url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanyang_88 | 2023-02-04 | Hanyang 88 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Repetergeværer', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Type 88, kjent som Hanyang 88, er en kinesisk rifle brukt av Den nasjonale revolusjonshær under den andre kinesisk-japanske krig.
Navnet kommer fra Hanyangarsenalet hvor riflen ble produsert. Riflen er en kopi av det tyske Gewehr 88, og ble brukt frem til Hanyangfabrikken ble stengt i 1947. Den er et repetergevær med sylinderlås, og hadde feste for bajonett. Våpenet var dårlig laget og gikk ofte i stykker. | Type 88, kjent som Hanyang 88, er en kinesisk rifle brukt av Den nasjonale revolusjonshær under den andre kinesisk-japanske krig.
Navnet kommer fra Hanyangarsenalet hvor riflen ble produsert. Riflen er en kopi av det tyske Gewehr 88, og ble brukt frem til Hanyangfabrikken ble stengt i 1947. Den er et repetergevær med sylinderlås, og hadde feste for bajonett. Våpenet var dårlig laget og gikk ofte i stykker. | Kina | 5,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nor-Cargo | 2023-02-04 | Nor-Cargo | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Tidligere norske logistikkselskaper', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Nor-Cargo var et transportselskap eid av Posten Norge.
Bedriften var opprinnelig eid av Bergenske Dampskibsselskab, og senere eid av Kosmos, som senere ble oppløst. Nor-Cargo ble en del av Stavangerske. Før Posten kjøpte opp selskapet, var det Det Stavangerske Dampskibsselskab og Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab som eide selskapet.I 2004 kjøpte Posten Norge selskapet for 850 millioner kroner. Nor-Cargo ble overtatt av Posten i 10. mai 2004, og ble en del av datterselskapet Bring i 2008. Selskapet het ved salget Nor-Cargo Holding ASA, men Nor-Cargo Shipping AS og Nor-Cargo Ltd var ikke omfattet av salget.
| Nor-Cargo var et transportselskap eid av Posten Norge.
Bedriften var opprinnelig eid av Bergenske Dampskibsselskab, og senere eid av Kosmos, som senere ble oppløst. Nor-Cargo ble en del av Stavangerske. Før Posten kjøpte opp selskapet, var det Det Stavangerske Dampskibsselskab og Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab som eide selskapet.I 2004 kjøpte Posten Norge selskapet for 850 millioner kroner. Nor-Cargo ble overtatt av Posten i 10. mai 2004, og ble en del av datterselskapet Bring i 2008. Selskapet het ved salget Nor-Cargo Holding ASA, men Nor-Cargo Shipping AS og Nor-Cargo Ltd var ikke omfattet av salget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nor-Cargo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nor-Cargo var et transportselskap eid av Posten Norge. | 5,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guillaume_Cale | 2023-02-04 | Guillaume Cale | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bønder', 'Kategori:Dødsfall i 1358', 'Kategori:Fødselsdato ukjent', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprørsledere', 'Kategori:Personer fra Beauvais', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Guillaume Cale (populært kalt Jacques Bonhomme, noen ganger anglisert til William Kale), var en velstående bonde fra byen Mello nord i Frankrike, som ble berømt som lederen av Jacquerie, det franske bondeopprøret som eksploderte over i voldelige sammenstøt mellom opprørerne og adelen i mai 1358 og stormet uhindret i en måned frem til slaget om Mello den 10. juni 1358.
Cales opprinnelse er ukjent, det er ikke klart hvor gammel han var under opprøret, heller vet vi ei noen ting om hans familie og forretningsforbindelser, annet enn at han var en rimelig godt stilt bonde.
| Guillaume Cale (populært kalt Jacques Bonhomme, noen ganger anglisert til William Kale), var en velstående bonde fra byen Mello nord i Frankrike, som ble berømt som lederen av Jacquerie, det franske bondeopprøret som eksploderte over i voldelige sammenstøt mellom opprørerne og adelen i mai 1358 og stormet uhindret i en måned frem til slaget om Mello den 10. juni 1358.
Cales opprinnelse er ukjent, det er ikke klart hvor gammel han var under opprøret, heller vet vi ei noen ting om hans familie og forretningsforbindelser, annet enn at han var en rimelig godt stilt bonde.
== Referanser == | Guillaume Cale (populært kalt Jacques Bonhomme, noen ganger anglisert til William Kale), var en velstående bonde fra byen Mello nord i Frankrike, som ble berømt som lederen av Jacquerie, det franske bondeopprøret som eksploderte over i voldelige sammenstøt mellom opprørerne og adelen i mai 1358 og stormet uhindret i en måned frem til slaget om Mello den 10. juni 1358. | 5,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filippa_Widlund | 2023-02-04 | Filippa Widlund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 2. august', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske illustratører'] | Filippa Widlund (født 2. august 1968) er en svensk illustratør og forfatter.
Filippa Widlund har bodd to år i Kambodsja hvor hun blant annet arbeidet med lærebøker og påbegynte serien om Mona. Mange detaljer i boken er inspirert av denne tiden. Widlund har studert kunstfag, linje for grafisk form og illustrasjon. Hun har foruten egen produksjon illustrert en rekke skolebøker.
| Filippa Widlund (født 2. august 1968) er en svensk illustratør og forfatter.
Filippa Widlund har bodd to år i Kambodsja hvor hun blant annet arbeidet med lærebøker og påbegynte serien om Mona. Mange detaljer i boken er inspirert av denne tiden. Widlund har studert kunstfag, linje for grafisk form og illustrasjon. Hun har foruten egen produksjon illustrert en rekke skolebøker.
== Bibliografi ==
Älvan och faunen 1994 (medforfatter Lotta Gahrton)
Ovänner i samma lag 2000 (medforfatter Lasse Anrell)
Mona i rymdåldern 2002
Sagor om vintern 2002 (antologi)
Karl Gran och lördagens hundliv 2002 (medforfatter Janne Ollars)
Kristine 2003 (medforfatter Monika Thormann)
Häng med till Danmark 2003 (medforfatter Ewa Wigenheim-westman)
Varning! Läskigt 2003 (antologi)
Sagor om julen 2003 (antologi)
Den vita barnkammarboken 2003 (antologi)
Eskil och ensamsakerna 2004 (medforfatter Ingelin Angerborn)
Äventyret naturen 2004 (medforfatter Mats Ottosson och Åsa Ottosson)
Varning! Kärlek 2004 (antologi, alle bilder)
Sagor om våren 2004 (antologi)
Sagor om hösten 2004 (antologi)
Bonniers barnläkarbok 2004
Cityodling 2004 (medforfatter Lena Israelsson) Augustprisnominert
Den silvriga barnkammarboken 2004 (antologi)
Love, flytten och smällen 2005 (medforfatter Eva Funck)
En halv tusenlapp 2005 (medforfatter Ulf Nilsson
Livet leker - upptäck naturen med barnen, SNF:s årsbok 2005
Barnens Stora Lexikon 2005
Love och hemligheten 2006 (medforfatter Eva Funck)
Lätt & Blandat 2006 2013 (antologi)
Den döde talar 2006 (medforfatter Ulf Nilsson)
Eskil och tanden som försvann 2006 (medforfatter Ingelin Angerborn)
Den gula barnkammarboken 2006 (antologi)
Ensam bland rävar 2007 (medforfatter Ulf Nilsson)
Det brinner på zoo 2007
Ensam bland rävar 2007 (medforfatter Ulf Nilsson)
Titta och peka - ute och inne 2007 (antologi)
Mer Lätt & Blandat 2007 (antologi)
Brutus Bengtsson vill inte gå och lägga sig 2009 (medforfatter Måns Gahrton)
Hemligt brev till hela världen 2009 (medforfatter Ulf Nilsson)
Alla spökens dag 2009 (medforfatter Anna Ribbing)
Brutus Bengtsson vill inte gå till dagis 2010 (medforfatter Måns Gahrton)
Den skimrande barnkammarboken 2010 (antologi)
ABC 123 2012 (antologi)
Lilla barnkammarboken / Julsånger 2011 (antologi)
Litens sagoskatt 2011 (antologi)
Lilla barnkammarboken / Sånger för hela kroppen 2012 (antologi)
Du och jag min skatt 1-åringen 2013 (antologi)
Du och jag min skatt 3-åringen 2013 (antologi)
Jag – från liten till stor 2014 (antologi)
Så funkar det : hemma och runtomkring 2015 (medforfatter Mats Wänblad)
Bojan och brandbilen + pysselbok Måla och pyssla med Bojan : polis, brandkår 2016 (medforfatter Johan Anderblad)
Så funkar det! : kroppen inifrån och ut 2017 (medforfatter Mats Wänblad)
Jag ska börja skolan 2017 (antologi)
Bojan och polisbilen 2017 (medforfatter Johan Anderblad)
Bojan och tåget 2018 (medforfatter Johan Anderblad)
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 2005
== Referanser == | Filippa Widlund (født 2. august 1968) er en svensk illustratør og forfatter. | 5,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pelle_Holmberg | 2023-02-04 | Pelle Holmberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske biologer', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Pelle Holmberg (født 23. mars 1948, død 18. mai 2020) var en svensk biolog og forfatter. Han deltok regelmessig i TV4s Nyhetsmorgon og skrev mange bøker om sopp, bær og andre nyttevekster.
Pelle Holmberg ble i 2003 tildelt sølvmedalje av Gastronomiska Akademiens Vänner «för utomordentliga insatser för svensk matkultur».
| Pelle Holmberg (født 23. mars 1948, død 18. mai 2020) var en svensk biolog og forfatter. Han deltok regelmessig i TV4s Nyhetsmorgon og skrev mange bøker om sopp, bær og andre nyttevekster.
Pelle Holmberg ble i 2003 tildelt sølvmedalje av Gastronomiska Akademiens Vänner «för utomordentliga insatser för svensk matkultur».
== Bibliografi ==
Svampkurs 1979
Svamp i cirkel 1981
Vår svampbok 1982
Plocka svamp 1984
20 bra matsvampar 1985
Våra bästa svampar 1985
Bär och svamp i Sverige 1986
Svampriket och svampböckerna 1987
Svenska landskapssvampar 1992
Nyckel till skogens svampar 1992
Nyckel till ängens blommor 1993
Vanliga svampar 1996
Nya svampboken 1996
Fältbiologi och naturarbete med förskolebarn 1996
Hitta, välj och plocka bär & svamp 1996
Våra vanligaste fjällväxter 1997
Vanliga vilda växter till mat, krydda, hälso- och kroppsvård 1998
Lilla svampboken 1999
Våra vanligaste kustväxter 2000
Året-runt-floran 2003
Nybörjarsvampar 2004
Ängens blommor 2005
Svenska träd – Upptäck, känn igen och använd 2007
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok 1995
Gastronomiska Akademiens Vänners sølvmedalje 2003
== Referanser == | Pelle Holmberg (født 23. mars 1948, død 18. | 5,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rune_Riberg | 2023-02-04 | Rune Riberg | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bedriftsøkonomer', 'Kategori:Norske fotballedere'] | Rune Riberg (født 30. november 1967 i Levanger) er en norsk bedriftsøkonom og siden 3. mars 2009 økonomisjef i Vålerenga Fotball.
Han regnes som en av landets fremste fotballøkonomer og har vært økonomisjef for Norges Fotballforbund i perioden oktober 2001 – april 2009.
I tillegg har han hatt økonomiansvaret for alle datterselskapene til NFF og fotballkretsene.
Rune Riberg har tidligere jobbet som lønningssjef ved AHUS, vært skatterevisor i 6 år og produktsjef i Huldt & Lillevik.
| Rune Riberg (født 30. november 1967 i Levanger) er en norsk bedriftsøkonom og siden 3. mars 2009 økonomisjef i Vålerenga Fotball.
Han regnes som en av landets fremste fotballøkonomer og har vært økonomisjef for Norges Fotballforbund i perioden oktober 2001 – april 2009.
I tillegg har han hatt økonomiansvaret for alle datterselskapene til NFF og fotballkretsene.
Rune Riberg har tidligere jobbet som lønningssjef ved AHUS, vært skatterevisor i 6 år og produktsjef i Huldt & Lillevik.
== Referanser == | Rune Riberg (født 30. november 1967 i Levanger) er en norsk bedriftsøkonom og siden 3. | 5,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5r_Staude | 2023-02-04 | Vår Staude | ['Kategori:71° nord-deltakere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Programledere for TV 2', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:TV-prisen'] | Vår Vibeke Staude (født 2. juli 1966 i Bærum) er en norsk programleder som har jobbet i TV 2 siden 1992. Hun har vært nyhetsanker og Washington, D.C.-korrespondent for TV 2 Nyhetene, og har siden 2005 vært programleder for God morgen Norge. Hun er siden 2005 samboer med den tidligere olympiske padleren, Knut Holmann.
Hun ble i 2012 tildelt Riksmålsforbundets TV-pris.I 2021 kom hun på femteplass i sesong 12 av 71° nord – Norges tøffeste kjendis.
| Vår Vibeke Staude (født 2. juli 1966 i Bærum) er en norsk programleder som har jobbet i TV 2 siden 1992. Hun har vært nyhetsanker og Washington, D.C.-korrespondent for TV 2 Nyhetene, og har siden 2005 vært programleder for God morgen Norge. Hun er siden 2005 samboer med den tidligere olympiske padleren, Knut Holmann.
Hun ble i 2012 tildelt Riksmålsforbundets TV-pris.I 2021 kom hun på femteplass i sesong 12 av 71° nord – Norges tøffeste kjendis.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vår Staude på Internet Movie Database
Vår Staude på Twitter
Vår Staude på Facebook
Vår Staude på LinkedIn | Vår Vibeke Staude (født 2. juli 1966 i Bærum) er en norsk programleder som har jobbet i TV 2 siden 1992. | 5,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrzej_Go%C5%82ota | 2023-02-04 | Andrzej Gołota | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere fra USA', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i boksing', 'Kategori:Personer fra Warszawa', 'Kategori:Polske boksere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Tungvektsboksere'] | Andrzej Jan Gołota (også kjent som Andrew Golota) (født 5. januar 1968 i Warszawa i Polen) er en polsk tungvektsbokser. Han er kjent for sine mange kontroversielle kamper og har vært gjenstand for kritikk for sin oppførsel i ringen. Ha har i store deler av sin karriere vært ranket på topp 10-listen i tungvektsdivisjonen.
| Andrzej Jan Gołota (også kjent som Andrew Golota) (født 5. januar 1968 i Warszawa i Polen) er en polsk tungvektsbokser. Han er kjent for sine mange kontroversielle kamper og har vært gjenstand for kritikk for sin oppførsel i ringen. Ha har i store deler av sin karriere vært ranket på topp 10-listen i tungvektsdivisjonen.
== Amatør karriere ==
Som amatør vant Gołota 111 kamper på rad, og toppet karrieren da han kvalifiserte seg for Sommer-OL 1988 i Seoul i Sør-Korea. Her vant han bronsemedalje efter å ha tapt semifinalen på teknisk knockout i 2. runde.
Golotas resultater i Olympiaden:
vant over Svilen Rusinov (Bulgaria) 5-0
vant over Harold Obunga (Kenya) 5-0
tapte mot Hyun-Man (Sør-Korea) RSC 2
== Profesjonell karriere ==
Efter å ha havnet i politiets søkelys i Polen, giftet han seg og emigrerte til USA i 1990 for å bli yrkessjåfør. Han ble likevel profesjonell i 1992 og debuterte med 28 strake seire, 26 på knockout. I en kamp mot Samson Po'hua i 1995 bet Gołota motstanderen i skulderen, men klarte likevel slippe unna diskvalifisering og vant kampen.
== Golota vs Bowe ==
I 1996 var Riddick Bowe regnet som den beste tungvekteren i verden. Bowe ventet på at en kamp mot Mike Tyson skulle gå i orden, og inngikk avtale om å bokse mot Gołota for å holde seg aktiv. Bowe var stor favoritt, da Gołota ikke hadde slått igjennom ennå.
Kampen gikk i Madison Square Garden i New York og en rekke polske fans hadde inntatt arenaen. På innveingen så Bowe utrent og overvektig ut, mens Gołota så ut til å være i topp form.
Gołota begynte overraskende og styrte kampen bak jabben sin. Efter å ha bygget opp en solid ledelse på dommerkortene, begynte Gołota systematisk og slå lave slag under beltestedet, og fikk gjentatte advarsler fra dommeren. Med en kombinasjon av lave slag i 9. runde falt Riddick Bowe på knærne, og dommeren diskvalifiserte Golota for lave slag. Bowe ble tilkjent seieren.
Det oppsto opprør masseslagsmål i arenaen og Gołota ble angrepet og slått med en walkietalkie i hodet. Amerikanske og polske fans endte i håndgemeng.
Det ble imidlertid avtalt en returkamp, som denne gang ble arrangert i Atlantic City. Bowe veide inn og så ut til å ha funnet matchvekten og var klar til kamp. Gołota tok styringen og knocket Bowe ned med en høyre tidlig i 2. runde. I 4. runde kom Bowe tilbake og landet en slagserie som sendte Gołota i canvasen.
Golota bygget opp en poengledelse, men begynte plutselig å slå lave slag, som i første kampen. Han ble igjen diskvalifisert og seieren tilkjent Bowe.
Riddick Bowe la opp efter denne kampen.
=== Karrieren videre ===
Lennox Lewis ble derfor nødt til å forsvare WBC-tittelen sin mot Gołota. Lewis gikk rett på Gołota og knocket han ned. Dommeren mente Gołota ikke hadde summet tilstrekkelig seg da han hadde talt til 10, og Lewis ble vinner med knockout i 1. runde.
Efter å ha slått Tim Witherspoon og Marcus Rhode fikk Gołota møte amerikaneren Michael Grant. Grant var høyt ranket, og vinneren skulle få sjansen til å bokse om tittelen. Gołota hadde Grant i canavasen to ganger, men klarte ikke å knocke ham ut. I 9. runde ble Golota knocket ned, men kom seg raskt opp igjen. Da dommeren spurte om han fortsatt ville bokse, lot han være å svare, og dommeren erklærte Grant som vinner. Ring Magazine kåret dette til årets kamp i 1999.
Gołota signerte i 2000 avtale om å møte Mike Tyson. Kampen skapte stor interesse på grunn av begge boksernes rulleblad i ringen. Gołota ble knocket ned i første runde og fikk et kutt over øyet. Gołota trakk seg efter to runder, og måtte geleides ut av arenaen av sikkerhetsvakter. Polakken mente Tyson hadde bokset skittent, og legetesten viste senere at han hadde ett brukket ribbebein.
Han har siden bokset aktivt, sist i 2009, men har bare bokset mot lite kjente boksere, med varierende resultater. Utenfor ringen har han hatt en rekke tiltaler og saker på seg for vold, våpenbesittelse og brudd på regler i trafikken.
I de senere årene har han samarbeidet med promotoren Don King.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andrzej Gołota – Olympics.com
(en) Andrzej Gołota – Olympic.org
(en) Andrzej Gołota – Olympedia
(en) Andrzej Gołota – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(pl) Andrzej Gołota – Polens olympiske komité
(en) Andrzej Gołota – BoxRec
Andrzej Gołota offisielt nettsted
Andrzej Gołota kamp-for-kamp karriere oversikt
Historisk kamp: Andrzej Gołota mot Mike Tyson
Videoklipp av Gołota mot Tyson på Google
Andrzej Gołota og Bowe 7. runde og OPPTØYER | Andrzej Jan Gołota (også kjent som Andrew Golota) (født 5. januar 1968 i Warszawa i Polen) er en polsk tungvektsbokser. | 5,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MICV-65 | 2023-02-04 | MICV-65 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Militære kjøretøystubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stormpanservogner', 'Kategori:Stubber 2020-06'] | MICV-65 (''Mechanized Infantry Combat Vehicle, 1965) var et studieprogram fra den amerikanske hæren som tok for seg et antall forskjellige panservogner som skulle etterfølge M113 og M114, i tillegg til å fylle flere nye roller. Et antall forskjellige konstruksjoner ble vurdert, men ingen av dem kom noen sinne i tjeneste. Til slutt ble uansett erfaringene fra MICV-56 tatt med da M2 Bradley ble tatt fram på 1980-tallet. | MICV-65 (''Mechanized Infantry Combat Vehicle, 1965) var et studieprogram fra den amerikanske hæren som tok for seg et antall forskjellige panservogner som skulle etterfølge M113 og M114, i tillegg til å fylle flere nye roller. Et antall forskjellige konstruksjoner ble vurdert, men ingen av dem kom noen sinne i tjeneste. Til slutt ble uansett erfaringene fra MICV-56 tatt med da M2 Bradley ble tatt fram på 1980-tallet. | MICV-65 ('Mechanized Infantry Combat Vehicle, 1965) var et studieprogram fra den amerikanske hæren som tok for seg et antall forskjellige panservogner som skulle etterfølge M113 og M114, i tillegg til å fylle flere nye roller. Et antall forskjellige konstruksjoner ble vurdert, men ingen av dem kom noen sinne i tjeneste. | 5,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yu-chien_Kuan | 2023-02-04 | Yu-chien Kuan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. november', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Kinesiske forfattere', 'Kategori:Kinesiske sinologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Guangzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Yu-chien Kuan (kinesisk: 關愚謙, pinyin: Guān Yúqiān, født 1931 i Guangzhou i Kina, død 22. november 2018 i Berlin) var en kinesisk forfatter og sinolog.
I barndommen opplevde Kuan 1938–45 den japanske okkupasjon av hjembyen Guangzhou. Under kulturrevolusjonen flyktet han til Tyskland. Flukten gikk via Kairo, der han satt fengslet i ett og et halvt år. I 1969 slo han seg til i Hamburg, der han i 1974 tok en doktorgrad i historie. Deretter underviste han i sinologi ved Universität Hamburg. I tillegg forfattet han en rekke bøker om kinesisk kultur og historie, og om sitt liv.
| Yu-chien Kuan (kinesisk: 關愚謙, pinyin: Guān Yúqiān, født 1931 i Guangzhou i Kina, død 22. november 2018 i Berlin) var en kinesisk forfatter og sinolog.
I barndommen opplevde Kuan 1938–45 den japanske okkupasjon av hjembyen Guangzhou. Under kulturrevolusjonen flyktet han til Tyskland. Flukten gikk via Kairo, der han satt fengslet i ett og et halvt år. I 1969 slo han seg til i Hamburg, der han i 1974 tok en doktorgrad i historie. Deretter underviste han i sinologi ved Universität Hamburg. I tillegg forfattet han en rekke bøker om kinesisk kultur og historie, og om sitt liv.
== Verker ==
Mein Leben unter zwei Himmeln: Eine Lebensgeschichte zwischen Shanghai und Hamburg., Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 2008, ISBN 978-3-596-17921-3.
(med Petra Häring-Kuan) Der China-Knigge: Eine Gebrauchsanweisung für das Reich der Mitte. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main, ISBN 978-3-596-16684-8.
(med Petra Häring-Kuan) Die Langnasen: Was die Chinesen über uns Deutsche denken. Mit einem Geleitwort von Helmut Schmidt. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 2009, ISBN 978-3-596-18505-4.
(med Petra Häring-Kuan) Pulverfass China: Der Gigant auf dem Weg ins 21. Jahrhundert. 2011, ISBN 978-3-502151944.
(med Petra Häring-Kuan) China. Kunst- und Reiseführer mit Landeskunde. ISBN 978-3-170094383.
== Referanser == | Yu-chien Kuan (kinesisk: 關愚謙, pinyin: Guān Yúqiān, født 1931 i Guangzhou i Kina, død 22. november 2018 i Berlin) var en kinesisk forfatter og sinolog. | 5,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sven_Broman | 2023-02-04 | Sven Broman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. november', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 23. mars', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske sinologer'] | Sven Broman (født 1922, død 1994) var en svensk sinolog.
Broman studerte under den internasjonalt kjente sinologen Bernhard Karlgren ved Stockholms universitet og doktorsdisputerte i 1961 på avhandlingen Studies on the Chou Li. Som student i Kina hadde han opplevd den kommunistiske maktovertagelsen i Shanghai. Deretter var han i en periode ansatt som sinolog og oversetter ved den svenske diplomatiske stasjon i Beijing. Han arbeidet siden en tid for Unesco på Borneo og i Uganda, og deretter som lektor i kinesisk ved forskjellige læresteder i Sverige og Danmark. I årene 1972–1989 var han intendant ved Etnografiska museet der han blant annet beskjeftiget seg med forskning rundt kinesisk skyggespillteater.
| Sven Broman (født 1922, død 1994) var en svensk sinolog.
Broman studerte under den internasjonalt kjente sinologen Bernhard Karlgren ved Stockholms universitet og doktorsdisputerte i 1961 på avhandlingen Studies on the Chou Li. Som student i Kina hadde han opplevd den kommunistiske maktovertagelsen i Shanghai. Deretter var han i en periode ansatt som sinolog og oversetter ved den svenske diplomatiske stasjon i Beijing. Han arbeidet siden en tid for Unesco på Borneo og i Uganda, og deretter som lektor i kinesisk ved forskjellige læresteder i Sverige og Danmark. I årene 1972–1989 var han intendant ved Etnografiska museet der han blant annet beskjeftiget seg med forskning rundt kinesisk skyggespillteater.
== Verk ==
Chinese shadow theatre. Stockholm: Etnografiska museet, 1981. ISBN 91-85344-01-X.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Göran Malmqvist: Bernhard Karlgren: ett forskarporträtt. Stockholm:Norstedts, 1995. ISBN 9119550928. | Sven Broman (født 1922, død 1994) var en svensk sinolog. | 5,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans-Olav_Enger | 2023-02-04 | Hans-Olav Enger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske professorer i språkvitenskap', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Hans-Olav Enger (født 30. november 1965) er en norsk språkforsker. Han er professor i nordisk språkvitenskap ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo (UiO).
Enger ble cand. philol. ved Universitetet i Oslo i 1991 og avla dr. art.-graden samme sted i 1997. Fra 2003 til 2008 var han professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hans faglige interesser er grammatikk, særlig morfologi og indre språkhistorie.
Enger var redaktør for Norsk Lingvistisk Tidsskrift fra og med 2005-årgangen til og med 2010-årgangen. Fra midten av 2016 er han en av to redaktører for Maal og Minne.
| Hans-Olav Enger (født 30. november 1965) er en norsk språkforsker. Han er professor i nordisk språkvitenskap ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo (UiO).
Enger ble cand. philol. ved Universitetet i Oslo i 1991 og avla dr. art.-graden samme sted i 1997. Fra 2003 til 2008 var han professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hans faglige interesser er grammatikk, særlig morfologi og indre språkhistorie.
Enger var redaktør for Norsk Lingvistisk Tidsskrift fra og med 2005-årgangen til og med 2010-årgangen. Fra midten av 2016 er han en av to redaktører for Maal og Minne.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Hans-Olav Enger i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
Hans-Olav Enger på UiO | Hans-Olav Enger (født 30. november 1965) er en norsk språkforsker. | 5,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Henry_Mathews | 2023-02-04 | Robert Henry Mathews | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske lingvister', 'Kategori:Australske misjonærer', 'Kategori:Australske sinologer', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra Melbourne', 'Kategori:Protestantiske misjonærer i Sichuan'] | Robert Henry Mathews (født 1877, død 1970) var en kinamisjonær, lingvist og sinolog fra Australia.
Han er best kjent for en ordbok han utgav i 1931: Chinese-English Dictionary (A Chinese-English Dictionary Compiled for the China Inland Mission).
Han hadde vendt seg til China Inland Mission for å bli misjonær. Etter noe nølen – man mente at han i en alder av 29 år allerede ville få problemer med det kinesiske språk – ble han antatt, og ankom Kina i 1906.
Under annen verdenskrig ble han internert av japanerne, og hans bibliotek ble konfiskert og gikk siden tapt. | Robert Henry Mathews (født 1877, død 1970) var en kinamisjonær, lingvist og sinolog fra Australia.
Han er best kjent for en ordbok han utgav i 1931: Chinese-English Dictionary (A Chinese-English Dictionary Compiled for the China Inland Mission).
Han hadde vendt seg til China Inland Mission for å bli misjonær. Etter noe nølen – man mente at han i en alder av 29 år allerede ville få problemer med det kinesiske språk – ble han antatt, og ankom Kina i 1906.
Under annen verdenskrig ble han internert av japanerne, og hans bibliotek ble konfiskert og gikk siden tapt. | Robert Henry Mathews (født 1877, død 1970) var en kinamisjonær, lingvist og sinolog fra Australia. | 5,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Industrifisk | 2023-02-04 | Industrifisk | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fiskeindustri', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Industrifisk er fisk som ikke brukes direkte som menneskemat.
Produkter laget av industrifisk er blant annet fiskemel og fiskeolje. Utbyttet av fiskemel og olje fra industrifisk ble satt til 22 prosent og 8 prosent. (Ett tonn industrifisk gir 220 kg fiskemel og 80 kg fiskeolje).
Eksempler på industrifisk er øyepål, kolmule og tobis.
| Industrifisk er fisk som ikke brukes direkte som menneskemat.
Produkter laget av industrifisk er blant annet fiskemel og fiskeolje. Utbyttet av fiskemel og olje fra industrifisk ble satt til 22 prosent og 8 prosent. (Ett tonn industrifisk gir 220 kg fiskemel og 80 kg fiskeolje).
Eksempler på industrifisk er øyepål, kolmule og tobis.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Karlsen, Kjeldsberg, Sandnes, Hay, Juul (red.): Båten, bruket og fangsten ISBN 978-82-8090-020-3
== Eksterne lenker ==
Fangstbehandling av industrifisk (dansk) | Industrifisk er fisk som ikke brukes direkte som menneskemat. | 5,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Body_of_Lies | 2023-02-04 | Body of Lies | ['Kategori:Actionthrillere fra USA', 'Kategori:Arabiskspråklige filmer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 2008', 'Kategori:Filmer regissert av Ridley Scott', 'Kategori:Spionfilmer'] | Body of Lies er en amerikansk spionfilm fra 2008 regissert av Ridley Scott. Den er basert på boken ved samme navn av David Ignatius om en CIA-agent som drar til Jordan for å forfølge en høyt profilert terrorist. Manuskriptet er skrevet av William Monahan og Leonardo DiCaprio, Russell Crowe, Vince Colosimo og den iranske skuespilleren Golshifteh Farahani medvirker i hovedrollene. Produksjonen fant sted i Washington D.C. og Marokko. Body of Lies hadde premiere i USA 10. oktober 2008, og i Norge 21. november 2008.
| Body of Lies er en amerikansk spionfilm fra 2008 regissert av Ridley Scott. Den er basert på boken ved samme navn av David Ignatius om en CIA-agent som drar til Jordan for å forfølge en høyt profilert terrorist. Manuskriptet er skrevet av William Monahan og Leonardo DiCaprio, Russell Crowe, Vince Colosimo og den iranske skuespilleren Golshifteh Farahani medvirker i hovedrollene. Produksjonen fant sted i Washington D.C. og Marokko. Body of Lies hadde premiere i USA 10. oktober 2008, og i Norge 21. november 2008.
== Handling ==
Roger Ferris (Leonardo DiCaprio) - en CIA-agent stasjonert i Midtøsten - leter etter terroristen Al-Saleem. Ferris møter Nizar som gir CIA informasjon i bytte mot asyl i USA. Til tross for protester fra sjefen Ed Hoffman (Russell Crowe) går Ferris med på å gi asyl. Når terroristene finner ut at Nizar er en tyster, blir Ferris tvunget til å skyte ham for å hindre at Nizar avslører identiteten hans. Ferris og kollegaen Bassam overvåker en bygning som Nizar tipset dem om. De observerer flere menn som ødelegger papirer og kvitter seg med utstyr. Ferris prøver å komme seg inn i huset, men blir oppdaget. I den påfølgende skuddvekslingen blir bilen til Ferris og Bassam truffet av en rakett. Ferris blir reddet av helikopter, men Bassam dør i eksplosjonen.
Terrorister gjennomfører et angrep i Sheffield, og de planlegger flere lignende angrep i Manchester. Når politiet finner dem, utløser terroristene en bombe. Både terroristene og politiet som omringet dem blir drept. Ferris blir utskrevet fra sykehus og sendt til Jordan for å fortsette jakten på Al-Saleem. I Jordan møter han Hani Salaam, leder for etterretningsbyrået i Jordan. Ed Hoffman beordrer Ferris å holde øye med ett hus som blir brukt av noen som arbeider for Al-Saleem. Samtidig beordrer Hoffman en annen operasjon i samme område uten at Ferris får vite om det. Denne operasjonen krasjer fullstendig med en av aksjonene til Ferris, og han beskylder Hoffman for å ødelegge for ham med vilje. Ferris må på sykehus for å få vaksiner mot rabies etter å ha blitt bitt av flere villhunder under jakten på en terrorist. På sykehuset møter Ferris sykepleieren Aisha som han får romantiske følelser for. Terrorister slår til ved et marked i Amsterdam, og dreper minst 75 mennesker.
Hani Salaam finner identiteten til en terrorist som heter Karami, og han tvinger Karami til å jobbe for jordansk etterretning. Uten å fortelle det til Ferris og Salaam, gir Ed Hoffman ordre om å kidnappe Karami. Men Karami stikker av og advarer de andre terroristene om at de blir overvåket og alle stikker av. Salaam anklager Ferris for å ha vist om kidnappingen av Karami, og han klandrer Ferris for å ødelegge for ham. Ferris møter Hoffman i Washington D.C. og de planlegger en aksjon for å finne Al-Saleem. De arrangerer ett falskt terrorangrep, og legger skylden på Omar Sadiki, en arkitekt fra Jordan. De håper at Al Saleem vil kontakte Sadiki. Al-Saleem får høre om angrepet, og han biter på agnet. Salaam deler sine mistanker med Ferris om Omar Sadiki som terrorist, med Ferris later som han ikke vet noe. Ferris prøver å redde Sadiki fra å havne i klørne på Al-Saleem, men han mislykkes. Sadiki benekter enhver forbindelse med terrorangrepet, og senere blir han funnet drept. Ferris går til leiligheten sin hvor han oppdager at Aisha er kidnappet. Han ber desperat Salaam om hjelp, og han avslører at CIA fabrikkerte det fiktive angrepet som de ga Sadiki skylden for. Salaam nekter å hjelpe fordi Ferris tidligere hadde løyet til ham.
Ferris tilbyr å overgi seg hvis Aishas blir satt fri. Han blir tatt med ut til ørkenen, hvor Hoffman følger med via en overvåkingsdrone. Ferris blir omringet av flere biler som sirkler rundt ham og lager en enorm støvsky som gjør det umulig å se noe med dronen. Etterpå reiser bilene i vidt forskjellige retninger, og støvskyen gjør at Hoffman ikke vet hvilken bil Ferris sitter i. Ferris blir kjørt over grensen til Syria, hvor han blir avhørt av Al-Saleem. Når Ferris spør Al-Saleem om Aisha, blir han fortalt at noen har løyet for ham, og at de ikke vet noe om henne. Ferris forteller Al-Saleem at det er en infiltrator (Karami) i gruppen hans som egentlig arbeider for CIA, men Al-Saleem tror ikke på ham. Ferris blir torturert før Al-Saleem slår på et videokamera og beordrer henrettelsen. Salaam kommer i siste øyeblikk, og Ferris blir reddet. Al-Saleem og terroristene blir arrestert. Salaam besøker Ferris på sykehus, og avslører at han sto bak Aishas kidnapping. Ferris forlater CIA, og reiser for å møte Aisha igjen.
== Medvirkende ==
Leonardo DiCaprio ... Roger Ferris
Russell Crowe ... Ed Hoffman
Mark Strong ... Hani Salaam
Golshifteh Farahani ... Aisha
Oscar Isaac ... Bassam
Ali Suliman ... Omar Sadiki
Alon Abutbul ... Al-Saleem (som Alon Aboutboul)
Vince Colosimo ... Skip
Simon McBurney ... Garland
Mehdi Nebbou ... Nizar
Michael Gaston ... Holiday
Kais Nashif ... Mustafa Karami
== Eksterne lenker ==
(en) Body of Lies på Internet Movie Database
(no) Body of Lies hos Filmfront
(sv) Body of Lies i Svensk Filmdatabas
(da) Body of Lies i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Body of Lies på Allociné
(nl) Body of Lies på MovieMeter
(en) Body of Lies på AllMovie
(en) Body of Lies på Turner Classic Movies
(en) Body of Lies på Rotten Tomatoes
(en) Body of Lies på Metacritic
Offisiell side og trailer
(no) Body of Lies hos Filmweb | USA | 5,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skipshandler | 2023-02-04 | Skipshandler | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Handel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøfartsyrker'] | En skipshandler (engelsk: ship's chandler) er en handelsmann som har spesialisert seg i å forsyne mat og utstyr til skip, kjent som skipshandel.
Tradisjonelt, i seilskutetiden kunne en i en skipshandel finne artiker som: rosiner, terpentin, tjære, bek, linolje, hvalolje, talg, smult, lakk, hyssing, tau, hamp, stry, verktøy som øks og biler, hammer, stemjern, lanterner, skruer og spiker, båtshake, kalfatring, håndpumper, merlespiker, feiekoster, mopper, matvarer, lær og papir.
En skipshandlers virksomhet var sentral i det sosiale og politiske liv i havnebyene.Dagens skipshandlere fører varer, typiske for drivstoff-drevne handelsskip som oljetankere, containerskip og tørrlasteskip. De forsyner disse skips mannskaper med mat og drikke og alle nødvendige forbruksvarer, artikler for renhold og vedlikehold av båten. Fordelen ved en skipshandel er at reder, hans representant eller mannskapet slipper å gå byen rundt til forskjellige forretninger og handle med kontanter- forutsatt at immigrasjonsmyndighetene slipper de ut av havnen. og at skipshandlerens varer ikke er fortollet eller belagt med merverdiavgift. Vanligvis har en reder kreditt hos skipshandlere som sender regning for det som er levert. Skipshandleren får sine varer fra grossister eller produsenter.
Det som kjennetegner en skipshandel er rask levering, omfattende vareutvalg og istand til å levere alt som er bestilt på kort tid på grunn av den korte tid båtene ligger inne i havnen. I havnebyer med frihavn ligger en skipshandel vanligvis i denne.
Da de fleste skipshandlere fører et assortert utvalg av finere alkoholholdig drikke, bruker ofte utenlandske ambassader med importprivilegium å handle sine drikkevarer i en skipshandel.
| En skipshandler (engelsk: ship's chandler) er en handelsmann som har spesialisert seg i å forsyne mat og utstyr til skip, kjent som skipshandel.
Tradisjonelt, i seilskutetiden kunne en i en skipshandel finne artiker som: rosiner, terpentin, tjære, bek, linolje, hvalolje, talg, smult, lakk, hyssing, tau, hamp, stry, verktøy som øks og biler, hammer, stemjern, lanterner, skruer og spiker, båtshake, kalfatring, håndpumper, merlespiker, feiekoster, mopper, matvarer, lær og papir.
En skipshandlers virksomhet var sentral i det sosiale og politiske liv i havnebyene.Dagens skipshandlere fører varer, typiske for drivstoff-drevne handelsskip som oljetankere, containerskip og tørrlasteskip. De forsyner disse skips mannskaper med mat og drikke og alle nødvendige forbruksvarer, artikler for renhold og vedlikehold av båten. Fordelen ved en skipshandel er at reder, hans representant eller mannskapet slipper å gå byen rundt til forskjellige forretninger og handle med kontanter- forutsatt at immigrasjonsmyndighetene slipper de ut av havnen. og at skipshandlerens varer ikke er fortollet eller belagt med merverdiavgift. Vanligvis har en reder kreditt hos skipshandlere som sender regning for det som er levert. Skipshandleren får sine varer fra grossister eller produsenter.
Det som kjennetegner en skipshandel er rask levering, omfattende vareutvalg og istand til å levere alt som er bestilt på kort tid på grunn av den korte tid båtene ligger inne i havnen. I havnebyer med frihavn ligger en skipshandel vanligvis i denne.
Da de fleste skipshandlere fører et assortert utvalg av finere alkoholholdig drikke, bruker ofte utenlandske ambassader med importprivilegium å handle sine drikkevarer i en skipshandel.
== Referanser == | thumb|[[Ystads Skipshandler 2021.]] | 5,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fritz_Moen | 2023-02-04 | Fritz Moen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 17. desember', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt for drap', 'Kategori:Personer fra Sarpsborg kommune', 'Kategori:Personer utsatt for justismord', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fritz Yngvar Moen (født 17. desember 1941 i Sarpsborg, død 28. mars 2005 i Oslo) ble kjent som offer for dobbelt justismord, etter å ha blitt dømt for to drap som han ikke begikk i 1970-årene og som han siden ble frikjent for. Saken er kjent som Moensaken.
Moen var funksjonshemmet. Våren 1978 ble han dømt for drapet på Torunn Finstad, og høsten 1981 ble han dømt for drapet på Sigrid Heggheim, der hans forsvarsadvokat Olav Hestenes reiste seg opp i rettssalen og proklamerte: «For første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord».
Samlet ble Moen idømt 21 års fengselsstraff og inntil 10 års sikring for de to drapene, og til sammen sonet han 18 og et halvt år av dommen i fengsel. I tillegg måtte han etterleve sikringsbestemmelsene så lenge han levde.
Etter at privatetterforsker Tore Sandberg hadde engasjert seg sterkt på slutten av 1990-årene, ble han først frikjent for det ene drapet i 2004, og for det andre (etter sin død) i 2006, etter at en 67 år gammel mann på sitt dødsleie i desember 2005 hadde tilstått begge drapene.
Moen var født nesten døv og hadde et svært dårlig talespråk. Han ble lam i høyre arm etter en mopedulykke i 1966 og ble i den samme ulykken også sterkt skadet i ansiktet. Disse skadene skulle også prege resten av hans liv. Bortsett fra sine fysiske funksjonsnedsettelser er han blitt ansett for å ha hatt normal intelligens og en svært god hukommelse.
Moen tilbragte hele sitt liv med tilknytning til ulike institusjoner.
Før sin død testamenterte Fritz Moen alt han eide til Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo, hvor han bodde og senere døde.
«Der du nå er, kan ingen skade deg», sto det i dødsannonsen over Fritz Moen. I Aftenpostens leder 18. juni 2006 stod det: «Knapt noen gang har vi sett en skjebne der samfunnet har utøvd verre vold mot en sakesløs person».Dødsboet v/adv. John Christian Elden inngikk, etter forhandlinger med Justisdepartementet, et forlik den 16. april 2008 om at boet til sammen skulle få utbetalt kr. 20 millioner i erstatning og oppreisning fra staten. Erstatningen gikk i sin helhet til Conrad Svendsen Senter.
Under et arrangement på Conrad Svendsen Senter den 17. april 2008 uttalte justisminister Knut Storberget ifølge Aftenpostens nettavis:
«Jeg vil framføre en uforbeholden unnskyldning og beklagelse overfor Fritz Moen og dem som kjente ham og sto ham nær, for den urett han ble utsatt for» – «Så mye lidelse og urett som Fritz Moen ble utsatt for, finnes det ingen tilgivelse for. Dette må unngås for framtida.»
| Fritz Yngvar Moen (født 17. desember 1941 i Sarpsborg, død 28. mars 2005 i Oslo) ble kjent som offer for dobbelt justismord, etter å ha blitt dømt for to drap som han ikke begikk i 1970-årene og som han siden ble frikjent for. Saken er kjent som Moensaken.
Moen var funksjonshemmet. Våren 1978 ble han dømt for drapet på Torunn Finstad, og høsten 1981 ble han dømt for drapet på Sigrid Heggheim, der hans forsvarsadvokat Olav Hestenes reiste seg opp i rettssalen og proklamerte: «For første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord».
Samlet ble Moen idømt 21 års fengselsstraff og inntil 10 års sikring for de to drapene, og til sammen sonet han 18 og et halvt år av dommen i fengsel. I tillegg måtte han etterleve sikringsbestemmelsene så lenge han levde.
Etter at privatetterforsker Tore Sandberg hadde engasjert seg sterkt på slutten av 1990-årene, ble han først frikjent for det ene drapet i 2004, og for det andre (etter sin død) i 2006, etter at en 67 år gammel mann på sitt dødsleie i desember 2005 hadde tilstått begge drapene.
Moen var født nesten døv og hadde et svært dårlig talespråk. Han ble lam i høyre arm etter en mopedulykke i 1966 og ble i den samme ulykken også sterkt skadet i ansiktet. Disse skadene skulle også prege resten av hans liv. Bortsett fra sine fysiske funksjonsnedsettelser er han blitt ansett for å ha hatt normal intelligens og en svært god hukommelse.
Moen tilbragte hele sitt liv med tilknytning til ulike institusjoner.
Før sin død testamenterte Fritz Moen alt han eide til Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo, hvor han bodde og senere døde.
«Der du nå er, kan ingen skade deg», sto det i dødsannonsen over Fritz Moen. I Aftenpostens leder 18. juni 2006 stod det: «Knapt noen gang har vi sett en skjebne der samfunnet har utøvd verre vold mot en sakesløs person».Dødsboet v/adv. John Christian Elden inngikk, etter forhandlinger med Justisdepartementet, et forlik den 16. april 2008 om at boet til sammen skulle få utbetalt kr. 20 millioner i erstatning og oppreisning fra staten. Erstatningen gikk i sin helhet til Conrad Svendsen Senter.
Under et arrangement på Conrad Svendsen Senter den 17. april 2008 uttalte justisminister Knut Storberget ifølge Aftenpostens nettavis:
«Jeg vil framføre en uforbeholden unnskyldning og beklagelse overfor Fritz Moen og dem som kjente ham og sto ham nær, for den urett han ble utsatt for» – «Så mye lidelse og urett som Fritz Moen ble utsatt for, finnes det ingen tilgivelse for. Dette må unngås for framtida.»
== Barndom og familie ==
Moen var sønn av en norsk kvinne (Betzy Moen) og en tysk korporal (Fritz Robert Hellmann). Han var døv fra fødselen, og moren bestemte at hun ikke kunne ta seg av ham. I juni 1943 ble han plassert på et barnehjem i Skjeberg. Det er uklart om han bodde hos sin mor i perioden før, eller om han var på spedbarnshjem.
Faren døde på østfronten i 1944 og så aldri sønnen. Sin mor hadde han liten eller ingen kontakt med, etter at han kom på barnehjemmet. Moren giftet seg i 1947. Hun fikk senere to sønner. Fritz besøkte henne én gang (1965?), da sammen med Solveig Askjem, som da var sosialsekretær ved Hjemmet for døve på Nordstrand. Moren bodde da i Odalen i Hedmark. Besøket varte bare i et par timer. Han skal senere ha besøkt henne en gang og overnattet der en natt. Forholdet til stefaren og halvbrødrene ble betegnet som bra, men han skal bare ha sett dem noen få ganger.
Moen var født nesten døv og hadde ikke kontakt med andre døve, hverken barn eller voksne, fra han var 1 ½ år til han var 7-8 år. I de betydningsfulle årene da hørende barn lærer å snakke og forstå konkrete og abstrakte begreper og nyanser, levde Fritz Moen uten denne mulighet.
Han hadde ingen familie eller venner han kunne reise til i helger og ferier.
Disse forholdene var, ifølge vitnepsykologer og døvetolker, en medvirkende årsak til hans senere sosiale problemer og store problemer med språkforståelse.
== Skolegang ==
Fra 1949 til 1957 var han elev ved Skådalen offentlige skole for døve. Her fikk han sin første språkopplæring. Han lærte tegnspråk, artikulasjon, munnavlesning, skriving og lesing. Han trivdes svært dårlig på skolen og med internat-situasjonen. Både på barnehjemmet og på døveskolen ble han ertet av de andre barna. Adferdsmessig vurderte skolen Moen som en problemelev. Han hadde store tilpasningsvansker, noe skolen antok «i stor grad skyldtes hans rotløshet, mangel på hjem og nær personkontakt».
Da Moen var ferdig med undervisningen på Skådalen, var det meningen at han skulle begynne på en videregående skole/yrkesskole for døve i Bergen. Men pga. hans avvikende adferd fant man ikke å kunne anbefale søknaden. Han ble derfor søkt inn på barneavdelingen på Hjemmet for døve i Andebu, Vestfold. Her ble han i tre år. Denne institusjonen var en del av «Stiftelsen Hjemmet for Døve» (senere skiftet navn til Stiftelsen Signo), som ble etablert av døveprest Conrad Svendsen i 1898 og hadde som formål å undervise «forsømte døve». Stiftelsen hadde også en institusjon på Nordstrand, og Moen vekslet senere mellom opphold i Andebu og på Nordstrand.
I 1962/1963 var Moen til medisinsk- og yrkesmessig vurdering ved Attføringsinstituttet i Bergen. Under dette oppholdet fikk han trening, bl.a. ved mekanikerlinjen. Etter avsluttet opphold ved Attføringsinstituttet kom man til følgende konklusjon:
«Klienten synes fortsatt å ha store tilpasningsvansker og et uttalt kontaktbehov. Det er helt klart at han fortsatt trenger kontakt og støtte i vernet miljø. ... Kan han skaffes et hjem med trygge boligforhold – skulle det med tiden være mulighet for at han kunne fungere i et eller annet arbeid. Vår erfaring med ham i instituttet er at han nok fremdeles er påvirkelig, men på grunn av hans handikap i form av nedsatt hørsel og det psykiske avvik – vil han ikke på egen hånd være i stand til å skaffe seg en selvstendig tilværelse. Det har vist seg at han også trenger mer orientering i vanlige sosiale funksjoner.
Vi må derfor sende klienten tilbake til Andebu, og det må bli døveapparatet som hjelper ham videre.»
== Arbeidsliv ==
I perioden 1957–1964 hadde Moen ca. 20 forskjellige arbeidsforhold. Ingen av dem varte mer enn to måneder. Grunnen til dette skal ha vært hans tilpasningsvansker.
«Når Moen fikk arbeidsoppdrag som han likte, gjorde han en meget god innsats. Han ble prøvd ute i arbeidslivet flere ganger, og det kunne i begynnelsen se ut til å gå bra, i hvert fall rent arbeidsmessig. Det varte imidlertid ikke lenge før han hadde en følelse av at de andre – de hørende – ikke ville snakke med ham, og at han ble gående ensom, og at han så sviktet i arbeidsfunksjonene og trakk seg ut av arbeidssituasjonen.»
Solveig Askjem var i 1957 leder for avdelingen "Kaninhuset" på hjemmet i Andebu, hvor da 16 år gamle Fritz Moen var ett av ti barn. Hun fortalte følgende om Moen i en reportasje i ukebladet Hjemmet i 2007:
«Når det kom nye barn til oss, pleide vi å snakke med familien for å få litt av historien deres. Når det gjaldt Fritz, var det ingen å snakke med. Da jeg kontaktet Skårdalen døveskole i Oslo, hvor han hadde bodd noen år, fikk jeg vite at han hadde vært den eneste på internatet som ikke hadde noen familie å dra til i helger og i ferier. I perioder lå han derfor ofte og gråt».
Hun forteller videre:
«Han var en av de mest omtenksomme av alle barna, og det var lett å bli glad i ham. Fordi Fritz var et uønsket barn og hadde hatt en vanskelig start på livet, ble han spesiell for oss. Når han ble spurt om hvor han hørte hjemme, svarte han "Ingen steder"».
Hun forteller også at Fritz var svært atletisk, og at hun husker at han med letthet gikk baklengs ned i bro.
== Mopedulykken ==
Høsten 1966 deltok Fritz på en ungdomsfest i et privathus i Sarpsborg. Det ble drukket alkohol, og Fritz følte at han ble fornærmet. Han tyvlånte da vertens moped og kjørte mot Skjeberg, der han hadde tilbragt de første årene på barnehjem. Ved Skjeberg kirke kjørte han utfor veien og kolliderte med et tre.
Han var innlagt på Sarpsborg sykehus i tre uker, og det ble konstatert brudd på hodeskallen.
Etter ulykken ble Moen undersøkt av spesialist i nevrologi. Det viste seg å foreligge en høyresidig lammelse av ansiktsnerven samt nærmest fullstendig lammelse og tap av føleevne i hele høyre arm. Moen ble overflyttet til Neurokirurgisk avdeling på Rikshospitalet og senere til Sophies Minde. Den eneste behandlingen som kunne være aktuell, var amputasjon av høyre arm – noe Moen selv ikke ønsket.
Ifølge en kontrollundersøkelse i 1967 forelå det svinn av muskulatur i både øvre og nedre del av høyre arm med nesten fullstendig lammelse av samtlige bevegelser i fingre, håndledd og albue og delvis lammelse for bevegelser i høyre skulderledd. Sykehuset konkluderte med en medisinsk og yrkesrettet invaliditet på ca. 70 %. Moen ble uføretrygdet i 1967.
== Videre opphold ==
Fra 1969 arbeidet Moen hvert år fra mai til september som loddselger for Døves Landslotteri. Han fant sitt arbeid svært betydningsfullt og følte stort ansvar for oppgaven. Resten av året var han uten arbeid.
Etter at Moen høsten 1974 på ny ble plassert på Hjemmet for Døve på Nordstrand, forsøkte man å få i stand et arbeids- og opptreningsprogram for ham, men det viste seg umulig å få ham til å følge opp.
Fra Nordstrand reiste han til Stavanger og tok inn på Legården vernehjem. Her ble han boende til januar 1976.
1. januar 1976 flyttet han til Frelsesarmeens herberge i Hvedingveita i Trondheim. Etter en kort tid på hybel utenfor institusjon fikk han våren 1977 opphold på Vernelagets hybelhus i Valøyslyngen. Grunnen til at han flyttet til Trondheim, var et ønske om mer kontakt med personer i døvemiljøet.
På hybelhuset hadde Moen kontakt med flere av de øvrige beboere og de tilsatte. Det er opplyst at han var interessert i fotball og at han var en ivrig tipper. Favorittlaget var Liverpool. I tillegg spilte han bridge i Døveforeningen. Moens døvhet og språkproblemer la imidlertid begrensninger på de sosiale relasjonene, og han ble fra tid til annen ertet. Han var også regnet som en «outsider» i Døveforeningen.
== Sosiale problemer og adferdsvansker ==
=== Kommunikasjonsproblemer ===
Moens manglende kommunikasjonsevne preget hele hans liv og skulle også vise seg å være avgjørende i rettssakene mot ham. Kommunikasjonsproblemene førte til at han følte seg utstøtt av samfunnet, og at han følte seg som et offer. Ifølge sakkyndige forsøker personer med Moens handikap å enten «glatte over» sitt handikap ved å gi inntrykk av at de forstår et spørsmål, eller å «gi opp» og føle at «det er meg som har feil». Ifølge sakkyndige behøver derfor ikke en nikkende hodebevegelse bety at man har samtykket eller forstått.
Selv skriftlige meddelelser har lett for å bli mistolket. Som illustrasjon på Moens skriftspråk siterer gjenopptakelsesutvalget fra et udatert brev fra Moen til de sakkyndige Hegrenæs og Horneman:
«Gud + Sverd + Gud.Gud – vet – jeg – er – meget – uskyldig. Jeg – er – 100%prosent – uskyldig – svergelse – jeg – er – meget – uskyldig. Jeg – vil – ikke – mat – hver – dag, det – er – bevis – uskyldig – hver dag. X Hvorfor – jeg – får – ikke – lov – radio – avis. Hvorfor – mistenkt – meg – hver – dag. Det – er – bevis – jeg – har – ingen – av – henne. Det – er – meget – frekk – av – politi – uhøflig. Hjertås – er – meget – frekk – av – brev. Jeg – er – uskyldig – hver – dag – Gud – se – meg. Da – jeg – vil – ikke – mer – skrive – av rapportliste – om – huske – skrive. Nei – takk. Uskyldig – hver – dag – uskyldig – hver – dag. Jeg – vente – på – død – fred. Trist – leve. Hjertås – er – skyldig – får – ikke – avis – radio. Jeg – får – ikke – fred – jeg – er – uskyldig. Jeg – er – meget – sårbarhet – hver – dag. Hvorfor – gjøre – sånt – av – politi – av hjertås. Jeg – er – X fornærmet – miste – lyst. Ødelagt – får – ikke – avis – radio. Hvor – det. Ikke – mere – mat. Vente – på – død – fred. Jeg – vil – ikke – leve. Trist – leve. Død – fred. Jeg – er – meget – uskyldig – av – Sigrid – Torun – saken. Revansje – skåret blod – av høyre – arm – blod. Det – er – meget – trist – leve – vente – på – død. Hvorfor – ikke – lese – X avis – og – radio.X Hvorfor – forbudt – avis – radio.Jeg – uskyldig – hver – dag. Skyndere – jeg – død. Jeg – har – ingen – røre – med – fingertykk – av – Sigrid – Torunn. Hvorfor – Mistenkt – meg. Hjertås – Årtun – alt – for – mye – masse – meg. Hvorfor – tvang – meg – underskrift. Hjertås – er – meget – lurt – smart – hode – lokker – meg – underskrift. Ødelagt – mye – lyver – fortelle – av – min – navn – er – ødelagt. Hvorfor – sint – slå – bord – 18 – oktober. Hvorfor – Lyder Sørfors – sladre – til – Hjertås. Om – jeg – får – lov – avis – radio – fredag 9 – desember 1977. Men – jeg – får – ikke – avis – radio – stengt – den – tirsdag 13 desember.»
Sakkyndig Arnfinn Muruvik Vonen uttalte til Gjenopptakelseskommisjonen i Torunn-saken i tilfellet Moen at:
«Det framstår for meg som sannsynlig at en døv person med svake lese- og skriveferdigheter og dermed forbundne begrensninger i kunnskaper om samfunnsmessige prosesser vil kunne tenkes å etterkomme en myndighetspersons sterke oppfordring til å undertegne et dokument (for eksempel en avhørsrapport) uten å stille de kritiske spørsmål som i ettertid kan synes opplagte.»
Styreren på hybelhuset der Fritz Moen bodde i 1977, Per Holst, ble godt kjent med Moen og hadde senere kontakt med ham privat. Holst trodde aldri at Moen hadde begått noen drap, og han var en av Moens støttespillere under begge sakene og videre. I forbindelse med gjenopptagelsessaken forklarte han om Moens språkproblemer til Tore Sandberg bl.a.:
«Etter hvert som jeg ble kjent med Fritz Moen, forsto jeg at Moen i samtaler med andre kunne ha betydelige problemer med å forstå både kontekst og intensjon i samtalen fra den han snakket med. Jeg mener at jo mer sammensatt en samtale ble, desto mindre ble Moens mulighet og evne til å forstå den riktige sammenhengen i det det ble snakket om.»
Et hovedpoeng i Moen-saken var hans oppfatning av ulike ord og begreper, bl.a. ordet «sannhet». Både i politiavhørene og under vitneavhør i rettssakene ble Moen oppfordret til å fortelle sannheten. Han fortalte da detaljert hvordan han skulle ha tatt livet av de to kvinnene. Forklaringene forandret seg riktignok stadig, og han avsluttet med å si at han ikke hadde tatt livet av dem. Etterhvert ble det klart at han med sannhet mente at han fortalte det øvrigheten (politietterforskerne og aktor) ønsket å høre. I mai 1981 uttalte f.eks Moen til de sakkyndige Husebø og Horneman:
«Jeg er uskyldig i alt… Hvorfor må jeg snakke sant. Det er umulig. Jeg er uskyldig i alt.»
Forholdet ble demonstrert under ankesakens første dag den 17. desember 2001, da han i lagmannsretten, med to døvetolker tilstede, forklarte at «sannheten» var at han hadde tatt livet av de to kvinnene. Det ble uro i rettssalen. Tilsto Moen i selve ankesaken at han likevel var drapsmannen? Under denne rettssaken ble det imidlertid foretatt videoopptak, og da de to døvetolkene sammen med en tredje erfaren døvetolk hadde sett gjennom videoopptakene på nytt, kom de fram til at de hadde feiltolket Moen. Den 23. desember, etter at dommeren hadde erklært retten for satt, ba den ene døvetolken om å komme med en redegjørelse. Hun forklarte retten at de hadde feiltolket Moens uttalelser. Han mente ikke at det var han som hadde tatt livet av kvinnene.
Neste dag hadde VG en artikkel med tittel «FEILTOLKET av døvetolkene», og videre:
«I går fikk drapsdømte Fritz Moen (60) og hans forsvarere et gratispoeng rett i fanget – da det ble klart at han i retten i Tromsø ved ett tilfelle er blitt feiltolket av døvetolkene. Selv to proffe døvetolker har trøbbel med å få med seg alle nyanser i forklaringene til den sterkt tale- og hørselshemmede dobbeltdrapsdømte mannen.»
=== Kontaktnett ===
På grunn av sine kommunikasjonsproblemer var Moens kontaktnett i hele livsløpet svært begrenset. Det må antas at hans beste kontaktnett var i bridgemiljøet ved døvehjemmet i Trondheim, der han nødvendigvis må ha hatt en partner å spille med.
Anne Regine Føreland, som var oppnevnt sakkyndig i Sigrid-saken konkluderte bl. a. med:
«...når et menneske er så isolert som Fritz, og har levd som en utstøtt hele livet, blir man et lett bytte for andre. Man er lettere å lede, og man kan gå med på mye rart for å «kjøpe» seg kontakt. Man er dessuten vant til at det alltid er andre som vet best hva som er riktig og sant, og som har rett til å bestemme over en...»
=== Alkoholproblemer ===
Fritz Moen synes ganske tidlig å ha hatt alkoholproblemer. Han var bl.a. anbrakt på Mesnali arbeidshjem og senere på Arneberg arbeidshjem et par måneder omkring 1964. Derfra flyttet han til Hamar, hvor han på grunn av problemer ble innlagt på Sanderud sykehus. Alkoholproblemene fortsatte inntil han ble fengslet i 1977.
=== Kriminelle forhold ===
I årene 1965 og 1966 var Moen ved flere tilfeller i kontakt med politiet etter at han var blitt anmeldt for forskjellige forhold. På grunn av straffbare forhold ble Moen undersøkt av Åndssvakeomsorgen i Østfold i mars 1967. Overlege Lossius uttalte at det vesentlig dreiet seg om «småbedragerier og eiendomsforbrytelser, samt i et tilfelle av tyvlån av moped som han kjørte med i beruset tilstand hvorved han forulykket og pådro seg ganske betydelige skader».
I april 1971 ble Moen anmeldt til politiet for flere tilfeller av blotting i løpet av det siste året. I august året etter ble Moen varetektsfengslet, etter at han ved flere anledninger skulle ha løpt etter kvinner og prøvd å ta dem i skrittet bakfra. I forbindelse med dette ble Moen undersøkt av spesialist i psykiatri, overlege Torbjørn Lie.
I august 1975 ble Moen siktet for blotting overfor barn under 16 år og på nytt i 1976. I begge sakene fikk han bot.
== Fengselstiden ==
Moen ble pågrepet den 7. oktober 1977 i forbindelse med Torunn-saken. Under etterforskningen og rettssaken satt han i Trondheim fengsel.
Den 23. november 1978 ble han overført til Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Han ble satt på enecelle. Han mistrivdes svært, og på grunn av sitt handikap ble han svært ensom. De første ni årene hadde han ingen reelle behandlingstilbud og ingen personer som han følte han kjente. Tidligere hadde han hatt noen personer som han følte brød seg om ham, bl.a. Solveig Askjem i Andebu, Per Holst og Britt Sørensen i Trondheim. Nå følte han at han ikke hadde noen. Det var imidlertid både ansatte og innsatte som reagerte på Moens soningsforhold. En tillitsmann ved Ila skrev den 22. september 1987 et brev til avisene:
«Det sitter en mann på Ila som må få hjelp. Han har sittet her i ti år uten en eneste permisjon. I samråd med samtlige tillitsmenn henvender jeg meg til media.(....) Fengselet har ikke tatt hensyn til mannens handikap. Han opplever hver eneste dag som et overgrep.»
Inger Thoen, spesialist i psykiatri, hadde i oppdrag å se på fengselsinnsattes situasjon på denne tiden. Hun fortalte til Tore Sandberg at hun ble forferdet over Moens tilstand og soningsforhold. Inger Thoen fikk etterhvert et godt forhold til Moen, etter at han begynte å gå til terapi hos henne. Hun tilegnet seg etterhvert kunnskaper om tegnspråk.
Til å begynne med hadde Moen følge av fengselsvoktere ved besøkene, etterhvert kom han alene. Til Sandberg fortalte Thoen:
«Fritz brøt aldri tilliten. Fritz oppførte seg så nydelig. Han var alltid høflig. Hans adferd var uten plett og lyte.»
Våren 1989 innførte imidlertid fengselsledelsen innskjerpinger i rutinene, noe som innebar at Moen måtte ha følge av to fengselsvoktere ved disse terapitimene. Dette følte Moen som et nytt overgrep, og han følte at han mistet sin tillit og selvrespekt. Han nektet derfor å fortsette terapien. Den 27. april 1989 skrev Inger Thoen derfor brev til Ila landsfengsel der det bl.a. sto:
«Fritz Moen sluttet hos meg etter eget ønske før påske i år.(...) Jeg ser ingen grunn til å fortsette å behandle Fritz Moen, være et gissel for fengselsvesenets totalt uakseptable politikk overfor innsatte. Han vil ikke komme til å bli bedre selv om han går hos meg når systemet han ellers lever under er helt antiterapeutisk.(...) Fritz Moen har en isolasjonspsykose. Denne er nå påført ham av anstalten. Man får selv ta ansvaret. Vi var på god vei i behandlingen. Panikken i fengselet tok overhånd, og min mening er at man mistet gangsynet. (...) Fritz Moen skal vel også en gang ut fra Ila. Hva forestiller man seg egentlig? Eller er han en av dem man egentlig mener kan betale med sitt eget liv for det han selv er dømt for og for det andre har begått? Det har ingen hensikt å henvende seg til meg om Fritz Moen før man er villig til å inngå et fornuftig samarbeid.»
Brevet endret ikke på Fritz Moens forhold i fengselet, og han gikk ikke tilbake til terapi hos henne i fengselstiden (Inger Thoen glemte imidlertid ikke Moen, og hun ble en viktig venn og støtte for ham etter at han slapp ut av fengselet).
Etterhvert fikk han lov til enkelte dagpermisjoner ved besøk på døvehjemmet på Nordstrand.
Høsten 1995 fikk Moen for første gang tillatelse til en kortere permisjon med overnatting på Nordstrand. Senere ble det to slike permisjoner.
I mars 1996 var fengselsoppholdet over, og han kunne reise til Nordstrand og bli boende der. Nå var han stort sett en fri mann. Han hadde imidlertid fremdeles sikringsbestemmelser å forholde seg til. Han hadde bl.a. forbud mot å nyte alkohol.
== Tiden på Nordstrand ==
Etter fengslingstiden flyttet Moen inn i egen leilighet på Nordstrand. Vaskerom og oppholdsrom var delt med de andre beboerne. Han stelte stort sett for seg selv og ordnet opp i egen økonomi.
Nå fikk han endelig kontakter som han kunne sette pris på, og som respekterte ham. Han ble godt likt der. Han kjøpte aviser for de andre beboerne og kokte kaffe til personalet.
I forbindelse med Tore Sandbergs undersøkelser fikk han etterhvert også jevnlige besøk av ham; besøk han viste å sette svært stor pris på.
== Forlovelsen ==
Før den siste tiden på Nordstrand hadde Moen såvidt vites ingen kvinne han hadde et lengre fast forhold til. Etterhvert oppnådde han svært god kontakt med en kvinne ved navn Gro Elisabeth på Nordstrand. Hun var også døv. Ifølge Sandberg var forholdet svært rørende, og Gro Elisabeth betegnet Fritz som sin forlovede.
Denne gode tiden skulle imidlertid ikke vare så lenge. 24. desember 2002 døde Gro Elisabeth. Fritz talte i begravelsen. En sterk tale, sa de som var der.
== Takketalen ==
Da Tore Sandberg mottok Zola-prisen den 13. januar 2005, reiste Fritz Moen seg opp i en fullsatt festsal i Nobelinstituttet, gikk opp på scenen og overrakte blomster til Sandberg og takket ham for arbeidet.
== Moens død ==
Mandag den 28. mars 2005 (2. påskedag) ble Fritz Moen funnet død i sin stol foran TV-en i leiligheten sin på Nordstrand. TV-en sto på Tekst-TV og på siden for tipperesultatene.
Tirsdag den 5. april ble han bisatt fra en fullsatt forsamlingssal på Conrad Svendsen Senter på Nordstrand.
Moen døde som en drapsdømt mann, men under bisettelsen lovet både Sandberg og Elden at de skulle arbeide videre for å få ham helt renvasket i drapssakene.
Moen ble fullstendig frikjent posthumt for drapsanklagene den 24. august 2006.
== Oppreisning og erstatning ==
Hans advokat under gjenopptakelsessaken, John Christian Elden, sendte, på vegne av boet etter Fritz Moen, krav til Justissekretariatene om en statlig erstatning på kr. 3 mill. og oppreisning på kr. 25 mill. Statsadvokaten i Sør-Trøndelag innstilte på en samlet utbetaling på kr. 23 mill, mens Justissekretariatene tildelte boet en erstatning på kr. 3 mill, og en oppreisning på kr. 13 mill. ved avgjørelse den 10. mars 2008, idet de mente at det bare var grunnlag for erstatning og oppreisning for det justismordet som Moen ble frikjent for før han døde.
Boet v/J. C. Elden vurderte å få denne avgjørelsen prøvd i rettssystemet (for tingretten), men etter forhandlinger med Justisdepartementet ble det den 16. april 2008 inngått forlik som innebar at Justisdepartementet i tillegg skulle bidra med kr. 4 mill. til opprettelsen av et forskningsfond som skulle sikre at uretten som ble begått mot Fritz Moen, ikke skal skje i framtiden. Forskningsfondet, som senere ble opprettet som «Fritz Moens forskningsfond», skulle være et samarbeid mellom Stiftelsen Signo og Justisdepartementet.
== Filmatisering ==
«Sannhetsjegeren - historien om Tore Sandberg og Fritz Moen» – 1t. 26 min. – Regi: Erlend E. Moe. Premiere: 13.3.2009 – Aldersgrense 11 år.
== Teater ==
«Jeg var Fritz Moen» var en samproduksjon mellom tegnspråkteatret Teater Manu og Riksteatret i 2011. Produksjonen ble nominert til Årets forestilling av Heddaprisen, og vant Årets scenekunst av Natt & Dag.
== Se også ==
Moensaken
Krigsbarn
Justismord
Falsk tilståelse
== Referanser ==
== Kilder ==
NOU 2007:7 - Hvem var Fritz Moen?
Ukebladet Hjemmet nr.48/2007 – intervju med Solveig Askjem, (s. 114-116)
«Overgrepet – Justismordene på Fritz Moen», 13. 11.2007, Tore Sandberg. ISBN 9788204136749
== Eksterne lenker ==
Om Fritz Moen i NOU 2007:7
Gravskrift i Aftenposten (5. april 2005)
Kommisjonens avgjørelse i Fritz Moen-saken Arkivert 5. mars 2007 hos Wayback Machine.
NRKs samleside med artikler angående Fritz Moen
Justismordet der norske journalister sviktet
Conrad Svendsen Senter Arkivert 18. mars 2007 hos Wayback Machine.
Fritz Moens forskningsfond (Stiftelsen Signo) | hos Norsk filmfond. | 5,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borealis_(industriselskap) | 2023-02-04 | Borealis (industriselskap) | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kjemiske industriselskaper', 'Kategori:Petrokjemi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Wien', 'Kategori:Østerrikske selskaper'] | Borealis AG er Europas nest største produsent av plast, med hovedkvarter i Wien i Østerrike.
Borealis AG er et internasjonalt selskap med 40 års erfaring i produksjon av polyetylen- (PE) og polypropylen- (PP) løsninger for infrastruktur, bil- og det avanserte emballasjemarkedet. Plasten blir omdannet av kundene til hverdagsprodukter som matemballasje, medisinsk utstyr, bleier, energi- og kommunikasjonskabler, vann- og sanitærrør og bildeler.
Borealis eies 64 % av International Petroleum Investment Company (IPIC) i Abu Dhabi og 36 % av OMV, den østerrikske olje- og naturgassgruppen.
Borealis hadde 5,7 milliarder EUR i omsetning i 2006, og 4 500 ansatte. Selskapet opererer primært i Europa, med produksjon i Belgia, Sentral-Europa (Østerrike og Tyskland), Finland og Sverige (Stenungsund). Det finnes også spesialavdelinger i Brasil, Italia og USA, tre innovasjonssentre i Europa, og kundeservice-sentre over hele Europa.
Skjønt Borealis’ kjerneprodukter er polyolefiner, PE og PP, produseres det også hydrokarboner, som etylen, propylen og fenol. Med overtakelse av Agrolinz Melamine International (AMI), økte selskapet produktporteføljen til melamin og plantenæringsstoffer. | Borealis AG er Europas nest største produsent av plast, med hovedkvarter i Wien i Østerrike.
Borealis AG er et internasjonalt selskap med 40 års erfaring i produksjon av polyetylen- (PE) og polypropylen- (PP) løsninger for infrastruktur, bil- og det avanserte emballasjemarkedet. Plasten blir omdannet av kundene til hverdagsprodukter som matemballasje, medisinsk utstyr, bleier, energi- og kommunikasjonskabler, vann- og sanitærrør og bildeler.
Borealis eies 64 % av International Petroleum Investment Company (IPIC) i Abu Dhabi og 36 % av OMV, den østerrikske olje- og naturgassgruppen.
Borealis hadde 5,7 milliarder EUR i omsetning i 2006, og 4 500 ansatte. Selskapet opererer primært i Europa, med produksjon i Belgia, Sentral-Europa (Østerrike og Tyskland), Finland og Sverige (Stenungsund). Det finnes også spesialavdelinger i Brasil, Italia og USA, tre innovasjonssentre i Europa, og kundeservice-sentre over hele Europa.
Skjønt Borealis’ kjerneprodukter er polyolefiner, PE og PP, produseres det også hydrokarboner, som etylen, propylen og fenol. Med overtakelse av Agrolinz Melamine International (AMI), økte selskapet produktporteføljen til melamin og plantenæringsstoffer. | Borealis AG er Europas nest største produsent av plast, med hovedkvarter i Wien i Østerrike. | 5,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eventbyr%C3%A5 | 2023-02-04 | Eventbyrå | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Næringsliv', 'Kategori:Underholdning'] | Eventbyrå er et selskap som leverer ulike typer eventer eller arrangementer. Det være seg enkle teambuildingsaktiviteter eller kompliserte og store produksjoner. Noen byråer er rene skrivebordsbyråer mens andre er mer operative og besitter kunnskap, personell eller kanskje lokaler i egen bygning. Eventbransjen blomstret opp på 90-tallet, og siden har bransjen vokst og det har blitt etablert en rekke byråer i hele Norge. | Eventbyrå er et selskap som leverer ulike typer eventer eller arrangementer. Det være seg enkle teambuildingsaktiviteter eller kompliserte og store produksjoner. Noen byråer er rene skrivebordsbyråer mens andre er mer operative og besitter kunnskap, personell eller kanskje lokaler i egen bygning. Eventbransjen blomstret opp på 90-tallet, og siden har bransjen vokst og det har blitt etablert en rekke byråer i hele Norge. | Eventbyrå er et selskap som leverer ulike typer eventer eller arrangementer. Det være seg enkle teambuildingsaktiviteter eller kompliserte og store produksjoner. | 5,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svensk_Etanolkemi | 2023-02-04 | Svensk Etanolkemi | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemiske industriselskaper', 'Kategori:Svenske industriselskaper'] | Svensk Etanolkemi AB, eller SEKAB, er en svensk produsent av etanol, etanolprodukter som eddiksyre og etylacetat, og etanoldrivstoff som E85. Selskapet er lokalisert i Örnsköldsvik, og eies av et regionalt konsortium som består av Övik Energi, Umeå Energi, Skellefteå Kraft, Länsförsäkringar i Västerbotten, OK Ekonomisk förening og private EcoDevelopment.
| Svensk Etanolkemi AB, eller SEKAB, er en svensk produsent av etanol, etanolprodukter som eddiksyre og etylacetat, og etanoldrivstoff som E85. Selskapet er lokalisert i Örnsköldsvik, og eies av et regionalt konsortium som består av Övik Energi, Umeå Energi, Skellefteå Kraft, Länsförsäkringar i Västerbotten, OK Ekonomisk förening og private EcoDevelopment.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Svensk Etanolkemi AB, eller SEKAB, er en svensk produsent av etanol, etanolprodukter som eddiksyre og etylacetat, og etanoldrivstoff som E85. Selskapet er lokalisert i Örnsköldsvik, og eies av et regionalt konsortium som består av Övik Energi, Umeå Energi, Skellefteå Kraft, Länsförsäkringar i Västerbotten, OK Ekonomisk förening og private EcoDevelopment. | 5,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98resundst%C3%A5g | 2023-02-04 | Øresundståg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbane i Danmark', 'Kategori:Jernbane i Sverige', 'Kategori:Kollektivtrafikk i Danmark', 'Kategori:Kollektivtrafikk i Sverige', 'Kategori:Kollektivtransportforvaltere i Sverige', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Øresundståg (svensk Öresundståg, dansk Øresundstog) er et nett av regional togtrafikk over Øresundsforbindelsen som binder sammen Øresundsregionen. Øresundtogene går blant annet mellom Malmö og København i tette intervaller, på dagtid er det avgang hvert 20. minutt, om natten går et tog i timen.
Øresundtogene trafikkeres med togsettet X31 og går fra Helsingør i Danmark til Göteborg, Kalmar og Karlskrona i Sverige. Fra 4. januar 2016 til 4. mai 2017 skulle reisende med Øresundstog fra København og Kastrup Lufthavn gå gjennom en ekstra ID-kontroll i tillegg til den som fra november 2015 finnes på Hyllie stasjon, for å reise til Sverige.
| Øresundståg (svensk Öresundståg, dansk Øresundstog) er et nett av regional togtrafikk over Øresundsforbindelsen som binder sammen Øresundsregionen. Øresundtogene går blant annet mellom Malmö og København i tette intervaller, på dagtid er det avgang hvert 20. minutt, om natten går et tog i timen.
Øresundtogene trafikkeres med togsettet X31 og går fra Helsingør i Danmark til Göteborg, Kalmar og Karlskrona i Sverige. Fra 4. januar 2016 til 4. mai 2017 skulle reisende med Øresundstog fra København og Kastrup Lufthavn gå gjennom en ekstra ID-kontroll i tillegg til den som fra november 2015 finnes på Hyllie stasjon, for å reise til Sverige.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nettsted for Øresundtog (svensk) | Øresundståg (svensk Öresundståg, dansk Øresundstog) er et nett av regional togtrafikk over Øresundsforbindelsen som binder sammen Øresundsregionen. Øresundtogene går blant annet mellom Malmö og København i tette intervaller, på dagtid er det avgang hvert 20. | 5,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/A3-papir | 2023-02-04 | A3-papir | ['Kategori:Flateenheter'] | A3 er et standard arkformat definert av den internasjonale standarden ISO 216 som 420 mm × 297 mm.
Et A3-ark som deles i to på tvers av langsiden gir to A4-ark. Tilsvarende er et A2-ark dobbelt så stort som et A3-ark. Alle A-formatene er formlike. Forholdet mellom langsiden og kortsiden er kvadratroten av 2.
Alle A-formatene tar utgangspunkt i A0 som har et areal på 1m². A3 har altså en flate på 1/8 m².
| A3 er et standard arkformat definert av den internasjonale standarden ISO 216 som 420 mm × 297 mm.
Et A3-ark som deles i to på tvers av langsiden gir to A4-ark. Tilsvarende er et A2-ark dobbelt så stort som et A3-ark. Alle A-formatene er formlike. Forholdet mellom langsiden og kortsiden er kvadratroten av 2.
Alle A-formatene tar utgangspunkt i A0 som har et areal på 1m². A3 har altså en flate på 1/8 m².
== Kilder ==
[1] DIN-normalen (tysk)
== Se også ==
Papir
Ris, enhet for papir
Bok, enhet for papir | A3 er et standard arkformat definert av den internasjonale standarden ISO 216 som 420 mm × 297 mm. | 5,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/X_2000 | 2023-02-04 | X 2000 | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektriske motorvogner i Norge', 'Kategori:Elektriske motorvogner i Sverige', 'Kategori:Varemerker'] | X 2000 er et hurtigtogsett bygget av Kalmar Verkstad for Statens Järnvägar fra 1989 til 1998, selve togsettet heter formelt ikke X 2000, det er et varemerke valgt av SJ. X 2000 ble anskaffet for å kunne kjøres med høy hastighet på de relativt kurvede jernbanelinjene som finnes i Sverige. X 2000 er et krengetog og er fremst beregnet på hovedlinjene mellom de større byene hvor det er et marked for høy komfort og korte reisetider.
| X 2000 er et hurtigtogsett bygget av Kalmar Verkstad for Statens Järnvägar fra 1989 til 1998, selve togsettet heter formelt ikke X 2000, det er et varemerke valgt av SJ. X 2000 ble anskaffet for å kunne kjøres med høy hastighet på de relativt kurvede jernbanelinjene som finnes i Sverige. X 2000 er et krengetog og er fremst beregnet på hovedlinjene mellom de større byene hvor det er et marked for høy komfort og korte reisetider.
== Prøvekjøring i Norge ==
NSB Bane / Jernbaneverket etablerte et prøveprosjekt i fullskala med et innleid X2000 i ordinær rutetrafikk med passasjerer mellom Oslo og Kristiansand fra 29. september til 21. desember 1996. Blant resultatene var at X2000 ikke medførte større belastninger på eksisterende spor enn konvensjonelle tog som trafikkerte strekningen, selv om krengetoget opererte med hastigheter omkring 20 % høyere enn konvensjonelle tog. Passasjerene var meget godt fornøyd med krengetoget. Det var i gjennomsnitt bare 8 % som ble togsyke under prøvekjøringen. Økningen i passasjerantall i prøveperioden var 14,5 %, av denne stod krengetoget for hele 9 %. Kjøretiden var 3 timer, 56 minutter, en reduksjon på mellom 38 og 46 minutter sammenliknet med ordinære ekspresstog.
NSB valgte imidlertid å kjøpe sine krengetog, kalt Signatur og Agenda, fra daværende Adtranz, siden del av Bombardier Transportation. Vognene ble bygd av Kalmar Verkstad i Sverige som også produserte X2000, mens sluttmontering skjedde hos Adtranz' på Strømmen. Opprinnelig hadde disse togene en kjøretid Oslo-Kristiansand på 3:59, men etter diverse tekniske problemer med togsettene, ble tidligere rutetabeller med reisetider fra 4:25 til 4:46 timer gjeninnført.
== Bruk i Norge ==
Togsettene ble brukt i ordinære tog mellom Oslo og Göteborg under vinter-OL på Lillehammer i februar 1994. Dette for å frigjøre norsk materiell til OL-trafikken. Fra august 2015 satt SJ inn X2 på strekningen Stockholm-Oslo og reisetiden kuttes fra 6 timer til 4,5. Mens utskiftingen av kontaktledningsanlegget på Kongsvingerbanen pågår 2018-2020 er de midlertidig erstattet av loktrukne svenske tog .
Tilbudet ble gjenopprettet i desember 2022 med en SJ 3000, men da med en reisetid på litt i overkant av fem timer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
X2 SJ / Linx X2000 SJ 2000
Sveriges Järnväger om X 2000 (svensk)
Järnväg.net om X 2000 (svensk)
Prøvekjøring med krengetog på Sørlandsbanen, Jernbaneverket, juni 1997
Likevel hurtigtog mellom Oslo og Stockholm
Samferdselsministeren: - Hurtigtogtilbudet mellom Oslo og Stockholm starter som planlagt i august | | vognlengde = | 5,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dodekagon | 2023-02-04 | Dodekagon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Polygoner'] | I geometri er en dodekagon en polygon med tolv sider og tolv vinkler.
| I geometri er en dodekagon en polygon med tolv sider og tolv vinkler.
== Regulær dodekagon ==
En regulær dodekagon er en polygon som hvor alle sider har lik lengde og alle vinkler er lik 150°.
Arealet til en regulær dodekagon med alle sider lik a er gitt ved:
A
=
3
cot
(
π
12
)
a
2
=
3
(
2
+
3
)
a
2
≃
11.19615242
a
2
.
{\displaystyle {\begin{aligned}A&=3\cot \left({\frac {\pi }{12}}\right)a^{2}=3\left(2+{\sqrt {3}}\right)a^{2}\\&\simeq 11.19615242\,a^{2}.\end{aligned}}}
== Konstruksjon av en dodekagon ==
En regulær dodekagon kan konstrueres med passer og linjal. Følgende 23-trinns animasjon illustrerer en måte å gjør det på. Merk at kompassradiusen forblir uendret mellom trinn 8 til 11.
== Eksempler på dodekagon ==
Dodekagonale bygg er ikke vanlige, men det finnes noen. Torre del Oro er et tidligere militært vakttårn, og landemerke i Sevilla. Inngangsporten Porta Venere (Venus' porter) i Spello, Italia har to tårn som er dodekagonale.
I Norge er tidligere STK høyspenningslaboratorium på Økern i Oslo, som nå er skolebygget BiKuben, tilknyttet Kuben videregående skole, et dodekagonalt bygg. Bygget står på Byantikvarens gule liste.En rekke mynter har fått den 12-kantede utformingen. Blant disse er britiske Threepence, kroatiske 25 kuna og Mexicos 20 centavos.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Storedanske (dansk) | I geometri er en dodekagon en polygon med tolv sider og tolv vinkler. | 5,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fraps | 2023-02-04 | Fraps | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Programvare', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-02'] | Fraps er en applikasjon for operativssystemet Windows som benyttes for å ta skjermdumper (fotografere skjermbildet), innspille skjermen til en videofil og for å tester skjermkortet og avgi med «benchmarking», det vil si data for sammenligning. Navnet «Fraps» er avledet fra «frames per second», skjermbilde per sekund. Det støtter programmer som benytter DirectX og OpenGL (slik som spill).
Programmet brukes vanligvis for å teste en datamaskins evne til å kjøre et videospill og til å ta opptak av spillmateriale. Fraps kobler seg til skjermkortet og lagrer visningen av programmer som kjøres av dataen. Mange bruker Fraps til å ta opp at de selv spiller, for deretter å legge filmen ut på videonettsider.
En gratisversjon av Fraps er tilgjengelig for nedlasting, men den fulle versjonen må kjøpes.
| Fraps er en applikasjon for operativssystemet Windows som benyttes for å ta skjermdumper (fotografere skjermbildet), innspille skjermen til en videofil og for å tester skjermkortet og avgi med «benchmarking», det vil si data for sammenligning. Navnet «Fraps» er avledet fra «frames per second», skjermbilde per sekund. Det støtter programmer som benytter DirectX og OpenGL (slik som spill).
Programmet brukes vanligvis for å teste en datamaskins evne til å kjøre et videospill og til å ta opptak av spillmateriale. Fraps kobler seg til skjermkortet og lagrer visningen av programmer som kjøres av dataen. Mange bruker Fraps til å ta opp at de selv spiller, for deretter å legge filmen ut på videonettsider.
En gratisversjon av Fraps er tilgjengelig for nedlasting, men den fulle versjonen må kjøpes.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Fraps er en applikasjon for operativssystemet Windows som benyttes for å ta skjermdumper (fotografere skjermbildet), innspille skjermen til en videofil og for å tester skjermkortet og avgi med «benchmarking», det vil si data for sammenligning. Navnet «Fraps» er avledet fra «frames per second», skjermbilde per sekund. | 5,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canton_Elektronik | 2023-02-04 | Canton Elektronik | ['Kategori:1972 i Vest-Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektronikkselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1972', 'Kategori:Tyske industriselskaper'] | Canton Elektronik (oftest bare kalt Canton) er en tysk produsent av høyttalere. Firmaet ble grunnlagt i 1972 av Hubert Milbers, Otfried Sandig, Günther Seitz og Wolgang Seikritt, som alle var hi-fi entusiaster. Deres felles mål var å produsere de beste høyttalerne i sin klasse. Navnet Canton kommer fra det latinske ordet cantare («å synge»), og det tyske ordet ton («tone»). Canton bestemte seg for at deres høyttalere ikke bare skulle passe for de veldig interesserte (ofte menn), og valgte derfor stort fokus på design.
I 1998 hadde Canton det første surround-systemet som var designet i henhold til THX-spesifikasjonene, og i 2000/2001 utgjorde surroundsystemene 40% av selskapets produksjon. I dag produserer de høyttalere i alle klasser: surroundsystemer, trådløse høyttalere, høyttalertilbehør og bilstereo.
| Canton Elektronik (oftest bare kalt Canton) er en tysk produsent av høyttalere. Firmaet ble grunnlagt i 1972 av Hubert Milbers, Otfried Sandig, Günther Seitz og Wolgang Seikritt, som alle var hi-fi entusiaster. Deres felles mål var å produsere de beste høyttalerne i sin klasse. Navnet Canton kommer fra det latinske ordet cantare («å synge»), og det tyske ordet ton («tone»). Canton bestemte seg for at deres høyttalere ikke bare skulle passe for de veldig interesserte (ofte menn), og valgte derfor stort fokus på design.
I 1998 hadde Canton det første surround-systemet som var designet i henhold til THX-spesifikasjonene, og i 2000/2001 utgjorde surroundsystemene 40% av selskapets produksjon. I dag produserer de høyttalere i alle klasser: surroundsystemer, trådløse høyttalere, høyttalertilbehør og bilstereo.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Canton Elektronik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Canton Elektronik (oftest bare kalt Canton) er en tysk produsent av høyttalere. Firmaet ble grunnlagt i 1972 av Hubert Milbers, Otfried Sandig, Günther Seitz og Wolgang Seikritt, som alle var hi-fi entusiaster. | 5,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sweet_Fever | 2023-02-04 | Sweet Fever | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2007', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02', 'Kategori:Tone Damli Aaberge-album'] | Sweet Fever er Tone Damli Aaberges andre studioalbum.
Albumet ble utgitt 8. mai 2007 og lå fem uker på VG-lista med en åttendeplass som høyeste plassering.
| Sweet Fever er Tone Damli Aaberges andre studioalbum.
Albumet ble utgitt 8. mai 2007 og lå fem uker på VG-lista med en åttendeplass som høyeste plassering.
== Sporliste ==
«Lovesong» – 4:00
«Young and Foolish» – 4:02
«How Could You» – 3:27
«The Greatest Gift» – 3:50
«Fever» – 3:58
«Ghosts» – 4:16
«Hate You» – 3:47
«Felicia» – 4:14
«Not a Day Goes By» – 4:10
«Rome» – 3:22 | lenke | 5,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pekestokk | 2023-02-04 | Pekestokk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kontorrekvisita', 'Kategori:Skoleutstyr'] | En pekestokk er en lang tynn pinne som blir brukt av en som underviser eller holder en presentasjon for å peke på tavle, veggkart, lerret o.l. Den ble tidligere også brukt av blant andre meteorologene som presenterte TV-værmeldingen på NRK. Pekestokker ble opprinnelig laget av tre eller bambus, men blir nå for det meste fremstilt av glassfiberarmert plast. Det finnes også teleskopiske pekestokker i metall. I noen sammenhenger er pekestokken nå erstattet av laserpekere.
| En pekestokk er en lang tynn pinne som blir brukt av en som underviser eller holder en presentasjon for å peke på tavle, veggkart, lerret o.l. Den ble tidligere også brukt av blant andre meteorologene som presenterte TV-værmeldingen på NRK. Pekestokker ble opprinnelig laget av tre eller bambus, men blir nå for det meste fremstilt av glassfiberarmert plast. Det finnes også teleskopiske pekestokker i metall. I noen sammenhenger er pekestokken nå erstattet av laserpekere.
== Eksterne lenker ==
Søk etter Pekestokk i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok | En pekestokk er en lang tynn pinne som blir brukt av en som underviser eller holder en presentasjon for å peke på tavle, veggkart, lerret o.l. | 5,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Devil_Wears_Prada | 2023-02-04 | The Devil Wears Prada | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2006', 'Kategori:Filmkomedier fra USA', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02'] | The Devil Wears Prada er en amerikansk filmkomedie fra 2006 basert på en roman av Lauren Weisberger. Tittelen kan også referere til et amerikansk metalcore-band.
Filmen handler om Andy (Anne Hathaway) og motedirektøren Miranda Priestly (Meryl Streep) som jobber for et moteblad, men det er ikke bare bare å være en assistent, hvert fall ikke når du bare er en vanlig jente med str 6.
| The Devil Wears Prada er en amerikansk filmkomedie fra 2006 basert på en roman av Lauren Weisberger. Tittelen kan også referere til et amerikansk metalcore-band.
Filmen handler om Andy (Anne Hathaway) og motedirektøren Miranda Priestly (Meryl Streep) som jobber for et moteblad, men det er ikke bare bare å være en assistent, hvert fall ikke når du bare er en vanlig jente med str 6.
== Sammendrag ==
Andrea Sachs er en ambisiøs ung journalist, som nettopp har blitt uteksaminert fra Northwestern University. Til tross for at hun latterliggjør mote-bransjen som ubetydelig og betydningsløs i samfunnet, takker hun ja til en jobb som personlig assistent for Miranda Priestly (spilt av Meryl Streep) redaktør for det store mote-magasinet Runway, en jobb som hun påstår at millioner av unge kvinner ville ha drept for å få. Andrea planlegger å overleve Mirandas ekstremt kravstore oppførsel og ydmykende behandling i håp om å få fast jobb som reporter eller journalist ett helt annet sted.
Andrea sliter med den nye jobben sin, og passer dårlig inn med sine ekstremt mote-bevisste kollegaer som allerede har veldig lang erfaring fra mote-bransjen, spesielt Mirandas mange-årige assistent, Emily Charlton. Imidlertid finner Andrea etterhvert en alliert i Nigel Kipling (spilt av Stanley Tucci) og hun lærer seg etterhvert sitt ansvar, og begynner å kle seg langt mer stilig og mote-bevisst for å vise hennes innsats og engasjement for hennes nye stilling. Andrea møter også en attraktiv ung forfatter, Christian Thompson (spilt av Simon Baker) som tilbyr å hjelpe henne med karrieren hennes.
Når Andrea bruker stadig mer tid på jobben oppstår det problemer i forholdet til vennene hennes og hennes kjæreste, Nate, en kokk som forsøker å arbeide seg opp på karrierestigen. Miranda er imponert over Andrea, og hun får etterhvert mer ansvar og oppgaver. Andrea får instruksjoner av Mirandas assistent Emily, om enkelte oppgaver som skal gjøres på en bestemt måte. En dag kommer Andrea hjem til Mirandas hjem med utstyr hun skulle levere, men hennes instruksjoner er alt for vage. Når hun forsøker å finne ut hva hun egentlig skal gjøre, begynner Andrea å få panikk. Mirandas tvillinger-døtre, Caroline og Cassidy, forteller henne hvor hun skal legge fra seg sakene. Men der avbryter hun Miranda og ektemannen hennes i en heftig krangel. Ydmyket legger Andrea igjen utstyret sitt, og løper ut av huset.
Dagen etter krever Miranda at Andrea skal få tak i et foreløpig upublisert Harry Potter-manuskript som Mirana ønsker å gi til døtrene sine, før boken skal offisielt publiseres. Dersom Andrea ikke klarer å få tak i et eksemplar, vil hun få sparken. Andrea forsøker desperat å finne et eksemplar av boken og gir nesten opp, men oppnår det til slutt gjennom Christians kontakter. Hun overrasker Miranda ved å finne ett eksemplar, og sende kopier til døtrene hennes. Hun klarte Mirandas "umulige" oppgave, og redder dermed jobben sin. Andrea begynner gradvis å utkonkurrere Emily i jobben hennes. Hun blir sakte, men sikkert mer glamorøs, og begynner å virkelig finne seg til rette i jobben.
Miranda belønner henne ved å tilby henne en reise til Paris for å delta ved "Fashion Week" i stedet for å ta med Emily. Andrea nøler med å ta dette privilegiet bort fra Emily. Men hun blir tvunget til å akseptere tilbudet etter å ha blitt fortalt at Miranda at hun vil miste jobben sin hvis hun avslår. Andrea planlegger å fortelle Emily om saken på vei til jobb. Men Emily er mer fokusert mer på en telefon-samtale, enn på omgivelsene rundt henne. Emily ender med å gå rett ut foran en møtende bil når hun skal krysse en gate. Hun havner på sykehus med ett brukket bein, og flere mindre skader. Når Emily ligger på sykehus må Andrea levere henne nyheten om at Miranda har valgt henne til oppdraget i Paris - istedenfor å ta med seg Emily.
Andrea forteller kjæresten Nate at hun skal til Paris. Men han blir irritert over at Andrea nekter å innrømme at hun har blitt nøyaktig det hun tidligere latterliggjorde, og de velger å gå fra hverandre. I Paris åpner Miranda seg opp for Andrea, om hvordan Mirandas nært forestående skilsmisse kommer til å gå ut over døtrene hennes. Senere samme kveld forteller Nigel Kipling at han har takket ja til en ny jobb hos en annen mote-designer, James Holt. Fra Christian får Andrea også vite at magasinet planlegger å gi Miranda sparken, og erstatte henne med en annen redaktør, Jacqueline Follet. Til tross for alle de høye kravene og problemene Andrea har måtte tåle på grunn av Mirandas oppførsel, forsøker hun å advare Miranda om planene mot henne.
Senere, når Miranda og Andrea er på vei til et mote-show, forklarer Miranda at hun er takknemlig for Andreas advarsel, men hun var allerede klar over planene som legges mot henne. Fornøyd med Andreas lojalitet, forteller Miranda at hun ser mye av seg selv i Andrea. Men Andrea blir stadig mer frastøtt over Mirandas ego-sentriske og kravstore oppførsel, og hun velger å forlate jobben hos Miranda. Hun kaster mobiltelefonen sin i en fontene, og legger deretter Miranda, magasinet, og hele mote-bransjen bak seg.
En stund senere møter Andrea tilfeldigvis sin tidligere kjæreste Nate, som nylig har flyttet til Boston. Samme dag blir Andea intervjuet og akseptert for å arbeide i et større publikasjonsselskap i New York. Andrea passerer kontoret til magasinet Runway, og hun ser Miranda komme ut og setter seg i en bil. Andrea vinker til henne, men Miranda anerkjenner henne ikke. Andrea er vant til denne oppførselen etter jobben hos Runaway, og hun går videre. Men når hun sitter i bilen, smiler imidlertid Miranda før hun beordrer sjåføren hennes til å kjøre.
== I rollene ==
Andrea «Andy» Sachs – Anne Hathaway
Miranda Priestly – Meryl Streep
Emily Charlton – Emily Blunt
Nigel – Stanley Tucci
Nate Cooper – Adrian Grenier
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) The Devil wears Prada (film) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Devil Wears Prada på Internet Movie Database
(sv) The Devil Wears Prada i Svensk Filmdatabas
(da) The Devil Wears Prada i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) The Devil Wears Prada på Allociné
(nl) The Devil Wears Prada på MovieMeter
(en) The Devil Wears Prada på AllMovie
(en) The Devil Wears Prada på Rotten Tomatoes
(en) The Devil Wears Prada på Metacritic
(en) The Devil Wears Prada på Box Office Mojo | | lengde = 109 | 5,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksv%C3%A4g_56 | 2023-02-04 | Riksväg 56 | ['Kategori:Gävleborgs län', 'Kategori:Södermanlands län', 'Kategori:Uppsala län', 'Kategori:Veier i Sverige', 'Kategori:Västmanlands län', 'Kategori:Östergötlands län'] | Riksväg 56 i Sverige er en stamvei som går mellom Gävle og Norrköping. Veiens lengde er rundt 295 km.
| Riksväg 56 i Sverige er en stamvei som går mellom Gävle og Norrköping. Veiens lengde er rundt 295 km.
== Knutepunkter ==
Gävleborgs län
Gävle sentrum, felles trasé til Mackmyra →
Gävle Gustavs bro, felles trasé til Mackmyra
Gävle Johanneslöt
Mackmyra
Hedesunda
Gysinge, felles trasé til Tärnsjö Uppsala län
Tärnsjö
Heby, felles trasé til Sala Västmanlands län
Sala
Västerås, felles trasé til Dingtuna
Bäckby
Västjädra
Dingtuna
Katrineberg Södermanlands län
Hällbybrunn
Eskilstuna, felles trasé til Kungsör Västmanlands län
Kungsör Södermanlands län
Alberga
Äsköping
Katrineholm
Katrineholm Östergötlands län
Norrköping | | kart = | 5,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Formosus | 2023-02-04 | Formosus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 896', 'Kategori:Fødsler i 816', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Formosus (født ca. 816 i Roma, død 4. april 896 samme sted) var pave fra 891 til 896.
| Formosus (født ca. 816 i Roma, død 4. april 896 samme sted) var pave fra 891 til 896.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
De første historiske opplysninger man har om Formosus, er når pave Nikolaus I utnevnte ham til kardinalbiskop av Porto i år 864.
Pave Nikolaus må ha fått grunn til å stole på Formosus, for da fyrst Bogoris av Bulgaria sendte en ambassade til Roma for å overlevere noen spørsmål om kristendommen, sendte Nikolaus Formosus og biskop Paulus av Populonia til Bulgaria som sine legater med svaret Responsa Nicolai ad consulta Bulgarorum.
Fursten ble så imponert av Formosus at han gav en beskjed til paven at han ikke ville se noen annen enn Formosus som erkebiskop over sitt land. Den kanoniske rett tillot imidlertid ikke en slik forflytningg, så paven ble nødsaget å avslå fyrstens begjæring, og Formosus vendte derfor tilbake til Roma. Etter at Nicolaus ble etterfulgt av pave Hadrian II fremførte fyrsten samme ønske, med samme resultat.
Formosus ble under de nestfølgende paver på flere særoppdrag, blant annet til Frankrike for å løse ekteskapstvisten mellom kong Lothar II av Lorraine og Theutberga, sil spørsmål om suksesjonsordningen i Frankrike, samt for å kalle Karl den skallede til keiserkroning av paven.
Formosus tilhørte imidlertid den gruppe som av redsel for paven flyktet fra Roma etter kroningen av Karl den skallede. Hvorfor Formosus tilhørte denne gruppe er uvisst, ettersom han hadde vært den som la frem innbydelsen til keiseren. Da paven fikk høre om flukten, kalte han til en synode der han oppfordret flyktingene til å returnere til Roma. Ved synoden ble det fremlagt flere anklagepunkter som kraftig anfektet Formosus' moral. Ved en annen synode ble han fratatt presteverdigheten. Ved en senere anledning opptrådte Formosus selv fremfor sine anklagere, og fikk da avlegge ed på å ikke returnere til Roma og å ikke virke som prest.
Da Marinus I car blitt pave ble Formosus løst fra denne ed, og han ble gjeninnsatt som kardinal av Porto. Deretter tier kildene om Formosus, frem til det konklave som valgte ham til pave.
=== Pave ===
Han ble utsett til etterfølger av Stefan V den 6. oktober 891. Til tross for at pave Formosus styrte kirken på en eksemplarisk måte og sev levde som asket, fikk han fler esvorne fiender.
Som pave hadde han nølende kronet Arnulf av det tysk-romerske rike, som før hadde iverksatt en ren massakre for å redusere konkurrerende politiske fraksjoner. Etter kroningen beordret keiser Arnulf sin general, Faroldo, til å fortsette utrenskningene.
== Kadaversynoden ==
Etter hans død fulgte pave Bonifatius VI, som døde noen måneder senere og ble etterfulgt av Stefan VI, som først og fremst tjente keiser Arnulfs svigermor Gertrude, kalt «en lærsekk full av galle». Stefan anklaget Formosus for en rekke misligheter og iverksatte den såkalte Kadaversynoden – il Concilio Cadaverico. Formosus ble gravd opp åtte måneder etter sin død, et skjelett iført en muggen strieskjorte, og ble kledd i prestedrakt og satt på tronen i Lateranets rådssal. Så gikk man i gang med en rettssak mot ham. Kardinalene skrek sine anklager mot ham, mens en diakon svarte på anklagene. Han ble kjent skyldig i januar 897., og alle hans forordninger annullert. Tre fingre ble kuttet av ham, og han ble først kastet i en grav, siden ble han kastet i Tiberen.
Imidlertid ble Stefan i sin tur sperret inne og kvalt. Restene etter Formosus ble mirakuløst skylt opp på stranden Isola Sacra, der en ensom munk like mirakuløst gjenkjente det og gav det en kristen grav. Da pave Teodor II fikk høre om likfunnet, lot han den døde graves opp igjen og i pyntet tilstand fraktes til Vatikanet, der han ble begravet i Peterskirken.
== Litteratur ==
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Formosus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 70–71.
Marie-Luise Heckmann: Der Fall Formosus – ungerechtfertigte Anklage gegen einen Toten, Leichenfrevel oder inszenierte Entheiligung des Sakralen? In: Stefan Weinfurter (Hrsg.): Päpstliche Herrschaft im Mittelalter. Funktionsweisen, Strategien, Darstellungsformen (= Mittelalter-Forschungen. Bd. 38). Thorbecke, Ostfildern 2012, S. 223–238.
{Catholic Ebcyklopædia: |http://www.newadvent.org/cathen/06139b.htm
Ferdinand Gregorovius: Geschichte der Stadt Rom im Mittelalter, Buch V, Fünftes Kapitel, 1859. (Neuausgabe, 2. Auflage. C.H.Beck Verlag, München 1988, ISBN 3-406-07107-4.)
== Referanser == | Formosus (født ca. 816 i Roma, død 4. | 5,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leon_Barmore | 2023-02-04 | Leon Barmore | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballtrenere fra USA', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Medlemmer av Naismith Memorial Basketball Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ruston i Louisiana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Leon Barmore (født 3. juni 1944 i Ruston, Louisiana i USA) er en tidligere basketballtrener for et kvinnelag på college. Fra 1985 til 2002 var han trener for Louisiana Tech University. Da han la opp trenerkarrieren sin hadde han den beste vinnprosenten for kvinner i historien med 86,9 % seiere.
Barmore ledet Louisiana Tech University til 20 sesong- og sluttspillseiere på rad. Han ble også den første treneren i collegebasketball i 1. divisjon til å vinne over 30 kamper per sesong i seks sesonger på rad.
Barmore, som trenet Louisiana Tech University til 13 sesongseiere på 15 år, har også trenet 12 Kodak All-Americans, 14 spillere som hadde blitt valgt til WNBA-opptaksrundene, og 37 førstelagsspillere for all-conference.
Nylig bestemte Barmore seg for å fortsette sin trenerkarriere hos Baylor University, der han nå er en assistent under tidligere Louisiana Tech University-stjerne Kim Mulkey. Begge er medlemmer av National Women's Hall of Fame, Mulkey som en spiller og Barmore som trener. Barmore er også kommet inn i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame.
| Leon Barmore (født 3. juni 1944 i Ruston, Louisiana i USA) er en tidligere basketballtrener for et kvinnelag på college. Fra 1985 til 2002 var han trener for Louisiana Tech University. Da han la opp trenerkarrieren sin hadde han den beste vinnprosenten for kvinner i historien med 86,9 % seiere.
Barmore ledet Louisiana Tech University til 20 sesong- og sluttspillseiere på rad. Han ble også den første treneren i collegebasketball i 1. divisjon til å vinne over 30 kamper per sesong i seks sesonger på rad.
Barmore, som trenet Louisiana Tech University til 13 sesongseiere på 15 år, har også trenet 12 Kodak All-Americans, 14 spillere som hadde blitt valgt til WNBA-opptaksrundene, og 37 førstelagsspillere for all-conference.
Nylig bestemte Barmore seg for å fortsette sin trenerkarriere hos Baylor University, der han nå er en assistent under tidligere Louisiana Tech University-stjerne Kim Mulkey. Begge er medlemmer av National Women's Hall of Fame, Mulkey som en spiller og Barmore som trener. Barmore er også kommet inn i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Leon Barmore enshrined as coach in 2003». Leon Barmore biografi (engelsk). Basketball Hall of Fame. s. 1. Arkivert fra originalen 10. oktober 2008. Besøkt 3. mars 2009. | Leon Barmore (født 3. juni 1944 i Ruston, Louisiana i USA) er en tidligere basketballtrener for et kvinnelag på college. | 5,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sasha_Mitchell | 2023-02-04 | Sasha Mitchell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01'] | Sasha Mitchell (født 27. juli 1967) er en amerikansk skuespiller. Han er best kjent som Cody i TV-serien Steg for steg.
Sasha Mitchell har hatt hovedrollen i filmene Spike of Bensonhurst fra 1988, Class of 1999 II: The Substitute fra 1994 og Kickboxer 2: The Road Back fra 1991.
| Sasha Mitchell (født 27. juli 1967) er en amerikansk skuespiller. Han er best kjent som Cody i TV-serien Steg for steg.
Sasha Mitchell har hatt hovedrollen i filmene Spike of Bensonhurst fra 1988, Class of 1999 II: The Substitute fra 1994 og Kickboxer 2: The Road Back fra 1991.
== Eksterne lenker ==
(en) Sasha Mitchell på Internet Movie Database
(fr) Sasha Mitchell på Allociné
(en) Sasha Mitchell på AllMovie
(en) Sasha Mitchell hos Rotten Tomatoes
(en) Sasha Mitchell hos The Movie Database | | fsted = Los Angeles, California, USA | 5,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Lind | 2023-02-04 | Magnus Lind | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Avesta kommun', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske journalister', 'Kategori:Svenske komponister', 'Kategori:Svenske manusforfattere'] | Magnus Lind (født 18. mars 1944 i Avesta) er en svensk forfatter, manusforfatter, journalist, komponist og sangtekstforfatter.
| Magnus Lind (født 18. mars 1944 i Avesta) er en svensk forfatter, manusforfatter, journalist, komponist og sangtekstforfatter.
== Filmografi ==
=== Filmmanus ===
1997 – Hvite løgner (TV-serie)
1996 – Skilda världar (TV-serie)
1992 – Rederiet (TV-serie)
1991 – På öppen gata (TV)
1990 – Destination Nordsjön (TV-serie)
1988 – Clark Kent (roman) (TV)
=== Fotograf ===
1980 – Sista varningen!
=== Musikk ===
1993 – Härifrån till Kim
=== Produser ===
1997 – Hvite løgner (TV-serie)
=== Skuespiller ===
1990 – Gränslots
== Eksterne lenker ==
(en) Magnus Lind på Internet Movie Database
(sv) Magnus Lind i Svensk Filmdatabas | Magnus Lind (født 18. mars 1944 i Avesta) er en svensk forfatter, manusforfatter, journalist, komponist og sangtekstforfatter. | 5,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Band | 2023-02-04 | The Band | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:The Band'] | The Band var en innflytelsesrik, canadisk-amerikansk rockegruppe i 1960- og 1970-årene.
Gruppen startet som bandet til sangeren Ronnie Hawkins i 1959 under navnet The Hawks. 1965/66 ble et viktig vendepunkt for The Band da de ble leid inn som bandet til Bob Dylan og var med på den nå legendariske verdensturnéen. I 1967 spilte de inn en rekke demoer sammen med Dylan, som senere ble utgitt på The Basement Tapes.
Deres debutalbum, Music from Big Pink, ble utgitt i 1968 og inneholder deres kanskje mest kjente låt, «The Weight». Albumets lydbilde kan best beskrives som en blanding av country, rock og folk.
Robbie Robertson (gitar) skrev de fleste av gruppens sangtekster, mens Rick Danko (bass), Levon Helm (trommer) og Richard Manuel (piano) var vokalister på forskjellige sanger.
De var et av bandene som opptrådte på Woodstockfestivalen i 1969.
Deres andre album, «The Band», høstet mye god kritikk og solgte langt bedre enn Music from Big Pink. De mest kjente låtene er «Up on Cripple Creek» og «The Night They Drove Old Dixie Down».
I 1976, etter ytterligere 6 album, hadde medlemmene fått nok og bestemte seg for å oppløse bandet. Deres avskjedskonsert, The Last Waltz, hadde en rekke kjente musikere som gjester, blant annet Bob Dylan, Van Morrison, Muddy Waters, Neil Young og Ron Wood. Robertson fikk Martin Scorsese til å lage en film med samme tittel som konserten. Den inneholder også en rekke intervjuer med The Bands medlemmer.
I 1983 ble gruppen gjenforent, dog uten Robbie Robertson, og begynte på nytt å turnere. Mens bandet var på turné i 1986 begikk Richard Manuel selvmord i sitt hotellrom. Det ble senere kjent at han i flere år hadde lidd av kronisk alkoholisme. The Band mistet et annet medlem i Rick Danko da han i 1999 døde, 56 år gammel av et hjerteproblem. Etter Dankos død ble The Band oppløst.
The Bands offisielle nettsted drives av Jan Høiberg fra Halden, vertskap for nettstedet er Høgskolen i Østfold.
| The Band var en innflytelsesrik, canadisk-amerikansk rockegruppe i 1960- og 1970-årene.
Gruppen startet som bandet til sangeren Ronnie Hawkins i 1959 under navnet The Hawks. 1965/66 ble et viktig vendepunkt for The Band da de ble leid inn som bandet til Bob Dylan og var med på den nå legendariske verdensturnéen. I 1967 spilte de inn en rekke demoer sammen med Dylan, som senere ble utgitt på The Basement Tapes.
Deres debutalbum, Music from Big Pink, ble utgitt i 1968 og inneholder deres kanskje mest kjente låt, «The Weight». Albumets lydbilde kan best beskrives som en blanding av country, rock og folk.
Robbie Robertson (gitar) skrev de fleste av gruppens sangtekster, mens Rick Danko (bass), Levon Helm (trommer) og Richard Manuel (piano) var vokalister på forskjellige sanger.
De var et av bandene som opptrådte på Woodstockfestivalen i 1969.
Deres andre album, «The Band», høstet mye god kritikk og solgte langt bedre enn Music from Big Pink. De mest kjente låtene er «Up on Cripple Creek» og «The Night They Drove Old Dixie Down».
I 1976, etter ytterligere 6 album, hadde medlemmene fått nok og bestemte seg for å oppløse bandet. Deres avskjedskonsert, The Last Waltz, hadde en rekke kjente musikere som gjester, blant annet Bob Dylan, Van Morrison, Muddy Waters, Neil Young og Ron Wood. Robertson fikk Martin Scorsese til å lage en film med samme tittel som konserten. Den inneholder også en rekke intervjuer med The Bands medlemmer.
I 1983 ble gruppen gjenforent, dog uten Robbie Robertson, og begynte på nytt å turnere. Mens bandet var på turné i 1986 begikk Richard Manuel selvmord i sitt hotellrom. Det ble senere kjent at han i flere år hadde lidd av kronisk alkoholisme. The Band mistet et annet medlem i Rick Danko da han i 1999 døde, 56 år gammel av et hjerteproblem. Etter Dankos død ble The Band oppløst.
The Bands offisielle nettsted drives av Jan Høiberg fra Halden, vertskap for nettstedet er Høgskolen i Østfold.
== Oversikt ==
Deres musikk var en blanding av flere elementer: primært country og tidlig rock and roll, selv om rytmeseksjonen ofte var likt Stax (Southern- og Memphis-soul) eller Motown. Robertson har nevnt Curtis Mayfield og Staple Singers som en stor inspirasjonskilde.
The Band bestod av Robbie Robertson (gitar); Richard Manuel (piano, harmonica, trommer, saksofon); Garth Hudson (orgel, piano, klavinet, synt, saksofon); Rick Danko (bass, fiolon, trombone); og Levon Helm (trommer, mandolin, gitar, bass). Med unntak av Robertson, var alle medlemmene multi-instrumentalister.
== Diskografi ==
=== 1965 ===
Uh-Uh-Uh / Leave Me Alone
The Stones I Throw / He Don't Love You
Go Go Liza Jane / He Don't Love You
=== 1968-1978 ===
Music from Big Pink (1968)
The Band at Woodstock (live/August 17, (1969)
The Band (1969)
Stage Fright (1970)
Cahoots (1971)
Rock of Ages (live, 1972)
Moondog Matinee (1973)
Northern Lights - Southern Cross (1975)
Islands (1977)
The Last Waltz (live/studio, 1978)
=== 1993-1998 ===
Jericho (1993)
High on the Hog (1996)
Jubilation (1998)
=== Samleplater ===
The Best of The Band (1976)
Anthology (1978)
To Kingdom Come 1989)
Across the Great Divide (samleboks, 1994)
Live at Watkins Glen (1995)
The Best of The Band, Vol. II (1999)
Greatest Hits (2000)
The Last Waltz (samleboks, 2002)
A Musical History (samleboks, 2005)
From Bacon Fat to Judgement Day (2006)
=== Album med Bob Dylan ===
Planet Waves (1974)
Before the Flood (1974)
The Basement Tapes (1975)
The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert (1998)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) The Band – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Band på Internet Movie Database
(en) The Band på Apple Music
(en) The Band på Discogs
(en) The Band på MusicBrainz
(en) The Band på Spotify
(en) The Band på Songkick
(en) The Band på Last.fm
(en) The Band på AllMusic
The Band på Facebook | lenke | 5,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Didrikssagaen | 2023-02-04 | Didrikssagaen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nibelungen', 'Kategori:Norrøn litteratur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Didrikssagaen (norrønt Þiðrekssaga, Thidreksaga, Thidrekssaga, Niflungasaga, eller Vilkina saga), eller Saga om Didrik av Bern (norrønt Þiðreks saga af Bern), er en norsk høvisk riddersaga om eventyrene til helten Didrik av Bern (Dietrich von Bern) som er (antagelig) basert på den historiske Teoderik den store, østgotisk konge, som regjerte fra 474 til sin død i 526. Bern refererer i denne tolkningen til byen Verona i nordlige Italia.Fortellingen ble skrevet ned på midten av 1200-tallet i Norge, og var sannsynligvis den mest leste bok etter Bibelen i middelalderens Norden. På 1400-tallet ble det laget en versjon på svensk og på rim. Sagaen er en løs samling med sagn om ulike helter og storverk, sydd løst sammen om heltedådene til Didrik av Bern. Kjente sagnfigurer som Sigurd Fåvnesbane, smeden Volund og Attila er også deler av persongalleriet. Deler av innholdet er kjent fra Nibelungenlied og Den yngre Edda, men noen av fortellingene er kun kjent og overlevert gjennom denne boken. Det er ukjent hvem som satte sammen verket, om han var nordmann eller islending i Norge.
| Didrikssagaen (norrønt Þiðrekssaga, Thidreksaga, Thidrekssaga, Niflungasaga, eller Vilkina saga), eller Saga om Didrik av Bern (norrønt Þiðreks saga af Bern), er en norsk høvisk riddersaga om eventyrene til helten Didrik av Bern (Dietrich von Bern) som er (antagelig) basert på den historiske Teoderik den store, østgotisk konge, som regjerte fra 474 til sin død i 526. Bern refererer i denne tolkningen til byen Verona i nordlige Italia.Fortellingen ble skrevet ned på midten av 1200-tallet i Norge, og var sannsynligvis den mest leste bok etter Bibelen i middelalderens Norden. På 1400-tallet ble det laget en versjon på svensk og på rim. Sagaen er en løs samling med sagn om ulike helter og storverk, sydd løst sammen om heltedådene til Didrik av Bern. Kjente sagnfigurer som Sigurd Fåvnesbane, smeden Volund og Attila er også deler av persongalleriet. Deler av innholdet er kjent fra Nibelungenlied og Den yngre Edda, men noen av fortellingene er kun kjent og overlevert gjennom denne boken. Det er ukjent hvem som satte sammen verket, om han var nordmann eller islending i Norge.
== Opphav ==
Forordet til den norske Saga om Didrik av Bern sier at det ble skrevet i henhold til «tyske menns segner» og «gamle tyske dikt», og om dette skal bli gitt betydning kan det spekuleres i om forfatteren enten selv var bereist i Tyskland og Europa, eller hadde tyske dokumenter som han hadde mottatt fra hansatiske handelsmenn i Bergen.
Dette noe formløse verket er yngler av legendariske helter fra ulike tidsepoker har gitt grunnlaget for den senere svenske Didrikssagan, Sagan om Didrik af Bern, fra midten av 1400-tallet. Den svenske omarbeidelsen av fortellingen er svært uavhengig, mange av gjentakelsene er unngått og materialet er strukturert på et mer tilgjengelig vis. Den svenske utgaven er antatt å ha blitt skrevet på anmodning av kong Karl Knutsson Bonde som var kjent for sin interesse i litteratur.
Navnet «Vilkinasaga» ble først brukt i Johan Peringskiölds svenske oversettelse fra 1715. Peringskiöld navnga fortellingen etter Vilkinaland som sagaen hevder er det gamle navnet for Sverige og Gøtaland.
== Legenden ==
I Tyskland har legenden om Dietrich og hans helter oppstått fra andre tradisjoner, fra den opprinnelige østgotiske legenden om Ermanarik og den frankisk-burgundiske legenden om Volsungætten og Nibelungætten slik disse er blitt gjengitt i det tyske eposet Nibelungenlied (og den norrøne Volsungesaga), noe som førte til et forbund mellom den saksiske konge Etzel og hunerkongen Attila. Ermanarik og Volsung-Nibelung-tradisjonene hadde nådd fram til Norden før den ble sammenslått med Dietrich-tradisjonene fra kontinentet, og Dietrich, som Teoderik den store (Þjóðríkr), er nevnt på den svenske runesteinen Röksteinen, og i noen få Eddadikt (som Þjóðrekr) og hvor han kun løslig er knyttet til andre tradisjoner.
Det eldste tyske sporet av Dietrich-tradisjonen er funnet i diktet Hildebrandslied fra 800-tallet hvor det er en tvekamp mellom Dietrichs fremste rådgiver og venn, Hiltibrant og Hadubrant (sønn av Hiltibrant). På 1100-tallet ble det omskrevet og dette var sannsynligvis da en melodi (som fortsatt eksisterer) ble lagt til diktet. En annen antydning på den lange tilstedeværelsen av Dietrich-tradisjonen i nordlige Tyskland, og som sannsynligvis er av en betydelig alder, er balladen «Koninc Ermenrîkes Dôt», som forteller om et hærtokt til Dietrich mot den frankiske kong Ermanarik. Det var sannsynligvis mange kvad og ballader om Dietrich ettersom forfatteren av Didrikssagaen hevder i forordet at hvert eneste saksisk barn kjente til Dietrich og hans helter.
I sørlige Tyskland ble slike dikt og ballader satt sammen til større enheter og mest kjent til «Nibelunge-nôt» (ca. 1140), som er blitt bevart i en utgave fra ca 1210, det vil si Nibelungenlied og hvor Siegfried, den norrøne helt Sigurd Fåvnesbane, er i sentrum av fortellingen sammen med ødeleggelsen av hans drapsmenn fra Nibelungene fra hoffet til deres svoger Etzel.
Det er også andre dikt på gammelhøytysk som tilhører Dietrich-syklusen, blant annet König Ruother, Walther und Hildegund (1200-tallet), diktene om Ortnit og Wolfdietrich, om dvergen Laurin, Der grosse Rosengarten, Die Rabenschlacht, Dietrichs Flucht, og videre.
Diktene om Dietrich synes å ha nådd Norden på 1100-tallet da de, mest merkbart i Sverige og Danmark, ble blandet med legendene om Sigurd Fåvnesbane og andre norrøne helter. Begge disse tradisjonene førte til ballader hvor en del har blitt bevart, blant annet Vidrik Verlandssons kamp mot Langben Riske og Sivard Snarensvends turnering med sin venn, den unge Humlung. Den norske historikeren Gustav Storm hevdet at disse diktene ble avledet fra det svenske Didrikssagan, men dette forslaget ble sterkt imøtegått av hans norske kollega Sophus Bugge og den danske N.F.S. Grundtvig.
== «Fortellinger fortalt av tyske menn» ==
På midten av 1200-tallet satte en ukjent nordmann disse «fortellingene fra tyske menn» sammen og la til egne kjente norske tradisjoner om Sigurd Fåvnesbane og Nibelungene (Gjúkungar), det som ble Didrikssagaen. I Tyskland ble det gjort en lignende, men mindre fargerik og mindre fullstendig samling en gang rundt 1477 som ble kalt for Heldenbuch (Helteboken).
Saga om Didrik av Bern skiller seg fra den øvrige av den samtidige sagalitteraturen. Boken har mest til felles med riddersagaene, men er eldre enn de fleste av disse. I klassifisering av sagalitteraturen blir Didrikssagaen derfor stundom plassert alene i sin egen kategori.
Sagaen var trolig meget populær i samtid, men etter middelalderen tapte interessen seg. I moderne tid er interessen svært liten da den litterært sett har blitt vurdert som mindreverdig. Den er blitt oversatt til engelsk og tysk, men aldri i sin helhet til moderne norsk. Vurderingen fra Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder er typisk for det moderne synet på fortellingen: «De gamle sagn er her popularisert og ofte vulgarisert, det er lite igjen av det tragisk heroiske i Eddakvadene (...) Personskildringen er skjematisk, uten psykologisk innsikt, de mest populære helter er slåsskjemper (...) og frierhistoriene er rene parodier».
== Arv ==
Didrikssagaen hadde en betydelig påvirkning på svensk historiografi da sagaen identifiserte landet «Vilkinaland» med Sverige og slik at dens opplisting av konger ble således lagt til den svenske kongelisten. Til tross for det faktum at den tidlige forskeren Olaus Petri var kritisk ble disse kongene betraktet som historiske svenske konger fram til nyere tid hvor de selvsagt ble forkastet som legendariske. Oppfatningen av at kongelisten fra Vilkinaland var korrekt fikk ytterligere et oppsving i 1634 da historikeren og mystikeren Johannes Bureus oppdaget at den norske pergamentene hadde kommet til Sverige på 1400-tallet.
Richard Wagner benyttet Didrikssagaen og Sagan om Didrik af Bern som kilder til sin opera Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen).
== En avvikende tolkning ==
Heinz Ritter-Schaumburg har i boken Die Nibelungen zogen nordwärts (Nibelungene dro nordover, 1981) har satt den historisk korrektheten i mytologien om Nibelungene og påliteligheten i de ulike kildene, og bryter således med tradisjonen slik den fremstår i Nibelungenlied. Ritter-Schaumburgs nye teori hevder at Nibelungene ikke var burgundere og at Dietrich av Bern ikke var Teoderik den store, men tvert i mot en konge i Bonn på 500-tallet.
Forfatteren demonstrerer at middelalderens forfatterne ikke forsto de ulike fortellingene om Nibelungene. En mer «ren» versjon av disse fortellingene finnes i den norske Didrikssagaen, og enda mer nøyaktig og original er den svenske Sagan om Didrik af Bern. Ritter-Schaumburg framholder at den svenske utgaven ikke er en oversettelse og en bearbeidelse av den norske, slik det hittil har vært oppfattet, men en uavhengig kilde satt sammen fra en mulig dansk eller lavtysk kilde. Den svenske utgaven har korrekte lavtyske navn, både av personer som steder, og mange av disse stedsnavnene eksisterer fortsatt, og at den topografien som er beskrevet er nøyaktig tilpasset disse.
I henhold til Ritter-Schaumburg har Didrikssagaen ingenting med Teoderik den store av Verona å gjøre. Bern er det gamle og opprinnelige navnet for dagens tyske by Bonn. Didriks våpenskjold er Bonns gamle våpenskjold og han var derfor mest sannsynlig en historisk konge av Bonn (Bern) på 500-tallet. Nibelungene (svensk «Nöfflunge», «Nyfflunge») er de ved elven Neffel og deres hovedstad var Virmenich, nær Zülpich, rundt 40 km vest for Bonn. I dag har dette området ingen betydning, men arkeologien har vist at området var betydningsfullt for frankernes makt og rikdom. Ritter-Schaumburg fremmer også andre argumenter basert på stedsnavn og personnavn, som lar seg bevise i henhold til distanse og geografi, men til tross for forfatterens revisjon av den tradisjonelle identifikasjonen har andre forskere generelt ignorert hans arbeid.
== Oversettelser ==
(de) Die Geschichte Thidreks von Bern (Sammlung Thule Bd. 22). Übertragen von Fine Erichsen. Jena: Diederichs 1924.
(de) Die Thidrekssaga oder Dietrich von Bern und die Niflungen. Übers. durch Friedrich Heinrich von der Hagen. Mit neuen geographischen Anm. vers. von Heinz Ritter-Schaumburg. St. Goar: Der Leuchter, Otto Reichl Verlag, 1989. 2 Bände.
(de) Die Didriks-Chronik oder die Svava: das Leben König Didriks von Bern und die Niflungen. Erstmals vollst. aus der altschwed. Hs. der Thidrekssaga übers. und mit geographischen Anm. versehen von Heinz Ritter-Schaumburg. – St. Goar : Der Leuchter, 1989, ISBN 3-87667-102-7
(en) The Saga of Thidrek of Bern. Translated by Edward R. Haymes. New York: Garland, 1988. ISBN 0-8240-8489-6
(es) Saga de Teodorico de Verona. Anónimo del siglo XIII. Introducción, notas y traducción del nórdico antiguo de Mariano González Campo. Prólogo de Luis Alberto de Cuenca. Madrid: La Esfera de los Libros, 2010. ISBN 84-9321-036-6. ISBN 13: 978-84-932103-6-6
(fr) Saga de Théodoric de Vérone (Þiðrikssaga af Bern) - Légendes heroiques d'Outre-Rhin. Introduction, traduction du norrois et notes par Claude Lecouteux. Paris: Honoré Champion, 2001. ISBN 2-7453-0373-2
== Referanser ==
== Litteratur ==
Haymes, Edward R. overs.: The Saga of Thidrek of Bern (New York: Garland, 1988) ISBN 0-8240-8489-6 (engelsk)
Hagen, Friedrich Heinrich von der, overs.: Die Thidrekssaga (Otto Reichl Verlag, St.-Goar, 1989) (tysk)
== Eksterne lenker ==
Þiðreks saga af Bern Didrikssagaen på norrønt (heimskringla.no)
Didrik av Bern. Didrikssagaen på bokmål
The Heroic Saga-Cycle of Dietrich of Bern, av F.E. Sandbach. David Nutt, Publisher, Sign of the Phœnix, Long Acre, London. 1906 hos the Northvegr Foundation.
Den gammelsvenske utgaven på sitt opprinnelige språk
Omfattende sammendrag av Thidrekssaga
En presentasjon ved nettstedet Timeless myths
En artikkel på svensk, i Nordisk familjebok. | Didrikssagaen (norrønt Þiðrekssaga, Thidreksaga, Thidrekssaga, Niflungasaga, eller Vilkina saga), eller Saga om Didrik av Bern (norrønt Þiðreks saga af Bern), er en norsk høvisk riddersaga om eventyrene til helten Didrik av Bern (Dietrich von Bern) som er (antagelig) basert på den historiske Teoderik den store, østgotisk konge, som regjerte fra 474 til sin død i 526. Bern refererer i denne tolkningen til byen Verona i nordlige Italia. | 5,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mats_Ottosson | 2023-02-04 | Mats Ottosson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Mats Ottosson (født 1962) er en svensk forfatter og frilansjournalist. Mats Ottosson har vokst opp i Braås, et tettsted i Småland. Han bor i dag, sammen med sin ektefelle og medforfatter, Åsa Ottosson i Södermanland.
| Mats Ottosson (født 1962) er en svensk forfatter og frilansjournalist. Mats Ottosson har vokst opp i Braås, et tettsted i Småland. Han bor i dag, sammen med sin ektefelle og medforfatter, Åsa Ottosson i Södermanland.
== Bibliografi ==
Tips för det miljövänliga hemmet 1993
Ekologi för småhus 1993
Miljö för miljarder 1998
Liv och lust – inblickar och utflykter i naturen (SNF:s årsbok 2002)
Äventyret naturen 2004 (medforfatter Filippa Widlund)
Älg – i skog myt och gryta 2004
Naturkraft. Om naturens lugnande, stärkande och läkande effekter 2006
Utflykt – äventyr för barn och vuxna 2007
Upplev Sverige 2008Medforfatter til samtlige bøker: Åsa Ottosson
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 2005
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wij Akademi, hjemmesiden til Mats og Åsa Ottosson | Mats Ottosson (født 1962) er en svensk forfatter og frilansjournalist. Mats Ottosson har vokst opp i Braås, et tettsted i Småland. | 5,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ming-dynastiet | 2023-02-04 | Ming-dynastiet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Ming-dynastiets historie'] | Ming-dynastiet (kinesisk: 明朝, pinyin: Míng cháo) var det regjerende dynasti i Kina fra 1368 til 1644. Det var det siste etnisk han-kinesiske dynastiet i landet. Det overtok etter det mongolske Yuan-dynastiet, og ble avløst av mandsjuiske Qing-dynastiet.
Ming-dynastiet ble også kalt «Det store Mingriket». Det etablerte sine ordninger og sin storhet under sine første keisere, særlig under Hongwu- og Yongle-keiserne. De innledet en tid preget av kulturell oppblomstring og økonomisk vekst. Kinesiske handelsfolk gjorde seg gjeldende i hele Øst- og Sørøst-Asia, og trengte frem til alle kystene rundt Det indiske hav. Kinesisk kunst, og særlig porselenskunsten, nådde nye høyder. En kjempemessig flåte og hær ble bygget opp. Det ble produsert over 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina, og boktrykkerkunsten ble utviklet. I det tidlige Ming-dynastiets tid, var Kina verdens mest utviklede rike.
Mot slutten av Ming-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. En hungersnød i Shaanxi-provinsen kombinert av regjeringens ineffektivitet ble gnisten som utløste et bondeopprør under Li Zicheng som skulle styrte Ming-dynastiet og straks etter føre til mansjuenes maktovertakelse.
Etter at Ming-hovedstaden Beijing falt i 1644, overlevde en siste rest av Mingveldets trone og makt frem til 1662 i Sør-Kina. Det er dette som menes med betegnelsen det sørlige Ming.
| Ming-dynastiet (kinesisk: 明朝, pinyin: Míng cháo) var det regjerende dynasti i Kina fra 1368 til 1644. Det var det siste etnisk han-kinesiske dynastiet i landet. Det overtok etter det mongolske Yuan-dynastiet, og ble avløst av mandsjuiske Qing-dynastiet.
Ming-dynastiet ble også kalt «Det store Mingriket». Det etablerte sine ordninger og sin storhet under sine første keisere, særlig under Hongwu- og Yongle-keiserne. De innledet en tid preget av kulturell oppblomstring og økonomisk vekst. Kinesiske handelsfolk gjorde seg gjeldende i hele Øst- og Sørøst-Asia, og trengte frem til alle kystene rundt Det indiske hav. Kinesisk kunst, og særlig porselenskunsten, nådde nye høyder. En kjempemessig flåte og hær ble bygget opp. Det ble produsert over 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina, og boktrykkerkunsten ble utviklet. I det tidlige Ming-dynastiets tid, var Kina verdens mest utviklede rike.
Mot slutten av Ming-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. En hungersnød i Shaanxi-provinsen kombinert av regjeringens ineffektivitet ble gnisten som utløste et bondeopprør under Li Zicheng som skulle styrte Ming-dynastiet og straks etter føre til mansjuenes maktovertakelse.
Etter at Ming-hovedstaden Beijing falt i 1644, overlevde en siste rest av Mingveldets trone og makt frem til 1662 i Sør-Kina. Det er dette som menes med betegnelsen det sørlige Ming.
== Befolkning ==
Sinologiske historikere debatterer befolkningens størrelse under de enkelte perioder av Mingdynastiet. Den canadiske historikeren Timothy Brook har påpekt at regjeringens folkeopptellinger var tvilsomme, ettersom skattlegging av fiskale obligasjoner fikk mange familier til å underrapportere antall personer i deres husholdninger. Det fikk også mange embedsmenn til å underrapportere antall husholdninger i deres jurisdiksjon. Barn var ofte underrapporterte, spesielt jenter, noe vi ser av de skjeive befolkningsstatistikkene under hele Mingdynastiet. Selv antallet voksne kvinner var underrapportert; for eksempel rapporterte prefekturet det nordlige Zhílì om en befolkning på 378 167 menn og 226 982 kvinner i 1503.Regjeringen prøvde å revidere befolkningstallene ved å ta i bruk estimater på det forventede gjennomsnitt av antall mennesker i hver husholdning, men dette løste ikke det utbredte problemet med unndrag fra skatteregistrering. Noe av ubalansen mellom kjønnene kan skyldes barnedrap på småjenter. Denne praksis er veldokumentert i Kina, og går tilbake to tusen år i tid. Den ble beskrevet som «tøylesløs» og «praktisert av nesten hver familie» av samtidige forfattere. De dramatiske skeive kjønnstallene, som i mange kommuner overgikk 2:1 i 1586, kan likevel ikke bli forklart av barnedrap alene.Folketellingen i 1381 viste 59 873 305 mennesker; påliteligheten til dette tallet falt betydelig da regjeringen oppdaget at rundt 3 millioner mennesker manglet under skattetellingen i 1391. Det å underrapportere antall mennesker ble definert som en grov kriminalitet i 1381, og Hongwu prøvde også i påtvinge befolkningen en rigid immobilitet. Behovet for å overleve tvang likevel mange til avstå fra skatteregistring og forlate deres region. Regjeringen prøvde å dempe på skjevheten i folketellingen ved å operere med sitt eget konservative anslag på 60 545 812 mennesker i 1393. I sine Studies on the Population of China fra 1959, foreslo Ho Ping-ti å revidere tallene for 1393 til 65 millioner mennesker, fordi store områder Nord-Kina og i grenseområdene ikke var blitt tatt med i folketellingen.
== Yuan-dynastiets fall ==
Forut for etableringen av Ming-dynastiet, var Kina regjert av det mongolsk-ledede Yuan-dynastiet (1271–1368), også kalt «det mongolske dyanstiet». Det har blitt hevdet av enkelte historikere, at Yuan-dynastiets fall ble utløst av mongolenes institusjonelle etniske diskriminering av hankineserne. Andre historikere har avvist denne forklaringen, eller nyansert bildet ved å peke på andre mulige årsaker. En annen faktor som kan ha spilt inn, var at overbeskattede områder ble rammet av en kraftig inflasjon. Papirpenger ble satt i omløp i alt for store mengder, og i løpet av regjeringstiden til Yuan-keiseren Ukhaantu Khan (1333-1370), med den posthume tittelen Shùndì (順帝), var inflasjonen blitt tidoblet.
En annen viktig faktor var at mongolene hadde vanskjøttet jordbruket: Langs Den gule flod hadde de forsømt vedlikeholdet av kanaler og diker, irrigasjonsprosjekter var blitt oppgitt, og resultatet ble store oversvømmelser. Mot slutten av Yuan-tiden rådet det derfor kaotiske tilstander i jordbruket. Da flere hundre tusen bønder ble utkommanderte til å reparere dikene langs Den gule flod, brøt det ut opprør mot de mongolske herskerne. Det kom til et hankinesisk opprør mot Yuan-dynastiet som drev mongolene tilbake til de mongolske stepper. Etter hvert utkrystalliserte det seg en ledergruppe, De røde turbaner, ledet av Zhu Yuanzhang. De ble hjulpet av et gammelt, hemmelig selskap intellektuelle som ble kalt Sommerpalassfolket. Opprøret lyktes, og Ming-dynastiet ble etablert i Nanjing i 1368. Zhu Yuanzhang tok navnet Hongwu som sitt herskernavn. Ming-dynastiets keisere tilhørte alle slekten Zhu.
== De første keiserne legger grunnlaget for Ming-Kina ==
=== Hongwu-keiserens tid (1368–1398) ===
Det nye dynastiets første hersker hadde begynt livet som novise i et buddhistisk kloster, ditsendt av sine fattige foreldre. Han regjerte Kina fra 1368 til 1398, og blir husket både for sin storslagne statsbygging, sine reformer – og for sine despotiske metoder – under to utrenskninger i administrasjonen lot han drepe omkring 10 000 lærde og deres familier. Han var den som fikk Kina på fote igjen etter Yuan-styrets sammenbrudd.
Historikere anser Hongwu som en av Kinas største keisere. I hans regjeringstid var det den økonomiske gjenoppbygging som stod i fokus. Dette skjedde særlig innen jordbruket, for Hongwu delte den konfucianske motvilje mot handelsvirksomhet. Denne første Ming-keiseren la også grunnlaget for et svært stabilt statsapparat som forble i det vesentlige bevart med bare marginale justeringer frem til 1911.
Fra første stund av gikk han inn for landreform til gunst for småbøndene. Dette skjedde ikke bare ved konfiskasjoner og redistribusjon av land, men i høy grad også ved landnåm. En viktig motivasjon var hans omsorg for de fattigste i det kinesiske samfunn; de skulle settes i stand til å livnære seg selv og sine familier. For eksempel ble det i 1370 gitt en forordning om at det skulle gis jordbruksland i Hunan og Anhui til enhver landløs bondesønn ved myndighetsalder. Denne forordningen var slik utformet at ikke grådige spekulanter skulle kunne sikre seg landet i annen hånd; det var forordnet slik at eiendommene ikke var overførbar til andre.
I hans regjeringstid ble det ved edikt bestemt at dem som tok i bruk udyrket mark for jordbruk kunne få beholde og ikke ville bli belastet med noen landskatt. Folket tok imot dette tiltaket med stor entusiasme. Det ble utført tallrike nydyrkings- og irrigasjonsprosjekter som utvidet jordbruksarealet i landet betydelig. Inntektene fra kornskatten ble tredoblet på seks år. Man anslår at det i løpet av en tyveårsperiode ble plantet omkring en milliard trær, som for eksempel frukttrær, trær for trevirke for flåten, morbærtre for silkeormen.
Hongwu bygde opp en mektig hær organisert etter et militært system som er kjent som wei-so-systemet, som var beslektet med Tang-dynastiets fu-ping-system. Målsetningen var å bevare hæren slagkraftig, men samtidig motvirke sterke bånd mellom offiserer og soldater.
Hongwu-keiserens politikk på dette området hadde mye av sin bakgrunn i at han selv kom fra en bondefamilie, og at han dermed var kjent med de trange kår og den urettferdighet landbefolkningen fikk utlide. Embedsverket var mange steder korrupt, noe som også gav seg utslag i at de rike ved bestikkelser fikk overført sin egen skattebyrde til de fattigbønder de utbyttet. For å stanse slike misligheter instituerte Hongwu-keiseren to svært viktige systemer: De gule fortegnelser og fiskeskjellfortegnelsene.
I 1372 forordnet Hongwu-keiseren et generelt amnesti for alle uskyldige som var blitt bundet til slaveriet da det mongolske Yuan-dynastiet var på hell. Fjorten år etter bød han sitt embedsverk om å løskjøpe barn i Hunan-provinsen hvis foreldre hadde solgt som slaver under en hungersnød.
Keiseren reformerte også byråkratiet. Disse reformene brøt med det relativt liberale Song-dynastiets stil og trakk i heller absolutistisk retning. I 1380 kom den første store utrenskningen, og resultatet av den var at all makt fra da ble konsentrert i keiserens hånd. Det innebar at alle regjeringsministeriene ble direkte understilt keiseren (i motsetning til et keiserlig sekretariat). I årene 1385 til 1390 gjentok Hongwu opprenskningsprosessen.
Avvikende oppfatninger fikk ikke noen sjanse til å komme til uttrykk; mot slutten av sin regjeringstid hadde Hongwu organisert et nettverk av hemmelige embedsmenn og et slags hemmelig politi (stiftet i 1382: Garden med brokadeklærne).
Keiseren klarte også å utvide det kinesiske maktområde med militærmakt. Han invaderte de nordøstlige deler av Yunnan (som den gang var betraktet som et eget land og som fremdeles var regjert av en mongolsk fyrste) og tok kontroll over de nordøstlige deler. Ellers var hans utenrikspolitikk preget av utstrakt diplomatisk aktivitet. Mange omliggende kyststater var interessert i handelsrettigheter i Kina. Dersom deres herskere betalte tributt til keiseren, og slik implisitt til en viss grad anerkjente Kinas forrang, ble konsesjonene gitt. Blant de land som slik søkte om konsesjoner var Annam, Champa, Kambodsja, Siam, Cochin, San Fo-qi, Java, Japan, Ryukyu, Brunei og Korea.
=== Jianwen-keiserens tid (1398–1402) ===
Den keiser som tok navnet Jianwen (og opprinnelig het Zhu Yunwen, født 5. desember 1377), var sønnen til kronprins Zhu Bao, den som egentlig var tenkt som Homgwu-keiserens etterfølger. Men da Zhu Bao døde i 1392 måtte Hongwu tenke nytt. Han forbigikk da Zhu Baos lillebror, Zhu Di.
Jianwen-keiserdømmet ble svært kortvarig (1398–1402). Da han besteg keisertronen var han fremdeles ung og uerfaren, og ble sterkt avhengig av sine rådgivere. I 1402 klarte Zhu Di likevel å karre seg til makten ved et borgerkrigslignede kupp. Foranledningen var Jianwens og rådgivernes fremstøt for å beskjære de øvrige Ming-prinsenes privilegier og inntekter. Jiamwen døde i Nanjing under palassbrannen som ble antent under kuppet. Også hans støttespillere og rådgivere (senere kjent som de de fire martyrer) ble drept av etterfølgeren. Han sørget også for å systematisk utslette alle spor etter Jianwen-keiseren, som heller ikke ble gitt noe posthumt tempelnavn før flere generasjoner senere.
=== Yongle-keiserens tid (1402–1424) ===
I 1370 hadde Hongwu innrettet keiserlige fyrstedømmer nær Kinas yttergrenser for sine sønner. Den som etter Jianwen-mellomspillet skulle overta, Zhu Di, var da som tiåring blitt fyrste av staten Yan. Denne staten lå i nord, og hadde som regjeringssete den gamle Yuan-hovedstaden Dadu (som nå ble kalt Beiping – «den nordlige fred»). Gutten ble så gitt en oppdragelse som skulle sette ham i stand til å overta landets høyeste embede.
Da han tiltrådte som Ming-keiser tok han epokenavnet Yongle, og i hans tid fortsatte konsolideringen av kinesisk makt. Faktisk regnes han som en enda mer fremragende keiser enn Hongwu.
I 1402 gjorde han Beiping til sin residensby som keiser. I 1420 ble det bestemt at det Beiping skulle være primær hovedstad, og Nanjing sekundær. (Betydningen av bei og nan er «nord» og «sør».) Flyttingen av keiserens hovedresidens hadde flere grunner; en av de viktigere var de store problemer kineserne hadde i sine kamper mot mongolene, som nå riktignok var trengt tilbake til Mongolia. Etter at Ming-Kina hadde seiret ved Buinor-sjøen i 1387 hadde kublaidene raskt mistet det meste av sin makt. Men i deres sted meldte nå vestmongolske stammer seg, ikke minst oiratene. Det ble dermed strategisk fordelaktig å legge hovedstaden til en nordligere by. Også konstruksjonen av Keiserkanalen for mer effektiv ristransport hadde til en viss grad militærstrategiske grunner.
Yongle var ikke så brutal som Hongwu, og hans ledelse av byråkratiet var støere. Han gjennomførte kampanjer for å styrke Den store kinesiske mur og dermed verne landet bedre mot mongolene. Dette arbeidet hadde i og for seg begynt under Hongwu-keiseren rundt 1368, men det var under Yangle det skjøt fart. Arbeidet skulle pågå frem til ca. 1640. Denne nye muren ble bygd i en mer storslagen skala enn noen av forløpermurene, med mer solide materialer og robustere byggemåte – solide store steiner på begge sider av muren og på dens topp.
Yongle førte en aktiv ekspansjonspolitikk- og utenrikspolitikk. Han krevde at de fremmede politiske størrelser skulle yte tributt. Han etablerte også tilsynsembeder som regulerte provinsene Zhejiangs, Fujians og Guangdongs oversjøiske handelsforbindelser.
Keiseren var også opptatt av at omverdenen skulle forstå Kinas kulturelle overlegenhet. Han fikk distribuert 10 000 eksemplarer av verket Biografier om forbilledlige kvinner til forskjellige ikke-kinesiske territorier til deres moralske opprustning. Kinesiske kalendere ble også distribuert over hele Sørøst-Asia.
Flere militærekspedisjoner fant sted under Yongle. Til å begynne med utvidet og sikret han det kinesiske maktgrep over Yunnan. Senere trengte han sørover. I 1406 forsøkte han å få innsatt en kinesiskvennlig hersker over Đại Việt (Vietnam – av Ming-regimet kalt Annan). Men denne pretendenten, kalt Chen Tian-ping (Trần Thiên Bình), ble drept ved sin ankomst dit. Dette gav Kina foranledningen man åpenbart hadde ventet på. To store kinesiske hærstyrker ble sendt fra henholdsvis Yunnan og Guangxi inn i Đại Việt. Kineserne hevdet senere at syv millioner vietnamesere ble drept. I 1407 var landet erobret, og under navnet Jiaozhi ble det Ming-Kinas fjortende provins. Det vedvarte imidlertid bare til 1428, da Ming-kineserne ble fordrevet av vietnameserne anført av Le Loi. De 21 årene under kinesisk styre hadde vært preget av nesten vedvarende kamper; kineserne hadde også sendt nye ekspedisjoner for å underkue vietnameserne, og noen av ekspedisjonene trengte også videre sørover.
Under Yongle utviklet Kina seg for første gang til en slagkraftig sjøfartsnasjon. General Zheng He, en evnukk av muslimsk bakgrunn, foretok syv store ekspedisjoner som førte ham og hans enorme flåtestyrker rundt om i Sørøst-Asia og til fjerne kyster som Persia, Arabia og til og med det østlige Afrika – kanskje så langt sør som til Kapp det gode håp. De seks første av disse reisene fant sted i Yongle-tiden.
Lignende sjøreiser, men i mer beskjeden skala, var også vanlige allerede i Song-tiden, men Zhen He-ekspedisjonene var offisielle og ble gjennomført med rent statlig finansiering. Slik fikk omverdenen merke at det atter var kinesere som regjerte i Kina.
Reisenes kommersielle nytte var imidlertid begrenset, og i 1433, altså kort tid etter at Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruket. Det var bare noen få tributtland som landet fremdeles handlet med: Korea, kongedømmet Ryukyu, Sumatra, Malakka og Burma. Det var også andre grunner til at Kina da etterhvert så å si «forseglet» seg, fremfor alt frykten for invasjon fra de mongolske områder i nord (kanskje særlig etter at Jingtai-keiseren ble tatt til fange av mongolene i 1453). De stadige piratraidene fra Japan, Ryukyuøyene og noen sørøstasiatiske land ble nå hyppigere, ettersom de også hadde en sammenheng med smugling. Denne økte piratvirksomhet førte i sin tur til en enda mer innbitt isolasjonisme.
Oppgivelsen av slik sjøfart fikk etterhvert også den konsekvens at det ble stort spillerom for vestlige handelsinteresser i Øst-Asia.
== Ming-samfunnet utvikler seg, forfallet begynner ==
Med Hongwu- og Yongle-keiserne hadde Ming-samfunnet funnet en stabil form som skulle vedvare resten av dynastiets levetid, og i mange henseender også videre fremover. Men ofte var det bare idealmodellen som var stabil; virkeligheten ville i praksis utvikle seg på annet vis enn den foreskrevne.
Befolkningen var nå inndelt i bonde-, soldat- og håndverkerfamilier, og for hver gruppe fantes det et eget regjeringsministerium (med hver sine ordninger for skattlegging, arvegang, innkalling til militærtjeneste og annet). Gruppene ble anvist egne bostedsområder, og overgang mellom yrkesgruppene ble forbudt. I skattemessig henseende ble det gruppert i enheter på ti familier hver (lijia) som stod kollektivt ansvarlig overfor den offentlige forvaltning.
Ettersom antallet embedsmenn ikke strakk til for effektiv kontroll av dette systemet, kom det likevel snart til en del yrkes- og bostedsoverganger, og det skjedde også at de svakere familier ble utstøtt av sine egentlige lijia-grupper, særlig på landsbygden. Mot slutten av 1400-tallet måtte regjeringen justere systemet for at det ikke skulle rakne helt – alt for mange unndro seg både skattlegging og militærtjeneste.
Dent økonomiske fremgangen ble hemmet av den tradisjonelle, konfusianske forakt for handel og kjøpmenn. I Ming-tiden nådde denne forakt sitt høydepunkt.
Men tidlig på 1500-tallet, under Jiajing-keiseren, førte en konflikt med Japan til handelsrestriksjoner. For å forhindre smugling til Japan ødela man i 1525 alle skip som kunne krysse det åpne hav. Men dette hadde ingen særlig virkning. Derpå forsøkte man å forhindre alle utenrikshandel, i 1551. Resultatet av forbudet ble bare et kraftigere oppsving både av smugling og sjørøveri; særlig den japanske wokouvirksomheten gjorde seg sterkt gjeldende langs hele kysten. Det var i disse årene at portugiserne med keiserhoffets tillatelse kunne overta Macao i 1557.
Allerede i 1567 reverserte man alle 1551-restriksjonene. Samtidig avskaffet man papirpengene, og gjeninnførte sølvpenger som betalingsmiddel.
== 1500-tallet kulturelt og økonomisk høydepunkt ==
1500-tallet var også et kulturelt og økonomisk høydepunkt for Ming-dynastiets Kina. En viktig grunn for det var de europeiske oppdagelser og kolonigrunnleggelser på det amerikanske kontinent. Sølvgruvene i Amerika gav Portugal og Spania en rikdom som kom Kina til gode: Sølvet finansierte portugisisk og spansk handel fra 1520-årene og fremover.
Kinas handelsliv blomstret. Man gjorde store fremskritt og fornyelser innen veverbransjen og boktrykkerkunsten. Nye planter ble dyrket, blant annet takket være portugiserne. Militærvesenet ble forbedret og styrket.
Storkjøpmenn, forretningsmenn og bankierer dannet ryggraden for det velhavende, nye, kinesiske borgerskapet. Man bestrebet seg også om å mildne småbøndenes levekår, særlig under kansleren Zhang Juzheng (1525–82).
Selv om handel ble sett på som en lite ærefull profesjon i det kinesiske, konfucianske verdihierarki, bidro handelsinntektene fra eksporten av porselen og andre kinesiske produkter til europeiske land en stor velstandsøkning. Særlig spanjolene betalte med sølv, og inntektene var så store at sølvmynter langt på vei fortrengte andre betalingsmidler.
== Kinesisk kunst under Ming-dynastiet ==
Ming-dynastiet begynte med en kulturell og kunstnerisk oppblomstring. Hoffet hadde imidlertid en sterkt styrende innflytelse; malerne som ble kalt til hoffet skulle hente sin inspirasjon fra de idealene som var fremherskende ved det tidlige sørlige Song-dynastiets keiserlige malerakademi. Man foretrakk store landskapsmalerier, motiver som kombinerte blomster og fugler, og programmatiske fremstillinger som skulle hylle det nye dynastiets majestet, dyder og generøsitet.
Mingmalerne videreutviklet både det sørlige Songs malerakademi og Yuandynastiets idealer. Skoleretningen Zhe (i provinsen Zhejiang) videreførte songmalernes deskriptive stil med stor dyktighet, mens Wu-skolen (i Suzhou) var inspirert av Yuan-tidens ekspressive kalligrafistilarter.
Selv om Ming-dynastiet verdsatte de tidligere, sentrale, kinesiske kunstneriske stilretninger, var det en god del innflytelse både fra de kinesiske regioner og fra utlandet. Forkjærligheten for keramikk utsmykket med motiver i hvitt og blått skyldes antakelig slik ytre påvirkning. Handelssamkvemmet med Vest-Asia og den muslimske verden gav seg tydelig utslag i kinesisk kunst.
Ved hoffet fantes en egen etat som skulle påse at en ensartet, dekorativ stil ble overholdt i den keiserlige produksjonen av keramikk, tekstiler, metallarbeider og lakkarbeider.
== Evnukkveldet påskynder forfallet ==
I tillegg til de tidligere nevnte administrasjonsproblemer tiltok på 1400-tallet palassevnukkenes og haremsdamenes makt. Til tross for de første keisernes forordninger om at de ble involvert i politikk, var det nettopp det som skjedde. Fra år 1426 utøvde deres privatråd (Neige) en uovertruffen innflytelse over den alminnelige administrasjon, og ikke lenge etter behersket de også det hemmelige politis gjøren og laden. Det var en rekke keisere som foretrakk å trekke seg nesten helt ut av styre og stell. Det spenningsfeltet som da oppstod mellom evnukkene (som for det meste kom fra trange kår i Nord-Kina) og de høyere embedsmenn (fra Sør-Kinas velstands- og dannelseselite) oppstod stadige intriger. Den vilkårlighet dette førte til var svært skadelig og destabiliserende, særlig i årene 1615 til 1627 under Wanli- og Tianqi-keiserne. Noen evnukker fikk en svært stor makt med nærmest diktatorisk myndighet – den mest kjente av dem var den beryktede Wei Zhongxian i 1620-årene. Evnukkene lot keiserne kose seg med sine haremskvinner mens de selv beriket seg ved å ta for seg av de keiserlige inntekter og gjøre seg tilgjengelig for bestikkelser.
Den stadig sterkere innflytelse som hoffevnukkene skulle få over styre og stell var med på å påskynde Ming-dynastiets undergang. Evnukker var riktignok ikke noe nytt; allerede under Han-dynastiet hadde de kinesiske keisere engasjert evnukker. Deres tradisjonelle rolle var å tjene keiserens alle personlige behov i husholdet og holde styr på haremet, det område som ellers var avstengt for alle voksne menn bortsett fra keiseren selv.
Tidlig under Ming-tiden var antallet evnukker kommet opp i rundt 10 000. Og stadig flere familier kastrerte unge sønner i håp om at de skulle få dem plassert i hoffet og at deres tilgang til de ustyrtelige rikdommer skulle komme slekten til gode. Mot slutten av Ming-tiden var det antagelig mellom 70 000 og 100 000 evnukker, og deres makt gjennomsyret hele det kinesiske samfunn.
== Hemmelige agenter ==
I Ming-tiden blomstret nettverk av hemmelige agenter i de væpnede styrker. På grunn av de små kår Zhu Yuanzhang var vokst opp under før han ble keiser, hadde han utviklet et særlig hat mot korrupte mandariner, og var svært på vakt mot opprørsfaren. Han opprettet derfor Jinyi Wei som et ekstra vern, og det ble Ming-dynastiets hemmelige politi. Selv om de også kan vise for seg noen viktige avsløringer, var de for det meste bare til ugagn. De var mer kjent for sin brutalitet i omgangen med lovbrytere enn for sine evner som hemmelig politi. Faktisk var mange av dem som ble arrestert helt uskyldige.
Jinyi Wei spredte frykt, men deres makt avtok etterhvert som evnukkenes innflytelse i keiserhoffet tiltok. Evnukkene opprettet tre grupper hemmelige agenter som arbeidet for dem: Østfaktoriet, Vestfaktoriet og det indre faktori. De var like brutale som Jinyi Wei, antagelig var de enda verre.
== Mandsjuene invaderer, Ming-dynastiets undergang ==
Mandsjufolket var en gruppe som nedstammet fra det tungusiske jursjen-folket som i sin tid hadde grunnlagt Jin-dynastiet, etterfølgerdynastiet etter Liao- og den nordlige halvdel av Song-dynastiet i Nord-Kina. Mandsjuene bebodde det område som senere ble gitt navnet Mandsjuria, mer nøyaktig dagens provinser Heilongjiang, Jilin og Liaoning.
Mandsjuene i nord hadde lenge vokst i styrke, og hadde holdt et interessert øye med de opprør som utløste skjelvinger gjennom det store Ming-riket. Etter at en minghær i 1583 hadde tatt livet av far og farfar til mandsjufyrsten Nurhaci (død 1626), svor han hevn. I 1619 nedkjempet han fire minghærer som prøvde å gjennomføre koordinerte felttog mot hans land.
Mot slutten av Míng-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. I 1620-1660 led det internasjonale handelssystem under en alvorlig svekkelse, noe som forverret inflasjonen i Ming-riket og var med på å berede grunnen for dets undergang.
Noen år etter urolighetene rundt 1620 fikk mandsjuene sjansen de hadde ventet på; en alvorlig hungersnød i Shaanxi hadde ført til en krise som Ming-keiseren slet med å overvinne. Da urolighetene var særlig store sendte de sin invasjonshær. Til å begynne med ble de holdt stangen ved Den store mur, men ble snart sluppet gjennom porten i Shanhai-passet av ming-generalen Wu Sangui som var kommet til at et forbund med mansjuene var det eneste håp for å nedkjempe Li Zichengs bondeopprørerne fra Shaanxi som da truet selve hovedstaden Beijing. Li klarte å vinne makten i Beijing, og den siste Ming-keiseren, Chongzhen, begikk selvmord ved å henge seg i et tre rett nord for Den forbudte by. Mandsjuene og deres nye allierte general Wu var snart fremme i Beijing, og klarte raskt å tilføre bondehæren et avgjørende nederlag, og i den 6. juni 1644 marsjerte de inn i Ming-hovedstaden og gjorde den til residensby for sin egen hersker. Det nye styret ble Qing-dynastiet. To mandsjuprinser og general Wu Sangui forfulgte opprørslederen Li Zicheng til Hunan, der han ble slått ihjel av bøndene i oktober 1645.
== «Det sørlige Ming» 1644-1662 ==
Qing-styrkene fikk ikke umiddelbart kontroll over det sørlige og sørøstlige Kina. Ming-lojalister fortsatte dermed å regjere i stadig krympende deler av de sørlige landsdeler, og deres herredømme blir av og til kalt «det sørlige Ming». Skiftet av hovedsteder viser hvordan de var på vikende front: Nanjing 1644—1645, Fuzhou 1645—1646, og til slutt Zhaoqing, 1646 — 25. april 1662.
Kort etter Nanjings fall og et påfølgende opprør fant det sted to store massakrer, i Jiangyin og Jiading, og selv om de ble utført både av mandsjutropper såvel som av kinesiske overløpere til Qing, skulle disse hendelsene oppildne antimandsjuiske følelser i riket i flere hundreår og trekkes frem i agitasjonen mot dem.
Den siste, seriøse pretendent til Ming-tronen, Yongli-keiseren (født 1623), ble henrettet 16. mai 1662 i Kunming. Etter dette falt de siste biter av ming-lojalistenes områder i Kina til ro og måtte akseptere de nye herskeres administrasjon.
Riktignok hadde ming-lojalister under Koxinga like før trukket seg utenlands til Taiwan (øya var den gang ennå ikke ansett som del av Kina), og etablert et kongerike der, Tungning. De forsøkte også å gjøre seg gjeldende i kystnære områder på fastlandet, men noen pretensjon om å gjenetablere noe Ming-styre hadde de ikke lenger. I 1683 invaderte Qing-Kina like godt Taiwan; den mingkinesiske invasjonen der i 1661 hadde dermed til slutt endt med at Qing-dynastiet kunne utvide Kinas grenser.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andrew, Anita M.; Rapp, John A. (2000). Autocracy and China's Rebel Founding Emperors: Comparing Chairman Mao and Ming Taizu. Lanham: Rowman & Littlefield. ISBN 978-0847695805. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Atwell, William S. (2002). «Time, Money, and the Weather: Ming China and the 'Great Depression' of the Mid-Fifteenth Century». The Journal of Asian Studies 61 (1): 83–113., februar 2002. doi:10.2307/2700190.
Brook, Timothy James (1999). The Confusions of Pleasure: Commerce and Culture in Ming China. Berkeley: University of California Press, 2. utgave. ISBN 978-0520221543.
Brook, Timothy James (2010). The Troubled Empire: China in the Yuan and Ming Dynasties. History of Imperial China. Belknap Press of Harvard University Press. ISBN 978-0674046023.
Cahill, James (1982). Distant Mountains : Chinese Painting Of The Late Ming Dynasty, 1570-1644. History of Later Chinese Painting, 1279-1950. Weatherhill. ISBN 978-0834801745.
Chan, Albert (1982). The Glory and Fall of the Ming Dynasty. Norman: University of Oklahoma Press, desember 1982. ISBN 978-0806117416.
Clements, Jonathan (2005). Coxinga - The Pirate King of the Ming Dynasty. The History Press. ISBN 978-0750932707.
Gascoigne, Bamber; Gascoine, Christina (2003). The Dynasties of China: A History. New York: Carroll & Graf Publishers, 24. september 2003. ISBN 9780786712199. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ho, Ping-ti (1959). Studies on the Population of China: 1368–1953. NeCambridge: Harvard University Press. ISBN 0-674-85245-1.
Huang, Ray (1982). 1587, A Year of No Significance - The Ming Dynasty in Decline. Yale University Press, 4. utgave, 10. september 1982. ISBN 978-0300028843.
Huang, Ray (1996). China: A Macro History. M. E. Sharpe, revidert utgave, november 1996. ISBN 978-1563247316.
Kinney, Anne Behnke (1995). Chinese Views of Childhood. University of Hawai'i Press, 30. november 1995. ISBN 978-0824816810.
Liu, Kwang-ching; Ebrey, Patricia Buckley (1999). The Cambridge Illustrated History of China (Cambridge Illustrated Histories). Cambridge University Press, 13. mai 1999. ISBN 978-0521669917. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Mungello, David E. (2005). The Great Encounter of China and the West, 1500-1800 (Critical Issues in World and International History). Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 2. utgave, 7. april 2005. ISBN 978-0-7425-3815-3.
Tsai, Shih-Shan Henry (1996). The Eunuchs in the Ming Dynasty. SUNY Press. ISBN 978-0791426876.
Tsai, Shih-Shan Henry (2002). Perpetual Happiness: The Ming Emperor Yongle. University of Washington Press, 1. mars 2002. ISBN 978-0295981246.
== Eksterne lenker ==
Ming-dynastiet – ressurs på hjemmesidene til Washington State University i USA
Ming Empire (detaljert historie) | Ming kan sikte til: | 5,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordfly | 2023-02-04 | Jordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Ferdinand Ochsenheimer', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1816'] | Jordfly (Agrotis spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Noctuinae. Det er kjent rundt 75 navngitte arter. Slekten er utbredt over hele verden, men dette skyldes noen få arter som er knyttet til jordbruk og sannsynligvis har blitt spredt med mennesker, blant andre langvingejordfly. Mange av artene lever i Nord-Amerika, men det er også registrert 44 arter fra Europa, ni fra Norge.
| Jordfly (Agrotis spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Noctuinae. Det er kjent rundt 75 navngitte arter. Slekten er utbredt over hele verden, men dette skyldes noen få arter som er knyttet til jordbruk og sannsynligvis har blitt spredt med mennesker, blant andre langvingejordfly. Mange av artene lever i Nord-Amerika, men det er også registrert 44 arter fra Europa, ni fra Norge.
== Utseende ==
Middelsstore til ganske store (vingespenn 30–50 mm for de artene som forekommer i Norge) nattfly, forvingene brun- eller grålige. Nyre- og ringmerkene pleier å være tydelige, ofte er de omgitt av svart. Mange av artene er svært variable, og de kan være vanskelige å skille uten å undersøke kjønnsorganene. Bakvingene er hvit- eller gråaktige.
== Levevis ==
Artene lever mest i åpne, gjerne sandete områder der larvene utvikler seg på røttene av ulike lave planter. Flere arter lever gjerne på kulturplanter og kan være meget brysomme skadedyr, fordi de spiser opp røttene og «halshogger» unge planter. Blant disse er langvingejordfly, åkerjordfly og gråpudret jordfly. De er gode flygere og noen arter kan foreta lange vandringer, ofte i store antall.
== Utbredelse ==
Slekten har flest arter i Nord-Amerika, men er representert i alle verdensdeler. Langvingejordfly alene finnes nesten overalt, bortsett fra de kaldeste områdene.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Noctuinae
Gruppen jordfly, Agrotini
Slekten Agrotis Ochsenheimer, 1816
Agrotis alexandriensis Baker, 1894
Agrotis atrux (Pinker, 1971)
Agrotis bigramma (Esper, 1790)
Agrotis boetica (Rambur, 1837)
Agrotis characteristica Alphéraky, 1892
Agrotis chretieni (Dumont, 1903)
brunhalsjordfly, Agrotis cinerea (Denis & Schiffermüller, 1775)
brunpudret jordfly, Agrotis clavis (Hufnagel, 1766)
Agrotis correlejoi Fibiger & Honey, 2004
Agrotis desertorum Boisduval, 1840
Agrotis endogaea Boisduval, 1834
åkerjordfly, Agrotis exclamationis (Linnaeus, 1758)
Agrotis fatidica (Hübner, 1824)
Agrotis fortunata Draudt, 1938
Agrotis graslini Rambur, 1848
Agrotis haifae Staudinger, 1897
Agrotis herzogi Rebel, 1911
Agrotis incognita Staudinger, 1888
langvingejordfly, Agrotis ipsilon (Hufnagel, 1766)
Agrotis iremeli Nupponen, Ahola & Kullberg, 2001
Agrotis lanzarotensis Rebel, 1894
Agrotis lasserrei (Oberthür, 1881)
Agrotis lata Treitschke, 1835
fjelljordfly, Agrotis luehri von Mentzer & Moberg, 1987
Agrotis murinoides Poole, 1989
Agrotis obesa Boisduval, 1829
Agrotis pierreti (Bugorion, 1838)
Agrotis puta (Hübner, 1803)
hvitt sandjordfly, Agrotis ripae (Hübner, 1823)
Agrotis ruta (Eversmann, 1851)
Agrotis rutae Rebel, 1939
Agrotis sabulosa Rambur, 1837
Agrotis sardzeana Brandt, 1941
Agrotis schawerdai Bytinski-Salz, 1937
gråpudret jordfly, Agrotis segetum (Denis & Schiffermüller, 1775)
Agrotis simplonia (Geyer, 1832)
Agrotis spinifera (Hübner, 1808)
Agrotis syricola Berio, 1936
Agrotis trifurca Eversmann, 1837
Agrotis trux (Hübner, 1824)
Agrotis turatii Standfuss, 1888
fagerjordfly, Agrotis vestigialis (Hufnagel, 1766)
Agrotis villosus (Alphéraky, 1887)
Agrotis yelai Fibiger, 1996
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
Utbredelsesdata: [4]
== Eksterne lenker ==
(en) jordfly – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) jordfly i Encyclopedia of Life
(en) jordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) jordfly hos Artsdatabanken
(sv) jordfly hos Dyntaxa
(en) jordfly hos Fauna Europaea
(en) jordfly hos ITIS
(en) jordfly hos NCBI
(en) Kategori:Agrotis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Agrotis – detaljert informasjon på Wikispecies | * fjelljordfly | 5,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_G._Norseng | 2023-02-04 | Per G. Norseng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 6. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Høgskolen i Telemark', 'Kategori:Konservatorer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lokalhistorikere', 'Kategori:Norske middelalderhistorikere', 'Kategori:Norske museumsfolk', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Per Gudbrand Norseng (født 6. oktober 1951 i Oslo) er en norsk historiker og museumsarbeider.
Han er utdannet cand. philol. i historie ved Universitetet i Oslo 1983. Han har vært konsulent i Forbruker- og administrasjonsdepartementet (1984-1985), forsker på prosjektet «Oslo bys historie» (1986-1988), stipendiat ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo (1989-1993), amanuensis/førsteamanuensis i eldre historie ved Universitetet i Trondheim (1991), førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Oslo (1993-1995), førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold (1996-1997) og Universitetet i Stavanger (2005-2006), førstekonservator ved Follo Museum (1995-1999) og Berg-Kragerø Museum (2003-2007), leder for og forfatter på prosjektet «Østfolds historie» (1999-2003), førstekonservator (2007), sjefkonservator (2007-2010) og direktør (2010-2011) ved Norsk Maritimt Museum (tidligere Norsk Sjøfartsmuseum, fra 2015 en avdeling av Stiftelsen Norsk Folkemuseum), og instituttleder ved Institutt for kultur- og humanistiske fag, Høgskolen i Telemark (2011-2012) og forskningskoordinator.Fra 2013 er han seniorkonservator og forskningsleder ved Norsk Maritimt Museum, fra 2017 også forskningskoordinator for Stiftelsen Norsk Folkemuseum. Dessuten er han fra 2014 professor II i historie ved Høgskolen i Telemark, nå Universitetet i Sørøst-Norge. I 1993 – 1996 var Norseng leder for Den norske historiske forening (HIFO). Han har også utgitt og redigert flere bøker og vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler.
| Per Gudbrand Norseng (født 6. oktober 1951 i Oslo) er en norsk historiker og museumsarbeider.
Han er utdannet cand. philol. i historie ved Universitetet i Oslo 1983. Han har vært konsulent i Forbruker- og administrasjonsdepartementet (1984-1985), forsker på prosjektet «Oslo bys historie» (1986-1988), stipendiat ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo (1989-1993), amanuensis/førsteamanuensis i eldre historie ved Universitetet i Trondheim (1991), førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Oslo (1993-1995), førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold (1996-1997) og Universitetet i Stavanger (2005-2006), førstekonservator ved Follo Museum (1995-1999) og Berg-Kragerø Museum (2003-2007), leder for og forfatter på prosjektet «Østfolds historie» (1999-2003), førstekonservator (2007), sjefkonservator (2007-2010) og direktør (2010-2011) ved Norsk Maritimt Museum (tidligere Norsk Sjøfartsmuseum, fra 2015 en avdeling av Stiftelsen Norsk Folkemuseum), og instituttleder ved Institutt for kultur- og humanistiske fag, Høgskolen i Telemark (2011-2012) og forskningskoordinator.Fra 2013 er han seniorkonservator og forskningsleder ved Norsk Maritimt Museum, fra 2017 også forskningskoordinator for Stiftelsen Norsk Folkemuseum. Dessuten er han fra 2014 professor II i historie ved Høgskolen i Telemark, nå Universitetet i Sørøst-Norge. I 1993 – 1996 var Norseng leder for Den norske historiske forening (HIFO). Han har også utgitt og redigert flere bøker og vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler.
== Bibliografi ==
(med Arnved Nedkvitne): Byen under Eikaberg. Fra byens oppkomst til 1536. Oslos historie bind 1 (1991, revidert utgave 2000 under tittelen Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000-1536)
(med Ellen Anne Pedersen og Frans-Arne Stylegar): Øst for Folden. Østfolds historie bind. 1 (2003)
(med med Svenn G. Eliassen: I Borgarsysle. Østfolds historie bind 2 (2005)
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Per G. Norseng i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Per G. Norseng i BIBSYS | Per Gudbrand Norseng (født 6. oktober 1951 i Oslo) er en norsk historiker og museumsarbeider. | 5,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rkapp_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Sørkapp (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Sørkapp kan vise til:
Sørkapp – det sørligste punktet på Sørkappøya, Spitsbergen.
Sørkapp (Jan Mayen) – det sørligste punktet på Jan Mayen.
Sørkapp Land – det sørligste landområdet på Spitsbergen | Sørkapp kan vise til:
Sørkapp – det sørligste punktet på Sørkappøya, Spitsbergen.
Sørkapp (Jan Mayen) – det sørligste punktet på Jan Mayen.
Sørkapp Land – det sørligste landområdet på Spitsbergen | Sørkapp kan vise til: | 5,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uppsala_Reggae_Festival | 2023-02-04 | Uppsala Reggae Festival | ['Kategori:1995 i Sverige', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkfestivaler i Sverige', 'Kategori:Reggae', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1995', 'Kategori:Uppsala'] | Uppsala Reggae Festival er den største reggaefestivalen i Skandinavia og blir arrangert i Uppsala. Det første året den ble arrangert som en utendørsfestival var 2001.
Festivalen, som arrangeres i august hvert år, trakk i 2004 og 2005 omkring 10 000 besøkende.
| Uppsala Reggae Festival er den største reggaefestivalen i Skandinavia og blir arrangert i Uppsala. Det første året den ble arrangert som en utendørsfestival var 2001.
Festivalen, som arrangeres i august hvert år, trakk i 2004 og 2005 omkring 10 000 besøkende.
== Eksterne lenker ==
Reportasje i SR | Uppsala Reggae Festival er den største reggaefestivalen i Skandinavia og blir arrangert i Uppsala. Det første året den ble arrangert som en utendørsfestival var 2001. | 5,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sa_Ottosson | 2023-02-04 | Åsa Ottosson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Åsa Ottosson (født 1960) er en svensk forfatter og frilansjournalist. Åsa Ottosson har vokst opp i Stockholm og bor i dag, sammen med sin ektefelle og medforfatter, Mats Ottosson i Södermanland.
| Åsa Ottosson (født 1960) er en svensk forfatter og frilansjournalist. Åsa Ottosson har vokst opp i Stockholm og bor i dag, sammen med sin ektefelle og medforfatter, Mats Ottosson i Södermanland.
== Bibliografi ==
Tips för det miljövänliga hemmet 1993
Ekologi för småhus 1993
Miljö för miljarder 1998
Liv och lust – inblickar och utflykter i naturen (SNF:s årsbok 2002)
Äventyret naturen 2004 (medforfatter Filippa Widlund)
Älg – i skog myt och gryta 2004
Naturkraft. Om naturens lugnande, stärkande och läkande effekter 2006
Utflykt – äventyr för barn och vuxna 2007
Upplev Sverige 2008Medforfatter til samtlige bøker: Mats Ottosson
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 2005
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wij Akademi, hjemmesiden til Mats og Åsa Ottosson | Åsa Ottosson (født 1960) er en svensk forfatter og frilansjournalist. Åsa Ottosson har vokst opp i Stockholm og bor i dag, sammen med sin ektefelle og medforfatter, Mats Ottosson i Södermanland. | 5,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Live_at_Watkins_Glen | 2023-02-04 | Live at Watkins Glen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertalbum fra 1995', 'Kategori:The Band-album'] | Live at Watkins Glen er et konsertalbum fra The Band, gitt ut i 1995 og utgitt på Capitol Records. Opptaket er en innspilling fra festivalen Summer Jam at Watkins Glen holdt utenfor Watkins Glen, New York den 28. juli 1973 foran 600 000 mennesker.
Albumet presenteres som et konsertalbum, men er egentlig et samlealbum med konsertopptak og overdubbede studiospor. Det er mange grunner til å tro at veldig små deler av dette albumet kommer fra konserten som er oppgitt som kilde. For det første; tonene til bass-gitaren og skarptrommen forandres litt mellom sangene. For det andre er sanglisten anderledes fra konsertene holdt senere den uken og for det tredje inneholder albumet noen sanger som definitivt ikke ble fremført på konserten.
Sporene kommer mest sannsynlig fra tre kilder:
Konserter på Academy of Music 1971/1972 som ble til Rock of Ages
Studio-outtakes fra 1973 med overdubbing av publikumslyder
Summer Jam-konserten (i svært redigert form)Garth Hudsons orgelsolo «Too Wet to Work» og sporet med tittelen «Jam» kommer fra gruppe tre, det samme gjør introduksjonen av gruppen. «Too Wet to Work» finnes på samleboksen Across The Great Divide fra 1994 (ute av print), «Jam» finnes kun på Watkins Glen-disken. «Back to Memphis» og «Endless Highway» kommer fra gruppe to, og er tilgjengelig på gjenutgivelsen av Moondog Matinee fra 2001, uten publikumsoverdubbingen. Resten er fra gruppe en, og er tilgjengelig på dobbelt-CD gjenutgivelsen av Rock of Ages fra 2001 som tidligere uutgitte spor, med unntak av «Don't Ya Tell Henry», som er erstattet av en alternativ tagning med Bob Dylan.
| Live at Watkins Glen er et konsertalbum fra The Band, gitt ut i 1995 og utgitt på Capitol Records. Opptaket er en innspilling fra festivalen Summer Jam at Watkins Glen holdt utenfor Watkins Glen, New York den 28. juli 1973 foran 600 000 mennesker.
Albumet presenteres som et konsertalbum, men er egentlig et samlealbum med konsertopptak og overdubbede studiospor. Det er mange grunner til å tro at veldig små deler av dette albumet kommer fra konserten som er oppgitt som kilde. For det første; tonene til bass-gitaren og skarptrommen forandres litt mellom sangene. For det andre er sanglisten anderledes fra konsertene holdt senere den uken og for det tredje inneholder albumet noen sanger som definitivt ikke ble fremført på konserten.
Sporene kommer mest sannsynlig fra tre kilder:
Konserter på Academy of Music 1971/1972 som ble til Rock of Ages
Studio-outtakes fra 1973 med overdubbing av publikumslyder
Summer Jam-konserten (i svært redigert form)Garth Hudsons orgelsolo «Too Wet to Work» og sporet med tittelen «Jam» kommer fra gruppe tre, det samme gjør introduksjonen av gruppen. «Too Wet to Work» finnes på samleboksen Across The Great Divide fra 1994 (ute av print), «Jam» finnes kun på Watkins Glen-disken. «Back to Memphis» og «Endless Highway» kommer fra gruppe to, og er tilgjengelig på gjenutgivelsen av Moondog Matinee fra 2001, uten publikumsoverdubbingen. Resten er fra gruppe en, og er tilgjengelig på dobbelt-CD gjenutgivelsen av Rock of Ages fra 2001 som tidligere uutgitte spor, med unntak av «Don't Ya Tell Henry», som er erstattet av en alternativ tagning med Bob Dylan.
== Sporliste ==
«Back to Memphis» (Chuck Berry) – 6:16
«Endless Highway» (Robbie Robertson) – 5:18
«I Shall Be Released» (Bob Dylan) – 4:24
«Loving You Is Sweeter than Ever» (Ivy Jo Hunter, Stevie Wonder) – 3:25
«Too Wet to Work» (Garth Hudson) – 3:29
«Don't Ya Tell Henry» (Dylan) – 4:01
«The Rumor» (Robertson) – 4:57
«Time to Kill» (Robertson) – 4:54
«Jam» (The Band) – 3:02
«Up on Cripple Creek» (Robertson) – 4:48
== Personell ==
The Band – produsenter
Rick Danko – Bass, vokal
Levon Helm – Trommer, mandolin, vokal
Garth Hudson – Orgel, klavinett
Richard Manuel – Piano, trommer, klavinett, vokal
Robbie Robertson – Gitarer
Wayne Watkins – produsent på gjenutgivelse
== Eksterne lenker ==
(en) Live at Watkins Glen på MusicBrainz
(en) Live at Watkins Glen på Spotify
(en) Live at Watkins Glen på AllMusic | lenke | 5,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_antarktisekspedisjonen_1956%E2%80%9360 | 2023-02-04 | Den norske antarktisekspedisjonen 1956–60 | ['Kategori:Antarktisekspedisjoner', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Dronning Maud Land', 'Kategori:Hendelser i 1950-årene', 'Kategori:Norsk polarhistorie'] | Den norske antarktisekspedisjonen 1956–1960 (NAX) var en vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis som ble arrangert i forbindelse med det internasjonale geofysiske år 1957/58. Norsk Polarinstitutt var ansvarlig for gjennomføringen av ekspedisjonen. Polarinstituttets direktør Harald Ulrik Sverdrup ledet forberedelsene til ekspedisjonen, mens Sigurd Helle var ekspedisjonsleder. Det ble først planlagt med en toårig overvintringsekspedisjon, men det ble senere besluttet å utvide ekspedisjonen til tre år.
14 deltakere og 42 grønlandshunder ble fraktet til Kronprinsesse Märtha Kyst i Dronning Maud Land med selskutene «Polarbjørn» og «Polarsirkel» i november 1956. Basen til ekspedisjonen ble anlagt 35 km fra kysten og fikk navnet Norway Station, blant deltagerne kalt Fimbul.
| Den norske antarktisekspedisjonen 1956–1960 (NAX) var en vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis som ble arrangert i forbindelse med det internasjonale geofysiske år 1957/58. Norsk Polarinstitutt var ansvarlig for gjennomføringen av ekspedisjonen. Polarinstituttets direktør Harald Ulrik Sverdrup ledet forberedelsene til ekspedisjonen, mens Sigurd Helle var ekspedisjonsleder. Det ble først planlagt med en toårig overvintringsekspedisjon, men det ble senere besluttet å utvide ekspedisjonen til tre år.
14 deltakere og 42 grønlandshunder ble fraktet til Kronprinsesse Märtha Kyst i Dronning Maud Land med selskutene «Polarbjørn» og «Polarsirkel» i november 1956. Basen til ekspedisjonen ble anlagt 35 km fra kysten og fikk navnet Norway Station, blant deltagerne kalt Fimbul.
== Vitenskapelig innhold ==
Forskningsaktivitetene omfattet:
Meteorologiske målinger og observasjoner
Kartlegging av fjellområdet Fimbulheimen sørøst for Norway Station
Glasiologiske undersøkelser
Geologiske undersøkelser
Ozonmålinger
Polarlysundersøkelser
Jordmagnetiske målinger
Tidevannsmålinger
== Resultat ==
I tillegg til at det ble samlet inn store mengder forskningsdata, hadde ekspedisjonen stor politisk betydning. Norges territorialkrav i Antarktis kunne bare opprettholdes ved å vise tilstedeværesle. Ekspedisjonen sikret også Norge en viktig posisjon i forhandlingene i forkant av Antarktistraktaten, som ble signert i desember 1959.
Kong Olav innstiftet 3. februar 1960 Antarktismedaljen til minne om ekspedisjonen. Denne ble tildelt 37 personer som var knyttet til ekspedisjonen på ulike måter.
== Eksterne lenker ==
Hans-Martin Henriksen: «Den Norske Antarktisekspedisjon 1956-60 – Norway Station» | Den norske antarktisekspedisjonen 1956–1960 (NAX) var en vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis som ble arrangert i forbindelse med det internasjonale geofysiske år 1957/58. Norsk Polarinstitutt var ansvarlig for gjennomføringen av ekspedisjonen. | 5,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lundetangens_Bryggeri | 2023-02-04 | Lundetangens Bryggeri | ['Kategori:1854 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Historisk næringsliv i Norge', 'Kategori:Norske bryggerier', 'Kategori:Næringsliv i Skien', 'Kategori:Selskaper etablert i 1854', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1986'] | Lundetangens Bryggeri var et bryggeri i Skien. Det ble etablert i 1854 av Edvard Otto Jonassen, og holdt det gående til 1986. Ølet brygges i dag av Aass Bryggeri.
Bryggeriet ble i sin tid grunnlagt i lokaler der Henrik Ibsens far, Knud Ibsen, drev spritproduksjon.. At han overtok det forgjeldede Lundetangens brennevinsbrenneri etter svigermoren, enkefru Hedevig Altenburg, har blitt foreslått som en av flere mulige forklaringer på at han rundt midten av 1830-årene mistet de fleste av sine verdier og måtte oppgi sitt fasjonable hjem i Skien, selv om han aldri gikk konkurs i lovens forstand. Det var også som følge av dette at familien Ibsen i en vanskelig tid måtte flytte ut til gården Venstøp i Skien.
Edvard Otto Jonassen avsluttet brennevins- produksjon til fordel for øl som var langt mindre skadelig og på den tid et bidrag til måteholdssaken http://www.skiensatlas.org/soner/sentrum/jonassens-bru-og-fartangen
| Lundetangens Bryggeri var et bryggeri i Skien. Det ble etablert i 1854 av Edvard Otto Jonassen, og holdt det gående til 1986. Ølet brygges i dag av Aass Bryggeri.
Bryggeriet ble i sin tid grunnlagt i lokaler der Henrik Ibsens far, Knud Ibsen, drev spritproduksjon.. At han overtok det forgjeldede Lundetangens brennevinsbrenneri etter svigermoren, enkefru Hedevig Altenburg, har blitt foreslått som en av flere mulige forklaringer på at han rundt midten av 1830-årene mistet de fleste av sine verdier og måtte oppgi sitt fasjonable hjem i Skien, selv om han aldri gikk konkurs i lovens forstand. Det var også som følge av dette at familien Ibsen i en vanskelig tid måtte flytte ut til gården Venstøp i Skien.
Edvard Otto Jonassen avsluttet brennevins- produksjon til fordel for øl som var langt mindre skadelig og på den tid et bidrag til måteholdssaken http://www.skiensatlas.org/soner/sentrum/jonassens-bru-og-fartangen
== Eksterne lenker ==
Lundetangens Bryggeris Venner.
Ølet revitalisert. | Lundetangens Bryggeri var et bryggeri i Skien. Det ble etablert i 1854 av Edvard Otto Jonassen, og holdt det gående til 1986. | 5,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michel_Blavet | 2023-02-04 | Michel Blavet | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 28. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1768', 'Kategori:Franske fløytister', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler 13. mars', 'Kategori:Fødsler i 1700', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Besançon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Michel Blavet (1700–1768) var en fransk fløytevirtuos og komponist.
| Michel Blavet (1700–1768) var en fransk fløytevirtuos og komponist.
== Biografi ==
Selv om Blavet lærte seg å spille svært mange instrumenter, spesialiserte han seg på fløyte (som han holdt til venstre, dvs motsatt av hva dagens fløytister gjør) og fagott. Allerede i ung alder ble han regnet som Frankrikes beste fløytist. Han var berømt både for tonen og for en perfekt intonasjon selv når han spilte i vanskelige tonearter.
23 år gammel fikk Blavet stilling som førstefløytist ved operaen i Paris. I 1732 ble han musikalsk leder hos greven av Clermont, en stilling han hadde til sin død i 1768. Dessuten ble han i 1738 medlem av det kongelige kapell i Versailles, og i 1740 trådte han inn i operaorkesteret i Paris.
Komponister som Johann Joachim Quantz og Georg Philipp Telemann hadde stor aktelse for Blavet. Den ivrige amatørfløytisten kong Fredrik den store av Preussen tilbød Blavet en høythengende stilling ved sitt hoff, men Blavet avslo og Quanz tok jobben etter at lønnstilbudet var blitt betraktelig høynet.
== Verk ==
Blavet skrev mest for tverrfløyte.
seks sonater for to fløyter uten bass op. 1 (1728)
tolv sonater for fløyte og continuo op. 2 (1732)
tredje sonatenbok (1740)
Konsert i a-moll for fløyte og strykere (uten bratsj) (1745, gjenoppdaget i 1954).
fire operaer, hvorav bevart: Le Jaloux Corrigé (1752). Med den var Blavet den første komponist av en fransk komisk opera;
ikke bevart er Blavets i sin samtid berømte kvartetter for fløyte, fiolin, viola da gamba og continuo.Et utvalg av Blavets sonater ble nyutgitt i England allerede i 1908. Flere av Blavets komposisjoner er også gitt ut for blokkfløyte.
== Media ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Michel Blavet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Michel Blavet på Discogs
(en) Michel Blavet på MusicBrainz
(en) Michel Blavet på Spotify
(en) Michel Blavet på AllMusic
Biografi og verkliste (tysk)
Michel Blavet på flutehistory.com
(en) Fritt tilgjengelige noter av Michel Blavet i International Music Score Library Project | Michel Blavet (1700–1768) var en fransk fløytevirtuos og komponist. | 5,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Husvika | 2023-02-04 | Husvika | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Grender i Vefsn'] | Husvika er ei bygd i Vefsn kommune i Nordland. Den ligger på nordsiden av Halsfjorden, som er en sidefjord av Vefsnfjorden. Stedet har skole, Husvika skole, og postnr. 8883 Husvika. Stedet har tre – fem fastboende, og er et feriested om sommeren. Det var tidligere landhandel på stedet. Det har vært gruvedrift i to perioder, 1896–1913 og 1948–1952, med utvinning av bly og sink. Grytåga kraftverk ligger fire kilometer sørøst for bygda, som også har et smoltanlegg med seks arbeidsplasser og et stort lakseoppdrett. Husvika er endepunkt for Fv 146, som går til Hundåla med fergeforbindelse videre til Mosjøen. | Husvika er ei bygd i Vefsn kommune i Nordland. Den ligger på nordsiden av Halsfjorden, som er en sidefjord av Vefsnfjorden. Stedet har skole, Husvika skole, og postnr. 8883 Husvika. Stedet har tre – fem fastboende, og er et feriested om sommeren. Det var tidligere landhandel på stedet. Det har vært gruvedrift i to perioder, 1896–1913 og 1948–1952, med utvinning av bly og sink. Grytåga kraftverk ligger fire kilometer sørøst for bygda, som også har et smoltanlegg med seks arbeidsplasser og et stort lakseoppdrett. Husvika er endepunkt for Fv 146, som går til Hundåla med fergeforbindelse videre til Mosjøen. | Husvika er ei bygd i Vefsn kommune i Nordland. Den ligger på nordsiden av Halsfjorden, som er en sidefjord av Vefsnfjorden. | 5,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leif_Eriksson_(tegner) | 2023-02-04 | Leif Eriksson (tegner) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske illustratører', 'Kategori:Svenske ornitologer'] | Leif Eriksson (født 1942) er en svensk illustratør og ornitolog.
Eriksson har studert kunstfag, linje for grafisk form och illustrasjon og er leder i foreningen Svenska Tecknare.
| Leif Eriksson (født 1942) er en svensk illustratør og ornitolog.
Eriksson har studert kunstfag, linje for grafisk form och illustrasjon og er leder i foreningen Svenska Tecknare.
== Bibliografi ==
Mattis sommarbok 1982
Pingvinen Pings resa 1986
Pingvinen Ping får besök 1987
Mattis fiskebok 1989
Titta 1990
Storfiskaren Matti 1992
Mattis fågelbok 1994
Skatprat 1996
Sov gott igelkott 1997 (medforfatter Ulf Svedberg)
Det luktar gräs 1998 (medforfatter Ulf Svedberg)
Andprat 1999
Ärlans år 2001
Barnens naturbok 2003
Bussiga Bosse och hans vänner 2005
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 1995 | Leif Eriksson (født 1942) er en svensk illustratør og ornitolog. | 5,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skoger_Idrettslag | 2023-02-04 | Skoger Idrettslag | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1919', 'Kategori:Fotballag i Drammen', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1919', 'Kategori:Idrettslag i Drammen'] | Skoger Idrettslag (stiftet 15. juni 1919) er et norsk idrettslag, som holder til utenfor Drammen og er mest kjent for seniorfotball i 6. divisjon. De spiller sine hjemmekamper på Skoger stadion, som var en av de siste arenaene med naturgress i Drammen, men i 2019 ble det lagt nytt kunstgress på stadion.
Skoger har tidligere spilt i 3. divisjon, nåværende 2. divisjon, og var den gangen nær ved å rykke opp.
| Skoger Idrettslag (stiftet 15. juni 1919) er et norsk idrettslag, som holder til utenfor Drammen og er mest kjent for seniorfotball i 6. divisjon. De spiller sine hjemmekamper på Skoger stadion, som var en av de siste arenaene med naturgress i Drammen, men i 2019 ble det lagt nytt kunstgress på stadion.
Skoger har tidligere spilt i 3. divisjon, nåværende 2. divisjon, og var den gangen nær ved å rykke opp.
== Historikk ==
I 2008-sesongen rykket Skoger opp i 6. divisjon og endte på en sisteplass. De beholdt plassen etter at et lag trakk seg og spilte i 6. divisjon i Buskerud Fotballkrets i 2009-sesongen. Da endte Skoger på 6. plass. De så lenge ut til å kunne henge med i toppen, før høstsesongen som var preget av mye fravær og skader. Foran 2010-sesongen inngikk Skoger en samarbeidsavtale med IL Sparta/Bragerøen. Dette resulterte i gode resultater for Skoger, som havnet på en 4. plass i serien.
I 2014 stilte Skoger IL med nytt seniorlag i 7. divisjon. Laget kom med det eksisterende navnet Stordammen FK, og valgte å spille under Skoger Idrettslag, imidlertid i egne farger – mørkeblå trøyer og svarte shortser og strømper. Det nye laget klarte serie- og kretsmesterskap på første forsøk, og har siden den gang spilt i 6. divisjon. Deres beste plassering i denne æraen er 4. plass, ved to anledninger (2015 og 2019).
Fra og med 2020-sesongen stiller laget igjen som Skoger IL, i grønne drakter og hvite shortser og strømper, og de vil for første gang stille to lag i seriesystemet. I tillegg til A-laget i 6. divisjon har de denne sesongen B-lag i 7. divisjon.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Sigmund Rougemont | | 5,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Werner_Mattle | 2023-02-04 | Werner Mattle | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i alpint', 'Kategori:Personer fra kanton Sankt Gallen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske alpinister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint'] | Werner Mattle (født 6. november 1949 i Oberriet) er en tidligere sveitsisk alpinist. Han oppnådde størst suksess i storslalåm.
Mattle debuterte i verdenscupen i januar 1972, der han gikk til topps i sitt første storslalåmrenn i Adelboden. Deretter ble han tatt ut til OL 1972 i Sapporo. Der tok han bronse i storslalåm (gullet gikk til italieneren Gustav Thöni). Etter denne sesongen trakk han seg tilbake fra internasjonale konkurranser. Han kjørte sitt tredje og siste verdenscuprenn i januar 1975, igjen i Adelboden. Denne gangen kom han på tredjeplass.
| Werner Mattle (født 6. november 1949 i Oberriet) er en tidligere sveitsisk alpinist. Han oppnådde størst suksess i storslalåm.
Mattle debuterte i verdenscupen i januar 1972, der han gikk til topps i sitt første storslalåmrenn i Adelboden. Deretter ble han tatt ut til OL 1972 i Sapporo. Der tok han bronse i storslalåm (gullet gikk til italieneren Gustav Thöni). Etter denne sesongen trakk han seg tilbake fra internasjonale konkurranser. Han kjørte sitt tredje og siste verdenscuprenn i januar 1975, igjen i Adelboden. Denne gangen kom han på tredjeplass.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Werner Mattle – Munzinger Sportsarchiv
(en) Werner Mattle – Olympedia
(en) Werner Mattle – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Werner Mattle – FIS (alpint)
(en) Werner Mattle – ski-db.com | Werner Mattle (født 6. november 1949 i Oberriet) er en tidligere sveitsisk alpinist. | 5,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Going_for_the_One | 2023-02-04 | Going for the One | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1977', 'Kategori:Progressiv rock-album', 'Kategori:Yes-album'] | Going for the One er det åttende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt sommeren 1977. Etter et lengre opphold fra bandet grunnet solo-prosjekter, presenterte bandet et friskt og moderne album. Rick Wakeman kom tilbake til bandet etter at Patrick Moraz forlot Yes høsten 1976. Moraz var med på et tidlig stadium av låtskrivingen og innspillingen, men er ikke kreditert for sin innsats, annet enn en spesiell takk på innercoveret.
Albumet kom på 8.-plass på Billboard 200 i USA, på 1.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia og på 7.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.
| Going for the One er det åttende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt sommeren 1977. Etter et lengre opphold fra bandet grunnet solo-prosjekter, presenterte bandet et friskt og moderne album. Rick Wakeman kom tilbake til bandet etter at Patrick Moraz forlot Yes høsten 1976. Moraz var med på et tidlig stadium av låtskrivingen og innspillingen, men er ikke kreditert for sin innsats, annet enn en spesiell takk på innercoveret.
Albumet kom på 8.-plass på Billboard 200 i USA, på 1.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia og på 7.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.
== Bakgrunn ==
På høsten 1976 møttes Yes i Sveits for å skrive låter og spille inn et nytt album. Etter kort tid fikk Patrick Moraz beskjed om at hans tjenester ikke var ønsket mere, og Rick Wakeman ble kontaktet for å medvirke på albumet som studiomusiker.
Ikke lenge etter at Wakeman var på plass, ble han av Chris Squire bedt om å komme tilbake til bandet som fulltids-medlem, noe Wakeman takket ja til fordi han likte musikken. Senere den kvelden satt Wakeman og leste den siste utgaven av musikkavisen Sounds, der han kunne lese at han var tilbake i Yes. Han syntes dette var vel kjapt levert, og spurte manager Brian Lane om dette. Wakeman hadde jo sagt ja kun få timer før. «Kvalifisert gjetting. Av og til er det slik en manager må jobbe», var svaret fra Lane.
Musikken på dette albumet mere direkte rock-inspirert enn noen av de tidligere albumene, og tittellåten «Going for the One» og «Parallels» kan nesten klassifiseres som rene rockelåter. Her er også to rene ballader, «Turn of the Century» og singelhiten «Wondrous Stories». Stavingen av «Wondrous» er tilsiktet og ingen skrivefeil av «Wonderous». Albumet avslutter med «Awaken», som er regnet som Yes' siste episke komposisjon. Dette er en komposisjon som av Jon Anderson blir nevnt som hans favoritt-låt av Yes.
Dette er også det første av to albumomslag som er laget av Hipgnosis, som er mest kjent for sine platecovere for Pink Floyd.
== Sporliste ==
=== Bonusspor på ny-utgivelse fra 2003 ===
== Personell ==
Jon Anderson: vokal, perkusjon og harpe
Chris Squire: bass og vokal
Steve Howe: elektrisk og akustisk gitar, Portugisisk 12-strengers gitar, pedal steelgitar, vokal
Rick Wakeman: piano, Hammondorgel, Polymoog og Minimoog synthesizere, kirkeorgel
Alan White: trommer, perkusjon
== Ny-utgivelser ==
1988 – Atlantic – CD
1994 – Atlantic – CD (Remaster)
2001 – Japansk Limited Edition
2003 – Rhino – LP & CD (Remaster med bonusspor)
== Referanser ==
== Kilder ==
Going for the One, CD notater på innercover av Tim Jones, 2003
Allmusic.com
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002
== Eksterne lenker ==
(en) Going for the One på Discogs
(en) Going for the One på MusicBrainz
(en) Going for the One på AllMusic | lenke | 5,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bredsides_panserskip | 2023-02-04 | Bredsides panserskip | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Krigsfartøytyper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Bredsides panserskip er panserkledte krigsskip med dampdrift og seilføring fra midten av 1800-tallet. Det begynte med sjøsettingen av verdenshistoriens første panserkledde krigsfartøy for oppdrag på åpen hav, «La Gloire» den 24. november 1859. Dette var inspirert av suksessen i 1855 under Krimkrigen der tre franskbyggede stykkprammer kledt med jernplater engasjerte et russisk kystfort under slaget ved Kinburn. Bruk av granater hadde også gjort et sterkt inntrykk på de franske og britiske skipsoffiserene under den samme krigen, og tanker om nye krigsskip kledt med panser begynte å gjøre seg gjeldende. For den franske keiser Napoleon III skulle sjøsettingen være et forsøk på å gjenvinne ledelsen i det teknologiske kappløpet mellom Frankrike og Storbritannia etter at britene hadde vunnet suverent på bedre kvalitet med sine dampdrevne krigsskip. Det britiske svaret på «La Gloire», utviklet fra et linjeskip, kom allerede det neste året med superfregatten «Warrior», som ble en enda større revolusjon i skipsteknologi enn sitt franske motstykke.
| Bredsides panserskip er panserkledte krigsskip med dampdrift og seilføring fra midten av 1800-tallet. Det begynte med sjøsettingen av verdenshistoriens første panserkledde krigsfartøy for oppdrag på åpen hav, «La Gloire» den 24. november 1859. Dette var inspirert av suksessen i 1855 under Krimkrigen der tre franskbyggede stykkprammer kledt med jernplater engasjerte et russisk kystfort under slaget ved Kinburn. Bruk av granater hadde også gjort et sterkt inntrykk på de franske og britiske skipsoffiserene under den samme krigen, og tanker om nye krigsskip kledt med panser begynte å gjøre seg gjeldende. For den franske keiser Napoleon III skulle sjøsettingen være et forsøk på å gjenvinne ledelsen i det teknologiske kappløpet mellom Frankrike og Storbritannia etter at britene hadde vunnet suverent på bedre kvalitet med sine dampdrevne krigsskip. Det britiske svaret på «La Gloire», utviklet fra et linjeskip, kom allerede det neste året med superfregatten «Warrior», som ble en enda større revolusjon i skipsteknologi enn sitt franske motstykke.
== De første panserkledde skipene ==
De første britiske, franske og russiske panserskipene førte sine våpen i en enkelt linje, oftest på et lukket dekk langs sidene, som en logisk utvikling av de allerede etablerte krigsskipene fra seilskutetiden. De nye pansrede skipene var videreutviklet fra både linjeskipet og fregatten, men et pansret treskrog medførte betydelige vektproblemer, og sammen med en stadig tyngre bestykning kunne de fleste bare føre et lag av våpen langs hoveddekket. Flere linjeskip måtte ombygges ved å ta bort et eller to kanondekk til fordel for et panserkledt kanondekk, som det danske krigsskipet «Dannebrog».
Bare to bredsides panserskip bygget og sjøsatt i Frankrike, «Magenta» og «Solferino» i 1862, hadde to lukkede kanondekk med tilsammen 52 skyts. Den ekstra vekten av bestykning og pansring tvang skipskonstruktørene til å kutte av endene på kanondekkene for og akter. Et skip med kun ett kanondekk led ikke under dette problemet, men fordelingen av panser, bestykning og deplasement på skipet skulle bli en meget betydelig utfordring for skipsbyggerne i lang tid.
Det første pansrede krigsskipet bygget av britene, «Warrior», var i kontrast en suksesshistorie med sin lengde på 115 m og bedre bestykning på 40 opprinnelige skyts bak bedre beskyttelse. Men videreutviklingen av den store fregatten til panserskip tok brått slutt ved begynnelsen av 1870-årene til fordel for linjeskipet, som deretter var blitt det logiske utgangspunktet for utviklingen av pansrede krigsskip. «Warrior» eksisterer den dag i dag etter å ha vært sjøsatt i 1860, takket være sin konstruksjon i jern som ble det foretrukne byggematerialet for fremtidig skipsbygging fremfor treverk.
Bruk av jern i skroget var ikke motivert av behovet for å hindre fiendtlige skudd i å trenge inn, men av et behov for bedre overlevelsesdyktighet og lengre varighet på langvarige tokt. Vektproblemet ved bruk av jern tvang skipskonstruktørene til først å oppgi den lengre fregatten som utgangspunkt for fremtidige skipsbygging, deretter å reagere på ulempene som hadde oppstått ved kappløpet mellom artilleri og pansring.
== Bredside på et panserskip ==
Fordelene ved montering av våpen bredsides var at skipet kunne engasjere mer enn én motstander samtidig, og at man videreførte tradisjonelle metoder og våpenbruk uten altfor store og kostbare endringer. Den tunge panserbekledningen gikk ofte på bekostning på bæreevnen for skipets bestykning, og «Warrior» hadde kun beskyttelse av de viktigste delene av kanondekket. Forstevn og akterende var ubeskyttet. Dette ble et typisk trekk ved bredsides panserskip i 1860-årene, kun skipssidene hadde panserplater uansett om skroget var bygget i tre eller jern.
Det ble i slutten av 1850-årene påpekt av maritime taktiske planleggere at eksisterende artilleri ville bli utilstrekkelig mot pansrede skip. Skipstypen vedder ble laget til å ramme andre krigsskip, og disse må da i tillegg ha beskyttelse av forstevn og akterende. I tillegg ble skipsartilleriet grovere og tyngre for at prosjektilet skulle ha virkning på panseret, som derfor ble gjort enda kraftigere. Tykkelsen på pansringen og dermed vektøkningen gjorde bredsides panserskipene utdatert.
I 1860 var det vanligste kanonskytset for britiske krigsskip 32-punds for kalde (massive) prosjektiler og 8-in (20,4 cm i kaliberet) for sprenggranater. De kalde prosjektilene måtte forstørres, og sprenggranaten ble langt vanligere. Allerede før de første pansrede krigsskipene var sjøsatt, hadde utviklingen av supertungt skipsartilleri startet i USA. Slikt skyts var montert på skip som et tiltak mot britiske krigsskip. Større penetrasjonsevne for kalde prosjektiler krevde større drivladning og vekten på kanonen måtte derfor økes slik at de tidlige strømlinjede skipskanonene ble erstattet av tykkere utgaver med kort kanonløp.
I 1865, det siste året det fremdeles ble planlagt bredsides panserskip, ble ett nytt skip med en revolusjonerende løsning på dilemmaet blitt sjøsatt. Den britiske marines «Bellerophon», det første batterifartøy. Slike skip overtok bredsides panserskipets plass i de fleste marineflåter mot slutten av 1860-årene. Dette nye krigsskipet som er et rent batteriskip, skilte seg ikke mye fra et vanlig krigsskip, men hadde sitt hovedskyts sentralt plassert i et pansret citadell. Slike skip ble derfor kalt sentralbatteriskip.
== Bredsides panserskip i krig ==
Utviklingen av de første panserskipene ble et skipsteknologisk kappløp mellom de to tradisjonelle rivaler, Storbritannia og Frankrike. Senere økte den teknologiske utviklingen når andre land bidro til utviklingen med egne ideer og erfaringer. Få land hadde praktiske erfaringer fra krig, og de erfaringene som fantes fra den amerikanske borgerkrigen 1861-1865 gjaldt stort sett spesialiserte farkoster for kystnære og grunne farvann. «Monitor» deltok i mars 1862 i verdenshistoriens første sjøslag mellom pansrede krigsskip. Den sank i desember 1862 da den kom ut for dårlig vær.
De store bredsides panserskipene fikk sine egne sjøslag under den tredje italienske selvstendighetskrigen med det østerrikske keiserriket i 1866. Italia og Østerrike hadde et lokalt våpenkappløp i Adriaterhavet der to flåter hadde blitt bygget opp. Disse bestod av pansrede krigsskip. Kontreadmiral Tegetthoff kommanderte den østerrikske krigsflåten, som hadde 7 panserskip, gikk til angrep på den italienske krigsflåten som hadde 12 panserskip i Slaget ved Lissa den 25. juni 1866. Tegetthoff manglet nyere artilleri og måtte benyttet eldre skyts, og brukte veddertaktikken med blandede resultater. Sprenggranater viste seg å være ineffektivt. Det eneste resultatet ble senkningen av det italienske flaggskipet «Re d´Italia» som ble rammet i senk av Tegetthoffs flaggskip «Erzherzog Ferdinand Maximilian».
Slaget ved Lissa var det eneste større flåteslag på 1800-tallet mellom større krigsflåter etter Navarino i 1827. Vedderen ble oppfattet som det viktigste våpenet i sjøstrid, hvilken betydde slutten på bredsides panserskipet med ubeskyttet forstevn. Artilleri ble tyngre og pansringen solidere og mer omfattende enn tidligere.
== Bredsides panserskipene i flåtene ==
Storbritannia: 14 skip
Frankrike: 16 skip
Russland: 2 skip og 3 skip for kystforsvar
USA: 1 skip, «New Ironsides» som forresten var uten rigging.
Østerrike: 7 skip
Italia: 12 skip
Danmark: 3 skip, «Dannebrog», «Peder Skram» og «Danmark»
Nederland: 1 skip
Spania: 3 skip
Det ottomanske riket: 4 skip
== Litteratur ==
Steam, Steel & Shellfire- The Steam Warship 1815-1905 1992 ISBN 978-0-785-81413-9
Conway`s All the Fighting Ships 1860-1905 1979 ISBN 0-85177-133-5
Skip, 5000 år med maritimt eventyr, Brian Lavery 2006 ISBN 82-442-0016-2 | Bredsides panserskip er panserkledte krigsskip med dampdrift og seilføring fra midten av 1800-tallet. Det begynte med sjøsettingen av verdenshistoriens første panserkledde krigsfartøy for oppdrag på åpen hav, «La Gloire» den 24. november 1859. Dette var inspirert av suksessen i 1855 under Krimkrigen der tre franskbyggede stykkprammer kledt med jernplater engasjerte et russisk kystfort under slaget ved Kinburn. Bruk av granater hadde også gjort et sterkt inntrykk på de franske og britiske skipsoffiserene under den samme krigen, og tanker om nye krigsskip kledt med panser begynte å gjøre seg gjeldende. For den franske keiser Napoleon III skulle sjøsettingen være et forsøk på å gjenvinne ledelsen i det teknologiske kappløpet mellom Frankrike og Storbritannia etter at britene hadde vunnet suverent på bedre kvalitet med sine dampdrevne krigsskip. Det britiske svaret på «La Gloire», utviklet fra et linjeskip, kom allerede det neste året med superfregatten «Warrior», som ble en enda større | 5,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stikk_i_strid | 2023-02-04 | Stikk i strid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografier', 'Kategori:Bøker fra 2007', 'Kategori:Norske sakprosabøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Stikk i strid, med undertittelen Ein biografi om Einar Førde, er en prisbelønt biografi om politikeren Einar Førde (1943–2004), mangeårig nestleder og parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet og senere sjef for NRK. Boka er skrevet av journalisten Frank Rossavik, og utkom i 2007 på Spartacus forlag med støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond.
Rossavik (født 1965) kjente verken Førde personlig, eller hadde noen gang selv intervjuet ham. Boka er derfor i sin helhet basert på et omfattende arbeid med åpne historiske kilder, samt ikke minst intervjuer med til sammen 134 muntlige kilder (tallet er hentet fra bokas forord). Disse intervjuobjektene omfatter både kjente og mindre kjente personer fra Einar Førdes nære omgivelser i familien, oppvekstmiljøet i Høyanger, Eidsvoll landsgymnas, Universitetet i Oslo, Arbeiderbladet, idrettsklubben Tjalve, DNA, AUF, LO, Stortinget, NRK og media for øvrig (pluss noen til), og er navngitt i en gruppevis oversikt bakerst i boka. Kildene som sentrale opplysninger i hvert av bokas 21 kapitler bygger på er også ordnet etter kapittel og listet opp i et eget vedlegg. Fotnoter er for lesbarhetens skyld ikke benyttet.
| Stikk i strid, med undertittelen Ein biografi om Einar Førde, er en prisbelønt biografi om politikeren Einar Førde (1943–2004), mangeårig nestleder og parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet og senere sjef for NRK. Boka er skrevet av journalisten Frank Rossavik, og utkom i 2007 på Spartacus forlag med støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond.
Rossavik (født 1965) kjente verken Førde personlig, eller hadde noen gang selv intervjuet ham. Boka er derfor i sin helhet basert på et omfattende arbeid med åpne historiske kilder, samt ikke minst intervjuer med til sammen 134 muntlige kilder (tallet er hentet fra bokas forord). Disse intervjuobjektene omfatter både kjente og mindre kjente personer fra Einar Førdes nære omgivelser i familien, oppvekstmiljøet i Høyanger, Eidsvoll landsgymnas, Universitetet i Oslo, Arbeiderbladet, idrettsklubben Tjalve, DNA, AUF, LO, Stortinget, NRK og media for øvrig (pluss noen til), og er navngitt i en gruppevis oversikt bakerst i boka. Kildene som sentrale opplysninger i hvert av bokas 21 kapitler bygger på er også ordnet etter kapittel og listet opp i et eget vedlegg. Fotnoter er for lesbarhetens skyld ikke benyttet.
== Ideolog eller pragmatiker? ==
En sentral tese i boka er at i motsetning til det etablerte bildet av Einar Førde som Det norske arbeiderpartis ledende ideolog gjennom mange år, er det snarere slik at Førde var DNAs ledende pragmatiker. I ettertid kan det ved nærmere ettersyn se ut til å være godt belegg for å hevde at Førde var en nokså konsekvent tilhenger av og pådriver for at Arbeiderpartiet måtte tilpasse seg samfunnsutviklingen, dersom partiet over tid skulle ha håp om å kunne forsvare sin ledende posisjon i det norske politiske landskapet. Dette måtte nødvendigvis innebære at partiet måtte være innstilt på å gi slipp på en del tradisjonelle politiske oppfatninger og la være å tviholde på «sosialistiske dogmer».
.. var Einar Førde eigentleg ein ideolog i det heile teke? [..] Rettast er det nok å seia at Einar Førde var Aps sjefpragmatikar. I ei tid der Arbeiderpartiet blei utfordra på det sterkaste, nasjonalt og internasjonalt, av høgrebølgja, og dessutan av allmenne politiske og strukturelle endringar, tok han på seg å vera kaospilot, få partiet med på ei nyorientering han og resten av leiinga meinte var nødvendig.
== Mottakelsen av boka ==
Boka ble i all hovedsak godt mottatt av anmelderne, og ble tildelt Brageprisen i 2007, det året den kom ut.
== Litteratur ==
Frank Rossavik: Stikk i Strid. Ein biografi om Einar Førde. Spartacus, 2007. ISBN 9788243004078 | Stikk i strid, med undertittelen Ein biografi om Einar Førde, er en prisbelønt biografi om politikeren Einar Førde (1943–2004), mangeårig nestleder og parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet og senere sjef for NRK. Boka er skrevet av journalisten Frank Rossavik, og utkom i 2007 på Spartacus forlag med støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond. | 5,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tormato | 2023-02-04 | Tormato | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1978', 'Kategori:Progressiv rock-album', 'Kategori:Yes-album'] | Tormato er det niende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i september 1978. I motsetning til forgjengeren Going for the One, fikk ikke dette albumet noen god mottakelse av hverken kritikere eller publikum. Albumet solgte godt, men man var misfornøyd med den minimalistiske og til tider spinkle produksjonen og miksingen. Til tross for dette er det flere låter som regnes som «klassisk» Yes her, blant andre «On the Silent Wings of Freedom» og «Onward».
Albumet kom på 10.-plass på Billboard 200 i USA, på 8.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia og på 9.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.
| Tormato er det niende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i september 1978. I motsetning til forgjengeren Going for the One, fikk ikke dette albumet noen god mottakelse av hverken kritikere eller publikum. Albumet solgte godt, men man var misfornøyd med den minimalistiske og til tider spinkle produksjonen og miksingen. Til tross for dette er det flere låter som regnes som «klassisk» Yes her, blant andre «On the Silent Wings of Freedom» og «Onward».
Albumet kom på 10.-plass på Billboard 200 i USA, på 8.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia og på 9.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.
== Bakgrunn ==
Albumet ble skrevet og innspilt i en periode der alle i bandet var usikre på hvilken musikalsk retning bandet skulle ta. Dette var under den store punk-revolusjonen, og band som var symboler på «de etablerte», blant andre Yes, Genesis og Led Zeppelin, ble kalt «dinosaurer».
Dette er det andre og siste albumet der Hipgnosis laget coveret. Albumet skulle opprinnelig hete Yes Tor etter en geologisk formasjon i det sørlige England, men ble endret av Hipgnosis da Rick Wakeman kastet en tomat på deres utkast til platecover. Utkastet, med tomat-sølet på, ble det ferdige platecoveret!
Etter dette albumet forsøkte Yes å spille inn et nytt album i 1979, som i etterkant er blitt kalt «Golden Age-innspillingene»/«Paris-innspillingene», men ga til slutt opp. Rick Wakeman og Jon Anderson forlot bandet, mens Chris Squire, Steve Howe og Alan White ville fortsette som trio, men muligens under et nytt navn.
== Sporliste ==
«Future Times/Rejoice» – 6:46
«Future Times» (Jon Anderson/Chris Squire/Steve Howe/Rick Wakeman/Alan White)
«Rejoice» (Jon Anderson)
«Don't Kill the Whale» (Jon Anderson/Chris Squire) – 3:56
«Madrigal» (Jon Anderson/Rick Wakeman) – 2:25
Strykearrangement av Andrew Pryce Jackman etter en original-idé av Rick Wakeman
«Release, Release» (Jon Anderson/Alan White/Chris Squire) – 5:44
«Arriving UFO» (Jon Anderson/Steve Howe/Rick Wakeman) – 6:07
«Circus of Heaven» (Jon Anderson) – 4:31
Barnestemme ved Jon Andersons sønn, Damion
«Onward» (Chris Squire) – 4:05
Arrangement og orkestrering av Andrew Pryce Jackman
«On the Silent Wings of Freedom» (Jon Anderson/Chris Squire) – 7:47
=== Bonusspor på ny-utgivelse fra 2004 ===
== Personell ==
Jon Anderson: vokal, perkusjon
Chris Squire: bass, piano (på «Don't Kill the Whale»), bass-pedal og vokal
Steve Howe: elektrisk og akustisk gitar, mandolin, vokal
Rick Wakeman: piano, Hammondorgel, Polymoog og Minimoog, synthesizere, Birotron
Alan White: trommer, perkusjon, vokal
== Ny-utgivelser ==
1991 – Atlantic – CD
1994 – Atlantic – CD (Remaster)
2001 – Japansk Limited Edition
2004 – Rhino – LP & CD (Remaster med bonusspor)
== Referanser ==
== Kilder ==
Tormato, CD notater på innercover av Tim Jones, 2004
Allmusic.com Arkivert 11. februar 2010 hos Wayback Machine.
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002
Yes-diskografisiden Yescography
== Eksterne lenker ==
(en) Tormato på Discogs
(en) Tormato på MusicBrainz
(en) Tormato på Spotify
(en) Tormato på AllMusic | lenke | 5,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yes | 2023-02-04 | Yes | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Yes'] | Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om.
Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.
| Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om.
Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.
== Bandets historie ==
=== 1968–1970: Yes og Time and a Word ===
Chris Squire og Peter Banks spilte sammen i psykedelisk rock-bandet The Syn som hadde moderat suksess i 1967, men etter en stund sluttet begge i bandet for å starte et nytt band sammen med vokalisten Jon Anderson. Det nye bandet het Mabel Greer's Toyshop, og hadde som målsetting å videreutvikle det The Syn hadde gjort. På trommer fikk de med seg Bill Bruford, som ble med etter å ha svart på en annonse i musikkavisen Melody Maker, samt Clive Bailey på keyboard. Sommeren 1968 sluttet Bailey i bandet og studiomusikeren Tony Kaye ble hentet inn for å erstatte ham. Etter kort tid ønsket de å endre navnet på bandet. Banks kom med forslaget Yes fordi han syntes det var «kort, presist og positivt» og at det ville se bra ut på plakater, noe resten av bandet var enig i.
Den 4. august 1968 spilte Jon Anderson (vokal), Chris Squire (bass), Peter Banks (gitar), Bill Bruford (trommer) og Tony Kaye (keyboard) for første gang konsert som Yes. Denne besetningen ga ut debutalbumet Yes i 1969 som besto av to coverlåter («Every Little Thing» av The Beatles og «I See You» av The Byrds) samt et par omarbeidede Mabel Greer's Toyshop-låter som var skrevet sammen med Clive Bailey, og resten var nyskrevet materiale. Debutalbumet kan beskrives som god pop, men bandets ønske var at de skulle eksperimentere mere med musikken.
Oppfølgeren Time and a Word i 1970 ble derfor spilt inn sammen med et klassisk orkester, og var den spede begynnelsen til den symfoniske stilen bandet snart skulle bli kjent for. Det er to coverlåter på dette albumet også, nemlig «No Opportunity Necessary, No Experience Needed» av Richie Havens og «Everydays» av Stephen Stills. Anderson hadde samarbeidet litt med en tidligere bandkollega fra bandet The Warriors, David Foster, og sammen skrev de «Sweet Dreams» og tittelkuttet «Time and a Word», som begge regnes som Yes-klassikere. Anderson viste også fram sin «kosmiske hjerne» på låta «Astral Traveller», en låt som var en pekepinn på hva som skulle komme senere, både med det tekstmessige og med det komplekse lydbildet der bruk av kontrapunkt og synkoperte rytmer var fremtredende.
Peter Banks var sterkt kritisk til bruken av et symfonisk orkester, og mente bandet burde ta en retning i mere rendyrket rock. Det var enighet innad i bandet at noe måtte gjøres, og at de manglet en egen klart definert «sound». Men nå ble store deler av kritikken lagt på gitarist Banks, som hadde Pete Townshend fra The Who som sitt store forbilde. Banks hadde massevis med rockeriff, men var ikke den virtuosen på gitaren som resten av bandet mente de trengte for å ta steget videre musikalsk. Jon Anderson (med tilnavnet «Napoleon») og Chris Squire sparket ut Peter Banks før Time and a Word ble utgitt, og erstattet ham med den 23 år gamle gitaristen Steve Howe.
Howe kom fra bandet Tomorrow, som hadde en hit med låta «My White Bicycle» i 1968. Howe var den teknisk gode gitaristen bandet ønsket. I tillegg spilte Howe på alle slags strengeinstrumenter og kunne dermed tilføre bandet mange nye lydbilder og stemninger. Howe er avbildet på coveret til Time and a Word, men det er Peter Banks som spiller på albumet. Begge de to første albumene solgte for dårlig ifølge plateselskapet Atlantic Records, og de ga bandet beskjed om at platekontrakten ville bli avsluttet hvis ikke det tredje albumet solgte betydelig bedre.
Lydtekniker på Time and a Word var Eddy Offord, og utover på 1970-tallet skulle han få mye av æren for det spesielle lydbildet til Yes. Som med-produsent og lydtekniker på de neste fem studioalbumene og ett konsertalbum, klarte han å formidle den intrikate og komplekse musikken på en utsøkt måte. Han var også lydtekniker på Yes-konsertene. Offord var en oppfinnsom lydtekniker og hjalp bandet med å skape stemningsfulle lydbilder og med å finne de riktige lydeffektene. Men hans viktigste oppgave var kanskje å holde Anderson og Squire i tømmene, slik at de ikke ble for egenrådige.
=== 1971–1972: The Yes Album, Fragile og Close to the Edge ===
Den nye besetningen ga ut bandets tredje album, The Yes Album i 1971. Dette albumet innledet bandets storhetstid og inneholder mange av klassikerne som er blitt obligatoriske i live-repertoaret. Howe fikk også vist seg fram og var med på å trekke bandet videre mot det ønskede målet om eksperimentelle og virtuose komposisjoner. Et godt eksempel på dette er hans gitarsolo på låten «Yours Is No Disgrace». Andre viktige komposisjoner fra dette albumet er «I've Seen All Good People» og «Starship Trooper». Anderson og Howe fant tonen, og duoen ble etter hvert bandets viktigste låtskrivere for en periode framover. The Yes Album ble den salgssuksessen bandet ønsket og trengte, og plutselig sto de foran en unik mulighet til å realisere sin visjon. Plateselskapet ga bandet frie tøyler, og de kunne nå slippe løs sin enorme kreativitet uten å bekymre seg for kommersielle hensyn.
Anderson var imidlertid ikke fornøyd med at Kaye nektet å spille mellotron og synthesizer, og tok kontakt med studiomusiker og Strawbs-keyboardist Rick Wakeman. Wakeman regnes som oppfinneren av «keyboard-racket», i det han spilte på svært mange tangentinstrumenter på en gang og ordnet dette ved å stable flere instrumenter oppå hverandre og sto inni en ring av tangentinstrumenter. Anderson var fast bestemt på at han trengte Rick Wakeman for å realisere bandets fulle potensial. Tony Kaye ble derfor sparket og fikk hjelp av Anderson og David Foster til å danne et nytt band, som fikk navnet Badger.
Wakeman hadde på sin side blitt mektig imponert over Yes, og han takket ja da han ble invitert på en jam session. Det ble fullklaff fra første tone – og i løpet av sesjonen var de allerede kommet et godt stykke nærmere det som skulle bli deres første album med Rick Wakeman, Fragile fra 1971. Som forgjengeren inneholder også dette albumet mange av bandets største klassikere, som for eksempel bandets første hitsingel «Roundabout», i tillegg til låtene «Heart of the Sunrise», «South Side of the Sky» og «Long Distance Runaround». Det musikalske uttrykket Yes nå introduserte, var den lange, episke komposisjonsstilen. På «Heart of the Sunrise», som er over elleve minutter lang, hører man musikalske og rytmiske temaer og overganger som bearbeides og utvikles. Denne komposisjonsmetoden ble etter hvert Yes' varemerke.
Musikalsk var de nå nær sin visjon for bandet og nådde i 1972 et høydepunkt med albumet Close to the Edge, en tittel som ofte brukes som betegnelse på progrocken generelt og som definitivt markerer et av dens høydepunkter. Albumet består av tre kutt, tittelsporet «Close to the Edge», «And You And I» og «Siberian Khatru». Albumet klarer det kunststykket å være fylt med lange og komplekse komposisjoner med klassiskinspirert struktur, samtidig som det faktisk «rocker». Close to the Edge regnes for å være en milepæl innen progressiv rock, og alt Yes gjorde framover ble målt etter dette mesterverket. Men enkelte kritikere mente at de overdrev, overdramatiserte og overkompliserte rockemusikken. Komposisjoner på over 20 minutter hadde ikke noe med rock å gjøre, mente de. Anderson parerte med en fleip om at «Yes' neste prosjekt var å tonesette bibelen».En annen som begynte å tvile på at dette var fremtiden, var trommeslager Bill Bruford. Albumets komplekse struktur ble litt i overkant for Bruford, som var med å fullføre albumet, men som sluttet i bandet da det var ferdig. Han var kritisk til måten de spilte inn låtene, bit for bit og så klippe og lime i studio, og han hadde nettopp møtt Robert Fripp, som ønsket ham over til King Crimson. Dette – kombinert med personlige motsetninger mellom ham og Chris Squire – gjorde at han sluttet i bandet. Bill Brufords trommer var en viktig del av soundet til Yes i denne perioden, i og med at han spilte en jazz-inspirert form for rock.
Bruford ble erstattet av Alan White, som blant annet hadde spilt sammen med John Lennon og George Harrison fra The Beatles. Selv om også han hadde en fortid i forskjellige jazz-band, var White ansett som en typisk rocketrommeslager med en mer kontant spillestil. Dette skulle uansett vise seg å passe godt inn i planene til Anderson og Howe som nå jobbet med sitt aller største prosjekt. Han fikk nå anledning til å vise fram sin allsidighet og tilpasningsdyktighet som trommeslager. White fikk tre dager å øve inn materiale på, og den fjerde dagen spilte han konsert med resten av Yes på åpningen av verdensturneen i 1972. Whites vellykkede innhopp i bandet ble dokumentert på det triple konsertalbumet Yessongs som ble utgitt i mai 1973 samtidig som konsertfilmen med samme navn.
=== 1973–1976: Tales from Topographic Oceans, Relayer og soloalbum ===
Anderson hadde i løpet av 1972 kastet sine øyne på noen hinduistiske tekster som han ble svært fascinert av. Han delte denne fascinasjonen med Steve Howe og sammen satt de på hotellrom rundt om i verden mens de var på turné og skrev på materialet til bandets neste album. Under stemningsfulle seanser med levende lys satt Anderson og Howe og komponerte musikk og skrev meningsfylte tekster. Dette ble etter hvert til konseptalbumet Tales from Topographic Oceans fra 1973, et dobbeltalbum med et spor per side: «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» på side en, «The Remembering (High the Memory)» på side to, «The Ancient (Giants Under the Sun)» på side tre og på side fire er «Ritual (Nous Sommes du Soleil)».
Til tross for at dette er et dobbeltalbum og at komposisjonene er hver rundt 20 minutter lange, ble utrolig nok dette albumet en enorm kommersiell suksess. Dette er et album fansen strides om og det har sine klare tilhengere som regner det som et høydepunkt, mens andre misliker det og betegner det som overpretensiøst. Det inneholder mye klassisk Yes av høy klasse – men som Anderson selv har sagt i ettertid, hadde de akkurat litt for lite musikk, og litt for mye plass å fylle opp. De hadde for mye til en enkel, men for lite til en dobbel LP. «Det er slikt som kan skje når ambisjonene er på sitt høyeste og energien er på sitt laveste», sa Anderson i et intervju i 1991.Den generelle oppfattelsen blant musikkjournalister så ut til å være negativ. Nå begynte betegnelser som «pompøse dinosaurer» og «flinkis-musikk» å bli brukt, betegnelser bandet senere har slitt med. Som en følge av den negative kritikken, trakk de seg unna pressen og ga sjeldnere og sjeldnere intervjuer. Dette fikk nok den motsatte virkningen av hva bandet trodde, og nå virket det som om enkelte journalister fikk en nesten fiendtlig holdning til bandet. Midt oppe i dette negative trykket solgte albumene som aldri før, og konsertsalene var alltid utsolgt.
Nå fikk også Wakeman nok av disse lange komposisjonene som krevde ekstremt nitid studioarbeid. Han koblet av med å opptre på albumet Sabbath Bloody Sabbath med Black Sabbath på høsten 1973 under pauser i innspillingen av Tales from Topocraphic Oceans. I tillegg hadde han med albumet The Six Wives of Henry VIII innledet en solokarriere (som i løpet av 90-årene førte til at han må regnes som en av de artistene i verden som har utgitt flest album). Derfor var Wakeman bare måtelig interessert i Tales From Topographic Oceans, og han mente det var for mye «dødtid» i musikken. Han var også kritisk til sin egen rolle i lydbildet på dette albumet, og mente det besto i å holde samme akkord over lengre tid, så en ny lang akkord, og så videre. Hans misnøye var blitt så stor at han sluttet i bandet da turneen var ferdig. Et berømt bilde fra den turneen viser Wakeman med en tallerken med curry midt under en konsert. Dette viste seg godt betegnende for hvor lite engasjert han var i den nye musikken. Han sluttet i Yes på sin 25-årsdag og kunne nå vie seg til sine mesterverk som soloartist, nemlig Journey to the Centre of the Earth fra 1974 og The Myths and Legends of King Arthur and the Knights of the Round Table fra 1975.
Sveitseren og piano-virtuosen Patrick Moraz overtok tangentene og ble med på det mest eksperimentelle av alle Yes-album, nemlig Relayer fra 1974. Moraz hadde på slutten av 1960-tallet spilt med en rekke kjente navn innen jazz-sjangeren, og ble hentet inn for å gi Yes muligheten til å realisere sine ambisjoner om «å gå hele veien» musikalsk sett. På det nye albumet gikk de store skritt videre og laget nok et album fansen var delt i synet på. Noen mente dette albumet var genialt, nettopp fordi de her tok skrittet fullt ut, mens andre mente at de her havnet «over the edge» nok en gang.
Faktum er at den episke «The Gates of Delirium» og den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over» har fått en ny renessanse på 1990- og 2000-tallet og regnes nå som to av de største klassikerne til bandet. Den mest jazz-inspirerte komposisjonen på albumet, «Sound Chaser» regnes nok fremdeles som et interessant eksperiment. «The Gates of Delirium» er hovedsakelig skrevet av Anderson, som her var inspirert av Leo Tolstojs Krig og fred. Både tekstmessig og musikalsk maler Anderson et bilde av krigens grusomheter og fredens herlighet. «To Be Over» er Howes lett «Anderson-ifiserte» låt om et kjærlighets/samlivsbrudd. «Sound Chaser» er en vill hyllest til musikk og den friheten musikken kan og bør være.
Yes tok en pause, som ble benyttet til diverse soloprosjekter utgitt i 1975/76. Patrick Moraz var med på to turneer i 1974–1975 (Relayer-turneen) og i 1976 (Solo Album-turneen), og han var med på å skrive materiale til et nytt album da han plutselig fikk beskjed om at han ikke var ønsket i bandet lengre.
Nå ble en skeptisk Rick Wakeman på ny innkalt for å komme og spille på et nytt album med Yes. Han ble med under forutsetning av at han bare skulle opptre som studiomusiker, men da han hørte materialet bandet jobbet med, ble han overbevist om å bli med som fulltidsmedlem av bandet igjen.
=== 1977–1979: Going for the One og Tormato ===
Dette materialet ble til albumet Going for the One, som er regnet som et av bandets sterkeste album. Det kom ut midt under punkens store periode, men gikk likevel som tittelen skulle tilsi rett til førsteplass. Yes hadde nådd sin hittil høyeste salgsmessige popularitet og fikk sin største hit i England med singelen «Wondrous Stories». Sterke låter som tittelsporet «Going for the One», «Parallells», «Turn of the Century» og «Awaken» gjør at albumet holder en god Yes-standard.
Albumet ble spilt inn i Montreux i Sveits, og de brukte litt utradisjonelle måter å spille inn musikken på. Rick Wakeman var nå tilbake på tangenter og ville spille inn kirkeorgel på et par av låtene, og dette fikk de til ved å leie en telefonlinje fra kirken til studioet. Wakeman var ellers delaktig i å skape et mer moderne sound da han lot Hammond-orgelet og Mellotronen være og kun spilte på moderne synthesizere på de andre låtene.
Moraz har lenge hevdet at han burde fått sin del av æren for flere av låtene på dette albumet. Han fikk i det minste en «spesiell takk» på inner-coveret til albumet. «Awaken» regnes som Yes' siste store episke komposisjon fra storhetstiden på 1970-tallet, og Anderson har sagt at det er den innspillingen han er mest fornøyd med av alle fordi samtlige medlemmer bidro med sitt beste. Den påfølgende turneen ble en suksessfull affære i Europa og USA, og fremtiden så nå utrolig lys ut for bandet.
Albumet Tormato fra 1978 skulle dessverre ikke leve opp til disse forventningene. Det er ikke regnet som dårlig, men det var likevel en klar nedtur etter Going for the One. Minimalistisk produksjon og lite inspirasjon må ta mesteparten av skylden for nedturen, men på låter som «Release, Release», «On the Silent Wings of Freedom» og «Onward» hører man fremdeles potensialet til noe som kunne blitt større. Her benyttet alle i bandet konvensjonelle rock-instrumenter, og det ble brukt minimalt med lydeffekter. I tillegg til en noe kjedelig lydmiks, mente fans av «det klassiske Yes» at det ble for spinkelt og albumet ble sett på som et forsøk på å gjøre Yes om til et vanlig rockeband.
Yes forberedte seg på å spille inn et nytt album i 1979, det uutgitte albumet som i ettertid er blitt kalt Golden Age eller Paris-innspillingene. Med problemer som musikalsk uenighet og etter en rekke tilfeldigheter og uhell, blant annet brakk White beinet etter en tur på rulleskøyter, gikk de lei, og innspillingene kom ikke lengre enn til demostadiet. Resultatet ble at Wakeman sluttet igjen – og det samme gjorde også frontfigur Jon Anderson. Dette så ut som en krise bandet ikke kunne overleve.
Flere av demoene som ble spilt inn kan høres i mikset versjon på samleboksen In a Word: Yes (1969 - ) og på ny-utgivelsen av Tormato fra 2004 som ekstra-titler. Her er også demoen av låten «Everybody's Song», der det mest sannsynlig er Patrick Moraz som spiller keyboards. Denne låten ble spilt inn under forberedelsene til albumet Going for the One, noe som underbygger Moraz' påstand om at han fortjente mere enn et «takk» for sin medvirkning der.
Men for Yes var det nå kritisk. Med både Anderson og Wakeman ute av bandet, hadde de færreste tro på at bandet skulle reise seg igjen.
=== 1980–1981: Drama og oppløsning ===
Squire, Howe og White var usikre på om de skulle fortsette under navnet Yes, og fortsatte videre som en trio uten navn. De traff via sitt management duoen The Buggles, bestående av sanger og bassist Trevor Horn og keyboardist Geoff Downes, som hadde en hit med låta «Video Killed the Radio Star» (den første låta som noensinne ble spilt på MTV). Til Yes-fansens store sjokk ble disse invitert av Squire til å jobbe med de nye låtene han og Howe hadde skrevet, og etter en stund ble de medlemmer av et nytt Yes.
Downes og Horn bidro også med eget materiale, som ble omarbeidet sammen med Squire og Howe for å «Yesifiseres». Denne besetningen lagde så albumet Drama i 1980. På dette albumet finner man gullkorn som for eksempel «Machine Messiah», «Into the Lens» og «Tempus Fugit». Albumet er variert, men naturlig nok med sterk hovedvekt på rytmer, bass og gitar. Det som nok overrasket fansen mest var det tyngre, nesten heavy metal-liknende soundet på flere av låtene.
Problemet var ikke albumet, men den påfølgende turneen, som ble en katastrofe. Trevor Horn ville til å begynne med ikke høre noe snakk om at han skulle synge på scenen, men turneen var allerede booket og Squire greide å overtale ham. Squire insisterte på at musikken skulle spilles i original toneart, noe som lå litt for høyt i forhold til Horns stemmeleie. Dette gjorde at Horns stemmebånd ble slitne tidlig i konsertene, med det resultat at han store deler av konsertene sang direkte surt. Når han i tillegg skulle synge i Andersons stemmeleie på låter som «Close to the Edge» og «And You And I», bare måtte det gå fullstendig galt. Fansen møtte opp for å demonstrere mot vokalist Trevor Horn og ropte taktfast «We want Jon!». Dette gjorde at Horn, som allerede var livredd for å gå på scenen, nektet å fortsette. Turneen måtte avbrytes, og Trevor Horn sluttet i bandet.
Steve Howe og Geoff Downes slo seg sammen med Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer, samt John Wetton, fra blant annet King Crimson, og dannet bandet Asia. Yes var i praksis oppløst, og kun Chris Squire og Alan White var igjen. De slo seg sammen med Jimmy Page, gitaristen fra Led Zeppelin, da hans band nettopp var blitt oppløst etter at trommeslager John Bonham døde. Page ville ha med Robert Plant i bandet, som gikk under navnet XYZ (som skulle bety Ex Yes og Zeppelin). Squire, White og Page spilte inn en del musikk sammen, og det hele virket lovende inntil Robert Plant dukket opp og mente at musikken var altfor komplisert. Da falt dette bandet fra hverandre, og Page og Plant sluttet. I desember 1981 ga Squire og White som duo ut jule-singelen «Run With the Fox».
=== 1982–1987: Ny oppstart, 90125 og Big Generator ===
I Los Angeles møtte Squire og White i 1982 en artist fra Sør-Afrika ved navn Trevor Rabin, som hadde flyttet til England i 1978, og som nå bodde i USA. Sammen dannet de bandet Cinema, med Rabin som vokalist og gitarist (samt tidvis keyboardist). De fikk inn igjen Tony Kaye fra originalbesetningen, som bragte med seg sitt gamle hammondorgel inn på 1980-tallet (mens Rabin tok seg av moderne synthesizere). Cinema var klare til å spille inn sitt første album da plateselskapet foreslo at de måtte få med Jon Anderson i bandet.
Anderson ble kontaktet av Chris Squire, som lot han få høre noen demoer, og han var villig til å stille på den betingelsen at bandet skulle hete Yes og skulle låte som Yes. Selv om Trevor Rabin syntes det var en god idé å få med Anderson, var han ikke like fornøyd med navneskiftet. Andersons ultimatum til tross ble soundet kraftig modernisert for å tilpasses lydbildet på 1980-tallet, samtidig som visse klassiske Yes-elementer ble bevart. Den tidligere vokalisten i bandet, Trevor Horn, var hentet inn som produsent, og han var en av foregangsfigurene når det kom til «moderne lydbilder». Horn ble opprinnelig spurt om å være med som vokalist, men hadde den katastrofale Drama-turneen i friskt minne og takket raskt nei. Men han ville mere enn gjerne produsere bandet.
Resultatet forelå i 1983 som albumet 90125. Albumet inneholdt bandets tredje og største singelhit, «Owner of a Lonely Heart». Singlene «Leave It» og «It Can Happen» kom også relativt høyt opp på hitlistene. Instrumental-låten «Cinema» vant en Grammy i klassen Beste Rock-instrumental. Turneen som fulgte ble en suksess, og både gamle og nye fans av bandet møtte opp i hopetall. Et konsertalbum, 9012Live: The Solos, sammen med konsertfilmen 9012Live dokumenterer denne turneen. Både albumet og filmen ble kraftig kritisert av den eldre fansen for å utelate flere av 1970-tallssangene som ble spilt under konsertene.
Nye Yes var et faktum, og det som kan kalles Trevor Rabin-perioden (eller Yes-West), var innledet. Denne perioden er også sterkt omdiskutert blant fansen. Noen mener det var bra at de ble mer moderne, og at de viste at de kunne fornye seg. Andre mener Rabin-perioden fjernet bandet for mye fra soundet i «gullalderen», og misliker Rabin-perioden sterkt. Saken var at Yes på linje med de fleste 1970-tallsband tilpasset seg et nytt sound på 1980-tallet, noe som nødvendigvis måtte innebære et visst brudd med fortiden. Chris Squire var rask til å påpeke at Rabin faktisk var årsaken til at Yes i det hele tatt fremdeles eksisterte. Noe av det samme hadde tidligere skjedd med Genesis da Phil Collins tok over vokaljobben etter at Peter Gabriel sluttet. Trevor Rabin ble den «kommersielle» syndebukken, på samme måte som Collins ble det i Genesis-fansens øyne.
Denne besetningen utga også albumet Big Generator i 1987, som ikke solgte like bra som forgjengeren. Mye av årsaken til det var at det gikk over fire år mellom albumene, noe som anses av bransjen som for lang tid når man skal selge et «hit-band». Til tross for dette ble det solgt over to millioner album. Mange Yes-fans mente at albumet nok var et steg i riktig retning musikalsk sett, og særlig låtene «Shoot High, Aim Low» og «I'm Running» ble godt mottatt av tilhengerne av det «gamle» Yes. På hit-listene gikk det ikke like bra som i 1983, men de kom et stykke opp på listene med singlene «Love Will Find a Way» og «Rythm of Love».
Noe av kritikken av albumet gikk ut på at det hørtes for mye ut som et Trevor Rabin-soloalbum, og Jon Anderson mente at hans ideer ikke ble tatt hensyn til i stor nok grad. Anderson og Rabin hadde noen kraftige musikalske diskusjoner, og Anderson bestemte seg for å forlate bandet nok en gang.
=== 1988–1995: ABWH, Union og Talk ===
Deretter oppstod en underlig situasjon, der Yes fikk to parallelle besetninger. Den ene bestod av Squire, White, Rabin og Kaye, (som hadde rettighetene til navnet Yes), mens den andre bestod av Anderson, Bruford, Wakeman og Howe, som etter hvert kalte seg Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH). Sistnevnte kvartett utga det selvtitulerte albumet Anderson Bruford Wakeman Howe i 1989 med Tony Levin fra King Crimson på bass. Dette var et album med melodiske og komplekse komposisjoner, som virkelig viste at progressiv rock også kunne ha en framtid. Albumet innebar en tilbakevending til soundet som Yes hadde på albumet Going for the One, men likevel tilpasset et nytt tiår. Bandet som faktisk het Yes strevde og hadde fått med seg Roger Hodgson (vokalist i Supertramp) for å spille inn nytt materiale. Etter en stund fant de ut at de hadde hatt det gøy sammen, men at de ikke passet sammen musikalsk.
I 1990 startet ABWH innspillingene til et nytt album som var planlagt å hete Dialogue, men Anderson oppdaget at den andre besetningen (som i 1983 opprinnelig kalte seg Cinema) også arbeidet med et nytt album. Da oppstod ideen om å bringe de to delene sammen til et åttemannsband. Meningen var at de skulle samarbeide på hverandres låter, for så å samle seg som et «mega-Yes». Jon Anderson løp mellom studioene for å legge vokalen på alle låtene, mens Chris Squire møtte opp i studio sammen med ex-ABWH og la på bakgrunnsvokal på noe. Det er Tony Levin som spiller bass på ABWH-delen av låtene. Samtidig spilte Howe og Wakeman inn sine bidrag til Yes-Westlåtene i studioer hjemme i England, og postet så båndene til USA.
Resultatet ble et mer eller mindre håpløst album med uforløst potensial, kalt Union. På grunn av overproduksjon av produsent Jonathan Elias og innblanding av utallige studiomusikere, invitert av Elias, ble dette albumet nærmest fordømt av Yes-medlemmene selv. Rick Wakeman fortalte at han «hørte på den i bilen, og kastet den ut av vinduet i sinne». Han sa også at han «kaller albumet for «Onion» (løk), ettersom jeg gråter av å høre på den». Steve Howe var også sint, og sa at «det som Jonathan Elias mixet hørtes ut som søppel» og «ingenting av det jeg bidro med er med på albumet. Alt mitt er blitt erstattet med spilling fra nesten hver eneste gitarist i California». Den påfølgende turneen med samme besetning ble derimot en kjempesuksess.
Etter denne turneen ble det av Yes' management vedtatt at besetningen fra Trevor Rabin-perioden skulle videreføres, så Howe, Bruford og Wakeman ble kastet ut. Både de som ble kastet ut av bandet og fansen av «klassiske Yes» var forundret og skuffet over denne beslutningen. Dette endte opp med et musikalsk ustabilt album i 1994, kalt Talk. Albumet ble en salgsmessig flopp, men dette var det albumet fra Rabin-perioden som minnet mest om Yes fra «gamle dager». Her finnes flere låter med episk potensial, som for eksempel «Endless Dream» og «I Am Waiting». En låt fra samarbeidet med Roger Hodgson, «Walls», ble omarbeidet og spilt inn.
Dessuten var dette et av de første albumene som ble spilt inn 100 % digitalt, og i denne teknikkens spedbarnsalder hadde produsent Rabin store problemer med datamaskinenes lave minnekapasitet. Derfor tok innspillingen lang tid, og alle gikk lei av all ventingen på grunn av de tekniske problemene. Dessuten hadde Rabin – ifølge en lettere irritert Chris Squire – tatt seg den frihet å overdubbe noen låter med sitt eget basspill i stedet for Squires. Etter innspillingen takket både Trevor Rabin og Tony Kaye for seg og forlot Yes for godt.
=== 1996–1999: Keys to Ascension, Open Your Eyes og The Ladder ===
Jon Anderson satt nå med store planer for fremtiden til Yes. Han, Chris Squire og Alan White tok kontakt med Steve Howe og Rick Wakeman som ble invitert inn igjen i bandet. Nå skulle det bli mere enn en vanlig gjenforening, sa Anderson. De spilte tre konserter i San Luis Obispo i California, og bandet gikk inn i studio for å spille inn flere nye låter. Det ble utgitt to doble konsertalbum fra disse konsertene, Keys to Ascension i 1996 og Keys to Ascension 2 i 1997.
Disse platene inneholdt også det nye studiomaterialet, senere utgitt separat som Keystudio. Disse platene viser et band som koser seg på scenen og i studio, og som har funnet frem til alt det klassiske materialet og «formelen» fra 1970-tallet igjen. Wakeman ønsket opprinnelig at det nye studiomaterialet skulle gis ut på et eget album allerede i 1996, men det ble ikke noe av Know, som var det foreslåtte navnet på albumet. Det ble lovet nye turneer og album i god gammel stil fra Yes.
Men så sluttet Wakeman igjen på grunn av uenigheter om bandets framtid og det han mente var dårlige beslutninger. Inn kom Billy Sherwood (gitar og keyboard) og litt senere Igor Khoroshev (keyboard). Denne besetningen utga to album, først det «kommersielle krumspringet» Open Your Eyes i 1997, der man omarbeidet materiale som opprinnelig var ment for et soloalbum fra Chris Squire. Deretter spilte de inn det meget solide albumet The Ladder i 1999, hvor man finner sterke låter som «Homeworld (The Ladder)», «It Will Be a Good Day (The River)» og «New Language». Dette albumet hadde en musikalsk retning som minnet om storhetstiden på 1970-tallet, noe produsenten Bruce Fairbairn bestrevde seg på å få til. Han elsket de gamle albumene og ville finne tilbake den sounden de hadde på den tiden. Da Fairbairn uventet døde i mai 1999, gjensto det litt miksing, og det måtte bandet selv ordne med. Tittelkuttet «Homeworld: The Ladder» var musikk til videospillet Homeworld.
=== 2000–2009: Magnification, dvale og flere turneer ===
Personlige motsetninger gjorde at Sherwood og Khoroshev forsvant ut av bandet før «Masterworks»-turneen i 2000. Yes utga i 2001 sitt foreløpig siste album, med et symfoniorkester istedenfor keyboard. Salgstallene var til dels skuffende, men fansen var enige om at albumet Magnification viste et Yes i god form. Den etterfølgende Yessymphonic-turneen ble også en kjempesuksess. Nå turnerte bandet med et symfoniorkesteret European Festival Orchestra, og hadde med keyboardisten Tom Brislin. Under denne turneen spilte de flere låter som de ikke hadde framført live på lenge, som for eksempel «The Gates of Delirium» og «Ritual». Bandet turnerte fram til desember 2001, og nå ville de ha Wakeman med i bandet igjen.
Fans som følte seg litt snytt da Rick Wakeman forlot bandet i 1996, var i ekstase da Wakeman annonserte sin retur til Yes den 20. april 2002 og spilte i bandet på deres neste turné. Den klassiske besetningen opplevde at de igjen sto i publikums søkelys, ikke minst da de feiret 35-årsjubileet med konserter i 2004. Etter en internettavstemning om de mest populære Yes-sangene, kom «South Side of the Sky» høyt opp på listen og ble derfor spilt på konsertene. Dette resultatet var litt overraskende ettersom sangen sjelden ble spilt selv under den originale Fragile-turneen.
11. november 2004 spilte Trevor Rabin, Steve Howe, Chris Squire, Alan White og Geoff Downes «Cinema» og «Owner of a Lonely Heart» under Prince's Trust-konserten på Wembley Arena, til ære for tidligere vokalist og produsent Trevor Horn. En kilde mente grunnen til at Jon Anderson ikke stilte opp skyldtes at han, etter doktorens ordre, trengte å hvile og at Wakeman takket nei til å delta på grunn av Andersons fravær.
Fra 2004 til 2008 lå Yes i dvale, og i påvente av eventuelt nye album skrev de kontrakt med Image Entertainment og andre utgivere som skal utgi gamle konsertopptak, musikkvideoer og intervjuer på DVD. Howe, Squire, Wakeman og White ga alle uttrykk for at de ønsket å spille inn nytt materiale samt turnere som Yes, men Anderson var i mot dette på grunn av sviktende helse. Dermed dukket det opp diverse soloprosjekter. White startet en ny gruppe, «White», sammen med Geoff Downes. Debutalbumet, også kalt White, ble utgitt 18. april 2006. I 2004 ble Squire med på gjenforeningen av hans gamle band fra tiden før Yes, The Syn.
Planer om en turné med White, The Syn og Steve Howe, som ville inkludert Yes-medlemmene i tillegg til sangeren Kevin Currie fra White, der de skulle framføre sanger fra Drama ble avlyst. White ble med i The Syn i 2006. 16. mai 2006 annonserte Squire at han hadde sluttet i The Syn. Samme dag la Asia, med Howe og Downes, fram sine planer om en gjenforeningsturné som startet i september 2006. Anderson og Wakeman turnerte sammen i oktober 2006, med sanger fra Yes, sine respektive solokarrierer og fra ABWH.
Anderson komponerte ny musikk sammen med Trevor Rabin. På hvilken måte, eller om, de hadde tenkt å presentere dette for publikum, var lenge uvisst. I 2016 startet Anderson og Rabin bandet ARW sammen med Rick Wakeman og ga en rekke konserter. Et album med nytt materiale har det derimot ikke blitt noe av. Første halvår av 2008 turnerte Anderson i USA og Canada, mens Howe reiste rundt med Asia. White turnerte med sitt nye prosjekt Circa:. I 2008 sluttet White i Circa: for å bli med i planleggingen for en ny turné med Yes.
For å markere bandets 40-årsjubileum var planen å reise ut og gi konserter under banneret «Close to the Edge and Back». Men alle konserter ble avlyst 4. juni 2008 på grunn av Andersons helseproblemer. Ifølge et presseskriv hadde Jon Anderson hatt et akutt astmaanfall og trengte å hvile i minst seks måneder. Planene var at Anderson, Squire, Howe og White skulle erstatte Rick Wakeman med hans sønn, Oliver Wakeman, ettersom også Wakeman fikk beskjed av doktoren om å kutte ned på sin turné-virksomhet.Anderson sa at Yes forberedte fire «lange, multi-tematiske komposisjoner» til turneen. De skulle være «veldig annerledes». Men etter de dårlige salgstallene til Magnification, har Anderson sagt at å «sette sammen et album er ikke logisk lengre», og det er ikke gitt noen uttrykk for om, hvis eller hvordan dette materialet skal utgis.Turneen In the Present begynte 4. november 2008 i Ontario i Canada, med Howe, Squire & White sammen med Oliver Wakeman på keyboard og canadieren Benoît David på vokal. Konsertene ble booket som «Howe, Squire and White of YES», selv om de stadig vekk ble referert til som bare «Yes». Konsertalbumet In the Present – Live from Lyon ble innspilt under bandets Europa-del av turneen, og dokumenterer bandets konsert i Lyon i Frankrike 1. desember 2009. Albumet ble utgitt i november 2011.
=== 2009–2010: Nye medlemmer og turneer ===
Den 11. februar 2009 ble Chris Squire innlagt på sykehus med akutt behov for operasjon i et ben. Dermed måtte turneen først utsettes, og deretter, den 19. februar ble det klart at resten av turneen var blitt avlyst. Årsaken til dette var at Squire fikk beskjed av sin lege om å hvile i minst en måned.
I april 2009 sendte Yes ut et presseskriv der de annonserte en ny USA-turné sammen med Asia med start 26. juni 2009. Igjen var det Benoît David og Oliver Wakeman som spilte sammen med Squire, Howe og White. Denne gangen ble David og Wakeman inkludert under navnet Yes som bandets nye, foreløpig uoffisielle medlemmer. Turneen «Yes with very special guest Asia» pågikk hele sommeren i USA, og dermed fikk begge gruppenes gitarist, Steve Howe, nok å henge fingrene i.
Jon Anderson la også planer for sommeren 2009, da han reiste ut på en Europa-turné han kalte «Have Guitar Will Travel». Den første konserten fant sted i Warszawa i Polen 30. juni 2009.
Under et intervju med Chris Squire 15. oktober 2009 på den britiske radiokanalen Planet Rock, ble Oliver Wakeman og Benoît David presentert som offisielle medlemmer av bandet. Squire sa ikke noe om hvorvidt Jon Anderson samtidig hadde sluttet.
Yes var senhøsten 2009 aktive med en Europa-turné med start i Bratislava i Slovakia 31. oktober. Bandet spilte i Oslo 11. desember på Sentrum Scene. Denne Europa-delen av turneen, «Yes on Tour Europe Fall 2009», var ikke Asia med på.Turneen «Yes On Tour: US Winter 2010» startet 2. februar 2010 i Civic Center i Poughkeepsie i New York, og bandet ga totalt 18 konserter i USA frem til 28. februar. Chris Squire snakket om planer om innspilling av et nytt album når denne turneen var over. Etter vinterturneen startet bandet planleggingen av en sommerturné i USA sammen med Peter Frampton. «Yes On Tour: US Summer 2010» startet 8. juni 2010 i Raymond F. Kravis Center for the Performing Arts i West Palm Beach i Florida. Totalt spilte bandet 22 konserter i løpet av turneen.
=== 2011–2014: Fly from Here og Heaven & Earth ===
4. oktober 2010 startet Yes innspillinger av nye låter med tanke på utgivelse av et nytt album før sommeren 2011. Produsent er tidligere vokalist i Yes, Trevor Horn. 29. oktober 2010 skrev Yes under en platekontrakt med Frontiers Records.
31. mars 2011 ble Geoff Downes presentert som bandets nye keyboardist. Downes var også medlem under Drama-perioden fra 1980 til 1981. 9. april 2011 bekjentgjorde Oliver Wakeman på sitt offisielle nettsted at han ikke lengre var medlem av Yes. Albumet Fly from Here ble utgitt sommeren 2011, nesten ti år etter bandets forrige studioalbum, Magnification.
Yes dro ut på en Europa-turné i november og desember 2011, og spilte på Sentrum Scene i Oslo 7. desember 2011. Etter konserten i Oslo ble vokalist Benoît David syk, og de tre siste konsertene på turneen ble avlyst. David sluttet i bandet tidlig i 2012, og ble erstattet av Jon Davison.Fra mars 2013 til juni 2014 var bandet rundt om i verden med turneen Three Album Tour, hvor de fremførte albumene The Yes Album, Close to the Edge og Going for the One i sin helhet. I 2013 var de også hovedattraksjonen under cruise-festivalen for prog-band, Cruise to the Edge. Cruise-festivalen ble også arrangert i april 2014 og den tredje utgaven av festivalen er planlagt avholdt i november 2015.
I august 2013 ble det startet en fan-kampanje for å få Yes innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Til tross for at flere kjente politiske strateger var involvert, blant andre John Brabender som var mediastrateg under republikaneren Rick Santorums forsøk på å bli partiets presidentkandidat i 2012 og Tad Devine, som deltok i demokratene John Kerry og Al Gores presidentkampanjer i henholdsvis 2004 og 2000, ble Yes nok en gang forbigått av æresgalleriet.
Fra januar til mars 2014 var Yes i studio for å spille inn et nytt album. 16. juli 2014 ble Heaven & Earth utgitt, bandets første album med vokalisten Jon Davison.
=== 2015–2018: Chris Squire dør og Yes blir innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame ===
I mai 2015 fikk Chris Squire diagnosen benmargskreft, og ble midlertidig erstattet av Billy Sherwood. Mindre enn seks uker inn i behandlingen, døde Squire 27. juni 2015 i sitt hjem i Phoenix. Sherwood ble, etter Squires eget ønske, fast medlem som bassist for Yes.
Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman startet bandet ARW i januar 2016, og i april året etter skiftet bandet navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman. Rettighetene til bandnavnet Yes var delt mellom Anderson, Chris Squire, Steve Howe og Alan White. Ifølge en uformell avtale mellom Anderson og Squire, var det kun det bandet Squire var medlem av som kunne benytte navnet. Etter Squires død foreslo hans enke at begge «fraksjonene» skulle benytte bandnavnet Yes. Steve Howe har ikke uttrykt noen motforestillinger mot at ARW endret navnet, så lenge promoteringen ikke skaper forvirring om hvilket av de to Yes-bandene det er snakk om.
Etter nomineringer i 2014, 2015 og 2016 ble Yes valgt inn i Rockens æresgalleri for 2017. Det var åtte av bandmedlemmene som ble innvalgt som gruppemedlemmer, Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Tony Kaye, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Trevor Rabin. Innvielseseremonien fant sted 7. april 2017 i Barclay Center i Brooklyn i New York City. Anderson, Bruford, Howe, Rabin, White og Wakeman møtte sammen med avdøde Chris Squires kone Scottie. Tony Kaye var forhindret fra å møte grunnet sykdom. Anderson, Howe, Rabin, Wakeman og White fremførte «Roundabout» sammen med Geddy Lee fra Rush på bass. Senere fremførte de «Owner of a Lonely Heart» med Howe på bass. Bill Bruford har ikke spilt offentlig siden han ble «pensjonist» i 2009 og gjorde intet unntak til tross for den store anledningen. Rick Wakeman markerte seg med en spesiell og humoristisk tale.
=== 2018– : Fly from Here – Return Trip, 50 år med Yes, nytt album og Alan White dør ===
Begge versjonene av Yes feiret bandets 50-årsjubileum med turneer; Yes med turneen #Yes50 og Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman med turneen Quintessential Yes: The 50th Anniversary Tour. I mars 2018 ble albumet Fly from Here – Return Trip utgitt. Albumet er en omarbeidet og remixet versjon av albumet Fly from Here fra 2011, med Trevor Horn som vokalist og med nye overdubbinger fra både Horn, Steve Howe og Geoff Downes. Albumet inneholder også det nye sporet «Don't Take No for an Answer», skrevet og sunget av Howe. I 2019 ble konsertalbumet Yes 50 Live og mini-LP-en From a Page gitt ut. From a Page fulgte med som bonusdisk til en nyutgivelse av konsertalbumet In the Present – Live from Lyon og inneholdt fire tidligere uutgitte låter fra innspillingene til albumet Fly from Here.
I mars 2020 ble bandets planlagte konserter for året avlyst på grunn av koronapandemien. I juli 2020 bekreftet Davison at bandet hadde startet å arbeide med bandets neste studioalbum. I desember 2020 ble sideprosjektet Arc of Life presentert, bestående av Jon Davison, Billy Sherwood, Jay Schellen, Jimmy Haun og Dave Kerzner. I oktober 2021 ble Yes' første studioalbum uten Chris Squire, The Quest, utgitt og bandet planla en Europaturné i 2022 der blant annet albumet Relayer skulle fremføres i sin helhet. Dette ble senere endret og turneen ble flyttet til 2023 og nå med fremføring av albumet Close to the Edge. Yes annonserte 22. mai 2022 at Alan White måtte stå over denne turneen på grunn av helseproblemer og at Jay Schellen midlertidig skulle ta over hans plass bak trommesettet. Alan White døde fire dager senere, 26. mai 2022.
== Yes' musikkstiler ==
=== Psykedelisk rock ===
På slutten av 1960-tallet var det en voksende andel av nye band som ville utforske det The Beatles hadde gjort på albumene Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, Magical Mystery Tour, The White Album og Abbey Road nærmere. Først kom en bølge av psykedelisk rock, som de fremtidige medlemmene i Yes var med på i sine respektive band på den tiden. Enkelte av låtene på bandets første album, Yes, var påvirket av den psykedeliske rocken. Som eksempel kan nevnes låta «Harold Land» som var kraftig inspirert av Pink Floyds første singel, «Arnold Layne», skrevet av Syd Barrett.
=== Progressiv rock ===
Litt senere utviklet dette seg til lengre og mer komplekse instrumentale komposisjoner, konsepter og låter som sømløst ble flettet sammen. På begynnelsen av 1970-tallet kom en dreining fra det psykedeliske over til det progressive, enten i en rock-form, eller som folk rock-basert. Dette skillet kunne i mange tilfeller bli uklart og usynlig, og progressiv rock ble en fellesnevner for dette.
Låtene «Starship Trooper» og «Yours Is No Disgrace» er gode eksempler på at flere slike «under-sjangere» blir benyttet i samme låt, og Yes omfavnet på mange måter det meste av dette spekteret. Symfonisk rock var også et begrep som ble benyttet om Yes' musikk, noe som er betegnende for hele albumet Close to the Edge.
Improvisasjon var også viktig innen progressiv-sjangeren, og dermed fikk man jazz-beslektede komposisjoner som «The Gates of Delirium» og «Sound Chaser». Samtidig ble det eksperimentert med andre musikk-sjangere, som på «To Be Over» og «Awaken» med asiatisk-inspirert musikk. Dessuten country på «To Be Over» og på «Yours Is No Disgrace».
=== Rock og pop ===
Med albumet Going for the One vendte Yes tilbake til enklere og kortere låter, selv om det progressive ble ivaretatt. Tormato og Drama er album der rock er et slags startpunkt, og det progressive blir på en måte underlagt det primære rock-uttrykket. På 1980-tallet hadde Yes et lydbilde av ren rock og pop, ikke ulikt mange andre band på den tiden. Altså hadde bandet gitt opp noe av det som var unikt for sjangeren progressiv rock. Fra midten av 1990-tallet viste Yes igjen (med noen få unntak) at de hadde modernisert lydbildet innenfor sjangeren progressiv rock.
== Yes' tekster ==
Bandets tekster kan løst defineres i fire hovedgrupper: Litteraturinspirerte, Kosmiske, Spirituelle og Samtidskommenterende. For det meste var det Jon Anderson som skrev tekstene, enten alene eller i samarbeid med de andre medlemmene. Selv om en av de andre presenterte en ferdig låt med tekst til Anderson, ville han modifisere teksten slik at han kunne relatere til meningen med den, og sørge for at det ble sangbart og passet inn i musikken.
Litteraturinspirerte:
Disse tekstene er gjerne inspirert av Tolkien (fantasy) og Leo Tolstoj (skjønnlitteratur). Eksempler er «Close to the Edge» og «The Gates of Delirium».
Kosmiske:
Romfarts-eventyr og utforskning av andre planeter, som for eksempel i låtene «Astral Traveller», «Starship Trooper» og «Arriving UFO».
Spirituelle:
En slags religiøs, dypere mening i tekstene. Et godt eksempel er hele albumet Tales from Topographic Oceans og på låtene «Awaken», «Heart of the Sunrise» og «And You And I».
Samtidskommenterende:
Yes sin versjon av protestvisene. Eksempelvis mot Vietnamkrigen i «Yours Is No Disgrace» eller mot hvalfangst på «Don't Kill the Whale».
Dette er selvfølgelig ikke de eneste «kategoriene» tekstene kan plasseres i, men en slags pekepinn på hovedlinjene. På låten «Going for the One» viser for eksempel Anderson sin humoristiske sans og selvironi. Mange har forsøkt å finne meninger med tekstene til Yes, men Anderson har sagt at det viktigste er at ordene er gode å synge, meningen med ordene er sekundært. Det finnes tekster som er ganske konkrete også, som «South Side of the Sky» som faktisk handler om farene ved fjellklatring.
== Plateomslag ==
Yes ble kjent ikke bare for musikken, men også for sitt visuelle tilbud til platekjøperne. Fantasifulle og abstrakte platomslag ble et slags varemerke for hele sjangeren progressiv rock, og Yes benyttet fra Fragile til Relayer seg av kunstneren Roger Deans fantasy-inspirerte malerier som plateomslag. Det var også Dean som laget den mest kjente versjonen av Yes-logoen, og han var også med på å designe scene-showet til bandet.
På albumene Going for the One og Tormato lagde Hipgnosis omslagene, og de var ikke slik verken bandet eller fansen forventet. Senere benyttet bandet forskjellige designere og kunstnere, men gikk tilbake til Roger Dean fra og med Keys to Ascension i 1996. I tillegg ble omslaget til albumet Anderson Bruford Wakeman Howe fra 1989 laget av Dean.
== Medlemmer ==
Steve Howe – gitar/vokal (1970–81, 1990–92 og 1996– )
Jon Davison – vokal (2012– )
Geoff Downes – keyboard (1980–81, 2011– )
Billy Sherwood – keyboard/gitar (1997–2000), bass (2015– )Tidligere medlemmer
Alan White – trommer (1972–2022) (død 2022)
Chris Squire – bass/vokal (1968–2015) (død 2015)
Jon Anderson – vokal (1968–79, 1983–2008)
Rick Wakeman – keyboard (1971–74, 1977–79, 1990–92, 1996 og 2002–04)
Bill Bruford – trommer (1968–72, 1990–92)
Tony Kaye – keyboard (1968–71, 1983–94)
Peter Banks – gitar (1968–70) (død 2013)
Patrick Moraz – keyboard (1974–76)
Trevor Horn – vokal (1980–81)
Trevor Rabin – gitar/vokal (1983–94)
Igor Khoroshev – keyboard (1997–2000)
Oliver Wakeman – keyboard (2008–2011)
Benoît David – vokal (2008–2012)Turné-musikereTom Brislin – keyboard (2001) (Magnification-turneen)
Jay Schellen – trommer (2016–2017, 2018– )
Dylan Howe – trommer (2017)
=== Tidslinje for medlemmer av Yes ===
== Konserter i Norge ==
Konserter i Norge med Yes, inkludert ABWH og ARW.
Club 7, Oslo – 22. februar 1970
Ekeberghallen, Oslo – 11. november 1977
Drammenshallen, Drammen – 16. juni 1984
Skedsmohallen, Lillestrøm – 9. november 1989 (ABWH)
Oslo Konserthus, Oslo – 7. november 2001
Oslo Spektrum, Oslo – 5. juni 2004
Sentrum Scene, Oslo – 11. desember 2009
Sentrum Scene – 7. desember 2011
Sentrum Scene, Oslo – 5. juni 2014
Sentrum Scene, Oslo – 7. juni 2018 (ARW)
Sentrum Scene, Oslo – 15. mai 2020 – avlyst på grunn av koronaviruspandemien
Sentrum Scene, Oslo – 4. mai 2021 – planlagt konsert, ny dato for avlyst konsert 15. mai 2020
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Yes (1969)
Time and a Word (1970)
The Yes Album (1971)
Fragile (1971)
Close to the Edge (1972)
Tales from Topographic Oceans (1973)
Relayer (1974)
Going for the One (1977)
Tormato (1978)
Drama (1980)
90125 (1983)
Big Generator (1987)
Union (1991)
Talk (1994)
Keys to Ascension (1996)
Keys to Ascension 2 (1997)
Open Your Eyes (1997)
The Ladder (1999)
Magnification (2001)
Fly from Here (2011)
Heaven & Earth (2014)
The Quest (2021)
== Se også ==
Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman (ARW)
Anderson Bruford Wakeman Howe
Asia
Badger
The Buggles
Cinema
Circa:
Jon & Vangelis
XYZ
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Yes (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yes (musical group) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yes på Internet Movie Database
(en) Yes på Apple Music
(en) Yes på Discogs
(en) Yes på MusicBrainz
(en) Yes på SoundCloud
(en) Yes på Spotify
(en) Yes på Songkick
(en) Yes på Last.fm
(en) Yes på Genius — sangtekster
(en) Yes på AllMusic | lenke | 5,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yesshows | 2023-02-04 | Yesshows | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertalbum fra 1980', 'Kategori:Yes-album'] | Yesshows er det andre konsertalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i desember 1980. Albumet ble utgitt kort tid etter utgivelsen av studioalbumet Drama, og består av innspillinger fra fire forskjellige konserter i perioden 1976–1978. Utgivelsen ble overvåket og godkjent av bassist Chris Squire.
I likhet med det forrige konsertalbumet til bandet, Yessongs, begynner dette albumet med overtyren fra Igor Stravinskijs «Ildfugl-suite». Låten «Ritual (Nous Sommes Du Soleil)» ble på den originale dobbelt-LP'en delt i to, og på CD-versjonen har del en og del to av «Ritual» fremdeles sitt eget spornummer.
Albumet kom på 43.-plass på Billboard 200 i USA, 22.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia, og på 32.-plass på VG-lista topp 40 i Norge
| Yesshows er det andre konsertalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i desember 1980. Albumet ble utgitt kort tid etter utgivelsen av studioalbumet Drama, og består av innspillinger fra fire forskjellige konserter i perioden 1976–1978. Utgivelsen ble overvåket og godkjent av bassist Chris Squire.
I likhet med det forrige konsertalbumet til bandet, Yessongs, begynner dette albumet med overtyren fra Igor Stravinskijs «Ildfugl-suite». Låten «Ritual (Nous Sommes Du Soleil)» ble på den originale dobbelt-LP'en delt i to, og på CD-versjonen har del en og del to av «Ritual» fremdeles sitt eget spornummer.
Albumet kom på 43.-plass på Billboard 200 i USA, 22.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia, og på 32.-plass på VG-lista topp 40 i Norge
== Sporliste ==
=== CD 1 ===
«Parallels» (Chris Squire) – 7:07
innspilt i Ahoy-Halle, Rotterdam, 24. november 1977
«Time and a Word» (Jon Anderson/David Foster) – 4:06
innspilt i Empire Pool, Wembley i London, 27. oktober 1978
«Going for the One» (Jon Anderson) – 5:22
innspilt i Festhalle, Frankfurt am Main, 18. november 1977
«The Gates of Delirium» (Jon Anderson/Chris Squire/Steve Howe/Alan White/Patrick Moraz) – 22:40
innspilt i Cobo Hall, Detroit, 17. august 1976
=== CD 2 ===
«Don't Kill the Whale» (Jon Anderson/Chris Squire) – 6:50
innspilt i Empire Pool, Wembley i London, 28. oktober 1978
«Ritual (Nous Sommes Du Soleil)» (Del 1) (Jon Anderson/Chris Squire/Steve Howe/Rick Wakeman/Alan White) – 11:48
innspilt i Cobo Hall, Detroit, 17. august 1976
«Ritual (Nous Sommes Du Soleil)» (Del 2) (Jon Anderson/Chris Squire/Steve Howe/Rick Wakeman/Alan White) – 17:07
innspilt i Cobo Hall, Detroit, 17. august 1976
«Wondrous Stories» (Jon Anderson) – 3:54
innspilt i Ahoy-Halle, Rotterdam. 24. november 1977
== Personell ==
Jon Anderson: vokal
Chris Squire: bass, vokal, lydmiksing
Steve Howe: gitarer, vokal
Patrick Moraz: keyboard (på CD 1 spor 4 og på CD 2 spor 2 og 3)
Rick Wakeman: keyboard (alle andre spor)
Alan White: trommer, vokal
== Ny-utgivelser ==
1987 – Atlantic – CD
1994 – Atlantic – CD (Remaster)
2001 – Atlantic - HDCD-utgave
2009 – Warner Bros. Japan (Remaster med bonusspor)
== Referanser ==
== Kilder ==
Allmusic.com
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002
== Eksterne lenker ==
(en) Yesshows på Discogs
(en) Yesshows på MusicBrainz
(en) Yesshows på Spotify
(en) Yesshows på AllMusic | lenke | 5,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yesterdays | 2023-02-04 | Yesterdays | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Samlealbum fra 1975', 'Kategori:Yes-album'] | Yesterdays er det første samlealbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i februar 1975. Albumet ble utgitt i en periode da det var stille rundt bandet grunnet solo-prosjekter, og består hovedsakelig av låter fra de to første albumene Yes og Time and a Word. I tillegg er låten «America», skrevet av Paul Simon, og B-siden «Dear Father» fra singelen «Sweetness» med her. Bortsett fra «America», der Steve Howe og Rick Wakeman spiller, er det den originale besetningen som medvirker.
Dette var det siste albumet Roger Dean laget platecoveret til før albumet Drama fra 1980.
| Yesterdays er det første samlealbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i februar 1975. Albumet ble utgitt i en periode da det var stille rundt bandet grunnet solo-prosjekter, og består hovedsakelig av låter fra de to første albumene Yes og Time and a Word. I tillegg er låten «America», skrevet av Paul Simon, og B-siden «Dear Father» fra singelen «Sweetness» med her. Bortsett fra «America», der Steve Howe og Rick Wakeman spiller, er det den originale besetningen som medvirker.
Dette var det siste albumet Roger Dean laget platecoveret til før albumet Drama fra 1980.
== Sporliste ==
«America» (Paul Simon) (fra albumet The New Age of Atlantic, 1972) – 10:30
«Looking Around» (Jon Anderson/Chris Squire) (fra Yes, 1969) – 4:00
«Time and a Word» (Jon Anderson/David Foster) (fra Time and a Word, 1970) – 4:32
«Sweet Dreams» (Jon Anderson/David Foster) (fra Time and a Word, 1970) – 3:50
«Then» (Jon Anderson) (fra Time and a Word, 1970) – 5:45
«Survival» (Jon Anderson) (fra Yes, 1969) – 6:20
«Astral Traveller» (Jon Anderson) (fra Time and a Word, 1970) – 5:53
«Dear Father» (Jon Anderson/Chris Squire) (B-siden til singelen «Sweetness», 1970) – 4:21
== Personell ==
Jon Anderson – vokal
Chris Squire – bass, vokal
Peter Banks – gitar (på spor 2, 3, 4, 5, 6, 7 og 8)
Steve Howe – gitar (på spor 1)
Tony Kaye – keyboard (på spor 2, 3, 4, 5, 6, 7 og 8)
Rick Wakeman – keyboard (på spor 1)
Bill Bruford – trommer, keyboard (på spor 1 (ukreditert))
== Kilder ==
Allmusic.com Arkivert 11. februar 2010 hos Wayback Machine.
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002
== Eksterne lenker ==
(en) Yesterdays på MusicBrainz | Yesterdays er det første samlealbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i februar 1975. Albumet ble utgitt i en periode da det var stille rundt bandet grunnet solo-prosjekter, og består hovedsakelig av låter fra de to første albumene Yes og Time and a Word. | 5,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Classic_Yes | 2023-02-04 | Classic Yes | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Samlealbum fra 1981', 'Kategori:Yes-album'] | Classic Yes er det andre samlealbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i november 1981 på et tidspunkt da bandet var oppløst. Albumet regnes for å være en utmerket «inngangsport» til Yes' musikk-verden. Albumet ble i 2003 tatt ut av sirkulasjon.
| Classic Yes er det andre samlealbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i november 1981 på et tidspunkt da bandet var oppløst. Albumet regnes for å være en utmerket «inngangsport» til Yes' musikk-verden. Albumet ble i 2003 tatt ut av sirkulasjon.
== Sporliste ==
«Heart of the Sunrise» (Jon Anderson/Chris Squire/Bill Bruford) – 10:35
«Wondrous Stories» (Jon Anderson) – 3:50
«Yours Is No Disgrace» (Jon Anderson/Chris Squire/Steve Howe/Tony Kaye/Bill Bruford) – 9:41
«Starship Trooper» – 9:25
«Life Seeker» (Jon Anderson)
«Disillusion» (Chris Squire)
«Würm» (Steve Howe)
«Long Distance Runaround» (Jon Anderson) – 3:30
«The Fish (Schindleria Praematurus)» (Chris Squire) – 2:37
«And You And I» (Jon Anderson, temaer av Bill Bruford/Steve Howe/Chris Squire) – 10:05
I. «Cord of Life»
II. «Eclipse»
III. «The Preacher the Teacher»
IV. «Apocalypse»
«Roundabout» (Jon Anderson/Steve Howe) – 7:53
«I've Seen All Good People» – 7:29
«Your Move»(Jon Anderson)
«All Good People» (Chris Squire)
== Besetning ==
Jon Anderson: vokal
Chris Squire: bass, vokal
Steve Howe: gitarer, vokal
Tony Kaye: keyboard (på spor 3 og 4)
Rick Wakeman: keyboard (alle øvrige spor)
Alan White: trommer, vokal (på spor 2, 8, og 9)
Bill Bruford: trommer, vokal (alle øvrige spor)
== Kilder ==
Allmusic.com
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002
== Eksterne lenker ==
(en) Classic Yes på Discogs
(en) Classic Yes på MusicBrainz | lenke | 5,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vedder | 2023-02-04 | Vedder | ['Kategori:Etternavn', 'Kategori:Pekere'] | Vedder kan vise til:
Vedder (krigsskip) – en type krigsskip fra midten av 1800-tallet
Eddie Vedder – vokalist i rockebandet Pearl Jam
Engelsk vedder – en kaninrase | Vedder kan vise til:
Vedder (krigsskip) – en type krigsskip fra midten av 1800-tallet
Eddie Vedder – vokalist i rockebandet Pearl Jam
Engelsk vedder – en kaninrase | Vedderen som et egnet og dødelige våpen i antikken mellom krigsfartøyene av type galeien som skal kunne senke et fiendtlige skip med en vedderstevn, ble gjentatt på nytt i midten av 1800-tallet med innføringen av dampdrift som tillatt fri manøvrering uavhengig av vind og strøm. Dertil hadde de første krigsskipene med panserplater på seg som effektiv beskyttelse mot prosjektiler fra skipsartilleri blitt satt i bygging i slutten av 1850-årene, hvilken oppmuntret de ulike taktiske tenkerne til å gruble på om det meste effektive våpenet vil være vedderen under sjøstrid. | 5,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/90125 | 2023-02-04 | 90125 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1983', 'Kategori:Musikkalbum fra Atco Records', 'Kategori:Progressiv rock-album', 'Kategori:Yes-album'] | 90125 er det ellevte studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i november 1983. Dette er det første albumet fra bandet siden oppløsningen i 1980, og det første der multi-instrumentalisten Trevor Rabin medvirker. Jon Anderson er tilbake, og Tony Kaye er også tilbake for første gang siden albumet The Yes Album i 1971.
Albumet kom på 5.-plass på Billboard 200 i USA, 16.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia og på 8.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.
| 90125 er det ellevte studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i november 1983. Dette er det første albumet fra bandet siden oppløsningen i 1980, og det første der multi-instrumentalisten Trevor Rabin medvirker. Jon Anderson er tilbake, og Tony Kaye er også tilbake for første gang siden albumet The Yes Album i 1971.
Albumet kom på 5.-plass på Billboard 200 i USA, 16.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia og på 8.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.
== Bakgrunn ==
Albumet representerer et markant brudd med den tidligere progressive musikken, og består hovedsakelig av rock og pop-basert musikk. Tittelen 90125 henspiller på albumets katalognummer hos plateselskapet.
Tidlig i 1983 het bandet ikke Yes, men Cinema, og besto av Trevor Rabin, Chris Squire og Alan White. Først senere i prosessen fikk man med seg de tidligere band-medlemmene Jon Anderson og Tony Kaye, og da de var på plass skiftet bandet navn fra Cinema til Yes. Band-navnet som måtte vike «minnes» på instrumentalen «Cinema», som også vant en Grammy i 1983 i klassen Årets Rock Instrumental.
Tidligere vokalist i Yes, Trevor Horn, ble opprinnelig spurt om han ønsket å fortsette som bandets vokalist men takket nei. Han takket derimot ja til å produsere albumet, som inneholder bandets største kommersielle hit, «Owner of a Lonely Heart».
== Sporliste ==
=== Bonusspor på ny-utgivelse fra 2004 ===
== Personell ==
Jon Anderson: vokal
Chris Squire: bass, vokal
Trevor Rabin: gitarer, keyboard, vokal
Tony Kaye: keyboard
Alan White: trommer, perkusjon, vokal
Trevor Horn: støttevokal (ukreditert)
== Ny-utgivelser ==
2004 – Rhino CD (Remaster med bonus-spor)
== Referanser ==
== Kilder ==
90125, CD notater på innercover av Brian Ives, 2004.
Allmusic.com
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002
Album Rock Tracks 1981-1995, Joel Whitburn 1996
== Eksterne lenker ==
(en) 90125 på Discogs
(en) 90125 på MusicBrainz
(en) 90125 på Spotify
(en) 90125 på AllMusic | lenke | 5,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liberia_(Costa_Rica) | 2023-02-04 | Liberia (Costa Rica) | ['Kategori:10°N', 'Kategori:85°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1769', 'Kategori:Byer i Costa Rica', 'Kategori:Costa Ricas distrikter', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Liberia er en by og hovedstad i provinsen Guanacaste i Costa Rica. Den er bostedet til de fleste av innbyggerne i kantonen Liberia. Selve bydistriktet hadde 53 382 innbyggere i 2011. Kantonens areal er på 1436,47 km².
Liberia befinner seg på Nicoyahalvøya, 215 kilometer nordvest fra landets hovedstad San José.
Den blir ofte kalt «Den hvite byen», fordi gatene tidligere var lagd av et hvitaktig materiale. Den ble grunnlagt under navnet Guanacaste i 1769. I 1836 fikk den bystatus. Byen endra navn til Liberia i 1854, og het i en kort periode Moracia.
| Liberia er en by og hovedstad i provinsen Guanacaste i Costa Rica. Den er bostedet til de fleste av innbyggerne i kantonen Liberia. Selve bydistriktet hadde 53 382 innbyggere i 2011. Kantonens areal er på 1436,47 km².
Liberia befinner seg på Nicoyahalvøya, 215 kilometer nordvest fra landets hovedstad San José.
Den blir ofte kalt «Den hvite byen», fordi gatene tidligere var lagd av et hvitaktig materiale. Den ble grunnlagt under navnet Guanacaste i 1769. I 1836 fikk den bystatus. Byen endra navn til Liberia i 1854, og het i en kort periode Moracia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liberia, Costa Rica – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Liberia er en by og hovedstad i provinsen Guanacaste i Costa Rica. Den er bostedet til de fleste av innbyggerne i kantonen Liberia. | 5,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Costa_Rica | 2023-02-04 | Costa Rica | ['Kategori:1821 i Nord-Amerika', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Costa Rica', 'Kategori:Mellom-Amerikas geografi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1821', 'Kategori:Tidligere spanske kolonier'] | Costa Rica, offisielt Republikken Costa Rica, er et land i Mellom-Amerika. Landet grenser til Nicaragua i nord og Panama i sør. Øst for landet ligger Det karibiske hav, og i vest ligger Stillehavet. Hovedstaden er San José, som befinner seg midt i landet. Costa Rica har i overkant av 5,2 millioner innbyggere (2022), og et areal på 51 100 km².
Costa Rica ble i 1949 det første landet i verden til å avvikle militærvesenet. Landet har i dag et stabilt demokrati, og er det eldste demokratiet i Latin-Amerika. Det har alltid vært blant de latinamerikanske landa med høyest HDI, og er per 2012 rangert som nummer 62 i verden.Costa Rica har et svært rikt biologisk mangfold, og rundt en fjerdedel av landets areal er vernede områder, noe som er en større andel enn i noe annet land i verden. I 2007 offentliggjorde regjeringa planer om å bli verdens første karbonnøytrale land innen 2021. New Economics Foundation rangerte Costa Rica først i verden på sin Happy Planet Index i 2009 og 2012, og som verdens grønneste land i 2009. Det har blitt et populært turistmål, og turistnæringa er en av landets viktigste inntektskilder. De viktigste eksportvarene er kaffe og bananer, fulgt av kakao, sukker, storfekjøtt og ananas.
| Costa Rica, offisielt Republikken Costa Rica, er et land i Mellom-Amerika. Landet grenser til Nicaragua i nord og Panama i sør. Øst for landet ligger Det karibiske hav, og i vest ligger Stillehavet. Hovedstaden er San José, som befinner seg midt i landet. Costa Rica har i overkant av 5,2 millioner innbyggere (2022), og et areal på 51 100 km².
Costa Rica ble i 1949 det første landet i verden til å avvikle militærvesenet. Landet har i dag et stabilt demokrati, og er det eldste demokratiet i Latin-Amerika. Det har alltid vært blant de latinamerikanske landa med høyest HDI, og er per 2012 rangert som nummer 62 i verden.Costa Rica har et svært rikt biologisk mangfold, og rundt en fjerdedel av landets areal er vernede områder, noe som er en større andel enn i noe annet land i verden. I 2007 offentliggjorde regjeringa planer om å bli verdens første karbonnøytrale land innen 2021. New Economics Foundation rangerte Costa Rica først i verden på sin Happy Planet Index i 2009 og 2012, og som verdens grønneste land i 2009. Det har blitt et populært turistmål, og turistnæringa er en av landets viktigste inntektskilder. De viktigste eksportvarene er kaffe og bananer, fulgt av kakao, sukker, storfekjøtt og ananas.
== Naturgeografi ==
=== Naturforhold og geologi ===
Costa Rica har flere fjellkjeder, mange høye fjell og 112 vulkaner, hvorav 10 er aktive. Landets høyeste punkt er fjellet Cerro Chirripó (3819 meter over havet), og den høyeste vulkanen er Irazú (3432 meter over havet). De fleste vulkanene finnes i den nordlige og sentrale delen av landet. Costa Rica er utsatt for vulkanutbrudd og jordskjelv. Mellom fjellkjedene ligger det store høyfjellsplatået Meseta Central, som ligger 1000–1500 meter over havet. Jorden i området består av fruktbar, vulkansk aske. Der bor halvparten av befolkningen, og der ligger det flere store byer, som San José, Cartago og Alajuela.
Langs kysten til Det karibiske hav er det tett skog. I den delen av landet er det et rikt dyreliv, og i likhet med lavlandet ved Stillehavet finnes det mangroveskoger og hvite sandstrender. Den største innsjøen er Arenal-sjøen, som ligger ved vulkanen Arenal. Costa Rica har flere øyer; den største er Calero, som har et areal på 151,6 km². Det finnes også flere elver, blant annet Pacuare og Reventazón.
=== Klima ===
Klimaet er tropisk og subtropisk i høylandet.
Regntiden varer fra mai til november, og den forårsaker flom i lavlandet. Tørketiden varer fra september til oktober i lavlandet, og fra desember til april andre steder. Klimaet påvirkes av nordøstpassaten, og den gjør at lavlandet ved kysten til Det karibiske hav får mer nedbør enn lavlandet ved Stillehavet. Den årlige nedbørsmengden varierer fra sted til sted. Byen Limón, ved kysten til Det karibiske hav, har en årlig nedbørsmengde på omtrent 3100 mm. Langs stillehavskysten regner det 1000–2000 mm i året, og i San José er nedbørsmengden omtrent 1900 mm hvert år.
Gjennomsnittstemperaturen er omtrent 27 °C i lavlandet, og det er svært små variasjoner mellom regntiden og tørketiden. I høylandet er det kaldere, og i San José (1150 meter over havet) er gjennomsnittstemperaturen omtrent 20 °C. Det blir 4–7 °C kaldere per 1000 meter høyere man kommer, og nedbøren minsker også.
Costa Ricas største miljøproblemer er jorderosjon og luftforurensning.
=== Plante- og dyreliv ===
Costa Rica er hjemmet til et stort mangfold av planter og dyr. Selv om landet bare dekker omtrent 0,1 % av verdens totale landmasse, har landet 5 % av verdens dyr og planter. Omtrent 25 % av landets areal er nasjonalparker og beskyttede områder. Costa Rica er det landet i verden der størst prosentandel av arealet er beskyttet område.
Flere steder helt ut mot kysten vokser det mangroveskog, spesielt langs nordkysten. Ved lavlandet i nord finnes det også tropisk regnskog. Ved stillehavskysten er det en mer tørkepreget vegetasjon. Der finnes det løvfellende skog og skogsavanner øst for Nicoyahalvøya. På høylandet vokser det gran og furu, men når man kommer over 2500 meter over havet går vegetasjonen over i gressletter. Flere steder i landet finnes det våtmarker, og i havet finnes det korallrev. I tillegg finnes det over 1000 orkidéarter og 800 bregner.
Dyrelivet omfatter 50 000 ulike arter insekter, 850 fuglearter, omtrent 200 krypdyrarter og 208 andre ulike dyrearter. Faunaen er en blanding av nordamerikanske og søramerikanske arter. De nordlige artene er blant annet ekornarter, hvithalehjort, spissmus, bomullshalekanin og prærieulv. Beltedyr, dovendyr, primater og maurslukere er eksempler fra den sørlige faunaen. Blant de vanligste fugleartene er papegøyer, kolibrier og kardinaler. På listen over registrerte amfibier i Costa Rica er det 194 arter, hvorav tre er utdødd.
== Demografi ==
=== Befolkning og bosetning ===
Costa Rica hadde 4 872 166 innbyggere i 2015. 80 % av dem er hvite, 14 % er mestiser, 3 % er svarte, 1 % er indianere, 1 % er kinesere og resten er folk fra andre folkegrupper. De fleste hvite i landet kommer fra Spania, men også fra Italia, Tyskland og Polen. Stort sett alle svarte er etterkommere av slaver.
I Costa Rica finnes det mange arbeidsinnvandrere, hovedsakelig fra Colombia og Nicaragua. Mellom 10 og 15 % av landets befolkning kommer fra Nicaragua. De fleste av disse reiser hjem igjen etter at sesongarbeidet er slutt.
Befolkningstettheten er 78,6/km², og det er høyest befolkningstetthet i Meseta Central. Befolkningsveksten er på omtrent 1,45 % per år. Omtrent halvparten av landets innbyggere bor i byer, og San José er den største byen, fulgt av Cartago og Heredia.
=== Språk ===
Det offisielle språket i landet er spansk, og mesteparten av befolkningen har spansk som morsmål. Det snakkes to hoveddialekter av språket i Costa Rica: Valle Central-spansk og Guanacaste-spansk. Et viktig særtrekk i Valle Central-spansk er uttalen av initial og dobbel <r>, som uttales [ɹ], en lyd som omtrent tilsvarer r-lyden i amerikansk engelsk. Det personlige pronomenet tú brukes ikke i noen av dialektene, isteden brukes vos og usted.
Flere chibchanske språk snakkes også i Costa Rica. Disse er bribri, cabécar, maleku, boruca og ngäbere. Et engelskbasert kreolspråk, limonesisk kreol (eller mekatelyu), snakkes av etterkommerne av jamaicanske arbeidere på østkysten.
=== Religion ===
Kristendom er den viktigste religionen i landet, og rundt 92 % av befolkningen er kristne. Omtrent 75 % av befolkningen er katolikker, men antallet protestanter øker kraftig. På grunn av innvandring fra Asia og andre steder, har religioner buddhisme, jødedom, bahai, islam og hinduisme blitt større. Den største av disse er buddhismen; 40 000 av landets innbyggere er buddhister.
== Historie ==
=== Førkolumbisk tid og oppdagelsen av landet ===
Før landet ble oppdaget av europeerne var den nordlige delen av landet befolket av mayaer. De sentrale og sørlige delene av landet var befolket av chibchaer.
Christofer Columbus var den første europeer som besøkte landet i 1502. Han gav det navnet Costa del Oro, som betyr «Gullkysten». Senere ble det vanlig å kalle landet Costa Rica, som betyr «Den rike kysten».
=== Koloniseringen og avkolonisering ===
I begynnelsen var den spanske interessen for landet ganske liten og det tok litt tid før landet ble kolonisert. I 1564 ble Cartago grunnlagt av spanjolene, og ble den første hovedstaden i landet. Spania tok kontroll over området på 1600-tallet, og gjorde det til den sydligste provinsen i Ny-Spania. Det meste av befolkningen var småbønder som dyrket jord til eget bruk, og ikke godseiere slik som i nabolandene.
Landet ble selvstendig fra Spania i 1821. Etter å ha vært en del av Det meksikanske imperium i kort tid, ble Costa Rica en stat i Den mellomamerikanske føderasjon i perioden 1823 til 1839. Nordamerikaneren William Walker erobret Nicaragua, og han prøvde å ta over hele Mellom-Amerika på midten 1800-tallet. Costa Ricas president Juan Rafael Mora sendte ut en hær som klarte å beseire ham.
=== Kaffe og bananer ===
På midten av 1800-tallet ble kaffe den viktigste produksjonsvaren, og fra 1870 til 1882 opplevde landet en oppgangsperiode under general Tomás Guardia. I 1886 ble det innført obligatorisk undervisning og det ble bygget flere ordentlige skoler. I årene 1888–1889 var det forsøk på å danne en ny union av mellomamerikanske stater, men forsøket mislyktes.
Jernbaneingeniøren Henry Meiggs inngikk en avtale med Costa Ricas regjering om byggingen av en jernbanelinje fra stillehavskysten til Karibiakysten via hovedstaden. Minor Keith tok over arbeidet etter at Meiggs døde i 1877. Arbeiderne ble stort sett hentet fra Jamaica. Etter at jernbanen var ferdigbygget ble mange av arbeiderne ansatt i Minor Keiths bananplantasjer. Plantasjene lå langs jernbanelinjen i det tropiske lavlandet ved Det karibiske hav. Disse plantasjene var begynnelsen på United Fruit Company, og Costa Rica ble snart verdens største bananleverandør. I 1913 stod kaffe og bananer for omtrent 85 % av landets eksportinntekter.
=== Samfunnet går fremover ===
Costa Rica utviklet seg til å bli et dynamisk samfunn, og siden 1889 har landet vært demokratisk styrt. Siden 1800-tallet har det kun vært to perioder med ustabilitet i landet. Den første var i 1917 til 1919 da Federico Tinoco hersket som diktator, og den andre var i 1948 da en 44-dagers borgerkrig brøt ut som følge av et omstridt presidentvalg.
Stemmerett for menn ble innført i 1913, men slavene på bananplantasjene fikk ikke stemmerett. Landet prioriterte helse og utdanning fremfor militæret, og Costa Rica hadde på denne tiden en av de mest utviklede fagorganiseringene i hele Amerika. I 1921 ble det innført 8-timers arbeidsdag.
=== Økonomisk nedgang og politisk fremgang ===
Den økonomiske krisen på 1930-tallet fikk katastrofale følger for kaffeeksporten. Samtidig ble bananplantasjene ødelagt av banansykdommer og det var mye oppstyr rundt fagforeningene. Kommunistpartiet, som ble opprettet i 1929, og sosialistpartiet støttet fagforeningene, men president León Cortes Castro motarbeidet dem. Hæren ble oppløst i 1949, og Costa Rica er fremdeles et av de få demokratiske landene i verden uten forsvar. I 1949 ble det også innført stemmerett for kvinner.
I 1986 ble Óscar Arias Sánchez valgt til president. Landene i Mellom-Amerika var på denne tiden truet av borgerkrig og økonomisk krise, og han bidro å roe ned situasjonen. Han mottok Nobels fredspris i 1987.
I 1989 offentliggjorde en parlamentarisk undersøkelseskommisjon en rapport om narkotikahandelen i landet. Der stod det at de to største politiske partiene, PLN og PUSC, hadde mottatt penger fra narkotikahandel for å finansiere valgkampene sine i 1986.
Rafael Angel Calderón ble valgt til president i 1990. Han appellerte til de fattige og dårlige utdannede med løfter om forandring. Calderón innførte et hardhendt økonomisk program som blant annet reduserte underskuddet i statsbudsjettet. Arbeidsløsheten steg som følge av dette, og det samme gjorde utilfredsheten blant befolkningen.
I juli 1996 ble landet rammet av en orkan. Skadene ble anslått til rundt 100 millioner dollar, og 30 mennesker døde.
I 2001 ble det oppført en mur langs grensen til Nicaragua, og dette førte til en krise mellom de to landene. Nicaraguas regjering mente at formålet med muren var å begrense den ulovlige innvandringen til Costa Rica, mens costaricanerne mente at muren var et ledd i utvidede tollregler.
I mai 2003 gikk flere arbeidsgrupper til streik. Elektrisitets- og telekommunikasjonsarbeidere protesterte mot regjeringens privatiseringsplaner og lærerne krevde høyere lønn. Streikene førte til at tre ministere i regjeringen måtte gå av.
I juli 2004 gjennomførte ansatte innenfor offentlig sektor en ny streik etter at deres forhandlere hadde avvist et tilbud fra regjeringen om 4 % lønnsøkning. Arbeiderne krevde en lønnsøkning på 10 %, og en av hovedgrunnene til det var at inflasjonen i 2004 var kommet opp på 6,26 %. De streikende gjennomførte demonstrasjoner i flere store byer, og i september vedtok regjeringen til slutt en lønnsforhøyelse.
Under presidentvalget i 2006 ble Óscar Arias Sánchez på nytt valgt til president. Han arbeidet blant annet for flere jobber og reduksjon av de høye leveomkostningene. I april 2007 var det folkeavstemning om Costa Rica skulle bli med i Det mellomamerikanske fellesmarkedet. 51,56 % stemte for, og 48,44 % stemte mot. Det ble altså svært jevnt, men landet ble medlem. I 2010 ble Laura Chinchilla valgt til president.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stat og styresett ===
Costa Rica er en demokratisk republikk. Den politiske tilstanden er stabil og demokratisk. Presidenten har ganske mye makt, men de aller fleste beslutningene hans må godkjennes av den lovgivende forsamlingen. Forsamlingen består av 57 medlemmer. Landets president heter Luis Guillermo Solís (PAC), som ble valgt i 2014. Det er valg hvert fjerde år.
Costa Rica er medlem av blant annet FN, Organisasjonen av amerikanske stater, Unesco og Verdens helseorganisasjon. Landet har et generalkonsulat i Oslo, og Norge har et generalkonsulat i Costa Ricas hovedstad, San José.
=== Administrativ inndeling ===
Costa Rica består av sju provinser som er delt i 81 kantoner totalt, og de er igjen inndelt i 463 distrikter. Kantonene ledes av en borgermester som velges av innbyggerne i hver enkelt kanton.
De sju provinsene heter Alajuela, Cartago, Guanacaste, Heredia, Limón, Puntarenas og San José.
== Næringsliv ==
Se også: Costa Ricas sentralbank og Det costaricanske elektrisitetsinstituttet.Costa Rica er et utviklingsland med markedsøkonomi. Landet har den fjerde høyeste inflasjonen i Latin-Amerika. Inflasjonen i 2007 var på omtrent 9,3 %. 18 % av befolkningen lever i fattigdom og over 227 000 er arbeidsløse. I 2005 hadde landet et statsunderskudd på 2,1 % og et handelsunderskudd på 5,2 %. Det førte til at skattene økte med 18 %.
Likevel er Costa Rica et land med høy HDI og BNP. Landets BNP per innbygger har blitt mer enn firedoblet siden 1983. Det er også forholdsvis små forskjeller på rike og fattige. USA er den viktigste handelspartneren og landene har en frihandelsavtale. Fra 2004 til 2005 økte også handelen med Russland og Sørøst-Asia.
Myntfoten i landet er costaricansk colón. 1000 colón tilsvarer 1,3 euro og omtrent 10,5 kroner.
=== Turisme ===
I 2005 stod turismen for 8,1 % av bruttonasjonalproduktet. Turistindustrien hadde en omsetning på 1,9 milliarder dollar i 2007. Landet hadde 1,9 millioner turister det året, og omtrent halvparten kom fra USA.
Økoturisme er populært i landet og mange turister kommer for å besøke nasjonalparkene og de vernede naturområdene.
=== Landbruk ===
Kaffe og bananer er landets viktigste eksportvarer. Høylandsområdet Meseta Central er sentrumet for jordbruket. Der produseres mesteparten av landets kaffe, sukker, meieriprodukter og det dyrkes sukkerrør, bønner, poteter og mais. 85 % av Costa Ricas melkeprodukter produseres av meieriet Dos Pinos.
På savanneområdet Guanacaste ales det opp kveg og ved stillehavskysten ligger det bananplantasjer.
Skogsdrift er relativt ubetydelig for økonomien selv om skog dekker 1/3 av landets areal, og skogen består av verdifulle tresorter som rosentre, seder og mahogni.
=== Industri og naturressurser ===
Industrien omfatter blant annet tekstiler og kjemisk industri. Industriproduktene produseres hovedsakelig i Meseta Central.
Costa Rica prøver å bli selvforsynt med energi ved å bygge ut vannkraftverk og vannkraft står nå for over 80 % av energiproduksjonen.
Landets mineralforekomster omfatter små mengder av gull, sølv, mangan og kvikksølv. Ved Boruca er det funnet store bauksittforekomster og det har gjort aluminiumsverk viktige for industrien.
== Samfunn ==
=== Utdanning og massemedia ===
Costa Rica er kjent for sitt gode utdannelsesvesen. Landet har obligatorisk 9-årig skole. Omtrent 96 % av befolkningen over 15 år kan lese og skrive, og det er et av de høyeste prosenttallene i Latin-Amerika. Landets største og eldste universitet, Universidad de Costa Rica, ligger i San Pedro de Montes de Oca, rett utenfor San José, og har omtrent 39 000 studenter.
Costa Ricas eldste avis er La Gaceta som ble grunnlagt i 1844. En annen kjent avis er La Nación. Landet har 13 lokale fjernsynskanaler og den største er Teletica Canal 7.
=== Helsevesen og helsetilstand ===
Etter revolusjonen i 1948 startet myndighetene å gjennomføre et svært omfattende sosialomsorgsprogram. Landet har nå et godt utbygd offentlig helsevesen og gode offentlige trygdeordninger, som blant annet alderspensjon, syketrygd og barnetrygd. Spedbarnsdødeligheten per tusen er 9 og for nabolandet Nicaragua er det 19. Forventet levealder er 76,2 år.
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Selv om Costa Ricas kjøkken serverer alt fra hamburgere til sushi, utgjør mat og drikke en viktig del av landets kultur. Noen eksempler på ingredienser som ofte brukes er ferske grønnsaker, ris, poteter, kjøtt, saus og bønner.
Matretten gallo pinto blir gjerne betraktet som Costa Ricas nasjonalrett. Den består av ris og bønner, og er ofte krydret med løk, hvitløk og finhakket paprika. Casado er den tradisjonelle lunsjretten, og inneholder ris, bønner, kjøtt, fisk og salat. Vann, melk, kaffe og juice er noen av de vanligste drikkene.
Matretten chifrijo fra 1990-tallet er i dag vanlig på de fleste spisestedene i landet.
=== Musikk ===
Populære musikksjangerer i Costa Rica er blant annet calypso, rock and roll, popmusikk, reggaeton, soca, salsa, bachata, merengue og cumbia. Mange danser og sanger har et afrikansk, prekolonialsk og spansk preg. Gitaren er et populært instrument, og blir mye brukt i folkedans.
De indianske musikktradisjonene er nærmest utdødd, men noen danser og sanger har fått nasjonal status. Landets konservatorium ble grunnlagt i 1892, og i 1942 ble det underlagt universitetet.
=== Litteratur ===
Landets første store forfatter i moderne tid er Aquileo J. Echeverría (1866–1909). Han skrev realistiske folkelivsskildringer på vers, og i tillegg til å være forfatter var han politiker og journalist. Etter han fulgte flere kjente forfattere. Noen eksempler er José Marín Cañas som blant annet skrev en roman om Chacokrigen, og Yolanda Oreamuno, en romanforfatter.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Parken Parque Internacional La Amistad
Kokosøya nasjonalpark
Area de Conservación Guanacaste
Precolumbianske høvdingebosetninger med steinkuler fra DiquísMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Utsmykningtradisjonen av oksekjerrene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Casa Presidencial Arkivert 20. oktober 2021 hos Wayback Machine. – Presidentens offisielle hjemmeside
Las Constituciones De Costa Rica De 1821-1949 – Costa Ricas grunnlov
Instituto Nacional de Biodiversidad – Nasjonalt biodiversitetsinstitutt
Visit Costa Rica – Offisiell turismeside
(no) Statistikk og andre data om Costa Rica i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Costa Rica | Cartago er en by og en kanton i provinsen Cartago i Costa Rica, om lag 25 kilometer øst for landets hovedstad San José. Den ligger rundt 1435 meter over havet, ved Cartagoelva ved foten av vulkanen Irazú. | 5,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/9012Live:_The_Solos | 2023-02-04 | 9012Live: The Solos | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertalbum fra 1985', 'Kategori:Musikkalbum fra Atco Records', 'Kategori:Musikkvideoer og DVD-er', 'Kategori:Yes-album'] | 9012Live: The Solos er det tredje konsertalbumet fra det engelske bandet Yes, utgitt i november 1985. Albumet inneholder fem konsertinnspillinger av band-medlemmenes solofremføringer under 90125-turneen, i tillegg til to låter fra nevnte album der hele bandet medvirker. Det kom negative reaksjoner på at det nesten bare var plass til nye låter, og bare en liten snutt fra 1970-tallet («Soon»).
9012Live er også en konsertfilm som ble spilt inn under samme turné. Dette er et opptak av konserten i Northlands Coliseum i Edmonton i Canada 28. september 1984. VHS-utgaven ble utgitt i 1985, mens DVD-versjonen kom i 2006, og inneholder noe bonusmateriale. Filmen ble, i likhet med albumet, kritisert for å inneholde for få sanger fra 1970-tallet. Filmen ble produsert og regissert av Steven Soderbergh.
| 9012Live: The Solos er det tredje konsertalbumet fra det engelske bandet Yes, utgitt i november 1985. Albumet inneholder fem konsertinnspillinger av band-medlemmenes solofremføringer under 90125-turneen, i tillegg til to låter fra nevnte album der hele bandet medvirker. Det kom negative reaksjoner på at det nesten bare var plass til nye låter, og bare en liten snutt fra 1970-tallet («Soon»).
9012Live er også en konsertfilm som ble spilt inn under samme turné. Dette er et opptak av konserten i Northlands Coliseum i Edmonton i Canada 28. september 1984. VHS-utgaven ble utgitt i 1985, mens DVD-versjonen kom i 2006, og inneholder noe bonusmateriale. Filmen ble, i likhet med albumet, kritisert for å inneholde for få sanger fra 1970-tallet. Filmen ble produsert og regissert av Steven Soderbergh.
== Sporliste - album ==
«Hold On»† (Trevor Rabin/Chris Squire/Jon Anderson) – 6:44
«Si»‡ – 2:31
Tony Kaye solo
«Solly's Beard»‡ – 4:45
Trevor Rabin solo
«Soon»‡ – 2:08
Jon Anderson solo
«Changes»† (Trevor Rabin/Jon Anderson/Alan White) – 6:58
«Amazing Grace»‡ (Trad. Arr. Chris Squire) – 2:14
Chris Squire solo
«Whitefish»‡ – 8:33
Medley: «The Fish (Schindleria Praematurus)», «Tempus Fugit» og «Sound Chaser»
Chris Squire/Alan White solo† – Innspilt i Edmonton, Canada i Northlands Coliseum i 1984, som en del av konsertfilmen 9012Live
‡ – Innspilt i Dortmund, Vest-Tyskland i 1984
== Sporliste - konsertfilm ==
«Cinema»
«Leave It»
«Hold On»
«I've Seen All Good People»
«Changes»
«Owner of a Lonely Heart»
«It Can Happen»
«City of Love»
«Starship Trooper»Spilletid: cirka 67 minutter
=== Bonusmateriale på DVD ===
Director's Cut (uten tillagte visuelle effekter)
Bonuslåt «Roundabout»
Access All Areas dokumentarfilm
Intervjuer med band-medlemmene
== Personell ==
Jon Anderson: vokal, keyboard
Chris Squire: bass, vokal
Trevor Rabin: gitarer, vokal
Tony Kaye: keyboard, vokal
Alan White: trommer, vokal
=== Gjestemusiker ===
Casey Young: diverse keyboard
== Kilder ==
Allmusic.com
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002
== Eksterne lenker ==
(en) 9012Live: The Solos på Discogs
(en) 9012Live: The Solos på MusicBrainz
(en) 9012Live: The Solos på AllMusic | lenke | 5,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Big_Generator | 2023-02-04 | Big Generator | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1987', 'Kategori:Musikkalbum fra Atco Records', 'Kategori:Yes-album'] | Big Generator er det tolvte studioalbumet fra progressiv rock-bandet Yes, utgitt i september 1987. Bandet fortsetter med dette albumet sin dreining mot mer konvensjonell rock og pop, noe som etterhvert skapte splid innad i bandet. Vokalisten Jon Anderson ønsket et sterkere fokus på progressiv rock, og valgte å forlate Yes etter Big Generator-turneen.
Albumet kom på 15.-plass på Billboard 200 i USA, og på 17.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia.
| Big Generator er det tolvte studioalbumet fra progressiv rock-bandet Yes, utgitt i september 1987. Bandet fortsetter med dette albumet sin dreining mot mer konvensjonell rock og pop, noe som etterhvert skapte splid innad i bandet. Vokalisten Jon Anderson ønsket et sterkere fokus på progressiv rock, og valgte å forlate Yes etter Big Generator-turneen.
Albumet kom på 15.-plass på Billboard 200 i USA, og på 17.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia.
== Bakgrunn ==
Bandet brukte over to år på å ferdigstille albumet, noe som skyldtes musikalske uenigheter mellom Trevor Rabin, som ønsket mere kommersiell pop lik den på albumet 90125, mens Jon Anderson ville at bandet skulle vende tilbake til musikken de ble kjent for på 1970-tallet. Resultatet ble et både kritikermessig og salgsmessig suksessfullt album, men uten verken noe episk verk av det gamle slaget, eller noen kjempehit som «Owner of a Lonely Heart».
I sin søken etter det gamle Yes-soundet, sluttet Anderson i bandet etter den påfølgende turneen. Litt senere fikk han med seg de tidligere Yes-kollegaene Steve Howe, Bill Bruford og Rick Wakeman og startet et nytt band. De fikk ikke lov å kalle seg Yes, selv om det strengt tatt ikke fantes noe Yes i 1988, så de kalte seg ganske enkelt for Anderson Bruford Wakeman Howe.
Senere slo de to grenene av Yes seg sammen med albumet Union.
== Sporliste ==
«Rhythm of Love» (Jon Anderson/Tony Kaye/Trevor Rabin/Chris Squire) – 4:47
«Big Generator» (Anderson/Kaye/Rabin/Squire/Alan White) – 4:33
«Shoot High, Aim Low» (Anderson/Kaye/Rabin/Squire/White) – 7:01
«Almost Like Love» (Anderson/Kaye/Rabin/Squire) – 4:58
«Love Will Find a Way» (Rabin) – 4:50
«Final Eyes» (Anderson/Kaye/Rabin/Squire) – 6:25
«I'm Running» (Anderson/Kaye/Rabin/Squire) – 7:37
«Holy Lamb (Song for Harmonic Convergence)» (Anderson) – 3:19
== Personell ==
Jon Anderson – vokal
Chris Squire – bass, vokal
Trevor Rabin – gitarer, vokal, keyboard
Tony Kaye – Hammondorgel, Fairlight, Emulator, Synclavier og synthesizer
Alan White – trommer, perkusjon, vokal
=== Andre medvirkende ===
Jimmy «Z» Zavala – munnspill, messingblåseinstrumenter
Trevor Horn – messingblåseinstrumenter
Greg Smith – messingblåseinstrumenter
Nick Lane – messingblåseinstrumenter
Lee Thornburg – messingblåseinstrumenter
Greg «Frosty» Smith – messingblåseinstrumenter
== Referanser ==
== Kilder ==
Allmusic.com
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002
== Eksterne lenker ==
(en) Big Generator på Discogs
(en) Big Generator på MusicBrainz
(en) Big Generator på Spotify
(en) Big Generator på AllMusic | lenke | 5,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roger_Dean | 2023-02-04 | Roger Dean | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedkunstnere', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Kunststubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ashford i Kent', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Yes'] | Roger Dean (født 31. august i 1944 i Ashford i Kent) er en britisk billedkunstner, mest kjent for sitt arbeide med plateomslag for progressiv rock-bandet Yes og flere andre forskjellige band på 1960- 1970- og 1980-tallet. Plateomslagene han tegner er vanligvis futuristiske, eksotiske og fantasy-inspirerte.
| Roger Dean (født 31. august i 1944 i Ashford i Kent) er en britisk billedkunstner, mest kjent for sitt arbeide med plateomslag for progressiv rock-bandet Yes og flere andre forskjellige band på 1960- 1970- og 1980-tallet. Plateomslagene han tegner er vanligvis futuristiske, eksotiske og fantasy-inspirerte.
== Plateomslag av Roger Dean ==
== Bøker om Roger Dean ==
Views (1975)
Album Cover Album (1977)
Album Cover Album Vol. 2 (1982)
Magnetic Storm (1984; with Martyn Dean)
Album Cover Album Vol. 3 (1986)
Album Cover Album Vol. 4 (1987)
Album Cover Album Vol. 5 (1989)
Creative Improvisation (1989)
Album Cover Album Vol. 6 (1992)
Dragon's Dream (2008)
The Album Cover Album (2008; with Dominy Hamilton)Andre utgivelser
The Flights of Icarus (1977). Large format colour book with paintings by Dean, Martyn Dean, and others. Edited by Donald Lehmkuhl, Martyn Dean, and Roger Dean.
== Video spill ==
== Anerkjennelse ==
Dean er nevnt i 1987-sangen "Dickie Davies Eyes" av det engelske bandet Half Man Half Biscuit.
19. august 2016 utgav Isle of Man Post Office en serie på 6 frimerker med Deans kunstverk:
"Meeting Place" - laget for frimerke utgivelsen
"Blind Owl Late Landing" - et albumkunstverket for Blind Owl som ikke ble utgitt
"Pathways" - plateomslag fra Yes triple album Yessongs
"Green Parrot Island" - hentet fra The Studio Albums 1969-1987 boks sett av Yes
"Tales from Topographic Oceans" - fra Yes albumet med samme navn
"Sea of Light" - hentet fra Uriah Heep albumet med samme navnDean har hatt et langt forhold til Isle of Man, og spesielt med sin langvarige vennskap med Rick Wakeman, keyboardist for det progressive rockebandet Yes, som Dean har laget mye albumkunst for.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Roger Dean på Internet Movie Database
(en) Roger Dean hos The Movie Database
(en) Roger Dean på Discogs
(en) Roger Dean på MusicBrainz
(en) Roger Dean på Songkick
(en) Roger Dean på AllMusic
(en) Informasjon om film.prosjektet Floating Islands
(en) BBCi Music intervju fra 2002 | Roger Dean (født 31. august i 1944 i Ashford i Kent) er en britisk billedkunstner, mest kjent for sitt arbeide med plateomslag for progressiv rock-bandet Yes og flere andre forskjellige band på 1960- 1970- og 1980-tallet. | 5,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Josip_Primo%C5%BEi%C4%8D | 2023-02-04 | Josip Primožič | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 18. august', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Jugoslaviske turnere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Ljubljana'] | Josip «Jože» Primožič (født 7. februar 1900 i Ljubljana, død 18. august 1985 i Maribor) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i tre olympiske leker og tre verdensmesterskap for Jugoslavia. Dette ga ham til sammen 10 medaljer; to sølv under verdensmesterskapet i turn 1926, fire gull og en bronse under verdensmesterskapet i turn 1930, en bronse fra VM i 1938, samt en sølv og en bronse under OL 1928 i Amsterdam.
Under OL 1924 ble det ingen medaljer, men Jugoslavia kom på 4.-plass i lagkonkurransen. Under OL 1928 gjorde han det også bra individuelt, og kom på 5.-plass i den individuelle mangekampen. Denne plasseringen kom etter flere gode plasseringer i enkeltapparater; sølv i skranke, 4.-plass i hopp og 6.-plass i svingstang. Det ble ingen medaljer i hans siste OL i 1936, og hans beste plassering var 6.-plass i lagkonkurransen.
| Josip «Jože» Primožič (født 7. februar 1900 i Ljubljana, død 18. august 1985 i Maribor) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i tre olympiske leker og tre verdensmesterskap for Jugoslavia. Dette ga ham til sammen 10 medaljer; to sølv under verdensmesterskapet i turn 1926, fire gull og en bronse under verdensmesterskapet i turn 1930, en bronse fra VM i 1938, samt en sølv og en bronse under OL 1928 i Amsterdam.
Under OL 1924 ble det ingen medaljer, men Jugoslavia kom på 4.-plass i lagkonkurransen. Under OL 1928 gjorde han det også bra individuelt, og kom på 5.-plass i den individuelle mangekampen. Denne plasseringen kom etter flere gode plasseringer i enkeltapparater; sølv i skranke, 4.-plass i hopp og 6.-plass i svingstang. Det ble ingen medaljer i hans siste OL i 1936, og hans beste plassering var 6.-plass i lagkonkurransen.
== Eksterne lenker ==
(en) Josip Primožić – Olympics.com
(en) Josip Primožić – Olympic.org
(en) Josip Primožić – Olympedia
(en) Josip Primožić – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 5,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polovetiske_danser | 2023-02-04 | Polovetiske danser | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Russisk musikk'] | De polovetiske danser er en av de mest kjente delene av Aleksandr Borodins opera Fyrst Igor (1890). Dansene finnes opprinnelig i andre akt av operaen, men settes også gjerne opp for seg sjøl ved anledning. I operaversjonen av dansene akkompagneres de gjerne av kor, men dette utelates vanligvis når dansene settes opp for seg sjøl.
Elementer fra delen «Uletaj na kryljakh vetra» av De polovetiske danser blei brukt i hitsingelen «Prince Igor» (1997), der rapperen Warren G og sangerinna Sissel Kyrkjebø deltok. | De polovetiske danser er en av de mest kjente delene av Aleksandr Borodins opera Fyrst Igor (1890). Dansene finnes opprinnelig i andre akt av operaen, men settes også gjerne opp for seg sjøl ved anledning. I operaversjonen av dansene akkompagneres de gjerne av kor, men dette utelates vanligvis når dansene settes opp for seg sjøl.
Elementer fra delen «Uletaj na kryljakh vetra» av De polovetiske danser blei brukt i hitsingelen «Prince Igor» (1997), der rapperen Warren G og sangerinna Sissel Kyrkjebø deltok. | right|300px|page=80 | 5,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Notestativ | 2023-02-04 | Notestativ | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Musikktilbehør', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04'] | Et notestativ er et stativ for å sette noteark og partiturer på mens musikerne spiller.
Det har vanligvis et diskret utseende for ikke å avlede oppmerksomhet fra musikere og scenografi.
Det kan være lett konstruert og sammenleggbart, eller tyngre og ment for å stå fast i et konsertlokale.
De lette typene er ofte laget av stål og uten overflatebehandling. De tunge er ofte lakkert svart. Notestativer finnes også i tre og andre materialer.
| Et notestativ er et stativ for å sette noteark og partiturer på mens musikerne spiller.
Det har vanligvis et diskret utseende for ikke å avlede oppmerksomhet fra musikere og scenografi.
Det kan være lett konstruert og sammenleggbart, eller tyngre og ment for å stå fast i et konsertlokale.
De lette typene er ofte laget av stål og uten overflatebehandling. De tunge er ofte lakkert svart. Notestativer finnes også i tre og andre materialer.
== Eksterne lenker ==
(en) Music stands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Et notestativ er et stativ for å sette noteark og partiturer på mens musikerne spiller. | 5,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bilder_fra_en_utstilling | 2023-02-04 | Bilder fra en utstilling | ['Kategori:1874 i Russland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Klassisk musikk', 'Kategori:Komposisjoner fra 1874', 'Kategori:Orkesterverk', 'Kategori:Programmusikk', 'Kategori:Romantikken', 'Kategori:Russisk musikk', 'Kategori:Solopianostykker'] | Bilder fra en utstilling (russisk: Картинки с выставки – Воспоминание о Викторе Гартмане, Kartinki s vystavki – Vospominaniye o Viktore Gartmane, «Bilder fra en utstilling – Til minne om Victor Hartmann») er en pianosuite av den russiske komponisten Modest Musorgskij. Verket ble skrevet i 1874 som en pianosuite i ti deler, som en illustrasjon til syv ulike bilder i utstillingen. Stykket er et tydelig eksempel på romantisk musikk.
Suiten er krevende å spille, og blir derfor ofte benyttet som demonstrasjonsstykke med virtuoser. Men stykket er også blitt kjent gjennom en rekke arrangementer for fullt orkester og annen bruk av verket.
Bilder fra en utstilling er inspirert av en kunstutstilling av vennen, maleren og arkitekten Viktor Hartmann, og tar lytteren med gjennom utstillingen, bilde for bilde, hvor i hvert fall syv av disse er identifisert. Dette illustreres blant annet gjennom de korte «promenadene» i verket, kortere mellomspill som tar lytteren fra rom til rom.
Hartmann hadde dødd av aneurisme året før, bare 39 år gammel og dette dødsfallet gjorde et sterkt inntrykk på Musorgskij og andre i hans miljø. De tok derfor initiativ til å lage en utstilling med mer enn 400 av Hartmanns malerier på Det keiserlige kunstakademi i St. Petersburg i februar og mars 1874. Musorgskij bidro også med bilder han hadde i sin private eie og besøkte utstillingen. Dette gjorde ham så oppglødd at den umiddelbart skrev dette stykket i løpet av en periode på seks uker.
Det var ikke før i 1886, fem år etter Musorgskijs død, at verket ble publisert. Dette skjedde etter en lett omarbeiding av Musorgskijs nære venn Nikolaj Rimskij-Korsakov.
Senere ble stykket særlig kjent gjennom Maurice Ravels orkestrering fra 1922.
Den engelske progrockgruppa Emerson, Lake & Palmer ga ut sin egen versjon av verket i 1971, med elementer av jazz og progrock.
| Bilder fra en utstilling (russisk: Картинки с выставки – Воспоминание о Викторе Гартмане, Kartinki s vystavki – Vospominaniye o Viktore Gartmane, «Bilder fra en utstilling – Til minne om Victor Hartmann») er en pianosuite av den russiske komponisten Modest Musorgskij. Verket ble skrevet i 1874 som en pianosuite i ti deler, som en illustrasjon til syv ulike bilder i utstillingen. Stykket er et tydelig eksempel på romantisk musikk.
Suiten er krevende å spille, og blir derfor ofte benyttet som demonstrasjonsstykke med virtuoser. Men stykket er også blitt kjent gjennom en rekke arrangementer for fullt orkester og annen bruk av verket.
Bilder fra en utstilling er inspirert av en kunstutstilling av vennen, maleren og arkitekten Viktor Hartmann, og tar lytteren med gjennom utstillingen, bilde for bilde, hvor i hvert fall syv av disse er identifisert. Dette illustreres blant annet gjennom de korte «promenadene» i verket, kortere mellomspill som tar lytteren fra rom til rom.
Hartmann hadde dødd av aneurisme året før, bare 39 år gammel og dette dødsfallet gjorde et sterkt inntrykk på Musorgskij og andre i hans miljø. De tok derfor initiativ til å lage en utstilling med mer enn 400 av Hartmanns malerier på Det keiserlige kunstakademi i St. Petersburg i februar og mars 1874. Musorgskij bidro også med bilder han hadde i sin private eie og besøkte utstillingen. Dette gjorde ham så oppglødd at den umiddelbart skrev dette stykket i løpet av en periode på seks uker.
Det var ikke før i 1886, fem år etter Musorgskijs død, at verket ble publisert. Dette skjedde etter en lett omarbeiding av Musorgskijs nære venn Nikolaj Rimskij-Korsakov.
Senere ble stykket særlig kjent gjennom Maurice Ravels orkestrering fra 1922.
Den engelske progrockgruppa Emerson, Lake & Palmer ga ut sin egen versjon av verket i 1971, med elementer av jazz og progrock.
== Identifiserte bilder i stykket ==
Syv av bildene er identifiserte, men et av dem Tuileries har siden gått tapt. De øvrige er:
== Eksterne lenker ==
(en) Pictures at an Exhibition – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pictures at an Exhibition – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Bilder fra en utstilling (russisk: Картинки с выставки – Воспоминание о Викторе Гартмане, Kartinki s vystavki – Vospominaniye o Viktore Gartmane, «Bilder fra en utstilling – Til minne om Victor Hartmann») er en pianosuite av den russiske komponisten Modest Musorgskij. Verket ble skrevet i 1874 som en pianosuite i ti deler, som en illustrasjon til syv ulike bilder i utstillingen. | 5,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S._A._Chandrasekhar | 2023-02-04 | S. A. Chandrasekhar | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Indiske regissører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chennai', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Tamilske regissører'] | S. A. Chandrasekhar er en indisk filmregissør, filmprodusent og manusforfatter. De fleste av filmene hans er tamilske.
| S. A. Chandrasekhar er en indisk filmregissør, filmprodusent og manusforfatter. De fleste av filmene hans er tamilske.
== Familie ==
Chandrasekhar er far til den kjente tamilske skuespilleren Joseph Vijay. Han er gift med sangeren Shoba Chandrasekhar. Han er far til skuespilleren Vijay. Hans datter Vidhya døde bare to år gammel.
== Filmkarriere ==
Chandrasekhar regisserte sin første film i 1981, og hadde per 2015 regissert 69 tamilske filmer. Sammen med sin kone Shoba har han også vært produsent for et tredvetalls filmer. Noen av hans mest populære filmer har vært «Vetri», «Sattam Oru Iruttarai», «Naan Sigappu Manidhan» og «Mutham». Han har også regissert noen telugu-filmer, blant annet «Chattaniki Kallu Levu» med Chiranjeevi.
Han har også vært selv hatt filmroller; blant annet hadde han en mindre rolle i «Naan Sigappu Manidhan».
== Filmografi (regi) ==
Utvalg:
2015: Touring Talkies
2011: Sattapadi Kutram
2008: Pandhayam
2007: Nenjirukkum Varai
2005: Sukran
1999: Nenjinile
1997: Once More
1996: Maanbumigu Maanavan
1995: Vishnu
1995: Deva
1994: Rasigan
1993: Sendhoorapandi
1992: Naalaya Theerpu
1987: Sattam Oru Irrutarai
1985: Naan Sigapu Manithan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) S. A. Chandrasekhar på Internet Movie Database
(en) S. A. Chandrasekhar på AllMovie
(en) S. A. Chandrasekhar hos The Movie Database | S. A. | 5,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reinhard_Keiser | 2023-02-04 | Reinhard Keiser | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 12. september', 'Kategori:Dødsfall i 1739', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1674', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Burgenlandkreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Reinhard Keiser (1674–1739) var en tysk komponist og operaprodusent.
| Reinhard Keiser (1674–1739) var en tysk komponist og operaprodusent.
== Liv og virke ==
Faren, Gottfried Keiser, var organist i Teuchern fra 1671, men i 1674/75 forlot han familien og byen for ukjent mål. Moren, Agnes Dorothee von Etzdorff, datter av en forarmet adelsmann, oppfostret sannsynligvis sine to sønner som alenemor. Keiser fikk fra 1685 en grundig musikalsk utdannelse ved den velrenommerte Thomasschule zu Leipzig. Lærere var blant andre Johann Schelle, sannsynligvis også etterfølgeren Johann Kuhnau, som var Johann Sebastian Bachs umiddelbare forgjenger i kantorposten ved Thomasskolen.I 1693 oppførte Keiser sin antatt første opera Basilius in Arkadien i Braunschweig, og ble året etter utnevnt som Cammer-Componisten ved byens nye operahus. I 1697 slo han seg ned i Hamburg og oppførte operaene Mahumet II og Der geliebte Adonis på Oper am Gänsemarkt. Han ledet operahuset fra 1703 til 1709, og komponerte i denne tiden de fleste av sine sceneverk. Keiser fikk store økonomiske problemer, antakelig var hans egen livsstil medvirkende. Johann Mattheson kommenterte at Keiser opptrådte «mer som en spradebasse enn en musiker».3. januar 1712 giftet Keiser seg med Barbara Oldenburg, hun var en av tidens kjente sangerinner. Operahuset gikk overende i 1718 og de nye eierne sa opp Keiser som musikalsk leder. Fra sommeren 1719 til november 1720 var han i Stuttgart og medvirket ved en rekke musikalske arrangementer, men ved hoffet i Württemberg foretrakk man italienske musikere, og Keiser fikk ikke fast stilling her.
I august 1721 vendte han tilbake til Hamburg, men etter noen måneder reiste han videre til København, hvor han allerede i 1704 forgjeves hadde forsøkt å få status som adelig. Denne gangen lyktes det ham å bli utnevnt til titulær kongelig dansk kapellmester, og han oppførte operaen Ulysses. Etter flere reiser fram og tilbake mellom København og Hamburg. slo han seg ned Hamburg for godt i 1723. Her fortsatte han å skrive operaer for Gänsemarkt og dominerte spilleplanen sammen med den nye direktøren, Georg Philipp Telemann. I 1728 ble han tilslutt kantor i Hamburgs domkirke, og hans sene verk består derfor hovedsakelig av kirkemusikk.
Keisers fødehus i Teuchern er innredet som et museum til hans minne.
== Musikk og betydning ==
Keiser utmerker seg med en frodig melodisk fantasi, og dristige orkestreringer og en allsidighet i uttrykksformer som strekker seg fra foredlede slagermelodier til virtuose bravurarier med lange og komplekse koloraturer.
Operaen var Keisers foretrukne sjanger, men han skrev også franske balletter, kammermusikk, kirkemusikk, kantater og oratorier.
Keisers samtidige regnet ham som den mest betydelige tyske operakomponisten rundt århundreskiftet 1600–1700. I Johann Matthesons musikerbiografi Grundlage einer Ehrenpforte (1740) omtales han som intet mindre enn «der größeste Opern-Componist von der Welt» («verdens største operakomponist»).
Selv om Keiser ikke skapte en ny tysk nasjonal operaform, hevet han den tyske operakunsten til et høyere nivå. Så lenge han var aktiv i Hamburg, var byen sentrum for den tidlige tyske operakulturen og et mål for kunstinteresserte tilreisende. Ved siden av å pleie den hjemlige musikktradisjonen, fulgte man nøye med på utviklingen innen italiensk og fransk opera og var raske med å ta opp de nye trendene.
== Viktige operaer ==
Om ikke annet er angitt, var uroppføringene i Hamburgs Oper am Gänsemarkt
== Referanser og noter ==
== Kilder ==
(de) Friedrich Chrysander: «Keiser, Reinhard». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 15, Duncker & Humblot, Leipzig 1882, s. 540–551.
(de) Wilhelm Pfannkuch: «Keiser, Reinhard.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 11, Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-00192-3, s. 411 f. (digitalisering).
Reinhard Keiser, bach-cantatas.com
== Litteratur ==
Klaus Zelm: Die Opern Reinhard Keisers. Studien zur Chronologie, Überlieferung und Stilentwicklung. Katzbichler, München u. a. 1975, ISBN 3-87397-107-0, (Musikwissenschaftliche Schriften 8).
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Reinhard Keiser i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Liste over sceneverk av Reinhard Keiser på grunnlag av MGG på Operone
(no) Liste over aktuelle oppsetninger av verk komponert av Reinhard Keiser på Operabase (produksjoner, besetning, kalender)
Förderverein "Reinhard-Keiser-Gedenkstätte" e .V ., Besøkt 16. mai 2016
Sekundærlitteratur om Keiser, Besøkt 16. mai 2016
(en) Fritt tilgjengelige noter av Reinhard Keiser i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Reinhard Keiser i International Music Score Library Project | Reinhard Keiser (1674–1739) var en tysk komponist og operaprodusent. | 5,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sonny_Bono | 2023-02-04 | Sonny Bono | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Dødsfall i skiulykker', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra California', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere fra USA', 'Kategori:Personer fra Detroit', 'Kategori:Personer fra Inglewood', 'Kategori:Personer fra USA av italiensk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Salvatore Philip «Sonny» Bono (født 16. februar 1935 i Detroit i Michigan, død 5. januar 1998 i South Lake Tahoe i California) var en amerikansk sanger, skuespiller og politiker.
Bono gikk på high school i Inglewood i California. Han innledet sin karriere i musikkindustrien som en altmuligmann for Phil Spector tidlig på 1960-tallet.
I årene 1964 til 1975 var han gift med Cher og de utgjorde sammen duoen Sonny & Cher som hadde en av sine største hits med sangen «I Got You Babe». I 1969 fikk de datteren Chastity, og de laget en film med det samme navnet. Etter skilsmissen og oppløsning av duoen, gjorde han et mislykket forsøk på solokarriere. Utover på 1980-tallet hadde han en del vellykkede jobber som skuespiller, blant annet i John Waters Hairspray.
Bono innledet senere en politisk karriere for Det republikanske parti og var først ordfører i Palm Springs i California, og satt deretter i Representantenes hus som representant fra sitt distrikt i California fra 3. januar 1995 og fram til sin død.
Sonny Bono omkom i en ski-ulykke 5. januar 1998.
| Salvatore Philip «Sonny» Bono (født 16. februar 1935 i Detroit i Michigan, død 5. januar 1998 i South Lake Tahoe i California) var en amerikansk sanger, skuespiller og politiker.
Bono gikk på high school i Inglewood i California. Han innledet sin karriere i musikkindustrien som en altmuligmann for Phil Spector tidlig på 1960-tallet.
I årene 1964 til 1975 var han gift med Cher og de utgjorde sammen duoen Sonny & Cher som hadde en av sine største hits med sangen «I Got You Babe». I 1969 fikk de datteren Chastity, og de laget en film med det samme navnet. Etter skilsmissen og oppløsning av duoen, gjorde han et mislykket forsøk på solokarriere. Utover på 1980-tallet hadde han en del vellykkede jobber som skuespiller, blant annet i John Waters Hairspray.
Bono innledet senere en politisk karriere for Det republikanske parti og var først ordfører i Palm Springs i California, og satt deretter i Representantenes hus som representant fra sitt distrikt i California fra 3. januar 1995 og fram til sin død.
Sonny Bono omkom i en ski-ulykke 5. januar 1998.
== Filmografi ==
Kinofilm
1967 – Good Times
1969 – Chastity
1979 – Flukten til Athena
1982 – Hjelp vi flyr igjen
1988 – HairsprayTV-serier
1973 - 1978 - The Six Million Dollar Man
1976 - 1981 - Charlie’s Angels
1977 - 1984 - Fantasy Island
1977 - 1986 - The Love Boat
1977 - 1983 - CHiPs
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sonny Bono – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sonny Bono på Internet Movie Database
(sv) Sonny Bono i Svensk Filmdatabas
(da) Sonny Bono på Filmdatabasen
(da) Sonny Bono på Scope
(fr) Sonny Bono på Allociné
(en) Sonny Bono på AllMovie
(en) Sonny Bono hos Turner Classic Movies
(en) Sonny Bono hos Rotten Tomatoes
(en) Sonny Bono hos The Movie Database
(en) Sonny Bono hos Internet Broadway Database
(en) Sonny Bono på Discogs
(en) Sonny Bono på Discogs
(en) Sonny Bono på MusicBrainz
(en) Sonny Bono på Spotify
(en) Sonny Bono på Last.fm
(en) Sonny Bono på Genius — sangtekster
(en) Sonny Bono på AllMusic
(en) Sonny Bono hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Sonny Bono hos American National Biography | Salvatore Philip «Sonny» Bono (født 16. februar 1935 i Detroit i Michigan, død 5. | 5,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sabra_Johnson | 2023-02-04 | Sabra Johnson | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Davis County i Utah', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:So You Think You Can Dance-finalister'] | Sabra Elise Johnson (født 29. juli 1987 i Nederland) er en amerikansk danser som vant sesong 3 av So You Think You Can Dance.
Johnson har danset alt fra ballett, jazzdans, moderne dans, hiphop til stepping. Hun var en av danserne i High School Musical. Johnson ble født i Nederland, bodde ni år i Tyskland, og så, ni år i Utah, men nå bor hun i New York der det er et stort dansemiljø hun trives godt i. I 2008 opptrådte Sabra Johnson sammen med Benji Schwimmer (vinner av So You Think You Can Dance sesong 2) i Oslo (Norge).
| Sabra Elise Johnson (født 29. juli 1987 i Nederland) er en amerikansk danser som vant sesong 3 av So You Think You Can Dance.
Johnson har danset alt fra ballett, jazzdans, moderne dans, hiphop til stepping. Hun var en av danserne i High School Musical. Johnson ble født i Nederland, bodde ni år i Tyskland, og så, ni år i Utah, men nå bor hun i New York der det er et stort dansemiljø hun trives godt i. I 2008 opptrådte Sabra Johnson sammen med Benji Schwimmer (vinner av So You Think You Can Dance sesong 2) i Oslo (Norge).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sabra Johnson på Internet Movie Database
(en) «Sabra Dance» på The Standard-Examiner (Utah) | Sabra Elise Johnson (født 29. juli 1987 i Nederland) er en amerikansk danser som vant sesong 3 av So You Think You Can Dance. | 5,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edwig_Van_Hooydonck | 2023-02-04 | Edwig Van Hooydonck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske syklister', 'Kategori:Fødsler 4. august', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra byen Antwerpen'] | Edwig Van Hooydonck (født 4. august 1966, i Ekeren) er en tidligere profesjonell landeveissyklist fra Belgia. Han vant blant annet det prestisjefulle endagsrittet Flandern rundt (Ronde van Vlaanderen) to ganger og semiklassikeren Brabantse Pijl fire ganger. Han var aktiv som profesjonell syklist i tidsrommet 1986 til 1996. Da han la opp halvveis ut i 1996 gjorde han dette fordi han var kritisk til hvordan sykkelsporten utviklet seg med hensyn til doping og da spesielt bruken av EPO. Doping er noe Hooydonck i flere intervjuer etter karrieren har vært negativ til.
I sin karriere som profesjonell syklet han hele tiden på lag der Jan Raas, en annen tidligere stor syklist var sportsdirektør.
Edwig Van Hooydoncks eldre bror Gino Van Hooydonck var også profesjonell syklist. De syklet på samme lag i perioden 1986 til 1992. Han er også onkel til Nathan Van Hooydonck som i 2016-sesongen sykler på BMC
| Edwig Van Hooydonck (født 4. august 1966, i Ekeren) er en tidligere profesjonell landeveissyklist fra Belgia. Han vant blant annet det prestisjefulle endagsrittet Flandern rundt (Ronde van Vlaanderen) to ganger og semiklassikeren Brabantse Pijl fire ganger. Han var aktiv som profesjonell syklist i tidsrommet 1986 til 1996. Da han la opp halvveis ut i 1996 gjorde han dette fordi han var kritisk til hvordan sykkelsporten utviklet seg med hensyn til doping og da spesielt bruken av EPO. Doping er noe Hooydonck i flere intervjuer etter karrieren har vært negativ til.
I sin karriere som profesjonell syklet han hele tiden på lag der Jan Raas, en annen tidligere stor syklist var sportsdirektør.
Edwig Van Hooydoncks eldre bror Gino Van Hooydonck var også profesjonell syklist. De syklet på samme lag i perioden 1986 til 1992. Han er også onkel til Nathan Van Hooydonck som i 2016-sesongen sykler på BMC
== Viktigste meritter ==
1984Belgisk juniormester1986Ronde van Vlaanderen U231987Brabantse Pijl
5. etappe Ronde van Nederland1988GP Eddy Merckx
Sammenlagt og etappeseier i Vuelta a Andalucía
4. etappe Tour Méditerranéen1989Grand Prix de Denain
Kuurne-Brussel-Kuurne
Flandern rundt1990Dwars door Vlaanderen1991Brabantse Pijl
Grand Prix de la Libération
Grand Prix d'Ouverture La Marseillaise
Flandern rundt
Schaal Sels1992Grand Prix de Denain
Grand Prix d'Ouverture La Marseillaise
4. etappe Étoile de Bessèges
3. etappe Tour of Ireland
6. etappe Vuelta a España1993Brabantse Pijl
2. etappe Tour de Romandie
Etappe 3b Tour de Luxembourg1995Brabantse Pijl
== Profesjonelle lag ==
1986: Kwantum Hallen – Yoko (Nederland)
1987: Superconfex – Yoko (Nederland)
1988: Superconfex – Yoko (Nederland)
1989: Superconfex – Yoko (Nederland)
1990: Buckler (Nederland)
1991: Buckler (Nederland)
1992: Buckler (Nederland)
1993: WordPerfect (Nederland)
1994: WordPerfect (Nederland)
1995: Novell (Nederland)
1996: Rabobank (Nederland)
== Eksterne lenker ==
(en) Edwig Van Hooydonck – ProCyclingStats
(en) Edwig Van Hooydonck – Cycling Archives
(en) Edwig Van Hooydonck – CycleBase | Edwig Van Hooydonck (født 4. august 1966, i Ekeren) er en tidligere profesjonell landeveissyklist fra Belgia. | 5,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Englekr%C3%A6sj | 2023-02-04 | Englekræsj | ['Kategori:Action-eventyrspill', 'Kategori:IOS-spill', 'Kategori:Videospill fra 2008', 'Kategori:Videospill utviklet i Norge', 'Kategori:Windows-spill'] | Englekræsj er et videospill for aldersgruppen 6 -12 år. Det er utviklet av det Drammen-baserte Ravn Studio. Spillet er basert på et teater- og TV-seriemanus av Leonore Alexandra Nielsen. Spillet ble utgitt til PC 28. august 2008.
| Englekræsj er et videospill for aldersgruppen 6 -12 år. Det er utviklet av det Drammen-baserte Ravn Studio. Spillet er basert på et teater- og TV-seriemanus av Leonore Alexandra Nielsen. Spillet ble utgitt til PC 28. august 2008.
== Handling ==
Spillet starter med at de to småenglene Frans og Fia forsover seg til siste timen før engleeksamen. I vill fart på racerskyen, kræsjer de rett inn i skyen med instrumentene til engleorkesteret. Instrumentene spres for alle vinder, og tre av dem faller ned på jorda – hvor englene ikke har lov til å reise før de har bestått eksamen. De bestemmer seg likevel for å ta sjansen, og trekker dermed spilleren med på et eventyr gjennom forskjellige miljøer. Englebarna må gi seg i kast med englegjerninger i samme øyeblikk de setter fot på jorda; sende ufyselige smådjevler tilbake dit de kom fra og plukke opp stjerner som har falt ned fra himmelen.
== Priser og utmerkelser ==
Spillet vant prisen for «Beste barnespill» under Gullstikka 2008. I samme konkurranse ble spillet nummer to i kategorien «Beste norskutviklede spill».I 2009 fikk Englekræsj prisen som «Beste nordiske barnespill» i konkurransen Nordic Game Awards. Spillet var nominert også i to andre kategorier.
== Strid om opphavsrett ==
I 2009 vant produksjonsselskapet Ravn en rettssak etter at den britiske utvikleren Ian Neil, som blant annet var en av grunnleggerne av Funcom, hadde saksøkt dem med påstand om at det var han som hadde utviklet spillets figurer. Saken gikk for Drammen tingrett.
== Referanser == | | sjanger = Action-eventyr | 5,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emanuel_L%C3%B6ffler | 2023-02-04 | Emanuel Löffler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. august', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 29. desember', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Okres Třebíč', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Emanuel Löffler (født 29. desember 1901 i Mezíříčko, død 5. august 1986 i Praha) var en tsjekkoslovakisk turner. Han var med i to OL og tre turn-VM.
Hans første OL var i 1928, her fikk han sølv i lagkonkurransen. Sveits vant denne konkurransen. Individuelt fikk han to medaljer; sølv i hopp og bronse i ringer. I den individuelle mangekampen fikk han 10.-plass. I hans neste OL, i Berlin i 1936 ble det ingen medaljer, men laget kom på 4.-plass i lagkonkurransen. Hans beste individuelle plasseringer var 10.-plass i ringer og 12.-plass i frittstående.
I VM-sammenheng har han også flere medaljer. Tsjekkoslovakia vant gull i lagkonkurranse i 1930, sølv i 1934 og gull i 1938, med Löffler på laget. Individuelt fikk én medalje av hver valør i 1930; gull i ringer, sølv i frittstående og bronse i mangekampen. I 1934 fikk han bronse sammenlagt, som eneste medalje.
| Emanuel Löffler (født 29. desember 1901 i Mezíříčko, død 5. august 1986 i Praha) var en tsjekkoslovakisk turner. Han var med i to OL og tre turn-VM.
Hans første OL var i 1928, her fikk han sølv i lagkonkurransen. Sveits vant denne konkurransen. Individuelt fikk han to medaljer; sølv i hopp og bronse i ringer. I den individuelle mangekampen fikk han 10.-plass. I hans neste OL, i Berlin i 1936 ble det ingen medaljer, men laget kom på 4.-plass i lagkonkurransen. Hans beste individuelle plasseringer var 10.-plass i ringer og 12.-plass i frittstående.
I VM-sammenheng har han også flere medaljer. Tsjekkoslovakia vant gull i lagkonkurranse i 1930, sølv i 1934 og gull i 1938, med Löffler på laget. Individuelt fikk én medalje av hver valør i 1930; gull i ringer, sølv i frittstående og bronse i mangekampen. I 1934 fikk han bronse sammenlagt, som eneste medalje.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emanuel Löffler – Olympedia
(en) Emanuel Löffler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Emanuel Löffler – databaseOlympics.com (arkivert)
(cz) Emanuel Löffler – Tsjekkias olympiske komité
Profil DatabaseOlympics.com Arkivert 19. mars 2007 hos Wayback Machine. | }} | 5,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ravn_Studio | 2023-02-04 | Ravn Studio | ['Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske videospillselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2002', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ravn Studio er en videospillutvikler etablert i 2002 av Stine Wærn og Tinka Town, og er basert i Drammen. Selskapet har primært utviklet lisensierte spill, som DS-spillet Flåklypa Grand Prix (2010) og mobilspill blant annet for QuizDan, Kaptein Sabeltann, Jul i Blåfjell og Elleville Elfrid. Ravn Studio har også utviklet ikke-lisensierte spill som Englekræsj (2008), Snakeball (2007) og Tainted Keep (2013).
Selskapets spill har blitt tildelt flere priser. Englekræsj mottok prisen for «beste barnespill» ved Gullstikka 2008, samt samme pris ved Nordic Game Awards 2009. Flåklypa Grand Prix mottok samme pris ved Gullstikka 2010, og var også nominert ved Nordic Game Awards 2011.Et utvalg av selskapets spill er også tilgjengelig på samisk. Ravn Studios Kaptein Sabeltann på nye tokt (2014) ble oversatt til samisk med støtte fra Sametinget og Guovdageainnu Lagasradio, en lokalradio i Kautokeino.Utenfor videospillindustrien har Ravn Studio produsert dokumentar- og barne-TV-serien Naturbarna (2004), en serie for NRK som følger barnehagen Brannposten Naturbanehage, men har fokusert på videospillutvikling siden.
| Ravn Studio er en videospillutvikler etablert i 2002 av Stine Wærn og Tinka Town, og er basert i Drammen. Selskapet har primært utviklet lisensierte spill, som DS-spillet Flåklypa Grand Prix (2010) og mobilspill blant annet for QuizDan, Kaptein Sabeltann, Jul i Blåfjell og Elleville Elfrid. Ravn Studio har også utviklet ikke-lisensierte spill som Englekræsj (2008), Snakeball (2007) og Tainted Keep (2013).
Selskapets spill har blitt tildelt flere priser. Englekræsj mottok prisen for «beste barnespill» ved Gullstikka 2008, samt samme pris ved Nordic Game Awards 2009. Flåklypa Grand Prix mottok samme pris ved Gullstikka 2010, og var også nominert ved Nordic Game Awards 2011.Et utvalg av selskapets spill er også tilgjengelig på samisk. Ravn Studios Kaptein Sabeltann på nye tokt (2014) ble oversatt til samisk med støtte fra Sametinget og Guovdageainnu Lagasradio, en lokalradio i Kautokeino.Utenfor videospillindustrien har Ravn Studio produsert dokumentar- og barne-TV-serien Naturbarna (2004), en serie for NRK som følger barnehagen Brannposten Naturbanehage, men har fokusert på videospillutvikling siden.
== Utgivelser (utvalg) ==
Snakeball (sammen med britiske Gamoola Soft; PlayStation 3, 2007)
Englekræsj (Windows og iOS, 2008)
Flåklypa Grand Prix (Nintendo DS, 2008)
Knerten gifter seg (Nintendo DS, 2010)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Ravn Studio er en videospillutvikler etablert i 2002 av Stine Wærn og Tinka Town, og er basert i Drammen. Selskapet har primært utviklet lisensierte spill, som DS-spillet Flåklypa Grand Prix (2010) og mobilspill blant annet for QuizDan, Kaptein Sabeltann, Jul i Blåfjell og Elleville Elfrid. | 5,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fosfonat | 2023-02-04 | Fosfonat | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fosforforbindelser', 'Kategori:Funksjonelle grupper'] | Fosfonater eller fosfonsyrer er organiske forbindelser som inneholder en eller flere C-PO(OR)2 (hvor R = hydrogen for fosfonsyrer og alkyl eller aryl for fosfonater). Fosfonater er lettløselige i vann, mens syrene er tungtløselige.
| Fosfonater eller fosfonsyrer er organiske forbindelser som inneholder en eller flere C-PO(OR)2 (hvor R = hydrogen for fosfonsyrer og alkyl eller aryl for fosfonater). Fosfonater er lettløselige i vann, mens syrene er tungtløselige.
== Egenskaper og anvendelser ==
Fosfonater er gode komplekseringsmidler for di- og trivalente metallioner samtidig som de er stabile under tøffe kjemiske forhold. De har også sterk interraksjon med mange overflater, noe som gjør at mobilitet i miljøet blir lav. Dette gjør de anvendlige i mange industrielle prosesser som antiscaling, vaskemiddeladditiv og blekeriadditiver.
Fosfonater anvendes i medisiner til behandling av diverse skjelettsykdommer.
Fosfonater forekommer i naturen, da hovedsakelig i cellemembraner.
== Fosfonater ==
DMMP Dimetylmethylfosfonat
NTMP Nitrilotris(metylenfosfonsyre)
PBTC Fosfonobutantrikarboksylsyre
Bisfosfonater er de forbindelser med to fosfonatgrupper bundet til samme karbonatom.
HEDP 1-Hydroksyetan(1,1-diylbisfosfonsyre)
Aminofosfonater (-NH2-C-PO(OH)2)
EDTMP 1,2-Diaminoetantetrakis(metylenfosfonsyre)
DTPMP Dietylentriaminpentakis(metylenfosfonsyre)
AEPn 2-Aminoetylfosfonsyre | thumb|right|Fosfonatgruppen | 5,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Kvammen | 2023-02-04 | Roald Kvammen | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn på 1900-tallet', 'Kategori:Norsk polarhistorie', 'Kategori:Norske fangstmenn', 'Kategori:Personer med tilknytning til Svalbard', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Roald Kvammen (født 5. april 1924) var en norsk fangstmann. Han er kjent for måten han i 1947/48 overlevde en overvintring på Svalbard helt uten forutgående kunnskaper og trening.
| Roald Kvammen (født 5. april 1924) var en norsk fangstmann. Han er kjent for måten han i 1947/48 overlevde en overvintring på Svalbard helt uten forutgående kunnskaper og trening.
== Historie ==
Kvammen gikk i land i Hornsund på Svalbard, sommeren 1947. Han hadde ingen erfaring med fangstliv eller arktisk klima fra før, og det var avtalt at det i september skulle komme en båt med en fangstmann og de to skulle da drive fangst på isbjørn og rev vinteren 1947-1948.
Men den andre fangstmannen ble syk. Og båten kom heller ikke tilbake på grunn av vanskelige isforhold. Kvammen ante ikke hva som hadde skjedd. Tanken på at båten hadde forlist og at dermed ingen visste at han var strandet på Hornsund truet. Han forberedte seg på vinteren som ville komme, uten å vite hva som ville møte han og hvor lenge han måtte bli der. Tanken på at pårørende trodde han var omkommet i et eventuelt forlis av båten som brakte ham til Hornsund, fikk han til å frykte at ingen ville komme å lete etter ham. Når han så over provianten antok han at han kunne overleve i to til to og et halvt år om han også jaktet.
Selve oppholdet ble ganske tøft, men hverdagen var preget av struktur. Han bruke en enorm fantasi for å holde dagene i gang. Hver morgen gikk han som morgengymnastikk frem og tilbake i rommet mens han kastet giværet mellom hendene inntil ovnen begynte å varme. Hver dag gikk han og diskuterte med seg selv for å underholde seg selv. Om dagen gikk han lange skiturer for å hente rekved han hadde samlet om sommeren – opplyst av måneskinn og nordlys. Når det var storm og orkan ute gikk dagene med til skuring av gulv, matlaging, vedhogging og dagbokskriving.
Når uværet var langvarig gikk han frem og tilbake på hyttegulvet og holdt kåserier og innbilte seg at det satt folk å hørte på. Og når han var lei av å snakke satte han seg ned, klappet som en god tilhører.
Lesestoff lå det på hytta: ukeblad fra 1936 til 1939, Snorre Kongesaga og Bibelen. Med seg hadde han selv bok av Teodor Caspari ("Jotunheimens forgårder") og Det nye testamentet.
Isbjørnjakt ble det lite av. Isbjørn ble tatt med selvskudd men ammunisjonen skulle den andre fangstmannen ha kommet med. Han hadde en 16 kaliber haggle som han skjøt en god del fugl med (særlig grågås om høsten og våren). Han hadde et Krag Jørgensen gevær (det gamle militære våpen) som han skjøt to isbjørner med. Rev ble fanget ved hjelp av feller.
Historien ender godt med at båten kommer tilbake sommeren 1948 for å plukke opp Kvammen. Besetningen var sikker på at de ville møte et svært trist syn når de ankom hytten, men ble overrasket da Kvammen kom roende ut for å møte dem, svært lettet over å få noen andre å snakke med igjen.
== Bruk i undervisning ==
Sett i et psykologisk perspektiv er denne personen og hans adferd under oppholdet helt unikt og særdeles spesielt, noe som gjør at han blir brukt i undervisning innenfor flere profesjonsutdanninger og bachelorstudium på høgskole- og universitetsnivå, så som lærer, pedagogikk, psykologi og sykepleie for å nevne noen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Håland, Karthon. (1976) - Alene i isødet. Roald Kvammens overvintring på Vest-Spitsbergen Luther, Oslo. ISBN 82-531-3197-6
== Eksterne lenker ==
«Ufrivillig overvintring på Hornsund i 1947» | Roald Kvammen (født 5. april 1924«Roald Kvammen 80 år», Stavanger Aftenblad 5. | 5,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Mattheson | 2023-02-04 | Johann Mattheson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 17. april', 'Kategori:Dødsfall i 1764', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1681', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske musikkteoretikere'] | Johann Mattheson (1681–1764) var en tysk komponist, musikkskribent, leksikograf, diplomat og musikkteoretiker.
| Johann Mattheson (1681–1764) var en tysk komponist, musikkskribent, leksikograf, diplomat og musikkteoretiker.
== Liv og virke ==
På farssiden stammet Johann Mattheson fra en gammel norsk adelsslekt, men oldefaren skal ha sagt fra seg adelskapet. Matthesons far, Johann (1652–1723), var skatteinnkrever i Hamburg. Moren, Margaretha Höling, kom fra Rendsburg i Schleswig-Holstein.Mattheson var et av sin tids universalgenier. Ifølge hans egen selvbiografi fikk han tidlig en omfattende utdannelse i språk (engelsk, fransk, italiensk og latin) og musikk (sang, fiolin, orgel og cembalo), og litt om senn lærte han seg å spille gambe, blokkfløyte, obo og lutt. Allerede som niåring sang han til sitt eget harpeakkompagnement. Han spilte orgel i kirken og var medlem av operakoret ved Hamburgs Oper am Gänsemarkt. Få år senere var han blitt solist og holdt prøver, og i 1699 komponerte han sin første opera. Han ledet selv oppføringen, samtidig som han sang hovedrollen.
I 1703 grunnla Mattheson og Georg Friedrich Händel et livslangt, om ikke uproblematisk vennskap. I 1703 reiste de sammen sammen til Lübeck for å undersøke mulighetene til å bli Dietrich Buxtehudes etterfølger i den prestisjefylte posten som organist i Marienkirche, men rygget tilbake for betingelsen om at etterfølgeren måtte gifte seg med Buxtehudes eldste datter.
Mattheson og Händel utvekslet kunnskap, men kunne også krangle heftig og håndfast. Det toppet seg under en oppføring av Matthesons opera Cleopatra, da uenighet om den musikalske ledelsen endte i en kårdeduell utenfor operahuset. En knapp på Händels jakke skal ha forhindret at han ble alvorlig skadet. Duellantene ble forsonet samme kveld, men Mattheson hevdet at Händel etter dette mistet aktelsen for ham. Et mulig utslag er at Händel aldri fulgte Matthesons oppfordring om å sende ham biografiske data til musikerbiografien Grundlage einer Ehren-Pforte (1740). Matthesons hevn var å føye til nedsettende kommentarer om sin «venn» i hans tyske oversettelse av John Mainwarings Händel-biografi.
I 1704 fikk Mattheson posten som Hofmeister i Hamburg, snart ble han også sekretær og korrespondent hos den engelske ambassadøren til byen. Denne posten, som han beholdt opp i høy alder, sikret ham et utkomme og en opphøyet sosial status. Året etter sluttet han som operasanger. Han giftet seg med den engelske prestedatteren Catharina Jennings i 1709. Paret var barnløst.
I året 1715 ble Mattheson vikar og i 1718 musikkdirektør ved Hamburgs Mariendom, men måtte i 1728 si fra seg posten etter at sangerne boikottet oppføringen av et av hans oratorier. I tillegg begynte hørselen å svikte, og tilslutt ble han helt døv. I denne sene perioden forfattet han musikkteoretiske skrifter, som Generalbaßschule (1731) og Der vollkommene Capellmeister (1739). I tillegg ga han ut tidsskrifter, blant annet det første tyske musikktidsskriftet, Der musicalische Patriot fra 1728/29, og oversatte romaner og faglitteratur fra engelsk, fransk, italiensk og latin.
Matthesons Grundlage einer Ehren-Pforte (1740) er et omfattende verk over 149 musikere. Mange av dem kjente han personlig, og mange av artiklene er selvbiografier som nok ikke hadde eksistert om det ikke hadde vært for Matthesons oppfordring om å skrive dem. To år etter Händels død ga han ut en tysk oversettelse av John Mainwarings Memoirs of the Life of the Late George Frederic Handel, den første biografi om en komponist som kom ut i bokform.
Ved Matthesons gravferd ble oratoriet Das fröhliche Sterbelied framført, et stykke han skrev spesielt til sin egen begravelse. Johann Mattheson er bisatt i St.-Michaelis-Kirche i Hamburg. Der kan man se gravstøtten den dag i dag.
== Verk ==
Mattheson var en begavet og flittig komponist, han komponerte seks operaer og omarbeidet flere andre, skrev 33 oratorier, orkesterverk og kammermusikk. Størstedelen av verkene hans oppbevares av biblioteket i Hamburg. Samlingen forsvant under evakueringen i andre verdenskrig, men ble i 1998 levert tilbake fra Jerevan i Armenia. Mattheson var utgiver av det første tyske opplysningstidsskriftet, Der Vernünfftler. Teutscher Auszug aus den Engelländischen Moral-Schriften Des Tatler Und Spectator. Som tittelen forteller var tidsskriftet laget etter engelske forbilder.
OperaerDie Plejades, oder das Siebengestirne (Friedrich Christian Bressand), Singspiel, Hamburg 1699 og Braunschweig 1699; musikken er i all hovedsak tapt
Der edelmühtige Porsenna (Bressand), Singspiel 4 akter, Hamburg 1702
Der Tod des großen Pans, sørgemusikk for operagrunnleggeren Gerhard Schott (Hinsch), 1702 Hamburg; Musikken, som delvis var skrevet av Georg Bronner, er tapt
Victor, Hertzog der Normannen, (Hinsch), Pasticcio 3 akter, 1702 Hamburg (1. akt av Schieferdecker, 3. akt Bronner); musikken er tapt
Die unglückselige Cleopatra, Königin von Egypten oder Die betrogene Staats-Liebe (Friedrich Christian Feustking), dramma per musica 3 akter, 20. oktober 1704 Hamburg (partitur: Schott, Mainz)
Le Retour du siècle d’or, das ist Die Wiederkehr der güldnen Zeit (grevinne Löwenhaupt, kanskje Amalie Wilhelmine von Königsmarck?), tekst og musikk er tapt
Boris Goudenow, oder Der durch Verschlagenheit erlangte Trohn (Mattheson), dramma per musica 3 akger, Hamburg 1710, ikke oppført før 2005 (i Hamburg konsertant/i Boston scenisk)
Die geheimen Begebenheiten Henrico IV, Königs von Castilien und Leon oder Die getheilte Liebe (Johann Joachim Hoë) 9. februar 1711 HamburgOratorierDie heilsame Geburt und Menschwerdung unsers Herrn und Heilandes Jesu Christi Hamburg 1715
Cum Christo. Der verlangte und erlangte Heiland. Oratorium auff Weinachten Hamburg 1716
Der für die Sünde der Welt gemarterte und sterbende Jesus (Barthold Heinrich Brockes) Hamburg 1718
Das Größte Kind in einem Oratorio auff weynacht Hamburg 1720
Das Lied des Lammes (Christian Heinrich Postel) Hamburg 1723 (første innspilling av Wiesbadener Knabenchor, 2005)KammermusikPièces de Clavecin en Deux Volumes, 1714 London
Der brauchbare Virtuoso. Zwölf anständige Sonaten, Violino, Flauto & Basso continuo. op. 1, I–XII, 1720Skrifter i utvalgDas neu-eröffnete Orchestre, Hamburg 1713 online
Critica musica, Hamburg 1722 bis 1725
Grosse General-Baß-Schule Oder: Der exemplarischen Organistenprobe, Hamburg 1731 online
Der vollkommene Capellmeister, Hamburg 1739 online
Kleine Generalbaß-Schule, Hamburg 1739
Grundlage einer Ehren-Pforte, 1740 online
Georg Friderich Händels Lebensbeschreibung, Hamburg 1761 (oversetting til tysk av Mainwarings Memoirs, med tilleggsstoff)
John Mainwaring: Leben und Musik des Georg Friedrich Händel. Forord og oversetting av Johann Mattheson. Revidert utgave. Heupferd Musik Verlag, Dreieich 2010. ISBN 978-3-923445-08-0
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Robert Eitner: «Mattheson, Johann». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 20, Duncker & Humblot, Leipzig 1884, s. 621–626.
(de) Hans Joachim Marx: «Mattheson, Johann.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 16, Duncker & Humblot, Berlin 1990, ISBN 3-428-00197-4, s. 402 f. (digitalisering).
== Litteratur ==
Holger Böning: Der Musiker und Komponist Johann Mattheson als Hamburger Publizist. Studie zu den Anfängen der Moralischen Wochenschriften und der deutschen Musikpublizistik (= Presse und Geschichte – Neue Beiträge 50). Bremen 2011.
Semjon Aron Dreiling: Pompöser Leichenzug zur schlichten Grabstätte. Die vergessenen Toten im Gruftgewölbe der Hamburger St.-Michaelis-Kirche 1762–1813, Medien-Verlag Schubert, Hamburg 2006, ISBN 3-937843-09-4 [zu seinem Grab und den Bestattungsfeierlichkeiten in der Hauptkirche St. Michaelis, Hamburg]
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Johann Mattheson i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Johann Mattheson i Deutsche Digitale Bibliothek
Das neu-eröffnete Orchestre, Hamburg 1713 – online-versjon (utdrag)
Der vollkommene Capellmeister, Hamburg 1739 – online-versjon (utdrag)Noter(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Mattheson i International Music Score Library Project
Sonater for 2 soloinstrumenter | Johann Mattheson (1681–1764) var en tysk komponist, musikkskribent, leksikograf, diplomat og musikkteoretiker. | 5,480 |
null | 2023-02-04 | Rasmus Rasmussen (skuespiller) | null | null | null | Molde | 5,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lu_Gwei-Djen | 2023-02-04 | Lu Gwei-Djen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. november', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Kinesiske sinologer', 'Kategori:Kjemikere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Nanjing', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lu Gwei-Djen (kinesisk: 魯桂珍, pinyin: Lǔ Guìzhēn; Wade-Giles: Lu Kuichen, født 22. juli 1904 i Nanjing i Kina, død 28. november 1991) var en ekspert innen kinesisk vitenskaps og teknologis utvikling og historie. Hun var opprinnelig utdannet i nutriologi, et felt hun hadde doktorgrad innen.
Hun var en viktig forsker og medforfatter innen prosjektet Science and Civilisation in China (SCC, også kjent som History of Science in China i Asia), ledet av Joseph Needham. Hun er godt kjent som Needhams mangeårige assistent, medforfatter, lærer i kinesisk, og som hans annen hustru.
Både Lu Gwei-Djen og Needhams første kone, Dorothy, var med på å grunnlegge Lucy Cavendish College i Cambridge i 1965, beregnet for kvinnelige universitetsstudenter over 21 år.
| Lu Gwei-Djen (kinesisk: 魯桂珍, pinyin: Lǔ Guìzhēn; Wade-Giles: Lu Kuichen, født 22. juli 1904 i Nanjing i Kina, død 28. november 1991) var en ekspert innen kinesisk vitenskaps og teknologis utvikling og historie. Hun var opprinnelig utdannet i nutriologi, et felt hun hadde doktorgrad innen.
Hun var en viktig forsker og medforfatter innen prosjektet Science and Civilisation in China (SCC, også kjent som History of Science in China i Asia), ledet av Joseph Needham. Hun er godt kjent som Needhams mangeårige assistent, medforfatter, lærer i kinesisk, og som hans annen hustru.
Både Lu Gwei-Djen og Needhams første kone, Dorothy, var med på å grunnlegge Lucy Cavendish College i Cambridge i 1965, beregnet for kvinnelige universitetsstudenter over 21 år.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wang Guozhong: Lu Guizhen and Joseph Needham. Guiyang: Guizhou People's Press, 1999. ISBN 7-221-04546-1. | Lu Gwei-Djen (kinesisk: 魯桂珍, pinyin: Lǔ Guìzhēn; Wade-Giles: Lu Kuichen, født 22. juli 1904 i Nanjing i Kina, død 28. | 5,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristina_Lugn | 2023-02-04 | Kristina Lugn | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Svenska Akademien', 'Kategori:Personer fra Tierps kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Gunhild Bricken «Kristina» Lugn (født 14. november 1948 i Tierp i Uppland, død 9. mai 2020) var en svensk lyriker og dramatiker. Hun var medlem av Svenska Akademien fra 2006.
| Gunhild Bricken «Kristina» Lugn (født 14. november 1948 i Tierp i Uppland, død 9. mai 2020) var en svensk lyriker og dramatiker. Hun var medlem av Svenska Akademien fra 2006.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Lugn vokste opp i Skövde. Der var hennes far, Robert Lugn, som senere ble generalmajor, offiser ved panserregementet Skaraborgs regemente og hennes mor Brita-Stina, født Alinder, lektor. Lugn vokste senere også opp i Stockholm. Farforeldrene Pehr Lugn og Gunhild Henschen var etter hverandre forstandere for Egyptiska museet i Stockholm.Etter at hun fikk publisert et dikt i den svenske utgaven av ukebladet Donald Duck & Co. da hun var seks år, bestemte hun seg for å bli forfatter.
=== Karriere ===
Diktene hennes var delvis inspirert av Sonja Åkesson. Hun ga ut åtte diktsamlinger etter at hun debuterte i 1972 med Om jag inte. Senere begynte hun også å skrive dramatikk. Etter skuespilleren Allan Edwalls død i 1997 overtok Lugn Teater Brunnsgatan Fyra i Stockholm, der blant annet flere av hennes egne stykker er satt opp. Hun ble også spilt på Dramaten. Blant oppsetningene er Tant Blomma, Idla-flickorna, Titta en älg! og Kvinnorna vid Svansjön.
I 2002 hadde Lugn et talkshow på Teater Brunnsgatan Fyra, Seg kväll med Lugn.
6. oktober 2006 ble Lugn valgt inn i Svenska Akademien, og 20. desember 2006 inntok hun stol nummer 14 etter Lars Gyllensten.Flere svenske tonesettere og komponister har arbeidet med Lugns dikt, blant andre Gabriel Wilczkowski, Bo Ullman, Sven-David Sandström, Kim Hedås, Peter Gullin og Benny Andersson.
== Bibliografi ==
1972 Om jag inte
1976 Till min man, om han kunde läsa
1978 Döda honom!
1979 Om ni hör ett skott
1982 Percy Wennerfors
1983 Bekantskap önskas med äldre bildad herre
1984 Lugn bara Lugn
1989 Hundstunden
1993 Idlaflickorna (skuespill)
1993 Tant Blomma (skuespill)
1997 Samlat lugn
1999 Nattorienterarna (manus)
2000 Bekantskap önskas med äldre bildad herre; Hundstunden; Stulna juveler
2003 Hej då, ha det så bra!
2003 Kvinnor vid Svansjön
2004 Att sörja Linnea (manus for tv-skuespill)
2005 Vera
2006 Dikter 1972-2003Innspilte diktsamlinger
Om ni hör ett skott (Bokförlaget Bokbandet)
Till min man, om han kunde läsa (innspilt for Tal- och punktskriftsbiblioteket, idag Myndigheten för tillgängliga medier)
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
2011 De Nios Stora Pris
2009 Övralidspriset
2007 Gustaf Fröding-selskapets lyrikkpris
2003 Siriprisen
2002 Bellmanprisen
2000 Tage Danielsson-prisen
2000 Ferlinprisen
1999 Stiftelsen Selma Lagerlöfs litteraturpris
1999 Doblougprisen
1997 Moa-prisen
1997 Karl Vennbergs pris
1991 Sveriges Radios lyrikkpris
1989 Svenska Dagbladets litteraturpris
1983 Tidningen VIs litteraturpris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristina Lugn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kristina Lugn på Internet Movie Database
(en) Kristina Lugn på Discogs
(en) Kristina Lugn på MusicBrainz
(sv) Albert Bonniers Förlag, forfatterrepresentasjon | Gunhild Bricken «Kristina» LugnSveriges befolkning 1970, (CD-ROM) Riksarkivet 2003 (født 14. november 1948 i Tierp i Uppland,Svenska akademiens nettsted: død 9. | 5,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gammafly | 2023-02-04 | Gammafly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Metallfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758'] | Gammafly (Autographa gamma) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er en vandrende art, det er usikkert om den overvintrer i Norge, men den kommer flygende inn i store antall nesten hver sommer.
| Gammafly (Autographa gamma) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er en vandrende art, det er usikkert om den overvintrer i Norge, men den kommer flygende inn i store antall nesten hver sommer.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn vanligvis 32–43 mm, men individer så små som 25 mm forekommer), grått nattfly. Arten kan kjennes fra nærtstående arter på at forvingen, bortsett fra området rundt gamma-flekken, er nøytralt grå uten brun- eller rødskjær. Forkroppen (thorax) har en høy tverrkjøl av oppstående, håraktige skjell rundt midten, og også en mindre dusk over scutellum. Forvingen er grå med mørkere tegninger, med markert spiss og litt bølget ytterkant. Midt i vingen er det en karakteristisk, hvit flekk som er formet som en y eller den greske bokstaven γ (gamma). Området rundt denne flekken er mørkt brunlig. Mellomlinjene, som avgrenser vingens midtfelt, er lyse og smale. Den ytre mellomlinjen er S-formet i den bakerste halvdelen. Bølgelinjen langs vingens ytterkant er mørk og uregelmessig. Bakvingen er lysgrå ved roten, mørkere langs ytterkanten, med et skarpt skille mellom de to fargene. Larven er lysgrønn, med spredte, oppstående, lyse børster, smal gulhvit sidestripe.
== Levevis ==
Denne arten er en hurtig og utholdende flyger og kan dukke opp nær sagt hvor som helst, men fortrinnsvis i åpne områder. Larven er nesten altetende og kan finnes på en mengde ulike urter, også kulturplanter. I år med store bestander kan de gjøre en del skade i hager og også i veksthus. Det er ikke påvist med sikkerhet at arten kan greie å overvintre utendørs i Norge.
De voksne sommerfuglene er meget aktive og flyr omtrent døgnet rundt. De besøker gjerne blomster for å drikke nektar, i år med masseforekomster kan man se flere individer på hver blomst av de mer attraktive plantene. Om natten kommer de gjerne til lys. I Norge er den vanligst fra juli til september, men enkelte individer har blitt påtruffet så tidlig som i mai, med masse-invasjoner fra begynnelsen av juni.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt over hele den palearktiske sone, men har ikke faste bestander i de nordligste delene. I Norge er den vanlig, ofte svært tallrik, i Sør-Norge, det finnes spredte funn nord til Alta i Finnmark.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Norges sommerfugler, gammafly: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Autographa gamma på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) gammafly i Encyclopedia of Life
(en) gammafly i Global Biodiversity Information Facility
(no) gammafly hos Artsdatabanken
(sv) gammafly hos Dyntaxa
(en) gammafly hos Fauna Europaea
(en) gammafly hos ITIS
(en) gammafly hos NCBI
(en) Kategori:Autographa gamma – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Autographa gamma – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Autographa gamma – detaljert informasjon på Wikispecies | Gammafly (Autographa gamma) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er en vandrende art, det er usikkert om den overvintrer i Norge, men den kommer flygende inn i store antall nesten hver sommer. | 5,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prisguiden.no | 2023-02-04 | Prisguiden.no | ['Kategori:Artikler av tvilsom relevans', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Edda Media', 'Kategori:Etableringer i 1998', 'Kategori:Norske nettsteder'] | Prisguiden.no er en norsk prissammenligningstjeneste og søkemotor for produkter.
Tjenesten startet som en undertjeneste av Hardware.no i 1998, og var i begynnelsen kun et Excel-ark med priser fra den tidens norske nettbutikker. I 1999 ble det laget et system for automatisk innhenting, formatering, og presentasjon av priser. I dag bruker Prisguiden.no en modifisert utgave av den opprinnelige kildekoden.
Tidligere eiere av Prisguiden.no var Edda Media, som igjen eides av britiske Mecom. I dag er det gründerne selv som eier tjenesten.
Prisguiden er en gratis tjeneste for brukerne, og påberoper seg å være 100% nøytral. I motsetning til hos konkurrerende prissammenligningstjenester hevdes det at man ikke har muligheten til å betale seg til bedre eksponering.
| Prisguiden.no er en norsk prissammenligningstjeneste og søkemotor for produkter.
Tjenesten startet som en undertjeneste av Hardware.no i 1998, og var i begynnelsen kun et Excel-ark med priser fra den tidens norske nettbutikker. I 1999 ble det laget et system for automatisk innhenting, formatering, og presentasjon av priser. I dag bruker Prisguiden.no en modifisert utgave av den opprinnelige kildekoden.
Tidligere eiere av Prisguiden.no var Edda Media, som igjen eides av britiske Mecom. I dag er det gründerne selv som eier tjenesten.
Prisguiden er en gratis tjeneste for brukerne, og påberoper seg å være 100% nøytral. I motsetning til hos konkurrerende prissammenligningstjenester hevdes det at man ikke har muligheten til å betale seg til bedre eksponering.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
prisguiden.no på Facebook
prisguiden.no på Instagram
prisguiden.no på YouTube | Prisguiden.no er en norsk prissammenligningstjeneste og søkemotor for produkter. | 5,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Axel_Thue_(skuespiller) | 2023-02-04 | Axel Thue (skuespiller) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Axel Thue (født 3. juni 1904 i Oslo, død 28. oktober 1985) var en norsk skuespiller.
| Axel Thue (født 3. juni 1904 i Oslo, død 28. oktober 1985) var en norsk skuespiller.
== Biografi ==
Thue debuterte på Det Nye Teaters forsøksscene, ansatt 1933 ved Det Nye Teater, hvor han var med i de store oppsetningene «Tanken» av Leonid Andrejev og «Larsen eller Melodien som ble vekk» av Kjeld Abell. Han kom 1936 med i Trøndelag Teaters første ensemble og spilte her en lang rekke roller frem til 1943; 1945– 74 ansatt på Nationaltheatret. Blant hans roller er tittelrollen i Brand, pastor Sang i Over Ævne I, Helmer i Et dukkehjem og Manders i Gengangere, Melvil i Schillers Maria Stuart og interessante komedieskikkelser i Shakespeares og Holbergs skuespill.
== Filmografi ==
1975 – Eiszeit
1971 – 3
1970 – Balladen om mestertyven Ole Høiland .... herre i selskap
1970 – Vildanden .... en tynnhåret herre (TV)
1962 – Prosessen (TV)
1954 – I moralens navn
1953 – Skøytekongen
1945 – Rikard Nordraak .... Bjørnstjerne Bjørnson
1937 – To levende og en død .... politifullmektig
1933 – En stille flirt .... Walle - parfymeridirektør
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Axel Thue på Internet Movie Database
(no) Axel Thue hos Sceneweb
(sv) Axel Thue i Svensk Filmdatabas
(en) Axel Thue hos The Movie Database
Axel Thue i Scenewebarkivet
(no) Axel Thue hos SNL | Axel Thue (født 3. juni 1904 i Oslo, død 28. | 5,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Tonekunstnersamfund | 2023-02-04 | Norsk Tonekunstnersamfund | ['Kategori:1912 i Norge', 'Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i 1912', 'Kategori:Norske kunstnerorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1912'] | Norsk Tonekunstnersamfund (etablert 1912) er en norsk musikerorganisasjon som organiserer frilans kammermusikere og operasangere. Det ble etablert på initiativ av blant andre komponisten Johan Svendsen.
Det har i dag over 160 medlemmer, en del av disse er også medlem av Musikernes Fellesorganisasjon. Leder er Toril Carlsen (2012-). Tidligere var blant annet Alf Hurum leder (1923–24) og Ole Böhn (1988–2012). Komponistene brøt i 1917 ut, og dannet organisasjonen Norsk Komponistforening.
Æresmedlemmer omfatter Jean Sibelius, Henry Wood, Kirsten Flagstad, Klaus Egge, Odd Grüner-Hegge, Egil Nordsjø, Arild Sandvold, Øivin Fjeldstad, Robert Riefling, Robert Levin og Ingrid Bjoner, Aase Nordmo Løvberg, Knut Skram, Ole Bøhn og Einar Steen-Nøkleberg, Terje Boye Hansen og Liv Glaser.
Samfundet har flere stipendordninger. Det er med i paraplyorganisasjonen NORWACO og var en av stifterne av GRAMO.
| Norsk Tonekunstnersamfund (etablert 1912) er en norsk musikerorganisasjon som organiserer frilans kammermusikere og operasangere. Det ble etablert på initiativ av blant andre komponisten Johan Svendsen.
Det har i dag over 160 medlemmer, en del av disse er også medlem av Musikernes Fellesorganisasjon. Leder er Toril Carlsen (2012-). Tidligere var blant annet Alf Hurum leder (1923–24) og Ole Böhn (1988–2012). Komponistene brøt i 1917 ut, og dannet organisasjonen Norsk Komponistforening.
Æresmedlemmer omfatter Jean Sibelius, Henry Wood, Kirsten Flagstad, Klaus Egge, Odd Grüner-Hegge, Egil Nordsjø, Arild Sandvold, Øivin Fjeldstad, Robert Riefling, Robert Levin og Ingrid Bjoner, Aase Nordmo Løvberg, Knut Skram, Ole Bøhn og Einar Steen-Nøkleberg, Terje Boye Hansen og Liv Glaser.
Samfundet har flere stipendordninger. Det er med i paraplyorganisasjonen NORWACO og var en av stifterne av GRAMO.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
ntks.no – Norsk Tonekunstnersamfunds hjemmeside | Norsk Tonekunstnersamfund (etablert 1912) er en norsk musikerorganisasjon som organiserer frilans kammermusikere og operasangere.ntks. | 5,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fortellinger_fra_myrlandet | 2023-02-04 | Fortellinger fra myrlandet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1573', 'Kategori:Kinesisk litteratur', 'Kategori:Romaner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fortellinger fra myrlandet (forenklet kinesisk: 水浒传, tradisjonell kinesisk: 水滸傳; pinyin: Shuǐhǔ Zhuàn) er en kinesisk folkloristisk preget røverroman med muntlig opprinnelse som første gang ble nedtegnet på 1300-tallet. Den er ikke kanskje blitt så meget forandret siden utgivelsen da. Den fant sin endelige form ca. 1573 eller noe senere, under Wanli-keiserens tid.
Romanen regnes som en av de fire klassiske romaner i den kinesiske litterære kanon.
| Fortellinger fra myrlandet (forenklet kinesisk: 水浒传, tradisjonell kinesisk: 水滸傳; pinyin: Shuǐhǔ Zhuàn) er en kinesisk folkloristisk preget røverroman med muntlig opprinnelse som første gang ble nedtegnet på 1300-tallet. Den er ikke kanskje blitt så meget forandret siden utgivelsen da. Den fant sin endelige form ca. 1573 eller noe senere, under Wanli-keiserens tid.
Romanen regnes som en av de fire klassiske romaner i den kinesiske litterære kanon.
== Innholdsbeskrivelse ==
Romanen forteller om alskens folk med varierende bakgrunn i det gamle Kina (mange er riktignok tidligere militære offiserer, og de aller fattigste er dårlig representert), og deres forskjellige skjebner og eventyr. Veldig ofte kommer de i kontakt med røvere og slutter seg til de glade røverbandene. Disse røverne er alltid ytterst hyggelige og omgjengelige. Etterhvert slår bandene seg sammen for å danne en gjeng på 108 lovløse menn (disse 108 er kun lederne for gjengen – selve opprørshæren består av nærmere 30.000 mann). Disse 108 (105 menn og 3 kvinner) tilsvarer 108 "skjebnestjerner" som har blitt gjenfødt som helter, og det finnes derfor en spesiell forbindelse mellom heltene.
Et gjennomgående trekk hos hovedpersonene er hvor generøse og gode de er. Røverne stjeler ikke fra fattige, og er ridderlige til tross for at de er forbrytere. De virkelig skurkaktige er lovens voktere som praktiserer sitt yrke alt for nidkjært, uten hensyn eller nåde (keiseren er et viktig unntak – røverne anerkjenner hele tiden hans autoritet, og det er heller ikke hans skyld at landet er korrupt). Ofte blir offiserer og embedsmenn imponert over deres høviske opptreden, mens de korrupte myndighetene fremstiller dem som banditter. Røverne kan derimot tilgi nærmest hva det enn måtte være, til og med mord dersom det ble begått i fylla eller i sinnesutbrudd snarere enn ut av ondskap.
I den siste delen av boka får opprørerne amnesti av keiseren (Song Jiangs høyeste ønske), og kjemper for ham mot Liao og mot opprørere i andre deler av Kina, fram til gruppen blir oppløst.
=== De forskjellige kapitlene ===
Følgende oppsett baserer seg på en utgave med 100 kapitler. Yang Dingjians 120-kapitlersutgave har med stoff om andre røvertokter på oppdrag av Song-dynastiet, mens Jin Shengtans 70 kapilter utelater røvernes amnesti og etterfølgende tokter.
== Forfatterspørsmålet ==
Det er stor uenighet om forfatterskapet. De fleste antar at de første 70 kapitler ble skrevet av Shi Nai'an, og de siste 30 av Luo Guanzhong, som også har skrevet Beretningen om de tre riker. Luo kan ha vært Shi Nai'ans disippel.
Det er også blitt foreslått at Shi Nai'an ikke eksisterte, men at det var kunstpseudonym for Luo Guanzhong selv. Teksten gir holdepunkter for å anta at forfatteren stammet fra provinsen Zhejiang (som både Luo og Shi gjorde) og hadde dårlig greie på Nord-Kina, der handlingen utspiller seg. På en konferanse i 2006 mente flere eksperter at Shi og Luo antagelig er den samme, ettersom navnet Shi Nai'an, når tegnene leses i motsatt rekkefølge, blir an nai shi, som betyr «Det er jeg igjen».
== Historisk inspirasjon ==
Fortellinger fra myrlandet er løselig inspirert av den historiske røverhøvding Song Jiang og hans 36 røvere. Gruppen var aktiv i områdene rundt elven Huai, og overgav seg til slutt til Songkeiseren Huizongs styrker i 1121.
Det tilkom en rekke fortellinger om denne banden, og de plasserer den på varierende steder. En tradisjon plasserer dem i Taihangfjellene, en annen i fjellene i Liangshan i Shandong.
== Oversettelser ==
Den er blitt oversatt til en rekke språk, deriblant til svensk. Den svenske versjonen er ved sinologen Göran Malmqvist, og er utgitt i fire bind i 1976–79.
Den törstige munken och hans dryckesbröder, 1976 (ISBN 91-37-06216-6)
Tigerdödaren Wu Song och hans vapenbröder, 1977 (ISBN 91-37-06630-7)
Den svarta virvelvinden och hans kumpaner, 1978 (ISBN 91-37-06952-7)
Hjältarna på berget Liang, 1979 (ISBN 91-37-07171-8)Der er på dansk utgitt en bok Tiger, tiger – Wu Song og tigeren i kinesisk historiefortælling om den del av romanen som heter Wu Song og tigeren.I Japan heter oversettelsene Suikoden, og den eldste er fra 1757. Siden er det kommet mange flere; det ble også laget suikoden-kort for samlere og senere videospill og tegneserier basert på fortellingen.
Noen andre oversettelser:
Die Räuber vom Liang-Schan-Moor (oversatt til tysk av Franz Kuhn; Leipzig 1934). Nachdruck 2003, ISBN 3-458-31891-7
Die Räuber vom Liangschan. 2 bind. Oversatt til tysk av Johanna Herzfeldt. Med 96 tresnitt fra eldre kinesiske utgaver. Leipzig: Insel 1968, 1. Auflage. 688 + 655 Seiten [1]
All Men Are Brothers (oversatt til engelsk av Pearl S. Buck; 1933)
Outlaws of the Marsh (oversatt til engelsk av Sidney Shapiro; Beijing, Foreign Languages Press, 1980)
The Marshes of Mount Liang (obversatt til engelsk av Alex og John Dent-Young, Chinese University Press, Hongkong 1997-2002)
Die Räuber vom Liang-Schan-Moor (Pankok, fullstendig utgave fra DDR)Når Pearl S. Bucks oversettelse har en såpass avvikende tittel, skyldes det at hun henspiller på et kjent sitat fra verket:
「四海之内皆兄弟。」
Sìhǎi zhī nèi jiē xiōngdì.
«Innenfor de fire hav er alle brødre.»
(Dette sitatet har blitt kjent gjennom denne romanen, men kommer opprinnelig fra Analektene.)
== Referanser == | Fortellinger fra myrlandet (forenklet kinesisk: 水浒传, tradisjonell kinesisk: 水滸傳; pinyin: Shuǐhǔ Zhuàn) er en kinesisk folkloristisk preget røverroman med muntlig opprinnelse som første gang ble nedtegnet på 1300-tallet. Den er ikke kanskje blitt så meget forandret siden utgivelsen da. | 5,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Payex | 2023-02-04 | Payex | ['Kategori:Finansselskaper'] | PayEx er et privateiet konsern innen finanssektoren med hovedkontor på Visby, Gotland, Sverige.
Selskapet ble startet som Faktab AB i 1972 av Max Hansson. Payex har i dag 500 ansatte og foruten på Gotland, kontorer også i Stockholm, Oslo, København og Helsingfors.
Payex tilbyr betalingsløsninger på Internett, på mobiltelefon og i ordinære butikker. I tillegg administrative tjenester som fakturering, betalingsoppfølging og inkasso. Selskapet er godkjent som kredittselskap av Finansinspektionen i Sverige og tilbyr også finansielle tjenester som factoring og delbetaling.
Tjenesten PayEx Konto opphører i Norske kroner og valutaer DKK, EUR, GBP og USD 31.12.2017 på grunn av økte krav om å forhindre hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme, og på grunn av vanskeligheter med å identifisere utenlandske brukere.
| PayEx er et privateiet konsern innen finanssektoren med hovedkontor på Visby, Gotland, Sverige.
Selskapet ble startet som Faktab AB i 1972 av Max Hansson. Payex har i dag 500 ansatte og foruten på Gotland, kontorer også i Stockholm, Oslo, København og Helsingfors.
Payex tilbyr betalingsløsninger på Internett, på mobiltelefon og i ordinære butikker. I tillegg administrative tjenester som fakturering, betalingsoppfølging og inkasso. Selskapet er godkjent som kredittselskap av Finansinspektionen i Sverige og tilbyr også finansielle tjenester som factoring og delbetaling.
Tjenesten PayEx Konto opphører i Norske kroner og valutaer DKK, EUR, GBP og USD 31.12.2017 på grunn av økte krav om å forhindre hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme, og på grunn av vanskeligheter med å identifisere utenlandske brukere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
PayEx | PayEx er et privateiet konsern innen finanssektoren med hovedkontor på Visby, Gotland, Sverige. | 5,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Babettes_gjestebud_(film) | 2023-02-04 | Babettes gjestebud (film) | ['Kategori:Adapsjoner av verk av Karen Blixen', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske dramafilmer', 'Kategori:Danskspråklige filmer', 'Kategori:Den danske kulturkanonen', 'Kategori:Filmer fra 1987', 'Kategori:Oscar-vinnere (fremmedspråklige film)'] | Babettes gjestebud (originaltittel: Babettes gæstebud) er en dansk film fra 1987. Manuskript og regi er av Gabriel Axel, og filmen er basert på Karen Blixens novelle Babettes gjestebud fra 1950.
Filmen vant i 1988 en Oscar som den første danske film noensinne for beste fremmedspråklige film. I 1989 vant filmen den britiske BAFTA-prisen for beste ikke-engelskspråklige film. Filmen regnes som en del av den danske Kulturkanonen som ble offentliggjort i 2006.I tillegg til opptak på Nordisk Films studio i Valby ble filmen tatt opp i Vigsø ved Hanstholm samt i og omkring den ensomt beliggende Mårup kirken ved Lønstrup Klint. Kirkens beliggenhet ytterst på klinten er årsaken til at den i dag er revet. Karen Blixens historie foregår i Norge.
| Babettes gjestebud (originaltittel: Babettes gæstebud) er en dansk film fra 1987. Manuskript og regi er av Gabriel Axel, og filmen er basert på Karen Blixens novelle Babettes gjestebud fra 1950.
Filmen vant i 1988 en Oscar som den første danske film noensinne for beste fremmedspråklige film. I 1989 vant filmen den britiske BAFTA-prisen for beste ikke-engelskspråklige film. Filmen regnes som en del av den danske Kulturkanonen som ble offentliggjort i 2006.I tillegg til opptak på Nordisk Films studio i Valby ble filmen tatt opp i Vigsø ved Hanstholm samt i og omkring den ensomt beliggende Mårup kirken ved Lønstrup Klint. Kirkens beliggenhet ytterst på klinten er årsaken til at den i dag er revet. Karen Blixens historie foregår i Norge.
== Festmenyen i Babettes gjestebud ==
Et viktig tema i filmen er den menyen som er et av filmens høydepunkter. Menyen og rettene er beskrevet i fortellingen uten oppskrift på hvordan de tilberedes. I noen tilfeller med navn og betegnelser som ikke umiddelbart lar seg identifisere.
Matlagingen ble under innspillingen av filmen overlatt til kokken Jan Cocotte-Pedersen som var sjefkokk på restauranten La Cocotte i København. Alle rettene ble i overensstemmelse med bokens ånd tilberedt fra grunnen av og tilsatt Jan Cocotte-Pedersens ekspertviten. Oppskriftene ble senere offentliggjort og flere av rettene er blitt internasjonale klassikere.
Skilpaddesuppe
Blinis Demidoff med kaviar (se bilde)
Vaktler i sarkofag med foie gras og trøffelsaus (se bilde)
Oster fra Auvergne
Baba (formkake) med rom og frisk glasert fruktsalat (se bilde)
== Medvirkende ==
Ghita Nørby – forteller
Stéphane Audran – Babette
Bodil Kjer
Hanne Steensgaard
Birgitte Federspiel
Vibeke Hastrup
Jarl Kulle
Bibi Andersson
Bendt Rothe
Lisbeth Movin
Preben Lerdorff Rye
Axel Strøbye
Ebbe Rode
Ebba With
Pouel Kern
Else Petersen
Finn Nielsen
Holger Perfort
Asta Esper Hagen Andersen
Lars Lohmann
Tine Miehe-Renard
Gert Bastian
Henning Kristiansen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Babettes gjestebud på Internet Movie Database
(no) Babettes gjestebud hos Filmfront
(sv) Babettes gjestebud i Svensk Filmdatabas
(da) Babettes gjestebud i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Babettes gjestebud på Allociné
(nl) Babettes gjestebud på MovieMeter
(en) Babettes gjestebud på AllMovie
(en) Babettes gjestebud på Turner Classic Movies
(en) Babettes gjestebud på Rotten Tomatoes
(en) Babettes gjestebud på Box Office Mojo
Babettes gjestebud hos www.danskefilm.dk | Babettes gjestebud (originaltittel: Babettes gæstebud) er en dansk film fra 1987. Manuskript og regi er av Gabriel Axel, og filmen er basert på Karen Blixens novelle Babettes gjestebud fra 1950. | 5,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folket_p%C3%A5_Innhaug | 2023-02-04 | Folket på Innhaug | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1976', 'Kategori:Norske romaner'] | Folket på Innhaug er en roman av den norske forfatteren Anne Karin Elstad, utgitt i 1976. Romanen var hennes debut, og var det første av i alt fire bind i serien om Innhaug-folket; de påfølgende bindene er Magret (1977), Nytt rotfeste (1979) og Veiene møtes (1980).
Handlingen i verket foregår over tre generasjoner, fra ca. 1810 til 1870; i fjellbygdene i Sør-Trøndelag og på Mørekysten. I første bind blir Oline alenemor til verkets hovedperson Magret, etter at Olines kjæreste, en skotte som leste til prest i hjemlandet, dør før Magrets fødsel. I det andre bindet handler det om Magret, hennes oppvekst og modning til voksen; og også i hennes liv er kjærlighetsforviklinger et ledemotiv: hun elsker én, får barn med en annen, og gifter seg med barnefarens bror. De flytter deretter til Møre hvor de får kjøpt seg en gård. I det tredje bindet kretser handlingen rundt forholdet mellom Magret og sønnen Mons. I det fjerde bindet følger vi familien over i enda en generasjon.
Verket preges av en kyndig skildring av gammel bondekultur, blandet med en anakronistisk kvinneskildring, hvor et nåtidig kvinneideal tilbakeskrives til en annen tid. Spesielt skildres kvinner som slåss mot omgivelsenes fordømmelse.
Romanen ble i 1986 kåret til den mest populære utgivelse i Den norske bokklubbens til da 25-årige historie, i en medlemsavstemming som ble gjennomført i forbindelse med jubileet.
| Folket på Innhaug er en roman av den norske forfatteren Anne Karin Elstad, utgitt i 1976. Romanen var hennes debut, og var det første av i alt fire bind i serien om Innhaug-folket; de påfølgende bindene er Magret (1977), Nytt rotfeste (1979) og Veiene møtes (1980).
Handlingen i verket foregår over tre generasjoner, fra ca. 1810 til 1870; i fjellbygdene i Sør-Trøndelag og på Mørekysten. I første bind blir Oline alenemor til verkets hovedperson Magret, etter at Olines kjæreste, en skotte som leste til prest i hjemlandet, dør før Magrets fødsel. I det andre bindet handler det om Magret, hennes oppvekst og modning til voksen; og også i hennes liv er kjærlighetsforviklinger et ledemotiv: hun elsker én, får barn med en annen, og gifter seg med barnefarens bror. De flytter deretter til Møre hvor de får kjøpt seg en gård. I det tredje bindet kretser handlingen rundt forholdet mellom Magret og sønnen Mons. I det fjerde bindet følger vi familien over i enda en generasjon.
Verket preges av en kyndig skildring av gammel bondekultur, blandet med en anakronistisk kvinneskildring, hvor et nåtidig kvinneideal tilbakeskrives til en annen tid. Spesielt skildres kvinner som slåss mot omgivelsenes fordømmelse.
Romanen ble i 1986 kåret til den mest populære utgivelse i Den norske bokklubbens til da 25-årige historie, i en medlemsavstemming som ble gjennomført i forbindelse med jubileet.
== Referanser == | Folket på Innhaug er en roman av den norske forfatteren Anne Karin Elstad, utgitt i 1976. Romanen var hennes debut, og var det første av i alt fire bind i serien om Innhaug-folket; de påfølgende bindene er Magret (1977), Nytt rotfeste (1979) og Veiene møtes (1980). | 5,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wen_Yiduo | 2023-02-04 | Wen Yiduo | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 2. november', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Kinesiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Huanggang', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Wen Yiduo (kinesisk: 闻一多; pinyin: Wén Yīdūo, født 24. november 1899 i Xishui i Hubei i Kina, drept 15. juli 1946 i Kunming) var en kinesisk dikter og forsker. Han falt offer for snikmordere utsendt av Kuomintang.
Han fikk en tradisjonell utdannelse og fortsatte sine studier ved Tsinghuauniversitetet i Beijing. I 1922 reiste han til USA for å studere kunst og litteratur ved Art Institute of Chicago. Da han kom hjem i 1925, fikk han stilling ved et universitet.
Han ble med i det litterære selskap Nymåneselskapet (inspirert av et dikt av samme navn av Rabindranath Tagore), som var grunnlagt av Xu Zhimo i 1923 og bestod til 1931.
Ved utbruddet av den andre sino-japanske krig flyttet han til Kunming i Yunnan og fortsatte sin undervisning ved National Southwestern Associated University. Han ble politisk aktiv i 1944 og forble det inntil han ble likvidert.
Han er sammen med sin hustru gravlagt på Babaoshan revolusjonære gravlund.
| Wen Yiduo (kinesisk: 闻一多; pinyin: Wén Yīdūo, født 24. november 1899 i Xishui i Hubei i Kina, drept 15. juli 1946 i Kunming) var en kinesisk dikter og forsker. Han falt offer for snikmordere utsendt av Kuomintang.
Han fikk en tradisjonell utdannelse og fortsatte sine studier ved Tsinghuauniversitetet i Beijing. I 1922 reiste han til USA for å studere kunst og litteratur ved Art Institute of Chicago. Da han kom hjem i 1925, fikk han stilling ved et universitet.
Han ble med i det litterære selskap Nymåneselskapet (inspirert av et dikt av samme navn av Rabindranath Tagore), som var grunnlagt av Xu Zhimo i 1923 og bestod til 1931.
Ved utbruddet av den andre sino-japanske krig flyttet han til Kunming i Yunnan og fortsatte sin undervisning ved National Southwestern Associated University. Han ble politisk aktiv i 1944 og forble det inntil han ble likvidert.
Han er sammen med sin hustru gravlagt på Babaoshan revolusjonære gravlund.
== Diktsamlinger ==
Røde lys (Hong Zhu 紅蠋), under USA-oppholdet
Dødt vann (Si shui 死水), 1928
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cang Kejia: «The poetry of Wen I-to»", i: Chinese Literature, 1960/2, s. 3-17.
Chow Tse-Tsung: Research guide to the May Forth Movement: intellectual revolution in modern China 1915-1924. Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1963.
Hoffmann, Peter: Wen Yiduos „Totes Wasser": Eine literarische Übersetzung. Bochum: Brockmeyer, 1992. ISBN 3-88339-961-2
Hsu Kai-Yu: Twentieth century Chinese poetry: an anthology. Garden City: Doubleday, 1963.
Hsu Kai-Yu: Wen I-to. Boston : Twayne, 1980. ISBN 0-8057-6422-4 | Wen Yiduo (kinesisk: 闻一多; pinyin: Wén Yīdūo, født 24. november 1899 i Xishui i Hubei i Kina, drept 15. | 5,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhinoskopi | 2023-02-04 | Rhinoskopi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinske undersøkelser', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Rhinoskopi er en metode for å undersøke innsiden av nesen og nesekaviteten.
Den er vanlig både i allmennpraksis og på øre-nese-hals-avdelinger (ØNH). Indikasjonen for å gjennomføre rhinoskopi kan for eksempel være tett nese, hyppig neseblod, dottfornemmelse i øret, eller andre ØNH-relaterte problemstillinger. | Rhinoskopi er en metode for å undersøke innsiden av nesen og nesekaviteten.
Den er vanlig både i allmennpraksis og på øre-nese-hals-avdelinger (ØNH). Indikasjonen for å gjennomføre rhinoskopi kan for eksempel være tett nese, hyppig neseblod, dottfornemmelse i øret, eller andre ØNH-relaterte problemstillinger. | Rhinoskopi er en metode for å undersøke innsiden av nesen og nesekaviteten. | 5,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veitvet_senter | 2023-02-04 | Veitvet senter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1958', 'Kategori:Kjøpesentre i Oslo', 'Kategori:Veitvet'] | Veitvet senter er kjøpesenter på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Senteret ligger på sørsiden av Trondheimsveien drøyt fire kilometer øst for Sinsenkrysset.
Her ligger Veitvet ungdomssenter og Norges største bowlinghall, Veitvet Bowlingsenter. Senteret inneholder også matbutikkene Kiwi og REMA 1000, lege- og tannlegesenter, blomsterbutikk, apotek, post i butikk, frisørsalong, samt en rekke kontorer.
| Veitvet senter er kjøpesenter på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Senteret ligger på sørsiden av Trondheimsveien drøyt fire kilometer øst for Sinsenkrysset.
Her ligger Veitvet ungdomssenter og Norges største bowlinghall, Veitvet Bowlingsenter. Senteret inneholder også matbutikkene Kiwi og REMA 1000, lege- og tannlegesenter, blomsterbutikk, apotek, post i butikk, frisørsalong, samt en rekke kontorer.
== Historie ==
Senteret ble åpnet 13. november 1958 av daværende ordfører Rolf Stranger, og er betegnet som Norges første kjøpesenter. Det ble reist som en del av planen om å få folk ut av sentrum, og med 12 000 kvm var Veitvetsenteret Nord-Europas største kjøpesenter. I nyere tid har det tapt kunder til Linderud senter, som ikke er langt unna og har vinmonopol.Senteret hadde opprinnelig lokaler for kirke, festsal, ungdomssenter, Deichmanske bibliotek, bowlinghall, musikkskole, apotek, lege, tannlege, advokat, frisør, skomaker, bank, restaurant og egen lokalavis (Akers Avis Groruddalen) i tillegg til allslags butikker, samt speiderhus, parktantehus (barnepark) og skole. Før senteret ble bygget hadde Veitvets over syv tusen innbyggere kun hatt en butikk på 60 kvm. Da Linderud senter åpnet, ble Veitvet senter mindre brukt fordi Linderud senter var mer moderne og større. Flere ting som biblioteket ble lagt ned. I 2011 ble det etablert et selvdrevet bibliotekkonsept kalt «Bok på Veitvet» for å erstatte det gamle biblioteket.
«Bok på Veitvet» var et pågående prosjekt initiert av en tverrfaglig gruppe, bestående av kreative leietagere i kontorfellesskapet Kulturhagen. Kulturhagen holdt til i de tidligere kontorlokalene til sosialkontoret på Veitvet senter fra 2010 til 2012. Prosjektgruppen besto av arkitekter, kunstnere og en kostymedesigner. Konseptet var tenkt som en prototype på hvordan et lokalmiljø kunne skape selvorganiserte bibliotekalternativer. «Bok på Veitvet» føyde seg inn i rekken av flere liknende initiativer som har blitt igangsatt både i Norge og internasjonalt. Også andre av disse prosjektene er initiert av kunstnere. 22. september 2013 holdt «Bok på Veitvet» sin offisielle åpning inne på torget på Veitvet senter. Prosjektet holdt det gående til 12. mars 2016, da bokamfiet ble donert videre til et frivillighetsprosjekt på Romsås.
Senteret har også fått en egen scene på torget. Denne ble blant annet benyttet under en mindre alternativmesse i august 2012, som var det første av sitt slag inne på sentertorget.
Høsten 2012 ble det vedtatt at Veitvet skal få sin egen frivillighetssentral. Det skal også bygges et eget kultur- og nærmiljøsenter inne i senterhallen.
Rådhuset Pub & Spiseri lå i mange år på Veitvet Senter, men gikk konkurs i januar 2012. Da tok lokale krefter over bedriften, som fra og med mai/juni 2012 heter Villa Veitvet Café & Pub.
For å få bukt med småkriminaliteten Veitvet senter i økende grad hadde slitt med på 1970-tallet, valgte forretningsstanden ved kjøpesenteret å følge eksempelet til Tveita senter ved å gå til det uvanlige skritt å ansette en muskelmann som privat vaktmann for å holde ro og orden. På den andre siden av Groruddalen hadde Tveita senter i 1979 valgt å ansette torpedoen Jan Kvalen for å rydde opp. Tidlig på 1980-tallet valgte eierne av Veitvet senter å ansette Øivind Tingbjør som vaktmester. Tingbjør var selv fra Veitvet og hadde en kriminell fortid, hvor han hadde opparbeidet seg et rykte som slåsskjempe. Ansettelsen av private vaktmenn på de to kjøpesentrene skjedde ikke uten en viss motstand fra offentlige myndigheter i bydelene. Mange anså ordningen som en fallitterklæring. Samtidig ble det hevdet at ordningen de tidligere hadde hatt med uniformerte vaktselskaper, ikke fungerte. Med frykt som våpen fikk Tingbjør og Kvalen orden på sine respektive kjøpesentre. I likhet med Kvalen bedrev også Tingbjør med torpedovirksomhet på si'.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Veitvet senter er kjøpesenter på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Senteret ligger på sørsiden av Trondheimsveien drøyt fire kilometer øst for Sinsenkrysset. | 5,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nese_septum-piercing | 2023-02-04 | Nese septum-piercing | ['Kategori:Ansiktspiercing', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Nese septum-piercing også kalt oksering er en nesepiercing, der piercingen går gjennom brusket mellom neseborene.
Det er en piercingstil som passer med denne piercingen, nemlig Nasallang.
| Nese septum-piercing også kalt oksering er en nesepiercing, der piercingen går gjennom brusket mellom neseborene.
Det er en piercingstil som passer med denne piercingen, nemlig Nasallang.
== Historie ==
En nese septum-piercing er mindre vanlig enn nostril-piercingen. Den har blitt brukt blant urfolk i Amerika, blant annet inuitter og indianere. Store indianske ledere som har brukt denne piercingen er Tecumseh og Tenskwatawa fra Shawnee-stammen.
Nese septum-piercing har også blitt mye brukt på tamfe for å kunne binde dem fast slik at de ikke rømmer.
== Behandling ==
=== Utføring ===
Piercinghullet blir som oftest tatt i den lille åpningen mellom brusket og nederste del av nesen. Vanligvis er hullet 14ga (1,6 mm), og det blir ofte litt større over tid på grunn av belastningen av smykket. Det er også mulig å bevisst strekke hullet i denne piercingen, men dette må gjøres svært kontrollert og forsiktig.
Piercingen blir ofte tatt med en type syl som skytes inn i huden, men den kan også skalpelleres opp.
=== Risiko ===
Nese septum-piercingen kan være smertefull å ta. Det er fordi denne delen av nesen har mange nerver, men dette varierer individuelt. Dersom piercinghullet blir større, ca. 8 mm, kan dette føre til skader og ubehag.
Om man tar større piercinghull kan dette medføre en svært ubehagelig lukt i grotiden. Lukten kan reduseres ved at man vasker såret ofte.
Legetiden til piercingen er fra en til tre måneder, og den må behandles med saltvann to ganger om dagen.
=== Synlighet ===
Piercingen kan sammenlignet med mange andre piercinger mye lettere skjules, for å eksempelvis passe bedre inn i en kleskode. Det er fordi man kan snu piercingen oppover i nesen. Det samme gjelder ved fjerning av piercingen, da arret ikke vil bli synlig siden det er inne i nesen.
== Smykket ==
Det er mange typer piercingsmykker som er vanlig i en septum-piercing. Blant andre: ballukkingsring, hesteskobarbell. Ved valg av smykke er det viktig at det ikke er for tungt. Noen bruker også plugg i starten mens såret leger slik at smykket blir så lett så mulig og hullet ikke utvider seg.
== Eksterne lenker ==
Septum-piercing hos Encyclopedia BMEzine | Nese septum-piercing også kalt oksering er en nesepiercing, der piercingen går gjennom brusket mellom neseborene. | 5,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Playback | 2023-02-04 | Playback | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1995', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Denny Cordell', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Jeff Lynne', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Mike Campbell', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Tom Petty', 'Kategori:Musikkvideoer og DVD-er', 'Kategori:Samlealbum fra 1995', 'Kategori:Tom Petty-album'] | Playback er en samleboks med Tom Petty og the Hearbreakers, utgitt i 1995. Det inneholder populære albumspor, B-sider, tidligere uutgitte outtakes, samt sanger fra Pettys tidligere band, Mudcrutch.
En VHS-film, senere gitt ut på DVD, ble også gitt ut, og inneholdt noen av bandets mest populære musikkvideoer.
| Playback er en samleboks med Tom Petty og the Hearbreakers, utgitt i 1995. Det inneholder populære albumspor, B-sider, tidligere uutgitte outtakes, samt sanger fra Pettys tidligere band, Mudcrutch.
En VHS-film, senere gitt ut på DVD, ble også gitt ut, og inneholdt noen av bandets mest populære musikkvideoer.
== Sporliste ==
Disk en
The Big Jangle«Breakdown»
«American Girl»
«Hometown Blues»
«Anything That's Rock 'n' Roll»
«I Need to Know»
«Listen to Her Heart»
«When the Time Comes»
«Too Much Ain't Enough»
«No Second Thoughts»
«Baby's a Rock 'n' Roller»
«Refugee»
«Here Comes My Girl»
«Even the Losers»
«Shadow of a Doubt (A Complex Kid)»
«Don't Do Me Like That»
«The Waiting»
«A Woman in Love (It's Not Me)»
«Something Big»
«A Thing About You»
«Insider»
«You Can Still Change Your Mind»Disk to
Spoiled and Mistreated«You Got Lucky»
«Change of Heart»
«Straight into Darkness»
«Same Old You»
«Rebels»
«Don't Come Around Here No More»
«Southern Accents»
«Make It Better (Forget About Me)»
«The Best of Everything»
«So You Want to Be a Rock 'n' Roll Star»
«Don't Bring Me Down»
«Jammin' Me»
«It'll All Work Out»
«Mike's Life/Mike's World»
«Think About Me»
«A Self-Made Man»Disk tre
Good Booty«Free Fallin'»
«I Won't Back Down»
«Love is a Long Road»
«Runnin' Down a Dream»
«Yer So Bad»
«Alright for Now»
«Learning to Fly»
«Into the Great Wide Open»
«All or Nothin'»
«Out in the Cold»
«Built to Last»
«Mary Jane's Last Dance»
«Christmas All Over Again»Disk fire
The Other Sides«Casa Dega» (Petty, Campbell) – 3:37
«Heartbreakers Beach Party» (Petty) – 1:57
«Trailer» (Petty) – 3:15
«Cracking Up» (Nick Lowe) – 3:34
«Psychotic Reaction» (Live) (Ken Ellner, Roy Chaney, Craig Atkinson, John Byrne, John Michalski) – 4:49
«I'm Tired Joey Boy» (Live) (Van Morrison) – 3:42
«Lonely Weekends» (Live) (Charlie Rich) – 2:47
«Gator on the Lawn» (Petty) – 1:35
«Make That Connection» (Petty, Campbell) – 5:04
«Down the Line» (Petty, Lynne, Campbell) – 2:53
«Peace in L.A.» (Peace Mix) (Petty) – 4:43
«It's Rainin' Again» (Petty) – 1:32
«Somethin' Else» (Live) (Sharon Sheeley, Bob Cochran) – 2:05
«I Don't Know What to Say to You» (Petty) – 2:28
«Kings Highway» (Live) (Petty) – 3:30Disk fem
Through the Cracks«On the Street» (Benmont Tench) – 2:10
«Depot Street» (Petty) – 3:26
«Cry to Me» (Bert Russell) – 3:06
«Don't Do Me Like That» (Mudcrutch-versjon) (Petty) – 2:47
«I Can't Fight It» (Petty) – 3:00
«Since You Said You Loved Me» (Petty) – 4:40
«Louisiana Rain» (Original-versjon) (Petty) – 4:22
«Keeping Me Alive» (Petty) – 2:59
«Turning Point» (Petty) – 2:52
«Stop Draggin' My Heart Around» (Demo-versjon) (Petty, Campbell) – 4:11
«The Apartment Song» (Demo-versjon) (Petty) – 2:37
«Big Boss Man» (Al Smith, Luther Dixon) – 2:41
«The Image of Me» (Wayne Kemp) – 2:33
«Moon Pie» (Petty) – 1:05
«The Damage You've Done» (Country-versjon) (Petty) – 3:16Disk seks
Nobody's Children«Got My Mind Made Up» (Original-versjon) (Petty) – 2:51
«Ways to Be Wicked» (Petty, Campbell) – 3:27
«Can't Get Her Out» (Petty) – 3:11
«Waiting for Tonight» (Petty) – 3:30
«Travelin'» (Petty) – 3:15
«Baby, Let's Play House» (Arthur Gunter) – 2:33
«Wooden Heart» (Bert Kaempfert, Kay Twomey, Fred Wise, Ben Weisman) – 2:09
«God's Gift to Man» (Petty) – 4:18
«You Get Me High» (Petty) – 2:48
«Come on Down to My House» (Petty) – 3:05
«You Come Through» (Petty, Campbell) – 5:15
«Up in Mississippi Tonight» (Petty) – 3:28
== VHS/DVD ==
Playback er navnet på en samling av bandets beste musikkvideoer og er ment som en komanjong til samleboksen.
== Sporliste ==
«Here Comes My Girl» (1979) – Regissert av John Goodhue
«Refugee» (1979) – Regissert av John Goodhue
«The Waiting» (1981) – Regissert av Jim Lenahan
«A Woman in Love (It's Not Me)» (1981) – Regissert av Jim Lenahan
«Insider» (1981) – Regissert av Jim Lenahan
«You Got Lucky» (1982) – Regissert av Jim Lenahan
«Change of Heart» (1982) – Regissert av Cameron Crow, Phil Savenick & Doug Dowdle
«Don't Come Around Here No More» (1985) – Regissert av Jeff Stein
«Jammin' Me» (1987) – Regissert av Jim Lenahan
«I Won't Back Down» (1989) – Regissert av David Leland
«Runnin' Down a Dream» (1989) – Regissert av Jim Lenahan
«Free Fallin'» (1989) – Regissert av Julien Temple
«A Face in the Crowd» (1990) – Regissert av Jesse Dylan
«Yer So Bad» (1990) – Regissert av Julien Temple
«Learning to Fly» (1991) – Regissert av Julien Temple
«Into the Great Wide Open» (1991) – Regissert av Julien Temple
«Mary Jane's Last Dance» (1993) – Regissert av Keir McFarlane
== Eksterne lenker ==
(en) Playback på Internet Movie Database
(en) Playback på MusicBrainz | lenke | 5,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teater_Brunnsgatan_Fyra | 2023-02-04 | Teater Brunnsgatan Fyra | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:1986 i Sverige', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Stockholm', 'Kategori:Etableringer i 1986', 'Kategori:Kunst og kultur i 1986', 'Kategori:Norrmalm', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Teatre i Stockholm'] | Teater Brunnsgatan Fyra er et teater i Stockholm der det hovedsakelig blir oppført svensk samtidig dramatikk.
Teateret ble grunnlagt av den svenske skuespilleren og dramatikeren Allan Edwall, og drives i dag av Kristina Lugn, som er dikter, dramatiker og medlem av Svenska Akademien.
Scenen er liten og intim, og teatersalen rommer ikke mer enn 100 tilskuere.
| Teater Brunnsgatan Fyra er et teater i Stockholm der det hovedsakelig blir oppført svensk samtidig dramatikk.
Teateret ble grunnlagt av den svenske skuespilleren og dramatikeren Allan Edwall, og drives i dag av Kristina Lugn, som er dikter, dramatiker og medlem av Svenska Akademien.
Scenen er liten og intim, og teatersalen rommer ikke mer enn 100 tilskuere.
== Eksterne lenker ==
Teater Brunnsgatan Fyra (offisielt nettsted) | Teater Brunnsgatan Fyra er et teater i Stockholm der det hovedsakelig blir oppført svensk samtidig dramatikk. | 5,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tage_Danielsson-prisen | 2023-02-04 | Tage Danielsson-prisen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Linköping', 'Kategori:Priser', 'Kategori:Svenske utmerkelser'] | Tage Danielsson-prisen eller Stiftelsen Linköping kommunes pris til Tage Danielssons minne blir utdelt annet hvert år til en fortjent humanist i Tage Danielssons ånd.
Prisen er på 80 000 kronor.
| Tage Danielsson-prisen eller Stiftelsen Linköping kommunes pris til Tage Danielssons minne blir utdelt annet hvert år til en fortjent humanist i Tage Danielssons ånd.
Prisen er på 80 000 kronor.
== Prisvinnere ==
1987 – Hans Alfredson
1990 – Suzanne Osten
1992 – Marit Paulsen
1994 – Ferenc Göndör
1996 – Jonas Gardell
1998 – Georg Henrik von Wright
2000 – Kristina Lugn
2002 – Fredrik Lindström
2004 – Viveca Lärn
2006 – Erik Blix
2008 – Per Åhlin
2010 – Sissela Kyle
2012 – Jan Berglin
2014 – Claes Eriksson
2016 – Bodil Jönsson | Tage Danielsson-prisen eller Stiftelsen Linköping kommunes pris til Tage Danielssons minne blir utdelt annet hvert år til en fortjent humanist i Tage Danielssons ånd. | 5,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Vennbergs_pris | 2023-02-04 | Karl Vennbergs pris | ['Kategori:1996 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samfundet De Nio', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1996'] | Karl Vennbergs pris er en litteraturpris på SEK 100 000 (2007) som årlig blir utdelt av Samfundet De Nio. Prisen skal gå til ung lyriker, og ble innstiftet i februar 1996.
| Karl Vennbergs pris er en litteraturpris på SEK 100 000 (2007) som årlig blir utdelt av Samfundet De Nio. Prisen skal gå til ung lyriker, og ble innstiftet i februar 1996.
== Prisvinnere ==
== Eksterne lenker ==
«Samfundet de Nios priser» (PDF) (svensk). Samfundet de Nio. s. 3. Arkivert fra originalen (PDF) 6. oktober 2014. Besøkt 1. september 2017. | Karl Vennbergs pris er en litteraturpris på SEK 100 000 (2007) som årlig blir utdelt av Samfundet De Nio. Prisen skal gå til ung lyriker, og ble innstiftet i februar 1996. | 5,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.