url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/M40 | 2023-02-04 | M40 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Repetergeværer', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04', 'Kategori:Våpenstubber'] | Denne artikkelen er om geværet. For den britiske motorveien, se M40 (motorvei).M40 er et amerikansk skarpskyttergevær med sylinderlås.
Rifla ble introdusert i 1966 brukes av United States Marine Corps. Den er laget i tre versjoner, M40, M40A1 (1970) og M40A3 (2000). Riflene er ombygde Remington 700, som ombygges for hånd av våpensmeder hos United States Marine Corps på basen i Quantico.
| Denne artikkelen er om geværet. For den britiske motorveien, se M40 (motorvei).M40 er et amerikansk skarpskyttergevær med sylinderlås.
Rifla ble introdusert i 1966 brukes av United States Marine Corps. Den er laget i tre versjoner, M40, M40A1 (1970) og M40A3 (2000). Riflene er ombygde Remington 700, som ombygges for hånd av våpensmeder hos United States Marine Corps på basen i Quantico.
== Eksterne lenker ==
(en) M40 rifle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) M40 (rifle) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | USA | 5,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ung_i_Kor | 2023-02-04 | Ung i Kor | ['Kategori:Etableringer i 1984', 'Kategori:Kunst og kultur i 1984', 'Kategori:Norske kulturorganisasjoner'] | Ung i Kor, stiftet 21. september 1984, er en landsomfattende og frittstående organisasjon for barnekor, ungdomskor og skolekor.
Organisasjonen het tidligere Norges Barne- og Ungdomskorforbund, og er medlem av Norsk musikkråd, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og Musikkens Studieforbund. I tillegg er organisasjonen del av de internasjonale paraplyorganisasjonene Norbusam, Europa Cantat og International Federation for Choral Music.
I 2010 hadde Ung i Kor rundt 290 medlemskor. Organisasjonen har sin sentraladministrasjon i Oslo. I tillegg er det regionale kontorer i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, knyttet til Norsk musikkråds kontorer i disse byene.
26. mars 2011 skiftet organisasjonen navn fra Norges Barne- og Ungdomskorforbund til Ung i Kor.
| Ung i Kor, stiftet 21. september 1984, er en landsomfattende og frittstående organisasjon for barnekor, ungdomskor og skolekor.
Organisasjonen het tidligere Norges Barne- og Ungdomskorforbund, og er medlem av Norsk musikkråd, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og Musikkens Studieforbund. I tillegg er organisasjonen del av de internasjonale paraplyorganisasjonene Norbusam, Europa Cantat og International Federation for Choral Music.
I 2010 hadde Ung i Kor rundt 290 medlemskor. Organisasjonen har sin sentraladministrasjon i Oslo. I tillegg er det regionale kontorer i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, knyttet til Norsk musikkråds kontorer i disse byene.
26. mars 2011 skiftet organisasjonen navn fra Norges Barne- og Ungdomskorforbund til Ung i Kor.
== Eksterne lenker ==
Ung i Kor. Besøkt 14.5.2020. | Ung i Kor, stiftet 21. september 1984, er en landsomfattende og frittstående organisasjon for barnekor, ungdomskor og skolekor. | 5,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjetil_Aamann | 2023-02-04 | Kjetil Aamann | ['Kategori:Artikler av tvilsom relevans', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Norske musikere'] | Kjetil Aamann (født 1965 i Tønsberg) er en norsk musiker og dirigent. Han var 1994 til 2012 nasjonal musikkfaglig konsulent i Ung i Kor, og siden 2012 i Norsk sangerforum. Han har et omfattende engasjement i internasjonalt, særlig europeisk, musikkliv. Fra 2000 til 2009 var han styremedlem i European Choral Association -Europa Cantat. Han har vært gjestelærer ved konservatoriet i Tasjkent og ved Moskva statsuniversitet for kultur og kunst. Fra 2013-2014 var han leder av Foreningen Norske Kordirigenter - FONOKO. | Kjetil Aamann (født 1965 i Tønsberg) er en norsk musiker og dirigent. Han var 1994 til 2012 nasjonal musikkfaglig konsulent i Ung i Kor, og siden 2012 i Norsk sangerforum. Han har et omfattende engasjement i internasjonalt, særlig europeisk, musikkliv. Fra 2000 til 2009 var han styremedlem i European Choral Association -Europa Cantat. Han har vært gjestelærer ved konservatoriet i Tasjkent og ved Moskva statsuniversitet for kultur og kunst. Fra 2013-2014 var han leder av Foreningen Norske Kordirigenter - FONOKO. | Kjetil Aamann (født 1965 i Tønsberg) er en norsk musiker og dirigent. Han var 1994 til 2012 nasjonal musikkfaglig konsulent i Ung i Kor, og siden 2012 i Norsk sangerforum. | 5,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5rten_Aronsson | 2023-02-04 | Mårten Aronsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske biologer', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske geologer'] | Mårten Aronsson (født 1944) er en svensk forfatter, geolog og biolog.
| Mårten Aronsson (født 1944) er en svensk forfatter, geolog og biolog.
== Bibliografi ==
Högarp 1981
Odlingslandskapet 1987
Ängar 1988 (medforfatter Urban Ekstam)
Slåttergubbar och liemän 1992
Träd i odlingslandskapet 1994 (medforfatter Svante Hultengren)
Naturvård med betesdjur 1996 (medforfatter Curt Matzon)
Skadebilden beträffande fasta fornlämningar och övriga kulturmiljövärden 1998
Bygden där vinden vände 1999 (medforfatter Peter Gerdehag)
Hamling och lövtäkt 2001
Markberedning 2001 (medforfatter Carina Strömberg)
Biologiska kulturarvet 2004
Vår tätortsnära natur 2004 (medforfatter Dan Rydberg)
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok 2000 | Mårten Aronsson (født 1944) er en svensk forfatter, geolog og biolog. | 5,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cochem | 2023-02-04 | Cochem | ['Kategori:50°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Rheinland-Pfalz', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2020-11'] | Cochem er en by i Moseldalen, Rheinland-Pfalz, Tyskland.
Den har omtrent 5 000 innbyggere. Byen er nevnt i kilder fra 886. Over byen rager borgen Reichsburg Cochem, bygd på 1100-tallet. Borgen ble ødelagt av franske tropper under Ludvig 14. i 1689. Den er bygd opp igjen i nygotisk stil på slutten av 1800-tallet.
| Cochem er en by i Moseldalen, Rheinland-Pfalz, Tyskland.
Den har omtrent 5 000 innbyggere. Byen er nevnt i kilder fra 886. Over byen rager borgen Reichsburg Cochem, bygd på 1100-tallet. Borgen ble ødelagt av franske tropper under Ludvig 14. i 1689. Den er bygd opp igjen i nygotisk stil på slutten av 1800-tallet.
== Bilder ==
=== Klima ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Cochem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Offisiell reiseguide for Cochem | | distrikt = Cochem-Zell | 5,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dr%C3%B8mmetydning_(bok) | 2023-02-04 | Drømmetydning (bok) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Bøker fra 1899', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Sakprosabøker', 'Kategori:Vitenskap i 1899'] | Drømmetydning er en bok av Sigmund Freud. Første utgaven ble publisert på tysk i november 1899, som Die Traumdeutung (selv om den ble etterdatert til 1900 av utgiveren). Den innviet den freudianske teorien om drømmeanalyse, en aktivitet Freud på kjent vis beskrev som «den kongelige vei til forståelsen av underbevisste mentale prosesser».
Boken introduserer detet, og beskriver Freuds teori om det underbevisste i forhold til drømmetydning. I Freuds øyne var drømmer alle former for «ønskeoppfyllelse» — underbevissthetens forsøk på å løse en slags konflikt, enten noe fra nylig eller langt tilbake i tid (senere, i Beyond the Pleasure Principle, diskuterer Freud drømmer som viste seg å ikke være ønskeoppfyllelse). Derimot, siden informasjonen i det underbevisste er ustyrlig og ofte i forstyrret form, vil en «sensor» i førbevisstheten ikke tillate at den går uendret over i bevisstheten. Under en drøm er førbevisstheten mer slakk enn i våken tilstand, men den er fortsatt oppmerksom: slik må underbevisstheten fordreie og vende på informasjonens betydning for å få den gjennom sensuren. Derfor hevder Freud at bildene i drømmer ofte ikke er hva de ser ut til å være, og trenger grundigere tydning dersom de skal kunne si noe om strukturen på det underbevisste. | Drømmetydning er en bok av Sigmund Freud. Første utgaven ble publisert på tysk i november 1899, som Die Traumdeutung (selv om den ble etterdatert til 1900 av utgiveren). Den innviet den freudianske teorien om drømmeanalyse, en aktivitet Freud på kjent vis beskrev som «den kongelige vei til forståelsen av underbevisste mentale prosesser».
Boken introduserer detet, og beskriver Freuds teori om det underbevisste i forhold til drømmetydning. I Freuds øyne var drømmer alle former for «ønskeoppfyllelse» — underbevissthetens forsøk på å løse en slags konflikt, enten noe fra nylig eller langt tilbake i tid (senere, i Beyond the Pleasure Principle, diskuterer Freud drømmer som viste seg å ikke være ønskeoppfyllelse). Derimot, siden informasjonen i det underbevisste er ustyrlig og ofte i forstyrret form, vil en «sensor» i førbevisstheten ikke tillate at den går uendret over i bevisstheten. Under en drøm er førbevisstheten mer slakk enn i våken tilstand, men den er fortsatt oppmerksom: slik må underbevisstheten fordreie og vende på informasjonens betydning for å få den gjennom sensuren. Derfor hevder Freud at bildene i drømmer ofte ikke er hva de ser ut til å være, og trenger grundigere tydning dersom de skal kunne si noe om strukturen på det underbevisste. | Drømmetydning er en bok av Sigmund Freud. Første utgaven ble publisert på tysk i november 1899, som Die Traumdeutung (selv om den ble etterdatert til 1900 av utgiveren). | 5,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A1clav_Vesel%C3%BD | 2023-02-04 | Václav Veselý | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Václav Veselý (født 13. august 1900 i Jinonice i Praha, død 10. desember 1941 i Řeporyje i Praha) var en tsjekkoslovakisk turner.
Han deltok i turn-VM i Lyon i 1926, og i olympiske leker i Amsterdam to år senere. I begge disse VM-ene var han med på det tsjekkoslovakiske laget, som vant gull i VM og sølv i OL. Han vant ingen individuelle medaljer i disse mesterskapene; under OL fikk han 25.-plass i skranke og 28.-plass i den individuelle mangekampen som beste plassering.
| Václav Veselý (født 13. august 1900 i Jinonice i Praha, død 10. desember 1941 i Řeporyje i Praha) var en tsjekkoslovakisk turner.
Han deltok i turn-VM i Lyon i 1926, og i olympiske leker i Amsterdam to år senere. I begge disse VM-ene var han med på det tsjekkoslovakiske laget, som vant gull i VM og sølv i OL. Han vant ingen individuelle medaljer i disse mesterskapene; under OL fikk han 25.-plass i skranke og 28.-plass i den individuelle mangekampen som beste plassering.
== Eksterne lenker ==
(en) Václav Veselý – Olympedia
(en) Václav Veselý – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Václav Veselý – Tsjekkias olympiske komité | }} | 5,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mihael_Oswald | 2023-02-04 | Mihael Oswald | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Jugoslaviske turnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ljubljana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mihael «Miha» Osvald (født 1892 i Ljubljana, dødsår ukjent) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i et olympiske leker for Jugoslavia, og et VM i turn. Under OL 1924 i Paris deltok han på det jugoslaviske laget som fikk 4.-plass i lagkonkurransen, der Italia vant. Sammenlagt kom han på 36.-plass med 91,066 poeng.I VM-sammenheng har han én medalje. Under VM i 1926 i Lyon deltok han på det jugoslaviske laget som fikk sølv i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia. Han vant ingen individuelle medaljer i dette verdensmesterskapet.
| Mihael «Miha» Osvald (født 1892 i Ljubljana, dødsår ukjent) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i et olympiske leker for Jugoslavia, og et VM i turn. Under OL 1924 i Paris deltok han på det jugoslaviske laget som fikk 4.-plass i lagkonkurransen, der Italia vant. Sammenlagt kom han på 36.-plass med 91,066 poeng.I VM-sammenheng har han én medalje. Under VM i 1926 i Lyon deltok han på det jugoslaviske laget som fikk sølv i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia. Han vant ingen individuelle medaljer i dette verdensmesterskapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mihael Oswald – Olympedia
(en) Mihael Oswald – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 5,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forumteater | 2023-02-04 | Forumteater | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Rollespill', 'Kategori:Teater'] | Forumteater, eller forumspill, er et samlebegrep for ulike drama- og teatertekniske metoder. Disse metodene bygger på den brasilianske teatermannen, forfatteren og pedagogen Augusto Boals tenkning og praktiske arbeid med De undertryktes teater. I Sverige er det dramapedagogen og forfatteren Katrin Byréus’ arbeid og bøker som er best kjent.
Forumspill består av ulike deler:
oppvarmingsøvelser
verdiøvelser
refleksjoner
holdningsarbeid
teater/rollespillFor å forstå begrepet De undertryktes teater som er utgangspunktet for det vi i dag kaller Forumteater, må man kjenne til at teaterformen oppsto i det juntastyrte Brasils sosiale og politiske kontekst med analfabetisme, undertrykkelse, et brutalt politi og streng overvåkning. På sokratisk vis ville Augusto Boals teatergruppe bruke teateret til å lære folk ved å stille spørsmål, og deretter gi dem teaterets språk til selv å gjennomdrøfte dem. Han utviklet sammen med sin teatergruppe det såkalte Forumteater. Denne teatermodellen leverer ikke et ferdig stykke når publikum ankommer, men forestillingen skapes sammen med publikum. Teaterformen prøver å skape forestillinger om en ny og bedre verden og løsning, en endring av det tilsynelatende uunngåelige resultat. Teatergruppen spilte stykker om maktmisbruk, undertrykkelse, overtramp, diskriminering. Det som skjer i salen under forestillingene, betraktes som like viktig som det som skjer på scenen.
Inngrodde tanke- og handlingsmønster står ofte i veien for å finne løsninger på problemer og utvikling i prosesser som har stoppet opp. Forumspill kan være nettopp den metoden eller arbeidsformen vi trenger for å se ting på andre måter eller finne nye innfallsvinkler som kan få store og små ting til å skje. Når det blir arbeidet med Forumteater og Forumspill, er det viktig at kunnskap, innsikt, vilje og handlekraft er til stede hos menneskene i gruppen (forum).
| Forumteater, eller forumspill, er et samlebegrep for ulike drama- og teatertekniske metoder. Disse metodene bygger på den brasilianske teatermannen, forfatteren og pedagogen Augusto Boals tenkning og praktiske arbeid med De undertryktes teater. I Sverige er det dramapedagogen og forfatteren Katrin Byréus’ arbeid og bøker som er best kjent.
Forumspill består av ulike deler:
oppvarmingsøvelser
verdiøvelser
refleksjoner
holdningsarbeid
teater/rollespillFor å forstå begrepet De undertryktes teater som er utgangspunktet for det vi i dag kaller Forumteater, må man kjenne til at teaterformen oppsto i det juntastyrte Brasils sosiale og politiske kontekst med analfabetisme, undertrykkelse, et brutalt politi og streng overvåkning. På sokratisk vis ville Augusto Boals teatergruppe bruke teateret til å lære folk ved å stille spørsmål, og deretter gi dem teaterets språk til selv å gjennomdrøfte dem. Han utviklet sammen med sin teatergruppe det såkalte Forumteater. Denne teatermodellen leverer ikke et ferdig stykke når publikum ankommer, men forestillingen skapes sammen med publikum. Teaterformen prøver å skape forestillinger om en ny og bedre verden og løsning, en endring av det tilsynelatende uunngåelige resultat. Teatergruppen spilte stykker om maktmisbruk, undertrykkelse, overtramp, diskriminering. Det som skjer i salen under forestillingene, betraktes som like viktig som det som skjer på scenen.
Inngrodde tanke- og handlingsmønster står ofte i veien for å finne løsninger på problemer og utvikling i prosesser som har stoppet opp. Forumspill kan være nettopp den metoden eller arbeidsformen vi trenger for å se ting på andre måter eller finne nye innfallsvinkler som kan få store og små ting til å skje. Når det blir arbeidet med Forumteater og Forumspill, er det viktig at kunnskap, innsikt, vilje og handlekraft er til stede hos menneskene i gruppen (forum).
== Litteratur ==
Eli Rongved og Kjersti O Sæther (????): Håndbok i Forumspill
== Eksterne lenker ==
«Teater mot undertrykking», Forskning.no 22. januar 2006
«Forumteater», Substans Da | Forumteater, eller forumspill, er et samlebegrep for ulike drama- og teatertekniske metoder. Disse metodene bygger på den brasilianske teatermannen, forfatteren og pedagogen Augusto Boals tenkning og praktiske arbeid med De undertryktes teater. | 5,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stig_Inge_Bj%C3%B8rnebye | 2023-02-04 | Stig Inge Bjørnebye | ['Kategori:71° nord-deltakere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Blackburn Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Brøndby IF', 'Kategori:Fotballspillere for Elverum Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Kongsvinger IL Toppfotball', 'Kategori:Fotballspillere for Liverpool FC', 'Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK', 'Kategori:Fotballspillere for Strømmen IF', 'Kategori:Fotballtrenere for IK Start', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske fotballedere', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Danmark', 'Kategori:Norske fotballspillere i England', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Elverum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Trenere for Norges herrelandslag i fotball'] | Stig Inge Bjørnebye (født 11. desember 1969 i Elverum) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller.Han har spilt for Elverum Fotball, Strømmen Idrettsforening, Kongsvinger IL Toppfotball, Rosenborg Ballklub, Liverpool FC, Brøndby IF og Blackburn Rovers FC. Han har spilt 75 A-landskamper, og scoret ett landslagsmål. Han har også vært assistenttrener for det norske landslaget og trener for Start.
| Stig Inge Bjørnebye (født 11. desember 1969 i Elverum) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller.Han har spilt for Elverum Fotball, Strømmen Idrettsforening, Kongsvinger IL Toppfotball, Rosenborg Ballklub, Liverpool FC, Brøndby IF og Blackburn Rovers FC. Han har spilt 75 A-landskamper, og scoret ett landslagsmål. Han har også vært assistenttrener for det norske landslaget og trener for Start.
== Biografi ==
Bjørnebye er sønn av Jo Inge Bjørnebye, som deltok for Norge som hopper i vinter-OL i 1968 og 1972. Stig Inge Bjørnebye er gift med den tidligere håndballkeeperen Hege Frøseth.
Bjørnebye vant «The Double» i 1992 som Rosenborg-spiller, og ble den store helten da han satte inn det avgjørende målet i cupfinalen mot Lillestrøm sekunder før full tid i en legendarisk finalekamp.
Bjørnebye spilte da Liverpool vant den engelske ligacupen i 1995 på Wembley Stadium. Dette var også det eneste troféet Bjørnebye var med på å vinne i Liverpool. Bjørnebyes spillerdrakt og medalje fra finalen er i dag utstilt på Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Kort tid etter denne triumfen pådro Bjørnebye seg et beinbrudd i en kamp mot Southampton FC på Anfield. Skaden satte ham på sidelinjen i flere måneder.
På landslaget spilte han i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt EM-sluttspillet i 2000. Han var den eneste spilleren som var på banen i samtlige minutter for Norge i begge de to verdensmesterskapene.
Etter at han la opp som spiller, var han Åge Hareides assistenttrener på det norske landslaget i 2003–2006, før han ble Start-trener. Etter dårlig resultat for klubben i sesongen 2007 og interne faglig uenighet, trakk Bjørnebye seg som trener for Start. Sommeren 2007 ble det kjent at det var interne stridigheter i Start, der Bjørnebye var faglig uenig med deler av sitt støtteapparat.I august 2009 ga Bjørnebye ut boken Løsrivelse der han fortalte at han slet psykisk mens han var suksessrik fotballproff. For sin åpenhet ble han i 2009 tildelt Åpenhetsprisen fra Mental Helse.I 2010 ble han varamedlem i Pressens faglige utvalg.
Etter å ha vært utviklingsansvarlig for barne- og ungdomsfotballen i Norges Fotballforbund (NFF) ble han i 2013 utviklingssjef i NFF.Bjørnebye var sportslig leder i Rosenborg Ballklub fra 2015 til 2019.
== Meritter ==
Rosenborg
Seriemesterskap: 1992, 1994
NM i fotball: 1992Liverpool
Ligacupen: 1995Blackburn
Ligacupen: 2002
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stig Inge Bjørnebye på Internet Movie Database
(en) Stig Inge Bjørnebye – FIFA
(en) Stig Inge Bjørnebye – Transfermarkt
(en) Stig Inge Bjørnebye – Transfermarkt (manager)
(en) Stig Inge Bjørnebye – national-football-teams.com
(en) Stig Inge Bjørnebye – WorldFootball.net
(en) Stig Inge Bjørnebye – Soccerbase.com
(en) Stig Inge Bjørnebye – FootballDatabase.eu
(en) Stig Inge Bjørnebye – EU-Football.info
(no) Stig Inge Bjørnebye – Norges Fotballforbund
(en) Stig Inge Bjørnebye – FBref
(en) Liverpool sin hjemmeside om Bjørnebye
(en) Profil på LFCHistory.net Wikiquote: Stig Inge Bjørnebye – sitater | Jo Inge Bjørnebye (født 31. oktober 1946 i Våler, død 24. | 5,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marinus_van_Rekum | 2023-02-04 | Marinus van Rekum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 16. november', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske tautrekkere', 'Kategori:Personer fra Arnhem', 'Kategori:Tautrekkere under Sommer-OL 1920'] | Marinus Cornelis van Rekum (født 7. februar 1884 i Arnhem, død 16. november 1955 i Arnhem) var en nederlandsk sportsutøver som deltok under OL 1920 i Antwerpen.
Van Rekum vant en olympisk sølvmedalje i tautrekking under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det nederlandsk laget som tapte finalen i tautrekking til det britiske City of London Police. Det var fem lag som gjorde opp om den olympiske tittelen i tautrekking i 1920. Det var siste gang den var med som olympisk sport.
Hans bror Willem van Rekum var også med på laget.
| Marinus Cornelis van Rekum (født 7. februar 1884 i Arnhem, død 16. november 1955 i Arnhem) var en nederlandsk sportsutøver som deltok under OL 1920 i Antwerpen.
Van Rekum vant en olympisk sølvmedalje i tautrekking under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det nederlandsk laget som tapte finalen i tautrekking til det britiske City of London Police. Det var fem lag som gjorde opp om den olympiske tittelen i tautrekking i 1920. Det var siste gang den var med som olympisk sport.
Hans bror Willem van Rekum var også med på laget.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i tautrekking Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Marinus van Rekum – Olympedia
(en) Marinus van Rekum – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Marinus van Rekum – databaseOlympics.com (arkivert) | Marinus Cornelis van Rekum (født 7. februar 1884 i Arnhem, død 16. | 5,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willem_van_Rekum | 2023-02-04 | Willem van Rekum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 27. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske tautrekkere', 'Kategori:Personer fra Arnhem', 'Kategori:Tautrekkere under Sommer-OL 1920'] | Willem Cornelis van Rekum (født 9. juni 1892 i Arnhem, død 27. desember 1961 i Arnhem) var en nederlandsk sportsutøver som deltok under OL 1920 i Antwerpen.
Van Rekum vant en olympisk sølvmedalje i tautrekking under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det nederlandsk laget som tapte finalen i tautrekking til det britiske City of London Police. Det var fem lag som gjorde opp om den olympiske tittelen i tautrekking i 1920. Det var siste gang den var med som olympisk sport.
Hans bror Marinus van Rekum var også med på laget.
| Willem Cornelis van Rekum (født 9. juni 1892 i Arnhem, død 27. desember 1961 i Arnhem) var en nederlandsk sportsutøver som deltok under OL 1920 i Antwerpen.
Van Rekum vant en olympisk sølvmedalje i tautrekking under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det nederlandsk laget som tapte finalen i tautrekking til det britiske City of London Police. Det var fem lag som gjorde opp om den olympiske tittelen i tautrekking i 1920. Det var siste gang den var med som olympisk sport.
Hans bror Marinus van Rekum var også med på laget.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i tautrekking Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Willem van Rekum – Olympedia
(en) Willem van Rekum – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Willem van Rekum – databaseOlympics.com (arkivert) | Willem Cornelis van Rekum (født 9. juni 1892 i Arnhem, død 27. | 5,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piet_Ikelaar | 2023-02-04 | Piet Ikelaar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske syklister', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Personer fra Amstelveen', 'Kategori:Personer fra Amsterdam', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1924'] | Petrus «Piet» Gerardus Ikelaar (født i Amsterdam 2. januar 1896, død 25. november 1992 i Amsterdam) var en nederlandsk syklist som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, Belgia og 1924 i Paris, Frankrike.
Ikelaar vant to olympiske bronsemedaljer i sykling under OL 1920 i Antwerpen. Han kom på tredjeplass på 50 kilometer bak belgiske Henry George og Cyril Alden fra Storbritannia. Samme plassering fikk han på 2000 meter tandem sammen med Frans de Vreng.
| Petrus «Piet» Gerardus Ikelaar (født i Amsterdam 2. januar 1896, død 25. november 1992 i Amsterdam) var en nederlandsk syklist som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, Belgia og 1924 i Paris, Frankrike.
Ikelaar vant to olympiske bronsemedaljer i sykling under OL 1920 i Antwerpen. Han kom på tredjeplass på 50 kilometer bak belgiske Henry George og Cyril Alden fra Storbritannia. Samme plassering fikk han på 2000 meter tandem sammen med Frans de Vreng.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i sykling, 50 kilometer Nederland
1920 Antwerpen - Bronse i sykling, 2000 meter tandem Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Piet Ikelaar – Olympedia
(en) Piet Ikelaar – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Piet Ikelaar – ProCyclingStats
(en) Piet Ikelaar – Cycling Archives | Petrus «Piet» Gerardus Ikelaar (født i Amsterdam 2. januar 1896, død 25. | 5,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frans_de_Vreng | 2023-02-04 | Frans de Vreng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske syklister', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Nederland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Personer fra Amsterdam', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1920'] | Franciscus «Frans» de Vreng (født 11. april 1898 i Amsterdam, død 13. mars 1974 i Amsterdam) var en nederlandsk syklist som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, Belgia.
De Vreng vant en olympisk bronsemedalje i sykling under OL 1920 i Antwerpen. Han kom på tredjeplass på 2000 meter tandem sammen med Piet Ikelaar. Gullmedaljene ble vunnet av Thomas Lance og Harry Ryan og på andreplass kom sørafrikanske William Smith og James Walker.
| Franciscus «Frans» de Vreng (født 11. april 1898 i Amsterdam, død 13. mars 1974 i Amsterdam) var en nederlandsk syklist som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, Belgia.
De Vreng vant en olympisk bronsemedalje i sykling under OL 1920 i Antwerpen. Han kom på tredjeplass på 2000 meter tandem sammen med Piet Ikelaar. Gullmedaljene ble vunnet av Thomas Lance og Harry Ryan og på andreplass kom sørafrikanske William Smith og James Walker.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Bronse i sykling, 2000 meter tandem Nederland
== Eksterne lenker ==
(en) Frans de Vreng – Olympics.com
(en) Frans de Vreng – Olympic.org
(en) Frans de Vreng – Olympedia
(en) Frans de Vreng – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Frans de Vreng – ProCyclingStats
(en) Frans de Vreng – Cycling Archives | Franciscus «Frans» de Vreng (født 11. april 1898 i Amsterdam, død 13. | 5,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_O%E2%80%99Brien_(basketball) | 2023-02-04 | John O’Brien (basketball) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medlemmer av Naismith Memorial Basketball Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer innen basketball', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | John J. O'Brien (født 4. november 1888, død 9. desember 1967) var en basketballdommer og administrator. Han var med å forme flere basketballigaer. I 1925 grunnla han Metropolitan Basketball League som hadde Original Celtics som et av lagene. Fra 1928 til 1953 var O'Brien i nært samarbeid med American Basketball League der han var president, og senere aksjeeier. Han kom med i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame som en bidragsgyter i 1961.
| John J. O'Brien (født 4. november 1888, død 9. desember 1967) var en basketballdommer og administrator. Han var med å forme flere basketballigaer. I 1925 grunnla han Metropolitan Basketball League som hadde Original Celtics som et av lagene. Fra 1928 til 1953 var O'Brien i nært samarbeid med American Basketball League der han var president, og senere aksjeeier. Han kom med i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame som en bidragsgyter i 1961.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«John J. O'Brien». John J. O'Brien biografi (engelsk). Basketball Hall of Fame. s. 1. Arkivert fra originalen 10. oktober 2008. Besøkt 2. mars 2009. | John J. O'Brien (født 4. | 5,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V2-ordstilling | 2023-02-04 | V2-ordstilling | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Syntaks'] | V2-ordstilling er regelen som noen språk har om at det andre setningsleddet i en fortellende hovedsetning skal være et finitt verbal.
Et eksempel fra norsk:
Jeg leste boka i går. (subjekt – verbal – objekt – adverbial)
I går leste jeg boka. (adverbial – verbal – subjekt – objekt)I den andre setningen ble verbalet flyttet fram for å tilfredsstille regelen. «I går jeg leste boka» er en umulig setning på norsk.
V2-ordstilling er mest kjent fra de germanske språkene, men finnes også i enkelte andre språk, for eksempel kasjmiri og flere andre dardiske språk. Moderne engelsk har mistet regelen, unntatt i noen faste uttrykk, for eksempel «So am I».
Norsk og andre nordgermanske språk, samt jiddisch, har V2-ordstilling også i bisetninger:
Han fortalte at han hadde lest boka i går.I tysk og nederlandsk står derimot det bøyde verbet tilslutt i bisetninger:
Er erzählte, dass er gestern das Buch gelesen hatte. | V2-ordstilling er regelen som noen språk har om at det andre setningsleddet i en fortellende hovedsetning skal være et finitt verbal.
Et eksempel fra norsk:
Jeg leste boka i går. (subjekt – verbal – objekt – adverbial)
I går leste jeg boka. (adverbial – verbal – subjekt – objekt)I den andre setningen ble verbalet flyttet fram for å tilfredsstille regelen. «I går jeg leste boka» er en umulig setning på norsk.
V2-ordstilling er mest kjent fra de germanske språkene, men finnes også i enkelte andre språk, for eksempel kasjmiri og flere andre dardiske språk. Moderne engelsk har mistet regelen, unntatt i noen faste uttrykk, for eksempel «So am I».
Norsk og andre nordgermanske språk, samt jiddisch, har V2-ordstilling også i bisetninger:
Han fortalte at han hadde lest boka i går.I tysk og nederlandsk står derimot det bøyde verbet tilslutt i bisetninger:
Er erzählte, dass er gestern das Buch gelesen hatte. | V2-ordstilling er regelen som noen språk har om at det andre setningsleddet i en fortellende hovedsetning skal være et finitt verbal. | 5,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tingvoll | 2023-02-04 | Tingvoll | ['Kategori:62°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Halvøyer i Møre og Romsdal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Tingvoll'] | Tingvoll er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke.
Tingvoll kommune grenser i sørøst til Sunndal kommune. Ellers ligger kommunene Aure og Heim i nord, Surnadal i øst, Molde i sørvest, og Gjemnes og Kristiansund i vest. Tingvoll kommune ble sterkt berørt av kommunerevisjonen i 1965. Etter denne revisjonen ble Tingvoll kommune nær identisk med halvøya.
Nordligste del av kommunen, Straumsnes, preges av nærhet til Kristiansund og Molde, mens den sørlige del ligger nær industristedet Sunndalsøra. Riksvei 70 og E39 går gjennom kommunen, og det utvikler seg et nytt handelssenter på Aspøya der disse veiene møtes. Krifast berører Tingvoll med Bergsøysundbrua.
Kommunen omfatter mesteparten av Tingvollhalvøya, som ligger mellom Tingvollfjorden i vest, Halsafjorden og Trangfjorden i øst og Freifjorden i nordvest.
Kommunen har gitt navn til Tingvollhalvøya.
| Tingvoll er en kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke.
Tingvoll kommune grenser i sørøst til Sunndal kommune. Ellers ligger kommunene Aure og Heim i nord, Surnadal i øst, Molde i sørvest, og Gjemnes og Kristiansund i vest. Tingvoll kommune ble sterkt berørt av kommunerevisjonen i 1965. Etter denne revisjonen ble Tingvoll kommune nær identisk med halvøya.
Nordligste del av kommunen, Straumsnes, preges av nærhet til Kristiansund og Molde, mens den sørlige del ligger nær industristedet Sunndalsøra. Riksvei 70 og E39 går gjennom kommunen, og det utvikler seg et nytt handelssenter på Aspøya der disse veiene møtes. Krifast berører Tingvoll med Bergsøysundbrua.
Kommunen omfatter mesteparten av Tingvollhalvøya, som ligger mellom Tingvollfjorden i vest, Halsafjorden og Trangfjorden i øst og Freifjorden i nordvest.
Kommunen har gitt navn til Tingvollhalvøya.
== Navnets opprinnelse ==
Gården Tingvoll, sentralt plassert midt på halvøya, har gitt navn til kommunen. Allerede i forhistorisk tid har dette vært et sentralt sted, ikke bare for lokalsamfunnet, men for hele Nordmøre.
== Historie ==
På Straumsnes er det funnet flere fosnaboplasser fra eldre steinalder. Bergmalerier på Hindhammar og arkeologiske funn tyder på at Tingvoll har hatt bosetning langt tilbake i historien. På Aspa er det høye bautasteiner.
Det er gravrøyser fra vikigtid på Røttingnes, og andre steder.
Tingvoll ligger sentralt til på Nordmøre og stedsnavnet Tingvoll tyder på at dette har vært tingsted for Nordmøre. Man tror at det gamle tingstedet lå hvor Tingvoll kirke ligger idag.
Aspa-ætten, som blant annet fostret erkebiskop Olav Trondsson, hadde hovedsete på gårdene Aspa og Boksaspa i middelalderen.
== Geografi ==
Tingvollhalvøya er fire mil lang og om lag tyve kvadratkilometer i flate. Halvøya når ikke inn i fjellene i Trollheimen, og heller ikke ut til storhavet.
=== Topografi ===
Tingvoll ligger på ei stor halvøy som strekker seg fra fastlandet mot havet i retning nordnordvest. Halvøya har høye fjell, men er flere steder gjennomskåret på tvers, med dalsøkk og eid som binder landet sammen og skaper ferdselsårer mellom fjellene.
Tingvollhalvøya har flere fjelltopper på mer enn 1 000 meter over havet. Smisetnebba er Tingvoll kommunes høyeste punkt med 1175 meter over havet. I midtre del av halvøya er Høgfjellet det høyeste, med 689 moh. I Straumsnes er Fløystadfjellet med 660 moh. høyest. Kamsvågfjellet er 670 moh. og reknes til midtre del. Magnhildberget helt nordligst på halvøya er det mest karakteristiske og et kjennemerke i landtoningen, synlig langt til havs. Bratte fjellsider som stuper rett i fjorden er mange steder karakteristisk for landskapet i Tingvoll. Slike steder begrenset kommunikasjon over land, og hemmet lenge veibyggingen.
Ved Straumsnes er det tre øyer som bør nevnes. Den største er Aspøya som ligger ytterst i Tingvollfjorden. Mellom Aspøya og Straumsnes dannes en poll, med navnet Karihavet. Den er på den ene siden stengt av et smalt eid, på den andre siden er en trang åpning mot Tingvollfjorden. Gjennom eidet ble det i 1901 åpnet en kanal, Nålsundkanalen.
De to andre øyene er Årsundøya og Langøya, som begge ligger nord for Straumsnes, mot Talgsjøen.
=== Fjorder og vann ===
Tingvollhalvøya er nesten helt omgitt av lange og dype fjorder. De skjærer gjennom landet fra havet og inn mot fjellene i nabokommunene. På vestsiden av halvøya ligger Tingvollfjorden som fortsetter mot sør under navnet Sunndalsfjorden. På østsiden av halvøya ligger Halsafjorden og Trangfjorden som fortsetter mot sør under navnene Stangvikfjorden, Todalsfjorden og Ålvundfjorden. I nordvest ligger Freifjorden, og i nord Talgsjøen. Fjordene var tidligere enerådende som kommunikasjonsårer gjennom landskapet. Det var sjøen og fjordene som bandt bygdelagene på Nordmøre sammen, og ga identitet til dem.
Det fins flere mindre innsjøer i Tingvoll. Storvatnet i Straumsnes er størst, og dette er drikkevannskilde for Kristiansund kommune. Bergemsvatnet var lenge preget av forurensning fra landbruk.
Rimstadelva renner fra Stølsvannet til Tingvollvågen. Elva ga kraft til kverner, sager og en ullvarefabrikk.
=== Klima ===
Tingvoll har mindre nedbør enn kystlandskapet lenger nord, og mindre kulde enn innlandsbygdene lenger sør.
For perioden 1960 – 1990 er juli gjennomsnittlig den varmeste måneden med 13,6 grader C, mens januar var kaldest med -1,6 grader. September var i samme perioden den mest nedbørsrike måneden med gjennomsnittlig 141 mm, mens mai var tørrest med 51 mm nedbør. Målestasjonen ligger på Hanem i Tingvoll kommune.
=== Geologi ===
=== Dyreliv ===
Hjort og rådyr opptrer ofte i flokker i Tingvoll, og elgen trives stadig bedre. Bestanden av rødrev, mink og røyskatt er stor, og grevling finnes også. Rype, tiur og orrfugl er nokså vanlig. Oter og mår er heller ikke sjeldent. Gaupe ser man spor etter og yngling forekommer. Det er observert flere gauper på viltkamera, også mor-dyr med sine unger.
Av rovfugl er det kongeørn og havørn. Det er også hønsehauk, spurvehauk, dvergfalk, tårnfalk og fjellvåk.
Flokker av sangsvane og gjess besøker årlig Tingvoll, mens traner hekker årlig i kommunen. Ærfugl er det store flokker av.
Tingvollfjordene besøkes fra tid til annen av niser.
=== Naturvern ===
Det er fire naturreservater i Tingvoll, alle i ytre del av kommunen:
Langvatnet naturreservat var det første som ble opprettet i kommunen. Her er verneformålet i hovedsak våtmarskfugl og vegetasjon.
Einsetmyra er opprettet for å verne et spesielt myrområde.
Boksaspa er et lite naturreservat for å sikre den nordligste eikeskogen i verden.
Gylhamran er ei bratt fjordli med mangfoldig varmekjær vegetasjon.
== Samfunn ==
=== Tettsteder og bygdesentra ===
Tingvollvågen er administrasjonssted for kommunen, og det eneste stedet i Tingvoll kommune som har et folketall stort nok til å regnes som tettsted av Statistisk sentralbyrå. Om lag en tredel av innbyggerne i kommunen bor i kommunesenteret omkring Vågen, som er det lokale navnet på Tingvollvågen. Butikksenteret og samvirkelaget er de sentrale møteplasser. Her er dessuten sparebank, bokhandel, kunstgalleri og en kafe, ved siden av kommunehus og helsesenter. Sør for vågen ligger Sellgrens Veveri, kommunens største industriarbeidsplass. På Stykkesflata, sør for sentrum, er det flere butikker.
Meisingset er et bygdesentrum lenger sør i kommunen.
Torjulvågen er Tingvolls største tettbebyggelse mot Halsafjorden. Dette er et av de mange strandstedene som var sentrale den gang da dampbåtene trafikkerte fjordene, men som har blitt mer avsides etter at veitrafikken overtok.
I Straumsnes ble området rundt Beiteråsen regnet som sentrum med skole,frisø,aldershjem,sagbruk, trelasthandel, bank, bensinstasjon, postkontro, idrettsanlegg og butikk. Handelssentrum i Straumsnes er etter Krifastbygginen flyttet til Einset på Aspøya der man finner et lite kjøpesenter med butikker, kafeteria, frisør, bank, ol.
På sørsiden av Tingvollfjorden ligger de gamle bygdesentrene Angvik og Flemma, steder som forsvant ut av Tingvoll kommune i 1964, og i dag er innenfor Gjemnes kommunegrenser.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
Ved kommunevalget i 2015 var det 2425 stemmeberettigede i kommunen. Av dem stemte 1572, dvs. 64,9 prosent. Sju partier i representert i kommunestyret som har 25 medlemmer.
Arbeiderpartiet - 7 mandater (28,0 prosent)
Senterpartiet - 6 mandater (22,4 prosent)
Kristelig Folkeparti - 5 mandater (18,2 prosent)
Fremskrittspartiet - 3 mandater (11,6 prosent)
Høyre - 2 mandater (9,5 prosent)
Venstre - 1 mandat (5,4 prosent)
Miljøpartiet De Grønne - 1 mandat (4,9 prosent)Kilde: Regjeringen.no - kommunevalget 2015
=== Kirker i Tingvoll ===
Tingvoll kirke, også kalt "Nordmørsdomen", stammer fra høymiddelalderen, og er trolig bygget engang mellom 1150 og 1200. Kirka ble restaurert i 1928/29. Tingvoll kirke byr på helt spesielle fenomener som et gangsystem inne i muren rundt hele kisterommet. Det er helt spesielt at en norsk sognekirke er utformet slik.
Straumsnes kirke ligger på Grimstadhøgda, ved veien fra det gamle fergestedet Kvisvik. Kirken er av tømmer og bygd 1864. Langøy kapell ligger på Langøya nord for Straumsnes, og er oppført 1935.
=== Skoler ===
Tingvoll vidaregåande skole (TVS) er den eldste distriktsskolen på Nordmøre. Møre og Romsdal fylke har flere ganger foreslått nedlegging av TVS, men med store protester lokalt hver gang dette har blitt foreslått. Skolen har i skoleåret 2005/2006 omkring 150 elevplasser, et varierende antall kursdeltakere og rundt 40 ansatte. Skolen er med dette en viktig hjørnesteinsbedrift for Tingvoll kommune.
=== Media ===
Tingvoll ligger midt mellom Kristiansund og Sunndalsøra, og aviser fra begge disse stedene leses i kommunen. Tidens Krav kommer ut i Kristiansund og Aura Avis kommer ut på Sunndalsøra.
=== Kommunikasjon ===
Riksvei 70 er livsnerven langs Tingvollhalvøya. Mot øst forbinder veien Tingvoll kommune med industristedet Sunndalsøra i nabokommunen Sunndal og med Dovrebanen på Oppdal. Fra Tingvollvågen fortsetter riksvei 70 vestover til Gyl, Straumsnes og Aspøya og videre gjennom Krifast til Frei og byen Kristiansund med Kvernberget flyplass.
Ytre del av Tingvollhalvøya er blitt et av de mest sentrale steder på Nordmøre etter at Krifast ble åpnet. E39, kyststamveien fra Trondheim til Kristiansand, følger felles trasé med riksvei 70 et stykke fra Straumsnes til Bergsøya og gir Tingvoll rask fergefri vei også til Molde. Fra Kanestraum på Straumsnes er det fergestrekning på E39 til Halsanaustan i Heim kommune i Trøndelag.
== Næringsliv ==
Tingvolls næringsliv er tradisjonelt sett preget av å være et tekstilsamfunn, men har siden midten av 1900tallet utviklet seg i stadig flere og mer avanserte retninger. Kommunens sentrale plassering i forhold til både byen Kristiansund og industristedet Sunndalsøra, gjør at mange bor i Tingvoll og har sin daglige arbeidsplass utenom kommunegrensene. Raskere transport via Krifast samt utbygging av Rv70 mellom Saghøgda, sør i Tingvoll sentrum, og Meisingset har bidratt i denne retning.
Norsol AS er Tingvolls største arbeidsgiver, bedriften sysselsetter om lag 80 personer lokalt, og har samtidig avdelinger flere steder rundt i Norge. Bedriften har fabrikk for produksjon av ulike, innovative typer solskjerming på Saghøgda ved Tingvoll næringspark. Her ligger også tekstilbedrifta Krivi vev, entreprenør Geir Vågen, Geostikk landmåling og maskineringsverkstedet Sito mek. Tingvoll næringspark er preget av optimisme og vekst.
Bioforsk Økologisk (Tidligere NORSØK) ligger på Tingvoll og er et najonalt kompetansesenter innen økologisk landbruk. Bioforsk Økologisk driver forskning og utvikling innen økologisk mat- og landbruksproduksjon, og er det eneste av sitt slag i Norge.
Landbruk er en næring som preger kulturlandskapet i Tingvoll.
=== Trelast og trevarer ===
Fra 1500-tallet ble det eksportert store mengder trelast fra fjordbygdene på Nordmøre, også fra Tingvoll. Oppgangssager har det vært mange av langs fjordene.
De viktigste kundene var lenge hollandske kjøpmenn, og de hentet trelast i Norge med egne fartøyer. 1600-tallet kalles gjerne hollendertiden i Nordmøres historie. Samtidige hollandske kart over Norge forteller at de var interessert i mange små steder langs fjordene. Lille-Fosen ble etablert som ladested på denne tiden, med tollstasjon som skulle kontrollere virksomheten.
Ved forrige århundreskifte var det et større sagbruk på Meisingset, Nordmøre Trelastforetning og Dampsagbruk hadde over hundre ansatte. Sagbruket brant 1904. Nordmøre Bruk ble seinere etablert like ved, og hadde sytti ansatte. Trelasten gikk til eksport, og ble transportert sjøveien.
På 18- og 1900-tallet har stavskurd (skjæring av tønnestav) vært en viktig virksomhet på mange sagbruk i Tingvoll. Disse ble dels brukt på lokale bedrifter, dels solgt til tønnefabrikker og bøkkere i byene og fiskeridistriktene. Det var tønnefabrikker i Tingvoll, Flemma og Angvik. I Angvik ble det etablert møbelfabrikk i 1906. Den utviklet seg til en betydelig bedrift og eksisterer fremdeles.
=== Prestegjeld på Tingvollhalvøya ===
Det var fjordene som var ferdselsårene mellom gård og grend på Nordmøre før 1900-tallet. Veiene førte fra gårdstunet til sjøen der naustet og eventuelle andre sjøhus sto plassert. Klinkbygde åpne båter var framkomstmiddel. Der det var større bygder kunne mange ha sine sjøhus samlet i en naustrekke, der det var egnet terreng og en lun våg. Kirkeveien kunne gå langs fjorden, eller på tvers av fjorden.
Det var fjorden som bandt et kirkesogn sammen. Tingvollfjorden var kirkevei for de fleste som hørte til Tingvoll kirke. Angvik, Raudsand, Eidsøra og Flemma på sørsiden av fjorden hørte til Tingvoll. Østsiden av Tingvollhalvøya, Torjulvågen, Vågbø og Meisingset var knyttet til østsiden (eller nordsiden) av fjorden. En del av Meisingset hørte til Stangvik kirkesogn. Nordvestsiden av Aspøya hørte til Frei kirkesogn.
=== Fra sjøvei til landevei ===
Veier og fergesamband ble i første omgang bygd ut for å supplere det vannbaserte kommunikasjonssystem som eksisterte fra før. Men veiene knyttet etterhvert sammen kommunen på en helt ny måte. Biltrafikken skapte etterhvert et helt nytt samferdselsystem, og ga etterhvert støtet til en kommunerevisjon.
I 1927 fikk Tingvoll veiforbindelse til Sunndalsøra og ble dermed knyttet til veisystemet i resten av landet. Gylhamrene skapte lenge et skille mellom sør og nord på Tingvollhalvøya. Først i 1929 ble det kjørbar vei forbi Gyl. Fergestrekningen mellom Angvik og Tingvoll ble etablert i 1929, og nedlagt i 1992. Det har også gått ferger på strekningene Fjøseid – Eidsøra og Flemma – Gyl. Med veier og bilferger kom rutebilene og erstattet de gamle dampbåtrutene langs fjordene. I 1929 ble det etablert bilrute til Molde.
=== Kommunens historie ===
Grensene for Tingvold prestegjeld var bestemmende for hvordan kommunens grenser ble trukket i 1837. Den gang var det først og fremst fjorden og sjøveien som bandt sammen, mens landeveien var av mindre betydning. Tingvoll kommune var den gang på begge sider av Tingvollfjorden. Sørlandet ble det kalt, den del av Tingvoll som lå sør om fjorden. I 1866 ble Straumsnes, den vestlige del av Tingvollhalvøya, utskilt som egen kommune.
1. januar 1964 skjedde den store omleggingen av kommunegrensene på Nordmøre. Nå var det kommet en ny tid da alle helst skulle nå sitt kommunesenter på landeveien, uavhengig av ferge eller båt. Den del av Tingvoll som lå sør for fjorden ble overført til Gjemnes kommune. Til gjengjeld ble Straumsnes igjen forent med Tingvoll. I tillegg ble Aspøya overført fra Frei kommune, og gårdene Åsprong-Sandnes ble overført fra Stangvik kommune.
== Kultur ==
=== Museer ===
I Tingvollia ovenfor Tingvollvågen ligger Tingvoll museum som ble etablert i 1954 som lokalmuseum for den gamle del av Tingvoll kommune, mens Straumsnes bygdemuseum dekker den ytre delen av halvøya.
=== Ord og våpen ===
Gårdsnavnet Tingvoll sammen med den geografiske beliggenheten tyder på at stedet har vært tingsted og det sentrale sted på Nordmøre helt fra forhistorisk tid. Folk langs Tingvollfjorden, Sunndalsfjorden, Batnfjorden og Kvernesfjorden kunne ta seg fram til Tingvoll med båt, og folk som soknet til Halsafjorden, Stangvikfjorden og Ålvundfjorden kunne ta seg fram til Vågbø med båt. Herfra var det noen kilometers gange over eidet til Tingvoll.
Tingvolls kommunevåpen har fem eikeblader. Tingvoll er nordligste lokalitet for det varmekjære treslaget eik i Norge.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er kirketunet som tingsted. Man tror at det gamle tingstedet lå hvor Tingvoll kirke ligger idag, og man anser det «nye» tingstedet Tingvollvågen med kommunehuset og det omliggende området.
Mottoet for tusenårsmarkeringen var Tingvoll som tingsted – fortid og framtid.
En stor utbedring ble utført av området med kirketunet, prestegårdsalleen og kulturlandskapet. Det ble blant annet anlagt en vei fra kirketunet ned til det gamle båttillegget ved Sørlandsporten, gangvei mellom Vågakaia og kirketunet, samt forlengelse av gangveien til Rimstad.
=== Severdigheter ===
=== Kulturminner ===
På Hindhammar i Tingvoll ligger landets største samling av bergmalinger. Bergmalingene viser blant annet fisk og hjortedyr og er fra den yngre steinalder, men kan være opptil 5000 år gamle.
== Kjentfolk fra Tingvoll ==
Olav Trondsson ca. 1405–1474), erkebiskop i Nidaros
Edvard Langset (1867–1924), lærer, forfatter, folkeminnesamler
Lars Sverkeson Romundstad (1885–1961), stortingsrepresentant (Bondepartiet) 1928–1949
Asmund Kristoffersen (født 1944), stortingsrepresentant (Ap) 1993–2009, født i Flakstad,Nordland
Gunvor Hals (født 1953), programleder og kanalvert (NRK)
Tormod Løvold (født 1971), skuespiller, født i Bergen
Snorre Storset (født 1972) administrerende direktør for Nordea Bank Norge 2016-2020
Unni Boksasp (født 1972) folkemusiker
Morten W. Gjul (født 1973), billedkunstner
Nils Erik Ulset (født 1983), langrennsløper og skiskytter
Anja Ulset (født 1981), billedkunstner
Mari Ulset (født 1980), forfatter
Synnøve Solemdal (født 1989), skiskytter
== Referanser ==
== Litteratur ==
Magnar Fjørtoft: Tingvoll – ut mellom fjordane lange. Tingvoll 2002. ISBN 82-7780-045-2.
Ingunn Bergheim: Rimstadelva i Tingvoll og virksomheten den har skapt. Årsskrift for Nordmøre Historielag. 1980.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tingvoll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Tingvoll i Store norske leksikon
(no) Tingvoll Museum
(no) Forskningssenteret Bioforsk Økologi Tingvoll
(no) Tingvoll vidaregåande skole Arkivert 9. mars 2008 hos Wayback Machine. og Tingvoll vidaregåande skole | Tingvoll Museum ligger i Tingvollvågen i Tingvoll kommune. Museet ble etablert i 1954 på gårdsbruket Lia (Tingvollia). | 5,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harold_Anderson | 2023-02-04 | Harold Anderson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 13. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 11. september', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Medlemmer av Naismith Memorial Basketball Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Akron', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | W. Harold Anderson (født 11. september 1902, død 13. juni 1967) var en basketballtrener for Bowling Green State University og University of Toledo. Som spiller spilte han for Otterbein College. Som trener var han en av de førse som vant mer enn 500 kamper i collegekarrieren sin. Anderson kom med i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame i 1985.
| W. Harold Anderson (født 11. september 1902, død 13. juni 1967) var en basketballtrener for Bowling Green State University og University of Toledo. Som spiller spilte han for Otterbein College. Som trener var han en av de førse som vant mer enn 500 kamper i collegekarrieren sin. Anderson kom med i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame i 1985.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«W. Harold Anderson enshrined as a coach in 1985». Harold Anderson biografi (engelsk). Basketball Hall of Fame. s. 1. Arkivert fra originalen 10. oktober 2008. Besøkt 2. mars 2009. | W. Harold Anderson (født 11. | 5,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Od%C3%B6%C3%B6 | 2023-02-04 | Hans Odöö | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske fotografer', 'Kategori:Svenske journalister', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Hans Peter Odöö (født 9. desember 1952) är en svensk forfatter, journalist, skuespiller og fotograf.
Odöö skriver først og fremst naturskildringer fra ulike deler av verden. Han har en spesiell interesse for Carl von Linné. Odöö har siden 1978 spilt rollen som Carl von Linné i et enmannsteater over 3000 ganger. Hans publikum er alt fra barnehagebarn til konferanser, kongelige middager og et internasjonalt publikum som Odöö når via turnéer og TV-program. Odöö er buddhist.
| Hans Peter Odöö (født 9. desember 1952) är en svensk forfatter, journalist, skuespiller og fotograf.
Odöö skriver først og fremst naturskildringer fra ulike deler av verden. Han har en spesiell interesse for Carl von Linné. Odöö har siden 1978 spilt rollen som Carl von Linné i et enmannsteater over 3000 ganger. Hans publikum er alt fra barnehagebarn til konferanser, kongelige middager og et internasjonalt publikum som Odöö når via turnéer og TV-program. Odöö er buddhist.
== Bibliografi ==
Nyckel till ängens smådjur 1990
Nyckel till Insjöns djur 1991
När dimman lättar 1992 (medforfatter Mattias Klum)
Fakta om kameler 1993 (medforfatter Set Bornstein)
På upptäcktsfärd i regnskogen 1995 (medforfatter Mattias Klum)
En vandring i ditt gröna Uppsala 1997
Så skimrande 1998 (medforfatter Jan-Peter Lahall)
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok 1993
Årets Pandabok 1999
Uppsala kommuns hedersmedalj 2008
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hans Odöös hjemmeside | Hans Peter Odöö (født 9. desember 1952) är en svensk forfatter, journalist, skuespiller og fotograf. | 5,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MMO-spill | 2023-02-04 | MMO-spill | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-08', 'Kategori:Videospillsjangere', 'Kategori:Videospillstubber'] | MMO-spill (fra engelsk: Massive(ly) Multiplayer Online Games), ofte omtalt som MMO eller MMOG, er en betegnelse på et flerspiller videospill som kan brukes av en mindre eller større gruppe spillere samtidig og som er sammenkoblet ved hjelp av en internettforbindelse.MMO-spill kan deles videre inn i sjangere, blant annet:
MMORPG (rollespill)
MMORTS (sanntidsstrategispill)
MMOFPS (førstepersonsskytespill)
| MMO-spill (fra engelsk: Massive(ly) Multiplayer Online Games), ofte omtalt som MMO eller MMOG, er en betegnelse på et flerspiller videospill som kan brukes av en mindre eller større gruppe spillere samtidig og som er sammenkoblet ved hjelp av en internettforbindelse.MMO-spill kan deles videre inn i sjangere, blant annet:
MMORPG (rollespill)
MMORTS (sanntidsstrategispill)
MMOFPS (førstepersonsskytespill)
== Referanser == | MMO-spill (fra engelsk: Massive(ly) Multiplayer Online Games), ofte omtalt som MMO eller MMOG, er en betegnelse på et flerspiller videospill som kan brukes av en mindre eller større gruppe spillere samtidig og som er sammenkoblet ved hjelp av en internettforbindelse. | 5,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diamond_League | 2023-02-04 | Diamond League | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Diamond League', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2010', 'Kategori:Sportsartikler som trenger oppdatering'] | Diamond League er en årlig serie med friidrettskonkurranser organisert av det internasjonale friidrettsforbundet. Fra sesongen 2010 erstattet serien den tidligere konkurranseserien Golden League, som løp fra 1998.
Med Diamond League er målet å øke bredden i store stevner i verden, og gi de en større bredde enn det stevnene i Golden League, som var sentrert i Europa. Ifølge IAAF er formålet å fremheve en verdensomspennende appell til friidrett ved å gå utover Europa for første gang («enhance the worldwide appeal of athletics by going outside Europe for the first time.») I tillegg til at det fortsatt vil være en rekke stevner i Europa vil den nye serien inkludere konkurranser i USA, Kina og Qatar.
| Diamond League er en årlig serie med friidrettskonkurranser organisert av det internasjonale friidrettsforbundet. Fra sesongen 2010 erstattet serien den tidligere konkurranseserien Golden League, som løp fra 1998.
Med Diamond League er målet å øke bredden i store stevner i verden, og gi de en større bredde enn det stevnene i Golden League, som var sentrert i Europa. Ifølge IAAF er formålet å fremheve en verdensomspennende appell til friidrett ved å gå utover Europa for første gang («enhance the worldwide appeal of athletics by going outside Europe for the first time.») I tillegg til at det fortsatt vil være en rekke stevner i Europa vil den nye serien inkludere konkurranser i USA, Kina og Qatar.
== Poeng og premiering ==
Utøverne konkurrerer i til sammen syv stevner gjennom sesongen. Øvelsene er fordelt over 14 stevner (for 2017), slik at ikke alle øvelser er med i alle stevner. Fra 2010 til 2015 fikk vinneren av en øvelse i et stevne 4 poeng, nummer to fikk 2 poeng og nummer tre fikk 1 poeng. I sesongens siste stevne ble disse poengene doblet til hhv. 8, 4 og 2 poeng. For å vinne måtte man få flest poeng i en øvelse, og man måtte også delta i finalestevnet, som var et av de to siste stevnene for sesongen; enten i Zürich eller Brussel. Utøvere som ikke deltok i det siste stevnet i en øvelse kom heller ikke på den offisielle sluttstillingen.I 2016 ble poengsystemet utvidet, slik at de 6 beste i hver øvelse fikk poeng. Poengene ble fordelt som følger: 10–6–4–3–2–1, og i finalene ble poengene doblet til 20–12–8–6–4–2.
Et nytt poengsystem ble innført i 2017. De åtte beste i hver øvelse i hvert Diamond League-stevne får poeng (8–7–6–5–4–3–2–1), gjennom de 12 første stevnene. Men, i motsetning til tidligere år brukes disse poengene kun til å bestemme hvilke utøvere som blir kvalifisert for finalen, som arrangeres i enten Zürich eller Brussel. Utøveren som vinner en øvelse i finalen vinner denne øvelsen i Diamond League for sesongen, og pengepremiene fordeles også utelukkende ut ifra resultatene i finalen.Pengepremiene i kvalifiseringsstevnene (de 12 første i sesongen) fordeles som følger:
plass: 10 000 US$
plass: 6 000 US$
plass: 4 000 US$
plass: 3 000 US$
plass: 2 500 US$
plass: 2 000 US$
plass: 1 500 US$
plass: 1 000 US$I tillegg premieres 9. - 12.-plass i langdistanseløp, og de som må løpe i løpebane 9 i sprintløp.I finalen er pengepremiene som følger:
plass: 50 000 US$
plass: 20 000 US$
plass: 10 000 US$
plass: 6 000 US$
plass: 5 500 US$
plass: 4 000 US$
plass: 2 500 US$
plass: 2 000 US$Vinneren av finalen mottar i tillegg et Diamond League-trofe, som er lagd av Beyer.
== Stevner ==
Følgende stevner er en del av Diamond League 2017.
== Diamond League-vinnere ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Diamond League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
IAAF Diamond League agrees a global calendar of 14 cities for 2010 | Diamond League er en årlig serie med friidrettskonkurranser organisert av det internasjonale friidrettsforbundet. Fra sesongen 2010 erstattet serien den tidligere konkurranseserien Golden League, som løp fra 1998. | 5,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Euxoa | 2023-02-04 | Euxoa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1821'] | Jordfly (Euxoa spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Noctuinae. Det er en artsrik slekt, med rundt 225 navngitte arter, men det er mulig at en del av disse vil vise seg bare å være fargevarianter. De fleste av artene lever i Nord-Amerika, men det er også registrert over 50 arter fra Europa, sju fra Norge.
| Jordfly (Euxoa spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Noctuinae. Det er en artsrik slekt, med rundt 225 navngitte arter, men det er mulig at en del av disse vil vise seg bare å være fargevarianter. De fleste av artene lever i Nord-Amerika, men det er også registrert over 50 arter fra Europa, sju fra Norge.
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn 26–42 mm for de artene som forekommer i Norge) nattfly, forvingene brun- eller grålige. Nyre- og ringmerkene pleier å være tydelige, ofte er de omgitt av svart. Mange av artene er svært variable, og de kan være vanskelige å skille uten å undersøke kjønnsorganene. Bakvingene er hvit- eller gråaktige.
== Levevis ==
Artene lever mest i åpne, gjerne sandete områder der larvene utvikler seg på røttene av ulike lave planter. De voksne sommerfuglene flyr på ettersommeren og høsten, kommer gjerne til lys og oppsøker også blomster.
== Utbredelse ==
Slekten har flest arter i Nord-Amerika, men også tallrike i den palearktiske sone. Én art går så langt sør som India.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Noctuinae
Gruppen jordfly, Agrotini
Slekten Euxoa Hübner, 1821
Underslekten Chorizagrotis Smith, 1890
Dovrejordfly, Euxoa adumbrata (Eversmann, 1842)
Euxoa lidia (Stoll, 1782)
Euxoa penelope Fibiger, 1997
Underslekten Euxoa Hübner, 1821 (i snever forstand)
Euxoa acuminifera (Eversmann, 1854)
Euxoa aquilina (Denis & Schiffermüller, 1775)
Euxoa basigramma (Staudinger, 1870)
Euxoa beatissima Rebel, 1913
Euxoa birivia (Denis & Schiffermüller, 1775)
Euxoa canariensis Rebel, 1902
Euxoa conspicua (Hübner, 1824)
Euxoa cos (Hübner, 1824)
Euxoa culminicola (Staudinger, 1870)
variabelt sandjordfly, Euxoa cursoria (Hufnagel, 1766)
Euxoa decora (Denis & Schiffermüller, 1775)
Euxoa deserta (Staudinger, 1870)
Euxoa diaphora Boursin, 1928
Euxoa distinguenda (Lederer, 1857)
Euxoa dseiron Brandt, 1938
Euxoa emolliens Hampson, 1905
markjordfly, Euxoa eruta (Hübner, 1827)
Euxoa fallax (Eversmann, 1854)
Euxoa foeda (Lederer, 1855)
Euxoa glabella Wagner, 1930
Euxoa hastifera (Dongel, 1947)
Euxoa hemispherica Hampson, 1903
Euxoa malickyi Varga, 1990
Euxoa mendelis Férnandez, 1915
Euxoa montivaga Fibiger, 1997
Euxoa mustelina (Christoph, 1877)
svart jordfly, Euxoa nigricans (Linnaeus, 1761)
Euxoa nigrofusca (Esper, 1788)
obeliskjordfly, Euxoa obelisca (Denis & Schiffermüller, 1775)
Euxoa ochrogaster (Guenée, 1857) – finnes i Sverige, Finland og Island, foreløpig ikke funnet i Norge
Euxoa oraniaria (A. Bang-Haas, 1906)
Euxoa phantoma (Kozhanchikov, 1928)
Euxoa powelli (Oberthür, 1912)
fiolettbrunt jordfly, Euxoa recussa (Hübner, 1817)
Euxoa sabuletorum (Boisduval, 1840)
Euxoa segnilis (Duponchel, 1837)
Euxoa sibirica (Boisduval, 1837)
Euxoa temera (Hübner, 1808)
Euxoa triaena Kozhanchikov, 1929
hvetejordfly, Euxoa tritici (Linnaeus, 1761)
Euxoa vitta (Esper, 1789)
Euxoa wagneri Corti, 1926
Euxoa zernyi Boursin, 1944
Underslekten Orosagrotis Hampson, 1903
Euxoa tristis (Staudinger, 1898)
Underslekten Pleonectopoda Grote, 1873
Euxoa continentalis Reisser, 1935
Euxoa derrae Hacker, 1985
Euxoa haverkampfi (Standfuss, 1893)
Euxoa hilaris (Freyer, 1838)
Euxoa nevadensis Corti, 1928
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
Utbredelsesdata: [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Euxoa – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Euxoa i Encyclopedia of Life
(en) Euxoa i Global Biodiversity Information Facility
(no) Euxoa hos Artsdatabanken
(sv) Euxoa hos Dyntaxa
(en) Euxoa hos Fauna Europaea
(en) Euxoa hos ITIS
(en) Euxoa hos NCBI
(en) Kategori:Euxoa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Euxoa – detaljert informasjon på Wikispecies | * Dovrejordfly | 5,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Brusewitz | 2023-02-04 | Gunnar Brusewitz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 10. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Litteris et Artibus', 'Kategori:Personer fra Ekerö kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske tegnere'] | Kurt Gunnar Brusewitz (født 7. oktober 1924 i Ekerö, død 10. juli 2004) var en svensk forfatter, kunstner og tegner.
| Kurt Gunnar Brusewitz (født 7. oktober 1924 i Ekerö, død 10. juli 2004) var en svensk forfatter, kunstner og tegner.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Brusewitz kom fra en slekt med kunstneriske tradisjoner og allerede tidlig ble det vekket i ham en interesse for naturen. Han gikk på Viggbyholmsskolan og studerte deretter videre i Strängnäs, men hans kunst- og naturinteresse gjorde at studiene ble lidende.Han studerte da med større interesse skulptur, maleri og grafikk i årene 1941-45, samt ved Kungliga Akademien för de fria konsterna i 1949.
=== Karriere ===
Han var medarbeider i Stockholms-Tidningen, Svenska Dagbladet og Upsala Nya Tidning. Han var i tillegg ansatt i Sveriges Radio-TV, der han først og fremst produserte naturfilmer og medvirket i de klassiske naturprogrammene fra Korsnäsgården fra 1968, da han etterfulgte kunstneren Harald Wiberg.
Han har illustrert frimerker og bøker av Frans G. Bengtsson samt en utgave av Carl von Linnés landskapsreiser. Brusewitz ga ut en rekke bøker, hovedsakelig med natur- og kulturtema, med egne illustrasjoner. I 1980 deltok han som ekspedisjonsleder for den svenske polarekspedisjonen Ymer-80 med isbryteren Ymer. Året etter ga han ut sine inntrykk fra reisen i boken Arktisk sommar.
Brusewitz utformet diplomet til Nobelprisen i litteratur for årene 1963–1988.Han har hatt separatutstillinger i London, Helsingfors, Raumo, Reykjavík, Melbourne, Mainau, Chicago, San Francisco og Philadelphia samt utstillinger på Naturhistoriska riksmuseet, Sjöhistoriska museet og Stockholms stadsmuseum. Han er representert i det svenske Nationalmuseum.
Brusewitz memoarer består av de tre bøkene Vågens barn (1994), Den ordkynniga pennan (1996) og Upptecknat och nedskrivet (1998).
== Bibliografi ==
Jägarsång 1950
Djur på alla fyra 1955
Fåglar i kikarn 1956
Flyg mot soluppgången 1956
Kallblodigt sällskap 1957
Hemma vid fågelsången 1961
Höstdagbok 1963
Vårdagbok 1964
Vinterdagbok 1965
Sommardagbok 1966
Jakt 1967
Fåglalåt 1968
Björnjägare och fjärilsmålare 1968
Stockholm, staden på landet 1969
Fyra årstider 1970
Skissbok 1970
Fyra litterära fåglar 1970
Natur i Gambia 1971
Sjö 1972
Sjön-min årstidsspegel 1972
Skog 1974
Från höst till vår 1974
Tal på Övralid 1976
Harens vägar 1977
Lång vår 1977
Silverlöjan och den fattiges tröst 1977
Strandspegling 1979
Svalans våta grav 1979
Historier från Roslagen 1979
Arktisk sommar 1981
Den nöjsamma nyttigheten 1982
Solvarvets tecken 1983
Drömmen om antipoden 1984
Resa i tid och rum 1984
Roslagsbygd 1986
Björnholmen 1987
Våra landskapsdjur 1988
G Brusewitz antecknare 1988
Guldörnen och duvorna 1989 (Om fuglemotiv hos Strindberg)
Naturkalendern 1990
Silver & guld 1991
Vägval i minnesmark 1992
Röster över vattnet 1993
Älgtämjaren som slog på pukor 1993
Synminnen och minnesbilder 1994
Vågens barn 1994
Naturreservat i Uppsala län 1995
Ekoparken 1995
Den otåliga pennan 1996
Dagbok från en sjö 1996
Pärtkorgens hemlighet 1997
Uppskrivet och nedtecknat 1998
Från Olof Rudbeck till Olof Thunman 1998
Ishavskust 1999
Stockholm mitt i seklet 1999
Ett förgånget Stockholm 2001
Lustresa på Göta kanal 2002
Värderat och omvärderat 2002
Folk och färder i Halland 2003
Olof Thunmans Uppland 2005
== Priser og utmerkelser ==
Letterstedtska priset 1968
Bernspriset 1969
Letterstedtska priset 1973
Övralidspriset 1976
Natur och Kulturs kulturpris 1977
Årets Pandabok 1989
Harry Martinson-priset 1995
Albert Engström-priset 1995
Litteris et Artibus 1996
Svenska jägareförbundets litteraturpris 1997
Sven Lidman-priset 2002
== Referanser ==
== Kilder ==
Svenskt konstnärslexikon del I side 251 Allhems Förlag, Malmö
== Eksterne lenker ==
Gunnar Brusewitz | Kurt Gunnar Brusewitz (født 7. oktober 1924 i Ekerö, død 10. | 5,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moderne_slaveri | 2023-02-04 | Moderne slaveri | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lovbrudd', 'Kategori:Migrasjon', 'Kategori:Slaveri'] | Moderne slaveri er betegnelsen på slavearbeid og slavelignende arbeid som foregår i dag.
Moderne slaveri omfatter blant annet menneskehandel, tvangsarbeid, gjeldsarbeid og grovt barnearbeid.Antallet slaver ligger et sted mellom 21 og 27 millioner, (ca. 0,3 % av verdens befolkning).
Moderne slaveri forekommer innenfor produksjon av mat, klær, byggebransjen, gull og edelstener, helsearbeid, sex-industrien, restaurantbransjen, hushjelp (au pair), og organhøsting.
| Moderne slaveri er betegnelsen på slavearbeid og slavelignende arbeid som foregår i dag.
Moderne slaveri omfatter blant annet menneskehandel, tvangsarbeid, gjeldsarbeid og grovt barnearbeid.Antallet slaver ligger et sted mellom 21 og 27 millioner, (ca. 0,3 % av verdens befolkning).
Moderne slaveri forekommer innenfor produksjon av mat, klær, byggebransjen, gull og edelstener, helsearbeid, sex-industrien, restaurantbransjen, hushjelp (au pair), og organhøsting.
== Litteratur ==
Bales, Kevin (1999). Disposable People: New Slavery in the Global Economy. University of California Press. ISBN 0-520-21797-7.
Kara, Siddharth (2009). Sex Trafficking: Inside the Business of Modern Slavery. Columbia University Press. ISBN 978-0-231-13961-8.
Kara, Siddharth (2012). Bonded Labor: Tackling the System of Slavery in South Asia. Columbia University Press. ISBN 978-0-231-15848-0.
Sætre, Simen (2004). Den lille stygge sjokoladeboka (det var noen hemmeligheter Willy Wonka aldri fortalte). Spartacus forlag. ISBN 9788243003279.
== Filmer ==
[Moderne slaveri (dokumentarfilm)|Moderne slaveri], norsk dokumentar (Speranza film)
== Foredrag ==
(en) "How to combat modern slavery", TED-foredrag med Kevin Bales fra "Free The Slaves "
(en) "Photos that bear witness to modern slavery", TED-foredrag med Lisa Kristine
== Se også ==
Menneskesmugling
Slavehandel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Usynlige liv - Norsk informasjonsside
Freethem - Norsk interesseorganisasjon
Free the Slaves - organisasjon | hos Norsk filmfond. | 5,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engelen | 2023-02-04 | Engelen | ['Kategori:Pekere'] | Engelen kan vise til:
Engel – et overnaturlig vesen
Englene – en rang i englehierarkiet
Engelen (karavell) – en dansk karavell som blant annet deltok i slaget ved Bornholm 1511
Engelen (kriminalfigur) – en norsk fiktiv kriminalfigur skapt av Fritjof Knudsen
Einar Engelstad – en norsk musikkjournalist og musikkritiker
Engelen (film 1937) – en amerikansk film fra 1937 med Marlene Dietrich i hovedrollen
Engelen (film) – en norsk film fra 2009 regissert av Margreth Olin
Engelen (TV-serie) – en svensk TV-serie fra 1974
| Engelen kan vise til:
Engel – et overnaturlig vesen
Englene – en rang i englehierarkiet
Engelen (karavell) – en dansk karavell som blant annet deltok i slaget ved Bornholm 1511
Engelen (kriminalfigur) – en norsk fiktiv kriminalfigur skapt av Fritjof Knudsen
Einar Engelstad – en norsk musikkjournalist og musikkritiker
Engelen (film 1937) – en amerikansk film fra 1937 med Marlene Dietrich i hovedrollen
Engelen (film) – en norsk film fra 2009 regissert av Margreth Olin
Engelen (TV-serie) – en svensk TV-serie fra 1974
== Se også ==
Engel (andre betydninger) | Engelen kan vise til: | 5,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksv%C3%A4g_40 | 2023-02-04 | Riksväg 40 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jönköpings län', 'Kategori:Kalmar län', 'Kategori:Veier i Sverige', 'Kategori:Västra Götalands län'] | Riksväg 40 i Sverige er en svensk stamvei som går mellom Göteborg og Västervik over Jönköping. Veiens lengde er 321 km. Av det er 96 km motorvei, mest av alle ikke europaveier i Norden. Den mest brukte veien for reiser mellom Göteborg og Stockholm er Riksväg 40 og E4. Det er 470 km, herav 420 km motorvei.
| Riksväg 40 i Sverige er en svensk stamvei som går mellom Göteborg og Västervik over Jönköping. Veiens lengde er 321 km. Av det er 96 km motorvei, mest av alle ikke europaveier i Norden. Den mest brukte veien for reiser mellom Göteborg og Stockholm er Riksväg 40 og E4. Det er 470 km, herav 420 km motorvei.
== Historikk ==
Frem til 1. april 2009 gikk Riksväg 40 bare mellom Göteborg og Jönköping. Strekningen Jönköping–Västervik het til da Riksväg 33.
== Knutepunkter ==
Västra Götalands län
Göteborg kommune Göteborg Kallebäck, Rv27 felles trasé til BoråsHärryda kommune RyaBorås kommune Borås Viared
Borås Göta
BoråsUlricehamn kommune Ulricehamn
Ulricehamn Jönköpings län
Jönköping kommune Bottnaryd
Ryd, felles trasé til Hedenstorp
Hedenstorp, Rv47 felles trasé til Gisshult
Jönköping Haga
Jönköping
HuskvarnaNässjö kommune Nässjö-GisshultEksjö kommune Broarp
Eksjö, felles trasé til Västra Brudbadet
Västra Brudbadet
Mariannelund Kalmar län
Vimmerby kommune VimmerbyVästervik kommune Gunnebo, felles trasé til Rössle
Rössle
Endepunkt Västervik
== Referanser == | | bilde = | 5,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spr%C3%A5klyd | 2023-02-04 | Språklyd | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fonetikk'] | Språklyder er de artikulerte lydene som mennesker frembringer med munnen. De er de minste elementene i tale, og bygger opp ord og setninger.
Språklyder deles i vokaler og konsonanter. Hvis forskjellen på to språklyder endrer betydningen på et ord, kalles lydene fonemer. Hvis forskjellen ikke endrer betydningen av ord, kalles lydene allofoner og foner. | Språklyder er de artikulerte lydene som mennesker frembringer med munnen. De er de minste elementene i tale, og bygger opp ord og setninger.
Språklyder deles i vokaler og konsonanter. Hvis forskjellen på to språklyder endrer betydningen på et ord, kalles lydene fonemer. Hvis forskjellen ikke endrer betydningen av ord, kalles lydene allofoner og foner. | Språklyder er de artikulerte lydene som mennesker frembringer med munnen. De er de minste elementene i tale, og bygger opp ord og setninger. | 5,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nettet_(film) | 2023-02-04 | Nettet (film) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1995', 'Kategori:Filmer lagt til Los Angeles', 'Kategori:Filmer lagt til Mexico', 'Kategori:Filmer lagt til San Francisco', 'Kategori:Filmer lagt til Washington, DC', 'Kategori:Gode artikler', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Nettet (originaltittel: The Net) er en amerikansk thriller fra 1995 regissert av Irwin Winkler. Filmen handler om en kvinnelige dataanalytiker som blir utsatt for et komplott like etter at hun har testet et nytt data-program. Hennes identitet slettes alle steder og hun må flykte for livet. Hovedrollen spilles av Sandra Bullock, mens sentrale biroller spilles av Jeremy Northam og Dennis Miller.
Nettet fikk blandet mottakelse av filmanmelderne og ble en moderat publikumsuksess.
I 2006 kom en lite kjent oppfølger kalt The Net 2.0. og i perioden 1998-99 gikk en TV-serie basert på filmen.
| Nettet (originaltittel: The Net) er en amerikansk thriller fra 1995 regissert av Irwin Winkler. Filmen handler om en kvinnelige dataanalytiker som blir utsatt for et komplott like etter at hun har testet et nytt data-program. Hennes identitet slettes alle steder og hun må flykte for livet. Hovedrollen spilles av Sandra Bullock, mens sentrale biroller spilles av Jeremy Northam og Dennis Miller.
Nettet fikk blandet mottakelse av filmanmelderne og ble en moderat publikumsuksess.
I 2006 kom en lite kjent oppfølger kalt The Net 2.0. og i perioden 1998-99 gikk en TV-serie basert på filmen.
== Handling ==
Dataanalytikeren Angela Bennett tester et nytt Internet-program. Fra det sekund Angela oppdager hva programmet kan brukes til, forvandles hennes liv til et mareritt. Hun må hele tiden finne ut hvem som forfølger henne og hvorfor. Informasjon om henne slettes og kredittkortene sperres, og hun mister dermed sin identitet. Da hun prøver å renvaske seg, vil ingen instans tro henne, og hennes eneste slektning, moren, lider av demens. Det viser seg at forfølgerne er ute etter en disk hun er i besittelse av.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
Nettet ble en moderat suksess. Den innbrakte $110 millioner på verdensbasis, hvorav $50 millioner i USA. Ifølge The Numbers havnet den på 30. plass over de mest innbringende filmene på verdensbasis i 1995 og på 36. plass i USA.Produksjonskostnadene er anslått til $22 millioner.
=== Anmelderne ===
Den fikk forholdsvis dårlig mottakelse av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den bare har oppnådd 40 % på Rotten Tomatoes. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den tre av fire stjerner.De norske anmeldelsene var jevnt over gode. Dagbladet gav den terningkast fire og skrev: «Vi kan snart snakke om en ny slags filmsjanger-bastard: "Diskett noir" – skurker og helter, skjermer og databaser i tett krysning. The Net gir nok mest utbytte til teknisk oppdaterte, men filmen har heldigvis også Sandra Bullock for oss mindre data-fascinerte». Aftenpostens Per Haddal beskrev den som en effektiv thriller og gav ros til Bullock skuespill. VGs anmelder gav den terningkast fem. Anmelderen CINERAMA var ikke like begeistret og gav den terningkast tre i 2000: «The Net hever seg ikke på noen måte opp fra den uendelige haugen av tomme og småforvirrende thrillere/actionflmer, og glemmes fort.»
=== Priser ===
Bullock mottok prisen for beste internasjonale skuespillerinne ved tyske Jupiter Award (og for sin rolle i Tid for hevn). Dette var tredje året på rad hun fikk denne prisen.
=== Oppfølger og TV-serie ===
I 2006 kom en oppfølger kalt The Net 2.0. Denne ble lansert rett på video og fikk liten oppmerksomhet. Den ble regissert av Charles Winkler (sønn av Irwin Winkler) og har Nikki DeLoach i hovedrollen. Handlingen er lagt til Tyrkia.Fra 1998 til 1999 gikk TV-serien The Net én sesong på USA Network. Den var basert på filmen og har Brooke Langton i hovedrollen.
== I rollene ==
Sandra Bullock: Angela Bennett
Jeremy Northam: Jack Devlin
Dennis Miller: Dr. Alan Champion
Diane Baker: Mrs. Bennett
Wendy Gazelle: Ruth Marx
Ken Howard: Michael Bergstrom
Ray McKinnon: Dale Hessman
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nettet på Internet Movie Database
(no) Nettet hos Filmfront
(no) Nettet på NRK TV
(sv) Nettet i Svensk Filmdatabas
(da) Nettet i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Nettet på Allociné
(nl) Nettet på MovieMeter
(en) Nettet på AllMovie
(en) Nettet på Turner Classic Movies
(en) Nettet på Rotten Tomatoes | Nettet (originaltittel: The Net) er en amerikansk thriller fra 1995 regissert av Irwin Winkler. Filmen handler om en kvinnelige dataanalytiker som blir utsatt for et komplott like etter at hun har testet et nytt data-program. | 5,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_skandinaviske_f%C3%B8derasjon_av_Le_Droit_Humain | 2023-02-04 | Den skandinaviske føderasjon av Le Droit Humain | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Le Droit Humain'] | Den skandinaviske føderasjon av Le Droit Humain er den skandinaviske føderasjonen av den internasjonale frimurerordenen Le Droit Humain.
Ordenen ble første gang etablert i de nordiske land, da losje Yggrdrasil ble grunnlagt i Kristiania i 1912. Losjen overlevde ikke andre verdenskrig. I 1923 ble likeledes losje Bifrost grunnlagt i Trondhjem, men denne er for tiden ikke aktiv.
I 1917 ble den første losjen dannet i Danmark, og i 1918 i Sverige. Island og Finland fulgte raskt etter, og har idag det største medlemstallet i Norden.
I Norge ble det i 1979 opprettet en frimurergruppe i Stavanger med 3 medlemmer. I 1981 var antall medlemmer økt til 7, og samme år ble Losje Isis formelt innviet og fikk sitt charter fra ordenenens Høyeste Råd i Paris. I september 2007 hadde losjen 40 medlemmer.
Loge Jotunheim i Drammen ble stiftet i november 2017 som en triangel under Loge Parsifal. Loge Jotunheim ble tildelt eget logenummer i januar 2019. I august samme år ble logen offisielt innviet. Logen har 15 medlemmer.I Sverige finnes det en losje i Stockholm. I Danmark finnes Loge Odin i København, Loge Hermes i Århus og Loge Parsifal i Aalborg.
| Den skandinaviske føderasjon av Le Droit Humain er den skandinaviske føderasjonen av den internasjonale frimurerordenen Le Droit Humain.
Ordenen ble første gang etablert i de nordiske land, da losje Yggrdrasil ble grunnlagt i Kristiania i 1912. Losjen overlevde ikke andre verdenskrig. I 1923 ble likeledes losje Bifrost grunnlagt i Trondhjem, men denne er for tiden ikke aktiv.
I 1917 ble den første losjen dannet i Danmark, og i 1918 i Sverige. Island og Finland fulgte raskt etter, og har idag det største medlemstallet i Norden.
I Norge ble det i 1979 opprettet en frimurergruppe i Stavanger med 3 medlemmer. I 1981 var antall medlemmer økt til 7, og samme år ble Losje Isis formelt innviet og fikk sitt charter fra ordenenens Høyeste Råd i Paris. I september 2007 hadde losjen 40 medlemmer.
Loge Jotunheim i Drammen ble stiftet i november 2017 som en triangel under Loge Parsifal. Loge Jotunheim ble tildelt eget logenummer i januar 2019. I august samme år ble logen offisielt innviet. Logen har 15 medlemmer.I Sverige finnes det en losje i Stockholm. I Danmark finnes Loge Odin i København, Loge Hermes i Århus og Loge Parsifal i Aalborg.
== Eksterne lenker ==
Det Internationale Fælles-Frimureri «Le Droit Humain», LOSJE ISIS, 1321, Stavanger Arkivert 1. desember 2008 hos Wayback Machine. | Den skandinaviske føderasjon av Le Droit Humain er den skandinaviske føderasjonen av den internasjonale frimurerordenen Le Droit Humain. | 5,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankrike_under_Sommer-OL_1920 | 2023-02-04 | Frankrike under Sommer-OL 1920 | ['Kategori:1920 i Frankrike', 'Kategori:Frankrike under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1920'] | Frankrike under Sommer-OL 1920. 296 sportsutøvere fra Frankrike, 290 menn og seks kvinner, deltok i flere sporter under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Frankrike kom på åttendeplass med ni gull-, nitten sølv- og tretten bronsemedaljer.
| Frankrike under Sommer-OL 1920. 296 sportsutøvere fra Frankrike, 290 menn og seks kvinner, deltok i flere sporter under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Frankrike kom på åttendeplass med ni gull-, nitten sølv- og tretten bronsemedaljer.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Eksterne lenker ==
Resultater og profilside Arkivert 28. oktober 2012 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Frankrike under Sommer-OL 1920. 296 sportsutøvere fra Frankrike, 290 menn og seks kvinner, deltok i flere sporter under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. | 5,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julien_Brul%C3%A9 | 2023-02-04 | Julien Brulé | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske bueskyttere', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting', 'Kategori:Olympiske mestere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra departementet Oise', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Julien Louis Brulé (født 30. april 1875, død ukjent) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, han konkurrerte i bueskyting.
Brulé ble olympisk mester i bueskyting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han vant den individuelle konkurransen i 50 meter bevegelig fugl. Han vant sølv i både den individuelle og i lagkonkurransen 33 meter bevegelig fugl.
| Julien Louis Brulé (født 30. april 1875, død ukjent) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, han konkurrerte i bueskyting.
Brulé ble olympisk mester i bueskyting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han vant den individuelle konkurransen i 50 meter bevegelig fugl. Han vant sølv i både den individuelle og i lagkonkurransen 33 meter bevegelig fugl.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen – Gull i bueskyting, 50 meter bevegelig fugl
1920 Antwerpen – Sølv i bueskyting, 33 meter bevegelig fugl
1920 Antwerpen – Sølv i bueskyting, 33 meter bevegelig fugl, lagkonkurranse Frankrike
1920 Antwerpen – Sølv i bueskyting, 50 meter bevegelig fugl, lagkonkurranse Frankrike
1920 Antwerpen – Bronse i bueskyting, 28 meter bevegelig fugl, lagkonkurranse Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Julien Brulé – Olympics.com
(en) Julien Brulé – Olympic.org
(en) Julien Brulé – Olympedia
(en) Julien Brulé – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Julien Brulé – databaseOlympics.com (arkivert) | Julien Louis Brulé (født 30. april 1875, død ukjent) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, han konkurrerte i bueskyting. | 5,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Klinting | 2023-02-04 | Lars Klinting | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 25. april', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske illustratører'] | Lars Klinting (født 25. april 1948 i Stockholm, død 2006) var en svensk forfatter og illustratør.
Klinting var en selvlært tegner og startet sin tegnerkarriere i 1980.
| Lars Klinting (født 25. april 1948 i Stockholm, død 2006) var en svensk forfatter og illustratør.
Klinting var en selvlært tegner og startet sin tegnerkarriere i 1980.
== Bibliografi ==
Örjan-den höjdrädda örnen 1982
Pärlsork 1983
Vårdträdet 1984
Pohlmans väderlek 1984 (medforfatter John Pohlman)
Håll stövlarna leriga 1985 (medforfatter Ulf Svedberg)
Sexbente Simon 1987 (medforfatter Ulf Svedberg)
Första fågelboken 1988
Första trädboken 1990
Första insektsboken 1991
Lilla kuten och andra ungar i naturen 1992
Första djurboken 1993
Lilla kultingen och andra ungar på gården 1993
Leopold 1994
Castor snickrar 1995
Castor syr 1996
Castor bakar 1996
Castor odlar 1997
Castor målar 1998
Frippe lagar allt 1999
Tuppen vill ha 2003
Castors punka 2004
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 1986
Elsa Beskow-plaketten 1987
Årets Pandabok (barneboksklassen) 1989
Årets Pandabok (barneboksklassen) 1991
Årets Pandabok (barneboksklassen) 1993
Bokjuryn (kategori 0-6 år) 1998
Bokjuryn (kategori 0-6 år) 1999
Wettergrens barnbokollon 2000
== Referanser ==
== Litteratur ==
Les mer om Lars Klinting i Författare och illustratörer för barn och ungdom, del 4 (ISBN 91-7018-436-4)
== Eksterne lenker ==
(en) Lars Klinting på Internet Movie Database
(da) Lars Klinting på Filmdatabasen
(en) Lars Klinting hos The Movie Database
(sv) Forlagets presentasjon | Lars Klinting (født 25. april 1948 i Stockholm, død 2006) var en svensk forfatter og illustratør. | 5,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shakespeares_skjulte_koder | 2023-02-04 | Shakespeares skjulte koder | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske dokumentarserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris'] | Shakespeares skjulte koder er en norsk dokumentarserie i fire deler som ble sendt høsten 2009 på NRK1. Den ble regissert av Jørgen Friberg. I filmen forteller den norske organisten Petter Amundsen om sine teorier om forfatterskapet til William Shakespeare samt hva kodene viser til.
Amundsen tolker av kodene blant annet at Shakespeares verker egentlig ikke ble skrevet av Shakespeare, men av vitenskapsmannen Francis Bacon og hans nevø Henry Neville, muligens i samarbeid med proto-frimurerordenen rosenkreuzerne. I tillegg skal originalmanuskriptene befinner seg på den kanadiske «skatteøya» Oak Island. Dette prosjektet involverte angivelig også andre, som Ben Jonson, Kong Henry I, Thomas Bushell, m. fl. Den historiske personen som krediteres forfatterskapet av Shakespeares verker, Will Shaxsper, betraktes av Amundsen som en betalt "front-mann".
Forfatteren Erlend Loe forsøkte fremstille teoriene til Amundsen i boken Organisten, men ville ikke være involvert i filmen og mente at historien var altfor «rotete». Skuespiller Kim Haugen, selv en framstående Shakespeare-tolker, karakteriserer filmen som «morsomt nonsens». Typografen, arkitekten, kode-eksperten og MENSA lederen Sigmond Jola støtter Amundsens funn og hevder at kodene er svært forseggjorte.
Jørgen Friberg vant fagprisen beste klipp/redigering under Gullruten 2010 for serien.
| Shakespeares skjulte koder er en norsk dokumentarserie i fire deler som ble sendt høsten 2009 på NRK1. Den ble regissert av Jørgen Friberg. I filmen forteller den norske organisten Petter Amundsen om sine teorier om forfatterskapet til William Shakespeare samt hva kodene viser til.
Amundsen tolker av kodene blant annet at Shakespeares verker egentlig ikke ble skrevet av Shakespeare, men av vitenskapsmannen Francis Bacon og hans nevø Henry Neville, muligens i samarbeid med proto-frimurerordenen rosenkreuzerne. I tillegg skal originalmanuskriptene befinner seg på den kanadiske «skatteøya» Oak Island. Dette prosjektet involverte angivelig også andre, som Ben Jonson, Kong Henry I, Thomas Bushell, m. fl. Den historiske personen som krediteres forfatterskapet av Shakespeares verker, Will Shaxsper, betraktes av Amundsen som en betalt "front-mann".
Forfatteren Erlend Loe forsøkte fremstille teoriene til Amundsen i boken Organisten, men ville ikke være involvert i filmen og mente at historien var altfor «rotete». Skuespiller Kim Haugen, selv en framstående Shakespeare-tolker, karakteriserer filmen som «morsomt nonsens». Typografen, arkitekten, kode-eksperten og MENSA lederen Sigmond Jola støtter Amundsens funn og hevder at kodene er svært forseggjorte.
Jørgen Friberg vant fagprisen beste klipp/redigering under Gullruten 2010 for serien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Shakespears skjulte koder» på Facebook
(en) Shakespeares skjulte koder på Internet Movie Database | hos Norsk filmfond. | 5,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hyperstate | 2023-02-04 | Hyperstate | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkfestivaler i Oslo', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1995'] | Hyperstate er det største raveparty som har blitt arrangert i Norge med house, techno og trance.
| Hyperstate er det største raveparty som har blitt arrangert i Norge med house, techno og trance.
== Historie ==
Etter modell av forbildet Mayday, arrangert av WestBam første gang i 1991, ble Hyperstate arrangert i Oslo Spektrum natt til 1. mai 1995. Omtrent 7000 mennesker var på arrangementet hvor blant annet The Prodigy, The Chemical Brothers og Dreadzone spilte. Det var «Dub the Universe» med Torje Norén i spissen som arrangerte Hyperstate de fire første årene.
Arrangørene av Hyperstate satset til å begynne med på store, og dermed dyre, artister. Ved å flytte arrangementet fra den attraktive datoen 30. april, slik at de slapp å konkurrere med mer etablerte raves som Mayday i Tyskland, kunne de fortsette å tiltrekke seg store navn. Mot slutten av 90-tallet ble arrangementet preget av færre dyre live-artister, noe som ga plass til en mer rendyrket trance-profil og DJs.
1999 Inge Nilsen og Morten Pedersen i «Temple of Love» overtok arrangementet.
2000 Vestfold firmaet Eventuta a/s overtok Hyperstate under prosjektnavnet UltraWorks som ble drevet av Roger Fosaas, Morten Pedersen og Kim Aino Nordbotten.
== Artister & DJer ==
1995
The Chemical Brothers, Dreadzone, The Prodigy
1996
André from Norway, Apollo 440, Arkarna, Armand Van Helden, Dj Urb, BBE, The Chemical Brothers, Fatboy Slim, Fluke, Hoover, Josh Wink, Leftfield, Nightmares on Wax, The Prodigy, Sol Brothers, Sven van Hees.
1997
André from Norway, Daft Punk
1998
Antiloop, Armand Van Helden, Astral Projection, Fatboy Slim, Les Rythmes Digitales, Mono, Palace of Pleasure, Run-D.M.C., Sunscreen. Se hele lineupen her
1999
Argonauts, Deepsky, Halogen, Paul Oakenfold, The Sunclub, Tiësto, Veracocha
2000
Ferry Corsten, DJ Stigma, DJ Jean, Sonique
== Diskografi ==
1996 – Absolute Hyperstate
1998 – Hyperstate – The Album: 1998
1999 – Hyperstate 99 – The Abduction
2000 – Hyperstate 2000
== Design ==
1997-1998 Union Design designet profilen til Hyperstate. Se 1998-designet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
1998 – Hyperstate 1998 Official website
Hyperstate 2001 video på YouTube | Hyperstate er det største raveparty som har blitt arrangert i Norge med house, techno og trance. | 5,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Armand_Massard | 2023-02-04 | Armand Massard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 8. april', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske mestere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Armand Émile Nicolas Massard (født 1. desember 1884 i Paris, død 8. april 1971) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1928 i Amsterdam.
Massard ble olympisk mester i fekting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han vant den individuelle fektekonkurransen i kårde og han var også med på det franske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i kårde.
Åtte år senere, under Sommer-OL 1928 i Amsterdam vant han en sølvmedalje i lagkonkurransen i kårde.
| Armand Émile Nicolas Massard (født 1. desember 1884 i Paris, død 8. april 1971) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1928 i Amsterdam.
Massard ble olympisk mester i fekting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han vant den individuelle fektekonkurransen i kårde og han var også med på det franske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i kårde.
Åtte år senere, under Sommer-OL 1928 i Amsterdam vant han en sølvmedalje i lagkonkurransen i kårde.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Gull i fekting, kårde
1928 Amsterdam - Sølv i fekting, kårde lagkonkurranse Frankrike
1920 Antwerpen - Bronse fekting, kårde lagkonkurranse Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Armand Massard – Olympics.com
(en) Armand Massard – Olympic.org
(en) Armand Massard – Olympedia
(en) Armand Massard – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Armand Massard – databaseOlympics.com (arkivert) | Armand Émile Nicolas Massard (født 1. desember 1884 i Paris, død 8. | 5,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Han_Suyin | 2023-02-04 | Han Suyin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. november', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Kinesiske forfattere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Xinyang', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Han Suyin (kinesisk: 韩素音, pinyin: Hán Sùyīn, født 12. september 1917 i Xinyang i provinsen Henan i Kina, død 2. november 2012 i Lausanne i Sveits) var en legeutdannet engelskspråklig forfatterinne mest kjent for romaner som utspiller seg i Øst-Asia og for sine selvbiografiske verker. Han Suyin er et kunstnernavn; hennes kinesiske fødenavn var Zhōu Guānghú 周光湖, og hennes vestlige navn Rosalie Elisabeth Kuanghu Chow. I Vesten var hun også kjent som Elizabeth Comber, ettersom hennes annen ektemanns etternavn var Comber.
| Han Suyin (kinesisk: 韩素音, pinyin: Hán Sùyīn, født 12. september 1917 i Xinyang i provinsen Henan i Kina, død 2. november 2012 i Lausanne i Sveits) var en legeutdannet engelskspråklig forfatterinne mest kjent for romaner som utspiller seg i Øst-Asia og for sine selvbiografiske verker. Han Suyin er et kunstnernavn; hennes kinesiske fødenavn var Zhōu Guānghú 周光湖, og hennes vestlige navn Rosalie Elisabeth Kuanghu Chow. I Vesten var hun også kjent som Elizabeth Comber, ettersom hennes annen ektemanns etternavn var Comber.
== Livsløp ==
Han Suyin ble født som Zhou Guanghu; faren var en belgiskutdannet ingeniør tilhørende den hakkakinesiske folkegruppe, og moren stammet fra det belgiske Flandern. Hun begynte på medisinstudiet og studerte ved det protestantiske Yenchinguniversitetet i Beijing og i Brussel. Under annen sino-japanske krig fikk hun et avbrudd i studiene, og arbeidet da som jordmor ved et protestantisk amerikansk sykehus i Chengdu i provinsen Sichuan.
I 1938 giftet hun seg med Kuomintanggeneralen Tang Paohuang, som ble drept i 1947 på Mandsjuriafronten under den kinesiske borgerkrig. Fra 1944 til 1948 fullførte hun sin legeutdannelse i London. Under Koreakrigen var hun lege i Hongkong. Der skrev hun i 1952 sitt mest kjente litterære verk, «A Many-Splendoured Thing», som også ble filmatisert (1955). Hun skrev ikke bare romaner, men også sakbøker. Hennes biografier om Mao Zedong og Zhou Enlai var svært rosende, noe som førte til en del kritikk mot henne. Det samme gjorde hennes positive bedømmelse av kulturrevolusjonen i Mao-biografien Wind in the Tower (1976). Året etter omtalte hun i Lhasa, The Open City: A Journey to Tibet kinesernes tiltak i Tibet som en frigjøring av tibetanerne fra livegenskap. Etter at hun fikk mer overblikk og mer avstand til særlig Mao og kulturrevolusjonen snudde hun om og ble mer kritisk.Senere i livet arbeidet hun ved tuberkuloseklinikk i Johor Bahru i sultanatet Johor i Britisk Malaya, i dag Malaysia.
Etter å ha skilt seg fra sin annen ektemann, Leonard Comber, giftet hun seg med den indiske oberst Vincent Valantine Ruthnaswamy (død 3. januar 2003 i Bangalore i India). Fra 2008 bodde hun i Lausanne i Sveits.
== Verker ==
=== Romaner ===
Destination Chungking. 1943 (norsk: Morgen over Kina, 1945, Aschehoug)
A Many-Splendoured Thing. 1952, ISBN 3-87585-940-5 (norsk: Skinnende dager, 1953)
Romanen ble filmatisert i 1955, Skinnende dager, med Jennifer Jones i rollen som Suyin.
The Mountain is Young. 1958, ISBN 3-7844-1689-6
Winter Love. 1962
Cast But One Shadow. 1962
Four Faces. 1963 ( norsk: De fire ansiktene, 1966)
Till Morning Comes. 1982 (norsk: Før dagen gryr, 1983)
The Enchantress. 1985, ISBN 3-8135-0433-6 (norsk: Fortryllelsens by, 1986)
==== Autobiografiske verker ====
The Crippled Tree. 1965, ISBN 3-8135-0700-9
A Mortal Flower. 1966
Birdless Summer. 1968, ISBN 3-548-23170-5
My House Has Two Doors. 1980
A Share of Loving. 1987, ISBN 3-442-09773-8
And the Rain may Drink. 1956 ISBN 3-8135-0688-6 ( norsk: Og regnet skal være min drikk, 1957)
Wind in My Sleeve. 1992
==== Historiske studier ====
China in the year 2001. 1967 ( norsk: Kina i år 2001, 1970)
The Morning Deluge: Mao Tse-Tung and the Chinese Revolution 1893–1953, 1972, ISBN 3-518-06734-6
Wind in the tower: Mao Tsetung and the Chinese revolution 1949–1975. 1976, ISBN 3-442-11209-5
Lhasa, The Open City: A Journey to Tibet. 1977, ISBN 3-502-17730-9
China 1890-1938: From the Warlords to World War. 1989, ISBN 3-88230-102-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Han Suyin på Internet Movie Database
(en) Han Suyin hos The Movie Database
(en) Women writers of Color: Han Suyin
(en) Han Suyin Research, by Ding Jiandong
(en) Han Suyin, Elizabeth Comber, Gregory Melle's Personal Opinion and Author Bio
(en) Bibliography | Han Suyin (kinesisk: 韩素音, pinyin: Hán Sùyīn, født 12. september 1917 i Xinyang i provinsen Henan i Kina, død 2. | 5,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sn%C3%B8hulemannen | 2023-02-04 | Snøhulemannen | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske biografiske dokumentarfilmer', 'Kategori:Norske dokumentarfilmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norskspråklige filmer', 'Kategori:Personer fra Hjelmeland kommune'] | Snøhulemannen er en norsk dokumentarfilm fra 2010 som handler om en mann som har levd ute i den norske fjellheimen i 30 år.
| Snøhulemannen er en norsk dokumentarfilm fra 2010 som handler om en mann som har levd ute i den norske fjellheimen i 30 år.
== Handling ==
Filmen følger livet til Sverre Nøkling som med gamle treski på beina beveger seg fra snøhule til snøhule. Hulene isolerer godt og beskytter ham mot kulden og snøstormen utenfor, og han har utviklet egne og morsomme løsninger på å overleve i de barske omgivelsene.
Det enkle levesettet hans er også en beskyttelse mot det materialistiske jaget i den moderne verden. Livet hans er helt forskjellig fra dagliglivet til folk flest. Omgitt av reinsdyr og med brøytebilsjåfører som nærmeste naboer, nyter Snøhulemannen friheten og filosoferer over samfunnet og sin egen tilværelse som avviker.
Dette er en film om en mann som lever på tvers av det norske A4-samfunnet og konsumkulturen, et korrektiv til utstyrsfiksert friluftsliv og en fortelling om en helt annerledes norsk villmarkshelt. Gjennom Snøhulemannens humoristiske og gjennomtenkte kritiske forhold til samfunnet fungerer filmen som et speil for oss som tilskuere. I refleksjonen over hans klare valg blir vi konfrontert med våre egne.
Snøhulemannen hadde norsk kinopremiere i mars 2010. Filmen er regissert av Fridtjof Kjæreng, mannen bak TV-suksessen med Lars Monsen.
50 minutters versjonen ble sendt på TV2 første gang i 2010.
== Priser ==
2010 Hovedprisen fra Zakopane internasjonale filmfestival
2010 Ungdomsprisen Zakopane internasjonale filmfestival
2010 Prisen «Vie des hommes – Ethnologie» Mountain Film Festival of Autrans
== Eksterne lenker ==
(en) Snøhulemannen på Internet Movie Database
(no) Snøhulemannen i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Snøhulemannen hos Filmfront
(en) Snøhulemannen på AllMovie
(en) Snøhulemannen på Rotten Tomatoes | Snøhulemannen er en norsk dokumentarfilm fra 2010 som handler om en mann som har levd ute i den norske fjellheimen i 30 år. | 5,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89douard_Bader | 2023-02-04 | Édouard Bader | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 21. april', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Franske rugbyspillere', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Seine-et-Marne', 'Kategori:Rugbyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Édouard Bader (født 26. juli 1899 i Ferrières-en-Brie, død 21. april 1983) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Bader vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
| Édouard Bader (født 26. juli 1899 i Ferrières-en-Brie, død 21. april 1983) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Bader vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i rugby union Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Édouard Bader – Olympedia
(en) Édouard Bader – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Édouard Bader – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Édouard Bader – ESPN Scrum | Édouard Bader (født 26. juli 1899 i Ferrières-en-Brie, død 21. | 5,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antoine_Forqueray | 2023-02-04 | Antoine Forqueray | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 28. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1745', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1671', 'Kategori:Gambister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antoine Forqueray (1672–1745) var en fransk komponist og kongelig kammermusiker, og ved siden av Marin Marais den mest betydelige gambist ved Ludvig den 14.s hoff.
| Antoine Forqueray (1672–1745) var en fransk komponist og kongelig kammermusiker, og ved siden av Marin Marais den mest betydelige gambist ved Ludvig den 14.s hoff.
== Liv og virke ==
Familien Forqueray stammet fra Chaumes-en-Brie, Seine-et-Marne og Antoine Forqueray er den andre i en linje av komponister som omfatter faren Michael I (1650–1714), broren Michael II (1681–1757) og Nicolas Gilles (1703–1761), alle organister, og ikke minst sønnen Jean-Baptiste (1699–1782) som i likhet med faren var gambist og komponist.
I aprilnummeret 1682 av tidsskriftet Mercure galant fortelles det at den svært unge bassgambespilleren Forqueray fikk æren av å spille for Ludvig den 14, og kongen besluttet at den unge musikeren skulle oppfostres ved hoffet og få opplæring i gambespill. Etter at Forqueray hadde utviklet seg til en virtuos gambist ble han utnevnt til musiker (musicien ordinaire) ved det kongelige kapell (La Chambre du Roy).
I kapellet musiserte han sammen med François Couperin, Robert de Visée og andre. Under sine framføringer akkompagnerte hans kone ham på cembalo fram til 1710. Han ble ved hoffet til han trakk seg tilbake i 1730, og bosatte seg da i Mantes-la Jolie. Sønnen Jean-Baptiste Forqueray overtok Antoines stilling ved hoffet i 1742.
I Versailles fikk Antoine Forqueray ikke bare ry for sine improvisasjoner, men han skrev også gambemusikk. Sønnen samlet en del av musikken i Pièces de Viole (1747), som i tillegg til gambestykkene inneholdt versjoner av stykkene for cembalo. Forquerays musikk er av en relativt robust italiensk karakter, nokså forskjellig fra den affekterte og sterkt ornamenterte stilen som var vanlig i Frankrike den gangen, og som for eksempel preger Marin Marais' verker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Antoine Forqueray på Discogs
(en) Antoine Forqueray på MusicBrainz
(en) Antoine Forqueray på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Antoine Forqueray i International Music Score Library Project | Antoine Forqueray (1672–1745) var en fransk komponist og kongelig kammermusiker, og ved siden av Marin Marais den mest betydelige gambist ved Ludvig den 14.s hoff. | 5,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fran%C3%A7ois_Borde | 2023-02-04 | François Borde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Franske rugbyspillere', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra Lourdes', 'Kategori:Rugbyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | François Borde (født 8. desember 1899 i Lourdes, død 15. desember 1987 i Bayonne) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Borde vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
| François Borde (født 8. desember 1899 i Lourdes, død 15. desember 1987 i Bayonne) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Borde vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i rugby union Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) François Borde – Olympedia
(en) François Borde – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) François Borde – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) François Borde – ESPN Scrum | François Borde (født 8. desember 1899 i Lourdes, død 15. | 5,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alphonse_Castex | 2023-02-04 | Alphonse Castex | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 16. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Franske rugbyspillere', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dax', 'Kategori:Rugbyspillere under Sommer-OL 1920'] | Alphonse Castex (født 6. januar 1899, død 16. desember 1969) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Castex vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
| Alphonse Castex (født 6. januar 1899, død 16. desember 1969) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Castex vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i rugby union Frankrike
== Eksterne lenker ==
(en) Alphonse Castex – Olympedia
(en) Alphonse Castex – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alphonse Castex – databaseOlympics.com (arkivert) | Alphonse Castex (født 6. januar 1899, død 16. | 5,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dypfryser | 2023-02-04 | Dypfryser | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektrisk husholdningsutstyr', 'Kategori:Kjøkkenutstyr', 'Kategori:Kjøleteknikk', 'Kategori:Matkonservering'] | Dypfryser er et husholdningsapparat som produseres i form av fryseboks eller fryseskap og som brukes til konservering av matvarer. Etter hvert er det også blitt utbredt å løse behovet for kjøle- og frysekapasitet i private hjem med såkalte kombiskap som både kan kjøle og fryse. Lett tilgang til råvarer takket være plassering innfelt i kjøkkeninnredningen er et av kombiskapets fortrinn.
En dypfryser må kunne produsere en stabil oppbevaringstemperatur på mellom −18 og −20 °C og en innfrysingstemperatur på −25 °C for at nye varer som legges inn ikke skal skades eller ødelegges av rim, og varene som allerede er på plass ikke skal forringes av temperaturstigning.
Oppbevaring ved temperaturer mellom −18 og −20 °C stopper bakterielle prosesser, ensymvirksomhet, oksidasjon og andre kjemiske forandringer. Dessuten endres de innfryste varenes struktur og karakter praktisk talt ikke så fremt temperaturen er stabil og varen godt emballert.
Mens kjøling kan konservere varer i flere dager, kan dypfrysing konservere matvarer i fra 3 til 12 måneder.
| Dypfryser er et husholdningsapparat som produseres i form av fryseboks eller fryseskap og som brukes til konservering av matvarer. Etter hvert er det også blitt utbredt å løse behovet for kjøle- og frysekapasitet i private hjem med såkalte kombiskap som både kan kjøle og fryse. Lett tilgang til råvarer takket være plassering innfelt i kjøkkeninnredningen er et av kombiskapets fortrinn.
En dypfryser må kunne produsere en stabil oppbevaringstemperatur på mellom −18 og −20 °C og en innfrysingstemperatur på −25 °C for at nye varer som legges inn ikke skal skades eller ødelegges av rim, og varene som allerede er på plass ikke skal forringes av temperaturstigning.
Oppbevaring ved temperaturer mellom −18 og −20 °C stopper bakterielle prosesser, ensymvirksomhet, oksidasjon og andre kjemiske forandringer. Dessuten endres de innfryste varenes struktur og karakter praktisk talt ikke så fremt temperaturen er stabil og varen godt emballert.
Mens kjøling kan konservere varer i flere dager, kan dypfrysing konservere matvarer i fra 3 til 12 måneder.
== Maksimale oppbevaringstider ==
Svinekjøtt, uten fett: 6 måneder
Svinekjøtt, med fett: 3 måneder
Storfekjøtt: 10–12 måneder
Lammekjøtt: 10–12 måneder
Viltkjøtt: 3-6 måneder
Ryper/skogsfugl: over 12 måneder
Sjøfugl: 3 måneder
And: 4-6 måneder
Medisterdeig: 3 måneder
Kjøttdeig: 3–4 måneder
Spekemat: 6 måneder
Fet fisk: 3 måneder
Mager fisk: 6 måneder
Krabbe: 3 månederFettmengde, -type og saltinnhold er blant faktorene som avgjør holdbarhetstiden. Fett kjøtt har kortere holdbarhet enn magert. Umettet fett harskner raskere enn mettet. Høyt saltinnhold og bearbeidingsgrad resulterer også i kortere holdbarhetstid enn renskåret kjøtt.
Like viktig som korrekt innfrysing, er riktig tining. Kjøtt skal fortrinnsvis tines i kjøleskap for å bevare best mulig kvalitet, fisk bør tines i sirkulerende vann. Veiledende tinetid er 10 timer pr kg kjøtt.
== Historikk ==
I Norge var de første dypfrysere som var tilgjengelige for vanlige husholdninger gjerne lokalisert i et sentralt, felles fryseboksanlegg hvor brukerne leide en låsbar boks med ønsket kapasitet til selvplukkede bær, viltsteker eller delikatesser fra halve svineskrotter kjøpt på tilbud hos en slakter, bonde eller hentet på andre siden av Skagerrak.
Etter hvert fikk dypfryseren i form av fryseboks en overkommelig pris og fikk plass i private husholdningskjellere. Varmeutviklingen fra fryseaggregatet ødela muligheten for oppbevaring i kjellertemperatur, men det betød mindre på denne tiden, siden kjøleskapet hadde blitt en del av utstyret i mange husholdninger. Rolf Kirkvaag sørget fra 1958 og utover på 1960-tallet for å utbre kunnskap om dypfrysing i egenskap av direktør for Dypfrysingskontoret, en virksomhet som ble finansiert av produsenter av fryste matvarer og av frysebokser.
== Trygg sushi ==
Ifølge norsk kvalitetslovgivning skal all fisk som skal spises rå eller tilnærmet rå, fryses til minst −20 °C i 24 timer før den kan selges. Årsaken er at frysing etter disse retningslinjene gir trygghet mot parasitter.
== Referanser == | Dypfryser er et husholdningsapparat som produseres i form av fryseboks eller fryseskap og som brukes til konservering av matvarer. Etter hvert er det også blitt utbredt å løse behovet for kjøle- og frysekapasitet i private hjem med såkalte kombiskap som både kan kjøle og fryse. | 5,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhouritene | 2023-02-04 | Zhouritene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Han-dynastiets historie', 'Kategori:Konfucianske tekster', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Zhouritene (kinesisk: 周禮, pinyin: Zhōulǐ), tidligere kjent under tittelen Zhouembedsmennene (周官 pinyin: Zhōuguān) og til tider Zhou-embedsmennene og -ritene (周官禮, pinyin: Zhōuguānlǐ), er en av de såkalte ni klassikere (九經, pinyin: Jiǔjīng).
De ble antagelig til i usurpatorens Wang Mangs maktperiode (9–23 e.Kr.). Boken beskriver svært inngående og omfattende det som ble hevdet å være den statlige og administrative struktur og organisatoriske virkemåter i kongedømmet Zhou.
| Zhouritene (kinesisk: 周禮, pinyin: Zhōulǐ), tidligere kjent under tittelen Zhouembedsmennene (周官 pinyin: Zhōuguān) og til tider Zhou-embedsmennene og -ritene (周官禮, pinyin: Zhōuguānlǐ), er en av de såkalte ni klassikere (九經, pinyin: Jiǔjīng).
De ble antagelig til i usurpatorens Wang Mangs maktperiode (9–23 e.Kr.). Boken beskriver svært inngående og omfattende det som ble hevdet å være den statlige og administrative struktur og organisatoriske virkemåter i kongedømmet Zhou.
== Litteratur ==
Michael Nylan: The Five 'Confucian' Classics, New Haven (Yale University Press), 2001, ISBN 0-300-08185-5, 4 The Three Rites Canon s. 168-202.
William G. Boltz: «Chou li», i: Early Chinese Texts. A Bibliographical Guide (Loewe, Michael, red.), s. 24-32, Berkeley: Society for the Study of Early China, 1993, (Early China Special Monograph Series No. 2), ISBN 1-557-29043-1.
Bernhard Karlgren: «The Early History of the Chou li and Tso chuan Texts», i: Bulletin of the Museum of Far Eastern Antiquites, 3 (1931), d. 1-59
== Eksterne lenker ==
Zhouritene på kinesisk | Zhouritene (kinesisk: 周禮, pinyin: Zhōulǐ), tidligere kjent under tittelen Zhouembedsmennene (周官 pinyin: Zhōuguān) og til tider Zhou-embedsmennene og -ritene (周官禮, pinyin: Zhōuguānlǐ), er en av de såkalte ni klassikere (九經, pinyin: Jiǔjīng). | 5,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%A9_Chilo | 2023-02-04 | André Chilo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 3. november', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Franske rugbyspillere', 'Kategori:Franske tresteghoppere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bordeaux', 'Kategori:Rugbyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | André Chilo (født 5. juli 1898 i Bordeaux, død 3. november 1982 i Barcus) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Chilo vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8. Chilo deltok også i tresteg han kom på 17.-plass.
| André Chilo (født 5. juli 1898 i Bordeaux, død 3. november 1982 i Barcus) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Chilo vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8. Chilo deltok også i tresteg han kom på 17.-plass.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i rugby union Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) André Chilo – Olympedia
(en) André Chilo – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) André Chilo – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) André Chilo – ESPN Scrum | André Chilo (født 5. juli 1898 i Bordeaux, død 3. | 5,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wanja_Basel | 2023-02-04 | Wanja Basel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Wanja Basel (født 22. januar 1944) er en svensk skuespiller.
| Wanja Basel (født 22. januar 1944) er en svensk skuespiller.
== Filmografi ==
1980 – Sverige åt svenskarna
1972 – Snapphanepojken (TV-serie)
1971 – Badjävlar (TV)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wanja Basel på Internet Movie Database
(sv) Wanja Basel i Svensk Filmdatabas | | død = | 5,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ren%C3%A9_Crabos | 2023-02-04 | René Crabos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 17. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Franske rugbyspillere', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Landes', 'Kategori:Rugbyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | René Crabos (født 7. februar 1899 i Saint-Sever, død 17. juni 1964 i Saint-Sever) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Crabos vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
| René Crabos (født 7. februar 1899 i Saint-Sever, død 17. juni 1964 i Saint-Sever) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Crabos vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i rugby union Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) René Crabos – Olympics.com
(en) René Crabos – Olympic.org
(en) René Crabos – Olympedia
(en) René Crabos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) René Crabos – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) René Crabos – ESPN Scrum | René Crabos (født 7. februar 1899 i Saint-Sever, død 17. | 5,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barringerkrateret | 2023-02-04 | Barringerkrateret | ['Kategori:111°V', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Arizona', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Krater'] | Barringerkrateret (også Meteor Crater) er et meteorittisk nedslagskrater lokalisert omtrent 69 km øst for Flagstaff, nær Winslow i ørkenen nord i Arizona (Amerikas forente stater). Stedet var tidligere kjent som Canyon Diablo-krateret, men tilnavnet Barringerkrateret ble gitt av forskere til ære for Daniel Barringer som var den første som foreslo at krateret kom av et meteorittnedslag. Krateret er privateid av Barringer-familien gjennom Barringer Crater Company. Kratereierne påstår at krateret er «det første påviste, best bevarte meteorittkrateret på jorda».Det anslås at meteorittnedslaget skjedde for omtrent 50.000 år siden. Meteoritten var rundt 50 meter i diameter, og skal ha hatt en hastighet på 12,8 km per sekund (ca. 46000 km/t) da den traff.
Meteorittkrateret ligger på en høyde på omtrent 1740 meter over havet. Det er omtrent 1200 m i diameter, ca. 170 m dyp, og er omkranset av en rand som stiger 45 m over de omkringliggende slettene. Kratersenteret er fylt med 210-240 m med bruddstein som ligger over kraterets grunnfjell.
| Barringerkrateret (også Meteor Crater) er et meteorittisk nedslagskrater lokalisert omtrent 69 km øst for Flagstaff, nær Winslow i ørkenen nord i Arizona (Amerikas forente stater). Stedet var tidligere kjent som Canyon Diablo-krateret, men tilnavnet Barringerkrateret ble gitt av forskere til ære for Daniel Barringer som var den første som foreslo at krateret kom av et meteorittnedslag. Krateret er privateid av Barringer-familien gjennom Barringer Crater Company. Kratereierne påstår at krateret er «det første påviste, best bevarte meteorittkrateret på jorda».Det anslås at meteorittnedslaget skjedde for omtrent 50.000 år siden. Meteoritten var rundt 50 meter i diameter, og skal ha hatt en hastighet på 12,8 km per sekund (ca. 46000 km/t) da den traff.
Meteorittkrateret ligger på en høyde på omtrent 1740 meter over havet. Det er omtrent 1200 m i diameter, ca. 170 m dyp, og er omkranset av en rand som stiger 45 m over de omkringliggende slettene. Kratersenteret er fylt med 210-240 m med bruddstein som ligger over kraterets grunnfjell.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Barringer Crater – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Barringer Crater – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Barringerkraterets offisielle side | Barringerkrateret (også Meteor Crater) er et meteorittisk nedslagskrater lokalisert omtrent 69 km øst for Flagstaff, nær Winslow i ørkenen nord i Arizona (Amerikas forente stater). Stedet var tidligere kjent som Canyon Diablo-krateret, men tilnavnet Barringerkrateret ble gitt av forskere til ære for Daniel Barringer som var den første som foreslo at krateret kom av et meteorittnedslag. | 5,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Elu%C3%A8re | 2023-02-04 | Alfred Eluère | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 12. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Franske rugbyspillere', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Maine-et-Loire', 'Kategori:Rugbyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alfred Eluère (født 28. juli 1893 Saint-Clément-des-Levées i departementet Maine-et-Loire, død 12. mars 1985 i Narrosse i departementet Landes) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Eluère vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
| Alfred Eluère (født 28. juli 1893 Saint-Clément-des-Levées i departementet Maine-et-Loire, død 12. mars 1985 i Narrosse i departementet Landes) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Eluère vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i rugby union Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alfred Eluère – Olympedia
(en) Alfred Eluère – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alfred Eluère – databaseOlympics.com (arkivert) | Alfred Eluère (født 28. juli 1893 Saint-Clément-des-Levées i departementet Maine-et-Loire, død 12. | 5,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques_Forestier | 2023-02-04 | Jacques Forestier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 17. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Franske rugbyspillere', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aix-les-Bains', 'Kategori:Rugbyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jacques Forestier (født 27. juli 1890, død 17. mars 1978) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Forestier vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
| Jacques Forestier (født 27. juli 1890, død 17. mars 1978) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Forestier vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i rugby union Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jacques Forestier – Olympedia
(en) Jacques Forestier – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jacques Forestier – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Jacques Forestier – ESPN Scrum | Jacques Forestier (født 27. juli 1890, død 17. | 5,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maurice_Labeyrie | 2023-02-04 | Maurice Labeyrie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske rugbyspillere', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Rugbyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Maurice Labeyrie (født 1889, død ukjent) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Labeyrie vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
| Maurice Labeyrie (født 1889, død ukjent) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Labeyrie vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i rugby union Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maurice Labeyrie – Olympics.com
(en) Maurice Labeyrie – Olympic.org
(en) Maurice Labeyrie – Olympedia
(en) Maurice Labeyrie – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Maurice Labeyrie – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Maurice Labeyrie – ESPN Scrum | Maurice Labeyrie (født 1889, død ukjent) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. | 5,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Levasseur | 2023-02-04 | Robert Levasseur | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 25. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Franske rugbyspillere', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Rugbyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert Levasseur (født 27. januar 1898 i Paris, død 25. mai 1974) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Levasseur vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
| Robert Levasseur (født 27. januar 1898 i Paris, død 25. mai 1974) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Levasseur vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt én kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i rugby union Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Levasseur – Olympedia
(en) Robert Levasseur – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Robert Levasseur – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Robert Levasseur – ESPN Scrum | Robert Levasseur (født 27. januar 1898 i Paris, død 25. | 5,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_Petiteau | 2023-02-04 | Pierre Petiteau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 9. april', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Franske rugbyspillere', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Gironde', 'Kategori:Rugbyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Pierre Petiteau (født 14. mai 1899, død 9. april 1974) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Petiteau vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt en kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
| Pierre Petiteau (født 14. mai 1899, død 9. april 1974) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Petiteau vant en olympisk sølvmedalje i rugby union under OL 1920 i Paris. Det var kun to lag som deltok og det ble kun spilt en kamp. Han var med på det franske laget som tapte finalen mot USA med 0-8.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i rugby union Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pierre Petiteau – Olympedia
(en) Pierre Petiteau – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Pierre Petiteau – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Pierre Petiteau – ESPN Scrum | Pierre Petiteau (født 14. mai 1899, død 9. | 5,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_1970 | 2023-02-04 | MS 1970 | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hoppbakker i Slovakia', 'Kategori:Sider med feilaktige koordinattagger', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | MS 1970 er et skihoppanlegg i Štrbské Pleso i Slovakia. Anlegget består av to hoppbakker med størrelse K120 og K90 (HS100). Det ble brukt under ski-VM 1970, vinter-Universiaden 1987 og 1999, og junior-VM 1990, 2000 og 2009.
| MS 1970 er et skihoppanlegg i Štrbské Pleso i Slovakia. Anlegget består av to hoppbakker med størrelse K120 og K90 (HS100). Det ble brukt under ski-VM 1970, vinter-Universiaden 1987 og 1999, og junior-VM 1990, 2000 og 2009.
== Můstkem Jarolímkovým ==
Den første hoppbakken i distriktet ble bygd ved Klát til det tsjekkoslovakiske mesterskapet i 1920. I 1932 konstruerte Karel Jarolímek en ny hoppbakke, som senere ble oppkalt etter ham. Den ble ombygd til VM i 1935. Etter at tårnet i bakken ble kraftig skadet vinteren 1939/40, måtte det repareres nesten hvert år. Bakken ble revet i 1962. Den hadde til sist K-punkt 72,5 meter og bakkerekord 76,5 meter.
== Dagens anlegg ==
Dagens hoppanlegg ble bygd på samme sted som den gamle Jarolímek-bakken sto. Byggingen av de nye hoppbakkene var omdiskutert, fordi de ligger i et naturvernområde. Etter at den gamle bakken var revet, ble dagens to hoppbakker bygd i perioden 1966-1969, foran VM i 1970. De hadde da størrelse K110 og K88. Storbakken, MS 1970 A, ble utbygd til K114 i 1984 og K120 i 1988. Den har imidlertid foreldet bakkeprofil i dag (2012), og har ikke hatt renn siden 1999. Normalbakken, MS 1970 B, ble først utstyrt med plastmatter til helårsbruk i 1982, og ble modernisert og utbygd til K90 i perioden 2000–02.
På grunn av administrative problemer og skader etter en storm 19. november 2004 var både hoppanlegget og langrennsløypene i Štrbské Pleso stengt fra sommeren 2003. Langrennsløypene ble gjenåpnet relativt kort tid etter uværet, og normalbakken åpnet på nytt til hoppsesongen 2006–07. Det finnes planer om å modernisere også storbakken.
I tillegg til mesterskapene, har hoppbakkene i Štrbské Pleso vært arena for verdenscuprenn i både spesielt hopp og kombinert. Siste verdenscuprenn i hopp ble holdt i 1991, mens siste verdenscuprenn i kombinert var i 2001.
Bakkerekord i K120-bakken er 128,5 meter, satt av Sergej Bobrov (Hviterussland) i vinter-universiaden 29. januar 1999. I K90-bakken er rekorden på snø 100 meter, satt av Kenneth Gangnes (Norge) i junior-VM 6. februar 2009. På plast er rekorden 102,5 meter, satt av Dawid Kowal (Polen) i et FIS-renn 13. september 2009.
== Bakkerekorder i K120-bakken ==
== Viktige renn ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Kilder/andre eksterne lenker ==
Skisprungschanzen-Archiv: Štrbské Pleso (Jarolímek) (besøkt 7. august 2012)
Skisprungschanzen-Archiv: Štrbské Pleso (MS 1970) (besøkt 7. august 2012)
Ski jumping Štrbské Pleso, SVK: História (besøkt 7. august 2012)
FIS: Resultater (Strbske Pleso)
FIS: Resultater (Vysoke Tatra)
FIS: Resultater (Vysoke Tatry)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lyžiarsky areál Štrbské Pleso – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | konstruktør, arkitekt = | 5,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pascal_Fauvel | 2023-02-04 | Pascal Fauvel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 22. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Franske bueskyttere', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting', 'Kategori:Personer fra departementet Oise'] | Pascal Fauvel (født 8. april 1882, død 22. oktober 1942) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, han konkurrerte i bueskyting.
Fauvel vant tre olympiske medaljer i bueskyting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på de franske lagene som kom på andreplass i lagkonkurransen på 33 meter- og 50 meter bevegelig fugl og bronse på 28 meter bevegelig fugl.
| Pascal Fauvel (født 8. april 1882, død 22. oktober 1942) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, han konkurrerte i bueskyting.
Fauvel vant tre olympiske medaljer i bueskyting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på de franske lagene som kom på andreplass i lagkonkurransen på 33 meter- og 50 meter bevegelig fugl og bronse på 28 meter bevegelig fugl.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen – Sølv i bueskyting, 33 meter bevegelig fugl Frankrike
1920 Antwerpen – Sølv i bueskyting, 50 meter bevegelig fugl, lag Frankrike
1920 Antwerpen – Bronse i bueskyting, 28 meter bevegelig fugl, lag Frankrike
== Eksterne lenker ==
(en) Pascal Fauvel – Olympedia
(en) Pascal Fauvel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Pascal Fauvel – databaseOlympics.com (arkivert) | Pascal Fauvel (født 8. april 1882, død 22. | 5,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bowling_for_Columbine | 2023-02-04 | Bowling for Columbine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Bodilprisen for beste amerikanske film', 'Kategori:Canadiske dokumentarfilmer', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra 2000-årene', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2002', 'Kategori:Oscar-vinnere (dokumentarfilm)', 'Kategori:Våpenpolitikk'] | Bowling for Columbine er en amerikansk dokumentarfilm fra 2002 skrevet og regissert av Michael Moore. Filmskaperen forsøker å beskrive våpenkulturen i USA, samt finne årsaken til landets høye drapsrate med våpen. Den tar utgangspunkt i massakren på Columbine High School i 1999, men ser også på andre hendelser i nyere tid. Han forsøker også å peke på historiske årsaker til våpenkulturen. Dokumentaren er lagd i en humoristisk stil, men med en alvorlig undertone.
Filmen vant en Oscar i klassen beste dokumentarfilm og juryens spesialpris ved Filmfestivalen i Cannes.
Bowling for Columbine ble tidenes mest innbringende dokumentarfilm og slo dermed den 16-årige rekorden til Madonna: Truth or Dare fra 1991. Men allerede i 2004 slo han sin egen rekord med Fahrenheit 9/11, som til dags dato den mest innbringende dokumentarfilmen i USA.
| Bowling for Columbine er en amerikansk dokumentarfilm fra 2002 skrevet og regissert av Michael Moore. Filmskaperen forsøker å beskrive våpenkulturen i USA, samt finne årsaken til landets høye drapsrate med våpen. Den tar utgangspunkt i massakren på Columbine High School i 1999, men ser også på andre hendelser i nyere tid. Han forsøker også å peke på historiske årsaker til våpenkulturen. Dokumentaren er lagd i en humoristisk stil, men med en alvorlig undertone.
Filmen vant en Oscar i klassen beste dokumentarfilm og juryens spesialpris ved Filmfestivalen i Cannes.
Bowling for Columbine ble tidenes mest innbringende dokumentarfilm og slo dermed den 16-årige rekorden til Madonna: Truth or Dare fra 1991. Men allerede i 2004 slo han sin egen rekord med Fahrenheit 9/11, som til dags dato den mest innbringende dokumentarfilmen i USA.
== Handling ==
Sentralt for filmens utgangspunkt er massakren på Columbine High School. Tidlig om morgenen tirsdag den 20. april 1999, i den stille og velstående forstaden Littleton utenfor Denver i Colorado, møtes de to skolekameratene Eric Harris og Dylan Klebold for å spille en omgang bowling før de skal på skolen. Etter å ha bowlet ankommer de skolen, tungt bevæpnet, og dreper 12 av sine medelever og en lærer, før de dreper seg selv.
Denne massakren danner utgangspunktet for filmen. Men Bowling for Columbine er ikke bare en film om Columbine, og hvorfor Eric og Dylan gjorde det de gjorde. Hvert år blir mer enn 11 000 mennesker drept med skytevåpen i USA – flere enn i noe annet land i verden (I Storbritannia ble det i 2001 begått 68 drap med skytevåpen, i Australia 65, i Tyskland 381, i Canada 165 og i Norge syv). Michael Moore forsøker å finne et svar på hvorfor.
Moore forsøker videre å peke på det han oppfatter som en våpenfiksert nasjon og prøver å tydeliggjøre det ved blant annet å sammenligne USA med andre land, slik som Canada. Han oppdager der at selv om canadierne virker å være like våpengale som amerikanere, så er ikke kanadierne i nærheten av å drepe hverandre like hyppig som amerikanere. Moore konkluderer med at drapsraten er langt lavere i grunnet at det kanadiske samfunnet har et sosialt sikkerhetsnett og mindre sosiale forskjeller enn det amerikanske. Han forsøker også å fremheve at Canada ikke har krigshissende politikere som ønsker å dra landet ut i krig. Og at canadiske nyhetsmedier ikke er like opptatt av å presentere seerne sine for sjokkerende voldsforbrytelser som de amerikanske.
Moore forsøker videre å vise at den intense frykten som han mener mange amerikanere føler er et større problem for det amerikanske samfunnet enn våpnene i seg selv. Det amerikanske samfunnet er nemlig, slik Moore beskriver det, grepet av en voldsom og irrasjonell frykt for ting det ikke er nødvendig å være redde for.
Han forsøker også å finne årsaken til den høye drapsraten i USA ved å kikke på landets historie, men konkluderer med at mange land med lav drapsrate har like blodig eller blodigere historie.
Filmens sluttfase inneholder et nærgående intervju med den kjente eks-skuespilleren Charlton Heston, som på det tidspunkt var leder av National Rifle Association.
== Om filmen ==
Filmen ble meget godt mottatt av filmanmelderne og har oppnådd så mye som 95 % på Rotten Tomatoes. Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert beskrev den som «briljant» og gav den nest høyeste karakter.Filmen ble den største kommersielle dokumentarfilm til da og innbrakte over $21 millioner på amerikanske kinoer alene og $58 millioner på verdensbasis.
=== I Norge ===
Filmen innbrakte nesten 5 millioner kroner på norske kinoer.Dagbladets anmelder gav den terningkast fire og skrev følgende: «Selv om Bowling for Columbine av og til serverer for opplagte meninger, kan man ikke unngå å la seg fascinere av Moores tanker og funderinger. Og best av alt, de er ikke kjedelige å ta del i». VGs anmelder gav den terningkast fem og skrev blant annet: «I sum fremstår Bowling for Columbine som en sydende, medrivende flod av angrep, undring, påstander og spørsmål – med regissør Moore selv som godmodig og shabby utseende gjennomgangsfigur. Hvormed han pent plasserer seg på grasrotplanet – den lille manns inkarnerte utsending».Andre anmeldere
NRK Petres Filmpolitiet: Terningkast seks (stjerner), med kommentaren: «Bowling for Columbine er en viktig film som er kilde til både diskusjon og ettertanke. Michael Moore har laget en viktig film som er balsam for sjela for alle som føler seg uroa over George Warmonger Bushs Amerika. At han har laget denne filmen beviser at det faktisk finnes amerikanere som oss, som ikke går med seksløperen i innerlomma, skyter først og spør etterpå. Det er kanskje en selvfølgelighet, men jeg trengte denne sikkerheten nå. Bowling for Columbine er en soleklar sekser!».DVD-arkivet: 9 av 10 oppnåelige. Kommentar: «Moore leverer en tankefull og gjennomtenkt dokumentar som virkelig prøver å finne svarene bak alle drapene. Han angriper med tunge skyts, men er like villig til å se på om andre land virkelig er så mye bedre. Hvorfor har for eksempel Canada en drapsrate nesten lik 0, selv med samme våpenrestriksjoner og like mye våpen fordelt på innbyggere? Du er sikkert fint istand til å trekke egne konklusjoner etter å ha sett dette mesterverket av en dokumentar, som tør å gå dit ingen andre tør».
=== Priser og nominasjoner ===
En oversikt over priser som filmen vant:
Oscar for beste dokumentarfilm (2003)
Juryens spesialpris ved Filmfestivalen i Cannes (2002)
César Awards (Frankrike) (2003)
Writers Guild of America (2003)
Eddie ved American Cinema Editors (2003)
Bodilprisen (Danmark) (2002)
Publikumsprisen ved Amsterdam International Documentary Film Festival (2002)
Publikumsprisen ved Atlantic Film Festival (Canada) (2002)
Publikumsprisen ved Bergen Internationale Film Festival (2002)
Kritikerprisen ved Broadcast Film Critics Association Awards (2003)
COFCA Award ved Central Ohio Film Critics Association (2003)
CFCA Award ved Chicago Film Critics Association Awards (2003)
DFWFCA Award ved Dallas-Fort Worth Film Critics Association Awards (2003)
FFCC Award ved Florida Film Critics Circle Awards (2003)
KCFCC Award ved Kansas City Film Critics Circle Awards (2003)
PFCS Award ved Phoenix Film Critics Society Awards (2003)
Golden Trailer ved Golden Trailer Awards (2003)
Independent Spirit Awards (2003)
Kinema Junpo Awards (Japan) (2004)
Sierra Award ved Las Vegas Film Critics Society Awards (2003)
NBR Award ved National Board of Review (2002)
OFCS Award ved Online Film Critics Society Awards (2003)
Publikumsprisen ved San Sebastián International Film Festival (Spania) (2002)
SEFCA Award ved Southeastern Film Critics Association Awards (2002)
Publikumsprisen ved Sudbury Cinéfest (Canada) (2002)
Publikumsprisen ved São Paulo International Film Festival (Brazil) (2002)
TFCA Award ved Toronto Film Critics Association Awards (Canada) (2002)
Turia Award (Spania) (2004)
Most Popular Film ved Vancouver International Film Festival (Canada) (2003)En oversikt over nominasjoner:
Gullpalmen ved Filmfestivalen i Cannes (2002)
Beste utenlandske film av Australian Film Institute (2003)
Cinema Brazil Grand Prize (2004)
ALFS Award ved London Critics Circle Film Awards (2003)
OFCS Award for beste film ved Online Film Critics Society Awards (2003)
Robert ved Robert Festival (2004)
Golden Satellite Award ved Satellite Award (2003)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bowling for Columbine på Internet Movie Database
(no) Bowling for Columbine hos Filmfront
(no) Bowling for Columbine på NRK TV
(sv) Bowling for Columbine i Svensk Filmdatabas
(da) Bowling for Columbine i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Bowling for Columbine på Allociné
(nl) Bowling for Columbine på MovieMeter
(en) Bowling for Columbine på AllMovie
(en) Bowling for Columbine på Turner Classic Movies
(en) Bowling for Columbine på Rotten Tomatoes | Bowling for Columbine er en amerikansk dokumentarfilm fra 2002 skrevet og regissert av Michael Moore. Filmskaperen forsøker å beskrive våpenkulturen i USA, samt finne årsaken til landets høye drapsrate med våpen. | 5,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tommy_Morrison | 2023-02-04 | Tommy Morrison | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Tungvektsboksere'] | Tommy Morrison (født 2. januar 1969, død 1. september 2013) var en amerikansk tungvektsbokser og skuespiller. I 1993 ble han verdensmester i bokseforbundet WBO. Han er grannevø av skuespilleren John Wayne. Han hadde rollen som Tommy Gunn i spillefilmen Rocky V.
Etter en amatørkarriere med 49 av 50 seire deltok han i kvalifisering for Sommer-OL i 1988. Her tapte han imidlertid en splittet avgjørelse på poeng mot Ray Mercer.
Morrison ble profesjonell i 1988 og var spesielt kjent for sin venstre hook.
Morrison var ubeseiret da han møtte Ray Mercer for WBO-tittelen i 1991. Etter å ha dominert kampen ble han brutale slått knockout i 5. runde og gikk på sitt første nederlag. I 1993 fikk han imidlertid sjansen igjen, og bokset mot George Foreman for den ledige WBO-tittelen. Kampen gikk full tid, 12, runder og Morrison ble verdensmester på poeng. Etter seieren var en kamp mot Lennox Lewis forestående, men på grunn av et tap mot Michael Bentt ble den ikke arrangert. I 1995 ble det likevel kamp mot Lewis, men dette var ingen tittelkamp, da Lewis hadde mistet tittelen sin året før. Morrison lå klart under, og dommeren stoppet kampen i 6. runde. Året etter fikk imidlertid møte Razor Ruddock, som slo Morrison i canvasen i første runde og dominerte. I 6. runde traff imidlertid Morrison med en venstre og sendte Ruddock ned til telling. Ruddock var tyedlig ustø, og kampen ble stoppet.
Samme år testet han positivt på HIV. Bokseselisensen ble inndratt, og karrieren syntes over. Testen vakte stor oppsikt, men Morrison nektet likevel for at han kunne være smittet. Han har over mange år avlagt nye tester og alle har vært negative, men boksekommisjonen har likevel nektet ham ny lisens. Noen få kamper har det likevel blitt i utlandet, men bare sporadisk og mot middelmådige motstandere.
1. september i 2013 døde Morrison på et sykehus i Omaha Nebraska. Dødsårsaken er ikke offentliggjort. Han ble 44 år.
| Tommy Morrison (født 2. januar 1969, død 1. september 2013) var en amerikansk tungvektsbokser og skuespiller. I 1993 ble han verdensmester i bokseforbundet WBO. Han er grannevø av skuespilleren John Wayne. Han hadde rollen som Tommy Gunn i spillefilmen Rocky V.
Etter en amatørkarriere med 49 av 50 seire deltok han i kvalifisering for Sommer-OL i 1988. Her tapte han imidlertid en splittet avgjørelse på poeng mot Ray Mercer.
Morrison ble profesjonell i 1988 og var spesielt kjent for sin venstre hook.
Morrison var ubeseiret da han møtte Ray Mercer for WBO-tittelen i 1991. Etter å ha dominert kampen ble han brutale slått knockout i 5. runde og gikk på sitt første nederlag. I 1993 fikk han imidlertid sjansen igjen, og bokset mot George Foreman for den ledige WBO-tittelen. Kampen gikk full tid, 12, runder og Morrison ble verdensmester på poeng. Etter seieren var en kamp mot Lennox Lewis forestående, men på grunn av et tap mot Michael Bentt ble den ikke arrangert. I 1995 ble det likevel kamp mot Lewis, men dette var ingen tittelkamp, da Lewis hadde mistet tittelen sin året før. Morrison lå klart under, og dommeren stoppet kampen i 6. runde. Året etter fikk imidlertid møte Razor Ruddock, som slo Morrison i canvasen i første runde og dominerte. I 6. runde traff imidlertid Morrison med en venstre og sendte Ruddock ned til telling. Ruddock var tyedlig ustø, og kampen ble stoppet.
Samme år testet han positivt på HIV. Bokseselisensen ble inndratt, og karrieren syntes over. Testen vakte stor oppsikt, men Morrison nektet likevel for at han kunne være smittet. Han har over mange år avlagt nye tester og alle har vært negative, men boksekommisjonen har likevel nektet ham ny lisens. Noen få kamper har det likevel blitt i utlandet, men bare sporadisk og mot middelmådige motstandere.
1. september i 2013 døde Morrison på et sykehus i Omaha Nebraska. Dødsårsaken er ikke offentliggjort. Han ble 44 år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tommy Morrison på Internet Movie Database
(sv) Tommy Morrison i Svensk Filmdatabas
(da) Tommy Morrison på Scope
(fr) Tommy Morrison på Allociné
(en) Tommy Morrison på AllMovie
(en) Tommy Morrison hos The Movie Database
(en) Tommy Morrison – BoxRec | Tommy Morrison (født 2. januar 1969, død 1. | 5,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_Schanche | 2023-02-04 | Emil Schanche | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Bjugn kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Emil Ferdinand Schanche (født 14. september 1881 i Nes i Bjugn, død 19. mai 1966 i Nøtterøy) var en norsk maler. Han huskes fordi han ble gjenoppdaget i 1942, 30 år etter at han måtte avbryte akademiutdannelsen på grunn av omsorgsplikter. Han arbeidet mest i små format.
| Emil Ferdinand Schanche (født 14. september 1881 i Nes i Bjugn, død 19. mai 1966 i Nøtterøy) var en norsk maler. Han huskes fordi han ble gjenoppdaget i 1942, 30 år etter at han måtte avbryte akademiutdannelsen på grunn av omsorgsplikter. Han arbeidet mest i små format.
== Fra trange kår på Fosenkysten ==
Emil Schanche var oppvokst i enkle kår i en husmanns- og fiskerfamilie på Fosenkysten, som sønn av Edvard Fredrik Adolf Schanke (1852–1927) fra gården Tøndel (gnr 11, bnr 4) og Oline Marie Nilsdatter (1860–1900) fra gården Nes (gnr 10, bnr 11). Han var den eldste av seks søsken, og ble født 3 måneder etter at foreldrene giftet seg. Faren utdannet seg til sjøfart, emigrerte til USA i 1890 og ble engasjert i tømmerhugst i Vancouver, han kom hjem en gang før 1900.
Emil vokste opp på morens hjemgård, sammen med morens foreldre og bror. Emil rodde fiske, og deltok i lofotfisket som 17-åring. Ved folketellingen i 1900 bor Emil sammen med faren, 3 søsken, mormoren og morbroren på morens hjemgård.
Han viste gode evner innen tegning, og ble tilskyndet til å utdanne seg som kunstner. I 1911 kom han inn på Statens kunstakademi, hvor han studerte hos Christian Krohg og Halvdan Strøm. Han skal angivelig ha blitt regnet som kullets mest lovende student. Han måtte avbryte utdannelsen etter ett år, på grunn av dødsfall og sykdom i familien. Morfaren var død, og både han og sønnen John Bertram hadde dertil vært uheldig med flere økonomiske disposisjoner. I 1907 måtte familien gå fra gården. Emil måtte i 1912 forlate studiene i Kristiania for å reise hjem og drive det lille småbruket på 20 mål som nå var blitt familiens hjem, og stelle for mormoren og morbroren.
I mange år malte han uten å delta i kunstlivet. I denne tiden solgte han bare til familie i USA, og et sjeldent bilde i sitt eget nærmiljø.
== Gjenoppdaget og gjennombrudd i 1942 ==
Han debuterte omsider med en utstilling i Trondhjems Kunstforening i november 1942. Sambygdingen Peter Leth-Olsen og distriktslegeparet Sauer i Bjugn hadde blitt oppmerksomme på Schanches kunst, og forela bildene både for sakkyndige i Oslo, og for Roar Matheson Bye i Trondheim. Det ble Trondhjems kunstforening som fikk den første avtalen med ham. Han stilte ut 260 bilder, de fleste i lite format. Utstillingen var betydelig markedsført fra kunstforeningens side, blant annet ved å peke på at dette var den tredje «glemte Fosenkunstneren som var gjenoppdaget», etter Ole Juul på 1920-tallet og Isak Kimoe på 1930-tallet. Utstillingen fikk en overveldende mottagelse hos publikum: det var kø ved åpningen, og ble innført rasjonering på maksimalt 5 bilder pr kjøper. Av utstillingens i alt 260 bilder var ca. 100 til salgs, og alt dette var utsolgt innen én time etter utstillingens åpning. Totalt ble det solgt bilder for 10 000 kr, prisen pr bilde var gjennomsnittlig 100-150 kr.
I forbindelse med debututstillingen, og i senere omtaler av ham, ble Schanche beskrevet som både utstyrt med «beskjedenhetens nådegave» og «uhyre sta» når det gjaldt å ikke ville vise fram sine bilder, og med hensyn til sin egen vurdering av bildene; særlig mente han at de fleste bildene var uferdige skisser. Til Adresseavisen sier distriktslegen at «Schanche uten sammenligning er det mest beskjedne menneske han har møtt», og avisen underbygger bildet av einstøingen ved å nevne at «han er oppe i årene no, er ungkar og bor i en bitte liten stue med noen mål jord til». Peter Leth-Olsen sa noe av det samme til Dagsposten: bak et skap i stua hadde Schanche gjemt en papirrull med «ikke mindre enn 250 sammenrullede skisser, malt på det forskjelligste slags papir».
Han stilte senere ut i Trondhjems kunstforening igjen i 1949 og 1963. Han deltok på Høstutstillingen i 1948 med gouachen «Gamle Maren», utført i blåtoner. Senere på Nord-norsk kunstutstilling i 1951, og med separatutstillinger i Drammen i 1950, Ålesund og Tønsberg kunstforeninger i 1951 og i Fredrikstad og i Sarpsborg i 1952 .
== Landskap og portretter i den gamle stilen ==
De fleste av bildene på debututstillingen var malt på simpelt, forefallende papir, ofte på gråpapir; og for det meste i lite format (antydningsvis opp til 15x25 cm). Dette holdt seg i lengre tid framover, men etterhvert, utover i 1950- og 1960-årene, begynte han å arbeide på lerret, og i større format.
Motivene omfattet landskap, portretter, motiver fra fisket, og interiører. Adresseavisen meldte fra debututstillingen at «Så vidt en kan se er alle genrer representert med unntagelse av stilleben og helakt», og peker også på at både de «fortellende» bildene og portrettene er av høy kvalitet. Dagsposten mener mener at enkelte av landskapsbildene er «rene perler. Et slikt naturlig liv, en slik lys- og skyggevirkning». Ved en utstilling ti år senere understreker journalisten at «Schanches styrke ligger i portrettene [...] han har alltid evnen til å gjengi det karakteristiske uttrykk med farger som forteller noe mer enn akkurat det øye oppdager».
Schanche arbeidet i gouache, akvarell, eller i en blandingsteknikk av tusj, lavering og akvarell. Flere skribenter omtaler hans stil som «gammelmesterlig», med «gyllenmørke galleritoner, Tidemandske idyller, ja, endog Rembrandts lys- og skyggemaleri». Noen peker på at han har en forkjærlighet for «den gyldne fargetonen i sepia». En kritiker ved utstillingen i Trondheim i 1949 peker på det samme: «hans mange gyllengule portretter på tung brun bakgrunn. De skal skape ham et selvlysende produkt - noe à la Rembrandt».Ved utstillingen i Ålesund kommenterte en kritiker at mens tegningene «er vel proporsjonerte og røper sikker strekbehandling», så er oljemaleriene er ujevne. «det ser ut som om maleren eksperimenterer med hensikt for å om mulig å lage noe for enhver smak. En finner litt Van Gogh, litt Munch og småbildene finnes til og med Rembrandt [...] Det ville være bra om Schanche nå sluttet å eksperimentere. Han bør heller utvikle sin personlige form slik som i "Fisker og båt" - et fast komponert bilde med koloristisk velklang».
== Ekteskap og sene år ==
Han giftet seg i 1947 med Mia Aman (egentlig Maria Elisabeth Amann-Bryn). Hun var opprinnelig fra Østerrike, og de to ble ifølge henne kjent via felles kjente mens han gikk på kunstakademiet. Hun arbeidet som kiropraktor. Paret bosatte seg på Husøy utenfor Tønsberg. Hun bidro til å skyve ham frem i lyset, selv hadde han liten forståelse for salgssiden av kunstnerlivet. Etter utstillingen i 1942 mottok han flere brev med bestillinger på nye bilder. I stedet for å oppbevare brevene og ekspedere etterhvert som han laget nye bilder, brente han alle brevene utfra den tanken at han ikke hadde flere bilder nå.
Etter hans død har Ørland/Bjugn kunstforening forestått salg av hans bilder, etter en avtale med enken og hennes barn. Foreningen disponerer et stort antall bilder lokalt, og arrangert flere utstillinger: november 1976, september 1978, oktober 1981, mars 1988. Senere har foreningen via Galleri Empati på Opphaug hatt et løpende salg av enkeltbilder. Foreningen har lagt vekt på lave priser og stor omsetning; ved utstillingen i 1978 ble det solgt 230 arbeider.
I mars 2009 holdes en utstilling med Schanches bilder i Ørland kultursenters Galleri Hans.
== Fotnoter og referanser ==
== Litteratur ==
Ada Schwabe Einarsen. Emil Schanche – kunstmaleren fra Nes i Fosen. Tapir akademisk forlag, 2011. ISBN 978-82-519-2838-0 | Emil Ferdinand Schanche (født 14. september 1881 i Nes i Bjugn, død 19. | 5,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A9once_Quentin | 2023-02-04 | Léonce Quentin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Franske bueskyttere', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting', 'Kategori:Personer fra Chartres', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Léonce Gaston Quentin (født 16. februar 1880, død 1. desember 1957) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, han konkurrerte i bueskyting.
Quentin vant fire olympiske medaljer i bueskyting, tre sølv og en bronse, under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. En individuell, 28 meter bevegelig fugl og tre i lag, 28- 33- og 50 meter bevegelig fugl
| Léonce Gaston Quentin (født 16. februar 1880, død 1. desember 1957) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, han konkurrerte i bueskyting.
Quentin vant fire olympiske medaljer i bueskyting, tre sølv og en bronse, under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. En individuell, 28 meter bevegelig fugl og tre i lag, 28- 33- og 50 meter bevegelig fugl
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen – Sølv i bueskyting, 28 meter bevegelig fugl
1920 Antwerpen – Sølv i bueskyting, 33 meter bevegelig fugl, lagkonkurranse Frankrike
1920 Antwerpen – Sølv i bueskyting, 50 meter bevegelig fugl, lagkonkurranse Frankrike
1920 Antwerpen – Bronse i bueskyting, 28 meter bevegelig fugl, lagkonkurranse Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Léonce Quentin – Olympics.com
(en) Léonce Quentin – Olympic.org
(en) Léonce Quentin – Olympedia
(en) Léonce Quentin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Léonce Quentin – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Léonce Quentin – World Archery Federation
(en) Léonce Quentin – World Archery Federation | Léonce Gaston Quentin (født 16. februar 1880, død 1. | 5,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhongzhengrifle | 2023-02-04 | Zhongzhengrifle | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repetergeværer', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Wuhan'] | Zhongzhengriflen (中正式), også kjent som Chiang Kai-shek-rifle og Type 24 (二四式), er en kinesisk rifle produsert i Hanyang (Wuhan) i Kina.
Den er en kinesisk kopi av den tyske Gewehr 98, forløperen til Karabiner 98k. For-produksjonen av riflen startet i august 1935 (år 24 etter den kinesiske republikanske kalender – derav type 24). Full produksjon var igang allerede senere samme året.
Riflen var en av standardriflene for hæren, og var også med i den tidlige delen av den andre kinesisk-japanske krig. Den ble også brukt i den kinesiske borgerkrig, men så ble den tatt ut av bruk (1950).
| Zhongzhengriflen (中正式), også kjent som Chiang Kai-shek-rifle og Type 24 (二四式), er en kinesisk rifle produsert i Hanyang (Wuhan) i Kina.
Den er en kinesisk kopi av den tyske Gewehr 98, forløperen til Karabiner 98k. For-produksjonen av riflen startet i august 1935 (år 24 etter den kinesiske republikanske kalender – derav type 24). Full produksjon var igang allerede senere samme året.
Riflen var en av standardriflene for hæren, og var også med i den tidlige delen av den andre kinesisk-japanske krig. Den ble også brukt i den kinesiske borgerkrig, men så ble den tatt ut av bruk (1950).
== Litteratur ==
Ness, Leland; Shih, Bin (Juli 2016). Kangzhan: Guide to Chinese Ground Forces 1937–45. Helion & Company. ISBN 9781910294420. | Kina | 5,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eug%C3%A8ne_Richez | 2023-02-04 | Eugène Richez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Franske bueskyttere', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1864', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting'] | Eugène Richez (født 5. august 1864, død ukjent) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, han konkurrerte i bueskyting.
Richez vant tre olympiske medaljer i bueskyting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på de franske lagene som kom på andreplass i lagkonkurransen på 33 meter- og 50 meter bevegelig fugl og bronse på 28 meter bevegelig fugl.
| Eugène Richez (født 5. august 1864, død ukjent) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, han konkurrerte i bueskyting.
Richez vant tre olympiske medaljer i bueskyting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på de franske lagene som kom på andreplass i lagkonkurransen på 33 meter- og 50 meter bevegelig fugl og bronse på 28 meter bevegelig fugl.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen – Sølv i bueskyting, 33 meter bevegelig fugl Frankrike
1920 Antwerpen – Sølv i bueskyting, 50 meter bevegelig fugl, lag Frankrike
1920 Antwerpen – Bronse i bueskyting, 28 meter bevegelig fugl, lag Frankrike
== Eksterne lenker ==
(en) Eugène Richez – Olympics.com
(en) Eugène Richez – Olympic.org
(en) Eugène Richez – Olympedia
(en) Eugène Richez – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Eugène Richez (født 5. august 1864, død ukjent) var en fransk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, han konkurrerte i bueskyting. | 5,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yes | 2023-02-04 | Yes | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Yes'] | Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om.
Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.
| Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om.
Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.
== Bandets historie ==
=== 1968–1970: Yes og Time and a Word ===
Chris Squire og Peter Banks spilte sammen i psykedelisk rock-bandet The Syn som hadde moderat suksess i 1967, men etter en stund sluttet begge i bandet for å starte et nytt band sammen med vokalisten Jon Anderson. Det nye bandet het Mabel Greer's Toyshop, og hadde som målsetting å videreutvikle det The Syn hadde gjort. På trommer fikk de med seg Bill Bruford, som ble med etter å ha svart på en annonse i musikkavisen Melody Maker, samt Clive Bailey på keyboard. Sommeren 1968 sluttet Bailey i bandet og studiomusikeren Tony Kaye ble hentet inn for å erstatte ham. Etter kort tid ønsket de å endre navnet på bandet. Banks kom med forslaget Yes fordi han syntes det var «kort, presist og positivt» og at det ville se bra ut på plakater, noe resten av bandet var enig i.
Den 4. august 1968 spilte Jon Anderson (vokal), Chris Squire (bass), Peter Banks (gitar), Bill Bruford (trommer) og Tony Kaye (keyboard) for første gang konsert som Yes. Denne besetningen ga ut debutalbumet Yes i 1969 som besto av to coverlåter («Every Little Thing» av The Beatles og «I See You» av The Byrds) samt et par omarbeidede Mabel Greer's Toyshop-låter som var skrevet sammen med Clive Bailey, og resten var nyskrevet materiale. Debutalbumet kan beskrives som god pop, men bandets ønske var at de skulle eksperimentere mere med musikken.
Oppfølgeren Time and a Word i 1970 ble derfor spilt inn sammen med et klassisk orkester, og var den spede begynnelsen til den symfoniske stilen bandet snart skulle bli kjent for. Det er to coverlåter på dette albumet også, nemlig «No Opportunity Necessary, No Experience Needed» av Richie Havens og «Everydays» av Stephen Stills. Anderson hadde samarbeidet litt med en tidligere bandkollega fra bandet The Warriors, David Foster, og sammen skrev de «Sweet Dreams» og tittelkuttet «Time and a Word», som begge regnes som Yes-klassikere. Anderson viste også fram sin «kosmiske hjerne» på låta «Astral Traveller», en låt som var en pekepinn på hva som skulle komme senere, både med det tekstmessige og med det komplekse lydbildet der bruk av kontrapunkt og synkoperte rytmer var fremtredende.
Peter Banks var sterkt kritisk til bruken av et symfonisk orkester, og mente bandet burde ta en retning i mere rendyrket rock. Det var enighet innad i bandet at noe måtte gjøres, og at de manglet en egen klart definert «sound». Men nå ble store deler av kritikken lagt på gitarist Banks, som hadde Pete Townshend fra The Who som sitt store forbilde. Banks hadde massevis med rockeriff, men var ikke den virtuosen på gitaren som resten av bandet mente de trengte for å ta steget videre musikalsk. Jon Anderson (med tilnavnet «Napoleon») og Chris Squire sparket ut Peter Banks før Time and a Word ble utgitt, og erstattet ham med den 23 år gamle gitaristen Steve Howe.
Howe kom fra bandet Tomorrow, som hadde en hit med låta «My White Bicycle» i 1968. Howe var den teknisk gode gitaristen bandet ønsket. I tillegg spilte Howe på alle slags strengeinstrumenter og kunne dermed tilføre bandet mange nye lydbilder og stemninger. Howe er avbildet på coveret til Time and a Word, men det er Peter Banks som spiller på albumet. Begge de to første albumene solgte for dårlig ifølge plateselskapet Atlantic Records, og de ga bandet beskjed om at platekontrakten ville bli avsluttet hvis ikke det tredje albumet solgte betydelig bedre.
Lydtekniker på Time and a Word var Eddy Offord, og utover på 1970-tallet skulle han få mye av æren for det spesielle lydbildet til Yes. Som med-produsent og lydtekniker på de neste fem studioalbumene og ett konsertalbum, klarte han å formidle den intrikate og komplekse musikken på en utsøkt måte. Han var også lydtekniker på Yes-konsertene. Offord var en oppfinnsom lydtekniker og hjalp bandet med å skape stemningsfulle lydbilder og med å finne de riktige lydeffektene. Men hans viktigste oppgave var kanskje å holde Anderson og Squire i tømmene, slik at de ikke ble for egenrådige.
=== 1971–1972: The Yes Album, Fragile og Close to the Edge ===
Den nye besetningen ga ut bandets tredje album, The Yes Album i 1971. Dette albumet innledet bandets storhetstid og inneholder mange av klassikerne som er blitt obligatoriske i live-repertoaret. Howe fikk også vist seg fram og var med på å trekke bandet videre mot det ønskede målet om eksperimentelle og virtuose komposisjoner. Et godt eksempel på dette er hans gitarsolo på låten «Yours Is No Disgrace». Andre viktige komposisjoner fra dette albumet er «I've Seen All Good People» og «Starship Trooper». Anderson og Howe fant tonen, og duoen ble etter hvert bandets viktigste låtskrivere for en periode framover. The Yes Album ble den salgssuksessen bandet ønsket og trengte, og plutselig sto de foran en unik mulighet til å realisere sin visjon. Plateselskapet ga bandet frie tøyler, og de kunne nå slippe løs sin enorme kreativitet uten å bekymre seg for kommersielle hensyn.
Anderson var imidlertid ikke fornøyd med at Kaye nektet å spille mellotron og synthesizer, og tok kontakt med studiomusiker og Strawbs-keyboardist Rick Wakeman. Wakeman regnes som oppfinneren av «keyboard-racket», i det han spilte på svært mange tangentinstrumenter på en gang og ordnet dette ved å stable flere instrumenter oppå hverandre og sto inni en ring av tangentinstrumenter. Anderson var fast bestemt på at han trengte Rick Wakeman for å realisere bandets fulle potensial. Tony Kaye ble derfor sparket og fikk hjelp av Anderson og David Foster til å danne et nytt band, som fikk navnet Badger.
Wakeman hadde på sin side blitt mektig imponert over Yes, og han takket ja da han ble invitert på en jam session. Det ble fullklaff fra første tone – og i løpet av sesjonen var de allerede kommet et godt stykke nærmere det som skulle bli deres første album med Rick Wakeman, Fragile fra 1971. Som forgjengeren inneholder også dette albumet mange av bandets største klassikere, som for eksempel bandets første hitsingel «Roundabout», i tillegg til låtene «Heart of the Sunrise», «South Side of the Sky» og «Long Distance Runaround». Det musikalske uttrykket Yes nå introduserte, var den lange, episke komposisjonsstilen. På «Heart of the Sunrise», som er over elleve minutter lang, hører man musikalske og rytmiske temaer og overganger som bearbeides og utvikles. Denne komposisjonsmetoden ble etter hvert Yes' varemerke.
Musikalsk var de nå nær sin visjon for bandet og nådde i 1972 et høydepunkt med albumet Close to the Edge, en tittel som ofte brukes som betegnelse på progrocken generelt og som definitivt markerer et av dens høydepunkter. Albumet består av tre kutt, tittelsporet «Close to the Edge», «And You And I» og «Siberian Khatru». Albumet klarer det kunststykket å være fylt med lange og komplekse komposisjoner med klassiskinspirert struktur, samtidig som det faktisk «rocker». Close to the Edge regnes for å være en milepæl innen progressiv rock, og alt Yes gjorde framover ble målt etter dette mesterverket. Men enkelte kritikere mente at de overdrev, overdramatiserte og overkompliserte rockemusikken. Komposisjoner på over 20 minutter hadde ikke noe med rock å gjøre, mente de. Anderson parerte med en fleip om at «Yes' neste prosjekt var å tonesette bibelen».En annen som begynte å tvile på at dette var fremtiden, var trommeslager Bill Bruford. Albumets komplekse struktur ble litt i overkant for Bruford, som var med å fullføre albumet, men som sluttet i bandet da det var ferdig. Han var kritisk til måten de spilte inn låtene, bit for bit og så klippe og lime i studio, og han hadde nettopp møtt Robert Fripp, som ønsket ham over til King Crimson. Dette – kombinert med personlige motsetninger mellom ham og Chris Squire – gjorde at han sluttet i bandet. Bill Brufords trommer var en viktig del av soundet til Yes i denne perioden, i og med at han spilte en jazz-inspirert form for rock.
Bruford ble erstattet av Alan White, som blant annet hadde spilt sammen med John Lennon og George Harrison fra The Beatles. Selv om også han hadde en fortid i forskjellige jazz-band, var White ansett som en typisk rocketrommeslager med en mer kontant spillestil. Dette skulle uansett vise seg å passe godt inn i planene til Anderson og Howe som nå jobbet med sitt aller største prosjekt. Han fikk nå anledning til å vise fram sin allsidighet og tilpasningsdyktighet som trommeslager. White fikk tre dager å øve inn materiale på, og den fjerde dagen spilte han konsert med resten av Yes på åpningen av verdensturneen i 1972. Whites vellykkede innhopp i bandet ble dokumentert på det triple konsertalbumet Yessongs som ble utgitt i mai 1973 samtidig som konsertfilmen med samme navn.
=== 1973–1976: Tales from Topographic Oceans, Relayer og soloalbum ===
Anderson hadde i løpet av 1972 kastet sine øyne på noen hinduistiske tekster som han ble svært fascinert av. Han delte denne fascinasjonen med Steve Howe og sammen satt de på hotellrom rundt om i verden mens de var på turné og skrev på materialet til bandets neste album. Under stemningsfulle seanser med levende lys satt Anderson og Howe og komponerte musikk og skrev meningsfylte tekster. Dette ble etter hvert til konseptalbumet Tales from Topographic Oceans fra 1973, et dobbeltalbum med et spor per side: «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» på side en, «The Remembering (High the Memory)» på side to, «The Ancient (Giants Under the Sun)» på side tre og på side fire er «Ritual (Nous Sommes du Soleil)».
Til tross for at dette er et dobbeltalbum og at komposisjonene er hver rundt 20 minutter lange, ble utrolig nok dette albumet en enorm kommersiell suksess. Dette er et album fansen strides om og det har sine klare tilhengere som regner det som et høydepunkt, mens andre misliker det og betegner det som overpretensiøst. Det inneholder mye klassisk Yes av høy klasse – men som Anderson selv har sagt i ettertid, hadde de akkurat litt for lite musikk, og litt for mye plass å fylle opp. De hadde for mye til en enkel, men for lite til en dobbel LP. «Det er slikt som kan skje når ambisjonene er på sitt høyeste og energien er på sitt laveste», sa Anderson i et intervju i 1991.Den generelle oppfattelsen blant musikkjournalister så ut til å være negativ. Nå begynte betegnelser som «pompøse dinosaurer» og «flinkis-musikk» å bli brukt, betegnelser bandet senere har slitt med. Som en følge av den negative kritikken, trakk de seg unna pressen og ga sjeldnere og sjeldnere intervjuer. Dette fikk nok den motsatte virkningen av hva bandet trodde, og nå virket det som om enkelte journalister fikk en nesten fiendtlig holdning til bandet. Midt oppe i dette negative trykket solgte albumene som aldri før, og konsertsalene var alltid utsolgt.
Nå fikk også Wakeman nok av disse lange komposisjonene som krevde ekstremt nitid studioarbeid. Han koblet av med å opptre på albumet Sabbath Bloody Sabbath med Black Sabbath på høsten 1973 under pauser i innspillingen av Tales from Topocraphic Oceans. I tillegg hadde han med albumet The Six Wives of Henry VIII innledet en solokarriere (som i løpet av 90-årene førte til at han må regnes som en av de artistene i verden som har utgitt flest album). Derfor var Wakeman bare måtelig interessert i Tales From Topographic Oceans, og han mente det var for mye «dødtid» i musikken. Han var også kritisk til sin egen rolle i lydbildet på dette albumet, og mente det besto i å holde samme akkord over lengre tid, så en ny lang akkord, og så videre. Hans misnøye var blitt så stor at han sluttet i bandet da turneen var ferdig. Et berømt bilde fra den turneen viser Wakeman med en tallerken med curry midt under en konsert. Dette viste seg godt betegnende for hvor lite engasjert han var i den nye musikken. Han sluttet i Yes på sin 25-årsdag og kunne nå vie seg til sine mesterverk som soloartist, nemlig Journey to the Centre of the Earth fra 1974 og The Myths and Legends of King Arthur and the Knights of the Round Table fra 1975.
Sveitseren og piano-virtuosen Patrick Moraz overtok tangentene og ble med på det mest eksperimentelle av alle Yes-album, nemlig Relayer fra 1974. Moraz hadde på slutten av 1960-tallet spilt med en rekke kjente navn innen jazz-sjangeren, og ble hentet inn for å gi Yes muligheten til å realisere sine ambisjoner om «å gå hele veien» musikalsk sett. På det nye albumet gikk de store skritt videre og laget nok et album fansen var delt i synet på. Noen mente dette albumet var genialt, nettopp fordi de her tok skrittet fullt ut, mens andre mente at de her havnet «over the edge» nok en gang.
Faktum er at den episke «The Gates of Delirium» og den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over» har fått en ny renessanse på 1990- og 2000-tallet og regnes nå som to av de største klassikerne til bandet. Den mest jazz-inspirerte komposisjonen på albumet, «Sound Chaser» regnes nok fremdeles som et interessant eksperiment. «The Gates of Delirium» er hovedsakelig skrevet av Anderson, som her var inspirert av Leo Tolstojs Krig og fred. Både tekstmessig og musikalsk maler Anderson et bilde av krigens grusomheter og fredens herlighet. «To Be Over» er Howes lett «Anderson-ifiserte» låt om et kjærlighets/samlivsbrudd. «Sound Chaser» er en vill hyllest til musikk og den friheten musikken kan og bør være.
Yes tok en pause, som ble benyttet til diverse soloprosjekter utgitt i 1975/76. Patrick Moraz var med på to turneer i 1974–1975 (Relayer-turneen) og i 1976 (Solo Album-turneen), og han var med på å skrive materiale til et nytt album da han plutselig fikk beskjed om at han ikke var ønsket i bandet lengre.
Nå ble en skeptisk Rick Wakeman på ny innkalt for å komme og spille på et nytt album med Yes. Han ble med under forutsetning av at han bare skulle opptre som studiomusiker, men da han hørte materialet bandet jobbet med, ble han overbevist om å bli med som fulltidsmedlem av bandet igjen.
=== 1977–1979: Going for the One og Tormato ===
Dette materialet ble til albumet Going for the One, som er regnet som et av bandets sterkeste album. Det kom ut midt under punkens store periode, men gikk likevel som tittelen skulle tilsi rett til førsteplass. Yes hadde nådd sin hittil høyeste salgsmessige popularitet og fikk sin største hit i England med singelen «Wondrous Stories». Sterke låter som tittelsporet «Going for the One», «Parallells», «Turn of the Century» og «Awaken» gjør at albumet holder en god Yes-standard.
Albumet ble spilt inn i Montreux i Sveits, og de brukte litt utradisjonelle måter å spille inn musikken på. Rick Wakeman var nå tilbake på tangenter og ville spille inn kirkeorgel på et par av låtene, og dette fikk de til ved å leie en telefonlinje fra kirken til studioet. Wakeman var ellers delaktig i å skape et mer moderne sound da han lot Hammond-orgelet og Mellotronen være og kun spilte på moderne synthesizere på de andre låtene.
Moraz har lenge hevdet at han burde fått sin del av æren for flere av låtene på dette albumet. Han fikk i det minste en «spesiell takk» på inner-coveret til albumet. «Awaken» regnes som Yes' siste store episke komposisjon fra storhetstiden på 1970-tallet, og Anderson har sagt at det er den innspillingen han er mest fornøyd med av alle fordi samtlige medlemmer bidro med sitt beste. Den påfølgende turneen ble en suksessfull affære i Europa og USA, og fremtiden så nå utrolig lys ut for bandet.
Albumet Tormato fra 1978 skulle dessverre ikke leve opp til disse forventningene. Det er ikke regnet som dårlig, men det var likevel en klar nedtur etter Going for the One. Minimalistisk produksjon og lite inspirasjon må ta mesteparten av skylden for nedturen, men på låter som «Release, Release», «On the Silent Wings of Freedom» og «Onward» hører man fremdeles potensialet til noe som kunne blitt større. Her benyttet alle i bandet konvensjonelle rock-instrumenter, og det ble brukt minimalt med lydeffekter. I tillegg til en noe kjedelig lydmiks, mente fans av «det klassiske Yes» at det ble for spinkelt og albumet ble sett på som et forsøk på å gjøre Yes om til et vanlig rockeband.
Yes forberedte seg på å spille inn et nytt album i 1979, det uutgitte albumet som i ettertid er blitt kalt Golden Age eller Paris-innspillingene. Med problemer som musikalsk uenighet og etter en rekke tilfeldigheter og uhell, blant annet brakk White beinet etter en tur på rulleskøyter, gikk de lei, og innspillingene kom ikke lengre enn til demostadiet. Resultatet ble at Wakeman sluttet igjen – og det samme gjorde også frontfigur Jon Anderson. Dette så ut som en krise bandet ikke kunne overleve.
Flere av demoene som ble spilt inn kan høres i mikset versjon på samleboksen In a Word: Yes (1969 - ) og på ny-utgivelsen av Tormato fra 2004 som ekstra-titler. Her er også demoen av låten «Everybody's Song», der det mest sannsynlig er Patrick Moraz som spiller keyboards. Denne låten ble spilt inn under forberedelsene til albumet Going for the One, noe som underbygger Moraz' påstand om at han fortjente mere enn et «takk» for sin medvirkning der.
Men for Yes var det nå kritisk. Med både Anderson og Wakeman ute av bandet, hadde de færreste tro på at bandet skulle reise seg igjen.
=== 1980–1981: Drama og oppløsning ===
Squire, Howe og White var usikre på om de skulle fortsette under navnet Yes, og fortsatte videre som en trio uten navn. De traff via sitt management duoen The Buggles, bestående av sanger og bassist Trevor Horn og keyboardist Geoff Downes, som hadde en hit med låta «Video Killed the Radio Star» (den første låta som noensinne ble spilt på MTV). Til Yes-fansens store sjokk ble disse invitert av Squire til å jobbe med de nye låtene han og Howe hadde skrevet, og etter en stund ble de medlemmer av et nytt Yes.
Downes og Horn bidro også med eget materiale, som ble omarbeidet sammen med Squire og Howe for å «Yesifiseres». Denne besetningen lagde så albumet Drama i 1980. På dette albumet finner man gullkorn som for eksempel «Machine Messiah», «Into the Lens» og «Tempus Fugit». Albumet er variert, men naturlig nok med sterk hovedvekt på rytmer, bass og gitar. Det som nok overrasket fansen mest var det tyngre, nesten heavy metal-liknende soundet på flere av låtene.
Problemet var ikke albumet, men den påfølgende turneen, som ble en katastrofe. Trevor Horn ville til å begynne med ikke høre noe snakk om at han skulle synge på scenen, men turneen var allerede booket og Squire greide å overtale ham. Squire insisterte på at musikken skulle spilles i original toneart, noe som lå litt for høyt i forhold til Horns stemmeleie. Dette gjorde at Horns stemmebånd ble slitne tidlig i konsertene, med det resultat at han store deler av konsertene sang direkte surt. Når han i tillegg skulle synge i Andersons stemmeleie på låter som «Close to the Edge» og «And You And I», bare måtte det gå fullstendig galt. Fansen møtte opp for å demonstrere mot vokalist Trevor Horn og ropte taktfast «We want Jon!». Dette gjorde at Horn, som allerede var livredd for å gå på scenen, nektet å fortsette. Turneen måtte avbrytes, og Trevor Horn sluttet i bandet.
Steve Howe og Geoff Downes slo seg sammen med Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer, samt John Wetton, fra blant annet King Crimson, og dannet bandet Asia. Yes var i praksis oppløst, og kun Chris Squire og Alan White var igjen. De slo seg sammen med Jimmy Page, gitaristen fra Led Zeppelin, da hans band nettopp var blitt oppløst etter at trommeslager John Bonham døde. Page ville ha med Robert Plant i bandet, som gikk under navnet XYZ (som skulle bety Ex Yes og Zeppelin). Squire, White og Page spilte inn en del musikk sammen, og det hele virket lovende inntil Robert Plant dukket opp og mente at musikken var altfor komplisert. Da falt dette bandet fra hverandre, og Page og Plant sluttet. I desember 1981 ga Squire og White som duo ut jule-singelen «Run With the Fox».
=== 1982–1987: Ny oppstart, 90125 og Big Generator ===
I Los Angeles møtte Squire og White i 1982 en artist fra Sør-Afrika ved navn Trevor Rabin, som hadde flyttet til England i 1978, og som nå bodde i USA. Sammen dannet de bandet Cinema, med Rabin som vokalist og gitarist (samt tidvis keyboardist). De fikk inn igjen Tony Kaye fra originalbesetningen, som bragte med seg sitt gamle hammondorgel inn på 1980-tallet (mens Rabin tok seg av moderne synthesizere). Cinema var klare til å spille inn sitt første album da plateselskapet foreslo at de måtte få med Jon Anderson i bandet.
Anderson ble kontaktet av Chris Squire, som lot han få høre noen demoer, og han var villig til å stille på den betingelsen at bandet skulle hete Yes og skulle låte som Yes. Selv om Trevor Rabin syntes det var en god idé å få med Anderson, var han ikke like fornøyd med navneskiftet. Andersons ultimatum til tross ble soundet kraftig modernisert for å tilpasses lydbildet på 1980-tallet, samtidig som visse klassiske Yes-elementer ble bevart. Den tidligere vokalisten i bandet, Trevor Horn, var hentet inn som produsent, og han var en av foregangsfigurene når det kom til «moderne lydbilder». Horn ble opprinnelig spurt om å være med som vokalist, men hadde den katastrofale Drama-turneen i friskt minne og takket raskt nei. Men han ville mere enn gjerne produsere bandet.
Resultatet forelå i 1983 som albumet 90125. Albumet inneholdt bandets tredje og største singelhit, «Owner of a Lonely Heart». Singlene «Leave It» og «It Can Happen» kom også relativt høyt opp på hitlistene. Instrumental-låten «Cinema» vant en Grammy i klassen Beste Rock-instrumental. Turneen som fulgte ble en suksess, og både gamle og nye fans av bandet møtte opp i hopetall. Et konsertalbum, 9012Live: The Solos, sammen med konsertfilmen 9012Live dokumenterer denne turneen. Både albumet og filmen ble kraftig kritisert av den eldre fansen for å utelate flere av 1970-tallssangene som ble spilt under konsertene.
Nye Yes var et faktum, og det som kan kalles Trevor Rabin-perioden (eller Yes-West), var innledet. Denne perioden er også sterkt omdiskutert blant fansen. Noen mener det var bra at de ble mer moderne, og at de viste at de kunne fornye seg. Andre mener Rabin-perioden fjernet bandet for mye fra soundet i «gullalderen», og misliker Rabin-perioden sterkt. Saken var at Yes på linje med de fleste 1970-tallsband tilpasset seg et nytt sound på 1980-tallet, noe som nødvendigvis måtte innebære et visst brudd med fortiden. Chris Squire var rask til å påpeke at Rabin faktisk var årsaken til at Yes i det hele tatt fremdeles eksisterte. Noe av det samme hadde tidligere skjedd med Genesis da Phil Collins tok over vokaljobben etter at Peter Gabriel sluttet. Trevor Rabin ble den «kommersielle» syndebukken, på samme måte som Collins ble det i Genesis-fansens øyne.
Denne besetningen utga også albumet Big Generator i 1987, som ikke solgte like bra som forgjengeren. Mye av årsaken til det var at det gikk over fire år mellom albumene, noe som anses av bransjen som for lang tid når man skal selge et «hit-band». Til tross for dette ble det solgt over to millioner album. Mange Yes-fans mente at albumet nok var et steg i riktig retning musikalsk sett, og særlig låtene «Shoot High, Aim Low» og «I'm Running» ble godt mottatt av tilhengerne av det «gamle» Yes. På hit-listene gikk det ikke like bra som i 1983, men de kom et stykke opp på listene med singlene «Love Will Find a Way» og «Rythm of Love».
Noe av kritikken av albumet gikk ut på at det hørtes for mye ut som et Trevor Rabin-soloalbum, og Jon Anderson mente at hans ideer ikke ble tatt hensyn til i stor nok grad. Anderson og Rabin hadde noen kraftige musikalske diskusjoner, og Anderson bestemte seg for å forlate bandet nok en gang.
=== 1988–1995: ABWH, Union og Talk ===
Deretter oppstod en underlig situasjon, der Yes fikk to parallelle besetninger. Den ene bestod av Squire, White, Rabin og Kaye, (som hadde rettighetene til navnet Yes), mens den andre bestod av Anderson, Bruford, Wakeman og Howe, som etter hvert kalte seg Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH). Sistnevnte kvartett utga det selvtitulerte albumet Anderson Bruford Wakeman Howe i 1989 med Tony Levin fra King Crimson på bass. Dette var et album med melodiske og komplekse komposisjoner, som virkelig viste at progressiv rock også kunne ha en framtid. Albumet innebar en tilbakevending til soundet som Yes hadde på albumet Going for the One, men likevel tilpasset et nytt tiår. Bandet som faktisk het Yes strevde og hadde fått med seg Roger Hodgson (vokalist i Supertramp) for å spille inn nytt materiale. Etter en stund fant de ut at de hadde hatt det gøy sammen, men at de ikke passet sammen musikalsk.
I 1990 startet ABWH innspillingene til et nytt album som var planlagt å hete Dialogue, men Anderson oppdaget at den andre besetningen (som i 1983 opprinnelig kalte seg Cinema) også arbeidet med et nytt album. Da oppstod ideen om å bringe de to delene sammen til et åttemannsband. Meningen var at de skulle samarbeide på hverandres låter, for så å samle seg som et «mega-Yes». Jon Anderson løp mellom studioene for å legge vokalen på alle låtene, mens Chris Squire møtte opp i studio sammen med ex-ABWH og la på bakgrunnsvokal på noe. Det er Tony Levin som spiller bass på ABWH-delen av låtene. Samtidig spilte Howe og Wakeman inn sine bidrag til Yes-Westlåtene i studioer hjemme i England, og postet så båndene til USA.
Resultatet ble et mer eller mindre håpløst album med uforløst potensial, kalt Union. På grunn av overproduksjon av produsent Jonathan Elias og innblanding av utallige studiomusikere, invitert av Elias, ble dette albumet nærmest fordømt av Yes-medlemmene selv. Rick Wakeman fortalte at han «hørte på den i bilen, og kastet den ut av vinduet i sinne». Han sa også at han «kaller albumet for «Onion» (løk), ettersom jeg gråter av å høre på den». Steve Howe var også sint, og sa at «det som Jonathan Elias mixet hørtes ut som søppel» og «ingenting av det jeg bidro med er med på albumet. Alt mitt er blitt erstattet med spilling fra nesten hver eneste gitarist i California». Den påfølgende turneen med samme besetning ble derimot en kjempesuksess.
Etter denne turneen ble det av Yes' management vedtatt at besetningen fra Trevor Rabin-perioden skulle videreføres, så Howe, Bruford og Wakeman ble kastet ut. Både de som ble kastet ut av bandet og fansen av «klassiske Yes» var forundret og skuffet over denne beslutningen. Dette endte opp med et musikalsk ustabilt album i 1994, kalt Talk. Albumet ble en salgsmessig flopp, men dette var det albumet fra Rabin-perioden som minnet mest om Yes fra «gamle dager». Her finnes flere låter med episk potensial, som for eksempel «Endless Dream» og «I Am Waiting». En låt fra samarbeidet med Roger Hodgson, «Walls», ble omarbeidet og spilt inn.
Dessuten var dette et av de første albumene som ble spilt inn 100 % digitalt, og i denne teknikkens spedbarnsalder hadde produsent Rabin store problemer med datamaskinenes lave minnekapasitet. Derfor tok innspillingen lang tid, og alle gikk lei av all ventingen på grunn av de tekniske problemene. Dessuten hadde Rabin – ifølge en lettere irritert Chris Squire – tatt seg den frihet å overdubbe noen låter med sitt eget basspill i stedet for Squires. Etter innspillingen takket både Trevor Rabin og Tony Kaye for seg og forlot Yes for godt.
=== 1996–1999: Keys to Ascension, Open Your Eyes og The Ladder ===
Jon Anderson satt nå med store planer for fremtiden til Yes. Han, Chris Squire og Alan White tok kontakt med Steve Howe og Rick Wakeman som ble invitert inn igjen i bandet. Nå skulle det bli mere enn en vanlig gjenforening, sa Anderson. De spilte tre konserter i San Luis Obispo i California, og bandet gikk inn i studio for å spille inn flere nye låter. Det ble utgitt to doble konsertalbum fra disse konsertene, Keys to Ascension i 1996 og Keys to Ascension 2 i 1997.
Disse platene inneholdt også det nye studiomaterialet, senere utgitt separat som Keystudio. Disse platene viser et band som koser seg på scenen og i studio, og som har funnet frem til alt det klassiske materialet og «formelen» fra 1970-tallet igjen. Wakeman ønsket opprinnelig at det nye studiomaterialet skulle gis ut på et eget album allerede i 1996, men det ble ikke noe av Know, som var det foreslåtte navnet på albumet. Det ble lovet nye turneer og album i god gammel stil fra Yes.
Men så sluttet Wakeman igjen på grunn av uenigheter om bandets framtid og det han mente var dårlige beslutninger. Inn kom Billy Sherwood (gitar og keyboard) og litt senere Igor Khoroshev (keyboard). Denne besetningen utga to album, først det «kommersielle krumspringet» Open Your Eyes i 1997, der man omarbeidet materiale som opprinnelig var ment for et soloalbum fra Chris Squire. Deretter spilte de inn det meget solide albumet The Ladder i 1999, hvor man finner sterke låter som «Homeworld (The Ladder)», «It Will Be a Good Day (The River)» og «New Language». Dette albumet hadde en musikalsk retning som minnet om storhetstiden på 1970-tallet, noe produsenten Bruce Fairbairn bestrevde seg på å få til. Han elsket de gamle albumene og ville finne tilbake den sounden de hadde på den tiden. Da Fairbairn uventet døde i mai 1999, gjensto det litt miksing, og det måtte bandet selv ordne med. Tittelkuttet «Homeworld: The Ladder» var musikk til videospillet Homeworld.
=== 2000–2009: Magnification, dvale og flere turneer ===
Personlige motsetninger gjorde at Sherwood og Khoroshev forsvant ut av bandet før «Masterworks»-turneen i 2000. Yes utga i 2001 sitt foreløpig siste album, med et symfoniorkester istedenfor keyboard. Salgstallene var til dels skuffende, men fansen var enige om at albumet Magnification viste et Yes i god form. Den etterfølgende Yessymphonic-turneen ble også en kjempesuksess. Nå turnerte bandet med et symfoniorkesteret European Festival Orchestra, og hadde med keyboardisten Tom Brislin. Under denne turneen spilte de flere låter som de ikke hadde framført live på lenge, som for eksempel «The Gates of Delirium» og «Ritual». Bandet turnerte fram til desember 2001, og nå ville de ha Wakeman med i bandet igjen.
Fans som følte seg litt snytt da Rick Wakeman forlot bandet i 1996, var i ekstase da Wakeman annonserte sin retur til Yes den 20. april 2002 og spilte i bandet på deres neste turné. Den klassiske besetningen opplevde at de igjen sto i publikums søkelys, ikke minst da de feiret 35-årsjubileet med konserter i 2004. Etter en internettavstemning om de mest populære Yes-sangene, kom «South Side of the Sky» høyt opp på listen og ble derfor spilt på konsertene. Dette resultatet var litt overraskende ettersom sangen sjelden ble spilt selv under den originale Fragile-turneen.
11. november 2004 spilte Trevor Rabin, Steve Howe, Chris Squire, Alan White og Geoff Downes «Cinema» og «Owner of a Lonely Heart» under Prince's Trust-konserten på Wembley Arena, til ære for tidligere vokalist og produsent Trevor Horn. En kilde mente grunnen til at Jon Anderson ikke stilte opp skyldtes at han, etter doktorens ordre, trengte å hvile og at Wakeman takket nei til å delta på grunn av Andersons fravær.
Fra 2004 til 2008 lå Yes i dvale, og i påvente av eventuelt nye album skrev de kontrakt med Image Entertainment og andre utgivere som skal utgi gamle konsertopptak, musikkvideoer og intervjuer på DVD. Howe, Squire, Wakeman og White ga alle uttrykk for at de ønsket å spille inn nytt materiale samt turnere som Yes, men Anderson var i mot dette på grunn av sviktende helse. Dermed dukket det opp diverse soloprosjekter. White startet en ny gruppe, «White», sammen med Geoff Downes. Debutalbumet, også kalt White, ble utgitt 18. april 2006. I 2004 ble Squire med på gjenforeningen av hans gamle band fra tiden før Yes, The Syn.
Planer om en turné med White, The Syn og Steve Howe, som ville inkludert Yes-medlemmene i tillegg til sangeren Kevin Currie fra White, der de skulle framføre sanger fra Drama ble avlyst. White ble med i The Syn i 2006. 16. mai 2006 annonserte Squire at han hadde sluttet i The Syn. Samme dag la Asia, med Howe og Downes, fram sine planer om en gjenforeningsturné som startet i september 2006. Anderson og Wakeman turnerte sammen i oktober 2006, med sanger fra Yes, sine respektive solokarrierer og fra ABWH.
Anderson komponerte ny musikk sammen med Trevor Rabin. På hvilken måte, eller om, de hadde tenkt å presentere dette for publikum, var lenge uvisst. I 2016 startet Anderson og Rabin bandet ARW sammen med Rick Wakeman og ga en rekke konserter. Et album med nytt materiale har det derimot ikke blitt noe av. Første halvår av 2008 turnerte Anderson i USA og Canada, mens Howe reiste rundt med Asia. White turnerte med sitt nye prosjekt Circa:. I 2008 sluttet White i Circa: for å bli med i planleggingen for en ny turné med Yes.
For å markere bandets 40-årsjubileum var planen å reise ut og gi konserter under banneret «Close to the Edge and Back». Men alle konserter ble avlyst 4. juni 2008 på grunn av Andersons helseproblemer. Ifølge et presseskriv hadde Jon Anderson hatt et akutt astmaanfall og trengte å hvile i minst seks måneder. Planene var at Anderson, Squire, Howe og White skulle erstatte Rick Wakeman med hans sønn, Oliver Wakeman, ettersom også Wakeman fikk beskjed av doktoren om å kutte ned på sin turné-virksomhet.Anderson sa at Yes forberedte fire «lange, multi-tematiske komposisjoner» til turneen. De skulle være «veldig annerledes». Men etter de dårlige salgstallene til Magnification, har Anderson sagt at å «sette sammen et album er ikke logisk lengre», og det er ikke gitt noen uttrykk for om, hvis eller hvordan dette materialet skal utgis.Turneen In the Present begynte 4. november 2008 i Ontario i Canada, med Howe, Squire & White sammen med Oliver Wakeman på keyboard og canadieren Benoît David på vokal. Konsertene ble booket som «Howe, Squire and White of YES», selv om de stadig vekk ble referert til som bare «Yes». Konsertalbumet In the Present – Live from Lyon ble innspilt under bandets Europa-del av turneen, og dokumenterer bandets konsert i Lyon i Frankrike 1. desember 2009. Albumet ble utgitt i november 2011.
=== 2009–2010: Nye medlemmer og turneer ===
Den 11. februar 2009 ble Chris Squire innlagt på sykehus med akutt behov for operasjon i et ben. Dermed måtte turneen først utsettes, og deretter, den 19. februar ble det klart at resten av turneen var blitt avlyst. Årsaken til dette var at Squire fikk beskjed av sin lege om å hvile i minst en måned.
I april 2009 sendte Yes ut et presseskriv der de annonserte en ny USA-turné sammen med Asia med start 26. juni 2009. Igjen var det Benoît David og Oliver Wakeman som spilte sammen med Squire, Howe og White. Denne gangen ble David og Wakeman inkludert under navnet Yes som bandets nye, foreløpig uoffisielle medlemmer. Turneen «Yes with very special guest Asia» pågikk hele sommeren i USA, og dermed fikk begge gruppenes gitarist, Steve Howe, nok å henge fingrene i.
Jon Anderson la også planer for sommeren 2009, da han reiste ut på en Europa-turné han kalte «Have Guitar Will Travel». Den første konserten fant sted i Warszawa i Polen 30. juni 2009.
Under et intervju med Chris Squire 15. oktober 2009 på den britiske radiokanalen Planet Rock, ble Oliver Wakeman og Benoît David presentert som offisielle medlemmer av bandet. Squire sa ikke noe om hvorvidt Jon Anderson samtidig hadde sluttet.
Yes var senhøsten 2009 aktive med en Europa-turné med start i Bratislava i Slovakia 31. oktober. Bandet spilte i Oslo 11. desember på Sentrum Scene. Denne Europa-delen av turneen, «Yes on Tour Europe Fall 2009», var ikke Asia med på.Turneen «Yes On Tour: US Winter 2010» startet 2. februar 2010 i Civic Center i Poughkeepsie i New York, og bandet ga totalt 18 konserter i USA frem til 28. februar. Chris Squire snakket om planer om innspilling av et nytt album når denne turneen var over. Etter vinterturneen startet bandet planleggingen av en sommerturné i USA sammen med Peter Frampton. «Yes On Tour: US Summer 2010» startet 8. juni 2010 i Raymond F. Kravis Center for the Performing Arts i West Palm Beach i Florida. Totalt spilte bandet 22 konserter i løpet av turneen.
=== 2011–2014: Fly from Here og Heaven & Earth ===
4. oktober 2010 startet Yes innspillinger av nye låter med tanke på utgivelse av et nytt album før sommeren 2011. Produsent er tidligere vokalist i Yes, Trevor Horn. 29. oktober 2010 skrev Yes under en platekontrakt med Frontiers Records.
31. mars 2011 ble Geoff Downes presentert som bandets nye keyboardist. Downes var også medlem under Drama-perioden fra 1980 til 1981. 9. april 2011 bekjentgjorde Oliver Wakeman på sitt offisielle nettsted at han ikke lengre var medlem av Yes. Albumet Fly from Here ble utgitt sommeren 2011, nesten ti år etter bandets forrige studioalbum, Magnification.
Yes dro ut på en Europa-turné i november og desember 2011, og spilte på Sentrum Scene i Oslo 7. desember 2011. Etter konserten i Oslo ble vokalist Benoît David syk, og de tre siste konsertene på turneen ble avlyst. David sluttet i bandet tidlig i 2012, og ble erstattet av Jon Davison.Fra mars 2013 til juni 2014 var bandet rundt om i verden med turneen Three Album Tour, hvor de fremførte albumene The Yes Album, Close to the Edge og Going for the One i sin helhet. I 2013 var de også hovedattraksjonen under cruise-festivalen for prog-band, Cruise to the Edge. Cruise-festivalen ble også arrangert i april 2014 og den tredje utgaven av festivalen er planlagt avholdt i november 2015.
I august 2013 ble det startet en fan-kampanje for å få Yes innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Til tross for at flere kjente politiske strateger var involvert, blant andre John Brabender som var mediastrateg under republikaneren Rick Santorums forsøk på å bli partiets presidentkandidat i 2012 og Tad Devine, som deltok i demokratene John Kerry og Al Gores presidentkampanjer i henholdsvis 2004 og 2000, ble Yes nok en gang forbigått av æresgalleriet.
Fra januar til mars 2014 var Yes i studio for å spille inn et nytt album. 16. juli 2014 ble Heaven & Earth utgitt, bandets første album med vokalisten Jon Davison.
=== 2015–2018: Chris Squire dør og Yes blir innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame ===
I mai 2015 fikk Chris Squire diagnosen benmargskreft, og ble midlertidig erstattet av Billy Sherwood. Mindre enn seks uker inn i behandlingen, døde Squire 27. juni 2015 i sitt hjem i Phoenix. Sherwood ble, etter Squires eget ønske, fast medlem som bassist for Yes.
Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman startet bandet ARW i januar 2016, og i april året etter skiftet bandet navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman. Rettighetene til bandnavnet Yes var delt mellom Anderson, Chris Squire, Steve Howe og Alan White. Ifølge en uformell avtale mellom Anderson og Squire, var det kun det bandet Squire var medlem av som kunne benytte navnet. Etter Squires død foreslo hans enke at begge «fraksjonene» skulle benytte bandnavnet Yes. Steve Howe har ikke uttrykt noen motforestillinger mot at ARW endret navnet, så lenge promoteringen ikke skaper forvirring om hvilket av de to Yes-bandene det er snakk om.
Etter nomineringer i 2014, 2015 og 2016 ble Yes valgt inn i Rockens æresgalleri for 2017. Det var åtte av bandmedlemmene som ble innvalgt som gruppemedlemmer, Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Tony Kaye, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Trevor Rabin. Innvielseseremonien fant sted 7. april 2017 i Barclay Center i Brooklyn i New York City. Anderson, Bruford, Howe, Rabin, White og Wakeman møtte sammen med avdøde Chris Squires kone Scottie. Tony Kaye var forhindret fra å møte grunnet sykdom. Anderson, Howe, Rabin, Wakeman og White fremførte «Roundabout» sammen med Geddy Lee fra Rush på bass. Senere fremførte de «Owner of a Lonely Heart» med Howe på bass. Bill Bruford har ikke spilt offentlig siden han ble «pensjonist» i 2009 og gjorde intet unntak til tross for den store anledningen. Rick Wakeman markerte seg med en spesiell og humoristisk tale.
=== 2018– : Fly from Here – Return Trip, 50 år med Yes, nytt album og Alan White dør ===
Begge versjonene av Yes feiret bandets 50-årsjubileum med turneer; Yes med turneen #Yes50 og Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman med turneen Quintessential Yes: The 50th Anniversary Tour. I mars 2018 ble albumet Fly from Here – Return Trip utgitt. Albumet er en omarbeidet og remixet versjon av albumet Fly from Here fra 2011, med Trevor Horn som vokalist og med nye overdubbinger fra både Horn, Steve Howe og Geoff Downes. Albumet inneholder også det nye sporet «Don't Take No for an Answer», skrevet og sunget av Howe. I 2019 ble konsertalbumet Yes 50 Live og mini-LP-en From a Page gitt ut. From a Page fulgte med som bonusdisk til en nyutgivelse av konsertalbumet In the Present – Live from Lyon og inneholdt fire tidligere uutgitte låter fra innspillingene til albumet Fly from Here.
I mars 2020 ble bandets planlagte konserter for året avlyst på grunn av koronapandemien. I juli 2020 bekreftet Davison at bandet hadde startet å arbeide med bandets neste studioalbum. I desember 2020 ble sideprosjektet Arc of Life presentert, bestående av Jon Davison, Billy Sherwood, Jay Schellen, Jimmy Haun og Dave Kerzner. I oktober 2021 ble Yes' første studioalbum uten Chris Squire, The Quest, utgitt og bandet planla en Europaturné i 2022 der blant annet albumet Relayer skulle fremføres i sin helhet. Dette ble senere endret og turneen ble flyttet til 2023 og nå med fremføring av albumet Close to the Edge. Yes annonserte 22. mai 2022 at Alan White måtte stå over denne turneen på grunn av helseproblemer og at Jay Schellen midlertidig skulle ta over hans plass bak trommesettet. Alan White døde fire dager senere, 26. mai 2022.
== Yes' musikkstiler ==
=== Psykedelisk rock ===
På slutten av 1960-tallet var det en voksende andel av nye band som ville utforske det The Beatles hadde gjort på albumene Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, Magical Mystery Tour, The White Album og Abbey Road nærmere. Først kom en bølge av psykedelisk rock, som de fremtidige medlemmene i Yes var med på i sine respektive band på den tiden. Enkelte av låtene på bandets første album, Yes, var påvirket av den psykedeliske rocken. Som eksempel kan nevnes låta «Harold Land» som var kraftig inspirert av Pink Floyds første singel, «Arnold Layne», skrevet av Syd Barrett.
=== Progressiv rock ===
Litt senere utviklet dette seg til lengre og mer komplekse instrumentale komposisjoner, konsepter og låter som sømløst ble flettet sammen. På begynnelsen av 1970-tallet kom en dreining fra det psykedeliske over til det progressive, enten i en rock-form, eller som folk rock-basert. Dette skillet kunne i mange tilfeller bli uklart og usynlig, og progressiv rock ble en fellesnevner for dette.
Låtene «Starship Trooper» og «Yours Is No Disgrace» er gode eksempler på at flere slike «under-sjangere» blir benyttet i samme låt, og Yes omfavnet på mange måter det meste av dette spekteret. Symfonisk rock var også et begrep som ble benyttet om Yes' musikk, noe som er betegnende for hele albumet Close to the Edge.
Improvisasjon var også viktig innen progressiv-sjangeren, og dermed fikk man jazz-beslektede komposisjoner som «The Gates of Delirium» og «Sound Chaser». Samtidig ble det eksperimentert med andre musikk-sjangere, som på «To Be Over» og «Awaken» med asiatisk-inspirert musikk. Dessuten country på «To Be Over» og på «Yours Is No Disgrace».
=== Rock og pop ===
Med albumet Going for the One vendte Yes tilbake til enklere og kortere låter, selv om det progressive ble ivaretatt. Tormato og Drama er album der rock er et slags startpunkt, og det progressive blir på en måte underlagt det primære rock-uttrykket. På 1980-tallet hadde Yes et lydbilde av ren rock og pop, ikke ulikt mange andre band på den tiden. Altså hadde bandet gitt opp noe av det som var unikt for sjangeren progressiv rock. Fra midten av 1990-tallet viste Yes igjen (med noen få unntak) at de hadde modernisert lydbildet innenfor sjangeren progressiv rock.
== Yes' tekster ==
Bandets tekster kan løst defineres i fire hovedgrupper: Litteraturinspirerte, Kosmiske, Spirituelle og Samtidskommenterende. For det meste var det Jon Anderson som skrev tekstene, enten alene eller i samarbeid med de andre medlemmene. Selv om en av de andre presenterte en ferdig låt med tekst til Anderson, ville han modifisere teksten slik at han kunne relatere til meningen med den, og sørge for at det ble sangbart og passet inn i musikken.
Litteraturinspirerte:
Disse tekstene er gjerne inspirert av Tolkien (fantasy) og Leo Tolstoj (skjønnlitteratur). Eksempler er «Close to the Edge» og «The Gates of Delirium».
Kosmiske:
Romfarts-eventyr og utforskning av andre planeter, som for eksempel i låtene «Astral Traveller», «Starship Trooper» og «Arriving UFO».
Spirituelle:
En slags religiøs, dypere mening i tekstene. Et godt eksempel er hele albumet Tales from Topographic Oceans og på låtene «Awaken», «Heart of the Sunrise» og «And You And I».
Samtidskommenterende:
Yes sin versjon av protestvisene. Eksempelvis mot Vietnamkrigen i «Yours Is No Disgrace» eller mot hvalfangst på «Don't Kill the Whale».
Dette er selvfølgelig ikke de eneste «kategoriene» tekstene kan plasseres i, men en slags pekepinn på hovedlinjene. På låten «Going for the One» viser for eksempel Anderson sin humoristiske sans og selvironi. Mange har forsøkt å finne meninger med tekstene til Yes, men Anderson har sagt at det viktigste er at ordene er gode å synge, meningen med ordene er sekundært. Det finnes tekster som er ganske konkrete også, som «South Side of the Sky» som faktisk handler om farene ved fjellklatring.
== Plateomslag ==
Yes ble kjent ikke bare for musikken, men også for sitt visuelle tilbud til platekjøperne. Fantasifulle og abstrakte platomslag ble et slags varemerke for hele sjangeren progressiv rock, og Yes benyttet fra Fragile til Relayer seg av kunstneren Roger Deans fantasy-inspirerte malerier som plateomslag. Det var også Dean som laget den mest kjente versjonen av Yes-logoen, og han var også med på å designe scene-showet til bandet.
På albumene Going for the One og Tormato lagde Hipgnosis omslagene, og de var ikke slik verken bandet eller fansen forventet. Senere benyttet bandet forskjellige designere og kunstnere, men gikk tilbake til Roger Dean fra og med Keys to Ascension i 1996. I tillegg ble omslaget til albumet Anderson Bruford Wakeman Howe fra 1989 laget av Dean.
== Medlemmer ==
Steve Howe – gitar/vokal (1970–81, 1990–92 og 1996– )
Jon Davison – vokal (2012– )
Geoff Downes – keyboard (1980–81, 2011– )
Billy Sherwood – keyboard/gitar (1997–2000), bass (2015– )Tidligere medlemmer
Alan White – trommer (1972–2022) (død 2022)
Chris Squire – bass/vokal (1968–2015) (død 2015)
Jon Anderson – vokal (1968–79, 1983–2008)
Rick Wakeman – keyboard (1971–74, 1977–79, 1990–92, 1996 og 2002–04)
Bill Bruford – trommer (1968–72, 1990–92)
Tony Kaye – keyboard (1968–71, 1983–94)
Peter Banks – gitar (1968–70) (død 2013)
Patrick Moraz – keyboard (1974–76)
Trevor Horn – vokal (1980–81)
Trevor Rabin – gitar/vokal (1983–94)
Igor Khoroshev – keyboard (1997–2000)
Oliver Wakeman – keyboard (2008–2011)
Benoît David – vokal (2008–2012)Turné-musikereTom Brislin – keyboard (2001) (Magnification-turneen)
Jay Schellen – trommer (2016–2017, 2018– )
Dylan Howe – trommer (2017)
=== Tidslinje for medlemmer av Yes ===
== Konserter i Norge ==
Konserter i Norge med Yes, inkludert ABWH og ARW.
Club 7, Oslo – 22. februar 1970
Ekeberghallen, Oslo – 11. november 1977
Drammenshallen, Drammen – 16. juni 1984
Skedsmohallen, Lillestrøm – 9. november 1989 (ABWH)
Oslo Konserthus, Oslo – 7. november 2001
Oslo Spektrum, Oslo – 5. juni 2004
Sentrum Scene, Oslo – 11. desember 2009
Sentrum Scene – 7. desember 2011
Sentrum Scene, Oslo – 5. juni 2014
Sentrum Scene, Oslo – 7. juni 2018 (ARW)
Sentrum Scene, Oslo – 15. mai 2020 – avlyst på grunn av koronaviruspandemien
Sentrum Scene, Oslo – 4. mai 2021 – planlagt konsert, ny dato for avlyst konsert 15. mai 2020
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Yes (1969)
Time and a Word (1970)
The Yes Album (1971)
Fragile (1971)
Close to the Edge (1972)
Tales from Topographic Oceans (1973)
Relayer (1974)
Going for the One (1977)
Tormato (1978)
Drama (1980)
90125 (1983)
Big Generator (1987)
Union (1991)
Talk (1994)
Keys to Ascension (1996)
Keys to Ascension 2 (1997)
Open Your Eyes (1997)
The Ladder (1999)
Magnification (2001)
Fly from Here (2011)
Heaven & Earth (2014)
The Quest (2021)
== Se også ==
Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman (ARW)
Anderson Bruford Wakeman Howe
Asia
Badger
The Buggles
Cinema
Circa:
Jon & Vangelis
XYZ
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Yes (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yes (musical group) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yes på Internet Movie Database
(en) Yes på Apple Music
(en) Yes på Discogs
(en) Yes på MusicBrainz
(en) Yes på SoundCloud
(en) Yes på Spotify
(en) Yes på Songkick
(en) Yes på Last.fm
(en) Yes på Genius — sangtekster
(en) Yes på AllMusic | lenke | 5,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steyr-Mannlicher_M1895 | 2023-02-04 | Steyr-Mannlicher M1895 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repetergeværer', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Våpen fra første verdenskrig', 'Kategori:Østerrikske skytevåpen'] | Steyr-Mannlicher M1895 er en rifle med sylinderlås med rettrekk designet av Ferdinand Ritter von Mannlicher.
| Steyr-Mannlicher M1895 er en rifle med sylinderlås med rettrekk designet av Ferdinand Ritter von Mannlicher.
== Mekanisme ==
von Mannlicher utstyrte denne riflen med en forbedret versjon av sin (den gang) revolusjonerende rettrekkmekanisme, en liknende versjon av den han hadde brukt i Mannlicher M1890 karbin for å kunne takle røyksvakt krutt. På grunn av den distinkte bevegelsen ved ladegrep ble den kalt Ruck-Zu(rü)ck av de østerrikske soldatene (tysk slang for «fram og tilbake») og Ta-Pum av italienerne, som til og med skrev en sang om våpenet under første verdenskrig.
I samtiden var de aller fleste sylinderlåsrifler utrustet med en manuell vri-og-trekkmekanisme. Rerttrekkeren M1895 tillot en høyere skuddtakt og blokkerte ikke siktene under lading. Resultatet var at de østerriksk-ungarske troppene kunne fyre av 30-35 skudd i minuttet, mot 20 skudd i minuttet med en konvensjonell sylinderlåsrifle. Riflen var likevel pålitelig og relativt solid, skjønt den trengte noen mer vedlikehold og reparasjon i felt enn andre millitærrifler fordi manglen på vribevegelsen ikke hjalp til å løsne patronen fra kammeret, slik som på vanlige sylinderlåsrifler. Dette førte til at patroner av og til satte seg fast i kammeret. Primærutdrag ble istedet gjort ved at overflaten på bolten hadde en annen vinkel enn låseklakkene i glidekassen, slik at de første 20 mm av bolthylsens bevegelse bakover bare resulterte i at sluttstykkehodet beveget seg rundt 3 mm, og på den måten gav en mekanisk fordel.
== Brukere ==
Den ble brukt av den østerriksk-ungarske hær i første verdenskrig, og etterpå av både den østerrikske og ungarske hæren. Under andre verdenskrig brukte også Romania riflen. Mange av disse riflene dukket opp under andre verdenskrig, spesielt i bakre linjer og i reservetropper.
M1895 var opprinnelig kamret for ammunisjon i kaliber 8x50mmR. Mellom verdenskrigene bygget både Østerrike og Ungarn om riflene til den kraftigere 8x56mmR-patronen. De østerrikske riflene fikk da navnet M95-30 og ble også kortet ned til 1000 mm. Løpslengden ble da 486 mm og vekten 3.36 kg. Jugoslavia bygde om mange av riflene de hadde tatt i krigsbytte til 7,92 x 57 mm Mauser. Disse fikk modellnavn M95/24 og M95M i Jugoslavia.
== Modeller ==
M1895 – standardmodell i kaliber 8x50mmR
M95-30 – østerriksk nedkortet modell i kaliber 8x56mmR
M95/24 og M95M – jugoslavisk modell i kaliber 7,92 x 57 mm Mauser
== Eksterne lenker ==
(en) Mannlicher M1895 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mannlicher M1895 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Modern Firearms – Steyr-Mannlicher M1895 Arkivert 1. september 2010 hos Wayback Machine. | | type = Repetergevær | 5,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdikurve | 2023-02-04 | Verdikurve | ['Kategori:Markedsføring', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Verdikurve (engelsk: value curve) er et verktøy som brukes innenfor markedsføring og strategiarbeid i en bedrift, for å analysere hvilken posisjon bedriften og dens produkter har i markedet, og hvilke kunders behov bedriften møter med sitt tilbud (value proposition). Verdikurven gir en grafisk fremstilling av de eksisterende kundebehovene i et marked (for eksempel markedet for flyreiser eller mobiltelefoni), og viser i hvilken gradde ulike konkurrentene atskiller seg i sitt tilbud til forbrukerne i det enkelte marked.
Et typisk sett av verdikurver kan se slik ut, eksempelvis fra flyindustrien:
I verdikurven til høyre ser vi tilbudene til henholdsvis easyJet og et typisk tradisjonelt flyselskap (British Airways), og hvordan selskapene satser på å dekke ulike kundebehov. easyJet inntok en posisjon som lavprisselskap, og møtte behovene for kunder som typisk betalte billetten selv, og ønsket billigst mulig reise fra A til B. Tradisjonelle flyselskap var bygget opp rundt forretningsreisende, som fikk sine billetter betalt av arbeidsgiver, og som hadde større behov for fleksibel billett, plassreservasjon, bonuspoeng, osv. For å redusere kostnader droppet easyJet måltidet ombord, og valgte heller å selge dette til de flypassasjerene som prioriterte å spise på reisene.
Ved å ha ulike verdikurver tilfredsstilte selskapene ulike kundegrupper, og tok dermed hver sine segmenter av markedet. Begge selskapene tjente penger så lenge de tilfredsstilte atskilte kundegrupper. Da British Airways, Ryanair og andre tradisjonelle selskaper introduserte lavprisbilletter, ble easyJet sitt tilbud mindre unikt, og verdikurvene ble mer sammenfallende. I en slik situasjon blir markedsføringsstyrke og pris viktigere som differensiatorer, og markedet blir preget av priskrig og lavere overskudd inntil en ny aktør finner nye måter å dekke nye behov hos kundene.
| Verdikurve (engelsk: value curve) er et verktøy som brukes innenfor markedsføring og strategiarbeid i en bedrift, for å analysere hvilken posisjon bedriften og dens produkter har i markedet, og hvilke kunders behov bedriften møter med sitt tilbud (value proposition). Verdikurven gir en grafisk fremstilling av de eksisterende kundebehovene i et marked (for eksempel markedet for flyreiser eller mobiltelefoni), og viser i hvilken gradde ulike konkurrentene atskiller seg i sitt tilbud til forbrukerne i det enkelte marked.
Et typisk sett av verdikurver kan se slik ut, eksempelvis fra flyindustrien:
I verdikurven til høyre ser vi tilbudene til henholdsvis easyJet og et typisk tradisjonelt flyselskap (British Airways), og hvordan selskapene satser på å dekke ulike kundebehov. easyJet inntok en posisjon som lavprisselskap, og møtte behovene for kunder som typisk betalte billetten selv, og ønsket billigst mulig reise fra A til B. Tradisjonelle flyselskap var bygget opp rundt forretningsreisende, som fikk sine billetter betalt av arbeidsgiver, og som hadde større behov for fleksibel billett, plassreservasjon, bonuspoeng, osv. For å redusere kostnader droppet easyJet måltidet ombord, og valgte heller å selge dette til de flypassasjerene som prioriterte å spise på reisene.
Ved å ha ulike verdikurver tilfredsstilte selskapene ulike kundegrupper, og tok dermed hver sine segmenter av markedet. Begge selskapene tjente penger så lenge de tilfredsstilte atskilte kundegrupper. Da British Airways, Ryanair og andre tradisjonelle selskaper introduserte lavprisbilletter, ble easyJet sitt tilbud mindre unikt, og verdikurvene ble mer sammenfallende. I en slik situasjon blir markedsføringsstyrke og pris viktigere som differensiatorer, og markedet blir preget av priskrig og lavere overskudd inntil en ny aktør finner nye måter å dekke nye behov hos kundene.
== Kilder ==
Nirmalya Kumar, Marketing as Strategy, Harvard Business School Press, 2004. Spesielt side 35-42. ISBN 1-59139-210-1. | Verdikurve (engelsk: value curve) er et verktøy som brukes innenfor markedsføring og strategiarbeid i en bedrift, for å analysere hvilken posisjon bedriften og dens produkter har i markedet, og hvilke kunders behov bedriften møter med sitt tilbud (value proposition). Verdikurven gir en grafisk fremstilling av de eksisterende kundebehovene i et marked (for eksempel markedet for flyreiser eller mobiltelefoni), og viser i hvilken gradde ulike konkurrentene atskiller seg i sitt tilbud til forbrukerne i det enkelte marked. | 5,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yuen_Ren_Chao | 2023-02-04 | Yuen Ren Chao | ['Kategori:Alumni fra Cornell University', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 25. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Kinesiske lingvister', 'Kategori:Kinesiske sinologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tianjin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Yuen-Ren Chao (kinesisk: 赵元任, pinyin: Zhào Yuánrèn, født 3. november 1892 i Tianjin i Kina; død 25. februar 1982 i Cambridge i Massachusetts i USA) var en kinesisk lingvist. Han regnes som grunnlegger av moderne kinesisk språkvitenskap og var opphavsmann til romaniseringssystemet Gwoyeu Romatzyh.
Han er dessuten forfatter av et moderne verk om kinesisk grammatikk.
Hans oversettelse av Lewis Carrolls Alice's Adventures in Wonderland, der han gjorde sitt beste for å gjengi originalversjonens mange ordspill, regnes som et mesterverk.Han skrev «Den løveetende dikter i steinhiet» (forenklet skrift: 施氏食狮史; tradisjonell: 施氏食獅史; pinyin: Shī Shì shí shī shǐ). Denne kinesiske teksten består av 92 tegn, alle med lydene shī, shí, shǐ eller shì (de diakritiske tegn viser til de fire toner i mandarin). Når teksten skrives ved hjelp av kinesiske tegn, er den forståelig. Men den er ubegripelig når den leses høyt, eller når den skrives i romanisert form.
| Yuen-Ren Chao (kinesisk: 赵元任, pinyin: Zhào Yuánrèn, født 3. november 1892 i Tianjin i Kina; død 25. februar 1982 i Cambridge i Massachusetts i USA) var en kinesisk lingvist. Han regnes som grunnlegger av moderne kinesisk språkvitenskap og var opphavsmann til romaniseringssystemet Gwoyeu Romatzyh.
Han er dessuten forfatter av et moderne verk om kinesisk grammatikk.
Hans oversettelse av Lewis Carrolls Alice's Adventures in Wonderland, der han gjorde sitt beste for å gjengi originalversjonens mange ordspill, regnes som et mesterverk.Han skrev «Den løveetende dikter i steinhiet» (forenklet skrift: 施氏食狮史; tradisjonell: 施氏食獅史; pinyin: Shī Shì shí shī shǐ). Denne kinesiske teksten består av 92 tegn, alle med lydene shī, shí, shǐ eller shì (de diakritiske tegn viser til de fire toner i mandarin). Når teksten skrives ved hjelp av kinesiske tegn, er den forståelig. Men den er ubegripelig når den leses høyt, eller når den skrives i romanisert form.
== Referanser ==
== Litteratur ==
A Grammar of Spoken Chinese, UCP, Berkeley, Calif. 1968, ISBN 0-520-00219-9
赵元任: 《汉语口语语法》, 商务出版社, 2002 (1979), ISBN 71-000-2256-8
== Eksterne lenker ==
Youtube: «Den løveetende dikter i steinhiet» | Yuen-Ren Chao (kinesisk: 赵元任, pinyin: Zhào Yuánrèn, født 3. november 1892 i Tianjin i Kina; død 25. | 5,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Dykkeforbund | 2023-02-04 | Norges Dykkeforbund | ['Kategori:1957 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Dykking', 'Kategori:Norske idrettsforbund', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1957'] | Norges Dykkeforbund (NDF) ble stiftet 24. april 1957. NDF er et av 54 særforbund i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og internasjonalt tilknyttet Confédération Mondiale des Activités Subaquatiques. NDF skal legge til rette for både bredde- og toppidrett innenfor alle former for sportsdykking. Dykkeforbundet består av 160 medlemsklubber med ca. 7.500 medlemmer.
NDF organiserer konkurranseidrettene undervannsjakt, undervannsrugby og undervannsfotografering. I tillegg driver forbundet med aktiviteter som fridykking, apparatdykking, kurs innenfor forskjellige emner og andre relaterte kurs. Alle aktivitetene bedrives hovedsakelig gjennom utvalgene marinarkeologi (MA), marinbiologi (MB), undervannsfoto (UVF), undervannsjakt (UVJ), undervannsrugby (UVR) og utdanning (TK - teknisk komite).
| Norges Dykkeforbund (NDF) ble stiftet 24. april 1957. NDF er et av 54 særforbund i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og internasjonalt tilknyttet Confédération Mondiale des Activités Subaquatiques. NDF skal legge til rette for både bredde- og toppidrett innenfor alle former for sportsdykking. Dykkeforbundet består av 160 medlemsklubber med ca. 7.500 medlemmer.
NDF organiserer konkurranseidrettene undervannsjakt, undervannsrugby og undervannsfotografering. I tillegg driver forbundet med aktiviteter som fridykking, apparatdykking, kurs innenfor forskjellige emner og andre relaterte kurs. Alle aktivitetene bedrives hovedsakelig gjennom utvalgene marinarkeologi (MA), marinbiologi (MB), undervannsfoto (UVF), undervannsjakt (UVJ), undervannsrugby (UVR) og utdanning (TK - teknisk komite).
== Eksterne lenker ==
Norges Dykkeforbund – Nettsider | Norges Dykkeforbund (NDF) ble stiftet 24. april 1957. | 5,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viubr%C3%A5tan_holdeplass | 2023-02-04 | Viubråtan holdeplass | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1937 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Lunner', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Viken', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 2006', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Gjøvikbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1937', 'Kategori:Lunners historie', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Sider med kart'] | Viubråtan holdeplass var en holdeplass på Gjøvikbanen i Lunner i Viken fylke. Holdeplassen ble åpnet i 1937. Før den ble endelig nedlagt måtte man en tid kontakte NSB en uke i forveien for å avtale stans ved holdeplassen. Holdeplassen var ikke tilgjengelig for biltrafikk.
| Viubråtan holdeplass var en holdeplass på Gjøvikbanen i Lunner i Viken fylke. Holdeplassen ble åpnet i 1937. Før den ble endelig nedlagt måtte man en tid kontakte NSB en uke i forveien for å avtale stans ved holdeplassen. Holdeplassen var ikke tilgjengelig for biltrafikk.
== Litteratur ==
Nils Carl Aspenberg, Trond Børrehaug Hansen, Øyvind Reisegg (2009). Gjøvikbanen. Baneforlaget. s. 69. ISBN 978-82-91448-48-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 146. ISBN 82-90286-28-7.
== Eksterne lenker ==
Norsk Jernbaneklubb.no – Om Viubråtan holdeplass | | sted = Viubråtan | 5,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Time_and_a_Word | 2023-02-04 | Time and a Word | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1970', 'Kategori:Progressiv rock-album', 'Kategori:Yes-album'] | Time and a Word er det andre albumet til progressiv rock-bandet Yes, utgitt sommeren 1970 i Europa, og i november samme år i USA. Dette er det siste albumet der samtlige original-medlemmene i bandet medvirker. Gitaristen Peter Banks forlot bandet kort tid før albumet ble utgitt.
Albumet kom på 45.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia.
| Time and a Word er det andre albumet til progressiv rock-bandet Yes, utgitt sommeren 1970 i Europa, og i november samme år i USA. Dette er det siste albumet der samtlige original-medlemmene i bandet medvirker. Gitaristen Peter Banks forlot bandet kort tid før albumet ble utgitt.
Albumet kom på 45.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia.
== Bakgrunn ==
Etter ønske fra Jon Anderson og Chris Squire ble det benyttet et symfonisk orkester for å gi lydbildet ekstra fylde. Dette var Peter Banks sterkt i mot, og dette var en av grunnene til at han forlot bandet. Dessuten hadde Anderson oppdaget Steve Howe som da spilte i bandet Tomorrow, og ville ha han med i Yes. På grunn av denne utskiftningen i bandet, var Steve Howe avbildet på USA-versjonen av albumet til tross for at det er Banks som spiller.
Da albumet ble utgitt, var responsen ikke særlig god fra hverken kritikere eller platekjøpere, og bandet fikk «kniven på strupen» av plateselskapet. I ettertid blir albumet ansett som et solid verk fra bandet, og som et viktig steg mot den musikkstilen bandet skulle bli mest kjent for på 1970-tallet.
Som på det forrige albumet, Yes, har bandet spilt inn to coverlåter. På dette albumet finnes låtene «No Opportunity Necessary, No Experience Needed» av Richie Havens og «Everydays» av Stephen Stills. To av låtene er skrevet av Anderson sammen med en tidligere band-kollega fra bandet The Warriors, David Foster. Dette er låtene «Sweet Dreams» og tittellåten «Time and a Word».
== Sporliste ==
«No Opportunity Necessary, No Experience Needed» (Richie Havens) – 4:48
«Then» (Jon Anderson) – 5:46
«Everydays» (Stephen Stills) – 6:08
«Sweet Dreams» (Anderson, David Foster) – 3:50
«The Prophet» (Anderson, Chris Squire) – 6:34
«Clear Days» (Anderson) – 2:06
«Astral Traveller» (Anderson) – 5:53
«Time and a Word» (Anderson, Foster) – 4:32
=== Bonusspor på ny-utgivelse fra 2003 ===
«Dear Father» (Anderson, Squire) – 4:14
«No Opportunity Necessary, No Experience Needed» (originalmiks) (Havens) – 4:46
«Sweet Dreams» (originalmiks) (Anderson, Foster) – 4:20
«The Prophet» (singelversjon) (Anderson, Squire) – 6:33Sporene 9–11 ble første gang utgitt på en vesttysk utgivelse av Time and a Word.
== Personell ==
Jon Anderson (stavet «John Anderson» på originalutgivelsen): vokal, perkusjon
Chris Squire: bass, vokal
Peter Banks: elektrisk og akustisk gitar, vokal
Tony Kaye: piano, Hammondorgel
Bill Bruford: trommer, perkusjonDavid Foster: akustisk gitar på spor 8 – «Time and a Word»
== Ny-utgivelser ==
1989 – Atlantic – CD
1994 – Atlantic – CD (Remaster)
2003 – Rhino – CD (Remaster med bonusspor)
== Referanser ==
== Kilder ==
Time and a Word CD, notater på innercover av Mike Tiano, 2003
Allmusic.com
== Eksterne lenker ==
(en) Time and a Word på Discogs
(en) Time and a Word på MusicBrainz
(en) Time and a Word på AllMusic | lenke | 5,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yes | 2023-02-04 | Yes | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Yes'] | Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om.
Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.
| Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om.
Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.
== Bandets historie ==
=== 1968–1970: Yes og Time and a Word ===
Chris Squire og Peter Banks spilte sammen i psykedelisk rock-bandet The Syn som hadde moderat suksess i 1967, men etter en stund sluttet begge i bandet for å starte et nytt band sammen med vokalisten Jon Anderson. Det nye bandet het Mabel Greer's Toyshop, og hadde som målsetting å videreutvikle det The Syn hadde gjort. På trommer fikk de med seg Bill Bruford, som ble med etter å ha svart på en annonse i musikkavisen Melody Maker, samt Clive Bailey på keyboard. Sommeren 1968 sluttet Bailey i bandet og studiomusikeren Tony Kaye ble hentet inn for å erstatte ham. Etter kort tid ønsket de å endre navnet på bandet. Banks kom med forslaget Yes fordi han syntes det var «kort, presist og positivt» og at det ville se bra ut på plakater, noe resten av bandet var enig i.
Den 4. august 1968 spilte Jon Anderson (vokal), Chris Squire (bass), Peter Banks (gitar), Bill Bruford (trommer) og Tony Kaye (keyboard) for første gang konsert som Yes. Denne besetningen ga ut debutalbumet Yes i 1969 som besto av to coverlåter («Every Little Thing» av The Beatles og «I See You» av The Byrds) samt et par omarbeidede Mabel Greer's Toyshop-låter som var skrevet sammen med Clive Bailey, og resten var nyskrevet materiale. Debutalbumet kan beskrives som god pop, men bandets ønske var at de skulle eksperimentere mere med musikken.
Oppfølgeren Time and a Word i 1970 ble derfor spilt inn sammen med et klassisk orkester, og var den spede begynnelsen til den symfoniske stilen bandet snart skulle bli kjent for. Det er to coverlåter på dette albumet også, nemlig «No Opportunity Necessary, No Experience Needed» av Richie Havens og «Everydays» av Stephen Stills. Anderson hadde samarbeidet litt med en tidligere bandkollega fra bandet The Warriors, David Foster, og sammen skrev de «Sweet Dreams» og tittelkuttet «Time and a Word», som begge regnes som Yes-klassikere. Anderson viste også fram sin «kosmiske hjerne» på låta «Astral Traveller», en låt som var en pekepinn på hva som skulle komme senere, både med det tekstmessige og med det komplekse lydbildet der bruk av kontrapunkt og synkoperte rytmer var fremtredende.
Peter Banks var sterkt kritisk til bruken av et symfonisk orkester, og mente bandet burde ta en retning i mere rendyrket rock. Det var enighet innad i bandet at noe måtte gjøres, og at de manglet en egen klart definert «sound». Men nå ble store deler av kritikken lagt på gitarist Banks, som hadde Pete Townshend fra The Who som sitt store forbilde. Banks hadde massevis med rockeriff, men var ikke den virtuosen på gitaren som resten av bandet mente de trengte for å ta steget videre musikalsk. Jon Anderson (med tilnavnet «Napoleon») og Chris Squire sparket ut Peter Banks før Time and a Word ble utgitt, og erstattet ham med den 23 år gamle gitaristen Steve Howe.
Howe kom fra bandet Tomorrow, som hadde en hit med låta «My White Bicycle» i 1968. Howe var den teknisk gode gitaristen bandet ønsket. I tillegg spilte Howe på alle slags strengeinstrumenter og kunne dermed tilføre bandet mange nye lydbilder og stemninger. Howe er avbildet på coveret til Time and a Word, men det er Peter Banks som spiller på albumet. Begge de to første albumene solgte for dårlig ifølge plateselskapet Atlantic Records, og de ga bandet beskjed om at platekontrakten ville bli avsluttet hvis ikke det tredje albumet solgte betydelig bedre.
Lydtekniker på Time and a Word var Eddy Offord, og utover på 1970-tallet skulle han få mye av æren for det spesielle lydbildet til Yes. Som med-produsent og lydtekniker på de neste fem studioalbumene og ett konsertalbum, klarte han å formidle den intrikate og komplekse musikken på en utsøkt måte. Han var også lydtekniker på Yes-konsertene. Offord var en oppfinnsom lydtekniker og hjalp bandet med å skape stemningsfulle lydbilder og med å finne de riktige lydeffektene. Men hans viktigste oppgave var kanskje å holde Anderson og Squire i tømmene, slik at de ikke ble for egenrådige.
=== 1971–1972: The Yes Album, Fragile og Close to the Edge ===
Den nye besetningen ga ut bandets tredje album, The Yes Album i 1971. Dette albumet innledet bandets storhetstid og inneholder mange av klassikerne som er blitt obligatoriske i live-repertoaret. Howe fikk også vist seg fram og var med på å trekke bandet videre mot det ønskede målet om eksperimentelle og virtuose komposisjoner. Et godt eksempel på dette er hans gitarsolo på låten «Yours Is No Disgrace». Andre viktige komposisjoner fra dette albumet er «I've Seen All Good People» og «Starship Trooper». Anderson og Howe fant tonen, og duoen ble etter hvert bandets viktigste låtskrivere for en periode framover. The Yes Album ble den salgssuksessen bandet ønsket og trengte, og plutselig sto de foran en unik mulighet til å realisere sin visjon. Plateselskapet ga bandet frie tøyler, og de kunne nå slippe løs sin enorme kreativitet uten å bekymre seg for kommersielle hensyn.
Anderson var imidlertid ikke fornøyd med at Kaye nektet å spille mellotron og synthesizer, og tok kontakt med studiomusiker og Strawbs-keyboardist Rick Wakeman. Wakeman regnes som oppfinneren av «keyboard-racket», i det han spilte på svært mange tangentinstrumenter på en gang og ordnet dette ved å stable flere instrumenter oppå hverandre og sto inni en ring av tangentinstrumenter. Anderson var fast bestemt på at han trengte Rick Wakeman for å realisere bandets fulle potensial. Tony Kaye ble derfor sparket og fikk hjelp av Anderson og David Foster til å danne et nytt band, som fikk navnet Badger.
Wakeman hadde på sin side blitt mektig imponert over Yes, og han takket ja da han ble invitert på en jam session. Det ble fullklaff fra første tone – og i løpet av sesjonen var de allerede kommet et godt stykke nærmere det som skulle bli deres første album med Rick Wakeman, Fragile fra 1971. Som forgjengeren inneholder også dette albumet mange av bandets største klassikere, som for eksempel bandets første hitsingel «Roundabout», i tillegg til låtene «Heart of the Sunrise», «South Side of the Sky» og «Long Distance Runaround». Det musikalske uttrykket Yes nå introduserte, var den lange, episke komposisjonsstilen. På «Heart of the Sunrise», som er over elleve minutter lang, hører man musikalske og rytmiske temaer og overganger som bearbeides og utvikles. Denne komposisjonsmetoden ble etter hvert Yes' varemerke.
Musikalsk var de nå nær sin visjon for bandet og nådde i 1972 et høydepunkt med albumet Close to the Edge, en tittel som ofte brukes som betegnelse på progrocken generelt og som definitivt markerer et av dens høydepunkter. Albumet består av tre kutt, tittelsporet «Close to the Edge», «And You And I» og «Siberian Khatru». Albumet klarer det kunststykket å være fylt med lange og komplekse komposisjoner med klassiskinspirert struktur, samtidig som det faktisk «rocker». Close to the Edge regnes for å være en milepæl innen progressiv rock, og alt Yes gjorde framover ble målt etter dette mesterverket. Men enkelte kritikere mente at de overdrev, overdramatiserte og overkompliserte rockemusikken. Komposisjoner på over 20 minutter hadde ikke noe med rock å gjøre, mente de. Anderson parerte med en fleip om at «Yes' neste prosjekt var å tonesette bibelen».En annen som begynte å tvile på at dette var fremtiden, var trommeslager Bill Bruford. Albumets komplekse struktur ble litt i overkant for Bruford, som var med å fullføre albumet, men som sluttet i bandet da det var ferdig. Han var kritisk til måten de spilte inn låtene, bit for bit og så klippe og lime i studio, og han hadde nettopp møtt Robert Fripp, som ønsket ham over til King Crimson. Dette – kombinert med personlige motsetninger mellom ham og Chris Squire – gjorde at han sluttet i bandet. Bill Brufords trommer var en viktig del av soundet til Yes i denne perioden, i og med at han spilte en jazz-inspirert form for rock.
Bruford ble erstattet av Alan White, som blant annet hadde spilt sammen med John Lennon og George Harrison fra The Beatles. Selv om også han hadde en fortid i forskjellige jazz-band, var White ansett som en typisk rocketrommeslager med en mer kontant spillestil. Dette skulle uansett vise seg å passe godt inn i planene til Anderson og Howe som nå jobbet med sitt aller største prosjekt. Han fikk nå anledning til å vise fram sin allsidighet og tilpasningsdyktighet som trommeslager. White fikk tre dager å øve inn materiale på, og den fjerde dagen spilte han konsert med resten av Yes på åpningen av verdensturneen i 1972. Whites vellykkede innhopp i bandet ble dokumentert på det triple konsertalbumet Yessongs som ble utgitt i mai 1973 samtidig som konsertfilmen med samme navn.
=== 1973–1976: Tales from Topographic Oceans, Relayer og soloalbum ===
Anderson hadde i løpet av 1972 kastet sine øyne på noen hinduistiske tekster som han ble svært fascinert av. Han delte denne fascinasjonen med Steve Howe og sammen satt de på hotellrom rundt om i verden mens de var på turné og skrev på materialet til bandets neste album. Under stemningsfulle seanser med levende lys satt Anderson og Howe og komponerte musikk og skrev meningsfylte tekster. Dette ble etter hvert til konseptalbumet Tales from Topographic Oceans fra 1973, et dobbeltalbum med et spor per side: «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» på side en, «The Remembering (High the Memory)» på side to, «The Ancient (Giants Under the Sun)» på side tre og på side fire er «Ritual (Nous Sommes du Soleil)».
Til tross for at dette er et dobbeltalbum og at komposisjonene er hver rundt 20 minutter lange, ble utrolig nok dette albumet en enorm kommersiell suksess. Dette er et album fansen strides om og det har sine klare tilhengere som regner det som et høydepunkt, mens andre misliker det og betegner det som overpretensiøst. Det inneholder mye klassisk Yes av høy klasse – men som Anderson selv har sagt i ettertid, hadde de akkurat litt for lite musikk, og litt for mye plass å fylle opp. De hadde for mye til en enkel, men for lite til en dobbel LP. «Det er slikt som kan skje når ambisjonene er på sitt høyeste og energien er på sitt laveste», sa Anderson i et intervju i 1991.Den generelle oppfattelsen blant musikkjournalister så ut til å være negativ. Nå begynte betegnelser som «pompøse dinosaurer» og «flinkis-musikk» å bli brukt, betegnelser bandet senere har slitt med. Som en følge av den negative kritikken, trakk de seg unna pressen og ga sjeldnere og sjeldnere intervjuer. Dette fikk nok den motsatte virkningen av hva bandet trodde, og nå virket det som om enkelte journalister fikk en nesten fiendtlig holdning til bandet. Midt oppe i dette negative trykket solgte albumene som aldri før, og konsertsalene var alltid utsolgt.
Nå fikk også Wakeman nok av disse lange komposisjonene som krevde ekstremt nitid studioarbeid. Han koblet av med å opptre på albumet Sabbath Bloody Sabbath med Black Sabbath på høsten 1973 under pauser i innspillingen av Tales from Topocraphic Oceans. I tillegg hadde han med albumet The Six Wives of Henry VIII innledet en solokarriere (som i løpet av 90-årene førte til at han må regnes som en av de artistene i verden som har utgitt flest album). Derfor var Wakeman bare måtelig interessert i Tales From Topographic Oceans, og han mente det var for mye «dødtid» i musikken. Han var også kritisk til sin egen rolle i lydbildet på dette albumet, og mente det besto i å holde samme akkord over lengre tid, så en ny lang akkord, og så videre. Hans misnøye var blitt så stor at han sluttet i bandet da turneen var ferdig. Et berømt bilde fra den turneen viser Wakeman med en tallerken med curry midt under en konsert. Dette viste seg godt betegnende for hvor lite engasjert han var i den nye musikken. Han sluttet i Yes på sin 25-årsdag og kunne nå vie seg til sine mesterverk som soloartist, nemlig Journey to the Centre of the Earth fra 1974 og The Myths and Legends of King Arthur and the Knights of the Round Table fra 1975.
Sveitseren og piano-virtuosen Patrick Moraz overtok tangentene og ble med på det mest eksperimentelle av alle Yes-album, nemlig Relayer fra 1974. Moraz hadde på slutten av 1960-tallet spilt med en rekke kjente navn innen jazz-sjangeren, og ble hentet inn for å gi Yes muligheten til å realisere sine ambisjoner om «å gå hele veien» musikalsk sett. På det nye albumet gikk de store skritt videre og laget nok et album fansen var delt i synet på. Noen mente dette albumet var genialt, nettopp fordi de her tok skrittet fullt ut, mens andre mente at de her havnet «over the edge» nok en gang.
Faktum er at den episke «The Gates of Delirium» og den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over» har fått en ny renessanse på 1990- og 2000-tallet og regnes nå som to av de største klassikerne til bandet. Den mest jazz-inspirerte komposisjonen på albumet, «Sound Chaser» regnes nok fremdeles som et interessant eksperiment. «The Gates of Delirium» er hovedsakelig skrevet av Anderson, som her var inspirert av Leo Tolstojs Krig og fred. Både tekstmessig og musikalsk maler Anderson et bilde av krigens grusomheter og fredens herlighet. «To Be Over» er Howes lett «Anderson-ifiserte» låt om et kjærlighets/samlivsbrudd. «Sound Chaser» er en vill hyllest til musikk og den friheten musikken kan og bør være.
Yes tok en pause, som ble benyttet til diverse soloprosjekter utgitt i 1975/76. Patrick Moraz var med på to turneer i 1974–1975 (Relayer-turneen) og i 1976 (Solo Album-turneen), og han var med på å skrive materiale til et nytt album da han plutselig fikk beskjed om at han ikke var ønsket i bandet lengre.
Nå ble en skeptisk Rick Wakeman på ny innkalt for å komme og spille på et nytt album med Yes. Han ble med under forutsetning av at han bare skulle opptre som studiomusiker, men da han hørte materialet bandet jobbet med, ble han overbevist om å bli med som fulltidsmedlem av bandet igjen.
=== 1977–1979: Going for the One og Tormato ===
Dette materialet ble til albumet Going for the One, som er regnet som et av bandets sterkeste album. Det kom ut midt under punkens store periode, men gikk likevel som tittelen skulle tilsi rett til førsteplass. Yes hadde nådd sin hittil høyeste salgsmessige popularitet og fikk sin største hit i England med singelen «Wondrous Stories». Sterke låter som tittelsporet «Going for the One», «Parallells», «Turn of the Century» og «Awaken» gjør at albumet holder en god Yes-standard.
Albumet ble spilt inn i Montreux i Sveits, og de brukte litt utradisjonelle måter å spille inn musikken på. Rick Wakeman var nå tilbake på tangenter og ville spille inn kirkeorgel på et par av låtene, og dette fikk de til ved å leie en telefonlinje fra kirken til studioet. Wakeman var ellers delaktig i å skape et mer moderne sound da han lot Hammond-orgelet og Mellotronen være og kun spilte på moderne synthesizere på de andre låtene.
Moraz har lenge hevdet at han burde fått sin del av æren for flere av låtene på dette albumet. Han fikk i det minste en «spesiell takk» på inner-coveret til albumet. «Awaken» regnes som Yes' siste store episke komposisjon fra storhetstiden på 1970-tallet, og Anderson har sagt at det er den innspillingen han er mest fornøyd med av alle fordi samtlige medlemmer bidro med sitt beste. Den påfølgende turneen ble en suksessfull affære i Europa og USA, og fremtiden så nå utrolig lys ut for bandet.
Albumet Tormato fra 1978 skulle dessverre ikke leve opp til disse forventningene. Det er ikke regnet som dårlig, men det var likevel en klar nedtur etter Going for the One. Minimalistisk produksjon og lite inspirasjon må ta mesteparten av skylden for nedturen, men på låter som «Release, Release», «On the Silent Wings of Freedom» og «Onward» hører man fremdeles potensialet til noe som kunne blitt større. Her benyttet alle i bandet konvensjonelle rock-instrumenter, og det ble brukt minimalt med lydeffekter. I tillegg til en noe kjedelig lydmiks, mente fans av «det klassiske Yes» at det ble for spinkelt og albumet ble sett på som et forsøk på å gjøre Yes om til et vanlig rockeband.
Yes forberedte seg på å spille inn et nytt album i 1979, det uutgitte albumet som i ettertid er blitt kalt Golden Age eller Paris-innspillingene. Med problemer som musikalsk uenighet og etter en rekke tilfeldigheter og uhell, blant annet brakk White beinet etter en tur på rulleskøyter, gikk de lei, og innspillingene kom ikke lengre enn til demostadiet. Resultatet ble at Wakeman sluttet igjen – og det samme gjorde også frontfigur Jon Anderson. Dette så ut som en krise bandet ikke kunne overleve.
Flere av demoene som ble spilt inn kan høres i mikset versjon på samleboksen In a Word: Yes (1969 - ) og på ny-utgivelsen av Tormato fra 2004 som ekstra-titler. Her er også demoen av låten «Everybody's Song», der det mest sannsynlig er Patrick Moraz som spiller keyboards. Denne låten ble spilt inn under forberedelsene til albumet Going for the One, noe som underbygger Moraz' påstand om at han fortjente mere enn et «takk» for sin medvirkning der.
Men for Yes var det nå kritisk. Med både Anderson og Wakeman ute av bandet, hadde de færreste tro på at bandet skulle reise seg igjen.
=== 1980–1981: Drama og oppløsning ===
Squire, Howe og White var usikre på om de skulle fortsette under navnet Yes, og fortsatte videre som en trio uten navn. De traff via sitt management duoen The Buggles, bestående av sanger og bassist Trevor Horn og keyboardist Geoff Downes, som hadde en hit med låta «Video Killed the Radio Star» (den første låta som noensinne ble spilt på MTV). Til Yes-fansens store sjokk ble disse invitert av Squire til å jobbe med de nye låtene han og Howe hadde skrevet, og etter en stund ble de medlemmer av et nytt Yes.
Downes og Horn bidro også med eget materiale, som ble omarbeidet sammen med Squire og Howe for å «Yesifiseres». Denne besetningen lagde så albumet Drama i 1980. På dette albumet finner man gullkorn som for eksempel «Machine Messiah», «Into the Lens» og «Tempus Fugit». Albumet er variert, men naturlig nok med sterk hovedvekt på rytmer, bass og gitar. Det som nok overrasket fansen mest var det tyngre, nesten heavy metal-liknende soundet på flere av låtene.
Problemet var ikke albumet, men den påfølgende turneen, som ble en katastrofe. Trevor Horn ville til å begynne med ikke høre noe snakk om at han skulle synge på scenen, men turneen var allerede booket og Squire greide å overtale ham. Squire insisterte på at musikken skulle spilles i original toneart, noe som lå litt for høyt i forhold til Horns stemmeleie. Dette gjorde at Horns stemmebånd ble slitne tidlig i konsertene, med det resultat at han store deler av konsertene sang direkte surt. Når han i tillegg skulle synge i Andersons stemmeleie på låter som «Close to the Edge» og «And You And I», bare måtte det gå fullstendig galt. Fansen møtte opp for å demonstrere mot vokalist Trevor Horn og ropte taktfast «We want Jon!». Dette gjorde at Horn, som allerede var livredd for å gå på scenen, nektet å fortsette. Turneen måtte avbrytes, og Trevor Horn sluttet i bandet.
Steve Howe og Geoff Downes slo seg sammen med Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer, samt John Wetton, fra blant annet King Crimson, og dannet bandet Asia. Yes var i praksis oppløst, og kun Chris Squire og Alan White var igjen. De slo seg sammen med Jimmy Page, gitaristen fra Led Zeppelin, da hans band nettopp var blitt oppløst etter at trommeslager John Bonham døde. Page ville ha med Robert Plant i bandet, som gikk under navnet XYZ (som skulle bety Ex Yes og Zeppelin). Squire, White og Page spilte inn en del musikk sammen, og det hele virket lovende inntil Robert Plant dukket opp og mente at musikken var altfor komplisert. Da falt dette bandet fra hverandre, og Page og Plant sluttet. I desember 1981 ga Squire og White som duo ut jule-singelen «Run With the Fox».
=== 1982–1987: Ny oppstart, 90125 og Big Generator ===
I Los Angeles møtte Squire og White i 1982 en artist fra Sør-Afrika ved navn Trevor Rabin, som hadde flyttet til England i 1978, og som nå bodde i USA. Sammen dannet de bandet Cinema, med Rabin som vokalist og gitarist (samt tidvis keyboardist). De fikk inn igjen Tony Kaye fra originalbesetningen, som bragte med seg sitt gamle hammondorgel inn på 1980-tallet (mens Rabin tok seg av moderne synthesizere). Cinema var klare til å spille inn sitt første album da plateselskapet foreslo at de måtte få med Jon Anderson i bandet.
Anderson ble kontaktet av Chris Squire, som lot han få høre noen demoer, og han var villig til å stille på den betingelsen at bandet skulle hete Yes og skulle låte som Yes. Selv om Trevor Rabin syntes det var en god idé å få med Anderson, var han ikke like fornøyd med navneskiftet. Andersons ultimatum til tross ble soundet kraftig modernisert for å tilpasses lydbildet på 1980-tallet, samtidig som visse klassiske Yes-elementer ble bevart. Den tidligere vokalisten i bandet, Trevor Horn, var hentet inn som produsent, og han var en av foregangsfigurene når det kom til «moderne lydbilder». Horn ble opprinnelig spurt om å være med som vokalist, men hadde den katastrofale Drama-turneen i friskt minne og takket raskt nei. Men han ville mere enn gjerne produsere bandet.
Resultatet forelå i 1983 som albumet 90125. Albumet inneholdt bandets tredje og største singelhit, «Owner of a Lonely Heart». Singlene «Leave It» og «It Can Happen» kom også relativt høyt opp på hitlistene. Instrumental-låten «Cinema» vant en Grammy i klassen Beste Rock-instrumental. Turneen som fulgte ble en suksess, og både gamle og nye fans av bandet møtte opp i hopetall. Et konsertalbum, 9012Live: The Solos, sammen med konsertfilmen 9012Live dokumenterer denne turneen. Både albumet og filmen ble kraftig kritisert av den eldre fansen for å utelate flere av 1970-tallssangene som ble spilt under konsertene.
Nye Yes var et faktum, og det som kan kalles Trevor Rabin-perioden (eller Yes-West), var innledet. Denne perioden er også sterkt omdiskutert blant fansen. Noen mener det var bra at de ble mer moderne, og at de viste at de kunne fornye seg. Andre mener Rabin-perioden fjernet bandet for mye fra soundet i «gullalderen», og misliker Rabin-perioden sterkt. Saken var at Yes på linje med de fleste 1970-tallsband tilpasset seg et nytt sound på 1980-tallet, noe som nødvendigvis måtte innebære et visst brudd med fortiden. Chris Squire var rask til å påpeke at Rabin faktisk var årsaken til at Yes i det hele tatt fremdeles eksisterte. Noe av det samme hadde tidligere skjedd med Genesis da Phil Collins tok over vokaljobben etter at Peter Gabriel sluttet. Trevor Rabin ble den «kommersielle» syndebukken, på samme måte som Collins ble det i Genesis-fansens øyne.
Denne besetningen utga også albumet Big Generator i 1987, som ikke solgte like bra som forgjengeren. Mye av årsaken til det var at det gikk over fire år mellom albumene, noe som anses av bransjen som for lang tid når man skal selge et «hit-band». Til tross for dette ble det solgt over to millioner album. Mange Yes-fans mente at albumet nok var et steg i riktig retning musikalsk sett, og særlig låtene «Shoot High, Aim Low» og «I'm Running» ble godt mottatt av tilhengerne av det «gamle» Yes. På hit-listene gikk det ikke like bra som i 1983, men de kom et stykke opp på listene med singlene «Love Will Find a Way» og «Rythm of Love».
Noe av kritikken av albumet gikk ut på at det hørtes for mye ut som et Trevor Rabin-soloalbum, og Jon Anderson mente at hans ideer ikke ble tatt hensyn til i stor nok grad. Anderson og Rabin hadde noen kraftige musikalske diskusjoner, og Anderson bestemte seg for å forlate bandet nok en gang.
=== 1988–1995: ABWH, Union og Talk ===
Deretter oppstod en underlig situasjon, der Yes fikk to parallelle besetninger. Den ene bestod av Squire, White, Rabin og Kaye, (som hadde rettighetene til navnet Yes), mens den andre bestod av Anderson, Bruford, Wakeman og Howe, som etter hvert kalte seg Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH). Sistnevnte kvartett utga det selvtitulerte albumet Anderson Bruford Wakeman Howe i 1989 med Tony Levin fra King Crimson på bass. Dette var et album med melodiske og komplekse komposisjoner, som virkelig viste at progressiv rock også kunne ha en framtid. Albumet innebar en tilbakevending til soundet som Yes hadde på albumet Going for the One, men likevel tilpasset et nytt tiår. Bandet som faktisk het Yes strevde og hadde fått med seg Roger Hodgson (vokalist i Supertramp) for å spille inn nytt materiale. Etter en stund fant de ut at de hadde hatt det gøy sammen, men at de ikke passet sammen musikalsk.
I 1990 startet ABWH innspillingene til et nytt album som var planlagt å hete Dialogue, men Anderson oppdaget at den andre besetningen (som i 1983 opprinnelig kalte seg Cinema) også arbeidet med et nytt album. Da oppstod ideen om å bringe de to delene sammen til et åttemannsband. Meningen var at de skulle samarbeide på hverandres låter, for så å samle seg som et «mega-Yes». Jon Anderson løp mellom studioene for å legge vokalen på alle låtene, mens Chris Squire møtte opp i studio sammen med ex-ABWH og la på bakgrunnsvokal på noe. Det er Tony Levin som spiller bass på ABWH-delen av låtene. Samtidig spilte Howe og Wakeman inn sine bidrag til Yes-Westlåtene i studioer hjemme i England, og postet så båndene til USA.
Resultatet ble et mer eller mindre håpløst album med uforløst potensial, kalt Union. På grunn av overproduksjon av produsent Jonathan Elias og innblanding av utallige studiomusikere, invitert av Elias, ble dette albumet nærmest fordømt av Yes-medlemmene selv. Rick Wakeman fortalte at han «hørte på den i bilen, og kastet den ut av vinduet i sinne». Han sa også at han «kaller albumet for «Onion» (løk), ettersom jeg gråter av å høre på den». Steve Howe var også sint, og sa at «det som Jonathan Elias mixet hørtes ut som søppel» og «ingenting av det jeg bidro med er med på albumet. Alt mitt er blitt erstattet med spilling fra nesten hver eneste gitarist i California». Den påfølgende turneen med samme besetning ble derimot en kjempesuksess.
Etter denne turneen ble det av Yes' management vedtatt at besetningen fra Trevor Rabin-perioden skulle videreføres, så Howe, Bruford og Wakeman ble kastet ut. Både de som ble kastet ut av bandet og fansen av «klassiske Yes» var forundret og skuffet over denne beslutningen. Dette endte opp med et musikalsk ustabilt album i 1994, kalt Talk. Albumet ble en salgsmessig flopp, men dette var det albumet fra Rabin-perioden som minnet mest om Yes fra «gamle dager». Her finnes flere låter med episk potensial, som for eksempel «Endless Dream» og «I Am Waiting». En låt fra samarbeidet med Roger Hodgson, «Walls», ble omarbeidet og spilt inn.
Dessuten var dette et av de første albumene som ble spilt inn 100 % digitalt, og i denne teknikkens spedbarnsalder hadde produsent Rabin store problemer med datamaskinenes lave minnekapasitet. Derfor tok innspillingen lang tid, og alle gikk lei av all ventingen på grunn av de tekniske problemene. Dessuten hadde Rabin – ifølge en lettere irritert Chris Squire – tatt seg den frihet å overdubbe noen låter med sitt eget basspill i stedet for Squires. Etter innspillingen takket både Trevor Rabin og Tony Kaye for seg og forlot Yes for godt.
=== 1996–1999: Keys to Ascension, Open Your Eyes og The Ladder ===
Jon Anderson satt nå med store planer for fremtiden til Yes. Han, Chris Squire og Alan White tok kontakt med Steve Howe og Rick Wakeman som ble invitert inn igjen i bandet. Nå skulle det bli mere enn en vanlig gjenforening, sa Anderson. De spilte tre konserter i San Luis Obispo i California, og bandet gikk inn i studio for å spille inn flere nye låter. Det ble utgitt to doble konsertalbum fra disse konsertene, Keys to Ascension i 1996 og Keys to Ascension 2 i 1997.
Disse platene inneholdt også det nye studiomaterialet, senere utgitt separat som Keystudio. Disse platene viser et band som koser seg på scenen og i studio, og som har funnet frem til alt det klassiske materialet og «formelen» fra 1970-tallet igjen. Wakeman ønsket opprinnelig at det nye studiomaterialet skulle gis ut på et eget album allerede i 1996, men det ble ikke noe av Know, som var det foreslåtte navnet på albumet. Det ble lovet nye turneer og album i god gammel stil fra Yes.
Men så sluttet Wakeman igjen på grunn av uenigheter om bandets framtid og det han mente var dårlige beslutninger. Inn kom Billy Sherwood (gitar og keyboard) og litt senere Igor Khoroshev (keyboard). Denne besetningen utga to album, først det «kommersielle krumspringet» Open Your Eyes i 1997, der man omarbeidet materiale som opprinnelig var ment for et soloalbum fra Chris Squire. Deretter spilte de inn det meget solide albumet The Ladder i 1999, hvor man finner sterke låter som «Homeworld (The Ladder)», «It Will Be a Good Day (The River)» og «New Language». Dette albumet hadde en musikalsk retning som minnet om storhetstiden på 1970-tallet, noe produsenten Bruce Fairbairn bestrevde seg på å få til. Han elsket de gamle albumene og ville finne tilbake den sounden de hadde på den tiden. Da Fairbairn uventet døde i mai 1999, gjensto det litt miksing, og det måtte bandet selv ordne med. Tittelkuttet «Homeworld: The Ladder» var musikk til videospillet Homeworld.
=== 2000–2009: Magnification, dvale og flere turneer ===
Personlige motsetninger gjorde at Sherwood og Khoroshev forsvant ut av bandet før «Masterworks»-turneen i 2000. Yes utga i 2001 sitt foreløpig siste album, med et symfoniorkester istedenfor keyboard. Salgstallene var til dels skuffende, men fansen var enige om at albumet Magnification viste et Yes i god form. Den etterfølgende Yessymphonic-turneen ble også en kjempesuksess. Nå turnerte bandet med et symfoniorkesteret European Festival Orchestra, og hadde med keyboardisten Tom Brislin. Under denne turneen spilte de flere låter som de ikke hadde framført live på lenge, som for eksempel «The Gates of Delirium» og «Ritual». Bandet turnerte fram til desember 2001, og nå ville de ha Wakeman med i bandet igjen.
Fans som følte seg litt snytt da Rick Wakeman forlot bandet i 1996, var i ekstase da Wakeman annonserte sin retur til Yes den 20. april 2002 og spilte i bandet på deres neste turné. Den klassiske besetningen opplevde at de igjen sto i publikums søkelys, ikke minst da de feiret 35-årsjubileet med konserter i 2004. Etter en internettavstemning om de mest populære Yes-sangene, kom «South Side of the Sky» høyt opp på listen og ble derfor spilt på konsertene. Dette resultatet var litt overraskende ettersom sangen sjelden ble spilt selv under den originale Fragile-turneen.
11. november 2004 spilte Trevor Rabin, Steve Howe, Chris Squire, Alan White og Geoff Downes «Cinema» og «Owner of a Lonely Heart» under Prince's Trust-konserten på Wembley Arena, til ære for tidligere vokalist og produsent Trevor Horn. En kilde mente grunnen til at Jon Anderson ikke stilte opp skyldtes at han, etter doktorens ordre, trengte å hvile og at Wakeman takket nei til å delta på grunn av Andersons fravær.
Fra 2004 til 2008 lå Yes i dvale, og i påvente av eventuelt nye album skrev de kontrakt med Image Entertainment og andre utgivere som skal utgi gamle konsertopptak, musikkvideoer og intervjuer på DVD. Howe, Squire, Wakeman og White ga alle uttrykk for at de ønsket å spille inn nytt materiale samt turnere som Yes, men Anderson var i mot dette på grunn av sviktende helse. Dermed dukket det opp diverse soloprosjekter. White startet en ny gruppe, «White», sammen med Geoff Downes. Debutalbumet, også kalt White, ble utgitt 18. april 2006. I 2004 ble Squire med på gjenforeningen av hans gamle band fra tiden før Yes, The Syn.
Planer om en turné med White, The Syn og Steve Howe, som ville inkludert Yes-medlemmene i tillegg til sangeren Kevin Currie fra White, der de skulle framføre sanger fra Drama ble avlyst. White ble med i The Syn i 2006. 16. mai 2006 annonserte Squire at han hadde sluttet i The Syn. Samme dag la Asia, med Howe og Downes, fram sine planer om en gjenforeningsturné som startet i september 2006. Anderson og Wakeman turnerte sammen i oktober 2006, med sanger fra Yes, sine respektive solokarrierer og fra ABWH.
Anderson komponerte ny musikk sammen med Trevor Rabin. På hvilken måte, eller om, de hadde tenkt å presentere dette for publikum, var lenge uvisst. I 2016 startet Anderson og Rabin bandet ARW sammen med Rick Wakeman og ga en rekke konserter. Et album med nytt materiale har det derimot ikke blitt noe av. Første halvår av 2008 turnerte Anderson i USA og Canada, mens Howe reiste rundt med Asia. White turnerte med sitt nye prosjekt Circa:. I 2008 sluttet White i Circa: for å bli med i planleggingen for en ny turné med Yes.
For å markere bandets 40-årsjubileum var planen å reise ut og gi konserter under banneret «Close to the Edge and Back». Men alle konserter ble avlyst 4. juni 2008 på grunn av Andersons helseproblemer. Ifølge et presseskriv hadde Jon Anderson hatt et akutt astmaanfall og trengte å hvile i minst seks måneder. Planene var at Anderson, Squire, Howe og White skulle erstatte Rick Wakeman med hans sønn, Oliver Wakeman, ettersom også Wakeman fikk beskjed av doktoren om å kutte ned på sin turné-virksomhet.Anderson sa at Yes forberedte fire «lange, multi-tematiske komposisjoner» til turneen. De skulle være «veldig annerledes». Men etter de dårlige salgstallene til Magnification, har Anderson sagt at å «sette sammen et album er ikke logisk lengre», og det er ikke gitt noen uttrykk for om, hvis eller hvordan dette materialet skal utgis.Turneen In the Present begynte 4. november 2008 i Ontario i Canada, med Howe, Squire & White sammen med Oliver Wakeman på keyboard og canadieren Benoît David på vokal. Konsertene ble booket som «Howe, Squire and White of YES», selv om de stadig vekk ble referert til som bare «Yes». Konsertalbumet In the Present – Live from Lyon ble innspilt under bandets Europa-del av turneen, og dokumenterer bandets konsert i Lyon i Frankrike 1. desember 2009. Albumet ble utgitt i november 2011.
=== 2009–2010: Nye medlemmer og turneer ===
Den 11. februar 2009 ble Chris Squire innlagt på sykehus med akutt behov for operasjon i et ben. Dermed måtte turneen først utsettes, og deretter, den 19. februar ble det klart at resten av turneen var blitt avlyst. Årsaken til dette var at Squire fikk beskjed av sin lege om å hvile i minst en måned.
I april 2009 sendte Yes ut et presseskriv der de annonserte en ny USA-turné sammen med Asia med start 26. juni 2009. Igjen var det Benoît David og Oliver Wakeman som spilte sammen med Squire, Howe og White. Denne gangen ble David og Wakeman inkludert under navnet Yes som bandets nye, foreløpig uoffisielle medlemmer. Turneen «Yes with very special guest Asia» pågikk hele sommeren i USA, og dermed fikk begge gruppenes gitarist, Steve Howe, nok å henge fingrene i.
Jon Anderson la også planer for sommeren 2009, da han reiste ut på en Europa-turné han kalte «Have Guitar Will Travel». Den første konserten fant sted i Warszawa i Polen 30. juni 2009.
Under et intervju med Chris Squire 15. oktober 2009 på den britiske radiokanalen Planet Rock, ble Oliver Wakeman og Benoît David presentert som offisielle medlemmer av bandet. Squire sa ikke noe om hvorvidt Jon Anderson samtidig hadde sluttet.
Yes var senhøsten 2009 aktive med en Europa-turné med start i Bratislava i Slovakia 31. oktober. Bandet spilte i Oslo 11. desember på Sentrum Scene. Denne Europa-delen av turneen, «Yes on Tour Europe Fall 2009», var ikke Asia med på.Turneen «Yes On Tour: US Winter 2010» startet 2. februar 2010 i Civic Center i Poughkeepsie i New York, og bandet ga totalt 18 konserter i USA frem til 28. februar. Chris Squire snakket om planer om innspilling av et nytt album når denne turneen var over. Etter vinterturneen startet bandet planleggingen av en sommerturné i USA sammen med Peter Frampton. «Yes On Tour: US Summer 2010» startet 8. juni 2010 i Raymond F. Kravis Center for the Performing Arts i West Palm Beach i Florida. Totalt spilte bandet 22 konserter i løpet av turneen.
=== 2011–2014: Fly from Here og Heaven & Earth ===
4. oktober 2010 startet Yes innspillinger av nye låter med tanke på utgivelse av et nytt album før sommeren 2011. Produsent er tidligere vokalist i Yes, Trevor Horn. 29. oktober 2010 skrev Yes under en platekontrakt med Frontiers Records.
31. mars 2011 ble Geoff Downes presentert som bandets nye keyboardist. Downes var også medlem under Drama-perioden fra 1980 til 1981. 9. april 2011 bekjentgjorde Oliver Wakeman på sitt offisielle nettsted at han ikke lengre var medlem av Yes. Albumet Fly from Here ble utgitt sommeren 2011, nesten ti år etter bandets forrige studioalbum, Magnification.
Yes dro ut på en Europa-turné i november og desember 2011, og spilte på Sentrum Scene i Oslo 7. desember 2011. Etter konserten i Oslo ble vokalist Benoît David syk, og de tre siste konsertene på turneen ble avlyst. David sluttet i bandet tidlig i 2012, og ble erstattet av Jon Davison.Fra mars 2013 til juni 2014 var bandet rundt om i verden med turneen Three Album Tour, hvor de fremførte albumene The Yes Album, Close to the Edge og Going for the One i sin helhet. I 2013 var de også hovedattraksjonen under cruise-festivalen for prog-band, Cruise to the Edge. Cruise-festivalen ble også arrangert i april 2014 og den tredje utgaven av festivalen er planlagt avholdt i november 2015.
I august 2013 ble det startet en fan-kampanje for å få Yes innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Til tross for at flere kjente politiske strateger var involvert, blant andre John Brabender som var mediastrateg under republikaneren Rick Santorums forsøk på å bli partiets presidentkandidat i 2012 og Tad Devine, som deltok i demokratene John Kerry og Al Gores presidentkampanjer i henholdsvis 2004 og 2000, ble Yes nok en gang forbigått av æresgalleriet.
Fra januar til mars 2014 var Yes i studio for å spille inn et nytt album. 16. juli 2014 ble Heaven & Earth utgitt, bandets første album med vokalisten Jon Davison.
=== 2015–2018: Chris Squire dør og Yes blir innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame ===
I mai 2015 fikk Chris Squire diagnosen benmargskreft, og ble midlertidig erstattet av Billy Sherwood. Mindre enn seks uker inn i behandlingen, døde Squire 27. juni 2015 i sitt hjem i Phoenix. Sherwood ble, etter Squires eget ønske, fast medlem som bassist for Yes.
Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman startet bandet ARW i januar 2016, og i april året etter skiftet bandet navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman. Rettighetene til bandnavnet Yes var delt mellom Anderson, Chris Squire, Steve Howe og Alan White. Ifølge en uformell avtale mellom Anderson og Squire, var det kun det bandet Squire var medlem av som kunne benytte navnet. Etter Squires død foreslo hans enke at begge «fraksjonene» skulle benytte bandnavnet Yes. Steve Howe har ikke uttrykt noen motforestillinger mot at ARW endret navnet, så lenge promoteringen ikke skaper forvirring om hvilket av de to Yes-bandene det er snakk om.
Etter nomineringer i 2014, 2015 og 2016 ble Yes valgt inn i Rockens æresgalleri for 2017. Det var åtte av bandmedlemmene som ble innvalgt som gruppemedlemmer, Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Tony Kaye, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Trevor Rabin. Innvielseseremonien fant sted 7. april 2017 i Barclay Center i Brooklyn i New York City. Anderson, Bruford, Howe, Rabin, White og Wakeman møtte sammen med avdøde Chris Squires kone Scottie. Tony Kaye var forhindret fra å møte grunnet sykdom. Anderson, Howe, Rabin, Wakeman og White fremførte «Roundabout» sammen med Geddy Lee fra Rush på bass. Senere fremførte de «Owner of a Lonely Heart» med Howe på bass. Bill Bruford har ikke spilt offentlig siden han ble «pensjonist» i 2009 og gjorde intet unntak til tross for den store anledningen. Rick Wakeman markerte seg med en spesiell og humoristisk tale.
=== 2018– : Fly from Here – Return Trip, 50 år med Yes, nytt album og Alan White dør ===
Begge versjonene av Yes feiret bandets 50-årsjubileum med turneer; Yes med turneen #Yes50 og Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman med turneen Quintessential Yes: The 50th Anniversary Tour. I mars 2018 ble albumet Fly from Here – Return Trip utgitt. Albumet er en omarbeidet og remixet versjon av albumet Fly from Here fra 2011, med Trevor Horn som vokalist og med nye overdubbinger fra både Horn, Steve Howe og Geoff Downes. Albumet inneholder også det nye sporet «Don't Take No for an Answer», skrevet og sunget av Howe. I 2019 ble konsertalbumet Yes 50 Live og mini-LP-en From a Page gitt ut. From a Page fulgte med som bonusdisk til en nyutgivelse av konsertalbumet In the Present – Live from Lyon og inneholdt fire tidligere uutgitte låter fra innspillingene til albumet Fly from Here.
I mars 2020 ble bandets planlagte konserter for året avlyst på grunn av koronapandemien. I juli 2020 bekreftet Davison at bandet hadde startet å arbeide med bandets neste studioalbum. I desember 2020 ble sideprosjektet Arc of Life presentert, bestående av Jon Davison, Billy Sherwood, Jay Schellen, Jimmy Haun og Dave Kerzner. I oktober 2021 ble Yes' første studioalbum uten Chris Squire, The Quest, utgitt og bandet planla en Europaturné i 2022 der blant annet albumet Relayer skulle fremføres i sin helhet. Dette ble senere endret og turneen ble flyttet til 2023 og nå med fremføring av albumet Close to the Edge. Yes annonserte 22. mai 2022 at Alan White måtte stå over denne turneen på grunn av helseproblemer og at Jay Schellen midlertidig skulle ta over hans plass bak trommesettet. Alan White døde fire dager senere, 26. mai 2022.
== Yes' musikkstiler ==
=== Psykedelisk rock ===
På slutten av 1960-tallet var det en voksende andel av nye band som ville utforske det The Beatles hadde gjort på albumene Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, Magical Mystery Tour, The White Album og Abbey Road nærmere. Først kom en bølge av psykedelisk rock, som de fremtidige medlemmene i Yes var med på i sine respektive band på den tiden. Enkelte av låtene på bandets første album, Yes, var påvirket av den psykedeliske rocken. Som eksempel kan nevnes låta «Harold Land» som var kraftig inspirert av Pink Floyds første singel, «Arnold Layne», skrevet av Syd Barrett.
=== Progressiv rock ===
Litt senere utviklet dette seg til lengre og mer komplekse instrumentale komposisjoner, konsepter og låter som sømløst ble flettet sammen. På begynnelsen av 1970-tallet kom en dreining fra det psykedeliske over til det progressive, enten i en rock-form, eller som folk rock-basert. Dette skillet kunne i mange tilfeller bli uklart og usynlig, og progressiv rock ble en fellesnevner for dette.
Låtene «Starship Trooper» og «Yours Is No Disgrace» er gode eksempler på at flere slike «under-sjangere» blir benyttet i samme låt, og Yes omfavnet på mange måter det meste av dette spekteret. Symfonisk rock var også et begrep som ble benyttet om Yes' musikk, noe som er betegnende for hele albumet Close to the Edge.
Improvisasjon var også viktig innen progressiv-sjangeren, og dermed fikk man jazz-beslektede komposisjoner som «The Gates of Delirium» og «Sound Chaser». Samtidig ble det eksperimentert med andre musikk-sjangere, som på «To Be Over» og «Awaken» med asiatisk-inspirert musikk. Dessuten country på «To Be Over» og på «Yours Is No Disgrace».
=== Rock og pop ===
Med albumet Going for the One vendte Yes tilbake til enklere og kortere låter, selv om det progressive ble ivaretatt. Tormato og Drama er album der rock er et slags startpunkt, og det progressive blir på en måte underlagt det primære rock-uttrykket. På 1980-tallet hadde Yes et lydbilde av ren rock og pop, ikke ulikt mange andre band på den tiden. Altså hadde bandet gitt opp noe av det som var unikt for sjangeren progressiv rock. Fra midten av 1990-tallet viste Yes igjen (med noen få unntak) at de hadde modernisert lydbildet innenfor sjangeren progressiv rock.
== Yes' tekster ==
Bandets tekster kan løst defineres i fire hovedgrupper: Litteraturinspirerte, Kosmiske, Spirituelle og Samtidskommenterende. For det meste var det Jon Anderson som skrev tekstene, enten alene eller i samarbeid med de andre medlemmene. Selv om en av de andre presenterte en ferdig låt med tekst til Anderson, ville han modifisere teksten slik at han kunne relatere til meningen med den, og sørge for at det ble sangbart og passet inn i musikken.
Litteraturinspirerte:
Disse tekstene er gjerne inspirert av Tolkien (fantasy) og Leo Tolstoj (skjønnlitteratur). Eksempler er «Close to the Edge» og «The Gates of Delirium».
Kosmiske:
Romfarts-eventyr og utforskning av andre planeter, som for eksempel i låtene «Astral Traveller», «Starship Trooper» og «Arriving UFO».
Spirituelle:
En slags religiøs, dypere mening i tekstene. Et godt eksempel er hele albumet Tales from Topographic Oceans og på låtene «Awaken», «Heart of the Sunrise» og «And You And I».
Samtidskommenterende:
Yes sin versjon av protestvisene. Eksempelvis mot Vietnamkrigen i «Yours Is No Disgrace» eller mot hvalfangst på «Don't Kill the Whale».
Dette er selvfølgelig ikke de eneste «kategoriene» tekstene kan plasseres i, men en slags pekepinn på hovedlinjene. På låten «Going for the One» viser for eksempel Anderson sin humoristiske sans og selvironi. Mange har forsøkt å finne meninger med tekstene til Yes, men Anderson har sagt at det viktigste er at ordene er gode å synge, meningen med ordene er sekundært. Det finnes tekster som er ganske konkrete også, som «South Side of the Sky» som faktisk handler om farene ved fjellklatring.
== Plateomslag ==
Yes ble kjent ikke bare for musikken, men også for sitt visuelle tilbud til platekjøperne. Fantasifulle og abstrakte platomslag ble et slags varemerke for hele sjangeren progressiv rock, og Yes benyttet fra Fragile til Relayer seg av kunstneren Roger Deans fantasy-inspirerte malerier som plateomslag. Det var også Dean som laget den mest kjente versjonen av Yes-logoen, og han var også med på å designe scene-showet til bandet.
På albumene Going for the One og Tormato lagde Hipgnosis omslagene, og de var ikke slik verken bandet eller fansen forventet. Senere benyttet bandet forskjellige designere og kunstnere, men gikk tilbake til Roger Dean fra og med Keys to Ascension i 1996. I tillegg ble omslaget til albumet Anderson Bruford Wakeman Howe fra 1989 laget av Dean.
== Medlemmer ==
Steve Howe – gitar/vokal (1970–81, 1990–92 og 1996– )
Jon Davison – vokal (2012– )
Geoff Downes – keyboard (1980–81, 2011– )
Billy Sherwood – keyboard/gitar (1997–2000), bass (2015– )Tidligere medlemmer
Alan White – trommer (1972–2022) (død 2022)
Chris Squire – bass/vokal (1968–2015) (død 2015)
Jon Anderson – vokal (1968–79, 1983–2008)
Rick Wakeman – keyboard (1971–74, 1977–79, 1990–92, 1996 og 2002–04)
Bill Bruford – trommer (1968–72, 1990–92)
Tony Kaye – keyboard (1968–71, 1983–94)
Peter Banks – gitar (1968–70) (død 2013)
Patrick Moraz – keyboard (1974–76)
Trevor Horn – vokal (1980–81)
Trevor Rabin – gitar/vokal (1983–94)
Igor Khoroshev – keyboard (1997–2000)
Oliver Wakeman – keyboard (2008–2011)
Benoît David – vokal (2008–2012)Turné-musikereTom Brislin – keyboard (2001) (Magnification-turneen)
Jay Schellen – trommer (2016–2017, 2018– )
Dylan Howe – trommer (2017)
=== Tidslinje for medlemmer av Yes ===
== Konserter i Norge ==
Konserter i Norge med Yes, inkludert ABWH og ARW.
Club 7, Oslo – 22. februar 1970
Ekeberghallen, Oslo – 11. november 1977
Drammenshallen, Drammen – 16. juni 1984
Skedsmohallen, Lillestrøm – 9. november 1989 (ABWH)
Oslo Konserthus, Oslo – 7. november 2001
Oslo Spektrum, Oslo – 5. juni 2004
Sentrum Scene, Oslo – 11. desember 2009
Sentrum Scene – 7. desember 2011
Sentrum Scene, Oslo – 5. juni 2014
Sentrum Scene, Oslo – 7. juni 2018 (ARW)
Sentrum Scene, Oslo – 15. mai 2020 – avlyst på grunn av koronaviruspandemien
Sentrum Scene, Oslo – 4. mai 2021 – planlagt konsert, ny dato for avlyst konsert 15. mai 2020
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Yes (1969)
Time and a Word (1970)
The Yes Album (1971)
Fragile (1971)
Close to the Edge (1972)
Tales from Topographic Oceans (1973)
Relayer (1974)
Going for the One (1977)
Tormato (1978)
Drama (1980)
90125 (1983)
Big Generator (1987)
Union (1991)
Talk (1994)
Keys to Ascension (1996)
Keys to Ascension 2 (1997)
Open Your Eyes (1997)
The Ladder (1999)
Magnification (2001)
Fly from Here (2011)
Heaven & Earth (2014)
The Quest (2021)
== Se også ==
Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman (ARW)
Anderson Bruford Wakeman Howe
Asia
Badger
The Buggles
Cinema
Circa:
Jon & Vangelis
XYZ
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Yes (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yes (musical group) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yes på Internet Movie Database
(en) Yes på Apple Music
(en) Yes på Discogs
(en) Yes på MusicBrainz
(en) Yes på SoundCloud
(en) Yes på Spotify
(en) Yes på Songkick
(en) Yes på Last.fm
(en) Yes på Genius — sangtekster
(en) Yes på AllMusic | lenke | 5,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Badedammen | 2023-02-04 | Badedammen | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Stavanger', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Sider med kart'] | Badedammen ligger i Strømsteinen mellom Verven og Badehusgata i Stavanger. Badedammen er byens eldste badeplass med en lang historie. I 1849 står det i bystyreforhandlingene at Badedammen har vært brukt som badested i «umindelige tider».
Det har stått mye strid om Badedammen. Ved flere anledninger ble det foreslått å fylle igjen dammen, også kalt «Lusapytten» og «Strømsteinshålå». Men gang på gang protesterte folk. Badedammen var nemlig et yndet badested og en herlig tumleplass for barna i strøket. Arbeidsfolk i fabrikkene i området satte også pris på å ta en dukkert her på varme sommerdager.
Lærerne ved skolene i bydelen forsvarte Badedammen fordi det var en utmerket plass for svømmeopplæring. Her, midt mellom røyken fra hermetikkfabrikkene, var det mange som tok sine første svømmetak og deltok på sine første svømmekonkurranser. Det var ikke uten grunn at elever fra Johannes skole ofte utmerket seg ved sommerens svømmestevner.
Da Bybrua over til Buøy og Hundvåg skulle bygges, greide ikke planleggerne å unngå Badedammen. Derfor er en av brupilarene plassert midt ute i dammen, som fortsatt består, til glede for beboerne i området. En kampestein ved Badedammen bærer et bronserelieff av Halvor Sivertsen, som takk fra folk i bydelen til den populære svømmeinstruktøren og "Badedammens far".
Badedammen inneholder i dag en liten sandstrand, to brygger, rutsjebane og fast grill. Like ved finnes også toaletter. Totalarealet er noe over 6 dekar, hvorav vannflaten utgjør halvparten.
| Badedammen ligger i Strømsteinen mellom Verven og Badehusgata i Stavanger. Badedammen er byens eldste badeplass med en lang historie. I 1849 står det i bystyreforhandlingene at Badedammen har vært brukt som badested i «umindelige tider».
Det har stått mye strid om Badedammen. Ved flere anledninger ble det foreslått å fylle igjen dammen, også kalt «Lusapytten» og «Strømsteinshålå». Men gang på gang protesterte folk. Badedammen var nemlig et yndet badested og en herlig tumleplass for barna i strøket. Arbeidsfolk i fabrikkene i området satte også pris på å ta en dukkert her på varme sommerdager.
Lærerne ved skolene i bydelen forsvarte Badedammen fordi det var en utmerket plass for svømmeopplæring. Her, midt mellom røyken fra hermetikkfabrikkene, var det mange som tok sine første svømmetak og deltok på sine første svømmekonkurranser. Det var ikke uten grunn at elever fra Johannes skole ofte utmerket seg ved sommerens svømmestevner.
Da Bybrua over til Buøy og Hundvåg skulle bygges, greide ikke planleggerne å unngå Badedammen. Derfor er en av brupilarene plassert midt ute i dammen, som fortsatt består, til glede for beboerne i området. En kampestein ved Badedammen bærer et bronserelieff av Halvor Sivertsen, som takk fra folk i bydelen til den populære svømmeinstruktøren og "Badedammens far".
Badedammen inneholder i dag en liten sandstrand, to brygger, rutsjebane og fast grill. Like ved finnes også toaletter. Totalarealet er noe over 6 dekar, hvorav vannflaten utgjør halvparten.
== Eksterne lenker ==
[1] erlingjensen.net | Badedammen ligger i Strømsteinen mellom Verven og Badehusgata i Stavanger. Badedammen er byens eldste badeplass med en lang historie. | 5,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fragile_(album) | 2023-02-04 | Fragile (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1971', 'Kategori:Yes-album'] | Fragile er det fjerde albumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i november 1971 i Europa og i januar 1972 i USA. Det er bandets første album der keyboardisten Rick Wakeman medvirker, etter at Tony Kaye forlot bandet sommeren 1971. Dette er også det første Yes-albumet som Roger Dean laget coveret til, og hans kunstverk skulle nærmest bli synonymt med Yes og progressiv musikk generelt på 1970-tallet.
Albumet kom på 4.-plass på Billboard 200 i USA, og på 7.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia.
| Fragile er det fjerde albumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i november 1971 i Europa og i januar 1972 i USA. Det er bandets første album der keyboardisten Rick Wakeman medvirker, etter at Tony Kaye forlot bandet sommeren 1971. Dette er også det første Yes-albumet som Roger Dean laget coveret til, og hans kunstverk skulle nærmest bli synonymt med Yes og progressiv musikk generelt på 1970-tallet.
Albumet kom på 4.-plass på Billboard 200 i USA, og på 7.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia.
== Bakgrunn ==
For første gang benytter bandet aktivt diverse lydeffekter, og lydbildet preges av Eddie Offords «magiske» fingre. Albumet består av fem individuelle låter, der hvert enkelt bandmedlem presenterer sine talenter samt fire gruppelåter. Rick Wakeman var av kontraktmessige årsaker forhindret til å bidra som låtskriver, men har helt klart satt sitt preg på musikken.Utgivelsen ble utsatt i to måneder i USA på grunn av det gode salget av det forrige albumet The Yes Album.
Albumet presenterer også den episke komposisjonsstilen som Yes skulle bli så kjent for. Låtene «South Side of the Sky» og «Heart of the Sunrise» er gode eksempler på dette.
== Sporliste ==
«Roundabout» (Anderson/Howe) – 8:30
«Cans and Brahms (Extracts from Brahms' 4th Symphony in E Minor, Third Movement)» (Brahms, arrangement av Wakeman) – 1:38
«We Have Heaven» (Anderson) – 1:40
«South Side of the Sky» (Anderson/Squire) – 8:02
«Five Per Cent for Nothing» (Bruford) – 0:35
«Long Distance Runaround» (Anderson) – 3:30
«The Fish (Schindleria Praematurus)» (Squire) – 2:39
«Mood for a Day» (Howe) – 3:00
«Heart of the Sunrise» (Anderson/Squire/Bruford) – 11:27
=== Bonusspor på ny-utgivelse fra 2003 ===
== Personell ==
Jon Anderson – vokal
Steve Howe – elektrisk gitar, akustisk gitar og vokal
Rick Wakeman – Hammondorgel, piano, cembalo, Mellotron og Moog synthesizer
Chris Squire – bass og vokal
Bill Bruford – trommer, perkusjon
== Ny-utgivelser ==
1988 – Atlantic – CD
1994 – Atlantic – CD (Remaster)
2001 – Japansk Limited Edition
2003 – Rhino – LP & CD (Remaster med bonusspor)
== Referanser ==
== Kilder ==
Fragile, CD notater i innercover av Bill Martin, 2003
AllMusicGuide.com
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002
== Eksterne lenker ==
(en) Fragile på Discogs
(en) Fragile på MusicBrainz
(en) Fragile på Spotify
(en) Fragile på AllMusic | lenke | 5,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolae_Grigorescu | 2023-02-04 | Nicolae Grigorescu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1907', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1838', 'Kategori:Krigskunstnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dâmbovița', 'Kategori:Rumenske malere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nicolae Grigorescu (uttalt [nikoˈla.e ɡriɡoˈresku], født 15. mai 1838, Pitaru, Dâmbovița, død 21. juli 1907, Câmpina, Prahova) var en rumensk maler.
Han ble født inn i en fattig familie, og arbeidet i to år (fra 1848 til 1850) som lærling hos den tsjekkiske maleren Anton Chladek, og malte deretter ikoner for kirkene i Băicoi og klosteret Căldărușani.Han studerte fra 1861 ved Kunstakademiet i Paris, hvor han ble kjent med Renoir. Etter kort tid flyttet han til Barbizon, hvor han ble påvirket av Jean-Baptiste Camille Corot, Gustave Courbet og Théodore Rousseau.I 1877 ble han med den rumenske hæren som krigsmaler i uavhengighetskrigen mot Tyrkia, og malte bl.a. slagene ved Grivița og Rahova.Fra 1890 bodde han i Câmpina, hvor han for det meste malte bondemotiver.
| Nicolae Grigorescu (uttalt [nikoˈla.e ɡriɡoˈresku], født 15. mai 1838, Pitaru, Dâmbovița, død 21. juli 1907, Câmpina, Prahova) var en rumensk maler.
Han ble født inn i en fattig familie, og arbeidet i to år (fra 1848 til 1850) som lærling hos den tsjekkiske maleren Anton Chladek, og malte deretter ikoner for kirkene i Băicoi og klosteret Căldărușani.Han studerte fra 1861 ved Kunstakademiet i Paris, hvor han ble kjent med Renoir. Etter kort tid flyttet han til Barbizon, hvor han ble påvirket av Jean-Baptiste Camille Corot, Gustave Courbet og Théodore Rousseau.I 1877 ble han med den rumenske hæren som krigsmaler i uavhengighetskrigen mot Tyrkia, og malte bl.a. slagene ved Grivița og Rahova.Fra 1890 bodde han i Câmpina, hvor han for det meste malte bondemotiver.
== Galleri ==
== Bibliografi ==
George Oprescu og Remus Niculescu: Nicolae Grigorescu, anii de ucenicie. București, 1956
George Oprescu: Nicolae Grigorescu, 2 vol. București, 1961-1962
Barbu Brezianu: Nicolae Grigorescu. București, 1959
Vasile Varga: Nicolae Grigorescu. București, 1973
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nicolae Grigorescu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nicolae Grigorescu – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Nicolae Grigorescu (uttalt [nikoˈla.e ɡriɡoˈresku], født 15. | 5,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yessongs | 2023-02-04 | Yessongs | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1973', 'Kategori:Konsertalbum fra 1973', 'Kategori:Musikkvideoer og DVD-er', 'Kategori:Yes-album'] | Yessongs er det første konsertalbumet fra den engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i mai 1973. Innspillingene er hovedsakelig fra turneen for albumet Close to the Edge, men inneholder også to innspillinger fra Fragile-turneen i 1971. Yessongs ble opprinnelig utgitt som et trippel-album, men er nå utgitt som dobbel-CD.
Filmen Yessongs ble også utgitt i 1973, og dokumenterer en konsert i Rainbow Theatre i London den 16. desember 1972. Kun to av innspillingene fra denne konserten er til stede på albumet, «Close to the Edge» og «Würm» (avslutningspartiet fra «Starship Trooper»).
| Yessongs er det første konsertalbumet fra den engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i mai 1973. Innspillingene er hovedsakelig fra turneen for albumet Close to the Edge, men inneholder også to innspillinger fra Fragile-turneen i 1971. Yessongs ble opprinnelig utgitt som et trippel-album, men er nå utgitt som dobbel-CD.
Filmen Yessongs ble også utgitt i 1973, og dokumenterer en konsert i Rainbow Theatre i London den 16. desember 1972. Kun to av innspillingene fra denne konserten er til stede på albumet, «Close to the Edge» og «Würm» (avslutningspartiet fra «Starship Trooper»).
== Sporliste - filmen ==
«Overture»
«I've Seen All Good People»
«Clap»
«And You And I»
«Close to the Edge»
«Utdrag fra 'The Six Wives of Henry VIII'»
«Roundabout»
«Yours Is No Disgrace»
«Würm» (utdrag fra «Starship Trooper»)
== Sporliste - albumet ==
=== CD 1 ===
«Opening (utdrag fra 'Ildfugl-suiten')» (Igor Stravinskij) – 3:47
«Siberian Khatru» (Jon Anderson, Steve Howe, Rick Wakeman) – 9:03
«Heart of the Sunrise» (Anderson, Bill Bruford, Chris Squire) – 11:33
«Perpetual Change» (Anderson, Squire) – 14:11
«And You And I» (Anderson, Bruford, Howe, Squire) – 9:33
I. «Cord of Life»
II. «Eclipse» (Anderson, Bruford, Squire)
III. «The Preacher the Teacher»
IV. «Apocalypse»
«Mood for a Day» (Howe) – 2:53
«Utdrag fra 'The Six Wives of Henry VIII'» (Wakeman) – 6:37
«Roundabout» (Anderson, Howe) – 8:33
==== CD 2 ====
«I've Seen All Good People» (Anderson, Squire) – 7:09
«Your Move» (Anderson)
«All Good People» (Squire)
«Long Distance Runaround/The Fish (Schindleria Praematurus)» (Anderson, Squire) – 13:37
«Long Distance Runaround» (Anderson)
«The Fish (Schindleria Praematurus)» (Squire)
«Close to the Edge» (Anderson, Howe) – 18:13
I. «The Solid Time of Change»
II. «Total Mass Retain»
III. «I Get Up I Get Down» (Anderson, Squire)
IV. «Seasons of Man»
«Yours Is No Disgrace» (Anderson, Bruford, Howe, Tony Kaye, Squire) – 14:23
«Starship Trooper» (Anderson, Squire, Howe) – 10:08
«Life Seeker» (Anderson)
«Disillusion» (Squire)
«Würm» (Howe)
== Personell ==
Jon Anderson – vokal
Chris Squire – bass og vokal
Steve Howe – gitarer og vokal
Rick Wakeman – keyboard
Alan White – trommer
Bill Bruford – trommer (kun på CD 1 spor 4 og CD 2 spor 2)
== Ny-utgivelser ==
1988 – Atlantic – CD
1994 – Atlantic – CD (Remaster)
2001 – Japansk Limited Edition
2003 – Rhino – LP & CD (Remaster med bonusspor)
== Kilder ==
Allmusic
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002
== Eksterne lenker ==
(en) Yessongs på Discogs
(en) Yessongs på MusicBrainz
(en) Yessongs på Spotify
(en) Yessongs på AllMusic
YesWorld.com | lenke | 5,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evangelikalisme | 2023-02-04 | Evangelikalisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Kristne begrep', 'Kategori:Religion i USA'] | Evangelikalisme (etter engelsk Evangelicalism) eller evangelikal kristendom er en type lavkirkelig protestantisme og vekkelseskristendom som er særlig kjent fra kristne grupper og kirkesamfunn i USA. Gruppene av evangelikale kan tilhøre ulike konfesjoner med litt forskjellig syn på Bibelens autoritet, som for eksempel baptister, pinsevenner og nondenominational, «ikke-konfesjonelle» som er uavhengige av tradisjonelle lutherske, metodistiske eller episkopale kirkesamfunn. Evangelikale menigheter er teologisk konservative men kan stå friere når det gjelder kulturelle tradisjoner. De legger vekt på personlig tro, omvendelse, vekkelse, helliggjørelse og misjonering.Evangelikalismen har røtter i tysk pietisme, engelsk metodisme, folkelige vekkelsesbevegelser på 1800-tallet og pinsebevegelsen på 1900-tallet. Den amerikanske vekkelseskristne folkebevegelsen kunne opprinnelig være politisk radikal og liberal i samfunnsspørsmål, for eksempel med motstand mot slaveri, dødsstraff og alkohol. Fra 1970-årene har bevegelsen i USA blitt tydeligere politisert. Under presidentene Reagan, Bush og Trump har evangelikale menigheter med hvite medlemmer knyttet seg stadig tettere til det republikanske partiet og den nasjonalkonservative høyresiden. Et flertall av amerikanske «vekkelseskristne» støtter ikke bare tradisjonelle familieverdier, men også dødsstraff og friere våpenlover. Samtidig protesterer de blant annet mot fri abort, kvinnefrigjøring, homobevegelsen, klimatiltak, velferdsstaten og statlig styring generelt.
| Evangelikalisme (etter engelsk Evangelicalism) eller evangelikal kristendom er en type lavkirkelig protestantisme og vekkelseskristendom som er særlig kjent fra kristne grupper og kirkesamfunn i USA. Gruppene av evangelikale kan tilhøre ulike konfesjoner med litt forskjellig syn på Bibelens autoritet, som for eksempel baptister, pinsevenner og nondenominational, «ikke-konfesjonelle» som er uavhengige av tradisjonelle lutherske, metodistiske eller episkopale kirkesamfunn. Evangelikale menigheter er teologisk konservative men kan stå friere når det gjelder kulturelle tradisjoner. De legger vekt på personlig tro, omvendelse, vekkelse, helliggjørelse og misjonering.Evangelikalismen har røtter i tysk pietisme, engelsk metodisme, folkelige vekkelsesbevegelser på 1800-tallet og pinsebevegelsen på 1900-tallet. Den amerikanske vekkelseskristne folkebevegelsen kunne opprinnelig være politisk radikal og liberal i samfunnsspørsmål, for eksempel med motstand mot slaveri, dødsstraff og alkohol. Fra 1970-årene har bevegelsen i USA blitt tydeligere politisert. Under presidentene Reagan, Bush og Trump har evangelikale menigheter med hvite medlemmer knyttet seg stadig tettere til det republikanske partiet og den nasjonalkonservative høyresiden. Et flertall av amerikanske «vekkelseskristne» støtter ikke bare tradisjonelle familieverdier, men også dødsstraff og friere våpenlover. Samtidig protesterer de blant annet mot fri abort, kvinnefrigjøring, homobevegelsen, klimatiltak, velferdsstaten og statlig styring generelt.
== Betegnelse ==
=== Ordbakgrunn ===
«Evangelikalisme» som begrep stammer fra midten av 1500-tallet, avledet fra det senlatinske ordet evangelicus i betydningen «forkynner av evangeliet». Fra 1750-tallet har det særlig blitt brukt om en protestantisk retning som betoner viktigheten av omvendelse, gjenfødelse, bevisst tro og et bevisst religiøst liv.
=== «Evangelikal» og «evangelisk» ===
Evangelikalisme må ikke forveksles med begrepet evangelisk kristendom (merk forskjellen i skrivemåte).
Ordet «evangelisk» brukes i Europa, blant annet i Skandinavia og Tyskland, som en generell betegnelse på protestantiske kirker, det vil si kristendom som bygger på Bibelen alene og ikke også tradisjonen. Det gjelder spesielt de evangelisk-lutherske kirkesamfunnene som hevder samme kristendomssyn som kirkereformatoren Martin Luther. Eksempler på evangeliske kirkesamfunn er den norske statskirken, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, en rekke uavhengige kirker i Tyskland, Skandinavia og USA, og kalvinistiske kirker.
Adjektivet «evangelikal» kan på norsk brukes synonymt med «evangelisk», altså teologi som gjelder evangeliene eller er protestantisk, men oftest mer spesifikt om lavkirkelig, bibeltro kristendom. En evangelikal kristen er en protestant som tror på omvendelse og vekkelse og har et personlig forhold til Gud.
== Teologi og politiske syn ==
Evangelikalismen har sin historiske opprinnelse i pietistiske utbrytere fra den anglikanske kirke i England på 1700-tallet. Bevegelsen kjennetegnes av en bokstavtro bibeltolkning og «gjenfødte» kristne som har et inderlig forhold til Gud og legger stor vekt på Jesu død på korset og hans oppstandelse fra de døde.
Evangelikale kristne blir av representanter for de etablerte kristne tradisjonene ofte sett på som fundamentalister. Evangelikal kristendom står gjennom sin vekt på bokstavtro bibelfortolkning og lekmannsforkynnelse i motsetning til den mer akademiske kristendommen innen de etablerte kirkene. Den katolske kirke og de lutherske statskirkene har isteden en lang akademisk fortolkningstradisjon knyttet til Bibelen, og forkynnelsen fra disse er en oppgave for universitetsutdannede teologer med filosofisk skolering i tillegg til den rene dogmatiske skolering.
Politisk er evangelikale konservative, de stemmer gjerne på Det republikanske partiet i USA og anser kapitalisme som foretrukken samfunnsordning og sosialisme som en politisk hovedfiende. De evangelikale støtter i tillegg aktivt den israelske staten, også bosetningene på okkuperte områder. Jødenes tilbakevending til det hellige land i Midtøsten oppfyller angivelig Bibelens profetier om endetiden, og mange evangelikale kristne vil påskynde Jesu gjenkomst gjennom å hjelpe Israel. Evangelikale utgjør en viktig velgergruppe i amerikansk politikk og er dermed en betydelig maktfaktor i samfunnet.
== Se også ==
Herlighetsteologi, karismatisk kristendom, trosbevegelsen
Protestantisme, evangelisk kristendom
Den Evangelisk Lutherske Frikirke
Evangelisering
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Evangelical Christianity – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Evangelikalisme (etter engelsk Evangelicalism) eller evangelikal kristendom er en type lavkirkelig protestantisme og vekkelseskristendom som er særlig kjent fra kristne grupper og kirkesamfunn i USA. Gruppene av evangelikale kan tilhøre ulike konfesjoner med litt forskjellig syn på Bibelens autoritet, som for eksempel baptister, pinsevenner og nondenominational, «ikke-konfesjonelle» som er uavhengige av tradisjonelle lutherske, metodistiske eller episkopale kirkesamfunn. | 5,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tales_from_Topographic_Oceans | 2023-02-04 | Tales from Topographic Oceans | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konseptalbum', 'Kategori:Musikkalbum fra 1973', 'Kategori:Progressiv rock-album', 'Kategori:Yes-album'] | Tales from Topographic Oceans er det sjette studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i desember 1973 i Europa og i januar 1974 i USA. Det er et konseptalbum basert på fotnotene fra de shastriske skriftene i Paramahansa Yoganandas bok Autobiography of a Yogi. Det er hovedsakelig Jon Anderson og Steve Howe som står for tekstene, som de utarbeidet i løpet av Close to the Edge-turneen.
Albumet kom på 6.-plass på Billboard 200 i USA, på 1.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia og på 8.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.
| Tales from Topographic Oceans er det sjette studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i desember 1973 i Europa og i januar 1974 i USA. Det er et konseptalbum basert på fotnotene fra de shastriske skriftene i Paramahansa Yoganandas bok Autobiography of a Yogi. Det er hovedsakelig Jon Anderson og Steve Howe som står for tekstene, som de utarbeidet i løpet av Close to the Edge-turneen.
Albumet kom på 6.-plass på Billboard 200 i USA, på 1.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia og på 8.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.
== Bakgrunn ==
Dette er Yes' mest omdiskuterte album, da både kritikere og publikum var meget delte i synspunktene på det. Det virker som de fleste mener det har sine lyspunkter, men er for overdrevent og pompøst. Atter andre mener det er et komplett mesterverk. Til tross for hovedsakelig negative kritikker i pressen, solgte albumet til gull på rekordtid i både Storbritannia og i USA.
Rick Wakeman var av de som ikke likte retningen bandet hadde tatt, og sluttet etter den påfølgende turneen. Han var av den oppfatningen at det var mye god musikk, men alt for mye «dødtid» og musikalske «flisespikkerier». Selv om albumet ble varierende og ofte negativt omtalt, har bandet gjennom årene stadig vekk funnet plass til minst en komposisjon fra dette albumet på sine konserter.
Utgivelsen fra 2003 har en lengde på 83.42 minutter, mot originalutgivelsens 81.15. På originalutgivelsen klippet man ned introen til «The Revealing Science of God», men denne ble lagt inn igjen på 2003-utgivelsen slik at låten nå fremstår i sin hele og fulle lengde.
== Sporlister ==
Konsept og tekster av Jon Anderson og Steve Howe, unntatt hvor annet er nevnt. Musikken er kreditert Jon Anderson, Steve Howe, Chris Squire, Rick Wakeman og Alan White.
=== Originalutgivelsen (dobbel-LP) ===
Side en
«The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» – 20:25Side to
«The Remembering (High the Memory)» (Tekst av Yes) – 20:38Side tre
«The Ancient (Giants Under the Sun)» (Tekst av Anderson/Howe/Squire) – 18:35Side fire
«Ritual (Nous Sommes du Soleil)» – 21:37
=== CD (dobbel) ===
CD 1
«The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)»
«The Remembering (High the Memory)»CD 2
«The Anicient (Giants Under the Sun)»
«Ritual (Nous Sommes du Soleil)»
=== CD «Expanded & Remastered» fra 2003 (dobbel) ===
CD 1
«The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» – 22:22 (inkluderer låtens originale intro på ca. 2 minutter)
«The Remembering (High the Memory)» – 20:38
«The Ancient (Giants Under the Sun)» – 18:35CD 2
«Ritual (Nous Sommes du Soleil)» – 21:37
«Dance of the Dawn» (innspilt fra øvelse i studio) – 23:35*
«Giants Under the Sun» (innspilt fra øvelse i studio) – 17:17** Tidligere ikke utgitt.
== Personell ==
Jon Anderson – vokal
Chris Squire – bass, vokal
Steve Howe – gitarer, vokal
Rick Wakeman – keyboard
Alan White – trommer, perkusjon
== Ny-utgivelser ==
1988 – Atlantic – CD
1994 – Atlantic – CD (Remaster)
2001 – Japansk Limited Edition
2003 – Rhino – LP & CD (Remaster med bonusspor)
== Referanser ==
== Kilder ==
Tales from Topographic Oceans, CD notater fra innercover av Mike Tiano, 2003
Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, c.2002
== Eksterne lenker ==
(en) Tales from Topographic Oceans på Discogs
(en) Tales from Topographic Oceans på MusicBrainz
(en) Tales from Topographic Oceans på AllMusic
Tekstene fra Tales From Topographic Oceans
Jon Anderson-intervju i The Guardian om Topographic Oceans | lenke | 5,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cooper_Creek | 2023-02-04 | Cooper Creek | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Australia'] | Cooper Creek er ei elv i Australia. Den dannes ved samløpet mellom elvene Thomson og Barcoo. Den er 1 420 kilometer lang, med et nedbørfelt på 244 000 km².
Hovedtilløpselva Barcoo har utspring i Great Dividing Range, i området ved Barcaldine, rundt 500 kilometer inn i landet fra byen Rockhampton. Cooper Creek, som bare periodisk er vannførende, munner i vannrike år ut i Eyresjøen. Landskapet elva renner gjennom blir kalt Channel Country, og er et betydelig gress- og beiteland for sau- og kveghold.
Cooper Creek har utspring på vestsiden av Great Dividing Range som elva Barcoo, i det sentrale Queensland. Herfra renner den i nordvestlig retning, til den snur mot sørvest etter å ha passert byen Blackall. Den kalles Cooper Creek etter samløpet med Thomson rundt 40 kilometer nord for byen Windorah. Den renner deretter gjennom Strzeleckiørkenen og Tirariørkenen før den munner ut i den nordlige Eyresjøen. Det er imidlertid sjelden at Cooper Creek faktisk rekker fram dit. De fleste årene blir vannet i elva absorbert i bakken, fyller sidekanaler og de mange permanente vannhullene, eller simpelthen bare fordamper uten å nå fram til Eyresjøen. I meget vannrike år klarer den imidlertid å krysse hele Channel Country og rekke fram til sjøen. Sist gang dette skjedde var i 2000.I 1861 var Cooper Creek av skjebnesvanger betydning for de berømte oppdagerne Robert O'Hara Burke og William John Wills. De hadde avtalt et møtested, et tre ved elva, med ekspedisjonsdeltagerne som hadde blitt igjen der. Men kom de for sent fram, ettersom de etterlatte ekspedisjonsdeltagerne hadde dratt fra stedet bare ni timer tidligere. På grunn av dette, samt en serie uheldige omstendigheter omkom begge to på reisen tilbake. Begge ble begravet ved Cooper Creek. I 1862 ble gravene åpnet og levningene brakt til Adelaide av den britiske forfatteren William Howitt, og de ble i 1863 begravet på Melbournes sentrale gravlund.
| Cooper Creek er ei elv i Australia. Den dannes ved samløpet mellom elvene Thomson og Barcoo. Den er 1 420 kilometer lang, med et nedbørfelt på 244 000 km².
Hovedtilløpselva Barcoo har utspring i Great Dividing Range, i området ved Barcaldine, rundt 500 kilometer inn i landet fra byen Rockhampton. Cooper Creek, som bare periodisk er vannførende, munner i vannrike år ut i Eyresjøen. Landskapet elva renner gjennom blir kalt Channel Country, og er et betydelig gress- og beiteland for sau- og kveghold.
Cooper Creek har utspring på vestsiden av Great Dividing Range som elva Barcoo, i det sentrale Queensland. Herfra renner den i nordvestlig retning, til den snur mot sørvest etter å ha passert byen Blackall. Den kalles Cooper Creek etter samløpet med Thomson rundt 40 kilometer nord for byen Windorah. Den renner deretter gjennom Strzeleckiørkenen og Tirariørkenen før den munner ut i den nordlige Eyresjøen. Det er imidlertid sjelden at Cooper Creek faktisk rekker fram dit. De fleste årene blir vannet i elva absorbert i bakken, fyller sidekanaler og de mange permanente vannhullene, eller simpelthen bare fordamper uten å nå fram til Eyresjøen. I meget vannrike år klarer den imidlertid å krysse hele Channel Country og rekke fram til sjøen. Sist gang dette skjedde var i 2000.I 1861 var Cooper Creek av skjebnesvanger betydning for de berømte oppdagerne Robert O'Hara Burke og William John Wills. De hadde avtalt et møtested, et tre ved elva, med ekspedisjonsdeltagerne som hadde blitt igjen der. Men kom de for sent fram, ettersom de etterlatte ekspedisjonsdeltagerne hadde dratt fra stedet bare ni timer tidligere. På grunn av dette, samt en serie uheldige omstendigheter omkom begge to på reisen tilbake. Begge ble begravet ved Cooper Creek. I 1862 ble gravene åpnet og levningene brakt til Adelaide av den britiske forfatteren William Howitt, og de ble i 1863 begravet på Melbournes sentrale gravlund.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Innamincka/Cooper Creek State Heritage Area (engelsk)
Burkes grav ved Cooper Creek (engelsk) | Cooper Creek er ei elv i Australia. Den dannes ved samløpet mellom elvene Thomson og Barcoo. | 5,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barcoo_(elv) | 2023-02-04 | Barcoo (elv) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Australia'] | Barcoo er ei elv i det vestlige Queensland i Australia. Den har utspring på vesthellingen av Warregofjellene, i den nordlige delen av Great Dividing Range, i området ved Barcaldine, rundt 500 kilometer inn i landet fra byen Rockhampton. Ved samløpet med elva Thomson nord for byen Windorah danner den Cooper Creek.
Den første europeeren som så elva var Thomas Mitchell i 1846, som kalte den Victoria Stream. Den fikk sitt nåværende navn av Edmund Kennedy, etter et navn gitt av lokale aboriginer.
Etter samløpet med Thomson renner elva mot Eyresjøen i det sentrale Australia. | Barcoo er ei elv i det vestlige Queensland i Australia. Den har utspring på vesthellingen av Warregofjellene, i den nordlige delen av Great Dividing Range, i området ved Barcaldine, rundt 500 kilometer inn i landet fra byen Rockhampton. Ved samløpet med elva Thomson nord for byen Windorah danner den Cooper Creek.
Den første europeeren som så elva var Thomas Mitchell i 1846, som kalte den Victoria Stream. Den fikk sitt nåværende navn av Edmund Kennedy, etter et navn gitt av lokale aboriginer.
Etter samløpet med Thomson renner elva mot Eyresjøen i det sentrale Australia. | Barcoo er ei elv i det vestlige Queensland i Australia. Den har utspring på vesthellingen av Warregofjellene, i den nordlige delen av Great Dividing Range, i området ved Barcaldine, rundt 500 kilometer inn i landet fra byen Rockhampton. | 5,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Relayer | 2023-02-04 | Relayer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1974', 'Kategori:Progressiv rock-album', 'Kategori:Yes-album'] | Relayer er det syvende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i desember 1974. Det er også det eneste studioalbumet fra Yes der Patrick Moraz medvirker. Han erstattet Rick Wakeman på keyboard etter at Wakeman forlot bandet i mai 1974. Vangelis var også en av kandidatene til å erstatte Wakeman, men på grunn av sin bakgrunn innen jazz ble Moraz foretrukket. Albumet har da også et klart jazz-inspirert lydbilde.
Albumet kom på 5.-plass på Billboard 200 i USA, på 4.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia og på 18.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.
| Relayer er det syvende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i desember 1974. Det er også det eneste studioalbumet fra Yes der Patrick Moraz medvirker. Han erstattet Rick Wakeman på keyboard etter at Wakeman forlot bandet i mai 1974. Vangelis var også en av kandidatene til å erstatte Wakeman, men på grunn av sin bakgrunn innen jazz ble Moraz foretrukket. Albumet har da også et klart jazz-inspirert lydbilde.
Albumet kom på 5.-plass på Billboard 200 i USA, på 4.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia og på 18.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.
== Struktur ==
Navnet Relayer er hentet fra teksten til låten «The Remembering (High the Memory)» fra det foregående albumet Tales from Topographic Oceans. Albumet har samme format som Close to the Edge, med en episk komposisjon på over 20 minutter og to mindre på omtrent ni minutter. Musikkstilen er noe endret, med et generelt lydbilde som tidvis ligger tett opp til jazz-fusion og det gis større rom for improvisasjoner.
Den episke komposisjonen «The Gates of Delirium» er inspirert av Leo Tolstojs bok Krig og fred. Den inneholder lengre improvisasjoner fra alle medlemmene, og har noen av de mest aggressive musikk-passasjene Yes har spilt inn. «The Gates of Delirium» er ikke delt inn i satser med egne titler slik komposisjonen «Close to the Edge» er, men man kan høre tre klart forskjellige momenter. I innledningen kaller man sammen troppene, og man gjør klar til strid. I det andre partiet starter slaget og instrumentene illustrerer krigshandlingene med aggressivt spill. Komposisjonen avsluttes med et stille og sørgmodig, nærmest sentimentalt parti som beskriver sorg, ettertanke og håp om en bedre fremtid etter slaget. Avslutningen ble i redigert utgave utgitt som singelen «Soon».
«Sound Chaser» er spor nummer to, og er en ren øvelse i instrumental jazz-improvisasjon. Stykket er vilt og synkopert, men tidvis meget disiplinert, motsetningene mellom frihet og disiplin innen musikk fremheves. Spor nummer tre, som er den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over», er en vakker, melodisk, men kompleks komposisjon der samspillet mellom tangentene og gitarstrengene driver musikken til et nesten tårevått avslutningsparti.
Yes har på dette albumet benyttet flere instrumenter som er unike, i og med at Patrick Moraz tok i bruk flere prototyper av synthesizere, som enten ble modifisert før de ble lagt ut for salg, eller som aldri kom i produksjon. Dessuten benyttet de metall-skrap og gamle bildeler som de slo mot hverandre for å illustrere krigen (sverd mot rustning) i «The Gates of Delirium».
== Sporliste ==
Tekst og musikk av Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Alan White og Patrick Moraz.
=== Bonusspor på ny-utgivelsen fra 2003 ===
== Personell ==
Jon Anderson – vokal
Chris Squire – bass og vokal
Steve Howe – gitarer og vokal
Patrick Moraz – keyboard, synthesizere, Mellotron
Alan White – trommer
== Ny-utgivelser ==
1988 – Atlantic – CD
1994 – Atlantic – CD (Remaster)
2001 – Japansk Limited Edition
2003 – Rhino – LP & CD (Remaster med bonusspor)
2014 – Rhino – LP, CD/DVD-Audio & CD/Blu-ray (Remaster og remix med bonusspor, The Steven Wilson Remix)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Relayer på Discogs
(en) Relayer på MusicBrainz
(en) Relayer på AllMusic
Analyse av Relayer (2003-utgivelsen) | lenke | 5,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Baptiste-Antoine_Forqueray | 2023-02-04 | Jean-Baptiste-Antoine Forqueray | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 19. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1782', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1699', 'Kategori:Gambister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean-Baptiste-Antoine Forqueray (1699–1782) var en fransk gambist og komponist.
| Jean-Baptiste-Antoine Forqueray (1699–1782) var en fransk gambist og komponist.
== Liv og virke ==
Forqueray stammet fra en musikerfamilie. I likhet med faren Antoine Forqueray var Jean-Baptiste-Antoine et vidunderbarn som fikk spille for kongen allerede i svært ung alder. Etterhvert ble hans popularitet som virtuos ved hoffet og i musikksalongene så stor at faren i sjalusi sørget for å få ham kastet i fengsel. Dette skjedde to ganger, den siste gangen også med utvisning fra Frankrike. Heldigvis for Jean-Baptiste la hans venner seg imellom og skrev til kongen at «sønnen Forqueray er uten skygge av tvil et offer for sin fars urettferdighet, grusomhet og åpenbare sjalusi overfor sønnens begavelse». Forqueray vendte i februar 1726 tilbake fra sitt to måneders lange eksil og fortsatte karrieren i Versailles og i Concert spirituel. I 1727 reiste han på turné med Jean-Pierre Guignon til Rennes og Nantes, og kom ofte i kontakt med viktige personligheter innen fransk og utenlandsk aristokrati.
Høsten 1737 spilte Forqueray sammen med Georg Philipp Telemann i Nouveaux Quatuors. I september 1742 overtok han farens post som musicien ordinaire de la chambre du roy og her var han til 1761. Tilslutt gikk han i tjeneste hos fyrsten i Conti. Da fyrsten døde i 1776 trakk Forqueray seg tilbake fra musikklivet. Han hadde to barn med sin andre kone, cembalisten Marie-Rose Dubois.
I dag er Forqueray mest kjent for publikasjonen Pièces de viole (1747) som regnes som et høydepunkt innen den virtuose gambetradisjonen i Frankrike. Samlingen består av 29 stykker for gambe og continuo, 26 er av faren Antoine og 3 av Jean-Baptiste selv. I sine advertissements skriver han at han er ansvarlig for basslinjen og fingsersetningen på gamben. Stykkene er svært inspirert av italiensk musikk og tilhører samme generasjon som Jean-Marie Leclair (1697–1764) og Jean-Pierre Guignon (1702–74).
Forqueray arrangerte de samme stykkene for cembalo og publiserte dem i 1749, men pussig nok transponerte han ikke musikken, så melodiene ligger ganske lavt på cembaloet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jean-Baptiste-Antoine Forqueray – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Baptiste-Antoine Forqueray – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Baptiste-Antoine Forqueray på Discogs
(en) Jean-Baptiste-Antoine Forqueray på MusicBrainz
(en) Fritt tilgjengelige noter av Jean-Baptiste-Antoine Forqueray i International Music Score Library Project | Jean-Baptiste-Antoine Forqueray (1699–1782) var en fransk gambist og komponist. | 5,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Wall%C3%A9n | 2023-02-04 | Anders Wallén | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Anders Wallén (født 1956) er en svensk forfatter. Han skriver blant annet kåserier i Nerikes Allehanda.
| Anders Wallén (født 1956) er en svensk forfatter. Han skriver blant annet kåserier i Nerikes Allehanda.
== Bibliografi ==
Spridda skurar över inre Svealand 1999
Den underbara resan 2006 (medforfatter Roine Magnusson)
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok 2007
== Eksterne lenker ==
Den underbara resan | Anders Wallén (født 1956) er en svensk forfatter. Han skriver blant annet kåserier i Nerikes Allehanda. | 5,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roine_Magnusson | 2023-02-04 | Roine Magnusson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotografer'] | Roine Magnusson (født 1970) er en svensk fotograf.
| Roine Magnusson (født 1970) er en svensk fotograf.
== Bibliografi ==
Vindelälven 1997 (tekst av Erik Jonsson)
Älg 2004 (tekst av Åsa Ottosson og Mats Ottosson)
Den underbara resan 2006 (medforfatter Anders Wallén)
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok 2007
== Eksterne lenker ==
Den underbara resan, webside om boken, med presentasjon av Magnusson. | Roine Magnusson (født 1970) er en svensk fotograf. | 5,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tommy_Hammarstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Tommy Hammarström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Tommy Hammarström (født 1946, Valdemarsvik, Sverige) er en svensk forfatter og journalist.
Hammarstrøm tok realeksamen i 1962 og ble ingeniør i 1966 (maskinlinjen).
Videreutdannelse på journalisthøgskole (1971), deretter ansatt i Expressen i perioden 1972 – 1996. I dag frilanser og forfatter.
På første del av 1970-tallet var Hammarström sentral i De förenade FNL-grupperna i Sverige. Han satt som redaktør for DFFGs blad Vietnambulletinen fra 1970 - 1973.
| Tommy Hammarström (født 1946, Valdemarsvik, Sverige) er en svensk forfatter og journalist.
Hammarstrøm tok realeksamen i 1962 og ble ingeniør i 1966 (maskinlinjen).
Videreutdannelse på journalisthøgskole (1971), deretter ansatt i Expressen i perioden 1972 – 1996. I dag frilanser og forfatter.
På første del av 1970-tallet var Hammarström sentral i De förenade FNL-grupperna i Sverige. Han satt som redaktør for DFFGs blad Vietnambulletinen fra 1970 - 1973.
== Bibliografi ==
Skogsriket 1976
Så länge skogen finns 1977
Sverige: Ljus och landskap 2001
Älgen 2004
Ekoparken-kunglig mark 2004 (medforfatter Lennart Utgren)
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok 2005
== Referanser == | Tommy Hammarström (født 1946, Valdemarsvik, Sverige) er en svensk forfatter og journalist. | 5,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kan_Hallander | 2023-02-04 | Håkan Hallander | ['Kategori:Alumni fra Lunds universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Knut Ivar Håkan Hallander (født 21. desember 1933) er en svensk forfatter og oversetter.
| Knut Ivar Håkan Hallander (født 21. desember 1933) er en svensk forfatter og oversetter.
== Bibliografi ==
Att utfodra rovfågel 1970
Studera djur 1972
Att ha ett djur 1976
Husdjur till husbehov 1978
Jordbruket och naturvården 1979
Svampar för alla 1982
I kungsörnens rike 1984
Skogen, vår hotade vän 1987
Lär känna djuren i din närhet 1988
Svenska lantraser 1989
Avresans evinnerliga väntan 1990
Sagan om pojken och fjällkorna 1991
Svampar för alla 1993
Min älskade är död 1998
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 1985
== Referanser == | Knut Ivar Håkan Hallander (født 21. desember 1933) er en svensk forfatter og oversetter. | 5,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sulfaminsyre | 2023-02-04 | Sulfaminsyre | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Syrer'] | Sulfaminsyre (H3NSO3) er også kjent som amidosulfonsyre. Det er et fargeløst, krystallinsk fast stoff med smeltepunkt på 205 °C. Sulfaminsyre er ikke hygroskopisk selv om det løser seg lett i vann.
Sulfamsyre er en moderat sterk syre, Ka = 1.01 x 10−1. I vannløsning hydrolyserer sulfaminsyre langsomt til ammoniumbisulfat.
| Sulfaminsyre (H3NSO3) er også kjent som amidosulfonsyre. Det er et fargeløst, krystallinsk fast stoff med smeltepunkt på 205 °C. Sulfaminsyre er ikke hygroskopisk selv om det løser seg lett i vann.
Sulfamsyre er en moderat sterk syre, Ka = 1.01 x 10−1. I vannløsning hydrolyserer sulfaminsyre langsomt til ammoniumbisulfat.
== Applikasjoner ==
Sulfaminsyre er en aktivkomponent i mange sure rengjøringsmidler. Den løser blant annet rust og kalsiumavsetninger.
Sulfaminsyre anvendes som råvare for kunstige søtningstoffer. Reagert med sykloheksylamin og deretter tilsetting av natriumhydroksid gir C6H11NHSO3Na, natriumcyklamat.
Derivater av sulfaminsyre anvendes i mange medisiner, slik som antibiotika, HIV-inhibitorer, kreft- og epilepsimedisiner | Sulfaminsyre (H3NSO3) er også kjent som amidosulfonsyre. Det er et fargeløst, krystallinsk fast stoff med smeltepunkt på 205 °C. | 5,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulf_Svedberg | 2023-02-04 | Ulf Svedberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Ulf Svedberg (født 1935) er en svensk forfatter og oversetter.
| Ulf Svedberg (født 1935) er en svensk forfatter og oversetter.
== Bibliografi ==
Upptäcka naturen 1975
Följ med ut 1975
Livet i naturen 1978
En naturdagbok 1979
Maja tittar på naturen 1983
Håll stövlarna leriga 1985 (medforfatter Lars Klinting)
Fågelhobby 1986
Sexbente Simon 1987
Hasse och harpalten 1987
Jill och ekorren 1989
Öland 1989
Igelkotten 1990
Haren 1990
Pelle-bävern 1990
Älgen 1991
Bävern 1991
Från apa till örn 1993
Blommornas värld 1994
De sticks, de bits, de bränns 1996
Sov gott igelkott 1997 (Medforfatter Leif Eriksson (tegner))
Det luktar gräs 1998 (Medforfatter Leif Eriksson (tegner))
De hoppar, de klänger, de kryper 1999
Så lever räven 2003
Så lever rådjuret 2003
Så lever älgen 2004
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 1986
== Referanser == | Ulf Svedberg (født 1935) er en svensk forfatter og oversetter. | 5,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hygroskopisk | 2023-02-04 | Hygroskopisk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kjemi'] | Hygroskopisk er en betegnelse på stoffer som trekker til seg fuktighet (vanndamp) fra omgivelsene. Det fins mange materialer som er hygroskopiske, f.eks. tre, honning, etanol, konsentrert svovelsyre og konsentrert natriumhydroksid. Noen stoffer, som f.eks. kalsiumklorid er så hygroskopiske at de tar opp så mye vann at de løses opp i det.
| Hygroskopisk er en betegnelse på stoffer som trekker til seg fuktighet (vanndamp) fra omgivelsene. Det fins mange materialer som er hygroskopiske, f.eks. tre, honning, etanol, konsentrert svovelsyre og konsentrert natriumhydroksid. Noen stoffer, som f.eks. kalsiumklorid er så hygroskopiske at de tar opp så mye vann at de løses opp i det.
== Tekniske egenskaper ==
Mengden fuktighet som holdes av hygroskopiske materialer er vanligvis proporsjonal med den relative fuktigheten. Tabeller som inneholder denne informasjonen, finnes i mange tekniske håndbøker og er også tilgjengelige fra leverandører av forskjellige materialer og kjemikalier.
Hygroskopi spiller også en viktig rolle i konstruksjonen av plastmaterialer. Noen plastmaterialer er hygroskopiske, mens andre ikke er det.
== Polymerer ==
Mange tekniske polymerer er hygroskopiske, inkludert nylon, ABS, polykarbonat, cellulose og polymetylmetakrylat.
Andre polymerer, som polyetylen og polystyren, absorberer normalt ikke mye fuktighet, men er i stand til å bære betydelig fuktighet på overflaten når de utsettes for flytende vann.Type 6 nylon kan absorbere opptil 9,5% av vekten i fuktighet.
== Biologi ==
Frøene til noen gressarter har hygroskopiske utvidelser som bøyer seg med endringer i fuktighet, slik at de kan spre seg over bakken. Et eksempel er Hesperostipa comata. Hvert frø har et "hår" som vrir flere svinger når frøet slippes ut. Økt fuktighet får det til å vri seg ut, og ved tørking vrir det seg igjen, og borer derved frøet i bakken.
Torndjevelen samler fuktighet i den tørre ørkenen via nattkondensering av dugg som dannes på huden deres og kanaliseres til munnen i hygroskopiske spor mellom hudens pigger. Vann samler seg også i disse sporene når det regner. Kapillær handling gjør at øglen kan suge inn vann fra hele kroppen.
== Applikasjoner i baking ==
Bruken av forskjellige stoffers hygroskopiske egenskaper ved baking brukes ofte for å oppnå forskjeller i fuktighetsinnhold og dermed sprøhet. Ulike varianter av sukker brukes i forskjellige mengder for å produsere en knasende, kjeks versus en myk, seig kake. Sukker som honning, brunt sukker og melasse er eksempler på søtningsmidler som brukes til å lage mer fuktige, seige kaker.
== Kilder == | Hygroskopisk er en betegnelse på stoffer som trekker til seg fuktighet (vanndamp) fra omgivelsene. Det fins mange materialer som er hygroskopiske, f. | 5,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sven_Zetterlund | 2023-02-04 | Sven Zetterlund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske fotografer'] | Sven Zetterlund (født 1948) er en svensk fotograf og forfatter.
Sven Zetterlund har sammen med sin ektefelle Ingegerd blant annet gitt ut boken Masai Mara, på äventyr bland vilda djur och massajer. Boken fikk Carl von Linné-plaketten som beste fagbok for barn og ungdom i 2004. I forbindelse med produksjon av boken forulykket Ingegerd i Kenya. Sven Zetterlund har opprettet ett minnefond til hennes ære, Mama Zebra Memorial Fund, som støtter barn i massajland.
| Sven Zetterlund (født 1948) er en svensk fotograf og forfatter.
Sven Zetterlund har sammen med sin ektefelle Ingegerd blant annet gitt ut boken Masai Mara, på äventyr bland vilda djur och massajer. Boken fikk Carl von Linné-plaketten som beste fagbok for barn og ungdom i 2004. I forbindelse med produksjon av boken forulykket Ingegerd i Kenya. Sven Zetterlund har opprettet ett minnefond til hennes ære, Mama Zebra Memorial Fund, som støtter barn i massajland.
== Bibliografi ==
Simba 1997 (medforfatter Ingegerd Zetterlund)
Djuren på gården 2000 (medforfatter Ingegerd Zetterlund)
Nyfiken på giraffen 2000 (medforfatter Ingegerd Zetterlund)
Nyfiken på elefanten 2000 (medforfatter Ingegerd Zetterlund)
De vilda djurens rike 2001 (medforfatter Ingegerd Zetterlund)
Masai Mara 2003 (medforfatter Ingegerd Zetterlund)
Vad gör djuren? 2005
Vad säger djuren? 2006
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok Barneboksklassen) 1998
Årets Pandabok (barneboksklassen) 2002
Carl von Linné-plaketten 2004
== Referanser == | Sven Zetterlund (født 1948) er en svensk fotograf og forfatter. | 5,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NMKL | 2023-02-04 | NMKL | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1947', 'Kategori:Nordiske organisasjoner', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-06', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | NMKL (Nordisk metodikkomité for næringsmidler; eg.: Nordisk metodikkomite for levnedsmidler) er en nordisk organisasjon stiftet på et møte i Stockholm 22. – 24. september 1947.
| NMKL (Nordisk metodikkomité for næringsmidler; eg.: Nordisk metodikkomite for levnedsmidler) er en nordisk organisasjon stiftet på et møte i Stockholm 22. – 24. september 1947.
== Beskrivelse ==
Organisasjonen består av mikrobiologer, kjemikere og sensorikere fra Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. NMKL har som sin fremste oppgave å velge ut, validere, godkjenne og publisere metoder for analyse av næringsmidler. Metodenes pålitelighet blir først prøvd ved kollaborative prøvinger enten i egen regi eller hos andre internasjonale organisasjoner. I de senere år er også utarbeidelse av prosedyrer og veiledninger til bruk innenfor kvalitetssikring av laboratorier og analysearbeid blitt et viktig arbeidsområde for NMKL. Arbeidet gjøres innen subkomiteer for mikrobiologi, kjemi og sensorikk.
I henhold til avtale med Nordisk ministerråd, koordinerer NMKL det nordiske samarbeidet innenfor analysemetodikk av næringsmidler i den europeiske standardiserings-organisasjonen (CEN). Foruten disse konkrete oppgaver, spiller NMKL en særdeles viktig rolle som et diskusjons- og møteforum for nordiske næringsmiddelanalytikere.
NMKL har en offentlig stilling gjennom økonomisk støtte og organisatorisk forbindelse til Nordisk ministerråd og Embetsmannskomiteen for Næringsmiddelsspørsmål (EK-FJLS).
Siden november 1997 har Veterinærinstituttet i Oslo vært vertsinstitusjon for NMKL. Tidligere har generalsekretariatet vært i henholdsvis Finland, Sverige og Danmark. Generalsekretariatet står for den daglige driften av organisasjonen og ledes av en valgt generalsekretær.
== Nasjonalkomiteer ==
Arbeidet i de enkelte land organiseres av en nasjonalkomite. Den norske nasjonalkomiteen avholder vanligvis 4 heldagsmøter i året. I tillegg foregår arbeidet via telefon og e-post. Leder (fra 2009) er Urd Bente Andersen, Vinmonopolet.
Representanter fra følgende firmaer/institusjoner sitter i den norske nasjonalkomiteen (2012):
Elopak
Veterinærinspektoratet/Forsvarets sanitet
Mattilsynet
Havforskningsinstituttet
Nofima
Norges veterinærhøgskole
TINE
Veterinærinstituttet
== Generalsekretærer ==
1947 – 1971: Jørgen Bielefeldt, Fællesforeningen af Danmarks Brugsforeningers laboratorium
1971 – 1976: Søren C Hansen, Statens Levnedsmiddelinstitut, Danmark
1976 – 1985: Lars-Åke Appelqvist, Lunds universitet, Sverige
1985 – 1997: Harriet Wallin, VTT, Finland
1997 – 2016: Hilde Skår Norli, Veterinærinstituttet, Norge
2016 – : Nina Skall Nielsen, DTU Fødevareinstituttet, Danmark
== Formenn ==
1947 – 1960: Ernst Abramson, Sverige
1960 – 1974: Haakon Natvig, Norge
1974 – 1987: Yrjö Mälkki, Finland
1987 – 1989: Niels Skovgaard, Danmark
1989 – 2009: Ole Bjørn Jensen, Danmark
2009 – 2015: Ulla Edberg, Sverige
2015 – : Franklin Georgsson, Island
== Årsmøter ==
Årsmøtene arrangeres i slutten av august, arrangementet går på omgang mellom de nordiske landene. Årsmøtene ledes av NMKLs formann.
1973: Hønefoss (N)
1974: Helsingfors (F)
1975: København (D)
1976: Uppsala (S)
1977: Bergen (N)
1978: Esbo (F)
1979: Uppsala (S)
1980: Køge (D)
1981: Oslo (N)
1982: Esbo (F)
1983: Laugarvatn (I)
1984: Sigtuna (S)
1985: Randers (D)
1986: Asker (N)
1987: Åbo (F)
1988: Glumslöv (S)
1989: Stykkishólmur (I)
1990: Gentofte (D)
1991: Bergen (N)
1992: Lahtis (F)
1993: Sigtuna (S)
1994: Hveragerði (I)
1995: Tórshavn (Færøyene, arrangør: Danmark)
1996: Molde (N)
1997: Nyslott (F)
1998: Visby (S)
1999: Kirkjubæjarklaustur (I)
2000: Rønne (D)
2001: Lillehammer (N)
2002: Mariehamn (F)
2003: Marstrand (S)
2004: Akureyri (I)
2005: Rømø (D)
2006: Svolvær (N)
2007: Nådendal (F)
2008: Vadstena (S)
2009: Selfoss (I)
2010: Ebeltoft (D)
2011: Voss (N)
2012: Borgå (F)
2013: Kalmar (S)
2014: Stykkishólmur (I)
2015: Nyborg (D)
2016: Røros (N)
2017: Tammerfors (F)
== Subkomiteer ==
Subkomite 1: Administrative spørsmål (leder: Franklin Georgsson, Matís, Island)
Subkomite 2: Mikrobiologi (leder: Gro Johannessen, Veterinærinstituttet, Norge)
Subkomite 3: Kjemi (leder: Tuija Pihlström, Livsmedelsverket, Sverige)
Subkomite 4: Sensorikk (leder: Grethe Hyldig, DTU Aqua, Danmark)
== Litteratur ==
50 år med Nordisk Metodikkomité for Levnedsmidler, utgitt av NMKL i forbindelse med det 50. årsmøtet, Molde, 1996. 68 sider, heftet. ISBN 87-986099-0-4.
Hilde Skår Norli: Til NMKLs 70. årsmøte på Røros, Norge, 2016. 146 sider, heftet. (Ingen ISBN)
NMKL-Nytt. Nyhetsbulleteng for NMKL. Siste nummer: | NMKL (Nordisk metodikkomité for næringsmidler; eg.: Nordisk metodikkomite for levnedsmidler) er en nordisk organisasjon stiftet på et møte i Stockholm 22. | 5,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christina_Carlwind | 2023-02-04 | Christina Carlwind | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Katrineholms kommun', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Christina Carlwind (født 22. januar 1944 i Katrineholm) er en svensk skuespiller.
Carlwind studerte drama ved Dramatens elevskola. Hun filmdebuterte i 1961 i Arne Mattssons Bruden som forsvant (Ljuvlig är sommarnatten).
| Christina Carlwind (født 22. januar 1944 i Katrineholm) er en svensk skuespiller.
Carlwind studerte drama ved Dramatens elevskola. Hun filmdebuterte i 1961 i Arne Mattssons Bruden som forsvant (Ljuvlig är sommarnatten).
== Filmografi ==
1985 – Vägen till Gyllenblå! .... Jörgensen/Supernova (miniserie TV)
1985 – Mitt liv som hund .... fru sandberg
1980 – Marmeladeopprøret .... kontortist
1976 – Kompiser .... sykesøster
1974 – Veien til lykken .... Bibi
1973 – Bryllupsfesten .... Mona Saag
1972 – Firmafesten .... Siw Schilden
1969 – Miss and Mrs Sweden .... Annika
1968 – Siste nudisten
1967 – Togmorderen .... Ejvor
1966 – Träfracken .... sykesøster
1965 – Nattmare .... Eva Jansson
1962 – Billett til paradiset .... Karin
1961 – Bruden som forsvant .... Anneli Hammar
== Eksterne lenker ==
(en) Christina Carlwind på Internet Movie Database
(sv) Christina Carlwind i Svensk Filmdatabas
(en) Christina Carlwind på AllMovie
(en) Christina Carlwind hos The Movie Database
Christina Carlwind hos Filmdelta | | fsted = Katrineholm | 5,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingegerd_Zetterlund | 2023-02-04 | Ingegerd Zetterlund | ['Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Dødsfall som følge av dyreangrep', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Ingegerd Zetterlund (født 17. september 1949 i Hjärnarp i Skåne, død 22. juli 2002 nær Laikipia i Kenya) var en svensk forfatter.
Sammen med sin ektefelle Sven Zetterlund har Ingegerd Zetterlund skrevet mange bøker om dyrelivet i Afrika. Under arbeidet med sin siste bok Masai Mara ble hun drept av en elefant sommeren 2002. Et minnefond, Mama Zebra Memorial Fund, er opprettet til hennes ære.
| Ingegerd Zetterlund (født 17. september 1949 i Hjärnarp i Skåne, død 22. juli 2002 nær Laikipia i Kenya) var en svensk forfatter.
Sammen med sin ektefelle Sven Zetterlund har Ingegerd Zetterlund skrevet mange bøker om dyrelivet i Afrika. Under arbeidet med sin siste bok Masai Mara ble hun drept av en elefant sommeren 2002. Et minnefond, Mama Zebra Memorial Fund, er opprettet til hennes ære.
== Bibliografi ==
Simba 1997 (medforfatter Sven Zetterlund)
Nyfiken på giraffen 2000 (medforfatter Sven Zetterlund)
Nyfiken på elefanten 2000 (medforfatter Sven Zetterlund)
Djuren på gården 2000 (medforfatter Sven Zetterlund)
De vilda djurens rike 2001 (medforfatter Sven Zetterlund)
Masai Mara 2003 (medforfatter Sven Zetterlund)
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 1998
Årets Pandabok (barneboksklassen) 2002
Carl von Linné-plaketten 2004
== Referanser == | Ingegerd Zetterlund (født 17. september 1949 i Hjärnarp i Skåne, død 22. | 5,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_S%C3%B6ren_Colbing | 2023-02-04 | Carl Sören Colbing | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nynäshamns kommun', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske fotografer'] | Carl Sören Colbing (født 1955 i Nynäshamn, Sverige) er en svensk fotograf og forfatter.
| Carl Sören Colbing (født 1955 i Nynäshamn, Sverige) er en svensk fotograf og forfatter.
== Bibliografi ==
Sommar i skärgården 2001
Tärnan 2002
Vinter i skärgården (Bonnier Carlsen, 2002) ISBN 9789163822872
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barnebokskategorien) 2003 | Carl Sören Colbing (født 1955 i Nynäshamn, Sverige) er en svensk fotograf og forfatter. | 5,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jutulsessen | 2023-02-04 | Jutulsessen | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Dronning Maud Land', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Gjelsvikfjella'] | Jutulsessen er et stort fjell Dronning Maud Land, beliggende 235 km fra kysten i Gjelsvikfjella i Fimbulheimen. Høyeste topp ligger 2 370 moh.Jutulsessen har et stabilt innlandsklima med moderate temperaturer til Antarktis å være. Årlig middeltemperatur ligger rundt –25ºC og om sommeren kan temperaturen nå 0ºC. Minimumstemperaturen om vinteren kan nå –50ºC. Vind- og nedbørsnivået er moderat.I Jutulsessen hekker både snøpetrell (Pagodroma nivea), antarktispetrell (Thalassoica antarctica) og sørjo (Catharacta maccormicki).Området ble flyfotografert av den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39 og kartlagt av Maudheimekspedisjonen 1949–52 og den norske antarktisekspedisjonen 1956–60. Den norske forskningsstasjonen Troll ble etablert i 1989 på 1 270 meters høyde i Jutulsessen.
| Jutulsessen er et stort fjell Dronning Maud Land, beliggende 235 km fra kysten i Gjelsvikfjella i Fimbulheimen. Høyeste topp ligger 2 370 moh.Jutulsessen har et stabilt innlandsklima med moderate temperaturer til Antarktis å være. Årlig middeltemperatur ligger rundt –25ºC og om sommeren kan temperaturen nå 0ºC. Minimumstemperaturen om vinteren kan nå –50ºC. Vind- og nedbørsnivået er moderat.I Jutulsessen hekker både snøpetrell (Pagodroma nivea), antarktispetrell (Thalassoica antarctica) og sørjo (Catharacta maccormicki).Området ble flyfotografert av den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39 og kartlagt av Maudheimekspedisjonen 1949–52 og den norske antarktisekspedisjonen 1956–60. Den norske forskningsstasjonen Troll ble etablert i 1989 på 1 270 meters høyde i Jutulsessen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jutulsessen Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt | Jutulsessen er et stort fjell Dronning Maud Land, beliggende 235 km fra kysten i Gjelsvikfjella i Fimbulheimen.Antarktis – Troll i miljøet – miljøet på Troll . | 5,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Linn%C3%A9-plaketten | 2023-02-04 | Carl von Linné-plaketten | ['Kategori:1998 i Sverige', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1998'] | Carl von Linné-plaketten er en svensk litteraturpris som deles ut av Svensk Biblioteksförening på (eller i tilknytning til) Selma Lagerlöfs fødselsdag den 20. november til «den eller de personer som framställt föregående års bästa fackbok för barn eller ungdomar». Prispengene er på 10 000 SEK (2006). Prisen ble innstiftet i 1998 og delt ut første gang i 1999.
| Carl von Linné-plaketten er en svensk litteraturpris som deles ut av Svensk Biblioteksförening på (eller i tilknytning til) Selma Lagerlöfs fødselsdag den 20. november til «den eller de personer som framställt föregående års bästa fackbok för barn eller ungdomar». Prispengene er på 10 000 SEK (2006). Prisen ble innstiftet i 1998 og delt ut første gang i 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Svensk Bibliotekförening | Carl von Linné-plaketten er en svensk litteraturpris som deles ut av Svensk Biblioteksförening på (eller i tilknytning til) Selma Lagerlöfs fødselsdag den 20. november til «den eller de personer som framställt föregående års bästa fackbok för barn eller ungdomar». | 5,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matthew_Modine | 2023-02-04 | Matthew Modine | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Salt Lake City', 'Kategori:Personer fra San Bernardino County i California', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Matthew Avery Modine (født 22. mars 1959 i Loma Linda i California) er en amerikansk skuespiller. Han er blant annet kjent fra tittelrollen i Birdy, som high school-bryteren Louden Swain i Vision Quest, Joker i Stanley Kubricks Vietnam-drama Full Metal Jacket og som Fritz Gerlich i Hitler: The Rise of Evil.
| Matthew Avery Modine (født 22. mars 1959 i Loma Linda i California) er en amerikansk skuespiller. Han er blant annet kjent fra tittelrollen i Birdy, som high school-bryteren Louden Swain i Vision Quest, Joker i Stanley Kubricks Vietnam-drama Full Metal Jacket og som Fritz Gerlich i Hitler: The Rise of Evil.
== Filmografi (utvalg) ==
2018 – Sicario: Day of the Soldado
2016 - Stranger Things (TV-Serie)
2013 – Jobs
2012 – The Dark Knight Rises
2011 – Too Big to Fail
2006 – The Bedford Diaries (TV-serie)
2003 – Hitler: The Rise of Evil
2001 – In the Shadows
1999 – Any Given Sunday
1995 – Cutthroat Island
1992 – Wind
1990 – En fremmed banker på
1990 – Memphis Belle
1988 – Gift med mafiaen
1987 – Full Metal Jacket
1985 – Vision Quest
1984 – Birdy
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Matthew Modine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Matthew Modine på Internet Movie Database
(sv) Matthew Modine i Svensk Filmdatabas
(da) Matthew Modine på Filmdatabasen
(da) Matthew Modine på Scope
(fr) Matthew Modine på Allociné
(en) Matthew Modine på AllMovie
(en) Matthew Modine hos Turner Classic Movies
(en) Matthew Modine hos Rotten Tomatoes
(en) Matthew Modine hos The Movie Database
(en) Matthew Modine hos Internet Broadway Database | Matthew Avery Modine (født 22. mars 1959 i Loma Linda i California) er en amerikansk skuespiller. | 5,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olle_Pettersson | 2023-02-04 | Olle Pettersson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Olle Pettersson (født Kjell Olle Pettersson 28. februar 1944 i Högalids församling i Stockholm) er en svensk skuespiller.
Pettersson studerte ved Statens scenskola i Göteborg.
| Olle Pettersson (født Kjell Olle Pettersson 28. februar 1944 i Högalids församling i Stockholm) er en svensk skuespiller.
Pettersson studerte ved Statens scenskola i Göteborg.
== Filmografi (utvalg) ==
1972 – Statare (kortfilm)
1957 – Vägen genom Skå .... Greg, som bor i åttende
1955 – Hoppsan! .... Jan Järpe
1954 – Flicka med melodi .... pianoelev
== Eksterne lenker ==
(en) Olle Pettersson på Internet Movie Database
(sv) Olle Pettersson i Svensk Filmdatabas
(en) Olle Pettersson hos The Movie Database | Högalids församling,Stockholm | 5,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arshad_Mahmood_(skuespiller) | 2023-02-04 | Arshad Mahmood (skuespiller) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pakistanske sangere', 'Kategori:Pakistanske skuespillere', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-05'] | Arshad Mahmood (Arsad Mahmud, Arshad Mahmud, Arshad Mehmood) er en pakistansk skuespiller og sanger. Han er mest kjent for sin rolle i populære pakistanske TV-serier som Aangan Terha og Dhoop Kinare. I tillegg har han komponert musikk til flere andre pakistanske TV-serier.
| Arshad Mahmood (Arsad Mahmud, Arshad Mahmud, Arshad Mehmood) er en pakistansk skuespiller og sanger. Han er mest kjent for sin rolle i populære pakistanske TV-serier som Aangan Terha og Dhoop Kinare. I tillegg har han komponert musikk til flere andre pakistanske TV-serier.
== Eksterne lenker ==
(en) Arshad Mahmood på Internet Movie Database
(en) Arshad Mahmood hos The Movie Database | Arshad Mahmood (Arsad Mahmud, Arshad Mahmud, Arshad Mehmood) er en pakistansk skuespiller og sanger. Han er mest kjent for sin rolle i populære pakistanske TV-serier som Aangan Terha og Dhoop Kinare. | 5,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Propheten | 2023-02-04 | Propheten | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1910', 'Kategori:Gratisaviser i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Norske studentaviser', 'Kategori:Studentersamfundet i Trondhjem'] | Propheten er Studentersamfundet i Trondhjems håndskrevne avis. Første nummer kom ut på Studentersamfundets første ordinære samfundsmøte, 5. november 1910. Dette gjør Propheten til Skandinavias eldste studentveggavis. Avisen betoner seg i dag som en veggavis i A3 format, som distribueres i Studentersamfundet. Språket er ofte preget av gamle ord og formuleringer, og gir til tider et satirisk og kritisk bilde av de siste dagers hendelser på Samfundet.
Studentersamfundets håndskrevne avis "Propheten"
Til redaksjonen av Studentersamfundets håndskrevne avis "Propheten" kan det velges to redaktører som er villige. Redaktørene fungerer ett semester.
Avisens første sjefredaktør var Olav Holst. Dette var den samme Holst som på samfundsmøte 3. desember 1910 foreslo "at man skulle starte et Samfundsteater og straks begynne å spille komedie". Flere av Studentersamfundets markante skikkelser har siden vært redaktør, Emil Melle, Edgar B. Schieldrop og Jens Vigen. Avisen fikk sitt endelige navn vårsemesteret 1914.Tidligere ble Propheten lest opp på Samfundsmøtene i Storsalen hver lørdag. I dag utkommer Propheten uregelmessig, men har de siste årene stort sett blitt produsert og gitt ut etter Samfundsmøtene i Studentersamfundets storsal. Redaktørene har de siste årene hatt skribenter med seg på utformingen av Propheten.
| Propheten er Studentersamfundet i Trondhjems håndskrevne avis. Første nummer kom ut på Studentersamfundets første ordinære samfundsmøte, 5. november 1910. Dette gjør Propheten til Skandinavias eldste studentveggavis. Avisen betoner seg i dag som en veggavis i A3 format, som distribueres i Studentersamfundet. Språket er ofte preget av gamle ord og formuleringer, og gir til tider et satirisk og kritisk bilde av de siste dagers hendelser på Samfundet.
Studentersamfundets håndskrevne avis "Propheten"
Til redaksjonen av Studentersamfundets håndskrevne avis "Propheten" kan det velges to redaktører som er villige. Redaktørene fungerer ett semester.
Avisens første sjefredaktør var Olav Holst. Dette var den samme Holst som på samfundsmøte 3. desember 1910 foreslo "at man skulle starte et Samfundsteater og straks begynne å spille komedie". Flere av Studentersamfundets markante skikkelser har siden vært redaktør, Emil Melle, Edgar B. Schieldrop og Jens Vigen. Avisen fikk sitt endelige navn vårsemesteret 1914.Tidligere ble Propheten lest opp på Samfundsmøtene i Storsalen hver lørdag. I dag utkommer Propheten uregelmessig, men har de siste årene stort sett blitt produsert og gitt ut etter Samfundsmøtene i Studentersamfundets storsal. Redaktørene har de siste årene hatt skribenter med seg på utformingen av Propheten.
== Referanser == | Propheten er Studentersamfundet i Trondhjems håndskrevne avis. Første nummer kom ut på Studentersamfundets første ordinære samfundsmøte, 5. | 5,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvadratrotdagen | 2023-02-04 | Kvadratrotdagen | ['Kategori:Aritmetikk', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matematikk og kultur', 'Kategori:Merkedager'] | Kvadratrotdagen henspiller på en kalendermessig og matematisk pussighet hvor både dagen og måneden i en dato tilsvarer kvadratroten til de to siste tallene i årstallet.
Dagen markeres av spesielt interesserte.
I løpet av et århundre vil det av matematiske årsaker være ti slike dager.
01.01.01
02.02.04
03.03.09
04.04.16
05.05.25
06.06.36
07.07.49
08.08.64
09.09.81
10.10.00 (10.10.100)Da den folkelige oppfatningen av et århundre gjerne er at det går fra år 0 til år 99, vil mange hevde at det kun er ni slike dager i et århundre.
Avstanden i år mellom dagene er hhv. 3, 5, 7, 9, 11, 13, 15, 17 og 19, altså etterfølgende oddetall på samme måte som avstanden mellom hele kvadratrøtter i en rekke også vil være oddetall, dvs det som mangler i rekken over, tallet 1.
| Kvadratrotdagen henspiller på en kalendermessig og matematisk pussighet hvor både dagen og måneden i en dato tilsvarer kvadratroten til de to siste tallene i årstallet.
Dagen markeres av spesielt interesserte.
I løpet av et århundre vil det av matematiske årsaker være ti slike dager.
01.01.01
02.02.04
03.03.09
04.04.16
05.05.25
06.06.36
07.07.49
08.08.64
09.09.81
10.10.00 (10.10.100)Da den folkelige oppfatningen av et århundre gjerne er at det går fra år 0 til år 99, vil mange hevde at det kun er ni slike dager i et århundre.
Avstanden i år mellom dagene er hhv. 3, 5, 7, 9, 11, 13, 15, 17 og 19, altså etterfølgende oddetall på samme måte som avstanden mellom hele kvadratrøtter i en rekke også vil være oddetall, dvs det som mangler i rekken over, tallet 1.
== Eksterne lenker ==
VG om kvadratrotdagen
Bagateller om kvadratrotdagen | Kvadratrotdagen henspiller på en kalendermessig og matematisk pussighet hvor både dagen og måneden i en dato tilsvarer kvadratroten til de to siste tallene i årstallet. | 5,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francesco_Antonio_Bonporti | 2023-02-04 | Francesco Antonio Bonporti | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 19. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1749', 'Kategori:Fødsler 11. juni', 'Kategori:Fødsler i 1672', 'Kategori:Italienske fiolinister', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trento', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Francesco Antonio Bonporti (1672–1749) var en italiensk prest, fiolinist og komponist.
| Francesco Antonio Bonporti (1672–1749) var en italiensk prest, fiolinist og komponist.
== Liv og virke ==
Etter teologistudier i hjembyen ble Bonporti i 1691 tatt opp ved Collegium Germanicum i Roma. Han kan ha vært elev av Arcangelo Corelli, men det er ikke bekreftet. Rundt år 1700 finner man ham igjen som musiker i privatkapellet til keiser Josef I av Det tysk-romerske rike, fra 1715 til 1721 arbeidet han i hjembyen Trento, og deretter i Padova.
Bonportis Inventioni per Violino Solo (Bologna 1712) er delvis bevart i Johann Sebastian Bachs avskrift, og har tidvis blitt tilskrevet Bach. Bonportis Inventioni inspirerte Bach til å skrive sine egne Inventionen, og Bach transkriberte fire av Bonportis fiolinstykker til cembalo.
== Verk ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Alberto Pironti: «BONPORTI, Francesco Antonio», treccani.it. Dizionario Biografico degli Italiani - Volume 12 (1971).
== Eksterne lenker ==
Oppføring i Meyers Konversationslexikon 1885–1892
«Francesco Antonio Bonporti», hoasm.org
«Francesco Antonio Bonporti», classical-composers.org
«Francesco Antonio Bonporti», ppmusic.com
(en) Fritt tilgjengelige noter av Francesco Antonio Bonporti i International Music Score Library Project | Francesco Antonio Bonporti (1672–1749) var en italiensk prest, fiolinist og komponist. | 5,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhetorica | 2023-02-04 | Rhetorica | ['Kategori:Antikkens Hellasstubber', 'Kategori:Aristoteles', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filosofibøker', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2018-10'] | Retorikken eller Rhetorica (gresk: ΤΕΧΝΗΣ ΡΗΤΟΡΙΚΗΣ, latin: Ars Rhetorica) er en antikk gresk avhandling som er skrevet av Aristoteles, og som handler om kunsten å overtale. Avhandlingen ble skrevet i det fjerde århundre f. Kr.
| Retorikken eller Rhetorica (gresk: ΤΕΧΝΗΣ ΡΗΤΟΡΙΚΗΣ, latin: Ars Rhetorica) er en antikk gresk avhandling som er skrevet av Aristoteles, og som handler om kunsten å overtale. Avhandlingen ble skrevet i det fjerde århundre f. Kr.
== Se også ==
Corpus Aristotelicum
== Referanser ==
== Videre lesing == | Retorikken eller Rhetorica (gresk: ΤΕΧΝΗΣ ΡΗΤΟΡΙΚΗΣ, latin: Ars RhetoricaArs Rhetorica. Edited by W. | 5,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6ran_Bergengren | 2023-02-04 | Göran Bergengren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske biologer', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Göran Bergengren (født 18. april 1945) er en svensk forfatter og biolog.
| Göran Bergengren (født 18. april 1945) er en svensk forfatter og biolog.
== Bibliografi ==
Tåkern 1970
Min tid 1982
Ögon på naturen 1982
Dalens port 1983
En mayaindian gick över bäcken 1984
Sommen 1984
Naturbok för barn 1984
Innan trottoarerna torkat 1985
Insektsbok för barn 1986
Gäddan, fågelsjöns krokodil och andra fiskar 1987
Mellan Blåberget och Mount Kenya 1988
Abborren, skogssjöns kannibal och andra fiskar 1988
Det kryllar av kryp 1989
Kärrhökens vildmark 1989
Bina och miljön 1991
Sommabygd 1992
Linets färg och barnets öga 1992
Årstidsboken 1993
Djurungarna på vår gård 1995 (medforfatter Ingvar Björk)
Röster vid Tåkern 1995
Djurungarna i vår skog 1996 (medforfatter Ingvar Björk)
Här är det spindlar 1997 (medforfatter Ingvar Björk)
Honungsriket 1997 (medforfatter Ingvar Björk)
Vinterfåglar kring vårt hus 1999 (medforfatter Ingvar Björk)
Fjärilsriket 2000 (medforfatter Ingvar Björk)
Stenarna läggas på himlavis 2002
Sommarfåglar kring vårt hus 2002 (medforfatter Ingvar Björk)
En liten bok om sjön Sommen 2004 (medforfatter Ingvar Björk)
Med anledning av Atterbom 2004
Den hemlighetsfulla tranan 2004 (medforfatter Ingvar Björk)
Pilfink 2007 (illustrasjoner av Gebbe Björkman)
== Priser og utmerkelser ==
2007 – Eric och Ingrid Lilliehööks stipendium
2002 – Filosofie hedersdoktor ved Linköpings universitet
1988 – Årets Pandabok (barneboksklassen)
1988 – Erik Rosenbergs naturvårdsstipendium
1997 – Östgöta Correspondentens Palmaerpris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Författarcentrum | Göran Bergengren (født 18. april 1945) er en svensk forfatter og biolog. | 5,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.