celastraceae, men nyere analyser har gjort nødvendigheten av en egen familie tydeligere. I APG II var familien plassert blant Rosidae uten orden, men noen forskere plasserte familien i ordenen Crossosomatales noe som APG III støttet.
Denne familien er trolig nærmest beslekta med en håndfull familier med en eller få arter hver og som hver for seg har meget begrensa geografisk utbredelse (se Crossosomatales)
| Geissolomataceae er en monotypisk familie som i APG III-systemet plasseres i ordenen Crossosomatales. Familien har bare én art Geissoloma marginatum som kun finnes i Langebergfjellene i Kapp-provinsen i Sør-Afrika.G. marginatum er en busk på opptil en meters høyde. Blomstene har fire rosa tepaler, åtte pollenbærere i to kretser og oversittende fruktemne sammenvokst av fire fruktblad. Frukten er en kapsel med normalt fire frø.
Denne arten ble beskrevet av Linné som Penaea marginata, men gitt den nåværende plasseringa av Adrien-Henri Jussieu i 1846. Arten har vært plassert i ulike familier, bl.a. Penaeaceae og Celastraceae, men nyere analyser har gjort nødvendigheten av en egen familie tydeligere. I APG II var familien plassert blant Rosidae uten orden, men noen forskere plasserte familien i ordenen Crossosomatales noe som APG III støttet.
Denne familien er trolig nærmest beslekta med en håndfull familier med en eller få arter hver og som hver for seg har meget begrensa geografisk utbredelse (se Crossosomatales)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Geissolomataceae i Encyclopedia of Life
(en) Geissolomataceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Geissolomataceae hos Artsdatabanken
(en) Geissolomataceae hos Fossilworks
(en) Geissolomataceae hos ITIS
(en) Geissolomataceae hos NCBI
(en) Geissolomataceae hos The International Plant Names Index
(en) Geissolomataceae hos Tropicos
(en) Kategori:Geissolomataceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Geissolomataceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Geissolomataceae, i: Stevens, P. F. (2001 -), Angiosperm Phylogeny Website.
Matthews M.R, Endress P.K, 2005: «Comparative floral structure and systematics in Crossosomatales (Crossosomataceae, Stachyuraceae, Staphyleaceae, Aphloiaceae, Geissolomataceae, Ixerbaceae, Strasburgeriaceae)», i Botanical Journal of the Linnean Society. Volume 147, Issue 1, side 1–46 (Sammendrag). | G. marginatum | 7,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8flekk | 2023-02-04 | Føflekk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dermatologi', 'Kategori:Huden', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Pigmentering', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | En føflekk eller nevus, flertall nevi (på latin nævus), er en pigmentert hudforandring som skyldes en økning av antall celler på et begrenset område. Celleansamlingene kan være av melanocytter, bindevevsceller som fibroblaster eller hårrørsårer og gir opphav til ulike føflekker.
En føflekk kan enten oppstå på fosterstadiet, og kalles da kongenitt, eller oppstår senere i livet. De fleste føflekkene er brune, men det er også vanlig med røde eller rødblå føflekker som er laget av blodkar.
| En føflekk eller nevus, flertall nevi (på latin nævus), er en pigmentert hudforandring som skyldes en økning av antall celler på et begrenset område. Celleansamlingene kan være av melanocytter, bindevevsceller som fibroblaster eller hårrørsårer og gir opphav til ulike føflekker.
En føflekk kan enten oppstå på fosterstadiet, og kalles da kongenitt, eller oppstår senere i livet. De fleste føflekkene er brune, men det er også vanlig med røde eller rødblå føflekker som er laget av blodkar.
== Sykdommer ==
Gigant nevus
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nevus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | En føflekk eller nevus, flertall nevi (på latin nævus), er en pigmentert hudforandring som skyldes en økning av antall celler på et begrenset område. Celleansamlingene kan være av melanocytter, bindevevsceller som fibroblaster eller hårrørsårer og gir opphav til ulike føflekker. | 7,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ixerbaceae | 2023-02-04 | Ixerbaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:New Zealands flora', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ixerbaceae er en monotypisk familie som anerkjennes av noen systematikere, f.eks. ble familien akseptert av APG II-systemet (2003) og plassert uten tilordning til orden i rosidene. I det oppdaterte APG III-systemet (2009) slås denne familien sammen med den tidligere monotypiske Strasburgeriaceae i en ny utgave av sistnevnte familie.
Familiens ene art Ixerba brexioides finnes bare på de nordligste delene av Nordøya på New Zealand. Arten brukes i honningproduksjon.
| Ixerbaceae er en monotypisk familie som anerkjennes av noen systematikere, f.eks. ble familien akseptert av APG II-systemet (2003) og plassert uten tilordning til orden i rosidene. I det oppdaterte APG III-systemet (2009) slås denne familien sammen med den tidligere monotypiske Strasburgeriaceae i en ny utgave av sistnevnte familie.
Familiens ene art Ixerba brexioides finnes bare på de nordligste delene av Nordøya på New Zealand. Arten brukes i honningproduksjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ixerbaceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ixerbaceae hos ITIS
(en) Ixerbaceae hos NCBI
(en) Ixerbaceae hos The International Plant Names Index
(en) Ixerbaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Ixerbaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ixerbaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Ixerbaceae, i: Stevens, P. F. (2001 -), Angiosperm Phylogeny Website.
Matthews M.R, Endress P.K, 2005: «Comparative floral structure and systematics in Crossosomatales (Crossosomataceae, Stachyuraceae, Staphyleaceae, Aphloiaceae, Geissolomataceae, Ixerbaceae, Strasburgeriaceae)», i Botanical Journal of the Linnean Society. Volume 147, Issue 1, side 1–46 (Sammendrag). | I. brexioides | 7,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hankasalmi | 2023-02-04 | Hankasalmi | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Hankasalmi er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 5 500 innbyggere og et areal på 687,76 km² hvorav 115,85 km² er vann. Hankasalmi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Konnevesi, Laukas, Toivakka, Kangasniemi, Pieksämäki og Rautalampi.
| Hankasalmi er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 5 500 innbyggere og et areal på 687,76 km² hvorav 115,85 km² er vann. Hankasalmi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Konnevesi, Laukas, Toivakka, Kangasniemi, Pieksämäki og Rautalampi.
== Vennskapsbyer ==
Mjölby, Sverige, 1945
Hohenhameln, Tyskland), 1982
Karmøy, Norge, 1983
Häädemeeste, Estland, 1991
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hankasalmi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hankasalmi er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 5 500 innbyggere og et areal på 687,76 km² hvorav 115,85 km² er vann. | 7,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joutsa | 2023-02-04 | Joutsa | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Joutsa er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 5 100 innbyggere og et areal på 1 066,48 km² hvorav 199,1 km² er vann. Joutsa er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Luhanka, Jyväskylä, Toivakka, Kangasniemi, Hirvensalmi, Pertunmaa og Gustav Adolfs.
| Joutsa er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 5 100 innbyggere og et areal på 1 066,48 km² hvorav 199,1 km² er vann. Joutsa er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Luhanka, Jyväskylä, Toivakka, Kangasniemi, Hirvensalmi, Pertunmaa og Gustav Adolfs.
== Kilder ==
(no) Joutsa i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Joutsa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Joutsa er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 5 100 innbyggere og et areal på 1 066,48 km² hvorav 199,1 km² er vann. | 7,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sambandspersonell | 2023-02-04 | Sambandspersonell | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militærstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Telekommunikasjon', 'Kategori:Våpenarter'] | Sambandspersonell er armépersonell som har ansvaret for sambandet innen en militær avdeling og med dennes hovedbase.
Alle militære avdelinger har sambandspersonell, som har stor betydning for å opprettholde kommandolinjer og forsyningslinjene. Sambandet foregår ved hjelp av koder, som endres hyppig. Knekking av motpartens koder utgjør en viktig del av sambandspersonellets arbeidsoppgaver. | Sambandspersonell er armépersonell som har ansvaret for sambandet innen en militær avdeling og med dennes hovedbase.
Alle militære avdelinger har sambandspersonell, som har stor betydning for å opprettholde kommandolinjer og forsyningslinjene. Sambandet foregår ved hjelp av koder, som endres hyppig. Knekking av motpartens koder utgjør en viktig del av sambandspersonellets arbeidsoppgaver. | Sambandspersonell er armépersonell som har ansvaret for sambandet innen en militær avdeling og med dennes hovedbase. | 7,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kannonkoski | 2023-02-04 | Kannonkoski | ['Kategori:1934 i Finland', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1934', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Kannonkoski er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 600 innbyggere og et areal på 549,72 km² hvorav 104,87 km² er vann. Kannonkoski er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Karstula, Kivijärvi, Saarijärvi, Viitasaari og Äänekoski.
| Kannonkoski er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 600 innbyggere og et areal på 549,72 km² hvorav 104,87 km² er vann. Kannonkoski er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Karstula, Kivijärvi, Saarijärvi, Viitasaari og Äänekoski.
== Kilder ==
(no) Kannonkoski i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kannonkoski – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kannonkoski er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 600 innbyggere og et areal på 549,72 km² hvorav 104,87 km² er vann. | 7,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Sture_Larre | 2023-02-04 | Erik Sture Larre | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. november', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i sølv', 'Kategori:Medlemmer av Milorg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske hundreåringer', 'Kategori:Norske idrettsledere', 'Kategori:Norske investorer', 'Kategori:Norske kulturvernere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Hallvard-medaljen'] | Erik Sture Larre (født 31. mars 1914, død 11. november 2014) var en norsk forretningsadvokat, aksje- og eiendomsinvestor, markaforkjemper, kulturminnebevarer, tidligere Milorg-leder og president i Norges Ishockeyforbund i to perioder.
| Erik Sture Larre (født 31. mars 1914, død 11. november 2014) var en norsk forretningsadvokat, aksje- og eiendomsinvestor, markaforkjemper, kulturminnebevarer, tidligere Milorg-leder og president i Norges Ishockeyforbund i to perioder.
== Oppvekst og krigsårene ==
I 1933 tok Larre artium og begynte å studere samme år, jus og sosiologi, samtidig som han var journalist i Tidens Tegn. I 1936 begynte han som vitenskapsassistent for Ewald Bosse på Institutt for samfunnsforskning. Der holdt han på med en doktorgrad som handlet om funksjonærenes stilling i samfunnet. Men krigen kom, og han fullførte derfor ingen doktorgrad.
Under krigen var Larre aktiv i de norske hjemmestyrkene Milorg, og var en av Oslos to avsnittssjefer. Han ble arrestert i 1943, dømt av SS und Polizeigericht Nord, og satt som dødsdømt fange isolert på enecelle, uten kontakt med omverdenen til krigens slutt.Etter krigen ble et tilfeldig møte med Einar Gerhardsen på Løvebakken avgjørende, da han fikk tilbud om å overta et advokatfirma. På kort tid hadde han det største enkeltmannsfirma i Oslo med elleve ansatte.
== Investor ==
Høsten 1945 kjøpte Larre sin første aksje, i Storebrand-forløperen Norsk Allianse, og han debuterte som børsspekulant i større skala i 1980-årene.
På 2000-tallet hadde Larre bygget en portefølje på flere hundre millioner kroner fordelt på aksjer og eiendom. Han var på et tidspunkt den største private investoren i DnB NOR med over én million aksjer i selskapet.
Ifølge tidsskriftet Kapital hadde Larre en formue på 700 millioner kroner, hvorav størsteparten skal ha blitt bygget opp innen eiendom. Videre satt han i representantskapene i DnB NOR, Sparebankene Vest, Midt-Norge og Nord-Norge og Pareto Bank.
== Idrettsleder ==
Larre var president i Norges Ishockeyforbund i to perioder; fra 1976 til 1977 og fra 1977 til 1984.
== Friluftsliv og kulturbevaring ==
Larre var hele livet engasjert i friluftsliv og idrett. Allerede som liten gutt var han en aktiv hockeyspiller.
I 1960-årene tegnet Larre opp grensene for Marka rundt Oslo, den såkalte «markagrensa» omtrent sånn som vi kjenner den i dag, og denne markerer grensene for byutviklingen inn i friluftsområdene. Han var en forkjemper for en nasjonal markalov med fredning av Marka, og ansees som Markalovens far.Larre engasjerte seg i etterkrigstiden også for vern av kulturminner og investerte flere titalls millioner i dette. Han engasjerte seg deriblant i bevaring av sveitservillaene i Kruses gate på Frogner der Volapük tidligere holdt til, og forsøkte i flere tilfeller å få i stand spleiselag bestående av seg selv, kommunen og staten. Familien søkte også å rehabilitere Ingierstrand bad, noe som vel neppe kan kalles en finansielt motivert investering. Larre var styreleder i Margit og Ewald Bosses stiftelse Solstua, en stue/konferansesenter i Thorleif Haugs vei 14 på Voksenkollen i Oslo, som i sin tid var eid av Sam Eyde, og under andre verdenskrig kjent som Rekonvalesenthjemmet Ragnar Berg for frontkjempere.
== Utmerkelser og verv ==
Kongens fortjenstmedalje i sølv (2010)
St. Hallvardsmedaljen (1986)
Seks ulike æresmedlemskaper, deriblant
Ærespresident i Norges Ishockeyforbund
Ordfører i Friluftsrådets LandsforbundI 2009 ble han nominert til Årets Osloborger for sin innsats for den nye markaloven.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Folk har sluttet å stjele epler», artikkel om Erik Sture Larre i A-Magasinet, 6. desember 2013 | Erik Sture Larre (født 31. mars 1914, død 11. | 7,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Picramniaceae | 2023-02-04 | Picramniaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Picramniaceae er en familie av blomsterplanter som tilhører de basale rosidene. Familien var i APG II-systemet (2003) uplassert under roseplantene, men i det oppdaterte APG III-systemet (2009) finner man sterk støtte for at familien hører inn under en av de to store gruppene innenfor rosidene (rosids II/malvider) og det opprettes en egen orden med kun denne familien, Picramniales. Familien har 2-4 slekter og om lag 95 arter. De fleste artene vokser i Latin-Amerika.
| Picramniaceae er en familie av blomsterplanter som tilhører de basale rosidene. Familien var i APG II-systemet (2003) uplassert under roseplantene, men i det oppdaterte APG III-systemet (2009) finner man sterk støtte for at familien hører inn under en av de to store gruppene innenfor rosidene (rosids II/malvider) og det opprettes en egen orden med kun denne familien, Picramniales. Familien har 2-4 slekter og om lag 95 arter. De fleste artene vokser i Latin-Amerika.
== Slekter og arter ==
Slekt: Alvaradoa
Alvaradoa amorphoides
Alvaradoa haitiensis
Alvaradoa subovata
Casabitoa = syn. Picramnia
Gumillea = syn. Picramnia
Slekt: Picramnia – Latin-Amerika
Picramnia allenii
Picramnia andicola
Picramnia andrade-limae
Picramnia antidesma
Picramnia antidesmoides
Picramnia apetala
Picramnia bahiensis
Picramnia bonplandida
Picramnia brachybotryosa
Picramnia brasiliensis
Picramnia bullata
Picramnia camboita
Picramnia campestris
Picramnia caracasana
Picramnia carpinterae
Picramnia cilliata
Picramnia coccinea
Picramnia connariodes
Picramnia cooperi
Picramnia corallodendron
Picramnia cubensis
Picramnia deflexa
Picramnia dictyoneura
Picramnia dolichobotrya
Picramnia domingensis
Picramnia dweyri
Picramnia elliptica
Picramnia emarginata
Picramnia eosina
Picramnia excelsa
Picramnia ferrea
Picramnia fessonia
Picramnia filipetala
Picramnia garnderi
Picramnia glazioviana
Picramnia gracilis
Picramnia grandifolia
Picramnia guerrerensis
Picramnia guianensis
Picramnia hirsuta
Picramnia juniniana
Picramnia killippii
Picramnia krukovii
Picramnia kunthii
Picramnia latifolia
Picramnia lindeniana
Picramnia lindeata
Picramnia locuples
Picramnia longifolia
Picramnia longissima
Picramnia macrocarpa
Picramnia macrostachys
Picramnia magnifolia
Picramnia martiana
Picramnia martiniana
Picramnia matudai
Picramnia micrantha
Picramnia monninaefolia
Picramnia monninifolia
Picramnia monochlamydea
Picramnia nitida
Picramnia nuriensis
Picramnia oblongifolia
Picramnia oreadica
Picramnia parvifolia
Picramnia pendula
Picramnia pentandra
Picramnia pistaciaefolia
Picramnia platystachya
Picramnia podantha
Picramnia polyantha
Picramnia quarternaria
Picramnia ramiflora
Picramnia regnellii
Picramnia reticulata
Picramnia riedelii
Picramnia schunkei
Picramnia sellowii
Picramnia spaerocarpa
Picramnia spruceana
Picramnia tariri
Picramnia teapensis
Picramnia tenuis
Picramnia tetramera
Picramnia triandra
Picramnia tristamina
Picramnia umbrosa
Picramnia velutina
Picramnia villosa
Picramnia warmingiana
Picramnia xalapensis
Picramnia zanthoxyloides
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Picramniaceae i Encyclopedia of Life
(en) Picramniaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Picramniaceae hos Artsdatabanken
(en) Picramniaceae hos Fossilworks
(en) Picramniaceae hos ITIS
(en) Picramniaceae hos NCBI
(en) Picramniaceae hos The International Plant Names Index
(en) Picramniaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Picramniaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Picramniaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Angiosperm Phylogeny – offisiell hjemmeside.
Picramniaceae Arkivert 17. oktober 2007 hos Wayback Machine., i: L. Watson og M. J. Dallwitz (1992–), The Families of Flowering Plants. | Se teksten | 7,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karstula | 2023-02-04 | Karstula | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Karstula er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 4 600 innbyggere og et areal på 963,51 km² hvorav 76,19 km² er vann. Karstula er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kannonkoski, Kivijärvi, Kyyjärvi, Saarijärvi og Soini.
| Karstula er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 4 600 innbyggere og et areal på 963,51 km² hvorav 76,19 km² er vann. Karstula er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kannonkoski, Kivijärvi, Kyyjärvi, Saarijärvi og Soini.
== Kilder ==
(no) Karstula i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Karstula – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Karstula er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 4 600 innbyggere og et areal på 963,51 km² hvorav 76,19 km² er vann. | 7,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestre_Baray | 2023-02-04 | Vestre Baray | ['Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Vestre Baray (khmer: បារាយណ៍ទឹកថ្លា) er et reservoar i Angkor, Kambodsja, som ligger i øst-vest retning like vest for ruinbyen Angkor Thom. Formen er rektangulær og det måler ca. 8 ganger 2,1 kilometer. Vestre Baray er det største reservoaret i Angkor, og vannet holdes inne ved hjelp av store jorddiker. I midten av reservoaret ligger Vestre Mebon, et hindutempel bygget på en kunstig øy.
Byggingen av reservoaret startet trolig i det 11. århundre under Kong Suryavarman I og ble ferdigstilt under hans etterfølger, kong Udayadityavarman II.
De angkorianske ingeniørene som skapte Vestre Baray kan på enkelte steder synes å ha benyttet tidligere konstruksjoner underbyggingen. Den østre diken for eksempel, synes å være en del av en demning som tilhøstre kong Yasovarmans hovedstad, som hadde Phnom Bakheng i sentrum. Andre steder har reservoaret ødelagt eller lagt under vann tidligere byggverk. Under den sørlige diken ligger for eksempel mursteinspyramiden Ak Nam delvis nedgravd. På bunnen vest i reservoaret har arkeologisker funnet grunnmurer, trapper og keramikkskår, noe som tyder på at området var bebodd. En stele funnet i området, fra år 713, gir ytterligere bevis for tidligere bebyggelser. Den beskriver risfelt som ble tilbudt til en dronning Jayadevi.
Tidlige franske eksperter mente Vestre Baray har fungert som en enorm vanntank som ga vann til irrigasjonskanalene i tørre perioder, slik at jorda kunne gi flere avlinger ris hvert år. Mange nyere studier har imidlertid foreslått at reservoaret hovedsakelig hadde symbolske funksjoner, som en stor jordisk representasjon av det hinduistiske Skapelsens Hav, med Vestre Mebon som sitt sentrum.
I dag er det vann i den vestre enden året rundt, og i regntiden når vannet helt fram til den østre diken.
Med klart og stille vann er reservoaret i dag er et populært sted for bading og båtturer for lokalbefolkningen.
| Vestre Baray (khmer: បារាយណ៍ទឹកថ្លា) er et reservoar i Angkor, Kambodsja, som ligger i øst-vest retning like vest for ruinbyen Angkor Thom. Formen er rektangulær og det måler ca. 8 ganger 2,1 kilometer. Vestre Baray er det største reservoaret i Angkor, og vannet holdes inne ved hjelp av store jorddiker. I midten av reservoaret ligger Vestre Mebon, et hindutempel bygget på en kunstig øy.
Byggingen av reservoaret startet trolig i det 11. århundre under Kong Suryavarman I og ble ferdigstilt under hans etterfølger, kong Udayadityavarman II.
De angkorianske ingeniørene som skapte Vestre Baray kan på enkelte steder synes å ha benyttet tidligere konstruksjoner underbyggingen. Den østre diken for eksempel, synes å være en del av en demning som tilhøstre kong Yasovarmans hovedstad, som hadde Phnom Bakheng i sentrum. Andre steder har reservoaret ødelagt eller lagt under vann tidligere byggverk. Under den sørlige diken ligger for eksempel mursteinspyramiden Ak Nam delvis nedgravd. På bunnen vest i reservoaret har arkeologisker funnet grunnmurer, trapper og keramikkskår, noe som tyder på at området var bebodd. En stele funnet i området, fra år 713, gir ytterligere bevis for tidligere bebyggelser. Den beskriver risfelt som ble tilbudt til en dronning Jayadevi.
Tidlige franske eksperter mente Vestre Baray har fungert som en enorm vanntank som ga vann til irrigasjonskanalene i tørre perioder, slik at jorda kunne gi flere avlinger ris hvert år. Mange nyere studier har imidlertid foreslått at reservoaret hovedsakelig hadde symbolske funksjoner, som en stor jordisk representasjon av det hinduistiske Skapelsens Hav, med Vestre Mebon som sitt sentrum.
I dag er det vann i den vestre enden året rundt, og i regntiden når vannet helt fram til den østre diken.
Med klart og stille vann er reservoaret i dag er et populært sted for bading og båtturer for lokalbefolkningen.
== Litteratur ==
Rooney, Dawn. Angkor. Fourth Edition. Airphoto International Ltd 2002.
Laur, Jean. Angkor: An Illustrated Guide til Monuments. Flammarion 2002 | Vestre Baray (khmer: បារាយណ៍ទឹកថ្លា) er et reservoar i Angkor, Kambodsja, som ligger i øst-vest retning like vest for ruinbyen Angkor Thom. Formen er rektangulær og det måler ca. | 7,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keuru_by | 2023-02-04 | Keuru by | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Keuru (finsk: Keuruu) er en finsk by og kommune i landskapet Mellersta Finland. Byen ligger ved nordenden av innsjøen Keurusselkä, 60 kilometer vest for Jyväskylä. Kommunen har cirka 11 000 innbyggere og et areal på 1 430,63 km² hvorav 172,12 km² er vann. Keuru er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Multia, Petäjävesi, Jämsä, Mänttä-Vilppula, Virdois og Etseri.
I byen finnes metall-, tre- og grafisk industri.
| Keuru (finsk: Keuruu) er en finsk by og kommune i landskapet Mellersta Finland. Byen ligger ved nordenden av innsjøen Keurusselkä, 60 kilometer vest for Jyväskylä. Kommunen har cirka 11 000 innbyggere og et areal på 1 430,63 km² hvorav 172,12 km² er vann. Keuru er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Multia, Petäjävesi, Jämsä, Mänttä-Vilppula, Virdois og Etseri.
I byen finnes metall-, tre- og grafisk industri.
== Referanser ==
== Vennskapsbyer ==
Tingsryd, Sverige, 1974
Solrod, Danmark 1982
Szarvas, Ungarn 1983
Skaun, Norge 1984
Uglitsch, Russland 1988
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Keuruu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Keuru (finsk: Keuruu) er en finsk by og kommune i landskapet Mellersta Finland. Byen ligger ved nordenden av innsjøen Keurusselkä, 60 kilometer vest for Jyväskylä. | 7,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strasburgeriaceae | 2023-02-04 | Strasburgeriaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Strasburgeriaceae er en familie med kun to arter som i APG III-systemet plasseres i ordenen Crossosomatales. Familiens to arter er Strasburgeria robusta (synonym: S. calliantha) som kun finnes på Ny-Caledonia og Ixerba brexioides som kun finnes på nordlige deler av Nordøya på New Zealand.S. robusta er et eviggrønt tre på opptil ti meters høyde. Blomstene er radiærsymmetriske med 8-11 begerblad og normalt fem gule kronblader. Det er en krets med 10 pollenbærere og fruktknuten er sammevokst av normalt fem fruktblad. Frukten er stor som et lite eple, vedaktig og inneholder harde frø. Arten har vært plassert i ulike familier, bl.a. Brexiaceae, Theaceae og Ochnaceae.I. brexioides er et eviggrønt tre på opptil 15 meters høyde. Blomstene er store, voksvite og med sterk duft. Blomsten har fem begerblad, fem kronblad og pollenbærerne er 10. Frukknuten er sammenvokst av fem fruktblader. Frukten er en sprekk-kapsel. Arten ble opprinnelig assosiert med Brexia (og navnet er et anagram av dette slektsnavnet) i Celastraceae. Andre plasseringer har vært i ripsfamilien (Grossulariaceae) eller som eneste art i en monotypisk familie, Ixerbaceae. APG III mener Ixerba har så mye til felles med Strasburgeria at det kan forsvares å plassere dem i en familie.I APG II var familien plassert blant Rosidae uten orden, men noen forskere plasserte familien i ordenen Crossosomatales noe som APG III støttet.
Denne familien er trolig nærmest beslekta med en håndfull familier med en eller få arter hver og som hver for seg har meget begrensa geografisk utbredelse (se Crossosomatales)
| Strasburgeriaceae er en familie med kun to arter som i APG III-systemet plasseres i ordenen Crossosomatales. Familiens to arter er Strasburgeria robusta (synonym: S. calliantha) som kun finnes på Ny-Caledonia og Ixerba brexioides som kun finnes på nordlige deler av Nordøya på New Zealand.S. robusta er et eviggrønt tre på opptil ti meters høyde. Blomstene er radiærsymmetriske med 8-11 begerblad og normalt fem gule kronblader. Det er en krets med 10 pollenbærere og fruktknuten er sammevokst av normalt fem fruktblad. Frukten er stor som et lite eple, vedaktig og inneholder harde frø. Arten har vært plassert i ulike familier, bl.a. Brexiaceae, Theaceae og Ochnaceae.I. brexioides er et eviggrønt tre på opptil 15 meters høyde. Blomstene er store, voksvite og med sterk duft. Blomsten har fem begerblad, fem kronblad og pollenbærerne er 10. Frukknuten er sammenvokst av fem fruktblader. Frukten er en sprekk-kapsel. Arten ble opprinnelig assosiert med Brexia (og navnet er et anagram av dette slektsnavnet) i Celastraceae. Andre plasseringer har vært i ripsfamilien (Grossulariaceae) eller som eneste art i en monotypisk familie, Ixerbaceae. APG III mener Ixerba har så mye til felles med Strasburgeria at det kan forsvares å plassere dem i en familie.I APG II var familien plassert blant Rosidae uten orden, men noen forskere plasserte familien i ordenen Crossosomatales noe som APG III støttet.
Denne familien er trolig nærmest beslekta med en håndfull familier med en eller få arter hver og som hver for seg har meget begrensa geografisk utbredelse (se Crossosomatales)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Strasburgeriaceae i Encyclopedia of Life
(en) Strasburgeriaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Strasburgeriaceae hos Artsdatabanken
(en) Strasburgeriaceae hos Fossilworks
(en) Strasburgeriaceae hos ITIS
(en) Strasburgeriaceae hos NCBI
(en) Strasburgeriaceae hos The International Plant Names Index
(en) Strasburgeriaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Strasburgeriaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Strasburgeriaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | S. robusta | 7,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinnula | 2023-02-04 | Kinnula | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Kinnula er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 800 innbyggere og et areal på 495,75 km² hvorav 35,48 km² er vann. Kinnula er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kivijärvi, Lestijärvi, Perho, Pihtipudas, Reisjärvi og Viitasaari.
| Kinnula er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 800 innbyggere og et areal på 495,75 km² hvorav 35,48 km² er vann. Kinnula er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kivijärvi, Lestijärvi, Perho, Pihtipudas, Reisjärvi og Viitasaari.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kinnula – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kinnula er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 800 innbyggere og et areal på 495,75 km² hvorav 35,48 km² er vann. | 7,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crossosomataceae | 2023-02-04 | Crossosomataceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-06', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Crossosomataceae er en plantefamilie i ordenen Crossosomatales. Den omfatter 8–10 arter fordelt på tre planteslekter. De vokser i det sørvestre USA og Mexico. Plantene er hardføre busker som vokser i ørken og halvørken.
Denne familien omfatter tre slekter med blant annet disse artene:
Apacheria – 1 art
Apacheria chiricahuensis
Crossosoma – 2 arter
Crossosoma californicum
Crossosoma bigelovii
Glossopetalon (Forsellesia) – 5–7 arter
Glossopetalon clokeyi – «Clokey's greasebush»
Glossopetalon planitierum – «plains greasebush»
Glossopetalon pungens – «dwarf greasebush»
Glossopetalon spinescens – «spiny greasebush»
Glossopetalon texense- «Texas greasebush»
| Crossosomataceae er en plantefamilie i ordenen Crossosomatales. Den omfatter 8–10 arter fordelt på tre planteslekter. De vokser i det sørvestre USA og Mexico. Plantene er hardføre busker som vokser i ørken og halvørken.
Denne familien omfatter tre slekter med blant annet disse artene:
Apacheria – 1 art
Apacheria chiricahuensis
Crossosoma – 2 arter
Crossosoma californicum
Crossosoma bigelovii
Glossopetalon (Forsellesia) – 5–7 arter
Glossopetalon clokeyi – «Clokey's greasebush»
Glossopetalon planitierum – «plains greasebush»
Glossopetalon pungens – «dwarf greasebush»
Glossopetalon spinescens – «spiny greasebush»
Glossopetalon texense- «Texas greasebush»
== Kilder ==
«Crossosomataceae». APWEbsite. Besøkt 6. desember 2014.
== Eksterne lenker ==
(en) Crossosomataceae i Encyclopedia of Life
(en) Crossosomataceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Crossosomataceae hos Artsdatabanken
(en) Crossosomataceae hos Fossilworks
(en) Crossosomataceae hos ITIS
(en) Crossosomataceae hos NCBI
(en) Crossosomataceae hos The International Plant Names Index
(en) Crossosomataceae hos Tropicos
(en) Kategori:Crossosomataceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Crossosomataceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Crossosomataceae i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants: descriptions, illustrations, identification. | se teksten | 7,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kivij%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Kivijärvi | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Kivijärvi er en kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 400 innbyggere og et areal på 599,91 km² hvorav 115,798 km² er vann. Kivijärvi er finskspråklig og grenser til kommunene Kannonkoski, Karstula, Kinnula, Kyyjärvi, Perho og Viitasaari.
| Kivijärvi er en kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 400 innbyggere og et areal på 599,91 km² hvorav 115,798 km² er vann. Kivijärvi er finskspråklig og grenser til kommunene Kannonkoski, Karstula, Kinnula, Kyyjärvi, Perho og Viitasaari.
== Kilder ==
(no) Kivijärvi i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kivijärvi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kivijärvi er en kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 400 innbyggere og et areal på 599,91 km² hvorav 115,798 km² er vann. | 7,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuhmois_kommune | 2023-02-04 | Kuhmois kommune | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Kuhmois (finsk: Kuhmoinen) er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 2 600 innbyggere og et areal på 936,79 km² hvorav 264,96 km² er vann. Kuhmois er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Orivesi, Kangasala, Padasjoki, Sysmä, Luhanka og Jämsä.
| Kuhmois (finsk: Kuhmoinen) er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 2 600 innbyggere og et areal på 936,79 km² hvorav 264,96 km² er vann. Kuhmois er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Orivesi, Kangasala, Padasjoki, Sysmä, Luhanka og Jämsä.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kuhmoinen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kuhmois (finsk: Kuhmoinen) er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 2 600 innbyggere og et areal på 936,79 km² hvorav 264,96 km² er vann. | 7,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Hove | 2023-02-04 | Harald Hove | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Hordaland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-politikere i Hordaland'] | For høyrepolitikeren se: Harald Victor HoveHarald Hove (født 10. januar 1949 i Bergen, død 21. juli 2014) var en norsk jurist og politiker som representerte Venstre. Han var vararepresentant til Stortinget fra Hordaland under periodene 1997–2001 og 2001–2005. Fra 1997 til 2000 møtte han fast, som erstatter for Lars Sponheim som ble statsråd i Bondevik I-regjeringen.
Hove var medlem av Hordaland fylkesting fra 1995 til 2011, bortsett fra perioden han var fast representant på Stortinget.
Harald Hove ble uteksaminert som Cand.jur. fra Universitetet i Bergen i 1976. Han arbeidet ved universitetet som førsteamanuensis fra 1976 til 1988 og foreleser fra 1993 til 1997. Han arbeidet fra 1989 som advokat.
Hove var leder for Offentlighetslovutvalget som avga innstilling som NOU 2003:30. Innstillingen danner grunnlaget for den nåværende offentleglova. Han var og leder for Adopsjonsutvalget som avga innstilling som NOU 2009:29. Han har også vært medlem av Valglovutvalget og Opplæringslovutvalget.
| For høyrepolitikeren se: Harald Victor HoveHarald Hove (født 10. januar 1949 i Bergen, død 21. juli 2014) var en norsk jurist og politiker som representerte Venstre. Han var vararepresentant til Stortinget fra Hordaland under periodene 1997–2001 og 2001–2005. Fra 1997 til 2000 møtte han fast, som erstatter for Lars Sponheim som ble statsråd i Bondevik I-regjeringen.
Hove var medlem av Hordaland fylkesting fra 1995 til 2011, bortsett fra perioden han var fast representant på Stortinget.
Harald Hove ble uteksaminert som Cand.jur. fra Universitetet i Bergen i 1976. Han arbeidet ved universitetet som førsteamanuensis fra 1976 til 1988 og foreleser fra 1993 til 1997. Han arbeidet fra 1989 som advokat.
Hove var leder for Offentlighetslovutvalget som avga innstilling som NOU 2003:30. Innstillingen danner grunnlaget for den nåværende offentleglova. Han var og leder for Adopsjonsutvalget som avga innstilling som NOU 2009:29. Han har også vært medlem av Valglovutvalget og Opplæringslovutvalget.
== Kilder ==
www.stortinget.no om Harald Hove
== Eksterne lenker ==
(no) Harald Hove hos Stortinget
(no) Harald Hove hos Norsk senter for forskningsdata | Harald Hove (født 10. januar 1949 i Bergen, død 21. | 7,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stachyuraceae | 2023-02-04 | Stachyuraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Stachyuraceae er en plantefamilie i ordenen Crossosomatales. Den omfatter en håndfull arter i én planteslekt – Stachyurus. De vokser i det sentrale Kina langs Chang Jiang (Yangtze-elva), samt på Taiwan, Korea og i hele Japan. Familien har 7 arter og minst én variant.
Dette er eviggrønne busker eller lave trær, med spiralsatte blader. Kromosomtallet (n) = 11 eller 12. Mange av dem har fargerike blomster. Blomstene er gul-hvite og henger oftest i rakler, og bladene kan være spisst ovale og lys grønne, senere i sesongen mellomgrønne. Vanlig høyde for plantene er 1,5 - 3 meter.
Denne familien omfatter tre slekter med blant annet disse artene:
Stachyurus – 7 arter
Stachyurus calcareus
Stachyurus chinensis
Stachyurus esquirolii
Stachyurus imalaicus
Stachyurus imalaicus var. himalaicus
Stachyurus praecox
Stachyurus salicifolia
Stachyurus yunnanensis
| Stachyuraceae er en plantefamilie i ordenen Crossosomatales. Den omfatter en håndfull arter i én planteslekt – Stachyurus. De vokser i det sentrale Kina langs Chang Jiang (Yangtze-elva), samt på Taiwan, Korea og i hele Japan. Familien har 7 arter og minst én variant.
Dette er eviggrønne busker eller lave trær, med spiralsatte blader. Kromosomtallet (n) = 11 eller 12. Mange av dem har fargerike blomster. Blomstene er gul-hvite og henger oftest i rakler, og bladene kan være spisst ovale og lys grønne, senere i sesongen mellomgrønne. Vanlig høyde for plantene er 1,5 - 3 meter.
Denne familien omfatter tre slekter med blant annet disse artene:
Stachyurus – 7 arter
Stachyurus calcareus
Stachyurus chinensis
Stachyurus esquirolii
Stachyurus imalaicus
Stachyurus imalaicus var. himalaicus
Stachyurus praecox
Stachyurus salicifolia
Stachyurus yunnanensis
== Eksterne lenker ==
(en) Stachyuraceae i Encyclopedia of Life
(en) Stachyuraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Stachyuraceae hos Artsdatabanken
(en) Stachyuraceae hos Fossilworks
(en) Stachyuraceae hos ITIS
(en) Stachyuraceae hos NCBI
(en) Stachyuraceae hos The International Plant Names Index
(en) Stachyuraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Stachyuraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Stachyuraceae – detaljert informasjon på Wikispecies
MOBOT.org – beskrivelse av Stachyuraceae .
Stachyuraceae Arkivert 26. april 2020 hos Wayback Machine. i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants: descriptions, illustrations, identification. | Se teksten | 7,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kyyj%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Kyyjärvi | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Kyyjärvi er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 500 innbyggere og et areal på 469,62 km² hvorav 21,39 km² er vann. Kyyjärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Alajärvi, Karstula, Kivijärvi, Perho og Soini.
| Kyyjärvi er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 500 innbyggere og et areal på 469,62 km² hvorav 21,39 km² er vann. Kyyjärvi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Alajärvi, Karstula, Kivijärvi, Perho og Soini.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kyyjärvi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kyyjärvi er en finsk kommune i landskapet Mellersta Finland. Kommunen har cirka 1 500 innbyggere og et areal på 469,62 km² hvorav 21,39 km² er vann. | 7,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leivonm%C3%A4ki | 2023-02-04 | Leivonmäki | ['Kategori:2008 i Finland', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2008', 'Kategori:Mellersta Finlands geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Leivonmäki er en tidligere kommune i det finske landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Joutsa kommune 1. januar 2008. | Leivonmäki er en tidligere kommune i det finske landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Joutsa kommune 1. januar 2008. | Leivonmäki er en tidligere kommune i det finske landskapet Mellersta Finland. Kommunen ble slått sammen med Joutsa kommune 1. | 7,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simon_Andreas_Kj%C3%A6r | 2023-02-04 | Simon Andreas Kjær | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske grafiske designere', 'Kategori:Norske illustratører'] | Simon Andreas Kjær (født 28. juni 1979) er norsk grafisk designer/illustratør med utdannelse fra University of Hertfordshire i England. Til daglig lager han plate- og bokomslag, plakater, programhefter og kataloger under sitt alias SAK Design.
I 2006 vant Kjær sølvpris i den nasjonale konkurransen arrangert av Grafill, for årets vakreste barne- og ungdomsbøker for boka Striper. Blant samarbeidspartnere kan nevnes Cappelen Damm, Piratforlaget, Aschehoug magasinet Plot og Tou Scene.
1. mai 2009 var han aktuell med utstillingen «Rust never Sleeps» på Cafe Sting, Stavanger. Utstillingen tar utgangspunkt i et sitat fra Jens Bjørneboes roman Haiene. Kjær har kontor i Stavanger. | Simon Andreas Kjær (født 28. juni 1979) er norsk grafisk designer/illustratør med utdannelse fra University of Hertfordshire i England. Til daglig lager han plate- og bokomslag, plakater, programhefter og kataloger under sitt alias SAK Design.
I 2006 vant Kjær sølvpris i den nasjonale konkurransen arrangert av Grafill, for årets vakreste barne- og ungdomsbøker for boka Striper. Blant samarbeidspartnere kan nevnes Cappelen Damm, Piratforlaget, Aschehoug magasinet Plot og Tou Scene.
1. mai 2009 var han aktuell med utstillingen «Rust never Sleeps» på Cafe Sting, Stavanger. Utstillingen tar utgangspunkt i et sitat fra Jens Bjørneboes roman Haiene. Kjær har kontor i Stavanger. | Simon Andreas Kjær (født 28. juni 1979) er norsk grafisk designer/illustratør med utdannelse fra University of Hertfordshire i England. | 7,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Henrik_Kintzell_Fr%C3%B8strup | 2023-02-04 | Johan Henrik Kintzell Frøstrup | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1852', 'Kategori:Høyre-ordførere i Aust-Agder', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Arendal', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1901–1903', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Arendal og Grimstad', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Johan Henrik Kintzell Frøstrup (født 11. desember 1852, død 20. mai 1929) var en norsk stortingsrepresentant og ordfører i Arendal.
Frøstrup ble født i Barbu av foreldre Edvard Frøstrup og Abel Dorothea Kindzell. Han giftet seg i Oslo 4. mai 1888 med Anna Sophie Kløcker (1867–1919). Sammen fikk de elleve barn hvorav åtte vokste opp.
Han hadde stilling som overrettssakfører og var ordfører i Arendal fra 1899 til 1901. Han var stortingsrepresentant for Høyre som 1. representant fra Arendal og Grimstad i perioden 1901 til 1903. Fra 1902 virket han som byfogd i Skien. Frøstrup ligger begravet sammen med sin hustru på Gjerpen kirkegård.
| Johan Henrik Kintzell Frøstrup (født 11. desember 1852, død 20. mai 1929) var en norsk stortingsrepresentant og ordfører i Arendal.
Frøstrup ble født i Barbu av foreldre Edvard Frøstrup og Abel Dorothea Kindzell. Han giftet seg i Oslo 4. mai 1888 med Anna Sophie Kløcker (1867–1919). Sammen fikk de elleve barn hvorav åtte vokste opp.
Han hadde stilling som overrettssakfører og var ordfører i Arendal fra 1899 til 1901. Han var stortingsrepresentant for Høyre som 1. representant fra Arendal og Grimstad i perioden 1901 til 1903. Fra 1902 virket han som byfogd i Skien. Frøstrup ligger begravet sammen med sin hustru på Gjerpen kirkegård.
== Se også ==
Liste over ordførere i Arendal
== Referanser ==
== Kilder ==
Thor Bjerke – Ove Tovås: Togbytte på Nelaug, Norsk jernbaneklubb 1989. ISBN 82-90286-10-4
== Eksterne lenker ==
(no) Johan Henrik Kintzell Frøstrup hos Norsk senter for forskningsdata | Johan Henrik Kintzell Frøstrup (født 11. desember 1852, død 20. | 7,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Achariaceae | 2023-02-04 | Achariaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Achariaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har i alt 3 slekter. Artene vokser i det sørlige Afrika, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
| Achariaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har i alt 3 slekter. Artene vokser i det sørlige Afrika, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
== Eksterne lenker ==
(en) Achariaceae i Encyclopedia of Life
(en) Achariaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Achariaceae hos Artsdatabanken
(en) Achariaceae hos Fossilworks
(en) Achariaceae hos ITIS
(en) Achariaceae hos NCBI
(en) Achariaceae hos The International Plant Names Index
(en) Achariaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Achariaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Achariaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Balanopaceae | 2023-02-04 | Balanopaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Balanopaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har i bare 1 slekt – Balanops. Artene vokser i Queensland i Australia og Ny-Caledonia.
| Balanopaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har i bare 1 slekt – Balanops. Artene vokser i Queensland i Australia og Ny-Caledonia.
== Eksterne lenker ==
(en) Balanopaceae i Encyclopedia of Life
(en) Balanopaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Balanopaceae hos Artsdatabanken
(en) Balanopaceae hos Fossilworks
(en) Balanopaceae hos ITIS
(en) Balanopaceae hos NCBI
(en) Balanopaceae hos The International Plant Names Index
(en) Balanopaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Balanopaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Balanopaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bonnetiaceae | 2023-02-04 | Bonnetiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Bonnetiaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 4 slekter og ca. 32 arter. Artene vokser i Latin-Amerika og Malesia, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
| Bonnetiaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 4 slekter og ca. 32 arter. Artene vokser i Latin-Amerika og Malesia, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
== Eksterne lenker ==
(en) Bonnetiaceae i Encyclopedia of Life
(en) Bonnetiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Bonnetiaceae hos Artsdatabanken
(en) Bonnetiaceae hos Fossilworks
(en) Bonnetiaceae hos ITIS
(en) Bonnetiaceae hos NCBI
(en) Bonnetiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Bonnetiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bonnetiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caryocaraceae | 2023-02-04 | Caryocaraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Caryocaraceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 2 slekter og ca. 25 arter. Artene vokser i Latin-Amerika, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
| Caryocaraceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen av Rosidae. Denne gruppen har 2 slekter og ca. 25 arter. Artene vokser i Latin-Amerika, og er ikke representert naturlig i floraen i Norge.
== Eksterne lenker ==
(en) Caryocaraceae i Encyclopedia of Life
(en) Caryocaraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Caryocaraceae hos Artsdatabanken
(en) Caryocaraceae hos Fossilworks
(en) Caryocaraceae hos ITIS
(en) Caryocaraceae hos NCBI
(en) Caryocaraceae hos The International Plant Names Index
(en) Caryocaraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Caryocaraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Caryocaraceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chrysobalanaceae | 2023-02-04 | Chrysobalanaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Chrysobalanaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 18 slekter og ca. 400 arter. Artene vokser i tropene.
| Chrysobalanaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne gruppen har 18 slekter og ca. 400 arter. Artene vokser i tropene.
== Eksterne lenker ==
(en) Chrysobalanaceae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Chrysobalanaceae i Encyclopedia of Life
(en) Chrysobalanaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Chrysobalanaceae hos Artsdatabanken
(en) Chrysobalanaceae hos Fossilworks
(en) Chrysobalanaceae hos ITIS
(en) Chrysobalanaceae hos NCBI
(en) Chrysobalanaceae hos The International Plant Names Index
(en) Chrysobalanaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Chrysobalanaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chrysobalanaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ctenolophonaceae | 2023-02-04 | Ctenolophonaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen'] | Ctenolophonaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne familien har 1 slekt – Ctenolophon – og 4 arter. Artene vokser i det vestlige Afrika og Malaysia.
| Ctenolophonaceae er en plantefamilie i ordenen Malpighiales, som inngår i gruppen Eurosidae I innenfor den store gruppen Rosidae. Denne familien har 1 slekt – Ctenolophon – og 4 arter. Artene vokser i det vestlige Afrika og Malaysia.
== Eksterne lenker ==
(en) Ctenolophonaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Ctenolophonaceae hos Artsdatabanken
(en) Ctenolophonaceae hos Fossilworks
(en) Ctenolophonaceae hos ITIS
(en) Ctenolophonaceae hos NCBI
(en) Ctenolophonaceae hos The International Plant Names Index
(en) Ctenolophonaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Ctenolophonaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ctenolophonaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Se teksten | 7,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.