url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Kapelrud | 2023-02-04 | Kristian Kapelrud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Norske grafiske designere'] | Kristian Kapelrud (født 21. februar 1972) er en norsk forfatter og grafisk designer.
Kapelrud arbeidet fra 1997 en periode for den kristne ukeavisa Magazinet i Oslo. I 2000 omarbeidet han sin artikkelserie om utviklingslære og kreasjonisme i Magazinet til et debattskrift for ungdom under tittelen Evolusjon – opplest og vedtatt?Kristian Kapelruds romantrilogi Tegnets forsvarere er en fantasyserie for ungdom. Bøkene handler om forfatteren Louis Mackenzie og den fantasiverdenen han beskriver og samtidig lever seg inn i. I landet Alfabeta-Nia er en dyp sannhet blitt avslørt for folket, nemlig at livet deres består av bokstaver og ord. I den ideologiske krigen som følger, deler innbyggerne seg i tre leire: troende helter, uvitende tvilere og de onde som ønsker å ta makten fra Forfatteren.
De fleste av bøkene til Kapelrud er preget av hans kristne tro.Kristian Kapelrud vokste opp i Elverum og Asker. Han bor på Ottestad utenfor Hamar. Han er gift og har tre barn.
| Kristian Kapelrud (født 21. februar 1972) er en norsk forfatter og grafisk designer.
Kapelrud arbeidet fra 1997 en periode for den kristne ukeavisa Magazinet i Oslo. I 2000 omarbeidet han sin artikkelserie om utviklingslære og kreasjonisme i Magazinet til et debattskrift for ungdom under tittelen Evolusjon – opplest og vedtatt?Kristian Kapelruds romantrilogi Tegnets forsvarere er en fantasyserie for ungdom. Bøkene handler om forfatteren Louis Mackenzie og den fantasiverdenen han beskriver og samtidig lever seg inn i. I landet Alfabeta-Nia er en dyp sannhet blitt avslørt for folket, nemlig at livet deres består av bokstaver og ord. I den ideologiske krigen som følger, deler innbyggerne seg i tre leire: troende helter, uvitende tvilere og de onde som ønsker å ta makten fra Forfatteren.
De fleste av bøkene til Kapelrud er preget av hans kristne tro.Kristian Kapelrud vokste opp i Elverum og Asker. Han bor på Ottestad utenfor Hamar. Han er gift og har tre barn.
== Bibliografi ==
2000: Evolusjon – opplest og vedtatt? – temabok om kreasjonisme, utgitt på Lunde forlag
2002: Dippedangser og andre greier – morovers, Lunde forlag
2004: Tegnets forsvarere, Den siste striden – roman, Lunde forlag
2007: I begynnelsen var tegnet, Tegnets forsvarere 1 – roman, Gyldendal forlag
2008: Pakten, Tegnets forsvarere 2 – roman, Gyldendal
2009: Det siste slaget, Tegnets forsvarere 3 – roman, Gyldendal
2015: Hemmelig liga av døde menn – spenningsroman, Prokla-Media
2016: Rikke husker absolutt alt – nesten, bildebok om bibelvers, med illustrasjoner av forfatteren, Ventura forlag
2016: Guds rike er for slike som Rikke, bildebok, Ventura forlag
2017: Den evige blodspakten – forstå Bibelens røde tråd, sammen med Ken Wright
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Kristian Kapelrud i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
Tegnet.no – nettsiden til trilogien om Tegnets forsvarere
Gyldendal forlags presentasjon av Kristian Kapelrud | Kristian Kapelrud (født 21. februar 1972) er en norsk forfatter og grafisk designer. | 5,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolas_Hotman | 2023-02-04 | Nicolas Hotman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Belgiske komponister', 'Kategori:Dødsfall i 1663', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Gambister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nicolas Hotman (ca. 1610 – 1663) var en fransk komponist, luttspiller og gambist av belgisk avstamming.
| Nicolas Hotman (ca. 1610 – 1663) var en fransk komponist, luttspiller og gambist av belgisk avstamming.
== Biografi ==
Hotman ble antakelig født i Brussel og stammet fra en fiolinbyggerfamilie fra Antwerpen og en familie av jernstøpere fra Dinant. Etter farens død i 1620 flyttet Hotman med sin mor Jeanne de Saint-Hubert til Paris. Han fikk sannsynligvis undervisning av André Maugars. I 1629 giftet Hotman seg med Anne Paris, datter til en kanselliskriver. Hun viste liten interesse for musikk og sannsynligvis derfor startet han også med børs- og eiendomsforretninger.
Likevel betegnet Marin Mersenne i 1636 ham som en av tidens beste gambister og teorbister. I 1661 ble Hotman Louis Couperins etterølger som musicien ordinaire de La Chambre du Roy (musiker ved det kongelige kapell), en stilling han hadde til sin død få år etter.
Hotman grunnla den franske gambeskolen. Han var antakeligvis lærer for Monsieur Demachy og Monsieur de Sainte-Colombe, og øvet innflytelse på betydelige franske gambevirtuoser som Marin Marais, Louis de Caix d'Hervelois og Antoine Forqueray. Hotman må ha vært en virtuos musiker, for komposisjonene for viola da gamba og teorbe er spillteknisk vanskelige og fikk liten utbredelse til tross for at de var godt kjent.
== Verk ==
Samlingen Airs à boire à trois parties, publisert et år etter hans død
En suite kalt Suitte de Monsieur Otteman
== Eksterne lenker ==
(en) Nicolas Hotman på Discogs
(en) Nicolas Hotman på MusicBrainz
Kort om Hotman Arkivert 3. oktober 2016 hos Wayback Machine.
(en) Fritt tilgjengelige noter av Nicolas Hotman i International Music Score Library Project
== Referanser == | Nicolas Hotman (ca. 1610 – 1663) var en fransk komponist, luttspiller og gambist av belgisk avstamming. | 5,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radiosender | 2023-02-04 | Radiosender | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Radioteknikk', 'Kategori:Telekommunikasjon'] | Radiosender, også kjent under begrepet transmitter (gjennom-sender, formidler) er en elektronisk innretning som sender (simpleks) og eventuelt også mottar (dupleks) elektromagnetisk signal som formidler innhold i form av radio, television, eller telekommunikasjon.
Eksempler på radiosendere er WLAN-sender (og -mottaker) i bærbar PC, mobil basestasjon, senderen i en mobiltelefon, eller store installasjoner som radisenderne på Tryvann i Oslo.
De første radiosenderne var gnistsendere, oppfunnet og patentert av Nikola Tesla. Gnistsenderne kunne bare brukes for telegrafi, og de beslagla så stort frekvensområde at de ble forbudt. De ble efterfulgt av rørsendere som kan moduleres med lyd og andre signaler. Rørsendere og transistor består av en oscillator som er en forsterker med positiv tilbakekobling slik at den oscillerer, og et frekvensbestemmende ledd som kan være et krystall. Oscillatoren blir gjerne efterfulgt av ett eller flere forsterkertrinn. Det siste trinnet kobles til antennen. Amplitudemodulering kan skje i det siste trinnet. Frekvensmodulering kan skje i oscillatoren.
Det trådløse dataoverføringssystemet inkluderer vanligvis to komponenter - en sender som avgir et signal (lyd, video eller digitale data) og en mottaker som lar mottakeren få de tiltenkte dataene. Lyd-, video- eller tekstinformasjonen overføres via et radiosignal på en forhåndsdefinert radiobølge av en bestemt lengde. Hver stat har spesifikke lovbestemmelser angående styrken til et radiosignal du kan bruke. Så sendere ment for individuell eller kommersiell bruk varierer vanligvis fra 100 til 1000 fot når det gjelder signalets reiseavstand.
| Radiosender, også kjent under begrepet transmitter (gjennom-sender, formidler) er en elektronisk innretning som sender (simpleks) og eventuelt også mottar (dupleks) elektromagnetisk signal som formidler innhold i form av radio, television, eller telekommunikasjon.
Eksempler på radiosendere er WLAN-sender (og -mottaker) i bærbar PC, mobil basestasjon, senderen i en mobiltelefon, eller store installasjoner som radisenderne på Tryvann i Oslo.
De første radiosenderne var gnistsendere, oppfunnet og patentert av Nikola Tesla. Gnistsenderne kunne bare brukes for telegrafi, og de beslagla så stort frekvensområde at de ble forbudt. De ble efterfulgt av rørsendere som kan moduleres med lyd og andre signaler. Rørsendere og transistor består av en oscillator som er en forsterker med positiv tilbakekobling slik at den oscillerer, og et frekvensbestemmende ledd som kan være et krystall. Oscillatoren blir gjerne efterfulgt av ett eller flere forsterkertrinn. Det siste trinnet kobles til antennen. Amplitudemodulering kan skje i det siste trinnet. Frekvensmodulering kan skje i oscillatoren.
Det trådløse dataoverføringssystemet inkluderer vanligvis to komponenter - en sender som avgir et signal (lyd, video eller digitale data) og en mottaker som lar mottakeren få de tiltenkte dataene. Lyd-, video- eller tekstinformasjonen overføres via et radiosignal på en forhåndsdefinert radiobølge av en bestemt lengde. Hver stat har spesifikke lovbestemmelser angående styrken til et radiosignal du kan bruke. Så sendere ment for individuell eller kommersiell bruk varierer vanligvis fra 100 til 1000 fot når det gjelder signalets reiseavstand.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
International Telecommunication Union
Jim Hawkins' Radio and Broadcast Technology Page
WCOV-TV's Transmitter Technical Website | Radiosender, også kjent under begrepet transmitter (gjennom-sender, formidler) er en elektronisk innretning som sender (simpleks) og eventuelt også mottar (dupleks) elektromagnetisk signal som formidler innhold i form av radio, television, eller telekommunikasjon. | 5,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viking_(tidsskrift) | 2023-02-04 | Viking (tidsskrift) | ['Kategori:Arkeologiske publikasjoner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske vitenskapelige tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1937', 'Kategori:Vitenskap i 1937'] | Viking er et tidsskrift som utkommer årlig i regi av Norsk Arkeologisk Selskap. Det har vært og er en viktig publiseringskanal for arkeologisk forskning i Norge.
Viking ble første gang utgitt i 1937. Initiativtaker og redaktør var Anton Wilhelm Brøgger. Lenge var tidsskriftet utstyrt med den beskrivende undertittelen «tidsskrift for norrøn arkeologi», som fra og med 1996-utgaven ble endret til «norsk arkeologisk årbok».
Redaksjonen består i 2019 av Kjetil Loftsgarden (hovedredaktør), Hege Damlien, Steinar Solheim, Irene Baug og Karin Kaldhussæter Lindboe (redakjsonssekretær)
| Viking er et tidsskrift som utkommer årlig i regi av Norsk Arkeologisk Selskap. Det har vært og er en viktig publiseringskanal for arkeologisk forskning i Norge.
Viking ble første gang utgitt i 1937. Initiativtaker og redaktør var Anton Wilhelm Brøgger. Lenge var tidsskriftet utstyrt med den beskrivende undertittelen «tidsskrift for norrøn arkeologi», som fra og med 1996-utgaven ble endret til «norsk arkeologisk årbok».
Redaksjonen består i 2019 av Kjetil Loftsgarden (hovedredaktør), Hege Damlien, Steinar Solheim, Irene Baug og Karin Kaldhussæter Lindboe (redakjsonssekretær)
== Eksterne lenker ==
Viking
Fulltekstpublisert 1937-2013 | | link2-name = BIBSYS | 5,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johs_Harviken | 2023-02-04 | Johs Harviken | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Fødsler 6. april', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske snekkere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johannes «Johs» Harviken (født 6. april 1943) i Hernes i Elverum) er en tidligere langrennsløper og snekker.
Han vant bronsemedaljen på 30 km i Vinter-OL 1972 i Sapporo. Han gikk i det samme mesterskapet sisteetappen på det norske stafettlaget (4 × 10 km) som kom på sølvplass. Harviken ble norgesmester individuelt én gang (30 km i 1970), og i 1967 ble han norgesmester i 3 × 10 km stafett. Johs Harviken var kjent for å gå meget elegant på ski; hadde det blitt delt ut stilkarakterer i langrenn ville han fått 5 × 20. Han gikk i alle år for Hernes IL og ble kalt stilløperen fra Hernes.
| Johannes «Johs» Harviken (født 6. april 1943) i Hernes i Elverum) er en tidligere langrennsløper og snekker.
Han vant bronsemedaljen på 30 km i Vinter-OL 1972 i Sapporo. Han gikk i det samme mesterskapet sisteetappen på det norske stafettlaget (4 × 10 km) som kom på sølvplass. Harviken ble norgesmester individuelt én gang (30 km i 1970), og i 1967 ble han norgesmester i 3 × 10 km stafett. Johs Harviken var kjent for å gå meget elegant på ski; hadde det blitt delt ut stilkarakterer i langrenn ville han fått 5 × 20. Han gikk i alle år for Hernes IL og ble kalt stilløperen fra Hernes.
== Plasseringer i internasjonale mesterskap ==
1967: Nr. 8 på 50 km i Lahtis
1968: Nr. 5 på 50 km i Holmenkollen
1969: Nr. 2 på 50 km i Holmenkollen
1971: Nr. 11 på 50 km i Holmenkollen (med den klassiske sluttiden 3.33.33; dette er nøyaktig samme tid som Veikko Hakulinen vant denne distansen på i Holmenkollen i Vinter-OL 1952)
1972: Bronsemedalje på 30 km Vinter-OL 1972 i Sapporo
1974: Nr. 11 på 50 km i Holmenkollen
1975: Nr. 11 på 50 km i Holmenkollen
== Plasseringer i norgesmesterskap ==
1966: Nr. 9 på 50 km på Rena og nr. 10 på 30 km på Hernes
1967: Bronsemedalje på 30 km og nr. 4 på 15 km, Skorovatn, nr. 5 på 50 km, Mo
1968: Sølvmedalje på 15 km, Bærum
1969: Sølvmedalje på 30 km, Gjøvik
1970: Gullmedalje på 30 km og sølvmedalje på 15 km, Trondheim
1971: Bronsemedalje på 30 km, Fåberg
1972: Nr. 7 på 15 km, Tydal
1973: Nr. 10 på 15 km, Lillehammer
1974: Bronsemedalje på 15 km, Selbu
1975: Nr. 5 på 15 km, Heddal
1976: Nr. 8 på 30 kma, Surnadal
== Referanser ==
== Litteratur ==
Atle Nielsen (2001). Fra Wirkola til Wagstaffe : 199 idrettshelter uten hjelm, høydehus og slankepiller. Schibsted. ISBN 9788251618755.
== Eksterne lenker ==
(en) Johs Harviken – Olympedia
(en) Johs Harviken – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Johs Harviken – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Johs Harviken – FIS (langrenn) | Johannes «Johs» Harviken (født 6. april 1943) i Hernes i Elverum) er en tidligere langrennsløper og snekker. | 5,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Multi_Phase_Meters | 2023-02-04 | Multi Phase Meters | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Norske teknologiselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2003', 'Kategori:Selskaper opphørt i 2015', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Språkvask 2022-10'] | Multi Phase Meters AS (MPM) var et teknologiselskap som leverte avanserte måleinstrumenter til oljeindustrien. Selskapet ble etablert av Hans Olav Hide og Arnstein Wee, og ble i 2009 oppkjøpt av FMC Technologies og ble i 2015 fusjonert inn i FMC Kongsberg Subsea. FMC Technologies fusjonerte med Technip i 2017 og er i dag TechnipFMC. Selskapet hadde hovedkontor i Stavanger, og avdelingskontorer i Houston, Storbritannia og Italia. Teknologien og produktene til MPM ble utviklet i et såkalt JIP (Joint Industry Project) sammen med ledende internasjonale oljeselskap, hvor Eni, Norsk Hydro, Statoil, Shell, Total, ConocoPhillips var med i den innledende fasen. Senere kom flere selskap til. Utviklingen av selskap og teknologi ble støttet av Innovasjon Norge og Forskningsrådet.
| Multi Phase Meters AS (MPM) var et teknologiselskap som leverte avanserte måleinstrumenter til oljeindustrien. Selskapet ble etablert av Hans Olav Hide og Arnstein Wee, og ble i 2009 oppkjøpt av FMC Technologies og ble i 2015 fusjonert inn i FMC Kongsberg Subsea. FMC Technologies fusjonerte med Technip i 2017 og er i dag TechnipFMC. Selskapet hadde hovedkontor i Stavanger, og avdelingskontorer i Houston, Storbritannia og Italia. Teknologien og produktene til MPM ble utviklet i et såkalt JIP (Joint Industry Project) sammen med ledende internasjonale oljeselskap, hvor Eni, Norsk Hydro, Statoil, Shell, Total, ConocoPhillips var med i den innledende fasen. Senere kom flere selskap til. Utviklingen av selskap og teknologi ble støttet av Innovasjon Norge og Forskningsrådet.
== Teknologi ==
MPM-måleren benytter seg av egenutviklet bredbåndsteknologi (3D Broadband), som er en tomografisk metode basert på elektromagnestiske (EM) målinger.
MFI måleren er unik på flere måter, først og fremst ved at den fungerer like godt for flerfase forhold (høyt væskeinnhold), som for våtgass (høyt gassinnhold) forhold. I tillegg er den selv-konfigurerende, i og med at den selv er i stand til å bestemme saltinnholdet i det produserte vannet, samt oljen og gassens fysiske egenskaper. Dette gjør at målingene er nøyaktige i det virkelige liv, der fluid egenskapene typisk vil endre seg over tid, og som en funksjon av hvilke brønner som produseres.
== Referanser == | Multi Phase Meters AS (MPM) var et teknologiselskap som leverte avanserte måleinstrumenter til oljeindustrien. Selskapet ble etablert av Hans Olav Hide og Arnstein Wee, og ble i 2009 oppkjøpt av FMC TechnologiesFMC Technologies completes Multi Phase Meters acquisition. | 5,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wagiman | 2023-02-04 | Wagiman | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gunwinyguanske språk', 'Kategori:Nordterritoriet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Australia'] | Wagiman (også stava wageman, wakiman og wogeman) er et nesten utdødd australsk språk som snakkes av rundt ti mennesker i og omkring Pine Creek i Katherine i Nordterritoriet.
Wagiman utmerker seg ved et komplekst verbbøyningssystem, som ikke har vært nøye undersøkt, for den sjeldne ordklassen koverb, for sine komplekse predikater og evnen til å verbalisere koverb.
Wagiman antas å dø ut innen første halvdel av det tjueførste århundret, siden den yngste generasjonen av wagimanere ikke snakker wagiman i det hele tatt, og forstår svært lite av språket.
| Wagiman (også stava wageman, wakiman og wogeman) er et nesten utdødd australsk språk som snakkes av rundt ti mennesker i og omkring Pine Creek i Katherine i Nordterritoriet.
Wagiman utmerker seg ved et komplekst verbbøyningssystem, som ikke har vært nøye undersøkt, for den sjeldne ordklassen koverb, for sine komplekse predikater og evnen til å verbalisere koverb.
Wagiman antas å dø ut innen første halvdel av det tjueførste århundret, siden den yngste generasjonen av wagimanere ikke snakker wagiman i det hele tatt, og forstår svært lite av språket.
== Språket og dets brukere ==
Wagiman tilhører den gunwinyguanske språkfamilien, en familie som snakkes fra Arnhem Land i nord, gjennom Kakadu nasjonalpark og sørover til Katherine og videre. Innen denne familien er wagiman nærmest beslekta med tre språk, wardaman, yangman og dagoman, men det er også debatt om wagimans status innen de gunwinyguanske språkene. Av disse tre andre språkene er det bare wardaman som fortsatt snakkes.
Wagiman er språket til wagimanerne, en aboriginstamme hvis land før koloniseringa av Australia strakk seg fra Stuart Highway, gjennom Mid-Daly Basin og over elva Daly. Landet er veldig fruktbart og godt vanna, og inneholder flere kvegstasjoner (cattle stations) hvor medlemmer av stammen pleide å jobbe. Blant disse kvegstasjonene er Claravale, Dorisvale, Jindare, Oolloo og Douglas.Språket grenser til waray i nord, mayali og jawoyn i øst, wardaman og jaminjung i sør, og murrinh-patha, ngan'giwumirri og malak malak i vest. Før koloniseringa var områdene rundt Pine Creek assosiert med en annen språkgruppe som nå er utdødd, antatt å hete wulwulam.
=== Dagens situasjon ===
Det største språket i regionen er i dag mayali, en dialekt av bininj gun-wok som tradisjonelt har vært talt i Maningrida i vestlige Arnhem Land. Mayali er et sterkt språk med flere hundre brukere og god befolkningsvekst, og wagimanerne slutta gradvis å lære ungene sine wagiman. Resultatet av dette er at alle wagimanerne snakker mayali, mens det kun er noen få eldre igjen som snakker wagiman.
De voknse wagimanerne har en passiv forståelse av wagiman, og kjenner til grunnleggende ord. Deres barn igjen forstår veldig lite wagiman og snakker det ikke. Bortsett fra mayali fungerer kriol, et engelskbasert kreolspråk som områdets lingua franca. Alle wagimanerne, samt medlemmer av andre folkegrupper i området, har kriol som et andre morsmål.De få som fortsatt snakker wagiman, behersker også til en viss grad andre språk, som mayali, jaminjung, wardaman og dagoman.
=== Dialekter ===
De wagimantalende skillet mellom to dialekter av wagiman, som de refererer til som matjjin no-roh-ma «lett språk» og matjjin gu-nawutj-jan «tungt språk». Forskjellene er minimale, og brukerne har ingen problemer med å forstå hverandre.
== Grammatikk ==
All grammatisk informasjon er henta fra Wilson, S. (1999), med mindre annet er oppgitt.
=== Ordklasser ===
De tre viktigste ordklassene i wagiman er verb, koverb og nominaler. I tillegg til disse finnes en rekke verbal- og nominalaffikser, interjeksjoner og andre partikler. Pronomen gjelder som nominaler.
==== Nominaler ====
Som i så mange andre australske språk skiller wagiman ikke kategorisk mellom substantiv og adjektiv. Disse danner sammen med pronomen én ordklasse, kalt nominaler. Nominaler i wagiman tar kasusendelser (se Morfologi nedenfor) sam viser deres grammatiske eller semantiske rolle i setningen. De grammatiske kasusene er ergativ og absoluttiv, og de semantiske kasusene er blant annet instrumentalis (bruk), allativ (mot), ablativ (fra), lokativ (på), komitativ (med), privativ (uten), temporal (på tiden for) og semblativ (ligne). Dativ kan være enten grammatisk eller semantisk, avhengig av verbets syntaktiske krav.
Demonstrativer regnes også som nominaler i wagiman, og tar samme kasusendelser avhengig av deres syntaktiske og semantiske roller; deres funksjon i setninga. Så demonstrativer som mahan «denne» eller «her» (rot: mayh-), kan ta kasus som andre nominaler.
mayh-yi denne-ERG «denne (gjorde det)»
mayh-ga denne-ALL «hit»
===== Eksempler på nominaler =====
guda «ild», «tre» [gʊda]
wirin «tre», «pinne» [wɪɻɪn]
lagiban «mann» [lagɪban]
gordal «hode» [gɔɖaɫ]
lagiriny «hale» [lagɪɻɪɲ]
manyngardal «tunge» [maɲŋaɖaɫ]
==== Pronomen ====
Typologisk sett er pronomen også nominaler, men deres morfologiske justering er nominativ–akkusativ, ikke ergativ–absoluttiv.
Nominativformene i tredjeperson, ngonggera og bogo er merka som sjeldne fordi de gradvis er på vei ut av bruk. Talere foretrekker å bruke ikke-personlige pronomen som gayh- «det» eller gayh-gorden «de der». Siden person og tall også kodes i forstavelsen til verbene droppes ofte nominativspronomenene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Butt, M. The Light Verb Jungle. Harvard Working Papers in Linguistics 9: 1–49. 2003.
Cook, Anthony R. Wagiman Matyin: a description of the Wagiman language of the Northern Territory. PhD Thesis. Melbourne: La Trobe University, 1987.
Evans, Nicholas. Bininj Gun-Wok: A pan-dialectal grammar of Mayali, Kunwinjku and Kune. Volumes 1 and 2. Canberra: Pacific Linguistics. 2003. ISBN 0-85883-530-4
Gordon, Raymond G., Jr. Ethnologue: Languages of the World, Fifteenth edition. Dallas, Tex.: SIL International. 2005. ISBN 1-55671-159-X
Harvey, Mark. Western Gunwinyguan. In Nicholas Evans, ed. The non-Pama-Nyungan languages of northern Australia: comparative studies of the continent's most linguistically complex region, 285–303. Canberra: Pacific Linguistics, 2003. ISBN 0-85883-538-X
Merlan, Francesa C. A Grammar of Wardaman: A Language of the Northern Territory of Australia. Berlin: Mouton de Gruyter, 1994. ISBN 3-11-012942-6
Wilson, Aidan. Negative evidence in linguistics: The case of Wagiman complex predicates. The University of Sydney, 2006.
Wilson, Stephen. Coverbs and complex predicates in Wagiman. Stanford: CLSI Publications, 1999. ISBN 1-57586-172-0.
Wilson, Stephen The language and its speakers Wagiman on-line dictionary. Canberra: AIATSIS, 2001. | |region=Pine Creek, Nordterritoriet | 5,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klimarealistene | 2023-02-04 | Klimarealistene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Etableringer i 2010', 'Kategori:Klimaendringer', 'Kategori:Norske organisasjoner'] | Klimarealistene er en norsk, partipolitisk uavhengig organisasjon etablert 21. februar 2009. Organisasjonen har som formål å være en motvekt til den rådende vitenskapelige oppfatning av klimaendringer i moderne tid. Den har særlig gjort seg bemerket ved å ta avstand fra rapportene til FNs klimapanel (IPCC), og hevde at oppvarmingen av jordkloden skjer saktere enn spådd og at klimaendringene i liten grad er menneskeskapt.
| Klimarealistene er en norsk, partipolitisk uavhengig organisasjon etablert 21. februar 2009. Organisasjonen har som formål å være en motvekt til den rådende vitenskapelige oppfatning av klimaendringer i moderne tid. Den har særlig gjort seg bemerket ved å ta avstand fra rapportene til FNs klimapanel (IPCC), og hevde at oppvarmingen av jordkloden skjer saktere enn spådd og at klimaendringene i liten grad er menneskeskapt.
== Synspunkter og kritikk ==
Klimarealistene er uenige i rapportene fra FNs klimapanel (IPCC) om klimaendringene og baserer sitt syn på forskning som konkluderer med at den menneskeskapte komponenten av drivhusgassene er minimal, og derved avviker sterkt fra hovedtyngden etablert forskning. Organisasjonen gir uttrykk for at informasjonen som mediene og det offentlige gir, ikke støttes av klimautviklingen eller klimavitenskapen, verken i fortid eller nåtid, men at vesentlige deler av klimaendringene har naturlige forklaringer. De mener at konsekvensene av klimaendringene ofte beskrives som overdrevne og at det er feil å møte klimaendringene utelukkende gjennom kutt i CO2-utslippene. Klimarealistene tror tilpasninger er en langt billigere og mer effektiv strategi for å møte klimaendringer.
Organisasjonen er av den oppfatning at FNs Klimapanel er en organisasjon med en politisk agenda og ikke baserer sine utspill på vitenskapelige fakta. De har blant annet medvirket til utgivelse av en norsk utgave av den kanadiske journalisten Donna Laframboises bok The Delinquent Teenager Who Was Mistaken for the World's Top Climate Expert (norsk: «Den oppblåste tenåring som ble tatt for å være verdens topp klimaekspert»). Klimarealistene har også vært med å utgi boken Miljømytene – står vi framfor verdens undergang? av biologen Morten Jødal.Klimarealistenes syn, at solen er den dominerende klimadriveren, står i motsetning til den rådende oppfatningen i over 95 % av akademiske fagmiljøer. De henviser gjerne til forskning publisert gjennom det alternative klimapanelet NIPCC (Nongovernmental International Panel on Climate Change).Organisasjonen hevder videre at de norske publiseringskanaler og media bevisst unnlater å gi rom for forskning som bryter med FNs klimapanel og i skrivet «Klimaskremslene er uriktige», beskyldes media for å drive med «ensidig propaganda». De avholder jevnlig foredrag med forskere som inviteres til Norge.Klimarealistene er blitt kritisert for å basere sin argumentasjon på data som ikke er publisert i vitenskapelige tidsskrifter og feil i faktapresentasjoner, noe de mener er feil. De har også blitt kritisert for å manipulere innlegg publisert på sitt nettsted for å så tvil om fagfellevurdert dokumentasjon. Dette har de besvart og beklaget i tilsvar.En episode av NRKs TV-serie Folkeopplysningen intervjuet talsmenn for Klimarealistene og presenterte deres argumenter i 2018.Klimarealistene har fått politisk støtte fra medlemmer av Fremskrittspartiet (FrP), deriblant Carl I. Hagen.
== Klimarealistenes vitenskapelige råd ==
Klimarealistene har etablert sitt eget «Klimarealistenes Vitenskapelige Råd». Hvorvidt dette besitter tilstrekkelig relevant akademisk kompetanse er omdiskutert, noe de selv hevder er feil, mens kritikerne holder fast ved dette. Rådet hadde 26 medlemmer per oktober 2020. De oppgir at hensikten dels er å fremstå som en tyngre aktør i klimadebatten og drive rådgivende virksomhet, og dels å gjøre det lettere for flere akademikere å stå frem som støttespillere for den klimavitenskapelige hovedretning som organisasjonen sier seg å representere. Rådets leder per september 2021 var tidligere kjemiprofessor Ole Henrik Ellestad (født 1943) med nestleder kjemiprofessor Olav Martin Kvalheim (født 1951).
=== Medlemmer ===
Hans Konrad Johnsen
Gunnar Abrahamsen
Stein Bergsmark
Ole Henrik Ellestad
Ivar Giæver
Rögnvaldur Hannesson
Jens Morten Hansen
Bjørn Geirr Harsson
Göran Henriksson
Martin T. Hovland
Ole Humlum
Claes Johnson
Wibjörn Karlèn
Johannes Krüger
Olav Martin Kvalheim
Ingemar Nordin
Antero Ollila
Elen Roaldset
Tom Victor Segalstad
Fred Sigernes
Einar Sletten
Jan-Erik Solheim
Kjell Stordahl
Fritz Vahrenholt
Elsa Widding
=== Tidligere medlemmer ===
Morten Jødal
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Klimarealistene er en norsk, partipolitisk uavhengig organisasjon etablert 21. februar 2009. | 5,607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volund_(%C3%A5rbok) | 2023-02-04 | Volund (årbok) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Norske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1953'] | Volund er en skriftserie (årbok) som utgis av Norsk Teknisk Museum.
Norsk Teknisk Museum startet i 1952 med utgivelse av årboken Volund som inneholder populærvitenskapelige artikler om et bredt utvalg emner innen norsk teknologi- og industrihistorie. Årboken er klassifisert som vitenskapelig tidsskrift.
| Volund er en skriftserie (årbok) som utgis av Norsk Teknisk Museum.
Norsk Teknisk Museum startet i 1952 med utgivelse av årboken Volund som inneholder populærvitenskapelige artikler om et bredt utvalg emner innen norsk teknologi- og industrihistorie. Årboken er klassifisert som vitenskapelig tidsskrift.
== Eksterne lenker ==
Siste års utgaver av Volund | | link2-name = BIBSYS | 5,608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kobber-_og_svovelkisgruvene_p%C3%A5_Ytter%C3%B8ya | 2023-02-04 | Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya | ['Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1630-årene', 'Kategori:Gruvedrift i Norge', 'Kategori:Levangers historie', 'Kategori:Tidligere bergverk i Norge'] | Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya var i drift siden 1635 eller tidligere. Driften var basert på forekomst av kobberkis og svovelkis på Ytterøy i Trondheimsfjorden. Kobberkisen var grunnlag for produksjon av ren kobber og svovelkis ble brukt til å produsere svovelsyre. Fra 1860 sto Ytterøya for en betydelig del av verdensproduksjonen av svovelkis. Gruvene ble drevet til 1912. Gruven er på Forberg rett øst for ferjekaia. Forekomsten på Ytterøya besto av kobberkis CuFeS2 og svovelkis.
Det var Christian II som fikk erkebiskop Erik Valkendorf til å lokalisere mineraler i Trøndelagsregionen. Tautra Vitenskapelige Selskap har arbeidet med å samle og systematisere bibliografiske data knyttet til kobberdriften på Ytterøya.
| Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya var i drift siden 1635 eller tidligere. Driften var basert på forekomst av kobberkis og svovelkis på Ytterøy i Trondheimsfjorden. Kobberkisen var grunnlag for produksjon av ren kobber og svovelkis ble brukt til å produsere svovelsyre. Fra 1860 sto Ytterøya for en betydelig del av verdensproduksjonen av svovelkis. Gruvene ble drevet til 1912. Gruven er på Forberg rett øst for ferjekaia. Forekomsten på Ytterøya besto av kobberkis CuFeS2 og svovelkis.
Det var Christian II som fikk erkebiskop Erik Valkendorf til å lokalisere mineraler i Trøndelagsregionen. Tautra Vitenskapelige Selskap har arbeidet med å samle og systematisere bibliografiske data knyttet til kobberdriften på Ytterøya.
== Kobberverk ==
På Ytterøy i Trondheimsfjorden kan det vært utvunnet kobber fra tidlig på 1500-tallet. I 1635 ble gitt kongelig tillatelse til kobberdriften «som for tiden ligger stille» noe som skulle bety at det var drift tidligere. I 1518 kan det ha vært prøvedrift på Ytterøya uten at det er kjent hvor omfattende og varig virksomheten var. Dette kan være landets eldste kobberverk (Kvikne kobberverk ble etablert i 1630). 27. juli 1516 skriver erkebiskop Erik Valkendorf at han hadde fått lokalisert et «Kaaberbierg 8 store Miile fra Trundem». Historiker og statsgeolog Rolf Falck Muus, som har gransket kildematerialer for dette, mener det dreier seg om kobberfeltet på Ytterøy, i sin avhandling Ytterøen Kaaberverk. «Kaaberbierg 8 store Miile fra Trundem» kan også ha vært i Selbu, Meldal, Løkken, Meråker eller Kvikne. Ytterøya ligger omkring 4 mil (40 km) sjøveien fra Trondheim. Ytterøya har ikke vassdrag som kunne forsyne det stor vannhjulet som ble brukt i smelteprosessen og smeltehytta ble lagt på Ekne på fastlandet (i den senere Levanger kommune). Malmen ble fraktet med båt over fjorden. Hytte-elva på Ekne het tidligere Vestrumelva og navnebyttet kom trolig av smeltehytta som lå der. Malmen inneholdt bare 3 % kobber og det gikk med mye ved for å smelte ut ren kobber.ta Bønder i hele distriktet, også på Frosta og i Leksvik, leverte etter pålegg ved til smeltingen samt til fyrsetting i gruven på Ytterøya noe som førte til snauhogging av store områder. Gårdene i Skogn og Verdalen ble pålagt å levere 2 til 4 favner ved årlig avhengig av størrelse på gården. På Ekne er sporene etter virksomheten nesten helt borte. Fra Frosta og Leksvik leverte gårdene 1 til 3 favner årlig. Veden ble levert ved sjøen ved smeltehytta. I strandkanten på Ekne ligger en del slagg som spor etter virksomheten. Det er noe usikkert i hvilke perioder på 1600-1700-tallet det var drift i gruvene. Produksjonen på 1600-tallet var på noen tonn årlig, på 1800-tallet var produksjonen på opp mot 15 tonn kobber årlig. Fra 1721 var det opphold i driften. I 1850 ble satt opp en smeltehytte på Brattreit (ved Malm i Beitstad) tatt i bruk. Smeltehytta på Brattreit var i drift i 10-15 år fra 1850.
== Svovelkis ==
Svovelkis er en del av malmforekomsten på Ytterøya. Kommersiell produksjon av svovelkis begynte rundt 1840 blant annet levert til Leren Kromfabrikk i Trondheim. Svovelkis ble brukt til å fremstille svovelsyre som var råstoff ved produksjon av fosfatgjødsel. Rundt 1860 ble det et oppsving på grunn av etterspørsel etter svovelkis til Storbritannia på grunn av prisøkning på svovelkis fra Sicilia. Gruvene ble kjøpt av britiske forretningsfolk og på det meste var 500 personer sysselsatt i driften. På Ytterøya var 1867 et toppår med produksjon av 40.000 tonn svovelkis og dekket da en betydelig del av etterspørselen i verden. Ytterø Mining Company hadde to skip som fra 1864 gikk i rute mellom Newcastle og Ytterøya, og disse fungerte også som passasjerskip Trondheim-Ytterøy. På 1860-tallet var Ytterøya Norges største bergverk med flere hundre ansatte og 25-40 % av verdensproduksjonen av svovelkis.
== Referanser == | Ytterøen gruver på Ytterøya i Trondheimsfjorden var i drift i 1840- og 50-årene for produksjon av svovelkis ved Leren Kromfabrikk i Trondheim. | 5,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/By;Alarm | 2023-02-04 | By;Alarm | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkfestivaler i Oslo'] | By;Alarm er et motarrangement til bransjetreff og prisutdelinger som by:Larm, Spellemannprisen og Alarmprisen. Målet er å skape litt oppmerksomhet rundt artister som ofte blir kategorisert som «for sært» eller «lite markedsførbart».
By;Alarm er ikke en erstatning eller konkurrent til by:Larm, men et bredere og modigere alternativ for genuint musikkinteresserte. Ved booking av artister gjøres det på grunnlag av egenart og kunstneriske kvaliteter heller enn markedsførbarhet.
By;Alarm blir blant annet arrangert av Metronomicon Audio.
| By;Alarm er et motarrangement til bransjetreff og prisutdelinger som by:Larm, Spellemannprisen og Alarmprisen. Målet er å skape litt oppmerksomhet rundt artister som ofte blir kategorisert som «for sært» eller «lite markedsførbart».
By;Alarm er ikke en erstatning eller konkurrent til by:Larm, men et bredere og modigere alternativ for genuint musikkinteresserte. Ved booking av artister gjøres det på grunnlag av egenart og kunstneriske kvaliteter heller enn markedsførbarhet.
By;Alarm blir blant annet arrangert av Metronomicon Audio.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | By;Alarm er et motarrangement til bransjetreff og prisutdelinger som [Spellemannprisen] og [[Alarmprisen. Målet er å skape litt oppmerksomhet rundt artister som ofte blir kategorisert som «for sært» eller «lite markedsførbart». | 5,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ABC-statene | 2023-02-04 | ABC-statene | ['Kategori:Argentinsk politikk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Banankrigene', 'Kategori:Brasils historie', 'Kategori:Chile', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Politisk terminologi', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Sør-Amerikas geografi', 'Kategori:Veldig små stubber'] | ABC-statene er en benevning for landene Argentina, Chile og Brasil i Sør-Amerika. Disse tre landene er sett på som de rikeste i Sør-Amerika. | ABC-statene er en benevning for landene Argentina, Chile og Brasil i Sør-Amerika. Disse tre landene er sett på som de rikeste i Sør-Amerika. | ABC-statene er en benevning for landene Argentina, Chile og Brasil i Sør-Amerika. Disse tre landene er sett på som de rikeste i Sør-Amerika. | 5,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%26P_500 | 2023-02-04 | S&P 500 | ['Kategori:Aksjeindekser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:USAs økonomi'] | S&P 500 (Standard & Poor's 500) er en aksjeindeks over 500 største amerikanske virksomheter. Indeksen ble opprettet i 1957. Ti av virksomhetene er dog teknisk sett ikke hjemmehørende i USA. Aksjene utvelges av en komité, som representerer et bredt utsnitt av alle amerikanske industrier, og altså ikke bare de 500 største virksomhetene.
Indeksen er markedsvektet på samme måte som den danske OMXC20 indeksen, men er siden 2005 en float-justert indeks, som den danske OMXCB. At den er float-justert vil si, at kun aksjer tilgjengelige i fri handel inngår i indeksen, altså for eksempel ikke aksjer eiet av kapitalfond eller lignende.
Aksjeindeksen styres av virksomheten Standard & Poors (S&P), som er en divisjon av virksomheten S&P Global som blant annet utgir finansielle publikasjoner og analyser. S&P har i likhet med Københavns Fondsbørs en rekke andre indekser, som følger forskjellige segmenter av aksjemarkedene, både i USA og internasjonalt.
| S&P 500 (Standard & Poor's 500) er en aksjeindeks over 500 største amerikanske virksomheter. Indeksen ble opprettet i 1957. Ti av virksomhetene er dog teknisk sett ikke hjemmehørende i USA. Aksjene utvelges av en komité, som representerer et bredt utsnitt av alle amerikanske industrier, og altså ikke bare de 500 største virksomhetene.
Indeksen er markedsvektet på samme måte som den danske OMXC20 indeksen, men er siden 2005 en float-justert indeks, som den danske OMXCB. At den er float-justert vil si, at kun aksjer tilgjengelige i fri handel inngår i indeksen, altså for eksempel ikke aksjer eiet av kapitalfond eller lignende.
Aksjeindeksen styres av virksomheten Standard & Poors (S&P), som er en divisjon av virksomheten S&P Global som blant annet utgir finansielle publikasjoner og analyser. S&P har i likhet med Københavns Fondsbørs en rekke andre indekser, som følger forskjellige segmenter av aksjemarkedene, både i USA og internasjonalt.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) S&P 500 Index – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | S&P 500 (Standard & Poor's 500) er en aksjeindeks over 500 største amerikanske virksomheter. Indeksen ble opprettet i 1957. | 5,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Russian_Trading_System | 2023-02-04 | Russian Trading System | ['Kategori:Aksjeindekser', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Børser', 'Kategori:Russlands økonomi'] | Russian Trading System, RTS er aksjebørsen i Moskva. Børsen åpnet i 1995.
RTS er også en aksjeindeks med aksjer på samme børs.
| Russian Trading System, RTS er aksjebørsen i Moskva. Børsen åpnet i 1995.
RTS er også en aksjeindeks med aksjer på samme børs.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Russian Trading System, RTS er aksjebørsen i Moskva. Børsen åpnet i 1995. | 5,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hustavler | 2023-02-04 | Hustavler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Norske dikt'] | En Hustavle er et dikt skrevet av Arnulf Øverland. Det kom ut i 1929.
Diktet handler mye om det at vi må ta vare på hverandre. Vi må glede mens vi kan, for det kan fort være for sent.
Hustavler er et formaningsdikt som er vanlig å finne i mange eldre, men også noen nyere hjem. Diktet er ofte brodert med rød tråd på hvite bakgrunn. | En Hustavle er et dikt skrevet av Arnulf Øverland. Det kom ut i 1929.
Diktet handler mye om det at vi må ta vare på hverandre. Vi må glede mens vi kan, for det kan fort være for sent.
Hustavler er et formaningsdikt som er vanlig å finne i mange eldre, men også noen nyere hjem. Diktet er ofte brodert med rød tråd på hvite bakgrunn. | En Hustavle er et dikt skrevet av Arnulf Øverland. Det kom ut i 1929. | 5,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andersdal | 2023-02-04 | Andersdal | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder i Tromsø'] | Andersdal (nordsamisk: Nieidavuovdi) er ei bygd i Tromsø kommune. Den ligger på østsida av Balsfjorden, like ved grensa til Balsfjord kommune, og rundt 45 kilometer kjøreavstand fra Tromsø sentrum (16 km i luftlinje).
Det er flere gårdsbruk i bygda. Om sommeren går både sauer og kyr på utmarksbeite inne i Andersdal, og holder stier og skog fra å gro igjen. Grunnkretsen Andersdal hadde 76 innbyggere i 2015.Fylkesvei 294 går gjennom bygda.
Andersdal er omgitt av natur som består av fjell, elv og fjord. Om sommeren er det mulig å fiske i Andersdalelva, der finnes både røye og ørret. Elva utløper i Balsfjord, i og utenfor utløpet kan man drive med bading og andre vannaktiviteter sommerstid. Det er bra forhold for å gå på fjellturer i Andersdal, både sommerstid og vinterstid. Det er mange fjelltopper å velge i, Durmålstinden (1061 moh), Gorzelvtinden (1072 moh), Snymannen (1196 moh), Andersdaltinden (1221 moh), Svartnestinden (1214 moh), Tverrbotnfjellet (1299 moh), Pernilsfjellet (1212 moh) og Stortinden (1320 moh).
| Andersdal (nordsamisk: Nieidavuovdi) er ei bygd i Tromsø kommune. Den ligger på østsida av Balsfjorden, like ved grensa til Balsfjord kommune, og rundt 45 kilometer kjøreavstand fra Tromsø sentrum (16 km i luftlinje).
Det er flere gårdsbruk i bygda. Om sommeren går både sauer og kyr på utmarksbeite inne i Andersdal, og holder stier og skog fra å gro igjen. Grunnkretsen Andersdal hadde 76 innbyggere i 2015.Fylkesvei 294 går gjennom bygda.
Andersdal er omgitt av natur som består av fjell, elv og fjord. Om sommeren er det mulig å fiske i Andersdalelva, der finnes både røye og ørret. Elva utløper i Balsfjord, i og utenfor utløpet kan man drive med bading og andre vannaktiviteter sommerstid. Det er bra forhold for å gå på fjellturer i Andersdal, både sommerstid og vinterstid. Det er mange fjelltopper å velge i, Durmålstinden (1061 moh), Gorzelvtinden (1072 moh), Snymannen (1196 moh), Andersdaltinden (1221 moh), Svartnestinden (1214 moh), Tverrbotnfjellet (1299 moh), Pernilsfjellet (1212 moh) og Stortinden (1320 moh).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andersdalen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Andersdal (nordsamisk: Nieidavuovdi) er ei bygd i Tromsø kommune. Den ligger på østsida av Balsfjorden, like ved grensa til Balsfjord kommune,Andersdal på Norgeskart. | 5,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plopp_(sjokolade) | 2023-02-04 | Plopp (sjokolade) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sjokolade'] | Plopp er en sjokoladebit med tofféfyll. Visuelt og smaksmessig relativ lik Center. Produseres av Cloetta. Plopp ble introdusert i 1949 av Choklad Thule, som senere ble kjøpt opp av Cloetta. I forbindelse med oppkjøpet ble Plopp en del av sortimentet til Cloetta ved siden av Center.
| Plopp er en sjokoladebit med tofféfyll. Visuelt og smaksmessig relativ lik Center. Produseres av Cloetta. Plopp ble introdusert i 1949 av Choklad Thule, som senere ble kjøpt opp av Cloetta. I forbindelse med oppkjøpet ble Plopp en del av sortimentet til Cloetta ved siden av Center.
== Ulikheter mellom Plopp og Center ==
Mange stiller spørsmålstegn ved om det er noe forskjell mellom Plopp og Center. Ved første øyekast ser sjokoladebitene helt like ut med unntak av forpakningen. Innholdsdeklarasjonen er identisk. Den enes slogan er Toffeefylld choklad og den andre Choklad med toffeefyllning. Ifølge produsenten er fyllet i Plopp mer lettflytende enn i Center på grunn av koketiden. Plopps fyll inneholder også mer sukker enn Centers. Plopp inneholder smakstilsetningen kumarin, til forskjell fra Center som har smak av cola.
== Smakstilsetninger og midlertidige utgaver ==
I likhet med mange konkurrerende produkter har Plopp i løpet av de siste årene blitt lansert med ulike smakstilsetninger. Allerede på 1980-tallet ble Plopp solgt med både lakris- og cola-smak. I forbindelse med femtiårsjubileument i 1999 ble Plopp med lakrissmak relansert.
I 2004 kom en midlertidig utgave av Plopp med solbærsmak, i 2006 kom Plopp Caffè latte og i 2008 Plopp Tutti Frutti. Vinteren 2009 ble Plopp smaksatt med saltlakris introdusert.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Plopp – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Plopp er en sjokoladebit med tofféfyll. Visuelt og smaksmessig relativ lik Center. | 5,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sentimental_Journey | 2023-02-04 | Sentimental Journey | ['Kategori:Apple Records-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1970', 'Kategori:Musikkalbum produsert av George Martin', 'Kategori:Ringo Starr-album'] | Sentimental Journey er det første soloalbumet til tidligere Beatles trommeslager Ringo Starr.
Albumet ble utgitt i 1970, under splittelsen av bandet. Selv om Starr var det tredje medlemmet i gruppen som ga ut soloarbeid (etter George Harrison og John Lennon), er Sentimental Journey bemerkelsesverdig ved å være det første ikke-avant-garde studioalbumet fra noen av medlemmene i bandet, sett i forhold til utgivelsene fra George og John med eksperimentell musikk, lydspor fra filmer og konsertopptak. Paul McCartneys debutalbum, McCartney ble utgitt tre uker etter Sentimental Journey'.
I begynnelsen av oktober 1969 engasjerte Starr Beatlesprodusent George Martin til å hjelpe seg med solodebuten. Idéen, som var tematisk i tilnærmelse, var å lage et album med standardlåter som ville reflektere hans foreldre sine favorittsanger, han spurte dem og andre medlemmer i familien om å velge sanger. I tillegg brukte han forskjellige musikere til å arrangere forskjellige sanger individuelt, blant annet Martin, Paul McCartney, Maurice Gibb, Quincy Jones og en gammel venn av The Beatles fra Hamburg (og bassist hos Manfred Mann), Klaus Voormann. Selv om den ble påbegynt under innspillingen, ville ikke Starrs egen komposisjon, «It Don't Come Easy», bli utgitt som single før året etter, 1971. Innspillingen av albumet ble gjort ferdig i mars 1970, derfor ble Sentimental Journey utgitt i all hast knapt to uker etter, for å unngå kollisjon med The Beatles' siste album, Let It Be i mai og McCartney, som hadde utgivelsesdato 17. april, McCartney nektet å vente med utgivelsen etter å ha blitt spurt av andre medlemmer i bandet.
Sentimental Journey fikk bra mottagelse, selv om mange kritikere syntes at idéen om at Starr skulle fremføre og spille inn eksisterende sanger var litt rart med tanke på hans musikalske bakgrunn. Hans berømmelse i The Beatles var alt som var nødvendig, for å få albumet helt opp til nummer 7 i Storbritannia – uten en singel til å promotere albumet, Det ble også nummer 22 i USA. Selv om stilen på albumet overrasket mange, representerte Starrs oppfølger, Beaucoups of Blues et enda større skifte i stilen.
Sentimental Journey ble remastered og gjenutgitt på CD i 1995.
| Sentimental Journey er det første soloalbumet til tidligere Beatles trommeslager Ringo Starr.
Albumet ble utgitt i 1970, under splittelsen av bandet. Selv om Starr var det tredje medlemmet i gruppen som ga ut soloarbeid (etter George Harrison og John Lennon), er Sentimental Journey bemerkelsesverdig ved å være det første ikke-avant-garde studioalbumet fra noen av medlemmene i bandet, sett i forhold til utgivelsene fra George og John med eksperimentell musikk, lydspor fra filmer og konsertopptak. Paul McCartneys debutalbum, McCartney ble utgitt tre uker etter Sentimental Journey'.
I begynnelsen av oktober 1969 engasjerte Starr Beatlesprodusent George Martin til å hjelpe seg med solodebuten. Idéen, som var tematisk i tilnærmelse, var å lage et album med standardlåter som ville reflektere hans foreldre sine favorittsanger, han spurte dem og andre medlemmer i familien om å velge sanger. I tillegg brukte han forskjellige musikere til å arrangere forskjellige sanger individuelt, blant annet Martin, Paul McCartney, Maurice Gibb, Quincy Jones og en gammel venn av The Beatles fra Hamburg (og bassist hos Manfred Mann), Klaus Voormann. Selv om den ble påbegynt under innspillingen, ville ikke Starrs egen komposisjon, «It Don't Come Easy», bli utgitt som single før året etter, 1971. Innspillingen av albumet ble gjort ferdig i mars 1970, derfor ble Sentimental Journey utgitt i all hast knapt to uker etter, for å unngå kollisjon med The Beatles' siste album, Let It Be i mai og McCartney, som hadde utgivelsesdato 17. april, McCartney nektet å vente med utgivelsen etter å ha blitt spurt av andre medlemmer i bandet.
Sentimental Journey fikk bra mottagelse, selv om mange kritikere syntes at idéen om at Starr skulle fremføre og spille inn eksisterende sanger var litt rart med tanke på hans musikalske bakgrunn. Hans berømmelse i The Beatles var alt som var nødvendig, for å få albumet helt opp til nummer 7 i Storbritannia – uten en singel til å promotere albumet, Det ble også nummer 22 i USA. Selv om stilen på albumet overrasket mange, representerte Starrs oppfølger, Beaucoups of Blues et enda større skifte i stilen.
Sentimental Journey ble remastered og gjenutgitt på CD i 1995.
== Sporliste ==
«Sentimental Journey» (Bud Green/Les Brown/Bon Homer) – 3:26
Arrangert av Richard Perry
Først gitt ut av Doris Day i 1945
«Night and Day» (Cole Porter) – 2:25
Arrangert av Chico O'Farrill
Først gitt ut av Fred Astaire og Claire Luce i 1932
«Whispering Grass (Don't Tell The Trees)» (Fred Fisher/Doris Fisher) – 2:37
Arrangert av Ron Goodwin
Først gitt ut av The Ink Spots i 1940
«Bye Bye Blackbird» (Mort Dixon/Ray Henderson) – 2:11
Arrangert av Maurice Gibb
Først gitt ut av Eddie Cantor i 1926
«I'm a Fool to Care» (Ted Daffan) – 2:39
Arrangert av Klaus Voormann
Først gitt ut av Les Paul og Mary Ford ii 1954
«Stardust» (Hoagy Carmichael/Mitchell Parish) – 3:22
Arrangert av Paul McCartney
Først gitt ut av Emile Seidel og hans orkester i 1927
«Blue, Turning Grey over You» (Andy Razaf/Fats Waller) – 3:19
Arrangert av Oliver Nelson
Først gitt ut av Louis Armstrong og hans orkester i 1930
«Love is a Many-Splendored Thing» (Sammy Fain/Paul Webster) – 3:05
Arrangert av Quincy Jones
Først gitt ut av The Four Aces i 1955
«Dream» (Johnny Mercer) – 2:42
Arrangert av George Martin
Først gitt ut av The Pied Pipers i 1945
«You Always Hurt the One You Love» (Allan Roberts/Doris Fisher) – 2:20
Arrangert av John Dankworth
Først gitt ut av The Mills Brothers i 1944
«Have I Told You Lately That I Love You?» (Scott Wiseman) – 2:44
Arrangert av Elmer Bernstein
Først gitt ut av Lulu Belle og Scotty Wiseman i 1945
«Let the Rest of the World Go By» (Ernest Ball/Karen Brennan) – 2:55
Arrangert av Les Reed
Først gitt ut av Dick Haymes i 1944
«Stormy Weather» (Harold Arlen/Ted Koehler) – 3:04
Først gitt ut av Ethel Waters i 1933
== Besetning ==
Ringo Starr: Vokal
Alle instrumenter spilles av The George Martin Orchestra.
== Eksterne lenker ==
(en) Sentimental Journey på Discogs
(en) Sentimental Journey på MusicBrainz
(en) Sentimental Journey på AllMusic
JPGR's Sentimental Journey side | lenke | 5,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Livvaktene_(TV-serie) | 2023-02-04 | Livvaktene (TV-serie) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Danske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Danske dramaserier', 'Kategori:Danske krimserier', 'Kategori:Detektimen', 'Kategori:Emmy-prisen for beste TV-program', 'Kategori:Politi-TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på DR'] | Livvaktene er en dansk krim- og dramaserie som gikk på DR fra 2009 til 2010. Serien handler om de danske livvaktene som jobber under Politiets Efterretningstjeneste (PET). I serien følger man de tre hovedpersonene Jasminna el Murad (Cecilie Stenspil), Jonas Goldschmidt (André Babikian) og Rasmus Pulsen (Søren Vejby) under deres utdannelse og arbeid som livvakter. Serien er skrevet av Mai Brostrøm og Peter Thorsboe, og er den siste i deres krimtrilogi, som også omfatter seriene Rejseholdet (2000) og Ørnen (2004).
I Norge ble den vist på Detektimen på NRK1 fra 23. januar til 27. mars 2009.Serien ble tildelt Emmyprisen i kategorien «beste internasjonale drama» i 2009.
| Livvaktene er en dansk krim- og dramaserie som gikk på DR fra 2009 til 2010. Serien handler om de danske livvaktene som jobber under Politiets Efterretningstjeneste (PET). I serien følger man de tre hovedpersonene Jasminna el Murad (Cecilie Stenspil), Jonas Goldschmidt (André Babikian) og Rasmus Pulsen (Søren Vejby) under deres utdannelse og arbeid som livvakter. Serien er skrevet av Mai Brostrøm og Peter Thorsboe, og er den siste i deres krimtrilogi, som også omfatter seriene Rejseholdet (2000) og Ørnen (2004).
I Norge ble den vist på Detektimen på NRK1 fra 23. januar til 27. mars 2009.Serien ble tildelt Emmyprisen i kategorien «beste internasjonale drama» i 2009.
== Medvirkende ==
Cecilie Stenspil – livvakt Jasminna el Murad
André Babikian – livvakt Jonas Goldschmidt
Søren Vejby – livvakt Rasmus Poulsen
Thomas W. Gabrielsson – Leon Hartvig, PETs sikkerhetssjef
Ellen Hillingsø – Benedikte Tønnesen, politimester for PET
Ditte Gråbøl – sekretær Diana Pedersen
Rasmus Bjerg – gruppeleder Kurt Birk
Tommy Kenter – rettspsykiater Jørgen Boas
Michael Sand – livvakt og instruktør Kurt Strøm (Store Kurt)
Kate Kjølby – Asha, Jasminnas El Murads søster
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Livvaktene på Internet Movie Database
(no) Livvaktene på NRK TV
(da) Livvaktene i Danmark Nationale Filminstitut | Livvaktene er en dansk krim- og dramaserie som gikk på DR fra 2009 til 2010. Serien handler om de danske livvaktene som jobber under Politiets Efterretningstjeneste (PET). | 5,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Porto_de_Galinhas | 2023-02-04 | Porto de Galinhas | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Pernambuco'] | Porto de Galinhas er en liten havneby som ligger i den brasilianske delstaten Pernambuco. Porto de Galinhas ligger en times kjøring fra millionbyen Recife. Lokalbefolkningen lever for en stor del av turisme.
Porto de Galinhas er et populært feriemål for skandinaviske turister. | Porto de Galinhas er en liten havneby som ligger i den brasilianske delstaten Pernambuco. Porto de Galinhas ligger en times kjøring fra millionbyen Recife. Lokalbefolkningen lever for en stor del av turisme.
Porto de Galinhas er et populært feriemål for skandinaviske turister. | Porto de Galinhas er en liten havneby som ligger i den brasilianske delstaten Pernambuco. Porto de Galinhas ligger en times kjøring fra millionbyen Recife. | 5,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Hermansson | 2023-02-04 | Jan Hermansson | ['Kategori:Aikidoka', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske sportsutøvere'] | Jan Hermansson (født 15. mars 1942, død 18. februar 2019) var en svensk aikidoka. Han ble tildelt graden syvende dan i aikidoorganisasjonen Aikikai og bærer tittelen shihan.
Hermansson begynte å trene judo i 1959 for budopioneren Gerhard Gosen i Stockholm. De begynte begge å eksperimentere med aikido etter hva de kunne forstå av bildene i en bok og av filmet aikido. I 1962 dro de sammen igang aikidotrening. Fra bildene og filmene misforsto de hakamaen, den vide buksekjolen som aikidoutøvere ofte bærer utenpå den hvite drakten (keikogi), og trodde at den var en kjole. Hermansson fikk sydd en slik kjole, som sprakk under en oppvisning ved Fallskärmsjägarskolan i Karlsborg der Hermansson gjorde sin militærtjenste. Sammen med Gosen reiste Hermansson til Frankrike og trente aikido for Tadashi Abe. I 1965 flyttet Hermansson til Japan, der han trente aikido på Aikikai hombu dojo og livnærte seg blant annet som vinduspusser og fribryter. I Japan ble han gradert til fjerde dan, en grad som på den tiden temmelig få vestlige hadde; herav kallenavnet Janne Yondan («Janne fjerde dan») som han fikk i Japan. Blant de lærerne på Hombu dojo han nevnte med særlig respekt er Sadateru Arikawa. Hermansson vendte tilbake til Sverige i 1980 og begynte å trene og instruere på Farsta aikidoklubb.
| Jan Hermansson (født 15. mars 1942, død 18. februar 2019) var en svensk aikidoka. Han ble tildelt graden syvende dan i aikidoorganisasjonen Aikikai og bærer tittelen shihan.
Hermansson begynte å trene judo i 1959 for budopioneren Gerhard Gosen i Stockholm. De begynte begge å eksperimentere med aikido etter hva de kunne forstå av bildene i en bok og av filmet aikido. I 1962 dro de sammen igang aikidotrening. Fra bildene og filmene misforsto de hakamaen, den vide buksekjolen som aikidoutøvere ofte bærer utenpå den hvite drakten (keikogi), og trodde at den var en kjole. Hermansson fikk sydd en slik kjole, som sprakk under en oppvisning ved Fallskärmsjägarskolan i Karlsborg der Hermansson gjorde sin militærtjenste. Sammen med Gosen reiste Hermansson til Frankrike og trente aikido for Tadashi Abe. I 1965 flyttet Hermansson til Japan, der han trente aikido på Aikikai hombu dojo og livnærte seg blant annet som vinduspusser og fribryter. I Japan ble han gradert til fjerde dan, en grad som på den tiden temmelig få vestlige hadde; herav kallenavnet Janne Yondan («Janne fjerde dan») som han fikk i Japan. Blant de lærerne på Hombu dojo han nevnte med særlig respekt er Sadateru Arikawa. Hermansson vendte tilbake til Sverige i 1980 og begynte å trene og instruere på Farsta aikidoklubb.
== Referanser == | Jan Hermansson (født 15. mars 1942, død 18. | 5,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Politi | 2023-02-04 | Politi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Myndigheter', 'Kategori:Politi', 'Kategori:Sikkerhet'] | For informasjon om politiet i Norge, se Politiet (Norge).
Politi er offentlige myndigheter som skal håndheve og opprettholde lov og orden og bekjempe kriminalitet. Betegnelsen ble tatt i bruk i Frankrike på 1700-tallet, og er avledet fra det greske ordet politeia, som kommer av det greske ordet for by, polis, ptolis. Politiet har som regel monopol på bruk av makt (også i betydningen juridisk "tillatt" vold) overfor rikets innbyggere, dog i rettsstater underlagt lovgivning og juridisk kontroll. Fram til opprettelsen av Politidirektoratet i 2000/2001, hadde politiet i Norge også en forankring i kommunene, og var således ikke en rent statlig etat.
| For informasjon om politiet i Norge, se Politiet (Norge).
Politi er offentlige myndigheter som skal håndheve og opprettholde lov og orden og bekjempe kriminalitet. Betegnelsen ble tatt i bruk i Frankrike på 1700-tallet, og er avledet fra det greske ordet politeia, som kommer av det greske ordet for by, polis, ptolis. Politiet har som regel monopol på bruk av makt (også i betydningen juridisk "tillatt" vold) overfor rikets innbyggere, dog i rettsstater underlagt lovgivning og juridisk kontroll. Fram til opprettelsen av Politidirektoratet i 2000/2001, hadde politiet i Norge også en forankring i kommunene, og var således ikke en rent statlig etat.
== Oppgaver ==
Politiets hovedoppgave er å sikre trygghet, lov og orden, deretter er det prioritert å forhindre og forebygge straffbare handlinger og etterforske lovbrudd (forseelser og forbrytelser). Den mest sentrale oppgaven er å beskytte liv og eiendom, og å opprettholde eller gjenopprette offentlig ro og orden. Politiet pågriper personer som mistenkes for lovbrudd, og holder disse i varetekt til mistanken er vurdert av domstolene.
Et særlig dansk og norsk fenomen er at også den anklagende myndighet – påtalemyndigheten – er administrativt integrert i politietaten. I praksis er det politijurister som leder politietterforskningen, i kraft av rollen som påtalemyndighet. Politijuristene (politiadvokatene og politifullmektigene) opptrer også som anklagere for domstolen, og har myndighet til å avgjøre om straffeforfølgning skal fortsette eller innstilles i enkelte saker.
Trafikkontroll er en av politiets oppgaver og utføres gjerne av egne politiavdelinger. Politiet er også en del av redningstjenesten, og bistår brannvesen og ambulansetjenesten ved ulykker og katastrofer.
Politistyrker er inndelt i ordenspoliti, som patruljerer og opprettholder ro og orden, og kriminalpoliti, som etterforsker lovbrudd. I landdistrikter kan en egen lensmann (i noen land sheriff) være stedets lokale politimyndighet.
I enkelte land er den tjeneste som er ansvarlig for nasjonens indre sikkerhet, sikkerhetstjenesten, også en del av politiet, ofte benevnt som sikkerhetspolitiet, som for eksempel Politiets sikkerhetstjeneste i Norge, Politiets Efterretningstjeneste i Danmark og Säkerhetspolisen i Sverige.
Etterforskning av narkotikalovbrudd, det vil si straffbare handlinger knyttet til ulovlige rusmidler, kan være organisert som en del av kriminalpolitiet eller ordenspolitiet, eller som et særorgan slik som den amerikanske DEA eller skotske SCDEA. Større narkotikalovbrudd etterforskes gjerne i forbindelse med annen organisert kriminalitet. Etterforskning av narkotikalovbrudd har ofte utstrakt bruk av informanter for å identifisere gjerningspersoner og bakmenn.
Det finnes ikke et eget noe narkotikapoliti i Norge.
== Historie ==
Voldsmakten har ikke vært monoplisert og spesialiert før i moderne tid. Voldsmaktsprivilegiet fulgte rang, og man hadde ikke yrkespoliti. Skillet mellom politi og militær har vært forskjelligartet. Man hadde hird og forskjellige former for vekterstand. Romerriket er kjent for å ha hatt et effektivt system inntil riket begynte å smuldre opp. Bystatene i Hellas hadde egne former for voldsmyndighet som utførte det som i dag er politioppgaver. Fra det 5. århundre, med utviklingen av føydalsamfunnet, begynte de forskjellige fyrster og monarker i Europa å ta på seg ansvaret for oppgavene. De gav gjerne oppgavene videre til lokale adelsmenn, Lensherrer, som i sin tur gjerne oppnevnte en konstabel e.l. Dette var ikke betalte stillinger som i dag. I føydalsamfunnet ble oppgavene knyttet til privilegier i stedet for som i kapitaleiersamfunnet, gjennom lønnede stillinger.
Den første organiserte og betalte politistyrken i Europa ble opprettet i London i 1663, som supplement til den ubetalte styrken man allerede hadde. Snart ble det etablert tilsvarende politistyrker andre steder i Storbritannia, slik at de ubetalte, halvoffisielle «tyvefangerne» og konstablene, som var beryktet for korrupsjon og vilkårlig behandling av folk, ble erstattet med et profesjonelt politikorps.
Storbritannia var igjen ute med en nyvinning da innenriksminister Robert Peel i 1829 fikk gjennom en lov som opprettet Metropolitan Police Service. Den regnes som den første moderne politistyrke, og er mønster for politiets oppbygning i en rekke land.
== Referanser ==
== Se også ==
Påtalemyndighet
Hemmelig politi
Politivold
Opprørspoliti
Antiterrorpoliti
Ordenspoliti
Kriminalpoliti
Taktisk politienhet
Politiprovokasjon
Kriminaltekniker
Kripos
Politigrader i Norge
Politikraft
Politibil
== Eksterne lenker ==
(en) Police – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Police – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av politi
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av politibetjent
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av politijurist
Politiet i Norges nettportal, Politi.no
Politihøgskolen i Norge PHS.no | Politiets Efterretningstjeneste (forkortet PET) er Danmarks sikkerhetstjeneste. Den ble opprettet i 1939 under Rigspolitichefen. | 5,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Magne_Yri | 2023-02-04 | Kjell Magne Yri | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Etiopia', 'Kategori:Misjonærer tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband', 'Kategori:Norske bibeloversettere', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Norske misjonærer', 'Kategori:Personer fra Hareid kommune'] | Kjell Magne Yri (født 5. november 1943) er en norsk prest, lingvist og oversetter.Yri var født i Hareid, og som barn lærte han å lese gresk og esperanto, og han hadde også et visst kjennskap til swahili. Han ble cand. theol. ved Menighetsfakultetet i Oslo i 1970. Han er mest kjent for oversettelsen av Det nye testamente til sidamo.
| Kjell Magne Yri (født 5. november 1943) er en norsk prest, lingvist og oversetter.Yri var født i Hareid, og som barn lærte han å lese gresk og esperanto, og han hadde også et visst kjennskap til swahili. Han ble cand. theol. ved Menighetsfakultetet i Oslo i 1970. Han er mest kjent for oversettelsen av Det nye testamente til sidamo.
== Referanser == | Kjell Magne Yri (født 5. november 1943) er en norsk prest, lingvist og oversetter. | 5,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_Mikrobryggeri | 2023-02-04 | Oslo Mikrobryggeri | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bryggerier i Oslo', 'Kategori:Selskaper etablert i 1989', 'Kategori:Serveringssteder i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ølkultur'] | Oslo Mikrobryggeri er et bryggeri og en pub (brewpub) i Oslo. Bedriften var ved etableringen i 1989 blant de første nyetablerte bryggeriet på 1900-tallet i landet, bare slått av det kortlivede Jæren bryggeri. Det var det første pubbryggeriet i Norden. I 2009 var Oslo Mikrobryggeri det eneste bryggeriet i Oslo.Bryggeriet og puben ligger i tilknytning til hverandre med inngang i Holtegata på Hegdehaugen (adresse Bogstadveien 6), og bryggekjelene kan ses gjennom glassvegg fra puben. Alt øl som selges er brygget på stedet i småskala, såkalt mikrobryggeri i motsetning til industribryggeriene.
Bryggeriet bruker fersk aromahumle, som bryggeriet mener gir bedre smak enn det ølet industribryggeriene leverer. Ølet lagres i 2-3 uker, som er mye kortere enn vanlig i industribryggeriene. Øltypene i 2009 er pils (Oslo pils), steamer, bitter, porter, India Pale Ale, stout og amber.
| Oslo Mikrobryggeri er et bryggeri og en pub (brewpub) i Oslo. Bedriften var ved etableringen i 1989 blant de første nyetablerte bryggeriet på 1900-tallet i landet, bare slått av det kortlivede Jæren bryggeri. Det var det første pubbryggeriet i Norden. I 2009 var Oslo Mikrobryggeri det eneste bryggeriet i Oslo.Bryggeriet og puben ligger i tilknytning til hverandre med inngang i Holtegata på Hegdehaugen (adresse Bogstadveien 6), og bryggekjelene kan ses gjennom glassvegg fra puben. Alt øl som selges er brygget på stedet i småskala, såkalt mikrobryggeri i motsetning til industribryggeriene.
Bryggeriet bruker fersk aromahumle, som bryggeriet mener gir bedre smak enn det ølet industribryggeriene leverer. Ølet lagres i 2-3 uker, som er mye kortere enn vanlig i industribryggeriene. Øltypene i 2009 er pils (Oslo pils), steamer, bitter, porter, India Pale Ale, stout og amber.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Oslo Mikrobryggeri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Oslo Mikrobryggeri er et bryggeri og en pub (brewpub) i Oslo. Bedriften var ved etableringen i 1989 blant de første nyetablerte bryggeriet på 1900-tallet i landet, bare slått av det kortlivede Jæren bryggeri. | 5,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_B%C3%B6hn | 2023-02-04 | Ole Böhn | ['Kategori:Alumni fra Det Kongelige Danske Musikkonservatorium', 'Kategori:Ansatte ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. september', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ole Böhn (født 15. september 1945 i Oslo) er en norsk fiolinist, kjent som solist i Den Norske Opera (første konsertmester 1978 -2012). Han har blant annet opptrådt som solist med samtlige norske symfoniorkestre, Danmarks Radios Symfoniorkester, London Sinfonietta, Det Belgiske Nasjonalorkestret, Residentie Orkestret, Den Haag, Cleveland Orchestra, San Francisco Orchestra.
| Ole Böhn (født 15. september 1945 i Oslo) er en norsk fiolinist, kjent som solist i Den Norske Opera (første konsertmester 1978 -2012). Han har blant annet opptrådt som solist med samtlige norske symfoniorkestre, Danmarks Radios Symfoniorkester, London Sinfonietta, Det Belgiske Nasjonalorkestret, Residentie Orkestret, Den Haag, Cleveland Orchestra, San Francisco Orchestra.
== Utdannelse ==
Etter å ha studert med Ernst Glaser i Oslo og Louise Behrend ved Juilliard School (1962–63), avla han diplom ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København (1969), og debuterte samme året. Siden studerte han med Max Rostal ved Staaliche Hochschule für Musik i Köln og tok Konzertexamen i 1971.
== Karriere ==
Som kammermusiker har han spilt i den prisbelønte Trio du Nord (12 år) og Leonardokvartetten (1997–2000). Han startet Vigelandkvartetten i 2004.
Videre har han vært konsertmester ved Sjælland Symfoniorkester (1975–76) og hatt internasjonale vikariater som konsertmester i blant annet Hamburger Staatsoper, Det Kongelige Kapel i København, Beethovenorkestret i Bonn, Oslo-Filharmonien, KORK, Orquestra Petrobras Sinfonica og Theatro Municipal, Brasil.
Han har undervist ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium, Barratt Due musikkinstitutt. Han har også gjestet andre undervisningsinstitusjoner, som Norges musikkhøgskole og Oberlin Conservatory of Music.
Siden 2009 har Bøhn vært professor ved Sydney Conservatory of Music.
Han har blant annet vært formann i Norsk Tonekunstnersamfund (1988–2012), viseformann 1978–1988 og styremedlem 1977–1978.
Ole Bøhn urfremførte Elliott Carters fiolinkonsert, som ble skrevet og tilegnet ham, med San Francisco Symphony Orchestra med Herbert Blomstedt som dirigent.
Siden 1999 har Ole Bøhn arrangert sommerkonserter i Vigeland-museet i Oslo.
== Utgivelser ==
London Sinfonietta, Elliott Carters Violin Concerto (Virgin, 1992). Solist, ga Grammy (1994) for best contemporary composition.
Edvard Grieg : Fiolinsonater opus 8, 13 og 45 med Einar Steen Nøkleberg, klaver (Sound Star Ton)
Roger Sessions: Concerto for violin and orchestra (Albany Records)
Welcome to the Baroc (Denon) 1971
Finn Arnestad: Fiolinkonsert med London Symphony Orchestra/ Kjell Ingebretsen (Norsk Komponistforening)
Arvid Kleven: Fiolinsonate med Geir Henning Braaten (Simax)
Johannes Brahms: Sonater opus 78 og 108 med Einar Steen- Nøkleberg, klaver (Snowflake) 1972
== Utmerkelser ==
Kunstnerforeningens storkors.
Fartein Valen-prisen 2002.
Kongens Fortjenstmedalje i gull 2006.
Augusta Jerwells Premie fra Den Norske Opera 2007.
Bydelsprisen Frogner Bydel 2005
Æresmedlem Dansk Solistforbund 2012
Æresmedlem Norsk Tonekunstnersamfund 2013
== Referanser == | Ole Böhn (født 15. september 1945 i Oslo) er en norsk fiolinist, kjent som solist i Den Norske Opera (første konsertmester 1978 -2012). | 5,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Undervannsbryting | 2023-02-04 | Undervannsbryting | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Bryting', 'Kategori:Dykking'] | Undervannsbryting, eller akvatlon (av latinsk aqua for vann og athalon for bryting), er en sport ble oppfunnet av Igor Ostrovsky i 1974, og har siden den gang utviklet seg i flere grener og med internasjonalt omdømme. I 2007 ble det første verdensmesterskap arrangert i regi av CMAS i Bari, Italia. Sporten er delt i fem grener, hvorav tre er konkurransegrener. De resterende er grener som brukes utenfor eller som forberedelse til konkurranser.
| Undervannsbryting, eller akvatlon (av latinsk aqua for vann og athalon for bryting), er en sport ble oppfunnet av Igor Ostrovsky i 1974, og har siden den gang utviklet seg i flere grener og med internasjonalt omdømme. I 2007 ble det første verdensmesterskap arrangert i regi av CMAS i Bari, Italia. Sporten er delt i fem grener, hvorav tre er konkurransegrener. De resterende er grener som brukes utenfor eller som forberedelse til konkurranser.
== Grener ==
=== Klassisk stil ===
I klassisk stil benytter deltagerne badehette i enten rød eller gul farge, dykkemaske, svømmeføtter og ankelbånd i samme farge som badehetten. På overflaten er kampområdet avgrenset av snorer, slik at det måler 5 x 5 meter. Området utenfor snorene er friområdet. Under vann, på en dybde av 2 til 4 meter er det merket av et område på 7,5 x 7,5 meter, med to ringer på 1 meter i diameter festet i vertikal posisjon til bunn på hver sin side av området.
Kampen forberedes ved at motstanderne posisjonerer seg i friområdet på hver sin side av kampområdet, og når startsignalet går, har de seks sekunder på seg til å dykke ned, og gjennom ringen som er festet på bunnen, og inn i kampområdet. Målet er å få tak i motstanderens ankelbånd, og bryte overflaten innenfor kampområdet med motstanderens ankelbånd, for å få tre poeng. Vinneren er den som har flest poeng etter tre runder. En runde varer i maksimalt 30 sekunder, og det skal være minst 30 sekunder mellom hver runde. Det er ikke tillatt å slå, ta kvelertak, eller rive av utstyret til en motstander.
Det er tre dommere i vannet, én hoveddommer og to linjedommere. Dommerne bruker svømmeføtter, dykkemaske og snorkel.
=== Fristil ===
I fristil benytter man ikke svømmeføtter eller dykkemaske. Målene på kampområdet er likt med klassisk stil.
Kampen forberedes ved at motstanderne posisjoneres midt i kampområdet, med to meters avstand seg imellom. Når startsignalet går, er målet å få tak i motstanderens ankelbånd, og bryte overflaten med dette, og klokken stanses, og vinneren får 1 poeng. Deretter posisjoneres motstanderne seg på nytt som ved start, og startsignalet går på nytt. Når totalt 90 sekunder har gått, utropes den som har flest poeng til vinner. Det er ikke tillatt å slå, ta kvelertak eller rive av utstyret til en motstander.
Det er tre dommere i vannet, én hoveddommer og to linjedommere. Dommerne bruker svømmeføtter, dykkemaske og snorkel.
=== SCUBA stil ===
I SCUBA stil er det ingen markering av kampområdet på overflaten, bare på bunnen, et område på 7,5 x 7,5 meter. Utstyret som brukes er dykkemaske, vektbelte (ca. 10 kilo for voksne, og ca. 8 kilo for ungdom), og dykkeflaske med pusteventil.
Kampen forberedes ved at motstanderne posisjoneres midt på kampområdet med to meters avstand, på bunnen. Når startsignalet går, er målet å dytte eller dra utenfor kampområdet, slik at den berører bunnen utenfor kampområdet. Når dette er gjennomført, får man 1 poeng. Klokken stoppes, og motstanderne posisjoneres på midten igjen, som ved start, og det hele starter på nytt. Når totalt 90 sekunder har gått, utropes den som har flest poeng til vinner. Det er ikke tillatt å slå, ta kvelertak eller rive av utstyret til en motstander.
Det er tre dommere i vannet, én hoveddommer og to linjedommere. Dommerne bruker utstyr tilsvarende deltagerne.
=== Kampstil ===
I kampstil er hovedmålet å kunne bruke en undervannskniv. Det er lov å både slå, ta kvelertak og rive av motstanders utstyr. Kampstil er best egnet for å trene opp marinejegere i undervannskamp. Det blir ikke avholdt konkurranser i kampstil.
=== Gymnastikkstil ===
I denne stilen er hovedmålet å forberede seg ved hjelp av statiske, fleksible og andre typer øvelser, til konkurransegrenene. Det kan være å trene på å holde pusten under vann, kunne justere sin egen oppdrift og andre egenskaper som er avgjørende for å gjøre det bra i en konkurranse.
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
The International Aquathlon Association | Undervannsbryting, eller akvatlon (av latinsk aqua for vann og athalon for bryting), er en sport ble oppfunnet av Igor Ostrovsky i 1974, og har siden den gang utviklet seg i flere grener og med internasjonalt omdømme. I 2007 ble det første verdensmesterskap arrangert i regi av CMAS i Bari, Italia. | 5,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crash_Bandicoot_2:_Cortex_Strikes_Back | 2023-02-04 | Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Videospill fra 1996', 'Kategori:Videospill fra 1997', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Videospillstubber'] | Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back er et plattformspill utviklet av Naughty Dog og utgitt i 1997 av Sony Computer Entertainment til PlayStationplattformen. Spillet ble det tiende mest solgte spillet til PlayStation. Spillet følger Crash Bandicoot, og går ut på å samle flest mulig krystaller.
| Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back er et plattformspill utviklet av Naughty Dog og utgitt i 1997 av Sony Computer Entertainment til PlayStationplattformen. Spillet ble det tiende mest solgte spillet til PlayStation. Spillet følger Crash Bandicoot, og går ut på å samle flest mulig krystaller.
== Handling ==
Spilleren får kontroll over karakteren Crash Bandicoot, og hele målet med spillet er å samle 25 krystaller til Crash sin nemesis Doctor Neo Cortex. Krystallene er spredt mellom 25 forskjellige nivåer, og er tilgjengelig via forskjellige "Warp Rooms" i spillet. Hvert "Warp Room" inneholder fem nivåer. Når alle fem nivåene er ryddet, må spilleren beseire en annen karakter før man får tilgang til neste Warp Room.
Spilleren får også en viss mengde liv, som går tapt etter hvert bår Crash blir angrepet av en fiende, eller han faller i vann eller dype groper. Hvis spilleren går helt tom for liv, er spillet over. Det er også mulig å finne "Wumpa Fruit" som kan gi spilleren ett ekstra liv, men bare hvis 100 frukt blir samlet inn.
== Eksterne lenker ==
(en) Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back hos MobyGames
(en) Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back på Internet Movie Database
(en) Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back på Behind The Voice Actors
(en) Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back hos Giant Bomb
(en) Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back hos Internet Game Database
(en) Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back hos GameFAQs | Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back er et plattformspill utviklet av Naughty Dog og utgitt i 1997 av Sony Computer Entertainment til PlayStationplattformen. Spillet ble det tiende mest solgte spillet til PlayStation. | 5,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_O2 | 2023-02-04 | The O2 | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i London', 'Kategori:Idrettsanlegg i London', 'Kategori:Konsertlokaler i England', 'Kategori:Sider med kart'] | The O2 er et stort underholdningssenter i London, i en bygning tidligere kjent som Millennium Dome. Bygningens tak har en diameter på 365 meter som holdes oppe blant annet av tolv tårn som rager hundre meter opp i været.The O2 ble åpnet ved årtusenskiftet 1999/2000 som «Millennium Dome» for å feire det nye årtusenet, og i hele 2000 huset den en millennium-utstilling. Utstillingen var godt besøkt, men lokket likevel ikke så mange som man hadde regnet med, og den gikk derfor med tap. Utstillingen stengte som planlagt i slutten av 2000.Det ble i flere år diskutert hva bygget skulle benyttes til i fremtiden, og etter en innvendig ombygging ble bygningen nyåpnet i 2007 som et underholdningssenter med navnet The O2.Senteret har to arenaer:
The O2 Arena med plass til 20 000 gjester; til bruk for konserter og sportsevenementer
IndigO2 med plass til 2 200 personerAnlegget inneholder også et utstillingslokale, en kino, restauranter og barer.
| The O2 er et stort underholdningssenter i London, i en bygning tidligere kjent som Millennium Dome. Bygningens tak har en diameter på 365 meter som holdes oppe blant annet av tolv tårn som rager hundre meter opp i været.The O2 ble åpnet ved årtusenskiftet 1999/2000 som «Millennium Dome» for å feire det nye årtusenet, og i hele 2000 huset den en millennium-utstilling. Utstillingen var godt besøkt, men lokket likevel ikke så mange som man hadde regnet med, og den gikk derfor med tap. Utstillingen stengte som planlagt i slutten av 2000.Det ble i flere år diskutert hva bygget skulle benyttes til i fremtiden, og etter en innvendig ombygging ble bygningen nyåpnet i 2007 som et underholdningssenter med navnet The O2.Senteret har to arenaer:
The O2 Arena med plass til 20 000 gjester; til bruk for konserter og sportsevenementer
IndigO2 med plass til 2 200 personerAnlegget inneholder også et utstillingslokale, en kino, restauranter og barer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Millennium Dome – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The O2 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | The O2 er et stort underholdningssenter i London, i en bygning tidligere kjent som Millennium Dome. Bygningens tak har en diameter på 365 meter som holdes oppe blant annet av tolv tårn som rager hundre meter opp i været. | 5,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/O2_Arena | 2023-02-04 | O2 Arena | ['Kategori:Pekere'] | O2 Arena kan vise til:
The O2 – underholdningskompleks i det tidligere Millennium Dome, North Greenwich
O2 World Berlin - navnet på Mercedes-Benz Arena (Berlin), fra 2008 til 2015
O2 World (Hamburg)
The O2 (Dublin) – tidligere navn på 3Arena i Dublin, og det tidligere konsertlokalet Point Theatre
O2 Arena (Praha) | O2 Arena kan vise til:
The O2 – underholdningskompleks i det tidligere Millennium Dome, North Greenwich
O2 World Berlin - navnet på Mercedes-Benz Arena (Berlin), fra 2008 til 2015
O2 World (Hamburg)
The O2 (Dublin) – tidligere navn på 3Arena i Dublin, og det tidligere konsertlokalet Point Theatre
O2 Arena (Praha) | O2 Arena kan vise til: | 5,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orbis_Latinus | 2023-02-04 | Orbis Latinus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1861', 'Kategori:Latin', 'Kategori:Ordbøker'] | Orbis Latinus av dr. Johann Georg Theodor Grässe er en latin-tysk ordbok over stedsnavn.
Grässes geografiske ordbok gjengir de latinske navnene på nasjonalstater, landområder, byer, berømte plasser, distrikter, hav, innsjøer, fjell og elver fra alle deler av verden. Utgaven er således den mest omfattende «Index latinus nominum locorum» som er laget.
| Orbis Latinus av dr. Johann Georg Theodor Grässe er en latin-tysk ordbok over stedsnavn.
Grässes geografiske ordbok gjengir de latinske navnene på nasjonalstater, landområder, byer, berømte plasser, distrikter, hav, innsjøer, fjell og elver fra alle deler av verden. Utgaven er således den mest omfattende «Index latinus nominum locorum» som er laget.
== Dictionaria-utgavene (lingua latina) ==
Orbis Latinus, oder Verzeichniss der lateinischen Benennungen der bekänntesten Städte etc., Meere, Seen, Berge und Flüsse in allen Theilen der Erde, nebst einem deutsch-lateinischen Register derselben. Verlag Schönfeld. Dresden. (+ Dulau & Co./Trübner & Co. Williams & Norgate. London og Kemik & Zoon. Utrecht) 1861.
Orbis Latinus, oder Verzeichnis der wichtigsten lat. Orts- u. Ländernamen. 2. opplag. Transpress. Berolini 1983.
== Eksterne lenker ==
1. Utgave «cum indice Theodisco-Latino» [PDF].
2. utgave html | Orbis Latinus av dr. Johann Georg Theodor Grässe er en latin-tysk ordbok over stedsnavn. | 5,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barb_Wire_(film) | 2023-02-04 | Barb Wire (film) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på tegneserier', 'Kategori:Filmer fra 1996', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA'] | Barb Wire er en film fra 1996 som er basert på Dark Horses tegneserie Barb Wire. Filmen ble produsert av Brad Wyman, og hadde blant annet Pamela Anderson Lee i en rolle.
Filmen var ment som en bro for Anderson fra TV-skuespill til filmbransjen. Handlingen var løst basert på filmen Casablanca, og Anderson spilte en leiesoldat og nattklubb-eier i en kybernetisk framtid. Hun skal passe på et par kontaktlinser som en nødvendige for å avsløre en politisk skandale.
| Barb Wire er en film fra 1996 som er basert på Dark Horses tegneserie Barb Wire. Filmen ble produsert av Brad Wyman, og hadde blant annet Pamela Anderson Lee i en rolle.
Filmen var ment som en bro for Anderson fra TV-skuespill til filmbransjen. Handlingen var løst basert på filmen Casablanca, og Anderson spilte en leiesoldat og nattklubb-eier i en kybernetisk framtid. Hun skal passe på et par kontaktlinser som en nødvendige for å avsløre en politisk skandale.
== Handlingsreferat ==
I 2017, under den andre amerikanske borgerkrigen er USA herjet av den lange konflikten. Barb Wire Hammerhead eier en nattklubb i byen Steel Harbour. Hun tjener også penger som leiesoldat og dusørjeger. Politimester Willis angriper nattklubben hennes, på leting etter Dr. Corrina Devonshire, også kalt Cora D, en tidligere forsker for amerikanske myndigheter.
Devonshire sitter på hemmelig informasjon om et nytt biologisk våpen kalt «Red Ribbon» som ble utviklet av hennes tidligere overordnede. De har gitt oberst Victor Pryzer i oppgave å finne Dr. Devonshire, slik at de kan avslutte den andre borgerkrigen ved å slippe løs viruset på United Front-territoriene. Dr. Devonshire håper å flykte til Canada for å gjøre denne informasjonen offentlig. Devonshire dukker opp ved Hammerhead. Hun blir ledsaget av Axel Hood, en frihetskjemper som Barb hadde elsket ved krigens utbrudd. Men de to ble skilt under konflikten.
Axel forsøker nå å hjelpe Cora med å komme seg til Canada. Men de må også sørge for at Cora får tak i ett par linser for å unngå identifikasjon gjennom scanning av netthinnen hennes ved Steel Harbour flyplass. I stedet for å gi linsene til Cora og Axel, forsøker Barb å inngå en avtale med «Big Fatso» som er verdt en formue på en svartebørs. Barb krever en million dollar, og en bevæpnet eskorte til flyplassen - hvor hun viss nok planlegger å sette seg på flyet til Canada.
== Rolleliste ==
Pamela Anderson – Barbara "Barb Wire" Kopetski
Temuera Morrison – Axel Hood
Victoria Rowell – Dr. Corrina "Cora D" Devonshire
Jack Noseworthy – Charlie Kopetski
Xander Berkeley – Alexander Willis
Steve Railsback – oberst Pryzer
Udo Kier – Curly
Candace Kita – Dancer
== Soundtrack ==
Welcome to Planet Boom – Pamela Anderson-Lee, Tommy Lee
She's So Free – Johnette Napolitano
Spill the Wine – Michael Hutchence
Word Up! – Gun
Don't Call Me Babe – Shampoo
Hot Child in the City – Hagfish
Let's All Go Together – Marion
Dancing Barefoot – Die Cheerleader
Scum – Meat Puppets
Ca Plane Pour Moi – Mr. Ed Jumps the Gun
None of Your Business [Barb Wire Metal Mix] – Salt 'N' Pepa
== Eksterne lenker ==
(en) Barb Wire på Internet Movie Database
(no) Barb Wire hos Filmfront
(no) Barb Wire på NRK TV
(sv) Barb Wire i Svensk Filmdatabas
(fr) Barb Wire på Allociné
(nl) Barb Wire på MovieMeter
(en) Barb Wire på AllMovie
(en) Barb Wire på Turner Classic Movies
(en) Barb Wire på Rotten Tomatoes
(en) Barb Wire på Metacritic
Sci-Fi Universe article from May 1996 at PamWatch.com | Barb Wire er en film fra 1996 som er basert på Dark Horses tegneserie Barb Wire. Filmen ble produsert av Brad Wyman, og hadde blant annet Pamela Anderson Lee i en rolle. | 5,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rite | 2023-02-04 | Rite | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Religionsvitenskap'] | En rite er en, ofte religiøs, handling eller hendelse som består av eller inneholder et eller flere ritualer. Et ritual er et (tradisjonelt) handlingsmønster som følger visse retningslinjer og som har et symbolsk innhold, mens riten er den begrunnende og kontekstuelle overbygning for et gitt ritual. Overgangsritene er handlinger som symbolsk markerer en overgang i et individs tilværelse. Disse er som regel knyttet til fødsel, pubertet, familiestiftelse og død, men kan også knyttes til endring i status, alder, bosted osv. Andre typer riter kan være kalenderriter, som knytter seg til ukentlige, månedlige eller årlige markeringer, kriseriter, som anvendes ved for eksempel sykdom eller ulykke eller oppfyllelsesriter som tjener til å oppfylle et religiøst krav eller en fordring, (f. eks. pilegrimsreisen i islam og nattverden i kristendommen.) | En rite er en, ofte religiøs, handling eller hendelse som består av eller inneholder et eller flere ritualer. Et ritual er et (tradisjonelt) handlingsmønster som følger visse retningslinjer og som har et symbolsk innhold, mens riten er den begrunnende og kontekstuelle overbygning for et gitt ritual. Overgangsritene er handlinger som symbolsk markerer en overgang i et individs tilværelse. Disse er som regel knyttet til fødsel, pubertet, familiestiftelse og død, men kan også knyttes til endring i status, alder, bosted osv. Andre typer riter kan være kalenderriter, som knytter seg til ukentlige, månedlige eller årlige markeringer, kriseriter, som anvendes ved for eksempel sykdom eller ulykke eller oppfyllelsesriter som tjener til å oppfylle et religiøst krav eller en fordring, (f. eks. pilegrimsreisen i islam og nattverden i kristendommen.) | En rite er en, ofte religiøs, handling eller hendelse som består av eller inneholder et eller flere ritualer. Et ritual er et (tradisjonelt) handlingsmønster som følger visse retningslinjer og som har et symbolsk innhold, mens riten er den begrunnende og kontekstuelle overbygning for et gitt ritual. | 5,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crash_Tag_Team_Racing | 2023-02-04 | Crash Tag Team Racing | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Videospill fra 2005', 'Kategori:Videospill utviklet i Canada'] | Crash Tag Team Racing er et racingspill utgitt av Sierra Entertainment og utviklet av Radical Entertainment for PlayStation 2, Nintendo GameCube, Xbox, og PlayStation Portable. En Nintendo DS-version, som skulle utvikles av Sensory Sweep Studios (ikke Radical Entertainment) skulle også utgis, men ble kansellert. Grunnen til dette er ukjent. Spillet ble utgitt i Nord-Amerika 19. oktober 2005, i Europa 4. november 2005, og i Japan 1. desember 2005.Crash Tag Team Racing er tolvte del i Crash Bandicoot-serien. Det er den tredje Crash Bandicoot-tittelen i racingsjangeren, den første og den andre var henholdsvis Crash Team Racing og Crash Nitro Kart.
Handlingen fokuserer på utnyttelsen av hovedpersonen Crash Bandicoot, som er alliert med sin søster Coco og vennen Crunch. De er nødt til å vinne hver eneste konkurranse i Von Clutch MotorWorld før fienden rekker det, for å få tak i eiendomsretten til en falleferdig fornøyelsespark ved å finne parkens savnede Power Gems før hans nemesis, Doctor Neo Cortex, klarer det.
Doctor Neo Cortex, er en sprø forsker som også ønsker å vinne hele konkurransen for sine egne onde formål. Cortex har en håndlanger ved navn Doctor N. Gin, og hans niese Nina. Spillet introduserer også ett par nye spillbare figurer. Blant annet Ebenezer Von Clutch, en forvirret tysk cyborg, og racerbil-sjåfør Pasadena O'Possum fra Texas.
| Crash Tag Team Racing er et racingspill utgitt av Sierra Entertainment og utviklet av Radical Entertainment for PlayStation 2, Nintendo GameCube, Xbox, og PlayStation Portable. En Nintendo DS-version, som skulle utvikles av Sensory Sweep Studios (ikke Radical Entertainment) skulle også utgis, men ble kansellert. Grunnen til dette er ukjent. Spillet ble utgitt i Nord-Amerika 19. oktober 2005, i Europa 4. november 2005, og i Japan 1. desember 2005.Crash Tag Team Racing er tolvte del i Crash Bandicoot-serien. Det er den tredje Crash Bandicoot-tittelen i racingsjangeren, den første og den andre var henholdsvis Crash Team Racing og Crash Nitro Kart.
Handlingen fokuserer på utnyttelsen av hovedpersonen Crash Bandicoot, som er alliert med sin søster Coco og vennen Crunch. De er nødt til å vinne hver eneste konkurranse i Von Clutch MotorWorld før fienden rekker det, for å få tak i eiendomsretten til en falleferdig fornøyelsespark ved å finne parkens savnede Power Gems før hans nemesis, Doctor Neo Cortex, klarer det.
Doctor Neo Cortex, er en sprø forsker som også ønsker å vinne hele konkurransen for sine egne onde formål. Cortex har en håndlanger ved navn Doctor N. Gin, og hans niese Nina. Spillet introduserer også ett par nye spillbare figurer. Blant annet Ebenezer Von Clutch, en forvirret tysk cyborg, og racerbil-sjåfør Pasadena O'Possum fra Texas.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Crash Tag Team Racing hos MobyGames
(en) Crash Tag Team Racing på Metacritic
(en) Crash Tag Team Racing på Metacritic
(en) Crash Tag Team Racing på Metacritic
(en) Crash Tag Team Racing på Metacritic
(en) Crash Tag Team Racing på Internet Movie Database
(en) Crash Tag Team Racing på Behind The Voice Actors
(en) Crash Tag Team Racing hos Giant Bomb
(en) Crash Tag Team Racing hos GameFAQs
(en) Crash Tag Team Racing hos GameFAQs
(en) Crash Tag Team Racing hos GameFAQs | Crash Tag Team Racing er et racingspill utgitt av Sierra Entertainment og utviklet av Radical Entertainment for PlayStation 2, Nintendo GameCube, Xbox, og PlayStation Portable. En Nintendo DS-version, som skulle utvikles av Sensory Sweep Studios (ikke Radical Entertainment) skulle også utgis, men ble kansellert. | 5,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cullen-familien | 2023-02-04 | Cullen-familien | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Twilight'] | Cullen-familien er en familie i romanserien Twilight skrevet av Stephenie Meyer. Familien ble startet av "faren" Carlisle. Han er en vampyr som har bitt/omdannet alle i familien utenom Alice og Jasper.
| Cullen-familien er en familie i romanserien Twilight skrevet av Stephenie Meyer. Familien ble startet av "faren" Carlisle. Han er en vampyr som har bitt/omdannet alle i familien utenom Alice og Jasper.
== Familiemedlemmer ==
=== Carlisle Cullen ===
Carlisle Cullen, (også kjent som Stregone Benefice), er ektemannen til Esme og adoptivfaren til Edward, Rosalie, Emmett, Alice og Jasper. I tillegg er han bestefar til Renesmee som er Edwards biologiske barn. Carlisle er en vampyr som i motsetning til de fleste andre vampyrer ikke lenger er fristet av duften av menneskeblod. Dette er fordi han i løpet av 300 år har greid å holde tilbake sine fristelser, og dermed greid å skyve det helt bort. Carlisle var den eneste sønnen av en anglikansk pastor. Moren døde i barsel da han ble født i 1640 i London, England. Dette var en tid med religiøs omveltning. Hans far og andre prester jaktet på vesener som hekser, varulver og vampyrer, men tok mange uskyldige mennesker på veien. Da hans far ble gammel tok Carlisle over hans rolle. I begynnelsen var Carlisle skuffende. Han var treg til å komme med beskyldninger ettersom han kun så ekte demoner, og ikke tok uskyldige personer. Men han var utholdende og flinkere enn faren. Han greide å avsløre et samfunn av vampyrer som gjemte seg i byens kloakk, og som bare kom ut om natten for å jakte. På den tiden da det ikke bare var myter og legender om monstre, var det sånn mange av dem levde.
Folk stilte seg klare med høygafler og fakler der Carlisle hadde sett monstrene komme opp på gateplan. Til slutt dukket det opp en vampyr. Han virket eldgammel og svak av sult. Carlisle hørte ham rope ned til de andre på latin etter han kjente lukten av mobben. Deretter begynte han å flykte gjennom gatene, og Carlisle, som var 23 år og veldig rask, ledet an i forfølgelsen. Mannen kunne lett ha løpt fra dem, men Carlisle tror han var for sulten. Derfor stanset han i stedet og gikk til angrep. Han kastet seg over Carlisle først, men måtte slippe ham for å forsvare seg selv når de andre kom etter. Det endte med at han drepte to personer og dro av gårde med en tredje. Carlisle ble liggende blødende igjen på gaten. Han visste hva faren ville gjort; Likene ville blitt beordret brent, alt som var infisert av monsteret ville blitt tilintetgjort. For å redde sitt eget liv handlet Carlisle instinktivt. Han krøp vekk fra smuget mens mobben fulgte skapningen og offeret hans. Han gjemte seg så i en kjeller hvor han lå nedgravd under råtne poteter i tre dager.
Da det var over og han skjønte hva han var blitt til, gjorde han opprør mot seg selv. Han prøvde å utslette seg selv ved å hoppe fra store høyder, drukne seg selv og forsøke å sulte seg ihjel. Han ble bare mer og mer sulten og svakere og svakere. Han oppholdt seg så langt vekk fra folk som han kunne, for han skjønte at viljestyrken hans også ble svakere. I flere måneder streifet han rundt om natten og hatet seg selv. En natt passerte en flokk ville dyr skjulestedet hans. Han var så gal av tørst at han gikk til angrep på dem uten å tenke seg om. Styrken kom tilbake, og han forsto at det fantes et annet alternativ; han trengte ikke være det skammelige monsteret han tok avstand fra. Dermed godtok han seg selv igjen.
Fra da av begynte han å bruke tiden sin bedre. Han hadde alltid vært intelligent og ivrig etter å lære, og nå hadde han ubegrenset med tid å bruke. Han studerte om natten og la planer om dagen. Carlisle svømte til Frankrike og fortsatte videre til universitetene i Europa. Om natten studerte han musikk, naturvitenskap og medisin. Han fant sitt kall, som var å redde menneskeliv. Han ble altså utdannet lege.
=== Edward Cullen ===
Edwards fulle navn er Edward Anthony Masen Jr. Cullen
Edward var den første som ble med i Cullen-familien. Hans menneskelige liv finnes det lite viten om, utenom at han ble født en gang i 1901. I 1918 ble han lagt inn på et sykehus hvor han ble bitt av Carlisle Cullen. Grunnen til at Carlisle bet ham var ønsket om å redde livet hans da han holdt på å dø av spanskesyken. Etter det har familien fått flere medlemmer som alle har blitt trent opp til å leve kun på dyreblod slik Carlisle gjorde.
Men da Bella begynte på Forks High School, hvor han selv gikk, merket han at han nesten ikke kunne motstå fristelsen av blodet hennes. Derfor dro han bort til Alaska i en uke for å komme seg fra henne, men tenkte etter hvert at dette var et dumt trekk. Dermed dro han tilbake for å glatte over feilen han hadde gjort. Samtidig var han også frustrert over at han ikke kunne lese tankene hennes. Tankelesing er Edwards spesielle evne som vampyr, men det fungerte ikke på Bella. Derfor var han avhengig av at hun alltid fortalte selv hva hun tenkte på, ettersom han var vant med å vite hva alle tenkte til en hver tid.
Etter en stund ble de bedre kjent, men Edward prøvde likevel så godt han kunne på å holde en viss avstand til henne. Men Bella fant etter hvert ut at Edward var en vampyr, og han ble dermed tvunget til å holde seg til henne.
På attenårsdagen til Bella skjedde det som Edward hadde fryktet mest. En av søsknene hans ble fristet av hennes blod og det var like før det endte med en ulykke. Dermed forlot han henne i håp om at det skulle gjøre henne trygg. En del måneder senere ble han fortalt av Rosalie at Bella var død. Dette førte til at han dro til Italia hvor Volturie ville drepe ham om han gjorde noe galt. Han ønsket ikke å leve mer når Bella var borte. Søsteren hans, Alice, og Bella kom akkurat i tide til å stanse ham og vise at det hele var en misforståelse. Senere giftet han seg med Bella, og etter en komplisert graviditet og fødsel ,som nesten tar livet av Bella, får de datteren Renésmee sammen.
=== Esme Cullen ===
Esme valgte å begå selvmord etter at guttebarnet hennes døde noen dager etter fødselen. Dette valgte hun å gjøre ved å hoppe fra en klippe. Esme ble kjørt rett inn på likhuset, men hjertet hennes slo fortsatt – der fant Carlisle henne. Etter å ha vært legen hennes da hun var liten kunne Carlisle kjenne henne igjen, og bestemte seg for å omdanne henne til en vampyr. Ikke lang tid etter det giftet de seg. Hun er som en mor til alle Cullen-søsknene til tross for at hun ikke er mye eldre enn dem selv.
=== Rosalie Hale ===
Rosalie ble født i 1915 og omskapt i 1933. Hun er beskrevet som utrolig vakker, og ifølge Bella er hun så vakker at hun kunne fått enhver jente i samme rom til å få aldri så lite svekket selvtillit. Rosalie er gift med Emmett Cullen, men var egentlig ment å bli sammen med Edward helt i begynnelsen av hennes liv som vampyr. Edward ble aldri noe mer glad i henne enn som en søster. Da Rosalie fant Emmett, var han halvdød, og Rosalie var ikke sikker på om hun kunne klare å bite ham selv. Da tok hun ham med til Carlisle. Der samlet hun opp krefter og bet Emmett. Etter det har de vært kjærester. Rosalie er også tvilling med Jasper Hale, et annet medlem av Cullen-familien. Rosalie har alltid uttrykt at hun ikke liker Bella. Fra første stund de møttest har hun ikke så mye som ofret et smil eller hilsen til Bella. Grunnen blir fortalt av Rosalie selv i boka Eclipse (Formørkelsen). Grunnen er den at hun er sint på Bella for å ønske å bli vampyr, når hun har et valg. Rosalie kunne ikke velge selv, men ville ofret alt for å kunne gå tilbake til sitt menneskelige liv. Da Rosalie var menneske hadde hun kjæreste, og hun ønsket seg barn. Men etter at hun ufrivillig ble bitt av en vampyr, ble alle hennes drømmer knust. Etter dette har hun vært bitter på livet. I boka Breaking Dawn (Ved daggry) når Bella blir gravid, er det Rosalie Bella oppsøker hjelp hos. Rosalie støtter og står ved Bellas side gjennom hele svangerskapet, for å ta del i det å få ett barn. Rosalie blir etterhvert glad i Bella, og godtar hun mer etter at Bella blir vampyr.
=== Emmett Cullen ===
Emmett ble vampyr etter at han ble funnet av Rosalie. Han var da nesten blitt spist av en bjørn. Etter dette har Emmett og Rosalie vært et par. Emmett har ingen spesiell evne, men har en veldig fysisk styrke. Han er en veldig hyggelig og god skikkelse, som alltid viser omsorg og glede ovenfor Bella.
=== Alice Cullen ===
Det fulle navnet hennes er Mary Alice Brandon Cullen (Hale)
Alice har en evne som gjør at hun kan se inn i fremtiden. Hun husker ingenting fra sitt menneskelig liv, men får senere vite at hun er det eneste offeret til vampyren James som har klart å unnslippe. Hun finner ut at hun allerede som menneske hadde synske evner. Foreldrene ble derfor redde og sendte henne til et psykiatrisk sykehus for forskning. Hun ble lagt inn på et rom som var konstant mørkt, noe som er grunnen til at hun ikke husker noe. Der ble hun bitt av en vampyr, slik at hun ble omdannet. Hun fant også graven sin, der hun ser at datoen for hennes «død» og datoen da hun ble lagt inn på «sykehuset» var den samme.
Alice har en hjertelig personlighet og blir raskt en god venninne for Bella. Alice blir gift med Jasper Hale.
=== Jasper Hale ===
Jaspers fulle navn er Jasper Whithlock Hale (Cullen)
Jasper ble født i 1843 og omskapt i 1863. Han ble med i familien etter at han traff Alice, og disse to ble senere gift. Jasper er den som i kortest tid har vært «vegetarianer» i familien, noe Bella får oppleve i boken New Moon. Jasper har den spesielle evnen at han kan påvirke andres følelser. En kveld når Jasper enda var et menneske møtte han tre jenter på veien, hvorav en av dem blir omskapt til vampyr. Denne jenta heter Maria. Maria merket etter hvert den fantastiske evnen til Jasper og de blir, ifølge ham, svært glade i hverandre. Spesielt etter at han tar over som leder for en hær av nyfødte vampyrer Maria har laget. I bok nummer tre, (Eclipse/formørkelsen) forklarer Jasper i kapittel 13, side 289 alt om hvordan han ble bitt og sin tid som nyfødt i sør.
=== Renesmee Cullen ===
Hennes fulle navn er Renesmee Carlie Cullen, også kalt Nessi. Hun ble født den 10. september. Renesmee er født som halvt vampyr og halvt menneske, og er det nyeste medlemmet i familien Cullen. Edward og Bella Cullen er hennes biologiske foreldre.
Renesmee har den utrolige evnen å "vise" folk hva hun tenker på ved bare å ta på dem. Det hun gjør er å vise bilder og illusjoner inne i hodet til den personen hun tar på. Hun blir nesten drept av Volturiene i bok nummer fire fordi de tror hun er et udødelig barn, noe som er forbudt. Et udødelig barn er et barn som har blitt omskapt til vampyr i veldig tidlig alder. | Cullen-familien er en familie i romanserien Twilight skrevet av Stephenie Meyer. Familien ble startet av "faren" Carlisle. | 5,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canmore | 2023-02-04 | Canmore | ['Kategori:115°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Alberta', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vintersportssteder i Canada'] | Canmore er en by i den kanadiske provinsen Alberta. Den ligger i dalen Bow Valley, og på grunn av klimaet er byen et stort vintersportssted. Byen ligger øst for Banff nasjonalpark og 110 km vest for Calgary.
I 2011 hadde Canmore 12 288 innbyggere og dermed var befolkningsveksten fra 2006 på 2,1 %.Konkurransene i nordiske grener og skiskyting under OL i Calgary i 1988 ble arrangert i Canmore Nordic Centre Provincial Park i Canmore. Byen arrangerte VM i skiskyting 1994, hvor det kun ble kåret verdensmestre i lagøvelsen. Det ble også arrangert verdenscuprenn i langrenn i byen i sesongen 2005/06 og sesongen 2007/08.
Langrennsløperen og den olympiske mesteren i langrennssprint i 2006, Chandra Crawford, er født på dette stedet.
| Canmore er en by i den kanadiske provinsen Alberta. Den ligger i dalen Bow Valley, og på grunn av klimaet er byen et stort vintersportssted. Byen ligger øst for Banff nasjonalpark og 110 km vest for Calgary.
I 2011 hadde Canmore 12 288 innbyggere og dermed var befolkningsveksten fra 2006 på 2,1 %.Konkurransene i nordiske grener og skiskyting under OL i Calgary i 1988 ble arrangert i Canmore Nordic Centre Provincial Park i Canmore. Byen arrangerte VM i skiskyting 1994, hvor det kun ble kåret verdensmestre i lagøvelsen. Det ble også arrangert verdenscuprenn i langrenn i byen i sesongen 2005/06 og sesongen 2007/08.
Langrennsløperen og den olympiske mesteren i langrennssprint i 2006, Chandra Crawford, er født på dette stedet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Canmore – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | areal = 68.90 | 5,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacobus_de_Voragine | 2023-02-04 | Jacobus de Voragine | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1298', 'Kategori:Fødsler i 1228', 'Kategori:Fødsler på 1200-tallet', 'Kategori:Hagiografer', 'Kategori:Italienske dominikanere', 'Kategori:Italienske forfattere', 'Kategori:Italienske helgener', 'Kategori:Italienske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Savona', 'Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jacobus de Voragine, tidvis også skrevet «Varagine» eller på tysk «Vorago» (født ca. 1230 i Varazzo nær Genova i nordøstre Italia, død 13. juli 1298) var erkebiskop, kronikør og kirkelig hagiograf (helgenbiograf), mest kjent som forfatter av verket Legenda aurea.
Han ble beatifisert til helgen i 1816 av Pius VII, som fredens beskytter, og fikk 13. juni som sin personlige minnedag.
| Jacobus de Voragine, tidvis også skrevet «Varagine» eller på tysk «Vorago» (født ca. 1230 i Varazzo nær Genova i nordøstre Italia, død 13. juli 1298) var erkebiskop, kronikør og kirkelig hagiograf (helgenbiograf), mest kjent som forfatter av verket Legenda aurea.
Han ble beatifisert til helgen i 1816 av Pius VII, som fredens beskytter, og fikk 13. juni som sin personlige minnedag.
== Biografi ==
Jacobus gikk i 1244 inn i Dominikanerordenen som munk, og studerte trolig i Paris, Köln og Bologna. Han ble i 1266 kalt til professor i teologi. Han var kjent som en glimrende foredragsholder, og arbeidet som reisende predikant ved siden av å undervise i ulike religiøse skoler. Han skal også ha stått bak en tidlig Bibeloversettelse i folkemålet (lingua volgare), som det dessverre ikke finnes bevart noe kjent eksemplar av.
Fra 1267 til 1278 og fra 1281 til 1286 fungerte han som provinsarie i Lombardia. I 1286 vikarierte Jacobus for pave Honorius IV i Genova i striden mellom ghibellinerne og guelferne. Han ble i 1288 valgt til erkebiskop i Genova, men ble først i 1292 innsatt i embetet.
Jacobus' grav befinner seg i San Domenicokirken i Varazze. Hans minnedag er 13. juli.
== Forfatterskap ==
Det var mellom 1263 og 1273 at han skrev den latinske legendesamlingen Legenda aurea, som handlet om helgenenes liv og virke. Den gyldne legende var blant middelalderens mest leste bøker, og var også en av de første bøkene som ble publisert etter boktrykkerkunstens oppfinnelse. Verket virket med sin enkle fortellerstil som forbilde for en rekke senere legendesamlinger og førte til sterkere helgendyrkelse.
En annen populær bok av Jacobus var Chronicon Ianuense (Genova historie).
Jacobus skrev også Sermones de sanctis de tempore, Defensorium contra impugnantes Frates Praedicatores, Summarium virtutum et vitiorum og De operibus et opusculis Santi Augustini.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sermones.net : Thesaurus sermonum Iacobi de Voragine (Predigten, lat.)
(de) «Jacobus de Voragine» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL).
(de) Verk av og om Jacobus de Voragine i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
The Golden Legend | thumb|Erkebiskop Jacobus de Voragine fremstilt med sitt verk, [[Legenda aurea|Den gyldne legende, i hendene, mens han er satt inn som vitne til Jesu korsfestelse. Alterbilde i Palazzo Trinci. | 5,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radikalortodoksi | 2023-02-04 | Radikalortodoksi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristen teologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Radikalortodoksi (engelsk: Radical Orthodoxy) er en postmoderne teologisk bevegelse igangsatt av John Milbank. Bidragsytere til denne teologien er (foruten John Milbank)Cathrine Pickstock, Graham Ward, James K. Smith m.fl. John Milbanks bok Theology & Social Theory (1990) regnes som det første bidraget til radikalortodoksien.
Navnet «radikalortodoksi» gir uttrykk for bevegelsens forsøk på å nå tilbake til tradisjonell doktrine. «Radikal» (lat. radix, «rot»), «ortodoksi» (gr. oρθός «rett», og δόξα «lære») altså: rett lære/tro. I all hovedsak er radikalortodoksien en kritikk av moderne sekularisme og den kantianske forståelsen metafysikken. Radikalortodoksiens forståelse av ontologi har likhetstrekk med nyplatonismen. Skolastikeren John Duns Scotus blir ansett av radikalortodoksierne for å være modernitetens stamfar på grunn av hans avvisning av analogi og hans syn på mennesket som en fullt ut autonom skapning. Dette gjør bevegelsen også til en krass kritiker av liberalisme
| Radikalortodoksi (engelsk: Radical Orthodoxy) er en postmoderne teologisk bevegelse igangsatt av John Milbank. Bidragsytere til denne teologien er (foruten John Milbank)Cathrine Pickstock, Graham Ward, James K. Smith m.fl. John Milbanks bok Theology & Social Theory (1990) regnes som det første bidraget til radikalortodoksien.
Navnet «radikalortodoksi» gir uttrykk for bevegelsens forsøk på å nå tilbake til tradisjonell doktrine. «Radikal» (lat. radix, «rot»), «ortodoksi» (gr. oρθός «rett», og δόξα «lære») altså: rett lære/tro. I all hovedsak er radikalortodoksien en kritikk av moderne sekularisme og den kantianske forståelsen metafysikken. Radikalortodoksiens forståelse av ontologi har likhetstrekk med nyplatonismen. Skolastikeren John Duns Scotus blir ansett av radikalortodoksierne for å være modernitetens stamfar på grunn av hans avvisning av analogi og hans syn på mennesket som en fullt ut autonom skapning. Dette gjør bevegelsen også til en krass kritiker av liberalisme
== Teologien som vitenskap ==
Motivasjonen til radikalortodoksien er å ta et oppgjør med det moderne, og det modernes forhold til teologien som vitenskap. Moderne teologi kritiseres for å være for ydmyk overfor de sekulære standarder hva angår vitenskapelig «objektivitet», men radikalortodoksien hevder å kunne vise en vei (gjennom postmodernismens kritikk av rasjonalitet, og dens erkjennelse av at all tanke er tilhørende egne kulturelle og lingvistiske system) for teologien tilbake til sin rettmessige plass i vitenskapen. Argumentasjonen bygger på påstanden om at postmodernismen anser all virkelighet for å være uten substans og for å være i en kontinuerlig bevegelse frem og tilbake mellom intetheten og evigheten. På bakgrunn av dette kan teologien stå ved sin påstand om at Gud skapte jorden ut av intet og kravet om å forholde seg til en transcendent virkelighet. Kort sagt: radikalortodoksien krever at teologien kan grunngi sin egen eksistens på utfra sitt eget trosspråk. Nå skal altså ikke teologien beskues med sekulærfilosofiske briller, men det sekulærfilosofiske skal avsløres som en korrumptert teologi. Dette er John Milbanks hovedpoeng i boken Theology & Social Theory (1990).
== Modernitetskritikken ==
Milbank fremholder at den sekulære verdensanskuelsen har sprunget ut fra to kilder: en heretisk (altså, i utgangspunktet kristent tankegods men avvikende fra ortodoks lære) og en paganistisk (uten slektsskap til kristendommen)(Milbank 2006:5). Begge disse lærene deler oppfatningen (ifølge Milbank) at virkeligheten springer ut fra en grunnleggende konflikt, eller rent kaos; retningene skiller seg fra hverandre på hvordan de forholder seg til denne konflikten. Heresiens sekularisme fremholder lov som nødvendig (jmf. Thomas Hobbes) fordi individer i sin konkurransetrang søker herredømme over hverandre. Røttene til denne anskuelsen er å finne i senskolastikkens nominalisme, (som hevdet at begreper kun eksisterte som navn og var uten objektiv referanse) og dens voluntarisme (som fremholdt at viljen er det fundamentale prinsipp for verdens skapninger). Machiavelli er kanskje den som skal ha størsteparten av æren for å ha influert vestlig filosofi med paganistisk tankegods. Hos ham tar det sekulære form i hensynsløs politisk styring hvor en hersker kan oppnå, og beholde makten i møte med konflikt. Disse tankene finner sitt opphav i tidlige greske og romerske myter som idealiserte styrke, skjønnhet og evner, heller enn rettferdighet og medmenneskelighet.
Når Milbank tar et oppgjør med moderniteten ved å gripe sosiologien fatt, så er dette fordi han mener at det er innenfor dette fagfeltet at teologien reduseres til «en historisk konstruksjon som springer utfra, og reagerer tilbake på særegne sosiale praksiser forent med særegne semiotiske og figurative koder» (Milbank 2006:2). Med denne reduseringen oppstår det ifølge Milbank et forhold hvor teologien anerkjenner sekulariseringen og autonomien til sekulær rasjonalitet; sosialteorien anser sekulariseringen som mer og mer paradoksal, og påstår at det mytisk-religiøse aldri kan forlates. Politisk teologi er intellektuelt ateistisk; post Nietzscheansk sosialteori hevder at den praktiske biten av tilbedelse er umulig å flykte fra. Milbank anerkjenner situasjonen, og benytter anledningen til å fortelle teologer at det ikke er noen grunn til at teologien skal benytte seg av sub-Marxistiske løsninger på sosiale utfordringer, men heller erkjenne seg selv som kulturelt konstruert, men samtidig gå seg selv i sømmene og tilby egenhendig en kritisk teori mot samfunnet som sådan(Milbank 2006:3ff).
«… the difference that Christianity has made includes a tragic dimension, because its failure to sustain a 'peace beyond the law' enabled a transition from the antique containing of a given violence by reason, to the modern regulation of violence through greater violence. Yet the capacity of nihilism to deconstruct antiquity shows that there can be no going back; only Christian theology now offers a discourse able to postion and overcome nihilism itself. This is why it is so important to reassert theology as a master discourse; theology, alone, remains the discourse of non-mastery.» (Milbank 2006:6)
== Forholdet til moderne vitenskap og teologi ==
Radikalortodoksien stiller seg særlig kritisk til Peter Bergers og Robert Bellahs religionssosiologi, og beskylder den for å redusere teologiske fenomen til sosiale funksjoner. Frigjøringsteologien (særlig den hos Segundo, Boff og Gutiérrez) kritiseres for å ha for mye arvegods fra Hegel og Mars, som igjen beskyldes for å opprettholde tanken om «opprinnelig vold» i kjernen av deres tanker om konflikt og fremskritt.
Kritikken begrunnes ut fra begrepet integralisme, som er sentralt både i romersk-katolsk teologi og i frigjøringsteologi, og at dette forutsetter at det ikke finnes noe slik som «ren natur» (skapt virkelighet uavhengig av Gud), men at alt liv er fylt av en hellig nåde. Integralisme anerkjennes av Milbank etter han har avvist Karl Rahners lesning av det, som hevder at alt det gjør er å naturliggjøre det overnaturlige. Det sentrale for kritikken er at man da ender med å redusere teologien til politikk.
== En fredens ontologi ==
Virkeligheten er ikke bygd på kaos og vold, hevder Milbank, men på et «samspill av harmoniske forskjelligheter» som springer ut fra Guds skaperverk. Påvirket av Augustins erkjennelse om at siden alt er skapt av Gud er alt og alle beslektet med hverandre, søker Milbank å vise at vold alltid er fred underordnet og harmoni var før kaos. Derfor, i møte med volden, er det eneste man kan gjøre å tilby ikke-voldelig kristen praksis, og denne praksisen kan ikke ha sitt opphav i noe utenfor sin egen handlekraft. Det eneste som her skiller Milbank fra Derrida er tanken om «samspill av harmonisk forskjell», som står på andre siden av Derridas nihilisme. I møte med sosialteori kan kristen teologi kun handle gjennom den fredsommelige, forsonede sosiale orden som ligger bortenfor alle antatte absolutte, objektive eller universelle forståelser av fornuft og lov.
== Inspirasjonskilder ==
Radikalortodoksien er sterkt påvirket av katolikken Henri de Lubac og hans skille mellom natur og nåde, og dette har i høy grad påvirket deres ontologi. Videre er Hans Urs von Balthasars (som også var sterkt påvirket av Henri de Lubac) teologiske estetikk og littaraturkritikk viktig. Liberalismekritikken har sitt opphav i Karl Barths verker. The Oxford Movement og the Cambridge Platonists har også vært viktige for radikalortodoksien.
== Litteratur ==
Milbank, John (2006). Theology & Social Theory - Beyond Secular Reason 2nd edt. Oxford: Blackwell publishing. ISBN 1-4051-3684-7.
Radical Orthodoxy: A New Theology, John Milbank, Catherine Pickstock, Graham Ward (eds). London: Routledge, 1999 – ISBN 0-415-19699-X
Theology and Social Theory (2nd ed.), John Milbank. Oxford: Blackwell, 2006 – ISBN 1-4051-3684-7
Being Reconciled, John Milbank. London: Routledge, 2003 – ISBN 0-415-30525-X
Truth in Aquinas, John Milbank and Catherine Pickstock. London: Routledge, 2000 – ISBN 0-415-23335-6
After Writing, Catherine Pickstock. Oxford: Blackwell, 1997 – ISBN 0-631-20672-8
The Word Made Strange, John Milbank. Oxford: Blackwell, 1997 – ISBN 0-631-20336-2
Radical Orthodoxy: A Critical Introduction, Steven Shakespeare. London: SPCK, 2007 – ISBN 978-0-281-05837-2
Introducing Radical Orthodoxy: Mapping a Post-secular Theology, James K.A. Smith. Grand Rapids: Baker Academic / Bletchley: Paternoster Press, 2004 – ISBN 0-8010-2735-7 og ISBN 1-84227-350-7 | }}}}}}}}}}}}}} | 5,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Donners | 2023-02-04 | Herman Donners | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske vannpolospillere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall i 1915', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Personer fra byen Antwerpen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1912'] | Herman Donners (født 5. august 1888, død 1915) var en belgisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Donners vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige, med 8-4 i semifinalen men tapte finalen til Storbritannia med 2-9.
Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm var Donners med på det belgiske vannpololaget som kom på tredjeplass bak Storbritannia og Sverige
| Herman Donners (født 5. august 1888, død 1915) var en belgisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Donners vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige, med 8-4 i semifinalen men tapte finalen til Storbritannia med 2-9.
Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm var Donners med på det belgiske vannpololaget som kom på tredjeplass bak Storbritannia og Sverige
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i vannpolo, Belgia
1912 Stockholm - Bronse i vannpolo, Belgia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Herman Donners – Olympics.com
(en) Herman Donners – Olympic.org
(en) Herman Donners – Olympedia
(en) Herman Donners – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Herman Donners – databaseOlympics.com (arkivert) | Herman Donners (født 5. august 1888, død 1915) var en belgisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm. | 5,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stjeling_(basketball) | 2023-02-04 | Stjeling (basketball) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballuttrykk'] | En stjeling, oftest omtalt som en steal, er et basketballuttrykk som brukes når en forsvarsspiller får tak i ballen på en lovlig måte fra angrepsspilleren uten at et skudd har inntruffet. Dette kan gjøres ved å endre ballens bane og ta kontroll over den, ta ballen imot eller ved å tippe ballen videre, eventuelt til en lagkamerat, ved en pasning eller dribling. Forsvarsspilleren må ikke være nær motstanderens hånd da dette blir dømt som en feil.
Å stjele ballen krever hurtighet og gode reflekser, noe som også er viktig for å være en generelt god forsvarsspiller. Likevel, i motsetning til en blokkering, er ikke en stjeling en perfekt egenskap som gjenkjenner en god forsvarsspiller. En mislykket stjeling kan føre til at forsvarsspilleren kommer ut av posisjon uten å ha mulighet for å komme tilbake i sin posisjon, derfor er en stjeling et sjansespill. De beste spillerne til å stjele ballen er smarte når det gjelder plassering av bena og tidspunkt for å prøve på stjelingen, slik at de lett kan komme seg tilbake i posisjon igjen. En vellykket stjeling er dermed nokså bra da dette kan føre til et raskt angrep for det forsvarende laget.
Dersom en spiller mister ballen på grunn av en stjeling blir det oppført som en turnover.
Det er ingen spesiell posisjon som er en favør å spille i når noen skal få til en stjeling. Selv om det som oftest er små og raske guarder som får stjelinger finnes det mange unntak. Deriblant kan Rick Barry, forwarden som ledet NBA i stjelinger i 1975-75-sesongen, og Hakeem Olajuwon nevnes.
NBA startet å føre opp stjelinger i 1973-74-sesongen da deres konkurrent, ABA, hadde startet å føre opp dette i 1972-73-sesongen. Kendall Gill og Larry Kenon ligger likt med mest stjelinger i en sesongkamp i NBA med elleve hver. Kenons rekord satte han den 26. desember 1976, mens Gill satte sin den 3. april 1999.
Han som har flest stjelinger i NBA gjennom tidene er John Stockton med 3 265 i hans karriere, mens den beste gjennom tidene med flest stjelinger per kamp er Alvin Robertson med et gjennomsnitt på 2,71 stjelinger per kamp. | En stjeling, oftest omtalt som en steal, er et basketballuttrykk som brukes når en forsvarsspiller får tak i ballen på en lovlig måte fra angrepsspilleren uten at et skudd har inntruffet. Dette kan gjøres ved å endre ballens bane og ta kontroll over den, ta ballen imot eller ved å tippe ballen videre, eventuelt til en lagkamerat, ved en pasning eller dribling. Forsvarsspilleren må ikke være nær motstanderens hånd da dette blir dømt som en feil.
Å stjele ballen krever hurtighet og gode reflekser, noe som også er viktig for å være en generelt god forsvarsspiller. Likevel, i motsetning til en blokkering, er ikke en stjeling en perfekt egenskap som gjenkjenner en god forsvarsspiller. En mislykket stjeling kan føre til at forsvarsspilleren kommer ut av posisjon uten å ha mulighet for å komme tilbake i sin posisjon, derfor er en stjeling et sjansespill. De beste spillerne til å stjele ballen er smarte når det gjelder plassering av bena og tidspunkt for å prøve på stjelingen, slik at de lett kan komme seg tilbake i posisjon igjen. En vellykket stjeling er dermed nokså bra da dette kan føre til et raskt angrep for det forsvarende laget.
Dersom en spiller mister ballen på grunn av en stjeling blir det oppført som en turnover.
Det er ingen spesiell posisjon som er en favør å spille i når noen skal få til en stjeling. Selv om det som oftest er små og raske guarder som får stjelinger finnes det mange unntak. Deriblant kan Rick Barry, forwarden som ledet NBA i stjelinger i 1975-75-sesongen, og Hakeem Olajuwon nevnes.
NBA startet å føre opp stjelinger i 1973-74-sesongen da deres konkurrent, ABA, hadde startet å føre opp dette i 1972-73-sesongen. Kendall Gill og Larry Kenon ligger likt med mest stjelinger i en sesongkamp i NBA med elleve hver. Kenons rekord satte han den 26. desember 1976, mens Gill satte sin den 3. april 1999.
Han som har flest stjelinger i NBA gjennom tidene er John Stockton med 3 265 i hans karriere, mens den beste gjennom tidene med flest stjelinger per kamp er Alvin Robertson med et gjennomsnitt på 2,71 stjelinger per kamp. | En stjeling, oftest omtalt som en steal, er et basketballuttrykk som brukes når en forsvarsspiller får tak i ballen på en lovlig måte fra angrepsspilleren uten at et skudd har inntruffet. Dette kan gjøres ved å endre ballens bane og ta kontroll over den, ta ballen imot eller ved å tippe ballen videre, eventuelt til en lagkamerat, ved en pasning eller dribling. | 5,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Meyboom | 2023-02-04 | Herman Meyboom | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske svømmere', 'Kategori:Belgiske vannpolospillere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 23. august', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Personer fra Surabaya', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1912'] | Herman Meyboom (født 3. august 1889, død ukjent) var en belgisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Meyboom vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen, men tapte finalen til Storbritannia med 2-9.
Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm var Meyboom med på det belgiske vannpololaget som kom på tredjeplass bak Storbritannia og Sverige
Meyboom deltok også i svømming på 100 meter fri i både OL 1908 og 1920.
| Herman Meyboom (født 3. august 1889, død ukjent) var en belgisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Meyboom vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen, men tapte finalen til Storbritannia med 2-9.
Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm var Meyboom med på det belgiske vannpololaget som kom på tredjeplass bak Storbritannia og Sverige
Meyboom deltok også i svømming på 100 meter fri i både OL 1908 og 1920.
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i vannpolo, Belgia
1912 Stockholm - Bronse i vannpolo, Belgia
== Eksterne lenker ==
(en) Herman Meyboom – Olympics.com
(en) Herman Meyboom – Olympic.org
(en) Herman Meyboom – Olympedia
(en) Herman Meyboom – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Herman Meyboom – databaseOlympics.com (arkivert) | Herman Meyboom (født 3. august 1889, død ukjent) var en belgisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm. | 5,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victor_Boin | 2023-02-04 | Victor Boin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske fektere', 'Kategori:Belgiske svømmere', 'Kategori:Belgiske vannpolospillere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 31. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Personer fra distriktet Antwerpen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1912'] | Victor Boin (født 28. februar 1886, død 31. mars 1974) var en belgisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1908 i London, 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Boin vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen, men tapte finalen til Storbritannia med 2-9. Boin deltok også i svømming på 100 meter fri under OL 1908.
Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm var Boin med på det belgiske vannpololaget som kom på tredjeplass bak Storbritannia og Sverige. Boin kom på fjerdeplass i den individuelle konkurransen i fekting med kårde.
Boin var med på det belgiske laget i som kom på andreplass, bak Italia, i lagkonkurransen i kårde under 1920 i Antwerpen.
| Victor Boin (født 28. februar 1886, død 31. mars 1974) var en belgisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1908 i London, 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Boin vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen, men tapte finalen til Storbritannia med 2-9. Boin deltok også i svømming på 100 meter fri under OL 1908.
Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm var Boin med på det belgiske vannpololaget som kom på tredjeplass bak Storbritannia og Sverige. Boin kom på fjerdeplass i den individuelle konkurransen i fekting med kårde.
Boin var med på det belgiske laget i som kom på andreplass, bak Italia, i lagkonkurransen i kårde under 1920 i Antwerpen.
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i vannpolo, Belgia
1920 Antwerpen - Sølv i fekting, kårde lagkonkurrsanse Belgia
1912 Stockholm - Bronse i vannpolo, Belgia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Victor Boin – Olympics.com
(en) Victor Boin – Olympic.org
(en) Victor Boin – Olympedia
(en) Victor Boin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Victor Boin – databaseOlympics.com (arkivert) | Victor Boin (født 28. februar 1886, død 31. | 5,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oscar_Gr%C3%A9goire | 2023-02-04 | Oscar Grégoire | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske svømmere', 'Kategori:Belgiske vannpolospillere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Personer fra Moskva', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1912'] | Oscar Grégoire (født 27. mars 1877, død 1947) var en belgisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1900 i Paris, 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Grégoire vant en sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen, men tapte finalen til Storbritannia med 2-9.
Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm var Boin med på det belgiske vannpololaget som kom på tredjeplass bak Storbritannia og Sverige. Oscar Grégoire deltok også i svømming på 100 meter fri i både OL 1908 og 1912.
| Oscar Grégoire (født 27. mars 1877, død 1947) var en belgisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1900 i Paris, 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Grégoire vant en sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen, men tapte finalen til Storbritannia med 2-9.
Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm var Boin med på det belgiske vannpololaget som kom på tredjeplass bak Storbritannia og Sverige. Oscar Grégoire deltok også i svømming på 100 meter fri i både OL 1908 og 1912.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i vannpolo, Belgia
1908 London - Sølv i vannpolo, Belgia
1912 Stockholm - Bronse i vannpolo, Belgia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oscar Grégoire – Olympics.com
(en) Oscar Grégoire – Olympic.org
(en) Oscar Grégoire – Olympedia
(en) Oscar Grégoire – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Oscar Grégoire – databaseOlympics.com (arkivert) | Oscar Grégoire (født 27. mars 1877, død 1947) var en belgisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1900 i Paris, 1908 i London og 1912 i Stockholm. | 5,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Pletinckx | 2023-02-04 | Joseph Pletinckx | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske vannpolospillere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1924'] | Joseph Pletinckx (født 13. juni 1888, død 1971) var en belgisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1908 i London og 1912 i Stockholm, 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris.
Pletinckx vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen, men tapte finalen til Storbritannia med 2-9.
Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm var Boin med på det belgiske vannpololaget som kom på tredjeplass bak Storbritannia og Sverige.
Pletinckx vant ytterligere to sølvmedaljer i vannpolo, både under OL 1920 og 1924
| Joseph Pletinckx (født 13. juni 1888, død 1971) var en belgisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1908 i London og 1912 i Stockholm, 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris.
Pletinckx vant en olympisk sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen, men tapte finalen til Storbritannia med 2-9.
Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm var Boin med på det belgiske vannpololaget som kom på tredjeplass bak Storbritannia og Sverige.
Pletinckx vant ytterligere to sølvmedaljer i vannpolo, både under OL 1920 og 1924
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i vannpolo, Belgia
1920 Antwerpen - Sølv i vannpolo, Belgia
1924 Paris - Sølv i vannpolo, Belgia
1912 Stockholm - Bronse i vannpolo Belgia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joseph Pletinckx – Olympics.com
(en) Joseph Pletinckx – Olympic.org
(en) Joseph Pletinckx – Olympedia
(en) Joseph Pletinckx – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Joseph Pletinckx – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Joseph Pletinckx – Swimming Hall of Fame | Joseph Pletinckx (født 13. juni 1888, død 1971) var en belgisk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1908 i London og 1912 i Stockholm, 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris. | 5,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irish_stew | 2023-02-04 | Irish stew | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fåre- og lammekjøttretter', 'Kategori:Matstubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Irish stew er en tradisjonell irsk matrett. Matretten har blitt kjent over hele verden. Det benyttes lammekjøtt og forskjellige typer av grønnsaker. I enkelte oppskrifter er grønnsakene most.
| Irish stew er en tradisjonell irsk matrett. Matretten har blitt kjent over hele verden. Det benyttes lammekjøtt og forskjellige typer av grønnsaker. I enkelte oppskrifter er grønnsakene most.
== Eksterne lenker ==
matprat om Irish stew | Irish stew er en tradisjonell irsk matrett. Matretten har blitt kjent over hele verden. | 5,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Drabl%C3%B8s | 2023-02-04 | Edvard Drabløs | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Norske teatersjefer', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Sykkylven kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Edvard Drabløs (født 1. april 1883 i Sykkylven, død 29. april 1976 i Oslo) var en norsk skuespiller, instruktør og teatersjef.
| Edvard Drabløs (født 1. april 1883 i Sykkylven, død 29. april 1976 i Oslo) var en norsk skuespiller, instruktør og teatersjef.
== Biografi ==
Drabløs vokste opp i Velledalen i Sykkylven kommune på Sunnmøre.
Han var en sentral aktør i opprettingen av Det Norske Teatret og fra 1912 stod Drabløs med korte avbrytelser som en av Det Norske Teatrets hovedkrefter. Han arbeidet også ved denne scenen som instruktør, og 1915–16 og 1950–51 som teatersjef.
En periode ledet han imidlertid sitt eget teaterensemble, som etter hvert fikk navnet Drabløs Teater. I 1917 turnerte dette ensemblet med stykkene Jakob og Kristoffer av Peter Egge, og George Dandin av Molière. Drabløs spilte selv den ene av tittelrollene i Egges folkekomedie, samt tittelrollen i Molière-oppsetningen.Drabløs' kloke humor og usvikelig ekte følelse gjorde ham til en ypperlig Holbergtolker (Jeppe, Herman von Bremen, Rosiflengius, Corfitz). Med skarp virkelighetssans og glitrende Sunnmørs-lune skapte han et rikt typegalleri. Drabløs' kunst spente også over fine Tsjekhovskikkelser: regimentslegen i Tre systrer og den gamle tjener i Kirsebærhagen. Han hadde også biroller i flere filmer, fra sorenskriveren i Fante-Anne (1920) til læreren i Ni liv (1957). Hans siste oppgave var Kristen i Bleikeplassen av Vesaas på Det Norske Teatret og i Fjernsynsteatret.
== Priser og utmerkelser ==
Oslo kommunes kulturpris.
Riddar av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden 1953.
Det er reist en statue av Edvard Drabløs ved Velledalen Grendahus.
== Filmografi ==
1965 – Bleikeplassen .... Krister (TV)
1957 – Ni liv .... skolelæreren
1953 – Skøytekongen
1951 – Storfolk og småfolk .... bestefar
1951 – Vi gifter oss .... Hansen
1950 – To mistenkelige personer .... løsgjenger
1946 – Om kjærlighet synger de
1942 – Trysil-Knut .... Pål Skolemester
1941 – Gullfjellet .... en bonde
1940 – Tørres Snørtevold .... Tørres far
1940 – Godvakker-Maren .... Andreas, svoger til Endresen
1939 – Gjest Baardsen .... en fisker
1938 – Bør Børson Jr. .... Bør Olderdalen, 'Gammel bør'
1935 – Samhold må til .... far til Øyvin
1934 – Liv .... en bonde
1921 – Felix .... losen Abraham
1921 – Jomfru Trofast .... Albertus Kvalhei, Tones onkel
1920 – Fante-Anne .... sorenskriveren
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Edvard Drabløs hos Stor Norske Leksikon
Edvard Drabløs hos Stor Norske Leksikon (utdypning)
Teatersjefer ved Det norske teateret
Edvard Drabløs hos Filmdelta
(en) Edvard Drabløs på Internet Movie Database
(no) Edvard Drabløs hos Sceneweb
(sv) Edvard Drabløs i Svensk Filmdatabas
(en) Edvard Drabløs hos The Movie Database | Edvard Drabløs (født 1. april 1883 i Sykkylven, død 29. | 5,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fernand_Feyaerts | 2023-02-04 | Fernand Feyaerts | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske svømmere', 'Kategori:Belgiske vannpolospillere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall i 1927', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Personer fra Brussel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1908'] | Fernand Feyearts (født 1880, død 1927) var en belgisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London.
Feyearts vant sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen, men tapte finalen til Storbritannia med 2-9.
| Fernand Feyearts (født 1880, død 1927) var en belgisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London.
Feyearts vant sin andre olympiske sølvmedalje i vannpolo under Sommer-OL 1908 i London. Belgia vant over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen, men tapte finalen til Storbritannia med 2-9.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i vannpolo, Belgia
1908 London - Sølv i vannpolo, Belgia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fernand Feyaerts – Olympics.com
(en) Fernand Feyaerts – Olympic.org
(en) Fernand Feyaerts – Olympedia
(en) Fernand Feyaerts – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Fernand Feyearts (født 1880, død 1927) var en belgisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London. | 5,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pingxiang_(Chongzuo) | 2023-02-04 | Pingxiang (Chongzuo) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Guangxi'] | Pingxiang (kinesisk: 凭祥; pinyin: Píngxiáng) er et byfylke i den autonome region Guangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Chongzuo.
Befolkningen var på 100 229 innbyggere i 1999. Det har et areal på 650 kvadratkilometer.
Pingxiang ligger ved Kinas grense mot Vietnam. Kinas nasjonalvei 322 løper gjennom sentrum av selve byen Pingxiang, og det gjør også jernbanenlinjen fra Nanning som fortsetter videre over grensen og sør til Hanoi. En motorvei inn i Vietnam går også gjennom området.
Zhennanpasset ca. 10 km fra selve byen Pingxiang, der slaget ved Bang Bo fant sted under den sino-franske krig, kalles nå «Vennskapsporten» (Youyi Guan) og er innfallsporten til Vietnam.
| Pingxiang (kinesisk: 凭祥; pinyin: Píngxiáng) er et byfylke i den autonome region Guangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Chongzuo.
Befolkningen var på 100 229 innbyggere i 1999. Det har et areal på 650 kvadratkilometer.
Pingxiang ligger ved Kinas grense mot Vietnam. Kinas nasjonalvei 322 løper gjennom sentrum av selve byen Pingxiang, og det gjør også jernbanenlinjen fra Nanning som fortsetter videre over grensen og sør til Hanoi. En motorvei inn i Vietnam går også gjennom området.
Zhennanpasset ca. 10 km fra selve byen Pingxiang, der slaget ved Bang Bo fant sted under den sino-franske krig, kalles nå «Vennskapsporten» (Youyi Guan) og er innfallsporten til Vietnam.
== Administrative enheter ==
Pingxiang består av storkommunene Pingxiang 凭祥镇, Youyi 友谊镇, Shangshi 上石镇 og Xiashi 夏石镇, og av kommunen Puzhai 浦寨.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 322 passerer gjennom området. Den fører fra Hengyang i provinsen Hunan, via Guilin og Nanning i Guangxi og frem til grensen mot Vietnam ved Vennskapsporten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens hjemmeside Arkivert 20. januar 2013 hos Wayback Machine. | Pingxiang (kinesisk: 凭祥; pinyin: Píngxiáng) er et byfylke i den autonome region Guangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Chongzuo. | 5,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Werbrouck | 2023-02-04 | Joseph Werbrouck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske syklister', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1908'] | Joseph Werbrouck (født 10. januar 1882, død 3. juni 1974) var en belgisk syklist som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Werbrouck vant en olympisk bronsemedalje i sykling under OL 1908 i London. Han kom på tredjeplass på 20 kilometer bak de britiskke syklistene Benjamin Jones og Clarence Kingsbury.
| Joseph Werbrouck (født 10. januar 1882, død 3. juni 1974) var en belgisk syklist som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Werbrouck vant en olympisk bronsemedalje i sykling under OL 1908 i London. Han kom på tredjeplass på 20 kilometer bak de britiskke syklistene Benjamin Jones og Clarence Kingsbury.
== OL-medaljer ==
1908 London - Bronse i sykling, 20 kilometer
== Eksterne lenker ==
(en) Joseph Werbrouck – Olympedia
(en) Joseph Werbrouck – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Joseph Werbrouck – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Joseph Werbrouck – Cycling Archives | Joseph Werbrouck (født 10. januar 1882, død 3. | 5,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stallogargo | 2023-02-04 | Stallogargo | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Hammerfest', 'Kategori:Bygder og grender i Troms og Finnmark', 'Kategori:Kvalsund', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Finnmark'] | Stallogargo (nordsamisk: Stállogárggu) er ei lita bygd i Hammerfest kommune i Troms og Finnmark. Stallogargo ligger på Kvaløya og har broforbindelse over Kvalsundbrua til fastlandet. Det er ca. 30 minutters kjøring med bil fra Hammerfest. Det bor ca. 75 innbyggere i bygda (2009). Navnet Stallogargo har sitt opphav fra en stor stein like utenfor bygda, som ifølge lokalbefolkningen er en samisk Stallo. | Stallogargo (nordsamisk: Stállogárggu) er ei lita bygd i Hammerfest kommune i Troms og Finnmark. Stallogargo ligger på Kvaløya og har broforbindelse over Kvalsundbrua til fastlandet. Det er ca. 30 minutters kjøring med bil fra Hammerfest. Det bor ca. 75 innbyggere i bygda (2009). Navnet Stallogargo har sitt opphav fra en stor stein like utenfor bygda, som ifølge lokalbefolkningen er en samisk Stallo. | Stallogargo (nordsamisk: Stállogárggu) er ei lita bygd i Hammerfest kommune i Troms og Finnmark. Stallogargo ligger på Kvaløya og har broforbindelse over Kvalsundbrua til fastlandet. | 5,648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A1mal_Petur_%C3%AD_Grund | 2023-02-04 | Sámal Petur í Grund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Færøyske sjøfolk', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Søldarfjørður', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Sámal Petur Martinsson í Grund (født 26. juli 1958 i Syðrugøta) er en færøysk politiker (Sj.). Han ble i desember 2021 valgt til partileder i Sjálvstýri.
| Sámal Petur Martinsson í Grund (født 26. juli 1958 i Syðrugøta) er en færøysk politiker (Sj.). Han ble i desember 2021 valgt til partileder i Sjálvstýri.
== Liv og virke ==
Han vokste opp i en sjømannsfamilie i Søldarfjørður. Faren Martin í Grund var formann i kommunestyret (borgermester) i Runavík 1981–1984.Sámal Petur í Grund er utdannet elektromekaniker og skipper. Han begynte som mekaniker på fabrikktråler. Han virket også noen år som misjonær for Heimamissiónin blant sjøfolk i Danmark og på Færøyene før han gikk tilbake til sjømannsyrket. Han har også vært bestyrer for et sjømannshjem.
=== Politisk arbeid ===
Sámal Petur í Grund ble i 1994 medlem av Færøyenes regjering med ansvar for kommunikasjons-, kultur-, turisme- og havbrukssaker. At Sjálvstýrisflokkurin valgte ham som sin representant i regjeringen, skyldtes for en stor del at partiet hadde mistet sitt mandat fra Eysturoy ved lagtingsvalget. Han måtte fratre i 1997 på grunn av den påtenkte Vágatunnilin. Han hadde truet med å gå til opposisjonen på Lagtinget for å få støtte for sitt forslag om 40 millioner danske kroner til prosjektet. Regjeringssjef Edmund Joensen avviste det som økonomisk uforsvarlig.Sámal Petur í Grund var innvalgt på Lagtinget på utjevningsmandat fra Eysturoy i perioden 1998–2002 og ledet Sjálvstýrisflokkurins lagtingsgruppe. Han var også formann i Lagtingets justiskomité 1998–2001 og medlem av Lagtingets delegasjon til Vestnordisk Råd 1998–2000.Det kom til sterke personmotsetninger mellom Sámal Petur í Grund og partilederen Helena Dam á Neystabø, som også satt i Færøyenes regjering. I februar 2001 overtok han hennes plass i regjeringen, som sosial- og helseminister, og i november vant han kampen om partiledervervet. Han trakk seg imidlertid som partileder to uker senere for å avslutte striden. Sámal Petur Grund spilte ingen fremskutt politisk rolle i de nærmeste årene.
Han gikk tilbake til sjømannsyrket, som styrmann og skipper for Strandfaraskip Landsins.Sámal Petur í Grund var Sjálvstýrisflokkurins 2. varamann til Lagtinget 2008–2011. Han møtte på Lagtinget våren 2009, da Kári á Rógvi hadde studiepermisjon. I 2011 og 2015 stilte Sámal Petur í Grund som lagtingskandidat for partiet Framsókn. I 2019 vendte han tilbake til sitt gamle parti.
== Referanser == | Sámal Petur Martinsson í Grund (født 26. juli 1958 i Syðrugøta) er en færøysk politiker (Sj. | 5,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_OL | 2023-02-04 | Norge under OL | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:OL-relaterte lister'] | Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL.
Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.
| Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL.
Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.
== Medaljeoversikter ==
=== For hver sport ===
==== Sommer ====
==== Vinter ====
██ Ledende i den idretten
Tabellen inneholder to sølv og en bronsemedalje vunnet i kunstløp i Sommer-OL 1920 i Antwerpen.
== Se også ==
Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende sommerolympiere
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norge i OL: om norske bragder i OL, om olympiske tradisjoner, om norsk olympisk arbeid, Norge i den olympiske bevegelse. Rud: Komiteen. 1993. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
Norges OL-statistikk på Olympedia.org
List of Norway's Medals in each Olympic Games hos olympiandatabase.com
Norway at the Winter Olympics hos topendsports.com
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
«Why Norway Is So Good At The 2018 Winter Olympics» Time.com, 25. februar 2018
«Why Norway has won more Winter Olympics medals than any country» Washingtonpost.com, 9. februar 2018 | Norge under Sommer-OL 1908. Sekstini sportsutøvere fra Norge deltok i sju sporter, bryting, fekting, friidrett, roing, seiling, skyting og turn under Sommer-OL 1908 i London. | 5,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalepos | 2023-02-04 | Nasjonalepos | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteratur', 'Kategori:Litteraturlister', 'Kategori:Norsk litteratur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nasjonalepos er et episk dikt eller et litterært verk som en episk størrelse som søker eller er antatt å fange og uttrykke essensen eller ånden til bestemt nasjon; ikke nødvendigvis en nasjonalstat, men i det minste en etnisk eller språklig gruppe. Nasjonale epos uttrykker ofte en nasjons opprinnelse, en del av nasjonens opprinnelse, eller et kritisk eller avgjørende øyeblikk eller hendelse i utviklingen av den nasjonale identitet, og fungerer da som nasjonale symboler. I en bredere mening er nasjonalepos kun et epos på nasjonalspråk som folket eller folkets ledere er særskilt stolte av.
| Nasjonalepos er et episk dikt eller et litterært verk som en episk størrelse som søker eller er antatt å fange og uttrykke essensen eller ånden til bestemt nasjon; ikke nødvendigvis en nasjonalstat, men i det minste en etnisk eller språklig gruppe. Nasjonale epos uttrykker ofte en nasjons opprinnelse, en del av nasjonens opprinnelse, eller et kritisk eller avgjørende øyeblikk eller hendelse i utviklingen av den nasjonale identitet, og fungerer da som nasjonale symboler. I en bredere mening er nasjonalepos kun et epos på nasjonalspråk som folket eller folkets ledere er særskilt stolte av.
== Historie ==
I middelalderen ble Homers Iliaden betraktet som et verk som var basert på faktiske, historiske hendelser, og trojakrigen ble betraktet som opprinnelsen til genealogiene til de europeiske monarkier. Vergils Æneiden ble betraktet som den romerske parallell til Iliaden, og den begynte med at Troja falt og førte fram til fødselen av den unge romerske nasjon.
I henhold til den daværende oppfatningen av historien ble riker født og gikk under i en organisk rekkefølge og det eksisterte et samsvar mellom nåtiden og fortiden. Akkurat som konger lengtet etter å etterligne store ledere i fortiden som Aleksander den store eller Julius Cæsar, var det en fristelse for poeter å bli den nye Homer eller Vergil. I 1500-tallets Portugal feiret Luis Vaz de Camões sin portugisiske nasjon som en veldig sjømakt i verket Os Lusíadas, også med klassiske referanser, mens Pierre de Ronsard kommanderte seg selv til å skrive La Franciade, et epos påtenkt å være den galliske ekvivalent til Vergils dikt ved at den også søkte Frankrikes slekt tilbake til en trojansk prins.
== Romantikkens radikalisme ==
Framveksten av et nasjonalt epos gikk imidlertid før begrepet nasjonalepos ble skapt. Begrepet synes å ha sin opprinnelse i romantikkens nasjonalisme. Nasjonalismen var 1800-tallets mest potente bevegelse. Det gikk en nasjonalistisk strøm i kjølvannet av den franske revolusjon og industrialismen over Europa. Mindre språkgrupper og folk følte harmdirrende at de var undertrykt og ikke kom til sin fulle rett under en monark eller et storherredømme. Også i Norge spredte disse radikale tankene, og i Norge som i andre steder i Europa ble det viktig å finne og uttrykke det egenartede, det som bekreftet nasjonens egenart i forhold til den fremmede makt. Nasjonalismen hadde to hovedkilder: romantikkens opphøyelse av «følelse» og «identitet» og liberalismens krav om at staten skulle bygge på «folket», fremfor et kongelig dynasti, Gud eller imperialisme. Både romantikkens «identitetsnasjonalisme» og liberal «borgernasjonalisme» var generelt middelklassebevegelserHvor ingen opplagt nasjonalepos eksisterte var «romantikkens ånd» motivert til å fylle tomrommet. Et tidlig eksempel på poesi som ble oppfunnet for å fylle et følsomt tomrom i en «nasjonal myte» var Ossian, fortelleren og den antatte forfatteren av en syklus av dikt som egentlig var skrevet av skotten James Macpherson, og som denne hevdet å ha oversatt fra en oldtidskilde i skotsk-gælisk. Ossians sanger ble raskt oversatt til mange språk, og i Danmark kom det en fullstendig oversettelse i 1790. Goethe var begeistret og i Norge var Henrik Wergland preget av dens diktning. Skuffelsen var derfor stor da verket ble avslørt som falskneri.
== Ulike nasjonale epos ==
I Norge har Snorre Sturlasons kongesagaer en posisjon som nasjonalepos uten at denne fortellingen i seg selv er et epos, men den forteller om verdens opprinnelse og således også nasjonen Norges opprinnelse og antatte storhetstid, «Norge, kjempers fødeland».Hva som er Sveriges nasjonalepos er ikke ubestridt. Frithiofs saga har blitt fremmet som Sveriges nasjonalepos etter dens enorme popularitet på 1800-tallet. Det er et romantisk diktverk skrevet av Esaias Tegnér, som første gangen ble utgitt i 1825, og bygget løselig på den norrøne Sagaen om Fridtjov den frøkne (den djerve), som ville gifte seg med Ingebjørg, datter til småkongen Bele. Erikskrøniken fra 1320-tallet har stundom blitt feilaktig karakterisert som et nasjonalt epos, noe som har sin årsak at det er bedømt som propaganda, og ikke et verk med litterære kvaliteter. Romanserien til Vilhelm Moberg om Utvandrerne kan bli betraktet som et nasjonalepos, noe som til dels er et ideologisk spørsmål om hvilke formelle kriterier som skal bli gitt til sjangeren epos. Begrepet bør dog ikke forveksles med en historisk roman eller krønike uansett et verks betydning eller befatning.
Rolandskvadet (La Chanson de Roland) er et gammelfransk heltedikt som handler om Frankrikes dominerende konge Karl den store, men først og fremst om hans tolv kjemper, blant annet Roland som tappert faller i kampen mot den hedenske fare maurerne. I England fremmes det angelsaksiske diktet Beowulf, skjønt er noe utypisk da diktet ikke forteller om angelsaksernes opprinnelse, og diktverket i seg selv har en sannsynlig norrøn eller nordgermansk opprinnelse.
== Et nasjonalepos er ikke ferdig definert ==
Tidlig på 1900-tallet ble frasen eller begrepet ikke lenger utelukkende gitt til et episk dikt, og ble benyttet for å beskrive et litterært verk som leserne og litteraturforskerne mente var et sinnbilde på nasjonen, uten at det nødvendigvis omfattet detaljer fra nasjonens historiske bakgrunn. I denne konteksten har begrepet åpenbart positive konnotasjoner, eksempelvis i James Joyces Ulysses hvor det er foreslått at Don Quixote er Spanias nasjonale epos mens Irlands ennå er forblitt uskrevet:
De minner en om Don Quixote og Sancho Panza. Vårt nasjonalepos gjenstår ennå å bli skrevet. Dr Sigerson sier. Moore er mannen for det. En ridder av bedrøvelig begunstigelse her i Dublin
== Referanser ==
== Se også ==
Norges litterære kanon
Nasjonaldikter | Nasjonalepos er et episk dikt eller et litterært verk som en episk størrelse som søker eller er antatt å fange og uttrykke essensen eller ånden til bestemt nasjon; ikke nødvendigvis en nasjonalstat, men i det minste en etnisk eller språklig gruppe. Nasjonale epos uttrykker ofte en nasjons opprinnelse, en del av nasjonens opprinnelse, eller et kritisk eller avgjørende øyeblikk eller hendelse i utviklingen av den nasjonale identitet, og fungerer da som nasjonale symboler. | 5,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akkommodasjon_(%C3%B8yet) | 2023-02-04 | Akkommodasjon (øyet) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Øyet'] | Annen betydning: Akkommodasjon.
Akkommodere fra latin accommodare, av ad + commodare «å gjøre passende», av commodus «bekvem».
Akkommodasjon betegner øyets evne til å endre linsens form for å fokusere på forskjellige avstander. Når ciliarmuskelen trekker seg sammen vil linsen få en tykkere form, brennvidden blir kortere, og en fokuserer på et objekt som ligger nærmere.
Som barn har en evnen til å endre øyets brytning tilsvarende ca. 14 dioptrier. Med alderen stivner øyelinsen og ved 50-årsalderen kan akkommodasjonsevnen være redusert til 1-2 D, linsen er nær helt stiv, en tilstand betegnet som presbyopi. I tillegg reduseres omstillingshastigheten. Et barn kan endre fokus fra uendelig til 7 cm på 350 millisekund. | Annen betydning: Akkommodasjon.
Akkommodere fra latin accommodare, av ad + commodare «å gjøre passende», av commodus «bekvem».
Akkommodasjon betegner øyets evne til å endre linsens form for å fokusere på forskjellige avstander. Når ciliarmuskelen trekker seg sammen vil linsen få en tykkere form, brennvidden blir kortere, og en fokuserer på et objekt som ligger nærmere.
Som barn har en evnen til å endre øyets brytning tilsvarende ca. 14 dioptrier. Med alderen stivner øyelinsen og ved 50-årsalderen kan akkommodasjonsevnen være redusert til 1-2 D, linsen er nær helt stiv, en tilstand betegnet som presbyopi. I tillegg reduseres omstillingshastigheten. Et barn kan endre fokus fra uendelig til 7 cm på 350 millisekund. | Akkommodere fra latin accommodare, av ad + commodare «å gjøre passende», av commodus «bekvem». | 5,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schloss_Wackerbarth | 2023-02-04 | Schloss Wackerbarth | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Landkreis Meißen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slott i Sachsen'] | Schloss Wackerbarth eller Wackerbarths Ruh’ er et barokkslott i bydelen Niederlößnitz i Radebeul i Sachsen. Slottet er omgitt av en stor vingård.
Niederlößnitz befinner seg på veien fra Dresden til Meißen, som er hovedområde for Det statlige saksiske vingodset. Godset tilhører i dag Großlage Lößnitz i Radebeuler Johannisberg.
| Schloss Wackerbarth eller Wackerbarths Ruh’ er et barokkslott i bydelen Niederlößnitz i Radebeul i Sachsen. Slottet er omgitt av en stor vingård.
Niederlößnitz befinner seg på veien fra Dresden til Meißen, som er hovedområde for Det statlige saksiske vingodset. Godset tilhører i dag Großlage Lößnitz i Radebeuler Johannisberg.
== Litteratur ==
Große Kreisstadt Radebeul (Hrsg.): Stadtlexikon Radebeul. Historisches Handbuch für die Lößnitz, 2005, ISBN 3-938460-05-9
Hans Beschorner: Herrensitze der Lößnitz, i Mitteilungen des Landesvereins Sächsischer Heimatschutz, 1924
Selskap for bevaring og ny skogplanting i Radebeul (Hrsg.): Beiträge zur Stadtkultur der Stadt Radebeul (1997–2007)
Landesamt für Denkmalpflege Sachsen und Stadt Radebeul (Hrsg.): Stadt Radebeul. Denkmaltopographie Bundesrepublik Deutschland. Denkmale in Sachsen, SAX-Verlag, Beucha 2007, ISBN 978-3-86729-004-3
Georg Dehio: Handbuch der deutschen Kunstdenkmäler, Bd.1, Mitteldeutschland. 1914.
== Eksterne lenker ==
Website for det saksiske statsvingodset GmbH på Schloss Wackerbarth.
Arkitektur i produksjonsanlegget. Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
8. Radebeuler byggherrepris 2004
Og snart modnes vinen her ... | Schloss Wackerbarth eller Wackerbarths Ruh’ er et barokkslott i bydelen Niederlößnitz i Radebeul i Sachsen. Slottet er omgitt av en stor vingård. | 5,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mor_Godhjertas_glade_versjon._Ja | 2023-02-04 | Mor Godhjertas glade versjon. Ja | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1968', 'Kategori:Lanternebøkene', 'Kategori:Norske dikt', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Mor Godhjertas glade versjon. Ja er en diktsamling av den norske forfatteren Jan Erik Vold, utgitt i 1968.
Samlingen var forfatterens femte, etter debuten i 1965, og den representerte et gjennombrudd for forfatteren. Det var også i denne samlingen at Vold introduserte den muntlige «snakketonen» som han senere er blitt kjent for.Et hovedtema i samlingen er bydikt, fra Volds hjemtrakter på Briskeby i Oslo. Skildringen er livsbejaende; videre er den personlig, med samtaleaktige henvendelser til flere av Volds venner og kolleger. I «Trikkeskinnediktet» fremsettes nærmest et poetisk program: dikter-jeget tar avstand fra pompøse formuleringer som «byen ligger bundet / i sitt nett av trikkeskinner», og velger heller en «solidarisk», kompis-aktig tilnærming til trikkeskinnenes samliv med brostein, gatene og med byen.
I samlingens siste, fjerde, del finnes det lange diktet «Selvportrett i Grønligrotta – en novelle», som skildrer en vandring i Grønligrotta i Mo i Rana, slik at den fremstår som en psykologisk prosess, en «urolig, søvnløs natt».
Samlingen inneholder også dikt til/om forfatterens far, journalisten Ragnar Vold, som døde i 1967, året før boka utkom.
| Mor Godhjertas glade versjon. Ja er en diktsamling av den norske forfatteren Jan Erik Vold, utgitt i 1968.
Samlingen var forfatterens femte, etter debuten i 1965, og den representerte et gjennombrudd for forfatteren. Det var også i denne samlingen at Vold introduserte den muntlige «snakketonen» som han senere er blitt kjent for.Et hovedtema i samlingen er bydikt, fra Volds hjemtrakter på Briskeby i Oslo. Skildringen er livsbejaende; videre er den personlig, med samtaleaktige henvendelser til flere av Volds venner og kolleger. I «Trikkeskinnediktet» fremsettes nærmest et poetisk program: dikter-jeget tar avstand fra pompøse formuleringer som «byen ligger bundet / i sitt nett av trikkeskinner», og velger heller en «solidarisk», kompis-aktig tilnærming til trikkeskinnenes samliv med brostein, gatene og med byen.
I samlingens siste, fjerde, del finnes det lange diktet «Selvportrett i Grønligrotta – en novelle», som skildrer en vandring i Grønligrotta i Mo i Rana, slik at den fremstår som en psykologisk prosess, en «urolig, søvnløs natt».
Samlingen inneholder også dikt til/om forfatterens far, journalisten Ragnar Vold, som døde i 1967, året før boka utkom.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kaja Schjerven Mollerin Historien om Mor Godhjerta Gyldendal 2019 ISBN 9788205514706 | Mor Godhjertas glade versjon. Ja er en diktsamling av den norske forfatteren Jan Erik Vold, utgitt i 1968. | 5,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Aasen | 2023-02-04 | John Aasen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. august', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Minneapolis', 'Kategori:Personer fra USA av norsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | John Aasen (født 5. mars 1890 i Minneapolis i Minnesota, død 1. august 1938 i Mendocino i California) var en norsk-amerikansk skuespiller.
Aasens størrelse ga ham roller der det krevdes lange og store skuespillere.
Ifølge episode 3 i sesong 1 i Linda Eides serie Norsk attraksjon på NRK (mor til John Aasen var fra Rollag i Buskerud) så målte han hele 2,79 meter. Andre mener han skal ha vært 2,67 meter. Andre igjen mener han var kortere. Hans mor og far skal selv ha målt godt over 2 meter.
| John Aasen (født 5. mars 1890 i Minneapolis i Minnesota, død 1. august 1938 i Mendocino i California) var en norsk-amerikansk skuespiller.
Aasens størrelse ga ham roller der det krevdes lange og store skuespillere.
Ifølge episode 3 i sesong 1 i Linda Eides serie Norsk attraksjon på NRK (mor til John Aasen var fra Rollag i Buskerud) så målte han hele 2,79 meter. Andre mener han skal ha vært 2,67 meter. Andre igjen mener han var kortere. Hans mor og far skal selv ha målt godt over 2 meter.
== Filmografi (utvalg) ==
1936 – Bengal Tiger
1928 – Should Married Men Go Home?
1927 – Legionnaires in Paris
1923 – Why Worry?
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Aasen på Internet Movie Database
(sv) John Aasen i Svensk Filmdatabas
(en) John Aasen på AllMovie
(en) John Aasen hos The Movie Database | John Aasen (født 5. mars 1890 i Minneapolis i Minnesota, død 1. | 5,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Munch | 2023-02-04 | Edvard Munch | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 23. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Edvard Munch', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Løten kommune', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.
Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune. Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021.
| Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.
Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune. Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021.
== Barndom og bakgrunn ==
=== Slekt ===
Edvard Munchs far, Christian Munch, nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, Christian Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm.
Peter Munch hadde to sønner. Den ene var Johan Storm Munch, som ble biskop i Kristiansand og var far til dikteren Andreas Munch. Den andre var stiftsprost i Christiania Edvard Storm Munch (1780–1847), far til historikeren Peter Andreas Munch og legen Christian Munch, maleren Edvard Munchs far. Stiftsprost Munch beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand». Han hadde vært huslærer hos presten Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskiold på Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med den 16 år gamle Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860), en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdalen og eier av gården Fornebu i Bærum. Christian og P. A. Munchs mor skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og en sterkt utviklet humoristisk sans. Christian Munch hadde elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp.Edvard Munchs slekt på morssiden er fra Fredrikstad i Østfold, og noen mener at hans kunstneriske evner først og fremst stammer fra morens slekt. Munch-biografen Atle Næss har pekt på hvordan dette er blitt underkommunisert i litteraturen om Munchs kunstneriske gener.Det er ulike meninger om uttalen av etternavnet. Ifølge ordbokredaktøren Bjarne Berulfsen «insisterte Edvard Munch på at hans familienavn ble uttalt med u». Andre oppgir at han selv uttalte navnet med o.
=== Familie ===
Edvard Munch ble født på Løten i Hedmark, som sønn av Christian Munch fra Christiania og Laura Cathrine Munch (født Bjølstad) fra Fredrikstad. Faren var da militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Christiania fordi faren fikk stillingen som korpslege ved Akershus slott og festning.
Onkelen P.A. Munch døde før Edvard ble født.
I Christiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født her. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Han hadde også en eldre søster, Johanne Sophie. Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien.
I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som den gang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene.»
Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos familien Munch tidligere, flyttet etter dette inn hos dem.
I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på østkanten, som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter».
Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød.
I 1877 ble det et nytt dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skolegang på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble et viktig tema i hans kunst.
== Liv og virke ==
I november 1880 kom Munch inn på Den kongelige tegneskole, og utpå våren 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men først samme høst begynte han å følge undervisningen jevnt. Senere kom han inn i modellklassen og fikk der billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen, og sammen med en gruppe unge kolleger leide han et atelier ved Karl Johans gate.
Som 19-åring kom Munch inn i bohemmiljøet i Kristiania. I 1882-1883 gikk han på malerskolen til Christian Krohg. På samme tid deltok han også på «Friluftsakademiet» ved Haugfoss i Modum, initiert av Frits Thaulow. Munch malte i denne tiden i en naturalistisk stil, lik mange av malerne han pleide å omgås, men etter hvert brøt han med naturalismen.
I 1883 debuterte Munch med et maleri på Industri- og Kunstutstillingen, og samme år stilte han ut på Kunstnernes Høstutstilling i Kristiania. Høsten 1884 var han sammen med Halfdan Strøm og Jørgen Sørensen på Modum, der han malte «Morgen» (også kalt «Piken på sengekanten»), som ble vist på Høstutstillingen samme år. Bildet ble kjøpt av Frits Thaulow, men befinner seg i dag i Rasmus Meyers Samlinger (Bergen Kunstmuseum).
Munch beundret Vincent van Gogh både når det gjaldt uttrykksform og arbeidsglød. Det kunstneriske fellestrekket mellom de to ble nevnt på 1890-tallet. Munch eksperimenterte mer enn van Gogh som stort sett brukte olje på lerret. Til forskjell fra van Gogh ble Munch anerkjent nesten umiddelbart. Den sveitsiske kunstkritikeren William Ritter var en «motvillig beundrer» av Munch og stilte spørsmål om Munchs verker kunne regnes som kunst. Ritter skrev etter å ha besøkt den store Munch-utstillingen i Praha 1905 at utstillingslokalet «dunster likhus og apotek, (...) sinnssykdom og delirium tremens».Munch var seks år eldre enn Gustav Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget «Skrik». Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.Advokaten og kunstsamleren Harald Nørregaard var en viktig støttespiller for Munch gjennom store deler av livet, og var også Munchs advokat, nære venn og en viktig tidlig samler av Munchs malerier. Nørregaard var gift med maleren Aase Nørregaard, som også stod Munch nær. Begge ble flere ganger portrettert av Munch.
=== Første utenlandsreise ===
Maleren Frits Thaulow hadde øye for Munchs talent som maler og gav ham et privat stipend. I 1886 malte han «Det syke barn», «Pubertet» og «Dagen derpå». De to sistnevnte gikk begge tapt i brann, men motivene ble gjentatt i 1890-årene. Våren 1889 arrangerte han sin egen utstilling i Kristiania, sin første separatutstilling som var en sjelden større retrospektiv separatutstilling med 109 malerier og tegninger i Studentersamfundets lille sal i Universitetsgata, som dokumenterte hans utvikling i studietiden. Den var bakgrunnen for at han fikk Statens kunstnerstipendium for å studere modelltegning i Paris.
Det var likevel først noen år senere han begynte å få en liten skare tilhengere. Hans utstilling i Berlin høsten 1892 vakte stor forargelse og oppsikt. I 1894 kom den første boka om Munch, av Stanisław Przybyszewski, Meier-Graefe, Willy Pastor og dr. Frantz Servaes. I 1899 kjøpte Nasjonalgalleriet «Vår» for kr. 2 500.
Et omfattende alkoholforbruk og utagerende oppførsel over tid, førte til at han til slutt fikk et nervøst sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner. Han lot seg da innlegge på dr. Daniel Jacobsens nerveklinikk i København i 1908, var der i seks måneder og ble helt avvendt fra alkohol og tobakk.
=== Bofast på Ekely ===
Fra 1913 til 1916 bodde Munch på Grimsrød på Jeløya i nåværende Moss kommune. Flere malerier kan geografisk stedfestes til Jeløya og andre steder i Østfold. I 1916 kjøpte han eiendommen Ekely i Aker, et tidligere gartneri utskilt fra gården Huseby, nå Jarlsborgveien 14 i Oslo. Der ble Edvard Munch boende til sin død i 1944. Huset og hagen på Ekely var sentrale i hans senere virke som kunstner. Hans eget hus er bakgrunn for mange av hans malerier, og han malte ofte utsikten fra eiendommen, for eksempel «Stjernenatt» (1922–24). Mange selvportretter er malt inne i huset på Ekely, mest kjent er kanskje «Mellom klokken og sengen» fra hans siste år. Det røde uthuset på eiendommen går igjen på mange malerier, og hagen og «skogen» utnyttet han gjerne som motiv eller som bakgrunn for bilder.
Oslo kommune overtok eiendommen i 1946 og foresto oppførelsen av 44 boliger for kunstnere. Edvard Munchs eget hjem gjennom 28 år ble revet i 1960.
På sin 70-årsdag i 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden.
=== Maleren ===
Munchs virke som maler strekker seg over mer enn 60 år, en periode som er karakterisert som det store hamskiftet i den europeiske kunst. Munch hadde tidligere i sitt liv en realistisk periode, men ble i omkring 1890 påvirket av moderne, antinaturalistiske retninger. Han ble sterkt influert av syntetismen, som ble utviklet av Gauguin og kretsen rundt ham. Rent innholdsmessig er syntetismen nært beslektet med symbolismen. Maleriene var synteser av de sentrale ideene til opphavsmannen, og man arbeidet for en stilisering av formen ved å benytte store uvarierte flater, samtidig som den intense farven ble det avgjørende. Munchs motivkrets er også nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser og med hans heftige bohemliv. Det som karakteriserer maleriene hans er en ladet, konsentrert uttrykkskraft.
=== Somrene i Åsgårdstrand ===
I 1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år.«Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand».Verker som «Pikene på broen» (1901), «Melankoli» (1892), «Stemmen» (1892), «Sjalusi» (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand.
Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand kommune i 1944 og fungerer idag som et eget Munchmuseum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det.
Det planlegges i tillegg et større Munchsenter et annet sted i Åsgårdstrand. Det blir sannsynligvis plassert i Kiøsterudgården, det store huset i bakgrunnen i maleriet «Pikene på broen».
== Verk ==
=== Billedkunst ===
Jeg gik bortover veien med to venner - så gik solen ned - himmelen ble pludselig blodrød - jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden - over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger - mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst - og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen.
«Skrik» (1893; opprinnelig kalt «Fortvilelse»), er trolig Munchs mest kjente maleri og blir ansett som ikonet på eksistensiell angst. Som med så mange av verkene hans, malte han flere versjoner av det. Skrik er blant en hel rekke verk i en serie med tittelen Livsfrisen, som Munch satte sammen rundt århundreskiftet. Den berører temaene kjærlighet, frykt, død og melankoli.
Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som «Det syke barn» (1886), «Vampyr» (1892–94), «Aske» (1894) og «Pikene på broen». Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter som stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer.
=== Skrivekunst ===
Munch skrev både dikt og dramatiske tekster.
Hans diktergjerning fikk oppmerksomhet i nyere tid da musikeren Kari Bremnes i 1993 ga ut platen Løsrivelse (Tekster av Edvard Munch) på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Komponisten Ketil Bjørnstad hadde tonesatt diktene som ble fremført av Bremnes. Bjørnstad og Bremnes utga en ny plate med Munchs dikt i 2013; den nye platen bar tittelen Sunrise.I 2017 hadde stykket Den fri kjærlighets by premiere som figurteater. Produksjonen var den første teateroppsetningen overhodet av Edvard Munchs teaterstykke fra 1904, som hverken ble utgitt eller iscenesatt i kunstnerens levetid. Oppsetningen fra 2017 ble regissert av scenografen Tormod Lindgren, og var Lindgrens regidebut. Lindgren hadde for øvrig også laget dukkene som ble benyttet i forestillingen. Musikken til forestillingen var ved Rolf Gupta.
Skuespillet ble aldri gitt ut eller iscenesatt i Munchs levetid, og originalteksten viser et utkast av en satire, ikke et ferdig manus. Til dette prosjektet har poet Aina Villanger bearbeidet og utvidet manuskriptet. Munch skildrer datidens overfladiske søken etter sex og maktkonstellasjoner, og satiren stikker dypt. Karakterene bærer navn som Svinet, Sportselskerinnen, Moderne Moses og Bidronningen. Dette var kallenavn på noen av Munchs samtidige, som vanket i Kristiania-bohemen. For de som kjenner sin historie (eller gjør et Googlesøk, som undertegnede), vet man at Svinet er Gunnar Heiberg som var en berykta rundbrenner, Dollarprinsessen er bygd på Tulla Larsen, og Moderne Moses skal forestille Christian Krohg. Man trenger likevel ikke kjennskap til menneskene bak kallenavnene for å oppfatte hvor Munch vil hen med sin skildring av samtiden – oppgjøret med bohemene er tydelig.
== Arven etter Edvard Munch ==
Edvard Munch er begravet på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Arne Durban har utformet bysten på graven. I november 2004 ble hodet på bysten stjålet, men var på plass igjen 14 dager senere. Det antas at det var et «kunststunt». På Krist kirkegård like ved ligger Munchs foreldre begravet, og dessuten søsteren Sofie, som døde da Munch var 14 år gammel.
Etter Edvard Munchs død 23. januar 1944 viste testamentet fra 1940 at hele hans kunstneriske produksjon og alle hans litterære arbeider skulle tilfalle Oslo kommune, mens søsteren Inger skulle arve brevsamlingen og hundre trykk etter eget valg. Hun og en niese fikk også etter datidens målestokk store pengebeløp. Testamentet nevnte intet om eiendommen Ekely eller om innbo og løsøre i husene, og alt dette tilfalt derfor arvingene. Ekely ble solgt til Oslo kommune i 1946.
=== Til Oslo kommune ===
Opprinnelig ønsket han å testamentere kunsten til staten. Etter den tyske invasjonen i 1940 var han bekymret for at okkupasjonsmakten dermed skulle overta arven. Han kontaktet advokat, og 18. april 1940 testamenterte han arven i stedet til Oslo kommune. I januar 1944, kort før han døde, skal han ha forsøkt å endre testamentet etter at Oslo kommune var overtatt av nazister. På den tiden var det vanlig at en takstnemnd skulle gjennomgå boet. Sorenskriveren utnevnte blant andre Jean Heiberg og Sigurd Willoch til nemnden, begge var antinazister, mens Søren Onsager ble fortørnet over å bli vraket. Etter takseringen ble bildene fraktet til Dikemark sykehus der de ble oppbevart til krigen var over. Det er uvisst om Terboven kjente til evakueringen.Flere ledende tyskere, blant annet Joseph Goebbels, likte Munchs kunst, selv om den offisielt ikke var i nazistenes stil; noen av Munchs havnet i 1937 i utstillingen av «entartet» kunst. Munchs bilder svarte ikke til idealet om «germansk» kunst. Før krigen hadde han avvist tilnærmelser fra NS, og under okkupasjonen avviste han Tore Hamsuns fremstøt på vegne av okkupasjonsmakten. Vinteren 1940 ble kunsten i Nasjonalgalleriet evakuert av frykt for krig, mens bilder Munch hadde hånd sto tilfeldig rundt omkring i huset på Ekely.Tanken om et Munch-museum på eiendommen var tidlig fremme, men huset ble i stedet revet i 1960 for å anlegge en parkeringsplass. Han fikk i stedet sitt museum i Tøyengata 53 på Tøyen i Oslo, ferdig til hans hundreårsjubileum i 1963.
Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4 700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munchmuseet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares rundt 900 malerier som sjelden blir fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter.
=== Forskning ===
Edvard Munchs etterlatte skriftlige materiale, deriblant brev, notater, utstillingslisteer og litterære tekster er tilgjengeliggjort på internett.Omfanget av tekstmaterialet etter Edvard Munch beregnes til ca. 13 000 sider tekst og består av alt fra litterære dagbøker, brev og brevutkast til utstillingslister og notater. Munch-museet eier ca. 90 % av dette materialet.
=== Andre minner ===
Foruten Arne Durbans byste på gravplassen, er Norges hittil eneste statue av Edvard Munch reist i Kragerø i 1998, på det stedet der Munch malte «Solen». Statuen, utført av Per Elsdorf, er i bronse og viser Munch i helfigur. Munch har fått Edvard Munchs vei oppkalt etter seg på Ellingsrud i Oslo. I 2015 åpnet Edvard Munch videregående skole i Oslo.
Ni av Munchs verk er gjengitt på norske frimerker. Først fire litografi i anledning hans 100-årsjubileum i 1963. Ved 150-årsjubileet i 2013 ble utsnitt fra 4 malerier gjengitt sammen med et utsnitt fra veggmaleriet «Solen» i Universitetets aula. De fire maleriene var «Selvportrett foran husveggen», «Det syke barn», «Madonna», og «Skrik».
=== Filmer ===
Edvard Munch, (1974) av Peter Watkins tar for seg Edvard Munchs ungdomstid og tidlige karriere.
Det var en gang en gutt som het Edvard, (1989/1990) av Sverre Krüger og Ingrid Bjørnstad tar for seg Edvard Munchs gutteår.
== Litteratur ==
Jens Thiis (1933): Edvard Munch og hans samtid, Gyldendal Norsk Forlag
Rolf Stenersen (1945) (nyutg. 1994): Edvard Munch. Nærbilde av et geni, Sem og Stenersen
Ragna Stang (1977). Edvard Munch, mennesket og kunstneren. Aschehoug.
Lande, Marit (1992). «- for aldrig meer at skilles -» : fra Edvard Munchs barndom og ungdom i Christiania. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21534-2.
Marit Lande (1996): Edvard Munch – Mannen bak mytene
Gerd Woll (2001): Edvard Munch. The Complete Graphic Works, Harry N. Abrams / Munch-Museet
Arne Eggum (2003): Edvard Munch: Malerier, Skisser Og Studier, J. M. Stenersens forlag (Rikt illustrert)
Magne Bruteig (2004): Munch – Tegneren, Aschehoug
Bodil Stenseth (2004): Pakten. Munch - en familiehistorie, H. Aschehoug & Co
Woll, Gerd m.fl. (2008): Edvard Munch. Samlede malerier, Cappelen Damm
Åse Krogsrud (2012): Munchs første strek. Dokumentasjon om barne- og ungdomsår på «Engelhaug», Orpheus Publishing
Stein Erik Lunde: Biografien om Edvard Munch: livets dans illustrert av Steffen Kverneland, 2013 ISBN 978-82-05-43590-2
Steffen Kverneland: Munch, tegneseriebiografi utgitt 2013
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edvard Munch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edvard Munch – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Edvard Munch hos Sceneweb
(no) Munchmuseet
(no) eMunch.no - Edvard Munchs tekster digitalt arkiv
(en) Oversikt over gallerier og museer som har Munchs bilder
(no) Edvard Munch - Fjernsynsfilm i to deler fra 1974, i NRK TV | Martin Edvard Larsen (født 27. oktober 1881 i Oslo, død 11. | 5,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jorun_Solheim | 2023-02-04 | Jorun Solheim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske kjønnsforskere', 'Kategori:Norske sosialantropologer', 'Kategori:Personer tilknyttet Arbeidsforskningsinstituttet', 'Kategori:Personer tilknyttet Institutt for samfunnsforskning', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Stanford University', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved UC Berkeley'] | Jorun Solheim (født 18. november 1944) er en norsk sosialantropolog og kvinneforsker, som er særlig opptatt av kjønn, kultur og modernitet.
I sin ungdom var Solheim aktiv i Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon Soslialistisk Ungdomsforbund. Hun satt i SUFs sentralstyre, og var i årene 1963–1964 redaktør for organisasjonens blad Ungsosialisten. Siden var hun engasjert i den norske ml-bevegelsen.
Hun er utdannet mag. art. i sosialantropologi (1970), og var universitetslektor ved Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Oslo i perioden 1971–1983. Fra 1981 til 2001 var hun forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, og fra 1994 til 1999 professor i annenstilling ved Senter for kvinneforskning ved UiO. Hun har vært gjesteforsker ved Stanford University (1992–1993), University of California, Berkeley (2001) og University of Bristol (2002–2003). Hun er nå forsker ved Institutt for samfunnsforskning og var fra 2007 redaktør for Tidsskrift for kjønnsforskning.
Hun er gift med Tian Sørhaug.
| Jorun Solheim (født 18. november 1944) er en norsk sosialantropolog og kvinneforsker, som er særlig opptatt av kjønn, kultur og modernitet.
I sin ungdom var Solheim aktiv i Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon Soslialistisk Ungdomsforbund. Hun satt i SUFs sentralstyre, og var i årene 1963–1964 redaktør for organisasjonens blad Ungsosialisten. Siden var hun engasjert i den norske ml-bevegelsen.
Hun er utdannet mag. art. i sosialantropologi (1970), og var universitetslektor ved Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Oslo i perioden 1971–1983. Fra 1981 til 2001 var hun forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, og fra 1994 til 1999 professor i annenstilling ved Senter for kvinneforskning ved UiO. Hun har vært gjesteforsker ved Stanford University (1992–1993), University of California, Berkeley (2001) og University of Bristol (2002–2003). Hun er nå forsker ved Institutt for samfunnsforskning og var fra 2007 redaktør for Tidsskrift for kjønnsforskning.
Hun er gift med Tian Sørhaug.
== Bibliografi ==
Kjønn og modernitet, 2007
Den usynlige hånd?, 2002
Den åpne kroppen, 1998
== Eksterne lenker ==
Solheim om sin egen og sitt fags utvikling - fra nettstedet Kilden. (Besøkt 5. januar 2011) | Jorun Solheim (født 18. november 1944) er en norsk sosialantropolog og kvinneforsker, som er særlig opptatt av kjønn, kultur og modernitet. | 5,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Curt_Lofterud | 2023-02-04 | Curt Lofterud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Curt Lofterud (født 1928) er en svensk forfatter. Lofterud er bosatt i Kromkom kommune, nordvest for Östersund,Sverige. Lofterud har skrevet mange sine bøker sammen med Ingvar Björk og hovedfokus har vært på natur, dyreliv og lokalhistorie. Flere av bøkene er oversatt til norsk og blitt benyttet som lærerbøker i skoleverket. Lofterud har vært styremedlem i Bild og Ord Akademin siden opprettelsen i 1983.
| Curt Lofterud (født 1928) er en svensk forfatter. Lofterud er bosatt i Kromkom kommune, nordvest for Östersund,Sverige. Lofterud har skrevet mange sine bøker sammen med Ingvar Björk og hovedfokus har vært på natur, dyreliv og lokalhistorie. Flere av bøkene er oversatt til norsk og blitt benyttet som lærerbøker i skoleverket. Lofterud har vært styremedlem i Bild og Ord Akademin siden opprettelsen i 1983.
== Bibliografi ==
Björkö-Birka 1970
Vandring på fjäll 1975
Längs havsstranden på västkusten 1976
Året om i skogen 1977
OÄ-biten 1979
När djuren har ungar 1982 (medforfatter Ingvar Björk)
Fakta om vikingarna 1982
Fåglar i vår närhet 1983 (medforfatter Ingvar Björk)
Husdjurens ungar 1983 (medforfatter Ingvar Björk)
Längs en bäck 1983 (medforfatter Ingvar Björk)
Vårens blommor 1983 (medforfatter Ingvar Björk)
Sommarens blommor 1984 (medforfatter Ingvar Björk)
Långan 1984
Sevärd natur i Krokoms kommune 1984
Lands naturkalender 1985 (medforfatter Ingvar Björk)
Vinterns blommor 1985 (medforfatter Ingvar Björk)
Höstens blommor och sensommarens 1985 (medforfatter Ingvar Björk)
Bjurälvens naturreservat 1986
Alsen-Näskott 1986
Åkersjön-Bakvattnet 1986
Vårens fåglar 1987 (medforfatter Ingvar Björk)
Rödön 1987
Storulvån, Blåhammaren, Sylarna 1988
Livet kring en stubbe 1988 (medforfatter Ingvar Björk)
Hotagen 1988
Ås 1989
Härjedalens hjärta 1989
Lodjuret Göpa och hennes ungar 1989 (medforfatter Ingvar Björk)
Björnen Binna och hennes ungar 1989 (medforfatter Ingvar Björk)
Djuren på Skansen 1990 (medforfatter Ingvar Björk)
Föllinge 1990
Gräsanden 1991 (medforfatter Ingvar Björk)
Nyckelpigan 1991 (medforfatter Ingvar Björk)
Ekorren 1991 (medforfatter Ingvar Björk)
Skogsmusen 1991 (medforfatter Ingvar Björk)
Offerdal 1991
Skogssnigeln 1992 (medforfatter Ingvar Björk)
Skatan 1992 (medforfatter Ingvar Björk)
Igelkotten 1992 (medforfatter Ingvar Björk)
Citronfjärilen 1992 (medforfatter Ingvar Björk)
Vargen Ulva och hennes ungar 1993 (medforfatter Ingvar Björk)
Humlan 1993 (medforfatter Ingvar Björk)
Sparven 1993 (medforfatter Ingvar Björk)
Sju sjöar runt 1994
Min vän Molle 1995
Nära naturen 1996 (medforfatter Ingvar Björk)
Rikkärr 1996
Krokom-Hissmofors-Dvärsätt 1997
Aspåsbygden 1997
Blomsterled Getryggen 1998
Frösön 1999
Älgkon skapade världen 2002
Blomsterfjället Ansätten 2005
Älggropar 2005
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 1994
== Referanser == | Curt Lofterud (født 1928) er en svensk forfatter. Lofterud er bosatt i Kromkom kommune, nordvest for Östersund,Sverige. | 5,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingvar_Bj%C3%B6rk | 2023-02-04 | Ingvar Björk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske illustratører'] | Ingvar Björk (født 1925, død 4. april 2011) var en svensk illustratør. Björk har illustrert en rekke bøker, spesielt faktabøker om natur og dyreliv.
| Ingvar Björk (født 1925, død 4. april 2011) var en svensk illustratør. Björk har illustrert en rekke bøker, spesielt faktabøker om natur og dyreliv.
== Bibliografi ==
Nu blommar det i Blomlunda 1970 (medforfatter Bobby Andström)
Den glade bagaren 1971 (medforfatter Gun Björk)
Rosa 1971 (medforfatter Gun Björk)
Sommarlovet'' 1972 (medforfatter Gun Björk)
Anders möter våren'' 1973 (medforfatter Gun Björk)
Anders drömresa'' 1973 (medforfatter Gun Björk)
Här får du veta något om små djur, fjärilar'' 1975 (medforfatter Gun Björk)
Här får du veta något om små djur, myror 1975 (medforfatter Gun Björk)
Här får du veta något om små djur, grodor 1975 (medforfatter Gun Björk)
Bin'' 1976 (medforfatter Gun Björk)
Näbbmöss'' 1976 (medforfatter Gun Björk)
Igelkotten 1977 (medforfatter Gun Björk)
Smådjur 1977 (medforfatter Gun Björk)
Småkryp 1977 (medforfatter Gun Björk)
Titta på nyckelpigan och andra smådjur i trädgården 1977 (medforfatter Gun Björk)
Titta på skogsödlan och andra smådjur i skogen 1977 (medforfatter Gun Björk)
Titta på humlan och andra smådjur på ängen 1977 (medforfatter Gun Björk)
Spår av djur 1978 (medforfatter Gun Björk)
Titta på trollsländan och andra smådjur vid sjön 1978 (medforfatter Gun Björk)
Titta på strandkrabban och andra smådjur vid havet 1978 (medforfatter Gun Björk)
Titta på gräshoppan och andra smådjur i hagen 1978 (medforfatter Gun Björk)
Spindlar 1978 (medforfatter Gun Björk)
Något om allemansrätten 1980 (medforfatter Gun Björk)
Titta på strandastern och andra blommor vid havsstranden 1980 (medforfatter Gun Björk)
Titta på prästkragen och andra blommor på ängen 1980 (medforfatter Gun Björk)
Titta på blåsippan och andra blommor i skogsbrynet 1980 (medforfatter Gun Björk)
Här får du veta någonting om ormar 1980 (medforfatter Gun Björk)
Fjällvandringen 1980 (medforfatter Gun Björk)
Hösten i skogen 1981 (medforfatter Gun Björk)
När djuren har ungar 1982 (medforfatter Curt Lofterud)
Vårens blommor 1983 (medforfatter Curt Lofterud)
Husdjurens ungar 1983 (medforfatter Curt Lofterud)
Fåglar i vår närhet 1983 (medforfatter Curt Lofterud)
Längs en bäck 1983 (medforfatter Curt Lofterud)
Sommarens blommor 1984 (medforfatter Curt Lofterud)
Lands naturkalender 1985 (medforfatter Curt Lofterud)
Vinterns blommor 1985 (medforfatter Curt Lofterud)
Höstens blommor och sensommarens 1985 (medforfatter Curt Lofterud)
Vårens fåglar 1987 (medforfatter Curt Lofterud)
Livet kring en stubbe 1988 (medforfatter Curt Lofterud)
Lodjuret Göpa och hennes ungar 1989 (medforfatter Curt Lofterud)
Björnen Binna och hennes ungar 1989 (medforfatter Curt Lofterud)
Djuren på Skansen 1990 (medforfatter Curt Lofterud)
Skogsmusen 1991 (medforfatter Curt Lofterud)
Ekorren 1991 (medforfatter Curt Lofterud)
Nyckelpigan 1991 (medforfatter Curt Lofterud)
Gräsanden 1991 (medforfatter Curt Lofterud)
Citronfjärilen 1992 (medforfatter Curt Lofterud)
Igelkotten 1992 (medforfatter Curt Lofterud)
Skatan 1992 (medforfatter Curt Lofterud)
Skogssnigeln 1992 (medforfatter Curt Lofterud)
Vargen Ulva och hennes ungar 1993 (medforfatter Curt Lofterud)
Sparven 1993 (medforfatter Curt Lofterud)
Humlan 1993 (medforfatter Curt Lofterud)
Djurungarna på vår gård 1995 (medforfatter Göran Bergengren)
Nära naturen 1996 (medforfatter Curt Lofterud)
Djurungarna i vår skog 1996 (medforfatter Göran Bergengren)
Här är det spindlar 1997 (medforfatter Göran Bergengren)
Honungsriket 1997 (medforfatter Göran Bergengren)
Vinterfåglar kring vårt hus 1999 (medforfatter Göran Bergengren)
Fjärilsriket 2000 (medforfatter Göran Bergengren)
Sommarfåglar kring vårt hus 2002 (medforfatter Göran Bergengren)
En liten bok om sjön Sommen 2004 (medforfatter Göran Bergengren)
Den hemlighetsfulla tranan 2004 (medforfatter Göran Bergengren)
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 1994
== Referanser == | Ingvar Björk (født 1925, død 4. april 2011) var en svensk illustratør. | 5,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mauro_Silva | 2023-02-04 | Mauro Silva | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasilianske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Clube Atlético Bragantino', 'Kategori:Fotballspillere for Deportivo de La Coruña', 'Kategori:Fotballspillere for Guarani FC', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra regionen Metropolitana de São Paulo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Copa América 1991', 'Kategori:Spillere i Copa América 1997', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Mauro da Silva Gomes (født 12. januar 1968) er en brasiliansk tidligere fotballspiller. Mauro Silva var en kraftfull defensiv midtbanespiller. Han spilte mesteparten av karrieren i den spanske klubben Deportivo La Coruña. Han har vunnet VM med Brasil i 1994.
| Mauro da Silva Gomes (født 12. januar 1968) er en brasiliansk tidligere fotballspiller. Mauro Silva var en kraftfull defensiv midtbanespiller. Han spilte mesteparten av karrieren i den spanske klubben Deportivo La Coruña. Han har vunnet VM med Brasil i 1994.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mauro Silva – FIFA
(fr) Mauro Silva – LÉquipe
(en) Mauro Silva – Transfermarkt
(en) Mauro Silva – national-football-teams.com
(en) Mauro Silva – WorldFootball.net
(en) Mauro Silva – FootballDatabase.eu
(en) Mauro Silva – Sambafoot | | kamper1 = 1| mål1 = 0 | 5,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Word_Is_Live | 2023-02-04 | The Word Is Live | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertalbum fra 2005', 'Kategori:Samlealbum fra 2005', 'Kategori:Yes-album'] | The Word Is Live er en samleboks med tre CD-er med konsertopptak fra progressiv rock-bandet Yes, utgitt i august 2005. Den komplimenterer samleboksen In a Word: Yes (1969 - ), og inneholder konsertopptak fra størstedelen av bandets karriere og dekker alle band-konstellasjoner i tidsrommet fra 1970 til 1988. Bortsett fra de to første sporene på CD 1, er ingen av opptakene utgitt tidligere.
Flere av låtene ble opprinnelig sendt på radio, og har derfor blitt utsatt for utallige bootleg-utgivelser gjennom årene. I disse tilfellene er den originale radio-lydmiksen den eneste lydmiks-versjonen tilgjengelig, og har derfor vært vanskelig å forbedre lydmessig. Selv om enkelte opptak har ymse kvalitet, er denne samleboksen et ypperlig dokument over Yes' konserter.
Det følger også med en bok med bilder og historier fra Yes-fans som beskriver sine opplevelser under Yes-konserter. Her fins også flere låter som ikke tidligere er utgitt av Yes i noen annen form, som for eksempel coverlåten «It's Love» og to låter som ikke kom med på albumet Drama, «Go Through This» og «We Can Fly From Here».
Tittelen på samleboksen er et ordspill på en frase i teksten på låten «Time and a Word»; «...and The Word is Love».
| The Word Is Live er en samleboks med tre CD-er med konsertopptak fra progressiv rock-bandet Yes, utgitt i august 2005. Den komplimenterer samleboksen In a Word: Yes (1969 - ), og inneholder konsertopptak fra størstedelen av bandets karriere og dekker alle band-konstellasjoner i tidsrommet fra 1970 til 1988. Bortsett fra de to første sporene på CD 1, er ingen av opptakene utgitt tidligere.
Flere av låtene ble opprinnelig sendt på radio, og har derfor blitt utsatt for utallige bootleg-utgivelser gjennom årene. I disse tilfellene er den originale radio-lydmiksen den eneste lydmiks-versjonen tilgjengelig, og har derfor vært vanskelig å forbedre lydmessig. Selv om enkelte opptak har ymse kvalitet, er denne samleboksen et ypperlig dokument over Yes' konserter.
Det følger også med en bok med bilder og historier fra Yes-fans som beskriver sine opplevelser under Yes-konserter. Her fins også flere låter som ikke tidligere er utgitt av Yes i noen annen form, som for eksempel coverlåten «It's Love» og to låter som ikke kom med på albumet Drama, «Go Through This» og «We Can Fly From Here».
Tittelen på samleboksen er et ordspill på en frase i teksten på låten «Time and a Word»; «...and The Word is Love».
== Sporliste ==
=== CD 1 ===
«Then» (Jon Anderson) – 5:25
«For Everyone» (Jon Anderson/Chris Squire) – 4:44
Spor 1 og 2: Radioinnspillinger fra BBC i 1970
«Astral Traveller» (Jon Anderson) – 7:24
«Everydays» (Stephen Stills) – 11:01
Spor 3 og 4: Göteborg, Sverige i 1971
«Yours Is No Disgrace» (Jon Anderson/Chris Squire/Steve Howe/Tony Kaye/Bill Bruford) – 11:45
«I've Seen All Good People» – 7:52
«Your Move» (Jon Anderson)
«All Good People» (Chris Squire)
«America» (Paul Simon) – 16:21
«It's Love» (Felix Cavaliere/Eddie Brigati) – 11:07
Spor 5–8: London, England i 1971
=== CD 2 ===
«Apocalypse» (Jon Anderson/Chris Squire/Steve Howe/Bill Bruford) – 3:08
«Siberian Khatru» (Jon Anderson; temaer av Jon Anderson/Steve Howe/Rick Wakeman) – 10:10
«Sound Chaser» (Jon Anderson/Chris Squire/Steve Howe/Patrick Moraz/Alan White) – 11:17
Spor 1–3: Detroit, USA i 1976
«Sweet Dreams» (Jon Anderson/David Foster) – 6:22
Spor 4: London, England i 1975
A. «Future Times» (Jon Anderson/Chris Squire/Steve Howe/Rick Wakeman/Alan White) B. «Rejoice» (Jon Anderson) – 6:59
«Circus of Heaven» (Jon Anderson) – 4:52
Spor 5 og 6: Oakland, USA i 1978
«The Big Medley: «Time and a Word»/«Long Distance Runaround»/«Survival»/«The Fish»» (Jon Anderson/David Foster/Chris Squire) – 25:53
Spor 7: Inglewood, USA 1978
«Hello Chicago» (Jon Anderson/Chris Squire/Steve Howe/Rick Wakeman/Alan White) – 2:11
«Roundabout» (Jon Anderson/Steve Howe) – 8:42
Spor 8 og 9: Chicago, USA 1979
=== CD 3 ===
«Heart of the Sunrise» (Jon Anderson/Chris Squire/Bill Bruford) – 10:56
Spor 1: Oakland, USA i 1978
«Awaken» (Jon Anderson/Steve Howe) – 17:53
Spor 2: Chicago, USA i 1979
«Go Through This» (Steve Howe) – 4:21
«We Can Fly from Here» (Geoff Downes/Trevor Horn) – 6:46
«Tempus Fugit» (Geoff Downes/Trevor Horn/Steve Howe/Chris Squire/Alan White) – 5:53
Spor 3–5: New York City, USA i 1980
«Rhythm of Love» (Jon Anderson/Chris Squire/Trevor Rabin/Tony Kaye) – 6:42
«Hold On» (Jon Anderson/Chris Squire/Trevor Rabin) – 7:24
«Shoot High, Aim Low» (Jon Anderson/Chris Squire/Trevor Rabin/Tony Kaye/Alan White) – 8:27
«Make It Easy»/«Owner of a Lonely Heart» (Jon Anderson/Chris Squire/Trevor Rabin/Trevor Horn) – 6:09
Spor 6–9: Houston, USA i 1988
== Eksterne lenker ==
(en) The Word Is Live på MusicBrainz | lenke | 5,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RegnCon | 2023-02-04 | RegnCon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1991', 'Kategori:Festivaler i Vestland', 'Kategori:Kultur i Bergen', 'Kategori:Norske fritidsorganisasjoner', 'Kategori:Spillarrangementer', 'Kategori:Spillforeninger'] | Spillforeningen RegnCon (982 848 679 i Enhetsregisteret) er en demokratisk medlemsorganisasjon og arrangerer blant annet den årlige spillfestivalen RegnCon i Bergen. Foreningen ble stiftet høsten 1991 av blant andre Heikki Holmås, og dens aktivitet «retter seg først og fremst mot rollespill, avanserte brett- og miniatyrspill og samlekortspill». RegnCon er medlem av Hyperion, en paraplyorganisasjon for fantastiske fritidsinteresser i Norge.
Festivalen har årlig ca. 200 medlemmer, og avholder både premierte konkurranser samt en mengde frispilling. Festivalen varer i 3 dager (fredag til søndag), og man kan spille 24/7.
| Spillforeningen RegnCon (982 848 679 i Enhetsregisteret) er en demokratisk medlemsorganisasjon og arrangerer blant annet den årlige spillfestivalen RegnCon i Bergen. Foreningen ble stiftet høsten 1991 av blant andre Heikki Holmås, og dens aktivitet «retter seg først og fremst mot rollespill, avanserte brett- og miniatyrspill og samlekortspill». RegnCon er medlem av Hyperion, en paraplyorganisasjon for fantastiske fritidsinteresser i Norge.
Festivalen har årlig ca. 200 medlemmer, og avholder både premierte konkurranser samt en mengde frispilling. Festivalen varer i 3 dager (fredag til søndag), og man kan spille 24/7.
== RegnCons ledere ==
1991–1993 Heikki Holmås – Leder for RegnCon 1 og RegnCon 2
1993–1994 Erik Fossen – Leder for RegnCon 3
1994–1995 Jardar Øye Otre – Leder for RegnCon 4
...
2009–2010 Ida Vania Xayide Skirbekk – Leder for RegnCon 17 og 18
2011–2012 Frank Wisnes – Leder for RegnCon 19
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
RegnCons hjemmesider | Spillforeningen RegnCon ( i Enhetsregisteret) er en demokratisk medlemsorganisasjon og arrangerer blant annet den årlige spillfestivalen RegnCon i Bergen. Foreningen ble stiftet høsten 1991 av blant andre Heikki Holmås, og dens aktivitet «retter seg først og fremst mot rollespill, avanserte brett- og miniatyrspill og samlekortspill». | 5,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Fossen | 2023-02-04 | Erik Fossen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Journalister i norske lokalaviser', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Stubber 2017-08', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Erik Fossen (født 20. juni 1974) er journalist hos Bergens Tidende. Han er også kjent som musikeren Unknown Joe.
| Erik Fossen (født 20. juni 1974) er journalist hos Bergens Tidende. Han er også kjent som musikeren Unknown Joe.
== Diskografi ==
My Secret Lookalike, Galant Records (2004)
Everyone Is A Loan, Galant Records (2011)
== Eksterne lenker ==
Unknown Joes Myspaceside | Erik Fossen (født 20. juni 1974) er journalist hos Bergens Tidende. | 5,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-forbindelsen | 2023-02-04 | T-forbindelsen | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 134', 'Kategori:Veier i Haugesund', 'Kategori:Veier i Karmøy', 'Kategori:Veier i Tysvær'] | T-forbindelsen er et veiprosjekt for å knytte Haugesund-regionen bedre sammen. Ny veiforbindelse mellom kommunene Haugesund, Karmøy og Tysvær er lagt til grunn som hovedmål. Prosjektet omfatter to undersjøiske tunneler under Karmsundet og Førresfjorden sammen kalt Karmøytunnelen. Total tunnellengde er ca. 8,9 km inkludert arm opp til Fosen i Karmøy kommune. Videre fra Fosen ble det laget ny vei, hovedsakelig i dagen, fram til E134. I Tysvær ble T-forbindelsen koblet til E39. Total veilengde i prosjektet er i overkant av 19km.
Da T-forbindelsen åpnet ble ferjesambandet Skudeneshavn-Kvitsøy-Mekjarvik redusert til bare å gå mellom Mekjarvik og Kvitsøy.
T-forbindelsen avlaster riksvei 47 over Nord-Karmøy. Riksveien hadde en årsdøgntrafikk på over 22 000 i 2005.
Anleggsarbeidet startet høsten 2009 og anlegget ble åpnet for ordinær trafikk 5. september 2013.
| T-forbindelsen er et veiprosjekt for å knytte Haugesund-regionen bedre sammen. Ny veiforbindelse mellom kommunene Haugesund, Karmøy og Tysvær er lagt til grunn som hovedmål. Prosjektet omfatter to undersjøiske tunneler under Karmsundet og Førresfjorden sammen kalt Karmøytunnelen. Total tunnellengde er ca. 8,9 km inkludert arm opp til Fosen i Karmøy kommune. Videre fra Fosen ble det laget ny vei, hovedsakelig i dagen, fram til E134. I Tysvær ble T-forbindelsen koblet til E39. Total veilengde i prosjektet er i overkant av 19km.
Da T-forbindelsen åpnet ble ferjesambandet Skudeneshavn-Kvitsøy-Mekjarvik redusert til bare å gå mellom Mekjarvik og Kvitsøy.
T-forbindelsen avlaster riksvei 47 over Nord-Karmøy. Riksveien hadde en årsdøgntrafikk på over 22 000 i 2005.
Anleggsarbeidet startet høsten 2009 og anlegget ble åpnet for ordinær trafikk 5. september 2013.
== Karmøytunnelen ==
Den undersjøiske tunnelen i T-forbindelsen heter Karmøytunnelen. Tunnelarmen under Karmsundet fra Håvik til Fosen i Karmøy kommune er på 3977 m og tunnelarmen under Førresfjorden fra Fosen til Mjåsund i Tysvær kommune er på 3764 m. Samlet tunnellengde er 8905 m, inkludert tunnelarmen til Fosen. Under Karmsundet har tunnelen sitt laveste punkt på 139 muh. Under Førresfjorden er laveste punkt på 136 m. Tunnelen har tre kjørefelt med fartsgrense 80 km/t, med unntak av tunnelmunningene og rundkjøringen der fartsgrensen er satt ned til 60 km/t.
=== Tunnelarm til Fosen (Hellevik) ===
Tunnelen går fra rundkjøringen under Fosen og opp i dagen til Hellevik på Fosen. Tunnellengden er på 1164 m. Det er tre kjørefelt med fartsgrense 80 km/t.
=== Kryssløsning ===
De undersjøiske tunnelene og tunnelarmen opp til Fosen, er koblet sammen i en stor rundkjøring lagt inne i fjellet, ca. 60 m under havnivå (130 m under terrengnivå). Med denne kryssløsningen ble stigningene redusert fra Karmsundet og Førresfjorden. Rundkjøringen har to felt i kjøreretningen.
== Vei i dagen ==
Fra tunnelene ble det lagt ny vei i dagen med total lengde 9,8 km, hvorav avstanden mellom Fosen og Raglamyr i Haugesund utgjorde størstedelen.
Det er uvisst hvilken veistatus T-forbindelsen vil ha når prosjektet er ferdigstilt. Et alternativ er at veien får ny riksveistatus. Eventuelle andre alternativ kan være at T-forbindelsen blir en forlengelse/omlegging av E134 eller riksvei 47.
=== Husafjelltunnelen ===
Tunnelen på Fosen er på 687 m. Den går under Husafjell.
=== Spannavardtunnelen ===
Tunnelen går under Spannavarden og er på 260 m.
=== Tuastad Bro ===
Broen har tre spenn, med en lengde på 50 m.
== Kostnader og finansiering ==
Totalkostnad for T-forbindelsen er 1.440 mill. kr. (2008), og er fordelt som følger:
Finansieringsplan (2008):
Statlige midler: 405 mill.
Bompenger: 817 mill.
Kommunale forskudd: 39 mill.
Tilskudd fra Karmøy kommune: 95 mill.
Tilskudd fra Rogaland fylkeskommune: 84 mill.
== Bompenger ==
Bompengesatsene er kr 30 for lette kjøretøy og kr 60 for tunge kjøretøy. Prosjektet inngår ikke i bomringen i Haugesund. For å få rabatt med AutoPass må man derfor ha egen avtale med T-forbindelsen.
I perioden 1. april 2001 - 5. september 2013 ble det, i tråd med Stortinget sitt vedtak, krevd inn bompenger på forhånd på ferjesambandet over Boknafjorden (Mortavika–Arsvågen). For bil inntil 6m lengde var bompengesatsen kr 52 (2005), og for kjøretøy 10-12 m lengde kr 181. Den årlige bompengeinntekten ved forhåndsinnkrevingen var rundt 60 mill. kr.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
T-forbindelsen i Openstreetmap
Statens vegvesen: T-forbindelsen
Statens vegvesen sin film fra anlegget | T-forbindelsen er et veiprosjekt for å knytte Haugesund-regionen bedre sammen. Ny veiforbindelse mellom kommunene Haugesund, Karmøy og Tysvær er lagt til grunn som hovedmål. | 5,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romulus_Vulpescu | 2023-02-04 | Romulus Vulpescu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. september', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oradea', 'Kategori:Rumenske diktere', 'Kategori:Rumenske oversettere', 'Kategori:Rumenske politikere', 'Kategori:Rumenske skuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Romulus Vulpescu (født 5. april 1933 i Oradea, død 18. september 2012 i București) var en rumensk dikter, prosaforfatter, oversetter og politiker.
Etter at han gikk på Sf. Andrei-barne- og ungdomskolen (1939 - 1948), gikk han på Gh. Șincai-gymnaset (1948 - 1951), de siste to årene på kveldskole, ettersom han samtidig gikk på en yrkesskole om dagen (1950 - 1951) og ble utlært dreier.
Deretter studerte han på Universitetet i București, Fakultetet for rumensk språk og litteratur, som han ble ferdig med i 1955.
Etter at han ble ferdig med studiene, ble han ansatt i redaksjonen i Editura de Stat pentru Literatură şi Artă (1955 - 1960), Editura pentru Literatură Universală (1961 - 1964) og litteraturtidsskriftet Luceafărul (1964 - 1965). Han var også litteratursekretær og assisterende direktør for Barbu Delavrancea-teateret (1967 - 1969) og museolog ved Det rumenkse litteraturmuséet. Mellom 1973 og 1989 var han sekretær for Den rumenske forfatterforeningen, og mellom 1990 og 1991 var han direktør av Teatrul Mic i București.I perioden 1990-1992 satt han i det rumenske Senatet for Frontul Salvării Naționale. Mellom 1994 og 1998 var han medlem av Romanias kringkastingsråd. Mot slutten av livet var han medlem av det ultranasjonalistiske partiet România Mare.Han var gift med forfatteren og oversetteren Ileana Vulpescu (f. 1932), som han hadde en datter med, Ioana (d. 2012).
| Romulus Vulpescu (født 5. april 1933 i Oradea, død 18. september 2012 i București) var en rumensk dikter, prosaforfatter, oversetter og politiker.
Etter at han gikk på Sf. Andrei-barne- og ungdomskolen (1939 - 1948), gikk han på Gh. Șincai-gymnaset (1948 - 1951), de siste to årene på kveldskole, ettersom han samtidig gikk på en yrkesskole om dagen (1950 - 1951) og ble utlært dreier.
Deretter studerte han på Universitetet i București, Fakultetet for rumensk språk og litteratur, som han ble ferdig med i 1955.
Etter at han ble ferdig med studiene, ble han ansatt i redaksjonen i Editura de Stat pentru Literatură şi Artă (1955 - 1960), Editura pentru Literatură Universală (1961 - 1964) og litteraturtidsskriftet Luceafărul (1964 - 1965). Han var også litteratursekretær og assisterende direktør for Barbu Delavrancea-teateret (1967 - 1969) og museolog ved Det rumenkse litteraturmuséet. Mellom 1973 og 1989 var han sekretær for Den rumenske forfatterforeningen, og mellom 1990 og 1991 var han direktør av Teatrul Mic i București.I perioden 1990-1992 satt han i det rumenske Senatet for Frontul Salvării Naționale. Mellom 1994 og 1998 var han medlem av Romanias kringkastingsråd. Mot slutten av livet var han medlem av det ultranasjonalistiske partiet România Mare.Han var gift med forfatteren og oversetteren Ileana Vulpescu (f. 1932), som han hadde en datter med, Ioana (d. 2012).
== Dikt ==
Poezii, 1965
Romulus Vulpescu și alte poezii, 1970
Arte & meserie, 1979
Versuri (1948–1993)
Carolina María de Jesús, Strada A, nr. 9 (brasiliansk prosa), 1962
== Prosa ==
Proză – Exerciții de stil (prosa og teaterstykker), 1967
Procesul Caragiale-Caion (teater-dokument), 1973
Armura noastră – bok (30 dikt), LP-plate, "Electrecord", 1986
Hîncu – ba! (două volume de polemici, de opinii și de controverse: Zodia Cacealmalei si Praznicul pușlamalelor), 2002
Vraiștea, dikt, 2004
== Oversettelser ==
François Villon, Opurile magistrului, 1958
Marcos Ana, Rădăcinile zorilor (spanske dikt), 1961
François Rabelais, Gargantua, 1963
Gargantua și Pantagruel, 1968
Poeți ai Pleiadei, 1965
Dante Alighieri, Vita Nuova, 1971
Alfred Jarry, Ubu (marea gesta), 1969
Aucassin și Nicoleta, 1974
Charles d'Orléans, Dikt, 1975
Pleiada (tospråklig utgave), 2001
François Villon (og anonyme diktere), Deocheatele, 2005
== Film ==
Ultima frontieră a morții (1979), skuespiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Romulus Vulpescu på Discogs
(en) Romulus Vulpescu på MusicBrainz | Romulus Vulpescu (født 5. april 1933 i Oradea, død 18. | 5,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karm%C3%B8ytunnelen | 2023-02-04 | Karmøytunnelen | ['Kategori:59,3°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tunneler åpnet i 2013', 'Kategori:Undersjøiske tunneler på Vestlandet', 'Kategori:Veier i Haugesund', 'Kategori:Veier i Karmøy', 'Kategori:Veier i Tysvær'] | Karmøytunnelen er en undersjøisk tunnel som inngår i T-forbindelsen. Tunnelen går under Karmsundet og Førresfjorden, og har i tillegg en tunnelarm på 1164 meter opp til øya Fosen. Der tunnelarmene møtes er det bygget en rundkjøring inne i fjellet. Tunnelen var inntil Ryfylketunnelen åpnet i 2019 den lengste undersjøiske veitunnelen i Norge.
Samlet lengde på den undersjøiske tunnelen og tunnelarmen opp til Fosen er 8,9 km.Anleggsarbeidet startet september 2009 og 8. juni 2011 var det gjennomslag i tunnelen. Den var planlagt åpnet for trafikk 29. mai 2013, men åpningen ble utsatt til 5. september 2013.
| Karmøytunnelen er en undersjøisk tunnel som inngår i T-forbindelsen. Tunnelen går under Karmsundet og Førresfjorden, og har i tillegg en tunnelarm på 1164 meter opp til øya Fosen. Der tunnelarmene møtes er det bygget en rundkjøring inne i fjellet. Tunnelen var inntil Ryfylketunnelen åpnet i 2019 den lengste undersjøiske veitunnelen i Norge.
Samlet lengde på den undersjøiske tunnelen og tunnelarmen opp til Fosen er 8,9 km.Anleggsarbeidet startet september 2009 og 8. juni 2011 var det gjennomslag i tunnelen. Den var planlagt åpnet for trafikk 29. mai 2013, men åpningen ble utsatt til 5. september 2013.
== Referanser == | | åpner = | 5,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mark_Mancina | 2023-02-04 | Mark Mancina | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmmusikkomponister', 'Kategori:Fødsler 9. mars', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Komponister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere fra USA', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Personer fra Santa Monica', 'Kategori:Plateprodusenter fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | Mark Mancina (født 9. mars 1957 i Santa Monica i California) er en amerikansk komponist, mest kjent for sitt arbeide med filmmusikk. Han har samarbeidet en del med musikeren Trevor Rabin, progressiv rock-bandet Emerson Lake and Palmer, samt med sangeren, trommeslageren og skuespilleren Phil Collins. I 1991 var han også med-produsent på Yes-albumet Union.
| Mark Mancina (født 9. mars 1957 i Santa Monica i California) er en amerikansk komponist, mest kjent for sitt arbeide med filmmusikk. Han har samarbeidet en del med musikeren Trevor Rabin, progressiv rock-bandet Emerson Lake and Palmer, samt med sangeren, trommeslageren og skuespilleren Phil Collins. I 1991 var han også med-produsent på Yes-albumet Union.
== Filmmusikk (utvalg) ==
Vaiana (2016)
Camille (2007)
August Rush (2007)
Shooter (2007)
Asylum (2005)
The Haunted Mansion (2003)
Min bror bjørnen (2003)
Training Day (2001)
Tarzan (1999)
Speed 2: Cruise Control (1997)
Con Air (1997)
Moll Flanders (1996)
Twister (1996)
Bad Boys (1995)
Leiemordere (1995)
Speed (1994)
Space Mutiny (1988)
Criminal Minds
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mark Mancina på Internet Movie Database
(sv) Mark Mancina i Svensk Filmdatabas
(da) Mark Mancina på Filmdatabasen
(da) Mark Mancina på Scope
(fr) Mark Mancina på Allociné
(en) Mark Mancina på AllMovie
(en) Mark Mancina hos The Movie Database
(en) Mark Mancina hos Internet Broadway Database
(en) Mark Mancina på Discogs
(en) Mark Mancina på MusicBrainz
(en) Mark Mancina på Spotify | Mark Mancina (født 9. mars 1957 i Santa Monica i California) er en amerikansk komponist, mest kjent for sitt arbeide med filmmusikk. | 5,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestoppland_fengsel | 2023-02-04 | Vestoppland fengsel | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gjøvik', 'Kategori:Byggverk i Vestre Slidre', 'Kategori:Fengselstubber', 'Kategori:Fengsler i Norge', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Vestoppland fengsel er et fengsel med to avdelinger, en i Gjøvik og en i Valdres. De to fengslene ble slått sammen 1. januar 2008. Pr. 2008 hadde fengselet en total kapasitet på 42 plasser og er underlagt Kriminalomsorgens region øst.
| Vestoppland fengsel er et fengsel med to avdelinger, en i Gjøvik og en i Valdres. De to fengslene ble slått sammen 1. januar 2008. Pr. 2008 hadde fengselet en total kapasitet på 42 plasser og er underlagt Kriminalomsorgens region øst.
== Vestoppland fengsel, Gjøvik avdeling ==
Vestoppland fengsel, Gjøvik avdeling, tidligere Gjøvik fengsel, er et høysikkerhetsfengsel i Gjøvik. Adressen er Skolegata 1.
== Vestoppland fengsel, Valdres avdeling ==
Vestoppland fengsel, Valdres avdeling, tidligere Vestre Slidre fengsel, er et fengsel med lavere sikkerhetsnivå som ligger i Vestre Slidre.
== Eksterne lenker ==
Kriminalomsorgens presentasjon av Vestoppland fengsel, Valdres avdeling | Vestoppland fengsel er et fengsel med to avdelinger, en i Gjøvik og en i Valdres. De to fengslene ble slått sammen 1. | 5,668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jeff_Porcaro | 2023-02-04 | Jeff Porcaro | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. august', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Steely Dan', 'Kategori:Studiomusikere fra USA', 'Kategori:Toto-medlemmer', 'Kategori:Trommeslagere fra USA'] | Jeffery Thomas «Jeff» Porcaro (født 1. april 1954 i Los Angeles, død 5. august 1992) var en amerikansk trommeslager og låtskriver. Han spilte i det Grammy-vinnende bandet Toto og var selv en av de som startet Toto. Porcaro var i sin levetid en høyt ansett musiker og en av de meste brukte studiomusikerne i historien, etter å ha delta på flere hundre album og tusenvis av innspillinger.
| Jeffery Thomas «Jeff» Porcaro (født 1. april 1954 i Los Angeles, død 5. august 1992) var en amerikansk trommeslager og låtskriver. Han spilte i det Grammy-vinnende bandet Toto og var selv en av de som startet Toto. Porcaro var i sin levetid en høyt ansett musiker og en av de meste brukte studiomusikerne i historien, etter å ha delta på flere hundre album og tusenvis av innspillinger.
== Karriere ==
Han startet å spille som 7-åring, og lærer var faren Joe Porcaro. Man fant fort ut at han hadde en helt spesiell god sans for rytmer. Allerede som syttenåring hadde han sin første opptreden i Los Angeles. Etter dette begynte han som studiomusiker, og ble etter hvert en av landets mest etterspurte studiomusikere. Fra 1973 til 1975 var han assosiert medlem av Steely Dan, og medvirket også på tre av bandets album, Pretzel Logic, Katy Lied og Gaucho.
I 1977 startet han bandet Toto sammen med David Paich og David Hungate. Senere ble Steve Lukather, Bobby Kimball, Steve Porcaro og Mike Porcaro med i bandet.
Jeff Porcaro har som studiomusiker samarbeidet med blant andre Janne Schaffer, Paul McCartney, Dire Straits, Jackson Browne, Donald Fagen, Rickie Lee Jones, Michael Jackson, Nik Kershaw, Paul Simon, Don Henley, Aretha Franklin, Madonna, Al Jarreau, George Benson, Peter Frampton, Bee Gees, Michael McDonald, Joe Cocker, Stan Getz, Lee Ritenour, Christopher Cross, James Newton Howard, Timothy B. Schmit, Joe Walsh, Jim Messina, Four Tops, Barbra Streisand, Diana Ross, Natalie Cole, Warren Zevon, David Gilmour, Roger Waters, Pink Floyd, Roger Hodgson, Paul Anka, Tommy Bolin, Jon Anderson, Eric Clapton, Roy Orbison, Miles Davis, Bruce Springsteen og Elton John, for å nevne noen.
== Død ==
Den femte august 1992 døde Jeff Porcaro av et hjerteinfarkt som skyldtes å ha inhalert et giftmiddel mot insekter mens han stelte i sin egen hage. Under obduksjonen ble det avdekket en tidligere ukjent hjertefeil hos Porcaro. Han døde i en alder av 38 år. Det kom 1 500 mennesker i begravelsen hans. Blant disse var medlemmene av Toto, samt mange artister han hadde jobbet med.
== Diskografi ==
=== Med Steely Dan ===
1974 Pretzel Logic
1975 Katy Lied
1980 Gaucho
=== Med Toto ===
1978 Toto
1979 Hydra
1981 Turn Back
1982 Toto IV
1984 Isolation
1984 Dune (filmmusikk)
1986 Fahrenheit
1988 The Seventh One
1992 Kingdom of Desire
=== Som studiomusiker (utvalg) ===
1974 Bittersweet White Light, Cher
1974 I Can Stand a Little Rain, Joe Cocker
1975 Teaser, Tommy Bolin
1977 Beauty on a Back Street, Hall & Oates
1978 Energy, Pointer Sisters
1979 The Wall, Pink Floyd («Mother»)
1979 Long Distance Love, Kristin Berglund
1980 Aretha, Aretha Franklin
1981 The Fox, Elton John
1981 Living Eyes, Bee Gees
1981 Love All the Hurt Away, Aretha Franklin
1982 Thriller, Michael Jackson
1982 Jump Up!, Elton John
1982 Daylight Again, Crosby, Stills & Nash
1982 The Nightfly, Donald Fagen
1982 I Can't Stand Still, Don Henley
1983 Can't Slow Down, Lionel Richie
1983 Swordfishtrombones, Tom Waits
1983 Allies, Crosby, Stills & Nash
1984 Victory, The Jacksons
1984 About Face, David Gilmour
1984 Give My Regards to Broad Street, Paul McCartney
1984 Civilized Man, Joe Cocker
1984 Emotion, Barbra Streisand
1985 No Lookin' Back, Michael McDonald
1985 Behind the Sun, Eric Clapton
1985 Stay Tuned, Chet Atkins
1987 Touch the World, Earth, Wind & Fire
1987 Light & Shade, Fra Lippo Lippi
1988 In the City of Angels, Jon Anderson
1988 Till I Loved You, Barbra Streisand
1988 Land of Dreams, Randy Newman
1989 Through the Storm, Aretha Franklin
1989 The End Of The Innocence, Don Henley
1989 Like a Prayer, Madonna
1990 Apasionado, Stan Getz
1990 Starry Night, Julio Iglesias
1990 Take It to Heart, Michael McDonald
1990 Touma, Mory Kanté
1990 Unison, Céline Dion
1990 I'm Breathless, Madonna
1991 Rush Street, Richard Marx
1991 Dangerous, Michael Jackson
1991 Time, Love & Tenderness, Michael Bolton
1991 On Every Street, Dire Straits
1992 Amused to Death, Roger Waters
1992 Human Touch, Bruce Springsteen
1992 King of Hearts, Roy Orbison
1992 ...Meanwhile, 10cc
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jeff Porcaro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jeff Porcaro på Internet Movie Database
(en) Jeff Porcaro på Discogs
(en) Jeff Porcaro på MusicBrainz
(en) Jeff Porcaro på Songkick
(en) Jeff Porcaro på AllMusic | Hartford, Connecticut | 5,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hipgnosis | 2023-02-04 | Hipgnosis | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1968', 'Kategori:Grafiske designere', 'Kategori:Pink Floyd'] | Hipgnosis var en britisk grafisk designer-gruppe som spesialiserte seg på kreative platecovere for kjente band som for eksempel Pink Floyd, Genesis, Led Zeppelin, 10CC og The Alan Parsons Project. Hipgnosis besto hovedsakelig av Storm Thorgerson, Aubrey Powell og senere Peter Christopherson. Hipgnosis avsluttet virksomheten i 1983, men Thorgerson arbeidet frem til han døde i 2013 med å lage platecovere i samme stilen.
Hipgnosis' stil var hovedsakelig abstrakte og absurde fotografier av ordinære personer og gjenstander i en ekstraordinær setting. Eksempler er blant annet Pink Floyds Meddle der et nærbilde skal forestille lydbølger som går inn i et øre, og Wish You Were Here, der to dresskledde personer håndhilser mens den ene av dem står i flammer.
| Hipgnosis var en britisk grafisk designer-gruppe som spesialiserte seg på kreative platecovere for kjente band som for eksempel Pink Floyd, Genesis, Led Zeppelin, 10CC og The Alan Parsons Project. Hipgnosis besto hovedsakelig av Storm Thorgerson, Aubrey Powell og senere Peter Christopherson. Hipgnosis avsluttet virksomheten i 1983, men Thorgerson arbeidet frem til han døde i 2013 med å lage platecovere i samme stilen.
Hipgnosis' stil var hovedsakelig abstrakte og absurde fotografier av ordinære personer og gjenstander i en ekstraordinær setting. Eksempler er blant annet Pink Floyds Meddle der et nærbilde skal forestille lydbølger som går inn i et øre, og Wish You Were Here, der to dresskledde personer håndhilser mens den ene av dem står i flammer.
== Liste over platecovere av Hipgnosis ==
== Eksterne lenker ==
Pink Floyds «Hvem er Hvem»
En liste over Hipgnosis-verk
Storm Thorgersons offisielle nettsted | Hipgnosis var en britisk grafisk designer-gruppe som spesialiserte seg på kreative platecovere for kjente band som for eksempel Pink Floyd, Genesis, Led Zeppelin, 10CC og The Alan Parsons Project. Hipgnosis besto hovedsakelig av Storm Thorgerson, Aubrey Powell og senere Peter Christopherson. | 5,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Roos | 2023-02-04 | Anna Roos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske biologer', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske fotografer'] | Anna Roos (født 1961) er en svensk biolog, forfatter og fotograf.
Anna Roos arbeider som forsker og foreleser på Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm. Hennes spesialområder er sel, oter og miljøgifter. Foruten artikler i ulike tidsskrifter har hun skrevet flere bøker.
| Anna Roos (født 1961) er en svensk biolog, forfatter og fotograf.
Anna Roos arbeider som forsker og foreleser på Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm. Hennes spesialområder er sel, oter og miljøgifter. Foruten artikler i ulike tidsskrifter har hun skrevet flere bøker.
== Bibliografi ==
Sälliv 2000
Vem är pastejtjuven 2002
Hos djuren på Skansen, Natur och Kultur 2002
Daniel och sälarna 2004
Så lever ekorren 2005
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 2001
== Referanser == | Anna Roos (født 1961) er en svensk biolog, forfatter og fotograf. | 5,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TS_%C2%ABHamburg%C2%BB_(1969) | 2023-02-04 | TS «Hamburg» (1969) | ['Kategori:1969 i Vest-Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atlanterhavsskip', 'Kategori:Cruiseskip', 'Kategori:Passasjerskip', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1969', 'Kategori:Skip sluttseilt 2009'] | TS «Maxim Gorkiy» (kallesignal C6IQ5), tidligere TS «Hamburg», var et passasjerskip som ble overlevert det tyske rederiet Deutsche Atlantic Linie, Hamburg i 1969. Skipet var byggnummer 825 ved verftet Howaldtswerke Deutsche Werft A.G. i Hamburg, og ble etter overleveringen satt inn i cruisetrafikk.
Skipet ble solgt i 1974 til rederiet Black Sea Shipping Co i Odessa i Sovjetunionen og omdøpt til TS «Maxim Gorkiy». Fra 1988 var det chartret ut til Phoenix-Reisen i Bonn, Tyskland. I januar 2009 ble skipet solgt til Alang for opphugging.
Kvelden 19. juni 1989 kolliderte skipet med drivis under et sommercruise i nærheten av Svalbard og tok inn vann, med nærmere 1000 mennesker ombord. Alle passasjerene og en tredjedel av mannskapet ble beordret til å forlate skipet, mens det norske kystvaktskipet Senja var tilkalt for assistanse. Da KV Senja mottak nødsignalet var det 3 til 4 timer unna havaristen. KV Senja startet opp sine ekstra motorer og gikk for full maskin mot Maxim Gorkiy. Da KV Senja ankom stedet tre timer senere, lå Maxin Gorkiy med baugen under vann. Passasjerer var satt i livbåter, men mange sto på isflakene rundt skipet. Passasjerene ble plukket opp av KV Senja og redningshelikoptre fra blant annet 330-skvadronen. De ble fraktet til Longyearbyen og flydd hjem. Etter hvert klarte mannskap på KV Senja og Maxim Gorkiy, med assistanse fra russiske forsvarshelikoptre, å stanse vanninntrengingen. Da var hele baugen under vann og akterenden hadde begynt å reise seg. 21. juni ble Maxim Gorkiy tauet til Svalbard for reparasjoner slik at hun ble tett, for deretter å gå for egen maskin til Tyskland for ytterligere reparasjoner ved Lloyd Werft, Bremerhaven. Skipet var tilbake i trafikk 17. august 1989.
| TS «Maxim Gorkiy» (kallesignal C6IQ5), tidligere TS «Hamburg», var et passasjerskip som ble overlevert det tyske rederiet Deutsche Atlantic Linie, Hamburg i 1969. Skipet var byggnummer 825 ved verftet Howaldtswerke Deutsche Werft A.G. i Hamburg, og ble etter overleveringen satt inn i cruisetrafikk.
Skipet ble solgt i 1974 til rederiet Black Sea Shipping Co i Odessa i Sovjetunionen og omdøpt til TS «Maxim Gorkiy». Fra 1988 var det chartret ut til Phoenix-Reisen i Bonn, Tyskland. I januar 2009 ble skipet solgt til Alang for opphugging.
Kvelden 19. juni 1989 kolliderte skipet med drivis under et sommercruise i nærheten av Svalbard og tok inn vann, med nærmere 1000 mennesker ombord. Alle passasjerene og en tredjedel av mannskapet ble beordret til å forlate skipet, mens det norske kystvaktskipet Senja var tilkalt for assistanse. Da KV Senja mottak nødsignalet var det 3 til 4 timer unna havaristen. KV Senja startet opp sine ekstra motorer og gikk for full maskin mot Maxim Gorkiy. Da KV Senja ankom stedet tre timer senere, lå Maxin Gorkiy med baugen under vann. Passasjerer var satt i livbåter, men mange sto på isflakene rundt skipet. Passasjerene ble plukket opp av KV Senja og redningshelikoptre fra blant annet 330-skvadronen. De ble fraktet til Longyearbyen og flydd hjem. Etter hvert klarte mannskap på KV Senja og Maxim Gorkiy, med assistanse fra russiske forsvarshelikoptre, å stanse vanninntrengingen. Da var hele baugen under vann og akterenden hadde begynt å reise seg. 21. juni ble Maxim Gorkiy tauet til Svalbard for reparasjoner slik at hun ble tett, for deretter å gå for egen maskin til Tyskland for ytterligere reparasjoner ved Lloyd Werft, Bremerhaven. Skipet var tilbake i trafikk 17. august 1989.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 6810627 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) TS «Hamburg» (1969) – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
(sv) «Fakta om fartyg – TS Hamburg». Arkivert fra originalen 3. august 2012. Besøkt 26. april 2009 | TS «Maxim Gorkiy» (kallesignal C6IQ5), tidligere TS «Hamburg», var et passasjerskip som ble overlevert det tyske rederiet Deutsche Atlantic Linie, Hamburg i 1969. Skipet var byggnummer 825 ved verftet Howaldtswerke Deutsche Werft A. | 5,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fartsholder | 2023-02-04 | Fartsholder | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kjøretøyteknologi'] | For fartsholder, også kalt «hare», innen sport, se fartsholder (sport)Fartsholder (engelsk cruise control, speed control eller autocruise) betegner en teknologi som automatisk kontrollerer og regulerer et kjøretøys hastighet.
En adaptiv fartsholder er en type fartsholder som ved hjelp av elektronisk avstandsmåling justerer ned hastigheten dersom man kommer for nært bilen foran.
| For fartsholder, også kalt «hare», innen sport, se fartsholder (sport)Fartsholder (engelsk cruise control, speed control eller autocruise) betegner en teknologi som automatisk kontrollerer og regulerer et kjøretøys hastighet.
En adaptiv fartsholder er en type fartsholder som ved hjelp av elektronisk avstandsmåling justerer ned hastigheten dersom man kommer for nært bilen foran.
== Funksjon ==
Ved å øke eller redusere drivstofftilførselen sørger denne teknologien for at kjøretøyet opprettholder den hastigheten det hadde da funksjonen ble aktivert.
== Betjening ==
Fartsholderen styres med en hendel som vanligvis sitter på rattstammen. Når fartsholderen er aktivert, kan den valgte hastigheten finjusteres i små intervaller opp og ned ved hjelp av knapper eller ved å bevege hendelen. Funksjonen overstyres automatisk når føreren tråkker på bremsepedalen, gasspedalen eller clutchpedalen (biler med manuell girkasse). Den kan også kobles ut manuelt. Om føreren øker hastigheten, f.eks i forbindelse med en forbikjøring, gjenopptar fartsholderen den innstilte hastigheten når gasspedalen slippes. Enkelte typer har tilsvarende funksjon også etter bremsing.
== Bruk ==
Fartsholder er spesielt nyttig og komfortabelt ved langkjøring på gode veier. Føreren slipper både å holde benet på gasspedalen og å holde kontinuerlig øye med speedometeret. Den er ikke like godt egnet på småveier som krever aktiv fartstilpasning hele tiden. I dag er fartsholder gjerne standardutstyr på personbiler, lastebiler og busser. | Fartsholder (engelsk cruise control, speed control eller autocruise) betegner en teknologi som automatisk kontrollerer og regulerer et kjøretøys hastighet. | 5,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan-Gunnar_Winther | 2023-02-04 | Jan-Gunnar Winther | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Medlemmer av Norges Tekniske Vitenskapsakademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forskere', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Norske sivilingeniører', 'Kategori:Personer tilknyttet Norsk polarinstitutt', 'Kategori:Polarforskere'] | Jan-Gunnar Winther (født 21. juni 1962) er direktør ved Senter for hav og Arktis ved UiT Norges arktiske universitet og fagdirektør ved Norsk Polarinstitutt.
Winther er sivilingeniør innen bygningsteknologi fra Norges tekniske høgskole i 1987. I 1993 tok han doktorgrad i polar hydrologi samme sted, etter et studieopphold ved University of British Columbia i Canada. Han ble ansatt ved Norsk Polarinstitutt i 1994, der han var direktør fra 2005-2017. Fra 2018 leder Winther et nytt regjeringsoppnevnt senter for hav og Arktis under Nærings- og fiskeridepartementet. Winther har jobbet seks år i SINTEF som forsker, har hatt professorat ved Universitetssenteret på Svalbard og École Polytechnique Fédéral de Lausanne (EPFL), og gått på Forsvarets høgskole i 2003 og 2013. Han har vært nestleder for «ekspertgruppen for nordområdene», nedsatt av Jens Stoltenbergs andre regjering.
Han var ekspedisjonsleder for den norsk-amerikanske sydpolsekspedisjonen 2007–09 under Det internasjonale polaråret. Winther var initiativtaker til etableringen av Nansen-Amundsen-året 2011, nedsatt av Regjeringen. Han deltok i jubileumsekspedisjonen til Sørpolen i 2011 sammen med Stein P. Aasheim, Harald Dag Jølle og Vegard Ulvang. Ekspedisjonen fulgte samme rute som Roald Amundsens ekspedisjon i 1911-12 og nådde polpunktet akkurat 100 år etter Amundsen som en del av markeringen av Nansen-Amundsen-året 2011. I 2013 ledet Winther International Nansen Memorial Expedition fra Arkhangelsk til Jenisej ombord det russiske forskningsfartøyet RV Professor Molchanov. Winther deltok på vegne av Norge i den olympiske fakkelstafetten for OL i Sotsji 2014 da den besøkte Nordpolen i oktober 2013.. Winther var initiativtaker til Grunnlovsseilasen. Skonnerten Anna Rogde seiler fra Hammerfest til Oslo under Grunnlovsjubileet i 2014 for å markere betydningen og mulighetene for kyst-Norge, både i et historisk og framtidsrettet perspektiv . Winther tok initiativet til innfrysningen av forskningsskipet Lance i Polhavet i 2015.
Winther har publisert 70 vitenskapelige artikler, skrevet 170 kronikker og gitt ut bøkene Klimagåten Antarktis, Norge i Antarktis og barneboken snø, is og klima (alle fra 2008). Han har en rekke internasjonale verv, blant annet som hovedforfatter i FNs klimapanel, United Nations Global Compact Sustainable Ocean Business Action Platform, World Economic Forum's Friends of Ocean Action, China Council for International Cooperation on Environment and Development, medlem av ekspertgruppen under høynivåpanelet for bærekraftig blå økonomi som ledes av statsminister Erna Solberg, styremedlem EU Missions på hav, kyst og ferskvann, norsk ekspert til Arktisk råd og Antarktistraktaten, Norges Tekniske Vitenskapsakademi og The Explorers Club.
| Jan-Gunnar Winther (født 21. juni 1962) er direktør ved Senter for hav og Arktis ved UiT Norges arktiske universitet og fagdirektør ved Norsk Polarinstitutt.
Winther er sivilingeniør innen bygningsteknologi fra Norges tekniske høgskole i 1987. I 1993 tok han doktorgrad i polar hydrologi samme sted, etter et studieopphold ved University of British Columbia i Canada. Han ble ansatt ved Norsk Polarinstitutt i 1994, der han var direktør fra 2005-2017. Fra 2018 leder Winther et nytt regjeringsoppnevnt senter for hav og Arktis under Nærings- og fiskeridepartementet. Winther har jobbet seks år i SINTEF som forsker, har hatt professorat ved Universitetssenteret på Svalbard og École Polytechnique Fédéral de Lausanne (EPFL), og gått på Forsvarets høgskole i 2003 og 2013. Han har vært nestleder for «ekspertgruppen for nordområdene», nedsatt av Jens Stoltenbergs andre regjering.
Han var ekspedisjonsleder for den norsk-amerikanske sydpolsekspedisjonen 2007–09 under Det internasjonale polaråret. Winther var initiativtaker til etableringen av Nansen-Amundsen-året 2011, nedsatt av Regjeringen. Han deltok i jubileumsekspedisjonen til Sørpolen i 2011 sammen med Stein P. Aasheim, Harald Dag Jølle og Vegard Ulvang. Ekspedisjonen fulgte samme rute som Roald Amundsens ekspedisjon i 1911-12 og nådde polpunktet akkurat 100 år etter Amundsen som en del av markeringen av Nansen-Amundsen-året 2011. I 2013 ledet Winther International Nansen Memorial Expedition fra Arkhangelsk til Jenisej ombord det russiske forskningsfartøyet RV Professor Molchanov. Winther deltok på vegne av Norge i den olympiske fakkelstafetten for OL i Sotsji 2014 da den besøkte Nordpolen i oktober 2013.. Winther var initiativtaker til Grunnlovsseilasen. Skonnerten Anna Rogde seiler fra Hammerfest til Oslo under Grunnlovsjubileet i 2014 for å markere betydningen og mulighetene for kyst-Norge, både i et historisk og framtidsrettet perspektiv . Winther tok initiativet til innfrysningen av forskningsskipet Lance i Polhavet i 2015.
Winther har publisert 70 vitenskapelige artikler, skrevet 170 kronikker og gitt ut bøkene Klimagåten Antarktis, Norge i Antarktis og barneboken snø, is og klima (alle fra 2008). Han har en rekke internasjonale verv, blant annet som hovedforfatter i FNs klimapanel, United Nations Global Compact Sustainable Ocean Business Action Platform, World Economic Forum's Friends of Ocean Action, China Council for International Cooperation on Environment and Development, medlem av ekspertgruppen under høynivåpanelet for bærekraftig blå økonomi som ledes av statsminister Erna Solberg, styremedlem EU Missions på hav, kyst og ferskvann, norsk ekspert til Arktisk råd og Antarktistraktaten, Norges Tekniske Vitenskapsakademi og The Explorers Club.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jan-Gunnar Winther Norsk Polarinstitutt | Jan-Gunnar Winther (født 21. juni 1962) er direktør ved Senter for hav og Arktis ved UiT Norges arktiske universitet og fagdirektør ved Norsk Polarinstitutt. | 5,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emma_Sahl%C3%A9n | 2023-02-04 | Emma Sahlén | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske illustratører'] | Emma Sahlén (født 1969) er en svensk illustratør.
| Emma Sahlén (født 1969) er en svensk illustratør.
== Bibliografi ==
Vatten 2005 (medforfattere Ingrid Zetterlund-Persson og Stefan Docksjö)
== Priser og utmerkelser ==
Årets Pandabok (barneboksklassen) 2006
== Referanser == | Emma Sahlén (født 1969) er en svensk illustratør. | 5,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rutina_Wesley | 2023-02-04 | Rutina Wesley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Las Vegas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Rutina L. Wesley (født 1979 i Las Vegas i Nevada) er en amerikansk skuespiller.
Rutinas mor, Cassandra Wesley, var en showdanser og hennes far, Ivery Wheeler en stepper og musiker. Wesley selv har en bachelorgrad fra The Juilliard School i New York, i dramaavdelingen, hvor hun gikk ut i 2005. Wesley er gift med skuespilleren Jacob Fishel.
| Rutina L. Wesley (født 1979 i Las Vegas i Nevada) er en amerikansk skuespiller.
Rutinas mor, Cassandra Wesley, var en showdanser og hennes far, Ivery Wheeler en stepper og musiker. Wesley selv har en bachelorgrad fra The Juilliard School i New York, i dramaavdelingen, hvor hun gikk ut i 2005. Wesley er gift med skuespilleren Jacob Fishel.
== Filmografi ==
The Vertical hour (Broadway) (2006 – 2007)
How She Move – Raya Green (2008)
True Blood – Tara Thornton (2008 – 2014)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rutina Wesley på Internet Movie Database
(sv) Rutina Wesley i Svensk Filmdatabas
(da) Rutina Wesley på Scope
(fr) Rutina Wesley på Allociné
(en) Rutina Wesley på AllMovie
(en) Rutina Wesley hos Rotten Tomatoes
(en) Rutina Wesley hos The Movie Database
(en) Rutina Wesley hos Internet Broadway Database
(en) Rutina Wesley: Flesh and Blood in a Town of Vampires hos The New York Times | Rutina L. Wesley (født 1979 i Las Vegas i Nevada) er en amerikansk skuespiller. | 5,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moldegaard | 2023-02-04 | Moldegaard | ['Kategori:1885 i Norge', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Bjørnafjorden', 'Kategori:Byggverk fullført i 1885', 'Kategori:Byggverk tegnet av Ole Landmark', 'Kategori:Gårder i Vestland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Moldegaard er en eiendom i Os utenfor Bergen.
Den tilhørte tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinckel. Mowinckel overtok eiendommen fra sin far Johan Anton Wilhem Mohr Mowinckel i 1918. Johan Ludvigs barnebarn, Johan Reksten (1948–2017), overtok gården i 1972. Eiendommen inkludert gårdstunet og parken ble først bygget i 1885 og senere påbygget/ombygget i 1900, 1918, 1927, 1951, 1972, 1975 og 1997.
Eiendommen på ca. 1.200 mål består av elleve bygninger og eies i dag av familien Mowinckel Reksten. Beskjeftigelsene er restaurantdrift (Stallmestergaarden), hestesenter (stall Moldegaard) og kvegdrift. Moldegaard park stod ferdig i 1905, skapt av hagearkitekten Ingolf Eide. Det gamle hovedhuset ble tegnet av arkitekten Peter Blix og senere ombygget i 1925 sammen med resten av gårdsbygningene av arkitekten Ole Landmark.
Under andre verdenskrig ble gården rekvirert av tyskerne og var fra 1943 til 1945 underlagt Abteilung Lebensborn.I perioden 1946–64 var det gamle hovedhuset base for statens læreskole for husstell, som senere flyttet og ble til Bergen lærerskole i nybygget på Landås i Bergen.
Det gamle hovedhuset ble revet i 1965 og et nytt hovedhus oppført ved dammene. I april 1985 kjøpte Tomm Berntsen Moldegaard av Rekstenboet for 2,9 millioner kroner.
| Moldegaard er en eiendom i Os utenfor Bergen.
Den tilhørte tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinckel. Mowinckel overtok eiendommen fra sin far Johan Anton Wilhem Mohr Mowinckel i 1918. Johan Ludvigs barnebarn, Johan Reksten (1948–2017), overtok gården i 1972. Eiendommen inkludert gårdstunet og parken ble først bygget i 1885 og senere påbygget/ombygget i 1900, 1918, 1927, 1951, 1972, 1975 og 1997.
Eiendommen på ca. 1.200 mål består av elleve bygninger og eies i dag av familien Mowinckel Reksten. Beskjeftigelsene er restaurantdrift (Stallmestergaarden), hestesenter (stall Moldegaard) og kvegdrift. Moldegaard park stod ferdig i 1905, skapt av hagearkitekten Ingolf Eide. Det gamle hovedhuset ble tegnet av arkitekten Peter Blix og senere ombygget i 1925 sammen med resten av gårdsbygningene av arkitekten Ole Landmark.
Under andre verdenskrig ble gården rekvirert av tyskerne og var fra 1943 til 1945 underlagt Abteilung Lebensborn.I perioden 1946–64 var det gamle hovedhuset base for statens læreskole for husstell, som senere flyttet og ble til Bergen lærerskole i nybygget på Landås i Bergen.
Det gamle hovedhuset ble revet i 1965 og et nytt hovedhus oppført ved dammene. I april 1985 kjøpte Tomm Berntsen Moldegaard av Rekstenboet for 2,9 millioner kroner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Moldegaard i Store norske leksikon | Moldegaard er en eiendom i Os utenfor Bergen. | 5,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huineng | 2023-02-04 | Huineng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Buddhister under Tang-dynastiet', 'Kategori:Chan-patriarker', 'Kategori:Dødsfall i 713', 'Kategori:Fødsler i 638', 'Kategori:Kinesiske buddhistmunker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Yunfu', 'Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Zen'] | Dajian Huineng eller Huineng (kinesisk: 慧能 eller 惠能; pinyin: Huìnéng; japansk: Daikan Enō; koreansk: Hyeneung, født 638 i Xing i Guangdong i Kina, død 713) var en kinesisk munk og chanmester. Han er den sjette patriark og samtidig den siste offisielle patriark; senere fulgte det en rekke uoffisielle «patriarker» innen forskjellige skoleretninger av chan-buddhismen. Mange legender er knyttet til hans navn.
Etter farens tidlige død skal gutten fra ung alder av ha samlet ved for å støtte opp om familiens livsunderhold, og lærte verken å lese eller å skribe. Da han en dag leverte brensel til et herberge fikk han høre en gjest resitere fra Diamantsutraen. Dette ble hans oppvåkningsopplevelse. Han sørget for at moren ble vel tatt hånd om av andre, og brøt opp mot nord for å bli disippel under en buddhistisk læremester. Han ble opptatt i Hongrens kloster, og ble der satt til kjøkkentjeneste. Etterhvert manifesterte han sin innsikt i livets hemmeligheter, og ble selv en stor åndelig leder.
Huineng regnes som en av de aller viktigste av de tidlige chan-læremestre. Det ble sagt om ham at han gikk inn for en direkte og umiddelbar tilnærming til buddhistisk praksis og opplysning, og anses som grunnlegger for den sørlige skole («brå opplysning»; 頓教).
Han gjelder som forfatter av plattformsutraen (六祖壇經). Den inneholder også selvbiografiske opplysninger.
Hans fremste disipler var Nanyue Huairang, Qingyuan Xingsi, Nanyang Huizhong, Yongia Xuanjue og Heze Shenhui.
| Dajian Huineng eller Huineng (kinesisk: 慧能 eller 惠能; pinyin: Huìnéng; japansk: Daikan Enō; koreansk: Hyeneung, født 638 i Xing i Guangdong i Kina, død 713) var en kinesisk munk og chanmester. Han er den sjette patriark og samtidig den siste offisielle patriark; senere fulgte det en rekke uoffisielle «patriarker» innen forskjellige skoleretninger av chan-buddhismen. Mange legender er knyttet til hans navn.
Etter farens tidlige død skal gutten fra ung alder av ha samlet ved for å støtte opp om familiens livsunderhold, og lærte verken å lese eller å skribe. Da han en dag leverte brensel til et herberge fikk han høre en gjest resitere fra Diamantsutraen. Dette ble hans oppvåkningsopplevelse. Han sørget for at moren ble vel tatt hånd om av andre, og brøt opp mot nord for å bli disippel under en buddhistisk læremester. Han ble opptatt i Hongrens kloster, og ble der satt til kjøkkentjeneste. Etterhvert manifesterte han sin innsikt i livets hemmeligheter, og ble selv en stor åndelig leder.
Huineng regnes som en av de aller viktigste av de tidlige chan-læremestre. Det ble sagt om ham at han gikk inn for en direkte og umiddelbar tilnærming til buddhistisk praksis og opplysning, og anses som grunnlegger for den sørlige skole («brå opplysning»; 頓教).
Han gjelder som forfatter av plattformsutraen (六祖壇經). Den inneholder også selvbiografiske opplysninger.
Hans fremste disipler var Nanyue Huairang, Qingyuan Xingsi, Nanyang Huizhong, Yongia Xuanjue og Heze Shenhui.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Heinrich Dumoulin: Der Erleuchtungsweg des Zen im Buddhismus. Frankfurt a.M. 1976.
Gao Xingjian: Snø i august, teaterstykke, 1997
Hui Neng (Wei Lang): Das Sutra des sechsten Patriarchen. O.W. Barth Verlag (oder Origo Verlag)
== Eksterne lenker ==
Bilder av Huinengs tempel og mumie
fler ebilder av Huineng-mumien
Legends in Chan:the Northern/Southern Split, Hui-neng and the Platform Sutra
Plattformsutraen Arkivert 9. mars 2009 hos Wayback Machine.
The Platform Sutra of the Sixth Patriarch: the text of the Tung-Huang Manuscript translated by Philip B Yampolsky (introduction and notes omitted)
Hui Neng Page | Dajian Huineng eller Huineng (kinesisk: 慧能 eller 惠能; pinyin: Huìnéng; japansk: Daikan Enō; koreansk: Hyeneung, født 638 i Xing i Guangdong i Kina, død 713) var en kinesisk munk og chanmester. Han er den sjette patriark og samtidig den siste offisielle patriark; senere fulgte det en rekke uoffisielle «patriarker» innen forskjellige skoleretninger av chan-buddhismen. | 5,678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Duun | 2023-02-04 | Olav Duun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 13. september', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Kultur i Holmestrand', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Fosnes kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat'] | Olav Duun (født 21. november 1876 på Jøa i Namdalen, død 13. september 1939 i Holmestrand) var en norsk forfatter som skrev på nynorsk. Han var flere ganger nominert til nobelprisen i litteratur.
Ved debuten i 1907 var det naturlig å regne Duun til heimstaddiktinga som hadde sine beste år på den tiden; men etter hvert som Duuns hovedverk åpenbarte seg, ble det mer og mer synlig at han hørte til nyrealismen: Sammen med Falkberget og Undset, som begge debuterte samtidig med ham i 1907, representerer han et hovedtrekk i norsk litteratur mellom 1905 og 1935: den lange, episke romanen med eksistensielle spørsmål og tungt etisk alvor.
| Olav Duun (født 21. november 1876 på Jøa i Namdalen, død 13. september 1939 i Holmestrand) var en norsk forfatter som skrev på nynorsk. Han var flere ganger nominert til nobelprisen i litteratur.
Ved debuten i 1907 var det naturlig å regne Duun til heimstaddiktinga som hadde sine beste år på den tiden; men etter hvert som Duuns hovedverk åpenbarte seg, ble det mer og mer synlig at han hørte til nyrealismen: Sammen med Falkberget og Undset, som begge debuterte samtidig med ham i 1907, representerer han et hovedtrekk i norsk litteratur mellom 1905 og 1935: den lange, episke romanen med eksistensielle spørsmål og tungt etisk alvor.
== Liv ==
Han ble født på øya Jøa i Fosnes kommune i Namdalen, på gården Stein. Familien var fiskerbønder, med røtter i et pietistisk frikirkemiljø. Faren Johannes var eldste i frimenigheten på Otterøya og Jøa (nå Namsos frikirke), mens broren Simon skulle bli menighetsforstander. Olav var senere i livet ikke på talefot med dem. Som barn bar han navnet Ole Julius Raabye; han tok navnet Olav Duun da han 25 år gammel reiste til Levanger for å gå på lærerskolen. Fra han var 16 til han ble 25 levde han i primærnæringene, og rodde vinterfiske på Sør-Gjæslingan sammen med faren. Da han var i 20-årsalderen, deltok han i det frilynte ungdomslaget på Jøa.
Da han i 1901 begynte på lærerskolen fikk han blant annet forfatteren Vetle Vislie som lærer. Vislie ble en litterær fødselshjelper for Duun, og skal ha vært direkte medvirkende til at han omsider debuterte i 1907, etter flere forsøk. Etter lærerskolen var han først lærer på Sakshaug på Inderøy (1904–1905) og deretter på Singsås i Gauldalen (1905–1908). Etter at han i 1908 giftet seg med Emma Møller fra hjembygda, flyttet ekteparet til Botne i Vestfold. Duun hadde fått lærerjobb på Ramberg skole (nå nedlagt), en stilling han hadde til 1927. I 1914 kjøpte de huset «Fjellvang», hvor de siden ble boende. Emma Duun overlevde ektemannen med 31 år og døde i 1970. Skolestua fra Ramberg skole står i dag på Reidvintunet i Hillestad.
Fra 1923 mottok Duun kunstnerlønn fra Stortinget. Duun ble flere ganger foreslått til nobelprisen, første gang i 1919. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme.
Duun døde av slag i 1939.
== Forfatterskapet ==
Duun skrev etter hvert mest romaner, og det er romanene som er tyngdepunktene i forfatterskapet. Han skrev på nynorsk med sterke innslag av namdalsdialekt. Ved debuten i 1907 fantes det spor av lyriske stemninger, men like mye av ironi, og ofte rent humoristiske lygarsoger blant novellene hans. Duun er også kjent for sin replikkunst, og for sine aforistisk sammenlignende setninger.
Gjennombruddet kom med romanserien Juvikfolke i seks bind fra 1918. Bøkenes siste del er en samtidsskildring fra et bygdesamfunn. Hovedpersonen Odin Sætran introduseres først i bind 4; I eventyre, hvor han vokser opp som bortsatt hos ekteparet Bendek og Gurianna. De tre første bindene fanger opp 6-7 generasjoners forhistorie. Romanverket har blitt tolket som et møte mellom «gammeltida» og en moderne samfunnsforståelse. Det har også vært pekt på at forholdet mellom råskap og rivalisering på den ene siden, og samfunnsansvar og etisk plikt på den annen side, må leses i lys av at verket ble skrevet under og rett etter første verdenskrig. Hovedpersonen Odin sees som den som skal føre seg selv og slekten inn i en ny tid. Rivaliseringen mellom Odin og Lauris topper seg i scenen på båthvelvet: den kantrede båten kan bare bære en av de to; og selv om Odin vet at han er den sterkeste av de to, ser han også at de kravene han stiller til seg selv innebærer en tung nestekjærlighet og vilje til å ofre for den andres beste.
Romanen Medmenneske (1929) er et annet høydepunkt i forfatterskapet. Spenningen mellom den onde Didrik Dale, den kuede sønnen Håkon og den gode svigerdattera Ragnhild topper seg når Ragnhild dreper svigerfaren, mest for å spare Håkon fra byrden ved å gjøre det. Konklusjonen er likevel bitter: «Det vonde drep du ikkje med øks». Romanen ble fulgt opp med Ragnhild (1931) og Siste leveåre (1933). Duun omarbeidet selv stykket til scenebruk på Det norske teatret, med Lars Tvinde i rolle som Didrik Dale, og det ble dramatisert av Fjernsynsteatret i 1980, med Espen Skjønberg som Didrik.
Ettermæle (1932) har struktur som en kriminalroman: Hovedpersonen Brynjar kommer tilbake til hjembygda. Moren er død, og faren Torberg mistenkes for drapet. Brynjar ferdes rundt i bygda, snakker med flere personer, og forsøker å finne ut hvem de var, hva de ville, og hva som skjedde.
Litteraturhistorikeren Rolv Thesen skriver at «Boka – er skriven av ein livsvis mann, ein diktar som har skoda inn i livsens mysterium og forstått litt av det store lagnadsspelet om mennesket.»
Vi skapar lagnaden vår i vårt bilete, og andre skaper ettermælet vårt i sitt bilete. Kven er vi så? Vi er eitt for ein og noko anna for ein annan. Kva er stjerna på himmelen? Ein prikk for Per og Pål, men ei veldig sol for andre. Men det var det eg meinte, at ber vi lagnaden vår, da kan vi bera order om han og. --- Men kom i hug at vi alle er medskyldige i alt som hender i kring oss
Duuns siste verk Menneske og maktene (1938) regnes også blant hans aller beste, og kan leses som et forvarsel om «den store katastrofen» som var i ferd med å ramme Europa med den andre verdenskrig. I boka skildres øya Øyvære, som rammes av en storm som tar flere menneskeliv. Duun hadde tidligere brukt et lignende motiv i Gud smiler (1935). Boka er en kollektivroman hvor flere ulike mennesketyper testes etter hvordan de er i stand til å møte katastrofen.
== Arven etter Duun ==
Olav og Emma Duuns hus i Holmestrand har vært museum siden 1973. Barndomshjemmet Øver-Dun ble restaurert og åpnet for publikum i 2011.
== Se også ==
Liste over bøker av Olav Duun
== Bøker om Olav Duun ==
Arnulf Øverland (1926). Olav Duun. Oslo: Norli. Ny utgave Aschehoug, 1955.
Olav Duun : serprent av 60-årsheftet i Syn og Segn. Oslo: Samlaget. 1936.
Rolv Thesen. Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Norli, 1942, revidert utgave 1945, ny utgave 1969
Alv G. Schjelderup. Dikteren Olav Duun. Norli, 1945
Rolv Thesen. Olav Duun. Norske folkeskrifter nr 88, Noregs boklag, 1946
Rolv Thesen (red.) Seks unge om Olav Duun, Norli, 1950
Asbjørn Sæteren (1953). En dikter og hans stil. Oslo: Norli.
Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli.
Asbjørn Sæteren. Mennesket og samfunnet : en motivundersøkelse innenfor Olav Duuns diktning. Norli, 1956
Daniel Haakonsen. Olav Duun – tre essays. Det Norske Studentersamfunds Kulturuvalg, 1958
Einar Døhl. Fra Ole Julius Raaby(e) til Olav Duun: Dikteren med tre navn og to målfører. Nidaros, 1966
Kari Johanne Dalen. Olav Duuns 'Samtid' – en analyse. Universitetsforlaget, 1971
Pål Espolin Johnson. Mennesket i motgang – en innfallsport til Olav Duuns diktning. Cappelen, 1973
Olav Solberg. «Olav Duun som barnebokforfattar». I tidsskriftet Syn og segn, 1976
Bjarte Birkeland (1976). Olav Duuns soger og forteljingar. Oslo: Samlaget. ISBN 8252106196.
Olav Dalgard (red.). Olav Duun – ei bok til 100-årsjubiléet. Noregs boklag, 1976
Åsfrid Svensen. Mellom Juvika og Øyvære – tre artikler om Olav Duuns romaner. Novus forlag, 1978
Leiv Fetveit (1979). Juvikfolke og tradisjonen. Oslo: Samlaget. ISBN 8252108849.
Bjørn Paulsen Nordheim. Lys over Olav Duun. Nidaros trykkeri & forlag, udatert [ca 1980]
Kåre Holt. «Olav Duun, maktene og mennesket». I: Forfatternes litteraturhistorie, bd 3. 1981
Ole Martin Høystad (1987). Odin i Juvikfolke : Olav Duuns språk og menneskesyn. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203156436.
Lars Groven. Frå Olav Jakobsson Høyem til Olav Duun – fire nynorske føregangsmenn i Trøndelag. Tapir, 1994
Lars Groven (1998). På sporet av Olav Duun – artiklar og kommentarar. Trondheim: Tapir. ISBN 8251913136.
Otto Hageberg. Forboden kjærleik, spenningsmønster i Olav Duuns dikting. Samlaget, 1996
Otto Hageberg. Olav Duun, biografiske og litteraturhistoriske streiflys. Samlaget, 1996
Reidar Astås. Barndommens eventyrland? Duun: 'I eventyre' som kilde. Tano Aschehoug, 1998
Kolbjørn Gåsvær (1988). Landet i eventyret. Fosnes kommune.
Liv Marit Idsø. Duun – eit omriss. Lea as, 2000
Sivert Fløttum. Olav Duun – dikteren på Rambergfjellet. 2003
Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007
Grethe Fatima Syéd. Nådeløs omsorg : kjærlighet, selvmord, kunst og overskridelse i Olav Duuns fiksjonsverden. Doktoravhandling, Universitetet i Bergen, 2012. (pdf)
Grethe Fatima Syéd. Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter. Vidarforlaget, 2015. ISBN 9788279902980
== Priser ==
1934 Gyldendals legat
1936 Henrik Steffens-prisen (tysk)
== Gatenavn ==
Olav Duun er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Olav Duun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olav Duun på Internet Movie Database
(no) Olav Duun hos Sceneweb
(no) Duuns bøker som gratis e-bøker (pdf/epub/mobi/hmtl) fra bokselskap.no
(no) Digitaliserte bøker av Duun hos Nasjonalbiblioteket. | Olav Duun (født 21. november 1876 på Jøa i Namdalen, død 13. | 5,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oskar_Braaten | 2023-02-04 | Oskar Braaten | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Omkomne i trafikkulykker', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Oskar Alexander Braaten (1881–1939) var en norsk forfatter av noveller, romaner og dramaer.
Braaten skildret sin samtids arbeidermiljø på Kristianias østkant med stor sympati og medfølende forståelse. Kritikk av sosial ulikhet framsettes ikke direkte, men gjennom grundige utlegninger om enkeltskjebner. De detaljerte tids- og miljøriktige skildringene gjør at bøkene hans er av stor historisk og kulturhistorisk interesse.
Braatens best kjente verk er romanen Ulvehiet (1919) og skuespillene Den store barnedåpen (komedie, 1925) og Ungen (drama, 1911).
| Oskar Alexander Braaten (1881–1939) var en norsk forfatter av noveller, romaner og dramaer.
Braaten skildret sin samtids arbeidermiljø på Kristianias østkant med stor sympati og medfølende forståelse. Kritikk av sosial ulikhet framsettes ikke direkte, men gjennom grundige utlegninger om enkeltskjebner. De detaljerte tids- og miljøriktige skildringene gjør at bøkene hans er av stor historisk og kulturhistorisk interesse.
Braatens best kjente verk er romanen Ulvehiet (1919) og skuespillene Den store barnedåpen (komedie, 1925) og Ungen (drama, 1911).
== Barndommen og dens påvirkning ==
Oskar Braaten ble født i Sandakerveien 12 på Sagene i Kristiania. Foreldrene var blikkenslager Hans Oskar Haakensen og Berte Marie Olsdatter. Sammen fikk de barna Oskar og Hannah. Faren reiste til Amerika og moren oppdro de to barna som aleneforsørger. Det var små kår, men moren var om seg og fikk som regel endene til å møtes, så den lille familien var ikke direkte fattig. Braaten mintes selv: «Det første jeg kan huske, er fra den krokete, koselige delen av Sandakerveien fra Sagene skole og opp til Torshovgata...Jeg har de første minnene mine fra «nummer 12», det aller minste av de små trehusene i Sandakerveien, med en vannpost like innenfor gjerdet.» Derfra flyttet de til murgården på hjørnet av Sandakerveien og Holsts gate, kalt «Hjemmet». Leiligheten lå i tredje etasje med vindu ut mot løkka. De delte kjøkken med en annen familie.Lengselen etter en tilstedeværende far kan vi finne igjen i Braatens litteratur, for eksempel i romanen Ulvehiet og i novellen En hjemkomst.
Oskar Braaten gikk på Sagene skole til han ble utskrevet i 1896. Med sin gode hukommelse passet han godt i datidens «puggeskole».
== Begynnelsen ==
Da folkeskolen var unnagjort var Braaten 15 år gammel og det var på tide å komme seg ut i arbeidslivet. I 1899 fikk han drømmejobben hos bokhandler og antikvar Bertrand Jensen. Da Bertrand Jensen dro til New Zealand ble Braaten hans fullmektig.
Jobben i bokhandelen gav Braaten anledning til å tilfredsstille leselysten. Han fikk også kontakt med byens kulturpersonligheter når de var innom bokhandelen. Interessen for litteratur utviklet seg til engasjement og eksperimentering, og i 1903 debuterte Braaten med en novelle om en tæringssyk gutt, «Dømd!» i tidsskriftet Symra. Kritikerne mente den hadde rene, enkle trekk, men manglet grundig bakgrunn, miljø og atmosfære.
I bokhandelen møtte Braaten fiolinisten Ragna Aurora Martinsen («Nanna», 1884–1966) når hun kom innom for å kjøpe noter. Hun var datter av smeden Thorvald Martinsen og Laurentze Berntsen, Oskar forelsket seg i henne. De var begge interessert i litteratur, teater, natur og miljø, og det utviklet et sterkt kameratskap som gikk over i dyp kjærlighet.
Oskar Braaten og Nanna giftet seg i 1910. Nanna tjente godt som fiolinist og forsørget Oskar slik at han kunne slutte i bokhandelen for å skrive på heltid. Å bli forsørget at en kvinne brøt med tidens kjønnsrollemønster, så Oskar aksepterte ordningen motstrebende og begynte å tenke over samfunnets kjønnsroller. Oskar og Nanna fikk sønnen Bjørn i 1912 og datteren Berit i 1918.
== Forfatterskapet ==
I Braatens oppvekst var industrialiseringen av Kristiania godt i gang. På Sagene ble det bygget mange fabrikker som gav brød til en voksende klasse fabrikkarbeidere.
I 1910, året da Oskar Braaten ble heltidsforfatter, gav han ut novellesamlingen Kring fabrikken. Som i så mange av sine verk skildrer han her arbeidermiljøet på Kristianias østkant, ikke som tilskuer, men som medmenneske med inngående miljøkjennskap. Braaten formidler et nytt bilde av Kristiania som man tidligere ikke hadde sett i litteraturen. Braaten ville «vise at verda er noko anna enn Karl Johan». Kring fabrikken handler om menneskets trang til å rive seg løs fra inneklemte forhold, og menneskesinnets sammenheng med miljøet det har vokst i.
I 1911 gav Braaten ut dramaet Ungen, med førsteoppføring på Nationaltheatret 1913. Skuespillet er en hyllest til morsfølelsen og også dette verket utmerker seg gjennom en presis kunnskap om et arbeidermiljøet som forfatteren skildrer med varme, humor og medmenneskelighet.
Ungen ble svært populært, og Braatens ry var stigende. Han fikk reisestipender til Danmark, Tyskland og Italia, og med de økende inntektene fikk familien anledning til å reise mye. De hadde planer om å bli lenge i Roma, men dro hjem like før utbruddet av første verdenskrig. Leiligheten hadde de oppsagt, så de flyttet til Kolbotn.
Oskar Braaten skrev sine første verk på landsmål, men gikk over til et sterkt Oslo-preget riksmål med novellesamlingen Mens hjulene staar og andre fortællinger (1916). I 1919 kom romanen Ulvehiet ut, og året etter fortsettelsesromanen Matilde. Disse ble i 1933 gitt ut samlet under tittelen Ulvehiet. Hovedpersonen i Ulvehiet (1919) er Jonny. Han flytter med sin mor fra et lite trehus til en grå bygård. Matilde, som bor i naborommet, har i motsetning til Jonny verdenserfaring og kjenner til hva som skal til for å bo et sted som i «Ulvehiet». Jonny og Matilde følges fra de er barn til de er voksne. Ulvehiet er Braatens mest kjente roman. Navnet viser til gråbeingårdene, beboerne selv kaller de to bygårdene «Komplekset».
Familien bodde på Kolbotn i sju gode år, men Oskar syntes det var for lang vei til sin elskede by. Sønnen Bjørn hadde hyppige astmaanfall og datteren Berit tålte dårlig fuktigheten fra et vann i nærheten, så i 1921 flyttet familien til Ullevål Hageby. Eiendommen hadde en stor hage som gav Oskar og Nanna mulighet til å få utløp for sin interesse for blomster og planter.
I 1925 kom komedien Den store barnedåpen ut. Skuespillet handler om Alvilde som har et barn utenfor ekteskap. Hun vil døpe barnet, men blir kjeftet huden full av en nyansatt kapellan i menigheten. Kirketjener Evensen, en tidligere høker, sier derimot «kom til vårs». Folk skriver seg ut i protest mot en ufolkelig kirke, men skriver seg inn igjen da kirken lover å bli folkelig igjen. Skuespillet ender med at Alvilde gifter seg og får døpt sitt barn samtidig. Hovedbudskapet i komedien er til presteskapet: De må komme seg ned fra sine høye hester og gjøre kirken folkelig igjen.
Oskar Braaten var god venn med mange kjente forfattere og litterære berømtheter. Eksempler er Sven Moren, Olav Duun, Sigrid Undset og Johan Falkberget. Etter en tur i Trysilskogen med Sven Moren, kunne Braaten fortelle familien at han hadde gjort avtale om kjøp av hyttetomt. Moren-familien og Braaten-familien ble hyttenaboer. Selv skrev han: «Eg gløymer ikkje fyrste gongen eg kom dit. Det var eit heilt nytt landskap for meg, og det åtte en stemning som tok meg sterkt. Her skulle eg kunne bu!» Braaten tilbrakte mye tid på hytta i Trysil, men det tok ikke lang tid før han savnet byen igjen. Falkberget og Braaten møttes ofte, utvekslet brev og snakket ofte om tanker om fremtiden og bekymringer i tillegg til fag. Falkberget kunne ikke komme til Braatens 50-årsdag, men han skrev i et brev: «Du kan som dikter feire dagen med berettiget stolthet. Ditt liv har vært et eventyr – fra en liten visergutt til en av landets største diktere. – Og når byen feirer deg i morgen – med fest på kvelden, da skal du gå til dem som konge, du har rett til det! Det er ikke bare dikteren som skal feires i morgen, men også mannen – han som var seg selv, uten fusk, uten svik!»
== Nyrealismen og Oskar Braaten ==
Den litterære hovedstrømningen i nyrealismen var sterkt påvirket av Sigmund Freuds psykoanalyse. Braaten legger vekt på en mer psykologisk skildring i romanene Prinsesse Terese (1931) og Masken (1933) enn i tidligere verk. I Prinsesse Terese viser Braaten en overlegen sjelekunnskap og innlevelsesevne, men Masken, som er en studie av hykleri, mangler forbindelsen mellom miljø og sjeleskildring. Vennen Sigrid Undset skrev om Prinsesse Terese: «Jeg synes den er så utmerket god nemlig, uhyggelig, og likevel har den enslags rar, makaber ynde.»
Industrialiseringen rundt århundreskiftet er en forutsetning for nyrealismen og Oskar Braatens diktning. Det viktigste for Braaten var ikke 1890-årenes naturalisme, men heimstaddiktingen. Han var meget nært knyttet til byen og menneskene som bodde i den. De fleste verkene hans handler om bo- og leveforhold langs Akerselva og arbeidermiljøet, med alt det medførte av arbeidsledighet, alkoholmisbruk, innflyttere og samhold. Braaten var interessert i det allmennmenneskelige og skrev oppmuntrende og veiledende i stedet for å preke og forkynne.
Oskar Braaten døde i en trafikkulykke i Trysil 17. juli 1939, 57 år gammel.
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av Oskar Braaten i BIBSYS
Dømd! (novelle) første gang utgitt i Symra i 1903
Du heimen min (drama) 1906
Arv (spelstykke i ei vending) 1910
Ungen (drama) 1911
Stor-Anders (drama) 1912
Lilje-Gunda og andre forteljingar (noveller) 1913
Sorgenfri (noveller) 1914 (nyutgivelse i 1918 under tittelen Gamlehjemmet Sorgenfri)
Borgen (komedie) 1915
Mens hjulene staar og andre fortællinger (noveller) 1916
Arven (enakter) 1917
Kammerset (av billedhugger Leo Dürings papirer) 1917
Bak høkerens disk (drama) 1918 (filmatisert i 1976 som Kjære Maren)
Fabrikken (noveller) 1918
Ulvehiet (roman) 1919
Matilde (roman) 1920
Bams (roman) 1921
Tapte slag (noveller) 1922
Opover (drama) 1924
Den store barnedåpen (komedie) 1925
Dei kvinnfolka! (drama) 1925
Tribunen (drama) 1925
Godvakker-Maren (komedie) 1927
Bra mennesker (komedie) 1930
I godt selskap (noveller) 1930
Prinsesse Terese (drama) 1931
Masken (drama) 1933
Oslo-fortellinger (noveller) 1935
Fugleburet (drama) 1937
Norske folkeeventyr for born (eventyr) 1939
Sønnafor syd og nordafor nord (eventyr) 1941
Akerselva (dokumentar) 1951
Bru over elva (utvalgte tekster v/Robert Grøndahl) 1971
Hvetebollene (fortelling, første gang publ. i heftet «Jul i Norge» 1920) 1981
Fortellinger (kortprosa) 1993
== Oppføringer ==
Ungen på Det norske teatret i 1997. Manus: Harald Tusberg / Musikk: Egil Monn-Iversen – Les manuskriptet
== Se også ==
Oskar Braatens filmografi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oskar Braaten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oskar Braaten på Internet Movie Database
(no) Oskar Braaten hos Sceneweb
(sv) Oskar Braaten i Svensk Filmdatabas
(en) Oskar Braaten hos The Movie Database
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Oskar Braaten, bøker om Oskar Braaten, arkiv etter Oskar Braaten
(no) Portrett av Oskar Braaten malt av Rolf Groven (1985). Bildet henger i Det norske teatret | Oskar Alexander Braaten (1881–1939) var en norsk forfatter av noveller, romaner og dramaer. | 5,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cloetta | 2023-02-04 | Cloetta | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1862', 'Kategori:Næringsmiddelprodusenter', 'Kategori:Svenske industriselskaper'] | Cloetta AB, lokalisert i Ljungsbro i Sverige er en næringsmiddelprodusent som blant annet produserer sjokolade og konfekt, eksempelvis Guldnougat (lansert 1913), Kexchoklad (1938), Mums-mums, Plopp og Center. I 2000 gikk selskapet sammen med finske Fazers konfekt-divisjon for å skape Cloetta Fazer AB, et samarbeid som ble oppløst i 2008.
| Cloetta AB, lokalisert i Ljungsbro i Sverige er en næringsmiddelprodusent som blant annet produserer sjokolade og konfekt, eksempelvis Guldnougat (lansert 1913), Kexchoklad (1938), Mums-mums, Plopp og Center. I 2000 gikk selskapet sammen med finske Fazers konfekt-divisjon for å skape Cloetta Fazer AB, et samarbeid som ble oppløst i 2008.
== Historie ==
Cloetta ble etablert i 1862 i København av de tre sveitsiske brødrene Bernhard, Christoffer og Nutin Cloetta. Selskapet vokste og i 1873 ble det bygget en fabrikk i Malmö, og i 1896 en fabrikk i Sofienberggata, Oslo. Denne fabrikken ble i 1901 flyttet til Ljungsbro. Familien Cloetta solgte i 1917 selskapet til nystartede Svenska Chokladfabriks AB med familien Svenfelt som hovedeiere. Familien Svenfelt eier fortsatt store aksjeposter i Cloetta. På 1980-tallet og utover kjøpte Cloetta en rekke næringsmiddelselskaper. I forbindelse med oppkjøpet av konkurrenten Candelia AB i 1998 ble selskapet Sveriges største sjokolade- og konfektselskap. Denne posisjonen ble ytterligere forsterket ved at Cloetta i 2000 fusjonerte med Fazers konfektproduksjon og dannet Nordens største konfektprodusent, Cloetta Fazer AB. I juni 2008 ble det kjent at Cloetta Fazer skulle deles. Cloetta ble 8. desember 2008 igjen et selvstendig selskap notert på Stockholmsbørsen. Cloettas hadde på samme tid omtrent 500 ansatte og produksjonsanlegg i Ljungsbro og Alingsås.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Cloetta
Cloetta Fazer AB | Cloetta AB, lokalisert i Ljungsbro i Sverige er en næringsmiddelprodusent som blant annet produserer sjokolade og konfekt, eksempelvis Guldnougat (lansert 1913), Kexchoklad (1938), Mums-mums, Plopp og Center. I 2000 gikk selskapet sammen med finske Fazers konfekt-divisjon for å skape Cloetta Fazer AB, et samarbeid som ble oppløst i 2008. | 5,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Lie | 2023-02-04 | Jonas Lie | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1908', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1833', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Modum kommune', 'Kategori:Personer fra Øvre Eiker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Jonas Lauritz Idemil Lie (født 6. november 1833 i Hokksund, død 5. juli 1908 i Sandvika) var en norsk forfatter og jurist. Han er kalt «hjemmets dikter» og hører til gullalderen i norsk litteratur. Sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen, er Lie kjent som en av de fire store forfatterne fra tidsepoken realismen.
| Jonas Lauritz Idemil Lie (født 6. november 1833 i Hokksund, død 5. juli 1908 i Sandvika) var en norsk forfatter og jurist. Han er kalt «hjemmets dikter» og hører til gullalderen i norsk litteratur. Sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen, er Lie kjent som en av de fire store forfatterne fra tidsepoken realismen.
== Liv og virke ==
Han var embetsmannsønn og vokste opp i Hokksund og i Tromsø fra han var fem år gammel. Hans far ble sorenskriver i Sunnhordland i 1845, og familien flyttet til Husnes. I 1846 ble Jonas sendt til Fredriksvern for å utdanne seg til sjøoffiser, men måtte slutte fordi han var nærsynt og strøk til opptaksprøven. Han tok juridisk embetseksamen i 1858 og giftet seg med sin kusine Thomasine Lie i 1859. De hadde forlovet seg på Rundeholmen på Husnes i Kvinnherad i 1853. Paret fikk sju barn, hvorav to døde unge. Jonas møtte Bjørnson på Heltbergs studentfabrikk, og de ble nære venner. Han slo seg ned som sakfører på Kongsvinger, men spekulerte i trelast og fikk store økonomiske problemer.
Han var bladutgiver og skrev dikt. Men det var først da han flyttet til Kristiania at han begynte å skrive for alvor. Lie var en mystiker og trodde på hemmelighetsfulle krefter i menneskesinnet. Jonas og Thomasine bodde mange år i Tyskland og i Paris (1882–1906); de flyttet tilbake til Norge i 1906. Han bodde i Oslo i tre år, og skrev i den perioden 23 noveller som aldri ble utgitt.
22. juli 1906 flyttet Thomasine og Jonas Lie inn i et hus i Stavern. Det fikk navnet Elisenfryd etter et landsted som Lies bestefar hadde i Trøndelag.
Lie utmerket seg først og fremst som romanforfatter og var en nyskaper såvel tematisk som formmessig. Han er sjødikteren fremfor noen i norsk litteratur, men dessuten den som innfører den impresjonistiske stilen, som finnes i virtuos utgave i mesterverket «Familien på Gilje» (1883).
Av sjøfortellingene Lie skrev kan en nevne «Lodsen og hans hustru» (1874) samt «Gaa Paa!» (1882). Han forfattet dessuten sosialt radikale familieromaner, hvor han satte «problemer under debatt», som for eksempel kvinnens stilling («Familien på Gilje» (1883) samt «Kommandørens døtre» (1886).
Ubevisste krefter, drifter, psykologisk dybdeboring samt det mystiske («Onde Magter» 1890 samt «Trold» 1891–1892) opptok ham også. Lie var en mangfoldig forfatter, liberal og moderne, men også sterkt tradisjonsbundet. Han var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.Jonas Lie er oversatt til finsk av blant andre Lauri Soininen.
== Priser og utmerkelser ==
Kongen tildelte 21. januar 1904 Lie storkors av St. Olavs Orden «for udmærket virksomhed som digter».
Forfatteren Jonas Lie er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Familie ==
Han var onkel til forfatteren Bernt Lie, far til forfatteren Erik Lie. Han må ikke forveksles med sønnesønnen med samme navn, Jonas Lie, som var nazistisk politiminister i Norge under andre verdenskrig.
== Se også ==
Elisenfryd
== Bibliografi ==
1866: Digte
1870: Den Fremsynte
1872: Tremasteren Fremtiden
1872: Fortællinger og Skildringer fra Norge
1874: Lodsen og hans Hustru
1875: Faustina Strozzi
1878: Thomas Ross
1879: Adam Schrader
1880: Grabows Kat
1880: Drammen og vakre historier derfra
1880: Rutland
1882: Gaa Paa!
1883: Livsslaven
1883: Familien paa Gilje
1884: En Malstrøm
1885: Otte Fortællinger
1886: Kommandørens døtre
1887: Et Samliv
1888: Majsa-Jons
1889: Digte
1890: Onde Magter
1891: Trold
1892: Hunnørnen
1893: Niobe
1894: Lystige Koner
1895: Naar Sol gaar ned
1896: Dyre Rein
1897: Lindelin
1899: Faste Forland
1900: Wullfie og Compani
1901: Naar Jerntæppet falder
1903: Ulfvungerne
1905: Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!
1909: Havets Fantasier (utgitt posthumt)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jonas Lie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jonas Lie på Internet Movie Database
(no) Jonas Lie hos Nationaltheatret
(no) Jonas Lie hos Nationaltheatret
(no) Jonas Lie hos Sceneweb
(en) Jonas Lie på Discogs
(en) Jonas Lie på MusicBrainz
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: arkiv etter Jonas Lie, bøker om Jonas Lie, bøker av Jonas Lie
(no) Jonas Lie på Fjordgaten Wikiquote: Jonas Lie – sitater | Jonas Lauritz Idemil Lie (født 6. november 1833 i Hokksund, død 5. | 5,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tian | 2023-02-04 | Tian | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Himmel- og værguder', 'Kategori:Kinesisk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Tian (kinesisk: 天, pinyin: Tiān, Wade-Giles: T'ien) er en himmelgud i tidlig kinesisk mytologi. Under Shang-dynastiet ble Tian fortrengt og erstattet med Shang Di. Men senere kom Tian tilbake, om enn i en helt annen og mer abstrakt konseptuell form, og fortrengte Shang Di.
Tian opptrer i gammel kinesisk litteratur første gang en gang rundt 700 f.Kr., eller tidligere (dateringen er avhengig av alderen av skriftet Shujing). Det er ingen skapelsesfortellinger for Tian, og Shangdi blir sammenflettet med Tian i senere litteratur (og bli dyrket som et vesen i eksempelvis Himmelens tempel i Beijing).
Omfanget av sondringen (om det er noen) mellom dem er omdiskutert. Sinologen Herrlee Creel har foreslått at analyse av Shang-orakelbein viser at Shangdi hadde forrang for Tian som en guddom, og at Zhou-dynastiets forfattere erstattet begrepet Shangdi med Tian for fastholde kravet for deres forrang.
Konseptet himmelens mandat, som var meget viktig i kinesisk tenkning for legitimering av deres herskeres rett til å regjere, henger sammen med Tian.
Etterhvert ble Tian mer et upersonlig høyeste naturprinsipp.
| Tian (kinesisk: 天, pinyin: Tiān, Wade-Giles: T'ien) er en himmelgud i tidlig kinesisk mytologi. Under Shang-dynastiet ble Tian fortrengt og erstattet med Shang Di. Men senere kom Tian tilbake, om enn i en helt annen og mer abstrakt konseptuell form, og fortrengte Shang Di.
Tian opptrer i gammel kinesisk litteratur første gang en gang rundt 700 f.Kr., eller tidligere (dateringen er avhengig av alderen av skriftet Shujing). Det er ingen skapelsesfortellinger for Tian, og Shangdi blir sammenflettet med Tian i senere litteratur (og bli dyrket som et vesen i eksempelvis Himmelens tempel i Beijing).
Omfanget av sondringen (om det er noen) mellom dem er omdiskutert. Sinologen Herrlee Creel har foreslått at analyse av Shang-orakelbein viser at Shangdi hadde forrang for Tian som en guddom, og at Zhou-dynastiets forfattere erstattet begrepet Shangdi med Tian for fastholde kravet for deres forrang.
Konseptet himmelens mandat, som var meget viktig i kinesisk tenkning for legitimering av deres herskeres rett til å regjere, henger sammen med Tian.
Etterhvert ble Tian mer et upersonlig høyeste naturprinsipp.
== Litteratur ==
Ruth H. Chang: «Understanding Di and Tian: Deity and Heaven From Shang to Tang», i Sino-Platonic Papers 108:1–54, 2000.
Herrlee G. Creel: The Origins of Statecraft in China. The University of Chicago Press, 1970. ISBN 0-226-12043-0
Homer H. Dubs: «Theism and Naturalism in Ancient Chinese Philosophy,» i Philosophy East and West 1959-1960, 9.3-4:163-172.
Fung Yu-Lan: A History of Chinese Philosophy, Vol. I. The Period of the Philosophers, tr. Derk Bodde. Princeton University Press, 1952
Paul A. Rule: «T'ien-hsia: All under (the Chinese) Heaven», i Religious Traditions 1, 1978, 19-32.
Axel Schuessler: ABC Etymological Dictionary of Old Chinese. University of Hawaii Press, 2007. | Tian (kinesisk: 天, pinyin: Tiān, Wade-Giles: T'ien) er en himmelgud i tidlig kinesisk mytologi. Under Shang-dynastiet ble Tian fortrengt og erstattet med Shang Di. | 5,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Erik_Vold | 2023-02-04 | Jan Erik Vold | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske biografer', 'Kategori:Norske essayister', 'Kategori:Norske jazzvokalister', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Vinnere av Aschehougprisen', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendalprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', "Kategori:Vinnere av Tarjei Vesaas' debutantpris", 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | Jan Erik Vold (født 18. oktober 1939 i Oslo) er en norsk lyriker, oversetter og litteraturskribent og -formidler. Han bor i Stockholm. Jan Erik Vold var medlem i Profil-kretsen.
| Jan Erik Vold (født 18. oktober 1939 i Oslo) er en norsk lyriker, oversetter og litteraturskribent og -formidler. Han bor i Stockholm. Jan Erik Vold var medlem i Profil-kretsen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Jan Erik Vold er bror av barnelitteraturhistorikeren Karin Beate Vold og sønn av Dagbladet-skribenten Ragnar Vold. Han er samboer med Christina Hellmann (fra 1978) Han var gift med Sidsel Paaske (1937-1980) fra 1975 til 1977.
=== Forfatterskap ===
Vold introduserte retninger som imagisme og konkretisme i Norge, både gjennom tidsskriftartikler og gjennom egen praksis. Av andre inspirasjonskilder kan nevnes de svenske fyrtiotalisterna, japansk haikudiktning og amerikansk beatpoesi.
Jan Erik Vold og Helge Rykkja etablerte i 1966 Kommet Forlag. Forlaget har gitt ut tre bøker, Diktet minner om verden av Jan Erik Vold, Bok av Helge Rykkja og Blikket av Jan Erik Vold.
I tillegg til å skrive lyrikk har han også skrevet om lyrikk og lyrikere, f. eks. bøker om Olav H. Hauge, Gunvor Hofmo og Ernst Orvil. Han har også gjendiktet lyrikk til norsk, blant annet Bob Dylan, Frank O'Hara og William Carlos Williams. Jan Erik Vold har vært en kulturdebattant og Oslo-patriot, især i forbindelse med Bislett stadion og Oslo-trikken. Til Norges Skøyteforbunds 100-årsjubileum i februar 1993 fikk Vold i oppdrag å skrive en prolog som i 1994 ble utgitt som diktboken En sirkel is.
=== Musikk ===
Vold har samarbeidet med flere jazzmusikere. Han brakte tidlig den amerikanske «jazz & poetry»-bevegelsen til Norge, og i 1969 kom han med sin første plate, Briskeby Blues, sammen med Jan Garbareks kvartett. Senere har han en serie plater som vokalist med egne dikt i samspill med bl.a. Chet Baker, Red Mitchell, Nisse Sandström og Egil Kapstad. Musikalsk spenner platene fra bebop til frijazz, de fleste i samarbeid med produsenten (og gitaristen) Jon Larsen.
== Verk ==
=== Diktsamlinger ===
1965 mellom speil og speil (Gyldendal, Oslo)
1966 HEKT (Gyldendal, Oslo)
1966 blikket (Kommet Forlag, Oslo)
1967 Svingdør (Foreningen for Norsk Bokkunst)
1968 Mor Godhjertas glade versjon. Ja (Gyldendal, Oslo)
1969 Bo på Briskeby blues (Gyldendal, Oslo)
1969 kykelipi (Gyldendal, Oslo)
1970 Spor, snø (Gyldendal, Oslo)
1973 Bok 8: LIV (Gyldendal, Oslo)
1978 S (Gyldendal, Oslo)
1979 sirkel sirkel: boken om prins Adrians reise (Gyldendal, Oslo)
1987 Sorgen. Sangen. Veien (Gyldendal, Oslo)
1988 En som het Abel Ek (Gyldendal, Oslo)
1989 Elg (Gyldendal, Oslo)
1993 IKKE : skillingstrykk fra nittitallet (Gyldendal, Oslo)
1994 En sirkel is (Gyldendal, Oslo)
1995 Kalenderdikt (Gyldendal, Oslo)
1997 Ikkje (IKKE omsett til nynorsk av Vold, illustrert av Steffen Kverneland) (Samlaget, Oslo)
2000 I vektens tegn : 777 dikt, antologi
2002 Tolv meditasjoner (Gyldendal, Oslo)
2003 Diktet minner om verden (Kommet Forlag, Oslo) Utvidet utgave på Gyldendal forlag 2004
2004 Drømmemakeren sa (Gyldendal, Oslo)
2007 God dag! Jeg er et dikt (Cappelen Damm); dikt for barn - utvalgte dikt fra kykelipi (1969), illustert av Tonje Strøm
2011 Store hvite bok å se (Gyldendal, Oslo)
=== Prosa ===
1967 fra rom til rom : SAD & CRAZY (Gyldendal, Oslo)
1976 BusteR BrenneR (Gyldendal, Oslo)
=== Essays ===
1976 Entusiastiske essays : klippbok 1960-75 (Gyldendal, Oslo)
1980 Det norske syndromet
1984 Her. Her i denne verden : essays og samtaler (Gyldendal, Oslo)
1990 Poetisk praksis 1975-1990 (Gyldendal, Oslo)
1994 Under Hauges ord
1995 Etterblikk. Ernst Orvil, poet
1998 Storytellers
1999 Tydelig, 33 : essays 1965-1998 (Gyldendal, Oslo)
2000 Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo
2005 God jul med Gertrude Stein og andre essays
2016 Kánon/kannon/kanón
=== Hørespill ===
Prins Adrians reise : et hørespill for åtte stemmer, for NRK Radioteatret (produsert 1984, reprise 1984).
Noe om noe : et fore-drag for radio, for NRK Radioteatret (produsert 1986, reprise 1986)
=== Plater ===
1969 Briskeby blues (med Jan Garbarek)(PolyGram Records, Oslo)
1971 Hav (med Jan Garbarek)
1973 Trikkeskinner (single med Jan Garbarek)
1977 Ingentings bjeller
1981 Stein. Regn (med Kåre Virud)
1986 Den dagen Lady døde / Jan Erik Vold leser dikt av Frank O'Hara (Hot Club Records, Oslo)
1988 Blåmann! Blåmann! (med Chet Baker) (Hot Club Records, Oslo)
1990 Sannheten om trikken er at den brenner (Hot Club Records, Oslo)
1992 Pytt Pytt Blues (Hot Club Records, Oslo)
1994 Obstfelder live på Rebecka West (Hot Club Records, Oslo)
1996 Her er huset som Per bygde (Hot Club Records, Oslo)
1998 Storytellers (Hot Club Records, Oslo)
2005 Vold synger svadaåret inn (Hot Club Records, Oslo)
2008 Drømmemakeren sa (med Egil Kapstad) (Hot Club Records, Oslo)
2009 Jan Erik Vold: Vokal – The Complete Recordings 1966-1977 (Plastic Strip/Musikkoperatørene)
2010 Telemark Blue (med Chet Baker) (Hot Club Records, Oslo)
2012 Blackbird Bye Bye (med Bill Frisell og Arild Andersen) (Hot Club Records, Oslo)2012 Stjerner Lyser Hvite - Viser av Jens Gunderssen (Grappa Musikforlag/Musikkoperatørene)
2015 Sommeren der ute (med Ellen Bødtker, Arve Henriksen og Eirik Raude) (Losen Records, Oslo)
2019 Tolv blå (Med Kåre Virud)
=== Gjendiktninger ===
1964 Peter Bichsel : Egentlig ville fru Blum bli kjent med melkemannen (Pax Forlag, Oslo)
1969 William Carlos Williams: LOVE
1971 Samuel Beckett: Alle dem som faller (Originaltittel: All that fall, høyrespel, send i NRK Radioteatret 11. november 1971)
1972 Robert Creeley Alt er vann/om du ser lenge nok : 74 dikt frå For love (Pax Forlag, Oslo)
1972 Bob Dylan: Tarantula (Gyldendal, Oslo)
1977 Bob Dylan: Damer i regn : 70 sanger på norsk (Den norske bokklubben, Stabekk)
1983 Frank O'Hara: Solen ute på Fire Island & andre dikt
1987 Samuel Beckett og fleire: Becketts ring : samlede dikt av Samuel Beckett; spredte dikt av Rimbaud, Apollinaire, Éluard (Forlaget Oktober, Oslo)
1996 Tomas Tranströmer Samlede dikt (Gyldendal, Oslo)
1998 Storytellers : en begrunnet antologi (Gyldendal, Oslo)
2004 Richard Brautigan: Å føre krig mot den gjengse maratonprosa (Kolon, Oslo)
2005 Samuel Beckett: Vente på Godot
2009 Wallace Stevens: Keiseren av iskrem (Gyldendal, Oslo)
=== Sakprosa, forfatterbiografier ===
1962 Johan Borgen : 1902 – 1962, medforfattar (Det norske Studentersamfund, Oslo)
1964 Tarjei Vesaas : et skrift lagt fram på Kulturutvalgets Tarjei Vesaas-aften i Universitetets aula 14. mars 1964, redaktør og medforfatter (Det norske Studentersamfund, Oslo)
1975 Jazz i Norge, redaktør saman med Olav Angell og Einar Økland (Gyldendal, Oslo)
1978 Ernst Orvil : en bok til 80-årsdagen 12. april 1978, redigert saman men Johan Fredrik Grøgaard og Kjell Heggelund (Gyldendal, Oslo)
1980 Det norske syndromet : et kritisk syn på norsk lyrikk (Universitetsforlaget, Oslo)
1986 Per Kleiva, redigert saman med Ulf Renberg og Harald Flor (Labyrinth Press, Oslo)
1994 Under Hauges ord : essays, samtaler, brev, dikt, fotos (Samlaget, Oslo) – Les i fulltekst
2000 Mørkets sangerske : en bok om Gunvor Hofmo (Gyldendal, Oslo)
2001 Uten manus : dokumentarisk 1980-2000 (Gyldendal, Oslo)
2007 Ruth Maiers dagbok – en jødisk flyktning i Norge, red. (Gyldendal, Oslo)
=== Antologier over andre forfatterskap ===
1971 Poesi 14 x 14 (Den norske bokklubben, Stabekk)
1974 Poesi pluss (Den norske bokklubben, Stabekk)
1974 USA 74
1975 Olav H. Hauge: Syn oss åkeren din (Den norske bokklubben, Stabekk)
1978 Erling Christie: og undring rører vår uro (Den norske bokklubben, Stabekk)
1983 Sigurd Bodvar: Dikt i utvalg : 1933-1983 (Tiden, Oslo)
1985 Moderne norsk lyrikk : frie vers 1890-1980 : en antologi, redigert saman med Kjell Heggelund (Cappelen, Oslo) – Les i fulltekst
1988 Sverre Udnæs: Dramatikk 1964-1982 (Gyldendal, Oslo)
1988 Cornelis Vreeswijk: Sånger (Bromberg, Stockholm)
1990 Ernst Orvil: Sommer : samlede dikt 1940-1955 (Gyldendal, Oslo)
1991 Ernst Orvil: Vandringer : samlede dikt 1955-1970 (Gyldendal, Oslo)
1992 Ernst Orvil: Brekasjer : samlede dikt 1970-1985 (Gyldendal, Oslo)
1993 Sigurd Bodvar: Leve, det går an : tre prosa-bøker (Aschehoug, Oslo)
1996 Ernst Orvil: Samlede noveller (Gyldendal, Oslo)
1997 Gunvor Hofmo: Etterlatte dikt (Gyldendal, Oslo)
1997 Ernst Orvil: Samlede skuespill (Gyldendal, Oslo)
1998 Ernst Orvil: Utvalgte dikt (Gyldendal, Oslo)
1999 Gunvor Hofmo: Jeg glemmer ingen
2000 Cornelis Vreeswijk: Skrifter (Ordfronts förlag, Stockholm)
2000 Gunnar Larsen: En avismanns samlede poesi (Gyldendal, Oslo)
2001 Sigbjørn Obstfelder: Samlede dikt (Gyldendal, Oslo)
2003 P x 3 : Prøysen, Stevens, Tranströmer (Gyldendal, Oslo)
2004 Kate Næss: sekstitallets hemmelige dronning : samlede dikt og gjendiktninger (Den norske lyrikklubben, Stabekk)
2004 Richard Brautigan: Å føre krig mot den gjengse maratonprosa (Kolon Forlag, Oslo)
2004 Bob Dylan: Damer i regn (Gyldendal, Oslo)
2010 Fem stemmer : essays, antologi, lydspor (Om: Uppdal, Hofmo, Ulven, Heggelund, Nyquist) (Aschehoug, Oslo)
== Priser og utmerkelser ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jan Erik Vold – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jan Erik Vold på Internet Movie Database
Artikkel i Store norske leksikon
Jan Erik Vold i NRK Forfatter
«Jan Erik Vold». Dagbladet Forfatter. Arkivert fra originalen 27. januar 2010. Besøkt 17. mars 2016.
«Vold, Jan Erik: Anmeldelser og Artikler» (norsk). Aftenposten Alex. Arkivert fra originalen 12. juni 2010. Besøkt 10. oktober 2013.
Jan Erik Vold i Saltenposten
Digitaliserte bøker av Vold og om Vold hos Nasjonalbiblioteket
Vinner av Norsk kulturråds ærespris i 2014 hos kulturrådet | Jan Erik Vold (født 18. oktober 1939 i Oslo) er en norsk lyriker, oversetter og litteraturskribent og -formidler. | 5,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herrlee_Creel | 2023-02-04 | Herrlee Creel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Professorer ved University of Chicago', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | Herrlee Glessner Creel (født 19. januar 1905 i Chicago i USA, død 2. juni 1994 i Palos Park i Illinois) var sinolog og filosof. Han var professor ved University of Chicago.
Ett av hans interessefelter var den kinesiske skrift, dens tilblivelse og natur.
| Herrlee Glessner Creel (født 19. januar 1905 i Chicago i USA, død 2. juni 1994 i Palos Park i Illinois) var sinolog og filosof. Han var professor ved University of Chicago.
Ett av hans interessefelter var den kinesiske skrift, dens tilblivelse og natur.
== Verker ==
Sinism: A Study of the Evolution of the Chinese World-View (1929)
«On the Nature of Chinese Ideography», i T'oung Pao 32 (1936), s. 85-161.
The Birth of China: A Study of the Formative Period of Chinese Civilization (1937)
«On the Ideographic Element in Ancient Chinese», i T'oung Pao 34 (1938), s. 265-294
Chinese Writing (1943)
Newspaper Chinese by the Inductive Method (1943) med Teng Ssu-yu
Literary Chinese by the Inductive Method, 3 bind (1938–1952) Bind I: Hsiao Ching; Bind II: Selections from the Lün Yu; Bind III: The Mencius, utgiver, med Tsung-Ch'ien Chang og Richard C. Rudolph
Studies in Early Chinese Culture (1948)
Confucius, the Man and the Myth (1949) as Confucius and the Chinese Way (1960)
Chinese Thought from Confucius to Mao Tse-Tung (1953)
Origins of Statecraft in China (1970) Volume One. The Western Chou Empire. The University of Chicago Press, 1970. ISBN 0-226-12043-0
Shen Pu-hai. A Chinese Political Philosopher of the Fourth Century B.C. (1974)
What is Taoism?: and other Studies in Chinese Cultural History (1977)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
University of Chicago Chronicle obituary
The Ideographic Myth (Boodberg-Creel-debatten) | Herrlee Glessner Creel (født 19. januar 1905 i Chicago i USA, død 2. | 5,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Handelsh%C3%B8yskolen_BI | 2023-02-04 | Handelshøyskolen BI | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Handelshøyskolen BI', 'Kategori:Handelshøyskoler', 'Kategori:Høyskoler i Norge', 'Kategori:Norske stiftelser', 'Kategori:Sider med kart'] | Handelshøyskolen BI («BI» i dagligtale; engelsk betegnelse BI Norwegian Business School), opprinnelig Bedriftsøkonomisk Institutt, er en norsk privat vitenskapelig høgskole som driver forskning og utdanning med tyngdepunkt i bedriftsøkonomiske fag. BI har hovedcampus i Nydalen i Oslo, og har regionale studiesteder i Bergen, Trondheim og Stavanger. BI har også et tett samarbeid med Fudanuniversitetet i Shanghai.
BI ble etablert som en privat aftenskole i bedriftsøkonomi i 1943. Den ble senere akkreditert som høgskole og i 2008 som vitenskapelig høgskole. BI er idag organisert som en stiftelse og er en av tre private vitenskapelige høyskoler i Norge ved siden av MF og VID.
| Handelshøyskolen BI («BI» i dagligtale; engelsk betegnelse BI Norwegian Business School), opprinnelig Bedriftsøkonomisk Institutt, er en norsk privat vitenskapelig høgskole som driver forskning og utdanning med tyngdepunkt i bedriftsøkonomiske fag. BI har hovedcampus i Nydalen i Oslo, og har regionale studiesteder i Bergen, Trondheim og Stavanger. BI har også et tett samarbeid med Fudanuniversitetet i Shanghai.
BI ble etablert som en privat aftenskole i bedriftsøkonomi i 1943. Den ble senere akkreditert som høgskole og i 2008 som vitenskapelig høgskole. BI er idag organisert som en stiftelse og er en av tre private vitenskapelige høyskoler i Norge ved siden av MF og VID.
== Historie ==
=== Fra kveldsskole til dagstudium ===
Bedriftsøkonomisk Institutt (BI) ble opprettet som et aksjeselskap av Finn Øien og hans partner John Rosef i 1. juni 1943. Utgangspunktet var å tilby undervisning på kveldstid, men i løpet av de neste tiåret ble tilbudet utvidet til å omfatte et toårig dagstudium. Nils Skott kom inn som en tredje eier i 1944 og ansvarlig for rasjonaliseringsavdelingen. Finn Øyen hadde ansvaret for administrasjon, undervisning og tidsskrifter. Jens Rosef var ansvarlig for konsulentavdelingen i regnskap og revisjon. I løpet av 1945 utvidet BI til seks avdelinger: Kurs, konsulentavdeling (rasjonalisering), regnskap og revisjon, BIs indeks, trykkeri og gårdsbestyrelse.
Året etter ble det første toårige dagstudiet lansert med navnet Kontorledelse I og II. Studentene ved dette studiet blir i 1954 godkjent som låntakere ved Statens lånekasse for utdanning. BI kjøpte i 1957 Ivar Aasens vei 14, som ble brukt som kontor. I 1968 ble det toårige studiet utvidet til et treårig og fikk navnet diplomøkonomstudiet. Året etter fikk BI statsstøtte og ble også omdannet fra en privateid bedrift til en non-profit stiftelse. Dette var en kraftig stimulans til faglig opprustning.
=== Satsing på språk og nasjonalt nettverk ===
BI har hele veien hatt fokus på å være innovative og fremtidsrettede. Allerede i 1963 vedtok man å satse på språk i utdanningen, og investerte i et moderne språklaboratorium. Fire år senere kjøpte BI sin første datamaskin. På dette tidspunkt fantes det fra før kun en datamaskin i Norge.
De første fem studierektorene ble ansatt i 1964 og man beslutter å satse på faste forelesere. I 1983 ble BIs fire første professorer ansatt etter faglige vurderinger med eksterne kommisjonsmedlemmer. Pål Korsvold ble ansatt som professor i finans, Gøran Persson som professor i logistikk, Arne Jon Isachsen som professor i internasjonal finans og Rolf Høyer som professor i informasjons- og databehandling. To år etter dette ble BI tildelt siviløkonomtittelen, noe som har hatt stor betydning for BIs anerkjennelse som handelshøyskole.
I 1979 overtok BI Revisorstudiet i Oslo (RiO), og BI tilbød deretter et treårig revisorstudium. I 1985 besluttet BI å opprette sitt eget nasjonale nettverk av høyskoler. De 10 samarbeidende høyskolene ble enten lagt ned eller innlemmet I BIs nettverk. På slutten av 80-tallet ble også BIs regionale høyskoler utvidet, og studentene med det toårige kandidatstudiet og fikk mulighet til å bygge på til treårig diplomøkonomstudium. Året 1992 fusjonerte BI med Norges Markedshøyskole, NILA og Oslo Handelshøyskole. Samtidig overtas Oslo Markedsføringshøyskole. Det samme året ble det også inngått en samarbeidsavtale mellom BI og Universitetet i Oslo om forskning og undervisning. I år 2000 fusjonerte både BI og Norges Varehandelshøyskole (NVH) samt en integrasjon mellom BI og Det Norske Shippingakademiet (DnS).
Året 2005 flyttet BI fra Sandvika i Bærum til nytt bygg i Nydalen. Året etter, i 2006, tiltrådte Tom Colbjørnsen som rektor ved Handelshøyskolen BI. Han ble sittende til sommeren 2014. I august 2014 tok Jan Henjesand over som rektor. I 2008 ble Handelshøyskolen BI akkreditert som vitenskapelig høyskole av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT). Akkrediteringen gir BI rett til selv å opprette og nedlegge nye studier.
=== Samarbeid og engelskspråklige studier ===
Handelshøyskolen BI etablerte høyere utdannelse på engelsk allerede i 1990. BI samarbeider med nærmere 170 skoler i mer enn 40 land. Siden 1996 har de samarbeidet med Fudanuniversitetet i Shanghai om å tilby utdanning på høyt nivå for det kinesiske markedet. International School of Management (ISM) i Litauen ble etablert i 2000 med BI som hovedeier. I 1999 fikk BI, som første norske institusjon, kvalitetsstempelet EQUIS (European Quality Improvement System). I 2005 fikk BI fornyet sin EQUIS-akkreditering som første norske institusjon.
Trippel akkreditering
Handelshøyskolen BI er en av svært få handelshøyskoler med en såkalt Triple Crown akkreditering. Kun 100 handelshøyskoler over hele verden, eller omtrent 1% av alle handelshøyskoler, er tredobbelt akkreditert.
== Institutter og sentre ==
Handelshøyskolen BI har organisert sin faglige virksomhet i ni institutter:
Institutt for datavitenskap og analyse
Institutt for finans
Institutt for kommunikasjon og kultur
Institutt for ledelse og organisasjon
Institutt for markedsføring
Institutt for regnskap, revisjon og foretaksøkonomi
Institutt for rettsvitenskap og styring
Institutt for samfunnsøkonomi
Institutt for strategi og entreprenørskapSenter for virksomhetskommunikasjon er et forskningssenter tilknyttet Handelshøyskolen BI. Senteret ble opprettet i 2008 i samarbeid med Norsk kommunikasjonsforening. Hensikten med senteret er å fremme utdanning, forskning og opplæring innen virksomhetskommunikasjon i Norge. Begrepet Virksomhetskommunikasjon er en oversettelse av det engelske Corporate Communication, og senteret bruker også navnet BI Center for Corporate Communication og forkortelsen BI CCC.
Senteret er plassert under Institutt for Kommunikasjon, kultur og språk ved BI, og ledes av førsteamanuensis Peggy Simcic Brønn. For å ivareta koblingen mellom akademikere og utøvere av faget, er det valgt et råd med representanter for begge parter.
== Studier ==
=== Studietilbud ===
Høyskolen tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer: Bachelor, mastergrad, doktorgrad, etterutdanning, samt en rekke spesialstudier innen f.eks. finansiell økonomi, varehandel, og informasjonsteknologi. BI har også ca. 500 studenter i Kina i samarbeid med Fudan-universitetet i Shanghai, og er majoritetseier i International School of Management, en handelshøyskole med ca. 2000 studenter i Kaunas og Vilnius i Litauen. BIs utvekslingstilbud omfatter 41 av de 79 beste universitetene og høyskolene i Financial Times' European Business School Ranking for 2012. En av fire av BIs studenter drar på utveksling minst et semester.
BIs faglige virksomhet er organisert i ni institutter, som blant annet dekker kjerneområdene for en handelshøyskole: Strategi, organisasjon, innovasjon, samfunnsøkonomi, finansiell økonomi, markedsføring, regnskap, revisjon og jus. BI har også etablert forskningssentre knyttet til instituttene for å ivareta kunnskapsutvikling innen utvalgte sektorer og/eller temaer. 24 sentre er knyttet til instituttene.
Bachelor
Bachelor of Business Administration
Bachelor of Business Analytics
Creative Industries Management (tidligere Kultur og Ledelse)
Digital kommunikasjon og markedsføring
Eiendomsmegling, jus og økonomi
Entreprenørskap (tidligere Entreprenørskap og økonomi)
Finans
International Management (tidligere Internasjonal markedsføring)
Markedsføringsledelse
Organisasjonspsykologi, HR og ledelse
Økonomi og administrasjon
Økonomi og forretningsjus
Økonomi og ledelse (siviløkonom)Tidligere bachelorstudier
Retail Management, tidligere Varehandelsledelse (Ble avsluttet våren 2022)
Kommunikasjonsledelse (siste avgangskull i 2021)
PR og kommunikasjonsledelse (siste avgangskull i 2015)
Regnskap og revisjon (siste avgangskull i 2020)
Markedskommunikasjon (siste avgangskull i 2015)
Reiselivsledelse (siste avgangskull i 2015)
Medieutvikling og journalistikk (siste avgangskull i 2013)
Økonomi og IT-ledelse (siste avgangskull i 2013)
Økonomisk journalistikk (siste avgangskull i 2011)Master
Master i Sustainable finance
Master i Ledelse og organisasjonspsykologi
Master i Finans
Master i Regnskap og revisjon (HRS)
Master i Økonomi og ledelse – Siviløkonom
Master i Strategisk markedsføringsledelse
Master i Forretningsjus og økonomi
Master i Anvendt samfunnsøkonomi
Master i Entreprenørskap og innovasjon
Master i Kvantitativ finans
Master i Business Analytics
Master i Data Science for Business
BI-Luiss Joint Masters in Marketing
QTEM Master networkTidligere masterstudier
MSc i Internasjonal ledelse (siste avgangskull i 2014)
MSc i Politisk økonomi (siste avgangskull i 2013)
=== Studiesteder i Norge ===
26. oktober 2006 vedtok BIs styre å legge ned et «betydelig antall» av skolens lokalavdelinger rundt om i Norge, og 15. desember ble det vedtatt at lokalavdelingen i Lillestrøm skulle legges ned 1. august 2007, mens lokalavdelingene i Østfold, Vestfold, Telemark, Ålesund, Tromsø og på Gjøvik skulle legges ned 1. august 2008. Imidlertid vil BI fortsatt ha et tilbud om etter- og videreutdanning ved skolene i Telemark og Vestfold. Disse vil ligge administrativt under BI Drammen. Styret ved Handelshøyskolen BI vedtok i 2012 å flytte virksomheten ved BI Drammen og BI Kristiansand til sine øvrige avdelinger.
LokalavdelingerNydalen, Oslo
Bergen
Trondheim
StavangerTidligere lokalavdelingerBI Gjøvik, BI Lillestrøm, BI Telemark (Porsgrunn), BI Tromsø, BI Vestfold (Sandefjord), BI Østfold (Grålum), BI Ålesund, BI Skedsmo (Olavsgård – til 2003).
Handelshøyskolen BI samflyttet sine avdelinger i Oslo til Nydalen i 2005. Da flyttet BI fra sine lokaler i Sandvika, Bærum (hovedkontor), Schous plass, Oslo og Senter for lederutdanning – Sjømannsskolen (Ekeberg].
== Rektorer ==
Finn Øien (1943–1975)
Gerson Komissar (1975–1981)
Jørgen Randers (1981–1989)
Peter Lorange (1989–1993)
Leif Frode Onarheim (1993–1997)
Torger Reve (1997–2005)
Ole Stenvinkel Nilsson (2005)
Tom Colbjørnsen (2006–2014)
Inge Jan Henjesand (2014–2022)
Karen Spens (påtroppende fra 1. august 2022-)
== Kjente akademikere ==
Espen Andersen
Tor Wallin Andreassen (ved NHH fra 2013)
Gabriel Benito
Henrich Greve
Guri Hjeltnes
Gerson Komissar
Jørgen Randers
Torger Reve
Fred Selnes
Brynjulf Tellefsen
Astrid Kaufmann
Geir Kaufmann
Anne-Britt Gran
== Kjente alumni ==
=== Næringsliv ===
Gaute Eie
Jan Haudemann-Andersen
Stein Erik Hagen
Eilert Hanoa
Espen Gaarder Haug
Petter Jansen
Geir Karlsen
Hugo Maurstad
Petter Stordalen
Endre Rangnes
Magnus Reitan
Riulf Rustad
Olav Nils Sunde
Kåre Valebrokk
Idar Vollvik
Gunn Wærsted
=== Kultur og samfunn ===
Andres Rafael Diaz Rosa
Arne Hjeltnes
Kjell Inge Aase
Gerhard Helskog
David Pedersen
Harald Rønneberg
Siren Sundby
Berit von der Lippe
Olaf Henning Thommessen
Truls Svendsen
== Studentliv ==
=== Studenttilbud ===
BI Karriereservice tilbyr studentene tjenester som kan gjøre overgangen fra studier til arbeidsmarkedet lettere. I tillegg til karriereplanlegging og jobbsøkerkurs, tilbyr BI Karriereservice mentor–og internship program. Årlig fremstiller BI Karriereservice lønn–og arbeidsmarkedstall for å kartlegge tidligere studenters arbeidssituasjon.
BI Karriereservice har seks ansatte i Nydalen, og representanter ved de resterende BI-skolene.
=== Studentforeninger ===
BISO, eller BI Student Organisasjon, representerer en styrket og forent studentstemme, og like muligheter for BI-studenter på alle fire campuser. Les mer om BISO her: https://biso.no/
Ved Handelshøyskolen BI fantes det lenge to studentforeninger:
SBIO Studentforeningen for studentene ved "Handelshøyskolen BI i Oslo"
BIS Studentforeningen for studentene ved de regionale BI skoleneI 2020 slo SBIO og BIS seg sammen til en samlet studentorganisasjon. Fusjonen har blitt en milepæl i BIs historie – alle BI-studenter er i dag samlet under en forenklet og mer slagkraftig studentorganisasjon.
=== StudConsult ===
StudConsult er et norsk konsulentselskap som drives av studenter ved Handelshøyskolen BI. Selskapet leverer tjenester innenfor markedsundersøkelser, konkurrentanalyser samt andre kvalitative og kvantitative analyser. Selskapet omsatte i 2011 for ca. 740 000 kroner.StudConsult arbeider som en non-profit organisasjon med det formålet å la studenter kunne lære gjennom å være i kontakt med næringslivet og prøve ut teori i praksis gjennom studietiden.
StudConsult eies 34 % av Studentforeningen ved BI og 66 % av Stiftelsen Junior Enterprise Norway.
StudConsult ble etablert i 1988. Det startet med et samarbeid mellom tre studentforeninger (handelsakademiets studentforening, studentutvalget ved Oslo Ingeniørakademi og Studentforeningen ved Norges Høyskole for Informasjonsteknologi) og resulterte i et eget aksjeselskap. Studconsult har hatt avdelinger ved flere av Norges universiteter og høyskoler som Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Høgskolen i Oslo, NMH, Høgskolen i Sør-Trøndelag og BI. Siden 2006 har det imidlertid eksistert kun en StudConsult-avdeling i Norge og den ligger på Handelshøyskolen BI Oslo.
=== Linjeforeninger ===
BBA Linjeforeningen for "Bachelor of Business Administration"
BI Finans Linjeforeningen for "Bachelorstudiet i Finans"
BS Linjeforeningen for BI Siviløkonomer
Eiendomsmeglerstyret Linjeforeningen for "Bachelorstudiet i Eiendomsmegling"
Entreprenørskap Linjeforeningen for "Bachelorstudiet i Entreprenørskap"
F§J Linjeforeningen for "Bachelorstudiet i Økonomi og Forretningsjus"
GSS Linjeforeningen for alle på Masterstudier ved BI i Oslo
IM Linjeforeningen for "Bachelorstudiet i Internasjonal markedsføring"
Kultur&Næring Linjeforeningen for "Bachelorstudiet i Kultur og ledelse"
Markedsføring (linjeforening) Linjeforeningen for "Bachelorstudiet i Markedsføring"
SMA (Strategic Marketing Association) Linjeforeningen for masterprogrammet Strategic Marketing Management
ØAS Linjeforeningen for "Bachelorstudiet i Økonomi og administrasjon"
PR Linjeforeningen for "Bachelorstudiet i PR og markedskommunikasjon"
VASS Linjeforeningen for "Bachelorstudiet i Varehandelsledelse"
=== Interesseutvalg ===
BI Athletics Idrettsforeningen ved Handelshøyskolen BI i Oslo
BI Baseball
BI Basketball
BI Cheerleading
BI Fotball
BI Håndball
BI Lacrosse
Børsgruppen Aktie Interesseutvalg for finans, børs og næringsliv ved BI Oslo
Eiendomsutvalget Interesseutvalg for eiendomsinvestering og eiendomsutvikling ved BI Oslo
SBIO Connect Interesseutvalg for teknologi og excel Ved BI Oslo
Femmes Fatales Damekoret ved BI Oslo
Studentavisen Inside
UFDA The Choir Boys Herrekoret ved BI OsloBISO består også av 6 større arrangementer, blant annet innrykksukene Fadderullan, 3 stabgrupper, samt politiske og faglige arbeidsgrupper.
Fagdager – Det finnes mange fagdager på BI Nydalen hvor forskjellige foreninger arrangerer foredrag hvor man henter inn mennesker fra næringslivet. Den største, Næringslivsdagen, er ment for å dekke alle studenter og er desidert størst. Mindre dager omhandler gjerne spesifikke faggrener og interesser; Aksjedagen, Eiendomsdagen, den store markedsføringsdagen, og liknende.
I tillegg til interesseutvalgene er BISO også eier av studentavisen Inside samt deleier i StudConsult, ett konsulentselskap drevet av studenter med tilknytning til Handelshøyskolen BI.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Handelshøyskolen BI
Studentforeningen ved Handelshøyskolen BI i Oslo Arkivert 10. februar 2009 hos Wayback Machine.
BI Studentsamfunn
Studconsults nettsted | BI Athletics Håndball er håndballklubben ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Klubben ble startet opp høsten 2006 av Sandra W. | 5,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Robert_Hightower | 2023-02-04 | James Robert Hightower | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibliografer', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 7. mai', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Murray County i Oklahoma', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | James Robert Hightower (født 7. mai 1915 i Sulphur i Oklahoma i USA; død 8. januar 2006 i Elsen ved Herscheid/Sauerland i Tyskland) var en amerikansk sinolog. Han var professor ved Harvard University.
| James Robert Hightower (født 7. mai 1915 i Sulphur i Oklahoma i USA; død 8. januar 2006 i Elsen ved Herscheid/Sauerland i Tyskland) var en amerikansk sinolog. Han var professor ved Harvard University.
== Verker i utvalg ==
Han shih wai chuan: Han Ying's illustrations of the didactic application of the classic of songs, with an annot. transl. by James Robert Hightower (= Harvard-Yenching Institute monograph series, 11), Cambridge, Mass., Harvard University Press 1952; teilw. zugl. (Übers. d. Kap. 1 und 2): Cambridge, Mass., Harvard University, Diss., 1950.
(utg.), Han Yü's poetische Werke, übersetzt von Erwin von Zach, Cambridge, Mass., Harvard University Press 1952.
Topics in Chinese literature. Outlines and Bibliography, rev. ed., Cambridge, Mass., Harvard University Press 1953.
The poetry of Ta'o Ch'ien, transl. with commentary and annotation by James Robert Hightower, Oxford, Clarendon Press 1970.
zusammen mit Florence Chia-Ying Yeh, Studies in Chinese Poetry (= Harvard-Yenching Institute monograph series, 47), Cambridge, Mass./London, Harvard University Press 1998.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Obituary | James Robert Hightower (født 7. mai 1915 i Sulphur i Oklahoma i USA; død 8. | 5,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Falske_ormeslanger | 2023-02-04 | Falske ormeslanger | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ormeslanger'] | Falske ormeslanger er en familie av små slanger som hører hjemme i Afrika, Sørvest-Asia og Amerika. De er tilpasset et underjordisk liv, og lever hovedsakelig av maur og termitter. Verdens minste slangeart, Leptotyphlops carlae, hører til familien.
Gruppen kjennetegnes ved at overkjeven mangler tenner, og er grodd fast til skallen. Underkjeven har derimot tenner, og er svært bevegelig. Dette har sammenheng med den eiendommelig måten som de falske ormeslangene fanger byttet på, og flytter det gjennom munnen.Lengden varierer fra 10 til 30 cm, og de skiller seg fra de ekte ormeslangene ved å være svært tynne. L. carlae har en gjennomsnittlig diameter på 2,51 mm. Fargen er grå, svart eller lyserød, av og til med lyse tegninger. Ingen annen nålevende gruppe av slanger har bevart så mye av bekkenet, og inne i kroppen finnes det også to små lårbein.
Alle arter graver under bakken, og er aktive både dag og natt. De flytter seg opp og ned i jordlagene for å regulere kroppstemperaturen, og kan følge luktsporet av maur og termitter til kolonien der de eter både voksne individer, pupper og egg. De forsvarer seg mot angrep fra byttedyrene ved å skille ut feromoner, og ved å kveile seg opp. Selv blir de jaktet på av skorpioner, manguster og andre slanger. Hunnene legger opptil 13 egg om gangen, og det er observert at de kveiler seg rundt eggene.
Falske ormeslanger lever både i tropisk regnskog, savanne og ørken. I Amerika strekker utbredelsen seg fra det sørvestlige USA sørover til Peru, Uruguay og Argentina. De finnes ikke oppe i Andesfjellene, men er utbredt på De små Antiller, Hispaniola og Bahamas. Gruppen finnes i hele Afrika, unntatt de tørreste delene av Sahara og Namibørkenen. Sokotra har tre endemiske arter. Leptotyphlops macrorhynchus finnes foruten i Nord-Afrika, også i Sørvest-Asia nord til sørøstlige Tyrkia, og øst til nordvestre India. På Den arabiske halvøy er det flere arter, og størst utbredelse har Leptotyphlops blanfordii som forekommer fra Saudi-Arabia til India.
Alle arter falske ormeslanger, unntatt én, regnes tradisjonelt til slekten Leptotyphlops. Unntaket er Rhinoleptus koniagui fra Vest-Afrika, som skiller seg ut ved å ha et hornlignende skjell på snutespissen. I 2009 ble det publisert en artikkel der de falske ormeslangene fordeles på to underfamilier og tolv slekter.
| Falske ormeslanger er en familie av små slanger som hører hjemme i Afrika, Sørvest-Asia og Amerika. De er tilpasset et underjordisk liv, og lever hovedsakelig av maur og termitter. Verdens minste slangeart, Leptotyphlops carlae, hører til familien.
Gruppen kjennetegnes ved at overkjeven mangler tenner, og er grodd fast til skallen. Underkjeven har derimot tenner, og er svært bevegelig. Dette har sammenheng med den eiendommelig måten som de falske ormeslangene fanger byttet på, og flytter det gjennom munnen.Lengden varierer fra 10 til 30 cm, og de skiller seg fra de ekte ormeslangene ved å være svært tynne. L. carlae har en gjennomsnittlig diameter på 2,51 mm. Fargen er grå, svart eller lyserød, av og til med lyse tegninger. Ingen annen nålevende gruppe av slanger har bevart så mye av bekkenet, og inne i kroppen finnes det også to små lårbein.
Alle arter graver under bakken, og er aktive både dag og natt. De flytter seg opp og ned i jordlagene for å regulere kroppstemperaturen, og kan følge luktsporet av maur og termitter til kolonien der de eter både voksne individer, pupper og egg. De forsvarer seg mot angrep fra byttedyrene ved å skille ut feromoner, og ved å kveile seg opp. Selv blir de jaktet på av skorpioner, manguster og andre slanger. Hunnene legger opptil 13 egg om gangen, og det er observert at de kveiler seg rundt eggene.
Falske ormeslanger lever både i tropisk regnskog, savanne og ørken. I Amerika strekker utbredelsen seg fra det sørvestlige USA sørover til Peru, Uruguay og Argentina. De finnes ikke oppe i Andesfjellene, men er utbredt på De små Antiller, Hispaniola og Bahamas. Gruppen finnes i hele Afrika, unntatt de tørreste delene av Sahara og Namibørkenen. Sokotra har tre endemiske arter. Leptotyphlops macrorhynchus finnes foruten i Nord-Afrika, også i Sørvest-Asia nord til sørøstlige Tyrkia, og øst til nordvestre India. På Den arabiske halvøy er det flere arter, og størst utbredelse har Leptotyphlops blanfordii som forekommer fra Saudi-Arabia til India.
Alle arter falske ormeslanger, unntatt én, regnes tradisjonelt til slekten Leptotyphlops. Unntaket er Rhinoleptus koniagui fra Vest-Afrika, som skiller seg ut ved å ha et hornlignende skjell på snutespissen. I 2009 ble det publisert en artikkel der de falske ormeslangene fordeles på to underfamilier og tolv slekter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Falske ormeslanger i Encyclopedia of Life
(en) Falske ormeslanger i Global Biodiversity Information Facility
(en) Falske ormeslanger hos Fossilworks
(en) Falske ormeslanger hos ITIS
(en) Falske ormeslanger hos NCBI
(en) Kategori:Leptotyphlopidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Leptotyphlopidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Leptotyphlopidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Leptotyphlops | 5,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinson_Massif | 2023-02-04 | Vinson Massif | ['Kategori:78°S', 'Kategori:85°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ellsworth Land', 'Kategori:Fjell i Antarktis', 'Kategori:Fjell over 4000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Vinson Massif er det høyeste fjellet i Antarktis, og ligger ved foten av Den antarktiske halvøy, rundt 1 200 kilometer fra Sydpolen. Fjellet er 4 892 meter høyt, omtrent 21 km langt og 13 km bredt og ligger i fjellkjeden Sentinel Range, som igjen er en del av Ellsworth Mountains.
Fjellets eksistens var ukjent fram til 1957, da det ble oppdaget av et fly fra US Navy. Det er oppkalt etter Carl Vinson, en kongressmann fra Georgia i USA, som var en viktig støttespiller for å skaffe bevilgninger til forskning om Antarktis.
Fjellet er ganske lett å klatre rent teknisk, men ligger avsides til og det er problemer med kulde og andre forhold. Første bestigning var i 1966 av en amerikansk ekspedisjon hvor 11 personer nådde toppen. Det finnes nå turistreiser med toppbestigning, med priser rundt 200 000 kr.
| Vinson Massif er det høyeste fjellet i Antarktis, og ligger ved foten av Den antarktiske halvøy, rundt 1 200 kilometer fra Sydpolen. Fjellet er 4 892 meter høyt, omtrent 21 km langt og 13 km bredt og ligger i fjellkjeden Sentinel Range, som igjen er en del av Ellsworth Mountains.
Fjellets eksistens var ukjent fram til 1957, da det ble oppdaget av et fly fra US Navy. Det er oppkalt etter Carl Vinson, en kongressmann fra Georgia i USA, som var en viktig støttespiller for å skaffe bevilgninger til forskning om Antarktis.
Fjellet er ganske lett å klatre rent teknisk, men ligger avsides til og det er problemer med kulde og andre forhold. Første bestigning var i 1966 av en amerikansk ekspedisjon hvor 11 personer nådde toppen. Det finnes nå turistreiser med toppbestigning, med priser rundt 200 000 kr.
== Eksterne lenker ==
http://sevensummits.fi/category/blog/vinson-massif/ Vinson Massif, en av Seven Summits | Nicholas Clinch m. fl. | 5,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Primitive_ormeslanger | 2023-02-04 | Primitive ormeslanger | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ormeslanger', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Primitive ormeslanger er en familie av små slanger som er hjemmehørende i Amerika. I likhet med andre ormeslanger er de tilpasset et underjordisk liv, og har rudimentære øyne.
De ligner de ekte ormeslangene i at overkjeven har tenner, og er bevegelig. Men de skiller seg ut ved å ikke ha rester etter bekkenet, og ved at underkjeven har én eller to tenner. Lengden er 11–30 cm, som regel 13–16 cm. Fargen er gul eller svart, og noen arter har gult eller hvitt hode, eller hale.
Utbredelsen omfatter tropiske deler av Mellom- og Sør-Amerika fra Nicaragua til nordlige Argentina.
Det er ikke enighet om skrivemåten til familiens vitenskapelige navn, og både Anomalepididae og Anomalepidae brukes.
| Primitive ormeslanger er en familie av små slanger som er hjemmehørende i Amerika. I likhet med andre ormeslanger er de tilpasset et underjordisk liv, og har rudimentære øyne.
De ligner de ekte ormeslangene i at overkjeven har tenner, og er bevegelig. Men de skiller seg ut ved å ikke ha rester etter bekkenet, og ved at underkjeven har én eller to tenner. Lengden er 11–30 cm, som regel 13–16 cm. Fargen er gul eller svart, og noen arter har gult eller hvitt hode, eller hale.
Utbredelsen omfatter tropiske deler av Mellom- og Sør-Amerika fra Nicaragua til nordlige Argentina.
Det er ikke enighet om skrivemåten til familiens vitenskapelige navn, og både Anomalepididae og Anomalepidae brukes.
== Litteratur ==
Arne Semb-Johansson (redaktør) og Ragnar Frislid (oversetter) Amfibier og krypdyr, bind 10 i serien Verdens dyr, J.W. Cappelens Forlag as 1987, ISBN 82-525-1914-8 (originalens tittel Reptiles and Amphibians i serien World of Animals, Equinox Ltd., Oxford 1986)
== Eksterne lenker ==
(en) Primitive ormeslanger i Encyclopedia of Life
(en) Primitive ormeslanger i Global Biodiversity Information Facility
(en) Primitive ormeslanger hos Fossilworks
(en) Primitive ormeslanger hos ITIS
(en) Primitive ormeslanger hos NCBI
(en) Kategori:Anomalepididae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anomalepididae – detaljert informasjon på Wikispecies
(en) Anomalepididae - The Reptile Database | * Anomalepis | 5,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cobra_(%C3%B8l) | 2023-02-04 | Cobra (øl) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Britiske bryggerier', 'Kategori:Drikkestubber', 'Kategori:Stubber 2020-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Cobra er et bryggeri som ble etablert i 1989 i Fulham i England.
Cobra selger sine produkter i rundt 50 land. Det finnes en rekke forskjellige typer av Cobra øl, blant annet King Cobra, Cobra Light, Cobra Zero%. | Cobra er et bryggeri som ble etablert i 1989 i Fulham i England.
Cobra selger sine produkter i rundt 50 land. Det finnes en rekke forskjellige typer av Cobra øl, blant annet King Cobra, Cobra Light, Cobra Zero%. | Cobra er et bryggeri som ble etablert i 1989 i Fulham i England. | 5,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekte_ormeslanger | 2023-02-04 | Ekte ormeslanger | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Blasius Merrem', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1820', 'Kategori:Ormeslanger', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ekte ormeslanger er en familie av små slanger. De er i likhet med andre ormeslanger tilpasset et underjordisk liv, og de fleste artene lever av maur og termitter.
Gruppen kjennetegnes ved overkjeven er bevegelig og har tenner, mens underkjeven mangler tenner. Den eneste resten av bekkenet er to små bein på hver side inne i kroppen. Lengden varierer fra 15–100 cm, men de fleste artene er 20–50 cm. Fargen kan være lyserød, gul, brun eller svart. De kan være ensfarget, eller ha flekker, langsgående striper eller tverrbånd i en lysere eller mørkere farge. De minste artene er slanke, men noen av de større artene kan ha en kraftigere kroppsform.
En finner dem nede i bakken, under steiner, i hiet til pattedyr, og i termittuer. Etter kraftig regn kan de vise seg oppe på marka, mens de i tørre perioder følger fuktigheten nedover i jordsmonnet. De er eggleggende, og hunnene legger 2–10 svært avlange egg.
De lever i forskjellige naturtyper fra tropisk regnskog til busksteppe. Utbredelsen omfatter tropiske deler av Sør- og Mellom-Amerika nordover til Mexico, Florida og Bahamas; Afrika sør for Sahara, inkludert Madagaskar, Komorene, Sokotra og øyene i Guineabukta; Egypt og Sørøst-Europa (Typhlops vermicularis); sørlige deler av Asia, inkludert Andamanene, Kokosøyene og den sørøstasiatiske øyverden; mange av øyene i Stillehavet; og Australia. I tillegg har blomsterpotteslangen (Ramphotyphlops braminus) spredt seg med ufrivillig menneskelig hjelp til store deler av verden.
Tidligere ble de ekte ormeslangene fordelt på tre slekter Typhlops, Ramphotyphlops og Rhinotyphlops, men Typhlops er nå blitt splittet opp. Ramphotyphlops, Acutotyphlops og Austrotyphlops skiller seg fra alle andre skjellkrypdyr ved å ha en hemipenis som ikke vrenges ut, men som i stedet kveiles opp som en korketrekker. Disse slangene har også et par sekker ved kloakkåpningen med ukjent funksjon. Det kan tenkes at også Cyclotyphlops har disse bygningstrekkene, men det eneste kjente eksemplaret er en hunn.
| Ekte ormeslanger er en familie av små slanger. De er i likhet med andre ormeslanger tilpasset et underjordisk liv, og de fleste artene lever av maur og termitter.
Gruppen kjennetegnes ved overkjeven er bevegelig og har tenner, mens underkjeven mangler tenner. Den eneste resten av bekkenet er to små bein på hver side inne i kroppen. Lengden varierer fra 15–100 cm, men de fleste artene er 20–50 cm. Fargen kan være lyserød, gul, brun eller svart. De kan være ensfarget, eller ha flekker, langsgående striper eller tverrbånd i en lysere eller mørkere farge. De minste artene er slanke, men noen av de større artene kan ha en kraftigere kroppsform.
En finner dem nede i bakken, under steiner, i hiet til pattedyr, og i termittuer. Etter kraftig regn kan de vise seg oppe på marka, mens de i tørre perioder følger fuktigheten nedover i jordsmonnet. De er eggleggende, og hunnene legger 2–10 svært avlange egg.
De lever i forskjellige naturtyper fra tropisk regnskog til busksteppe. Utbredelsen omfatter tropiske deler av Sør- og Mellom-Amerika nordover til Mexico, Florida og Bahamas; Afrika sør for Sahara, inkludert Madagaskar, Komorene, Sokotra og øyene i Guineabukta; Egypt og Sørøst-Europa (Typhlops vermicularis); sørlige deler av Asia, inkludert Andamanene, Kokosøyene og den sørøstasiatiske øyverden; mange av øyene i Stillehavet; og Australia. I tillegg har blomsterpotteslangen (Ramphotyphlops braminus) spredt seg med ufrivillig menneskelig hjelp til store deler av verden.
Tidligere ble de ekte ormeslangene fordelt på tre slekter Typhlops, Ramphotyphlops og Rhinotyphlops, men Typhlops er nå blitt splittet opp. Ramphotyphlops, Acutotyphlops og Austrotyphlops skiller seg fra alle andre skjellkrypdyr ved å ha en hemipenis som ikke vrenges ut, men som i stedet kveiles opp som en korketrekker. Disse slangene har også et par sekker ved kloakkåpningen med ukjent funksjon. Det kan tenkes at også Cyclotyphlops har disse bygningstrekkene, men det eneste kjente eksemplaret er en hunn.
== Litteratur ==
Arne Semb-Johansson (redaktør) og Ragnar Frislid (oversetter) Amfibier og krypdyr, bind 10 i serien Verdens dyr, J.W. Cappelens Forlag as 1987, ISBN 82-525-1914-8 (originalens tittel Reptiles and Amphibians i serien World of Animals, Equinox Ltd., Oxford 1986)
N.B. Ananjeva; m.fl. (2006). The Reptiles of Northern Eurasia: Taxonomic Diversity, Distribution, Conservation Status. Sofia: Pensoft Publishers. s. 118–120. ISBN 978-954-642-269-9. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Ekte ormeslanger i Encyclopedia of Life
(en) Ekte ormeslanger i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ekte ormeslanger hos Fauna Europaea
(en) Ekte ormeslanger hos Fossilworks
(en) Ekte ormeslanger hos ITIS
(en) Ekte ormeslanger hos NCBI
(en) Kategori:Typhlopidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Typhlopidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Typhlopidae – detaljert informasjon på Wikispecies
The Reptile Database - Family Typhlopidae (Blind Snakes)
Tetrapod Zoology – Scolecophidians: seriously strange serpents | * Acutotyphlops | 5,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oterspissmus | 2023-02-04 | Oterspissmus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pattedyr', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Oterspissmus omfatter tre arter i familien børstepinnsvin.
De har et flatt hode og kan lukke neseborene. Dette gjør at de med letthet kan ta seg frem gjennom vann. De svømmer ved hjelp av buktende bevegelser med kroppen og halen.
De fanger og spiser fisk og sjødyr. De er hovedsakelig nattaktive.
De tre artene av oterspissmus er de eneste artene i familien som forekommer utenfor Madagaskar.
| Oterspissmus omfatter tre arter i familien børstepinnsvin.
De har et flatt hode og kan lukke neseborene. Dette gjør at de med letthet kan ta seg frem gjennom vann. De svømmer ved hjelp av buktende bevegelser med kroppen og halen.
De fanger og spiser fisk og sjødyr. De er hovedsakelig nattaktive.
De tre artene av oterspissmus er de eneste artene i familien som forekommer utenfor Madagaskar.
== Eksterne lenker ==
(en) Oterspissmus hos Fossilworks
(en) Oterspissmus hos ITIS
(en) Oterspissmus hos NCBI
Potamogalinae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Micropotamogale | 5,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Schjenken | 2023-02-04 | Erik Schjenken | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 9. september', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sykepleiere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Erik Schjenken (født 9. september 1968 i Oslo) er en tidligere norsk ambulansesjåfør som ble kjent i media i forbindelse med den såkalte ambulansesaken i 2007. Hendelsen fikk mye omtale i mediene, og i 2009 utgav han en bok om denne saken.
Dagbladet ble i 2011 dømt for ærekrenkelser mot Schjenken.
Han har siden 2014 vært ansatt som seniorrådgiver i Næringslivets sikkerhetsorganisasjon. Han var ansatt som ambulansesjåfør ved Oslo universitetssykehus fra 1989 til 2014. Han har også bakgrunn som FN-soldat i Libanon (1993-1994) og ISAF-soldat i Afghanistan (2004-2005).
Fra 1. juli 2014 er Schjenken varamedlem i Pressens Faglige Utvalg. Han har også vært lokalpolitisk aktiv i Oslo Frp (2014-2018), blant annet som leder, nestleder og vara til Oslo bystyre (2015-2018).
| Erik Schjenken (født 9. september 1968 i Oslo) er en tidligere norsk ambulansesjåfør som ble kjent i media i forbindelse med den såkalte ambulansesaken i 2007. Hendelsen fikk mye omtale i mediene, og i 2009 utgav han en bok om denne saken.
Dagbladet ble i 2011 dømt for ærekrenkelser mot Schjenken.
Han har siden 2014 vært ansatt som seniorrådgiver i Næringslivets sikkerhetsorganisasjon. Han var ansatt som ambulansesjåfør ved Oslo universitetssykehus fra 1989 til 2014. Han har også bakgrunn som FN-soldat i Libanon (1993-1994) og ISAF-soldat i Afghanistan (2004-2005).
Fra 1. juli 2014 er Schjenken varamedlem i Pressens Faglige Utvalg. Han har også vært lokalpolitisk aktiv i Oslo Frp (2014-2018), blant annet som leder, nestleder og vara til Oslo bystyre (2015-2018).
== Ali Farah-saken ==
Utgangspunktet for saken var at Ali Farah 6. august 2007 ble slått ned i Sofienbergparken og at ambulansesjåførene, deriblant Schjenken, valgte å ikke ta ham med i ambulansen fordi de trodde han bare var beruset. Saken fikk etterhvert mye medieomtale. 8. april 2008 skrev Schjenken et leserinnlegg i Aftenposten hvor han redegjorde for sitt syn på saken og hvor han ba Ali Farah stoppe jakten på ham og hans kollega. I februar 2009 ga Schjenken ut boken Jeg er ingen rasist om det som skjedde i Sofienbergparken og om tiden etterpå. I denne retter han sterk kritikk mot fylkeslegen i Oslo, flere statsråder, Likestillings- og diskrimineringsombudet og ledelsen på Ullevål universitetssykehus.
=== Dagbladet dømt for ærekrenkelser ===
I mai 2011 ble Dagbladet dømt av Oslo tingrett for å ha ærekrenket Schjenken. Avisen ble dømt til å betale 1 million kroner i oppreisning til Schjenken for ærekrenkende uttalelser. Retten kom til at Dagbladet ikke hadde tilstrekkelig dekning for sine kritiske uttalelser om Schjenken. Dagbladet anket dommen til Borgarting lagmannsrett som februar 2012 reduserte erstatningsummen til 200 000, pluss saksomkostninger.
Dagbladet anket videre til Høyesterett. 5. mars 2014 forkastet Høyesterett Dagbladets anke i Schjenken-saken og opprettholdt oppreisningen på 200.000 kroner i tillegg til sakskostnader på én million kroner. I mars 2018 avviste Den europeiske menneskerettsdomstol å behandle klagene fra Dagbladet og Avisa Nordland.
=== Medieofferfondet ===
Erik Schjenken ble tildelt 100 000 kroner fra Medieofferfondet. Fondet, som er opprettet av investor Øystein Stray Spetalen, mente ingen andre hadde blitt så urimelig behandlet i mediene i 2008 som Schjenken.
=== Gjensidige forsikring ===
Han gikk senere til sak mot Gjensidige Forsikring for å få yrkesskadeerstatning for det han mente var langvarige belastninger i form av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) i form av medieoffersyndrom (MOS). Schjenken vant andre rettsrunde i Borgarting lagmannsrett etter først å ha tapt i Oslo tingrett. Lagmannsretten påla Gjensidige et ansvar for ambulansesjåførens psykiske skader, og dessuten dømt til å dekke hans saksomkostninger og rettsgebyr fra tingretten - totalt 345 000 kroner. Dommen ble anket til Høyesterett som i 2013 enstemmig frikjente Gjensidige Forsikring. Høyesterett skrev at «Loven må forstås slik at det må være årsakssammenheng mellom skaden det kreves dekning for - den posttraumatiske stresslidelsen - og arbeidsulykken».
=== Overeksponert ===
I 2011 var Schjenken en av fire personer som ble intervjuet i NRKs serie Overeksponert, som handlet om personer som fikk et kritisk søkelys på seg i media. De andre var Anne Alvik, Manuela Ramin-Osmundsen og Gerd-Liv Valla. I intervjuet forteller han hvordan han opplevde medieeksponeringen.
== Bibliografi ==
Erik Schjenken (2009). Jeg er ingen rasist, ambulansesjåførens historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203291654.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Erik Schjenken (8. april 2008). «Hva som skjedde i Sofienbergparken». Aftenposten. Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 8. mars 2009. | Erik Schjenken (født 9. september 1968 i Oslo) er en tidligere norsk ambulansesjåfør som ble kjent i media i forbindelse med den såkalte ambulansesaken i 2007. | 5,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Diabelli | 2023-02-04 | Anton Diabelli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. april', 'Kategori:Dødsfall i 1858', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1781', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkforleggere', 'Kategori:Personer fra Salzburg', 'Kategori:Personer rundt Ludwig van Beethoven', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske komponister'] | Anton Diabelli (1781–1858) var en østerriksk komponist og musikkforlegger.
| Anton Diabelli (1781–1858) var en østerriksk komponist og musikkforlegger.
== Biografi ==
På Antons Diabellis dåpsattest er faren Nikolaus ført opp som «Musiker hier». Moren Regina Moser stammet fra en musikerfamilie. Faren gav Diabelli den første undervisningen i sang, klaver-, og orgelspill. Syv år gammel ble han tatt opp som korgutt i klosteret Michaelbeuern, der han fikk en grundig musikalsk utdanning som senere ble viderført ved Benediktinergymnaset.
Foreldrene ønsket at Diabelli skulle bli prest, og i 1796 startet han på latinskolen i München. For å avslutte sine teologistudier, studerte han året 1800 ved cistersienserklosteret Raitenhaslach. Diabelli komponerte likevel videre, og arbeidene hans gjorde Michael Haydn oppmerksom på ham. Haydn gav Diabelli undervisning og hjalp ham fram.
Da Raitenhaslach ble sekularisert i 1803, gav Diabelli opp forsettet om å bli prest og konsentrerte seg om musikken. I Wien traff han Ludwig van Beethoven og Michaels Haydns bror, Joseph. Etterhvert ble Diabelli en ettertraktet klaver- og gitarlærer i Wien.
I 1807 kom den italienske gitarvirtousen Mauro Giuliani til Wien, og etter gjensidig utveksling av ideer, skrev Diabelli verk for sologitar, duetter, trioer, hus- og kammermusikk for gitar, og sanger med gitarakkompagnement.
Diabelli gikk i kompaniskap med forleggeren Peter Cappi og drev musikkhandel og forlag sammen med ham. Senere drev Diabelli forretningene for egen regning, og publiserte musikk av Haydn-brødrene, Cherubini, Mozart, og framfor alt Franz Schubert.
Diabelli ble rammet av aldersdemens. Han er begravet på Sankt Marxer Friedhof i Wien.
== Verk ==
Diabelli skrev mer enn 200 komposisjoner i nær sagt alle musikkformer: to- og firhendige klaverstykker, undervisnings- og studiemateriale for klaver og gitar, orkesterverk, kammermusikk, operetter, syngespill, kantater, messer og offertorier. Mangfoldigheten og det høye antall verk gjør Diabelli til en sentral komponist under Wienerklassisismen.
Kirkemusikken er lett tilgjengelig og takknemlig å oppføre, i dag blir særlig Pastoralmesse op. 147 og Landmesse op. 107 hyppig oppført.
Spesielt slitesterke har hans to- og firhendige klaververkene vært som krevende og pedagogisk verdifulle undervisningsstykker. En gitarskole og andre læreverk stammer fra hans tid som gitarelev. For sologitar skrev han framfor alt sonater, sonatiner, variasjonsverk, serenader og arrangementer over populære operamelodier, kammermusikk med klaver, strykere og blåseinstrumenter og et stort antall sanger med gitarakkompagnement.
Med sine musikkdramatiske verk hadde Diabelli derimot liten suksess.
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Willi Kahl: «Diabelli, Anton.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 631 (digitalisering).
(de) Pohl, Carl Ferdinand: «Diabelli, Anton». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 5, Duncker & Humblot, Leipzig 1877, s. 115 f.
== Litteratur ==
Leopold M. Kantner: Anton Diabelli, Thematisch-systematisches Werkverzeichnis (WAD), München, Strube Verlag, 2006
Constantin von Wurzbach: «Diabelli, Anton.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 3. Del. Verlag der typogr.-literar.-artist. Anstalt (L. C. Zamarski, C. Dittmarsch & Comp.), Wien 1858, s. 277 f. (Innscanning).
== Eksterne lenker ==
(de) Anton Diabelli i Deutsche BiographieVerklister(de) Verk av og om Anton Diabelli i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Anton Diabelli i Deutsche Digitale BibliothekNotemateriale(en) Fritt tilgjengelige noter av Anton Diabelli på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Anton Diabelli i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Anton Diabelli i International Music Score Library Project | Anton Diabelli (1781–1858) var en østerriksk komponist og musikkforlegger. | 5,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NM_i_ishockey_2009 | 2023-02-04 | NM i ishockey 2009 | ['Kategori:Ishockey i 2009', 'Kategori:NM i ishockey', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2009'] | NM i ishockey 2009 var det 70. norgesmesterskapet i ishockey.
Vålerenga vant sitt 26. norgesmesterskap etter å ha vunnet finalen 4–2 i kamper mot Sparta.
| NM i ishockey 2009 var det 70. norgesmesterskapet i ishockey.
Vålerenga vant sitt 26. norgesmesterskap etter å ha vunnet finalen 4–2 i kamper mot Sparta.
== GET-ligaen 2008/09 ==
1 Vålerenga trukket 3 poeng for usportslig opptreden i kampen mot Sparta den 5. oktober 2008.2 Stjernen trukket 15 poeng for dårlig økonomi.3 Comet trukket 10 poeng for dårlig økonomi.4 Furuset trukket 10 poeng for dårlig økonomi.
== Sluttspill ==
Kvartfinaler
Semifinaler
Sparta – Storhamar (4-0 i kamper)
Vålerenga – Stjernen (4-2 i kamper)FinaleVålerenga – Sparta Sarpsborg (4-2 i kamper, VIF mester)
UtmerkelserMest verdifulle spiller i sluttspillet: Lars Erik Spets – VålerengaNorgesmestere 2009:Patrick DesRochers, Tommy Lund, Gavin Morgan, Patrick Lund-Nilsen, Andreas Frisk, Blake Evans, Jan Andre Aasland, Knut Henrik Spets, Jonas Oppøyen, Steffen Thoresen, Raimond Hesler, Johnny Bruun, Patrich Kolsrud, Kjell Richard Nygård, Aleksander Nervik, Lars Erik Lund, Lars Erik Spets, Alexander Bonsaksen, Mathias Trygg, Anders Fredriksen, Regan Kelly, Brede Csiszar, Jonas Gabrielsen og Kenneth Larsen.
== Eksterne lenker ==
Statistikk best-av-sju serier i sluttspillet i Norge - hockey.no | Lars Erik Spets () | 5,696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montecristo_Snus | 2023-02-04 | Montecristo Snus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Snusmerker'] | Montecristo er en snus utviklet av Taboca AS og kom på det norske markedet i 2007. Montecristo går under kategorien sterksnus og har ca. 11 mG nikotin per porsjon.
Ulikt andre snusmerker, er Montecristo rettet mot de «mer velstående» og betraktes av mange som luksussnus. Dette gjenspeiles forøvrig i den delikate innpakningen der det står skrevet at tobakken kommer fra Cuba, vannet kommer fra Norge og at den lages i Sverige.
Montecristo finnes bare i porsjon. Produksjonen av løs ble stoppet i 2009. | Montecristo er en snus utviklet av Taboca AS og kom på det norske markedet i 2007. Montecristo går under kategorien sterksnus og har ca. 11 mG nikotin per porsjon.
Ulikt andre snusmerker, er Montecristo rettet mot de «mer velstående» og betraktes av mange som luksussnus. Dette gjenspeiles forøvrig i den delikate innpakningen der det står skrevet at tobakken kommer fra Cuba, vannet kommer fra Norge og at den lages i Sverige.
Montecristo finnes bare i porsjon. Produksjonen av løs ble stoppet i 2009. | Montecristo er en snus utviklet av Taboca AS og kom på det norske markedet i 2007. Montecristo går under kategorien sterksnus og har ca. | 5,697 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_bandy_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i bandy for menn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandyserier', 'Kategori:Bandyturneringer i Norge'] | Eliteserien er den øverste divisjonen i norsk bandy. Den består av ti lag og danner utgangspunktet for sluttspillet om norgesmesterskapet. Nasjonal eliteserie har eksistert siden 1932, og fra og med 1976 har vinneren fått tittelen seriemester. Denne tittelen regnes imidlertid ikke for å være like gjev som norgesmesterskapet. Stabæk Idrettsforening vant eliteserien i 2018/19.
| Eliteserien er den øverste divisjonen i norsk bandy. Den består av ti lag og danner utgangspunktet for sluttspillet om norgesmesterskapet. Nasjonal eliteserie har eksistert siden 1932, og fra og med 1976 har vinneren fått tittelen seriemester. Denne tittelen regnes imidlertid ikke for å være like gjev som norgesmesterskapet. Stabæk Idrettsforening vant eliteserien i 2018/19.
== Avvikling ==
Alle de ti lagene spiller mot de øvrige to ganger. Ved sesongslutt har hvert lag altså spilt 18 kamper.
Lagene rangeres etter:
1. Antall poeng (to for seier, ett for uavgjort, null for tap).
2. Lagenes innbyrdes resultater.
3. Målforskjellen (antall skårede mål minus antall baklengsmål).
4. Antall skårede mål.
De åtte øverste lagene går videre til sluttspillet, som er en utslagsturnering med kvartfinaler, semifinaler og finale. Det spilles best av tre kamper i kvartfinalen, der lag 1 og 2 på tabellen trekkes mot lag 7 og 8, lag 3 og 4 spiller mot lag 5 eller 6. Semifinalene spilles best av fem kamper, mens NM-finalen avgjøres i én kamp.
Det svakeste plasserte laget rykker ned, mens laget på 9. plass spiller kvalifisering mot det nest best rangerte laget i 1. divisjon om retten til å få spille i eliteserien den påfølgende sesongen.
== Historie ==
Det nasjonale seriesystemet ble innført i 1932 og gjeninnført etter krigen i 1947. Før 1932 hadde man hatt regionale seriespill i tillegg til et cupspill om NM-tittelen. Seriespillet har blitt arrangert på mange ulike måter. Nedenfor følger en oversikt over hvordan den øverste divisjonen har blitt avviklet.
I perioden 1933 – 1934: to avdelinger med fem lag i hver.
I perioden 1935 – 1939: to avdelinger med seks lag i hver.
I 1940: fire avdelinger med fem lag i hver.
I perioden 1947 – 1949: fire avdelinger med seks lag i hver.
I perioden 1950 – 1955: to avdelinger med åtte lag i hver.
I perioden 1956 – 1959: én avdeling med ti lag.
I perioden 1960 – 1968: to avdelinger med seks lag i hver.
I perioden 1969 – 1972: én avdeling med 12 lag.
I perioden 1973 – 1988: én avdeling med ti lag.
I perioden 1989 – 1992: et grunnspill med ti lag, deretter to divsjoner Elite A og Elite B med seks lag i hver.
I perioden 1993 – 1999: én avdeling med åtte lag (I 1995/96-sesongen var det bare sju lag i Eliteserien. Dette fordi Strømsgodset trakk laget sitt rett før seriestart).
I 1999/2000-sesongen: et grunnspill med åtte lag, deretter to divsjoner Elite A og Elite B med seks lag i hver.
I perioden 2001 – 2002: et grunnspill med ni lag, deretter to divsjoner Elite A og Elite B med seks lag i hver.
I 2002/03-sesongen: én avdeling med kun fem lag. Røa ba før seriestart om å bli flyttet ned en divisjon.
I 2003/04-sesongen: én avdeling med seks lag.
I perioden 2004 – 2015: én avdeling med åtte lag.
Fra 2015: én avdeling med ti lag.I sesongene 1956 – 1959, samt i 1973 ble det ikke arrangert sluttspill og vinneren av serien ble utropt til norgesmester. Drafn (1956, 1959 og 1973), Sagene (1958) og Skiold (1957) ble mester i disse sesongene.
== Seriemestere ==
1968/69: Mjøndalen
1969/70: Strømsgodset
1970/71: Ullevål
1971/72: Strømsgodset
1972/73: Drafn
1973/74: Drafn
1974/75: Ullevål
1975/76: Mjøndalen
1976/77: Mjøndalen
1977/78: Mjøndalen
1978/79: Mjøndalen
1979/80: Mjøndalen
1980/81: Mjøndalen
1981/82: Solberg
1982/83: Mjøndalen
1983/84: Solberg
1984/85: Mjøndalen
1985/86: Drafn
1986/87: Solberg
1987/88: Drafn
1988/89: Skeid
1989/90: Solberg
1990/91: Drafn
1991/92: Sarpsborg
1992/93: Stabæk
1993/94: Stabæk
1994/95: Solberg
1995/96: Stabæk
1996/97: Stabæk
1997/98: Stabæk
1998/99: Stabæk
1999/2000: Stabæk
2000/01: Stabæk
2001/02: Stabæk
2002/03: Mjøndalen
2003/04: Mjøndalen
2004/05: Mjøndalen
2005/06: Stabæk
2006/07: Stabæk
2007/08: Solberg
2008/09: Solberg
2009/10: Solberg
2010/11: Solberg
2011/12: Stabæk
2012/13: Stabæk
2013/14: Stabæk
2014/15: Stabæk
2015/16: Stabæk
2016/17: Stabæk
2017/18: Solberg
2018/19: Stabæk
2019/20: Ready
2020/21: Ready
2021/22: Stabæk
== Referanser ==
== Se også ==
NM i bandy for herrer
NM i bandy for damer
Den norske eliteserien i bandy for damer
Årets spiller i norsk bandy
Liste over bandyklubber i Norge
== Eksterne lenker ==
Maratontabell 1946-2011 | Det 93. Norgesmesterskapet i bandy ble spilt i perioden 11. | 5,698 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Some_Hearts | 2023-02-04 | Some Hearts | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Carrie Underwood-album', 'Kategori:Debutalbum fra 2005'] | Some Hearts er debutalbumet til Carrie Underwood, som vant den fjerde sesongen av American Idol.
Albumet ble utgitt i USA 15. november 2005, og solgte 315 000 eksemplarer den første uken. Det har solgt til syv platinaplater i USA, og tre platinaplater i Canada. 4. desember 2006 ble albumet kåret som det bestselgende album det året i alle sjangere på Billboard Music Awards. Det er også det mestselgende debutalbum i historien av en soloartist i countrysjangeren. Albumet har solgt totalt over syv millioner eksemplarer. Det nådde andreplass på Billboard Top 200 album listen, bak Madonnas Confessions on a Dance Floor. Albumet lå i 137 uker på listen.
| Some Hearts er debutalbumet til Carrie Underwood, som vant den fjerde sesongen av American Idol.
Albumet ble utgitt i USA 15. november 2005, og solgte 315 000 eksemplarer den første uken. Det har solgt til syv platinaplater i USA, og tre platinaplater i Canada. 4. desember 2006 ble albumet kåret som det bestselgende album det året i alle sjangere på Billboard Music Awards. Det er også det mestselgende debutalbum i historien av en soloartist i countrysjangeren. Albumet har solgt totalt over syv millioner eksemplarer. Det nådde andreplass på Billboard Top 200 album listen, bak Madonnas Confessions on a Dance Floor. Albumet lå i 137 uker på listen.
== Sporliste ==
«Wasted» (Troy Verges, Marv Green, Hillary Lindsey) – 4:34
«Don't Forget to Remember Me» (Morgane Hayes, Kelley Lovelace, Ashley Gorley) – 4:00
«Some Hearts» (Diane Warren) – 3:48
«Jesus, Take the Wheel» (Brett James, Lindsey, Gordie Sampson) – 3:46
«The Night Before (Life Goes On)» (Wendell Mobley, Neil Thrasher, Jimmy Olander) – 3:54
«Lessons Learned» (Warren) – 4:09
«Before He Cheats» (Chris Tompkins, Josh Kear) – 3:19
«Starts with Goodbye» (Angelo Petraglia, Lindsey) – 4:06
«I Just Can't Live a Lie» (Steve Robson, Wayne Hector) – 3:59
«We're Young and Beautiful» (Rivers Rutherford, Steve McEwan) – 3:53
«That's Where It Is» (Melissa Peirce, Robson, Greg Becker) – 3:35
«Whenever You Remember» (Warren) – 3:47
«I Ain't in Checotah Anymore» (Carrie Underwood, Trey Bruce, Angelo) – 3:21
«Inside Your Heaven» (Andreas Carlsson, Pelle Nylén, Savan Kotecha) – 3:45 (bonusspor i USA)
== Salgsertifiseringer i USA ==
RIAA sertifiseringer:
9. desember 2005 – platinaplate
6. januar 2006 – 2 x platinaplate
28. april 2006 – 3 x platinaplate
6. november 2006 – 4 x platinaplate
10. januar 2007 – 5 x platinaplate
10. mai 2007 – 6 x platinaplate
6. februar 2008 – 7 x platinaplate
== Eksterne lenker ==
(en) Some Hearts på Discogs
(en) Some Hearts på MusicBrainz
(en) Some Hearts på Spotify
(en) Some Hearts på AllMusic | - 7x Platinaplate - 3x Platinaplate | 5,699 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.