url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Archanara | 2023-02-04 | Archanara | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Francis Walker', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1866', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rørfly (Archanara spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Tre arter forekommer i det sørligste Norge, men alle er uvanlige
| Rørfly (Archanara spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Tre arter forekommer i det sørligste Norge, men alle er uvanlige
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn 26 – 41 mm), lyst gulbrune nattfly. Forvingen er nokså smal, avrundet, vanligvis ensfarget bortsett fra noen små, svarte flekker. Bakvingen er lyst gulbrun.
== Levevis ==
Artene har larver som lever i stenglene av ulike sumpplanter. De voksne sommerfuglene flyr på ettersommeren og høsten.
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i den palearktiske sone, Nord-Amerika og dessuten i det sørlige Kina og Taiwan.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Hadeninae
Stammen engfly, Apameini
Slekten Archanara Walker, 1866
irisrørfly, Archanara algae (Esper, 1789)
smalringrørfly, Archanara dissoluta (Treitschke, 1825)
Archanara geminipuncta (Haworth, 1809) – Europa bortsett fra lengst øst, funnet i Sverige og Finland men ikke i Norge
Bredringrørfly, Archanara neurica (Hübner, 1808) -Mellom-Europa
piggknopprørfly, Archanara sparganii (Esper, 1790)
Archanara wiltshirei Bytinski-Salz, 1936 – bare på Kypros
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
Oversikt over alle artene [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Archanara i Encyclopedia of Life
(en) Archanara i Global Biodiversity Information Facility
(no) Archanara hos Artsdatabanken
(sv) Archanara hos Dyntaxa
(en) Archanara hos Fauna Europaea
(en) Archanara hos ITIS
(en) Archanara hos NCBI
(en) Kategori:Archanara – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Archanara – detaljert informasjon på Wikispecies | * smalringrørfly | 3,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A5nge_Erik | 2023-02-04 | Långe Erik | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Borgholm kommune', 'Kategori:Fyr i Sverige', 'Kategori:Sider med kart'] | Långe Erik er et 32 meter høyt fyrtårn som ligger nord på Öland ved Grankullavik nord for Byxelkrok. Långe Erik er bygd av kalkstein og ble ferdigstilt 1845. Det er 138 trappetrinn opp til balkongen som befinner seg 28 meter over bakken.
Fyrets store fyrlykt ble er tatt ur drift siden 1990-tallet og ble erstattet med en betydelig mindre fyrlykt på balkongens rekkverk. På sommertid er fyret er åpent for besøkende. | Långe Erik er et 32 meter høyt fyrtårn som ligger nord på Öland ved Grankullavik nord for Byxelkrok. Långe Erik er bygd av kalkstein og ble ferdigstilt 1845. Det er 138 trappetrinn opp til balkongen som befinner seg 28 meter over bakken.
Fyrets store fyrlykt ble er tatt ur drift siden 1990-tallet og ble erstattet med en betydelig mindre fyrlykt på balkongens rekkverk. På sommertid er fyret er åpent for besøkende. | Långe Erik er et 32 meter høyt fyrtårn som ligger nord på Öland ved Grankullavik nord for Byxelkrok. Långe Erik er bygd av kalkstein og ble ferdigstilt 1845. | 3,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C5%8Dg%C5%8D_Heihachir%C5%8D | 2023-02-04 | Tōgō Heihachirō | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Japanske offiserer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Personer fra Kagoshima', 'Kategori:Samuraier', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tōgō Heihachirō (japansk: 東郷 平八郎; født 27. januar 1848 i Kajiya-chō, død 30. mai 1934 i Banchō) var en japansk samurai og kōshaku (侯爵; omtrent marki) som tjente som flåteadmiral i den keiserlige japanske marinen. Tōgo var en av Japans største sjøhelter, og er særlig kjent for sin seier over den russiske marinen i slaget ved Tsushima. Vestlige journalister ga han navnet Østens Nelson.
| Tōgō Heihachirō (japansk: 東郷 平八郎; født 27. januar 1848 i Kajiya-chō, død 30. mai 1934 i Banchō) var en japansk samurai og kōshaku (侯爵; omtrent marki) som tjente som flåteadmiral i den keiserlige japanske marinen. Tōgo var en av Japans største sjøhelter, og er særlig kjent for sin seier over den russiske marinen i slaget ved Tsushima. Vestlige journalister ga han navnet Østens Nelson.
== Referanser == | Tōgō Heihachirō (japansk: 東郷 平八郎; født 27. januar 1848 i Kajiya-chō, død 30. | 3,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lambertseterparken | 2023-02-04 | Lambertseterparken | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Lambertseter', 'Kategori:Parker i Oslo', 'Kategori:Thorvald Astrup'] | Lambertseterparken er en park i drabantbyen Lambertseter i Oslo. Parken består av en lyssatt oval gangvei, med et stort åpen areal i midten. Den ligger mellom Lambertseter senter, Lambertseter skole og Antenneveien.
Parken var inngjerdet i perioden hvor Oslo Kringkaster sendte sine sendinger gjennom de to 150 meter høye mastene som var plassert på høyden midt i parken.
Om sommeren ble gressområdet i parken om til fotballbaner, derav har parken fått kallenavnet «fotballjordet» eller bare «jordet».
Sommeren 2009 ble deler av parken gravet opp fordi det var funnet jordlag som kunne inneholde arkeologiske verdier, det ble ikke gjort noen funn og ble gravet igjen på høsten.
I 2011 åpnet Lambertseter kunstgress.
| Lambertseterparken er en park i drabantbyen Lambertseter i Oslo. Parken består av en lyssatt oval gangvei, med et stort åpen areal i midten. Den ligger mellom Lambertseter senter, Lambertseter skole og Antenneveien.
Parken var inngjerdet i perioden hvor Oslo Kringkaster sendte sine sendinger gjennom de to 150 meter høye mastene som var plassert på høyden midt i parken.
Om sommeren ble gressområdet i parken om til fotballbaner, derav har parken fått kallenavnet «fotballjordet» eller bare «jordet».
Sommeren 2009 ble deler av parken gravet opp fordi det var funnet jordlag som kunne inneholde arkeologiske verdier, det ble ikke gjort noen funn og ble gravet igjen på høsten.
I 2011 åpnet Lambertseter kunstgress.
== Bilder ==
=== Vinter ===
=== Sommer ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lambertseterparken – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Lambertseterparken er en park i drabantbyen Lambertseter i Oslo. Parken består av en lyssatt oval gangvei, med et stort åpen areal i midten. | 3,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_S._Falck | 2023-02-04 | Thomas S. Falck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 1. november', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske foreningspersoner', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet SAS Group', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Thomas Scheen Falck (født 19. februar 1892 i Stavanger, død 1. november 1972) var en norsk næringslivsleder og mottager av St. Olavs orden. Han drev forretningsvirksomhet fra Bergen og Vestlandet.
| Thomas Scheen Falck (født 19. februar 1892 i Stavanger, død 1. november 1972) var en norsk næringslivsleder og mottager av St. Olavs orden. Han drev forretningsvirksomhet fra Bergen og Vestlandet.
== Arbeid og virke ==
Thomas S. Falck utdannet seg ved Bergens Handelsgymnasium (1909) og senere ved handelshøyskolen i Köln (1911). Etter et opphold i London arbeidet han med shipping i St. Petersburg i Russland frem til revolusjonen i 1917, fra 1915 som medinnehaver av rederiet Ejbøl, Falck & Co.
Fra 1919 var han ansatt i det Bergenske Dampskipsselskab, først som leder av utenlandsavdelingen. Han var direktør fra 1932 til 1943 og ble styreformann i 1943. Fra 1961 overtok Erik Waaler som toppleder av BDS. Som styreformann i Det Norske Luftfartsselskap in 1946 ble han en av de tre stifterne av Scandinavian Airlines System (SAS).
=== Under krigen ===
I mai 1940 ble Falck utpekt til en (såkalt) Vertrauensmann for skipsfarten på Vestlandet. Som tillittsmann var hans viktigste funksjon var å undertegne de nødvendige dokumentene når tyskerne gikk til beslagleggelse av tonnasje.
Falck var til stede den 19. november 1940 ved stiftelsesmøtet for Norsk-Tysk Handelskammer i Rokokkosalen på Grand i Oslo. 1000 andre norske bedriftseiere hadde også svart ja på tilbudet om medlemskap i Tysk-Norsk handelskammer.Tidlig i 1941 møtte Falck med NS-medlemmet og SS-offiseren Olaf Fermann i Bergen, da Fermann hadde fått enerett på transport av sement fra Tyskland til Norge. Til sammen importerte de 200 000 tonn sement (4 millioner sekker) fra Tyskland til Norge, som blant annet ble benyttet for å bygge Festung Norwegen, hvis primære hensikt skulle være å beskytte Norge mot en alliert invasjon. BDS fikk samtidig anledning til også å frakte sårt tiltrengte matvarer fra Danmark med disse skipene til kystbefolkningen i Norge.
Ved årsskiftet 1942/43 ble Falck invitert til middag hos den tyske rikskommissær for de okkuperte norske områder Josef Terboven på Skaugum Falck satt nærmest Terboven ved bordet, og ble bedt av de andre norske om å holde tale.
I 1942 ble 150 norske redere tilskrevet av Terboven og innkalt til et møte i Stortinget, hvor Terboven i en lang og truende tale forlangte at alle rederne over radio skulle beordre sine skip å avslutte all seiling for de allierte. Etter møtet ble man enig om at Rederforbundets fire siste presidenter, samt Falck, skulle utgjøre et utvalg som skulle forhandle videre. De fem redere, med Thomas S. Falck i spissen, innkalt til Terbovens kontor i Stortinget. Terboven krevde at norske redere beordret sine skip hjem eller til andre tyskkontrollert havner, da tyskerne trengte mer tonnasje og var lite glad for at skipene ble benyttet i alliert tjeneste gjennom Nortraship. Da de fem nektet dette, til tross for at de ble truet med fengsel og formuekonfiskasjon, samt tortur og dødsstraff. Rederforbundet ble senere oppløst, men det fortsatte å operere illegalt resten av krigen.Det tyske transportbehovet gjorde at BDS, som landets største transportselskap, tidlig ble avkrevd transporttjenester av okkupasjonsmakten. BDS utførte en rekke tjenester for tyskerne, det drev transport av tropper, våpen, kull, drivstoff, høy, mat og byggevarer.
Både Falck og Olaf Fermann arbeidet for at norske skip ikke skulle bli ekspropriert av tyskerne. Videre er det på det rene at Falck under krigen reiste til Stockholm der han diskuterte elementer av vidtrekkende betydning med representanter for Londonregjeringen og Nortraship, og at Falck var tilknyttet den sjømilitære etterretningen.
=== Etter krigen ===
Falck holdt i løpet av sitt virke en rekke tillitsverv; han var bl.a. styreformann i Det Norske Luftfartselskap som i 1946 sammen med SILA og DDL stiftet og ble eierselskapene til SAS og spilte en sentral rolle som pådriver i utviklingen av norsk sivil luftfart.Han mottok sin St. Olav personlig av Kong Haakon på Gamlehaugen i Bergen.
== Granskning etter krigen ==
I 1946 ble Falck og BDS etterforsket av politiet i Bergen for økonomisk landssvik og å «ha ydet fienden bistand». Under etterforskningen av Falck og BDS skrev en sentral motstandsmann, Herman Gram, til Bergen politikammer: «Falcks positive arbeid for Hjemmefronten utsatte ham for meget stor personlig risiko».
Falck var en av frontfigurene i avvisningen av tyskernes og NS' bestrebelser på å nazifisere Rederforbundet, og han deltok aktivt i det illegale redersamarbeidet, både lokalt og nasjonalt, som formann i Bergens Rederiforening og fungerende visepresident i Norges Rederforbund. Etter at de to organisasjonene var blitt nazifisert eller oppløst 1942, ble Falcks hytte på Mjølfjell ved Voss et viktig sted for hemmelige redermøter. Fra 1943 deltok Falck som representant for det illegale Centralstyret i Rederforbundet på flere møter i Sverige med representanter for London-regjeringen og Nortraship, der man blant annet drøftet det fremtidige erstatningsoppgjøret.
Granskningen ble først behandlet av statsadvokaten for landssviksaker i Bergen, Claus Wiig, som senere erklærte seg inhabil da hans bror Gustav Wiig var direktør i BDS. Juristen som overtok var Andreas Cappelen, han valgte å ikke følge politiets råd. Han anbefalte heller riksadvokaten å henlegge saken etter bevisets stilling, en anbefaling riksadvokat Sven Arntzen etterkom. Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling og med henvisning til de betydelige tjenester Falck hadde ytet landet under krigen. Claus Wiig ble selv videre ansatt som rederiets advokat og ble i denne rollen i en årrekke.
At tilliten til Falck ikke var svekket som følge av krigen, viste valget av ham til Norges Rederforbunds 1. visepresident juni 1945, og to år senere til forbundets president. Høsten 1945 oppnevnte Utenriksdepartementet ham til å representere rederne i den rådgivende nemnd for norske erstatningskrav som følge av krigen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bilde av Thomas S. Falck Bergens Tidende
[1] Store norske leksikon | Thomas Scheen Falck (født 19. februar 1892 i Stavanger, død 1. | 3,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A5nge_Jan | 2023-02-04 | Långe Jan | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fyr i Sverige', 'Kategori:Mörbylånga kommune'] | Långe Jan (svensk for «lange Jan») er med sine 41,6 meter Sveriges høyeste fyrtårn. Fyret ligger sør på sveriges nest største øy Öland.
Långe Jan ble tatt i bruk 1. november 1785. Det var da omkring 36 meter høyt. Opprinnelig var det et åpent steinkullsfyr, men fra 1948 ble det installert strøm, og fyret er idag helautomatisert og ubemannet. Fyret ble hvitpusset i 1845 og ringen, som først var rød og senere ble svart, kom til i andre halvdel av 1800-tallet. Det er 197 trappetrinn opp til plattformen på fyret. Om sommeren er Långe Jan åpent for besøkende. | Långe Jan (svensk for «lange Jan») er med sine 41,6 meter Sveriges høyeste fyrtårn. Fyret ligger sør på sveriges nest største øy Öland.
Långe Jan ble tatt i bruk 1. november 1785. Det var da omkring 36 meter høyt. Opprinnelig var det et åpent steinkullsfyr, men fra 1948 ble det installert strøm, og fyret er idag helautomatisert og ubemannet. Fyret ble hvitpusset i 1845 og ringen, som først var rød og senere ble svart, kom til i andre halvdel av 1800-tallet. Det er 197 trappetrinn opp til plattformen på fyret. Om sommeren er Långe Jan åpent for besøkende. | Långe Jan (svensk for «lange Jan») er med sine 41,6 meter Sveriges høyeste fyrtårn. Fyret ligger sør på sveriges nest største øy Öland. | 3,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Haugers_orkester | 2023-02-04 | Kristian Haugers orkester | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Norske jazzgrupper'] | Kristian Haugers orkester var et orkester som spilte jazzmusikk og lettere musikk. Orkesteret var ledet av Kristian Hauger. Han hadde med seg Haakon Buntz, Kristian Sletmo, Thorleif Østereng, tp, Trygve Fjelddalen, tb, Egil Langbrecke, klarinett, altsaksofon, vokalist, Alf Malm, altsaksofon, Harald Barwin, tenorsaksofon, Øivind Bergh, vokalist, Arild Andresen, piano, Frithjof Svendsen, gitar Bjarne Daffinrud, kontrabass, Rolf Birkedal, trommer.
Kristian Haugers orkester sto for musikken da Sølvi Wang, fem år gammel, debuterte som radioartist på midten av 30-tallet på en radiosending fra Hotell Continental i Oslo.Orkesteret spilte på debutplaten til Nora Brockstedt 21. februar 1945 da hun sammen med Oddvar Sanne, som Harmony Duo sang inn «Kanskje engang tilbake den kommer» / «Enn en gang skal fuglene synge». (Telefunken T-8340).Nasjonalbiblioteket har et opptak fra 17. mars 1936 hvor orkesteret spiller Mr. Rythm Man av Glifford/Watts/Grady, et opptak fra Herman Records, HJCD 9001, P & C 2001. Gjengitt med tillatelse fra Sonor as og TONO.
| Kristian Haugers orkester var et orkester som spilte jazzmusikk og lettere musikk. Orkesteret var ledet av Kristian Hauger. Han hadde med seg Haakon Buntz, Kristian Sletmo, Thorleif Østereng, tp, Trygve Fjelddalen, tb, Egil Langbrecke, klarinett, altsaksofon, vokalist, Alf Malm, altsaksofon, Harald Barwin, tenorsaksofon, Øivind Bergh, vokalist, Arild Andresen, piano, Frithjof Svendsen, gitar Bjarne Daffinrud, kontrabass, Rolf Birkedal, trommer.
Kristian Haugers orkester sto for musikken da Sølvi Wang, fem år gammel, debuterte som radioartist på midten av 30-tallet på en radiosending fra Hotell Continental i Oslo.Orkesteret spilte på debutplaten til Nora Brockstedt 21. februar 1945 da hun sammen med Oddvar Sanne, som Harmony Duo sang inn «Kanskje engang tilbake den kommer» / «Enn en gang skal fuglene synge». (Telefunken T-8340).Nasjonalbiblioteket har et opptak fra 17. mars 1936 hvor orkesteret spiller Mr. Rythm Man av Glifford/Watts/Grady, et opptak fra Herman Records, HJCD 9001, P & C 2001. Gjengitt med tillatelse fra Sonor as og TONO.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jazzbasen Kristian Haugers orkester - lydeksempel | Kristian Haugers orkester var et orkester som spilte jazzmusikk og lettere musikk. Orkesteret var ledet av Kristian Hauger. | 3,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Denise_Feierabend | 2023-02-04 | Denise Feierabend | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler 14. april', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i alpint', 'Kategori:Olympiske mestere for Sveits', 'Kategori:Personer fra kanton Obwalden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske alpinister'] | Denise Feierabend (født 15. april 1989 i Engelberg) er en sveitsisk tidligere alpinist. Hun kjørte alle disipliner, men oppnådde fremfor alt gode resultater i slalåm. Hennes beste resultat i verdenscupen er to fjerdeplasser: i alpin kombinasjon i Lenzerheide i 2016 og i slalåm i Killington i 2017.
Den 9. februar 2008 ble hun sveitsisk juniormester i slalåm, og fikk dermed anledning til å starte i verdenscupen. Seks dager senere debuterte hun i verdenscupen i Zagreb, der hun ble nr. 18 fra startnummer 54.
I starten av sesongen 2008/09 forbedret hun seg ytterligere ved å bli nr. 13 i slalåm i finske Levi. Hun kom på sjetteplass i slalåm i VM 2009 i Val-d’Isère.
I vinter-OL 2018 i Pyeongchang kjørte Feierabend på det sveitsiske laget som tok gull i lagkonkurransen. De øvrige på laget var Wendy Holdener, Luca Aerni, Daniel Yule og Ramon Zenhäusern.
| Denise Feierabend (født 15. april 1989 i Engelberg) er en sveitsisk tidligere alpinist. Hun kjørte alle disipliner, men oppnådde fremfor alt gode resultater i slalåm. Hennes beste resultat i verdenscupen er to fjerdeplasser: i alpin kombinasjon i Lenzerheide i 2016 og i slalåm i Killington i 2017.
Den 9. februar 2008 ble hun sveitsisk juniormester i slalåm, og fikk dermed anledning til å starte i verdenscupen. Seks dager senere debuterte hun i verdenscupen i Zagreb, der hun ble nr. 18 fra startnummer 54.
I starten av sesongen 2008/09 forbedret hun seg ytterligere ved å bli nr. 13 i slalåm i finske Levi. Hun kom på sjetteplass i slalåm i VM 2009 i Val-d’Isère.
I vinter-OL 2018 i Pyeongchang kjørte Feierabend på det sveitsiske laget som tok gull i lagkonkurransen. De øvrige på laget var Wendy Holdener, Luca Aerni, Daniel Yule og Ramon Zenhäusern.
== Meritter ==
=== Verdensmesterskap ===
Val-d’Isère 2009: 6.-plass i slalåm
St. Moritz 2017: 4.-plass i alpin kombinasjon
=== Junior-VM ===
Québec 2006: 14.-plass i utfor, 35.-plass i super-G
Altenmarkt/Flachau 2007: 27.-plass i storslalåm, 27.-plass i slalåm
Formigal 2008: 19.-plass i slalåm, 21.-plass i super-G, 26.-plass i storslalåm
Garmisch-Partenkirchen 2009: Gull i slalåm, 11.-plass i super-G
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Denise Feierabend – Olympics.com
(en) Denise Feierabend – Olympic.org
(en) Denise Feierabend – Olympedia
(en) Denise Feierabend – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Denise Feierabend – FIS (alpint)
(en) Denise Feierabend – ski-db.com
(en) Denise Feierabend – TheSports.org
Denise Feierabends hjemmeside | Denise Feierabend (født 15. april 1989 i Engelberg) er en sveitsisk tidligere alpinist. | 3,607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norr%C3%B8n_mytologi | 2023-02-04 | Norrøn mytologi | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-09', 'Kategori:Norrøn mytologi', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordisk-germanske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene.
| Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordisk-germanske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene.
== Bakgrunn ==
Den norrøne mytologien kan delvis karakteriseres som en allmenn germansk mytologi, ettersom den gamle gudetroen hos de nordiske folk og øvrige germanske folk var vesentlig den samme. Både kultusen, navnene på gudene og fortellingene om dem kunne imidlertid variere mellom de ulike germanske stammene, både i tid og rom.
Den norrøne mytologien inneholdt innslag fra såvel keltisk mytologi som samisk eller snarere finsk-ugrisk mytologi, som strakk seg ned til søndre Sverige. For tiden finnes det imidlertid ingen kunnskap om kulter (bjørnekult, laksekult e.l.) og jaktguder som kjennetegnes som spesielt samiske. Den norrøne mytologien var aldri basert på noe religiøst samfunn, og ble ikke utviklet fra et sammenhengende religiøst system. Den var altså aldri noen enhetlig religion i moderne henseende. Den norrøne mytologien ble i stedet utviklet fra en etnisk religion. Dette betyr at den heller fungerte som en slags teoretisk plattform for kulten og at den egentlig hadde lite å gjøre med tro og mer med handling.
Tilhengerne etterlot seg dessuten få skrevne kilder — om de nedtegnet noe i det hele tatt, var det i form av runer risset i tre, som ikke er bevart, smidd i metall eller hugget i stein, som ikke tillot lengre innskrifter. Den informasjonen vi har i dag kommer i stedet i hovedsak fra romerske og kristne lærde, og ofte dreier det seg da hverken om førstehåndsopplysninger eller nøytrale gjenfortellinger. I vikingtiden kom kristendommen til å erstatte den norrøne troen.
== Arkeologiske kilder ==
Antydninger om religiøse forestillinger finnes allerede blant steinalderens fornminner: skålformede fordypninger på steinene i blant annet steindysser vitner om offer til de døde som skulle bo i graven. Fornminner som ikke har hørt hjemme i graver er påtruffet i en slik mengde og har vært anordnet på en slik måte at det tyder på at de har vært ofret. Et innrisset hjul med fire eiker er et symbol på solen tyder på at soldyrkelse har forekommet allerede i bronsealderen. Bilder av miniatyrøkser som har blitt funnet viser at lynet trolig har vært tenkt som en øks som ble slengt mot mørkets makter. Øksene, symbol for lynet, forekommer ofte parvis. Trundholmsvognen, en 57 cm lang modell i bronse som er datert til ca. 1500-1300 f.Kr., bærer en gullbelagt skive som forestiller solen som dras av en hest. Forbildet for denne modellen var trolig en vogn i naturlig størrelse som ble brukt i sammenheng med soldyrkelse.
Det er uvisst om gudene ble ansett som personlige vesen. Muligens ble Solen, lynet, trærne, steiner, Jorden og vannet tilbedt og ble oppfattet som levende. Personlige guder kan imidlertid ha oppstått allerede i bronsealderen, om de ikke har eksistert før, for enkelte helleristningsfigurer og bronsebilder som kan forestille slike. Små båter av gull har blitt funnet i stort antall, liksom andre samlinger av gjenstander, som har blitt brukt som offer. Til og med offerkar har blitt funnet. Noen av disse har vært festet på vogner, noe som tyder på at de har blitt brukt i forbindelse med offer til den germanske moder- og fruktbarhetsgudinnen Nerthus.
I bronsealderens andre periode, etter midten av det andre årtusenet f.Kr., forekom det likbrenning, som kan ha innebåret at man ville frigjøre sjelen fra kroppen for at den skulle leve sitt liv i en annen verden. Gravfunn fra denne tiden er sparsomme, men i stedet påtreffes ofte nedgravde skatter eller depotfunn, som trolig skulle brukes etter døden.
Noen forandring i hensikt til tro kan også ha skjedd ved inngangen til jernalderen, da graver både med ubrente og med brente lik forekommer, ulike i ulike områder, ofte med leirkar for føde til de døde. I folkevandringstiden oppstod blant befolkningen i de norske og svenske områdene en skikk som fortsatte langt inn i vikingtiden, nemlig at de døde, både kvinner og menn ble begravd eller brent i fartøy. Tolkningen av dette er at de døde skulle reise med skipet til dødsriket. Denne tolkning støttes av at det i funn fra 300-tallet har blitt funnet mynter i den dødes munn, noe som tilsvarer de antikke menneskenes Charonspenge. Allerede i den romerske jernalderen finnes det våpen i gravene som har blitt ødelagt med vilje. Man finner også smykker og klær. Offergaver i form av hester vitner om skikken blant de germanske og keltiske folkene der fienden og alt som tilhørte denne skulle ofres til krigens eller dødens gud.
== Skapelsesmyten ==
Ifølge den norrøne skapelsesmyten fantes det i begynnelsen ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme.
På den ene siden, i nord, lå Nivlheim, med frost og tåke. På den andre siden, i sør, Muspelheim, et hav av frådende flammer, som ble voktet av Surt. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – et veldig troll. Trollet var tvekjønnet, og dets navn var Yme. Større kjempe skal aldri ha levd.
Der isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen – en diger ku; Audhumbla. Melken rant som elver fra de veldige spenene hennes, og slik fant Yme mat. Audhumbla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte steinene som fantes omkring henne og kjempen. Opp fra en av steinene slikket kua plutselig noen lange hårstrå, og neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra steinen. Den tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen. Det var en mann, stor og vakker. Bure het han – og fra ham stammer gudene, de vi kjenner som æser.
Kjempen Yme fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette, og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Bena til Yme paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder; Trudgjelme, far til Bergelme. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, jotnene.
De forskjellige skapningene fikk etterhvert barn sammen. Odin er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor. Det ble stadig flere rimtusser, og de skapte bare uorden og kaos. En dag gjorde Odin og brødrene hans – Vilje og Ve – opprør mot Yme og slekten hans. Det ble en veldig kamp som Odin og brødrene hans vinner. De drepte kjempen – og en flodbølge av blod skyllet over æsenes fiender og druknet dem alle, bortsett fra jotnen Bergelme og hans kone. Fra dette jotunparet, som flyktet inn i skodden og gjemte seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter. Også Audhumla – den første kua – må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne.
Æsene slepte den døde Yme midt ut i Ginnungagap og la ham som et lokk over avgrunnen. Blodet hans ble til hav og kjøttet til land. Knoklene ble til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter ble til stener og ur, mens håret ble til trær og gress. Hjernemassen hans kastet gudene høyt opp i luften, og slik ble skyene til. Hodeskallen ble satt som en hvelving, og ble til himmelen. Gudene fanget gnister fra Muspellheim og festet dem til hodeskallen, slik at vi fikk sol, måne og stjerner.
Frem fra liket til Ymer krøp det små mark. Disse var opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene valgte fire av dem til å støtte himmelhvelvingen og å vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.
== Menneskene blir til ==
Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylfaginning av den norrøne skapelsesberetningen, ble de to første menneskene skapt ved at gudene – Bors sønner Odin, Vilje og Ve – fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer så alle de mennesker som bor i Midgard.
Eddakvadet Voluspå forteller imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene. Sannsynligvis er denne versjonen i større samsvar med de skapelsesmytene som gjaldt i hedensk tid enn den fortellingen som Snorre gir til beste.
== Verdensbilde ==
Verden i den norrøne mytologien er rund som en skive.
I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Æsene ryddet plass og skapte steder å være, både for seg selv og menneskene. Midgard kalte de menneskenes hjem – fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard – for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt – bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard – en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen.
Midt i Midgard ligger Åsgard. Og midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum – og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd – så lenge vil verden bestå.
Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle.
Slutten på verden heter Ragnarok.
== Norrøn litteratur som kilde til kunnskap om førkristen mytologi og historie ==
Vanligvis betraktes diktsamlingen Den eldre Edda, Snorre Sturlusons framstillinger, sagaer etc., å gjengi førkristne myter på en så autentisk måte at dette materialet danner et troverdig grunnlag for å beskrive det førkristne verdensbildet, og til dels også førkristen kult. Men synet på den norrøne litteraturen som autentisk kilde til kunnskap om den førkristne nordiske mytologien og historiske forhold i førkristen tid, er nyansert.
En teori som oppstod på 1800-tallet var at guden Odin hadde eksistert som menneske og høvding, og at han ble jaget ut av området Azov mellom Russland og Ukraina av romerne. Odin og hans folk flyktet deretter til Skandinavia hvor de senere ble tilbedt som guder. Blant de som blåste liv i denne gamle teorien på slutten av 1990-tallet var forfatterne Thor Heyerdahl og Per Lillieström. Teorien er i hovedsak basert på nyere skriftlige kilder og at stedsnavnet Azov høres likt ut som det norrøne navnet på æsene. Teorien kritiseres av språkforskere for ikke å holde en høy nok vitenskapelig standard, og den er stort sett ansett for å være et tilfelle av pseudovitenskap.
Oppfatningen om at det har skjedd en slik innvandring fra Asia en gang i fortiden, bygger på opplysninger som Snorre Sturlason gir i sin samling av sagaer om de norske kongene, betegnet som Heimskringla etter innledningsordene i den første av sagaene, Ynglingesagaen. Snorre Sturlason forteller her om Vanaheim i Asia, med et Åsaland østenfor dette, hvor hovedborgen og blotstedet Åsgard lå, og fortsetter med en redegjørelse for hvordan den hedenske guden Odin egentlig var det alminnelige mennesket og store blotmannen Odin i denne borgen før han innvandret til Norden, og etterhånden fikk seg og sin slekt guddommeliggjort av det folket de regjerte over. Fordi Snorre i sin deltaljerte framstilling om innvandringen og det riket som ble etablert i Sverige, også refererer til forskjellige episoder hentet fra den hedenske mytologien og tidligkristne sagn om nordiske småkonger, kan hans framstilling om det asiatiske opphavet se tillitvekkende ut for dem som tror det alltid ligger en kjerne av historisk sannhet i slike myter. Men opplysningene om det asiatiske opphavet er på ingen måte noen gjengivelse av autentiske førkristne myter av det slaget som skulle kunne inneholder en slik kjerne, ettersom det er så åpenbart at disse utelukkende er en frukt av middelalderens krav til sann, kristen historieframstilling. Fordi middelalderens eget kristne verdensbilde representerte den eneste sannheten for middelalderens kristne elite, måtte den nordiske hedenske fortidens tro, kult, samfunnsordning og historiske forløp innpasses i deres eget kristne verdensbilde på en måte som ikke bare forklarte hedendommens opphav og langvarige eksistens, men også pekte framover mot kristendommens allerede gjennomførte seier over hedendommen.
Middelalderens lærde har sett på den hedenske fortiden som et av de mange fenomene i den verdenen som ingen annen guddom eller makt enn kristendommens Gud hadde skapt. Som følge av at den opprørske engelen Lucifer hadde falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden, slik det blant annet redegjøres for i middelalderskriftet Kongespeilet, og som mange motiver på norske stavkirkeportaler refererer seg til, hadde også onde krefter inntatt sin plass i denne verden, der ingen andre enn Adam og Eva var de første menneskene, skapt av den kristne Gud. Folket her i nord var selvfølgelig etterkommere etter dem, ikke etter den nordiske hedenske mytologiens første menneskepar, mannen Ask og kvinnen Embla, som var fiktive mennesker i menneskeskapte myter. Dermed nedstammet de nordiske folkene fra noen av de menneskene som ble spredt utover jorda ved Guds egen inngripen under deres arbeid med å bygge Babels tårn, og i samsvar med dette måtte Snorre la det opprinnelige Åsgard ligge i Asia, og la Odin vandre derfra til Norden som en menneskelig erobrerkonge og stor blotsmann.
Årsaken til at hedendommen i det hele tatt hadde oppstått blant menneskene i den verden som Gud hadde skapt, må for middelalderens lærde, inklusive Snorre Sturlason, altså ha vært at den opprørske Lucifer falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden. Det påfølgende syndefallet i Edens hage, som de onde kreftene stod bak, og den arvesynden som menneskeslektene ble befengt med som resultat av dette syndefallet, førte til at menneskene ble offer for den typen vrangforestillinger som blant annet dannet opphavet til den nordiske hedendommen. For å poengtere dette, var det rett og slett en dyd av kristen nødvendig for Snorre å la sin historie om de norske kongene begynne i Asia, og han måtte flette dette sammen med nordisk mytologi på en måte som gjorde det troverdig at hedendommen var et produkt av menneskers oppspinn. Dermed gjorde han det klart for folk at den hedendommen som mange i middelalderen kan ha vært fristet til å ty til i visse sammenhenger, var en vranglære som mennesker kunne finne behag i på grunn av den arvesynden som lå nedlagt i dem. Den hedenske mytologien og kulten brennemerkes som et djevelsk vrengebilde av de kristne sannhetene og de kristne sakramentene.
Det er ikke bare Snorre Sturlusons skrifter, som med rette regnes som viktige kilder til førkristen mytologi og førkristne forhold, som ikke er eldre enn fra middelalderen, men også de øvrige skriftene av nordisk (islandsk) opphav som betraktes som nærmest autentiske kilder til førkristen tro og kult, som Den eldre Edda, Volsungesagaen etc. Middelalderens lærde framla dette materialet for å fremme kristne interesser i sin samtid, ikke for å overlevere egen og kommende generasjoner et autentiske hedensk materiale i mest mulig uforandret utgave. Alle disse framstillingene er derfor redigert slik at de er gjennomsyret av middelalderens oppfatning av forholdet mellom hedendom og kristendom. Fortolkninger av de skriftlige middelalderkildene som om de skulle representere en slags forsinket skriftkultur fra førkristen tid, gir av den grunn ikke den rette oppfatningen av førkristen mytologi og kult. Det førkristne verdensbildet må rekonstrueres på en måte som harmonerer med de vitnesbyrd som, med større eller mindre sikkerhet, kan leses ut av det arkeologiske materialet, ettersom det arkeologiske materialet er det eneste autentiske som foreligger fra den førkristne tiden. Følgelig må det arkeologiske materialet tillegges en egenverdi og forrang som kilde i langt større grad i forhold til det skriftlige materialet enn det som hittil har vært vanlig i de fleste sammenhenger.
Også noe av det som er bevart av middelalderens kirkekunst kan kaste lys over hedenske forhold. I flere tilfeller refererer middelalderkirkenes motiv seg til hedensk tro og kult på forskjellige måter, enten ved å framstille det hedenske som djevelsk, ved å bruke hedenske forestillinger for å redegjøre for kristen lære, eller ved å videreføre det som vi i våre dager regner som kristnete hedenske forestillinger, men som i middelalderen mer eller mindre ubevisst ble ansett for å være uforfalsket, opprinnelig kristendom.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hoftun, Oddgeir. 2008. Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 978-82-560-1619-8
Hoftun, Oddgeir. 2004. Menneskers og makters egenart og samspill i norrøn mytologi, Oslo: Solum Forlag. ISBN 82-560-1451-2
Hoftun, Oddgeir. 2002. Stavkirkene – og det norske middealdersamfunnet; tekst: Oddgeir Hoftun; foto: Gérard Fransceschi; komposisjion [komposisjon]: Asger Jorn, København Valby: Borgens Forlag. ISBN 87-21-01977-0
Hoftun, Oddgeir. 2001. Norrøn tro og kult ifølge arkeologiske og skriftlige kilder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 82-560-1281-1
Holtsmark, Anne. 1989. Norrøn mytologi: tru og myter i vikingtida, Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-3344-4
Steinsland, Gro. 2005. Norrøn religion: myter, riter, samfunn, Oslo: Pax Forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
== Se også ==
Edda
Liste over personer i norrøn mytologi
Nordisk mytologi (serie)
Norrøn kosmologi
== Eksterne lenker ==
Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
Norrøn mytologi
Myter og makt, artikkel hos Norgeshistorie.no om norrøn religion
Fedrenes guder - norrøne myter fortalt for barn av Ingeborg Refling Hagen | Germansk mytologi refererer til felles myter og mytologi som tilhører folkene som snakket germanske språk i førkristen tid: | 3,608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elof_Ahrle | 2023-02-04 | Elof Ahrle | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nyköpings kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske regissører', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Gustaf Elof Ahrle (født 21. januar 1900 i Nyköping i Södermanlands län i Sverige, død 3. juni 1965 i Sollentuna) var en svensk skuespiller og filmregissør. Hans foreldre var Meierieier Karl August Carlson og Karolina Matilda Carlson.
| Gustaf Elof Ahrle (født 21. januar 1900 i Nyköping i Södermanlands län i Sverige, død 3. juni 1965 i Sollentuna) var en svensk skuespiller og filmregissør. Hans foreldre var Meierieier Karl August Carlson og Karolina Matilda Carlson.
== Biografi ==
Født og oppvokst i Nyköping begynte han i Elin Svenssons teaterskole i 1919. Han ble der og under kommende eventyrlig turnéliv kamerat med Weyler Hildebrand, Nils Ferlin og Harald Beijer.
Samtidig som han studerte på Elin Svenssons teaterskole, hadde han midlertidig ansettelse hos Albert Ranft ved Svenska- och Vasateatrarna.
Sommeren 1920 ble han tilknyttet Råsunda friluftsteater og på vinteren samme år til Leopold Edins selskap, der han vakte oppsikt som Jack Chesney i Charleys tante.
Han skrev også et titall folklystspill, det første var Smugglarkungen i 1929.
I 1932-1937 var han knyttet til Folketshus teateret som ble drevet av Ragnar Klange som et i hovedsakelig revyteater. Som Loffe var han ofte en Ekenkis og snakket ekensnack (gammel stockholmsdialekt).
Elof Ahrle medvirket i 77 filmer, regisserte iblant og skrev manus til blant annet Sextetten Karlsson 1945, som bygget på en nærmest selvbiografisk bok.
Han fikk en vellykket start som dramatisk skuespiller i Herbert Grevenius’ Krigsmans erinran i 1947 og fortsatte blant annet i Arthur Millers En handelsreisendes død i folkeparkene i 1959.
Ahrle var gift med Naemi Briese fra 1931 til 1939 og fra 1940 med Birgit Rosengren. Han er far til skuespilleren Leif Ahrle.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Elof Ahrle på Internet Movie Database
(sv) Elof Ahrle i Svensk Filmdatabas
(da) Elof Ahrle på Filmdatabasen
(en) Elof Ahrle på AllMovie
(en) Elof Ahrle hos The Movie Database | Nyköping, Sverige | 3,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Petersen | 2023-02-04 | Eirik Petersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Eirik Petersen (født 4. mai 1958) er en norsk rådgiver, foreleser og forfatter fra Oslo.
Petersen har bakgrunn fra Handelshøyskolen BI, Edinburgh Business School/ Heriot-Watt University, University of Pennsylvania, Næringsakademiet, Norges Eksportskole og Orklas Merkevareskole. Han holder kurs og foredrag i blant annet service og kundebehandling, salg, key account management, forhandlingsteknikk og markedsføring. Timeforeleser ved Handelshøyskolen BI og Gokstad Akademiet.
Han har yrkeserfaring fra Oslo Lysverker, Canon, Ricoh, Scanox (Jotun), reklamebyrået Locomotiv, samt Institutt for salg og markedsføring. Petersen er forfatter av fagbøker og medlem av Norsk faglitterær forfatter - og oversetterforening.
| Eirik Petersen (født 4. mai 1958) er en norsk rådgiver, foreleser og forfatter fra Oslo.
Petersen har bakgrunn fra Handelshøyskolen BI, Edinburgh Business School/ Heriot-Watt University, University of Pennsylvania, Næringsakademiet, Norges Eksportskole og Orklas Merkevareskole. Han holder kurs og foredrag i blant annet service og kundebehandling, salg, key account management, forhandlingsteknikk og markedsføring. Timeforeleser ved Handelshøyskolen BI og Gokstad Akademiet.
Han har yrkeserfaring fra Oslo Lysverker, Canon, Ricoh, Scanox (Jotun), reklamebyrået Locomotiv, samt Institutt for salg og markedsføring. Petersen er forfatter av fagbøker og medlem av Norsk faglitterær forfatter - og oversetterforening.
== Bibliografi ==
Nå dine salgsmål! Grunnleggende salgsteknikk for alle som jobber med kunder Universitetsforlaget 2016, ISBN 9788215027814 (Første utgave 2001, andre utgave 2009, tredje utgave 2016)
Key Account Management; hvordan få de store ordrene av de største kundene. Universitetsforlaget 2006, ISBN 9788215009261. | Eirik Petersen (født 4. mai 1958) er en norsk rådgiver, foreleser og forfatter fra Oslo. | 3,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svensk_Filmdatabas | 2023-02-04 | Svensk Filmdatabas | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmnettsteder'] | Svensk Filmdatabas er Svenska Filminstitutets (SFI) internettdatabase over svensk film. Den inneholder informasjon og produksjonsfakta om svenske filmproduksjoner (også kortfilmer) fra 1897 og fremover samt utenlandske filmer som hatt svensk kinopremiere. Den inneholder også en hel del biografier over skuespillere, regissører, produsenter, mm. som har medvirket i svenske filmer gjennom årene. Den er laget med støtte fra Riksbankens Jubileumsfond.
Siden kan beskrives som et svensk motstykke til Internet Movie Database når det gjelder søkemotor og faktaopplysninger, men allikevel mangler helt den formen av nettmøteplass og interaktivitet som IMDb tilbyr.
| Svensk Filmdatabas er Svenska Filminstitutets (SFI) internettdatabase over svensk film. Den inneholder informasjon og produksjonsfakta om svenske filmproduksjoner (også kortfilmer) fra 1897 og fremover samt utenlandske filmer som hatt svensk kinopremiere. Den inneholder også en hel del biografier over skuespillere, regissører, produsenter, mm. som har medvirket i svenske filmer gjennom årene. Den er laget med støtte fra Riksbankens Jubileumsfond.
Siden kan beskrives som et svensk motstykke til Internet Movie Database når det gjelder søkemotor og faktaopplysninger, men allikevel mangler helt den formen av nettmøteplass og interaktivitet som IMDb tilbyr.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | Svensk Filmdatabas er Svenska Filminstitutets (SFI) internettdatabase over svensk film. Den inneholder informasjon og produksjonsfakta om svenske filmproduksjoner (også kortfilmer) fra 1897 og fremover samt utenlandske filmer som hatt svensk kinopremiere. | 3,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danmark | 2023-02-04 | Danmark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Danmark', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Danmark, offisielt Kongeriket Danmark (dansk: Kongeriget Danmark), er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København.
Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene.
Danmark er en velferdsstat med blandingsøkonomi. Levestandarden i landet er høy, og samfunnet er preget av små økonomiske forskjeller. Danmark er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Landet deles inn i fem regioner og 98 kommuner. Danmark har vært medlem av FN og NATO siden opprettelsen, og av EU siden 1973, men er ikke en del av eurosonen. Den 27. juni 2019 ble Mette Frederiksen statsminister i Danmark, etter Lars Løkke Rasmussen. Hun er partileder for Socialdemokratiet og leder en mindretallsregjering.
Nasjonalspråket dansk er i stor grad gjensidig forståelig med norsk og svensk, og har sterke historiske og kulturelle bånd til de andre nordiske språkene. Omtrent 82 % av befolkningen (og 90 % av de etniske danskene) er medlem av den lutherske Folkekirken. I 2009 hadde noe over en halv million dansker utenlandsk opprinnelse, og omtrent halvparten av dem kommer fra andre europeiske land.
| Danmark, offisielt Kongeriket Danmark (dansk: Kongeriget Danmark), er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København.
Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene.
Danmark er en velferdsstat med blandingsøkonomi. Levestandarden i landet er høy, og samfunnet er preget av små økonomiske forskjeller. Danmark er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Landet deles inn i fem regioner og 98 kommuner. Danmark har vært medlem av FN og NATO siden opprettelsen, og av EU siden 1973, men er ikke en del av eurosonen. Den 27. juni 2019 ble Mette Frederiksen statsminister i Danmark, etter Lars Løkke Rasmussen. Hun er partileder for Socialdemokratiet og leder en mindretallsregjering.
Nasjonalspråket dansk er i stor grad gjensidig forståelig med norsk og svensk, og har sterke historiske og kulturelle bånd til de andre nordiske språkene. Omtrent 82 % av befolkningen (og 90 % av de etniske danskene) er medlem av den lutherske Folkekirken. I 2009 hadde noe over en halv million dansker utenlandsk opprinnelse, og omtrent halvparten av dem kommer fra andre europeiske land.
== Etymologi ==
Den etniske gruppen dansker ble omtalt allerede i antikken. I det sjette århundre skrev både den greske historieskriveren Procopius og den gotiske historikeren Jordanes om et folk i nord ved navn «danoi» og «dani». På norrønt ble folket i genitiv flertall kalt «danir», som kan bety noe i retning av «flatlandsbeboere». «Daner» er sannsynligvis en avledning av det indoeuropeiske *dhen-, som betyr «flate, flatt brett».«Mark» ble i gammelhøytysk og i gammelengelsk brukt i betydningen «grenseland». Ordet Danmark betydde altså «flatlandsbeboernes grenseland» og var avgrenset til dagens Slesvig, altså danenes grenseland til tyskerne i sør. I frankiske riksårbøker (Annales Regni Francorum) fortelles det at frankiske utsendinger i år 825 møtte danenes konger «i deres mark» (in marca eorum). Det fortelles også at danene kom «til marken» (ad marcam) for å angripe sakserne ved elven Eider i den nåværende tyske delstaten Schleswig-Holstein i år 828.Av Jordanes får vi inntrykk av at danene tilhørte den gotiske stammen Suetidi, og kom fra det nåværende Sverige. De skal ha fordrevet herulene fra landet. Danene nevnes ikke av den romerske historikeren Tacitus i år 98, men han nevner goterne (gothones). Dersom danene ikke eksisterte i det første århundre etter Kristus, og skildringen til Jordanes er riktig, kan danene ha oppstått som etnisk gruppe i det andre eller tredje århundre.
Enkelte eldre kilder antyder at danene var identisk med geaterne. Den galliske historiker og biskop Gregorius av Tours beskrev i det sjette århundre hvordan danenes konge Chochilaisus ble drept i år 515 under et sjøslag langs den frankiske kysten. Gregorius kaller kongen for en dane (dani), men i Beowulf omtales han som en konge over geaterne under navnet Hygelac. I Liber Monstrorum er han kalt rex Getarum, og i Liber historiae Francorum kalles han rege Gotorum. Problemet med denne identifiseringen er at andre kilder som Prokopius og Jordanes skiller mellom geaterne og danene. Lærde strides om den etniske identiteten til geaterne, og det episke diktet Beowulf kan ikke ukritisk brukes som historisk kilde.
Etter hvert som ordet «mark» gikk over til å bety hele landet, og ikke bare det nåværende Slesvig, ble dessuten navnet Danmark brukt om alle folkene i området, uavhengig av etnisk tilhørighet.
Populært sies det at ordet «Danmark» første gang nevnes på Jellingesteinen omkring år 985. Danmark (Denamearc) nevnes imidlertid allerede omkring år 890 av nordmannen Ottar hos den oldengelske krønikeren Orosius, i fortellingen om hans reise fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby. I Alfred den stores gjenfortelling fra omkring samme tid – Wulfstan fra Hedebys skildring av sin seilas fra Hedeby eller Slesvig og inn i Østersjøen, blir Langeland, Låland, Falster og Skåne omtalt som en del av Danmark (Þas land call hyrað to Denemearcan, «alle disse land hører til Danmark»). Like etter år 908 skrev den østfrankiske krønikeren Regino av Prüm om et folk «fra Danmark» (ex Denimarca) som angrep det nåværende Nederland fra nord. I året 965 omtalte et diplom tilhørende Otto I hans bispedømme som beliggende in marca vel regno Danorum.
== Naturgeografi ==
Danmark er det minste og sørligste av de nordiske landene (men tettest befolket med 129 innbyggere pr. kvadratkilometer), like nord for sitt eneste naboland, Tyskland, sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark regnes som et skandinavisk land, selv om det ikke hører til Den skandinaviske halvøy. Vest for Danmark ligger Nordsjøen, mens Østersjøen ligger i sørøst. Mellom Danmark og Sverige ligger Øresund og Kattegat, mens Skagerrak skiller Danmark fra Norge.
Danmark består av halvøya Jylland og 443 navngitte øyer. Pr. 2009 er 72 av disse bebodde, og de største er Sjælland med over 2,1 millioner innbyggere Vendsyssel-Thy og Fyn, men øyene med størst befolkningstetthet er Sjælland og Amager - henholdsvis 325 og 1900 innbyggere pr. kvadratkilometer (København ligger på disse øyene). Øya Bornholm ligger øst for resten av landet i Østersjøen. Ertholmene med Østerskær nordøst for Bornholm er det østligste landområde i Danmark.
=== Landskapstyper og geologi ===
Det danske landskapet preges av flatt, mildt lavland, med enkelte bakker, klinter og klitter særlig langs kysten. Men det finnes også mange områder med bakkelandskap. På Jylland finner vi blant annet Rebild Bakker i Rold Skov og området rundt Skamlingsbanken i Sønderjylland. Landskapet sydøst for Silkeborg i retning Horsens og Skanderborg inneholder de høyeste bakkene i Danmark, som Ejer Bavnehøj, Møllehøj, Yding Skovhøj og Himmelbjerget. Også områdene Svanninge Bakker og De Fynske Alper på Fyn er preget av markante bakker. Møns Klint på øya Møn er Danmarks største naturattraksjon.
Geologisk består mesteparten av Danmark av unge avleiringer fra kritt, tertiær og kvartær. De fleste bergartene er løse, og høydedragene i landet er dannet ved at isbreer under siste istid skjøv de løse bergartene sammen i hauger og rygger. Over Bornholm, øyene, Jylland og utover i Nordsjøen går det en grunnfjellrygg, Fyn–Ringkøbing-ryggen. Den følger den danske seksjonen av Thornqvist-forkastningen, en sprekkedannelse som går sørøstover helt ned til Ukraina. Fortsettelsen av denne danner skillet mellom den nordlige og sydlige delen av Nordsjøen, og det er i fortsettelsen av bassenget syd for denne ryggen eller i riften midt i Nordsjøen at de danske petroleumsforekomstene ligger.
=== Vann og vassdrag ===
Danmark har ca. 65 000 åpne vannløp. Omtrent halvparten av disse er naturlige, mens resten er kunstig opparbeidede grøfter og kanaler. Danmarks lengste elv er Gudenå, på omtrent 160 km. Andre danske elver av en viss størrelse er Odense Å, Vidå, Skjern Å og Suså.
Det er totalt 1 032 navngitte innsjøer i Danmark med et samlet areal på ca. 700 km². Dypest er Furesø med 36 m, mens Arresø er størst i areal med 39,5 km². Blant de andre større danske innsjøene er Esrum Sø, Stadil Fjord, Mossø, Saltbæk vig og Tissø.
Danmark har en rekke fjorder, selv om denne betegnelsen blir langt videre brukt på dansk enn på norsk. Limfjorden er kanskje den mest kjente, og er et 180 km langt sund som forbinder Nordsjøen (i Danmark ofte kalt Vesterhavet) med Kattegat. Andre kjente danske fjorder er Roskilde Fjord og Ringkøbing Fjord.
=== Klima ===
Danmark har et temperert klima. Som beliggende ved Nordsjøen nyter landet godt av nærheten til Golfstrømmen, og har relativt sett kjølige somre med middeltemperaturer på omkring 16 ℃ og milde vintre med middeltemperaturer på omkring 0,5 ℃. Danmark har også en del vind, spesielt om vinteren. Høstmånedene september til november har mest regn med et syttitalls mm hver, mens februar er måneden med minst nedbør med normalt 38 mm.Det er kun mindre regionale klimaforskjeller innenlands i Danmark. Temperaturene forandrer seg lite fra sted til sted, men ligger noe lavere i områdene lengst vekk fra havet. Om sommeren har Sydsjælland og Lolland-Falster de høyeste gjennomsnittstemperaturene. I kystnære strøk er forskjellen mellom sommer og vinter mindre på grunn av havets utjevnende virkning. Også nedbøren er relativt stabil fra sted til sted; mens områdene ved Storebælt har minst med ca. 500 mm årlig har de sydlige delene av Midtjylland mest med noe over 900 mm.
=== Flora og fauna ===
Geologisk sett har det gått kort tid siden siste istid, noe som innebærer at utviklingen av arter ikke er avsluttet. Dessuten setter topografien vilkårene innenfor små avstander. Og endelig er det jordsmonnet som setter betingelsene for plantevekst på et gitt sted. I tillegg til alt dette må man se påvirkningen fra tusener av års jordbruk og snart 150 års industrialisering med alt dette har betydd for floraens vilkår.
Grunnleggende hører imidlertid Danmark til i et stort område som strekker seg fra Atlanterhavet og helt inn til Ural, hvor den potensielle vegetasjonen er blandet løvskog. Danmark har ikke urskog, men Draved skov og Suserupskovene er naturskoger hvor den menneskelige påvirkningen har vært minimal. Hvis man vil oppleve hvordan det danske landskapet har sett ut før landbrukets tid, må man reise til Białowieżaskogen i det østlige Polen.
Når man ser bort fra klitter, innsjøer, elver og havskrenter, er resten av Danmarks natur i virkeligheten et sammenhengende kulturlandskap hvor alt er resultatet av tilsiktet og utilsiktet menneskelig påvirkning. Det gjelder biotoper som mose, eng, hede, beite, åker og dyrket skog samt naturligvis parker og hager. Floraens sammensetning består derfor av et sett muligheter som er skapt av naturbetingelsene og noen begrensninger som settes av menneskenes aktiviteter. I tillegg til det direkte presset fra dyrking og forurensing utsetter utbyggingen av infrastrukturen floraen for en stadig mer omfattende oppsplitting i områder som holdes atskilt og som blir mindre og mindre. Det medfører at spredning og vedlikehold av genpuljer innenfor en art blir mer og mer umulig. Dette er den egentlige bakgrunnen for at mange arter er truet eller utdødd i Danmark.
=== Landemerker og geografiske ytterpunkter ===
Danmarks nordligste punkt er Skagens odde (Skagens nordstrand) på 57° 45' 7'' nordlig bredde, det sørligste er Gedser Odde (Falsters sørspiss) på 54° 33' 35'' nordlig bredde, det vestligste Blåvandshuk på 8° 4' 22'' østlig lengde, og det østligste Christiansø (Østerskær) på 15° 11' 55'' østlig lengde.
Danmarks laveste punkt er Lammefjord, −7,5 moh. Det høyeste naturlige punktet Møllehøj ligger 170,86 moh., fulgt av Yding Skovhøj (170,77 moh.), dernest Ejer Bavnehøj (170,35 moh.). Himmelbjerget ligger 147 meter over havet.
Et av Danmarks mest kjente menneskeskapte høye punkter er Storebæltsbroen som rager 254 moh. Allikevel er det Rø-senderen, en tv-, radio- og mobilmast, som er plassert midt på Bornholm, rett ved byen Årsballe, som er Danmarks absolutt høyeste faste punkt. Senderens topp er 431 meter over havet. Selve tårnet er 315,5 meter høyt.
== Demografi ==
Pr. 1. januar 2013 hadde Danmark ifølge offisiell statistikk 5 600 000 innbyggere. Med et areal på 43 094 km² gir det en folketetthet på 131,0 innbyggere pr. kvadratkilometer, men folketettheten er over 315 innbyggere pr. kvadratkilometer på Sjælland. Folketallet har jevnt over steget siden 1970-tallet, med unntak av en kort periode på starten av 1980-tallet.
=== Folkegrupper ===
91,6& % av befolkningen er av dansk opprinnelse, mens 452 095 personer er innvandrere og deres etterkommere. Innvandrerne (inklusive etterkommere) kommer først og fremst fra øvrige nordiske land (41 306), Storbritannia (12 000), Tyskland (25 444), Polen (13 509), Bosnia-Hercegovina (20 875), øvrige land i det tidligere Jugoslavia (23 968), Tyrkia (54 859), Somalia (16 948), Irak (26 351), Iran (14 289), Libanon (22 232), Afghanistan (10 876) og Pakistan (19 301).
=== Språk ===
Danmark har ett offisielt språk – dansk. Dansk er et nordgermansk språk, som har felles opprinnelse med islandsk, færøysk, norsk og svensk. Disse språkene begynte å spalte seg i 800-tallet, og fra ca. år 1100 var gammeldansken blitt distinkt forskjellig fra andre nordiske språk. Fra ca. 1550 snakker man om nydansk, da boktrykkerkunstens inntog gjorde at ortografien ble standardisert. Den standardiserte danske rettskrivningen tok utgangspunkt i språket i Christian IIIs bibel. Fra 1700-tallet taler man om yngre nydansk. I det nittende og tyvende århundre har dansk ortografi vært relativt konservativ, med det resultat at talespråket har beveget seg et godt stykke bort fra skriftspråket.Dansk består av mange dialekter. Disse var i grove trekk ferdigdannet på 1300-tallet, og dansken nådde sin maksimale dialektspalting rundt år 1700. Siden den gang har dialektene vært på stadig tilbaketog, og nå snakker kun 5 % av danskene dialekt. Danske dialekter deles inn i tre hovedgrupper:
Østdansk (gamle skånske dialekter, bornholmsk)
Øydansk (sjællandsk, fynsk, dialektene på øyene i sør)
JyskDisse hovedgruppene kan igjen deles inn i finere undergrupper. For eksempel deles jysk inn i østjysk, sørjysk og vestjysk, og eventuelt også nordjysk. Spesielt skiller vestjysken seg fra øydansken, og har blant annet ingen forskjell mellom grammatiske kjønn i tradisjonell forstand, her heter det både en hus og en bil. Spesielt for sør- og vestjysk er også foranstilte artikler (æ hus i bestemt form).Den standarddanske skriftformen kalles rigsdansk eller rigsmål. Denne tar utgangspunkt i språket i København-området, og fastsettes av Dansk Sprognævn. Riksdansken er totalt dominerende i den offentlige samfunnslivet, og det vil i dag være utenkelig for for eksempel toppolitikere å snakke bred dialekt slik vestjyden Knud Kristensen gjorde da han var statsminister så sent som på slutten av 1940-tallet. Dialektdøden har blant annet ført til at eldre verk skrevet på dialekt – blant dem Steen Steensen Blichers jyske historier og sanger – i dag er praktisk talt uleselig for yngre dansker.I Nordslesvig har Danmark en tysktalende minoritet. Det tyske mindretallets språklige rettigheter er beskyttet gjennom København-Bonn-erklæringene fra 1955. Erklæringene beskytter på tilsvarende måte det dansktalende mindretallet i Sydslesvig. Det bor også noen ti tusen færøysk- og grønlandsk-talende i Danmark, i tillegg til minoriteter som taler språk som urdu, arabisk og tyrkisk.
Danske skoleelever introduseres for første fremmedspråk (engelsk) fra 4. klasse. På syvende trinn starter andre fremmedspråk som valgfag med et timetall på alt 11 uketimer over tre år. Andre fremmedspråk er obligatorisk for opptak til danske gymnas og har fortsettende løp der.
=== Religion ===
Danmark gikk over til kristendommen fra 960-årene da Harald Blåtann lot seg døpe, og i løpet av 1200-tallet var overgangen helt fullført. Siden reformasjonen i 1536 har den evangelisk-lutherske kirke vært statsreligion, og landet har hatt full religionsfrihet siden grunnloven kom i 1849.
Den danske kirken kalles Folkekirken, og har monarken som øverste leder. I det daglige styres imidlertid kirken av kirkedepartementet ved kirkeministeren, pr. februar 2010 Birthe Rønn Hornbech. Folkekirken er delt inn i 11 bispedømmer (dansk: «stift»), hvorav ett på Grønland. Pr. 1. januar 2019 hadde Folkekirken 4 339 511 medlemmer, noe som utgjør 74,7 % av den danske befolkningen. Omtrent tre prosent av de nominelt kristne går regelmessig i kirken.Danmarks nest største religiøse gruppe er muslimene, som med 210 000 personer utgjør 3,7 % av befolkningen. Danmarks muslimske befolkning er et resultat av innvandring i nyere tid, og er konsentrert om de største byene. Andre religiøse grupper i Danmark omfatter katolikker (37 000 personer), Jehovas vitner (14 500), serbisk-ortodokse kristne (7 000), baptister (5 100), pinsevenner (5 100), buddhister (4 400) og mormoner (4 500).
== Historie ==
=== Fra forhistorie til vikingtid ===
Dansk forhistorie startet for ca. 15 000 år siden med at folk lenger sørfra fulgte etter reinen som fulgte innlandsisen som trakk seg stadig lenger nordover i forbindelse med klimaendringene som pågikk. På denne tiden levde reinsdyrsjegerne her, og de ble avløst av grupper av andre jeger-sankerfolk som livnærte seg av jakt, fiske og sanking fra naturen i årtusener.
For ca. 6 000 år siden ble eldre steinalder langsomt avløst av yngre steinalder. 1800 f.Kr. ble denne igjen avløst av bronsealderen og 500 f.Kr. begynte jernalderen.
Allerede på slutten av jernalderen, omtrent på 700-tallet, kan det ha eksistert en sterk dansk sentralmakt. Her kunne det kolossale forsvarsverket Dannevirke og Kanhavekanalen på Samsø være et «bevis». Imidlertid mener de fleste moderne historikere at nettopp Danmark som geografisk område nok snarere bør oppfattes som en del av det frankiske riket i denne perioden. Forhistorien sluttet med vikingtiden da danske vikinger begynte å herje og handle i det meste av Europa. De danske vikingene begynte å kreve såkalt Danegeld, som innebar at konger fra England betalte skatt til den danske kongen mot å unngå plyndringer. Danske og andre skandinaviske vikinger hadde en stormaktsrolle i det som i dag er Europa i det meste av vikingtiden, blant annet på grunn av den sterke flåten.
=== Danmark i middelalderen ===
Den danske historien innledes på 700-tallet da de første skriftlige kildene begynner å omtale forholdene i landet. Slik sett er vikingtiden en overgangsfase mellom forhistorien og den danske middelalderen som ble en periode, hvor kontakten med det øvrige Europa fikk stadig større betydning. Tre forhold veide tungt; kongenes forsøk på å øke sin makt innenriks, deres forsøk på å utvide maktområdet utenriks og striden med Hansaforbundet. Maktkampen innenriks sto først mellom stormennene på den ene siden og kongemakten på den andre. Senere ble det til en strid mellom kirken og kongemakten. Utenriks forsøkte man å skape og fastholde et Østersjørike, noe som kulminerte i Kalmarunionen av 1397. Samarbeidet med Hansaforbundet var en handelsmessig nødvendighet, men også et konstant økonomisk problem. Dette byforbundet fikk stor innflytelse på Danmarks forhold og var i perioder den reelle makten i landet.
=== Reformasjon og enevelde ===
Renessansen innebar et markant skille i Danmarks historie, særlig fordi reformasjonen ble en del av endringen. Kongen inndro da alt kirkegods i unionen Danmark-Norge, og la samtidig ned det norske riksrådet. Norge, som ennå var svekket og tynt befolket etter svartedauen, ble dermed gjort til et lydrike under Danmark. Senere la kongen også ned det danske riksrådet, og sto på den bakgrunn sterkt overfor adelen. Men en stor del av rikdommen ble brukt til krigføring, mest tydelig er dette eksemplifisert i renessansekongen Christian IV. Han fikk oppført mange vakre bygninger rundt i landet, men led alvorlige nederlag med sin deltakelse i tredveårskrigen i Tyskland. Den fortsatte kampen med Sverige medførte nederlag på nederlag med stadige tap av territorier, først øyene i Østersjøen, ved freden i Roskilde i 1658 også danske kjerneprovinser som Skånelandene, og de norske lenene Båhuslen og Trondhjems len.
Adelens svik under Karl Gustav-krigene ga muligheten for et statskupp hvor kong Frederik III veltet den gamle forfatningen og innførte eneveldet med støtte fra borgerskapet. En ny embetsadel vokste frem med kongens gunst, og borgerne i byene fikk etter hvert øket innflytelse. Landet var preget av den kulturelle påvirkningen fra Frankrike og av kongens tyskpregede forvaltning. Med opphevingen av stavnsbåndet og senere med andre reformer innenfor landbruket fikk landet en økonomisk fremgang. Framgangen ble avbrutt da britene tok den danske flåten. Dette og Københavns bombardement tvang Danmark i armene på Napoleon, mens Sverige allierte seg med Storbritannia. Med freden i Wien i (1815) ble Danmarks union med Norge oppløst. Forut for dette kom statsbankerotten i 1813, men allikevel ble perioden en oppgangstid for for eksempel dansk filosofi, diktning og billedkunst (gullalderen).
=== Demokrati, industrialisering og verdenskriger ===
Etter freden i Wien besto det danske monarkiet av kongeriket og hertugdømmene Slesvig, Holstein og Lauenborg samt koloniene. Slesvig har vært et dansk len med både dansk- og tysktalende befolkning, mens Holstein og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av det tyske forbund. Tysksinnede i stenderforsamlingene i Slesvig og Holstein ønsket en sterkere tilknytning til Tyskland. Den danske politikken derimot var splittet mellom den konservative Helstatspolitikken og den nasjonalliberale Ejderpolitikk. Helstatsfolkene ville bevare den dansk-tyske helstaten med den danske kongen som hertug i Slesvig og Holstein. Ejderfolkene ville forene Slesvig med Danmark i en dansk nasjonalstat. Tyske og danske nasjonalliberale sto uforsonlig mot hverandre. Spørsmålet var om Slesvig skulle være dansk eller tysk. Dette førte til et opprør mot Danmark og den første slesvigske krig. Da Danmark fikk støtte fra Storbritannia og da krigens forløp falt ut til dansk fordel, ble status quo gjenopprettet. I London-protokollen fra 1852 måtte Danmark love å ikke knytte Slesvig eller Sønderjylland nærmere til kongeriket enn Holstein.
I forbindelse med revolusjonene i Europa i (1848) fikk Danmark en fri og demokratisk forfatning i 1849.
De underliggende skillelinjene var imidlertid ikke fjernet, og i 1864 brøt den andre slesvigske krig ut. Nå hadde ikke landet engelsk støtte, skandinavismen førte heller ikke til militær hjelp og den danske hæren led en rekke ydmykende nederlag spesielt i kampene ved Dybbøl. Resultatet ble tapet av hertugdømmene inkludert den dansktalende delen av Slesvig. Dermed var Danmark blitt en fullstendig dansk småstat.
Rundt 1870 kom industrialiseringen i gang i Danmark og den ble iverksatt ved at man anla et tett nett av jernbane-, ferge- og fraktbåtforbindelser mellom landsdelene. Samtidig innebar oppsvinget i landbruket en økning av kjøpekraften hos landbefolkningen. Og ettersom utstykningen medførte et overskudd av mennesker, fikk de næringsdrivende i byene en kjærkommen reserve av billig arbeidskraft. Å huse alle disse nye innflytterne skjedde svært tilfeldig og en rekke epidemier herjet København og de større provinsbyene. Ved hjelp av kloakksystemer, opprettelse av skoler og utbygging av helsevesenet fikk man etter hvert kontroll over sykdommene. På arbeidsmarkedsfronten lyktes det å dempe uroen ettersom det danske arbeidsmarkedet i forbindelse med Storkonflikten i 1899 fikk sin avtale hvor fagbevegelsen anerkjente arbeidsgivernes rett til å lede og fordele arbeidet og arbeiderne fikk rett til å organisere seg.Danmark holdt seg utenfor første verdenskrig og forsyninger til de krigførende landene ga arbeid og fortjeneste til mange. Etter hvert fikk kvinnene også stemmerett (1915). Det tyske nederlaget i 1918 medførte en folkeavstemning slik at Nord-Slesvig ved Slien ble gjenforent med Danmark, men avstemningsvilkårene innebar at det ble skapt et tysk mindretall i Danmark og et dansk i Tyskland. Den økonomiske krisen i 1930-årene medførte massearbeidsløshet, men også forbedring av «samfunnets støtter» til dårlig stilte. Med gjenoppbyggingen av de europeiske stormaktene kom det igjen fart i produksjonen i Danmark og ved krigsutbruddet i 1939 var det optimisme hos alle. Selv om Danmark ble okkupert i 1940 opprettholdt landet sin egen regjering inntil 1943, men det oppsto etter hvert en så sterk motstandsbevegelse at landet kunne telles med blant de allierte landene som opprettet FN i 1945. Den 17. juni 1944 erklærte Island seg som selvstendig nasjon og dette ble anerkjent av den danske regjeringen i 1945.
=== Etterkrigstiden ===
I årene etter var Europa delt, både ideologisk og etter landegrenser. Frykten for Sovjetunionen førte til at Norge og Danmark valgte å bli med i NATO i 1949. Det ga samtidig landet adgang til Marshallplanen som var ment som en støtte til gjenoppbygging av de europeiske landene. Det skapte gode tider i landet og kommunismen mistet etter hvert taket på de brede lag av befolkningen. Storpolitisk var situasjonen fastlåst og det ga svært få manøvreringsmuligheter i dansk utenrikspolitikk, men på det økonomiske området var det rom for endringer. I løpet av 1960-årene kom man i gang med forhandlingene om dansk deltakelse i EF (det senere EU) og i 1972 bekreftet en folkeavstemning Danmarks opptak i fellesskapet. Ved flere senere avstemninger ble samarbeidet utvidet trinnvis.
=== Etter den kalde krigen ===
Med jernteppets fall i 1989, Tysklands gjenforening i 1990 og Sovjetunionens oppløsning i de følgende årene ble det skapt helt nye vilkår for dansk utenrikspolitikk som ble langt mer aktiv: Støtte til de baltiske landene, utvidelsen av NATO, øket integrering i EU og militær deltakelse i aksjoner på Balkan, i Afghanistan og Irak. I flere bølger fikk landet en sterk tilstrømning av utlendinger som kom dels som flyktninger og dels som innvandrere. I begynnelsen ble det betraktet som et rent praktisk problem å huse og integrere menneskene fra fremmede kulturer, men etter hvert viste det seg at innvandringen skapte enkelte problemer. Diskusjonen om hvilken politisk linje man skulle legge i innvandringsspørsmålet preget særlig folketingsvalget i 2001, men er stadig vekk et aktuelt debattema med høy temperatur i dansk politikk.
== Politikk og administrasjon ==
Danmark er et konstitusjonelt monarki, og landets politiske system tar utgangspunkt i landets grunnlov av 1849, senere revidert tre ganger. Siden revisjonen i 1953 har Danmark hatt et parlamentarisk ettkammersystem. Som i andre parlamentariske demokratier følges maktfordelingsprinsippet, og grunnlovens §3 setter rammene for de tre statsmaktene: den utøvende makt, som ligger hos monarken; den lovgivende makt, som ligger hos monarken og Folketinget i forening; og den dømmende makt, som ligger hos domstolene. Selv om den lovgivende makt formelt sett deles mellom parlament og monark er likevel monarkens rolle i praksis å undertegne de lover som Folketinget vedtar. Den utøvende makt er også bare formelt hos monarken, og etter det såkalte «systemskiftet» i 1901 har monarken utpekt ministre med basis i Folketingets politiske sammensetning.
=== Statsoverhode og regjering ===
Som et konstitusjonelt monarki har Danmark en monark som statsoverhode. Denne er formelt leder for den utøvende makten, noe som i praksis gjøres gjennom at monarken, tronfølgeren og regjeringen møtes til statsråd én gang i måneden. Siden Påskekrisen i 1920 har disse møtene kun hatt en seremoniell funksjon, og monarken blander seg ikke inn i de politiske avgjørelsene. Siden 1972 har dronning Margrethe II vært dansk monark.
På monarkens vegne ledes den utøvende makten av en statsminister, som også er regjeringssjef. Regjeringen trenger intet aktivt flertall i Folketinget, men må gå ved mistillitsforslag. Fra 27.06-2019 har Danmark en mindretallsregjering bestående av Socialdemokraterne med støtte fra Socialistisk Folkeparti (SF), Enhedslisten og Radikale Venstre.
=== Folketinget ===
Den reelle lovgivende makten i Danmark ligger hos parlamentet, som siden 1953 har hatt ett kammer – Folketinget. Før denne tid hadde landet også et overhus, Landstinget. Folketinget har 179 medlemmer, hvorav 175 kommer fra selve Danmark. De siste fire plassene deles mellom representanter valgt fra Færøyene og Grønland. 135 av Folketingsmedlemmene velges i forholdstallsvalg i 10 valgkretser, og fordelingen følger D'Hondts metode. Disse kalles kretsmandater. De resterende 40 mandatene er såkalte tilleggsmandater, som fordeles etter Sainte-Laguës metode blant partier som har enten 1) fått minst ett kretsmandat, 2) har fått minst like mange stemmer som det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer i minst to av tre landsdeler, eller 3) fått minst to prosent av stemmene på landsbasis.Folketinget ledes av et presidium på én formann og fire nestformenn. Siden valget i 2011 har Mogens Lykketoft (Socialdemokraterne) vært Folketingets formann.
Folketinget holder til på Christiansborg slott i det sentrale København, sammen med Højesteret og Statsministeriet.
=== Politiske partier ===
Danmark har et flerpartisystem, og ved valget i 2007 ble åtte partier representert i Folketinget (i tillegg til to grønlandske og to færøyske partier). De fire mest tradisjonsrike partiene i Danmark er Venstre, Socialdemokraterne, Det Konservative Folkeparti og Det Radikale Venstre.
Venstre er Danmarks største parti, og har siden 2001 hatt regjeringsmakten i samarbeid med Det Konservative Folkeparti. Førstnevnte er et sentrum-høyre-parti, og er det klart ledende partiet på ikke-sosialistisk side. Det ledes av tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen. Det Konservative Folkeparti er som navnet antyder basert på konservatisme, og ledes av Lene Espersen.
Det største partiet på venstresiden er Socialdemokraterne, ledet av Helle Thorning-Schmidt. I perioden 1924-2001 var Socialdemokraterne Danmarks største parti, og hadde også de fleste regjeringene. Partiet har sterke historiske bånd til Landsorganisationen i Danmark, selv om disse ikke lenger formelt har tilknytning.
Til venstre i Folketinget står Socialistisk Folkeparti, ledet av Villy Søvndal. Disse tilsvarer omtrent det norske SV. Enda lenger til venstre i Folketinget er Enhedslisten, et valgsamarbeid mellom Danmarks Kommunistiske Parti, Venstresocialisterne og Socialistisk Arbejderparti.
De to sentrumspartiene representert i Folketinget er Liberal Alliance og Det Radikale Venstre. På den høyreradikale siden står Dansk Folkeparti, ledet av Pia Kjærsgaard. Sistnevnte springer ut av Fremskridtspartiet, som tidligere hadde tilsvarende rolle i dansk politikk.
=== Administrativ inndeling ===
Danmark er delt inn i fem regioner og 98 kommuner. Regionene ble dannet i 2007, og erstattet 13 fylker (dansk: «amt»). Til samme tid foregikk det en omfattende kommunesammenslåing der 270 kommuner ble slått sammen til 98 større enheter.
Hver region styres av et 41 medlemmer stort regionsråd, hvis politiske leder har tittelen regionsrådsformand. Den klart viktigste oppgaven til regionene er å organisere helse- og sosialvesenet. Regionene driver ikke inn skatt på egen hånd, men er finansiert via staten og kommunene.
Danmarks kommuner fikk tildelt flere ansvarsområder i reformen i 2007, og de aller fleste kommunene har over 20 000 innbyggere. Hver kommune ledes av et kommunestyre (dansk: «kommunalbestyrelse»), som velges hvert fjerde år. Kommunestyrene ledes av en ordfører (dansk: «borgmester»), som enten velges direkte av velgerne eller av kommunestyret. Kommuneadministrasjonene ledes av en kommunaldirektør.
I tillegg er Færøyene og Grønland en del av kongeriket Danmark. Disse har begge utstrakt selvstyre i Det danske Riksfellesskap, men har ikke en selvstendig utenrikspolitikk.
==== Regioner ====
==== Riksfellesskapet ====
I tillegg til det Danmark som ligger i Skandinavia hører også de to selvstyrte områdene Grønland og Færøyene til gjennom Riksfellesskapet. Områdene hører ifølge grunnlovens §1 til Kongeriket Danmark og deler derfor grunnlov og statsoverhode med Danmark. De to områdene har imidlertid begge sin egen regjering ledet av henholdsvis en Landsstyreformann (Grønland) og en Lagmann (Færøyene). Færøyene fikk indre selvstyre i 1948 og Grønland i 1979. De to områdene er imidlertid ikke fullt ut uavhengige, for eksempel skal folkeskolene i tillegg til det lokale språket undervise i dansk, begge områder mottar subsidier (blokktilskudd) fra Danmark og utenriksforhold ivaretas som hovedregel av regjeringen i København.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Det danske forsvarsbudsjettet for 2010 hadde en total ramme på ca. 23 milliarder danske kroner, og forsvarsutgiftene utgjør dermed 1,06 prosent av BNP. Det danske forsvaret består av de fire våpengrenene Hæren, Hjemmeværnet, Søværnet og Flyvevåbnet. Danmark har verneplikt for menn, men langt fra alle må avtjene den – hvem som må inn avgjøres via loddtrekning på sesjon. Kvinner (og de menn som «vant» loddtrekningen) kan velge å avtjene frivillig militærtjeneste. Årlig avtjener omtrent 6 500 unge danske kvinner og menn militærtjeneste. Tjenestetiden er på fire måneder.Danmark ble med i NATO ved opprettelsen i 1949. Etter den kalde krigens slutt har landet spilt en aktiv rolle i internasjonale operasjoner, blant annet i invasjonen av Irak, krigen i Afghanistan, Kosovo (KFOR) og Libanon (UNIFIL).
I 1973 ble Danmark med i det daværende EF (EUs forløper), men danskene har siden vist seg å være noe lunkne til den europeiske integrasjonen. I 1992 stemte det danske folk nei til Maastricht-traktaten. Danskene har heller ikke sluttet seg til Eurosystemet, etter at 53,2 % stemte imot i en folkeavstemning i 2000.
Danmark er blant de 51 land som har vært med i FN allerede fra FN-paktens ikrafttredelse i 1945. Danskene er også aktive i det nordiske samarbeidet i Nordisk råd, og NATO, EU, FN og Norden utgjør de fire hovedpilarene i dansk utenrikspolitikk. Danmark er i tillegg med i en rekke andre internasjonale organisasjoner, slik som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og Europarådet.
=== Flagg, symboler og ordener ===
Danmarks flagg kalles Dannebrog, og skal etter legenden ha falt ned fra himmelen under et av Valdemar Seiers slag i Estland. Det regnes som Europas eldste offisielle flagg i kontinuerlig bruk. Dannebrog er et tradisjonelt nordisk korsflagg, og tjente blant annet som inspirasjon til Norges flagg.
Danmarks riksvåpen består av tre gående, blå løver med røde tunger og er kronet med gyldne kroner. Det eldste dokumenterte bruk av riksvåpenet er fra Knut VIs regjeringstid i 1190. Riksvåpenets siste større endring kom i 1819, da den norske løve ble tatt ut.
Elefantordenen er Danmarks høyeste utmerkelse. Den deles vanligvis kun ut til kun kongelige og statsoverhoder. Deretter kommer Dannebrogordenen. Blant de militære danske medaljene er Forsvarets Medalje, Forsvarets medalje for Tapperhed, Medaljen for udmærket lufttjeneste og Forsvarets Hæderstegn for god tjeneste.
=== Forholdet til Norge ===
Danmark og Norge har alltid hatt tette politiske og kulturelle bånd. Allerede i norrøn tid var danskekongene reelle herskere over Norge i lange perioder, og spesielt Oslofjordområdet var lenge under dansk overherredømme. Med Kalmarunionen (innstiftet av dronning Margrethe i 1397) kom hele Norge under utenlandsk overherredømme, og etter unionsoppløsningen i 1536 ble Norge i praksis en dansk provins. Fra innføringen av eneveldet i 1660 ble hele Danmark-Norge gjort til en enhetlig stat, samtidig som riket i større grad ble sentralstyrt fra København. Unionen mellom Danmark og Norge varte helt frem til 1814, da kong Frederik VI som en tapende part i Napoleonskrigene måtte avstå Norge til Sverige igjennom Kielfreden.
På 1800-tallet stod skandinavismen sterkt i Norden, og i 1848 deltok norske frivillige på dansk side under den første slesvigske krig. Under den andre slesvigske krig femten år senere ble imidlertid danskene overlatt til seg selv av svenskene og nordmennene, til store protester fra norsk åndsliv med Bjørnson og Ibsen i spissen. I 1876 gikk Norge med i den skandinaviske myntunionen, noe som gjorde at de tre nordiske landene hadde felles omløp av sedler og mynt frem til ca. første verdenskrig. Norsk litteratur var på denne tiden også preget av strømninger fra Danmark, blant annet med Georg Brandes som en stor inspirasjonskilde for Ibsen, Kielland og Lie. Bjørnsons riksmålsbevegelse så også til Danmark for inspirasjon, og riksmålet og den «dannede dagligtale» har klare røtter i dansk.
Danmark og Norge ble begge okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. I etterkrigstiden har landene hatt et nært og godt forhold, og samarbeider blant annet forsvarspolitisk gjennom NATO. Danmark og Norge er også viktige handelspartnere, og i 2007 var den samlede verdien av Norges totale vareeksport til Danmark på ca. 19 milliarder norske kroner. Dette gjorde Danmark til Norges sjette største eksportmarked. Viktige varer Norge eksporterer over Skagerrak er råolje, elektrisitet, fisk, halvfabrikater og verkstedprodukter. Danske turister er på sin side viktige for norsk turistnæring, og danskene utgjorde i 2006 nesten 14 % av alle utenlandske ferie- og fritidsankomster til Norge.
== Næringsliv ==
Danmark har en blandingsøkonomi med stor grad av frihandel, og levestandarden er over gjennomsnittet i Europa. Landet hadde i 2007 et BNP på 311,6 milliarder amerikanske dollar (197,3 milliarder USD justert for kjøpekraftsparitet).Ifølge Verdensbanken har Danmark Europas mest fleksible arbeidsmarked, og det er enkelt både å ansette ny arbeidskraft og å nedbemanne. Denne politikken kalles «flexicurity». Den danske arbeidsstokken teller omtrent 2,9 millioner sysselsatte, og pr. desember 2009 var arbeidsledigheten på 7,4 % – omtrent 2,5 prosentpoeng under EU som helhet. Målt i andel av befolkningen som har høyere utdanning har danskene verdens best utdannede arbeidsstyrke.Danmark har verdens høyeste skattenivå, og for personer i de høyeste inntektsgruppene kan skatteprosenten komme opp i 62,3 (inkludert 8 % trygdeavgift). Toppskatten slår inn ved inntekter over 347 200 danske kroner. Det er også skatt på finansinntekter slik som aksjeutbytte, her varierer skatteprosenten mellom 28 og 45.Dansk krone (valutakode: DKK, deles igjen inn i 100 øre) har vært Danmarks valuta siden 1874. Gjennom Den europeiske vekslingsmekanismen er den danske krona tett knyttet mot euroen, og vekslingskursen ligger alltid på omtrent 7,45 kroner pr. euro. Dette oppnår man ved å legge pengepolitikken svært tett opp imot Den europeiske sentralbankens politikk. Danmark møter kravene som skal til å ta del i eurosamarbeidet, men i en folkeavstemning i september 2000 valgte folket med knapp margin å beholde krona.
=== Naturressurser ===
Danmark hadde i 2008 en samlet innvinning av mineralske råstoffer på ca. 40 millioner kubikkmeter. Hoveddelen av disse er sand, stein og grus, som benyttes i bygg- og anleggssektoren. Danmark er også en petroleumsnasjon, med en produksjon i Nordsjøen som i 2008 var på 16,7 millioner kubikkmeter olje og 8,9 milliarder normalkubikkmeter naturgass. Tempoet på oljeutvinningen er imidlertid synkende, og med kjente reserver av olje- og naturgass på henholdsvis 200 millioner m³ og 7,1 milliarder Nm³ vil Danmark ikke lenger være selvforsynt rundt 2020.I det danske jordbruket dominerer kornartene hvete og bygg. Det årlige utbyttet av disse har ligget på omtrent 9 millioner tonn siden 1990-tallet. Blant rotfruktene har imidlertid den årlige høsten gått ned fra ca. 12 millioner tonn i 1990 til 4 millioner tonn i 2008. Av fisk – hovedsakelig tobis, brisling, sild, blåskjell, kolmule og torsk – fanget danske fiskere i 2008 knappe 700 000 tonn; overfiske og dertil lavere kvoter har gjort at totalfangsten har blitt mer enn halvert siden år 2000. I skogbruksnæringen i Danmark ble det i 2008 avvirket ca. 2,37 millioner m³. Ca. 80 % av dette var barskog.
=== Bankvesen ===
Den danske sentralbanken kalles Danmarks Nationalbank, og ble grunnlagt i 1818 for å bringe orden i økonomien etter statsbankerotten i 1813. Sentralbanken ble fullt ut uavhengig i 1936, og utformer pengepolitikken uavhengig av regjeringen og Folketinget. Bankens hovedoppgave er å opprettholde en stabil valuta samt å regulere pengesirkulasjonen og kredittmarkedet.De første danske bankene oppstod på 1700-tallet, men det var først på midten av 1800-tallet det ble fart i det private bankvesenet. På denne tiden oppstod Privatbanken, Den Danske Landmandsbank og Kjøbenhavns Handelsbank; tre forretningsbanker som kom til å dominere dansk bankvesen frem til 1990. På siden av forretningsbankene oppstod det også en mengde spare- og andelskasser. Disse rettet seg mot private husholdninger, håndverkere og landbrukssektoren, og hadde opprinnelig en langt mer moderat og konservativ profil enn de store bankene. I løpet av 1960-tallet minsket forskjellen på banker og sparekasser, og fra 1975 forsvant de juridiske begrensningene på sparekassenes virksomhet.De største bankene i Danmark er Danske Bank, FIH Erhvervsbank, Jyske Bank, Nordea Bank Danmark, Nykredit og Sydbank.
=== Samferdsel ===
Det danske veinettet deles inn i statsveier og kommuneveier. Lengden på førstnevnte var pr. 1. januar 2008 på 3 817 km, og de hører administrativt innunder det danske Vejdirektoratet. 45 % av veitrafikken i landet avvikles på statsveiene, selv om disse kun utgjør 5 % av landets samlede veinett. De danske kommuneveiene hører til landets 98 kommuner, og har en total lengde på knappe 70 000 km. Danmark har også anslagsvis 24 000 km med privateide fellesveier. Av statsveiene har 1062 km status som motorvei, og halvparten av disse har minst fire kjørefelt.Fem europaveier går igjennom Danmark: E20 (Esbjerg–Øresundsbroen), E39 (Hirtshals–Aalborg), E45 (Frederikshavn–Padborg), E47 (Helsingør–Rødby) og E55 (Helsingør–Gedser).Danmark fikk sin første jernbanestrekning i 1847 da Vestbanen åpnet mellom København og Korsør. Senere har det danske jernbanenettet vokst til å ha en total sporlengde på 3 240 km, med omtrent 2 700 daglige tog og 38 000 daglige ankomster og avganger. Mer enn 170 millioner passasjerer blir årlig transportert på det danske jernbanenettet.Det danske jernbanenettet styres og vedlikeholdes av Banedanmark. Nettet er bare delvis elektrifisert og medfører at hovedparten av intercity togene fremdeles drives av diesel, også på elektrifiserte strekninger. DSB (tidligere Danske Statsbaner) er det statlige danske jernbaneselskapet, og disse har det operative ansvaret for offentlig passasjertrafikk i landet. DSBs virksomhet omfatter også S-togene, som er lokaltognettverket i København og omegn. Øresundsbanen (mellom København og Malmö i Sverige) opereres av datterselskapet DSBFirst. Med Københavns metro (åpnet 2002) har også Danmark fått tunnelbane.
Dansk sivil flytrafikk er underlagt Statens Luftfartsvæsen (SLV). Landet har åtte flyplasser med rutetrafikk, der Københavns lufthavn (Kastrup) og Billund lufthavn er de største. Staten driver også Bornholms lufthavn, og det er dessuten tre flyplasser på Grønland og på Færøyene med internasjonal trafikk. Den danske stat eier 14,3 % av det fellesnordiske flyselskapet Scandinavian Airlines System.Sjøfart har alltid vært en viktig del av den danske økonomien. Den danske handelsflåten omfatter 500 skip på til sammen 10 millioner dwt, og har en gjennomsnittlig alder på ca. syv år. Som en øynasjon har Danmark også et omfattende fergenettverk, både innenriks og utenriks. Mellom Norge og Danmark er det fergeforbindelse på strekningene Frederikshavn–Oslo (DFDS), Hirtshals–Kristiansand, Hirtshals–Larvik, Hirtshals-Langesund, Hirtshals-Stavanger/Bergen og København–Oslo.
=== Turisme ===
Turister i Danmark omsatte i 2006 varer og tjenester for 72,6 milliarder danske kroner, omtrent likt fordelt mellom danske og utenlandske turister. Feriereisende stod for omtrent 2⁄3 av denne omsetningen. Turismen i Danmark skaper direkte og indirekte omtrent 127 000 arbeidsplasser og står for omtrent 3,9 % av landets samlede verditilvekst. Ferierende fra nabolandene Tyskland, Norge og Sverige står til sammen for 2⁄3 av omsetningen i den danske turistnæringen.
== Samfunn ==
=== Kalender og helligdager ===
Danmark har siden 1. mars 1700 brukt den gregorianske kalender.
Danske offisielle helligdager følger av Folkekirkens helligdager. Disse er i hovedsak sammenfallende med helligdager i Norge, med det unntak at Danmark også har bededag fjerde fredag etter påske. Grunnlovsdagen (5. juni) er ikke lenger offentlig fridag, mens 1. mai kun er fridag for enkelte grupper. Som i Norge er det egentlig halv dag før helligdager (julaften og nyttårsaften), men de fleste dansker har likevel fri disse dagene.
=== Forskning ===
Den offentlige finansierte forskningen i Danmark står for ca. 11 000 årsverk, og mesteparten finansieres direkte over statsbudsjettet. I 2008 var denne potten på omtrent 15 milliarder danske kroner, hvorav 55 % gikk direkte til universitetene. Dette gjør at offentlige bevilgninger til forskning og utvikling ligger på ca. 0,9 % av BNP. Næringslivets utgifter til forskning og utvikling var i 2007 tilsvarende 1,9 % av BNP, og omfattet nærmere 20 000 årsverk. De viktigste forskningsområdene, målt i antall vitenskapelige stillinger, var til samme tid medisin og naturvitenskap.Danske vinnere av nobelprisen i fysiologi eller medisin er Niels Ryberg Finsen (1903), August Krogh (1920), Johannes Fibiger (1926), Henrik Dam (1943) og Niels K. Jerne (1984). I fysikk har Niels Bohr (1922) og Aage Niels Bohr og Ben Roy Mottelson (1975) vunnet prisen, mens Jens Christian Skou vant nobelprisen i kjemi i 1997.
Eldre danske forskere av betydning er blant annet fysikeren Hans Christian Ørsted og astronomene Tycho Brahe og Ole Rømer.
=== Utdanning ===
Den danske folkeskolen består av en ettårig barnehageklasse, en niårig grunnskole og en ettårig frivillig 10. klasse. Fra skoleåret 2009/10 har barnehageklassen vært obligatorisk, slik at Danmark har ti års obligatorisk skolegang. Undervisningsplikten i Danmark begynner det året barnet fyller seks. Den offentlige skolen suppleres av såkalte frie grundskoler og efterskoler, som finansieres delvis av det offentlige og delvis gjennom brukerbetaling.På videregående skole-nivå (dansk: gymnasiale uddannelser) finnes det fire linjer. Tre av disse (stx, hhx og htx) er treårige, mens det fjerde (hf) er toårig og beregnet på dem som har det ekstra, frivillige året i grunnskolen. Alle fire linjer fokuserer på forberedelser til høyere utdanning, men med noe forskjellig faglig fokus. Hver skole tilbyr også en rekke studieretnings- og valgfag innenfor hver linje. Ved siden av vanlig videregående skole finnes det også yrkesfaglig utdannelse (dansk: erhvervsuddannelse), som er svært praktisk rettet og individuelt tilpasset til den enkelte elevs interesser og ferdigheter.Høyere utdanning i Danmark blir kalt for videregående uddannelse. Med Københavns Universitet, Aarhus Universitet, Syddansk Universitet, Aalborg Universitet, Roskilde Universitetscenter, IT-Universitetet og Danmarks Tekniske Universitet har landet syv universiteter, i tillegg til en rekke høyskoler. Høyskolene som tilbyr flere utdanninger omtales som CVU, Center for Videregående Utdanning. All offentlig utdanning i Danmark er gratis.Videregående uddannelse kan deles inn i tre hovedretninger: korte, mellomlange og lange utdanninger. De korte utdanningene varer stort sett i to år, og er ofte innenfor fag som økonomi, helsefag, IT, design og teknologi. De mellomlange er ofte yrkesrettede, og går over tre til tre og et halvt år. De fleste mellomlange utdanningene har praksis under deler av studieløpet, og fører som oftest frem til en professionsbachelor. Eksempler på mellomlange utdanninger er sykepleie, ingeniør, lærer og journalist. De lange utdanningsløpene går over fem til seks år og er av teoretisk karakter. Disse undervises typisk ved universitetene, og består av en treårig bachelorgrad og en toårig kandidatutdanning (sistnevnte tilsvarer mastergrad i Norge). Eksempler på de lange utdanningene er lege, tannlege, sivilingeniør og høyere grader i humaniora og naturvitenskap.
=== Massemedia ===
Danmark har grunnlovsfestet presse- og ytringsfrihet, og i 2009 havnet Danmark på førsteplass på organisasjonen Reportere uten grensers pressefrihetsindeks.Danske dagsaviser omfatter Morgenavisen Jyllands-Posten, Berlingske Tidende, Politiken, Ekstra Bladet, Dagbladet Information og B.T.. Av ukeavisene kan nevnes Weekendavisen og den engelskspråklige The Copenhagen Post. Gratisavisen metroXpress har siden lanseringen i 2001 tatt det danske mediemarkedet med storm, og er pr. 2009 landets mest leste avis på hverdager.Danmarks Radio (DR) er Danmarks allmennkringkaster. DR er lisensfinansiert, og står bak TV-kanaler som DR1, DR2 og DR Update. DR har også fire landsdekkende radiokanaler: P1 som den «seriøse» nyhets- og debattkanalen; P2 som en kanal for smal kultur som klassisk musikk og jazz; P3 som en kanal for underholdning og populærmusikk; og P4 som en paraply for DRs lokalradio.
DR-konkurrenten TV 2 ble etablert i 1988, og er landets mest populære TV-kanal. TV 2 er reklamefinansiert, og er som DR statseid. Det danske TV-markedet domineres stort av DR og TV 2, og andre kanaler (som TV3 og SBS' Kanal 4, Kanal 5 og 6'eren) er små i forhold.
Danmark har ett nasjonal nyhetsbyrå i Ritzaus Bureau.
=== Helse ===
Alle som bor i Danmark har rett til offentlig finansierte helsetjenester. Dette spenner fra gratis behandling hos allmennleger til tilskudd til ting som medisiner, tannlegehjelp og fysioterapi. Danmark har også en offentlig reisesykeforsikring. Danmark har fritt sykehusvalg, og pasientene kan også på visse vilkår få dekket behandling på private eller utenlandske sykehus. De danske regionene har ansvaret for sykehusdriften og for praktiserende leger, psykologer, kiropraktorer o.l., mens kommunene har ansvaret for hjemmesykepleie, behandling av rusmisbrukere, holdningsskapende tiltak og enkelte administrative oppgaver.Gjennomsnittlig levealder for danske menn er 76,3 år, mens det for kvinner er 80,7 år. Levealderen i Danmark har gjennomgått til dels kraftige variasjoner i etterkrigstiden. Mens levealderen i 1960 var blant de høyeste i verden, falt tallet til et av de laveste i Vest-Europa i følgende tiår. Senere har levealderen imidlertid økt igjen, og i perioden 1999-2009 har gjennomsnittlig levealder økt med 2,6 år for menn og 3,0 år for kvinner.Kreftsykdommer står for ¼ av alle dødsfall i Danmark, og til sammen 55 % av alle dødsfall skyldes enten kreft eller hjerte- og karsykdommer. Antallet dødsfall som følge av hjertesykdommer har gått ned de senere år, mens antallet døde av kreft har hatt motsatt utvikling.Antallet registrerte dansker som lever med hiv/aids var i 2006 på 4746 personer. Tallet på hiv-positive har vært relativt stabilt siden midten av 1990-årene, mens antallet som har blitt diagnostisert med aids har gått ned i samme periode.I juli 1969 ble Danmark det første landet i den vestlige verden som legaliserte pornografiske bilder.
=== Likestilling og familiespørsmål ===
Dansk Kvindesamfund ble grunnlagt i 1871 av Mathilde Bajer og Venstre-mannen og den senere nobelprisvinneren Fredrik Bajer. Foreningen arbeidet for å gi kvinner rett til utdanning og lønnet arbeid. Fra 1883 kom kvinners politiske rettigheter i fokus, og i 1906 ble dens hovedmål å arbeide for kvinners kommunale og statspolitiske valgrett og valgbarhet. Også andre foreninger som arbeidet for kvinnelig stemmerett oppstod omkring 1900, hvorav den største var Landsforbundet for Kvinders Valgret. Danske Kvinders Nationalråd (i dag Kvinderådet) ble grunnlagt i 1899. Også den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen var representert i Danmark.
Danske kvinner fikk økonomiske rettigheter i 1857, og ble i 1880 sikret råderett over egen inntekt og personlige formue i den danske lovgivningen. I 1887 tok de første danske kvinnene studenteksamen.
Danmark innførte kvinnelig stemmerett ved kommunevalg i 1908. Allmenn kvinnelig stemmerett ved folketingsvalg ble innført i 1915.
I 1919 ble det innført et likelønnsprinsipp for offentlige ansettelser; dog ikke for handels- og kontorfunksjonærer før i 1965. I 1921 ble det lovfestet at ingen kvinne kan nektes eller miste arbeidet fordi hun er gift eller mor. Familielovgivningene av 1922 og 1925 likestilte formelt kvinnen med mannen i ekteskapet, og i forhold til barna. I 1939 ble Mødrehjelpen grunnlagt. I 1947 fikk kvinner adgang til å ordineres som prester.
Felles minstelønn for begge kjønn, og formell likelønn for likt arbeid ble i 1973 fremforhandlet mellom partene i arbeidslivet.
Likestillingsrådet (1975–1999) hadde som formål å fremme likestilling både innenfor familielivet, innen undervisning og utdannelse, på arbeidsmarkedet, og i samfunnet generelt. I 1990-årene ble det også fokusert på menns likestilling under samlivsbrudd, når det gjaldt foreldremyndighet og andre rettigheter relatert til barn av separerte.
Likestillingsrådets oppgaver ble i 1999 overført til den nyutnevnte Ligestillingsministeriet, med Jytte Andersen som første likestillingsminister. Danmark har hatt seks likestillingsministre siden embedet ble opprettet, alle kvinner. Nåværende likestillingsminister er Lykke Friis, som tiltrådte embedet den 23. februar 2010. Den 30. mai 2000 trådte en ny likestillingslov i kraft. Lovgivningen har vært endret flere ganger, senest 19. september 2007. Loven fastslår (§ Ia) at likestilling gjelder i alle offentlige institusjoner. Likestillingsnemden kan behandle klager fra lønnsmottagere som føler seg diskriminert, og skal årlig avgi rapporter om likestilling mellom kjønnene (kapittel 6).Utdannelsesnivået i Danmark er per 2009 noenlunde likt fordelt mellom kjønnene. Det er imidlertid fortsatt langt igjen til denne fordelingen reflekterer seg i lederstillinger på toppnivå og mellomledernivå. I 2007 var andelen av kvinnelige toppledere mindre enn 6 %, og av mellomlederstillingene var under 23 % besatt av kvinner.
I 2006 hadde Danmark 5,3 % arbeidsledighet blant kvinner, mot 3,8 % blant menn. Lønnsforskjellene er minst i statlig sektor, hvor gjennomsnittslønnen til kvinner lå på 93 % av lønnen til menn i 2008. I kommunal sektor var tallet 84 %. Størst er forskjellene i privat sektor, hvor kvinners lønn lå på 79 % av menns lønn i 2008.
I lokaldemokratiet har den kvinnelige representasjonen i folkevalgte organer vært jevnt økende siden 1970. I 1970 utgjorde kvinner mindre enn 6 % av politikerne i danske kommunestyrer. Under kommunevalget i 2009 var den 32 %. Den kvinnelige andelen folkevalgte politikere på regionalt nivå har likeledes økt i samme periode, fra under 9 % i 1970 til mer enn 33 % i 2005.
Ved Folketingsvalget 2007 var andelen kvinnelige folkevalgte politikere nesten 38 %. Den jevneste fordelingen mellom kjønnene finner vi i Europaparlamentet, hvor 6 av 15 innvalgte var kvinner i 2009.
=== Sivile organisasjoner ===
Den frivillige sektoren er stor i Danmark, og omtrent ⅓ av befolkningen utfører frivillig arbeid. Den største andelen av disse er engasjert i idrettslag (11 % av befolkningen), mens nest størst er frivillige lag i lokalsamfunnet og organisasjoner innenfor helse og sosial (begge på ca. 6 % av befolkningen). De fleste som deltar i frivillig arbeid bruker mellom 10 og 15 timer i måneden på dette arbeidet.På grunn av et manglende sentralt register over frivillige organisasjoner er det noe usikkerhet omkring antallet slike organisasjoner i Danmark. I en omfattende registrering av sivile organisasjoner i Fyns amt i 2004 ble det imidlertid registrert 5764 lokale og regionale foreninger, 600 selveide institusjoner og 582 allmennyttige fond, og om disse tallene er representative for Danmark som helhet har landet ca. 65 500 foreninger, 6800 selveide institusjoner og 6600 allmennyttige fond. I tillegg kommer knapt 3000 landsorganisasjoner.Dansken Fredrik Bajer vant i 1908 Nobels fredspris. Han ledet en rekke sosiale reformbevegelser og -organisasjoner, og var blant annet en av initiativtakerne for Det internasjonale fredsbyrå.
=== Urbanitet ===
En stadig større andel dansker bor i byer. 4,8 millioner, eller 87 % av befolkningen, bor pr. 2009 på steder med mer enn 200 innbyggere. Over halvparten av befolkningen – 56 % – bor i en av de 63 byene i Danmark med mer enn 10 000 innbyggere, mens 30 % bor i småbyer med mindre enn 10 000 innbyggere. Andelen dansker som bor i landdistrikter har gått noe ned den siste tiårsperioden, fra 15 % i 1999 til 13 % i 2009.Danmarks helt klart mest urbaniserte område er det såkalte Hovedstadsområdet, som inkluderer hovedstaden København og nabokommunene Frederiksberg, Albertslund, Brøndby, Gentofte, Gladsaxe, Glostrup, Herlev, Hvidovre, Lyngby-Taarbæk, Rødovre, Tårnby og Vallensbæk, i tillegg til byene Ishøj og Greve Strand og deler av Ballerup, Søllerød og Værløse. Dette området har nesten 2 millioner innbyggere, noe som svarer til 21 % av Danmarks samlede befolkning.
== Kultur ==
=== Design ===
Designeren Georg Jensen (1866–1935) laget både smykker og annet kunsthåndverk.
Særlig i etterkrigstiden hadde dansk design en høy stjerne internasjonalt. Scandinavian design var et kvalitetskjennetegn, og Lunningprisen var blant de høyeste utmerkelsene innen stilretningen. Arkitekten Jørn Utzon (1918–2008) er mest kjent for Operahuset i Sydney, mens arkitekten og møbeldesigneren Arne Jacobsen (1902–1971) laget både stoler, lamper og hus.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Det første litteraturen i Danmark stammer fra nedskrivninger av sagn og folkeeventyr man kjenner fra 1100-og 1200-tallet. En del av den første danske litteraturen er derfor også de islandske sagaer og Snorre Sturlason, fordi den nordiske kulturarven og fortellerkunst var lik på dette tidspunktet. Absalons krønikeskriver fra 1100-tallet, Saxo Grammaticus, er den første store danske forfatter, selv om han skrev på latin. Noe dansk litteratur kjennes fra middelalderen ellers, men først i løpet av den gryende opplysningstiden begynte den danske litteraturen for alvor med Ludvig Holbergs komedier, som er like aktuelle i dag. Som forløper for romantikken kan nevnes Johannes Ewald og Jens Baggesen. Den internasjonalt best kjente dansken er nok forfatteren H.C. Andersen, som begynte å skrive i romantikken og som er kjent for sine eventyr som Den lille havfrue og Den stygge andungen. I forbindelse med Georg Brandes litteraturkritikk og «det moderne gjennombrudd» ble forfatterne Henrik Pontoppidan og J.P. Jacobsen toneangivende. Henrik Pontoppidan vant for øvrig sammen med Karl Adolph Gjellerup nobelprisen i litteratur i 1917, den samme ære skulle etter andre verdenskrig tilfalle en av det 20. århundres viktigste danske forfattere, Johannes V. Jensen.
Andre kjente danske forfattere er Søren Kierkegaard, Gustav Wied, Martin Andersen Nexø, Tom Kristensen, Karen Blixen og Peter Høeg.
=== Folklore ===
Anders Sørensen Vedels It Hundrede I Vduaalde Danske Viser (1591, populært kalt «Hundreviseboka») er det eldste tilfellet av systematisk innsamling av danske folkeminner, og var også første gang middelalderballader kom på trykk i Europa. Det var imidlertid først på 1800-tallet (etter modell av Brødrene Grimms tyske Kinder- und Hausmärchen 1812-15) at den danske innsamlingen av folkeminner satte i gang for fullt. Danske folkeeventyr kom ut for første gang i bokform i Mathias Winthers samling på 1820-tallet, og tråden ble tatt opp av Svend Grundtvig fra 1840-tallet og utover århundret. Likevel er det nok Evald Tang Kristensen som er den viktigste danske folkeminnesamleren, kjent for over åtti bøker med innsamlede viser, eventyr og sagn fra Jylland.Andre kjente danske folkeminnesamlere omfatter Axel Olrik, Peder Syv, Henning Frederik Feilberg og H.P. Hansen. Dansk Folkemindesamling ble grunnlagt i 1904 som et statlig arkiv over folkeliv og -kultur, og bevarer alminnelige danskers livshistorier, erindringer, tradisjoner og musikk for ettertiden.
=== Musikk, dans og drama ===
De første kjente komponistene fra Danmark var faktisk tyskere, C.E.F. Weyse og Friedrich Kuhlau fra slutten av 1700-tallet og fremover. Sammen med B.S. Ingemann og J.P.E. Hartmann ble Niels W. Gade toneangivende i dansk musikk på 1800-tallet. Carl Nielsen fra starten av 1900-tallet er den eneste internasjonalt kjente danske, klassiske komponist.
I midten av 1900-tallet gjorde Bent Fabricius-Bjerre og Jørgen Ingmann seg bemerket internasjonalt. Av nyere dansk musikk kjent i Danmark eller internasjonalt kan nevnes: Alphabeat, Anne Linnet, Aqua, D-A-D, Infernal, Junior Senior, Nik & Jay, Kashmir, Mew, Michael Learns To Rock, Nephew, Outlandish, Safri Duo, Saybia, Shu-bi-dua, S.O.A.P., Trentemøller, The Raveonettes, tv·2, VETO, Volbeat og nasjonalskalden Kim Larsen.
Landets største og mest prestisjefylte teaterscene er Det Kongelige Teater (grunnlagt 1748). Det holder til på Kongens Nytorv i København og organiserer både drama og andre former for scenekunst og musikk. Andre kjente teaterscener i Danmark omfatter blant annet Det ny Teater, Aarhus Teater og Aalborg Teater.
Danmark har gjennom Den Kongelige Ballet et av verdens ledende ballettkompani. Det ble dannet allerede i 1771 som en del av Det Kongelige Teater, og har siden 2008 hatt Nikolaj Hübbe som kunstnerisk leder.
Operaen på Holmen, innviet 2005, er Det Kongelige Teaters operabygning. Denne har plass til mellom 1 492 og 1 703 tilskuere, noe avhengig av orkestergravens størrelse. Kunstnerisk leder for operaen er Kasper Holten.
=== Film ===
Dansk film har vært med siden den aller første stumfilm. Asta Nielsen var den første store danske skuespiller i stumfilmens dager. Nordisk Film ble grunnlagt i 1906. Mellomkrigstiden var preget av de store skuespilltalentene Liva Weel, Ib Schønberg og Poul Reichhardt. Fra denne perioden kjennes også film av Carl Th. Dreyer, hvis filmer særlig dreier seg om religiøse spørsmål og den menneskelige psyke. Etter krigen ble spesielt Morten Korch-genren og Far til Fire-filmene populære. Erik Balling kom til å prege 1970-årene med Olsen Banden-filmene og Lise Nørgaards Matador.
I 90-årene ble Lars von Trier for alvor berømt med en rekke filmer og rundt århundreskiftet skulle Dogme-skolen komme til å gjøre dansk film verdensberømt og innlede en periode med stort fokus på dansk film.
Store nålevende filmpersonligheter i Danmark innbefatter: Mads Mikkelsen, Iben Hjejle, Connie Nielsen, Jesper Christensen, Brigitte Nielsen, Sven-Ole Thorsen og Viggo Mortensen. Av nålevende instruktører kan nevnes: Lars von Trier, Bille August, Thomas Vinterberg, Lone Scherfig, Susanne Bier og Ole Bornedal.
=== Mat og drikke ===
En dansk spesialitet er koldtbordet. Et dansk koldtbord består gjerne av kjøttpålegg, røkt fisk, oster, grønnsaker, brød, salater og et par varme retter. Sild i forskjellige varianter er en selvfølge; sild med rå løk er også mye brukt som forrett, spesielt til frokost (tilsvarende lunch i Norge – det som kalles frokost i Norge heter morgenmad på dansk). En ekte dansk frokost skal også inneholde øl og snapps.
Danskene er et øldrikkende folkeslag, og i 2008 gikk det med ca. 520 millioner liter øl i Danmark. Trenden går imidlertid i retning av mindre øldrikking, og ølforbruket i Danmark har gått ned med 13 % siden 2003. Danskene drikker også til sammen 25 millioner brennevin i året, og hver danske over 14 år forbruker årlig øl, vin og brennevin tilsvarende 11,7 liter ren sprit. Kjente danske bryggerier omfatter Carlsberg, Tuborg og Faxe.
=== Idrett ===
Den organiserte idretten i Danmark begynte allerede i 1861. Den første tiden var det vanlig med både skytte-, gymnastikk-, og idrettslag, og det var ofte en tett kobling mellom idrett og politikk til langt inn på 1900-tallet. Nå organiseres den danske idretten i de tre landsdekkende organisasjonene Danmarks Idræts-Forbund (DIF), Danske Gymnastik- og Idrætsforeninger (DGI) og Dansk Firmaidrætsforbund (DFIF). Disse samarbeider igjen i Idrættens Fællesråd, og har som hovedinntektskilde spillemidler, da 39 % av overskuddet i det offentlige spillmonopolet Danske Spil går til idretten.Fotball er Danmarks mest populære idrett, og det danske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater, med en kvartfinale mot Brasil i VM i 1998 og triumfen i EM i 1992 som høydepunkt. Landet har til tider også eksportert toppspillere, slik som blant annet brødrene Brian og Michael Laudrup og keeperkjempen Peter Schmeichel. En annen folkefavoritt er sykkelsport, med Bjarne Riis' seier i Tour de France 1996 som et soleklart høydepunkt. Seiling er også populært, der Paul Elvstrøm med sine gull i fire OL på rad ble en folkehelt på 1960-tallet. På kvinnesiden er kanskje håndball landets mest populære idrett, og det danske kvinnelandslaget har siden midten av 1990-tallet vunnet tre OL-, ett VM- og tre EM-gull, samt flere sølvmedaljer og bronsemedaljer.
=== Verdensarvobjekter ===
Sju danske objekter er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder:
Kronborg slott, et av Nord-Europas betydeligste renessanseslott, beliggende like ved Helsingør
Roskilde Domkirke, den første gotiske katedralen bygget i Skandinavia i det 12. og 13. århundre. Katedralen har vært mausoleum for Danmarks kongefamilie siden det 15. århundre
Jellingehøjene, gravhauger fra slutten av 900-tallet, Jellingsteinene og Jelling kirke, bygget i begynnelsen av 1100-tallet.
Den danske delen av Vadehavet.
Stevns Klint.
Parforsejaktlandskapet på Nord-Sjælland.
Christiansfeld, herrnhuternes by.
=== Billedkunst ===
De eldste funn i Danmark av dyrefigurer risset i horn og ben fra eldre steinalder viser at menneskene hadde kunnskaper og skaperevne til å lage både bilder og skulpturer. Mye senere vokste Nydamstilen frem. Den er kjennetegnet ved spiralornamentikk og en særegen form for dyrefigurer.
Påvirkningen fra det sentrale Europa viste seg tidlig med tyske og nederlandske malere som kom til landet under Christian IV og Frederik III. Kunstnerne arbeidet i hovedsak med portretter, men også med andre uttrykksformer.
Da Kunstakademiet i København ble opprettet i 1754 ble franskmannen Nicolas-Henri Jardin utnevnt som professor sammen med J.F.J. Saly og med dette gjorde klassisismen sitt inntog i landet. C.W. Eckersberg sto som den mest markante av de danske malerne i perioden og fikk stor innflytelse på sin samtid og sine mange elever. På samme tid vant Bertel Thorvaldsen berømmelse med sine skulpturer.
I begynnelsen av 1900-tallet var andre kunstnere med på å sette preg på kunsten, blant annet Anne Marie Carl Nielsen med sine dyreskulpturer, Anders Bundgaard med Gefionspringvannet og Edvard Eriksen med Den lille havfrue. Av andre kunstnere i dette århundret kan nevnes Jens Ferdinand Willumsen og Joakim Skovgaard.
=== Museer ===
Danmark har museer og utstillinger i alle varianter, både ute og inne. Flere steder i landet finnes kunstmuseer med verker av utenlandske og innenlandske kunstnere av verdensformat, lokalhistoriske museer og naturhistoriske museer. Det finnes museer som viser moselik og andre som viser vikingskip. Andre museer omhandler sjøfart, fiskeri og jernbaner samt leketøy og motorkjøretøyer. En del utradisjonelle museer kan man finne i slott, vanntårn og møller spredt over hele landet.
=== Arkitektur ===
Dansk arkitektur har sine røtter tilbake i vikingtiden, men den ble mer utpreget i middelalderen da de første kirkene i romansk og gotisk stil ble reist flere steder i landet. Frederik III og Christian IV inviterte hollandske og flamske byggmestre og arkitekter til Danmark for å bygge slott i renessansestil. På slutten av sin regjeringstid kunne Christian IV også innføre barokkstilen.
I nyere tid viste danske arkitekter sin fremgangsrike funksjonalisme. Dette har utviklet seg til dagens arkitektur med blant annet Storebæltsbroen og Operaen på Holmen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Jellingsteinene, Gravhaugene i Jelling og Jelling kirke
Roskilde domkirke
Kronborg slott
Ilulissatfjorden, Grønland
Den danske delen av Vadehavet
Stevns Klint
Parforsejaktlandskapet på Nord-Sjælland
Christiansfeld herrnhutenes byKujataa, Grønland, subarktisk jordbruksområde som strekker seg fra Cape Farvel i sør til Nunarsuit Island
Aasivissuit-Nipisat, Grønland, arkeologiske levninger fra forhistorisk inuitkulturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2021 – Inuit trommedans og sang
== Referanser ==
== Litteratur ==
Boje, Thomas P.; Fridberg, Torben; og Ibsen, Bjarne (2006). Den frivillige sektor i Danmark – Omfang og betydning. København: Socialforskningsinstituttet. ISBN 87-7487-822-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Brinckmann, Henning og Poulsen, Jens Aage (1999) Da Danmark blev mindre og verden større – Gyldendal. ISBN 87-00-32578-3.
Cramer, Jens og Kirkegaard, Peter (1993). Dansk sproglære for nordmænd. Gyldendal. ISBN 82-417-0675-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Carver, Martin: The Age of Sutton Hoo: The Seventh Century in North-Western Europe, Boydell Press, Woodbridge, 1. utgave 1992, 2. utgave 1999, 3. utgave 2002, 4. utgave 2006, ISBN 0 85115 330 5
Christiansen, Erik: The Norsemen in the Viking Age (The Peoples of Europe), WileyBlackwell, 15. november 2001, ISBN 0631216774, ISBN 978-0631216773
Chambers, R. W.: Beowulf an Introduction to the Study of the Poem With a Discussion of the Stories Of Offa and Finn, Cambridge, University Press, 1921
Kjerdsgaard, Erik (1993) Danmarks historie – Aschehoug. ISBN 87 1112 195 5.
Christensen, Poul Bo (1996) Danmarks historie – uten stedsangivelse. ISBN 87-7476-252-4.
Monumenta Germaniae Historica: Scriptores rerum Germaniaarum in usum scholarum, 1825
Steele, Philip (1998) Træd ind i – vikingetiden – Flachs. ISBN 87-7826-404-9.
Simonsen, Kjartan (2000) Danske regenter og deres tid – Alinea. ISBN 87-23-00641-2.
Ingvorsen, Leif (1981) Danmark i syv århundreder 1100-1800 – GAD. ISBN 87-12-52460-3.
Scocozza, Benito (1997) Politikens bog om danske monarker – Politikens Forlag, København. ISBN 87-567-5772-7.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Danmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Danmark i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Danmark | | bilde = | 3,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mount_Hodson | 2023-02-04 | Mount Hodson | ['Kategori:27°V', 'Kategori:56°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Fjell på Sør-Sandwichøyene', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vulkaner i Atlanterhavet', 'Kategori:Vulkaner i Sør-Amerika'] | Mount Hodson er en isdekt stratovulkan på øya Visokoi i Sør-Sandwichøyene, som er en del av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene.
Det antas at Mount Hodson hadde utbrudd i 1830 og 1930, og det er som regel damp fra vulkantoppen.
| Mount Hodson er en isdekt stratovulkan på øya Visokoi i Sør-Sandwichøyene, som er en del av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene.
Det antas at Mount Hodson hadde utbrudd i 1830 og 1930, og det er som regel damp fra vulkantoppen.
== Referanser == | , som er et britisk oversjøisk territorium | 3,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/As_the_Light_Does_the_Shadow | 2023-02-04 | As the Light Does the Shadow | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Funeral-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008'] | As the Light Does the Shadow er det femte studioalbumet til det norske doom metal bandet Funeral.
| As the Light Does the Shadow er det femte studioalbumet til det norske doom metal bandet Funeral.
== Sporliste ==
«The Will to Die» (6:18)
«Those Fated to Fall» (7:31)
«The Strenght to End it» (7:31)
«The Elusive Light» (6:32)
«In the Fathoms of Wit and Reason» (8:00)
«Towards the End» (7:14)
«Let Us Die Alone» (6:59)
«The Absence of Heaven» (8:14)
«Hunger» 09:17)
«Fallen One» (4:18)
== Artister ==
== Kilder ==
As the Light Does the Shadow hos Encyclopaedia Metallum
== Eksterne lenker ==
(en) As the Light Does the Shadow på Discogs
(en) As the Light Does the Shadow på MusicBrainz | | forrige = Demo 2008(2008) | 3,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Lowe | 2023-02-04 | Robert Lowe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Doom metal-musikere', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-10'] | Robert Lowe er en amerikansk vokalist.
Han er kjent fra bandet Solitude Aeturnus som han har vært medlem i fra 1989. Han har også vært gjest i Funeral og Last Chapter sine album. Han ble med i Candlemass i 2007.
| Robert Lowe er en amerikansk vokalist.
Han er kjent fra bandet Solitude Aeturnus som han har vært medlem i fra 1989. Han har også vært gjest i Funeral og Last Chapter sine album. Han ble med i Candlemass i 2007.
== Diskografi ==
=== Solitude Aeturnus ===
Into the Depths of Sorrow (1990)
Beyond the Crimson Horizon (1992)
Through the Darkest Hour (1994)
Days Of Doom (VHS, 1994)
Downfall (1996)
Adagio (1998)
Alone (2006)
Hour of Despair (DVD, 2007)
=== Last Chapter ===
The Living Waters (1998)
=== Concept Of God ===
Visions (2007)
=== Candlemass ===
King of the Grey Islands (2007)
Candlemass 20 Year Anniversary (DVD, 2007)
Lucifer Rising (EP, 2008)
Death Magic Doom (2009)
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Lowe på Discogs
(en) Robert Lowe på MusicBrainz
(en) Robert Lowe på Encyclopaedia Metallum
(en) Robert Lowe på Songkick
(en) Robert Lowe på AllMusic | Norge | 3,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PM-84_Glauberyt | 2023-02-04 | PM-84 Glauberyt | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm'] | PM-84 Glauberyt er en polsk maskinpistol.
Den har omstiller for halv- og helautomatisk ild, og brukes av polsk politi og militære styrker under navnet «Pistolet maszynowy wz. 1984». Den erstattet den tidligere PM-63 RAK maskinpistolen og bruker samme ammunisjon (9 x 18 mm PM), men det er laget varianter for NATO-ammunisjon (9 x 19 mm Luger). Den har mekanisme med masseretardert sluttstykke og skyter med lukket sluttstykke.
| PM-84 Glauberyt er en polsk maskinpistol.
Den har omstiller for halv- og helautomatisk ild, og brukes av polsk politi og militære styrker under navnet «Pistolet maszynowy wz. 1984». Den erstattet den tidligere PM-63 RAK maskinpistolen og bruker samme ammunisjon (9 x 18 mm PM), men det er laget varianter for NATO-ammunisjon (9 x 19 mm Luger). Den har mekanisme med masseretardert sluttstykke og skyter med lukket sluttstykke.
== Versjoner ==
PM-84 – 9 x 18 mm PM
PM-84P – 9 x 19 mm Luger
PM-98 – 9 x 19 mm Luger
PM-98S – 9 x 19 mm Luger
== Eksterne lenker ==
(en) PM-84 Glauberyt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) PM-84 Glauberyt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Polen | 3,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Cleverley | 2023-02-04 | Tom Cleverley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Aston Villa FC', 'Kategori:Fotballspillere for Everton FC', 'Kategori:Fotballspillere for Leicester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Watford FC', 'Kategori:Fotballspillere for Wigan Athletic FC', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Basingstoke', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas William «Tom» Cleverley (født 12. august 1989) er en engelsk fotballspiller som spiller for Watford FC.Cleverley spiller som regel i en offensiv rolle på midtbanen, enten sentralt eller til høyre, men har også blitt benyttet som høyreback ved enkelte anledninger. Cleverley har tidligere spilt for Manchester United, Leicester City, Watford, Wigan Athletic og Aston Villa.
| Thomas William «Tom» Cleverley (født 12. august 1989) er en engelsk fotballspiller som spiller for Watford FC.Cleverley spiller som regel i en offensiv rolle på midtbanen, enten sentralt eller til høyre, men har også blitt benyttet som høyreback ved enkelte anledninger. Cleverley har tidligere spilt for Manchester United, Leicester City, Watford, Wigan Athletic og Aston Villa.
== Klubbkarriere ==
Han startet sin karriere i Bradford City, men i august 2000 signerte han for Manchester Uniteds akademi, bare 12 år gammel. Han spilte sin første U12-kamp mot Plymouth Argyle på Littleton Road.Cleverley utmerket seg ved å score mål for A-laget i sesongoppkjøringen både i 2008 og 2009. I 2008 scoret han mot Kaizer Chiefs i finalen i Vodacom Cup, mens han i 2009 scoret i 2-0-seieren hjemme mot Valencia.
=== Leicester City ===
I januar 2009 ble Cleverley sendt på utlån ut sesongen til Leicester City i League One. Oppholdet var vellykket, med totalt 15 kamper og 2 scoringer, men ble avbrutt da han pådro seg en skulderskade i april 2009. Leicester City avsluttet sesongen som vinnere av League One og rykket opp til The Championship.
=== Watford ===
I august 2009 var det duket for et nytt utlån for Cleverley, denne gang til Watford i the Championship. Debuten borte mot Nottingham Forest ble markert med en scoring som fastsatte sluttresultatet til seier 4-2. I hjemmedebuten i påfølgende kamp ble det igjen scoring, men møtet med Blackpool endte med uavgjort 2-2.
=== Wigan Athletic ===
Den 11. september gjorde Cleverley sin debut for Wigan, som også var hans Premier League-debut, mot Sunderland som endte med uavgjort 1-1. 27. november scoret han sitt første mål for klubben, og også hans første Premier League-mål, i et tap 3-1 borte mot West Ham United. Syv dager senere scoret han sitt andre mål for klubben, i en 2-2-kamp mot Stoke. Men etter en dom fra Dubious Goals Comitee, ble dette målet tatt bort fra Cleverley og kreditert som Rory Delaps selvmål. I januar 2011 ble Manchester United enige om å la Cleverley være hos Wigan til slutten av sesongen. Cleverley var en av Wigans beste spillere, og endte sesongen med fire mål og to målgivende på 25 Premier League-kamper.
=== Manchester United ===
Cleverley gjorde sin debut for United i en 3-2-seier over derbyrivalen Manchester City i 2011 Community Shield.Han startet sin første Premier League-kamp for Manchester United 14. august 2011, mot West Bromwich i den første kampen i 2011-12-sesongen. I oktober 2011 signerte han en ny kontrakt som holdt ham i klubben frem til sommeren 2015.
=== Aston Villa ===
Den 2. september 2014 ble det klart at Cleverley hadde signert en lånekontrakt hos Aston Villa. Kontrakten strakk seg ut sesongen 2015/16. Han scoret han sitt første mål for klubben 25. april 2015, der de tapte 3-2 mot Manchester City.
=== Everton ===
Etter at kontrakten hans med Manchester United gikk ut sommeren 2015, valgte Cleverley å skrive under på en femårskontrakt med Everton FC fra 1. juli 2015. Han scoret sitt første mål for klubben 26. desember 2015 i en 1-0-kamp mot Newcastle.
== Landslagskarriere ==
Cleverley ble tatt ut til Englands U20-landslag for første gang den 12. mars 2009. Men han skadet seg, noe som betydde at han måtte forlate laget og bli erstattet av Leeds Uniteds midtbanespiller Adam Clayton. Han gjorde sin debut med U20-landslaget i 5-0-seieren over Montenegro 11. august 2009, hvor han bommet på et straffespark, men scoret to mål.Han debuterte for Englands U21-landslag da han ble byttet ut med Junior Stanislas i 2-1 seieren over Makedonia 4. september 2009.I august 2011 ble han valgt ut til Englands A-landslag av Fabio Capello til treningskampen mot Nederland. Men kampen ble aldri spilt da Englands fotballforbund besluttet at kampen ikke ville bli spilt på grunn av opptøyene i London. Han ble igjen tatt ut til A-landslaget, denne gangen i EM-kvalifiseringskampene mot Bulgaria og Wales i 2012, men endte opp med å ikke spille. Han debuterte ett år senere mot Italia 15. august 2012 der det ble 2-1 til England.
== Meritter ==
Leicester City
Football League One (1): 2008-09Manchester United
Premier League (1): 2012/13
FA Community Shield (2): 2011, 2013
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tom Cleverley – Olympedia
(en) Tom Cleverley – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Tom Cleverley – Storbritannias olympiske komité
(en) Tom Cleverley – UEFA
(en) Tom Cleverley – Transfermarkt
(en) Tom Cleverley – national-football-teams.com
(en) Tom Cleverley – WorldFootball.net
(en) Tom Cleverley – Soccerbase.com
(en) Tom Cleverley – FootballDatabase.eu
(en) Tom Cleverley – Soccerway | | kamper2 = 15| mål2 = 2 | 3,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Cross | 2023-02-04 | George Cross | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske utmerkelser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1940'] | George Cross, norsk Georgskorset, er en britisk utmerkelse innstiftet av kong Georg VI 24. september 1940 til belønning av heltemodig innsats og tapperhet under farlige omstendigheter. Georgskorset var primært tiltenkt sivile, men kan også tildeles militære. Utmerkelsen er tildelt innbyggere i Storbritannia, landets kolonier og i Samveldeland. Georgskorset rangerer etter Victoriakorset, men foran øvrige ordener og utmerkelser i Storbritannia og Samveldet. Mottagere er berettiget til å føre bokstavene GC etter sitt navn.
I tilknytning til Georgskorset finnes Georgsmedaljen, som tildeles for innsats av mindre heroisk karakter.
| George Cross, norsk Georgskorset, er en britisk utmerkelse innstiftet av kong Georg VI 24. september 1940 til belønning av heltemodig innsats og tapperhet under farlige omstendigheter. Georgskorset var primært tiltenkt sivile, men kan også tildeles militære. Utmerkelsen er tildelt innbyggere i Storbritannia, landets kolonier og i Samveldeland. Georgskorset rangerer etter Victoriakorset, men foran øvrige ordener og utmerkelser i Storbritannia og Samveldet. Mottagere er berettiget til å føre bokstavene GC etter sitt navn.
I tilknytning til Georgskorset finnes Georgsmedaljen, som tildeles for innsats av mindre heroisk karakter.
== Utforming ==
Georgskorset er utformet i sølv. Mellom korsvinklene finnes Georg VIs kongemonogram. Midtmedaljongen bærer et motiv med Sankt Georg dragedreperen og omskriften «FOR GALLANTRY». Mottagerens navn og datoen for tildeling inngraveres på baksiden. Medaljebåndet er blått.
== Tildeling ==
Det er foretatt til sammen 159 tildelinger av Georgskorset, 86 av disse posthumt. Ved to tilfeller er Georgskorset gitt til kollektiver. Det skjedde første gang 15. april 1942 da George VI tildelte utmerkelsen til Malta for å ha motstått blokaden av øyen. En avbildning av Georgskorset er å finne i Maltas flagg. I 1999 tildelte dronning Elizabeth II Georgskorset til Royal Ulster Constabulary, Nord-Irlands politistyrke fram til 2001.
== Litteratur ==
(da) Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966.
== Eksterne lenker ==
Orders and Decorations - George Cross (GC), Veterans Affairs Canada.
1942. Malta gets George Cross for bravery, BBC On This Day. | George Cross, norsk Georgskorset, er en britisk utmerkelse innstiftet av kong Georg VI 24. september 1940 til belønning av heltemodig innsats og tapperhet under farlige omstendigheter. | 3,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tragedies_(samlealbum) | 2023-02-04 | Tragedies (samlealbum) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Funeral-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2006', 'Kategori:Norske samlealbum'] | Tragedies er det første samlealbumet til det norske doom metal bandet Funeral.
Albumet består av demoen Tristesse og studioalbumet Tragedies pluss tre ekstra spor, merket (*).
| Tragedies er det første samlealbumet til det norske doom metal bandet Funeral.
Albumet består av demoen Tristesse og studioalbumet Tragedies pluss tre ekstra spor, merket (*).
== Sporliste ==
=== Disc 1 (Tragedies) ===
«Taarene» (12:25)
«Under Ebony Shades» (13:32)
«Demise» (8:43)
«When Nightfall Clasps» (14:20)
«Moment in Black» (9:39)
Forlorn*
=== Disc 2 (Tristesse) ===
«Thoughts of Tranquillity» (9:25)
«A Poem for the Dead» (18:20)
«Yearning for Heaven» (10:20)
Heartache*
Dying (Together as One)*
== Artister == | Tragedies er det første samlealbumet til det norske doom metal bandet Funeral. | 3,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Maip%C3%BA | 2023-02-04 | Slaget ved Maipú | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chiles historie', 'Kategori:Konflikter i 1818', 'Kategori:Slag i Chile'] | Slaget ved Maipú (spansk: La batalla de Maipú) var et slag under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene som ble utkjempet mellom den chileansk-argentinske selvstendighetshæren – Ejército de los Andes – Andes-hæren og spansk-amerikanske rojaliststyrker. Det ble utkjempet i nærheten av Santiago de Chile 5. april 1818. Opprørerne ledet av José de San Martín, hovedlederen for motstanden mot Spania i det sørlige Sør-Amerika, vant slaget, som sikret og fullførte Chiles selvstendighet fra Spania.
| Slaget ved Maipú (spansk: La batalla de Maipú) var et slag under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene som ble utkjempet mellom den chileansk-argentinske selvstendighetshæren – Ejército de los Andes – Andes-hæren og spansk-amerikanske rojaliststyrker. Det ble utkjempet i nærheten av Santiago de Chile 5. april 1818. Opprørerne ledet av José de San Martín, hovedlederen for motstanden mot Spania i det sørlige Sør-Amerika, vant slaget, som sikret og fullførte Chiles selvstendighet fra Spania.
== Bakgrunn - veien til Maipú ==
I 1817 ledet den argentinske generalen José de San Martín en hær over Andesfjellene og beseiret de spanske styrkene i slaget ved Chacabuco og slaget ved Chalchuapa og inntok Santiago. Det spanske visekongedømmet sendte derfor en hær mot Santiago under general Mariano Osorio, som beseiret San Martín i det andre slaget ved Cancha Rayada. Lengselen etter selvstendighet forble riktignok like stor, og det følgende året startet San Martín en endelig offensiv, som kom til å avgjøre krigen.
== Slaget ==
I april 1818 marsjerte Osorio fra Santiago og besteg Andesfjellene for å finne San Martín, og dro helt opp til 4000 meters høyde. Nær Maipú-elva i fjellenes ulendte terreng angrep San Martín general Osorios spanske hær i et bakhold. Rojalistene stilte seg opp på et høydedrag, men med flanken avskilt fra hoveddelen av hæren. San Martín angrep denne flanken, og drev bort rojalistkavaleriet med sine egne elitehestegrenader, og isolerte den, og dermed sikret de sin høyre flanke. Deretter angrep han rojalistene i sentrum, men ble først slått tilbake. Videre ble et rojalistmotangrep møtt med effektiv artilleriild, og dermed også drevet tilbake. På dette tidspunktet flyktet general Osorio fra slagmarken, slik at oberst José Ordoñez tok over kommandoen over rojalisthæren. San Martín satte reserven sin inn i angrepet, og rojalistene flyktet. Noen av dem gjorde noe motstand på en gård i nærheten.
== Resultat ==
Seieren ved Maipú kom til å få enorm betydning. Den endte striden om Chiles selvstendighet, og demoraliserte dermed andre spanske styrker i Sør-Amerika. Omtrent 2 000 rojalister døde og rundt 3 000 ble fanget, mens patriotene mistet rundt 1 000 mann.
Etter å ha sikret Chiles selvstendighet fortsatte San Martín kampen for å befri Amerika, og dro nå til Peru. I 1822 møtte han en annen viktig frigjøringsleder, Simón Bolívar, i Guayaquil i dagens Ecuador, hvor de diskuterte kontinentets fremtid. I 1824 vant frigjøringshærene slaget ved Ayacucho, som i stor grad sikret hele det tidligere spanske Sør-Amerikas selvstendighet. | Slaget ved Maipú (spansk: La batalla de Maipú) var et slag under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene som ble utkjempet mellom den chileansk-argentinske selvstendighetshæren – Ejército de los Andes – Andes-hæren og spansk-amerikanske rojaliststyrker. Det ble utkjempet i nærheten av Santiago de Chile 5. | 3,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chortodes | 2023-02-04 | Chortodes | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av James William Tutt', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1897', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Stråfly (Chortodes spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Tre arter forekommer i det sørlige Norge.
| Stråfly (Chortodes spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Tre arter forekommer i det sørlige Norge.
== Utseende ==
Små til middelsstore (vingespenn 22 – 38 mm), brunlige eller rødlige nattfly. Forvingen er avrundet, vanligvis ensfarget. Bakvingen er lyst gråaktig.
== Levevis ==
Artene har larver som lever i stenglene av ulike gras, siv og starr. De voksne sommerfuglene flyr på ettersommeren og høsten.
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i den palearktiske sone.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Hadeninae
Stammen engfly, Apameini
Slekten Chortodes Tutt, 1897
Chortodes abrupta (Eversmann, 1854)
Chortodes brevilinea (Fenn, 1864)
Chortodes dulcis (Oberthür, 1818)
marehalmfly, Chortodes elymi (Treitschke, 1825)
Chortodes extrema (Hübner, 1809)
rørkveinfly, Chortodes fluxa (Hübner, 1809)
Chortodes morrisii (Dale, 1837)
starrfly, Chortodes pygmina (Haworth, 1809)
Chortodes sohnretheli (Püngeler, 1907)
Chortodes stigmatica (Eversmann, 1855)
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Chortodes i Global Biodiversity Information Facility
(no) Chortodes hos Artsdatabanken
(sv) Chortodes hos Dyntaxa
(en) Chortodes hos Fauna Europaea
(en) Chortodes hos NCBI
Chortodes – detaljert informasjon på Wikispecies | * rørkveinfly | 3,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christoph_Martin_Wieland | 2023-02-04 | Christoph Martin Wieland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1813', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1733', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens representanter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske oversettere'] | Christoph Martin Wieland (født 5. september 1733 i Oberholzheim ved Biberach an der Riß), død 20. januar 1813 i Weimar, Sachsen-Weimar-Eisenach) var en tysk dikter, forfatter og oversetter.
Ved siden av Gotthold Ephraim Lessing, Georg Christoph Lichtenberg og Immanuel Kant regnes Wieland til de betydeligste forfattere i opplysningstidens tyskspråklige område. Han var den eldste av de såkalte «fire stjerner fra Weimar» som dannet kjernen i Weimarklassisismen. De øvrige var Johann Gottfried Herder, Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller.
Wieland er spesielt kjent for boka Geschichte des Agathon som kom ut i 1766–1767, som regnes som den første tyske dannelsesroman. I perioden 1762–1766 oversatte han 22 av Shakespeares av i alt 37 dramaer til tysk. Han utgav tidsskriftet Der teutsche Markus i perioden 1773–1789.
| Christoph Martin Wieland (født 5. september 1733 i Oberholzheim ved Biberach an der Riß), død 20. januar 1813 i Weimar, Sachsen-Weimar-Eisenach) var en tysk dikter, forfatter og oversetter.
Ved siden av Gotthold Ephraim Lessing, Georg Christoph Lichtenberg og Immanuel Kant regnes Wieland til de betydeligste forfattere i opplysningstidens tyskspråklige område. Han var den eldste av de såkalte «fire stjerner fra Weimar» som dannet kjernen i Weimarklassisismen. De øvrige var Johann Gottfried Herder, Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller.
Wieland er spesielt kjent for boka Geschichte des Agathon som kom ut i 1766–1767, som regnes som den første tyske dannelsesroman. I perioden 1762–1766 oversatte han 22 av Shakespeares av i alt 37 dramaer til tysk. Han utgav tidsskriftet Der teutsche Markus i perioden 1773–1789.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Max Koch: «Wieland, Christoph Martin». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 42, Duncker & Humblot, Leipzig 1897, s. 400–419.
(de) Wolfdietrich von Kloeden: «WIELAND, Christoph Martin» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 13, Herzberg 1998, ISBN 3-88309-072-7, sp. 1062–1083.
Wieland, Christoph Martin. I Meyers Konversations-Lexikon. 4. opplag. Bind 16, Verlag des Bibliographischen Instituts, Leipzig/Wien 1885–1892, s. 597.
== Eksterne lenker ==
(en) Christoph Martin Wieland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christoph Martin Wieland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Christoph Martin Wieland i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Christoph Martin Wieland (født 5. september 1733 i Oberholzheim ved Biberach an der Riß), død 20. | 3,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_atferdsanalytisk_forening | 2023-02-04 | Norsk atferdsanalytisk forening | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske interesseorganisasjoner', 'Kategori:Psykologi'] | Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) er en norsk organisasjon som arbeider for å utbre kunnskap om atferdsanalyse, en gren av psykologien grunnlagt av amerikaneren B. F. Skinner. Foreningen ble stiftet i 1973, og har pr. 2009 om lag 1100 medlemmer. Psykologer, vernepleiere, pedagoger og miljøarbeidere er godt representerte grupper. De fleste medlemmene arbeider innen helsevesenet, utdanning eller sosialfaglige virksomheter. Foreningen utgir Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse.
| Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) er en norsk organisasjon som arbeider for å utbre kunnskap om atferdsanalyse, en gren av psykologien grunnlagt av amerikaneren B. F. Skinner. Foreningen ble stiftet i 1973, og har pr. 2009 om lag 1100 medlemmer. Psykologer, vernepleiere, pedagoger og miljøarbeidere er godt representerte grupper. De fleste medlemmene arbeider innen helsevesenet, utdanning eller sosialfaglige virksomheter. Foreningen utgir Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse.
== Eksterne lenker ==
http://www.atferd.no | Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) er en norsk organisasjon som arbeider for å utbre kunnskap om atferdsanalyse, en gren av psykologien grunnlagt av amerikaneren B. F. | 3,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_van_Guysse | 2023-02-04 | Jean van Guysse | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia'] | Jean van Guysse var en belgisk turner.
Van Guysse deltok i to OL for Belgia; første gang i 1908, deretter i 1920. I 1908 fikk han ikke registrert noen plassering, men står i resultatlistene som deltatt. Han deltok senere i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia.
| Jean van Guysse var en belgisk turner.
Van Guysse deltok i to OL for Belgia; første gang i 1908, deretter i 1920. I 1908 fikk han ikke registrert noen plassering, men står i resultatlistene som deltatt. Han deltok senere i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia.
== Eksterne lenker ==
(en) Jean van Guysse – Olympedia
(en) Jean van Guysse – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jean van Guysse – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics.com | }} | 3,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullfagerfly | 2023-02-04 | Gullfagerfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Siegfried Hufnagel', 'Kategori:Nattfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1766'] | Gullfagerfly (Pyrrhia umbra) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).
| Gullfagerfly (Pyrrhia umbra) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 34 – 38 mm), friskt brunoransje nattfly. Den ligner på den ubeslektede arten tistelstengelfly (Gortyna flavago), men skilles lett fra denne på at forvingene er friskere i fargen og at bakvingen har mørk ytterkant. Forvingen er brunoransje, mørkere utenfor den ytre mellomlinjen, med brune årer. Mellomlinjene, som avgrenser vingens midtfelt, er brune og skarpe. Den ytre mellomlinjet er jevnt buet, den indre går i sik-sak. Det er dessuten en tredje tverrlinje som går i en bue mellom ringmerket og nyremerket, og tangerer innerkanten av nyremerket. Nyre- og ringmerkene er brunkantede og skarpt markerte. Bakvingen er gråhvit i den indre delen med en grå flekk nær roten, mørkgrå i den ytre delen.
Larven er gulgrønn med små, svarte flekker og en gul sidestripe.
== Levevis ==
Gullfagerflyet finnes på åpne steder, helst ute ved kysten. Larvene lever på blomster og frø av ulike planter, som vikker (Vicia spp.) og beinurt (Ononis spp.) i erteblomstfamilien og torskemunn (Linaria spp.) og løvemunn (Antirrhinum spp.) i kjempefamilien.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa, unntatt lengst i nord. I Norge er den funnet på Sørlandet og det sørligste Østlandet.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Pyrrhia umbra på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) gullfagerfly i Encyclopedia of Life
(en) gullfagerfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) gullfagerfly hos Artsdatabanken
(sv) gullfagerfly hos Dyntaxa
(en) gullfagerfly hos Fauna Europaea
(en) gullfagerfly hos ITIS
(en) gullfagerfly hos NCBI
(en) Kategori:Pyrrhia umbra – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Pyrrhia umbra – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Gullfagerfly (Pyrrhia umbra) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). | 3,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xiangqiao | 2023-02-04 | Xiangqiao | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong'] | Xiangqiao (kinesisk: 湘桥区; pinyin: Xiāngqiáo Qū) er et bydistrikt byprefekturet Chaozhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Den har et areal på 176 km² og teller ca. 340 000 innbyggere.
Distriktets navn er etter en bro (= qiao) som tidligere lå her.
| Xiangqiao (kinesisk: 湘桥区; pinyin: Xiāngqiáo Qū) er et bydistrikt byprefekturet Chaozhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Den har et areal på 176 km² og teller ca. 340 000 innbyggere.
Distriktets navn er etter en bro (= qiao) som tidligere lå her.
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens hjemmesider | Xiangqiao (kinesisk: 湘桥区; pinyin: Xiāngqiáo Qū) er et bydistrikt byprefekturet Chaozhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 3,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flekkfagerfly | 2023-02-04 | Flekkfagerfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Nattfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775'] | Flekkfagerfly (Schinia scutosa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den har ikke bestander i Norge, men kan vandre over lange avstander og dukker av og til opp her. Slekten Schinia har over 100 arter i Nord-Amerika, men bare denne forekommer i Nord- og Vest-Europa.
| Flekkfagerfly (Schinia scutosa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den har ikke bestander i Norge, men kan vandre over lange avstander og dukker av og til opp her. Slekten Schinia har over 100 arter i Nord-Amerika, men bare denne forekommer i Nord- og Vest-Europa.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 32 – 36 mm), hvitt og brunflekket nattfly. Den er lett å kjenne igjen på fargen. Vingene er brunhvite med brune flekker og bånd. I forvingen er det et stort, svartkantet, brunt nyremerke, innenfor dette en 8-tallsformet flekk (sammenvokst ringmerke og tappmerke) som også er brun og svartkantet. Området mellom ytre mellomlinje (yttergrensen for vingens midtfelt) og bølgelinjen er lysbrunt, det er også vingens ytterkant, som har en rekke av små, tofargede svarte og hvite flekker. Bakvingen har en avlang, brun flekk nær midten og et smalt, brunt tverrbånd. Ytterkanten er bredt lysbrun med 3-4 hvite flekker.
== Levevis ==
Den er en vandrende art som bare dukker opp som streifere i Skandinavia. De kan da påtreffes nesten hvor som helst. Larvene lever på markmalurt (Artemisia campestris).
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Europa. I Norge er enkelteksemplarer påtruffet i Østfold, Vest-Agder og Rogaland.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) flekkfagerfly i Encyclopedia of Life
(en) flekkfagerfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) flekkfagerfly hos Artsdatabanken
(sv) flekkfagerfly hos Dyntaxa
(en) flekkfagerfly hos Fauna Europaea
(en) flekkfagerfly hos NCBI
(en) Kategori:Protoschinia scutosa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Protoschinia scutosa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Flekkfagerfly (Schinia scutosa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den har ikke bestander i Norge, men kan vandre over lange avstander og dukker av og til opp her. | 3,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Etiopia | 2023-02-04 | Etiopia | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:39°Ø', 'Kategori:8°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Etiopia', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Oldtidsriker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere monarki i Afrika'] | Etiopia (amharisk: ኢትዮጵያ, ʾĪtyōṗṗyā), offisielt Den føderale demokratiske republikk(en) Etiopia (amharisk: ye-Ītyōṗṗyā Fēdēralāwī Dīmōkrāsīyāwī Rīpeblīk), er en føderal republikk på Afrikas horn, nordøst i Afrika. Landet grenser til Eritrea i nord, Djibouti og Somaliland i nordøst, Somalia i øst, Kenya i sør, Sør-Sudan i vest og Sudan i nordvest, men har ikke kyst og er dermed den mest folkerike innlandsstaten i verden.
Med 1 104 300 km² er Etiopia verdens 27. største land. Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. Etiopia har aldri vært kolonisert av europeiske stater, og Keiserriket Etiopia varte fra ca. 1270 til det ble styrtet i 1974 av den marxistiske militærjuntaen Derg.
I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Tradisjonelt har amharer og tigreanere vært de statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. Etter avslutningen av den etiopiske borgerkrigen i 1991 har EPRDF-koalisjonen utviklet en statsform som bygger på etnisk baserte regioner og politiske partier. Menneskerettighetssituasjonen i landet regnes som bekymringsfull. Kristendommen kom til landet allerede på 300-tallet, og den etiopisk-ortodokse kirke omfatter 43 % av innbyggerne. 34 % av innbyggerne er muslimer.
Etiopia er et av verdens fattigste og minst utviklede land, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nr. 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom. Direkte tørkekatastrofer er imidlertid sjeldne, og har vært knyttet til politisk uro i 1974 og 1984. Den etiopiske borgerkrigen 1974–91 og krigen med Eritrea 1998–2000 har også preget landet. De sosiale skillene er lave i Etiopia, med en Gini-koeffisient på 0,30.
| Etiopia (amharisk: ኢትዮጵያ, ʾĪtyōṗṗyā), offisielt Den føderale demokratiske republikk(en) Etiopia (amharisk: ye-Ītyōṗṗyā Fēdēralāwī Dīmōkrāsīyāwī Rīpeblīk), er en føderal republikk på Afrikas horn, nordøst i Afrika. Landet grenser til Eritrea i nord, Djibouti og Somaliland i nordøst, Somalia i øst, Kenya i sør, Sør-Sudan i vest og Sudan i nordvest, men har ikke kyst og er dermed den mest folkerike innlandsstaten i verden.
Med 1 104 300 km² er Etiopia verdens 27. største land. Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. Etiopia har aldri vært kolonisert av europeiske stater, og Keiserriket Etiopia varte fra ca. 1270 til det ble styrtet i 1974 av den marxistiske militærjuntaen Derg.
I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Tradisjonelt har amharer og tigreanere vært de statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. Etter avslutningen av den etiopiske borgerkrigen i 1991 har EPRDF-koalisjonen utviklet en statsform som bygger på etnisk baserte regioner og politiske partier. Menneskerettighetssituasjonen i landet regnes som bekymringsfull. Kristendommen kom til landet allerede på 300-tallet, og den etiopisk-ortodokse kirke omfatter 43 % av innbyggerne. 34 % av innbyggerne er muslimer.
Etiopia er et av verdens fattigste og minst utviklede land, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nr. 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom. Direkte tørkekatastrofer er imidlertid sjeldne, og har vært knyttet til politisk uro i 1974 og 1984. Den etiopiske borgerkrigen 1974–91 og krigen med Eritrea 1998–2000 har også preget landet. De sosiale skillene er lave i Etiopia, med en Gini-koeffisient på 0,30.
== Navnet ==
Navnet Etiopia betyr «De svartes land», og er dannet av de to greske ordene aithos («brenne») og ops («ansikt»), det vil si «(mennesker med) ansikter (svart)brent (av sol)». Navnet Etiopia skrives med ge'ez-skrift ኢትዮጵያ, det offisielle Den føderale demokratiske republikken Etiopia skrives የኢትዮጵያ ፌዴራላዊ ዲሞክራሲያዊ ሪፐብሊክ.
Navnet Aethiopia (Αἰθιοπία) forekommer to ganger i Iliaden og tre ganger i Odysseen. Den greske historikeren Herodot bruker det spesifikt om alt land sør for Egypt, og med det både det nåværende Sudan og Etiopia. Den eldste kjente bruken av navnet Ityopya innenfor regionen er fra 300-tallet, på innskrifter i stein etter kong Ezana av Kongeriket Aksum.
Plinius den eldre hevdet at landet hadde sitt navn etter en person med navnet «Aethiops», som var sønn av Hefaistos. Det greske personnavnet ble fanget opp og brukt i ge'ezteksten Mats'hafa Aksum (Boken om Aksum) fra 1400-tallet. Her fremstilles Ityopp'is som en ellers unevnt sønn av Kusj, sønnesønn av Bibelens Noah, som skal ha vært grunnleggeren av byen Aksum. I den norske bibeloversettelsen av 1930 brukes ordet Etiopia flere steder hvor det tales om et fremmed rike eller folkeslag. I den hebraiske teksten står det Kusj, og i nyere bibeloversettelser (NO78) brukes Nubia.Tidligere har landet, og regionen, vært kjent som «Abyssinia», et navn som er avledet av Habesh, som er en gammelarabisk form for det etiopiske ordet Ḥabaśāt. Den moderne formen av ordet, Habesha, brukes fortsatt om landets innbyggere. Det moderne arabiske ordet Al-Ḥabashah betyr «habeshafolkets land».
== Naturgeografi ==
Med 1 104 300 km², om lag tre ganger Norges areal, er Etiopia verdens 27. største land. Landet ligger på Afrikas horn, og grenser i sør til Kenya, i vest til Sør-Sudan og Sudan og i øst til Eritrea, Djibouti og Somalia. Etter at Eritrea ble en selvstendig stat i 1993, har ikke Etiopia lenger noen kystlinje.
Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. I Riftdalen, som typisk ligger over 900 moh, finnes stepper, halvørken og fruktbare lavlandsområder i dalens bredde på 40–65 km. Høyfjellsplatåene er dannet gjennom vulkansk aktivitet, og de fleste fjellene er tidligere vulkaner. Den vulkanske landdanningen har ført til at det finnes flere innlandsbassenger med innsjøer uten utløp. Flere av byene i landet, Addis Abeba, Aksum og Gonder, ligger i høyfjellsplatåene.
Det vestlige fjellplatået, som også er kjent som Det abyssinske platå, strekker seg nord–sør i en lengde av ca. 500 km. I dette området ligger hovedstaden Addis Abeba på Shewaplatået, ca. 2 500 moh. Det abyssinske platået ender bratt mot øst mot Danakilørkenen, og slakt mot Sudanhøysletta i vest. Etiopias høyeste fjell Ras Dashen (4 550 moh) ligger i denne delen av landet. Det gjør også verdensarvområdet Simien nasjonalpark og Tanasjøen, som er Den blå Nils kilde. Den blå Nil danner en markert canyon, opptil 1 400 m dyp, gjennom lavalandskapet. Elva Omo renner sørover mot Turkanasjøen. Elva Awash renner fra Addis Abeba østover gjennom Riftdalen mot Djibouti; elvas nedre del, som ender i en saltsjø uten utløp, er et verdensarvområde.
Turkanasjøen (som for det meste ligger i Kenya) og Tanasjøen er Etiopias største innsjøer. (For øvrige innsjøer se Liste over innsjøer i Etiopia).
Somaliplatået, sørøst for Riftdalen, har sine høyeste topper (Tullu Demtu, 4 377 moh, og Batu, 4 307 moh) mot Riftdalen, og skråner mot sørøst. De viktigste elvene her er Shebele og Juba.
I høylandet finnes tresavanne, einer og kaffeplanter. I lavlandet veksling mellom tørr savanne og ørken. Også noe frodig løvskog.
Zoogeografisk tilhører Etiopia den etiopiske region, og mange karakteristiske afrikanske dyrearter som løve, sjiraff, antiloper og hyener finnes her. Det finnes 31 endemiske pattedyrarter i Etiopia, hvorav 14 er regnet som sårbare eller truet. Etiopisk ulv (også kjent som simienrev og etiopiasjakal), fjellnyala (Tragelaphus buxtoni) og flikibis (Bostrychia carunculata) er slike arter.
Etiopia har tropisk monsunklima, men på grunn av høylandet er det kjøligere enn i de fleste andre land på samme breddegrad.
== Demografi ==
Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid. Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden.Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden. Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir en rangering som nr. 195 av 221 land (2011).
I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Den største folkegruppen er oromoer med 34,9 %, som er delt i flere undergrupper. De er tradisjonelt nomader, snakker oromo, og er stort sett bosatt i Oromiaprovinsen. De er i delvis opposisjon til sentralmyndighetene, og noen ønsker uavhengighet.
Tradisjonelt har amharer (26,9 %) og tigreanere (6,1 %) vært de dominerende, statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. De lever i den nordlige del av landet, og rundt Addis Abeba. De snakker henholdsvis amharisk og tigrinja/tigré.
Somaliere (6,2 %) er tradisjonelt muslimer og lever som nomader i den store, men sparsomt bebodde Somaliregionen nær grensen til Somalia, i et konfliktområde som også er kjent som Ogaden. De ønsker å innlemme «sine» deler av Etiopia i Somalia. Andre grupper er sidama (4 %), guragie (et lite, men innflytelsesrikt handelsfolk; 2,5 %), welaita (2,3 %), hadiya (1,7 %), afarer (1,7 %), gamo (1,5 %) og 12,5 % andre grupper.
Det snakkes mellom 77 og 85 språk i Etiopia. Amharisk og oromo er mest utbredt, og snakkes av henholdsvis 32,7 og 31,6 % av innbyggerne. Størsteparten av språkene i landet tilhører den afroasiatiske språkfamilien, mens rundt 20 språk er nilosahariske.
=== Religioner ===
Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum. I dag regnes om lag 62 % av befolkningen som kristne, fordelt på 43 % tilhørende den etiopisk-ortodokse kirke og 19 % protestanter. 34 % er muslimer og ca. 2,6 % praktiserer tradisjonelle animistiske afrikanske religioner.
«Andre» utgjør 1,4 %; landet har blant annet en særegen etiopisk-jødisk minoritet kalt Beta Israel – hvorav mange riktignok emigrerte til Israel under militærjuntaen 1979–91. Tradisjonelt har religiøs tilknytning sammenheng med etnisk tilknytning; amharer og tigreanere er kristne, mens somaliere, afarer og aderi er muslimer.
Islam har tradisjonelt vært undertrykt i Etiopia, men etter revolusjonen i 1974 har vilkårene endret seg, og man har sett en oppblomstring. Andelen protestantiske kristne øker, mens andelen ortodokse er i nedgang.
=== Urbanitet ===
17 % av innbyggerne bor i byer; andelen er økende og ventes å være 30 % i 2030. Til sammenligning er andelen bybefolkning i nabolandene Sudan og Kenya henholdsvis 45 og 47 %.
== Historie ==
Den eldste kjente statsdannelsen i det som i dag er Etiopia er kongeriket Aksum, etablert ca. 400 f.Kr. av semittiske folkegrupper som migrererte over Rødehavet fra Den arabiske halvøy. Før dette hadde landet vært innenfor interessesfæren til egypterne. Aksum-riket gikk i oppløsning på 600-tallet. «Det salomonske dynastiet» (som med støtte i kongesagaen Kebra Negest regnet sin slektshistorie tilbake til kong Salomo og dronningen av Saba) kontrollerte landet inntil ca. 950, og ble i noen hundreår avløst av Zagwe-dynastiet. Ca. 1268/1270 fikk det salomonske dynastiet igjen makten, og etablerte keiserriket Etiopia. Keiserriket vedvarte under samme dynasti inntil revolusjonen i 1974.
Inntil hovedstaden Addis Abeba ble etablert i 1886, hadde keiseren og hans hoff vært nomadisk og etablert seg der det var tilstrekkelige ressurser. Keiserstaten gjennomgikk fra rundt 1760 til 1855 en ustabil periode kjent som Zemene Mesafint, hvor statsmakten var redusert, og småkongedømmer kjempet seg imellom.
Det moderne Etiopia ble etablert fra 1855, i en periode preget av fire keisere og et mellomspill med en keiserinne: Tewodros (1855–68), Yohannes IV (1868–89), Menelik II (1889–1913), keiserinne Zewditu (1916–30) og Haile Selassie (1930–74). Deres tid var både preget av en organisering av moderne statsskikk, infrastruktur som jernbanebyggingen 1897–1917, og etablering av diplomatiske forbindelser som medlemskap i Folkeforbundet fra 1923. Perioden var også preget av konfrontasjoner med europeiske kolonimakter. Tewodros tok sitt eget liv i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av en britisk unnsetningsstyrke. Landet ble angrepet av Egypt i 1877 og av Italia i 1885 og 1895.
Etiopia ble under den italiensk-etiopiske krig 1935–41 okkupert av det da fasciststyrte Italia, som regnet Etiopia sammen med Somalia som en del av den italienske kolonien Italiensk Øst-Afrika. Etiopierne kjempet først alene, men vant krigen med britisk støtte etter 1940, da Italia og Storbritannia ble krigsmotstandere i Europa.
Etter vedtak i FN inngikk Eritrea i en føderasjon med Etiopia i 1952. Føderasjonen ble utvidet til en full integrasjon og etablering av Eritrea som landets fjortende provins. Den eritreiske selvstendighetskrigen 1961–91 endte med løsrivelse og etableringen av et selvstendig Eritrea i 1993.
Ut over 1960-tallet økte misnøyen med det sittende regimet i landet. Misnøyen var begrunnet med eneveldet, klasseskiller, korrupsjon, behovet for en jordreform, håndteringen av krigen med Eritrea og keiserens fortielse av tørkekatastrofen i 1972–74. Uroen førte i 1974 til opptøyer og generalstreik, og den 12. september tok en gruppe yngre offiserer, organisert i gruppen Derg, makten i landet. Derg hadde i utgangspunktet ingen klar idé om hvilken kurs de skulle styret landet i, men utviklet seg raskt til en marxistisk gruppe. Fra 1977 var landet Sovjetunionens viktigste allierte i regionen. Derg gjennomførte landreformer. Perioden med Derg og med den demokratiske folkerepublikken (1987–91) var preget av grensekriger og indre strid, med flere opprørsgrupper. Etter Sovjetunionens fall maktet ikke marxiststyret å stå imot det indre presset, og i 1991 ble makten overtatt av EPRDF, en koalisjon av etnisk baserte opprørsgrupper.
Statsminister Meles Zenawi fra TPLF, en av partene i EPRDF, var en sentral politiker fra 1991, først som president fra 1991 til 1995 og deretter som statsminister fram til sin død i 2012. Under hans regime har landet fått en ny føderal grunnlov som understreker at landet består av ulike etniske grupper i samarbeid. Denne statsmodellen basert på etnisitet har vakt interesse i andre afrikanske land som møter de samme problemene med hensyn til forholdet mellom stat og stammer, og har i Etiopia også redusert amharenes dominerende posisjon, riktignok til åpenbar fordel for det sterke TPLF, knyttet til tigreanerne. EPRDF blir møtt med anklager om menneskerettighetsbrudd, krenkelser mot den politiske opposisjonen, og en sterk statlig kontroll som i realiteten undergraver intensjonene om føderalstat og etnisk selvstyre.
== Politikk og administrasjon ==
Etiopia ble en sosialistisk republikk i 1974. I 1991 brøt det kommunistiske styret sammen.
Etiopias nåværende statsskikk er basert på den nye grunnloven av 1995. Den nye grunnloven er føderal, og bygger på de 9 etnisk baserte regionene. Formelt sett har regionene utstrakt selvstyre, men i realiteten er det meste kontrollert fra den nasjonale regjeringen, som utgår fra koalisjonen EPRDF. «Koalisjonen ble stiftet av geriljagruppen TPLF fra Tigray i Nord-Etiopia, som inntok Addis Abeba etter at det marxistiske militærdiktaturet falt i 1991. TPLF dominerer i praksis koalisjonen, og opprettholder sterk kontroll over både sentrale regjeringsstrukturer, militæret, lokale administrasjoner, domstoler og politi.»
Statsminister Meles Zenawi fra TPLF ble valgt i 1995, og ble gjenvalgt i 2000, 2005 og 2010. Han satt til sin død i 2012.
Etiopias parlament består av to kamre: et føderasjonshus (Yefedereshn Mekir Bet) med 112 medlemmer som blir utpekt av delstatsforsamlingene for fem år, og et folkerepresentanthus (Yehizbtewekayoch Mekir Bet) med 547 medlemmer som velges i direkte valg hvert femte år.
Etiopias president har hovedsakelig seremonielle oppgaver. Presidenten velges hvert sjette år ved indirekte valg, av parlamentet. Nåværende president Girma Wolde-Giorgis ble valgt i 2001 og gjenvalgt i 2007.
Regimet ble kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene, herunder behandlingen av politisk opposisjon. Anklagene omfatter brudd på ytringsfrihet og pressefrihet, tortur, ulovlig fengsling, vilkårlige arrestasjoner og husransakelser, og forstyrrelse av fagforeninger.Kritikken fra utlandet karakteriseres imidlertid som forsiktig; «vestlige land [er] mest opptatt av å opprettholde stabilitet i Etiopia av sikkerhets- og utviklingsmessige grunner».
Ved valget i 2010 ble det registrert en forverring, hvor trusler og overvåking av velgere var vanlig, og hvor regjeringspartiet brukte statlige ressurser i sitt partis valgkamp. Opposisjonspolitikere ble også angrepet og drept. Trosfriheten blir tilsynelatende godt ivaretatt, i tråd med regimets politikk om at landet består av flere ulike folkegrupper.
EPRDF forsvarer sin eigen politikk med at landet treng ein sterk stat og eit sterkt parti for å kome ut av fattigdomen. Sentralt i statsminister Meles Zenawi sin retorikk er ideen om utviklingsstaten. Denne tanken går ut på at staten, styrt av eit dominerande parti, spelar ei hovudrolle både i økonomien og i samfunnet generelt, etter modell frå mellom anna Sør-Korea og Taiwan. Partiet sitt uttalte mål er å sitje med makta til Etiopia er oppe på mellominntektsnivå, truleg innan dei neste 10 til 30 åra.Etiopia treng slike ambisiøse mål for å løyse dei alvorlege fattigdomsproblema. Spørsmålet er om EPRDF, med sin dominerande og ekskluderande politikk, klarer å skape ein vekst for etiopisk økonomi som inkluderer alle samfunnsgrupper. Til no har regjeringa fremja ein økonomi der partiinteresser dominerer, og der staten sine ressursar er med på å støtte opp under deira eiga makt.
=== Politiske partier og valg ===
Det politiske systemet i landet er basert på koalisjoner mellom etnisk baserte partier. Den regjerende koalisjonen EPRDF består av fire politiske partier med bakgrunn i ulike regioner/folkegrupper: Oromo Peoples' Democratic Organization (OPDO) fra oromoene; Amhara National Democratic Movement (ANDM) fra amharer; South Ethiopian Peoples' Democratic Front (SEPDF) fra Region for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk og Tigrayan Peoples' Liberation Front (TPLF) fra tigreanere. Også de seks partiene som samarbeider med koalisjonen er basert på regionalitet og etnisitet.
Ved Etiopias parlamentsvalg 2010 fikk EPRDF-koalisjonen 499 av de 547 setene i parlamentet, partier som er alliert med EPRDF fikk 46 seter, opposisjonsalliansen Medrek fikk ett sete, og en uavhengig representant fikk det siste setet.
Flere av de siste valgene har blitt boikottet av opposisjonen, «fordi de mente at regjeringen hadde laget valgregler som gjorde det umulig for andre å vinne frem». Under parlamentsvalget i 2010 ble «flere potensielt sterke opposisjonskandidater fengslet eller befant seg i eksil under valget. Offisielle og uoffisielle observatører fra organisasjoner som Den europeiske union (EU) og Human Rights Watch meldte om en lang rekke initiativ for å stilne motstandere og undertrykke mediene og sivilsamfunnet, inkludert drap og trusler.»Under statsminister Abiy Ahmed, som tiltrådte i april 2018, har landet gjennomgått en demokratiserings- og reformprosess, i tillegg til at det ble inngått en fredsavtale med Eritrea.
=== Administrativ inndeling ===
Etiopia har siden 1996 vært inndelt i etnisk baserte regioner (flertall kililoch, entall kilil), og dertil 2 autonome byregioner knyttet til de to største byene Addis Abeba og Dire Dawa. Fram til 1991 fantes en annen inndeling, i 13 provinser. Fra 2020, da den nye regionale delstaten Sidama ble etablert, er det tolv regionale delstater i Etiopia.
Etiopias tolv regionale delstater er:
Addis Abeba
Afar
Amhara
Benishangul-Gumuz
Dire Dawa
Gambela
Harar
Oromia
Somali
Region for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk
Tigray
SidamaRegionene er videre inndelt i 68 soner. Den videre inndelingen er i om lag 500 woreda, og til sist i et landsbynivå kalt kebele.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Etiopia er medlem av FN, de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Den afrikanske union, ACP, G24-landene, COMESA og Cotonou-avtalen.
Etiopia ble medlem av Folkeforbundet i 1923, og av FN fra opprettelsen. Landet samarbeidet tett med Storbritannia fram til 1945, og med USA etter dette. Etiopia var en av initiativtagerne til Organisasjonen for afrikansk enhet i 1963, og OAUs hovedkontor ble lagt til Addis Abeba. Etter revolusjonen i 1974 ble Etiopia offisielt medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, men utviklet i realiteten tette bånd til Sovjetunionen og dets allierte.
Etter regimeskiftet i 1991 har landet utviklet tette bånd til USA. USA er nå Etiopias største bistandspartner, og Etiopia er en av USAs allierte i krigen mot terror. USA samarbeider med etiopisk etterretning om å overvåke al-Qaidamedlemmer i nabolandet Somalia. Det er også kjent at Central Intelligence Agency bruker hemmelige fengsler i Etiopia, såkalte black site-fengsler, for å fengsle og avhøre uidentifiserte fanger i krigen mot terror.Etiopia har også gode relasjoner til Israel og Saudi-Arabia, og undertegnet i 1999 en sikkerhetsavtale med Jemen – trolig på grunn av felles fiendskap med Somalia.Etiopia har et anstrengt forhold til nabolandet Somalia på grunn av pågående grensestridigheter i Ogadenområdet. Forholdet til Eritrea har gått i bølger; Eritrea ble innlemmet i Etiopia i 1950 på FNs og Italias initiativ. Under og etter den eritreiske selvstendighetskrigen var det et godt forhold mellom TPLF, som fikk kontroll over Etiopia i 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF, som samme år overtok styringen av Eritrea, og den etiopiske regjeringen bidro til Eritreas selvstendighet i 1993. Den eritreisk-etiopiske krigen 1998–2000 dreide seg tilsynelatende om grensestridigheter, men kan ha hatt flere motiver. Grensen mellom de to landene ble 2000–08 overvåket av UNMEE. Forholdet til nabolandet Sudan var lenge spent fordi Etiopia støttet SPLMs kamp for et uavhengig Sør-Sudan, men ble bedre mot slutten av 1990-tallet, og Sudan, Jemen og Etiopia har siden 2004 et samarbeid i en regional «antiterror-akse».Militærutgiftene ligger (per 2009) på moderate 1,2 % av BNP. Landet har (per 2007) 525 kampfly, 20 kamphelikoptre og ca. 400 russiskproduserte stridsvogner. Militærtjeneste er frivillig, og varer 16 måneder.
=== Rettsvesen ===
Etiopias rettsvesen er knyttet til regionene/delstatene. Straffesaker behandles i lokale domstoler med én dommer. Sivilrettslige saker og straffesaker behandles på et midlere nivå, og det finnes en høyesterett i hver region. Det finnes også en føderal appelldomstol og en føderal høyesterett. Leder og nestleder for høyesterett utnevnes av folkerepresentanthuset etter forslag fra statsministeren. Shariadomstoler finnes for religiøse og familiære saker for de av innbyggerne som er muslimer.Etiopia har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.
=== Flagg og symboler ===
Det nåværende flagget til Etiopia ble tatt i bruk 6. februar 1996, i henhold til grunnloven av 1995. Flagget bruker de tre vanlige fargene for afrikansk enhet: rødt, grønt og gult. Emblemet i midten er det nye riksvåpenet fra 1996.
Flagget har alltid brukt de tre fargene, men emblemet har variert. Under keiserriket hadde flagget Løven av Juda som emblem, mens ulike motiv ble brukt av Derg og under folkerepublikken 1987–91.
Etiopias riksvåpen ble også innført i 1996. Symbolet er et gyllent pentagram som både viser tilbake til det gamle kongehusets angivelige avstamning fra Kong Salomo, og kan minne om solen i Dergs emblem. I sin nåværende form forklares det med at landet er en enhet av mange folkegrupper.Under keiserdømmet fantes det flere ordener. Den første av disse, Salomos segls orden, ble innstiftet i 1874 og ble i 1922 delt, slik at Salomo-ordenen, som blant annet Haakon VII og Olav V var innehavere av, ble til. Flere nordmenn var blant innehaverne av Etiopias stjerneorden, innstiftet i 1874. Dronningen av Sabas orden ble etablert i 1922, Keiser Menelik IIs orden, som også flere nordmenn mottok, i 1924, og Den hellige treenighetens orden i 1930. Etter at Etiopias statsform, som følge av kuppet i 1974, ble endret til republikk, ble de keiserlige ordener avskaffet som statlige utmerkelser. Under Dergen kom et nytt ordensvesen til.
=== Statens inntekter ===
Etiopia er avhengig av bistand, særlig i år med tørke. Viktige bistandspartnere er IMF, Verdensbanken, USA, Storbritannia og EU. Bistanden utgjør én milliard USD årlig, av et statsbudsjett på 5 milliarder USD.. Budsjettåret begynner 8. juli.
=== Forholdet til Norge ===
Etiopia er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er representert i Etiopia ved sin ambassade i Addis Abeba, som ble opprettet i 1991. Flere norske misjons- og bistandsorganisasjoner arbeider i Etiopia, blant annet Det Norske Misjonsselskap, Norsk Luthersk Misjonssamband, Frikirken, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp.Mellom 35 og 60 barn blir adoptert fra Etiopia til Norge hvert år, gjennom Adopsjonsforum.
Etiopias handel med Norge utgjorde i 2008 22,8 mill. NOK import til Etiopia, og 35,6 mill. NOK eksport til Norge. Norge ga i 2008 250 mill. NOK i utviklingsbistand, herunder også nødhjelp.
Det meste av den norske støtten gis via norske frivillige organisasjoner og FN.
== Næringsliv ==
Etiopias økonomi er i sterk vekst, med «rundt 11 % årlig vekst» i årene 2005-2010 (per jan 2010), noe som gjør landet til den 5. raskeste voksende økonomien i verden. Den sterke veksten forklares med regjeringens langsiktige infrastruktursatsing og med «satsningen på en hjemmesnekret jordbruksbasert industrialiseringspolitikk.» «Store deler av befolkningen på landsbygda som tidligere kun produserte for eget forbruk, er gjennom veinettet blitt knyttet til markedene og produserer nå overskudd for lokalt forbruk og eksport».
Det meste av sysselsettingen er knyttet til landbruket, på landsbygda. 50 % er sysselsatt i landbruket, 11 % i industri og 39 % i tjenesteytende næringer. Landet er spesielt ved at staten eier all jord, som leies ut på 99-årsbasis til innbyggerne. Industri finnes særlig i Addis Abeba, men også i andre byer. Den økende middelklassen i hovedstaden er et voksende marked for importvarer.
=== Eksport ===
Etiopias eksport bestod tidligere i all hovedsak av kaffe, som utgjorde opp til 65 % av eksportinntektene. På grunn av en bevisst spredning av eksportproduksjonen utgjør kaffe per 2010 om lag 35 % av eksportinntektene. Andre eksportprodukter er roser og andre gartneriprodukter, bomull, lær- og skinnprodukter, gull og khat.De viktigste eksportlandene er Kina (13,3 %), Tyskland (10 %), Saudi-Arabia (7,6 %), USA (7,4 %), Nederland (6,5 %), Sudan (4,5 %) og Belgia (4,1 %). (2009)
Norge importerer roser, honning og kaffe.
=== Naturressurser ===
Etiopia antas å ha store mineralforekomster, men det er bare gull som i utvinnes i noe omfang. I mindre grad utvinnes det platina, salt, kaliumklorid, kull og jernmalm. Landet har sannsynligvis uutnyttede ressurser av petroleum og naturgass, særlig i sørvest, i grenseområdene mot Sudan, men omfanget av dette er ennå ikke kartlagt.Landet har, med sine høydeforskjeller, et betydelig potensial for vannkraftproduksjon, særlig Den blå Nil. Store vannkraftverk er blant annet Tana Beles-demningen i Den blå Nil, Tekeze-demningen i en bielv til Nilen og Gilgel Gibe vannkraftverk i Omovassdraget.
Etiopias energiforsyning er 90 % basert på vannkraft. Årlig produksjon (per 2016) er 11 milliarder kWh.
=== Primærnæringer ===
Jordbruket står for 45–50 % av BNP, 85 % av sysselsettingen og 60 % av eksportinntektene.Viktige landbruksprodukter er korn, belgfrukter, kaffe, sukkerrør, khat, poteter, oljevekster og avskårne blomster.Husdyrbruket er svært omfattende i deler av landet. I lavlandet i sør, sørøst og øst kan så mange som 7 millioner innbyggere være avhengig av pastoralisme, og buskapene omfatter 35 millioner kveg, 25 millioner sauer og 18 millioner geiter, (2003) noe som også er grunnlag for industri med huder.
=== Samferdsel ===
Den 784 km lange jernbanestrekningen Ethio-Djibouti Railways mellom Addis Abeba og havnen i byen Djibouti ble bygget mellom 1897 og 1917, men har de siste årene ikke hatt passasjertrafikk mellom Addis Abeba og Dire Dawa. Banen er under opprusting. I 2012 startet byggingen av 34 kilometer med dobbelsporet bybane i Addis Abeba. Bybanen blir normalsporet og elektrifisert, og er forventet ferdig i slutten av 2015.Havna i Djibouti er uansett viktig for etiopisk eksport, særlig etter at Etiopia mistet adgang til havnene i Assab og Massawa som følge av krigen med Eritrea.
Veinettet har de siste par tiår vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån. Det transafrikanske hovedveinettet forbinder Addis Abeba med Nairobi i Kenya og Khartoum i Sudan. De viktigste flyplassene er Bole internasjonale lufthavn ved Addis Abeba og Aba Tenna Dejazmach Yilma internasjonale lufthavn ved Dire Dawa; 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken. Det statseide flyselskapet Ethiopian Airlines har både innenlandske og internasjonale/interkontinentale flyruter.
=== Bedriftsstruktur og eierskap ===
Både Folkerepublikken Kina og India øker sine investeringer i Etiopia. Utenlandsinvesteringene har skutt betydelig i været de siste 5 årene. Dette gjelder ikke bare landbrukssektoren, men også innen gruver og industri som tekstilproduksjon, olje (i Ogaden og Gambella), gull, skinn og huder (herunder skoproduksjon) og bilproduksjon. Landet er under press fra WTO med tanke på privatisering, men myndighetene holder fortsatt igjen i liberaliseringen i en rekke sektorer, som banker, energiforsyning og telekommunikasjoner.
=== Bankvesenet ===
De etiopiske bankene og forsikringsselskapene ble nasjonalisert etter revolusjonen i 1974. Siden midten av 1990-tallet har det vært lov å etablere private banker og forsikringsselskap igjen, og disse dekker (per 2005) 20 % av lånemarkedet. Hele den private banksektoren er på etiopiske hender, og regjeringen forfekter sterkt at det bør fortsette slik.Etiopias nasjonalbank er sentralbank.
=== Turisme ===
Turismen til Etiopia er i vekst, og landet har både attraktiv natur og flere gamle kulturminner fra tidligere høykulturer, noe som vises igjen i Etiopias ni verdensarvområder. Turismen utgjør sammen med samferdsel den største andelen av tjenesteytende næringer, og anslås per 2011 å kunne bli 500 000 turister årlig.. I 2014 ble Ethiopian Tourism Organisation (ETO) etablert av regjeringen i samarbeid med FNs utviklingsprogram (UNDP). ETOs formål er å utvikle turisme-relaterte prosjekter og styrke reiselivsnæringen for på den måten å bidra til økonomisk vekst.
== Samfunn ==
=== Kalender ===
Den etiopiske kalenderen er basert på den koptiske kalender, som i sin tur er basert på den egyptiske kalender, men man har også tatt inn elementer fra den julianske kalender. Som den koptiske kalender har den etiopiske tolv måneder à tretti dager, samt fem eller seks epagomenale dager, ofte kalt «den trettende måned». Kalenderen er nesten 8 år bak vår gregorianske, på grunn av uenighet om tidspunktet for Jesu fødsel.
Nasjonaldagen er 28. mai, til minne om Dergs fall etter den etiopiske borgerkrigen i 1991. Andre offentlige høytidsdager er Julaften (7. januar!), helligtrekongersdag (19. januar), minnedagen for slaget ved Adwa (1. mars), 1. mai, minnedagen for seieren over Italia i 1941 (5. mai) og nyttår (11. september). I tillegg kommer følgende bevegelige helligdager innen islam og kristendommen: Id al-adha, Mawlid, Langfredag, Andre påskedag, Korsets opphøyelse og Id al-fitr.
=== Utdanning ===
Skolesystemet i Etiopia består av 8-årig barneskole, 2-årig ungdomsskole og 2-årig videregående skole. Skolegang er gratis, men ikke obligatorisk; 83 % av barna går på skolen, men bare 38 % fullfører grunnskolen, mens 43 % av barn mellom 5 og 14 år arbeider. 17 % av ungdommen går i videregående skole, mens 1,6 % tar høyere utdanning. Landet har mer enn 32 universiteter og flere private og offentlige høyskoler. Universitetet i Addis Abeba ble grunnlagt i 1950.
Historisk sett har den etiopisk-ortodokse kirke hatt kontroll over lærdomssektoren i landet, men fra 1900-tallet ble skolevesenet sekularisert. 57 % av befolkningen er analfabeter, men bare 50 % av landets unge er det.
=== Massemedia ===
Selv om ytringsfrihet er fastslått i grunnloven, er sensur fra myndighetenes side vanlig, med arrestasjoner av journalister, og sensur av utenlandske internettsider og nyhetssendinger. Organisasjonen Reportere uten grenser rangerer Etiopia som nummer 139 av 178 land på sin pressefrihetsindeks for 2010, blant annet på grunn av økt kontroll med journalister i forbindelse med valgene i mai 2010. Det rapporteres også om at en journalist i Voice of America ble utvist i juni 2010 for å ha meldt at myndighetene hadde utført en massakre mot 70 sivile i Ogadenområdet.Landet har 9 radiostasjoner, hvorav 8 sender på AM-nettet og én på kortbølgenettet. Det statseide Ethiopian Television Company startet sendinger i 1964, og sender i dag i to kanaler. De sender på fem nasjonale språk, fransk, arabisk og engelsk. På grunn av lav leseferdighet er det få aviser i landet. Addis Zemen skrives på amharisk, og var tidligere offisielt organ for Etiopias arbeiderparti. Andre aviser er Addis Fortune, ukeavisen Capital Ethiopia og Ethiopian Reporter. Ukeavisen Yeroo utgis i Oromiaregionen, og kan sees som en opposisjonsavis. Mestawet Ethiopian Newspaper er et månedstidsskrift for etiopiere i USA.
Ifølge tall fra FN er det 1,6 aviser per 1000 innbyggere, 1 % har datamaskin, 0,5 % har internettilgang og 2,4 % har mobiltelefon.
=== Helse og levekår ===
Etiopia skårer ekstremt dårlig på de fleste levekårsindekser, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nummer 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom.Kombinasjonen av tørkekatastrofer (i 1972–74, 1984–85, 1991–92, 1994, 1999 og 2003), borgerkrig 1974–91 og krig med Eritrea 1998–2000 har gjort at store deler av befolkningen lever på et eksistensminimum. I deler av landet oppstår tørke med påfølgende humanitære katastrofer relativt regelmessig. Dette gjelder særlig Somaliregionen, sørlige deler av landet og i Amhara- og Tigrayregionen. Når regnet så kommer, er oversvømmelser et vanlig problem, særlig i sør og øst i landet. Bare 38 % av innbyggerne har tilgang til rent vann.Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid. Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden. Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden. Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir likevel bare en rangering som nummer 195 av 221 land (2011).
Gjennomsnittlig føder hver kvinne 6 barn, mens spedbarnsdødeligheten er så stor som 7 %, noe som er den 17. høyeste spedbarnsdødeligheten i verden (2011).
Man mangler data for utbredelsen av hiv/aids.
=== Kvinners stilling ===
Kvinners stilling i Etiopia er først og fremst utfordret av generell fattigdom. En annen helserisiko er tidlige giftemål; selv om det er en 18-årsgrense for å inngå ekteskap viser tall fra 2004 at 30 % av jenter mellom 15 og 19 år var gift, enker eller skilt. Dette gir tidlige svangerskap og stor risiko for mødredødsfall ved fødsler.Kvinnelig omskjæring praktiseres blant mange folkegrupper i Etiopia, tilsynelatende uavhengig av religion. Bruderov med tilhørende voldtekt praktiseres i noen regioner. Polygami er forbudt.
=== Sivile organisasjoner ===
Religion og folkegruppe er de viktigste faktorene i landets sosiale struktur.
Selv om det er grunnlovsfestet organisasjonsfrihet, er organisasjoner i praksis underlagt tett kontroll, og organisasjoner som mottar utenlandsk støtte har, i henhold til en lov fra 2009, ikke anledning til å drive med spørsmål knyttet til politiske rettigheter eller menneskerettigheter.Det er rundt 300 000 fagforeningsmedlemmer i Etiopia, hvorav mer enn 203 000 er medlemmer av Confederation of Ethiopian Trade Unions. Det lave antallet, sett i forhold til folketallet, kan forklares med den beskjedne industrialiseringen. Fagforeninger hadde en sen start i landet, fordi det ble sett på som opprørsk i keiserriket. Myndighetene vedtok i 1962 en lov som tillot fagforeninger, og anerkjente i 1963 den første fagforeningen. Den daværende militærjuntaen skiftet i 1978 og 1982 ut ledelsen i fagforeningen, fordi de anså den for å sabotere, og ikke anerkjenne prinsippet om demokratisk sentralisme. Fagforeningene er pr 2010/2011 under streng kontroll fra myndighetene, som påberoper seg rettet til å overprøve innmelding i fagforeninger. Det har ikke vært (lovlige) streiker i landet siden 1993.
== Kultur ==
=== Litteratur og skriftkultur ===
Etiopia er et av de landene i Afrika som har den lengste sammenhengende skriftkulturen, trolig fordi kristendommen, med sin tekstbaserte virksomhet, tidlig fikk fotfeste i landet. Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum, og den etiopisk-ortodokse kirke har fortsatt oppslutning fra 43 % av innbyggerne. Den første bibeloversettelsen kan trolig dateres til 400-tallet. De eldste kjente manuskriptene er fra 1300-tallet, og særlig kan nevnes Kebra Nagast (ca. 1320), en tekst som gjennom sagn og teologi knytter den etiopiske kongeslekten til Kong Salomo. Den noe eldre teksten Fetha Nagast er en kirkerettslig, sivil- og statsrettslig tekst, datert til rundt 1240. Kirkespråket har inntil nylig vært geez.Den første litteraturen på folkespråket amharisk er fra tidlig 1900-tall. En av de første romanene er Lebb wallad tarik (1908), en læretekst av Afawarq Gabre Yesus. Senere forfattere er Menghistu Lemma (1925–88), Ashenafi Kebede (1937–98), Sahle Sellasie (født 1936), Daniachew Worku (født 1936) og Abbe Gubegna (født 1934). Vanlige tema i 1900-tallets litteratur var etiopisk historie og samtid. Etter keiserrikets fall i 1974 har litteraturen hatt dårligere kår, både på grunn av sensur og landets generelt dårlig sosiale og økonomiske situasjon. Maaza Mengiste (født 1971) er en eksiletiopisk forfatter bosatt i USA.
=== Musikk og teater ===
Tradisjonell etiopisk musikk preges av kulturmøtet mellom arabisk musikk og afrikansk musikk. I vest er afrikansk flerstemmighet utbredt, mens de muslimske folkegruppene i øst bruker tradisjonelle arabiske musikkuttrykk. Etiopisk kristen musikk regnes som en arv fra den halvt legendariske St. Yared fra 500-tallet. Amharerne har preget kirkens liturgi, som bruker ornamentert énstemmig sang til rytmeinstrumenter. Begena er en tistrenget lyre som er særegen for de nordlige høylandsområdene i Etiopia og Eritrea. Den er et finkulturinstrument som ofte spilles meditativt eller til religiøse tekster.
Den muslimske musikkstilen manzuma er utviklet i den nordøstlige delen av landet, og har bredt seg. Opprinnelig ble den sunget på amharisk, men i de vestlige delene av landet synges manzuma også på oromo.
Innen moderne musikk er Aster Aweke og Ejigayehu Shibabaw blant de mest kjente artistene.
Fra biskoppelige bannbuller fra 500-tallet vet man at det fantes skuespillere i landet allerede den gang. Moderne teater kom til landet i 1916. Etter 1960 utviklet det seg en samfunnskritisk dramatisk tradisjon, skrevet og regissert av blant annet den USA-utdannede Tesfaye Gessesse.
=== Kunst og museer ===
Etiopias nasjonalmuseum i Addis Abeba regner sin historie tilbake til en utstilling med historiske drakter i 1936. Museet ble etablert i 1958, i og med et arkeologisk institutt, og fikk sin nåværende form i 1976 da et direktorat for kulturminnevern ble opprettet. Museet har fire avdelinger: en for arkeologi og paleoantropologi (hvor blant annet Lucy er utstilt), en historisk avdeling med middelalderhistorie og kongehistorie, en avdeling for billedkunst (blant annet med arbeider av Afewerk Tekle) og en etnografisk avdeling.
Den eldste bevarte billedkunsten er kirkemalerier og ikoner, noen av dem fra helt tilbake til 1300-tallet. Påvirkningen fra bysantinsk kunst er påtagelig.De ni verdensarvstedene i landet omfatter både natur- og kulturminner. I Aksum finnes ruiner og obelisker etter kongeriket Aksum fra 300–1100-tallet; i Gonder ligger den originale borgen Fasil Ghebbi med en arkitektur preget av kulturmøter; i den østlige byen Harar er det den befestede gamlebyen som er vernet. Stelene i Tiya er minner fra en ukjent forhistorisk kultur, mens Konsos kulturlandskap gjenspeiler en nyere åkerbrukskultur. Landets mest berømte kulturminne er Kirkene i Lalibela, som ble hugget ut av fjellet på 1200-tallet.
=== Mat og drikke ===
Det etiopiske kjøkkenet preges av krydrede grønnsaks- og kjøttretter. En vanlig rett er wat, en stuing servert på et tynt surdeigsbrød kalt injera. Brødet lages av teffmel. Retten serveres vanligvis uten bestikk, og man bruker brødet til å plukke opp mat fra tallerkenen.
Etioperne bruker sjelden svinekjøtt, ettersom de fleste er ortodokse kristne, muslimer eller jøder. Den etiopisk-ortodokse kirke foreskriver ukentlige fastedager i tillegg til fastetiden, og dette har bidratt til å utvikle en kultur for vegetarretter, og flere typer matolje: sesamolje, saflorolje og nuug.
En vanlig drikk i Etiopia er tej, som blir laget av honning og vann. Den har et alkoholinnhold på et sted mellom 6 og 11 % og blir fremstilt av Gesho (Rhamnus prinoides), som tilhører geitvedslekten. I de etiopiske høylandene drikkes det ofte et øl kalt talla, som blir laget av teff.
=== Idrett ===
Etiopia er særlig kjent for sine mellomdistanse- og langdistanseløpere, som regelmessig er blant verdens beste. Den første var Abebe Bikila som ble den første afrikaneren som vant et OL-gull; i maraton under Sommer-OL 1960. Haile Gebrselassie, Kenenisa Bekele, Miruts Yifter og Meseret Defar er noen av de fremste utøverne.
Landet deltok første gang i De olympiske leker i 1956, og har (per 2011) vunnet 38 medaljer, alle i løpsøvelser i friidrett.
Etiopia vant Afrikamesterskapet i fotball 1962. Fotballandslaget har ellers ingen meritter å vise til.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Aksum – ruiner etter oldtidsrike
Awashelvens nedre dalføre – funnsted for fossiler
Fasil Ghebbi – keiserpalass fra 1600-tallet
Harar Jugol, den befestede historiske byen – gammelt bysentrum
Kirkene i Lalibela – uthugde kirker fra 1200-tallet
Konsos kulturlandskap – terrasselandskap
Omoelvens nedre dalføre – funnsted for fossiler
Simien nasjonalpark – fjellområde med endemisk fauna
Tiya – forhistorisk gravfeltMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2013 – Minnefest for funnet av Kristi sanne hellige kors
2015 – Fichee-Chambalaalla, nyttårsfestival for Sidama-folket
2016 – Gada-systemet, et urfolks demokratisk sosiopolitisk system
2019 – Etiopisk åpenbaring, festival
== Se også ==
Jernbane i Etiopia
Liste over nasjonalparker i Etiopia
== Noter ==
== Litteratur ==
Thor M. Amdahl. Gullvasking i Etiopia. Tapir forlag, 1999. ISBN 82-519-1505-8 (ebok)
Målfrid Hoaas. It's a matter of chance : en kvalitativ studie av mødres meninger om utdanning for sine døtre. Oslo, 2008. Masteroppgave i samfunnsgeografi. ((no) ebok)
Jon Anton Johnson. Det norske marineprosjektet i Etiopia : Norge og norske marineoffiserer i oppbyggingen av den keiserlige etiopiske marinen 1954-1957. Oslo, 1996. Hovedoppgave i historie
Øystein Lemvik. Bygge Guds rike? : om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid for å etablere ennasjonal, selvstendig kirke i Etiopia 1948-1977. Oslo, 2010. Masteroppgave i historie ((no) ebok)
Olav Lohne. The rise and fall of Ethiopian empires : an analysis of state capacity and legitimacy as determinants of regime-breakdown. Bergen, 1994. Hovedoppgave i sammenlignende politikk
Brita Skumsnes. Borana spirer : etter 50 års såarbeid i Sør-Etiopia. Lunde forlag, 1998. ISBN 82-520-3971-5 (ebok)
John Stanghelle. Drømmen om Sion : historien om de svarte jøder og deres dramatiske flukt til Israel. Lunde forlag, 1988. ISBN 82-520-3708-9
Svein Sæter. Draumen om Abebe Bikila : reisebrev frå Etiopia. Samlaget, 2009. ISBN 978-82-521-7521-9
Bente Sørlie. Forholdet mellom Norge og Etiopia : en analyse av årsakene til krisen i 2007. Oslo, 2009. Masteroppgave i statsvitenskap ((no) ebok)
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 22. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 40. ISBN 8254002312.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ethiopia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) ኢትዮጵያ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Etiopia i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.nolandsider.no, fra Utenriksdepartementet
norad.no Etiopia
afrika.no Etiopia, landprofil fra Fellesrådet for Afrika
Den norske ambassaden i Etiopia | Menelik I av Etiopia skal ifølge legendene ha vært den første, jødiske keiseren av Etiopia. Ifølge tradisjonelle kilder styrte han rundt år 950 f. | 3,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chancheng | 2023-02-04 | Chancheng | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong'] | Chancheng (kinesisk: 禅城区, pinyin: Chánchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Foshan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 153,69 km² og teller 580 000 innbyggere (2003). Med midlertidige innbyggere kommer befolkningen opp i ca. 960.000. Her er Foshans administrative sete.
Distriktet ligger på en relativt flat elveslette i Perleflodens delta. Mot øst, vest og nord ligger bydistriktet Nanhai, og i sør bydistriket Shunde.
En gren av undergrunnsbanen i nabobyen Guangzhou, provinshovedstaden, blir (2009) utbygd helt frem til Chancheng.
| Chancheng (kinesisk: 禅城区, pinyin: Chánchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Foshan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 153,69 km² og teller 580 000 innbyggere (2003). Med midlertidige innbyggere kommer befolkningen opp i ca. 960.000. Her er Foshans administrative sete.
Distriktet ligger på en relativt flat elveslette i Perleflodens delta. Mot øst, vest og nord ligger bydistriktet Nanhai, og i sør bydistriket Shunde.
En gren av undergrunnsbanen i nabobyen Guangzhou, provinshovedstaden, blir (2009) utbygd helt frem til Chancheng.
== Administrative enheter ==
Chancheng består av tre subdistrikter og en storkommune:
Subdistriktet Zumiao 祖庙街道
Subdistriktet Shiwan 石湾街道
Subdistriktet Zhangcha 张槎街道Storkommunen Nanzhuang 南庄镇
== Eksterne lenker ==
Infoside | Chancheng (kinesisk: 禅城区, pinyin: Chánchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Foshan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 153,69 km² og teller 580 000 innbyggere (2003). | 3,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Gustaf_Mannerheim | 2023-02-04 | Carl Gustaf Mannerheim | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Den finske borgerkrigen', 'Kategori:Den oppadstigende sols orden', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Finlands løves orden', 'Kategori:Finlandssvensker', 'Kategori:Finner fra andre verdenskrig', 'Kategori:Finske generaler', 'Kategori:Finske presidenter', 'Kategori:Frihetskorsets orden', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire', 'Kategori:Mannerheimkorset', 'Kategori:Marskalker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer fra Masku', 'Kategori:Personer fra første verdenskrig', 'Kategori:Sankta Annas orden', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sverdordenen', 'Kategori:Æreslegionen'] | Carl Gustaf Mannerheim, egentlig baron Carl Gustaf Emil Mannerheim, (født 4. juni 1867 på Villnäs slott i Villnäs i landskapet Egentliga Finland i Storfyrstedømmet Finland, død 27. januar 1951 i Lausanne i Sveits) var en finsk, adelig offiser, riksforstander, president og oppdagelsesreisende. Han var Finlands riksforstander i syv måneder i 1919 og Finlands sjette president fra 1944 til 1946.
Mannerheim ble født i Storfyrstedømmet Finland, inn i en kjent finlandssvensk adelsfamilie som hadde emigrert til Finland fra Sverige. Hans forfedre kom opprinnelig fra Tyskland, hvoretter de emigrerte til Sverige på 1600-tallet. Mannerheim hadde svensk som morsmål og snakket dårlig finsk, han behersket russisk bedre enn finsk. Han var oldebarn av Carl Erik Mannerheim; og innledet sin militære karriere i den keiserlige russiske hæren og ble øverstkommanderende for Finlands hvite armé under den finske borgerkrigen i 1918 og Finlands forsvarssjef under andre verdenskrig. Han var sterkt antikommunistisk hele livet og mente at nazismen var brutal og primitiv. Mannerheim sørget for tysk støtte til fortsettelseskrigen i 1941.Da president Risto Ryti trakk seg i 1944 ble Mannerheim, som da var forsvarssjef, valgt til president av Riksdagen. Han tiltrådte 4. august, en uke før avslutningen av Fortsettelseskrigen, med oppdraget å «lede landet til fred».
| Carl Gustaf Mannerheim, egentlig baron Carl Gustaf Emil Mannerheim, (født 4. juni 1867 på Villnäs slott i Villnäs i landskapet Egentliga Finland i Storfyrstedømmet Finland, død 27. januar 1951 i Lausanne i Sveits) var en finsk, adelig offiser, riksforstander, president og oppdagelsesreisende. Han var Finlands riksforstander i syv måneder i 1919 og Finlands sjette president fra 1944 til 1946.
Mannerheim ble født i Storfyrstedømmet Finland, inn i en kjent finlandssvensk adelsfamilie som hadde emigrert til Finland fra Sverige. Hans forfedre kom opprinnelig fra Tyskland, hvoretter de emigrerte til Sverige på 1600-tallet. Mannerheim hadde svensk som morsmål og snakket dårlig finsk, han behersket russisk bedre enn finsk. Han var oldebarn av Carl Erik Mannerheim; og innledet sin militære karriere i den keiserlige russiske hæren og ble øverstkommanderende for Finlands hvite armé under den finske borgerkrigen i 1918 og Finlands forsvarssjef under andre verdenskrig. Han var sterkt antikommunistisk hele livet og mente at nazismen var brutal og primitiv. Mannerheim sørget for tysk støtte til fortsettelseskrigen i 1941.Da president Risto Ryti trakk seg i 1944 ble Mannerheim, som da var forsvarssjef, valgt til president av Riksdagen. Han tiltrådte 4. august, en uke før avslutningen av Fortsettelseskrigen, med oppdraget å «lede landet til fred».
== Bakgrunn ==
Mannerheims far, grev Carl Robert (1835–1914) skrev skuespill og var politisk sett frisinnet og radikal for sin tid. Som forretningmann var han imidlertid ikke så vellykket. Mannerheims mor, Hedvig Charlotta Helena (Hélène) von Julin (1842–1881) var datter av den rike industrieieren Johan Jacob von Julin, som eide Fiskars jernverk og landsby.
Carl Gustaf Mannerheim ble født hjemme på herregården Villnäs slott. Som tredje barn arvet han tittelen baron (finsk: Vapaaherra, svensk: Friherre), da kun den førstefødte fikk grevetittelen. Til tross for at faren tidligere hadde tjent en del penger, ble den økonomiske situasjonen vanskeligere mot slutten av 1870-årene. Faren kan ha hatt psykiske problemer da han i ettertid virker noe overoptimistisk i sine økonomiske disposisjoner. Hans spilleavhengighet svekket familieøkonomien ytterligere. Han gikk konkurs i 1880, og familiegodset Villnäs slott ble solgt, sammen med landeiendommer og kunstskatter, for å dekke den gjelden han hadde opparbeidet. Faren reiste imidlertid fra familien til Paris sammen med en elskerinne og endte opp som bohem der.Mannerheims mor, sterkt preget av ektemannens flukt, flyttet til sin tantes gods i Sällvik med sine syv barn, men døde allerede året etter av hjerteinfarkt, bare 39 år gammel. Skammen, depresjonen og den sosiale isolasjonen som følge av de påkjenninger hun ble utsatt for, skal ha vært medvirkende til hennes tidlige død. Hennes død førte til at barna måtte vokse opp under andres vergetilsyn, og Carl Gustavs onkel på morssiden, Albert von Julin, ble hans verge.
Alle familieproblemene førte til at den unge Carl Gustav ikke innordnet seg skoledisiplinen. Onkelen bestemte, da Mannerheim var 15 år, at han skulle sendes til det finske kadettkorpset i Fredrikshamn (Hamina) i 1882. Mannerheim fant seg imidlertid heller ikke til rette her, byen var liten med trange sosiale miljøer, han var fattig og fant det ydmykende å måtte spørre onkelen om penger for den minste utgift. Til slutt ble han utvist etter å ha vært på ulovlig permisjon.
Han dro da til onkelens svoger, Edvard Bergenheim, som bodde i Kharkov i Ukraina. Her tok Mannerheim undervisning i russisk. Deretter tok han studenteksamen i Helsingfors i juni 1887, og var da kvalifisert til å begynne på universitetet. Han hadde gjennom dette opparbeidet seg andre og bedre papirer enn den avbrutte skolegangen ved kadettkorpset. Mannerheim tok kontakt med sin gudmor, baronesse Alfhild Scalon de Coligny, som hadde gode forbindelser til det russiske hoffet. Mannerheim ønsket å komme inn i den keiserlige kavalerigarden, men dette var for kostbart. Han studerte russisk hele sommeren 1887, og fikk senere på sommeren melding om at han kunne møte til opptaksprøve ved Nicolas kavaleriskole, som han bestod. Målet var å bli tatt opp i tsarens elitestyrke chevaleriegarden. Han begynte ved kavaleriskolen 16. september og ble uteksaminert i 1889, som nest beste elev, og ble da forfremmet til kornett. Han ble deretter sendt til grenseområdene mot Tyskland, til byen Kalisz i dagens Polen.
== Karriere ==
=== Den keiserlige russiske hær ===
I januar 1891 ble Mannerheim overført til Maria Feodorovnas ridende garde i St. Petersburg. Alfhild Scalon de Coligny hadde igjen sørget for sin gudsønn og sammen med aristokratiet i St. Petersburg arrangert ekteskap for ham med Anastasia Arapova (1872–1936), noe som sikret ham økonomisk. De fikk tre barn, døtrene Anastasie (1893–1977) og Sophie (1895–1963), mens det tredje barnet, en sønn, var dødfødt. Anastasie konverterte senere til Den romersk-katolske kirke og ble nonne i karmelittordenen i London. Ekteskapet med Anastasia Arapova endte i en separasjon i 1902 og en formell skilsmisse i 1919.Mannerheim tjenestegjorde i Den keiserlige kavalerigarden fram til 1904, og han fikk etter hvert et stort kjennskap til hester. Men etter separasjonen fra sin hustru fikk han igjen dårlig økonomi. Denne ble forverret etter spilletap. Etter en depresjon prøvde han å forbedre situasjonen ved å skifte miljø og meldte seg til tjeneste i den russisk-japanske krig 1904-1905. I oktober 1904 ble han overført til 52. Nezhin dragonregiment i Mandsjuria, med grad av oberstløytnant. På grunn av utvist mot i slaget om Mukden i 1905, ble han utnevnt til oberst.Da han kom tilbake fra krigen, var han på en uoffisiell ferie hvor han besøkte familie i Sverige og Finland. Som baron representerte han adelen i den siste forsamlingen i Finlands Lantdager i 1905-1906.
Da han vendte tilbake til St. Petersburg, ble han overrasket over å bli forespurt om han ville reise som etterretningsoffiser gjennom Turkestan til Beijing, og slutte seg til den franske arkeologen Paul Pelliot på dennes ekspedisjon til Sentral-Asia. Han reiste sammen med Paul Pelliot i juli 1906, fra Tasjkent til Kashgar, hvor de ankom i oktober. Deretter reiste han alene til Mandsjuria og Kina fram til høsten 1908, og møtte blant andre den 13. Dalai Lama, Thubten Gyatso. Mannerheims dagbok og fotografier fra reisen er senere utgitt.
Etter denne reisen ble han i 1909 utnevnt til kommandant for 13. Vladimir Ułan-regimentet i Mińsk Mazowiecki i dagens Polen. Året etter ble han utnevnt til generalmajor og kommandant for Ułan-regimentet i Warszawa. I 1912 ble han en del av hærledelsen og året etter ble han sjef for en kavaleri-brigade.
Under første verdenskrig tjenestegjorde han ved fronten mot Østerrike-Ungarn og Romania. Han var blant annet utstasjonsert i Galicia i Polen, den gang en del av Russland. Etter å ha utmerket seg ved fronten fikk han i desember den russiske Sankt Georgsordenen av 4. klasse, en av de aller høyeste ordenene i det keiserlige Russland.
Da februarrevolusjonen brøt ut i Russland, var han på permisjon i St. Petersburg. Da han vendte tilbake til fronten, ble han utnevnt til generalløytnant, med tilbakevirkende kraft fra februar 1915. Men etter oktoberrevolusjonen så den nye regjeringen med skepsis på mange av de høyere offiserene, herunder Mannerheim. Da han ble sykmeldt etter å ha falt av hesten, ble han tatt ut av tjeneste og dro på rekonvalesens i Odessa. Her planla han å pensjonere seg og leve et sivilt liv i Finland. Han ankom Finland 18. desember 1917.
=== Den finske borgerkrigen ===
Utfyllende artikkel: Den finske borgerkrigenI januar 1918 utnevnte det finske senatet, under ledelse av Pehr Evind Svinhufvud, Mannerheim til forsvarssjef og øverstkommanderende av en praktisk talt ikke-eksisterende finsk hær. I begynnelsen bestod den av lokale paramilitære grupper. Oppgaven var å beskytte regjeringen under borgerkrigen, som brøt ut 27. januar. Mannerheims styrker ble kalt De hvite, i kontrast til de kommunistiske opprørsstyrkene de røde. Mannerheim aksepterte utnevningen, selv om han var svært skeptisk til regjeringens pro-tyske orientering.
Han etablerte et hovedkvarter i Seinäjoki og begynte å avvæpne de gjenværende 42 500 russiske soldatene som ennå ikke var trukket ut av landet, og som det ble fryktet skulle bli satt inn på De rødes side.
Da borgerkrigen var over, gikk han av som øverstkommanderende og i opposisjon til den stadig sterkere tyske innflytelsen i landet. Han fryktet at dette skulle få negative konsekvenser overfor de allierte landene etter krigen. For ytterligere å distansere seg fra den finske regjeringen, flyttet han midlertidig til familie i Sverige i juni 1918.
I Sverige hadde han utstrakt diplomatisk kontakt med representanter for de allierte, og i oktober 1918 reiste han til Storbritannia og Frankrike på vegne av den finske regjeringen for å få anerkjennelse av den finske uavhengigheten. I desember ble han kalt tilbake til Helsingfors da han var blitt valgt til såkalt riksforstander (finsk: Valtionhoitaja, svensk: Riksföreståndare), eller statsoverhode i Finland i syv måneder i perioden 1918–1919. Han stilte som kandidat til landets første presidentvalg for Samlingspartiet og Svenska folkpartiet, men tapte avstemningen i parlamentet til Kaarlo Juho Ståhlberg. Han trakk seg da tilbake fra det offentlige liv.
=== Mellomkrigstiden ===
I den første delen av mellomkrigstiden levde Mannerheim et tilbaketrukket liv, uten offentlige verv. Han ble sett som kontroversiell på grunn av sine uttalte anti-bolsjevikiste standpunkter. Han ble videre sett på med skepsis av finske sosialister, som en borgerlig general fra De hvite. Han konsentrerte seg i denne perioden om humanitære oppgaver og var blant annet president i det finske Røde Kors. Hans søster Sophie Mannerheim hadde i 1917 grunnlagt en forening for å hjelpe enslige mødre og deres barn. Mannerheim ble hedersformann i «Mannerheims barnskyddsförbund». Han gikk inn i disse oppgavene med stor iver og gjorde en rekke utenlandsreiser.
Under hans reise til Europa hadde kretser som beundret ham i Finland begynt å samle inn penger for ham. Innsamlingen gav 7,6 millioner mark (eller omtrent 28 millioner kroner omregnet til dagens kroneverdi). Han grunnla en kafé i Hangö som ble populær og ble besøkt av prominente gjester, blant annet kongelige fra Nederland.Da sosialistene tapte presidentvalget i 1931 og Svinhuvud ble ny president, åpnet det seg muligheter for nye offentlige oppgaver for Mannerheim. Først ble han leder for forsvarsrådet, og deretter utnevnt til feltmarskalk (sotamarsalkka, fältmarskalk) i 1933. På denne tiden hadde den offentlige oppfatningen av ham endret seg, også blant sosialistene, fra å være en borgerlig, «hvit» general til å være en mer samlende, nasjonal figur. Dette ble forsterket av hans mange offentlige uttalelser på denne tiden, hvor han tok til orde for forsoning mellom de tidligere motstanderne, og han ble talsmann for at de overordnete finske problemstillingene var viktigere enn indre konflikt. Han arbeidet for at landet skulle bli militært sterkere og prøvde forgjeves å få et forsvarssamarbeid med Sverige. Den militære utbyggingen gikk ikke helt som han ønsket, og han var svært bekymret for at Finland skulle havne i krig.
=== Andre verdenskrig ===
Utdypende artikler: Vinterkrigen, Fortsettelseskrigen, LapplandskrigenDa Sovjetunionen krevde store finske landavståelser og forhandlingene om dette brøt sammen i 1939, var det klart at Mannerheim igjen ville ble øverstkommanderende i tilfelle av krig. Formelt ble han det da Sovjetunionen angrep 30. november og dermed utløste vinterkrigen. Han var finsk forsvarssjef fra vinterkrigens utbrudd i 1939. I et brev til datteren Sophie skrev han at han ikke ønsket dette, alderen og helsen tatt i betraktning, men at han måtte gi etter for anmodningene fra presidenten og regjeringen, og han konstaterte at han var i krig for fjerde gang.
Han reorganiserte øyeblikkelig det militære hovedkvarteret i St. Michel, hvor han tilbrakte det meste av tiden, både under vinterkrigen og fortsettelseskrigen, foruten en rekke besøk ved fronten. Også i tidsrommet mellom disse to krigene oppholdt han seg hovedsakelig i hovedkvarteret og fortsatte som øverstkommanderende, til tross for at denne posisjonen egentlig skulle ha gått tilbake til presidenten etter freden i Moskva 1940. Før fortsettelseskrigen brøt ut, ble han av tyskerne tilbudt å overta kommandoen over de 80 000 tyske soldatene som stod i Finland, noe han avslo for ikke å bli knyttet enda sterkere til Tysklands krigsmål. Han hadde så nære bånd til den tyske krigsmakten som situasjonen krevde, men avslo forslaget om å inngå en formell allianse. Videre avslo han å stille finske tropper til disposisjon ved beleiringen av Leningrad.
Hans 75-årsdag 4. juni 1942 ble feiret som en nasjonal begivenhet, og han ble utnevnt, som den eneste i finsk historie, til Marskalk av Finland (finsk: Suomen Marsalkka, svensk: Marskalk av Finland). Et ikke varslet besøk av Adolf Hitler på denne dagen satte ham imidlertid i stor forlegenhet. Mannerheim ønsket verken å ta i mot Hitler i det militære hovedkvarteret i St. Michel eller i Helsingfors, da dette ville gjøre besøket til et statsbesøk. Til slutt mottok han Hitler på et sidespor av jernbanen ved en flyplass i det sørøstre Finland. Etter et fire timers besøk, som inkluderte en middag, vendte Hitler tilbake til Tyskland, uten å anmode om opptrapping av den finske deltakelsen i krigen, noe som var forventet at han ville gjøre da han først kom.4. august 1944 ble Mannerheim Finlands president. Man antok at bare Mannerheim kunne «lede landet til fred» mot slutten av andre verdenskrig. Han overtok vervet etter Risto Ryti, som hadde inngått en militær avtale med den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop etter at situasjonen hadde blitt vanskelig for Finland som følge av fortsettelseskrigen, og særlig etter slaget ved Tali-Ihantala. Mannerheim valgte å se bort fra denne avtalen og forsto at fortsettelseskrigen måtte avsluttes med en våpenhvile og ikke finsk kapitulasjon. De sovjetiske kravene var meget harde, men Mannerheim mente at landet ikke hadde noe valg om det skulle overleve som egen nasjon. Blant de sovjetiske kravene var også at finnene skulle gå til kamp mot de tyske soldatene i Nord-Finland, som der trakk seg tilbake fra Murmanskfronten og gjennom Finnmark i hva de kalte Operation Nordlicht. I den såkalte Lapplandskrigen falt imidlertid ikke mer enn rundt 1 000 finske soldater.
8. mars 1946 gikk Mannerheim av som finsk president, både av helsemessige årsaker og fordi han opplevde at oppdraget var fullført. Han ble etterfulgt av den konservative Juho Kusti Paasikivi.
=== Utmerkelser ===
Utdypende artikkel: Carl Gustaf Mannerheims ordener og utmerkelserCarl Gustaf Mannerheim ble dekorert med over 80 militære og sivile utmerkelser. Han ble blant annet dekorert med den franske Æreslegionen, det tyske Jernkorset og den danske Elefantordenen. I tillegg ble han dekorert med en rekke russiske, svenske og finske ordener. Han mottok utmerkelser fra i alt 18 land, både for militære, politiske og diplomatiske fortjenester, samt for utforskningsreisen i Sentral-Asia og for humanitært arbeid. Under både første - og andre verdenskrig mottok Mannerheim utmerkelser fra begge sider. Han fikk til og med svenske utmerkelser, selv om Sverige var nøytral under begge verdenskrigene.
Offiser av Frans Josef-ordenen, 1895
Sankta Annas orden av 3. klasse 1902, 2. klasse, 1906
Offiser av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, 1902
Ridder av Frelserens orden, 1902
Æreslegionen, ridder 1902, offiser 1912, storkors 1939
Sankt Stanislaus-ordenen av 2. klasse, 1905
Sankt Vladimirs orden av 4. klasse 1906, 2. klasse med sverd 1916
Ridder av 4. klasse av Sankt Georgsordenen, 1914
Frihetskorsets orden, 1. klasse med sverd 1918, 4. klasse med sverd 1918, storkors med sverd 1918, storkors med sverd og med diamanter 1940
Sverdordenen, kommandør 1918, storkors 1942
Jernkorset av 1. klasse, 1918
Jernkorset av 2. klasse, 1918
Finlands hvite roses orden, storkors med sverd 1919, storkors med kjede og med sverd og diamanter 1944
Ridder av Serafimerordenen, 1919
Ridder av Elefantordenen, 1919
Ørnekorsets orden, 1. klasse med sverd, 1930
Estlands Røde Kors' orden, 1. klasse, 1933
Storkorsridder av Order of the British Empire, 1938
Mannerheimkorset av 1. klasse og av 2. klasse, 1941
Storkors med sverd av Kong Zvonimirs kroneorden, 1942
Storkors av Den tyske ørns fortjenesteorden, 1942
Jernkorsets ridderkors, 1942
Storoffiser av Savoies militærorden, 1942
Storbånd av Den oppadstigende sols orden
Jernkorset ridderkors med ekeløv, 1944
Mikael den tapres orden av 1. klasse, 1941
Storkors av den ungarske Fortjenstordenen, 1942
Storkors med sverd av Finlands løves orden, 1944
=== Etter krigen og død ===
Da Mannerheim gikk av som president, hadde han til hensikt å pensjonere seg, i en alder av 79 år. Han kjøpte et gods i Lojo, men ble i juni samme år rammet av magesår. Tidlig i 1947 reiste han på et sanatorium i Montreux i Sveits, og bodde dels her, og dels i Finland resten av livet. Han døde på et sykehus i Lausanne, og ble begravet 4. februar 1951 på Sandudds gravlund (finsk Hietaniemen hautausmaa) i Helsingfors i en statsbegravelse.
Fra norsk side var det skepsis til Mannerheims tyskvennlighet, og Norge sendte ingen krans eller annen æresbevisning til hans begravelse. Mannerheim mottok heller aldri noen norsk orden.
== Ettermæle ==
Mannerheimvägen, en av hovedgatene i Helsingfors, ble oppkalt etter ham til hans 75-årsdag i 1942, allerede før han hadde vært president. En rytterstatue av ham står i denne gaten, utenfor samtidskunstmuseet Kiasma, og vis-à-vis Riksdagshuset.
En større film om Mannerheims liv, regissert av Renny Harlin, Heikki Vihinen som manusforfatter og Mikko Nousiainen i tittelrollen, var planlagt med premiere i mai 2011.Mannerheim blir husket som Finlands redningsmann under andre verdenskrig og fikk løst Finland fra samarbeidet med Hitlers Tyskland. Stalin uttalte at Finland hadde mye å takke Mannerheim for, Mannerheim var avgjørende for at Finland ikke ble okkupert, ifølge Stalin. Han blir også husket for brutaliteten under den finske borgerkrigen der han ledet nedkjempingen av de røde og den etterfølgende hevnen mot tusenvis av henrettede og døde i fangeleirene.
== Se også ==
Mannerheimkorset
Mannerheimlinjen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Gustaf Emil Mannerheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl Gustaf Emil Mannerheim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nettsted om Mannerheim
Finlands nasjonalbiografi
«Carl Gustaf Mannerheim». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4132-1416928956738.
Tihonen, Seppo: The Finnish Presidency as an Institution, 1999 | Carl Erik Mannerheim (født 14. desember 1759, død 15. | 3,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huicheng_(Huizhou) | 2023-02-04 | Huicheng (Huizhou) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong'] | Huicheng (kinesisk: 惠城区, pinyin: Huìchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Huizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 410 km² og teller ca. 690 000 innbyggere (2003). Huicheng er Huizhous administrative sentrum.
| Huicheng (kinesisk: 惠城区, pinyin: Huìchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Huizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 410 km² og teller ca. 690 000 innbyggere (2003). Huicheng er Huizhous administrative sentrum.
== Eksterne lenker ==
Infoside | Huicheng (kinesisk: 惠城区, pinyin: Huìchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Huizhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 410 km² og teller ca. | 3,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nnfagerfly | 2023-02-04 | Grønnfagerfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Siegfried Hufnagel', 'Kategori:Nattfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1766'] | Grønnfagerfly (Heliothis viriplaca) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).
| Grønnfagerfly (Heliothis viriplaca) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 30 – 33 mm), lysbrunt nattfly med et rødlig eller grønnlig skjær. Kroppen er svært kraftig. Forvingen er lysbrun, midtfeltet mørkere, med et rødlig eller grønnlig skjær. Den har en mørk flekk på framkanten nær vingespissen. Bakvingen er hvit med en stort, brunsvart flekk i midten, noe svart bestøvning på framkanten og bredt brunsvart ytterkant med en eller to hvite flekker. Larven er rosa med hvite lengdestriper, med spredte, korte, oppstående børster.
== Levevis ==
Arten forekommer helst i åpne områder. Den er en rask flyger og kan foreta lange vandringer – de individene som er funnet i Nord-Europa er innfløyne, men etter store invasjoner kan arten etablere bestander der for noen tid. Larvene utvikler seg på blomsterhoder og frøemner av ulike urter, blant andre haukeskjegg (Crepis spp.), kløver (Trifolium spp.), smeller (Silene spp.) og blåknapp (Centaurea spp.). De kan også drepe og spise andre larver. De voksne sommerfuglene flyr i to generasjoner, i mai – august. De er aktive både om dagen og om natten.
== Utbredelse ==
Arten er funnet over det meste av Europa, men har bare faste bestander i sør. I Norge kjenner man to sikre funn, fra Nesodden i Akershus i 1914 og fra Nøtterøy i Vestfold i 1969, begge i august.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Heliothis viriplaca på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) grønnfagerfly i Encyclopedia of Life
(en) grønnfagerfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) grønnfagerfly hos Artsdatabanken
(sv) grønnfagerfly hos Dyntaxa
(en) grønnfagerfly hos Fauna Europaea
(en) grønnfagerfly hos NCBI
(en) Kategori:Heliothis viriplaca – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Heliothis viriplaca – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Grønnfagerfly (Heliothis viriplaca) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). | 3,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jianghai | 2023-02-04 | Jianghai | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong'] | Jianghai (kinesisk: 江海区 ; pinyin: Jiānghǎi Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Jiangmen i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 107 km² og teller ca. 150 000 innbyggere.
Selve storbyen Jiangmen er delt i to bydistrikter, Pengjiang og Jianghai, som ligger på hver sin side av floden Peng.
| Jianghai (kinesisk: 江海区 ; pinyin: Jiānghǎi Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Jiangmen i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 107 km² og teller ca. 150 000 innbyggere.
Selve storbyen Jiangmen er delt i to bydistrikter, Pengjiang og Jianghai, som ligger på hver sin side av floden Peng.
== Administrative enheter ==
== Eksterne lenker ==
Lokaregjeringens hjemmesider | Jianghai (kinesisk: 江海区 ; pinyin: Jiānghǎi Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Jiangmen i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 3,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puning | 2023-02-04 | Puning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong'] | Puning (kinesisk: 普宁; pinyin: Pǔníng) er et distrikt i byprefekturet Jieyang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 620 km² og teller 2,04 mill. innbyggere (2003).
Språket teochew, et minnanspråk, har hjemstavn i denne delen av Kina.
| Puning (kinesisk: 普宁; pinyin: Pǔníng) er et distrikt i byprefekturet Jieyang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 620 km² og teller 2,04 mill. innbyggere (2003).
Språket teochew, et minnanspråk, har hjemstavn i denne delen av Kina.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Puning – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Infoside | Puning (kinesisk: 普宁; pinyin: Pǔníng) er et distrikt i byprefekturet Jieyang i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 620 km² og teller 2,04 mill. | 3,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pestfagerfly | 2023-02-04 | Pestfagerfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Nattfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1808'] | Pestfagerfly (Helicoverpa armigera) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).
| Pestfagerfly (Helicoverpa armigera) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 30 – 40 mm), kraftig nattfly. Forvingens grunnfarge kan variere fra brunhvit til rødbrun, ofte lyst gulbrun. Vingen har ca. 5, ofte utydelige, hakkete, brune tverrlinjer, ellers ingen tegninger. Bakvingen er gråhvit med en smal, mørk flekk nær midten, bredt brunsvart langs ytterkanten. Den utvokste larven er grønn med en smal, hvit sidestripe, og med spredte, mørke, oppstående børster. Nyklekte larver er ganske mørke.
== Levevis ==
I varmere områder er den et alvorlig skadedyr som kan angripe mange ulike kulturplanter, blant andre bomull, mais og tomater.
Den blir forholdsvis ofte innført til Norge med grønnsaker og annet plantemateriale, spontane forekomster er sjeldnere.
== Utbredelse ==
Pestfargerflyet finnes over det meste av den gamle verden. Den var funnet en gang i Norge inntil 2006. I 2006 var det en innflyvning av arten til Norge og minst 13 funn ble gjort nord til Karmøy i Rogaland.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Helicoverpa armigera på UK moths: [2]
Pestfagerfly i Norge: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) pestfagerfly – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) pestfagerfly i Encyclopedia of Life
(en) pestfagerfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) pestfagerfly hos Artsdatabanken
(sv) pestfagerfly hos Dyntaxa
(en) pestfagerfly hos Fauna Europaea
(en) pestfagerfly hos NCBI
(en) Kategori:Helicoverpa armigera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Helicoverpa armigera – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Helicoverpa armigera – detaljert informasjon på Wikispecies | Pestfagerfly (Helicoverpa armigera) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). | 3,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antoine_Bordang | 2023-02-04 | Antoine Bordang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. september', 'Kategori:Dødsfall i 1920', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Luxembourgske turnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antoine Bordang var en luxembourgsk turner.
Han deltok i det første VM som ble arrangert, i 1903, der han var med i lagkonkurransen, der Luxembourg vant bronse.
| Antoine Bordang var en luxembourgsk turner.
Han deltok i det første VM som ble arrangert, i 1903, der han var med i lagkonkurransen, der Luxembourg vant bronse.
== Referanser == | }} | 3,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Un_bon_vin_blanc | 2023-02-04 | Un bon vin blanc | ['Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Franske ord og uttrykk'] | Un bon vin blanc (en god hvitvin [œ̃ bɔ̃ vɛ̃ blɑ̃]), er et utsagn som består av fire enstavelsesord, som gjerne brukes for elever som skal lære fransk, ettersom hvert ord representerer en av de fire franske nasalene, samtidig som den også gir en viss mening. Noen fransktalende uttaler gjerne den første ([œ̃]) og den tredje nasalen ([ɛ̃]) likt, noe som resulterer i at de i sin uttale bare har tre nasaler.
| Un bon vin blanc (en god hvitvin [œ̃ bɔ̃ vɛ̃ blɑ̃]), er et utsagn som består av fire enstavelsesord, som gjerne brukes for elever som skal lære fransk, ettersom hvert ord representerer en av de fire franske nasalene, samtidig som den også gir en viss mening. Noen fransktalende uttaler gjerne den første ([œ̃]) og den tredje nasalen ([ɛ̃]) likt, noe som resulterer i at de i sin uttale bare har tre nasaler.
== Referanser == | Un bon vin blanc (en god hvitvin ), er et utsagn som består av fire enstavelsesord, som gjerne brukes for elever som skal lære fransk, ettersom hvert ord representerer en av de fire franske nasalene, samtidig som den også gir en viss mening. Noen fransktalende uttaler gjerne den første () og den tredje nasalen () likt, noe som resulterer i at de i sin uttale bare har tre nasaler. | 3,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edle_Daasvand | 2023-02-04 | Edle Daasvand | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. desember', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Generalsekretærer i LNU', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sosialistisk Venstrepartis ledelse', 'Kategori:Tillitsvalgte i Sosialistisk Ungdom'] | Edle Daasvand (født 23. desember 1969 i Stavanger) er en norsk politiker og tidligere partisekretær i Sosialistisk Venstreparti (SV).
Daasvand er utdannet lærer med fordypning i musikk.
Hun har tidligere vært organisasjonssekretær i Sosialistisk Ungdom (SU) og generalsekretær i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).
| Edle Daasvand (født 23. desember 1969 i Stavanger) er en norsk politiker og tidligere partisekretær i Sosialistisk Venstreparti (SV).
Daasvand er utdannet lærer med fordypning i musikk.
Hun har tidligere vært organisasjonssekretær i Sosialistisk Ungdom (SU) og generalsekretær i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Edle Daasvand hos Stortinget
(no) Edle Daasvand hos Norsk senter for forskningsdata | Edle Daasvand (født 23. desember 1969 i Stavanger) er en norsk politiker og tidligere partisekretær i Sosialistisk Venstreparti (SV). | 3,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialhistorie | 2023-02-04 | Sosialhistorie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historie etter tema', 'Kategori:Samfunnsvitenskap'] | Sosialhistorie er en gren av historiefaget som særlig benytter samfunnsvitenskaplige metoder. Historieskriving som regnes som sosialhistorisk har gjerne et «nedenfra og opp perspektiv» på samfunnet og la større vekt på underprivilegerte i samfunnet. Sosialhistorikere pleide i sine analyser å tone ned fokuset på politikk på topp-planet og eliter.
De fleste historikere regner 1970-tallet som disiplinens gullalder. Disiplinen fikk kritikk for et for stort fokus på arbeiderhistorie og fagorganisering, og for at mange av sosialhistorikerne var for ideologisk farget av (særlig) marxistisk klasseanalyse. Det andre historiefagfeltet som ble løftet frem av sosialhistorikere på 1970 og 1980-tallet, kvinne- og kjønnshistorie, har derimot fått stadig større vekt i historiefaget. Sosialhistorie har i stor grad blitt innarbeidet i akademisk historieforskning, og nevnes derfor sjelden som en eget fagfelt lenger.
| Sosialhistorie er en gren av historiefaget som særlig benytter samfunnsvitenskaplige metoder. Historieskriving som regnes som sosialhistorisk har gjerne et «nedenfra og opp perspektiv» på samfunnet og la større vekt på underprivilegerte i samfunnet. Sosialhistorikere pleide i sine analyser å tone ned fokuset på politikk på topp-planet og eliter.
De fleste historikere regner 1970-tallet som disiplinens gullalder. Disiplinen fikk kritikk for et for stort fokus på arbeiderhistorie og fagorganisering, og for at mange av sosialhistorikerne var for ideologisk farget av (særlig) marxistisk klasseanalyse. Det andre historiefagfeltet som ble løftet frem av sosialhistorikere på 1970 og 1980-tallet, kvinne- og kjønnshistorie, har derimot fått stadig større vekt i historiefaget. Sosialhistorie har i stor grad blitt innarbeidet i akademisk historieforskning, og nevnes derfor sjelden som en eget fagfelt lenger.
== Litteratur ==
Ingar Kaldal: Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie Kort (110s) bok om fremveksten av kulturhistorie
Knut Kjeldstadli Fortida er ikke hva den en gang var : en innføring i historiefaget 1. utg 1990. | Sosialhistorie er en gren av historiefaget som særlig benytter samfunnsvitenskaplige metoder. Historieskriving som regnes som sosialhistorisk har gjerne et «nedenfra og opp perspektiv» på samfunnet og la større vekt på underprivilegerte i samfunnet. | 3,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huazhou_(Maoming) | 2023-02-04 | Huazhou (Maoming) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Guangdong'] | Huazhou (kinesisk: 化州; pinyin: Huàzhōu) er et byfylke i byprefekturet Maoming i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 1 350 539 innbyggere i 1999.
| Huazhou (kinesisk: 化州; pinyin: Huàzhōu) er et byfylke i byprefekturet Maoming i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 1 350 539 innbyggere i 1999.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 207 løper gjennom fylket. Denne viktige trafikkåren begynner i Xilinhot i Indre Mongolia nær grensen til Mongolia, løper sørover og ender i Hai'an, en by som ligger i Xuwen fylke sør på Leizhouhalvøya i Guangdong.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Infoside | Huazhou (kinesisk: 化州; pinyin: Huàzhōu) er et byfylke i byprefekturet Maoming i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 3,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anthon_Walle | 2023-02-04 | Anthon Walle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Anthon Walle (født 1847 i Bærum, død 1912) var en norsk gårdeier og hotelleier, også kalt «proprietær». Han eide Walles hotell i Sandvika, og har fått en vei oppkalt etter seg der: Anton Walles vei.Walles Hotell lå i det som nå er Rådhusparken i Sandvika. Det ble bygget av madam Haagine Walle ca. 1875. Hotellet brant ned i 1919. Hotellet hadde sin glansperiode fra det ble bygget og fram til ca. 1900, og huset blant annet Annette Anker, Kitty Kielland og Harriet Backer.Walle eide og bodde i 1900 på Søven, en bygning som lå tett ved det nåværende rådhuset i Bærum. Etter Walles død i 1912 kjøpte kommunen den gjenværende delen av Sandviksgrunnene. Bygningen ble revet i 1970 i forbindelse med bygging av en bro på E-18. Walle drev også kjørebrovekta, som ble revet i 1931.
Walle solgte i 1887 deler av gårdsnummer 7, Sandviksgrunnene, til sorenskriver O. Thommesen, som oppførte Villa Langset, som er registrert som et fast fortidsminne i Bærum.Walle var i 1865 elev ved Ringeriges Realskole.
| Anthon Walle (født 1847 i Bærum, død 1912) var en norsk gårdeier og hotelleier, også kalt «proprietær». Han eide Walles hotell i Sandvika, og har fått en vei oppkalt etter seg der: Anton Walles vei.Walles Hotell lå i det som nå er Rådhusparken i Sandvika. Det ble bygget av madam Haagine Walle ca. 1875. Hotellet brant ned i 1919. Hotellet hadde sin glansperiode fra det ble bygget og fram til ca. 1900, og huset blant annet Annette Anker, Kitty Kielland og Harriet Backer.Walle eide og bodde i 1900 på Søven, en bygning som lå tett ved det nåværende rådhuset i Bærum. Etter Walles død i 1912 kjøpte kommunen den gjenværende delen av Sandviksgrunnene. Bygningen ble revet i 1970 i forbindelse med bygging av en bro på E-18. Walle drev også kjørebrovekta, som ble revet i 1931.
Walle solgte i 1887 deler av gårdsnummer 7, Sandviksgrunnene, til sorenskriver O. Thommesen, som oppførte Villa Langset, som er registrert som et fast fortidsminne i Bærum.Walle var i 1865 elev ved Ringeriges Realskole.
== Referanser == | Anthon Walle (født 1847 i Bærum, død 1912) var en norsk gårdeier og hotelleier, også kalt «proprietær». Han eide Walles hotell i Sandvika, og har fått en vei oppkalt etter seg der: Anton Walles vei. | 3,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harstad | 2023-02-04 | Harstad | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Harstad', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Denne artikkelen omhandler kommunen. Se også Harstad (by).
Se KV «Harstad» for skipet med samme navn.Harstad (nordsamisk: Hárstták), er nest største kommune i Troms og Finnmark, etter folketall. Kommunen har 24 748, hvorav 21 132 i kommunesenteret, tettstedet Harstad. Kommunen har en vekst i folketallet på omkring 2 % per tiår.
Harstad by er tredje størst i Nord-Norge etter folketall. Storregionen Midtre Hålogaland med Lofoten (Svolvær), Vesterålen (Sortland), Harstadregionen og Ofoten (Narvik) utgjør Nord-Norges tettest befolkede område med omkring 120 000 innbyggere.
Kommunen omfatter den nordøstlige delen av Hinnøya, og fra 1. januar 2013 også tidligere Bjarkøy kommune. Harstad grenser til Senja i nordøst, Andøy ute på Andfjorden i nordvest, Kvæfjord i vest og Tjeldsund i sør. I sørøst forbinder Tjeldsundbrua Hinnøya med fastlandet over Tjeldsundet, og i øst ligger Vågsfjorden hvor Harstad grenser til Ibestad.
Selve byen ligger nordøst på Hinnøya. Her møtes den nord- og sørgående Hurtigruten hver morgen. Det går hurtigbåt mellom Harstad, Finnsnes og Tromsø flere ganger daglig; ruta er en av landets største i antall passasjerer. Fra bysentrum til Harstad-Narvik lufthavn er det en veistrekning på 44 km.
| Denne artikkelen omhandler kommunen. Se også Harstad (by).
Se KV «Harstad» for skipet med samme navn.Harstad (nordsamisk: Hárstták), er nest største kommune i Troms og Finnmark, etter folketall. Kommunen har 24 748, hvorav 21 132 i kommunesenteret, tettstedet Harstad. Kommunen har en vekst i folketallet på omkring 2 % per tiår.
Harstad by er tredje størst i Nord-Norge etter folketall. Storregionen Midtre Hålogaland med Lofoten (Svolvær), Vesterålen (Sortland), Harstadregionen og Ofoten (Narvik) utgjør Nord-Norges tettest befolkede område med omkring 120 000 innbyggere.
Kommunen omfatter den nordøstlige delen av Hinnøya, og fra 1. januar 2013 også tidligere Bjarkøy kommune. Harstad grenser til Senja i nordøst, Andøy ute på Andfjorden i nordvest, Kvæfjord i vest og Tjeldsund i sør. I sørøst forbinder Tjeldsundbrua Hinnøya med fastlandet over Tjeldsundet, og i øst ligger Vågsfjorden hvor Harstad grenser til Ibestad.
Selve byen ligger nordøst på Hinnøya. Her møtes den nord- og sørgående Hurtigruten hver morgen. Det går hurtigbåt mellom Harstad, Finnsnes og Tromsø flere ganger daglig; ruta er en av landets største i antall passasjerer. Fra bysentrum til Harstad-Narvik lufthavn er det en veistrekning på 44 km.
== Geografi ==
Mesteparten av Harstad kommune ligger på Hinnøya som er Norges største øy. Kommunen omfatter dessuten en rekke tilgrensende øyer. Nord i kommunen ligger øyene Grytøya, Bjarkøya, Sandsøya, Helløya, Flatøya og Krøttøya, i tillegg til en rekke småøyer mellom Andfjorden i nordvest og Vågsfjorden i øst. Blant disse er Kjeøya, Litje Kjeøya, Kjøtta, Kjøttakalven, Åkerøya, Russeholmen, Måga, Svartskjæret, Litje Tjuvholmen, Store Tjuvholmen, Laukholmen, Arnøya, Store Rogla, Litje Rogla og Gressholman.
Hele kommunen ligger i Troms og Finnmark fylke. Den grenser til Senja i nordøst, Andøy ute i Andfjorden i nordvest, Kvæfjord i vest og Tjeldsund i sør. I sørøst forbinder Tjeldsundbrua Hinnøya med Skånland i Tjeldsund og fastlandet over Tjeldsundet, og i øst ligger Vågsfjorden hvor Harstad grenser til Ibestad. Harstad sentrum ligger på den nordøstlige delen av Hinnøya og er øyas eneste by. Sætertinden er Harstads høyeste fjell med sine 1094,7 meter over havet og ligger ovenfor Sandtorg, helt sør i kommunen. På Grytøya ligger Nona, som er 1012 meter høyt.
=== Klima ===
Harstad har midnattssol fra 22. mai til 18. juli og mørketid fra 30. november til 12. januar.
== Kultur ==
=== Lokalaviser ===
Byen og omlandet har lokalavisene Harstad Tidende (1887–) og Hålogaland Avis (2011-). Tidligere utkom avisene Haalogaland (1902–1954), Folkeviljen (1917–1956), Dagens Nyheter (1924–1931) og Bladet Harstad (1996–2000).
=== Tusenårssted ===
Trondenes er kommunens tusenårssted, vedtatt i kommunestyremøte 29. april 1999. Området har bygninger fra gammel og ny tid, og fornminner av forskjellige slag; stedet utgjør dermed blant annet en samling kulturminner med et mangfold av materiale fra vår nære og fjerne historie.
=== Kulturhus ===
Harstad kulturhus har en sentral betydning for kulturlivet i byen. Kulturhuset ligger på Hamnneset i Harstad sentrum og sto ferdig i 1992 som Nord-Norges største kulturhus. Kulturhuset består i hovedsak av Storsalen og Lillesalen. I tillegg ligger Harstad Bibliotek i samme bygg med mer enn 60 000 bøker.
=== Festspill og festivaler ===
I juni arrangeres Festspillene i Nord-Norge, et årlig kulturarrangement og festival som varer vel en uke rundt sankthans. Festspillene ble første gang arrangert i 1965.
I august arrangeres BAKgården, en byfest som startet som et studentprosjekt på tidligere Høgskolen i Harstad (nå campus Harstad UiT). Grunnidéen var at arrangementet skulle foregå i en bakgård i sentrum. På dagtid skulle det være et marked her, og på kveldstid et sted for konserter. I 2017 var over 17 000 mennesker innom konsertene og markedet i løpet av de tre dagene BAKgården ble arrangert.
=== Idrett ===
Harstad Skøyteklubb (HSK)
Harstad Håndballklubb (HHK)
Medkila Idrettslag – 1. divisjon kvinner
Harstad Svømmeklubb - også kjent som «Fiskene»
Harstad Basketballklubb – også kjent som Harstad Vikings
Harstad Innebandyklubb (HIBK)
Harstad sportsdykkerklubb – klubbhus ved båthavna i Hagan
Harstad alpinklubb – klubbhus i Sollifjellet Alpinsenter
Harstad Idrettslag (HIL) - fotballklubb med klubbhus i nordenden av Harstad stadion
Harstad Skiklubb – skihopping, langrenn og kombinert, med klubbhus i Kveldteigen
Medkila Skilag – langrennsklubb
Fotballklubben Landsås
Håndballklubben Landsås
IF Kilkameratene
Harstad Aikidoklubb
Kanebogen Bordtennisklubb
IK Hind – friidrett
Harstad golfklubb
Harstad Orienteringslag
Harstad Cykleklubb
Harstad Pistolklubb (HPK)
=== Severdigheter ===
Severdighetene i distriktet er sentrert omkring arkitektur og militærhistorie. Flere eksempler på den gamle trehusbebyggelsen er bevart og i daglig bruk, blant annet Røkenes gård og Sandtorgholmen.
== Historie ==
Stortinget vedtok ved lov av 9. juni 1903 at Harstad skulle skilles ut fra Trondenes som en egen bykommune fra 1. januar 1904.
Harstads byvåpen, som er fra 1953, er laget av kunstmaler Jardar Lunde. Det har to bølgende sølvbjelker på blå bunn, og i toppen en krone med tre borger. Det blå i byvåpenet symboliserer havet, og det sølvfargede (byflagg: hvitt) symboliserer bølger.Under kommunereformen i 1964 ble Harstad slått sammen med de to tidligere kommunene Trondenes og Sandtorg. Omlandet omkring byen er et tradisjonelt bondeland med god jordkvalitet. Det finnes fremdeles en del bondegårder i kommunen, men de fleste yrkesaktive innbyggerne arbeider nå i byområdet.
=== Forsvaret ===
Harstad er tidligere forsvarsby, og i Trondenes leir finner man den severdige Adolfkanonen fra andre verdenskrig. Kong Haakon VII avduket den 20. juli 1950 en statue av generalmajor Carl Gustav Fleischer i Generalhagen i Harstad. General Fleischer hadde vært sjef for 6. divisjon, som hadde standkvarter i byen.
Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge lå i Trondenes leir frem til den ble nedlagt sommeren 2003.
Kystjegerkommandoen benytter fremdeles Trondenes leir.
Forsvarets Musikkorps Nord-Norge, også kjent som Divisjonsmusikken, holder til i kulturhuset.
Forsvarets Lønnsadministrasjon.
== Samfunn ==
=== Politikk ===
Kommunestyret i Harstad består av 35 representanter og ble redusert fra 43 representanter i 2011.
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Utdanning og skole ===
GrunnskolerBergseng barneskole, Bjarkøy skole, Gausvik skole, Hagebyen skole (8.–10. trinn), Harstad barneskole, Kanebogen skole, Kila skole (1.–10. trinn), Lundenes skole (1.–10. trinn), Medkila skole, Seljestad barneskole, Seljestad ungdomsskole og Sørvik skole (1.–10. trinn).
Videregående skolerHarstad tekniske fagskole, Heggen videregående skole, Stangnes videregående skole og Academy of Commerce.
Andre utdanningsinstitusjonerCampus Harstad UiT, Trondarnes Folkehøgskole og Voksenopplæringa / Spesialpedagogisk senter.
Tidligere skolerAlvestad skole, Aun skole, Ervik skole, Fauskevåg skole, Kasfjord skole, Stangnes barneskole og Høgskolen i Harstad.
== Lokale områder ==
Bygder nord/vest for byenAune, Grøtavær, Lundenes, Alvestad, Kjøtta, Kasfjord, Stornes, Årnes, Røkenes, Undlandet, Ervik, Gamnes,Vika, Berg, Hagan, Kilhus, Tennvassåsen, Tømmeråsen, Steinnes, Storvassbotn og Sørlia.
BydelerSe Harstad (by).
Bygder sør for byenKilbotn, Nordvik, Melvik, Sørvik, Halsebø, Brokvik, Fauskevåg, Gausvik, Haukebø og Sandtorg.
=== Delområder ===
Harstad kommune er delt inn i følgende ni statistiske delområder (innbyggertall 2013):
== Kjente harstadværinger ==
Se Liste over kjente personer fra Harstad.
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Harstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harstad – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Harstad - Statistisk sentralbyrå
(no) Harstad i Store norske leksikon
(no) Trondenes Historiske Senter
(no) Trondenes kirke - verdens nordligste middelalderkirke
(no) Visit Harstad - turistinformasjon | Harstad Folkehøgskole, tidligere Trondarnes Frilynte Folkehøgskole, er en frilynt folkehøgskole som ligger på Trondenes, 3 km utenfor Harstad sentrum. Skolen har plass til 72 elever og eies og drives av Stiftelsen Harstad Folkehøgskole. | 3,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blokkering_(basketball) | 2023-02-04 | Blokkering (basketball) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballuttrykk'] | En blokkering, ofte bare kalt en blokk, er, i basketballsammenheng, et uttrykk som brukes når en spiller slår ballen lovlig tilbake fra en offensiv spiller som kaster den. Forsvarsspilleren må ikke være nær motstanderens hånd da dette blir blåst som en feil. For at blokkeringen skal foregå lovlig må forsvarsspilleren ta ballen mens den er på vei oppover i luften. Hvis ballen er på vei nedover når forsvarsspilleren treffer ballen, vil dette bli blåst som målforsvaring, og teller som et truffet skudd. I de fleste ligaer telles også en blokkering som målforsvaring dersom ballen kun har truffet tavlen bak kurven først. I engelsktalende land omtales blokkeringer oftetest som en «block», men også under navnene «checked», «denials», «rejections», «stuffs» og «swats». Fra og med 1973–1974-sesongen har blokkeringer blitt oppført i NBA.
Som oftest er det de høyeste spillerne som blokkerer mest. Dette er ofte centerene og power forwardene over 210 cm, men også mindre spillere med god spenst får blokkeringer. Et eksempel er den 206 cm høye Josh Smith. En blokkering anses som noe av det mest innflytelsesrike som skjer under en kamp, og en spiller som med muligheten til å blokkere mange skudd kan ha stor betydning for lagets forsvar da han ofte gjør det vanseklig for motstanderen å score nær kurven. Ofte blir motstanderlaget nødt til å sende ballen rundt på laget og holde den i spill. Etter en blokkering kan ballen føre til en rask scoringsmulighet i angrep for det forsvarende laget hvis ballen ikke går utenfor linjemerkingen av banen. Bill Russell var særlig kjent for å snappe ballen etter en blokkering, og for å score enkle og raske poeng. Ofte trenger en spiller høyde, spenst, god spillforståelse og beregning av tid, gjerne flere eller alle disse egenskapene. En spiller som er god til å blokkere er ofte god til å skremme motstanderen de gangene han ikke får blokkert skuddet slik at det resulterer i at motstanderen bommer.
De spillerne som er mest kjent for sine blokkeringer i NBA er Bill Russell, Wilt Chamberlain, Kareem Abdul-Jabbar, Bill Walton, Mark Eaton, Manute Bol, Hakeem Olajuwon, Tree Rollins, Patrick Ewing, Michael Redd, Tayshaun Prince, Shaquille O'Neal, David Robinson, Stromile Swift, Dikembe Mutombo, Alonzo Mourning, Ben Wallace, Theo Ratliff, Jermaine O'Neal, Andrej Kirilenko, Marcus Camby, Tim Duncan, Rasheed Wallace, Dwight Howard, Kevin Garnett, Elmore Smith, og Josh Smith.
| En blokkering, ofte bare kalt en blokk, er, i basketballsammenheng, et uttrykk som brukes når en spiller slår ballen lovlig tilbake fra en offensiv spiller som kaster den. Forsvarsspilleren må ikke være nær motstanderens hånd da dette blir blåst som en feil. For at blokkeringen skal foregå lovlig må forsvarsspilleren ta ballen mens den er på vei oppover i luften. Hvis ballen er på vei nedover når forsvarsspilleren treffer ballen, vil dette bli blåst som målforsvaring, og teller som et truffet skudd. I de fleste ligaer telles også en blokkering som målforsvaring dersom ballen kun har truffet tavlen bak kurven først. I engelsktalende land omtales blokkeringer oftetest som en «block», men også under navnene «checked», «denials», «rejections», «stuffs» og «swats». Fra og med 1973–1974-sesongen har blokkeringer blitt oppført i NBA.
Som oftest er det de høyeste spillerne som blokkerer mest. Dette er ofte centerene og power forwardene over 210 cm, men også mindre spillere med god spenst får blokkeringer. Et eksempel er den 206 cm høye Josh Smith. En blokkering anses som noe av det mest innflytelsesrike som skjer under en kamp, og en spiller som med muligheten til å blokkere mange skudd kan ha stor betydning for lagets forsvar da han ofte gjør det vanseklig for motstanderen å score nær kurven. Ofte blir motstanderlaget nødt til å sende ballen rundt på laget og holde den i spill. Etter en blokkering kan ballen føre til en rask scoringsmulighet i angrep for det forsvarende laget hvis ballen ikke går utenfor linjemerkingen av banen. Bill Russell var særlig kjent for å snappe ballen etter en blokkering, og for å score enkle og raske poeng. Ofte trenger en spiller høyde, spenst, god spillforståelse og beregning av tid, gjerne flere eller alle disse egenskapene. En spiller som er god til å blokkere er ofte god til å skremme motstanderen de gangene han ikke får blokkert skuddet slik at det resulterer i at motstanderen bommer.
De spillerne som er mest kjent for sine blokkeringer i NBA er Bill Russell, Wilt Chamberlain, Kareem Abdul-Jabbar, Bill Walton, Mark Eaton, Manute Bol, Hakeem Olajuwon, Tree Rollins, Patrick Ewing, Michael Redd, Tayshaun Prince, Shaquille O'Neal, David Robinson, Stromile Swift, Dikembe Mutombo, Alonzo Mourning, Ben Wallace, Theo Ratliff, Jermaine O'Neal, Andrej Kirilenko, Marcus Camby, Tim Duncan, Rasheed Wallace, Dwight Howard, Kevin Garnett, Elmore Smith, og Josh Smith.
== Blokkeringsrekorder i NBA ==
Mest blokkeringer i en kamp: Elmore Smith med 17 blokkeringer
Mest blokkeringer i en halvdel av en kamp: Elmore Smith, George Johnson og Manute Bol med 11 blokkeringer hver
Mest blokkeringer per kamp i en sesong: Mark Eaton med 5,56 blokkeringer per kamp
Mest blokkeringer i karrieren: Hakeem Olajuwon med 3 830 blokkeringer
Mest blokkeringer per kamp i karrieren: Mark Eaton med 3,5 blokkeringer per kamp
== Eksterne lenker ==
«Career Leaders and Records for Blocks». Liste over blokkeringsrekorder (engelsk). basketball-reference. s. 1. Besøkt 15. februar 2009.
Bill Russell (8. juli 2006). Bill Russell Block Art. youtube: flywoniu23. Besøkt 15. februar 2009. | thumb|[[Óscar Torres (nummer 13) er i posisjon til å blokkere et skudd]] | 3,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Boyac%C3%A1 | 2023-02-04 | Slaget ved Boyacá | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Colombias historie', 'Kategori:Konflikter i 1819', 'Kategori:Slag'] | Slaget ved Boyacá (spansk: La Batalla de Boyacá) var slaget hvor Colombia sikret sin endelige uavhengighet fra Spania og det spanske monarkiet under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, selv om kampene mellom rojalistene og patriotene kom til å fortsette i flere år. Det ble utkjempet i Boyacá i Colombia, da en del av Visekongedømmet i Ny-Granada.
Brigadegeneralene Francisco de Paula Santander og José Antonio Anzoátegui ledet en kombinert republikansk hær bestående av colombianere og venezuelanere, komplementert med frivillige fra de britiske legioner, og beseiret rojalistisk hær bestående av colombianske og venezuelanske rojalister ledet av oberstene José María Barreiro og Francisco Jiménez.
Simón Bolívar hevdet seiren skyldtes de britiske frivillige, og da han ble tilbudt laurbær etter slaget, hevdet han at det var britene som fortjente dem.
Slaget fant sted rundt 150 km fra Bogotá, i Andesfjellene, på et sted kalt Casa de Teja, nær en bro over Teatinos-elva hvor tre veier går til Samaca, Montavia og Tunja, et område som er nå kjent som Boyacá-regionen.
| Slaget ved Boyacá (spansk: La Batalla de Boyacá) var slaget hvor Colombia sikret sin endelige uavhengighet fra Spania og det spanske monarkiet under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, selv om kampene mellom rojalistene og patriotene kom til å fortsette i flere år. Det ble utkjempet i Boyacá i Colombia, da en del av Visekongedømmet i Ny-Granada.
Brigadegeneralene Francisco de Paula Santander og José Antonio Anzoátegui ledet en kombinert republikansk hær bestående av colombianere og venezuelanere, komplementert med frivillige fra de britiske legioner, og beseiret rojalistisk hær bestående av colombianske og venezuelanske rojalister ledet av oberstene José María Barreiro og Francisco Jiménez.
Simón Bolívar hevdet seiren skyldtes de britiske frivillige, og da han ble tilbudt laurbær etter slaget, hevdet han at det var britene som fortjente dem.
Slaget fant sted rundt 150 km fra Bogotá, i Andesfjellene, på et sted kalt Casa de Teja, nær en bro over Teatinos-elva hvor tre veier går til Samaca, Montavia og Tunja, et område som er nå kjent som Boyacá-regionen.
== Slaget ==
Etter å ha sikret en smal seier i slaget ved Pantano de Vargas dro begge hærene mot Bogotá, som bare var lettere forsvart, den 7. august 1819. Hvis patriotene kunne ta hovedstaden ville det effektivt stoppe fremmarjen til den spanske hæren og gi dem det strategiske initiativet. Klokka 6.00 dro de spanske styrkene fra Motavia mot Casa de Teja, en distanse på bare 25 km. Spanjolene var fremme etter sju og en halv time. Klokka 10.00 dro general Santander fra Tunja mot Casa de Piedra og veien til Bogotá, en distanse på 16 km, og kom fram etter fire timer.
Den spanske hæren delte seg i to, fortroppen kom til Casa de Teja klokka 13.30, mens baktroppen stoppen en og en halv kilometer unna for å hvile. Kort tid før 14.00 så kaptein Andrés Ibarra og styrkene hans Casa de Teja og fortroppen av spanjolenes hær. Spanjolene så ham òg, og oberst Sebastián Díaz, fortroppens kommandant, beordret et angrep på hva han trodde var en liten observasjonsstyrke. De dro tilbake, og general Santander beordret løytnantoberst Paris til å angripe spanjolenes styrker.
Den spanske fortroppen krysset Teatinos-elva på en strategisk plassert bro og inntok angrepsposisjoner der. I mellomtiden hadde hele patriothæren under Santander nådd Casa de Piedra. Den spanske baktroppen lå fortsatt noen meter bak, så general Anazoátegui beordret at veien mellom spanjolenes fortropp og baktropp skulle blokkeres. Den da tallmessig underlegne baktroppen trakk seg tilbake til en liten ås nær Casa de Piedra.
Simón Bolívars styrker kom fra Papia etter slaget ved Pantano de Vargas, Vargas-myrene. Han beordret et flankeangrep mot den spanske baktroppen. Barcelona- og Bravos de Paéz-bataljonene skulle angripe fra den høyre siden mens britene, Britanica-legionen, og riflelegionen skulle angripe fra venstre. Fienden inntok slagposisjon, med tre kanoner i midten omringet av den 12. og 22. kongelige bataljon og kavalerienheter ytterst. Den tallmessig underlegene spanske baktroppen begynte å trekke seg tilbake, men uten å ha noe klart mål, så Bolívar beordret lanseenheter til å angripe midten av rojalistenes infanteriposisjon, mens en full kavaleriskvadron kom seg unna på veien mot Samaca. Barreiro forsøkte å bryte patriotenes blokade og gjenforene seg med den spanske fortroppen, men han måtte overgi seg og styrkene sine på grunn av tung artilleriild.
I mellomtiden, omtrent en og en halv kilometer bak Casa de Piedra, krysset patriotfortroppen elva til fots, og nærmet seg den bakre delen av rojalistenes fortropp. De de nådde fram, angrep fortroppene hverandre og begynte å kjempe, mens baktroppen forsøkte å krysse elva ved bruk av bajonetter. Spanjolene flykte og etterlot lederen sin, oberst Juan Taira, på broa. Slaget var over kort tid etter 16.00, da samlingen av fiendtlige gisler startet.
Nesten 1600 tropper og flere spanske kommandanter, inkludert Barreiro, ble fanget nær slutten av slaget. Nueva Granadas frihet var sikret ved denne seieren, som la veien til Bogotá og også byen selv praktisk talt uten forsvar, siden de overlevende nå prøvde å komme seg andre steder. Etter slaget ble Francisco de Paula Santander og José Antonio Anzoátegui forfremmet til divisjonsgeneraler. Etter Santanders ordre ble oberst José María Barreiro Manjon og 38 andre henrettet i Bogotá 11. oktober 1819.
Broen som er nevnt over, El Puente de Boyacá, Boyacá-bora, er ikke lenger i bruk, men har blitt bevart som et symbol på Sør-Amerikas selvstendighet.
== Oppsummering av slagets betydning ==
Direkte og indirekte konsekvenser av slaget ved Boyacá:
Rojalistenes siste nederlag i Visekongedømmet Ny-Granada, og svekkelse av deres styrker i resten av Sør-Amerika.
Rojalistene begynte å respektere patriotenes mot og heroisme.
Slutten på spansk kontroll i provinsen, etter visekonge Juan de Samanos flukt.
Den følgende friheten til alle provinsene i Ny-Granada.
Opprettelsen av Gran Colombia.
Flere selvstendighetsbevegleser i spansk Amerika.
Peru, Venezuela og Ecuador oppnår selvstendighet. Bolivia blir grunnlagt.Visekongen Juan de Sameno ble informert om nederlaget og flyktet til Spania, som førte til slutten på det spanske styre i denne delen av Latin-Amerika. 7. august er en nasjonaldag i Colombia på grunn av dette slaget. På denne daten blir den valgte presidenten hvert fjerde år i Casa de Nariño. I Bogotá går feireingen sammen med feiringen av byens grunnleggelse, 6. august 1538. | Slaget ved Boyacá (spansk: La Batalla de Boyacá) var slaget hvor Colombia sikret sin endelige uavhengighet fra Spania og det spanske monarkiet under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, selv om kampene mellom rojalistene og patriotene kom til å fortsette i flere år. Det ble utkjempet i Boyacá i Colombia, da en del av Visekongedømmet i Ny-Granada. | 3,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Battalion_Wars_2 | 2023-02-04 | Battalion Wars 2 | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:GameCube-spill', 'Kategori:Videospill fra 2007', 'Kategori:Videospill utviklet i Storbritannia'] | Battalion Wars 2 er et strategi og skytespill til Nintedo Wii og etterfølgeren av spillet Battalion Wars til GameCube. Spillet har samme spillestil som forgjengeren men drar nytte av Wiiens funksjoner hvor du styrer ved å bevege kontrollen. Spillet ble publisert 29. oktober 2007 i Nord-Amerika og 15. februar 2008 i Europa.Spillet har 20 spillbare oppdrag og 6 forskjellige fraksjoner; Western Frontier, Tundran Territories, Solar Empire, Xylvania, og Iron Legion fra forgjengeren og Anglo Isles som er en ny fraksjon.
| Battalion Wars 2 er et strategi og skytespill til Nintedo Wii og etterfølgeren av spillet Battalion Wars til GameCube. Spillet har samme spillestil som forgjengeren men drar nytte av Wiiens funksjoner hvor du styrer ved å bevege kontrollen. Spillet ble publisert 29. oktober 2007 i Nord-Amerika og 15. februar 2008 i Europa.Spillet har 20 spillbare oppdrag og 6 forskjellige fraksjoner; Western Frontier, Tundran Territories, Solar Empire, Xylvania, og Iron Legion fra forgjengeren og Anglo Isles som er en ny fraksjon.
== Handling ==
For cirka 200 år siden forsøkte en legion, kontrollert av den frykt-inngytende Lord Ferrok, å ta fullstendig kontroll over resten av verden. Ferrok, som trodde seieren var nær, samlet alle soldatene sine ved hans høyborg, Iron Tower, for å forberede seg på et endelig angrep. Imidlertid invaderer Solar Empire, den siste nasjonen som fremdeles står igjen etter Lyn-krigen, i et siste forsøk på å ødelegge legionen en gang for alle.
Keiserinne Qa-Len, monark av Solar Empire, ønsker å aktivere et super-våpen som kan ødelegge hele legionen. Men Lord Ferrok oppdager planene deres, og sender inn bombefly for å eliminere dem.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Battalion Wars 2 hos MobyGames
(en) Battalion Wars 2 på Metacritic
(en) Battalion Wars 2 på Internet Movie Database
(en) Battalion Wars 2 hos Internet Game Database
(en) Battalion Wars 2 hos GameFAQs | Battalion Wars 2 er et strategi og skytespill til Nintedo Wii og etterfølgeren av spillet Battalion Wars til GameCube. Spillet har samme spillestil som forgjengeren men drar nytte av Wiiens funksjoner hvor du styrer ved å bevege kontrollen. | 3,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Adam | 2023-02-04 | Karl Adam | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Amberg-Sulzbach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske katolske teologer'] | Karl Adam (født 22. oktober 1876 i Freudenberg i Oberpfalz i Tyskland, død 1. april 1966 i Tübingen) var en tysk katolsk prest og teolog.
| Karl Adam (født 22. oktober 1876 i Freudenberg i Oberpfalz i Tyskland, død 1. april 1966 i Tübingen) var en tysk katolsk prest og teolog.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Karl Adam var et av elleve barn til læreren Clemens Adam og hans hustru Babette. Hans tolv år yngre bror August (1888–1965) ble også prest og teolog.
Etter skoleutdanning ved gymnaset i Amberg studerte Karl Adam ved det filosofisk-teologiske seminar i Regensburg og promoverte til doktorgraden i 1904 ved Universitetet i München.
=== Prest ===
I 1900 ble han presteviet. De påfølgende år befattet han seg med dogmehistorie. I 1915 ble han professor i teologi i München, i 1917 overtok han lærestolen for moralteologi i Straßburg og i 1919 vekslet han over til Universitetet i Tübingen, der han overtok lærestolen for dogmatikk.
I tiden etter første verdenskrig var Karl Adam blant Tysklands mest kjente teologer. Hans berømmelse ble verdensvid med hans verk Das Wesen des Katholizismus, som utkom i 1924 og ble oversatt til ti andre språk.
I 1933 var han en av en relativt liten gruppe katolske teologer som mente at at man forene katolisisme og nasjonalsosialisme. Han gikk også inn for standspunkter av rasistisk og antijudaistisk karakter. Året etter så han imidlertid tingene i et annet lys. Han fordømte da den såkalte «tyske religion» i en tale om «Den evige Kristus». Den bragte ham i konflikt med de nazistiske styresmakter. Han ble truet på livet, hans hus ble beskutt, og han ble nektet retten til å undervise. Han oppfattet situasjonen så truende at han tok tilflukt hos biskopen av Rottenburg. Han nektet å oppgi sin lærestol.
Til tross for at han under deler av 1930-tallet støttet nazismen var han aldri medlem av NSDAP.Etter 1945 kunne Adam forbli på sin lærestol i Tübingen, inntil han gikk i pensjon i 1949.
== Verker ==
Das Wesen des Katholizismus. Augsburg: Haas & Grabherr, 1924.
Christus unser Bruder. Regensburg: Habbel, 1938. (5. Auflage)
Jesus Christus. Augsburg: Haas & Grabherr, 1935. (4. Auflage)
== Utmerkelser ==
1951: Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
== Referanser ==
== Litteratur ==
Georg Denzler: «Antijudaismus und Antisemitismus in der Theologie unseres Jahrhunderts: Karl Adam, Michael Schmaus und Anton Stonner», i: Facta Universitatis 1 (1997), s. 11 – 20. (PDF-versjon)
Walter Kasper: «'Karl Adam», i: ThQ 156 (1976), 251-258. ISSN 0342-1430
Hans Kreidler: Eine Theologie des Lebens: Grundzüge im theologischen Denken Karl Adams. Mainz: Matthias-Grünewald, 1988. ISBN 3-7867-1342-1
Hans Kreidler: «Adam, Karl» i: LThK3 1, 141-142.
Lucia Scherzberg: Kirchenreform mit Hilfe des Nationalsozialismus: Karl Adam als kontextueller Theologe. Darmstadt: WBG, 2001. ISBN 3-534-15893-8
== Eksterne lenker ==
Bestände zu Karl Adam im Universitätsarchiv Tübingen | Karl Adam (født 22. oktober 1876 i Freudenberg i Oberpfalz i Tyskland, død 1. | 3,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PPD-40 | 2023-02-04 | PPD-40 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Sovjetiske skytevåpen', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | PPD-40 (Pistolet-Pulemyot Degtyaryova) er en sovjetisk maskinpistol.
Den ble utviklet av våpendesigner Vasily Degtyaryov i 1934, og er nesten en direkte kopi av den tyske Bergmann MP28. Den har en vanlig trestokk og skyter med åpent sluttstykke. Den er kamret for å kunne bruke den dengang nye pistolpatronen 7,62 x 25 mm Tokarev. Den har et våpenmagasin som er en kopi av det finske trommelmagasin til Suomi M-31, men kom også med stavmagasin. Den har omstiller for halv- og helautomatisk ild.
PDD kom først i militær tjeneste i 1935 som PPD-34, men i kun i et lite antall. Den ble modifisert i 1938 og 1940, og kom ut som PDD-34/38 og PDD-40, med mindre endringer. Uansett så var PDD-40 for komplisert og kostbar for masseproduksjon, så selv om den ble brukt i de innlederne rundene av andre verdenskrig var det den rimeligere og bedre PPSj 41 som offisielt erstattet den i slutten av 1941. Ca 90 000 enheter ble laget. PPD-34/38 og PPD-40 maskinpistoler som ble tatt av Wehrmacht fikk modellnavnet MP.715(r) & MP.716(r).
| PPD-40 (Pistolet-Pulemyot Degtyaryova) er en sovjetisk maskinpistol.
Den ble utviklet av våpendesigner Vasily Degtyaryov i 1934, og er nesten en direkte kopi av den tyske Bergmann MP28. Den har en vanlig trestokk og skyter med åpent sluttstykke. Den er kamret for å kunne bruke den dengang nye pistolpatronen 7,62 x 25 mm Tokarev. Den har et våpenmagasin som er en kopi av det finske trommelmagasin til Suomi M-31, men kom også med stavmagasin. Den har omstiller for halv- og helautomatisk ild.
PDD kom først i militær tjeneste i 1935 som PPD-34, men i kun i et lite antall. Den ble modifisert i 1938 og 1940, og kom ut som PDD-34/38 og PDD-40, med mindre endringer. Uansett så var PDD-40 for komplisert og kostbar for masseproduksjon, så selv om den ble brukt i de innlederne rundene av andre verdenskrig var det den rimeligere og bedre PPSj 41 som offisielt erstattet den i slutten av 1941. Ca 90 000 enheter ble laget. PPD-34/38 og PPD-40 maskinpistoler som ble tatt av Wehrmacht fikk modellnavnet MP.715(r) & MP.716(r).
== Varianter ==
PPD-34
PPD-34/38
PPD-40
== Eksterne lenker ==
(en) PPD – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sovjetunionen | 3,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Anegawa | 2023-02-04 | Slaget ved Anegawa | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japans historie', 'Kategori:Konflikter i 1570', 'Kategori:Slag i Japan'] | Slaget ved Anegawa (japansk: 姉川の戦い; Anegawa no Tatakai) ble utkjempet 9. august 1570 ved Ane-elva i sengoku-perioden i Japan. Det kom som en reaksjon mot Oda Nobunagas beleiring av Odani- og Yokoyama-borgene, som hørte til Azai- og Asakura-klanene. Oda- og Azai-klanene kalte slaget slaget ved Nomura (野村合戦 Nomura Kassen), mens Asakura-klanen kalte det slaget ved Mitamura (三田村合戦 Mitamura Kassen).
Da krigerne seilte fram fra borgene, utviklet slaget seg til nærkamp utkjempet midt i den grunne elva. En liten stund sloss Oda mot Azai mens Tokugawa sloss mot Asakura litt lenger oppe.
Etter Tokugawa hadde beseiret Asakura, snudde de og angrep Azais høyre flanke. Inaba Yoshimichi, som hadde blitt holdt i reserve, angrep da Azais venstre flanke. Mange av Yokoyamas beleirere oppga også beleiringen for å hjelpe til i slaget, og Azai og Asakuras styrker ble snart beseiret.
Det er kanskje merkbart at Nobunaga brukte 500 arkebusere i slaget. Han er berømt for sin strategiske bruk av ildvåpen selv om bruken av ildvåpen kom til å virke mot ham i beleiringen av Ishiyama det året.
Samtidig finnes det ikke noen troverdig kilde som kan gjenopplive slaget. Slaget er levende skildret i bøker fra midten av Tokugawa-perioden, men mange av disse historiene er rent fiksjon. Den eneste verdifulle kilden er Shinchokoki, som beskriver slaget veldig enkelt, og ikke har noen videre detaljer om taktikkene brukt under slaget.
De eksakte tapstallene fra Anegawa er ukjente, men Shichiokoki hevder at 1100 Asakura-samuraier ble drept. En hær på denne tida hadde som oftest mange ganger så mange ikke-samuraier, ahigaruer, som samuraier, så derfor kan en regne med at flere tusen menn ble drept. | Slaget ved Anegawa (japansk: 姉川の戦い; Anegawa no Tatakai) ble utkjempet 9. august 1570 ved Ane-elva i sengoku-perioden i Japan. Det kom som en reaksjon mot Oda Nobunagas beleiring av Odani- og Yokoyama-borgene, som hørte til Azai- og Asakura-klanene. Oda- og Azai-klanene kalte slaget slaget ved Nomura (野村合戦 Nomura Kassen), mens Asakura-klanen kalte det slaget ved Mitamura (三田村合戦 Mitamura Kassen).
Da krigerne seilte fram fra borgene, utviklet slaget seg til nærkamp utkjempet midt i den grunne elva. En liten stund sloss Oda mot Azai mens Tokugawa sloss mot Asakura litt lenger oppe.
Etter Tokugawa hadde beseiret Asakura, snudde de og angrep Azais høyre flanke. Inaba Yoshimichi, som hadde blitt holdt i reserve, angrep da Azais venstre flanke. Mange av Yokoyamas beleirere oppga også beleiringen for å hjelpe til i slaget, og Azai og Asakuras styrker ble snart beseiret.
Det er kanskje merkbart at Nobunaga brukte 500 arkebusere i slaget. Han er berømt for sin strategiske bruk av ildvåpen selv om bruken av ildvåpen kom til å virke mot ham i beleiringen av Ishiyama det året.
Samtidig finnes det ikke noen troverdig kilde som kan gjenopplive slaget. Slaget er levende skildret i bøker fra midten av Tokugawa-perioden, men mange av disse historiene er rent fiksjon. Den eneste verdifulle kilden er Shinchokoki, som beskriver slaget veldig enkelt, og ikke har noen videre detaljer om taktikkene brukt under slaget.
De eksakte tapstallene fra Anegawa er ukjente, men Shichiokoki hevder at 1100 Asakura-samuraier ble drept. En hær på denne tida hadde som oftest mange ganger så mange ikke-samuraier, ahigaruer, som samuraier, så derfor kan en regne med at flere tusen menn ble drept. | Slaget ved Anegawa (japansk: 姉川の戦い; Anegawa no Tatakai) ble utkjempet 9. august 1570 ved Ane-elva i sengoku-perioden i Japan. | 3,648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skillebekk | 2023-02-04 | Skillebekk | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skillebekk', 'Kategori:Strøk i Oslo'] | For stedet i Nittedal med samme navn, se Skillebekk (Nittedal)
For gaten i strøket med samme navn, se Skillebekk (Oslo)Skillebekk er et strøk i indre by i Oslo, bydel Frogner. Det består av boliger, for en stor del leiegårder fra slutten av 1800-tallet (murbyen) og noe næringsvirksomhet.
| For stedet i Nittedal med samme navn, se Skillebekk (Nittedal)
For gaten i strøket med samme navn, se Skillebekk (Oslo)Skillebekk er et strøk i indre by i Oslo, bydel Frogner. Det består av boliger, for en stor del leiegårder fra slutten av 1800-tallet (murbyen) og noe næringsvirksomhet.
== Beliggenhet ==
Kartet viser strøkets gater og uoffisielle «grenser». Skillebekk grenser mot Ruseløkka i øst, Frogner med Gimle i nord, Skarpsno i vest, og Filipstad og Frognerstranda i sør.
Drammensveien går gjennom strøket, som ligger mellom Solli plass og Skarpsno.
== Historie ==
Strøket har navn etter Skillebekken, som fikk dette navnet fordi den dannet skillet (grensen) mellom Bymarken og Frogner hovedgård i Aker inntil byutvidelsen i 1878. Opprinnelig het den Styggedalsbekken. Bekken ble lagt i rør i 1885, og Niels Juels gate ble anlagt i bekkefaret. Husmannsplassen Skillebekk under gården Frogner er nevnt i en grenseoppgang i 1733. I slutten av 1700-årene var plassen blitt en forpaktningsløkke under Frogner, men ble frasolgt gården i 1811. Løkken fikk i 1833 en hovedbygning tegnet av arkitekt Christian H. Grosch, som ble revet da strøket ble fortettet med ny bebyggelse i 1930-årene. Vestre del av strøket er dominert av leiegårdsbebyggelse fra 1880-årene, med enkelte innslag av villabebyggelse. Sør for Drammensveien mot Solli plass fikk området Hjortnes modernistisk blokkbebyggelse i i 1930-årene.
Skillebekk er omhandlet i romanen Beatles av Lars Saabye Christensen.
== Parker og plasser ==
Kjernen i strøket er plassen med Olaf Bulls plass, som til 2018 het Skillebekkparken, der Drammensveien og Munkedamsveien møtes. Strøkets andre park er Framneshaven (Tinker'n), som ligger på høyden mot Filipstad og Frognerkilen.
== Se også ==
Ruseløkka/Skillebekk Beboerforening | | navn = Skillebekk | 3,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nittedal | 2023-02-04 | Nittedal | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Nittedal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Nittedal er en kommune i Osloregionen i Norge som fra 2020 er en del av Viken fylke. Kommunen ligger i landskapet Akershus og var del av Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke fra middelalderen til 2020. Nittedal har et innbyggertall på 24 245 innbyggere. Den grenser i nord til Lunner og til Nannestad, i øst til Gjerdrum, i sørøst til Lillestrøm, og i sør og vest til Oslo.
| Nittedal er en kommune i Osloregionen i Norge som fra 2020 er en del av Viken fylke. Kommunen ligger i landskapet Akershus og var del av Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke fra middelalderen til 2020. Nittedal har et innbyggertall på 24 245 innbyggere. Den grenser i nord til Lunner og til Nannestad, i øst til Gjerdrum, i sørøst til Lillestrøm, og i sør og vest til Oslo.
== Bosetting ==
Tall og fakta hentet fra Statistisk sentralbyrå 1. januar 2022.
Nittedal kommune har ikke ett stort befolkningssentrum, men mange mindre lokalsamfunn. Det meste av utbygging blir imidlertid nå konsentrert til nye Nittedal sentrum og kommunen har utarbeidet et forslag til en ambisiøs plan for utvikling av dette tettstedet. Kulturhus, kirke, Familiens hus, kollektivterminal og et større butikksenter er noen av målsettingene.Tettstedet Rotnes (7 452 innbyggere per 1. januar 2022) ligger i den midtre del av kommunen. I dette administrasjonssenteret finnes rådhuset, biblioteket, banker, legevakt, brannstasjon, sentralidrettsanlegg, butikksenter, Bjertnes videregående skole og Nittedal stasjon.
I den nordre del, som også kalles Hakadal, ligger tettstedene Åneby (1 501 innbyggere) og Løvstad (2 675 innbyggere).
Ca 75 % av befolkningen bor i den sydlige halvdelen av kommunen. 10 891 av innbyggerne tilhører Oslo tettsted. Hagan med Gjelleråsen, Skillebekk og Holumskog ligger i sør like ved bygrensen til Oslo. Denne delen av kommunen er ikke dekket av Gjøvikbanen.
Lokalavisa heter Varingen, grunnlagt i 1946 og oppkalt etter fjellet Varingskollen (546 moh.).
Kommunen har gitt navn til Norges mestselgende fyrstikkmerke, Nitedals hjelpestikker.
== Geografi ==
Nittedal er et dalføre mellom Romeriksåsene i nord og øst og Nordmarka og Lillomarka i vest. Nitelva renner gjennom dalen. Nittedal kommune grenser til Lunner i nord, Nannestad og Gjerdrum i øst, Lillestrøm i sør og Oslo i vest. Varingskollen er den mest kjente toppen på 546 moh. og huser bygdas skisenter. Høyeste punkt er Blekketjernshøgda på 613 moh. like ved fylkesgrensa mot Innlandet helt nord i kommunen.
=== Geologi ===
Nittedal tilhører Oslofeltet. Spesielt kjent er Nittedalskalderaen som er restene etter vulkansk aktivitet i slutten av permtiden.I tidligpermtiden sprakk jordskorpa opp og lava strømmet ut over området. Krokskogen-Kolsås-Nittedal lavaprovins ble dannet i riftstadie seks. Dette utgjorde slutten på riftstadiet som startet i sør og endte lengst mot nord. Den innledende riftingen kulminerte med strømmer av rombeporfyrlava som dekket to tredjedeler av Oslofeltet.
=== Klima ===
== Samferdsel ==
Gjøvikbanen har hatt stor innflytelse på Nittedal, og har flere stoppesteder her, bl.a. Nittedal stasjon og på Åneby, Varingskollen og Hakadal. Folk som reiser til/fra Nittedal er blant dem som bruker Gjøvikbanen mest.
I tillegg går riksvei 4 som er hovedåre mellom Oslo og Gjøvik rett gjennom kommunen (se bilde til venstre).
== Navnet Nittedal ==
Navnet Nittedal kommer av norrønt Nitjudalr. Etterleddet dalr betyr 'dal', mens forleddet Nitju er genitiv singularis av Nitja, som er det gamle navnet på Nittelva. Det er uvisst hva Nitja betyr. Moderne skriftbasert uttale er [²nitedɑːɽ] eller [²nitedɑːɳ], mens tradisjonell uttale er [²nedɑɳ].
== Kulturminner ==
I Nittedal finnes det over 30 fredete kulturminner der gravhauger og gravrøyser utgjør en del av dem. I tillegg er det funnet skafthullsøkser, pilespiss av skifer, jernsverd fra jernalderen og jernbarrer fra vikingtiden (såkalte løsfunn). Det finnes spor etter bosetninger fra steinalder og jernalder. Hakadal kirke er et middelalderkirkested og på området er det funnet et gravfelt fra jernalderen. Hakadal Verk stammer fra 1500-tallet og er en av landets eldste jernverk. I tillegg til jernvinne er det funnet spor etter kullframstilling.
== Skogtur ==
Sagtomta, som ligger i Nittedal og er et fint utgangspunkt nordfra inn i Lillomarka, dersom man er interessert i å gå på en herlig skogtur.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Kjente nittedøler ==
Harald Sohlberg (1869–1935), kunstmaler
Borghild Rud (1910–1999), kunstner og illustratør
Alf Prøysen (1914–1970), visesanger og kunstner. Bodde i Nittedal som voksen, født og oppvokst i Ringsaker i Hedmark.
Søstrene Bjørklund, fire populærartister på 1950-tallet
Torstein Slungård (1931–2009), Statssekretær (Norge), nestleder i Venstre
Hroar Elvenes (1932–2014), skøyteløper og idrettsleder
Odd Martinsen (f. 1942), skiløper med gullmedaljer fra VM og OL, far til Bente Skari
Torstein Hagen, (f. 1943), skipsreder
Terje Pedersen (f. 1943), verdensrekordholder i spydkast (1964)
Berit Berthelsen (1944–2022), norsk friidrettsutøver, flaggbærer under OL i Mexico 1968
Terje Thorslund (f. 1945), spydkaster med bronse i EM 1974
Laila Riksaasen Dahl (f. 1947), kateket og prest i Nittedal, biskop i Tunsberg bispedømme 2003–2014
Arne Willy Dahl (f. 1949), generaladvokat for Forsvaret
Elin Prøysen (f. 1949), visesanger og journalist
Solveig Kristiansen Aaseby (f. 1965), EM- og VM-mester i enspann hundekjøring 1990
Tommy Rustad (f. 1968), rallycrossfører
Lena Boysen (f. 1969), hundekjører
Odd-Bjørn Hjelmeset (f. 1971), skiløper
Bente Skari (f. 1972), skiløper med VM- og OL-gull
Hanne Staff (f. 1972), verdensmester i orienteringsløp
Marianne Pettersen (f. 1975), landslagsspiller i fotball
Jarle Bernhoft (f. 1976), vokalist og gitarist
Tiril Broch Aakre (f. 1976), forfatter
Julie Bonnevie-Svendsen (f. 1987), skiskytter
Hans Christer Holund (f. 1989), skiløper med flere medaljer fra VM
Stine Bredal Oftedal (f. 1991), håndballspiller
Sindre Pettersen (f. 1996), skiskytter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nittedal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Nittedal i Store norske leksikon
(no) Nittedalsporten
(no) Gamle bilder fra Nittedal fra Kulturnett.no
(no) Bygdebok for Nittedal og Hakadal
(no) Kulturminner i Nittedal på Kulturnett Akershus | Skillebekk er et boligområde helt syd i Nittedal kommune i Akershus. Det grenser til Oslo og strøket Vestli (Bydel Stovner, Groruddalen) i sør, og Gjelleråsen i nord. | 3,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brynjulf_Bj%C3%B8rklid | 2023-02-04 | Brynjulf Bjørklid | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske krimforfattere', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune'] | Brynjulf Bjørklid (født 31. oktober 1946) er blant annet en norsk produsent av videoer, tekstforfatter av rock og visetekster og som skjønnlitterær forfatter av en rekke romaner med miljø fra barndomsbyen Tromsø. Han er medlem av Nordnorsk Forfatterlag. Bjørklid bor i dag i Oslo.
| Brynjulf Bjørklid (født 31. oktober 1946) er blant annet en norsk produsent av videoer, tekstforfatter av rock og visetekster og som skjønnlitterær forfatter av en rekke romaner med miljø fra barndomsbyen Tromsø. Han er medlem av Nordnorsk Forfatterlag. Bjørklid bor i dag i Oslo.
== Tromsøforfatter ==
Han er utdannet cand. polit. med blant annet kriminologi i fagkretsen. Han har vært ansatt i mer enn tyve år som seniorrådgiver i Barne- og familiedepartementet (BFD), hvor han jobber med barnevern, men han har hatt hyppige permisjoner for å jobbe med film og video.
Lokalt i Tromsø er Bjørklid godt kjent som tekstforfatter, blant annet for sangen til Tromsø Idrettslag som synges ved hjemmekampene. Han har også skrevet tekster for Sverre Kjelsberg og Pussycats, og skrevet barnesangtekster for Rikskonsertene.
I 1997 vant Bjørklid novellekonkurransen som ble arrangert i forlengelsen av at avisen Nordlys hadde 95-årsjubileum med novellen Negerprinsessa. Juryen uttalte at vinnernovellen sto i en klasse for seg. I 2002 vant han også en novellekonkurranse for Kommunal Rapport med bakteppe fra den offentlig, byråkratisk sfære. Han har også utgitt tekster i Nordnorsk Magasin.
Brynjulf Bjørklid debuterte som romanforfatter med Engelen fra Kaunas i 2002. Den har sin handling om den tidligere politimann Jens Lyting, som til dels deler en noen trekk med forfatteren selv, og som etter flere år sørpå reiser tilbake til Nord-Norge for å jobbe som privatetterforsker. Det går sånn passe, men deretter får han oppdraget med å finne engelen fra Kaunas.
I 2004 utga han kriminalromanen Død indianer, igjen med den nordnorske kriminaletterforskeren Jens Lyting som forfatterens løse alter ego, noe som ga seg utslag i dels essayistiske betraktninger om fotball og populærmusikk. Begge romanene har skildringer fra det moderne nordnorske livet, både urbane Tromsø som det langt mindre siviliserte Barentsområdet.
I forfatterens kriminalroman, Puma, er handlingen plassert utenfor Tromsø og da på det fiktive stedet Rivergood i delstaten Oregon. Bjørklid var selv i USA i 2003 og 2005. I Puma blir en ung pike blir tilsynelatende drept av en puma, noe som ikke har skjedd i staten Oregon på flere tiår, og ikke alle er sikre på at det virkelig er pumaen som er synderen. Psykologen John Lafaro har voldskriminalitet som spesiale og knyttes til saken som sakkyndig.
I 2011 utkom Noen som gråter i tjernet. Selv om bokens fortelling har en mystisk hendelse i sentrum, er den mer å betrakte som generell skjønnlitterær roman enn en renskåret krimbok, med fokus på en fluefiskers død. I tillegg har Bjørklid også har tatt utgangspunkt i del trekk fra egen familiehistorie og spunnet videre på disse. En bok «Om luft, vind og ingenting, og litt om jakt og fiske og annet folkeliv. Om det som er og det som var. Og om andres bøker om skogen», med tekst og bilder og med en sang med noter til slutt.Han har siden 2020 gitt ut musikk under artistnavnet BB Sunrise. Han har utgitt tolv enkeltutgivelser og ett album. Det er både norske viser og engelskspråklige tekster i americana-tradisjonen.
== Bibliografi ==
Engelen fra Kaunas – roman, 2002
Død indianer – roman, 2004
Deplive – roman, 2006
Puma – roman, 2009
Noen som gråter i tjernet – roman, 2011
Kongler på kastet : et år på Krokskogen – sakprosa, 2016
== Videoer ==
Barnehagen ved slakteplassen – Norsk filminstitutt, 1985
Med gress i støvlene – Norsk filminstitutt, 1987
Bygg barnehager – Videomaker, 1990
Ajagattis – Norsk filminstitutt, 1991
Videre Hjortefot – VideoMaker-Nord, 1993
Barnehager i endring – Barne- og familiedepartementet, 1998
== Diskografi ==
Sverre Kjelsberg: Sverre (1982)
Jan Arvid Johansen: Rusfri rus/Klubben bakom domus (1983)
Jan Arvid Johansen: Pastor'n/Venezia (1984)
Tromsø Idrettslag: «Vinden ifra nord» (TIL-sangen) (1986)
The Pussycats: Hey Pretty Baby/To You/Forever In Pain (1991)
The Pussycats: To You (1991)
Jan Arvid Johansen: Venezia (2005)
Jan Arvid Johansen: Tonen & kjærligheten (2005)
Jan Arvid Johansen: Kjær (2009)
Espen Rud: Ukjend by (2014)
Marit Sandvik: Fly mæ hjem (2016)
Marit Sandvik: Vintervenn (2017)
Marit Sandvik: Gå, Sveve (2017)
Brynjulf Bjørklid/BB Sunrise: Present Bygones (2022), Marit Sandvik er duettpartner på to låter
== Priser ==
Førstepremie i Nordlys novellekonkurranse 1997
Førstepremie i Kommunal rapports novellekonkurranse 2002
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nordnorsk forfatterlag: Brynjulf Bjørklid
Presentasjon av Brynjulf Bjørklid i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
Brynjulf Bjørklid på Fjordgaten | Brynjulf Bjørklid (født 31. oktober 1946) er blant annet en norsk produsent av videoer, tekstforfatter av rock og visetekster og som skjønnlitterær forfatter av en rekke romaner med miljø fra barndomsbyen Tromsø. | 3,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Formfin | 2023-02-04 | Formfin | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske møbelprodusenter', 'Kategori:Næringsliv i Sykkylven'] | Formfin er en norsk møbelfabrikk lokalisert i Hundeidvik i Sykkylven kommune, Møre og Romsdal. Fabrikken ble etablert i 1946, daglig leder er Olav Utgård. Selskapet har rundt 70 ansatte.
Formfin produserer stoppede sittemøbler (sofaer og hvilestoler) beregnet for privat husholdning. Møblene distribueres i Norge hos kjedene Bohus, Møbelringen og Fagmøbler, i tillegg finnes de også hos en del frittstående møbelbutikker.
| Formfin er en norsk møbelfabrikk lokalisert i Hundeidvik i Sykkylven kommune, Møre og Romsdal. Fabrikken ble etablert i 1946, daglig leder er Olav Utgård. Selskapet har rundt 70 ansatte.
Formfin produserer stoppede sittemøbler (sofaer og hvilestoler) beregnet for privat husholdning. Møblene distribueres i Norge hos kjedene Bohus, Møbelringen og Fagmøbler, i tillegg finnes de også hos en del frittstående møbelbutikker.
== Eksterne lenker ==
Formfin | Formfin er en norsk møbelfabrikk lokalisert i Hundeidvik i Sykkylven kommune, Møre og Romsdal. Fabrikken ble etablert i 1946, daglig leder er Olav Utgård. | 3,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ronny_Thorsen | 2023-02-04 | Ronny Thorsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blood Red Throne-medlemmer', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske sangere'] | Ronny Thorsen (født 3. januar 1978) er en norsk vokalist kjent fra bandet Blood Red Throne. Han har også vært sesongmedlem i Scariot, Trail of Tears (1997–2013) og Tristania.
| Ronny Thorsen (født 3. januar 1978) er en norsk vokalist kjent fra bandet Blood Red Throne. Han har også vært sesongmedlem i Scariot, Trail of Tears (1997–2013) og Tristania.
== Diskografi ==
=== Blood Red Throne ===
Deathmix 2000 (Demo, 2000)
=== Scariot ===
Deathforlorn (Studioalbum, 2000)
=== Tristania ===
World of Glass (Studioalbum, 2001) | Norge | 3,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bokhandlaren_som_slutade_bada_(film) | 2023-02-04 | Bokhandlaren som slutade bada (film) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1969', 'Kategori:Svenske dramakomedier', 'Kategori:Svenskspråklige filmer'] | Bokhandlaren som slutade bada, er en svensk film fra 1969, som var Jarl Kulles regidebut, etter en roman av Fritiof Nilsson Piraten.
| Bokhandlaren som slutade bada, er en svensk film fra 1969, som var Jarl Kulles regidebut, etter en roman av Fritiof Nilsson Piraten.
== Handling ==
Jakob, bokhandleren i en liten by, er medlem av en klubb som pleier å bade hver søndag. Han er ikke interessert i kvinner inntil Amelie Arbel flytter til byen. Hun er rik og tiltrekkende og de gifter seg. Når de er gift oppdager Jakob at saker og ting ikke riktig ble som han hadde tenkt seg...
== Om filmen ==
Filmen bygger på Fritiof Nilsson Piratens roman Bokhandlaren som slutade bada som kom ut 1937.
== Rolleliste ==
=== Kreditert ===
=== Ikke kreditert ===
=== Klippet bort i den endelige filmen ===
== Eksterne lenker ==
(en) Bokhandlaren som slutade bada på Internet Movie Database
(no) Bokhandlaren som slutade bada hos Filmfront
(sv) Bokhandlaren som slutade bada i Svensk Filmdatabas
(da) Bokhandlaren som slutade bada i Danmark Nationale Filminstitut | Bokhandlaren som slutade bada, er en svensk film fra 1969, som var Jarl Kulles regidebut, etter en roman av Fritiof Nilsson Piraten. | 3,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C5%9Arednia_Krokiew | 2023-02-04 | Średnia Krokiew | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hoppbakker i Polen', 'Kategori:Lillepolske voivodskap', 'Kategori:Sider med kart'] | Średnia Krokiew (norsk: Mellomste Krokiew), offisielt Średnia Krokiew im. Bronisława Czecha, er en hoppbakke og et skihoppanlegg ved byen Zakopane i Polen. Anlegget ligger på nordsiden av fjellet Krokiew (1378 moh.) i Tatrafjellene, ikke langt fra storbakken Wielka Krokiew. Det består av tre hoppbakker som ligger ved siden av hverandre: Średnia Krokiew (K85, HS94), Mała Krokiew (Lille Krokiew) (K65, HS72) og Maleńka Krokiew (Minste Krokiew) (K35, HS38). De to største bakkene deler slette.
Anlegget ble bygd i 1950. Siste større modernisering ble gjort i 2004. Da ble blant annet den daværende minste hoppbakken i anlegget revet. Den var kalt Malutka Krokiew (Aller minste Krokiew) og hadde K-punkt 30 meter. Siden 1976 har alle hoppbakkene hatt plastmatter, som gjør at de kan brukes også i sommerhalvåret.
Średnia Krokiew ble blant annet brukt under ski-VM i 1962 (første gang det ble konkurrert både i stor og normalbakke), under vinter-Universiaden 1993 og 2001, og da junior-VM 2008 ble flyttet fra Szczyrk til Zakopane på grunn av snømangel. Anlegget har hatt ett verdenscuprenn i spesielt hopp, i 1981.
Bakkerekorden på snø i K85-bakken er 94 meter, satt av Łukasz Rutkowski (Polen) i junior-VM 27. februar 2008, og av Daniela Iraschko (Østerrike) i kvinnenes kontinentalcup 7. mars 2010. På plast er rekorden 94,5 meter, satt av Tomasz Byrt (Polen) 8. oktober 2009. I K65-bakken er bakkerekorden 73,5 meter, satt av Kamil Stoch 25. februar 2002. I K35-bakken er rekorden 39,5 meter, satt av Paweł Słowiok.
Hoppanlegget og den største bakken ble i juli 2008 oppkalt etter kombinertløperen, fjellklatreren og motstandsmannen Bronisław Czech, i anledning 100-årsdagen for hans fødsel.
Innen 2015 er det planlagt at Średnia Krokiew skal moderniseres og oppgraderes.
| Średnia Krokiew (norsk: Mellomste Krokiew), offisielt Średnia Krokiew im. Bronisława Czecha, er en hoppbakke og et skihoppanlegg ved byen Zakopane i Polen. Anlegget ligger på nordsiden av fjellet Krokiew (1378 moh.) i Tatrafjellene, ikke langt fra storbakken Wielka Krokiew. Det består av tre hoppbakker som ligger ved siden av hverandre: Średnia Krokiew (K85, HS94), Mała Krokiew (Lille Krokiew) (K65, HS72) og Maleńka Krokiew (Minste Krokiew) (K35, HS38). De to største bakkene deler slette.
Anlegget ble bygd i 1950. Siste større modernisering ble gjort i 2004. Da ble blant annet den daværende minste hoppbakken i anlegget revet. Den var kalt Malutka Krokiew (Aller minste Krokiew) og hadde K-punkt 30 meter. Siden 1976 har alle hoppbakkene hatt plastmatter, som gjør at de kan brukes også i sommerhalvåret.
Średnia Krokiew ble blant annet brukt under ski-VM i 1962 (første gang det ble konkurrert både i stor og normalbakke), under vinter-Universiaden 1993 og 2001, og da junior-VM 2008 ble flyttet fra Szczyrk til Zakopane på grunn av snømangel. Anlegget har hatt ett verdenscuprenn i spesielt hopp, i 1981.
Bakkerekorden på snø i K85-bakken er 94 meter, satt av Łukasz Rutkowski (Polen) i junior-VM 27. februar 2008, og av Daniela Iraschko (Østerrike) i kvinnenes kontinentalcup 7. mars 2010. På plast er rekorden 94,5 meter, satt av Tomasz Byrt (Polen) 8. oktober 2009. I K65-bakken er bakkerekorden 73,5 meter, satt av Kamil Stoch 25. februar 2002. I K35-bakken er rekorden 39,5 meter, satt av Paweł Słowiok.
Hoppanlegget og den største bakken ble i juli 2008 oppkalt etter kombinertløperen, fjellklatreren og motstandsmannen Bronisław Czech, i anledning 100-årsdagen for hans fødsel.
Innen 2015 er det planlagt at Średnia Krokiew skal moderniseres og oppgraderes.
== Se også ==
Spesialhopprenn i Zakopane
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Zakopane (Średnia Krokiew) (engelsk, besøkt 14. desember 2010)
Dziennik Polski: Średnia Krokiew będzie zmodernizowana, jak jej większa siostra (12. oktober 2010, polsk, besøkt 14. desember 2010)
== Eksterne lenker ==
(en) Średnia Krokiew – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Średnia Krokiew – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Zakopane | 3,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agust%C3%ADn_Gamarra | 2023-02-04 | Agustín Gamarra | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. november', 'Kategori:Dødsfall i 1841', 'Kategori:Fødsler 27. august', 'Kategori:Fødsler i 1785', 'Kategori:Marskalker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cusco', 'Kategori:Personer fra Latin-Amerikas frigjøringskriger', 'Kategori:Peruanske presidenter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Agustín Gamarra Messia (født 27. august 1785, død 18. november 1841) var en peruansk soldat og politiker som to ganger tjente som landets president, fra 1829 til 1833 og fra 1838 til 1841.
Gamarra var en mestizo med spansk og quechua-bakgrunn. Helt fra barndommen levde han et militært liv, og kjempet mot rojaliststyrkene. Gamarra ble med i selvstendighetskampen som nestkommanderende etter Andrés de Santa Cruz. Han deltok i det avgjørende slaget ved Ayacucho, og ble senere utnevnt til stabssjef. Etter invasjonen av Bolivia i 1828 ble han utnevnt til marskalk (mariscal).
Etter José de la Mars nederlag i Gran Colombia, oppfordret Gamarra til at la Mar skulle styrtes, og tok over som president for en kort periode etter Antonio Gutiérrez de la Fuente. Fredsavtalen med Gran Colombia ble signert i Gamarras regjeringstid.
| Agustín Gamarra Messia (født 27. august 1785, død 18. november 1841) var en peruansk soldat og politiker som to ganger tjente som landets president, fra 1829 til 1833 og fra 1838 til 1841.
Gamarra var en mestizo med spansk og quechua-bakgrunn. Helt fra barndommen levde han et militært liv, og kjempet mot rojaliststyrkene. Gamarra ble med i selvstendighetskampen som nestkommanderende etter Andrés de Santa Cruz. Han deltok i det avgjørende slaget ved Ayacucho, og ble senere utnevnt til stabssjef. Etter invasjonen av Bolivia i 1828 ble han utnevnt til marskalk (mariscal).
Etter José de la Mars nederlag i Gran Colombia, oppfordret Gamarra til at la Mar skulle styrtes, og tok over som president for en kort periode etter Antonio Gutiérrez de la Fuente. Fredsavtalen med Gran Colombia ble signert i Gamarras regjeringstid.
== Perus president ==
=== Første termin ===
Gamarras regjering fulgte de motsatte prinsippene i forhold til la Mars regjering. Dette falt sammen med en stor peruansk konstitusjonell bevegelse, og Gamarra satte bort 1828-grunnloven, som han var imot på grunn av de begrensningene den hadde mot den utøvende delen av regjeringen.
Etter en stor anstrengelse fullførte Gamarra sin første konstitusjonelle regjering. Han hadde en veldig aktiv personlighet, noe som gjorde at han var i stand til å forlate Lima for å slå ned opprør rundt omkring i landet. Under slike ekspedisjoner lot han Antonio Gutiérrez de la Fuente ta over presidentmakten. Gutiérrez ga uttrykk for sin autoritære personlighet og skaffet seg dermed fiender blant de andre regjeringsmedlemmene i Lima.
=== Peru og Bolivia - Én og udelelig? ===
Anneksjonen av Bolivia var en annen idé som forfulgte Gamarra, og en idé han delte med Andréz de Santa Cruz. Men mens Bolivia ikke ønsket å forenes i én enkelt stat, så ønsket Gamarra at Bolivias territorium skulle annekteres av Peru, slik det hadde vært før landet ble delt av Antonio José de Sucre.
=== Andre termin og invasjonen av Bolivia ===
Gamarra var sterkt imot traktaten undertegnet av Santa Cruz og Luis José de Orbegoso som opprettet Perú-Bolivia-konføderasjonen. Han deltok derimot i felttoget for å oppløse dem med chilensk hjelp. Dette førte til slaget ved Yungay og til at Santa Cruz ble styrtet. Gamarra ble så offisielt utnevnt til president av den peruanske kongressen.
Under hans andre regjering møtte Gamarra utfordringen ved pasifisere landet som det på flere måter gikk tilbake med samtidig som han startet en ny krig mot Bolivia. Gamarra ble beseiret og drept av bolivianske styrker i slaget ved Ingavi i 1841.
== Referanser == | Agustín Gamarra Messia (født 27. august 1785, død 18. | 3,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanislav_%C5%98ez%C3%A1%C4%8D | 2023-02-04 | Stanislav Řezáč | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Birkebeinerrennet', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Vasaloppet', 'Kategori:Langrennstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Tsjekkiske langrennsløpere'] | Stanislav Řezáč (født 29. april 1973) er en tsjekkisk langrennsløper som er spesialist på lange løp.
Řezáč vant FIS Marathon Cup sammenlagt i 2005, ble nummer to i 2003 og har blitt nummer tre hele fem sesonger. Han vant eliteklassen i Birkebeinerrennet i 2002, 2005, 2008 og 2011, og han vant Marcialonga i 2005. Han ble nummer to i Vasaloppet i 2011, slått med ett sekund av Jörgen Brink. Han har dessuten tre tredjeplasser i Vasaloppet, fra 2003, 2009 og 2010. 8. januar 2012 vant han det 50 km lange Jizerská padesátka i Tsjekkia. Løpet gikk i klassisk stil og inngikk i FIS Marathon Cup 2011/12.
| Stanislav Řezáč (født 29. april 1973) er en tsjekkisk langrennsløper som er spesialist på lange løp.
Řezáč vant FIS Marathon Cup sammenlagt i 2005, ble nummer to i 2003 og har blitt nummer tre hele fem sesonger. Han vant eliteklassen i Birkebeinerrennet i 2002, 2005, 2008 og 2011, og han vant Marcialonga i 2005. Han ble nummer to i Vasaloppet i 2011, slått med ett sekund av Jörgen Brink. Han har dessuten tre tredjeplasser i Vasaloppet, fra 2003, 2009 og 2010. 8. januar 2012 vant han det 50 km lange Jizerská padesátka i Tsjekkia. Løpet gikk i klassisk stil og inngikk i FIS Marathon Cup 2011/12.
== Meritter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stanislav Řezáč – FIS (langrenn) | | vekt = | 3,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alf_Ahlberg | 2023-02-04 | Alf Ahlberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 21. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Laholms kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske filosofer', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Alf Ahlberg (født 21. oktober 1892 i Laholm i Sverige, død 29. januar 1979) var en svensk forfatter, humanist og filosof.
| Alf Ahlberg (født 21. oktober 1892 i Laholm i Sverige, død 29. januar 1979) var en svensk forfatter, humanist og filosof.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Alf Ahlberg var sønn av Axel Ahlberg og Anna Lindskog, og bror til arkitekten Hakon Ahlberg. Han studerte ved Universitetet i Lund og kom der i kontakt med Sigfrid Lindstrom og Gunnar Aspelin. Han tok doktorgrad i 1917 med arbeidet Materieproblemet i platonismen: Platon, Aristoteles, Plotinos, Bruno: en historisk-kritisk studie.
=== Karriere og tenkning ===
Senere underviste han i Stockholm og ved Arbetarinstitutet. I 1927 begynte han å undervise ved Brunnsviks folkhögskola, og i 1932 ble han rektor der. Han forble i det embedet til sin pensjonering i 1959.
Ahlberg var særlig kjent for sine vitenskapelige arbeider innen filosofi. I et av sine mest kjente verker, De sociala och politiska myterna (1937), er blant annet om nazistisk propaganda og mytologi.
I Flykten från ensamheten (1949) tok han for seg hvorfor det moderne menneske er så mottakelig for propaganda. Hans hovedverk om filosofiens historie, Filosofins historia I-VI (1925–28), var det første av sitt slag og ble utgitt i flere utgaver – den femte og siste reviderte utgave kom i 1967.
Gjennomgående uttrykker Ahlbergs en dyp kritikk mot samtidens biologiske naturalisme oG gikk inn for en humanisme i Hans Larssons tolkningstradisjon, og kristendommen. For Ahlberg var Vesterlandet og kristendommen ett, og han så kommunismen og nazismen som trusler mot disses fundamenter, men en uvegerlig konsekvens av naturalismen. Kommunismen og nazismen oppfattet han som primitiv materialisme, primitiv kollektivisme og primitiv subjektivisme. For dersom alt skulle ha tilkommet i kraft av naturlovene skulle da også dumhet og ondskap være «goder», mente Ahlberg.Han skrev i 1935 et verk om psykologiens historie. Dessuten utgav han biografier om blant annet Augustin av Hippo, John Malmberg, Nietzsche og Schopenhauer, og oversatte verker av José Ortega y Gasset.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1976 – Guldskeppet
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sven Stolpe, Svenska humanister, Bokvännens bibliotek Nr 61, (Sthlm 1962) | Alf Ahlberg (født 21. oktober 1892 i Laholm i Sverige, død 29. | 3,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Skarstedt | 2023-02-04 | Georg Skarstedt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 31. januar', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Falu kommun', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Georg Skarstedt (født Per Georg Wilhelm Skarstedt 31. januar 1900 i Kristine, Dalarna, død 8. desember 1976 i Vällingby, Stockholms län), var en svensk skuespiller.
Skarstedt filmdebuterte i 1920 i Ivan Hedqvists Carolina Rediviva, og han medvirket i over 120 film- og TV-produksjoner. Han komponerte Lyckan flyger med vinden bort som benyttes i filmen Förtrollad vandring.
| Georg Skarstedt (født Per Georg Wilhelm Skarstedt 31. januar 1900 i Kristine, Dalarna, død 8. desember 1976 i Vällingby, Stockholms län), var en svensk skuespiller.
Skarstedt filmdebuterte i 1920 i Ivan Hedqvists Carolina Rediviva, og han medvirket i over 120 film- og TV-produksjoner. Han komponerte Lyckan flyger med vinden bort som benyttes i filmen Förtrollad vandring.
== Filmografi (utvalg) ==
== Eksterne lenker ==
(en) Georg Skarstedt på Internet Movie Database
(sv) Georg Skarstedt i Svensk Filmdatabas
(fr) Georg Skarstedt på Allociné
(en) Georg Skarstedt på AllMovie
(en) Georg Skarstedt hos The Movie Database | Kristine, Dalarna, Sverige | 3,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angelsaksisk_mytologi | 2023-02-04 | Angelsaksisk mytologi | ['Kategori:Angelsakserne', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Germansk mytologi', 'Kategori:Mytologi'] | Angelsaksisk mytologi viser til førkristne trosforestillinger og polyteisme (flerguderi) som ble praktisert av angelsaksere i England fra 400-tallet til 600-tallet. Angelsaksisk mytologi hadde sine røtter i germansk mytologi og delte derfor trosforestillinger med norrøn mytologi i Norden og sørgermansk mytologi på det nordeuropeiske kontinentet. På grunn av den tidlige kristningen av England er angelsaksisk hedendom i liten grad dokumentert og langt vanskeligere å rekonstruere enn norrøn hedendom. De viktigste kildene er toponymi (studiet av stedsnavn) og arkeologi (særlig gravsteder som Sutton Hoo) foruten en del fragmentariske skriftlige vitnemål som Bedas skrifter og hva som kan leses ut av bevarte litterære verker av angelsaksisk poesi som Beowulf.
| Angelsaksisk mytologi viser til førkristne trosforestillinger og polyteisme (flerguderi) som ble praktisert av angelsaksere i England fra 400-tallet til 600-tallet. Angelsaksisk mytologi hadde sine røtter i germansk mytologi og delte derfor trosforestillinger med norrøn mytologi i Norden og sørgermansk mytologi på det nordeuropeiske kontinentet. På grunn av den tidlige kristningen av England er angelsaksisk hedendom i liten grad dokumentert og langt vanskeligere å rekonstruere enn norrøn hedendom. De viktigste kildene er toponymi (studiet av stedsnavn) og arkeologi (særlig gravsteder som Sutton Hoo) foruten en del fragmentariske skriftlige vitnemål som Bedas skrifter og hva som kan leses ut av bevarte litterære verker av angelsaksisk poesi som Beowulf.
== Opprinnelse og historie ==
Angelsakserne besto tradisjonelt, ifølge den angelsaksiske krønike, av tre germanske stammer fra kontinentet: anglere, saksere og jyder. Da den romerske statsadministrasjonen kollapset i provinsen Britannia kom det innvandrende befolkningsgrupper fra sør i Norden, sørlige Danmark, fra nordlige Tyskland og Nederlandene. Disse grunnla nye kongeriker i dagens England. Lignende hendelser skjedde i de øvrige romerske provinsene som en del av urolighetene i folkevandringstiden.
Den innfødte befolkningen i Britannia besto av en sammensatte befolkningsgruppe britonere, bestående av keltere og romerske folk som enten ble presset vekk eller gradvis gikk opp i den nye invasjonen av innvandrende angelsaksere. Disse romersk-keltiske britonene hadde vært kristne helt siden den nye troen fra Midtøsten hadde erstattet både keltisk og romersk hedendom på 300-tallet.
Angelsakserne brakte med seg sin religiøse tro og praksis til Britannia, og de området som de hovedsakelig slo seg ned og bosatte ble kjent som «Angle-land», noe som ble til «England» og folket ble kjent som «englisce» eller engelske. De områder som forble ubebodd av angelsakserne er de som i dag er kjent som Cornwall, Wales, og Skottland (unntatt sørlige Skottland som Lothian).
De angelsaksiske stammene var ikke forent. Det var minst syv betydelige kongedømmer, kjent kollektivt som det angelsaksiske heptarki og utgjorde Northumbria (= Nord for elven Humber), Mercia, East Anglia (= Østanglere), Essex (= Østsaksere), Wessex (= Vestsaksere), Sussex (= Sørsaksere), og Kent. Bestemte guddommer og religiøse praksiser var særskilte og egne for bestemte steder, eksempelvis var Seaxneat kun dyrket i Essex da han ble sett på som østsaksernes egen guddommelige stamfar. Vestsakserne og sørsakserne hevdet en annen guddommelig og mytisk stamtavle.
== Kilder ==
Det er to hoveddokumentasjoner: litterære bevis etterlatt av tidlige middelalderforfattere og arkeologisk bevis.
=== Litterære spor ===
Det er langt mindre litterære bevis om angelsaksisk hedendom enn det er for andre europeiske hedenske religioner som for grekerne, romerne og de nordiske folkene. Den viktigste litterære kilden er Beda, en kristen munk som skrev av den gammelengelske hedenske kalender i sitt verk De temporum ratione («Beregningen av tid»), og som nevner aspekter av hedensk religion i andre verker som Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie»).
Kun en del gammelengelsk poesi har blitt bevart og disse hadde alle kristne nedskrivere. Det episke diktet Beowulf er en betydelig kilder for angelsaksisk hedensk poesi og historie, men er opplagt adressert for et kristent publikum, inneholder tallrike referanser til den kristne gud og benytter kristne fraseringer og metaforer, men også en del førkristne referanser for et publikum som fortsatt hadde gamle, tradisjonelle forestillinger i minnet.
Det kjennes kun til ett eneste tekstfragment som stammer fra før kristendommen eller som ikke har blitt redigert av kristne redaktører, og det er Finnsburghfragmentet eller Finnsborgstriden. Referanser til angelsaksisk hedendom har også blitt bevart i varierende grad i andre tekster som Niurteforbannelsen (engelsk Nine Herbs Charm), en benevnelse av Woden (Odin) i Regler I (Maxims I) i Exeterboken, og en annen referanse til Woden som oppfinneren av runealfabetet i Salomo og Saturn, et angelsaksisk diskusjonsdikt som er bevart i en rekke tekstfragmenter.
=== Arkeologiske spor ===
En del betydningsfulle arkeologiske oppdagelser har bidratt til å etablere et mer fyldig bilde av angelsaksisk hedendom. Det meste av dette har kommet fra gravsteder, og kun to steder som kan bli tolket som templer har blitt funnet.
Et av de mest kjente oppdagelsene er skipsgraven Sutton Hoo hvor den hedenske småkongen Rædwald av East Anglia fikk et rikt og kostbart gravsted. Rikdommene fra denne graven er i dag huset i British Museum. En del av avbildningene viste flere mytologiske scener som var knyttet til felles germansk mytologi.
== Trosforestillinger ==
Angelsaksisk mytologi og religiøse forestillinger er kun bevart i meget fragmentarisk form, men de elementer som kjennes viser trosforestillinger som var nært beslektet med de nordiske og sørgermanske. Ved å sammenligne levninger fra den hedenske angelsaksiske tradisjon med de yngre nordiske kildene og med de samtidige levninger fra de øvrige germanske områdene har historikere og religionsforskere kunne sette sammen et ufullstendig bilde av den førkristne religion i England.
Den angelsaksiske kultur var i den førkristne tid hovedsakelig skriftløs, og historier, myter og legender ble overlevert i muntlig form. Mytene ble med stor sannsynlighet fortalt i versform som var lettere å huske og som mer sjelden ble endret. Denne poesien ble framført av forskjellige skalder som ble kalt for skoper (engelsk scops).
Et sentralt emne i den angelsaksiske mytologi var forestillingen om wyrd (et ord som er etymologisk beslektet med det norske «å være» og det tyske «werden») som generelt oversettes til «skjebne», men dette moderne begrepet dekker langtfra de samme betydninger. Fra nordiske forhold kjennes et mulig parallell begrep i konseptet «lykke». Dorothy Whitelock mener derimot at wyrd var et begrep knyttet til kristen tid.Et annet vesentlig element var ideen om eksistensen av en rekke forskjellige overnaturlige vesener, for eksempelvis «elfs» (tilsvarende norrøne alver) og «etins» (norrøne jotner). Det er mange eksempler på ord, stedsnavn og personnavn, som inneholder ordet «elf» i England, også i det bevarte kildematerialet med oversettelser fra gresk og latin hvor begrepet «nymfe» ble «wæterelf» (vannalv).
Det er ikke avdekket en angelsaksisk kosmologi tilsvarende den komplekse norrøne, men i Niurteforbannelsen er det en omtale av «syv verdener» som kan være en indikasjon på at de førkristne angelsaksere hadde en forestilling om syv guddommelige riker. Kristne angelsaksere refererte til det rike som menneskene levde i som Middangeard og som kan korrespondere til det norrøne Midgard, og at det rike som ble kalt for Neorxnawang tilsvarte den kristne oppfatningen av Himmelen. Mens dette er kristne begrepet har en del forskere antatt at de kan ha hatt sin bakgrunn i tidligere hedenske oppfatninger og begrepsdannelser.Antagelig trodde angelsakserne på etterlivet ettersom de tok godt vare på sine døde. I det angelsaksiske England ble døde enten kremert eller gravlagt med gaver. Slike gaver omfattet våpen for menn og husholdningsredskaper for kvinner, og en del gaver hadde også mat, muligens som niste for ferden mot etterlivet.
== Guddommer ==
Angelsaksisk gudeverden besto av mange guder og gudinner, og de meste mektige var de som tilhørte en gruppe kalt Ése, tilsvarende de norrøne æser. De fleste guddommer var assosiert til bestemte aspekter av naturen, eksempelvis var Thunor (norrøne Tor) en gud for himmelen og torden.
Ved å ha germanske røtter hadde de angelsaksiske guddommen hovedsakelig de samme navn og samme områder som de guder som ble dyrket av folkene i Norden og i nordlige Tyskland. Navnene hadde delvis andre variasjoner grunnet forskjeller i språk mellom de germanske stammene. Angelsaksiske Thunor var den norrøne Tor og den germanske Donar. Likeledes var den angelsaksiske Woden den samme som germanske Wodan og den norrøne Óðinn / Odin.
Den fremste guden var Woden, lederen av «Den ville jakt» (norrønt Oskorei), og den som frakter de døde til de dødes verden. Woden tilsvarer den norrøne Odin, og som i den norrøne verden rettferdiggjorde også angelsaksiske konger sin guddommelige rett som konger ved å hevde å nedstamme fra gudene. Det ble hevdet at Woden var stamfar til høvdingene eller småkongene Hengist og Horsa, to legendariske figurer fra tidlig engelsk historie. Woden har gitt navnet til engelske «Wednesday», tilsvarende norske onsdag («Odins dag»).
Thunor, (angelsaksisk Þunor, norrønt Tor) var tordenguden som også beskyttet menneskene fra kjemper (norrønt jotner). Ukedagen torsdag var «Thunors dag», på moderne engelsk «Thursday».
Fríge var Wodens hustru og gudinne for åndelig kjærlighet. Ukedagen fredag var hennes, «Friges dag», moderne engelsk «Friday».
Tiw (norrønt Ty, gammelhøytysk Zîu) var en krigsguden, og ukedagen tirsdag var hans, moderne engelsk «Tuesday».
Andre guder var Ing, en gud som antagelig tilsvarer den norrøne Frøy / Yngve-Frøy, og kanskje også Gēat, en guddom assosiert med den norrøne Gautr (Gaute) og germanske Gausus. Kathleen Herbert har i sin bok Lost Gods of England («Englands tapte guder») forklart at angelsakserne også dyrket en gud kalt Ing som ble likestilt med den norrøne Frøy. Dette for at Frøy ble dyrket som Yngve-Frøy i Sverige, sammen med den samme symbolisme som finnes uttrykt blant annet i Beowulf hvor bjørnen er Frøys symbol og i tillegg hans rolle som fruktbarhetsgud. Hun forbinder også Ing til Nerthus, tilsvarende som norske religionshistorikere og filologer har knyttet til Njord og dennes sønn Frøy, og siterer følgende fra Tacitus:
De dyrket gudenes moder. Som ritenes emblem bar de formene til ville bjørner [...].
Herbert diskuterer gudinnen Nerthus slik det ble nedtegnet av romeren Tacitus i Germania. Hun foreslår at det er sannsynlig at angelsakserne dyrket Nerthus som en jordmoder-gudinne ved å gjøre referanser til magi, beskyttelser og høstfester som varte i hundrevis av år.
«Den 14. september 1598 kom en gruppe tyske besøkende til Eton. En av dem rapporterte det følgende: vi var på veg tilbake til vårt overnattingssted og ved et tilfelle kom vi over noen bønder som feiret høsttakkefest. Det siste knippe med korn hadde blitt kronet med blomster og de hadde festet det til en fantastisk vakkert kledt bilde som kanskje var ment å representere Ceres [...] De bar henne hit og dit med mye støy, menn og kvinner sammen på vognen, stallgutter og tjenestejenter som skrek og hojet gjennom gatene [...]
Omtrent 1 500 år etter Tacitus beskrev Nerthus-riten, allerede lenge etablert blant de kontinentale anglere, hadde engelskmenn en gudinne for den fruktbare jord som fortsatt red på vogn, skred tilfeldige fram blant offentlig glede.»
=== Særskilte guddommer ===
Guden Seaxnēat / Saxnōt ble ikke dyrket av alle angelsaksere, kun de fra den østsaksiske stamme som bosatte seg i sørlige England og dannet kongedømmet Essex. Saxnōt er den mytiske grunnleggeren av sakserne, men kan muligens ha vært et annet navn for Tiw / Ty.
Eostre var i henhold til Beda en gudinne som ble feiret med en egen fest om våren. Beda forsikrer at den nåværende kristne festivalen, påskefesten, har tatt sitt navn fra Eostres fest i Eostur-monath Aprilis (april). Påske på engelsk er Easter. Det er ikke funnet annen referanse for denne ellers helt lokale angelsaksiske gudinne. En annen guddom nevnt av Beda som det heller ikke finnes annen bekreftende kilder til er gudinnen Hretha, hvis navn skal ha betydd ære.
En gudinne kjent som Helith / Helia var, i henhold til lokale legender, dyrket i Dorset, noe som ble forsøkt utryddet som hedensk av den kristne misjonæren Augustin av Canterbury.Angelsakserne hadde også tro på husguder, kjent som cofgoda (engelsk «cove god»), som man antok beskyttet et hus eller hjem, og bli gitt egne ofringer slik at de ville bli der. Etter at England ble kristnet er det antatt at troen på cofgoda fortsatte i form av feer og alver kjent som hob. Tilsvarende er funnet i andre hedenske trosforestillinger som Lares i romersk hedendom og Agathos Daimon i gresk religion i antikken.
=== Heltefigurer ===
Hengest og Horsa opptrer som nevnt i historiske kilder, men det er også antydninger på at de senere ble tillagt guddommelige egenskaper. Deres navn kan ha hatt mytologisk betydning, Hengest betyr «hingst» og Horsa «hest». Dette dyret hadde stor mytologisk betydning i angelsaksisk kultur.
Andre figurer var blant annet Weyland, Wayland eller Welund, en legendarisk smed som også kjennes i Norden under navnet Volund. Han var sannsynligvis av alveætt og hadde evnen til å skifte ham, akkurat som sin hustru som var svanemø og valkyrie. Han er blant annet avbildet på et skrin fra Sutton Hoo hvor han muligvis symboliserte rikdom og partnerskap.En annen figur som opptrer i angelsaksisk mytologi var den sørsvenske helten Beowulf («Krigsulven») fra Götaland. Selv om han ikke var angelsakser har han en egen episk fortelling som framstiller hans eventyr i Norden til han dreper monsteret Grendel som hadde terrorisert kongedømmet Hrothgar. Deretter dro han av sted for å drepe monsterets mor. Han ble selv konge av Götaland til han selv døde i kamp med en monster. Selve fortellingen har sin opprinnelse i Norden, men diktet kan ha blitt fullført og funnet sin endelig form i East Anglia.
== Ritualer ==
=== Religiøs utøvelse ===
Som mange andre indoeuropeiske kulturer dyrket angelsakserne opprinnelig gudene på egne steder som hellige lunder, høyder og åser og andre særskilte steder. Den romerske forfatteren Tacitus fortalte om kontinentale germanske stammer at:
«De bedømmer at gudene kan ikke bli holdt innenfor vegger... de innvier lunder og lysninger i skogen og kaller på gudenes navn ved det samme mysterium som kun kan bli oppfattet av den samme følelse av ærefrykt.»Angelsakserne skar og lagde statuer av sine guddommer av tre, men på grunn av dette materialets forgjengelige natur har intet blitt bevart for ettertiden, men eksempler som ble skapt av samtidige germanske stammer på kontinentet viser antagelig hvordan de en gang så ut i England. To førkristne templer er blitt identifisert av arkeologene og utgravd i England. Pave Gregor I den store sendte munken Augustin til England i år 597 med den instruksjon om å ødelegge hedenske statuer, men også ta hensyn til den nasjonale egenart og fare forsiktig og klokt fram. Eksempelvis skulle Augustin vigsle hedenske templer til kirker istedenfor å ødelegge dem. I praksis betydde dette at nær alle spor etter hedensk kultpraksis i årenes løp forsvant under kristne nybygg.
Blot var ofring, og november var i angelsaksisk førkristen tid kjent som blótmónað («blotmåneden»), og Beda beskrev det som følgende på angelsaksisk:
Se mónaþ is nemned on Léden Novembris, and on úre geþeóde blótmónaþ, forðon úre yldran, ðá hý hǽðene wǽron, on ðam mónþe hý bleóton á, ðæt is, ðæt hý betǽhton and benémdon hyra deófolgyldum ða neát ða ðe hý woldon syllan.
«Denne måned kalles på latin Novembris, og på vårt språk offermåneden, fordi våre forfedre, da de var hedninger, ofret alltid i denne måned. Det betyr at de tok det kveg som de ønsket å ofre og ga det til deres avguder.»Det moderne engelske ord for å «velsigne», «bless», stammer opprinnelig fra det hypotetiske urgermanske ord *blothisojan, som betyr «å smøre med blod» (det vil si blod fra ofring).
En annen utbredt seremoni var symbel som var et rituelt drikkegilde hvor deltagerne oppnådde en merkelig ekstase og fikk åpenbaringer gjennom å drikke alkoholholdige drikkevarer, hovedsakelig mjød. Disse åpenbaringene ble typisk assosiert med spådom og varsel og ønske om å oppnå lykke gjennom en forsterket forbindelse med de krefter som kontrollerte skjebnen og wyrd. De deltagere som ikke tok del i drikkeriet var symbelgifa (verten), scop (skjalden), alekeeper (som serverte mjødet) og en þyle (som sørget for orden ved drikkingen).
=== Religiøse festivaler ===
Angelsaksernes religiøse tilstelninger er beskrevet i Bedas De Temporum Ratione («Beregningen av tid») som er en opplistning av den hedenske årskalenderen. Året besto av tolv månemåneder med enkelte år som hadde tretten måneder slik måne- og soltilpasningen kunne bli korrigert.Beda hevdet at den største hedenske festen var Modraniht («Moder natt») som var ved vintersolverv og begynnelsen på det angelsaksiske året.For februar måned, kjent som Solmonað, hevdet Beda at hedningene tilbød kaker for sine guddommer. En annen festival ble feiret på rundt samme tid, dedikert til gudinnen Eostre og var en vårfestival. Den senere kristne påskefeiringen på omtrent samme tid skal ha tatt sitt navn fra denne gudinnen.
September måned var kjent som Halegmonath, «Helligmåned», som kan indikere at den hadde en særskilt religiøs betydning.November måned var kjent som Blod-Monath, «Blodmåneden», og ble feiret med ofring av et dyr, både til gudene og som en kilde for matlagring for vinteren. Denne tilstelningen tilsvarer vanlig norrøn bloting.
=== Magi ===
De førkristne angelsakserne trodde på magi, trolldom og overnaturlige fenomener i naturen og tilværelsen. De som praktiserte magi var kjent som wicce. De tidligste kristne bekjempet slik praksis som farlig overtro:
«Vi påbyr at hver eneste prest nidkjært fremmer kristendommen, og utsletter totalt hedendommen, og forbyr dyrkelse av brønner, og åndemaninger, og spådomsvarsler, og trollkvinner, og dyrkelse av mennesker, og den intetsigende praksiser som blir gjort med ulike forhekselser, og med frithsplots, og med eldre, og også med ulike andre trær, og med steiner, og med mange forskjellige forblindelser hvor menn gjør mye som de ikke burde gjøre. – Og vi påbyr at hver eneste kristne mann nidkjært venner sine barn til kristendommen og lærer dem fadervår og trosbekjennelse. Og vi påbyr at på fastedagene skal [man] avholde seg fra hedenske sanger og djevelens spill» (Kong Edgars eklektiske regler, år 959
Et magisk gjenstand som overlevde ødeleggelse fra presteskapet er det kostbare skrinet Franks Casket, et angelsaksisk kongelig kiste av hvalbein med runeinskripsjoner fra tidlig på 600-tallet. Den har avbildninger i relieff med scener fra romersk og germansk kulturbakgrunn foruten også et bilde av Magi som tilber Kristus. Disse utskjæringene med deres runer hadde til hensikt å påvirke skjebnen, wyrd, og gi beskyttelse for dens eier, en krigerkonge. Bildet av «De hellige tre konger» kan ha vært grunnen til skrinet faktisk ikke ble ødelagt.
Det er mulig å konkludere fra dette at magisk praksis var hyppig og fremherskende, og at vann, egne trær og steiner sto sentralt i den religiøse kulten i ulike former. Bemerkes skal også frithspottum som knyttes til kjernekonseptet for tro, og som fra frith (norrønt friðr) betyr «fred», men hadde også en dypere og videre meningsbetydning.
== Religionsskiftet ==
Overgangen fra hedenskap til kristendom var en gradvis prosess som skjedde i løpet av 600-tallet, påvirket på den ene siden av keltisk kristendom og irsk misjon, på den andre siden av romersk katolisisme som kom til England ved Augustin av Canterbury i år 597. Den angelsaksiske adelen ble bortimot alle konvertert i løpet av et århundre, blant annet av at de hadde økonomiske fordeler: konvertering førte med seg større handelsmuligheter med naboland både vest i Irland og Wales, og øst i Frankrike. Men trosforestillingene til folk flest endret seg ikke like raskt, og en del av disse ble videreført i folkeminne og eventyr.
Da kristne misjonærer kom til Britannia forsøkte de ikke bare å fjerne alle spor av den gamle religion, men de kristnet alle tidligere fester og høytider og konverterte alle templer til kirker. Pave Gregor I instruerte abbed Mellitus om at:
«Jeg har kommet til den konklusjon om at templene med idolene i England skal ikke bare bli ødelagt. Augustin må ødelegge idolene, men templene i seg selv bør bli overrislet med hellig vann, og altre satt opp i dem hvor relikvier kan bli oppbevart. For vi bør ta fordeler av velbygde templer ved å rense dem fra djeveldyrking og dedikere dem for tjeneste for den sanne Gud»Flere angelsaksiske hedenske praksiser ble omformet til kristne praksiser, eksempelvis ble den kristne påskefeiringen overtatt fra en tidligere hedensk vårfest dedikert til gudinnen Eostre, og det engelske begrepet for påske, Easter, var i seg selv en tilpasning fra «Eostre».
Den siste hedenske konge i det angelsaksiske England var Arwald av Wight som ble drept i 686 av den kristne kongen Cædwalla av Wessex.
Germansk hedendom kom tilbake til England i tidsrommet 800- til 1000-tallet i form av norrøn hedendom av vikinger fra Norden, hovedsakelig dansker i øst og nordmenn fra nord og vest, men også disse lot seg etterhvert omvende til kristendommen.
== Påvirkning ==
=== Stedsnavn ===
Mange stedsnavn over hele England har navn etter de gamle gudene, eksempelvis Frigedene og Freefolk er navngitt etter Frige, Thundersley etter Thunor, og Woodway House, Woodnesborough og Wansdyke er opprinnelig navngitt Woden.
=== Ukedagene ===
Syvdagers uke hadde sin opprinnelse i hellenistiske Egypt fra 100-tallet f.Kr. og ble overtatt i interpretatio romana av greske guder i den romerske tiden, navngitt Sol, Luna, Mars, Mercurius, Jupiter, Venus og Saturnus. De engelske ukedagene er, med unntak av Saturday (lørdag) som er navngitt etter Saturn, den romerske gud for jordbruk og høsting, alle oversettelser av latinske navn i henhold til interpretatio romana til germanske guddommer.
Mens søndag og mandag må betraktes som direkte oversettelser av Dies Solis «solens dag» og Dies Lunæ «månens dag», er navnene for Tuesday (tirsdag, «Tiws dag», oversatt fra «Mars’ dag»), Wednesday (onsdag, «Wodens dag», ovesatt fra «Merkurs dag»), Thursday (torsdag, «Thunors dag», oversatt fra «Jupiters dag») og Friday (fredag, «Fríges dag», oversettelse av «Venus’ dag»), noe som gjør det klart at lånoversettelsene var basert på teonomi enn noe annet.
=== Nyhedendom ===
På slutten av 1900-tallet, som en del av nyhedenske bevegelser, ble en rekonstruert form for angelsaksiske hedendom gjenoppstått som undergruppe av generell germansk nyhedendom. En tradisjon av wicca, kjent som Seax-Wica, ble grunnlagt av Raymond Buckland i 1973, og benytter symbolisme og ikonografi fra angelsaksisk mytologi, men innenfor wiccas tradisjonelle rammer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hutton, Ronald (1991):The Pagan Religions of the Ancient British Isles
== Eksterne lenker ==
Anglo-Saxon Heathenism – angelsaksisk hedendom
Anglo Saxon Heathenism Group: Englatheod – nyhedendom
Heathen cult in English place-names | Angelsaksisk mytologi viser til førkristne trosforestillinger og polyteisme (flerguderi) som ble praktisert av angelsaksere i England fra 400-tallet til 600-tallet. Angelsaksisk mytologi hadde sine røtter i germansk mytologi og delte derfor trosforestillinger med norrøn mytologi i Norden og sørgermansk mytologi på det nordeuropeiske kontinentet. | 3,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gyland_trevarefabrikk | 2023-02-04 | Gyland trevarefabrikk | ['Kategori:1920 i Norge', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2016-03', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flekkefjords historie', 'Kategori:Kultur i Flekkefjord', 'Kategori:Museer i Agder', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Flekkefjord', 'Kategori:Selskaper etablert i 1920', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1956', 'Kategori:Tidligere norske selskaper'] | Handverksfabrikken i Gyland, tidligere Gyland Trevarefabrikk, er en vanndrevet møbelfabrikk i Gyland i Flekkefjord kommune i Vest-Agder. Fabrikken ble etablert i 1920, med reimdrevne maskiner fra 1890. Den regnes som en av Skandinavias best bevarte i sitt slag.
| Handverksfabrikken i Gyland, tidligere Gyland Trevarefabrikk, er en vanndrevet møbelfabrikk i Gyland i Flekkefjord kommune i Vest-Agder. Fabrikken ble etablert i 1920, med reimdrevne maskiner fra 1890. Den regnes som en av Skandinavias best bevarte i sitt slag.
== Nåværende drift ==
I 2008 kjøpte Erik Alfred Tesaker anlegget. Han har restaurert bygningene og maskinparken. Fra 2012 til 2019 var fabrikken åpen for publikum med blant annet produksjon av håndlagde møbler, små oppfinnelser, kunstprosjekt, kulturarrangement, kurs, foredrag, konserter, krambodkafee ol. Fra 2015 har Erik Alfred og NRK filmet TV-serien Oppfinneren. Sommeren 2020 åpnet Tesaker en egen Oppfinnerpark i Lyngdal, som i tillegg til en mengde mekaniske aktiviteter, inneholdt en komplett kopi av maskinverkstedet på Handverksfabrikken.
== Historikk ==
Den opprinnelige Gyland Trevarefabrik ble etablert i 1920 og nedlagt i 1956.
Den produserte blant annet vinduer og dører til møbler, lastebiler og kjøkkeninredninger. Maskinparken er fra 1890-tallet. Maskinene stod opprinnelig i Risaaens Trevarefabrikk på Øya i Kvinesdal, som var i drift fra 1890. Da den fabrikken ble lagt ned i 1920, ble hele maskinparken kjøpt på auksjon og dannet grunnlaget for etableringen av Gyland Trevarefabrikk.
== Utmerkelser ==
Handverksfabrikken har mottatt en rekke stipend og priser for sitt arbeid, blant annet:
Tilskudd til restaurering fra Kulturminnefondet
Art-Start-stipend fra Innovasjon Norge
Kulturminnevernprisen for Vest-Agder
Kulturminnefondets formidlingsstipend
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Handverksfabrikken i Gyland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk kulturminnefond: Gyland trevarefabrikk i Flekkefjord | Handverksfabrikken i Gyland, tidligere Gyland Trevarefabrikk, er en vanndrevet møbelfabrikk i Gyland i Flekkefjord kommune i Vest-Agder. Fabrikken ble etablert i 1920, med reimdrevne maskiner fra 1890. | 3,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marad | 2023-02-04 | Marad | ['Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Mesopotamia', 'Kategori:Det akkadiske rike', 'Kategori:Guvernementet Babil', 'Kategori:Oldtidsbyer i Irak', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sumer'] | Marad (sumerisk: Marda, dagens navn: Tell Wannat es-Sadum) var en by i Sumer. Marad lå på vestbredden av det som da var den vestlige grenen av øvre Eufrat, vest for Nippur i dagens Irak. Marad dekker et område på mindre enn 124 hektar, og hadde en estimert maksimum befolkning på 5 000.
Byens ziggurat E-igi-kalama, som ble bygget av en av sønnene til Naram-Sin, var dedikert til stormguden Ninurta, og også guden Lugalmarada (også kalt Lugal-Amarda).Marad ble grunnlagt rundt 2700 f.Kr. Etter erobringen av Sargon av Akkad ble byen liggende innenfor grensene til det Akkadiske riket.
| Marad (sumerisk: Marda, dagens navn: Tell Wannat es-Sadum) var en by i Sumer. Marad lå på vestbredden av det som da var den vestlige grenen av øvre Eufrat, vest for Nippur i dagens Irak. Marad dekker et område på mindre enn 124 hektar, og hadde en estimert maksimum befolkning på 5 000.
Byens ziggurat E-igi-kalama, som ble bygget av en av sønnene til Naram-Sin, var dedikert til stormguden Ninurta, og også guden Lugalmarada (også kalt Lugal-Amarda).Marad ble grunnlagt rundt 2700 f.Kr. Etter erobringen av Sargon av Akkad ble byen liggende innenfor grensene til det Akkadiske riket.
== Referanser == | Marad (sumerisk: Marda, dagens navn: Tell Wannat es-Sadum)sarissa.org: «Sumerian City-States» var en by i Sumer. | 3,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bursaspor | 2023-02-04 | Bursaspor | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bursa (provins)', 'Kategori:Fotballag etablert i 1963', 'Kategori:Fotballag i Tyrkia'] | Bursaspor er en profesjonell fotballklubb fra byen Bursa i Tyrkia, grunnlagt i 1963. Laget spiller siden 2007 i den tyrkiske superligaen. Klubben har to store nasjonale titler, serien i 2010 og cupen i 1986.
Bursaspors seriegull i 2010 var det første av et lag utenfor Istanbul på 26 år.
| Bursaspor er en profesjonell fotballklubb fra byen Bursa i Tyrkia, grunnlagt i 1963. Laget spiller siden 2007 i den tyrkiske superligaen. Klubben har to store nasjonale titler, serien i 2010 og cupen i 1986.
Bursaspors seriegull i 2010 var det første av et lag utenfor Istanbul på 26 år.
== Meritter ==
=== Serie ===
Vinner: 2010
=== Cup ===
Vinner: 1986
2. Plass: 1971, 1974 og 1992
== Kjente spillere/managere ==
Hakan Şükür (spilte 1990-1992)
Gøran Sørloth (spilte 1993-1994)
Sercan Yıldırım (spiller 2006-)
Gheorghe Hagi (trener i 2003)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Bursaspor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bursaspor er en profesjonell fotballklubb fra byen Bursa i Tyrkia, grunnlagt i 1963. Laget spiller siden 2007 i den tyrkiske superligaen. | 3,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mosj%C3%B8marka | 2023-02-04 | Mosjømarka | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elverums geografi', 'Kategori:Løtens geografi'] | Mosjømarka er et skogsområde og populært turområde øst for Løten i Innlandet. Området strekker seg fra tettbebyggelsen i vest til kommunegrensa mot Elverum, hvor det militære skytefeltet ved Terningmoen hindrer adkomst i øst. I nord avgrenses området av riksvei 3/riksvei 25, og i syd av Rokosjøvegen.
Rondanestien passerer gjennom Mosjømarka fra Oset ved Rokosjøen til Tobru.
| Mosjømarka er et skogsområde og populært turområde øst for Løten i Innlandet. Området strekker seg fra tettbebyggelsen i vest til kommunegrensa mot Elverum, hvor det militære skytefeltet ved Terningmoen hindrer adkomst i øst. I nord avgrenses området av riksvei 3/riksvei 25, og i syd av Rokosjøvegen.
Rondanestien passerer gjennom Mosjømarka fra Oset ved Rokosjøen til Tobru.
== Eksterne lenker ==
Kart over Mosjømarka på OpenStreetMap | Mosjømarka er et skogsområde og populært turområde øst for Løten i Innlandet. Området strekker seg fra tettbebyggelsen i vest til kommunegrensa mot Elverum, hvor det militære skytefeltet ved Terningmoen hindrer adkomst i øst. | 3,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hermann_Gmeiner | 2023-02-04 | Hermann Gmeiner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. april', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Bregenz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikere'] | Hermann Gmeiner (født 23. juni 1919 i Alberschwende i Vorarlberg i Østerrike, død 26. april 1986 i Innsbruck) var en østerriksk filantrop og grunnlegger av SOS-barnebyer.
| Hermann Gmeiner (født 23. juni 1919 i Alberschwende i Vorarlberg i Østerrike, død 26. april 1986 i Innsbruck) var en østerriksk filantrop og grunnlegger av SOS-barnebyer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hermann Gmeiner ble født som det sjette av ni barn i en bondeslekt i Vorarlberg. Da han var fem år døde moren, og hans eldste søster Elsa tok ansvaret for de minste barna og ble den viktigste omsorgspersonen for ham. På grunn av gode skoleresultater fikk han et stipend som gjorde det mulig for å ham å gå på gymnaset i Feldkirch.
=== Annen verdenskrig ===
I 1940 ble han innkalt til krigstjeneste, og tjenestegjorde i Finland, Russland og Ungarn. Han ble såret flere ganger, og kom tilbake til hjemstedet i 1945, der han tilbragte flere måneder på lasarett og deretter tok fatt på et medisinstudium.
=== Arbeid for foreldreløse barn ===
Hans egne opplevelser av krigens redsler og lidelsene til foreldreløse barn etter krigen gjorde dypt inntrykk på ham, og gjennom sin lokale katolske menighet fikk han hjelp til å starte en gruppe som skulle hjelpe de foreldreløse barna. Han ble i denne perioden overbevist om at hjelp ikke kunne være effektiv uten at barna vokste opp i et hjem som var deres, og at anstalter ikke var riktig vei å gå. Da tenkte han også tilbake på sin egen barndom, der søsteren hadde vært en «erstatningsmor».
Gmeiner utviklet en plan for å bygge et hus til barna, hvor en «mor» gav dem omsorg – og ikke bare et hus, men en hel «barneby».
Arbeidet for foreldreløse barn tok etterhvert det meste av tiden til Gmeiner, slik at han gav opp medisinstudiet, med tungt hjerte, i 1949. Samme år startet han arbeidet med å realisere den første barnebyen. Han tenkte seg at dersom nok mennesker gav bare en schilling kunne arbeidet la seg finansiere. Da han grunnla SOS-barnebyer i 1949 startet han med en kapital på bare 600 schilling, som var alle hans oppsparte midler. Gmeiners idé om barnebyer med en mor, brødre og søstre ble møtt med latterliggjøring og lite støtte, men borgermesteren i småbyen Imst, Josef Koch, lovet foreningen en gratis tomt til den første barnebyen. På julaften 1950 åpnet det første barnebyhuset, og året etter var det fem hus med 45 barn i den første barnebyen. I årene som fulgte ble det etablert flere barnebyer i Østerrike og andre land i Europa.
I 1960 ble SOS-Kinderdorf International etablert, som en internasjonal paraplyorganisasjon for barnebybevegelsen, med Gmeiner som president. Organisasjonen tok etterhvert initiativ til å opprette SOS-barnebyer også utenfor Europa. I 1963 åpnet en barneby i Daegu i Korea, og senere fulgte barnebyer i Amerika og Afrika. I dag finnes det over 500 SOS-barnebyer og totalt over 2100 SOS-programmer over hele verden. Gmeiner ble nominert til Nobels fredspris en rekke ganger. Selv understreket han alltid at arbeidet bare var mulig takket være alle støttespillerne rundt om i verden.
Hermann Gmeiner døde i Innsbruck i 1986. Han er begravet i SOS-barnebyen i Imst.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SOS Barnebyer | Hermann Gmeiner (født 23. juni 1919 i Alberschwende i Vorarlberg i Østerrike, død 26. | 3,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rishamn | 2023-02-04 | Rishamn | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Badeplasser i Vestland', 'Kategori:Bergens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strender i Norge'] | Rishamn er en badeplass på sørøstsiden av Korsneset ved Krokeide i Bergen. Stranden er ikke en offisiell fristrand, men har lenge vært benyttet av naturister. | Rishamn er en badeplass på sørøstsiden av Korsneset ved Krokeide i Bergen. Stranden er ikke en offisiell fristrand, men har lenge vært benyttet av naturister. | Rishamn er en badeplass på sørøstsiden av Korsneset ved Krokeide i Bergen. Stranden er ikke en offisiell fristrand, men har lenge vært benyttet av naturister. | 3,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kronometer | 2023-02-04 | Kronometer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ur'] | Et kronometer er et urverk i en klokke som er testet og sertifisert til å møte spesifikke presisjonsstandarder. I Sveits kan bare urverk som er sertifisert av Contrôle Officiel Suisse des Chronomètres (COSC) kalles kronometre.
Uttrykket kronometer brukes også for å beskrive marine kronometre, som brukes til astronomisk navigasjon. Det første marine-kronometret ble konstruert av John Harrison i 1730. I 1761 hadde han laget en forbedret versjon (kalt H4), og fikk etterhvert utbetalt belønningen den britiske regjeringen hadde utlovet for konstruksjonen av et nøyaktig skipskronometer. Dette var det første urverket som var nøyaktig nok til at et fartøys øst/vest-posisjon (lengdegrad) kunne fastslås ved å måle solvinkelen. De neste 250 årene var et nøyaktig kronometer helt essensielt for enhver form for sjø- eller luftnavigasjon, inntil innføringen av GPS på slutten av det 20. århundre. Marine-kronometret brukes i praksis ikke i navigasjon i dag.
| Et kronometer er et urverk i en klokke som er testet og sertifisert til å møte spesifikke presisjonsstandarder. I Sveits kan bare urverk som er sertifisert av Contrôle Officiel Suisse des Chronomètres (COSC) kalles kronometre.
Uttrykket kronometer brukes også for å beskrive marine kronometre, som brukes til astronomisk navigasjon. Det første marine-kronometret ble konstruert av John Harrison i 1730. I 1761 hadde han laget en forbedret versjon (kalt H4), og fikk etterhvert utbetalt belønningen den britiske regjeringen hadde utlovet for konstruksjonen av et nøyaktig skipskronometer. Dette var det første urverket som var nøyaktig nok til at et fartøys øst/vest-posisjon (lengdegrad) kunne fastslås ved å måle solvinkelen. De neste 250 årene var et nøyaktig kronometer helt essensielt for enhver form for sjø- eller luftnavigasjon, inntil innføringen av GPS på slutten av det 20. århundre. Marine-kronometret brukes i praksis ikke i navigasjon i dag.
== Mekaniske kronometre ==
Kronometre har ofte inkludert forskjellige innovasjoner for å øke nøyaktigheten. Harde stener som diamanter, rubiner og safirer blir ofte brukt i lagrene for å minske friksjon og redusere slitasjen på urverket. Urmakere benyttet seg gjerne av de fysiske egenskapene til edelmetaller som gull, platina og palladium.
=== Komplikasjoner ===
Når man snakker om klokker, er komplikasjoner i mekaniske klokker en spesialfunksjon utover det å vise tiden. Eksempler på slike komplikasjoner er:
Tourbillon
Evighetskalender
Kronograf
Gangreserveindikasjon
Indikasjon av månefase
== I dag ==
Atomur og radiostyrte ur har gjort mekaniske ur overflødig for vitenskapelige og industrielle formål, men noen urprodusenter lager fortsatt kronometre.
== Offisielt sertifiserte kronometre ==
Over 1 000 000 urverk sertifiseres hvert år av COSC, flesteparten i mekaniske armbåndsur. Ifølge COSC er et kronometer et høy-presisjonsurverk som kan vise sekunder og har et urverk som er testet over flere dager i forskjellige posisjoner, ved forskjellige temperaturer av en nøytral instans (i praksis COSC). Hvert urverk er testet i flere dager i fem forskjellige posisjoner og tre forskjellige temperaturer. Alle sveitsiske klokker med påskriften chronometer inneholder et sertifisert urverk.
== Se også ==
Klokke (ur)
Armbåndsur
Rolex
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Contrôle Officiel Suisse des Chronomètres | Et kronometer er et urverk i en klokke som er testet og sertifisert til å møte spesifikke presisjonsstandarder. I Sveits kan bare urverk som er sertifisert av Contrôle Officiel Suisse des Chronomètres (COSC) kalles kronometre. | 3,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vossebanen | 2023-02-04 | Vossebanen | ['Kategori:1883 i Norge', 'Kategori:Arna', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Bergensbanen', 'Kategori:Etableringer i 1883', 'Kategori:Hordalands samferdselshistorie', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Bergen', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Vaksdal', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Voss', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Vestland', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1883', 'Kategori:Nedlagte jernbanestrekninger i Norge', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Vaksdals historie', "Kategori:Voss' historie"] | Vossebanen er den opprinnelige jernbanestrekningen mellom Bergen og Voss. Den ble åpnet i 1883 som smalsporet jernbane og ombygget til normalspor i 1904.
Strekningen (Tunestveit-) Garnes – Midttun drives i dag som veteranjernbanen under varemerkenavnet Gamle Vossebanen. Gamle Vossebanen er fredet av Riksantikvaren. Strekningen Voss - Tunestveit inngår i dag i Bergensbanen.
| Vossebanen er den opprinnelige jernbanestrekningen mellom Bergen og Voss. Den ble åpnet i 1883 som smalsporet jernbane og ombygget til normalspor i 1904.
Strekningen (Tunestveit-) Garnes – Midttun drives i dag som veteranjernbanen under varemerkenavnet Gamle Vossebanen. Gamle Vossebanen er fredet av Riksantikvaren. Strekningen Voss - Tunestveit inngår i dag i Bergensbanen.
== Historikk ==
I en tidlig fase ble det foreslått å anlegge kanal mellom Bolstadøyri ved fjorden og Vangsvatnet (som bare er 50 meter over havet) slik at dampbåten kunne gå helt til Vossevangen. Bortsett fra Bolstadøyri har ikke Voss direkte adkomst til sjøen. Fra 1854 gikk det dampskip mellom Bergen og Bolstadøyri, og den klarte turen på 5-6 timer. Før Vossebanen gikk det en periode også dampbåt på Evangervatnet. Vossebygdene var rike på folk og ressurser, og før utbygging ble vedtatt, ble det fremholdt at transporten til byen var besværlig med fire kjøre- og tre båtstrekninger. Bergen hadde 35.000 innbyggere, og bygdene langs den planlagte jernbanen 25.000.Vossebanen ble bygget ut fra datidens standard for innenlandsk sporvidde på 3,5 fot, tilsvarende 1,067 meter. Da Bergensbanen ble vedtatt bygget med europeisk standard for sporvidde på 1,435 meter, måtte Vossebanen ombygges. Dette arbeidet ble sluttført natten mellom 10. og 11. august 1904. Dermed fulgte fremdeles vossatoget den opprinnelige linjen til Bergen da Bergensbanen åpnet i 1909, hvor innkjøringen til Bergen gikk fra Minde stasjon til Solheimsviken stasjon, videre over jernbanebroen og i tunnel under Nygårdshøyden frem til jernbanestasjonen som den gang lå ved Lille Lungegårdsvannet.Vossebanen gikk langs Bolstadfjordens sørside gjennom flere kortere tunneler. Bergensbanen ble med Trollkona-tunnelen i 1987 flyttet langt inn i berget, og en del gamle jernbanetunneler ble utvidet til veitunneler da hovedveien Bergen-Voss (E16) ble lagt langs Bolstadfjorden i 1992. Veien ble til dels lagt i rettere linje enn Vossebanen, og veitraseen krysset den gamle jernbanetraseen flere ganger. Kluftafjellstunnelen går i fjellet like innenfor Kløftefjell jernbanetunnel som ble tatt ut av bruk. Kvålsåsen tunnel på Bergensbanen ble åpnet i 1990 og erstattet en svingete strekning langs Vangsvatnet. Traseen langs Vangsvatnet ble brukt til E16.Frem til 1960-tallet var flere bygder langs Vossebanen mellom Trengereid og Bulken uten veiforbindelse. Mellom Vaksdal og Dale var det bare jernbane, slik at kjørende fra Dale eller Stanghelle til Bergen måtte reise om Voss og Hardanger - en strekning på over 200 km sammenlignet med 40 km med toget.Jernbanen førte til oppsving for bygdene langs traseen både med bedre samferdsel og aktivitet i anlegg og drift av banen. I anleggstiden var det særlig stor aktivitet på Bolstad det var et stort grustak som forsynte banelegemet til rundt 1950. Ved Bolstad var også de tre største tunnelene som til da var drevet i Norge.
==== Gjenværende, ubrukt strekning: Mjølnersporet ====
Den eneste gjenværende biten av Vossabanen i dag er det såkalte «Mjølnersporet» som pr 2021 er å finne på en parkeringsplass. Etter at den nye Kronstad stasjon åpnet i 1913, gikk det gamle sporet ut av bruk i daglig trafikk, men ble fra 1914 brukt som sidespor til verkstedsfirmaet Mjølner A/S, etablert i Fabrikkgaten 5 i 1915.
Nedlagt og revet strekning
Nesttun – 31,2 moh., nedlagt som stasjon (sidelinje til Osøyro 1894–1935)
Fjøsanger – 8,2 moh., nedlagt som stasjon
Minde – 18,3 moh., passasjertrafikk nedlagt 1965, godstrafikk til 2020.Ny strekning fra Minde til Bergen nye stasjon, åpnet 1913
Kronstad – 21,5 moh., passasjertrafikk nedlagt 1965, godstrafikk til ca. 2000.
Bergen – 3,9 moh., nåværende stasjon, åpnet 1913.
== Linjekart ==
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 172–182. ISBN 82-90286-28-7.
Ivar J. Gubberud (1983). Vossebanen 1883-1983. En beretning om Vossebanens tekniske og politiske historie gjennom hundre år. Norsk jernbaneklubb. ISBN 82-90286-05-8.
Nils Carl Aspenberg (1994). Glemte spor. Boken om sidebanenes tragiske liv. Baneforlaget. s. 232–243. ISBN 8291448000.
Aasmund Dahl, red. (1984). Bygningsregistrering: Bergen distrikt. 2. NSB Arkitektkontoret.
== Eksterne lenker ==
(en) Vossebanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Banens hjemmeside
Stasjoner på Vossebanen
Bergen byleksikon på nett, om Vossebanen
Gamle Vossebanen i openstreetmap.org
[2] Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. Vossebanens trasé i Bergen kommune | Vossebanen er den opprinnelige jernbanestrekningen mellom Bergen og Voss. Den ble åpnet i 1883 som smalsporet jernbane og ombygget til normalspor i 1904. | 3,668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SOS-barnebyer | 2023-02-04 | SOS-barnebyer | ['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Humanitære hjelpeorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1949', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske organisasjoner'] | SOS-barnebyer (tysk SOS-Kinderdorf) er en internasjonal organisasjon som arbeider for å gi barn et trygt hjem. SOS-barnebyer opererer uavhengig av nasjonalitet, kultur og religion i 135 land og territorier over hele verden.
SOS-barnebyer ble grunnlagt i 1949 i Østerrike av medisinstudenten Hermann Gmeiner som ønsket å hjelpe foreldreløse barn etter andre verdenskrig. Organisasjonen bygger på Gmeiners idé om familiebasert barneomsorg, med en SOS-mor og søsken som fungerer som en familie. Den første barnebyen åpnet i Imst i Østerrike i 1950.
Den internasjonale paraplyorganisasjonen SOS Children's Villages International (tidligere SOS-Kinderdorf International) ble grunnlagt i 1960, etter etableringen av nasjonale organisasjoner i Frankrike, Tyskland og Italia. Organisasjonen er i dag aktiv i 132 land og driver over 2 100 programmer som SOS-barnebyer, familieprogram, medisinske sentre, barnehager, skoler, yrkesopplæringssentre og nødhjelpsprogram. Det internasjonale sekretariatet ligger i Innsbruck og Wien.
SOS står for Societas Socialis, «sosialt samfunn».
| SOS-barnebyer (tysk SOS-Kinderdorf) er en internasjonal organisasjon som arbeider for å gi barn et trygt hjem. SOS-barnebyer opererer uavhengig av nasjonalitet, kultur og religion i 135 land og territorier over hele verden.
SOS-barnebyer ble grunnlagt i 1949 i Østerrike av medisinstudenten Hermann Gmeiner som ønsket å hjelpe foreldreløse barn etter andre verdenskrig. Organisasjonen bygger på Gmeiners idé om familiebasert barneomsorg, med en SOS-mor og søsken som fungerer som en familie. Den første barnebyen åpnet i Imst i Østerrike i 1950.
Den internasjonale paraplyorganisasjonen SOS Children's Villages International (tidligere SOS-Kinderdorf International) ble grunnlagt i 1960, etter etableringen av nasjonale organisasjoner i Frankrike, Tyskland og Italia. Organisasjonen er i dag aktiv i 132 land og driver over 2 100 programmer som SOS-barnebyer, familieprogram, medisinske sentre, barnehager, skoler, yrkesopplæringssentre og nødhjelpsprogram. Det internasjonale sekretariatet ligger i Innsbruck og Wien.
SOS står for Societas Socialis, «sosialt samfunn».
== Familieprogrammer ==
SOS-familieprogram retter seg mot vanskeligstilte familier. Målgruppene er alenemødre med barn, familier som ledes av barn eller besteforeldre, samt familier der omsorgspersonene er syke. Familiene får ulike tilbud som rådgivning, yrkesopplæring, hjemmebesøk, psykososial oppfølging, matvaresikkerhet og hiv- og aidsforebyggende tiltak. Det fokuseres på «hjelp til selvhjelp», og målet er at familiene skal klare seg selv og kunne ta vare på barna.
== I Norge ==
«Komiteen for norske venner av SOS-barnebyer» ble etablert i 1964, og ble senere til Stiftelsen SOS-barnebyer Norge. Organisasjonen støtter SOS Children's Villages Internationals internasjonale aktiviteter. SOS-barnebyer Norge har i underkant av 100 000 fadderskap og 150 000 øvrige givere, og er den største private innsamlingsorganisasjonen innen bistand i Norge.
I 2009 åpnet den første norske SOS-barnebyen i Olsvik i Laksevåg bydel i Bergen. Barnebyen er et fellesskap med åtte nye hjem for barn som ikke kan bo sammen med sin egen familie, og som er under omsorg av barnevernet. Søskengrupper blir prioritert ved inntak.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) SOS Children's Villages – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
SOS-Kinderdorf International
SOS-barnebyer, den norske foreningen | SOS-barnebyer (tysk SOS-Kinderdorf) er en internasjonal organisasjon som arbeider for å gi barn et trygt hjem. SOS-barnebyer opererer uavhengig av nasjonalitet, kultur og religion i 135 land og territorier over hele verden. | 3,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yngvild_St%C3%B8en_Grotmol | 2023-02-04 | Yngvild Støen Grotmol | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | Yngvild Støen Grotmol er en norsk skuespiller. Hun er født i Levanger og vokste opp i Oslo og San Francisco. Hun er kjent fra TV-serier som Seks som oss (TV2), Schmokk (NRK), Øyevitne (NRK), Cybergullet (NRK) og Herrens Veje (DR). Hun har en av hovedrollene i Netflix-serien The Lørenskog disappearance som hadde premiere høsten 2022. Hun er også jazzsanger og konferansier.
I 2020 ble hun nominert til Amanda i kategorien «beste kvinnelige birolle» for rollen i filmen Alle utlendinger har lukka gardiner.
| Yngvild Støen Grotmol er en norsk skuespiller. Hun er født i Levanger og vokste opp i Oslo og San Francisco. Hun er kjent fra TV-serier som Seks som oss (TV2), Schmokk (NRK), Øyevitne (NRK), Cybergullet (NRK) og Herrens Veje (DR). Hun har en av hovedrollene i Netflix-serien The Lørenskog disappearance som hadde premiere høsten 2022. Hun er også jazzsanger og konferansier.
I 2020 ble hun nominert til Amanda i kategorien «beste kvinnelige birolle» for rollen i filmen Alle utlendinger har lukka gardiner.
== Filmografi ==
2017: Liv i TV-serien Herrens Veje - sesong 1. Produsert av DR1.
2015: Ramrun i TV-serien TRIO Cybergullet - sesong 2. Produsert av NRK.
2014: Camilla Bjerke i TV-serien Øyevitne. Produsert av NRK.
2011: Janne i TV-serien Schmokk. Produsert av NRK.
2009: Susanne Holmboe i filmen Upperdog. Regi: Sara Johnson.
2008: Henriette i filmen Sommerhuset. Regi: Ole Giæver.
2006: Alice i TV-serien Seks som oss - sesong 3. Produsert av TV2.
2005: Politikvinne i TV-serien Drømmefangeren. Produsert av NRK.
2005: Renate i filmen Izzat. Regi: Ulrik Imtiaz Rolfsen.
== Hørespill ==
2011: Stine i «Profitøren»
== Eksterne lenker ==
(en) Yngvild Støen Grotmol på Internet Movie Database
(en) Yngvild Støen Grotmol hos The Movie Database | Yngvild er et kvinnenavn dannet som en variant av Inghild, som har opprinnelse i norrøne ingwia, «dedikert til Ing», og hildr, «strid». Yngvildr var den norrøne formen av navnet Yngvild. | 3,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stedsnavn_i_Antarktis | 2023-02-04 | Stedsnavn i Antarktis | ["Kategori:Antarktis' geografi", 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Stedsnavn'] | Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR) har en egen komite for geografisk informasjon og stedsnavn i Antarktis, Standing Committee on Antarctic Geographic Information (SC-AGI). SC-AGI arbeider for at navnsettingen i Antarktis skal være enhetlig ved at hvert objekt bare skal ha ett navn. Medlemslandene blir derfor henstilt til ikke å oversette navn til eget språk, men velge de tidligst satte. Til tross for dette finnes mange terrengobjekter med flere navn og forskjellige oversettelser.
I 1974 inngikk Norge og Storbritannia en avtale om gjensidig bruk av hverandres stedsnavn i landenes kravområder. Dette praktiseres også i Australias, New Zealands og Frankrikes kravområder, dog uten at det er inngått noen formell avtale.
| Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR) har en egen komite for geografisk informasjon og stedsnavn i Antarktis, Standing Committee on Antarctic Geographic Information (SC-AGI). SC-AGI arbeider for at navnsettingen i Antarktis skal være enhetlig ved at hvert objekt bare skal ha ett navn. Medlemslandene blir derfor henstilt til ikke å oversette navn til eget språk, men velge de tidligst satte. Til tross for dette finnes mange terrengobjekter med flere navn og forskjellige oversettelser.
I 1974 inngikk Norge og Storbritannia en avtale om gjensidig bruk av hverandres stedsnavn i landenes kravområder. Dette praktiseres også i Australias, New Zealands og Frankrikes kravområder, dog uten at det er inngått noen formell avtale.
== Norske stedsnavn i Antarktis ==
Ansvaret for navnsetting og behandling av stedsnavn i Norges biland Dronning Maud Land, Bouvetøya og Peter I Øy tilligger Norsk Polarinstitutt, som har opprettet en egen stedsnavnkomite. De eldste norske stedsnavn i Antarktis finnes på Den antarktiske halvøy, der Carl Anton Larsens hvalfangstekspedisjon med skipet «Jason» i 1893/94 blant annet ga navn til Foyn Land (senere endret til Foyn Coast) og Mount Jason.
De fire Norvegia-ekspedisjonene fra 1927 til 1931, finansiert av hvalfangstpioneren Lars Christensen, kartla land rundt det antarktiske kontinentet. På de to siste ekspedisjonene ble det også benyttet flyfotografering. Kartlegging og navnsetting var viktige faktorer for å kunne hevde norsk suverenitet over områdene som ble annektert.
Den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39 kartla store områder i Dronning Maud Land i 1938–39, og satte navn på mange fjell og fjellrekker. Norske navnemyndighetene var redd for å underkjenne for mye av den tyske navnsettingen, i fare for at det kunne få negative konsekvenser for den norske navnsettingen andre steder. Andre land har akseptert flere tyske navn enn det Norge har: Området som Norge benevner Jutulsessen, hvor forskningsstasjonen Troll ligger, har Russland vedtatt å bruke det tyske navnet Bundermann Ketten, mens USA bruker oversettelsen Bundermann Range.
Navnekomiteen har vedtatt å holde på den gamle, innarbeidede skrivemåten av navn som Dronning Maud Land, Kronprins Olav Kyst og så videre. Lovverket sier at de norske polarområdene er unntatt fra stedsnavnlovgivningen når det gjelder både fastsetting og skrivemåte av stedsnavn. Språkrådet mener imidlertid at norsk rettskriving må følges, og denne saken er oppe til avgjørelse hos de overordnede departementene.
=== Kriterier for navneforslag ===
Siden 1996 har den norske stedsnavnkomiteen forholdt seg til et sett med retningslinjer for navnsetting som er utarbeidet og godkjent av Miljøverndepartementet. Navneforslag på hittil ikke navngitte landskapsobjekter blir behandlet ut i fra følgende overordnede kriterier:
Navn skal skrives på nynorsk
Navn skal være korte, velklingende og passe til objektet
Skal helst passe til navnene i området rundt
Skal helst være skildrende
Oppkalling av personer brukes ikke lenger annet enn i helt spesielle tilfeller, og da ikke nålevende personer
Navn skal ikke tidligere være tatt i bruk på andre objekter
Navneforslag skal så langt som mulig inneholde informasjon om opphav til navnet, posisjon og avgrensing av objektet
== Se også ==
Bulgarias antarktiske stedsnavnskommisjon
US Advisory Committee on Antarctic Names
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«About SCAR's SC on Antarctic Geographic Information» (engelsk). Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR). Arkivert fra originalen 4. februar 2009. Besøkt 16. februar 2009.
«Om stedsnavn i polarområdene». Norsk Polarinstitutt. Arkivert fra originalen 22. desember 2008. Besøkt 16. februar 2009.
«Geografiske namn i Arktis og Antarktis». Norsk Polarinstitutt. Arkivert fra originalen 14. september 2008. Besøkt 16. februar 2009.
«Stadnamn i norske polarområde». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 19. desember 2011.
«Composite Gazetteer of Antarctica» (engelsk). Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR). Besøkt 30. juni 2009. | Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR) har en egen komite for geografisk informasjon og stedsnavn i Antarktis, Standing Committee on Antarctic Geographic Information (SC-AGI). SC-AGI arbeider for at navnsettingen i Antarktis skal være enhetlig ved at hvert objekt bare skal ha ett navn. | 3,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marit_Mathiesen | 2023-02-04 | Marit Mathiesen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Norske rockemusikere', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra Vågan kommune'] | Marit Mathiesen (født 5. august 1956 i Svolvær) er en norsk tidligere vise- og rockesanger med flere plateutgivelser. Hun flyttet til Tromsø (1967) der hun på 1970-tallet drev bandet Småfolk, og ble som medlem i Ungdomslaget Ny Von landskjent for fremføringen av Sverre Kjelsbergs
«Ellinors vise». Mathiesen hadde også en meget spilt kvinnepolitisk komposisjon, Tenk om..., men flyttet så til Oslo.
I dag virker hun i Kirkens Bymisjon.
| Marit Mathiesen (født 5. august 1956 i Svolvær) er en norsk tidligere vise- og rockesanger med flere plateutgivelser. Hun flyttet til Tromsø (1967) der hun på 1970-tallet drev bandet Småfolk, og ble som medlem i Ungdomslaget Ny Von landskjent for fremføringen av Sverre Kjelsbergs
«Ellinors vise». Mathiesen hadde også en meget spilt kvinnepolitisk komposisjon, Tenk om..., men flyttet så til Oslo.
I dag virker hun i Kirkens Bymisjon.
== Utgivelser ==
Tenk om ... (MAI, 1980)
Med parfyme (MAI, 1981). Musikk av bl.a. Morten Halle.
Gale hjerte (EMI, 1984)
Speilets tale - dikt av Inger Hagerup (Norsk Plateproduksjon, 1992). Musikk av Roy Skog
11 sanger til (Tylden Records, 2001). Egne tekster til musikk av bl.a. Oddmar Amundsen og Bugge Wesseltoft.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marit Mathiesen på Discogs
(en) Marit Mathiesen på MusicBrainz
(no) Marit Mathiesen på Rockipedia | Marit Mathiesen (født 5. august 1956 i Svolvær) er en norsk tidligere vise- og rockesanger med flere plateutgivelser. | 3,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/LogMeIn_Hamachi | 2023-02-04 | LogMeIn Hamachi | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datanett', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Sikkerhetsprogramvare', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-06'] | LogMeIn Hamachi er et konfigurasjonsfritt VPN-program som er i stand til å etablere direkte tilkobling mellom datamaskiner bak NAT-brannmurer. Programmet oppretter en tilkobling via Internett som svært tett emulerer tilkoblingen som ville eksistere hvis maskinene ble koblet over et lokalnettverk. Programmet er tilgjengelig for Microsoft Windows og Mac OS X, og har betaversjon for Linux.
| LogMeIn Hamachi er et konfigurasjonsfritt VPN-program som er i stand til å etablere direkte tilkobling mellom datamaskiner bak NAT-brannmurer. Programmet oppretter en tilkobling via Internett som svært tett emulerer tilkoblingen som ville eksistere hvis maskinene ble koblet over et lokalnettverk. Programmet er tilgjengelig for Microsoft Windows og Mac OS X, og har betaversjon for Linux.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
www.NetworksHamachi.com Hamachi nettverksliste | LogMeIn Hamachi er et konfigurasjonsfritt VPN-program som er i stand til å etablere direkte tilkobling mellom datamaskiner bak NAT-brannmurer. Programmet oppretter en tilkobling via Internett som svært tett emulerer tilkoblingen som ville eksistere hvis maskinene ble koblet over et lokalnettverk. | 3,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hardangertunnelen | 2023-02-04 | Hardangertunnelen | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fremtidige hendelser', 'Kategori:Planlagte veiprosjekt på Vestlandet'] | Hardangertunnelen eller Kvamskogtunnelen er en foreslått veitunnel som vil føre Fylkesvei 7 under Kvamskogen. Eksisterende Fv7 over Kvamskogen mellom Liaros i Samnanger og Neteland i Kvam er 20 km og når 460 moh. Det er bratte oppstigninger på begge sider, men spesielt Tokagjelet på Kvamsiden er meget svingete og bratt, med flere farlige partier om vinteren. En 12 km lang tunnel vil korte inn kjøretiden med 10-15 minutter, og spare 400 høydemetre.
Det er foreslått å legge ny høyspentlinje gjennom tunnelen, istedenfor et nytt luftspenn gjennom sårbar natur i Hardanger.
| Hardangertunnelen eller Kvamskogtunnelen er en foreslått veitunnel som vil føre Fylkesvei 7 under Kvamskogen. Eksisterende Fv7 over Kvamskogen mellom Liaros i Samnanger og Neteland i Kvam er 20 km og når 460 moh. Det er bratte oppstigninger på begge sider, men spesielt Tokagjelet på Kvamsiden er meget svingete og bratt, med flere farlige partier om vinteren. En 12 km lang tunnel vil korte inn kjøretiden med 10-15 minutter, og spare 400 høydemetre.
Det er foreslått å legge ny høyspentlinje gjennom tunnelen, istedenfor et nytt luftspenn gjennom sårbar natur i Hardanger.
== Kilder ==
Hardangertunnelen, ein moglegeheit for både Kvam og Statnett www.kvam.no | Hardangertunnelen eller Kvamskogtunnelen er en foreslått veitunnel som vil føre Fylkesvei 7 under Kvamskogen. Eksisterende Fv7 over Kvamskogen mellom Liaros i Samnanger og Neteland i Kvam er 20 km og når 460 moh. | 3,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odim | 2023-02-04 | Odim | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Norske teknologiselskaper', 'Kategori:Selskaper som har vært notert på Oslo Børs'] | Odim er et norsk teknologiselskap som leverer utstyr og tjenester til den maritime oljeservice-industrien. Spesielt har Odim levert utstyr til mange nybygg av spesialfartøyer spesielt innen seismikk.
Odim ble børsnotert på Oslo Børs den 18. februar 2005. Rolls-Royce la den 26. februar 2010 inn bud på alle aksjene i Odim ASA på 45 kroner per aksje eller 2120 millioner kroner.
| Odim er et norsk teknologiselskap som leverer utstyr og tjenester til den maritime oljeservice-industrien. Spesielt har Odim levert utstyr til mange nybygg av spesialfartøyer spesielt innen seismikk.
Odim ble børsnotert på Oslo Børs den 18. februar 2005. Rolls-Royce la den 26. februar 2010 inn bud på alle aksjene i Odim ASA på 45 kroner per aksje eller 2120 millioner kroner.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | Odim er et norsk teknologiselskap som leverer utstyr og tjenester til den maritime oljeservice-industrien. Spesielt har Odim levert utstyr til mange nybygg av spesialfartøyer spesielt innen seismikk. | 3,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valla-saken | 2023-02-04 | Valla-saken | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hendelser i 2007', 'Kategori:Norsk politisk historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Valla-saken betegner en rekke hendelser i 2007 rundt daværende LO-leder Gerd-Liv Valla knyttet til hennes lederstil og behandling av medarbeidere som endte med hennes fratredelse fra vervet.
Saken ble utløst da LOs internasjonale sekretær Ingunn Yssen sa opp sin stilling i LO med begrunnelsen at hun skulle ha blitt trakassert av sin leder Valla. På dette stadium ble saken gjerne omtalt som «Yssen-saken». Den fikk stor oppmerksomhet i media i januar, februar og mars 2007.
Gerd-Liv Valla og hennes forsvarere mente at det var andre årsaker enn hennes lederstil som utløste saken og anklaget personer i Arbeiderpartiet og LO for å stå bak en sammensvergelse mot henne.
Etter at et uavhengig granskningsutvalg nedsatt av LO hadde konkludert med at hun hadde trakassert Ingunn Yssen, valgte Valla å gå av som LO-leder 9. mars 2007.
Saken fikk ny aktualitet høsten 2007 i forbindelse med to bokutgivelser. Først ga Gerd-Liv Valla selv ut en bok om hendelsene, Prosessen, der hun tok til motmæle mot anklagene (se eget avsnitt). Deretter kom boken Vallas fall av Torstein Tranøy, (se eget avsnitt) som tildels utvidet det uheldige bildet av hennes stil. I mars 2009 kom Ingunn Yssen med et tilsvar gjennom sin bok (Vi kan alle bli den lille).
| Valla-saken betegner en rekke hendelser i 2007 rundt daværende LO-leder Gerd-Liv Valla knyttet til hennes lederstil og behandling av medarbeidere som endte med hennes fratredelse fra vervet.
Saken ble utløst da LOs internasjonale sekretær Ingunn Yssen sa opp sin stilling i LO med begrunnelsen at hun skulle ha blitt trakassert av sin leder Valla. På dette stadium ble saken gjerne omtalt som «Yssen-saken». Den fikk stor oppmerksomhet i media i januar, februar og mars 2007.
Gerd-Liv Valla og hennes forsvarere mente at det var andre årsaker enn hennes lederstil som utløste saken og anklaget personer i Arbeiderpartiet og LO for å stå bak en sammensvergelse mot henne.
Etter at et uavhengig granskningsutvalg nedsatt av LO hadde konkludert med at hun hadde trakassert Ingunn Yssen, valgte Valla å gå av som LO-leder 9. mars 2007.
Saken fikk ny aktualitet høsten 2007 i forbindelse med to bokutgivelser. Først ga Gerd-Liv Valla selv ut en bok om hendelsene, Prosessen, der hun tok til motmæle mot anklagene (se eget avsnitt). Deretter kom boken Vallas fall av Torstein Tranøy, (se eget avsnitt) som tildels utvidet det uheldige bildet av hennes stil. I mars 2009 kom Ingunn Yssen med et tilsvar gjennom sin bok (Vi kan alle bli den lille).
== Yssens oppsigelse og Vallas første reaksjoner ==
Kontroversen ble utløst da Ingunn Yssen sa opp sin stilling som internasjonal sekretær i LO og hevdet å ha blitt mobbet og trakassert av LO-sjef Gerd-Liv Valla. Yssen sendte begrunnelsen for sin oppsigelse til avisen VG samtidig med at hun sendte den til LO, og det detaljerte brevet ble trykket i sin helhet 11. januar 2007. Yssens beskrivelse av Vallas behandling av henne ble støttet av tidligere leder for LOs Europaseksjon, Erna Ansnes.
Valla holdt samme dag en pressekonferanse sammen med LO-ledelsen, der hun benektet påstandene, og hevdet at «det som sies har ikke rot i virkeligheten» og at «jeg vil imøtese en eventuell rettssak». Hun offentliggjorde 12. januar et lengre notat, hvor hun redegjorde for en rekke episoder og forhold hun mente viste at Yssen ikke hadde utført sin jobb på en tilfredsstillende måte. Samme kveld ble Valla intervjuet i TV-programmet «Først og sist». Hun gjentok der at Yssens beskyldninger ikke hadde bakgrunn i faktiske forhold.
Valla ble kritisert for at hun i dette notatet refererte fortrolige medarbeidersamtaler, og for konsekvent å omtale seg selv som «vi».
== Beskyldninger fra tiden som justisminister ==
Den 17. januar 2007 ble også Gerd-Liv Vallas lederstil som justisminister i 1997 kritisert. I Vallas periode som statsråd sluttet statssekretær Berit Reiss-Andersen, statssekretær Øystein Mæland og politisk rådgiver Øyvind Slåke i jobben, etter konflikter med Valla.
Daværende statssekretær og nåværende høyesterettsadvokat Berit Reiss-Andersen valgte den 17. januar 2007 å gå ut med sin historie, fordi hun følte at Yssen ble stående alene. Reiss-Andersen fortalte at mange av Yssens erfaringer stemte med hennes egne. Hun uttalte at Valla hadde en «ekstremt autoritær lederstil» og videre at hun «krevde absolutt og ukritisk lojalitet, en lojalitet som for meg fremstod som en stupid lojalitet».Hun hevdet også at Valla løy til henne. På grunn av samarbeidsproblemene med Valla ønsket Reiss-Andersen å trekke seg som statssekretær, og Valla gav da uttrykk for skuffelse fordi hun selv hadde tenkt å avskjedige henne senere. Noen dager senere skal Valla ha hevdet at Statsministerens kontor hadde bedt Reiss-Andersen fortsette å jobbe en stund til. Dette fant imidlertid Reiss-Andersen ut at var uriktig. Reiss-Andersens versjon er bekreftet av daværende stabssjef Britt Schultz ved Statsministerens kontor.
Da Reiss-Andersen konfronterte Valla med de uriktige påstandene om holdningen på Statsministerens kontor, sa at hun ikke kunne jobbe for personer som løy for henne og forlangte å slutte umiddelbart, skal Valla ha truet henne med: «Berit Reiss-Andersen, du skal vite det at jeg har mektige venner».Også tidligere statssekretær Øystein Mæland fortalte i pressen at han hadde trukket seg på grunn av Vallas lederstil.
Han uttalte videre at han kjente seg igjen i den opplevelsen Yssen hadde beskrevet. Også Vallas forgjenger, Anne Holt, sa hun kjente seg igjen i Yssens påstander, og at dette så ut til å være av samme kaliber som episodene fra 1997.I VG ble det særlig pekt på en episode som involverte politisk rådgiver Øyvind Slåke og Valla. Slåke skulle reise for å besøke sin mor, kort etter at faren var død. Han hadde varslet i god tid om at han måtte gå litt tidligere for å rekke flyet, men Valla trenerte avreisen. Til slutt sa han at han var nødt til å gå. I påhør av flere andre skal Valla ha sagt: «Nei, se den lille mammagutten skal hjem og kose med mammaen sin. Ja, du får gå da...».
Hendelsen blir bekreftet av flere vitner. Slåke skal ha reagert sterkt på de spesielle uttalelsene, og saken skal også ha gjort sterkt inntrykk på resten av den politiske ledelsen og de ansatte i departementet.I tillegg til at de politiske medarbeiderne sluttet, sa Justisdepartementets departementsråd Rakel Surlien også opp jobben kort tid etterpå. Det ble spekulert i mediene om dette var knyttet opp mot Valla, men dette har Surlien avkreftet siden, ifølge en artikkel i Bergens Tidende.Etter at medarbeiderne trakk seg skal Valla ha løyet om hvorfor de sluttet. I pressen hevdet hun at det var hun selv som hadde behov for å rydde opp. Dette reagerte bl.a. statssekretær ved Statsministerens kontor Frøy Kannert på. I 2007 uttalte hun til Dagbladet: «Jeg visste jo at det ikke var riktig».Konfliktene med medarbeiderne i Justisdepartementet ble trukket frem av kritikere da hun ble valgt til LO-leder, men Valla hevdet da at det var de tidligere statssekretærene som spredte falske rykter om henne. Den gangen fikk hun støtte i sitt syn fra Olav Versto som skrev en artikkel i VG med tittelen «Kampanje mot Valla». «Det pågår en stille kampanje i LO-systemet for å sverte lederkandidat Gerd Liv Valla. Metodene er temmelig ufine» var artikkelens ingress. Dette dreide seg om «[...]påstander fra sentralt plasserte, men anonyme kilder om at Gerd Liv Valla var mistenksom, vanskelig å samarbeide med, behandlet medarbeidere dårlig osv» skrev Versto i artikkelen. Han mente at Valla gjorde en god jobb som justisminister, og at påstandene rettet mot henne var sterkt overdrevet. Da saken blusset opp på nytt i 2007, var Versto blant Vallas kritikere, og han slaktet blant annet boken hun utga om saken (se nedenfor).
== «Jagland-beviset» ==
På en pressekonferanse fredag 19. januar tilbakeviste Valla uttalelsene fra sine tidligere medarbeidere i Justisdepartementet, og viste frem en lukket konvolutt som hun hevdet beviste at Thorbjørn Jagland gikk god for hennes versjon av hendelsene knyttet til Berit Reiss-Andersens avgang som statssekretær. Valla nektet imidlertid å vise frem innholdet eller si noe om omstendighetene rundt det.Men senere samme dag avkreftet tidligere statsminister Thorbjørn Jagland at Valla hadde informert ham om Reiss-Andersens ønske om å slutte.I NRK-programmet Først og sist fortalte Fredrik Skavlan at NRK hadde ringt Jagland, og at han bekreftet Reiss-Andersens versjon.
== Påstander om at Valla var utsatt for en kampanje ==
Tilhengere av Valla har i media hevdet at striden rundt Vallas lederstil dreier seg om mer enn bare personkonflikter. Det hevdes at Yssen har nære forbindelser til statsminister Jens Stoltenberg, blant annet gjennom sin tidligere ektemann Kjetil Try, som både er tidligere medierådgiver og en nær venn av statsministeren.
Det ble også stilt spørsmål ved Berit Reiss-Andersen og Øystein Mælands støtte til Yssen i etterkant av hennes oppsigelse. Enkelte mener at dette også var ledd i en «koordinert kampanje», og at disse tre personene hadde samarbeidet om utspillet, til tross for at de påsto at dette ikke var tilfelle.
Etter at TV2 sendte dokumentaren Vallas versjon den 18.10.2007, tilbakeviste Yssens støttespillere dette som «fri fantasi».Helt siden Jens Stoltenbergs andre regjering ble innsatt i oktober 2005, hadde LO flere ganger rettet kritikk offentlig mot regjeringen. Ved regjeringens første budsjett gikk de hardt ut mot regjeringens skatteprofil, deretter tvang LO regjeringen til retrett i utnevnelsen av Johan Fredrik Odfjell som ny styreleder i Statoil våren 2006. Det hele ble toppet med sykelønnsbråket sommeren og høsten 2006, da LO allierte seg med Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og presset regjeringen vekk fra forslaget om at arbeidsgiverne skal betale mer av sykefraværet, og staten mindre. Flere sentrale Ap-politikere skal ha «fått Valla helt i vrangstrupen»,
og noen mener kontroversen rundt Vallas lederstil handler om en intern maktkamp i Ap for å bli kvitt Valla som LO-leder.Også den kommunistiske ukeavisa Friheten trakk inn cui bono-betraktninger om hvorvidt Yssen i denne saken kun spiller en tildelt rolle i en regissert maktkamp som har som mål å bli kvitt en for egenrådig og radikal LO-leder. Avisens spaltist Olav H. Aarrestad skrev at LO under Valla hadde fulgt en linje i utenrikspolitikken som kunne ha blitt opplevd som en uønsket motstand mot utenriksminister Jonas Gahr Støre, blant annet i forholdet til Cuba og til Israel og palestinerne (Hamas).Professor og tidligere leder av AKP(m-l) Sigurd Allern kritiserte tidlig VGs rolle i Valla-saken som «håpløst unyansert og en heksejakt». Særlig kritiserte han VG for ikke å slippe til Vallas tilhengere, men utelukkende skrive til gagn for Yssen. Han mente at VG drev en kampanje for å fjerne Valla fra stillingen som LO-leder. Han, og fire forskerkolleger, anmeldte VG til Pressens Faglige Utvalg (PFU) fordi de mente at tittelen på VGs forside den 11. januar ikke hadde støtte i saken. På forsiden av avisen var Yssen sitert på at «Jeg ble mobbet av Valla fordi jeg ble gravid», et sitat som ikke stod inne i avisen. PFU mente imidlertid at VG ikke hadde brutt god presseskikk, og la særlig vekt på at Ingunn Yssen selv hadde godkjent oppslaget.
== Krav om Vallas avgang ==
Etter det som først ble kalt «Yssen-saken», men som i økende grad gikk over til å bli omtalt som «Valla-saken»
(enkelte brukte også begrepet «Valla-skandalen»), tok flere kilder i både Arbeiderpartiet
og LO
til orde for at Gerd-Liv Valla burde gå av som LO-leder og trekke seg fra sine verv i Arbeiderpartiet. Turid Birkeland, kulturminister i samme regjering som Valla var justisminister i, fortalte at hun kjente til historien og at «- Flere har hatt erfaringer av den typen som Ingunn Yssen har beskrevet».
Birkeland mente LO må diskutere Vallas stilling.
Meningsmålinger viste at Valla var blitt upopulær.
Noen Arbeiderpartipolitikere fryktet hun kunne bli en belastning for partiet i den kommende valgkampen.
Derfor innstilte Arbeiderpartiets sentralstyre for første gang siden 1945 ikke en fra fagbevegelsen som leder til valgkomiteen i AP.I en erklæring sendt ut sent den 18. januar ba Valla alle som føler seg dårlig behandlet av henne om unnskyldning.
Valla skrev: «Jeg ser i ettertid at både pressekonferansen og den skriftlige redegjørelsen kunne oppleves som ufølsomt fra min og LOs side» og videre «i den grad noen føler seg dårlig behandlet, ber jeg om unnskyldning». Valla ba også Arbeidstilsynet, som ble koblet inn tidligere på dagen, om å se spesielt på Yssen-saken. Hun kommenterte ikke beskyldningene om løgn fra Berit Reiss-Andersen. Professor i kommunikasjon Jan Svennevig mente likevel at «det er for sent for Valla å redde sin plass og sin personlige troverdighet».
== Støtte fra Trond Giske ==
Mens partiledelsen i Arbeiderpartiet nektet å kommentere saken, uttalte Trond Giske tidlig sin støtte til Valla: «Jeg synes vi har en fabelaktig LO-leder. Jeg har full tiltro til hvordan Gerd-Liv Valla har håndtert både denne og andre saker på».Etter at Valla hadde gått av, gikk Giske ut med ny personlig støtte til henne. Han hyllet henne som en viktig «fødselshjelper» for Stoltenbergs regjering, og for at hun hadde bidratt avgjørende til å samle Arbeiderpartiet.
== Uavhengig granskning ==
22. januar var det møte i LO-sekretariatet, der det ble vedtatt at «LO vil iverksette en uavhengig gjennomgang av den såkalte Yssen-saken. Gjennomgangen skal søke å belyse alle sider av saken, og det skal gis tilgang til all relevant dokumentasjon i saken. Gjennomgangen skal foreligge så raskt som mulig.»29. januar ble granskningskommisjonen nedsatt, bestående av Jan Fougner (leder), Nils Erik Lie og Kristin Normann.
Det skjedde etter et enstemmig vedtak i LO-sekretariatet. Utvalgsmedlemmene sa samme dag at de kun ville se på de rettslige aspektene ved saken. Kommisjonen avla sin rapport overfor LO fredag 9. mars samme år.
Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) kartla senere i 2007 arbeidsmiljøet blant de ansatte i LO. Etter at Fougnerutvalget la frem sin knusende rapport om Gerd-Liv Vallas lederstil, svarte 74 prosent av LOs 260 ansatte at mobbing er utbredt i organisasjonen.
=== Granskningsrapporten ===
Det uavhengige granskningsutvalget nedsatt av LO-sekretariatet fremla sin rapport 9. mars. I rapporten slo utvalget bl.a. fast:
Utvalget har langt på vei funnet å kunne legge Yssens forklaring for utvalget til grunn. Den er detaljert, troverdig og støttes av sakens øvrige bevis, herunder en rekke vitneprov og forklaringer, medisinske funn og dokumentbevis.
Dette innebærer at utvalget ikke har kunnet ta utgangspunkt i den forklaringen Valla har gitt for utvalget. Etter utvalgets syn er Vallas forklaring dels preget av begrenset innsikt i, og forståelse av, hvordan hennes adferd påvirker andre, og dels av et forskjønnet bilde av hva som faktisk har skjedd. Utvalget har konstatert at Yssen har blitt utsatt for en rekke negative handlinger fra Valla som i omfang og varighet er tilstrekkelig til å fastslå at det foreligger trakassering.
== Mulige brudd på arbeidsmiljøloven ==
Følgende forhold i saken kan være mulige brudd på arbeidsmiljøloven.
Det har åpenbart ligget en konflikt mellom Yssen og Valla. Yssen fikk beskjed om at det var «alvorlig feil» å ansette henne mens hun var sykemeldt. Dette kan vanskelig oppfattes som annet enn trakassering. Det må også oppfattes som en oppfordring til å slutte i jobben.
Offentliggjøre et notat med fortrolig informasjon fra medarbeidersamtaler.
Ikke gjennomført arbeidsmiljøundersøkelse i LO siden begynnelsen av 1990-årene.Valla valgte 9. mars å trekke seg som LO-leder etter at Fougner-utvalget la fram sin rapport i Yssen-saken. Det LO-nedsatte utvalget slår fast at Ingunn Yssen er blitt trakassert av Valla, og at trakasseringen har påført henne helse- og funksjonssvekkelse.
Statsminister og leder for Arbeiderpartiet Jens Stoltenberg poengterte at det er spesielt oppsiktsvekkende at LOs eget utvalg kommer til en slik konklusjon: «Det er alvorlig at Fougner-utvalget konkluderer med at bestemmelser i arbeidsmiljøloven er brutt.»
== Vallas avgang og kritikken av LOs granskningsutvalg ==
Valla trakk seg 9. mars 2007 som LO-leder.
I april kom hun med nye angrep på granskningsutvalget og søkte juridisk assistanse fra advokat Harald Stabell.
Ingunn Yssen uttalte: «Det som fremkommer i Vallas partsinnlegg er det samme som hun har hevdet fra og med sin første pressekonferanse – formen er riktignok enda krassere og man kan jo spørre seg om hvorfor en finner det betimelig å fortsette trakasseringen etter at saken er avsluttet».
Jusprofessor Johan Giertsen kom med sterk kritikk av Fougnerutvalgets rapport på et seminar arrangert av Fritt Ord 29. mai 2007: «Spissformulert: Hvis vi får flere granskinger som [...][i] LO, får vi et system der den ene part ved uenighet – eller hvor noe kritikkverdig kanskje er skjedd – ensidig utpeker et granskingsutvalg som på inkvisitorisk måte frembringer et faktum, og hvor trykket som granskingen skaper fremtvinger et resultat som man ikke kunne oppnå ved å følge vanlige spilleregler.».
Det uavhengige granskningsutvalget var imidlertid enstemmig oppnevnt av LOs ledelse innbefattet Gerd-Liv Valla.
Giertsen kritiserte også flere andre sider ved Fougnerutvalget: Utvalgets domstol-lignende preg, gjennom å være ledet av Nils-Erik Lie fra Borgarting lagmannsrett, overrepresentasjonen av jurister, rollen psykiaterne spilte i granskningen, der de konkluderte med mobbing, men uten å ha snakket med verken den angivelig mobbete eller den angivelige mobberen.
Giertsen kritiserte i det hele tatt rapporten på de fleste punkt: «Rettssikkerhetsproblemene i LO-granskingen rammet potensielt både Yssen og Valla. [...] Begges rettssikkerhet ble da svekket ved bl.a. utestengelsen fra vitneforklaringer og uklarhetene rundt de sakkyndiges rolle.»Giertsen mente også at «Ingen fortjener å bli virvlet inn i en malstrøm som dette. Det er ingen rimelig balanse mellom på den ene siden de behov oppdragsgiverne for granskingene måtte ha, og på den annen side belastningene partene i slike granskinger påføres med prosessen og stempeleffekten»
I foredraget konkluderte Giertsen med at «[Fougner-utvalget] har ikke levert et troverdig svar på det spørsmålet om trakassering som utvalget stilte».
== Vallas bok om saken, reaksjoner på boken ==
I oktober lanserte Valla boken Prosessen, der hun gav sin versjon av saken. Boken var blitt til i samarbeid med en «ghostwriter», journalisten Stian Bromark.I boken antydet Valla at flere personer, blant dem tidligere justisminister Anne Holt, planla prosessen mot henne. Berit Reiss-Andersen mener også at Valla antyder at noen som står henne (Reiss-Andersen) nær skulle stå bak drapstrusler mot Valla.Valla kom også med flere negative karakteristikker av Ingunn Yssen. Yssens advokat Ingeborg Moen Borgerud karakteriserte boken som sjikane.
Hun mente at «det er ytterst beklagelig at Valla som tidligere LO-leder og arbeidsgiver fortsetter å sjikanere en tidligere arbeidstager». Valla uttalte seg også negativt om Jens Stoltenberg, Martin Kolberg og andre personer innenfor Arbeiderpartiet og LO, både medlemmer av regjeringen og LOs ledelse. Videre refererte hun fortrolige samtaler med Stoltenberg. Gerd-Liv Valla skrev i forordet at det ble nødvendig å karakterisere Yssen på en negativ måte, fordi det var hun som var kjernen i saken, og det var hennes situasjon som arbeidstaker saken i stor grad dreide seg om i offentligheten.
Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg mente at «Vallas versjon av historien mangler ethvert fundament i virkeligheten».I forbindelse med lanseringen av boken uttalte Valla at hun ikke angret på noe.Vallas bok utløste også kommentarer fra en som hadde vært blant hennes tilhengere. Lederen av Transportarbeiderforbundet, Per Østvold, som var blant Vallas sterke støttespillere, også en stund etter at Yssen-saken kom ut i mediene, skrev i en kommentarartikkel i Aftenposten at Vallas anseelse ble betydelig svekket som følge av den katastrofalt dårlige håndteringen av konflikten. «Den førte til dyp fortvilelse blant hennes tilhengere – og jeg var ennå blant dem. Og hennes manglende forståelse av alvoret i saken bidro nesten til opprørstilstander i deler av LO», skrev han. Videre: «Hennes personlige svakheter ble offentlig eie med Yssen-saken. Ingen kunne planlegge at det ble slik. Hun har sikkert fiender som benyttet anledningen til å hjelpe til. Jeg tror folk i Arbeiderpartiet lot være å hjelpe henne. Men det er helt på villspor å tro at det var en planlagt konspirasjon.» Østvold avsluttet med: «Valla falt for egne grep, og på grunn av alvorlige personlige feil. Og når anklagene kan dokumenteres, slik det er gjort i Fougner-utvalgets rapport, er det ikke en konspirasjon, men en tragedie».
== Torstein Tranøys bok, Vallas fall ==
I slutten av november kom neste bok om saken, Vallas fall, av journalisten Torstein Tranøy. Han sammenfatter grunnene til at det gikk som det gikk med Gerd-Liv Valla gikk i tre punkter:Gerd-Liv Valla ville vært LO-leder i dag dersom hun ikke hadde
håndtert de første dagene av mediedramaet så elendig.
hatt en lederstil som mange opplevde som krenkende og som gjorde henne sårbar for Yssens kritikk.
utviklet seg til et politisk problem for mektige krefter innen Arbeiderpartiets høyrefløy.Flere sentrale personer i LOs ledelse, som ikke tidligere hadde uttalt seg offentlig, valgte også å fortelle sine historier til Tranøy. Det gjaldt LOs førstesekretær Ellen Stensrud og LO-sekretærene Rita Lekang, Trine Lise Sundnes samt hovedkasserer Bente N. Halvorsen. Det gikk frem at samtlige av de kvinnelige medlemmene av LO-ledelsen ville trukket seg hvis Valla hadde fortsatt som LO-leder. De fortalte at de følte seg ført bak lyset av Valla. Også administrasjonssjef Kine Smith Larsen og personlig rådgiver Beate Knudsen hadde bestemt seg for å slutte. I en pressemelding fra LO het det at de kvinnelige medlemmene av LO-ledelsen ville bidra til å gi et helhetlig bilde av historien.
LOs førstesekretær Ellen Stensrud kunne bl.a. fortelle om hvordan Valla hadde trakassert henne for møtefravær mens faren lå på dødsleiet, og gjentatte ganger oppfordret henne til å slutte i stillingen sin. En annen spesiell episode var i forbindelse med Stensruds 50-årsdag, der Valla hadde innkalt henne til møte og spurt hvorfor hun ikke var blitt invitert, for deretter å trekke frem Stensruds gjesteliste. Valla gav da uttrykk for at mange av gjestene i Stensruds 50-årsdag var skuffet over at Valla ikke var der, og at de egentlig deltok fordi de ville møte Valla.
Torstein Tranøy pekte i boken på det spesielle i at Valla i sine år som LO-leder hadde kommet i konflikt med den ene kvinnelige lederen etter den andre.
=== Pressekommentarer til Tranøys bok ===
I en kommentar til boken sa Aftenpostens Harald Stanghelle at den nærmest er «et karakterdrap på Gerd-Liv Valla». Han beskriver henne som en sterk leder, som ble et problem for Arbeiderpartiet, men at det neppe er grunnlag for å si at det var noen konspirasjon mot Valla. Det passet Arbeiderpartiet svært godt at Valla ble felt. Stanghelle sa samtidig at boken «ikke alene kan representere den fulle og hele sannhet om Vallasaken, men med Tranøys bok, Fougnerrapporten og Gerd-Liv Vallas bok kan vi begynne å danne oss et bilde av saken».I en kommentar i VG pekte politisk redaktør Olav Versto på at «boken gir et ennå verre inntrykk av Valla enn det vi har sett tidligere, og den slår beina under flere av de påstandene hun kommer med i sin egen bok».
Også politisk redaktør i Dagsavisen, Arne Strand, mente boken svekket Vallas sak: «Boken underbygger at det er mer i Fougnerutvalgets innstilling enn hun selv mener det er».
== Litteratur ==
Gerd-Liv Valla: Prosessen, Cappelen Damm, Oslo, 19. oktober 2007, ISBN 8202275520, ISBN 9788202275525
Torstein Tranøy: Vallas fall, et innblikk i den skjulte maktkampen, Forlaget Manifest, Oslo, 2007, ISBN 9788292866023.
Ingunn Yssen: Vi kan alle bli den lille. Aschehoug 2009.
Bente Hessenschmidt Gundelsby: Kampen om definisjonsmakten: Politiske kommentatorers tolkningsrammer i Valla-saken, masteroppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo, 2008I tillegg er Fougnerrapporten tilgjengelig på internett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
VGs samleside om saken
"Valla-rapporten" i sin helhet | Norge | 3,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Admiralty_Bay | 2023-02-04 | Admiralty Bay | ['Kategori:58°V', 'Kategori:62°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bukter i Antarktis', 'Kategori:Havner i Antarktis', 'Kategori:Hvalfangst', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sør-Shetlandsøyene', 'Kategori:Verneområder i Antarktis', 'Kategori:Verneområder opprettet i 2006'] | Admiralty Bay er en bukt på sørsiden av King George Island i den antarktiske øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Bukta er irregulær med tre fjordarmer og har en bredde på 8 km ved innseilingen. Det er ca. 16 km fra innløpet til innerst i bukta. Navnet forekommer på et kart fra 1822 og er internasjonalt etablert.
Sammen med Port Foster på Deceptionøya, har Admiralty Bay Sør-Shetlandsøyenes beste ankringsforhold grunnet moderat vanndybde og god beskyttelse mot Sørishavet. Det norske hvalkokeriet «Admiralen» benyttet Admiralty Bay som havn fra januar 1906, og var dermed først til å etablere moderne hvalfangst sør for Sør-Georgia.
Storbritannia etablerte en forskningsstasjon her i 1947 (Base G), som frem til den ble stengt i 1961 drev forskning innen geologi, meteorologi og glasiologi. Restene etter stasjonen ble fjernet av personell fra den nærliggende brasilianske forskningsstasjonen Comandante Ferraz i 1996/97. Polen og Peru opererer også hver sin stasjon i Admiralty Bay, henholdsvis Arctowski og Machu Picchu.
Admiralty Bay ble i 2006 utpekt til et spesielt forvaltningsområde i Antarktis (ASMA) for å beskytte miljøet og bevare stedets enestående biologiske, økologiske, historiske og estetiske verdier.
| Admiralty Bay er en bukt på sørsiden av King George Island i den antarktiske øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Bukta er irregulær med tre fjordarmer og har en bredde på 8 km ved innseilingen. Det er ca. 16 km fra innløpet til innerst i bukta. Navnet forekommer på et kart fra 1822 og er internasjonalt etablert.
Sammen med Port Foster på Deceptionøya, har Admiralty Bay Sør-Shetlandsøyenes beste ankringsforhold grunnet moderat vanndybde og god beskyttelse mot Sørishavet. Det norske hvalkokeriet «Admiralen» benyttet Admiralty Bay som havn fra januar 1906, og var dermed først til å etablere moderne hvalfangst sør for Sør-Georgia.
Storbritannia etablerte en forskningsstasjon her i 1947 (Base G), som frem til den ble stengt i 1961 drev forskning innen geologi, meteorologi og glasiologi. Restene etter stasjonen ble fjernet av personell fra den nærliggende brasilianske forskningsstasjonen Comandante Ferraz i 1996/97. Polen og Peru opererer også hver sin stasjon i Admiralty Bay, henholdsvis Arctowski og Machu Picchu.
Admiralty Bay ble i 2006 utpekt til et spesielt forvaltningsområde i Antarktis (ASMA) for å beskytte miljøet og bevare stedets enestående biologiske, økologiske, historiske og estetiske verdier.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ian B. Hart (2006). Whaling in the Falkland Island Dependencies 1904–1931. A history of shore and bay-based whaling in the Antarctic (engelsk). Pequena. ISBN 0955292409. | Admiralty Bay er en bukt på sørsiden av King George Island i den antarktiske øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Bukta er irregulær med tre fjordarmer og har en bredde på 8 km ved innseilingen. | 3,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fran%C3%A7ois_Verboven | 2023-02-04 | François Verboven | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia'] | François Verboven var en belgisk turner.
Han deltok i OL 1920 i Antwerpen, der det belgiske laget fikk sølv i lagkonkurransen, bak Italia. Her kom han på 17.-plass i den individuelle sammenlagtkonkurransen.
| François Verboven var en belgisk turner.
Han deltok i OL 1920 i Antwerpen, der det belgiske laget fikk sølv i lagkonkurransen, bak Italia. Her kom han på 17.-plass i den individuelle sammenlagtkonkurransen.
== Eksterne lenker ==
(en) François Verboven – Olympedia
(en) François Verboven – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) François Verboven – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics.com | }} | 3,678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansand_Internasjonale_Barnefilmfestival | 2023-02-04 | Kristiansand Internasjonale Barnefilmfestival | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Festivaler i Agder', 'Kategori:Filmfestivaler i Norge', 'Kategori:Kultur i Kristiansand'] | Kristiansand Internasjonale Barnefilmfestival er et kulturarrangement for barn og unge som arrangeres om våren i Kristiansand, Arendal og Farsund. Festivalen ble avholdt første gang i 1998.
Kronprinsesse Mette-Marit er festivalens høyeste beskytter.
Festivalen er rettet mot barn og unge, familier, skoler og barnehager. Med et besøk på ca 15 000 publikummere, rundt 250 forestillinger, opp mot 100 filmtitler og filmverksteder med over 500 skoleelever er festivalen det største enkeltstående kulturarrangement for barn i Norge. Barnefilmfestivalen er også den eneste norske filmfestival for barn og unge i dette formatet.
Festivalsjef Danckert Monrad-Krohn har ledet festivalen fra starten i 1998.
Festivalens mål er å vise kvalitetsfilm fra hele verden som normalt ikke er tilgjengelig på kino i Norge. Samtidig får publikum møte skaperne (regissører, skuespillere, manusforfattere, komponister etc.) av filmene.
I tillegg til filmvisninger arrangeres det også manuskonkurranser, filmpresentasjoner, seminarer og workshops for filmbransjen. Barnefilmfestivalen er et treffstedet for alle som arbeider med utvikling, produksjon og formidling av film for barn/unge i Norge.
Festivalen har også opparbeidet seg en betydelig internasjonal anseelse.
| Kristiansand Internasjonale Barnefilmfestival er et kulturarrangement for barn og unge som arrangeres om våren i Kristiansand, Arendal og Farsund. Festivalen ble avholdt første gang i 1998.
Kronprinsesse Mette-Marit er festivalens høyeste beskytter.
Festivalen er rettet mot barn og unge, familier, skoler og barnehager. Med et besøk på ca 15 000 publikummere, rundt 250 forestillinger, opp mot 100 filmtitler og filmverksteder med over 500 skoleelever er festivalen det største enkeltstående kulturarrangement for barn i Norge. Barnefilmfestivalen er også den eneste norske filmfestival for barn og unge i dette formatet.
Festivalsjef Danckert Monrad-Krohn har ledet festivalen fra starten i 1998.
Festivalens mål er å vise kvalitetsfilm fra hele verden som normalt ikke er tilgjengelig på kino i Norge. Samtidig får publikum møte skaperne (regissører, skuespillere, manusforfattere, komponister etc.) av filmene.
I tillegg til filmvisninger arrangeres det også manuskonkurranser, filmpresentasjoner, seminarer og workshops for filmbransjen. Barnefilmfestivalen er et treffstedet for alle som arbeider med utvikling, produksjon og formidling av film for barn/unge i Norge.
Festivalen har også opparbeidet seg en betydelig internasjonal anseelse.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Kristiansand Internasjonale Barnefilmfestival er et kulturarrangement for barn og unge som arrangeres om våren i Kristiansand, Arendal og Farsund. Festivalen ble avholdt første gang i 1998. | 3,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pedosf%C3%A6re | 2023-02-04 | Pedosfære | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pedologi'] | Pedosfære (fra gresk πέδον [pedon] jord + σφαίρα [sfaíra] sfære) er det ytterste lag på Jorden som består av jord og blir utsatt for jorddannelsesprosesser. Pedosfæren finnes ved overgangen mellom litosfære, atmosfære, hydrosfære og biosfære.
| Pedosfære (fra gresk πέδον [pedon] jord + σφαίρα [sfaíra] sfære) er det ytterste lag på Jorden som består av jord og blir utsatt for jorddannelsesprosesser. Pedosfæren finnes ved overgangen mellom litosfære, atmosfære, hydrosfære og biosfære.
== Referanser == | Pedosfære (fra gresk πέδον [pedon] jord + σφαίρα [sfaíra] sfære) er det ytterste lag på Jorden som består av jord og blir utsatt for jorddannelsesprosesser. Pedosfæren finnes ved overgangen mellom litosfære, atmosfære, hydrosfære og biosfære. | 3,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trond_K._Botnen | 2023-02-04 | Trond K. Botnen | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. august', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges Fredslag', 'Kategori:Norske foreningspersoner'] | Trond Kierulf Botnen (født 8. august 1967) er tidligere leder i Norges Fredslag. Han har vært aktiv i organisasjonen siden 2003, og har også vært nestleder og kasserer. Botnen overtok som fungerende leder i Norges Fredslag i november 2003, etter Sigurd Lydersen.
Botnen er utdannet statsviter. | Trond Kierulf Botnen (født 8. august 1967) er tidligere leder i Norges Fredslag. Han har vært aktiv i organisasjonen siden 2003, og har også vært nestleder og kasserer. Botnen overtok som fungerende leder i Norges Fredslag i november 2003, etter Sigurd Lydersen.
Botnen er utdannet statsviter. | Trond Kierulf Botnen (født 8. august 1967) er tidligere leder i Norges Fredslag. | 3,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geraldine_McEwan | 2023-02-04 | Geraldine McEwan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 9. mai', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Geraldine McEwan (født 9. mai 1932 i Old Windsor i Berkshire i England, død 30. januar 2015 i Hammersmith) var en engelsk skuespillerinne.
McEwan spilte rollen som Miss Marple i dramatiseringen av Agatha Christies bokserie av samme navn. Hun spilte denne rollen i perioden 2004–08, men ga seg og da måtte de finne en ny skuespiller til resten av episodene.
McEwan var datter av Donald McKeown og hans kone Nora Burns. Hun giftet seg i 1953 med Hugh Cruttwell, som jobbet som rektor på Royal Academy of Dramatic Art inntil sin snarlige død i 2002.
| Geraldine McEwan (født 9. mai 1932 i Old Windsor i Berkshire i England, død 30. januar 2015 i Hammersmith) var en engelsk skuespillerinne.
McEwan spilte rollen som Miss Marple i dramatiseringen av Agatha Christies bokserie av samme navn. Hun spilte denne rollen i perioden 2004–08, men ga seg og da måtte de finne en ny skuespiller til resten av episodene.
McEwan var datter av Donald McKeown og hans kone Nora Burns. Hun giftet seg i 1953 med Hugh Cruttwell, som jobbet som rektor på Royal Academy of Dramatic Art inntil sin snarlige død i 2002.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Geraldine McEwan på Internet Movie Database
(sv) Geraldine McEwan i Svensk Filmdatabas
(da) Geraldine McEwan på Filmdatabasen
(da) Geraldine McEwan på Scope
(fr) Geraldine McEwan på Allociné
(en) Geraldine McEwan på AllMovie
(en) Geraldine McEwan hos The Movie Database
(en) Geraldine McEwan hos Internet Broadway Database
(en) Geraldine McEwan hos Behind The Voice Actors | Geraldine McEwan (født 9. mai 1932 i Old Windsor i Berkshire i England, død 30. | 3,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elite_(band) | 2023-02-04 | Elite (band) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2001 i Norge', 'Kategori:Elite', 'Kategori:Norske black metal-band'] | Elite er et norsk black metal band fra Mo i Rana.
Det ble startet i 2001 av Tor Arne Fallingen og Torgeir Nordahl. De to spilte i starten i duo med flere sesongmedlemmer. Sent i 2002 fikk bandet resten av sine medlemmer. Bandet har aldri spilt inn noen demoer, men spilte inn to split album med det australske bandet Carbon og det tyske bandet Seeds of Hate. Debutalbumet Kampen kom i 2004 på Agonia Records.
| Elite er et norsk black metal band fra Mo i Rana.
Det ble startet i 2001 av Tor Arne Fallingen og Torgeir Nordahl. De to spilte i starten i duo med flere sesongmedlemmer. Sent i 2002 fikk bandet resten av sine medlemmer. Bandet har aldri spilt inn noen demoer, men spilte inn to split album med det australske bandet Carbon og det tyske bandet Seeds of Hate. Debutalbumet Kampen kom i 2004 på Agonia Records.
== Diskografi ==
Studioalbum2004: Kampen (Agonia Records)
2006: Bifrost (No Colours Records)
2008: We Own the Mountains (Folter Records)Split album2003: Carbon / Elite (Agonia Records)
2004: Seeds of Hate / Elite (Agonia Records)EP-er2005: Bekmørkt (No Colours Records)
== Medlemmer ==
Nåværende medlemmerBent-Arne Mathisen – vokal (2000 – )
Per Valla – gitar, bassgitar (2002- )
Torgeir Nordahl – gitar (2001 – )
Chris-Rudi Lind – bassgitar (2005 – )
Rainer Røreng – trommer (2002 – )Tidligere medlemmerTor Arne «Taf» Fallingen – gitar (2001 – 2005)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Elite på Discogs
(en) Elite på Encyclopaedia Metallum
(en) Elite på MySpace | Mo i Rana, Norge | 3,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Energihotellet | 2023-02-04 | Energihotellet | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Suldal', 'Kategori:Hoteller i Rogaland', 'Kategori:Samferdsel i Suldal'] | Energihotellet er et lite hotell som ligger på Nesflaten i Suldal kommune, Rogaland.
Hotellet var tidligere «messen» til Norsk Hydros kraftstasjon på Nesflaten. Hele anlegget, inklusive den delen som i dag huser hotellet, ble tegnet av Geir Grung og Georg Greve på 1960-tallet.
I 2007 ble anlegget kåret av en jury på oppdrag av Morgenbladet til et av de ti viktigste byggene i Norge som ble bygget i etterkrigstiden. I 2011 kåret også Dagbladet anlegget til ett av Norges ti viktigste offisielle bygg. Hotellet har fokus på mat, kultur og kraft. Den unike arkitekturen til Energihotellet og Røldal-Suldal kraftverk har blant annet ført til omtale i det anerkjente designmagasinet Wallpaper i desember 2009.
| Energihotellet er et lite hotell som ligger på Nesflaten i Suldal kommune, Rogaland.
Hotellet var tidligere «messen» til Norsk Hydros kraftstasjon på Nesflaten. Hele anlegget, inklusive den delen som i dag huser hotellet, ble tegnet av Geir Grung og Georg Greve på 1960-tallet.
I 2007 ble anlegget kåret av en jury på oppdrag av Morgenbladet til et av de ti viktigste byggene i Norge som ble bygget i etterkrigstiden. I 2011 kåret også Dagbladet anlegget til ett av Norges ti viktigste offisielle bygg. Hotellet har fokus på mat, kultur og kraft. Den unike arkitekturen til Energihotellet og Røldal-Suldal kraftverk har blant annet ført til omtale i det anerkjente designmagasinet Wallpaper i desember 2009.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Energihotellet | thumb|Hydros gamle anlegg på Nesflaten i Suldal, som nå huser Energihotellet. Fotograf: David Aasen Sandved. | 3,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernest_Bernard_Allo | 2023-02-04 | Ernest Bernard Allo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Franske dominikanere', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske professorer', 'Kategori:Franske teologer', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra departementet Côtes-d'Armor", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ernest Bernard Allo (født 1873 Quintin (Côtes-d’Armor) i Frankrike, død 1945) var en fransk katolsk prest tilhørende dominikanerordenen. Han var en ledende nytestamentlig ekseget. Han var professor ved École Biblique i Jerusalem og senere professor ved Universitetet i Fribourg.
| Ernest Bernard Allo (født 1873 Quintin (Côtes-d’Armor) i Frankrike, død 1945) var en fransk katolsk prest tilhørende dominikanerordenen. Han var en ledende nytestamentlig ekseget. Han var professor ved École Biblique i Jerusalem og senere professor ved Universitetet i Fribourg.
== Verker i utvalg ==
«'Extrinsécisme' et 'historicisme'», i Revue thomiste 12 (1904), s. 437-465
«A la recherche d'une définition du dogme», i La Quinzaine, 1905, og senere i Foi et systèmes, Paris:Libraire Blou et Cie., 1908
«Y a-t-il un Catholicisme ésoterique?», i La Quinzaine, 1907
La Peur de la vérité, 1907
«Études de philosophie et de critique religieuse», i Foi et systèmes, 1908
La Paix dans la vérité, étude sur la personnalité de saint Thomas d'Aquin, 1911
Le Travail d'après saint Paul, 1917
L'Apocalypse, Paris:Gabalda, 1921
Le scandale de Jésus, éd. Grasset, 1927
Plaies d'Europe et Baumes du Gange, 1931
Saint Jean, L'Apocalypse, éd. Large, 1933
Première épître aux Corinthiens, 1935 [2e éd. Etudes Bibliques. Paris:Gabalda, 1956]
Seconde épître aux Corinthiens, 1937 [2e éd. Etudes Bibliques. Paris:Gabalda, 1956]
Paul, apôtre de Jésus Christ, Éditions du Cerf, 1942 – revidert utgave 1946
L' Évangile spirituel de saint Jean, éd. Cerf, 1944
Evangile et évangélistes, 1944
== Referanser == | Ernest Bernard Allo (født 1873 Quintin (Côtes-d’Armor) i Frankrike, død 1945) var en fransk katolsk prest tilhørende dominikanerordenen. Han var en ledende nytestamentlig ekseget. | 3,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hoveri | 2023-02-04 | Hoveri | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske ord og uttrykk'] | Hoveri var betegnelsen på en leilendings pliktarbeid på herregården.
Det var en ytelse i form av arbeidsinnsats, som en festebonde (leilendingen) skulle utføre på eller for det gods hans gård tilhørte. Opprinnelig var det fastlagt hvor mye en bonde måtte yte, men opp gjennom det 17. og 18. århundre ble ytelsene mer vilkårlige. Ordet er kjent fra det danske språket, men brukes i sosiologien for å betegne formelle og uformelle herredømmerelasjoner i jordbrukssamfunnet og det tidligindustrielle samfunnet.
Omfanget av hoveriet hadde aldri vært fastlagt, men godseierne var flittige brukere av disse gratis arbeidsforpliktelsene de kunne pålegge festebøndene å utføre. Ettersom bøndene ikke fikk tid til å passe sin egen jord godt nok, resulterte det i matvaremangel vinterstid. Ifølge C.F Allen, var bonden kuet og manglet mot og lyst til nye foretagender. Antallet av selveiende gårder falt drastisk på midten av 1700-tallet. Det var for besværlig å rive seg løs og prisen var alt for høy; bare for å få lov til å forlate en festegård skulle man betale en avgift som svarte til en bondes årslønn. Denne ordningen var en del av stavnsbåndet som jo nettopp skulle forhindre utvandring fra festegårdene.
Bonden hadde bare to valg: Enten å overta en fattig festegård på sin godseiers befaling, eller å la seg innkalle som soldat i militæret. Det var stavnsbåndet som sikret godseierne denne autoriteten overfor gårdmennene. Etter stavnsbåndets innføring i 1733 under Christian VI kunne den mannlige delen av bondebefolkningen ikke lenger flytte fra fødegodset uten godseierens tillatelse.
Aldersgrensene var opprinnelig 14–36 år, men ble i 1742 utvidet til 9–40 år og i 1760 til 4–40 år.
Offisielt het det seg at stavnsbåndet ble innført for å gjeninnføre landmilitsen som ellers var avskaffet tre år tidligere.
Avskaffelsen av militsen innebar at bøndene nå slapp den forhatte militærtjenesten og fikk frihet til å reise hvor de ville og slippe umenneskelig hoveriarbeid under tyranniske godseiere.
Undertrykkelsen av bøndene og krisen i landbruket medførte nå en flukt fra landsbygda som gjorde at godsene i høy grad mistet arbeidskraft.
Godseierne krevde derfor landmilitsen innført igjen for å forhindre bøndenes flukt fra det kriserammede landbruket og dermed sikre sig billig arbeidskraft. Landmilitsen ble gjeninnført med det samme og hang som en trussel over bøndenes hoder dersom de nektet gårdovertakelse.
Denne enorme frihetsberøvelsen gjorde det vanskelig å få livet til å henge sammen som bonde.
| Hoveri var betegnelsen på en leilendings pliktarbeid på herregården.
Det var en ytelse i form av arbeidsinnsats, som en festebonde (leilendingen) skulle utføre på eller for det gods hans gård tilhørte. Opprinnelig var det fastlagt hvor mye en bonde måtte yte, men opp gjennom det 17. og 18. århundre ble ytelsene mer vilkårlige. Ordet er kjent fra det danske språket, men brukes i sosiologien for å betegne formelle og uformelle herredømmerelasjoner i jordbrukssamfunnet og det tidligindustrielle samfunnet.
Omfanget av hoveriet hadde aldri vært fastlagt, men godseierne var flittige brukere av disse gratis arbeidsforpliktelsene de kunne pålegge festebøndene å utføre. Ettersom bøndene ikke fikk tid til å passe sin egen jord godt nok, resulterte det i matvaremangel vinterstid. Ifølge C.F Allen, var bonden kuet og manglet mot og lyst til nye foretagender. Antallet av selveiende gårder falt drastisk på midten av 1700-tallet. Det var for besværlig å rive seg løs og prisen var alt for høy; bare for å få lov til å forlate en festegård skulle man betale en avgift som svarte til en bondes årslønn. Denne ordningen var en del av stavnsbåndet som jo nettopp skulle forhindre utvandring fra festegårdene.
Bonden hadde bare to valg: Enten å overta en fattig festegård på sin godseiers befaling, eller å la seg innkalle som soldat i militæret. Det var stavnsbåndet som sikret godseierne denne autoriteten overfor gårdmennene. Etter stavnsbåndets innføring i 1733 under Christian VI kunne den mannlige delen av bondebefolkningen ikke lenger flytte fra fødegodset uten godseierens tillatelse.
Aldersgrensene var opprinnelig 14–36 år, men ble i 1742 utvidet til 9–40 år og i 1760 til 4–40 år.
Offisielt het det seg at stavnsbåndet ble innført for å gjeninnføre landmilitsen som ellers var avskaffet tre år tidligere.
Avskaffelsen av militsen innebar at bøndene nå slapp den forhatte militærtjenesten og fikk frihet til å reise hvor de ville og slippe umenneskelig hoveriarbeid under tyranniske godseiere.
Undertrykkelsen av bøndene og krisen i landbruket medførte nå en flukt fra landsbygda som gjorde at godsene i høy grad mistet arbeidskraft.
Godseierne krevde derfor landmilitsen innført igjen for å forhindre bøndenes flukt fra det kriserammede landbruket og dermed sikre sig billig arbeidskraft. Landmilitsen ble gjeninnført med det samme og hang som en trussel over bøndenes hoder dersom de nektet gårdovertakelse.
Denne enorme frihetsberøvelsen gjorde det vanskelig å få livet til å henge sammen som bonde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om hoveri på Danmarkshistorien Aarhus Universitet | Hoveri var betegnelsen på en leilendings pliktarbeid på herregården. | 3,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_vitenskapelige_komit%C3%A9_for_antarktisforskning | 2023-02-04 | Den vitenskapelige komité for antarktisforskning | ['Kategori:Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1958', 'Kategori:Forskningsorganisasjoner', 'Kategori:Vitenskap i 1958'] | Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR) er en komité under Det internasjonale vitenskapsråd som ble opprettet i 1958 i forbindelse med Det internasjonale geofysiske året. SCARs arbeidsområde er initiering, utvikling og koordinering av vitenskapelig forskning i Antarktis. Den faglige virksomheten i SCAR håndteres av faste vitenskapelige grupper, og SCAR gir råd til de konsultative møtene under Antarktistraktaten samt andre organisasjoner angående forskning og bevaring som påvirker forvaltningen av Antarktis og Sørishavet.
Delegatmøter i SCAR holdes annethvert år for å håndtere administrative spørsmål. Et styre valgt fra delegatene er ansvarlig for den daglige administrasjonen av SCAR gjennom sekretariatet ved Scott Polar Research Institute i Cambridge, England.
I forkant av delegatmøtene arrangerer SCAR en større åpen konferanse for å rette oppmerksomheten mot antarktisspørsmål, samt møter i de vitenskapelige gruppene for sluttbehandling av forskningsprogrammene for eventuell godkjenning av delegatene.
I 2002 mottok SCAR Fyrsten av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid.
| Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR) er en komité under Det internasjonale vitenskapsråd som ble opprettet i 1958 i forbindelse med Det internasjonale geofysiske året. SCARs arbeidsområde er initiering, utvikling og koordinering av vitenskapelig forskning i Antarktis. Den faglige virksomheten i SCAR håndteres av faste vitenskapelige grupper, og SCAR gir råd til de konsultative møtene under Antarktistraktaten samt andre organisasjoner angående forskning og bevaring som påvirker forvaltningen av Antarktis og Sørishavet.
Delegatmøter i SCAR holdes annethvert år for å håndtere administrative spørsmål. Et styre valgt fra delegatene er ansvarlig for den daglige administrasjonen av SCAR gjennom sekretariatet ved Scott Polar Research Institute i Cambridge, England.
I forkant av delegatmøtene arrangerer SCAR en større åpen konferanse for å rette oppmerksomheten mot antarktisspørsmål, samt møter i de vitenskapelige gruppene for sluttbehandling av forskningsprogrammene for eventuell godkjenning av delegatene.
I 2002 mottok SCAR Fyrsten av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Scientific Committee on Antarctic Research – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR) er en komité under Det internasjonale vitenskapsråd som ble opprettet i 1958 i forbindelse med Det internasjonale geofysiske året. SCARs arbeidsområde er initiering, utvikling og koordinering av vitenskapelig forskning i Antarktis. | 3,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carbon_/_Elite | 2023-02-04 | Carbon / Elite | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elite-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2003'] | Carbon / Elite er et split album mellom det norske black metal bandet Elite og det australske bandet Carbon. Albumet ble utgitt på 333 håndnummererte eksemplarer.
| Carbon / Elite er et split album mellom det norske black metal bandet Elite og det australske bandet Carbon. Albumet ble utgitt på 333 håndnummererte eksemplarer.
== Sporliste ==
«Descent» (6:15) Carbon«Stanken av hyklers blod» (5:33) Elite
== Artister ==
Elite
== Kilder ==
(en) Carbon / Elite på Discogs | Carbon / Elite er et split album mellom det norske black metal bandet Elite og det australske bandet Carbon. Albumet ble utgitt på 333 håndnummererte eksemplarer. | 3,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_David_Assarson | 2023-02-04 | Bernt David Assarson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lund', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske katolske prester'] | Berndt David Assarson (født 14. januar 1892 i Lund, død 31. desember 1955 i Helsingborg) var en svensk katolsk prest og forfatter. Hans innsats for den svenske katolisismes utvikling i Sverige var betydelige. Hans mest kjente verk er Fädernas kyrka: En programskrift, fra 1918. Han beskjeftiget seg også meget med historiske spørsmål.
| Berndt David Assarson (født 14. januar 1892 i Lund, død 31. desember 1955 i Helsingborg) var en svensk katolsk prest og forfatter. Hans innsats for den svenske katolisismes utvikling i Sverige var betydelige. Hans mest kjente verk er Fädernas kyrka: En programskrift, fra 1918. Han beskjeftiget seg også meget med historiske spørsmål.
== Liv og virke ==
Assarson var professorsønn fra Lund og barnebarn til den kjente høykirkelige lutherske biskop Wilhelm Flensburg av Lund. Han konverterte i 1912, etter sin fil.kand.-eksamen i Lund, og ble opptatt som katolikk av jesuittene i Ordrup i Danmark. Konversjonen skjedde omtrent til samme tid som libertalteologien hadde slått gjennom på det teologiske fakultet i Lund, noe som ble markert også ved Magnus Pfannenstills utnevnelse til domprost og første teologie professor.
Assarson fikk sin katolske presteutdannelse ved jesuittenes presteseminar og teologiske høyskole i Innsbruck i Østerrike, og ble presteviet der i 1917.
Ved hjemkomsten til Sverige ble han kapellan ved den katolske domkirke St. Erik på Södermalm i Stockholm, og ble samtidig biskopens sekretær. Det vervet beholdt han også etter at biskop Albert Bitter gikk av og biskop Johannes Müller overtok.
Han gjorde seg raskt bemerket med boken Fädernas kyrka: En programskrift (1917), som var en misjonerende fremstilling av katolsk tro og en tilbakevisning av det han betraktet som fordommer og feil i den svenske almenhets vurderinger av den. Boktittelen lånte han fra en salme fra den lutherske biskop Johan Fredrik Eklund, men appliserte den spesifikt på den katolske kirke. I 1920 var han med på å starte det katolske tidsskriftet Credo, og ble dets redaktør. Han var noe senere også involvert i den katolske akademikerforening Academicum Catholicum.
Under striden om den da temmelig negative fremstillingen av den katolske tro i svenske skolebøker forfattet han med biskop Bitter i ryggen et katolsk skoleboksvedlegg som ble distribuert til offentlige skoler over hele landet. Dette initiativet vakte stor oppstandelse i svensk presse, og ble med få unntak avvist overalt. Det ble fremholdt at de svenske skoler måtte forbli konfesjonelt preget, og at finne seg i at de svenske læreboksforfattere gav en konfesjonelt farget blikk av katolisismen. Den antikatolske avispolemikk i anledning saken var den kraftigste siden 1890-årene; selv om myndighetene avviste de katolske synspunkter, kom det blant annet fra sosialdemokratisk hold noen forståelsesfullere kommentarer, og senere utgitte lærebøker ble noe dempet i sine karakteristikker.
Han engasjerte seg på samme tid også mot det svenske forbud mot opprettelse av katolske kloster, og henviste til offentlige utsagn om religionsfrihet, og til Norge og Danmark tillot slike klostre.Assarson engasjerte seg også for feiringen av den hellige Ansgar, noe som bidro til å styrke svensk katolisismes nasjonale røtter. Dette skjedde flere år før Svenska Kyrkan tok opp Ansgarsfeiringen, noe som kanskje var en reaksjon på katolikkenes feiringer av denne «Nordens apostel» som sin egen.
== Bibliografi ==
Fädernas kyrka: En programskrift, 1918.
Det skånska problemet, 1923.
Den katolska kyrkan i Sverige i närvarande tid. Stockholm, 1925.
Katolska kyrkan i Sverige. Uppsala, 1938.
Skånelands historia i Skånelands skolor, 1949.
Katolska kyrkan i Sverige. Göteborg, 1953. (medforfatter)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fabricius, L.B. (1957): «David Assarson – en pionerskikkelse» i: Catholica 1957:2-3, s. 62-85
Werner, Yvonne Maria (1996): Värdsvid men främmande: Den katolska kyrkan i Sverige 1873-1929, Uppsala: Katolska Bokförlaget | Berndt David Assarson (født 14. januar 1892 i Lund, død 31. | 3,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Wessel | 2023-02-04 | Peter Wessel | ['Kategori:Adelige nordmenn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 20. november', 'Kategori:Dødsfall i 1720', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1690', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra dansketiden', 'Kategori:Nordmenn på 1700-tallet', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Personer fra den store nordiske krig', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Se også MS «Peter Wessel», håndballturneringen Peter Wessel cup og Tordenskjold (andre betydninger)
Peter Wessel (fra 1716 Peter Tordenskiold; født 28. oktoberjul./ 7. november 1690greg. i Trondheim, død i duell 12. november 1720 i Gleidingen i fyrstbispedømmet Hildesheim i dagens Tyskland) var den mest kjente dansk-norske krigshelt og sjøoffiser som tjenestegjorde i den dansk-norske krigsflåten under den store nordiske krig. På denne tiden var Danmark-Norge i union, noe som betød at den dansk-norske krigsflåten stod for sjøforsvaret av begge riksdelene Danmark og Norge. Tordenskiold hadde ansvar for Skagerrak, Kattegat, Norges kyst og de nordligste delene av svenskekysten.
I dag er han mest kjent som Tordenskiold, navnet han mottok da han ble adlet i 1716. Ved adlingen skiftet han etternavn til Tordenskiold. Han bar derfor aldri navnet Peter Wessel Tordenskiold, selv om dette ofte brukes.
Tordenskiold er særlig kjent for sin innsats under slaget i Dynekilen i juli 1716, angrepet på Göteborg sommeren 1717, og for erobringen av Carlstens festning ved Marstrand i juli 1719. Han er anerkjent som en av de største krigsheltene i Danmark-Norge, og er minnet med flere statuer i begge land.
| Se også MS «Peter Wessel», håndballturneringen Peter Wessel cup og Tordenskjold (andre betydninger)
Peter Wessel (fra 1716 Peter Tordenskiold; født 28. oktoberjul./ 7. november 1690greg. i Trondheim, død i duell 12. november 1720 i Gleidingen i fyrstbispedømmet Hildesheim i dagens Tyskland) var den mest kjente dansk-norske krigshelt og sjøoffiser som tjenestegjorde i den dansk-norske krigsflåten under den store nordiske krig. På denne tiden var Danmark-Norge i union, noe som betød at den dansk-norske krigsflåten stod for sjøforsvaret av begge riksdelene Danmark og Norge. Tordenskiold hadde ansvar for Skagerrak, Kattegat, Norges kyst og de nordligste delene av svenskekysten.
I dag er han mest kjent som Tordenskiold, navnet han mottok da han ble adlet i 1716. Ved adlingen skiftet han etternavn til Tordenskiold. Han bar derfor aldri navnet Peter Wessel Tordenskiold, selv om dette ofte brukes.
Tordenskiold er særlig kjent for sin innsats under slaget i Dynekilen i juli 1716, angrepet på Göteborg sommeren 1717, og for erobringen av Carlstens festning ved Marstrand i juli 1719. Han er anerkjent som en av de største krigsheltene i Danmark-Norge, og er minnet med flere statuer i begge land.
== Liv ==
Peter Wessel ble født i Trondheim 28. oktoberjul./ 7. november 1690greg. som sønn av rådmann, kjøpmann og skipseier Jan Wessel, og hans femten år yngre kone Maren Schøller. Hun ble gift som femtenåring, og fikk i løpet av 24 år hele sytten barn – pluss en fosterdatter.Peter var nummer 14 av i alt 18 søsken. Hans storebror Jan ble skipsfører på farens skip, hukkerten «Santa Maria», som også faren ofte seilte med. Faren kom som innflytter til Trondheim fra Bergen. Foruten å gifte seg med Maren Schøller, deltok han i partrederier i Trondheim, og fikk etter hvert tittel som rådmann. Magistraten i Trondheim var ledet av en president som hadde fem rådmenn under seg, og Jan Wessel var således en del av byens elite. Maren Schøllers familie var en av de mest betydningsfulle i Trondheim, og hennes økonomi ble godt hjulpet av arv; først hele foreldrenes formue, så en tantes. Maren Schøller ble ved kongelig forordning innvilget å sitte i uskiftet bo etter at ektemannen døde i 1717. Hun arvet også sønnens bo etter at han døde i 1720. Maren Schøller døde i 1742 og ble begravet ved Vår Frues kirke i Trondheim.Peters familie på morssiden besto av fogder og lensherrer i Trøndelag, Jemtland og Herjedalen. Familien Schøller hadde flere gårder, landeiendommer, sagbruk, utleieboliger og et serveringssted i sin besittelse, og var blant de mest velstående nordafjells. Familien hadde i 1687 egen huslærer.
Bybrannen i 1708 ødela derimot flere eiendommer og lagre, og tæret på familiens formue. Peter forsøkte ved en anledning å bruke denne hendelsen for å appellere til kongen om økonomisk støtte. Kongen la i sitt svar ikke skjul på at han ikke trodde det sto så dårlig til.
Alle de tretten voksne arvingene etter foreldrenes formue måtte likevel tåle en sosial degradering etter morens død.For Peter og broren Caspar ble Marinen veien til fortsatt personlig velstand.
Han vokste opp i en by hvor den tidligere statsminister, Peder Schumacher Griffenfeldt, satt som statsfange på Munkholmen. Den unge Peter var så ofte på besøk hos Griffenfeldt, både på Munkholmen og når Griffenfeldt var på land, at han nærmest så på ham som en læremester.Som 14-åring, i forbindelse med at kong Frederik IV avla et besøk med flåten i Trondheim, reiste Wessel hjemmefra med kongens følge til København. Med i følget hadde Kongen hatt flåteadmiral Gyldenløve og Sjøkadettakademiets sjef, Christian Thomesen Sehested.Noe brudd mellom Peter og foreldrene har det neppe vært, for i København bodde han hos farens ungdomsvenn, Petter Dass' fetter Peder Jespersen.Han var allerede som 15-åring skipsgutt på det danske slaveskipet Christianus Quintus, som seilte fra København til Dansk Vestindia, og i perioden 1708 til 1710 tjente han om bord på Fridericus Quartus, som seilte til Trankebar i India. Femten år gammel skrev Peter egenhendig til Kongen i København og ba om opptak på Sjøkadettakademiet, den 28. mars 1706.I 1709 fikk han plass som sjøkadett ved Holmens Kadettskole, og i 1711 fikk han som sekondløytnant kommandoen på snauen Ormen, bestykket med 5 kanoner.
I 1712 ble han kapteinløytnant på den nybygde fregatten Løvendals Galei på 18 kanoner (8- og 6-punds), som han kort tid etter erobret den svenske kaperbåten Svenska Vapnet med.
Han ble adlet i 1716 under navnet Tordenskiold, og samme år vant han en oppsiktsvekkende seier ved Slaget i Dynekilen, hvor en svensk forsyningsflåte ble ødelagt – hvilket var sterkt medvirkende til at Karl XII måtte oppgi sitt første forsøk på å erobre Norge. Dette betydde også at en planlagt kampklar armé lengre nord i 1718, som skulle gjøre innfall i nettopp Trøndelag og fødebyen Trondheim, ikke ble noe av. I desember 1718 ble han utnevnt til schoutbynacht (kontreadmiral).
Han ble øverstkommanderende for Kattegateskadren, og i 1719 erobret han Marstrand, før han kort tid etter ødela resten av den svenske flåte i Göteborg. Deretter ble han utnevnt til viseadmiral, men det var samtidig avslutningen på krigen, og dermed også Tordenskiolds bedrifter.
== Død ==
Tordenskiold ble drept 12. november 1720 i en duell med kårde, ved Hildesheim i Tyskland, mot Jacob Axel Staël von Holstein, en oberst som tidligere hadde vært i svensk tjeneste. Omstendighetene omkring hans død er uklare, og det er fremsatt en teori om at han ble utsatt for et komplott.Hans lik ble lagt i Holmens kirkes krypt i København, uten seremoni. Der lå det i nesten 100 år, før Frederik VI lot billedhuggeren Nicolai Dajon lage en marmorsarkofag og et monument, som sammen med liket fikk en ny plass i Det store gravkapell i 1819, fem år etter tapet av Norge.
== Myter ==
Det finnes en god del myter og vandrehistorier om Tordenskiold, mer eller mindre troverdige. Alle fremstiller de ham som modig, utspekulert og snarrådig. Han går alltid seirende ut av konfrontasjoner med en overveldende fiende. Én historie forteller hvordan han som spion får rede på svenskenes planer ved å kle seg ut som fisker. En annen gang unngår han fiendens mistanke ved å rope «kära bror!» til svenskene, som dermed tror han er en av dem.
Begrepet «Tordenskiolds soldater» stammer fra erobringen av Carlstens festning, hvor Tordenskiold – ifølge en legende – fikk den svenske kommandanten til å tro at den danske styrken var langt større enn den faktisk var. Dette ved å la samme beskjedne antall soldater gå rundt samme kvartal i flere omganger, slik at styrken syntes overveldende.
Bjørnstjerne Bjørnson nevner Tordenskiold i tredje vers av «Ja, vi elsker».
Det skal også være en myte at Tordenskiold aldri fikk alle prisepengene han hadde krav på. Hans offiserskolleger i den danske orlogsflåten hadde ofte mye utestående, men Tordenskiold var et unntak fra denne «regelen». Han klarte visstnok å skaffe prisepengene på en mer direkte måte, som ved å overta prisene på auksjon, for så å hente prisepengene ut gjennom fradrag av beløpet han hadde utestående i dem. Inntektene fra auksjonene av hans priser ble derfor mer enn staten hadde regnet ut at prisen var verd, og admiralitetet oppdaget i 1724 at han hadde mottatt 19 011 riksdaler, hvorav «bare» 8 924 riksdaler var de egentlige prisepengene.
== Våpenskjold ==
Også før Peter Wessel ble adlet, brukte han segl med våpenskjold – en opprett løve som holder et sverd.
I sitt adelsvåpen fikk han flere figurer med spesiell symbolikk. I våpenet er skjoldet firedelt: 1. felt blått med en gull tordenkile (såkalt «talende våpen» for navnet), 2. felt rødt med en sølv flakt ørn (erobringen av det svenske skipet Hvita Örn), 3. felt rødt med to krysslagte kanoner og tre kuler (det dansk-norske «løsen», det vil si saluttsignal), alt i gull, og 4. felt gull med en opprett blå løve som holder et sverd (løvefiguren brukte han allerede før adlingen). På hjelmen er hjelmtegnet en sølv ørnefot som holder en tordenkile, mellom to flaggstenger, hvert med et Dannebrogsflagg med splitt under en Dannebrogsvimpel. Om halsen på hjelmen henger et gull halssmykke festet i et blått bånd.
Våpenet ble brukt som slektsvåpen av sjøheltens nevø, som ble adlet med samme navn, og dennes etterkommere. Ørnefeltet er i dag hovedmotiv i Holmestrands kommunevåpen, fordi en skole i byen het Den Tordenskioldske Borgerskole.
Våpenet er i sin helhet benyttet av Sjøforsvarets skole KNM Tordenskjold.
== Minnesmerker ==
Det er statuer av Tordenskjold blant annet i Stavern, Oslo, Trondheim, Frederikshavn og København.
== Se også ==
Tordenskiold
Tordenskjold & Kold
Jeg vil synge om en helt
== Filmer ==
Tordenskjold og Kold fra 2016, med Jakob Oftebro i rollen som Tordenskiold, dramatiserer hans liv etter den store nordiske krig, fortalt gjennom kammertjener Kold.
== Litteratur ==
Dan H. Andersen: Tordenskjold: en biografi om eventyreren og sjøhelten, Oslo 2006, ISBN 82-430-0373-8
Dan H. Andersen: PETER WESSEL TORDENSKIOLD, Danmark 2015
Victoria Bache: Tordenskioldiana, Trondheim 1958.
Olav Bergersen: Viceadmiral Tordenskiold, bind I og II, Trondheim 1925.
Olav Bergersen: Tordenskiolds brev, Oslo 1963.
Per Eilstrup: Tordenskiold, Peter Wessel og hans tid, Oslo 1968.
Wm. Carstensen og O. Lûtken: Tordenskiold, Kjøbenhavn 1887.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Wessel Tordenskiold – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«DigitaltMuseum: Søk: 'Peter Wessel Tordenskiold'».
Artikkel i Dansk Biografisk Leksikon
Tordenskiolds gravsted i Holmen kirke (dansk)
Tordenskiold-samlingen ved Ringve Museum
Nettutstilling om Tordenskiold ved Ringve Museum
Tordenskiolds loggbøker og skipsjournaler (manuskripter) Gunnerusbiblioteket
Peter Wessel Tordenskiold, artikkel hos Store norske leksikon
Peter Wessel Tordenskjold - rabagast og geni, artikkel hos Norgeshistorie.no | Tordenskjold kan ha flere betydninger: | 3,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seeds_of_Hate_/_Elite | 2023-02-04 | Seeds of Hate / Elite | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – album', 'Kategori:Elite-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004'] | Seeds of Hate / Elite er et split album mellom det norske black metal bandet Elite og det tyske bandet Seeds of Hate. Albumet ble utgitt i 250 eksemplarer.
| Seeds of Hate / Elite er et split album mellom det norske black metal bandet Elite og det tyske bandet Seeds of Hate. Albumet ble utgitt i 250 eksemplarer.
== Sporliste ==
«Landscape of Graves» (Seeds of Hate)
«Dypet» (Elite)
== Artister ==
Elite | Seeds of Hate / Elite er et split album mellom det norske black metal bandet Elite og det tyske bandet Seeds of Hate. Albumet ble utgitt i 250 eksemplarer. | 3,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosa_sl%C3%B8yfe | 2023-02-04 | Rosa sløyfe | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kreft', 'Kategori:Symboler'] | En rosa sløyfe er et internasjonalt symbol som brukes i forbindelse med en aksjon for å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon, øke kunnskapen om brystkreft, samt å samle inn midler til brystkreftforskning.
I Norge står Kreftforeningen og Brystkreftforeningen sammen om aksjonen i oktober hvert år.
Rosa sløyfe, eller «Pink Ribbon», har sitt opphav i USA der amerikanske kvinner krevde større bevilgninger til brystkreftforskning. Over hele verden blir aksjonen markert i hele oktober. I Norge har Rosa sløyfe-aksjonen en rekke sponsorer og samarbeidspartnere som bidrar til aksjonen på ulikt vis, blant annet ved å selge rosa produkter eller la deler av salgssummen gå til aksjonen i oktober måned. Dette bidrar til oppmerksomhet om sykdommen og sikrer midler til brystkreftforskning. I tillegg er frivillige og lokalforeninger engasjert i forskjellige markeringer av aksjonen.
Rosa sløyfe har vært arrangert i Norge siden 1999 og har siden starten samlet inn nærmere 160 millioner til forskning og prosjekter i inn- og utland. Innsamlede midler fra aksjonen går til brystkreftforskning og brystkreftrelaterte prosjekter.Den rosa sløyfen er varemerkeregistrert av Kreftforeningen og Brystkreftforeningen i Norge.
| En rosa sløyfe er et internasjonalt symbol som brukes i forbindelse med en aksjon for å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon, øke kunnskapen om brystkreft, samt å samle inn midler til brystkreftforskning.
I Norge står Kreftforeningen og Brystkreftforeningen sammen om aksjonen i oktober hvert år.
Rosa sløyfe, eller «Pink Ribbon», har sitt opphav i USA der amerikanske kvinner krevde større bevilgninger til brystkreftforskning. Over hele verden blir aksjonen markert i hele oktober. I Norge har Rosa sløyfe-aksjonen en rekke sponsorer og samarbeidspartnere som bidrar til aksjonen på ulikt vis, blant annet ved å selge rosa produkter eller la deler av salgssummen gå til aksjonen i oktober måned. Dette bidrar til oppmerksomhet om sykdommen og sikrer midler til brystkreftforskning. I tillegg er frivillige og lokalforeninger engasjert i forskjellige markeringer av aksjonen.
Rosa sløyfe har vært arrangert i Norge siden 1999 og har siden starten samlet inn nærmere 160 millioner til forskning og prosjekter i inn- og utland. Innsamlede midler fra aksjonen går til brystkreftforskning og brystkreftrelaterte prosjekter.Den rosa sløyfen er varemerkeregistrert av Kreftforeningen og Brystkreftforeningen i Norge.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Se også ==
Røde sløyfe
== Eksterne lenker ==
Rosa sløyfe | En rosa sløyfe er et internasjonalt symbol som brukes i forbindelse med en aksjon for å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon, øke kunnskapen om brystkreft, samt å samle inn midler til brystkreftforskning. | 3,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kampen_(Elite-album) | 2023-02-04 | Kampen (Elite-album) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2004', 'Kategori:Elite-album', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Kampen er debutalbumet til det norske black metal bandet Elite.
| Kampen er debutalbumet til det norske black metal bandet Elite.
== Sporliste ==
«Berserkerens manifest» (6:22)
«Tusen år i lysets vold» (8:48)
«Brent av lyset» (9:40)
«Kampen for vårt norrøne rike» (8:34)
«Trollkvinnens ang» (6:43)
«Fanget i vrede» (13:32)
== Artister ==
Bent Arne Mathisen – vokal
Per Valla – bassgitar
Torgeir Nordahl – gitar
Rainer Røreng – trommer
Tor «Taf» Fallingen – gitar
== Kilder ==
(en) Kampen (Elite-album) på Discogs | Kampen er debutalbumet til det norske black metal bandet Elite. | 3,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_forente_arabiske_emirater | 2023-02-04 | De forente arabiske emirater | ['Kategori:24°N', 'Kategori:54°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De forente arabiske emirater', 'Kategori:Forbundsstater'] | De forente arabiske emirater er en føderasjon i Midtøsten. Landet består av syv stater kalt emirater og grenser til Oman og Saudi-Arabia. Hovedstaden er Abu Dhabi, mens Dubai er den største byen.
Folketallet er i meget sterk vekst, fra 2,86 millioner innbyggere i 1999 til 5,07 millioner i 2009, og majoriteten er arbeidsinnvandrere fra India, Pakistan, Filippinene og andre land i Asia. Økonomisk er landets inntekter svært avhengig av olje, men handel og finansmarkeder er også viktige inntektskilder.
De første 150 årene, inntil 1971, gikk landet under navnet Traktatkysten.
USA har flybasen Al Dhafra Air Base i landet.
| De forente arabiske emirater er en føderasjon i Midtøsten. Landet består av syv stater kalt emirater og grenser til Oman og Saudi-Arabia. Hovedstaden er Abu Dhabi, mens Dubai er den største byen.
Folketallet er i meget sterk vekst, fra 2,86 millioner innbyggere i 1999 til 5,07 millioner i 2009, og majoriteten er arbeidsinnvandrere fra India, Pakistan, Filippinene og andre land i Asia. Økonomisk er landets inntekter svært avhengig av olje, men handel og finansmarkeder er også viktige inntektskilder.
De første 150 årene, inntil 1971, gikk landet under navnet Traktatkysten.
USA har flybasen Al Dhafra Air Base i landet.
== Geografi ==
Emiratene har kystlinje mot Omanbukta og Persiabukta mellom Oman og Saudi-Arabia. Selve innlandet er et karrig slettelandskap som etterhvert går over til rullende sanddyner og ørken med fjell i øst. Mellom fjellkjeden mot Omangulfen og ørkenen ligger en lang og grunn senkning med intenst landbruk, som får vann fra store grunnvannreservoarer.
Emiratene ligger strategisk til syd for Hormuzsundet og er et viktig gjennomgangsland for verdens råolje. Den internasjonale flyplassen i Dubai er også blitt et viktig stoppested for reisende mellom Europa og Asia.
Grensene mot Saudi-Arabia ble trukket opp i 1974 og -77, men er aldri blitt offentliggjort. Det er derfor bare styresmaktene i disse to landene som vet nøyaktig hvor de går.
=== Klima ===
Det meste av landet er flatt med store ørkenområder. Den årlige nedbørsmengden er svært lav (rundt 100 mm), og mesteparten kommer mellom november og mars. Temperaturen er svært høy mellom mai og september, og det er varmt eller mildt resten av året. Temperaturen er høyere om vinteren enn i Kuwait og i indre områder av Saudi-Arabia. Langs kysten er det i tillegg svært høy luftfuktighet, og om sommeren er det svært trykkende. Nedbøren i fjellene mot Omangulfen er imidlertid langt høyere. Mesteparten kommer om sommeren i form av lokale tordenbyger, som regel om ettermiddagen, og fører til spektakulære og farlige styrtfloder i wadiene. Regnvannet trekker ned gjennom den porøse sandsteinen og danner store vannreservoarer mot basaltlagene under sandsteinen. Det er bygget store demninger på egnete steder for å holde på vannet fra wadiene og få det til å synke ned i reservoarene. Her og der i wadiene, hvor grunnfjellet kommer opp i dagen, dannes kilder og oaser.
== Demografi ==
Emiratene har nesten 5 millioner innbyggere. Rundt halvparten av disse er gjestearbeidere fra det indiske subkontinentet. Blant de innfødte har mange balutsjiske røtter. Kjønnssammensetningen er den skjeveste i verden – det er 216 menn pr. 100 kvinner i landet i 2009, og i emiratet Dubai er mannsraten hele 298 pr. 100 kvinner.Befolkningstilveksten er lav sammenlignet med nabolandene. I 1995 var 26,3 prosent av befolkningen under 15 år gammel, og i 2009 var denne andelen 24,4 prosent. Omkring 80 % av befolkningen kan lese og skrive. Religionen til de opprinnelige innbyggerne er nesten uten unntak islam, men med innvandringen er en stor minoritet nå hinduer, og en kontingent filippinere har medført at en betydelig minoritet er katolikker.
== Historie ==
I 1820 inngikk Storbritannia og de syv emirene en avtale om at Storbritannia skulle ta over ansvaret for forsvars- og utenrikspolitikken. Området, som før dette hadde gått under navnet Piratkysten på grunn av at det foregikk mye sjørøvervirksomhet i området, fikk nå navnet Traktatkysten. I 1971 gikk seks av emiratene sammen og opprettet De forente arabiske emirater. Ras al-Khaimah sluttet seg til i 1972. Det er mange svært velstående oljesjeiker i landet.
De nærliggende landene Qatar og Bahrain er også emirater som har mange likheter med emiratene i De forente arabiske emirater med tanke på befolkning, økonomi og samfunn, men har valgt å ikke være en del av den føderale republikken. De tre landene har likefullt sterke bånd mellom seg.
Den 15. september 2020 ble det undertegnet en fredsavtale mellom Israel og De forente arabiske emirater. Seremonien foregikk i Washington DC, og USAs president Donald Trump har spilt en viktig rolle i forhandlingene. Avtalen innbefatter fred, opprettelse av diplomatisk forbindelse og normalisering av forholdene mellom landene. De forente arabiske emirater er dermed det 3. arabiske land, etter Egypt i 1979 og Jordan i 1994, som normaliserer sitt forhold til Israel.
== Politikk ==
Lederne fra hvert av de syv emiratene sitter i Det høyeste rådet, som velger president og visepresident for landet hvert femte år. De velger også et ministerråd. I tillegg har landet et nasjonalt råd med til sammen 40 medlemmer fra alle emiratene, som går igjennom foreslåtte lover. Alle emiratene bortsett fra Dubai og Ras al-Khaimah er med i det føderale rettssystemet. De har både islamske og sekulære rettsinstanser på alle nivåer.
Sjeik Zayed bin Sultan Al Nahyan var president for Emiratene fra de var dannet til han døde i 2004. Dagen etter ble sønnen hans, sjeik Khalifa bin Zayed Al-Nahyan, valgt til president. Den 13. mai 2022 ble det kjent at Khalifa bin Zayed Al-Nahyan var død. Den 14. mai 2022 ble sjeik Khalifas halvbror Mohamed bin Zayed bin Sultan Al Nahyan utnevnt til sjeik Khalifas etterfølger som Emiratenes president.
=== Emirater ===
De forente arabiske emirater består av følgende syv emirater:
Abu Dhabi
Ajman
Dubai
Fujairah
Ras al-Khaimah
Sharjah
Umm al-Qaiwain
=== Menneskerettigheter ===
De forente arabiske emirater har fengselsstraff inntil 15 år med mulighet for dødsstraff for homofili.
== Økonomi ==
En tredjedel av Emiratenes bruttonasjonalprodukt kommer fra olje- og gassproduksjon. Siden 1973 er de gått fra å være en fattig ørkenregion til en moderne stat med høy levestandard. Det lille landet har vært sjenerøst med oljeressursene sine og åpen mot omverdenen og har på grunn av dette gjerne blitt kalt Midtøstens Singapore. Det er Abu Dhabi som sitter på det meste av oljereservene, mens Dubai, som er den nest største økonomien, har lite petroleumsinntekter og konsentrerer seg om handel, industri, finans og ikke minst turisme.
Bare 13,5% av kvinnene deltok i arbeidslivet i 2005.
== Samfunn ==
For en oversikt over byene i landet, se:
Liste over byer i De forente arabiske emirater
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Al AinMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
2020 – Kamelløp
2021 – Falkoneri
2021 – Al Aflaj, tradisjonelt vanningsystem
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) United Arab Emirates – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) الإمارات العربية المتحدة / United Arab Emirates – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Richard H. Curtiss: Washington Report – The UAE: From Bold Dream to Spectacular Reality in One Generation, Desember 1995.
Fallingrain.com – Directory of Cities, Towns, and Regions in United Arab Emirates
Angelfire – Geoology of the Emirates.
Emirates Natural History Group – offisiell hjemmeside.
Pat Harris: Flora of the United Arab Emirates – Preliminary List of Species Name Changes and Some Synonyms, ENHG Bulletin nr 7, April 1979.
Peter Hellyer The Natural History of Merawah Island – ENHG Bulletin nr 42, November 1990.
(no) Statistikk og andre data om De forente arabiske emirater i FN-sambandets nettsted Globalis.no | De forente arabiske emiraters riksvåpen ble antatt i sin nåværende form 22. mars 2008. | 3,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Passtvang | 2023-02-04 | Passtvang | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pass', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Passtvang er tvang til å vise pass og visum for å komme over en grense inn til et land.
I Norge var det ikke passtvang i perioden 1860–1917. Siden 1917 har Sentralpasskontoret og Utlendingsdirektoratet vært involvert.
| Passtvang er tvang til å vise pass og visum for å komme over en grense inn til et land.
I Norge var det ikke passtvang i perioden 1860–1917. Siden 1917 har Sentralpasskontoret og Utlendingsdirektoratet vært involvert.
== Se også ==
Reisepass
== Referanser == | Passtvang er tvang til å vise pass og visum for å komme over en grense inn til et land. | 3,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Farsund | 2023-02-04 | Farsund | ['Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Farsund', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Farsund er en kommune sørvest i Agder fylke. Farsund er en kystkommune med Nordsjøen i sør og i vest, og grenser mot Kvinesdal i nordvest og Lyngdal i sørøst. Kommunen er den tredje sørligste kommunen i Norge. Kommunen har 9 695 innbyggere (2019). Dagens kommune ble etablert i 1965, da bykommunen Farsund ble slått sammen med nabokommunene Lista, Herad og Spind, og den nye kommunen fikk navn etter byen.
| Farsund er en kommune sørvest i Agder fylke. Farsund er en kystkommune med Nordsjøen i sør og i vest, og grenser mot Kvinesdal i nordvest og Lyngdal i sørøst. Kommunen er den tredje sørligste kommunen i Norge. Kommunen har 9 695 innbyggere (2019). Dagens kommune ble etablert i 1965, da bykommunen Farsund ble slått sammen med nabokommunene Lista, Herad og Spind, og den nye kommunen fikk navn etter byen.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Farsund ligger mellom Rosfjorden i øst og Fedafjorden i vest. Mellom disse fjordene ligger et landskap som består av halvøyer, øyer, fjorder og sund. Listalandet danner den vestlige del av kommunen.
Lyngdalsfjorden er sammen med Åptafjorden og sidefjorden Drangsfjorden et sentralt landskapselement. Fjorden munner ut gjennom et trangt, men seilbart sund, og her ligger byen Farsund. Sellegrodsfjorden, Helvikfjorden og Framvaren danner en vannvei nordover fra Farsund. Innerst i Framvaren er det bare et eid, Listeid, som skiller mot Eidsfjorden. Her er det mulig å transportere båter over, og slik kan småbåtfolket unngå seilas på yttersiden av det værharde Listalandet. Dette er virksomhet med historiske røtter som trolig går langt tilbake i tid.
Spindfjorden ligger øst for Farsund, sentralt i gamle Spind kommune. Utenfor denne fjorden er det en stor skjærgård, og Langøy er en av mange vakre øyene. Kommunen har også om lag en mil med sandstrender på Listahalvøya.
Det høyeste punktet i Farsund kommune er Lyfjellet, 487 m høyt.
=== Geologi ===
Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet. Den består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1450–1600 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1000–1250 millioner år gammelt, og stedvis 1480–1550 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning.
=== Naturvern ===
I Lista er det landskapsvernområder, naturreservater og fuglefredningsområder.
Lista – et av de sørligste punkter i Norge – har spesiell betydning for trekkfuglene. Lista våtmarksystem er et Ramsar-område bestående av i alt ti separate naturreservater. Området omfatter blant annet grunne viker ved kysten, sanddynelandskap, myr- og sumpområder og grunne og næringsrike innsjøer. Området har en spesiell vegetasjon, blant annet i tilknytning til sanddynene ut mot havet. Områdene har siden 1996 hatt status som Ramsar-område.
Prestvannet (Vanse)
Slevdalsvannet
Nordhasselvika fuglefredningsområde
Røyrtjønn naturreservat
Listeid naturreservat
Nesheimvann naturreservat
Einarsneset plante- og dyrefredningsområde
Hanangervann og Kråkenesvann landskapsvernområde
Steinodden dyrefredningsområde
Kviljo plantefredningsområde
Fuglevika dyrefredningsområde
== Samfunn ==
=== Tettsteder i Farsund ===
I Farsund kommune ligger tre tettsteder: Farsund by, Vanse og Vestbygda.
Farsund er kommunesenter og det største tettstedet med 3 422 innbyggere per 1. januar 2022. Stedet ved det farbare sundet vokste fram som en uthavn på 1500- og 1600-tallet. Her søkte utenlandske handelsskip ly, eller de måtte inn og få reparert skader etter seilas i de værharde farvannene omkring Lista og Lindesnes. Etter hvert ble handel, særlig med hummer, en viktig næring. I 1795 fikk Farsund bystatus som ladested.
Vanse er det nest største tettstedet i kommunen med 2 016 innbyggere og var tidligere sentrum i Lista kommune. Vanse var et senter allerede i middelalderen, og den første kirka i vestre Agder, Vanse kirke, ble bygget omkring år 1000. Tettstedet Vanse hadde særlig stor vekst i årene etter andre verdenskrig.
Vestbygda er det vestligste og sørligste tettstedet, med 1 138 innbyggere. Stedet kalles også Borhaug, etter en av gardene i Vestbygda. Kartverket og kommunen bruker konsekvent tettstedsnavnet Vestbygda, mens Statens vegvesen bruker Borhaug på stedsnavnskiltet.
=== Samferdsel i Farsund ===
Så lenge sjøen var den viktigste kommunikasjonsåren fra Sørlandet til Vestlandet, lå Farsund sentralt til. Lista fyr og viste skipene vei rundt det farlige Listalandet. Vestlandske hovedvei, i dag Europavei 39, ble lagt gjennom Lyngdal og Kvinesdal, og jernbanen, Sørlandsbanen, fulgte også en indre linje. Overgangen til landbasert kommunikasjon betydde at Farsund ble et mer avsides sted. Sivil luftfart på Lista flyplass oppveide for dette, men da rutetrafikken ble nedlagt i 2002, ble dette kompensert med en omfattende utbygging av veier, etter en samlet plan som kalles Listerpakken.
Fylkesvei 43 er kommunens hovedveiforbindelse til Europavei 39. Fylkesvei 43 går gjennom kommunen fra Lista fyr gjennom Farsund by og videre gjennom Spind til Lyngdal og Europavei 39.
Fylkesvei 465 forbinder Farsund med Europavei 39 i vestlig retning. På denne veien ligger Ravneheitunnelen som er Agders lengste veitunnel med 3340 meter. Tunnelen ble åpnet 2009 og går fra Hanesund til Kjerringdalen i Farsund kommune. Tunnelen avløste den svingete og smale veien over Ravneheia.
Lista flyplass eller Farsund lufthavn, Lista, ble anlagt som en militær flyplass under andre verdenskrig. Fra 1955 til 2002 ble flyplassen benyttet til sivil ruteflyging og taxitrafikk. I dag utvikles flyplassområdet som næringspark.
== Næringsliv og media ==
Farsund kommunes viktigste næring er i dag industri, med store bedrifter som Alcoa Norway (tidligere Elkem Aluminium) og bildelefabrikken Aludyne Norway (tidligere Alcoa). Kommunen er fylkets største jordbrukskommune. I tillegg er turisme en økende næring.
Lister er lokalavisen som kommer ut fire dager i uka. Kommunen er også kjent fra Andreas Viestads sommerserie «Livet på landet» i Dagbladet Magasinet, fra innslag på NRKs Sommeråpent og internasjonalt gjennom TV-serien New Scandinavian Cooking som har hatt fire programmer fra området.
== Kultur ==
Hvert år, «last weekend in June», holdes det en stor festival som kalles American Festival i Vanse. Festivalen feirer det amerikanske og forholdet mellom Norge og USA. Festivalen feires den siste helga i juni hvert år. En scene er montert i midten av Brooklyn Square, og det er et mindre tivoli satt opp like ved. Festivalen starter på en torsdag og avsluttes søndag morgen. Lørdag er det en stor utendørs gatedans til levende musikk. Det er også en stor parade tilknyttet festivalen. Festivalen het tidligere Lista-festivalen, men skiftet navn i 2007.
Nordsjøfestivalen er en musikkfestival i Farsund. Den ble etablert i 1999 og retter fokus mot tradisjonsmusikk i landene rundt Nordsjøen, vår egen tradisjonsmusikk og folkedans og tilsvarende uttrykk fra andre land.
De eldre kommunale arkivkildene for Farsund kommune oppbevares i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS (IKAVA). Dette inkluderer blant annet protokoller fra kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller.
=== Museer ===
Lista museum er en avdeling av Vest-Agder museum og har flere visningssteder i kommunen. Ved Vanse kirke er et mindre friluftsmuseum med et gårdstun. Listerskøyta kystkultursenter holder til i et nedlagt båtbyggeri og har ei listerskøyte fra 1906 som hovedattraksjon. Østhassel redningsstasjon, Hervoll mølle, Hetland skolemuseum og Nordberg fort er alle kulturminner som forvaltes og formidles.
=== Kulturminner ===
Farsund har kulturminner og kulturmiljøer i så stort omfang og med så stort spenn i tid og ulike typer at kommunen kan karakteriseres som en av landets viktigste kulturminne-kommuner. Kommunen har utarbeidet en omfattende kulturminneplan; dette er en temaplan.
==== Vedtaksfredede kulturminner ====
Husan fredet 1924, men opphevet 1952 etter brann i 1940.
Kaperhuset i Loshavn eller Sundtehuset fredet 1970
Jonas Lunds hus i Eikvåg, fredet 1981.
Huseby kongsgård
Sigersvoll med listahus og sjøbu på Sigersvollstrand.
Gjestgiveri på Elle fredningssak pågår 2022.
Listahus på Frøysti fredningssak pågår 2022.Nordberg fort på Lista er i dag et fredet kulturminne og forvaltes og formidles av Lista museum. Fortet er et kystartillerianlegg, bygd i 1942 av den tyske okkupasjonsmakt, som del av Festung Norwegen. Fortet er et av få tyske kystfort som er bevart i sin opprinnelige form. I 2009 ble et nytt museumsbygg åpnet på Nordberg fort, med kafé, butikk og utstilling.
== Kirker i Farsund ==
Vest i kommunen, på Lista, ligger Vanse kirke. Dette er en middelalderkirke, og regionens eldste og muligens også fylkets. Lokalt har man ønsket å datere denne kirka på Lista slik at den ble eldre enn Oddernes kirke. Nyere vurderinger av bygningsarkeologer tyder på at den nåværende kirka ble påbegynt på 1200-tallet, mens andre vurderinger tyder rundt 1037.
Øst i kommunen ligger Spind kirke, en korskirke fra 1776, bygd i tre med 500 plasser.
Frelserens kirke er en langkirke fra 1785 som ligger i Farsund by. Den er bygd av stein og har 380 sitteplasser. Kirka ble gjenoppbygd etter bybrannen i 1901.
Herad kirke er kommunens yngste kirke, bygd 1957 som en langkirke i mur etter brann i den forrige kirka. Selve kirkestedet er sannsynligvis fra før reformasjonen.
== Kommunens navn og våpen ==
Navnet Farsund kommer av det farbare sundet, bynavnet på kommunesenteret av samme navn.
Dagens kommunenavn ble gitt av Kongen i statsråd. Etter sammenslåingen av Lista, Herad, Spind og Farsund i 1965 krevde det nyvalgte kommunestyret med stort flertall at den nye bykommunen skulle hete Lista. De gikk derfor til rettssak mot staten, men tapte.Farsund kommunes kommunevåpen viser fire lindetrær. Trærne representerer Lund-familien som grunnla Farsund by. De fire lindetrærne har nå blitt et symbol for de fire tidligere kommunene Farsund, Herad, Lista og Spind.
Farsund har også kallenavnet «båtbyen».
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Farsund torv med paviljongen. Paviljongen ble gitt som en gave fra Farsund byforening til Farsund kommune. På torvet arrangeres blant annet det årlige Kaperspillet, båt- og matmesse, sommerdans og ligende arrangementer.
I Farsund var det en privat tusenårskomité som i samarbeid med Farsund hagelag og Bondekvinnelaget, plantet tusenårstrær i Farsund på følgende steder:
Ett tre ved Frelserens kirke
Fire trær ved Vestbygda kapellI tillegg ble det plantet trær ved alle grunnskolene i kommunen.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Etter valget i 2019 dannet Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet et valgteknisk samarbeid med 16 av 29 kommunestyrerepresentanter. Arbeiderpartiet beholdt ordføreren, mens Kristelig Folkeparti beholdt varaordføreren. De tre partiene har fire plasser i formannskapet, mens de øvrige tre plassene skal fordeles av opposisjonen i løpet av høsten 2019.
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Kjente personer fra Farsund ==
Jochum Brinch Lund (1744–1807), kjøpmann verftseier og skipsreder (Farsunds bys grunnlegger)
Thomas Fasting (1769–1841), statsråd i 1814, marineminister, hærminister
Gabriel Lund (1773–1832), kjøpmann og eidsvollsmann
Eilert Sundt (1817–1875), samfunns- og kulturforsker, grunnlegger av faget sosiologi i Norge
James Denoon Reymert (1821–1889), norskamerikansk pioner, bl.a. redaktør av første norske avis i USA. Nordlyset (norsk-amerikansk avis) [1]
Abraham Berge (1851–1936), politiker (Frisinnede Venstre), statsråd, statsminister 1923-1924
Frederik Macody Lund (1863–1943), historiker og profilert kulturpersonlighet
Berge Sigval Nathanael Bergesen (1863–1956), skipsreder
Olav Selvaag (1912–2002), sivilingeniør og bygningsentreprenør
Otto Jespersen (1954–), komiker og skuespiller
== Dialekt ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Farsund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Farsund – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kultur i Farsund på kart fra Kulturnett.no
(no) Miljøstatus.no: Advarsler mot fisk og sjømat fra Farsund | Liste over Farsunds ordførere er en liste over personer som har vært ordførere i Farsund kommune. | 3,696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_de_la_Serna_e_Hinojosa | 2023-02-04 | José de la Serna e Hinojosa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 6. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1832', 'Kategori:Fødsler i 1770', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jerez de la Frontera', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske visekonger', 'Kategori:Visekonger i Peru'] | José de la Serna e Hinojosa, 1. greve av Andes (spansk: Primer Conde de los Andes; født 1770, død 1832) var en spansk general og kolonifunksjonær. La Serna var formelt sett den nest siste visekongen av Peru og den siste spansk-peruanske visekongen som hadde utøvende makt. Denne stillingen holdt han fra 29. januar 1821 til 9. desember 1824.
La Serna tok kommandoen over rojalisthæren i Peru for å slå ned opprør mot Spania, men ble beseiret og tatt til fange av Antonio José de Sucre i slaget ved Ayacucho. Senere ble han frigitt og dro tilbake til Spania.
Den senere argentinske revolusjonære Ernesto Guevara de la Serna var blant hans etterkommere.
| José de la Serna e Hinojosa, 1. greve av Andes (spansk: Primer Conde de los Andes; født 1770, død 1832) var en spansk general og kolonifunksjonær. La Serna var formelt sett den nest siste visekongen av Peru og den siste spansk-peruanske visekongen som hadde utøvende makt. Denne stillingen holdt han fra 29. januar 1821 til 9. desember 1824.
La Serna tok kommandoen over rojalisthæren i Peru for å slå ned opprør mot Spania, men ble beseiret og tatt til fange av Antonio José de Sucre i slaget ved Ayacucho. Senere ble han frigitt og dro tilbake til Spania.
Den senere argentinske revolusjonære Ernesto Guevara de la Serna var blant hans etterkommere.
== Referanser == | José de la Serna e Hinojosa, 1. greve av Andes (spansk: Primer Conde de los Andes; født 1770, død 1832) var en spansk general og kolonifunksjonær. | 3,697 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bekm%C3%B8rkt | 2023-02-04 | Bekmørkt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EP-plater fra 2005', 'Kategori:Elite-album', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Norske EP-plater', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Bekmørkt er den første EP-en til det norske black metal bandet Elite.
| Bekmørkt er den første EP-en til det norske black metal bandet Elite.
== Sporliste ==
«Antican» (5:50)
«Misteltein» (4:19)
«Stanken av hyklers blood» (6:21)
«Dypet» (5:13)
== Artister ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bekmørkt på Discogs | Bekmørkt er den første EP-en til det norske black metal bandet Elite. | 3,698 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madame_Tussauds | 2023-02-04 | Madame Tussauds | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:City of Westminster', 'Kategori:Londons severdigheter'] | Madame Tussauds er et vokskabinet i London, England, med filialer i Amsterdam, Berlin, Hongkong, Las Vegas, New York, Shanghai og Washington, DC. Siste skudd på stammen er den nye filialen i Hollywood som åpnet 26. juli 2009.Grunnleggeren, Madame Tussaud, het Marie Tussaud, og var født den 1. desember 1761 i en tyskspråklig familie i Strasbourg. Hun var datter av soldaten Joseph Grosholtz.
I København finnes Louis Tussaud's Wax Museum, som til tross for navnet ikke er tilknyttet Madame Tussauds.
| Madame Tussauds er et vokskabinet i London, England, med filialer i Amsterdam, Berlin, Hongkong, Las Vegas, New York, Shanghai og Washington, DC. Siste skudd på stammen er den nye filialen i Hollywood som åpnet 26. juli 2009.Grunnleggeren, Madame Tussaud, het Marie Tussaud, og var født den 1. desember 1761 i en tyskspråklig familie i Strasbourg. Hun var datter av soldaten Joseph Grosholtz.
I København finnes Louis Tussaud's Wax Museum, som til tross for navnet ikke er tilknyttet Madame Tussauds.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Madame Tussauds – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Madame Tussauds – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Marie Tussaud (født 1. desember 1761, død 16. | 3,699 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.