url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Apamea | 2023-02-04 | Apamea | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Ferdinand Ochsenheimer', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1816', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Engfly (Apamea spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Navnet engfly brukes også på noen arter som tilhører andre, nærtstående slekter. Det er en artsrik slekt, 17 arter er funnet i Norge, der de kan påtreffes over alt der det vokser gras. Vanligst er stort engfly (Apamea monoglypha), kileengfly (Apamea crenata) og slåttengfly (Apamea remissa).
| Engfly (Apamea spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Navnet engfly brukes også på noen arter som tilhører andre, nærtstående slekter. Det er en artsrik slekt, 17 arter er funnet i Norge, der de kan påtreffes over alt der det vokser gras. Vanligst er stort engfly (Apamea monoglypha), kileengfly (Apamea crenata) og slåttengfly (Apamea remissa).
== Utseende ==
Middelsstore til store (vingespenn 30 – 55 mm), kraftige nattfly, grå eller brune på farge. Forvingene har vanligvis de fleste av de tegningene som er karakteristiske for nattfly: en kort, mørk lengdestrek ved roten (rotstrek), rundt midten to bølgete tverrlinjer (mellomlinjer) som avgrenser vingens midtfelt og nærmer seg hverandre mot bakkanten. I den fremre delen av midtfeltet sitter nyre- og ringmerker som vanligvis er tydelige hos denne slekten. Langs ytterkanten går den an smal, lys bølgelinje som ofte har pile- eller kileformede flekker i midten. Ytterkanten er mer eller mindre bølgete. Bakvingen er silkekaktig grå- eller brunlig, ofte mørkere langs ytterkanten. Larvene er bleke på farge med spredte, middels lange børster.
== Levevis ==
Engflyene har larver som lever på røttene og den nedre delen av stenglene av ulike gras (Poaceae). De fleste artene lever nede i bakken, der de overvintrer. De voksne sommerfuglene flyr om natten, vanligvis rundt midtsommer, og kommer gjerne til lys. Disse artene er ikke kjent for å vandre særlig langt.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Hadeninae
Stammen engfly, Apameini
Slekten Apamea Ochsenheimer, 1816 – ganske store arter
Apamea alpigena (Boisduval, 1837)
lyst sandengfly, Apamea anceps (Denis & Schiffermüller, 1775)
Apamea arabs Oberthür, 1881
Apamea aquila Donzel, 1837 – funnet i Danmark
Apamea baischi Hacker, 1989
kileengfly, Apamea crenata (Hufnagel, 1766)
Apamea epomidion (Haworth, 1809) – funnet i Sverige og Danmark
Apamea ferrago (Eversmann, 1837)
mørkt engfly, Apamea furva (Denis & Schiffermüller, 1775)
skogengfly, Apamea illyria Freyer, 1846
Apamea indiges (Turati, 1926)
teglrødt engfly, Apamea lateritia (Hufnagel, 1766)
Apamea leucodon (Eversmann, 1837)
hvitt strandengfly, Apamea lithoxylaea (Denis & Schiffermüller, 1775)
rødt fjellengfly, Apamea maillardi (Geyer, 1834)
Apamea michielii Varga, 1976
stort engfly, Apamea monoglypha (Hufnagel, 1766)
mørkt sandengfly, Apamea oblonga (Haworth, 1809)
sumpengfly, Apamea ophiogramma (Esper, 1794)
Apamea platinea (Treitschke, 1825)
Apamea pyxina (A. Bang-Haas, 1910)
slåttengfly, Apamea remissa (Hubner, 1809)
røddusket engfly, Apamea rubrirena (Treitschke, 1825)
praktengfly, Apamea scolopacina (Esper, 1788)
Apamea sicula (Turati, 1909)
åkerengfly, Apamea sordens (Hufnagel, 1766)
gulbrunt engfly, Apamea sublustris (Esper, 1788)
Apamea syriaca (Osthelder, 1933)
rørengfly, Apamea unanimis (Hübner, 1813)
grått fjellengfly, Apamea zeta (Treitschke, 1825)
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Apamea i Encyclopedia of Life
(en) Apamea i Global Biodiversity Information Facility
(no) Apamea hos Artsdatabanken
(sv) Apamea hos Dyntaxa
(en) Apamea hos Fauna Europaea
(en) Apamea hos ITIS
(en) Apamea hos NCBI
(en) Kategori:Apamea (Noctuidae) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Apamea – detaljert informasjon på Wikispecies | * stort engfly | 3,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litter%C3%A6re_virkemidler | 2023-02-04 | Litterære virkemidler | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litterære virkemidler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Litterære virkemidler brukes av stilistiske eller innholdsmessige årsaker.
| Litterære virkemidler brukes av stilistiske eller innholdsmessige årsaker.
== Liste over ulike virkemidler ==
Allusjon – henvisning til en kjent tekst.
Besjeling – At man gir konkrete ting menneskelige egenskaper (konkrete ting er ofte naturen, dyr eller planter) Eks: Klokken går.
Bokstavrim – At to/flere ord som kommer etter eller i nærheten av hverandre i en tekst starter med samme bokstav, eksempelvis «Store svaner svømte bortover på sjøen», eller «han så henne smile.»
Budskap - Det en avsender (personene som skriver teksten) formidler eller sender til en mottaker (personene som leser teksten).
Bildebruk - At man bruker bilder istedenfor konkrete beskrivelser.
Bruk av sanser – At man forteller ved hjelp av lukt, hørsel, følelse og syn.
Frampek – Man gir et hint i begynnelsen av fortellingen om at noe bestemt kommer til å skje.
Gjentakelse - Man kan gjenta ord, fraser, ytringer eller formuleringer for å understreke det som er viktig i en tekst.
Ironi – Man sier det motsatte av det som menes.
In medias res - At teksten starter midt i en handling.
Linjedeling - Et virkemiddel som er mye brukt i nyere lyrikk. Linjedelingen kan framheve noe og snu tanken vår i en ny retning.
Klisjé - Metaforer eller sammenligninger som man hører om og om igjen.
Kontraster – At noe står i kontrast til hverandre, eksempelvis «hun følte seg våt og tørr på samme tid.».
Metaforer – At noe/noen får egenskapen til noe annet, eksempelvis: han var en pil (det samme som sammenligning bare uten som, han løp som en pil).
Motiv - Det teksten handler om ytterst, altså det den faktisk får deg til å se. For eksempel, har teksten en sol som en metafor, så er motivet solen. Ytterst handler det om en sol.
Ordvalg - Variasjon av ord som brukes.
Overdrivelser
Personifikasjon – Abstrakte begrep blir utstyrt med menneskelige egenskaper.
Rim og rytme – At man har enderim i setningene som brukes.
Sammenligning – Man sammenligner noe med noe annet, eksempelvis «Hun luktet som en rose» eller «hennes øyne skinte som diamanter».
Setningsbygning - Hvordan setningene dine er bygget opp (tegnsetting, om setningen gir mening, setningsledd).
Skildring – At man beskriver noe med mange detaljer.
Synsvinkel - Hvem som formidler handlingen til leseren.
Tema - Det stoffet eller det emneområdet forfatteren bruker når han eller hun skriver.
Underdrivelser
Vers - Avsnitt i sang eller dikt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Virkemidler hos Dagbladet
Norsksidene: Gjentakelse | Litterære virkemidler brukes av stilistiske eller innholdsmessige årsaker. | 3,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cipriano_de_Rore | 2023-02-04 | Cipriano de Rore | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1565', 'Kategori:Fransk-flamske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1515', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Oudenaarde', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Cipriano de Rore (1515/1516 – 1565) var en flamsk renessansekomponist, hovedsakelig kjent for sine madrigaler.
| Cipriano de Rore (1515/1516 – 1565) var en flamsk renessansekomponist, hovedsakelig kjent for sine madrigaler.
== Liv og virke ==
Cipriano de Rore ble født inn i en velstående familie i den flamske byen Ronse vest for Brussel. Lite er kjent om hans tidlige år. Det er heller ikke kjent når han kom til Italia. Det har lenge vært antatt at han var kapellsanger i Markuskirken i Venezia, men det er ikke funnet belegg for antakelsen. Dersom det medfører riktighet er det rimelig å anta at han fikk undervisning av Adrian Willaert som var maestro di cappella i kirka, selv om et eventuelt undervisningsforhold nok ikke var formalisert.
Mellom 1542 og 1545 oppholdt Rore seg sannsynligvis i Brescia, men han reiste nå og da til Venezia der han hadde tett kontakt med Adrian Willaert og hans krets. Rores første meséner, Ruberto Strozzi og Neri Caponi, tilhørte denne kretsen. Ulike hyllingsverk fra samme tid dokumenterer at Rore hadde gode forbindelse og nøt en høy anseelse hos norditalienske verdslige og geistlige dignitærer.
Fra 6. mai 1556 var Rore kapellmester hos hertug Ercole II. d'Estes hoff i Ferrara. Byen ble fra tidlig 1500-tall regnet som et senter for kunst, og spesielt musikk. Rore skrev minst 107 verk mens han var i Ferrarra, og ikke bare for Este-familien. Han utførte fremdeles oppdrag for Europas verdslige og geistlige øvrighet, eksempelvis skrev han madrigalen Un’ altra volta in Germania stride (1557) for keiser Karl V.
Rores eldre bror Celestinus døde i mars 1558 og Rore reiste i den forbindelse til Flandern. Underveis gjorde han stopp i München der det ved hoffet til hertug Albert V av Bayern ble produsert et håndskrift med en del av Rores fire- til åttestemmige motetter. Manuskriptet, som sannsynligvis ble til under Rores overoppsyn, er praktfullt utstyrt med en rekke miniatyrer laget av hoffmaleren Hans Mielich.
Rore mistet stillingen som hoffkapellmester da Ercole II. d’Este døde. I 1558 reiste han igjen tilbake til Flandern, denne gangen for å ta seg av sine foreldre som mistet levebrødet i uavhengighetskrigen. Regenten i Nederlandene, Margareta av Parma, som residerte i Brussel, formidlet i 1560 kontakt med hoffet til ektefellen, Ottavio Farnese i Parma, og i februar gikk Rore i hans tjeneste.
Da kollegaen Adrian Willaert døde i desember 1562, skrev Rore en motett til hans ære, og året etter ble han Willaerts etterfølger i den prestisjefylte stillingen som kapellmester i Markuskirka. Etter et års tid sa han fra seg den stillingen, sannsynligvis fordi musikkvirksomheten ved kirka var dårlig organisert, og vendte vendte tilbake til sin gamle stilling i Parma.
Rores kanskje siste komposisjon var madrigalen Vieni, dolce Himeneo, skrevet til bryllupet mellom Ottavio Farneses sønn Alessandro og datteren til prins Eduard av Portugal, Maria (8. desember 1538; død 8. juli 1577).
Året etter døde Cipriano de Rore av ukjente årsaker.
== Musikk ==
Cipriano de Rore var en av de mest innflytelsesrike komponistene på midten av 1500-tallet, hovedsakelig på grunn av gjennomslagskraften madrigalene hans fikk. I tillegg til at det er bevart 50 motetter og enkelte messer av ham, er i alt over 100 madrigaler autentisert som Rores verk. De fleste ble utgitt i sju madrigalbøker (de inneholder også verk av andre komponister). To av bøkene inneholder firstemmige madrigaler og fem inneholder femstemmige verk. En liten del av Rores madrigaler ble publisert i samleverk.
Med den første madrigalboka (1542) befestet Rore øyeblikkelig sitt ry som komponist. Boka etablerte fem stemmer som norm for madrigalformen, mot tidligere fire, og kombinerte den flamske motettens imitative polyfoni med den venetianske formen. I sine tidlige madrigaler var Rore sterkt influert av Adrian Willaert. En forskjell mellom dem er at Rore hovedsakelig valgte dystre teksttemaer, og tonesatte dem med tilhørende dramatiske musikalske virkemidler. Denne dreiningen av madrigaleformen mot en overveiende alvorlig stemning ble retningsgivende for madrigalkomposisjonene langt inn på 1600-tallet.Rores madrigaler representerer formens første blomstringstid; alle utviklingslinjene sent på 1500-tallet kan spores tilbake til ham. I kirkemusikken var han mer tilbakeskuende, og forbindelsen med hans flamske røtter er langt klarere. Eksempelvis har messene likheter med verkene til Josquin des Prez.Før 1550 tonesatte Rore mest tekster av Francesco Petrarca, en av de viktigste italienske dikterne på 1300-tallet. Forholdet mellom tekst og tone var viktig for Rore, og han regnes derfor blant foregangsmennene for den senere Claudio Monteverdis seconda prattica.
Rore publiserte ingenting mellom 1550 og 1557. I løpet av disse årene endret han komposisjonstilen i vesentlig grad. Særlig endret han det harmoniske og melodiske tonespråket ved gradvis å erstatte den tidligere polyfone stemmeføringen med homofone passasjer og tydeligere betone motsetningene lineær og akkordpreget. Med tanke på et levende tekstuttrykk og tekstforståelighet erstattet han den tette polyfone teksturen med et tonespråk som i tiltakende grad er harmonisk differensiert, ofte dristig, alltid transparent. Sangstemmene følger språkrytmen og toneteksturens muligheter ble klargjort gjennom kortere noteverdier.
Rore holdt seg fortsatt til alvorlige tekster. Ofte ignorerte han tekstenes enderim, strofiske oppbygging og inndeling for å virkeliggjøre forfatternes poetiske intensjoner. Den naturlige setningsbygningen fikk fortrinnsrett foran diktenes rytme og rim. Teksten bestemte musikken, men på en slik måte at teksten fikk nytt liv gjennom musikken. Et godt eksempel er madrigalen O sonno.
== Verk i utvalg ==
Viktige publikasjoner før 1550:
I madrigali (1542) bzw. Il primo libro de madregali cromatici, 5vv (1544)
Il secondo libro de madregali, 5vv (1544)
Il terzo libro di madrigali, 5vv (1548)
Musica … sopra le stanze del Petrarcha … libro terzo, 5vv (1549)
Motectorum liber primus, 5vv (1544)
Motetta, 5vv (1545)
Il terzo libro di motetti, 5vv (1549)Viktige publikasjoner fra 1550:
Anchor che co‘l partir (1550)
4 ytterlige madrigalbøker (4 og 5-stemmige madrigaler)
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Robert Eitner: «Rore, Cyprian». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 29, Duncker & Humblot, Leipzig 1889, s. 152–155.
== Litteratur ==
Martha Feldman: City Culture and the Madrigal at Venice Berkeley, University of California Press, c1995 1995.
Alvin H. Johnson: «Cipriano de Rore» i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 bind, London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
Josef Musiol: Cyprian de Rore, ein Meister der venezianischen Schule. Doktoravhandling, Universität Breslau 1932.
Stefano La Via: Cipriano de Rore as Reader and as Read. A Literary-Musical Study of Madrigals from Rore’s Later Collections (1557–1566), Princeton University – UMI, Ann Arbor, Michigan 1991.
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Cipriano de Rore i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Fritt tilgjengelige noter av Cipriano de Rore i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Cipriano de Rore i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
Tutti i Madrigali a Quattro Voci spartiti et accommodati per sonar d’ogni sorte d’Istrumento perfetto, & per Qualunque Studioso di Contrapunti (1577), fritt tilgjengelige noter på vistamaremusica.com
Digitaliserte verk av Rore i München digitale bibiliotek | Cipriano de Rore (1515/1516 – 1565) var en flamsk renessansekomponist, hovedsakelig kjent for sine madrigaler. | 3,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Tunheim | 2023-02-04 | Harald Tunheim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Finnmarksløpet', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kongepokalvinnere i hundekjøring', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i hundekjøring', 'Kategori:Norske hundekjørere', 'Kategori:Personer fra Sandnes kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Harald Tunheim (født 21. august 1958) er en norsk hundekjører. Han har vunnet Finnmarksløpet seks ganger og har i tillegg en rekke flere topplasseringer. I 2019 ble han tildelt Sparebank 1 Nordnorge sin hederspris for sin innsats for Finnmarksløpet gjennom mange år.
| Harald Tunheim (født 21. august 1958) er en norsk hundekjører. Han har vunnet Finnmarksløpet seks ganger og har i tillegg en rekke flere topplasseringer. I 2019 ble han tildelt Sparebank 1 Nordnorge sin hederspris for sin innsats for Finnmarksløpet gjennom mange år.
== Bakgrunn ==
Tunheim er oppvokst i Hommersåk, et tettsted i Sandnes kommune i Rogaland. Han er utdannet lærer/adjunkt. Tunheim har bodd og jobbet i Alta siden 1985.
== Hundekjøring ==
I november 1986 fikk han sine to første trekkhunder. Han gjennomførte sitt første Finnmarksløp i 1989, og har fullført hvert år fram til og med 1998.
Tunheim har vunnet Finnmarksløpet seks ganger,i 1996, 1997, 1998, 2006, 2008 og 2018. Foruten dette har han to andreplasser, en tredjeplass, tre fjerdeplasser, en femteplass, en sjetteplass og en åttendeplass.
I perioden 1999 til 2002 har Tunheim deltatt tre ganger i Iditarod – verdens lengste sledehundløp. Plasseringene ble hhv. nr. 19 ('Rookie Of The Year'-award), nr. 25 og nr 12.
Han har i dag 50 – 60 hunder i kennelen "North Cape Huskies" på Øytun folkehøgskole (som i 2017 skiftet navn til Alta Folkehøyskole).Tunheim underviser ungdom i friluftsliv og hundekjøring. På slutten av 80-tallet bygde han opp Skandinavias første undervisningstilbud i hundekjøring ved Øytun folkehøgskole i Alta. På 90-tallet har andre skoler kommet etter, men Haralds linje er klart ledende i Norden på dette feltet. Tunheim vektlegger å formidle natur- og frilufslivsglede, og setter sledehundene inn i en sammenheng der de er en del av naturen.
Ti år etter hans forrige seier lyktes han igjen på Finnmarksløpets 500-kilometer. I 2018 vant han overlegent. Med startnummer 166 startet han ut fra Alta, og kjørte seg tidlig oppover. Inn til skjekkpunkt Jergul var han nummer 2, og inn til Valjok hadde han skaffet seg en ledelse som han bare økte og økte hele vegen inn til Alta.
== Resultater ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harald Tunheim – Iditarod Trail Sled Dog Race
Harald Tunheims egen hjemmeside | Harald Tunheim (født 21. august 1958) er en norsk hundekjører. | 3,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metkovi%C4%87 | 2023-02-04 | Metković | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Kroatia', 'Kategori:Dubrovnik-Neretva fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Metković er en kommune og by helt nordøst i Dubrovnik-Neretva fylke i det sørlige Kroatia, mot grensen til Bosnia-Hercegovina i nord. I 2001 hadde kommunen et areal på ca. 40 km², og i alt 15.384 innbyggere, hvorav 96,4% kroater.
Kommunen ligger ved elven Neretva, som kommer fra Bosnia-Hercegovina hvor den blant annet renner gjennom byen Mostar.
I kommunen ligger også landbyen Vid (795 innbyggere), som i romertiden het Narona og var en handelsby.
Metković nevnes første gang i 1422 som en jordbrukslandsby, men blomstret først opp på 1800-tallet.
| Metković er en kommune og by helt nordøst i Dubrovnik-Neretva fylke i det sørlige Kroatia, mot grensen til Bosnia-Hercegovina i nord. I 2001 hadde kommunen et areal på ca. 40 km², og i alt 15.384 innbyggere, hvorav 96,4% kroater.
Kommunen ligger ved elven Neretva, som kommer fra Bosnia-Hercegovina hvor den blant annet renner gjennom byen Mostar.
I kommunen ligger også landbyen Vid (795 innbyggere), som i romertiden het Narona og var en handelsby.
Metković nevnes første gang i 1422 som en jordbrukslandsby, men blomstret først opp på 1800-tallet.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Metković – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Metković er en kommune og by helt nordøst i Dubrovnik-Neretva fylke i det sørlige Kroatia, mot grensen til Bosnia-Hercegovina i nord. I 2001 hadde kommunen et areal på ca. | 3,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miroslav_Kar%C3%A1sek | 2023-02-04 | Miroslav Karásek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Miroslav Karásek var en tsjekkoslovakisk turner.
Han deltok i verdensmesterskapet i turn 1922, der det tsjekkoslovakiske laget vant gull foran Jugoslavia. I tillegg vant han gull i ringer individuelt. Dette gullet delte han med tre andre gymnaster: Leon Štukelj, Petar Sumi og sin landsmann Josef Malý. | Miroslav Karásek var en tsjekkoslovakisk turner.
Han deltok i verdensmesterskapet i turn 1922, der det tsjekkoslovakiske laget vant gull foran Jugoslavia. I tillegg vant han gull i ringer individuelt. Dette gullet delte han med tre andre gymnaster: Leon Štukelj, Petar Sumi og sin landsmann Josef Malý. | }} | 3,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%A5lahalv%C3%B8ya | 2023-02-04 | Skålahalvøya | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Halvøyer i Møre og Romsdal', 'Kategori:Moldes geografi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04'] | Skålahalvøya er en halvøy som ligger sørøst for Molde i Møre og Romsdal. Størstedelen av halvøya ligger i Molde kommune, mens en mindre del ligger i nabokommunen Nesset. På Skålahalvøya ligger Molde kommunes høyeste fjell Skåla (1128 moh), som også er opphavet til navnet på halvøya. Tettstedene Hovdenakken (340 innbyggere) og Nesjestranda (470 innbyggere) ligger her, og halvøya har siden 1991 hatt fergefri forbindelse til Molde via Bolsøybrua og den undersjøiske Fannefjordtunnelen på Skålavegen (riksveg 64). Skålahalvøya har også forbindelse til Åndalsnes over fergestrekningen Sølsnes – Åfarnes på riksveg 64. | Skålahalvøya er en halvøy som ligger sørøst for Molde i Møre og Romsdal. Størstedelen av halvøya ligger i Molde kommune, mens en mindre del ligger i nabokommunen Nesset. På Skålahalvøya ligger Molde kommunes høyeste fjell Skåla (1128 moh), som også er opphavet til navnet på halvøya. Tettstedene Hovdenakken (340 innbyggere) og Nesjestranda (470 innbyggere) ligger her, og halvøya har siden 1991 hatt fergefri forbindelse til Molde via Bolsøybrua og den undersjøiske Fannefjordtunnelen på Skålavegen (riksveg 64). Skålahalvøya har også forbindelse til Åndalsnes over fergestrekningen Sølsnes – Åfarnes på riksveg 64. | Skålahalvøya er en halvøy som ligger sørøst for Molde i Møre og Romsdal. Størstedelen av halvøya ligger i Molde kommune, mens en mindre del ligger i nabokommunen Nesset. | 3,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tallolje | 2023-02-04 | Tallolje | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemiske forbindelser'] | Tallolje er en gulsvart (mørkebrun) illeluktende væske og dannes som biprodukt fra sulfatprosessen ved produksjon av papirmasse (cellulose). Ordet «tall» kommer fra svensk og betyr furu. Rå tallolje kommer fra ekstraktivemnene (harpiksen) i vedråvaren og kalles tallolje uansett hvilket treslag den kommer fra.
| Tallolje er en gulsvart (mørkebrun) illeluktende væske og dannes som biprodukt fra sulfatprosessen ved produksjon av papirmasse (cellulose). Ordet «tall» kommer fra svensk og betyr furu. Rå tallolje kommer fra ekstraktivemnene (harpiksen) i vedråvaren og kalles tallolje uansett hvilket treslag den kommer fra.
== Sammensetning ==
Rå tallolje inneholder:
Harpiks
Uforsåpbare steroler (5-10%)
Harpikssyrer (hovedsakelig abietinsyre og isomerer av denne)
Fettsyrer (hovedsakelig palmitinsyre, oljesyre og linoleinsyre)
Andre steroler
Andre hydrokarboner
== Produksjon ==
Tallolje lages ved at sulfatsåpe skilles av luttanker i inndampingen av svartlut fra sulfatprosessen. Avskillingen skjer ved dekantering av luttankene. Tallolje produseres så i hartskokeriet hvor sulfatsåpe reageres med svovelsyre for a spalte av sulfat og danne karboksylsyrer.
Talloljen sendes så til fraksjonering ved destillasjon i tre ulike fraksjoner:
Tallfettsyrer (TOFA) som inneholder hovedsakelig oljesyre
Harpiks (kolofonium)
Bekolje / tretjære
== Anvendelse ==
Tallolje kan anvendes som brensel i oljepanner til energiproduksjon og har brennverdi omtrent som mineralolje.
Tallolje inneholder mange verdifulle kjemiske forbindelser som kan videreforedles.
Talloljefettsyrene er et lavkost alternativ til talgfettsyrer. Anvendes i biologiske smøreoljer, alkydfarger, vaskemidler (såper).
Harpiksen anvendes i for eksempel i lim, gummi og trykksverte.
Bekoljen kan anvendes som brensel, impregnering, bindemiddel og emulgator.De kjemiske forbindelsene i tallolje er også gode utgangsmaterialer for produksjon av kompliserte kjemiske strukturer. | Tallolje er en gulsvart (mørkebrun) illeluktende væske og dannes som biprodukt fra sulfatprosessen ved produksjon av papirmasse (cellulose). Ordet «tall» kommer fra svensk og betyr furu. | 3,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saigons_fall | 2023-02-04 | Saigons fall | ['Kategori:1975 i Vietnam', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ho Chi Minh-byen', 'Kategori:Konflikter i 1975', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-07', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag med deltagelse av Vietnam', 'Kategori:Slag under Vietnamkrigen'] | Saigons fall 30. april 1975 markerte avslutningen på Vietnamkrigen. Hendelsen markerte også samlingen av landet og omdannelsen av Sør-Vietnam til kommunistisk styre. Byen skiftet umiddelbart navn til Ho Chi Minh-byen. Dagen og hendelsen kalles offisielt i Vietnam som Giải phóng miền Nam («Frigjøring av sør»), mens de vietnamesiske flyktningmiljøene i utlandet kaller dagen Ngày mất nước («Dagen for tap av landet»).
Den amerikanske ambassadøren Graham Martin hadde lenge forsøkt å få den amerikanske regjering til å sende 700 millioner dollar for i siste liten å styrke Saigon-regjeringens evne til å kjempe og mobilisere nye styrker. Men hans bønn ble avslått. Og mange amerikanere var sikre på at Saigon-regimet stod foran sin uavvendelige undergang. Den 23. april hadde president Gerald Ford holdt en tale der han erklærte at Vietnamkrigen var over og at all amerikansk hjelp til Saigon opphørte.
| Saigons fall 30. april 1975 markerte avslutningen på Vietnamkrigen. Hendelsen markerte også samlingen av landet og omdannelsen av Sør-Vietnam til kommunistisk styre. Byen skiftet umiddelbart navn til Ho Chi Minh-byen. Dagen og hendelsen kalles offisielt i Vietnam som Giải phóng miền Nam («Frigjøring av sør»), mens de vietnamesiske flyktningmiljøene i utlandet kaller dagen Ngày mất nước («Dagen for tap av landet»).
Den amerikanske ambassadøren Graham Martin hadde lenge forsøkt å få den amerikanske regjering til å sende 700 millioner dollar for i siste liten å styrke Saigon-regjeringens evne til å kjempe og mobilisere nye styrker. Men hans bønn ble avslått. Og mange amerikanere var sikre på at Saigon-regimet stod foran sin uavvendelige undergang. Den 23. april hadde president Gerald Ford holdt en tale der han erklærte at Vietnamkrigen var over og at all amerikansk hjelp til Saigon opphørte.
== Framrykkingen til nordvietnamesiske styrker ==
Utfyllende artikkel: Våroffensiven (1975)Mot slutten av krigen var Saigon et hovedmål for FNL og Den nordvietnamesiske hær. 8. april beordret det nordvietnamesiske politbyrået general Văn Tiến Dũng å starte en offensiv mot Saigon. Denne fikk navnet Ho Chi Minh-offensiven etter revolusjonslederen Hồ Chí Minh.
I mars/april hadde Sør-Vietnams hær brutt sammen på nesten alle frontavsnitt. Den robuste nordvietnamesiske offensiven tvang sørvietnamesiske tropper til en blodig retrett som endre med en håpløs beleiring 9. april ved Xuan Loc, en strategisk viktig by 60 km øst for Saigon. Den 21. april brøt forsvarslinjene til den sørvietnamesiske 18. divisjon sammen etter uvanlige intense kamper. Det kraftige slaget ved Xuan Loc hadde trukket mange sørvietnamesiske styrker vekk fra Mekongdeltaet, noe som gjorde det lettere for Nord-Vietnam å omringe Saigon. Nordvietnamesiske stridsvogner og infanteri kunne da rykke raskt fram mot den sørvietnamesiske hovedstaden. 27. april hadde mer enn 100 000 nordvietnamesere omringet Saigon, der rundt 30 000 sørvietnamesere skulle holde stand, men byens skjebne var på dette tidspunktet beseglet.
28. april ble general Duong Van Minh president etter at Nguyen Van Thieu hadde flyktet til Taiwan. Minh prøvde å få til en fredsavtale med Nord-Vietnam, men på dette tidspunktet var den militære situasjonen imidlertid slik at Nord-Vietnam ikke hadde noe å vinne på noen avtale med Minh.
== Forsøk på forhandlingsløsning ==
Utenriksministeren i den provisoriske revolusjonære regjeringen i republikken Sør-Vietnam (PRR) antydet på 2. april at PRR kanskje kunne forhandle med en sørvietnamesisk regjering uten president Thiệu. Selv blant tilhengerne til Thiệu, var det økende oppslutning om at han burde gå av.Evakueringene kom ikke i gang tidligere fordi den amerikanske ambassadør Graham Martin lenge trodde at Saigon kunne forsvares og holdes.
== Evakuering ==
I april så økte stadig det daglige antallet av personer som ble evakuert (fra Saigon og ut av Vietnam), etterhvert som DAO (kontoret til USAs militærattaché) begynte å fly bort ansatte som kunne unnværes. Flere DAO-ansatte som var statsborgere fra USA, nektet å reise uten vietnamesere som de offisielt forsørget - dependants (deriblant barn og common law koner); eller uten familiemedlemmer til vietnamesisk ektefelle. (Det var ulovlig for DAO å transportere disse -uten visum - til områder styrt av USA.) Etterhvert utførte DAO ulovlig transport av visumløse vietnamesere, til Clark Air Base i Filippinene.Den 3. april kunngjorde president Gerald Ford Operation Babylift som skulle bringe ca. 2 000 foreldreløse barn ut av landet på amerikanske transportfly. (De fleste ble bragt til USA, andre til blant annet Australia. En flyulykke førte til at 155 passasjerer og mannskap døde.)
=== USAs planer for avsluttende evakuering ===
President Ford godkjente en plan som skulle evakuere alle unntatt 1250 amerikanere - få nok til å bli fjernet i løpet av ett døgn med helikopterflyvninger - kunne bli evakuert raskt; de resterende 1250 skulle evakueres kun når flyplassen ble truet. I mellomtiden skulle så mange vietnamesere som mulig flys ut.USAs planlegging av evakueringen hadde motsetninger til annen politikk ført av USAs regjering. Ford håpte fortsatt at de USAs folkevalgte skulle bevilge ytterligere militær bistand til Sør-Vietnam. I løpet av april forsøkte han å få USAs kongress til å bevilge ytterligere $722 millioner, som kunne finansiere erstatninger for tapte styrker til de væpnede styrkene til Sør-Vietnam. Kissinger var i mot en helskala-evakuering så lenge det var muligheter for at bistanden ble innvilget, fordi fjerning av styrker tilhørende USA, ville signalisere et tap av tillit til Thiệu, og dermed svekke hans makt.«Da militære myndigheter diskuterte planene for «Frequent Wind» (Alternativ 4) — evakuering med helikopter, av Saigon — tidlig i april, var det opplagt at Air America skulle ha en vesentlig rolle. Tak (på bygninger) i Saigons bykjerne tålte ikke vekt av helikoptrene til USAs marinekorps. Bare de lettere Bell UH-1 Huey til Air America kunne få jobben gjort, og flyselskapet lovte (til militært ansvarshavende for evakueringen) tilgjengelighet til 25 av selskapets 28 helikoptre når som helst. På grunn av et underskudd av flyvere, så måtte flere av helikoptrene føres av kun en flyver. Ifølge USAs flyvåpens rapport om den endelige evakueringen, 'Dette var risikabelt, men Air America var vant med slik risiko og tilkjennega ingen motforestillinger på dette punktet om'» evakueringen.
=== Avsluttende evakuering av sivile (fra USA) og vietnamesere: operasjon «Frequent Wind» ===
Den 28. april ble Air_Base Tan Son Nhut flystasjon bombet av tre nordvietnamesiske fly.
Operasjonen begynte i en atmosfære preget av desperasjon ettersom hysteriske mengder av sør-vietnamesere styrtet av sted til landingssonene for å komme seg med.
Klokka 03.30 på 29. april så ble to av USAs soldater drept av en rakett ved DAO-anlegget. Klokka 03.58 ble et C-130E Hercules-fly skutt i brann på en taksebane på stasjonen (på vei for å hente flyktninger. Et fly som hadde tidligere landet tok med seg besetningen (fra det brannskadde flyet); dette flyet ble det siste flyet tilhørende USAs flyvåpen som tok av fra stasjonen.. DAO-anlegget ble truffet av omtrent 40 artilleri-skudd og raketter, mellom klokka 04.30 og 08.00.Hovedstedet for evakueringen var DAO-anlegget ved Tan Son Nhat; busser plukket opp passasjerer fra forhåndsavtalte steder i Saigon og kjørte dem til flystasjonen. De første bussene ankom Tan Son Nhat etter klokka 12. Det første CH-53 helikopteret landa på DAO-anlegget på ettermiddagen, og ved kveldstid hadde allerede 395 fra USA og 4000 vietnamesere blitt evakuert.
29. april satte amerikanerne i gang med evakueringsplanens «alternativ 4» (også kalt Operasjon Frequent Wind), historiens største helikopterbårne evakuering. Kaos, uroligheter og panikk oppstod da desperate vietnamesere forsøkte å komme seg vekk fra Saigon før det var for sent. Mange fryktet gjentakelse av Huế-massakren under Tết-offensiven i 1968, hvor det var funnet store massegraver etter gjenerobringen av byen under slaget om Huế.
=== Ambassade-tomta ===
Fra tomta med USAs ambassade ble 1120 vietnamesere og andre som ikke kom fra USA, evakuert i løpet av 10 timer, fra ettermiddagen på 29. april.To helipad ble benyttet: én på kanselliets tak og én som ble opprettet på 29. april på en parkeringsplass (på ambassade-tomta).
Klokka 03.45 på 30. april stanset evakueringen av flyktninger. (Blant annet sørvietnamesere hadde opp til da blitt fløyet bort fra ambassade-eiendommen.
Klokka 04.58 ble USAs ambassadør fløyet bort fra kanselliets tak. Etterhvert ble soldatene utafor kanselliet beordret til en samtidig tilbaketrekking, inn i kanselliet. Flesteparten av soldatene var kommet innenfor kanselliet før sivile vietnamesere stormet sperringene.
400 som hadde blitt klarert for evakuering, inkludert mere enn 100 sørkoreanere, ble forlatt utafor kanselliet. Tidlig på morgenen den 30. april forlot de siste ambassadevaktene fra US Marines ambassaden.
Blant de som flyktet ambassadens eiendom, var den tidligere statsminister og visepresident Nguyen Cao Ky.
Utenfor USAs ambassade vokste mengden, anslagsvis til 10 000.
== Militær overtakelse ==
De nordvietnamesiske T-54-stridsvognene rullet samtidig inn i Saigon. Den sørvietnamesiske motstanden var svak, etter at ledelsen med hærsjefen Cao Văn Viên i spissen hadde flyktet fra landet to dager før. Det kom til noen trefninger mellom sørvietnamesernes M41-stridsvogner og nordvietnamesernes sovjetiske stridsvogner. Nordvietnameserne rykket raskt frem for å innta ambassaden, den viktigste garnisonen for den sørvietnamesiske hær, politihovedkvarteret, radiostasjonen, presidentpalasset og andre nøkkelmål.
Her og der støtte de på sterkere motstand enn de hadde regnet med. På dette tidspunkt hadde helikopterevakueringen bragt ut 7 000 amerikanere og sørvietnamesere, men den kom nå raskt til sin avslutning. Presidentpalasset ble erobret, og FNLs flagg ble heist kl. 12.30.
Den sørvietnamesiske øverstkommanderende og fungerende president, general Duong Van Minh hadde fortsatt enn del styrker stående i og utenfor byen, men skjønte at krigen var tapt og ville skåne byen og befolkningen fra ytterligere ødeleggelser. Kl. 15.30 erklærte Minh betingelsesløs overgivelse i en radiotale. Han erklærte i radiotalen at «Republikken Vietnam (Sør-Vietnam)s politikk er politikk for fred og forsoning, med sikte på å spare vårt folks blod. Vi venter her på at Den provisoriske revolusjonære regjeringen til å ta over makten for å hindre meningsløs blodsutgytelse.» Da de nordvietnamesiske styrkene under ledelse av Phạm Xuân Thệ gikk inn i regjeringskontorene, satt Minh med sine nærmeste medarbeidere og ventet på dem.
Etter at kapitulasjonen var kringkastet, kom de gjenværende sørvietnamesiske styrker frem fra sine forsvarsposisjoner og la ned våpnene. De fleste av dem havnet etterpå i «omskoleringsleirer» som ofte også fungerte som dødsleirer ettersom det anslås at omkring én million vietnamesere omkom under sitt fangenskap der.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Adams, E. G. «The Beginning of the End». Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Arkivert 20. juli 2011 hos Wayback Machine.
Brown, Weldon (1976). The Last Chopper: The Dénouement of the American Role in Vietnam, 1963–1975. Kennikat Press.
Butler, David (1985). The Fall of Saigon. New York: Simon and Schuster.
Butterfield, Fox (2. april 1975). «Many Americans Quit Vietnam; U.S. Denies Evacuation Orders»: 1.
Dawson, Alan (1977). 55 Days: The Fall of South Vietnam. Prentice-Hall.
Dunham, George R.; Quinlan, David A. (1990). U.S. Marines in Vietnam: The Bitter End, 1973–1975. History and Museums Division, Headquarters, U.S. Marine Corps.
Engelmann, Larry (1990). Tears before the Rain: An Oral History of the Fall of South Vietnam. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-505386-9.
Isaacs, Arnold (1983). Without Honor: Defeat in Vietnam and Cambodia. The Johns Hopkins University Press.
Kissinger, Henry (2003). Ending the Vietnam War: A History of America's Involvement in and Extrication from the Vietnam War. Simon & Schuster. ISBN 0-7432-1532-X.
Pike, Douglas. The Viet-Cong Strategy of Terror. Arkivert 20. juli 2011 hos Wayback Machine. 1970. (besøkt 18. januar 2007)
Smith, Homer D. The Final Forty-Five Days in Vietnam. Arkivert 20. juli 2011 hos Wayback Machine. 22. mai 1975. (besøkt 16. januar 2007)
Snepp, Frank. Decent Interval: An Insider's Account of Saigon's Indecent End Told by the CIA's Chief Strategy Analyst in Vietnam. Random House, 1977. ISBN 0-394-40743-1
Tanner, Stephen. Epic Retreats: From 1776 to the Evacuation of Saigon. Sarpedon, 2000. ISBN 1-885119-57-7, særlig s.. 273 og videre.
Todd, Olivier. Cruel April: The Fall of Saigon. W.W. Norton & Company, 1990. (opprinnelig gitt ut i 1987 på fransk)
Tucker, Spencer, ed. The Encyclopedia of the Vietnam War. Oxford University Press, 1998.
Văn Tiến Dũng. Our Great Spring Victory: An Account of the Liberation of South Vietnam. Monthly Review Press, 1977.
Weinraub, Bernard. "Attack on Saigon Feared; Danang Refugee Sealift is Halted by Rocket Fire", The New York Times, 1. april 1975. s. 1.
"The Americans Depart", The New York Times, 30. april 1975. s. 40.
== Eksterne lenker ==
«Saigon's Finale» - The New York Times.
«1975: Saigon surrenders» - BBC News.
Vietnam Babylift nettside
Fall of Saigon Marine Association
«White Christmas: The Fall of Saigon» - Dirck Halstead, The Digital Journalist.
Kortfilmen Fall of Saigon (1975) | Saigons fall 30. april 1975 markerte avslutningen på Vietnamkrigen. | 3,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Datakvalitet | 2023-02-04 | Datakvalitet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dataintegrasjon', 'Kategori:Datakvalitet'] | Datakvalitet refererer til tilstanden til kvalitative eller kvantitative opplysninger. Det er mange definisjoner av datakvalitet, men data anses generelt for å høy kvalitet dersom de er egnet for dets tiltenkte bruk i drift, beslutningstaking og planlegging.
| Datakvalitet refererer til tilstanden til kvalitative eller kvantitative opplysninger. Det er mange definisjoner av datakvalitet, men data anses generelt for å høy kvalitet dersom de er egnet for dets tiltenkte bruk i drift, beslutningstaking og planlegging.
== Definisjon ==
God datakvalitet innebærer at dataene har evnen til å støtte de informasjonsformål de brukes til.
Dette innebærer at de må tilfredsstille krav til:
Korrekthet (accuracy)
Fullstendighet (completeness)
Aktualitet (timeliness)
Konsistens (consistency)Tilsvarende engelske begreper i parentes.
== Utvidet definisjon ==
De 4 kriteriene for god datakvalitet er etterhvert godt innarbeidet innen fagfeltet dataintegrasjon. Dette er en grov, generell fremstilling som, med få unntak, gjelder i de fleste sammenhenger. Denne kan tilføyes flere punkter og presiseringer for eksempel:
Anvendelighet (versatility)
Formatriktighet
Presisjon
Struktur
== Informasjonskvalitet vs. Datakvalitet ==
Datakvalitet må ikke forveksles med informasjonskvalitet, ettersom data og informasjon er ikke det samme. Data er ikke i seg selv informasjon, men en kilde av verdier som kan settes sammen i en riktig kontekst til å danne informasjon.
God informasjonskvalitet deler flere av kriteriene for god datakvalitet, men har gjerne i tillegg krav om relevans (for en sak), objektivitet og andre mer raffinerte krav. Informasjon er gjerne spesielt rettet mot spesifikke formål, mens data skal kunne tjene flere forskjellige formål.
== Aktualitet ==
Datakvalitet har blitt spesielt aktuelt etter at man begynte med distribuerte IT-løsninger, eller klient-tjener løsninger i organisasjoner. Disse systemene er såkalt heterogene kilder til informasjon for organisasjonen. Dvs at de lagrer den samme informasjonen på forskjellige måter, med forskjellig detaljeringsgrad og med vekt på forskjellige sider ved dataene. Dette skaper behov for bearbeiding av ulike sider ved datakvaliteten for å kunne kombinere og konsolidere informasjon fra disse kildene. Det finnes, i tillegg til egne dataintegrasjonsverktøy, som opererer på lavnivå, også større administrasjonssystemer for automatisk datakonsolidering. De to hovedgruppene av slike systemer er Golden Copy systemer og grunndataforvaltnings-systemer.
== Verktøy ==
Det finnes ulike verktøy på markedet for å håndtere de forskjellige sidene ved datakvalitet.
På lavt nivå finnes det verktøy for datastandardisering av mer eller mindre fritekst informasjon, deduplisering av datasett og berikelse av datarader fra eksterne kilder. For de to sistnevnte er det vanlig å bruke såkalt fuzzylogikk, eller fuzzymatching for å kunne sammenligne data.
På høyt nivå finnes det verktøy for å profilere og modellere data, slik at de lagres på en måte som ivaretar konsistens og dataintegritet.
Det finnes også verktøy for å overvåke dataintegritet, eller såkalt data auditing.
== Se også ==
Dataintegritet
Domeneintegritet
Entitetsintegritet
Referanseintegritet | Datakvalitet refererer til tilstanden til kvalitative eller kvantitative opplysninger. Det er mange definisjoner av datakvalitet, men data anses generelt for å høy kvalitet dersom de er egnet for dets tiltenkte bruk i drift, beslutningstaking og planlegging. | 3,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Josef_Mal%C3%BD | 2023-02-04 | Josef Malý | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 23. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Josef Malý (født 25. mars 1894 i Praha, død 23. mars 1943 i Berlin) var en tsjekkoslovakisk turner.
Malý deltok i turn under Sommer-OL 1920 i Antwerpen, der det tsjekkoslovakiske laget fikk 4.-plass. Italia vant denne konkurransen.
I VM-sammenheng deltok han i 1922 i Ljubljana, der han vant gull i ringer (delt med 3 andre utøvere) og i lagkonkurransen sammenlagt.
| Josef Malý (født 25. mars 1894 i Praha, død 23. mars 1943 i Berlin) var en tsjekkoslovakisk turner.
Malý deltok i turn under Sommer-OL 1920 i Antwerpen, der det tsjekkoslovakiske laget fikk 4.-plass. Italia vant denne konkurransen.
I VM-sammenheng deltok han i 1922 i Ljubljana, der han vant gull i ringer (delt med 3 andre utøvere) og i lagkonkurransen sammenlagt.
== Eksterne lenker ==
(en) Josef Malý – Olympedia
(en) Josef Malý – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Josef Malý – Tsjekkias olympiske komité | }} | 3,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Hordvik | 2023-02-04 | Gunnar Hordvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 23. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske platedirektører', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Gunnar Hordvik (født 16. februar 1952 i Trondheim, død 23. mars 2005) var en norsk platedirektør (ansvarlig for drøyt trehundre utgivelser), kjent som pådriver for det norske sanguttrykk, spesielt trønderrock.
Han etablerte Arctic Records (1976) og senere Norsk Plateselskap, Plateselskapet A/S (1980–1992), Norske Gram (1993–2002) og Norwave (2003–05),
Han tok del i etableringen av FONO (1980) og underavdelingen Norsk Plateproduksjon (1988).
Hordvik døde i en kanoulykke på Hitra.
| Gunnar Hordvik (født 16. februar 1952 i Trondheim, død 23. mars 2005) var en norsk platedirektør (ansvarlig for drøyt trehundre utgivelser), kjent som pådriver for det norske sanguttrykk, spesielt trønderrock.
Han etablerte Arctic Records (1976) og senere Norsk Plateselskap, Plateselskapet A/S (1980–1992), Norske Gram (1993–2002) og Norwave (2003–05),
Han tok del i etableringen av FONO (1980) og underavdelingen Norsk Plateproduksjon (1988).
Hordvik døde i en kanoulykke på Hitra.
== Diskografi ==
Triola: Norske topp-favoritter 12 (1974)
Bergeners: Alltid no' godt fra Bergeners (1976)
Candy: 4 melodier (1976)
Naboens Rockeband: Skarp Swing (1976)
Arnsteins: Gammeldansens Beste 2 (1976)
Vårsøg: Vårsøg (1977)
IFPI: Sett fra lydsiden (1977)
Åge Aleksandersen & Sambandet: Lirekassa (1977)
Bergeners: Frekk å tidi (1977)
Four Jets: Langspillplate 1977 (1977)
Bugges Firo: Skyter med skarpt (1977)
Candy: Snacks (1977)
Brask & Bram: E6–V6/Mannens ven (og hennes elsker) (1978)
Barnevisegruppa Erta Berta: Sukkererta (1978)
Vårsøg: Sola e komma (1978)
Heimevernslaget: På Ilsvikøra/Krager’n hains far (1978)
Brask & Bram: Brask & Bram gir seg ikke! (1978)
Arctic Records: Trøndervisan (1978)
Arnsteins: Gammeldansens Beste 3 (1978)
Arctic Records: Trøndervisan (ainner plata) (1979)
Tore Johansen: Ved en grammofon (1979)
Kjell Solem & Four Jets: Oppdal så klart (1979)
Adresseavisen: Tjo hei! (1979)
Arnsteins: Arnsteins original (1979)
Heimevernslaget: Trekkspellkrigen (1979)
Arctic Records: Nye trøndervisan (1980)
Arnsteins: Gammeldansens Beste 4 – og nogo attåt (1980)
Four Jets: No må du bestæm dæ/Ulvilla-vise (1981)
Four Jets: Hainnhoinn in the Band (1981)
Se og Hør: Pop Nytt – Grand Prix Extra (1982)
Norsk Plateselskap: Trønder-Rock (1982)
Fjord: Fjordkassetten '82 (1982)
Leif Juster & Irén Hovde: Disco-Leif i farta (1984)
Forente artister: Sammen for livet (1985)
Arnsteins: Flygende teppe (1988)
Arnsteins: Superveteranan (1990)
Gudny Dahlen: Liljor (1990)
Jhohans: Humørsprederne Jhohans med Trøkk i Bælgen (1994)
D.D.E.: Det é D.D.E. (1995)
Arnsteins: Midtsommerdansen (1996)
Four Jets: Keisernes nye klær – Våre norske toppslagere 1973–1985 (1996)
Busserullen: I livd av blå syrin (1996)
Arnsteins: Trønderbrura (1997)
Buskspillkara: Avstandspiken (1999)
Gudny Dahlen: Liljor/En grønnmalt benk (1999)
Osen Strækkspællklubb: Heilt på Belgtur! (1999)
Bugges Firo: På dansefot (2000)
Hans Rotmo: Spæll åt mæ – Oppsummering av Hans Rotmos musikk: 1974–2003 (2003)
Bæljegjengen: Gammeltjo med Bæljegjengen (2004)
Bugges Firo: 40 år på norske scener (2007)
== Premier ==
Bjellesauprisen 1996
== Referanser == | Gunnar Hordvik (født 16. februar 1952 i Trondheim, død 23. | 3,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franti%C5%A1ek_Van%C4%9B%C4%8Dek | 2023-02-04 | František Vaněček | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 11. september', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | František Vaněček (født 11. september 1891 i Praha, død 14. februar 1945 samme sted) var en tsjekkoslovakisk turner.
Vaněček deltok i verdensmesterskapet i turn 1922 i Ljubljana, der det tsjekkoslovakiske laget vant gull foran Jugoslavia. Han deltok også i turn under Sommer-OL 1920, der han deltok på det tsjekkoslovakiske laget som fikk 4.-plass i lagkonkurransen. Italia vant denne lagkonkurransen.
| František Vaněček (født 11. september 1891 i Praha, død 14. februar 1945 samme sted) var en tsjekkoslovakisk turner.
Vaněček deltok i verdensmesterskapet i turn 1922 i Ljubljana, der det tsjekkoslovakiske laget vant gull foran Jugoslavia. Han deltok også i turn under Sommer-OL 1920, der han deltok på det tsjekkoslovakiske laget som fikk 4.-plass i lagkonkurransen. Italia vant denne lagkonkurransen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) František Vaněček – Olympedia
(en) František Vaněček – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) František Vaněček – Tsjekkias olympiske komité | }} | 3,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotball_for_kvinner | 2023-02-04 | Fotball for kvinner | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnefotball', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar.
Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».
| Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar.
Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».
== Kvinnefotball i dag ==
Etter at fotball ble anerkjent også for kvinner, har det vært en rask utvikling på kvinnesiden, der spillkvaliteten i 2015 er langt bedre enn i 1991 da det første VM ble arrangert. Fotball er sannsynligvis den idretten for kvinner med størst geografisk utbredelse, og det er en stadig økning i antall medlemsland i FIFA. I senere tid har også sterkt konservative muslimske land, som i lang tid ikke har hatt et landslag, fått seg både landslag og klubblag. Blant disse er Pakistan og De forente arabiske emirater. Ifølge FIFAs egne tall, var det i 2006 26 millioner kvinnelige fotballspillere, og siden 2000 hadde tallet økt med over fire og en halv million kvinnelige utøvere. Det ble spilt 448 landskamper i 134 land, og TV-dekningen av VM i fotball for kvinner har økt fra å ha gått ut til 67 land i 1999 til 200 i 2007. I 2011 var det stor utvikling innen kameraføring og dekning. Fordelingen er 10 millioner spillere i Nord- og Mellom-Amerika (hvorav 7 millioner i USA), 6,4 millioner i Europa og andre UEFA-tilknyttede land, 5,1 millioner i Asia (og Australia), 3 millioner i Sør-Amerika, nesten 1,4 millioner i Afrika og 56 000 i Oseania. Antall registrerte spillere har økt med 54 % fra 2000 til 4,1 millioner spillere av de til sammen 38,3 millioner registrerte spillere. I Europa er det 13 000 klubber med minst ett kvinnelag.I Europa stilte 51 klubber fra 43 land med lag til start i trekningen til Mesterligaen i fotball for kvinner for 2010/2011. Blant disse er Kypros' mesterlag, enda Kypros ikke hadde et offisielt landslag. Latvia, Armenia og Aserbajdsjan stilte imidlertid ikke. I 2014/15-sesongen hadde det økt til 54 lag fra 46 land. Albania, Malta og Montenegro var nye lag, og Latvia var inne igjen. Til gjengjeld stilte ikke Republikken Makedonia. Land som ikke stilte i noen av turneringene er Luxembourg, Georgia, Andorra, Armenia, Aserbajdsjan, Gibraltar, Liechtenstein og San Marino.
I Copa Libertadores for kvinner, stilte samtlige ti land med lag til den første gjennomføringen i 2009. Samtlige land i CONMEBOL var med i sist søramerikamesterskap, og per 2015 har fire av dem spilt i VM. Bolivia er i særklasse dårligst, men ellers er det relativt jevnt.
Med denne interessen er det påfallende lite som finnes av materiale tilrettelagt for kvinnefotball. Det finnes enkelte tidsskrifter, det mest kjente er She kicks, men disse er unntak. I Norge fantes det kortlivede bladet Toppserien, og andre blader i andre land har også hatt en kort levetid.
Hva gjelder TV, har enkelte land, som Sverige og Tyskland, TV-dekning av kamper fra sin liga, og fra finalene i Champions League for kvinner. Norge har av og til høydepunkt på internett, men det er relativt sjelden det vises på TV. I England er det unntaksvis at TV overfører kamper fra serien. Både Norge og England viser cupfinalen på TV. Blant ikke-statlige kanaler har Eurosport god dekning fra fotballmesterskap for kvinner.
=== Kvinnefotball i Norge i dag ===
Interessen for fotball for kvinner er også økende i Norge. I 1996 passerte fotball håndball som den idretten flest jenter var aktive i, og per 2005 var kvinnefotballen den fjerde største aktiviteten i idrettsnorge etter herrefotball, bedriftsidrett og ski. Det ligger ingen hindringer for kvinner som ønsker å spille fotball å spille, og arrangementer som Norway Cup har bidratt sterkt til å popularisere idretten for jenter under 19 år (øverste klasse). Likevel er det fortsatt forskjeller, og i 2008 uttalte LO-leder Roar Flaathen seg om kvinnefotball at:
«Kvinnefotballen illustrerer godt likestillingsspørsmålet i idretten, og jeg gjenkjenner faktorer i dette som kan sammenlignes med utfordringer kvinner har opplevd – og fortsatt opplever – i andre sektorer. Dette er forhold vi kontinuerlig arbeider med, og forskjellsbehandling skal vi ikke ha noe av.»Klubbene har også problemer med å engasjere de mange kvinnelige utøverne og fotballtilskuerne til å se på kvinnefotball.
For å støtte opp om kvinnefotballen satset Norges Fotballforbund på Jenteløftet, med utdannet sykepleier og daglig leder for Orkdal sykehus, Ida Lise Salberg, som prosjektleder. Ideen bak Jenteløftet var å gjøre Toppserie-klubbene mer uavhengige ved å gi økte bevilgninger, betale reiser og knytte dem tettere opp mot massemedia. Klubbene ble gitt en million til utgifter, der flesteparten av pengene var øremerket en daglig leder, en markedsansvarlig og en trener på heltid, samt en spillerutvikler i 50 prosent stilling. Norges Fotballforbund hadde også flere mål, deriblant å øke antall tilskuere slik at det nådde 100 000 på en sesong innen 2012. Dette fikk mye oppmerksomhet, og etter hvert hard kritikk da det viste seg at planen lå langt bak skjema. For Norges Fotballforbund har kommunikasjonen med kvinnefotballag og -landslag ikke gått spesielt bra siden innføringen av Jenteløftet. Forbundet måtte tåle kraftig kritikk av sin manglende håndtering av krisen mellom Bjarne Berntsen og fem Røa-spillere i oktober 2008. NFFs krav til banestandard har også vært gjenstand for kritikk, og det er blitt ment at Fotballforbundet gjør dette for å skaffe flere fotballbaner fremfor å støtte kvinnefotball. Det har blant annet ført til at Trondheims-Ørn i sine 24 sesonger i Toppserien har spilt på 10 baner. Det skapte også stor oppmerksomhet da det kom frem at NFF først skulle kutte med først 400 000 kroner, og så med ytterlige 200 000 kroner, som resultat av forverrede inntekter, og da det senere kom frem at inntektene faktisk hadde økt, mens utgiftene hadde økt i takt. Anklager gikk på at utgiftene var finansiering av EM-søknad og andre engangsutgifter på drift, men dette er ikke bekreftet eller avkreftet fra NFFs side. I tillegg ble misnøyen mot Nils Johan Semb som i hvert fall på papiret er ansvarlig for kvinnelandslaget, men aldri til stede på landskamper, spesielt sterk.
== Historie ==
Siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler i verden (Australia og USA unntatt), har kvinnefotball ofte hatt problemer med å bli godkjent. Historien om fotball for kvinner er sterkt preget av samfunnets forhold til at kvinner beveger seg inn på hva som oppfattes tradisjonelt som mennenes felt. Imidlertid var det i begynnelsen forbeholdt kvinner å spille fotball i Skottland, der det i høylandet var del av en lokal skikk å la ugifte kvinner spille mot gifte, og mennene skulle ut ifra kvinnenes evner dømme hvem som passet som en potensiell brud. Ettersom dette er lenge før de tradisjonelle reglene for fotball kom, kan det imidlertid knapt regnes formelt som den første fotballen på De britiske øyer.
=== Begynnelsen: Nord-England og London ===
Som i mennenes tilfelle var det i Storbritannia at organisert fotball for kvinner var tidligst ute. I 1881 spilte England mot Skottland gjentatte ganger, om enn det er uklart om nasjonaliteten til de to landslagene, og om de spilte «ren» fotball eller om de spilte delvis rugby. Skottland vant flest kamper, men flere av dem ble avbrutt av at publikum stormet banen. Dette negative omdømmet gjorde at det tok åtte år til neste registrerte kamp, i 1889. Da det ble annonsert at Canadas kvinnelandslag i fotball skulle komme til England, ble det hurtig igangsatt rekruttering til engelske lag for å møte dem. På tross av sterk motstand fra flere samtidige, ble tre lag dannet. Enda canadierne aldri viste seg, spilte to av de nydannede engelske lagene en five-a-sidekamp.Det første relativt vellykkede kvinnefotballarrangementet ble satt igang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym). Hun startet The British Ladies' Football Club i 1894, og året etter spilte de sin åpningskamp, der spillerne ble delt i to, London Sør (lyse- og mørkeblå) og Nord (rød), foran mange skuelystne. Kampen førte til at det ble arrangert flere turer rundt om i England, Skottland og Irland, og særlig i Skottland ble det økt interesse for fotball for kvinner. Imidlertid ga det seg etter nesten to år, i slutten av 1896.
=== Bedriftsidrett for tungindustrien ===
Som resultat av at mange menn måtte tjenestegjøre i hæren i første verdenskrig, jobbet mange kvinner i ammunisjonsfabrikker. Flere av disse dannet egne bedriftslag som møtte hverandre. En av de størstre het offisielt «Tyne Wear & Tees Alfred Wood Munition Girls Cup», men ble som oftest kalt «The Munitionettes' Cup» (krigsmateriellagerskernes cup). Kampene, som fikk relativt stor tilskuerskare, ble arrangert i 1917–1918 (vinner Blyth Spartans) og 1918–1919 (vinner Palmer's Shipyard/Hebburn Works). Bella Reay var med på begge vinnerlagene, og var en lokal storhet i fotball for kvinner.
Imidlertid kom hun ikke med på landslaget som ble valgt ut blant 22 spillere på de konstruerte lagene «Probables» og «Possibles», som spilte en finale der de beste spillerne ble landslagsspillere, enda hun stilte for Possibles. Til sammen tolv spillere fra kampen og en utenforstående ble valgt ut til å spille landskamp mot Irland 2. juledag 1917. Enda Irland begynte best, vant England til slutt 4-1. Nor-England spilte senere en landskamp mot Vest-Skottland som England vant 3–2. I returkampen mot Irland vant England 5-2.
=== Dick, Kerr's Ladies ===
Imidlertid var det virkelig store laget som kom ut av bedriftidrettslagene Dick Kerr's Ladies. Dagen før Englands første landskamp for kvinner, 1. juledag 1917, spilte laget, som var fabrikkarbeidere ved en ammunisjonsfabrikk, sin første kamp mot et annet kvinnelag. Dick, Kerr's Ladies var blant de beste lagene, men de ble slått av flere lag. Likevel er de legendariske av flere grunner. Den første er at de, som repesentanter for England, slo Frankrike i flere vennskapslandskamper. Det ble riktignok ett tap, ved Chelsea FCs hjemmebane Stamford Bridge, men Dick, Kerr's vant flere landskamper enn de tapte mot Frankrike, inkludert en kamp den 30. april 1920 foran 22 000 tilskuere. Det ble i tillegg to uavgjort. Den andre grunnen var at manageren Alfred Frankland overdrev deres dyktighet ved å tillegge dem titler som «verdensmestre» 50 år før det første, uoffisielle VM. Den tredje grunnen er den legendariske kampen mot St. Helen's som ble spilt på Goodison Park. Kampen ble sett av 53 000 tilskuere, og der det antas at mellom 10 og 14 000 tilskuere ikke fikk billett. Den 5. desember året etter forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuertallene. For Dick, Kerr's Ladies betydde det at det ikke gikk an for dem å spille på FA-godkjente fotballbaner, og de gikk over til å spille på rugbybaner og områder som i utgangspunktet ikke var beregnet for ballspill. Populariteten var imidlertid stor nok til at kvinnelige fotballspillere ble brukt som karakterer i spenningsromaner, som «Ray of the Rovers», der den kvinnelige hovedpersonen er like modig og målrettet som hennes mannlige kolleger. Et resultat av populariteten til Dick, Kerr's Ladies var at så godt som alle pengene som laget tjente på sine imponerende billettsalg gikk til krigsinvalide, en ikke ubetydelig sum.Dick, Kerr's Ladies fortsatte ufortrødent videre, og spilte ni kamper på tur i USA i 1922, alle mot herrelag. Kvinnene vant tre, tapte tre og spilte tre kamper uavgjort. Keeper for de regjerende amerikanske mestrene for 1923, Pete Renzulli, skal ha sagt: «I played against them in 1922. We were national champions and we had a hell of a job beating them». Dick, Kerr's Ladies fortsatte å spille fotball i over 40 år, og i en svært uformell «finale» i «The Championship of Great Britain and the world» mot Edinburgh Ladies vant laget, som siden 1927 het Preston Ladies, 5-1. Som resultat av få lokale spillere og få motstandere, ble laget imidlertid nedlagt i 1965. Året etter ble kvinnefotball svært populært som følge av at Englands herrelandslag i fotball vant VM. Fem år etter det igjen godkjente FA kvinnefotball. Først i 2009 kom FA med en offentlig unnskyldning for at de hadde forbudt kvinnefotball 88 år tidligere.
=== Fotball frem til 1970 ===
I England ble English Ladies Football Association (ELFA) dannet som en motvekt mot FA, og de gjorde sitt beste for å holde kvinnefotballen ved like. I andre land, inkludert Norge, var også interessen varierende. Det ble imidlertid ingen gjentakelse på en stund. Frankrike hadde en liten opptur i 1920-årene på tross av manglende motstand, men i 1932 ble landslaget avviklet etter en 0–0 kamp mot Belgia. Det foregikk noe klubbfotball, men interessen ble begrenset. Det samme gjaldt Polen, der klubben Unja Poznań dannet et kvinnelag som fort forsvant. I Tyskland ble svært spede forsøk fort avviklet, og de hadde ingen fotballbølge i mellomkrigstiden, i motsetning til flere av sine naboland.
Etter andre verdenskrig vokste interessen sakte frem. Både Italia og Nederland fikk halvoffisielle eller uoffisielle kvinnefotballforbund i 1955, men samme år nektet det tyske fotballforbundet at deres baner skulle brukes av kvinner. Imidlertid begynte ting å skje i Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige på slutten av 1960-årene. Både interne serier og uoffisielle landskamper begynte å ta seg opp, og uoffisielle turneringer begynte. Den 23. februar 1968 ble en av de tidligste landskampene i moderne tid, mellom Italia og Tsjekkoslovakia, spilt. Fotball for kvinner ble i 1970 allment godkjent i det meste av Europa. England kom et år senere, mens Norges kvinnelandslag i fotball ikke ble startet før i 1978, etter at kvinnefotball ble godkjent av Norges Fotballforbund to år tidligere. Det tyske landslaget ble først offisielt dannet i 1981.
I Asia var fotball for kvinner på stadig fremmarsj, og i 1968 ble Asian Ladies Football Confederation dannet. De grunnleggende medlemmene var Taiwan, Malaysia, Hongkong og Singapore, og det ble jobbet mot å stille med et asiatisk mesterskap i fotball.
=== 1970–1991 ===
Det ble arrangert en rekke invitasjonsturneringer, det vil si turneringer som ikke krever kvalifisering, for kvinnelandslag i fotball. En av de første var i Italia i 1970, der vertslandet, England, Mexico, Vest-Tyskland (representert ved klubblag), Danmark, Østerrike og Sveits deltok. Danmark slo Italia 2-0 i finalen. Som nevnt ble Vest-Tyskland representert ved klubblag, og forbudet mot kvinnefotball i landet ble der opphevet 31. oktober 1970. Året etter slo Danmark Mexico i finalen foran et nær fullsatt Azteca stadion. Andre lag som deltok var England, Sverige, Argentina, Italia, Østerrike, Frankrike, Nederland og Costa Rica.
Imidlertid forble ikke turneringene uoffisielle. Det første offisielle kontinentalmesterskapet i fotball for kvinner ble satt igang i 1975. Asian Ladies Football Confederation hadde lyktes i å danne det offisielle Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Utover 1970-årene og tidlig i 1980-årene ble mesterskapet stadig mer populært, på tross av at den første vinneren, New Zealand, og også Australia og Taiwan ble overflyttet til et eget oseaniamesterskap, som arrangeres for første gang i 1983. I 1984 arrangeres det første EM, om enn det er uoffisielt. Det neste EM arrangeres i 1987, og det påfølgende i 1989, begge disse var også uoffisielt. Det første offisielle EM ble arrangert i 1991, og samtidig fikk de to foregående EM offisiell status. I 1991 ble også det første offisielle VM avholdt i Kina.
Den første norske kvinnelige profesjonelle fotballspilleren var Sif Kalvø fra Ålesund. Hun fikk kontrakt med den italienske klubben SS Lazio i Roma på begynnelsen av 1970-årene. Hun skal også ha spilt på det Italienske landslaget under navnet Silvana Kalvoa.På klubbnivå hadde også en rekke land etablert seg. Danmark og Sverige var tidlig ute, i 1973 fikk de sin første turnering. Tyskland kom i 1974 og deretter flere andre, inkludert Norge i 1984. Imidlertid var disse enten regionale serier der vinnerne møtte hverandre, eller rene utslagingsrunder. Nasjonale serier kom senere; i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997.
=== 1991– ===
Etter at det ble klart at VM ble arrangert, ble også det også arrangert mesterskap i tre gjenværende overnasjonale forbundene, CAF, CONMEBOL og CONCACAF i 1991. Det har stort sett vært en stadig økning i antall land som har meldt seg på de forskjellige mesterskapene, og etter at OL hadde med fotball for kvinner i 1996, har oppmerksomheten blitt enda større. Det er per februar 2009 bare et fåtall av selvstendige land som ikke har eller har hatt et kvinnelandslag.
Norge, USA og Tyskland og Japan har vunnet VM. De to førstnevnte har også vunnet OL. Av de seks VM som har blitt arrangert (per 2012), har Tyskland og USA vunnet to hver, Japan har vunnet et, mens Norge har vunnet et. VM har blitt arrangert i fire land hittil, i Kina (1991 og 2007), USA (1999 og 2003) Sverige (1995) og Tyskland (2011). Av disse ble VM i 1999 den største publikumssuksessen, med over 90 000 tilskuere under finalen og bronsefinalen. VM skapte også større interesse for idretten i USA, og ble en direkte grunn til at den profesjonelle amerikanske ligaen ble innført. Dette VM huskes også for Brandi Chastains kontroversielle feiring, for øvrig en kopi av en tidligere feiring av Linda Medalen, der hun tok av seg skjorta. Bildet kom på forsiden av Time, Newsweek og flere andre ledende tidsskrifter, og er et ikonisk bilde innen idretten. Neste VM arrangeres i Canada i 2015.
==== Klubbfotball ====
I klubbsammenheng skjedde det også en utvikling. Den japanske L-ligaen ble den første halvprofesjonelle serien i verden i 1992. Året etter kom den engelske serien i gang. Deretter kom den danske serien i gang i 1994, og den tyske i 1997. Den japanske serien skaffet seg flere markante spillere, inkludert Hege Riise, Linda Medalen, Anneli Andelén og Gunn Nyborg. I 1999 trakk mange seg ut som følge av økonomisk krise i Øst-Asia, og som følge av dette ble samtlige utenlandske spillere kastet ut. Etter den store publikumssuksessen under VM i USA, dukket Women's United Soccer Association (som oftest forkortet til WUSA), den amerikanske profesjonelle ligaen, opp. Den trakk til seg langt flere stjerner enn den japanske ligaen, og de fleste store stjernene ble invitert dit og flesteparten takket ja. De norske spillerne i serien var Hege Riise, Bente Nordby, Linda Ørmen, Anita Rapp, Unni Lehn, Dagny Mellgren, Ragnhild Gulbrandsen, Ann Kristin Aarønes og Gro Espeseth. Andre toppspillere var Kelly Smith, Mia Hamm, Birgit Prinz, Tiffeny Milbrett, Laura Kalmari og Pia Sundhage (sistnevnte som trener). Ligaen hadde høye tilskuertall, men de falt noe etter første sesong, og i 2003 trakk flere sponsorer seg, og ligaen falt sammen. Omtrent samtidig som den amerikanske serien hadde sin storhetstid, satset Fulham FC på kvinnelaget, som ble helprofesjonelt. Imidlertid, da laget var på høyden av sin suksess, trakk Mohammed Al-Fayed støtten sin, og laget ble igjen halvprofesjonelt. Deretter har Arsenal LFC dominert som det mest suksessfulle halvprofesjonelle laget. I 2009 ble WPS, Women's Professional Soccer, lansert i USA, denne gangen med mer sobre finansielle takter og betydelig lavere lønn. Enda flere stjerner spiller der, har det ikke slått an i like stor grad som forgjengeren.
. I Europa har utviklingen av klubblag stort sett delt seg i tre:
Den første typen klubblag er klubblag som er kvinnesatsingen til eksisterende storklubber. Bayern Münchens, Olympique lyonnais, Evertons og Hammarbys kvinnelag er eksempler på dette. Denne gruppen lag dominerer i England, og er på inntog i Frankrike. I Norge og Sverige er den lite representert, Norge har to lag og Sverige tre som følger denne oppskriften.
Den andre typen klubblag er de som har lag for begge kjønn, men der kvinnelaget dominerer over herrelaget med tanke på sportslig suksess. Denne dominerer i Norge, og finnes i de fleste land.
Den tredje typen klubblag er de som av forskjellige grunner ikke har et herrelag i fotball. I noen tilfeller er de tilknyttet et ishockeylag (Linköpings FC, men i de fleste andre er de selvstendige. De fleste sportslig dominerende lagene har denne oppskriften. Denne typen dominerer i Sverige og Tyskland. I Norge er det først og fremst Amazon Grimstad og Trondheims-Ørn som har valgt denne løsningen, men også Linderud-Grei kan nevnes, enda laget er knyttet til to klubblag med herrefotball.Hvilke løsninger som passer varierer i stor grad med land og publikumskultur. Som oftest kan det variere i forhold til klubber. For eksempel har Arsenal LFC og Stabæk Fotball Kvinner blitt suksesser, mens Liverpools og LSKs satsinger har ikke levd opp til forventningene. I motsatt tilfelle ble Athene Moss ingen suksess, mens Amazon Grimstad først ble et topplag etter at de ble selvstendige. USA har i sin helhet hatt selvstendige klubber, men de har ofte fridd til samarbeid med herreklubber, noe som mer eller mindre fungerer. I Sverige og Italia foregår det også direkte sponsorvirksomhet i forhold til klubbene. To av de dominerende klubbene i Sverige, LdB FC Malmö og Kopparbergs/Göteborg FC, har sponsornavn som del av klubbnavnet. Det samme har hendt i Italia, men der skifter klubbene navn så ofte at det er vanskelig å se tendenser.
===== Ligaene i forskjellige land =====
Norge: Toppserien (Vår-høst, se under for mer informasjon). Består av 12 lag som møter hverandre hjemme og borte. De to dårligst plasserte lagene rykker ned. Utvidelse fra 10 til 12 lag i 2007. Noe Stor-Oslosentrert i toppen.
Sverige: Damallsvenskan (Vår-høst). Stabilt med 12 lag, men variasjoner på nedrykk seier har forekommet. Per 2010 er det vanlig sesong, med de to dårligste lagene som rykker direkte ned. Stor geografisk spredning mellom topplagene, fra Umeå, Linköping, Göteborg, Stockholm og Malmö.
Danmark: Elitedivisionen (Høst-vår). Per 2010 er det ti lag som møtes tre ganger. De fire beste etter endt sesong spiller sluttspill, mens de seks dårligste spiller nedrykkssluttspill. I sluttspillene får lagene halvparten av poengene de fikk i regulær sesong, rundet opp. De to dårligste lagene rykker ned. Elitedivisionen er sterkt dominert av Fortuna Hjørring og Brøndby.
Tyskland: Bundesliga (Høst-vår). Siden 1990 hadde Tyskland en felles serie, og siden 1997 har Bundesliga vært en standard serie uten sluttspill, og der de to nederste rykker ned. De dominerende lagene har stor geografisk spredning: Byene Duisburg, Potsdam, Frankfurt am Main, Niederkirchen og Siegen har alle hatt en Bundesligavinner siden 1990.
England: Skal i 2011 starte FA Women's Super League (vår-høst) etter å ha hatt FA Women's Premier League (høst-vår) siden 1992. Women's Super League har ikke nedrykk i sin første sesong, men vil deretter ha et system med 8 lag der de to nederste rykker ned. Engelsk serie har senere år vært sterkt dominert av Arsenal.
Frankrike: Division 1 Féminine (Høst-vår). Standard oppsett med 12 lag og de to nederste lagene som rykker ned. Dominert sterkt av Olympique lyonnais, med FCF Juvisy og Montpellier som lagene bak.
Italia: Serie A (Høst-vår). Ble utvidet før 2010/2011-sesongen fra 12 til 14 lag. De nederste to rykker ned. Serie A har vært dominert av Sassari Torres og A.S.D. CF Bardolino fra respektive Sardinia og Verona.
Russland: Det russiske kvinnemesterskapet i fotball (vår-høst). Systemet varierer stort fra sesong til sesong. I 2010-sesongen møttes hvert av de 7 lagene fire ganger, mens det ikke var noe sluttspill. I 2009 møttes lagene bare to ganger, mens det i 2008 var som i 2009, men det var et sluttspill etter det. Antall lag i den øverste divisjonen sank fra 9 til 7 det året. Dominert av FK Rossijanka og Zvezda 2005 Perm.
USA: Women's Professional Soccer (Vår-høst). Alle lag møtes fire ganger, og de fire beste går til et sluttspill der nummer 3 og 4 møtes, og vinneren møter nummer 2, og vinneren der møter nummer 1. Ligaen er profesjonell, og har ikke nedrykk. I løpet av de to sesongene som WPS har eksistert, har fire lag måttet trekke seg; Los Angeles Sol, Saint Louis Athletica, Chicago Red Stars og FC Gold Pride. Los Angeles Sol og FC Gold Pride trakk seg begge etter å ha vunnet serien. Tre nye lag har kommet til siden oppstarten.
== Utbredelse ==
Ettersom fotball generelt er utbredt i de fleste land, har fotball for kvinner kommet mer eller mindre naturlig som følge av økt likestilling i stadig flere land. I dag har de fleste land med unntak av sterkt konservative muslimske og svært små land, et landslag for kvinner. Imidlertid har det skjedd lite for å forandre på dominansen; etter 40 år med uoffisielle og 20 med offisielle verdensmesterskap, er fortsatt de største landslagene blant de landene som på ingen måte dominerer i herrefotball. USA, Norge og Kina dominerer. Først i senere tid har også Tyskland og Brasil fått konkurransedyktige lag . FIFA har som utbredt politikk å fobedre forholdene og tilrettelegge for bedre vilkår for kvinnefotballen i medlemslandene, og gjennom dette forbedre kvinners stilling i samfunnet. Dette ble bekreftet av Sepp Blatter i 2010, da han i en tale erklærte at Fotball-VM i 2015 kom til å ha 24 lag, og ellers gjentok flere av FIFAs hovedpunkter.Det foregår fortsatt en sterk økning i antall spillere i flere land, deriblant England. EM i Finland i 2009 ble også ansett som et tegn på at kvinnefotballen har blitt større både kommersielt og kvalitetsmessig. Det er imidlertid fortsatt ting å gjøre for FIFA. I Bosnia-Hercegovina sliter flerfoldig seriemester SFK 200 Sarajevo med å få noen som helst støtte og oppmerksomhet fra både byen og media.
=== VM og OL ===
Som for menn, er de største turneringene for kvinner VM og EM, men også, ulikt for menn, OL. VM og OL får mest oppmerksomhet, siden teknisk sett alle land kan kvalifisere seg til dem.
VM ble innført i 1991 etter initiativ av Joao Havelange, etter at det hadde blitt arrangert gjentatte uoffisielle mesterskap. Det første VM ble arrangert i Kina, og hadde bred publikumsoppslutning. Deretter ble det arrangert i Sverige, før det ble arrangert i USA to ganger og så Kina. I 2011 skal Tyskland arrangere VM. VM har blitt vunnet av USA, Tyskland og Norge. Kina, Sverige og Brasil har vært tapende finalister. Det er 16 land som deltar i VM, etter at det ble utvidet fra 12 i 1999.
I OL ble fotball innført som gren for kvinner i 1996. Det er 12 land som deltar i grenen, etter en utvidelse fra 8 til 10 i Athen i 2004 og videre fra 10 til 12 i Beijing i 2008. Samtlige konføderasjoner med unntak av UEFA bruker sine kontinentale mesterskap som kvalifisering. Land fra UEFA kvalifiseres ved at de tre (eller to, om det arrangeres i et europeisk land) beste landene i VM kommer til OL. Norge og USA er de eneste kvinnelandslagene som har vunnet OL-gull i fotball.
En geografisk utbredelse av deltakerland, med utgangspunkt i offisielle FIFA-kamper, ser slik ut:
=== Asia ===
De asiatiske landene, organisert i AFC, har i lengre tid vært sterkt dominert av øst- og sørøstasiatiske land. Per i dag er de beste lagene i Asia Kina, Nord-Korea, Japan, Sør-Korea og det nye medlemmet Australia. I tillegg er tidligere storheter som Taiwan og Thailand og lovende lag som Vietnam blant de bedre. I Sentral-Asia har de tidligere sovjetrepublikkene beveget seg i forskjellig tempo. Kasakhstan og Usbekistan var de første, i 1995, mens Kirgisistan kom med i 2009. India har stort sett vært aktive, men deltok ikke i kvalifiseringen til Asiamesterskapet i 2010. Afghanistan har ikke offisielt landslag, men de har kvinnelige fotball- og futsal-spillere. Bangladesh, Sri Lanka og Pakistan fikk landslag i 2010. Maldivene har også hatt et landslag en stund.
I Vest-Asia har det skjedd en liten utvikling de siste årene, der Iran har blitt utfordret om hegemoniet av De forente arabiske emitater og Jordan. Andre land som har landslag inkluderer Syria, Bahrain, Libanon og Palestina. Palestina, Jordan og Iran er imidlertid de eneste tre (per 2010) som har stilt opp i Asiamesterskapet.
==== Turneringer ====
Asiamesterskapet i fotball for kvinner – det første kontinentale mesterskapet for kvinner, og hovedmesterskapet i Asia. Mesterskapet har egen kvalifisering, og antall plasser i mesterskapet har holdt seg stabilt på 8 siden 1981-mesterskapet. Asiamesterskapet er også kvalifisering til VM.
Vestasiamesterskapet i fotball for kvinner – Et i hovedsak arabisk mesterskap, der Jordan og De forente arabiske emirater dominerer. De fleste land i den regionen har debutert i disse mesterskapene, fordi de tar religiøse hensyn.
Østasiamesterskapet i fotball for kvinner – for de østasiatiske, og dermed de beste, lagene i Asia. Paradoksalt nok har ingen vinnere av Asiamesterskapet vunnet i dette mesterskapet.
Sørøstasiamesterskapet i fotball for kvinner – et mesterskap for de sørøstasiatiske, og som oftest de nest beste, lagene i Asia.
=== Afrika ===
Det er flere uoffisielle konkurranser i Afrika, inkludert det arabiske mesterskapet i samarbeid med vestasiatiske land, COSAFA-Cup og det planlagte, men ikke gjennomførte Østafrikamesterskapet. Afrika (CAF) var sent ute i kvinnefotball, og de fleste landslag er fra 1991 eller senere. Nigeria har dominert, med Ghana, Sør-Afrika, Kamerun og regjerende afrikamester Ekvatorial-Guinea som utfordrere. I Afrika sør for Sahara har interessen stort sett vært høy, mens den i muslimske land har variert sterkt. Ifølge FIFA-rankingen for september 2010, rangerer Algerie og Marokko høyt innen Afrika og Egypt, Mali, Senegal, Tunisia, Eritrea og Egypt er noe bak, mens Sudan, Libya, Niger, Mauritania, Somalia, Djibouti og Tsjad ikke har landslag. Niger og Djibouti har hatt landslag som har spilt noen få kamper, men ikke nok til å bli registrert. I Niger ble kvinnefotball forbudt ved lov i 2003. I den siste FIFA-rankingen for Afrika Arkivert 4. mars 2010 hos Wayback Machine. hadde 35 av 52 afrikanske land FIFA-poeng. I Afrika er tendensen at land som er gode i fotball for menn også er gode for kvinner, særlig i tilfellene Kamerun, Nigeria, Sør-Afrika og Ghana. De fleste landene som ikke har lag for kvinner, har heller ikke noen særlige tradisjoner for fotball for menn på noe høyt nivå.
==== Turneringer ====
CAF: Afrikamesterskapet i fotball for kvinner – Arrangert siden 1991, der Nigeria har vunnet alle turneringene bortsett fra én, da Ekvatorial-Guinea vant. Mesterskapet har kvalifisering, og siden 1998-mesterskapet har turneringen hatt et fast tilholdssted og åtte plasser i to grupper. Mesterskapet er også en kvalifisering til VM.
=== Nord- og Mellom-Amerika ===
I CONCACAF er det stadig økning av land med lag, og samtlige selvstendige og de fleste uselvstendige øyer har lag. USA er det klart dominerende landet, mens Canada nærmer seg. De to dominerer sportslig, og de fleste turneringer har de to i finalen. I senere tid har kampene blitt svært jevne. Mexico har også blitt stadig bedre, og har vært med i både VM og Algarve Cup. Blant De karibiske øyer er Jamaica, Haiti og Trinidad og Tobago blant de beste, med Puerto Rico som outsider. I Mellom-Amerika er Costa Rica, Panama og til dels Guatemala de dominerende.
Imidlertid er denne verdensdelen tradisjonelt svak hva gjelder fotballs anseelse, også for kvinner. Publikum foretrekker som oftest baseball, basketball og volleyball, og de to sistnevnte er som oftest mer populære blant kvinner som vil spille lagidrett.
==== Turneringer ====
CONCACAF Gold Cup for kvinner – Det nordamerikanske mesterskapet, sterkt dominert av USA og Canada. Den karibiske kvalifiseringen har uoffisielt blitt kalt det karibiske mesterskapet, men har ingen offisiell status som det. Gold Cup fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Sør-Amerika ===
CONMEBOL har færrest medlemsland, 10, men til gjengjeld har samtlige også et landslag for kvinner. Som CONCACAF startet CONMEBOL først i 1991 med et kontinentalmesterskap, Sudamericano Femenino. Brasil dominerer, men Argentina er regjerende søramerikansk mester. Resten av landene varierer i stor grad, bortsett fra Bolivia, som tradisjonelt er et bunnlag. Ettersom det er mesterskap hvert fjerde år, og bare to land kommer til VM, er det langt mellom landskampene for flere av lagene. Imidlertid er det noen panamerikanske mesterskap som har med fire-fem lag.
==== Turneringer ====
Sudamericano Femenino – Det søramerikanske mesterskapet. Arrangert siden 1991, og alltid vunnet av Brasil, bortsett fra én gang, da Argentina vant. Akkurat som med menn, er samtlige medlemsland med i mesterskapet. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Oseania ===
Oseania dukket opp som aktivt kvinnefotballområde i 1981, da Australia, New Zealand og Taiwan ble sendt ut av AFC og over i egen konføderasjon. De tre dominerte oseaniamesterskapet frem til Taiwan gikk tilbake til Asia. Deretter var det Australia som dominerte, helt til de også dro tilbake til AFC. Etter at Australia meldte overgang til AFC, er New Zealand det dominerende landet. Det er 10 registrerte land, og dermed er det bare Vanuatu som ikke har et aktivt kvinnelandslag (de var sist aktive i 2003). I tillegg til New Zealand er også Papua Ny-Guinea og Tonga i fremgang. I Oseania konkurrerer fotball med andre idretter, som cricket, rugby og netball, om oppmerksomheten.
==== Turneringer ====
Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner – det nest eldste kontinentalmesterskapet. Etter at Australia ble tatt opp i AFC, dominerer New Zealand stort. Det er ingen formell kvalifisering til mesterskapet, og antall lag varierer dermed med antall påmeldte. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Europa ===
Fotball for kvinner er sannsynligvis mest utbredt i UEFA. Hovedvekten av medlemslandene har en egen liga, og det er blitt arrangert Mesterliga siden 2001.
I Europa har formelt samtlige land FIFA-godkjente landslag, med unntak av San Marino. Enkelte av landene er imidlertid ikke med i alle kvalifiseringene. Aserbajdsjan deltok sist i 2011, og Kypros, Liechtenstein og Gibraltar har aldri deltatt. De har enkelte treningskamper, imidlertid. Moldova var borte lenge, men kom tilbake ti lførkvalifiseringen til EM i 2017, der de vant sin gruppe. Andorra debuterte også i denne turneringen. Alle de andre europeiske landene har deltatt i kvalifisering til et eller begge av de to siste mesterskapene. San Marino har på sett og vis et landslag som spiller i italiensk ligasystem. UEFA har også, som eneste konføderasjon, en egen VM-kvalifisering.
Som AFC har Europa flere lag som er med å dominere. Europas tradisjonelt beste lag er Tyskland, Norge, Sverige, Italia, Frankrike, England og Danmark. Over halvparten av de 25 beste landene på FIFA-rankingen er fra UEFA.
==== Turneringer ====
UEFA: EM i fotball for kvinner – det mesterskapet som har flest kvalifikasjonsdeltakere, best dekning og lavest snitt på FIFA-rankingen. Frem til 1997 ble samtlige kamper spilt i deltakerlandenes respektive hjemland, men fra og med 1997-mesterskapet, ble EM arrangert på et fast sted, og med grupper. I EM i 2009 ble antall lag utvidet fra 8 til 12, og i EM 2017 på nytt utvidet fra 12 til 16. EM er ikke kvalifisering til VM.
=== Andre turneringer ===
Det arrangeres flere regionale multisportsarrangementer, som oftest regionale versjoner av OL med passende idretter. Av disse er de Panamerikanske Leker, De Bolivarske Leker, De Asiatiske Leker, de Sørøstasiatiske Leker, de Østasiatiske Leker, de Afrikanske Leker og Sørstillehavslekene blant de mest kjente. De fleste mesterskapene har egne utgaver for U17 og U 20-landslag. Det er også flere årlige invitasjonsturneringer, blant annet på Kypros, og Algarve Cup. Algarve Cup har fått en del oppmerksomhet fordi flere av de beste landslagene, som USA, Norge, Sverige, Danmark og Tyskland stiller opp. Det er imidlertid usikkert hvor alvorlig denne cupen tas av deltakerne. Tysklands beskjedne plasseringer i turneringen tyder på at de ikke nødvendigvis tar den så seriøst.
For klubblag er Mesterligaen i fotball for kvinner det mest anerkjente turneringen, men det finnes også en Copa Libertadores for kvinner i Sør-Amerika. Mesterligaen i Europa har blitt dominert av svenske og tyske lag, med 1. FFC Frankfurt som mestvinnende lag (per september 2010). Foran turneringen i 2010 ble navnet på turneringen forandret fra UEFA Women's Cup til UEFA Women's Champions League. I tillegg til anerkjennelsen, betydde dette at det ble én finale på nøytral grunn i stedet for to finaler på hjemme- og bortebane.
== Fotball for kvinner i Norge ==
Se også Norges kvinnelandslag i fotball
=== Historie ===
I europeisk målestokk kom Norge sent i gang med kvinnefotball, det hadde selvfølgelig vært flere jenter som hadde spilte fotball med guttene på løkka men ikke noe organisert. Det var noen spede forsøk på begynnelsen av 1920-årene, da blant annet i Østfold, der lag fra Moss og Askim møttes. Muligens var det disse kampene Norsk Idrætsblad og Sport hadde i tankene da de skrev at «når kvinden slår sig på fotballen bør man reagere. Fotball er og blir en mandig sport, og den dag den ikke er det har den tapt sin gloria». En av de første fotballkampene ble spilt den 16. juni 1928, med fire tilfeldig inndelte lag med trekkplasteret Sonja Henie. Ettersom finalen ble avgjort på stilpoeng, kan det knapt kalles et seriøst forsøk, enda kronprins Olav delte ut pokalene. Imidlertid ble tanken introdusert. Senere, i 1931, møtte Hamar Idrettslags damelag Kapp Idrettslag til seriøs kamp med dommer, linjedommere. Hamar vant 3-0. Det dukket i en kort periode opp flere lag, men de ble knapt hjulpet av samtidige. Da Fløya ba om tillatelse til å spille fotball, nektet Norges Fotballforbund dem tillatelse basert på vage formuleringer om kvinnenes helsetilstand.Helt på slutten av 1960-årene og på begynnelsen av 1970-årene var det stadig flere guttelag som også hadde med en jente på laget, men det var fremdeles sjeldent. En av de som stod på for å få organisert fotball også for kvinner var Målfrid Kuvås, hun er kalt «norsk kvinnefotballs mor».
I 1970, da det første uoffisielle VM for kvinner ble arrangert, møttes Sandvikens og Branns håndballdamer til fotballkamp. Imidlertid er det kampen under Levermyrdagene, mellom Amazon Grimstad, da del av Jerv, og BUL som regnes som den første ekte kvinnefotballkampen, riktignok som pauseunderholdning.I tillegg ble jenter tatt med helt fra begynnelsen i Norway Cup i 1972. Det ble en økning i antall kvinnelag, og det ble arrangert uoffisielle norgesmesterskap allerede siden 1971, arrangert av Frigg og Dagbladet, som på den tiden var sterk tilhenger av kvinneidrett. Her kom særlig BUL til å spille en viktig rolle, både organisatorisk og resultatmessig. Først i 1976 anerkjente Norges Fotballforbund kvinnefotball. Da hadde Danmark hatt et landslag i underkant av åtte år, og Sverige, om enn uoffisielt, nesten like lenge (offisielt siden 1973). Norgesmesterskapet ble offisielt i 1978, og samme år fikk Norge et kvinnelandslag. De to første årene spilte kvinnelandslaget til sammen seks landskamper, to mot hver av nabolandene, Danmark inkludert. Norges første seier kom mot Nord-Irland.
Norge gjorde ikke heller en stor innvirkning de første årene internasjonalt, og de kom på andreplass i sin kvalifiseringspulje til EM i 1984, der bare vinneren gikk videre. Imidlertid ble norsk klubbfotball organisert, først regionsvis, og så, fra 1987, i en nasjonal serie. Samme år vant Norge EM, og året etter ble landslaget uoffisielle verdensmestre i et invitasjonsmesterskap i Kina. Begge gangene slo Norge Sverige i finalen. Norges gullalder var imidlertid i 1990-årene frem til 2000, da landslaget vant EM, det offisielle VM (1995) og OL (2000), i tillegg til VM-sølv (1991) og OL-bronse (1996). Deretter har ikke Norge vunnet noen mesterskap, men i 2005 fikk landslaget sølv i EM. Norge ble på FIFA-rankingen rangert som verdens nest beste lag da den ble innført, men etter de to første rangeringene har Norge for det meste ligget på tredjeplass. Da Eli Landsem tok over som landslagstrener lå Norge på 7.-plass etter å ha vært innom tiendeplassen, den laveste plasseringen i norsk kvinnefotballs historie.
I klubbsammenheng har det vært aktivitet siden flere år før NFF godkjente kvinnefotball. Det første offisielle Norgesmesterskapet ble arrangert i 1978, og ble vunnet av IL i BUL, som holdt til i Oslo. BUL vant fire ganger til, med et opphold i 1981, da de ble slått av Bøler. Dette er den eneste gangen en Oslo-klubb har tapt cupfinalen, og da sågar for en annet Oslo-klubb. Andre klubber som dominerte i NM var Asker og Sprint-Jeløy. Den mestvinnende klubben er Trondheims-Ørn, som vant Norgsmesterskapet samtlige år fra 1993 til 2002, med unntak av 1995 og 2000. I 2003 vant den første klubben fra Nord-Norge, Medkila Idrettslag, cupen. Medkila har bare én sesong i den øverste divisjonen for kvinner, for øvrig den påfølgende sesongen.
Serien har holdt på siden 1987, og hatt to navneskifter. Det første var i 1996, da navnet ble endret fra 1. divisjon fotball for kvinner til Eliteserien for kvinner, og det andre var i 2000, da Toppserien ble etablert. Serien ble vunnet for første gang av Klepp, men deretter har det som oftest gått i tospann: Frem til 1993 dominerte Asker og Sprint-Jeløy, 1994 til 1999 dominerte Asker og Trondheims-Ørn, fra 2000 til 2003 Trondheims-Ørn og Kolbotn, og fra 2004 og fremover har Kolbotn og Røa konkurrert om den øverste plassen. Mye peker på at Røa og Stabæk vil bli det neste tospannet. Trondheims-Ørn er per avsluttet sesong 2009 den mestvinnende klubb i Toppserien med syv seire. Nummer to er Asker med seks seire.
=== Anerkjennelse ===
I motsetning til Norges kvinnelandslag i håndball, har ikke kvinnelandslaget i fotball, eller for den saks skyld, klubblagene, den samme store anerkjennelsen i Norge. Argumentene mot kvinnefotball handler i hovedsak om at kvaliteten er for lav i forhold til herrene. Det har gjentatte ganger vært påpekt at fotball er noe maskulint, og dermed at kvinner ikke kan, eller burde, spille fotball. Det har også vært mye uttalt og uuttalt homofobi i forhold til idretten. Som oftest blir kvinnefotball kommentert med det apokryfe sitatet «Damefotball? Ikke er de damer, og ikke er det fotball», som feilaktig er tillagt Ivar Hoff. Hoff selv har dementert sitatet. Også byttet av cupfinalestadion fra Ullevål til Bislett fikk oppmerksomhet, da flere spillere for de aktuelle klubbene boikottet semifinaletrekningen, og tok kontakt med Likestillingsombudet, som ga dem medhold i at avgjørelsen var kritikkverdig.Imidlertid har kvinnelige fotballspillere blitt belønnet for sin innsats. Kvinnelandslaget vant Kniksens ærespris i 1993 og Hege Riise ble i 1995 kåret til Årets Kniksen. Guro Knutsen ble i 2008 nominert til samme pris. Samme år vant Geir Nordby prisen for årets trener delt med Jan Jönsson. NISO har i lengre tid kåret årets spiller, keeper, forsvarsspiller, midtbanespiller og angrepsspiller i Toppserien. Gunn Nyborg er den eneste norske fotballspilleren uansett kjønn og en av to kvinner på verdensbasis (per 2010) som har fått FIFAs Order of Merit.
==== Media ====
Blant massemedia er det varierende. Der Dagbladet var de beste mediene på kvinnefotball (jamfør at de fikk arrangert NM i 1971), har nå TV 2 og 100 % Fotball (et samarbeid mellom Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Adresseavisen, Hamar Arbeiderblad med flere) tatt over. Hva gjelder innsatsen til 100 % Fotball, har den fått kritikk for å være for preget av lokalaviser, mens Aftenposten knapt skriver om lagene i deres største nedslagsfelt, da topplagene LSK Kvinner Fotballklubb, Kolbotn, Stabæk og Røa. Generelt er det imidlertid lite skriving om fotball for kvinner med tanke på hvor mange utøvere som finnes, og det tas sjelden opp konkrete tilfeller som fordeling av ressurser.Fjernsynsmediet har i hovedsak vært lite dekket, men etter 1996, ble i hvert fall OL-sendingene dekket, både med Norges og andre lags kamper. Etter suksessen i VM og OL, ble norske hjemmekamper delvis dekket av NRK, særlig i mesterskap, men aldri andre lands kamper. I 2005 ble det gjort en avtale der EM i England skulle vises med samtlige kamper, ikke bare Norges. Samtidig skulle også 15 minutter av fotballprogrammet 4-4-2 dedikeres til Toppserien. Dette varte imidlertid bare ett år før NFF skiftet samarbeid til TV 2. Fra 2006 av begynte TV 2 dermed å dekke Toppserien, og etter hvert også landslaget. TV 2 begynte relativt forsiktig, men de hadde i 2008–2009 en aktiv satsing med tippekamp fra Toppserien på søndager, og en halvtimes program etter kampen. Dette forsvant imidlertid før 2010-sesongen, og kampene er flyttet over på TV 2 Sumo, en internettbasert kanal. NRK på sin side har lenge av og på dekket kvinnefotball, men har måttet tåle kritikk for behandlingen og for kommenteringen, blant annet av Øyvind Håbrekke i Kringkastingsrådet i 2008.
=== Utbredelse ===
Fotball for kvinner er svært utbredt i Norge, og de fleste klubbene holder til i omtrent samme områder som mennenes klubber. Stor-Oslo dominerer, enda Røa er den eneste faktiske Oslo-klubben som har tilhørt toppen av serien. Ellers har Asker, Kolbotn og Team Strømmen dominert i lengre tid. Akershus er det best representerte fylket i den øverste divisjonen for kvinner siden oppstarten i 1987. Imidlertid har ikke Bærum hatt noen sterk klubbtradisjon for fotball for kvinner. Jardar Idrettslag er den eneste klubben som har rykket opp til den øverste divisjonen for kvinner, der de ble i til sammen tre sesonger. Stabæk overtok i 2008 plassen og spillerne til Asker, og tok dermed over som Toppserielag. Deres til da topplag lå i 4. divisjon.
I Toppserien 2009 hadde både Trondheim og Bergen to lag i den øverste serien, tilhørende henholdsvis Trondheims-Ørn og Kattem og Sandviken og Arna-Bjørnar. Ingen Stavangerlag har spilt i den øverste divisjonen, men Klepp fra Kleppe like utenfor, har vært med i samtlige sesonger. Både Bodø (Idrettsklubben Grand Bodø) og Tromsø (Idrettsforeningen Fløya) har vært hyppig representert i den øverste divisjonen. Imidlertid har ikke Oppland, Telemark eller Finnmark vært representert i den øverste divisjonen. Oppland og Finnmark er imidlertid i den nasjonale 1. divisjon fotball for kvinner i 2009, og Telemark har hatt et lag der tidligere. Der Telemark skiller seg negativt fra herrefotballen, skiller Aust-Agder seg positivt ut. Amazon Grimstad er det eneste laget i den øverste divisjonen, uansett kjønn, i den øverste divisjonen i fotball noensinne.
Det er svært få tilfeller av Eliteserieklubber med egne kvinnelag. Stabæk og Vålerenga er de eneste fra den nåværende Eliteserien med eget lag, med LSK Kvinner Fotballklubb som et slags tillegg, der LSK Kvinner kan bruke logo og forkortelse, men ikke kalle seg Lillestrøm. Molde har et lag på nivå tre som i 2008 ble spist opp av Sportsklubben Træff, men som gjennoppstod i den påfølgende sesongen. Også Viking har hatt et lag, men det forsvant også relativt tidlig, og det markerte seg aldri. Flere av eliteserieklubbene for menn har stilt egne lokaler til disposisjon. Den siste var Aalesunds Fotballklubb, som lar Fortuna Ålesund benytte seg av Color Line Stadion. Også Tromsø har en liknende avtale med Fløya. Trondheim kommune lot Trondheims-Ørn bruke Lerkendal stadion i 2008, men for en høy leie. Dette ble starten på en stor økonomisk krise for Trondheims-Ørn, som trakk seg fra leien i 2009.
== Kvinnefotball i populærkulturen ==
Fotballfilmer er i seg selv ganske sjeldne, og av de få som finnes er det unntaksvis at de handler om kvinner. Det finnes imidlertid noen:
Den mest kjente filmen er sannsynligvis Skru'n som Beckham (UK) fra 2002. Filmen handler om en engelsk jente med indisk bakgrunn og et stort talent og engasjement for fotballen. Den skaffet en del oppmerksomhet da den kom på kino. På engelsk het filmen «Bend it like Beckham», noe som ble parafrasert av Bama, en av hovedsponsorene til de norske landslagene, til «Bend it like a banana», som delvis spiller på den bananformede kurven ballen ofte fulgte da Beckham slo frispark.
She's the Man (USA) fra 2006, er en romantisk komedie der karakteren Viola er en fotballgal jente som må spille på et guttelag for å fortsette. Intrigen er løst basert på Shakespeares stykke Helligtrekongersaften
Filmen Gracie (USA) fra 2007 handler om en 17 år gammel amerikansk jente som tar på seg fotballsko for å gjøre ære på sin avdøde bror og på familien, noe som skaper problemer i samfunnet, da fotball også i USA på den tiden i hovedsak var en mannssport.Akkurat som med filmer, er det sjelden musikk kommer innom fotball. Punkbandet The Randi Leinan Punk Rock Orchestra kan imidlertid nevnes, om enn kanskje som en kuriositet. Vokalisten stilte imidlertid i en kopi av Randi Leinans drakt fra Trondheims-Ørn-tiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
FIFA: Women's football today Arkivert 5. november 2019 hos Wayback Machine. (2007?)
Matti Goksøyr og Finn Olstad: Fotball!: Norges fotballforbund 100 år, Norges Fotballforbund, Oslo 2002 ISBN 82-7055-007-8
Hong, Fan og Mangan, J.A. (red.):Soccer, Women, Sexual liberation – Kicking off a new era, Frank Cass, 2004 ISBN 0-7146-5509-0
Barbara Jacobs: The Dick Kerr's Ladies, Robinson Publishing, 2004 ISBN 1-84119-828-5
Jean Williams: A Game for Rough Girls: The history of women's football in England, Routledge, 2003 ISBN 0-415-26337-9
Hannah Helseth: Damene tar ballen (31. juli 2006) - Kilden, Informasjonssenter for kjønnsforskning
Kolnes, Liv-Jorunn Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten. Norges idrettshøgskole, 1994. Doktorgradsavhandling.
Gerd von der Lippe: «Likestilling i idretten». I: Kvinner og idrett: fra myte til realitet. Redaktør Gerd von der Lippe. Gyldendal, 1982, s. 13-37. ISBN 82-05-13327-1
Roy-Kenneth Torkildsen: Norsk kvinnefotball: en historisk undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Levanger: Høgskolen i Levanger, 1993. Hovedfagsoppgave.
== Eksterne lenker ==
(en) Women's association football – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Norgesmesterskapet i fotball for kvinner 2008 er en norsk fotballturnering. Det var det 31. offisielle norgesmesterskapet i fotball for kvinner. Røa Idrettslag ble norgesmestre etter å ha slått Team Strømmen i finalen, som ble spilt lørdag 8. november på Bislett stadion i Oslo. | 3,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fimbulisen | 2023-02-04 | Fimbulisen | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Dronning Maud Lands geografi', 'Kategori:Isbremmer i Antarktis'] | For Fimbulisen på Svalbard, se Fimbulisen (Svalbard)
Fimbulisen er en stor isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den er omtrent 41 000 km² i utstrekning og ligger på den østre delen Kronprinsesse Märtha Kyst fra 3° vest til 3° øst. Fimbulisen får næring fra isbreen Jutulstraumen, beliggende mellom Maudheimvidda og Fimbulheimen.
Isbremmen ble flyfotografert under den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39 og kartlagt av norske kartografer basert på undersøkelser og flyfotografering fra Maudheimekspedisjonen 1949–1952 og Den norske antarktisekspedisjonen 1956–60.Den norske forskningsstasjonen Norway Station ble oppført her i forbindelse med det internasjonale geofysiske året 1957/58. Stasjonen ble overtatt av Sør-Afrika i 1959 og omdøpt til SANAE (South African National Antarctic Expedition). Denne basen har blitt erstattet av nye baser to ganger, SANAE II og SANAE III. SANAE III ble stengt for vinterbemanning i 1994 fordi den over årene hadde blitt begravd under store mengder snø. Den nåværende sørafrikanske forskningsstasjonen, SANAE IV, ble flyttet ca. 200 km inn på kontinentet.
| For Fimbulisen på Svalbard, se Fimbulisen (Svalbard)
Fimbulisen er en stor isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den er omtrent 41 000 km² i utstrekning og ligger på den østre delen Kronprinsesse Märtha Kyst fra 3° vest til 3° øst. Fimbulisen får næring fra isbreen Jutulstraumen, beliggende mellom Maudheimvidda og Fimbulheimen.
Isbremmen ble flyfotografert under den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39 og kartlagt av norske kartografer basert på undersøkelser og flyfotografering fra Maudheimekspedisjonen 1949–1952 og Den norske antarktisekspedisjonen 1956–60.Den norske forskningsstasjonen Norway Station ble oppført her i forbindelse med det internasjonale geofysiske året 1957/58. Stasjonen ble overtatt av Sør-Afrika i 1959 og omdøpt til SANAE (South African National Antarctic Expedition). Denne basen har blitt erstattet av nye baser to ganger, SANAE II og SANAE III. SANAE III ble stengt for vinterbemanning i 1994 fordi den over årene hadde blitt begravd under store mengder snø. Den nåværende sørafrikanske forskningsstasjonen, SANAE IV, ble flyttet ca. 200 km inn på kontinentet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fimbulisen – fra topp til tå Norsk Polarinstitutt
Fimbulisen Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt | Fimbulisen er en stor isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den er omtrent 41 000 km² i utstrekningQuick Facts on Ice Shelves National Snow and Ice Data Center og ligger på den østre delen Kronprinsesse Märtha Kyst fra 3° vest til 3° øst. | 3,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1909 | 2023-02-04 | Filmåret 1909 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1909', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1909', 'Kategori:Utgivelser fra 1909', 'Kategori:Verk fra 1909'] | Filmåret 1909 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1909.
| Filmåret 1909 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1909.
== Fødsler ==
1. januar – Dana Andrews, amerikansk skuespiller (d. 1992)
8. januar
José Ferrer, puertoricansk skuespiller (d. 1992)
Willy Millowitsch, tysk skuespiller (d. 1999)
14. januar – Joseph Losey, amerikansk regissør († 1984)
15. januar – Bjarne Andersen, norsk skuespiller, manusforfatter og regissør.
22. januar – Ann Sothern, amerikansk skuespiller († 2001)
24. januar – Ann Todd, britisk skuespiller († 1993)
3. februar – André Cayatte, fransk regissør og manusforfatter († 1989)
4. februar
Robert Coote, britisk skuespiller († 1982)
Karl Schönböck, østerriksk skuespiller († 2001)
6. februar – Per-Erik Lindorm, svensk journalist, manusforfatter og forfatter.
8. februar – Elsie Bodin, svensk sanger og skuespiller.
10. februar – Henri Alekan, fransk filmfotograf († 2001)
11. februar – Joseph L. Mankiewicz, amerikansk regissør, manusforfatter og produsent († 1993)
16. februar – Jeffrey Lynn, amerikansk skuespiller († 1995)
20. februar – Heinz Erhardt, tysk skuespiller og komiker († 1979)
25. mars – Gunnar Sjöberg, svensk skuespiller.
28. mars – Miff Görling, svensk filmmusikkomponist, arrangør og musiker.
5. april – Albert R. Broccoli, amerikansk filmprodusent († 1996)
17. april – Kid Severin, svensk journalist, forfatter og manusforfatter.
24. april
Bernhard Grzimek, tysk zoolog og dyrefotograf († 1987)
Werner Jacobs, tysk regissør († 1999)
29. april – Tom Ewell, amerikansk skuespiller († 1994)
30. april
Eve Arden, amerikansk skuespiller († 1990)
René Deltgen, tysk skuespiller († 1979)
4. mai – Howard Da Silva, amerikansk skuespiller († 1986)
8. mai
Diana Beaumont, britisk skuespiller († 1964)
Paul May, tysk regissør († 1976)
15. mai
James Mason, britisk-amerikansk skuespiller († 1984)
Rolf von Nauckhoff, svensk-tysk skuespiller.
17. mai – Magda Schneider, tysk skuespiller († 1996)
30. mai – Gustav Kampendonk, tysk manusforfatter († 1966)
7. juni – Jessica Tandy, britisk-amerikansk skuespiller († 1994)
10. juni – Märta Dorff, svensk skuespiller.
14. juni – Burl Ives, amerikansk skuespiller († 1995)
20. juni – Errol Flynn, australsk-amerikansk skuespiller († 1959)
25. juni – Marguerite Viby, dansk skuespiller.
26. juni – Wolfgang Reitherman, amerikansk animatør og tegnefilmregissør († 1985)
4. juli – Robert Burks, amerikansk filmfotograf († 1968)
13. juli – Birger Åsander, svensk skuespiller.
15. august – Åke Uppström, svensk skuespiller.
18. august – Marcel Carné, fransk regissør og manusforfatter († 1996)
26. august – Jim Davis, amerikansk skuespiller.
1. september – Aina Rosén, svensk skuespiller.
6. september – Oscar Ljung, svensk skuespiller og teaterregissør.
7. september – Elia Kazan, amerikansk regissør († 2003)
18. september – Linda Larsson, svensk forfatter og manusforfatter.
19. september – Carl Reinholdz, svensk skuespiller og sanger.
21. september – Berta Hall, svensk skuespiller.
22. september – Per G. Holmgren, svensk regissør, manusforfatter, komponist og sangtekstforfatter.
29. september – Albin Skoda, østerriksk skuespiller († 1961)
9. oktober – Jacques Tati, fransk skuespiller, regissør og manusforfatter († 1982)
10. oktober – Robert F. Boyle, amerikansk produksjonsdesigner
15. oktober – Werner Lieven, tysk skuespiller og stemmeskuespiller († 1968)
19. oktober – Robert Beatty, kanadisk skuespiller († 1992)
20. oktober – Carla Laemmle, amerikansk skuespiller
3. november – Ulla Castegren, svensk skuespiller og sanger.
5. november – Palle Brunius, svensk skuespiller.
7. november – Norman Krasna, amerikansk manusforfatter († 1984)
9. november – Robert Douglas, britisk skuespiller († 1999)
11. november – Robert Ryan, amerikansk skuespiller († 1973)
13. november – Gunnar Björnstrand, svensk skuespiller († 1986)
16. november – Lauritz Falk, svensk skuespiller, regissør, sanger og kunstner.
20. november – Georg Løkkeberg, norsk skuespiller.
22. november – Hans Holt, østerriksk skuespiller († 1992)
24. november – Jerzy Toeplitz, polsk filmhistoriker († 1995)
26. november – Frances Dee, amerikansk skuespiller († 2004)
27. november – James Agee, amerikansk manusforfatter og Filmkritiker († 1955)
9. desember – Douglas Fairbanks, amerikansk skuespiller. († 2000)
12. desember – Karen Morley, amerikansk skuespiller († 2003)
18. desember – Peter Höglund, svensk skuespiller.
22. desember – Patricia Hayes, britisk skuespiller († 1998)
25. desember – Harald Molander, svensk regissør og filmprodusent.
== Avdøde ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
=== H - N ===
=== O - U ===
=== V - Å ===
== Eksterne lenker ==
(en) 1909 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1909 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1909. | 3,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kystnellikfly | 2023-02-04 | Kystnellikfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Moritz Balthasar Borkhausen', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1794'] | Kystnellikfly (Hadena albimacula) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare kjent fra kysten av Østlandet i Norge.
| Kystnellikfly (Hadena albimacula) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare kjent fra kysten av Østlandet i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 32 – 36 mm), olivenbrunt og hvitt nattfly. Arten kan minne mye om flekkfly (Crypsedra gemmea), men skiller seg fra denne på at vingene ikke har tydelig grønnskjær, og på at de hvite områdene er mindre, dessuten er fasettøynene hårete. Forkroppen er olivenbrun med hvite striper på sidene. Forvingen er olivenbrun, hvit ved roten og i en bred, V-formet tegning ved framkanten rundt midten. Mellomlinjene, som avgrenser vingens midtfelt, er smale, bølgete og svarte og hvite. Midtfeltet er usedvanlig bredt. Langs ytterkanten går det en svart og hvibølgelinje i sik-sak. Bakvingen er lysgrå, mørkere langs ytterkanten.
== Levevis ==
Arten lever ute ved kysten, på steinete strender, og på og rundt klipper, særlig der det er kalk i berggrunnen. Larvene lever på frøene av nikkesmelle (Silene nutans). De er bare aktive om natten og gjemmer seg nede i bakken om dagen. De voksne sommerfuglene flyr om natten i juni – juli, de kommer gjerne til lys og besøker også blomster.
== Utbredelse ==
Kystnellikflyet er utbredt i Europa, unntatt lengst i nord. I Norge er den bare funnet langs kysten fra Østfold til ytre Telemark.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Hadena albimacula på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) kystnellikfly i Encyclopedia of Life
(en) kystnellikfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) kystnellikfly hos Artsdatabanken
(sv) kystnellikfly hos Dyntaxa
(en) kystnellikfly hos Fauna Europaea
(en) kystnellikfly hos NCBI
(en) Kategori:Hadena albimacula – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Hadena albimacula – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Artsdatabanken (2021) | 3,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A1gt%C3%A1z%C3%B3_Halottk%C3%A9mek | 2023-02-04 | Vágtázó Halottkémek | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1975', 'Kategori:Ungarsk kultur'] | Vágtázó Halottkémek (på norsk: Galopperende likskuemenn) er et ungarsk band som spiller musikk i grenselandet mellom punk og ungarsk folkemusikk, med tydelige tekstmessige og kunstneriske referanser til hunerne og hunerkongen Attila, som styrte et imperium med utgangspunkt i dagens Ungarn frem til 400-tallet, så vel som ungarsk mytologi. Bandet er også kjent for å benytte seg av flere ulike uttryksformer, da særlig film i tillegg til musikken.
Bandet ble startet i Budapest i 1975, men siden myndighetene mente de representerte en opposisjonell bevegelse, ble alle bandets første åtte konserter stoppet, og bandet var forbudt de neste elleve årene, selv om de opptrådte i ulike konstellasjoner en rekke ganger i denne perioden. Etter å ha bidratt til flere filmer og spilt flere konserter i vesten siden 1984, ble de i 1987 invitert til å delta på et arrangement i forbindelse med at Amsterdam var europeisk kulturhovedstad. Myndighetene forsøke først å nekte dem utreise, men etter henvendelse direkte fra Dronning Beatrix, fikk de anledning til å delta. Også i Østerrike måtte myndighetene gripe inn for å sikre at bandet fikk spille der.
Selv om de kun hadde deltatt på en samleplate, samt gitt ut en kassett i USA, fikk de etter hvert et betydelig navn, og artister som Einstürzende Neubauten, Iggy Pop, Henry Rollins og Jello Biafra snakket alle varmt om bandet. I 1988 kom den egentlige debutplata på tyske Sonic Boom Records; i likhet med de påfølgende utgivelsene, ble denne også utgitt i USA på Alternative Tentacles. Plata A semmi kapuin dörömbölve fra 1992 ga bandet et større publikum, og de fikk blant annet omfattende radiospilling i Belgia.
Vágtázó Halottkémek ga ut sin foreløpig siste plate i 2000, og har siden kun spilt sammen sporadisk siden.
| Vágtázó Halottkémek (på norsk: Galopperende likskuemenn) er et ungarsk band som spiller musikk i grenselandet mellom punk og ungarsk folkemusikk, med tydelige tekstmessige og kunstneriske referanser til hunerne og hunerkongen Attila, som styrte et imperium med utgangspunkt i dagens Ungarn frem til 400-tallet, så vel som ungarsk mytologi. Bandet er også kjent for å benytte seg av flere ulike uttryksformer, da særlig film i tillegg til musikken.
Bandet ble startet i Budapest i 1975, men siden myndighetene mente de representerte en opposisjonell bevegelse, ble alle bandets første åtte konserter stoppet, og bandet var forbudt de neste elleve årene, selv om de opptrådte i ulike konstellasjoner en rekke ganger i denne perioden. Etter å ha bidratt til flere filmer og spilt flere konserter i vesten siden 1984, ble de i 1987 invitert til å delta på et arrangement i forbindelse med at Amsterdam var europeisk kulturhovedstad. Myndighetene forsøke først å nekte dem utreise, men etter henvendelse direkte fra Dronning Beatrix, fikk de anledning til å delta. Også i Østerrike måtte myndighetene gripe inn for å sikre at bandet fikk spille der.
Selv om de kun hadde deltatt på en samleplate, samt gitt ut en kassett i USA, fikk de etter hvert et betydelig navn, og artister som Einstürzende Neubauten, Iggy Pop, Henry Rollins og Jello Biafra snakket alle varmt om bandet. I 1988 kom den egentlige debutplata på tyske Sonic Boom Records; i likhet med de påfølgende utgivelsene, ble denne også utgitt i USA på Alternative Tentacles. Plata A semmi kapuin dörömbölve fra 1992 ga bandet et større publikum, og de fikk blant annet omfattende radiospilling i Belgia.
Vágtázó Halottkémek ga ut sin foreløpig siste plate i 2000, og har siden kun spilt sammen sporadisk siden.
== Medlemmer ==
Grandpierre Attila – sang (1975 – 2000)
Balatoni Endre – trommer
Ipacs László – trommer
Mestyán Ádám – bass
Molnár Lajos – gitar
Németh László – gitar
== Diskografi ==
Siberian Shamans (Kassett, Center for Shamanic Studies 1987)
A halál móresre tanítása (LP/kassett, Sonic Boom Records 1988, LP/CD, Alternative Tentacles 1990)
A világösztön kiugrasztása (live) (LP/kassett, Sonic Boom Records, LP/CD, Alternative Tentacles 1990)
A semmi kapuin dörömbölve (LP/CD/kassett, Sonic Boom Records / Alternative Tentacles 1992)
Óriás tér! (live) (CD/kassett, Rockland 1994)
Az Éden visszahódítása I. (CD, MCD 1997)
Az Éden visszahódítása II. (CD, Periferic Records 1998)
Naptánc (CD, Neurot Recordings 2000)
== Eksterne lenker ==
(en) Vágtázó Halottkémek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vágtázó Halottkémek på Discogs
(en) Vágtázó Halottkémek på MusicBrainz
(en) Vágtázó Halottkémek på Songkick | Vágtázó Halottkémek (på norsk: Galopperende likskuemenn) er et ungarsk band som spiller musikk i grenselandet mellom punk og ungarsk folkemusikk, med tydelige tekstmessige og kunstneriske referanser til hunerne og hunerkongen Attila, som styrte et imperium med utgangspunkt i dagens Ungarn frem til 400-tallet, så vel som ungarsk mytologi. Bandet er også kjent for å benytte seg av flere ulike uttryksformer, da særlig film i tillegg til musikken. | 3,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skifernellikfly | 2023-02-04 | Skifernellikfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Skifernellikfly (Hadena caesia) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge.
| Skifernellikfly (Hadena caesia) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 32 – 36 mm), blålig grått nattfly. Forvingen kan være helt uten tegninger, eller den kan ha mindre tydelige, mørke mellomlinjer midt i vingen og en lys bølgelinje langs ytterkanten. Bakvingen er grå.
== Levevis ==
Arten lever på steinete steder nær havet, men også i innlandet. Larvene utvikler seg på frøene til strandsmelle (Silene maritima), trolig også andre smeller. De voksne sommerfuglene flyr om natten i mai – august.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Europa. I Norge forekommer den nord til Sør-Trøndelag.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Hadena caesia på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) skifernellikfly i Encyclopedia of Life
(en) skifernellikfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) skifernellikfly hos Artsdatabanken
(sv) skifernellikfly hos Dyntaxa
(en) skifernellikfly hos Fauna Europaea
(en) skifernellikfly hos NCBI
(en) Kategori:Hadena caesia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Skifernellikfly (Hadena caesia) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge. | 3,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekstr%C3%B6misen | 2023-02-04 | Ekströmisen | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Dronning Maud Lands geografi', 'Kategori:Isbremmer i Antarktis', 'Kategori:Steder i Antarktis oppkalt etter svensker'] | Ekströmisen er en isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den ligger ved Kronprinsesse Märtha Kyst mellom Halvfarryggen og Søråsen og dekker et areal på omtrent 8 700 km². Isen er omtrent 160 meter tykk ved kanten og rager ca. 15 meter over havflaten.
Isbremmen er oppkalt etter den svenske mekanikeren Bertil Ekström som omkom 24. februar 1951 under Maudheimekspedisjonen, da M29 Weasel beltekjøretøyet han førte styrtet over kanten av Quarisen. Ekströmisen ble kartlagt første gang i løpet av denne ekspedisjonen.Den tyske forskningsstasjonen Neumayer Station ble etablert 1981 i Atkabukta nordøst i Ekströmisen.
| Ekströmisen er en isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den ligger ved Kronprinsesse Märtha Kyst mellom Halvfarryggen og Søråsen og dekker et areal på omtrent 8 700 km². Isen er omtrent 160 meter tykk ved kanten og rager ca. 15 meter over havflaten.
Isbremmen er oppkalt etter den svenske mekanikeren Bertil Ekström som omkom 24. februar 1951 under Maudheimekspedisjonen, da M29 Weasel beltekjøretøyet han førte styrtet over kanten av Quarisen. Ekströmisen ble kartlagt første gang i løpet av denne ekspedisjonen.Den tyske forskningsstasjonen Neumayer Station ble etablert 1981 i Atkabukta nordøst i Ekströmisen.
== Se også ==
Neumayer III
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ekströmisen Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt | Ekströmisen er en isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den ligger ved Kronprinsesse Märtha Kyst mellom Halvfarryggen og Søråsen og dekker et areal på omtrent 8 700 km²Marcel Nicolaus og Klaus Grosfeld,«Ice-Ocean Interactions underneath the Antarctic Ice Shelf Ekströmisen» Polarforschung 71 (1), s. | 3,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brunt_nellikfly | 2023-02-04 | Brunt nellikfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Brunt nellikfly (Hadena perplexa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge.
| Brunt nellikfly (Hadena perplexa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 30 – 34 mm), lyst gråbrunt nattfly med tydelige vingetegninger. Forvingens midtfelt er vanligvis noe mørkere enn resten, ellers varierer den mye i fargen. Midtfeltet er avgrenset av brede, doble mellomlinjer. Nyre- og ringmerkene, som sitter i midtfeltet foran midten, er hvitkantede og tydelige. Langs vingens ytterkant går det en tydelig, hakkete, hvit bølgelinje som danner en w midt på ytterkanten. Bakvingen er mørkgrå, lysere ved roten.
== Levevis ==
Arten finnes på tørre enger, steinete steder og strender, mest ved kysten. Larvene lever på frøene av ulike smeller (Silene spp.) og tjæreblom (Lychnis spp.). De voksne sommerfuglene flyr om natten i mai – juni.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa. I Norge er den funnet nord til Sogn og Fjordane, og dessuten i Sør-Trøndelag.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Hadena perplexa på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) brunt nellikfly i Encyclopedia of Life
(en) brunt nellikfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) brunt nellikfly hos Artsdatabanken
(sv) brunt nellikfly hos Dyntaxa
(en) brunt nellikfly hos Fauna Europaea
(en) brunt nellikfly hos NCBI
(en) Kategori:Hadena perplexa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hadena perplexa – detaljert informasjon på Wikispecies | Brunt nellikfly (Hadena perplexa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge. | 3,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiolett_nellikfly | 2023-02-04 | Fiolett nellikfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Christian Fabricius', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Fiolett nellikfly (Sideridis rivularis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge.
| Fiolett nellikfly (Sideridis rivularis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 30 – 33 mm), brunlig nattfly. Nyklekte eksemplarer har et purpuraktig eller fiolett skjær. Forvingen har hvitkantede nyre- og ringmerker som nærmer seg hverandre sterkt bakerst og noen ganger flyter sammen. Rett bak ringmerket er det en ganske stor, oval, svart flekk. Langs ytterkanten går det en hvit bølgelinje som danner en w i midten. Av mellomlinjene, som avgrenser vingens midtfelt, er den ytterste tydelig i vingens bakerste halvdel, den innerste ikke i det hele tatt. Bakvingen er lysgrå.
== Levevis ==
Arten finnes i åpne områder, særlig blomsterenger. Larvene lever på frøene av smeller (Silene spp.) og tjæreblom (Lychnis spp.) og andre planter i nellikfamilien. De voksne sommerfuglene flyr om natten i mai – juni.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over hele Europa. I Norge er den funnet nord til Sør-Trøndelag.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1] Arkivert 5. februar 2007 hos Wayback Machine.
Hadena rivularis på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) fiolett nellikfly i Encyclopedia of Life
(en) fiolett nellikfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) fiolett nellikfly hos Artsdatabanken
(sv) fiolett nellikfly hos Dyntaxa
(en) fiolett nellikfly hos Fauna Europaea
(en) fiolett nellikfly hos NCBI
(en) Kategori:Sideridis rivularis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Sideridis rivularis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Fiolett nellikfly (Sideridis rivularis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge. | 3,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hvitpunktnellikfly | 2023-02-04 | Hvitpunktnellikfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Eugen Johann Christoph Esper', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1790'] | Hvitpunktnellikfly (Sideridis turbida) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare funnet i Rogaland i Norge.
| Hvitpunktnellikfly (Sideridis turbida) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare funnet i Rogaland i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 36 – 43 mm), grått nattfly. Forvingen er grå, ofte litt grønnlig, med mer eller mindre tydelige nyre- og ringmerker, ellers gjerne uten markerte tegninger. Bakvingen er lysgrå med mørkere årer.
== Levevis ==
Hvitpunktnellikfly finnes på strender, sanddyner og andre tørre, sandete områder, mest ved kysten. Larvene lever på ulike lave planter og er aktive om natten. Om dagen graver de seg ned i sanden. De voksne sommerfuglene flyr i mai – juni.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Europa, unntatt lengst i nord. I Norge er arten påvist på fire lokaliteter på den nordlige delen av Jæren i Rogaland. Dessuten er det et funn fra Tysvær lenger nord i Rogaland. Dette siste funnet er sannsynligvis et streifindivid. Arten er ikke påvist på tilsvarende biotoper på Lista.
Det er ikke registrert funn av arten i Norge etter 1977, og det er en reell mulighet for at arten allerede er borte fra norsk fauna.
== Rødlistevurdering ==
Trusler er tråkk og slitasje fra badegjester, men også alle andre typer påvirkning på tørrenger i området kan være negativt. Oppdyrking og beiting med tilhørende gjødsling ødelegger også artens levesteder. På Nord-Jæren er det et sterkt utbyggingspress, og dette fører også til at artens leveområder fragmenteres og reduseres.
Arten rødlistes i 2021 som kritisk truet CR.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Sideridis albicolon på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Hvitpunktnellikfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) Hvitpunktnellikfly hos Artsdatabanken
(sv) Hvitpunktnellikfly hos Dyntaxa
(en) Hvitpunktnellikfly hos Fauna Europaea
(en) Hvitpunktnellikfly hos NCBI
(en) Kategori:Sideridis turbida – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Artsdatabanken (2021) | 3,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nettnellikfly | 2023-02-04 | Nettnellikfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann August Ephraim Goeze', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1781', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Nettnellikfly (Heilophobus reticulata) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet på Sørlandet og det sørligste Østlandet i Norge.
| Nettnellikfly (Heilophobus reticulata) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet på Sørlandet og det sørligste Østlandet i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 35–40 mm), brunt nattfly. Forkroppen er lysbrun med en smal, hvit krage. Forvingens årer er lyse. Nyre- og ringmerkene er markerte, kantet med svart og hvitt. Under ringmerket er det en kølleformet, svart flekk med lysere kjerne som går ut fra indre mellomlinje. De to mellomlinjene et tydelige, svarte og lyse. De er jevnt krummede og avgrenser et omtrent ovalt midtfelt, men begge har brå knekker nær fram- og bakkantene. Langs ytterkanten går det en smal, hvit bølgelinje. I feltet mellom ytre mellomlinje og bølgelinjen er den en svart lengdeflekk i hvert åremellomrom. Bakvingen er lysgrå, mørkere ytterst.
== Levevis ==
Arten finnes på åpne områder ved kysten, og også på skrotemark der det vokser smelle. Larvene utvikler seg på blomstene til smelle (Silene spp.) og nellik (Dianthus spp.). De voksne sommerfuglene flyr om natten i juni–juli.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt over hele Europa, unntatt lengst i nord. I Norge er den funnet langs kysten av Sørlandet og det sørligste Østlandet.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Heliophobus reticulata på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) engsmellefly i Global Biodiversity Information Facility
(no) engsmellefly hos Artsdatabanken
Heliophobus reticulata – detaljert informasjon på Wikispecies | Nettnellikfly (Heilophobus reticulata) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet på Sørlandet og det sørligste Østlandet i Norge. | 3,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjertnes_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Bjertnes videregående skole | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Nittedal', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1976', 'Kategori:Videregående skoler i Viken'] | Bjertnes videregående skole er en kombinert videregående skole som ligger på Rotnes i Nittedal. Skolen sto ferdig i 1976, men har vært ombygget og utvidet flere ganger siden. Skoleåret 2009/2010 fikk skolebygget en ny fjerdeetasje. I 2011 ble mange av de eldre delene av skolen pusset opp, blant annet aulaen. Nybyggene ble offisielt åpnet den 15. juni 2011. Skoleåret 2017/2018 pågikk en omfattende rehabilitering av skolen for å oppgradere inneklimaet. Byggene fikk ny isolering og ny kledning utvendig, og nye overflater innvendig. Aulaen er utsmykket med fire store malerier («Årstidene») av Kåre Tveter, og en bronseskulptur av Skule Waksvik.
Skolen har 730 elevplasser og 110 ansatte. Per 2022 er Kristine Gilleberg rektor.
Bjertnes har en pedagogikk forankret i konsekvenspedagogisk filosofi, inspirert av den danske filosofen og pedagogen Jens Bay.
| Bjertnes videregående skole er en kombinert videregående skole som ligger på Rotnes i Nittedal. Skolen sto ferdig i 1976, men har vært ombygget og utvidet flere ganger siden. Skoleåret 2009/2010 fikk skolebygget en ny fjerdeetasje. I 2011 ble mange av de eldre delene av skolen pusset opp, blant annet aulaen. Nybyggene ble offisielt åpnet den 15. juni 2011. Skoleåret 2017/2018 pågikk en omfattende rehabilitering av skolen for å oppgradere inneklimaet. Byggene fikk ny isolering og ny kledning utvendig, og nye overflater innvendig. Aulaen er utsmykket med fire store malerier («Årstidene») av Kåre Tveter, og en bronseskulptur av Skule Waksvik.
Skolen har 730 elevplasser og 110 ansatte. Per 2022 er Kristine Gilleberg rektor.
Bjertnes har en pedagogikk forankret i konsekvenspedagogisk filosofi, inspirert av den danske filosofen og pedagogen Jens Bay.
== Opplæringstilbud ==
Skolen tilbyr utdanningsprogrammene:
studiespesialisering
bygg- og anleggsteknikk
helse- og oppvekstfag
salg, service og reiseliv
elektro og datateknologiI studiespesialiserende utdanningsprogram tilbyr skolen fag fra andre utdanningsprogrammer: musikk og toppidrett som programfag.
== Rektorer ==
1976–1977: Arne Haraldstad
1977–1997: Alf Johan Einarsen
1997–1998: Arild Sollie
1998–2009: Pål Olav Røstad
2009–2021: Runa Lie Berg
2021- 2022: Randi Michaelsen
2022-: Kristine Gilleberg
== Bilder ==
== Kjente tidligere elever ==
Bente Skari
Hanne Staff
Claus Wiese
Julie Bonnevie-Svendsen
Marius Nergård Pettersen
Stian Eriksen
Tommy Rustad
Jarle Bernhoft
Petter Baarli
Lena Boysen Hillestad
Lasse Olsen
John Anders Bjørkøy
Bård Sørlie
Ib Thomsen
Sahra Hausmann
Martin Eng
Hans Christer Holund
== Litteratur ==
Kopperud, Lasse (Red.). (2001). Jubileumsbok for Bjertnes videregående skole 25 år. Bjertnes videregående skole.
== Eksterne lenker ==
Skolens nettside | | grunnlagt=1976 | 3,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Quarisen | 2023-02-04 | Quarisen | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Dronning Maud Lands geografi', 'Kategori:Isbremmer i Antarktis'] | Quarisen er en isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den ligger ved Kronprinsesse Märtha Kyst mellom Søråsen og Kapp Norvegia.Isbremmen er oppkalt etter den britiske radiomekanikeren Leslie Quar som omkom 24. februar 1951 under Maudheimekspedisjonen, da M29 Weasel beltekjøretøyet han satt i styrtet over kanten av Quarisen. Quarisen ble kartlagt første gang i løpet av denne ekspedisjonen, som hadde sin base Maudheim beliggende på isbremmen.
| Quarisen er en isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den ligger ved Kronprinsesse Märtha Kyst mellom Søråsen og Kapp Norvegia.Isbremmen er oppkalt etter den britiske radiomekanikeren Leslie Quar som omkom 24. februar 1951 under Maudheimekspedisjonen, da M29 Weasel beltekjøretøyet han satt i styrtet over kanten av Quarisen. Quarisen ble kartlagt første gang i løpet av denne ekspedisjonen, som hadde sin base Maudheim beliggende på isbremmen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Quarisen Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt | Quarisen er en isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den ligger ved Kronprinsesse Märtha Kyst mellom Søråsen og Kapp Norvegia. | 3,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jelbartisen | 2023-02-04 | Jelbartisen | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Isbremmer i Antarktis'] | Jelbartisen er en isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den ligger ved Kronprinsesse Märtha Kyst nord for Giæverryggen og er ca. 75 km bred.Isbremmen er oppkalt etter den australske observatøren John Ellis Jelbart som omkom 24. februar 1951 på Maudheimekspedisjonen, da M29 Weasel beltekjøretøyet han satt i styrtet over kanten av Quarisen. Jelbartisen ble kartlagt første gang på denne ekspedisjonen.
| Jelbartisen er en isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den ligger ved Kronprinsesse Märtha Kyst nord for Giæverryggen og er ca. 75 km bred.Isbremmen er oppkalt etter den australske observatøren John Ellis Jelbart som omkom 24. februar 1951 på Maudheimekspedisjonen, da M29 Weasel beltekjøretøyet han satt i styrtet over kanten av Quarisen. Jelbartisen ble kartlagt første gang på denne ekspedisjonen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jelbartisen Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt | Jelbartisen er en isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den ligger ved Kronprinsesse Märtha Kyst nord for Giæverryggen og er ca. | 3,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjalmar_Riiser-Larsen | 2023-02-04 | Hjalmar Riiser-Larsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bronze Star', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Gunnerusmedaljen', 'Kategori:Haakon VIIs 70-årsmedalje', 'Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire', 'Kategori:Italias kroneorden', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norsk militært personell under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer tilknyttet SAS Group', 'Kategori:Personer ved Little Norway', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vasaordenen', 'Kategori:Æreslegionen'] | Hjalmar Riiser-Larsen (født 7. juni 1890, død 3. juni 1965) var en norsk offiser (kontreadmiral) og flypionér.
| Hjalmar Riiser-Larsen (født 7. juni 1890, død 3. juni 1965) var en norsk offiser (kontreadmiral) og flypionér.
== Før krigen ==
Han ble uteksaminert fra øverste klasse på Sjøkrigsskolen i Horten i 1915. Riiser-Larsen var sterkt flyinteressert og ble elev i det første kullet ved den nyopprettede flyskolen for marinen i 1915.Under en flyoppvisning i Danmark i 1919, ble han av danske aviser kalt «Ursus Major – Store Bjørn». I 1920 ledet han Marinens postflyrute Kristiania–Arendal–Kristiansand og var driftssjef i Det Norske Luftfartsrederi. I 1921 ble han utdannet luftskipfører, og i 1922 fløy han fra Horten til Kirkenes, 2 600 km på 21½ timer. Norges første flyvende legetransport skjedde på vei tilbake.Han var nestkommanderende på Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths ekspedisjon i 1925 med flybåtene «N 24» og «N 25». Han var navigatør med Amundsens, Umberto Nobiles og Ellsworths ekspedisjon med luftskipet «Norge» over Nordpolen, og han deltok i søket etter Nobiles luftskip «Italia» og den forsvunne Amundsen.Etter å ha deltatt i Norvegia-ekspedisjonene til Antarktis 1929–1931, hvor han var med på å kartlegge det senere norske territorium Dronning Maud Land, søkte han i 1932 om å komme inn i Marinen igjen, men fikk til svar: «Stillingene i Marinen er forbeholdt dem som trofast har utført sin daglige tjeneste i våpenet.» Med økonomisk støtte fra Fred Olsen, startet han Det Norske Luftfartsselskap (DNL) og var sjef der 1933–1940.
== Andre verdenskrig ==
I begynnelsen av andre verdenskrig, kom han seg over til Sverige, og reiste – selvfølgelig med fly – via Paris og London videre til Washington, D.C. Her ble han utnevnt til marineattaché, før han ble kommandørkaptein og utnevnt til sjef for Marinens flygevåpen. Han dro straks til Toronto i Canada, for oppbyggingen av treningsleiren for norske flymannskaper, Little Norway. Der avløste han major Bjarne Øen, sjef for Hærens flyvåpen.
Hjalmar Riiser-Larsen ble utnevnt til kontreadmiral i Flyvåpnenes Felleskommando (FFK), med Bjarne Øen, som stabssjef. Regjeringen ville samle flyavdelingene permanent og 10. november 1944 ble Luftforsvaret opprettet som egen våpengren. Riiser-Larsen ble utnevnt til generalmajor, og ble Luftforsvarets første øverste sjef, fram til 1946 da han sluttet for å fortsette en sivil karriere.
== Etter krigen ==
Han var direktør i den norske regionen i Scandinavian Airlines Systems (SAS) 1950–1955. Han var president i Én Verden 1951–1957, da han ble organisasjonens ærespresident.Han døde i 1965, og etter eget ønske fant bisettelsen sted i stillhet. For som han sa: «Jeg har søkt blest, men det var kun for å få oppmerksomhet for den saken som engasjerte meg».
== Utmerkelser ==
Riiser-Larsen ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han ble i 1925 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Riiser-Larsen var også storoffiser av Italias kroneorden, kommandør med stjerne av tsjekkiske Den hvite løves orden, ridderkommandør av Den britiske imperieordenen, kommandør av den svenske Vasaordenen, kommandør av Legion of Merit (USA) og ridder av den franske Æreslegionen. Han mottok det tsjekkoslovakiske militære flyvemerke i gull, den tsjekkoslovakiske krigsmedalje, USAs Bronze Star Medal og Italias tapperhetsmedalje for flyvere. Riiser-Larsen hedret med den norske Gunnerusmedaljen og ble i 1930 tildelt med Livingstonemedaljen. Han mottok Kgl. Svenska Aeroklubbs gullplakett og Det kgl. danske Aeronautiske Selskabs sølvplakett, samt var æresmedlem i Norsk Geografisk Selskap og Norsk Aero Klubb.
== Til minne om Hjalmar Riiser-Larsen ==
Gater oppkalt etter Riiser-Larsen finnes i Porsgrunn, Trondheim, Kirkenes, Stavanger og på Stabekk i Bærum.
Riiser-Larsenisen, Riiser-Larsenhalvøya, Mount Riiser-Larsen og Riiser-Larsen Basin i Antarktis er oppkalt etter ham.
Per Ungs statue av Hjalmar Riiser-Larsen ble avduket 11. november 1994 på 50-årsdagen for opprettelsen av Luftforsvaret. Statuen stod først på Oslo lufthavn, Fornebu i Riiser-Larsens hjemkommune Bærum og ble senere flyttet til Oslo lufthavn, Gardermoen,
== Referanser ==
== Litteratur ==
Riiser-Larsen, Hjalmar: Mot ukjent land (1930)
Riiser-Larsen, Hjalmar: Femti år for Kongen (1957)
Maaø, Ole Jørn/Sanderød, Steinar (red) (2017), "Luftforsvarets historie - sett ovenfra", Fagbokforlaget, ISBN 978-82-450-2183-7
== Eksterne lenker ==
(en) Hjalmar Riiser-Larsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hjalmar Riiser-Larsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hjalmar Riiser-Larsen på Internet Movie Database
(en) Hjalmar Riiser-Larsen hos The Movie Database | Riiser-Larsenisen er en stor isbrem ved kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Den er omtrent 48 000 km² i utstrekningQuick Facts on Ice Shelves National Snow and Ice Data Center og ligger på den sørvestre delen Kronprinsesse Märtha Kyst, mellom Kapp Norvegia i nord og Lyddan Island og Stancomb-Willsstraumen i sør i en lengde på omtrent 450 km. | 3,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Historien_om_Tom_Jones,_et_hittebarn | 2023-02-04 | Historien om Tom Jones, et hittebarn | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Bøker fra 1749', 'Kategori:Romaner'] | Historien om Tom Jones, et hittebarn, ofte omtalt bare som Tom Jones, er en komisk roman av den engelske skuespill- og romanforfatteren Henry Fielding. Den ble første gang utgitt den 28. februar 1749, og regnes for å være blant de første engelske prosaverkene som tilhørte sjangeren roman. Romanen er inndelt i 18 mindre bøker. | Historien om Tom Jones, et hittebarn, ofte omtalt bare som Tom Jones, er en komisk roman av den engelske skuespill- og romanforfatteren Henry Fielding. Den ble første gang utgitt den 28. februar 1749, og regnes for å være blant de første engelske prosaverkene som tilhørte sjangeren roman. Romanen er inndelt i 18 mindre bøker. | Historien om Tom Jones, et hittebarn, ofte omtalt bare som Tom Jones, er en komisk roman av den engelske skuespill- og romanforfatteren Henry Fielding. Den ble første gang utgitt den 28. | 3,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svart_hagefly | 2023-02-04 | Svart hagefly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1761', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Svart hagefly (Melanchra persicariae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet på Sørlandet og det sørligste Østlandet i Norge.
| Svart hagefly (Melanchra persicariae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet på Sørlandet og det sørligste Østlandet i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 39 – 47 mm), silkeaktig gråsvart nattfly. Forkroppen og forvingen er gråsvarte. Forvingen har et skinnende hvitt nyremerke, ellers har den alle tegningene som er typiske for nattfly, men disse er vanskelige å se på grunn av den mørke fargen. Bakvingen er mørkgrå, lysere ved roten. Larven er naken, grønn eller brun, lysere på ryggen enn på buken. På sidene har den lyse skråstriper, på det bakerste kroppsleddet en spiss pukkel. På to av de fremste kroppsleddene har den mørke tverrflekker på ryggen.
== Levevis ==
Arten lever mest i bebodde områder: hager, veikanter og skrotemark. Larvene kan leve på en rekke ulike løvtrær, busker og urter. De voksne sommerfuglene flyr om natten i juli – august og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa, unntatt lengst i nord. I Norge forekommer den bare langs kysten av Sørlandet og Østlandet.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Melanchra persicariae på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) svart hagefly i Encyclopedia of Life
(en) svart hagefly i Global Biodiversity Information Facility
(no) svart hagefly hos Artsdatabanken
(sv) svart hagefly hos Dyntaxa
(en) svart hagefly hos Fauna Europaea
(en) svart hagefly hos NCBI
(en) Kategori:Melanchra persicariae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Melanchra persicariae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Svart hagefly (Melanchra persicariae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet på Sørlandet og det sørligste Østlandet i Norge. | 3,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nakkehoved_fyr | 2023-02-04 | Nakkehoved fyr | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1772 i Danmark', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1772', 'Kategori:Fyr i Danmark', 'Kategori:Gribskov kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Nakkehoved fyr var opprinnelig betegnelsen for to fyrtårn ved Nakkehoved, beliggende på den omtrent 30 meter høye klint Fyrbakkerne om lag 2 km øst for Gilleleje.
I de seneste år brukes betegnelsen om det vestlige av de to fyr, som nu er det eneste aktive. Det er et anduvningsfyr, som sammen med fyret på Kullen i Sverige markerer innseilingen til Øresund fra Kattegat. Det er et 21 m høyt blinkfyr, som avgir 3 blink a 0,3 sekunder varighet (umiddelbart etter hverandre, gruppeblink) for hvert 20. sekund. Lysstyrken er 229 358 cd, og fyret kan i klart vær sees 25 nautiske mil (omtrent 46 km). Fyret huser dessuten i dag Fyrhistorisk Museum.
Det østlige fyr ble slukket i 1898 og er i dag ført tilbake til sin skikkelse fra år 1800. Det inngår nå i, og var det opprinnelige Fyrhistorisk Museum.
| Nakkehoved fyr var opprinnelig betegnelsen for to fyrtårn ved Nakkehoved, beliggende på den omtrent 30 meter høye klint Fyrbakkerne om lag 2 km øst for Gilleleje.
I de seneste år brukes betegnelsen om det vestlige av de to fyr, som nu er det eneste aktive. Det er et anduvningsfyr, som sammen med fyret på Kullen i Sverige markerer innseilingen til Øresund fra Kattegat. Det er et 21 m høyt blinkfyr, som avgir 3 blink a 0,3 sekunder varighet (umiddelbart etter hverandre, gruppeblink) for hvert 20. sekund. Lysstyrken er 229 358 cd, og fyret kan i klart vær sees 25 nautiske mil (omtrent 46 km). Fyret huser dessuten i dag Fyrhistorisk Museum.
Det østlige fyr ble slukket i 1898 og er i dag ført tilbake til sin skikkelse fra år 1800. Det inngår nå i, og var det opprinnelige Fyrhistorisk Museum.
== Eksterne lenker ==
(en) Nakkehoved Fyr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Farvandsvæsenets historie.
Data om Nakkehoved fyr
Ornitologiske observasjoner ved Nakkehoved
Optisk telegraf under Napoleonskrigene
Åpning av Fyrhistorisk Museum
Holbo Herreds Kulturhistoriske Centre om Fyrhistorisk Museum | Nakkehoved fyr var opprinnelig betegnelsen for to fyrtårn ved Nakkehoved, beliggende på den omtrent 30 meter høye klint Fyrbakkerne om lag 2 km øst for Gilleleje. | 3,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8dt_hagefly | 2023-02-04 | Rødt hagefly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rødt hagefly (Melanchra pisi) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt nord til Nordland i Norge.
| Rødt hagefly (Melanchra pisi) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt nord til Nordland i Norge.
== Utseende ==
=== Sommerfugl ===
Rødt hagefly er et middelsstort, mer eller mindre brokete nattfly, med et vingespenn på 36–41 mm. Sommerfuglen kjennes lettest på den hvite flekken ved forvingens bakhjørne, som på innersiden er forlenget i en svart, pileformet flekk. Forkroppen og forvingene er ganske variable i fargen, men ofte brokete i grått og rødbrunt, kan også være ganske mørke. Forvingen har nokså tydelige nyre- og ringmerker, området mellom dem er mer eller mindre svart. Mellomlinjene, som avgrenser vingens midtfelt, er doble og tydelige. Bølgelinjen som går langs vingens ytterkant er hvit, forholdsvis bred og ujevn. Ved bakhjørnet og ofte også midt på er den utvidet til en hvit flekk som på innersiden er forlenget til en svart, pileformet flekk. Bakvingen er grå med et mørkere tverrbånd i den ytre delen.
=== Larve ===
Larven er karakteristisk, naken og slank. Den har brede, gule lengdestriper på mørkt grønn, rødbrun eller svart bunn.
== Levevis ==
Rødt hagefly kan finnes i mange forskjellige miljøer. Tross navnet er larven nærmest altetende og kan finnes på en lang rekke ulike planter, både løvtrær, busker (vanlig på bjørnebær), urter og endogtil bregner (vanlig på einstape). De voksne sommerfuglene flyr om natten i mai – juli og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Rødt hagefly er utbredt over hele Europa. I Norge er den funnet nord til Nordland.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Om Rødt hagefly på nettstedet Svenska Fjärilar, med bildegalleri. Besøkt 20. mars 2022.
Om Melanchra pisi på nettstedet UK moths. Besøkt 20. mars 2022.
== Eksterne lenker ==
(en) ertefly i Encyclopedia of Life
(en) ertefly i Global Biodiversity Information Facility
(no) ertefly hos Artsdatabanken
(sv) ertefly hos Dyntaxa
(en) ertefly hos Fauna Europaea
(en) ertefly hos NCBI
(en) Kategori:Ceramica pisi – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ceramica pisi – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ceramica pisi – detaljert informasjon på Wikispecies | thumb|den karakteristiske larven, grønn form | 3,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaffefilter | 2023-02-04 | Kaffefilter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Filtrering', 'Kategori:Kaffe', 'Kategori:Papirsorter'] | Kaffefilter er en husholdningsartikkel for trakting av kaffe. Normalt blir de lagd av papir, men kan også være lagd av andre materialer.
| Kaffefilter er en husholdningsartikkel for trakting av kaffe. Normalt blir de lagd av papir, men kan også være lagd av andre materialer.
== Papirfilter ==
Kaffefilter av papir blir lagd av ca. 100 g/m² kreppet papir. Kreppingen gjør at kaffen kan flyte fritt langs innsiden av filtertrakten hvor kaffefilteret er plassert. Råvare for filtrene er grove langfibre, normalt fra hurtigvoksende trær. Både blekede og ublekede kvaliteter blir produsert.
== Historie ==
Kaffefilteret ble i sin moderne utgave oppfunnet av tyskeren Melitta Bentz i 1908. Hun borret små hull i beholderen, klippet ut en rund bit av papp og plasserte den i bunnen av beholderen og satte beholderen på kaffekannen. Dette fikk navnet Melittafilteret. En eldre versjon ble oppfunnet av den franske katolske geistlige Jean-Baptist de Belloy-Morangle.
== Referanser == | Kaffefilter er en husholdningsartikkel for trakting av kaffe. Normalt blir de lagd av papir, men kan også være lagd av andre materialer. | 3,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A5lfly | 2023-02-04 | Kålfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skadedyr', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kålfly (Mamestra brassicae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Nordland i Norge.
| Kålfly (Mamestra brassicae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Nordland i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 37 – 46 mm), mørkgrått nattfly. Arten kan variere en del og ligne på flere andre arter, men kan kjennes sikkert på at leggen (tibia) på framfoten har en krum spore. Kroppen og forvingen er mørkgrå. Forvingen har et tydelig, hvitkantet nyremerke og et grått ringmerke. Bølgelinjen langs ytterkanten av vingen er hvit og smal, men tydelig. Ytre mellomlinje, som danner yttergrensen for vingens midtfelt, er mørk, enkel, smal, men tydelig og går i en vid bue. Indre mellomlinje er gjerne utydelig. Bakvingen er grå, mørkere langs ytterkanten. Larven er naken, grønnsvart på ryggen og grønn på buken, med en bred, lys sidestripe.
== Levevis ==
Arten finnes helst i hager og på åkre. Larvene går først og fremst på kål (Brassica oleracea), men også på diverse andre urter. De kan gjøre betydelig skade i kåldyrking. De voksne sommerfuglene flyr i to eller tre generasjoner mellom mai og september.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt over hele Europa. I Norge er den vanlig nord til Sogn og Fjordane, og er også funnet i Nordland.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Mamestra brassicae på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) kålfly i Encyclopedia of Life
(en) kålfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) kålfly hos Artsdatabanken
(sv) kålfly hos Dyntaxa
(en) kålfly hos Fauna Europaea
(en) kålfly hos NCBI
(en) Kategori:Mamestra brassicae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Mamestra brassicae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mamestra brassicae – detaljert informasjon på Wikispecies | Kålfly (Mamestra brassicae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Nordland i Norge. | 3,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5b%C3%A6rfly | 2023-02-04 | Blåbærfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann August Ephraim Goeze', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1781', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Blåbærfly (Papestra biren) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt over hele Norge.
| Blåbærfly (Papestra biren) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt over hele Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 35 – 40 mm), grått nattfly. Forvingen er grå, midtfeltet ofte noe mørkere enn resten. Nyre- og ringmerkene er svartkantede og tydelige, mellomlinjene som avgrenser midtfeltet ofte noe utydelige. Bak ringmerket er det en kort, svart lengdestrek som er gaffeldelt i begge ender (tappmerke), streken er ofte forkortet slik at det ser ut som en svart X. Bølgelinjen langs vingens ytterkant er smal og har ofte svarte pileflekker langs innerkanten. Bakvingen er lysgrå.
== Levevis ==
Arten finnes på heier og andre åpne områder. Larvene lever på ulike løvtrær og busker, blant andre bjørk, selje, viere, blåbær, tyttebær, blokkebær og pors. De voksne sommerfuglene flyr om natten i mai – juni og kommer gjerne til lys. Fargene gir god kamuflasje og de hviler gjerne ganske åpnet på trestammer, steiner o.l. om dagen.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt over hele Europa, og over hele Norge.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Papestra biren på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) blåbærfly i Encyclopedia of Life
(en) blåbærfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) blåbærfly hos Artsdatabanken
(sv) blåbærfly hos Dyntaxa
(en) blåbærfly hos Fauna Europaea
(en) blåbærfly hos ITIS
(en) blåbærfly hos NCBI
(en) Kategori:Papestra biren – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Papestra biren – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Blåbærfly (Papestra biren) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt over hele Norge. | 3,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MGV_176 | 2023-02-04 | MGV 176 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber .22 Long Rifle'] | MGV 176 er en maskinpistol i kamret for patrontypen .22 Long Rifle.
Den ble produsert i Jugoslavia av Gorenje inntil 1979, så ble produksjonen flyttet til Slovenia hvor den fremdeles blir produsert av Orbis.
MGV 176 har våpenmagasin som tar 161 patroner over løpet, og en skuddtakt på 1200-1600 patroner i minuttet. Våpenet kan utstyres med lyddemper og annet utstyr som lasersikte. Som de fleste våpen kamret for .22 Long Rifle er den kresen på ammunisjonen for å kunne å fungere optimalt.
| MGV 176 er en maskinpistol i kamret for patrontypen .22 Long Rifle.
Den ble produsert i Jugoslavia av Gorenje inntil 1979, så ble produksjonen flyttet til Slovenia hvor den fremdeles blir produsert av Orbis.
MGV 176 har våpenmagasin som tar 161 patroner over løpet, og en skuddtakt på 1200-1600 patroner i minuttet. Våpenet kan utstyres med lyddemper og annet utstyr som lasersikte. Som de fleste våpen kamret for .22 Long Rifle er den kresen på ammunisjonen for å kunne å fungere optimalt.
== Eksterne lenker ==
Om MGV 176
Spesifikasjoner
Modern Firearms: Modern Firearms – MGV-176 maskinpistol | Slovenia | 3,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idar_Burheim | 2023-02-04 | Idar Burheim | ['Kategori:1349-medlemmer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Funeral-medlemmer', 'Kategori:Fødsler 6. juni', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske doom metal-musikere', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08'] | Idar Burheim (født 6. juni 1979), kjent under artistnavnet Archaon, er en norsk gitarist og låtskriver. Han er kjent fra det norske black metal-bandet 1349 og doom metal-bandet Funeral (2001–2003). Han har også gjort gjesteopptredener på blant annet den medfølgende DVD-en til El Cacos album From Dirt og på Nefariums album Ad Discipulum.
| Idar Burheim (født 6. juni 1979), kjent under artistnavnet Archaon, er en norsk gitarist og låtskriver. Han er kjent fra det norske black metal-bandet 1349 og doom metal-bandet Funeral (2001–2003). Han har også gjort gjesteopptredener på blant annet den medfølgende DVD-en til El Cacos album From Dirt og på Nefariums album Ad Discipulum.
== Diskografi ==
=== 1349 ===
1349 (EP, 2001)
Liberation (studioalbum, 2003)
Beyond the Apocalypse (studioalbum, 2004)
Hellfire (studioalbum, 2005)
Revelations of the Black Flame (studioalbum, 2009)
Demonoir (studioalbum, 2010)
=== Funeral ===
In Fields of Pestilent Grief (studioalbum, 2002)
== Referanser == | Idar Burheim (født 6. juni 1979), kjent under artistnavnet Archaon, er en norsk gitarist og låtskriver. | 3,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dronning_Maud_Land | 2023-02-04 | Dronning Maud Land | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:72°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Dronning Maud Land', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Steder i Antarktis oppkalt etter nordmenn'] | Dronning Maud Land er delen av det antarktiske kontinent mellom 20° vestlig til 45° østlig lengde som utgjør Norges territoriale krav i Antarktis. Kysten av dette området ble i 1939 annektert av Norge, etter initiativ fra polarforsker Adolf Hoel, og området har siden hatt status som norsk biland. Området utgjør omkring en femdel av Antarktis og har i størrelse rundt syv ganger så stort areal som Norge (med Svalbard), og er som resten av Antarktis, helt uten lokale folkegrupper. Det norske kravet grenser til det britiske kravet i vest og det australske kravet i øst.
| Dronning Maud Land er delen av det antarktiske kontinent mellom 20° vestlig til 45° østlig lengde som utgjør Norges territoriale krav i Antarktis. Kysten av dette området ble i 1939 annektert av Norge, etter initiativ fra polarforsker Adolf Hoel, og området har siden hatt status som norsk biland. Området utgjør omkring en femdel av Antarktis og har i størrelse rundt syv ganger så stort areal som Norge (med Svalbard), og er som resten av Antarktis, helt uten lokale folkegrupper. Det norske kravet grenser til det britiske kravet i vest og det australske kravet i øst.
== Historie ==
Fabian Gottlieb von Bellingshausen er blitt tilskrevet oppdagelsen av det antarktiske kontinent, etter at han 27. januar 1820 rapporterte om observasjon av et islagt område «dekket med små koller» i posisjon 69°21′S 02°14′V, ca. 30 km utenfor kysten av Dronning Maud Land.
I perioden 1927–1937 utrustet forretningsmannen Lars Christensen, som drev med utstrakt hvalfangst i Sørishavet, tilsammen ni ekspedisjoner for å utforske hvalforekomster utenfor det som senere er kjent som Dronning Maud Land. Ekspedisjonene gjennomførte også kartlegging av kysten og deler av fastlandet, blant annet ved hjelp av flyfotografering. I løpet av ekspedisjonene ble Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Mauds Land (tidsriktig skriveform) erklært for norsk territorium. Den 14. januar 1939 ble Dronning Maud Land offisielt annektert av Norge, gjennom Stortingsvedtak.
Tyskland gjorde krav på en del Dronning Maud Land mellom 20°E og 10°W fra 19. januar 1939. Området ble kalt for Neuschwabenland, men det norske kravet ble levert bare uker før det tyske kravet.
Den norske annekteringen var en hasteaksjon, ettersom den kjente norske polarforsker Adolf Hoel hadde via en tysk bekjents kone fått nyss om at Tyskland i all stillhet hadde sendt en vitenskapelig ekspedisjon med skipet "Schwaben", med det formål å gjøre krav på dette området. Hoel tok umiddelbart kontakt med statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht, og Utenriksdepartementet gav Hoel i oppdrag å skaffe frem dokumentasjon av norsk aktivitet i Antarktis. Noen få dager før den tyske ekspedisjonen kom frem, vedtok den norske regjeringen den 14. januar 1939 å annektere atlanterhavskysten av det antarktiske kontinentet og gav området navnet Dronning Mauds Land. Tyskland protesterte ikke mot den norske anneksjonen, og således er Dronning Maud Land i dag norsk biland (inngår ikke i Kongeriket Norge).
I 1959 undertegnet tolv nasjoner den internasjonale Antarktistraktaten som skal hindre at kontinentet skal bli benyttet militært og sikre området for vitenskapelige formål. I dens artikkel IV er det klargjort at Norge som følge av traktaten ikke oppgir noen av sine eksisterende territorielle krav, men undertegnerne forplikter seg også til ikke å hevde sine krav.
== Geografi ==
Dronning Maud Land ligger mellom 20° vest og 45° øst og omfatter Kronprinsesse Märtha Kyst, Prinsesse Astrid Kyst, Prinsesse Ragnhild Kyst, Prins Harald Kyst, Kronprins Olav Kyst og selve polarplatået, på norsk gjerne benevnt Kong Håkon VII Vidde, mens det internasjonalt aksepterte navnet er Antarktisplatået. Fra isbremmene utenfor kystlinjen stiger landskapet med mektige isbreer gradvis til over 1000 meter. Der finnes flere områder med ruvende fjell og nunataker, de høyeste rager over 3000 moh. Fra vest til øst ligger Vestfjella, Heimefrontfjella og Borgmassivet på Maudheimvidda, Gjelsvikfjella, Mühlig-Hofmannfjella og Wohlthatmassivet i Fimbulheimen, Sør-Rondane og Belgicafjella som de mest fremtredende fjellkjedene.
Høyeste punkt er Valkyrjedomen (Dome F, Dome Fuji) på 3810 moh. i den østlige delen av Kong Håkon VII Vidde, mens det høyeste fjellet er Jøkulkyrkja med 3148 moh.
Tre mektige isbreer drenerer denne delen av Øst-Antarktis. Ved 20° vest renner Stancomb-Willsstraumen vestover ut over Brunt isbrem. Grensen mellom Borgmassivet og Gjelsvikfjella og er preget av Jutulstraumen som gir næring til Fimbulisen. Mellom Wohlthatmassivet og Sør-Rondane renner av den 200 km brede Carsten Borchgrevinkisen.
== Biologi ==
Det er flere arter sjøfugl som hekker på land, og ved kysten forekommer fire forskjellige selarter.
Plantelivet i Dronning Maud Land er stort sett begrenset til lav, mose og alger som vokser i de snøfrie områdene med nunataker.
Det er opprettet to spesielt fredede verneområder (ASPA) i Dronning Maud Land: ASPA nr. 141 (Yukidori Valley) ved Lützow-Holmbukta som har et typisk antarktisk fjellmarksøkosystem, og ASPA nr. 142 ved Svarthamaren som med nærmere en halv million antarktispetrell (Thalassoica antarctica) har Antarktis' største innlandskoloni av sjøfugl. Adgang til disse områdene er forbudt uten spesiell tillatelse.
== Forskning ==
I Dronning Maud Land finnes et titalls forskningsstasjoner. Det gjennomføres hovedsakelig forskning innen fag som glasiologi, geologi, meteorologi, seismologi, gravimetri, oseanografi, biologi og atmosfærisk vitenskap. Følgende forskningsstasjoner er helårsbemannede (fra vest mot øst):
SANAE (Sør-Afrika)
Troll (Norge)
Neumayer (Tyskland)
Maitri (India)
Novolazarevskaja (Russland)
Syowa (Japan)Ellers finnes det en rekke andre baser som enten kun har sommerdrift, eller er automatisk drevne meteorologiske stasjoner. Sverige og Finland opererer hver sin sommerbemannede stasjon, henholdsvis Svea og Aboa, side om side på nunataken Basen i Vestfjella.
I forbindelse med Norsk Polarinstitutts 75-årsjubileum i 2003 ble den norske forskningsstasjonen Troll oppgradert til en helårsstasjon, og Norge ble den siste nasjonen med kravområde i Antarktis som åpnet en helårsstasjon. Stasjonen ble opprinnelig satt opp av den norske Antarktis-ekspedisjonen 1989/90 og var en lett konstruksjon på 100 m². Stasjonen var kun egnet til bruk i sommerhalvåret, fra november til februar.
== Eksterne lenker ==
(en) Dronning Maud Land – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Norsk Polarinstitutt: Dronning Maud Land
(no) Miljøstatus i Norge: Dronning Maud Land
(no) Lov om Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m.
(no) Sentrale forskrifter – Lov av 27. feb. 1930 nr 3 om Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m. | Sør-Rondane er en ca. 200 km lang fjellkjede i Dronning Maud Land i Antarktis med topper på rundt 3 000 moh. | 3,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Likasi | 2023-02-04 | Likasi | ['Kategori:10°S', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:Afrikastubber', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Den demokratiske republikken Kongo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-12'] | Likasi, tidligere kjent som Jadotville eller Jadotstad, er en by i provinsen Haut-Katanga i den sørøstlige delen av Den demokratiske republikken Kongo. Byen har (pr. 2005) et innbyggertall på cirka 360 000. Byens hovednæring er gruvedrift. | Likasi, tidligere kjent som Jadotville eller Jadotstad, er en by i provinsen Haut-Katanga i den sørøstlige delen av Den demokratiske republikken Kongo. Byen har (pr. 2005) et innbyggertall på cirka 360 000. Byens hovednæring er gruvedrift. | Likasi, tidligere kjent som Jadotville eller Jadotstad, er en by i provinsen Haut-Katanga i den sørøstlige delen av Den demokratiske republikken Kongo. Byen har (pr. | 3,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laksefjordskatten | 2023-02-04 | Laksefjordskatten | ['Kategori:Arkeologi i Norge', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Gamviks historie', 'Kategori:Kultur i Gamvik', 'Kategori:Kultur i Ålesund'] | Laksefjordskatten er navnet på et arkeologisk funn som ble gjort sommeren 1929 i Vestre Eikvik i Laksefjorden i Finnmark. Samen Erik Johnsen fant under en stein på sin eiendom én stor og fem mindre gullringer, et gullsmykke og en armring av sølv sammen med noen beinrester. Han solgte skatten i 1929 til fiskeskipper og kaptein Lars Ask fra Ålesund for 5 kroner og to kasser sild. Ask solgte skatten videre i 1931 til Aalesunds Museum for 1050 kroner etter at den av Oldsaksamlingen var taksert til en metallverdi på 950 kroner, det er 408 gram gull i skatten. Man antar at gjenstandene er fra folkevandringstiden, vikingtiden eller tidlig middelalder.
| Laksefjordskatten er navnet på et arkeologisk funn som ble gjort sommeren 1929 i Vestre Eikvik i Laksefjorden i Finnmark. Samen Erik Johnsen fant under en stein på sin eiendom én stor og fem mindre gullringer, et gullsmykke og en armring av sølv sammen med noen beinrester. Han solgte skatten i 1929 til fiskeskipper og kaptein Lars Ask fra Ålesund for 5 kroner og to kasser sild. Ask solgte skatten videre i 1931 til Aalesunds Museum for 1050 kroner etter at den av Oldsaksamlingen var taksert til en metallverdi på 950 kroner, det er 408 gram gull i skatten. Man antar at gjenstandene er fra folkevandringstiden, vikingtiden eller tidlig middelalder.
== Omstridt ==
Skatten ble utstilt i Ålesund sommeren 2008. I 1970 var den utstilt på Tromsø Museum. Gamvik museum vil gjerne ha en kopi av skatten eller aller helst ha den tilbakeført til kommunen hvor den ble funnet. I utgangspunktet var loven slik da skatten ble funnet, at dette var Statens eiendom. Men det visste ikke finneren, så han solgte den. Og etter 80 år mener noen at Staten ikke kan ekspropriere funnet, kravet om statlig eierskap er foreldet.
Allerede i 1938 tok arkeologen Guttorm Gjessing til orde for at funnet burde deponeres i Tromsø og beklaget at Tromsø Museum ikke hadde penger til å løse ut Laksefjordskatten, så den befinner seg derfor fremdeles i Ålesund.
== Eksterne lenker ==
Tre museer strides om Laksefjordskatten Artikkel i Sunnmørsposten 8. februar 2008 basert på en tekst fra NTB | Laksefjordskatten er navnet på et arkeologisk funn som ble gjort sommeren 1929 i Vestre Eikvik i Laksefjorden i Finnmark. Samen Erik Johnsen fant under en stein på sin eiendom én stor og fem mindre gullringer, et gullsmykke og en armring av sølv sammen med noen beinrester. | 3,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1908 | 2023-02-04 | Filmåret 1908 | ['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1908', 'Kategori:Utgivelser fra 1908', 'Kategori:Verk fra 1908'] | Filmåret 1908 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1908.
| Filmåret 1908 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1908.
== Årets filmer ==
Gustaf III och Bellman
Kolingen
Romeo och Julia
== Fødsler ==
10. januar
Paul Henreid, østerriksk skuespiller (død 1992)
Bernard Lee, britisk skuespiller (død 1981)
11. januar – Lionel Stander, amerikansk skuespiller (død 1994)
12. januar – Jean Delannoy, fransk regissør (død 2008)
13. januar – Ruth Taylor, amerikansk skuespiller (død 1084)
16. januar – Ethel Merman, amerikansk skuespiller (død 1984)
18. januar – John Sandling, svensk skuespiller.
26. januar – Beatrice Dawson, britisk kostymemaker (død 1976)
2. februar – Renzo Rossellini, italiensk komponist (død 1982)
7. februar – Buster Crabbe, amerikansk skuespiller og svømmer.
10. februar – Alexandre Mnouchkine, russisk-fransk filmprodusent (død 1993)
17. februar – Georges Dancigers, russisk-fransk filmprodusent (død 1993)
22. februar – John Mills, britisk skuespiller. (død 2005)
26. februar – Tex Avery, amerikansk animatør, filmregissør, skuespiller og manusforfatter.
28. februar – Alexander Golitzen, amerikansk produksjonsdesigner (død 2005)
4. mars – Naemi Briese, svensk sangerinne og skuespiller.
5. mars – Rex Harrison, britisk skuespiller (død 1990)
7. mars – Anna Magnani, italiensk skuespiller (død 1973)
16. mars – Robert Rossen, amerikansk regissør og manusforfatter (død 1966)
17. mars – Brigitte Helm, tysk skuespiller (død 1996)
20. mars – Michael Redgrave, britisk skuespiller (død 1985)
23. mars – Joan Crawford, amerikansk skuespiller.
25. mars – David Lean, britisk regissør (død 1991)
30. mars – Lill-Tollie Zellman, svensk skuespiller.
1. april – Richard Barstow, amerikansk filmregissør og koreograf.
5. april – Bette Davis, amerikansk skuespiller (død 1989)
13. april – Yngve Nordwall, svensk skuespiller og regissør.
21. april – Wilfried Seyferth, tysk skuespiller (død 1954)
30. april
Sven Magnusson, svensk skuespiller.
Eve Arden, amerikansk skuespiller (død 1990)
3. mai – Alli Halling, svensk skuespiller.
6. mai – Lucien Ballard, amerikansk filmfotograf (død 1988)
19. mai – Bengt-Olof Granberg, svensk skuespiller.
20. mai – James Stewart, amerikansk flygeneral og skuespiller. (død 1997)
26. mai – Robert Morley, britisk skuespiller og forfatter (død 1992)
27. mai – Frank S. Nugent, amerikansk manusforfatter (død 1965)
30. mai – Mel Blanc, amerikansk stemmeskuespiller.
31. mai
Nils Poppe, svensk skuespiller.
Don Ameche, amerikansk skuespiller (død 1993)
8. juni – Gardar Sahlberg, svensk litteraturforskare, manusforfatter, sangtekstforfatter og kortfilmsregissør.
10. juni – Robert Cummings, amerikansk skuespiller (død 1990)
23. juni – Turid Haaland, norsk skuespiller (død 1979)
9. juli – Harald Reinl, østerriksk regissør (død 1986)
12. juli
Milton Berle, amerikansk manusforfatter, komponist, komiker og skuespiller. (død 2002)
Alain Cuny, fransk skuespiller (død 1994)
14. juli – George Sherman, amerikansk regissør (død 1991)
18. juli – Lupe Vélez, meksikansk skuespiller (død 1944)
30. juli – Arno Assmann, tysk skuespiller, regissør og intendant (død 1979)
13. august – Gene Raymond, amerikansk skuespiller (død 1998)
30. august – Fred MacMurray, amerikansk skuespiller (død 1991)
4. september – Edward Dmytryk, amerikansk regissør (død 1999)
6. september – Alfred Schieske, tysk skuespiller (død 1970)
7. september – Stina Ståhle, svensk skuespiller.
12. september – Milton Berle, amerikansk skuespiller.
13. september – Albert Gaubier, polsk-svensk regissør, koreograf og danser.
15. september – Jules Schermer, amerikansk filmprodusent (død 1996)
27. september – Dagmar Olsson, svensk skuespiller, sangerinne og danser.
3. oktober – Evelyn Holt, tysk skuespiller (død 2001)
5. oktober – Joshua Logan, amerikansk regissør (død 1988)
6. oktober – Carole Lombard, amerikansk skuespiller (død 1942)
7. oktober – Otto Moskovitz, rumensk/svensk sirkusartist og skuespiller.
9. oktober – Jacques Tati, fransk komiker, regissør.
21. oktober – Birger Lensander, svensk skuespiller.
26. oktober – Inga-Lill Åhström, svensk skuespiller.
29. oktober – Lorens Marmstedt, svensk regissør, manusforfatter og filmprodusent.
3. november – Jack Donohue, amerikansk filmregissør, koreograf, skuespiller og danser.
4. november – Stanley Cortez, amerikansk filmfotograf (død 1997)
11. november – 11. november – Martin Held, tysk skuespiller (død 1992)
16. november – Gustaf Färingborg, svensk skuespiller.
13. desember – Sture Lagerwall, svensk skuespiller og regissør.
20. desember – Curt Löwgren, svensk skuespiller.
22. november – Marcel Cravenne, fransk regissør (død 2002)
24. november – Aleksander Ford, polsk regissør (død 1980)
11. desember
Bror Bügler, svensk skuespiller, manusforfatter og regissør.
Manoel de Oliveira, portugisisk regissør
13. desember – Fritz Schröder-Jahn, tysk skuespiller og regissør (død 1980)
14. desember
Friedrich Joloff, tysk skuespiller (død 1988)
Laurence Naismith, britisk skuespiller (død 1992)
26. desember – Lizzy Stein, svensk skuespiller og sangerinne.
28. desember – Lew Ayres, amerikansk skuespiller (død 1996)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1908 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1908 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1908. | 3,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Boyce | 2023-02-04 | William Boyce | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 7. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1779', 'Kategori:Døve kunstnere', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler 11. september', 'Kategori:Fødsler i 1711', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Willam Boyce (1711–1779) var en engelsk førklassisistisk komponist.
Boyce var blant de svært få betydningsfulle engelskfødte komponister som virket i hans samtid.
| Willam Boyce (1711–1779) var en engelsk førklassisistisk komponist.
Boyce var blant de svært få betydningsfulle engelskfødte komponister som virket i hans samtid.
== Biografi ==
Boyce sang i koret ved St. Pauls katedral. Etter stemmeskiftet studerte han musikk med Maurice Greene. I 1734 fikk han sin første profesjonelle stilling som organist ved Oxford Chapel, og han virket i en rekke lignende stillinger før han ble utnevnt til Master of the King's Musick i 1755 og deretter til organist ved Chapel Royal i 1758.
Boyce ble gradvis døv og sa derfor opp organistposten.
I stedet arbeidet han på arbeidet på trebindsverket Cathedral Music som Maurice Greene hadde påbegynt. Verket gir en oversikt over komponister som William Byrd, Henry Purcell og Thomas Tallis og var i over hundre år standardverket om engelsk kirkemusikk på 1500-, 1600- og 1700-tallet.
== Musikk ==
Boyce skrev et stort antall kirkelige og verdslige vokalverk, oder, sanger, kantater og sceneverk. Av instrumentalmusikk skrev han 8 symfonier, 15 triosonater, 12 overtyrer, 3 concerti grossi og klaververk.
Ved siden av Thomas Arne var Boyce en av svært få av tidens engelske komponister som tålte sammenligning med sine kontinentale kolleger. Til forskjell fra de fleste andre, klarte Boyce stort sett å unngå å bli påvirket av Georg Friedrich Händels musikk.
Etter William Boyces død falt musikken hans i glemsel. Først på 1900-tallet ble instrumentalmusikken, særlig symfoniene og kammermusikken, gjenstand for fornyet interesse.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Boyce, William» i Dictionary of National Biography. London: Smith, Elder & Co. 1885–1900.
== Eksterne lenker ==
(en) William Boyce – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Boyce på Internet Movie Database
(en) William Boyce på Discogs
(en) William Boyce på MusicBrainz
(de) Verk av og om William Boyce i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Roger Slade: «William Boyce» på websidene Eighteenth Century English Music
(en) Fritt tilgjengelige noter av William Boyce i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av William Boyce i International Music Score Library Project | Willam Boyce (1711–1779) var en engelsk førklassisistisk komponist. | 3,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dekorum | 2023-02-04 | Dekorum | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Retorikk'] | Dekorum (latin decorum) er innen klassisk litterær estetikk et begrep som angir hva som er passende, og i overført betydning hva som er sosialt passende i en situasjon. Å bryte med sjangerens gitte dekorum, kalles for stilbrudd.
Aristoteles behandler dekorum gjeldende retorikk og poetikk i sin Poetikken, på lik linje som Horatius gjør i Ars Poetica. Dekorum innebærer i denne sammenhengen hva som er en egnet stil i en gitt litterær kontekst, for eksempel at en komisk figur ikke passer i en tragedie. Stiler ble senere delt inn i tre nivåer i antikken: høystil, mellomstil og lavstil. Disse nivåene besatt ulike språkstiler, og burde ikke blandes, fastslo estetikken. De tre nivåene ble eksemplifisert med tre verker av Vergilius: Aeneiden, Georgica og Bucolica, «Vergilius hjul», senere omdefinert som epikk (høystil), didaktikk (mellomstil) og pastoral (lavstil). Stilistisk sett var det et brudd å blande fra disse stilene. Lyrikken ble etter hvert den litterære formen som i størst grad avviker fra de andre, med ord og meningsinnhold som aldri forekommer i annen litteratur. I modernismen og senere har derimot denne estetikken blitt utfordret.
For dramaet har dekorum også omfattet hvilke handlinger som anses passende eller upassende for scenen, deriblant det fransk-klassiske kravet på de tre enhetene (tid, rom og handling). | Dekorum (latin decorum) er innen klassisk litterær estetikk et begrep som angir hva som er passende, og i overført betydning hva som er sosialt passende i en situasjon. Å bryte med sjangerens gitte dekorum, kalles for stilbrudd.
Aristoteles behandler dekorum gjeldende retorikk og poetikk i sin Poetikken, på lik linje som Horatius gjør i Ars Poetica. Dekorum innebærer i denne sammenhengen hva som er en egnet stil i en gitt litterær kontekst, for eksempel at en komisk figur ikke passer i en tragedie. Stiler ble senere delt inn i tre nivåer i antikken: høystil, mellomstil og lavstil. Disse nivåene besatt ulike språkstiler, og burde ikke blandes, fastslo estetikken. De tre nivåene ble eksemplifisert med tre verker av Vergilius: Aeneiden, Georgica og Bucolica, «Vergilius hjul», senere omdefinert som epikk (høystil), didaktikk (mellomstil) og pastoral (lavstil). Stilistisk sett var det et brudd å blande fra disse stilene. Lyrikken ble etter hvert den litterære formen som i størst grad avviker fra de andre, med ord og meningsinnhold som aldri forekommer i annen litteratur. I modernismen og senere har derimot denne estetikken blitt utfordret.
For dramaet har dekorum også omfattet hvilke handlinger som anses passende eller upassende for scenen, deriblant det fransk-klassiske kravet på de tre enhetene (tid, rom og handling). | Dekorum (latin decorum) er innen klassisk litterær estetikk et begrep som angir hva som er passende, og i overført betydning hva som er sosialt passende i en situasjon. Å bryte med sjangerens gitte dekorum, kalles for stilbrudd. | 3,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Arne | 2023-02-04 | Thomas Arne | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 5. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1778', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1710', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Augustine Arne (født 12. mars 1710 i London, død 5. mars 1778 samme sted) var en britisk førklassisistisk komponist.
Arne var en av få engelskfødte komponister som var i stand til å konkurrere med de utenlandske komponistene som dominerte engelsk musikk på 1700-tallet. I dag er Arne mest kjent som opphavsmann til en av Englands uoffisielle nasjonalsanger, «Rule, Britannia!».
| Thomas Augustine Arne (født 12. mars 1710 i London, død 5. mars 1778 samme sted) var en britisk førklassisistisk komponist.
Arne var en av få engelskfødte komponister som var i stand til å konkurrere med de utenlandske komponistene som dominerte engelsk musikk på 1700-tallet. I dag er Arne mest kjent som opphavsmann til en av Englands uoffisielle nasjonalsanger, «Rule, Britannia!».
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Arne ble født i en katolsk familie, og døpt i denne tro.Både faren og bestefaren var møbeltapetserere og begge ble ledere av City Company of Upholsterers. Hans bestefar kom i hardt vær og døde i gjeldsfengselet i Marshalsea. Arnes far tjente nok penger ikke bare til å leie 31 King Street, et stort hus i Covent Garden, men også nok til å sende sønnen til Eton College. Senere i livet tapte også han mesteparten av sine penger, og måtte supplere på inntektene ved en bijobb på Drury Lane Theatre.
Arne var så glad i musikk at han smuglet et spinett inn på rommet sitt, dempet lydene fra det med et tørkle, og øvde på det i hemmelighet mens resten av familien sov. Han fant også en måte å snike seg inn på galleriet på Italian Opera. Det var i denne operaen at han først møtte musikeren og komponisten Michael Festing, som skulle ha stor innflytelse på ham. Festing lærte ham å spille fiolin, og tok ham med på mange musikktilstelninger, blant annet for å høre Thomas Roseingrave konkurrere om stillingen som organist ved Hanover Square, og et besøk til Oxford i 1733 for å høre Georg Friedrich Händels Athalia.
=== Karriere ===
Etter skolegangen ble Arne kontorist ved et advokatfirma i tre år. Så oppdaget hans far at sønnen ledet en gruppe musikanter under det som antagelig var en av Festings musikktilstelninger. Da han innså hvor sønnens største talenter og interesser lå, lot han ham slutte på sin juridiske karrierevei for å dyrke musikken som levevei.Hans første verk, operaen Rosamond etter en libretto av Joseph Addison fikk straks en stor suksess, og det gjaldt i enda høyere grad de neste, Thumb, or the opera of operas og i 1738 operaen Comus med tekst av John Milton.
Siden Arne var katolikk gikk han glipp av profitable oppdrag for Church of England som andre samtidige engelske komponister, eksempelvis William Boyce og John Stanley, kunne nyte godt av, og Arne egnet seg derfor nesten fullstendig til teatermusikk.
Thomas Arne var gift med Cecilia Young, elev av Francesco Geminiani og en av de største engelske sopranene på 1700-tallet. Deres sønn Michael Arne var også komponist. Musikkhistorikeren og komponisten Charles Burney var elev av Thomas Arne.
== Musikk ==
Arne skrev i alt 30 operaer og en rekke oratorier som ved siden av Händels virker tørre og fargeløse. Størstedelen av Arnes scenemusikk er tapt, det meste sannsynligvis i den ødeleggende brannen i Covent Garden i 1808. Han viste liten interesse for konsertmusikk, og det han skrev av symfonier, overtyrer og konserter for klaviaturinstrumenter er stort sett biprodukter av teatermusikken. Han skrev musikk i en rekke ulike stilarter, for eksempel tok han i bruk trekk fra engelsk folkemusikk, han skrev italienske operaer og komponerte i 1700-tallets galante stil.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Augustine Arne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Augustine Arne – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Arne på Internet Movie Database
(en) Thomas Arne hos Internet Broadway Database
(en) Thomas Arne på Discogs
(en) Thomas Arne på Discogs
(en) Thomas Arne på MusicBrainz
(en) Thomas Arne på Spotify
(en) Thomas Arne på AllMusic
(en) Thomas Arne i Classic Encyclopedia
(en) Fritt tilgjengelige noter av Thomas Arne på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Thomas Arne i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Thomas Arne i International Music Score Library Project | Thomas Augustine Arne (født 12. mars 1710 i London, død 5. | 3,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seiko | 2023-02-04 | Seiko | ['Kategori:Armbåndsur', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Japanske industriselskaper'] | Seiko Holdings Corporation (セイコーホールディングス株式会社, Seikō Hōrudingusu Kabushiki-gaisha), mer kjent som bare Seiko (uttales sey-koh), er en japansk produsent av armbåndsur.
| Seiko Holdings Corporation (セイコーホールディングス株式会社, Seikō Hōrudingusu Kabushiki-gaisha), mer kjent som bare Seiko (uttales sey-koh), er en japansk produsent av armbåndsur.
== Historie ==
Selskapet startet i 1881, da Kintarō Hattori åpnet en klokke- og smykkebutikk som han kalte "K. Hattori" (服部時計店, Hattori Tokeiten) i Ginza-området av Tokyo. 11 år senere, i 1892, begynte han å produsere klokker under navnet Seikosha (精工舎, Seikōsha). Ifølge selskapets offisielle historie "A Journey In Time: The Remarkable Story of Seiko" (2003), er Seiko et japansk ord, som betyr "suksess".
De første urene som ble produsert med merket Seiko dukket opp i 1924. I 1969 introduserte Seiko «Astron», verdens første quartz-klokke. På introduksjonstidspunktet kostet den like mye som en middels stor bil. Senere laget de den første quartz-kronografen. I 1985 etablerte Seiko og Orient en felles fabrikk. Seikos produkter benyttes ofte som offisiell tidtaker under store idrettsarrangementer, som OL og VM i fotball i Argentina (1978), Spania (1982), Mexico (1986) og Italia (1990).
Selskapet ble stiftet som K. Hattori & Co., Ltd. i 1917, omdøpt til Hattori Seiko Co., Ltd. i 1983, og til Seiko Corporation i 1990. Etter å ha omstrukturert og skilt ut virksomhetene i underselskaper (som Seiko Watch Corporation og Seiko Clock Inc.), ble det et holding-selskap i 2001 og fikk sitt nåværende navn Seiko Holdings Corporation fra juli 2007.
== Produkter ==
Seiko er nok best kjent for sine armbåndsur og er en av svært få ur-produsenter som produserer alle sine klokker og urverk i sin helhet på egen fabrikk. Til og med små deler som oljen som brukes til smøring av urverk, det selvlysende på viserne og urskivene produseres på Seikos fabrikker.
Seiko produserer både mekaniske ur og quartz-ur i varierende prisklasser, fra US$ 50 og opp til $US 100 000. Seikos mekaniske ur er mest verdsatt blant samlere, fra Seikos «5»-serie (5-tallet reflekterer de fem grunnleggende egenskaper ved uret, støtsikkert, vanntett, automatisk, samt dag- og datovisning) som er de vanligste; Seikos automatiske chronometer-serie; «Bell-Matic» med mekanisk alarm; til de høyt prisede «Credor»-, «King Seiko»- og «Grand Seiko»-seriene. «Kinetic»-klokkene står for en stor del av Seikos salg. Disse kombinerer de selvtrekkende egenskapene til et automatisk ur med et quartz-urs nøyaktighet. Det er ikke batteri i mekaniske ur og Kinetic-ur, de er i sin helhet drevet av bevegelsene til bæreren.
Seiko produserer også annet elektronisk utstyr. I 1980-årene produserte selskapet en rekke digitale synthesizere, som f.eks. Seiko DS-250. I dag produserer musikk-divisjonen metronomer og stemme-apparater.
=== Spring Drive ===
7. oktober 2005 annonserte Seiko verdenslanseringen av Seiko Spring Drive, et nytt mekanisk urverk som gir nøyaktighet som et quartz-ur og 72 timer gangreserve, mot gjennomsnittlig 40 timer for andre mekaniske ur. I disse klokkene ordnes reguleringen med en "Tri-synchro Regulator", hvor en oscillerende quartz-krystall regulerer farten til urverket og dermed nøyaktigheten.
== Seiko i film og media ==
Forskjellige Seiko-ur ble brukt av Roger Moore som James Bond i fire filmer fra 1977-85. Sean Connery brukte også en Seiko som Bond i Never say never again fra 1983. Jason Bourne bruker en Seiko kronograf i boken The Bourne Identity av Robert Ludlum.
== Se også ==
Tid.
== Referanser og fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
(ja) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Seiko – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
www.seikowatches.com | (2006) | 3,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Youth_Pictures_of_Florence_Henderson | 2023-02-04 | Youth Pictures of Florence Henderson | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Norske rockegrupper', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn'] | Youth Pictures of Florence Henderson er et norsk post-rock-band. Det ble startet opp av journalistikkstudenter i Bodø høsten 2003, og har gitt ut to album og en ep. Bandnavnet er hentet fra tv-serien The Brady Bunch, der en av skuespillerne heter «Florence Henderson». Medlemmene i bandet driver også det norske uavhengige plateselskapet og bookingbyrået How is Annie Records.
Debutalbumet Unnoticeable in a Tiny Town, Invisible in the City fra 2005 fikk overveldende positive kritikker. Panorama ga albumet 6 av 6 og skrev at «gruppen vekker til livs hele spektret av følelser og leverer postrock i den aller ypperste verdensklasse.» Puls beskrev albumet som «...et av årets aller vakreste musikkeventyr her til lands. Postrock og popmagi i en blanding slik svært, svært få gjør det.» Plata fikk også internasjonal oppmerksomhet, og ble kåret til årets 36. beste utgivelse av nettstedet The Silent BalletAlbumet har i senere tid fått klassikerstatus, og ble i 2018 slik omtalt av radioprogrammet Bra Trommis: «Norges viktigste album hva gjelder sjangeren postrock er debutalbumet fra 2005 til Youth Pictures of Florence Henderson».
I 2010 ga bandet ut sitt andre album, et selvtitulert dobbeltalbum gitt i en 32-siders bok med illustrasjoner av Hanne Grieg Hermansen og Hans Hansen. Også dette albumet fikk særdeles god mottakelse. «Spektakulært fra norsk undergrunn» skrev Dagsavisen og trillet terningkast 5, det samme gjorde Adresseavisen som skrev «Har du som YPOFH en hang til melankoli, lyden av rock i store rom, lydtepper med mange halvgjennomsiktige lag, og kontrasten nært/fjernt, så har du noe å se fram til» Dobbeltalbumet ble distribuert i USA av Robotic Empire.
Etter en utsolgt releasekonsert på Parkteatret, ble bandet booket til å spille på Sjøsiden på Øyafestivalen i 2010 . Året etter reiste bandet på omfattende Europa- og USA-turneer, og ble invitert til å spille på SXSW i Austin, Texas.I 2012 ga bandet ut EP'n Small Changes We Hardly Notice, på det norske plateselskapet Siste Sukk, og det amerikanske toneangivende labelet Count Your Lucky Stars. Rockfreaks ga albumet 8 av 10, og skrev «Having attracted the attention of Count Your Lucky Stars and the scene in America, it seems like Youth Pictures of Florence Henderson are set to make a name for themselves outside of their native Norway. It's deserved, too, as few bands can claim to be as consistently excellent as Youth Pictures of Florence Henderson».Bandet har de senere år trappet ned virksomheten og spiller i snitt en eksklusiv konsert i året. De har stått bak den nå nedlagte Sandermosen emofestival og opptrådte sist på Stokkøyafestivalen i 2018.
Sangen «We may be remembered by what we did when we sat down» ble brukt av HBO i programmet de sendte før boksekampen mellom Kelly Pavlik og Bernard Hopkins i 2008.
| Youth Pictures of Florence Henderson er et norsk post-rock-band. Det ble startet opp av journalistikkstudenter i Bodø høsten 2003, og har gitt ut to album og en ep. Bandnavnet er hentet fra tv-serien The Brady Bunch, der en av skuespillerne heter «Florence Henderson». Medlemmene i bandet driver også det norske uavhengige plateselskapet og bookingbyrået How is Annie Records.
Debutalbumet Unnoticeable in a Tiny Town, Invisible in the City fra 2005 fikk overveldende positive kritikker. Panorama ga albumet 6 av 6 og skrev at «gruppen vekker til livs hele spektret av følelser og leverer postrock i den aller ypperste verdensklasse.» Puls beskrev albumet som «...et av årets aller vakreste musikkeventyr her til lands. Postrock og popmagi i en blanding slik svært, svært få gjør det.» Plata fikk også internasjonal oppmerksomhet, og ble kåret til årets 36. beste utgivelse av nettstedet The Silent BalletAlbumet har i senere tid fått klassikerstatus, og ble i 2018 slik omtalt av radioprogrammet Bra Trommis: «Norges viktigste album hva gjelder sjangeren postrock er debutalbumet fra 2005 til Youth Pictures of Florence Henderson».
I 2010 ga bandet ut sitt andre album, et selvtitulert dobbeltalbum gitt i en 32-siders bok med illustrasjoner av Hanne Grieg Hermansen og Hans Hansen. Også dette albumet fikk særdeles god mottakelse. «Spektakulært fra norsk undergrunn» skrev Dagsavisen og trillet terningkast 5, det samme gjorde Adresseavisen som skrev «Har du som YPOFH en hang til melankoli, lyden av rock i store rom, lydtepper med mange halvgjennomsiktige lag, og kontrasten nært/fjernt, så har du noe å se fram til» Dobbeltalbumet ble distribuert i USA av Robotic Empire.
Etter en utsolgt releasekonsert på Parkteatret, ble bandet booket til å spille på Sjøsiden på Øyafestivalen i 2010 . Året etter reiste bandet på omfattende Europa- og USA-turneer, og ble invitert til å spille på SXSW i Austin, Texas.I 2012 ga bandet ut EP'n Small Changes We Hardly Notice, på det norske plateselskapet Siste Sukk, og det amerikanske toneangivende labelet Count Your Lucky Stars. Rockfreaks ga albumet 8 av 10, og skrev «Having attracted the attention of Count Your Lucky Stars and the scene in America, it seems like Youth Pictures of Florence Henderson are set to make a name for themselves outside of their native Norway. It's deserved, too, as few bands can claim to be as consistently excellent as Youth Pictures of Florence Henderson».Bandet har de senere år trappet ned virksomheten og spiller i snitt en eksklusiv konsert i året. De har stått bak den nå nedlagte Sandermosen emofestival og opptrådte sist på Stokkøyafestivalen i 2018.
Sangen «We may be remembered by what we did when we sat down» ble brukt av HBO i programmet de sendte før boksekampen mellom Kelly Pavlik og Bernard Hopkins i 2008.
== Diskografi ==
Unnoticeable in a Tiny Town, Invisible in the City (21. mai 2005 på How is Annie Records/Dead Letter Records)
Youth Pictures of Florence Henderson (01. mars 2010 på How is Annie Records/Friend of Mine Records)
Small Changes We Hardly Notice (2012 på Count Your Lucky Stars/Siste Sukk)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Youth Pictures of Florence Henderson på MySpace
Nettside hos How is Annie Records | Youth Pictures of Florence Henderson er et norsk post-rock-band. Det ble startet opp av journalistikkstudenter i Bodø høsten 2003, og har gitt ut to album og en ep. | 3,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lillesand | 2023-02-04 | Lillesand | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Skagerrak', 'Kategori:Lillesand', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lillesand er en kommune og en by i Agder. Kommunen grenser i vest mot Kristiansand, i nord mot Birkenes, og i nordøst mot Grimstad. I Lillesand kommune bor det 10 700 mennesker, men folketallet øker sterkt sommerstid. Kommunens senter er det gamle ladestedet Lillesand, nå by og tettsted, og her bor de fleste av kommunens innbyggere. Tettstedet har 8 148 innbyggere per 1. januar 2022. Kommunen preges av vekst grunnet, samt sitt renommé som sørlandsidyll og feriested. Blindleia går igjennom store deler av kommunen.
Dagens kommune har sin historie fra 1962, da de tidligere kommunene Vestre Moland og Høvåg samt ladestedet Lillesand ble slått sammen.
| Lillesand er en kommune og en by i Agder. Kommunen grenser i vest mot Kristiansand, i nord mot Birkenes, og i nordøst mot Grimstad. I Lillesand kommune bor det 10 700 mennesker, men folketallet øker sterkt sommerstid. Kommunens senter er det gamle ladestedet Lillesand, nå by og tettsted, og her bor de fleste av kommunens innbyggere. Tettstedet har 8 148 innbyggere per 1. januar 2022. Kommunen preges av vekst grunnet, samt sitt renommé som sørlandsidyll og feriested. Blindleia går igjennom store deler av kommunen.
Dagens kommune har sin historie fra 1962, da de tidligere kommunene Vestre Moland og Høvåg samt ladestedet Lillesand ble slått sammen.
== Historie ==
=== Vestre Moland kirkesogn ===
Steinkirken ved Møglestu var senter for Vestre Moland kirkesogn, og bygningen er sannsynligvis fra slutten av 1100-tallet. Den har senere blitt påbygd; kun murdelen er opprinnelig. Kirkesognet nevnes først i middelalderbrev fra 13. desember 1347. Der nevnes nemlig Modgulandar kirkiu sokn.
Vestre Moland hørte sammen med Høvåg og Lillesand sammen i ett sokn intil Høvåg ble eget prestegjeld ved kongelig resolusjon 25.02.1860. Gårdene Vatne, Ådnevig, Eftevåg, Grønnevoll og Romstøl ble ved res. av 31.08.1861 overført fra Høvåg sokn til Randesund sokn i Oddernes prestegjeld. Ved kongelig resolusjon 18.12.1886 ble også Lillesand eget kirkesokn. Ordningen trådte i kraft i 1889 da Lillesand fikk egen kirke. Ved kongelig resolusjon 27.06.1975 ble Høvåg igjen lagt under Vestre Moland prestegjeld.
1. januar 1962 ble Høvåg sokn, Vestre Moland sokn og Gitmark gårdene i Eide slått sammen med Lillesand sokn.
Kirkegården har tidligere hatt to gravsteiner eller kistelokk fra middelalderen, men den ene ble ødelagt i mellomkrigstiden. Den andre er fortsatt å finne ved sørveggen, og er skjoldformet med et kors i relieff på. Steinen tilhører den romanske stilen.
=== Sand skipreide ===
I middelalderbrev nevnes Sands skipreide på Agder; skipreide var et geografisk område som hadde plikt til å utstyre ett leidangsskip i ufredstider. Stedsnavn som Vardåsen og Vardeheia vitner om leidangsordningens tilstedeværelse. Trolig har Sands skipreide bestått av kirkesognene Vestre Moland, Høvåg, Birkenes og Eide, jfr. brev i Diplomatarium Norvegicum og yngre kilder.
=== Lillesand by ===
På gården Møglestus grunn vokste strandstedet Sanden fram på begynnelsen av 1600-tallet som utskipningssted for tømmer. Den første innbygger nevnt i skriftlige kilder er Jens smed, som i 1610 er nevnt i en skatteliste. Før Kristiansands grunnleggelse het strandstedet Sanden. Dette var grunnet ladestedets beliggenhet ved Sandsbekkens utløp; hele Lillesand ligger på sand. Det nåværende navnet ble innført for å skille mellom disse to naboene.
Byen vokste sakte gjennom 1600- og 1700-tallet, men det var på 1800-tallet at veksten tok til for alvor.
Lillesand fikk ved lov i 1821 status som ladested. I 1830 gikk man opp grensene som skilte Lillesand fra det omliggende Vestre Moland, og noen av grenseboltene kan fortsatt ses i terrenget.
=== Uthavnene ===
Uthavnene var kommunens eldste kommunikasjonsmessige sentralsteder. Skipstrafikken i Skagerrak og langs kysten har i århundrer brukt uthavnene for overnatting og nødhavn eller til å vente på lagelig bør for videre seilas. Her møttes utenlandske kjøpmenn og lokale bønder for å handle tømmer. De best kjente uthavnene er Brekkestø på Justøy og Ulvøysund.
Sommeren 2011 ble det utført marinarkeologiske undersøkelser på et vrakfunn i Ulvøysund i Høvåg, helt vest i kommunen. C14-datering av et tilskåret reinsdyrgevir funnet under en stabel kvernsteiner viser at dette har vært et handelsskip fra perioden 1020-1030. Dette viser klart og tydelig at handelsruten langs kysten har gått innom Blindleia, også i svært gammel tid.
Biskop Håkon Erlingsson av Bergen lå værfast i Ulvøysund fra 24. august 1339, det skrev han i et brev til landets mektigste og rikeste adelsmann, herr Erling Vidkunsson 28. august samme år. Biskopen og følget hans var på vei til kong Magnus Eriksson på Østlandet. Siden biskopen sendte brev til herr Erling og spurte om råd angående videre reise, er det sannsynlig at bispefølget lå i Ulvøysund flere dager.
I samme området finnes flere kompassroser innhogd i fjellet, de eldste fra 1400-tallet. Ulvøysund er også nevnt på gamle nederlandske kart fra andre halvdel av 1500-tallet, da i formen Wolfsondt. På de samme kartene står bl.a. Olde Hil Sont, for oss kjent som Gamle Hellesund.
=== Gårdene fra middelalderen ===
De fleste gårdsnavnene i Lillesand kommune er fra middelalderen eller før, og blant de som nevnes i middelalderkilder er Moland (nå bare kalt Prestegården), Flørenes, og Eigeland i Vestre Moland sogn, samt høvåggårdene Kvannes og Høvåg. I 1962 ble Lillesand og nabokommunene Høvåg og Vestre Moland slått sammen.
=== Maritim historie ===
Byen er bortsett fra turismen mest kjent for sin rike maritime historie. På 1700-tallet begynte man å bygge seilskip her, men det var på 1800-tallet at det virkelig tok av. Trelasthandelen var en svært viktig faktor, og det eksisterte flere rederier og mange verft i byen og omlandet. By- og Sjøfartsmuseet er en gammel skipsredergård, som på et tidspunkt tilhørte rederen Carl Knudsen.
=== Jernbane ===
Mellom Lillesand og Flakksvann i Birkenes kommune ble det i 1895 bygget en privatdrevet, smalsporet jernbane, Lillesand–Flaksvandbanen med to damplokomotiver, tre passasjervogner og 34 godsvogner (se også Jernbane i Norge). Denne banen hadde fire bemannede stasjoner (sørfra og nord: Lillesand, Tveide, Birkeland og Flakksvann) og fraktet hovedsakelig tømmer, torvstrø fra Myhre torvstrøfabrikk på Tveide og annet gods. Banen gikk i de fleste år med underskudd, og ble til slutt nedlagt i 1953. Alle stasjonene bortsett fra Birkeland står ennå.
=== Okkupasjonshistorie ===
Under den tyske invasjonen av Norge i 1940 ble det tyske troppetransportskipet «Rio de Janeiro» torpedert utenfor Lillesand. Dette skjedde 8. april, altså dagen før selve invasjonen. Skipet ble senket av den polske ubåten Orzel, som senere ble senket av tyske fly. Lokale fiskere bidro med å redde tyske soldater og mannskap.
Tyskerne bygde en troppeleir på Møglestu der videregående skole ligger i dag. Det ble også bygd et kystfort på Justøya, og i 1944 flyttet de også et kystfort fra Marivold ved Grimstad til Vestre Moland prestegård. Rundt Lillesand sentrum finnes fortsatt en rekke mindre stillinger og hitlertenner.
=== Nedgangstider ===
Etter motorisert skipsfart, først med damp og siden forbrenningsmotor, tok over markedet, mistet Lillesand mye av den rikdommen som hadde blitt opparbeidet. Tilveksten tok slutt, og stedet forble slik det var.
Det som skulle sette fart i Lillesand igjen, var fabrikken Norton, som produserte silisiumkarbid. Denne fabrikken er fortsatt i drift, nå under navnet Fiven.Store deler av Lillesand sentrum er omfattet av NB!-registeret, en liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.
== Natur og geografi ==
Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Kultur og idrett ==
Lillesands Idrettslag (LIL) har mange aktiviteter og arrangerer blant annet Sørlandscupen hver sommer. LIL disponerer fotballanlegget Holta som har hovedbane, kunstgressbane, ballbinge, grusbane og et stort treningsfelt. Meritterte Tony Knapp har lenge vært trener for klubben, men i mai 2008 tok Willie Irvine over.
I 2009 ble Lillesand Fotballklubb (LFK) stiftet. Klubben har to seniorlag på herresiden, og ett Gutter-07-lag som spiller i serien i Vest-Agder. A-laget rykket opp til 5.divisjon i 2011. LFK disponerer i likhet med LIL fotballanlegget Holta som eies av Lillesand kommune.
Lillesand har to korps; Lillesand Skolekorps for de unge og Lillesand Hornmusikk for de voksne. Flere forskjellige kor er aktive, bl.a. Storegabet og shantykoret Hermanos. For de unge har Lillesand og Birkenes Rockeklubb et øvingslokale med utstyr til disposisjon mot en beskjeden medlemsavgift.
I 1978 ble Sommerfestivalen arrangert for første gang i Lillesand; i dag heter den Lillesandsdaene, og finner sted i slutten av juni hvert år. I 2005 ble Sanden Revyteater etablert for å ta opp en gammel tradisjon med lokalrevy, men også sette opp teaterstykker.
== Næringsliv ==
Fiven er et smelteverk, lokalisert på Fyresmoen, og produserer silisiumkarbid.
Jens Eide er en slakteribedrift i Lillesand.
Orkla valgte Lillesand da de etablerte sitt nye bakeri Bakers. Dette ble lagt til Gaupemyr næringsfelt og sto ferdig sommeren 2006. En av sørlandets største næringsetableringer har blitt lagt til Lillesand. IKEA har valgt Lillesands del i Sørlandsparken som sin tomt og åpnet ny filial der oktober 2010.
== Friluftsliv og turisme ==
Skjærgården er Lillesands største attraksjon. Byen kan lokke med en høy andel glattslipte svaberg, spennende holmer, lune laguner (f eks "Nilen") og trange sund. En attraksjon er Blindleia, som er båtenes smale riksvei fra Lillesand og vestover til Ulvøysund. Uthavnene på Justøy og Ågerøy er også attraktive turistmål innenfor kommunegrensene.
Lillesand har mange fine turløyper og stier, og det er mange utkikkspunkter, som bl.a. Kniben, Skifjell, Olashei, Vardeheia, Vardåsen og Fløresteinen. En del av utkikkspunktene har utplassert bøker fra Lillesand og Omegn Turforening (LOT). Der kan man skrive seg opp og bli med i en trekning om turutstyr.
Tingsaker familiecamping nær sentrum har plass til 160 campingvogner/bobiler og har også en del små campinghytter.
== Diverse ==
I området rundt Hisåsen, som ligger nær grensa til Grimstad kommune, ligger flere gamle klebersteinsbrudd som har vært i bruk fra vikingtid og framover. Ingen av dem er lenger i bruk, og bruddene er fredete kulturminner.
Ved Kaldvell lå det et tresliperi og kartongfabrikk.
Lokalavisen i Lillesand heter Lillesands-Posten og kommer ut hver tirsdag og fredag. Den startet opp på 1870-tallet.
Høvåg-avisa dekket tidligere Høvåg kommune, som har vært en del av Lillesand kommune siden 1962, men avisa ble lagt ned i 2017.
Lokalradioene for Lillesand og Birkeland er Radio Sør Lillesand og Radio L. Radio L sender fra sine studioer på Svåbekk. Radioen har holdt på siden 80-tallet, på dugnadsbasis. Radio Sør deler frekvens med Radio L, slik at den går på lufta når Radio L ikke har sending.
Nasjonal kommunikasjonsmyndighets hovedkvarter ble ferdigstilt mai 2007, nærmere bestemt på Nygårds jorde midt mellom sentrum og Tingsaker camping.
Den nye 4-felts E-18 åpnet høsten 2009, nord for byen. I Høvåg, vest for sentrum ligger Bronseplassen, som viser levesett fra Bronsealderen og Vikingtiden, og like over grensen, i Kristiansand ligger Kristiansand Dyrepark, en av Norges best besøkte turistattraksjoner. Generelt sett er Lillesand kommune en kommune i vekst, både når det gjelder befolkningstall og etableringen av nye bedrifter og boligområder.
== Geografi og topografi i Lillesand ==
Elver og vassdrag :
Stigselvvassdraget
Kaldvellelva
Moelva
Sandsbekken
Sekkebekk
Vann :
Østre Grimevann
Vestre Grimevann
Langedalsvannet
Borkedalsstemmen
Springvannsstemmen
Fjorder og sund :
Bliksfjorden
Isefjærfjorden
Kaldvellfjorden
Kvåsefjorden
Røynevardsfjorden
Skallefjorden
Blindleia
Gamle Hellesund
Kassenkanalen
Øyer :
Justøya
Kalvøya
Skauerøya
Saltholmen
Fjell og høyder :
Fløresteinen (82 moh.)
Vardåsen (84 moh.)
Kniben (95 moh.)
Barbro slott (126 moh.)
Vardehei (138 moh.)
Lonekniben (160 moh.)
Skifjell (160 moh.)
Olashei (162 moh.)
Hisåsen (235 moh.)
== Kjente personer med tilknytning til Lillesand ==
Jacob Justssøn (død 1640), handelsmann, ofte nevnt som byens første beboer.
Kristian Lofthus (død 1797), bondeleder
Hans Jacob Grøgaard (1764-1836), sokneprest og eidsvollsmann
Johan Reinert Reiersen (1810-1861), redaktør og utvandrerpioner (Texas)
Mads Ellef Langaard (1815-1891), grunnlegger av Frydenlunds Bryggeri
Conrad Langaard (1823-1897), forretningsmann, grunnlegger av Conrad Langaards tobakksfabrikk
Noan Christian Gauslaa (1864-1952), stortingsrepresentant og skolemann
Gabriel Scott (1874–1958), forfatter
Albert Andersson (1881-1960), Lillesands bymaler
Hans Braarvig (1905-1986), forfatter, oversetter og tegneseriepioner
Thore Idsal Tau (1909-1981), norsk offiser og motstandsmann
Haakon W. Tranberg (1917–1991), friidrettsutøver og NM-mester
Reginald Norby (1934-2012), ambassadør
Else "Sprossa" Rønnevig (1940-), kulturminneverner
Margrete Robsahm (1942-), filmskuespiller og filmregissør
Fred Robsahm (1943-2015), filmskuespiller
Edvard Moseid (1945-), dyreekspert, tidl. leder og direktør for Kristiansand Dyrepark
Finn Berg Bendixen (1949-), friidrettsutøver, norgesmester i lengde
Harald Solberg (1954-), keramiker
Ellinor Hedemann (1954-), tekstilkunstner
Ketil Moe (1966–1999), kjent for sin kamp mot lungesykdommen cystisk fibrose
Tine Sundtoft (1967-), politiker (H), klima- og miljøminister 2013-2015
Lene Espegren (1971-), friidrettsutøver, (tresteg og lengde), NM-mester
== Dialekt ==
== Vennskapsbyer ==
Kalundborg, Danmark
Kimito, Finland
Nynäshamn, Sverige
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lillesand Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lillesand hos Wikivoyage
(no) Turistinfo
(no) Bronseplassen i Høvåg
(no) Dyreparken – ved grensen til Lillesand
(no) Historisk hotell
(no) Overnattingssteder, Lillesand
(no) Lillesandsdaene
(no) Bilder av Lillesand By- og Sjøfartsmuseum
(no) Bilder av Lillesand
(no) Bilder av Vestre Moland kirke
(no) Bilder av Høvåg museum
(no) Bilder av Høvåg kirke
(no) MS"Rio de Janeiro"
(no) Vestre Moland og Lillesand Historielag (Lokalhistorie)
(no) Oluf Ryghs "Norske Gaardnavne" om Vestre Moland
(no) Lillesands – Posten (Lokalavis)
(no) Lillesand (Fædrelandsvennen)
(no) Lillesand Fotballklubb Arkivert 26. desember 2018 hos Wayback Machine.
(no) Lillesand Idrettslag
(no) Historiske arkiver etter Lillesand kommune på Arkivportalen | | munning = Tingsaker i Lillesand | 3,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antoing | 2023-02-04 | Antoing | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Belgiastubber', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kommuner i Hainaut', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-03'] | Antoing er en by og kommune i provinsen Hainaut i Belgia. Kommunen består av de tidligere kommunene Antoing, Maubray, Péronnes-lez-Antoing, Bruyelle, Calonne og Fontenoy.
| Antoing er en by og kommune i provinsen Hainaut i Belgia. Kommunen består av de tidligere kommunene Antoing, Maubray, Péronnes-lez-Antoing, Bruyelle, Calonne og Fontenoy.
== Historie ==
Slaget ved Fontenoy, et større militært slag under den østerrikske arvefølgekrigen fant sted i nærheten av den 11. mai 1745.
== Kjente personer fra Antoing ==
Raoul Cauvin, tegneserieforfatter, blei født nær Antoing i 1938.
== Attraksjoner i Antoing ==
Antoing borg , opprinnelig fra 1100-tallet, restaurert av Eugène Viollet-le-Duc på 1800-tallet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Antoing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Hainaut | 3,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oyrarbakki | 2023-02-04 | Oyrarbakki | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Eysturoy', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Oyrarbakki (IPA: [ˈɔiɹaɹˌbaʰtʃɪ], dansk: Ørebakke) er en bygd på vestkysten av Eysturoy, den nest største av Færøyene. Det går en bro over fra Oyrarbakki til Streymoy. Oyrarbakki har ligget i Sunda kommuna siden 1944. 1. januar 2009 bodde det 113 personer på Oyrarbakki, mot 110 i 1985.120 elever fra 7 nærliggende kommuner i området sogner til Felagsskulin á Oyrarbakka, en grunnskole på Oyrarbakki.
| Oyrarbakki (IPA: [ˈɔiɹaɹˌbaʰtʃɪ], dansk: Ørebakke) er en bygd på vestkysten av Eysturoy, den nest største av Færøyene. Det går en bro over fra Oyrarbakki til Streymoy. Oyrarbakki har ligget i Sunda kommuna siden 1944. 1. januar 2009 bodde det 113 personer på Oyrarbakki, mot 110 i 1985.120 elever fra 7 nærliggende kommuner i området sogner til Felagsskulin á Oyrarbakka, en grunnskole på Oyrarbakki.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oyrarbakki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oyrarbakki – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oyrarbakki på faroeislands.dk | Oyrarbakki (, dansk: Ørebakke) er en bygd på vestkysten av Eysturoy, den nest største av Færøyene. Det går en bro over fra Oyrarbakki til Streymoy. | 3,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adolf_Eichmann | 2023-02-04 | Adolf Eichmann | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 1. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Gestapo-personell', 'Kategori:Henrettede tyskere', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1925–1932)', 'Kategori:Medvirkende til Holocaust', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Nazister i Sør-Amerika', 'Kategori:Personell ved tyske konsentrasjonsleire', 'Kategori:Personer dømt in absentia', 'Kategori:Personer fra Linz', 'Kategori:Personer fra Solingen', 'Kategori:Personer henrettet ved hengning', 'Kategori:Personer som deltok på Wannsee-konferansen', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:SS-offiserer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser mot menneskeheten', 'Kategori:Tyskere dømt for krigsforbrytelser', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Otto Adolf Eichmann (1906–1962) var en SS-offiser i det nasjonalsosialistiske Tyskland og en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust. Han hadde graden obersturmbannführer i Schutzstaffel (SS) og var under andre verdenskrig sjef for jødesaker i Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Han organiserte identifisering og transport av dem som skulle sendes til utryddelsesleirene. Under holocaust i Ungarn var han selv til stede, og hadde tilsyn med deportering av 437 000 mennesker til Auschwitz (en tysk konsentrasjons- og utryddelsesleir i det okkuperte Polen). Slik medvirket han til drap på godt over én million mennesker.
Eichmann rømte etter andre verdenskrig til Argentina, og var der til han i 1960 ble funnet og bortført av agenter fra den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Etter rettssaken mot Eichmann i Jerusalem ble han dømt til døden og henrettet i 1962. Dette er den eneste dødsstraffen fullbyrdet i Israel, og Eichmann var den første som ble dømt for folkemord basert på Folkemordkonvensjonen. Rettssaken fikk stor oppmerksomhet internasjonalt. Han ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot. Han har siden ofte blitt karakterisert som en «pliktoppfyllende folkemorder», og har vært eksempel i diskusjoner om ondskap, lydighet, samvittighet, moral og allmenmenneskelig psykologi.
Rettssaken mot Eichmann har i ettertid blitt mye diskutert, blant annet på bakgrunn av Hannah Arendts uttrykk «ondskapens banalitet», i beskrivelsen av Eichmanns person og virke. Et sentralt spørsmål var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser, eller om han selv var ond. Eichmann arbeidet hardt og var kreativ i gjennomføring av deportasjonene, først til det britisk-kontrollerte Palestinamandatet, og deretter til utryddelsesleirene. Han fremstilte seg selv som en lydig tjener som bare ordnet transport, og ikke hadde juridisk og knapt moralsk ansvar for massemordet. Under rettssaken var det ikke strid om at han faktisk hadde organisert deportasjonene.
Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og byråkrati som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser og debatt om lydighet og ansvar generelt. Til rettssaken er det knyttet flere prinsipielle juridiske problemstillinger, blant annet om Israels rett til å straffeforfølge forbrytelser begått i et annet land før Israel fantes. Bortføringen fra Argentina førte til en diplomatisk konflikt som ble behandlet av FNs sikkerhetsråd.
| Otto Adolf Eichmann (1906–1962) var en SS-offiser i det nasjonalsosialistiske Tyskland og en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust. Han hadde graden obersturmbannführer i Schutzstaffel (SS) og var under andre verdenskrig sjef for jødesaker i Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Han organiserte identifisering og transport av dem som skulle sendes til utryddelsesleirene. Under holocaust i Ungarn var han selv til stede, og hadde tilsyn med deportering av 437 000 mennesker til Auschwitz (en tysk konsentrasjons- og utryddelsesleir i det okkuperte Polen). Slik medvirket han til drap på godt over én million mennesker.
Eichmann rømte etter andre verdenskrig til Argentina, og var der til han i 1960 ble funnet og bortført av agenter fra den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Etter rettssaken mot Eichmann i Jerusalem ble han dømt til døden og henrettet i 1962. Dette er den eneste dødsstraffen fullbyrdet i Israel, og Eichmann var den første som ble dømt for folkemord basert på Folkemordkonvensjonen. Rettssaken fikk stor oppmerksomhet internasjonalt. Han ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot. Han har siden ofte blitt karakterisert som en «pliktoppfyllende folkemorder», og har vært eksempel i diskusjoner om ondskap, lydighet, samvittighet, moral og allmenmenneskelig psykologi.
Rettssaken mot Eichmann har i ettertid blitt mye diskutert, blant annet på bakgrunn av Hannah Arendts uttrykk «ondskapens banalitet», i beskrivelsen av Eichmanns person og virke. Et sentralt spørsmål var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser, eller om han selv var ond. Eichmann arbeidet hardt og var kreativ i gjennomføring av deportasjonene, først til det britisk-kontrollerte Palestinamandatet, og deretter til utryddelsesleirene. Han fremstilte seg selv som en lydig tjener som bare ordnet transport, og ikke hadde juridisk og knapt moralsk ansvar for massemordet. Under rettssaken var det ikke strid om at han faktisk hadde organisert deportasjonene.
Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og byråkrati som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser og debatt om lydighet og ansvar generelt. Til rettssaken er det knyttet flere prinsipielle juridiske problemstillinger, blant annet om Israels rett til å straffeforfølge forbrytelser begått i et annet land før Israel fantes. Bortføringen fra Argentina førte til en diplomatisk konflikt som ble behandlet av FNs sikkerhetsråd.
== Bakgrunn og familie ==
=== Barndom og unge år ===
Adolf Eichmann ble født 19. mars 1906 i Solingen i Rhinprovinsen. Foreldrene var Adolf Karl Eichmann og Maria, født Schefferling. Faren var bokholder i elektrisitets- og trikkeselskapet i Solingen. Farens navn er noen ganger gjengitt som Karl Adolf og av den israelske domstolen i 1961. Hans fulle navn var Otto Adolf Eichmann også omtalt som Karl Adolf Eichmann som faren.Eichmann var en av seks brødre. Han beskrives som en melankolsk gutt som likte å lese og holde seg for seg selv. Faren hadde dårlig råd og hadde ikke skikkelige klær til barna. Knapphet på mat medvirket til at gutten var liten og spinkel. Han vokste opp som luthersk kristen (han meldte seg ut av den evangeliske kirken i 1937).Det kom et nytt søsken annethvert år: Emil, Helmuth, Irmgard og Otto. Moren døde i barselseng 32 år gammel i 1914, da Adolf var fire år gammel, hvoretter familien flyttet til Linz i Østerrike. Adolf Eichmann forble tysk statsborger etter at de flyttet til Østerrike.I Linz ble faren funksjonær i byens trikke- og elektrisitetsselskap. Faren gjorde tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren under første verdenskrig. I Linz bodde familien blant annet i Bischofstraße nummer 3, en fin beliggenhet på byens beste handlegate midt i byen. I Linz var det fleste katolikker og faren, som var ivrig protestant, måtte lete etter en kirke som egnet seg for ham og barna. I Linz fortsatte faren som forretningsmann og inngikk nytt ekteskap, med en kvinne som også het Maria. Hun holdt streng kustus på barneflokken som besto av syv gutter og en pike. Maria var en from protestant som hver morgen ledet familiens andaktsstund med dagens bibelord. Noen av hennes slektninger var giftet inn i jødiske familier og gjennom henne kom Eichmann tidlig til å omgås jødiske østerrikere. På skolen hadde han også en jødisk kamerat, Mischa, som han fortsatte å omgås frem til 1931. Adolf Eichmann var relativt mørk av utseende og skal på skolen ha blitt ertet av gutter som kalte ham «den lille jøden», denne historien er ifølge den tyske filosofen og ekspert på antisemittisme Bettina Stangneth ikke pålitelig og trolig oppdiktet. Han var en motvillig elev på skolen. I tenårene deltok Eichmann ved minst to tilfeller i guttegjenger som banket opp jødiske klassekamerater. Den ene gutten, Ulrich Cohn, ble 20 år senere drept under holocaust.
=== Avbrutt skolegang og næringsdrivende ===
Eichmann ønsket å bli ingeniør. I 1921 avsluttet han skolegangen ved den videregående skolen (Realschule) uten fullført avgangseksamen, og påbegynte et studium som maskiningeniør ved Höheren Bundeslehranstalt für Elektrotechnik, Maschinenbau und Hochbau i Linz. Han avbrøt ingeniørstudiet etter 2 år. Det var faren som tok ham ut av studiet fordi han sluntret unna. I den ustabile økonomiske situasjonen i 1920-årene prøvde han seg i forskjellige strøjobber. Den avbrutte skolegangen hadde ikke særlig betydning fordi han ble støttet økonomisk og praktisk av familien inntil han fant et arbeid han trivdes med. Eichmann arbeidet et par år for faren, som prøvde seg som næringsdrivende i forskjellige bransjer. Farens næringsvirksomhet gikk dårlig, og familien tapte en god del av sparepengene.I årene 1925–1927 var han reisende selger for Oberösterreichische Elektrobau AG, og i årene 1927–1933 salgsagent for Vacuum Oil Company AG (med ansvar for Oberösterreich, Salzburg og Nord-Tirol). Gjennom dette arbeidet lærte han praktisk planlegging og logistikk. I oljeselskapet medvirket han til å bygge opp en kjede av bensinstasjoner i Oberösterreich. Eichmann tjente godt, reiste mye i jobben og bodde hjemme hos foreldrene. At innehaveren av selskapet var jødisk var uproblematisk for Eichmann. I tiden som handelsreisende utviklet han seg og ble mer snakkesalig og utadvendt. Motorsykkelen han fikk av selskapet ga ham stor frihet. Han begynte på denne tiden å drikke alkohol vanemessig. I forbindelse med dette arbeidet reiste han stadig til Tyskland hvor han fikk se hakekors og menn med brune skjorter i stadig større utstrekning. I 1931 ble han medlem av en ulovlig tysk-østerriksk soldatforening. I 1933 mistet han jobben som handelsagent, ifølge ham selv på grunn av engasjementet i nazistpartiet.
=== Medlem av DNSAP ===
I jobbsammenheng var han i 1930 i Tyskland hvor han ble medlem av den antisemittiske Wandervogel-bevegelsen, og fikk sin første kontakt med Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP). Han ble 1. april 1932 medlem av det østerrikske søsterpartiet DNSAP hvor han ble kjent med jurist og senere SS-leder Ernst Kaltenbrunner, nyere kilder oppgir at de var barndomsvenner. Eichmann så opp til Kaltenbrunner og ifølge historikeren David Cesarani var det Kaltenbrunner som inspirerte Eichmann til å gå inn i det østerrikske nazistpartiet. Eichmanns og Kaltenbrunners fedre var også venner. Eichmanns far meldte seg også inn i det lokale nazipartiet.Da han mistet arbeidet som handelsagent i 1933 fikk han i stedet fulltidsstilling i partiet i Østerrike og sluttet seg til det uoffisielle østerrikske SS. Eichmann ble Kaltenbrunners protesje og Kaltenbrunner ga Eichmann stadig viktigere og mer krevende oppgaver. Det østerrikske politiet ble oppmerksom på ham, og da politiet kom på døren snek han seg ut bakveien og tok seg over grensen til Tyskland. I Berlin gikk han inn i en østerriksk SS-avdeling.
=== Ekteskap ===
I 1932 ble han kjent med den tre år yngre Veronika («Vera») Liebl. Familien hadde sudettysk bakgrunn og hadde forlatt Tsjekkoslovakia mens hun var barn. Familien slo seg ned nær Altaussee litt øst for Salzburg. Da Eichmann ville gifte seg med Vera måtte han be om tillatelse fra SS som var nøye med hvem SS-menn giftet seg med. I søknaden skrev Eichmann at frøken Liebls bakgrunn kunne undersøkes av institutt for opprettholdelse av raserenhet. Han la ved erklæring fra legen som hadde undersøkt henne og funnet at hennes helse var utmerket. Eichmanns overordnete var på dette tidspunktet Reinhard Heydrich som senere ble en sentral lederperson i SS. Ugifte SS-menn ble ofte forbigått ved forfremmelser og dette kan ha vært et motiv for å gifte seg.De giftet seg 21. mars 1935, flyttet inn i et eget hus i utkanten av Berlin, og fikk der tre sønner sammen (den fjerde ble født i Argentina). Vera passet inn i rollen som husmor i nazistenes verdensbilde: Hun interesserte seg bare for familien og gjorde alt for sønnene, hun brydde seg ikke særlig om mannens politiske og yrkesmessige virksomhet. Eichmann var pertentlig og snobbete med antrekket, og hans fremtoning virket tiltrekkende på en del kvinner. Han hadde flere utenomekteskapelige forhold, men var nøye med å tilbringe helgene sammen med familien. Vera Liebl var katolikk og ble tatt godt i mot i den protestantiske Eichmann-familien. Han holdt fast ved småborgerlige idealer om familieliv og anstendighet, han benektet senere sidesprang.Familien bodde først i Britz, en forstad til Berlin. Da Eichmann fikk oppdrag i Wien og deretter i Praha (1939) fulgte Vera og familien med. Vera og familien ble værende i Praha etter hennes ønske, og Eichmann hadde sin offisielle bopel der. Boligen var i nærheten av regjeringsbyggene i borgen i Praha der også Heydrich bodde. Etter attentatet på Heydrich i 1942 satte Eichmann opp en vaktstyrke for familien. Eichmann hadde også egen innkvartering i konsentrasjonsleiren Theresienstadt.Adolf Eichmann og Vera fikk fire sønner mens de bodde i Tyskland og i Argentina: Klaus, Horst, Dieter og Ricardo. Etterkommere bor nå (2021) blant annet i Tyskland og Argentina. Vera flyttet tilbake til Tyskland med de to yngste sønnene. Sønnen Ricardo Eichmann mener det var rett at faren ble stilt til ansvar for sine handlinger.
=== Personlighet ===
Tidligere SS-offiser Dieter Wisliceny, som vitnet under Nürnbergprosessen i 1946, beskrev Eichmann som en sjenert og forsiktig mann som likte å holde seg i bakgrunnen. Wisliceny var rett etter andre verdenskrig den viktigste kilden til opplysninger om Eichmanns liv. SS' personalmapper inneholdt vurderinger av medlemmenes personlighet og særtrekk. Eichmann ble der beskrevet som nordisk av rase, konfesjonsløs av religion (ikke troende), selvsikker, saklig, omgjengelig og ærgjerrig av personlighet, dessuten uklanderlig og korrekt utenfor tjeneste. Han ble omtalt som førsteklasses spesialist på sitt område (jødisk avdeling i SS) og med utpreget organisasjonsevne innenfor feltet.Eichmann ble undersøkt av israelske psykiatere før rettssaken i Jerusalem i 1961 uten at noen av dem påviste noe unormalt. En psykiater påpekte at Eichmann var svært normal og at han hadde et sunt forhold til sin familie. Inntrykket av Eichmann som en lydig byråkrat uten egne motiv ble lansert av journalister og andre observatører før rettssaken. Blant annet skrev den britiske politikeren og eksperten på konsentrasjonsleirene Richard Crossman i artikkelen «The Faceless Bureaucrat», at Eichmann var helt karakterløs og ikke hadde andre ambisjoner enn å stige i gradene.Den amerikanske statsviteren og filosofen Hannah Arendt påpekte at Eichmann og mange andre ansvarlige og gjerningsmenn under holocaust var påfallende eller urovekkende normale. Arendt beskrev i sin rapport fra rettssaken Eichmann som språklig lite avansert, han snakket i klisjéer og med lite variasjon. Arendt skrev at Eichmann var helt normal og alminnelig, og hadde et forbilledlig forhold til venner og familie. Arendt og andre observatører antok at Eichmann var preget av personlighetstrekkene omgjengelig (engelsk: agreeable) og planmessig/samvittighetsfull (engelsk: conscientiousness).Ifølge Cesaranis biografi om Eichmann (2004) var han som person tørr og kjedelig, offentlig fremsto han uten egne synspunkter, og tilsynelatende initiativløs.
== Før andre verdenskrig ==
=== Tidlig karriere ===
Ernst Kaltenbrunner oppfordret Eichmann til å bli medlem av den østerrikske grenen av Schutzstaffel (SS). Eichmann ble medlem den 1. april 1932 som SS-Anwärter (rekrutt). I november samme år ble han fullt medlem som SS-Mann (menig), med medlemsnummer 45326. I 1933 var han deltidssoldat i Allgemeine-SS og tjenestegjorde i Salzburg. Det østerrikske nazipartiet ble forbudt i 1933. Da NSDAP i 1933 kom til makten i Tyskland, forlot Eichmann sommeren 1933 Østerrike og reiste til Tyskland. I Tyskland sluttet han seg til Österreichische Legion (en halvmilitær organisasjon for østerrikske nazister i eksil i Tyskland) og søkte om å tilsluttes de aktive SS-regimentene. Søknaden ble innvilget og han gjennomgikk grunnleggende militær opplæring.I november 1933 ble han forfremmet til SS-Scharführer (laveste befal, korporal). Fra januar 1934 arbeidet han i Dachau for østerriksk SS' arbeidshjelpkontor som blant annet bisto arbeidsledige SS-menn å finne seg arbeid. Eichmann hadde ikke noe med driften av Dachau konsentrasjonsleir å gjøre. Dachau var et opplærings- og administrasjonssenter for SS. Fra Dachau ble han sendt på partiskolen i Øst-Preussen. Han søkte seg bort fra Dachau trolig på grunn av kjedsomhet. Etter partiskolen gikk han inn i sikkerhetstjenesten med tjenestested München. Den første tiden gjorde han vanlig kontorarbeid.
=== Sicherheitsdienst og kontoret for jødesaker ===
I 1934 ba Eichmann om å overføres til Sicherheitspolizei – en fryktet del av SS, som allerede hadde oppnådd betydelig makt. Eichmanns søknad ble innvilget i november 1934, og han ble overflyttet til hovedkvarteret til Sicherheitsdienst (SD) i Berlin.I SD arbeidet Eichmann blant annet med et kartotek over frimurere (som regimet ville holde under oppsikt) og viste seg i den jobben som dyktig kontorist og administrator. Det var på den tiden ni personer sysselsatt ved kontoret for overvåkning av frimurere og to ved kontoret for jødesaker. SS-offiseren Leopold von Mildenstein (født 1902 i Praha) ledet jødekontoret og Reinhard Heydrich overbeviste Mildenstein om å få sving på virksomheten der. Mildenstein hadde oppholdt seg en tid i Palestina og lærte seg noe hebraisk. Mildenstein forlot på grunn av konflikt med Heydrich i 1937 SD til fordel for Organisation Todt. SS-offiseren Herbert Hagen (født 1913) tok da over ledelsen av jødekontoret.Rundt 1935 var ikke Eichmanns arbeid for regimet særlig viktig. Han begynte på denne tiden å studere på egen hånd jødenes situasjon, og leste alt han kom over av bøker om jødisk kultur og historie herunder sionismen. Mildenstein hadde reist rundt i Palestina i 1933 og han skal ifølge Cesarani ha oppfordret Eichmann til å sette seg inn i sionismen, jødisk historie og lære seg noe hebraisk. Eichmann fikk på denne måte god kjennskap til de ulike variantene av sionisme, og han tok timer i jiddisch og hebraisk. Jiddisch lærte han seg etter hvert ganske godt, men i hebraisk kom han ikke over begynnernivået. Eichmann søkte i 1937 SS om å få studere hebraisk hos en rabbiner (fordi det ikke fantes noen «arisk» lærer). Søknaden ble avslått.Eichmanns omdømme som ekspert på jødesaker ble styrket da han en gang bløffet om sitt fødested: Han fortalte i forbifarten at han var født i Sarona, en tysk koloni etablert i Palestina i 1871. Ifølge statsviteren Bernt Hagtvet behersket han verken jiddisch eller hebraisk muntlig. Eichmann var ikke særlig interessert i ideologi, men han leste litt i Sions vises protokoller som han ble fortalt var bare tull. Han leste Theodor Herzls Der Judestaat, sionismens hovedverk på oppfordring fra Mildenstein.I 1937 styrket Eichmann sin stilling i byråkratiet da Eichmanns avdeling i SD (kalt II-112) fikk utvidet og klargjort sitt ansvarsområde: Himmler avgjorde i juli 1937 at avdelingen skulle ha ansvar for generelle og grunnleggende aspekter ved «Jødespørsmålet». Ifølge Eichmann ble vekten etter dette lagt på praktiske (det vil si jødisk utvandring) fremfor teoretisk tema. De etterfølgende månedene arbeidet avdelingen intensivt med planer for omfattende jødisk utvandring. Eichmann konkluderte med at den største hindringen var å overbevise jødiske tyskere om å utvandre samt å finansiere utvandring for pengelense jøder i landet. Eichmann anbefalte å tone ned antijødisk propaganda for å gjøre andre land mer mottakelige for jødiske migranter. Han ble da ansett som spesialist på sionisme. SS-lederen Heinrich Himmler hadde inntrykk av at Eichmann behersket hebraisk fullgodt og ga ham ansvar for muséet for jødesaker.Den franske historikeren Léon Poliakov skrev i 1949 at det var i SD at Eichmann slo inn på den karrieren som ledet til organiseringen av holocaust. Da det ble opprettet et eget kontor for jødesaker i SD ba Eichmann om å bli overført dit. På grunn av innsatsen innenfor SD, ble han i 1935 forfremmet til SS-Hauptscharführer. I 1937 ble Eichmann utnevnt til SS-Untersturmführer (omtrent tilsvarende fenrik), den laveste offisersgraden.I april 1937 tok Dieter Wisliceny, en senere sentral figur for gjennomføring av holocaust i Slovakia, i Ungarn og i Hellas, over ledelsen av SDs kontor for jødesaker. Sammen med kontorets selvbevisste aktivister Eichmann, Herbert Hagen og Theodor Dannecker ble avdelingens virksomhet lagt om. De tok initiativ til utforming av en konsistent «jødepolitikk» og satte fjerning (tysk: Entfernung) av jødene fra Tyskland som prioritert mål.Wisliceny var opprinnelig Eichmanns overordnete og venn, og Eichmann beundret Wisliceny på grunn av hans utdanning og intelligens. Wisliceny var fadder for Eichmanns sønn som ble kalt Dieter etter Wisliceny. Wisliceny var ugift og avansementet i SS stanset opp slik at Eichmann etter hvert fikk høyere grad. Ifølge Eichmann var Wisliceny doven og overlot det kjedelige arbeidet til underordnede.
=== Reisen til Palestina ===
Høsten 1937 ble Eichmann sendt til Palestinamandatet sammen med sin overordnede, Herbert Hagen, for å vurdere mulighetene for en massiv utvandring av jøder fra Tyskland til Palestina. Eichmann hadde i februar-mars 1937 møte med den jødiske paramilitære organisasjonen Haganahs utsending, Feival Polkes, som var på besøk i Berlin og hadde flere besøk med representanter for SD. Polkes inviterte Eichmann og Herbert Hagen til Palestina. Den tyske planen var blant annet å styre strømmen av jødiske utvandrere til Palestina slik at de kunne hjelpe Haganah å skape en jødisk majoritet der. Eichmann og Hagen fikk visum til Palestina basert på falske pressekort. De ankom Haifa i oktober 1937 og besøkte der en kibbutz sammen med Haganahs representant. Eichmann og Hagen ble hele tiden holdt under oppsikt av britiske agenter og utvist etter 48 timer av britiske myndigheter. Eichmann reiste da videre til Kairo, men fikk heller ikke der fornyet innreise til Palestina.I Kairo, hvor de var i fire uker, møtte de Feival Polkes, en agent for Haganah, og diskuterte sionismens planer om en jødisk stat og mulig tysk hjelp til å gjennomføre en jødisk utvandring fra Europa. Det ble opprettet forbindelser med en representant for Haj Amin al-Husseini. Eichmann hadde kontakt med al-Husseini på slutten av andre verdenskrig, blant annet gjennom møter i Tyskland. Polkes hadde tidligere besøkt SD i Berlin og Polkes håpet gjennom samarbeidet med SD å få våpen som kunne brukes mot den britiske okkupasjonsmakten i Palestina.Sionistene og Eichmann hadde felles interesse i å få til mest mulig utvandring til Palestina. Eichmann bekreftet i avhør før rettssaken mot han i 1962 at formålet med reisen til Palestina var, i samarbeid med sionistorganisasjonene, å legge til rette for at jøder kunne utvandre til Palestina. Utvandring var på den tiden nazistenes hovedstrategi overfor jødene i Tyskland. Hans egentlige formål med reisen ble tonet ned av påtalemakten i rettssaken i Jerusalem. Et mål med reisen var også å opprettet forbindelser med Haj Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem, men noe slikt møte fant ikke sted ifølge dommen mot Eichmann i 1961. Ifølge den tyske historikeren Bettina Stangneth er det bare spekulasjoner at Eichmann planla å møte stormuftien i Palestina.I den tiden Eichmann var i Palestina (1936–1939) pågikk et arabisk-palestinsk opprør mot det britiske styret. Opprørerne krevde uavhengighet og stans i den jødiske innvandringen med sikte på å skape et land for jødene. Opprøret skapte usikkerhet om jødenes situasjon i Palestina.
=== Østerrike etter Anschluss ===
Wien hadde i mellomkrigstiden over 200 000 jødiske innbyggere, over 10 % av byens befolkning, hvorav mange bidro til byens produktive akademiske og kulturelle liv. Nesten alle jødiske østerrikere bodde i Wien som var et viktig senter for sionisme og for jødisk kultur og utdanning.Tyskland annekterte Østerrike 12. mars 1938 og Eichmann ble sendt dit på oppdrag fra SD ved Franz Six som var Eichmanns sjef i SD. I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert. Kontoret skal ha vært Eichmanns idé og ble lansert for Heydrich. Kontoret holdt til Palais de Rotschild i Wien. Offisielt ble kontoret ledet av dr.juris. Walter Stahlecker (senere leder av Einsatzgruppe A), men reell leder var Eichmann. Våren 1938 hadde Eichmann forsøkte å stimulere jøder til å utvandre, fra august ville han få en raskere byråkratisk prosess og samtidig måtte jødene gi fra seg alle sine verdier for å få et gyldig pass og utreiseløyve. Mange jøder ønsket på den tiden å utvandre, men papirarbeidet var omstendelig med mange ledd. Eichmann la opp et strømlinjeformet opplegg med alle funksjoner samlet på et sted. Eichmann mente denne organiseringen ville få fart på utvandring av jøder fra Østerrike.Han opptrådte til å begynne forsiktig overfor lederne av jødiske organisasjoner og alle ansatte ved kontoret hadde instruks om å opptre høflig overfor jødene. Alle jøder som ønsket å utvandre måtte henvende seg til kontoret for å få utreisevisum. De måtte også betale en spesiell skatt som i praksis var beslag på personens eiendom og kontanter. Noen av jødene fikk avslag uten synlig grunn og i stedet stemplet passet med en stor D for Dachau. Både Eichmann og tjenestemenn ved kontoret tok imot bestikkelser. I denne jobben viste han sine ferdigheter som administrator.Eichmann og Gestapo samarbeidet med jødiske ledere i Palestina om utvandring fra Østerrike og om ulovlig innvandring til Palestina blant annet med båter fra Hellas. Graven til Theodor Herzl i Wien, den østerrikske journalisten som grunnla den politiske sionismen, hadde flere ganger blitt utsatt for hærverk. Eichmann sørget for streng straff for vandalisering av graven som fikk være i fred til krigen var over.Til juni 1939 sørget sentralkontoret i Wien for at 110 000 jøder forlot landet. I alt 126 483 jøder forlot Østerrike før holocaust etter at eiendelene deres var beslaglagt. Av de gjenværende overlevde om lag 9000 og 65 000 ble drept.Utvandringskontoret i Wien var i nazistenes øyne så vellykket at det ble brukt som modell. Eichmann ble 12. november 1938, kort etter krystallnatten, hentet med fly til Berlin for på kort varsel å delta i et møte ledet av Göring. På dette møtet deltok flere toppledere i naziregimet. Blant deltakerne var Heydrich, Heinrich Müller, Erich Neumann, Wilhelm Stuckart og Göring selv. Eichmann var innkalt for å gjøre rede for sine kreative og uoffisielle måter å løse problemer for å få fart på fordrivelsen av jødene. Heydrich foreslo i møtet å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter godkjenning av Göring. Eichmann overtok ledelsen av kontoret i Berlin i oktober 1939 med mindre resultat enn i Wien.
== Andre verdenskrig ==
Da andre verdenskrig brøt ut var Eichmann SS-Hauptsturmführer og ledet «Kontoret for jødisk emigrasjon». SD ble en del av RSHA (Reichssicherheitshauptamt) som ble etablert i september 1939.I sitt virke som sjef for jødesaker i RSHA reiste han Europa rundt med SS-tjenestemenn som Dieter Wisliceny, Theodor Dannecker, brødrene Rolf og Hans Günther. Med unntak av disse var Alois Brunner og øvrige medarbeidere østerrikere som Eichmann selv. Rundt 80 % av Eichmanns stab var østerrikere. Eichmann insisterte på at de skulle forbli i teamet hans, de fikk ikke dra til fronten eller gå over til Waffen SS. Dannecker kom fra Tübingen der det fra studentmiljøet ble rekruttert flere ledere til Einsatzgruppen, blant annet hans venn Martin Sandberger. RSHAs avdeling for jødesaker hadde kontorlokaler i Kurfürstenstrasse 116 i Berlin, lokaler som ble beslaglagt fra en jødisk organisasjon.
=== Riksprotekoratet ===
Etter okkupasjonen av Böhmen og Mähren (1939) i daværende Tsjekkoslovakia, reiste Eichmann til Praha der han videreførte arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området. Eichmann åpnet 26. juli 1939 sentralkontoret for jødisk utvandring i Praha etter mønster av kontoret i Wien. Blant annet ble jødiske tsjekkoslovaker satt på båt til Palestina med falske innreisetillatelser eller til Sør-Amerika med falske visa. Jøderådet ble presset til skaffe penger for å dekke «flyktningeskatten» som også ubemidlede utreisende jøder ble ilagt. Argentina og Chile tok mot flest flyktninger, mens USA og Canada tok mot et symbolsk antall. Mange land krevde at flyktningene la frem bevis for at de hadde penger nok til å klare seg selv og ikke belaste staten. Eichmann organiserte fra oktober 1941 og ut 1942 deportasjon av de tsjekkiske jødene til Theresienstadt og Auschwitz. I alt ble 80 000–100 000 av landets jøder drept. Tsjekkiske myndigheter var ikke involvert i deportasjonene.Høsten 1941 gjorde den tyske okkupasjonsmakten gettoen Theresienstadt om til en konsentrasjonsleir og mellomstasjon før deportering. Beslutningen ble tatt på et møte mellom Heydrich, Eichmann og Hans Günther. Eichmann ville gjøre leiren til en «mønstergetto».
=== Okkupasjon av Polen ===
Tyske styrker invaderte og okkuperte Polen i september 1939, og med det kom nesten 3 millioner jøder under tysk styre. Warzsawa alene hadde flere jødiske innbyggere enn hele Tyskland. Tyske planer for Polen innebar blant annet å tømme Danzig, Vestpreussen, Poznan og Schlesien for jøder. Jødene skulle forflyttes til Lublin-området i Generalguvernementet der det skulle opprettes et «reservat». Heinrich Himmler fikk ansvar og uinnskrenket myndighet for disse forflytningene. Eichmann fikk ansvar for transport og innen 4 måneder var 87 883 jøder og 30 000 sigøynere flyttet til reservatet.Den tyske ledelsen i Generalguvernementet ønsket ikke flere jøder og forflytningen ble sabotert av Hans Frank, som var sivil administrator for området. Frank var motstander av planen om reservat ved Lublin. Den store og raske tilstrømmingen til Lublin-området skapte store utfordringer med blant helse og sanitære forhold. Odilo Globocnik ble SS- og politisjef i Lublin i november 1939.Samtidig ble det satt i gang en forflytning av etnisk tyske innbyggere, såkalte Volksdeutsche. De ble flyttet fra områder okkupert av Sovjetunionen (det østlige Polen og de baltiske landene) til vestlige (annekterte) deler av Polen, hovedsakelig det såkalte Reichsgau Wartheland. Fra det samme området ble 1–2 millioner etnisk polske drevet østover.Globocnik organiserte jødeutryddelsene i Lublin-distriktet der omkring 1,5 millioner mennesker, hovedsakelig jøder, fra tidlig i 1942 ble drept i anlegg som var konstruert spesielt for dette formålet.
=== Offiser i Gestapo ===
I 1940 ble Eichmann overført fra SD til Gestapo i Berlin hvor han først arbeidet i kontor IV-D4 (Räumungsangelegenheiten). I denne rollen medvirket han til de første deportasjonene fra selve Tyskland. Samme år ble han forfremmet til SS-Sturmbannführer og i oktober 1941 ble han SS-Obersturmbannführer. Han ble i mars 1941 leder for kontoret (Referat) IV-B4, den jødiske seksjonen i Gestapos avdeling for religionsspørsmål, underlagt Reichssicherheitshauptamt (RSHA).Referat IV-B4 var del av Amt IV (Gestapo) i RSHA. Heinrich Müller var leder for Amt IV som var en av flere innenfor RSHA (først ledet av Heydrich, etter Heydrichs død av Ernst Kaltenbrunner). Selv om Eichmann formelt hadde lav rang fungerte han som spesialrådgiver for Heydrich. Eichmanns kontor var del av «gruppe» IVB under ledelse av Albert Hartl med ansvar for sekter. Eichmanns stilling ble omtalt som Referent og han kunne som eneste referent gå direkte til Müller utenom Hartl. Rolf Günther var Eichmanns nestkommanderende på jødekontoret. I mars 1941 hadde Eichmanns Referat 107 medarbeidere hvorav tre firedeler var sekretærer og annet kontorpersonell.Kommandolinjene innenfor nazistatens sikkerhetsapparat var kompliserte. I tillegg til de sentrale kontorene ved RSHA, var politi- og SS-sjefer (HSSPF) direkte underordnet SS-sjef Himmler for hvert geografisk område. HSSPF kontrollerte SS-enhetene i sitt område. Gestaposjefen Müller var lite kjent offentlig, mens Eichmann ble kjent da han var i kontakt med jødiske ledere i arbeidet med tvungen utvandring før andre verdenskrig og ved deportasjoner fra Ungarn i 1944.
=== Madagaskarplanen ===
Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Etter møter med det franske kolonidepartementet skisserte planen at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar.Eichmann foreslo at ulike yrkesgrupper skulle sendes i prioritert rekkefølge, for eksempel skulle fire tusen håndverkere sendes først for å sette opp den første innkvarteringen. Han foreslo samleleirer i Europa hvor de deporterte skulle vente på transport til Madagaskar. Eichmann arbeidet med planen hele vinteren 1940–1941. Han utarbeidet detaljerte transportplaner basert på en fast flåte av tyske skip og med utskipingshavner ved Middelhavet og ved Nordsjøen. Planen la til grunn at jødenes eiendom og formue skulle beslaglegges, og at de skulle få med seg 200 kg bagasje hver. Etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid.
=== Wannsee-konferansen ===
Høsten 1941 fortalte Reinhard Heydrich til Eichmann at samtlige jøder i den tysk-kontrollerte delen av Europa skulle utryddes. Frem til årsskiftet 1941–1942, hadde holocaust pågått siden invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941, hovedsakelig i form av masseskytinger bak østfronten. Wannsee-konferansen ble avholdt 20. januar 1942 på Heydrichs initiativ. Hensikten med konferansen var ikke å sette i gang massemordet, men å koordinere og forsterke den pågående innsatsen samt ordne opp i mangfoldet av anti-jødiske tiltak i Tyskland og okkuperte områder. Konferansen skulle egentlig avholdes 9. desember 1941, men ble utsatt «på grunn av omstendighetene»; «omstendighetene» var trolig USAs inntreden i krigen etter angrepet på Pearl Harbor 7. desember. Heydrich overlot ofte til Eichmann å skrive brev for seg hvorpå Heydrich selv bare godkjente og signerte. Invitasjonen til Martin Luther i utenriksdepartementet var merket «personlig» og begynte med «Kjære partimedlem Luther». Brevet var utarbeidet i gestapos avdeling IV B4 som var ledet av Eichmann.
Under Wannsee-konferansen ble det rapportert at i alt 537 000 jøder var «overtalt» til å utvandre fra riket og fra okkuperte områder: 360 000 fra selve Tyskland (Altreich), 147 000 fra Østerrike og 30 000 fra Böhmen og Mähren. Himmler stanset utvandringen i oktober 1941.Eichmann hadde relativt lav grad sammenlignet med øvrige deltakere på Wannsee-konferansen, og hans oppgave der var å gjøre rede for et transportopplegg for deportasjonene. Stangneth skriver at Wannsee var et høydepunkt i Eichmanns krarriere.Drøftingene på møtet gjaldt mest tekniske (blant annet transportordning) og formelle spørsmål (for eksempel om personer i blandingsekteskap skulle inkluderes). Referatet viser ingen innvendinger mot målsetningene; innspillene handlet blant annet om effektivisering av transport. Under rettssaken i Jerusalem i 1962 fortalte Eichmann at det under møtet ikke ble lagt skjul på at det dreide seg om drap på jødene, og at de tilstedeværende var glade eller begeistrede over å finne en løsning på jødespørsmålet. Eichmann skrev referat fra møtet, og han fortalte at de groveste formuleringene måtte fjernes fra det endelige referatet.Wannsee-konferansen var en sentral hendelse under det pågående massemordet på jødene. Det utførlige møtereferatet utarbeidet av Eichmann er et uvurderlig historisk dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid, og lite dokumentert.Ved rettsoppgjøret i Nürnberg etter andre verdenskrig vitnet Wisliceny om at Himmler tre måneder etter Wannsee-konferansen ga en direkte, entydig og skriftlig ordre til Eichmann. Denne ordren, som Eichmann skal ha vist til Wisliceny, er siden ikke funnet. Eichmann skal i denne forbindelse ha fått alle fullmakter uavhengig av grenser, med oppdrag å organisere deportasjon til utryddelsesleirer i det okkuperte Polen. Innenfor Polen hadde ikke Eichmann noen myndighet.
=== Hellas ===
Minst 80 % eller opp til 90 % av de omkring 75 000 jødene i Hellas ble drept etter deportasjon til utryddelsesleirene. I Thessaloniki overlevde 5 %. Eichmanns kontor organiserte deportasjonene.
==== Trakia og Makedonia ====
Bulgaria var alliert med Hitlers Tyskland. I den østlige delen av gresk Makedonia og i gresk Trakia, som ble annektert i 1941, fikk ikke jødene beskyttelse av bulgarske myndigheter. Fra disse områdene ble det deportert 11 000 jøder til utryddelsesleirene tidlig i 1943. Deportasjonene skjedde etter en avtale fremforhandlet av Eichmanns utsending i Bulgaria. Transporten gikk til Treblinka der alle ble avlivet. Ofrenes eiendom ble avhendet og salgssummen (fratrukket kostnaden ved transporten til Treblinka) ble satt på en bankkonto.
==== Thessaloniki ====
Wisliceny kom 6. februar 1943 til Thessaloniki (omtalt som Salonika) der han ledet Sonderkommando für Judenangelegenheiten (spesialkommando for jødesaker) sammen med den brutale antisemitten Alois Brunner. Rolf Günther hadde vært på plass siden januar. I Thessaloniki var omkring 40 % av innbyggerne jødiske og byen hadde tidligere hatt et flertall jøder blant borgerne. Deportasjonene fra Thessaloniki pågikk fra 15. mars til 10. august 1943.
==== Resten av Hellas ====
I slutten av mars var Wisliceny en tur til Athen for forklare statsminister Konstantinos Logothetopoulos om gjennomføring av de antijødiske tiltakene i landet. Britisk etterretning kjente til dette fordi telegramutveksling (blant annet med Eichmann) om saken ble fanget opp. I slutten av september 1943 sendte Eichmann Wisliceny til Athen for å få fart på deportasjonene der. Eichmann var misfornøyd med fremdriften i Hellas og erstattet i februar 1944 Wisliceny med SS-Hauptsturmführer Anton Burger for å få deportert de gjenværende jødene så raskt som mulig. Jøder i Athen, Ioánnina og andre ble samlet sammen 24. mars og et tog med 5000 mennesker ble sendt til Auschwitz 2. april. Interneringen av 1850 jøder i Ioánnina ble fotografert av propagandakompaniet. Burger var lojal mot Eichmann og overkjørte de som forsøkte å hindre ham i oppdraget. Burger gikk utenom kommandolinjen og konfererte direkte med Eichmann i stedet for den lokale SS-lederen. I mai 1944 fikk Burger i oppdrag av Eichmann å få fart på deportasjonene fra den tidligere italienske okkupasjonssonen. Jødiske innbyggere på øyene ble deportert til slutt. I slutten av juni 1944 ble 1800 jøder fra Korfu deportert til Auschwitz. På dette tidspunktet hadde de allierte tatt kontroll over Roma. I juli ble 1650 jøder på Rhodos sendt til Auschwitz. Den tyske okkupasjonen av Hellas sluttet i oktober 1944.
=== Folkemord i Ungarn 1944–1945 ===
General József Heszlényi i Ungarns hær sendte tidlig i 1942 forespørsler til tyske tjenestemenn (blant annet general Alfred Jodl) om å deportere 100 000 eller opp til 300 000 jøder fra ungarsk-kontrollert område til Polen, Ukraina eller Transnistria (rumenske myndigheter hadde da fordrevet titusenvis av jøder til Transnistria). Saken ble lagt frem for Eichmann som avviste forslaget fordi det var ufullstendig; han ville vente til han kunne ta seg av alle jødene i Ungarn. Eichmann uttalte at et slikt ufullstendig tiltak ville kreve stor innsats uten at jødespørsmål i Ungarn egentlig ble løst. Statsminister Miklós Kállays utenriksdepartement gjentok forespørselen høsten 1942 overfor Eichmanns utsending Dieter Wisliceny og foreslo da i første omgang å overføre 100 000 jøder fra Transilvania og Karpato-Rutenia til Tyskland.Ungarn forble et fristed for jødene, de følte at de var relativt trygge under Miklós Horthys regime, som i utgangspunktet nektet å etterkomme det tyske kravet om å deportere landets jøder. Tyskland okkuperte Ungarn 19. mars 1944, hovedsakelig av militærstrategiske motiver. Edmund Veesenmayer, SS-offiser, ble innsatt som tysk fullmektig i landet. Eichmann og hans stab i avdeling IV B 4 var 12. mars samlet i Mauthausen før avreise til Ungarn. Den 21. mars 1944 ankom Eichmann med en stab på 100–200 mann, Sondereinsatzkommando Eichmann, til Budapest og opprettet hovedkvarter i Hotel Majestic i bydelen Svábhegy.Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig hevdet SS-general Edmund Veesenmayer at da han ankom Budapest var Eichmann og hans assistenter allerede i gang med å gjennomføre folkemordet på jødene, og at han ikke kunne gjøre noe for å stanse dem. Det var Veesenmeyer som gjennom det føyelige Sztójay-regimet sikret samarbeidet med de sivile myndigheter, noe som var avgjørende for å gjennomføre deportasjonene til Auschwitz.Eichmanns spesialkommando var formelt underlagt Otto Winkelmann, Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) for Ungarn. I jødesaker fikk Eichmann ikke instrukser fra Veesenmayer eller Winkelmann, men direkte fra Himmler og Kaltenbrunner, eller fra Müller i Gestapo. Eichmann orienterte ikke Veesenmayer eller Winkelmann om ordrene han fikk. Veesenmayer var lojal mot den overordnede tyske jødepolitikken, men tok ikke instrukser fra Himmler.
==== Deportasjoner til Auschwitz mai–juli 1944 ====
Kaltenbrunner forlot Budapest 26. mars etter at han hadde sørget for å utnevne de to radikale antisemittene László Baky, tidligere general i gendarmeriet, og embetsmannen László Endre som statssekretærer med ansvar for jødesaker i innenriksdepartementet. I samarbeid med Baky, Endre og oberstløytnant László Ferenczy, sjef for det ungarske gendarmeriet, delte Eichmann inn Ungarn i seks deportasjonssoner. Den avgjørende beslutningen ble tatt 23. april i et møte med Endre, Eichmann, Otto Hunsche (Eichmanns juridiske rådgiver), Winkelmann, innenriksminister Andor Jaross og Baky til stede. Tyske og ungarske representanter ble der enige om deportasjon av absolutt alle jøder i Ungarn, offisielt som «arbeidere».Tidlig i mai 1944 var kommandant for konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau, Rudolf Höss, i Budapest for å diskutere fremdriftsplanen for deportasjonene med Eichmann og de ungarske statsbanene (MÁV). Höss ønsket å holde et lavere tempo enn Eichmann og Endre, fordi spesielt krematoriene ikke hadde kapasitet stor nok til den planlagte deportasjonen. Eichmann brydde seg lite om Höss' innvendinger og henviste til ordre fra Himmler. Drapet på de jødiske ungarerne var det mest intensive i løpet av Auschwitz' eksistens og ble kalt «Operasjon Höss» etter lederen.Deportasjonene ble påbegynt i det nordøstre hjørnet av Ungarn, som lå nærmest Østfronten. Det forberedende arbeidet og de første interneringene ble 24. april inspisert av Eichmann, Wisliceny og Endre.Fra 15. mai til 8. juli ble 434 351 jødiske ungarere deportert til Auschwitz. Horthy, Ungarns riksforstander, besluttet 7. juli å stanse deportasjonene. Eichmann var frustrert over Horthys inngrep, og forsøkte i smug å deportere 1500 personer fra Budapest 12. juli. Horthy ble tipset om deportasjonen, og fikk kalt tilbake toget som var på vei nordover. Eichmann var rasende over den ungarske innblandingen og lyktes en uke senere å få sendt en toglast til Auschwitz. Med hjelp fra ungarske kollaboratører utmanøvrerte SS ungarske tjenestemenn, og deporterte 1500 personer fra Sárvár interneringsleir 24. juli. Etter dette fortsatte tautrekkingen om deportasjonene skulle gjenopptas.Journalist og advokat Rudolf Kastner (også kjent som Rezső Kasztner) var en av de få jødene Eichmann møtte personlig, og som overlevde. I 1944 drev Kastner forhandlinger med Eichmann der det var snakk om å bytte jødiske liv mot amerikanske varer og materiell. Eichmann informerte 14. juni 1944 Kastner om at han var villig til å holde igjen 30 000 ungarske jøder i Østerrike som bevis for sin godvilje, i forbindelse med tilbudet om «jøder mot lastebiler». Som motytelse krevde Eichmann 5 millioner sveitsiske franc utbetalt straks. Omkring 20 000 jøder ble 25.–28. juni sendt til Strasshof an der Nordbahn rett utenfor Wien, de fikk der relativt god behandling og de fleste overlevde krigen.Kastner fikk fra april 1944 fremforhandlet evakuering av et tog med jøder fra Budapest til det nøytrale Sveits. Toget forlot Budapest 30. juni og ble omdirigert til konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen der 1684 passasjerer ble internert og sendt videre til Sveits i august og desember. Omdirigeringen til Bergen-Belsen var trolig et ledd i Eichmanns plan om å bruke de 1684 som gisler.I Budapest deltok Eichmann åpent i internering av landets jøder. Han kom der i direkte kontakt med den svenske diplomaten Raoul Wallenberg som forsøkte å redde de gjenværende jødene i landet.Omveltningene i Romania i august 1944 førte til at Horthy var mer bestemt på å verne om jødene i landet: Den ungarske regjeringen informerte 24. august Eichmann og Veesenmayer om at det ikke lenger var aktuelt med deportasjoner. Etter Tysklands store tilbakeslag på slagmarken ble det særlig viktig å opprettholde samarbeidet med det ungarske regimet. Himmler ga da straks ordre om stans i deportasjonene og kalte Eichmann hjem.
==== Regimeskifte i Ungarn ====
En regjering med utspring i den nazistiske pilkorsbevegelsen, ledet av Ferenc Szálasi, grep makten 15. oktober 1944, dermed ble Horthy avsatt som statsoverhode. Eichmann kom tilbake fra Berlin fast bestemt på å deportere resten av jødene fra Ungarn. Kastner noterte i dagboken sin: «Han så i det øyeblikket ut til å være verdens lykkeligste mann.» Szálasi etterkom ikke Eichmanns krav om at Budapests jøder skulle deporteres til Tyskland, ettersom han heller ville utnytte dem som tvangsarbeidskraft i Ungarn.Eichmann var en trofast familiefar og ektemann, men i 1944 begynte han å forsømme familien, blant annet ved sidesprang. Han ble kjederøyker og begynte å drikke mye. Eichmann begynte å oppføre seg paranoid: han var i konstant frykt for attentat, han sluttet å bruke fly, han hadde alltid to ladde maskinpistoler i bilen og hans innkvartering var konstant bevoktet. Han unngikk fotografering.Høsten 1944 beordret Himmler stans i jødeutryddelsene og forsøkte å ødelegge bevis for virksomheten. Eichmann trosset Himmler, og fortsatte arbeidet i Ungarn. Han ble da beskyttet av sin nærmeste overordnede Kaltenbrunner og gestapo-sjef Heinrich Müller. Han fryktet også å bli kalt ut til tjeneste ved fronten ettersom han året før ble innrullert i Waffen-SS' reservestyrke.
=== Flukten fra Ungarn i 1945 ===
Da sovjetiske styrker gikk inn i Ungarn, flyktet Eichmann. Julaften 1944 kom ordren fra Kaltenbrunner om å forlate Budapest, og Eichmanns terrengbil klarte så vidt å ta seg frem gjennom restene av de tyske styrkene.
== Flukt og arrestasjon ==
Tilbake i Berlin, ble Eichmann av Himmler plassert i det betydningsløse kontoret for «kamp mot kirkene». Mot slutten av krigen forsøkte han å gå i dekning i Østerrike og Bayern. Han ble arrestert av amerikanske styrker uten at identiteten hans ble avslørt. Eichmann rømte fra alliert varetekt samtidig som Nürnbergprosessen pågikk. Han holdt seg i dekning nord i Tyskland inntil han i 1950 rømte han til Argentina via Italia og medhjelpere der. Familien kom til Argentina etter et par år. De levde der i relativt beskjedne kår inntil han ble funnet og sikkert identifisert utenfor Buenos Aires av den israelske etterretningstjenesten Mossad i 1960. Mossad tok Eichmann til fange og førte ham i hemmelighet ut av landet og til Israel.
=== Flukt til Østerrike ===
I slutten av april 1945 flyktet Adolf Eichmann til den østlige alperegionen, hvor han nådde Ebensee i Oberösterreich den 1. mai 1945. På feriestedet Altaussee hadde Kaltenbrunner anlagt sitt siste hovedkvarter. Eichmann kom til Altaussee med mesteparten av sine nærmeste medarbeidere og regnet med at Kaltenbrunner ville fortsette kampen. Kaltenbrunner nektet å ta i mot ham, og ba ham forlate Altaussee. Eichmann opplyste da at familien hadde fått falske dokumenter, selv ville han gå i dekning i fjellene sammen med sine menn. Wisliceny fortalte etter krigen at Eichmann i september 1944 vurderte muligheten for tysk nederlag, i så fall ville han og hans menn skjule seg i fjellene i Niederösterreich. Der skulle de danne en partisangruppe, for dermed å dukke opp når den endelige krigen mellom øst og vest tok til. Eichmann hadde tilbragt barndommen i dette området, og hadde i 1939 kjøpte en liten eiendom der. Eichmanns nærvær i Altaussee gjorde de andre nervøse noe som trolig var bakgrunnen for at han reiste nordover.
=== Flukt i Tyskland ===
Sammen med sin adjutant Rudolf Jaenisch flyktet Eichmann fra Østerrike til Bayern. Eichmann kalte seg da «korporal Adolf Karl Barth», og gikk kledd i en uniform tilhørende Luftwaffe. Den 7. mai 1945 ble begge tatt til fange av soldater fra general George S. Pattons tredje armé i nærheten av byen Ulm i Württemberg. De ble overført som krigsfanger til en interneringsleir i Berndorf. Eicmann hevdet da å ha mistet dokumentene som identifiserte ham som «Adolf Karl Barth». Amerikanske militære tjenestemenn trodde på ham, og fikk Eichmann satt i arbeid som lastebilsjåfør etter å ha overført ham til en leir i Rosenheim. Som sjåfør klarte han snart å flykte fra fangenskapet, og dro dermed til München.I august 1945 ble han arrestert på nytt av amerikanske styrker. Da hadde han endret navnet til «Untersturmführer Otto Eckmann» fra 22. kavaleridivisjon; i tilfelle han forsnakket seg var Eckmann og Eichmann nokså likelydende. Amerikanerne oppdaget SS-nummeret tatovert i armhulen på venstre side som oppga hans blodtype. Eichmann hadde forgjeves prøvd å fjerne denne med en sigarettglo. Eichmann ble trodd da han hevdet å tilhøre Waffen-SS, og ikke den politiske grenen av SS. Han ble overført til fangeleiren for SS i Weiden, senere ble han flyttet til en leir i Oberdachstetten i Landkreis Ansbach i Mittelfranken i Bayern. De amerikanske forhørerne konkluderte med at han var harmløs og de amerikanske styrkene ante ingenting om hans sentrale rolle i holocaust.
Amerikanske etterforskere avhørte Wilhelm Höttl, en venn av Eichmann, som fortalte at Eichmann i en samtale i Budapest i 1944 hadde anslått fire millioner drepte i utryddelsesleirene og to millioner drepte jøder på andre måter. Höttls utsagn ble lest høyt i retten i Nürnberg og dette første anslaget over omfanget av jødeutryddelsene ble gjengitt på forsiden av New York Times.Dieter Wisliceny fortalte 3. januar 1946 i Nürnberg at Eichmann hadde spilt en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust. Wisliceny var på dette tidspunktet sikker på at Eichmann var i live, og holdt seg skjult i Østerrike.Da Eichmann fikk rede på at amerikanerne var på jakt etter ham i krigsfangeleieren ba han om hjelp fra den høyeste SS-offiseren i leiren. Den 4. eller 5. februar 1946 flyktet Eichmann fra leiren i Bayern under dekknavnet «skogsarbeider Otto Henninger» med falske papirer og hverdagsklær. Flukten ble organisert av et nettverk av høytstående krigsfanger. Eichmann arbeidet med veiarbeid, da han klarte å snike seg bort fra anleggsområdet sammen med en annen krigsfange og flyktet via Prien am Chiemsee i Oberbayern. De falske dokumentene ble skaffet gjennom et nettverk av nazister i Østerrik og Sør-Tyskland inkludert Josef Urban som var Ungarn-ekspert i RSHA. Urban arbeidet etter krigen for Counterintelligence Corps og deretter for Organisation Gehlen.Deretter gikk han i dekning på ulike steder i Nord-Tyskland. Krigsforbrytere var generelt kjent av mange. Fordi det østerrikske politiet var i alarmberedskap, hadde Eichmann god grunn til å oppholde seg så langt unna Østerrike som mulig. Han fikk hjelp av kontakter i SS til å komme seg nordover.Han slo seg ned i Altensalzkoth nær Celle i Niedersachsen, i den sørlige delen av Lüneburger Heide. Dette ble gjort mulig av en krigsforbryter som i et anbefalingsbrev fra sin bror, som arbeidet som skogvokter nær landsbyen Eversen, gikk godt for Eichmann. Den 12. mars 1946 registrerte Eichmann seg som innbygger i Eversen.I to år arbeidet han blant annet som skogsarbeider der under navnet «Otto Henninger». Han forpaktet også en liten gård der han holdt høns og solgte egg og fjærfø til slakt. Han brant vekk SS-tatoveringen under armen, noe som etterlot et tydelig arr.I 1950 hadde han spart opp en del penger til videre flukt. Eichmann var svært omstendelig og forsiktig da han skjulte seg i Tyskland. Han besøkte ikke familien en eneste gang før flukten til Argentina i 1950. Ifølge Der Spiegel var Eichmann på denne tiden nesten uten penger. Det ble for en stor del glemt Eichmann ble nevnt i Nürnberg.
=== Den første jakten ===
Eichmann var under andre verdenskrig nokså ukjent utenfor Tyskland. Haganah avhørte flyktninger som kom til Palestina fra Tyskland, Ungarn og Polen, og hadde i 1943 dannet seg et klart bilde av at Eichmann var en sentral person i gjennomføringen av holocaust. Blant de omkring 500 nazistene Haganah førte på en liste over forbrytere var Eichmann høyt oppe.Eichmann unngikk fotografering og sørget for å ødelegge negativene da Gestapo tok offisielle foto. I 1946 oppsporet Haganah et foto av ham i Østerrike. Hans kone Veronika (Vera) var svært lojal mot ektemannen. Etter andre verdenskrig bodde hun i Bad Aussee, Steiermark, sammen med sønnene. Kaltenbrunners kone bodde like ved. Vera ble avhørt av amerikansk etterretning flere ganger og holdt hele tiden fast ved at mannen var død.Den 12. mai 1945 arresterte amerikanske styrker SS-offiseren (Hauptsturmführer) Dieter Wisliceny i nærheten av Altausseer See i Steiermark. Wisliceny ga detaljerte opplysninger om Eichmann og skisserte selv en plan for oppsporing. Wisliceny ble hengt i Bratislava den 4. mai 1948, og skrev i et brev før henrettelsen: «Jeg er overbevist om at Eichmann er i live og holder seg skjult i Østerrike.»Haganah plasserte en agent som hushjelp hos Vera som stadig holdt fast ved at mannen var død, og avslørte ingenting mens hushjelpen hørte på. Simon Wiesenthal, som da var ung arkitekt, slo seg ned i Linz for å holde øye med Eichmanns far. Jakten på Eichmann ble deretter avbrutt da Palestinamandatet ble avsluttet og Israel ble besluttet opprettet i 1948. Med den arabisk-israelske krig i 1948 ble jakten på Eichmann nesten glemt.
=== Argentina under Perón ===
Fra 1800-tallet var det utvandring fra den tysktalende delen av Europa både til USA og til det sørlige Sør-Amerika, inkludert Argentina. I de sørlige landene ble fra midten av 1800-tallet innvandring av europeere, sett på som en måte å holde området hvitt. Mange tysktalende argentinere ble etter første verdenskrig involvert i en politisk debatt om Heimat (hjemland) og Deutschtum («tyskhet»).ODESSA var et undergrunnsnettverk av SS-offiserer. Jo flere naziforbrytere som flyktet, desto mer presset dette nettverket myndighetene i Argentina til å gjøre noe og det ble gode kontakter mellom Argentina og Tyskland i 1944.Argentinas sterke økonomi fikk president Juan Domingo Perón til å arbeide for politisk uavhengigheten og motstanden mot USAs dominans, kalt «den tredje søylen» i peronismen. Landet investerte i våpenindustri og startet oppkjøp av militært utstyr fra Storbritannia og Canada. Perón prøvde også å tilnærme seg den spanske statslederen og fascisten Francisco Franco som en fremtidig alliert. Peróns fremmet innvandring med mål om såkalte «rasemessige forbedringer» ved å blande befolkningen med europeiske innvandrere.Dette er en del av bakgrunnen for at Argentina ble tilfluktssted for Eichmann og andre nazister. Flere hundre tyske og østerrikske nazister flyktet til Argentina fra krigens slutt til 1955. Trolig søkte flere tusen kroatiske, ungarske og belgiske nazister også tilflukt i Argentina. Perón mente at landet trengte ingeniører og offiserer og det er uklart om han tok i mot nazistiske forbrytere med vilje eller om han aksepterte dem av rent praktiske grunner. Peron håpet å tiltrekke seg flere hundre tusen tyskere etter krigen. I 2003 ble det meldt at Argentina fortsatt holdt hemmelig dokumenter angående 50 nazister. Etter Perons død ble Argentina mindre gjestfrie overfor gamle nazister.
=== Flukt til Argentina ===
Ved å bruke falsk navn og utgi seg som en demobilisert soldat fra Wehrmacht, flyktet Eichmann i begynnelsen av 1950 fra Tyskland til Italia, langs det som historikere har kalt «kloster-ruten». Blant SS-folk ble flukt via Skandinavia eller de tyske havnebyene ansett som risikabelt. Den tidligere SS-offiseren Aloiz Schnitlholzer kjørte Eichmann til grensen til Østerrike ved Kufstein. Via Innsbruck reiste han til Gries ved Brennerpasset der han gikk til fots langs stier over grensen til Italia. I Sterzing skjulte han seg i et kloster. På denne tiden ga Eichmann seg ut for å være katolikken Riccardo Klement fra Bolzano. Den 17. juni 1950 ankom Eichmann Genova, der han fikk hjelp av den bayerske fransiskanermunken Anton Weber som tilhørte St. Raphael Society. Weber hadde nazisympatier og nære forbindelser til titulærbiskop Alois Hudal. Ifølge Der Spiegel kom han til Genova 1. juni der han fikk pass. Hudal var en østerriksk biskop fra Graz og rektor ved den studiekonviktet Santa Maria dell’ Anima. Han administrerte Reptilienfond (ulovlig fond), som hovedsakelig ble finansiert fra USA. En annen medsammensvoren var den kroatiske fascisten og presten Krunoslav Draganovic, som var medlem av den kroatiske fascistorganisasjonen Ustasja. Sammen etablerte de et kontaktpunkt og flere fluktsteder for nazistiske krigsforbrytere. De ble gjemt i flere italienske klostre og ble gitt nye identiteter og nødvendige dokumenter. De medsammensvorne utnyttet også sine gode forbindelser med det italienske Røde kors og den katolske nødhjelpsorganisasjonen Caritas. De hadde også en verdifull kontakt med pave Pius XII.
Eichmann ble på denne måte tildelt et humanitært pass fra den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève og et argentinsk visum. Begge dokumentene ble utstedet til «Riccardo Klement, tekniker». Fransiskanermunken visste hvem Eichmann var, men det er lite trolig at personer i Vatikanet kjente til «Riccardo Klements» identitet. Den argentinske nazisten Carlos Fuldner hjalp Eichmann med visum fra Argentinas konsulat i Genova. Tidlig i mai 2007 ble hans falske pass oppdaget i rettsarkivene i Buenos Aires av en student som gransket bortføringen av Eichmann i 1960. Passet ble deretter overlevert Argentinas holocaust-museum i Buenos Aires.Eichmann reiste med skipet «Giovanna C.» fra Genova den 14. juli 1950, og ankom Buenos Aires i Argentina en måned etterpå. Ved ankomsten innkvarterte han seg på det tyske pensjonatet Juhrman i forstaden Vicente Lopez. På samme måte som pensjonatene Arnold og Don José samt Hotel Meier i Barrio Belgrano, var dette pensjonatet spesielt reservert nazistiske immigranter. Hotellet tilbød gratis kost og losji i syv dager for innvandrere uten penger. Eichmann ankom Buenos Aires i august 1950 og innkvarterte seg på det tyske pensjonatet Juhrman i forstaden Vicente Lopez. Dette pensjonatet var spesielt reservert for nazistiske immigranter. Hotellet tilbød gratis kost og losji i syv dager for innvandrere uten penger.Disse «spesielle immigranter» ble etterhvert håndtert av «Sonderkommission Peralta» (grunnlagt 1946) under ledelse av Santiago Peralta, og logistikken ble ordnet av Juan Peróns førstesekretær Rudi Freude. De to industriherrene Guillermo Staudt og Horst Carlos Fuldner var også støttespillere. Begge var av tysk opprinnelse, og Fuldner var tidligere Hauptsturmführer i SS. Fuldner hadde vokst opp i Argentina, tjenestegjorde i Tyskland hos Himmler og returnerte til hjemlandet etter krigen. Fuldner var fra 1945 ansvarlig for rekrutteringen av tyske flyingeniører, blant dem professor Kurt Tank hos flyprodusenten Focke-Wulf. I løpet av noen få dager fikk «Ricardo Klement» jobb som mekaniker i et selskap som drev med metallarbeid i Buenos Aires. Bare to måneder senere sa han opp stillingen. Hans rastløshet fikk ham til å endre yrke flere ganger.
==== Forholdet til ODESSA ====
Det har vært uklarhet rundt hans forhold til ODESSA, nettverket av tidligere SS-medlemmer som hjalp til med å flykte til Sør-Amerika. Leksikonet Encyclopædia Britannica oppgir at han fikk hjelp av ODESSA med flukten til Sør-Amerika. Ifølge Moshe Pearlman tok Eichmann kontakt med ODESSA tidlig i 1950 og fikk hjelp til å reise fra Tyskland til Italia.
=== Tiden i Argentina ===
Eichmann arbeidet et par år som «junior vannverksingeniør» i provinsen Tucumán i utkanten av Rio Potrero, der han var til sommeren 1953. Der hadde han ansvaret for målingen av vannkvaliteten, vannstrømmer og geologiske analyser, frem til sommeren 1953. Eichmann kunne ikke spansk før han flyktet, men lærte seg dette raskt. På kontoret var han kjent som en ubetydelig, men respektert og pliktoppfyllende person. Eichmann fikk jobben gjennom Compañía Argentina para Proyectos y Realizaciones Industriales - Fuldner y Cía (CAPRI) som var blitt grunnlagt av Fuldner i begynnelsen av 1950 under beskyttelse av den nasjonale vann- og energikorporasjonen Agua y Energía Eléctrica. Prosjektet ble støttet av August Siebrecht og av Perón selv. CAPRI var en del av den første femårsplanen til regjeringen Perón og var en del av studiet av inngående vann i provinsene Tucumán og Santiago del Estero. Mange gamle nazister ble ansatt i CAPRI. Etterhvert ble det kjent blant kollegaene at Klements egentlige navn var Eichmann.Eichmann mistet i 1953 jobben og flyttet med familien til Olivos i nærheten av Buenos Aires. Sammenlignet med andre tyske innvandrere gjorde ikke Eichmann særlig god karriere. Fra 1953 til 1960 arbeidet han i Buenos Aires-distriktet på en fabrikk som produserte fruktjuice, som ansatt i et vaskeri, han eide og drev en harefarm, han arbeidet kort tid hos en mekaniker, deretter som fabrikkformann og som ansatt i et varehus som tilhørte selskapet ORBIS. Dette var akkurat nok til at han forsørget seg selv og familien. I Buenos Aires møtte han Josef Mengele.Hans kone Veronika og sønnene Klaus, Horst og Dieter kom til Argentina i 1952. Barna husket ikke faren og for dem var han til å begynne med «onkel Riccardo». I 1955 registrerte Veronika Eichmann seg under pikenavnet Liebl, men begynte noe senere et nytt liv som Catalina Klement. Paret fikk en fjerde sønn som fikk navnet Ricardo Francisco og flyttet da til et lite leid hus i utkanten av Olivos i Chacabuco 4261. Eichmann og familien levde i beskjedne kår i Argentina. I 1959 kjøpte Eichmann et landområde i Calle Garibaldi i forstedet Bancalari nær San Fernando de la Buena Vista. Dette var et lite utviklet forsted til hovedstaden, og der Eichmann bygget hus som familien flyttet inn i tidlig i 1960. Dette kostbare byggeprosjektet tvang Eichmann til å se etter bedre betalt arbeid. Han fant en ny stilling hos Mercedes Benz, hvor han begynte som kontorist og arbeidet seg opp til en lederstilling.Han holdt kontakt med nazister på flukt og nazisympatisører, og hans identitet var kjent av disse. Han hadde blant annet kontakt med Dürer Verlag og leste deres magasin Der Weg. Mange av disse gamle nazistene og sympatisørene dyrket forestillingen om at holocaust var en bløff iscenesatt av jødene, dermed fortjente de også massedøden som de løgnaktig hadde tillagt andre. Eichmann og andre nazister i Argentina forestilte seg at nazismen ville bli rehabilitert slik at de kunne reise hjem. I fritiden lyttet han på musikk og leste bøker, hovedsakelig tyske. Hans eksemplar av boken Die letzten Tage der Reichskanzlei (de siste ti dager i Rikskansleriet) av offiseren Gerhard Boldt, er markert med mange kritiske merknader og notater, noe som tyder på en teoretisk diskusjon om det tredje rike på en eller annen måte.Presise opplysninger om hvor Eichmann befant seg var tilgjengelig fra 1952. I Tyskland var det få (bortsett fra Fritz Bauer som ledet påtalemakten i Frankfurt) som brydde seg om å oppspore Eichmann. Blant annet oppga Vera Eichmann fullt og korrekt navn da hun fornyet passene for sønnene ved den tyske ambassaden i Argentina.
=== Willem Sassen ===
Blant nazistene i eksil i Argentina var det et ønske om å frita Hitler for ansvaret for holocaust, og samtidig bagatellisere folkemordet. Dette var bakgrunnen for Eichmanns samtaler med Willem Sassen om Eichmanns fortid. Samtalene strakk seg over 5-6 måneder i 1957, og ble tatt opp på 67 lydbånd. Hjemme hos Sassen skuffet Eichmann tilhørerne ved å nekte å bagatellisere holocaust, og ved å ikke frita Hitler for ansvar. I stedet fremstilte Eichmann holocaust som Tysklands legitime selvforsvar mot en dødelig jødisk trussel. Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet.Sassen sendte en forkortet versjon til bladene Life og Stern som begge publiserte utdrag i 1960. Quentin Reynolds brukte dette som utgangspunkt for sin bok om Eichmann. Deler av materialet havnet hos statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt og nazist-jegeren Wiesenthal hadde fått tak i en annen versjon som han overlot til påtalemakten i Israel. Den sterkt høyreorienterte advokaten Rudolf Aschenauer fikk tak i noe materiale og ga dem ut som Ich Adolf Eichmann (forlaget Druffel). Ved hjelp av omfattende utelatelser og kommentarer forsøkte Aschenauer med lite hell å bagatellisere holocaust og renvaske Hitler. Holocaustfornekteren David Irving fikk i 1991 tak i en omfattende del av materialet fra en person i Buenos Aires. Disse forskjellige versjonene i Bundesarchiv (Forbundsrepublikken Tysklands nasjonale arkiv) i Koblenz på slutten av 1990-årene.
=== Oppsporet av nazijegere ===
Vera Eichmann var ikke mulig å oppspore i 1950-årene, men israelske agenter visste at passet hennes var utløpt slik at hun måtte til Wien for å få det fornyet. Østerrikske myndigheter tipset de israelske agentene da hun dukket opp på passkontoret i Wien. Fra da av ble hun skygget kontinuerlig. I 1959 var Vera tilbake i Østerrike for å fornye passet og Haganah kom da på sporet av Eichmann. De israelske agentene var sikre på at hun fornyet passet kun for å reise til mannen.I 1956, da hele familien var kommet over til Argentina, ble Eichmanns sønn Klaus kjæreste med den 16 år gamle Sylvia Hermann. Hun var datter av den tyske immigranten Lothar Hermann av jødisk bakgrunn. På besøk hos familien Hermann fortalte Klaus at faren var nasjonalsosialist og offiser i den tyske hæren. Klaus fortalte at det etter farens mening «ville ha vært bedre hvis tyskerne hadde fullført utryddelsesarbeidet». Kommentaren sjokkerte Lothar Hermann og ble han sikker på at faren til Klaus var Adolf Eichmann. Et år senere leste Hermann om Eichmann i en avisreportasje fra Einsatzkommando-rettssaken i Ulm og forsto forbindelsen. Hermann forsynte Fritz Bauer, påtalemyndighetens leder i Vest-Tysklands delstat Hessen, med detaljerte opplysninger om Eichmann. Hermann kontaktet også israelske tjenestemenn som samarbeidet med Hermann for å planlegge en arrestasjon.
=== Arrestasjon ===
Eichmann ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot.Da den israelske statsministeren David Ben-Gurion fikk vite at Eichmann var i Argentina, gav han etterretningstjenesten Mossad i oppdrag å finne ham. Mossads leder Isser Harel satte sammen en gruppe som i hemmelighet skulle ta Eichmann til fange og føre ham til Israel. Operasjonen var topphemmelig: Israels ambassade i Buenos Aires visste ikke noe og oppdraget var en overtredelse av FN-konvensjoner. Mossad-agentene reiste til Buenos Aires tidlig i 1960 og overvåket Eichmann intensivt.Agentene tok Eichmann til fange på åpen gate 11. mai 1960 og overførte ham til Israel 22. mai. Mens han ble holdt fanget i en dekkleilighet i Buenos Aires skrev han en erklæring om at han frivillig ble med til Israel. Under agentenes avhør erkjente han sin identitet. Ben Gurion kunngjorde 23. mai 1960 i Knesset at Eichmann hadde blitt fanget med regjeringens velsignelse og beskrev Eichmann som tidenes største forbryter. Han lovet at massemorderen snart skulle stilles for retten.
=== Diplomatisk konflikt ===
Bortføring av Eichmann fra Argentina ledet til diplomatisk konflikt og Argentina meldte saken inn for FNs sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådet vedtok 23. juni 1960 enstemmig en resolusjon som påla Israel å kompensere Argentina for overtredelsen. Israels ambassadør ble utvist, senere på sommeren utvekslet landene nye ambassadører og ble enige om at saken var avsluttet.
== Rettssak i Jerusalem ==
Rettssaken mot Eichmann ble avholdt 2. april til 14. august 1961. Saken fikk bred pressedekning over store deler av verden og var en internasjonal begivenhet. Det juridiske grunnlaget var hovedsakelig en egen israelsk straffelov («loven om nazister og nazikollaboratøre») vedtatt i 1950, med blant annet bestemmelser som var nokså lik folkemordkonvensjonen. Loven ga mulighet for dødsstraff.Eichmann var anklaget for folkemord på det jødiske folket, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og medlemskap i kriminelle nazistiske organisasjoner. Eichmann erklærte seg straks «uskyldig, etter tiltalen» for hvert av de 15 konkrete punktene aktoratet la frem. Eichmann hevdet han var uskyldig fordi han personlig ikke var grusom, hadde et vennlig forhold til jøder og fordi han selv ikke deltok i drap ved gassing. Han ble åtte måneder etter åpning av rettssaken kjent skyldig på alle punkter i første rettsinstans og dømt til døden.Sakens sentrale fakta, at Eichmann organiserte transport og deportasjon av jøder, var ikke omstridt. Eichmann benektet ikke omfanget av holocaust og nazistenes ansvar. Han erkjente sitt ansvar for transportene og at han kjente til massedrapene. Eichmann var en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust, særlig transport til utryddelsesleirene. På denne måten medvirket han til drap på godt over 1 million mennesker til sammen. Under rettssaken brukte Eichmann et organisasjonskart for å bevise at han bare utførte ordre, og derfor var uskyldig. Blant historikere er det bred enighet om at Eichmann ikke bare var en lydig iverksetter av ordrer ovenfra, han var ivrig, foretaksom og konkurranseinnstilt, blant annet ved gjennomføring av deportasjoner fra Ungarn, Bulgaria og Italia. Senere forskning har vist at Eichmann var en ivrig antisemitt som godt visste at han begikk forbrytelser.Høyesterett bekreftet 29. mai 1962 dommen fra første instans og Eichmann ble hengt noen minutter over midnatt 1. juni 1962. Dette er den eneste henrettelse under sivil straffelov utført i Israel. Eichmann var den første som ble dømt for folkemord basert på Folkemordkonvensjonen og den israelske domstolen var den første som skjelnet mellom folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. De fleste internasjonale observatører mente at Eichmann fikk en rettferdig rettssak. I ettertid har det juridiske grunnlaget for rettssak og dom vært bredt diskutert blant jurister.Den tyskfødte amerikanske statsviteren Hannah Arendt rapporterte fra rettssaken for The New Yorker, og disse reportasjene ble i 1963 utgitt i boken Eichmann i Jerusalem. Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: banality of evil). For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs. Hun karakteriserte med dette ikke handlingene som banale, men deres motiver. Arendt mente han var skyldig: Hun støttet dødsstraffen og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord.
== Ettertiden ==
Debatten etter rettssaken, særlig på grunn av Hannah Arendts bok, har blant annet dreid seg om det ondes natur og definisjon, om den enkeltes skyld og moralske ansvar innenfor et organisatorisk hierarki, om årsakene til holocaust og om Israels rett til å dømme. Den britiske historikeren David Cesarani kom i 2005 med en viktig biografi om Eichmann. Dette var til da den eneste fullstendige biograifen om Eichmann. Den tyske filosofen Bettina Stangneth fokuserer i biografien fra 2011 på årene fra krigen til rettssaken i Jerusalem. Ifølge Stangneht inneholder Cesaranis biografi flere feil når det gjelder tidfesting.Rettssaken mot Eichmann bidro til juridisk grunnlag for rettsoppgjør etter folkemordet i Rwanda og etter jugoslaviakrigene. Dekningen av rettssaken og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig, særlig i USA. Betegnelsen «holocaust» om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge saken mot Eichmann.Etter krigen fremstilte faren Eichmann som familiens sorte får og sa at han hadde brent alle bildene av ham i skuffelse.Heydrich overlot ofte til Eichmann å skrive brev for seg hvorpå Heydrich selv bare godkjente og eventuelt signerte. Eichmann var en tjenestemann på middels nivå. Ved å vinne tilliten hos ledere som Heydrich kunne han i skjul ha innflytelse på et mye høyere nivå ved å dem til å godta forslag og signere dokumenter. På denne måten ble grensen mellom å utforme tiltak og utføre tiltak uklar og flytende. Görings brev til Heydrich datert 31. juli 1941 (med ordre om å forberede «den endelige løsning på jødespørsmålet») og Heydrich la brevet frem for Göring til signering; initiativet kom nedenfra og ikke fra Göring selv. Trolig var det Eichmann som utformet brevet datert 31. juli 1941. Brevet ga Heydrich myndighet til å kreve samarbeid fra deler av statsapparatet i jødesaker. Under Ernst Kaltenbrunner (Heydrichs etterfølger) skrev Eichmann periodiske rapporter adressert til Himmler og signert Kaltenbrunner. Denne måten å kamuflere dokumenteres opphavsperson var vanlig i Eichmanns avdeling.Robert Kempner ga i 1961 ut boken Eichmann und Komplizen (Eichmann og hans medsammensvorne) før rettssaken mot Adolf Eichmann. Boken gjør rede for Eichmanns bakgrunn og flukt, og drøfter bevisgrunnlaget om holocaust og knytter dette til Eichmanns virke med transport og deportasjon.
=== Lydighet og ondskap ===
Eichmann har siden ofte blitt karakterisert som en «pliktoppfyllende folkemorder», og har vært et eksempel i diskusjoner om ondskap, lydighet, samvittighet, moral og allmennmenneskelig psykologi. Et sentralt spørsmål for ettertiden var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser, eller om han selv var ond. Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og situasjonsbetingelser (blant annet Milgram-eksperimentet) som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser, dessuten debatt om lydighet og ansvar generelt.En vanlig argumentasjon i ettertiden har vært at Eichmann bare var et tannhjul i nazistenes maskineri – om ikke Eichmann hadde gjort arbeidet ville noen andre ha gjort det. En annen argumentasjon er at Eichmann var ond fordi han visste konsekvensen av innsatsen han gjorde.
En fullstendig beskrivelse av Adolf EichmannØyne: Middels
Hår: Middels
Vekt: Middels
Særlige kjennetegn: Ingen
Antall fingre: Ti
Antall tær: Ti
Hva hadde du ventet?
Klør? Rovtenner? Grønt spytt? Galskap?
=== Cesaranis biografi ===
David Cesarani skrev biografien Eichmann: His Life and Crimes (2005). Han avviste der blant annet at Eichmann var en banal, ikke-ideologisk byråkrat, slik Arendts kjente bok Eichmann i Jerusalem har blitt tolket. En anmelder skrev «det vil kanskje aldri bli behov for en ny biografi om denne mannen.» Historieprofessor Thomas Laqueur skrev i sin anmeldelse at Cesaranis fremstilling av Eichmann egentlig ikke er så ulik Arendts. Laqueur fremholder at Arendt beskrev Eichmanns administrative ferdigheter og byråkratiske talent, og hun hevdet ikke at han bare var et tannhjul i maskineriet. Det var ifølge Laqueur hans mangel på intellekt, kritisk tenkning og refleksjonsevne som forskrekket henne.Ifølge biografien var ikke Eichmann spesielt antisemittisk da han gikk inn i nazipartiet. Radikalisering kan ha vært en konsekvens av arbeid for partiet, og slik radikalisering blant personer som omgås likesinnede er forenlig med funn fra psykologisk forskning. Biografiens grundige gjennomgang av Eichmanns karriere viser at han var mer enn en grå og nøktern byråkrat: Han var en stolt nazist, som var ivrig og innovativ i tjenesten, der han stadig fant på nye måter for å gjennomføre deportasjonsprosjektene sine. Da Heinrich Himmler sommeren 1944 ville stanse deportasjonene fra Ungarn og vurderte forhandling med de allierte, ble Eichmann oppbragt og motsatte seg åpent Himmler. Ifølge Cesarani var det Eichmanns strategi under rettssaken å fremstå som en ydmyk og ubetydelig kontorist.Cesarani skriver at Eichmann gradvis ble en pålitelig tjenestemann i gjennomføring av folkemordet. Eichmann var i likhet med det store antallet på ytre høyreside antisemitt, men han støttet eller medvirket ikke til pogromer som Krystallnatten (1938) fordi det forstyrret hans arbeid med ordnet utvandring av jøder. Han skal ha blitt oppriktig forbauset da han fikk vite at «den endelige løsningen» innebar utryddelse og ikke utvandring (han arbeidet da med en stor plan om tvungen utvandring for 4 millioner jøder til Madagascar). Eichmann skal ha blitt sjokkert da han fikk demonstrert avliving med gass, uten at dette hindret ham i å arbeide ivrig med organisering av transport til utryddelsesleirene. Ifølge Cesarani var Eichmanns bidrag til massemordet preget av hans vanlige problemløsende og praktiske tilnærming.Under rettssaken hevdet Eichmann at han ikke hadde lest Hitlers Mein Kampf da han gikk inn i det østerrikske nazipartiet. Han påstod at han heller ikke hadde noen spesiell interesse for jøde-spørsmålet, Cesanrani antok at dette var riktig. Cesarani konkluderte med at Eichmann, slik han selv fremstilte det i retten, ikke var entusiastisk over utviklingen sommeren 1941 og vinteren 1942 da utvandring ble erstattet av utryddelse, som nazistenes «løsning» for jødene. Detaljene om hvordan massakrer vokste til folkemord, er usikre fordi historikerne ikke har klart å fastlegge en presis tidslinje.Eichmann besøkte Auschwitz tidlig i 1942, var til stede under gassing i Kulmhof og var vitne til at Einsatzgrupper drepte tusenvis utenfor Minsk. Eichmann brydde seg ikke om hva som skjedde med jødene etter at han hadde fått dem deportert fra områdene han hadde ansvaret for. Han visste ikke eksakt hvilke leirer det enkelte deportasjonstog ble sendt til, bortsett fra Theresienstadt som han bestyrte selv.Han la stor vekt på å fylle togene og utnytte kapasiteten. Selv om jødene ble fraktet som gods i kuvogner, tok Deutsche Reichsbahn betalt som om de reiste på tredjeklasse med enveisbillett (barn under fem år reiste gratis). For vaktene måtte Eichmann betale billett på andre klasse. Eichmann sørget for at reisekostnadene ble dekket av jødene selv ved eiendelene de etterlot seg. Eichmann var oppbragt over at franske og italienske myndigheter ikke ville deportere sine jødiske innbyggere, og han presset på for å få dem til å samarbeide.Under holocaust i Ungarn i 1944 ville Himmler bytte jøder mot lastebiler, noe Eichmann motsatte seg. Det er uklart hvorfor Eichmann var så besatt av å fullføre deportasjonen av jødene fra Ungarn mens den røde arme nærmet seg østfra. Cesarani antok at Eichmann på dette tidspunktet var «fordervet».
=== Stangneths biografi ===
Den tyske filosofen Bettina Stangneth analyserer i sin bok Eichmann vor Jerusalem: Das unbehelligte Leben eines Massenmörders (2011; engelsk utgave Eichmann Before Jerusalem. The Unexamined Life of a Mass Murderer, 2014) arkivmateriale (notater, lydopptak og utskrift av intervjuer samt tyske etterretningsrapporter) særlig fra Eichmanns samtaler med Sassen samt avisreportasjer og annet publisert materiale. Noe av arkivmaterialet var nylig oppdaget og ikke tidligere studert. Stangneths bok omtales som den grundigste om Eichmanns liv, og med særlig fokus på årene 1945–1960. Stangneth sammenstilte og undersøkte mesteparten av det fragmenterte materialet fra samtalene med Sassen. Ifølge Stangneth avsløres Eichmanns tankemåte, og hans forsøk på å forvrenge historien til egen fordel. The Guardians anmelder skriver at dette er en dypt urovekkende bok og mye er knapt til å tro.Stangneths bok viser at Eichmann ikke angret på utryddelsen av jødene. Han anså utryddelsen som en historisk nødvendighet og som noen han var stolt av å ha utført for Tyskland. The Guardians anmelder skriver at Eichmanns kynisme, manglende medfølelse og moralske selvbedrag er forbløffende. I årene i eksil forble Eichmann en lidenskapelig og overbevist nazist. Ti år etter andre verdenskrig var Eichmann ikke realitetsorientert, og trodde stadig at han kunne reise tilbake til Tyskland når nazismen var rehabilitert og hadde gjenvunnet makten i landet. Han planla et offentlig forsvar for nazismens prestasjoner. I årene etter krigen fremstilte han ikke seg selv som en kjedelig funksjonær, i stedet skrøt han av sin kreativitet i arbeidet. Deportasjonen av jødene fra Ungarn beskrev han som sitt innovative mesterstykke: – en prestasjon uten sidestykke. Eichmann kladdet i 1956 et brev til Adenauer med forslag om å komme tilbake for å bli stilt for retten: Eichmann var tilsynelatende overbevist om sin uskyld og regnet med at han bare ville få en mild dom slik at han deretter kunne gå tilbake til et vanlig liv som mange andre nazister hadde gjort.Stangneth fremholder at Eichmann fremstilte seg som en forsiktig byråkrat bare i rettssaken i Jerusalem. Hun konkluderte istedet med at Eichmann var en ideologisk overbevist nazist og antisemitt som med iver, energi og kreativitet gjennomførte holocaust. I samtale med Sassen uttalte Eichmann blant annet at dersom de hadde drept de 10,3 millioner jøder som sjefsstatistiker Richard Korherr oppga i Europa, da ville han ha vært fornøyd med å ha hadde knust en fiende. I denne forbindelse beklaget Eichmann at han ikke klarte å fullføre oppgaven med å utrydde alle jødene. Professor i politikk og menneskerettigheter Roger Berkowitz skrev i en kommentar til Stangneths bok at den langt på vei støtter Arendts fremstilling av Eichmann: Begge fremhever Eichmanns stolthet, fantasi om egen storhet og betydning, og at han var en vaneløgner. Mye av den informasjonen Stangneth bygger på var kjent for Arendt blant annet gjennom en reportasje i Life i 1960.
=== Populærkulturelle fremstillinger ===
Operation Eichmann er en amerikansk fiksjonsfilm (1961) basert på Eichmanns liv.
I filmen The Man Who Captured Eichmann (1996) fremstilles Eichmann av Robert Duvall.
Conspiracy er en amerikansk/britisk fjernsynsfilm (2001) som dramatiserer Wannsee-konferansen med Stanley Tucci som Eichmann og Kenneth Branagh som Heydrich.
Eichmann er en amerikansk film (2007) som fokuserer avhørene av Eichmann i Israel med den tyske skuespilleren Thomas Kretschmann som Eichmann og Troy Garity som politimannen Avner Less.
Filmen Operation Finale fra 2018 omhandler jakten på Eichmann som fremstilles av Ben Kingsley.Rather than saying to the man that I portrayed, ‘I am doing this for you,’ because I certainly wasn’t, I used to say to Elie Wiesel, ‘I’m doing this for you,’ because I know that Elie and other survivors said quite rightly that if we forget the six million, we are murdering them all over again.
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. Innledning ved Bernt Hagtvet til 2000-utgaven.
Braham, Randolph L. (2000). The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary. Detroit: Wayne State University Press. ISBN 0814326919.
——————— (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
——————— (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Breitman, Richard; Aroson, Shlomo (1992). «The End of the “Final Solution”?: Nazi Plans to Ransom Jews in 1944». Central European History. 2 (engelsk). 25: 177–203. ISSN 1569-1616. doi:10.1017/S0008938900020318. Besøkt 28. september 2019.
Browning, Christoper R.: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, September 1939–March 1942, University of Nebraska Press, 1. april 2004, ISBN 0803213271, ISBN 978-0803213272
Carlberg, Ingrid (2012). "Det står ett rum här och väntar på dig...": berättelsen om Raoul Wallenberg. Stockholm: Norstedts. ISBN 978-91-1-302880-4.
Cesarani, David: Eichmann: His Life and Crimes, Vintage Books, 2. utgave 31. oktober 2005, ISBN 0-09-944844-0, ISBN 978-0099448440.
Norsk utgave: Eichmann : byråkrat og massemorder, forlaget Spartacus, Oslo, 2007, ISBN 978-82-430-0412-2
———————: Becoming Eichmann, Da Capo Press, 2. utgave, 10. april 2006, ISBN 0-306-81476-5
———————: Adolf Eichmann: The Mind of a War Criminal, BBC history, 17. februar 2011.
——————— (2005). Adolf Eichmann: byråkrat och massmördare. Stockholm: Wahlström & Widstrand. ISBN 91-46-20118-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Fleming, Gerald (1984). Hitler and the final solution (engelsk). Berkely: University of California Press.
Harel, Isser (1997): The House on Garibaldi Street, Routledge, 2. utgave, ISBN 0-7146-4754-3, ISBN 978-0714647548
Lippman, Matthew (1982). «The trial of Adolf Eichmann and the protection of universal human rights under international law.». Houston Journal of International Law. 5 (1).
Malkin, Peter Z. og Harry Stein (1990): Eichmann in My Hands, Warner Books, ISBN 0-446-51418-7, ISBN 978-0446514187
Mixon,, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency (engelsk). Palgrave Macmillan. doi:10.1007/978-3-030-25767-5. Besøkt 3. januar 2021.
Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal.
Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen.
Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. [with David Cesarani]
Vági, Zoltán (2013). The Holocaust in Hungary: Evolution of a Genocide. Bowman & Littlefield. ISBN 9780759121980.
== Eksterne lenker ==
(en) Adolf Eichmann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Adolf Eichmann – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Adolf Eichmann i Store norske leksikon
(en) Adolf Eichmann på Internet Movie Database
(sv) Adolf Eichmann i Svensk Filmdatabas
(en) Adolf Eichmann hos The Movie Database
(en) CIA-mappen om Adolf Eichmann – Fra det amerikanske National Security Archive
(en) Fullstendig nedtegnelse av rettsforhandlingene under rettssaken mot Eichmann i Israel – Fra The Nizkor Project | Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet er en bok av den politiske filosofen Hannah Arendt. | 3,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sisyfos | 2023-02-04 | Sisyfos | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ord og uttrykk', 'Kategori:Personer fra gresk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sisyfos (gresk Σίσυφος , latinisert til Sisyphus) var konge, helt og skrekkeksempel i gresk mytologi. Ifølge mytene dømte gudene ham til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Dette har gitt opphav til uttrykket sisyfosarbeid om et forgjeves evighetsarbeid eller en håpløs oppgave uten slutt.
| Sisyfos (gresk Σίσυφος , latinisert til Sisyphus) var konge, helt og skrekkeksempel i gresk mytologi. Ifølge mytene dømte gudene ham til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Dette har gitt opphav til uttrykket sisyfosarbeid om et forgjeves evighetsarbeid eller en håpløs oppgave uten slutt.
== Myte ==
Sisyfos skal ha grunnlagt, og vært konge av, Korint, en gresk by på den smale landbroen som forener halvøya Peloponnes med resten av det greske fastland. Han var sønn av Aiolos og Enarete og gift med Merope, som han fikk en sønn med, den senere korinterkongen Glaukos. I noen senere kilder blir det også sagt at han var far til Odyssevs.
Som konge skal han ha oppmuntret skipsfart og handel, men også ha prøvd å bemektige seg mest mulig rikdom, gjerne ved å drepe reisende. Homer og senere diktere kaller ham en av verdens slueste menn. Da dødsguden, Thanatos, kom for å hente ham, klarte kongen å lenke ham fast slik at verken han eller noen andre trengte å dø. Til slutt måtte Ares komme og fri guden, mens Sisyfos ble sendt til dødsriket.
Kongen hadde flere kort i ermet. Han hadde avtalt med sin kone at hun ikke skulle ofre noe for ham, slik man pleide å gjøre før de døde. Han gikk til Hades og klaget over at kona ikke utførte pliktene sine, og ba om å få dra tilbake til jorden og snakke med henne. Så snart han var fri, nektet han å dra tilbake. Til slutt måtte Hermes ta ham til dødsriket med makt.
Som straff for alle triks, ugjerninger eller at han hadde røpet gudenes hemmeligheter, måtte Sisyfos rulle en stor stein opp på et fjell. Men hver gang han var nær ved å lykkes mistet han grepet, steinen rullet ned og han måtte begynne om igjen. Dette skulle han måtte gjenta til evig tid. Av dette har vi altså fått uttrykket sisyfosarbeid, om et tungt og endeløst arbeid som ikke fører til noe.
== Motiv i kunst og kultur ==
Sisyfos har fascinert senere kunstnere og filosofer frem til vår tid. Welcker mener han er et symbol for mennesket som stadig tørster etter mer kunnskap. I essayet Le Mythe de Sisyphe sammenlikner Albert Camus Sisyfos med menneskelivet, som et absurd strev uten mål, og som vi likevel lever.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sisyphus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Myten om Sisyfos: Essay om det absurde (fransk: Le mythe de Sisyphe) er et av den fransk-algeriske forfatteren og filosofen Albert Camus' mest kjente verk. Det er et filosofisk essay som ble første gang utgitt på fransk i 1942. | 3,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalvild_Tr%C3%A6sliperi | 2023-02-04 | Kalvild Træsliperi | ['Kategori:Arkiv oppbevart ved KUBEN', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1889', 'Kategori:Lillesands historie', 'Kategori:Norske papirmasse- og celluloseprodusenter', 'Kategori:Næringsliv i Lillesand', 'Kategori:Privatarkiv fra Aust-Agder'] | Kalvild Træsliperi i Lillesand var en fabrikk for produksjon av tremasse og senere også kartong.
| Kalvild Træsliperi i Lillesand var en fabrikk for produksjon av tremasse og senere også kartong.
== Eierskap ==
Fram til 1870-årene var Østre Kaldvell en vanlig gård med sagbruk og kvern oppe ved Savefossen. Ca. 1880 kjøpte brødrene Herlofson fra Arendal Kaldvellelva og vannrettighetene i Stigselvvassdraget med tanke på industrireisning. I 1889 kjøpte Iver Munthe Daae både gård, elv og rettigheter og bygde opp bedriften Kalvild Træsliberi.
Driften ble startet i 1889 med produksjon av tremasse. I 1913 overtok brødrene Wiborg bedriften og gården. I 1917 bygde Justus Wiborg det store huset på Øvre Kaldvell. Etter brødrene Wiborg har bedriften hatt flere eiere.
Einar Rasmussens Rederier kjøpte Kalvild Tresliperi på slutten av 1940-tallet. I 1960 ble selskapet igjen solgt til Hunsfos fabrikker.
== Produksjon ==
Driften var basert på vannkraft. Fra Nedre Lonestem gikk det vannrenne til turbinen på fabrikken og tømmerrenne til Sliperihøen. Bak sliperiet sto Tørkebua. I 1920-åra ble det produsert brun og hvit tremasse og brun lærpapp. Den brune lærpappen ble kjent som Kalvildpappen og ble bl.a. brukt til emballasje for finere verktøy, i kofferter, som innlegg i skosåler og i møbelindustrien.
I 1930-årene sysselsatte bedriften rundt 70 personer. Driften tok slutt 1962. Sliperibygningen brant i 1974. I dag står kun en slipemaskin og et murgulv igjen der fabrikken lå.
== Senere bruk ==
I 1964 kjøpte Aust-Agder NKS hovedbygningen på Østre Kaldvell og omgjorde den til sykehjem. I 2007 ble Kaldvell Sykehjem solgt til Sparebanken Sør for bruk til både kurs og konferanser, og også som representasjonsbolig.
== Arkivet ==
Arkivet etter Kalvild Træsliperi befinner seg på Aust-Agder museum og arkiv i Arendal. Arkivet omfatter saksarkiv og regnskapsbøker, i hovedsak fra perioden 1950-1980. Det finnes også materiale etter Kalvild Træsliperi på Statsarkivet i Kristiansand. Dette ligger i arkivet etter Hunsfoss fabrikker. Her finnes materiale knyttet til lover for selskapet, korrespondanse, regnskap om eiendomsdokumenter.
== Området ==
Demningen Nedre Lonestemmen ble restaurert i 1991. Den øvre delen av vannrenna er ennå intakt. Heldal stem ble anlagt allerede på 1500-tallet, den nåværende er fra 1886. Ved stemmen sto Heldal Sav og Heldals kverner. Husene på Savemyr og Savebakken ble bygd ca. 1820 av folk som arbeidet på saga.
De øvre deler av vannrenna i Kaldvellelva er også senere restaurert i forbindelse med utviklingen av tur- og fiskeområdet.
Kaldvell har også flere populære turløyper i området rundt Kaldvellelva, med den for lokalbefolkningen godt kjente Kniben, det høyeste punktet på denne løypa, 94 moh. Her er det flott utsikt til alle kanter, med mulighet for "å skrive seg inn" når man først har nådd toppen.
== Eksterne lenker ==
(no) Arkiv etter Kalvild Træsliperi på Arkivportalen
(no) Arkiv etter Kalvild Træsliperi på Arkivportalen | thumb|Selskapets logo | 3,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anastasia_Nikolajevna_av_Russland | 2023-02-04 | Anastasia Nikolajevna av Russland | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Henrettede russere', 'Kategori:Huset Holstein-Gottorp-Romanov', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Jekaterinburg', 'Kategori:Personer henrettet ved skyting', 'Kategori:Russiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anastasia Nikolajevna av Russland (Anastasija Nikolajevna Romanova, russisk: Великая Княжна Анастасия Николаевна Романова, født 5. junijul./ 18. juni 1901greg., død 17. juli 1918) var en russisk storfyrstinne som var yngste datter av tsar Nikolaj II av Russland, den siste hersker i keiserriket Russland, og hans kone Aleksandra Fjodorovna.
Anastasia var den yngre søster av storfyrstinnene Olga, Tatjana og Maria, og var den eldre søsteren til Aleksej, kronprins av Russland. Hun ble henrettet sammen med sin familie den 17. juli 1918, skutt av styrker fra det bolsjevikiske hemmelige politi.
Siden har en rekke påstander om at hun skal ha overlevd vært fremholdt, men de fleste regner dem som usannsynlige. DNA-analyser av de skjelett-restene som er funnet av tsar-familien har slått fast at ingen av dem overlevde.
Flere personer har hevdet at de var den overlevende Anastasia. Mest kjent er Anna Anderson, en kvinne i Tyskland. Andre omfatter Nadezjda Vasilijeva, Eugenia Smith, Eleonora Kruger og Natalia Bilikhodze. Anastasias antatte flukt, og mulige overlevelse, var et av de mest populære historiske mysteriene på 1900-tallet. Minst 10 kvinner skal ha påstått å være Anastasia, og kom med forskjellige historier om hvordan hun skal ha overlevd. Anna Anderson, den mest kjente Anastasia-bedrageren, dukket først opp offentlig mellom 1920 og 1922.
Anna påstod at hun lot som hun hadde dødd blant kroppene til resten av familien og tjenerne deres. Men at hun klarte å komme seg unna ved hjelp av en medfølende vakt, som la merke til at hun fremdeles pustet og denne vakten hadde medfølelse med henne. Anderson døde i 1984. og kroppen hennes ble kremert. DNA-tester ble gjennomført i 1994 mellom en vevsprøve fra Anderson tidligere tatt ved et sykehus, og en blod-prøve fra Philip, hertug av Edinburgh - barnebarn av Viktoria av Hessen-Darmstadt, Alexandra av Hessen-Darmstadt (Keiserinne Aleksandra Fjodorovna) sin søster. Men DNA-testene viste at Anderson kan ikke ha vært i slekt med tsar-familien.[1]
I august 2007 kunngjorde en russisk arkeolog oppdagelsen av to brente skjeletter i nærheten nær Jekaterinburg. Arkeologene sa at skjelett-restene sannsynligvis stammet fra en gutt, som var mellom 10 og tretten år gammel når han døde. Samt en ung kvinne som var mellom atten og 23 år gammel. DNA-testing av flere internasjonale laboratorium bekreftet at restene tilhører tsar-sønnen Alexei og en av søstrene hans. Dette beviser at alle familie-medlemmer, inkludert Anastasia, døde i 1918. Foreldrene og alle fem barna var dermed redegjort for [2]
I 2000 ble Anastasia og familien kanonisert, og utnevnt som helgen, av Den russisk-ortodokse kirke. Likene til tsar Nicholas II, tsarina Alexandra og tre av døtrene ble til slutt begravet ved Peter- og Pauluskatedralen i St. Petersburg, den 17. juli 1998 - åtti år etter at familien ble myrdet. Fra 2018 ble skjelett-restene til Alexei og Maria (eller muligens Anastasia) fremdeles holdt av den ortodokse kirke.[3]
| Anastasia Nikolajevna av Russland (Anastasija Nikolajevna Romanova, russisk: Великая Княжна Анастасия Николаевна Романова, født 5. junijul./ 18. juni 1901greg., død 17. juli 1918) var en russisk storfyrstinne som var yngste datter av tsar Nikolaj II av Russland, den siste hersker i keiserriket Russland, og hans kone Aleksandra Fjodorovna.
Anastasia var den yngre søster av storfyrstinnene Olga, Tatjana og Maria, og var den eldre søsteren til Aleksej, kronprins av Russland. Hun ble henrettet sammen med sin familie den 17. juli 1918, skutt av styrker fra det bolsjevikiske hemmelige politi.
Siden har en rekke påstander om at hun skal ha overlevd vært fremholdt, men de fleste regner dem som usannsynlige. DNA-analyser av de skjelett-restene som er funnet av tsar-familien har slått fast at ingen av dem overlevde.
Flere personer har hevdet at de var den overlevende Anastasia. Mest kjent er Anna Anderson, en kvinne i Tyskland. Andre omfatter Nadezjda Vasilijeva, Eugenia Smith, Eleonora Kruger og Natalia Bilikhodze. Anastasias antatte flukt, og mulige overlevelse, var et av de mest populære historiske mysteriene på 1900-tallet. Minst 10 kvinner skal ha påstått å være Anastasia, og kom med forskjellige historier om hvordan hun skal ha overlevd. Anna Anderson, den mest kjente Anastasia-bedrageren, dukket først opp offentlig mellom 1920 og 1922.
Anna påstod at hun lot som hun hadde dødd blant kroppene til resten av familien og tjenerne deres. Men at hun klarte å komme seg unna ved hjelp av en medfølende vakt, som la merke til at hun fremdeles pustet og denne vakten hadde medfølelse med henne. Anderson døde i 1984. og kroppen hennes ble kremert. DNA-tester ble gjennomført i 1994 mellom en vevsprøve fra Anderson tidligere tatt ved et sykehus, og en blod-prøve fra Philip, hertug av Edinburgh - barnebarn av Viktoria av Hessen-Darmstadt, Alexandra av Hessen-Darmstadt (Keiserinne Aleksandra Fjodorovna) sin søster. Men DNA-testene viste at Anderson kan ikke ha vært i slekt med tsar-familien.[1]
I august 2007 kunngjorde en russisk arkeolog oppdagelsen av to brente skjeletter i nærheten nær Jekaterinburg. Arkeologene sa at skjelett-restene sannsynligvis stammet fra en gutt, som var mellom 10 og tretten år gammel når han døde. Samt en ung kvinne som var mellom atten og 23 år gammel. DNA-testing av flere internasjonale laboratorium bekreftet at restene tilhører tsar-sønnen Alexei og en av søstrene hans. Dette beviser at alle familie-medlemmer, inkludert Anastasia, døde i 1918. Foreldrene og alle fem barna var dermed redegjort for [2]
I 2000 ble Anastasia og familien kanonisert, og utnevnt som helgen, av Den russisk-ortodokse kirke. Likene til tsar Nicholas II, tsarina Alexandra og tre av døtrene ble til slutt begravet ved Peter- og Pauluskatedralen i St. Petersburg, den 17. juli 1998 - åtti år etter at familien ble myrdet. Fra 2018 ble skjelett-restene til Alexei og Maria (eller muligens Anastasia) fremdeles holdt av den ortodokse kirke.[3]
== Referanser == | Storfyrstinne Tatjana Nikolajevna av Russland (født i Peterhof i St. Petersburg, død 17. | 3,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anastasia_Nikolajevna_av_Russland | 2023-02-04 | Anastasia Nikolajevna av Russland | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Henrettede russere', 'Kategori:Huset Holstein-Gottorp-Romanov', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Jekaterinburg', 'Kategori:Personer henrettet ved skyting', 'Kategori:Russiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anastasia Nikolajevna av Russland (Anastasija Nikolajevna Romanova, russisk: Великая Княжна Анастасия Николаевна Романова, født 5. junijul./ 18. juni 1901greg., død 17. juli 1918) var en russisk storfyrstinne som var yngste datter av tsar Nikolaj II av Russland, den siste hersker i keiserriket Russland, og hans kone Aleksandra Fjodorovna.
Anastasia var den yngre søster av storfyrstinnene Olga, Tatjana og Maria, og var den eldre søsteren til Aleksej, kronprins av Russland. Hun ble henrettet sammen med sin familie den 17. juli 1918, skutt av styrker fra det bolsjevikiske hemmelige politi.
Siden har en rekke påstander om at hun skal ha overlevd vært fremholdt, men de fleste regner dem som usannsynlige. DNA-analyser av de skjelett-restene som er funnet av tsar-familien har slått fast at ingen av dem overlevde.
Flere personer har hevdet at de var den overlevende Anastasia. Mest kjent er Anna Anderson, en kvinne i Tyskland. Andre omfatter Nadezjda Vasilijeva, Eugenia Smith, Eleonora Kruger og Natalia Bilikhodze. Anastasias antatte flukt, og mulige overlevelse, var et av de mest populære historiske mysteriene på 1900-tallet. Minst 10 kvinner skal ha påstått å være Anastasia, og kom med forskjellige historier om hvordan hun skal ha overlevd. Anna Anderson, den mest kjente Anastasia-bedrageren, dukket først opp offentlig mellom 1920 og 1922.
Anna påstod at hun lot som hun hadde dødd blant kroppene til resten av familien og tjenerne deres. Men at hun klarte å komme seg unna ved hjelp av en medfølende vakt, som la merke til at hun fremdeles pustet og denne vakten hadde medfølelse med henne. Anderson døde i 1984. og kroppen hennes ble kremert. DNA-tester ble gjennomført i 1994 mellom en vevsprøve fra Anderson tidligere tatt ved et sykehus, og en blod-prøve fra Philip, hertug av Edinburgh - barnebarn av Viktoria av Hessen-Darmstadt, Alexandra av Hessen-Darmstadt (Keiserinne Aleksandra Fjodorovna) sin søster. Men DNA-testene viste at Anderson kan ikke ha vært i slekt med tsar-familien.[1]
I august 2007 kunngjorde en russisk arkeolog oppdagelsen av to brente skjeletter i nærheten nær Jekaterinburg. Arkeologene sa at skjelett-restene sannsynligvis stammet fra en gutt, som var mellom 10 og tretten år gammel når han døde. Samt en ung kvinne som var mellom atten og 23 år gammel. DNA-testing av flere internasjonale laboratorium bekreftet at restene tilhører tsar-sønnen Alexei og en av søstrene hans. Dette beviser at alle familie-medlemmer, inkludert Anastasia, døde i 1918. Foreldrene og alle fem barna var dermed redegjort for [2]
I 2000 ble Anastasia og familien kanonisert, og utnevnt som helgen, av Den russisk-ortodokse kirke. Likene til tsar Nicholas II, tsarina Alexandra og tre av døtrene ble til slutt begravet ved Peter- og Pauluskatedralen i St. Petersburg, den 17. juli 1998 - åtti år etter at familien ble myrdet. Fra 2018 ble skjelett-restene til Alexei og Maria (eller muligens Anastasia) fremdeles holdt av den ortodokse kirke.[3]
| Anastasia Nikolajevna av Russland (Anastasija Nikolajevna Romanova, russisk: Великая Княжна Анастасия Николаевна Романова, født 5. junijul./ 18. juni 1901greg., død 17. juli 1918) var en russisk storfyrstinne som var yngste datter av tsar Nikolaj II av Russland, den siste hersker i keiserriket Russland, og hans kone Aleksandra Fjodorovna.
Anastasia var den yngre søster av storfyrstinnene Olga, Tatjana og Maria, og var den eldre søsteren til Aleksej, kronprins av Russland. Hun ble henrettet sammen med sin familie den 17. juli 1918, skutt av styrker fra det bolsjevikiske hemmelige politi.
Siden har en rekke påstander om at hun skal ha overlevd vært fremholdt, men de fleste regner dem som usannsynlige. DNA-analyser av de skjelett-restene som er funnet av tsar-familien har slått fast at ingen av dem overlevde.
Flere personer har hevdet at de var den overlevende Anastasia. Mest kjent er Anna Anderson, en kvinne i Tyskland. Andre omfatter Nadezjda Vasilijeva, Eugenia Smith, Eleonora Kruger og Natalia Bilikhodze. Anastasias antatte flukt, og mulige overlevelse, var et av de mest populære historiske mysteriene på 1900-tallet. Minst 10 kvinner skal ha påstått å være Anastasia, og kom med forskjellige historier om hvordan hun skal ha overlevd. Anna Anderson, den mest kjente Anastasia-bedrageren, dukket først opp offentlig mellom 1920 og 1922.
Anna påstod at hun lot som hun hadde dødd blant kroppene til resten av familien og tjenerne deres. Men at hun klarte å komme seg unna ved hjelp av en medfølende vakt, som la merke til at hun fremdeles pustet og denne vakten hadde medfølelse med henne. Anderson døde i 1984. og kroppen hennes ble kremert. DNA-tester ble gjennomført i 1994 mellom en vevsprøve fra Anderson tidligere tatt ved et sykehus, og en blod-prøve fra Philip, hertug av Edinburgh - barnebarn av Viktoria av Hessen-Darmstadt, Alexandra av Hessen-Darmstadt (Keiserinne Aleksandra Fjodorovna) sin søster. Men DNA-testene viste at Anderson kan ikke ha vært i slekt med tsar-familien.[1]
I august 2007 kunngjorde en russisk arkeolog oppdagelsen av to brente skjeletter i nærheten nær Jekaterinburg. Arkeologene sa at skjelett-restene sannsynligvis stammet fra en gutt, som var mellom 10 og tretten år gammel når han døde. Samt en ung kvinne som var mellom atten og 23 år gammel. DNA-testing av flere internasjonale laboratorium bekreftet at restene tilhører tsar-sønnen Alexei og en av søstrene hans. Dette beviser at alle familie-medlemmer, inkludert Anastasia, døde i 1918. Foreldrene og alle fem barna var dermed redegjort for [2]
I 2000 ble Anastasia og familien kanonisert, og utnevnt som helgen, av Den russisk-ortodokse kirke. Likene til tsar Nicholas II, tsarina Alexandra og tre av døtrene ble til slutt begravet ved Peter- og Pauluskatedralen i St. Petersburg, den 17. juli 1998 - åtti år etter at familien ble myrdet. Fra 2018 ble skjelett-restene til Alexei og Maria (eller muligens Anastasia) fremdeles holdt av den ortodokse kirke.[3]
== Referanser == | Storfyrstinne Maria Nikolajevna av Russland (født i Peterhof i Russland, død 17. juli 1918 i Jekaterinburg i Russland SFSR) var den tredje og nest siste av døtrene til tsar Nikolaj II og hans kone Aleksandra. | 3,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andromeda-trusselen | 2023-02-04 | Andromeda-trusselen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1971', 'Kategori:Filmer lagt til Nevada', 'Kategori:Filmer lagt til New Mexico', 'Kategori:Filmer lagt til ørkenområder', 'Kategori:Filmer om utenomjordiske fenomener', 'Kategori:Gode artikler', 'Kategori:Katastrofefilmer fra USA', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Andromeda-trusselen (originaltittel: The Andromeda Strain) er en amerikansk science fiction-thriller og katastrofefilm fra 1971 regissert av Robert Wise. Filmen handler om noen forskere som sendes ut i ørkenen for å jobbe ved et hemmelig underjordisk forskningslaboratorium. Forskningobjektet er et dødelig virus som har utryddet en landsby og som myndighetene tror kommer fra verdensrommet. Hovedrollene spilles av Arthur Hill, James Olson, Kate Reid og David Wayne. Filmen er basert på Michael Crichtons roman The Andromeda Strain, fra 1969. Filmen avviker lite fra boka.
Andromeda-trusselen var den første filmatiseringen av Michael Crichtons bøker.
| Andromeda-trusselen (originaltittel: The Andromeda Strain) er en amerikansk science fiction-thriller og katastrofefilm fra 1971 regissert av Robert Wise. Filmen handler om noen forskere som sendes ut i ørkenen for å jobbe ved et hemmelig underjordisk forskningslaboratorium. Forskningobjektet er et dødelig virus som har utryddet en landsby og som myndighetene tror kommer fra verdensrommet. Hovedrollene spilles av Arthur Hill, James Olson, Kate Reid og David Wayne. Filmen er basert på Michael Crichtons roman The Andromeda Strain, fra 1969. Filmen avviker lite fra boka.
Andromeda-trusselen var den første filmatiseringen av Michael Crichtons bøker.
== Handling ==
En militær satellitt faller ned i nærheten av den isolerte landsbyen Piedmont i New Mexico. Like etter dør nesten hele befolkningen av en mystisk sykdom, og bare en eldre mann og et spedbarn overlever. En ekspertgruppe blir sendt for å finne ut hva som har skjedd i landsbyen, og det blir etterhvert klart at satellitten var bærer av et ukjent, dødelig virus fra verdensrommet. De to overlevende bringes så til det topphemmelige underjordiske forskningslaboratoriet "Wildfire" i Nevadaørkenen for videre granskning. En forskergruppe på fire får i oppdrag å løse gåten rundt den dødelige mikroben som har fått kodenavnet "Adromeda".
Konflikter oppstår når forskerne oppdager at Wildfire er et laboratorium som forsker på biologiske våpen.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
Andromada-trusselen ble en moderat publikumsuksess i USA hvor den ble sett av 7,5 millioner, og innbrakte $12,4 millioner. Den havnet på 15-plass over de mest innbringende filmene i USA i 1971.Produksjonskostnadene var på $6,5 millioner.
=== Anmelderne ===
Den fikk blandet mottakelse, noe som gjenspeiles i at den har fått 67 % på Rotten Tomatoes. Den amerikanske anmelderen Roger Ebert gav den 3 av 4 stjerner, mens Leonard Maltin gav den 2,5 av 4 stjerner.VGs anmelder gav den terningkast fire og skrev: «Teknisk-vitenskapelig gyser — spennende og nifs, men troverdig om en av de gåter våre vitenskapsmenn kan få å løse».
=== Priser ===
Filmen ble nominert til Oscar i kategoriene beste klipp og beste Art Direction-Set Decoration. Den ble også nominert til en Golden Globe (beste musikk) og en Hugo Award (beste dramatiske produksjon).
=== Innspilling ===
Laboratoriet Wildfire kostet over 300 000 dollar å lage og ble beskrevet som det mest detaljerte filmsettet noen sinne.
Filmen ble innspilt i Red Rock Canyon State Park i California og Shafter i Texas.
=== Annet ===
I 2008 kom en miniserie i to deler produsert for TV-kanalen A&E. Den var regissert av Mikael Salomon, mens Ridley Scott og Tony Scott var involvert på produsentsiden.
== I rollene ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andromeda-trusselen på Internet Movie Database
(no) Andromeda-trusselen hos Filmfront
(sv) Andromeda-trusselen i Svensk Filmdatabas
(da) Andromeda-trusselen i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Andromeda-trusselen på Allociné
(nl) Andromeda-trusselen på MovieMeter
(en) Andromeda-trusselen på AllMovie
(en) Andromeda-trusselen på Turner Classic Movies
(en) Andromeda-trusselen på Rotten Tomatoes
(en) Andromeda-trusselen på Metacritic
Hjemmeside til Crichton (om boka og filmen) | Andromeda-trusselen (originaltittel: The Andromeda Strain) er en amerikansk science fiction-thriller og katastrofefilm fra 1971 regissert av Robert Wise. Filmen handler om noen forskere som sendes ut i ørkenen for å jobbe ved et hemmelig underjordisk forskningslaboratorium. | 3,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borgerlig | 2023-02-04 | Borgerlig | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske ideologier', 'Kategori:Samfunn'] | Borgerlig er et ord som har flere betydninger. Ordet kommer fra borger, en som bor i ‘borgen’, det vil si byen. Borgerskapet er en bestemt samfunnsklasse som står i motsetning til bondestanden (i Norge ble uttrykket borger benyttet om handelsfolk som hadde fått borgerbrev). Senere ble uttrykket brukt som betegnelse på den klassen som befinner seg mellom arbeiderklassen og adelstanden, som består av embedsmenn, akademikere, selvstendig næringsdrivende etc. Borgerlig benyttes også som en kulturell beskrivelse. I tillegg kan ordet borgerlig bety sivil (som motsetning til kirkelig, eller som angår det private, som i borgerlig/sivil/privat rett, motsatt offentlig rett). Borgerlig er også en beskrivelse brukt om et visst politisk segment, opprinnelig til «venstre» for adelen og kirken, men senere definert som til «høyre» for sosialismen.
| Borgerlig er et ord som har flere betydninger. Ordet kommer fra borger, en som bor i ‘borgen’, det vil si byen. Borgerskapet er en bestemt samfunnsklasse som står i motsetning til bondestanden (i Norge ble uttrykket borger benyttet om handelsfolk som hadde fått borgerbrev). Senere ble uttrykket brukt som betegnelse på den klassen som befinner seg mellom arbeiderklassen og adelstanden, som består av embedsmenn, akademikere, selvstendig næringsdrivende etc. Borgerlig benyttes også som en kulturell beskrivelse. I tillegg kan ordet borgerlig bety sivil (som motsetning til kirkelig, eller som angår det private, som i borgerlig/sivil/privat rett, motsatt offentlig rett). Borgerlig er også en beskrivelse brukt om et visst politisk segment, opprinnelig til «venstre» for adelen og kirken, men senere definert som til «høyre» for sosialismen.
== Politisk betydning ==
Til tross for at begrepet borgerlig ofte benyttes i den politiske debatt, er det ikke entydig definert. Holdningen til borgerlighet avhenger som oftest av øynene som ser, det vil si av synspunktene til den som uttaler seg om hva borgerlig politikk er. I det norske språket er det i alle fall to forskjellige betydninger. I det franske språket, som i opphavsspråket, er disse to betydningene skilt ved hjelp av to forskjellige ord: Den ene betydningen er samfunnsmedlem, på fransk citoyen/citoyenne. Ordet uttrykker det å være borger i en by eller å være statsborger i et land. Den andre betydningen er knyttet til visse sosiale lag og en viss politisk orientering for middelklassen, på fransk bourgeois (bursjo'a)/bourgeoise. Således er borgerlig som politisk begrep nærmest blitt synonymt med en politisk tilknytning til høyresiden i Norge.
Mange bestrider likevel at alle de som ikke er tilhengere av sosialismen kan kalles borgerlige. Tidligere Høyre-leder Kåre Willoch har for eksempel uttalt at Fremskrittspartiet er populistisk, og derfor ikke borgerlig. Det samme påpekte Lars Sponheim, daværende leder i Venstre, på partiets landsstyremøte i juni 2009.
«Småborgerlig» er etter hvert blitt et til dels negativt ladet begrep (i visse sammenhenger nærmest et skjellsord) som ikke nødvendigvis er politisk relevant. Småborgerskap viser til det lavere borgerskapet, typisk folkeskolelærere, håndverksmestre og så videre.
== Ikke-politisk betydning ==
Borgerlig blir også brukt uttrykkene «å gifte seg borgerlig» (hos notarius publicus) eller «Borgerlig konfirmasjon» (nå: Humanistisk konfirmasjon), da i motsetning til kirkelig konfirmasjon, som i prinsippet kun er for medlemmer av Den norske kirke.
Human-Etisk Forbund arrangerte også Borgerlig navnefest og Borgerlig gravferd frem til navneendringen på alle deres seremonier fra Borgerlig til Humanistisk med landsmøtevedtaket i 2005.
== Se også ==
Borgerskap – byborger – stand – klasse
Statsborger
Borgerlig demokrati
Borgermester
Borgerlig konfirmasjon, tidligere betegnelse på humanistisk konfirmasjon
Borgerlig vielse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norsk folkemuseum: Boskikk og klasse 1870-1950 | Borgerlig offentlighet er den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas' mest kjente verk. Verket var Habermas doktorgradsavhandling og utkom på tysk første gang i 1962. | 3,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernard_Hopkins | 2023-02-04 | Bernard Hopkins | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere fra USA', 'Kategori:Boksere i International Boxing Hall of Fame', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Mellomvektsboksere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bernard Hopkins (født 15. januar 1965) er en amerikansk bokser. Han bokser i klassen mellomvekt, og var verdensmester i ti år.
Han vant sin første tittelkamp 29. april 1995, da han slo Segundo Mercado i kampen om IBF-beltet. 14. april 2001 vant han over WBC-mester Keith Holmes. 29. september samme år slo han ut WBA-mester Felix Trinidad. Han ble kåret til Fighter of the Year 2001 av Ring Magazine og World Boxing Hall of Fame. I 18. september 2004 møtte han WBO-mester Oscar de la Hoya, og vant på knockout. Han ble den første bokseren noen sinne til å inneha beltene til alle de fire store bokseorganisasjonene.
16. juli 2005 tapte han alle titlene til Jermain Taylor. Det var den første kampen han tapte på tolv år.
Kallenavnet hans er «The Executioner».
| Bernard Hopkins (født 15. januar 1965) er en amerikansk bokser. Han bokser i klassen mellomvekt, og var verdensmester i ti år.
Han vant sin første tittelkamp 29. april 1995, da han slo Segundo Mercado i kampen om IBF-beltet. 14. april 2001 vant han over WBC-mester Keith Holmes. 29. september samme år slo han ut WBA-mester Felix Trinidad. Han ble kåret til Fighter of the Year 2001 av Ring Magazine og World Boxing Hall of Fame. I 18. september 2004 møtte han WBO-mester Oscar de la Hoya, og vant på knockout. Han ble den første bokseren noen sinne til å inneha beltene til alle de fire store bokseorganisasjonene.
16. juli 2005 tapte han alle titlene til Jermain Taylor. Det var den første kampen han tapte på tolv år.
Kallenavnet hans er «The Executioner».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Bernard Hopkins – Munzinger Sportsarchiv
(en) Bernard Hopkins – BoxRec | Bernard Hopkins (født 15. januar 1965) er en amerikansk bokser. | 3,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_internasjonale_domstolen | 2023-02-04 | Den internasjonale domstolen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FN', 'Kategori:Folkerett', 'Kategori:Internasjonale domstoler', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1945', 'Kategori:Rettsvitenskap i 1945'] | For øvrige internasjonale domstoler i Haag, se Haag-domstolenDen internasjonale domstolen (fransk: Cour internationale de justice, CIJ, engelsk International Court of Justice, ICJ) er FNs domstol og folkerettens eneste generelle internasjonale domstol. Den internasjonale domstolen er det øverste juridiske organ i FN. Den ble etablert i 1945 for å erstatte den tidligere domstolen for mellomfolkelig rettspleie og startet sin virksomhet året etter. Domstolen har sete i Haag i Nederland.
| For øvrige internasjonale domstoler i Haag, se Haag-domstolenDen internasjonale domstolen (fransk: Cour internationale de justice, CIJ, engelsk International Court of Justice, ICJ) er FNs domstol og folkerettens eneste generelle internasjonale domstol. Den internasjonale domstolen er det øverste juridiske organ i FN. Den ble etablert i 1945 for å erstatte den tidligere domstolen for mellomfolkelig rettspleie og startet sin virksomhet året etter. Domstolen har sete i Haag i Nederland.
== Virksomhet ==
Den internasjonale domstolen har sitt grunnlag i FN-paktens artikkel 7. Domstolen er pålagt å sørge for at internasjonale lover blir etterfulgt. Bare stater kan være parter i saker som blir tatt opp av domstolen, noe som betyr at mellomstatlige organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner, selskaper og individer er avskåret fra å få sine saker prøvd for domstolen.
Dersom en stat ikke ønsker å være part kan den ikke tvinges til det, men godtar en stat å være med er den i utgangspunktet forpliktet til å respektere domstolens beslutning. Etter at domstolen fastslo at USAs skjulte engasjement i den nicaraguanske borgerkrigen var i strid med folkeretten trakk USA seg fra domstolens forpliktende jurisdiksjon i 1986. USA godtar domstolens jurisdiksjon fra tilfelle til tilfelle. Kapittel XIV i FN-vedtektene gir FNs sikkerhetsråd rett til å fremtvinge beslutningene som domstolen har fattet. Dette kan imidlertid hindres med vetoretten som sikkerhetsrådets fem permanente medlemmer har.
== Sammensetning ==
Domstolen har 15 dommere, som velges av FNs generalforsamling og Sikkerhetsrådet for niårige perioder ut fra en liste foreslått av den faste voldgiftsdomstolens nasjonale medlemmer. Et medlem kan sitte i maksimalt tre perioder. For å sikre kontinuitet foregår valgene hvert tredje år, og fem av dommerne velges ved hvert av valgene. Tjenestetiden for dommerne ender den 5. februar i det angjeldende året. Domstolen velger selv president og visepresident, og disse sitter i en treårsperiode. Helge Klæstad var Norges første dommer i den internasjonale domstolen i 1946, og han tjente også som president der i perioden 1958 - 1961. Den eneste andre nordmannen som har tjenestegjort i domstolen er Jens Evensen i perioden 1985–1994.
Dommerne som velges til den internasjonale domstolen må enten være høyesterettsdommere i hjemlandet eller være utdannede jurister med kyndighet i folkerettFordelingen av dommerne følger samme prinsipp som Sikkerhetsrådet, og alle verdensdeler skal være representert. Tanken er at domstolen skal representere verdens forskjellige sivilisasjoner og rettssystemer. Fem av dommerne kommer også fra de fem faste medlemsstatene i Sikkerhetsrådet: USA, Kina, Russland, Frankrike og Storbritannia. Likevel er det ikke slik at dommerne representerer sine land, dommerne skal være helt uavhengige. Om en dommer skulle dø, velges vanligvis en ny dommer av samme nasjonalitet for den gjenværende mandatperioden. Det kan aldri finnes mer enn ett medlem av samme nasjonalitet for samme periode. Ifølge artikkel 9 i domstolens vedtekter skal domstolen som helhet representere «sivilisasjonens ulike hovedformer og verdens fremste rettssystemer». Regelen om geopolitisk sammensetning av domstolen er ikke foreskrevet i domstolens vedtekter.
=== Ad hoc-dommere ===
Artikkel 31 i vedtektene fastsetter en prosedyre der ad hoc-dommere kan sitte i omstridte saker for domstolen. Dette systemet lar enhver part i en omstridt sak nominere en dommer de måtte ønske. Det er åpning for at så mange som sytten dommere kan sitte i en sak. Et land som allerede er representert med et fast medlem i domstolen har ikke anledning til å velge inn en ad hoc-dommer.
Dette systemet kan virke rart i sammenligning med innenlandske domstolprosesser, men formålet er å oppmuntre stater til å sende saker til domstolen. For eksempel, dersom en stat vet at den vil ha en rettslig representant som kan delta i diskusjoner og tilby andre dommere lokalkunnskap og forståelse av statens perspektiv, kan staten være mer villig til å underkaste seg domstolens jurisdiksjon. Selv om dette systemet ikke passer helt overens med det juridiske formålet til domstolen, er det vanligvis av liten praktisk betydning. Ad hoc-dommere stemmer vanligvis (men ikke alltid) i favør av staten som har oppnevnt dem og dermed utligner de hverandre.
=== Kamre ===
Vanligvis kommer domstolen sammen i plenum, men i de siste femten årene har den til tider trådt sammen som et kammer. Artiklene 26-29 av vedtektene tillater retten å danne mindre kamre, vanligvis bestående av 3 eller 5 medlemmer, for å høre tilfeller. To typer kamre er nevnt artikkel 26, et kammer kan dannes for spesielle kategorier av saker, samt dannelsen av ad hoc-kamre for å høre bestemte tvister. Av disse er Ad hoc-kamrene er oftest innkalt. I 1993 ble et spesielt kammer ble etablert for å håndtere miljøsaker spesielt, men dette kammeret har så langt aldri vært brukt.
=== Nåværende sammensetning ===
=== Presidenter ===
== Norge i Den internasjonale domstolen ==
Norge har vært involvert i tre tvister siden opprettelsen av Den internasjonale domstolen i 1945. Norge har ikke tatt initiativet til noen av sakene, men blitt bedt om å møte etter stevninger fra henholdsvis Storbritannia, Frankrike og Danmark. Ved alle tre tilfellene hadde Norge et fast medlem i domstolen, i de to første satt Helge Klæstad og i den siste satt Jens Evensen.
Den første saken gjaldt fiskerigrensene mellom Norge og Storbritannia og ble avgjort 18. desember 1951 i Norges favør. I den andre saken, kalt gullklausulsaken, ble den norske påstanden tatt til følge i en sak som dreide seg om tilbakebetaling av lån Norge hadde tatt opp i Frankrike, men realiteten i tvisten ble ikke avgjort. Dommen ble kunngjort 6. juli 1957. Den tredje saken ble avgjort 14. juni 1993 etter at Danmark hadde bedt domstolen avgjøre tvisten om fiskerisonen mellom Jan Mayen og Grønland. Danmark fikk delvis medhold i denne saken.
== Se også ==
Den internasjonale straffedomstolen
Den internasjonale havrettsdomstolen
Den europeiske menneskerettsdomstol
EFTA-domstolen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(zh) Offisielt nettsted
(en) International Court of Justice – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den internasjonale domstolen (ICJ), via FN-sambandet | thumb|Havrettsdomstolens bygning i Hamburg, sett fra Elben | 3,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malajube | 2023-02-04 | Malajube | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske rockegrupper'] | Malajube er en franskspråklig, canadisk rockegruppe som holder til i Montréal.
Canadian Broadcasting Corporation har beskrevet bandet som et av få Québec-grupper som har hatt suksess i den engelskspråklige delen av Canada, selv om ingen av sangene er på engelsk.
| Malajube er en franskspråklig, canadisk rockegruppe som holder til i Montréal.
Canadian Broadcasting Corporation har beskrevet bandet som et av få Québec-grupper som har hatt suksess i den engelskspråklige delen av Canada, selv om ingen av sangene er på engelsk.
== Diskografi ==
Le Compte complet, 2004
Trompe-l'œil, 2006
Labyrinthes, februar 2009
La Caverne, 2011
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Malajube – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Malajube – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Malajube på MySpace | Malajube er en franskspråklig, canadisk rockegruppe som holder til i Montréal. | 3,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leggs%C3%A5r | 2023-02-04 | Leggsår | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Sykdommer'] | Leggsår er sår på leggen som skyldes dårlig blodsirkulasjon i venene i leggene på grunn av åreknuter, ødelagte veneklaffer eller tidligere gjennomgått årebetennelse, f.eks. under graviditet.
Det er først og fremst mennesker over 60-70 år, både kvinner og menn, som får venøse leggsår.
| Leggsår er sår på leggen som skyldes dårlig blodsirkulasjon i venene i leggene på grunn av åreknuter, ødelagte veneklaffer eller tidligere gjennomgått årebetennelse, f.eks. under graviditet.
Det er først og fremst mennesker over 60-70 år, både kvinner og menn, som får venøse leggsår.
== Se også ==
Kronisk venøst leggsår
== Eksterne lenker ==
Leggsår i Pasienthåndboka | Leggsår er sår på leggen som skyldes dårlig blodsirkulasjon i venene i leggene på grunn av åreknuter, ødelagte veneklaffer eller tidligere gjennomgått årebetennelse, f.eks. | 3,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Georgia_og_S%C3%B8r-Sandwich%C3%B8yene | 2023-02-04 | Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene'] | Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands) er et britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook, og de tre nordligste i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen.
Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.
Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
| Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands) er et britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook, og de tre nordligste i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen.
Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.
Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
== Geografi ==
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene består av 12 hovedøyer, Sør-Georgia og de 11 øyene Zavodovski, Leskov, Visokoi, Candlemas, Vindication, Saunders, Montagu, Bristol, Bellingshausen, Cook og Thule som utgjør Sør-Sandwichøyene.
=== Sør-Georgia ===
Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgias sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp.
Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km², et areal tilnærmet like stort som Alta kommune og som utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter. Fjellkjedene og den bratte sørkysten skjermer nordkysten for vind og lavtrykk som kommer fra Drakestredet i vest og Antarktis i sør. Noen av øyene og holmene rundt Sør-Georgia er Albatrossøya, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Welcome Islands og Willisøyene. I tillegg regnes de avsidesliggende klippene Shag Rocks (med Black Rock) og Clerke Rocks som en del av øygruppen. Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning. Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöldbreen er den største. Sør-Georgia ligger ca. 1390 km sørøst for Falklandsøyene. Det samlede arealet er på 4066 km². Det er et fjellete landskap med 11 topper over 2000 meter.
Havdybden rundt Sør-Georgia er opptil 4 000 meter.Seks landstasjoner og en oppankringshavn ble etablert på øya under hvalfangertiden, alle på øyas nordøstkyst.
=== Sør-Sandwichøyene ===
Sør-Sandwichøyene består av 11 øyer som danner en kjede av øyer fra nord til sør i området 56°18'–59°27'S, 26°23'–28°08'W, mellom 563 km og 805 km sørøst for Sør-Georgia.
Nordlige Sør-Sandwichøyene består av Traversay Islands og Candlemas Islands, mens sørlige Sør-Sandwichøyene består av øygruppen Southern Thule. De tre største øyene, Saunders, Montagu og Bristol, ligger mellom disse øygruppene. Nordvest for Zavodovskiøya ligger Protector Shoal, en undersjøisk vulkan.
Sør-Sandwichøyene høyeste punkt er Mount Belinda på 1 370 moh på Montaguøya.
Sør-Sandwichøyene er ubebodd, men en helårsbemannet argentinsk forskningsstasjon fantes på Thule fra 1976 til 1982.
De 11 mindre øyene som danner Sør-Sandwichøyene er, fra nord mot sør:
== Biologi ==
Sør-Georiga og Sør-Sandwichøyene har store hekkende bestander av fugler, og mange av disse utgjør en betydelig del av verdensbestanden. I tillegg har Sør-Georgia fugler som er endemiske, som sørgeorgiapiplerken og sørgeorgiaspissand. På Sør-Georgia vokser ca. 50 forskjellige frøplanter, noe som er langt fra den rikdommen arktisk flora kan oppvise. I havet rundt øya finnes det 20 blekksprutarter og 120 fiskearter.
=== Fugler ===
På Sør-Georgia er det 30 millioner fugler som hekker, fordelt på 31 arter hvorav 27 er sjøfugler. Det er observert 81 fuglearter. Øya har om lag halvparten av verdensbestanden av gulltoppingvin, gråhodealbatross, nordkjempepetrell, hvithakepetrell og antarktishvalfugl, hvor bestanden av antarktishvalfugl på øya er 22 millioner. Det meste av verdensbestanden av sørgeorgiaskarv (Phalacrocorax georgianus) lever her. Sørgeorgiapiplerken er endemisk for øya og finnes kun i rottefrie områder. Bestanden er på 3-4 000. Sørgeorgiaspissand er en underart av spisshaleand og er også endemisk for øya og bestanden er på kun 1 000.Hekkebestanden av verdens største sjøfugl, vandrealbatrossen, er på 4 000 par og utgjør 15 % av verdensbestanden. Gråhodealbatrossens hekkebestand på Sør-Georgia er 80 000 par og utgjør 46 % av verdensbestanden. I tillegg hekker gråalbatross (5–8 000 par) og svartbrynalbatross (100 000 par).Snøpetrellen holder til i fjellene på Sør-Georgia på over 1 000 meters høyde. Nord- og sørkjempepetrellene holder til rundt de store sel- og pingvinkoloniene og livnærer seg på døde dyr. Kjempepetrellene teller henholdsvis 3 000 og 5 000 par.
=== Pingviner ===
På Sør-Georgia hekker det 400 000 kongepingvinpar og øya er den viktigste hekkeplassen for arten i verden. Den største kolonien er på 39 000 par og kolonien på Salisbury Plain er på 27 000 par. Bestanden av kongepingvin har økt med 5 % hvert eneste år de siste 80 årene.På Birdøya og i bukta Elsehul hekker 2,7 millioner gulltoppingviner. Bestanden av gulltoppingvin er redusert med 50 % de siste 25 årene.Sør på Sør-Georgia hekker 105 000 par bøylepingviner og 6 000 par ringpingviner
=== Seler ===
I oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige sjøelefanter til Sør-Georgia å yngle. Sjøelefanten kan bli opptil 6 meter lang og veie 4 000 kg. Sjøelefanten ble utsatt for omfattende jaktvirksomhet på grunn av oljen i fettet og omkring 1870 var det nesten ikke sjøelefant igjen på øya.Den antarktiske pelsselen (Arctocephalus gazella) var nær ved å bli utryddet på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av overbeskatning og bestanden på Sør-Georgia var nede i 100 individer. På 1960-tallet økte bestanden med 16 % i året og i 1976 hadde bestanden økt til 100 000. Bestanden fortsetter å øke og er nå passert 2,5 millioner. 95 % av verdensbestanden holder til på øya. Den største tettheten av antarktisk pelssel er på Birdøya hvor det er en sel for hver sjette kvadratmeter, totalt 65 000.
=== Introduserte pattedyr ===
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene hadde opprinnelig ikke landbaserte pattedyr, men under både sel- og hvalfangstperioden ble det gjort forsøk på å introdusere dyr til Sør-Georgia. Noen dyr ble introdusert som husdyr, mens andre ble forsøkt satt ut i naturen. Blant dyrene som ble introdusert er hester, rein, storfe, sau, geit, griser, fjærkre, gjess, katter, hunder, rødrev og til og med en ape. Kun reinen har overlevd, i tillegg er brunrotte og husmus utilsiktet introdusert som følge av skipsanløp.De første ti reinsdyrene ble satt ut av Lauritz Larsen på oppdrag fra Carl Anton Larsen. Hovedmålet var å ha naturlig tilgang til kjøtt. De første ti reinsdyrene var tamrein kjøpt fra en bonde i Valdres i 1911 og satt ut ved Ocean Harbour på Barffhalvøya. I 1912 ble det satt ut fem reinsdyr i Leith Harbour og økte etter kort tid til 20, men alle ble tatt av et snøskred på begynnelsen av 1920-tallet. I 1925 ble det hentet syv reinsdyr fra Hardangervidda til Husvik. På det meste var det 3 000 reinsdyr på øya. I dag utgjør reinsdyrstammen 2 300 dyr, hvor 500 er ved Strømnesfjorden og 1 800 er i området rundt Grytviken og Cumberland Bay. De to reinsdyrstammene er atskilt av fjell. Reinsdyr spiser vanligvis mose og lav, men det er det lite av på Sør-Georgia, slik at kostholdet er lagt om til gress. Reinsdyrene i Cumberland Bay er vesentlig mindre av vekst enn reinsdyr på Hardangervidda, noe som kan tyde på at det er for mange dyr. Reinsdyrene i Strømnesfjorden er større enn de i Cumberland Bay. På oppdrag fra britiske myndigheter ble hele reinsdyrstammen skutt av innleide norske jegere i 2013-2014.
Sør-Georgia var det eneste stedet i verden hvor man kunne se villrein sammen med pingviner. Sørgeorgiske reinsdyrkalver har blitt hentet til Falklandsøyene for reindrift.Husmus finnes i Shallop Cove i Queen Maud Bay på øyas nordvestside. Husmusa har utviklet et tykt fettlag, noe som tyder på at den tilpasser seg det kalde klimaet.Brunrotta ble utilsiktet introdusert på slutten av 1700-tallet i forbindelse med skipsanløp og finnes i dag på store deler av øya, men konsentrasjonen er størst i de nedlagte hvalfangststasjonene. Det er ingen rovdyr på Sør-Georgia ut over sørhavsjo (Stercorarius antarcticus), slik at tilveksten av brunrotter begrenses av mattilgangen. Fuglereder på bakken er et lett bytte for brunrottene og mange av fuglene har forsvunnet fra rotteområdene og flyttet til rottefrie områder.
== Klima ==
På Sør-Georgia kommer dagtemperaturen ved sjøen vanligvis ikke over 2°C om vinteren (august) og 10°C om sommeren (januar). Minimumstemperaturen om vinteren er normalt -4°C og kommer sjeldent under -10°C. Laveste målte temperatur er -19,4°C i Grytviken. Årlig nedbør er ca. 1500 mm og det meste kommer i form av sludd eller snø. Om sommeren er 75 % av Sør-Georgia dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele Sør-Georgia snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største. Ved fønvind kommer vinden opp vestsiden av fjellene og ned på østsiden, hvor vinden blir varmere og tørrere. Dette kan føre til temperaturer opp til 20°C om sommeren. Den varmeste målte temperaturen er på 23,5°C i GrytvikenFarvannet rundt Sør-Georgia er kaldt året rundt på grunn av havstrømmer fra Antarktis. Farvannene er som regel fri for pakkis om vinteren, men tynn is kan samle seg i beskyttede bukter. Isfjell forekommer hyppig. Sjøtemperaturen synker til 0°C i slutten av august og stiger til 4°C i begynnelsen av april.
Klimatabell for Sør-Georgia
== Historie ==
=== Øyene oppdages ===
Sør-Georgia antas først å ha blitt sett i 1675 av londonkjøpmannen Antoine de la Roché. Øya ble på nytt sett av spanjolen Gregorio Jerez på handelsskipet «León» som kom fra Saint-Malo 28. eller 29. juni 1756.James Cook kom frem til Annenkovøya utenfor Sør-Georgia 14. januar 1775 og tre dager senere ankret han utenfor en bukt som fikk navnet Possession Bay. Cook og hans mannskap gikk i land og kartla øya og tok den i besittelse på vegne av Storbritannia. Øya ble navngitt Isle of Georgia etter Storbritannias daværende konge Georg III.
James Cook trodde først han hadde oppdaget det antarktiske kontinent, men etter å ha rundet sørspissen av øya gjenkjente de Annenkovøya. Det ble klart at de hadde kommet til en øy og øyas sørspiss ble navngitt Cape Disappointment.
Ville klipper hevet seg med sine høye topper til de forsvant i skyene, og dalene lå dekket av evig sne. Ikke et tre eller en busk var å se, nei, ikke engang stor nok til å lage en tannpirker. Jeg landet på tre forskjellige steder, heiste flagget og tok landet i besittelse i Hans Majestets navn under avfyring av en geværsalve.
James Cook seilte videre sørover og oppdaget Clerke Rocks og de åtte sørligste øyene i Sør-Sandwichøyene. Øyene ble fikk navnet Sandwich Land etter 4. jarl av Sandwich, John Montagu. 45 år senere oppdaget en russisk ekspedisjon under ledelse av Fabian von Bellingshausen de tre nordligste øyene i øygruppen.
=== Sel- og hvalfangst ===
Den første selfangeren som antas å ha kommet til Sør-Georgia var engelskmannen Thomas Delano, som reiste ut fra London i 1786. I perioden som fulgte ble selfangsten dominert av amerikanere fra østkysten av Nord-Amerika. Ut over 1800-tallet var det flere oppgangs- og nedgangstider på Sør-Georgia. I 1881 ble den første fangstbegrensningen i Antarktis innført av de britiske myndighetene på Falklandsøyene da de la begrensninger på selfangsten på Sør-Georgia. Selbestanden var sterkt truet og i 1886 rapporterte fangstskuta «Express» at de hadde kun sett én sel på hele Sør-Georgia. En tysk ekspedisjon i 1928 rapporterte om det samme. I dag er bestanden av sel på over tre millioner individer.
Den tyske vitenskapsmannen Georg Forster var med på Cooks jordomseiling og spådde i 1775 at hvis Nordishavet en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sørishavet. Meldingen om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til særlig interesse for hvalfangst. Først i 1890-årene ble de første hvalfangstekspedisjonene til Antarktis utrustet, med blant annet Robert Kinnes fra Dundee i Skottland, Christen Christensen fra Sandefjord med to «Jason»-ekspedisjoner og Svend Foyn fra Tønsberg med «Antarctic». De to «Jason»-ekspedisjonene ble utført i 1892-93 og 1893-94 med Carl Anton Larsen som kaptein.Etter hjemkomsten etter den andre «Jason»-ekspedisjonen kontaktet Carl Anton Larsen engelske myndigheter med tanke på å sette opp en landstasjon på Sør-Georgia. Etter ti år klarte han å realisere planene. Med hjelp fra det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argentina de Pesca etablerte Carl Anton Larsen den første landstasjonen i Antaktis i Grytviken på Sør-Georgia i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. I løpet av tre måneder ble 165 tonn hvalolje produsert og i det første driftsåret fanget selskapets eneste skute 183 hval. Senere ble landstasjonene Strømnes (1906), Husvik (1907), Leith Harbour (1909), Ocean Harbour (1909) og Prince Olav Harbour (1911) etablert, samt oppankringshavnen Godthul (1908). Hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia var hovedsakelig drevet, men norsk arbeidskraft og med norsk, britisk, sørafrikansk og argentinsk kapital.
Carl Anton Larsen gjorde undersøkelser på Sør-Sandwichøyene i 1908. Han observerte mye hval, men rapporterte om mangel på brukbare havner. Ferguson Bay på Thule kunne være en mulighet, men den var isfri bare en liten del av sesongen. I tillegg rapporterte han at flere av øyene hadde vulkansk aktivitet, og under ilandstigning på Zavodovski skal han ha blitt syk av den svovelholdige luften.Først da de britiske myndighetene i 1910 gjorde det klart at det ikke ville bli utstedt flere fangstlisenser på Sør-Georgia eller Sør-Shetlandsøyene, kom det søknader om å drive hvalfangst ved Sør-Sandwichøyene. Av de innvilgede lisensene, var det imidlertid kun Christen Christensens selskap A/S Kosmos som tok sin i bruk sesongen 1911/12. Ekspedisjonen ble imidlertid omringet av is før de kom frem til sitt bestemmelsessted Ferguson Bay og den ene av ekspedisjonens to skuter sank. Videre interesse i området rundt Sør-Sandwichøyene uteble, og ingen av de seks lisensene som var innvilget for sesongen 1912/13 ble tatt i bruk.
I 1927 ble Anglo-Norse Company Ltd innvilget en femårs-lisens for å operere med et flytende hvalkokeri ved Sør-Sandwichøyene. Selskapet ble administrert av Hans Borge i Tønsberg, men det var britiske finansinstitusjoner som hadde aksjemajoriteten gjennom et holdingselskap. Kokeriet «Anglo Norse» opererte i sesongen 1927/28 langs iskanten mellom Sør-Sandwichøyene og Sør-Orknøyene. I 1929 ble konsesjonen overført til et nytt selskap, Falkland Shipowners Ltd fra London. Selskapet ble ledet av Anton von der Lippe fra Tønsberg, som også hadde interesser i Tønsbergs Hvalfangeri. Anglo-Norse Co. Ltd. stod imidlertid fremdeles for fangsten, da selskapet leide det nye kokeriet av Falkland Shipowners, også dette ved navn «Anglo Norse». Igjen ble det fanget langs iskanten, og i løpet av de to sesongene før industrien kollapset i 1931, ble det fanget over 1 700 hval fra fem hvalbåter.
Av Sør-Georgias landstasjoner var Grytviken lengst i drift, fra 1904 til 1965. Godthul var i drift fra 1908 til 1917 og igjen fra 1922 til 1929. Ocean Harbour var i drift fra 1909 til 1920. Leith Harbour startet opp i 1909, stengte for ett år i 1933 og under andre verdenskrig og avviklet driften i 1964. I Husvik var det drift fra 1907 til 1931 og fra 1945 til 1960, med unntak av 1957–58-sesongen. Strømnes ble etablert uten landfast virksomhet i 1906 og to år senere startet byggingen av landstasjonen. Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931 og stedet fungerte som reparasjonshavn frem til 1961. Prince Olav Harbour var i drift fra 1907 til 1934, hvor landstasjonen først var ferdigbygd i 1919.
Av den totale hvalfangsten i Antarktis, stod landstasjonene på Sør-Georgia for 10 %.
=== Ernest Shackleton ===
Ernest Shackleton ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at Robert Scott tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. Hans Endurance-ekspedisjon skulle krysse hele det antarktiske kontinent på nesten 3 000 km fra Weddellhavet til Rosshavet. På vei ned til Weddellhavet ankom Ernest Shackletons «Endurance» Grytviken 5. november 1914. De ble værende i fire uker og fikk supplert materialer, brensel og hunder fra Hudson's Bay Company. De dro fra Grytviken 5. desember.
Når jeg kommer tilbake til England, skal jeg opprette et selskap for hvalfangst på Sør-Georgia. Med en investering på 50 000 pund, kan man garantert tjene 50–100 000 pund netto pr. år. Dette er en gullgruve som bare få mennesker kjenner til
Fartøyet ble imidlertid skrudd ned av isen. Deler av ekspedisjonen klarte gjennom en seilas på 1 300 km, i en liten båt på 22 fot, fra Elefantøya å nå Sør-Georgia. En stor fjellkjede deler øya og hvalfangststasjonene lå på nordkysten. Høye bølger og undervannsrev gjorde at de ikke kunne gå til land og det var for risikabelt å prøve å runde øya. Om natten blåste det opp til storm og orkan neste morgen med ti meter høye bølger. Nok en natt ble tilbrakt i livbåten. Ut på ettermiddagen neste dag, 10. mai 1916 kl 17.00 gikk de i land i King Haakon Bay etter å ha vært på en 17-dagers lang seilas fra Elefantøya. Åtte dager etter ilandstigningen startet Ernest Shackleton, Tom Crean og Frank Worsley kryssingen av øya, noe ingen hadde gjort før dem. De tre andre ble igjen på stranda. I mangel av ryggsekk ble proviant og utstyr puttet i lommene. Isbrodder ble laget ved å skru skruene fra livbåten inn i støvlene. Etter å gått i et døgn satte de seg ned for å hvile, og de hadde utsikt over Fortuna Bay. De visste ikke hvor de var, men mente å dra kjensel på noen av fjellene lengre øst etter besøket på øya i november 1914. De hørte en svak revelje i det fjerne og konstaterte at den tilhørte en hvalfangststasjon. Noen timer og et fjellpass senere så de ned på den norske hvalfangststasjonen Strømnes. Fjellturen tok 36 timer i det som i ettertid viste seg å være den eneste finværsperioden på flere uker. I Strømnes kom de i kontakt med stasjonsbestyreren og en båt ble umiddelbart sendt rundt øya for å hente de tre som hadde blitt igjen. Tre dager senere seilte Shackleton av gårde for å hente mannskapet på Elefantøya.
Ernest Shackleton besøkte Sør-Georgia i alt tre ganger og alle besøkene var et resultat av at hans opprinnelige plan hadde feilet. Den første gangen la han om kursen fra Falklandsøyene til Sør-Georgia for å unngå tyske krigsskip. Det andre besøket var i 1916 med livbåten «James Caird» etter forliset av «Endurance». Tredje gang var med skipet «Quest» i 1922 som var i dårlig forfatning med en dødssyk Ernest Shackleton ombord.
=== Argentinsk okkupasjon av Sør-Georgia ===
Innledningen til Falklandskrigen startet i Leith Harbour 19. mars 1982. Christian Salvesen Ltd hadde gitt den argentinske skraphandleren Constantino Davidoff i oppdrag å rydde opp skrapmetaller fra Husvik, Strømnes og Leith Harbour for £115 000. Til oppdraget hadde Davidoff med seg 41 arbeidere som ble fraktet til Leith Harbour av det argentinske marineskipet ARA «Bahía Buen Suceso». Skipet rapporterte ikke sin ankomst til den britiske garnisonen i Grytviken. Argentinske soldater ble satt i land og det argentinske flagget heist. Deretter startet Davidoff og hans menn oppdraget med oppryddingen.2. april invaderte argentinske styrker Falklandsøyene og dagen etter seilte ARA «Bahía Buen Suceso» og ARA «Guerrico» til Grytviken og satte i land 200 soldater. Britenes styrke i Grytviken utgjorde 22 soldater. Det argentinske angrepet varte i to timer og ble avsluttet da britene overga seg. Alle britiske soldater og vitenskapsmenn ble deretter tatt som krigsfanger.Britene igangsatte Operasjon Paraquet under ledelse av major Guy Sheridan. En stor britisk marinestyrke ble samlet på Ascension hvor de seilte sammen til Sør-Georgia. HMS «Antrim», RFA «Tidespring» og HMS «Endurance» ankom øya 20. april. Marinesoldater fra Special Boat Squadron ble ilandsatt for oppklaringsoppdrag dagen etter. Neste dag krasjet to britiske helikoptre på Fortunabreen under værforhold med dårlig sikt og sterk vind.23. april fikk britene inn en ubåt på sonaren og videre operasjoner ble innstilt og RFA «Tidespring» ble sendt lengre til havs for å unngå sammenstøt. 24. april regrupperte de britiske styrkene seg med mål å angripe ubåten. Tidlig om morgenen 25. april ble den argentinske ubåten ARA «Santa Fe» sett av et helikopter fra HMS «Antrim», som angrep ubåten med en synkemine. Ytterligere angrep ble utført av et helikopter fra HMS «Brilliant» som avfyrte en torpedo og HMS «Endurance» og HMS «Plymouth» som avfyrte flere sjømålsmissiler, hvor en sjømålsmissil traff. Ubåten fikk store skader og seilte inn til King Edward Points brygge hvor den ble forlatt.
En militærstyrke på 75 menn ble samlet sammen på HMS «Antrim» og fløyet inn til Hestesletten utenfor King Edward Point med ildstøtte fra HMS «Antrim» og HMS «Plymouth». Den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange på ettermiddagen 25. april. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg til HMS «Plymouth» og HMS «Endurance» neste dag.Etter Falklandskrigen ble bevilgningene til British Antarctic Survey økt med 60 %.
== Politikk ==
=== Administrasjon ===
I 1985 ble Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene utskilt som et eget britisk oversjøisk territorium med en egen kommissær som er dronningens øverste representant og med ansvar for administrasjon, rettsvesen, økonomi og myndighetsutøvelse for øygruppen. Frem til 1985 var Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene underlagt Falklandsøyene.Kommissæren og hans administrasjon er lokalisert i Stanley på Falklandsøyene. To av kommissærens ansatte er stasjonert i King Edward Point utenfor Grytviken på Sør-Georgia, med ansvar for havnen, toll, immigrasjon, fiske og turisme. Politiske råd og veiledninger kommer fra Storbritannias regjering via Utenriksdepartementet i London. I forsvarsrelaterte saker får kommissæren støtte fra kommandøren av de britiske styrkene på Falklandsøyene, som er underlagt Forsvarsministeriet.Forskere fra British Antarctic Survey i King Edward Point finansieres av både de lokale myndighetene og Utenriksdepartementet, men er administrativt underlagt British Antarctic Surveys hovedkontor i Cambridge.Fra oktober 2010 har Nigel Haywood vært Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes kommissær.
=== Suverenitet ===
Suvereniteten over Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kreves av både Storbritannia og Argentina, hvor Storbritannia utøver de facto kontroll over øya og har gjort dette siden øya ble annektert i 1908. Argentina har krevd suverenitet over Sør-Georgia siden 1927 og for Sør-Sandwichøyene siden 1938.James Cook og hans mannskap tok Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene i besittelse på vegne av Storbritannia i 1775, men Storbritannia gjorde lite for å følge opp sitt krav frem til 1843 da et kongelig brev («Letters Patent») ble utstedt for hvordan Falklandsøyene med Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene skulle administreres. Det kongelige brevet ble revidert i 1876 og 1892.
På bakgrunn av en henvendelse fra norske myndigheter om suvereniteten over områdene som var dekket av Britisk Antarktis, utga britiske myndigheter et oppdatert kongelig brev i 1908 hvor de fastslo at «Sør-Orknøyene, Graham Land, Sør-Georgia og Sør-Shetlandsøyene i Sørishavet sør for 50°S og mellom 20°V og 80°V» var en del av Falklandsøyene. 28. mars 1917 ble et nytt kongelig brev utstedt for å ekskludere alt land nord for 58°S og vest for 50°V, da deler at dette terrioriet omfattet den søramerikanske fastlandet. Både Argentina og Chile fikk på forespørsel overlevert det kongelige brevet fra 1908, men ingen av landene protesterte på det britiske kravet.
Det argentinskregistrerte hvalfangstselskapet Compañía Argentina de Pesca som var ledet av nordmannen Carl Anton Larsen var det første selskapet til å starte virksomhet på øya i 1904. I 1906 signerte Compañía Argentina de Pesca en leieavtale med myndighetene på Falklandsøyene og etter annekteringen i 1908 kjøpte selskapet britiske lisenser for å drive virksomhet på øya.Storbritannia tok i 1947, 1951, 1953 og 1954 initiativ til å bringe suverenitetsspørsmålet til Den internasjonale domstolen i Haag på bakgrunn av de argentinske kravene om suverenitet. Henvendelsen ble avvist av Argentina. Da Storbritannia ensidig tok saken til domstolen 4. mai 1955 avslo Argentina å samarbeide og påberopte seg at domstolen manglet jurisdiksjon.Argentina etablerte en militærbase, Corbeta Uruguay, på Thule Island helt sør på Sør-Sandwichøyene i november 1976. Militærbasen ble oppdaget av Storbritannia i desember og protesterte via diplomatiske kanaler. En spesialstyrke med oppdragsnavnet Operasjon Journeyman ble sendt til Falklandsøyene november 1977 for å hindre en potensiell invasjon. Corbeta Uruguay var under argentinsk kontroll frem til 20. juni 1982.
Christian Salvesen Plc hadde gitt et argentinsk selskap i oppdrag å rydde opp i skrapmetaller i Leith Harbour, Husvik og Strømnes. Det argentinske marinefartøyet som transporterte arbeiderne rapporterte ikke sin ankomst 19. mars 1982 til den britiske garnisonen i Grytviken. Arbeiderne ble satt i lang sammen med argentinske soldater og det argentinske flagget heist. 3. april ble 200 argentinske soldater satt i land i Grytviken. To britiske marinefartøyer angrep Grytviken 25. april og den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg neste dag.Argentina anser øyene som en del av departementet Islas del Atlántico Sur som er en del av provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur. Kravet på øyene er nedfelt i den argentinske grunnloven fra 1994, men har siden 1995 fastholdt at de ikke vil bruke militærmakt for å oppnå suverenitet over øyene.25. juni 1996 kom Mercosurlandene Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay, samt Bolivia og Chile med en felleserklæring hvor de sammen støtter Argentinas krav til suverenitet over Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene med omkringliggende havområder. 19. januar 2007 ble felleserklæringen gjentatt.
== Næringsliv ==
=== Fiskerivirksomhet ===
Etter problemer med tyvfiske besluttet øygruppens myndigheter i 1993 å utvide den økonomiske sonen til 200 nautiske mil. I forbindelse med utvidelsen av den økonomiske sonen ble det innført en bevarings- og forvaltningsplan for å styre tilgangen til områdets fiskeressurser. Alle fartøyer som ønsker å fiske i den økonomiske sonen må ha lisens fra det britiske Fiskeridirektoratet. Antall tildelte lisenser og fangstkvote fastsettes årlig av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Hovedartene som det er tillatt å fiske er patagonisk tannfisk, antarktisk isfisk, krill og krabber.
=== Turisme ===
De fleste turistene som besøker Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kommer til Sør-Georgia med cruiseskip, men noen kommer også med egne båter. Det er ingen ordinær offentlig transport til øya. Totalt er det 30 cruiseskip med 2 000 passasjerer som besøker Sør-Georgia hvert år. De mest besøkte stedene er Grytviken, Strømnes og Salisbury Plain. Det er ikke nødvendig med visum for å besøke øya, men alle besøkende, uavhengig av nasjonalitet, må søke om ilandstigningstillatelse 60 dager i forkant. Ilandstigningsavgiften er på £100 pr person..
=== Økonomi ===
Myndighetenes totale inntekter for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene var i 2006 på £4,4 millioner og utgiftene var på £4,5 millioner. De viktigste inntektskildene var salg av fiskekort, havneavgifter fra skip og besøkende, salg av frimerker og minnemynter. De største utgiftspostene var knyttet til fiskerivirksomheten, som administrasjon, forskning og bevaring, samt bevaringsprosjekter, produksjon av frimerker og støtte til museet i Grytviken.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kilder til artikkelen:
Svend Einar Hansen: Hvalfangerkirken. Genesis forlag, 1999. ISBN 82-476-0109-5
Arild Pettersen: Syd Georgia – Eventyrernes øy. Færder forlag, 1999. ISBN 82-7911-015-1
Tom Schandy: Syd Georgia – Kongenes øy. Kulturhistorisk forlag, 2001. ISBN 82-92069-10-0
Jeff Rubin: Antarctica. Lonely Planet, 2000. ISBN 0-86442-772-7Videre lesing:
Robert K. Headland: The Island of South Georgia. Cambridge University Press, 1984. ISBN 0-521-25274-1
== Eksterne lenker ==
(en) South Georgia and the South Sandwich Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) South Georgia and the South Sandwich Islands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Offisiell hjemmeside
(en) CIA World Factbook om Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene Arkivert 13. august 2015 hos Wayback Machine.
(en) James Cook, Chart of the Discoveries made in the South Atlantic Ocean, in His Majestys Ship Resolution, under the Command of Captain Cook, in January 1775, W. Strahan and T. Cadel, London, 1777. | , som er et britisk oversjøisk territorium | 3,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cook_Island | 2023-02-04 | Cook Island | ['Kategori:Pekere'] | Cook Island kan vise til:
Cook Island (Sør-Sandwichøyene) – øy i øygruppen Sør-Sandwichøyene
Cook Island (New South Wales) – øy i New South Wales i Australia
Cookøyene – øygruppe i Stillehavet | Cook Island kan vise til:
Cook Island (Sør-Sandwichøyene) – øy i øygruppen Sør-Sandwichøyene
Cook Island (New South Wales) – øy i New South Wales i Australia
Cookøyene – øygruppe i Stillehavet | Cook Island kan vise til: | 3,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor_Stavenes | 2023-02-04 | Tor Stavenes | ['Kategori:1349-medlemmer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske bassister', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Tor Risdal Stavenes (født 8. februar 1978), kjent under artistnavnet «Seidemann», er en norsk bassist. Han spiller i black metal bandet 1349. Han spiller også bass i Mortem og gitar i Svart Lotus. Har tidligere spilt med black metal bandene Slavia, Pantheon I, Nidingr (2006-) og Den Saakaldte. Han har også vert gjesteartist i black metal bandene som Koldbrann fra 2002 til 2003 og Vidsyn.
| Tor Risdal Stavenes (født 8. februar 1978), kjent under artistnavnet «Seidemann», er en norsk bassist. Han spiller i black metal bandet 1349. Han spiller også bass i Mortem og gitar i Svart Lotus. Har tidligere spilt med black metal bandene Slavia, Pantheon I, Nidingr (2006-) og Den Saakaldte. Han har også vert gjesteartist i black metal bandene som Koldbrann fra 2002 til 2003 og Vidsyn.
== Diskografi ==
=== 1349 ===
Chaos Preferred (demo, 1999)
1349 (EP, 2001)
Liberation (studioalbum, 2003)
Beyond the Apocalypse (studioalbum, 2004)
Hellfire (studioalbum, 2005)
=== Den Saakaldte ===
All Hail Pessimism (studioalbum, 2009)
=== Koldbrann ===
Pre-Prod 2002 (demo, 2002)
== Referanser == | Tor Risdal Stavenes (født ), kjent under artistnavnet «Seidemann», er en norsk bassist. Han spiller i black metal bandet 1349. | 3,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eddie_Kendricks | 2023-02-04 | Eddie Kendricks | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 17. desember', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere tilknyttet Motown Records', 'Kategori:Personer fra Birmingham i Alabama', 'Kategori:Personer fra Bullock County i Alabama', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Soulmusikere fra USA'] | Edward James Kendrick (født 17. desember 1939, død 5. oktober 1992; med tilnavnet «Corn» (mais) på grunn av sin forkjærlighet for maisbrød) var en soul-/rhythm-and-blues-sanger fra USA, en av grunnleggerne av Motown-gruppa The Temptations. Han sang førstestemmen på blant annet «The way you do the thing you do», «Get Ready» og «Just My Imagination». På 1970-tallet hadde han også en del hits som soloartist.
Kendricks begynte tidlig å synge. Som ung var han med i det lokale kirkekoret. 16 år gammel gikk han sammen med kameratene Paul Williams, Kel Osbourne og Willie Waller om å lage doo-wop-gruppa The Cavaliers. Da de seinere flytta til Detroit, skifta de navn til The Primes og blei nokså populære lokalt. Gruppa blei oppløst i 1961, og Kendricks og Williams slo seg da sammen med sangere fra The Distants. Dette blei The Temptations, som fikk kontrakt med Motown.
The Temptations blei tidlig anerkjent for sin flotte sang, sine harmoniske arrangementer og sitt elegante sceneshow. Det tok imidlertid noen år før de store hitlåtene kom, men når dette skjedde, etablerte de seg som den mest suksessrike vokalgruppa på 1960-tallet. Kendricks var førstetenor, men han er mest kjent for sin klare falsett. Han hadde førstestemmen på blant annet «Dream Come True» (1962), «The Way You Do the Things You Do» (1964), «I'll Be in Trouble» (1964), «The Girl's Alright With Me» (1964), «Girl (Why You Wanna Make Me Blue)» (1964), «Get Ready» (1966), «Please Return Your Love to Me» (1968) og «Just My Imagination» (1971). I gruppas funk-periode hadde de ofte lange melodier, der alle sangerne hadde sine partier som førstesanger, blant annet Grammy-vinneren «Cloud Nine» (1968), «I Can't Get Next to You» (1969) og «Ball of Confusion» (1970). Kendricks sang også den mannlige hovedstemmen på duetten «I'm Gonna Make You Love Me» (1968), som de spilte inn sammen med Diana Ross & the Supremes. Han er videre i front på The Temptations' kjente versjon av juleklassikeren «Rudolph the Red-Nosed Reindeer» (1968).
I gruppa hadde Kendricks ansvaret for de fleste vokalarrangementene. Han var også medkomponist på mange av gruppas låter. I tillegg til dette var han ansvarlig for sceneantrekkene.
Kendricks forlot The Temptations i 1971 etter en lang periode da han ikke trivdes med gruppas utvikling. Han likte dårlig overgangen til funk og psykedelisk soul og foretrakk de rolige balladene fra den første tida. Han kom heller ikke godt overens med kollegene Otis Williams og Melvin Franklin – og heller ikke med Motown-direktøren Berry Gordy. Den siste låten han spilte inn med The Temptations var «Just My Imagination (Running Away with Me)» i 1971. Den nådde toppen av listene i USA omtrent samtidig som Kendricks lyktes å få en solokontrakt med Tamla, som var eid av Motown.
Solokarrieren var nokså slapp, men Kendricks fikk et visst innpass på discoklubber, og i 1973 fikk han en listetopp med «Keep on Truckin'». Han hadde noen flere populære låter, men interessen var svinnende både hos publikum og plateselskap. I 1978 tok han overgang først til Arista Records, og så til Atlantic Records, uten særlig effekt. Stemmen blei også dårligere på grunn av utstrakt røyking.
I 1982 var han med på en gjenforeningsturne med The Temptations, og i 1988 spilte han inn ei plate med David Ruffin, som hadde vært sentral i gruppa en periode. I 1989 blei The Temptations innvotert i Rock and Roll Hall of Fame. Kendrick og Ruffin slo seg da sammen med Dennis Edwards og danna gruppa Ruffin/Kendrick/Edwards, Former Leads of The Temptations. De rakk å turnere litt før Ruffin døde av en overdose i 1991. Samtidig fikk Kendrick diagnosen lungekreft, og han døde 5. oktober 1992.
| Edward James Kendrick (født 17. desember 1939, død 5. oktober 1992; med tilnavnet «Corn» (mais) på grunn av sin forkjærlighet for maisbrød) var en soul-/rhythm-and-blues-sanger fra USA, en av grunnleggerne av Motown-gruppa The Temptations. Han sang førstestemmen på blant annet «The way you do the thing you do», «Get Ready» og «Just My Imagination». På 1970-tallet hadde han også en del hits som soloartist.
Kendricks begynte tidlig å synge. Som ung var han med i det lokale kirkekoret. 16 år gammel gikk han sammen med kameratene Paul Williams, Kel Osbourne og Willie Waller om å lage doo-wop-gruppa The Cavaliers. Da de seinere flytta til Detroit, skifta de navn til The Primes og blei nokså populære lokalt. Gruppa blei oppløst i 1961, og Kendricks og Williams slo seg da sammen med sangere fra The Distants. Dette blei The Temptations, som fikk kontrakt med Motown.
The Temptations blei tidlig anerkjent for sin flotte sang, sine harmoniske arrangementer og sitt elegante sceneshow. Det tok imidlertid noen år før de store hitlåtene kom, men når dette skjedde, etablerte de seg som den mest suksessrike vokalgruppa på 1960-tallet. Kendricks var førstetenor, men han er mest kjent for sin klare falsett. Han hadde førstestemmen på blant annet «Dream Come True» (1962), «The Way You Do the Things You Do» (1964), «I'll Be in Trouble» (1964), «The Girl's Alright With Me» (1964), «Girl (Why You Wanna Make Me Blue)» (1964), «Get Ready» (1966), «Please Return Your Love to Me» (1968) og «Just My Imagination» (1971). I gruppas funk-periode hadde de ofte lange melodier, der alle sangerne hadde sine partier som førstesanger, blant annet Grammy-vinneren «Cloud Nine» (1968), «I Can't Get Next to You» (1969) og «Ball of Confusion» (1970). Kendricks sang også den mannlige hovedstemmen på duetten «I'm Gonna Make You Love Me» (1968), som de spilte inn sammen med Diana Ross & the Supremes. Han er videre i front på The Temptations' kjente versjon av juleklassikeren «Rudolph the Red-Nosed Reindeer» (1968).
I gruppa hadde Kendricks ansvaret for de fleste vokalarrangementene. Han var også medkomponist på mange av gruppas låter. I tillegg til dette var han ansvarlig for sceneantrekkene.
Kendricks forlot The Temptations i 1971 etter en lang periode da han ikke trivdes med gruppas utvikling. Han likte dårlig overgangen til funk og psykedelisk soul og foretrakk de rolige balladene fra den første tida. Han kom heller ikke godt overens med kollegene Otis Williams og Melvin Franklin – og heller ikke med Motown-direktøren Berry Gordy. Den siste låten han spilte inn med The Temptations var «Just My Imagination (Running Away with Me)» i 1971. Den nådde toppen av listene i USA omtrent samtidig som Kendricks lyktes å få en solokontrakt med Tamla, som var eid av Motown.
Solokarrieren var nokså slapp, men Kendricks fikk et visst innpass på discoklubber, og i 1973 fikk han en listetopp med «Keep on Truckin'». Han hadde noen flere populære låter, men interessen var svinnende både hos publikum og plateselskap. I 1978 tok han overgang først til Arista Records, og så til Atlantic Records, uten særlig effekt. Stemmen blei også dårligere på grunn av utstrakt røyking.
I 1982 var han med på en gjenforeningsturne med The Temptations, og i 1988 spilte han inn ei plate med David Ruffin, som hadde vært sentral i gruppa en periode. I 1989 blei The Temptations innvotert i Rock and Roll Hall of Fame. Kendrick og Ruffin slo seg da sammen med Dennis Edwards og danna gruppa Ruffin/Kendrick/Edwards, Former Leads of The Temptations. De rakk å turnere litt før Ruffin døde av en overdose i 1991. Samtidig fikk Kendrick diagnosen lungekreft, og han døde 5. oktober 1992.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eddie Kendricks på Internet Movie Database
(en) Eddie Kendricks på Discogs
(en) Eddie Kendricks på MusicBrainz
(en) Eddie Kendricks på Spotify
(en) Eddie Kendricks på Genius — sangtekster
(en) Eddie Kendricks på AllMusic
Intrevju med Kendricks fra 1991
Kendricks på Classic Motown | Edward James Kendrick (født 17. desember 1939, død 5. | 3,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanestad | 2023-02-04 | Hanestad | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Rendalen', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Hanestad er et sogn og ei grend i Rendalen kommune i Østerdalen, ca. 266 kilometer fra Oslo. Hanestad ligger i Glåmas dalføre mellom Atna og Alvdal, og er den eneste delen av Rendalen kommune som ikke ligger i Renavassdraget.
På Hanestad finnes Hanestad stasjon, bensinstasjon/servicesenter, vertshus, Bjøntegaard leirskole og Hanestad kirke. Befolkningen har gått ned fra 70 personer i 1999 til 40 i 2017. Rørosbanen, Glåma og riksvei 3 passerer gjennom bygda.
Seks kilometer nord for Hanestad renner Tegninga ut i Glåma, her kan man finne vannfallet Tegningfallet. Tyve kilometer nord for Hanestad ligger Jutulhogget, en av Nord-Europas lengste canyoner.
| Hanestad er et sogn og ei grend i Rendalen kommune i Østerdalen, ca. 266 kilometer fra Oslo. Hanestad ligger i Glåmas dalføre mellom Atna og Alvdal, og er den eneste delen av Rendalen kommune som ikke ligger i Renavassdraget.
På Hanestad finnes Hanestad stasjon, bensinstasjon/servicesenter, vertshus, Bjøntegaard leirskole og Hanestad kirke. Befolkningen har gått ned fra 70 personer i 1999 til 40 i 2017. Rørosbanen, Glåma og riksvei 3 passerer gjennom bygda.
Seks kilometer nord for Hanestad renner Tegninga ut i Glåma, her kan man finne vannfallet Tegningfallet. Tyve kilometer nord for Hanestad ligger Jutulhogget, en av Nord-Europas lengste canyoner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hanestad – Østerdalens perle
Hanestad i Østerdalen | mini|Hanestad rikstelefonstasjon, 1956 | 3,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thule | 2023-02-04 | Thule | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nord-Norge'] | Thule (Θούλη, Tuli, Tile eller Tyle)
er et geografisk begrep i gresk mytologi og (noe senere) i romersk mytologi. Thule er et sted langt mot nord, først nevnt av den greske geograf og oppdager Pytheas fra Massalía (Marseille), på reiser han angivelig foretok nordover rundt år 330 f.Kr.. Ifølge ham lå Thule seks dagers seilas nord for Storbritannia, og han beskriver islagt hav, nordlys og en forunderlig midnattssol. Han skildrer også et vått klima med innendørs tresking av korn i noe som kan ha vært låver. På returen sørover kan han ha overvintret i Trondheimsfjorden.
Vergil brukte i sin Georgica Thule for å angi hvor langt bosetningen strakte seg, altså rekkevidden av keiserens makt; et Ultima Thule eller l'Estrema Thule som et sted «bortenfor verdens grenser». Historikere har foreslått vestkysten av Norge (Smøla), mens andre mer heller til at det kan ha vært Shetland, Færøyene, Island, eller Saaremaa (Ösel). I Procopius var Thule en stor øy mot nord, bebodd av tjuefem stammer. Dette var sannsynligvis skandinaviske vest-gøtere og samer (Scrithiphinoi).
| Thule (Θούλη, Tuli, Tile eller Tyle)
er et geografisk begrep i gresk mytologi og (noe senere) i romersk mytologi. Thule er et sted langt mot nord, først nevnt av den greske geograf og oppdager Pytheas fra Massalía (Marseille), på reiser han angivelig foretok nordover rundt år 330 f.Kr.. Ifølge ham lå Thule seks dagers seilas nord for Storbritannia, og han beskriver islagt hav, nordlys og en forunderlig midnattssol. Han skildrer også et vått klima med innendørs tresking av korn i noe som kan ha vært låver. På returen sørover kan han ha overvintret i Trondheimsfjorden.
Vergil brukte i sin Georgica Thule for å angi hvor langt bosetningen strakte seg, altså rekkevidden av keiserens makt; et Ultima Thule eller l'Estrema Thule som et sted «bortenfor verdens grenser». Historikere har foreslått vestkysten av Norge (Smøla), mens andre mer heller til at det kan ha vært Shetland, Færøyene, Island, eller Saaremaa (Ösel). I Procopius var Thule en stor øy mot nord, bebodd av tjuefem stammer. Dette var sannsynligvis skandinaviske vest-gøtere og samer (Scrithiphinoi).
== Moderne tid ==
I dag finner vi kommunen Thule på Grønland, navngitt etter det mytiske stedet. Thulefolket har paleo-eskimoisk kultur, en forgjenger til de moderne inuitter, som fikk navnet etter Thuleområdet. I 1953 ble Thule Air Force Base etablert av det amerikanske luftvåpen, hvilket tvang de fastboende til å flytte til Qaanaq, 50 km nordover.
Thule Island er en del av de tre øyene som utgjør Southern Thule i Sør-Sandwichøyene i det sørlige Atlanterhav. Den ubebodde øygruppen er britisk territorium.
På gælisk heter Island Innis Tile, direkte oversatt «øyen Thule».
== Annen bruk ==
Begrepet Thule er av mytisk art og har vakt interesse, også hos nazi-grupperinger som har søkt etter et Thule som skal ha vært arneområdet for den ariske rase. Det har vært spekulert i om Thule og Atlantis var det samme. «Ultima Thule» er et svensk rockeband (se Ultima Thule (band)); tegneserien Prins Valiant har en hovedperson benevnt «Prinsen av Thule», og den spanske Capitán Truenos venninne er en viking-prinsesse født i Thule. Det nordnorske bandet Thule har eksistert siden 80-tallet, og Black metal-bandet Taake het opprinnelig Thule.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Miklegard, Kåre Edgar P. 2009; Thule. "Om Pytheas sin reise til Thule år 325 f.kr. Hvor var Thule? Tjeldøya?"
== Eksterne lenker ==
uit.no om Pytheas' reise til Thule
tromsøflaket har samlingen Ultima Thule med gamle kart og bøker (04/2002) | , som er et britisk oversjøisk territorium | 3,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sebastian_Warholm | 2023-02-04 | Sebastian Warholm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sebastian Warholm (født 31. desember 1995) er en norsk skuespiller fra Oslo. Han har røtter i Brønnøysund og Alta.
| Sebastian Warholm (født 31. desember 1995) er en norsk skuespiller fra Oslo. Han har røtter i Brønnøysund og Alta.
== Biografi ==
Warholm har spilt rollen som Nure i Linus i Svingen og Jul i Svingen, i tillegg til å ha vært en av programlederne i Barnas Supershow. Etter «Svingen»-karrieren har Warholm vært med i en rekke andre tv- og filmprosjekter. Blant annet i NRK-serien Himmelblå, filmen Full pakke og han er stemmen til Russell i Pixar-animasjonsfilmen Se opp!Han har også spilt Edwin i musikkvideoen til The BlackSheeps sin låt med samme navn. I 2014 og 2015 var Warholm skuespiller i Nissenrevyen.
Warholm går andre året på Statens teaterhøgskole i Oslo hvor han tar bachelor i skuespillerfag.I 2009 druknet han nesten under en ferie på Gran Canaria, men ble reddet av en ukjent nordmann. Han har slitt med ettervirkninger etter ulykken.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sebastian Warholm på Internet Movie Database
(en) Sebastian Warholm hos The Movie Database | Sebastian Warholm (født 31. desember 1995) er en norsk skuespiller fra Oslo. | 3,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hordfast | 2023-02-04 | Hordfast | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med feil bruk av malparametre', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 39', 'Kategori:Fremtidige hendelser', 'Kategori:Planlagte veiprosjekt på Vestlandet', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Vestland'] | Hordfast er en fremtidig ferjefri forbindelse på E39 mellom Stord og Os i Vestland. I dag går E39 mellom Os og Stord via ferjesambandet Halhjem–Sandvikvåg. Hordfast er en del av prosjektet Ferjefri E39 med mål om å gjøre hele stamveien på Vestlandet ferjefri. Anleggskostnadene ble i 2021 anslått til 37,7 milliarder kroner. Av dette vil bro over Bjørnafjorden koste 17 milliarder kroner. Redusert reisetid er den viktigste begrunnelsen for tiltaket. Stor kostnader, økt biltrafikk og naturinngrep er viktigste argumenter mot.
| Hordfast er en fremtidig ferjefri forbindelse på E39 mellom Stord og Os i Vestland. I dag går E39 mellom Os og Stord via ferjesambandet Halhjem–Sandvikvåg. Hordfast er en del av prosjektet Ferjefri E39 med mål om å gjøre hele stamveien på Vestlandet ferjefri. Anleggskostnadene ble i 2021 anslått til 37,7 milliarder kroner. Av dette vil bro over Bjørnafjorden koste 17 milliarder kroner. Redusert reisetid er den viktigste begrunnelsen for tiltaket. Stor kostnader, økt biltrafikk og naturinngrep er viktigste argumenter mot.
== Foreslåtte fjordkryssinger ==
=== Bro over Bjørnafjorden ===
Det er ikke mulig med tradisjonell bro over Bjørnafjorden, som er over 550 meter dyp og 5 kilometer bred. I 2019 anbefalte Vegvesenet å gå videre med to ulike brokonsept:
Endeforankret flytebro med seilingsled i sør:Brokonseptet er tilsvarande prinsipp som Nordhordlandsbrua. Broen er foreslått fast innspent i begge ender og lagt i en bue mellom Svarvhellaholmen på Tysnes og Flua sør for Røtinga i Os.
Sideforankret flytebro med seglingsleid i sør:Det er foreslått en sideforankret flytebro forankret med forankringsliner fra pontonger til bunn. Broen vil ligge i en rett linje.
==== Kritikk ====
Fylkesrådmannen i Hordaland og Miljøpartiet De Grønne mener at en utbygging vil føre til mer trafikk inn mot bergensområdet og gjøre det vanskeligere å få gjennomført ambisjonene om nullvekst i biltrafikk i byområdet. Fylkesmannen i Hordaland kritiserte planene for ikke å ta godt nok hensyn til naturmiljø langs den foreslåtte traseen og mente en eventuell utbygging vil bli det største naturinngrepet i moderne tid. Fylkesordfører Jon Askeland (Sp) er kritisk til at Statens vegvesen sitt bidrag i 2020 til Nasjonal transportplan prioriterer Hordfast over E16 Bergen-Voss.
==== Forsvarets behov ====
Sjøforsvaret har vært kritiske til bro over Bjørnafjorden, da den ville komme i veien for øvingsområdet deres.Det har vært dialog mellom Sjøforsvaret og Vegvesenet dialog knyttet til utforming og plassering av brukonstruksjonen, for å komme frem til en løsning Sjøforsvaret kunne akseptere. Dette innebærte blant annet flytting av landfeste og ved å ha en seilingshøyde på 45 meter.
=== Bro over Langenuen ===
Kryssing av Langenuen mellom Jektevik og Hodnanes er planlagt med en hengebro med et spenn på 1720 meter. Den blir nest lengst i verden regnet på listen over verdens lengste hengebruer 2020.
I en rapport laget av daværende Kværner Stord for Statens Vegvesen konkluderes det med at dersom man kan benytte stål i brotårn og tårnfundament, kan disse produseres parallelt og gi fordeler fremfor tradisjonell bygging med betong.Leirvik AS, Norsk Hydro og SINTEF gikk sammen for å vurdere om brokassen kan bygges i aluminium. Det ble konkludert med at bruk av aluminium kan gi lavere kostnader og utslipp av karbondioksid (CO2), redusert vedlikehold og en flere tusen tonn lettere bro.
== Planlegging ==
På grunnlag av Konseptvalutgreiing (KVU) E39 Aksdal–Bergen fattet regjeringen i desember 2013 vedtak om å starte opp planlegging etter plan- og bygningsloven for midtre konsept, 4c. Konseptet innebærer en ferjefri fjordkryssing og en trasé som går fra Stordøya i sør, via Reksteren i Tysnes kommune og videre til Os kommune i nord. Det ble vedtatt at planen mellom Aksdal og Os skulle planlegges som en statlig plan på tilsvarende nivå som kommunedelplan. Statens vegvesen Region vest arbeider derfor med en statlig kommunedelplan for ny E39 på en ca. 55 km lang strekning, kalt E39 Stord-Os. Det er Kommunal- og moderniseringsdepartementet som er ansvarlig plandepartement.
=== Utførelse ===
Strekningen starter ved Ådland på Stord, og går fram til Svegatjørn i Os. Fra Svegatjørn ble det høsten 2015 startet opp arbeid med ny E39 fram til Rådal i Bergen.
Hordfast blir planlagt som firefelts motorvei dimensjonert for 110 km/t. Strekningen er en del av en planlagt sammenhengende motorvei som sammen med Rogfast er planlagt å erstatte dagens to ferjestrekninger på E39 mellom Bergen og Stavanger. Veien er forventet å redusere reisetiden fra Bergen til Stord til ca 50 minutter, mot ca 2,5 time i dag.Veien vil også erstatte ferjestrekningene Halhjem–Våge og Hodnanes–Jektevik. Den siste er en del av trekantsambandet Hodnanes–Jektevik–Nordhuglo.
== Kostnader og lønnsomhet ==
Innen april 2022 var det gått med 800 millioner kroner til planlegging.
=== Kostnader til anlegg og drift ===
Anleggskostnadene ble i 2013 anslått til 19 milliarder, mens kostnadene i 2016 ble anslått til 43 milliarder kroner. Til 2019 var det brukt over 500 millioner kroner til planlegging og til 2021 ventes ytterligere 900 millioner kroner. Hordfast regnes som den dyreste delen av Ferjefri E39-planen. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet avhenger av anleggskostnadene for prosjektet (investeringen) og fremtidige kostnader til vedlikehold og oppgradering. Forsker Morten Welde ved TØI skriver at det er stor usikkerhet om kostnadsberegningene, og at kostnadene ved slike prosjekter ofte blir betydelig høyere enn antatt på planleggingstidspunktet. Samferdselsprosjektene opererer med en usikkerhet i kostnadsanslagene på ± 40 %, og Welde mener de fleste prosjektene blir dyrere enn først antatt. Ifølge Norconsult er kostnadsøkninger i norske samferdselsprosjekter ofte et resultat av at ambisjonene for, eller omfanget av, prosjektet økes fra idéstadiet til gjennomføring. Når planlegging og diskusjoner har pågått lenge, er det ifølge Norconsult vanskelig for Stortinget å si nei, selv om kostnadene har økt betraktelig. Ifølge Norconsult kan lave kostnadsanslag i en tidlig fase skyldes ukjente grunnforhold, tiltak for å redusere miljøkonsekvenser og ringvirkninger på sideveinettet.I utredning om bompengebidrag til E39 Hordfast (upublisert) er kostnaden for prosjektet anslått til 25 milliarder kroner.Kostnadene ble i 2013 anslått til 19 milliarder, i 2016 ble kostnadene anslått til 43 milliarder kroner. Transportøkonomisk institutt (TØI) konkluderte i 2013 med at Hordfast er marginalt ulønnsomme i TØIs analyse. Rogfast var den eneste strekningen på E39 som var samfunnsøkonomisk lønnsom.Bømlafjordtunnelen har 8 % stigning mot 5 % som er EUs grense og den mangler rømningsveier. Hordfast og ferjefri E39 vil trolig føre til så stor økning i trafikken at det blir nødvendig med en ny tunnel under Bømlafjorden.For å redusere budsjetterte kostnader (til 37,7 milliarder kroner) har Statens vegvesen tatt utgangspunkt i 20 meter veibredde. Mens i det praktiske planarbeidet og regulering tar de utgangspunkt i 23 meter bredde. Økt bredde kan bli opp mot 8 % dyrere.
=== Trafikkgrunnlag ===
Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av transportprosjekter avhenger særlig av trafikkmengden nå og hvordan trafikken ventes i fremtiden. Jo mer trafikk, desto større nytte av forbedringer summert over alle trafikantene. På strekningen Stord–Os er det om lag 2500 kjøretøyer daglig med dagens ferjeforbindelse. Trafikken antas å øke til opp mot 5000 med ferjefri forbindelse og bompenger, mens ferjefri uten bompenger vil få en trafikk på 15 000, ifølge Statens vegvesen. Den forventede trafikken over Hordfast i et 40-årsperspektiv er omstridt. I 2018 la Vegvesenet 7000 kjøretøy til grunn med 270 kroner i bompenger. Trafikkforsker Harald Minken ved TØI mener de ventede trafikktallene er for optimistiske. Hordfast AS har tatt utgangspunkt i 350 kroner i bompenger. Høyere bompengesatser gir mindre trafikk og dermed mindre samlet nytte for trafikantene og mindre samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Lokal trafikk, særlig pendling, utgjør største delen av trafikken og er mer følsom for bompenger enn gjennomgangstrafikken. Det er også lokal trafikk som bidrar mest til mernytte. Det er usikkert i hvilken grad bompengesatsene vil føre til at pendlere bruker buss på strekning. Dersom bompengene skal finansiere mer enn 10 % av anleggskostnadene vil det gå ut over lønnsomheten i prosjektet.Fylkesmannen i Hordaland og Miljøvernforbundet mener Veivesenets beregninger gir et feil bilde, fordi etaten sammenligner med dagens ferjetilbud og ikke med et forbedret ferjetilbud.
Hordfast regnes som den dyreste delen av planen for ferjefri E39. Fortsatt ferjedrift i konkurranse med bro og tunnel skaper usikkerhet om trafikkgrunnlaget. Dette gjelder også for hele strekningen Bergen-Stavanger der ferje kan være et lønnsomt alternativ for tungtransport. Ferje gjør det også lettere for sjåførene å oppfylle den pålagte hviletiden.Trafikkmengden kan bli høyere hvis det gis betydelig rabatter for de som bruker en forbindelse ofte. 700 kr per dag kan være for dyrt for de fleste å reise til og fra arbeidet.
Vegvesenets anslag tyder på at Hordfast kan gi 10.000 flere kjøretøy daglig i Bergensområdet. Statssekretær Tom-Christer Nilsen hevdet i 2017 at trafikken over Bjørnafjorden ville øke til 20.000 biler daglig etter 40 år, men det er mange forbehold ved slike prognoser så langt fram i tid.
=== Samfunnsøkonomisk nytte og ringvirkninger ===
Ifølge Samferdselsdepartementet er forventet netto nytte fra prosjektet cirka 11 milliarder kroner, og var dermed et av få veiprosjekter i Nasjonal Transportplan med positiv netto nytte, sammen med blant annet Rogfast I Kvalitetssikring 1 (KS1) av Dovre Group og Transportøkonomisk institutt ble det regnet ut en netto nytte av prosjektet på 32,4 mrd med bompenger og 47,4 milliarder (2002-kroner) for prosjektet. I 2013 beregnet TØI at Hordfast vil være marginalt samfunnsøkonomisk ulønnsomt under forutsetning av at det ikke blir bompenger som hemmer trafikkveksten. Ifølge TØI-analysene vil bompenger på mer enn 5 prosent av anleggskostnadene på Hordfast gjøre prosjektet mer ulønnsomt. Analysen for Hordfast er basert på opprinnelige kostnadsanslag (fra 2012). Forsker Harald Minken ved TØI skriver at det er lite synergi mellom delprosjektene i Ferjefri E39, blant annet fordi størstedelen av trafikken er lokal. Det er ikke særlig synergi mellom Rogfast og Hordfast ifølge Minken. Minken argumenterer derfor for at det har lite for seg å se Ferjefri E39 som et samlet prosjekt, men mener noen av delprosjektene kan være samfunnsøkonomisk gode. Fylkesmannen i Hordaland og Miljøvernforbundet mener Veivesenets beregninger gir et feil bilde, fordi etaten sammenligner med dagens ferjetilbud og ikke med et forbedret ferjetilbud. Veivesenet hevder Hordfast er klimavennlig. Veivesenet har i sine beregninger ikke tatt hensyn til at ferjene forurenser stadig mindre blant annet ved at de kan drives av elektrisitet.Ferje for hele strekningen Bergen–Stavanger kan være lønnsomt for tungtransport som alternativ til høye bompenger og bratte tunneler med stort drivstofforbruk. Ferje gjør det også lettere for sjåførene å oppfylle den pålagte hviletiden.Halvparten av samfunnsøkonomiske nytten Statens vegvesen har beregnet kommer fra forventet redusert utslipp av CO2 når gassdrevne ferjer blir erstattet av veitransport. Denne beregningen har ikke tatt hensyn til ferjene i fremtiden kan bli drevet av batterier eller annen teknologi med små utslipp. Samferdselsministeren påla Vegvesenet å gjøre nye beregninger under forutsetninger av overgang til elektriske ferjer. Innfasing av elektriske ferjer er i gang i regi av Vegvesenet. Denne beregningen gir større utslipp fra ferjefri enn fra ferjer og nytten synker fra 0,7 til 0,1. Nye Veiers beregninger gir negativ nytte (fra 0,38 til -0,14) når elektriske ferjer legges til grunn.Beregning av samfunnsøkonomisk nytte avhenger av hvilken pris som settes på innspart reisetid. For arbeidsreiser brukes 500 kroner/timen og for feriereise regnes 100 til 200 kroner/timen avhengig av lengde på reisen. For tungtransport brukes 800 kroner/time. For Hordfast utgjør redusert reisetid ved økt fart (fra 80 til 110 km/t) halvparten av samfunnsnytten. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet avhenger av diskonteringsrenten fordi kostnadene kommer straks, mens gevinstene kommer langt frem i tid: Gevinstene i fremtiden vektes mer jo lavere diskonteringsrente. Ved den opprinnelige beregningen for Hordfast ble det brukt 2,2 % mens E16 Arna-Voss ble det brukt 4 %. Fra 2012 ble det bestemt at alle beregninger skulle ha 4 % rente.På oppdrag fra Statens vegvesen har BI utarbeida en rapport om næringsøkonomiske konsekvensar av fjordkryssingane langs E39. Analysen kalkulerer de økonomiske effektene av at jobbmarkeder kommer nærmere hverandre og blir slått i sammen. For Hordfast er det kalkulert at dette vil utløse årlig næringsaktivitet for 3,5 milliarder, som da er effekter ut over det som kommer fram i nytte-kostnadsanalysen i KS1.
Fylkesmannen er kritisk til naturinngrepene som den planlagte utbyggingen vil gi. Naturvernforbundet er kritiske til at Statens vegvesen i 2020 prioriterer Hordfast i sitt innspill til Nasjonal transportplan. Naturvernforbundet vil prioritere jernbane til Voss og utbygging av skinnegående kollektivtrafikk i Bergen. Næringsforeningene i Bergen, Stord, Stavanger og på Haugalandet har sammen med NHO støttet prosjektet med begrunnelse i dets forventede positive effekt for næringslivet i regionene.Menon Economics vurderte i 2019 prosjektet til å være svært samfunnsøkonomisk lønnsomt. Menons analyse ble utført på oppdrag av lobbyorganisasjonen Hordfast AS noe som ifølge NRK har medført tvil om Menons analyse.Konsulentselskapet COWI anslo i 2016 verdiskapingseffekten av Hordfast til 20 millioner kroner årlig, noe som tilsvarer en nåverdi på rundt 400 millioner kroner noe som konsulentselskapet anser som ganske lite i forhold til anleggskostnadene. Ifølge COWIs analyser vil gevinsten være størst for Tysnes kommune. COWI mener at avstanden mellom Stord og Os er for lang til at Hordfast vil gi særlige ringvirkninger i for eksempel arbeidesmarkedet.Statsforvalteren i Vestland fylke kritiserte i januar 2022 de daværende planene på grunn av stor naturinngrep. Statsforvalteren ber Statens vegvesen endre dimensjoner og planlagt fart for den planlagte veien mellom Stord og Os.
=== Hordfast AS ===
Hordfast AS, under ledelse av Øyvind Halleraker, er et lobbyselskap som arbeider for å realisere fjordkryssingen. Hordfast foreslo i 2018 å kreve inn bompenger på forhånd (fra 2019) for å realisere prosjektet. De foreslår også å kreve inn 350 kroner i bompenger for personbiler i 15 år etter at det er åpnet for trafikk.
== Trasé ==
Veien vil etter planen krysse Bjørnafjorden fra Røttingen i Os til Reksteren i Tysnes kommune. Veien planlegges videre over Tysnes og med bru over Langenuen.
I planarbeidet blir det utredet 2 hovedalternativ og 2 kombinasjonsalternativ. I arbeidet med planprogrammet ble det utredet to andre alternativ også, men disse ble forkastet og er ikke med i den videre planleggingen.
Alternativ B har to tuneller på Stord, mellom Agdestein og Jektevik, og mellom Mehammar og Raunholm. Det kan legges et toplanskryss mellom disse to tunellene. Broen vil i dette konseptet krysse Langenuen med en hengebru med vel 1200 m langt hovedspenn rett sør for Raunholm. På Tysnes mellom Kongsvik og Reksteren er det foreslått flere varianter av dette alternativet. Toplanskryss kan plasseres på Drange eller Færavåg, og mellom Drange og Færavåg kan det legges en tunnel. Begge variantene krysser Bårdsundet vest for dagens vei og broer. I variant B1 er det lagt inn en 450 m lang bru, mens i variant B2/B3 er det lagt inn en 250 m lang senketunnel med tilhørende tunnel på hver side av sundet.
Videre følger veien vestsiden av Reksteren med to tunneler sør for Gjøvåg. Det er lagt inn et toplanskryss på Gjøvåg, hvor det eventuelt også kan være mulig å koble på en framtidig ferje- eller bruløsing mellom Reksteren og Austevoll. Alternativ B krysser Bjørnefjorden mellom Svarvhella i Tysnes og Søre Øyane i Os. Fra Røttingen blir denne traseen tenkt som en fjelltunell under Søre Øyane og fram til Moberg.
Alternativ A går langsetter Stordøya fra Ådland til Førland vest for eksisterende veg. Mellom Agdestein og Jektevik er det lagt inn en tunnel. Langenuen bli i dette alternativet krysset med en hengebru fra Jektevik til Hodnanes med et hovedspenn på vel 1200 m. Videre fra Hodnanes går veien i tunnel til Økland. På Økland er det mulig å legge inn et toplanskryss. Derifra går veien videre nordover i vestkanten av Flatråkervassdraget. Mellom Økland og Uggdalsdalen er det lagt inn flere mindre bruer og en tunnel. Ved Uggdal er det lagt inn et toplanskryss. Vegen krysser Søreidsvika med en lang hengebru. Videre går veien vestover til toplanskryss på Gjøvåg. Det er lagt inn to tunneler på denne strekningen. Videre går dette alternativet med en daglinje med bruer og kortere tunneler fram til Halhjem. Fra Halhjem går veien i tunnel fram til Moberg.
Alternativ E: Fram til Drange og mellom Svarvhella og Svegatjørn samsvarer alternativ E med B. Mellom Uggdal og Svarvhella er alternativet likt med alternativ D. Forskjellen til alternativ B og D er at den går mellom Drange og Uggdal, hovedsakelig i dagen.
Alternativ F: Alternativet følger alternativ D fram til krysset på Økland. Forskjellen ligger i at alternativet går på vei i dagen nordover på østsiden av Søreidsvågen mot Søreide. Innerst i vågen er veien foreslått lagt i tunnel. På Søreide vil det være aktuelt å legge hovedkryss for Tysnes. Vegen går videre vestover til Færavåg, og derifra samsvarer alternativ F med B.
=== Tidlige traséalternativer ===
Før 2015 var det også planlagt noen andre mulige traseer som senere ble forkastet. En gikk over Austevoll via to nesten 400 meter dype undersjøiske tunneler (Selbjørnsfjordtunnelen og Korsfjordtunnelen) og etter det over Austevoll og Sotrasambandet, ny bru mellom Sotra og Bergen. Det andre alternativet gikk over Fusa, med bru over Langenuen, deretter over Tysnes og en stor bru over Samnangerfjorden. Dette alternativet var betydelig lengre.
=== Endelig trasé ===
Den 5. september 2019 kunngjorde Erna Solbergs regjering at den hadde bestemt seg for trasevalg F.Veien kommer til å krysse Langenuen med hengebro mellom Jektevik på Stord og Hodnanes på Tysnes. Det er lagt inn et kryss på Økland, mens hovedkrysset på Tysnes er lagt til Søreid. Frå Søreid går E39 nordover og krysser Bårdsundet med en bro vest for eksisterende fylkesvegbroer. Videre er veien lagt på vestsiden av øyen Reksteren nord til Gjøvåg, og bro videre over Bjørnafjorden til Os.I inneværende Nasjonal transportplan er det en åpning for at arbeidet kan begynne i første periode, det vil si før 2024.
== Politiske prosesser og ståsteder ==
Fylkeskommunen opprettet et kontaktutvalg for Hordfast. Kontaktutvalet består av ordførarene og næringsrådene i kommunene i Sunnhordland, og Os og Fusa, samt byråd for byutvikling og miljø i Bergen kommune, Bergen næringsråd, LO, NHO og Hordaland fylkeskommune. Fylkesordfører i Hordaland leder utvalget. Utvalget er har som mål at «kommunar, næringsliv og befolkning i Hordaland og på Vestlandet får den beste og raskeste utbyggingen av E39 mellom Bergen og Stavanger, med særleg fokus på strekninga mellom Os og fylkesgrensa til Rogaland».Vestland fylkesting går i sin foreløpig innstilling inn for jernbane og vei (E16) mellom Arna og Voss som det viktigste samferdselsprosjektet i fylket de neste 12 årene. Hordfast ble ikke nevnt i forarbeidet. Terje Søviknes (Frp) kalte prioriteringen et svik og ordføreren i Stord kommune ville melde overgang til Rogaland. Fylkeslaget for Ap i Vestland vedtok i 2022 å gå inn for utredning av en alternativ, indre trase via Eikelandsosen. De ønsker ikke kryssing av Bjørnafjorden med bro og heller ikke firefelts motorvei.Daværende fylkesordfører i Hordaland, nå daglig leder i E134 Haukelivegen AS, Pål Kårbø (KrF), uttalte i 2017 at utbedring av forbindelsen Bergen–Voss (E16 og jernbane) er viktigere enn ferjefri E39, og vil sette Hordfast på vent. En spørreundersøkelse i Hordaland, utført for NRK før valget i 2015, viste at velgerne prioriterte både jernbane/E16 Bergen-Voss og E134 over Haukeli foran ferjefri E39. Bergensavisen gikk på lederplass mot Hordfast i 2017. Rødt er helt imot og vil prioritere jernbanen og E16 mellom Bergen og Voss. MDG er helt imot og vil i stedet satse på jernbane, elektriske ferjer og tiltak for gående og syklende. SV i Hordaland frykter at Ferjefri E39 vil gå på bekostning av oppgradering av jernbane Bergen-Voss og E16 på samme strekning.Folkeaksjonen nei til mer bompenger, som stilte lister ved lokalvalget i 2019, uttalte før valget av Hordfast er blant de planlagte bompengefinansierte prosjektene som ifølge partiet bør stanses inntil videre.Bjørnafjorden kommune (etter sammenslåing av Fusa kommune og Os kommune) er i motsetning til tidligere Os Kommune negativ til bro over Bjørnefjorden og tilbød aksjene i Hordfast AS for salg til Naturvernforbundet som er motstander av fjordkryssing. Vegvesenet ønsker å knytte Hordfast til eksisterende E39 i området Kolskogen ved Ulvenvatnet i Os, noe som i såfall kan føre til at mange bygg må rives for å gi plass til et stort kryss.NHO Sjøfart uttalte i september 2021 at seks elektriske ferjer med hyppige avganger (hvert 10. minutt) over Bjørnafjorden vil være det gunstigste. Ifølge NHO Sjøfart ble premissene for Hordfast lagt før elektriske ferjer var et alternativ og regnestykkene baserer seg på fossilt drivstoff. NHO mener også at det må vurderes innkorting av overfarten (ferjesambandet går til/fra Sandvikvåg mens bro over Bjørnafjorden er foreslått lagt fra Reksteren).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
E39 Stord–Os (vegvesen.no)
[1] | | koord = | 3,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tony_Laureano | 2023-02-04 | Tony Laureano | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Black metal-musikere', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Medlemmer av Dimmu Borgir', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Puertoricanske musikere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02', 'Kategori:Trommeslagere fra USA'] | Tony Laureano er en black metal-trommeslager opprinlig fra Puerto Rico. Han har spilt for mange band, deriblant Dimmu Borgir, Nile, Angelcorpse, Malevolent Creation, God Dethroned, Acheron, Aurora Borealis, Belphegor, Nachtmystium, 1349 og Brujeria.
| Tony Laureano er en black metal-trommeslager opprinlig fra Puerto Rico. Han har spilt for mange band, deriblant Dimmu Borgir, Nile, Angelcorpse, Malevolent Creation, God Dethroned, Acheron, Aurora Borealis, Belphegor, Nachtmystium, 1349 og Brujeria.
== Diskografi ==
=== Naphobia ===
Of Hell (1995)
=== Aurora Borealis ===
Mansions Of Eternity (1996)
Relinquish (2005)
=== Acheron ===
Those Who Have Risen (1998)
=== Angelcorpse ===
The Inexorable (1999)
=== God Dethroned ===
Ravenous (2001)
=== Internecine ===
Book Of Lambs (2002)
=== Nile ===
In Their Darkened Shrines (2002)
=== Malevolent Creation ===
Conquering South America (2004)
=== Nachtmystium ===
Assassins: Black Meddle, Part 1 (2008) | Puerto Rico | 3,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lena_Kristin_Ellingsen | 2023-02-04 | Lena Kristin Ellingsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Saltdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Det Norske Teatret', 'Kategori:Skuespillere ved Nationaltheatret', 'Kategori:Skuespillere ved Oslo Nye Teater', 'Kategori:Skuespillere ved Riksteatret', 'Kategori:Vinnere av Gullruten for beste skuespiller', 'Kategori:Vinnere av Heddaprisen'] | Lena Kristin Ellingsen (født 14. september 1980) er en norsk skuespiller fra Saltdal i Nordland.
Hun ble uteksaminert ved Statens teaterhøgskole i 2004, og har også gått musikkteater-/artistlinjen ved Bårdar Akademiet, der hun gikk ut i 2001. Hun har vært gift med skuespiller Trond Fausa Aurvåg siden 16. august 2014.Etter utdanningen har hun jobbet ved Riksteatret, Oslo Nye Teater, Det norske teatret og Teatret Vårt i Molde, før hun fikk rollen som Karoline i Himmelblå. Hun fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller for sin rolle i Himmelblå under Gullruten 2009. Utover høsten 2009 var også hun blant annet med i konkurransen Camp Senkveld i programmet Senkveld med Thomas og Harald på TV 2. Hun vant også kremtoppen 2009.
I 2021 spilte hun Erle Butenschøn i Kristiania magiske tivolitheater.
| Lena Kristin Ellingsen (født 14. september 1980) er en norsk skuespiller fra Saltdal i Nordland.
Hun ble uteksaminert ved Statens teaterhøgskole i 2004, og har også gått musikkteater-/artistlinjen ved Bårdar Akademiet, der hun gikk ut i 2001. Hun har vært gift med skuespiller Trond Fausa Aurvåg siden 16. august 2014.Etter utdanningen har hun jobbet ved Riksteatret, Oslo Nye Teater, Det norske teatret og Teatret Vårt i Molde, før hun fikk rollen som Karoline i Himmelblå. Hun fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller for sin rolle i Himmelblå under Gullruten 2009. Utover høsten 2009 var også hun blant annet med i konkurransen Camp Senkveld i programmet Senkveld med Thomas og Harald på TV 2. Hun vant også kremtoppen 2009.
I 2021 spilte hun Erle Butenschøn i Kristiania magiske tivolitheater.
== Priser og utmerkelser ==
I 2015 vant hun Heddaprisen for beste kvinnelige medspiller for rollene som Belinda og heksa i Musikklab vol. 4: Dido + Aeneas av Henry Purcell og Nahum Tate. Dette var roller i en oppsetning på Torshovteatret som ble til i et samarbeid mellomNationaltheatret og Den Norske Opera & Ballett; Sigrid Strøm Reibo var regissør for forestillingen. Heddaprisens jury uttalte følgende om rolleprestasjonen:Vinneren av prisen for beste kvinnelige medspiller kjennetegnes av en scenisk utstråling som både speiler og utdyper handlingen. I rolletolkningen lykkes hun med en særpreget og rolig tilstedeværelse som både skaper et eget scenisk rom og lar publikum se handlingen gjennom henne. Med uanstrengt musikalitet i en krevende utfordring står hun fram som en verdig vinner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lena Kristin Ellingsen på Internet Movie Database
(no) Lena Kristin Ellingsen hos Nationaltheatret
(en) Lena Kristin Ellingsen hos The Movie Database
Lena Kristin Ellingsen hos Filmweb | Lena Kristin Ellingsen (født 14. september 1980) er en norsk skuespiller fra Saltdal i Nordland. | 3,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1907 | 2023-02-04 | Filmåret 1907 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1907', 'Kategori:Utgivelser fra 1907', 'Kategori:Verk fra 1907'] | Filmåret 1907 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1907.
| Filmåret 1907 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1907.
== Fødsler ==
3. januar – Ray Milland, britisk-amerikansk skuespiller.
6. januar – Benkt-Åke Benktsson, svensk skuespiller og regissør.
10. januar – Werner Fuetterer, tysk skuespiller (d. 1991)
16. januar – Alexander Knox, kanadisk skuespiller (d. 1995)
19. januar – Lilian Harvey, britiskfødt tysk skuespiller.
23. januar – Dan Duryea, amerikansk skuespiller (d. 1968)
27. januar – Joyce Compton, amerikansk skuespillerinne (d. 1997)
11. februar – Käthe Gold, østerriksk skuespillerinne (d. 1997)
18. februar – Oscar Brodney, amerikansk manusforfatter (d. 2008)
22. februar
Sheldon Leonard, amerikansk skuespiller (d. 1997)
Robert Young, amerikansk skuespiller (d. 1998)
13. mars
Birgit Sergelius, finlandssvensk skuespiller.
Frank Wilcox, amerikansk skuespiller (d. 1974)
15. mars – Zarah Leander, svensk sangerinne og skuespiller (d. 1981)
18. mars – Lucile Browne, amerikansk skuespillerinne (d. 1976)
22. mars – Roger Blin, fransk skuespiller (d. 1984)
26. mars – Leigh Harline, amerikansk filmkomponist (d. 1969)
27. mars – Tom Walter, svensk skuespiller.
2. april – Irene Mayer Selznick, enke etter David O. Selznick og datter til Louis B. Mayer (d. 1990)
11. april
Paul Douglas, amerikansk skuespiller (d. 1959)
Nina Scenna, svensk skuespiller.
18. april – Miklós Rózsa, ungarsk komponist (d. 1995)
25. april – Kirsten Heiberg, norsk-tysk skuespiller.
29. april – Fred Zinnemann, østerriksk-amerikansk regissør (d. 1997)
12. mai – Katharine Hepburn, amerikansk skuespillerinne (d. 2003)
18. mai – Carsten Winger, amerikansk skuespiller (d. 1992)
22. mai – Sir Laurence Olivier, britisk skuespiller (d. 1989)
24. mai – Willis Bouchey, amerikansk skuespiller (d. 1977)
26. mai – John Wayne, amerikansk skuespiller (d. 1979)
4. juni – Rosalind Russell, amerikansk skuespillerinne (d. 1976)
9. juni – Olof Widgren, svensk skuespiller.
14. juni – Paul Klinger, tysk skuespiller (d. 1971)
16. juni – Jack Albertson, amerikansk skuespiller og daner (d. 1981)
27. juni – John McIntire, amerikansk skuespiller (d. 1991)
4. juli – Calle Flygare, svensk skuespiller, regissør og leder for teaterskolen.
8. juli – Nils Nordståhl, svensk skuespiller.
14. juli
Ingvar Kolmodin, svensk komponist, regissør og förlagsredaktör.
Annabella, fransk skuespillerinne (d. 1996)
16. juli – Barbara Stanwyck, amerikansk skuespillerinne (d. 1990)
19. juli – Heinz Oskar Wuttig, tysk manusforfatter (d. 1984)
21. juli – Georg Rydeberg, svensk skuespiller.
26. juli – Sven Arvor, svensk skuespiller.
16. august – Mae Clarke, amerikansk skuespillerinne (d. 1992)
19. august – Humphrey Jennings, britisk dokumentarfilmmaker (d. 1950)
20. august – Alan Reed, amerikansk skuespiller (d. 1977)
30. august – Fred MacMurray, amerikansk skuespiller.
1. september – Miriam Seegar, amerikansk skuespillerinne
15. september – Fay Wray, kanadisk-amerikansk skuespillerinne (d. 2004)
18. september – Leon Askin, østerriksk skuespiller (d. 2005)
19. september – Gösta Hammarbäck, svensk filmprodusent.
27. september – Bernard Miles, britisk skuespiller (d. 1991)
29. september – Gene Autry, amerikansk skuespiller (d. 1998)
30. september – Rudolf Jugert, tysk regissør (d. 1979)
13. oktober – Yves Allégret, fransk regissør.
20. oktober – Arlene Francis, amerikansk skuespillerinne (d. 2001)
23. oktober – Annemarie Schradiek, tysk skuespillerinne (d. 1993)
29. oktober – Edwige Feuillère, fransk skuespillerinne (d. 1998)
1. november – Wu Yonggang, kinesisk filmregissør (d. 1982)
5. november – Allan Bohlin, svensk skuespiller.
7. november – Thor L. Brooks, svensk regissør.
10. november – Wanda Jakubowska, polsk regissør (d. 1998)
16. november – Burgess Meredith, amerikansk skuespiller (d. 1997)
26. november – Frances Dee, amerikansk skuespiller.
30. november – Fritz Eckhardt, østerriksk skuespiller (d. 1995)
1. desember – Oscar Törnblom, svensk skuespiller.
12. desember – Rose Renée Roth, østerriksk skuespillerinne (d. 1990)
12. desember – Ilse Fürstenberg, tysk skuespillerinne (d. 1976)
14. desember – Guy Middleton, britisk skuespiller (d. 1973)
15. desember – Gordon Douglas, amerikansk regissør (d. 1993)
20. desember – Leny Marenbach, tysk skuespiller (d. 1984)
17. desember – Géza von Radványi, ungarsk regissør (d. 1986)
22. desember – Peggy Ashcroft, britisk skuespillerinne (d. 1991)
23. desember – Alice Skoglund, svensk skuespiller.
== Avdøde ==
30. mai – Ottomar Anschütz, filmteknikkpioner
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Balett ur operan Mignon
Ben Hur
Den glada änkan
Den hvide slavinde
Fiskerlivets farer
=== H - N ===
Løvejagten
=== O - U ===
=== V - Å ===
== Eksterne lenker ==
(en) 1907 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1907 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1907. | 3,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barnet_er_f%C3%B8dt | 2023-02-04 | Barnet er født | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2007', 'Kategori:Norske julealbum', 'Kategori:Norske musikkalbum'] | Barnet er født er et musikkalbum av Anne Marie Kvien. Det er en juleplate, det er bare en av sangene på den som ikke er relatert til julen, det er nr. 6, La meg få tenne et lys, som kan brukes til alle tider av året.
| Barnet er født er et musikkalbum av Anne Marie Kvien. Det er en juleplate, det er bare en av sangene på den som ikke er relatert til julen, det er nr. 6, La meg få tenne et lys, som kan brukes til alle tider av året.
== Sporliste ==
«Barnet er født» – Tekst og melodi: Anne Marie Kvien
«Glade jul» – Tekst: B.S. Ingemann, Melodi: Franz Gruber
«En stjerne skinner i natt» Tekst: Eyvind Skeie. Melodi Tore W. Aas
«Når julen er her» – Tekst: Ragnwei Axellie, til norsk ved Anne Marie Kvien. Melodi: Anne Marie Kvien
«Romjulsdrøm» – Tekst: Alf Prøysen. Melodi: Thoralf Borg
«La meg få tenne et lys» Melodi: Bernhard Flies Trad
«Himlen i min favn» Tekst: Erik Hillestad. Melodi: Carola Häggkvist
«Det lyser i stille grender» Tekst: Jakob Sande. Melodi: Lars Søraas d.y.
«Julbrev från Sverige» Tekst: Ragnwei Axellie. Melodi: Anne Marie Kvien
«Marias guttebarn» Tekst: Jester Hairston til norsk ved Lars Kilevold
«Jeg synger julekvad» Tekst: M.B. Landstad. Melodi: Latinsk julehymne fra 13. århundre («In dulci jubilo»)
«Deilig er jorden» Tekst: B.S. Ingemann
== Medvirkende ==
Plata er gitt ut på Grappa Musikkforlag i 2007 og har benevnelsen GRCD 4274. Den er innspilt i Allegro Studio og Fagerborg Studio, hvor den også er mikset av Per Sveinson og Pete Knutsen, han spiller tangentinstrumenter, gitar og bass. Steinar Larsen spiller gitar, Thor Andreassen spiller trommer. I koret finner vi Hilde Heltberg, Åshild Stensrud og Per Øystein Sørensen. Strykere er Kristin Skjjølaas, Arne Jørgen Øian, Einy Langmoen og Ole Eirik Ree. Fløyte: Anne Karine Hauge Rønning. Obo: Ingrid Uddu. Plata er arrangert og produsert av Pete Knutsen.
== Eksterne lenker ==
(en) Barnet er født på Discogs | Barnet er født er et musikkalbum av Anne Marie Kvien. Det er en juleplate, det er bare en av sangene på den som ikke er relatert til julen, det er nr. | 3,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Larsen_(black_metal) | 2023-02-04 | Lars Larsen (black metal) | ['Kategori:1349-medlemmer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Lars Larsen (født 25. mai 1974) er en norsk black metal-musiker kjent under artistnavnet «Balfori». Han var medlem av bandet 1349 fra 1997 der han spilte gitar til 1998, han er i dag medlem av bandet Lunaris som vokalist.
| Lars Larsen (født 25. mai 1974) er en norsk black metal-musiker kjent under artistnavnet «Balfori». Han var medlem av bandet 1349 fra 1997 der han spilte gitar til 1998, han er i dag medlem av bandet Lunaris som vokalist.
== Eksterne lenker ==
(en) Lars Larsen på Discogs | Lars Larsen (født 25. mai 1974) er en norsk black metal-musiker kjent under artistnavnet «Balfori». | 3,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ketil_Kivedahl | 2023-02-04 | Ketil Kivedahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 28. november', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Norske siviløkonomer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Økonomistubber'] | Ketil Kivedahl (født 1. november 1955, død 28. november 2015) var en norsk økonom og næringslivsleder. Fra 2003 var han administrerende direktør i TDC Norge, tidligere TDC Song Norge AS. Forut for dette var Kivedahl administrerende direktør i Xerox Norge.
| Ketil Kivedahl (født 1. november 1955, død 28. november 2015) var en norsk økonom og næringslivsleder. Fra 2003 var han administrerende direktør i TDC Norge, tidligere TDC Song Norge AS. Forut for dette var Kivedahl administrerende direktør i Xerox Norge.
== Eksterne lenker ==
Computerworld Arkivert 19. august 2007 hos Wayback Machine. – «TDC Song skifter navn». | Ketil Kivedahl (født 1. november 1955, død 28. | 3,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Postboks | 2023-02-04 | Postboks | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Postombæring', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Postboks er en personlig og stasjonær postkasse til utleie hos postvesenet. Leietaker blir tildelt en boks med tilhørende nøkkel og unikt nummer. Tradisjonelt brukes postbokser av bedrifter som mottar store postmengder fordi det er en rasjonell funksjon.
Bruk av postboks muliggjør forsendelse av post til mottakere som ønsker å anonymisere sin identitet.
Fra rundt 2020 har Posten Norge startet innføring av postbokser for pakker kalt «pakkebokser» som ikke er personlige, men som tildeles digitalt ved behov og kan låses opp med mottakerens mobiltelefon når tid som helst hele døgnet.
| Postboks er en personlig og stasjonær postkasse til utleie hos postvesenet. Leietaker blir tildelt en boks med tilhørende nøkkel og unikt nummer. Tradisjonelt brukes postbokser av bedrifter som mottar store postmengder fordi det er en rasjonell funksjon.
Bruk av postboks muliggjør forsendelse av post til mottakere som ønsker å anonymisere sin identitet.
Fra rundt 2020 har Posten Norge startet innføring av postbokser for pakker kalt «pakkebokser» som ikke er personlige, men som tildeles digitalt ved behov og kan låses opp med mottakerens mobiltelefon når tid som helst hele døgnet.
== Se også ==
Oppbevaringsboks
== Referanser == | Postboks er en personlig og stasjonær postkasse til utleie hos postvesenet. Leietaker blir tildelt en boks med tilhørende nøkkel og unikt nummer. | 3,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%A9_Kvebek | 2023-02-04 | André Kvebek | ['Kategori:1349-medlemmer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. april', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | André Kvebek (født 24. april 1980) kjent under artistnavnet Tjalve,
er en norsk black metal-musiker. Han var en av grunnleggerne av 1349,
og var gitarist i 1349 fra 1997 til 2006. Han sluttet i 1349 for å fokusere på sitt nye band Pantheon I som gitarist og vokalist. Han var også livegitarist i bandet Sarkom i 2008.
I 2011 ble han hyret inn som live gitarist i Den Saakaldte, men ble fort fast medlem etter noen få konsert-festivaler. I 2014 ble han kontaktet av Gamma-Glimt, om å medvirke i deres dokumentar;
Black hearts som bassist for bandet From The Vastland. Fra 2014 er han vokalist i Horizon Ablaze.
I 2015 Ble han med i prosjektet; himmelraate, og har gjort all gitar og vokal på deres første singel.
| André Kvebek (født 24. april 1980) kjent under artistnavnet Tjalve,
er en norsk black metal-musiker. Han var en av grunnleggerne av 1349,
og var gitarist i 1349 fra 1997 til 2006. Han sluttet i 1349 for å fokusere på sitt nye band Pantheon I som gitarist og vokalist. Han var også livegitarist i bandet Sarkom i 2008.
I 2011 ble han hyret inn som live gitarist i Den Saakaldte, men ble fort fast medlem etter noen få konsert-festivaler. I 2014 ble han kontaktet av Gamma-Glimt, om å medvirke i deres dokumentar;
Black hearts som bassist for bandet From The Vastland. Fra 2014 er han vokalist i Horizon Ablaze.
I 2015 Ble han med i prosjektet; himmelraate, og har gjort all gitar og vokal på deres første singel.
== Diskografi ==
=== 1349 ===
Chaos Preferred (demo, 1999)
1349 (EP, 2001)
Liberation (studioalbum, 2003)
Beyond the Apocalypse (studioalbum, 2004)
Hellfire (studioalbum, 2005)
=== Pantheon-I ===
Demo MMIII (demo, 2003)
Pantheon-I (EP, 2004)
Atrocity Divine (studioalbum, 2006)
The Wanderer And His Shadow (studioalbum, 2007)
Worlds I Create (studioalbum, 2009)
From The Abyss They Rise
=== Horizon Ablaze ===
Dødsverk
The Weight of a Thousand Suns
=== Den Saakaldte ===
Kapittel II - Faen i helvete (studioalbum)
Den Saakaldte/Horna (Split med Horna)
Old Demons Rise (Split med Varathron)
Diabolicum Est (Split med Principality of Hell)
=== From The Vastland ===
Temple Of Devas
Chamrosh
=== Svartelder ===
Askebundet (EP, 2015)
Pyres (Studioalbum, 2015)
== Referanser == | | død = | 3,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Bergene | 2023-02-04 | Olav Bergene | ['Kategori:1349-medlemmer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Olav Bergene (født 5. mars 1975) er kjent som Ravn, vokalist i black metal-bandet 1349. Han har vært med bandet fra sin start i 1997 etter at hans tidligere band Alvheim ble oppløst. Han har fungert som produsent for 1349 i en årrekke. Han har også vært gjestemusiker på et av albumene til Celtic Frost.
| Olav Bergene (født 5. mars 1975) er kjent som Ravn, vokalist i black metal-bandet 1349. Han har vært med bandet fra sin start i 1997 etter at hans tidligere band Alvheim ble oppløst. Han har fungert som produsent for 1349 i en årrekke. Han har også vært gjestemusiker på et av albumene til Celtic Frost.
== Diskografi ==
=== 1349 ===
Chaos Preferred (demo, 1999)
1349 (EP, 2001)
Liberation (studioalbum, 2003)
Beyond the Apocalypse (studioalbum, 2004)
Hellfire (studioalbum, 2005)
=== Celtic Frost ===
Monotheist (studioalbum, 2006)
== Kilder ==
'Øl, liksminke og Lords of Chaos. Artikkel hos musikknyheter.no
'1349's Lead Singer Breaks Down the Finer Points of Black Metal 1349's Lead Singer Breaks Down the Finer Points of Black Metal. Artikkel hos miaminewtimes.com
Om Olav Bergene hos imdb.com
Olav Bergene hos discogs.no | | nasjonalitet = Norge | 3,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotballklubben_Voss | 2023-02-04 | Fotballklubben Voss | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1921', 'Kategori:Fotballag i Hordaland', 'Kategori:Kvinnefotballag', 'Kategori:Sport i Voss'] | Fotballklubben Voss (FBK Voss) fra Voss i Hordaland er en fotballklubb stiftet i 1921. Klubbens herrelag spiller i 4. divisjon, mens kvinnelaget spiller i 2. divisjonMal:Dato. Klubben har i overkant av 600 medlemmer.FBK Voss arrangerer hvert år Voss cup. Voss cup er Norges største barnefotballturnering. Hit kommer mellom 7-800 lag, ca 8000 spillere fordelt på 14-1500 kamper. Voss cup startet i 1991, og har siden den gang utviklet seg til å bli en gedigen fotballfest for spillere i barnefotballen.
Cupen blir spilt i sentrum av Voss. I 2020 ble cupen avlyst pga corona, men holdt en liten lokal cup i 2021.
Klubben fyller i 2021 100 år.
Klubben har 23 lag i forskjellige årsklasser, totalt over 40 lag.
Styre i FBK Voss:
Roger Hovland (styreleder)
Egil Selvåg (nesteleder)
Øystein Ygre Skorve
Tommy Bøe
Mari Aker
Kari Trana
Ann Kristin Vedå (vara)
Klubben har en administrasjon på 7 stk
| Fotballklubben Voss (FBK Voss) fra Voss i Hordaland er en fotballklubb stiftet i 1921. Klubbens herrelag spiller i 4. divisjon, mens kvinnelaget spiller i 2. divisjonMal:Dato. Klubben har i overkant av 600 medlemmer.FBK Voss arrangerer hvert år Voss cup. Voss cup er Norges største barnefotballturnering. Hit kommer mellom 7-800 lag, ca 8000 spillere fordelt på 14-1500 kamper. Voss cup startet i 1991, og har siden den gang utviklet seg til å bli en gedigen fotballfest for spillere i barnefotballen.
Cupen blir spilt i sentrum av Voss. I 2020 ble cupen avlyst pga corona, men holdt en liten lokal cup i 2021.
Klubben fyller i 2021 100 år.
Klubben har 23 lag i forskjellige årsklasser, totalt over 40 lag.
Styre i FBK Voss:
Roger Hovland (styreleder)
Egil Selvåg (nesteleder)
Øystein Ygre Skorve
Tommy Bøe
Mari Aker
Kari Trana
Ann Kristin Vedå (vara)
Klubben har en administrasjon på 7 stk
== Herrelaget ==
FBK Voss ble dannet den 26. september 1921 etter at fotballspillere brøt ut fra Turnforeningen Bjart, der de hadde blitt tatt opp etter at klubbene Voss Ballklubb og Kjapp ble nedlagt. Fotballklubben Voss ble store lokalt relativt tidlig, og vant syv kretsmestre på rad fra 1924. Imidlertid har det vært mer beskjedent på nasjonalt nivå. Topplasseringen er det tredje øverste nivå i 1975–1977 i serie, og 4. runde i cupen i 1946.
I 1999 kom herrelaget på 4.-plass i 4. divisjon avd. 2., og hadde bare en gradvis framgang fram til de i 2001 kom på andreplass og rykket opp til 3. divisjon. Der forble de en middelhavsfarer fram til de i 2005 vant serien, men tapte opprykkskampen mot Askøy. Siden det har Voss tilhørt den øvre delen av 3. divisjon uten helt å klare opprykk. I 2010 vant FBK Voss avdelingen sin, men tapte opprykkskampene mot Austevoll. I 2013, rykket klubbens herrelag ned i 4. divisjon.
=== Tabell ===
== Kvinnelaget ==
Kvinnelaget ble stiftet i februar 1980 etter å ha blitt vedtatt på årsmøtet måneden før. Laget gikk mye opp og ned i tabellene de første sesongene. Laget har i de siste ti årene spilt i den nest øverste og den tredje øverste divisjonen. I 1999 spilte Voss om opprykk til Toppserien, men tapte for Larvik sammenlagt etter uavgjort mot dem og Medkila. Siden det gikk det nedover, og da den landsdekkende 1. divisjon ble startet i 2001, var det uten Voss. Voss holdt seg i 2. divisjon fram til 2007, da de rykket opp. I sin første sesong i den nasjonale 1. divisjon, var de med på å avgjøre opprykkskampen gjennom å slå favoritten Medkila. Selv havnet Voss på 7.-plass, og unngikk nedrykk som resultat av den siste kampen.
== Smalahoveberget ==
Supporterklubben til FBK Voss blir kallet Smalahoveberget. De ble opprettet til opprykkskampene mot Austevoll i 2010, og stillet mannsterke både hjemme og borte i disse kampene. De stilte også sterkt i sesongen 2011.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(no) Åsmund Ohnstad/Lauritz Myklebust: FBK Voss gjennom 80 år: 1921-2001 | Fotballklubben Voss (FBK Voss) fra Voss i Hordaland er en fotballklubb stiftet i 1921. Klubbens herrelag spiller i 4. | 3,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marion_Rolland | 2023-02-04 | Marion Rolland | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Franske alpinister', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kvinner', "Kategori:Personer fra Saint-Martin-d'Hères", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i alpint'] | Marion Rolland (født 17. oktober 1982 i Saint-Martin-d'Hères) er en fransk alpinist. Hun kjører hovedsakelig disiplinene utfor og super-G.
Hun debuterte i verdenscupen 30. januar 2004 i utforrennet i Haus im Ennstal. Om lag ett år senere, 26. februar 2005, oppnådde hun en overraskende 12.-plass i utforrennet i San Sicario, og tok sine første verdenscuppoeng.
Hun deltok under VM 2009 i Val-d’Isère med gode resultater. I utforrennet ble hun beste franske deltaker med femteplass. I super-G ble hun nr. 16 og i superkombinasjonen nr. 18.
I VM i alpint 2013 i Schladming tok hun gull i utfor. Det var første gang en fransk kvinne tok gull i utfor i VM siden Marielle Goitschel i VM i alpint 1966.
| Marion Rolland (født 17. oktober 1982 i Saint-Martin-d'Hères) er en fransk alpinist. Hun kjører hovedsakelig disiplinene utfor og super-G.
Hun debuterte i verdenscupen 30. januar 2004 i utforrennet i Haus im Ennstal. Om lag ett år senere, 26. februar 2005, oppnådde hun en overraskende 12.-plass i utforrennet i San Sicario, og tok sine første verdenscuppoeng.
Hun deltok under VM 2009 i Val-d’Isère med gode resultater. I utforrennet ble hun beste franske deltaker med femteplass. I super-G ble hun nr. 16 og i superkombinasjonen nr. 18.
I VM i alpint 2013 i Schladming tok hun gull i utfor. Det var første gang en fransk kvinne tok gull i utfor i VM siden Marielle Goitschel i VM i alpint 1966.
== Pallplasseringer i verdenscupen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marion Rolland – Olympedia
(en) Marion Rolland – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) Marion Rolland – Frankrikes olympiske komité
(en) Marion Rolland – FIS (alpint)
(en) Marion Rolland – ski-db.com | | fødested = Saint-Martin-d'Hères | 3,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hver_tiende_mann_m%C3%A5tte_d%C3%B8 | 2023-02-04 | Hver tiende mann måtte dø | ['Kategori:Bøker fra 1967', 'Kategori:Bøker om Norge under andre verdenskrig'] | Hver tiende mann måtte dø er en dokumentarbok av den norske forfatteren Per Hansson, utgitt i 1967. Boka forteller om krigsseilernes erfaringer under annen verdenskrig.
Hansson hadde allerede skrevet flere dokumentariske bøker fra krigen. Han var journalist i Dagbladet, og hadde skrevet flere artikler for å skape forståelse for de torpedotruedes situasjon. En av Hanssons hovedkilde til boka var Leif Heimstad.
Historien er til dels skrevet nokså nær en fortellende sakprosasjanger.
Boka spilte en betydelig rolle for å skape forståelse for krigsseilernes påkjenninger, og de senskader de led av
| Hver tiende mann måtte dø er en dokumentarbok av den norske forfatteren Per Hansson, utgitt i 1967. Boka forteller om krigsseilernes erfaringer under annen verdenskrig.
Hansson hadde allerede skrevet flere dokumentariske bøker fra krigen. Han var journalist i Dagbladet, og hadde skrevet flere artikler for å skape forståelse for de torpedotruedes situasjon. En av Hanssons hovedkilde til boka var Leif Heimstad.
Historien er til dels skrevet nokså nær en fortellende sakprosasjanger.
Boka spilte en betydelig rolle for å skape forståelse for krigsseilernes påkjenninger, og de senskader de led av
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hver tiende mann måtte dø : fra konvoifarten under siste krig, Gyldendal, 1967 - tilgang for norske IP-adresser hos Nasjonalbiblioteket | Hver tiende mann måtte dø er en dokumentarbok av den norske forfatteren Per Hansson, utgitt i 1967. Boka forteller om krigsseilernes erfaringer under annen verdenskrig. | 3,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Blow | 2023-02-04 | John Blow | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 1. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1708', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1649', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Newark and Sherwood', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Blow (1649–1708) var en engelsk komponist og organist.
Som ung gutt var John Blow sanger i Chapel Royal hvor han utmerket seg med sin musikkbegavelse. Han fikk organistposten i Westminster Abbey i 1669, og trakk seg i 1680 tilbake til fordel for sin elev Henry Purcell. I 1673 ble Blow Gentleman i Chapel Royal. September samme år giftet han seg med Elizabeth Braddock som døde i barsel ti år senere.
I 1687 overtok han ledelsen av koret i Saint Paul's Cathedral. Etter Purcells død i 1695 fikk han igjen organistposten i Westminster Abbey, og i 1699 den nyopprettede posten som komponist ved Chapel Royal.
Blows mest kjente verk er Venus and Adonis, det første eksempelet på en ekte engelsk opera. Purcells Dido and Aeneas er sterkt påvirket av dette verket. Blow skrev stort sett kirkemusikk, 110 antemer og 14 services (en musikkform brukt i den anglikanske kirkens liturgi). Ellers skrev Blow oder til forskjellige anledninger som for eksempel nyttårsdag eller Ceciliafesten.
Blow døde i 1708 i sitt hus i Broad Sanctuary og er bisatt i Nordapsiden i Westminster Abbey.
| John Blow (1649–1708) var en engelsk komponist og organist.
Som ung gutt var John Blow sanger i Chapel Royal hvor han utmerket seg med sin musikkbegavelse. Han fikk organistposten i Westminster Abbey i 1669, og trakk seg i 1680 tilbake til fordel for sin elev Henry Purcell. I 1673 ble Blow Gentleman i Chapel Royal. September samme år giftet han seg med Elizabeth Braddock som døde i barsel ti år senere.
I 1687 overtok han ledelsen av koret i Saint Paul's Cathedral. Etter Purcells død i 1695 fikk han igjen organistposten i Westminster Abbey, og i 1699 den nyopprettede posten som komponist ved Chapel Royal.
Blows mest kjente verk er Venus and Adonis, det første eksempelet på en ekte engelsk opera. Purcells Dido and Aeneas er sterkt påvirket av dette verket. Blow skrev stort sett kirkemusikk, 110 antemer og 14 services (en musikkform brukt i den anglikanske kirkens liturgi). Ellers skrev Blow oder til forskjellige anledninger som for eksempel nyttårsdag eller Ceciliafesten.
Blow døde i 1708 i sitt hus i Broad Sanctuary og er bisatt i Nordapsiden i Westminster Abbey.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Blow – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sceneverk
(en) Fritt tilgjengelige noter av John Blow i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av John Blow i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) | John Blow (1649–1708) var en engelsk komponist og organist. | 3,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Israel | 2023-02-04 | Israel | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:31°N', 'Kategori:34°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Israel', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל , Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde. Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel. Med et folketall på omkring 7,26 millioner, hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden. Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad, men få land anerkjenner dette, og med to unntak har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.Statsministeren er regjeringssjef og Knesset er Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 39. største i verden, og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.
| Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל , Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde. Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel. Med et folketall på omkring 7,26 millioner, hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden. Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad, men få land anerkjenner dette, og med to unntak har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.Statsministeren er regjeringssjef og Knesset er Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 39. største i verden, og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.
== Etymologi ==
Navnet «Israel» har de siste tre tusen årene blitt brukt om både Israels land og hele den jødiske nasjonen, både i vanlig og religiøs sammenheng. Navnet stammer fra et vers i Bibelen (Første mosebok 32,28) hvor Jakob får navnet Israel etter en vellykket kamp mot én av Guds engler. Det er ulike meninger om hva navnet betyr. Noen mener at navnet kommer fra verbet śarar («å herske, bli sterk, ha autoritet over»), og betydningen blir dermed «Gud hersker» eller «Gud dømmer». Andre mulige betydninger er «Guds prins/fyrste» (fra King James Version) eller «El (Gud) kjemper/strider». Uavhengig av navnets nøyaktige betydning, har den bibelske nasjonen etter Jakob blitt kalt «Barn av Israel» eller «israelitter».
Ordet «Israel» ble første gang brukt Merneptah-stelen i oldtidens Egypt (datert tilbake til begynnelsen av 1200-tallet f.Kr.). Farao Merneptah er således den første som benytter begrepet «Israel» utenfor Bibelen. Inskripsjonen har et særskilt tegn for å indikere at det er et folk framfor kun et sted, og benyttes i omtalen av militær kampanje i Kanaan hvor folket var lokalisert. Nåtidens landområde ble gitt navnet Medinat Yisrael (Staten Israel) etter at andre foreslåtte navn, inkludert Eretz Israel («Israels land»), Sion og Judea hadde blitt forkastet. I løpet av den første tiden som selvstendig stat bestemte regjeringen at uttrykket «israelere» skulle betegne Israels borgere, ved en formell kunngjøring av utenriksministeren Moshe Sharett.
== Naturgeografi ==
Israel ligger i Sørvest-Asia, på østkysten av Middelhavet, og grenser til Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest. Israels suverene område, utenom områdene som ble erobret under Seksdagerskrigen i 1967, er 20 770 km², hvorav 2 % er vann. Arealet som er under israelsk styre, inkludert Jerusalem og Golanhøyden, er 22 000 km².
Det totale arealet under israelsk kontroll, inkludert Palestinaområdet på Vestbredden, som er under militær kontroll og som delvis er selvstyrt, er 27 799 km².
=== Landskap ===
I forhold til landets begrensede landområde, er Israels fysiske geografi meget variert. Landområdet blir oppdelt i fire regioner: Kystsletten ved Middelhavet, innlandsområdene med fjell og åser, Jordandalen og Negevørkenen.Kystslettene ved Middelhavet består av en tynn landstripe like ved kysten, fra grensa til Libanon i nord til Gaza i sør. Området har behagelig middelhavsklima og fruktbare jordområder, velegnet for jordbruk, og er kjent for sine sitronfrukthager og vinkultur. Omtrent 70 % av befolkningen er bosatt her. Området har en utstrekning på 187 km, og blir krysset av flere mindre elver, men kun to er permanente: Yarkon, som går fra Petah Tiqwa til Middelhavet, og Kishon, som munner ut i Haifabukta nord for Haifa. Øst for kystslettene ligger høylandsområdene, med en gjennomsnittshøyde på 610 moh. Nord i dette området ligger Galileafjellene, hvor høyden for det meste er rundt 500 og 700 moh., med fjellet Har Meron på 1 208 som høyeste punkt. Dersom en ikke regner Golanhøyden som israelsk territorium, er dette Israels høyeste punkt.
Litt lenger øst ligger Golanhøyden, hvis nasjonalitet er omdiskutert, med Hermonfjellet som høyeste punkt. Dersom en regner Golanhøyden som israelsk territorium, er Hermonfjellet også Israels høyeste fjell, med høyde på 2 814 moh. Sør for Galileafjellene ligger Samaria, med talløse små, fruktbare daler. Enda lenger sør ligger de stort sett ufruktbare Judeafjellene, med Hebron-fjellet som høyeste punkt.
Øst for høylandene ligger Jordandalen, som er en del av den 6 500 km lange Riftdalen. Området er dominert av elva Jordan, Genesaretsjøen og Dødehavet. Jordanelva er Israels lengste elv, 322 km lang, får sin vannføring fra tre mindre elver – Dan, Hasbani og Banias – og er den viktigste ferskvannskilden i områdene den flyter igjennom. Den munner ut i Dødehavet, det laveste punkt på jorda. Fra Dødehavet fortsetter dalen til Arabahkløften, hvor det ikke er noen permanent elv, 170 km ned til Akababukten.
Negevørkenen utgjør 13 000 km², eller 66 % av Israel, mer enn halvparten av Israels totale landområde. Geografisk er den en del av Sinaihalvøya, formet som et triangel mellom Beersheba, Dødehavet og de sørligste Judeafjellene. Dens høydepunkt ligger i Eilat. Unikt for dette området er kraterformede maktesher, hvor de største er Ramon-krateret, Gadol-krateret og Katan-krateret. Ramon-krateret er også verdens største, med areal på førti ganger åtte kilometer.
=== Klima ===
Selv om Israel er et forholdsvis lite land, er klimatiske forhold ganske varierte, spesielt om vinteren. Landet har temperert klima, og er solrikt med en regnperiode fra november til april. Kystområdene i nord, herunder også kystbyene som Tel Aviv og Haifa, har typisk middelhavsklima med nedbør om vinteren, med 500–1500 mm. De sørlige områdene er betydelig tørrere; ved grensen til Egypt ligger årsnedbøren på 200 mm i året, mens kysten av Akababukten helt sør i Israel får nesten aldri nedbør (Eilat som ligger her har en normal årsnedbør på 29 mm), og dette er også det varmeste området i Israel.
Fra mai til september er det svært lite nedbør i Israel. På grunn av de begrensede vannressursene har Israel utviklet forskjellige vannsparende teknologier, deriblant dryppvanning. Israel benytter seg også av mulighetene for solenergi, og er det landet i verden som bruker mest solenergi per innbygger.De vidt forskjellige klimatiske forholdene fører til at kystområdene har varme, fuktige somre og regnfylte vintre, mens fjellområdene har tørre, varme somre og moderate vintre med regn, begge deler preget av vind og lav temperatur. Til tider kan det også falle snø her; toppen av Hermon er dekket av snø store deler av året og Jerusalem får vanligvis minst ett snøfall i året. I den sørlige delen av landet hersker det ørkenaktige betingelser med varme til hete dager og kjølige netter. Av og til, særlig sent på våren eller tidlig på høsten, kan temperaturene ved østavind være opp mot 40 °C over hele landet. Kysten av Dødehavet, verdens mest lavtliggende område, er som regel mye varmere enn de omliggende områdene. Vinteren er mild og solrik, men om sommeren kan temperaturene her bli svært høye, og de fuktige sommernettene kan være trykkende.
== Demografi ==
I 2007 var Israels befolkning 7,22 millioner. Av disse har 75,79 % av disse jødisk opphav, 19,86 % er israelske arabere og 4,35 % utilsluttet, hvorav de fleste komme fra tidligere Sovjet, men også fra Libanon (2 500) og kristne fra Romania, Bulgaria og Etiopia. Omtrent 68 % av de etniske jødene er født i Israel, 22 % er immigranter fra Europa og Amerika og ti prosent er immigranter fra Asia og Afrika (inkludert Den arabiske verden).Folketallet på 7,22 millioner inkluderer de over 260 000 israelske statsborgere på Vestbredden, i israelske byer som Ma'ale Adumim og Ariel, og i samfunn som eksisterte før grunnleggelsen av staten, men ble gjenoppført etter seksdagerskrigen, slik som Hebron og Gush Etzion. I tillegg bor det 18 000 etniske jøder på Golanhøyden og 250 000 i Øst-Jerusalem (2006). Det totale antallet jødiske bosettere er over 500 000 (6,5 % av den israelske befolkningen). Omtrent 7 800 levde i bosetninger på Gazastripen inntil de ble evakuert av staten som en del av frigjøringsplanen. I 2019 levde det omtrent 140 000 mennesker med etiopisk opphav i Israel.
== Språk ==
Israels to offisielle språk er hebraisk og arabisk. Hebraisk er hovedsakelig statens språk og tales av flertallet av befolkningen. Arabisk snakkes av den arabiske minoriteten og jøder som immigrerte til Israel fra arabiske land. De fleste israelere kan kommunisere godt på engelsk siden mange TV-program er på engelsk, og engelskundervisningen starter tidlig på mange skoler. Ettersom det er et land fullt av innvandrere kan dusinvis av språk høres på gatene i Israel. En stor tilstrømning av mennesker fra tidligere Sovjetunionen og Etiopia har gjort det vanlig å høre russisk og amharisk i Israel. Mellom 1990 og 1994 økte Israels befolkning med tolv prosent på grunn av immigrasjon fra det tidligere Sovjet.
== Historie ==
=== Tidlige røtter ===
Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for troende jøder fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr. Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland, og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme. Antall jøder bosatt i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea. Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden. Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 e.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.
=== Sionisme og det britiske mandatet ===
Jøder som bodde i diasporaen hadde en sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land. Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i Det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492. I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i Det hellige landet.
Den første store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen, en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå. I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina. Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder, mens de under den andre aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen. I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, …» Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut. I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativ og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina. I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan. Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Ettersom mange land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust, ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.
=== Selvstendighet og de første årene ===
Se også Midtøsten-konflikten og NakbaI 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene. Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater; én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status. Det jødiske samfunnet godtok planen, men Den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina. Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte selvstendighetskrigen. Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som den grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de De forente nasjoner den 11. mai 1949. Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN. Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion. Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel. Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958. De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma'abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeserstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen. I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike hvor europeerne hadde målsatt seg å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya høsten 1956, ble Israel tvunget til retrett utpå våren 1957 på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen, samt utplasseringen av FN-styrker på Sinai.I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten. Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.
=== 1967–2021 ===
I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden. Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalem-loven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.
Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept. Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap. En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.
Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra det israelske Arbeiderpartiet. Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel. I de to etterfølgende årene skrev Sadat og Begin under på Camp David-avtalen og
fredstraktaten mellom Israel og Egypt. Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.
I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen utviklet seg til den første Libanon-krigen. Krigen førte til at PLO ble tvunget til å forlate Libanon, og at den multinasjonale styrken i Libanon ble utplassert for å overvåke våpenhvilen. En avtale mellom Israel og Libanon våren 1983 la forholdene til rette for Israel tilbaketrekning, men ble aldri implementert. Israel trakk seg gradvis ut i perioden 1983-85, men forble stående i Sør-Libanon for å patruljere den såkalte «Enklaven» sammen med Den sørlibanesiske armé. Dette førte til 15 år med lavintensitets geriljakrig med libanesiske militser, først og fremst Hizbollah.
Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler, brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold. Under Gulfkrigen angrep Saddam Hussein Israel med prosjektiler, noe mange palestinere støttet. Israel avstod, etter amerikansk oppfordring, fra å gjengjelde de irakiske angrepene.
I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer. Året etter signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen. I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel. Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En høyreekstremistisk jøde utførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995, i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. Mot slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron, under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga den palestinske selvstyremyndigheten større kontroll.Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo. Etter at forhandlingene brøt sammen, innledet palestinerne den andre intifada.
Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden. I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile, og at FN-styrker og den libanesiske hæren ble utplassert i Sør-Libanon.
Den 27. november 2007 ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten Bashar al-Assad en Qatar-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med Tyrkia som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.I desember 2008 opphørte en våpenhvile mellom Hamas og Israel. Hamas sa at det skyldtes at Israel ikke hadde opphevet en blokade mot Gazastripen, mens Israel sa det var fordi Hamas avfyrte raketter inn i Israel fra Gaza. Israel svarte med å iverksette «Operasjon Støpt Bly» med en rekke luftangrep. Den 3. januar 2009 gikk israelske tropper inn i Gaza, som markerte starten på en landoffensiv. Krigen førte til store skader på enklavens infrastruktur, og et stort antall sivile ble drept. Det ble både under og etter krigen fremsatt flere harde beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser i Gaza. Hamas ble på sin side kritisert for å bruke sivilbefolkningen i Gaza som sivile skjold. Lørdag 17. januar annonserte Israel en ensidig våpenhvile, som var betinget av elimineringen av ytterligere rakett- og bombeangrep fra Gaza. Israel begynte å trekke seg tilbake i løpet av de neste dagene. Hamas annonserte senere deres egen våpenhvile. Denne inneholdt deres egne betingelser om de israelske styrkers tilbaketrekning innen minst én uke og åpningen av grenseovergangene. Angrep fra begge parter har fortsatt etter våpenhvilen.Benjamin Netanyahu ble statsminister 31. mars 2009 etter valget i februar 2009 og satt som statsminister til 2021.
I 2020 inngikk Israel flere avtaler med ulike land. Denne serien med avtaler er kjent som Abraham-avtalene.
De sunni-muslimske landene De forente arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko har undertegnet normaliseringsavtaler med Israel.
I tillegg inngikk landet en avtale med Bhutan i samme tidsrom. Denne avtalen har imidlertid ingenting med Abraham-avtalene å gjøre.
== Stat og styring ==
Israel er et demokratisk land med allmenn stemmerett og parlamentarisk system. Israels president er statssjef, men presidentens oppgaver er hovedsakelig seremonielle. Et parlamentsmedlem støttet av majoriteten i parlamentet blir statsminister, vanligvis formannen i det største partiet. Statsministeren er landets regjeringssjef.Israel styres av Knesset, et parlament på 120 medlemmer. Representasjon i Knesset er proporsjonal med stemmeantallet for de politiske partiene. Parlamentsvalg avholdes hvert fjerde år, men Knesset kan løse opp regjeringen når som helst ved et mistillitsvotum. Man har ikke blitt enige om noen grunnlov i vanlig forstand, men Israels grunnleggende lover fungerer som en uskreven grunnlov. I 2003 begynte Knesset å skissere en formell grunnlov basert på disse lovene.
Israel har et rettssystem med tre nivåer. Nederst er magistratrettene, som finnes i de fleste byer rundt om i landet. Over dem er distriktsdomstolene, som tjener både som ankedomstoler og rettssaksdomstoler og de finnes i fem av Israels seks distrikter. Det tredje og høyeste nivået i rettssystemet er høyesterett, som er plassert i Jerusalem. Retten har en dobbel rolle, som både høyeste appellrett og overordnede rettsinstans. I sistnevnte rolle er høyesterett første rettsinstans, noe som gir enkeltpersoner, både statsborgere og ikke-statsborgere, muligheten å gå til sak mot myndighetsinstanser. Israel er ikke medlem av Den internasjonale straffedomstolen da de frykter at retten vil kunne være partisk på grunn av politisk press. Israels lovverk er en blanding av engelsk rett, sivilrett og jødisk rett. Det er basert på stare decisis-prinsipper (presedens) og er et akkusatorisk system hvor partene bringer frem bevis for retten. Rettssaker blir avgjort av profesjonelle dommere og ikke av juryer. Ekteskapsinngåelse og ekteskapsbrudd er de religiøse domstolenes juridiske område: Jødisk, muslimsk, drusisk og kristent. Et utvalg med Knesset-medlemmer, høyesterettsdommere og medlemmer av den israelske advokatforeningen velger dommere. Den israelske, grunnleggende loven: Menneskelig verdighet og frihet, forsøker å forsvare menneskerettigheter og -friheter. Israel er det eneste landet i regionen som er rangert som «fritt» av Freedom House, basert på nivået for borgerrettigheter og politiske rettigheter; de «Israel-okkuperte territorier» eller de palestinske selvstyremyndighetene er rangert som «ikke fri» Samtidig rangerte Reportere uten grenser Israel som 50. av 168 land når det gjelder trykkefrihet og dermed høyest av alle land i Midtøsten. Likevel har grupper som Amnesty International og Human Rights Watch ikke alltid gått god for Israels praksis hva menneskerettigheter angår. Israels sivile frihet gir også rom for selvkritikk fra grupper som B'Tselem, en israelsk menneskerettsorganisasjon. På The Economists rangering av land etter demokrati, finnes det fire kategorier: fullt demokrati, mangelfullt demokrati, hybridregime og autoritært regime. Israel ble i rangeringen for 2010 karakterisert som et mangelfullt demokrati og rangert som nr 37 av de 168 landene som var vurdert. Dette var den beste rangeringen på noe land i Midtøsten. Den palestinske selvstyremyndigheten ble satt på 93.-plass som et hybridregime, og var tredje best i Midtøsten etter Israel og Libanon. Palestina ble frem til 2008 også regnet som et mangelfullt demokrati, men ble nedgradert på grunn av menneskerettighetsbrudd utført av Hamas.
Israel er en velferdsstat der helsetjenester er garantert alle landets innbyggere. Dette ble lovfestet i 1995.
=== Administrative distrikter ===
Staten Israel er delt inn i seks administrative distrikter, kjent som mechozot (מחוזות; entall: machoz) – Sentraldistriktet, Haifa-distriktet, Jerusalem-distriktet, Norddistriktet, Sørdistriktet og Tel Aviv-distriktet. Distriktene er videre delt inn i femten subbdistrikter kjent som nafot (נפות; entall: nafa), som så er delt inn i 50 naturlige regioner. Av statistiske hensyn er landet delt inn i tre metropolområder: Tel Aviv og Gush Dan (befolkning 3 150 000), Haifa (befolkning 996 000), og Beersheba (befolkning 531 600). Israels største by, både når det gjelder befolkning og areal, er Jerusalem med 732 100 innbyggere i et område på 126 kvadratkilometer. Tel Aviv, Haifa, og Rishon LeZion er ranget som Israels nest mest befolkede byer, med innbyggertall på henholdsvis 384 600, 267 000 og 222 300.
=== Okkuperte områder ===
Se også: Vestbredden og Gazastripens politiske status, Israelske bosetninger og Midtøsten-konflikten
De israelskokkuperte områdene – Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gazastripen og Golanhøydene – er områdene Israel erobret fra Egypt, Jordan og Syria under av seksdagerskrigen. Uttrykket er også brukt for å beskrive Sinaihalvøya, som ble tilbakelevert som en del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Etter Israels erobring av disse områdene ble de bosatt av israelere. Israel har egne sivile lover for Golanhøydene og Øst-Jerusalem. Lovene implementerer områdene som en del av landets territorium og tilbyr innbyggerne israelsk statsborgerskap. I motsetning til dette er Vestbredden forblitt under militær kontroll, og er bredt ansett – av Israel, palestinerne og det internasjonale samfunnet – som område for en fremtidig, palestinsk stat. De fleste forhandlingene relatert til områdene er basert på FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 242, som anmoder Israel om å trekke seg tilbake fra okkuperte områder i bytte mot fred med arabiske stater.Befolkningen på Vestbredden er primært arabiske palestinere, inkludert historiske bosetninger i områdene og flyktningene fra den arabisk-israelske krig i 1948. Fra okkupasjonen i 1967 frem til 1993 har palestinerne som bodde i disse områdene vært under israelsk, militært styre. Etter en brevveksling mellom Israels regjering, statsminister Yitzhak Rabin og Palestinas frigjøringsorganisasjons formann Yasir Arafat, datert 9. september 1993, kom det meste av den palestinske befolkningen og de palestinske byene under den palestinske selvstyremyndighetens embetsområde, kun med delvis israelsk militærkontroll, selv om Israel ved mange anledninger har omplassert sine tropper og gjeninnført full militær styring i krisesituasjoner. Som svar på stadig flere angrep som en del av andre intifada startet Israels regjering byggingen av Israels barriere på Vestbredden, som ifølge Israels motstandere for det meste er bygd innenfor Vestbredden. I 2005 trakk Israel alle israelske sivile og soldater ut av Gazastripen, samt fire bosetninger på Vestbredden.
Israel har blitt anklaget av flere menneskerettighetsorganisasjoner for apartheid, deriblant av den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem og av de internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene Amnesty International og Human Rights Watch. I 2022 utga Amnesty International en rapport hvor de beskriver Israels fremferd overfor palestinerne, både i de okkuperte områdene og i Israel ellers, som apartheid.
=== Militærvesen ===
Israels forsvar består av den israelske hæren, det israelske flyvåpenet og den israelske marinen. Forsvaret ble bygd opp under den arabisk-israelske krig i 1948 på grunnlag av paramilitære organisasjoner – hovedsakelig Haganah – som hadde medvirket til opprettelsen av staten Israel. Israels forsvar drar også nytte av ressurser i det israelske militære etterretningsdirektoratet, Aman, som samarbeider med Mossad og Shin Bet. Forsvarets engasjement i større kriger og grensekonflikter har gjort det til en av de mest kamptrente forsvarsstyrkene i verden.De fleste israelere blir innrullert i forsvaret når de er 18 år. Menn tjenestegjør i tre år, mens kvinner tjenestegjør i to år. Etter den obligatoriske førstegangstjenesten, blir israelske menn oppsatt i reservestyrkene og har flere ukers repetisjonsøvelser årlig frem til de runder 40 år. De fleste kvinner er fritatt fra repetisjonsøvelser. Israelske arabere og de som er opptatt med fulltids religionsstudier er fritatt fra militærtjeneste, selv om denne bestemmelsen har vært gjenstand for mye uenighet og debatt i det israelske samfunnet i mange år. Et alternativ for de som får fritak av forskjellige grunner er Sherut Leumi, som innebærer tjeneste ved sykehus, skoler og andre samfunnsinstitusjoner. Som et resultat av verneplikten har Israels forsvar omtrent 168 000 menn og kvinner i aktiv tjeneste og ytterligere 408 000 reservesoldater.Landets militærvesen er avhengig av høyteknologiske våpensystemer utviklet og produsert i Israel så vel som import fra utlandet. Amerikas forente stater er en spesielt nevneverdig utenlandsk bidragsyter. Det er forventet at USA kommer til å bidra med 30 milliarder USD i militærbistand mellom 2008 og 2017. Den Israel- og USA-utformede Arrow-missilen er et av verdens eneste, operasjonelle, antiballistiske missilsystem. Siden Jom kippur-krigen har Israel utviklet et nettverk av rekognoseringssatellitter. Ofeq-programmets suksess har gjort Israel til ett av de syv landene som kan sende opp satellitter. Landet har utviklet sin egen stridsvogn, merkavaen. Israel har investert en betydelig del av sitt bruttonasjonalprodukt i forsvaret siden det ble opprettet. I 1984 brukte landet eksempelvis 24 % av sitt BNP på forsvar. I dag har tallet falt til 7,3 %.Etter Gulfkrigen i 1991, da Israel ble angrepet av irakiske scud-missiler, ble det innført en lov som krevde at alle leiligheter og hjem i Israel måtte ha en mamad; et forsterket sikkerhetsrom, ugjennomtrengelig for kjemiske og biologiske substanser.Innad den israelske hæren finnes det organiserte fredsbevegelser. Den mest fremtredende er Ometz LeSarev (Hebraisk: אומץ לסרב, Mot til å nekte) som ikke er en pasifistisk organisasjon, men et forbund av reserveoffiserer og soldater som nekter å tjenestegjøre på okkuperte områder utenfor grensene fra 1967.
==== Atomvåpen ====
Israel har ikke underskrevet ikkespredningsavtalen og har en politikk med forsettlig tvetydighet i forhold til landets kjernefysiske arsenal. Landet er viden ansett for å være i besittelse av atomvåpen. Eksperter anslår at Israel har mellom 100 og 200 sofistikerte atomvåpen. Mistanken om at landet har atomvåpen har eksistert i flere tiår og ble ytterligere styrket da den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu i 1986 lot seg intervjue av London-avisen The Sunday Times. Han mente da å påvise at landet hadde produsert tilstrekkelig plutonium til 100 atombomber. I 2003 opplyste en amerikansk tjenestemann til The Los Angeles Times at israelerne hadde modifisert krysser-raketter slik at de kan skytes ut fra ubåter med atomstridshode. Amerikanernes motiv for å lekke informasjonen ble oppgitt til å være et ønske om å gi Israels fiender en advarsel i en tid med økt spenning.Den israelske historikeren Michael Bar-Zohar hevdet i 2007 at det var med fransk hjelp at israelerne ble en atommakt. Bar-Zohar hevdet videre at Frankrike hadde et nærmere forhold til Israel enn noen av de andre vestlige stormaktene på 1950- og 1960-årene. Han hevdet videre at franske politikere og generaler i 1950-årene følte sympati for Israel i landets konflikt med araberlandene, spesielt fordi Frankrike på denne tiden sloss mot et væpnet opprør i Algerie, som da var en del av Frankrike.
=== Utenrikspolitikk ===
Israel har diplomatiske relasjoner med 161 nasjoner og har 94 ambassader rundt om i verden. Bare tre medlemmer av Den arabiske liga har normale forbindelser med Israel; Egypt og Jordan skrev under fredsavtaler i henholdsvis 1979 og 1994, og Mauritania valgte å åpne for fulle, diplomatiske forbindelser med Israel i 1999. To andre medlemmer av Den arabiske liga, Marokko og Tunisia, hadde delvise diplomatiske relasjoner med Israel, men oppå grunn av disse i starten av den andre intifadaen i 2000. Imidlertid har forbindelsene med Marokko blitt styrket siden 2003, og Israels utenriksminister har besøkt landet. I henhold til israelsk lov er Libanon, Syria, Saudi-Arabia, Irak og Jemen fiendtlige stater og israelske innbyggere har ikke lov til å besøke dem uten tillatelse fra innenriksdepartementet. Israel har siden 1995 vært med i Middelhavsdialogen, som arbeider for samarbeid mellom syv land i middelhavsområdet og medlemmer av NATO.Amerikas forente stater, Tyrkia, Tyskland, Storbritannia og India er blant Israels nærmeste allierte. USA var det første landet som anerkjente staten Israel, etterfulgt av Sovjetunionen. USA kan anse Israel som dets fremste allierte i Midtøsten, basert på felles politiske og religiøse verdier. Til tross for at Tyrkia og Israel ikke opprettet fulle, diplomatiske forbindelser før 1991, har Tyrkia samarbeidet med Israel siden anerkjennelsen av landet i 1949. Tyrkias forbindelser med andre arabiske stater har likevel påvirket landets forbindelser med Israel. Tysklands sterke bånd til Israel kan komme av et ønske om å rette opp etter holocaust. De to landene har samarbeidet om naturvitenskapelige og utdanningsrelaterte spørsmål og har etablert sterke, økonomiske forbindelser. India opprettet fulle diplomatiske forbindelser med Israel i 1992 og har siden bygd opp sterke militære og kulturelle forbindelser. Storbritannia har opprettholdt fulle diplomatiske forbindelser med Israel siden landets opprettelse og hadde to statsbesøk i 2007. Det har også en sterk handelsforbindelse, hvor Israel er det 23. største markedet. Forbindelser mellom de to landene ble også sterkere etter at den tidligere statsministeren, Tony Blair, arbeidet med å få til en løsning med to stater. Storbritannia anses som å ha et «naturlig» forhold til Israel på grunn av Palestinamandatet. Iran hadde diplomatiske forbindelser med Israel under Pahlavi-dynastiet, men trakk tilbake anerkjennelsen av Israel under den iranske revolusjonen.
=== Relasjoner mellom Norge og Israel ===
Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet oppstod i 1947, og mest sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993.Norge stemte for at Israel skulle bli tatt opp i FN etter andre verdenskrig og hadde på den tiden en pro-israelsk, internasjonal politikk, med Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten, i spissen. Denne enigheten ble avløst av en viss splittelse fra 1947 til 1949, da det ble uenighet mellom UD og den politiske ledelsen, anført av Halvard Lange.Etter andre verdenskrig hadde jødene sympati i Norge. En flyulykke på Hurum, hvor 27 jødiske barn var involvert og kun én overlevde, var med på å styrke disse følelsene. På denne tiden ble det startet en innsamlingsaksjon med mål om å bygge opp en israelsk landsby ved navn «Moshav Norge». Aksjonen ble ledet av Arbeiderpartiets partisekretær, Haakon Lie.
Norge var på 40- og 50-tallet den nest største brukeren av Suez-kanalen, og det å kunne ferdes fritt der var viktig for de norske rederiene. Dette førte til sterkt samarbeid mellom ledelsen i UD og lederne i Norges Rederiforbund. Norge markerte senere sin motstand i forhold til Storbritannia, Frankrike og Israels håndtering av den såkalte Suezkrisen. Her gikk Norge i ettertid inn for å finne fredsløsninger.
Fra slutten av 50-tallet/begynnelsen av 60-tallet begynte en stigende misnøye til Israels politikk i befolkningen og hos UD. Utover 70- og 80-tallet vokste også nordmenns forståelse for palestinernes krav og situasjon, og solidaritetsgrupper oppsto. Knut Frydenlund, tidligere utenriksminister, var blant de som tok opp palestinernes problemer. Ovennevnte hadde, med flere, et uoffisielt møte med Yasir Arafat, og i 1989 hadde Thorvald Stoltenberg et offisielt møte med Arafat. Dette signaliserte en større norsk forståelse for palestinernes grunnleggende krav.
I 1993 ble den såkalte Oslo-avtalen kjent. Den ble fremforhandlet gjennom en rekke hemmelige møter mellom PLO og Israel. Møtene ble avholdt i Oslo og ble ledet av Terje Rød-Larsen og Johan Jørgen Holst med flere. Avtalen førte til at PLO og Israel anerkjente hverandre, og la grunnlag for videre fredsforhandlinger. Senere ble initiativet fulgt opp av «Oslo II-avtalen» som hadde som mål å utvide palestinernes selvstyre på Vestbredden.
Norge har i ettertid fulgt opp disse fredsavtalene med politisk innsats på flere forskjellige områder.
== Næringsliv ==
Se også: Diamantindustri i Israel, Turisme i Israel
Israel er ansett som et av de mest utviklede landene i Midtøsten innen økonomi og industri. Landet er rangert på toppen i regionen på verdensbankens Ease of Doing Business-indeks så vel som i Verdens økonomiske forums globale konkurransedyktighetsrapport. Landet har det nest største antallet oppstartsfirmaer i verden (etter Amerikas forente stater) og det høyeste antallet NASDAQ-listede firmaer utenfor Nord-Amerika. I 2007 hadde Israel det 44. høyeste bruttonasjonalprodukt og 22. høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger (ved kjøpekraftsparitet) med henholdsvis 232,7 milliarder USD og 33.299 USD. I 2007 ble Israel invitert til å delta i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, som fremmer samarbeid mellom land som holder fast ved demokratiske prinsipper og som har en fri markedsøkonomi.Til tross for begrensede naturressurser, har intensiv utvikling av landbruks- og industrisektoren det siste tiåret gjort Israel til, stort sett, selvforsynt innen matproduksjon, bortsett fra korn og storfekjøtt. Andre større importvarer til Israel – som utgjorde 47,8 milliarder USD i 2006 – inkluderer fossilt brensel, råvarer og militært utstyr. Israels største eksportvarer er frukt, grønnsaker, medisinske preparater, programvare, kjemikalier, militær teknologi og diamanter; i 2006 ga israelsk eksport en inntekt på 42,86 milliarder USD. Israel er internasjonalt ledende innen vannvern og geotermisk energi, og landets utvikling av ny teknologi innen programvare, kommunikasjon og biovitenskap har ført til at det blir sammenlignet med Silicon Valley. Intel og Microsoft bygde deres første oversjøiske forsknings- og utviklingssenter i Israel, og andre høyteknologiske, multinasjonale konsert, som IBM, Cisco Systems og Motorola, har åpnet utviklings- og fabrikkanlegg i landet. I juli 2007 kjøpte den amerikanske milliardæren Warren Buffetts Berkshire Hathaway det israelske selskapet Iscar, deres første ikke-amerikanske ervervelse, for fire milliarder USD. Fra 1970-tallet har Israel mottatt økonomisk støtte fra Amerikas forente stater, som også låner Israel penger til betaling av utenlandsgjeld. I 2007 vedtok USA å gi 30 milliarder dollar i bistand til Israel over de neste ti årene.Turisme, spesielt religiøs turisme, er en annen viktig industri i Israel, med landets tempererte klima, strender, arkeologiske og historiske steder, og unik geografi, som også trekker turister. Israels sikkerhetsproblemer har gjort turisme vanskeligere, men antallet turister er på vei opp igjen.
=== Bankvesen ===
Israels bankvesen har sine røtter i sionistbevegelsen på begynnelsen av det 20. århundre, før etableringen av staten Israel i 1948. World Zionist Organization etablerte i 1903 Den anglopalestinske bank (som senere ble omdøpt til Bank Leumi). De to største bankene, Bank Hapoalim og Bank Leumi, kontrollerer over 60 % av markedet, og de fem største over 90 % av bankaktiviteten. Bank of Israel fører tilsyn med all bankaktivitet.
== Samfunn ==
=== Utdanning og forskning ===
Israel har den høyeste forventende utdanningstiden i den arabiske verden og Sørvest-Asia, og har sammen Japan nest høyest forventet utdanningstid på det asiatiske kontinentet (etter Sør-Korea). Israel har på også den høyeste lesekyndigheten i MidtØsten, ifølge De forente nasjoner. The State Education Law, som kom i 1953, etablerte fem skoletyper: Statlig sekulær, statlig religiøs, ultraortodoks, kommunal bosetningsskole og arabisk skole. De offentlige, sekulære er den største skolegruppen, og majoriteten av jødiske og ikke-arabiske elevenei Israel går ved disse. De fleste arabere sender barna sine til skoler hvor undervisningen foregår på arabisk.
I Israel er det skoleplikt for barn mellom tre og atten år. Opplæringen er delt inn i tre nivåer – Forberedende skole (1.–6. klasse), mellomskole (7.–9. klasse) og videregående skole (10.–12. klasse) – som toppes med Bagrut-opptakseksamener. Gode resultater i kjernefag som matematikk, Bibelen, hebraisk, hebraisk og generell litteratur, engelsk, historie og høflighet er nødvendig for å oppnå Bagrut-sertifikatet. I arabiske, kristne og drusiske skoler er eksamen i bibelske studier erstattet med en eksamen i islam, kristendom og drusisk arv. I 2003 hadde halvparten av alle israelske tolvteklassinger avlagt avgangseksamenen.Israel har åtte offentlige universiteter. Det hebraiske universitetet i Jerusalem, Israels eldste universitet, huser det jødiske nasjonale universitetsbibliotek, verdens største med bøker om jødiske emner. I 2006 var det hebraiske universitetet rangert som det 60. og 119. i to undersøkelser over verdens beste universiteter. Andre store universiteter i landet er Technion – Israels institutt for teknologi, Weizmann-instituttet for vitenskap, Universitetet i Tel Aviv, Bar-Ilan-universitetet, Universitetet i Haifa og Ben-Gurion-universitetet i Beersheba. Israel rangeres som nr. 3 i verden når det gjelder antall innbyggere med universitetsgrad (20 % av befolkningen). På 90-tallet ga en tilstrøming på en million immigranter fra det tidligere Sovjet (40 % hadde universitetsgrader) en økning i Israels høyteknologisektor.
Fire vitenskapsmenn som har vunnet nobelprisen kommer fra Israel, og landet publiserer flest vitenskapelige artikler i verden per innbygger. Ilan Ramon ble i 2003 Israels første astronaut som nyttelastspesialist på STS-107, i det som ble tragedien med romfergen Columbia.
Israel har satset stort på solenergi, og deres ingeniører er blant de mest oppdaterte innen solenergiteknologi i verden. De israelske solfirmaene arbeider på prosjekter over hele verden. Over 90 % av de israelske bostandene bruker solenergi for varmtvann, noe som er det høyeste per innbygger i verden. Ifølge departementet for nasjonal infrastruktur sparer landet ca. to millioner fat olje i året på grunn av solenergi.
=== Massemedier ===
Massemedia i Israel har eksistert siden 1863, da avisene Halevanon og Havatselet ble etablert i Jerusalem, som var de første avisene på moderne hebraisk i Israel. Etter bare ett år ble disse avisene lagt ned av osmanske myndigheter, men allerede seks år senere, i 1869, begynte aviser å synes regelmessig i Jerusalem, til tross for streng sensur og små opplag.Som i Europa er aviser utgitt av politiske partier på vei ut i Israel. Idag er det kun tre slike aviser som utgis: Hatsofeh, Hamodia og Yated Ne'eman. De tre store, hebraiske avisene er nå eid av private konglomerater med tilhold i Tel Aviv, som dominerer det israelske mediabildet. Israel gikk også ned fra 37.- til 67.-plass på Reportere uten grensers pressefrihetsrangering i 2005. Sammen med International Press Institute fordømte de tilfeller av sjikanering av journalister, begått av den israelske hæren, spesielt i palestinske territorier. Samtidig beskriver Reportere uten grenser de israelske massemedier som «tradisjonelt robust og uavhengig», og pressen er anerkjent for å gjengi et bredt spekter av meninger og partier.Israel har også en rekke aviser og tidsskrifter som utgis på andre språk, som følge av landets mange minoriteter. Disse inkluderer utgivelser på arabisk, jiddisch, russisk, tysk, ungarsk, polsk og rumensk. I tillegg utgis den engelskspråklige The Jerusalem Post, grunnlagt i 1932. Avisen utgis også daglig i Nord-Amerika og ukentlig på fransk i Vest-Europa.
=== Kriminalitet ===
Vanlige former for kriminalitet i Israel er narkotikahandel, hvitvasking, områdebestemte innbrudd, utpressing, leiemord, bedrageri, biltyveri, menneskehandel, korrupsjon og svartebørshandel. Blant disse er kokain- og heroinmisbruk er stadig økende i Israel. Narkotika kommer inn i landet fra Libanon og Jordan.Kriminalitetsstatistikk for 2003 viste at det var 484 688 kriminalsaker og saker hvor det ikke var tatt ut tiltale. Dette var en økning på 4,5 % i forhold til året før. På grunn av stort fokus på bekjempelse av palestinske selvmordsbombere har det israelske politiet til tider mistet kontrollen med den organiserte kriminaliteten i Israel, og flere større, organiserte miljøer tjener stort på hasardspill, prostitusjon og narkotika. Den tidligere israelske politisjefen, Asaf Heretz, fremholdt i 2004 at 2,5 milliarder USD med «skitne penger» hadde blitt investert i Israel de senere årene.Den israelske mafiaen har vært involvert i en rekke saker, blant annet mordet på narkotikalangeren Simon Turkov, som ble drept i London i mars 2004, og Hazel Crane som ble skutt og drept i Sør-Afrika i november 2003, mens han arbeidet med beviser mot mafiasjefen Lior Saat. Talsmann for det israelske politiet, Gil Kleiman, sa samme året: «Vi har ikke organisert kriminalitet i Israel. Vi har kriminelle som er organisert». Han mente forskjellen på organisert kriminalitet i Israel var at det var en infiltrasjon ved etableringen, og at det var blitt gjort forsøk på å få kontroll over politikere i Israel, men at de hadde mislykkes så langt. Det har i senere tid blitt satt inn større ressurser på bekjemping av kriminalitet enn før.
Mange av de kriminelle i Israel har tjenestegjort i den israelske hæren, og bruker sin kunnskap for å bedrive kriminalitet. Mafiasjefer bruker ofte militære midler som makt- og utpressing. Disse mafiasjefene er nesten alltid pensjonerte offiserer. Mange av våpnene stammer også fra Israels forsvar. De er stjålet av soldater som har tjenestegjort. Disse våpnene er også bredt tilgjengelig på svartebørsen.
=== Organisasjonsliv ===
Israels organisasjonsliv innbefatter blant annet av fagforeninger, miljøaktivistgrupper, idrettsorganisasjoner, veldedighetsorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, religiøse organisasjoner og organisasjoner for å ta imot innvandrere. Størst av alle fagforeningene er Histadrut – etablert i desember 1920 i Haifa – som er den israelske fagforeningskongressen og den største frivillige organisasjonen i Israel. Den ble grunnlagt som en jødisk fagforening som skulle forsikre sine medlemmer arbeidsformidling, sykepenger og forbrukerfordeler. Dens opprinnelige mål var å være et forbund for alle jødiske arbeidere under Palestinamandatet og befordre bosetning i området, arbeidernes rettigheter mot ledelsene og jødisk sysselsetting. I dag har foreningen 650 000 medlemmer.Det finnes en rekke veldedighetsorganisasjoner i Israel, hvorav den største er Yad Sarah, som arbeider for å gjøre livet enklere for syke, handikappede og eldre samt deres familier. De har i dag 103 avdelinger i Israel med mer enn 6000 frivillige. Blant andre veldedighetsorganisasjoner er Efrat som kjemper mot abort blant israelske kvinner; Hazon Yeshaya Soup Kitchens, et suppekjøkken som serverer omtrent 400 000 varme måltider hver måned ved 60 forskjellige utleveringsstasjoner;Blant religiøse organisasjoner er Edah Haredit (også kjent som Badatz) blant de største, som er en haredisk kommunal organisasjon i dagens Jerusalem. Organisasjonen forsyner det jødiske samfunnet med alle påkrevde fasiliteter, som kasjrut, mikveer og en rabbinerdomstol. De er kjent for å være antisionistiske, og de har fordømt sionisme som kjettersk og det motsatte av jødedom.
De to største idrettene i Israel er fotball og basketball, som styres av henholdsvis Det israelske fotballforbundet og Det israelske basketballforbundet. Det israelske fotballforbundet (IFA) ble etablert i 1928 og har vært medlem av FIFA siden 1929. De organiserer rundt tusen fotballag med unge barn, ungdom, voksne menn og kvinner, som innbefatter omtrent 30 000 registrerte spillere. Det israelske basketballforbundet organiserer Ligat Ha'al, den israelske toppbasketballigaen.
Den største og eldste av alle menneskerettighetsorganisasjonene i Israel er The Association for Civil Rights in Israel (ACRI), etablert i 1972 av akademikere fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem. ACRI er den eneste organisasjonen som arbeider med alle aspekter innen menneskerett og borgerrettighetsspørsmål i Israel og de okkuperte områdene.
=== Samferdsel ===
Transportsektoren i Israel er godt utviklet, og infrastrukturen blir fortløpende oppgradert for å imøtekomme kravene til befolkningsveksten, politiske faktorer, Israels forsvar, turisme og økt trafikk. Veinettet har en samlet lengde på 17 446 km, hvorav 144 km er motorvei.
Busstilbudet i Israel er godt utviklet, med Egged som det største busselskapet (nest størst i verden). Busstasjoner finnes i to typer, terminaler og sentrale terminaler, hvorav førstnevnte kan dekke ca. et dusin ruter og sistnevnte opptil hundre ruter. Den største, sentrale terminalen i landet er Tel Aviv Central Bus Station, som også er den største bussterminalen i verden. Israels jernbane består av 949 km spor (2008). Jernbanenettverket er mest utbygd ved kystslettene i vest, med sidespor til andre deler av landet. Jernbanen er statseid.
Israel har en total handelsflåte på 18 skip, hvorav én lastebåt, én kjemikalietanker og 16 containerskip. Per 2006 hadde Israel en sivil flyflåte på 53 fly (47 passasjerfly, fem transportfly og ett konvertibelt).Det er to internasjonale flyplasser i landet, der den største og mest kjente flyplassen er Ben Gurion internasjonale lufthavn (TLV) som ligger like ved Tel Aviv, destinasjon for de fleste internasjonale flygninger til Israel. Den andre, Ovda lufthavn, ligger lenger sør, i nærheten av Eilat. I tillegg er det flere mindre flyplasser rundt om i landet. Israels største flyselskap er El Al som tidligere var statseid, men som nylig ble privatisert. Fly går fra Israel til Nord-Amerika, Europa, Det fjerne østen og naboland i Midtøsten.
== Kultur ==
Israels varierte kultur kommer av den mangfoldig sammensatte befolkningen. Jøder fra hele verden har tatt med seg sine kulturelle og religiøse tradisjoner og dermed laget en smeltedigel av jødiske vaner, uttrykk og trosretninger. Israel er det eneste landet i verden hvor den hebraiske kalenderen er i bruk. Skole- og arbeidsferier reguleres etter de jødiske helligdagene, og den offentlige hviledagen er lørdag, den jødiske sabbaten. Israels store arabiske minoritet har etterlatt seg spor i den israelske kulturen innen områder som arkitektur, musikk og kokekunst.
=== Religion ===
Israel ble etablert som hjemland for det jødiske folket og er ofte referert til som den jødiske staten. Landets tilbakevendingslov gir alle jøder og alle av jødisk slekt retten til å få israelsk statsborgerskap. Det er full religionsfrihet i landet, men majoriteten – 76,1 % – av befolkningen bekjenner seg til jødedommen. Åtte prosent av de israelske jødene definerer seg selv som «harediske jøder» og 20 % anser seg selv som «sekulære jøder». Majoriteten av israelske jøder, 55 %, sier de er «tradisjonelle». De gjenværende 17 prosentene definerer seg selv som ortodokse jøder.Muslimer utgjør 16,2 % av befolkning, og er dermed Israels største religiøse minoritet. Israelske arabere, som utgjør 19,8 % av befolkningen, bidrar betydelig til denne andelen siden over fire femtedeler (82,6 %) av dem er muslimer. Av de gjenværende israelske araberne er 8,8 % kristne og 8,4 % drusere. Medlemmer av andre religiøse grupper, som buddhister og hinduister, er også representert i Israel, dog i et lite antall.Kristne utgjør totalt (per desember 2006) 2,1 % av den totale befolkningen i Israel, og består av både arabiske kristne og messaniske jøder.Byen Jerusalem er spesiell for jøder, muslimer og kristne, og mange viktige religiøse steder ligger her, som Vestmuren, Tempelberget, Al-Aqsa-moskéen og Den hellige gravs kirke. Ingen av disse stedene ligger riktignok i den delen av Jerusalem som er anerkjent som israelsk. Det ligger flere viktige, religiøse landemerker på Vestbredden, blant dem Jesu fødested og Rakels hvilested, Betlehem, og patriarkenes hule i Hebron. Det administrative sentrum for Bahai og Bábs gravmæle er lokalisert i Bahais verdenssenter i Haifa, og troslederen er begravet i Akko. Hvis man ser bort fra vedlikeholdspersonalet er det ikke noe Bahai-samfunn i Israel, selv om det er en pilegrimsdestinasjon.
=== Kunst og museer ===
Det israelske museet i Jerusalem er en av Israels viktigste, kulturelle institusjoner og huser Dødehavsrullene, sammen med en stor samling av jødisk og europeisk kunst. Israels nasjonale holocaustmuseum, Yad Vashem, huser verdens største arkiv av holocaustrelatert informasjon. På området til universitetet i Tel Aviv ligger Beth Hatefutsoth (Diaspora-museet), et interaktivt museum viet historien til jødiske samfunn rundt om i verden. Ved siden av de store museene i de større byene er det også gode kunstgallerier i mange landsbyer og kibbutzer.
=== Israelsk litteratur ===
Israelsk litteratur er hovedsakelig poesi og prosa skrevet på hebraisk, som en del av den hebraiske renessansen som et talt språk fra midten av det 19. århundre. Bare en liten del av litteraturen utgis på andre språk, slik som arabisk og engelsk. Ifølge israelsk lov må to eksemplarer av alt utgitt, trykket materiale i Israel oppbevares i det jødiske, nasjonale universitetsbiblioteket ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. I 2001 ble loven revidert til å innbefatte lyd- og videoopptak også, samt annet elektronisk utgitt media. I 2006 var 85 % av de 8 000 bøkene som var levert til biblioteket på hebraisk. Den hebraiske bokuka avholdes i juni hvert år og har blant annet bokbasarer, offentlig høytlesning og besøk av en rekke forfattere fra hele landet. I løpet av uka blir Israels øverste litteraturpris, Sapir-prisen, utdelt. I 1966 ble nobelprisen i litteratur tildelt Samuel Josef Agnon og den tysk-jødiske forfatteren Nelly Sachs.
=== Musikk ===
Israelsk musikk er påvirket av musikk fra hele verden. Jemenittisk musikk, hasidiske melodier, arabisk musikk, gresk musikk, jazz og pop-rock er alt en del av det israelske musikkbildet. Nasjonens religiøse folkemusikk, kjent som «Israels lands sanger», handler om pionerenes opplevelser da de bygget det jødiske hjemlandet. Blant Israels verdenskjente orkestre er Israel Philharmonic Orchestra, som har holdt på i over 70 år og som i dag holder over 200 konserter årlig. Det kommer også en rekke kjente musikere fra Israel. Noen har oppnådd internasjonal stjernestatus. Itzhak Perlman og Pinchas Zukerman er blant de internasjonalt anerkjente musikerne som er født i Israel. Israel har deltatt i Eurovision Song Contest nærmest hvert år siden 1973, vunnet konkurransen tre ganger og vært vertskap to ganger. Eilat har vært vertskap for sin egen internasjonale musikkfestival, Red Sea Jazz Festival (Rødehavsjazz-festivalen), hver sommer siden 1987. Som en fortsettelse på de sterke teatralske tradisjonene fra det jiddiske teateret i Øst-Europa, bevarer Israel den dynamiske teaterscenen. Israels eldste teatergruppe og nasjonale teater er Habima-teateret i Tel Aviv som ble grunnlagt i 1918.
=== Idrett ===
Sport og trening har ikke alltid vært spesielt viktig i jødisk kultur. Fysisk fostring var ansett som viktig i antikkens Hellas, men ble sett ned på som en uvelkommen forstyrrelse fra hellenismen. Maimonides, som både var rabbiner og lege, understrekte derimot viktigheten av fysisk aktivitet og å holde kroppen i form. Denne tilnærmingen fikk stor innflytelse i det 19. århundre i Max Nordaus kampanje for fysisk aktivitet, og i det 20. århundre da palestinernes sjefsrabbi, Abraham Isaac Kook, erklærte at «kroppen tjener sjelen og kun en frisk kropp kan sikre en frisk sjel».Maccabiah Games, en olympisk-lignende konkurranse for jødiske atleter, ble startet på 1930-tallet, og har blitt avholdt hvert fjerde år siden. De mest populære tilskuersportene i Israel i dag er fotball og basketball. Ligat ha'Al er landets øverste fotballdivisjon, og Ligat Winner er den største basketballigaen. Maccabi Tel Aviv B.C. har vunnet europamesterskapet i basketball fem ganger. Beersheba har blitt et nasjonalt sjakksenter og hjem for mange sjakkmestere fra tidligere Sovjetunionen. Byen var vertskap for verdensmesterskapet i lagsjakk i 2005, og det gis sjakkundervisning i byens barnehager. To år senere, i 2007, endte israeleren Boris Gelfand på delt andreplass i verdensmesterskapet i sjakk. Per dags dato har Israel vunnet seks olympiske medaljer, inkludert gullmedalje i brettseiling under Sommer-OL i 2004.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norsk
Engelsk
== Eksterne lenker ==
Styresett(hebraisk) Israel Government Portal (Med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(hebraisk) Prime Minister's Office, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(hebraisk) President of the State of Israel, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(engelsk) Knesset, den offisielle siden til Israels parlament
(hebraisk) The Supreme Court, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(engelsk) Ministry of Foreign Affairs, offisiell side
(hebraisk) Central Bureau of Statistics, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(engelsk) Ministry of Tourism, offisiell side
(engelsk) Ministry of Industry Trade & Labor Offisiell side
(engelsk) Ministry of Religion
(engelsk) Ministry of construction and HousingGenerelle referanser(engelsk) Encyclopædia Britannicas oppføring om Israel
(engelsk) BBCs landsprofil for Israel
(engelsk) Library of Congress Country Studies' oppføring om Israel
(engelsk) Columbia University-bibliotek, relatert til Israel
(engelsk) hWeb - Israel–Palestina i kart
(engelsk) Israels ambassade i Norge
(norsk) FN og konflikten i Israel og Palestina
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Israel i FN-sambandets nettsted Globalis.no
Media(engelsk) The Jerusalem Post
(engelsk) Ynet News, basert på Tel Aviv
(hebraisk) Israels offentlige kringkastingsselskap, statlig allmennkringkaster [1]
(engelsk) Israel National News
(engelsk) Kol Israel Voice of IsraelAnnet(engelsk) Israel hos WikiMapia
(norsk) Historiske og nåværende kart over Israel | thumb|[[Kadimas statsministerkandidat Tzipi Livni]] | 3,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestre_Grimevann | 2023-02-04 | Vestre Grimevann | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Lillesand', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Vestre Grimevann er en innsjø i Stigselvvassdraget i Lillesand kommune i Agder fylke. Innsjøen ligger 43,6 meter over havet og har et areal på 1,6 kvadratkilometer. Nedbørsfeltet er 21 kvadratkilometer. Årlig tilsig er 19 millioner kubikkmeter.Vestre Grimevann har ingen hovedinnløp, siden det er en sidegren av selve vassdragsstrengen, men flere mindre innløp. De viktigste er Dalebekk, Fiskebekk fra Øvre Fjellvann, Froholtbekken, Fossbekk og Budalsbekken fra Budalstjønna. Vestre Grimevann er forbundet med Østre Grimevann via en kanal som ble gravd ut på 1880-tallet. Kanalen er vannets utløp.
Vannet er rikt på fisk – det er seks forskjellige fiskeslag i Vestre Grimevann: ørret, abbor, røye, lagesild, ål og trepigget stingsild. På 1960 og 70-tallet ble flere av fiskeartene; ørret, røye og lagesild nesten utryddet på grunn av sur nedbør. I tiårene som fulgte gjennomførte Grimevann fiskelag et omfattende redningsprosjekt med innsjøkalking, bekkekalking og utsetting av stedegen fisk. Alle fiskestammene er i dag rehabilitert.
Informasjon om fritidsfiske og fiskekort finnes på nettsiden til Grimevann fiskelag. Sportsfiskeforeningen Skitt fiske har gode råd om fiske og fiskeplasser på sine nettsider.
Næringsgrunnlaget i området er skogbruk og jordbruk. Ved Vestre Grimevann ligger gårdsbrukene Tingsbekk, Froholt, Østre Grimenes, Øvre Grimenes og Vestre Buene. Vannet har vært en viktig ferdselsvei siden de første bosetninger ble etablert her allerede i folkevandringstiden.
Vannet ligger i et populært turområde og benyttes mye for rekreasjon, som bading, fisking og kanopadling. Populære utfluktsmål er Budalen, Synningtangen (Bjørketangen), Bukilen, Byttingsholmen og Beints kjøkken på Bærholmen.
Vestre Grimevann ble i 1993, sammen med resten av Stigselvvassdraget, vernet mot regulering og kraftutbygging gjennom Verneplan IV for vassdrag. (NVE kaller vassdraget Grimeelva.) Verneforskriftene er gitt i Forskrift om rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag.
Vestre Grimevann, sammen med Østre Grimevann, er drikkevannsreservoar for Lillesand kommune.
Etymologi: Tilsvarende opprinnelse som Grimenes.
| Vestre Grimevann er en innsjø i Stigselvvassdraget i Lillesand kommune i Agder fylke. Innsjøen ligger 43,6 meter over havet og har et areal på 1,6 kvadratkilometer. Nedbørsfeltet er 21 kvadratkilometer. Årlig tilsig er 19 millioner kubikkmeter.Vestre Grimevann har ingen hovedinnløp, siden det er en sidegren av selve vassdragsstrengen, men flere mindre innløp. De viktigste er Dalebekk, Fiskebekk fra Øvre Fjellvann, Froholtbekken, Fossbekk og Budalsbekken fra Budalstjønna. Vestre Grimevann er forbundet med Østre Grimevann via en kanal som ble gravd ut på 1880-tallet. Kanalen er vannets utløp.
Vannet er rikt på fisk – det er seks forskjellige fiskeslag i Vestre Grimevann: ørret, abbor, røye, lagesild, ål og trepigget stingsild. På 1960 og 70-tallet ble flere av fiskeartene; ørret, røye og lagesild nesten utryddet på grunn av sur nedbør. I tiårene som fulgte gjennomførte Grimevann fiskelag et omfattende redningsprosjekt med innsjøkalking, bekkekalking og utsetting av stedegen fisk. Alle fiskestammene er i dag rehabilitert.
Informasjon om fritidsfiske og fiskekort finnes på nettsiden til Grimevann fiskelag. Sportsfiskeforeningen Skitt fiske har gode råd om fiske og fiskeplasser på sine nettsider.
Næringsgrunnlaget i området er skogbruk og jordbruk. Ved Vestre Grimevann ligger gårdsbrukene Tingsbekk, Froholt, Østre Grimenes, Øvre Grimenes og Vestre Buene. Vannet har vært en viktig ferdselsvei siden de første bosetninger ble etablert her allerede i folkevandringstiden.
Vannet ligger i et populært turområde og benyttes mye for rekreasjon, som bading, fisking og kanopadling. Populære utfluktsmål er Budalen, Synningtangen (Bjørketangen), Bukilen, Byttingsholmen og Beints kjøkken på Bærholmen.
Vestre Grimevann ble i 1993, sammen med resten av Stigselvvassdraget, vernet mot regulering og kraftutbygging gjennom Verneplan IV for vassdrag. (NVE kaller vassdraget Grimeelva.) Verneforskriftene er gitt i Forskrift om rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag.
Vestre Grimevann, sammen med Østre Grimevann, er drikkevannsreservoar for Lillesand kommune.
Etymologi: Tilsvarende opprinnelse som Grimenes.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Grimevann fiskelag
Skitt Fiske Lillesand
Salg av fiskekort: mittfiske.no
Padle- og badetips: padleperler.no
Padleguide: adrenaline.no
Vassdragsplan for Stigselvvassdraget
Lagesildbestanden i Vestre Grimevann: niva.no
Kart med stedsnavn i Grimevannene | Vestre Grimevann er en innsjø i Stigselvvassdraget i Lillesand kommune i Agder fylke. Innsjøen ligger 43,6 meter over havet og har et areal på 1,6 kvadratkilometer. | 3,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asenv%C3%A5g%C3%B8y_fyrstasjon | 2023-02-04 | Asenvågøy fyrstasjon | ['Kategori:1921 i Norge', 'Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1921', 'Kategori:Byggverk i Ørland', 'Kategori:Fyr i Trøndelag', 'Kategori:Samferdsel i Ørland', 'Kategori:Sider med kart'] | Asenvågøy fyrstasjon er et fyr som ligger nord på Asen, om lag 9 km nordvest for Lysøysund i Ørland kommune i Trøndelag.
Fyret sto ferdig i 1921 og ble oppretta for å sikre trafikken under sildefisket mellom Stoksund og Lysøysundet. Fyret har ei unik havn der en kan legge til uansett vær.
6. oktober 1975 ble fyret avbemanna og automatisert. Stiftinga Frohavet har i dag tatt over drifta av fyret og om sommeren er det i perioder omvisning på fyret.
| Asenvågøy fyrstasjon er et fyr som ligger nord på Asen, om lag 9 km nordvest for Lysøysund i Ørland kommune i Trøndelag.
Fyret sto ferdig i 1921 og ble oppretta for å sikre trafikken under sildefisket mellom Stoksund og Lysøysundet. Fyret har ei unik havn der en kan legge til uansett vær.
6. oktober 1975 ble fyret avbemanna og automatisert. Stiftinga Frohavet har i dag tatt over drifta av fyret og om sommeren er det i perioder omvisning på fyret.
== Se også ==
Norske fyr
== Kilder ==
Norsk fyrliste 2008 – side 423
fyr.no
== Eksterne lenker ==
(en) Asenvågøy fyr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Asenvågsøya Fyrs Venner | |fylke= Trøndelag | 3,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hellas_under_Sommer-OL_1908 | 2023-02-04 | Hellas under Sommer-OL 1908 | ['Kategori:Hellas under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1908'] | Hellas under Sommer-OL 1908. 20 sportsutøvere fra Hellas deltok i tre sporter, friidrett, skyting og sykling, under Sommer-OL 1908 i London. Hellas kom på femtendeplass med tre sølvmedaljer.
| Hellas under Sommer-OL 1908. 20 sportsutøvere fra Hellas deltok i tre sporter, friidrett, skyting og sykling, under Sommer-OL 1908 i London. Hellas kom på femtendeplass med tre sølvmedaljer.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Eksterne lenker ==
Resultater og profilside Arkivert 18. mars 2009 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Hellas under Sommer-OL 1908. 20 sportsutøvere fra Hellas deltok i tre sporter, friidrett, skyting og sykling, under Sommer-OL 1908 i London. | 3,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikhalis_Dorizas | 2023-02-04 | Mikhalis Dorizas | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 21. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Greske diskoskastere', 'Kategori:Greske kulestøtere', 'Kategori:Greske spydkastere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Istanbul'] | Mikhalis Dorizas (gresk: Μιχάλης Δώριζας; født 16. april 1890 i Istanbul, død 21. oktober 1957 i Philadelphia) var en gresk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker; 1908 i London, 1912 i Stockholm og Ekstralekene 1906 i Aten.
Dorizas vant en olympisk sølvmedalje i friidrett under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på andreplass i spydkast fristil med resultatet 51,36 meter, vant gjorde Eric Lemming fra Sverige med et kast på 54,44 meter. Han deltok også i kulestøt og diskos, i diskos gresk stil ble han nummer fem.
| Mikhalis Dorizas (gresk: Μιχάλης Δώριζας; født 16. april 1890 i Istanbul, død 21. oktober 1957 i Philadelphia) var en gresk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker; 1908 i London, 1912 i Stockholm og Ekstralekene 1906 i Aten.
Dorizas vant en olympisk sølvmedalje i friidrett under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på andreplass i spydkast fristil med resultatet 51,36 meter, vant gjorde Eric Lemming fra Sverige med et kast på 54,44 meter. Han deltok også i kulestøt og diskos, i diskos gresk stil ble han nummer fem.
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i friidrett, spydkast fristil Hellas
(1906 Athen - Bronse i friidrett, steinstøt)
== Eksterne lenker ==
(en) Mikhalis Dorizas – Olympics.com
(en) Mikhalis Dorizas – Olympic.org
(en) Mikhalis Dorizas – Olympedia
(en) Mikhalis Dorizas – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(gr) Mikhalis Dorizas – Hellas olympiske komité
(en) Mikhalis Dorizas – Track and Field Statistics | Mikhalis Dorizas (gresk: Μιχάλης Δώριζας; født 16. april 1890 i Istanbul, død 21. | 3,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karen_Toller | 2023-02-04 | Karen Toller | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. august', 'Kategori:Dødsfall i 1742', 'Kategori:Fødsler i 1662', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn på 1600-tallet', 'Kategori:Nordmenn på 1700-tallet', 'Kategori:Norske godseiere', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Karen Toller (født 1662 i Tønsberg, død 13. august 1742 i Christiania) var en norsk skipsreder og godseier, og en av Christianias rikeste kvinner og største eiendomsbesittere tidlig på 1700-tallet. Hun var datterdatter av borgermester Anders Madssøn i Tønsberg og gift med Caspar Herman Hausmann (født 1653, død 1718). Fra sin far, den velstående overhoffrettsassessor Niels Toller, bragte hun med seg Nordre Frogner inn i sitt ekteskap, og hennes datter Karen arvet denne eiendommen etter farens død. Ekteparet hadde flere døtre samt sønnen Frederik Ferdinand Hausmann.
Etter Caspar Herman Hausmanns død i 1718 dro enken Karen Toller til København og krevde sin rett av kongen selv. Hun drev forretningene videre etter sin manns død. De omfattet drift av skip og eiendommer.
Hun var mormors mormor til (Johan Caspar) Herman Wedel-Jarlsberg, som var oppkalt med navnene Caspar Herman etter Karen Tollers ektemann Caspar Herman Hausmann.
| Karen Toller (født 1662 i Tønsberg, død 13. august 1742 i Christiania) var en norsk skipsreder og godseier, og en av Christianias rikeste kvinner og største eiendomsbesittere tidlig på 1700-tallet. Hun var datterdatter av borgermester Anders Madssøn i Tønsberg og gift med Caspar Herman Hausmann (født 1653, død 1718). Fra sin far, den velstående overhoffrettsassessor Niels Toller, bragte hun med seg Nordre Frogner inn i sitt ekteskap, og hennes datter Karen arvet denne eiendommen etter farens død. Ekteparet hadde flere døtre samt sønnen Frederik Ferdinand Hausmann.
Etter Caspar Herman Hausmanns død i 1718 dro enken Karen Toller til København og krevde sin rett av kongen selv. Hun drev forretningene videre etter sin manns død. De omfattet drift av skip og eiendommer.
Hun var mormors mormor til (Johan Caspar) Herman Wedel-Jarlsberg, som var oppkalt med navnene Caspar Herman etter Karen Tollers ektemann Caspar Herman Hausmann.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Den Norske Sjøfarts Historie (1923), bind 1, s. 452
Karen Toller Norsk biografisk leksikon | Karen Toller (født 1662 i Tønsberg, død 13. august 1742 i Christiania) var en norsk skipsreder og godseier, og en av Christianias rikeste kvinner og største eiendomsbesittere tidlig på 1700-tallet. | 3,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85shild_Stensrud | 2023-02-04 | Åshild Stensrud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Åshild Kristin Stensrud (født 11. november 1975 i Oslo) er en norsk vokalist som er mye brukt som korist på plateinnspillinger. Hun er også den norske utøver som har deltatt flest ganger som korist i Melodi Grand Prix. Per 2007 hadde hun deltatt i ni europeiske finaler og ti norske. I de norske finalene har hun deltatt på forskjellige solisters melodier, noe som krever at hun må lære seg flere melodier til hver konkurranse.
Stensrud har også skrevet både tekst og musikk til gospelsangen «Anywhere you go».
20. august 2007, 12. september 2007 og 22. oktober 2010 var hun med i Beat for beat.
Til vanlig er Stensrud frilanssanger, jobber i barnehage og skriver egne låter under artistnavnet «Kristin Hild».
| Åshild Kristin Stensrud (født 11. november 1975 i Oslo) er en norsk vokalist som er mye brukt som korist på plateinnspillinger. Hun er også den norske utøver som har deltatt flest ganger som korist i Melodi Grand Prix. Per 2007 hadde hun deltatt i ni europeiske finaler og ti norske. I de norske finalene har hun deltatt på forskjellige solisters melodier, noe som krever at hun må lære seg flere melodier til hver konkurranse.
Stensrud har også skrevet både tekst og musikk til gospelsangen «Anywhere you go».
20. august 2007, 12. september 2007 og 22. oktober 2010 var hun med i Beat for beat.
Til vanlig er Stensrud frilanssanger, jobber i barnehage og skriver egne låter under artistnavnet «Kristin Hild».
== Diskografi ==
SinglerVibe Goes On (1997), med Oslo Fluid & Jon Eberson
Do Do Do... (2004)
=== Deltar på ===
Kirkelig Kulturverksted: Destination ÆØÅ (1996)
Deepika: Deepika (1996)
Oslo Fluid: Dynamite (1997)
Reiseradioen & Solskinnsgutta: Kuling i skyggen (1997)
Gospelkoret Oslo KFUM: Encouraged (1998)
Lene Marlin: Where I'm Headed (1999)
Lene Marlin: Unforgivable Sinner (2000)
Klovner i kamp: Tykt og tynt (2001)
Klovner i kamp: Bjølsen hospital (2001)
Carola: Sov på min arm (2001)
Bigbang: Frontside Rock'n'Roll (2002)
Karoline Krüger: Jakobmesse – messe for mennesker i bevegelse (2003)
Maria: Breathing (2004)
Regnmakerne: Jorda vår skal danse (2004)
Maria: Breathing (2004)
Ravi & DJ Løv: Den nye arbæidsdagn (2005)
Gunstein Draugedalen: Djupe spor (2005)
Guri Schanke: Ven a bailar conmigo (2007)
Anne Marie Kvien: Barnet er født (2007)
The Marble Kings: Rebel Knight Sam (2008)
Safari: Thank You (2009)
Heine Totland: The Sunny Side (2009)
Carola: Christmas in Bethlehem (2009)
Stephen Brandt-Hansen: I julens lys (2009)
Anne Marie Kvien: Trøst (2011)
Torstein Sødal: Angels Sing (2011)
Torstein Sødal: Our Story (2011)
Jens Andreas Kleiven: Walk In the Light (2011)
Lillepri: Lillepri – Sangene fra TV-serien (2012)
Christer Mørkved: Fin som faen (2013)
Lillepri: Lillepri sesong 2 – Sangene fra TV-serien (2013)
Safari: I Still Need You (2015)
Marius Samuelsen: Karma Police (2016)
Marta Elise Bøshaugen Klungsøyr: From This Moment On (2016)
Norah Benatia: No Diggity (2016)
Ingeborg Fosse: Yellow (2016)
Ola Reistad: Millennium (2016)
Sigmund Ledaal: I Don't Want to Miss a Thing (2016)
Tessa Odden: Frozen (2016)
Torine Michelle Bjåland: Baby One More Time (2016)
Victoria Karlskås Andersen: Kiss Me (2016)
Ingeborg Fosse: Pretty Hurts (2016)
Marius Samuelsen: Uprising (2016)
Marta Elise Bøshaugen Klungsøyr: Running With the Wolves (2016)
Norah Benatia: Crazy in Love (2016)
Ola Reistad: If Only as a Ghost (2016)
Sigmund Ledaal: Can't Feel My Face (2016)
Tessa Odden: Video Games (2016)
Victoria Karlskås Andersen: Let Her Go (2016)
Torine Michelle Bjåland: Focus (2016)
Marius Samuelsen: Paradise (2016)
Nadia Warholm: Fly Away (2016)
Ingeborg Fosse: Faded (2016)
Ola Reistad: I'm Not the Only One (2016)
Sigmund Ledaal: 7 Years (2016)
Marta Elise Bøshaugen Klungsøyr: Chasing Pavements (2016)
Victoria Karlskås Andersen: Måndagsbarn (2016)
Norah Benatia: Lady Marmalade (2016)
Tessa Odden: Rather Be (2016)
Marius Samuelsen: Smells Like Teen Spirit (2016)
Ingeborg Fosse: 2AM (2016)
Norah Benatia: American Boy (2016)
Ola Reistad: I Found (2016)
Sigmund Ledaal: Hold Back the River (2016)
Marta Elise Bøshaugen Klungsøyr: You and I (2016)
Victoria Karlskås Andersen: Don't Let Me Down (2016)
Marius Samuelsen: Running to the Sea (2016)
Marius Samuelsen: The Show Must Go On (2016)
Norah Benatia: Seven Nation Army (2016)
Ola Reistad: Her kommer vinteren (2016)
Marta Elise Bøshaugen Klungsøyr: Elastic Heart (2016)
Norah Benatia: You Know I'm No Good (2016)
Ola Reistad: Wicked Game (2016)
Sigmund Ledaal: Pillowtalk (2016)
Marta Elise Bøshaugen Klungsøyr: Youth (2016)
Victoria Karlskås Andersen: Only Girl (In the World) (2016)
Victoria Karlskås Andersen: Dirty Diana (2016)
Marius Samuelsen: Paper Guns (2016)
Marius Samuelsen: Hey Jude (2016)
Norah Benatia: Toxic (2016)
Norah Benatia: Dangerous Woman (2016)
Ola Reistad: Heal (2016)
Ola Reistad: Book of Love (2016)
Victoria Karlskås Andersen: Aliens (2016)
Victoria Karlskås Andersen: House of the Rising Sun (2016)
Marius Samuelsen: Love Runs Out (2016)
Marius Samuelsen: Sweet Dreams (2016)
Norah Benatia: Love on Top (2016)
Norah Benatia: Killing Me Softly (2016)
Ola Reistad: I Will Wait (2016)
Ola Reistad: Thinking Out Loud (2016)
Marius Samuelsen: Hjerteknuser (2016)
Norah Benatia: Uptown Funk (2016)
Idol: Idol 2016 (2016)
Jahn Teigen-hyllest: En hyllest til Jahn Teigen (2016)
Solveig Slettahjell: Live at Victoria (2018)
Ten Sing: Ten Sing 50 år – De utrolige (2018)
== Eksterne lenker ==
(en) Åshild Stensrud på Internet Movie Database
(no) Sangene i Beat for beat program 4 – 2007/2008 | Åshild Kristin Stensrud (født i Oslo) er en norsk vokalist som er mye brukt som korist på plateinnspillinger. Hun er også den norske utøver som har deltatt flest ganger som korist i Melodi Grand Prix. | 3,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/London_Business_School | 2023-02-04 | London Business School | ['Kategori:0°V', 'Kategori:1964 i Storbritannia', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Handelshøyskoler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skoler i Storbritannia', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1964'] | London Business School er en av de ledende handelshøyskolene i verden. Institusjonen ble grunnlagt i 1964 som en del av University of London, og ligger i den vestlige enden av Regents Park i nordvestre London.
| London Business School er en av de ledende handelshøyskolene i verden. Institusjonen ble grunnlagt i 1964 som en del av University of London, og ligger i den vestlige enden av Regents Park i nordvestre London.
== Utdanning ==
London Business School tilbyr studier på master og doktorgradsnivå. Skolen har til enhver tid rundt 2000 mastergradsstudenter og 60 doktorgradsstipendiater.
Skolen har disse mastergradsprogrammene:
MBA (15 – 21 måneder, heltid)
Executive MBA (20 måneder, deltid), 4 ulike program
Sloan Fellowship (11 måneder, heltid)
Master in Management (11 måneder, heltid)
Master in Finance (11 måneder, heltid)Skolen er rangert som en av verdens beste i de fleste rankinger av universiteter som tilbyr ledelsesutdannelser. I 2009 kåret Financial Times både MBA og EMBA-programmene ved London Business School til nr 1 i verden. Det amerikanske økonomitidsskrifet Forbes kåret samme år London Business School som det beste 2-årige MBA-programmet utenfor USA.London Business School er kjent for sin internasjonale profil. Hvert år uteksamineres ca. 800 mastergradskandidater fra over 80 land. Skolen samarbeider med Columbia Business School i New York og Hong Kong University i Kina om felles EMBA-program.
Skolen tilbyr også videreutdanning for ledere gjennom åpne kurs og skreddersydde programmer for bedrifter.
== Forskning ==
London Business School har 150 vitenskapelige ansatte, fordelt på 16 forskningssentra og instittuter. Skolen ble i 2009 rangert av The Higher Education Funding Council for England (HEFCE) som en klar nr 1 i Storbritannia innen forskning innen ledelses- og forretningsfag (management and business studies), med 55% av forskningsvirksomheten klassifisert som ledende i verden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
London Business School – nettsted | London Business School er en av de ledende handelshøyskolene i verden. Institusjonen ble grunnlagt i 1964 som en del av University of London, og ligger i den vestlige enden av Regents Park i nordvestre London. | 3,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cinema_(band) | 2023-02-04 | Cinema (band) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1982', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Yes'] | Cinema var et kortlivet progressiv rock-band som ble startet i 1982 av to tidligere medlemmer av Yes, Alan White og Chris Squire, sammen med sørafrikaneren Trevor Rabin. White og Squire var i Los Angeles i 1982 og fant ut at de ville starte et nytt band etter at Yes ble oppløst året før. De møtte Rabin, og sammen dannet de bandet Cinema. Planen var å spille inn og utgi et album med låter hovedsakelig komponert av Rabin. Bandet skiftet navn til Yes i 1983.
| Cinema var et kortlivet progressiv rock-band som ble startet i 1982 av to tidligere medlemmer av Yes, Alan White og Chris Squire, sammen med sørafrikaneren Trevor Rabin. White og Squire var i Los Angeles i 1982 og fant ut at de ville starte et nytt band etter at Yes ble oppløst året før. De møtte Rabin, og sammen dannet de bandet Cinema. Planen var å spille inn og utgi et album med låter hovedsakelig komponert av Rabin. Bandet skiftet navn til Yes i 1983.
== Bandets historie - fra Cinema til Yes ==
Chris Squire, Alan White og Trevor Rabin startet innspilling av demoer som en trio, men Squire tok etter hvert kontakt med sin tidligere kollega i Yes, Jon Anderson, for å høre om han var interessert i å bidra som vokalist på enkelte av låtene. Anderson takket ja til å høre på demoene, og likte det han hørte. Han ble med i studio og sang inn sine bidrag, og takket også ja til å bli medlem av det nye bandet.Senere ble Tony Kaye med i Cinema, også han var original- og tidligere medlem av Yes. Til å begynne med hadde ikke Kaye lyst til å forplikte seg til flere plateinnspillinger og turneer, men etter en kort periode der Eddie Jobson (kjent fra Roxy Music) var involvert, ombestemte Kaye seg.Bandet satte i gang med å skrive flere nye låter, men under innspillingen av det som skulle bli albumet 90125, mente både managementet og plateselskapet at de skulle skifte navn til Yes. Da bandet inneholdt hele fire tidligere medlemmer, syntes også medlemmene at dette var logisk, og dermed «gjenopplivet» de Yes.
En instrumental-låt på Yes-albumet 90125 heter «Cinema», og den vant Grammy i 1983 for beste rock-instrumental.
== Besetning ==
Jon Anderson – vokalist
Chris Squire – bass og vokalist
Alan White – trommer
Trevor Rabin – gitar, keyboard og vokalist
Tony Kaye – keyboard
== Se også ==
Yes
Anderson Bruford Wakeman Howe
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cinema på MusicBrainz
(en) Cinema på Songkick
(en) Notes From the Edge
(en) YesWorld.com | Cinema var et kortlivet progressiv rock-band som ble startet i 1982 av to tidligere medlemmer av Yes, Alan White og Chris Squire, sammen med sørafrikaneren Trevor Rabin. White og Squire var i Los Angeles i 1982 og fant ut at de ville starte et nytt band etter at Yes ble oppløst året før. | 3,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuskokwim | 2023-02-04 | Kuskokwim | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Alaska', 'Kategori:Elver i USA', 'Kategori:Nedbørfelt til Stillehavet i USA'] | Kuskokwim (yupik: Kusquqvak) er ei 1 165 km lang elv i det sørvestre Alaska i USA. med unntak av det aller øverste løpet er elva bred og flat over det hele, og er dermed en nyttig transportrute for mange typer fartøyer.
Elva har utspring i flere grener i det sentrale og sørlige Alaska. Den 400 km lange North Fork begynner i Kuskokwimfjellene, rundt 320 km vest-sørvest for Fairbanks og renner mot sørvest i et vidt dalføre. South Fork (320 km) begynner i den sørvestre delen av Alaskakjeden, vest for Mount Gerdine og renner nord-nordvetover gjennom fjellene. De to grenene løper sammen nær Medfra og renner derfra mot sørvest.
I det sørvestre Alaska kommer elva ut fra Kuskokwimfjellene i et enormt slettelandskap med utallige innsjøer, sør for elva Yukon, omringet av endeløse granskoger. Elva passerer en rekke eskimo-landsbyer, herunder Aniak. Sørvest for Bethel, den største bosetningen langs elva, vider den seg ut til et bredt, sumpete delta som munner ut i Kuskokwimbukta rundt 80 km sør-sørvest for Bethel.
| Kuskokwim (yupik: Kusquqvak) er ei 1 165 km lang elv i det sørvestre Alaska i USA. med unntak av det aller øverste løpet er elva bred og flat over det hele, og er dermed en nyttig transportrute for mange typer fartøyer.
Elva har utspring i flere grener i det sentrale og sørlige Alaska. Den 400 km lange North Fork begynner i Kuskokwimfjellene, rundt 320 km vest-sørvest for Fairbanks og renner mot sørvest i et vidt dalføre. South Fork (320 km) begynner i den sørvestre delen av Alaskakjeden, vest for Mount Gerdine og renner nord-nordvetover gjennom fjellene. De to grenene løper sammen nær Medfra og renner derfra mot sørvest.
I det sørvestre Alaska kommer elva ut fra Kuskokwimfjellene i et enormt slettelandskap med utallige innsjøer, sør for elva Yukon, omringet av endeløse granskoger. Elva passerer en rekke eskimo-landsbyer, herunder Aniak. Sørvest for Bethel, den største bosetningen langs elva, vider den seg ut til et bredt, sumpete delta som munner ut i Kuskokwimbukta rundt 80 km sør-sørvest for Bethel.
== Eksterne lenker ==
(en) Kuskokwim River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kuskokwim (yupik: Kusquqvak) er ei 1 165 km lang elv i det sørvestre Alaska i USA. med unntak av det aller øverste løpet er elva bred og flat over det hele, og er dermed en nyttig transportrute for mange typer fartøyer. | 3,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trevor_Rabin | 2023-02-04 | Trevor Rabin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmmusikkomponister', 'Kategori:Fødsler 13. januar', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Keyboardister fra USA', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Johannesburg', 'Kategori:Plateprodusenter fra USA', 'Kategori:Progressiv rock', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sørafrikanske gitarister', 'Kategori:Sørafrikanske keyboardister', 'Kategori:Yes-medlemmer'] | Trevor Charles Rabin (født 13. januar 1954 i Johannesburg) er en sørafrikansk-født musiker, låtskriver og plateprodusent med statsborgerskap i USA, mest kjent for sin tid som medlem av progressiv rock-gruppen Yes i tiden 1983 til 1994. I den senere tiden har han blitt en kjent komponist av filmmusikk.
| Trevor Charles Rabin (født 13. januar 1954 i Johannesburg) er en sørafrikansk-født musiker, låtskriver og plateprodusent med statsborgerskap i USA, mest kjent for sin tid som medlem av progressiv rock-gruppen Yes i tiden 1983 til 1994. I den senere tiden har han blitt en kjent komponist av filmmusikk.
== Tidlige år i Sør-Afrika ==
Rabin kommer fra en familie av klassisk skolerte musikere, og hans far Godfrey var første-fiolinist i Johannesburg Philharmonic Orchestra. Trevor Rabin gikk på pianoskole før han som 12-åring oppdaget gitaren. Hans foreldre oppmuntret ham til å bli så god som mulig på instrumentet, og var støttende i hans valg å spille rock, selv om de foretrakk klassisk selv. Trevor har selv beholdt sin interesse for klassisk musikk, og har senere arrangert og dirigert en rekke orkestere i Sør-Afrika. Rabin nevner Arnold Schönberg, Tchaikovsky, Cliff Richard med The Shadows, The Beatles og Jimi Hendrix som sine første inspirasjonskilder.
Hans to første band, The Conglomeration og Freedom's Children spilte blant annet progressiv rock og hard rock. Freedom's Children var et band med tekster som kritiserte Sør-Afrikas regjering og spesielt apartheidpolitikken. I denne perioden ble Rabin også ofte brukt som studiomusiker, og spiller bass og gitar på en del jazz-album med sørafrikanske artister. Under avtjeningen av verneplikten i den sørafrikanske hæren som 19-åring, tjenestegjorde han i underholdningsavdellingen.
I 1974 startet Trevor Rabin gruppen Rabbitt sammen med Neil Cloud (trommer), Ronnie Robot (bass) og Duncan Faure (keyboard, gitar og vokal). Rabbitt startet rett før Rabin ble dimittert i 1974, og allerede i 1975 begynte de å bli populære i Johannesburg der de spilte på rockeklubben Take It Easy. Deres første single var en coverversjon av Jethro Tulls «Locomotive Breath», en låt som også var med på bandets første album, Boys Will Be Boys som ellers bare inneholdt originale komposisjoner av Trevor Rabin.
Rabbitts andre album, A Croak and a Grunt in the Night ble utgitt i 1977. Trevor Rabin vant det året en rekke South African Sarie Music Awards, Sør-Afrikas versjon av Spellemannprisen. De forsøkte å dra nytte av denne populariteten ved å skaffe seg en platekontrakt i USA med selskapet Capricorn, men på grunn av den verdensomspennende boikotten av Sør-Afrika og regjeringens apartheidpolitikk, kunne de ikke komme noe særlig videre. Rabin besluttet å forlate Rabbitt og Sør-Afrika for å flytte til England. Rabbitt uten Rabin spilte inn ytterligere ett album før de la ned bandet i 1978.
== Studiomusiker i England og USA ==
Trevor Rabin flyttet til London i 1978, og spilte inn sitt første solo-album, Beginnings. Han fortsatte som studiomusiker og produsent i England, og spilte inn sitt andre solo-album Face To Face, som ble kritisert i Rolling Stone for å være for blankpolert med for søte ballader, men han fikk også ros for hans tekniske kvaliteter som musiker. Han ga ut solo-album nummer tre, Wolf i 1981 før han flyttet til Los Angeles og skrev kontrakt med plateselskapet Geffen Records. Han spilte inn noen demoer med diverse musikere, og låtene skulle senere dukke opp i et annet prosjekt.
Geffen sa opp kontrakten med Rabin i 1982, men han beholdt låtene for å eventuelt spille de inn og gi ut et fjerde solo-album. Han hadde mye å gjøre som studiomusiker på denne tiden, så han lot solo-prosjektet vente.
== Cinema, som ble Yes ==
Mens han planla sin videre karriere, vurderte han på et tidspunkt å bli med i Asia som da bestod av de tidligere Yes-medlemmene Steve Howe og Geoff Downes. Hans multi-instrument talent gjorde ham nå til en av musikkverdenens mest ettertraktede, og han takket ikke ja til Asia med en gang fordi han ville se an andre tilbud først.
I Los Angeles møtte han en dag bassisten Chris Squire og trommeslageren Alan White, tidligere medlemmer av Yes. Yes hadde offisielt sluttet å eksistere i april 1981, så de snakket om å starte et nytt band sammen. Rabin likte dette og takket nei til Asia for å starte bandet Cinema. De likte hverandres idéer, og startet tidlig i 1982 å spille inn materiale til et album.
Produsent Trevor Horn (som var vokalist på Yes-albumet Drama fra 1980) jobbet sammen med bandet, som nå var blitt utvidet med Tony Kaye (også med bakgrunn fra Yes) på keyboard. I løpet av åtte måneder i 1982 begynte det som skulle bli albumet 90125 å ta form. En av de sangene som hadde mest hit-potensial var «Owner of a Lonely Heart», en rockelåt med et saftig gitar-riff. Plateselskapet Atco Records likte låtene, men ønsket at de skulle skaffe en vokalist. På denne tiden var Rabin både vokalist og gitarist i Cinema.
Trevor Horn fikk tilbud om å bli med, men med «marerittet» fra Yes-turneen i 1980-81 friskt i minne, takket han nei. Ved en mer eller mindre tilfeldighet, kom Squire i snakk med sin gamle Yes-kollega Jon Anderson. De snakket om å gjøre noe sammen, og Squire ga Anderson en demo av det Cinema hadde spilt inn, og nevnte sånn tilfeldig at de var på let etter en vokalist. Anderson hørte på demoen og ba om å få bli med i Cinema.
== Yes og filmmusikk ==
Anderson kom inn i studio veldig sent i prosessen, og la vokalen oppå Rabins eksisterende vokal-spor. Fordi Cinema nå inneholdt fire tidligere medlemmer av Yes, bestemte de seg for at det ville bli enklere å markedsføre seg som Yes enn som Cinema og skiftet dermed navn på bandet. Denne gjenopstandelsen av Yes ble tatt i mot med varierte følelser hos fans og musikkpressen, men både «Owner of a Lonely Heart» og «Leave It» ble store hits verden over. Albumet 90125 solgte over seks millioner enheter mellom 1983 og 1985 og er fremdeles Yes' mest-selgende album. Albumet var også med på å skaffe Yes en ny, yngre fanskare.
Tidlig i 1986 begynte Yes med innspillingen av et nytt album. Det var planen at Trevor Horn skulle produsere også denne gangen, men han trakk seg på grunn av konflikter mellom ham, Anderson og Squire. Til slutt bestemte Trevor Rabin seg for å produsere selv, og i 1987 kom albumet Big Generator. Dette albumet ble kritisert for å høres mere ut som et Trevor Rabin solo-album enn et Yes-album, og populariteten fra årene før var nesten forsvunnet. Etter turneen forlot Anderson bandet, og Rabin gikk tilbake til solo-karrieren. Hans fjerde soloalbum ble kalt Can't Look Away, og ble utgitt i 1989.
Etter et par år med bråk i Yes-leieren, sluttet man nå fred med Anderson Bruford Wakeman Howe som ble ansett som et rivaliserende Yes. Resultatet ble at alle åtte (fire fra ABWH og fire fra Yes) slo seg sammen til ett stort Yes og ga ut albumet Union. Etter en suksessfull turné, bestemte plateselskapet at Rabin, Anderson, White, Squire og Kaye skulle fortsette som Yes. Rabin satte så i gang med innspilling av et nytt Yes-album der han benyttet mange banebrytende teknikker. I 1994 kom albumet Talk ut, og Rabin var en av de første produsentene i verden som benyttet digital innspilling av musikk. Dessverre ble ikke Talk den salgs-suksessen den hadde fortjent å bli. Her forente Rabin og Anderson sine talenter og lagde noe av den beste Yes-musikken verden hadde hørt på mange år. På grunn av den dårlige interessen besluttet Rabin at han nå var ferdig i Yes.
I 2008 ble Trevor kontaktet og spurt om han ville være en del av turneen In the Presence, men måtte takke nei fordi han var opptatt med andre ting som ikke kunne vente. I 2010 var Rabin, Jon Anderson og Rick Wakeman, alle tre tidligere medlemmer av Yes, i gang med planlegging av et nytt band. Bandet Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman, først kjent som Anderson, Rabin and Wakeman (ARW) ble offisielt presentert i januar 2016 og det ble offentliggjort at de arbeidet med musikk til et album. Anderson hevdet sin rett til å benytte Yes-navnet og endringen av bandnavnet ble kunngjort under en pressekonferanse 9. april 2017. Det annonserte albumet ble satt på vent da de først ønsket å spille konserter. De fikk med bassisten Lee Pomeroy og trommeslageren Lou Molino III og spilte en rekke konserter i USA fra oktober til desember 2016. Bandet fortsatte turneen med konserter i Israel, Europa og Japan i mars og april 2017. Den planlagte utgivelsen av et studioalbum skulle så etterfølges av konserter i 2020/21 men disse planene ble satt på vent. Etter at de fullførte turneen Quintessential Yes: The 50th Anniversary Tour i 2018 ble bandet først lagt på is og senere oppløst.
I 1991 fikk Rabin statsborgerskap i USA, og har de siste årene skrevet musikk til flere filmer.
== Diskografi ==
=== Med Rabbitt ===
Boys Will Be Boys (1975)
A Croak and a Grunt in the Night (1977)
Morning Light (maxi-singel) (1977)
1972-1978: Limited Souvenir Edition (EP) (1978)
=== Med Yes ===
90125 (1983)
9012Live: The Solos (1985, konsertalbum)
Big Generator (1987)
Union (1991)
Talk (1994)
Union Live (2011, konsertalbum - innspilt i 1991)
=== Soloalbum ===
Trevor Rabin (1978) også kjent som Beginnings (2003)
Face to Face (1979)
Wolf (1981)
Can't Look Away (1989)
Live in LA (2003)
90124 (2003)
Jacaranda (2012)
=== Filmmusikk ===
Con Air (1997) (med Mark Mancina)
Armageddon (1998) (med Harry Gregson-Williams)
Enemy of the State (1999) (med Harry Gregson-Williams)
Deep Blue Sea (1999)
Gone in 60 Seconds (2000)
The 6th Day (2000)
Remember the Titans (2000)
American Outlaws (2001)
The One (2001)
Rock Star (2001)
National Treasure (2004)
Exorcist: The Beginning (2004)
The Great Raid (2005)
Coach Carter (2005) (med Ashanti)
Flyboys (2006)
The Guardian (2006)
Snakes on a Plane (2006)
Hot Rod (2007)
National Treasure: Book of Secrets (2007)
Get Smart (2008)
G-Force (2009)
12 Rounds (2009)
Race to Witch Mountain (2009)
S.M.A.S.H. (2009)
The Scorcerer's Apprentice (2010)
I Am Number Four (2011)
5 Days of War (2011)
The Movement (2011)
Grudge Match (2013)
Max (2015)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Trevor Rabin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trevor Rabin på Internet Movie Database
(sv) Trevor Rabin i Svensk Filmdatabas
(da) Trevor Rabin på Filmdatabasen
(da) Trevor Rabin på Scope
(fr) Trevor Rabin på Allociné
(en) Trevor Rabin på AllMovie
(en) Trevor Rabin hos The Movie Database
(en) Trevor Rabin på Apple Music
(en) Trevor Rabin på Discogs
(en) Trevor Rabin på MusicBrainz
(en) Trevor Rabin på Spotify
(en) Trevor Rabin på Songkick
(en) Trevor Rabin på Last.fm
(en) Trevor Rabin på AllMusic
Trevor Rabin på Twitter
Trevor Rabin på Facebook
Trevor Rabin på Myspace
Diskografi på Yescography
Intervju (August 2006) | Trevor Charles Rabin (født 13. januar 1954 i Johannesburg) er en sørafrikansk-født musiker, låtskriver og plateprodusent med statsborgerskap i USA, mest kjent for sin tid som medlem av progressiv rock-gruppen Yes i tiden 1983 til 1994. | 3,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tony_Kaye_(musiker) | 2023-02-04 | Tony Kaye (musiker) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske keyboardister', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Leicester', 'Kategori:Progressiv rock', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Yes-medlemmer'] | Tony Kaye (egentlig Anthony John Selvidge, født 11. januar 1946 i Leicester i England) er en britisk keyboardist, mest kjent for sin tid som pianist og organist i progressiv rock-bandet Yes i periodene 1968 til 1971 og 1983 til 1995. Kaye var den originale pianisten og organisten i Yes, og ble i 1971 erstattet med Rick Wakeman. Etter den første tiden med Yes startet han prog-rockgruppen Badger. Senere var han med på å starte bandene Flash og Detective før han i 1981 spilte på Badfingers siste album. For tiden spiller han i bandet Circa: som blant annet har med det tidligere Yes-medlemmet Billy Sherwood. Både Kaye og Sherwood er også med i bandet Yoso, sammen med blant andre den tidligere Toto-vokalisten Bobby Kimball.
| Tony Kaye (egentlig Anthony John Selvidge, født 11. januar 1946 i Leicester i England) er en britisk keyboardist, mest kjent for sin tid som pianist og organist i progressiv rock-bandet Yes i periodene 1968 til 1971 og 1983 til 1995. Kaye var den originale pianisten og organisten i Yes, og ble i 1971 erstattet med Rick Wakeman. Etter den første tiden med Yes startet han prog-rockgruppen Badger. Senere var han med på å starte bandene Flash og Detective før han i 1981 spilte på Badfingers siste album. For tiden spiller han i bandet Circa: som blant annet har med det tidligere Yes-medlemmet Billy Sherwood. Både Kaye og Sherwood er også med i bandet Yoso, sammen med blant andre den tidligere Toto-vokalisten Bobby Kimball.
== Tidlige år, Yes og Badger ==
Han var med i en rekke jazzband på 1960-tallet før han i 1968 ble invitert av Chris Squire til å bli med i et nytt band han hadde startet, nemlig Yes. Kaye spilte på de tre første albumene til Yes, Yes, Time and a Word og The Yes Album før han ble sparket på grunn av sin uvillighet til å spille moderne synthesizere og Mellotron, noe Wakeman var kjent for å gjøre.
Sammen med David Foster, som hadde skrevet en del sanger sammen med Yes, startet han i 1972 bandet Badger, som ga ut to album. Konsertalbumet One Live Badger i 1973 og White Lady i 1974. Han turnerte med David Bowie i 1975 og 1976, og ble så med i bandet Detective. De ga ut albumene Detective og It Takes One To Know One i 1977 samt en promo-plate kalt Live From The Atlantic Studios i 1978.
== Badfinger, Detective og Cinema/Yes ==
Kaye hadde nå flyttet til Los Angeles, og ble med Badfinger på turné i 1979. Han var også med å spille inn albumet Say No More med bandet i 1981. Da Badfinger la bandet på is i 1982 var Kaye usikker på om han skulle fortsette videre som soloartist, eller takke ja til invitasjonen fra Chris Squire om å bli med i et nytt band han kalte Cinema. Dette bandet hadde også Alan White på trommer og Trevor Rabin på gitar. Han valgte å bli med i Cinema, og ble dermed i 1983 med på å gjenopplive Yes da Jon Anderson kom med i bandet.
Etter fire album og tolv år til med Yes, sluttet han. Han tilbød seg å hjelpe til i kulissene dersom de trengte ham, men det ble ikke noe av. Han jobbet ikke noe særlig i musikkbransjen på slutten av 1990-tallet, men de siste årene har han vært med på prosjekter som The Neil Deal, et hyllest-band til ære for Neil Young, og han er for tiden med i bandet Circa: som han har gitt ut to album sammen med. I 2008 var han igjen på turné med Badfinger.
== Diskografi ==
med The Federals
«Boot Hill»/«Keep on Dancing with Me» (1963)
«Brazil»/«In a Persian Market» (1963)
«Marlena»/«Please Believe Me» (1964)
«Twilight Time»/«Lost and Alone» (1964)
«A Bucketful of Love»/«Leah» (1965)
«What I'd Say» (1966)
«Dance with a Dolly»/«The Climb» (1967)med Winston's Fumbs
«Real Crazy Apartment»/«Snow White» – (innspilt i 1967, utgitt på samlealbumet Nuggets II – Original Artyfacts from the British Empire and Beyond 1964–1969 (2001))med Yes
Yes (1969)
Time and a Word (1970)
The Yes Album (1971)
Yesterdays (1975, samlealbum)
90125 (1983)
9012Live: The Solos (1985)
Big Generator (1987)
Union (1991)
Talk (1994)med Flash
Flash (1972)med Badger
One Live Badger (1973)
White Lady (1974)
Dean's List (1998, samlealbum)med Detective
Detective (1977)
It Takes One To Know One (1978)med Badfinger
Say No More (1981)med CIRCA:
CIRCA: 2007 (2007)
CIRCA: Live (2008)
CIRCA: HQ (2009)
CIRCA: Overflow (2009)
And So On (2011)
Live From Here There & Everywhere (2013)
Valley of the Windmill (2016)med Yoso
Yoso (2009)Billy Sherwood & Tony Kaye
Live in Japan (2016)
=== Gjesteartist (utvalg) ===
Topo D. Bil – «Witchi Tai To» (1969)
Bonzo Dog Band – Let's Make Up and Be Friendly (1972)
Eddie Harris – E.H. in the U.K. (1974), Moog på «I Waited For You» og «Conversations Of Everything And Nothing» med Chris Squire, Alan White, Steve Winwood og Albert Lee.
Murray Head – Say It Ain't So (1975) - Piano på «Someone's Rockin' my Dreamboat».
David Bowie – Station to Station (1976): Kaye spiller på konsertopptak som er bonusspor på nyutgivelsene fra 1991 og 2010.
Diverse artister – Pigs & Pyramids—An All Star Lineup Performing the Songs of Pink Floyd (2002)
Diverse artister – Back Against the Wall (2005)
Daniela Torchia – Have No Fear (2005), også på den spanske versjonen av albumet - Sin Miedo
Diverse artister – Return to the Dark Side of the Moon (2006)
Diverse artister – From Here to Infinity (2007); re-released as Rock Infinity (2007)
Diverse artister – Led Box: The Ultimate Tribute to Led Zeppelin (2008)
Diverse artister – Abbey Road: A Tribute to The Beatles (2009)
John Wetton – Raised in Captivity (2011), på sporene «The Human Condition» og «Don't Misunderstand Me»
The Prog Collective (2012)
Diverse artister – Songs of the Century: An All-Star Tribute to Supertramp (2012)
The Prog Collective (2012)
Edison's Lab – Edison's Lab EP (2012)
Diverse artister – The Fusion Syndicate (på sporet «Atom Smashing») (2012)
Diverse artister – Fly Like an Eagle: An All-Star Tribute to Steve Miller Band (2013), på Take the Money and Run
David Bowie – Live Nassau Coliseum '76 (2017)
Peter Banks - Be Well, Be Safe, Be Lucky... The Anthology (2018)
David Cross og Peter Banks - Crossover (2020)
== Se også ==
Yes
Badger
Jon Anderson
Badfinger
Circa:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tony Kaye (musician) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tony Kaye på Internet Movie Database
(en) Tony Kaye på Discogs
(en) Tony Kaye på MusicBrainz
(en) Tony Kaye på Spotify
(en) Tony Kaye på Songkick
(en) Tony Kaye på Last.fm
(en) Tony Kaye på AllMusic
Tony Kayes diskografi
The Neil Deal offisielt nettsted
Tony Kaye på MySpace | Tony Kaye (egentlig Anthony John Selvidge, født 11. januar 1946 i Leicester i England) er en britisk keyboardist, mest kjent for sin tid som pianist og organist i progressiv rock-bandet Yes i periodene 1968 til 1971 og 1983 til 1995. | 3,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stigselvvassdraget | 2023-02-04 | Stigselvvassdraget | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Agders geografi', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', "Kategori:Birkenes' geografi", 'Kategori:Lillesands geografi', 'Kategori:Nedbørfelt til Skagerrak', 'Kategori:Vassdrag i Norge'] | Stigselvvassdraget i Agder begynner i Birkenes kommune, i noen mindre tjern som drenerer til Langevann, 230 meter over havet. Total lengde på vassdraget er regnet til litt under 41 km fra Tvitjønna til fjorden ved Kaldvell øst i Lillesand. Nedbørsfeltets areal er ca. 75 km².
Fra Tvittjønna (242 moh.) og Langevann (230 moh.) renner Stigselva til Steinsvannet/Østervann (217 moh.). Dette vannet får også tilførsel fra Skrelletjenn (ca. 221 moh.) og fra Vestervann (222 moh.). Fra Østervann danner Stigselva kommunegrense mellom Birkenes og Grimstad, og renner gjennom Ålekjerrvann og noen mindre høler til Hundlandsvannet (183 moh.). En del mindre tjern og vann fra Grimstadsiden renner også ut i Hundlandsvannet. Deretter får elva vanntilførsel fra Beislandstjenna og Beislandsvannet (180 moh.). Gjennom flere mindre tjønn og høler når elva den stille flytende Storelona og Stigslelona (169 moh.) og videre til Lindvann (122 moh.).
Etter Lindvann krysser elva kommunegrensen mot Lillesand, først til Lille (84 moh.) og Store Eftevann (64 moh.). Etter utløpet herfra kalles hovedelva Grima eller Grimeelva. Grima renner vestover til eidet mellom Vestre- og Østre Grimevann. Begge disse vannene ligger på samme nivå (44 moh.).
Vestre Grimevann har også vanntilførsel fra Øvre Fjellvannet (69 moh.) og en del myrdrag og tjern på Birkenessiden av kommunegrensen, fra Budalstjønna, og fra Tvieidtjønna (som i flomtider renner ut både i Vestre og Østre Grimevann).
Ut i Østre Grimevann renner ellers bare vann fra Eftevannet, og fra noen mindre tjern, Skjebbetjønn, Ormetjønn, Svartetjønn og Kaldvelltjønnane.
Østre Grimevann har et areal på 3.94 km², og er klart det største vannet i vassdraget, fulgt av Vestre Grimevann, Steinsvannet/Østervann, Lindvannet, Beislandsvannet, Hundlandsvannet og Store Eftevann.
Det nederste stykket av vassdraget, mellom Østre Grimevann og Kaldvellfjorden har mange navn. Den er kjent som Stigselva, Stikselva, Grima, Kaldvella eller Kaldvellelva. Vassdraget var for en del år siden preget av sur nedbør og fiskedød, men kalking av vassdraget har ført til at fisken igjen er kommet tilbake. Lokal innsats fra kommunen og fra foreningen Skitt Fiske Lillesand har gjort elva og områdene langs den til et mye brukt rekreasjonsområde, til glede for lokalbefolkningen, turister og sportsfiskere i særdeleshet.
Stigselvvassdraget har lang historie for utnyttelse av vannkraften, gårdsmøller og kverner, sagbruk og tresliperier. Vassdraget ble i 1993 vernet mot kraftutbygging gjennom Verneplan IV for vassdrag.
| Stigselvvassdraget i Agder begynner i Birkenes kommune, i noen mindre tjern som drenerer til Langevann, 230 meter over havet. Total lengde på vassdraget er regnet til litt under 41 km fra Tvitjønna til fjorden ved Kaldvell øst i Lillesand. Nedbørsfeltets areal er ca. 75 km².
Fra Tvittjønna (242 moh.) og Langevann (230 moh.) renner Stigselva til Steinsvannet/Østervann (217 moh.). Dette vannet får også tilførsel fra Skrelletjenn (ca. 221 moh.) og fra Vestervann (222 moh.). Fra Østervann danner Stigselva kommunegrense mellom Birkenes og Grimstad, og renner gjennom Ålekjerrvann og noen mindre høler til Hundlandsvannet (183 moh.). En del mindre tjern og vann fra Grimstadsiden renner også ut i Hundlandsvannet. Deretter får elva vanntilførsel fra Beislandstjenna og Beislandsvannet (180 moh.). Gjennom flere mindre tjønn og høler når elva den stille flytende Storelona og Stigslelona (169 moh.) og videre til Lindvann (122 moh.).
Etter Lindvann krysser elva kommunegrensen mot Lillesand, først til Lille (84 moh.) og Store Eftevann (64 moh.). Etter utløpet herfra kalles hovedelva Grima eller Grimeelva. Grima renner vestover til eidet mellom Vestre- og Østre Grimevann. Begge disse vannene ligger på samme nivå (44 moh.).
Vestre Grimevann har også vanntilførsel fra Øvre Fjellvannet (69 moh.) og en del myrdrag og tjern på Birkenessiden av kommunegrensen, fra Budalstjønna, og fra Tvieidtjønna (som i flomtider renner ut både i Vestre og Østre Grimevann).
Ut i Østre Grimevann renner ellers bare vann fra Eftevannet, og fra noen mindre tjern, Skjebbetjønn, Ormetjønn, Svartetjønn og Kaldvelltjønnane.
Østre Grimevann har et areal på 3.94 km², og er klart det største vannet i vassdraget, fulgt av Vestre Grimevann, Steinsvannet/Østervann, Lindvannet, Beislandsvannet, Hundlandsvannet og Store Eftevann.
Det nederste stykket av vassdraget, mellom Østre Grimevann og Kaldvellfjorden har mange navn. Den er kjent som Stigselva, Stikselva, Grima, Kaldvella eller Kaldvellelva. Vassdraget var for en del år siden preget av sur nedbør og fiskedød, men kalking av vassdraget har ført til at fisken igjen er kommet tilbake. Lokal innsats fra kommunen og fra foreningen Skitt Fiske Lillesand har gjort elva og områdene langs den til et mye brukt rekreasjonsområde, til glede for lokalbefolkningen, turister og sportsfiskere i særdeleshet.
Stigselvvassdraget har lang historie for utnyttelse av vannkraften, gårdsmøller og kverner, sagbruk og tresliperier. Vassdraget ble i 1993 vernet mot kraftutbygging gjennom Verneplan IV for vassdrag.
== Referanser == | | vannstreng = Stigselva–Store Eftevannet–Grimeelva–Austre Grimevann–Kaldvellelva | 3,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_fotball_for_menn | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet i fotball for menn | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1930', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:VM i fotball for menn'] | Verdensmesterskapet i fotball for menn arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer. Det har blitt arrangert hver gang siden 1930, med unntak av 1942 og 1946 på grunn av andre verdenskrig. Regjerende verdensmester, fra VM i 2022, er Argentina.
Med unntak av det første mesterskapet, der deltakerne ble invitert, har samtlige turneringer krevd kvalifiseringspill. Det er nå 32 land som får spille i sluttspillet, der en plass er reservert vertslandet. Kvalifiseringen arrangeres av kontinentforbundene: AFC (omtrent hele Asia og Australia), CAF (Afrika), CONCACAF (Nord-Amerika og De karibiske øyer pluss Guyana, Surinam og Fransk Guyana), CONMEBOL (resten av Sør-Amerika), OFC (Oseania bortsett fra Australia) og UEFA (Europa og Israel, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Kypros).
Brasil er mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, de er også de eneste som har deltatt i samtlige VM-sluttspill. Tyskland har dessuten kvalifisert seg til samtlige mesterskap de har kunnet spille, og dermed bare vært borte fra VM i 1930, som de takket nei til, og i 1950, der Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ikke fikk delta som følge av andre verdenskrig. Italia har også vært med i samtlige VM bortsett fra fire, i 1930, der de takket nei, og i 1958, 2018 og 2022 der de ikke kvalifiserte seg. England meldte seg ut av FIFA i 1928 etter uenigheter om finansiering av amatørspillere, og debuterte i VM først i 1950. Argentina har deltatt i de fleste sluttspillene, det eneste VM de ikke har greid å kvalifisere seg til er VM i 1970. Dessuten deltok de ikke i kvalifiseringene til VM i 1938, 1950 og 1954.
I tillegg til Brasils fem gull, har Italia og Tyskland fire gull, Argentina tre, Frankrike og Uruguay har to og England og Spania har ett hver. Brasil, Tyskland, Spania og til dels Argentina er de eneste som har vunnet VM i en annen verdensdel (Argentina vant i Mexico, som er del av Nord-Amerika, som stort sett regnes som en annen verdensdel enn Sør-Amerika). Av disse har Argentina og Tyskland vunnet VM på hjemmebane. Spania den eneste som ikke har vunnet på eget kontinent.
| Verdensmesterskapet i fotball for menn arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer. Det har blitt arrangert hver gang siden 1930, med unntak av 1942 og 1946 på grunn av andre verdenskrig. Regjerende verdensmester, fra VM i 2022, er Argentina.
Med unntak av det første mesterskapet, der deltakerne ble invitert, har samtlige turneringer krevd kvalifiseringspill. Det er nå 32 land som får spille i sluttspillet, der en plass er reservert vertslandet. Kvalifiseringen arrangeres av kontinentforbundene: AFC (omtrent hele Asia og Australia), CAF (Afrika), CONCACAF (Nord-Amerika og De karibiske øyer pluss Guyana, Surinam og Fransk Guyana), CONMEBOL (resten av Sør-Amerika), OFC (Oseania bortsett fra Australia) og UEFA (Europa og Israel, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Kypros).
Brasil er mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, de er også de eneste som har deltatt i samtlige VM-sluttspill. Tyskland har dessuten kvalifisert seg til samtlige mesterskap de har kunnet spille, og dermed bare vært borte fra VM i 1930, som de takket nei til, og i 1950, der Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ikke fikk delta som følge av andre verdenskrig. Italia har også vært med i samtlige VM bortsett fra fire, i 1930, der de takket nei, og i 1958, 2018 og 2022 der de ikke kvalifiserte seg. England meldte seg ut av FIFA i 1928 etter uenigheter om finansiering av amatørspillere, og debuterte i VM først i 1950. Argentina har deltatt i de fleste sluttspillene, det eneste VM de ikke har greid å kvalifisere seg til er VM i 1970. Dessuten deltok de ikke i kvalifiseringene til VM i 1938, 1950 og 1954.
I tillegg til Brasils fem gull, har Italia og Tyskland fire gull, Argentina tre, Frankrike og Uruguay har to og England og Spania har ett hver. Brasil, Tyskland, Spania og til dels Argentina er de eneste som har vunnet VM i en annen verdensdel (Argentina vant i Mexico, som er del av Nord-Amerika, som stort sett regnes som en annen verdensdel enn Sør-Amerika). Av disse har Argentina og Tyskland vunnet VM på hjemmebane. Spania den eneste som ikke har vunnet på eget kontinent.
== Historie ==
Den første kampen mellom to landslag ble spilt mellom England og Skottland i 1870. To år senere ble den første offisielle kampen spilt mellom dem. De to var en stund de eneste landslagene i verden, men etter hvert kom også Wales og Irland. Da de fire lands forballforbund ble enige om samme regler, ble det spilt turneringer dem imellom, det såkalte British Home Championship, omtrent «Det britiske innenriksmesterskapet». FIFA ble dannet i 1904, og i 1906 kom England med. Det første arrangementet FIFA sto bak var Fotball under Sommer-OL 1908, der landene stilte med tilnærmet førstelag. Det ble tilsammen fem lag som stilte, Frankrike, Danmark, Storbritannia, Sverige og Nederland. FIFA fikk også medlemmer fra Sør-Amerika i tiden rett før eller under første verdenskrig.
OL ble stadig mer populært, og særlig OL i 1920 ble et stort mesterskap. Imidlertid ble skillet mellom profesjonelle og amatørspillere et politisk problem. England krevde at en spiller som fikk noen form for kompensasjon utover nødvendige utgifter skulle anses som profesjonell, og dermed ikke kunne delta i OL. FIFA var uenig, og dette igangsatte stridigheter mellom FIFA og England som medførte at England og de andre britiske lagene trakk seg fra FIFA i 1928. Innen den tiden hadde FIFA forstått at begrensningene som lå i OLs idealer om amatører var en hemsko, og de satte i gang prosessen med å arrangere et verdensmesterskap hvor også profesjonelle spillere kunne delta.
=== 1930–1938: De første mesterskap ===
Uruguay ble tildelt mesterskapet i 1930 i konkurranse med Spania, Nederland, Ungarn, Italia og Sverige, ettersom landet var dobbelt regjerende olympiske mestre og hadde hundreårsjubileum for uavhengigheten. På grunn av den dyre og lange reisen, var det ingen europeiske lag som virket interessert i å delta. To måneder før mesterskapet skulle begynne hadde ingen europeiske lag meldt seg på, og FIFAs leder Jules Rimet måtte be Belgia, Frankrike, Romania og Jugoslavia om å bli med. Uruguay ble verdensmester på hjemmebane, med USA som beste ikke-søramerikanske lag og Jugoslavia som beste europeiske lag. Ingen lag fra Afrika, Asia eller Oseania stilte. Tilsammen 13 lag stilte, og de ble delt inn i fire grupper, der gruppevinnerne møttes i semifinaler. Uruguay gikk gjennom turneringen ubeseiret, og ble tidenes første verdensmester.
Til VM i Italia i 1934 ble oppmøtet av europeiske lag større, mens de regjerende mesterne ble igjen i Uruguay. Mer kontroversielt enn det var at flere land anså VM for å ha vært diktert av Benito Mussolini, og at bestikkelse av dommere i stor grad tillot tøft italiensk spill mot Spania, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Imidlertid inkluderte VM for første gang et afrikansk lag, Egypt. Det ble tilsammen 16 lag som stilte i sluttspillet, etter at 32 lag hadde meldt seg på til kvalifiseringen, og turneringen ble spilt som en ren cup, der man begynte med åttendedelsfinale.
VM i Frankrike i 1938 inkluderte det første laget fra De karibiske øyer, Cuba og det første asiatiske laget, Nederlandsk India (nå Indonesia). Til gjengjeld var Brasil det eneste laget fra Sør-Amerika som stilte, Argentina og Uruguay stilte ikke som protest mot at turneringen for andre gang på rad ble holdt i Europa. Som i Italia fire år tidligere ble også dette arrangert som rent cupspill. Det var 16 lag som skulle delta, men Østerrike fikk sitt FIFA-medlemskap inndratt etter Anschluss og ni av deres spillere ble tatt ut til et stortysk landslag. Italia vant igjen, og forsvarte dermed sitt VM-gull.
=== 1950–1970: Brasils gullalder ===
Andre verdenskrig stoppet VM i 1942 og 1946, og i forkant av VM i Brasil i 1950 ble det bestemt at Tyskland og Japan ikke kunne være med. Imidlertid fikk Italia og Østerrike lov til å være med; Østerrike trakk seg senere fra kvalifiseringen. Argentina, Ecuador og Peru trakk seg under kvalifiseringen til VM, noe som betød at de gjenværende søramerikanske lagene kvalifiserte seg automatisk, Brasil som vert, og Paraguay, Bolivia og Uruguay (Venezuela stilte ikke før 1966). Flere andre lag trakk seg også, stort sett på grunn av økonomiske problemer. Trekningen besto opprinnelig av 15 lag, men India og Frankrike, som begge hadde kommet med etter at andre lag allerede hadde trukket seg, meldte avbud før første kamp.Brasil ønsket at VM skulle spilles med et innledende gruppespill, slik at alle lag var garantert minst tre kamper, noe som ville gi flere kamper. Etter nøling godtok FIFA dette, og denne turneringsformen har, med enkelte variasjoner, blitt benyttet siden. I 1950 ble det spilt ekstraomganger i de gruppespillkampene som endte uavgjort. Det ble ikke spilt finaler etter cup-format i dette verdensmesterskapet. De fire lagene som gikk videre fra gruppespillet, spilte mot hverandre i en finale-gruppe. Selve turneringen ble overraskende vunnet av Uruguay da de slo hjemmefavoritten i den avgjørende kampen. På tross av at mange nye lag deltok i kvalifiseringen, var det bare England som debuterte i 1950.
I VM i 1954 deltok for første gang kommunistiske land fra bak Jernteppet (unntatt Sovjetunionen og Øst-Tyskland), og også Sør-Korea. Gruppene ble satt opp etter seeding slik at de to presumptivt beste i en gruppe ikke møtte hverandre, og heller ikke de to dårligste. Tyskland var tilbake etter utestengelsen, og de vant VM for første gang etter å ha slått favorittene Ungarn i finalen. VM i 1954 var det mest målrike gjennom tidene (fram til 2018), med 5,4 mål per kamp, og fram mot VM 1962 sank målsnittet drastisk til et nivå som senere har vært stabilt. I neste VM ble seedingen droppet, og i tillegg ble også ekstraomgangene i gruppespill sløyfet. Målgjennomsnitt ble introdusert, men bare mellom de to beste, eller etter at det hadde vært spilt en utslagskamp (play-off) mellom lagene med like mange poeng. Dette medførte at Nord-Irland, med langt dårligere målgjennomsnitt enn Tsjekkoslovakia, kom foran Tsjekkoslovakia etter å ha slått dem i utslagskamp. Ungarn tapte på samme måte mot Wales, som var med i sluttspillet for første og per 2018 siste gang.
Da VM i 1962 ble tildelt Chile ble det første gangen at et VM ble arrangert i Sør-Amerika uten at det medførte at land trakk seg. I Europa var det bare Romania som trakk seg fra kvalifiseringen. Formatet var som i Sverige, bare med målgjennomsnitt som skilte lag som endte på lik poengsum. Argentina tapte for England på denne måten. Ekstraomganger på en halv time gjaldt i samtlige utslagskamper. Reglene tilsa også at dersom det fortsatt var uavgjort etter utslagskamp, ville vinneren bli kåret ved loddtrekning. Unntaket fra denne regelen var selve finalen. Brasil gikk gjennom turneringen ubeseiret og forsvarte tittelen som de vant i VM i Sverige.I VM i 1966 kom det ingen nyvinninger, men turneringen ble boikottet av afrikanske lag. En rekke afrikanske stater hadde erklært selvstendighet som del av avkoloniseringen og dermed opprettet fotballandslag, men FIFA mente at lagene ikke holdt sportslige kvaliteter til å få en friplass til VM, og de ble sendt ut til ekstra kvalifisering mot lag fra Asia og Oseania. Det afrikanske kontinentforbundet CAF protesterte, og seksten lag fra hele kontinentet trakk seg. Vertsnasjonen England vant etter å ha slått Vest-Tyskland i finalen, mens Nord-Korea ble første lag fra Asia som nådde kvartfinalen etter å ha slått Italia i gruppespillet.
I VM i 1970 ble gule og røde kort introdusert for første gang i VM. Advarsler og utvisninger hadde eksistert før, men de symbolske kortene var ikke med før i denne turneringen. Målgjennomsnitt ble erstattet av målforskjell. Afrikas protester var nå tatt til følge slik at kontinentet fikk en friplass til sluttspillet, og Marokko ble det første afrikanske laget som kvalifiserte seg siden 1934. Brasil vant turneringen, og ble dermed det første laget som vant tre VM-titler; laget, hvor blant andre Pelé, Jairzinho, Carlos Alberto og Rivelino spilte, er senere blitt regnet av blant annet World Soccer som tidenes beste fotballag.
=== 1974–1990: Større turneringer, mer geografisk spredt deltakerfelt ===
I VM i 1974 gikk gruppevinnerne videre til mellomspillsgrupper. Dette formatet ble stående til og med VM i 1982. I 1974 deltok også Australia for første gang, og med dette hadde samtlige kontinenter deltatt i et VM-sluttspill. I VM i 1978 ble straffesparkkonkurranse etter ekstraomganger innført for å erstatte loddtrekning som avgjørelse på uavgjorte kamper i cupspill-kampene. Mesterskapet i 1978 ble for første gang avholdt i Argentina, og ble sterkt preget av politiske undertoner, da en militærjunta under ledelse av Jorge Rafael Videla styrte landet med jernhånd. Det var protester fra blant annet Amnesty International og lokale voldelige motstandsgrupper under oppladningen til mesterskapet, men selve turneringen foregikk uten voldelige hendelser. Argentina vant mesterskapet, deres første VM-tittel etter å ha vunnet 12 søramerikanske mesterskap, men ikke uten kontroverser på banen: dommeren Antonio Garrido tillot svært tøft spill i gruppespillkampen mot Ungarn og Peru slapp inn seks mål i en for dem betydningsløs siste gruppekamp, noe som førte til at Argentina vant gruppa på målforskjell.I VM i 1982 ble antall lag økt fra 16 til 24. Ellers var systemet en variant av det doble gruppespillformatet som ble spilt i 1974 og 1978. I VM i 1986 ble imidlertid mellomgruppespill sløyfet, og man gikk tilbake til cupspill med åttendedelsfinaler etter gruppespill.
Italia vant VM 1982, deres første tittel siden 1930-tallet, og gikk opp likt med Brasil med tre VM-titler. Paolo Rossi ble turneringens store spiller for dem med seks mål, alle i mellomgruppespillet og utslagskampene, etter å ha kommet tilbake fra en toårs karantene for kampfiksing. Argentina var tilbake som mestre i 1986, ledet av Diego Maradona, som spesielt i kvartfinalen mot England gjorde seg bemerket; han scoret to mål, det ene ved en hands som dommeren ikke straffet, det andre ved å drible bort hele Englands forsvar fra egen banehalvdel. Vest-Tyskland var tapende finalist begge ganger, men tok revansje over Argentina i VM i Italia 1990, og ble dermed det tredje laget som hadde vunnet tre VM-titler. Finalen i 1990 ble avgjort ved et straffespark fra Andreas Brehme i en turnering som ble preget av få mål. Kamerun ble i samme turnering det første afrikanske laget som nådde kvartfinalen i VM.
=== 1994–2022: VM over hele kloden ===
I 1990 kom regelen om at antall scorede mål skilte lag som hadde lik målforskjell. Dette fikk betydning for Norge i VM i 1994. På grunn av manglende mål og defensivt spill i VM i 1990, ble det bestemt foran VM i 1994 at man skulle gi tre poeng for seier og ett for uavgjort; IFAB innførte også andre regelendringer på denne tiden, som forbud mot tilbakespill til keeper og en klargjøring av offsideregelen. Dette ga resultater, og VM 1990 er pr. 2018 fortsatt det målfattigste noensinne.
VM 1994 ble en stor kommersiell suksess, med 96 prosent av alle billetter solgt og det høyeste tilskuersnitt for noe mesterskap fram til 2018. Brasil ble verdensmester for fjerde gang etter å ha slått Italia på straffesparkkonkurranse i finalen, den første gangen dette ble nødvendig for å avgjøre en VM-finale.
I VM i 1998 ble formatet utvidet til 32 lag. Dermed var det bare de to beste fra hver pulje som gikk videre. Vertsnasjonen Frankrike ble verdensmester, den første nye mester siden 1978. VM 2002 var det første mesterskapet som ble holdt i to forskjellige land, Japan og Sør-Korea. Det var også første gang mesterskapet ble arrangert i Asia. Brasil ble verdensmester for femte gang, mens Sør-Korea nådde bronsefinalen, hvor de tapte for Tyrkia.
Fra 2002 til 2018 var VM dominert av europeiske land, med Argentinas finaleplass i VM 2014 som eneste unntak. Italia vant sin fjerde VM-tittel i 2006 i Tyskland, Spania vant sin første VM-tittel og ble dermed det første europeiske land som vant utenfor sitt eget kontinent i Sør-Afrika 2010, og Tyskland vant VM i Brasil 2014. Sør-Afrika 2010 var også det første VM i Afrika, og dermed har VM blitt avholdt på alle kontinenter utenom Oseania. Frankrike ble verdensmester for andre gang i 2018 etter å ha slått Kroatia, det minste landet etter folketall som har nådd en VM-finale siden 1950, i finalen.
I VM 2022 i Qatar vant Argentina for tredje gang, denne gang med 35 år gamle Lionel Messi som kaptein og turneringens store spiller.
== Deltakerland ==
Samtlige land som er godkjent av FIFA kan delta. Per januar 2013 betyr det samtlige selvstendige land i verden med noen få unntak. I tillegg kan enkelte land som ikke er selvstendige, men likevel godkjent av FIFA, delta. Land som ikke er godkjent av FIFA er som oftest ikke godkjent på grunn av mangelfulle forutsetninger for et levende fotballmiljø. For eksempel har de færreste av disse landene eget seriespill for fotballklubber.
Det har forekommet at land har, på grunn av korrupsjon, krig eller andre årsaker, blitt midlertidig utestengt av FIFA. Dette skjedde blant andre Vest-Tyskland i 1950 etter 2. verdenskrig og Jugoslavia i 1994. I kvalifiseringen til VM i 2014 ble for eksempel Brunei utestengt.
Amerikansk Samoa
De amerikanske Jomfruøyer
Anguilla
Aruba
Bermuda
De britiske Jomfruøyer
Caymanøyene
Cookøyene
Curaçao
England
Færøyene
Gibraltar
Guam
Hong Kong
Macao
Montserrat
Nord-Irland
Ny-Caledonia
Puerto Rico
Skottland
Tahiti
Turks- og Caicosøyene
WalesSelvstendige land som ikke er medlem av FIFA
Kiribati
Marshalløyene
Mikronesiaføderasjonen
Monaco
Nauru
Palau
Tuvalu
VatikanstatenKvalifiseringen foregår stort sett slik at det er en intern kvalifisering i de enkelte kontinentale organisasjonene, og et visst antall lag fra hver verdensdel får kvalifisere seg. Dette gjaldt ikke til det første VM, men deretter ble kvalifisering introdusert; først som utslagskamper og etter hvert i små grupper hvor lagene møtte hverandre hjemme og borte.
V - Vertsland
M - Regjerende verdensMesterAntall deltakende lag reflekterer hvor mange det var planlagt å være, ikke hvor mange som faktisk spilte. Brøkdeler innebærer at lag fra forskjellige verdensdeler møttes til play-off.
== Vertsland ==
Hvert VM blir arrangert i ett vertsland. Et unntak ble gjort til VM i 2002, da Sør-Korea og Japan arrangerte sammen. FIFA Council (som tidligere het FIFAs eksekutivkomité) bestemmer hvilket land som blir vertsland, etter regler som FIFA selv fastlegger underveis i utdelingsprosessen.
På grunn av Europa og Sør-Amerikas klare dominans i fotball, ble turneringene på 1900-tallet hovedsakelig arrangert i de to verdensdelene. Det første VM ble lagt til Uruguay, og det neste til Italia. Lange avstander og store reisekostnader gjorde at mange land valgte å ikke delta. Blant annet var det bare fire europeiske lag som deltok i mesterskapet i Uruguay i 1930. Til det andre verdensmesterskapet boikottet regjerende verdensmester Uruguay som svar på uteblivelsen av mange europeiske lag til VM i 1930. De andre søramerikanske lagene sendte ikke sine beste spillere. I 1938 var det bare Brasil som deltok fra Sør-Amerika.
Fra 1958 begynte FIFA en praksis med å arrangere VM annenhver gang i Amerika og i Europa. Per 2014 har de søramerikanske landene Argentina, Brasil (to ganger), Chile og Uruguay arrangert VM, mens Colombia ble tildelt VM i 1986, men måtte trekke seg av økonomiske årsaker. I Europa har VM blitt arrangert elleve ganger; i Italia (to ganger), Frankrike (to ganger), Tyskland (to ganger), Sveits, Sverige, England, Spania og Russland. VM har blitt arrangert i Nord-Amerika tre ganger; i Mexico (to ganger) og i USA.
I 1998 bestemte FIFA at tildelinger av VM skulle følge rotasjonsprinsippet, der alle verdensdelene er med. I 2002 ble det første mesterskapet arrangert i Asia, da Japan og Sør-Korea ble tildelt vertskapet. I 2010 ble arrangementet gjennomført i Sør-Afrika. 30. oktober 2007 ble Brasil valgt som vertsland for mesterskapet i 2014. Det var andre gang et latinamerikansk land arrangerte VM for andre gang (Mexico arrangerte i 1970 og i 1986). Den 2. desember 2010 ble Russland tildelt VM i fotball 2018 og Qatar ble valgt som vertsnasjon for VM i fotball 2022. VM i 2026 er tildelt de tre landene på det nordamerikanske fastland: USA, Mexico og Canada.
== Trofé ==
Verdensmesteren blir gitt et vandretrofé som landet får beholde til neste VM. Trofeet er av gull, mens nasjonen som må gi den fra seg etter ikke å ha forsvart den, får en forgylt kopi. Samtlige deltakere får en medalje.
Jules Rimet-trofeet, trofeet som ble brukt fra 1930 til 1970, hadde utformingen av en kvinne med vinger, sannsynligvis Nike, som bærer en tikantet kopp. Trofeet ble først «stjålet» av Ottorino Barassi, en italiensk sportsfunksjonær, under andre verdenskrig, da han fryktet at den ville bli konfiskert av nazistene. Han oppbevarte trofeet under sengen sin og returnerte det til FIFA etter krigen. Også i 1966 ble trofeet stjålet, denne gangen av en mann som kalte seg «Johnson», men som het Edward Betchley. Han krevde løsepenger, men ble etter kort tid arrestert - uten trofeet. Det ble senere funnet av hunden Pickles. Det engelske fotballforbundet hadde i mellomtiden fått laget en kopi av trofeet. Kopien var laget av gullbelagt bronse og ble kjøpt på auksjon av FIFA for £254 000 i 1997, og gitt til fotballmuseet i Manchester.
Det ekte trofeet ble i England frem til 1970, da Brasil ble verdensmester for tredje gang og vant det til odel og eie. Trofeet ble i 1983 nok en gang stjålet, og man antar at tyvene har smeltet den ned. Etter at Brasil fikk Jules Rimet-trofeet, ble det igangsatt en konkurranse om design på det nye trofeet. Vinneren ble Silvio Gazzaniga. Han beskrev vinnerbidraget slik:
«The lines spring out of the base, rising in spirals, stretching out to receive the world. From the remarkable dynamic tensions of the compact body of the sculpture rise the figures of two athletes at the stirring moment of victory.»
Trofeet ble laget i 18 karat gull og brukt først under VM i 1974, da Tyskland vant den. Trofeet er på vandring frem til 2042, da en ny vil måtte lages ettersom det ikke er plass til flere vinnernavn på plaketten i bunnen av trofeet. Etter 2042 vil den bli stående i FIFAs lokaler.
== Vinnere ==
Uruguay vant gull i de to første VM de deltok i (de boikottet VM i både 1934 og i 1938). De kom til semifinalen i VM i 1954, men tapte både den og bronsefinalen. Deretter kvalifiserte de seg ikke til neste VM. I 1970 ble det en ny semifinale og et nytt bronsefinaletap, men deretter varierte det fra å ikke kvalifisere seg til gruppespill. VM i 2010 ble en tilbakekomst for Uruguay, som kom til semifinalen. De tapte bronsefinalen mot Tyskland i en jevn kamp.
Italia har vært en fast deltaker i VM siden de vant i 1934. De gikk bare glipp av mesterskapene i 1958 og 2018. Imidlertid hadde Italia en dårlig periode fra sitt andre gull i 1938 frem til 1970. I tillegg til 1958-fiaskoen endte alle de andre VM mellom 1938 og 1970 med at Italia gikk ut i gruppespillet. I 1970 kom Italia til finalen, som de tapte mot Brasil. De fulgte opp med en fiasko i 1974, men mellom 1978 og 2006 gikk de videre fra gruppespillet i alle mesterskap, og vant tittelen igjen i 1982 og 2006. Siden dette har Italia ikke gått videre fra gruppespillet.
Tyskland (fra 1954 til 1990 som Vest-Tyskland) vant på sitt første forsøk etter krigen, i 1954. De har siden levert stabilt gode resultater, med kvartfinaler som dårligste resultat, inntil 2018 hvor de ble utslått i gruppespillet. De vant VM igjen i 1974, 1990 og 2014, og kom til finalen i 1966, 1982, 1986 og 2002. De kom på tredjeplass i 1970, 2006 og 2010.
Brasil tok sølv i 1950 før de vant i 1958 og 1962. VM i 1966 ble en skuffelse med bare gruppespill, men de vant igjen i 1970. Deretter ble det andrerundespill og semifinaler før Brasil igjen ble verdensmestere i 1994. De fulgte opp med sølv i 1998 og gull igjen i 2002. De siste fem VM har imidlertid endt i fire kvartfinaler og en bronsefinale.
England vant VM i 1966, men har siden opplevd få høydepunkter. Engelskmennene kom på fjerdeplass i 1990 og 2018, men har ellers stort sett hatt problemer med å komme seg til semifinalene. I 1974, 1978 og 1994 lyktes de ikke engang å kvalifisere seg til VM.
Argentina var i sin store periode fra de vant sitt første VM, i 1978, fram til 1990. I 1982 kom de til andre gruppespill, i 1986 vant de VM og i 1990 kom de til finalen. Deretter har Argentina stort sett kommet til kvartfinalen eller bare til gruppespillet, før de i 2014 igjen spilte i finalen og i 2022 vant de sin tredje VM-tittel.
Frankrike har hatt varierende resultater både før og etter de vant for første gang i 1998. De tok bronse i 1958, men forsvant igjen ved å ikke kvalifisere seg til neste VM. Deretter var det først i 1982 de markerte seg med en fjerdeplass og i 1986 med en ny tredjeplass. På tross av at de ikke kvalifiserte seg til verken VM i 1990 eller 1994, vant de VM på hjemmebane i 1998. Neste VM kom de blant de dårligste lagene, før de i 2006 tapte finalen på straffer. I 2010 var de igjen blant de dårligste, men deretter gikk det sterkt oppover med kvartfinale i 2014 og en ny tittel i 2018.
Spania var lenge kjent som laget som mislyktes i VM. De kom på fjerdeplass i 1950, men markerte seg ellers negativt. De kvalifiserte seg ikke til VM i 1954 eller 1958, og de gangene de kom til VM, endte det, akkurat som med England, stort sett i kvartfinale eller dårligere. De ble imidlertid mestre i Sør-Afrika 2010, men klarte ikke å følge dette opp seinere i det 21. århundret.
=== Arrangerte mesterskap ===
Forkortelser:
eeo. — etter ekstraomganger
sm. — selvmål
str. — straffespark
str. konk. — straffesparkkonkurranse
== Debut i VM ==
84 land fra alle verdens kontinenter har deltatt i VM, flest fra Europa. Ni av ti søramerikanske FIFA-medlemmer har kvalifisert seg. Seks av lagene er nå representert ved andre land eller territorier: Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Nederlandsk India, Vest-Tyskland, Øst-Tyskland og Sovjetunionen. FIFA avgjør i hvert enkelt tilfelle hvilket lag som regnes som oppfølger, se noter under tabellen.
=== Sør-Amerika (CONMEBOL) ===
Argentina (VM 1930)
Bolivia (VM 1930)
Brasil (VM 1930)
Chile (VM 1930)
Paraguay (VM 1930)
Peru (VM 1930)
Uruguay (VM 1930)
Colombia (VM 1962)
Ecuador (VM 2002)
=== Europa ===
Belgia (VM 1930)
Frankrike (VM 1930)
Jugoslavia (VM 1930)
Romania (VM 1930)
Italia (VM 1934)
Nederland (VM 1934)
Spania (VM 1934)
Sveits (VM 1934)
Sverige (VM 1934)
Tsjekkoslovakia (VM 1934)
Tyskland (VM 1934)
Ungarn (VM 1934)
Østerrike (VM 1934)
Norge (VM 1938)
Polen (VM 1938)
England (VM 1950)
Skottland (VM 1954)
Tyrkia (VM 1954)
Vest-Tyskland (VM 1954)
Nord-Irland (VM 1958)
Sovjetunionen (VM 1958)
Wales (VM 1958)
Bulgaria (VM 1962)
Portugal (VM 1966)
Øst-Tyskland (VM 1974)
Danmark (VM 1986)
Irland (VM 1990)
Hellas (VM 1994)
Russland (VM 1994)
Serbia og Montenegro (VM 1998)
Kroatia (VM 1998)
Slovenia (VM 2002)
Tsjekkia (VM 2006)
Ukraina (VM 2006)
Serbia (VM 2010)
Slovakia (VM 2010)
Bosnia og Hercegovina (VM 2014)
Island (VM 2018)
=== Nord- og Mellom-Amerika og Karibia (CONCACAF) ===
Mexico (VM 1930)
USA (VM 1930)
Cuba (VM 1938)
El Salvador (VM 1970)
Haiti (VM 1974)
Honduras (VM 1982)
Canada (VM 1986)
Costa Rica (VM 1990)
Jamaica (VM 1998)
Trinidad og Tobago (VM 2006)
Panama (VM 2018)
=== Afrika ===
Egypt (VM 1934)
DR Kongo (VM 1974)
Tunisia (VM 1978)
Algerie (VM 1982)
Kamerun (VM 1982)
Marokko (VM 1986)
Nigeria (VM 1994)
Sør-Afrika (VM 1998)
Senegal (VM 2002)
Angola (VM 2006)
Elfenbenskysten (VM 2006)
Ghana (VM 2006)
Togo (VM 2006)
=== Asia ===
Nederlandsk India (VM 1938)
Sør-Korea (VM 1954)
Nord-Korea (VM 1966)
Israel (VM 1970)
Iran (VM 1978)
Kuwait (VM 1982)
Irak (VM 1986)
De forente arabiske emirater (VM 1990)
Saudi-Arabia (VM 1994)
Japan (VM 1998)
Kina (VM 2002)
=== Oseania ===
Australia (VM 1974)
New Zealand (VM 1982)
=== Fotnoter ===
== Rekorder og statistikker ==
Oppdatert statistikk per VM i fotball 2022
=== Land ===
Gjennom 22 VM-finaler opp gjennom historien har Brasil, Tyskland, Italia, Argentina, Frankrike og/eller Nederland alltid nådd finalen av 13 ulike land totalt. Disse lagenes dominans er godt gjenspeilet i oversikten over antall VM-titler (18 av 22) og finaler (34 av 44 finaleplasser), og ble også svært tydeliggjort i VM i fotball 2014 hvor gruppen tok alle 4 semifinaleplassene.
Brasil har vunnet VM på alle kontinentene det er avholdt, bortsett fra Afrika, hvis ene mesterskap (avholdt i Sør-Afrika i 2010) ble vunnet av Spania. Inntil Spania vant her hadde europeiske lag kun vunnet når mesterskapet hadde blitt avholdt i Europa. I VM 2014 ble dette mønsteret ytterligere brutt da Tyskland vant VM i Brasil i Sør-Amerika. Før dette var det kun lag fra Sør-Amerika som hadde vunnet VM når det var blitt arrangert i Sør-Amerika (4 ganger) eller Nord-Amerika (3 ganger).
=== Resultater og kamper ===
=== Spillere ===
== Referanser ==
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
(zh) Offisielt nettsted
(en) FIFA World Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) www.worldcup-history.com
(no) http://fotballen.eu/vm/ (Fakta og statistikk fra alle VM)
(en) MyFootballFacts.com – FIFA World Cup Finals Statistics
(fr) cdmfifa.free.fr | Det deltok 35 lag fra CONCACAF i kvalifiseringen til VM i fotball 2010 i Sør-Afrika. De tre beste lagene fra konføderasjonen gikk direkte til VM-sluttspillet, mens fjerdeplassen spilte play-off mot femteplassen fra CONMEBOLs kvalifisering. | 3,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Banks | 2023-02-04 | Peter Banks | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 7. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Barnet', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Progressiv rock', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Yes-medlemmer'] | Peter William Brockbanks (født 15. juli 1947 i Barnet i London, død 7. mars 2013 samme sted) var en engelsk gitarist mest kjent for sin tid som gitarist for progressiv rock-bandet Yes mellom 1968 og 1970. Han var bandets første gitarist, og ble erstattet av Steve Howe.
Peter Banks og Chris Squire møttes første gang da Banks ble med i gruppa The Syn, som ga ut to singler i 1967 før de ga seg. De startet året etter opp Yes sammen med Jon Anderson, Bill Bruford og Tony Kaye. Banks foreslo å gi bandet et navn som skulle være «et kort, positivt ord som for eksempel Yes (ja)», noe resten av bandet godkjente. Han var med på de to første Yes-albumene, Yes og Time and a Word.
| Peter William Brockbanks (født 15. juli 1947 i Barnet i London, død 7. mars 2013 samme sted) var en engelsk gitarist mest kjent for sin tid som gitarist for progressiv rock-bandet Yes mellom 1968 og 1970. Han var bandets første gitarist, og ble erstattet av Steve Howe.
Peter Banks og Chris Squire møttes første gang da Banks ble med i gruppa The Syn, som ga ut to singler i 1967 før de ga seg. De startet året etter opp Yes sammen med Jon Anderson, Bill Bruford og Tony Kaye. Banks foreslo å gi bandet et navn som skulle være «et kort, positivt ord som for eksempel Yes (ja)», noe resten av bandet godkjente. Han var med på de to første Yes-albumene, Yes og Time and a Word.
== Flash og solo - tiden etter Yes ==
Banks forlot Yes i april 1970, og startet i 1971 bandet Flash med tidligere kollega Tony Kaye på keyboard. Albumet Flash ble godt mottatt, og i 1973 kom to nye album kalt In the Can og Out of Our Hands.
Senere i 1973 oppløste han Flash og spilte inn sitt første solo-album Two Sides of Peter Banks med gjestemusikere som Jan Akkerman fra Focus, Phil Collins og Steve Hackett fra Genesis, John Wetton fra King Crimson, samt Ray Bennett og Mike Hough fra Flash.
Sommeren 1973 spilte Peter Banks i et jazz-rock-prosjekt som het Zox & the Radar Boys, der medlemmene var Phil Collins (trommer), Mike Piggott (fiolin), Ronnie Caryl (gitar) og John Howitt (bass).
I 1974 forsøkte han å starte opp en ny utgave av Flash, da han møtte sangerinnen Sydney Foxx, som han forelsket seg i og senere giftet seg med. Sammen med Foxx og andre musikere startet han bandet Empire, som spilte inn tre album i tiden mellom 1974 og 1980. Albumene ble ikke utgitt før på midten av 1990-tallet. Banks og Foxx hadde dessuten rukket å skille seg i mellomtiden.
== Solo og prosjekter ==
Etter en periode med diverse prosjekter, ga han i 1993 ut et solo-album, Instinct, som inneholdt instrumental-låter med Peter Banks på alle instrumentene. Han fikk med seg en keyboardist på sitt neste solo-album, Self Contained, i 1995.
I 1997 overvåket han miksingen av gamle live-opptak med Yes, utgitt samme år som Something's Coming i Europa, og med navnet Beyond and Before i USA. Dette var opptak fra konserter gitt i BBC-programmer, av den originale besetningen av Yes.
En «ny» plate med Flash ble gitt ut i 1998 kalt Psychosync, et konsertopptak fra 1973. I 1999 kom et nytt solo-album, Reduction, og samle-albumet Can I Play You Something ble utgitt året etter. I 2004 var han med på gjenforeningen av The Syn, men sluttet etter kort tid for å starte bandet Harmony In Diversity, et band han forlot i 2006. Han takket også nei til et forslag om en gjenforening av bandet Flash. Banks planla også et prosjekt sammen med keyboardisten Gonzalo Carrera.
Banks døde i sitt eget hjem den 7. mars 2013 som følge av en hjertefeil.
== Diskografi ==
=== Solo ===
1973: Two Sides of Peter Banks – med Phil Collins, Steve Hackett, John Wetton, Jan Akkerman, Ray Bennett og Mike Hough
1994: Instinct
1995: Self-Contained
1997: Reduction
1999: Can I Play You Something? (innspillinger fra 1964 til 1968 - inkludert solomateriale, låter fra The Syn, The Devil's Disciples, Mabel Greer's Toyshop og Yes)
2018: The Self-Contained Trilogy (nyutgivelse av Instinct, Self-Contained og Reduction)
2018: Be Well, Be Safe, Be Lucky... The Anthology (samlealbum inkludert tidligere uutgitt materiale)
=== Med the Devil's Disciples ===
1964: «You Better Move On»/«For Your Love» - Acetat-utgivelse
=== Med the Syn ===
Singler
1967: «Created by Clive» / «Grounded»
1967: «Flowerman» / «14 Hour Technicolour Dream»Album
2005: Original Syn: Complete History of The Syn 1967-1969
=== Med Neat Change ===
Singel
1968: «I Lied to Aunty May» - med Chris Squire som gjesteartist
=== Med Mabel Greer's Toyshop ===
1968: «Images of You and Me» / «Beyond and Before» / «Electric Funeral» / «Get Yourself Together» og «Jeanetta» var med på Peter Banks' album Can I Play You Something?/The Roots of Yes
=== Med Yes ===
Studioalbum
1969: Yes
1970: Time and a WordSamlealbum
1974: Yesterdays
1991: Yesyears
1997: Something's Coming: The BBC Recordings 1969–1970 (også utgitt under titlene Beyond and Before og Astral Traveller)
=== Med Flash ===
1972: Flash (med Tony Kaye som gjesteartist: Hammond organ, piano og Moog-synth)
1972: In the Can
1973: Out of Our Hands
1997: Psychosync (konsertopptak fra 1973)
2013: In Public featuring Peter Banks (Konsertopptak fra 1973)
=== Med Empire ===
1995: Mark I (innspilt i 1974, med gjesteartisene Phil Collins på trommer og John Giblin på bass)
1995: Mark II (innspilt i 1977)
1996: Mark III (innspilt i 1978)
2014: The Mars Tapes (innspilt i 1979)
2017: The Complete Recordings
=== Med Harmony in Diversity ===
2006: Trying
2018: The Complete Recordings
=== Med David Cross ===
2020: Crossover
=== Gjestemusiker ===
1970: Nice to Meet Miss Christine med Chris Harwood, med Dave Lambert, Tommy Eyre, Ian MacDonald og Peter York
1971: Electric Shocks med Roger Ruskin Spear, Peter Banks spiller på sporene «Blue Baboon» og «Doctor Rock»)
1976: With Love med Pete Townshend
1976: Guitar Workshop Volume Two (to solo-låter)
1978: Puttin' on the Style, hyllestalbum for Lonnie Donegan med Rory Gallagher, Elton John, Brian May og Ringo Starr
1983: Can't Slow Down med Lionel Richie - gitar på «Hello» (ikke kreditert)
1995: Tales from Yesterday, Yes-hyllestalbum
1997: Come Together People of Funk, med Funky Monkey
1999: Jabberwocky, med Clive Nolan & Oliver Wakeman
1999: Encore, Legends, & Paradox, diverse artister (prosjekt ved Robert Berry og Trent Gardner, med 10 coverversjoner av Emerson, Lake & Palmer-låter, med 23 musikere inkludert John Wetton, Igor Khoroshev og Geoff Downes)
2001: Marked for Madness, med Michelle Young
2001: Angels & Ghosts, med Ray Bennett
2002: The Hound of the Baskervilles, med Clive Nolan & Oliver Wakeman
2002: Join Us in Tomorrow, med Funky Monkey
2006: Return to the Dark Side of the Moon
2011: Electronic Church Muzik, med Ant-Bee
2011: Muso & Proud, med dB-Infusion
2012: The Prog Collective, med The Prog Collective
2012: Songs of the Century: An All-Star Tribute to Supertramp
2012: Who Are You – An All-Star Tribute to The Who
2013: In Extremis, med Days Between Stations
2013: Epilogue, med The Prog Collective
2018: Undercover, med Funky Monkey
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Peter Banks på Internet Movie Database
(en) Peter Banks på Discogs
(en) Peter Banks på MusicBrainz
Peter Banks på Myspace
Offisielt nettsted (under bearbeiding)
Peter Banks på MySpace
Harmony in Diversity
Yescography Peter Banks' diskografi
Where Are They Now? (Hvor er de nå?) Arkivert 4. april 2003 hos Wayback Machine.
Psychosync Peter Banks-seksjon
Peter Banks – Intervju på The Marquee Club | Peter William Brockbanks (født 15. juli 1947 i Barnet i London, død 7. | 3,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deportivo_Saprissa | 2023-02-04 | Deportivo Saprissa | ['Kategori:1930-årene i Costa Rica', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1935', 'Kategori:Fotballag i Costa Rica'] | Deportivo Saprissa er en costaricansk idrettsklubb som er mest kjent for fotballaget sitt. Klubben er fra Tibás i hovedstaden San José, og spiller hjemmekampene sine på Estadio Ricardo Saprissa. Både klubben og stadionet er oppkalt etter grunnleggeren Ricardo Saprissa. Klubben ble stifta 16. juli 1935.
Deportivo Saprissa er en av tidenes mest meritterte fotballklubber i Nord- og Mellom-Amerika. Den har vunnet CONCACAFs mesterliga tre ganger (i 1993, 1995 og 2005), Copa Interclubes UNCAF fem ganger (i 1972, 1973, 1978, 1998 og 2003) og den costaricanske eliteserien hele 29 ganger. I 2009 blei Saprissa kåra av FIFA til det 20. århundets lag i CONCACAF.
Draktene til Deportivo Saprissa er lilla og hvite. Laget kalles ofte El Monstruo Morado («Det lilla monsteret») eller Los Morados («De lilla»).
Saprissas erkerival er Liga Deportiva Alajuelense. Kampene dem imellom kalles «El Clásico».
| Deportivo Saprissa er en costaricansk idrettsklubb som er mest kjent for fotballaget sitt. Klubben er fra Tibás i hovedstaden San José, og spiller hjemmekampene sine på Estadio Ricardo Saprissa. Både klubben og stadionet er oppkalt etter grunnleggeren Ricardo Saprissa. Klubben ble stifta 16. juli 1935.
Deportivo Saprissa er en av tidenes mest meritterte fotballklubber i Nord- og Mellom-Amerika. Den har vunnet CONCACAFs mesterliga tre ganger (i 1993, 1995 og 2005), Copa Interclubes UNCAF fem ganger (i 1972, 1973, 1978, 1998 og 2003) og den costaricanske eliteserien hele 29 ganger. I 2009 blei Saprissa kåra av FIFA til det 20. århundets lag i CONCACAF.
Draktene til Deportivo Saprissa er lilla og hvite. Laget kalles ofte El Monstruo Morado («Det lilla monsteret») eller Los Morados («De lilla»).
Saprissas erkerival er Liga Deportiva Alajuelense. Kampene dem imellom kalles «El Clásico».
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Deportivo Saprissa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Deportivo Saprissa hos Soccerway | Deportivo Saprissa er en costaricansk idrettsklubb som er mest kjent for fotballaget sitt. Klubben er fra Tibás i hovedstaden San José, og spiller hjemmekampene sine på Estadio Ricardo Saprissa. | 3,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/XYZ_(band) | 2023-02-04 | XYZ (band) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Led Zeppelin', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Supergrupper', 'Kategori:Yes'] | XYZ var det foreslåtte navnet på et prosjekt i 1981, som kunne blitt en supergruppe bestående av Chris Squire og Alan White fra Yes og Jimmy Page fra Led Zeppelin. Navnet er laget for å vise at de var ex Yes og (Led) Zeppelin-medlemmer. Keyboardisten og vokalisten David Lawson var også deltaker i prosjektet.
| XYZ var det foreslåtte navnet på et prosjekt i 1981, som kunne blitt en supergruppe bestående av Chris Squire og Alan White fra Yes og Jimmy Page fra Led Zeppelin. Navnet er laget for å vise at de var ex Yes og (Led) Zeppelin-medlemmer. Keyboardisten og vokalisten David Lawson var også deltaker i prosjektet.
== Supergruppe ==
Page ville at bandet skulle ha en profilert vokalist, og inviterte sin gamle kollega fra Led Zeppelin, Robert Plant, til å bli med i bandet. Plant deltok på kun en øving, den 28. februar 1981, men ville ikke være med i bandet fordi han ikke likte at musikken var så kompleks.Med en uvillig Robert Plant og ikke minst problemer med management og kontrakter om hvem som skulle være manager for gruppen, Peter Grant eller Brian Lane, ble prosjektet avblåst tidlig i prosessen.
== Bootlegs ==
Siden 1994 har et utall bootleg-innspillinger dukket opp. Dette er innspillinger gjort i hjemmestudioet til Chris Squire i Surrey i løpet av april 1981. Det antas at kilden til disse bootlegene er demoer som ble stjålet fra Jimmy Pages hjem i 1987.
Innholdet på disse bootlegene er fire låter – to instrumentaler og to med vokal. Den ene instrumentale ble senere til sangen «Fortune Hunter» som var åpningssporet på bandet The Firms album Mean Business, den andre ble brukt av Yes på albumet Union, og senere utviklet til låta «Mind Drive» som finnes på Yes-albumet Keys to Ascension 2.
Det ene kuttet med vokal på kalt «Telephone Secrets» eller «Telephone Spies» var et forsøk på å videreutvikle låta «Song No. 4 (Satellite)» som ble påbegynt under innspillingen av Yes-albumet Drama og utgitt på remaster-utgivelsen av albumet på 2000-tallet. Den fjerde låta ble kalt «And (Do) You Believe It» (eller «Can You See»), og ble i 2001 omarbeidet til låta «Can You Imagine» og utgitt på Yes-albumet Magnification samme år. Det er mulig det ble spilt inn flere låter, men kun disse fire er til nå gjort «tilgjengelige». Ifølge Alan White ble det spilt inn «fire-fem-seks låter».
== Etter XYZ ==
Etter at XYZ ble avsluttet, ga Squire og White ut singelen «Run with the Fox» i oktober 1981, før de i 1982 startet bandet Cinema med gitaristen Trevor Rabin. Dette bandet skulle senere omdøpes til Yes.I 1984 kom Jimmy Page på scenen sammen med Yes og spilte Beatles-låta «I'm Down» under en konsert i Westfalenhallen i Dortmund i Tyskland. Demoer fra dette prosjektet dukket opp på YouTube på slutten av 2000-tallet.
== Personell ==
Jimmy Page – gitar
Chris Squire – bass, keyboard, vokal
Alan White – trommer
David Lawson – keyboard
== Referanser == | XYZ var det foreslåtte navnet på et prosjekt i 1981, som kunne blitt en supergruppe bestående av Chris Squire og Alan White fra Yes og Jimmy Page fra Led Zeppelin. Navnet er laget for å vise at de var ex Yes og (Led) Zeppelin-medlemmer. | 3,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kathrine_Haugen | 2023-02-04 | Kathrine Haugen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske manusforfattere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Kathrine Haugen Nordhuus (født 1970) er en norsk manusforfatter og filmprodusent.
Hun har sammen med søsteren Sissel Haugen skrevet manuset til dramaserien Himmelblå som vises av NRK, etter en idé av Timothy Prager. Hun har også vært manusforfatter for Kalle og Molo og andre tv-serier.Haugen stiftet i 2010 filmproduksjonsselskapet Filimo Film AS. Dette selskapet produserte i 2010 filmen Kehilan kommer hjem.
| Kathrine Haugen Nordhuus (født 1970) er en norsk manusforfatter og filmprodusent.
Hun har sammen med søsteren Sissel Haugen skrevet manuset til dramaserien Himmelblå som vises av NRK, etter en idé av Timothy Prager. Hun har også vært manusforfatter for Kalle og Molo og andre tv-serier.Haugen stiftet i 2010 filmproduksjonsselskapet Filimo Film AS. Dette selskapet produserte i 2010 filmen Kehilan kommer hjem.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kathrine Haugen på Internet Movie Database
(en) Kathrine Haugen hos The Movie Database | Kathrine Haugen Nordhuus (født 1970) er en norsk manusforfatter og filmprodusent. | 3,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Bergeton_Iversen | 2023-02-04 | Morten Bergeton Iversen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. november', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bassister', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01'] | Morten Bergeton Iversen (født 19. november 1974), også kjent under artistnavnet «Teloch», er en norsk black metal-gitarist. Han spiller i dag i bandene Nidingr, Mayhem, NunFuckRitual, Condenado, The Konsortium og Umoral. Han var tidligere medlem av Orcustus og Legions, og har vært gjest i bandene 1349 (2006-2007), Gorgoroth (2002-2008), God Seed og Ov Hell.
| Morten Bergeton Iversen (født 19. november 1974), også kjent under artistnavnet «Teloch», er en norsk black metal-gitarist. Han spiller i dag i bandene Nidingr, Mayhem, NunFuckRitual, Condenado, The Konsortium og Umoral. Han var tidligere medlem av Orcustus og Legions, og har vært gjest i bandene 1349 (2006-2007), Gorgoroth (2002-2008), God Seed og Ov Hell.
== Bilder ==
== Referanser == | | død = | 3,099 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.