url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1936 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sport i Berlin'] | Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin i Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Berlin ble valgt som vertsby for lekene to år før Adolf Hitler og hans nazistparti tok makten i Tyskland.
Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer.
Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme lekene. Filmen Olympia, som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Under disse lekene ble også den olympiske ild introdusert på grunnlag av et forslag fra den tyske sportsfunksjonæren Carl Diem. Ilden ble hentet i Olympia og ble fraktet av idrettsutøvere fra Hellas til olympiastadion i Berlin.
| Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin i Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Berlin ble valgt som vertsby for lekene to år før Adolf Hitler og hans nazistparti tok makten i Tyskland.
Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer.
Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme lekene. Filmen Olympia, som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Under disse lekene ble også den olympiske ild introdusert på grunnlag av et forslag fra den tyske sportsfunksjonæren Carl Diem. Ilden ble hentet i Olympia og ble fraktet av idrettsutøvere fra Hellas til olympiastadion i Berlin.
== Valg av vertsby ==
Berlin ble valgt sommeren 1931 ved votering via post da kun 19 stemmeberettigede medlemmer av den internasjonale olympiske komité var tilstede på den 30. IOK-sesjonen i Barcelona i Spania 25. og 26. april 1931.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 1936 Summer Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1936 Berlin Summer Games Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine. på Sports-Reference.com/Olympics
(en) Berlin Olympics 1936 : Story på OlympianDatabase.com
United States Holocaust Memorial Museum – Online Exhibition: Nazi Olympics: Berlin 1936
United States Holocaust Memorial Museum - Library Bibliography: 1936 Olympics | Uruguay under Sommer-OL 1936. Trettiseks sportsutøvere fra Uruguay, alle menn, deltok i seks grener, basketball, boksing, fekting, polo, roing og seiling under Sommer-OL 1936 i Berlin. | 3,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heyuan | 2023-02-04 | Heyuan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byprefekturer i Guangdong'] | Heyuan (kinesisk: 河源市; pinyin: Héyuán) er et byprefektur i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 15.478 km² og har ca. 3,32 millioner innbyggere (2002).
Mesteparten av befolkningen er kantonesere eller hakka.
I november/desember 2002 utbrøt den dødelige sykdommen og epidemien SARS i dette byprefekturet.
| Heyuan (kinesisk: 河源市; pinyin: Héyuán) er et byprefektur i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 15.478 km² og har ca. 3,32 millioner innbyggere (2002).
Mesteparten av befolkningen er kantonesere eller hakka.
I november/desember 2002 utbrøt den dødelige sykdommen og epidemien SARS i dette byprefekturet.
== Administrative enheter ==
Byprefekturet Heyuan har jurisdiksjon over ett distrikt (区 qū) og 5 fylker (县 xiàn).
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Heyuan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
https://web.archive.org/web/20111103110304/http://www.heyuan.gov.cn/website/index.jsp
The history of Heyuan | thumb|Guifengtårnet | 3,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1936 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sport i Berlin'] | Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin i Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Berlin ble valgt som vertsby for lekene to år før Adolf Hitler og hans nazistparti tok makten i Tyskland.
Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer.
Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme lekene. Filmen Olympia, som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Under disse lekene ble også den olympiske ild introdusert på grunnlag av et forslag fra den tyske sportsfunksjonæren Carl Diem. Ilden ble hentet i Olympia og ble fraktet av idrettsutøvere fra Hellas til olympiastadion i Berlin.
| Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin i Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Berlin ble valgt som vertsby for lekene to år før Adolf Hitler og hans nazistparti tok makten i Tyskland.
Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer.
Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme lekene. Filmen Olympia, som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Under disse lekene ble også den olympiske ild introdusert på grunnlag av et forslag fra den tyske sportsfunksjonæren Carl Diem. Ilden ble hentet i Olympia og ble fraktet av idrettsutøvere fra Hellas til olympiastadion i Berlin.
== Valg av vertsby ==
Berlin ble valgt sommeren 1931 ved votering via post da kun 19 stemmeberettigede medlemmer av den internasjonale olympiske komité var tilstede på den 30. IOK-sesjonen i Barcelona i Spania 25. og 26. april 1931.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 1936 Summer Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1936 Berlin Summer Games Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine. på Sports-Reference.com/Olympics
(en) Berlin Olympics 1936 : Story på OlympianDatabase.com
United States Holocaust Memorial Museum – Online Exhibition: Nazi Olympics: Berlin 1936
United States Holocaust Memorial Museum - Library Bibliography: 1936 Olympics | Liechtenstein under Sommer-OL 1936. Seks sportsutøvere fra Liechtenstein, alle menn, deltok i tre sporter, friidrett, sykling og skyting, under Sommer-OL 1936 i Berlin. | 3,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yuancheng | 2023-02-04 | Yuancheng | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong'] | Yuancheng (kinesisk: 源城区; pinyin: Yuánchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Heyuan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Yuancheng har et areal på 365 km² og teller 300 000 innbyggere (2003).
| Yuancheng (kinesisk: 源城区; pinyin: Yuánchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Heyuan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Yuancheng har et areal på 365 km² og teller 300 000 innbyggere (2003).
== Samferdsel ==
Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou (ved Wuhan), Jiujiang, Nanchang, Huizhou og Shenzhen.
== Eksterne lenker ==
Infoside | thumb|Guifengtårnet | 3,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vol._3:_(The_Subliminal_Verses) | 2023-02-04 | Vol. 3: (The Subliminal Verses) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Rick Rubin', 'Kategori:Slipknot-album'] | Vol. 3: (The Subliminal Verses) er det tredje studioalbumet til heavy metal-bandet Slipknot.
Albumet ble utgitt 25. mai 2004 av Roadrunner Records, og er bandets eneste som er produsert av Rick Rubin. Albumet fikk platina for salg i USA, og låten «Before I Forget» fikk en Grammy «Best Metal Performance».
| Vol. 3: (The Subliminal Verses) er det tredje studioalbumet til heavy metal-bandet Slipknot.
Albumet ble utgitt 25. mai 2004 av Roadrunner Records, og er bandets eneste som er produsert av Rick Rubin. Albumet fikk platina for salg i USA, og låten «Before I Forget» fikk en Grammy «Best Metal Performance».
== Sporliste ==
«Prelude 3.0» – 3:57
«The Blister Exists» – 5:19
«Three Nil» – 4:48
«Duality» – 4:12
«Opium of the People» – 3:12
«Circle» – 4:22
«Welcome» – 3:15
«Vermilion» – 5:16
«Pulse of the Maggots» – 4:19
«Before I Forget» – 4:38
«Vermilion Pt. 2» – 3:44
«The Nameless» – 4:28
«The Virus of Life» – 5:25
«Danger – Keep Away» – 3:13Special edition bonusdisk«Don't Get Close» – 3:47
«Scream» – 4:31
«Vermilion» (Terry Date Single Mix) – 5:25
«Danger– Keep Away» (fullversjon) – 7:55
«The Blister Exists» (konsertopptak) – 5:21
«Three Nil» (konsertopptak) – 4:57
«Disasterpiece» (konsertopptak) – 5:25
«People = Shit» (konsertopptak) – 3:54
== Personell ==
(#8) Corey Taylor – Vokal
(#7) Mick Thomson – Gitar
(#4) James Root – Gitar
(#2) Paul Gray – Bassgitar
(#1) Joey Jordison – Slagverk
(#6) Shawn Crahan – Perkusjon, bakgrunnvokal
(#3) Chris Fehn – Perkusjon, bakgrunnvokal
(#0) Sid Wilson – Scratching
(#5) Craig Jones – Sampling
== Eksterne lenker ==
(en) Vol. 3: (The Subliminal Verses) på Discogs
(en) Vol. 3: (The Subliminal Verses) på MusicBrainz
(en) Vol. 3: (The Subliminal Verses) på Spotify
(en) Vol. 3: (The Subliminal Verses) på AllMusic | Vol. 3: (The Subliminal Verses) er det tredje studioalbumet til heavy metal-bandet Slipknot. | 3,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Devon-Berwyn | 2023-02-04 | Devon-Berwyn | ['Kategori:40°N', 'Kategori:75°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Pennsylvania'] | Devon-Berwyn er et sensusdesignert område som beskriver det bosatte området som innbyggerne og postvesenet ser på som de to tettstedene Devon og Berwyn i Chester County i Pennsylvania i USA. Ifølge folketellingen 2000 var det 5 067 innbyggere i området. Devon og Berwyn er begge deler av Pennsylvanias Main Line.
Det er ingen offentlige enheter knyttet til noen av dem, og begge er delt mellom offentlige enheter tilhørende Tredyffrin Township (i nord) og Easttown Township (i sør). | Devon-Berwyn er et sensusdesignert område som beskriver det bosatte området som innbyggerne og postvesenet ser på som de to tettstedene Devon og Berwyn i Chester County i Pennsylvania i USA. Ifølge folketellingen 2000 var det 5 067 innbyggere i området. Devon og Berwyn er begge deler av Pennsylvanias Main Line.
Det er ingen offentlige enheter knyttet til noen av dem, og begge er delt mellom offentlige enheter tilhørende Tredyffrin Township (i nord) og Easttown Township (i sør). | Devon-Berwyn er et sensusdesignert område som beskriver det bosatte området som innbyggerne og postvesenet ser på som de to tettstedene Devon og Berwyn i Chester County i Pennsylvania i USA. Ifølge folketellingen 2000 var det 5 067 innbyggere i området. | 3,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yingde | 2023-02-04 | Yingde | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Guangdong'] | Yingde (kinesisk: 英德市; pinyin: Yīngdé) et byfylke i byprefekturet Qingyuan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 5 679 km² og teller 1,05 millioner innbyggere.
Talespråkene er kantonesisk og hakka.
Fylket er kjent for Yingdesteinen og for sin Ying De Hong-te.
| Yingde (kinesisk: 英德市; pinyin: Yīngdé) et byfylke i byprefekturet Qingyuan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 5 679 km² og teller 1,05 millioner innbyggere.
Talespråkene er kantonesisk og hakka.
Fylket er kjent for Yingdesteinen og for sin Ying De Hong-te.
== Samferdsel ==
=== Jernbane ===
Beijing-Hongkong høyhastighetsjernbane har stoppested her.
Jingguangbanen, som er den konvensjonelle toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har også stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Baoding, Shijiazhuang, Handan, Anyang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Shaoguan.
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens hjemmesider | Yingde (kinesisk: 英德市; pinyin: Yīngdé) et byfylke i byprefekturet Qingyuan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 3,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qingcheng_(Qingyuan) | 2023-02-04 | Qingcheng (Qingyuan) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong'] | Qingcheng (kinesisk: 清城区; pinyin: Qīngchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Qingyuan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 927 km² og teller 540 000 innbyggere (2003).
| Qingcheng (kinesisk: 清城区; pinyin: Qīngchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Qingyuan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 927 km² og teller 540 000 innbyggere (2003).
== Eksterne lenker ==
Infoside | thumb | 3,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Longhu | 2023-02-04 | Longhu | ['Kategori:116°Ø', 'Kategori:23°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong', 'Kategori:Shantou', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Longhu (kinesisk: 龙湖区; pinyin: Lónghú Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Shantou (Swatow) i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 103,58 km² og teller ca. 340 000 innbyggere (2003).
| Longhu (kinesisk: 龙湖区; pinyin: Lónghú Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Shantou (Swatow) i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 103,58 km² og teller ca. 340 000 innbyggere (2003).
== Eksterne lenker ==
Infoside | Longhu (kinesisk: 龙湖区; pinyin: Lónghú Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Shantou (Swatow) i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 3,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1936 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sport i Berlin'] | Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin i Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Berlin ble valgt som vertsby for lekene to år før Adolf Hitler og hans nazistparti tok makten i Tyskland.
Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer.
Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme lekene. Filmen Olympia, som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Under disse lekene ble også den olympiske ild introdusert på grunnlag av et forslag fra den tyske sportsfunksjonæren Carl Diem. Ilden ble hentet i Olympia og ble fraktet av idrettsutøvere fra Hellas til olympiastadion i Berlin.
| Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin i Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Berlin ble valgt som vertsby for lekene to år før Adolf Hitler og hans nazistparti tok makten i Tyskland.
Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer.
Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme lekene. Filmen Olympia, som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Under disse lekene ble også den olympiske ild introdusert på grunnlag av et forslag fra den tyske sportsfunksjonæren Carl Diem. Ilden ble hentet i Olympia og ble fraktet av idrettsutøvere fra Hellas til olympiastadion i Berlin.
== Valg av vertsby ==
Berlin ble valgt sommeren 1931 ved votering via post da kun 19 stemmeberettigede medlemmer av den internasjonale olympiske komité var tilstede på den 30. IOK-sesjonen i Barcelona i Spania 25. og 26. april 1931.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 1936 Summer Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1936 Berlin Summer Games Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine. på Sports-Reference.com/Olympics
(en) Berlin Olympics 1936 : Story på OlympianDatabase.com
United States Holocaust Memorial Museum – Online Exhibition: Nazi Olympics: Berlin 1936
United States Holocaust Memorial Museum - Library Bibliography: 1936 Olympics | Tyrkia under Sommer-OL 1936. Førtini sportsutøvere fra Tyrkia deltok under Sommer-OL 1936 i Berlin. | 3,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vegard | 2023-02-04 | Vegard | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Vegard er et mannsnavn av norrøn opprinnelse. Navnet er utledet av Végardr, hvor «ve» betyr «hjem» og «gardr» betyr «gjerde» eller «vern». Vegard har samme betydning som Vemund.
Vegard har norsk navnedag 31. mars.
| Vegard er et mannsnavn av norrøn opprinnelse. Navnet er utledet av Végardr, hvor «ve» betyr «hjem» og «gardr» betyr «gjerde» eller «vern». Vegard har samme betydning som Vemund.
Vegard har norsk navnedag 31. mars.
== Utbredelse ==
Vegard er et vanlig navn i Norge. Om lag 7 400 personer i Norge har Vegard som første eller eneste fornavn. Vegard var blant de mest populære navnene på guttebarn født på 1980- og 1990-tallet. Navnet er lite brukt utenfor Norge.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Vegard og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Vegard Hall (1899–1975), norsk skuespiller
Vegard Sletten (1907–1984), norsk journalist og redaktør
Vegard Holm (født 1948), norsk fagforeningsmann, redaktør og forfatter
Vegard Stalsberg (1949–2015), norsk kunstner
Vegard Ellefsen (født 1950), norsk diplomat
Vegard Ulvang (født 1963), norsk langrennsløper
Vegard Sæther (født 1967), norsk historiker og forfatter
Vegard Bruun Wyller (født 1972), norsk lege og lærebokforfatter
Vegard Iversen (født 1973), norsk kampsportutøver
Vegard Heggem (født 1975), norsk fotballspiller
Vegard Ylvisåker (født 1979), norsk komiker og artist
Vegard Venli (født 1986), norsk journalist og musiker
Vegard Båtnes Braaten (født 1987), norsk fotballspiller
Vegard Aanestad (født 1987), norsk fotballspiller
Vegard Forren (født 1988), norsk fotballspiller
Vegard Dahle (født 1990), tidligere norsk langrennsløper
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Vegard
(en) Think Baby Names: Vegard | | fødtsted = Stavanger | 3,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urindoeuropeere | 2023-02-04 | Urindoeuropeere | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bronsealderen', 'Kategori:Forhistoriske folk', 'Kategori:Indoeuropeiske språk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Steinalderen'] | Urindoeuropeere eller protoindoeuropeere (PIE) er det antatte folket som snakket det urindoeuropeiske språket, og antagelig levde en gang på 3000-tallet f.Kr. i løpet av kobberalderen og bronsealderen, eller muligens tidligere i løpet av neolittisk tid eller paleolittisk tid. Kunnskapen om dem kommer hovedsakelig ved å rekonstruere deres språk som opphav til de indoeuropeiske språkene som innbefatter blant annet norsk. Urindoeuropeeres genetikk og fenotyper er et emne for spekulasjon som det er vanskelig å trekke noen konklusjon om.
Forskningen om urindoeuropeere utgår fra historisk lingvistikk ved hjelp av arkeologi og tidlige dokumenter fra hovedsakelig indisk litteratur. Et mangfold av teorier om urindoeuropeernes kultur og opphav har blitt framlagt siden 1800-tallet, men ingen har vunnet et allment støtte blant forskerne på fagfeltet.
| Urindoeuropeere eller protoindoeuropeere (PIE) er det antatte folket som snakket det urindoeuropeiske språket, og antagelig levde en gang på 3000-tallet f.Kr. i løpet av kobberalderen og bronsealderen, eller muligens tidligere i løpet av neolittisk tid eller paleolittisk tid. Kunnskapen om dem kommer hovedsakelig ved å rekonstruere deres språk som opphav til de indoeuropeiske språkene som innbefatter blant annet norsk. Urindoeuropeeres genetikk og fenotyper er et emne for spekulasjon som det er vanskelig å trekke noen konklusjon om.
Forskningen om urindoeuropeere utgår fra historisk lingvistikk ved hjelp av arkeologi og tidlige dokumenter fra hovedsakelig indisk litteratur. Et mangfold av teorier om urindoeuropeernes kultur og opphav har blitt framlagt siden 1800-tallet, men ingen har vunnet et allment støtte blant forskerne på fagfeltet.
== Bevis for urindoeuropeere ==
Urindoeuropeere er definert som det folket som snakket det rekonstruerte urindoeuropeiske språket som gikk forut indoeuropeiske språk. Den grunnleggende informasjonen om disse forhistoriske folkene har oppstått fra komparativ lingvistikk av indoeuropeiske språk og historien til de folkene som snakker disse språkene. Dette kan bli forstørret ved å sammenligne hva som kan bli dedusert fra disse språkene og historiene med studier i arkeologi og genetikk. Det betyr at den informasjonen som finnes tilstede i indoeuropeiske språk og rekonstruerte urindoeuropeiske språk kan forskningen forsøke å knytte den informasjonen med resultater fra hva som kommer fra arkeologi og genetisk materiale til konstruere et mer fullstendig bilde av urindoeuropeere i seg selv.
== Se også ==
Urindoeuropeisk språk
Indoeuropeiske språk
== Litteratur ==
Atkinson, Q. D.; Nicholls, G.; Welch, D.; & Gray, R. D. (2005): From Words to Dates: Water into wine, mathemagic or phylogenetic inference? Transactions of the Philological Society, 103(2), 193-219.
Renfrew, Colin (1987): Archaeology & Language. The Puzzle of the Indo-European Origins. London: Jonathan Cape. ISBN 0-224-02495-7
Sykes, Brian (2001): The seven daughters of Eve (London, Corgi Books)
Watkins, Calvert (1995): How to Kill a Dragon: Aspects of Indo-European Poetics. New York: Oxford University Press.
== Eksterne lenker ==
Indo-European Roots Index, from The American Heritage Dictionary
Kurgan culture
Indo-European Origins in Southeast Europe | Urindoeuropeere eller protoindoeuropeere (PIE) er det antatte folket som snakket det urindoeuropeiske språket, og antagelig levde en gang på 3000-tallet f.Kr. | 3,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nanxiong | 2023-02-04 | Nanxiong | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Byfylker i Guangdong'] | Nanxiong (kinesisk: 南雄; pinyin: Nánxióng) er et byfylke i byprefekturet Shaoguan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 451 268 innbyggere i 1999.
| Nanxiong (kinesisk: 南雄; pinyin: Nánxióng) er et byfylke i byprefekturet Shaoguan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 451 268 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Sanyingtårnet (Sanying ta, 三影塔) fra året 1009 ble i 1988 oppført på listen over Folkerepublikken Kinas kulturminner.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 323 løper gjennom området. Den begynner i Ruijin i provinsen Jiangxi og fører gjennom Guangdong og Guangxi og ender opp i Lincang i Yunnan, på grensen mot Burma.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens side
Nanxiong – geneaologi
Sanying Tower | Nanxiong (kinesisk: 南雄; pinyin: Nánxióng) er et byfylke i byprefekturet Shaoguan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 3,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yangchun | 2023-02-04 | Yangchun | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Guangdong'] | Yangchun (kinesisk: 阳春市, pinyin: Yángchūn) er et byfylke i byprefekturet Yangjiang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 4 055 km².
Befolkningen var på 1 007 944 innbyggere i 1999.
| Yangchun (kinesisk: 阳春市, pinyin: Yángchūn) er et byfylke i byprefekturet Yangjiang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 4 055 km².
Befolkningen var på 1 007 944 innbyggere i 1999.
== Administrative enheter ==
Kommuner:
河塱镇 Helang, 松柏镇 Songbai, 石望镇 Shiwang, 春湾镇 Chunwan, 合水镇 Heshui, 陂面镇 Baimian, 圭岗镇 Kyu Kong, 永宁镇 Yongning, 马水镇 Mashui, 岗美镇 Gangmei, 河口镇 Hekou, 潭水镇 Tanshui, 三甲镇 Sanjia, 双滘镇 Shuangjiao, 八甲镇 Bajia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Yangchun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Infoside | Yangchun (kinesisk: 阳春市, pinyin: Yángchūn) er et byfylke i byprefekturet Yangjiang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 4 055 km². | 3,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1936 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sport i Berlin'] | Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin i Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Berlin ble valgt som vertsby for lekene to år før Adolf Hitler og hans nazistparti tok makten i Tyskland.
Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer.
Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme lekene. Filmen Olympia, som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Under disse lekene ble også den olympiske ild introdusert på grunnlag av et forslag fra den tyske sportsfunksjonæren Carl Diem. Ilden ble hentet i Olympia og ble fraktet av idrettsutøvere fra Hellas til olympiastadion i Berlin.
| Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin i Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Berlin ble valgt som vertsby for lekene to år før Adolf Hitler og hans nazistparti tok makten i Tyskland.
Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer.
Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme lekene. Filmen Olympia, som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Under disse lekene ble også den olympiske ild introdusert på grunnlag av et forslag fra den tyske sportsfunksjonæren Carl Diem. Ilden ble hentet i Olympia og ble fraktet av idrettsutøvere fra Hellas til olympiastadion i Berlin.
== Valg av vertsby ==
Berlin ble valgt sommeren 1931 ved votering via post da kun 19 stemmeberettigede medlemmer av den internasjonale olympiske komité var tilstede på den 30. IOK-sesjonen i Barcelona i Spania 25. og 26. april 1931.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 1936 Summer Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1936 Berlin Summer Games Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine. på Sports-Reference.com/Olympics
(en) Berlin Olympics 1936 : Story på OlympianDatabase.com
United States Holocaust Memorial Museum – Online Exhibition: Nazi Olympics: Berlin 1936
United States Holocaust Memorial Museum - Library Bibliography: 1936 Olympics | India under Sommer-OL 1936. Tjuesju sportsutøvere fra India deltok under Sommer-OL 1936 i Berlin. | 3,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_J._Bird | 2023-02-04 | Michael J. Bird | ['Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske manusforfattere', 'Kategori:Fødsler 31. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Michael J. Bird (født 31. oktober 1928, død 11. mai 2001) var en engelsk forfatter og manusforfatter som i hovedsak har arbeidet med TV.
Bird skrev flere romaner, men er kanskje best kjent for dramaseriene han skrev for BBC. Han skrev flere serier med handling i middelhavsområdet: The Lotus Eaters og Who Pays the Ferryman? foregår på Kreta mens Gåten på Afroditeøya er satt til Kypros og The Dark Side of the Sun foregår på Rhodos. Hans siste serie for BBC, Malstrøm, foregikk derimot på Sunnmøre i Norge.
I tillegg til å lage egne serier, skrev Bird også følgende TV-serier Danger Man, Special Branch, The Onedin Line, Arthur of the Britons og Secret Army.
| Michael J. Bird (født 31. oktober 1928, død 11. mai 2001) var en engelsk forfatter og manusforfatter som i hovedsak har arbeidet med TV.
Bird skrev flere romaner, men er kanskje best kjent for dramaseriene han skrev for BBC. Han skrev flere serier med handling i middelhavsområdet: The Lotus Eaters og Who Pays the Ferryman? foregår på Kreta mens Gåten på Afroditeøya er satt til Kypros og The Dark Side of the Sun foregår på Rhodos. Hans siste serie for BBC, Malstrøm, foregikk derimot på Sunnmøre i Norge.
I tillegg til å lage egne serier, skrev Bird også følgende TV-serier Danger Man, Special Branch, The Onedin Line, Arthur of the Britons og Secret Army.
== Bibliografi ==
Han skrev en del romaner i sin tidlige karriere, og en del av hans TV-serier har også blitt gjort om til romaner.
Foreign Office Confidential: True adventures of the ‘Silver Greyhounds’ (1961)
The Town that Died (1962)
The Secret Battalion (1965)
Bedazzled (1968)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Michael J. Bird på Internet Movie Database
(en) Michael J. Bird hos The Movie Database
Michael J. Bird, hyllest | Michael J. Bird (født 31. | 3,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%9Ast%C3%AD_nad_Orlic%C3%AD | 2023-02-04 | Ústí nad Orlicí | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1241', 'Kategori:Byer i Böhmen', 'Kategori:Byer i Pardubice (region)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ústí nad Orlicí (tysk: Wildenschwert) er en by i regionen Pardubice i Tsjekkia og administrasjonssenter for distriktet med samme navn.
Byen ble grunnlagt på midten av den 13. århundre, i regjeringstiden til den bøhmiske kongen Ottokar II.
| Ústí nad Orlicí (tysk: Wildenschwert) er en by i regionen Pardubice i Tsjekkia og administrasjonssenter for distriktet med samme navn.
Byen ble grunnlagt på midten av den 13. århundre, i regjeringstiden til den bøhmiske kongen Ottokar II.
== Historie ==
Ústí nad Orlicí ble etablert 1241 av Wilhelm av Dunholz, siden Wilhelm krevde inn skatt og hersket over Lanškroun på den tiden. Den bøhmiske kongen Václav II gav stedet i 1292 til Cistercienserordenen i Zbraslav. De gav siden stedet 1358 til bispedømmet i Litomyšl. Etter bispedømmets fall og konsekvensene av husitterkrigene fikk stedet en verdslig posisjon, og tilhørte blant andre de aristokratiske familiene Kostka z Postupic, Pernštejnové og Hrzán z Harasova. I 1544 ble byen kalt Wildenschwert første gangen.
Siden slutten av det 15. århundre eksisterte det en menighet av De bøhmiske brødre i byen, men den ble oppløst under motreformasjonen i 1626. Etter Slaget på Det hvite berg ble byen overbrakt til den aristokratiske familien Liechtenstein. I 1706 rammet en brann byen. 1795 løsrev Ústí nad Orlicí seg fra Huset Liechtenstein og ble en selvstendig by.
== Folk som forbindes med byen ==
Fritz Löhner-Beda – forfatter
Oldřich Marek – entomologist
Michal Šlesingr – skiskytter
Rudolf Skácel – fotballspiller
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ústí nad Orlicí – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Population of Municipalities of the Czech Republic, Contents - Besøkt 21. januar 2013 | Ústí nad Orlicí (tysk: Wildenschwert) er en by i regionen Pardubice i Tsjekkia og administrasjonssenter for distriktet med samme navn. | 3,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simen,_Bonden_og_Bror_min | 2023-02-04 | Simen, Bonden og Bror min | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1958', 'Kategori:Bøker fra 1960', 'Kategori:Bøker fra 1964', 'Kategori:Kjell Aukrust', 'Kategori:Kultur i Alvdal'] | Simen, Bonden og Bror min er en serie på tre bøker, skrevet og illustrert av den norske forfatteren Kjell Aukrust (1920–2002). Bøkene ble utgitt henholdsvis i 1958, 1964 og 1960. De omtales gjerne under ett som Alvdalstrilogien.
Bøkene, som var Aukrusts første, inneholder humoristiske episoder og småstykker fra forfatterens barndom og oppvekst i grenda Steijela i Alvdal, med Alvdal stasjon og Storsteigen jordbrukskole, på 1920- og 1930-tallet. Humoren knytter seg både til guttestreker og barnlig oppfinnsomhet, til grenderivalisering mellom Alvdal og Tynset, og til typekarakteristikk av voksne personer.
Debutboken Simen ble en salgssuksess og et gjennombrudd for forfatteren. Episoder og typer fra de to første bøkene lå til grunn for dramatiseringen Dobbeltsats og freske fraspark, som ble oppført på Det norske teatret i 1960, og som senere ble filmet som Freske fraspark (1963). Bøkene er gjenutgitt samlet i ett bind, da med tittelen Simen, Bonden og Bror min.
| Simen, Bonden og Bror min er en serie på tre bøker, skrevet og illustrert av den norske forfatteren Kjell Aukrust (1920–2002). Bøkene ble utgitt henholdsvis i 1958, 1964 og 1960. De omtales gjerne under ett som Alvdalstrilogien.
Bøkene, som var Aukrusts første, inneholder humoristiske episoder og småstykker fra forfatterens barndom og oppvekst i grenda Steijela i Alvdal, med Alvdal stasjon og Storsteigen jordbrukskole, på 1920- og 1930-tallet. Humoren knytter seg både til guttestreker og barnlig oppfinnsomhet, til grenderivalisering mellom Alvdal og Tynset, og til typekarakteristikk av voksne personer.
Debutboken Simen ble en salgssuksess og et gjennombrudd for forfatteren. Episoder og typer fra de to første bøkene lå til grunn for dramatiseringen Dobbeltsats og freske fraspark, som ble oppført på Det norske teatret i 1960, og som senere ble filmet som Freske fraspark (1963). Bøkene er gjenutgitt samlet i ett bind, da med tittelen Simen, Bonden og Bror min.
== Se også ==
Arne Steigen
Odd Aukrust
== Eksterne lenker ==
Les Simen, Bonden og Bror min fra 1993 eller samleutgaven fra 1992|1998 hos Nasjonalbiblioteket.
Norges morsomste bok er kåret! | Simen, Bonden og Bror min er en serie på tre bøker, skrevet og illustrert av den norske forfatteren Kjell Aukrust (1920–2002). Bøkene ble utgitt henholdsvis i 1958, 1964 og 1960. | 3,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hulda_Garborg | 2023-02-04 | Hulda Garborg | ['Kategori:Arne Garborg', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 5. november', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Stange kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Karen Hulda Garborg (født Bergersen 22. februar 1862, død 5. november 1934) var en norsk forfatter, kulturarbeider og oversetter. Hun var samfunnsengasjert og interesserte seg mye for det historiske/norrøne, og er kjent for sitt engasjement for Det Norske Teatret, folkevisedans og bunader. Hun var gift med Arne Garborg.
| Karen Hulda Garborg (født Bergersen 22. februar 1862, død 5. november 1934) var en norsk forfatter, kulturarbeider og oversetter. Hun var samfunnsengasjert og interesserte seg mye for det historiske/norrøne, og er kjent for sitt engasjement for Det Norske Teatret, folkevisedans og bunader. Hun var gift med Arne Garborg.
== Biografi ==
Hulda var fra Stange i Hedmark. Faren drev storgården Såstad, men hadde store alkoholproblemer. Etter hvert flyttet moren ut, og tok med seg Hulda og hennes to eldre søstre til Hamar. Etter skilsmissen klarte moren så vidt å livnære seg og Hulda som sydame. Hulda vokste opp atskilt fra søstrene, og fikk også et anspent forhold til sin mor.
Som ung jente flyttet Hulda til Kristiania, der hun ble opptatt av arbeiderbevegelsen og norsk nasjonsreising, blant annet målsaken. Hulda ønsket å bli skuespiller, men fordi familien manglet penger måtte hun arbeide i butikk. Stedet der hun jobbet, var eid av Jens og Mikkel Dobloug, som var radikale for sin tid – nasjonalistiske venstretilhengere. Butikken deres var den første som solgte rene norske flagg, uten unionsmerket. Hun var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.Hulda klarte likevel å ta timer i skuespillerfaget da hun hadde kommet seg til hovedstaden. Hun leste med skuespiller Isaksen, men fikk ikke sjansen til å forsøke seg på en scene.
Etter 7 år hos Dobloug, ble Hulda gravid med Arne Garborg og måtte gifte seg med ham i 1887, og brente samtidig alt hun hadde skrevet av dikt og småstykker. Senere tok hun skrivingen opp igjen, og gav ut sin første bok i 1892, romanen Et frit Forhold. I 1895 ble hennes teaterstykke Mødre satt opp på Christiania Theater. Året etter ble satiren Rationellt Fjøsstell satt opp. Hun utga etter hvert flere romaner, dikt, skuespill, artikler og faktabøker.
Sammen med Randi Blehr, Ella Anker og Janna Kielland startet hun en dansegruppe for å vekke interesse for det de kalte «folkevisedans». Til tonene av Per Spelmann, Kongen og Knut Liten samt et par danske folkeviser utviklet de ringdanser som skulle representere en stolt og særnorsk danseform. Den 30. mars 1900 deltok de i en forestilling arrangert av Bondeungdomslaget (BUL) i Kristiania. To år senere dro Hulda Garborg til Færøyene og hentet inspirasjon til å videreutvikle danseuttrykket, og i 1903 utga hun boken Norske Folkevisor med utgreiing om visedansen.I 1910 startet hun Det norske spellaget, som senere ble til Det norske teatret, med Hulda som styreformann. Årene her ble dramatiske nok. Under forestillingene hendte det at pøbel samlet seg både inne i teateret og utenfor, knuste ruter, kastet stinkbomber langs benkeradene og startet slagsmål, så ridende politi måtte settes inn. Målsaken var dengang svært kontroversiell, og Hulda Garborg måtte iblant snike seg ut en sideinngang for å unngå trakassering. I dag står det en byste av henne på teateret. Den er laget av billedhugger Trygve Thorsen.
Hulda Garborg fortsatte sitt engasjement for den norske folkedansen, og hun holdt kurs og utviklet drakter en kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Dette ble opphavet til mange moderne bunader. Hulda var også kommunepolitiker for Det frisinnede Venstre og ble den første kvinnen som satt i formannskapet i Asker kommune. I Dagbladet beskrev hun Wergeland: « – akk, var ikke Wergeland en «nasjonal lurblåser», en apostel for vadmelskulturen, en pultost-eter og drammesluker, som ville stenge den norske naturen inne i Dovrefjell – og likevel ble vel Wergeland vår første virkelige formidler av det nye Europas nye tanker og idéer» – men kanskje var det seg selv hun her beskrev. Allsidighet er det som kjennetegner henne – hun var opptatt av bunader og målsak, men reiste mye og engasjerte seg mot imperialismen og mot barnearbeid, og hennes brede kunnskap om internasjonale forhold kommer til syne i artikkelserien «Et myrdet folk», der hun i Morgenposten redegjorde for folkemordet på indianerne, etter å ha besøkt USA i 1914.
Etter at de hadde giftet seg i 1887, bosatte Hulda og Arne seg i Kolbotn ved Savalen i Østerdalen. I 1897 flyttet de til Labråten i Asker, som ble hovedhjemmet deres i flere tiår. Hulda bodde der resten av livet, også da Arne dro tilbake til Jæren. Labråten var et sentralt møtested for den såkalte Askerkretsen, som foruten Garborg også inkluderte kjente kvinner som Harriet Backer, Kitty Kielland, Fernanda Nissen, Marta Steinsvik, Tilla Valstad, Sophie Werenskiold og Kitty Wentzel.
Arne og Hulda Garborg fikk én sønn som fikk navnet Arne, også kalt «Tuften». Huldas søsterdatter Mathilde («Matty») var gift med Christian Thams.
Det norske teater satte i 1931–1932 opp Hulda Garborgs Sigmund Bresteson : folkestykke i 5 vendingar - 9 bilete som en hyllest til forfatterinnen i anledning hennes 70-årsdag. Hulda Garborg var selv regissør for oppsetningen. Av programheftet som teateret utarbeidet til forestillingen, fremgår at Hulda hadde innstiftet prisen Hulda Garborgs stipendfond for norske kunstnere.
== Arven etter Hulda Garborg ==
I september 2012 åpnet Nasjonalt Garborgsenter på Bryne som en nasjonal formidlingsarena for å fremme interessen for dikterparet Hulda og Arne Garborg, og for deres tanker og visjoner. Senteret er også ment å fungere som en sosial møteplass. Også hennes hjem «Kolbotn» i Tynset og «Labråten» i Asker er åpne som museum.
Både Tor Obrestad og Arnhild Skre har skrevet biografier om Hulda Garborg. Skre fikk Brageprisen i 2011 for Hulda Garborg – nasjonal strateg.
Fakultet for utdanningsvitenskap- og humaniora ved Universitetet i Stavanger holder til i Hulda Garborgs hus, og hun har fått gate oppkalt etter seg i Bergen og vei i Asker og på Bryne. Norsk amatørteaterfestival deler ut Huldaprisen, mens Det norske samlaget deler ut Hulda Garborg-stipendet hvert annet år.
== Utmerkelser ==
Hulda Garborg ble i 1932 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.Hun er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Bibliografi (ufullstendig) ==
=== Biografier ===
Arnhild Skre Hulda Garborg – nasjonal strateg ISBN 978-82-521-7391-8
Tor Obrestad Hulda – ein biografi 1. utgave 1992, 2. utg 2001 ISBN 82-05-29165-9
=== Skjønnlitteratur ===
Et frit Forhold, roman, 1892
Mødre, skodespel, 1895
Rationellt Fjøsstell, skodespel, 1896
Liti Kersti, skodespel, 1903
Kvinden skabt af manden, 1904
Edderkoppen, skodespel, 1904
Fru Evas Dagbog, roman, 1905
Noah's Ark, skjemtespel, 1905
Vaar, skodespel (senere omarbeidet og omdøpt til April) 1905
Mann av guds naade, 1908
Grågubben, 1925
Hildring, 1931
Sigmund Bresteson : folkestykke i 5 vendingar - 9 bilete, 1931–1932
=== Sakprosa ===
Heimestell, 1898
Fra Kolbotnen og andetsteds, 1903
Norsk klædebunad, 1903, utvidet utgave 1917
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hulda Garborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Hulda Garborg hos Sceneweb
(no) Sønnøv Sem Borse: Hulda Garborgs liv og forfatterskap, Forskningsstiftelsen Bics (1997)
(no) Livsskildring av Anton Aure fra 1916
(no) Sammendrag av noen av Hulda Garborgs bøker
(no) Hulda Garborg hos Norsk Oversetterleksikon | | kjønn = kvinne | 3,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilda_Fredriksen | 2023-02-04 | Hilda Fredriksen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Hilda Fredriksen (født 10. desember 1873 i Kristiania, død 30. juni 1945 i Oslo) var en norsk skuespiller som både utmerket seg på teaterscenen og innen film.
| Hilda Fredriksen (født 10. desember 1873 i Kristiania, død 30. juni 1945 i Oslo) var en norsk skuespiller som både utmerket seg på teaterscenen og innen film.
== Familie ==
Hilda Fredriksen var datter av politibetjent Carl Fredriksen og Maren Gustava Gulliksen. Hun var søster av skuespillerinnen Ragnhild Fredriksen. Hun var ugift.
== Liv og virke ==
Hilda Fredriksen medvirket vad et ambulerende dansk teater da hun fikk sin scenedebut i Arendal i 1891. I perioden 1897-1899 medvirket hun i oppsetninger ved Christiania Theater, blant annet som Ane i Bjørnstjerne Bjørnsons Geografi og Kærlighed i 1898.
I 1890-årene spilte hun dessuten ved Eldorado, Carl Johan Teatret i Christiania Tivoli og Harald Ottos norske teaterselskap. Sesongen 1900-1901 var hun ved Nasjonaltheatret, og deretter ved Den nationale Scene i Bergen i perioden 1901-1912. Etter opphjoldet i Bergen vendte hun tilbake til fødebyen Kristiania og Centralteatret.
Fra 1920-årene var Hilda Fredriksen mest å se som filmskuespiller.
== Teaterroller i utvalg ==
Ane i Geografi og Kærlighed av Bjørnstjerne Bjørnson (Christiania Theater, 1898)
Erik Lakey i Jeppe på Bjerget av Ludvig Holberg (Eldorado)
Regine i Gengangere av Henrik Ibsen (Eldorado)
Emilia i Othello av William Shakespeare (Eldorado)
Statsraadinde Mørk i Korsvei av Helene Dickmar (Den nationale Scene)
Madam Hoppestad i Faddergaven av Peter Egge (Den nationale Scene)
Lucia i Cavalleria Rusticana av Pietro Mascagni (Den nationale Scene, 1910)
Madame Brocard i Gri-Gri (Centrateatret, 1914)
Fru Cornichon i Papas lille pike (Chat Noir, 1919)
== Filmografi ==
1942 – Den Farlige leken
1941 – Hansen og Hansen .... en fornærmet dame
1940 – Tørres Snørtevold .... tante Sofie
1938 – Bør Børson Jr. .... hotellvertinnen
1937 – To levende og en død .... pensjonatvertinnen
1937 – By og land hand i hand .... fruen fra Ullern
1933 – En stille flirt .... Maja, påklederske
1933 – I kongens klær .... Krestians kone
1933 – Vi som går kjøkkenveien .... Laura, Becks kokke
1931 – Lika inför lagen .... sjefsvokter
1931 – Den store barnedåpen .... en kone
1927 – Syv dage for Elisabeth .... Henriette Kaspar
1927 – Madame besøker Oslo .... kjerringa til Albert
1926 – Baldevins bryllup .... jomfru Bertelsen
== Referanser ==
== Kilder ==
Jensson, Liv (1981). Biografisk skuespillerleksikon. Universitetsforl. s. 56. ISBN 8200056228.
Rasmussen, Rudolf (1943). Salong og foyer. Oslo: Gyldendal.
Aarseth, Asbjørn (1969). Nationale scene, 1901-31. Gyldendal.
== Eksterne lenker ==
(en) Hilda Fredriksen på Internet Movie Database
(no) Hilda Fredriksen hos Sceneweb
(sv) Hilda Fredriksen i Svensk Filmdatabas
(en) Hilda Fredriksen hos The Movie Database | }} | 3,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helgeren | 2023-02-04 | Helgeren | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Oslo', 'Kategori:Nordmarksvassdraget', 'Kategori:Sider med kart'] | Helgeren (359 moh.) er et av de større vannene i Nordmarka med et areal på 1,82 kvadratkilometer.
Brannodden som stikker ut på østsiden av vannet hindrer full utsikt fra den ene enden til den andre. Nord for Brannodden har Helgeren et lite vedheng: Gørjefløyta.
Helgeren inngår i det østlige Nordmarksvassdraget og i nordenden av vannet, Sølvvika, kan man ved lav vannstand se tunnelutløpet der vannet som er overført fra Trehørningen kommer ut. En gammel demning som vanligvis ligger under vannflaten skiller Sølvvika fra resten av Helgeren når vannet av ulike årsaker er tappet ned.
I tillegg til det naturlige avløpet med demning og tømmerrenne i sørenden av Helgeren er det bygget en 100 meter lang tunnel som knytter Helgeren sammen med Myrtjern.
| Helgeren (359 moh.) er et av de større vannene i Nordmarka med et areal på 1,82 kvadratkilometer.
Brannodden som stikker ut på østsiden av vannet hindrer full utsikt fra den ene enden til den andre. Nord for Brannodden har Helgeren et lite vedheng: Gørjefløyta.
Helgeren inngår i det østlige Nordmarksvassdraget og i nordenden av vannet, Sølvvika, kan man ved lav vannstand se tunnelutløpet der vannet som er overført fra Trehørningen kommer ut. En gammel demning som vanligvis ligger under vannflaten skiller Sølvvika fra resten av Helgeren når vannet av ulike årsaker er tappet ned.
I tillegg til det naturlige avløpet med demning og tømmerrenne i sørenden av Helgeren er det bygget en 100 meter lang tunnel som knytter Helgeren sammen med Myrtjern.
== Se også ==
Liste over innsjøer i Oslo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dybdekart, Oslo vann- og kloakkvesen, publisert av NVE | Helgeren (359 moh.) er et av de større vannene i Nordmarka med et areal på 1,82 kvadratkilometer. | 3,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Times_New_Roman | 2023-02-04 | Times New Roman | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skrifttyper'] | Times New Roman er en skrifttype som ble innført i den britiske avisen The Times i 1931.
Den ble designet av Stanley Morison og Victor Lardent. Den ble tatt i bruk etter at Morison hadde skrevet en artikkel og kritisert avisen for den eksisterende skrifttypen, Didone. Times New Roman er basert på skriftypen Plantin. Første gang den ble brukt i avisen var 3. oktober 1932. Etter ett år ble den lagt ut for kommersielt salg. Avisen brukte skrifttypen i 40 år, men nye produksjonsteknikker og formatskifte til tabloid i 2004 har gjort at avisen har skiftet skrifttype fem ganger siden 1972. Alle skrifttypene har vært varianter av den originale New Roman skrifttypen.
Selv om den ikke lengre brukes av The Times brukes den fremdeles mye til boktrykking, og er en av de mest suksessfulle skrifttypene i historien. | Times New Roman er en skrifttype som ble innført i den britiske avisen The Times i 1931.
Den ble designet av Stanley Morison og Victor Lardent. Den ble tatt i bruk etter at Morison hadde skrevet en artikkel og kritisert avisen for den eksisterende skrifttypen, Didone. Times New Roman er basert på skriftypen Plantin. Første gang den ble brukt i avisen var 3. oktober 1932. Etter ett år ble den lagt ut for kommersielt salg. Avisen brukte skrifttypen i 40 år, men nye produksjonsteknikker og formatskifte til tabloid i 2004 har gjort at avisen har skiftet skrifttype fem ganger siden 1972. Alle skrifttypene har vært varianter av den originale New Roman skrifttypen.
Selv om den ikke lengre brukes av The Times brukes den fremdeles mye til boktrykking, og er en av de mest suksessfulle skrifttypene i historien. | Times New Roman er en skrifttype som ble innført i den britiske avisen The Times i 1931. | 3,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Carlsson | 2023-02-04 | Andreas Carlsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Danderyds kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske låtskrivere', 'Kategori:Svenske plateprodusenter'] | Andreas Carlsson (født 3. april 1973 i Danderyd, Sverige) er en musikkprodusent og låtskriver.
| Andreas Carlsson (født 3. april 1973 i Danderyd, Sverige) er en musikkprodusent og låtskriver.
== Karriere ==
Han skrev låter i produksjonsteamet Cheiron ifra 1996 og frem til 31. desember 2000, da selskapet ble lagt ned. Han arbeidet så for The Location som ble startet opp i 2001 av Max Martin og Tom Talomaa. I 2008 startet han selskapet Meriola sammen med Anders Bagge, hvor de har skrevet låter for blant andre Madonna, Janet Jackson og Jennifer Lopez. Carlsson har igjennom karrieren skrevet låter for artister som Britney Spears, Lindsay Lohan, NSYNC, Westlife, Celine Dion og Bon Jovi.
Låten «I Want It That Way», skrevet av Max Martin og Andreas Carlsson og fremført av Backstreet Boys, ble nominert til Grammy Award i 2000 som «Årets sang». Prisen ble vunnet av «Smooth» av Santana featuring Rob Thomas.
== Andre prosjekter ==
Sammen med Laila Bagge og Anders Bagge satt Carlsson i juryen for den svenske utgaven av Idol 2008. Han skrev vinnerlåten «With Every Bit of Me» sammen med Jörgen Elofsson.
Han har selv sunget på eget album The Real Thing på Sony BMG (1996).
== Privatliv ==
Han har en sønn sammen med den tidligere modellen og artisten Hannah Graaf.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Andreas Carlsson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Andreas Carlsson på Internet Movie Database
(en) Andreas Carlsson hos The Movie Database
(en) Andreas Carlsson hos Internet Broadway Database
(en) Andreas Carlsson på Discogs
(en) Andreas Carlsson på MusicBrainz
Andreas hos MySpace | Andreas Carlsson (født 3. april 1973 i Danderyd, Sverige) er en musikkprodusent og låtskriver. | 3,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morula | 2023-02-04 | Morula | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Utviklingsbiologi'] | Morula eller morbærstadiet er et tidlig stadium i fosterutviklingen. Morulastadiet følger den innledende cellekløyvingen av zygoten, og etterfølges av blastulastadiet. Navnet morula kommer av latin: morus – morbær.
| Morula eller morbærstadiet er et tidlig stadium i fosterutviklingen. Morulastadiet følger den innledende cellekløyvingen av zygoten, og etterfølges av blastulastadiet. Navnet morula kommer av latin: morus – morbær.
== Utvikling ==
Morulaen dannes ved celledeling av zygoten. Hos de fleste dyregrupper vil den første delingen følge den framtidige midtaksen i dyret, slik at det dannes en «høyrecelle» og en «venstrecelle». Neste celledeling går på tvers av denne slik at det dannes to «forranseceller» og to «bakceller». Neste deling går på tvers av denne igjen og deler fosteret i en overdel og en underdel. Avhengig av plommemengden i egget vil denne delingen ikke gå gjennom sentrum av dyret, men litt over, slik at de plommerike nederste cellene er noe større enn de øverste. Hos egg med stor plomme vil ikke celledelingen nå gjennom plommemassen, og morulaen vil i stedet danne en liten skive på toppen av plommen.Hos de alle fleste dyregrupper vil moulaen forsette å dele seg til cellene i midten ikke lenger har kontakt med hverandre. Dette skjer vanligvis når cellene når 7. deling (128 celler), og morulaen vil gå over til å være en hul ball av celler, en blastula.
== Morula hos pattedyr ==
Hos menneske og andre pattedyr med morkake vil morulaen bevege seg til livmoren 3-4 dager etter befruktningen. Etter å ha nådd 16-cellersstadiet vil cellene begynne å differensiere seg. De indre cellene danner en kompakt masse som er det egentlige fosteret, og de ytre cellene vil bli flate og danne en tynn hinne som skaper et hulrom rundt cellemassen. Rundt 4 dager etter befrukningen vil dette hulrommet være komplett og morulaen vil ha blitt til blastocyst.Den tynne hinnen rundt fosteret ugjør zona pellucida (chorion), som vil være viktig for dannelsen av morkaken.
== Referanser ==
== Se også ==
Eggcelle
Egg
Zygote
Blastula
Gastrula
Foster
Fosterutvikling
Protostomier
Deuterostomier | Morula eller morbærstadiet er et tidlig stadium i fosterutviklingen. Morulastadiet følger den innledende cellekløyvingen av zygoten, og etterfølges av blastulastadiet. | 3,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt_von_Stedingk | 2023-02-04 | Kurt von Stedingk | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1837', 'Kategori:En af rikets herrar', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1746', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Svensk Pommern', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske diplomater', 'Kategori:Svenske generaler', 'Kategori:Sverdordenen'] | Kurt Bogislaus Ludvig Kristoffer von Stedingk (født 26. oktober 1746, død 7. januar 1837) var en svensk offiser og diplomat, mangeårig ambassadør for Sverige i Russland.
| Kurt Bogislaus Ludvig Kristoffer von Stedingk (født 26. oktober 1746, død 7. januar 1837) var en svensk offiser og diplomat, mangeårig ambassadør for Sverige i Russland.
== Bakgrunn og tidlig karriere ==
Kurt von Stendingk ble født i Pommern som sønn av major Kristoffer Adam Stedingk og grevinne Kristina Charlotta von Schwerin, hans bror var Victor von Stedingk. Kurt von Stedingk tjenestegjorde allerede som 13 år gammel som fenrik i den svenske hæren under syvårskrigen. Etter krigsslutt begav von Stedingk seg til Sverige for å ansøke om erstatning for skade som familiens eiendom hadde lidt under krigshandlingene.
Familien fikk neppe noen erstatning, men unge Kurt von Stedingk fikk innpass ved det kongelige hoff, ble bekjent med kronprinsen og fikk kontakter han i sin karriere skulle dra stor nytte av. Fra 1763 studerte Stendingk ved Uppsala universitet og fra 1766 fikk han tillatelse til å gå i fransk tjeneste og ble samme år utnevnt til underløytnant ved Royal Suédois. Her ble han i 1770 utnevnt til kaptein og i 1773 til kapteinmajor, mens han året før hadde blitt utnevnt til kaptein ved kongens vervede regiment. I 1776 ble han oberstløytnant og i 1778 oberst ved sitt regiment i Frankrike mens han i Sverige i 1777 ble utnevnt til kammerherre og i 1783 sjef for de karelske dragonene.
Da Frankrike fra 1779 bidro med tropper til USAs uavhengighetskrig deltok Stendingk som befalhaver for en infanteribrigade under. Stendingk utmerket seg ved erobringen av Grenade 3. juli, og ved stormingen av Savannah samme år. For sin innsats for den nye republikken ble han også inntatt som medlem av Society of the Cincinnati, men kong Gustav III nektet imidlertid Stedingk å bære selskapets insignia da disse var blitt gitt ham av et folk som hadde gjort opprør. Vel tilbake i Frankrike ble han mottatt med velvilje av kongefamilien, fikk en orden og en livstidspensjon på 6 000 livre.
== Tjeneste for Sverige ==
Under Gustav IIIs russiske krig ble Kurt von Stedingk utnevnt til øverstkommanderende for forsvaret av Savolax. Ved Porrassalmi i 1789 slo styrkene under hans kommando tilbake en langt sterkere russisk styrke og 21. juli samme år angrep hans styrker russerne ved Parkumäki og tilførte de store tap, for den seieren ble Stendingk utnevnt til generalmajor.
Ved fredsforhandlingene etter krigen ble Stedingk i 1790 utnevnt til svensk ambassadør ved St. Petersburg, han fikk snart god kontakt med Katarina II, og hennes etterfølger, Paul I. Tsar Aleksander I som etterfulgte sin myrdede far i 1801 betraktet Stedingk mer som en venn av familien enn som et fremmed sendebud, og tildelte Stedingk Russlands tre fornemste ordner.
I 1792 ble Stedingk utnevnt til generalløytnant og i 1794 mottok han serafimerordenen for så i 1796 bli utnevnt til en af rikets herrar, den eneste som har blitt utnevnt til dette uten å være inntatt på Ridderhuset.
Under den russiske militære oppbyggingen før finskekrigen rapporterte Stedingk både til Stockholm og til de svenske styrkene i den finske delen av riket om Russlands kapasitet og hensikter, blant annet var det etter en varsling fra Kurt von Stedink at fungerende øverstkommanderende Karl Nathanael af Klercker mobiliserte i Finland før det russiske angrepet. Da krigen brøt ut reiste Kurt von Stedingk tilbake til Stockholm, etter kuppet mot Gustav IV ble han også i en periode satt i husarrest av de nye makthaverne, da de var skeptisk til hans bakgrunn som gammel «Gustavianer».
Da krigen mot Russland skulle avsluttes var det imidlertid umulig å komme utenom Stedingk og han ble igjen kalt til tjeneste. Ved fredsforhandlingene i Fredrikshamn representerte Stedingk Sverige sammen med oberst Anders Skjöldebrand og brukte sine svært gode forbindelser med russerne for å forsøke å oppnå mest mulig i de harde forhandlingene. Samme år ble Stedingk opphøyd til greve.
Etter fredsslutningen med Russland høsten 1809 ble Kurt von Stedingk igjen Sveriges ambassadør i St. Petersburg, men ble tilbakekalt i 1811 og utnevnt til feltmarskalk. I 1813 ble Stedingk øverstkommanderende, under kronprins Karl Johan for den svenske arméen som ble satt inn på tysk side mot Frankrike under Napoleon. Da Karl Johan overtok kommandoen over den såkalte nordre tyske armé, beholdt Stedingk kommando over de svenske styrkene i de påfølgende slagene ved Grossbeeren, Dennewitz og Leipzig. De svenske styrkene under Stedingk deltok videre i kampene i Holstein, marsjen til Brabant og fulgte derpå kronprinsen til Paris etter Napoleons nederlag.
== Eldre dager ==
På sine eldre dager var han kansler for krigsskolen i årene 1818-1826. Året 1826 ledet han en delegasjon til Russland for å kondolere ved tsar Alexander Is død og bivåne tsar Nikolaj Is kroning i Moskva. I 1807 hadde Stedingk kjøpt gården Elghammar og lot der oppføre en større bygning i empirestil, tegnet av den italienske arkitekten Giacomo Quarenghi, stedet er idag kjent som Elghammar slott.
Kurt von Stedingk ble gift med Ulrika Fredrika Ekström. Han døde i den høye alder av 90 år og både kongen og den svenske arméen anla sorg ved hans bortgang.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi over von Stedingk fra Svenskt biografiskt handlexikon (svensk)
Nettsted med bilde av Kurt von Stedingks Elghammars slott Arkivert 21. april 2008 hos Wayback Machine. | Kurt Bogislaus Ludvig Kristoffer von Stedingk (født 26. oktober 1746, død 7. | 3,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antarktis | 2023-02-04 | Antarktis | ['Kategori:Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Verdensdeler'] | Antarktis er området rundt Sørpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika, og vice versa.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i sør og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 5000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Navnet Antarktis er en latinisert versjon av det greske sammensatte ordet Αntarktiké (Aνταρκτική), betyr «motsatt av Arktis». Antarktikas toppnivådomene er .aq.
| Antarktis er området rundt Sørpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika, og vice versa.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i sør og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 5000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Navnet Antarktis er en latinisert versjon av det greske sammensatte ordet Αntarktiké (Aνταρκτική), betyr «motsatt av Arktis». Antarktikas toppnivådomene er .aq.
== Geografi ==
Antarktis omfatter kontinentet Antarktika, som har et areal på 14,4 millioner km². Det er plassert på den sørlige halvkulen, nesten helt sør for den sørlige polarsirkelen, og er omkranset av Sørishavet. Mer enn 99,5 % av kontinentet er dekket av is, med en gjennomsnittlig tykkelse på minst 1,6 kilometer.
== Geologi ==
Antarktika består av prekambriske bergarter som er rester etter superkontinentet Gondwana. I vest er grunnfjellet dekket av omdannede mesozoiske sedimenter og intrudert av vulkansk materiale. Havbunnen omkring kontinentet består av basalt som er dannet som følge av havbunnsspredning.
== Dyre- og planteliv ==
Med unntak av sjøfuglene som hekker langs kysten eller i nunatak-området, finnes det ingen virveldyr på kontinentet.
Av større dyr finnes:
pingviner
seler
tannhvaler og bardehvaler
haierAv smådyr og planter finnes:
krepsdyr, som krill og reker – primærføde for en rekke arter
alger – vokser på undersiden av havisen og er primærføde for mange smådyr, for eksempel lyskreps
tangDen antarktiske mikrofaunaen består av protozoer, rundormer, hjuldyr og bjørnedyr, og leddyr som midd, collemboler og lopper.
Dyreplanktonet ble dominert av krepsdyr som copepoder, amfipoder og euphasia-arter som krill. Krill er en nøkkelkomponent i det antarktiske marine økosystemet – særlig viktig er arten antarktisk krill (Euphausia superba) som er primærføden for mange høyerestående arter i økosystemet. Andre viktige byttedyr er pilormer (Chaetognata), maneter (Scyphozoa, Siphonophorida), kammaneter (Ctenophora), snegler og salper (Thaliacea). Bunnfaunaen består i hovedsak av svamper (Porifera) og mosdyr (Bryozoa).
Sørishavet er rikt på blekksprut som er en viktig del av dietten for mange av de større pattedyrartene og sjøfuglene. Videre er det registrert om lag 200 fiskearter sør for den antarktiske konvergensen, 80-100 av disse er bunnfisk. Mange av artene er særegne for Antarktis. 75 % av artene er medlemmer i fem familier som hører til i underordenen Notothenioidei, men det finnes også skater (Rajiformes), ålebrosmer (Zoarchidae) og ringbuker (Liparidae).
Vegetasjonen i Antarktis består av alger, lav og mose. Rundt 300 algearter er observert, ca. 20 av disse lever på eller i is og snø. Det er registrert 200 lavarter, 85 mosearter og 25 levermosearter. To arter av blomstrende planter (Deschampsia antarctica og Colobanthus quitensis) er registrert i de nordligste områdene.
100 alge-arter (inkludert de som lever i/på havisen) utgjør hoveddelen av planteplanktonet i Sørishavet. Sammen med algene er flagellatene en viktig del av næringsgrunnlaget i det marine økosystemet.
== Polarforskning ==
Norsk Polarinstitutt driver den helårsbemannede forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Flere andre institutter driver forskning på stasjonen, blant andre Norsk institutt for luftforskning (NILU), som har en luftmålestasjon på Troll. Den ornitologiske feltstasjonen Tor er en bistasjon til Troll, og ligger ca. 100 km lengre mot øst. Totalt har om lag 30 land tilsammen rundt 60 forskningsstasjoner i Antarktis.
=== Viktige forskningsområder ===
Miljøovervåkning
Klima i dag og forhistorisk
Biologi
Zoologi
Glasiologi
== Territorialkrav i Antarktis ==
Territorialkrav i Antarktis er underlagt Antarktistraktaten, som skal sikre at kontinentet ikke blir brukt til finansiell eller militær vinning for administrerende land.
Australia har det største territorialkravet i Antarktis. Norge har siden 1939 gjort krav på området Dronning Maud Land på ca. 2,7 mill. km². Argentinas, Storbritannias og Chiles krav overlapper, og har ført til uoverensstemmelser.
Australia, Frankrike, New Zealand, Norge og Storbritannia har gjensidig anerkjent hverandres krav.
=== Offisielle territorielle krav ===
Det er i dag fortsatt uenighet om de territoriale områdene i Antarktis. Listen nedenfor viser en oversikt over hvilke land som har fremmet territoriale krav der. USA og Sovjetunionen har imidlertid protestert, noe som medførte Antarktistraktaten av 1959. Traktaten verken godtar eller forkaster de territoriale kravene, men legger dem på is så lenge traktaten gjelder.
Traktaten legger til grunn at partene sammen skal vedta anbefalinger som landene skal forplikte seg til å følge i sine respektive områder i Antarktis. Dermed kan det hevdes at Antarktis er herreløst, men synet varierer mellom de ulike statene.
=== Uoffisielle krav ===
=== Historiske krav ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Antarktis
Miljøstatus i Norge: Klima i Antarktis
Isfjellgallerier Arkivert 2. mars 2009 hos Wayback Machine.
Planetary Visions: The Geography of the Poles Se 2D- og 3D-videofilmer.
L.L. Ivanov et al, Topographic map of Livingston Island and Greenwich Island | |- style="text-align: center;" | 3,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordans_riksv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Jordans riksvåpen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordan', 'Kategori:Riksvåpen'] | Jordan riksvåpen ble utformet i 1921 på oppdrag av kong Abdullah I som familievåpen for hasjimidene. Fra 1934 var det Transjordans riksvåpen. Kongedømmet Jordan beholdt riksvåpenet som landets offisielle emblem. Siste endring var i 1999, da kong Husseins navn i banneret ble byttet ut med kong Abdullahs navn.
Våpenets sentralmotiv er en blå klode dekket av et bronse skjold. Skjoldets mønster danner en fløyelsblomst. En ørn med utspredde vinger sitter på kloden omgitt parvis symmetrisk av to spyd med sølv spydodd, to nasjonalflagg, to gull sabler og to brune buer med sølv pil. Skjoldet er omkranset av tre gyldne hveteaks og et grønt palmeblad, festet til opphenget av den jordanske gjenfødelses-ordenen (Wisam Al-Nahda) og et gull banner med de røde innskriftene "Abdullah ibn Al Hussein ibn Aoun", "konge av Hashemittkongedømmet Jordan" og "som håper på hjelp og suksess fra Gud". Emblemet er omgitt av kappe og kongekrone.
| Jordan riksvåpen ble utformet i 1921 på oppdrag av kong Abdullah I som familievåpen for hasjimidene. Fra 1934 var det Transjordans riksvåpen. Kongedømmet Jordan beholdt riksvåpenet som landets offisielle emblem. Siste endring var i 1999, da kong Husseins navn i banneret ble byttet ut med kong Abdullahs navn.
Våpenets sentralmotiv er en blå klode dekket av et bronse skjold. Skjoldets mønster danner en fløyelsblomst. En ørn med utspredde vinger sitter på kloden omgitt parvis symmetrisk av to spyd med sølv spydodd, to nasjonalflagg, to gull sabler og to brune buer med sølv pil. Skjoldet er omkranset av tre gyldne hveteaks og et grønt palmeblad, festet til opphenget av den jordanske gjenfødelses-ordenen (Wisam Al-Nahda) og et gull banner med de røde innskriftene "Abdullah ibn Al Hussein ibn Aoun", "konge av Hashemittkongedømmet Jordan" og "som håper på hjelp og suksess fra Gud". Emblemet er omgitt av kappe og kongekrone.
== Referanser == | Jordan riksvåpen ble utformet i 1921 på oppdrag av kong Abdullah I som familievåpen for hasjimidene. Fra 1934 var det Transjordans riksvåpen. | 3,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Ekholm | 2023-02-04 | David Ekholm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2004', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2005', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2007', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2008', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2009', 'Kategori:Fødsler 16. januar', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Svenske skiskyttere'] | David Ekholm (født 16. januar 1979 i Ekshärad) er en svensk tidligere skiskytter. Han la opp i 2010 i Holmenkollen. Han jobber nå som sportskommentator i TV4 Sverige.
Ekholm nådde sitt beste resultat til nå da han ble nr. 5 på 20 km normaldistanse i VM i Syd-Korea 2009. Hans samboer Helena Jonsson hadde tatt gull i samme mesterskap to dager tidligere.
| David Ekholm (født 16. januar 1979 i Ekshärad) er en svensk tidligere skiskytter. Han la opp i 2010 i Holmenkollen. Han jobber nå som sportskommentator i TV4 Sverige.
Ekholm nådde sitt beste resultat til nå da han ble nr. 5 på 20 km normaldistanse i VM i Syd-Korea 2009. Hans samboer Helena Jonsson hadde tatt gull i samme mesterskap to dager tidligere.
== Biografi ==
David Ekholm begynte med skiskyting i 1993. Fra 2002 har studenten fra Bore Biathlon vært med på det svenske laget. Hans trenere har vært Wolfgang Pichler og Leif Andersson. Sin internasjonale debut fikk han i juniorverdensmesterskapet i 1999 i Pokljuka. Han fikk ingen plassering i enkeltdistanser, men med det svenske laget tok han gull i stafetten. Det neste store resultatet fikk han i EM i Haute Maurienne, da han fikk en tiendeplass i stafett. Debuten i verdenscupen kom i Holmenkollen i 2002, da fikk han 75.-plass på sprinten.
Etter detten fikk han delta i verdenscupen. Bedre plasseringer gjorde at han fikk gå stafett. Første gang han deltok i VM for seniorer, var i 2004. Da fikk han ingen plassering i enkeltdistanser, men fikk en sjetteplass i stafett. Samme år deltok han også i militært VM. Med Björn Ferry, Carl Johan Bergman og Jakob Börjesson fikk han niendeplass i patruljeløp, en øvelse som kun arrangeres i militært VM. I sprinten, som Raphaël Poirée vant, ble han nr. 37.
I sesongen 2004/2005 vant han stafett med det svenske laget i verdenscupen i Oberhof. Men ved VM i skiskyting 2005 i Hochfilzen ble det bare en sjuendeplass. Året etter kunne Ekholm for første gang presentere seg med poeng i verdenscupen. Da fikk han en 28.-plass i sprinten. I Osrblie fikk han en 19.-plass, noe som var hans bestenotering inntil resultatet i VM i 2009.
Ekholm deltok også i OL i Torino i 2006. Her fikk han 35.-plass på normaldistanse, 39.-plass på sprint og 40.-plass på jaktstart, og han fikk ikke bli med på stafettlaget, som tok en fjerdeplass.
Ved VM i skiskyting 2007 i Antholz ble han nr. 52 på normaldistanse, men fikk en sjuendeplass med stafettlaget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) David Ekholm – Olympedia
(en) David Ekholm – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) David Ekholm – Sveriges olympiske komité
(en) David Ekholm – IBU
(en) David Ekholm – biathlon.com.ua
David Ekholms hemsida/blogg
SOK – David Ekholm | }} | 3,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League | 2023-02-04 | Liste over nordmenn med kamper i Premier League | ['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
| Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
== Før 1992-93 sesongen ==
Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League
Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea).
Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest).
Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League
Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest).
Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR).
Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool).
Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon).
== Liste sortert etter dato for debut ==
== Referanser == | 26. serierunde i Premier League 2008/09 begynte lørdag 21. | 3,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yre_og_venstre | 2023-02-04 | Høyre og venstre | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskjell', 'Kategori:Kultur', 'Kategori:Politikk'] | Høyre og venstre er relative retninger eller posisjoner. De latinske uttrykkene for høyre og venstre er dekster og sinister, som bl.a. brukes om heraldisk høyre og venstre.
| Høyre og venstre er relative retninger eller posisjoner. De latinske uttrykkene for høyre og venstre er dekster og sinister, som bl.a. brukes om heraldisk høyre og venstre.
== Etymologi ==
Ordet høyre stammer fra norrønt hǿgri, fra adjektivet hǿgr, det vil si «bekvem», et ord som også har dannet grunnlag for eksempel «å behage». Venstre kommer fra norrønt vinstri, som er beslektet med ordet «venn». En teori er at ordet ble et eufemistisk navn på retninga venstre, ettersom den var sett på som «dårligere» og hadde tilknytning til det onde. Etymologien til høyre og venstre i andre språk viser de samme tendensene til å representere henholdsvis det gode og det onde/dårlige, som i engelsk left (fra de nordlige dialektene, egentlig «svak», «ubrukelig»), fransk gauche («klumsete»), nederlandsk links (tidligere «skeiv», «farlig») og latin sinister («illevarslende», «gal», «uskikkelig»). Tilsvarende har ord for høyre også en positiv betydning i flere europeiske språk, slik som engelsk right («rett», «korrekt»), ungarsk jobb («bedre») og russisk пра́вый («korrekt»). De nordiske språka er heller ikke de eneste som bruker eufemismer for venstre, både utdødde og moderne språk gjør det samme, blant dem gammelengelsk (winistera, «vennligere») og moderne gresk.
== Høyre og venstre i kroppen og naturen ==
De fleste mennesker er høyrehendte, det vil si har best kontroll og størst kraft i høyre hånd eller fot, og foretrekker å bruke høyrehanda når de for eksempel skriver. Mange er imidlertid sterkest i det venstre beinet. Det er vanligvis satsbeinet når en hopper.
Hjernen er delt inn i høyre og venstre hjernehalvdel, som har forskjellige oppgaver og blant annet styrer hver sin side av kroppen (den høyre hjernehalvdelen styrer funksjonene i venstre side, mens venstre halvdel styrer høyre side). Hjertet sitter normalt mot venstre side i brystet, leveren på høyre og milten på venstre side. Ikke sjelden er venstre fot litt større enn høyre, og mannens venstre testikkel henger ofte litt lenger ned enn den høyre.
Corioliskraften er en treghetskraft på grunn av jordrotasjonen. Den virker på alt som beveger seg i forhold til jordoverflata, og fører blant annet til at vinden blåser mot klokkeretninga rundt lavtrykk på den nordlige halvkula og motsatt i sør. Det samme gjelder vekstretninger i naturen.
Krystaller av kvarts kan enten dreie lys som skinner gjennom dem, til høyre eller venstre.
== Høyre og venstre i kulturhistorien ==
I flere religioner representerer den høyre sida kraft, sola, det mannlige prinsippet, framtida og det utadvendte. I antikken var den høyre armen, det vil si den som kunne føre et våpen, og den høyre sida, symbol for styrke og framgang. Dette gjelder også i seinere vestlig folketro og i kristendommen, der høyre er hederssida og bedre og mer lykkebringende enn venstre.
=== Kristendommen ===
Bibelen nevner flere steder høyre og venstre. Der står det blant annet at på dommedag skal sauene stå til høyre og geitene til venstre. Jesus Kristus sitter dessuten ved Guds høyre side (Sal 110,1 , Mark 16,19, Apg 2,33, Ef 1,17-20), ei side som tradisjonelt er den foretrukne hedersplassen også ved bordet til en hersker eller en vert. På bilder av korsfestelsen henger dessuten den gode røveren til høyre og den onde til venstre for Jesus. Tilsvarende plasseres ofte jomfru Maria og kirken på høyre side, mens Johannes eller synagogen plasseres til venstre. I Det nye testamentet snakker ellers Jesus om å vende det andre kinnet til hvis en blir slått på høyre kinn.
Ifølge kabbalistisk tradisjon symboliserer den høyre handa barmhjertighetens gud, mens den venstre står for rettferdighetens. Høyrehanda representerer da presteskapet og den venstre kongedømmet.
=== Islam ===
I den arabiske og muslimske verden blir mat og drikkevarer alltid mottatt og spist med den høyre handa. Der blir venstrehanda brukt til personlig hygiene og betraktes derfor som urein. Den høyra handa skal derfor som oftest også brukes ved berøring, for eksempel når en hilser. Det er dessuten vanlig å gi fra seg ting med den høyre handa.
=== Asia ===
Også i tradisjonell kinesisk symbolikk representerer høyre side mannlighet og styrke. Høyre står der for yang, mens venstre står for yin. I Kina er likevel venstre hederssida, særlig i fredstid, fordi styrke og vold lett kan gå over i ødeleggelse og oppløsning. Av samme grunn var det vanlig å gi noe med venstre hånd og ta med høyre.
I hinduismen og buddhismen skal en alltid vende den høyre sida mot en hellig gjenstand. Det medfører blant annet at den troende går rundt et gudebilde i samme retning som sola.
=== Norge ===
Ifølge gammel bordskikk i Norge skal mannen sitte ved kvinnens venstre side. Opprinnelig var det fordi han da kunne trekke sverdet, som hang på venstre side, og strekke høyrearmen ut for å beskytte kvinnen til høyre for seg. Borddamer skal i dag sitte på mannens høyre side i Norge, Sverige og Danmark. I mange av de andre europeiske land skal borddamen plasseres på mannens venstre side. Lenge var det strenge regler for at kvinnene under gudstjenesten i kirken skulle sitte på nordsida og mennene på sørsida i kirkerommet. Det ville som regel si at mennene satt på menighetens høyre side og så mot alteret som var plassert i øst, det vil si der sola stiger opp.
== Høyre og venstre i politikken ==
Begrepene høyre og venstre brukes også i politikken, dog med noe skiftende betydning. Høyre, eller høyresiden, betegner vanligvis et parti, en politisk gruppering eller en politiker med et konservativt idégrunnlag, bygget på Edmund Burkes teorier, imens venstre og venstresiden betegner en radikal, sosialistisk eller kommunistisk retning, som regel bygget på Karl Marx idégrunnlag. Opprinnelig betegnet venstresiden et liberalt standpunkt, men med tiden har Marx' teorier tatt over begrepet, da de er mer radikale enn John Lockes klassisk liberalistiske.
Nynazisme har tradisjonelt blitt betegnet som høyreekstremisme, til forskjell fra kommunistiske retninger, som gjerne kalles venstreekstremistiske. Enkelte mener imidlertid at autoritære ideologier har så mange fellestrekk at motpolene høyre og venstre i denne sammenhengen ikke passer. Konservative sympatisører er særlig kritiske til bruken av begrepet høyreekstremisme om en ideologi som ikke oppleves som liberal.
Benevnelsene høyre og venstre stammer fra partigrupperingenes plassering i den franske nasjonalforsamlinga etter den franske revolusjonen i 1789. Der satt de kongetro til høyre for presidentstolen, og ble kalt «til høyre» (la droite), mens de radikale satt til venstre (la gauche). Denne plasseringen fortsatte senere i det franske kammeret.
I Norge har ordene gitt navn til de politiske partiene Høyre og Venstre som begge ble stiftet i 1884. Det konservative partiet Højre i Danmark skiftet navn til Det Konservative Folkeparti i 1915, mens Högern i Sverige tok navnet Moderata Samlingspartiet i 1969.
Høyresiden og venstresiden knyttes gjerne til henholdsvis blå og rød farge i europeisk politikk.
== Høyre og venstre i trafikken ==
Høyreregelen i trafikken innebærer at de kjørende kjører på høyre side av veien og har vikeplikt for trafikk som kommer fra høyre. De fleste land har høyrekjøring i dag. Venstrekjøring gjelder imidlertid blant annet i Storbritannia, Irland, Malta, Thailand, India, Kypros, Sør-Afrika og Australia og Japan. Svenskene skiftet til høyretrafikk 23. september 1967, mens islendingene gjorde det året etter.
I sjøfart kalles skipets høyre side styrbord, og skipets venstre side babord. Styrbord merkes med grønt, og babord med rødt.
== Leseretning ==
Den vanlige lese- og skriveretningen i vesten er fra venstre mot høyre. På enkelte andre språk med ikke-vestlige bokstaver kan leseretningen gå motsatt vei. Kinesiske og japanske tegn ble tradisjonelt skrevet ovenfra og ned, men blir i dag vanligvis skrevet i vannrette linjer fra venstre mot høyre. Hebraisk og arabisk skrives med bokstaver i linjer fra høyre mot venstre. Både i den arabiske verden og i Japan leses imidlertid bøker «bakfra» i forhold til vestlige boktradisjoner. Det sees blant annet i moderne manga-tegneserier. I enkelte gamle, greske innkripsjoner skifter skriveretningen fra linje til linje på samme måte som en pløyer furene på et jorde.
== Annet ==
I tradisjonell bokføring føres det et dobbelt bokholderi der eiendeler føres på t-kontoens venstre side til debet, og gjeld og egenkapital føres på kontoens høyre side til kredit.
En skrue fester i materialet eller gjengene, det vil si går inn, ved at den dreies mot høyre eller samme vei som viserne på ei klokke. Skruen løsnes ved å skru den motsatt vei.
Spesielt viktige mutter- og skruefester ble i noen tilfeller gjort omvendt («links»- skrugang). Dette kunne ha praktiske grunner, som å motvirke at rotasjon skrudde opp og løsnet ting – eller for å sikre mot uvettig løsning: Dersom en visste for lite, skrudde en fastere til, i stedet for å løsne.
== Se også ==
Keivhendthet
Venstrekjøring
Heraldisk høyre
=== Politikk ===
Det politiske partiet Høyre
Høyresiden
Høyrepopulisme
Høyreekstremisme
Det politiske partiet Venstre
Venstresiden
Venstreekstremisme
Sentrum
== Referanser == | Min venstre fot (originaltittel: My Left Foot: The Story of Christy Brown) er en irsk biografisk dramafilm fra 1989 regissert av Jim Sheridan. Filmen handler om Christy Brown, en irsk forfatter med cerebral parese som kun hadde kontroll over sin venstre fot. | 3,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jim_Sheridan | 2023-02-04 | Jim Sheridan | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmprodusenter', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Irske regissører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dublin'] | Jim Sheridan (født 6. februar 1949) er en irsk filmregissør som er blitt Oscar-nominert seks ganger. Han er kanskje best kjent for filmene Min venstre fot, I min fars navn og In America.
| Jim Sheridan (født 6. februar 1949) er en irsk filmregissør som er blitt Oscar-nominert seks ganger. Han er kanskje best kjent for filmene Min venstre fot, I min fars navn og In America.
== Filmografi ==
Min venstre fot (1989)
The Field (1990)
I min fars navn (1993)
En mors sønn (1996) (writing credit)
The Boxer (1997)
In America (2003)
Get Rich or Die Tryin' (2005)
Brothers (2009)
Emerald City (TBA)
== Eksterne lenker ==
(en) Jim Sheridan på Internet Movie Database
(sv) Jim Sheridan i Svensk Filmdatabas
(da) Jim Sheridan på Filmdatabasen
(da) Jim Sheridan på Scope
(fr) Jim Sheridan på Allociné
(en) Jim Sheridan på AllMovie
(en) Jim Sheridan hos Turner Classic Movies
(en) Jim Sheridan hos The Movie Database
Jim Sheridan bibliografi (via UC Berkeley) | | fsted = Dublin, Irland | 3,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inter_Revisjon | 2023-02-04 | Inter Revisjon | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1985', 'Kategori:Norske tjenesteselskaper', 'Kategori:Revisjonsselskaper'] | Inter Revisjon er en norsk kjede stiftet i desember 1985 med formål å utøve revisjon og rådgivningsvirksomhet. Kjeden var en av landets største revisjonskjeder frem til den gikk inn i BDO i 2011.Inter Revisjon hadde per 2011 40 kontorer over hele Norge med til sammen ca. 400 ansatte. Kjedens hovedkontor lå i Trondheim. Kjeden hadde til sammen 18 000 kunder, hovedsakelig små og mellomstore virksomheter.
| Inter Revisjon er en norsk kjede stiftet i desember 1985 med formål å utøve revisjon og rådgivningsvirksomhet. Kjeden var en av landets største revisjonskjeder frem til den gikk inn i BDO i 2011.Inter Revisjon hadde per 2011 40 kontorer over hele Norge med til sammen ca. 400 ansatte. Kjedens hovedkontor lå i Trondheim. Kjeden hadde til sammen 18 000 kunder, hovedsakelig små og mellomstore virksomheter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Inter Revisjons hjemmeside
Inter Revisjons blogg | Inter Revisjon er en norsk kjede stiftet i desember 1985 med formål å utøve revisjon og rådgivningsvirksomhet. Kjeden var en av landets største revisjonskjeder frem til den gikk inn i BDO i 2011. | 3,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Petroleumsdata | 2023-02-04 | Norsk Petroleumsdata | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Selskaper etablert i 1985', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1987', 'Kategori:Tidligere norske selskaper'] | Norsk Petroleumsdata (NPD) var en norsk it- og oljekomet som ble etablert i Oslo 1985 og avviklet i 1987 som følge av kollaps i kapitalmarkedet og utsatt letevirksomhet i nord. Administrerende direktør var Rune Øystein Frøyslie. I selskapets ledelse satt i tillegg Torfinn Stulen Jonassen (Finansdirektør), Trond Davidsen (Markedsdirektør), Lars-Dag Berthinussen (HR-direktør), Frank Olav Jægtnes (Direktør Source Management), Christian Roger Oprand Pedersen (Direktør logistikk) og Leif Ove Olaisen (Direktør Eiendom og Teknisk Utstyr).
Selskapet var banebrytende innen utvikling av bunding mellom petroleumsbaserte produkter og IT-tjenester. Sentralt i selskapets forretningsidé sto utvikling av prosjekter i forbindelse med letevirksomhet nord for 62o. Kompetansebasen i selskapet var av denne grunn rekruttert hovedsakelig fra Vesterålen, og det ble satt inn store ressurser på nettverksbygging i nettopp denne regionen. Selskapets to generalforsamlinger fant for øvrig sted på Melbu og Sortland i hhv 1985 og 1986. | Norsk Petroleumsdata (NPD) var en norsk it- og oljekomet som ble etablert i Oslo 1985 og avviklet i 1987 som følge av kollaps i kapitalmarkedet og utsatt letevirksomhet i nord. Administrerende direktør var Rune Øystein Frøyslie. I selskapets ledelse satt i tillegg Torfinn Stulen Jonassen (Finansdirektør), Trond Davidsen (Markedsdirektør), Lars-Dag Berthinussen (HR-direktør), Frank Olav Jægtnes (Direktør Source Management), Christian Roger Oprand Pedersen (Direktør logistikk) og Leif Ove Olaisen (Direktør Eiendom og Teknisk Utstyr).
Selskapet var banebrytende innen utvikling av bunding mellom petroleumsbaserte produkter og IT-tjenester. Sentralt i selskapets forretningsidé sto utvikling av prosjekter i forbindelse med letevirksomhet nord for 62o. Kompetansebasen i selskapet var av denne grunn rekruttert hovedsakelig fra Vesterålen, og det ble satt inn store ressurser på nettverksbygging i nettopp denne regionen. Selskapets to generalforsamlinger fant for øvrig sted på Melbu og Sortland i hhv 1985 og 1986. | Norsk Petroleumsdata (NPD) var en norsk it- og oljekomet som ble etablert i Oslo 1985 og avviklet i 1987 som følge av kollaps i kapitalmarkedet og utsatt letevirksomhet i nord. Administrerende direktør var . | 3,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Infocom | 2023-02-04 | Infocom | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Næringsliv i Massachusetts', 'Kategori:Opphør i 1989', 'Kategori:Selskaper etablert i 1979', 'Kategori:Tidligere IT-selskaper fra USA'] | Infocom var et tekstspillselskap grunnlagt i 1979, i Cambridge i Massachusetts.
I 1979 ble det laget et spill ven Dungeon, men det ble til slutt utgitt med navnet Zork.
I 1989 gikk selskapet konkurs etter mange tekstspill og ble kjøpt opp av Activision og det er fremdeles en del av dette selskapet. | Infocom var et tekstspillselskap grunnlagt i 1979, i Cambridge i Massachusetts.
I 1979 ble det laget et spill ven Dungeon, men det ble til slutt utgitt med navnet Zork.
I 1989 gikk selskapet konkurs etter mange tekstspill og ble kjøpt opp av Activision og det er fremdeles en del av dette selskapet. | Infocom var et tekstspillselskap grunnlagt i 1979, i Cambridge i Massachusetts. | 3,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wuchuan_(Zhanjiang) | 2023-02-04 | Wuchuan (Zhanjiang) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Guangdong'] | Wuchuan (kinesisk: 吴川; pinyin: Wúchuān) er et byfylke i byprefekturet Zhanjiang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Wuchuan hadde 939 256 innbyggere i 1999.
| Wuchuan (kinesisk: 吴川; pinyin: Wúchuān) er et byfylke i byprefekturet Zhanjiang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Wuchuan hadde 939 256 innbyggere i 1999.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 325 (Guangnan-veien) løper gjennom området. Den fører vestover fra Guangzhou i Guangdong til Nanning til den autonome region Guangxi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Wuchuan, Guangdong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Wuchuan (kinesisk: 吴川; pinyin: Wúchuān) er et byfylke i byprefekturet Zhanjiang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 3,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wuchuan | 2023-02-04 | Wuchuan | ['Kategori:Pekere'] | Wuchuan kan være:
Byfylket Wuchuan i byprefekturet Zhanjiang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina;
Det autonome fylke Wuchuan i byprefekturet Zunyi i provinsen Guizhou i Kina;
Fylket Wuchuan i byprefekturet Hohhot i den autonome region Indre Mongolia i Kina. | Wuchuan kan være:
Byfylket Wuchuan i byprefekturet Zhanjiang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina;
Det autonome fylke Wuchuan i byprefekturet Zunyi i provinsen Guizhou i Kina;
Fylket Wuchuan i byprefekturet Hohhot i den autonome region Indre Mongolia i Kina. | Wuchuan kan være: | 3,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norwave | 2023-02-04 | Norwave | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Norske plateselskaper', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 2003', 'Kategori:Selskaper opphørt i 2005'] | Norwave var et norsk plateselskap etablert i 2003 og eid av Gunnar Hordvik som en videreføring av hans plateselskap Norske Gram etter at dette ble nedlagt 2002. Norwave ble nedlagt etter Hordviks død i 2005.
| Norwave var et norsk plateselskap etablert i 2003 og eid av Gunnar Hordvik som en videreføring av hans plateselskap Norske Gram etter at dette ble nedlagt 2002. Norwave ble nedlagt etter Hordviks død i 2005.
== Utgivelser ==
Åge Aleksandersen, Linedans (NW 205, 2003)
Tre Små Kinesere, Gammel sykkel (NW 208, 2003)
Fremmed Rase, Fem flate øre (2002)
Fremmed Rase, Pisspreik (2003)
Quintrophenia, A Matter of the Heart (NW 316, 2003)
Halvdan Sivertsen, Frelsesarmeens Juleplate (NW 318, 2003)
Bjarne Brøndbo, Purpur og gull – Åges sanger på Bjarnes vis (NW 419, 2004)
Nidarosdomens Guttekor og Ole Edvard Antonsen, Frelsesarmeens Juleplate (2004) | Norwave var et norsk plateselskap etablert i 2003 og eid av Gunnar Hordvik som en videreføring av hans plateselskap Norske Gram etter at dette ble nedlagt 2002. Norwave ble nedlagt etter Hordviks død i 2005. | 3,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fortjern | 2023-02-04 | Fortjern | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Innsjøer i Oslo', 'Kategori:Nordmarksvassdraget', 'Kategori:Sider med kart'] | Fortjern (338 moh.) er en innsjø i Nordmarka, rett øst for Bjørnsjøen.
Løypa fra Hakadal til Kikutstua (traséen til Holmenkollen skimaraton) krysser tjernet, og løypa fra Bjørnholt og Rottungen kommer ned fra sør. Skogsbilveien fra Bjørnholt kommer ned til vestenden av tjernet i en kraftig nedoverbakke og møter veien fra Hakadal.På østsiden av vannet ligger plassen Fortjernbråten. Dette er en av de eldste plassene i Nordmarka, men det har ikke bodd folk her siden omtrent 1930.
Fortjernbråtan ble mye besøkt av naturskildreren Bernhard Herre på 1800-tallet, og han omtaler stedet som «romantisk beliggende Plads».
| Fortjern (338 moh.) er en innsjø i Nordmarka, rett øst for Bjørnsjøen.
Løypa fra Hakadal til Kikutstua (traséen til Holmenkollen skimaraton) krysser tjernet, og løypa fra Bjørnholt og Rottungen kommer ned fra sør. Skogsbilveien fra Bjørnholt kommer ned til vestenden av tjernet i en kraftig nedoverbakke og møter veien fra Hakadal.På østsiden av vannet ligger plassen Fortjernbråten. Dette er en av de eldste plassene i Nordmarka, men det har ikke bodd folk her siden omtrent 1930.
Fortjernbråtan ble mye besøkt av naturskildreren Bernhard Herre på 1800-tallet, og han omtaler stedet som «romantisk beliggende Plads».
== Referanser == | Fortjern (338 moh.) er en innsjø i Nordmarka, rett øst for Bjørnsjøen. | 3,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gaoyao | 2023-02-04 | Gaoyao | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Guangdong'] | Gaoyao (kinesisk: 高要; pinyin: Gāoyào) er et byfylke i byprefekturet Zhaoqing i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 710 578 innbyggere i 1999.
| Gaoyao (kinesisk: 高要; pinyin: Gāoyào) er et byfylke i byprefekturet Zhaoqing i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 710 578 innbyggere i 1999.
== Utvandring ==
I Sydney i Australia er det særlig mange kinesere med sine føtter i fylket Gaoyao.
== Pagoder ==
Gaoyao er kjent for sine tre pagoder.
=== Billedgalleri ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens side | Gaoyao (kinesisk: 高要; pinyin: Gāoyào) er et byfylke i byprefekturet Zhaoqing i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 3,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jinwan | 2023-02-04 | Jinwan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong', 'Kategori:Zhuhai'] | Jinwan (kinesisk: 金湾区; pinyin: Jīnwān Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Zhuhai i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 376 km² og teller 110 000 innbyggere (2003).
Både Jinwan kullkraftverk og Zhuhai-Sanzao lufthavn ligger i dette bydistriktet.
| Jinwan (kinesisk: 金湾区; pinyin: Jīnwān Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Zhuhai i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 376 km² og teller 110 000 innbyggere (2003).
Både Jinwan kullkraftverk og Zhuhai-Sanzao lufthavn ligger i dette bydistriktet.
== Administrative enheter ==
Storkommunen Sanzao 三灶镇
Storkommunen Hongqi 红旗镇
Storkommunen Pingsha 平沙镇
Storkommunen Nanshui 南水镇
== Eksterne lenker ==
Infoside | Jinwan (kinesisk: 金湾区; pinyin: Jīnwān Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Zhuhai i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 376 km² og teller 110 000 innbyggere (2003). | 3,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daju | 2023-02-04 | Daju | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Afrika', 'Kategori:Etniske grupper i Sudan', 'Kategori:Etniske grupper i Tsjad'] | Dajuene er en folkegruppe i Sudan og det østlige Tsjad. De er delt i fem grupper som snakker hvert sitt nært beslektede språk tilhørende den nilosahariske språkfamilien. Daju Dar Daju utgjorde ifølge Ethnologue 34 000 i Tsjad i 1993. Daju Dar Sila utgjør ifølge Joshua Project 110 000 i Tsjad og 61 000 i Sudan. Daju Dar Fur talte ifølge anslagene fra Joshua Project for 2008 83 000 mennesker i Darfur Sudan, mens de ifølge Ethnologue talte 143 000 i år 2000. Daju Shatt og Daju Logorik er mindre grupper som tradisjonelt lever lenger øst i Sudan. Ifølge Ethnologue utgjorde Daju Shatt 15 000 mennesker i 1984, mens Logorik utgjorde 2000 mennesker i 1972.
| Dajuene er en folkegruppe i Sudan og det østlige Tsjad. De er delt i fem grupper som snakker hvert sitt nært beslektede språk tilhørende den nilosahariske språkfamilien. Daju Dar Daju utgjorde ifølge Ethnologue 34 000 i Tsjad i 1993. Daju Dar Sila utgjør ifølge Joshua Project 110 000 i Tsjad og 61 000 i Sudan. Daju Dar Fur talte ifølge anslagene fra Joshua Project for 2008 83 000 mennesker i Darfur Sudan, mens de ifølge Ethnologue talte 143 000 i år 2000. Daju Shatt og Daju Logorik er mindre grupper som tradisjonelt lever lenger øst i Sudan. Ifølge Ethnologue utgjorde Daju Shatt 15 000 mennesker i 1984, mens Logorik utgjorde 2000 mennesker i 1972.
== Referanser == | Dajuene er en folkegruppe i Sudan og det østlige Tsjad. De er delt i fem grupper som snakker hvert sitt nært beslektede språk tilhørende den nilosahariske språkfamilien. | 3,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavkirke | 2023-02-04 | Stavkirke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kirker i Norge', 'Kategori:Kunsthistorie', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavkirker', 'Kategori:Trearkitektur', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirke på UNESCOs liste over verdensarven.
I middelalderen var det antakelig over 1 000 stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot 2 000 kirker), men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge.
| En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirke på UNESCOs liste over verdensarven.
I middelalderen var det antakelig over 1 000 stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot 2 000 kirker), men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge.
== Historie ==
De fleste eksisterende norske stavkirkene ble reist i årene 1150–1350. Det ble kanskje reist så mange som 1000 stavkirker i mellomalderen (Storsletten skriver at det kan ha vært reist så mye som 2000) og det var trolig stavkirker i nesten alle bygder i Norge. I samme periode ble det reist bare 271 steinkirker og 160 av disse eksisterer. Til sammenligning har Sverige 900 og Danmark 1800 steinkirker fra mellomalderen. Frostatinglovens og Gulatingslovens bestemmelser om kirkebyggets «hjørnestaver» viser at stavkirke var det normale ved kirkebygging, selv om den katolske kirke selv foretrakk stein. Alle trekirker ble før reformasjonen oppført i stavkonstruksjon, høyst en eller kanskje to små kirker ble bygd av laftet tømmer. Lafteteknikken er i Norge en yngre teknikk enn stavkonstruksjon. Lafteteknikken ble introdusert østfra, og den ble tatt i bruk i oppholdshus fra rundt år 1000. Stavteknikk er praktisk talt ikke påvirket av lafteteknikk.Det store antallet stavkirker fantes særlig i mindre befolkede områder som fjelldalene og skogsbygdene, og i fiskevær på øyene og mindre fjordarmar. Et kart over de 322 stavkirkene som var kjent i 1800 viser at det fantes flest stavkirker i de tynnest befolkede områdene. Der sognekirken var i stein, kunne annekset være stavkirke. Steinkirkene ble særlig oppført i byene, langs kysten, i rike jordbruksområder på Østlandet og i Trøndelag, og i de største kirkesogn i fjordene på Vestlandet. På 1400- og 1500-tallet ble det praktisk talt ikke reist nye kirker i Norge. De fleste norske stavkirkene forsvant frem mot 1700, og nye kirker ble reist i lafteverk. Flere stavkirker ble ombygget eller utvidet i annen byggeteknikk på 1600-1700-tallet, for eksempel ble Flesberg stavkirke ombygget til korskirke med tilbygg i laftet tømmer. Da Gaupne gamle kirke erstattet en stavkirke, ble portalen og en del materialer brukt om igjen. Holdhus kirke inneholder rester av en stavkirke, kanskje som resultat av en serie ombygginger. Ifølge Dietrichson ble de fleste stavkirkene revet for å gi plass til en ny kirke, dels fordi den gamle kirken var blitt for liten for menigheten, dels fordi stavkirken var i dårlig stand. Brann, storm, snøskred og forfall var andre årsaker. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen i Norge, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. Omkring 1800 sto det fortsatt 95 stavkirker, mens over 200 tidligere stavkirker fortsatt var kjent ved navn eller i skriftlige kilder. Fra 1850 til 1885 falt 32 stavkirker, men siden den gang har bare Fantoft stavkirke gått tapt.
Nå finnes det få stavkirker utenfor Norge, men én står fremdeles i Hedared i Sverige. I middelalderen fantes de over hele Nordvest-Europa, dersom en vid definisjon av stavkirkebegrepet legges til grunn. Tidligere ble begrepet knyttet til alle kirker konstruert med stående trevirke, og denne vide definisjonen inkluderer restene av en palisadekirke, Greensted Church i Greensted i Essex i England. Noen rester av stavkirker er også funnet under utbedring av eksisterende kirker i Sverige, slik som den nesten komplette Hemse stavkirke. En vet ellers lite om de svenske stavkirkene, da det ikke foreligger noen større samlet fremstilling i nyere tid. I Sverige, særlig i Småland, ble det reiste en del laftede tømmerkirker i middelalderen og det er mulig at disse har erstattet stavkirker i gotisk periode eller tidligere.Stavkirker eldre enn 1100-årene kjennes bare fra skriftlige kilder eller fra arkeologiske utgravninger. Men de skriftlige kildene er sparsomme og vanskelige å tolke.
En tidligere kirketype, stolpekirken, hadde jordgravde stolper, og det er antatt at den derfor var utsatt for råte. Stolpekirkene kan også ha blitt erstattet med stavkirker eller steinkirker av andre grunner. De forsvunne stolpekirkene har bare etterlatt seg arkeologiske spor i form av stolpehull, som ved utgravninger viser seg som runde flekker av en annen farge enn jordsmonnet rundt. Stolpehullene kan være omgitt av steiner som har støttet stolpene. Rester av eldre stolpekirker er funnet blant annet under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke.Kirkebygging ble omtalt i Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1000-tallet. I kristendomsbolken, i det 12. avsnittet står det:
Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel.
Ifølge de gamle landskapslovene og Gammelnorsk homiliebok gjaldt innvielsen av kirken så lenge de fire hjørnestavene sto oppreist. Ordet «stavkirke» er ukjent i gammelnorsk, noe som trolig skyldes at det ikke fantes andre typer trekirker. Da kirkene i nyere tid ble oppført i laft, ble det behov for et eget ord for de eldre kirkene. I skriftlige kilder fra middelalderen skjelnes det klart mellom «stafr» og «þili» eller «vægþili». I dokumenter fra 1600-1700-tallet ble imidlertid «stav» også brukt om veggtiler. Emil Eckhoff tok i sitt verk Svenska stavkyrkor (1914–1916) med reisverkskirker uten stolper.
=== Stavkirkeprekenen ===
En av homiliene (preknene) i Gammelnorsk homiliebok fra rundt 1200 kalles «Stavkirkeprekenen». Denne teksten, som er fra 1100-tallet, ble trolig framført ved kirkeinnvielser, eller på årsdagen for kirkeinnvielser. Teksten gir en teologisk tolkning av bygningselementene i kirken; den navngir de fleste bygningselementene i stavkirken og kan således være en god kilde til terminologi, i tillegg til sin teologiskhistoriske verdi. Teksten er mest sannsynlig generell, ikke skrevet for én bestemt kirke.
Koret i denne kirken er bønner og salmer. Alteret er kjærligheten, og alterduken er de gode gjerninger som skal følge kjærligheten [...] Så skal vi vite at alt vi trenger til av utstyr til kirken eller til gudstjenestten, kan tolkes på åndelig vis og oppfylles i oss
=== Bevaring og vern ===
De første som i nyere tid interesserte seg for stavkirkene, var malerne Johannes Flintoe og J.C. Dahl, som dokumenterte dem på sine reiser rundt i Norge. Flintoe laget blant annet et tidlig bilde av Heddal stavkirke og skisser av Flå stavkirke i 1819. Heddal stavkirke var den første som ble beskrevet i en publikasjon da Flintoe skrev et kort kapittel til Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie (Christiania, 1834). Boken gjenga også Flintoes tegninger av fasade og grunnplan, trolig den aller første arkitektoniske tegning av en stavkirke. J.C. Dahl hadde ikke sett Heddal stavkirke på sine reiser i Norge i 1826 og 1834. Gerhard Schøning besøkte stavkirken i Stangvik i 1773, og laget en utførlig beskrivelse samt en tegning som er tapt.På egen bekostning ga Dahl ut plansjeverket Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens (1836–37). Arkitekturtegningene til Dahls plansjeverk var utført av Franz Wilhelm Schiertz. Dahl tok initiativet til å redde Vang stavkirke fra rivning, og kirken ble gitt til den prøyssiske kongen Friedrich Wilhelm IV og gjenreist i sørvest i et område som nå tilhører Polen. Maleren Joachim Frich tok initiativ til stiftelse av Fortidsminneforeningen, som særlig konsentrerte seg om stavkirkene og andre middelalderbygg. I regi av Fortidsminneforeningen ble stavkirkene avbildet og oppmålt av arkitekter som Georg Andreas Bull, Peter Blix, Christian Christie og Johan Meyer. Mange av kirkene som ble revet i årene 1850-1880 ble på denne måten grundig dokumentert. Stavkirkene ble også avbildet i den nasjonalromantiske kunsten, blant annet i Tidemand & Gudes «Brudeferd i Hardanger». Tidemands «Katekisasjon i en norsk landskirke» (1847) viser interiøret i Heddal stavkirke.I 1892 skrev Lorentz Dietrichson om de norske stavkirkene:
Paa reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind –: det er de norske stavkirker.
Dette er et av de viktigste verkene som er skrevet om stavkirkene. Nyere forskning indikerer at stavkirker er langt fra så unike for Norges fjeldbygder som Dietrichson mente, men snarere et europeisk fenomen, spesielt de tidligere stolpekirkene som er påvist arkeologisk i stort antall i hele Nord-Europa.
Mange stavkirker ble revet på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. En rekke kirker ble reddet av Fortidsminneforeningen. Noen ble kjøpt og forsøkt bevart i sitt lokalmiljø. Andre ble flyttet, slik som Vang stavkirke. Gol stavkirke kom til Kong Oscars samlinger på Bygdøy og forvaltes nå av Norsk Folkemuseum. Fortun stavkirke ble flyttet til Fantoft ved Bergen. Til Maihaugen kom Garmo stavkirke, og til Trøndelag Folkemuseum kom Haltdalen stavkirke. De mest kjente av stavkirkene er Borgund stavkirke og Urnes stavkirke. Den siste er på listen over verdensarven.
=== Ombygging ===
Mange stavkirker har blitt utvidet eller bygget om blant annet for å gi plass til en større menighet. Disse endringene har delvis vært i tråd med stavkirketeknikken og delvis har ombygging og tilbygg vært i annen teknikk. For eksempel Kaupanger stavkirke ble forlenget med 3,5 meter ved at det ble satt inn to ekstra staver i langveggene. Hedalen stavkirke ble utvidet til korskirke med laftet tømmer og opprinnelig stavkirke inngår nå som vestre del av skipet.
== Byggematerialer og redskap ==
Det vanligste byggematerialet for norske stavkirker var furu. Til grunnkonstruksjonen i stavkirkene benyttet man malmfuru som har hatt sein (tett) vekst og derfor har stor malmandel (andel kjerneved). Slike furutrær fantes først og fremst i høyereliggende strøk. Malmfuru er naturlig impregnert og meget varig, selv på værutsatte steder. Slikt trevirke ble derfor foretrukket til utsatte deler som staver, sviller, takspon og veggplanker (tiler).
I andre strøk ble andre treslag brukt, alt etter hva som var vanlig på stedet. I Danmark, Nord-Tyskland og England var eik det foretrukne materialet til byggverk av tre. I St. Andrew's Church i Greensted er det brukt eik i palisadeveggene. Hedared kirke i Sverige har også utstrakt bruk av eik.
Flere typer redskaper ble brukt under bygging av stavkirker. De viktigste var forskjellige typer øks, navar, pjål og snor. Det er ikke funnet spor av saging i de middelalderske byggene. For eksempel Borgund stavkirke består av omkring 2000 deler som ordnet etter størrelse og form danner omkring 100 kategorier.Stavkirkene ble opprinnelig oppført uten bruk av jernbolter eller jernbeslag i sammenføyninger mellom de sentrale bærende deler, dette er rene treforbindelser.
== Datering av stavkirker ==
Datering av stavkirker har vært basert på arkeologiske funn og stilhistorie. Viktig for datering er myntfunn gjort under kirkegulvene. I de seinere år har dendrokronologi eller årringsdatering blitt en stadig viktigere metode til mer nøyaktig datering av trebygninger. En sammenligner da en boreprøve fra treverket med en referansekurve fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant, er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Men en vet ikke når dette treet ble brukt som bygningsmateriale, og får derfor ingen sikker datering for reisningen av bygningen. Metoden gir heller ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt fra en tidligere bygning, så man tar gjerne flere prøver fra ulike steder i konstruksjonen for å finne fram til en mest mulig nøyaktig datering. Stilhistorie vil uansett fortsatt være viktig for dateringen.
Resultater fra undersøkelser med fotodendrometoden publisert i 2019 har kommet med justert anslag for alder for tømmer brukt. Kirkene på Urnes, Kaupanger og Hopperstad ble særlig grundig undersøkt.
Hoppestad stavkirke dendrodatert til 1131-1132, tidligere antatt 1125-1250.
Kaupanger stavkirke datert til 1137-1138, tidligere a ntatt 1170-1200.
Gol stavkirke 1204-05, tidligere antatt 1170-1309.
Borgund stavkirke 1180-1181, tidligere antatt 1150-1250.
Kvernes stavkirke, 1633, tidligere antatt middelalderen, den eneste kjente stavkirke i Norge reist etter reformasjonen.
== Konstruksjon og teknikk ==
Stavkirkens konstruksjon har sine forløpere i palisadebygg og stolpebygg. Kirker reist med disse teknikkene omtales gjerne som palisadekirker eller stolpekirker. Mellom disse byggemåtene finnes det flere overgangsformer, og likeledes finnes mange overgangsformer mot stavkirkene slik vi kjenner dem. Det er derfor ikke lett å definere klare skiller.
I stavbygg står stavene eller stolpene på fundamentstener eller på sviller. Christie og Jensensius avgrenser benevnelsen stavverk til bygg der en svill nede og en stavlegje oppe holder hjørnestavene sammene, og der mellomrommet mellom stavene er utfylt med stående planker. De tidligste kirkene i Norge var stolpebygg, men denne byggemåten ble gradvis avløst av stavbygg. Begge byggemåter kan ha vært i bruk samtidig i en overgangsperiode.
Av de tre nevnte byggemåtene var de to første utsatt for tidlig forråtnelse på grunn av sine jordgravne konstruksjoner. Slike byggverk kunne neppe overleve i særlig mer enn 75–150 år. Lang varighet fikk bare trekonstruksjoner uten direkte kontakt med jord, slik som stavbygg, bindingsverk eller laftebygg på fundamenter av sviller eller stein.De norske stavkirkenes holdbarhet og styrke har flere bygningstekniske grunner. Tømmeret var nøye utvalgt og tørket noe som ga materialer av høyere kvalitet enn i dag. Konstruksjonen er i stand til å bære de vertikale kreftene fra tak og snølast, og konstruksjonen er sterk og stiv nok til å tåle vindpress. Dessuten ble treverket beskyttet mot nedbrytning. Konstruksjonsteknisk kombinerer stavkirkene fagverk og bjelker på en måte som gjør bygget stødig.
=== Palisadeverk ===
Den eldste teknikken kalles gjerne palisadeverk og var en selvbærende veggkonstruksjon med tettstilte jordgravne stolper eller planker, som omsluttet et rom og samtidig bar taket. Senere ble det brukt kløvde stokker (stavplanker) som ga veggene plan innside, og kantene kunne bli avrettet eller utstyrt med not og fjør. Palisadekirker er ikke sikkert påvist i Norge.
For å hindre tidlig forråtnelse ble stolpene eller plankene tjærebredd, og de nedre endene ble forkullet gjennom brenning. Palisaderekkene ble gjerne satt i grøfter fylt med stein. Lenge trodde man at denne teknikken forsvant før forrige tusenårsskifte, men ny forskning viser at den var i bruk like opp mot det 12. århundre.
Det eneste byggverket i denne teknikken som har overlevd inn i vår tid, er en vegg i midtseksjonen av Greensted Church som står i Greensted i England. Dette førte til at denne kirken i lang tid ble regnet som den suverent eldste trekonstruksjonen i Europa. En vanlig datering av kirken var omtrent år 845, men moderne dendrokronologisk datering anslår kirkens byggeår til perioden like etter år 1053 (+10/−55 år).
=== Stolpeteknikken ===
Ved å løfte stavplankene opp fra bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigere hjørne- eller mellomstolper ble faren for råteskader mindre. Man kunne da benytte spinklere materialer i de utfyllende delene av konstruksjonen. Jordgravne stolper av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet. De kan ha vært svidd i nedre ende for å unngå for tidlig forråtnelse.
Hull etter stolper, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter omtrent 25 stolpebygg i Norge, og indirekte spor av 7–8 til. Rester av stolpekirker finnes også under steinkirker som Mære og Kinsarvik.Mange av de tidligste kirkene i Norge var bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Det er imidlertid et åpent spørsmål om begrenset levetid var årsaken til at de ble erstattet av virkelige stavkirker med sviller, eller om det var andre grunner. Noen av de eldre materialene som er funnet i flere av stavkirker har vært antatt å stamme fra slike tidlige stolpekirker. Dette gjelder særlig den nåværende Urnes stavkirke i Luster, hvor mange bygningsdeler med treskurd i urnesstil opprinnelig må ha tilhørt en eldre kirke på stedet. Det er nå påvist at de gjenbrukte bygningsdelene opprinnelig tilhørte den nåværende kirkens forløper, dendrokronologisk datert til perioden 1070-1080. Denne var imidlertid ikke en stolpekirke, men en virkelig stavkirke hvor hjørnestaver og veggplanker sto på sviller.Håkon Christie antok at stolpekonstruksjonen gikk ut av bruk fordi stolpene råtnet nedenfra. Jørgen H. Jensenius mener at arkeologisk materiale ikke gir entydig støtte til Christies råtehypotese, endring i størrelse eller overgang til steinkirke kan også være forklaring på at jordgravde stolper gikk ut av bruk. Røldal stavkirke kan ha hatt noen stolper satt i jorda helt til 1913. I Lom stavkirke er steinfundamentet og grunnstokkene lagt omtrent rett over de gjenfylte stolpehullene. Bortsett fra ulik fundamenteringsmetode mener Jensenius at stolpekirkene i hovedsak var som en stavkirke.
=== Stavverk ===
Av byggverk fra middelalderen med stående virke i bærende konstruksjoner er det bare kirkene i den sist utviklede byggemåten, stavverket, som er blitt stående inn i vår tid. Ved å løfte hele konstruksjonen opp på steinfundamenter og sette stavene på sviller ble byggverkets levetid betydelig forlenget. Teknikken var utviklet allerede i det 11. århundre, men den er bare påvist i forløperen for den nåværende Urnes stavkirke. Denne var også en virkelig stavkirke, siden både hjørnestavene og tilene har stått på sviller som ble gjenbrukt som grunnstokker den eksisterende kirken.Sten som underlag for stolper/staver ble brukt allerede i romertid og tilevegg i svill kan ha vært brukt fra 400-600-tallet.
=== Størrelse ===
Lorentz Dietrichson mente at stavkirkene opprinnelig var små og først senere ble bygget i større dimensjoner. Han mente at bakgrunnen for dette var byggeteknikken. Han peker på at de yngste kirkene i Møretypen er de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes og Hopperstad. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser. Korsarmene for Volda stavkirke anslo han til 7,3 × 6 meter. Hjørundfjord stavkirke var en «halvkorskirke» med bare én korsarm som målte 7,9 × 9,1 meter. Ørsta stavkirke hadde korsarmer på 7,9 × 6,7 meter etter utvidelse. Dietrichson var usikker på om korsarmene i Møre-kirkene generelt var tilføyd i laftekonstruksjon eller om det var middelaldersk stavkonstruksjon. Han konkluderte med at flere var opprinnelig oppført som korskirker i stavverk, blant annet Hareid, Volda, Vatne og Ørsta. For noen andre kirker (Bremsnes og Kornstad på Nordmøre) sier de samtidige kildene at korsarmene var senere påbygg i laftet tømmer. Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer. Roar Hauglid anslo at de fleste (80-90%) av middelalderens norske stavkirker var enkle enskipede bygg (type A) og de fleste relativt små. Hauglid kalte disse for «den alminnelige norske stavkirke».Tabellene viser grunnareal for noen tapte og bevarte stavkirker (eksempler), i tillegg til arealet av skipet kommer kor og korsarmer.
== Inndeling av stavkirker ==
De norske stavkirkene har stor variasjon i utforming noe som trolig skyldes både ombygginger og at de heller ikke var ensartet i utgangspunktet. Blant annet er eller var noen stavkirker små og enkle andre er eller var store og kompliserte. Det er vanlig å inndele stavkirkene i to grupper. Type A er enskipet og har staver bare i ytterveggene; hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver. Type B har en mer komplisert struktur med indre stolpereisning omkring et hevet midtrom, omgitt av en omgang under et lavere tak. Midtrommets staver står på en ramme av grunnstokker. Nedre del av stavene er frittstående, mens øvre del over omgangens tak inngår i midtrommets vegger.
Kirker av type B med hevet midtrom underdeles vanligvis i to grupper. I kirkene av Kaupangergruppen danner rekken av staver på midtrommets langsider en arkaderekke. De har også en del detaljer som imiterer steinarkitektur, blant annet kapiteler på stavene, og gir inntrykk av å være inspirert av steinkirker av basilikatypen.
Kirkene i Borgundgruppen har avstivninger i form av andreaskors mellom stavene, som er forbundet med tenger eller sammennaglede, dobbelte bjelker. Konstruksjonen gir et utseende som minner om triforiet i en steinbasilika. Den gjorde også midtrommets vegger så godt avstivet at det var mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av flere staver. I noen kirker er denne muligheten utnyttet så langt at midtrommets vegger og tak bæres bare av de fire hjørnestavene. (Se bildet fra interiøret i Lomen stavkirke).
=== Enskipede kirker (type A) ===
I bunnen ligger fire grove planker på høykant på et lavt steinfundament. Disse danner den rektangulære svillerammen. Svillene kan være laftet sammen i hjørnene, og da er hjørnestavene forsynt med to kryssende slisser i bunnen, slik at de kan felles ned over knutepunktet. Men oftere er de ført inn i spor i hjørnestavene og festet med trenagler.
På oversiden av svillene er det skåret ut en not som veggplankene (tilene) er satt ned i, og disse er samtidig føyd sammen innbyrdes med not og fjær. Tilene ble presset sammen ved at den siste (midterste] ble laget avsmalnende fra topp til bunn og ble slått ned som en kile. Øverst avsluttes veggen av en horisontal stavlegje – en bjelke med not på undersiden, som holder de øvre endene av tilene på plass. På denne måten danner stavlegjene en ramme i horisontalplanet, tilsvarende svillerammene nede, mens sviller, hjørnestaver og stavlegjer danner vertikale rammer for hver vegg.
På stavlegjene hviler sperrebindene. De takbærende sperrene er kammet ned i stavlegjene. Under disse, og forbundet med dem, står to kryssende undersperrer eller saksesperrer i en litt slakere vinkel. Under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett hanebjelke som låser hele sperrebindet sammen til et stivt fagverk. Mellom hovedsperrenes nedre ender er det satt inn selvvokste bueknær for sideveis avstiving, naglet til sperrer og stavlegje. Ytterligere stivhet i lengderetningen gir åsene som er nedfelt i sperrene; én mønsås og ett eller flere par sideåser. På disse er bordtaket festet.
Konstruksjonen kombinerer elastisitet og styrke, samtidig som den innkapsler punkter som er utsatt for fuktighet og råte.
En forløper til denne fullt utviklede stavkirketypen hadde jordgravne stolper i stedet for sviller på steinfundament, men slike stolpebygg er for lengst gått tapt. Muligens kan det ha stått en stolpekirke der Urnes Stavkirke står i dag. Det er også funnet spor etter stolpebygg i grunnen under noen av steinkirkene.
Den enkleste stavkirketypen har et rektangulært skip og et smalere kor, tilnærmet kvadratisk. Typen var mest vanlig på begynnelsen av 1100-tallet. Haltdalen stavkirke fra Trøndelag er av denne typen, reist omkring 1170. Noen av disse enkle kirkene ble senere ombygget til langkirker ved å utvide koret til samme bredde som skipet. Håkon Christie antar at det fantes mange hundre stavkirker den enkle typen.Midtmastkirketypen har midt i kirkeskipet én stav som går opp i takkonstruksjonen, men ikke hevet midtrom som i kirkene av type B. Kirketypen er en variant i Numedal og Hallingdal og dateres til omkring 1200.Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Denne konstruksjonen har fellestrekk med vestlandske grindbygg. Uvanlig er også avstivningen med skråbånd eller skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken – istedet for bueknær. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Håkon Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner». Denne typen var trolig særlig vanlig på i Møre og Romsdal, og Dietrichson kalte dem for «Møre-typen». Gerhard Schøning besøkte i 1773 Stangvik der det var en kirke av denne typen.Eksisterende enskipete kirker er Grip, Haltdalen, Undredal, Hedal, Reinli, Eidsborg, Rollag, Uvdal, Nore, Høyjord, Røldal, Garmo, Kvernes og Rødven.
=== Stavkirker med hevet midtrom (type B) ===
Denne stavkirketypen har frittstående indre staver omkring et hevet midtrom omgitt av omganger på alle fire sider. Denne byggemåten er opphavet til den vanlige betegnelsen i moderne litteratur. Betegnelsen «treskipede kirker» ble brukt i eldre litteratur, for eksempel av Dietrichson, men dette uttrykket kan gi gale assosiasjoner, da det indikerer at stavkirketypen utelukkende hermer etter en basilika i stein med midtskip og sideskip. Karakteristisk for stavkirker med hevet midtrom er imidlertid at omgangen går rundt alle fire sider, i motsetning til sideskipene i en basilika. Slike stavkirker får dermed en viss likhet med sentralkirker, selv om midtommet alltid er langstrakt.
På steinfundamentet (grunnmuren) er det lagt ut fire grove bjelker (grunnstokker) som er sammenfelt i hjørnene og danner en stiv ramme med form som et #-tegn. Stokkendene stikker 1-2 m utenfor knutepunktene. Ytterst på stokkendene er svillene i ytterveggene nedfelt. På denne måten dannes en dobbeltramme, den ene én til to meter utenfor den andre.
Midtrommets staver er tappet ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene er reist lavere tilevegger. Mellom stavrekkene og den ytre tileveggen dannes det på denne måten en omgang rundt hele skipet, og taket faller i to avsatser mot ytterveggene.
Midtrommets staver er låst til hverandre med bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. Øverst er det satt inn tilevegger mellom stavene. Stavene bærer stavlegjer som danner opplegg for hovedtakets sperrebind.
I kirkene av Borgundtypen er stavene rundt midtrommet avstivet med ett eller to par tenger i høyde med omgangens tak, og med andreaskors i feltene mellom stavene. Med en så godt avstivet konstruksjon var det mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av enkelte mellomstaver og la tengene bære øvre del. I noen kirker, særlig i Valdres, ble denne muligheten utnyttet så langt at de fire hjørnestavene alene bærer hele midtrommet.
Kaupangergruppen består av: Kaupanger, Urnes, Hopperstad, og Lom.
Borgundgruppen består av: Borgund, Gol, Hegge, Høre (Hurum), Lomen, Ringebu og Øye.
Torpo stavkirke har også forhøyet midtrom med omgang på fire sider avgrenset av søyler. Bugge og Mezzanotte plasserer Torpo og Heddal som bindeledd eller overgangsformer mellom borgundgruppen og kaupangergruppen fordi de har trekk av begge. Øye stavkirke har ikke hevet midtrom og Bugge og Mezzanotte plasserer denne som en overgangsform mellom type A og type B.
== Svalganger ==
Svalganger finnes eller fantes rundt ytterveggene i mange stavkirker. De var lett fornybare konstruksjoner som hadde til formål å beskytte veggene mot klimapåkjenninger, og tjente som oppbevaringsrom for mennenes våpen under gudstjenesten. De vernet kirkebyggets nederste stokker mot råte fra fukt, og i regnvær var det vanlig å stå i svalgangen før messen begynte. Før man gikk over terskelen inn i selve kirken, var det skikk å kysse dørkarmen.Svalgangene var stavkonstruksjoner, lukket eller med åpninger i form av dvergarkader, som regel fundamentert på sviller uavhengig av selve kirken. De forfalt raskt, mange ble dårlig vedlikeholdt, og de fleste forsvant derfor etter hvert. Stavkirkene i Borgund, Hopperstad, Heddal, Eidsborg, Fantoft (Fortun) og Gol har opprinnelige eller rekonstruerte svalganger. På Urnes stavkirke er svalgangen bevart foran vestfronten. På flere andre stavkirker er spor etter forsvunne svalganger synlige i form av tapphull etter sperrer i ytterveggenes staver eller tiler. Tapphull etter svalgangene som ble revet før 1722 var synlige på Fantoft (Fortun) stavkirke, som brant i 1992. Kaupanger stavkirke har tapphull etter de revne svalgangene i toppen av tiler på alle yttervegger.
== Opphavet til stavkirkene ==
Det har vært forskjellige teorier om opphavet til stavkirkene. Spørsmålet er stadig gjenstand for debatt og videre forskning. Et spørsmål er hvorvidt stavkirker ble til i et kulturelt vakuum i Norden eller om de ble til under kulturell innflytelse utenfra. Det er bred enighet om at stavkirker er et nordeuropeisk uttrykk som støtter seg på lokale byggeskikker. Stavkirkene fra 1100-tallet har stor variasjonsbredde i arkitektonisk form, noe som ifølge Anker tyder på en arkitektur under utvikling, men basert på tradisjoner.
I Lorentz Dietrichson bok De norske Stavkirker (1892) hevder han at stavkirken er: «En genial oversettelse fra sten til tre av den romanske basilika». Han hevder at stavkirker med hevet midtskip viser en innflytelse fra tidlig kristne og romanske basilikaer. Tradisjonene skal være overført via angelsaksisk og irsk arkitektur, og bare takkonstruksjonene representerer lokale tradisjoner. Spesielt fremheves det basilikale overlyset, arkadene og terningkapitelene.
Det kan se ut som om basilikateorien først ble lansert av N. Nicolaysen i plansjeverket «Mindesmærker af Middelalderens Kunst i Norge», 1854 ff. Der skriver han: «Vore stavkirker er nu de eneste i sit slags, og saavidt sparsomme beretninger og andre omstændigheder lader formode, synes de heller ikke tidligere at have havt noget sidestykke med undtagelse af maaske i Storbritannien og Irland.» Han hevder også at det er rimelig å hevde at rommenes fordeling og det arkitektoniske kan være lån fra bysantinsk arkitektur. Videre fortsetter han: «Alt synes at henpege paa, at forbilledet til vore stavkirker ligesom til stenkirkerne og overhovedet til hele den vesteuropæiske arkitektur i middelalderen er udgaaet fra den romerske basilika.»Denne tanken er ført videre av Anders Bugge og Roar Hauglid. Peter Anker mener imidlertid at innflytelsen fra utenlandsk steinarkitektur for det meste finnes i dekorative detaljer. Hans-Emil Lidén skriver at stavkirkene er preget av såkalte åpne takstoler uten loft, noe som gir størst mulig høydevirkning inne i kirkerommet. Ideen til en slik utforming kan skrive seg fra steinarkitekturen, mens detaljene er særnorske. Kirkerommet i stavkirkene fremtrer som miniatyrutgave av en gotisk basilika i stein: Stavrekken minner om katedralenes pilarrekker og stavkirkens sperrefag minner om hvelvenes bueribber. De deokrative elementene på stavene er et bevisst forsøk på å etterligne steinarkitekturen. Ifølge Lidén bærer de gotiske katedralene preg av at de tradisjonelle tykke veggmurene i romanske kirker ble erstattet av en form for rammekonstruksjon i stein: Pilarene og strebesystemet bærer vekten av tak og hvelv, mens veggene har store vindusflater. De norske stavkirkene utviklet seg på lignende måte. Lidén mener planløsningen med midtrom og omgang er særnorsk og var et bevisst forsøk på å skape noe nytt.Per Jonas Nordhagen avviser ikke basilikateorien. Han mener at det kan være to utviklingslinjer, og at den basilikale kan være en sidegren i en utvikling mot større kirker som er mer teknisk fullkomne. Hovedlinjen i utviklingen som fører til Torpo stavkirke og Borgund stavkirke kaller han den progressive linjen. Claus Ahrens mener at de enklere stavkirkene (uten hevet midtrom) kom til Norge i misjonstiden. Ahrens mener at stavkirken med hevet midtrom ikke er en basilika i tre, slik Dietrichson og Hauglid argumenterer, men en sentralkirke med omgang rundt alle fire vegger, og ikke en basilika med to brede sideskip.Flere har vist til teoriene om hovets påvirkning på stavkirker. Dietrichson mente at stavkirkene hadde nær sammenheng med hovet. Det var stor interesse for hovteorien på 1930-1940-tallet. Teorien bygget blant annet på antakelse om at hovene var bygninger med kvadratisk grunnplan og hevet midtrom båret av fire staver. Ved kristningen av Norge fikk høvdingene valget mellom rive hovene eller la dem vie til kirker, «og da er det liten grunn til å tro at de siste hov har skilt seg synderlig fra de første kirker», ifølge Bugge og Norberg-Schultz. Arkeologisk er dette gjentatte ganger avvist, for Islands vedkommende av Åge Roussel. Olaf Olsen (1966) gikk enda grundigere til verks i å beskrive hov nærmest utelukkende som en funksjon knyttet til vanlige bygninger på storgårdene. Hvis det i det hele tatt har vært spesielle hovbygninger, har vi ennå ikke påvist dem, mente Olsen. Olsen avviste derfor teorien om kultkontinuitet. Nicolay Nicolaysen konkluderte også med at det ikke finnes et eneste kjent eksempel på at hov ble omgjort til kirke. På 1950-1970-tallet ble det påvist stolpehull fra eldre bygninger under blant andre Lom stavkirke og også under steinkirker som Kinsarvik kirke, og det har brakt diskusjonen om kirkenes opprinnelse et langt stykke videre. Slike stolpehull ble første gang funnet ved utgravningen i Urnes kirke. Manglende historiske referanser til hov som byggverk bidrar til å svekke hovteorien. Nicolaysen lanserte også «bygdesentrumshypotesen», som går ut på at hovene ble ødelagt og kristne kirker oppført på samme sted eller på annet sted som var bekvemt for bygdefolket. Plassering nær et gammelt hov var i såfall tilfeldig, ifølge Nicolaysen. Pave Gregor den stores oppfordring (år 601) til biskop Augustin i Canterbury om å gjenbruke før-kristne templer hadde liten relevans i Norge, mente Nicolaysen. Dagfinn Skre konkluderte i sin avhandling med at noen kirker ble plassert på storgårder, andre kirker på middels store gårder sentralt i bygda. Jan Brendalsmo konkluderte i sin avhandling med at kirkene ble reist i tilknytning til gamle storgårder eller høvdinggårder, ofte nær gravfelt eller gildehaller.
=== Bygningsteknisk opphav ===
Frem til middelalderen var reisverksbygg med jordgravde stolper den vanlige formen for trekonstruksjon i Nord-Europa, mens laftede tømmerbygninger ble brukt lenger øst i Europa. I England var treverk utbredt som bygningsmateriale i middelalderen også etter den normanniske erobringen i 1066. Bayeux-teppet viser ildpåsettelse av et hus med antatt hevet midtrom, en konstruksjon som har vært tolket som beslektet med de norske stavkirkene. Tre var det viktigste byggematerialet i Nord-Europa gjennom middelalderen, og fra omkring år 1000 ble murverk av stein brukt mest i kirker og i militære anlegg.
Før vikingtiden kan stav- eller stolpekonstruksjon ha vært helt dominerende for alle slags bygninger på Vestlandet og kanskje også Østlandet. Lafteteknikken spredte seg vestover fra Øst-Europa, og lafting var ved utløpet av vikingtiden eller i løpet av middelalderen dominerende i bolighus i de fleste deler av Norge. Nesten alle de 200 bevarte profane trebygninger i Norge fra middelalderen er av laftet tømmer. I blant annet Numedal er det bevart laftede bygg fra 1200-tallet. Stolpekonstruksjon holdt seg lenger på Vestlandet, særlig i grindbygde løer, naust og andre uthus som ikke ble oppvarmet. En relativ stor andel av bebyggelsen i norske middelalderbyer var opprinnelig stavbygg av forskjellige varianter. For eksempel ble de eldste byggene på Bryggen i Bergen oppført i stavkonstruksjon, mens lafting ble dominerende senere i middelalderen. Da de norske stavkirkene ble reist, var stavbygging allerede gammeldags, og bruken av stavteknikk i kirker antas ifølge Storsletten å skyldes konservatisme. Tradisjonenen med stavkirker ble brutt ved reformasjonen, og etter den ble stavverk brukt bare ved utvidelse eller ombygging av eksisterende stavkirker. Overgangen til å bygge nye kirker i lafteteknikk kan ha vært en måte å skape avstand til «papismen».Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig kirker Møre-typen. I de grindbygde uthusene står imidlertid stavene rett på fundamentsteiner, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene som regel «staver», og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales også som «stavløer». I Trøndelag brukes ordet «stolpe», men ordet «stavlin» tyder på at det opprinnelige ordet var «stav». I Rogaland og Agder kalles de bærende vertikale elementene til dels for «steger». I grindbygg der stavene er rykket et stykke inn fra ytterveggen, dannes et «skot», en «skytje» eller en «sval» mellom staver og yttervegg. Roar Hauglid pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer eller grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at det ikke var noen sammenheng mellom disse løene og stavkirkene. Ifølge Hauglid er en avgjørende forskjell på de vestnorske låvene og stavkirker med forhøyet midtrom at i låvene står midtrommet av seg selv, mens for eksempel Kaupanger stavkirke er avhengig av sideskipene for avstiving, og sideskipene må derfor gå rundt hele midtpartiet for å gi tilstrekkelig avstiving mot vindpress.Høyreiste stavbygg med plankevegger krevde god tilgang på langt og rettvokst tømmer, noe som ifølge Hauglid begrenset utbredelsen i områder med knapphet på skog, særlig på kontinentet, som ble avskoget i middelalderen. Bindingsverk der mellomrommene mellom stolpene ble fylt med murstein eller flettverk klint med leire, var alternativer til plankevegger i skogfattige områder. Sleppverk eller lavegger (svensk: skiftesverk, dansk: bulhuse) er stavkonstruksjoner som var mer utbredt i naboland med dårligere tilgang på rettvokste byggematerialer i store lengder.
==== Svilleteknikken ====
Svilleteknikken, som er typisk for stavkirkene, ble først brukt innfelt mellom jordgravde stolper (påvist ved utgraving av borgen Husterknepp i Grevenbroich, Tyskland), senere som gjennomgående rammer under stolpene rundt hele byggverk. Sviller ble brukt på denne måten i middelalderen i Nord-Europa. Blant annet er det påvist sviller for plankevegger eller flettverksvegger ved utgravinger i Hedeby, Ribe og Slesvig. På 1100-tallet var sviller med not for stående plank i bruk ved siden av hus med jordgravde palisadevegger. Da svillene ble lagt på fundamenter over jorden, var grunnlaget for stavbygget etablert, ifølge Hauglid. Med svilleramme fikk byggverket også solide og bestandige vegger av stående planker. Svillesystemer påvist på kontinentet (blant annet Burg Meer) er identisk med systemet i de eldste stavkirkene. Hauglid konkluderte med at stavbyggeteknikken må ha kommet fra sør og vest, og at treborgene Stellerburg (i Weddingstedt) og Husterknupp bygget i antatt skandinavisk stil trolig var basert på lokal byggeteknikk og ikke skandinavisk innflytelse.
==== Trekirker på de britiske øyer ====
De tidlige irske kirkebyggene fra 500-tallet av var oppført dels i stein og dels i treverk, og noen kilder antyder at tilhugget treverk var den vanlige byggemåten. For eksempel under et vikingangrep i Ulster brant 250 mennesker inne i en trekirke, og under en orkan i år 891 blåste flere kirker bort. St. Patrick skal en gang ha bygget en kirke «mest av jord» fordi treverk ikke var lett tilgjengelig. Så sent som i 1149 ble klosterkirken i Bangor gjenreist i tre med vegger av tilhuggete og tett sammenføyde planker.I England og Skottland ble tidlige kirker bygget både av stein og av tre, dels ved romersk (italiensk) påvirkning og dels ved irsk påvirkning. Også kirken i bispesetet i Lindisfarne ble først reist av treverk etter «skotsk maner» («skotsk» betydde på den tiden «irsk») av tilhugget eiketømmer og vegger av plank. Noen engelske kirker hadde flettverk med leire i veggene, andre hadde planker som kledning. Den bevarte kirken i Greensted er det eneste håndfaste bevis for at det har vært bygget kirker av stolper og stående planker på de britiske øyer. Inne i kirketårnet i Barton-on-Humber (Lincolnshire) er det funnet rester av sviller fra en mulig tidligere trekirke. Flere klokkestøpuler i treverk ved steinkirker i blant annet Essex har en konstruksjon som minner om norske stavkirker. Hauglid antok at skikken med klokkestøpuler kom fra England til Norge sammen med kirkeklokker som var for tunge for stavkirkene. Claus Ahrens mener at trekirker med hevet midtrom og jordgravde fantes i England på 1000-tallet. Anker tror også at de norske stavkirkene kan ha hatt engelske forbilder, men grunnstokkene som er karakteristisk for de norske, er det ikke spor av i England.
==== Trekirker på kontinentet ====
Både skriftlige kilder og arkeologiske spor viser at de tidlige kirkene på det nordeuropeiske fastlandet fra omkring år 500 var bygget i reisverk. For eksempel ble den først katedralen i Strasbourg bygget av stående planker i året 504 og erstattet av en steinbygning 400 år senere. Trolig var mange av trekirkene på kontinentet oppført i palisade- eller stolpekonstruksjon. I årene 800-1000 ble en del trekirker erstattet av steinkirker, etter år 1000 ble de fleste kirker oppført av murverk. Kildene gir lite informasjon om planform og konstruksjon for trekirkene, men det kan ha dreid seg om både grove eller pent tilhuggete plankevegger og om vegger av flettverk. Utgravinger viser at mange eksisterende steinkirker i Tyskland, Nederland og Belgia fra middelalderen har hatt en forgjenger av reisverk, oftest med jordgravde stolper. Stolpene har til dels vært grove og satt opptil 2 meter dypt i jorden, og i noen tilfeller med en dobbelt rad stolper inne i skipet til å bære taket. Det er flere steder i Tyskland funnet rester av trekirker med sviller lagt rett på jorden, på steiner eller på påler banket ned i jorden. Det er ellers uvisst om det har eksistert trekirker med annen byggeteknikk i perioden mellom kirkene med jordgravde stolper og de romanske steinkirkene.
==== Tidlige trekirker i Skandinavia ====
De første kirkene i Skandinavia ble reist i treverk. I byene og i Sør-Sverige og Danmark ble trekirkene erstattet av steinkirker fra slutten av 1000-tallet og utover 1200-tallet. I Norge ble de fleste middelalderkirkene oppført i tre i strid med kirkens tradisjon og ønske, noe som trolig skyldtes at trebygg var langt mindre ressurskrevende og at det var knapphet på håndverkere med kunnskap om steinbygging. Den siste nye trekirke i Danmark ble reist i Vejle i 1310. I Sverige ble lafting tatt i bruk i kirkebygg tidligere, som i Södra Råda gamle kirke fra 1300-tallet. I likhet med andre svenske laftekirker fra middelalderen ligner den en steinkirke. Tømmerkirken på Skatval i Trøndelag ble beskrevet av Gerhard Schønning og ble trolig reist etter svensk forbilde en gang etter 1250. Utover i middelalderen ble lafteteknikken dominerende til de fleste formål. Stavkonstruksjon var teknisk mer krevende, og Håkon Christie stiller derfor spørsmål hvorfor stavkonstruksjon likevel ble foretrukket. Han antar at stavkirken ble foretrukket fordi den representerte tradisjon og kontinuitet fra misjonstiden.I profane bygninger tok lafteverk over i byene i Norge og Sverige fra omkring år 1000, og bare enkle uthus ble oppført i stavverk. Ifølge Hauglid ble derfor stavkonstruksjonen videreutviklet hovedsakelig innenfor kirkebyggingen. Det er tvil om det har vært et utviklingstrinn mellom de første kirkene med jordgravde stolper og de fullt utviklede stavkirkene, slik det er kjent på Urnes tidlig på 1100-tallet. Hauglid mente at de norske stavkirkene var høydepunktet i en gammel europeisk trebyggingskunst. Gunnar Bugge mente at beslektede funn fra andre steder i Europa nærmest virker som «forstudier til den norske stavkirken», som kom sent nok til å ha vært en «utkrystallisering». Ifølge Anker anser mange forskere ikke lenger stavkirkene som et særegent og relativt kortvarig norsk eller skandinavisk fenomen, men som resultat av en lengre utvikling over en større del av Europa.På slutten av 900-tallet sørget Harald Blåtann for å reise den første kirken i Roskilde - den var tre, men detaljene er lite kjent. I Lund ble også de første kirkene bygget i tre. Hauglid ser på grunnlag av arkeologiske spor for seg at den første bispekirken i Lund, «St. Drotten», var som en basilika med hevet midtrom båret av store jordgravde stolper. Trekirken i Odense skal ha stått til reformasjonen. Det er funnet arkeologiske spor etter kirker med jordgravde stolper under eksisterende steinkirker i Danmark. Blant annet hadde kirken i Brørup jordgravde stolper og trolig stående planker på en svill mellom stolpene.I Hørning kirke på Jylland er det funnet en plankebit med dekor i Urnes-stil. Plankebiten har not på undersiden trolig for stavplanker og antas å ha vært del av en stavlegje fra kirkens langvegg. Utgravinger under steinkirken i Hørning avdekket rester av en tidligere trekirke med jordgravde stolper satt rett over en gravhaug fra omkring år 1000. Det er uklart om det kan ha vært en fullt utviklet stavkirke i Hørning.
== Dekor og skurd ==
Det som er bevart av dekor kan dateres til tidsrommet fra 1070 til begynnelsen av 1300-tallet. Dekoren finnes for det meste på gavler, øverst på stavene, og på portalene. Kirkene er blitt bygget og ombygget i flere hundre år og viser skiftende stilimpulser, byggemoter og endrede behov.
=== Bakgrunn ===
Et spørsmål har vært om stavkirkedekoren har vært et norsk eller internasjonalt fenomen. En del bygningsrester med beslektet dekor er bevart i Danmark, Sverige og på Island.Det kan se ut som om studier av runesteiner som er bevart i Danmark og Sverige og deres stilhistorie kan fortelle mer om opprinnelsen til dekoren. En runestein fra Resmo på Öland har tydelige stilmessige likheter med Urnesportalen. Det er også vanlig å vise til Jellingsteinen som en mulig påvirkningskilde eller som et utslag av en mer utbredt dekorform fra perioden. Denne steinen var reist av Harald Blåtann i årene 960–970 og har kristen ikonografi. Den ene siden viser en løve og en slange, den andre en korsfestelsesscene.Det er en vanlig oppfatning at runesteinene har hatt betydning for utviklingen av urnesstilen. En annen påvirkningkilde kan være keltisk ornamentikk, slik den blant annet kjennes fra Lindisfarnebibelen, som ble skrevet og illuminert av munker på 600-tallet
=== Stavkirkeportalen ===
Det er bevart portaler eller deler av dem fra omtrent 140 stavkirker. Det finnes grovt sett tre portaltyper: den enkle profilportalen, søyleportalen og vangeportalen.
Den enkle profilportalen er døråpninger som er rammet inn av enkle profiler eller pilastre. Disse portalene er for det meste brukt på kordører. Det er bevart omtrent 20 slike dører.
Søyleportalen er avledet fra steinarkitektur. Den har hel- eller halvsøyler som bærer en rundbuet arkivolt. Søylene har baser og kapiteler. De er rikt dekorert og ble brukt både på inngangsdører og innvendig i korskiller. En kjenner til omtrent 40 slike portaler.
Vangeportalen eller praktportalen består av to portalplanker og et overstykke med sammenhengende dekor. Overstykket har to til fem liggende planker som er felt inn i hverandre med not og fjær. Dette bæres av de stående veggplankene som flankerer døråpningen. Det er bevart 75 mer eller mindre komplette vangeportaler. I noen vangeportaler er også søylenemotivet innarbeidet sammen med flatedekorene, med eller uten arivolt.
=== Stilhistorie ===
Stort sett stammer det bevarte materiale fra Sogn-Hardanger og fra fjellbygdene på Østlandet. Hoveddelen av portalene er romanske og mangler gotiske trekk.
Det er mulig at portalene kan ha vært bemalt, men dette har det vært vanskelig å fastslå med sikkerhet. Malingen på de få som er bemalt i dag ser ut til å være nyere.
Det er vanlig å inndele portalene etter stilhistorie, Urnesstil, romanske og sene.
==== Urnesstil ====
Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på nordportalen i Urnes stavkirke, som opprinnelig var vestportal i den eldre stavkirken fra perioden 1000-1080 på samme tomt. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og det uaksiale og asymmetriske helhetspreget. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.
Den gjenbrukte portalen i Urnes stavkirke er den eneste noenlunde komplette i denne stilen som er bevart. Flere deler med utskjæringer i urnesstil fra den eldre stavkirken på Urnes er inkorporert i den nåværende: to veggplanker, en hjørnestav og to gavlfelter. Ellers er dekor i urnesstil funnet på en planke fra den revne Rinde stavkirke, på fragmenter av en eller to hjørnestolper fra en forløper for Hopperstad stavkirke, på fragmenter av en portal i Torpo stavkirke, og på portalplanker fra den revne stavkirken på Bjølstad i Heidal.
==== Romanske portaler ====
De romanske portalene er datert etter midten av 1100-tallet. Motivtypene er: planteranker, drager, løver og groteske masker; motiver som var vanlig i den romanske perioden i Europa.
Det som skiller denne gruppen fra urnesstilen, er at den er symmetrisk oppbygget.
Det er vanlig å dele romanske portaler i tre grupper:
Sogn-Valdres-Telemark-gruppen. Karakteristisk for denne gruppen er en portal med en ranke på hver side, og to symmetriske drager som er motstilt. Mellom seg har de en midtdrage.Trondheimsgruppen, som har hentet impulser fra byggemiljøet rundt NidarosdomenMedaljongportaler, som har figurer i medaljonger.
==== Sene portaler ====
Noen portaler regnes for sene fordi de har detaljer fra gotikken. Men noe finnes også innen Sogn-Valdres-gruppen. Utover på 1200-tallet kan det se ut som om komposisjonen blir løsere, og en får individuelle løsninger og uvanlige detaljer og rankeløsninger.
=== Ikonografi ===
De fleste portalene viser drager, «løver» og ranker som ikke refererer seg til spesifikke bibelske eller andre kristne fortellinger. Et av unntakene er de kristne motivene som finnes på vestportalen fra den revne Hemsedal stavkirke, som viser St. Olavs martyrium og status som kristusliknende helgen.Et forskningsmessig problem har vært portalens ikonografi. Når det gjelder Urnesportalen, er ideen om at den skal ha et hedensk innhold avvist. Det store dyret er blitt tolket som en løve. Løven kan representere Kristus som kjemper med og vinner over det onde.
Fellestrekk ved de fleste portalene er at de er monumentale og at de har kjempende drager. Et spørsmål har vært om dette er en symbolsk avvergende magi mot vondt? Bugge mener at dette kan være en hedensk ikonografi i kristen fortolkning. I Sogn-Valdres-portalene finner vi ikke løven. Den er byttet ut med en ranke som også representerer kristendommen. Dette refererer til Joh. 15,5: «Jeg er vintreet, dere er greinene.»
Hohler går imot denne tolkningen. Hun mener at portalene ikke kan ha et religiøst innhold, men er et bilde på bestillerens eller byggherrens hensikt, et herskermotiv. Det finnes mange portaler i Europa som er rene ornamenter. Hun henviser til Bernhard av Clairvaux, som var imot bruk av dyr i kristen sammenheng.
«Hvilken berettigelse har udyrene i klostergangen den formløse formskatten og den formfulle formløsheten? Hva har bilder der å gjøre av urene aper, ville løver, fantastiske kentaurer og halvmennesker? Hvorfor tjene tigrer, kjempende riddere, jegere som blåser i sine horn? Der ser du under et hode flere kropper, og der ser du på en firfotig kropp en slanges hale, der på en fisk et dyrehode – Overalt finnes en slik rik og fantastisk samling av ulike former at en heller retter sine øyne mot skulpturene enn mot de hellige bøkenes innhold.» Hun mener derfor at dyremotiver i romansk kunst ikke har hatt noen særlig religiøs betydning, og portalene kan være rene herskersymboler.
Hoftun mener at mange av de såkalte hedenske portalmotivene har klart kristne budskap. I prinsippet skiller ikke de norske stavkirkemotivene seg fra mange av de motivene som er å se i annen romansk kirkekunst, som for eksempel motiver på romanske kirkeportaler og døpefonter i stein i Sverige og Danmark.Andre forskere mener at portalene er inspirert av engelsk kunst. Bakgrunnen kan være manuskripter og steinskulptur. En del av disse manuskriptene er dyrebøker med et kristent allegorisk innhold, ofte omtalt som bestiaries. Opphavet til disse er Physiologus, en samling av allegorier om dyr, med kristne tolkninger, som skal ha oppstått i Alexandria i det 2. århundre. Denne grunnteksten var på gresk, og utover i middelalderen ble teksten oversatt til en rekke språk. Disse fortellingene er også bakgrunnen for alle bestiarier som er bevart i forskjellige biblioteker og samlinger. Kildene til Physiologus er indiske, hebraiske og egyptiske dyrefortellinger og forskjellige klassiske tekster skrevet av blant andre Aristoteles og Plinius. Ingen tidlig gresk tekst har overlevd; de eldste bevarte er på latin, men disse skal være svært nær den greske originalen. Etter hvert ble det vanlig å illustrere tekstene, men det er sprang i utviklingen, og en rekke tekster med illustrasjoner er gått tapt.
Lindkvist viser til Physiologus som bakgrunn for dyrefremstillinger i portaler på Gotland. Disse steinkirkene ble ofte bygget etter at stavkirkene på de samme stedene var blitt for små. Dessverre er de fleste trekirkene forsvunnet, så det er ikke mulig å studere dekoren. Men det er ikke urimelig å anta at de har hatt samme dekor som norske stavkirker, og at disse motivene så kan ha blitt videreført i steinportalene. Bakgrunn og opprinnelse ville da være tilnærmet den samme.
== Stavkirkeprogrammet ==
Stavkirkenes dårlige forfatning var bakgrunnen for at Riksantikvaren i 2001 startet stavkirkeprogrammet. Programmet skulle skape positive ringvirkninger i form av større lokal aktivitet med tradisjonelle måter å utnytte materialer og ressurser på.
Målet for programmet var:
å sette i stand stavkirkene slik at de kan bevares for ettertiden
å konservere dekoren og kirkekunsten
å supplere dokumentasjonen av stavkirkene som grunnlag for forskning og rekonstruksjon av tapte deler.Arbeidet og hva som er gjort ved de enkelte kirkene er dokumentert i en rapport.
== Stavkirkelisten ==
De eksisterende stavkirkene er geografisk konsentrert om de øvre dalstrøkene på Østlandet (fjellbygdene) og de indre fjordstrøkene på Vestlandet. Unntak er Fortun stavkirke som er flyttet til Fantoft i Bergen og deretter kalt Fantoft stavkirke, Gol stavkirke som ble flyttet til Bygdø i Oslo, Vang stavkirke som ble flyttet til Karpacz i Karkonosze og Grip stavkirke som ligger på øya Grip på Nordmørskysten. Vang stavkirke er i grove trekk som den var, selv om noen bygningsdetaljer er feil. Den opprinnelige Fortun stavkirke ble rekonstruert slik det var vanlig i nasjonalromantikken. Den nåværende Fantoft stavkirke er en rekonstruksjon etter at den opprinnelige kirken ble påtent.
Listen inneholder alle stavbygde kirker i Norge, men også enkelte kirker med bevarte middelalderske stavkonstruksjoner av betydning. Kun noen få vesentlige kopikirker fra nyere tid er tatt med. Stavkirkene i Norge, eller bygg der middelalderske konstruksjonsdeler fra stavkirker inngår, er automatisk fredet etter lov om kulturminner.
=== Stavkirker i Norge bygget før reformasjonen ===
Deler av dateringen av kirkene nedenfor er basert på opplysninger gitt ved Stavkirke.org. Dette er for en stor del basert på dateringer av materialer fra kirkene. I noen tilfeller viser skriftlige kilder til kirkene, og disse kan indikere en annen datering. Dette kan komme av reparasjoner av kirkene, gjenbruk av materialer og lignende.
Borgund stavkirke, bygget etter 1180
Eidsborg stavkirke, bygget 1250–1300 – menighetskirke
Flesberg stavkirke, bygget etter 1111 – menighetskirke
Garmo stavkirke, bygget 1200-tallet – museumskirke, flyttet og gjenreist på Maihaugen
Gol stavkirke, bygget etter 1216 – museumskirke, flyttet og gjenreist 1885 i Oslo
Grip stavkirke, bygget på slutten av 1400-tallet
Haltdalen stavkirke, bygget 1150–1199 – museumskirke, flyttet fire ganger, nå i Trondheim
Hedal stavkirke, bygget etter 1163 – menighetskirke
Heddal stavkirke, bygget 1200–1300-tallet – menighetskirke
Hegge stavkirke, bygget etter 1216 – menighetskirke
Hopperstad stavkirke, bygget omkring 1150
Høre stavkirke, bygget etter 1178/1179 – menighetskirke
Høyjord stavkirke, bygget på slutten av 1100-tallet
Kaupanger stavkirke, bygget etter 1137 – menighetskirke
Kvernes stavkirke, undersøkelser i 2019 avdekket at den trolig ble bygget i 1633, etter reformasjonen
Lom stavkirke, bygget etter 1157/1158 – menighetskirke
Lomen stavkirke, bygget etter 1192
Nore stavkirke, bygget etter 1166–1167
Reinli stavkirke, bygget etter 1326 – menighetskirke
Ringebu stavkirke, bygget etter 1192/1193 – menighetskirke
Rollag stavkirke, materialer datert 1482 men kan være betydelig eldre – menighetskirkeRødven stavkirke, bygget omkring 1200
Røldal stavkirke, bygget 1200–1250 – menighetskirke
Torpo stavkirke, bygget etter 1192
Undredal stavkirke, bygget 1150–1199 – menighetskirke
Urnes stavkirke, bygget etter 1130
Uvdal stavkirke, bygget etter 1168
Øye stavkirke, bygget omkring 1200 – flyttet
=== Kirker i Norge bygget etter reformasjonen med rester av stavkirker ===
Fåvang kirke – 1631
Vågå kirke – 1625–1627
Gaupne gamle kirke har portal fra en stavkirke som sto på stedet
Hol gamle kirke har trolig opphav i en middelaldersk stavkirke, ombygd og utvidet flere ganger
=== Kirker i Norge som er kopier av stavkirker ===
Fantoft stavkirke er en rekonstruksjon av stavkirken fra 1150 som ble flyttet fra Fortun i Sogn og til Fana i Bergen, og som brant ned i 1992.
Gol nye stavkirke er en rekonstruksjon fra 1994 på Gol i Hallingdal av stavkirken fra 1216 som ble flyttet og gjenreist 1885 i Oslo
Haltdalen nye stavkirke rekonstruksjon reist i Haltdalen i 2004
Kolbrandstad stavkirke er en fri rekonstruksjon i 2000 etter en kirke som ble nedlagt i 1681.
Stavkirken på Lia gård i Rendalen er nybygget med opprinnelig stil og teknikk.
Stavkirka på Savjord er et privat bygg og en forminsket kopi av Gol stavkirke, reist i 2008.
En privat bygning på privat grunn i Ortnevik ved Sognefjorden bygget med tradisjonell teknikk, 35 m2, ferdig i 2014.
Tjensvoll stavkirke i Stavanger er et privat bygg, innviet som metodistkirke i 1999.Historismen søkte å etterligne og gjenopplive stiluttrykk fra eldre perioder. I Norge blant annet ved at stavkirkene påvirket kirkearkitekturen på 1800-1900-tallet. Den nye Borgund kirke er for eksempel utført i en stil som minner om Borgund stavkirke like ved. Andre eksempler er Årdal kirke i Sogn, Hauge kirke, Stedje kirke og Uvdal kirke. I dragestilen er dekor og stilelementer fra stavkirkene også brukt i profane bygg. Raundalen kirke er oppført i stavkirkepreg med forhøyet midtskip og sideskip som minner om omgang brukt i stavkirkene. Christian H. Grosch var en av de første som innarbeidet stavkirkeformer i hele bygninger som i mønstertegning trekirke og utkastene til Ulstein kirke. Johannes Flintoe brukte stavkirkeskurd i fugleværelset på Slottet. Heinrich Ernst Schirmer foreslo en stavkirkeinspirert bygning for Jørgen Moe i Krødsherad (bygget ble oppført etter andre tegninger). Forrige Kirkenes kirke hadde et stavkirkeinspirert tårn.
=== Stavkirker i andre land ===
Vang stavkirke, bygget omkring 1200, flyttet og gjenreist (med mange forandringer) 1844 i det nåværende Polen (Karpacz) – menighetskirke
Hedared stavkirke i Sverige, bygget etter 1501
Hemse stavkirke i Sverige, datert til rundt 1100 – museumskirke som nå er på lager
Greensted Church i England, bygget etter 1053 – menighetskirke
Chapel in the Hills, Rapid City, USA er en kopi av Borgund stavkirke og ble innviet i 1969. Den tilhører den evangelisk-lutherske kirke i Sør-Dakota.
I Minot, Nord-Dakota, USA, står en etterligning av Gol stavkirke.
=== Etterligninger ===
Til verdensutstillingen i Chicago i 1893 produserte Strandheim Brug med gründerfamilien Thams på Orkanger en stavkirkeinspirert bygning på bestilling fra den norske stat. Denne norske utstillingspaviljongen ble tegnet av Waldemar Hansteen som hadde ansvaret for gjenreisingen av Gol Stavkirke på Bygdøy og bærer de fleste kjennetegn ved norske stavkirker. Bygningen ble sendt som byggesett til USA. Det ble senere flyttet til en privat eiendom i Lake Geneva og i 1935 til Little Norway (Wisconsin). I 2015 ble den demontert og skipet tilbake til Orkanger, til en kostnad av ca 5 millioner kroner, og blir nå kaldt Thamspaviljongen. En kopi av Gols stavkirke er reist på Gol, Gol nye stavkirke.
== Se også ==
Bilder av stavkirker
== Arkeologiske steder og revne stavkirker ==
Mange stavkirker er nå tapt, men lever videre i sagn, dokumenter eller arkeologisk spor. Listen er veldig omfattende og er flyttet ut til en egen artikkel.
Se Liste over kjente palisadekirker, stolpekirker og stavkirker.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ahrens, Claus, Om stavkirkeproblemet, Fortidsminnforeningens årbok 1994 s. 37-49
Ahrens, Claus, Die frühen Holzkirchen Europas, Stuttgart 2001, ISBN 3-8062-1397-6
Anker, Leif Middelalder i tre, Stavkirker, ARFO forlag 2005, ISBN 82-91399-16-6 (Kirker i Norge; bind 4)
Anker, Peter (1997). Stavkirkene: deres egenart og historie. Oslo: Cappelen. ISBN 8202159784.
Bugge, Gunnar (1981). Stavkirkene i Norge: innføring og oversikt. Oslo: Dreyer. ISBN 8209018906.
Bugge, Gunnar og Mezzanotte, Bernardino (1994). Stavkirker. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250420721. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Bugge, Gunnar og Christian Norberg-Schultz, Stav og laft i Norge. Oslo, Arkitekturforlaget, 1990.
Bø, Ragnhild, De første kirkene i Norge. Artikkel hos Norgeshistorie.no, 2017
Christie, Håkon, Middelalderen bygger i tre, Oslo 1974, ISBN 82-00-01395-2
Christie, Håkon, «Stavkirkene – Arkitektur» i Norges kunsthistorie. 1 : Fra Oseberg til Borgund. Oslo: Gyldendal. 1981. s. 139–250. ISBN 8205122652.
Christie, Håkon, «Stavkirkeforskningen», Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok 1981, vol. 135, side 58-68
Christie, Håkon, Urnes stavkirkes forløper belyst ved utgravninger under kirken, Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok 1958, vol. 113, side 49-74
Dietrichson, L. (1892). De norske stavkirker: studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling : et bidrag til Norges middelalderske bygningskunsts historie. Kristiania: Cammermeyer.
Distler, F.,Stavkirkenes bildespråk, Århus 1997, ISBN 82-90059-90-6
Ekhoff, Emil, Svenska Stavkyrkor, Stockholm 1914-1916
Fuglesang, Signe Horn, «Vikingtidens kunst» i Norges kunsthistorie. 1 : Fra Oseberg til Borgund. Oslo: Gyldendal. 1981. s. 36-138. ISBN 8205122652.
Hauglid, Roar (1973). Norske stavkirker: dekor og utstyr. Oslo: Dreyer.
Hauglid, Roar (1976). Norske stavkirker. 2 : Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling. [Oslo]: Dreyer. ISBN 8209013513.
Havran, Jiri, Norske stavkirker, En guide til de 29 bevarte norske stavkirkene, Arfo forlag, Oslo, 2005. ISBN 978-82-91399-34-8
Hohler, Erla Bergendahl, «Stavkirkene – Den dekorative skurd» i Norges kunsthistorie. 1 : Fra Oseberg til Borgund. Oslo: Gyldendal. 1981. s. 252-355. ISBN 8205122652.
Hohler, Erla Bergendahl, Norwegian Stave Church Sculpture, volume 1-2 Oslo 1999, ISBN 82-00-12748-6
Krogh, Knud J., Urnesstilens kirke – Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes, Oslo 2011, ISBN 978-82-530-3400-3
Lindkvist, Evert, Af jorden allhanda djur i Røkringar, Visby 1998, s. 105–115, ISBN 91-630-6401-4
Nordhagen, Per Jonas, «Stavkyrkjene» i Norsk arkitekturhistorie : frå steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret , Samlaget 2003, ISBN 82-521-5748-3 s.89-119
Olsen, Olaf, Hørg, hov og kirke. København 1966
Paulsson, Gregor, Konstens Världshistoria, Medeltiden, Lund 1969, ISBN 91-27-01662-5
Roussel, Aage, Islands gudehove, Stenberger 1943
Storsletten, Ola (1993). En arv i tre: de norske stavkirkene. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220061.
== Eksterne lenker ==
(en) Stave churches – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Stavkirken – Middelalderens trekirker i Norge
Stavkirkeside med tegning
Hylestadportalen
Stavkirkeprogrammet 2011-2015. Hva har skjedd så langt?
Bevaringsprogrammet for stavkirkene - Stavkirkeprogrammet
Riksantikvaren presenterer: Stavkirkeprogrammet (Uvdal stavkirke) (film)
Riksantikvaren emneord
Miljøstatus i Norge:stavkirker
Stavkirker og autentisitet pdf
Stavkirkene - Norges unike bidrag til verdensarkitekturen, pressemelding fra Riksantikvaren 26.01.17
Stavkonstruksjoner Arkivert 31. mars 2005 hos Wayback Machine.
Bestiary
Bilder fra Gol stavkirke
Bilder fra Reinli stavkirke
Kategorien stavkirke på Flickr | thumb|Rinde stavkirke tegnet av [[Georg Andreas Bull i 1854]] | 3,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kambodsjas_riksv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Kambodsjas riksvåpen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kambodsja', 'Kategori:Riksvåpen'] | Kambodsjas riksvåpen har vært kongedømmets emblem siden landet ble uavhengig i 1953.
Riksvåpenet inneholder elementer fra kambodsjansk kultur, men i vestlig heraldisk stil. På blå bakgrunn er våpenets sentralmotiv to gull skåler på en gull pidestall. Over skålene et liggende gull sverd. Over sverdet et gull khmer skrifttegn for mantraet om. Emblemet er omgitt av en rød kappe og gull kongekrone. Kongekronen har en gull strålekrans.
Under våpenet Kambodjsas kongelige ordens stjerne i gull. Som skjoldholdere to gull mytiske dyr. Gajasimha, en løve med elefantsnabel til høyre, og singha, en løve til venstre. Dyrene holder hver sin gull æresparasoll.Nederst et gull banner tre khmer ord: ព្រះចៅ (preah'jao) (konge) – ក្រុង (krung) (kongedømme) – កម្ពុជា (Kampuchea) (Kambodsja), eller altså ព្រះចៅក្រុងកម្ពុជា – kongedømmet Kambodsjas konge.
| Kambodsjas riksvåpen har vært kongedømmets emblem siden landet ble uavhengig i 1953.
Riksvåpenet inneholder elementer fra kambodsjansk kultur, men i vestlig heraldisk stil. På blå bakgrunn er våpenets sentralmotiv to gull skåler på en gull pidestall. Over skålene et liggende gull sverd. Over sverdet et gull khmer skrifttegn for mantraet om. Emblemet er omgitt av en rød kappe og gull kongekrone. Kongekronen har en gull strålekrans.
Under våpenet Kambodjsas kongelige ordens stjerne i gull. Som skjoldholdere to gull mytiske dyr. Gajasimha, en løve med elefantsnabel til høyre, og singha, en løve til venstre. Dyrene holder hver sin gull æresparasoll.Nederst et gull banner tre khmer ord: ព្រះចៅ (preah'jao) (konge) – ក្រុង (krung) (kongedømme) – កម្ពុជា (Kampuchea) (Kambodsja), eller altså ព្រះចៅក្រុងកម្ពុជា – kongedømmet Kambodsjas konge.
== Historisk utvikling ==
Da det konstitusjonelle monarkiet ble avsatt i 1970 ble riksvåpenet byttet ut med ulike versjoner av Angkor Vats stiliserte profil, mens Røde Khmer førte et riksvåpen av sosialistisk type. Fra 1993 er kongens våpen gjeninnført som riksvåpen.
== Referanser == | thumb|right|200px|Kambodsjas riksvåpen | 3,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elnes | 2023-02-04 | Elnes | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Nittedal', 'Kategori:Nordmarka', 'Kategori:Sider med kart'] | Elnes er et område og grunnkrets beliggende på vestsiden nord i Hakadal i Nittedal kommune.Elnes er en innfallsport til Nordmarka da både skiløype og skogsbilvei mot Nordmarka starter her.
Fram til mai 2006 var Elnes også stoppested på Gjøvikbanen.
I området nord for Elnes finnes store løsmasseavsetninger (morene) og området er en mulig grunnvannsressurs og beredskapskilde.Forsvaret hadde tidligere beredskapslager og mobiliseringsplass ved Elnes; Elnes Leir. Rett nord for Elnes Leir ble det på 1980-tallet bygget forsøksanlegg for bølgekraft. Anlegget er ikke lenger i bruk.
| Elnes er et område og grunnkrets beliggende på vestsiden nord i Hakadal i Nittedal kommune.Elnes er en innfallsport til Nordmarka da både skiløype og skogsbilvei mot Nordmarka starter her.
Fram til mai 2006 var Elnes også stoppested på Gjøvikbanen.
I området nord for Elnes finnes store løsmasseavsetninger (morene) og området er en mulig grunnvannsressurs og beredskapskilde.Forsvaret hadde tidligere beredskapslager og mobiliseringsplass ved Elnes; Elnes Leir. Rett nord for Elnes Leir ble det på 1980-tallet bygget forsøksanlegg for bølgekraft. Anlegget er ikke lenger i bruk.
== Referanser == | Elnes er et område og grunnkrets beliggende på vestsiden nord i Hakadal i Nittedal kommune. | 3,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Live_to_Win | 2023-02-04 | Live to Win | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hardrock-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2006', 'Kategori:Musikkalbum fra USA', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Live to Win er Paul Stanleys andre soloalbum. Det ble gitt ut i 2006.
| Live to Win er Paul Stanleys andre soloalbum. Det ble gitt ut i 2006.
== Sporliste ==
«Live to Win» (Paul Stanley, Desmond Child, Andreas Carlsson) – 3:08
«Lift» (Stanley, Child, Marti Frederiksen) – 4:01
«Wake up Screaming» (Stanley, Child, Carlsson) – 3:00
«Everytime I See You Around» (Stanley, Pete Masitti) – 3:28
«Bulletproof» (Stanley, Carlsson) – 3:01
«All About You» (Stanley, Carlsson, Child) – 3:16
«Second to None» (Stanley, Carlsson) – 3:35
«It's Not Me» (Stanley, Holly Knight, Charlie Midnight) – 3:19
«Loving You Without You Now» (Stanley) – 3:16
«Where Angels Dare» (Stanley, Child, John 5) – 3:22
== Kilder ==
(en) Live to Win på Discogs | Live to Win er Paul Stanleys andre soloalbum. Det ble gitt ut i 2006. | 3,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leikanger | 2023-02-04 | Leikanger | ['Kategori:61°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Leikanger', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Sogn og Fjordane'] | Leikanger var en kommune i tidligere Sogn og Fjordane fylke som fungerte som fylkets administrasjonssenter. Leikanger ligger om lag halvveis inne i Sognefjorden, og grenser i vest til Balestrand og i nord og øst til Sogndal. Over fjorden i sør ligger Vik. Det høyeste punktet er Ryssebotnrana 1604 moh, på grensa mot Sogndal.
Kommunen ble av Stortinget besluttet slått sammen med Sogndal og Balestrand fra 1. januar 2020.
| Leikanger var en kommune i tidligere Sogn og Fjordane fylke som fungerte som fylkets administrasjonssenter. Leikanger ligger om lag halvveis inne i Sognefjorden, og grenser i vest til Balestrand og i nord og øst til Sogndal. Over fjorden i sør ligger Vik. Det høyeste punktet er Ryssebotnrana 1604 moh, på grensa mot Sogndal.
Kommunen ble av Stortinget besluttet slått sammen med Sogndal og Balestrand fra 1. januar 2020.
== Politikk ==
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
== Kultur ==
=== Tusenårssted ===
Kommunen valgte ikke eget tusenårssted, og kommunen har benyttet statstilskuddet som ble gitt alle landets kommuner i forbindelse med dette til den nye sentrumsplassen, Borggarden. Denne ligger på Hermansverk, i tilknytning til det nye kjøpesenteret i den gamle Lerum-fabrikken, hvor blant annet Leikanger idrettshall, Leikanger Folkebibliotek, Balder Brygg og Kiwi Hermansverk ligger. Plassen ble åpnet 26. november 2010. Plassen er utformet i kinesisk granitt. Det ble plantet tusenårstre i Henjahaugane barnehage.
== Kjente systrendinger ==
Ragnhild Sigurdsdatter (ca. 840–ca.858), dronning, mor til Harald Hårfagre
Harald Hårfagre (ca. 856–ca. 932), norsk konge
Georg Burchard Jersin (1767–1822), eidsvollsmann
Jakob Sverdrup (1845–1899), sokneprest og kirkestatsråd
Olav Sande (1850–1927), lærer og folkeminnesamler
Olaf Huseby (1856–1942), forlegger
Kjell Bondevik (1901–1983), stortingsrepresentant (KrF) 1950–65, statsråd 1963 og 1965–71
Odd Njøs (1931– ), lærer, revyartist og kåsør
Erling Johannes Husabø (1961–), jurist
Anne Karin Hamre (1965– ), fylkesmann i Sogn og Fjordane fra 2011
Eli Kari Gjengedal (1971–), værdame (TV 2)
Dag André Mo (1979– ), styrkeløfter
Elise Thorsnes (1988– ), fotballspiller
== Se også ==
Leikanger sogn
Leikanger prestegjeld
Leganger (slekt) med opphav fra Leikanger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Leikanger kommune - offisielt nettsted Arkivert 25. april 2018 hos Wayback Machine.
Leikanger - Allkunne, levande leksikon
Leikanger - Store norske leksikon
Leikanger - Sognefjord.no Arkivert 18. august 2016 hos Wayback Machine. | Leikanger er hovedsogn i Leikanger prestegjeld. Sognet består nå bare av Leikanger kirke og har samme grenser som kommunen. | 3,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leikanger_presteg%C3%A5rd | 2023-02-04 | Leikanger prestegård | ['Kategori:61°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i Sogndal', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Fredete gårder og tun i Norge', 'Kategori:Gårder i Sogndal', 'Kategori:Kulturminner i Sogndal', 'Kategori:Kulturminner i bydel Frogner', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Leikanger Nord', 'Kategori:Norsk Folkemuseum', 'Kategori:Prestegårder i Norge'] | Leikanger prestegård ligger like nedenfor Leikanger kirke i Sogn og Fjordane. Våningshuset bygd av Gerhard Geelmuyden i 1752 ble revet i 1911 og flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Det nåværende våningshuset er fra 1912 og ble bygget av Fredrik Vilhelm Bull-Hansen (1852–1923), som var prest her fra 1897 til sin død.
Prestegården rommer også borgstue, vedskåle og eldhus fra 1700-tallet og en garasje fra 1950-tallet. Tidligere fantes også et naust, og på berghammeren mot fjorden en liten rødmalt «bergstue». Denne ble gitt til Leikanger kommune i 1850-årene og flyttet til klokkergården. Den ble brukt som skole og senere lokale for Leikanger Sparebank, til den ble revet i 1938. Prestegården er fredet.
Prestegårdshagen inneholder mange sjeldne trær.
| Leikanger prestegård ligger like nedenfor Leikanger kirke i Sogn og Fjordane. Våningshuset bygd av Gerhard Geelmuyden i 1752 ble revet i 1911 og flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Det nåværende våningshuset er fra 1912 og ble bygget av Fredrik Vilhelm Bull-Hansen (1852–1923), som var prest her fra 1897 til sin død.
Prestegården rommer også borgstue, vedskåle og eldhus fra 1700-tallet og en garasje fra 1950-tallet. Tidligere fantes også et naust, og på berghammeren mot fjorden en liten rødmalt «bergstue». Denne ble gitt til Leikanger kommune i 1850-årene og flyttet til klokkergården. Den ble brukt som skole og senere lokale for Leikanger Sparebank, til den ble revet i 1938. Prestegården er fredet.
Prestegårdshagen inneholder mange sjeldne trær.
== Eksterne lenker ==
Gunnar Birkeland og Sigrunn Nerdal, red. (2015). «298 Leikanger prestegard». Prestegårder i Norge – et utvalg. Opplysningsvesenets fond. s. 235–236.
«Leikanger prestegård». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Leikanger prestegård ligger like nedenfor Leikanger kirke i Sogn og Fjordane. Våningshuset bygd av Gerhard Geelmuyden i 1752 ble revet i 1911 og flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. | 3,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sideridis | 2023-02-04 | Sideridis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1821', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sideridis spp. er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Denne slekten, med 26 kjente arter, ble tidligere ofte regnet som en del av den store slekten Hadena. Fem arter forekommer i Europa, to er funnet i Norge.
| Sideridis spp. er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Denne slekten, med 26 kjente arter, ble tidligere ofte regnet som en del av den store slekten Hadena. Fem arter forekommer i Europa, to er funnet i Norge.
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn 30 – 43 mm for de norske artene), kraftige nattfly, mer eller mindre grå eller brune på farge, ofte med hvite flekker. Bakvingene er grå.
== Levevis ==
Noen av disse artene har, i likhet med artene i slekten Hadena, larver som bare lever på frøene av planter i nellikfamilien (Caryophyllaceae), særlig smeller (Silene spp.). Andre arters larver lever på lave planter. De voksne sommerfuglene flyr om natten, mest tidlig på sommeren. De fleste av artene finnes på tørre steder, ofte ute ved havet.
== Utbredelse ==
Denne slekten finnes i den palearktiske sone, Nord-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Hadeninae
Stammen Hadenini
Slekten Sideridis Hübner, 1821
Underslekten Aneda
fiolett nellikfly, Sideridis rivularis (Fabricius, 1775)
Underslekten Dianthivora
Sideridis implexa (Hübner, 1809)
Underslekten Sideridis (i snever forstand)
Sideridis egena (Lederer, 1853)
Sideridis lampra (Schawerda, 1913)
Hvitpunktnellikfly, Sideridis turbida (Esper, 1790)
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Svenska Fjärilar, med bildegalleri Arkivert 5. februar 2007 hos Wayback Machine.
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr
== Eksterne lenker ==
(en) Sideridis i Encyclopedia of Life
(en) Sideridis i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sideridis hos Artsdatabanken
(sv) Sideridis hos Dyntaxa
(en) Sideridis hos Fauna Europaea
(en) Sideridis hos ITIS
(en) Sideridis hos NCBI
(en) Kategori:Sideridis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sideridis – detaljert informasjon på Wikispecies | * Fiolett nellikfly | 3,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Store_G%C3%B8rja | 2023-02-04 | Store Gørja | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Oslo', 'Kategori:Nordmarksvassdraget', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Store Gørja er et vann i Nordmarka i Oslo. Det ligger 376 meter over havet og har et areal på 0,16 km². Vannet har tilløp fra Kalvsjøen i sør og har utløp mot nordvest til Lille Gørja.
I nordenden av Store Gørja ligger en tømmerkistedam. Dammen som opprinnelig var her, ble restaurert i 1995. Like ved dammen ligger også Gørjahytta. Hytta ble bygget i 1929. Hytta disponeres av Oslomarkas Fiskeadministrasjon og er åpen for servering hver helg i skisesongen.
| Store Gørja er et vann i Nordmarka i Oslo. Det ligger 376 meter over havet og har et areal på 0,16 km². Vannet har tilløp fra Kalvsjøen i sør og har utløp mot nordvest til Lille Gørja.
I nordenden av Store Gørja ligger en tømmerkistedam. Dammen som opprinnelig var her, ble restaurert i 1995. Like ved dammen ligger også Gørjahytta. Hytta ble bygget i 1929. Hytta disponeres av Oslomarkas Fiskeadministrasjon og er åpen for servering hver helg i skisesongen.
== Se også ==
Liste over innsjøer i Oslo
== Referanser == | Store Gørja er et vann i Nordmarka i Oslo. Det ligger 376 meter over havet og har et areal på . | 3,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adel | 2023-02-04 | Adel | ['Kategori:Adel', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2014-07', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Europas historie', 'Kategori:Middelalderen', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-11', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For mannsnavnet, se Adel (navn)Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som, fortrinnsvis historisk, hadde særskilte juridiske privilegier. Tidligere innebar dette ofte skattefrihet i større eller mindre grad, men det kunne også innebære spesielle plikter.
I europeisk middelalder og tidlig moderne tid var det en utbredt forestilling at samfunnet bestod av tre stender: «de som bad» (geistligheten, også kalt førstestanden), «de som slåss» (adel, også kalt andrestanden), og «de som arbeidet» (bønder og borgere, også kalt tredjestanden). Dette samfunnssynet var, med betydelige lokale variasjoner, temmelig utbredt frem til den franske revolusjon og nedfelte seg i de fleste europeiske staters konstitusjoner frem til 1800-tallet. Det var imidlertid en rekke unntak fra dette, og stendersystemet ble allerede fra middelalderen utfordret av det velstående kjøpmannsborgerskapet i byene. I mektige bystater som Hamburg var adel ikke anerkjent, og det var forbudt for adelige å eie eiendom eller delta i det politiske livet.Adelsinstitusjonen var opprinnelig basert på at personer ytet krigs- eller annen tjeneste i bytte mot privilegier. Rettigheter og plikter var senere nært knyttet til personers medlemskap i denne samfunnsstanden sammen med nødvendig militær eller sivil utdannelse, og generelt kunne ikke uadelige entre adelen selv om personlige forutsetninger og meritter skulle være til stede. Denne gruppetilhørigheten gikk oftest i arv. Etter at de fleste stater i Europa innførte prinsippet om relativ likhet for loven i løpet av de siste to hundre år, har adelskap i de fleste europeiske land i stor grad blitt omdefinert til å bli en symbolsk status istedenfor å medføre økonomiske privilegier.
| For mannsnavnet, se Adel (navn)Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som, fortrinnsvis historisk, hadde særskilte juridiske privilegier. Tidligere innebar dette ofte skattefrihet i større eller mindre grad, men det kunne også innebære spesielle plikter.
I europeisk middelalder og tidlig moderne tid var det en utbredt forestilling at samfunnet bestod av tre stender: «de som bad» (geistligheten, også kalt førstestanden), «de som slåss» (adel, også kalt andrestanden), og «de som arbeidet» (bønder og borgere, også kalt tredjestanden). Dette samfunnssynet var, med betydelige lokale variasjoner, temmelig utbredt frem til den franske revolusjon og nedfelte seg i de fleste europeiske staters konstitusjoner frem til 1800-tallet. Det var imidlertid en rekke unntak fra dette, og stendersystemet ble allerede fra middelalderen utfordret av det velstående kjøpmannsborgerskapet i byene. I mektige bystater som Hamburg var adel ikke anerkjent, og det var forbudt for adelige å eie eiendom eller delta i det politiske livet.Adelsinstitusjonen var opprinnelig basert på at personer ytet krigs- eller annen tjeneste i bytte mot privilegier. Rettigheter og plikter var senere nært knyttet til personers medlemskap i denne samfunnsstanden sammen med nødvendig militær eller sivil utdannelse, og generelt kunne ikke uadelige entre adelen selv om personlige forutsetninger og meritter skulle være til stede. Denne gruppetilhørigheten gikk oftest i arv. Etter at de fleste stater i Europa innførte prinsippet om relativ likhet for loven i løpet av de siste to hundre år, har adelskap i de fleste europeiske land i stor grad blitt omdefinert til å bli en symbolsk status istedenfor å medføre økonomiske privilegier.
== Etymologi ==
Ordet kommer av middellavtysk ādel «avstamning, fornem fødsel, adelsstand» men er i slekt med det norrøne ordet aðal som betydde «iboende natur; hjem, odel; hoved-, stor-, ekte-» som gjennom lavtysk er avledet til ordet ēdel som angir at noe er av fin (ren) rase. Uttrykket ble alminnelig brukt fra 1600-tallet i Norden og er i norske kilder første gang belagt i 1513. Når begrepet brukes om tiden før 1500-tallet, refererer det vanligvis til verdslig aristokrati, til forskjell fra geistlig aristokrati.
== Adelens opphav ==
Adelig status for en slekt kan ha blitt til på mange ulike måter. Adelen i moderne form oppstod i middelalderen som en formalisering av privilegier. Til grunn og hjemmel for ethvert legitimt adelskap ligger adelspatentet som presiserer og formaliserer innhold, omfang, arverekkefølge og alle andre aspekter ved hvert unike adelskap. Det ble etter hvert vanlig for monarker å tildele arvelig adelskap til fremtredende personer og som belønning for fortjenester. Adelspatentene regulerer omfanget av arveberettigede, og disse varierer enormt, fra ingen arverett, til arverett for alle etterkommere i enkelte tilfeller. Enkelte adelskap arves kun via mannsledd, mens andre adelskap arves via både kvinneledd og mannsledd, der dette er presisert i patentet. Mange slekter er blitt adelige ved rett og slett å påberope seg å være det (ofte på tynt grunnlag), og oppnå sosial/formell anerkjennelse av det. Adelskap eller adelige titler kunne være knyttet til det å eie en (større) jordeiendom eller følge med automatisk hvis man innehadde en høyere stilling eller mottok en bestemt orden. I mange stater kunne adelskap erverves ved å betale monarken for det direkte eller indirekte (for eksempel gjennom donasjoner). I de fleste europeiske monarkier ble adelskap i sin tradisjonelle, arvelige form utdelt inn i det 20. århundre. Det er bare noen få land som fortsatt tildeler slik status eller titler, og da som oftest ikkearvelig (unntak forekommer).
== Prinsipper for definisjon av adel ==
En form for definisjon er: «Adel alene er den som har rett til skjold, hjelm, frihet og frelse». Begrepene henspiller på juridiske rettigheter. Skjold og Hjelm var hirdens standskjennetegn på Island i gamle dager, men betyr også «juridisk beskyttelse fra topp til tå.» Adel hadde ikke enerett til å ha heraldiske våpenskjold.
«Frihet» betyr diplomatisk immunitet, slik at man ikke sto til ansvar for andre enn kongen. «Frelse» betyr i sekulær sammenheng skatte- og avgiftsfrihet. Definisjonen er hentet fra Gammel-Dansk Ordbog.
Symbolsk. Egen tittel, egne tiltaleformer, mens våpenskjold og segl også ble brukt av andre samfunnsklasser i de fleste europeiske land.
Juridisk. Særrettigheter/privilegier, enerett til visse stillinger etc. I mange land ble adelskap definert ut fra retten til å opptre som dommer overfor bønder på eget gods.
Økonomisk. Skattefrihet var tidligere vanlig, dette ble ofte begrunnet som en gjenytelse for adelig militærtjeneste.Adelskap er i Europa i prinsippet basert på å sverge troskap til en monark, og så få skattefritak og immunitet, i bytte mot tjeneste og troskap for kongen, primært i militær sammenheng.Adelskap kunne arves hvis kongen gikk med på det. Omfanget av arveretten og hvor stor del av etterkommerne som arvet, var gjenstand for individuelle bedømmelser og forhandlinger.Da adelskap i utgangspunktet var tilknyttet den kongelige hirden, innebar følgelig opptak i hirden en stor risiko for at man falt i kamp. Skattefritak, Immunitet, og rett til å bære våpen for etterkommerne, var følgelig en rimelig belønning for hirdmennenes etterkommere. Som andre menn, hadde disse hirdmenn familier å forsørge, og følgelig kunne man vanskelig tre inn i kongens tjeneste, deretter risikere å falle i kamp og deretter ikke kunne hverken brødfø eller forsvare sine, med mindre etterkommerne fikk noenlunde akseptable livsvilkår til gjengjeld.At etterkommerne fikk arvelige adelsprivilegier, må derved sees i sammenheng med at etterkommerne gikk dårlige tider i møte hvis hirdmannen falt, og de på tross av det måtte betale skatt til kongen.Derved var familiens og etterkommernes fremtid et vesentlig tema, og adelsstanden inngikk derved i realiteten en kontrakt hvor hirdmennene risikerte liv og lemmer for kongen, mot at etterkommerne i det minste slapp skatt og rettslig forfølgelse fra fogder og laverestående rettshåndhevere av ymse art. Avskaffelse av adelsprivilegier er således et kontraktsbrudd, da hirdmennene jo oppfylte sin del av avtalen, i bytte mot fremtidige generasjoners privilegier.Dette medfører at staten ved nektelse av å oppfylle sin del av avtalene i realiteten ikke gjør opp sin del av avtalene med hirdmennene som i sin tid tjente staten, nettopp i bytte mot etterkommernes privilegier.I Storbritannia arver kun eldste sønn, eller i visse særtilfeller også datter, og kun etter farens død, tittelen. Yngre barn har i de to høyeste adelsklassene ærestitler som Lord og Lady, døtre endatil i de tre høyeste. Eldste sønn kan bruke farens lavere titler (såkalte courtesy titles) inntil han arver; sistnevnte fenomen finnes også i en form i Frankrike, men med mer automatikk, der sønnene konsekvent bruker farens territorialtittel, men en rang lavere.
== Historie ==
=== Vikingtiden ===
I perioder med stor befolkningsvekst utviklet samfunnene seg mot at områdene oftere fikk besøk av områdeledere fra områder som lå langt borte, spesielt da skipsbyggingsteknikken i Norden hadde utviklet båttyper som knarr. Knarrene gjorde det mulig for en områdeleder, med sønner, nevøer, brødre, svogere og fettere å trekke seg raskt tilbake, om nødvendig. Dette bedret sjansene for overlevelse i slag, samt at disse båtene lastet mye. Disse områdelederne ble etter hvert kalt herser. Etter Norges første rikssamling, da Harald Hårfagre fikk alle landets herser til å anerkjenne seg som overherse, eller konge ble Norge i mye større grad enn sine nordiske naboer et samfunn med et sterkt aristokrati. Hersene, eller drottene som enkelte ble kalt var nå ledere i de facto selvstendige småriker, med en kongemakt over seg som skulle hindre bytteraid og krig. Vikingraid hadde derimot pågått noen decennier mot Eirann (Irland), Anglerland (England), Skottland og Frankland (Frankrike) Riket ble oppløst da Hårfagresønnene delte riket mellom seg. Kriger oppstod igjen. Despotiet som Harald Hårfagre hadde hatt som styreform, gjorde at noen herser tok land på Hjaltland (Shetland), Færøyene, Island, Grønland, Helluland og Vinland.
Kongeverdigheten i Norge ble gjenstand for valg på ting, da herser og haulder ville ha med et ord i laget. Tross alt kunne en krigerkonge med sine menn kjempe seg til overhøyhet over et område eller tinglag, men han kunne lett styrtes, hersene kunne samle seg mot ham, og dessuten medførte jo kamp en risiko. Valget fikk preg av en kontrakt, denne avtalen ble kalt håndfestning.
Var en konge valgt på et ting, ble han lettere valgt på neste, da hersene visste at han hadde avtale med hersene på det forrige tinget. Kongen lovte hersene at gamle skikker og avtaler skulle holdes, og kongen skulle garantere fred innad. For å slå tilbake angrep utenfra organiserte kongen skipreider og leidang. Hersene måtte stille med soldater i et slikt område, til forskjell fra det tidligere systemet med at våpenføre menn stilte ved tinget.
=== Dansketiden ===
Adelen hevdet i Danmark-Norge overfor kongen sine privilegier og sin politisk-økonomiske makt gjennom danehof, riksråd og håndfestninger frem til eneveldet ble innført i 1660, hvoretter adelen bare tjente som en hoffadel underlagt kongen. I 1671 ble det opprettet en ny høyadel av lensgrever og lensbaroner.
Det skjelnes mellom uradel og brevadel. Uradelen kalles ofte den adelen som kan føres tilbake til middelalderen. Videre har man brevadelen, den adel som (i Danmark-Norge etter reformasjonen) har mottatt sitt adelskap som adelspatent. I Danmark-Norge regnes tradisjonelt den uradel som har hatt sete i Riksrådet som en del av høyadelen, uansett om den er betitlet.
Den dansk-norske unionskongen opererte med sin egen såkalte "partikulærkasse" dit rikfolk kunne betale inn penger for å bli adlet, bl.a. Anker, Geelmuyden (Gyldenkrantz) og Leopoldus (Løvenskiold) Dette var noe annet enn adelskap som belønning for en innsats , f. eks. Peter Wessel Tordenskiold og Ludvig Holberg. Kongen ga også adelskap til noen framstående militære da de gikk i hans dansk-norske tjeneste, f.eks. Cort Adeler og Gustav Wilhelm von Wedel-Jarlsberg.
Reglene for adelens kvinner var strenge. Lot en adelsdame seg forføre, var vergen hennes forpliktet til å holde henne innesperret for livstid og overta godset hennes. Unnlot han å gjøre dette, skulle slekten eller lensmannen gripe inn. (Kalundborgske recess av 1576 art. 12.) En adelsdame som giftet seg borgerlig, mistet retten til sitt adelige navn og våpen. Brukte hun dem like fullt, kunne enhver i slekten få henne tiltalt og avkreve henne 50 riksdaler hver gang. (Forordning av 29. september 1641 art. 1, Store recess 2-2-1.)Det finnes i dag ca. 200 danske og ca. 900 svenske adelsslekter. I Finland finnes ca. 148 nålevende adelsslekter. Utover dette finnes det ca. 26 finske adelsslekter boende utenfor Finland.
=== Adelskapets opphevelse i Norge ===
Fra 1600-tallet var det i Norge bare tre adelige len: grevskapene Laurvigen og Jarlsberg, og baroniet Rosendal. Foruten de tre lensinnehaverne ble flere andre fortjente menn adlet på 1700-tallet, deriblant Niels Knagenhielm, sønn av den danskfødte sorenskriveren Tyge Castberg. Sønnen tok navn etter sin mor Maren Knag og gjorde en stor innsats som embedsmann. I 1721 ble han adlet som «rette innfødte norske adelige» under navnet Knagenhielm. Hermann Leopoldus, sønn av en tysk kjøpmann innvandret til Christiania i 1670-årene, ble jernverkseier og adlet i 1739 under navnet Løvenskiold. Overrettsjustitiarius Christian Magnus Falsen d.e. var av dansk ætt, og fikk kalle seg de Falsen etter at han ble adlet i 1758.Markis av Mandal var en dansk-norsk adelstittel og er en av kun to markgrevetitler opprettet i Norge-Danmark. Dette var etter det norske fogderiet Mandal. Tittelen ble opprettet den 24. november 1710 for Francisco de Ratta i Bologna og hans to brorsønner (ikke brødre, som der står i adelsleksikonnet) Giuseppe Carlo de Ratta og Luigi de Ratta. Francisco de Ratta, tidligere kaptein i spansk tjeneste, senator i Bologna og gonfaliere og hans nevø Giuseppe Carlo de Ratta også senator og gonfaliere døde begge ugift. Kun Luigi de Ratta, også senator og gonfaliere, var gift, men hans mannslinje døde ut med hans sønnesønns sønn, Benedetto de Ratta, markis av Mandal (1809-1890), som i 1821 mistet tittelen i Norge, da han ikke hadde bevist sitt adelskap etter adelsloven, og som med sin død i 1890 mistet den i Danmark.
Markis av Lista (tidligere skrevet Markis af Lister) var også en dansk-norsk adelstittel etter Lista og Mandal Amt. Tittelen ble opprettet 22. april 1709 av Frederik IV av Danmark og Norge for Hugo Octavius Accoramboni i Firenze. Den opphørte ved hans død. Grunnloven av 1814 forbød opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser, samt titler som ikke var knyttet til noe embede. Adelsloven av 1821 iverksatte en langvarig avskaffelse av adelige titler og privilegier/forrettigheter. Adelsmenn og -kvinner som var født før lovens ikrafttreden, beholdt sin adelige status og eventuell tittel for sin levetid. Etter disse personenes død opphørte alt arvelig adelskap i Norge, ifølge lovens § 6. Se eksterne lenker til adelsloven av 1821 og Stortingets vedtak av 1824 nederst på siden.
== Adelstitler ==
Tabellen under angir de viktigste adelstitlene.
Sorteringen er omtrent etter synkende rang etter et senere kontinentalt system, selv om ulike land til dels har hatt noe avvikende rekkefølge på titlene, og ikke alle titler er direkte sammenlignbare i alle land. Hakeparentes angir oversettelser av adelstitler som ikke har vært i bruk i det respektive landet.
Bare få av disse titlene har noen gang vært brukt i Skandinavia. Adelen i Skandinavia var historisk ubetitlet. Da begrepet adel kom i bruk i Skandinavia på 1500-tallet, var ridder den høyeste adelsrang i Skandinavia, men dette var mer å forstå som en rang enn en tittel, og den gikk ikke i arv. Senere kom titlene baron og greve i bruk.
== Høyadel/lavadel og betitlet/ubetitlet adel ==
Mange land opererte med et skille mellom høyadel og lavadel. Et ekteskap mellom en høy- og en lavadelig person ble i noen land ansett som ikke standsmessig. Grensen mellom høy- og lavadel varierte imidlertid mellom land og regioner. I Storbritannia gikk skillet ved baroner, som ble regnet som den laveste rangen av høyadel (peerage, i motsetning til gentry). I enkelte land innen det tidligere tysk-romerske riket ble høyere titler enn greve regnet som høyadel, selv om enkelte greveslekter ble regnet til høyadel (fyrste- og riksgrever).
Ubetitlet adel betegner adelige som ikke har noen bestemt adelstittel. Hvorvidt det å være betitlet hadde noen betydning for om man ble regnet som høy- eller lavadel varierte dels i tid og dels mellom land. Flere land hadde heller ikke formelle adelstitler og alle adelige var per definisjon ubetitlet.
I Norden var det aldri noe formelt skille mellom «høyadel» og «lavadel». Alle adelige var i utgangspunktet ubetitlet; de adelsfamiliene som var representert i riksrådet eller ellers hadde en rikspolitisk rolle, eller der medlemmer hadde høy (personlig, dvs. ikke-arvelig) rang (slik som ridder), blir i dag noen ganger omtalt som «høyadel», mens den mer lokale adelen kan ses omtalt som «lavadel», uten at det er mulig å sette opp et skarpt skille mellom disse. Etter innføringen av Eneveldet begynte kongen i Danmark-Norge å tildele arvelige greve- og barontitler, ofte til personer som ikke var adelige fra før, men den gamle ubetitlede (høy)adelen fortsatte å eksistere ved siden av den nye betitlede adelen. Dette var fra kongens side et forsøk på å svekke den politiske makten til den gamle (ubetitlede) høyadelen som ledd i omveltningene etter Karl Gustav-krigene.
== Adelen idag ==
=== Danmark ===
I Danmark er adelen ikke avskaffet, men adelens særlige rettigheter falt bort i 1849. Titlene er derfor den danske adelens eneste privilegier i dag.
I Danmark bruker grevers døtre tittelen komtesse.
=== Spania ===
Spanske titler kan være av Castilla, Catalonia, hele kongeriket, eller grande av 1., 2. eller 3. klasse. Disse grander kan være ubetitlet, og en ubetitlet grande er alltid av høyere rang enn en kastiljansk, katalansk, eller adelsmann av kongeriket, selv om denne skulle være hertug. Dette gjelder uansett klasse på granden. Riddere kalles i Spania hidalgos.
=== Italia ===
I Italia er adelen avskaffet, men det finnes byadelskap, landskapsadelskap, savoyisk adelskap, siciliansk adelskap. Disse titlene er nå en del av navnet.
=== Tyskland og Østerrike ===
I Tyskland og Østerrike er adelens formelle stilling avskaffet, titler er nå en del av etternavnet i Tyskland og fullstendig avskaffet i Østerrike. Man regner riksadelskap, provinsadelskap og andre, og høyadelen har titler som fyrste, prins, erkehertug, markgreve osv. Adelen er tallrik og har stor sosial betydning i Tyskland og, hvis kjennelig, også i Østerrike.
=== Frankrike ===
I Frankrike er adelen avskaffet, og hvem som helst kan kalle seg hva som helst, men det fantes to hovedformer for adelskap: Ancien Régime og Régime Napoléon.
=== Benelux-landene ===
I Belgia, Luxemburg og Nederland finnes fortsatt, som i Spania og Storbritannia, adel og adling.
=== Sverige ===
I Sverige forsvant adelens politiske rettigheter i 1866, adling ble opphevet i 1974 (dog ble den siste adelsmann adlet i 1902), og de siste forrettigheter i 2003 (dog var disse forrettigheter ikke reelle). Så adelens status er lik den i Danmark fra 1. juli 2003. Imidlertid kan kongen tildele hertugtitler til den kgl. familie.
=== Norge ===
I Norge ble nyadling forbudt i 1814, mens alle særrettigheter (privilegier) og titler ble gradvis opphevet med Adelsloven av 1821, mot kongens ønske. De personer som da hadde tittel, kunne beholde disse i sin levetid dersom de ønsket det – i praksis ble dette bare enkelte medlemmer av slekten Wedel Jarlsberg med greve- og barontittel. Alle adelsfamilier som var blitt godkjent av myndighetene, kunne benytte tittelen «stamhusbesidder» siden. Dette har skjedd i liten grad.
Visse særregler finnes det imidlertid fortsatt i reglene som gjelder for innehaveren av stamhuset Jarlsberg, bl.a. i en særlov av 4. juli 1927 nr. 11 (arvefølgen), samt i skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 2-33 (2) med skattlegging av besitteren av stamhuset som om vedkommende forpaktet eiendommen.
=== Finland ===
I Finland ble adelens politiske makt avskaffet 1905, adlingen 1918 (siste adling 1912), og forrettighetene opphevet samme år. Titlene kan brukes, som i Sverige og Danmark.
=== Storbritannia ===
Adelen eksisterer og opprettholdes i det britiske samfunn og av konstitusjonell (spesielt kongelig) praksis, for eksempel ved at monarken kan utdele arvelige adelstitler (spesielt til den kongelige familie). Likevel omfatter adelen idag (the aristocracy) i Storbritannia først og fremst de mennesker som har fått titler gjennom slektskap, eller er i nær slekt eller gift med disse. Hvor nær slekt man må være for å være adelig er ikke definert. Adelskapet er derved idag i mindre grad knyttet til Overhuset (House of Lords). Nyutnevnte medlemmer (life peers) og biskoper oppfatter seg sjelden som adelige. I tillegg sitter ikke nye Høyesteretts-dommere (tidligere kalt law lords) i Overhuset lenger..
== Internasjonal courtoisie ==
Merkelig nok gir internasjonal courtoisie en del utslag på tittelbruk. I Sverige blir en tysker, som bare i navnet er Prinz, benevnt prins ved Kungliga Hovet (spesielt om han er gift med en svensk prinsesse). Grunnen er at de tyske kongelige og adelige bruker titlene sine som en del av navnet. Et eksempel på dette er Ernst August Prinz von Hannover. Et annet eksempel er Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Phillipp Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg, som er tidligere næringsminister i Tyskland. Det samme gjelder i Norge, en utenlandsk adelstittel blir akseptert ved Det kongelige hoff, mens nordmenns eventuelle adelige titler ikke blir anerkjent.
== Publikasjoner ==
Dansk Adels Forening utgir Danmarks Adels Aarbog (DAA), der også enkelte medlemmer av dansk-norske adelsslekter er oppført. Årboken omtaler i svært liten grad de rene norske adelsslekter. Danmarks Adels Aarbog tar for øvrig ikke utgangspunkt i de faktiske bestemmelsene i de enkelte adelsbrev, og utelater derfor svært mange faktiske adelige. Dette fordi det er svært ressurskrevende å studere eldre adelspatenter skrevet før skriftspråket ble normert. Dette, i kombinasjon med begrensede økonomiske ressurser resulterte i at Dansk Adels Forening tilslutt fant på en bekvemmelig egenprodusert og usedvanlig forenklet, men i stor grad feilaktig definisjon av begrepet adel. Dette gikk i stor grad ut over nøyaktigheten og kvaliteten på årboken, men forenklet til gjengjeld utgivelses-prosessen. I tillegg og samtidig valgte de å inkluderer svært mange ikke-adelige, som på ulike måter hadde en relasjon til adelige, slik som inngiftede uadelige kvinner og disses foreldre. Dette resulterte i at det i stor grad kan stilles spørsmål ved mange av dem som står oppført som adelige, men til gjengjeld bidro dette sterkt til økte inntekter, da de ikke-adelige som likevel ble tatt med i utgivelsen, derved i stor grad kjøpte årboken og således styrket økonomien vesentlig.Det finnes et vell av andre adelskalendre, den viktigste i den tyske verden er Gothaen og den nåværende Genalogisches Handbuch des Adels (GHdA). Riddarhuset i Sverige utgir Sveriges Ridderskaps- och Adelskalender, som inneholder «introduserte» slekter. Over «ikke-introduserte» svenske adelsslekter utgis Sveriges ointroducerade adels kalender. Også Riddarhuset i Finland utgir en adelskalender over finske adelsslekter.
== Se også ==
Adelskalender
Norske adelsslekter
Danske adelsslekter
Svenske adelsslekter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Den gamle norske eliten på 1500-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
Det danske adelsveldet i Norge 1537-1660, artikkel hos Norgeshistorie.no
Standsamfunnets idealer, artikkel hos Norgeshistorie.no
OneTree Genealogy – Europæiske Kongeslægter og Danske-Norske-Svenske Adelsslægter
Lars Løberg:«Norsk adel, hadde vi det?», Genealogen 2/1998, s. 29-32. Kilder Genealogi.no
Adelsloven av 1821
Stortinget adelskomités innstilling og Stortingets beslutning 1824 | Adel er et mannsnavn med flere opprinnelser. Navnet er mest utbredt i land med arabisk eller persisk språk. | 3,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eide_ungdomsskole | 2023-02-04 | Eide ungdomsskole | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Hustadvika', 'Kategori:Eide', 'Kategori:Møre og Romsdalstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Ungdomsskoler i Møre og Romsdal', 'Kategori:Utdanningsstubber'] | Eide ungdomsskole er en ungdomsskole i Hustadvika kommune. Barneskolene på Eide, Lyngstad og Vevang sokner til denne ungdomsskolen. Det er til sammen ca. 160 elever i 8. – 10. trinn.
Eide ungdomsskole ble startet ombygget i 2007 på grunn av dårlige arbeidsmiljøer. Arbeidet ble ferdig i 2009.
Skolen ligger litt utenfor tettstedet Eide, like ved Eidehallen.
| Eide ungdomsskole er en ungdomsskole i Hustadvika kommune. Barneskolene på Eide, Lyngstad og Vevang sokner til denne ungdomsskolen. Det er til sammen ca. 160 elever i 8. – 10. trinn.
Eide ungdomsskole ble startet ombygget i 2007 på grunn av dårlige arbeidsmiljøer. Arbeidet ble ferdig i 2009.
Skolen ligger litt utenfor tettstedet Eide, like ved Eidehallen.
== Referanser == | Eide ungdomsskole er en ungdomsskole i Hustadvika kommune. Barneskolene på Eide, Lyngstad og Vevang sokner til denne ungdomsskolen. | 3,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Persetorsk | 2023-02-04 | Persetorsk | ['Kategori:Jul i Norge', 'Kategori:Julemat', 'Kategori:Norske fiskeretter'] | Persetorsk er tradisjonsmat fra Bergen. Retten blir laget av ferske fileter av torsk med skinnet på. Filetene blir sukret og saltet og lagt i press over tid på et kjølig sted. Kombinasjonen av sukker og salt gjør at fisken blir fastere og skiver seg i fine flak, samtidig gir det fisken en rund smak som er helt særegen for retten. Denne gravingen er en gammel metode for å konservere maten på, men i prosessen endres også fiskens tekstur og smak.
Bergen bystyre har vedtatt at retten skal hedres med egen dag. 28. januar er valgt til persetorskens dag. Dagen ble første gang markert i 2020, under byens 950 års-jubileum.
| Persetorsk er tradisjonsmat fra Bergen. Retten blir laget av ferske fileter av torsk med skinnet på. Filetene blir sukret og saltet og lagt i press over tid på et kjølig sted. Kombinasjonen av sukker og salt gjør at fisken blir fastere og skiver seg i fine flak, samtidig gir det fisken en rund smak som er helt særegen for retten. Denne gravingen er en gammel metode for å konservere maten på, men i prosessen endres også fiskens tekstur og smak.
Bergen bystyre har vedtatt at retten skal hedres med egen dag. 28. januar er valgt til persetorskens dag. Dagen ble første gang markert i 2020, under byens 950 års-jubileum.
== Etymologi ==
Uttrykket «perse» er kommet inn i bergensk talemål fra nedertysk og betyr å presse.
== Tilberedning og anvendelse ==
Det finnes mange oppskrifter på persetorsk. Mellom ulike oppskrifter varierer tiden for hvor lenge torsken skal presses fra noen timer til et par døgn. I en oppskrift står det at «noen velger å la den stå bare et par timer, noen over natten, mens andre foretrekker å la torsken perses to, tre dager. Om du velger det siste bør du snu filetene etter et døgns tid». Noen oppskrifter utelukker også sukker.
Husstellærer og kokebokforfatter Henriette Schønberg Erken skriver dette i Kogebog for sparsommelige husmødre i by og bygd (1905):«Best hertil er lofottorsk – havskrei. Hovedet skjæres af, og fisken flekkes efter ryggen, da bugen skal være hel; renskes og vaskes rigtig godt. Indgnides med salt og lægges i et traug, hvor er lagt et godt lag med salt; salt strøes ogsaa over fisken; ligger saadeles i 3 døgn. Saltet stryges da av fisken med haanden, og fisken lægges i pres mellom to tykke, brede fjøle med pres paa øverste fjøl; bruges efter 2 á 3 dages forløb- Fisken skjæres i stykker, der ligger i vand 2 timer. Fisken sættes over ilden i kogende vann. Serveres med sennepsauce».Persetorsk har vært julemiddag for mange i Bergen. TV-kokk og kokebokforfatter Ingrid Espelid Hovig mente retten kunne være festmat ellers også:«Etter mitt skjønn må persetorsk kunne innføres som festmat vinterstid i hjem som har andre mattradisjoner julaften. For at dette er en middagsdelikatesse, kan jeg skrive under på. For noen år tilbake demonstrerte professor Knut Fægri gamle bergensretter på fjernsynet. Persetorsken var selvskreven. Og maken til velsmakende mat skulle en lete lenge etter (…) Ikke rart at Bergen er stolt av sin fisk når det kan oppvises retter som persetorsk!».
== Persetorskens dag 28. januar ==
Bystyret i Bergen vedtok 30. januar 2019 at persetorsk som tradisjonell bergensk fiskerett skulle markeres med en egen dag. Vedtaket ble gjort mot én stemme.
Vedtaket har følgende ordlyd:«Bystyret ber byrådet i samarbeid med aktører i bransjen og andre relevante aktører markere persetorsken under Bergens 950-årsjubileum i 2020, og arbeide for en fast, årlig markering av persetorskens dag.»Byrådet i Bergen kom i samarbeid med bransjen frem til datoen 28. januar som Persetorskens dag. Dagen ble første gang markert i 2020. I denne vintermåneden er også torsken ofte på sitt beste.
Bakgrunnen for vedtaket var et initiativ fra den lokale restauranten, Bien, som i 2018 hadde en uoffisiell markering av 5. desember som persetorskens dag. Dette initiativet ble siden fremmet som en interpellasjon i Bergen bystyre. Forslagsstillerne viste til at andre matretter i Norge allerede hadde fått egne dager. Bergen ble i 2015 medlem av UNESCOs nettverk av kreative matbyer. Byene som deltar i dette nettverket skal fokusere på lokalmat, lokal matidentitet og bærekraft.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oppskrift på persetorsk (NRK)
Oppskrift på persetorsk (Matarena)
Oppskrift på persetorsk (Norsk tradisjonsmat) | Persetorsk er tradisjonsmat fra Bergen. Retten blir laget av ferske fileter av torsk med skinnet på. | 3,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Lyell | 2023-02-04 | Charles Lyell | ['Kategori:Alumni fra Exeter College (Oxford)', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske baronetter og baronettesser', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1875', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra Angus', 'Kategori:Riddere av Tistelordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske geologer'] | Charles Lyell (født 14. november 1797 i Kinnordy i Forfarshire, død 22. februar 1875 i London) var en skotsk geolog.
Lyell har navngitt flere geologiske epoker, blant annet pleistocen.
| Charles Lyell (født 14. november 1797 i Kinnordy i Forfarshire, død 22. februar 1875 i London) var en skotsk geolog.
Lyell har navngitt flere geologiske epoker, blant annet pleistocen.
== Virke ==
=== Priciples of Geology ===
Lyell betraktes sammen med James Hutton som den moderne geologis fedre, i den forstand at de utviklet geologien til en egen vitenskapsgren. Hans viktigste arbeid var omfattende lagfølgestudier for å utrede forskjellige epoker, studier som han utførte i 1830-årene. Hans viktigste publikasjon kom i 1830: Principles of Geology, med undertittelen Being an inquiry how far the former changes of the earth's surface are referable to causes now in operation. Denne boka gav for første gang en forståelig ulegning av bergartssyklus, og ble brukt som lærebok i geologi i mange tiår etterpå.
Lyells verk baserer seg på aktualitetsprinsippet, som går ut på at dagens fysiske fenomener som vær og vind har vært de samme gjennom hele planetens historie og formet planeten gjennom enorme tidsrom. Fram til boka kom ut hadde det rast en opphetet debatt mellom aktualister og tilhengerne av såkalt katastrofsime. Etter utgivelsen ble aktualitetsprinsippet godtatt som det rådende paradigme i geologien.Charles Darwin leste boka under jordomseilingen med HMS Beagle, og siterte den som et av de viktigste grunnlagene for utarbeidelsen av evolusjonsteorien.
=== Darwin-Wallace-affæren ===
Lyell ble etter hvert en nær venn med og mentor for Darwin, men aksepterte aldri dennes evolusjonsteori fullt ut, til tross for at han var en av de første som ble konsultert av Darwin om disse teorier. Han var også den Alfred Russel Wallace ønsket å henvende sin egen evolusjonsteori til, og Lyell, sammen med med botanikeren Joseph Dalton Hooker utarbeidet kompromisset der både Darwins og Wallaces brev ble lest opp for the Linnean Society i 1898. Denne ordningen førte til at de to skribentene kunne dele æren, og tillot Darwin å publisere The Origin of Species året etter med æren i behold.
=== The Antiqity of Man ===
I 1863 gav Lyell selv ut boken Geological Evidence of the Antiquity of Man der han beskrev sin tolkning av utviklingslæren. Han argumenterte for at menneske som art måtte være mye eldre enn de få tusen årene som til da var vanlig antatt. Han polulariserte også de første bevisene for at tidlige mennesker hadde eksistert sammen med fossile dyrearter som huleløve og mammut. Lyells dramatiske litterære stil og status som en av verdens fremste geologer var med å gjøre disse ideene kjent. Et resultat av Lyells bok var framveksten av «prehistorisk arkeologi» (arkeologiske undersøkelser av tidlig steinander) og paleoantropologi.
== Utmerkelser ==
Lyell ble tildelt Royal Medal i 1834, Copley Medal i 1858 og Wollaston Medal i 1866.
Han ble også tildelt Tistelordenen, og i 1864 ble han utnevnt til baronett.
Månekrateret Lyell er oppkalt etter ham, likeså et krater på Mars, og fjellet Mount Lyell vest på Tasmania i Australia.
== Referanser == | Charles Lyell (født 14. november 1797 i Kinnordy i Forfarshire, død 22. | 3,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%B8nsvolltr%C3%A5kka | 2023-02-04 | Frønsvolltråkka | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Nordmarka'] | Frønsvollstråkka er et sentralt sti-, løype- og veikryss i søndre del av Nordmarka og navn på området hvor bomveien fra Midstua møter skogsbilveien fra Ullevålseter. | Frønsvollstråkka er et sentralt sti-, løype- og veikryss i søndre del av Nordmarka og navn på området hvor bomveien fra Midstua møter skogsbilveien fra Ullevålseter. | Frønsvollstråkka er et sentralt sti-, løype- og veikryss i søndre del av Nordmarka og navn på området hvor bomveien fra Midstua møter skogsbilveien fra Ullevålseter. | 3,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/International_Gymnastics_Hall_of_Fame | 2023-02-04 | International Gymnastics Hall of Fame | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1986', 'Kategori:International Gymnastics Hall of Fame'] | International Gymnastics Hall of Fame er et æresgalleri for turnere, som ligger i Oklahoma City i den amerikanske delstaten Oklahoma. Æresgalleriet er opprettet for å ære prestasjonene og bidragene til verdens utøvere, trenere og ledere innen turn.
Det første æresgalleriet for turn ble grunnlagt i 1972 av Frank Wells fra National Gymnastics Clinic. Dette hadde bare én oppføring; Olga Korbut, og opphørte på slutten av 1970-tallet. Dagens museum ble opprettet i 1986 av Glenn Sundby, som utgir magasinet International Gymnast. Museet lå opprinnelig i Oceanside i California, men ble flyttet til Oklahoma City i 1997.
Museet ligger i Science Museum Oklahoma.
| International Gymnastics Hall of Fame er et æresgalleri for turnere, som ligger i Oklahoma City i den amerikanske delstaten Oklahoma. Æresgalleriet er opprettet for å ære prestasjonene og bidragene til verdens utøvere, trenere og ledere innen turn.
Det første æresgalleriet for turn ble grunnlagt i 1972 av Frank Wells fra National Gymnastics Clinic. Dette hadde bare én oppføring; Olga Korbut, og opphørte på slutten av 1970-tallet. Dagens museum ble opprettet i 1986 av Glenn Sundby, som utgir magasinet International Gymnast. Museet lå opprinnelig i Oceanside i California, men ble flyttet til Oklahoma City i 1997.
Museet ligger i Science Museum Oklahoma.
== Medlemmer ==
=== Kvinner ===
Simona Amanar (Romania, 2007)
Polina Astakhova (Sovjetunionen, 2002)
Svetlana Boginskaja (Sovjetunionen, SUS; 2005)
Lyubov Burda (Sovjetunionen, 2001)
Věra Čáslavská (Tsjekkoslovakia, 1998)
Nadia Comăneci (Romania, 1993)
Yelena Davydova (Sovjetunionen, 2007)
Maxi Gnauck (DDR, 2000)
Keiko Ikeda (Japan, 2002)
Karin Janz (DDR, 2003)
Agnes Keleti (Ungarn, 2002)
Nellie Kim (Sovjetunionen, 1999)
Olga Korbut (Sovjetunionen, 1988)
Natalia Kuchinskaya (Sovjetunionen, 2006)
Larisa Latynina (Sovjetunionen, 1998)
Shannon Miller (USA, 2006)
Lilia Podkopayeva (Ukraina, 2008)
Helena Rakoczy (Polen, 2004)
Mary Lou Retton (USA, 1997)
Cathy Rigby (USA, 1997)
Yelena Shushunova (Sovjetunionen, 2004)
Daniela Silivaş (Romania, 2002)
Ecaterina Szabo (Romania, 2000)
Ludmilla Tourischeva (Sovjetunionen, 1998)
Teodora Ungureanu (Romania, 2001)
Berthe Villancher (Frankrike, 2002)
Ma Yanhong (Kina, 2008)
Erika Zuchold (DDR, 2005)
=== Menn ===
Nikolai Andrianov (Sovjetunionen, 2001)
Vladimir Artemov (Sovjetunionen, 2006)
Max Bangauter (Sveits, 2003)
Frank Bare (USA, 1999)
Dmitry Bilozerchev (Sovjetunionen, 2003)
Miroslav Cerar (Slovenia, 1999)
Bart Conner (USA, 1997)
Stoyan Deltchev (Bulgaria, 2008)
Alexander Dityatin (Sovjetunionen, 2004)
Yukio Endo (Japan, 1999)
Arthur Gander (Sveits, 1997)
Eberhard Gienger (Germany, 2007)
Bruno Grandi (Italia, 2001)
Savino Guglielmetti (Italia, 1998)
Jack Gunthard (Sveits, 1997)
Takuji Hayata (Japan, 2004)
Béla Károlyi (Romania, USA; 1997)
Shigeru Kasamatsu (Japan, 2007)
Sawao Kato (Japan, 2001)
Eizo Kenmotsu (Japan, 2006)
Valeri Liukin (Sovjetunionen, 2005)
Eugen Mack (Sveits, 1999)
Franco Menichelli (Italia, 2003)
Akinori Nakayama (Japan, 2005)
Li Ning (Kina, 2000)
Takashi Ono (Japan, 1998)
Heikki Savolainen (Finland, 2004)
Boris Tsjaklin (Sovjetunionen, 2002)
Leon Štukelj (Slovenia, 1997)
Masao Takemoto (Japan, 1997)
Kurt Thomas (USA, 2003)
William Thoresson (Sverige, 2001)
Jurij Titov (Sovjetunionen, 1999)
Shuji Tsurumi (Japan, 2008)
Peter Vidmar (USA, 1998)
Haruhiro Yamashita (Japan, 2000)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | International Gymnastics Hall of Fame er et æresgalleri for turnere, som ligger i Oklahoma City i den amerikanske delstaten Oklahoma. Æresgalleriet er opprettet for å ære prestasjonene og bidragene til verdens utøvere, trenere og ledere innen turn. | 3,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iowa_(album) | 2023-02-04 | Iowa (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2001', 'Kategori:Slipknot-album'] | Iowa er det andre studioalbumet til det amerikanske heavy metal-bandet Slipknot.
Albumet ble produsert av Ross Robinson og utgitt 28. august 2001 av Roadrunner Records. Albumnavnet er hentet fra staten hvor bandet kommer fra; Iowa.
Det var store forventninger etter bandets selvtitulerte debutalbum, noe som førte til at albumet var blant topp ti mest solgte i ni land. To av sporene, «Left Behind» og en remiks av «My Plague» ble nominert til Grammy. Albumet solgte til platina i Canada og USA.
| Iowa er det andre studioalbumet til det amerikanske heavy metal-bandet Slipknot.
Albumet ble produsert av Ross Robinson og utgitt 28. august 2001 av Roadrunner Records. Albumnavnet er hentet fra staten hvor bandet kommer fra; Iowa.
Det var store forventninger etter bandets selvtitulerte debutalbum, noe som førte til at albumet var blant topp ti mest solgte i ni land. To av sporene, «Left Behind» og en remiks av «My Plague» ble nominert til Grammy. Albumet solgte til platina i Canada og USA.
== Sporliste ==
«(515)» – 1:00
«People = Shit» – 3:35
«Disasterpiece» – 5:08
«My Plague» – 3:40
«Everything Ends» – 4:14
«The Heretic Anthem» – 4:14
«Gently» – 4:54
«Left Behind» – 4:01
«The Shape» – 3:37
«I Am Hated» – 2:37
«Skin Ticket» – 6:41
«New Abortion» – 3:36
«Metabolic» – 3:59
«Iowa» – 15:03Bonusspor«Liberate» (konsertopptak; japansk bonusspor) – 4:25
== Personell ==
(#8) Corey Taylor – Vokal
(#7) Mick Thomson – Gitar
(#4) James Root – Gitar
(#2) Paul Gray – Bassgitar
(#1) Joey Jordison – Slagverk
(#6) Shawn Crahan – Perkusjon, bakgrunnvokal
(#3) Chris Fehn – Perkusjon, bakgrunnvokal
(#0) Sid Wilson – DJ
(#5) Craig Jones – Sampling
== Eksterne lenker ==
(en) Iowa på Discogs
(en) Iowa på MusicBrainz
(en) Iowa på Spotify
(en) Iowa på AllMusic | lenke | 3,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haruhiro_Yamashita | 2023-02-04 | Haruhiro Yamashita | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:International Gymnastics Hall of Fame', 'Kategori:Japanske turnere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra prefekturet Ehime'] | Haruhiro Yamashita (japansk: 山下 治広) (født 11. november 1938 i Uwajima) er en tidligere japansk turner.
Han deltok i turn under Sommer-OL 1964, der han vant to gullmedaljer, i lagkonkurransen og i hopp individuelt. I tillegg fikk han 4.-plass i bøylehest og 6.-plass i den individuelle mangekampen.
Yamashitas styrke var i hopp, og han har to VM-medaljer i hopp; Sølv i 1962 og gull i 1966.
I 2000 ble Yamashita oppført i International Gymnastics Hall of Fame. I sin takketale for oppføringen i dette æresgalleriet fortalte han historien bak hoppøvelsen yamashita, som er oppkalt etter ham:
Mens han gikk på University of Physical Education så han en ung turner som gjorde dette hoppet. Yamashita adopterte hoppet, og brukte det i konkurranser i Europa. FIG godkjente hoppet, ga det en verdi, og kalte det yamashita. Han gjorde dette hoppet bl.a. under VM i Praha i 1962, der han vant sølv. Etter dette ble han redd for at noen skulle lære seg dette hoppet bedre enn ham selv, så til Sommer-OL 1964 i Tokyo la han til halv skru i sitt andre hopp. Han fikk 9,9 for det første hoppet, uten skru, og 9,75 for det andre, dette holdt til OL-gull. Etter OL i 1966 fikk han imidlertid ikke til å skru lenger, så i VM 1966 gjorde han to yamashita uten skru; en med anslag på enden av hesten, og en med anslag midt på hesten. Dette holdt til VM-gull.
| Haruhiro Yamashita (japansk: 山下 治広) (født 11. november 1938 i Uwajima) er en tidligere japansk turner.
Han deltok i turn under Sommer-OL 1964, der han vant to gullmedaljer, i lagkonkurransen og i hopp individuelt. I tillegg fikk han 4.-plass i bøylehest og 6.-plass i den individuelle mangekampen.
Yamashitas styrke var i hopp, og han har to VM-medaljer i hopp; Sølv i 1962 og gull i 1966.
I 2000 ble Yamashita oppført i International Gymnastics Hall of Fame. I sin takketale for oppføringen i dette æresgalleriet fortalte han historien bak hoppøvelsen yamashita, som er oppkalt etter ham:
Mens han gikk på University of Physical Education så han en ung turner som gjorde dette hoppet. Yamashita adopterte hoppet, og brukte det i konkurranser i Europa. FIG godkjente hoppet, ga det en verdi, og kalte det yamashita. Han gjorde dette hoppet bl.a. under VM i Praha i 1962, der han vant sølv. Etter dette ble han redd for at noen skulle lære seg dette hoppet bedre enn ham selv, så til Sommer-OL 1964 i Tokyo la han til halv skru i sitt andre hopp. Han fikk 9,9 for det første hoppet, uten skru, og 9,75 for det andre, dette holdt til OL-gull. Etter OL i 1966 fikk han imidlertid ikke til å skru lenger, så i VM 1966 gjorde han to yamashita uten skru; en med anslag på enden av hesten, og en med anslag midt på hesten. Dette holdt til VM-gull.
== Eksterne lenker ==
(en) Haruhiro Yamashita – Olympics.com
(en) Haruhiro Yamashita – Olympic.org
(en) Haruhiro Yamashita – Olympedia
(en) Haruhiro Yamashita – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Haruhiro Yamashita – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Haruhiro Yamashita – FIG
(en) Haruhiro Yamashita – Gymn Forum
Profil på DatabaseOlympics.com
International Gymnastics Hall of Fame – Yamashitas takketale ved oppføringen | | død = | 3,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Candlemas_Islands | 2023-02-04 | Candlemas Islands | ['Kategori:26°V', 'Kategori:57°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Sør-Sandwichøyene'] | Candlemas Islands er en gruppe ubebodde øyer i den nordlige delen av Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene.
Candlemas Islands består av øyene Candlemas Island og Vindication Island, i tillegg til flere holmer.
Candlemas Islands ble oppdaget 2. februar 1775 av en britisk ekspedisjon under ledelse av James Cook og har fått sitt navn etter kirkedagen samme dag, kyndelsmesse (engelsk: Candlemas). | Candlemas Islands er en gruppe ubebodde øyer i den nordlige delen av Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene.
Candlemas Islands består av øyene Candlemas Island og Vindication Island, i tillegg til flere holmer.
Candlemas Islands ble oppdaget 2. februar 1775 av en britisk ekspedisjon under ledelse av James Cook og har fått sitt navn etter kirkedagen samme dag, kyndelsmesse (engelsk: Candlemas). | , som er et britisk oversjøisk territorium | 3,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_tyske_monistforbund | 2023-02-04 | Det tyske monistforbund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Livssynssamfunn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Det tyske monistforbund (tysk: Der Deutsche Monistenbund ble stiftet i 1906 av Ernst Haeckel. Han gikk generelt inn for å få utbredt vitenskapelige erkjennelser, og i særdeleshet en monistisk verdensanskuelse – altså prinsippet om enheten mellom natur og ånd. Derutover forfektet han en sekulær etikk som stod i motsetning til kristelige dogmer.
Forbundet ble oppløst den 16. desember 1933 av Tysklands nye nasjonalsosialistiske makthavere.
| Det tyske monistforbund (tysk: Der Deutsche Monistenbund ble stiftet i 1906 av Ernst Haeckel. Han gikk generelt inn for å få utbredt vitenskapelige erkjennelser, og i særdeleshet en monistisk verdensanskuelse – altså prinsippet om enheten mellom natur og ånd. Derutover forfektet han en sekulær etikk som stod i motsetning til kristelige dogmer.
Forbundet ble oppløst den 16. desember 1933 av Tysklands nye nasjonalsosialistiske makthavere.
== Grunnleggelsen av monistforbundet ==
Grunnleggelsen av forbundet fant sted den 11. januar 1906 i Jena. Ernst Haeckel hadde foreslått opprettelsen av et slikt forbund allerede i september 1904 i Roma, der han deltok på den internasjonale fritenkerkongress. Der ble Haeckel etter en fellesfrokost høytidelig utropt til motpave.
Ned dette forbundet fant de da eksisterende og ofte svært heterogene monistiske bestrebelser en overgripende organisatorisk ramme. Den baserte seg klart på et naturvitenskapelig grunnlag i Haeckels ånd. Men ikke alle tyske eksponenter for monisme tilsluttet seg Det tyske monistforbund.
Med monistforbundet oppstod det - med støtte fra fritenkerske grupper - en ny fritenkerbevegelse som etterstrebet en filosofisk-naturvitenskapelig dannelseskarakter. Monistforbundet hadde også en rekke jødiske medlemmer. Slik som andre organisasjoner innen den frireligiøse og fritenkende bevegelse utviklet den sin egne seremonielle kultur.
Monistforbundets målsetting kom til uttrykk i grunnleggelsesoppropet:
«Tausende und Abertausende finden keine Befriedigung mehr in der alten, durch Tradition oder Herkommen geheiligten Weltanschauung; sie suchen nach einer neuen, auf naturwissenschaftlicher Grundlage ruhenden einheitlichen Weltanschauung.»Første formann var reformteologen Albert Kalthoff fra Bremen. Den første generalsekretær ble Heinrich Schmidt.
Blant grunnleggelsesmedlemmene og folk som undertegnet grunnleggelsesoppropet var dessuten folk som
forfatterne Wilhelm Bölsche, Albrecht Rau og Bruno Wille,
filosofen og dikteren Bartolomäus von Caneri,
maleren og billedhuggeren Franz von Stuck,
zoologen og forfatteren Carl Hauptmann,
den frireligiøse predikant Carl Scholl, predikanten Oskar Mauritz,
zoologene Konrad Keller, Ludwig Plate, Richard Semon og Heinrich Ernst Ziegler,
botanikeren Arnold Dodel,
psykiateren Auguste Forel,
legen Wilhelm Schallmayer,
forleggeren Wilhelm Breitenbach,
forlagsbokhandleren Walther Keller (Francksche Verlagsbuchhandlung)
og Haeckels privatsekretær Heinrich Schmidt.Snart etter tilkom Det østerrikske monistforbund (1909: Ortsgruppe Wien des DMB; 1913: Monistenbund in Oesterreich), Det sveitsiske monistforbund (1913) og Det tsjekkiske sosialistiske monistforbund (1913).
Wilhelm Breitenbach, som hadde studert zoologi fra 1877 til 1880 under Haeckel, og som i 1906 ble redaktør for Haeckels tidsskrift «Der Monismus», brøt ut i 1908 på grunn av meningsforskjeller, og grunnla både et eget tidsskrift («Neue Weltanschauung», 1908) og en egen mon istisk organisasjon, Humboldtforbundet (1911).
== Monistforbundets vitenskapelige og samfunnspolitiske orientering ==
Monistforbundet var opptatt både med å spre konnskap bunnet gjennom, moderne naturvitenskap, og vat især opptatt av descendensteorien) som et grunnlag for en materialistisk monisme. De var ogsaå opptatt av sosialreformerene, økonomiske og utdannelsespolitiske anliggender (som for eksempel jordreform, mødrevern, massiv satsing på folkedannelse, avholdsbevegelsen). Et tyngdepunkt lå på kampen mot kirkelig og ideologisk dogmatisme.
Politisk var monistforbundet svært heterogent.Ved siden av neolamarckistiske og neomalthusianiske standpunkter ble det også inntatt sosialdarwinistiske standpunkter i arvelæren (genetikken) og i eugenikken.
Dette mangfoldet gjør at det er galt å hevde at Det tyske monistforbund på en særlig måte var en rent protofascistisk eller protonazistisk organisasjon. Man hadde også et betydelig slektskap med annerledes orienterte sosialreforminteresserte organisasjoner. Det var et sterkt nærvær av sosialister i forbundet.
== Forbundets videre utvikling ==
Monistforbundet var i 1907 med på grunnleggelsen av Weimarkartellet. Det var et foerum for en rekke fritenkerske og friåndelige organisasjoner. Det gikk inn for en fullstendig sekularisering av staten (skiller mellom Stat og Kirke), laisisme).
Den 29. desember 1910 erklærte naturvitenskapsmannen og nobelprisvinneren Wilhelm Ostwald seg i et brev til Ernst Haeckel beredt til å overta formannsvervet i monistforbundet. Slik gikk det fra 1911. Han skulle sette sitt sterke preg på Folrbunet i tiden som fulgte.
Trass sin borgerlig-elitære orientering samarbeidet Det tyske monistforbund også med arbeiderbevegelsens organisasjoner og oppfordret gjennom en felles komite - Komitee Konfessionslos - folk knyttet til Weimarkartellet til å melde seg ut av kirken.
Ved utbruddet av første verdenskrig forsvarte Haeckel og Ostwald den tyske krigsdeltakelse, og ble etterhbvert mer og mer nasjonalistiske. Tidligere hadde de heller vært kjent for pasifistiske og kosmopolitiske ytringer. Haeckel og Ostwald undertegnet i oktober 1914 oppropet «An die Kulturwelt» mot «Englands blodskyld», som også ble undertegnet av Max Planck og ytterligere 90 professorer. Den pasifistiske fløy utøvet imidlertid et massivt trykk mot Ostwald. Forel, Kammerer og Goldscheid forble også under krigen strikte pasifister. Temaet utløste store interne konflikter, og krav fra Det østerrikske monisforbund i 1915 Ostwald måtte trekke seg. I 1917 trakk Ostwald seg under protest også ut av Deutsche Friedensgesellschaft.Etter første verdenskrig ble monistforbundet atter tydelig pasifistisk. En sosialistisk orientering som var kommet krafrig inn i 1920 forsterket seg, blant annet under innflytelse fra den tidligere president for det østerrikske monisforbund, Rudolf Goldscheid og den sveitsiske psykiater og nevroanatom Auguste Forel.
== Formenn for Det tyske monistforbund ==
Albert Kalthoff (1906), luthersk teolog, fra 1888 sogneprest i St. Martini i Bremen
Eduard Aigner (1906/1907), nervelege i Freiburg
Heinrich Koerber (1907–1910), psykolog, leder av forstanderskapet for Ärztliches Gesellschaft für Sexualwissenschaft und Eugenik/Konstitutionsforschung
Johannes Unold (1910/1911), pedagog og sosiolog
Wilhelm Ostwald (1911–1915), kjemiker og filosof, professor i Riga og Leipzig, nobelpris for kjemi 1909
Franz Karl Müller-Lyer (1915/1916), psykolog, sosiolog, lege
Heinrich Schmidt (1919/1920), biolog og naturfilosof
Georg Graf von Arco (1921/1922), elektrotekniker, teknisk direktør, høyfrekvendtekniker
Carl Riess (1923–1929), kjøpmann
Immanuel Herrmann (1929–1933), universitetsprofessor for elektroteknikk, württembergskr krigsminister 1919, SPD-politikerDet tyske monistforbund hadde også flere ærespresidenter: Ernst Haeckel (fra 1906), Wilhelm Ostwald (fra 1915) og Rudolf Goldscheid (fra 1917: Ærespresident for det østerrikske monistforbund, og fra 1925 for det tyske). I 1913 ble Wilhelm Knaupp (1835–1916) utnevnt til æresmedlem av forbundet.
== Etterfølgerorganisasjon ==
I 1946 ble monistforbundet gjenopprettet i München som Freigeistige Aktion – Deutscher Monistenbund. Det er medlem av Dachverband freier Weltanschauungsgemeinschaften og International Humanist and Ethical Union.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wilhelm Breitenbach: Die Gründung und erste Entwicklung des Deutschen Monistenbundes. Brackwede 1913.
Horst Groschopp: Dissidenten. Freidenkerei und Kultur in Deutschland, Dietz Verlag, Berlin 1997. ISBN 3-320-01936-8
Karl Hansel (utg.): Rudolf Goldscheid und Wilhelm Ostwald in ihren Briefen. Großbothen 2004 (Mitteilungen der Wilhelm-Ostwald-Gesellschaft zu Großbothen e.V., Sonderheft 21)
Horst Hillermann: Der vereinsmäßige Zusammenschluss bürgerlich-weltanschaulicher Reformvernunft in der Monismusbewegung des 19. Jh. Kastellaun 1976. (Schriftenreihe zur Geschichte und politischen Bildung; Bd.16).
Arnher E. Lenz und Volker Mueller (Hrsg.): Darwin, Haeckel und die Folgen: Monismus in Vergangenheit und Gegenwart. Neustadt am Rübenberge 2006. ISBN 3-933037-56-5
Wolfgang Mattern: Gründung und erste Entwicklung des Deutschen Monistenbundes 1906-1918. Diss. med. Berlin 1983.
Rosemarie Nöthlich, Heiko Weber, Uwe Hoßfeld, Olaf Breidbach und Erika Krauße (Hg): "Substanzmonismus" und/oder "Energetik": Der Briefwechsel von Ernst Haeckel und Wilhelm Ostwald (1910 bis 1918). Zum 100. Jahrestag der Gründung des Deutschen Monistenbundes. Berlin 2006 (Ernst-Haeckel-Haus-Studien; 10). ISBN 3-86135-490-X
Frank Simon-Ritz: Die Organisation einer Weltanschauung. Die freigeistige Bewegung im Wilhelminischen Deutschland, Gütersloh 1997 ISBN 3-579-02604-6 (Religiöse Kulturen der Moderne; Bd. 5; Diss. Univ. Bielefeld 1994/1995, Fakultät für Geschichtswissenschaft und Philosophie)
Heiko Weber,: Monistische und antimonistische Weltanschauung: Eine Auswahlbibliographie. Berlin 2000. ISBN 3-86135-480-2 (Ernst-Haeckel-Haus-Studien; 1) (Eine Zusammenstellung hunderter von Monographien und Aufsätzen, die in mehr oder weniger enger Verbindung mit dem Monistenbund und der Monismusbewegung des 19./20. Jh. stehen, hervorragendes Hilfsmittel!)
Heiko Weber & Maurizio Di Bartolo (2008) (Guest Editors): Monismus um 1900 - Organisation und Weltanschauung. (= Jahrbuch für Europäische Wissenschaftskultur / Yearbook for European Culture of Science. Hrsg. von Olaf Breidbach und Stefano Poggi, Band 3 (2007). Stuttgart: Franz Steiner Verlag). ISSN: 1860-7837
Richard Weikart: „Evolutionäre Aufklärung“? Zur Geschichte des Monistenbundes, in: Wissenschaft, Politik und Öffentlichkeit: von der Wiener Moderne bis zur Gegenwart, hrsg. von Mitchell G. Ash, WUV Universitätsverlag, Wien 2002. ISBN 3-85114-664-6 (Wiener Vorlesungen; Bd. 12)
Paul Ziche: Monismus um 1900: Wissenschaftskultur und Weltanschauung. Berlin 2000. (Ernst-Haeckel-Haus-Studien; 4)
=== Tidsskrifter ===
1906-1912: Der Monismus. Zeitschrift für einheitliche Weltanschauung und Kulturpolitik. Blätter des Deutschen Monistenbundes.
1912-1915: Das monistische Jahrhundert. Wochenschrift für wissenschaftliche Weltanschauung und Weltgestaltung.
1916-1919: Mitteilungen des Deutschen Monistenbundes.
1920-1931: Monistische Monatshefte. Monatsschrift für wissenschaftliche Weltanschauung und Lebensgestaltung.
1932-1933: Stimme der Vernunft. Monatshefte für wissenschaftliche Weltanschauung und Lebensgestaltung.
==== etter 1945 ====
1947-1956: Monistische Mitteilungen. Hrsg. vom Deutschen Monistenbund, N.F.
1957-1990: Die Freigeistige Aktion. Für Freiheit des Geistes und Humanität. Gegen Aberglauben und Klerikalismus, Hannover. ISSN 1615-6641
== Eksterne lenker ==
http://www.freigeistige-aktion.de/ | Det tyske monistforbund (tysk: Der Deutsche Monistenbund ble stiftet i 1906 av Ernst Haeckel. Han gikk generelt inn for å få utbredt vitenskapelige erkjennelser, og i særdeleshet en monistisk verdensanskuelse – altså prinsippet om enheten mellom natur og ånd. | 3,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sionsalmene | 2023-02-04 | Sionsalmene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jeremias bok', 'Kategori:Salmenes bok'] | Sionsalmene er en betegnelse som er blitt brukt for å kategorisere noen av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamentet i Bibelen. Disse salmene har som fellestrekk at de feirer stedet Sions særstilling. De salmene som klart regnes som sionssalmer er Salme 46, 48 og 87, men det er flere andre salmer og tekster i andre bøker som har elementer av dette i seg
| Sionsalmene er en betegnelse som er blitt brukt for å kategorisere noen av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamentet i Bibelen. Disse salmene har som fellestrekk at de feirer stedet Sions særstilling. De salmene som klart regnes som sionssalmer er Salme 46, 48 og 87, men det er flere andre salmer og tekster i andre bøker som har elementer av dette i seg
== Stedet Sion ==
Stedet Sion har blitt benyttet om tre forskjellige steder i Jerusalem. Kong David inntok ifølge 2 Samuelsbok 5:6-8 Sionsborgen som på den tiden var jebusittisk, og som ligger hvor den arabiske landsbyen Silvan ligger i dag. Senere bygde kong Salomo tempelet på et høydedrag noen hundre meter lenger nord hvor nå Klippemoskeen ligger – og da ble dette tempelet kalt Sion. I bysantinsk tid (379-640 e. Kr.) tenkte de kristne at et område lenger vest i Jerusalem, også kalt Mount Sion hvor man mente at disiplene spiste påskemåltidet. Men ofte regnes også Sion å være synonym for Jerusalem.
== Forestillinger knyttet til stedet Sion ==
Sion var for en del av forfatterne i Det gamle testamentet som en magnet for teologiske forestillinger, men det er ikke de samme forestillingene man møter i tekster fra ulike perioder.
=== Overnaturlig beskyttelse ===
Sion ble regnet for å være under overnaturlig beskyttelse, og dette synes å være en tanke som stammer fra perioden før David inntok stedet. I 2 Samuelsbok 5:6-7 står det «Kongen og mennene hans drog nå til Jerusalem, mot jebusittene som bodde der i landet. Men de sa til David: 'Her kommer du aldri inn! Selv blinde og lamme kan drive deg bort.' Med det mente de at der kom David aldri inn. Men David tok likevel Sion-borgen, som nå er Davids-byen.» Dette sitatet synes å bety at stedet skulle stå under overnaturlig beskyttelse, men historikerens skildring av dette synes ironisk.
Denne tanken om Sions overnaturlige beskyttelse ble overtatt av israelittene, og kommer særlig til uttrykk i Sionssalmene. Salme 48:4-6 lyder «Gud er i byens borger, kjent som et trygt vern. Se, kongene slo seg sammen, i fylking drog de fram. Men da de så opp, ble de slått av skrekk og rømte i all hast.» Lignende tanker finner man også i Salme 46:5-8 og 76:3-4. I Jesaja 36-37 og 2 Kongebok 18-19 beskrives det hvordan Israel ble angrepet av assyrerkongen Sankerib, og i et av lagene i denne teksten beskrives det hvordan Herren slo ihjel 185000 assyrere. Denne fortellingen er farget av Sionsteologien.
Det er flere av forfatterne i Det gamle testamentet selv som er skeptisk til disse forestillingene. Både forfatteren av 2 Samuelsbok 5 og profeten Jeremia uttrykker seg ironisk om dette. I Jeremia 4:30-31 finner vi hvordan Sions døtre pynter seg, for så å falle i hender på mordere. I Amos 6:1 står det: «Ve dem som sitter trygge på Sion», underforstått at denne tryggheten er falsk.
Det synes heller ikke som om Jerusalem var den eneste byen som hadde knyttet til seg forestillinger om overnaturlig beskyttelse i antikken. I Salme 48:3 beskrives Sion som en bedre versjon av Safon-fjellet i Kaanaan og i Salme 68:16-17 «Et gudefjell er Basan-fjellet, Basan-fjellet med de mange tinder. Fjelltopper, hvorfor ser dere skjevt til fjellet som Gud har valgt seg til bolig, der Herren vil bo til evig tid?» I begge disse tekstene beskrives andre steder enn Jerusalem som overnaturlig beskyttet sted.
=== Stedet Herren har utvalgt som bolig for sitt navn ===
Noen av forfatterne i Det gamle testamentet er opptatt av Jerusalem som «det stedet Herren deres Gud velger ut til bolig for sitt navn.» (5 Mosebok 12:11, 21; 14:23; 16:2, 6, 11; 26:2. Hoveddelen av 5 Mosebok er en tale av Moses som han ifølge teksten holdt før de inntok landet. Det er naturlig å tenke at stedet som refereres til er Jerusalem, men enkelte forskere har ment at stedet som opprinnelig disse tekstene omhandlet var Sjilo. Særlig teksten i Jeremia 7:12 tyder på dette: «Gå bare til mitt hellige sted i Sjilo, hvor jeg lot mitt navn bo i den første tiden, og se hva jeg gjorde med det på grunn av ondskapen hos mitt folk, Israel». Det synes altså som denne navnteologien opprinnelig var knyttet til et annet sted enn Jerusalem. I Sjilo stod paktkisten, som var et viktig relikvie som det var knyttet store overnaturlige krefter til (Se f.eks. 1 Samuelsbok 4-6). I 2 Samuelsbok kapittel 6 står det om hvordan David førte paktkisten fra Sjilo til Jerusalem, for å overføre helgekraften fra Sjilo til Jerusalem.
=== Stedet for Davids ætt ===
Davidsdynastiet er også i flere av de gammeltestamentlige tekstene gitt overnaturlige egenskaper, og dette dynastiet er blitt innsatt på Sion til å herske over folket. En tekst som særlig lager en sammenheng mellom byen og dynastiet er Salme 132:
Herren har sverget David en ed,
et pålitelig ord, som han ikke går fra:
«Menn som er av din ætt,
vil jeg sette på din trone.
Hvis dine sønner holder min pakt
og den lov som jeg vil lære dem,
så skal også deres sønner
for alltid sitte på din trone.»
For Herren har utvalgt Sion,
som han vil ha til bolig:
«Dette skal være mitt hvilested for alltid,
her vil jeg bo, det er mitt ønske.
Maten på Sion vil jeg velsigne,
og de fattige vil jeg mette med brød.
Sions prester kler jeg med frelse,
og de fromme skal rope av fryd.
Der lar jeg Davids-ætten få makt,
jeg gjør en lampe i stand for min salvede.
Hans fiender vil jeg kle med skam,
men på hans hode skal kronen stråle.»
Lignende tanker finner man også i Salme 2, 89 og 110, og i 2 Samuelsbok kapittel 7.
=== Verdens sentrum som alle folkeslag skal komme til for å lære Herrens lov ===
Forestillingen om at alle folkeslag skal komme til Sion for å lære Herrens lov dukker først opp i de senere tekster i Det gamle testamentet. De mest kjente av disse tekstene er Jesaja 2 og Mika 4 som ligner hverandre:
I de siste dager skal det skje
at Herrens tempelberg skal stå
grunnfestet høyt over alle fjell
og løfte seg opp over høydene.
Dit skal alle folkeslag strømme.
Mange folk drar av sted og sier:
«Kom, la oss gå opp til Herrens fjell,
til Jakobs Guds hus,
så han kan lære oss sine veier,
og vi kan ferdes på hans stier!»
For Herrens lov skal gå ut fra Sion,
Herrens ord fra Jerusalem.
Han skal skifte rett mellom folkeslag,
felle dom for mange folk.
De skal smi sine sverd om til plogskjær
og spydene til vingårdskniver.
Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk
og ikke lenger lære å føre krig.
Denne tanken kan man også finne flere andre steder i Det gamle testamentet som i Salme 22:29; 66:8 og 98:3. Denne forestillingen om Sion som verdens senter, og som valfartssted for alle folkeslag utgjør den siste stasjon i utviklingen av sionsmotivene. Det finnes ikke i noen av de typiske sionssalmene, men danner en forlengelse av disse.
== Sionmotivenes videre historie ==
Grupperinger innen jødedommen – sionistbevegelsen - har ventet på en gjenreisningstid for Israel helt opp til vår tid. Opprettelsen av staten Israel i 1948 er blitt sett på som et ledd i denne gjenrisningstiden, og sionsmotivene i Salmene og ellers i Det gamle testamente har vært fremtredende i denne bevegelsens selvforståelse. For den kristne kirke har Jesus uttrykkelig avvist forestillingen om at et bestemt sted på jorden skal være Guds bolig, men tilbedelse skal skje «i Ånd og sannhet» (Johannes 4:23). Samtidig synes sionstanken å ha betydning for den lukanske misjonsteologi, der evangeliet nettopp starter sin vandring fra tempelet i Jerusalem og brer seg utover verden (Apostlenes Gjerninger 1:8). Man kan også gjerne si at den romersk-katolske kirken har overført elementer fra denne teologien til byen Roma – på samme måte som israelittene overtok mange av forestillingene knyttet til Sion fra andre helligsteder.
== Litteratur ==
Magnar Kartveit, «Sionssalmar - Salme 46» i Magnar Kartveit (red.), Det gamle testamentet. Analyse av tekstar i utval 2. utg., Det Norske Samlaget, Oslo, 2000, s. 361-364
Toorn, Karel van der: Family religion in Babylonia, Syria and Israel: continuity and change in the forms of religious life. (Leiden: Brill, 1996).
== Noter == | Sionsalmene er en betegnelse som er blitt brukt for å kategorisere noen av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamentet i Bibelen. Disse salmene har som fellestrekk at de feirer stedet Sions særstilling. | 3,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fires_at_Midnight | 2023-02-04 | Fires at Midnight | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske musikkalbum', 'Kategori:Folkrock-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2001', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | Fires at Midnight er et album fra Blackmore's Night, gitt ut 10. juli 2001 av Steamhammer US.
| Fires at Midnight er et album fra Blackmore's Night, gitt ut 10. juli 2001 av Steamhammer US.
== Sporliste ==
«Written in the Stars» – 4:50
«The Times They Are a Changin'» – 3:33 (Skrevet av Bob Dylan)
«I Still Remember» – 5:42
«Home Again» – 5:28
«Crowning of the King» – 4:32
«Fayre Thee Well» – 2:08
«Fires at Midnight» – 7:36
«Hanging Tree» – 3:47
«The Storm» – 6:12
«Mid Winter's Night» – 4:30
«All Because of You» – 3:37
«Waiting Just for You» – 3:17
«Praetorius (Courante)» – 1:57
«Benzai-Ten» – 3:52
«Village on the Sand» – 5:04
«Again Someday» – 1:42B-side til singelen «The Times They Are a Changin'»
«Sake of the Song» – 3:13
== Eksterne lenker ==
(en) Fires at Midnight på Discogs
(en) Fires at Midnight på MusicBrainz
(en) Fires at Midnight på Spotify
(en) Fires at Midnight på AllMusic | lenke | 3,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Winckler | 2023-02-04 | Heinz Winckler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Idol', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Western Cape', 'Kategori:Sørafrikanske sangere'] | Heinz Carl Heinrich Winckler (født 22. mars 1978) var den første vinner av Idol i Sør-Afrika.
Han var den eldste av tre søsken, født i Stellenbosch. Etter å ha vunnet Idol i juni 2002 sluttet han på juss-studier og satset på en artistkarriere.
I Idol-finalen sang han blant annet Once In A Lifetime skrevet av Stig van Eijk, som også var debutsinglen og solgte til dobbel platina.
Heinz Winckler deltok i World Idol i 2003 som Kurt Nilsen vant, og kom der på 4.-plass.
| Heinz Carl Heinrich Winckler (født 22. mars 1978) var den første vinner av Idol i Sør-Afrika.
Han var den eldste av tre søsken, født i Stellenbosch. Etter å ha vunnet Idol i juni 2002 sluttet han på juss-studier og satset på en artistkarriere.
I Idol-finalen sang han blant annet Once In A Lifetime skrevet av Stig van Eijk, som også var debutsinglen og solgte til dobbel platina.
Heinz Winckler deltok i World Idol i 2003 som Kurt Nilsen vant, og kom der på 4.-plass.
== Diskografi ==
Album
Idols: The Album (2002)
One Step Closer (November 2002)
Come Alive (September 2004)
Moment Of Truth (September 2006)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Heinz Winckler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinz Winckler på Internet Movie Database
(en) Heinz Winckler hos The Movie Database
(en) Heinz Winckler på MusicBrainz
(en) Heinz Winckler på Songkick
(en) Heinz Winckler på Genius — sangtekster | Heinz Carl Heinrich Winckler (født 22. mars 1978) var den første vinner av Idol i Sør-Afrika. | 3,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blodr%C3%B8d_sol_(film) | 2023-02-04 | Blodrød sol (film) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 1993', 'Kategori:Filmer lagt til Los Angeles', 'Kategori:Kriminalfilmer fra USA', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Blodrød sol (originaltittel: Rising sun) er en amerikansk thriller- og kriminalfilm fra 1993 regissert av Philip Kaufman. Filmen handler om to etterforskere i Los Angeles som blir satt til å etterforske et seksualisert drap på en callgirl i japansk storkonsern. Hovedrollene spilles av Sean Connery og Wesley Snipes, mens andre sentrale roller spilles av Harvey Keitel, Cary-Hiroyuki Tagawa, Tia Carrere og Ray Wise. Filmen er basert på Michael Crichtons bok ved samme navn fra 1992. Crichton hadde også manus på filmen (sammen med Kaufman og Michael Backes).
Filmen fikk lunken mottakelse av de amerikanske filmkritikerne, men ble til tross for det en kommersiell suksess.
| Blodrød sol (originaltittel: Rising sun) er en amerikansk thriller- og kriminalfilm fra 1993 regissert av Philip Kaufman. Filmen handler om to etterforskere i Los Angeles som blir satt til å etterforske et seksualisert drap på en callgirl i japansk storkonsern. Hovedrollene spilles av Sean Connery og Wesley Snipes, mens andre sentrale roller spilles av Harvey Keitel, Cary-Hiroyuki Tagawa, Tia Carrere og Ray Wise. Filmen er basert på Michael Crichtons bok ved samme navn fra 1992. Crichton hadde også manus på filmen (sammen med Kaufman og Michael Backes).
Filmen fikk lunken mottakelse av de amerikanske filmkritikerne, men ble til tross for det en kommersiell suksess.
== Handling ==
Filmen tar utgangspunkt i et seksualisert mord på en ung, vakker kvinne i Los Angeles Hun blir funnet under en innvielsesfest i bygningen til et japansk storkonsern. Politietterforskerne John Connor (Connery) og «Web» Smith (Snipes) settes på saken, men opplever å bli motarbeidet av både japanerne og sin egen ledelse. Etterhvert oppdager de at morderen har blitt tatt opp på video, men identiteten er skjult av manipulerte skygger.
== Om filmen ==
Blodrød sol fikk lunken mottakelse av de amerikanske filmkritikerne og har bare oppnådd 36 % på Rotten Tomatoes.Til tross for den lunkene mottakelsen fra kritikerne ble filmen en kassasuksess og innbrakte over 107 millioner dollar på verdensbasis, hvorav 63 millioner dollar i USA alene. Produksjonskostnadene var på ca. 40 millioner dollar.Blodrød sol pådro seg en rasistanklage på grunn av påstått «nipponfobi» (anti-japanske holdninger). Filmen er imidlertid mindre krass enn boka den er basert på. Kritikerne mente at boka bakvasket og fordømte japanerne. Forfatteren mente det ikke dreide seg om rasisme og Japan, men om den amerikanske industris fall. Reaksjonene nådde nye høyder da filmselskapet 20th Century Fox (som var er japanskeid) plukket boken opp for å filmatisere den. Rasismeanklagene førte til at filmen fikk en kaotisk tilblivelse. Samarbeidet mellom regissøren Philip Kaufman og Michael Crichton raknet. Kaufman ville lage en annen film enn Crichton ville. For å blidgjøre kritikerne i de japanamerikanske organisasjoner forandret han endatil en av de japanske nøkkelpersonene i historien til amerikaner. Dette førte til at Crichton og hans manusforfatterpartner Michael Backes trakk seg fra filmprosjektet i sinne.
== I rollene ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blodrød sol på Internet Movie Database
(no) Blodrød sol hos Filmfront
(sv) Blodrød sol i Svensk Filmdatabas
(da) Blodrød sol i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Blodrød sol på Allociné
(nl) Blodrød sol på MovieMeter
(en) Blodrød sol på AllMovie
(en) Blodrød sol på Turner Classic Movies
(en) Blodrød sol på Rotten Tomatoes
(en) Blodrød sol på Metacritic | | hovedroller = | 3,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ben_Sadoun | 2023-02-04 | Ben Sadoun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn'] | Ben Sadoun var en fransk turner.
Han deltok i det sjette turn-VM som ble arrangert, i 1913, der han deltok på det franske laget som fikk sølv i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia. | Ben Sadoun var en fransk turner.
Han deltok i det sjette turn-VM som ble arrangert, i 1913, der han deltok på det franske laget som fikk sølv i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia. | }} | 3,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_Hentges | 2023-02-04 | Pierre Hentges | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Luxembourg under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 4. september', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Luxembourgske turnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra byen Luxembourg'] | Pierre Hentges (født 3. september 1890 i Bonnevoie, død 26. desember 1975 i Luxembourg by) var en luxembourgsk turner.
Han deltok i det sjette turn-VM som ble arrangert, i 1913, der han fikk bronse i skranke. Italienerne Guido Boni og Giorgio Zampori delte gullet med 20,0 poeng av 20 mulige, mens Hentges fikk 19,5 poeng.
Han deltok også i turn under Sommer-OL 1912, der Luxembourg fikk 4.-plass i lagkonkurransen og 5.-plass i lagkonkurranse, fritt system.
Hentges ble senere professor i sport, og jobbet ved Lycée de Garçons Luxembourg, en videregående skole i Luxembourg.
| Pierre Hentges (født 3. september 1890 i Bonnevoie, død 26. desember 1975 i Luxembourg by) var en luxembourgsk turner.
Han deltok i det sjette turn-VM som ble arrangert, i 1913, der han fikk bronse i skranke. Italienerne Guido Boni og Giorgio Zampori delte gullet med 20,0 poeng av 20 mulige, mens Hentges fikk 19,5 poeng.
Han deltok også i turn under Sommer-OL 1912, der Luxembourg fikk 4.-plass i lagkonkurransen og 5.-plass i lagkonkurranse, fritt system.
Hentges ble senere professor i sport, og jobbet ved Lycée de Garçons Luxembourg, en videregående skole i Luxembourg.
== Eksterne lenker ==
(en) Pierre Hentges – Olympics.com
(en) Pierre Hentges – Olympic.org
(en) Pierre Hentges – Olympedia
(en) Pierre Hentges – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 3,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis-Charles_Marty | 2023-02-04 | Louis-Charles Marty | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 19. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Louis-Charles Marty (født 30. desember 1891 i Celte-l'Herault, død 19. mars 1970) var en fransk turner.
Han var med i to OL og et turn-VM. Hans første OL var i 1912, der han fikk 11.-plass i den individuelle mangekampen. Giorgio Zampori vant denne konkurransen. Neste OL, i 1920 i Paris, ble det 13.-plass i den individuelle mangekampen. Denne gangen ble Giorgio Zampori olympisk mester.
I VM-sammenheng har han én VM-deltakelse: i 1922. Her ble det bronse i lagkonkurransen, bak lagene fra Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Dette var Frankrikes eneste medalje i dette VM.
| Louis-Charles Marty (født 30. desember 1891 i Celte-l'Herault, død 19. mars 1970) var en fransk turner.
Han var med i to OL og et turn-VM. Hans første OL var i 1912, der han fikk 11.-plass i den individuelle mangekampen. Giorgio Zampori vant denne konkurransen. Neste OL, i 1920 i Paris, ble det 13.-plass i den individuelle mangekampen. Denne gangen ble Giorgio Zampori olympisk mester.
I VM-sammenheng har han én VM-deltakelse: i 1922. Her ble det bronse i lagkonkurransen, bak lagene fra Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Dette var Frankrikes eneste medalje i dette VM.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Louis-Charles Marty – Olympics.com
(en) Louis-Charles Marty – Olympic.org
(en) Louis-Charles Marty – Olympedia
(en) Louis-Charles Marty – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 3,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques_Moser | 2023-02-04 | Jacques Moser | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn'] | Jacques Moser var en fransk turner.
Han var med i turn-VM i 1922. Her ble det bronse i lagkonkurransen, bak lagene fra Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Dette var Frankrikes eneste medalje i dette VM. | Jacques Moser var en fransk turner.
Han var med i turn-VM i 1922. Her ble det bronse i lagkonkurransen, bak lagene fra Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Dette var Frankrikes eneste medalje i dette VM. | }} | 3,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Morin | 2023-02-04 | Robert Morin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn'] | Robert Morin var en fransk turner.
Han var med i turn-VM i 1922. Her ble det bronse i lagkonkurransen, bak lagene fra Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Dette var Frankrikes eneste medalje i dette VM. | Robert Morin var en fransk turner.
Han var med i turn-VM i 1922. Her ble det bronse i lagkonkurransen, bak lagene fra Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Dette var Frankrikes eneste medalje i dette VM. | }} | 3,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexandre_Pannetier | 2023-02-04 | Alexandre Pannetier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn'] | Alexandre Pannetier var en fransk turner.
Han var med i turn-VM i 1922. Her ble det bronse i lagkonkurransen, bak lagene fra Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Dette var Frankrikes eneste medalje i dette VM. | Alexandre Pannetier var en fransk turner.
Han var med i turn-VM i 1922. Her ble det bronse i lagkonkurransen, bak lagene fra Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Dette var Frankrikes eneste medalje i dette VM. | }} | 3,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melanchra | 2023-02-04 | Melanchra | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1820', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Melanchra spp. er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Denne slekten har 10 kjente arter, inkludert to som tidligere ble regnet til slekten Ceramica. To arter, svart hagefly og rødt hagefly, er funnet i Norge.
| Melanchra spp. er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Denne slekten har 10 kjente arter, inkludert to som tidligere ble regnet til slekten Ceramica. To arter, svart hagefly og rødt hagefly, er funnet i Norge.
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn 36 – 47 mm for de norske artene), kraftige nattfly, mer eller mindre grå, brune eller svarte på farge, ofte med hvite flekker. Bakvingene er grå.
== Levevis ==
Disse artene kan påtreffes i mange ulike miljøer, og larvene er nærmest altetende. De kan spise på løvtrær, busker, urter og bregner.
== Utbredelse ==
Denne slekten finnes i den palearktiske sone og Nord-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Hadeninae
Stammen Hadenini
Slekten Melanchra Hübner, 1820
Underslekten Ceramica
Melanchra picta (Harris, 1841) – Nord-Amerika
rødt hagefly, Melanchra pisi (Linnaeus, 1758) – Europa
Underslekten Melanchra (i snever forstand)
Melanchra adjuncta (Boisduval, 1852)
Melanchra assimilis (Morrison, 1874) -Nord-Amerika
Melanchra diabolica Plante, 1990
Melanchra dierli Behounek, 1995
Melanchra granti Warren, 1905
svart hagefly, Melanchra persicariae (Linnaeus, 1758)
Melanchra postalba Sugi, 1982
Melanchra pulverulenta (Smith, 1888) – Nord-Amerika
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Melanchra i Encyclopedia of Life
(en) Melanchra i Global Biodiversity Information Facility
(no) Melanchra hos Artsdatabanken
(sv) Melanchra hos Dyntaxa
(en) Melanchra hos Fauna Europaea
(en) Melanchra hos ITIS
(en) Melanchra hos NCBI
(en) Kategori:Melanchra – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Melanchra – detaljert informasjon på Wikispecies | * svart hagefly | 3,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arab_Strap | 2023-02-04 | Arab Strap | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1995', 'Kategori:Britiske musikkgrupper', 'Kategori:Opphør i 2006'] | Arab Strap er et Indie rock band fra Falkirk i Skottland. Bandet består av vokalist Aidan Moffat og instrumentalist Malcom Middelton.
Bandet er kjent for sine nedstemte og personlige tekster som omhandler ulykkelig kjærlighet og høyt alkoholforbruk. Begge medlemmene i bandet jobber med sine soloprosjekter ved siden av Arab Strap. Bandet har også jobbet sammen med flere andre fra indiescenen i Glasgow, og særlig miljøet rundt plateselskapet Chemikal Underground.
Bandet ga ut albumet As Days Get Dark i 2021, 25 år etter at det gav ut sin debutplate i 1996.
| Arab Strap er et Indie rock band fra Falkirk i Skottland. Bandet består av vokalist Aidan Moffat og instrumentalist Malcom Middelton.
Bandet er kjent for sine nedstemte og personlige tekster som omhandler ulykkelig kjærlighet og høyt alkoholforbruk. Begge medlemmene i bandet jobber med sine soloprosjekter ved siden av Arab Strap. Bandet har også jobbet sammen med flere andre fra indiescenen i Glasgow, og særlig miljøet rundt plateselskapet Chemikal Underground.
Bandet ga ut albumet As Days Get Dark i 2021, 25 år etter at det gav ut sin debutplate i 1996.
== Utgivelser ==
=== Studioalbum ===
The Week Never Starts Round Here, Chemikal Underground, 25. november 1996.
Philophobia Chemikal Underground, 19. mai 1998.
Elephant Shoe, Go! Beat Records, 13. september 1999.
The Red Thread, Chemikal Underground, 26. februar 2001.
Monday at the Hug and Pint, Chemikal Underground, 21. april 2003.
The Last Romance, Chemikal Underground, 17. oktober 2005.
As Days Get Dark, Rock Action Records, 5. mars 2021
=== Konsertalbum ===
Mad For Sadness, Go! Beat, 3. mai 1999.
The Cunted Circus, Privat utgivelse, 2003.
Acoustic Request Show, Privat utgivelse, 2005.
=== Samleplater og EP-er ===
The Girls of Summer EP, Chemikal Underground, 1997.
Live, Too Many Cooks, 1998.
Cherubs EP, Go! Beat, 1999.
Singles, Bandai, 1999.
Fukd ID #2, Chemikal Underground, 2000.
Quiet Violence, Privat utgivelse, 2002.
The Shy Retirer EP Chemikal Underground, 2003.
Ten Years Of Tears, Chemikal Underground, 2006.
=== Singler ===
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Arab Strap på Apple Music
(en) Arab Strap på Discogs
(en) Arab Strap på MusicBrainz
(en) Arab Strap på Spotify
(en) Arab Strap på Songkick
(en) Arab Strap på AllMusic
Arab Strap på Facebook
Arab Strap på Instagram
Offisiell side for Malcolm Middleton.
Offisiell side for Aidan Moffat.
Arab Straps side hos Chemikal Underground. | Arab Strap er et Indie rock band fra Falkirk i Skottland. Bandet består av vokalist Aidan Moffat og instrumentalist Malcom Middelton. | 3,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svarth%C3%B8tta | 2023-02-04 | Svarthøtta | ['Kategori:62°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Oppdal', 'Kategori:Fjell i Rennebu', 'Kategori:Fjell i Rindal kommune', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Svarthøtta (også kalt Salåthøa) er et fjell på grensen mellom kommunene Rindal, Oppdal og Rennebu i Trøndelag. Det har en høyde på 1 548 meter over havet og er det høyeste punkt i Rennebu kommune. Fjellet ligger sentralt i Trollheimen, og kan for eksempel nås fra Jøldalshytta (739 moh.), Trollheimshytta (540 moh.), Gjevilvasshytta (710 moh.), eller fra Nerskogen.
| Svarthøtta (også kalt Salåthøa) er et fjell på grensen mellom kommunene Rindal, Oppdal og Rennebu i Trøndelag. Det har en høyde på 1 548 meter over havet og er det høyeste punkt i Rennebu kommune. Fjellet ligger sentralt i Trollheimen, og kan for eksempel nås fra Jøldalshytta (739 moh.), Trollheimshytta (540 moh.), Gjevilvasshytta (710 moh.), eller fra Nerskogen.
== Se også ==
Fjell i Trøndelag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Toppomania | Svarthøtta (også kalt Salåthøa) er et fjell på grensen mellom kommunene Rindal, Oppdal og Rennebu i Trøndelag. Det har en høyde på meter over havet og er det høyeste punkt i Rennebu kommune. | 3,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volta_ao_Algarve | 2023-02-04 | Volta ao Algarve | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Sykkelritt i Portugal', 'Kategori:Syklingstubber'] | Volta ao Algarve (norsk: Algarve rundt) er et etapperitt innen profesjonell landeveissykling som blir avholdt årlig i Algarve-regionen i Portugal. Siden 2005 har rittet vært en del av UCI Europe Tour. Rittet blir av mange syklister brukt som forberedelse til vårklassikerne.
| Volta ao Algarve (norsk: Algarve rundt) er et etapperitt innen profesjonell landeveissykling som blir avholdt årlig i Algarve-regionen i Portugal. Siden 2005 har rittet vært en del av UCI Europe Tour. Rittet blir av mange syklister brukt som forberedelse til vårklassikerne.
== Vinnere ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Volta ao Algarve – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | José Manuel Marques | 3,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dock | 2023-02-04 | Dock | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datakomponenter', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | En dock eller en hurtigmeny er en grafisk brukergrensesnitt som lar brukreren starte, hoppe mellom og følge med dataprogramer eller applikasjoner. | En dock eller en hurtigmeny er en grafisk brukergrensesnitt som lar brukreren starte, hoppe mellom og følge med dataprogramer eller applikasjoner. | En dock eller en hurtigmeny er en grafisk brukergrensesnitt som lar brukreren starte, hoppe mellom og følge med dataprogramer eller applikasjoner. | 3,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keisertetra | 2023-02-04 | Keisertetra | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1911', 'Kategori:Iktyologistubber', 'Kategori:Karpelakser', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-10', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Keisertetra er en art i gruppen karpelakser.
Det er en ferskvannsfisk som finnes i Atrato- og San Juan-vassdragene i Colombia.
Keisertetra lever av krepsdyr og makk.
Den minner om kerritetra i utseende, og kan enklest skjelnes fra denne ved at keisertetraen mangler fettfinne.
| Keisertetra er en art i gruppen karpelakser.
Det er en ferskvannsfisk som finnes i Atrato- og San Juan-vassdragene i Colombia.
Keisertetra lever av krepsdyr og makk.
Den minner om kerritetra i utseende, og kan enklest skjelnes fra denne ved at keisertetraen mangler fettfinne.
== Eksterne lenker ==
(en) keisertetra – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) keisertetra i Encyclopedia of Life
(en) keisertetra i Global Biodiversity Information Facility
(en) keisertetra hos FishBase
(en) keisertetra hos ITIS
(en) keisertetra hos NCBI
(en) Kategori:Nematobrycon palmeri – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Nematobrycon palmeri – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nematobrycon palmeri – detaljert informasjon på Wikispecies
(no) Keisertetra - akvaforum.no
(en) Nematobrycon palmeri - FishBase
(en) Emperor Tetra - freshaquarium.about.com | Keisertetra er en art i gruppen karpelakser. | 3,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Italia_under_Sommer-OL_1908 | 2023-02-04 | Italia under Sommer-OL 1908 | ['Kategori:Italia under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Sport i Italia i 1908'] | Italia under Sommer-OL 1908. Sekstiåtte sportsutøvere fra Italia, alle menn, deltok i åtte sporter, bryting, fekting, friidrett, roing, skyting, stuping, svømming, og turn, under Sommer-OL 1908 i London. Italia kom på niendeplass med to gull- og to sølvmedaljer.
| Italia under Sommer-OL 1908. Sekstiåtte sportsutøvere fra Italia, alle menn, deltok i åtte sporter, bryting, fekting, friidrett, roing, skyting, stuping, svømming, og turn, under Sommer-OL 1908 i London. Italia kom på niendeplass med to gull- og to sølvmedaljer.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Eksterne lenker ==
Resultater og profilside Arkivert 7. desember 2012 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Italia under Sommer-OL 1908. Sekstiåtte sportsutøvere fra Italia, alle menn, deltok i åtte sporter, bryting, fekting, friidrett, roing, skyting, stuping, svømming, og turn, under Sommer-OL 1908 i London. | 3,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Bzura | 2023-02-04 | Slaget ved Bzura | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Invasjonen av Polen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag med deltagelse av Polen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Tyskland', 'Kategori:Slag under andre verdenskrig'] | Slaget ved Bzura (eller Kutno eller slaget om Kutno - tysk navn) var et slag i startfasen av andre verdenskrig, nærmere bestemt under den tyske invasjonen av Polen. Slaget fant sted mellom 9. september og 19. september 1939 og ble utkjempet mellom polske og tyske styrker.
Enkeltmessig var dette slaget det største under tyskernes felttog i september 1939 og det fant sted vest for Warszawa, i nærheten av elven Bzura. I selve slaget fikk polakkene raskt overtak etter et vellykket angrep, men falt sammen da tyskerne kom med et konsentrert motangrep.
Slaget er også kjent for å være en av tidenes største militæraksjoner utført på hester.
| Slaget ved Bzura (eller Kutno eller slaget om Kutno - tysk navn) var et slag i startfasen av andre verdenskrig, nærmere bestemt under den tyske invasjonen av Polen. Slaget fant sted mellom 9. september og 19. september 1939 og ble utkjempet mellom polske og tyske styrker.
Enkeltmessig var dette slaget det største under tyskernes felttog i september 1939 og det fant sted vest for Warszawa, i nærheten av elven Bzura. I selve slaget fikk polakkene raskt overtak etter et vellykket angrep, men falt sammen da tyskerne kom med et konsentrert motangrep.
Slaget er også kjent for å være en av tidenes største militæraksjoner utført på hester.
== Motstridende krefter ==
De to partene var ikke helt i balanse med tanke på militær kraft. Polens styrke bestod av åtte infanteridivisjoner og mellom to og fire kavaleribrigader. Hovedstyrken til Polen lå i Armé Poznań og Armé Pomorze. På den andre siden hadde man en tysk styrke som bestod av tolv infanteridivisjoner i tillegg til fem armerte og motoriserte divisjoner. Tyske styrker inkluderte 8. og 10. armé av Armégruppe Syd (Heeresgruppe Süd).
== Slagets gang ==
Slaget kan bli delt inn i tre faser:
Fase 1 – Polsk offensiv i Stryków (9. – 12. september)
Fase 2 – Polsk offensiv mot Łowicz (13. – 16. september)
Fase 3 – Tysk motangrep og polakkenes tap, med sistnevntes tilbaketrekking mot Warszawa og Modlin (17. – 22. september)
Den 9. september begynte den polske Poznań armé et motangrep sør for Bzura-elven. Dette angrepet hadde som mål å stoppe de fremrykkende tyske divisjonene mellom Łęczyca og Łowicz. Kommandanten til Poznań armé, Tadeusz Kutrzeba, la merke til at den tyske 8. armé kommandert av general Johannes Blaskowitz, var svakt sikret fra nord. Det eneste som fantes av sikkerhet var 30. infanteridivisjon som lå spredt i en 30 km lang forsvarslinje, resten av arméen rykket fram mot Warszawa. Størsteparten av de polske troppene befant seg i området rundt Stryków. Høyrevingen til offensiven inkluderte Podolska kavaleribrigade og på venstresiden, i området rundt Głowno, hadde man Wielkopolska kavaleribrigade. Disse gruppene klarte å påføre de tyske forsvarerne betydelige tap og skader. Rundt 1,500 tyske soldater mistet livet eller ble skadet i kampene og 3,000 ble tatt til fange i løpet av polakkenes angrep rundt Stryków tidlig i slaget. Kavaleribrigadene presset tyskerne ved å rykke fram mot utsatte flanker og skape uorden blant de bakre forsvarerne. De klarte også å bruke TKS og TK-3 rekognoseringsstridsvogner (tanketter) til sin fordel.
Den tyske 30. divisjon viste stor resistans og mistet mange menn. Kommandanten til denne divisjonen, generalmajor von Briesen, ledet hans siste reservebataljon inn i kampene, stoppet polakkene, men mistet sin venstre underarm i utkjempingen. På sykehuset ble han besøkt av Wilhelm Keitel og Adolf Hitler, og seinere fikk von Briesen jernkorsets ridderkors for hans galanteri og for at han klarte å holde Blaskowitz's 8. armé samlet. De tyske styrkene ble presset tilbake omtrent 20 km sør for deres opprinnelige posisjoner og polakkene tok på nytt kontroll over flere byer, inkludert Łęczyca and Piątek. Tyskernes 8. armé led også store tap. Den 10. september møtte Polens 17. infanteridivisjon tyskernes 17. infanteridivisjon ved byen Małachowicze.
I starten hadde Tyskland undervurdert den polske fremrykkingen, men 11. september bestemte tyskerne seg for å omdirigere hovedstyrken til deres 10. armé, 4. armé, reservene til Armégruppe Syd og fly fra 4. flyflåte mot Bzura-elven. Neste dag nådde polakkene linjen Stryków-Ozorków. På samme dag fikk general Tadeusz Kutrzeba vite at enheter av Armé Łódź hadde trukket seg tilbake til festningen ved Modlin. Da han fikk høre dette, bestemte Kutrzeba seg for å stoppe offensiven og heller prøve å nå Sochaczew og Kampinosskogen. Dette var slutten på første fase av slaget.
På morningen den 14. september begynte gruppen til general Władysław Bortnowski andre fase av slaget. 16. og 26. infanteridivisjon krysset Bzura i nærheten av Łowicz, og den polske 4. infanteridivisjon kom frem til veien som knyttet Łowicz til Głowno. Ved dette punktet ble imidlertid Bortnowski informert om at tyskernes 4. panserdivisjon var i ferd med å trekke seg tilbake fra dens posisjoner i utkanten av Warszawa. I redsel for at denne panserdivisjonen skulle utgjøre en direkte trussel mot hans menn, ga han 26. infanteridivisjon ordre om tilbaketrekking.
Den 15. og 16. september tok Armé Pomorze posisjoner på den nordre bredden av Bzura. General Stanisław Grzmot-Skotnicki's gruppe befant seg mellom Kutno og Żychlin, general Michał Karaszewicz-Tokarzewski's enheter nær Gąbin og deler av Armé Poznań ved Bzura i nærheten av Sochaczew, og disse stod klare for å starte en aksjon mot Warszawa. For å omringe og ødelegge de polske styrkene, tok tyskerne i bruk mesteparten av deres 10. armé, inkludert to armerte, en motorisert og tre lette divisjoner. Disse divisjonene hadde i alt omkring 800 stridsvogner. Tyskerne gikk inn for Blitzkrieg-taktikken. Angrepet på polske posisjoner fra alle kanter begynte den 16. september, med støtte fra Luftwaffe. Tyskernes 1. panserdivisjon klarte å okkupere Ruszki, etter kryssing av Bzura mellom Sochaczew og Brochów og igangsetting av polsk 25. infanteridivisjon. Imidlertid stoppet deres fremrykking her.
I løpet av natten den 17. september angrep hovedstyrkene til Armé Poznań de tyske troppene, i håp om å bryte ut av den tyske omringningen mellom Witkowice og Sochaczew. 15. infanteridivisjon og Podolska kavaleribrigade krysset igjen Bzura i Witkowice. I Brochow krysset 17. og 25. infanterdivisjon Bzura-elven. 14. infanteridivisjon var konsentrert i Łaziska. Samtidig marsjerte Armé Pomorze mot landsbyene Osmolin, Kierozia og Osiek.
Neste morning startet tyskerne deres aksjon sørover langs begge bredder av Bzura, med støtte fra mer enn 300 fly og tungt artilleri. Tyske howitzere tok fordel av deres posisjon i det høye landskapet på Wisła's høyre bredde og bombarderte polske posisjoner gjennom hele dagen. Og etter to dager med intense kamper, med mangel på både ammunisjon og mat, ble det vanskelig for polakkene å gjennomføre nye framstøt for å unngå omringningen.
Bare noen få polske enheter klarte å bryte seg gjennom den tyske omringningen. Ved kryssing av Kampinosskogen gikk disse gruppene inn i Warszawa og Modlin. Blant dem var generalene Kutrzeba, Knoll-Kowachi og Tokarzewski, to kavaleribrigader og 15. og 25. infateridivisjon. De gjenværende styrkene med general Bortnowski i spissen, kapitulerte mellom 18. og 22. september.
== Ettervirkninger ==
Etter slaget fortsatte de gjenværende tyske divisjonene frammarsjen mot Warszawa og Modlin. Det gikk ikke lang tid før begge byene ble omringet. Selv om polakkene tapte slaget ved Bzura, ligger dets strategiske betydning i det at den tidlige polske suksessen og de lokale seirene saknet den tyske offensiven mot Warszawa for flere dager, og Wehrmacht ble nødt til å omdirigere enheter fra felttoget mot Warszawa. Dette åpnet for de polske styrkene som forsvarte Warszawa og området rundt, slik at de kunne forberede seg på et langvarig, men totalt mislykket forsvar av hovedstaden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Juliusz Tym (2005). «Kawaleria w bitwie nad Bzurą (Cavalry in the Battle of Bzura)». Polonia Militaris. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 24. august 2007. (Polsk) | Polen | 3,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dansen_gjenom_skuggeheimen | 2023-02-04 | Dansen gjenom skuggeheimen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1910-årene', 'Kategori:Bøker fra 1911', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Norsk arbeiderhistorie', 'Kategori:Norske romaner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Dansen gjenom skuggeheimen er et 10-binds romanverk av den norske forfatteren Kristofer Uppdal (1878–1961), utgitt i perioden 1911–1924. Det er samtidig tittelen på den først utgitte av romanene, som kom i 1911, og senere i ny, omarbeidet utgave i 1921.
Romanverket skildrer framveksten av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i Norge, og overgangen fra bondesamfunnet til rallar- og arbeiderkulturen. Handlingen utspiller seg i perioden fra ca. 1885/1890 til 1920, dels i hovedstaden Kristiania, dels i trøndersk bondemiljø – trolig fra Steinkjertraktene – og dels på ulike anlegg forskjellige steder i Norge: Rjukan, Ålesund og Innherred.
Tittelen kan oppfattes som en beskrivelse av «proletariseringa», av arbeiderbevegelsens framvekst fra den vage, utydelige tilstanden «i skuggeheimen», i mørket, og fram til fullt førlig synbarhet og avklarethet, og fram til politisk makt.
Forfatteren mente sjøl at verket både kunne leses som én sammenhengende «storroman», og at hvert bind kunne leses som separate fortellinger.
Tittelromanen ble filmatisert i 1979 som Rallarblod.
| Dansen gjenom skuggeheimen er et 10-binds romanverk av den norske forfatteren Kristofer Uppdal (1878–1961), utgitt i perioden 1911–1924. Det er samtidig tittelen på den først utgitte av romanene, som kom i 1911, og senere i ny, omarbeidet utgave i 1921.
Romanverket skildrer framveksten av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i Norge, og overgangen fra bondesamfunnet til rallar- og arbeiderkulturen. Handlingen utspiller seg i perioden fra ca. 1885/1890 til 1920, dels i hovedstaden Kristiania, dels i trøndersk bondemiljø – trolig fra Steinkjertraktene – og dels på ulike anlegg forskjellige steder i Norge: Rjukan, Ålesund og Innherred.
Tittelen kan oppfattes som en beskrivelse av «proletariseringa», av arbeiderbevegelsens framvekst fra den vage, utydelige tilstanden «i skuggeheimen», i mørket, og fram til fullt førlig synbarhet og avklarethet, og fram til politisk makt.
Forfatteren mente sjøl at verket både kunne leses som én sammenhengende «storroman», og at hvert bind kunne leses som separate fortellinger.
Tittelromanen ble filmatisert i 1979 som Rallarblod.
== Forfatteren og verket ==
Uppdal debuterte som forfatter med diktsamlinga Kvæde i 1905, som ble fulgt av ytterligere to samlinger før han i 1909 fant sin egen stemme og sitt eget materiale i diktsamlinga Vill-fuglar. På denne tida var han fremdeles anleggsarbeider, med et år på Askov folkehøjskole i Danmark bak seg.
Litteraturhistorikeren Odd Solumsmoen peker på at romanserien fulgte forfatteren i hans beste år, fra han var 33 til han var 46. På disse årene hadde verdenskrigen satt sitt preg på både forfatteren og omgivelsene, og Uppdals eget liv hadde gått fra godt mot verre. Verket «hadde åpnet i overmot, med festfanfarer, og sluttet i dyp tragedie». Da han i 1910 prosadebuterte med Ved Akerselva, bodde han i Kristiania. Denne novellesamlinga må sees som en del av Dansen-verket, og ble da senere omarbeidet til Vandringa (1923). Siden fulgte tre romaner i en raptus fra 1911–14, før Uppdal tok en fem års pause fra romanverket. I denne tida skrev han dikt og arbeidet som litteraturkritiker. Han giftet seg i 1913 med Bergljot Isabella Magnusen, og paret bosatte seg i Asker. De fikk tre barn fra 1917–23.
I 1924 ble Bergljot Uppdal lagt inn på sykehus, som mentalt nedbrutt. Uppdal selv holdt det gående i ytterligere to år, hvor han blant annet ga ut den særmerkte aforismesamlinga Jotunbrunnen (1925), med fyndord som forfatteren ikke hadde funnet rom for i romanene. I 1926 ble Kristofer Uppdal innlagt på Gaustad sykehus, hvor han ble værende i tre år. Han ble friskskrevet, men var i realiteten skademerket, og deltok i liten grad i samfunnslivet etter dette. Barna ble satt bort. Romanserien ble skrevet og fullført i en arbeidsbølge, mens han var på høyden av sin kraft. Likevel er det i ettertid mulig å lese inn et forvarsel om sammenbruddet i den melankolien som finnes i personskildringene i de siste bindene.
Det er trekk fra Uppdals egen biografi i flere av bøkene og personene. Slik både i Stigeren, Vandringa og Dansen.... Tydeligst kan man likevel gjenkjenne Uppdal i dikteren Audun Rambern, som er en av hovedpersonene i den siste av bøkene, Herdsla. Audun har skrevet romanserien «Ut av myrkret», og han er bror av Sjugur Rambern, hovedpersonen i to av de tidligere bøkene. I et originalt, personlig og viktig sluttkapittel i romanen samles forfatteren/Audun og alle hans hovedpersoner til en samtale ved havna, innunder Akershus festning. Romanverket slutter med at Audun Rambern framsier en hymne, kalt «Avreisa mot glitretind».
== Verket og samtida ==
Både tematisk og tidsmessig er Dansen gjenom skuggeheimen en del av nyrealismen i norsk litteratur, en litterær periode preget av dikterisk behov for nytt stoff, og av betydelige omveltninger i samfunnet: den andre fasen av industrialisering, og flukten fra landsbygda inn i industrien. Før og under denne perioden blomstret heimstaddiktninga, der stadig nye deler av landet og samfunnslivet ble gjort til gjenstand for litterær behandling. Som en del av dette kom også de første arbeiderdikterne. Den første av dem var Andreas Haukland (1873–1933) med Ol-Jørgens barndom (1902) og de tre påfølgende bind. Etter Haukland fulgte Johan Falkberget, Uppdal og noen år senere Oskar Braaten som første generasjon av arbeiderdiktere. Både Haukland og Uppdal skrev om rallaren, mens Falkberget skrev fra gruvearbeidet. Braaten på sin side skrev fra byens arbeidermiljø. Det er også pekt på at Vandringa, som er den mest sjølbiografiske av de ti bøkene i Dansen..., i stor grad minner om, og faktisk foregrep med 10–15 år, de store selvbiografiske proletarromanene som de svenske forfatterne Eyvind Johnson og Harry Martinson skrev på 1930-tallet.
1920-årene var de store romanserienes æra, både i Norge, Norden og Europa forøvrig. Dette kan både forklares med psykologisk motivasjon hos forfatterne: krigens og økonomiens omveltninger gjorde at flere forfattere hadde trang til å få overblikk, og finne fram til sammenhenger, eller søkte den indre sammenheng i folkets liv. En utvikling i bokmarkedets kundegrunnlag var også en del av bildet: den framvoksende middelklassen kjøpte bokverk og episke romanserier på avbetaling.
Uppdal kom selv med en original analyse av verket i forhold til annen litteratur i samtida. I en polemikk med redaktør Henrik Rytter i bladet Ung Norig skrev han at «Eg er elles i det siste no vorten vár, at Kristin Lavransdatter, Juvikingane og Dansen gjenom skuggeheimen er ei line, frå mellomalderen og til idag, den gamle norske adel, bonden og arbeidaren. Dei tri hovudmakter og stand gjenom tida. Det er so å segja eitt verk skrive av tri forfattarar av same generasjon».
== Nøkkelroman fra LO ==
Flere kjente historiske personer kan identifiseres i verket. I noen henseende kan verket oppfattes som en nøkkelroman fra framveksten av Norsk Arbeidsmandsforbund, stiftet i 1895 av rallarer og gruvearbeidere. Særlig i Domkyrkjebyggjaren kan Ølløvs skjebne ligne på forbundslederen Olav Strøms triste avgang, og i flere av romanene forekommer advokat Sibbern, som minner om Ludvig Meyer. Martin Tranmæl gjenkjennes som Butulv Melan, og Benk Benkson ligner reiseagitatoren Hans Berntsen, mens LO-lederen med navnet Lars Lunnan minner om Ole Lian. Uppdal var selv tillitsvalgt i arbeidsmandsforbundet, og møtte på forbundets landsmøte i 1908 og på LO-kongressen i 1910.
Verket ble i samtida kritisert for disse «avsløringene fra det indre livet» i Arbeidsmandsforbundet/LO.
== Oversikt over serien og enkeltbøkene ==
Uppdal arbeidet med verket i to perioder. Fra 1911 til 1914 ga han ut tre av bøkene. Disse tre ble omarbeidet og utgitt på nytt, og føyd inn i bokverket på ulike steder da Uppdal tok opp igjen arbeidet med verket i perioden 1919–24.
Flere har pekt på at verket er utviklet trinnvis, og i flere retninger. Uppdal skrev sjøl i forordet til det siste bindet at
«Verket er tenkt som eit byggverk, eit tempel eller slikt, med skip og tverrskip. Derav kjem det, at eg har bygd på det både fra sidune og på lengda skiftevis»Uppdal publiserte i sine senere leveår en tredje versjon av to av romanene. Denne versjonen preges av at språket ble gjort mer arkaisk, og av at det politiske budskapet ble ytterligere tydeliggjort, på en måte som litteraturhistorikerne mener at forringer verket. Gjenutgivelsen av verket i 1985–91 bygde på utgaven fra 1919–24.
Personnavnene i verket kan virke forvirrende; det er trønderske dialektformer av navn som Torbjørn, Oddleif, Sjur/Sigurd, Mildrid Anna og Ingeborg Anna.
=== Stigeren ===
Stigeren (1919) er det første bindet i seriens episke kronologi. Det var også det første bindet Uppdal utga etter at han i 1919 tok opp igjen arbeidet med serien. Handlingen er lagt til de fiktive Lifjellgruvene, et sted i Trøndelag, som har vært uten drift og nå skal tømmes for vann og settes i ny drift. Et arbeidslag dannes, bestående av bygdegutter og erfaren gruveslusk. Tida er antagelig rundt 1890.
Hovedpersonen i boka er Arnfinn Landsem, han er stiger, dvs arbeidsformann. Ved at bokas undertittel presenterer ham som «Tørber Landsems far» tydeliggjøres det at Arnfinn er opphavet, begynnelsen til det som skal skje framover i romanserien. Tørber Landsem blir etterhvert hovedperson i fire av de senere bøkene i serien: Kongen, Domkyrkjebyggaren, I skiftet og Herdsla. Stigeren representerer vilje, kraft og pågangsmot, egenskaper som Uppdal så som karakteristiske for rallartypen. Leif Mæhle karakteriserer dette første bindet som «ei av ei mest intense bøkene Uppdal har skrive», men indre dramatikk og ytre spenning. Kollisjonen mellom arbeidernes alkoholvaner og bondesamfunnets avholdskultur skaper også situasjoner. I skildringen av Arnfinns motgang i ekteskapet med den sytende Petenilla, og av et mytteri mot ham i arbeidsflokken, skaper forfatteren et bilde av den store rallaren som en kjempe av mytiske dimensjoner, med store krefter, og et stort fall. Sønnen Tørber, som etterhvert blir en av hovedpersonene i verket, hisser først arbeiderne opp mot faren, og forsøker deretter å verge ham. Denne dobbelheten sees som et første signal om veivalg som ledemotiv gjennom verket.Uppdal hadde selv en morbror som het Arnfinn Landsem, og forfatteren hadde også egne gruvearbeidererfaringer fra unge år, da sinkgruva Skrattåsgruva i Egge skulle tømmes for vann og settes i drift. Dette må sees som bakgrunnsmateriale, og det er neppe noe direkte selvbiografisk i handlingen.
=== Trolldom i lufta ===
Trolldom i lufta (1912/1922, og 1953) er det andre bindet i seriens kronologi. Det var den andre boka Uppdal skrev i sin første arbeidsperiode med verket. Handlingen blir vanligvis oppfattet som om den er lagt til Ålesund, som omtales som «byen ved havet», i gjenoppbyggingsperioden etter bybrannen i 1904. Flere grupper av anleggsarbeider kommer til byen, lokket av utsiktene til arbeid i forbindelse med gjenoppbyggingen. I denne kaotiske perioden lever mange av dem på et eksistensminimum både fysisk og etisk, og romanen tematiserer blant annet forholdet mellom forråelse og solidaritet mellom arbeiderne.
Hovedpersonen Ølløv Skjølløgrinn ble introdusert i det første bindet, Stigeren som en av bondeguttene som blir gruvearbeidere. Senere kommer han igjen i Domkyrkjebyggaren, hvor han følges frem til en lederrolle i arbeiderbevegelsen. Slik sett er også dette bindet en introduksjon til de forhold som skapte arbeiderklassen, og en opptakt til arbeiderbevegelsens klassebevissthet, idégrunnlag og organisering. Uppdals nøkkelord «sjølvbergingsdrifta» peker på Ølløvs erfaringer og utvikling: han forkaster individualismen og den sterkestes rett, for å finne berging gjennom klassesamholdet.
Mot slutten av romanen reiser fire av arbeiderne fra byen, og overmannes av en snøstorm på vei over fjellet. Både i den intense skildringen av den ødelagte byen og av de voldsomme naturkreftene har forfatteren skapt en nærmest mytisk dimensjon over menneskenes prøvelser.
=== Vandringa ===
Vandringa (1923) er plassert som det tredje bindet i kronologien, men står relativt fritt i forhold til de lange episke linjene i verket forøvrig. Hovedpersonen Øl-Kalle, egentlig Kal Ølstad, opptrer bare som bifigur i noen av de øvrige bindene. Romanen er en mer tradisjonell utviklingsroman enn de fleste andre bøkene i verket, og kan lett leses uavhengig av disse.
Unge menns oppbrudd fra bondesamfunnet og klassereise inn i arbeiderklassen er et hovedmotiv i hele verket. Likevel blir selve oppbruddet og årsakene til dette sjelden behandlet utførlig. Denne «proletariseringa av bondeungdom» er imidlertid hovedmotiv i denne romanen, som forfatteren selv tematiserte som «lausrivinga frå upphavet». Kal Ølstads livsferd skildres fra fem års alder, gjennom familiens oppbrudd fra gården, flytting til byen, tapet av mora, og livet som gjetergutt, anleggsarbeider og til sist uteligger i Kristiania. Romanen forteller både om Øl-Kalles individuelle livsreise fra Kal Ølstad til Øl-Kalle, og om den store reisen som familien og bondestanden foretar.
Romanen har et mer selvbiografisk preg enn mange av de øvrige bindene. Uppdal var selv eldste sønn på gården Opdal i Beitstad, en gård faren måtte selge da Kristofer var 4 år gammel; hvoretter familien bosatte seg i Steinkjer. Syv år gammel mistet han mora, og etter at faren stiftet ny familie, ble han bortsatt i tjeneste på ulike gårder i Steinkjerområdet. Romanen gjentar også mye av materialet fra Uppdals første prosabok, novellesamlinga Ved Akerselva (1910), der novellene var skrevet i jeg-form. Sammenlignet med novellene har romanen mer stoff fra hovedpersonens barndom og familiens oppbrudd fra gården.
=== Kongen ===
Kongen (1920 og 1953) følger handlingen og personene fra førsteboka Stigeren. Romanen skildrer Tørber Landsems ungdom, ifølge undertittelen. Romanens første del skildrer barndomshjemmet fra Tørber er om lag 12–13 år gammel. Han lever med mora Petenilla og broren Ola etter at faren rømte fra dem etter nederlag. Tørber blir bortsatt som gårdsgutt, men rømmer raskt, og blir omstreifer sammen med den legendariske «Kongen» eller «Sulis-Kongen» Halvor Rossvoll, som er omstreifer, rallar og blir en farsskikkelse for Tørber. Handlingen følger i tid etter bind 1, og foregår til dels samtidig med handlingen i bind 2 og siste del av bind 3.
Romanen skildrer Tørbers lære- og vandreår, og det er gjennom reisene og samværet med «Sulis-Kongen» at han møter «kraftene i folkedjupet», som er Uppdals stikkord til denne romanen. I et hovedparti av romanen er Halvor og Tørber på anleggsarbeid i Rjukan, et sted Uppdal selv hadde arbeidet i perioden 1907–10. Tørber lærer å kjenne landet, ulike arbeidermiljøer, og han får kjenne fantestempelet det ene året han og Halvor er bofaste for at Tørber skal bli konfirmert. Han får også møte erotikken, hos ei taterjente, og han er på «eksis», i militærtjeneste.
«Sulis-Kongen» er en vitalistisk skildret, erketypisk rallar: sterk, individualistisk, løsrevet fra røttene og med en anarkistisk holdning til det ordnede samfunnet. Tørber fanger først opp disse holdningene, men velger etterhvert en annen retning: vandretida hadde gitt ham et kontaktnett og en livserfaring som han kunne bruke i arbeiderbevegelsen. Det er et poeng for Uppdal at den arbeidslivsnære erfaringa som Tørber hadde fått seg, var mer betydningsfull enn den boklærde kunnskapen som andre lederemner i fagbevegelsen hadde: «No kom han midt uppi fagforeiningsarbeidet. Arbeidarane ymta frampå um å velje han til sin leidar. Ingen kjende arbeidarane kringum landet betre enn Tørber Landsem. Han var det rette til å laga foreiningane til ein stige eller ein veg over til samfundet so han vart farande».
=== Dansen gjenom skuggeheimen ===
Dansen gjenom skuggeheimen (1911/1921) var den første av bøkene som Uppdal ga ut, og den har gitt tittel til hele verket. Romanen skildrer møtet mellom et bygdesamfunn og en gruppe anleggsarbeidere som skal føre jernbanelinja fram gjennom bygda. Handlingen foregår i løpet av én sommer, og selv om den ikke er stedfestet, er det vanlig å tenke seg at det foregår i Nord-Trøndelag. Skildringa av anleggsarbeidet kan for en del være hentet fra forfatterens egen tid som jernbanearbeider på Hell-Sunnanbanen rundt 1904.
Møtet mellom de to kulturene fokuseres i møtet mellom rallaren Sjugur Rambern og storbondedattera Innbranna Røysing. Forfatterens tese er at erotikken og kjærlighetens skapende kraft kan virke dempende på motsetninger. Skildringen er episk enkel, med klare fronter mellom rallarne og bygdeungdommen, og med tydelige scener: slåsskamp på lokalet, og forsoning på kirketrappa i siste kapittel. Avslutningen, hvor alle konflikter løses opp, og de elskende får hverandre, kan minne om klassiske komediemønster. Romanen inneholder også en kunstnerdrøm: Sjugur maler, og ønsker å skape et verk som skal skildre rallarens liv og historie. Selve kunstnerdrømmen har rimeligvis gjenklang i Uppdals eget ønske om å formulere det samme i skrift, men ellers er det ikke grunn til å lese noen selvbiografi inn i romanen.
Sjugur Rambern blir såvidt introdusert i åpningsbindet Stigeren, og er med når trådene samles i sistebindet Herdsla; ellers er historien om Sjugur og Innbranna en bihistorie i romanverket, som særlig utspiller seg i denne boka og i fortsettelsen Røysingfolket.
Romanen ble filmatisert i 1979 som Rallarblod, i Erik Solbakkens regi, og med Nils Ole Oftebro og Ragnhild Hilt i hovedrollene. Sangen «Rallarblod» ble skrevet av Hans Rotmo og framført på Heimevernslagets plate Spællet om Trøndelag (1979). Musikalen Ei ny tid, som ble framført i Steinkjer i 2005 bygger også på denne romanen.
=== Domkyrkjebyggjaren ===
Domkyrkjebyggjaren (1921) er den sjette romanen i verket. I dette bindet møtes de to hovedpersonene Tørber Landsem og Ølløv Skjølløgrinn som tillitsvalgte i Kristiania, og det er også deres navn som er brukt som romanens undertittel. Bindet kan sees som en overgang fra den skildring av lære- og vandreår som disse to hadde gjennomlevd i den andre, tredje og fjerde boka, og inn i en ny, organisasjonsbyggende fase. Uppdals stikkord til romanen var «Dådshug og tru», som kan forstås som om det nå er tid for å handle.
I det første kapitlet gjenfortelles fra Tørbers synsvinkel et sammendrag av handlingen fra tidligere bøker, og det forklares også hva Ølløv har opplevd siden sist: under gruvearbeid på Grønland møtte han danske arbeidere som lærte han om fagorganisering. Og «då Skjølløgrinn kom heim til Noreg att, fekk han til å samle rallarane i eit forbund. Sjølv vart han formann i forbundet». Han er en visjonær leder, som har Bibelen og Karl Marx' skrifter side om side i bokhylla, og som tenker på organisasjonsutviklinga som å «byggje ei domkyrkje» – ikke ulikt Uppdals egen visjon for romanverket. Tørber blir i begynnelsen av romanen ansatt i forbundet som sekretær og læregutt. Tråden tilbake til tidligere bøker synliggjøres også ved at boktitlene kursiveres når de forekommer som ord i den løpende teksten.
Hovedmotiv i romanen er vennskapsforholdet mellom de to mennene, og de motsetningene som de to står oppe i som organisasjonsledere: spenningen mellom teoretiske og praktiske erfaringer, avstand og mistro mellom menige medlemmer og valgte tillitsmenn, og politisk uenighet mellom en revolusjons- og en reformlinje. Uppdal og hans hovedpersoner er motstandere av den revolusjonære linjen til Fagopposisjonen av 1911. Mot slutten av romanen blir Ølløv arrestert, og dømt for underslag. Tørber blir valgt som hans etterfølger. Ølløvs kone Ambjør gifter seg deretter med Ølløvs motmann Odd Klampan. Ambjør er søster til Mildrianna, som Tørber gifter seg med i romanens siste kapitler.
Romanen gir også et godt bilde av Kristiania anno 1900.
=== I skiftet ===
I skiftet (1922) er en direkte videreføring av handlinga fra den forrige romanen; den følger Tørber og Mildrianna videre, han som forbundsleder og paret som nygifte og bosatte i ei bygd utenfor hovedstaden. Bygda kan lett gjenkjennes som Asker, hvor Uppdal selv bodde. Handlingen veksler mellom det psykologiske og private i forholdet mellom de to, og det fagligpolitiske livet i fagforeningen. Tittelen må forstås i betydningen vendepunktet, noe som understrekes av Uppdals stikkord «krisa».
Ekteskapet skildres som urolig og spent. Mildrianna opplever isolasjon og baksnakk i den nye hjembygda, og følelsen av å ikke bli sett av ektemannen; dette slår også tilbake slik at Tørber opplever henne som mistenksom og vár for rykter om ham. Tørber utfordres dels i ekteskapet, og dels av problemene og valgene han møter i fagforeningen: fraksjonsstrid, lederkrise og veivalg.
Romanen er skrevet med stadig skiftende synsvinkel mellom de ulike personene i handlingen, noen ganger endog med kollektivperspektiv i indre monologer.
=== Røysingfolket ===
Røysingfolket (1914/1923) var den tredje romanen i den første runden med utgivelsen av verket. Da den ble gjenutgitt i revidert utgave hadde forfatteren plassert den som den åttende boka. Romanen følger handlingen og personene fra Dansen gjenom skuggeheimen, rallaren Sjugur Rambern og bondedattera Innbranna Røysing, og foregår 10–12 år senere enn denne. Paret er gift, og driver hennes farsgård Røysing. Å dømme etter stedsnavn i boka ligger gården i Steinkjerområdet.
Handlingen i romanen følger både gårdsdrifta, parforholdet og en politisk karriere for Sjugur. Rallaren må først slite for å få respekt fra svigerfaren Gamle-Stål. Sjugurs sønn fra et tidligere kjærlighetsforhold, Litl-Sjugur, introduseres, og arbeider som gjeter på gården. Sjugur blir valgt til ordfører i bygda, og legger mye energi i arbeidet med å bygge ned klassemotsetninger, blant annet ved å hjelpe arbeiderne til å eie jord. («Ein skulle hjelpe arbeidarane til å få jord, noko fast å stå på i samfundet. Då turvte ikkje bøndene ottast dei. Frå jorda si vil dei då koma til å sjå både utetter og innetter.»). Mot slutten av romanen blir han også valgt til stortingsrepresentant. Forholdet mellom Sjugur og Innbranna er sterkt, og ildfullt i mer enn en forstand.
Romanen har en heroiserende skildring av Sjugur, og en skildring av velstand og framgang i gårdsdrifta som i enkelte avsnitt kan virke idylliserende. Uppdals eget stikkord til romanen, «sambandet med upphavet», kan oppfattes som et ønske om en avspenningsallianse mellom bønder og arbeidere, slik hovedpersonen Sjugur også arbeidet for i sitt politiske liv.
=== Fjellskjeringa ===
Fjellskjeringa (1924) er den niende boka i verket. Boka utkom i mars 1924, et halvt år før sistebindet. De første utkastene til kapitler i boka ble publisert i 1910 og 1912; og første halvparten av boka ble også publisert som føljetong i avisene Demokraten, Hamar og Ny Tid våren 1913. Forut for den endelige utgivelsen i 1924 hadde noen avsnitt blitt trykt i Arbeiderbladet og Norig i november og desember 1923.
Handlingen i boka er lagt til et jernbaneanlegg noen høstmåneder. Anlegget er ikke stedfestet, men det er rimelig å tenke seg at det foregår på Hell-Sunnanbanen, som i tidligere bøker. «Stiftsstaden» som nevnes i teksten er av forfatteren bekreftet å være Trondheim. Hovedpersonene i boka har i liten grad vært synlige i de øvrige bøkene; med ett unntak: Øl-Kalle fra Vandringa er med her, nå som eldre og erfaren slusk. Sjugur Rambern og hans liv og virke, slik det skildres i Røysingfolket, ble nevnt og omtalt i denne boka, uten at Sjugur medvirker i handlingen. Boka kan med en viss rett kalles en kollektivroman, der typen, miljøet og mentaliteten er hovedperson. De karakterene som står tydeligst fram er Øl-Kalle, den gamle sliteren Gamal-Ola, og arbeidsformannen Basola, som svinger mellom barsk myndighet og redselen for å ikke makte oppgavene sine.
Forfatterens stikkord til romanen var «det primitive kjenslelivet», og han går da også inn på de ulike personene i deres mest usminkede adferd og mest karakteristiske manns- og arbeiderrolle. Det er lite episk framdrift i historien, som best kan oppfattes som en komedie med en serie typeportrett og miljøskildringer. I dette veksler Uppdal mellom barske skildringer av slit, noen sentimentale scener, og grotesk uvøren humor.
Vi nærmar oss slutten av dansen gjenom skuggeheimen. Korleis det so enn går. Vi er på det å nå fram til menneskelege kår. Sjå på fabrikkane, dei ruvlege byggverk, med slanke skorsteinar som ein skog av tårn over! På dei væne arbeidarforstader, i små hagebyar! Det er dit vi har nådd. Frå flakking og tigging um arbeid og um lov til å vera til – dansen gjennom skuggeheimen – og til noko fast, der vi sjølv er med og avgjer alt og ingenting skjer oss uspurdvi er den nye makta i samfundet, vi, arbeidaren
=== Herdsla ===
Herdsla (1924) er den tiende og siste boka i verket, med undertittelen Tørber Landsem og Audun Rambern. Tørber Landsem er en av romanverkets hovedpersoner, og har vært sentral i tre tidligere bøker; Audun Rambern er en ny hovedperson – han er dikter og bror av Sjugur Rambern fra tidligere bøker. Boktittelen betyr herding; sammen med Uppdals egen tolkning av temaet for romanen («geniet») er det rimelig å tolke dette som om boka vil skildre den sluttførende og avgjørende politiske og psykologiske utviklingen av personene og den klassen de representerer. Uppdal beskrev romanverket som ei domkirke, med tverrskip og sideskip; i forordet til Herdsla skriver han at «sjølve bygningen er med alle skip ferdig med Fjellskjeringa. Herdsla er tårnet over bygningen.»
Handlinga i denne romanen utspiller seg i perioden 1914–18, og det er mange innslag fra forhold i samtida, både i det store samfunnsbildet, og fra veivalgsdiskusjonen i fagbevegelsen. Tørbern Landsem har gjennom serien gått fra barndom, via lære- og vandreår i anleggsbransjen til læreår i fagbevegelsens ledelse. I dette siste bindet velges han til LO-leder, etter at den sittende lederen Lars Lunnan dør i vervet. Tørber kommer hel og styrket gjennom alle intriger i forbindelse med valget, på samme måte som han også må gjennomleve flere andre kriser i privatlivet: alkohol, forholdet til kona Mildrianna og ansvaret for alle valg han selv må stå inne for.
Forfatteren Audun Rambern er et utilslørt selvportrett fra forfatterens side. Forfatteren gjengir systematisk detaljer fra eget liv og fra arbeidet med verket, og legger det i Auduns hender: «fyrste året sende han ut eit bind kvart år. No kjøyrer han på med to bind for året, av romanseria si 'Ut av myrkret'». I romanens sluttkapittel samles alle hovedpersonene fra romanen, sammen med Audun/forfatteren, som i ørske veksler mellom å forholde seg til de andre personene som faktiske personer og som romanpersoner han har diktet. Verket toner ut med at Audun framsier kvadet «Avreise mot glitretind», som er en poetisk oppsummering av den idémessige handlinga i verket; her et utdrag: «Til endeleg ho renn den stunda, / med han, i ætta, / som er av alle / og som alt må bli med, mot glitretind».
== Vurderinger av verket ==
I samtidskritikken var meningene om verket delte. Arbeiderpressens kritikere var i flere henseende skeptiske, og mente for eksempel at 1911-utgaven av Dansen... ikke holdt mål som proletarskildring. Borgerlige kritikere som Alf Larsen var blant de første som så «geniets kaotiske kraft» i Uppdals bøker. Andre kritikere reagerte på råskapen som Uppdal skildrer.
Verket inneholder en marxistisk analyse av forholdet mellom kapital og arbeidskraft, men markerer samtidig tydelig avstand overfor revolusjonære ideer. Forfatteren ser ut til å oppfatte samarbeidslinja, fagforeningsarbeidet og allianse mellom bonde og arbeider som den beste politiske løsningen. Samtidig er det en grunnleggende tvetydighet mellom verkets uttalte tillit til de kollektive, fagligpolitiske løsningene, og den underliggende, grunnleggende beundringen for «enerne, de sterke, heroiske unntaksmenneskene. Hele syklusen er gjennomglødd av beundring for denne mennesketypen» Edvard Beyer tolker verket på samme måte når han peker på at rallaren blir sett som «bærer av evige krefter i menneskelivet».Willy Dahl peker også på at romanverket skildrer en mannsverden. «Kvinner er for Uppdals hovedpersoner enten en forbruksvare [...] eller de er en ulykke». Både Petenilla, Innbranna, Ambjør og Mildrianna blir til ulempe for sine ektemenn.
Anders M. Andersen, som skriver om Uppdal i Norsk biografisk leksikon, peker på at verket særmerker seg i forhold til andre, samtidige romanverk ved å være framtidsoptimistisk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
uppdal.no | Dansen gjenom skuggeheimen er et 10-binds romanverk av den norske forfatteren Kristofer Uppdal (1878–1961), utgitt i perioden 1911–1924. Det er samtidig tittelen på den først utgitte av romanene, som kom i 1911, og senere i ny, omarbeidet utgave i 1921. | 3,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riccardo_Nowak | 2023-02-04 | Riccardo Nowak | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Fødsler 16. januar', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Italienske fektere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Italia', 'Kategori:Personer fra Bergamo'] | Riccardo Nowak (født 16. januar 1885 i Bergamo, død 18. februar i 1950 i Bergamo) var en italiensk fekter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Nowak vant en olympisk sølvmedalje i fekting under Sommer-OL 1908 i London. Han var med på det italienske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sabel bak Ungarn. De andre på laget var Marcello Bertinetti, Sante Ceccherini, Alessandro Pirzio Biroli og Abelardo Olivier.
| Riccardo Nowak (født 16. januar 1885 i Bergamo, død 18. februar i 1950 i Bergamo) var en italiensk fekter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Nowak vant en olympisk sølvmedalje i fekting under Sommer-OL 1908 i London. Han var med på det italienske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sabel bak Ungarn. De andre på laget var Marcello Bertinetti, Sante Ceccherini, Alessandro Pirzio Biroli og Abelardo Olivier.
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i fekting, sabel lagkonkurranse Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Riccardo Nowak – Olympedia
(en) Riccardo Nowak – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Riccardo Nowak – databaseOlympics.com (arkivert)
(it) Riccardo Nowak – Italias olympiske komité | Riccardo Nowak (født 16. januar 1885 i Bergamo, død 18. | 3,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1895 | 2023-02-04 | Filmåret 1895 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1895', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1895', 'Kategori:Utgivelser fra 1895', 'Kategori:Verk fra 1895'] | Filmåret 1895 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1895.
| Filmåret 1895 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1895.
== Fødsler ==
== Avdøde ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
L'Arroseur arrosé
L'Arrivée d'un train en gare de la Ciotat
=== H - N ===
=== O - U ===
La Sortie de l'usine Lumière à Lyon
=== V - Å ===
== Eksterne lenker ==
(en) 1895 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1895 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1895. | 3,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alessandro_Pirzio_Biroli | 2023-02-04 | Alessandro Pirzio Biroli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Fødsler 23. juli', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Italienske fektere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Italia', 'Kategori:Personer fra Bologna', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alessandro Pirzio Biroli (født 23. juli 1877 i Bologna, død 20. mai 1962 i Roma) var en italiensk fekter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Biroli vant en olympisk sølvmedalje i fekting under Sommer-OL 1908 i London. Han var med på det italienske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sabel bak Ungarn. De andre på laget var Marcello Bertinetti, Sante Ceccherini, Riccardo Nowak og Abelardo Olivier.
| Alessandro Pirzio Biroli (født 23. juli 1877 i Bologna, død 20. mai 1962 i Roma) var en italiensk fekter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Biroli vant en olympisk sølvmedalje i fekting under Sommer-OL 1908 i London. Han var med på det italienske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sabel bak Ungarn. De andre på laget var Marcello Bertinetti, Sante Ceccherini, Riccardo Nowak og Abelardo Olivier.
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i fekting, sabel lagkonkurranse Italia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alessandro Pirzio Biroli – Olympics.com
(en) Alessandro Pirzio Biroli – Olympic.org
(en) Alessandro Pirzio Biroli – Olympedia
(en) Alessandro Pirzio Biroli – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Alessandro Pirzio Biroli – Italias olympiske komité | Alessandro Pirzio Biroli (født 23. juli 1877 i Bologna, død 20. | 3,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adam_Sedgwick | 2023-02-04 | Adam Sedgwick | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1873', 'Kategori:Engelske anglikanske prester', 'Kategori:Engelske geologer', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1785', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra distriktet South Lakeland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Adam Sedgwick (født 22. mars 1785 i Dent i Yorkshire i England, død 27. januar 1873 i Cambridge) var en av grunnleggerne av den moderne geologi. Han foreslo både devon- og kambrium-perioden som bestanddeler av den geologiske tidsskala. Sistnevnte forslag baserte seg på den stratigrafiske forskning han foretok i Wales.
| Adam Sedgwick (født 22. mars 1785 i Dent i Yorkshire i England, død 27. januar 1873 i Cambridge) var en av grunnleggerne av den moderne geologi. Han foreslo både devon- og kambrium-perioden som bestanddeler av den geologiske tidsskala. Sistnevnte forslag baserte seg på den stratigrafiske forskning han foretok i Wales.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Sedgwick var tredje barn av en anglikansk prest. Han ble utdannet ved Sedbergh School og ved Trinity College ved University of Cambridge.
=== Karriere ===
I 1810 ble han assistent ved universitetet i Cambridge, og i 1818 ble han som en av John Woodwards etterfølgere Woodwardian Professor i geologi i Cambridge. Samme år ble han ordinert til prest i den anglikanske kirke.
I Cambridge var han medvirkende i de reformer som gjorde universitetet til en moderne utdannelses- og forskningsinstitusjon. I 1829 ble han president for Geological Society i London. I 1834 ble han Prebendary ved katedralen i Norwich; han ivaretok sine geistlige forpliktelser der ved siden av sine universitetsoppgaver frem til sin død.
I 1835 publiserte han sammen med Sir Roderick Murchison verket «On the Silurian and Cambrian Systems, Exhibiting the Order in which the Older Sedimentary Strata Succeed each other in England and Wales». I 1845 ble han stedfortredende rektor for Trinity College.
Han stod i brevkontakt med Charles Darwin, som hadde vært hans elev i geologien. Men Darwin lyktes aldri i å overbevise ham om riktigheten av hans versjon av utviklingshypotesen. Sedgwick skrev til og med til Darwin:
If I did not think you a good tempered and truth-loving man I should not tell you that ... I have read your book with more pain than pleasure. Parts of it I admired greatly; parts I laughed at till my sides were almost sore; other parts I read with absolute sorrow; because I think them utterly false and grievously mischievous. You have deserted -- after a start in that tram-road of all solid physical truth -- the true method of induction ...Til tross for disse meningsforskjellene forble de to gode venner gjennom hele livet.
== Priser (utvalg) ==
1863 – Copleymedaljen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi
Biografi
Sedgwick Museum, Cambridge | Adam Sedgwick (født 22. mars 1785 i Dent i Yorkshire i England, død 27. | 3,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rock_12-24 | 2023-02-04 | Rock 12-24 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i Bergen', 'Kategori:Musikkfestivaler i Vestland'] | Rock 12-24 er en festival for uetablerte band som blir holdt årlig i Åsane i Bergen. Festivalen ble startet i 2006 av Terje Birkeland og Nina Riska. Navnet Rock 12-24 kommer av festivalens varighet som er i 12 timer – fra kl. 12.00 til 24.00.
Siden starten har festivalen hatt mer enn 70 band på scenen, deriblant The New Wine, Susie And The Snipers, The Red Wire og November Homecoming. Vinnerne av Rock 12-24 2008 fikk spillejobb på Torgallmenningen under Tall Ships Race 2008 i Bergen.
| Rock 12-24 er en festival for uetablerte band som blir holdt årlig i Åsane i Bergen. Festivalen ble startet i 2006 av Terje Birkeland og Nina Riska. Navnet Rock 12-24 kommer av festivalens varighet som er i 12 timer – fra kl. 12.00 til 24.00.
Siden starten har festivalen hatt mer enn 70 band på scenen, deriblant The New Wine, Susie And The Snipers, The Red Wire og November Homecoming. Vinnerne av Rock 12-24 2008 fikk spillejobb på Torgallmenningen under Tall Ships Race 2008 i Bergen.
== Festivalen ==
Rock 12-24 er en festival for uetablerte band, som siden starten i 2006 har hatt over hundre band på scenen. Festivalen har blitt holdt i månedene mars-april.
Konseptet bak Rock 12-24 er enkelt: 12 timer med rock, fra kl. 12.00 om dagen til 24.00 om kvelden. Festivalen sitt formål er å presentere uetablerte band ved å gi unge band muligheten til å stå på scenen for første gang.
Mange band har hatt en av sine første spillejobber der, og interessen for festivalen har vokst år for år. Målt i antall band på scenen er festivalen den største for uetablerte band i Norge.
I 2009 hadde Rock 12-24 29 band på scenen, med over 50 påmeldinger. Interessen var så stor at det tok kun 24 timer før festivalen var fullbooket.
== Rock 12-24 2011 ==
Vinnerne ble Rednumb, Blomstereng & Old Nick's Housband.
Upshit Creek
Powerdrain
Cretura
Arvandor
U-Vain
Unholy Ascendant
Vaco
Vocis Nihilli
No Sam
Glider Collider
Erase
SandmarX
Blomstereng
Devaste of Mind
Rednumb
the Trustful Traitors
Heed the Heretic
Death Academy
Corrida Detorros
Old Nick's Houseband
Det Skandaløse Orkester
Shattered Society
The Erminiators
== Rock 12-24 2010 ==
Vinnerne ble Imperial Lights, Downfall og The Red Haired Temperament
Imperial Lights
Plutonium Prophecy
Devastate of Mind
Erase
Freddy Caused Pain
Downfall
Vinterbris
Quavila
Anywhite
No More December
Tested on Animals
Ellie Isla
BlueGem
The Looney Tics
Suppose
Vestindien
HisLastWords
Master of Command
Post Festum
Hidden Threat
Red Label
The Trustful Traitors
The Bridds
Blackout Dreams
PhrüDhàáln
The Red Haired Temperament
Dyst
SandmarX
== Rock 12-24 2009 ==
Vinnerne ble Twilight Retrogade, Rafael og The Positives.
Håvard Lothe
Shoeless
Siggy & The Bears
Expender
Post Festum
Suffocating Trio
Blackout of Madness
Even Flow
Feedback
Twilight Retrograde
Rednumb
Gun Theory
Gluey
Anunnaki
Napkin
Limstift
MURO
Damage Case
ExcalibuR
The Good, Bad, and Ugly
The Positives
Purge
Ryan Idiot
The Fellow
Neoplasma
The Missing Point
BlueGem
Rafael
Fairy
Stillborn
== Rock 12-24 2008 ==
Vinnerne ble A New Low, Ryan Idiot og The New Wine
Ryan Idiot fikk publikumsprisen.
Team Blitzkrieg
Trude Jensen
Quiet Goat
Solution
Expender
Curly Tankard
Suppose
BlueGem
Rafael
A New Low
Ryan Idiot
Silja Dyngeland
The Johnny Kampus Experience
The Done Deals
Ventilasjonsanlegg
Red Light Roulette
Brugada
Stillborn
MuffBlues
RÅ
Razika
The New Wine
MainstreamRiot
City of Dead Unicorns
The Thief
Minor Alpha
IsItSo
== Rock 12-24 2007 ==
November Homecoming
Quiet Goat
Illogical
Lyd
Skaft
Almost ready
Sint skriftkaster
Dily domples
The Longjohns Resillient
BlueGem
Pet aversion
Fairy
Simon says no
Lid
Lovelaze
Susie & the snipers
Hypertension
Shit happens
50 Shots
The runaway puppets
Sticky leaf
Selen
Clinch
== Rock 12-24 2006 ==
Bridgeofstone
Hypertension
B Arna
Concussion
Twisted Seed
Suzie and the snipers
Upatree
Akorns
All Friday
50Shots
Millets
Alpha Petz
Alien Diversity
Shit Happens
Pet Aversion
Imperial Age
Diversity
Sticky Leaf
Freddy Bang
Cilit Bang
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Fullt på 24 timer
12 timer rock!
Kan bli landsdekkende!
bt.no: Vinnerne får opptre for 10 000 mennesker | Rock 12-24 er en festival for uetablerte band som blir holdt årlig i Åsane i Bergen. Festivalen ble startet i 2006 av Terje Birkeland og Nina Riska. | 3,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helen_Brinchmann | 2023-02-04 | Helen Brinchmann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. august', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Helen Brinchmann (født 18. august 1918 i Oslo, død 10. august 2016) var en prisbelønt norsk skuespiller, kjent fra teater og fjernsyn. Hun var datter av legen Alex Brinchmann (1888–1978) og Nina Grønvold (1891–1924) og hennes bror var Arild Brinchmann.
Hun debuterte på Trøndelag Teater i 1940 og var i et par år, før hun hadde sine hovedår ved Det Nye Teater i to perioder og Nationaltheatret i tre perioder, tidvis avbrutt av opphold ved
Carl Johan Teatret i 1944 og Den Nationale Scene i Bergen 1949–1951.
| Helen Brinchmann (født 18. august 1918 i Oslo, død 10. august 2016) var en prisbelønt norsk skuespiller, kjent fra teater og fjernsyn. Hun var datter av legen Alex Brinchmann (1888–1978) og Nina Grønvold (1891–1924) og hennes bror var Arild Brinchmann.
Hun debuterte på Trøndelag Teater i 1940 og var i et par år, før hun hadde sine hovedår ved Det Nye Teater i to perioder og Nationaltheatret i tre perioder, tidvis avbrutt av opphold ved
Carl Johan Teatret i 1944 og Den Nationale Scene i Bergen 1949–1951.
== Premier ==
Teaterkritikerprisen 1948 for Cecilie i Helge Krogs Underveis
== Filmografi ==
1970 – En hanske fru Riis (TV)
1967 – Liv en dame
1966 – Nederlaget Elise Thiers (TV)
1966 – Skrift i sne journalistens kone
1951 – Ukjent mann Mona Dahl
1949 – Vi flyr på Rio Berit Thorsson
1946 – Så møtes vi imorgen Marit Kraft
1945 – Rikard Nordraak Erika Lie
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Helen Brinchmann er død», fra nettsidene til Nationalteateret
== Eksterne lenker ==
(en) Helen Brinchmann på Internet Movie Database
(no) Helen Brinchmann hos Nationaltheatret
(no) Helen Brinchmann hos Sceneweb
(da) Helen Brinchmann på Filmdatabasen
(en) Helen Brinchmann hos The Movie Database | | fsted = Oslo | 3,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abelardo_Olivier | 2023-02-04 | Abelardo Olivier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 24. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Italienske fektere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske mestere for Italia', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Italia', 'Kategori:Personer fra Storbyområdet Venezia'] | Abelardo Olivier 9. november 1877 i Portogruaro, død 24. januar 1951 i Milano) var en italiensk fekter som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1920 i Antwerpen.
Olivier vant en olympisk sølvmedalje i fekting under Sommer-OL 1908 i London. Han var med på det italienske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sabel bak Ungarn. De andre på laget var Marcello Bertinetti, Sante Ceccherini, Alessandro Pirzio Biroli og Riccardo Nowak.
Tolv år senere, under 1920 i Antwerpen, ble han olympisk mester i fekting to ganger. Han var med på de italiendske lagene som vant lagkonkurransen både i kårde og florett.
| Abelardo Olivier 9. november 1877 i Portogruaro, død 24. januar 1951 i Milano) var en italiensk fekter som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1920 i Antwerpen.
Olivier vant en olympisk sølvmedalje i fekting under Sommer-OL 1908 i London. Han var med på det italienske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sabel bak Ungarn. De andre på laget var Marcello Bertinetti, Sante Ceccherini, Alessandro Pirzio Biroli og Riccardo Nowak.
Tolv år senere, under 1920 i Antwerpen, ble han olympisk mester i fekting to ganger. Han var med på de italiendske lagene som vant lagkonkurransen både i kårde og florett.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Gull i fekting, florett lagkonkurranse Italia
1920 Antwerpen - Gull i fekting, kårde lagkonkurranse Italia
1908 London - Sølv i fekting, sabel lagkonkurranse Italia
== Eksterne lenker ==
(en) Abelardo Olivier – Olympics.com
(en) Abelardo Olivier – Olympic.org
(en) Abelardo Olivier – Olympedia
(en) Abelardo Olivier – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Abelardo Olivier – databaseOlympics.com (arkivert)
(it) Abelardo Olivier – Italias olympiske komité | Abelardo Olivier 9. november 1877 i Portogruaro, død 24. | 3,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idrettslaget_Bj%C3%B8rn_West | 2023-02-04 | Idrettslaget Bjørn West | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1961', 'Kategori:Idrettslag i Hordaland', 'Kategori:Masfjorden'] | Idrettslaget Bjørn West er et fleridrettslag fra Matre i Masfjorden kommune i Vestland. Idrettslaget ble stiftet i 1961 og har tilbud innen fotball, volleyball, svømming, friidrett og skiidrett. Laget er deleier i Stordalen Skisenter, og driver også Matre svømmebasseng. Laget har lysløype på Haukeland og eget trimrom.
Laget tilbyr blant annet allidrett for 6 til 11 åringer og snjofokktrening for 12 til 16 år, samt aerobic og fjelltrim. Klubbens fotballgruppe har par 2009 herrelag i 6. divisjon. Bjørn West Fotball spiller sine hjemmekamper på Brekke Idrettsplass.
Klubben er oppkalt etter basen fra krigens dager, Bjørn West (Milorg).
| Idrettslaget Bjørn West er et fleridrettslag fra Matre i Masfjorden kommune i Vestland. Idrettslaget ble stiftet i 1961 og har tilbud innen fotball, volleyball, svømming, friidrett og skiidrett. Laget er deleier i Stordalen Skisenter, og driver også Matre svømmebasseng. Laget har lysløype på Haukeland og eget trimrom.
Laget tilbyr blant annet allidrett for 6 til 11 åringer og snjofokktrening for 12 til 16 år, samt aerobic og fjelltrim. Klubbens fotballgruppe har par 2009 herrelag i 6. divisjon. Bjørn West Fotball spiller sine hjemmekamper på Brekke Idrettsplass.
Klubben er oppkalt etter basen fra krigens dager, Bjørn West (Milorg).
== Arrangement ==
Det tradisjonelle «Bjørn West rennet» i Stordalen ble arrangert for siste gang i 2000, men terrengløpet «Matre Rundt» arrangeres 1. mai. Andre juledag arrangeres «Romjulsmarsj».
== Eksterne lenker ==
Bjørn West sine hjemmesider
Bjørn West Fotball sin blogg via Hordaland Fotballkrets | Idrettslaget Bjørn West er et fleridrettslag fra Matre i Masfjorden kommune i Vestland. Idrettslaget ble stiftet i 1961 og har tilbud innen fotball, volleyball, svømming, friidrett og skiidrett. | 3,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABRokta%C2%BB-forliset | 2023-02-04 | «Rokta»-forliset | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Aukras historie', 'Kategori:Forlis i Europa', 'Kategori:Norske sjøulykker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøfart i Møre og Romsdal', 'Kategori:Sjøulykker i 1938'] | «Rokta»-forliset var forliset av det norske fraktefartøyet DS «Rokta» i storm ved Gallerskjæra på Hustadvika på Romsdalskysten natt til 3. april 1938. På grunn av været og det urene farvannet kunne et redningsforsøk først settes i gang etter et og et halvt døgn. Da ble 6 av mannskapet på 12 berget i live. I tillegg omkom to av redningsmennene under redningsarbeidet. Til sammen deltok rundt 90 personer i redningsforsøket.
Den langvarige redningsaksjonen ble utfyllende dekket i aviser og radio i Norge og utlandet. Om forliset og bergingen skrev Arnulf Øverland diktet Redningsdåden på Hustadvika.
| «Rokta»-forliset var forliset av det norske fraktefartøyet DS «Rokta» i storm ved Gallerskjæra på Hustadvika på Romsdalskysten natt til 3. april 1938. På grunn av været og det urene farvannet kunne et redningsforsøk først settes i gang etter et og et halvt døgn. Da ble 6 av mannskapet på 12 berget i live. I tillegg omkom to av redningsmennene under redningsarbeidet. Til sammen deltok rundt 90 personer i redningsforsøket.
Den langvarige redningsaksjonen ble utfyllende dekket i aviser og radio i Norge og utlandet. Om forliset og bergingen skrev Arnulf Øverland diktet Redningsdåden på Hustadvika.
== Skipet ==
Dampskipet DS «Rokta» ble bygd ved Glommens Mekaniske Verksted i Fredrikstad i 1918, og var først eid av Indherreds Aktie-Dampskibsselskab i Steinkjer. Fra 1933 tilhørte skipet Eides Rederi i Øystese i Hardanger. Den siste tida gikk «Rokta» med skifer fra Alta til Leith i Skottland, og med kull og koks tilbake til Norge. Fra Alta til Skottland tok turen vanligvis omtrent ei uke.
== Forliset ==
Det kom en melding fra Bjørnesund: I natt er det gått et skip på grunn.
«Rokta» gikk fra Alta med skifer 30. mars 1938. Da skipet nærmet seg Kristiansund om kvelden lørdag 2. april, var det sendt ut varsel om storm fra nordøst og snø. Offiserene på skipet vurderte å dra inn til Kristiansund og vente mens været raste fra seg, men de valgte å fortsette, siden været fremdeles var ganske bra da de måtte bestemme seg. «Rokta» tok fatt på det farlige havstykket Hustadvika.
Klokka 03.15 natt til søndag 3. april gikk «Rokta» på et skjær og sprang lekk. Etter noen minutter ble skipet stående fast mellom tre skjær ved Østre Stauren vest for Gallerskjæra, nå i Aukra kommune. Én av mannskapet kom seg ombord i en livbåt som så falt i havet og drev bort. Han ble senere funnet omkommet i livbåten. En til prøvde også å hoppe i livbåten, men falt i havet. Han ble berget ombord i skipet igjen med livet i behold. Han og de andre 10 ble værende i skipet.
«Rokta» hadde vanlig radiomottaker, men ikke radiotelefon, og de kunne derfor ikke påkalle hjelp fra land. Styrhuset hadde fått skader i grunnstøtingen, og skipet tok inn vann, så etter at de hadde måttet evakuere styrhuset, oppholdt de 11 ombord seg for det meste i bestikklugaren, et lite jernhus på dekk der sjøkart og navigasjonsinstrumenter ble oppbevart.
== Redningen ==
Skipet på skjæret ble oppdaget av folk på land om morgenen 3. april, og både redningsskøyta «Christian Bugge», som lå stasjonert i Kristiansund, og flere andre båter gikk ut mot havaristen. Det var imidlertid for dårlig vær til at noen kunne komme nær det havarerte skipet, og redningsmennene måtte gå til lands igjen uten å kunne hjelpe. Den første dagen var det også uvisst om det var folk ombord på skipet; de 11 som var ombord prøvde å signalisere at de var der, men de ble ikke sett av de som kom til for å hjelpe. Først om morgenen mandag 4. april oppdaget mannskapet på «Christian Bugge», som på ny hadde kommet til, at det var folk i live på skipet. På det tidspunktet var «Rokta» brukket i to, forskipet hadde drevet unna og sunket, mens akterskipet, der mannskapet fremdeles oppholdt seg, var i ferd med å gli av skjæret.
Fra redningsskøyta ble det tilkalt flere folk fra land, og flere fiskebåter kom igjen til for å hjelpe. Ved flo sjø rundt klokka 14.00 gjorde redningsskøyta og de ankomne båtene et redningsforsøk. I tillegg til redningsskøyta «Christian Bugge» gikk fiskebåtene «Grei» fra Gossen og «Forsøk» fra Rindarøy gjennom grunnbrottene inn til havaristen. Like utenfor brottene lå «Barvåg», «Aksel» og «Dønning» fra Bjørnsund, samt «Parat» fra Ona. En dory (robåt) med fire mann fra «Barvåg» gikk også inn til den havarerte «Rokta», det samme gjorde en føringsbåt (også robåt) med åtte mann fra «Aksel». «Dønning» pumpet olje på havet i et forsøk på å dempe brenningene. Mens redningen pågikk, gikk også «Aksel» inn gjennom brottene. Til sammen i disse båtene var rundt 90 personer med på redningsforsøket.
Redningsmennene kom fram til «Rokta» omtrent samtidig med at det som var igjen av skipet gled ned av skjæret og sank, og alle de 11 ombord måtte hoppe i sjøen. Åtte av det havarerte mannskapet ble berget ombord i redningsbåtene, men to av dem omkom. De tre siste forsvant i sjøen og ble ikke funnet; blant dem var kapteinen på «Rokta». Under den dramatiske redningsaksjonen ble doryen truffet av en kraftig brottsjø og nesten slått rundt, men båten klarte seg såvidt. Like etter ble føringsbåten slått rundt av en annen brottsjø, og alle de åtte ombord falt i sjøen. To av de åtte omkom, de andre ble berget. Med alle som kunne reddes ombord, kom alle båtene seg ut igjen til tryggere farvann og i havn.
== Minnesmerker ==
Et monument til minne om Rokta-forliset ble avduket på Rindarøy 16. juni 1991. Monumentet er laget av Nicolaus Widerberg. I Øystese ble et monument til minne om forliset avduket 5. september 2008. Dette minnesmerket er laget av Øystein Laupsa fra Øystese.
== Litteratur ==
Arnfinn Haga: Dramaet på Hustadvika. Cappelen, Oslo 2005. ISBN 978-82-02-24602-0
Leo Oterhals: Himmel over hav – Om Rokta-forliset og andre forlis. Lagunen, 2003. ISBN 978-82-90-75720-0
Samson Bjørke: Roktaforliset. Fjord forlag, Os 1988, (Ebok fra bokhylla.no)
Bjørn Foss: Fra seil til vannjet. Historien om redningsskøytene. Norsk Maritimt Forlag. Oslo, 2002.
== Eksterne lenker ==
NRK: Mellom himmel og jord: Rokta-forliset (12. desember 2003) (lydfil fungerer bare i Internet Explorer)
Vilhelm Gravdal: Intervju med Ingvald Heien, 2. maskinist på «Rokta» (artikkel i juleheftet Fiskerens Venn 1998) | «Rokta»-forliset var forliset av det norske fraktefartøyet DS «Rokta» i storm ved Gallerskjæra på Hustadvika på Romsdalskysten natt til 3. april 1938. | 3,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Campo_de%E2%80%99_Fiori | 2023-02-04 | Campo de’ Fiori | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Plasser i Roma', 'Kategori:Rione Parione', 'Kategori:Rione Regola'] | Campo de' Fiori (omtrent: Blomsterfeltet, eller Blomsterenga – misvisende er navnet blitt oppfattet som Blomstermarkedet, fordi plassen i dag huser et marked, som blant annet selger blomster. Men i virkeligheten stammer navnet fra overgangen mellom middelalder og renessanse, den gang plassen var en blomstereng i utkanten av bebyggelsen) er en plass sentralt i Roma, i bydelen Parione, øst for Tiberen.
I det gamle Roma var dette et ubebygd og ubrukt område mellom Pompeius' teater og Tiberen, som ofte flommet over og innover til dette strøket. Selv om Orsiniene etablerte seg på sørflanken av området på 1200-tallet forble det uutviklet frem til 1400-tallet.
Den første kirken i plassens nærhet ble bygd under pave Bonifatius IXs pontifikat (1389–1404), Santa Brigida a Campo dei Fiori. Den svenske Birgitta av Vadstena, helligkåret av Bonifatius IX, hadde lenge levd og døde også der, altså inntil datidens Campo de' Fiori.
Da strøket senere ble utviklet ble Birgittakirken avskåret fra den krympede Campo de' Fiori og ligger nå mot Piazza Farnese.
I 1456, under pave Callixtus III, sørget kardinal og pavelig camerlengo Ludovico Trevisano for brolegging av området som del av et større prosjekt for å forbedre bydelen Parione. I samme forbindelse ble det foretatt mange andre utbedringer og strøket fikk flere viktige byggverk, om enn ikke direkte inn mot dagens plass. Orsinienes plass ble ombygd, og det staselige renessansebyggverket Palazzo della Cancelleria, bygd og utsmykket av Andrea Bregno og Donato Bramante, butter så vidt mot Campo de' Fiori. Dette palasset har siden 1929 vært ett av Vatikanstatens ekstraterritoriale områder i Roma; det huser sentrale vatikanske rettsinstanser.
Offentlige henrettelser fant sted på Campo de' Fiori fra senmiddelalderen av.
Midt på plassen ble det i 1889 satt opp en bronsestatue av dominikaneren og filosofen Giordano Bruno, som ble brent som kjetter der torsdag den 17. februar 1600. For å spare ham for noe av smertene ble en pose krutt hengt rundt halsen hans, slik at han døde av eksplosjonen fremfor av å bli brent sakte. Selv om det er ubestridt at han ble henrettet som kjetter etter en rettssak ledet av inkvisisjonen, er det faktisk noe uklart hva nøyaktig dette kjetteriet bestod i; rettspapirene er gått tapt. Bare et sammendrag er kjent; det ble gjenfunnet i 1940.Statuen var særlig frimurermesteren og billedhuggeren Ettore Ferraris verk. Han ledet den mektige losjen Grande Oriente d'Italia. Statuen ble satt opp som et svar fra frimurerne på den pavelige encyklika Humanum genus av 20. april 1884, der pave Leo XIII fremstiller frimureriet som ødelegger av Guds rike. På denne tiden pågikk det en særlig intens strid mellom Den katolske kirkes læreembede og frimureriet. Det var i sin tid stor strid i byen om denne statuen.
En internasjonal komité hadde siden 1885 arbeidet for at en slik statue skulle reises. Den bestod blant annet av Victor Hugo, Herbert Spencer, Ernest Renan, Ernst Haeckel, Henrik Ibsen og Ferdinand Gregorovius.
Campo de’ Fiori er ellers ikke noen viktig plass i Roma; det er ingen viktige byggverk ved den, og det er den eneste piazza i Romas eldre indre deler uten kirke.
Rivingen av noen bygninger i 1858 utvidet Campo de' Fiori igjen, og siden 1869 har det vært et grønnsaks- og fiskemarked i denne nyvunne delen av plassen hver morgen. En gammel fontene, kalt «la Terrina» (suppetallerkenen), som tidligere tjente til å forsyne kveg med vann, ble flyttet til plassen i 1889, og gjør nytte for seg ved å holde blomstene friske. Den har inskripsjonen FA DEL BEN E LASSA DIRE («Gjør vel og la dem snakke»).
I 1869 ble blomstermarkedet på Piazza Navona noe lenger nord i Romas indre by stengt, og blomsterhandelen flyttet da over til Campoen, der det før hadde vært et hestemarked to dager i uken. Det er en utbredt feiloppfatning at plassens navn ble gitt da. Men navnet er mye eldre: I middelalderen, før hestehandelen begynte her, vokste det blomster her.
Folkelivet på piazzaen er antagelig tatt på kornet i filmen Campo de' fiori fra 1943, med skuespillerne Anna Magnani og Aldo Fabrizi.
Plassen spiller også en rolle i Ernst Haeckels liv. I september 1904 deltok han på den internasjonale fritenkerkongressen i Roma som en av 2000 deltakere. Der ble han høytidelig utropt av deltakerne til «motpave», og ved en demonstrasjon på Campo de' Fiori festet Haeckel en laurbærkrans på Giordano Bruno-statuen.
I dag er plassen også marked for matvarer.
Cinema Farnese ved plassen er en av Romas mest tradisjonsrike kinoer. Det ligger nå en rekke puber, kneiper og vinlokaler i området.
| Campo de' Fiori (omtrent: Blomsterfeltet, eller Blomsterenga – misvisende er navnet blitt oppfattet som Blomstermarkedet, fordi plassen i dag huser et marked, som blant annet selger blomster. Men i virkeligheten stammer navnet fra overgangen mellom middelalder og renessanse, den gang plassen var en blomstereng i utkanten av bebyggelsen) er en plass sentralt i Roma, i bydelen Parione, øst for Tiberen.
I det gamle Roma var dette et ubebygd og ubrukt område mellom Pompeius' teater og Tiberen, som ofte flommet over og innover til dette strøket. Selv om Orsiniene etablerte seg på sørflanken av området på 1200-tallet forble det uutviklet frem til 1400-tallet.
Den første kirken i plassens nærhet ble bygd under pave Bonifatius IXs pontifikat (1389–1404), Santa Brigida a Campo dei Fiori. Den svenske Birgitta av Vadstena, helligkåret av Bonifatius IX, hadde lenge levd og døde også der, altså inntil datidens Campo de' Fiori.
Da strøket senere ble utviklet ble Birgittakirken avskåret fra den krympede Campo de' Fiori og ligger nå mot Piazza Farnese.
I 1456, under pave Callixtus III, sørget kardinal og pavelig camerlengo Ludovico Trevisano for brolegging av området som del av et større prosjekt for å forbedre bydelen Parione. I samme forbindelse ble det foretatt mange andre utbedringer og strøket fikk flere viktige byggverk, om enn ikke direkte inn mot dagens plass. Orsinienes plass ble ombygd, og det staselige renessansebyggverket Palazzo della Cancelleria, bygd og utsmykket av Andrea Bregno og Donato Bramante, butter så vidt mot Campo de' Fiori. Dette palasset har siden 1929 vært ett av Vatikanstatens ekstraterritoriale områder i Roma; det huser sentrale vatikanske rettsinstanser.
Offentlige henrettelser fant sted på Campo de' Fiori fra senmiddelalderen av.
Midt på plassen ble det i 1889 satt opp en bronsestatue av dominikaneren og filosofen Giordano Bruno, som ble brent som kjetter der torsdag den 17. februar 1600. For å spare ham for noe av smertene ble en pose krutt hengt rundt halsen hans, slik at han døde av eksplosjonen fremfor av å bli brent sakte. Selv om det er ubestridt at han ble henrettet som kjetter etter en rettssak ledet av inkvisisjonen, er det faktisk noe uklart hva nøyaktig dette kjetteriet bestod i; rettspapirene er gått tapt. Bare et sammendrag er kjent; det ble gjenfunnet i 1940.Statuen var særlig frimurermesteren og billedhuggeren Ettore Ferraris verk. Han ledet den mektige losjen Grande Oriente d'Italia. Statuen ble satt opp som et svar fra frimurerne på den pavelige encyklika Humanum genus av 20. april 1884, der pave Leo XIII fremstiller frimureriet som ødelegger av Guds rike. På denne tiden pågikk det en særlig intens strid mellom Den katolske kirkes læreembede og frimureriet. Det var i sin tid stor strid i byen om denne statuen.
En internasjonal komité hadde siden 1885 arbeidet for at en slik statue skulle reises. Den bestod blant annet av Victor Hugo, Herbert Spencer, Ernest Renan, Ernst Haeckel, Henrik Ibsen og Ferdinand Gregorovius.
Campo de’ Fiori er ellers ikke noen viktig plass i Roma; det er ingen viktige byggverk ved den, og det er den eneste piazza i Romas eldre indre deler uten kirke.
Rivingen av noen bygninger i 1858 utvidet Campo de' Fiori igjen, og siden 1869 har det vært et grønnsaks- og fiskemarked i denne nyvunne delen av plassen hver morgen. En gammel fontene, kalt «la Terrina» (suppetallerkenen), som tidligere tjente til å forsyne kveg med vann, ble flyttet til plassen i 1889, og gjør nytte for seg ved å holde blomstene friske. Den har inskripsjonen FA DEL BEN E LASSA DIRE («Gjør vel og la dem snakke»).
I 1869 ble blomstermarkedet på Piazza Navona noe lenger nord i Romas indre by stengt, og blomsterhandelen flyttet da over til Campoen, der det før hadde vært et hestemarked to dager i uken. Det er en utbredt feiloppfatning at plassens navn ble gitt da. Men navnet er mye eldre: I middelalderen, før hestehandelen begynte her, vokste det blomster her.
Folkelivet på piazzaen er antagelig tatt på kornet i filmen Campo de' fiori fra 1943, med skuespillerne Anna Magnani og Aldo Fabrizi.
Plassen spiller også en rolle i Ernst Haeckels liv. I september 1904 deltok han på den internasjonale fritenkerkongressen i Roma som en av 2000 deltakere. Der ble han høytidelig utropt av deltakerne til «motpave», og ved en demonstrasjon på Campo de' Fiori festet Haeckel en laurbærkrans på Giordano Bruno-statuen.
I dag er plassen også marked for matvarer.
Cinema Farnese ved plassen er en av Romas mest tradisjonsrike kinoer. Det ligger nå en rekke puber, kneiper og vinlokaler i området.
== Referanser == | Campo de' Fiori (omtrent: Blomsterfeltet, eller Blomsterenga – misvisende er navnet blitt oppfattet som Blomstermarkedet, fordi plassen i dag huser et marked, som blant annet selger blomster. Men i virkeligheten stammer navnet fra overgangen mellom middelalder og renessanse, den gang plassen var en blomstereng i utkanten av bebyggelsen) er en plass sentralt i Roma, i bydelen Parione, øst for Tiberen. | 3,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Knopfler | 2023-02-04 | David Knopfler | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-05', 'Kategori:Dire Straits', 'Kategori:Fødsler 27. desember', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Personer fra Newcastle upon Tyne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialarbeidere'] | David Knopfler (født den 27. desember 1952 i Glasgow, Skottland) er en britisk komponist, produsent og musiker.
Han vokste opp i Newcastle, England, sammen med sin søster Ruth og kjente bror Mark, og som yngste sønn av Mary Louise og Erwin Knopfler.
Knopfler utviklet tidlig interesse for musikken, allerede som 11-åring spilte han på flere instrumenter der særlig orgel, gitar og piano var viktige. Tidlig i tenårene, på 1960-tallet, skrev han sine første sanger og fremførte dem på lokale samfunnshus og skoler.
I årene 1977 til 1980 var han medlem av Dire Straits, en popgruppe han selv var med på å grunnlegge. Sammen med Dire Straits deltok Knopfler på gruppens to første utgivelser, Dire Straits (1978) og Communiqué (1979), som medsanger og gitarist. En heller skjult konflikt med broren Mark førte til at Knopfler sommeren 1980 forlot gruppen. Konflikten med broren gikk i korte trekk ut på rollefordelingen innad i gruppen og det musikalske vegvalget.
Forut for tiden i Dire Straits, arbeidet Knopfler i noen år som sosialarbeider.
1983 var året da Knopfler lanserte sitt første album, Release. Her deltok blant andre hans bror og bassisten fra Dire Straits, John Illsley. Senere ga David Knopfler ut platene Behind the Lines (1985), Cut the Wire (1986), Lips Against the Steel (1988), Lifelines (1991), The Giver (1993), Small Mercies (1995), Wishbones (2001), Ship of Dreams (2004) og endelig Songs for the Siren (2006). Høsten 2009 utkom samleplaten Anthology og sent i 2011 ventes en ny utgivelse.
Ved siden av plateutgivelser har Knopfler opp gjennom årene produsert og komponert musikk for fjernsyn og film, blant annet den tyske Tatort-serien, en kriminalserie som og har vært vist på norsk fjernsyn. Ellers var han tidlig ute med å ta i bruk datateknologi og Internett som hjelpemidler i markedsføringen og produksjonen av musikk.
Som musikalske inspirasjonskilder har David Knopfler flere ganger trukket frem størrelser som Joni Mitchell, Leonard Cohen og Bob Dylan. Gjennom årene har han samarbeidet nært med blant andre Peter Gabriel, Eddi Reader og Chris Rea.
Parallelt med sin musikalske virksomhet, har Knopfler gjennom årene aktivt tatt del i samfunnsengasjement der særlig mellommenneskelig forståelse og naturvern har vært blant emnene. Blant annet har han aktivt støttet organisasjoner som Amnesty international og Greenpeace, og han figurerer ellers ofte i samfunnsdebatten som paneldeltaker.
Kontakten med broren har begrenset seg til samvær ved private tilstelninger. De har siden bruddet i 1980 og Marks deltakelse på Release i 1983, ikke spilt sammen offentlig. Noen gjensidige planer om en eventuell musikalsk gjenforening foreligger heller ikke.
2018 var året Dire Straits og dermed og David Knopfler ble innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.Frem til 2010 levde Knopfler sitt privatliv sammen med sin daværende kone, forfatteren Anna Perera, i landlige omgivelser i traktene nordøst for London. Sammen har de sønnen Jackson.
Siden 2010 har Knopfler vært gift med kunstneren Leslie Stroz.
Våren 2019 kom det en melding om at David Knopfler kommer ut med et nytt album, Heartlands, som ventes utgitt samme års sommer.
| David Knopfler (født den 27. desember 1952 i Glasgow, Skottland) er en britisk komponist, produsent og musiker.
Han vokste opp i Newcastle, England, sammen med sin søster Ruth og kjente bror Mark, og som yngste sønn av Mary Louise og Erwin Knopfler.
Knopfler utviklet tidlig interesse for musikken, allerede som 11-åring spilte han på flere instrumenter der særlig orgel, gitar og piano var viktige. Tidlig i tenårene, på 1960-tallet, skrev han sine første sanger og fremførte dem på lokale samfunnshus og skoler.
I årene 1977 til 1980 var han medlem av Dire Straits, en popgruppe han selv var med på å grunnlegge. Sammen med Dire Straits deltok Knopfler på gruppens to første utgivelser, Dire Straits (1978) og Communiqué (1979), som medsanger og gitarist. En heller skjult konflikt med broren Mark førte til at Knopfler sommeren 1980 forlot gruppen. Konflikten med broren gikk i korte trekk ut på rollefordelingen innad i gruppen og det musikalske vegvalget.
Forut for tiden i Dire Straits, arbeidet Knopfler i noen år som sosialarbeider.
1983 var året da Knopfler lanserte sitt første album, Release. Her deltok blant andre hans bror og bassisten fra Dire Straits, John Illsley. Senere ga David Knopfler ut platene Behind the Lines (1985), Cut the Wire (1986), Lips Against the Steel (1988), Lifelines (1991), The Giver (1993), Small Mercies (1995), Wishbones (2001), Ship of Dreams (2004) og endelig Songs for the Siren (2006). Høsten 2009 utkom samleplaten Anthology og sent i 2011 ventes en ny utgivelse.
Ved siden av plateutgivelser har Knopfler opp gjennom årene produsert og komponert musikk for fjernsyn og film, blant annet den tyske Tatort-serien, en kriminalserie som og har vært vist på norsk fjernsyn. Ellers var han tidlig ute med å ta i bruk datateknologi og Internett som hjelpemidler i markedsføringen og produksjonen av musikk.
Som musikalske inspirasjonskilder har David Knopfler flere ganger trukket frem størrelser som Joni Mitchell, Leonard Cohen og Bob Dylan. Gjennom årene har han samarbeidet nært med blant andre Peter Gabriel, Eddi Reader og Chris Rea.
Parallelt med sin musikalske virksomhet, har Knopfler gjennom årene aktivt tatt del i samfunnsengasjement der særlig mellommenneskelig forståelse og naturvern har vært blant emnene. Blant annet har han aktivt støttet organisasjoner som Amnesty international og Greenpeace, og han figurerer ellers ofte i samfunnsdebatten som paneldeltaker.
Kontakten med broren har begrenset seg til samvær ved private tilstelninger. De har siden bruddet i 1980 og Marks deltakelse på Release i 1983, ikke spilt sammen offentlig. Noen gjensidige planer om en eventuell musikalsk gjenforening foreligger heller ikke.
2018 var året Dire Straits og dermed og David Knopfler ble innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.Frem til 2010 levde Knopfler sitt privatliv sammen med sin daværende kone, forfatteren Anna Perera, i landlige omgivelser i traktene nordøst for London. Sammen har de sønnen Jackson.
Siden 2010 har Knopfler vært gift med kunstneren Leslie Stroz.
Våren 2019 kom det en melding om at David Knopfler kommer ut med et nytt album, Heartlands, som ventes utgitt samme års sommer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) David Knopfler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) David Knopfler på Internet Movie Database
(fr) David Knopfler på Allociné
(en) David Knopfler på Discogs
(en) David Knopfler på MusicBrainz
(en) David Knopfler på Songkick
(en) David Knopfler på AllMusic
David Knopfler på Twitter
David Knopfler på Facebook
David Knopfler på Myspace | David Knopfler (født den 27. desember 1952 i Glasgow, Skottland) er en britisk komponist, produsent og musiker. | 3,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Kristian_Str%C3%B8mme | 2023-02-04 | Olav Kristian Strømme | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Olav Kristian Strømme (født 1907, død 1976) var en norsk luthersk prest. Han var også kjent som lokalhistoriker og slektsgransker. Men han er mest kjent for de mange hjelpeprosjekter han samlet inn penger til støtte. Gjennom annonser i aviser oppfordret han folk til å gi penger til prosjekter som norske misjonærer hadde startet opp, og summene han fikk inn gjennom annonsene gjorde at han ble omtalt som en hel hjelpeorganisasjon i en enkeltperson.
| Olav Kristian Strømme (født 1907, død 1976) var en norsk luthersk prest. Han var også kjent som lokalhistoriker og slektsgransker. Men han er mest kjent for de mange hjelpeprosjekter han samlet inn penger til støtte. Gjennom annonser i aviser oppfordret han folk til å gi penger til prosjekter som norske misjonærer hadde startet opp, og summene han fikk inn gjennom annonsene gjorde at han ble omtalt som en hel hjelpeorganisasjon i en enkeltperson.
== Biografi ==
Strømme ble cand.theol. i 1932 og var vikarprest flere steder før han i 1942 ble hjelpeprest i Domkirken i Kristiansand. Her ble han værende selv om stillingsbenevnelsene endret seg med årene til kallskapellan og residerende kapellan. Til hans oppgaver lå tjeneste både som fengselsprest og sykehusprest. Men det var som organisator av innsamlingsprosjekter han ble kjent, en oppgave han sto for selv helt til han døde i 1976. Han etterlot seg 3,3 millioner kroner innsamlet til ulike prosjekter, og dette ga grunnlaget for at Strømmestiftelsen ble opprettet for å videreføre arbeidet som Olav Kristian Strømme hadde startet.
Da Olav Kristian Strøme ble begravet, var Kristiansand domkirke fullsatt og utenfor kirken var det tusenvis av mennesker som ikke kom inn.
== Pengeinnsamler ==
I 1964 dukket misjonæren Agnar Espegren opp i programmet Vi går ombord som Erik Bye hadde på TV. Der fortalte han om sitt arbeid blant personer med et rusproblem i Hongkong. Etter programmet ble det etablert kontakt mellom Strømme og Espegren, og innsamlingen skjøt fart. Hans frimodige evne til å be om gaver til hjelpearbeid ble belønnet rikelig, og svært mange fikk ekstra kroner til tiltak de ellers ikke hadde hatt råd til å gjennomføre.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harald Stene Dehlin: Presten med de røde annonsene Luther forlag 1970 ISBN 82-531-4141-6
== Kilder ==
Terje Gitmark Eriksen: Sannheten om pastor Strømme – Artikkel i Fædrelandsvennen Kultur 18. februar 2009 side 6-7
== Eksterne lenker ==
Det begynte med Olav Kristian Strømme - Artikkel på www.strømmestiftelsen.no
Katalog til arkiv etter Olav Kristian Strømme hos Statsarkivet i Kristiansand | Olav Kristian Strømme (født 1907, død 1976) var en norsk luthersk prest. Han var også kjent som lokalhistoriker og slektsgransker. | 3,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ometepe | 2023-02-04 | Ometepe | ['Kategori:11°N', 'Kategori:85°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Innlandsøyer', 'Kategori:Nicaraguas geografi', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Nord-Amerika'] | Ometepe (nahuatl: Ometepetl) er ei øy i Nicaraguasjøen i Nicaragua. Den er danna av to vulkaner som reiser seg opp fra innsjøen. De to vulkanene, Concepción og Maderas, er forbundet med et eid, som gir øya en timeglasslignende form. Ometepe har et areal på 276 km², er 31 km lang, og 5 til 10 km brei. Det gjør den til verdens største vulkanske øy i en innsjø. Den har rundt 35 000 innbyggere, og de viktigste inntekstkildene er dyrehold, landbruk og turisme. Øya er også kjent for sine over 2000 år gamle steinstatuer og helleristninger.
Øyas to største landsbyer er Moyogalpa og Altagracia, som begge har båtforbindelse med fastlandet. Administrativt tilhører øya departementet Rivas, og er delt inn i to kommuner som også heter Moyogalpa og Altagracia.
| Ometepe (nahuatl: Ometepetl) er ei øy i Nicaraguasjøen i Nicaragua. Den er danna av to vulkaner som reiser seg opp fra innsjøen. De to vulkanene, Concepción og Maderas, er forbundet med et eid, som gir øya en timeglasslignende form. Ometepe har et areal på 276 km², er 31 km lang, og 5 til 10 km brei. Det gjør den til verdens største vulkanske øy i en innsjø. Den har rundt 35 000 innbyggere, og de viktigste inntekstkildene er dyrehold, landbruk og turisme. Øya er også kjent for sine over 2000 år gamle steinstatuer og helleristninger.
Øyas to største landsbyer er Moyogalpa og Altagracia, som begge har båtforbindelse med fastlandet. Administrativt tilhører øya departementet Rivas, og er delt inn i to kommuner som også heter Moyogalpa og Altagracia.
== Etymologi ==
Navnet Ometepe kommer fra språket nahuatl, som også aztekerne snakka, og er en sammensetning av orda ome «to» og tepetl «fjell, ås». Det kan derfor oversettes som «to fjell». Nahuaene ankom Ometepe fra Mexico på 800- og 900-tallet, da øya allerede var bebodd av andre.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ometepe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Generell informasjon
Helleristningene på Ometepe Arkivert 21. juli 2011 hos Wayback Machine.
Arkeologi på Ometepe
ViaNica.com – Ometepe
Vistita Ometepe – Velkommen
Turistguide til Ometepe
Bilder fra Ometepe Arkivert 12. april 2008 hos Wayback Machine.
Bilder fra Ometepe | | landregion = Rivas | 3,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hersfeldklosteret | 2023-02-04 | Hersfeldklosteret | ['Kategori:50°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 775', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Hessen', 'Kategori:Ruiner i Tyskland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1648'] | Hersfeldklosteret var et viktig benediktinsk rikskloster i byen Bad Hersfeld i Hessen (tidligere i Hessen-Nassau), Tyskland, ved sammenløpet av elvene Geisa, Haune og Fulda.
| Hersfeldklosteret var et viktig benediktinsk rikskloster i byen Bad Hersfeld i Hessen (tidligere i Hessen-Nassau), Tyskland, ved sammenløpet av elvene Geisa, Haune og Fulda.
== Historie ==
Hersfeldklosteret ble grunnlagt av sankt Sturmius, en disippel av sankt Bonifatius, Tysklands apostel, i 736-742. På grunn av stedet lokalitet lå det sårbart for angrep fra saksere, og han overførte det til Fulda. Noen år senere, i eller omtrent år 749 etter at sakserne var blitt beseiret av frankerne, grunnla Lullus, erkebiskopen av Mainz, klosteret i Hersfeld på nytt.
Karl den store, som nylig hadde tatt den frankiske kronen, og andre bidragsytere ga økonomisk støtte, og i 775 fikk klosteret status som «Reichsabtei», rikskloster, hvilket betydde at det var territorialt uavhengig under en fyrsteabbed innenfor riket.
Pave Stefan III ga klosteret fritakelse fra episkopal jurisdiksjon. Det eide snart 1050 hider av land og et samfunn bestående av 150 munker.
Lullus ble gravlagt i kirken etter sin død i 786. Klosterbygningene ble reist mellom 831 og 850, og i 852 ble Lullus’ grav flyttet til den nye kirken. I løpet av denne seremonien ble Lullus' helgenerklæring formelt annonsert av Rabanus Maurus. «Lullusfest» eller «Feiring av sankt Lullus» har blitt markert i Hersfeld siden da på den 16. oktober og er den lengst etablerte lokale fest i den tysktalende verden.
Klosteret hadde allerede blitt et pilegrimsmål etter år 780 på grunn av relikviene av sankt Wigbert av Fritzlar som ble brakt hit på denne tiden, og de mirakler som etter sigende skal ha skjedd. Et verdifullt bibliotek ble samlet, annalene for klosteret ble gjort jevnlig, og stedet ble et velkjent sete for fromhet og læring. Mot slutten av 900-tallet led Hersfeld under den generelle nedgang av alder, og klosterdisiplinen ble svak. En del år senere ble praksisen reformert av sankt Godehard av Hildesheim, den senere biskop av Hildesheim, og en del av medlemmene ble sendt til andre klostre for at de skulle lære religiøs fromhet.
I løpet av investiturstriden tok Hersfeld side med den keiserlige sak mot pavedømmet. Keiser Henrik IV av Det tysk-romerske rike besøkte selv klosteret ofte, noen ganger fulgt av sin hustru, og hans sønn og etterfølger Konrad II av Italia ble født og døpt innenfor klosterets område. I det siste tiåret av 1000-tallet synes det som om klosteret hadde igjen fått pavedømmets gunst og det fortsatte å blomstre for en lang påfølgende periode.
Byen Hersfeld, i dag Bad Hersfeld, vokste opp på utsiden av klosteret og blomstret i den grad at det ble sterkt nok til kreve sin uavhengighet, og 1371 plasserte byen seg formelt under beskyttelse av landgrevene av Hessen.
Med tiden begynte klosteret igjen å forringes, og i 1513 hadde det nådd et slikt lavmål at abbed Volpert Riedesel overlot sin posisjon i hendene på pave Leo X, og abbeden av Fulda ble autorisert av keiser Maximilian I for å legge klosteret inn under hans eget abbedi. I henhold til samtidig redegjørelser var biblioteket i en tilstand av ruiner og forfall, mange kostbare bind hadde forsvunnet og manuskripter som inneholdt arkiver og nedtegnelser for klosteret ble brukt i kennelen som søppel for hundene.
== Reformasjonen ==
Den tvangspåførte sammenslåingen av Hersfeld og Fulda vart litt mer enn to år. Deretter ble en ny abbed av Hersfeld valgt. Abbed Krato som holdt posisjonen i 1517 sympatiserte med lutherismen. Martin Luther stoppet ved klosteret på veg tilbake fra riksdagen i Worms i 1521 og holdt en gudstjeneste. Krato sverget lydighet til den lutherske landgreve Philipp av Hessen i 1525. Klosterkirken ble følgelig stengt for romersk-katolsk gudstjenester. Messe ble kun gitt i et kapell på innsiden av klosteret.
== Oppløsningen ==
For resten av århundret fortsatte klosteret som en protestantisk virksomhet under tett overoppsyn av herskerne i Hessen, og da Joachim Röll døde i 1606 ble han den siste abbed og Otto, prins av Hessen, ble valgt til ikkekirkelig administrator.
Paven gjorde et mislykket forsøk etter Ottos død å føre klosteret tilbake under katolsk administrasjon. Det fortsatt under fyrstefamiliens kontroll inntil avslutningen av freden i Westfalen i 1648. Hersfeld som keiserlig len ble forent med Hessen som et verdslig fyrstedømme.
== Bygninger ==
Klosterkirken i romansk arkitektur ble bygd tidlig på 1100-tallet, men ble brukt som kruttmagasin og deretter ødelagt av franskmennene i 1761 i løpet av syvårskrigen. Ruinene er nå et velkjent møtested for konserter og offentlige hendelser, og er sete for den årlige festivalen i Bad Hersfeld.
== Biblioteket ==
Det latinske verket Germania (De Origine et situ Germanorum), skrevet av Gaius Cornelius Tacitus rundt år 98, et etnografisk arbeid om germanske stammer utenfor Romerriket, er bevart i et enkeltstående manuskript. Dette ble funnet i Hersfeldklosterets bibliotek og ført til Italia i 1455.
Klosterets annaler, Annales Hersfeldienses, er en betydningsfull kilde for tysk middelalderhistorie.
== Eksterne lenker ==
Catholic Encyclopedia av 1913: Hersfeld | Hersfeldklosteret var et viktig benediktinsk rikskloster i byen Bad Hersfeld i Hessen (tidligere i Hessen-Nassau), Tyskland, ved sammenløpet av elvene Geisa, Haune og Fulda. | 3,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flying_Norwegians | 2023-02-04 | Flying Norwegians | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1974', 'Kategori:Cato Sanden', 'Kategori:Norske prog-rock-band'] | Flying Norwegians (etablert 1974 i Bergen) var en norsk rockegruppe, kjent fra flere plateutgivelser.De besto initielt av Rune Walle (gitar), Gunnar Bergstrøm (trommer), Cato Sanden (vokal), Johannes Torkelsen (bass) og Jarle Zimmermann (piano). Gruppen hadde senere noen utskiftinger, ble oppløst i 1981, og hadde en kortvarig gjenforening fra 1994-1997.
| Flying Norwegians (etablert 1974 i Bergen) var en norsk rockegruppe, kjent fra flere plateutgivelser.De besto initielt av Rune Walle (gitar), Gunnar Bergstrøm (trommer), Cato Sanden (vokal), Johannes Torkelsen (bass) og Jarle Zimmermann (piano). Gruppen hadde senere noen utskiftinger, ble oppløst i 1981, og hadde en kortvarig gjenforening fra 1994-1997.
== Utgivelser ==
=== Album ===
New Day (Sonet, 1974)
Wounded Bird (Sonet, 1976)
Live (Sonet, 1977) fra avslutningskonsert 10. januar 1977.
This Time Around (Sonet, 1979)
Du står i veien (Sonet, 1981)
Originals (Fjording dobbel-CD, 1994)
Still Riding (Norske Gram, 1996)
=== Singler ===
Young Man/It Ain't Just Another Blow (1974)
Old Lady (1976)
Crazy Eyes Go Blind (1994)
Lonesome Cowboy (1995)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Flying Norwegians på Discogs
(en) Flying Norwegians på MusicBrainz
(en) Flying Norwegians på Spotify
(no) Flying Norwegians på Rockipedia | Flying Norwegians (etablert 1974 i Bergen) var en norsk rockegruppe, kjent fra flere plateutgivelser.Omtale og bilder fra Norsk Musikkinformasjon | 3,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manuel_Antonio_nasjonalpark | 2023-02-04 | Manuel Antonio nasjonalpark | ['Kategori:1970-årene i Costa Rica', 'Kategori:1972 i Nord-Amerika', 'Kategori:84°V', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalparker i Costa Rica', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1972'] | Manuel Antonio nasjonalpark (spansk: Parque Nacional Manuel Antonio) er en nasjonalpark vest i Costa Rica, rett sør for Quepos i Puntarenas, og 132 km fra hovedstaden San José. Den ble oppretta i 1972, og er med sine 19,83 km² med landareal landets minste nasjonalpark. Så mange som 150 000 mennesker besøker nasjonalparken årlig, og den er kjent for sine flotte strender og turstier. Fem strender befinner seg innafor grensene til Manuel Antonio nasjonalpark: Espadilla Sur, Manuel Antonio, Puerto Escondido, Gemelas og Playita.
Nasjonalparken består av kystregnskog og et 552,10 km² stort havområde utafor kysten. Til tross for sitt lille areal, lever det 109 ulike pattedyrarter og 184 fuglearter i nasjonalparken.
| Manuel Antonio nasjonalpark (spansk: Parque Nacional Manuel Antonio) er en nasjonalpark vest i Costa Rica, rett sør for Quepos i Puntarenas, og 132 km fra hovedstaden San José. Den ble oppretta i 1972, og er med sine 19,83 km² med landareal landets minste nasjonalpark. Så mange som 150 000 mennesker besøker nasjonalparken årlig, og den er kjent for sine flotte strender og turstier. Fem strender befinner seg innafor grensene til Manuel Antonio nasjonalpark: Espadilla Sur, Manuel Antonio, Puerto Escondido, Gemelas og Playita.
Nasjonalparken består av kystregnskog og et 552,10 km² stort havområde utafor kysten. Til tross for sitt lille areal, lever det 109 ulike pattedyrarter og 184 fuglearter i nasjonalparken.
== Bilder ==
== Se også ==
Liste over nasjonalparker i Costa Rica
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Manuel Antonio National Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Manuel Antonio nasjonalpark hos SINAC
Manuel Antonio nasjonalpark hos Costa Rica Infolink | Manuel Antonio nasjonalpark (spansk: Parque Nacional Manuel Antonio) er en nasjonalpark vest i Costa Rica, rett sør for Quepos i Puntarenas, og 132 km fra hovedstaden San José. Den ble oppretta i 1972, og er med sine 19,83 km² med landareal landets minste nasjonalpark. | 3,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandaker_Ski-_og_Fotballklubb | 2023-02-04 | Sandaker Ski- og Fotballklubb | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1915', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Futsallag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1915', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Sandaker', 'Kategori:Sport i bydel Sagene', 'Kategori:Tidligere bandyklubber i Norge'] | Sandaker Ski og Fotballklubb (stiftet 6. juli 1915) er et idrettslag på Sandaker i Oslo. Sandaker Ski og Fotballklubb har historisk sett vært en klubb med aktive lag innen både skisport og fotball. I dag innbefatter aktiviteten kun fotball, representert gjennom klubbens Menn 33-lag. Klubben hadde inntil 2013 seniorlag i 6. divisjon, men trakk laget den sesongen. Fra sesongen 2022 har Sandaker igjen et seniorlag, denne gang i 10. divisjon. Sandakers hjemmebane og klubbhus ligger på Nordre Åsen og brukes også av Skeid.
| Sandaker Ski og Fotballklubb (stiftet 6. juli 1915) er et idrettslag på Sandaker i Oslo. Sandaker Ski og Fotballklubb har historisk sett vært en klubb med aktive lag innen både skisport og fotball. I dag innbefatter aktiviteten kun fotball, representert gjennom klubbens Menn 33-lag. Klubben hadde inntil 2013 seniorlag i 6. divisjon, men trakk laget den sesongen. Fra sesongen 2022 har Sandaker igjen et seniorlag, denne gang i 10. divisjon. Sandakers hjemmebane og klubbhus ligger på Nordre Åsen og brukes også av Skeid.
== Historie ==
Sandaker har tradisjonelt hørt hjemme i de lavere divisjonene, men sesongen 1948/49 var klubben oppe i Hovedserien. Klubbens mest meritterte spiller er utvilsomt Ragnar Larsen, som var proff i Italia i flere sesonger på 1950-tallet, og er Sandakers eneste A-landslagsspiller gjennom tidene.
=== Åsen ===
I 1961 slo Sandaker SFK seg sammen med naboklubben Åsen Sportsklubb (stiftet 1932). Åsen var opprinnelig medlem av Arbeidernes Idrettsforbund og hadde vært en foregangsklubb innen aldersbestemt idrett. Fra og med 1930-tallet arrangerte de juniorturneringer i fotball og håndball, i regi av Harry Næss. Sammenslutningen gikk under navnet Sandaker/Åsen fram til 1973, da det ble vedtatt å bare bruke Sandaker-navnet. Som en reaksjon på dette ble fotballklubben Åsenkameratene stiftet, men denne hadde kort levetid.
== Futsal ==
Sandaker Ski og Futsal ble etablert vinteren 2006. Laget besto av spillere fra Sandaker SFK og deltok i futsalturneringer i osloområdet. Etter flere gode regionale turneringer i Coca-Cola Cup i Ekeberghallen ble Sandaker Ski og Futsal kvalifisert til nasjonalt sluttspill. Sandaker Futsal tapte der bronsefinalen 3-0 mot Nidaros Futsal fra Trondheim. Sesongen 2009/2010 deltok klubben i Umbro5cup og Norgesautomaten Indoor Cup som begge var nasjonale futsalturneringer.
== Kjente medlemmer ==
Ragnar Larsen
Alf Andersen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Sandaker SFK (idrett.speaker.no) | Sandaker Ski og Fotballklubb (stiftet 6. juli 1915) er et idrettslag på Sandaker i Oslo. | 3,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Bello | 2023-02-04 | Maria Bello | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Norristown', 'Kategori:Personer fra USA av italiensk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | Maria Elena Bello (født 18. april 1967) er en Golden Globe-nominert skuespiller fra USA.
| Maria Elena Bello (født 18. april 1967) er en Golden Globe-nominert skuespiller fra USA.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maria Bello – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Bello – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Maria Bello-intervju, 27. juli 2008, Page Six Magazine
(en) Maria Bello på Internet Movie Database
(sv) Maria Bello i Svensk Filmdatabas
(da) Maria Bello på Filmdatabasen
(da) Maria Bello på Scope
(fr) Maria Bello på Allociné
(en) Maria Bello på AllMovie
(en) Maria Bello hos Rotten Tomatoes
(en) Maria Bello hos The Movie Database
(en) Maria Bello hos Internet Broadway Database | Maria Elena Bello (født 18. april 1967) er en Golden Globe-nominert skuespiller fra USA. | 3,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elverumsturneringen | 2023-02-04 | Elverumsturneringen | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fotball i Hedmark', 'Kategori:Fotballturneringer i Norge', 'Kategori:Sportsarrangementer i Hedmark'] | Elverumsturneringen er en fotballturnering som arrangeres av Elverum Fotball. Turneringen ble arrangert første gang i 1977, og feiret 30-årsjubileum i 2007. Fra en beskjeden start med 16 smågutt- og guttelag har turneringen vokst år for år og blitt meget populær, med mellom 250 og 300 deltakende lag. For klassene opp til 12 år spilles puljespill, mens fra 13 – 16 år er det først puljespill og deretter A- og B-sluttspill – der alle lag deltar.
I tillegg til lokale lag fra Hedmark og Oppland er turneringen populær og godt besøkt av lag fra Akershus og Oslo. Enkelte klubber har sin faste sommeravslutning på Elverum, og spesielt nevnes Kjelsås IL som kommer med mellom 20 og 30 lag til turneringen.
Elverumsturneringen gjennomføres normalt den 2. helgen i juni, og byr på god sportslig kvalitet med gressbaner og dommere, et velorganisert arrangement og med mange opplevelsestilbud.
| Elverumsturneringen er en fotballturnering som arrangeres av Elverum Fotball. Turneringen ble arrangert første gang i 1977, og feiret 30-årsjubileum i 2007. Fra en beskjeden start med 16 smågutt- og guttelag har turneringen vokst år for år og blitt meget populær, med mellom 250 og 300 deltakende lag. For klassene opp til 12 år spilles puljespill, mens fra 13 – 16 år er det først puljespill og deretter A- og B-sluttspill – der alle lag deltar.
I tillegg til lokale lag fra Hedmark og Oppland er turneringen populær og godt besøkt av lag fra Akershus og Oslo. Enkelte klubber har sin faste sommeravslutning på Elverum, og spesielt nevnes Kjelsås IL som kommer med mellom 20 og 30 lag til turneringen.
Elverumsturneringen gjennomføres normalt den 2. helgen i juni, og byr på god sportslig kvalitet med gressbaner og dommere, et velorganisert arrangement og med mange opplevelsestilbud.
== Eksterne lenker ==
Elverum Fotball
Elverumsturneringen 2013 | Elverumsturneringen er en fotballturnering som arrangeres av Elverum Fotball. Turneringen ble arrangert første gang i 1977, og feiret 30-årsjubileum i 2007. | 3,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Beggerud | 2023-02-04 | Anders Beggerud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 22. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 22. juni', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NS-politikere', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske direktører', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Kongsberg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Anders Beggerud (født 22. juni 1894 i Sandsvær, død 22. juni 1957) var en NS-mann og opprinnelig lærer ved Den høyere almenskole i Kongsberg, blant annet i sløyd. Beggerud var medlem av NS fra 1933. I september 1940 ble han oppnevnt som direktør i Pressedirektoratet, en stilling han hadde under hele krigen. Under landssvikoppgjøret ble han dømt til åtte års straffarbeid.
Beggerud døde av hjerneblødning dagen han fylte 63 år.
| Anders Beggerud (født 22. juni 1894 i Sandsvær, død 22. juni 1957) var en NS-mann og opprinnelig lærer ved Den høyere almenskole i Kongsberg, blant annet i sløyd. Beggerud var medlem av NS fra 1933. I september 1940 ble han oppnevnt som direktør i Pressedirektoratet, en stilling han hadde under hele krigen. Under landssvikoppgjøret ble han dømt til åtte års straffarbeid.
Beggerud døde av hjerneblødning dagen han fylte 63 år.
== Referanser ==
== Kilder ==
Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 36. ISBN 8202141389.
== Eksterne lenker ==
(en) Anders Beggerud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb| Anders Beggerud (i profil foran) med [[Nasjonal Samling|NS-topper under en pressemottakelse i 1942. Rundt bordet sitter ellers fra høyre Vidkun Quisling, nyutnevnt ministerpresident (regjeringsleder), Gulbrand Lunde, kulturminister (rikspropagandafører), og Rolf Jørgen Fuglesang, statsrådsskretær for Quislings nasjonale regjering. | 3,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kasakhstan | 2023-02-04 | Kasakhstan | ['Kategori:48°N', 'Kategori:67°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kasakhstan', 'Kategori:Samveldet av uavhengige stater', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:TÜRKSOYs medlemsland'] | Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан, Qazaqstan, russisk: Казахстан, Kazakhstan), offisielt Republikken Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан Республикасы, Qazaqstan Respublikası, russisk: Республика Казахстан, Respublika Kazakhstan) er et land i Sentral-Asia. Det grenser til Russland, Folkerepublikken Kina, Turkmenistan, Kirgisistan og Usbekistan, i tillegg til kystlinjen mot Det kaspiske hav. Kasakhstan har ca. 15 millioner innbyggere, og har et areal på 2 717 300 km². Hovedstaden er Astana (tidligere Nur-Sultan).
Kasakhstan er verdens niende største land etter areal, og den største innlandsstaten. Landet består av flate områder, stepper, taigaer (sibirsk skogland), steile dalstrøk, åser, deltaer og snøkledde fjell, og ørkener. Landet er tynt befolket, og befolkningstettheten er mindre enn seks personer per kvadratkilometer. Kasakhstan er etnisk og kulturelt mangeartet, delvis på grunn av masseforflytninger av flere etniske grupper til landet i Stalin-tiden. Kasakhere er den største etniske gruppen, men landet har også 131 andre folkegrupper, inkludert russere, ukrainere, usbekere, og tatarer.
| Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан, Qazaqstan, russisk: Казахстан, Kazakhstan), offisielt Republikken Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан Республикасы, Qazaqstan Respublikası, russisk: Республика Казахстан, Respublika Kazakhstan) er et land i Sentral-Asia. Det grenser til Russland, Folkerepublikken Kina, Turkmenistan, Kirgisistan og Usbekistan, i tillegg til kystlinjen mot Det kaspiske hav. Kasakhstan har ca. 15 millioner innbyggere, og har et areal på 2 717 300 km². Hovedstaden er Astana (tidligere Nur-Sultan).
Kasakhstan er verdens niende største land etter areal, og den største innlandsstaten. Landet består av flate områder, stepper, taigaer (sibirsk skogland), steile dalstrøk, åser, deltaer og snøkledde fjell, og ørkener. Landet er tynt befolket, og befolkningstettheten er mindre enn seks personer per kvadratkilometer. Kasakhstan er etnisk og kulturelt mangeartet, delvis på grunn av masseforflytninger av flere etniske grupper til landet i Stalin-tiden. Kasakhere er den største etniske gruppen, men landet har også 131 andre folkegrupper, inkludert russere, ukrainere, usbekere, og tatarer.
== Naturgeografi ==
Med et areal på rundt 2 717 300 km² er Kasakhstan mer enn dobbelt så stort som de fire andre sentralasiatiske republikkene til sammen. Landet grenser mot Turkmenistan, Usbekistan og Kirgisistan i sør, Russland i nord, Russland og Kaspihavet i vest og Xinjiang i Kina i øst.
Det er stor topografisk variasjon innen Kasakhstan. Det meste av landet ligger mellom 200 og 300 meters høyde, men langs kysten av Kaspihavet finner man noen av de laveste høydene på jorden. Det høyeste punktet, Khan Tengri-fjellet i Tian Shan-kjeden, er 7 010 meter høyt. Mange av toppene i fjellkjedene Tian Shan og Altai er snødekte året rundt, og smeltevann herfra er kilde til de fleste av Kasakhstans elver.
9,4 % av landområdet i Kasakhstan består av blandet prærie og skog eller skogløs prærie, primært i nordlige deler og i området rundt Uralelven. Mer enn tre fjerdedeler av landet, inkludert hele det vestlige området og mesteparten av det sørlige, er enten delvis ørken (33,2 %) eller ørken (44 %). Terrenget her er bart og erodert, med store sanddyner i ørkenene Kysylkum og Moyunkum.
== Demografi ==
Det amerikanske folketellingsbyråets internasjonale database lister Kasakhstans nåværende befolkning til 16 763 795 innbyggere mens Forente nasjoners kilder som Verdensbanken gir beregning for 2002 på 14 794 830. Den siste tiårsfolketellingen som ble holdt mellom 28. februar og 6. mars 2009 ga et resultat på 16 004 800 mennesker registrert i Kasakhstan.Etniske kasakhere representerer 63 prosent av befolkningen og etniske russere 24 prosent, med en rik fordeling av mange andre grupper, inkludert tatarer, ukrainere, usbekere, hviterussere, uighurere, aserbajdsjanere, polakker,, og litauere. En del minoriteter, som etniske tyskere som tidligere hadde bosatt seg i Russland, særlig volgatyskere, og ukrainere, koreanere, kurdere, tsjetsjenere, meskhetiske tyrkere, og russiske politiske opposisjonelle som ble deportert av Stalin til Kasakhstan i 1930-årene og 1940-årene; en del større arbeidsleirer (Gulag) eksisterte i landet.Det skjedde også en betydelig russisk innvandring i forbindelse med Jomfrulandplanen og det sovjetiske romfartsprogrammet under Khrusjtsjov-tiden. Det var også en liten, men aktiv jødisk samfunn. Før 1991 var det en million tyskere i Kasakhstan, men de fleste av dem fikk lov til å utvandre til Tyskland etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. De fleste medlemmer av den lille minoriteten av pontiske grekere har utvandret til Hellas. På slutten av 1930-årene ble de tusener av koreanere i Sovjetunionen deportert til Sentral-Asia. Dette folket er i dag kjent som Koryo-saram.
=== Språk ===
Kasakhstan er et tospråklig land: kasakhisk, snakket av 64,4 prosent av befolkningen, har status som nasjonalt språk eller «statsspråk», mens russisk, som er snakket av bortimot alle, er erklært som «offisielt» språk, og blir rutinemessig benyttet i forretningslivet. Engelsk har blitt populært å kunne blant de unge etter at Sovjetunionen falt sammen, og 30 prosent av de som bor i storbyene, særlig de yngre snakker rimelig bra engelsk. Et annet utenlandsk språk som er mer eller mindre populært er tyrkisk på grunn av Tyrkias umiddelbare nærhet og likhet til kasakhisk.
I 1990-årene utvandet mange av landets russiske og volgatyske innbyggere, en prosess som begynte i 1970-årene. Dette var en betydelig faktor i å gi innfødte kasakhere et flertall i befolkningen, foruten at disse også hadde en høyere fødselsrate og økte ved innvandring av etniske kasakhere fra Kina, Mongolia og Russland.
=== Religion ===
Kasakhstan er en sekulær stat, og religion har ingen spesielt viktig posisjon i landet. Til en studie svarte 45 % av landets befolkning at «religion ikke er en viktig del av livet».70 % av befolkningen regner seg selv som muslimer, der den største bevegelsen er sunniislam, i tillegg til en stor mengde ortodokse kristne, som utgjør 25 % av befolkningen.
== Historie ==
I det meste av sin historie har området som utgjør dagens moderne stat Kasakhstan vært bebodd av nomadiske stammer. På 1500-tallet fremsto kasakherne som en egen nasjonal gruppe, delt inn i tre hovedflokker. Russerne begynte å avansere inn på det kasakhstanske steppene på 1700-tallet, og ved midten av 1800-tallet var hele Kasakhstan en del av Det russiske keiserdømmet. Etter den russiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen ble området Kasakhstan reorganisert flere ganger før det ble den kasakhisk-sovjetiske sosialistrepublikken i 1936 og som en del av Sovjetunionen. I løpet av 1900-tallet var Kasakhstan område for flere større sovjetiske prosjekter, inkludert Jomfrulandplanen til Nikita Khrusjtsjov, Bajkonur kosmodrom (verdens største og eldste fungerende rakettoppskytingsbase) og semipalatinsk testområde, Sovjetunionens hovedområde for å teste atomvåpen.
Kasakhstan erklærte seg selv som en uavhengig stat den 16. desember 1991 som den siste sovjetiske republikk som så gjorde. Lederen fra kommunisttiden, Nursultan Nazarbajev, ble landets nye president. Siden 1991 har Kasakhstan etterstrebet en balansert utenrikspolitikk og arbeidet for å utvikle landets økonomi, særlig hydrokarbonindustrien. Mens landets økonomiske utsikter er blitt stadig bedre, har president Nazarbayev opprettholdt streng kontroll over landet politikk. Landets internasjonale prestisje har langsomt bedret seg. Landet er i dag betraktet som en dominerende stat i Sentral-Asia. Kasakhstan er et medlem av mange internasjonale organisasjoner, blant annet Forente nasjoner, NATOs Samarbeid for fred, Samveldet av uavhengige stater, og Shanghai-gruppen. I 2010 hadde Kasakhstan formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa.
Den 4. januar 2022 brøt det ut opptøyer som startet med demonstrasjoner mot høye gasspriser. Rådhuset i Almaty ble stormet, presidenten innførte nasjonal unntakstilstand, og statsminister Askar Mamin gikk av. En styrke fra Den kollektive sikkerhetspakten kom til landet, og opprøret ble slått ned.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
Kasakhstan er inndelt i 14 oblaster (kasakhisk: облыстар), som igjen er oppdelt i distrikter (kasakhisk: аудандар).
Hver oblast ledes av en «akim» (guvernør) utpekt av presidenten. Kasakhstans regjering flyttet hovedstaden fra Almaty til Astana 10. desember 1997.
=== Statsministre ===
Sergey Tereshchenko (1991–1994)
Akezhan Kazhegeldin (1994–1997)
Nurlan Balgimbayev (1997–1999)
Qasym-Jomart Toqaev (1999–2002)
Imangali Tasmagambetov (2002–2003)
Danijal Akhmetov (2003–2007)
Karim Massimov (2003–2012)
Serik Akhmetov (2012–2014)
Karim Massimov (2014–2016)
Bakhytzhan Sagintayev (2016–2019)
Askar Mamin (2019–2022)
Kasakhstan hadde visepresident i perioden 1991–1996.
== Næringsliv ==
Kasakhstan er den største republikken i Sentral-Asia fra det tidligere Sovjetunionen, og har store mengder med fossilt brensel og forskjellige mineraler. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning ble det økonomisk krise i området, men regjeringen lyktes i å gjennomføre økonomiske reformer. Kasakhstan har nå en stabil økonomi, og den tidligere fattigdommen er redusert, hovedsakelig på grunn av olje.
Kasakhstan og Kina startet et samarbeid med å bygge en oljeledning, kalt Atasu-Alashankou-rørledningen, fra Kaspihavet til Kina, og dette prosjektet sto ferdig i 2006. Kasakhstan er nå det rikeste landet i Sentral Asia. De har et banksystem som ligner på det i Øst-Europa. Fortsatt lever likevel 19 % av befolkningen i ekstrem fattigdom.
== Samfunn ==
=== Urbanitet ===
==== Største byer ====
Almaty (Alma-Ata)
Astana (Akmola)
Atyrau
Karaganda
Kostanay
Semej
Zjeskasgan
== Kasakhstan - Norge, bilaterale forhold ==
=== Politisk samarbeid ===
Den 2. januar 1992 anerkjente Kongeriket Norge Republikken Kasakhstans uavhengighet. 5. juni 1992 ble det etablert diplomatiske forbindelser mellom de to landene.
Den 21. juni 2004 åpnet Kasakhstan en diplomatisk representasjon i Oslo. Representasjonen ble i mars 2012 omgjort til ambassade med president Nursultan Nazarbayevs resolusjon.
Siden april 2019 har Yerkin Akhinzhanov vært Kasakhstans ambassadør til Norge. Ole Johan Bjørnøy er Norges hjemmebaserte ambassadør for Kasakhstan.
Kasakhstans første president Nursultan Nazarbayev hadde et offisielt besøk til Oslo i april 2001. Han hadde møter med Kong Harald V, statsminister Jens Stoltenberg og Stortingets visepresident Hans Johan Røsjorde. Det ble signert en rekke bilaterale dokumenter, blant annet Felleserklæring om den videre utviklingen av de bilaterale fobindelsene og samarbeidet mellom Kasakhstan og Norge. Nazarbayev holdt også et foredrag om Kasakhstans utenrikspolitikk i NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt). Videre ble det arrangert et møte med representanter fra olje- og gassektoren, telekommunikasjonsbransjen, den maritime sektoren og reiselivs- og byggebransjen i Norge.
Statsminister Kjell Magne Bondevik besøkte Kasakhstan i 2004, og Kronprins Haakon – i 2010. I oktober 2018 møtte president Nursultan Nazarbayev statsminister Erna Solberg under ASEM-toppmøtet (Asia-Europe Meeting) i Brussel.
Den 25. september 2019 var det møte mellom Kasakhstans utenriksminister Mukhtar Tleuberdi og Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide under den 74. sesjonen av FNs generalforsamling.
Den juridiske rammen for det bilaterale samarbeidet mellom de to landene inkluderer Overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue, Avtale om tilbaketaking av personer, Avtale om fritak for visumplikt for innehavere av diplomatpass, Avtale om internasjonal veitransport og en rekke andre dokumenter.
Som en del av den tverrparlamentariske dialogen besøkte leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité Anniken Huitfeldt og medlem av Stortingets energi- og miljøkomité Åsmund Aukrust Kasakhstan i 2018.
Både Kasakhstan og Norge er aktive tilhengere av ikke-spredning og nukleær sikkerhet. De to landene har liknende posisjoner når det gjelder global kjernefysisk sikkerhet. Dette feltet forener de to landenes vitenskapelige og akademiske miljøer, samt deres sivilsamfunn. Som anerkjennelse av Kasakhstans spesielle bidrag til styrking av internasjonal sikkerhet og ikke-spredning gjennomføres det felles analytiske studier og organiseres internasjonale arrangementer med deltakelse av NGOer og Kasakhstans og Norges offentlighet.
Kasakhstan og Norge bidrar betydelig til ikke-spredning og nukleær nedrustning. Landene er viktige aktører innen kjernekraft. Norge er et av giverlandene til IAEAs brenselbank for lavt anriket uran i Kasakhstan. Opprettelsen av brenselbanken ble initiert av den amerikanske organisasjonen Nuclear Threat Initiative (NTI) i 2006. Prosjektets giverland inkluderer USA med 49 millioner dollar, EU med 25 millioner euro, Kuwait med 10 millioner dollar, De forente arabiske emirater med 10 millioner dollar, Norge med 5 millioner dollar og Kasakhstan med 400 tusen dollar og naturalytelser. Kasakhstan mente at brenselbankens opprettelse vil bidra til å styrke ikke-spredningsregimet, samt øke IAEAs og Ikkespredningsavtalens rolle, derfor uttrykte landet støtte til prosjektet ved å være villig til å plassere brenselbanken på sitt territorium. I 2011 sendte Kasakhstan søknad om dette til IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået), og organisasjonens styre godkjente prosjektet til avtale med landet 11. juni 2015. 27. august 2015 arrangerte man signeringseremonien for avtalepakken mellom Kasakhstan og IAEA. Seremonien var i relatert til 29. august – datoen for nedleggelsen av atomprøvestedet Semipalatinsk i Kasakhstan. Representanter for Norge deltok også under seremonien.
Den 21. november 2019 ble den norske utgaven av Nursultan Nazarbayevs bok Fredens episenter lansert på Literatturhuset i Oslo.
=== Handel og økonomisk samarbeid ===
Ifølge Kasakhstans finansdepartement var handelsomsetningen mellom de to landene 82 millioner dollar i perioden januar-november 2019. Kasakhstans eksport til Norge utgjorde 8 millioner dollar og importen fra Norge til Kasakhstan – 74 millioner dollar. I 2018 var handelsomsetningen 60 millioner dollar, Kasakhstans eksport til Norge utgjorde 15 millioner dollar og importen fra Norge til Kasakhstan – 45 millioner dollar.
Ifølge Kasakhstans nasjonalbank of the Republic of Kasakhstans var direkte investeringer (reinvesterte inntekter) fra Norge til Kasakhstan 2,1 millioner dollar i de tre første kvartalene i 2019. I 2018 var direkte investeringer fra Norge til Kasakhstan 1,1 millioner dollar.
Per november 2019 opererer 25 juridiske personer, filialer og representasjonskontorer med norsk deltakelse i Kasakhstan, blant annet oljeserviceselskapene North Caspian Engineering og DNV GL Kazakhstan.
Norway Kazakhstan Chamber of Commerce and Industry med leder Alexander Khrol fra Nord Development AS har operert siden 2015. En honorær konsul har blitt utnevnt med sikte på å fremme handel og økonomisk samarbeid mellom de to landene og inkludering av små og mellomstore bedrifter i felles investeringsprosjekter.
Den 24. september 2019 undertegnet Kazmunaygaz og Equinor avtale om felles aktiviteter i hovedstaden Nur-Sultan.
Siden Norge er en av de største eksportørene av hydrokarbon, er landet interessant for Kasakhstan med tanke på utvikling av landets olje- og gassektoren. Norges erfaring ble nøye studert under opprettelsen av Kasakhstans oljefond Nasjonalfondet. I Norge jobber og studerer flere kasakhstanske spesialister på olje og gass. Norske serviceselskaper er involvert i service av Kasakhstan olje- og gassindustri.
Innføring av nye teknologier innen landbruk, utvikling av transport og logistikk, grønn økonomi, reiseliv og idrett er lovende samarbeidområder for de to landene.
=== Kulturelt og humanitært samarbeid ===
I 2002 gjennomførte UNESCO sammen med Norwegian Funds-in-Trust et prosjekt om forvaltning, bevaring og promotering av helleristningene i Tamgaly-kløften. Dette resulterte i at helleristningene ble i 2004 tatt med på UNESCOs verdensarvliste. Samarbeidsprosjektet "Kurgan DNA" har studert mulige etnografiske og kulturelle bånd mellom folk i Kasakhstan og Norge. Analysen av det samlede genetiske materialet har bekreftet at mer enn 50% av den norske befolkningen har på farssiden en nær genetisk forbindelse med befolkningen som bodde i forhistorisk tid i dagens Kasakhstan.
Kong Harald V fremhevet viktigheten av forskning på landenes felles historie og utvikling på idrettsfeltet da ambassadør Yerkin Akhinzhanov hadde audiens hos ham etter seremonien for levering av ambassadørens akkrediteringsbrev i mai 2019.
Den 1. desember 2019 ble hadde det kasakhstanske etnofolkbandet Uly Dala konsert på Victoria Nasjonal Jazzscene. Fra 6. til 21. desember 2019 ble Kasakhiske filmdager arrengert i Oslo og Stavanger. Fra 14. desember 2019 til 3. januar 2020 ble utstillingen "Kasakhstan - Norge: Sportsdiplomati" arrangert på Skimuseet i Holmenkollen. De berømte idrettsutøverne Vladimir Smirnov, Vegard Ulvang og Sten Stensen deltok under åpningen av utstillingen.
I 2020 begynte Kasakhstans ambassade arbeid med å publisere en liste over falne sovjetiske soldater med kasakhstansk bakgrunn som ble gravlagt i Norge i perioden 1941–1945.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Khoja Ahmed Yasawis mausoleum
Helleristningene i Tamgaly
Saryarka – stepper og innsjøer i nordre KasakhstanSilkeveien
Vestlige Tien ShanMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2014 – Dombra Kuy, tradisjonell musikk
2014 – Tradisjonell kunnskap om å lage jurt
2015 – Aitysh/Aitys, improvisasjonskunst
2016 – Kuresi i Kasakhstan, bryting
2016 – Falkoneri
2018 – Dede Qorqud/Korkyt Ata/Dede Korkut, episk kultur, folkeeventyr og musikk
2018 – Tradisjonelle vår-festligheter med kasakhiske hester
2020 – Tradisjonelt intelligens- og strategispill: Togyzqumalaq, Toguz Korgool, Mangala/Göçürme
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Kazakhstan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Қазақстан – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Kasakhstan i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Republikken Kasakhstans riksvåpen ble vedtatt i sin nåværende form 4. juni 1992. | 3,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tina_Turner | 2023-02-04 | Tina Turner | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. november', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Sōka Gakkai', 'Kategori:Personer fra Haywood County i Tennessee', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tina Turner'] | Tina Turner (født Anna Mae Bullock; 26. november 1939 i Nutbush i Tennessee i USA), også kjent som Little Ann, er en amerikansk sanger, danser, låtskriver, skuespiller og forfatter. Hun regnes som en av verdens mest populære artister og har fått tittelen The Queen of Rock 'N' Roll. Turner har solgt over 200 millioner plater.
| Tina Turner (født Anna Mae Bullock; 26. november 1939 i Nutbush i Tennessee i USA), også kjent som Little Ann, er en amerikansk sanger, danser, låtskriver, skuespiller og forfatter. Hun regnes som en av verdens mest populære artister og har fått tittelen The Queen of Rock 'N' Roll. Turner har solgt over 200 millioner plater.
== The Ike & Tina Turner Revue ==
Anna Mae startet sin karriere i 1956 sammen med Ike Turner og The Kings of Rhythm, der hun sang B.B. Kings You Know I Love You. Etter den kvelden ble hun fast medlem av bandet og ble bare kalt Little Ann.
I 1958 spilte de inn og ga ut sin første singel Boxtop.
Gjennombruddet kom i 1960 med sangen A Fool in Love. Hun ble gitt navnet Tina i forbindelse med utgivelse av singelen, og bandet ble da hetende The Ike & Tina Turner Revue.
I 1966 spilte hun inn sangen River Deep – Mountain High som ble produsert av Phil Spector og regnes som en av rockemusikkens klassikere.
== Solokarrière ==
Hun ga ut sitt første soloalbum i 1974, Tina Turns the Country On!. Turner har gjort en del coverversjoner på låter av countrysangere som Kris Kristofferson, Bob Dylan, Olivia Newton-John, James Taylor og Dolly Parton. I 1975 spilte hun rollen som The Acid Queen i rockeoperaen Tommy og ga ut albumet Acid Queen senere. Albumet Rough ble gitt ut i 1978. Love Explosion ble gitt ut i 1979.
Våren 1984 gjorde Turner stor suksess med albumet Private Dancer som solgte over 20 millioner kopier verden over . Albumet fikk også tre Grammypriser i 1985. Senere samme år kom filmen Mad Max Beyond Thunderdome ut, der hun spilte rollen som Aunty Entity. Hun var også med på sangen We Are the World og spilte inn en egen sang på albumet We Are the World som het Total Control. 13 juli står hun på scenen på John F. Kennedy Stadium i Philadelphia under Live Aid. Selvbiografien I, Tina, ført i pennen av Kurt Loder, ble utgitt i 1986. Disney kjøpte rettighetene til boka som de i 1993 brukte for å lage filmen Tina, What's Love Got to Do with It. Senere samme år kom albumet Break Every Rule som ble tildelt en Grammy i 1987. 27. august 1986 fikk hun en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Foreign Affair ble gitt ut i 1989.
I 1991 ble hun innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
Filmmusikken til selvbiografien Tina, What's Love Got to Do with It spilte Turner inn selv og ga den ut som sitt åttende album What's Love Got to Do with It i 1993. Goldeneye ble begynnelsen på Turners album Wildest Dreams som kom i 1996. Hennes siste album, Twenty Four Seven, ble spilt inn og gitt ut i 1999.
I mars 2000 la Turner ut på sin Twenty Four Seven Millennium Tour.
28. september 2002 ble en del av Tennessee State Route 19 døpt Tina Turner Highway.
I 2008 la hun ut på sin avskjedsturne 50th Anniversary Tour. Sin foreløpige siste konsert ble avholdt 5. mai 2009 på Sheffield Arena i Storbritannia.
I april 2013, i en alder av 73 år, var Turner på forsiden av den tyske utgaven av magasinet Vogue. Hun er den eldste personen i verden som har vært på forsiden av Vogue. 4. juli samme år giftet Turner seg med Erwin Bach, som hun har vært sammen med siden 1986.
21. mars 2018 var det verdenspremiere på musikalen Tina - The Tina Turner Musical. Sommeren 2018 fikk hun Grammy Lifetime Achievement Award. I oktober 2018 kom den nye selvbiografien My Love Story.
17. juni 2020 ga Kygo og Tina ut singelen What's Love Got to Do with It. Høsten 2020 kom det to bøker; den første, en bilde-biografi That's My Life, og den andre Happiness Becomes You, en bok om Tina sin spirituelle reise.
27. mars 2021 har dokumentaren Tina premiere på HBO. 31. oktober ble hun innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame for andre gang.
== Diskografi ==
== Filmografi ==
== Videografi ==
== Turnéhistorie ==
The Tina Turner Show (1977)
Tina Turner 78 (1978)
Tina Turner Show '79 (1979-80)
1981 (1981)
Tina Turner Show '82 (1982)
Tina Turner World Tour (1983)
Tina Turner 1984 World Tour (1984)
Private Dancer World Tour (1985)
Break Every Rule World Tour (1987–88)
Foreign Affair Farewell Tour (1990)
What's Love? Tour (1993)
Wildest Dreams World Tour (1996–97)
Twenty Four Seven Millennium Tour (2000)
50th Anniversary Tour (2008–09)
=== Som medvirkende ===
Live at Warner Theatre (1978)
The Rolling Stones American Tour '81 (1981)
Worth Leavin Home For Tour (1981)
Can't Slow Down Tour (1984)
Live Aid (1985)
All Star Rock Concert (1986)
Rock for the Rainforest (1993)
Macy's Passport '97 Fusion (1997)
Eros World Tour (1998)
Divas Live '99 (1999)
The Millennium Show (1999)
Super Bowl (2000)
Once upon a time (2005)
Bedrock Ball (2007)
== I Norge ==
=== Konserter ===
21. august 1982, Momarkedet
31. oktober 1983, Oslo Konserthus
21. februar 1985, Drammenshallen
20. juni 1987, Valle Hovin stadion
20. mai 1990, Valle Hovin stadion
12. juni 1996, Oslo Spektrum
13. juni 1996, Oslo Spektrum
14. juni 1996, Oslo Spektrum
15. juni 1996, Oslo Spektrum
10. august 1996, Oslo Spektrum
11. august 1996, Oslo Spektrum
11. desember 1999, Oslo Spektrum (Nobels fredspriskonsert)
6. august 2000, Valle Hovin stadion
23. oktober 2004, Oslo Spektrum (Nordic Music Awards)
17. april 2009, Telenor Arena
=== TV ===
11. september 1982, På plakaten, NRK
23. februar 1985, Lørdagsbilaget, NRK
31. januar 1987, Jeg, Tina, NRK
11. november 1989, Midt i smørøyet, NRK
11. desember 1999, Nobels fredspriskonsert, NRK1
7. juli 2000, Tina Turner - garantert live, NRK1
23. oktober 2004, Nordic Music Awards, TV2
26. desember 2009, Tina Turner - Simply the Best, NRK1
9. januar 2022, Tina, NRK1
14. januar 2022, Tina live!, NRK2
== Priser og nominasjoner ==
Liste over priser og nominasjoner mottatt av Tina Turner
== Bøker ==
Jeg, Tina. Av Tina Turner i samarbeid med Kurt Loder. Grøndahl og Dreyer, 1987. ISBN 9788209104200
My Love Story. Av Tina Turner i samarbeid med Deborah Davis og Dominik Wichmann. 2018.
That's My Life. Av Tina Turner. Rizzoli International Publications, 2020. ISBN 9780847869169
Happiness Becomes You Av Tina Turner i samarbeid med Regula Curti og Taro Gold. 2020.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Tina Turner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tina Turner – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tina Turner på Internet Movie Database
(no) Tina Turner hos Filmfront
(sv) Tina Turner i Svensk Filmdatabas
(da) Tina Turner på Scope
(fr) Tina Turner på Allociné
(en) Tina Turner på AllMovie
(en) Tina Turner hos Rotten Tomatoes
(en) Tina Turner hos TV Guide
(en) Tina Turner hos The Movie Database
(en) Tina Turner på Apple Music
(en) Tina Turner på Boomplay
(en) Tina Turner på Discogs
(en) Tina Turner på MusicBrainz
(en) Tina Turner på SoundCloud
(en) Tina Turner på Spotify
(en) Tina Turner på Songkick
(en) Tina Turner på Last.fm
(no) Tina Turner på Rockipedia
(en) Tina Turner på Genius — sangtekster
(en) Tina Turner på Twitter
(en) Tina Turner på Facebook
(en) Tina Turner på Instagram
(en) Tina Turner på YouTube
Tina Turner på Dailymotion | 50th Anniversary Tour var en turné med Tina Turner.the-world-of-tina. | 3,999 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.