url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%8C | 2023-02-04 | Ì | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ì og ì (I med grav aksent) er en bokstav som brukes i latinsk skrift på flere språk. Den anses dog ikke for å være en egen bokstav på noe språk: Den er alltid bare en annen utgave av bokstaven i. På vietnamesisk representerer aksenten lav, fallende tone, i pinyin-systemet for å transkribere kinesisk, fallende tone, i skotsk-gaelisk, representerer den lang uttale, mens på walisisk, kort uttale.
I ISO 9-systemet for å transkribere kyrillisk skrift, representerer ì den ukrainske bokstaven І.
I Unicode kodes ì som U+00CC (Ì) og U+00EC (ì). | Ì og ì (I med grav aksent) er en bokstav som brukes i latinsk skrift på flere språk. Den anses dog ikke for å være en egen bokstav på noe språk: Den er alltid bare en annen utgave av bokstaven i. På vietnamesisk representerer aksenten lav, fallende tone, i pinyin-systemet for å transkribere kinesisk, fallende tone, i skotsk-gaelisk, representerer den lang uttale, mens på walisisk, kort uttale.
I ISO 9-systemet for å transkribere kyrillisk skrift, representerer ì den ukrainske bokstaven І.
I Unicode kodes ì som U+00CC (Ì) og U+00EC (ì). | Ì og ì (I med grav aksent) er en bokstav som brukes i latinsk skrift på flere språk. Den anses dog ikke for å være en egen bokstav på noe språk: Den er alltid bare en annen utgave av bokstaven i. | 3,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ib_Sch%C3%B8nberg | 2023-02-04 | Ib Schønberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bodilprisen for beste mannlige birolle', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Dødsfall 24. september', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Fødsler 23. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København'] | Ib Schønberg eller Ib Christian Albert von Cotta Schønberg (født 23. oktober 1902 i København, død 24. september 1955) var en folkekjær dansk skuespiller, som var kjent fra en lang rekke teater- og filmroller. Han ble bare 52 år gammel og ligger begravet på Bispebjerg Kirkegård.
Han medvirket i 111 lydfilm og debuterte på Sønderborg Teater i 1919 med oppsetningen "Herren ser dine veje".
Blant hans mest kjente og elskede roller er faren i de to første Far til fire-filmene og drankeren i "Café Paradis".
I 1954 spilte han i den norske filmen Troll i ord, hvor han fremførte sangen «Man må tute med de ulve som er ute». Den ble spilt inn av Ib Schönberg, Egil Monn-Iversens orkester, og utgitt på 78-platen Musica A 5105.
| Ib Schønberg eller Ib Christian Albert von Cotta Schønberg (født 23. oktober 1902 i København, død 24. september 1955) var en folkekjær dansk skuespiller, som var kjent fra en lang rekke teater- og filmroller. Han ble bare 52 år gammel og ligger begravet på Bispebjerg Kirkegård.
Han medvirket i 111 lydfilm og debuterte på Sønderborg Teater i 1919 med oppsetningen "Herren ser dine veje".
Blant hans mest kjente og elskede roller er faren i de to første Far til fire-filmene og drankeren i "Café Paradis".
I 1954 spilte han i den norske filmen Troll i ord, hvor han fremførte sangen «Man må tute med de ulve som er ute». Den ble spilt inn av Ib Schönberg, Egil Monn-Iversens orkester, og utgitt på 78-platen Musica A 5105.
== Filmografi (utvalg) ==
1955 – Bruden fra Dragstrup
1955 – Gengæld
1955 – Blændværk
1954 – En sømand går i land
1954 – Arvingen
1954 – Jan går til filmen
1954 – I kongens klær
1954 – Kongeligt besøg
1954 – Hendes store aften
1954 – Far til fire i sneen
1953 – Kriminalsagen Tove Andersen
1953 – Fløjtespilleren
1953 – Den gamle mølle på Mols
1953 – Vi som går køkkenvejen
1953 – Ved Kongelunden
1953 – Far til fire
1953 – Hejrenæs
1953 – Sønnen
1953 – Min søn Peter
1952 – Husmandstøsen
1952 – Rekrut 67 Petersen
1952 – Avismanden
1952 – Kærlighedsdoktoren
1952 – Vi arme syndere
1952 – Det store løb
1951 – Dorte
1951 – Unge piger forsvinder i København
1951 – Mød mig på Cassiopeia
1952 – Ta' Pelle med
1951 – Hold fingrene fra mor
1951 – Lyntoget
1951 – Det gamle guld
1951 – Bag de røde porte
1951 – Fra den gamle købmandsgård
1951 – Det sande ansigt
1951 – Vores fjerde far
1951 – Fireogtyve timer
1951 – Fodboldpræsten
1950 – Historien om Hjortholm
1950 – Café Paradis
1950 – Susanne
1950 – Lynfotografen
1950 – Den opvakte jomfru
1950 – Din fortid er glemt
1950 – Mosekongen
1950 – I gabestokken
1950 – De røde heste
1949 – For frihed og ret
1949 – Det gælder os alle
1949 – Det hændte i København
1949 – Den stjålne minister
1949 – Kampen mod uretten
1949 – John og Irene
1949 – Lejlighed til leje
1949 – Vi vil ha' et barn
1948 – Hvor er far?
1948 – Mens porten var lukket
1948 – Tre år efter
1947 – Mani (film)
1947 – Lise kommer til byen
1947 – Familien Swedenhielm
1947 – Røverne fra Rold
1947 – Calle og Palle
1947 – Ta', hvad du vil ha'
1946 – Diskret ophold
1946 – Hans store aften
1946 – Jeg elsker en anden
1945 – Affæren Birte
1945 – Panik i familien
1945 – Man elsker kun een gang
1945 – De kloge og vi gale
1944 – Mordets melodi
1944 – Frihed, lighed og Louise
1944 – Teatertosset
1944 – Elly Petersen
1944 – Otte akkorder
1944 – Biskoppen
1943 – Hans onsdagsveninde
1943 – Det ender med bryllup
1943 – En pige uden lige
1943 – Op med humøret
1942 – Frøken Vildkat
1942 – Tyrannens fald
1942 – Lykken kommer
1942 – En herre i kjole og hvidt
1942 – Afsporet
1942 – Søren Søndervold
1941 – Niels Pind og hans dreng
1941 – Far skal giftes
1941 – Tag til Rønneby kro
1941 – Frøken Kirkemus
1940 – Familien Olsen
1940 – En ganske almindelig pige
1940 – Pas på svinget i Solby
1939 – En lille tilfældighed
1937 – Plat eller krone
1937 – Inkognito
1937 – Flådens blå matroser
1936 – Giftes - nej tak
1936 – Panserbasse
1936 – Snushanerne
1935 – Bag Københavns kulisser
1935 – Kidnapped (1935)
1935 – Provinsen kalder
1935 – Week-End
1934 – København, Kalundborg og - ?
1934 – Barken Margrethe af Danmark
1934 – Ud i den kolde sne
1933 – Københavnere
1933 – De blaa drenge
== Priser ==
1951 – Bodilprisen for beste mannlige birolle i filmen Café Paradis.
1948 – Bodilprisen for beste mannlige birolle i filmen Ta', hvad du vil ha'.
== Eksterne lenker ==
(en) Ib Schønberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ib Schønberg på Internet Movie Database
(sv) Ib Schønberg i Svensk Filmdatabas
(da) Ib Schønberg på Filmdatabasen
(da) Ib Schønberg på danskefilm.dk
(da) Ib Schønberg på danskfilmogtv.dk
(en) Ib Schønberg på AllMovie
(en) Ib Schønberg hos The Movie Database | København | 3,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nina_Rotsjeva | 2023-02-04 | Nina Rotsjeva | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1974', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1978', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 13. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sovjetunionen', 'Kategori:Personer fra Urzjum rajon', 'Kategori:Russiske langrennsløpere', 'Kategori:Sovjetiske langrennsløpere', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn'] | Nina Rotsjeva (russisk: Нина Рочева; født Nina Seljunina (russisk: Нина Селюнина) 13. oktober 1948, død 8. januar 2022) er en tidligere sovjetisk langrennsløper som konkurrerte internasjonalt fra 1974 til 1980. Hun gikk andreetappen på det sovjetiske laget som tok sølvmedaljene på 4 x 5 km stafett under OL 1980 i Lake Placid.
Rotsjeva tok også to VM-medaljer i stafett: gull (under pikenavnet Seljunina i VM 1974 i Falun, og bronse i VM 1978 i Lahtis.
Hun er gift med OL-vinneren Vasilij Rotsjev og mor til Vasilij jr., som også er OL-medaljør i langrenn.
| Nina Rotsjeva (russisk: Нина Рочева; født Nina Seljunina (russisk: Нина Селюнина) 13. oktober 1948, død 8. januar 2022) er en tidligere sovjetisk langrennsløper som konkurrerte internasjonalt fra 1974 til 1980. Hun gikk andreetappen på det sovjetiske laget som tok sølvmedaljene på 4 x 5 km stafett under OL 1980 i Lake Placid.
Rotsjeva tok også to VM-medaljer i stafett: gull (under pikenavnet Seljunina i VM 1974 i Falun, og bronse i VM 1978 i Lahtis.
Hun er gift med OL-vinneren Vasilij Rotsjev og mor til Vasilij jr., som også er OL-medaljør i langrenn.
== Eksterne lenker ==
(en) Nina Rotsjeva – Olympedia
(en) Nina Rotsjeva – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nina Rotsjeva – databaseOlympics.com (arkivert) | Nina Rotsjeva (russisk: Нина Рочева; født Nina Seljunina (russisk: Нина Селюнина) 13. oktober 1948, død 8. | 3,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juan_Negr%C3%ADn | 2023-02-04 | Juan Negrín | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere i den spanske borgerkrig (republikanere)', 'Kategori:Dødsfall 12. november', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Las Palmas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spaniere fra den spanske borgerkrig', 'Kategori:Spanske politikere'] | Juan Negrín (født 3. februar 1892, død 12. november 1956) var den siste statsminister i Den andre spanske republikk. Han kom fra en velstående familie, utdannet seg til lege og etablerte seg som forsker. Som politiker representerte sosialistpartiet PSOE. Han var Spanias finansminister, fra september 1936 til mai 1937, i regjeringen til Francisco Largo Caballero, og deretter statsminister fram til Republikken falt i februar 1939.
Republikken var presset av Francos opprørsstyrker med støtte fra Hitler og Mussolini så vel som fra store deler av den spanske eliten. Den lovlig valgte republikanske regjeringen fikk på sin side ingen hjelp fra vestlige demokratier, Stalin var den eneste som var villig til å selge dem våpen, noe de fikk til inflaterte priser. I tillegg forsøkte Stalin å blande seg i Spanias indre anliggender. Parallelt med forhandlingene med Sovjet forsøkte Negrín hele tiden å holde kontakten med Folkeforbundet, med Storbritannia, Frankrike og USA, men uten resultat. Negrín fortsatte det militære forsvaret av Republikken også etter det var klart at de kom til å tape, fordi han mente overgivelse ville føre til nedslakting av republikansk side.
Etter Republikkens fall i 1939 gikk han i eksil. Til tross for flere krav om utlevering til Spania, ble han, takket være Mexicos beskyttelse værende i Frankrike. Negrín ble dømt in absentia til 30 års fengsel av Francos Spesialdomstol for frimurere og kommunister til tross for at han ikke var noen av delene. All eiendom han og familien hadde i Spania ble beslaglagt. Faren ble fengslet fordi han var hans far, og døde kort tid etter at han slapp ut av fengsel i 1941. Juan Negrín døde i Paris i 1956.
Juan Negrín som var en progressiv, moderat sosialist ble i ettertiden utsatt for godt planlagte svertekampanjer fra Francos propagandaapparat, men også fra sine egne. Han ble ekskludert fra PSOE i 1946. Det er spesielt to spanske historikere som har bidratt til å få fram Negríns historie, Angel Viñas og Ricardo Miralles. I 2008 vedtok PSOE at han og 35 andre tidligere partimedlemmer skulle rehabiliteres politisk.
| Juan Negrín (født 3. februar 1892, død 12. november 1956) var den siste statsminister i Den andre spanske republikk. Han kom fra en velstående familie, utdannet seg til lege og etablerte seg som forsker. Som politiker representerte sosialistpartiet PSOE. Han var Spanias finansminister, fra september 1936 til mai 1937, i regjeringen til Francisco Largo Caballero, og deretter statsminister fram til Republikken falt i februar 1939.
Republikken var presset av Francos opprørsstyrker med støtte fra Hitler og Mussolini så vel som fra store deler av den spanske eliten. Den lovlig valgte republikanske regjeringen fikk på sin side ingen hjelp fra vestlige demokratier, Stalin var den eneste som var villig til å selge dem våpen, noe de fikk til inflaterte priser. I tillegg forsøkte Stalin å blande seg i Spanias indre anliggender. Parallelt med forhandlingene med Sovjet forsøkte Negrín hele tiden å holde kontakten med Folkeforbundet, med Storbritannia, Frankrike og USA, men uten resultat. Negrín fortsatte det militære forsvaret av Republikken også etter det var klart at de kom til å tape, fordi han mente overgivelse ville føre til nedslakting av republikansk side.
Etter Republikkens fall i 1939 gikk han i eksil. Til tross for flere krav om utlevering til Spania, ble han, takket være Mexicos beskyttelse værende i Frankrike. Negrín ble dømt in absentia til 30 års fengsel av Francos Spesialdomstol for frimurere og kommunister til tross for at han ikke var noen av delene. All eiendom han og familien hadde i Spania ble beslaglagt. Faren ble fengslet fordi han var hans far, og døde kort tid etter at han slapp ut av fengsel i 1941. Juan Negrín døde i Paris i 1956.
Juan Negrín som var en progressiv, moderat sosialist ble i ettertiden utsatt for godt planlagte svertekampanjer fra Francos propagandaapparat, men også fra sine egne. Han ble ekskludert fra PSOE i 1946. Det er spesielt to spanske historikere som har bidratt til å få fram Negríns historie, Angel Viñas og Ricardo Miralles. I 2008 vedtok PSOE at han og 35 andre tidligere partimedlemmer skulle rehabiliteres politisk.
== Referanser == | Juan Negrín (født 3. februar 1892, død 12. | 3,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8rkolonial_tid | 2023-02-04 | Førkolonial tid | ['Kategori:Afrikas historie', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Tid'] | Førkolonial tid er et relativt tidsbegrep som brukes i forbindelse med geografiske områder som har vært kolonisert, først og fremst under europeiske nasjoner samt USA. For slike områder gir det mening å diskutere historien gjennom tre tidsperioder: Førkolonial tid som ble fulgt av kolonitiden som igjen avløses av postkolonial tid.
For å fastslå når førkolonial tid tok slutt må en bestemme når kolonitiden begynte. Den første europeiske virksomhet i Afrika var ikke basert på kolonistyre, men samarbeid med lokale makthavere. Etablerte handelsforbindelser, f.eks. i form av handelsfort, er ikke tilstrekkelig, og det blir feilaktig å omtale de ulike handelsfort fra europeiske nasjoner som kolonier. Danmark, Sverige, Holland og Tyskland hadde ikke kolonier på Gullkysten. | Førkolonial tid er et relativt tidsbegrep som brukes i forbindelse med geografiske områder som har vært kolonisert, først og fremst under europeiske nasjoner samt USA. For slike områder gir det mening å diskutere historien gjennom tre tidsperioder: Førkolonial tid som ble fulgt av kolonitiden som igjen avløses av postkolonial tid.
For å fastslå når førkolonial tid tok slutt må en bestemme når kolonitiden begynte. Den første europeiske virksomhet i Afrika var ikke basert på kolonistyre, men samarbeid med lokale makthavere. Etablerte handelsforbindelser, f.eks. i form av handelsfort, er ikke tilstrekkelig, og det blir feilaktig å omtale de ulike handelsfort fra europeiske nasjoner som kolonier. Danmark, Sverige, Holland og Tyskland hadde ikke kolonier på Gullkysten. | Førkolonial tid er et relativt tidsbegrep som brukes i forbindelse med geografiske områder som har vært kolonisert, først og fremst under europeiske nasjoner samt USA. For slike områder gir det mening å diskutere historien gjennom tre tidsperioder: Førkolonial tid som ble fulgt av kolonitiden som igjen avløses av postkolonial tid. | 3,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_tolv_sm%C3%A5_profeter | 2023-02-04 | De tolv små profeter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker i Det gamle testamente', 'Kategori:Mikas bok', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | De tolv små profeter eller Tolvprofetboken (arameisk: תרי עשר, Trei Asar, «Tolv») er en kollektiv betegnelse på de siste tolv bøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. Grunnen til at bøkene kalles små, er at deres lengde og omfang er langt kortere, og således mindre betydningsfulle enn de tre store profetbøkene Jesajas bok, Jeremias bok, Esekiels bok, tidvis medregnes også Daniels bok, noe som øker antallet til fire store profetbøker.
Det er ikke kjent om disse korte verkene ble samlet og overført til en enkel skriftrull, men det første bevis for De tolv som en kollektiv samling er fra rundt 190 f.Kr. i skriftene til den hellenistiske, jødiske skriveren og lærde Ben Sirak (kjent for blant annet Siraks bok). Dessuten fra dødehavsrullene som antyder at den moderne, velkjente orden ble etablerte allerede ved 150 f.Kr. Det er antatt at i begynnelsen ble de første seks samlet, og senere ble ytterligere seks lagt til; de to gruppene synes å utfylle hverandre, med Hoseas bok og ut Mikas bok som løfter spørsmålet om synd, og Nahums bok og ut Malakis bok foreslår oppløsning. Den 16. mars 2021 kom nyheten at israelske arkeologer har funnet deler av en bibelsk skriftrull som er ca. 2.000 år gammel. Fragmentet inneholder de 12 små profeter og omtales som et av de mest betydelige funnene siden Dødehavsrullene. Betegnelsen over de 12 små profeter er i rekkefølge:
| De tolv små profeter eller Tolvprofetboken (arameisk: תרי עשר, Trei Asar, «Tolv») er en kollektiv betegnelse på de siste tolv bøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. Grunnen til at bøkene kalles små, er at deres lengde og omfang er langt kortere, og således mindre betydningsfulle enn de tre store profetbøkene Jesajas bok, Jeremias bok, Esekiels bok, tidvis medregnes også Daniels bok, noe som øker antallet til fire store profetbøker.
Det er ikke kjent om disse korte verkene ble samlet og overført til en enkel skriftrull, men det første bevis for De tolv som en kollektiv samling er fra rundt 190 f.Kr. i skriftene til den hellenistiske, jødiske skriveren og lærde Ben Sirak (kjent for blant annet Siraks bok). Dessuten fra dødehavsrullene som antyder at den moderne, velkjente orden ble etablerte allerede ved 150 f.Kr. Det er antatt at i begynnelsen ble de første seks samlet, og senere ble ytterligere seks lagt til; de to gruppene synes å utfylle hverandre, med Hoseas bok og ut Mikas bok som løfter spørsmålet om synd, og Nahums bok og ut Malakis bok foreslår oppløsning. Den 16. mars 2021 kom nyheten at israelske arkeologer har funnet deler av en bibelsk skriftrull som er ca. 2.000 år gammel. Fragmentet inneholder de 12 små profeter og omtales som et av de mest betydelige funnene siden Dødehavsrullene. Betegnelsen over de 12 små profeter er i rekkefølge:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Coggins, Richard; Han, Jin H. (2011): Six Minor Prophets Through the Centuries: Nahum, Habakkuk, Zephaniah, Haggai, Zechariah, and Malachi, John Wiley & Sons. ISBN 978-1-44434279-6.
Redditt, Paul L (2003): «The Formation of the Book of the Twelve», Redditt, Paul L; Schart, Aaron: Thematic threads in the Book of the Twelve. Beihefte zur Zeitschrift für die Alttestamentliche Wissenschaft. Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11017594-3.
Zvi, Ehud Ben (2004): «Introduction to The Twelve Minor Prophets», i: Berlin, Adele; Brettler, Mark Zvi: The Jewish Study Bible. Oxford University Press. ISBN 978-0-19529751-5.
== Eksterne lenker ==
Aster, Shawn: «The 12 Minor Prophets», My Jewish Learning | De tolv små profeter eller Tolvprofetboken (arameisk: תרי עשר, Trei Asar, «Tolv») er en kollektiv betegnelse på de siste tolv bøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. Grunnen til at bøkene kalles små, er at deres lengde og omfang er langt kortere, og således mindre betydningsfulle enn de tre store profetbøkene Jesajas bok, Jeremias bok, Esekiels bok, tidvis medregnes også Daniels bok, noe som øker antallet til fire store profetbøker. | 3,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GOG_Svendborg_TGI | 2023-02-04 | GOG Svendborg TGI | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Håndballag i Danmark', 'Kategori:Idrettslag etablert i 2005', 'Kategori:Opphør i 2010', 'Kategori:Sport i Danmark i 2005', 'Kategori:Sport i Danmark i 2010', 'Kategori:Tidligere håndballag'] | GOG Svendborg TGI (stiftet 2005) var en håndballklubb i Gudme på Fyn i Danmark. Klubbens herrelag spilte i Håndboldligaen og ble seriemester i sesongen 2006/2007. 26. januar 2010 ble klubben slått konkurs og lagets kamper i sesongen 2009/2010 ble satt til resultatet 0–0. De norske landslagsspillerne Thomas Skoglund og André Jørgensen spilte for klubbens herrelag inntil konkursen. Moderklubben GOG spilte i 2. divisjon fra sesongen 2010/2011 og rykket opp i Håndboldligaen etter å ha vunnet 1.divisjon sesongen 2012/13.
Klubben hadde et kvinnelag som opphørte i 2009 da det gikk inn Odense GOG. De tidligere norske landslagsspillerne Marianne Rokne og Anette Hovind Johansen spilte tidligere for damelaget.
| GOG Svendborg TGI (stiftet 2005) var en håndballklubb i Gudme på Fyn i Danmark. Klubbens herrelag spilte i Håndboldligaen og ble seriemester i sesongen 2006/2007. 26. januar 2010 ble klubben slått konkurs og lagets kamper i sesongen 2009/2010 ble satt til resultatet 0–0. De norske landslagsspillerne Thomas Skoglund og André Jørgensen spilte for klubbens herrelag inntil konkursen. Moderklubben GOG spilte i 2. divisjon fra sesongen 2010/2011 og rykket opp i Håndboldligaen etter å ha vunnet 1.divisjon sesongen 2012/13.
Klubben hadde et kvinnelag som opphørte i 2009 da det gikk inn Odense GOG. De tidligere norske landslagsspillerne Marianne Rokne og Anette Hovind Johansen spilte tidligere for damelaget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | GOG Svendborg TGI (stiftet 2005) var en håndballklubb i Gudme på Fyn i Danmark. Klubbens herrelag spilte i Håndboldligaen og ble seriemester i sesongen 2006/2007. | 3,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lutz_Pfannenstiel | 2023-02-04 | Lutz Pfannenstiel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bærum SK', 'Kategori:Fotballspillere for Fløy', 'Kategori:Fotballspillere for K. Sint-Truidense V.V.', 'Kategori:Fotballspillere for KS Vllaznia Shkodër', 'Kategori:Fotballspillere for Manglerud Star Toppfotball', 'Kategori:Fotballspillere for Nottingham Forest FC', 'Kategori:Fotballspillere for Vancouver Whitecaps', 'Kategori:Fotballspillere for Wimbledon FC', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Personer fra Landkreis Regen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sportsartikler som trenger oppdatering', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge'] | Lutz Pfannenstiel (født 12. mai 1973 i Zwiesel) er en tidligere tysk fotballkeeper. Han er den første og eneste profesjonelle fotballspilleren som har spilt fotball i alle de seks kontinentale fotballforbund i FIFA.
| Lutz Pfannenstiel (født 12. mai 1973 i Zwiesel) er en tidligere tysk fotballkeeper. Han er den første og eneste profesjonelle fotballspilleren som har spilt fotball i alle de seks kontinentale fotballforbund i FIFA.
== Klubbkarriere ==
Han er mest kjent for å ha spilt for 24 forskjellige klubber over hele verden i løpet av sin karriere. Da han signerte for den brasilianske klubben Hermann Aichinger, hadde han spilt fotball på alle de seks kontinentene.Da han spilte i Singapore ble han anklaget for å hjelpe mafiaen med kampfiksing. Han satt fengslet i tre måneder, men ble aldri funnet skyldig av verken en dommer eller jury. Etter å ha passert flere løgndetektortester ble han til slutt sluppet fri, 16 kg. lettere og et titalls tusen dollar fattigere.26. desember 2002 var han klinisk død tre ganger etter en kollisjon da han spilte for Bradford Park Avenue mot Harrogate Town i UniBond League. Skaden var så alvorlig at dommeren, John Moss, valgte å avbryte kampen. Bradford Park Avenue ledet 2-1 i det kampen ble avbrutt.Mens Pfannenstiel spilte for Bærum i 2003 var det flere speidere fra europeiske toppklubber på kampene. De var der for å se nærmere på Nick Rios Haugen. Ifølge han selv, skal speiderne ha vært på fire kamper, og Pfannenstiel ble banens beste i samtlige. Dette resulterte i at han ble tilbudt en måneds prøvespill med AC Milan. Italienerne var fornøyd med Pfannenstiel, men valgte å la ham gå til Calgary Mustangs.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Lutz Pfannenstiel – Munzinger Sportsarchiv
(en) Lutz Pfannenstiel – Transfermarkt
(en) Lutz Pfannenstiel – Transfermarkt (manager)
(en) Lutz Pfannenstiel – WorldFootball.net
(en) Lutz Pfannenstiel – FootballDatabase.eu
(en) Lutz Pfannenstiel – PlaymakerStats.com
(en) Lutz Pfannenstiel – PlaymakerStats.com (manager)
(en) Lutz Pfannenstiel – FBref
Spillerens hjemmeside (Tysk) | | fødtsted = Zwiesel | 3,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_f%C3%B8rste_store_togr%C3%B8veriet | 2023-02-04 | Det første store togrøveriet | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske kriminalfilmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 1979', 'Kategori:Michael Crichton'] | Det første store togrøveriet (originaltittel: The First Great Train Robbery) er en britisk action- og kriminalfilm fra 1979 regissert av Michael Crichton. Den er basert på hans egen 1975-roman, Det store togrøveriet. Hovedrollene spilles av Sean Connery, Donald Sutherland og Lesley-Anne Down.
Både filmen og boka er basert på en virkelig hendelse kjent som Great Gold Robbery of 1855.
Den er kjent under tittelen The Great Train Robbery i USA.
| Det første store togrøveriet (originaltittel: The First Great Train Robbery) er en britisk action- og kriminalfilm fra 1979 regissert av Michael Crichton. Den er basert på hans egen 1975-roman, Det store togrøveriet. Hovedrollene spilles av Sean Connery, Donald Sutherland og Lesley-Anne Down.
Både filmen og boka er basert på en virkelig hendelse kjent som Great Gold Robbery of 1855.
Den er kjent under tittelen The Great Train Robbery i USA.
== Handling ==
Handlingen er lagt til året 1860 i England. Det transporteres gull for 25 000 pund med jernbane, og historiens første kupp på tog i fart utføres.
== Om filmen ==
Filmen gjorde det kommersielt brukbart i USA hvor den brakte inn $13 millioner på kino.
Den fikk bra omtale av Variety og Roger Ebert. Den har fått brukbare 78% på Rotten Tomatoes.
== Priser og nominasjoner ==
Filmen vant en Edgar-pris.
== I rollene ==
Sean Connery: Edward Pierce
Donald Sutherland: Robert Agar
Lesley-Anne Down: Miriam
Alan Webb: Edgard Trent
Pamela Salem: Emily Trent
Gabrielle Lloyd: Elisabeth Trent
Malcom Terris: Henry Fowler
Michael Elphick: Burgess
Wayne Sleep: William "Clean Willy"
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Det første store togrøveriet på Internet Movie Database
(sv) Det første store togrøveriet i Svensk Filmdatabas
(da) Det første store togrøveriet i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Det første store togrøveriet på Allociné
(nl) Det første store togrøveriet på MovieMeter
(en) Det første store togrøveriet på AllMovie
(en) Det første store togrøveriet på Rotten Tomatoes
(en) Det første store togrøveriet på Metacritic
(en) Det første store togrøveriet på Box Office Mojo | Det første store togrøveriet (originaltittel: The First Great Train Robbery) er en britisk action- og kriminalfilm fra 1979 regissert av Michael Crichton. Den er basert på hans egen 1975-roman, Det store togrøveriet. | 3,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_aleksandrinske_kr%C3%B8nike | 2023-02-04 | Den aleksandrinske krønike | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Krøniker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østromerriket'] | Den aleksandrinske krønike (Chronicum Alexandrinum, eller Chronicon Paschale/Paschal Chronicle, eller Fasti Siculi) er det konvensjonelle navnet på bysantinsk universal verdenskrønike fra 600-tallet e.Kr. Navnet Chronicon Paschale har sin opprinnelse i en kristen kronologi basert på den liturgiske påskesyklusen (engelsk «paschal cycle», fra gresk Πάσχα, «Pascha» = påske). Krønikens greske forfatter kalte den «Utdrag av tidsaldrene fra det første mennesket Adam til tyvende år av regimet til den fremste August Herakleios...»
| Den aleksandrinske krønike (Chronicum Alexandrinum, eller Chronicon Paschale/Paschal Chronicle, eller Fasti Siculi) er det konvensjonelle navnet på bysantinsk universal verdenskrønike fra 600-tallet e.Kr. Navnet Chronicon Paschale har sin opprinnelse i en kristen kronologi basert på den liturgiske påskesyklusen (engelsk «paschal cycle», fra gresk Πάσχα, «Pascha» = påske). Krønikens greske forfatter kalte den «Utdrag av tidsaldrene fra det første mennesket Adam til tyvende år av regimet til den fremste August Herakleios...»
== Folkelig og kirkehistorisk ==
Ved å være en bysantinsk krønike følger den således kjente kilder. For årene 600 til 627, det vil si de siste årene til keiser Maurikios, regimet til Fokas, og de første sytten årene av regimet til keiser Herakleios, noe som gjør forfatteren til en samtidshistoriker, og hans fortelling er således historisk interessant og betydningsfull.
Som alle bysantinske krøniker og ulikt de mer ærverdige historikere omtaler og forholder forfatteren av Den aleksandrinske krønike seg til populære anekdoter, den fysiske beskrivelsen av det viktigste personligheter som tidvis er omsorgsfulle portretter, usedvanlige hendelser som jordskjelv og kometer, alt sett fra en kirkehistorisk synsvinkel og en kronologisk plan i henhold til Bibelen. Den litterære stilen er preget av dagligdagse og folkelige vendinger som er lite polert, men sirlig pyntet. Sempronius Asellius har pekt på denne bysantinske forskjellen i folkelig vendinger og særegne komposisjon som skiller krøniker (Annales) fra historieverker (Historia).Den aleksandrinske krønike er en meget stor samling bestående av en kronologisk liste av hendelser som begynner med Adams skapelse. Manuskriptet, Codex Vaticanus græcus 1941 fra 900-tallet, er ødelagt i begynnelsen og stopper brått ved år 627. Den øvrige delen av krøniken består av en introduksjon som inneholder en del refleksjoner om kristen kronologi og kalkuleringen av påskesyklusen. Den såkalt bysantinske eller romerske tidsalder (som fortsatte å være i bruk i den greske kirke fram til dens frigjøring fra tyrkisk undertrykkelse) ble tilpasset for krøniken for første gang som grunnleggelsen av kronologien, i henhold til dette ble datoen for skapelsen satt til 21. mars 5507. I resten av manuskriptet setter forfatteren kun sammen tekster fra tidligere verker.
== Forfatteren og kildene ==
Forfatteren identifiserer seg som en samtidig med keiser Herakleios (610-641) og var sannsynligvis en prest tilknyttet den økumeniske patriark Sergius. Verket ble sannsynligvis skrevet i løpet av de siste ti årene av regimet til Herakleios.
De viktigste kildene som ble benyttet var Sextus Julius Africanus, en kristen reisende og historiker på 200-tallet; den romerske kalender og almanakk som ble kalt Fasti; Eusebius av Cæsareas Krønike og kirkehistorie; Johannes Malalas; Acta Martyrum; avhandlingen Om vekt og mål av Epiphanius av Salamis, biskop av Konstantia (Salamis) på Kypros.
== Referanser ==
== Moderne utgaver ==
Dindorf, L. (1832): i Corpus scriptorum hist. byzantinae, med forord og kommentarer
Migne, Jacques Paul: Patrologia graeca, vol. 92.
Chronicon Paschale 284–628 AD, oversatt av Michael Whitby & Mary Whitby, Liverpool: Liverpool University Press, 1989. ISBN 0-85323-096-X
== Eksterne lenker ==
Chronicon Paschale (Catholic Encyclopedia)
Paschal Chronicle (1911 Encyclopædia Britannica)
Chronicon Paschale (Olympiads 112-187)
Dindorfs utgave fra 1832 hos Google Books
Mignes utgave hos Digital Patrology | Den aleksandrinske krønike (Chronicum Alexandrinum, eller Chronicon Paschale/Paschal Chronicle, eller Fasti Siculi) er det konvensjonelle navnet på bysantinsk universal verdenskrønike fra 600-tallet e.Kr. | 3,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olta_Boka | 2023-02-04 | Olta Boka | ['Kategori:Albaniastubber', 'Kategori:Albanske musikere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2008', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Tirana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2020-10'] | Olta Boka (født 13. september 1991 i Tirana, Albania) er en albansk sangerinne som representerte Albania i Eurovision Song Contest 2008 med sangen Zemrën e lamë peng (norsk: «Vi satte hjertet på spill»). I 2007 vant hun den albanske musikkfestivalen Festivali i Këngës, der vinneren fikk representere Albania i Eurovision Song Contest. Våren 2009 slapp hun sin første singel, foruten Zemrën e lamë peng, med navn S'duhet të të dua, som ble en hit i Albania. Høsten 2009 var hun deltaker i den albanske låtkonkurransen Kënga Magjike, der hun kom på 9.-plass. I 2010 deltok hun i Kënga Magjike med låten Mbete një breng, som hun kom på 8.-plass med, og vant prisen for "Beste ballade". I 2011 deltok hun for tredje år på rad i samme konkurranse, med låten Anna, som hun ende på 14.-plass med.
| Olta Boka (født 13. september 1991 i Tirana, Albania) er en albansk sangerinne som representerte Albania i Eurovision Song Contest 2008 med sangen Zemrën e lamë peng (norsk: «Vi satte hjertet på spill»). I 2007 vant hun den albanske musikkfestivalen Festivali i Këngës, der vinneren fikk representere Albania i Eurovision Song Contest. Våren 2009 slapp hun sin første singel, foruten Zemrën e lamë peng, med navn S'duhet të të dua, som ble en hit i Albania. Høsten 2009 var hun deltaker i den albanske låtkonkurransen Kënga Magjike, der hun kom på 9.-plass. I 2010 deltok hun i Kënga Magjike med låten Mbete një breng, som hun kom på 8.-plass med, og vant prisen for "Beste ballade". I 2011 deltok hun for tredje år på rad i samme konkurranse, med låten Anna, som hun ende på 14.-plass med.
== Festivali i Këngës ==
Boka ble oppdaget av låtskriver Adrian Hila i den Idol-lignende sangkonkurransen Ethet. Hun avbrøt sin deltakelse i TV-programmet for å ta del i Festivali i Këngës. Hun vant finalen i desember i 2007, men ikke uten kontroverser. Låten Jeta kërkon dashuri så lenge ut til å vinne, men de to siste av syv jurymedlemmer gav Zemrën e lamë peng full pott, mens Jeta kërkon dashuri ikke fikk ett eneste poeng. Etter finalen var det snakk om at jurymedlemmene Alban Skënderaj og Gjergj Xhuvani diskriminerte de kosovo-albanske jentene Flaka Krelani og Doruntina Disha. TV-kanalen RTSH bestemte seg allikevel etter et møte at Zemrën e lamë peng var den rette vinner. Boka endte på 17.-plass i Eurovision Song Contest 2008. Hun tok del som gjesteartist i Festivali i Këngës under duettaften både i 2008 og 2009, sammen med henholdsvis Marjeta Billo og Denisa Macaj.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Olta Boka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olta Boka på Internet Movie Database
(en) Olta Boka på Discogs
(en) Olta Boka på MusicBrainz
(en) Olta Boka på Songkick
(en) Olta Boka på Genius — sangtekster
(en) Olta Boka på Instagram | Albansk | 3,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flinders_University | 2023-02-04 | Flinders University | ['Kategori:138°Ø', 'Kategori:1966 i Australia', 'Kategori:35°S', 'Kategori:Adelaide', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Universiteter i Australia', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1966', 'Kategori:Utdanningsstubber'] | Flinders University eller The Flinders University of South Australia er et offentlig universitet i Adelaide i delstaten Sør-Australia i Australia. Det ble grunnlagt i 1966 og er oppkalt etter oppdageren Matthew Flinders som utforsket store deler av South Australias kystlinje tidlig på 1800-tallet.
Universitetet ble åpnet som Bedford Parkcampusen av University of Adelaide av Dronning Elizabeth, Dronningmoren 25. mars 1966.
| Flinders University eller The Flinders University of South Australia er et offentlig universitet i Adelaide i delstaten Sør-Australia i Australia. Det ble grunnlagt i 1966 og er oppkalt etter oppdageren Matthew Flinders som utforsket store deler av South Australias kystlinje tidlig på 1800-tallet.
Universitetet ble åpnet som Bedford Parkcampusen av University of Adelaide av Dronning Elizabeth, Dronningmoren 25. mars 1966.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Flinders University – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Flinders University eller The Flinders University of South Australia er et offentlig universitet i Adelaide i delstaten Sør-Australia i Australia. Det ble grunnlagt i 1966 og er oppkalt etter oppdageren Matthew Flinders som utforsket store deler av South Australias kystlinje tidlig på 1800-tallet. | 3,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miguel_Sant%C3%ADn_del_Castillo | 2023-02-04 | Miguel Santín del Castillo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1880', 'Kategori:Fødsler i 1830', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet San Vicente', 'Kategori:Salvadoranske presidenter', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Miguel Santín del Castillo var en salvadoransk politiker.
Fra 7. februar 1858 til 24. januar 1859 var han president i El Salvador. | Miguel Santín del Castillo var en salvadoransk politiker.
Fra 7. februar 1858 til 24. januar 1859 var han president i El Salvador. | Miguel Santín del Castillo var en salvadoransk politiker. | 3,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stiletth%C3%A6l | 2023-02-04 | Stiletthæl | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fottøy'] | En stiletthæl eller bare stilett er en lang, tynn hæl på damesko. Høyden kan variere fra 5 til 18 cm og ha en diameter på cirka en halv til en cm. Stiletter med hæler under 5 centimeter i høyde kalles for kitten heels på engelsk.
Stiletthæler har fått navn fra stilett, et kort stikkvåpen.
Fottøy med høye hæler omfatter for øvrig alt fra cowboystøvler og platåsko til pumps og fetisjistiskt skotøy brukt i erotisk lek. Høyhælte sko gir en høyreist figur, et framskutt bekkenparti og stor belastning på tærne, spentmuskulatur i beina og ustø gange. Slike damesko, særlig spisse og med overdrevne stiletthæler er, sammen med nylonstrømper, blitt et symbol for «velkledd, sensuell kvinnelighet» i den vestlige populærkulturen. På 1600- og 1700-tallet var sko og støvler med store hæler også del av den europeiske herremoten.
| En stiletthæl eller bare stilett er en lang, tynn hæl på damesko. Høyden kan variere fra 5 til 18 cm og ha en diameter på cirka en halv til en cm. Stiletter med hæler under 5 centimeter i høyde kalles for kitten heels på engelsk.
Stiletthæler har fått navn fra stilett, et kort stikkvåpen.
Fottøy med høye hæler omfatter for øvrig alt fra cowboystøvler og platåsko til pumps og fetisjistiskt skotøy brukt i erotisk lek. Høyhælte sko gir en høyreist figur, et framskutt bekkenparti og stor belastning på tærne, spentmuskulatur i beina og ustø gange. Slike damesko, særlig spisse og med overdrevne stiletthæler er, sammen med nylonstrømper, blitt et symbol for «velkledd, sensuell kvinnelighet» i den vestlige populærkulturen. På 1600- og 1700-tallet var sko og støvler med store hæler også del av den europeiske herremoten.
== Se også ==
Skohæl
Platåsko
Skofetisjisme | En stiletthæl eller bare stilett er en lang, tynn hæl på damesko. Høyden kan variere fra 5 til 18 cm og ha en diameter på cirka en halv til en cm. | 3,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eddy_Offord | 2023-02-04 | Eddy Offord | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Emerson, Lake & Palmer', 'Kategori:Engelske plateprodusenter', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn'] | Eddy Offord (også stavet Eddie Offord) er en produsent og lydtekniker, som arbeidet sammen med en relle kjente populære innen progressiv rock på 1970-tallet. Han er mest kjent for sitt samarbeide med Yes og Emerson, Lake & Palmer. Emerson, Lake and Palmers låt «Are You Ready, Eddy?» fra albumet Tarkus, er en hyllest til Eddy Offord.
Han var også med Yes på turneer, og var lydtekniker for bandet under konserter. I 1999 trakk Eddy Offord seg tilbake fra musikkbransjen. Han bor nå i California i USA.
| Eddy Offord (også stavet Eddie Offord) er en produsent og lydtekniker, som arbeidet sammen med en relle kjente populære innen progressiv rock på 1970-tallet. Han er mest kjent for sitt samarbeide med Yes og Emerson, Lake & Palmer. Emerson, Lake and Palmers låt «Are You Ready, Eddy?» fra albumet Tarkus, er en hyllest til Eddy Offord.
Han var også med Yes på turneer, og var lydtekniker for bandet under konserter. I 1999 trakk Eddy Offord seg tilbake fra musikkbransjen. Han bor nå i California i USA.
== Utvalg av album Eddy Offord har bidratt til ==
=== Med Emerson, Lake and Palmer ===
(som lydtekniker)
Emerson, Lake & Palmer (1970)
Tarkus (1971)
Pictures at an Exhibition (1971)
Trilogy (1972)
=== Med Yes ===
(som med-produsent og lydtekniker unntatt der annet er spesifisert)
Time and a Word (1970) (kun som lydtekniker)
The Yes Album (1971)
Fragile (1971)
Close to the Edge (1972)
Yessongs (1973)
Tales from Topographic Oceans (1973)
Relayer (1974)
Drama (1980) (kun som med-produsent)
Union (1991) (kreditert, men Jonathan Ellis har sannsynligvis re-mixet)
=== Med David Sancious & Tone ===
(som med-produsent og lydtekniker)
True Stories (1978)
=== Med The Dregs ===
(med-produsent sammen med Steve Morse)
Industry Standard (1982)
=== Med Pallas ===
The Sentinel (1984)
=== Med 311 ===
Music (1993)
Grassroots (1994)
=== Med National Head Band ===
Albert 1 (1971)
== Eksterne lenker ==
(en) Eddy Offord på Discogs
(en) Eddy Offord på MusicBrainz
(en) Eddy Offord på AllMusic
Tim Morse-intervju med Eddy Offord | Eddy Offord (også stavet Eddie Offord) er en produsent og lydtekniker, som arbeidet sammen med en relle kjente populære innen progressiv rock på 1970-tallet. Han er mest kjent for sitt samarbeide med Yes og Emerson, Lake & Palmer. | 3,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cirka | 2023-02-04 | Cirka | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk'] | Cirka (sirka, latin: circa) betyr omkring eller omtrent, hvilket blir brukt til å betegne usikre eller mindre viktige mål, slik som datoer eller mengder. Ordet kommer fra latin circa, som egentlig betyr «omkrets», som også finnes i ordet circumferens. Til å være et latinsk ord, som dertil har fullgode norske synonymer, er bruken av ordet cirka ganske vanlig i norsk dagligtale. Man kan si f.eks. si om vedkommende er cirka 50 år, eller om mer historiske hendelser sier man at slaget ved Hafrsfjord sto i cirka (gjerne forkortet ca.) 872, ettersom dette årstallet er usikkert.
Hvis et tall oppgis med cirka så betyr det at tallet i seg selv er avrundet, dermed kan cirka 25 meter være innenfor 20–30 meter om marginen er ±5 meter. Går en lengre fra referansepunktet i tid eller rom så vil perioden som cirka omfatter bli større, men uten at det er noen klar sammenheng.
Det er ikke gitt at begge tall i en periode er absolutte eller oppgitt med usikkerhet
1732–1799 eller 1732–99: begge år er nøyaktige,
ca. 1732 – 1799: bare det siste året er nøyaktig, det første er tilnærmet,
1732 – ca. 1799: bare det første året er nøyaktig, det siste er tilnærmet,
ca. 1732 – ca. 1799: begge årene er tilnærmet.Legg merke til formen «ca. 1732–1799» hvor streken er uten mellomrom og cirka kan gjelde hele perioden. Denne formen er dermed tvetydig da den er nær formlik med varianten hvor bare første år er angitt med tilnærmet nøyaktighet.
Som et løst anslag kan en bruke (Dette er ikke en alment akseptert liste!)
for de siste hundre årene bør tilnærmingen være innenfor fem år (f.eks. 1940, 1945, 1950, 1955),
for de siste fem hundre årene bør tilnærmingen være innenfor ti år (f.eks. 1720, 1730, 1740, 1750),
for de siste tusen årene bør tilnærmingen være innenfor tjuefem år (f.eks. 1250, 1275, 1300, 1325),
for de siste to tusen årene bør tilnærmingen være innenfor femti år (f.eks. 150, 200, 250, 300), og
for den nedskrevne historien til mennesket bør tilnærmingen være innenfor hundre til to hundre år.Dette er imidlertid bare omtrentlige regler, og hva som faktisk brukes kan variere utfra praktiske, tekniske eller juridiske hensyn.
| Cirka (sirka, latin: circa) betyr omkring eller omtrent, hvilket blir brukt til å betegne usikre eller mindre viktige mål, slik som datoer eller mengder. Ordet kommer fra latin circa, som egentlig betyr «omkrets», som også finnes i ordet circumferens. Til å være et latinsk ord, som dertil har fullgode norske synonymer, er bruken av ordet cirka ganske vanlig i norsk dagligtale. Man kan si f.eks. si om vedkommende er cirka 50 år, eller om mer historiske hendelser sier man at slaget ved Hafrsfjord sto i cirka (gjerne forkortet ca.) 872, ettersom dette årstallet er usikkert.
Hvis et tall oppgis med cirka så betyr det at tallet i seg selv er avrundet, dermed kan cirka 25 meter være innenfor 20–30 meter om marginen er ±5 meter. Går en lengre fra referansepunktet i tid eller rom så vil perioden som cirka omfatter bli større, men uten at det er noen klar sammenheng.
Det er ikke gitt at begge tall i en periode er absolutte eller oppgitt med usikkerhet
1732–1799 eller 1732–99: begge år er nøyaktige,
ca. 1732 – 1799: bare det siste året er nøyaktig, det første er tilnærmet,
1732 – ca. 1799: bare det første året er nøyaktig, det siste er tilnærmet,
ca. 1732 – ca. 1799: begge årene er tilnærmet.Legg merke til formen «ca. 1732–1799» hvor streken er uten mellomrom og cirka kan gjelde hele perioden. Denne formen er dermed tvetydig da den er nær formlik med varianten hvor bare første år er angitt med tilnærmet nøyaktighet.
Som et løst anslag kan en bruke (Dette er ikke en alment akseptert liste!)
for de siste hundre årene bør tilnærmingen være innenfor fem år (f.eks. 1940, 1945, 1950, 1955),
for de siste fem hundre årene bør tilnærmingen være innenfor ti år (f.eks. 1720, 1730, 1740, 1750),
for de siste tusen årene bør tilnærmingen være innenfor tjuefem år (f.eks. 1250, 1275, 1300, 1325),
for de siste to tusen årene bør tilnærmingen være innenfor femti år (f.eks. 150, 200, 250, 300), og
for den nedskrevne historien til mennesket bør tilnærmingen være innenfor hundre til to hundre år.Dette er imidlertid bare omtrentlige regler, og hva som faktisk brukes kan variere utfra praktiske, tekniske eller juridiske hensyn.
== Kommersiell bruk ==
Circa er et merkenavn i rullebrettindustrien som lager sko, klær og rullebrett. Profesjonelle rullebrettkjørere kan få kontrakt med rullebrettlaget til Circa.
== Referanser == | CIRCA: er et progressiv rock-supergruppe/prosjekt som ble startet av de fire musikerne Alan White (trommer), Tony Kaye (Hammondorgel), Billy Sherwood (bassgitar og vokal) og Jimmy Haun (gitar), som alle på et eller annet tidspunkt har vært involvert i Yes: White som trommeslager fra 1972 til nå, Kaye som keyboardist i to perioder (1968–1971 og 1983–1995), Sherwood som produsent, keyboardist og gitarist mellom 1991 og 2000 og Jimmy Haun som en av mange gitarister på Yes-albumet Union i 1991. | 3,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grasengfly | 2023-02-04 | Grasengfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1959', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Grasengfly (Mesapamea spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Det forekommer to arter i Norge, begge bare i Sør-Norge.
| Grasengfly (Mesapamea spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Det forekommer to arter i Norge, begge bare i Sør-Norge.
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn ca. 30 mm), middels kraftige nattfly, grå eller brunlige på farge. Artene er gjerne ganske variable i fargen. Den ytre del av vingen er ofte lysere enn resten. Bakvingen er lyst grå eller brunlig. De to norske artene kan ikke skilles på ytre kjennetegn, man må undersøke kjønnsorganene for å bestemme arten med sikkerhet.
== Levevis ==
Artene har larver som lever på røttene og den nedre delen av stenglene av ulike gras (Poaceae). De voksne sommerfuglene flyr om natten, vanligvis på ettersommeren.
== Utbredelse ==
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Hadeninae
Stammen engfly, Apameini
Slekten grasengfly, Mesapamea Heinicke, 1959
Espers grasengfly, Mesapamea didyma (Esper, 1788) (= Mesapamea secalella)
Mesapamea hedeni (Graeser, 1888)
Mesapamea maderensis Pinker, 1971
Mesapamea moderata (Eversmann, 1843)
Mesapamea pinkeri Bacallardo, 1973
Mesapamea remmi Rezbanayi-Reser, 1985
større gressengfly, Mesapamea secalis (Linnaeus, 1758)
Mesapamea storai (Rebel, 1940)
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
Oversikt over alle artene [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Grasengfly i Encyclopedia of Life
(en) Grasengfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) Grasengfly hos Artsdatabanken
(sv) Grasengfly hos Dyntaxa
(en) Grasengfly hos Fauna Europaea
(en) Grasengfly hos ITIS
(en) Grasengfly hos NCBI
(en) Kategori:Mesapamea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mesapamea – detaljert informasjon på Wikispecies | * større gressengfly | 3,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leni_Riefenstahl | 2023-02-04 | Leni Riefenstahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Formidlere av propaganda', 'Kategori:Fødsler 22. august', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Hundreåringer', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske dansere', 'Kategori:Tyske fotografer', 'Kategori:Tyske regissører', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Leni Riefenstahl (født Helene Bertha Amalie Riefenstahl; 22. august 1902 i Berlin, død 8. september 2003 i Pöcking i Bayern) var en tysk filmregissør, fotograf, danser, skuespiller og koreograf. Hun var svært innovativ med sin fototeknikk og utviklet mange av dagens standardteknikker innen filming, og hennes filmer er anerkjent for sine estetiske kvaliteter.
Hun er mest kjent for å ha laget dokumentarfilmer som propaganda for de tyske nasjonalsosialistenes styre på 1930-tallet.
| Leni Riefenstahl (født Helene Bertha Amalie Riefenstahl; 22. august 1902 i Berlin, død 8. september 2003 i Pöcking i Bayern) var en tysk filmregissør, fotograf, danser, skuespiller og koreograf. Hun var svært innovativ med sin fototeknikk og utviklet mange av dagens standardteknikker innen filming, og hennes filmer er anerkjent for sine estetiske kvaliteter.
Hun er mest kjent for å ha laget dokumentarfilmer som propaganda for de tyske nasjonalsosialistenes styre på 1930-tallet.
== Danser og skuespiller ==
Riefenstahl vokste opp i arbeiderbydelen Wedding i Berlin, og startet karrieren innen moderne dans og ballett, men etter en kneskade hun pådro seg under en opptreden i Praha måtte hun legge opp. Hun ble tidlig fascinert av filmmediet og oppsøkte regissøren Arnold Fanck og lyktes med å få roller i hans filmer.
Riefenstahl debuterte som skuespiller i Alexander Kordas Tragödie im Hause Habsburg. Hun fikk sitt gjennombrudd i filmen som Der heilige Berg (1926) og spilte dessuten i filmene Der große Sprung (1927), Det hvite helvete (1929), Stürme über dem Mont Blanc (1930) og Der weiße Rausch (1931). Hun klarte etterhvert å opparbeide seg et visst ry innen stumfilmene.
== Regissør for Hitler ==
Sin første regi hadde hun i 1932 med fabeldramaet Det blå lyset (Das blaue Licht). I 1933 lagde hun propagandadokumentaren Troens seier (Sieg des Glaubens) for Hitler og hans nazistparti NSDAP.
Hennes to mest kjente produksjoner er Viljens triumf (1935) og Olympia (1936). Viljens triumf handler, som Troens seier, om nazistenes store årlige partikongress i Nürnberg, denne gang i 1934. Filmen ble en skremmende velgjort hyllest til Hitler og den nasjonalsosialistiske militærideologien, og vant gull i Venezia i 1935 og i Verdensutstillingen i Paris i 1937. Året etter kom Olympia-filmene, om de olympiske leker i Berlin i 1936. De fikk gull i Paris i 1937, betegnelsen «verdens beste film» i Venezia i 1938 og IOCs spesialpris i 1939. Hun samarbeidet med Albert Speer i utformingen av rikspartidagene. Hun regnes som Hitlers favorittregissør og filmene hennes ga Nazi-Tyskland den estetiske fasaden som fortsatt ofte forbindes med dette regimet. Hun hadde direkte adgang til Hitler og dette ga henne en stor handlefrihet. Det verserte endog rykter om at hun var Hitlers elskerinne I 1940 lagde hun filmen Tiefland, der hun hentet minst 66 sigøynere fra oppsamlingsleirer i Dolomittene og brukte dem som statister i filmen. I etterkrigsrettssakene mot Reifenstahl ble hun beskyldt for å hente sigøynerene som slaver fra konsentrasjonsleirer, noe som ble tilbakevist av de overlevende sigøynerene selv. Riefenstahl hevdet at sigøynerene senere ikke ble drept, men dette var bare delvis sant. Mange av dem ble sendt til Auschwitz og ble drept der. Dette beklaget hun offentlig på pressekonferansen i forbindelse med sin 100-årsdag.
== Etter krigen ==
Etter Tysklands sammenbrudd i 1945 ble hun internert i en fransk fangeleir, hvor hun satt i fire år. Hun ble etterforsket for eventuelt medansvar for krigsforbrytelser, men det ble ikke reist anklager mot henne, verken som propagandist eller for bruken av konsentrasjonsleirfanger i filmene. Hun påberopte seg en naivitet hvor hun bare var fascinert av nasjonalsosialistene, men ikke kjente til de krigsforbrytelsene som ble begått.
Hun prøvde å gjenoppta karrieren som filmskaper, men ble avvist av filmindustrien og fikk derfor ikke finansiert prosjektene. Hun konsentrerte seg da hovedsakelig om fotoarbeid, og blant hennes kjente produksjoner var fra bryllupet mellom Mick Jagger og Bianca. Hun har også gitt ut fotobøker om Nuba-stammen i Sudan. I 2000, da hun var 97 år gammel ble hun offer for et helikopterhavari mens hun arbeidet med et prosjekt i Sudan. Rienfenstahl slapp unna ulykken med kun noen brukkede ribbein.
I en alder av 72 år klarte hun å innlede en ny fase i karrieren ved å lyve på alderen slik at hun ble sertifisert innen apparatdykking. Hennes siste film var dokumentaren Impressionen unter Wasser («Undervannsinntrykk») som ble lansert på hennes 100-årsdag 22. august 2002. Dette er en 45 minutters noe idyllisert dokumentar om hennes fotoekspedisjoner under havoverflaten i Det indiske hav mellom 1974 og 2000. Våren 2003 giftet Riefenstahl seg med sin assistent og medprodusent siden 1968, Horst Kettner.Hun døde i sitt hjem i Pöcking i 2003 i en alder av 101 år, kun noen uker etter sin 101. bursdag, etter flere år med kreft.
== Filmografi som regissør ==
1932: Det blå lyset (Das blaue Licht)
1933: Troens seier (Der Sieg des Glaubens)
1934: Viljens triumf (Triumph des Willens)
1935: Frihetens dag! – Våre væpnede styrker (Tag der Freiheit! – Unsere Wehrmacht)
1938: Olympia (første del kjent som Fest der Völker, andre del som Fest der Schönheit)
1954: Tiefland (1954)
2002: Impressionen unter Wasser (2002)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Leni Riefenstahl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leni Riefenstahl på Internet Movie Database
(sv) Leni Riefenstahl i Svensk Filmdatabas
(da) Leni Riefenstahl på Filmdatabasen
(da) Leni Riefenstahl på Scope
(fr) Leni Riefenstahl på Allociné
(en) Leni Riefenstahl på AllMovie
(en) Leni Riefenstahl hos Turner Classic Movies
(en) Leni Riefenstahl hos Rotten Tomatoes
(en) Leni Riefenstahl hos The Movie Database
(en) Leni Riefenstahl på Discogs
(en) Leni Riefenstahl på MusicBrainz
(en) Leni Riefenstahl – Olympedia
(de) Das blaue Licht. Stillfotografier av Walter Riml fra filmen
(no) «Narsissist eller nazist?» Aftenposten 9. september 2008 | Leni er en opprinnelig tysk kjæleform av kvinnenavnene Magdalena, Lena, Helene eller Lene. | 3,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksvei_3_(Finland) | 2023-02-04 | Riksvei 3 (Finland) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Birkaland', 'Kategori:Byggverk i Egentliga Tavastland', 'Kategori:Byggverk i Nyland', 'Kategori:Byggverk i Södra Österbotten', 'Kategori:Byggverk i Österbotten', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E63', 'Kategori:Referanser til E75', 'Kategori:Referanser til E8', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Transport i Birkaland', 'Kategori:Transport i Egentliga Tavastland', 'Kategori:Transport i Nyland', 'Kategori:Transport i Södra Österbotten', 'Kategori:Transport i Österbotten', 'Kategori:Veier i Finland'] | Riksvei 3 (Finland) (finsk: Valtatie 3) er en finsk riksvei som går via Tammerfors mellom Vasa og Helsingfors. Veiens lengde er 422 km, og den er den finske delen av Europavei 12.
| Riksvei 3 (Finland) (finsk: Valtatie 3) er en finsk riksvei som går via Tammerfors mellom Vasa og Helsingfors. Veiens lengde er 422 km, og den er den finske delen av Europavei 12.
== Kommuner og knutepunkter ==
=== Österbotten ===
Vasa Vasklot, havnen i Vasa (fra Holmsund i Sverige, 4 timer, 1 tur/dag, RG Line)
6741 Vasklot
18 Sentrum (Torget), felles trasé til Laihela
Sandviken
Europavei 88 Långbacken, felles trasé til Korsholm
715 Gamla hamnen → Helsingby i Korsholm, parallellvei til motorveienKorsholm673 Vikby → Perälä
Europavei 88 Marasbacken
Lappränt
715 Helsingby Laihela6871 Ruto → Kylänpää (gammel parallell riksveitrasé), Rahamänty
18 Laihela
687 Kylänpää
=== Södra Österbotten ===
Ilmola687 Huissinkylä
6880 7000 Koskenkorva
6900 PenttiläKurikka67 Nikkola, felles trasé til Saarenkylä
67 Saarenkylä
Ikari
672 Jokipii
19 Vuohiluoma
6920 Jalasjärvi
273 Hulkonmäki
Erkkilänmäki → Yli-Koskue, nyere riksveitrasé vest for Koskue tettsted. Gamle riksveitrasén er nå lokalvei 17073 gjennom tettstedet
Yli-Koskue
=== Birkaland ===
Parkano23 Linnankylä, felles trasé til Kallionahde
274 Parkano
23 332 KallionahdeIkalis276 Heittola
2611 Mansoniemi
261 Sammi
2595 IkalisTavastkyro249 Kyrofors/Kyröskoski
276 Tavastkyro
2623 Kaakinvuori
2624 SasiYlöjärvi65 YlöjärviNokia11 Kalkku
12 PitkäniemiBirkala3022 Rajaniemi
308 BirkalaTammerfors3022 Sarankulma
130 Lakalaiva → Vanda, parallellvei til motorveien
40 Tammerfors E 3495
40 Tammerfors E Europavei 639 , felles trasé til 32 Konho
39 SärkijärviLempäälä 38 Sääksjärvi 309
37 Puskiainen
36 Kulju 130
35 Lempäälä
34 Vaihmala 3041Valkeakoski 33 Valkeakoski 304Ackas 32 Konho Europavei 639
31 ToijalaValkeakoski 30 Tarttila 303
29 Jutikkala 130
=== Egentliga Tavastland ===
Tavastehus 28 Iittala 2853 → til KalvolaHattula 27 Parola 3051Tavastehus 26 Ojoinen 57
25 retning Tammerfors og 24 retning Helsingfors 3041 30563057 Tavastehus, Tavastehus slott
23 Hattelmala 10Janakkala 22 Virala 292
21 Tervakoski 2896Riihimäki 20 Riihimäki P 54
19 Riihimäki E
=== Nyland ===
Hyvinge 18 Hyvinge P 143
17 Hyvinge 1361
15 Hyvinge E 25Nurmijärvi 14 Salmelanmäki 45
13 Nurmijärvi 1311Vanda 11 Klaukkala E 132
10 Kivistö
9 Vandaporten Europavei 1850 Ring III
8 Mårtensby
7 Mårtensdal
6 GruvstaHelsingfors 4 Gamlas
3 Norra Haga 101 Ring I
2 Haga
Haga 120
Tölö 1, felles trasé langs Mannerheimvägen til Skillnaden
474551170 Skillnaden → fra Västra hamnen til Tallinn, fra Södra hamnen til Tallinn og Stockholm og fra Sörnäs hamn Europavei 75 til Tyskland og gods til bl. a. Polen.Til Tallinn: minst 6 daglige bilfergeturer (ca. 3 timer) og 15 daglige (ca. 1 time 45 min) hurtigbåtturer (ikke i perioden januar-april). Til Stockholm: to daglige bilfergeturer. Til Travemünde: 1-2 daglige gods/bilferger.
== Kilder ==
FENNIA Kartverk över Finland, Lantmäteristyrelsen og Weilin+Göös 1979. ISBN 951-35-1955-4
GT SUOMI – FINLAND Vägatlas, Genimap Oy, Vantaa Finland 2005. ISBN 951-593-944-5
Suomi – Finland Stadsatlas, Genimap Oy, Vantaa 2003. ISBN 951-593-874-0
Grunnkart (Kartplatsen, Lantmäteriverket)
Svenska ortnamn i Finland
Kart over Tammerfors västra ringväg
Brosjyre over veikryssnummer Helsingfors-Tammerfors
== Eksterne lenker ==
(en) National road 3 (Finland) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
RG Line
Tammerfors västra ringväg
Webkameror i Finland Arkivert 12. februar 2009 hos Wayback Machine.
Helsingfors hamn | Riksvei 3 (Finland) (finsk: Valtatie 3) er en finsk riksvei som går via Tammerfors mellom Vasa og Helsingfors. Veiens lengde er 422 km, og den er den finske delen av Europavei 12. | 3,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_12_(Sverige) | 2023-02-04 | Europavei 12 (Sverige) | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Referanser til Ev12', 'Kategori:Referanser til Rv73', 'Kategori:Västerbottens län'] | Europavei 12 (Sverige) (E12, Blå vägen) er en svensk stamvei som går mellom grensen mot Norge og Holmsund via Storuman og Umeå. Veien er rundt 460 km lang, og den er del av europavei 12.
| Europavei 12 (Sverige) (E12, Blå vägen) er en svensk stamvei som går mellom grensen mot Norge og Holmsund via Storuman og Umeå. Veien er rundt 460 km lang, og den er del av europavei 12.
== Knutepunkter ==
Västerbottens län
Storuman kommune Riksgrensen mot Norge ved Umbukta → Europavei 12 (Norge)
Hemavans flygplats
Lv1116 Västansjö → Riksvei 73 (Norge)
Tärnaby tollstasjon
Storuman, felles trasé 2 kmLycksele kommune Lycksele → Lycksele flygplatsVännäs kommune VännäsbyUmeå kommune Umeå, E4 felles trasé til Teg
Tegsbron
Teg
Umeå flygplats
Obbolabron (979 m)
Holmsund
Ferge fra Holmsund til 3 Vasa (Finland)
== Se også ==
Europavei 12
== Eksterne lenker ==
(en) E12 (Sweden) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Webkameror i Sverige | | bilde = | 3,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belarus | 2023-02-04 | Belarus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belarus', 'Kategori:CS1-feil: eksterne lenker', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Samveldet av uavhengige stater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Belarus, offisielt Republikken Belarus, også kjent som Hviterussland på norsk, er et land i Øst-Europa. Det grenser til Latvia i nord, Litauen i nordvest, Russland i øst, Polen i vest og Ukraina i sør. Belarus dekker et areal på ca. 207 600 km², og har 9 324 000 innbyggere (2021) (9 503 807 pr. 2009). Hovedstaden i landet er Minsk.
Belarus ble et selvstendig land i 1991, da Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk] erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. Opp igjennom historien har belaruserne vært underlagt nabolandene Polen-Litauen og Det russiske keiserriket, og dagens Belarus er en videreføring av sovjetrepublikken som ble opprettet i 1922. Landet fikk sine nåværende grenser i 1945 i forbindelse med andre verdenskrig.
Siden 1994 har Belarus blitt ledet av president Aleksandr Lukasjenko, som styrer landet på autoritært vis, slik at det er blitt omtalt som «Europas siste diktatur». Internasjonale organisasjoner beskylder regimet for en mengde brudd på menneskerettighetene. Dette har ført til at Belarus i stor grad er isolert på den internasjonale arenaen, og landet har blant annet blitt utestengt fra Europarådet. Belarus er politisk dominert av Russland og har etter oppløsningen av Sovjetunionen på mange måter ikke blitt etablert som en selvstendig stat. Belarus er nært knyttet til Russland gjennom språk (russisk er det mest brukte språket i Belarus), felles historie, og politiske/økonomiske forbindelser.
| Belarus, offisielt Republikken Belarus, også kjent som Hviterussland på norsk, er et land i Øst-Europa. Det grenser til Latvia i nord, Litauen i nordvest, Russland i øst, Polen i vest og Ukraina i sør. Belarus dekker et areal på ca. 207 600 km², og har 9 324 000 innbyggere (2021) (9 503 807 pr. 2009). Hovedstaden i landet er Minsk.
Belarus ble et selvstendig land i 1991, da Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk] erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. Opp igjennom historien har belaruserne vært underlagt nabolandene Polen-Litauen og Det russiske keiserriket, og dagens Belarus er en videreføring av sovjetrepublikken som ble opprettet i 1922. Landet fikk sine nåværende grenser i 1945 i forbindelse med andre verdenskrig.
Siden 1994 har Belarus blitt ledet av president Aleksandr Lukasjenko, som styrer landet på autoritært vis, slik at det er blitt omtalt som «Europas siste diktatur». Internasjonale organisasjoner beskylder regimet for en mengde brudd på menneskerettighetene. Dette har ført til at Belarus i stor grad er isolert på den internasjonale arenaen, og landet har blant annet blitt utestengt fra Europarådet. Belarus er politisk dominert av Russland og har etter oppløsningen av Sovjetunionen på mange måter ikke blitt etablert som en selvstendig stat. Belarus er nært knyttet til Russland gjennom språk (russisk er det mest brukte språket i Belarus), felles historie, og politiske/økonomiske forbindelser.
== Navn ==
Landet ble i Norge offisielt kalt Hviterussland frem til det norske utenriksdepartmentet den 29. mai 2022 besluttet å gå over til å bruke navnet Belarus.På belarusisk er navnet Рэспубліка Беларусь (Respublika Bjelarus), på russisk Республика Беларусь (Respublika Belarus), vedtatt 19. september 1991 av det øverste sovjet (landets parlament).I Norden har landet blitt kalt Hviterussland som en oversettelse av «Belorossija» eller «Belarus». Leddet «-rus» antyder forbindelse til Rus-riket (Kyivriket) før år 1240, mens Russland utviklet seg fra Storfyrstedømmet Moskva senere i middelalderen. Det er uklart hva «hvit» kommer av. Det kan komme av innbyggerne var fri fra mongolsk skattlegging på 1300-tallet og at området på 1700-tallet ble befridd fra polsk styre. Etter 1830-opprøret ble området offisielt kalt Vest-Russland eller Nordvest-Russland. En teori er at «hvit» kommer av lys hudfarge (i motsetning «Svarte-Russland» der befolkningen blandet seg med finsk-ugriske eller mongolske folk) eller lyse klær. Innbyggerne kalles belarusere eller hviterussere.Betegnelsen Weisse Rusen (Hvite Russland eller Belaya Rus) ble brukt av tyskspråklige forfattere på 1300-tallet. Under Ivan III av Russland (1462–1505) ble denne betegnelsen brukt ved det russiske hoffet. I 1654 tok den russiske tsaren i bruk tittelen «Tsaren av store, lille og hvite Russland». Betegnelsen Belarus ble i mange hundre år brukt primært som navn på et område og lite som markering av etnisitet. De slaviske innbyggerne beskrev seg selv ofte bare som tuteisjia, som betyr innfødt eller innbygger på stedet.
== Geografi ==
Belarus dekker et areal på 207 600 km2. I øst-vest retningen har landet en største utstrekning på rundt 650 km og nord-sør omtrent 560 km. Nabolandene er Russland i øst og nordøst, Latvia i nord, Litauen i nordvest, Polen i vest og Ukraina i sør. Minsk ligger midt i landet og jernbanen Warszawa-Moskva går gjennom byen. Minsk ligger ved vannskillet mellom Østersjøen og Svartehavet. Belarus er (avhengig av definisjon, også Litauen og Ukraina gjør krav på å være ha det geografiske senteret) Europas geografiske sentrum.
=== Landformer og vassdrag ===
Belarus er hovedsakelig et flatt land beliggende på Den østeuropeiske slette uten naturlige grenser og uten kyst. Belaurs regnes som en del av store nordeuropeisk lavsletten som strekker seg fra Belgia til Ural. De store slettene er svakt bølgende med noen lave, flat-toppede høyder innimellom. Det er spor etter istiden blant annet i form av sandholdige morener og flyttblokker blant annet fra Minsk til litt nord for Brest, og dette danner de belarusiske høyder eller den belarusiske rygg (som fortsetter østover i form av Smolensk-Moskva-ryggen) som markerer sørgrensen for isens utbredelse. Disse høydene er vel 110–130 km brede og med 150–300 meter over havet (med landets høyeste punkt Dziarzjynskaja på 346 meter over havet) skiller de seg såvidt fra slettelandskapet rundt, men høydene danner et vannskille mellom elvene som renner nordover til Østersjøen (Daugava og Nemunas) og sørover til Svartehavet (Dnepr og Prypjats). Området nord for høydene er preget av moreneavsetninger der Nemunas-Polotsk-lavlandet har mange lave morenerygger, drumliner og tusenvis av fordypninger med innsjøer og sumper. Nemunas-elven er landets laveste punkt med 90 meter over havet. Sør for de belarusiske høydene er Polesie med vidstrakte myrer og skoger som dreneres av Prypjats. Berezina-slettene i sør går gradvis over i sumpland. Mesteparten av Belarus består av lavtliggende sletteland med morenerygger i nord og sumpområder i sør. Landet har omtrent 11 000 innsjøer og preges også av en rekke elver. Omtrent 30 % av landarealet består av skog og sumpskog, og omtrent halve landarealet er oppdyrket mark. Sør i landet langs grensen til Ukraina ligger de vidstrakte Pripjatmyrene som er blant verdens største i sitt slag. Myrene var opprinnelig de største våtmarkene i Europa. I det flate landskapet med tallrike elver oversvømmes myrene lett og mettes med vann. De mange små og grunne innsjøene gror ofte igjen slik at ny myr dannes. Pripjatmyrene er nesten ubebodd. Langs elvene er det sumper og store områder som periodevis er oversvømt. En del av sumpene i sør er tørrlagt og dyrket opp. Et stort område i sør er forurenset av radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl-ulykken i 1986.Høyeste punkt i Belarus er Dziarzjynskaja Hara (345 moh.).
Elvene Dnjepr og Dvina drenerer det østlige lavlandet. Dnjepr er den største elven og er for en stor del seilbar noe som har stor praktisk betydning for tungtransport (tømmer, kull, malm og mineraler). Elven er vanligvis islagt noen måneder om vinteren og går flomstor når den om våren mottar smeltevann fra omlandet. Den største innsjøen er Naratsj på 80 km2.
=== Byer ===
Hovedstaden Minsk er landets største by. Minsk var på 1000-tallet en viktig by langs handelsruten mellom Østersjøen og Svartehavet. Byen ble gjenoppbygget etter å ha blitt fullstendig ødelagt under andre verdenskrig og ble et handels- og industrisenter. Minsk er landets kultur- og utdanningssenter. Homjel (Gomel) er landets nest største by og et trafikknutepunkt for jernbane og elvetrafikk. Jernbanelinjene Moskva-Warszawa og Vilnius-Homjel (Gomel) går gjennom Minsk. Etter Minsk er Homjel og Vitebsk viktige industri- og handelsbyer, Mahiljow (Mogiljov) er en industriby og elvevhavn ved Dnepr, og Hrodna (Grodno) er et samferdselssenter ved Nemunas. Brest er grenseby mot Polen med stor grensehandel.Den korteste avstanden mellom Belarus og Russlands eksklave Kaliningrad er om lag 65 km langs den strategisk viktige Suwałki-korridoren. Korridoren tilsvarer omtrent grensen mellom Polen og Litauen.
=== Klima ===
Belarus har et temperert klima/innlandsklima med kalde vintre og milde, fuktig somre. Sammenlignet med Russland er klimaet relativt mildt og fuktig med januartemperatur på rundt -8°C der mild og fuktig luft fra Atlanterhavet av og til gir midlertidig tøvær. I juli ligger temperaturen på i gjennomsnitt 14°C til 16°C. Det faller 500 til 650 millimeter nedbør, litt mer om sommeren enn om vinteren. Det er mest nedbør i nord rundt høydedragene og hyppigst om sommeren. Klima er fuktigere og kjøligere i nord og i øst.
=== Plante- og dyreliv ===
Omrking ⅓ av landet er dekket av skog og særlig Polesie har store skoger. Det er hovedsakelig barskog samt en del or, bjørk, eik og lønn. Gran og andre bartrær vosker særlig på moreneleire i høyere områder i nord, mens bjørk og or vokser på fuktig jord i dalbunnene. Eik og agnbøk vokser stort sett bare i de varmere sørlige områdene. I nord og sentralt i landet er det store torvmyrer. Belarus har blant Europas største områder med uberørt skog. Belavezjskaja pusjtsja nasjonalpark er på 800 000 dekar og der finnes visent, den siste europeiske bison (urokse). Visenten holder til i skog til forskjell fra den amerikanske som holder til på stepper. Belavezjskaja-skogen er en av de største urskogene i Europa og har uvanlig høye trær og mange er flere hundre år gamle. Belarus har elg, hjort, villsvin, hare, oter, ekorn, bever, gaupe og ulv samt noen få brunbjørner. Pripjatmyrene har et rikt dyreliv. I de sørlige sumpområdene er det villhester.
== Demografi ==
På slutten av 1800-tallet bodde 98 % av belaruserne på landsbygda, over 90 % livnærte seg i primærnæringene og de fleste var analfabeter. I 1926 bodde 8 % av etniske belarusere i byene som var dominerte av jøder og etnisk polske. I 1939 bodde 21 % av befolkningen i byer, i 1979 var dette økt til 55 % og i senere økt til 70-75 %. I forbindelse med industrialiseringen av Belarus etter andre verdenskrig vokste byene voldsomt. De best drenerte og oppdyrkede delene av landet er tettest befolket. Før den russiske revolusjonen var de fleste belarusere analfabeter. I år 2000 sto jordbruk for rundt 20 % av sysselsettingen. Befolkningstettheten er moderat med 50 innbyggere/km2.
=== Folkegrupper ===
I 1990-årene ble 78 % regnet som etniske belarusere, 13 % som etniske russere og 4 % som etnisk polske. Ifølge folketellingen i 2009 består Belarus sin befolkning av 83,7 % belarusere, 8,3 % russere, 3,1 % polakker, 1,7 % ukrainere, 0,1 % jøder og 3,1 % andre. I 1977 ble 10 % regnet som etnisk polske og 2 % etnisk russiske.Før andre verdenskrig hadde Belarus omtrent 400 000 jøder, noe som gjorde jødene til landets nest største folkegruppe. Spesielt var det belarusiske byer som var preget av jøder. Belarus’ jødiske samfunn ble nesten i sin helhet utryddet i holocaust, og i etterkrigstiden har emigrasjon til Israel videre ført til at tallet på belarusiske jøder har sunket.
Etniske russere og ukrainere i Belarus har i hovedsak flyttet til landet i sovjettiden. Den polske minoriteten i Belarus bor i hovedsak i den vestlige delen av landet, og er et resultat av grenseendringene i forbindelse med andre verdenskrig. I en undersøkelse fra år 2000 oppga knapt halvparten at de anså belarusere som en egen nasjon og 43 % mente at belarusere er en gren av den russiske nasjon. Knapt 10 % av etniske belarusere har belarusisk som førstespråk.I Øst-Europa er etnisk tilhørighet for det meste basert på språklig fellesskap mens religion er underordnet. I Sovjetunionen ble denne tendens forsterket ved at etnisitet og morsmål ble koblet sammen.
=== Språk ===
Både belarusisk (tidligere kjent som hviterussisk) og russisk er offisielle språk i Belarus. Den belarusiske grunnloven gir også en viss beskyttelse til minoritetsspråk. Belarusisk er nært beslektet særlig med ukrainsk samt polsk og russisk, og skrives med kyriliske bokstaver. Unntaksvis (for eksempel ved internasjonale sportsarrangement) har det vært satt opp skilt med latinske bokstaver i tillegg kyriliske.Russisk er det klart mest brukte språket i Belarus. 63 % av befolkningen bruker russisk i det daglige, og også blant etniske belarusere dominerer russisk. Etniske ukrainere og jøder i Belarus bruker også for det meste russisk. Blant den polske minoriteten er belarusisk det vanligste språket, med russisk som nummer to. Polsk brukes av under 5 % av de etniske polakkene.Nær 80 % av befolkningen regnes som etniske belarusere og over 10 % regnes som etniske russere. Det ble anslått i 1990-årene at vel 10 % snakket belarusisk språk flytende hvorav de fleste bodde vest i landet. Innbyggerne har generelt en tendens til å bruke russisk og belarusisk om hverandre til daglig. Russisk ble gjenninnført som administrasjonsspråk likestilt med belarusisk etter folkeavstemning i 1995. En stor del av befolkningen foretrekker russiske eller russisk-språklige aviser og TV-programmer. I 1960 ble en tredel av bøker trykket på belarusisk språk, resten stor sett på russisk; andel belarusiske titler falt i 1970-årene. I 1989 oppga 80 % at de hadde belarusisk som morsmål selv om de trolig brukte russisk til daglig. Belarusisk hadde lav status og ble oppfattet som lavstil og bondsk, mens russisk ble oppfattet som høystil og som et kulturspråk assosiert med fremgang og modernisering. Ifølge en folketelling i 2009 oppga 60 % belarusisk som morsmål, men 70 % brukte russiske til daglig. En meningsmåling fra 1999 viste at 12 % snakket belarusisk privat og 7 % på jobb. Det er vanlig (15–25 % av befolkningen) å blande russisk og belarusisk i form av såkalt trasianka.I mellomkrigstiden var jiddisch offisielt språk sammen med belarusisk, russisk og polsk. Fra 1939 var belarusis og russisk de offisielle språkene. I 1992 ble belarusisk erklært som det eneste offfisielle språket, og etter en folkeavstemning i 1995 ble russisk igjen offisielt språk.
=== Religion ===
Den belarusiske grunnloven garanterer religionsfrihet, men i praksis blir ikke dette overholdt av landets myndigheter. På tross av at det ikke er noen statskirke har Den belarusisk-ortodokse kirke (som er en del av Den russisk-ortodokse kirke) en spesiell stilling, og det er en viss grad av diskriminering av protestanter. Utenlandske misjonærer har store problemer med å operere i Belarus, og landet har også til dels blitt plaget av antisemittisme.Belarus’ befolkning er hovedsakelig kristen. Offisielle tall viser at av belarusere som har en religiøs tilhørighet er omtrent 80 % russisk-ortodokse, 14 % katolske, 4 % tilhørende østlige religioner (muslimer, bahaier og hinduer) og 2 % protestanter. 18 % av de ortodokse og 50 % av katolikkene går jevnlig i kirken.
==== Kirkehistorie ====
Det moderne Belarus ligger på grensen mellom ortodokse og katolske områder i Europa. Da de belarusiske områdene havnet innenfor det polsk-litauiske riket gikk en stor del av overklassen over til katolisismen mens bøndene forble ortodokse. Den ortodokse, slaviske befolkningen i Belarus/Ukraina («rutenere») hørte i utgangspunktet kirkelig under metropolitten i Kyiv som var underordnet patriarken av Konstantinopel. Patriarken var svært svekket etter at osmanene inntok Konstantinopel, mens pavekirken hadde fått et oppsving etter reformasjonen. For ortodokse ledere var det tiltrekkende å komme under den mektige pavekirken. Under motreformasjonen i 1596 ble det avholdt et møte (synode) i Brest der en stor del av de ortodokse prestene i Polen-Litauen anerkjente paven som overhode («Brest-Litovsk-unionen»). Menigheter som gikk i union med pavekirken fikk beholde ortodoks liturgi og skikker, noe som ble til den katolske kirke av «østlig ritus» også kalt «den unerte kirken» eller «uniatkirken». I Belarus kalt «Den belarusiske katolske kirke» eller Den belarusiske gresk-katolske kirke. Den romerske kirke av «vestlig ritus» forble primært en kirke for etnisk polske. Etter Polen-Litauens tre delinger havnet belaruserne for en stor del under russisk herredømme hvor den etniske inndeling som regel var basert på religionstilhørighet: romersk-katolske ble «polakker» og ortodokse ble «russere», mens tilhengere av den unerte kirke var en restkategori som i de belarusiske områdene utgjorde 80 % av befolkningen.I 1839 fordømte et møte i den unerte kirke (etter russisk press) Brest-unionen av 1596 og den unerte kirke i Belarus ble slått sammen med den russisk-ortodokse. I 1905 ble unerte kirke løsrevet fra den ortodoske. I 1992 oppga 1 % at de hørte til den unerte kirke. I 1991 fikk Den belarusisk-ortodokse kirke autonomi fra Moskva.
== Historie ==
Belarus har gjennom historien blitt hardt rammet av krigshandlinger. Napoleon hadde et av sine største nederlag i Slaget ved Berezina. Landet ble utsatt for store ødeleggelser under første verdenskrig, den polsk-russiske krig 1919–1920 og andre verdenskrig da området var okkupert av tyske styrker 1941–1944. Pogromene under tsaren førte til stor jødisk utvandring særlig til USA og massemordene under andre verdenskrig (holocaust) utryddet det meste av de gjenværende jødene i landet. På 1800-tallet var Vitebsk en viktig by med en stor jødisk befolkning (Marc Chagall kom fra Vitebsk) og ble etter andre verdenskrig redusert til en middels industriby. Bebyggelsen i Minsk er preget av at byen ble rasert under andre verdenskrig. Belarus’ sovjetiske forløper medvirket ved etablering av FN i 1945.Kulturhistorisk har landet vært knyttet nært til både Polen og Litauen. Sør i landet mot grensen til Ukraina ligger de vidstrakte Pripjatmyrene som er blant verdens største i sitt slag og det har vært fremsatt hypoteser om at de slaviske folkegruppene har sitt opphav i dette området. Landets vestlige deler var lenge del av Polen og Litauen, og ble preget av kulturer lenger vest. Belarus, Russland og Ukraina har beslektede språk, preget av ortodoks kristendom, felles fortid i det russiske imperium og en felles kommunistisk fortid i Sovjetunionen.
=== Forløpere ===
Belarus, Russland og Ukraina regnes som det østslaviske kjerneområdet og tre statsdannelsene har alle et felles forhistorie i Kyivriket.Slaviske folkegrupper er kjent fra rundt 100 år e.Kr. gjennom kilder fra Romerriket. Fra rundt år 800 fantes det fyrstedømmer i Polotsk, Pinsk, Slutsk, Minsk og Turov (Turau). Området inngikk i middelalderen i Rus’-riket der den første kjente fyrsten var Rohvalad/Rogvolod (Ragnvald). Hans datter Rahnieda (Ragnheid) ble gift med storfyrste Vladimir I av Kyiv på 900-tallet. Vladimir innførte gresk-ortodosk kristendom i området i 988 og Kyiv-riket var den første østslaviske staten som gikk over til kristendommen. På denne måte inngikk Belarus i det første organiserte felles øst-slaviske kultur- og religionsområde. St. Sofia-katedralen oppført i Polotsk under Vseslavs regjeringstid var det første betydelige kirkebygg i det belarusiske området. Polotsk ble etterhvert svekket og Kyiv ble den dominerende i området. Mange av de eksisterende byene i Belarus ble etablert på den tiden. Minsk, Vitebsk og Brest er omtalt i skriftlige kilder på 1000-tallet, Polotsk (Polatsk) er nevnt første gang skriftlig i 862 og Turov (Turau) i det sørlige Belarus er nevnt i år 980. Polotsk ble bispesete i 992 og St. Sofia-katedralen ble reist der fra år 1044 for å markere Polotsks uavhengighet fra Kyiv og Novogorod. Polotosk kommer i 1202 i væpnet konflikt med Sverdbroderordenen med tilhold i den nye byen Riga.Etter den mongolske invasjonen i 1240 søkte de belarusiske områdene beskyttelse hos den stadig mektigere litauiske storfyrsten. Mindaugas I av Litauen konsoliderte de litauiske og vest-belarusiske områdene som Storfyrstedømmet Litauen med hovedstad i Navahrudak (nå i Hrodna voblasts vest i Belarus), i 1323 ble hovedstaden flyttet til Vilnius. Litauerne var selv ikke kristnet og mens den øst-slaviske befolkningen (kalt rutheni) var ortodoksen kristne. I Algirdas regjeringstid (1345–1377) ekspanderte riket østover og kom i konflikt med Storfyrstedømmet Moskva. Litauen ekspanderte mot sørøst på 1300-tallet og den litauiske fyrsten tok da i bruk en tidlig variant av belarusisk («rutensk») som administrasjonsspråk for det vidtfavnende riket. Storfyrstedømmets fulle navn var «Litauen, Rusʼ og Samogitia» der Rusʼ var den tids betegnelse på de østslaviske områdene og Samogitia var i nordvest.
==== Polen-Litauen ====
I 1385 gikk Jagello av Litauen og Polen over til den katolske kristendommen for å kunne gifte seg med en polsk tronarving. Resultatet ble en polsk-litauisk personalunion. Vytautas den store av Litauen inngikk fred med mongolene og slo tilbake angrep fra Den tyske orden. Litauerne gikk etterhvert over til katolsk kristendom, mens belaruserne holde fast på den ortodokse kristendommen. De to statene gikk i 1569 sammen i Lublinunionen under navnet Det polsk-litauiske samvelde for å forsvare seg mot det ekspanderende Tsar-Russland. Polsk språk og katolsk kristendom ble dominerende i samveldet, mens belarusisk mistet status som administrasjonsspråk i 1696. Etter at polsk tok over som offisielt språk ble belarusisk etterhvert ansett som et bondespråk og hadde lav status. I 1596 ble den lokale ortodokse kirke underlaget paven i Roma og ble til en unert kirke.
=== Det russiske imperiet ===
Områdene med belarusisk (rutensk) befolkning forble en del av Lublinunionen frem til Polens delinger på slutten av 1700-tallet, da de belarusiske områdene for det meste ble en del av det russiske keiserdømmet. Under påskudd av å komme de ortodokse kristne til unnsetning erobret Russland i 1773 belarusiske områder vest til Dnepr og i 1793 ble resten av Belarus erobret. Russiske myndigheter forsøkte å integrere Belarus ved å fjerne navnet (1830) og ved i 1839 å forby den unerte kirken. I 1836 forbød tsaren bruk av polsk i skolene og påbød russisk som eneste undervisningsspråk. Belaruseren Konstanty Kalinowski, også kjent som Kastuś Kalinoŭski, ledet i 1863 et vidtfavnende opprør mot den russiske tsaren; opprøret ble slått tilbake og Kalinowski ble henrettet. Den første belarusisk-språklige grunnskolen ble etablert i 1915 i Vilnius (også kalt Vilnya). En belarusisk-språklig avis ble publisert og bidro til at Vilnius ble sentrum for belarusisk nasjonalisme. Vilnius var på den tiden en overveiende jødisk og etnisk polsk by med rundt 4 % etniske belarusere og 2 % litauere. Universitetet i Vilnius var sentrum for polsk nasjonalisme.På begynnelsen av 1900-tallet var den etniske eller nasjonale ideniteten blant etniske belarusere svak eller uklar. Overklassen og store deler av middelklassen regnet seg jøder, russiske eller polske. Belarus lå midt i Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland og området hadde en stor andel jødiske innbyggere. I 1926 var over 8 % av innbyggerne jødiske og i byene var andelen betydelig høyere (Minsk 40 %, Homjel 44 % Vitsiebsk 37 %); folketellingen i 1897 anslo enda høyere tall. Vilnius var et jødisk intellektuelt og kulturelt senter, og hebraisk språk ble «gjenopplivet» der. Den jødiske og sosialdemokratiske organisasjonen Bund ble stiftet i 1897 i Vilnius og var aktiv i store deler av Belarus.Før den russiske revolusjonen var Belarus et av de fattigste områdene i den europeiske delen av det russiske imperiet. Det var lite industri (tidlig på 1900-tallet sysselsatte industrien rundt 25 000 personer) og landsbygda var overbefolket. Jordbruket ga relativt lite avkastning delvis på grunn av sur og dårlig drenert jordsmonn. Den lille industrien var konsentrert om treforedling (blant kryssfiner og papir).
=== Sovjetunionen ===
Etter at tyske styrker erobret Vilnius og Russland var i kaos etter revolusjonen, erklærte Den belarusiske folkerepublikk selvstendighet i 1918 innenfor et territorium noe mindre enn det senere Belarus. Da bolsjevikene erobret Minsk 31. juli 1920 ble det opprettet en ny Belarusisk sovjetrepublikk hvor de vestlige delene ble overlatt til Polen og de østlige delene ble innlemmet i den russiske sovjetrepublikk, og republikken besto da av 1,5 millioner innbyggere. Ved nyttår 1922–1923 gikk den belarusiske republikken inn i Sovjetunionen (sammen med Russland, Ukraina og Transkaukasia). I årene 1924–1926 avga Russland og Ukraina områder (blant annet Vitsiebsk, Mahiljow og Homjel) til den belarusiske republikken som omtrent fordoblet sitt areal. Den andre polske republikks østlige del fikk med ved fredsavtalen med Russlande en stor andel belarusere. Polen ønsket å styrke den belarusiske identiteten for å motvirke russiske tilknytning og Sovjetunionen ønsket å styrke den belarusiske identiten for å motvirke polsk innflytelse.Særlig i Sovjetunionen fikk belarusisk kultur en blomstringstid og belarusisk språk ble brukt i administrasjon og undervisning. Belarusisk ble tatt i bruk som skolespråk også i områder der befolkningen bare forsto russisk. Belarusisk var ikke etablert som skriftspråk og det ble i Minsk laget grammatikker og ordbøker i full fart. Der det manglet ord for moderne begreper og fenomener ble det konstruert nye ord. Tidlig i 1930-årene gikk sovjetmyndighetene tilbake til russisk som språk i skolene. Under Stalins tiltagende harde styre på 1930 ble mange tusen intellektuelle deportert eller drept, og kollektivbruk ble etablert med hard hånd. Belaruserne i det daværende østlige Polen hadde det bedre under polsk styre.Sovjetunionen var delt inn i etnisk/nasjonale jurisdiksjoner med langsiktig mål om kulturell integrasjon mellom folkegruppene. Unionsrepublikkene var i prinsippet suverene og praksis sterkt styrt av det sentraliserte kommunistpartiet. Under Stalin i mellomkrigstiden ble etniske gruppers interesser underordnet økonomisk effektivitet, og lojalitet til regimet, fagkunnskap og kjennskap til russisk kultur var viktig for å gjøre karriere. Ønsket om å skape det «sovjetiske menneske» sto i strid med nasjonalitetene. Den offisielle historieskrivingen i Sovjetunionen fremmet ideen om østslavernes (russere, belarusere og ukrainere) felles opphav i og før Kyivriket: Ifølge denne fremstillingen delte østlaverne språk, kultur og religion før Rus'. Adskillelsen av belarusere fra russere skyldtes fremmede makter som Polen, Litauen og mongolene mens belaruserne gjennom århundre kjempet for å bli gjenforent med det russiske broderfolket noe som lykkes på slutten av 1700-tallet. I denne fremstillingen hadde den polsk-litauiske adelen og den katolske kirken ansvaret for undertrykkelsen av belaruserne og hindret gjenforening med russerne.Belarus gjennomgikk en tydelig industrialisering blant annet som ledd i sovjetiske femårsplaner, men industrialiseringen var ubetydelig sammenlignet med de ukrainske og russiske sovjetrepublikkene.I september 1939 møttes tyske og sovjetiske styrker i Brest etter delingen av Polen. Sovjetunionen okkuperte de østligste delene av Polen og dette området ble beholdt av Sovjetunionen (delrepublikkene Litauen, Belarus og Ukraina) etter andre verdenskrig. Białystok-området ble del av Polen. Vilnius ble overført fra Belarus til Litauen 10. oktober 1939. Et stort antall etniske polske som hadde bosatt seg i Belarus etter 1921 ble tvangsflyttet vest for delelinjen. Etter andre verdenskrig bosatte et stort antall etniske russere seg i den belarusiske sovjetrepublikken.
==== Andre verdenskrig ====
Med Molotov–Ribbentrop-pakten og delingen av Polen mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939 ble det belarusiske territoriet og befolkningen uvidet med 45 %. Rundt 500 000 belarusere ble deportert til Sibir. Belarus ble invadert av tyske styrker ved invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941. Flere millioner omkom under andre verdenskrig og i 1951 var folketallet 12 % lavere enn i 1939. Anslagsvis 25 % av befolkningen døde under andre verdenskrig. Under holocaust i regi av den tyske okkupanten ble en stor del av den jødiske befolkningen utryddet. Før krigen var det anslagsvis 375 000 jødiske innbyggere i landet og av disse ble minst 250 000 drept. I de østlige områdene klarte 64 % av jødene å unnslippe mot bare 11 % i vest. Fra Moskva kom det ingen ordre om å hjelpe jødene. Partisanene spilte en viktig rolle for å hjelpe jødene, blant annet rømte mange jøder fra småbyer til skogs og sluttet seg til partisangrupper (enkelte partisangrupper besto av 10–15 % jøder).Tyske styrker krysset delelinjen mellom den tyskokkuperte og den sovjetiskokkuperte delen av Polen 22. juni 1941. Fra Brest via Minsk og Smolensk på nordsiden av Pripjatmyrene gikk en god hovedvei til Moskva. Hitler konsentrerte sin største styrke i form av Armégruppe sentrum (støttet av Luftwaffe med 1000 fly) langs denne korridoren. Minsk ble inntatt 28. juni. Hele landet ble okkupert innen 2 måneder. Belaruserne etablerte straks partisanvirksomhet til kamp mot okkupanten og partisanene var virksomme til 1944. I 1941 var det anslagsvis 12 000 partisaner og i 1944 hadde partisanenhetene et mannskap på 374 000. Partisanene virket til dels bak frontlinjen. Tett skog og vidstrakte myrområder gjorde det vanskelig for Wehrmacht å bekjempe partisanene. Flere hundre tusen tyske soldater og lokale medhjelpere ble drept av partisanene. Etter den tyske tilbaketrekningen sluttet 180 000 partisaner seg til den røde arme. Etter frigjøringen av Minsk sommeren 1944 paraderte 30 000 partisaner.
Under andre verdenskrig ble rundt over 2 millioner belarusere drept eller omkom. Ved begynnelsen av krigen hadde landet en befolkning på 9,2 millioner og i 1945 ble folketallet anslått til 6,3 millioner. Tyske innsatskommandoer (Einsatzgruppen) utryddet befolkningen i en rekke landsbyer og gjorde seg skyld i brutale overgrep mot sivilbefolkningen. I flere tilfeller ble landsbyboere sperret inne i landsbykirken og brent levende av nazistene. Den sovjetiske krigsfilmen Gå og se! handler blant annet om en slik episode og beskriver på en usminket måte nazistenes herjinger i Belarus under andre verdenskrig.Den røde arme intok Minsk 3. juli 1944 og frigjorde byen fra tyske styrker. Datoen blir regnet som landets uavhengighetsdag. Det store menneskelige tap (blant annet var mange lokale administrasjoner utslettet) førte til at partisanene dannet en sentral del av den politiske eliten ved gjenreisingen etter krigen. Belarus som en «partisan-republikk» ble en viktig del av selvbildet.De materielle ødeleggelsene under andre verdenskrig var omfattende: 209 byer og tettsteder (av 270) samt flere tusen landsbyer ble lagt i ruiner, i storbyene Minsk og Vitebsk var 80–95 % bygningene ødelagt. Gjenreisingen etter katastrofen ble gjort med støttet av «det russisk broderfolket» noe som ble utnyttet i propagandaen. Tiden etter andre verdenskrig var preget av modernisering og russisk dominans særlig i byene som var overveiende russiskspråklige. Belarusisk språk var stort sett begrenset til landsbygda og hadde lav status. Landet ble mer industrialisert og knyttet til den sovjetiske økonomien. Belarus og Ukraina ble begge medlemmer av FN i 1945. Fra 1951 var det ikke lenger krav om belarusisk i grunnskolene som i stor grad gikk over til å undervise på russisk.Den belarusiske folkefronten, med Zianon Paznjak i spissen, etablert i juni 1989 var særlig opptatt av tre saker: redde belarusisk språk, avsløre Stalin-tidens forbrytelser mot belaruserne, og Tsjernobyl-ulykken. Sinnet over Tsjernobyl (omkring 70 % av det radioaktive nedfallet havnet i Belarus) rettet seg særlig mot myndighetene i Moskva som hadde bygget det usikre kraftverket og som ikke hjalp ofrene etter ulykken. Paznjak ledet organisasjonen Martyrolog som ville minnes ofrene for tvangskollektiviseringen i 1930-årene. I januar 1990 bestemte nasjonalforsamlingen at belarusisk skulle være statsspråk i republikken. Folkefronten fikk 27 av 345 seter i nasjonalforsamlingen, mens folkefronten og sammen med andre alternative partier fikk flertall i blant annet Latvia og Litauen.
=== Belarus som statsdannelse ===
Med unntak av noen år under tysk okkupasjon under andre verdenskrig forble Belarus en del av Sovjetunionen frem til unionens oppløsning i 1991. Den selvstendige Republikken Belarus gjeninnførte samme år flagget og riksvåpenet fra 1918. 1994 ble Aleksandr Lukasjenko president, og han har beholdt makten siden. Han gjeninnførte i 1995 flagg og våpen av sovjetisk modell, men uten hammer og sigd.
Landet har få naturlige grenser og har vært preget av kriger og skiftende grenser mellom Polen og Russland. Den nasjonale identiteten har vært diffus. Belarus og Ukraina har begge vært politisk og kulturelt svært påvirket av Polen og Russland. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble den ukrainske nasjonale identiten og stasdannelsen styrket, mens den belarusiske forble svak. Pål Kolstø beskriver Belarus’ nasjonsbygging som et prosjekt det ikke ble noe av.
Før 1991 hadde Belarus ingen historie som egen statsdannelse med unntak for provisoriske statsdannelser i de urolige årene 1917–1921. Det første forsøket på å danne en belarusisk republikket strandet på grunn av stormaktsspillet etter første verdenskrig herunder etableringen av en polsk republikk. Det andre forsøket ble stanset av polsk invasjon i august 1919. Etter fredsavtalen mellom Polen og Russland/Sovjetunionen i 1921 ble Belarus en del av Sovjetunionen.Historisk har området språklig, religiøst og kulturelt befunnet seg i skjæringspunktet mellom Russland og Polen. Ukraina har til sammenligning hadde en sterker nasjonal identitet og egenart blant annet fordi den polske innflytelsen var svakere i de ukrainske områdene og fordi det har vært en viss historie med egne statsdannelser på ukrainsk territorium. Til forskjell fra Polen og Russland har Belarus ingen tradisjon som statsdannelse og nesten ingen nasjonal identitet. I storfyrstedømmet Litauen ble «rutensk» (den tids belarusisk) brukt som offisielt språk. Den belarusiske befolkningen hadde en betydelig rolle i det litauisk imperiet fra middelalderen av. Blant nasjonalistiske belarusiske historiere har den litauiske statsdannelsen dels blitt betraktet som belarusisk og dermed som grunnlag for en nasjonal opphavsmyte. Etter at området ble innlemmet i Russland ble området bare omtalt som Vest-Russland. Publikasjoner og undervisning på belarusisk forbudt (fra 1859 til 1906). Den belarusiske nasjonalismen hadde etter innlemming i Russland ikke noe intellektuelt grunnlag fordi de intellektuelle dels var polsk-orienterte og dels panslaviske-orienterte. Det belarusiske språket ble bare ansett som et kontinuum mellom polsk og russisk. Ved folketellingne i 1897 ble belaruserne anerkjent som egen nasjonal enhet.I sovjet-tiden ble den belarusiske republikkens historie fremstilt som et resultat av den russiske revolusjonen og etableringen av Sovjetunionen, og belaruserne ble fremstilt som sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk knyttet til Russland. Før selvstendigheten i 1991 var det lite interesse for fremme en nasjonalistisk historiforståelse i strid med sovjet-tidens. Belarusisk historie ble introdusert som eget fag i skoleverket etter selvstendigheten. I årene 1991–1995 ble det tatt initativ til å revidere historiefremstillingen blant annet i form av et seksbinds leksikon om belarusisk historie og reviderte pensum i grunnskolen. Forståelsen av landets historie ble debattert offentlig disse årene. Etter presidentvalget i 1994 ble det for en stor del slutt på «belarusifiseringen» av landets historie og konservative historikere og byråkrater advarte mot ekstrem nasjonalisme og feiltolkning av historien. I 1995 satte Lukasjenko ned en kommisjon som vurderte historiepensumet og kommisjonen konkluderte med at læreverkene ikke var objektive, og grunnskolene gikk deretter tilbake til de sovjetiske lærebøkene (skolebøker publisert 1991–1994 ble forbudt brukt).Nasjonalistiske historikere har knyttet belarusernes etniske opphav til de slaviske stammene krivitjere (kryvitsjer), dregovitsjer og radzimitsjer som holdt til sør for Prypjats og langs Dnjeprs øvre løp. Disse stammene skal i sin tur ha oppstått ved sammmensmelting av slaviske og baltiske stammer. Denne teorien strider mot den sovjetiske teorien om de slaviske folkenes opprinnelige enhet.Nasjonalistiske historikere har lagt til grunn at Rus (Kyiv-riket) ble samlet på grunnlag av kulturell likhet. Samtidig mener slike historikere at de belarusiske områdene var politisk uavhengig av Kyiv og viser til at fyrstedømmet Polotsk stadig var i krig med Kyiv. Fyrstedømmet Polotsk blir regnet som en tidlig statsdannelse på Belarus’ territorium og den neste statsdannelsen var ifølge disse historikerne Storfyrstedømmet Litauen (hvis fulle navn var Storfyrstedømmet Litauen, Rus og Samogitia). Nasjonalistiske historikere legger til grunn at «Litauen» i navnet var en politiske og ikke etnisk betegnelse, og at rikets innbyggere litviner var navn på belarusere (mens litauerne var kjent som samogiter) som utgjorde de aller meste av innbyggerne i riket. Nasjonalistiske historikere argumenterer for at den litauiske delen ikke ble svekket etter Lublinunionen og innlemmelsen i Polen i 1569. Lover av 1588 bestemte at den litauiske delen av samveldet skulle ha egen statsadministrasjon, lover, språk (gammelbelarusisk ble brukt til 1696), egne finanser og egen hær. I sovjet-tiden ble det fortalt at belaruserne frivillig lot seg innlemme i tsarens Russland, mens senere nasjonalistiske historikere har lagt vekt på maktpolitikken ved Polens delinger på 1700-tallet som årsak til at Belarus ble russisk.I midten av 1980-årene forsøkte små grupper i intelligensiaen å øke den belarusiske nasjonale selvforståelsen. Den nasjonalistisk orienterte Zianon Paznjak (Zenon Poznjak) grunnla i 1988 Den belarusiske folkefronten etter mønster av tilsvarende i de baltiske landene. Slike nasjonale folkebevegelser var langt svakere i den belarusiske sovjetrepublikken enn i øvrige vestlige deler av Sovjetunionen. Belarus beskrives som den «mest sovjetiske» av Sovjetunionens republikker fordi landet er særlig preget den sovjetiske forhistorien og fordi landet i utgangspunktet har svak nasjonal identitet. Gorbatsjov avholdt i mars 1991 folkeavstemning om Sovjetunionens fremtid og 83 % av innbyggerne i Belarus stemte for fortsatt union, en høyere andel enn i selve Russland. Stemningen snudde etter kuppforsøket i Moskva i august 1991.Den amerikanske statsviteren John Alexander Armstrong omtalte i 1968 de belarusiske og de ukrainske folkene for Russlands små brødre fordi de er kulturelt nært Russland og har svak nasjonal identitet. Armstrong kontrasterte disse med de baltiske landene som han mente har en klar nasjonal identitet blant annet på grunn av distinkte språk og særegne kulturelle tradisjoner. Senere modererte Armstrong synspunktet,men holdt fast ved belarusisk politikk preget av den historiske forbindelsen og det kulturelle slektskapet med Russland. Sett fra Russland er belaruserne er en del av den store russiske nasjon der for eksempel det belarusiske språket regnes som en dialekt av russisk. Mange russere og belarusere har vanskelig for å akseptere Belarus som en selvstendig stat.Belarusisk ble offisielt administrasjonsspråk i 1990. I juli 1990 ble det vedtatt en suverenitetserklæring, mest som en formalitet forid de fleste andre sovjektrepublikkene gjorde det samme. Belarus erklærte seg som uavhengig stat 25. august 1991 etter Kuppforsøket i Moskva noen dager tidligere.
=== Som selvstendig stat ===
Internasjonalt har Belarus blitt betraktet mest som en skygge av Russland. Det siste valget til øverste sovjet var i 1991 og kommunistpartiet fikk flertall av setene mens folkefronten tok 10 % av plassene. Valget av Aleksandr Lukasjenko til president i 1994 var et avgjørende skille i Belarus’ historie etter selvstendigheten. I mars 1991 støttet 83 % av innbyggerne (i folkeavstemning) fortsatt medlemskap i Sovjetunionen. Ledelsen i Belarus støttet kuppmakerne i Moskva i august 1991. Lederen for landets øverste sovjet gikk av og fysikkprofessor Stanislav Sjusjkevitsj ble ny leder med en politikk med vekt på nasjonal selvstendighet og moderate reformer. Landet sluttet seg til Samveldet av uavhengige stater (SUS) 8. desember 1991.Valgte representanter ble sittende ut perioden til det ordniære valget i 1995. Statsminister Vjatsjaslaŭ Kebitsj var landets reelle leder mens Sjusjkevitsj ble redusert til en hovedsakelig symbolsk figur. I november 1993 anklaget Aleksandr Lukasjenko, leder for antikorrupasjonskomiteen, Sjusjkevitsj og Kebitsj for korrupsjon. Sjusjkevitsj ble på bakgrunn av disse anklagene presset til å gå av i januar 1994 og ble erstattet av Mjetsjyslaw Hryb.I mars 1994 vedtok nasjonalforsamlingen å opprette et presidentembete (vedtaket trådte i kraft straks) og en konstitusjon med tradisjonell maktfordeling blant annet klare grenser for presidentens myndighet. Lukasjenko vant overraskende med 45 % i presidentvalgets første runde sommeren 1994. Statsminister Kebitsj, som representerte de etablerte makthaverne, fikk 17 %, mens Sjusjkevitsj fikk 10 % og Zianon Paznjak, leder for Folkefronten, fikk 13 %. I andre runde av valget sto Lukasjenko mot Kebitsj der begge la seg på en pro-russisk linje og Kebitsj hadde med mediene på sin side. Lukasjenko vant med 81% av stemmene. Lukasjenko ble utenfor landet oppfattet som populist uten økonomisk eller utenrikspolitisk program. Lukasjenko var den eneste i nasjonalforsamlingen som stemte mot oppløsning av Sovjetunionen.I 1993 inngikk Belarus og Russland en avtale om en valutaunion til erstating for rubelsonen som ble oppløst tidligere samme år. I 1994 inngikk landene en intensjonsavtale om å fjerne handelsbarrierer mellom landene. Russland, Belarus, Kasakstan og Kirgisistan utvidet i 1996 tollunionen fra 1995 og inngikk avtale om nærmere økonomisk samarbeid med sikte på friere handel og transport. I 1996 gikk Belarus inn i statsforbund med Russland der landets nasjonale selvbestemmelse ifølge avtalen ble opprettholdt.I Sovjetunionen var Belarus sterkt militarisert og ble regnet som et av de landene i verden med størst konsentrasjon av våpen. Det var opp til 400 000 soldater stasjonert i landet som i 1991 hadde 42 militære flyplasser og 23 baser for kjernefysiske våpen. Det selvstendig Belarus hadde ikke kapasitet (blant annet av økonomiske grunner) til å opprettholde en så stor militær styrke. De kjernefysiske våpenene ble overført til Russland (taktiske våpen i løpet av 1992 og interkontinentale SS-25 innen utgangen av 1996). I 1996 hadde den belarusiske hæren 50 000 soldater og en reservestyrke 250 000. Hæren hadde 2 350 stridsvogner, 2 000 stormpanservogner, 1 000 pansrede personellkjøretøy og 1 500 artillerienheter. Luftforsvaret hadde 350 kampfly.I årene etter 1991 var politikerne i Belarus delt i synet på Russland. Etter at Lukasjenko ble president i 1994 ble orienteringen mot Russland stadig tydeligere.
=== Under Lukasjenko ===
Etter at Lukasjenko ble president innførte han gradvis et mer autoritært styre blant annet ved å ta kontroll over den frie pressen og ignorere nasjonalforsamlingen og forfatningsdomstolen. Fra 1995 av utstedte han dekreter som økte presidentmakten på bekostning av den lovgivende forsamlingen. Han bygget opp en sikkerhetsstyrke på 120 000 mann (større enn hæren på knapt 80 000 soldater). Mange av Lukasjenkos rådgivere har fortid i KGB.På 1990-tallet hadde opposisjonsavisene problemer med å komme ut fordi de ikke fikk benytte de statlige trykkeriene; fjernsyns- og radiostasjoner har hatt problemer med å kringkaste av uklare «tekniske» grunner. I 1995 opphevet Lukasjenko parlamentarikernes immunitet slik at han kunne arrestere Syarei Antonsjyk som hadde kritiserte Lukasjenkos regjering. I april 1995 sendte Lukasjenko sikkerhetsstyrkene inn i parlamentsbygget og fjernet med makt parlamentarikere som protesterte mot Lukasjenko.Lukasjenko ble gjenvalgt i 2015 og 2020, og disse valgene ble kritisert for uregelmessigheter og mistanke om Lukasjenkos seier skjedde ved valgfusk. I 2020 var Svjatlana Tsikhanowskaja motkandidat som fikk 10 % av stemmene ifølge valgkommisjonen, mens Lukasjenko fikk 81 %. Ingen internasjonale observatører fikk være til stede ved valget i 2020. I forbindelse med valget var det til da de største demonstrasjonene mot Lukasjenkos regjering og det pågikk demonstrasjoner i et par uker. Opposisjonspolitikeren Maryja Kaljesnikava ble dømt til 11 års fengsel etter valget og hennes advokat fikk 10 års fengsel.Under Vladimir Putins ledelse av Russland tok Russland over initiativet i relasjonen mellom de to landene. Putin gjorde det klart at integrasjon på papiret var uinteressant og samarbeidet gikk inn i en kjøligere fase. Putin la i 2002 til side planer om en felles valuta. I 2004 beskyldte Gazprom Belarus for å ha stjålet gas tenkt til det vesteuropeiske markedet. Etter konflikten om gasstransitten ønsket Putin i stedet et økonomisk samarbeidsområde der også Ukraina og Kasakstan var med. Etter Presidentvalget i Ukraina 2004 skiftet Putin igjen fokus til Belarus fordi den nye ledelsen i Ukraina var mer orientert mot EU og NATO.
=== Russlands invasjon av Ukraina i 2022 ===
I ukene før invasjonen 24. februar drev Russland militærøvelse inne i Belarus. Deler av det russiske angrepet mot Ukraina gikk fra belarusisk territorium blant annet styrkene som rettet seg mot Kyiv. Det var lenge uklart om belarusiske styrker ville delta i angrepet. Grensen mellom Belarus og Ukraina har for en stor del vært uten befestede stillinger og grensepostene besto før invasjonen stort sett av enkle vaktboder. Grenseområdet er preget skogkledde myrer, blant annet Pripjatmyrene, der det er vanskelig å ta seg frem utenfor veiene. Myndighetene og befolkningen har vært mot å medvirke direkte i krigen. Lukasjenko er trolig avhengig av Putin for å beholde makten og er villig til strekke seg langt for å bistå Putin i krigen i Ukraina. Lukasjenko har kritiserte vestlige land for å forlenge krigen i Ukraina. Belarusisk media har ikke omtalt russiske angrep på storbyene Kharkiv og Mariupol. I Belarus er det ikke tillatt å bruke ordet «krig».Sårede russiske soldater ble evakuert blant annet til Mazyr i Homjel voblasts i Belarus.Da invasjonen var i gang ble jernbanelinjer i Belarus utsatt for sabotasje fra belarusiske motstander av krigen blant andre medvirket jernbanearbeidere og datahacekere. Sabotasjene gjaldt særlig signalsystemene som er nødvendige for avvikling av jernbanetrafikken og sabotasjene var tilstrekkelig til å stanse togtrafikken. Russiske styrker forsøkte da i stedet å få frem forsyninger på veiene og forsyningsproblemene bidro til at en lang militærkonvoi på vei mot Kyiv ble stående fast i mange dager. Belarusiske myndigheter innførte etter dette dødsstraff for forsøk på terror. Belarusiske frivillige deltar på ukrainsk side i kamper med russiske styrker.Belarus ble gjenstand for internasjonale sanksjoner blant annet innenfor idrett og banktjenester som SWIFT og American Express. Belarus var et av fem land som stemte mot i FNs generalforsamlings fordømmelse av Russlands invasjon.Russiske styrker har ifølge nyhetsrapporter avfyrt missiler mot Ukraina fra belarusisk territorium eller luftrom.
== Politikk og administrasjon ==
Belarus er en republikk med en sterk presidentmakt. Landet har hatt dette styresettet siden 1994. I perioden fra 1991 (da landet fikk sin uavhengighet fra Sovjetunionen) til 1994 var det politiske systemet noe annerledes, med formannen i parlamentet som statsoverhode.
Siden 1994 har Aleksandr Lukasjenko vært president til Belarus. Presidenten velges for femårsperioder, og har siden 2004 kunnet sitte i et ubegrenset antall perioder. Han ble gjenvalgt for en tredje period i 2006 offisielt med 83 % av stemmene; opposisjonen ville ikke anerkjenne valget og innledet store demonstrasjoner. I desember 2010 gjenvelges Lukasjenko for en fjerde periode offisilet med 80 % av stemmene. I oktober 2015 blir han gjenvalgt til en femte periode med 83,5 % av stemmene. Han ble gjenvalgt for en sjette periode i 2020; presidentvalget i Belarus 2020 hadde store svakheter og det var trolig preget av valgfusk. Presidenten har svært store fullmakter, og kan oppløse nasjonalforsamlingen, utstede dekreter, utskrive folkeavstemninger, utnevne og sparke dommere, og har også vetorett for nye lover. Presidenten har også ansvaret for utenrikspolitikken. Presidenten er regjeringssjef, og utnevner statsministeren. Siden 2014 har Andrej Kabjakow vært statsminister.
Den belarusiske nasjonalforsamlingen har to kamre. Underhuset kalles Representantenes hus, og har 110 representanter. Representantene velges i flertallsvalg i enmannskretser. Overhuset kalles Republikkrådet, og har 64 delegater. Delegatene til Republikkrådet blir delvis utnevnt av presidenten og delvis valgt av landets regionale myndigheter. Stemmerettsalderen er 18 år.
=== Valg ===
Ifølge Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har ikke de siste valgene som har blitt avholdt i Belarus tilfredsstilt internasjonal standarder. Internasjonale valgobservatører har blitt nektet adgang, og myndighetene legger aktivt hindringer i opposisjonens muligheter til å drive valgkamp.Presidentvalget i 2020 ble av EU slått fast at verken var fritt eller rettferdig, og besluttet å innføre sanksjoner rettet mot tjenestemenn som er ansvarlig for vold mot demonstranter.Det er forbudt å bruke røde og hvite klær i Belarus, da dette kan sees på som støtte til den politiske opposisjonen. Innbyggerne har omgått forbudet ved for eksempel å henge opp klesvask med røde og hvite plagg.
=== Administrativ inndeling ===
Belarus er delt inn i seks voblastser (russisk: oblast), regioner omtrent tilsvarende norske fylker. Disse har navn etter sitt administrasjonssentrum. Regionene Hrodna og Brest, samt deler av Minsk og Vitebsk regioner, var del av Polen til 1939. Hver voblasts har en valgt politisk forsamling, og en administrasjon utnevnt av presidenten. Voblastsene er igjen delt inn i rajoner (tilsvarende kommuner), som også har valgte kommuneråd.
I tillegg kommer landets hovedstad Minsk, som har en egen, uavhengig status. Minsk er administrasjonssentrum i Minsk voblasts, men er ikke underlagt voblastsen.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Belarus sitt forsvar består av en hær og et luftforsvar. Siden landet ikke har noen kystlinje har det heller ikke noe sjøforsvar. Belarus sitt forsvar bruker praktisk talt bare utstyr arvet fra Sovjetunionen, og mye av dette må i dag anses som utdatert. Belarus har verneplikt, med en tjenestetid på enten 12 eller 18 måneder.
Den belarusiske sosialistiske sovjetrepublikk var en av grunnleggerne av De forente nasjoner (FN) i 1945, og Republikken Belarus har siden uavhengigheten fra Sovjetunionen i 1991 overtatt sovjetrepublikkens plass i FN. Landet er også med i Samveldet av uavhengige stater (SUS), og SUS' administrasjon ligger i hovedstad i Belarus, Minsk. Belarus er med i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Partnership for Peace og Det nordatlantiske samarbeidsrådet. Sammen med Russland har Belarus dannet Unionsstaten Russland og Belarus, selv om bestemmelsene i unionsavtalen i liten eller ingen grad har blitt implementert.
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble Belarus brukt som oppmarsjområde for russiske styrker som angrep i retning Kyiv.Belarus utenrikspolitikk er preget av forholdet til Russland på grunn av landets beliggenhet og historiske bånd til Russland. Belarus er av få tidligere sovjetrepublikker som ønsker så nært samarbeid med Russland som mulig. Belarus og Ukraina er av særlig betydning for Russland og Russlands dominans over disse er vesentlig blant annet for Russlands mulighet til å opptre som stormakt. Det russiske perspektivet har stort sett vært at Moskva og Russland er sentrum mens Belarus er periferi. Fra russisk perspektiv har det vært vanskelig å akseptere Belarus og Ukraina som egne, likestilte nasjoner (innenfor det russiske imperiet ble disse ikke betraktet som egne nasjoner til forskjell fra andre nasjonale grupper i imperiet). De språklige og kulturelle forskjellene mellom russere, belarusere og ukrainere skyldtes vestlige påvirkning, ifølge et utbredt russisk perspekitv. Belarusisk har blitt betraktet som en dialekt av russisk.Etter uavhengigheten forble Belarus militært avhengig av Russland. Offisersnivået hadde bare 20 % etniske belarusere. I 1993 var forsvarsbudsjettet rundt 3 % BNP. Belarus hadde i sovjet-tiden en betydelig militærindustri og denne ble senere til dels omstilt til sivil produksjon. Sjusjkevitsj satset på alliansefrihet, mens Lukasjenko innledet tett militært og sikkerhetspolitisk samarbeid med Russland. Unionsavtalen mellom de to landene ga Russland rett til å stasjonere styrker på Belarus’ territorium. Belarus deltar i sikkherhetspakten innenfor SUS, men belarusiske styrker skulle ikke brukes utenfor landet.Alle partier i landet gikk mot utvidelse av NATO i Europa begrunnet med at det skaper usikkerhet. Militært er Belarus buffer for Russland mot vest med hensyn til varsling om mulig angrep og slagmark samt utgangspunkt for eventuelt russisk angrep mot vest. Belarusiske myndighet har i likhet med Russland vært mot utvidelse av NATO østover. Belarus opprettet diplomatiske forbindelser med alle vestlige land, men det har vært få statsbesøk. Etterhvert som Lukasjenkos styre har blitt mer autoritært har relasjonen til mange vestlige land blitt vanskelig. Belarus har utenrikspolitisk stort sett vært orientert mot Russland. Belaurs er strategisk særlig viktig for Russland fordi Belarus grenser til flere NATO-land og som transittland.Russland og Belarus inngikk 6. januar 1995 en tollunion og de ville fjerne all grensekontroll mellom landene. Lederne for Russland og Belarus undertegnet 2. april 1996 en omfattende avtale om samarbeide eller «fellesskap» på det økonomiske og politiske området. Landene undertegnet en ny avtale 2. april 1997, nøyaktig ett år etter den forrige og den nye avtalen ble kalt «union». Avtalen innebar samordning av landenes utenriks- og forsvarspolitikk samt økonomiske politikk. Avtalen ble ytterligere utdypet i april 1998. Lukasjenko omtalte avtalene som et skritt i retning av full statlig gjenforening. I 1999 undertegnet Lukasjenko og Jeltsin ytterligere en avtale om danning av en union og denne avtalen hadde et konkret handlingsprogram med ambisiøse målsetninger.Belarus er den eneste av de tidligere sovjetrepublikken som ikke har pågående grensetvister med nabolandene.
=== Menneskerettigheter ===
Vestlige menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International har uttrykt sin bekymring for en rekke menneskerettighetsbrudd i landet. Blant disse er «forsvinninger», politivold og manglende ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Lukasjenko-administrasjonen blir også beskyldt for å slå ned på fagforeninger, opposisjonsbevegelser, ikke-ortodokse kirkesamfunn, ikke-statlige organisasjoner og organisasjoner som kjemper for minoritetsrettigheter. Belarus er også det siste landet i Europa som praktiserer dødsstraff.Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 innførte Lukasjenko-administrasjonen dødsstraff for «terror», trolig som en reaksjon mot at belarusere saboterte belarusisk jernbane for å gjøre Russlands invasjon vanskeligere.Til forskjell fra de fleste andre tidligere sovjet-republikker har ikke etnisk russiske innbyggere hatt problemer i Belarus.
=== Demokrati ===
Under Lukasjenko har Belarus aldri gjennomført et demokratisk valg godkjent av internasjonale observatører. På Freedom Houses indeks for grad av demokratisk utvikling skåret Belarus (i 2006) 6,7 på en skala fra 1 som er mest demokratisk til 7 som er minst. Til sammenligning skåret Polen 2,1, Ukraina 4,2 og Russland 5,7. Fra han tiltrådte motarbeidet han demokratiske prosesser og begrenset systematiske frie medier. Lukasjenkos regime er et autoritært skinndemokrati og regnes som et tilnærmet diktatur. The Guardian beskriver regimet som Sovjet-light.
=== Utenlandske politikere som har blitt nektet innreise ===
Emil André Erstad ble nektet innreisevisum i Belarus i 2012.
== Økonomi og næringsliv ==
På slutten av 1800-tallet bodde 98 % av belaruserne på landsbygda og over 90 % livnærte seg i primærnæringene. Tidlig i 1950-årene var Belarus hovedsakelig et jordbruksland med få store byer. Ødeleggelsene under andre verdenskrig var viktig bakgrunn for at sovjetmyndighetene satset på industrialisering av Belarus.. Jordbruket fortsatte å sysselsette relativt mange.Belarus er relativt fattig på naturressurser (mineralforekomster av verdi er hovedsakelig kalkstein, kvartssand til glassproduksjon og ildfast leire) og får de fleste råvarer tilført utenfra. I sovjet-tiden var landets økonomi tett sammenvevd med den russiske og den ukrainske delrepublikken. Før 1991 var 80–90 % av handelen med andre deler av Sovjetunionen og 90 % av delrepublikkens energiforbruk ble dekket ved import. Arbeidsstokken var relativt godt kvalifisert noe som gjorde avansert industriproduksjon mulig. Målt i BNP per innbygger var den nummer 4 av sovjetrepublikkene. Tsjernobyl-ulykken i 1986 påførte republikken store kostnader til opprydningsarbeidet. Radioaktivt nedfall førte til alvorlig forurensing av 22 % av jordbruksarealet. Kalium utvinnes og eksporteres kommersielt.Etter oppløsning av Sovjetunionen hadde landet liten tilgang til hard valuta og samtidig økte energiprisene til verdensmarkedets nivå. Russland stanset energileveransene da landet ikke kunne betale noe som førte til sterk nedgang i industriproduksjonen (50 % fra 1989 til 1996), BNP falt med 63 % fra 1991 til 1995 og handel med tidligere sovjetrepublikker falt med 44 %. I 1995 hadde landet ubetalt regning for energi fra Russland på 450 millioner dollar. I februar 1996 ble Lukasjenko og Jeltsin enige om at Russland slettet gjeld på 1,27 milliarder dollar. Samtidig avsto Belarus fra kompensasjon for at avgivelse av atomvåpen og for skader forårsaket av det russiske militæret. I 1994 var landets BNP på 2160 amerikanske dollar/innbygger noe som var litt over Ukraina og litt under Russland, og om lag en tiendedel av Norges BNP/innbygger. På FNs Human Development Index (2015) var Belarus på høyde med Russland og langt foran Ukraina.Parlamentet og Kerbitsj' regjering var tilbakeholdne med å endre det økonomiske systemet fra sovjettiden, mens Russland satte igang omfattende reformer og behandlet de tidligere sovjetrepublikkene som selvstendige land. Det internasjonale pengefondet medvirket til spredte og lite sammenhengende reformer fra 1993 og det ble på 1990-tallet i praksis ikke satt i verk økonomisk reformer av betydning.Russland og Belarus inngikk i april 1994 en avtale om økonomisk union uten at denne ble iverksatt. Ny avtale ble inngått i april 1996 med ambisjon om å gjennopprette de økonomiske forbindelsene fra Sovjetunionen. De to landene hadde på dette tidspunktet svært ulike økonomisk politikk som gjorde nærmere integrasjon vanskelig. Belarus er økonomisk nært knyttet til Russland for eksempel var 49 % av utenrikshandelen (i 2007) med Russland. Særlig import av eneregi og eksport av ferdigvarer domineres av Russland. Belarus er et viktig marked for russisk næringsliv. I Sovjetunionen var belarusisk maskinindustri, særlig innenfor det militær-industrielle området, et industrielt tyngdepunkt i unionen.
=== Bergverk og industri ===
Fra rundt 1960 ble det anlagt mange store industribedrifter særlig innenfor produksjon av maskiner. Belarus ble en stor produsent av plast, syntetiske materialer, lastebiler og traktorer. I 1980 var Belarus verdens tredje største produsent av traktorer og traktormerket Belarus fantes over hele Sovjetunionen. I 1980 gikk levestandarden i den belarusiske delrepublikken forbi den russiske. Belarus har i stor grad bevart og utviklet industrien som ble bygget opp under sovjetisk styre.Belarus har drivverdige forekomster av bergsalt, kalkstein, kvartssand til glassproduksjon og ildfast leire. Kull har blitt importert fra Donbas i Ukraina og naturgass fra Vest-Ukraina. Lokalt utvunnet torv har vært brukt til fyring blant annet i varmekraftverkene.Minsk er en stor industriby med fremstilling av tunge kjøretøyer, traktorer, industrimaskiner og lærvarer. I Homjel (Gomel) fremstilles landbruksmaskiner, gjødsel og trelast; mens Vitebsk har hatt tyngdepunkt i tekstiler og klær og Hrodna (Grodno) har produsert gjødsel, kunstfibre, trelast og tobakk. Industri som foredler råvarer fra jord- og skogbruk er utbredt; fra skogene blant annet til trelast, cellulos, papir, fyrstikker og prefabrikkerte hus, og fra jordbruket blant annet meieriprodukter, syltetøy og hermetiserte produkter.Druzjbarørledningen fra Volga-Ural passerer Homjel, Pinsk og Brest med en nordlig gren til Ventspils i Latvia. Den nordlige grenen er koblet til oljeraffineriet i Novopolotsk (Polotsk-raffineriet). Polotsk-raffineriet er grunnlag for petrokjemisk industri som fremstiller plast og andre kunstfibre. Hovedgrenen er koblet til oljeraffineriet i Mazyr.
=== Jord- og skogbruk ===
Skoger og produkter fra skogbruk er viktig i landets næringsliv. Elvene, særlig Dnepr og Bug, brukes til tømmertransport til Østersjøen og til Ukraina. Furu er det viktigste treslaget til bygg og møbel, mens gran brukes til cellulose. Rundt ⅓ av landet er dyrket opp og jordsmonnet er av varierende kvalitet. Peter den Store sørget for å innføre potet og landet er en stor produsent av poteter og sukkerroer. Det dyrkes hvete, rug, havre og mais. Det dyrkes hamp og lin til industriell bruk, og det har vært produsert en del silke. Storfe, svin og fjærfe er viktige næringsveier. Nord i landet er melkeproduksjon tradisjonelt viktig.Fra 1960 til ut på 1980-tallet ble deler av Pripjatmyrene tørrlagt og utnyttet.
== Samferdsel ==
=== Jernbane ===
Belarus har pr. 2008 et jernbanenettverk på 5 538 km, hvorav mesteparten bredsporet (1 520 mm). Jernbanesystemet driftes av det nasjonale, statseide jernbaneselskapet Belarusskaja Železnaja Doroga (BŽD), og infrastrukturen og utstyret skriver seg i hovedsak fra sovjetepoken. Jernbanenettet er relativt tett utbygget.
Jernbanen mellom Warszawa og St. Petersburg ble i 1862 lagt gjennom Belarus og landet fikk da sin første jernbanestrekning. Fra 1869 ble jernbanen mellom Moskva og Brest anlagt.Hovedstaden Minsk har et metronettverk bestående av tre linjer som strekker seg over 40 km. Metroen ble åpnet i 1984 og er konstruert under bakken, men ikke spesielt dypt.
=== Elver og kanaler ===
Det er 3900 km seilbare elver og kanaler. Dnepr-Bug kanalen (belarusisk: Дняпроўска-Бугскі канал) er 196 km lang og forbinder Bug (ved Brest) og Dnjapro (ved Pinsk) slik at det dannes en vannvei mellom Østersjøen og Svartehavet. Kanalen ble opprinnelig anlagt i 1784. På Bjarezina og Daugava (Vestre Dzvina) består trafikken mest av tømmerflåter og småbåter. Belarus har til sammen 90 000 km vannveier. De tre hovedkorridorene er Dnjapro (nord-sør), Nemuan og Daugava (nordover mot Østersjøen) og sidelvene til Bug (vestover til Østersjøen).
=== Flytransport ===
Minsk nasjonale lufthavn er landets viktigste flyplass, og stort sett all flytransport til og fra landet via denne.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Skoleplikten i Belarus begynner når barna er enten seks eller syv år gamle. Til og med fjerde trinn har alle elevene samme skoleløp, før elevene fra femte trinn (10 år) kan velge mellom et teoretisk løp eller en mer praktisk variant. Den praktiske varianten går frem til niende trinn (14 år), der elevene enten kan gå i lære (i 2–5 år) eller ta allmennfaglig påbygning på to år. Det teoretiske skoleløpet går fra femte til ellevte trinn (10–16 år), og gir mulighet til opptak til høyere utdanningsinstitusjoner. Skolegangen fullfinansieres over offentlige budsjetter.Belarus har 57 høyere utdanningsinstitusjoner, hvorav 43 er offentlige. 28 av disse har universitetsstatus. Det er stor konkurranse om studieplassene, og opptaksprøver avgjør hvem som skal få de ordinære studieplassene. Disse er gratis for studentene, mens søkere som ikke når opp i opptaksprøvene må betale skolepenger om de likevel ønsker studieplass. Gode heltidsstudenter får et månedlig stipend av staten, dette baseres på karakterer.
=== Massemedia ===
Pr. 1. januar 2009 hadde Belarus ifølge offisielle tall 1 307 registrerte papirmedier, blant dem 673 aviser og 586 tidsskrifter. Belarus har også et statseid telegrambyrå, BelTA. Landet har fem nasjonale TV-kanaler, med Pervyj («Kanal 1») som den dominerende. Det er 29 FM-radiostasjoner i Belarus.Det er generell enighet utenfor landets grenser om at Belarus mangler reell pressefrihet, og landet scorer svært dårlig i internasjonale rangeringer. Lukasjenko-kritiske aviser blir rammet av restriktive tiltak fra myndighetene, og EU har protestert mot det de mener er vedvarende trakassering av aviser og journalister som er uavhengige eller i opposisjon. Organisasjonen Freedom House rapporterer at politiet settes inn mot aviser som støtter opposisjonen, samtidig som myndighetene aktivt overvåker Internett og blokkerer tilgangen til uavhengige og kritiske nettsider.
=== Urbanitet ===
Omtrent 70 % av Belarus sine 10 millioner innbyggere bor i urbane områder. Det klart viktigste byområdet er hovedstaden Minsk, med omtrent 1,7 millioner innbyggere. Belarusiske byer har slitt med overgangen til markedsøkonomi etter Sovjetunionens fall, med en utbredt industridød etter at subsidiene til den gamle tungindustrien forsvant.
== Kultur ==
=== Billedkunst og byggekunst ===
Med unntak av i religiøs kontekst var belarusisk kunst frem til det 19. århundre i hovedsak basert på folkekunst. Belaruserne utmerket seg spesielt innenfor treskjæring, og Ivan den grusomme skal ha ansatt belarusere til å utsmykke sine palasser og kirker. Belarus var også kjent for utskårne treleker. Andre tradisjonelle belarusiske folkekunstformer er keramikk, broderier og smykkekunst. I mer moderne tider er Marc Chagall den klart mest kjente belarusiske kunstneren. Belarusiske billedkunstnere var også aktive innenfor den sosialistiske realismen i sovjet-perioden, blant annet Mikhail Savitski.Belarusisk byggekunst følger i hovedtrekk de samme prinsipper som i nabolandene Litauen, Russland og Ukraina. Et tidlig eksempel på belarusisk arkitektur er St. Sofia-katedralen i Polotsk, som sannsynligvis er landets eldste kirke. Andre betydningsfulle kirkebygg i landet er Kolozja-kirken i Hrodna (et av få gjenværende kulturminner fra den svarterutenske kulturen) og Jomfru Maria-katedralen i Minsk. Under andre verdenskrig ble store deler av Belarus lagt i ruiner. Under gjenoppbygningen etter krigen lå fokuset stort sett på lave kostnader og praktisk funksjonalitet, noe som resulterte i at belarusiske byer i dag stort sett preges av prefabrikkert blokkbebyggelse basert på mikrorajon-prinsippet.
Belarus har fire oppføringer på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Disse fire er Struves meridianbue (delt med ni andre land), Mir slott, Njasvizj slott og Belaveskaja pusjtsja (delvis i Polen).
=== Folkedrakt ===
Folkedrakten har sitt opphav i Kievriket, og er vel tilpasset Belarus sitt barske klimatiske forhold. Kostymene er laget av enten lin eller ull og dekorert med utsmykkede mønster, som med tiden er blitt påvirket av nabolandenes kultur. Hver region har sitt spesielle mønster, og et av mønstrene finnes på det belarusiske flagget.
=== Mat og drikke ===
Det belarusiske kostholdet består hovedsakelig av grønnsaker, kjøtt og brød. Matslagene inkluderer svin, kål, poteter og brød. Drikker som f.eks. russisk vodka eller kvass er populære. Kvass er en lavalkoholholdig drikk (ofte med 1 til 2 % alkohol) laget av maltet brunt brød eller rugmel. Kvass kan også kombineres med skivede grønnsaker for å lage en suppe kalt okrosjka.
=== Idrett ===
Kjente idrettsutøvere fra Belarus omfatter turnerne Olga Korbut og Vitalj Sjtsjerba, judoutøveren Igor Makarov, friidrettsutøveren Julija Nesterenko og tennisspilleren Maks Mirny.Belarus deltok for første gang i De olympiske leker i Helsingfors i 1952, da som en del av et samlet sovjetisk lag. Landet har deltatt med eget lag siden 1994, og har pr. 2022 samlet 21 gull, 37 sølv og 48 bronse. I Tokyo 2020-lekene ble Belarus representert av 107 utøvere i 20 grener, og tok ett gull, tre sølv og tre bronse. I Beijing i 2022 deltok 29 belarusere i seks grener, og endte med to sølvmedaljer.I forbindelse med invasjonen av Ukraina i 2022 ble Belarus (sammen med Russland) fordømt av den internasjonale olympiske komité (IOC) for «brudd på den olympiske freden». IOC oppfordret alle internasjonale forbund til å avlyse arrangementer i landet, og Belarus flagg og nasjonalsang kan ikke lenger brukes i olympisk sammenheng.
=== Eurovision Song Contest ===
Belarus deltok for første gang i Eurovision Song Contest 2004 i Istanbul. Siden, har de kvalifisert seg to ganger: I Helsingfors 2007 med Dmitry Koldun og sangen Work your Magic. Det endte med en 6.-plass med 145 poeng og er i dag Belarus sitt beste resultat i konkurransen.
I Oslo 2010 kvalifiserte Belarus seg med gruppa 3+2 og sangen Butterflies. De lå sist hele finalen med 3 poeng fra Moldova, 2 poeng fra Russland og 1 poeng fra Bulgaria. Da Georgia skulle stemme som land nr. 37 av 39 ga de Belarus 12 poeng og Belarus klatret seg opp til en 24.-plass foran Storbritannia.
== Noen fakta ==
Gjennomsnittlig levealder: 69,08 år
BNP pr. innbygger: 7 800 dollar
BNP-vekst: 8,3 %
Industri: traktorer, radioer, fjernsynsapparater, motorsykler, kjemisk fiber, maskiner og verktøy og tekstiler
Jordbruksprodukter: poteter, korn, kjøtt, melk og grønnsaker
Arbeiderstyrke: jordbruk: 14 %, industri: 34,7 % og tjenesteytende sektor
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Belaveskaja pusjtsja (delvis i Polen, hvor den er kjent som Puszcza Białowieska)
Mir slott
Njasvizj slott
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2018 – Feiring til ære for Budslaŭ-ikonet til Vår Frue (Budslaŭ-fest)
== Se også ==
Det østlige partnerskap
Belarusere i Norge
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brandt-Hansen, Anne (1997). Hviterussland: det usynlige landet. Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt. ISBN 8246401742.
Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan. [Oslo]: Det Beste. ISBN 8270102555.
Brandt-Hansen, Anne (2000). Det slaviske triangelet: en studie av Russlands utenriks- og sikkerhetspolitikk i forhold til Hviterussland og Ukraina. Kjeller: FFI. ISBN 8246404571.
Kolstø, Pål (1999). Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129187.
Salisbury, Harrison E. (1979). Den ukjente krigen. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202044707.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(ru) Offisielt nettsted
(be) Offisielt nettsted
(zh) Offisielt nettsted
(en) Belarus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Беларусь – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Belarus i FN-sambandets nettsted Globalis.no«Etnisk fordeling av befolkningen». Det belarusiske statistiske sentralbyrået. 1999. Arkivert fra originalen 26. mai 2012. Besøkt 22. oktober 2009.
(no) Hviterussland blir til Belarus | Belarus, offisielt Republikken Belarus, også kjent som Hviterussland på norsk, er et land i Øst-Europa. Det grenser til Latvia i nord, Litauen i nordvest, Russland i øst, Polen i vest og Ukraina i sør. | 3,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vladimir_Simon%C4%8Di%C4%8D | 2023-02-04 | Vladimir Simončič | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Jugoslaviske turnere', 'Kategori:Menn'] | Vladimir Simončič var en jugoslavisk turner.
Han deltok i ett VM i turn for Jugoslavia; i 1922 i Ljubljana. Her deltok han på det jugoslaviske laget som fikk sølv i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia. I tillegg vant han sølv i skranke, bak Leon Štukelj. Hele 5 utøvere fikk delt andreplass i skranke i dette mesterskapet. | Vladimir Simončič var en jugoslavisk turner.
Han deltok i ett VM i turn for Jugoslavia; i 1922 i Ljubljana. Her deltok han på det jugoslaviske laget som fikk sølv i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia. I tillegg vant han sølv i skranke, bak Leon Štukelj. Hele 5 utøvere fikk delt andreplass i skranke i dette mesterskapet. | }} | 3,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asteroidefamilie | 2023-02-04 | Asteroidefamilie | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Asteroidegrupper og familier'] | En asteroidefamilie er en gruppe av asteroider som deler baneelement, slik som store halvakse, eksentrisitet og banehelling, og spektra. Medlemmene er tenkt å være fragmenter av en tidligere asteroidekollisjon.
| En asteroidefamilie er en gruppe av asteroider som deler baneelement, slik som store halvakse, eksentrisitet og banehelling, og spektra. Medlemmene er tenkt å være fragmenter av en tidligere asteroidekollisjon.
== Generelle egenskaper ==
Store asteroidefamilier inneholder flere hundre av de kjente asteroidene i tillegg til mange flere, mindre objekter som ennå ikke har blitt oppdaget, eller som ennå ikke har blitt studert. Små tette familier kan ha bare ti identifiserte medlemmer. Omtrent 33 til 35 prosent av asteroidene i hovedbeltet hører til i en familie.
Det finnes omtrent 20-30 anerkjente asteroidefamilier i tillegg til et titals mindre sikre grupperinger. De fleste asteroidefamiliene finner man i hovedbeltet, men flere familielignende grupper, som Pallas-familien, Hungaria-familien og Phocaea-familien ligger ved mindre store halvakse eller større inklinasjon enn hovedbeltet.
En familie har blitt foreslått i forbindelse med det store transneptunske-objektet 2003 EL61. Noen studier har forsøkt å finne bevis for kollisjonsfamilier blant jupitertrojanene, men så langt fins det ikke konkluderende slike.
== Opphav og utvikling ==
Asteroidefamiliene er tenkt å være resultat av kollisjoner mellom asteroider. I mange eller de fleste tilfellene ble opphavslegemet knust og delt i småbiter, men der er også flere familier som stammer fra et større nedslagskrater som ikke ødela opphavslegemet (f eks Vesta-, Pallas-, Hygiea- og Massalia-familiene). Slike kraterfamilier består typisk av et enkelt stort legeme i tillegg til en sverm av andre asteroider som er mye mindre. Noen familier, som Flora-familien, har komplekse indre strukturer som til nå ikke er tilstrekkelig forklart, men kan være resultatet av flere kollisjoner i den samme regionen til ulike tider.
På grunn av måten de ble dannet på, har alle medlemmene en mye lik sammensetning. Merkbare unntak er de familiene som ble dannet fra et stort differensiert legeme, som Vesta-familien. | En asteroidefamilie er en gruppe av asteroider som deler baneelement, slik som store halvakse, eksentrisitet og banehelling, og spektra. Medlemmene er tenkt å være fragmenter av en tidligere asteroidekollisjon. | 3,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Buckethead | 2023-02-04 | Buckethead | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Gitarister fra USA', "Kategori:Guns N' Roses", 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Buckethead (Brian Carroll, født 13. mai 1969) var gitarist i Guns N' Roses i perioden 2000–2004. Han opptrår alltid med maske og Kentucky Fried Chicken-bøtte på hodet, derav navnet.
Han ble lært å spille gitar rundt 12-årsalderen av flere forskjellige lærere, mest kjent er Paul Gilbert. Han begynte ikke å ta det seriøst før han spilte på en lokal café. Der oppfordret Jas Obrecht ham til å utnytte talentet sitt mer etter å ha hørt en demo. Vennskapet mellom Jas Obrecht og Buckethead har blant annet resultert i DVD-ene Young Buckethead vol. 1 og 2.
Buckethead er mest kjent for å spille el-gitar, men han spiller mange andre instrumenter, blant annet bass, banjo, saksofon, fiolin, keyboard, ukulele og akustisk gitar.
| Buckethead (Brian Carroll, født 13. mai 1969) var gitarist i Guns N' Roses i perioden 2000–2004. Han opptrår alltid med maske og Kentucky Fried Chicken-bøtte på hodet, derav navnet.
Han ble lært å spille gitar rundt 12-årsalderen av flere forskjellige lærere, mest kjent er Paul Gilbert. Han begynte ikke å ta det seriøst før han spilte på en lokal café. Der oppfordret Jas Obrecht ham til å utnytte talentet sitt mer etter å ha hørt en demo. Vennskapet mellom Jas Obrecht og Buckethead har blant annet resultert i DVD-ene Young Buckethead vol. 1 og 2.
Buckethead er mest kjent for å spille el-gitar, men han spiller mange andre instrumenter, blant annet bass, banjo, saksofon, fiolin, keyboard, ukulele og akustisk gitar.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Buckethead – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Buckethead på Internet Movie Database
(en) Buckethead på Discogs
(en) Buckethead på MusicBrainz
(en) Buckethead på Encyclopaedia Metallum
(en) Buckethead på Encyclopaedia Metallum
(en) Buckethead på Spotify
(en) Buckethead på Songkick
(en) Buckethead på Last.fm
(en) Buckethead på AllMusic | Buckethead (Brian Carroll, født 13. mai 1969) var gitarist i Guns N' Roses i perioden 2000–2004. | 3,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tamokdalen | 2023-02-04 | Tamokdalen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Balsfjords geografi', 'Kategori:Daler i Troms og Finnmark', 'Kategori:Målselvs geografi'] | Tamokdalen (nordsamisk: Dápmotvuovdi) er en 30 kilometer lang dal i Troms. Dalen strekker seg fra Balsfjordeidet i nord til den møter Målselva i sør. Dalbunnen ligger cirka 200 meter over havet, og de høyeste fjellene ligger 1600 meter over havet. Navnet kommer av det finske (kvenske) ordet tammukka som betyr ørret, altså «Ørretdalen».
Tamokelva som renner gjennom den sørlige delen av dalen og ut i Målselva, starter ved inngangen til Finndalen ved Harkinn gård. I den nordlige delen av dalen renner Nordkjoselva, som munner ut i Balsfjorden. Dalen er omgitt av høye fjell, karakteristiske for Indre Troms, blant annet Rostafjellet, Hattavarre og Tamokfjellet.
Kommunegrensen mellom Balsfjord kommune og Målselv kommune går gjennom dalen helt i sør, omtrent ved Erikbufossen i Tamokelva.
| Tamokdalen (nordsamisk: Dápmotvuovdi) er en 30 kilometer lang dal i Troms. Dalen strekker seg fra Balsfjordeidet i nord til den møter Målselva i sør. Dalbunnen ligger cirka 200 meter over havet, og de høyeste fjellene ligger 1600 meter over havet. Navnet kommer av det finske (kvenske) ordet tammukka som betyr ørret, altså «Ørretdalen».
Tamokelva som renner gjennom den sørlige delen av dalen og ut i Målselva, starter ved inngangen til Finndalen ved Harkinn gård. I den nordlige delen av dalen renner Nordkjoselva, som munner ut i Balsfjorden. Dalen er omgitt av høye fjell, karakteristiske for Indre Troms, blant annet Rostafjellet, Hattavarre og Tamokfjellet.
Kommunegrensen mellom Balsfjord kommune og Målselv kommune går gjennom dalen helt i sør, omtrent ved Erikbufossen i Tamokelva.
=== Ulykker ===
Onsdag 2. januar 2019 ble 4 utenlandske skiturister tatt av snøskred da de var på topptur opp Blåbærtinden som ligger i Tamokdalen. En femte turist og en del av følget snudde av ukjente årsaker før skredet gikk. Det var han som fikk varslet om hendelsen. Grunnet dårlig vær og høy skredfare ble det vurdert at det var for farlig å starte en leteaksjon. Personene som ble tatt av skredet, var Mikael Sten (29), Niklas Nyman (36) og André Stenfors (32), alle fra Finland, samt Disa Bäckström (29) fra Sverige.
Skiløperne hadde på seg skredsøkere, og et redningshelikopter som fløy over skredområdet kort tid etter skredet, fikk inn signaler fra skredsøkerne, og disse områdene ble markert for senere søk. 13 dager etter skredet gikk, ble det sprengt bort snømasser for å utløse skred. Dagen etter kunne gravingen etter de omkomne starte. Det ble denne dagen funnet 1 av 4 skiløpere. Dagen etter ble 2 personer funnet, mens den siste ble funnet i et søk 10. juli samme år. I forbindelse med søket ble det brukt moderne utstyr som radar og magnetsøker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fotografier fra Tamokdalen på Digitalt Museum
Balsfjord historielag | Tamokdalen (nordsamisk: Dápmotvuovdi) er en 30 kilometer lang dal i Troms. Dalen strekker seg fra Balsfjordeidet i nord til den møter Målselva i sør. | 3,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polarforskningssekretariatet | 2023-02-04 | Polarforskningssekretariatet | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Polarforskning', 'Kategori:Svenske myndigheter'] | Polarforskningssekretariatet er en svensk statlig myndighet under Utbildningsdepartementet.
Polarforskningssekretariatets oppgave er å fremme og samordne svensk polarforskning. Det innebærer blant annet å følge og planlegge forskning og utviklingsarbeid samt organisere og gjennomføre ekspedisjoner i Arktis og Antarktis. Polarforskningssekretariatet er forvaltningsmyndighet for loven om Antarktis og vurderer om søknader om tillatelse til opphold eller virksomhet i området er i overensstemmelse med loven.
Polarforskningssekretariatet er lokalisert i Rosenvik på Djurgården i Stockholm. Sekretariatet forvalter Sveriges to forskningsstasjoner i Antarktis, Wasa og Svea.
| Polarforskningssekretariatet er en svensk statlig myndighet under Utbildningsdepartementet.
Polarforskningssekretariatets oppgave er å fremme og samordne svensk polarforskning. Det innebærer blant annet å følge og planlegge forskning og utviklingsarbeid samt organisere og gjennomføre ekspedisjoner i Arktis og Antarktis. Polarforskningssekretariatet er forvaltningsmyndighet for loven om Antarktis og vurderer om søknader om tillatelse til opphold eller virksomhet i området er i overensstemmelse med loven.
Polarforskningssekretariatet er lokalisert i Rosenvik på Djurgården i Stockholm. Sekretariatet forvalter Sveriges to forskningsstasjoner i Antarktis, Wasa og Svea.
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted | Polarforskningssekretariatet er en svensk statlig myndighet under Utbildningsdepartementet. | 3,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grei_Kvinner_Elite | 2023-02-04 | Grei Kvinner Elite | ['Kategori:Ammerud', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 2006', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Kvinnefotballag', 'Kategori:Linderud', 'Kategori:Sport i bydel Grorud', 'Kategori:Toppserielag'] | Grei Kvinner Elite (Grei-KE) er en ren kvinnefotballklubb fra Oslo, som er en del av Sportsforeningen Grei. Klubben ble etablert som Linderud-Grei Toppfotball (LGT) i 2006, etter en sammenslåing av kvinnelagene til Linderud IL og Sportsforeningen Grei.
Laget har en har en kjerne i Kalbakken og Rødtvet, og har en uttalt målsetting er å være Groruddalens ledende kvinnefotballag og etablere seg i toppen av norsk kvinnefotball.
| Grei Kvinner Elite (Grei-KE) er en ren kvinnefotballklubb fra Oslo, som er en del av Sportsforeningen Grei. Klubben ble etablert som Linderud-Grei Toppfotball (LGT) i 2006, etter en sammenslåing av kvinnelagene til Linderud IL og Sportsforeningen Grei.
Laget har en har en kjerne i Kalbakken og Rødtvet, og har en uttalt målsetting er å være Groruddalens ledende kvinnefotballag og etablere seg i toppen av norsk kvinnefotball.
== Tabell ==
== Historie ==
Klubben ble stiftet som Linderud-Grei Toppfotball (LGT) i 2006, etter en fusjon mellom Linderud IL og Sportsforeningen Grei sine kvinnelag til en elitesatsing. I klubbens første sesong i 2006, rykket de opp fra 2. divisjon. I 2007 endte Linderud-Grei på åttendeplass i 1. divisjon, og unngikk akkurat nedrykk. 2008-sesongen ble lagets andre i 1. divisjon. LGT endte nest sist og på nedrykksplass, men siden serien ble utvidet, rykket ikke Linderud-Grei ned, men spilte kvalifisering om å beholde plassen mot Vålerenga. Linderud-Grei vant sammenlagt etter å ha vunnet 4-2 borte og spilte uavgjort 3-3 hjemme. I cupen kom Linderud-Grei til andre runde, der de møtte Team Strømmen og tapte 1-3.
2009-sesongen ble det nye lagets første store opptur. LGT møtte Stabæk i cupen, og tapte knepent 1-2. Laget fortsatte med å vinne 1. divisjon, og kvalifiserte seg dermed til Toppserien for 2010. Linderud-Grei ble det fjerde Oslo-laget i Toppserien etter Bondeungdomslaget, Bøler og Røa. LGT ble også det første laget fra Oslo Øst siden Bøler rykket ned etter 1997-sesongen og det første laget fra Groruddalen i Toppserien.
Linderud-Grei hadde en tøff førstesesong, og endte på nest sisteplass etter en sluttspurt mot Kattem, der Linderud-Grei ville ha reddet plassen med seier i siste kamp mot Klepp. Kampen endte 0-0. Imidlertid ble Donn tvangsnedrykket etter at de ikke kunne møte kravene for fornyet toppseriekontrakt, og Linderud-Grei fikk dermed beholde plassen i Toppserien.. I 2011-sesongen var imidlertid Linderud-Grei et langt svakere lag. De satte delt rekord i Toppserien for største tap med 0-13 for Røa og tok sitt eneste poeng med en uavgjort mot Kattem.
Etter nedrykket, var Linderud-Grei i sin siste sesong i 1. divisjon under det navnet en middelhavsseiler som endte på åttendeplass.
=== Navneskifte ===
I forkant av 2013-sesongen falt samarbeidet mellom SF Grei og Linderud IL, og SF Grei tok tilbake hele ledelsen av klubben. Det ble da naturlig å skifte navn på klubben, og navnet ble Grei Kvinner Elite. LGT ble dermed ikke lagt ned, og laget beholdt plassen i 1. divisjon som Grei-KE. Selv om klubben har tatt tilbake navnet Grei, ble driften lagt under et eget styre for å kunne isolere og spisse elitesatsingen innen kvinnefotball.
== Spillerstall ==
=== Nåværende spillerstall ===
oppdatert 7. oktober 2022.
== Tidligere sesonger ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Grei Kvinner Elite (Grei-KE) er en ren kvinnefotballklubb fra Oslo, som er en del av Sportsforeningen Grei. Klubben ble etablert som Linderud-Grei Toppfotball (LGT) i 2006, etter en sammenslåing av kvinnelagene til Linderud IL og Sportsforeningen Grei. | 3,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_18_(Norge) | 2023-02-04 | Europavei 18 (Norge) | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bomveier i Norge', 'Kategori:Den norske riksgrensen', 'Kategori:Europavei 18', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Referanser til Ev134', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv150', 'Kategori:Referanser til Rv162', 'Kategori:Referanser til Rv19', 'Kategori:Referanser til Rv22', 'Kategori:Referanser til Rv36', 'Kategori:Referanser til Rv41', 'Kategori:Referanser til Rv9', 'Kategori:Referanser til riksvei', 'Kategori:Riksveier', 'Kategori:Riksveier i Oslo', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Veier i Agder', 'Kategori:Veier i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Veier i Viken'] | Europavei 18, forkortet E18, i Norge er en riksvei som går mellom riksgrensen ved Ørje i Marker, gjennom Viken via Oslo, Vestfold og Telemark og Agder til Kristiansand. I Kristiansand går veien over til E39, som fortsetter videre vestover.
Veien er del av den internasjonale europavei 18, som begynner i Craigavon i Nord-Irland, går videre gjennom Skottland, England, Norge, Sverige og Finland, og slutter i St. Petersburg i Russland. E18 er 1 890 km lang, hvorav 411 km i Norge.
| Europavei 18, forkortet E18, i Norge er en riksvei som går mellom riksgrensen ved Ørje i Marker, gjennom Viken via Oslo, Vestfold og Telemark og Agder til Kristiansand. I Kristiansand går veien over til E39, som fortsetter videre vestover.
Veien er del av den internasjonale europavei 18, som begynner i Craigavon i Nord-Irland, går videre gjennom Skottland, England, Norge, Sverige og Finland, og slutter i St. Petersburg i Russland. E18 er 1 890 km lang, hvorav 411 km i Norge.
== Kommuner og knutepunkter ==
Skjematisk oversikt over veistandarden på strekningen:
For full oversikt over kryss, tunneler, kommuner og knutepunkter, se:
Se Europavei 18 (Norge)/Veiliste vest for E18 gjennom fylkene Agder og Vestfold og Telemark
Se Europavei 18 (Norge)/Veiliste øst for E18 gjennom fylkene Viken og Oslo
Europavei 18 (Agder)
Europavei 18 (Vestfold og Telemark)
Europavei 18 (Viken)
Europavei 18 (Oslo)
== Historikk ==
Mellom 1931 og 1965 var det gamle riksveinummer. Da het strekningen Ørje–Oslo Riksvei 6, mens Oslo–Kristiansand–Stavanger var Riksvei 40. Mellom 1965 og 2000 gikk E18 i Norge fra Riksgrensen (Ørje)–Oslo–Kristiansand–Stavanger.
Den opprinnelige traséen har etter hvert blitt erstattet av motorvei og motortrafikkvei. Fra riksgrensen ved Ørje og til Retvedt syd for Ski (tidligere Østfold fylke) har den opprinnelige strekningen siden 2005 blitt 128Fylkesvei 128. En del strekninger mangler, men på lengre sikt skal nesten hele E18 bli motorvei eller motortrafikkvei.
Fra omkring 2000 til og med 2017 ble E18 mellom Retvedt og Momarken i østre Viken utvidet til motorvei. Opprinnelig kostnad var anslått til 2,5 milliarder kroner, endelig kostnad kom på 6,5 milliarder kroner.
== Motorveier og motortrafikkveier i Norge ==
Per 2022 er rundt 232 kilometer (57 prosent) av E18 i Norge skiltet motorvei, mens 104 kilometer (25 prosent) er skiltet motortrafikkvei. Under er en liste over strekningene:
Motorveier
Momarken–Retvet: 25,6 kilometer
Vinterbrosletta: 1 km, fellesstrekning med E6
Blommenholm–Langangen: 132 km
Rugtvedt–Dørdal: 15,5 km
Tvedestrand–Harebakken: 22 km
Øygårdsdalen–Timenes: 35,5 kmMotortrafikkveier
Riksgrensen–Ørje: 6 km
Melleby–Mormarken: 7,5 km
Vinterbro–Mastemyr: 8,5 km
Kongshavn–Filipstad (Operatunnelen): 3,5 km
Langangen–Rugtvedt: 18 km
Dørdal–Akland: 41 km
Harebakken–Øygardsdalen: 20 kmFlere andre strekninger fremstår som motorvei, men er ikke skiltet motorvei. Dette gjelder strekningene Mastemyr–Fiskevollen, Filipstad–Blommenholm og Timenes–Kristiansand. Et par strekninger fremstår også som motortrafikkvei, men er ikke skiltet som det – blant andre Ørje–Melleby og Akland–Tvedestrand.
== Utbygging av E18 ==
E18 ble gradvis utbygget fra landevei til motortrafikkvei og motorvei. Den første strekningen ble bygget fra Filipstad, langs Frognerkilen og vestover forbi Skøyen og Lysaker og til Blommenholm. Arbeidet startet i siste halvdel av 1950-årene, og strekningen til Blommenholm ble fullført i 1961. Denne parsellen ble imidlertid ikke bygget som motorvei, men som såkalt boulevard-gate med plankryss og smal midtrabatt. Den første motorveistrekningen var veien utenom Asker sentrum, og ble åpnet sommeren 1962 som den første motorveien i Norge. Utover i 1960-årene fortsatte motorveibyggingen, og i 1977 var det fire felt mellom Oslo og Drammen. Det ble også bygget motorvei fra Stavanger sentrum og sydover mot Sandnes i 1970-årene. Denne strekningen er imidlertid nå en del av E39.
Utover i 1970-årene stoppet motorveiutbyggingen opp, og i stedet satset myndighetene på de noe billigere motortrafikkveiene med to felt og plankryss. De første strekningene med motortrafikkvei åpnet sør for Oslo, utenom Drammen og Larvik, og gjennom Kragerø kommune i 1970-årene. I 1980-årene fortsatte utbyggingen av flere motortrafikkvei-strekninger mellom Tønsberg og Larvik og gjennom østre Agder.
I 1990-årene ble motorveiutbyggingen gjenopptatt, da strekningen Eik–Gutu syd for Drammen ble åpnet som motorvei i 1995. Utbyggingen fortsatte med strekningen Gutu–Kopstad i 2001 og 2002, og videre sydover utover i 2000-årene. Samtidig startet motorveiutbyggingen mellom Momarken og Retvedt i Viken og mellom Grimstad og Kristiansand i Agder. Syd for Drammen var motorveien fullført til Tønsberg i 2009, og frem til Langangen i 2018. Regjeringen har som mål at strekningen Oslo–Kristiansand skal bygges med motorveistandard og fullføres i løpet av 2020-årene. Strekningen riksgrensen (Ørje)–Vinterbro (Oslo) får motorveistandard vest for Momarken og møtefri motortrafikkvei på resten av strekningen. Veien Oslo–Vinterbro (Mosseveien) er vei med lyskryss og 50-grense (8 km) og motortrafikkvei (10 km). Den planlegges ikke å bygges om.
E18 Grimstad-Arendal planlegges som ny trase med motorveistandard over en strekning på rundt 20 kilometer. Utbyggingen er anslått å koste 5,8 milliarder kroner (2019), noe som vil gi en negativ samfunnøkonomisk nytte på over 3 milliarder kroner. Eksisterende vei har midtdeler og plandelte kryss og vekselvis 2 eller 3 felt.
=== Historikk over motorveier ===
=== Motorveier under planlegging eller bygging ===
=== Historikk over motortrafikkveier ===
==== Tidligere motortrafikkvei-strekninger ====
== Alternative veier ==
Det finnes alternative veier for å reise fra et sted langs veien til et annet.
Porsgrunn–Holmestrand: 32Fylkesvei 32 via Skien, 9 km kortere, reisetid ca 20 minutter mer.
Drammen–Ski: Europavei 134 via Drøbak, 15 km kortere, reisetid omtrent den samme.
Oslo–Ås: Europavei 6 3 km lengre, men hurtigere og mindre risiko for kø.
== Se også ==
Europavei 18 (Sverige)
Europavei 18 (Finland)
Europavei 18
Europavei 18s historie i Vestfold
Sørlandske hovedvei
Vestlandske hovedvei
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Ev18
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldingerVegvesenets vegkart
Vegvesenets liste over kryssnummer | }} | 3,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicola_Vicentino | 2023-02-04 | Nicola Vicentino | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1576', 'Kategori:Fødsler i 1511', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Italienske musikkteoretikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vicenza', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nicola Vicentino (1511–1575/1576) var en italiensk komponist og musikkteoretiker, og en av sin tids mest visjonære musikere.
Vicentino kan ha studert hos Adrian Willaert i Venezia sammen med Cipriano de Rore og Carlo Gesualdo. Senere ble han kapellmester i Ferrara, som var et senter for eksperimentell verdslig musikk på siste halvdel av 1500-tallet. Etter et kort opphold i Roma var han tilbake i Ferrara og senere i Siena. I 1563 ble han maestro di cappella ved katedralen i Vicenza og to år senere i Milano, hvor han døde i pesten 1575–1576.
Selv om Vicentino skrev to bøker med madrigaler og motetter i en sofistikert harmonisk stil, fikk han størst betydning som musikkteoretiker. I hovedverket L' antica musica ridotta alle moderna prattica (Roma 1555) forsøkte han å knytte antikkens kromatiske og enharmoniske skalaer sammen med samtidens nyskapende verk som var i behov av et system for justering av tonehøyden i kromatiske intervaller.
Vicentino konstruerte blant annet et archicembalo, et mikrotonalt klaviatur med 36 tangenter i oktaven og laget et praktisk system for å skape kromatisk musikk med den middeltonetempereringen som var i bruk i renessansen – to hundre år før oppfinnelsen av temperert stemming. Han kan ha vært den første som nevnte volum som et ekspressivt musikalsk virkemiddel.
| Nicola Vicentino (1511–1575/1576) var en italiensk komponist og musikkteoretiker, og en av sin tids mest visjonære musikere.
Vicentino kan ha studert hos Adrian Willaert i Venezia sammen med Cipriano de Rore og Carlo Gesualdo. Senere ble han kapellmester i Ferrara, som var et senter for eksperimentell verdslig musikk på siste halvdel av 1500-tallet. Etter et kort opphold i Roma var han tilbake i Ferrara og senere i Siena. I 1563 ble han maestro di cappella ved katedralen i Vicenza og to år senere i Milano, hvor han døde i pesten 1575–1576.
Selv om Vicentino skrev to bøker med madrigaler og motetter i en sofistikert harmonisk stil, fikk han størst betydning som musikkteoretiker. I hovedverket L' antica musica ridotta alle moderna prattica (Roma 1555) forsøkte han å knytte antikkens kromatiske og enharmoniske skalaer sammen med samtidens nyskapende verk som var i behov av et system for justering av tonehøyden i kromatiske intervaller.
Vicentino konstruerte blant annet et archicembalo, et mikrotonalt klaviatur med 36 tangenter i oktaven og laget et praktisk system for å skape kromatisk musikk med den middeltonetempereringen som var i bruk i renessansen – to hundre år før oppfinnelsen av temperert stemming. Han kan ha vært den første som nevnte volum som et ekspressivt musikalsk virkemiddel.
== Hovedverk ==
Vicentino, Nicola: L' antica musica ridotta alle moderna prattica, Rom 1555
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nicola Vicentino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nicola Vicentino (1511–1575/1576) var en italiensk komponist og musikkteoretiker, og en av sin tids mest visjonære musikere. | 3,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogbrannene_i_Australia_2009 | 2023-02-04 | Skogbrannene i Australia 2009 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 2009', 'Kategori:Skogbranner i Australia'] | Skogbrannene i Australia 2009, engelsk Black Saturday bushfires, var en rekke branner, som herjet den australske delstaten Victoria fra lørdag 7. februar frem til 14. mars 2009. Brannene kostet totalt 173 mennesker livet mens 500 ble skadet Brannen ble i 2009 definert som Australias verste naturkatastrofe på 110 år.De verst rammede stedene var områdene nord for millionbyen Melbourne, hvor en rekke mindre byer, blant andre Kinglake, Maryville, Narbethong og Strathewen nesten ble lagt øde. Minst 2000 eiendommer brant ned. Over 430 000 hektar landområder brant ned, inkludert deler av 70 ulike nasjonalparker.Brannene oppstod på det verst tenkelige tidspunkt, midt i en kraftig hetebølge, og nettopp på en dag med de høyeste temperaturer, som var registrert i delstaten siden 1859. Brannårsakene ble vurdert til å være såvel en følge av lynnedslag som av ildspåsettelser. Den australske statsminister Kevin Rudd kalte i et TV-intervju de påsatte brannene for «massemord».I ettertid ble brannsikkerhetstiltak evaluert i det som ble kalt Victorian Bushfires Royal Commission, der omstendighetene og anbefalte sikkerhetstiltak rundt brannene ble evaluert.
| Skogbrannene i Australia 2009, engelsk Black Saturday bushfires, var en rekke branner, som herjet den australske delstaten Victoria fra lørdag 7. februar frem til 14. mars 2009. Brannene kostet totalt 173 mennesker livet mens 500 ble skadet Brannen ble i 2009 definert som Australias verste naturkatastrofe på 110 år.De verst rammede stedene var områdene nord for millionbyen Melbourne, hvor en rekke mindre byer, blant andre Kinglake, Maryville, Narbethong og Strathewen nesten ble lagt øde. Minst 2000 eiendommer brant ned. Over 430 000 hektar landområder brant ned, inkludert deler av 70 ulike nasjonalparker.Brannene oppstod på det verst tenkelige tidspunkt, midt i en kraftig hetebølge, og nettopp på en dag med de høyeste temperaturer, som var registrert i delstaten siden 1859. Brannårsakene ble vurdert til å være såvel en følge av lynnedslag som av ildspåsettelser. Den australske statsminister Kevin Rudd kalte i et TV-intervju de påsatte brannene for «massemord».I ettertid ble brannsikkerhetstiltak evaluert i det som ble kalt Victorian Bushfires Royal Commission, der omstendighetene og anbefalte sikkerhetstiltak rundt brannene ble evaluert.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2009 Victorian bushfires – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Victorias politi
Kart over brannene
Nyhetsdekning av brannene | Skogbrannene i Australia 2009, engelsk Black Saturday bushfires, var en rekke branner, som herjet den australske delstaten Victoria fra lørdag 7. februar frem til 14. | 3,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stane_Vidmar | 2023-02-04 | Stane Vidmar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Jugoslaviske turnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ljubljana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Stane Vidmar (født 29. november 1891 i Ljubljana, død 28. juli 1957 i Ljubljana) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i fire VM i turn for Jugoslavia. Hans første VM var i Luxembourg i 1911, her fikk han én medalje; bronse i skranke.
Hans neste VM var i 1913, i Paris. Der fikk han ingen medaljer, men fikk en femteplass i den individuelle mangekampen. Neste VM ble ikke arrangert før i 1922, i Ljubljana. Her deltok han på det jugoslaviske laget som fikk sølv i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia. I tillegg vant han sølv i skranke, bak landsmannen Leon Štukelj. Hele fem utøvere kom på delt femteplass i skranke. Igjen fikk han femteplass i den individuelle mangekampen.
I neste VM, i Lyon i Frankrike i 1926, ble det på nytt sølv i lagkonkurransen, også denne gang bak Tsjekkoslovakia. Vidmar vant ingen apparatmedaljer denne gangen.
| Stane Vidmar (født 29. november 1891 i Ljubljana, død 28. juli 1957 i Ljubljana) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i fire VM i turn for Jugoslavia. Hans første VM var i Luxembourg i 1911, her fikk han én medalje; bronse i skranke.
Hans neste VM var i 1913, i Paris. Der fikk han ingen medaljer, men fikk en femteplass i den individuelle mangekampen. Neste VM ble ikke arrangert før i 1922, i Ljubljana. Her deltok han på det jugoslaviske laget som fikk sølv i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia. I tillegg vant han sølv i skranke, bak landsmannen Leon Štukelj. Hele fem utøvere kom på delt femteplass i skranke. Igjen fikk han femteplass i den individuelle mangekampen.
I neste VM, i Lyon i Frankrike i 1926, ble det på nytt sølv i lagkonkurransen, også denne gang bak Tsjekkoslovakia. Vidmar vant ingen apparatmedaljer denne gangen.
== Referanser == | }} | 3,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Midob | 2023-02-04 | Midob | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Sudan'] | Midobene er en afrikansk etnisk gruppe eller stamme som tradisjonelt holder til nordøst i Darfurregionen i Sudan. Samlet utgjør de drøyt 140 000 mennesker. Omtrent halvparten snakker fortsatt et eget språk som er i nær slekt med nubisk og tilhører den nilosahariske språkfamilien. Den andre halvdelen er arabisert, det vil si at de har gått over til å bruke arabisk som morsmål. Midobene har tradisjonelt vært nomader og har særlig drevet med sauehold, men også med kameler og kveg i noen utstrekning.
| Midobene er en afrikansk etnisk gruppe eller stamme som tradisjonelt holder til nordøst i Darfurregionen i Sudan. Samlet utgjør de drøyt 140 000 mennesker. Omtrent halvparten snakker fortsatt et eget språk som er i nær slekt med nubisk og tilhører den nilosahariske språkfamilien. Den andre halvdelen er arabisert, det vil si at de har gått over til å bruke arabisk som morsmål. Midobene har tradisjonelt vært nomader og har særlig drevet med sauehold, men også med kameler og kveg i noen utstrekning.
== Referanser == | Midobene er en afrikansk etnisk gruppe eller stamme som tradisjonelt holder til nordøst i Darfurregionen i Sudan.http://www. | 3,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arabisering | 2023-02-04 | Arabisering | ['Kategori:Arabisk', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sosiolingvistikk'] | Arabisering innebærer at en folkegruppe som opprinnelig snakket et annet språk til daglig, går over til å bruke arabisk som morsmål. På lengre sikt kan arabisering også innebære at en folkegruppe som har gått over til å snakke arabisk som morsmål, oppgir sin opprinnelige etniske identitet, og antar en arabisk identitet. | Arabisering innebærer at en folkegruppe som opprinnelig snakket et annet språk til daglig, går over til å bruke arabisk som morsmål. På lengre sikt kan arabisering også innebære at en folkegruppe som har gått over til å snakke arabisk som morsmål, oppgir sin opprinnelige etniske identitet, og antar en arabisk identitet. | Arabisering innebærer at en folkegruppe som opprinnelig snakket et annet språk til daglig, går over til å bruke arabisk som morsmål. På lengre sikt kan arabisering også innebære at en folkegruppe som har gått over til å snakke arabisk som morsmål, oppgir sin opprinnelige etniske identitet, og antar en arabisk identitet. | 3,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asuka_(forskningsstasjon) | 2023-02-04 | Asuka (forskningsstasjon) | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:71°S', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Dronning Maud Land', 'Kategori:Etableringer i 1984', 'Kategori:Forskningsstasjoner i Antarktis', 'Kategori:Japan og Antarktis', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Asuka (japansk: あすか基地, Asuka Kichi) er en japansk forskningsstasjon i Antarktis, beliggende 930 moh på Prinsesse Ragnhild Kyst nord for Sør-Rondane i Dronning Maud Land. Stasjonen åpnet desember 1984. I perioden 1987 til 1991 var stasjonen helårsbemmanet og det ble gjennomført forskning innen meteorologi, glasiologi, geofysikk og atmosfæriske studier.
Stasjonen ble stengt i desember 1991 og benyttes nå kun til uovervåkede meteorologiske observasjoner av National Institute of Polar Research. Mesteparten av bygningsmassen på 450 kvadratmeter er begravet under snø.
| Asuka (japansk: あすか基地, Asuka Kichi) er en japansk forskningsstasjon i Antarktis, beliggende 930 moh på Prinsesse Ragnhild Kyst nord for Sør-Rondane i Dronning Maud Land. Stasjonen åpnet desember 1984. I perioden 1987 til 1991 var stasjonen helårsbemmanet og det ble gjennomført forskning innen meteorologi, glasiologi, geofysikk og atmosfæriske studier.
Stasjonen ble stengt i desember 1991 og benyttes nå kun til uovervåkede meteorologiske observasjoner av National Institute of Polar Research. Mesteparten av bygningsmassen på 450 kvadratmeter er begravet under snø.
== Eksterne lenker ==
Antarctic Expedition. National Institute of Polar Research | Asuka (japansk: あすか基地, Asuka Kichi) er en japansk forskningsstasjon i Antarktis, beliggende 930 moh på Prinsesse Ragnhild Kyst nord for Sør-Rondane i Dronning Maud Land. Stasjonen åpnet desember 1984. | 3,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MP35 | 2023-02-04 | MP35 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Tyske skytevåpen', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | MP35 (Maschinenpistole 35) er en maskinpistol brukt av Tyskland før og under andre verdenskrig.
Den ble utviklet tidlig på 1930-tallet av Emil Bergmann (sønn av Theodor Bergmann). Den er en enklere versjon av Bergmann MP34 (ikke til å bli forvekslet med MP34 fra Steyr), som igjen er bygget på Bergmann MP32 som det danske selskapet Schultz & Larsen produserte på lisens fra Bergmannselskapet. Den ble produsert på Bergmannfabrikken i Suhl og hos Walther Waffenfabrik i Zella-Mehlis, hvor 5 000 eksemplarer ble laget mellom 1936 og 1940. Ved krigsutbruddet ble produksjonen flyttet til Junker & Ruh (produksjonskode «ajf»), hvor omtrent 40 000 eksemplarer ble produsert frem til produksjonen stoppet i 1944. De aller fleste av disse ble levert til Waffen-SS.
| MP35 (Maschinenpistole 35) er en maskinpistol brukt av Tyskland før og under andre verdenskrig.
Den ble utviklet tidlig på 1930-tallet av Emil Bergmann (sønn av Theodor Bergmann). Den er en enklere versjon av Bergmann MP34 (ikke til å bli forvekslet med MP34 fra Steyr), som igjen er bygget på Bergmann MP32 som det danske selskapet Schultz & Larsen produserte på lisens fra Bergmannselskapet. Den ble produsert på Bergmannfabrikken i Suhl og hos Walther Waffenfabrik i Zella-Mehlis, hvor 5 000 eksemplarer ble laget mellom 1936 og 1940. Ved krigsutbruddet ble produksjonen flyttet til Junker & Ruh (produksjonskode «ajf»), hvor omtrent 40 000 eksemplarer ble produsert frem til produksjonen stoppet i 1944. De aller fleste av disse ble levert til Waffen-SS.
== Design ==
MP35 har progressiv avtrekker for valg mellom hel- og halvautomatisk ild, fungerer med masseretardert sluttstykke og skyter fra åpent sluttstykke. Sikringen er plassert på venstre side av låsekassen. Mating av ammunisjon foregår ved at våpenmagasinet sitter på høyre side og tomhylsene kastes ut på venstre side. Løpet er innesluttet av en kjølekappe, og har munningsbrems foran. Den er kamret for ammunisjon i kaliber 9 x 19 mm Luger.
== Versjoner ==
Bergmann MP32 – brukt av Danmark, produsert av Schultz & Larsen
Bergmann MP34 – innført i Belgia som «Mitraillette 34»
Bergmann MP35 – benyttet av Wehrmacht og hovedsakelig brukt av Waffen-SSMP35 ble også eksportert til Bolivia, Etiopia, Spania og Sverige, (hvor den gikk under navnet Kpist m/39). | Tyskland | 3,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antarktis | 2023-02-04 | Antarktis | ['Kategori:Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Verdensdeler'] | Antarktis er området rundt Sørpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika, og vice versa.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i sør og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 5000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Navnet Antarktis er en latinisert versjon av det greske sammensatte ordet Αntarktiké (Aνταρκτική), betyr «motsatt av Arktis». Antarktikas toppnivådomene er .aq.
| Antarktis er området rundt Sørpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika, og vice versa.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i sør og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 5000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Navnet Antarktis er en latinisert versjon av det greske sammensatte ordet Αntarktiké (Aνταρκτική), betyr «motsatt av Arktis». Antarktikas toppnivådomene er .aq.
== Geografi ==
Antarktis omfatter kontinentet Antarktika, som har et areal på 14,4 millioner km². Det er plassert på den sørlige halvkulen, nesten helt sør for den sørlige polarsirkelen, og er omkranset av Sørishavet. Mer enn 99,5 % av kontinentet er dekket av is, med en gjennomsnittlig tykkelse på minst 1,6 kilometer.
== Geologi ==
Antarktika består av prekambriske bergarter som er rester etter superkontinentet Gondwana. I vest er grunnfjellet dekket av omdannede mesozoiske sedimenter og intrudert av vulkansk materiale. Havbunnen omkring kontinentet består av basalt som er dannet som følge av havbunnsspredning.
== Dyre- og planteliv ==
Med unntak av sjøfuglene som hekker langs kysten eller i nunatak-området, finnes det ingen virveldyr på kontinentet.
Av større dyr finnes:
pingviner
seler
tannhvaler og bardehvaler
haierAv smådyr og planter finnes:
krepsdyr, som krill og reker – primærføde for en rekke arter
alger – vokser på undersiden av havisen og er primærføde for mange smådyr, for eksempel lyskreps
tangDen antarktiske mikrofaunaen består av protozoer, rundormer, hjuldyr og bjørnedyr, og leddyr som midd, collemboler og lopper.
Dyreplanktonet ble dominert av krepsdyr som copepoder, amfipoder og euphasia-arter som krill. Krill er en nøkkelkomponent i det antarktiske marine økosystemet – særlig viktig er arten antarktisk krill (Euphausia superba) som er primærføden for mange høyerestående arter i økosystemet. Andre viktige byttedyr er pilormer (Chaetognata), maneter (Scyphozoa, Siphonophorida), kammaneter (Ctenophora), snegler og salper (Thaliacea). Bunnfaunaen består i hovedsak av svamper (Porifera) og mosdyr (Bryozoa).
Sørishavet er rikt på blekksprut som er en viktig del av dietten for mange av de større pattedyrartene og sjøfuglene. Videre er det registrert om lag 200 fiskearter sør for den antarktiske konvergensen, 80-100 av disse er bunnfisk. Mange av artene er særegne for Antarktis. 75 % av artene er medlemmer i fem familier som hører til i underordenen Notothenioidei, men det finnes også skater (Rajiformes), ålebrosmer (Zoarchidae) og ringbuker (Liparidae).
Vegetasjonen i Antarktis består av alger, lav og mose. Rundt 300 algearter er observert, ca. 20 av disse lever på eller i is og snø. Det er registrert 200 lavarter, 85 mosearter og 25 levermosearter. To arter av blomstrende planter (Deschampsia antarctica og Colobanthus quitensis) er registrert i de nordligste områdene.
100 alge-arter (inkludert de som lever i/på havisen) utgjør hoveddelen av planteplanktonet i Sørishavet. Sammen med algene er flagellatene en viktig del av næringsgrunnlaget i det marine økosystemet.
== Polarforskning ==
Norsk Polarinstitutt driver den helårsbemannede forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Flere andre institutter driver forskning på stasjonen, blant andre Norsk institutt for luftforskning (NILU), som har en luftmålestasjon på Troll. Den ornitologiske feltstasjonen Tor er en bistasjon til Troll, og ligger ca. 100 km lengre mot øst. Totalt har om lag 30 land tilsammen rundt 60 forskningsstasjoner i Antarktis.
=== Viktige forskningsområder ===
Miljøovervåkning
Klima i dag og forhistorisk
Biologi
Zoologi
Glasiologi
== Territorialkrav i Antarktis ==
Territorialkrav i Antarktis er underlagt Antarktistraktaten, som skal sikre at kontinentet ikke blir brukt til finansiell eller militær vinning for administrerende land.
Australia har det største territorialkravet i Antarktis. Norge har siden 1939 gjort krav på området Dronning Maud Land på ca. 2,7 mill. km². Argentinas, Storbritannias og Chiles krav overlapper, og har ført til uoverensstemmelser.
Australia, Frankrike, New Zealand, Norge og Storbritannia har gjensidig anerkjent hverandres krav.
=== Offisielle territorielle krav ===
Det er i dag fortsatt uenighet om de territoriale områdene i Antarktis. Listen nedenfor viser en oversikt over hvilke land som har fremmet territoriale krav der. USA og Sovjetunionen har imidlertid protestert, noe som medførte Antarktistraktaten av 1959. Traktaten verken godtar eller forkaster de territoriale kravene, men legger dem på is så lenge traktaten gjelder.
Traktaten legger til grunn at partene sammen skal vedta anbefalinger som landene skal forplikte seg til å følge i sine respektive områder i Antarktis. Dermed kan det hevdes at Antarktis er herreløst, men synet varierer mellom de ulike statene.
=== Uoffisielle krav ===
=== Historiske krav ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Antarktis
Miljøstatus i Norge: Klima i Antarktis
Isfjellgallerier Arkivert 2. mars 2009 hos Wayback Machine.
Planetary Visions: The Geography of the Poles Se 2D- og 3D-videofilmer.
L.L. Ivanov et al, Topographic map of Livingston Island and Greenwich Island | En rekke land opererer forskningsstasjoner i Antarktis, både helårsbemannede og sommerbemannede. | 3,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kendra_Bentley | 2023-02-04 | Kendra Bentley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. mai', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Modeller fra USA'] | Kendra Bentley (født 17. mai 1980) er en amerikansk modell som sammen med Freddy Holliday deltok i og vant sjette sesong av The Amazing Race. Hun har også hatt en gjesterolle i Scrubs.
| Kendra Bentley (født 17. mai 1980) er en amerikansk modell som sammen med Freddy Holliday deltok i og vant sjette sesong av The Amazing Race. Hun har også hatt en gjesterolle i Scrubs.
== Eksterne lenker ==
(en) Kendra Bentley på Internet Movie Database | Kendra Bentley (født 17. mai 1980) er en amerikansk modell som sammen med Freddy Holliday deltok i og vant sjette sesong av The Amazing Race. | 3,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingmar_Bergman | 2023-02-04 | Ingmar Bergman | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alumni fra Stockholms universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Uppsala', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske regissører'] | Ernst Ingmar Bergman (født 14. juli 1918 i Uppsala, død 30. juli 2007 på Fårö) var en svensk teater- og filmregissør. Han regnes som en av de viktigste filmskaperne i annen halvdel av det tyvende århundre.
| Ernst Ingmar Bergman (født 14. juli 1918 i Uppsala, død 30. juli 2007 på Fårö) var en svensk teater- og filmregissør. Han regnes som en av de viktigste filmskaperne i annen halvdel av det tyvende århundre.
== Biografi ==
Hans mor, Karin Bergman (født Åkerblom), var sykepleier og kom fra en ansett overklassefamilie, mens hans far, Erik Bergman, var vikarprest, og hadde en betydelig enklere bakgrunn. Han begynte som adjunkt og sykehusprest i 1918 og ble i 1934 sogneprest i Hedvig Eleonora sogn på Östermalm i Stockholm. Bergman var det midterste av tre barn, han hadde en fire år eldre bror og en fire år yngre søster.
Flere av Bergmans verk omhandler hans egen oppvekst og det tidvis vanskelige forholdet mellom foreldrene. I mai 2011 ble det ut fra en DNA-analyse påstått at Ingmar ikke var biologisk sønn av Karin Bergman, noe som skulle sette oppvekstskildringene i nytt lys. Dette er blitt imøtegått av slektforskere liksom av nye DNA-analyser Ingmar Bergman vokste opp i et miljø med religiøse bilder og tanker. Frem til annen verdenskrigs slutt og oppdagelsen av Holocaust var Bergman påvirket av familiens politiske innstilling, nazistsympatisør – i likhet med flere av kollegene i teatermiljøet på den tiden.
=== Arbeide og medarbeidere ===
Ingmar Bergman begynte sin teaterbane i 1937 som leder av Mäster Olofsgårdens teatervirksomhet i Gamla stan i Stockholm, men ble i 1940 regiassistent ved Operaen. Samme år ble han tilknyttet Svensk Filmindustri, først som manusforfatter, blant annet til filmen Hets (1944), som han også var regiassistent for. Snart virket han også som regissør. Fra denne tiden kom filmer som Kris og Det regnar på vår kärlek. Etter noen år som regissør i Helsingborg, Göteborg og Malmö ble Bergman stadig mer innstilt på å jobbe med film.
Bergman samlet et eget skuespillerlag som ofte medvirket i hans filmer. Noen av disse er Max von Sydow, Bibi Andersson, Harriet Andersson, Gunnar Björnstrand, Erland Josephson og Ingrid Thulin. Liv Ullmann ble med på laget sist av alle, men arbeidet lenge og nært med Bergman.
Bergman begynte allerede i 1953 å arbeide sammen med filmfotografen Sven Nykvist med filmen Gycklarnas afton, men først 1960 i filmen Jungfrukällan erstattet Nykvist helt Bergmans hovedfotograf fram til da Gunnar Fischer. Samarbeidet med Nykvist varte svært lenge, og de fikk et nært forhold. Forståelsen mellom dem var så god at de ofte trengte liten felles forberedelsestid før filminnspillingene.
Bergman foretrakk intuisjonen framfor intellektet i sitt regiarbeide og var aldri aggressiv i sin håndtering av skuespillerne. Han skal ha sagt at han tok et stort ansvar som regissør og måtte støtte sine skuespillere. Han beholdt likevel en distanse og kritikk til sitt arbeide under prosessen, og sa at man må holde seg nøytral og profesjonell når man bedømmer en dags filming.
Bergman hadde aldri problemer med finansieringen av sine filmer; han sa at han verken brydde seg om popularitet eller store filmbudsjetter. Hans filmer klarte seg ofte på små budsjetter.
Bergman brukte egne filmmanuskripter for de fleste av filmene han regisserte; ofte tok det måneder eller år fra idé til han begynte å skrive. Noen av hans tidigere filmer var basert på teaterstykker eller andre tekster, fordi det var enklest å gjøre det slik. I løpet av sin karriere lot han manuskriptene bli stadig friere; fra til å begynne med å ha vært konstruert ned til minste detalj lot Bergman ofte skuespillerne improvisere dialogen i sine senere filmer.
Persona er blant Bergmans mest kjente filmer, og kjennetegnes av at den er både eksistensiell og avantgardistisk. Den og Viskningar och rop anså Bergman selv for å være sine beste filmer, da de til det ytterste tøyer filmkunstens grenser. Viskningar och rop er for øvrig unik i sin kromatistiske komposisjon; farge og musikk samspiller her uovertruffent.
Nära livet regnes som Bergmans beste film. Handlingen foregår på en fødeavdeling på et stort sykehus. Selv uttalte han: «Jag mådde illa och tvangs relatera till egna erfarenheter som evigt handfallen, evigt eskaperande pappa.» Da Nära livet gikk på kino i Bergen i 1958, var ble det ikke kjørte en eneste visning uten at en eller flere av publikum besvimte. Da åtte personer svimte av på én og samme visning, ble filmen tatt av plakaten, på tross av gode anmeldelser.Parallelt med filmarbeidet jobbet Bergman også innen teateret. I noen år på 1960-tallet var han også sjef for Kungliga Dramatiska Teatern i Stockholm. Det var for øvrig der han under en teaterøvelse i 1976 ble pågrepet av politiet, mistenkt for skattesvindel. Hendelsen vakte en enorm oppmerksomhet, også internasjonalt. Bergman ble frifunnet i domstolen, men valgte frivillig å setta seg selv i eksil i München i Tyskland, der han bodde frem til 1982, da han sammen med kona Ingrid vendte tilbake til Sverige etter seks år. I daværende Vest-Tyskland laget han filmer som Ormens ägg (1977), det lovpriste kammerspillet Höstsonaten (1978) og Ur marionetternas liv (1980).
I München arbeidet Bergman på Residenztheater, blant annet med en oppsetning av Strindbergs Drömspel.
=== Ekteskap og barn ===
Ingmar Bergman var gift fem ganger.
Fra 25. mars 1943 til 1945 med Else Fisher som han fikk en datter med, skuespilleren Lena Bergman.
Fra 22. juli 1945 til 1950 med Ellen Bergman som han har fire barn med, regissørene Eva og Jan Bergman og skuespillerne Anna og Mats Bergman.
Fra 1951 til 1959 med Gun Hagberg som han fikk sønnen Ingmar Bergman jr. med. Han er flykaptein.
Fra 1959 til 1969 med den Estland-fødte pianisten Käbi Laretei som han fikk sønnen Daniel Bergman med. Han er regissør.
Fra 11. november 1971 til hennes død 20. mai 1995 med Ingrid von Rosen som han har en datter med, forfatteren Maria von Rosen.Bergman levde sammen med skuespilleren Liv Ullmann i perioden 1965-1970; sammen fikk de datteren Linn Ullmann.
=== Forhold ===
Foruten forholdet til Liv Ullmann, hadde Bergman forhold over lengre tid med skuespillerne Harriet Andersson (1952–55) og Bibi Andersson (1955–59). Han falt endelig til ro med sin tidligere elsker Ingrid von Rosen og giftet seg i 1971. Hun døde av magekreft i 1995.
Den indiske regissøren Dheeraj Akolkar laget dokumentarfilmen Liv & Ingmar om Liv Ullmann og Ingmar Bergmans femårige forhold.
=== Død ===
Bergman døde i hjemmet sitt på Fårö, 30. juli 2007, 89 år gammel. Han døde samme dag som den italienske filmskaperen Michelangelo Antonioni, som sammen med Bergman regnes som en av Europas største filmskapere noensinne.
== Karriere ==
Bergman studerte på Stockholms högskola 1937-40 og interesserte seg for teater, senere film. Bergmans filmer handler oftest om eksistensielle spørsmål, dødelighet og tro.
Bergman skrev som regel manuskriptene selv. I perioden 1960–84 var Sven Nykvist hans faste sjeffotograf.
== Verk ==
=== Filmer ===
=== Filmer for TV ===
=== Bøker ===
== Priser (utvalg) ==
1989 – Sonningprisen
1957 – Svenska Dagbladets Thaliapris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Ingmar Bergman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ingmar Bergman – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ingmar Bergman på Internet Movie Database
(sv) Ingmar Bergman i Svensk Filmdatabas
(da) Ingmar Bergman på Filmdatabasen
(da) Ingmar Bergman på Scope
(fr) Ingmar Bergman på Allociné
(en) Ingmar Bergman på AllMovie
(en) Ingmar Bergman hos Turner Classic Movies
(en) Ingmar Bergman hos Rotten Tomatoes
(en) Ingmar Bergman hos The Movie Database
(en) Ingmar Bergman hos Internet Broadway Database
Artikkel om hans ukjente datter i VG | Johannes församling, Stockholm, Sverige | 3,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_10 | 2023-02-04 | Europavei 10 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 10', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Referanser til E10', 'Kategori:Referanser til E4', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til Ev10', 'Kategori:Referanser til Rv80', 'Kategori:Referanser til Rv83', 'Kategori:Referanser til Rv85', 'Kategori:Veier i Nordland', 'Kategori:Veier i Troms og Finnmark'] | Europavei 10 (E10), er en europavei som går mellom Å i Lofoten og Luleå i Sverige. Det norske avsnittet hadde betegnelsen Kong Olav Vs vei, før Lofast-traseen kom. Veien krysser riksgrensen på Bjørnfjell rett nord for Narvik.
Trasé fastlagt av UNECE: Å i Lofoten – Harstad – Narvik – Kiruna – Luleå. Lengden er 880 km, med 397 km i Norge og 483 km i Sverige.
Veien gikk tidligere om Melbu, Stokmarknes og Sortland. Ny europavei 10 mellom Fiskebøl og Gullesfjordbotn («Lofast») åpnet 1. desember 2007 av dronning Sonja. Delstrekningen mellom Fiskebøl og Raftsundet ble åpnet i 1998.
Før europaveisystemet ble revidert i 1992 betegnet E10 strekningen Paris–Brussel–Amsterdam–Groningen.
| Europavei 10 (E10), er en europavei som går mellom Å i Lofoten og Luleå i Sverige. Det norske avsnittet hadde betegnelsen Kong Olav Vs vei, før Lofast-traseen kom. Veien krysser riksgrensen på Bjørnfjell rett nord for Narvik.
Trasé fastlagt av UNECE: Å i Lofoten – Harstad – Narvik – Kiruna – Luleå. Lengden er 880 km, med 397 km i Norge og 483 km i Sverige.
Veien gikk tidligere om Melbu, Stokmarknes og Sortland. Ny europavei 10 mellom Fiskebøl og Gullesfjordbotn («Lofast») åpnet 1. desember 2007 av dronning Sonja. Delstrekningen mellom Fiskebøl og Raftsundet ble åpnet i 1998.
Før europaveisystemet ble revidert i 1992 betegnet E10 strekningen Paris–Brussel–Amsterdam–Groningen.
== Knutepunkter ==
Se europavei 10 (Norge) og europavei 10 (Sverige) for detaljer.
== Se også ==
Europavei 10 (Norge)
Europavei 10 (Sverige)
== Eksterne lenker ==
(en) E10 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 3,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fermenteringstank | 2023-02-04 | Fermenteringstank | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Ølbrygging'] | En fermenteringstank er en tank, som oftest rustfritt stål som brukes for å gjæring av alkoholholdige drikker. I en fermenteringstank foregår det en kjemisk omdanning av karbohydrater til alkoholer. | En fermenteringstank er en tank, som oftest rustfritt stål som brukes for å gjæring av alkoholholdige drikker. I en fermenteringstank foregår det en kjemisk omdanning av karbohydrater til alkoholer. | En fermenteringstank er en tank, som oftest rustfritt stål som brukes for å gjæring av alkoholholdige drikker. I en fermenteringstank foregår det en kjemisk omdanning av karbohydrater til alkoholer. | 3,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_10 | 2023-02-04 | Europavei 10 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 10', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Referanser til E10', 'Kategori:Referanser til E4', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til Ev10', 'Kategori:Referanser til Rv80', 'Kategori:Referanser til Rv83', 'Kategori:Referanser til Rv85', 'Kategori:Veier i Nordland', 'Kategori:Veier i Troms og Finnmark'] | Europavei 10 (E10), er en europavei som går mellom Å i Lofoten og Luleå i Sverige. Det norske avsnittet hadde betegnelsen Kong Olav Vs vei, før Lofast-traseen kom. Veien krysser riksgrensen på Bjørnfjell rett nord for Narvik.
Trasé fastlagt av UNECE: Å i Lofoten – Harstad – Narvik – Kiruna – Luleå. Lengden er 880 km, med 397 km i Norge og 483 km i Sverige.
Veien gikk tidligere om Melbu, Stokmarknes og Sortland. Ny europavei 10 mellom Fiskebøl og Gullesfjordbotn («Lofast») åpnet 1. desember 2007 av dronning Sonja. Delstrekningen mellom Fiskebøl og Raftsundet ble åpnet i 1998.
Før europaveisystemet ble revidert i 1992 betegnet E10 strekningen Paris–Brussel–Amsterdam–Groningen.
| Europavei 10 (E10), er en europavei som går mellom Å i Lofoten og Luleå i Sverige. Det norske avsnittet hadde betegnelsen Kong Olav Vs vei, før Lofast-traseen kom. Veien krysser riksgrensen på Bjørnfjell rett nord for Narvik.
Trasé fastlagt av UNECE: Å i Lofoten – Harstad – Narvik – Kiruna – Luleå. Lengden er 880 km, med 397 km i Norge og 483 km i Sverige.
Veien gikk tidligere om Melbu, Stokmarknes og Sortland. Ny europavei 10 mellom Fiskebøl og Gullesfjordbotn («Lofast») åpnet 1. desember 2007 av dronning Sonja. Delstrekningen mellom Fiskebøl og Raftsundet ble åpnet i 1998.
Før europaveisystemet ble revidert i 1992 betegnet E10 strekningen Paris–Brussel–Amsterdam–Groningen.
== Knutepunkter ==
Se europavei 10 (Norge) og europavei 10 (Sverige) for detaljer.
== Se også ==
Europavei 10 (Norge)
Europavei 10 (Sverige)
== Eksterne lenker ==
(en) E10 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | kart = | 3,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhu_Biao | 2023-02-04 | Zhu Biao | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1392', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1355', 'Kategori:Kinesere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Zhu Biao (kinesisk: 朱標, født 1355 i Kina, død 1392) var den kinesiske Hongwu-keiserens første sønn, og tronarving etter denne første keiser av Ming-dynastiet.
Kronprins Zhu Biao gikk for å være mild til sinns. Han skal en gang ha spurt sin far hvorfor så mange av de ministre og generaler som hadde vært Ming-styrets pionerer ble drept eller forvist. Faren skal ha svart at de var som tornene på en vinranke, og at han fjernet disse tornene før han overlot vinranken (kronekransen) til sin sønn.
Zhu Biao døde i 1392 i en alder av 38 år, således før han var blitt keiser ettersom Hongwu-keiseren overlevde ham. Keiseren bestemte da at Zhu Biaos sønn, Zhu Yunwen, skulle bli den neste keiser. Og slik ble det.
| Zhu Biao (kinesisk: 朱標, født 1355 i Kina, død 1392) var den kinesiske Hongwu-keiserens første sønn, og tronarving etter denne første keiser av Ming-dynastiet.
Kronprins Zhu Biao gikk for å være mild til sinns. Han skal en gang ha spurt sin far hvorfor så mange av de ministre og generaler som hadde vært Ming-styrets pionerer ble drept eller forvist. Faren skal ha svart at de var som tornene på en vinranke, og at han fjernet disse tornene før han overlot vinranken (kronekransen) til sin sønn.
Zhu Biao døde i 1392 i en alder av 38 år, således før han var blitt keiser ettersom Hongwu-keiseren overlevde ham. Keiseren bestemte da at Zhu Biaos sønn, Zhu Yunwen, skulle bli den neste keiser. Og slik ble det.
== Referanser == | Zhu Biao (kinesisk: 朱標, født 1355 i Kina, død 1392) var den kinesiske Hongwu-keiserens første sønn, og tronarving etter denne første keiser av Ming-dynastiet. | 3,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cantus_firmus | 2023-02-04 | Cantus firmus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kontrapunkt', 'Kategori:Musikalske teknikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Cantus firmus (omtrentlig fastholdt sang, flertall Cantus firmi, forkortet c. f.) er betegnelsen på en melodi som danner basis for en polyfon komposisjon, det vil si ved at de andre stemmene veves rundt den faste cantus firmus-stemmen.
I middelalderens begynnende flerstemmighet ble den faste gregorianske melodien vanligvis sunget i tenorstemmen mens en, to og senere også tre andre stemmer sang rundt denne. Tenor kommer av latin tenere som betyr å holde, så tenorstemmen fikk sitt navn fordi den holdt cantus firmus.
Komposisjoner med cantus firmus var vanlige gjennom hele 1200-tallet. Nesten all musikk i Notre-Dame-skolen er med cantus firmus, i likhet med 1200-talls-motettene. Mange av disse motettene var skrevet med tekst på forskjellige språk, for eksempel med kirkelige latinske tekster i cantus firmus i den laveste stemmen og med kjærlighetsdikt på folkespråket i høyere toneleier, eller kirkelige tekster kunne synges til kjente verdslige melodier.
På 1300-tallet var teknikken i vanlig bruk for de fleste vokale kirkemusikalske verk, etter hvert med betydelige utbroderinger. Kontinentale komponister brukte gjerne isorytmikk, og i England eksperimenterte komponister med å la cantus firmus-melodien bevege seg fra stemme til stemme uten at den ble vesentlig endret.
Barokk-komponister brukte gjerne cantus firmus-teknikker i instrumentalmusikken, spesielt i orgelbearbeidelser. Som de fleste kirkemusikk-komponister brukte Johann Sebastian Bach teknikken i sine kantater og orgelverk. En annen betydelig komponist av cantus firmus-verk var Johann Pachelbel.
| Cantus firmus (omtrentlig fastholdt sang, flertall Cantus firmi, forkortet c. f.) er betegnelsen på en melodi som danner basis for en polyfon komposisjon, det vil si ved at de andre stemmene veves rundt den faste cantus firmus-stemmen.
I middelalderens begynnende flerstemmighet ble den faste gregorianske melodien vanligvis sunget i tenorstemmen mens en, to og senere også tre andre stemmer sang rundt denne. Tenor kommer av latin tenere som betyr å holde, så tenorstemmen fikk sitt navn fordi den holdt cantus firmus.
Komposisjoner med cantus firmus var vanlige gjennom hele 1200-tallet. Nesten all musikk i Notre-Dame-skolen er med cantus firmus, i likhet med 1200-talls-motettene. Mange av disse motettene var skrevet med tekst på forskjellige språk, for eksempel med kirkelige latinske tekster i cantus firmus i den laveste stemmen og med kjærlighetsdikt på folkespråket i høyere toneleier, eller kirkelige tekster kunne synges til kjente verdslige melodier.
På 1300-tallet var teknikken i vanlig bruk for de fleste vokale kirkemusikalske verk, etter hvert med betydelige utbroderinger. Kontinentale komponister brukte gjerne isorytmikk, og i England eksperimenterte komponister med å la cantus firmus-melodien bevege seg fra stemme til stemme uten at den ble vesentlig endret.
Barokk-komponister brukte gjerne cantus firmus-teknikker i instrumentalmusikken, spesielt i orgelbearbeidelser. Som de fleste kirkemusikk-komponister brukte Johann Sebastian Bach teknikken i sine kantater og orgelverk. En annen betydelig komponist av cantus firmus-verk var Johann Pachelbel.
== Litteratur ==
Martin Bieri: Ricercare. Verzeichnis cantus-firmus-gebundener Orgelmusik. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden u. a. 2001, ISBN 3-7651-0371-3
== Kilder ==
Composing a cantus firmus Arkivert 12. mars 2017 hos Wayback Machine., openmusictheory.com
Engelsk Wikisource: «Counterpoint» i Catholic Encyclopedia (1913) | Cantus firmus (omtrentlig fastholdt sang, flertall Cantus firmi, forkortet c. f. | 3,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8gn | 2023-02-04 | Løgn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bedrag', 'Kategori:Kommunikasjon'] | En løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. Løgn foregår mellom mennesker når løgneren uttaler noe han eller hun vet er usant, med den hensikt å få noen til å tro det er sant.
En løgn er fremsatt for å villede, og som altså ikke er i overensstemmelse med avsenderens egen forståelse av sannheten.
Løgn er et etisk begrep. Enhver uttalelse som har til hensikt å villede i forhold til egen oppfatning av sannheten kan karakteriseres som løgn i etisk forstand. Dette kan også innebære å si noe som faktisk er sant. Eksempel: Styrmannen skrev i skipsloggen: «I dag er kapteinen edru». En slik uttalelse impliserer at kapteinen er en fyllik, noe som slett ikke behøver å være tilfelle. Altså kan styrmannen ha sagt noe sant, men på en måte som har til hensikt å villede. Dette blir i så fall løgn.
Løgn er ikke det motsatte av sannhet. Løgnens motstykke er oppriktighet, eller ærlighet. (Det motsatte av sannhet er usannhet). Det går fint an å si en usannhet uten å lyve. Man kan være i god tro, være feilinformert, ha misforstått, feiltolket, være ført bak lyset og så videre.
En person som lider av indre tvang til å lyve kalles mytoman eller, noe misforstått: lystløgner.
| En løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. Løgn foregår mellom mennesker når løgneren uttaler noe han eller hun vet er usant, med den hensikt å få noen til å tro det er sant.
En løgn er fremsatt for å villede, og som altså ikke er i overensstemmelse med avsenderens egen forståelse av sannheten.
Løgn er et etisk begrep. Enhver uttalelse som har til hensikt å villede i forhold til egen oppfatning av sannheten kan karakteriseres som løgn i etisk forstand. Dette kan også innebære å si noe som faktisk er sant. Eksempel: Styrmannen skrev i skipsloggen: «I dag er kapteinen edru». En slik uttalelse impliserer at kapteinen er en fyllik, noe som slett ikke behøver å være tilfelle. Altså kan styrmannen ha sagt noe sant, men på en måte som har til hensikt å villede. Dette blir i så fall løgn.
Løgn er ikke det motsatte av sannhet. Løgnens motstykke er oppriktighet, eller ærlighet. (Det motsatte av sannhet er usannhet). Det går fint an å si en usannhet uten å lyve. Man kan være i god tro, være feilinformert, ha misforstått, feiltolket, være ført bak lyset og så videre.
En person som lider av indre tvang til å lyve kalles mytoman eller, noe misforstått: lystløgner.
== Hva forskningen sier om hvorledes løgn avsløres ==
En rekke «eksperter» har med jevne mellomrom hevdet at de vet hvorledes løgn kan avsløres uten at dette kan bekreftes i forskning.
Forskningen hittil omfatter både kreative modellforsøk i laboratoriet og feltstudier foretatt i en kriminalpsykologisk sammenheng hvor det står mye på spill og hvor avsløring av løgn har store konsekvenser. Og det forskningen viser hittil (2020), er at de populært antatte tegn på løgn – det unnvikende blikket, blunking, selvmanipulering, generelt urolig kroppsspråk og skifte i kroppsstilling, urolige ben – ikke har sammenheng med hvorvidt avsender faktisk produserer en løgn.
== Referanser ==
== Se også ==
Hvit løgn
Narrestrek (practical joke)
Bløff
Svindel, bedrageri
Forfalskning, falsk
Løgnfabrikk, falske nyheter, desinformasjon
== Eksterne lenker ==
Sannheten om løgn - artikkel fra forskning.no 21. oktober 2005 | Hvit løgn betegner en løgn eller bevisst usann ytring som ikke har til hensikt å gjøre noen skade, men som eksempelvis nyttes for å unngå en ubehagelig situasjon. En hvit løgn kan også være et tvetydig utsagn som legger opp til feil tolkning av mottaker. | 3,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_39 | 2023-02-04 | Europavei 39 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 39', 'Kategori:Europaveier i Danmark', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Referanser til E16', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Referanser til Rv15', 'Kategori:Referanser til Rv5', 'Kategori:Referanser til Rv555', 'Kategori:Referanser til Rv70', 'Kategori:Referanser til Rv9', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Agder', 'Kategori:Veier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Vestland'] | E39 omdirigeres hit, for bilen se BMW E39.Europavei 39 er en europavei som går mellom Klett i Norge og Aalborg i Danmark. Veiens lengde er rundt 1 360 kilometer, inkludert ferjer. Veien starter i nord ved Klettkrysset, sør for Trondheim, der den møter europavei 6. Fra Klett løper den vestover gjennom Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland til den, på norsk jord, ender i Kristiansand. I Danmark fortsetter den fra Hirtshals via Hjørring til Aalborg, der den møter europavei 45. Europavei 39 har åtte ferjeoverfarter langs strekningen, flest av alle veier i Europa.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand … Hirtshals – Hjørring – Nørresundby – Aalborg. I Trondheim er E39 ikke skiltet mellom sentrum og Klettkrysset. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E39 mellom Antwerpen og Aachen.
| E39 omdirigeres hit, for bilen se BMW E39.Europavei 39 er en europavei som går mellom Klett i Norge og Aalborg i Danmark. Veiens lengde er rundt 1 360 kilometer, inkludert ferjer. Veien starter i nord ved Klettkrysset, sør for Trondheim, der den møter europavei 6. Fra Klett løper den vestover gjennom Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland til den, på norsk jord, ender i Kristiansand. I Danmark fortsetter den fra Hirtshals via Hjørring til Aalborg, der den møter europavei 45. Europavei 39 har åtte ferjeoverfarter langs strekningen, flest av alle veier i Europa.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand … Hirtshals – Hjørring – Nørresundby – Aalborg. I Trondheim er E39 ikke skiltet mellom sentrum og Klettkrysset. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E39 mellom Antwerpen og Aachen.
== Historikk ==
Strekningen Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand ble skiltet E39 i 2000. I perioden 1992–2000 var strekningen Kristiansund – Ålesund – Bergen – Stavanger riksvei 1 og strekningen Stavanger – Kristiansand var E18. Før 1992 var strekningen Ålesund – Bergen – Stavanger skiltet riksvei 14. Den danske veien mellom Hirtshals og Ålborg ble skiltet E39 i 1992 og var vei A14 før det. Det var tolv ferjer på strekningen i 1990, ni i 2000 og åtte i 2018.
== Standard ==
=== Norge ===
I Norge har E39 varierende standard og bredde. Fra Klett og vestover mot Orkdal er veien motortrafikkvei, men ellers landevei mot grensen til Møre og Romsdal. Gjennom vestlandsfylkene til Bergen har veien varierende standard, og mangler flere steder gul midtstripe på grunn av smal bredde. Mellom Trondheim og Bergen er det fem ferjestrekninger.
Mellom Bergen og Stavanger har veien gul midtstripe, og det er to ferjeforbindelser på denne strekningen. Det er motorvei på strekningene Bergen–Os, Stavanger–Sandnes og Mandal–Kristiansand. Ellers er det tofelts landevei på strekningen mellom Os og Kristiansand.
=== Danmark ===
Det er ferjeforbindelse mellom Kristiansand i Norge og Hirtshals i Danmark. I Danmark ble hele E39-strekningen mellom Hirtshals og Aalborg bygget ut til motorvei i perioden 1996–2004. Unntaket er en kortere avkjørselsfri strekning i havneområdet gjennom Hirtshals.
== Utbyggingsplaner i Norge ==
I Norge jobber Nye Veger og Statens vegvesen med å ruste opp og bygge om deler av den norske strekningen. Blant annet skal det bygges motorvei på strekningen mellom Mandal og Sandnes, samt strekningene Stavanger–Bergen og Ålesund–Molde. I tillegg jobber Statens vegvesen per 2022 flere steder på Vestlandet og Trøndelag med å utvide veien til to kjørefelt. Det pågår også et omfattende planleggingsarbeid – Ferjefri E39 – for å se på mulighetene for å fjerne de gjenværende ferjestrekningene på Vestlandet.
=== Kristiansand–Sandnes ===
Strekningen Kristiansand–Mandal er firefelts motorvei. Byggingen av parsellen Kristiansand vest–Mandal øst ble påbegynt i oktober 2018, mens strekningen videre til Mandal by startet høsten 2019. Sistnevnte åpnet for trafikk 22. desember 2021, mens Kristiansand vest–Mandal øst åpnet 24. november 2022.Det pågår plan- og byggearbeid på strekningen videre fra Mandal til Lyngdal vest. Strekningen Lyngdal øst–Lyngdal vest ble påbegynt i 2021 og skal åpne for trafikk sommeren 2025. Strekningen mellom Mandal og Lyngdal er delt i to parseller, der den østligste parsellen etter planen skal lyses ut på anbud i 2023. Videre fremdrift for den vestlige delen er fortsatt ikke klart.
På strekningen mellom Lyngdal og Sandnes har Statens vegvesen gjennomført planarbeidet for strekningen, mens Nye Veier har ansvaret for utbyggingen.Strekningen vestover til Sandnes planlegges utbygget som firefelts motorvei i løpet av 2020- og 2030-årene. Med fullførelsen av Rogfast og et par kortere strekninger i Stavanger-området, vil det være firefelts motorvei fra Kristiansand til Bokn, like sørøst for Haugesund.
=== Stavanger–Bergen ===
Ny tunnel under Boknafjorden, kalt Boknafjordtunnelen. Den blir 26,7 kilometer lang og 392 meter dyp, og den klart lengste undersjøiske veitunnelen i verden. Tunnelen er en del av Rogfast-prosjektet. Prosjektet er under bygging med estimert åpning i 2031.
=== Ferjefri E39 ===
Prosjektet Ferjefri E39 har som mål å erstatte samtlige syv ferjesamband på strekningen med broer og tunneler. En eventuell gjennomføring vil omfatte en rekke store og teknologisk krevende fjordkryssinger. Samlet kostnad ble i 2013 anslått til 150 milliarder kroner, senere anslag er på 340 milliarder. Med unntak av Rogfast er ingen av delprosjektene vedtatt av Stortinget.
Ferjefri E39 innebærer å erstatte alle ferjeforbindelser på Europavei 39 unntatt Skagerrak med bro eller tunnel. Det inkluderer:
Bru over Halsafjorden (Halsa/Tingvoll). Det foreslås en lang og avansert flytebru.
Tunnel under Romsdalsfjorden ved Molde eller ved Midsund.
Mellom Ålesund–Ørsta planlegges en bru over Sulafjorden, over 3 km lang flytebru.
E39 flyttes fra dagens trasé via Anda–Lote til konsept K10 som innebærer bygging av tunnel under Utvikfjellet og bru over Nordfjorden mellom Svarstad og Frøholm med vei videre til Hornindal og Volda via Kvivsvegen.
Ny vei mellom Bergen og Stord, kalt Hordfast. Hovedalternativet er verdens lengste flytebru over Bjørnafjorden og en av verdens lengste hengebruspenn over Langenuen.
== Knutepunkter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Color Line
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 3,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mindetunnelen | 2023-02-04 | Mindetunnelen | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fremtidige hendelser', 'Kategori:Planlagte veiprosjekt på Vestlandet', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Veitunneler i Bergen'] | Mindetunnelen er en foreslått firefelts tunnel på E39 fra Fjøsanger til Danmarks plass på søndre utfartsåre fra Bergen (Fjøsangerveien). Nordre tunnelinnslag er tenkt ved Forum kino like nord for Danmarks plass, og tunnelen skal gå 2,7 km med søndre innslag ved Kristianborgvannet på Fjøsanger. Tunnelen er foreløpig ikke kommet stort lenger enn til skissestadiet, og den er ikke er nevnt i Nasjonal transportplan 2006-15.
Danmarks plass, som i utgangspunktet var anlagt som et torg (Kronstadtorget) omgitt av butikker, restauranter, boliger og servicetilbud, fremstår idag som et gigantisk veikryss, med opptil ni filer for biltrafikk. Med Mindetunnelen vil biltrafikken bli lagt under jorden, og de tettbefolkede områdene Kronstad, Minde og Solheim vil få en lenge etterlengtet miljøforbedring når det gjelder støy og luftkvalitet. Forurensningen langs Fjøsangerveien og rundt Danmarks plass når stadig nivåer som gjør det helsefarlig å oppholde seg i området, og er en viktig bidragsyter til «giftlokket» som stadig legger seg over Bergensdalen om vinteren.
Mindetunnelen er et mulig knutepunkt for den planlagte Arnatunnelen.
| Mindetunnelen er en foreslått firefelts tunnel på E39 fra Fjøsanger til Danmarks plass på søndre utfartsåre fra Bergen (Fjøsangerveien). Nordre tunnelinnslag er tenkt ved Forum kino like nord for Danmarks plass, og tunnelen skal gå 2,7 km med søndre innslag ved Kristianborgvannet på Fjøsanger. Tunnelen er foreløpig ikke kommet stort lenger enn til skissestadiet, og den er ikke er nevnt i Nasjonal transportplan 2006-15.
Danmarks plass, som i utgangspunktet var anlagt som et torg (Kronstadtorget) omgitt av butikker, restauranter, boliger og servicetilbud, fremstår idag som et gigantisk veikryss, med opptil ni filer for biltrafikk. Med Mindetunnelen vil biltrafikken bli lagt under jorden, og de tettbefolkede områdene Kronstad, Minde og Solheim vil få en lenge etterlengtet miljøforbedring når det gjelder støy og luftkvalitet. Forurensningen langs Fjøsangerveien og rundt Danmarks plass når stadig nivåer som gjør det helsefarlig å oppholde seg i området, og er en viktig bidragsyter til «giftlokket» som stadig legger seg over Bergensdalen om vinteren.
Mindetunnelen er et mulig knutepunkt for den planlagte Arnatunnelen.
== Fakta ==
Vei: Europavei 39
Veifunksjon: Stamveg
Kommune: Bergen
Fylke: Vestland
Hensikt: Avlaste Danmarks plass og boligområder langs søndre innfartsåre til Bergen.
Finansiering: Bompenger
Totalkostnad: Ikke omtalt
Nasjonal transportplan: Ikke omtalt
Fase: Utredningsfase
Bevilgning: Ikke omtalt
== Eksterne lenker ==
«Blir trafikkryss i minst 20 nye år». www.bt.no. 28. august 2008. | Mindetunnelen er en foreslått firefelts tunnel på E39 fra Fjøsanger til Danmarks plass på søndre utfartsåre fra Bergen (Fjøsangerveien). Nordre tunnelinnslag er tenkt ved Forum kino like nord for Danmarks plass, og tunnelen skal gå 2,7 km med søndre innslag ved Kristianborgvannet på Fjøsanger. | 3,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skansentunnelen_(Bergen) | 2023-02-04 | Skansentunnelen (Bergen) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fremtidige hendelser', 'Kategori:Planlagte veiprosjekt på Vestlandet', 'Kategori:Veitunneler i Bergen'] | Skansentunnelen er en planlagt tunnel for å avlaste Bergen sentrum for biltrafikk. Det foreligger to alternative traséer for Skansentunnelen, hvorav den ene er en bytunnel mellom Christies gate og Bontelabo, og det andre tilknyttes Fløyfjelltunnelen og ender ved Bontelabo.
Skansentunnelen inngår i Bergensprogrammet og det er utarbeidet kommunedelplan og konsekvensutredning for prosjektet. Konsekvensutredningen er godkjent av Vegdirektoratet. Foreløpig kostnadsoverslag ligger på ca. 430 millioner kroner. Prosjektet er planlagt gjennomført i perioden 2011 til 2015.
| Skansentunnelen er en planlagt tunnel for å avlaste Bergen sentrum for biltrafikk. Det foreligger to alternative traséer for Skansentunnelen, hvorav den ene er en bytunnel mellom Christies gate og Bontelabo, og det andre tilknyttes Fløyfjelltunnelen og ender ved Bontelabo.
Skansentunnelen inngår i Bergensprogrammet og det er utarbeidet kommunedelplan og konsekvensutredning for prosjektet. Konsekvensutredningen er godkjent av Vegdirektoratet. Foreløpig kostnadsoverslag ligger på ca. 430 millioner kroner. Prosjektet er planlagt gjennomført i perioden 2011 til 2015.
== Fakta ==
Veg: 585Fylkesvei 585
Vegfunksjon: Stamveg
Kommune: Bergen
Fylke: Hordaland
Hensikt: Hovedmålet med tunnelen er å avlaste sentrum for biltrafikk, først og fremst over Torget og Bryggen. Skansentunnelen skal også redusere konfliktene i forhold til kulturminner, kulturmiljø og myke trafikanter i sentrum.
Finansiering: Bompenger
Totalkostnad: 430 mill. NOK
Nasjonal transportplan: 2011-15
Fase: Utredningsfase
Bevilgning: Ikke omtalt
== Eksterne lenker ==
Informasjon om tunnelen fra bergensprogrammet.no | Skansentunnelen er en planlagt tunnel for å avlaste Bergen sentrum for biltrafikk. Det foreligger to alternative traséer for Skansentunnelen, hvorav den ene er en bytunnel mellom Christies gate og Bontelabo, og det andre tilknyttes Fløyfjelltunnelen og ender ved Bontelabo. | 3,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skansentunnelen | 2023-02-04 | Skansentunnelen | ['Kategori:Pekere'] | Skansentunnelen kan vise til:
Skansentunnelen (Bergen), en planlagt veitunnel på Rv 585.
Skansentunnelen (Trondheim), en veitunnel på Rv706. | Skansentunnelen kan vise til:
Skansentunnelen (Bergen), en planlagt veitunnel på Rv 585.
Skansentunnelen (Trondheim), en veitunnel på Rv706. | Skansentunnelen kan vise til: | 3,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skansentunnelen_(Trondheim) | 2023-02-04 | Skansentunnelen (Trondheim) | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:2010 i Norge', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brattøra', 'Kategori:Ila (Trondheim)', 'Kategori:Riksvei 706', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skansen (Trondheim)', 'Kategori:Tunneler åpnet i 2010', 'Kategori:Undersjøiske tunneler i Norge', 'Kategori:Veitunneler i Trondheim'] | Skansentunnelen er en undersjøisk veitunnel som går fra Ila under Skansenløpet til Brattøra i Trondheim. Tunnelen ble åpnet 27. mai 2010 som en del av åpningen av Nordre avlastningsvei. Den er Norges korteste undersjøiske veitunnel.
| Skansentunnelen er en undersjøisk veitunnel som går fra Ila under Skansenløpet til Brattøra i Trondheim. Tunnelen ble åpnet 27. mai 2010 som en del av åpningen av Nordre avlastningsvei. Den er Norges korteste undersjøiske veitunnel.
== Se også ==
IlsviktunnelenVeitunneler i Norge
Undersjøiske veitunneler i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Skansentunnelen (Trondheim) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vegvesen.no – Skansentunnelen ferdig Arkivert 22. mars 2012 hos Wayback Machine. | | sted = | 3,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1901 | 2023-02-04 | Filmåret 1901 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1901', 'Kategori:Utgivelser fra 1901', 'Kategori:Verk fra 1901'] | Filmåret 1901 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1901.
| Filmåret 1901 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1901.
== Hendelser ==
Edwin S. Porter blir satt til å lede Thomas Edisons filmproduksjonsselskap.
Thomas Edison stenger "Ameriksa første filmstudio" Black Maria.
== Årets filmer ==
Fire!
Innsettingen av president McKinley (Tar presidenteden)
Star Theatre
== Fødsler ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1901 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1901 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1901. | 3,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halo-serien | 2023-02-04 | Halo-serien | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Halo', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Videospillstubber'] | Halo-serien, ofte bare omtalt som Halo, er et science fiction-videospill laget av Bungie Studios og eid og produsert av Microsoft Game Studios.
Spillserien fungerer på plattformene Xbox, Xbox 360, Microsoft, Mac OS X og Xbox 1. Spillserien inkluderer Halo: Combat Evolved, Halo 2, Halo 3, Halo Wars, Halo wars 2, Halo 3: ODST, Halo: Reach, Halo: Combat Evolved Anniversary, Halo 2 Anniversary, Halo 4 og Halo 5
| Halo-serien, ofte bare omtalt som Halo, er et science fiction-videospill laget av Bungie Studios og eid og produsert av Microsoft Game Studios.
Spillserien fungerer på plattformene Xbox, Xbox 360, Microsoft, Mac OS X og Xbox 1. Spillserien inkluderer Halo: Combat Evolved, Halo 2, Halo 3, Halo Wars, Halo wars 2, Halo 3: ODST, Halo: Reach, Halo: Combat Evolved Anniversary, Halo 2 Anniversary, Halo 4 og Halo 5
== Handling ==
For hundretusenvis av år siden hadde Forerunnerne ansvaret for ansvarsmantelen. Deres forløpere ønsket imidlertid å fjerne slik kraft fra Forerunners hender, og gi denne makten til menneskeheten. Som gjengjeldelse drev Forerunners nesten alle Forløperne til utryddelse. Blant de aller siste av Forløperne slapp man ut en spore, i håp om at denne skulle spre seg og gjenbefolke Forløperne. Dette spredte seg som ild i tørt gress. Men i stedet for å lage forløpere, laget sporen en parasitt kjent som flommen. Forløperne forsøkte å slåss mot flommen. Men flommen, som spredte seg gjennom angrep på levende liv, spredte seg snart over store deler av Melkeveien.
Etter å ha gått tom for alle strategier, finner Forerunners opp Halo Array - ring-formede megastrukturer som kan ødelegge alt levende liv i galaksen, for å stoppe flommen. Forløperne aktiverte ringene, og forsvant. Nesten hundre tusen år senere, på 2500-tallet, koloniserer menneskeheten i regi av FNs rom-kommando, eller UNSC, mange verdener takket være utviklingen. Spenninger mellom regjeringen og koloniene som ønsker uavhengighet utløser også voldelige sammenstøt.
UNSC sponser også SPARTAN-II-prosjektet for å skape en elite-gruppe av forbedrede super-soldater, hvis formål er å undertrykke opprørene i det skjulte. I år 2525 blir menneske-verdener angrepet av en teokratisk allianse av fremmede raser, kjent som Pakten. Paktens ledelse erklærer hele menneskeheten som kjettere, og en krenkelse av deres guder – Forløperne – og de begynner en hellig krig. Paktens overlegne teknologi, og mange flere soldater, er avgjørende. Selv om de er effektive, er spartanerne alt for få til å snu konflikten i menneskehetens favør.
== Eksterne lenker ==
(en) Halo hos VGMdb
(en) Halo hos MobyGames | Halo 3: ODST (tidligere kalt Halo 3: Recon eller Halo 3.5) er en frittstående utvidelse til Xboxspillet Halo 3, basert på fiktive Halouniverset. | 3,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utflukt | 2023-02-04 | Utflukt | ['Kategori:1994 i Norge', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1994'] | Utflukt er et idealistisk drevet tidsskrift som omhandler spørsmål innen kultur, litteratur og samfunnsspørsmål. Den redaksjonelle profilen er rettet mot feministiske perspektiver. Skribenter, illustratører og lesere er av begge kjønn, men redaksjonen består kun av kvinner. Tekstene er i ulike former; både tegneserier, bokanmeldelser, personlige essays, ledige samtaler og grundige artikler.
Tidsskriftet utkommer med fire nummer årlig, tre av dem med et klart definert tema som skribentene behandler relativt fritt.
Første nummer av Utflukt kom ut i 1994.
Tidsskriftet mottar støtte fra Norsk kulturråd.
| Utflukt er et idealistisk drevet tidsskrift som omhandler spørsmål innen kultur, litteratur og samfunnsspørsmål. Den redaksjonelle profilen er rettet mot feministiske perspektiver. Skribenter, illustratører og lesere er av begge kjønn, men redaksjonen består kun av kvinner. Tekstene er i ulike former; både tegneserier, bokanmeldelser, personlige essays, ledige samtaler og grundige artikler.
Tidsskriftet utkommer med fire nummer årlig, tre av dem med et klart definert tema som skribentene behandler relativt fritt.
Første nummer av Utflukt kom ut i 1994.
Tidsskriftet mottar støtte fra Norsk kulturråd.
== Eksterne lenker ==
Tidsskriftets internettsider | Utflukt er et idealistisk drevet tidsskrift som omhandler spørsmål innen kultur, litteratur og samfunnsspørsmål. Den redaksjonelle profilen er rettet mot feministiske perspektiver. | 3,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sabena | 2023-02-04 | Sabena | ['Kategori:1923 i Belgia', 'Kategori:2001 i Belgia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1923', 'Kategori:Flyselskaper nedlagt i 2001', 'Kategori:Tidligere belgiske flyselskaper'] | Sabena var et statlig belgisk flyselskap som ble stiftet i 1923, og eksisterte til det gikk konkurs i 2001. Flyselskapet hadde base på Brussel lufthavn. Navnet Sabena er en forkortelse for Société Anonyme Belge d'Exploitation de la Navigation Aérienne.
| Sabena var et statlig belgisk flyselskap som ble stiftet i 1923, og eksisterte til det gikk konkurs i 2001. Flyselskapet hadde base på Brussel lufthavn. Navnet Sabena er en forkortelse for Société Anonyme Belge d'Exploitation de la Navigation Aérienne.
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Sabena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) SABENA – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Sabena var et statlig belgisk flyselskap som ble stiftet i 1923, og eksisterte til det gikk konkurs i 2001. Flyselskapet hadde base på Brussel lufthavn. | 3,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordnestunnelen_(Bergen) | 2023-02-04 | Nordnestunnelen (Bergen) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fremtidige hendelser', 'Kategori:Planlagte veiprosjekt på Vestlandet'] | Nordnestunnelen er en foreslått veitunnel mellom Nøstet og Holbergsallmenningen i Bergen, som også skal være hovedinnkjørsel til Klostergarasjen. | Nordnestunnelen er en foreslått veitunnel mellom Nøstet og Holbergsallmenningen i Bergen, som også skal være hovedinnkjørsel til Klostergarasjen. | Nordnestunnelen er en foreslått veitunnel mellom Nøstet og Holbergsallmenningen i Bergen, som også skal være hovedinnkjørsel til Klostergarasjen. | 3,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Continental_Airlines_Flight_3407 | 2023-02-04 | Continental Airlines Flight 3407 | ['Kategori:2009 i USA', 'Kategori:43°N', 'Kategori:78°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 2009', 'Kategori:Flyulykker i USA', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Bombardier Dash 8'] | Continental Airlines Flight 3407 var en innenriks passasjerflygning operert av Colgan Air mellom Newark Liberty International Airport (EWR) i New Jersey og Buffalo Niagara International Airport (BUF) i New York. Like etter siste melding fra flyet klokken 22:11 EST (03:11 UTC 13. februar 2009), styrtet flyet i et hus nordøst for Buffalo, i forstaden Clarence, 10 km før BUFs rullebane 23. Totalt 50 mennesker ble drept inkludert to piloter, to kabinpersonaler, 44 passasjerer, en off-duty pilot og en beboer i huset. Besetningen sendte ikke nødsignal før styrten. Det var det første dødelige styrten for et sivilt passasjerfly i USA på to og et halvt år, forrige ulykke var styrten av Comair Flight 191.
Dette er den ulykken med en Dash 8 som har krevd flest liv.
| Continental Airlines Flight 3407 var en innenriks passasjerflygning operert av Colgan Air mellom Newark Liberty International Airport (EWR) i New Jersey og Buffalo Niagara International Airport (BUF) i New York. Like etter siste melding fra flyet klokken 22:11 EST (03:11 UTC 13. februar 2009), styrtet flyet i et hus nordøst for Buffalo, i forstaden Clarence, 10 km før BUFs rullebane 23. Totalt 50 mennesker ble drept inkludert to piloter, to kabinpersonaler, 44 passasjerer, en off-duty pilot og en beboer i huset. Besetningen sendte ikke nødsignal før styrten. Det var det første dødelige styrten for et sivilt passasjerfly i USA på to og et halvt år, forrige ulykke var styrten av Comair Flight 191.
Dette er den ulykken med en Dash 8 som har krevd flest liv.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NTSBs undersøkelsesrapport om ulykken publisert 2. februar 2010
Rapport om ulykken hos Avation Safety Network | New York i USA | 3,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liang_Yusheng | 2023-02-04 | Liang Yusheng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Kinesiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wuzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Liang Yusheng (kinesisk: 梁羽生, født som Chen Wentong 陳文統 den 5. april 1924 i fylket Mengshan i Guangxi i Kina, død 22. januar 2009 i Sydney i New South Wales i Australia) var en kinesisk wuxiaforfatter.
| Liang Yusheng (kinesisk: 梁羽生, født som Chen Wentong 陳文統 den 5. april 1924 i fylket Mengshan i Guangxi i Kina, død 22. januar 2009 i Sydney i New South Wales i Australia) var en kinesisk wuxiaforfatter.
== Verker ==
Nü Di Qi Ying Zhuan (女帝奇英传)
Da Tang You Xia Zhuan (大唐游侠传)
Long Feng Bao Cha Yuan (龙凤宝钗缘)
Hui Jian Xin Mo (慧剑心魔)
Wu Lin Tian Jiao (武林天骄)
Kuang Xia Tian Jiao Mo Nü (狂侠天骄魔女)
Fei Feng Qian Long (飞凤潜龙)
Ming Di Feng Yun Lu (鸣镝风云录)
Feng Yun Lei Dian (风云雷电)
Huan Jian Qi Qing Lu (还剑奇情录)
Ping Zong Xia Ying Lu (萍踪侠影录)
San Hua Nü Xia (散花女侠)
Lian Jian Feng Yun Lu (联剑风云录)
Han Hai Xiong Feng (瀚海雄风)
Guang Ling Jian (广陵剑)
Sai Wai Qi Xia Zhuan (塞外奇侠传)
Bai Fa Mo Nü Zhuan (白发魔女传)
Qi Jian Xia Tian Shan (七剑下天山)
Jiang Hu San Nü Xia (江湖三女侠)
Bing Po Han Guang Jian (冰魄寒光剑)
Bing Chuan Tian Nü Zhuan (冰川天女传)
Yun Hai Yu Gong Yuan (云海玉弓缘)
Bing He Xi Jian Lu (冰河洗剑录)
Feng Lei Zhen Jiu Zhou (风雷震九洲)
Xia Gu Dan Xin (侠骨丹心)
You Jian Jiang Hu (游剑江湖)
Mu Ye Liu Xing (牧野流星)
Tan Zhi Jing Lei (弹指惊雷)
Jue Sai Chuan Feng Lu (绝塞传烽录)
Jian Wang Chen Si (剑网尘丝)
Huan Jian Ling Qi (幻剑灵旗)
Wu Dang Yi Jian (武当一剑)
Long Hu Dou Jing Hua (龙虎斗京华)
Cao Mang Long She Zhuan (草莽龙蛇传)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liang Yusheng | Liang Yusheng (kinesisk: 梁羽生, født som Chen Wentong 陳文統 den 5. april 1924 i fylket Mengshan i Guangxi i Kina, død 22. | 3,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Osmund_Andersen_L%C3%B8msland | 2023-02-04 | Osmund Andersen Lømsland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 1841', 'Kategori:Eidsvollsmenn', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1765', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Osmund Andersen Lømsland (født 2. juli 1765, død 25. august 1841) var gårdbruker og Eidsvollsmann.
Han ble født på Mosby i Oddernes. Han ble først bonde i Vennesla, samt elvefogd ved fløtningen i Otra. I 1806 kjøpte han gården Lømsland i Tveit.Han var valgt som første-representant til Riksforsamlingen i 1814 fra Mandals amt.. Lømsland fikk som første utsending ansvar for å føre reisekassen. Hans regnskap er bevart og gir viktig informasjon om reisen og oppholdet på Eidsvoll. Han tilhørte nok Unionspartiet, og var en av de som ba om sin stemme mot Eidsvollsgarantien protokollført.
Andersen Lømsland var ikke senere aktiv i politikken.
På hans grav på Tveit kirkegård ble det reist en bautastein 17. mai 1914. Hovedhuset på Lømsland brant ned for mange år siden.
| Osmund Andersen Lømsland (født 2. juli 1765, død 25. august 1841) var gårdbruker og Eidsvollsmann.
Han ble født på Mosby i Oddernes. Han ble først bonde i Vennesla, samt elvefogd ved fløtningen i Otra. I 1806 kjøpte han gården Lømsland i Tveit.Han var valgt som første-representant til Riksforsamlingen i 1814 fra Mandals amt.. Lømsland fikk som første utsending ansvar for å føre reisekassen. Hans regnskap er bevart og gir viktig informasjon om reisen og oppholdet på Eidsvoll. Han tilhørte nok Unionspartiet, og var en av de som ba om sin stemme mot Eidsvollsgarantien protokollført.
Andersen Lømsland var ikke senere aktiv i politikken.
På hans grav på Tveit kirkegård ble det reist en bautastein 17. mai 1914. Hovedhuset på Lømsland brant ned for mange år siden.
== Litteratur ==
Kathrin Papst: Osmund Lømsland og gården Lømsland i Kristiansand, i Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014 s. 349-351. ISBN 978-08-02-44564-5
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens biografi, slekt, underskrift, bilde og beskrivelse av hans segl på Grunnloven 17. mai 1814
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Osmund Andersen Lømsland hos Norsk senter for forskningsdata | Osmund Andersen Lømsland (født 2. juli 1765, død 25. | 3,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pondus | 2023-02-04 | Pondus | ['Kategori:1995 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Bilmekanikere', 'Kategori:Introduksjoner i 1995', 'Kategori:Norske tegneserier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2021-11', 'Kategori:Tegneseriefigurer'] | Pondus er en norsk tegneserie som tegnes og skrives av Frode Øverli. Serien er hovedsakelig tegnet i stripeformat, og utgis både som dagsstriper og søndagsstriper. Enkelte lengre historier har også blitt produsert, da vanligvis som spesialalbum og julehefter.
I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var Pondus en av fire tegneseriefigurer som ble gjengitt på et norsk frimerke.
| Pondus er en norsk tegneserie som tegnes og skrives av Frode Øverli. Serien er hovedsakelig tegnet i stripeformat, og utgis både som dagsstriper og søndagsstriper. Enkelte lengre historier har også blitt produsert, da vanligvis som spesialalbum og julehefter.
I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var Pondus en av fire tegneseriefigurer som ble gjengitt på et norsk frimerke.
== Historie ==
Frode Øverli startet arbeidet med Pondus i 1995. Den gang het serien A-laget og handlet om tre fotballsupportere. To av dem ble senere utviklet til figurene i dag kjent som Pondus og Jokke. Da Ernie fikk sitt eget blad i 1996 var Pondus med på lasset og ble svært godt mottatt. Serien ble oppdaget av lokalavisen Vestnytt, og fikk umiddelbart fast spalteplass. Året etter ble Pondus plukket opp av Dagbladet, som har publisert i avisen siden. Pondus gis i dag ut i fler enn 130 aviser, blader og nettsteder i både inn- og utland.
Sommeren 2000 fikk Pondus sitt eget blad i Norge med 5 utgivelser i sitt første år. Fra og med 2001 har Pondus blitt publisert som fast månedsblad med 13 bladutgivelser i året. Frekvensen gikk senere ned til 12 utgaver årlig, og pr. 2019 utkommer bladet med 10 utgaver pr. år. I 2001 kom Pondus i tillegg som et eget blad i Sverige, og debuterte året etter som første Pondusbok på latin. Pondus er også oversatt til esperanto, og har siden 2007 blitt publiser på ungdomssidene Inter Ni Dirite i medlemsbladet til Norvega Esperantista Ligo. I tillegg har Pondus blitt utgitt i Danmark, Finland, Frankrike og England.
Pondus kom som julehefte for første gang i 1999, og har vært fast julehefte hvert år siden. I perioden 2002-2008 ble Pondus julehefte utgitt på de tre samiske språkene nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. I 2009 ble det kun utgitt på nordsamisk.
Fra 2007 til 2018 ble Pondus utgitt på Egmont Serieforlaget. Før 2007 hadde Schibsted forlag vært ansvarlig for utgivelser av Pondus-bladene og -bøkene. Fra 2018 overtok nystartede Strand Forlag ansvaret for utgivelser av blader og bøker fra Egmont Serieforlaget.
== Figurer i serien ==
== Samlinger ==
I tillegg til månedsbladet blir stripene og søndagshalvsidene samlet kronologisk og nær komplett i innbundet bokform:
== Øvrige Pondus-utgivelser ==
Alt for Norge (1998)
Dovent øl og driftige damer (1999)
God Juling (1999)
Jokkes Jul (2000)
Jakten på Jokkes pappa (2001)
Julen 2001
Licetne interpellare? (2002)
Julen 2002
Julen 2003
Julen 2004
Julen 2005
Julen 2006
Mortales Clamores! (2007)
Julen 2007
Julen 2008
Julen 2009
Julen 2010
Julen 2011
Julen 2012
Pondus Maltrafoj (2013, Esperanto)
Julen 2013
Julen 2014
Julen 2015
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pondus.no – Offisiell side og blogg
Timelaps-video av Frode Øverli som tegner en Pondus-stripe
Stort video-intervju med Frode Øverli
Pondus-striper på Dagbladet.no – offisiell side
Les Pondus på bt.no
Pondus-rettigheter og publisering | Pondus er en norsk tegneserie som tegnes og skrives av Frode Øverli. Serien er hovedsakelig tegnet i stripeformat, og utgis både som dagsstriper og søndagsstriper. | 3,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Funeral | 2023-02-04 | Funeral | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1991', 'Kategori:Funeral', 'Kategori:Norske doom metal-band', 'Kategori:Norske gothic metal-band'] | For albumet til Arcade Fire, se Funeral (album).Funeral er et norsk funeral doom band fra Drammen. Bandet ble etablert i 1991 av Thomas Angell og Anders Eek. Like etter ble også Einar Andre Fredriksen på bass og som låtskriver og Christian Loos på gitar medlemmer av bandet. De er pionerer innen funeral doom-sjangeren.
| For albumet til Arcade Fire, se Funeral (album).Funeral er et norsk funeral doom band fra Drammen. Bandet ble etablert i 1991 av Thomas Angell og Anders Eek. Like etter ble også Einar Andre Fredriksen på bass og som låtskriver og Christian Loos på gitar medlemmer av bandet. De er pionerer innen funeral doom-sjangeren.
== Historikk ==
=== Bandoppstart ===
Bandet spilte inn sin første demo, Tristesse i 1993. Året etter ble demoen utgitt som et studioalbum av det amerikanske plateselskapet Wild Rags Records. Ifølge hjemmesiden til bandet vant denne demoen tittelen «the most depressing band in the world» (det mest deprimerende bandet i verden). Som et av de første doom metal-bandene fikk Funeral i 1994 en kvinnelig vokalist, Toril Snyen. Bandet utgav studioalbumet Tragedies, som man regner som bandet gjennombrudd. Etter dette sluttet Toril Snyen i bandet.
I 1996 laget Anders Eek et side-prosjekt av Funeral, som fikk navnet Fallen.
=== Demo '97 ===
I 1997 reiste bandet til England der de innspilte ti spor på Academy Studios uten vokalist, delvis i sammen med band som My Dying Bride, Anathema og Cradle of Filth. Senere ble vokalisten Sarah Eick medlem av bandet slik at de kunne avslutte fem av de ti sporene, dette resulterte i demoen To Mourn Is a Virtue (kjent som Demo '97) i 1997. Demoen ble laget i 30 eksemplarer og distribuert til plateselskaper, radiostasjoner og flere fanzines over hele verden.
=== Demo '99 ===
Bandet mistet igjen sin kvinnelige vokalist, men fant igjen raskt en erstatter, Hanne Hukkelberg.
Funeral produserte enda en demo i 1999, nemlig The Passion Play (kjent som Demo '99) som ble spilt inn i Studio Tinnilus. Denne demoen ble også laget i få eksemplarer og distribuert til plateselskaper, radiostasjoner og fanzines.
=== Det tredje studioalbumet ===
I det siste intervjuet med Einar Fredriksen forklarte han hva han mente var grunnen til at det hadde tatt sju år å få på plass et nytt album. Han mente grunnen var at det gamle plateselskapet Arctic Serenades ødelagte bandet da de presset Toril Snyen ut av bandet. Dette har ført til at det har blitt vanskelig å finne en erstatter. Det bidro også til at flere av bandmedlemmene mistet litt av motivasjonen sin. De fant tilslutt et nytt plateselskap og gav ut In Fields of Pestilent Grief.
=== Dødsfall ===
Einar Andre Fredriksen begikk selvmord 10. januar 2003
Christian Loos døde 28. oktober 2006
=== Konserter ===
Bandet spilte på Inferno 2006. De spilte også på Månefisken samme år, og i 2007 spilte de på Screamfest på Betong.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
=== Samlealbum ===
=== Demoer ===
== Medlemmer ==
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) Blood Red Throne hos Encyclopaedia Metallum
(en) Funeral på MySpace
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Funeral på Discogs
(en) Funeral på MusicBrainz
(en) Funeral på Encyclopaedia Metallum
(en) Funeral på Spotify
(en) Funeral på Songkick
(en) Funeral på Last.fm
(en) Funeral på AllMusic | Drammen, Norge | 3,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finland_under_Sommer-OL_1908 | 2023-02-04 | Finland under Sommer-OL 1908 | ['Kategori:1908 i Finland', 'Kategori:Finland under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1908'] | Finland under Sommer-OL 1908. 62 sportsutøvere fra Finland deltok i seks sporter, bryting, friidrett, skyting, stuping, svømming og turn, under Sommer-OL 1908 i London. Finland kom på trettendeplass med en gull-, en sølv- og tre bronsemedaljer.
| Finland under Sommer-OL 1908. 62 sportsutøvere fra Finland deltok i seks sporter, bryting, friidrett, skyting, stuping, svømming og turn, under Sommer-OL 1908 i London. Finland kom på trettendeplass med en gull-, en sølv- og tre bronsemedaljer.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Eksterne lenker ==
Resultater og profilside Arkivert 28. juli 2011 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Finland under Sommer-OL 1908. 62 sportsutøvere fra Finland deltok i seks sporter, bryting, friidrett, skyting, stuping, svømming og turn, under Sommer-OL 1908 i London. | 3,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_6 | 2023-02-04 | Europavei 6 | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Europavei 6', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Referanser til E10', 'Kategori:Referanser til E12', 'Kategori:Referanser til E14', 'Kategori:Referanser til E16', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E20', 'Kategori:Referanser til E22', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E4', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til E65', 'Kategori:Referanser til E8', 'Kategori:Referanser til Ev105', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Ev69', 'Kategori:Referanser til Ev75', 'Kategori:Referanser til Ev8', 'Kategori:Referanser til Rv15', 'Kategori:Referanser til Rv25', 'Kategori:Referanser til Rv3', 'Kategori:Referanser til Rv4', 'Kategori:Referanser til Rv706', 'Kategori:Referanser til Rv80', 'Kategori:Referanser til Rv85', 'Kategori:Referanser til Rv92', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Referanser til riksvei', 'Kategori:Riksveier i Oslo', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Veier i Innlandet', 'Kategori:Veier i Nordland', 'Kategori:Veier i Troms og Finnmark', 'Kategori:Veier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Viken'] | Europavei 6 (E6) er en europavei som går mellom Kirkenes i Norge og Trelleborg i Sverige. Veiens lengde er 3056 km, hvorav 2576 km i Norge.
Trasé fastlagt av UNECE: Trelleborg – Malmö – Halmstad – Göteborg – Oslo – Lillehammer – Trondheim – Narvik – Olderfjord – Karasjok – Kirkenes.
Før 1985 gikk E6 helt fra Roma til Kirkenes, men begynner nå altså i lengst sør i Sverige. Strekningen Helsingborg–Olderfjord på E6 var tenkt som en del av E47 men den fikk beholde nummeret som gjaldt inntil 1985 (i Norden ble gamle europaveinummer beholdt til 1992). Dette unntaket ble innvilget Sverige og Norge fordi kostnadene med en omskilting på denne særdeles lange veistrekningen ville blitt altfor store.
| Europavei 6 (E6) er en europavei som går mellom Kirkenes i Norge og Trelleborg i Sverige. Veiens lengde er 3056 km, hvorav 2576 km i Norge.
Trasé fastlagt av UNECE: Trelleborg – Malmö – Halmstad – Göteborg – Oslo – Lillehammer – Trondheim – Narvik – Olderfjord – Karasjok – Kirkenes.
Før 1985 gikk E6 helt fra Roma til Kirkenes, men begynner nå altså i lengst sør i Sverige. Strekningen Helsingborg–Olderfjord på E6 var tenkt som en del av E47 men den fikk beholde nummeret som gjaldt inntil 1985 (i Norden ble gamle europaveinummer beholdt til 1992). Dette unntaket ble innvilget Sverige og Norge fordi kostnadene med en omskilting på denne særdeles lange veistrekningen ville blitt altfor store.
== Motorvei ==
E6 er siden oktober 2020 ferdigutbygd som motorveistandard hele strekningen Moelv til Trelleborg. Innenfor Oslo kommunes grenser har noen kilometer av E6 ikke motorveistatus, selv om veien har fire felt, plandelte kryss og midtdeler. Dette skyldes at veien her av praktiske årsaker også må kunne benyttes av kjøretøy som ikke har lov å kjøre på veier med motorveistatus. Det er også busslommer direkte ved veien uten separering.E6 ble åpnet som motorvei fra Göteborg til Kungälv i 1958. Denne strekningen ble opprinnelig bygget for venstrekjøring og måtte delvis bygges om etter at Sverige gikk over til høyrekjøring i 1967. I perioden 1968-1974 ble motorveien forlenget til Stenungsund. I Norge ble det bygd motorvei fra Ulven i Oslo til Langeland ved Jessheim på 1960- og 70-tallet. Tidlig i 1990-årene ble deler av denne strekningen, mellom Ulvensplitten og Furuset utvidet fra fire til åtte felt (to forbeholdt buss og taxi). Videre utover i tiåret ble det bygget motorvei fra Stenungsund til nordsiden av Uddevalla og fra Moss til Vinterbro. I forbindelse med utbyggingen av Oslo lufthavn på Gardermoen ble E6 utvidet til seks felt mellom Tangerud (kryss med Østre Aker vei) og Hvam. Samtidig ble E6 utvidet fra to til fire felt fra Langeland til Kverndalen (kryss med E16 til Oslo lufthavn).
De 160 km mellom Moss og Uddevalla planla og bygget man lenge med filosofien om at veien skulle forbli uten motorveistandard, men kraftig vekst i trafikk og ulykker i 1990-årene gjorde at en utvidelse av vegen tvang seg fram. Fra år 2000 ble nye delstrekninger åpnet, blant annet forbi Dingle/Rabbalshede og Uddevallabroen i 2000, rundt Dynekilen i 2003 og Svinesundsbrua på riksgrensen i 2005. Moss-Strömstad og Uddevalla-Rabbalshede sto ferdig som sammenhengende motorvei i 2008, mens Kolomoen-Gardermoen ble ferdig i 2014 og Strömstad-Rabbalshede i 2015.
De 30 sørligste milene av E6 fra Göteborg til Trelleborg ble bygget ut til motorvei fra 1961 til 1996, unntatt den siste milen fra Vellinge til Trelleborg, som ble åpnet i 2011. En ny motorvei forbi Malmö ble åpnet i 2000. I 2019 var strekningen mellom Kåterud helt nord i Stange og Kolomoen ferdig utvidet til fire felt og motorveistandard. Brumunddal til Kåterud ble fullført utvidet til firefelts motorvei 1. juli 2020.
Det er videre motorvei-standard mellom Kvål og Tiller i Trøndelag, og det er planlegging for og bygging av motorvei på store deler av strekningen Ulsberg – Kvål. Motorvei bygges også mellom Ranheim – Værnes, Kvithammar – Åsen og Moelv – Øyer. Stortinget bestemte i 2021 å legge Åsen - Steinkjer inn i Nye Veiers portefølje . Det er sannsynlig at denne strekningen også stort sett blir motorvei, men trasé og standard er ikke endelig bestemt. Det er planlagt motortrafikkvei på flere strekninger mellom Tretten og Otta som ikke er planlagt for motorveistandard.Nye Veier har uttalt at de ønsker å oppgradere E6 fra Ulsberg til Otta, en strekning som i dag er på 149 km, og dermed gjøre E6 mellom Ulsberg og Kolomoen raskere enn Rv3. Dette vil kunne oppnås ved å korte ned på veiens lengde og ved å øke fartsgrensen. I første omgang fikk de i 2021 ansvaret for Dombås - Otta i forbindelse med behandlingen av Nasjonal transportplan.
== Knutepunkter ==
== Alternative veier ==
Göteborg - Alta: ////21 Europavei 8/93/Europavei 45, via Mora-Östersund, 220 km kortere.
Trelleborg - Tromsø: ////////21 Europavei 8/Europavei 8, via Örebro-Pajala, 63 km kortere, bedre vei.
Trelleborg - Kirkenes: ////////939/955/92/Riksvei 92, via Örebro-Pajala, 860 km kortere.
Oslo - Trondheim: Europavei 6/Riksvei 3/Europavei 6 via Elverum - Alvdal, 39 km kortere.
Oslo - Trondheim: Europavei 6 /Riksvei 3/215Fylkesvei 215/607Fylkesvei 607/217Fylkesvei 217/30Fylkesvei 30/Riksvei 3/Europavei 6 via Elverum - Rendal - Tynset, 46 km kortere.
Oslo - Trondheim: Europavei 6/27Fylkesvei 27/29Fylkesvei 29/Europavei 6 via Rondane - Folldal, 31 km kortere, men ofte lengre kjøretid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) E6 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveieneNettsted med saker som omhandler E6 | | bilde = | 3,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Li_Zuopeng | 2023-02-04 | Li Zuopeng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 24. april', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra Ji'an", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Li Zuopeng (kinesisk: 李作鹏, pinyin: Lǐ Zuòpéng; født 24. april 1914 i Ji'an i Jiangxi i Kina, død 3. januar 2009) var general i Folkets frigjøringshær og senere politiker i Folkerepublikken Kina.
Han ble med i den kommunistiske røde armé i 1930. Under kulturrevolusjonen ble han valgt til medlem av politbyrået for det kinesiske kommunistparti i 1969. Han var en av Lin Biaos støttespillere, og etter Lin Biaos fall mistet også general Li sin stilling. Han ble stilt for retten og dømt til 17 år lang fengselsstraff i 1981.
| Li Zuopeng (kinesisk: 李作鹏, pinyin: Lǐ Zuòpéng; født 24. april 1914 i Ji'an i Jiangxi i Kina, død 3. januar 2009) var general i Folkets frigjøringshær og senere politiker i Folkerepublikken Kina.
Han ble med i den kommunistiske røde armé i 1930. Under kulturrevolusjonen ble han valgt til medlem av politbyrået for det kinesiske kommunistparti i 1969. Han var en av Lin Biaos støttespillere, og etter Lin Biaos fall mistet også general Li sin stilling. Han ble stilt for retten og dømt til 17 år lang fengselsstraff i 1981.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi, fra Sina.com. (kinesisk) | Li Zuopeng (kinesisk: 李作鹏, pinyin: Lǐ Zuòpéng; født 24. april 1914 i Ji'an i Jiangxi i Kina, død 3. | 3,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arvid_Lind%C3%A9n | 2023-02-04 | Arvid Lindén | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 18. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Finske brytere', 'Kategori:Fødsler 27. februar', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tammerfors'] | Arvo Leander Lindén (født 27. februar 1887 i Tammerfors, død 18. mars 1941 i Helsingfors) var en finsk bryter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Lindén vant en olympisk bronsemedalje i bryting under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på tredjeplass i vektklassen lettvekt i gresk-romersk stil bak italienske Enrico Porro og Nikolaj Orlov fra Russland.
| Arvo Leander Lindén (født 27. februar 1887 i Tammerfors, død 18. mars 1941 i Helsingfors) var en finsk bryter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Lindén vant en olympisk bronsemedalje i bryting under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på tredjeplass i vektklassen lettvekt i gresk-romersk stil bak italienske Enrico Porro og Nikolaj Orlov fra Russland.
== OL-medaljer ==
1908 London - Bronse i bryting, lettvekt gresk-romersk stil
== Eksterne lenker ==
(en) Arvid Lindén – Olympedia
(en) Arvid Lindén – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Arvid Lindén – FILA | Arvo Leander Lindén (født 27. februar 1887 i Tammerfors, død 18. | 3,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Altev%C3%A5gen | 2023-02-04 | Altevågen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Harstads geografi'] | Altevågen er et naturområde som ligger på Trondenes utenfor Harstad.
Navnet Altevågen er trolig etter gammelnorsk alptr som betyr svane. Altevågen er altså "svanevågen", eller "vågen der svanene holder til".
Det beste utsynet over området får man fra Prekestolen. Denne fremskytende berghyllen gir et flott overblikk over vågen og Toppsundet. En informativ tavle gir forklaringer til landskapet og navn på de områder og fjelltopper en se fra dette utkikkspunktet. Nede på strandflaten ligger fornminnene som knytter Altevågen til Snorres saga om Olav den hellige, samt nyere tids kulturminner som tufter etter kirkestue og naust.
| Altevågen er et naturområde som ligger på Trondenes utenfor Harstad.
Navnet Altevågen er trolig etter gammelnorsk alptr som betyr svane. Altevågen er altså "svanevågen", eller "vågen der svanene holder til".
Det beste utsynet over området får man fra Prekestolen. Denne fremskytende berghyllen gir et flott overblikk over vågen og Toppsundet. En informativ tavle gir forklaringer til landskapet og navn på de områder og fjelltopper en se fra dette utkikkspunktet. Nede på strandflaten ligger fornminnene som knytter Altevågen til Snorres saga om Olav den hellige, samt nyere tids kulturminner som tufter etter kirkestue og naust.
== Kilder ==
Trondarnes Distriktsmuseum | Altevågen er et naturområde som ligger på Trondenes utenfor Harstad. | 3,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jinggangshan_(Ji%E2%80%99an) | 2023-02-04 | Jinggangshan (Ji’an) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Jiangxi'] | Jinggangshan (井冈山; pinyin: Jǐnggāngshān) er et byfylke i byprefekturet Ji'an i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 58 790 innbyggere i 1999.
| Jinggangshan (井冈山; pinyin: Jǐnggāngshān) er et byfylke i byprefekturet Ji'an i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 58 790 innbyggere i 1999.
== Samferdsel ==
Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou (ved Wuhan), Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen.
Kinas riksvei 319 fører gjennom fylket. Riksveien begynner i Xiamen i Fujian, løper nordvestover gjennom provinsene Jiangxi, Hunan, og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens side
Kart over Jinggangshan | Jinggangshan (井冈山; pinyin: Jǐnggāngshān) er et byfylke i byprefekturet Ji'an i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. | 3,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8delig_skj%C3%B8nnhet | 2023-02-04 | Dødelig skjønnhet | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1981', 'Kategori:Michael Crichton', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Dødelig skjønnhet (originaltittel: Looker) er en amerikansk psykologisk science fiction-thriller fra 1981 skrevet og regissert av Michael Crichton. Hovedrollene spilles av Albert Finney, Susan Dey og James Coburn. Filmen handler om en plastisk kirurg som undersøker dødsfallene til flere av hans pasienter. Alle er vakre modeller og sporene peker mot et avansert dataselskap.
Filmen har tematisk likhetstrekk med Crichtons sykehusthriller Coma fra 1978.
| Dødelig skjønnhet (originaltittel: Looker) er en amerikansk psykologisk science fiction-thriller fra 1981 skrevet og regissert av Michael Crichton. Hovedrollene spilles av Albert Finney, Susan Dey og James Coburn. Filmen handler om en plastisk kirurg som undersøker dødsfallene til flere av hans pasienter. Alle er vakre modeller og sporene peker mot et avansert dataselskap.
Filmen har tematisk likhetstrekk med Crichtons sykehusthriller Coma fra 1978.
== Handling ==
Filmen dreier rundt dr. Larry Roberts, en plastisk kirurg som har som spesialitet å perfeksjonere kvinnelige modeller. Når en rekke av hans pasienter omkommer fatter han mistanke om at det ikke er helt tilfeldig. Han starter derfor sin egen etterforskning, samtidig som han forsøker å beskytte kvinnen som muligens blir neste offer. Sporene leder ham mot det multinasjonale- og høyteknologiske dataselskapet Digital Matrix. Det viser seg at selskapet bruker avansert datateknologi til å hypnotisere TV-seere til kjøp av reklameprodukter. Sentralt i denne prosessen er selskapets hemmelige apparat kalt L.O.O.K.E.R. (Light Ocular-Oriented Kinetic Emotive Responses).
== Om filmen ==
=== Priser ===
Den vant prisen for beste science fiction-film ved Brussels International Festival of Fantasy Film.
=== Mottakelse ===
Looker er ikke blant Crichtons mest kjente filmer. Den fikk lunken mottakelse av anmelderne og har bare oppnådd 29 % på Rotten Tomatoes.Den innbrakte 3,3 millioner dollar på kino i USA.
== I rollene ==
Albert Finney: Dr. Larry Roberts
James Coburn: John Reston
Susan Dey: Cindy Fairmont
Leigh Taylor-Young: Jennifer Long
Dorian Harewood: Lieutenant Masters
Tim Rossovich: Moustache Man
Darryl Hickman: Dr. Jim Belfield
Kathryn Witt: Tina Cassidy
Terri Welles: Lisa Convey
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dødelig skjønnhet på Internet Movie Database
(sv) Dødelig skjønnhet i Svensk Filmdatabas
(fr) Dødelig skjønnhet på Allociné
(nl) Dødelig skjønnhet på MovieMeter
(en) Dødelig skjønnhet på AllMovie
(en) Dødelig skjønnhet på Turner Classic Movies
(en) Dødelig skjønnhet på Rotten Tomatoes
(en) Dødelig skjønnhet på Metacritic
Filmtrailer (YouTube) | Dødelig skjønnhet (originaltittel: Looker) er en amerikansk psykologisk science fiction-thriller fra 1981 skrevet og regissert av Michael Crichton. Hovedrollene spilles av Albert Finney, Susan Dey og James Coburn. | 3,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_6 | 2023-02-04 | Europavei 6 | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Europavei 6', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Referanser til E10', 'Kategori:Referanser til E12', 'Kategori:Referanser til E14', 'Kategori:Referanser til E16', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E20', 'Kategori:Referanser til E22', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E4', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til E65', 'Kategori:Referanser til E8', 'Kategori:Referanser til Ev105', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Ev69', 'Kategori:Referanser til Ev75', 'Kategori:Referanser til Ev8', 'Kategori:Referanser til Rv15', 'Kategori:Referanser til Rv25', 'Kategori:Referanser til Rv3', 'Kategori:Referanser til Rv4', 'Kategori:Referanser til Rv706', 'Kategori:Referanser til Rv80', 'Kategori:Referanser til Rv85', 'Kategori:Referanser til Rv92', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Referanser til riksvei', 'Kategori:Riksveier i Oslo', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Veier i Innlandet', 'Kategori:Veier i Nordland', 'Kategori:Veier i Troms og Finnmark', 'Kategori:Veier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Viken'] | Europavei 6 (E6) er en europavei som går mellom Kirkenes i Norge og Trelleborg i Sverige. Veiens lengde er 3056 km, hvorav 2576 km i Norge.
Trasé fastlagt av UNECE: Trelleborg – Malmö – Halmstad – Göteborg – Oslo – Lillehammer – Trondheim – Narvik – Olderfjord – Karasjok – Kirkenes.
Før 1985 gikk E6 helt fra Roma til Kirkenes, men begynner nå altså i lengst sør i Sverige. Strekningen Helsingborg–Olderfjord på E6 var tenkt som en del av E47 men den fikk beholde nummeret som gjaldt inntil 1985 (i Norden ble gamle europaveinummer beholdt til 1992). Dette unntaket ble innvilget Sverige og Norge fordi kostnadene med en omskilting på denne særdeles lange veistrekningen ville blitt altfor store.
| Europavei 6 (E6) er en europavei som går mellom Kirkenes i Norge og Trelleborg i Sverige. Veiens lengde er 3056 km, hvorav 2576 km i Norge.
Trasé fastlagt av UNECE: Trelleborg – Malmö – Halmstad – Göteborg – Oslo – Lillehammer – Trondheim – Narvik – Olderfjord – Karasjok – Kirkenes.
Før 1985 gikk E6 helt fra Roma til Kirkenes, men begynner nå altså i lengst sør i Sverige. Strekningen Helsingborg–Olderfjord på E6 var tenkt som en del av E47 men den fikk beholde nummeret som gjaldt inntil 1985 (i Norden ble gamle europaveinummer beholdt til 1992). Dette unntaket ble innvilget Sverige og Norge fordi kostnadene med en omskilting på denne særdeles lange veistrekningen ville blitt altfor store.
== Motorvei ==
E6 er siden oktober 2020 ferdigutbygd som motorveistandard hele strekningen Moelv til Trelleborg. Innenfor Oslo kommunes grenser har noen kilometer av E6 ikke motorveistatus, selv om veien har fire felt, plandelte kryss og midtdeler. Dette skyldes at veien her av praktiske årsaker også må kunne benyttes av kjøretøy som ikke har lov å kjøre på veier med motorveistatus. Det er også busslommer direkte ved veien uten separering.E6 ble åpnet som motorvei fra Göteborg til Kungälv i 1958. Denne strekningen ble opprinnelig bygget for venstrekjøring og måtte delvis bygges om etter at Sverige gikk over til høyrekjøring i 1967. I perioden 1968-1974 ble motorveien forlenget til Stenungsund. I Norge ble det bygd motorvei fra Ulven i Oslo til Langeland ved Jessheim på 1960- og 70-tallet. Tidlig i 1990-årene ble deler av denne strekningen, mellom Ulvensplitten og Furuset utvidet fra fire til åtte felt (to forbeholdt buss og taxi). Videre utover i tiåret ble det bygget motorvei fra Stenungsund til nordsiden av Uddevalla og fra Moss til Vinterbro. I forbindelse med utbyggingen av Oslo lufthavn på Gardermoen ble E6 utvidet til seks felt mellom Tangerud (kryss med Østre Aker vei) og Hvam. Samtidig ble E6 utvidet fra to til fire felt fra Langeland til Kverndalen (kryss med E16 til Oslo lufthavn).
De 160 km mellom Moss og Uddevalla planla og bygget man lenge med filosofien om at veien skulle forbli uten motorveistandard, men kraftig vekst i trafikk og ulykker i 1990-årene gjorde at en utvidelse av vegen tvang seg fram. Fra år 2000 ble nye delstrekninger åpnet, blant annet forbi Dingle/Rabbalshede og Uddevallabroen i 2000, rundt Dynekilen i 2003 og Svinesundsbrua på riksgrensen i 2005. Moss-Strömstad og Uddevalla-Rabbalshede sto ferdig som sammenhengende motorvei i 2008, mens Kolomoen-Gardermoen ble ferdig i 2014 og Strömstad-Rabbalshede i 2015.
De 30 sørligste milene av E6 fra Göteborg til Trelleborg ble bygget ut til motorvei fra 1961 til 1996, unntatt den siste milen fra Vellinge til Trelleborg, som ble åpnet i 2011. En ny motorvei forbi Malmö ble åpnet i 2000. I 2019 var strekningen mellom Kåterud helt nord i Stange og Kolomoen ferdig utvidet til fire felt og motorveistandard. Brumunddal til Kåterud ble fullført utvidet til firefelts motorvei 1. juli 2020.
Det er videre motorvei-standard mellom Kvål og Tiller i Trøndelag, og det er planlegging for og bygging av motorvei på store deler av strekningen Ulsberg – Kvål. Motorvei bygges også mellom Ranheim – Værnes, Kvithammar – Åsen og Moelv – Øyer. Stortinget bestemte i 2021 å legge Åsen - Steinkjer inn i Nye Veiers portefølje . Det er sannsynlig at denne strekningen også stort sett blir motorvei, men trasé og standard er ikke endelig bestemt. Det er planlagt motortrafikkvei på flere strekninger mellom Tretten og Otta som ikke er planlagt for motorveistandard.Nye Veier har uttalt at de ønsker å oppgradere E6 fra Ulsberg til Otta, en strekning som i dag er på 149 km, og dermed gjøre E6 mellom Ulsberg og Kolomoen raskere enn Rv3. Dette vil kunne oppnås ved å korte ned på veiens lengde og ved å øke fartsgrensen. I første omgang fikk de i 2021 ansvaret for Dombås - Otta i forbindelse med behandlingen av Nasjonal transportplan.
== Knutepunkter ==
== Alternative veier ==
Göteborg - Alta: ////21 Europavei 8/93/Europavei 45, via Mora-Östersund, 220 km kortere.
Trelleborg - Tromsø: ////////21 Europavei 8/Europavei 8, via Örebro-Pajala, 63 km kortere, bedre vei.
Trelleborg - Kirkenes: ////////939/955/92/Riksvei 92, via Örebro-Pajala, 860 km kortere.
Oslo - Trondheim: Europavei 6/Riksvei 3/Europavei 6 via Elverum - Alvdal, 39 km kortere.
Oslo - Trondheim: Europavei 6 /Riksvei 3/215Fylkesvei 215/607Fylkesvei 607/217Fylkesvei 217/30Fylkesvei 30/Riksvei 3/Europavei 6 via Elverum - Rendal - Tynset, 46 km kortere.
Oslo - Trondheim: Europavei 6/27Fylkesvei 27/29Fylkesvei 29/Europavei 6 via Rondane - Folldal, 31 km kortere, men ofte lengre kjøretid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) E6 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveieneNettsted med saker som omhandler E6 | | kart = | 3,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troms%C3%B8 | 2023-02-04 | Tromsø | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Troms', 'Kategori:Tromsø'] | Tromsø (nordsamisk: Romsa, kvensk: Tromssa, arkaisk russisk: Тромш (Tromsj) eller Тромша (Tromsja)) er en kommune i Troms og Finnmark fylke. Tromsø kommune er den mest folkerike kommunen i Nord-Norge og den niende største kommunen i Norge.
I kommunesenteret, byen Tromsø, ligger setet for Troms og Finnmark fylke, for biskopen i Nord-Hålogaland bispedømme, for Arktisk råd og Universitetet i Tromsø. Tromsø hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett.
Tromsø kommune hadde 76 975 innbyggere per 1. januar 2020. Kommunen består av flere SSB-definerte tettstederer. Tettstedet Tromsø (Tromsøya) hadde 41 434 innbyggere per 1. januar 2022, Tromsdalen 18 063 innbyggere, Kvaløysletta 8 913 innbyggere. I tillegg inngår også de mindre tettstedene Kjosen (370), Fagernes (280) og Movik (367) i regionen rundt byen, som per 1. januar 2017 hadde 65 461 innbyggere.
Byens største arbeidsplasser er UiT Norges arktiske universitet (UiT) og Universitetssykehuset Nord-Norge. Framsenteret ble opprettet 29. september 2010 og huser blant annet Norsk Polarinstitutt, som har sitt hovedsete i Tromsø. Nordlysobservatoriet ble opprettet i 1928, og to bedrifter tilknyttet Kongsberg Gruppen som henter ned satellittdata fra verdensrommet på oppdrag fra inn- og utland. Fiskeindustrien har stor betydning. Norges Råfisklag og Norges sjømatråd har sine hovedkvarter i Tromsø. Også SpareBank 1 Nord-Norge har sitt sete i byen. Videre ligger Skatt nord og flere mindre institusjoner i Tromsø.
Tromsø en utpreget tjenesteytingskommune med noe over 3/4 av kommunens yrkesaktive ansatt i offentlig og privat tjenesteyting eller forretningsvirksomhet.Tromsø kommune fikk sin nåværende utstrekning 1. januar 2008 da søndre del av Reinøya ble overført til Karlsøy kommune. Den største endringa skjedde 1. januar 1964 da bykommunen ble slått sammen med nabokommunene Tromsøysund, Kvaløy-delen av Hillesøy (Senja-delen til Lenvik) og det meste av Ullsfjord (Svensby-området til Lyngen). Tromsøregionen består av kommunene Tromsø og Karlsøy, og er siden 2003 en av 16 byregioner i Norge. Tromsøregionen har 75762 innbyggere per 1. januar 2021. Siden 2010 inngår kommunene Tromsø, Karlsøy og Balsfjord i Tromsø-områdets regionråd.
| Tromsø (nordsamisk: Romsa, kvensk: Tromssa, arkaisk russisk: Тромш (Tromsj) eller Тромша (Tromsja)) er en kommune i Troms og Finnmark fylke. Tromsø kommune er den mest folkerike kommunen i Nord-Norge og den niende største kommunen i Norge.
I kommunesenteret, byen Tromsø, ligger setet for Troms og Finnmark fylke, for biskopen i Nord-Hålogaland bispedømme, for Arktisk råd og Universitetet i Tromsø. Tromsø hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett.
Tromsø kommune hadde 76 975 innbyggere per 1. januar 2020. Kommunen består av flere SSB-definerte tettstederer. Tettstedet Tromsø (Tromsøya) hadde 41 434 innbyggere per 1. januar 2022, Tromsdalen 18 063 innbyggere, Kvaløysletta 8 913 innbyggere. I tillegg inngår også de mindre tettstedene Kjosen (370), Fagernes (280) og Movik (367) i regionen rundt byen, som per 1. januar 2017 hadde 65 461 innbyggere.
Byens største arbeidsplasser er UiT Norges arktiske universitet (UiT) og Universitetssykehuset Nord-Norge. Framsenteret ble opprettet 29. september 2010 og huser blant annet Norsk Polarinstitutt, som har sitt hovedsete i Tromsø. Nordlysobservatoriet ble opprettet i 1928, og to bedrifter tilknyttet Kongsberg Gruppen som henter ned satellittdata fra verdensrommet på oppdrag fra inn- og utland. Fiskeindustrien har stor betydning. Norges Råfisklag og Norges sjømatråd har sine hovedkvarter i Tromsø. Også SpareBank 1 Nord-Norge har sitt sete i byen. Videre ligger Skatt nord og flere mindre institusjoner i Tromsø.
Tromsø en utpreget tjenesteytingskommune med noe over 3/4 av kommunens yrkesaktive ansatt i offentlig og privat tjenesteyting eller forretningsvirksomhet.Tromsø kommune fikk sin nåværende utstrekning 1. januar 2008 da søndre del av Reinøya ble overført til Karlsøy kommune. Den største endringa skjedde 1. januar 1964 da bykommunen ble slått sammen med nabokommunene Tromsøysund, Kvaløy-delen av Hillesøy (Senja-delen til Lenvik) og det meste av Ullsfjord (Svensby-området til Lyngen). Tromsøregionen består av kommunene Tromsø og Karlsøy, og er siden 2003 en av 16 byregioner i Norge. Tromsøregionen har 75762 innbyggere per 1. januar 2021. Siden 2010 inngår kommunene Tromsø, Karlsøy og Balsfjord i Tromsø-områdets regionråd.
== Geografi ==
Tromsø har sjøgrense mot Senja i sørvest og landegrense mot Balsfjord i sør, Storfjord i sørøst, Lyngen i øst og Karlsøy i nordøst.
=== Byområdet ===
Byens sentrum ligger på sørøstsida av Tromsøya, ei grønn og lav øy på 21 km². Høyeste punkt på Tromsøya er Varden, 159 moh., nord på øya. Midt på øya ligger vannet Prestvannet, som ble demmet opp i 1867. Bebyggelsen dekker store deler av øya, men det er skogområder langs høydedraget som strekker seg i retning nord–sør. På vestsida av øya er det noe jordbruksland.
Mot vest er Tromsøya forbundet med Kvaløya med den 1 220 meter lange Sandnessundbrua. På Kvaløya ligger bydelen Kvaløysletta, som ligger umiddelbart over brua. Øst for Tromsøya ligger fastlandet, som er forbundet med Tromsøya med den 1016 meter lange Tromsøbrua og den 3500 meter lange Tromsøysundtunnelen. Bydelene på fastlandet heter Kroken, Lunheim, Tomasjord, Tromsdalen og Solligården.
=== Tettsted ===
Statistisk Sentralbyrå bruker en tettstedsdefinisjon som medfører at Tromsø, presenteres som tre tettsteder: Tromsø, Tromsdalen og Kvaløysletta. Innbyggertallet for disse tre, altså Tromsø by, var 1. januar 2017 64 448.
=== Befolkning i tettsted respektive landsbygd ===
1. januar 2020 hadde Tromsø kommune 76 974 innbyggere. Av disse bodde i 2017 66 281 i tettsted, 7 940 på landsbygda og for 320 personer var det ukjent om de bodde i et tettsted i kommunen eller om de bodde på landsbygda. Andelen bosatte i tettsted utgjorde da 88,9 %.
=== Øyene utenfor ===
Kvaløya, Norges femte største øy, ligger i sin helhet innenfor kommunegrensa. I tillegg til Kvaløya ligger deler av Ringvassøya, Norges sjette største øy og deler av Rebbenesøya, innenfor kommunegrensen. Ellers har Tromsø et stort antall mindre øyer. Blant dem har Sommarøya, Hillesøya, Vengsøya og Håkøya en vesentlig bebyggelse. Mot nordvest i kommunen ligger en forreven skjærgård med svært spredt bebyggelse, eksempelvis har Sandøya tre innbyggere og Musvær fem. Øya Tussøya i sørvest har også kun en håndfull innbyggere.
På Sommarøya og Hillesøya lengst sørvest i kommunen ligger tettstedet Sommarøy, et fiskevær med ca. 300 innbyggere, og på Kvaløya like ved ligger jordbruksbygda Brensholmen med ca. 300 innbyggere. Herfra kan man om sommeren ta ferge over til Botnhamn på Senja. Andre større bygder på Kvaløya er Ersfjordbotn, Tromvik og Kvaløyvågen, samt tettstedene Kaldfjord og Eidkjosen som er i ferd med å bli «slukt» av byens vekst utover Kvaløya.
Utenfor de bebodde øyene ligger det flere hundre ubebodde øyer, holmer og skjær. Den ytterste gruppa av holmer heter Auvær. Øya Gåsvær nordvest i kommunen har ingen fast bosetting, men har et lite kapell som er i bruk under kirkehelger om sommeren. Risøya var bebodd inntil for få år siden.
=== Fastlandet innenfor ===
Halvøya som fastlandsbydelene i Tromsø ligger på har det samiske navnet Stuoranjarga. Sør for byområdet ligger Ramfjordnes og den korte fjorden Ramfjorden, samt bygda Andersdal. Nord for byområdet ligger bygdene Tønsvik, Vågnes og Skittenelv. Det høyeste fjellet på halvøya er Hamperokken (1404 moh). Stuoranjarga avgrenses i øst av Ullsfjorden. Langs vestsida av Ullsfjorden ligger bygdene Oldervik, Breivikeidet og Sjursnes. Øst for fjorden ligger Lyngenhalvøya med bygdene Lakselvbukt, Olderbakken og Jøvik. På grensa mellom Tromsø og Lyngen kommune ligger Lyngsalpan og Troms og Finnmarks høyeste fjell, Jiehkkevárri (1834 moh.). Den nordøstlige delen av Malangshalvøya, i området rundt Vikran, ligger i Tromsø kommune.
=== Delområder ===
Tromsø kommune er delt inn i 20 statistiske delområder fordelt slik (innbyggertall 2015):
På Tromsøya: Tromsø (7 482), Sommerlyst (7 615), Nordre Tromsøya (7 980), Mortensnes (9 211), Søndre Tromsøya (5 729)
Sentralt på fastlandet: Kroken (4 752), Tomasjord (5 466), Tromsdalen (5 051), Reinelva-Hundbergan (3 164)
Sentralt på Kvaløya: Kvaløybyen (9 416)
Øvrige på fastlandet: Fastlandet nord (549), Ramfjordområdet (1 197), Malangshalvøya (294), Ullsfjord (796)
Øvrige på øyene: Kvaløya sørøst (831), Malangskjeften (630), Kattfjord (324), Ersfjord-Røssholmdjupta (476), Kvaløya nordvest (630), Øyene nord (715)
Bosted ikke oppgitt (373)
=== Klima ===
== Historie ==
Tromsøya ble isfri for ca 10 500 år siden. Arkeologiske funn viser 11 000 år gammel bosetting. I Tønsvika like ved Tromsøya har det blitt funnet omfattende spor etter bosetning fra eldre steinalder. I noen av fjordområdene rundt byen har det eksistert samiske boplasser. Høvdingen Ottar fra Hålogaland, som levde på slutten av 800-tallet, er antatt å ha bodd sør for dagens Tromsø kommune. Han omtalte seg selv som boende «lengst nord av alle nordmenn». I det islandske sagaen Rimbegla fra 1100-tallet heter det seg at Malangen skilte norrøn fra samisk bosetning, men det har også vært noe spredt norrøn bosetning nord for dette. Blant annet finner man både samiske og norrøne spor fra jernalderen på søndre Kvaløya, som f.ks båtgravene på Hillesøy, og gårdsanlegg i Grøtfjord. På selve Tromsøya finnes graver fra vikingtiden av norrøn opprinnelse, i tillegg til en rekke enkeltfunn. Blant annet ble et tveegget sverd, en stridsøks, samt øvrige redskaper funnet i en grav på Søndre Langnes. I tillegg har en større vikingskatt, datert til år 900-1100 e.kr, blitt funnet noen hundre meter lengre opp på selve øya.
=== Kirkested og norsk utpost ===
I Håkon Håkonssons saga finner vi den første omtale av Troms i skrevne kilder: «Han lod gjøre Kristkirken i Trums kristnede der kirkesognet». Kong Håkon døde i 1263 og det antas at kirken ble bygd midt på 1200-tallet. – Det har også vært antatt at festningsanlegget på Skansen er fra samme periode, men om dette er det uenighet. Det antas at kirken i Tromsø har hatt beliggenhet ved Prostneset i sentrum hele tiden, hvor de enste spor etter eldre kirker i Tromsø er funnet. Muligens lå den ved Skansen, som ble bygget omtrent samtidig, men det finnes ingen spor som kan bekrefte dette.
I et konstitusjonsbrev fra pave Klemens V av 5. februar 1308, som omhandler organiseringen av kapellene, nevnes også en kirke nordpå: «Ecclesia Sanctae Mariae de Trinis juxta paganos».. Tradisjonelt har historikerne endret navnet «Trinis» til «Trums», og oversatt dette til: «Den hellige Marias kirke i Troms nær hedningene». Grunnen til denne endringen har vært at man har antatt at «Trinis» er en feilskriving av «Trums». Denne navneendringen er trukket i tvil.
Tromsø var utover i middelalderen og i nytida et lite kirkelig sentrum. På grunn av kirken har folk kommet roende fra et vidt distrikt fra havet og inn til grensa for å delta i gudstjeneste, noe som også betydde handel. For å kunne overnatte, hadde folk satt opp kirkestuer nedenfor kirken på Prostneset. I en svært tynt befolket region fremsto dermed Tromsø som et lokalt møtested. Det var også på denne tida en norsk utpost i et område bebodd stort sett av ikke-nordmenn, men også et grensefort mot et uavklart territorium. Tradisjonelt mener historikerne at enda på 1300-tallet hadde russerne skatterett langs kysten til Lyngstuva og i innlandet til Skibotnelva eller Malangselva, mens Norge hadde skatterett til og med Kolahalvøya. Denne grensen er trukket i tvil. Det påpekes at tidligere rakk den norske kongens interesser langt østover på Kola, og at det finnes dokumenteter som viser at grensen gikk fra Henøyene eller Kareltuven, vest for Fiskerhalvøya, ytterst i Varangerfjorden, og langs Petsjengaelven.I løpet av de neste par hundre år ble Norges nordøstlige grense forskjøvet langt i retning av Kola, slik at Tromsø mistet sin karakter som utkantby.
1609 var det hekseprosesser i Tromsø. 3 personer ble brent. En ny kirke ble bygget rundt 1708–1710.
=== Bygrunnleggelse ===
I 1789 ble det bergenske handelmonopolet opphevet, og folk i Nord-Norge kunne handle med hvem de ville. Dette året ble også Tromsøs eldste hus, Tollbua på Skansen, bygd for å administrere skatter og avgifter fra den nye handelen. Byene Hammerfest og Vardø ble grunnlagt samme år. Man ville også ha en tredje by i Nord-Norge, men striden sto om hvor den skulle ligge. Kandidater var Gibostad på Senja samt Gausvik og øya Kjøtta ved Harstad. Valget falt til slutt på Tromsø, og byen fikk kjøpstadsprivilegier undertegnet av Christian VII i 1794. På dette tidspunktet bodde det ca. 80 mennesker i Tromsø. I 1803 sto en ny kirke ferdig, nåværende Elverhøy kirke. Den ble seinere flyttet i 1861.
=== Langsom vekst ===
Byen ble formelt bispesete i 1804, men biskopen bosatte seg ikke der før 1834. I 1807 hadde byen ennå ikke 100 innbyggere. Byen gikk trange tider i møte, fordi Norge ble viklet inn i Napoleonskrigene. I 1812 ble byen angrepet av engelske styrker, men i slaget ved Pølsehamna (nord for brua) satte den lille dansk-norske garnisonen seg så kraftig til motverge at engelskmennene ikke våget å gå inn i selve byen. Angrepet skjedde den 2. august 1812, og datoen er fortsatt en merkedag i det danske sjøforsvar. Kornlageret på Skansen ble reddet. I disse årene ble pomorhandelen med Russland stadig viktigere.Den første skuta gikk til ishavet i 1820. Ishavsfangsten skulle få avgjørende betydning for byens vekst. Fiskehandelen gjorde at veksten i Tromsø skjøt fart fra 1820 og utover, og etter hvert strakte byens handelsforbindelser seg helt fra Arkhangelsk til Sentral-Europa. I løpet av 1820-årene var hele området langs indre havn fra Strandtorget i sør mot dagens bruhode i nord et sammenhengende byområde av brygger, bolighus og med store hager. Tromsø har fortsatt noe av den karakteristiske trehusbebyggelsen igjen, særlig herskapshus i Sjøgata og Skippergata fra cirka 1820.I 1830 hadde Tromsø 1200 innbyggere. Tromsøborgere ønsket å bygge ut landsteder på Tromsøya, og fra 1830 kunne man kjøpe «stykker» på øya. Forhåpningen, Nøysomheten, Charlottenlund og Sommerlyst er navnet på slike gamle stykker, eller løkker/landsteder. I perioden var Sjøgata hovedgata, mens dagens Storgate var en bakgate med mer beskjeden bebyggelse. De gamle kirkestuene ble flyttet sør for Strandskillet, det vil si ut av byen, og området ble etter hvert et fattigkvarter.
=== «Nordens Paris» ===
Tilnavnet «Nordens Paris» har sin opprinnelse fra tida rundt 1840. Jentene fra Tromsø gikk kledd som parisiske sypiker het det da. Besøkende på 1800-tallet ble ofte svært overrasket over dannelse, språkkunnskaper og kultur i Tromsø, og en gjestende tysk turist, Georg Hartung, skrev i en reiseskildring: «Stokholm gjelder for Nordens Paris. Skal det beboede høje Norden ogsaa have et, kan det kun være Tromsø.», mens Bjørnstjerne Bjørnson rapporterte til sin Karoline at «her er kun champagne og spetakkel».Siden Paris på dette tidspunkt var verdens sentrum, var det svært vanlig å sammenligne enhver by det var noe med, med Paris. En annen årsak var at svært mye av pengestrømmen fra fiskeriene i nord konsentrerte seg i Tromsø, noe som førte til økonomisk vekst og høyt privat forbruk og det ble ikke uvanlig å importere for eksempel moteklær direkte fra Kontinentet i stedet for gjennom handelshusene i Oslo. Den sterke handelen med kontinentet kan også sies å ha hatt betydning og konsekvens ved at flere steder i byen har franske navn, blant annet så heter moloene (pirene) i byen, sjeté. I nordre del av havnebassenget finner vi Nordsjeteen og i sør, Sørsjeteen.
=== Nedgang og så vekst ===
Tromsø Seminarium (senere lærerskole, og Høgskolen i Tromsø) ble flyttet hit fra Trondenes i 1848. Fra 1850 var Tromsø Norges førende ishavsby, tidligere var det Hammerfest. Rundt 1860 går imidlertid byen inn i en nedgangstid. 1861 innvies Tromsø domkirke, som er en langkirke i nygotisk stil, tegnet av Christian Heinrich Grosch. I 1867 ble det etablert faste lokalbåtruter mellom Tromsø og bygdene omkring, og byen fikk en sterkere posisjon som sentrum i de midtre deler av Troms.
Tromsø Museum åpnet i 1872 og Macks Bryggeri grunnlegges 1877. Første hurtigrute kommer til byen 5. juli 1893. Tromsø hadde 7 100 innbyggere i 1900. 1902 startet avisen Nordlys. 1902 var også en stor brand i sentrum. Mange brygger brant ned. 1918 kom «Værvarslinga» i gang.
=== Ekspedisjoner til Arktis ===
Ishavsfangsten, som foregikk i et område fra Karahavet øst for Novaja Zemlja til Davisstredet vest for Grønland gjorde at tromsøværingene hadde god greie på, og lang erfaring med ekstreme forhold. Dermed var mannskap fra Tromsø og distriktet rundt verdifulle for ekspedisjoner til Arktis. Roald Amundsen, Umberto Nobile og Fridtjof Nansen var hyppige gjester i Tromsø. Verdens søkelys ble spesielt rettet mot byen i årene 1926 og 1928 i forbindelse med Nobiles og Amundsens ekspedisjoner til Nordpolen.
Nordlysobservatoriet ble åpnet 1928, og byen fikk fast flyforbindelse 1938.
=== Andre verdenskrig ===
I 1940 ble Tromsø Radio og Simavik kraftverk bombet i april. I mai sendes 20 tonn gull fra Tromsø til England. Samme år var Tromsø det frie Norges hovedstad i tre uker mens Oslo og Sør-Norge var okkupert. Kong Haakon og regjeringen forlot imidlertid Tromsø med krysseren «Devonshire» 7. juni 1940.
I Tromsø ble det etablert tre større fangeleir under andre verdenskrig. Det var «Sydspissen», «Krøkebærsletta» og «Isrenna». «Sydspissen» ble etablert 1941 og var en leir for politiske fanger. Blant de første som kom dit, var alle mannlige jøder i Tromsø. I leiren var det cirka 100–120 mann.
I 1942 ble det bygget en større leir, «Krøkebærsletta». Denne var både for politiske fanger og de som hadde vært med om militært motstandsarbeid. Her var det en del fanger som ble utsatt for en forferdelig behandling. 20. oktober 1943 ble åtte fanger dømt til døden og avrettede den 23. oktober. Antall fanger var rundt 250. Cirka 2 500 fanger passerte gjennom «Krøkebærsletta» på sin vei mot større leir. Det var ikke noen kvinnelige fanger.
På «Isrenna» ble det i 1942 etablert en leir for russiske krigsfanger. Her satt det 735 fanger da krigen var slutt. Både «Krøkebærsletta» og «Isrenna» ble etter krigen brukt som fangeleirer for blant annet landssvikere og medlemmer av Gestapo.
Slagskipet «Tirpitz» ble senket ved Håkøya utenfor Tromsø 12. november 1944. «Tirpitz» var det største tyske slagskip som noensinne var bygget, noe større enn «Bismarck». Etter flere skader på skipet ble det liggende ved Håkøya rett utenfor Tromsø. Det var britiske Lancaster bombefly som sto for bombinga. Over 1000 mann omkom. Skipet ble seinere hugd opp. Under tvangsevakueringen av Nord-Troms og Finnmark ble det på det meste registrert 7381 evakuerte den 14. november 1944. Samtidig var det ankommet om lag 6000 tyske soldater fra Finland, i tillegg til 8000 soldater tilhørende garnisonen i Tromsø.
=== Etterkrigstid ===
Den 7. april 1948 brant mange brygger og forretningsgårder ned i Sjøgate og Fredrik Langes gate. I tida etter den andre verdenskrig ble Tromsø en nedslitt by. Siden byen var intakt, ble materialer og penger satt inn andre steder i landsdelen. I 1950 hadde Tromsø 15 492 innbyggere. Fra 1960-årene skulle veksten imidlertid skyte voldsom fart. I 1960 ble Tromsøbrua åpnet, broen mellom fastlandet og Tromsøya. I 1961 startet Fjellheisen, en gondolbane som går fra bebyggelsen nede i Tromsdalen og opp til Storsteinen (421 moh.) på fjellet ovenfor.I 1964 ble bykommunen Tromsø slått sammen med nabokommunene Tromsøysund, Hillesøy og Ullsfjord og fikk sin nåværende utstrekning. På dette tidspunktet hadde kommunen ca. 32 000 innbyggere. Siden 1964 har byens befolkning blitt mer enn fordoblet. Flyplassen i Tromsø ble åpnet i 1964. Tromsdalen kirke, «Ishavskatedralen», ble innviet 1965. 1969 var storbrannen i Tromsø. Samtlige trebrygger og 25 hus ble totalskadd i brannen. 1970 bodde det 28 882 personer i Tromsø<.ref name="Store Norske Leksikon-Bosetning"/> Byens universitet ble vedtatt opprettet i 1968 og åpnet i 1972.
1974 åpnet bruen mellom Tromsøya og Kvaløya, Sandnessundbrua. Parkeringen inne i fjellet i Tromsø sentrum ble åpnet 1987. 1988 ble Nordlysplanetariet åpnet. Det samme året ble Langnestunnelen åpnet, en tunnel som forbinder sentrum med Langnes handelspark og Tromsø lufthavn Langnes. Den 2-3. juni 1989 avla pave Johannes Paul II et besøk i Tromsø. VM på skøyter, sprint, ble arrangert i Tromsdalen den 24.–25. februar 1990. 1991 åpnet Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). 1994 fikk Tromsø tunnel mellon fastlandet og Tromsøya, Tromsøysundtunnelen. Polaria, Polarmiljøsenteret og Norsk Polarinstitutt ble åpnet i 1998. 1999 ble det åpnet en tunnel mellom sentrum og sykehus og universitetsområdet, Sentrumstangenten.
=== 2000-tallet ===
I november 2005 ble nybygget til Hålogaland Teater og Fokuskvartalet med rådhus, kino og bibliotek åpnet. I 2005 fikk også Tromsø besøk av Nelson Mandela i forbindelse med en 46664 konsert i Tromsø. Konserten ble avholdt i bydelen Tromsdalen på fastlandssiden. Erkebiskop Desmond Tutu, som er hedersdoktor ved Universitetet i Tromsø og vært i byen flere gang, var på ny i Tromsø i samband med en miljømarkering i 2007. Samme året var tidligere president i USA, Bill Clinton, på besøk og holdt foredrag i Tromsø. Daværende utenriksminister i USA, Hillary Clinton, var på besøk i Tromsø 2012, i samband med nordområdediskusjoner. Den 1.-14. august 2014 ble den 41. sjakkolympiaden arrangert i Tromsø. 12. desember 2017 kunngjorde ordfører Kristin Røymo at Tromsø, som Norges første by, skulle bli plastfri.
== Kommunikasjoner ==
==== Veier ====
Tromsø er endepunkt for Europavei 8, som går fra Åbo via Kilpisjärvi, Skibotn og Nordkjosbotn. Mellom Skibotn og Nordkjosbotn deler E8 trasé med Europavei 6. Fylkesvei 858 går fra Kvaløysletta vest for Tromsø sentrum med tunnel Larseng-Vikran til Storsteinnes i Balsfjorden. Ved Tømmerelva øst for Storsteinnes krysser denne E6. Fylkesvei 91 går fra Fagernes, 20 kilometer sør for Tromsø, til Breivikeidet. Herfra går det ferge over Ullsfjorden til Svensby i Lyngen kommune. Fra Lyngseidet går det så ferge over Lyngen til Olderdalen i Kåfjord kommune hvor den møter Europavei 6. Fylkesvei 863 går fra Kvaløysletta via Kvalsundtunnelen til Hansnes i Karlsøy kommune.
==== Fly ====
Tromsø lufthavn ligger på Langnes, ca. 4 km fra sentrum. Flyplassen er Norges femte største, med over to millioner passasjerer i året (2014). Tromsø er et viktig knutepunkt for flytrafikken i nord med blant annet tolv daglige avganger til Oslo lufthavn Gardermoen.
SAS, Widerøe, Norwegian, airBaltic, West Air Sweden og Nordavia har ruteflyvinger til og fra Tromsø.
==== Båt og buss ====
Hurtigruten har daglige anløp av Tromsø. Grunnlegger av Hurtigruten, Richard With, var fra Tromsø. Nord-Norgebussen går både sørover til Narvik og østover til Alta. Hurtigbåter sørger for rask forbindelse sjøveien både sørover og nordover. Totalt tre hurtigbåtruter går fra Tromsø: en sørover til Harstad med anløp på Finnsnes, en annen sørover til Lysnes på Senja med anløp på Vikran og Tennskjer, og en nordover til Skjervøy. Fra Breivikeidet går det bilferge til Svensby i Lyngen kommune. I tillegg er det i sommerhalvåret bilferge fra Brensholmen på Kvaløya til Botnhamn i Lenvik på Senja. Innad i kommunen går det ferge fra Bellvika på Kvaløya til Vengsøya. Tromsøs del av Rebbenesøya nås via fergeforbindelsen Mikkelvik–Bromnes i Karlsøy kommune.
Tromsøs busser kjøres under varemerket Troms fylkestrafikk. Bussene drives av Nobina Norge, som har konsesjon for kollektivtrafikk i kommunene Tromsø, Karlsøy og delvis Balsfjord.
== Næringsliv ==
De to største bedriftene (målt i omsetning), som har hovedkontor i Tromsø, er SpareBank 1 Nord-Norge og Norges Råfisklag. Forøvrig er selskapene i energikonsernet Troms Kraft betydningsfulle. Industri er av liten betydning for Tromsø, da kun ca. 4 % av arbeidstakerne er ansatt i industrivirksomhet. Romvirksomhet har fått betydelig industriell betydning, blant annet med to bedrifter tilknyttet Kongsberg Gruppen som tar ned satellittdata fra verdensrommet. Macks Ølbryggeri er sannsynligvis byens mest kjente merkevare. Fiskeindustrien har størst betydning og en rekke fiskeribedrifter i blant annet Kaldfjord, på Sommarøy, i Tromvik og i Kvaløyvågen eksporterer torsk, reker og sild for betydelige beløp.
En stor andel av den norske fiskerieksporten selges fra Tromsø. I tillegg til private eksportforetak har Norges sjømatråd, tidligere Eksportutvalget for fisk, sitt hovedkvarter i Tromsø.
Offentlige arbeidsplasser utgjør 50 % av arbeidsplassene. Byens største arbeidsgiver er Universitetssykehuset Nord-Norge, som 2017 hadde ca. 6300 ansatte. Videre finnes Universitetet i Tromsø som 2016 hadde 16 000 studenter og 3400 ansatte. Videre Norsk Polarinstitutt, Troms og Finnmark fylkeskommune, Fylkesmannen i Troms og Finnmark og flere mindre institusjoner.
== Politikk ==
Tromsø bystyre vedtok i 2011 å innføre parlamentarisme som styringsmodell for kommunen. Tromsøs første byråd var et flertallsbyråd utgått av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre med til sammen seks byråder. 30. september 2015 annonserte den påtroppende kommuneledelsen bestående av Arbeiderpartiet, Rødt og Sosialistisk Venstreparti at parlamentarismen vil bli avviklet og at det ble etablert et overgangsbyråd fram til 1. juli 2016.Bystyret har 43 medlemmer.
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Byen var tidligere sete for lærerseminar og latinskole, men etablering og oppbygging av universitetet på 1970-tallet førte til sterk vekst.
UiT Norges arktiske universitet – åtte fakulteter og 17 412 studenter (12 208 i Tromsø), med særlig kompetanse på telemedisin, fiskeriforskning, samisk språk, teoretisk lingvistikk, nordlysforskning og polarforskning generelt. Fra 2009 er den sammenslått med Høgskolen i Tromsø, fra 2013 med Høgskolen i Finnmark og fra 2016 Høgskolen i Harstad og Høgskolen i Narvik.
Kunstakademiet i Tromsø -
Utdanningshuset – fagskoleutdannelse som juridisk kontormedarbeider og regnskapsmedarbeider.
Imente Fagskole tilbyr utdanning innen interiør, football management, reiseliv, regnskap, helse, kontorfag, grafisk design, markedsføring, operativ ledelse, IT m.m.
Exto – offshoreutdanning innen teknologi, ingeniørfag og arkitektur, inkludert grunnleggende kurs i brønn- og boreteknikk.
Tromsø Maritime Skole tilbyr skipsoffiserutdanning, både skipstekninsk og nautisk linje.
Kirkelig Utdanningssenter i Nord (KUN) tilbyr preste- kantor og kateketutdanning.Flere videregående skoler i Tromsø er Kongsbakken videregående skole, Tromsdalen videregående skole, Tromsø maritime skole, Breivika videregående skole, Kvaløya videregående skole, Breivang videregående skole og NTG Tromsø.
=== Media ===
Tromsø har to dagsaviser. Nordlys er størst med et opplag på ca. 28 000, mens lokalavisa Tromsø har et opplag på ca. 10 000. I byen Tromsø er forskjellen mellom de to avisene mindre, 15 000 mot vel 9 000 solgte eksemplarer.
Den kvenske månedsavisa Ruijan Kaiku med et opplag på rundt 600, har også sete i byen: Det samme har kulturavisa Grus, studentavisa Utropia, samt universitetsavisa Tromsøflaket og gateavisa Virkelig Tromsø.
==== Radio og TV ====
Lokalstasjonen Radio Tromsø kringkaster på 105,6 og 106,9 MHz. NRK Nordnytt kringkaster på TV for Troms og Finnmark.
== Kultur ==
De finnes over 700 lag og foreninger registrert i kommunen.
=== Kulturarenaer ===
Tromsø har et rikt kulturtilbud, med veletablerte kulturinstitusjoner som Hålogaland Teater, Nordnorsk Opera og symfoniorkester (NOSO), og Nordnorsk Kunstmuseum. Videre har byen et levende musikkmiljø, en rekke amatørteatertrupper og flere private galleri.
Videre kan nevnes Tromsø Filmklubb, Tromsø Kulturhus, Tromsø Kino, Tromsø By – Kulturmagasin,
Studentsamfunnet Driv, Tromsø byorkester og Verdensteatret.
=== Festivaler ===
Tromsø Internasjonale Filmfestival arrangeres i januar og Nordisk Ungdoms Filmfestival (NUFF) arrangeres i juni
Nordlysfestivalen for samtidsmusikk og klassisk musikk i januar
Buktafestivalen er en rockefestival i Telegrafbukta i juli
Døgnvillfestivalen var tidligere en årlig festival arrangert på Valhall friidrettsstadion i august/september
Insomniafestivalen er en høstfestival for elektronisk musikk
Ordkalotten er en litteraturmønstring i oktober
RakettNatt, festival som arrangeres i slutten av august
Tromsø Internasjonale Jazzfestival, eller Barentsjazz i november
UKM Tromsø er en ungdomsfestival som arrangeres i vinterferien
I juni arrangeres den årlige musikkonkurransen Top of the World International Piano Competition for klassiske pianister.
=== Sport ===
TIL, Tromsø Idrettslag, rykket opp i den øverste divisjonen for herrefotball for første gang i 1985, og vant cupfinalen i 1986 og 1996. Hjemmekampene spilles på Alfheim stadion like ovenfor sentrum.
TUIL, Tromsdalen Ungdoms- og Idrettslag er et stort idrettslag som blant annet har et fotballag i 1.divisjon
IF Skarp, byens eldste fotballklubb stiftet 1919, som i 1985 bygde Norges første innendørs fotballbane.
IF Fløya er byens ledende damelag, som flere ganger har spilt i den øverste divisjonen.
BK Tromsø er byens elitelag i volleyball for kvinner og herrer.
Tromsø Storm er byens elitelag i basketball for herrer.
Tromsøstudentenes Idrettslag (TSI) er med sine 1800 medlemmer og om lag 20 undergrupper Nord-Norges største idrettslag, foreningen disponerer idrettshallen Kraft.
KSK, Kvaløya Sportsklubb
Bravo Håndballklubb
Tromsø svømmeklubb
Tromsø karateklubb
Ishavsbyen Kunstløpklubb
Tromsø Hockey
Tromsø Skøyteklubb
Tromsø Turnforening
BK 9000 og Tromsø Innebandyklubb er blant Tromsøs innebandylag
Tromsø Golfklubb
Tromsø Ryttersportsklubb, Norges største med over 80 hester på stallen og to ridehus
Tromsø Trailblazers er en amerikansk fotballklubb i nasjonal andredivisjon
Tromsø BryteklubbTromsø Alpinpark er et alpinanlegg som ligger i bydelen Kroken
Tromsø ble valgt som norsk søkerby til Olympiske leker i 2018 før Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité trakk søknaden i oktober 2008.
Idrettshaller
Tromsø kommune har følgende idrettshaller: Gyllenborg idrettshall, Storelvahallen, Kroken idrettshall, Stakkevollan idrettshall, Tromsdalen idrettshall og Tromsøhallen.
Svømmeanlegg
Tromsø kommune har følgende svømmeanlegg: Alfheim svømmehall og Stakkevollan svømmehall.
Ishall og Kunstisbane
Tromsø ishall ble etablert i 2010 på Templarheimen idrettspark, hvor Ishavsbyen Kunstløpklubb og Tromsø Hockey bruker hallen. Tromsdalen kunstisbane brukes av Tromsø Skøyteklubb.
== Severdigheter ==
=== Et fargerikt sentrum ===
Tromsø sentrum er den største samlingen av historiske trehus nord for Trondheim og har mange maleriske partier med hus i empire og sveitserstil, godt iblandet mer moderne arkitektur. Blant karakterbyggene i sentrum kan nevnes:
Tromsø Domkirke fra 1861 er landets eneste domkirke i tre og verdens nordligste protestantiske domkirke.
Vår Frue Kirke fra 1861 er sete for verdens nordligste katolske biskop.
Verdensteatret fra 1916 er Nord-Europas eldste kino i bruk og har blant annet bevart orkestergrava fra stumfilmtida.
Skansen, byens eldste hus fra 1789 er plassert oppå Skansevollen fra middelalderen, det eldste bevarte byggverket i Tromsø.
Perspektivet Museum er et moderne museum om Tromsø som befinner seg i en fin gammel bygård fra 1838
Polarmuseet i en gammel brygge fra 1837 portretterer Tromsøs fortid som sentrum for ishavsfangst og utgangspunkt for ekspedisjoner til polarstrøkene.
Verftsgata er en gatestump med flott bevarte arbeiderboliger fra 1850-tallet.
Polaria, Norsk Polarinstitutts publikumsdel fra 1998 huser blant annet et stort selakvarium og viser filmen «Svalbard Arktisk Villmark» av Ivo Caprino.
==== Utenfor sentrum ====
Tromsdalen kirke, kjent som «Ishavskatedralen», ble innviet i 1965 og har moderne arkitektur. Kirken har en av Europas største glassmosaikker, «Kristi gjenkomst» fra 1972.
Fjellheisen er en taubane som går opp til fjellet Storsteinen, 421 moh som er et utsiktspunkt over øya og de omkringliggende øyer.
Sherpatrappa, er en steintrapp i Tromsdalen. Den går også opp til fjellet over bebyggelsen i dalen.
Tromsøbadet, badeanlegg med 50 meters bane, diverse lekaktiviteter og dessuten en stor klatrevegg. Åpnet sensommeren 2019.
Universitetsmuseet Tromsø Museum har utstillinger fra nordnorsk kultur og natur, og er mest kjent for sine to sameutstillinger. Kirkekunstutstillingen har en av Norges mest verdifulle kunstsamlinger, med verdifull kunst fra seinmiddelalderen.
Byens strand, Telegrafbukta ligger ved de gamle husene i Troms Folkemuseum.
«Totus Tuus» er et karmelittkloster.
Elverhøy kirke er fra 1803. Den er flyttet to ganger og sto opprinnelig der dagens domkirke står i dag. I 1861 ble den overtatt av Tromsøysund kommune og flyttet til området ved gamle museet.
Forsvarsmuseet er innredet i en bunker fra andre verdenskrig. Her er senkningen av slagskipet «Tirpitz», 12. november 1944, dokumentert. Like ved ligger Tromsøbrakka, med utstillinger om okkupasjonstiden i Tromsø.
Tromsø botaniske hage verdens nordligste botaniske hage med et areal på 20 dekar.
Nordnorsk vitensenter verdens nordligste vitensenter og planetarium. Begrenset åpningstid utenom sommersesongen.
==== Distrikts-Tromsø ====
På Skavberg sør på Kvaløya finnes det helleristninger som går 5 000 år tilbake i tid.
Rystraumen, den sterkeste strømmen i hurtigruteleia, stryker forbi utfartsstedet Hella. Her er gamle hus, som var truet av rivning i Tromsø, gjenoppbygd.
Straumen gård i Straumsbukta er et komplett bevart gårdsanlegg fra 1600- til 1800-tallet.
På Sommarøya ligger bygdemuseet på Låvhaugen, en fiskerheim fra ca. 1890.
Lyngsalpan fjellområde, øst for byen, med fjellet Jiehkkevárri, 1 834 moh.
=== Tusenårssted ===
Skansen er kommunens tusenårssted. Skansen er et festningsverk og anses å være det mest verdifulle kulturhistoriske anlegget i kommunen. Festningsvollen er det eneste synlige middelalderspor i byen. Festningsverket har opprinnelig hatt vollgrav og er antatt anlagt midt på 1200-tallet av Håkon Håkonsson. Det kan være fra 1000-tallet.
Bygningene på Skansen er de eldste bygningene i Tromsø. De har tidligere vært brukt som tollbod, bolig, skoler, epidemilasarett, aldersheim og bymuseum.
== Kommunevåpen ==
Kommunens våpenskjold ble først foreslått i 1855, og har siden 1941 hatt følgende blasonering: «I blått en gående sølv rein». Siden 1941 har byvåpenet hatt et skjold med en såkalt nyfransk form (se bilde) og omfattet en murkrone med fem tårn.
Kommunens administrasjon benytter i dag en strengt stilisert utgave av våpenskjoldet på offisielle dokumenter. Denne ble tegnet av Hallvard Trætteberg (1898–1987) og vedtatt ved kgl. resolusjon av 24. september 1941.
== Kjente tromsøværinger ==
Se utfyllende atikkel: Liste over kjente tromsøværinger:
Carlsen, Elling (1819–1900), ishavsskipper, den første som seilte rundt Svalbard
Lie, Jonas (1833–1908), forfatter. Bodde i Tromsø i sin barndom.
With, Richard Bernhard (1846–1930), skipsreder, Hurtigrutens «far»
Koht, Halvdan (1873–1965), professor (historiker), utenriksminister 1935-1941 i Regjeringen Nygaardsvold
Sandel, Cora (1880–1974), forfatter
Rudi, Henry (1889–1970), legendarisk fangstmann og isbjørnjeger
Zapffe, Peter Wessel (1899–1990), filosof, forfatter og fjellklatrer
Hestenes, Arne (1920–1995), journalist og forfatter
Skånland, Hermod (1925-2011), sosialøkonom, sentralbanksjef 1985-1994
Haugli, Willy (1927–2009), jurist, politimester i Oslo 1985-1994
Kristoffersen, Ivan (1931-2016), mangeårig redaktør i Nordlys
Arntzen, Arthur (1937–), komiker (Oluf i Raillkattlia), journalist og forfatter.
Hansen, Bjørn (1938-), journalist, utenrikskorrespondent (NRK)
Fyhn, Truls (1945-2011), jurist, politimester i Tromsø 1994-2011
Bjerkaas, Hans-Tore (1951-), kringkastingssjef (NRK) 2007-2013
=== Kjente artister fra Tromsø ===
Hans-Richard Floer Jensen (1927–92), utdannet ved Københavns operaskole, første norske tenor som fikk prøvesynge ved Metropolitan-operaen i New York City, talsmann for transcendental meditasjon.
Sverre Kjelsberg (1946–2016), vokalist, bassist, gitarist, komponist og skuespiller.
Kirsti Sparboe (1946-), sanger og skuespiller.
Ragnar Olsen (1950-), vokalist, komponist, billedkunstner, journalist, forfatter og multi-instrumentalist.
Steinar Albrigtsen (1957-), sanger, gitarist og komponist.
Jørn Hoel (1957-), vokalist, gitarist og komponist.
Biosphere: Geir Jenssen (1962-), skriver elektronisk musikk.
Anneli Drecker (1969-), sanger, medlem av Bel Canto.
Espen Lind (1971-), sanger og komponist.
Lene Marlin (1980-), popvokalist og låtskriver.
Dagny (1990-): Dagny Norvoll Sandvik, sanger, pop.
==== Band ====
The Pussycats : dannet 1964, legender i norsk pop og rock.
Tobben & Ero : duo dannet 1969, bestående av Torbjørn Willassen (vokal, gitar) og Jan Ero Olsen (vokal, gitar).
Frost : Aggie Grøndal Peterson, født 1.8.1975, elektronisk musikk.
Norgez Bank : punk-/nyrockband, startet i 1978.
Bel Canto : ble dannet i Tromsø i 1986. Gruppen med den arktiske sounden.
Boknakaran : visegruppe, dannet i 1994.
Röyksopp : technoduo, dannet 1998, bestående av Torbjørn Brundtland og Svein Berge.
Turdus Musicus : gruppa ble dannet 1998.
Vishnu : startet i 2002. Rockeband.
Pristine : etablert i 2006. Blues, med Heidi Solheim på vokal.
LÜT: etablert i 2014
=== Kommunens hederspriser ===
Kommunen hedrer hvert år enkeltpersoner, lag og foreninger eller andre miljøer med flere priser og stipendier.
=== Monumenter og minnesmerker ===
I Tromsø er det to statuer av Roald Amundsen og minnesmerke over Latham-flyet. Det er også statuer av kong Olav V og Haakon VII i parkene i sentrum.
== Kulturelle referanser ==
Litteratur
Knut Hamsuns første roman Den Gaadefulde (1877) ble først utgitt i Mikal Urdal bokhandel i Storgata 106 i Tromsø.
Jonas Lie bodde i Søndre tollbodgate 6, fra han var fem til han var tolv år gammel. Han skriver om byen i fortellingen «Susamel».
Bjørnstjerne Bjørnson omtaler den storslåtte innseilingen til byen i teksten «En ny feriefart» fra 1869.
Tromsøs hovedgate Storgata er trolig forbilde for Cora Sandels Fjordgaten i boka Alberte og Jakob (1926).
Byen Trollesund i bokserien His Dark Materials av Philip Pullman er angivelig basert på Tromsø.
I 1977 sprengte to nynazister AKP(m-l)s oktoberbokhandel i Tromsø som var omtalt i Jon Michelets bok Jernkorset som ble utgitt året før og hvor handingen var lagt til Notodden.
Unni Lindells krimroman Rødhette (2004) handler om tre søstre fra Tromsø. Boka er en del av serien om etterforskeren Cato Isaksen.
I 2006 publiserte Jorun Thørring Glassdukkene, den første kriminalromanen i Norge med en samisk detektiv: førstebetjent Aslak Eira. Handlingen finner sted i Tromsø.FilmKomedien Operasjon Sjøsprøyt (1964) følger motortorpedobåter på tokt til Tromsø, og størstedelen av filmen foregår i og omkring byen.
Kriminalfilmen Insomnia, som senere ble nyinnspilt i USA, hadde store deler av handlingen lagt til Tromsø.
=== Vennskapsbyer ===
Tromsø har 11 vennskapsbyer: Kemi (Finland, etablert 1940)
Luleå (Sverige, 1950)
Anchorage (Alaska, USA, 1969)
Zagreb (Kroatia, 1971)
Murmansk (Russland, 1972)
Quetzaltenango (Guatemala, 1999)
Gaza (Palestina, 2001)
Arkhangelsk (Russland, 2011)
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nils M. Knutsen (1996). Nordens Paris: vandringer i Tromsøs muntre liv og historie. Tromsø: Angelica forl. ISBN 8299401607.
Sveinulf Hegstad (1997). Tromsø: byvandringer. Tromsø: Troms fylkeskommune, kulturetaten. ISBN 8278190372.
Anne-Karine Sandmo (1994). Fra boplass til by: opp til 1794. [Tromsø]: Tromsø kommune. ISBN 8299320607. Tromsøs historie bd. 1
Astri Andresen (1994). Handelsfolk og fiskerbønder: 1794-1900. [Tromsø]: Tromsø kommune. ISBN 8299320607. Tromsøs historie bd. 2
Pål Christensen (1995). Ishavsfolk, arbeidsfolk og fintfolk: 1900-1945. [Tromsø]: Tromsø kommune. ISBN 8299320607. Tromsøs historie bd. 3
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tromsø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tromsø – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Tromsø - Statistisk sentralbyrå
(no) Ishavskatedralen - ishavskatedralen.no
(no) Tromsø i Store norske leksikon
(no) Norsk Polarinstitutt
(en) Tromsø hos Wikivoyage
Tromsø bibliotek og byarkiv Historiske bykart fra 1875, 1903 og 1931 lenket til lokalhistoriske artikler Arkivert 25. september 2015 hos Wayback Machine.
(no) Arkitekturguide Tromsø. Universitetet i Tromsøs nettsted (besøkt 29. november 2012) | Tromsø Alpinpark er et alpinanlegg som ligger i Kroken, Tromsø by. Anlegget består av fem løyper med ulik vanskelighetsgrad og tre heiser. | 3,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_DeFrancis | 2023-02-04 | John DeFrancis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibliografer', 'Kategori:Dødsfall 2. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bridgeport', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | John DeFrancis (født 31. august 1911 i Bridgeport i Connecticut i USA, død 2. januar 2009 på Hawaii) var en ledende amerikansk sinolog.
Han var professor i kinesisk språk ved University of Hawaii i USA, og forfattet i særlig 1960- og 1970-årene mange verker som utviklet en ny didaktisk tilnærming til standard kinesisk. Særlig hans Readers-serie ble særlig innflytelsesrik.
Noen av hans viktigste verker tilkom etter at han sluttet som professor.
De viktigste er The Chinese Language: Fact and Fantasy (1986), der han avdekker og retter på en rekke svært utbredte feiloppfatninger om kinesisk språk og kinesisk skrift; og boken Visible Speech (1989), der han foretar lignende avklarer vedrørende den historiske utvikling av skriftspråket.
Han var utgiver av «ABC»-rekken av kinesisk-engelske ordbøker.
Tidligere i sin karriere var han medutgiver av tidsskriftene Journal of the American Oriental Society (1950–1955) og Journal of the Chinese Language Teachers Association (1966–1978).
| John DeFrancis (født 31. august 1911 i Bridgeport i Connecticut i USA, død 2. januar 2009 på Hawaii) var en ledende amerikansk sinolog.
Han var professor i kinesisk språk ved University of Hawaii i USA, og forfattet i særlig 1960- og 1970-årene mange verker som utviklet en ny didaktisk tilnærming til standard kinesisk. Særlig hans Readers-serie ble særlig innflytelsesrik.
Noen av hans viktigste verker tilkom etter at han sluttet som professor.
De viktigste er The Chinese Language: Fact and Fantasy (1986), der han avdekker og retter på en rekke svært utbredte feiloppfatninger om kinesisk språk og kinesisk skrift; og boken Visible Speech (1989), der han foretar lignende avklarer vedrørende den historiske utvikling av skriftspråket.
Han var utgiver av «ABC»-rekken av kinesisk-engelske ordbøker.
Tidligere i sin karriere var han medutgiver av tidsskriftene Journal of the American Oriental Society (1950–1955) og Journal of the Chinese Language Teachers Association (1966–1978).
== Verker ==
Bind av John DeFrancis i Yale Language Series:
Beginning Chinese
Character Text for Beginning Chinese
Beginning Chinese Reader (Parts I and II)
Intermediate Chinese
Character Text for Intermediate Chinese
Intermediate Chinese Reader (Parts I and II)
Advanced Chinese
Character Text for Advanced Chinese
Advanced Chinese Reader
Annotated Quotations from Chairman MaoBøker og monografier:
In the Footsteps of Genghis Khan (University of Hawaii Press, 1993)
Visible Speech: The Diverse Oneness of Writing Systems (University of Hawaii Press, 1989)
The Chinese Language: Fact and Fantasy (University of Hawaii Press, 1986)
Colonialism and Language Policy in Vietnam (Mouton, 1977)
Things Japanese in Hawaii (University Press of Hawaii, 1973)
Chinese-English Glossary of the Mathematical Sciences (American Mathematical Society, 1964)
Chinese Social History, by E-tu Zen and John DeFrancis (American Council of Learned Societies, 1956)
Bibliography on Chinese Social History, by E-tu Zen and John DeFrancis (Far Eastern Publications, 1952)
Talks on Chinese History (with Elizabeth Jen Young) (Far Eastern Publications, 1952)
Report of the Second Round Table Meeting on Linguistics, Language Teaching Monograph Series on Languages and Linguistics, No. 1 (Georgetown University press, 1951)
Nationalism and Language Reform in China (Princeton University Press, 1950)
Chinese Agent in Mongolia, translated from the Chinese of Ma Ho-t'ien (Johns Hopkins Press, 1949)
The Prospects for Chinese writing reform, Sino-Platonic papers #171, June 2006 [1] (PDF)Ordbøker
ABC Chinese-English Dictionary (1996)
Comprehensive ABC Chinese-English Dictionary (2003)Som utgiver av Supplementary Readers for Intermediate Chinese Reader serien (Far Eastern Publications, Yale University, 1976):
Volume I: «The White Haired Girl», by Chi-Yu Ho
Volume II: «The Red Detachment of Women», by Chi-Yu Ho
Volume III: Episodes From the «Dream of the Red Chamber», by Louise H. Li
Volume IV: «Sun Yat-sen», by Yung Teng Chia-Yee
Volume V: «Wu Sung Kills a Tiger», by Yung Teng Chia-Yee
== Publikasjoner om John DeFrancis ==
Essays on Writing and Language in Honor of John DeFrancis on His Eightieth Birthday, Sino-Platonic Papers #27, August 1991, edited by Victor H. Mair [2] (PDF)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
John DeFrancis biography at Wenlin Institute
Contents and an excerpt from The Chinese Language: Fact and Fantasy
John DeFrancis page from the University of Hawaii | John DeFrancis (født 31. august 1911 i Bridgeport i Connecticut i USA, død 2. | 3,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_89_%C2%ABRagni_Berg%C2%BB | 2023-02-04 | RS 89 «Ragni Berg» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget ved Fjellstrand verft', 'Kategori:Skip fra 1974'] | R/S 89 «Ragni Berg» var en redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1974 ved Fjellstrand Aluminium Yachts AS i Omastrand.
«Ragni Berg» var stasjonert på Brekstad i Trøndelag, men om sommeren ble den tidvis stasjonert andre steder langs norskekysten.Pr. 1. januar 2008 hadde «Ragni Berg» som redningsskøyte berget 51 personer fra «den visse død», 115 fartøyer fra totalforlis, og gitt assistanse til totalt 2916 fartøy.
| R/S 89 «Ragni Berg» var en redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1974 ved Fjellstrand Aluminium Yachts AS i Omastrand.
«Ragni Berg» var stasjonert på Brekstad i Trøndelag, men om sommeren ble den tidvis stasjonert andre steder langs norskekysten.Pr. 1. januar 2008 hadde «Ragni Berg» som redningsskøyte berget 51 personer fra «den visse død», 115 fartøyer fra totalforlis, og gitt assistanse til totalt 2916 fartøy.
== Se også ==
Redningsselskapets redningsskøyter
== Eksterne lenker ==
Live tracking på www.aprs.fi | R/S 89 «Ragni Berg» var en redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1974 ved Fjellstrand Aluminium Yachts AS i Omastrand. | 3,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_russiske_keiserd%C3%B8mmet_under_Sommer-OL_1908 | 2023-02-04 | Det russiske keiserdømmet under Sommer-OL 1908 | ['Kategori:1908 i Russland', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Russland under de olympiske leker'] | Det russiske keiserdømmet under Sommer-OL 1908. Sportsutøvere fra Det russiske keiserdømmet deltok i tre sporter, bryting, friidrett og kunstløp, under Sommer-OL 1908 i London. Det russiske keiserdømmet kom på tolvteplass med én gull- og to sølvmedaljer.
| Det russiske keiserdømmet under Sommer-OL 1908. Sportsutøvere fra Det russiske keiserdømmet deltok i tre sporter, bryting, friidrett og kunstløp, under Sommer-OL 1908 i London. Det russiske keiserdømmet kom på tolvteplass med én gull- og to sølvmedaljer.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne == | Det russiske keiserdømmet under Sommer-OL 1908. Sportsutøvere fra Det russiske keiserdømmet deltok i tre sporter, bryting, friidrett og kunstløp, under Sommer-OL 1908 i London. | 3,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Rosslund | 2023-02-04 | Jon Rosslund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 25. september', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Andebu kommune'] | Jon Kirkebø Rosslund (født 25. september 1960) er en norsk perkusjonist og låtskriver.
Jon Rosslund er en frilansmusiker som har samarbeidet med en rekke andre musikere og kunstnere, med utgangspunkt i musiker- og kunstnermiljøer i Vestfold. Han spiller trommer og flere andre instrumenter, og komponerer. En av hans sangmelodier er Vår beste dag med tekst av Erik Bye som finnes i flere visebøker.
Jon Rosslund er medlem i Tønsberg-bandet Herrene i Haven sammen med bassisten Olaf Kamfjord, gitaristene Terje Johannesen og Reidar Vinje Stensvold, Rune Jensen og tekstforfatteren Stein Erik Lunde. Han har jobbet fast med Odd Børretzen og Lars Martin Myhre. Andre han har jobbet med, er countryrock-artisten Linda Kvam, jazzpianisten Tord Gustavsen, folkesangeren Tone Krohn, skuespilleren Juni Dahr samt en mengde artister innen mange sjangre. Han har komponert musikk til plata Saltholmen sammen med Odd Børretzen og Margaret Skjelbred og har samarbeidet med lyrikeren Gro Dahle. Rosslund har også vært produsent på en rekke studio-innspillinger.
Jon Rosslund bor i Sandefjord kommune i Vestfold.
| Jon Kirkebø Rosslund (født 25. september 1960) er en norsk perkusjonist og låtskriver.
Jon Rosslund er en frilansmusiker som har samarbeidet med en rekke andre musikere og kunstnere, med utgangspunkt i musiker- og kunstnermiljøer i Vestfold. Han spiller trommer og flere andre instrumenter, og komponerer. En av hans sangmelodier er Vår beste dag med tekst av Erik Bye som finnes i flere visebøker.
Jon Rosslund er medlem i Tønsberg-bandet Herrene i Haven sammen med bassisten Olaf Kamfjord, gitaristene Terje Johannesen og Reidar Vinje Stensvold, Rune Jensen og tekstforfatteren Stein Erik Lunde. Han har jobbet fast med Odd Børretzen og Lars Martin Myhre. Andre han har jobbet med, er countryrock-artisten Linda Kvam, jazzpianisten Tord Gustavsen, folkesangeren Tone Krohn, skuespilleren Juni Dahr samt en mengde artister innen mange sjangre. Han har komponert musikk til plata Saltholmen sammen med Odd Børretzen og Margaret Skjelbred og har samarbeidet med lyrikeren Gro Dahle. Rosslund har også vært produsent på en rekke studio-innspillinger.
Jon Rosslund bor i Sandefjord kommune i Vestfold.
== Diskografi ==
AlbumJunkern og jomfrua (1997), med Andreas Struve
Saltholmen (2009), med Margaret Skjelbred, Odd Børretzen & Olaf Kamfjord
=== Jensengruppen ===
AlbumEn reise i tid og dobbeltrom (2015)SinglerI en sang (2014)
=== Herrene i Haven ===
4 Sanger av Bob Dylan (1996)
Det hender så mangt en sommernatt (1999)
Drar til sjøs (2008)
Går i terapi (2013)
Bare et pust (2017)
=== Fuzzy Logic ===
Fuzzy Logic (1996)Deltar påSlagen Storband, Kari Astrup & Lars Martin Myhre: Søstrene/Chanson om Verdun (1983)
BJAZZ: Decennium – Bergen Jazzforum 10 år (1983)
Lars Martin Myhre & Slagen Storband: Bak speilet (1985)
Lars Martin Myhre, Arild Nyquist & Svein Olav Blindheim: Kalde øl og heite jenter (1985)
Odd Børretzen & Lars Martin Myhre: Noen ganger er det all right (1995)
Bjelleklang: Synger svart (1995)
Louis Jacoby: Ølviser fra en fyllepenn (1996)
Ib Spang Olsen: Morten Faldaas: Folkene langs veien – Barnetimen for de minste 2 (1996)
Bjelleklang: Kort ved øra (1996)
Bjelleklang: Kjære Landsmenn (1997)
Sony Music Entertainment: Kvirre virre vitt! (1997)
Odd Børretzen & Lars Martin Myhre: Vintersang (1997)
Per Carolus: Manet i havet (1998)
Lars Martin Myhre: Hysj (1998)
Odd Børretzen: Odd Børretzens mest ålreite (1998)
Kaia Huuse: Egentlig kunstner (1999)
DumDum Boys-hyllest: Solide saker – en hyllest til DumDum Boys (1999)
Lars Martin Myhre: Hush (1999)
Millennium Project: Enter 2000 (1999)
Bob Marley-hyllest: Inn fra kulda: Bob Marley på norsk (2001)
Lars Martin Myhre: 10 Sanger (2001)
Arild Notland: Hvor forskjellige er vi? (2002)
NRK Lydbokforlaget: Morn, morn – Barnetimen for de minste 50 år (2002)
Louis Jacoby: Noen & ingen (2002)
Odd Børretzen & Lars Martin Myhre: Kelner! (2002)
Erik Bye: Støv og stjerner (2003)
Frelsesarmeen: Duetter fra gatehjørnet (2003)
Odd Børretzen & Lars Martin Myhre: Fra øverste hylle (2004)
Tone Krohn & Ellen Lohne: Barneball (2005)
Erik Bye: Høvdingen – de aller beste 1958–2004 (2005)
Lars Martin Myhre: Stengetid? (2006)
Lars Martin Myhre: Hvis jeg var gud fader (2006)
Grappa: Blårollinger (2006)
Christian Ingebrigtsen: Paint Christmas White (2006)
Gro Dahle, Olaf Kamfjord & Reidar Vinje Stensvold: Det bobler i lava og andre barnesanger (2008)
Odd Børretzen & Lars Martin Myhre: Syv sørgelige sanger og tre triste (2008)
Martine Biong: Bells in the Apple Tree (2009)
Hans Børli & Svein Olav Blindheim: Junikveld (2009)
Linda Kvam: Det ska'kke stå på meg (2009)
Rolf Dolven: Sommermosaikk (2010)
Ivar Hanssen-Bauer: En komet, en parabol, en himmelseng (2010)
Aagrekanalen: Aagrekanalen synger Margrethe Munthe (2011)
Marit Larsen: Vår beste dag (2011)
Tore Johansen: Nord (2011)
Lars Martin Myhre: Sibelius' åttende – eller så langt vi har reist for å komme til kort (2011)
Håkon Renanger: Trubaduren (2011)
Betty Stjernen: Vår beste dag (2012)
Anna Wirsén: Vardagsballerina (2012)
Jorunn Westeraas: Jorunn Westeraas (2012)
Odd Børretzen & Lars Martin Myhre: Noen ganger er det over – 30 år med Børretzen & Myhre (2012)
Louis Jacoby: Måneskinn (2013)
Lars Martin Myhre: Livets vann/et vannverk (2013)
Lars Martin Myhre: En natt med Olsen og Strand (2013)
Renate Rubini & Runar Andersen: Sometimes (2014)
Lars Holm: Liv på bøgda! Musikk fra Andebu av Lars Holm (2014)
Lars Holm: I hjertet av Vestfold! Musikk fra Andebu av Lars Holm (2014)
Kirkens korskole Nøtterøy: Sommerens Maria (2015)
Tom Hansen: A Taste of California (2015)
Nicolai Engstrøm: Lånt tid (2015)
Trude Kristin Klæboe & Frøydis Grorud: Duften av liv (2015)
Lars Martin Myhre: Hans majestet (2016)
Nicolay Leganger: Hvorfor det? (2016)
Robert Haraldsen: Triandria (2016)
Nicolay Leganger: Piken i gresset (2016)
Mhoo: Should I (2016)
Nicolay Leganger: Du er så... (2016)
Mhoo: Our Colour (2016)
Nicolay Leganger: Se meg (2016)
Nicolay Leganger: Kongen av Marken (2016)
Nicolay Leganger: Kjærlig talt (2017)
Rolf Dolven: Færdersangen – Med vind i seilene (2018)
Anette Gilje: Kanskje var det det du ville (2018)
Anette Gilje: Maybe This Is How You Planned It (2018)
Vårin Strand: Silence (2018)
Vårin Strand: Even If I Started Seeing Rainbows (2018) | Jon Kirkebø Rosslund (født 25. september 1960) er en norsk perkusjonist og låtskriver. | 3,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolaj_Orlov | 2023-02-04 | Nikolaj Orlov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Russland', 'Kategori:Russiske brytere'] | Nikolaj Orlov (russisk: Николай Орлов) var en russisk bryter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Orlov vant en olympisk sølvmedalje i bryting under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på andreplass i vektklassen lettvekt i gresk-romersk stil bak italienske Enrico Porro.
| Nikolaj Orlov (russisk: Николай Орлов) var en russisk bryter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Orlov vant en olympisk sølvmedalje i bryting under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på andreplass i vektklassen lettvekt i gresk-romersk stil bak italienske Enrico Porro.
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i bryting, lettvekt gresk-romersk stil
== Eksterne lenker ==
(en) Nikolaj Orlov – Olympedia
(en) Nikolaj Orlov – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nikolaj Orlov – FILA | Nikolaj Orlov (russisk: Николай Орлов) var en russisk bryter som deltok i de olympiske leker 1908 i London. | 3,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Andr%C3%A9_Fredriksen | 2023-02-04 | Einar André Fredriksen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Funeral-medlemmer', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bassister', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske doom metal-musikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske thrash metal-musikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Einar Andre Fredriksen (født 4. juni 1973, død 10. januar 2003
) var en norsk bassist, mest kjent fra det norske doom metal-bandet Funeral.
Einar Andre Fredriksen var en av de fire første medlemmene i Funeral. Der var han bassist og låtskriver helt fram til sin død. Han har også vært vokalist og bassist for death metal-bandet The Flesh, det usignerte thrash metal-bandet Anti-Chord og doom metal-bandet Paradigma fra 1997 til 2003.
Einar Andre Fredriksen begikk selvmord 10. januar 2003
.
| Einar Andre Fredriksen (født 4. juni 1973, død 10. januar 2003
) var en norsk bassist, mest kjent fra det norske doom metal-bandet Funeral.
Einar Andre Fredriksen var en av de fire første medlemmene i Funeral. Der var han bassist og låtskriver helt fram til sin død. Han har også vært vokalist og bassist for death metal-bandet The Flesh, det usignerte thrash metal-bandet Anti-Chord og doom metal-bandet Paradigma fra 1997 til 2003.
Einar Andre Fredriksen begikk selvmord 10. januar 2003
.
== Diskografi ==
=== Anti-Chord ===
The Misanthrope (Demo, 1992)
=== Funeral ===
Tristesse (demo, 1993)
Tristesse (studioalbum, 1994)
Beyond All Sunsets (demo, 1994)
Tragedies (studioalbum, 1995)
To Mourn Is a Virtue (demo, 1997)
The Passion Play (demo, 1999)
In Fields of Pestilent Grief (studioalbum, 2002)
Tragedies (samlealbum, 2006)
=== The Flesh ===
Icecold Macabre Lust (Demo, 1994)
Storming The Heavens Gate (Studioalbum, 1995)
=== Paradigma ===
The Beckoning of Lost Light (U-utgitt, 1998)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Intevj av Einar Andre Fredriksen
Einar Andre Fredriksen hos Metal Storm
Einar Andre Fredriksen hos Groove.no | Einar Andre Fredriksen (født , død ) var en norsk bassist, mest kjent fra det norske doom metal-bandet Funeral. | 3,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksandr_Petrov_(bryter) | 2023-02-04 | Aleksandr Petrov (bryter) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Russland', 'Kategori:Personer fra Jelets', 'Kategori:Russiske brytere'] | Aleksandr Petrovitsj Petrov (russisk: Александр Петрович Петров; født 11. septemberjul./ 23. september 1876greg., død februar 1941) var en russisk bryter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Petrov vant en olympisk sølvmedalje i bryting under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på andreplass i den tyngste vektklassen, tungvekt over 93 kg, i gresk-romersk stil bak ungarske Richárd Weisz.
| Aleksandr Petrovitsj Petrov (russisk: Александр Петрович Петров; født 11. septemberjul./ 23. september 1876greg., død februar 1941) var en russisk bryter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Petrov vant en olympisk sølvmedalje i bryting under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på andreplass i den tyngste vektklassen, tungvekt over 93 kg, i gresk-romersk stil bak ungarske Richárd Weisz.
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i bryting, tungvekt gresk-romersk stil
== Eksterne lenker ==
(en) Aleksandr Petrov – Olympedia
(en) Aleksandr Petrov – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Aleksandr Petrov – FILA | Aleksandr Petrovitsj Petrov (russisk: Александр Петрович Петров; født , død februar 1941) var en russisk bryter som deltok i de olympiske leker 1908 i London. | 3,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ram%C3%B3n_Castilla | 2023-02-04 | Ramón Castilla | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1867', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Latin-Amerikas frigjøringskriger', 'Kategori:Personer fra regionen Tarapacá', 'Kategori:Peruanske presidenter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ramón Castilla y Marquesado (født 31. august 1797 i Tarapacá, død 25. eller 30. mai 1867 i Tivilche) var en peruansk caudillo, militærpolitisk leder, og tjente fire ganger som Perús president. Hans første merkbare opptreden i peruansk historie var som en kommandør i libertadorenes hær under frigjøringskampen mot Spania, som førte til at Peru ble en selvstendig nasjon. Senere ledet han landet under dets økonomiske oppvekst som skyldtes utnyttelsen av avleiret guano. Castillas regjering avskaffet også slaveriet og moderniserte staten.
Den første gangen han ble president var en kort periode i 1844, etter general Domingo Nietos død. Deretter var han president fra 1845 til 1851, og igjen fra 1855 til 1863 og til slutt for en kort periode i 1863.
| Ramón Castilla y Marquesado (født 31. august 1797 i Tarapacá, død 25. eller 30. mai 1867 i Tivilche) var en peruansk caudillo, militærpolitisk leder, og tjente fire ganger som Perús president. Hans første merkbare opptreden i peruansk historie var som en kommandør i libertadorenes hær under frigjøringskampen mot Spania, som førte til at Peru ble en selvstendig nasjon. Senere ledet han landet under dets økonomiske oppvekst som skyldtes utnyttelsen av avleiret guano. Castillas regjering avskaffet også slaveriet og moderniserte staten.
Den første gangen han ble president var en kort periode i 1844, etter general Domingo Nietos død. Deretter var han president fra 1845 til 1851, og igjen fra 1855 til 1863 og til slutt for en kort periode i 1863.
== Oppveksten til Perus selvstendighetskrig ==
Castilla ble født i Tarapacá, da en del av Visekongedømmet i Peru, og var den andre sønnen til Pedro Castilla, som var av spansk-argentinsk opprinnelse, og Juana Marquezado de Romero, som var delvis aymara. I 1807, da ti år gammel, dro han til Lima for å studere sammen med broren, og fortsatte senere utdannelsen sin Concepción, og hjalp broren med hans forretning. I 1817 meldte han seg inn i den spanske kolonihæren under Perus uavhengighetskrig, og kjempet mot selvstendighetsstyrkene sendt av den argentinske generalen José de San Martín.
Castilla ble tatt som krigsfange, men klarte å rømme, og dro tilbake til Peru i 1821. Han deserterte fra spanjolenes hær og tilbød seg å bli med San Martín, som skrev han inn i patriothæren med rang som løytnant, den rangen han hadde hatt i den spanske hæren. Da San Martín gikk av som "Perus beskytter" støttet han José de la Riva Agüero, som deretter ble president i 1823.
I 1824, da den peruanske kongressen utnevnte Simón Bolívar til diktator, formelt "Perus frigjører," ble Castilla med i Bolívars hær, og kjempet i det avgjørende slaget ved Ayacucho, som sikret Perus selvstendighet fra Spania. I 1825 ble han utnevnt til guvernør over hans hjemprovins, Tarapacá, og i 1833 giftet han seg med Francisca Diez Canseco.
== Anarki: Castilla og Nieto ==
I 1839 ble Castilla utnevnt til krigsminister og finansminister under Agustín Gamarra. Ramón Castilla kjempet i konføderasjonskrigen, som varte fra 1836 til 1839, hvor han kjempet med de chilenske og argentinske styrkene mot Peru-Bolivia-konføderasjonen. Som finansminister var Castillo ansvarlig for Perus første innbringende bruk av guanoeksport. I mellomtiden hadde president Gamarra planer om å gjeninnlemme Bolivia i Peru, og i 1841 ledet han en invasjonshær til Bolivia. Gamarra endte opp med å bli beseiret og drept av José Balliviáns hær i slaget ved Ingavi, og Peru endte opp uten noen leder. I løpet av året var det forskjellige kamper blant caudilloene, som stadig erklærte seg som presidenter. Manuel Menéndez, da visepresident, tok over presidentembedet, men ble styrta i et statskupp ledet av Juan Crisótomo Torrico i 1842.
Kort tid senere ble Manuel Ignacio de Vivanco styrta av Castilla, Domingo Nieto og andre i slaget ved Carmel Alto. Nieto ble president, men døde bare noen måneder senere. Castilla tok over stillinga 17. februar 1844, og holdt den til 10. august samme år. Etter å ha beseiret de andre caudilloene rundt omkring i landet gjeninnsatte Castilla Menéndez som president, for dermed å oppnå en konstitusjonell overgang til demokrati.
== Republikkens president ==
I 1845 vant Castilla det peruanske presidentvalget og avla presidenteden i april samme år. I dette året var det stor vekst i guanoeksporten, i stor grad på grunn av avtaler med det britiske selskapet Anthony Gibbs, som hadde kommersialisert guanoen i Europa. Viktige urbane prosjekt ble også satt i gang i denne perioden, som landets første jernbane, fra Lima til Callao, noe som førte til at guanoen kunne bli transportert lettere fra produksjonssentrene til havna hvor den ble sendt ut fra.
Etter seks år ved makten ble Castilla etterfulgt av José Rufino Echenique. I 1854 startet Castilla selv et opprør i Perus nest største by, Arequipa, hvor han ble oppfordret av andre peruanske liberale til å hjelpe til med avskaffelsen av slaveriet i landet.
3. desember 1854 ble en lov som avskaffet slaveriet vedtatt i byen Huancayo. Mens man jobbet med denne loven konfronterte og beseiret Castilla Echenique i slaget ved La Palma 5. januar 1855.
I 1859 hadde Peru en konfrontasjon med nabolandet Ecuador om omstridte områder ved Amazonas. Selv om Peru ble regnet som vinneren, klarte ikke Castilla å sikre en endelig avtale med Ecuador, og spørsmålet forble uløst fram til slutten av det 20. århundre, da Peru, Ecuador og Brasil undertegnet en avtale i 1997. I desember 1860 ble en ny grunnlov vedtatt under Castillas termin som president, og den forble Perus overordnede lov helt fram til 1920. Dermed ble Castillas andre termin som president markert av frigjørelsen av slavene og de peruanske indianerne, og også av et nytt politisk system og en ny grunnlov.
I 1862 ble han etterfulgt som president av Miguel de San Román, som døde før ett år hadde gått, noe som førte til at Castilla krevde stillingen, og nektet å anerkjenne Pedro Diez Canseco, republikkens andre visepresident. Riktignok ble Diez Canseco valgt som midlertidig president fra april til august 1863, og ble etterfulgt av Juan Antonio Pezet.
I 1864 fordømte Castilla Pezets utenrikspolitikk, bare for å bli fengslet og sendt til Gibraltar. Under hans fravær ble det historiske slaget ved Callao utkjempet, som ble Spanias endelige og mislykkede forsøk på å gjenerobre det nå selvstendige Peru.
Da Castilla vendte tilbake til Peru, ble han igjen utvist, denne gangen til Chile etter president Mariano Ignacio Prados ordre. Castilla, som nå var nesten sytti år gammel, gjorde et siste forsøk på å ta makten en femte gang, og sammen med en gruppe tilhengere gikk han i land i Pisagua og dro mot Tiviliche-ørkenen. Dette siste forsøket skulle riktignok vise seg å være skjebnesvangert, og Castilla døde under sitt siste forsøk på å komme seg inn i det sørlige Peru 30. mai 1867.
== Referanser == | Ramón Castilla y Marquesado (født 31. august 1797 i Tarapacá, død 25. | 3,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Hanzhi | 2023-02-04 | Zhang Hanzhi | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 26. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Kinesiske diplomater', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Shanghai', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Zhang Hanzhi (kinesisk: 章含之, pinyin: Zhāng Hánzhī; Wade–Giles: Chang Han-chih; født 1935 i Shanghai i Kina, død 26. januar 2008) var en kinesisk diplomat som underviste Mao Zedong i engelsk. Hun var tolk under den amerikanske president Richard Nixons besøk til Kina i 1972.
| Zhang Hanzhi (kinesisk: 章含之, pinyin: Zhāng Hánzhī; Wade–Giles: Chang Han-chih; født 1935 i Shanghai i Kina, død 26. januar 2008) var en kinesisk diplomat som underviste Mao Zedong i engelsk. Hun var tolk under den amerikanske president Richard Nixons besøk til Kina i 1972.
== Bakgrunn og virke ==
Hun var uekte barn av en butikkekpeditrise og en ung mann fra en fremstående Shanghai-familie. Hun ble adoptert av Zhang Shizhao. Familien flyttet til Beijing i 1949. Fire år etter begynte hun på Beijing universitet for utenlandsstudier, der hun etter eksamen selv underviste.
Hun møtte Mao i 1950, og begynte da å oversette fra engelsk for ham, og gi ham undervisning i språket. Undervisningen tok slutt i 1964, og noen år utbrøt kulturrevolusjonen. Zhang og hennes familie og venner var blant dem som ble forfulgt, skjønt hun senere sa at Mao til tider holdt en beskyttende hånd over dem. I 1971 ble hun overført til det kinesiske utenriksdepartement, der hun begynte sin diplomatiske karriere og deltok ved en rekke viktige internasjonale møter – hvorav det ovennevnte med Richard Nixon – på den tid da Folkerepublikken Kina hadde sine viktigste gjennombrudd på den diplomatiske arena.
Hun skilte seg og inngikk i 1973 nytt ekteskap med Kinas sjefsdelegat til FN, Qiao Guanhua, som var 22 år eldre enn henne. Han døde ti år etter.
== Se også ==
Biografi
Artikkel av Zhang Hanzhi om hennes undervisning av Mao Arkivert 18. desember 2008 hos Wayback Machine. Time Asia (engelsk)
== Referanser == | Zhang Hanzhi (kinesisk: 章含之, pinyin: Zhāng Hánzhī; Wade–Giles: Chang Han-chih; født 1935 i Shanghai i Kina, død 26. januar 2008) var en kinesisk diplomat som underviste Mao Zedong i engelsk. | 3,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gammelnederlandsk | 2023-02-04 | Gammelnederlandsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nederlandsk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gammelnederlandsk er språket som ble snakket og skrevet i den tidlige delen av middelalderen (ca. 500 – 1150) i en del av områdene som nå utgjør Nederland og Belgia samt på den franske Nordsjøkysten, i området ved Dunkerque som kalles Fransk-flandern. Ved hjelp av navnet angis at dette betreffer den eldste formen for nederlandsk i motsetning til middelnederlandsk og ungnederlandsk.
Gammelnederlandsk er dermed noe helt annet enn gammel-nederlandsk, som generelt sett brukes for å angi foreldede språkformer. Disse formene kan til og med skrive seg fra tiden etter den annen verdenskrig.
| Gammelnederlandsk er språket som ble snakket og skrevet i den tidlige delen av middelalderen (ca. 500 – 1150) i en del av områdene som nå utgjør Nederland og Belgia samt på den franske Nordsjøkysten, i området ved Dunkerque som kalles Fransk-flandern. Ved hjelp av navnet angis at dette betreffer den eldste formen for nederlandsk i motsetning til middelnederlandsk og ungnederlandsk.
Gammelnederlandsk er dermed noe helt annet enn gammel-nederlandsk, som generelt sett brukes for å angi foreldede språkformer. Disse formene kan til og med skrive seg fra tiden etter den annen verdenskrig.
== Gammelnederlandsk og gammelnederfrankisk ==
Disse to begrepene ansees ofte for å være synonymer fordi gammelnederfrankisk er forløperen for de hollandske og brabantske dialektene. Disse to ligger til grunn for det moderne nederlandske standardspråket.Likevel kan ikke gammelnederlandsk og gammelnederfrankisk sees som det samme fordi de vestlige dialektene, hollandsk og vestflamsk hadde blitt påvirket av ingveonsk, spesielt i tiden da man brukte gammelnederlandsk.
== Språkområde ==
Gammelnederlandsk er en gruppe beslektede gammelnederfrankiske dialekter og like lite et standardspråk som middelnederlandsk er. Området der det ble brukt er ikke det samme som området der nederlandsk nå brukes. I de områdene som idag (2008) utgjør de nederlandske provinsene Groningen og Friesland og videre langs kysten av Noord-Holland sydover snakket man vestfrisisk.
I den (midt-)østlige delen, Achterhoek, provinsene Overijssel og Drenthe var språket gammelsaksisk (nedertysk).
I sør og sørøst dekket gammelnederlandsk et større område enn nederlandsk gjør nå. Det ble brukt i Fransk-Flandern, en del av Vallonia og en stor del av området rundt Nederrhinen og Westfalen.
== Lingvistiske grenser ==
=== Avgrensning i forhold til middelnederlandsk ===
Selv om store forskjeller kan finnes, flyter gammelnederlandsk og middelnederlandsk over i hverandre. Grensen har blitt lagt der et språk som er bedre dokumentert, takket være at det finnes flere kildeskrifter, oppstod selv om en slik grense er meget vanskelig å angi. Generelt sett legges grensen metodologisk sett mellom 1150 og 1200, selv om det knapt nok finnes lengre tekster fra det 12. århundre.
Den mest fremtredende forskjellen er vokalreduksjonen som finner sted: I gammelnederlandsk finnes mange runde vokaler i ords siste stavelser, mens dette blir redusert til en «schwa» [ə] på middelnederlandsk. Noen eksempler hentet fra kapittelet A. Quak i Van den Toorn e.a. (1997) (se litteraturlisten):
=== Avgrensning i forhold til frisisk ===
En karakteristisk forskjell mellom gammelnederlandsk og gammelfrisisk er den germanske au. På gammelnederlandsk var denne lyden en ō (lang o) mens den var en ā (lang a) på frisisk. Et eksempel på dette er at stedsnavnet Akersloot skrives som Ekerslat i gamle frisiskspråklige diplomer.
=== Avgrensning i forhold til gammelhøytysk ===
Hovedforskjellen mellom disse er at den andre konsonantmutasjonen bare fant sted i gammelhøytysk. Dette plasserer gammelnederlandsk nærere gammelfrankisk og dette kan sees som en restant der høyfrankisk ble splittet av. Dialektkontinuumet fantes fremdeles.
=== Avgrensning i forhold til gammelnedertysk ===
Mellom gammelnederlandsk og gammelnedertysk var det tidligere et dialektkontinuum, som ble brutt da standardspråk fikk innflytelse på dem. Trass i alle likheter mellom disse to språkene er det også en del forskjeller.
Eksempler
Den germanske lyden hl (chl) i begynnelsen av et ord forble i gammelnedertysk, men ble forenklet til l i gammelnederlandsk.
De gammelnedertyske verbene ender på samme vis i 1., 2. og 3. person flertall, mens de samme har tre ulike endelser, -on, -et og -unt, i gammelnederlandsk.
Den germanske ō (lang o) er i gammelnederlandsk en diftong, men ikke i gammelnedertysk. Dette tilsvarer det gammelnederlandske fluot i motsetning til det gammelnedertyske flōd.
Gammelnedertyske substantiv får endelsen -as eller -os i flertall, mens gammelnederlandsk ofte har en -a-endelse.
I gammelnederlandsk inntraff tidlig «Auslautverhärtung»; med dette menes overgangen fra stemte til ustemte konsonanter i slutten av et ord. Et eksempel på dette er det gmlnl. fluot og gmlnedertysk flōd.
=== Gammelnederlandsks posisjon innen vest-germansk ===
Gammelnederlandsk hadde en tydelig identitet i forhold til de andre vestgermanske språkene og dialektgruppene. Det er viktig å understreke at de andre gruppene ikke utgjorde en enhet i forhold til nedertysk. Dagens situasjon (2008) der kontinentets vestgermanske dialekter har tysk som sin standard mens den eneste ekte unntagelsen er området der det brukes standardnederlandsk kan ikke overføres til fortiden på en korrekt måte. Fortiden hadde ingen standarder, og det var ikke tydelig hvilke språk som ville utvikles videre og hvor store geografiske områder disse ville omfatte.
== Bevarte tekster ==
Gammelnederlandske tekster er meget sjeldne, og sammenlignet med gammelengelsk og gammelhøytysk meget begrenset. Det er kun enkelte tekster og fragmenter som har blitt bevart. De fleste eldre tekstene som ble skrevet i Nederlandene på denne tiden ble skrevet på latin, av og til ispedd gammelnederlandske ord. Fra den eldste tiden, årene 600-900, er det så godt som ingenting bevart. Videre er det vanskelig å avgjøre hvorvidt teksten er skrevet på gammelnederlandsk eller ikke siden de germanske dialektene som den gang ble brukt lå meget nær hverandre. De viktigste gammelnederlandske tekstene og fragmentene ble samlet og utgitt av Maurits Gysseling i Corpus van Middelnederlandse teksten (tot en met het jaar 1300) (også kjent som Corpus Gysseling).
At så lite har blitt bevart skyldes også at
gammelnederlandske tekster ble ansett for å være uverdige og hedenske av ulike okkupasjonsmakter, noe som gjorde at de ble destruert.
Karl den store hadde opprettet et karolingisk bibliotek i Aachen der alle skrifter fra hans tid skulle samles. Oppfølgeren Ludvig den fromme skal derimot ha vært av mening at en del av skriftene som ble oppbevart i biblioteket ikke var gode nok, men for hedenske, og han lot biblioteket brenne ned.
man i renessansen så ned på gammelnederlandsk, mens latin og gresk var de viktige språkene. Dette gjorde at mange pergament ble gjenbrukt. Teksten ble skrapt av, og en ny skrevet. Slike pergamenter kalles palimpsest.
den romersk-katolske kirken var ikke positiv til gammelnederlandsk. Disse tekstene var skrevet på et annet språk enn latin, noe som var feil siden latin var det «hellige språket». En del tekster kan også ha blitt destruert fordi man mente at innholdet var hedensk.
== Enkelte mindre tekster og tekstfragmenter ==
=== Den «eldste» setningen ===
Den eldste setningen som er nærmest beslektet med nederlandsk kommer fra Lex Salica fra det 6. århundre:
Maltho thi afrio lito
"[Jeg] sier: [jeg] frir deg, halv-frieDenne formelen ble brukt ved frigivelse av en livegen. Bortsett fra dette fragmentet finnes mange fragmenter og ord (de såkalte Malbergse gloser, notater til annen tekst) som ansees å være gammelnederlandske.
=== En berømt setning ===
Den mest kjente gammelnederlandske setningen er
Hebban olla uogala nestas bigunnan hinase hi(c)
(e)nda thu uuat unbidan uue nu
Har alle fugler begynt å bygge reder, bortsett fra jeg
og du. Hva venter vi egentlig påVerset befant seg mellom andre tekstfragmenter på baksiden av et gammelengelsk prekenmanuskript. Blant de andre fragmentene er også en latinsk «oversettelse» av setningen:
Abent omnes volucres nidos inceptos nisi ego et tu
quid expectamus nuncDet antas at verset ble til da en munk som arbeidet med et manuskript rundt år 1100 ville teste en ny penn (= probatio pennae, penneprøve) før han fortsatte med sitt egentlige arbeide. Munken skal ha kommet fra Flandern, og oppholdt seg i et kloster i Rochester (Kent) i England. Setningen ble funnet av en student i 1932 i universitetsbiblioteket i Oxford.
Denne setningen ble lenge ansett å være den eldste (gammel)nederlandske setningen, men ifølge professor Luc de Grauwe kunne teksten like gjerne være gammelengelsk, eller mer spesifikt, gammelkentisk. Dette er ikke ulogisk, siden den ble skrevet i England, men de store overensstemmelsene mellom gammel(vest)nederlandsk og gammelengelsk må ikke glemmes. Det ser ikke ut til å være en bred enighet om dette.
== Andre mindre tekster ==
I 1130 ble en setning skrevet i et evangeliarium fra det 9. århundre, dette fant sted i et nonnekloster i Munsterbilzen i Belgisk-Limburg. Setningen ble fulgt av en liste over klosterbeboere. Setningen lyder:
Tesi samanunga vvas edele unde scona (et omnium virtutum pleniter plena).Den første delen av setningen er gammelnederlandsk, den andre latin.
Bortsett fra disse, finnes fremdeles også noen dåpsløfter, magiske besvergelser, runeinskripsjoner og dessuten flere (steds)navn og gloser. Det eldste kjente nederlandske ordet er vadam (mudderflate). Dette ble skrevet ned i 107 e.Kr. av historieskriveren Tacitus og brukt om området som nå (2009) heter Wadenoijen i provinsen Gelderland.
== De større tekstene ==
=== De Wachtendonckse Psalmen ===
De Wachtendonckse Psalmen (norsk: Wachtendoncks salmer) er en samling salmer fra Salmenes bok. Oversettelsen fra latin til gammel-østlavfrankisk (forløperen for limburgsk) eller gammelnederlandsk er en såkalt interlineær oversettelse: ordenes rekkefølge i den latinske kildeteksten ble fulgt i oversettelsen slik at teksten også kunne brukes til skolering. Samlingen er oppkalt etter kannik Arnold Wachtendonck som levde i det 16. århundre. Av ham lånte humanisten Justus Lipsius i 1598 et håndskrevet manuskript som han gjerne ville undersøke nærmere, og han kopierte derfor noen av salmene. Disse kopiene er det som utgjør dagens versjon av de Wachtendonckse Psalmen. Det opprinnelige dokumentet er tapt. Tekstene har blitt datert til å stamme fra det niende eller 10. århundre.
Tekstene er hovedsakelig skrevet på gammelnederlandsk, bortsett fra Salme 1, 2 og 3 som alle har et tydelig middelfrankisk preg.En vanlig antagelse er at teksten i Wachtendonks Psalmen er en gammelnederfrankisk overlevering av den opprinnelige middelfrankiske teksten. Noe som fremdeles ikke er oppklart er hvor den opprinnelige teksten kommer fra. Willy Sanders antar på bakgrunn av språklige egenskaper at teksten stammer fra et område ved den nedre delen av Rhinen, nærmere bestemt mellom Roermond, Venlo, Straelen, Duisburg, Kaiserswerth og Düsseldorf. En annen forsker, H.K.J. Cowan, mener at teksten stammer fra et sted innenfor grensene av provinsen Limburg i Belgia eller Nederland..
=== Willieram fra Leiden ===
Willeram fra Leiden, også kjent som Willeram fra Egmond er den lengste teksten som viser tydelige gammelnederlandske kjennetegn. Manuskriptet befinner seg idag i Universitetet i Leidens bibliotek, og er en oversettelse og bearbeidelse av en kommentar som abbed Williram i det bayerske benediktinerklosteret Ebersberg skrev om bibelboken Salomos høysang. Språklig sett er teksten en blanding av gammelhøytysk og gammelnederlandsk.
I 1974 beviste den tyske filologen Willy Sanders at teksten var en munks ikke helt vellykkede forsøk på en oversettelse av en østfrankisk tekst til sin lokale dialekt. Munken kom fra nordvestkysten av det som i dag historisk kalles Nederlandene, og i teksten finnes det både mange gammelnederlandske ord som ikke finnes i gammelhøytysk og feiloversatte ord. Man regner med at årsakene til at ord ble oversatt feil var at munken ikke var godt kjent med gammelhøytysk. Videre var ortografien sterkt påvirket av den gammelhøytyske originalen.
Et eksempel på ortografien er at grafemet <z> ble brukt på gammelhøytysk vis, der det står for en germansk t som veksler til /ts/. Sanders beviste videre at manuskriptet ble skrevet på slutten av det 11. århundre i abbediet i Egmond i dagens Noord-Holland. Sanders publiserte dette resultatet i studiet Der Leidener Willeram.
=== Den middelfrankiske rimbibelen ===
Den middelfrankiske rimbibelen er skrevet på rim, og beskriver den bibelske historien og Jerusalems historie frem til byen falt i år 70 e.Kr. Den ble skrevet av Jacob van Maerlant i 1271, og er basert på middelalderboken Historia scholastica av Petrus Comsetor og klassikeren De bello Judaico av Josephus Flavius.
== Gammelnederlandsk ordbok ==
En gammelnederlandsk ordbok er under utarbeidelse av Instituttet for nederlandsk leksikologi i Leiden. De viktigste kildene for denne er de verkene som ble beskrevet i de forrige kapitlene, de tidligere nevnte fragmentene og gloser og navn som er funnet i latinske manuskripter.
Mange gammelnederlandske tekster og tekstfragment har blitt samlet i Corpus van Middelnederlandse teksten (tot en met het jaar 1300) som også er kjent som Corpus Gysseling.
== Staving ==
Gammelnederlandsk skrives med latinske bokstaver. Siden misjonærene i datidens Nederlandene kom fra områder der gammelengelsk og gammehøytysk var de herskende språkene, finnes det elementer fra disse i gammelnederlandske tekster. Det er her tale om elementer som aldri forekom i språket som ble brukt av dem som hadde gammelnederlandsk som morsmål.
th brukes for å gjengi den germanske þ-lydenEksempel: thāhton (nederlandsk: zij dachten, norsk: de tenkte).
Se også Þ og konsonant.dh brukes for å gjengi ð-lyden.Se også Ð og stemte dentale frikativ.c brukes ofte for å beskrive k-lyden om k-lyden kommer foran en mørk vokal i begynnelsen av et ord.Eksempel: cuning (nederlandsk: koning, norsk: konge). Foran palatale vokaler brukte tidlige tekster (spesielt for navn i latinske buller) ch, mens den mer moderne bokstaven k (som ble brukt lite i latin) på slutten av det tiende århundre begynte å overta chs rolle.
Eksempel: kēron (nederlandsk: keren, norsk vende, snu). Det er ikke kjent hvordan c ble uttalt på gammelnederlandsk. På latin ble c foran frontale vokaler uttalt som en ts, og det er sannsynlig at tidlig nederlandsk uttale lignet denne. Staving av ord med ch og k anga det regulære velare plosiv. I senere tekster forsvinner forskjellen mellom c og ch/k langsomt.
I andre posisjoner enn i begynnelsen av et ord vekslet bruken av c og k, ic og ik (norsk: 'jeg)u angir vokalen u og konsonanten v.Eksempel: uusso (nederlandsk: vossen, norsk: reven. Genitiv flertall)
I dette eksempelet står u foran konsonanten v og deretter foran vokalen u.w-lyden ble vanligvis skrevet som uu, bokstaven w fantes ikke på den tiden. Denne konklusjonen gjøres på grunnlag av vekslingen mellom uueh (weg (vei), akkustativ) og uuege (weg (vei), dativ). Se også V og W.
g var antagelig et frikativ /ɣ/, ikke ulik lyden i moderne nederlandsk. Se også stemt velar frikativ.
h angir en lyd som er tilnærmet likt h og for en ch-lyd vil dette være tilnærmet χ eller x.Eksempler på dette er holto (nederlandsk: hout, norsk: tre. Genitiv flertall.
i ble benyttet for å angi vokalen i og halvvokalen j. Eksempler: uuitton (nederlandsk: weten, norsk: vite), iār (nederlandsk: jaar, norsk: år). Det ble dermed ikke gjort forskjell på dagens bokstaver i og j.
q angir alltid kv-lyden. Eksempel: quāmon (nederlandsk: zij kwamen, norsk: de kom).
z brukes sjelden, og uttales da som ts. Eksempel: quezzodos. (nederlandsk: kwetsen, norsk: gjøre vondt / skade).Lengden av en vokal ble ikke uttrykt i skriftspråket, antagelig fordi munkene (som da var de eneste som kunne skrive), hadde en tendens til å basere det skriftlige språket på sine kunnskaper om latin. I latin uttrykkes ikke lengden på vokalene ved hjelp av skriftspråket. Eksempel: dag (nederlandsk/norsk: dag (kort a), thahton (nederlandsk: zij dachten, norsk: de tenkte (lang a)). Vokalenes lengde ble senere i noen tekster angitt ved hjelp av en horisontal linje (makron) over bokstaven, mens man i andre anga lange vokallyder ved å doble de vokalene som skulle ha lengde. Eksempler: Stedet Heembeke (idag Hembeke), og fornavnet Oodhlemus. Begge eksemplene er hentet fra buller fra 941 og 797.
== Kjennetegn ==
Et viktig kjennetegn innen gammelnederlandsk er bruken av runde vokaler i utlyd. De følgende ordene er eksempler på dette: vogala (vogel, fugl), hebban (hebben, har), geuon (geven – i gamle tekster skrives v ofte som u og w som uu, gir), herro (heer, herre), gesterkon (versterken, forsterke), geuuisso (gewis, waarlijk, sannelig, sikkert), fardiligon (verdelgen, utrydde).
Et annet tydelig kjennetegn er den utbredte bruken av kasus, der ulikhetene mellom de ulike forskjellige tidene og formene er tydeligere enn i middelnederlandsk og dagens nederlandsk.
For eksempel det gammelnederlandske substantivet dag:
Entall
dag (nominativ)
dages (genitiv)
dage (dativ)
dag (akkusativ\)
Flertall
daga (nominativ)
dago (genitiv)
dagon (dativ)
daga (akkusativ)Overenkomstige rekker kan settes opp for adjektiv, demonstrative pronomen (die og dat) og personlige pronomen.
== Utvikling av lyder ==
=== Monoftongering ===
De gamle germanske diftongene ai og au ble i gammelnederlandsk til de lange monoftongene ē og ō. Eksempler på dette er hēm (norsk: hjem), slōt (nederlandsk sloot, norsk: kanal).
Den samme utviklingen fant også sted innen gammelsaksisk, og en lignende innen de nordvestgermanske språkene gammelfrisisk og gammelengelsk. I gammelfrisisk ble de germanske lydene ai til ē (og bare sjelden en ā), mens au ble til ā. Eksempler: hēm (eller hām), slāt. I det gammelengelske språket ble de germanske lydene ai til ā og au til en ēa-diftong. Eksempler: hām (engelsk home), slēat.
=== h-lyden forsvinner fra begynnelsen av ord ===
I løpet av det 9. århundre forsvinner h-lyden fra begynnelsen av ord i gammelnederlandsk. For eksempel har da genitivsformen av det gammelnederlandske ordet for ring, ringis mistet h'en, mens det tilsvarende ordet på gammelnedertysk og gammelengelsk, hring, fremdeles har den.
=== Vokalreduksjon ===
I de Wachtendonkse Psalmene føyes i stavelser uten ettertrykk vokalene e og i sammen, akkruat som o og u. Dette gir varianter som dagi og dage (dativ entall, norsk: dag) og tungon og tungun genitiv, dativf, akkusativ entall og nominativ, dativ og akkusativ flertall).
Etter det 10. århundre ble stumme vokaler redusert til «schwa» (ə), en lyd som kan staves som både e og a (i Willeram fra Leiden).
=== «Auslautverhärtung» ===
Auslautverhärtung hadde funnet sted i gammelnederlandsk, noe som betyr at de stemte konsonantene ble ustemte når de befant seg på slutten av et ord.
Eksempler:
uuort (woord (ord), nominativ) i motsetning til uuordes (genitiv)
gif (geef! (gi!), imperativ) i motsetning til geuon (geven, infinitiv)
uueh (weg (vei), accusativ) i motsetning til uuege (weg, dativ)Legg merke til at uu i uuort ikke er en lang vokal, men den gamle skrivemåten for w. Videre er u i det andre eksempelet (geuon) er den gamle skrivemåten for v. eh i det siste eksempelet angir ikke en lang e og h'en er ikke stum. Ordet ble uttalt omtrent det moderne nederlandske ordet weg (omtrent som wɛç eller vɛχ).
I dagens nederlandsk finnes auslautverhärtung selv om den ikke alltid er synlig i hvordan ord staves. Et eksempel er ordet for ord, woord som uttales omtrent som vort dvs. at d går over til t.
=== hs-lyden transformeres til s ===
hs, det vil si ch+s, gikk på gammelnederlandsk over til en ustemt s. Eksempel:uusso (norsk: revene, genitiv flertall) i forhold til det germanske fuhs- (fuχ).
Skrivemåten fuhs- for det germanske ordet angir ikke en lang u men en kort u etterfulgt av en ch [χ] som i Bach. Denne ch-klangen skrives ofte som χ istedenfor som h.
På tysk og engelsk har hs blitt til ks, det vil si Fuchs (tysk) og fox (engelsk).
=== h-lyden forsvinner der den er mellom vokaler ===
På gammelnederlandsk fosvinner h-lyden der den forekommer mellom vokaler, som for eksempel ved:
Gnl. thion (gedijen, norsk: trives) i motsetning på gammelhøytysk dîhan (gedijen)
Gnl. (ge)sian (zien, norsk: se) i motsetning til på gammelhøytysk sehan (zien)På ny-høytysk blir h skrevet, men ikke uttalt, mens den på gammelhøytysk også ble uttalt der den stod mellom vokaler.
=== Lenisering av f og s ===
Under den gammelnederlandske språkperioden gikk spirantene f og s over fra å være stemmeløse til å være stemte, v og z, når de stod i begynnelsen av et ord. Denne utviklingen kan knapt sees i de Wachtendonkse Psalmen. I det 10. og 11. århundre sees stedsnavn ofte stavet på ulikt vis, noe som viser at uttalen endret seg på den tiden.
=== Oversettelse av en gammelnederlandsk setning til middelnederlandsk og nåtidens nederlandsk ===
Dette er et eksempel på hvordan det nederlandske språket har utviklet seg. Setningen på gammelnederlandsk er tatt fra Wachtendonckse Psalmen som ble skrevet rundt år 900.
== Se også ==
Middelnederlandsk
Ungnederlandsk
Nederlandsk
== Litteratur ==
A. Quak en J.M. van der Horst, Inleiding Oudnederlands. Leuven: Universitaire Pers Leuven, 2002 – med detaljert litteraturliste/
Maurits Gysseling i samarbeide med Willy Pijnenburg, Corpus van Middelnederlandse teksten (tot en met het jaar 1300) reeks II (literaire handschriften), del 1: Fragmenten. 's-Gravenhage: Martinus Nijhoff, 1980.
Maurits Gysseling, Prae-Nederlands, Oudnederlands, Vroegmiddelnederlands, i: Vierde Colloquium van hoogleraren en lectoren in de neerlandistiek aan buitenlandse universiteiten. Gent, 1970, s. 78-89.
M.C. van den Toorn, W.J.J. Pijnenburg, J.A. van Leuvensteijn, e.a., Geschiedenis van de Nederlandse taal. Amsterdam: Amsterdam University Press, 1997. (Spesielt s. 37-42 og s. 69-74 for avgrensningen mellom gammelnederlandsk og middelnederlandsk)
Willy Sanders, Der Leidener Willeram. Untersuchungen zu Handschrift, Text und Sprachform. München: Wilhelm Fink Verlag, 1974.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Gammelnederlandske språkkjennetegn (nederlandsk, universitet i Wien)
Gammelnederlandskens plass i utviklingen av de europeiske språk (nederlandsk)
Kategori:Oudnederlands, gammelnederlandske tekster på nederlandsk Wikisource | Gammelnederlandsk er språket som ble snakket og skrevet i den tidlige delen av middelalderen (ca. 500 – 1150) i en del av områdene som nå utgjør Nederland og Belgia samt på den franske Nordsjøkysten, i området ved Dunkerque som kalles Fransk-flandern. | 3,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Owen_Gun | 2023-02-04 | Owen Gun | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Owen Gun (Owen Machine Carbine) er en maskinpistol fra Australia, designet av Evelyn Owen i 1939.
Våpenet er det eneste australske våpen som ble brukt under andre verdenskrig, og var standard maskinpistol for den australske hæren gjennom krigen. Våpenet ble produsert av John Lysaght, ca. 50 000 våpen ble produsert mellom 1941 og 1945.
| Owen Gun (Owen Machine Carbine) er en maskinpistol fra Australia, designet av Evelyn Owen i 1939.
Våpenet er det eneste australske våpen som ble brukt under andre verdenskrig, og var standard maskinpistol for den australske hæren gjennom krigen. Våpenet ble produsert av John Lysaght, ca. 50 000 våpen ble produsert mellom 1941 og 1945.
== Owen Gun i bruk ==
Owen Gun var noe større og tyngre enn tilsvarende andre maskinpistoler, men var kjent som et uvanlig pålitelig våpen. Under de harde kampene i jungelen i Ny-Guinea var det vanskelig å vedlikeholde våpen skikkelig og støv og gjørme gjorde at mange eller pålitelige våpen ikke fungerte. Owen Gun var lett og demontere, hadde enda færre deler enn en Stengun og åpninger bak i glidekassen som slapp ut vann, rust og gjørme. Delene hadde også ganske vid toleranse, slik at litt rusk i mekanismen ikke førte til å våpenet låste seg.Under kampene på Guadalcanal og Salomonøyene byttet australske og newzealandske kommandosoldater ut sine Thompson maskinpistoler med Owen Gun fordi Thompson ikke var diftsikker nok. Både New Zealand, Storbritannia og USA viste interesse for designen, men produksjonen ved John Lysaght var ikke stor nok til å dekke mer enn etterspørselen på hjemmebane. Etter andre verdenskrig ble den også brukt senere av australske tropper i både Koreakrigen og Vietnamkrigen. Den var standard maskinpistol frem til tidlig på 1960-tallet, hvor den ble byttet ut mot F1 maskinpistolen.
== Konstruksjon ==
Mekanismen har masseretardert sluttstykke, og skyter med åpent sluttstykke. Den er lett igjenkjennbar da den har et topp-montert våpenmagasin og sidemonterte sikter. Den har en stokk som ikke er foldbar, men kom også med pistolgrep.
== Referanser == | Australia | 3,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pauline_Gedge | 2023-02-04 | Pauline Gedge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske forfattere', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Auckland', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Personer fra Manitoba', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Pauline Gedge (født 1945 i Auckland, New Zealand) er en canadisk forfatter. Hun ble født på New Zealand, men flyttet til England 6 år gammel. Åtte år senere flyttet familien til Canada, hvor hun har bodd siden. Hun har to sønner: Simon (30) og Roger (28) med sin tidligere ektemann, Bernie Ramanauskas.
De fleste av bøkene hennes er historiske romaner fra det gamle Egypt, mens Stargate er science fiction. Romanene hennes er oversatt til 18 språk. De er svært suksessfulle på det europeiske markedet, og har på verdensbasis et totalt salg på over 6 millioner bøker. Gedges mann, Bernie Ramanauskas, foretok de historiske bakgrunnsundersøkelsene for mange av romanene hennes.
Første gang hun var i Egypt var med sønnen Simon i 1984.
Den yngste sønnen hennes har begynt å skrive sin første bok og Gedge valgte å kommentere det slik: «Jeg er selvsagt glad, men det er i tidligste laget å begynne når du er 28, men det er hans valg. Han har sagt ja til at jeg får lese den når den er ferdig. »
| Pauline Gedge (født 1945 i Auckland, New Zealand) er en canadisk forfatter. Hun ble født på New Zealand, men flyttet til England 6 år gammel. Åtte år senere flyttet familien til Canada, hvor hun har bodd siden. Hun har to sønner: Simon (30) og Roger (28) med sin tidligere ektemann, Bernie Ramanauskas.
De fleste av bøkene hennes er historiske romaner fra det gamle Egypt, mens Stargate er science fiction. Romanene hennes er oversatt til 18 språk. De er svært suksessfulle på det europeiske markedet, og har på verdensbasis et totalt salg på over 6 millioner bøker. Gedges mann, Bernie Ramanauskas, foretok de historiske bakgrunnsundersøkelsene for mange av romanene hennes.
Første gang hun var i Egypt var med sønnen Simon i 1984.
Den yngste sønnen hennes har begynt å skrive sin første bok og Gedge valgte å kommentere det slik: «Jeg er selvsagt glad, men det er i tidligste laget å begynne når du er 28, men det er hans valg. Han har sagt ja til at jeg får lese den når den er ferdig. »
== Bibliografi ==
1977: Child of the Morning, norsk utgave (1990): Solens datter
1978: The Eagle and the Raven
1982: Stargate
1984: The Twelfth Transforming, norsk utgave (2000): Solgudens sønn
1990: Scroll of Saqqara, norsk utgave (1991): Faraos sønn
1992: The Covenant
1994: House of Dreams
1996: House of Illusions, norsk utgave (1997): Egyptiske drømmer
1998–2000: Trilogien Lords of the Two Lands, norsk utgave (2000–2001): Herrer over de to land:
1998: The Hippopotamus Marsh: Lords of the Two Lands, Volume One, norsk utgave (2000): Flodhestsumpene
1999: The Oasis: Lords of the Two Lands, Volume Two, norsk utgave (2001): Oasen
2000: The Horus Road: Lords of the Two Lands, Volume Three, norsk utgave (2001): Horusveien
2007: The Twice Born
2008: Seer of Egypt
== Referanser == | Pauline Gedge (født 1945 i Auckland, New Zealand) er en canadisk forfatter. Hun ble født på New Zealand, men flyttet til England 6 år gammel. | 3,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Loos | 2023-02-04 | Christian Loos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Doom metal-musikere', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fallen-medlemmer', 'Kategori:Funeral-medlemmer', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christian Loos (født 11. november 1974, død 28. oktober 2006
) var en norsk gitarist. Han spilte i de to norske pionerbandene innenfor sjangeren funeral doom, Funeral og Fallen.
Christian Loos var en av de fire første medlemmene i Funeral. Der var han gitarist helt fram til sin død. Hans yrke var gullsmed.
| Christian Loos (født 11. november 1974, død 28. oktober 2006
) var en norsk gitarist. Han spilte i de to norske pionerbandene innenfor sjangeren funeral doom, Funeral og Fallen.
Christian Loos var en av de fire første medlemmene i Funeral. Der var han gitarist helt fram til sin død. Hans yrke var gullsmed.
== Død ==
Christian Loos begikk selvmord 28. oktober 2006
. Anders Eek, som nå var den eneste fortsatt aktive av bandets grunnleggere uttalte følgende om Christian Loos selvmord:
Det er med et stort sorg og sjokk at jeg er her og kunngjør at min kjære venn og bandkammerat, Christian døde i sitt hjem sist lørdag. En gullsmed av yrke, var Christian meget lidenskapelig om både Funeral og vårt side-prosjekt, Fallen, og deltok aktivt i skriveprosessen til begge bandenes innspillinger. Han var en dedikert og kreativ musiker og var meget begeistret av faktumet om at Funeral til slutt hadde undertegnet en skikkelig handel med Tabu Recordings».
== Diskografi ==
=== Fallen ===
Demo 04 (Demo, 2004)
A Tragedy's Bitter End (Studioalbum, 2004)
=== Funeral ===
Tristesse (demo, 1993)
Tristesse (studioalbum, 1994)
Beyond All Sunsets (demo, 1994)
Tragedies (studioalbum, 1995)
To Mourn Is a Virtue (demo, 1997)
The Passion Play (demo, 1999)
In Fields of Pestilent Grief (studioalbum, 2002)
Tragedies (samlealbum, 2006)
From These Wounds (studioalbum, 2006)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Christian Loos hos Groove.no
Christian Loos hos Metal Storm
(en) Christian Loos på Discogs
(en) Christian Loos på MusicBrainz
(en) Christian Loos på Encyclopaedia Metallum | | død = | 3,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Australasia_under_Sommer-OL_1908 | 2023-02-04 | Australasia under Sommer-OL 1908 | ['Kategori:Australasia under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1908'] | Australasia under Sommer-OL 1908. Tretti sportsutøvere fra Australia og New Zealand deltok i seks grener – boksing, friidrett, rugby union, skyting, stuping og svømming – under Sommer-OL 1908 i London. Australasia kom på ellevteplass med en gull-, to sølv- og to bronsemedaljer.
| Australasia under Sommer-OL 1908. Tretti sportsutøvere fra Australia og New Zealand deltok i seks grener – boksing, friidrett, rugby union, skyting, stuping og svømming – under Sommer-OL 1908 i London. Australasia kom på ellevteplass med en gull-, to sølv- og to bronsemedaljer.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Kilder ==
Resultater og profilside Arkivert 8. desember 2012 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Australasia under Sommer-OL 1908. Tretti sportsutøvere fra Australia og New Zealand deltok i seks grener – boksing, friidrett, rugby union, skyting, stuping og svømming – under Sommer-OL 1908 i London. | 3,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_90_%C2%ABOdd_Fellow_II%C2%BB | 2023-02-04 | RS 90 «Odd Fellow II» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1974'] | RS 90 «Odd Fellow II» var en redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1974 ved Fjellstrand Aluminium Yachts AS. Fartøyet er oppkalt etter Odd Fellow-ordenen, som i mange år har hatt et tett forhold til Redningsselskapet og som også finansierte byggingen.
Redningsskøyta ble tatt ut av tjeneste og solgt i 2011 for å benyttes i oppdrettsnæringen. Fartøyet eies per februar 2019 av Lerow AS på Dolmøya, som har beholdt navnet «Odd Fellow II».
| RS 90 «Odd Fellow II» var en redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1974 ved Fjellstrand Aluminium Yachts AS. Fartøyet er oppkalt etter Odd Fellow-ordenen, som i mange år har hatt et tett forhold til Redningsselskapet og som også finansierte byggingen.
Redningsskøyta ble tatt ut av tjeneste og solgt i 2011 for å benyttes i oppdrettsnæringen. Fartøyet eies per februar 2019 av Lerow AS på Dolmøya, som har beholdt navnet «Odd Fellow II».
== Rocknes-forliset ==
«Odd Fellow II» var den første båten som nådde frem til MS «Rocknes» etter at den hadde kantret i Vatlestraumen utenfor Bergen 19. januar 2004. Redningsskøyta hadde på den tiden stasjon på Kleppestø utenfor Bergen, og var på vei til et oppdrag ved Flesland når MS «Rocknes» kantret. «Odd Fellow II» var på plass på få minutt, og som første fartøy på stedet fikk de berget seks av mannskapet opp fra sjøen.
Rocknes-forliset er det absolutt verste og mest utfordrende jeg har vært med på.
RS «Odd Fellow II» og RS «Hvaler» deltok i det påfølgende utfordrende søkearbeidet. Det var 30 personer ombord i skipet. Av dem omkom 18 personer, derav én nordmann, én tysker og 16 filippinere. Som mulige årsaker til ulykken ble nevnt feilnavigering, mangelfull sjømerking, dårlig stabilitet og feil lasting.
== Se også ==
Redningsselskapets redningsskøyter
== Referanser ==
== Se også ==
RS «Odd Fellow» | RS 90 «Odd Fellow II» var en redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1974 ved Fjellstrand Aluminium Yachts AS. Fartøyet er oppkalt etter Odd Fellow-ordenen, som i mange år har hatt et tett forhold til Redningsselskapet og som også finansierte byggingen. | 3,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_om_Filippinene_(1941%E2%80%9342) | 2023-02-04 | Slaget om Filippinene (1941–42) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filippinenes historie', 'Kategori:Konflikter i 1941', 'Kategori:Konflikter i 1942', 'Kategori:Slag i Stillehavet under andre verdenskrig'] | Slaget om Filippinene eller Filippinene-felttoget var den japanske invasjonen av landet 8. desember 1941, kun timer etter Pearl Harbor, og det filippinsk-amerikanske forsvaret av øyriket i begynnelsen av Japans erobring av Stillehavet under andre verdenskrig. Selv om felttoget endte i en klar japansk seier, holdt forsvarerne ut så lenge at de forsinket andre japanske angrep i Stillehavet og dermed indirekte hjalp de allierte motangrepene i det sørvestlige Stillehavet, som begynte i slutten av 1942.
Forsvarernes styrker var tallmessig overlegne i forhold til fienden i forholdet 3:2, men var dårlig trent og utstyrt, mens japanerne brukte sine beste frontlinjesoldater i begynnelsen av felttoget. Japans 14. hær konsentrerte også styrkene sine i felttogets første måneder, slik at den raskt kunne okkupere mesteparten av Luzon.
Fordi de trodde de allerede hadde vunnet felttoget, bestemte den japanske høykommando seg for å framskynde sine planlagte operasjoner på Borneo og i Indonesia med en måned, og trakk derfor bort deres beste divisjoner og størsteparten av flystyrker tidlig i januar 1942. Sammen med forsvarernes beslutning om å trekke seg tilbake og opprette en forsvarslinje på Bataanhalvøya gjorde dette at de filippinsk-amerikanske forsvarerne klarte å holde ut i fire måneder.
Til slutt overga styrkene på Bataan seg. Nærmere 100 000 menn hadde blitt tatt som krigsfanger under felttoget og ble nå utsatt for hard behandling av japanerne. Filippinene ble okkupert av japanerne, som satte opp en marionetteregjering, Den andre filippinske republikk. Japanerne møtte riktignok stor motstand fra filippinerne. 260 000 menn sies å ha vært organisert i geriljagrupper som meget effektivt kjempet mot okkupasjonen, for eksempel kommunistpartiets hukbalahap.
I 1944, under ett nytt slag om Filippinene, invaderte og befridde allierte og filippinske styrker landet. Opptil én million filippinere ble drept under denne okkupasjonen, mange i krigens siste måneder, og landet, inkludert hovedstaden Manila, ble i stor grad ødelagt | Slaget om Filippinene eller Filippinene-felttoget var den japanske invasjonen av landet 8. desember 1941, kun timer etter Pearl Harbor, og det filippinsk-amerikanske forsvaret av øyriket i begynnelsen av Japans erobring av Stillehavet under andre verdenskrig. Selv om felttoget endte i en klar japansk seier, holdt forsvarerne ut så lenge at de forsinket andre japanske angrep i Stillehavet og dermed indirekte hjalp de allierte motangrepene i det sørvestlige Stillehavet, som begynte i slutten av 1942.
Forsvarernes styrker var tallmessig overlegne i forhold til fienden i forholdet 3:2, men var dårlig trent og utstyrt, mens japanerne brukte sine beste frontlinjesoldater i begynnelsen av felttoget. Japans 14. hær konsentrerte også styrkene sine i felttogets første måneder, slik at den raskt kunne okkupere mesteparten av Luzon.
Fordi de trodde de allerede hadde vunnet felttoget, bestemte den japanske høykommando seg for å framskynde sine planlagte operasjoner på Borneo og i Indonesia med en måned, og trakk derfor bort deres beste divisjoner og størsteparten av flystyrker tidlig i januar 1942. Sammen med forsvarernes beslutning om å trekke seg tilbake og opprette en forsvarslinje på Bataanhalvøya gjorde dette at de filippinsk-amerikanske forsvarerne klarte å holde ut i fire måneder.
Til slutt overga styrkene på Bataan seg. Nærmere 100 000 menn hadde blitt tatt som krigsfanger under felttoget og ble nå utsatt for hard behandling av japanerne. Filippinene ble okkupert av japanerne, som satte opp en marionetteregjering, Den andre filippinske republikk. Japanerne møtte riktignok stor motstand fra filippinerne. 260 000 menn sies å ha vært organisert i geriljagrupper som meget effektivt kjempet mot okkupasjonen, for eksempel kommunistpartiets hukbalahap.
I 1944, under ett nytt slag om Filippinene, invaderte og befridde allierte og filippinske styrker landet. Opptil én million filippinere ble drept under denne okkupasjonen, mange i krigens siste måneder, og landet, inkludert hovedstaden Manila, ble i stor grad ødelagt | Samveldet Filippinene Amerikas forente stater | 3,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mina_Markenrud | 2023-02-04 | Mina Markenrud | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske aktivister'] | Mina Markenrud (født 1863, død 17. oktober 1944) var en norsk samfunnsengasjert og en politisk aktivist. Den som hadde anledning til å hilse på Fru Mina Markenrud i Fiskum, vil ikke glemme det inntrykket av gammel solid bondekultur som preget så vel mennesket Mina Markenrud som hennes omgivelser. Mina Markenrud ble offer for en urettferdig bestemmelse i odel og arveretten. Resultatet var at hun måtte forlate sitt hjem hvor hun hadde bodd i over 30 år og hvor hennes mann og barn døde. Hun satte i gang en aksjon med fremsynte stortingsmenn som førte til at odelsloven den 3. juni 1915 ble gitt følgende tillegg: «andre odelsberettige kan ikke så lenge den lengstlevende ektefelle forblir ugift, drive denne fra gården, med mindre de kunde gjort odelsrett gjeldende om den første avdøde ektefelle hadde levet».
| Mina Markenrud (født 1863, død 17. oktober 1944) var en norsk samfunnsengasjert og en politisk aktivist. Den som hadde anledning til å hilse på Fru Mina Markenrud i Fiskum, vil ikke glemme det inntrykket av gammel solid bondekultur som preget så vel mennesket Mina Markenrud som hennes omgivelser. Mina Markenrud ble offer for en urettferdig bestemmelse i odel og arveretten. Resultatet var at hun måtte forlate sitt hjem hvor hun hadde bodd i over 30 år og hvor hennes mann og barn døde. Hun satte i gang en aksjon med fremsynte stortingsmenn som førte til at odelsloven den 3. juni 1915 ble gitt følgende tillegg: «andre odelsberettige kan ikke så lenge den lengstlevende ektefelle forblir ugift, drive denne fra gården, med mindre de kunde gjort odelsrett gjeldende om den første avdøde ektefelle hadde levet».
== Referanser == | Mina Markenrud (født 1863, død 17. oktober 1944) var en norsk samfunnsengasjert og en politisk aktivist. | 3,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Internasjonal_arbeidsdeling | 2023-02-04 | Internasjonal arbeidsdeling | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Internasjonal økonomi', 'Kategori:Makroøkonomi', 'Kategori:Uencyklopediske artikler', 'Kategori:Utviklingshjelp'] | Internasjonal arbeidsdeling er knyttet til internasjonal handel og kan defineres som den spesialisering av produksjonen som foregår i to eller flere land i forbindelse med handel mellom landene.
| Internasjonal arbeidsdeling er knyttet til internasjonal handel og kan defineres som den spesialisering av produksjonen som foregår i to eller flere land i forbindelse med handel mellom landene.
== Årsakene til internasjonal arbeidsdeling ==
Handel over landegrensene (fjernhandel) har foregått til nær sagt alle tider i alle samfunn, og det har følgelig også alltid vært en viss internasjonal arbeidsdeling. Men det er særlig med spredningen av den kapitalistiske produksjonsmåten og framveksten av et kapitalistisk verdensmarked at internasjonal arbeidsdeling har fått stort omfang.
Den kapitalistiske varehandelen videreutviklet den tidligere handelen og utnyttet systematisk de prisforskjellene som kunne oppnås for varene i forskjellige land. Nye handelsruter ble åpnet, og nye områder ble (ofte uvillig) trukket inn i handelen.
Framveksten av en kapitalistisk produksjonsmåte, karakterisert ved produksjon for salg og konkurranse mellom produsentene, skapte et behov for utvidete markeder (vareeksport) og billigere varer som kunne holde kostnadene nede (vareimport). Gjennom kolonisering og kapitaleksport ble enda flere områder tvunget til å produsere for det kapitalistiske markedet. Den internasjonale arbeidsdelingen ble utvidet, og handelen økte med bedre transport – og kommunikasjonsmuligheter, lavere toll og reduksjon av andre handelshindringer.
I den internasjonale konkurransen vil det være privatøkonomisk lønnsomt å konsentrere produksjonen om de varer som kan oppnå et bedre bytteforhold på verdensmarkedet enn innenlands. Resultatet blir dermed en internasjonal arbeidsdeling der de relative prisforskjellene basert på landenes absolutte eller komparative fortrinn avgjør hvordan spesialiseringen foregår. (Med komparativ menes at det er fortrinn sammenliknet med andre land.)
Under kapitalistiske produksjonsforhold vil landenes konkurransemessige fortrinn være basert på lavere priser og større tilgang på særlig slike produksjonsfaktorer som råvarer og andre ressurser, arbeidskraft, kapital og teknologi. Noen fordeler kan være naturlige som mineralforekomster, klima. osv., mens andre vil være skapt og formet bevisst eller være et resultat av tidligere økonomisk virksomhet.
Den økonomiske strukturen i koloniene og de ny-koloniale landene (u-landene) er et godt eksempel på at det er blitt dannet produksjonsforhold som gir disse områdene kunstige komparative fortrinn. Deres produksjonsbetingelser er et resultat av kolonimaktenes og de tidlige imperialistenes virksomhet; eksisterende samfunn ble nedkjempet, bøndene ble fratatt sin jord, både jordbruk og gruvedrift ble ensidig orientert mot produksjon for eksport til de imperialistiske sentra, nye forbruksbehov ble skapt, eksisterende håndverk ble utkonkurrert, mens utviklingen av nye industrier og andre næringer ble blokkert. (Se art. Imperialisme, Kolonialisme)
== Internasjonal arbeidsdeling i dag ==
Resultatet er den karakteristiske arbeidsdelingen mellom kapitalistiske i-land og u-land, der over 80% av u-landenes eksportverdi består av matvarer, råvarer og brenselstoffer, mens rundt 70 % av i-landenes eksportverdi består av bearbeidede varer. (Alle tall i artikkelen er fra 1973-74.) Denne arbeidsdelingen er imidlertid ikke statisk, men i stadig forandring og utvikling.
I u-landene fører kapitalismens raske utvikling til en omforming og rasering av ikke-kapitalistiske produksjonsmåter. Større deler av produksjonen skjer for et marked, antallet jord- og arbeidsløse stiger, og det vokser fram et lokalt borgerskap. Samtidig vokser de flernasjonale selskapene og trekker stadig flere områder inn i sin verdensomspennende produksjonsstrategi. Industrigrener og -prosesser som er spesielt arbeidsintensive, blir lagt til u-land for å utnytte den billige arbeidskraften der (se art. Arbeidskraftintensiv produksjon). Det er også en tendens til å flytte forurensende industrier til u-land fordi det der stilles færre krav til rensing og miljøvennlighet. I noen land foregår det en mer omfattende kapitalistisk industrialisering i forbindelse med dannelsen av et mer selvstendig nasjonalt borgerskap (som f.eks. i India), eller med utviklingen av såkalte subimperialistiske («underimperialistiske») sentral (bl.a. i Brasil).
I i-landene foregår en fortsatt akkumulasjon (opphoping) av kapital, som sammen med et økende teknologisk nivå gjør det mer lønnsomt å videreutvikle den mest kapital- og teknologikrevende produksjonen, herunder selve teknologiproduksjonen, forsknings- og utviklingsarbeidet, informasjonsinnsamlingen og -bearbeidingen, markedsføringsarbeidet m.v.
Arbeidsdelingen mellom (kapitalistiske) i-land på omtrent samme utviklingsnivå er langt mer komplisert og omfattende. Særlig innen frihandels- og fellesmarkedsområder (som EFTA og EF) fører den frie bevegelighet for varer, kapital og arbeidskraft til at den internasjonale arbeidsdelingen innen området blir bestemt av de samme faktorer som arbeidsdelingen mellom distrikter innen hvert land. Det skjer en sentralisering av produksjonen både geografisk og organisatorisk. Etablerte industrier og bedrifter får et fortrinn framfor nyetableringer. Det skjer en utstrakt spesialisering for å oppnå monopolstillinger på markedet, utvikling av nye varer, reklame og varemerker får stor betydning for arbeidsdelingen i tillegg til ressursgrunnlaget og teknologiske fortrinn. Den internasjonale arbeidsdelingen mellom i-land foregår ikke så mye mellom næringer som mellom bransjer, enkeltprodukter og mellom ulike varemerker av samme produkt.
Land der sosialistiske krefter har overtatt, er ofte blitt boikottet av det kapitalistiske verdensmarkedet, eller de har selv redusert forbindelsene med dette verdensmarkedet for å frigjøre seg økonomisk. De sosialistiske landene forsøker likevel å øke handelen seg imellom og med de kapitalistiske landene.
Innen CMEA (ofte kalt COMECON) har handelen innbyrdes økt sterkt. Storparten av denne blir regulert av tosidige handelsavtaler. Men de økonomiske planene søkes samordnet og spesielt blir industriutbyggingen i de mindre industrialiserte medlemslandene stimulert. Bare Sovjets eksport består nå av mest råvarer og brensel, for de andre medlemslandene er over 50 % av eksporten bearbeidde varer. Det er utarbeidet planer for produkt- og bransjespesialisering for å utnytte stordriftsfordeler og videre utbygge den internasjonale arbeidsdelingen mellom landene.
Omtrent 30 % av utenrikshandelen til de sosialistiske landene i Øst-Europa foregår med de kapitalistiske i-landene. Det kapitalistiske verdensmarkedet blir bl.a. benyttet for å balansere overskudd eller underskudd i egen produksjon i forhold til etterspørselen, både av mat, visse råvarer og forskjellige forbruksvarer. De sosialistiske landene importerer også avansert teknologi og kapitalutstyr fra i-landene.
Handelen mellom de sosialistiske landene og de kapitalistiske u-landene er svært liten og konsentrert om få land. Strukturen i denne handelen er svært lik den mellom i-land og u-land. Men handelen bygges ut, særlig i forbindelse med mer omfattende handels- og bistandsavtaler. Det arbeides for å få i stand en mer planlagt internasjonal arbeidsdeling med industrielt samarbeid, produkt- og bransjespesialisering etter mønster av CMEA-samarbeidet. Dessuten ønsker CMEA å få dekket et økende råvareunderskudd ved import fra u-land. Prisene i denne handelen er avtalt og kan avvike sterkt fra verdensmarkedets.
Det er i-landene som dominerer verdenshandelen i dag, nær 90 % av varehandelen (etter gjeldende priser) har sin opprinnelse eller sitt bestemmelsessted i et i-land, og nær 50 % er handel mellom i-land innbyrdes. U-landene står for bare 25-30 % av verdens eksport. Hele 75 % av denne går til i-land, mens bare 20 % går til andre u-land. De sosialistiske landene deltar bare i begrenset grad i den internasjonale arbeidsdelingen og står for under 10 %. av verdens eksport. Omtrent halvparten av denne er innbyrdes handel.
== Konsekvensene av internasjonal arbeidsdeling ==
De økonomiske følgene av internasjonal arbeidsdeling og handel blir ujevnt fordelt på de nasjoner og klasser som deltar i eller blir berørt av denne. Allment kan en ikke si at et land har fordel av en internasjonal arbeidsdeling selv om enkelte produsenter vil ha fordeler. Ser en bare på de direkte pengeinntektene, vil som regel begge parter i en handel ha umiddelbare fordeler av denne, selv om gevinstfordelingen avhenger av prisene og det forholdsvise styrkeforhold mellom partene. Handelen vil imidlertid også få konsekvenser for andre, som kan få lavere priser, bli utkonkurrert, måtte legge om sin produksjon m.v. Den innenlandske fordelingen av gevinsten avhenger derfor av kapitalens bevegelighet og den nasjonale klassekampen.
Internasjonal arbeidsdeling har også sterkt påvirket det enkelte lands muligheter til økonomisk vekst og utvikling. De sterke og dominerende i-land har kunnet utnytte internasjonal arbeidsdeling til videre økonomisk vekst, mens koloniene/u-landene er blitt og blir underutviklet. Internasjonal arbeidsdeling skaper også avhengighet og sårbarhet overfor internasjonale konjunkturer, økonomisk maktbruk m.m. | Internasjonal arbeidsdeling er knyttet til internasjonal handel og kan defineres som den spesialisering av produksjonen som foregår i to eller flere land i forbindelse med handel mellom landene. | 3,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fallen_(band) | 2023-02-04 | Fallen (band) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1996 i Norge', 'Kategori:Fallen', 'Kategori:Heavy metal-bandstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske doom metal-band', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Fallen er et norsk doom metal-band. Alle medlemmene har spilt eller spiller i Funeral med unntak av Jarno Salomaa og Cecilie Langlie. Prosjektet er for tiden satt på pause, mens resten av medlemmene spiller inn et nytt Funeral album.
Bandet ble etablert som et side-prosjekt av Anders Eek i 1996. Eek etablerte bandet fordi han ønsket et band hvor han kunne eksperimentere med ekstreme ideer. Noe som ikke ville passet inn med det alt etablerte bandet Funeral sin stil. Fallen sin stil blir omtalt som svært dyster og «tung», ved et langsomt tempo og lange tunge riff.
Bandet hadde en konsert 12. november 2004 på Betong i Oslo.
| Fallen er et norsk doom metal-band. Alle medlemmene har spilt eller spiller i Funeral med unntak av Jarno Salomaa og Cecilie Langlie. Prosjektet er for tiden satt på pause, mens resten av medlemmene spiller inn et nytt Funeral album.
Bandet ble etablert som et side-prosjekt av Anders Eek i 1996. Eek etablerte bandet fordi han ønsket et band hvor han kunne eksperimentere med ekstreme ideer. Noe som ikke ville passet inn med det alt etablerte bandet Funeral sin stil. Fallen sin stil blir omtalt som svært dyster og «tung», ved et langsomt tempo og lange tunge riff.
Bandet hadde en konsert 12. november 2004 på Betong i Oslo.
== Diskografi ==
Demo 04 (Demo, 2004)
A Tragedy's Bitter End (Studioalbum, 2004)
== Medlemmer ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fallen på Discogs
(en) Fallen på MusicBrainz
(en) Fallen på Encyclopaedia Metallum
(en) Fallen på Songkick | Drammen, Norge | 3,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_88_%C2%ABOdd_Fellow%C2%BB | 2023-02-04 | RS 88 «Odd Fellow» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Skip bygget ved Fjellstrand verft', 'Kategori:Skip fra 1973', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | R/S 88 «Odd Fellow» var en redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1973 ved Fjellstrand Aluminium Yachts AS.
Skøyta var oppkalt etter Odd Fellow-ordenen som i mange år har hatt et tett forhold til Redningsselskapet og som også finansierte byggingen.
«Odd Fellow» var stasjonert i Arendal.
Pr. 1. januar 2008 hadde «Odd Fellow» som redningsskøyte berget 66 personer fra «den visse død», 103 fartøyer fra totalforlis, og gitt assistanse til totalt 2294 fartøy.
| R/S 88 «Odd Fellow» var en redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1973 ved Fjellstrand Aluminium Yachts AS.
Skøyta var oppkalt etter Odd Fellow-ordenen som i mange år har hatt et tett forhold til Redningsselskapet og som også finansierte byggingen.
«Odd Fellow» var stasjonert i Arendal.
Pr. 1. januar 2008 hadde «Odd Fellow» som redningsskøyte berget 66 personer fra «den visse død», 103 fartøyer fra totalforlis, og gitt assistanse til totalt 2294 fartøy.
== Se også ==
RS «Odd Fellow II»Redningsselskapets redningsskøyter
== Eksterne lenker ==
Live tracking på www.marinetraffic.com | R/S 88 «Odd Fellow» var en redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1973 ved Fjellstrand Aluminium Yachts AS. | 3,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jarno_Salomaa | 2023-02-04 | Jarno Salomaa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Doom metal-musikere', 'Kategori:Fallen-medlemmer', 'Kategori:Finske gitarister', 'Kategori:Finske musikere', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01'] | Jarno Salomaa, artistnavn Vindasyl og Raven, er en finsk musiker. Han etablerte funeral doom metal bandet Shape of Despair i 1995 under navnet Raven.
| Jarno Salomaa, artistnavn Vindasyl og Raven, er en finsk musiker. Han etablerte funeral doom metal bandet Shape of Despair i 1995 under navnet Raven.
== Diskografi ==
=== Wanderer ===
Surrounded by these firs (demo 1995)
=== Haven in shadows ===
Moments of honour (demo 1997)
=== Raven (pre Shape of despair) ===
Alone in the mist (demo 1998)
Promo tape (1998)
=== Rapture ===
Futile (album, Spikefarm records '99)
=== Shape of despair ===
Shades of... (album, Spikefarm records '00)
Angels of distress (album, Spikefarm records '02)
Illusion's play (album, Spikefarm records '04)
s/t (album, Spikefarm records '05)
Entering The Levitation (hyllestalbum til Skepticism 2006)
"Written In My Scars" (7" EP, Solarfall Records 2010)
== Eksterne lenker ==
(en) Jarno Salomaa på Discogs
(en) Jarno Salomaa på MusicBrainz
(en) Jarno Salomaa på Encyclopaedia Metallum | Finland | 3,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_92_%C2%ABOdd_Godager%C2%BB | 2023-02-04 | RS 92 «Odd Godager» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1975'] | R/S 92 «Odd Godager» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1975. Den var stasjonert i Arendal da den ble tatt ut av tjeneste.
Under et tokt i april 2007 slo plutselig skroget sprekker i baugen og vann sivet inn i båten. Man forstod da at skøyta var klar for utskifting. Frem til 2008 var «Odd Godager» i tjeneste som redningsskøyte og berget 60 personer fra «den visse død», 82 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 2590 fartøy.
I 2008 ble RS «Odd Godager» erstattet av RS «Odd Fellow».
«Odd Godager» ble overtatt av KNS, og døpt om til «Sigval Bergesen» etter giveren Sigval Bergesen d.y.
| R/S 92 «Odd Godager» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1975. Den var stasjonert i Arendal da den ble tatt ut av tjeneste.
Under et tokt i april 2007 slo plutselig skroget sprekker i baugen og vann sivet inn i båten. Man forstod da at skøyta var klar for utskifting. Frem til 2008 var «Odd Godager» i tjeneste som redningsskøyte og berget 60 personer fra «den visse død», 82 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 2590 fartøy.
I 2008 ble RS «Odd Godager» erstattet av RS «Odd Fellow».
«Odd Godager» ble overtatt av KNS, og døpt om til «Sigval Bergesen» etter giveren Sigval Bergesen d.y.
== Se også ==
Redningsselskapets redningsskøyter
== Eksterne lenker ==
Live tracking på www.aprs.fi | R/S 92 «Odd Godager» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1975. Den var stasjonert i Arendal da den ble tatt ut av tjeneste. | 3,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Demo_04_(Fallen-demo) | 2023-02-04 | Demo 04 (Fallen-demo) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fallen-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Demo 04 er den første demoen til det norske doom metal-bandet Fallen, utgitt i 2004.
Demoen ble spilt inn på Studio Tinnitus i 2003 og 2004.
| Demo 04 er den første demoen til det norske doom metal-bandet Fallen, utgitt i 2004.
Demoen ble spilt inn på Studio Tinnitus i 2003 og 2004.
== Sporliste ==
«Now That I Die» (17:48)
«Morphia» (7:02)
== Kilder ==
Demo 04 hos Encyclopaedia Metallum | Demo 04 er den første demoen til det norske doom metal-bandet Fallen, utgitt i 2004. | 3,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/A_Tragedy%E2%80%99s_Bitter_End | 2023-02-04 | A Tragedy’s Bitter End | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2004', 'Kategori:Fallen-album'] | A Tragedy's Bitter End er debutalbumet til det norske doom metal-bandet Fallen, utgitt i 2004. Studioalbumet ble bare utgitt i 1000 eksemplarer. Låtskrivere og komponister er Einar Fredriksen og Anders Eek.
| A Tragedy's Bitter End er debutalbumet til det norske doom metal-bandet Fallen, utgitt i 2004. Studioalbumet ble bare utgitt i 1000 eksemplarer. Låtskrivere og komponister er Einar Fredriksen og Anders Eek.
== Sporliste ==
«Gravdans» (10:55)
«Weary and Wretched» (14:35)
«To the Fallen» (3:31)
«Morphia» (7:02)
«Now That I Die» (17:50)
«The Funeral» (3:07)
== Artister ==
Christian Loos – Gitar
Kjetil Ottersen – Vokalist, synthesizer, piano
Anders Eek – Trommer
== Kilder ==
A Tragedy's Bitter End hos Encyclopaedia Metallum | lenke | 3,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haiti_under_Sommer-OL_1932 | 2023-02-04 | Haiti under Sommer-OL 1932 | ['Kategori:1930-årene i Haiti', 'Kategori:Haiti under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med feil i FlaggIOC-mal', 'Kategori:Sport i Karibia i 1932'] | Haiti under Sommer-OL 1932. To sportsutøvere fra Haiti deltok i friidrett under Sommer-OL 1932 i Los Angeles. Haiti vant ikke noen medaljer.
| Haiti under Sommer-OL 1932. To sportsutøvere fra Haiti deltok i friidrett under Sommer-OL 1932 i Los Angeles. Haiti vant ikke noen medaljer.
== Medaljer ==
== Eksterne lenker ==
Resultater og profilside Arkivert 12. februar 2009 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Haiti under Sommer-OL 1932. To sportsutøvere fra Haiti deltok i friidrett under Sommer-OL 1932 i Los Angeles. | 3,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monaco_under_Sommer-OL_1928 | 2023-02-04 | Monaco under Sommer-OL 1928 | ['Kategori:Monaco under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1928'] | Monaco under Sommer-OL 1928. Sju sportsutøvere fra Monaco deltok under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. De vant ikke noen medaljer.
| Monaco under Sommer-OL 1928. Sju sportsutøvere fra Monaco deltok under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. De vant ikke noen medaljer.
== Medaljer ==
== Kilder ==
Monaco under Sommer-OL 1928: Resultater og profilside Arkivert 16. desember 2012 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Monaco under Sommer-OL 1928. Sju sportsutøvere fra Monaco deltok under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. | 3,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhodesia_under_Sommer-OL_1928 | 2023-02-04 | Rhodesia under Sommer-OL 1928 | ['Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Zimbabwe under de olympiske leker'] | Rhodesia under Sommer-OL 1928. Sportsutøvere fra Rhodesia deltok under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. To mannlige utøvere deltok i boksing. Det var første gangen Rhodesia deltok i et sommer-OL, de vant ikke noen medaljer.
| Rhodesia under Sommer-OL 1928. Sportsutøvere fra Rhodesia deltok under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. To mannlige utøvere deltok i boksing. Det var første gangen Rhodesia deltok i et sommer-OL, de vant ikke noen medaljer.
== Medaljer ==
== Referanser == | Rhodesia under Sommer-OL 1928. Sportsutøvere fra Rhodesia deltok under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. | 3,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauen_under_Sommer-OL_1928 | 2023-02-04 | Litauen under Sommer-OL 1928 | ['Kategori:1920-årene i Litauen', 'Kategori:Litauen under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1928'] | Litauen under Sommer-OL 1928. Tolv sportsutøvere fra Litauen deltok i fire sporter, boksing, friidrett, sykling og vektløfting, under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. Det var andre gang Litauen deltok i et OL, de vant ikke noen medaljer.
| Litauen under Sommer-OL 1928. Tolv sportsutøvere fra Litauen deltok i fire sporter, boksing, friidrett, sykling og vektløfting, under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. Det var andre gang Litauen deltok i et OL, de vant ikke noen medaljer.
== Medaljer ==
== Eksterne lenker ==
Resultater og profilside Arkivert 17. august 2011 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Litauen under Sommer-OL 1928. Tolv sportsutøvere fra Litauen deltok i fire sporter, boksing, friidrett, sykling og vektløfting, under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. | 3,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Panama_under_Sommer-OL_1928 | 2023-02-04 | Panama under Sommer-OL 1928 | ['Kategori:1920-årene i Panama', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Panama under de olympiske leker'] | Panama under Sommer-OL 1928. Panama deltok for første gang i et OL under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. De vant ingen medaljer.
| Panama under Sommer-OL 1928. Panama deltok for første gang i et OL under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. De vant ingen medaljer.
== Medaljer ==
== Eksterne lenker ==
Resultater og profilside Arkivert 20. februar 2009 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Panama under Sommer-OL 1928. Panama deltok for første gang i et OL under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. | 3,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tian_Zhuangzhuang | 2023-02-04 | Tian Zhuangzhuang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Kinesiske regissører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Beijing', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tian Zhuangzhuang (kinesisk: 田壯壯, pinyin: Tián Zhuàngzhuàng; født i 1952 i Beijing i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk filmregissør. I 1982 ble han uteksaminert fra Beijings filmakademi, der han studerte med bl.a. Zhang Yimou og Chen Kaige och andre i den såkalte femte generasjonens filmmakere.
| Tian Zhuangzhuang (kinesisk: 田壯壯, pinyin: Tián Zhuàngzhuàng; født i 1952 i Beijing i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk filmregissør. I 1982 ble han uteksaminert fra Beijings filmakademi, der han studerte med bl.a. Zhang Yimou og Chen Kaige och andre i den såkalte femte generasjonens filmmakere.
== Filmografi ==
1982: Hong xiang
1984: Lie chang zha sha
1986: Dao ma zei (Hestetyven)
1987: Gushu Yiren
1988: Yaogun Qingnian
1988: Te bie shou shu shi
1991: Da taijian Li Lianying
1993: Lan feng zheng (Den blå draken)
2002: Xiao cheng zhi chun (Da våren kom til byen)
2004: Cha ma gu dao xi lie Tea-Horse Road Series: Delamu (dokumentarfilm)
2006: Wu Qingyuan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tian Zhuangzhuang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tian Zhuangzhuang på Internet Movie Database
(da) Tian Zhuangzhuang på Filmdatabasen
(fr) Tian Zhuangzhuang på Allociné
(en) Tian Zhuangzhuang på AllMovie
(en) Tian Zhuangzhuang hos The Movie Database
(en) China Culture
(en) HK Films | Tian Zhuangzhuang (kinesisk: 田壯壯, pinyin: Tián Zhuàngzhuàng; født i 1952 i Beijing i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk filmregissør. I 1982 ble han uteksaminert fra Beijings filmakademi, der han studerte med bl. | 3,397 |
null | 2023-02-04 | Filippinene under Sommer-OL 1928 | null | null | null | Filippinene under Sommer-OL 1928. Fire sportsutøvere fra Filippinene, alle menn, deltok i to sporter, friidrett og svømming, under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. | 3,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Conrad_Dannhauer | 2023-02-04 | Johann Conrad Dannhauer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 7. november', 'Kategori:Dødsfall i 1666', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1603', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Emmendingen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske lutherske prester', 'Kategori:Tyske lutherske teologer'] | Johann Conrad Dannhauer (født 24. mars 1603 i Köndringen i Breisgau, død 7. november 1666 i Strasbourg) var en tysk luthersk teolog.
Dannhauer begynte sin utdannelse ved gymnasiumet og presteseminaret i Strasbourg og fortsatte studiene i Marburg, ved universitetene i Altorf og Jena. I Jena vant han anerkjennelse for sin eksegese av Paulus' brev til efeserne. Han returnerte til Strasbourg i 1628 og startet en aktiv karriere som administrator, lærer og teolog. I 1628 ble han utnevnt til inspektør ved presteseminaret, han ble følgende år professor i retorikk, i 1633 professor i teologi, prest ved Straßburger Münster (katedralen Notre Dame i Strasbourg), formann for kirkekonventet og domprost i Thomaskirken i Strasbourg.
Han var i opposisjon til kalvinismen og synkretismen som blant annet Georg Calixt representerte. Blant hans elever var Philipp Jacob Spener, en av de viktigste representantene for pietismen. Med sitt verk Hodosophia Christiana sive Theologia positiva (1649) inntok han en mellomstilling mellom den lutherske ortodoksi og pietismen.
| Johann Conrad Dannhauer (født 24. mars 1603 i Köndringen i Breisgau, død 7. november 1666 i Strasbourg) var en tysk luthersk teolog.
Dannhauer begynte sin utdannelse ved gymnasiumet og presteseminaret i Strasbourg og fortsatte studiene i Marburg, ved universitetene i Altorf og Jena. I Jena vant han anerkjennelse for sin eksegese av Paulus' brev til efeserne. Han returnerte til Strasbourg i 1628 og startet en aktiv karriere som administrator, lærer og teolog. I 1628 ble han utnevnt til inspektør ved presteseminaret, han ble følgende år professor i retorikk, i 1633 professor i teologi, prest ved Straßburger Münster (katedralen Notre Dame i Strasbourg), formann for kirkekonventet og domprost i Thomaskirken i Strasbourg.
Han var i opposisjon til kalvinismen og synkretismen som blant annet Georg Calixt representerte. Blant hans elever var Philipp Jacob Spener, en av de viktigste representantene for pietismen. Med sitt verk Hodosophia Christiana sive Theologia positiva (1649) inntok han en mellomstilling mellom den lutherske ortodoksi og pietismen.
== Referanser == | Johann Conrad Dannhauer (født 24. mars 1603 i Köndringen i Breisgau, død 7. | 3,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.