url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Hedemarksbanen | 2023-02-04 | Hedemarksbanen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dovrebanen', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Innlandet', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Viken', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Hedemarksbanen er et av de opprinnelige navnene på jernbanen mellom Eidsvoll og Hamar. Et annet navn var Eidsvold–Hamarbanen, med banemerket E.H.B malt på rammen til vognene denne banen eide. Denne 58,6 km lange jernbanen ble satt med i drift normalspor 8. november 1880 og offisielt åpnet 11. oktober 1880 av kong Oscar II. Banen inngikk sammen med Rørosbanen og Meråkerbanen i fellesbetegnelsen Nordbanerne, som ikke må forveksles med Nordbanen som er en eldre betegnelse på Gjøvikbanen med sidelinjer. Hedemarksbanen forbandt Hovedbanen med Rørosbanen og skapte sammenhengende jernbaneforbindelse mellom Kristiania og Trondheim. Hovedbanen ble anlagt blant annet for å forbinde båttrafikken på Mjøsa/Vorma med Christiania. I 1852 ble de to dampbåtene på Mjøsa kjøpt av de britiske jernbanebyggerne Ricardo, Peto og Brassey. Hamar fikk bystatus i 1849 blant på bakgrunn av ønske om å styrke handelen mellom Hedmarken/Østerdalen og Christiania. DS «Skibladner» og «Færdesmannen» ble satt i rutefart i 1856, to år etter at Hovedbanen åpnet. Det var da fire dampskip på Mjøsa.
Anleggeskostnadene ble på den tiden anslått til 2,4 millioner kroner. Muligheten for å la Solørbanen inngå som del av forbindelsen Kristiania-Trondheim ble vurdert på den tiden. Før anlegget ble vedtatt sto det politisk strid om banen skulle føres via Hamar eller via Hørsand stasjon. Den foreslåtte linjen mot Hørsand gikk fra Linderudsjøen, over Kolomyrene (mellom Kolomoen og Vallset kirke) og forbi Romedal kirke. En mer vestlig trase fra Tangen mot Linstad ble også vurdert, og tilknytning til Rørosbanen på Hornmoen ved Ilseng ble vurdert. Samtidig som denne striden pågikk ble det på Hamar tatt initiativ til finansiering av jernbane Hamar-Lillehammer (med sikte på videreføring opp Gudbrandsdalen). Før Hedemarksbanen åpnet gikk det post en gang dalig mellom Hamar og Kristiania med båt via Eidsvoll. Etter åpning gikk posten to ganger daglig. Hedemarksbanen førte til at Hamars rolle som sentrum i innlandet ble forsterket. Det var opprinnelig sporbrudd på Hamar mellom normalspor og smalspor. Båttrafikken på Mjøsa var innstilt flere måneder mens innsjøen var islagt om vinteren.
I 1890 vedtok Stortinget å forlenge Hedemarksbanen oppover langs Mjøsas østside og videre opp Gudbrandsdalen helt til Otta. Det nye baneselskapet ble derfor kalt Eidsvoll–Ottabanen og senere også Eidsvoll–Dombåsbanen. Dermed opphørte Hedemarksbanen som offisielt navn på banestrekningen mellom Eidsvoll og Hamar. I dag inngår den som en del av Dovrebanen.
| Hedemarksbanen er et av de opprinnelige navnene på jernbanen mellom Eidsvoll og Hamar. Et annet navn var Eidsvold–Hamarbanen, med banemerket E.H.B malt på rammen til vognene denne banen eide. Denne 58,6 km lange jernbanen ble satt med i drift normalspor 8. november 1880 og offisielt åpnet 11. oktober 1880 av kong Oscar II. Banen inngikk sammen med Rørosbanen og Meråkerbanen i fellesbetegnelsen Nordbanerne, som ikke må forveksles med Nordbanen som er en eldre betegnelse på Gjøvikbanen med sidelinjer. Hedemarksbanen forbandt Hovedbanen med Rørosbanen og skapte sammenhengende jernbaneforbindelse mellom Kristiania og Trondheim. Hovedbanen ble anlagt blant annet for å forbinde båttrafikken på Mjøsa/Vorma med Christiania. I 1852 ble de to dampbåtene på Mjøsa kjøpt av de britiske jernbanebyggerne Ricardo, Peto og Brassey. Hamar fikk bystatus i 1849 blant på bakgrunn av ønske om å styrke handelen mellom Hedmarken/Østerdalen og Christiania. DS «Skibladner» og «Færdesmannen» ble satt i rutefart i 1856, to år etter at Hovedbanen åpnet. Det var da fire dampskip på Mjøsa.
Anleggeskostnadene ble på den tiden anslått til 2,4 millioner kroner. Muligheten for å la Solørbanen inngå som del av forbindelsen Kristiania-Trondheim ble vurdert på den tiden. Før anlegget ble vedtatt sto det politisk strid om banen skulle føres via Hamar eller via Hørsand stasjon. Den foreslåtte linjen mot Hørsand gikk fra Linderudsjøen, over Kolomyrene (mellom Kolomoen og Vallset kirke) og forbi Romedal kirke. En mer vestlig trase fra Tangen mot Linstad ble også vurdert, og tilknytning til Rørosbanen på Hornmoen ved Ilseng ble vurdert. Samtidig som denne striden pågikk ble det på Hamar tatt initiativ til finansiering av jernbane Hamar-Lillehammer (med sikte på videreføring opp Gudbrandsdalen). Før Hedemarksbanen åpnet gikk det post en gang dalig mellom Hamar og Kristiania med båt via Eidsvoll. Etter åpning gikk posten to ganger daglig. Hedemarksbanen førte til at Hamars rolle som sentrum i innlandet ble forsterket. Det var opprinnelig sporbrudd på Hamar mellom normalspor og smalspor. Båttrafikken på Mjøsa var innstilt flere måneder mens innsjøen var islagt om vinteren.
I 1890 vedtok Stortinget å forlenge Hedemarksbanen oppover langs Mjøsas østside og videre opp Gudbrandsdalen helt til Otta. Det nye baneselskapet ble derfor kalt Eidsvoll–Ottabanen og senere også Eidsvoll–Dombåsbanen. Dermed opphørte Hedemarksbanen som offisielt navn på banestrekningen mellom Eidsvoll og Hamar. I dag inngår den som en del av Dovrebanen.
== Referanser == | Hedemarksbanen er et av de opprinnelige navnene på jernbanen mellom Eidsvoll og Hamar. Et annet navn var Eidsvold–Hamarbanen, med banemerket E. | 2,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81rni_M._Mathiesen | 2023-02-04 | Árni M. Mathiesen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Islandske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Reykjavik', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Árni Matthias Mathiesen (født 2. oktober 1958) er en islandsk politiker.
Han var Islands finansminister fra 2005 til 2009, da Geir Haardes andre regjering gikk av. Før dette, fra 1999 til 2005 var han Fiskeri- og landbruksminister.
Mathiesen ble valgt inn på Alltinget første gang i 1991, og var da den yngste representanten, med 33 år.
Han er utdannet veterinær, er gift med Steinunn Kristín Friðjónsdóttir, og har tre døtre.
| Árni Matthias Mathiesen (født 2. oktober 1958) er en islandsk politiker.
Han var Islands finansminister fra 2005 til 2009, da Geir Haardes andre regjering gikk av. Før dette, fra 1999 til 2005 var han Fiskeri- og landbruksminister.
Mathiesen ble valgt inn på Alltinget første gang i 1991, og var da den yngste representanten, med 33 år.
Han er utdannet veterinær, er gift med Steinunn Kristín Friðjónsdóttir, og har tre døtre.
== Referanser == | Árni Matthias Mathiesen (født 2. oktober 1958) er en islandsk politiker. | 2,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raymond_Milton | 2023-02-04 | Raymond Milton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 27. august', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Thunder Bay'] | Raymond Bernard Milton (født 27. august 1912 i Port Arthur i Ontario i Canada, død september 2003 i Stouffville i Ontario) var en canadisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1936 i Garmisch-Partenkirchen.
Milton spilte på det canadiske amatørlaget Port Arthur Bearcats som var tatt ut til å representere Canada i OL-turneringen 1936. Canada kom på andreplass i turneringen bak Storbritannia. De vant alle tre kampene i gruppespillet, 8-1 over Polen, 11-0 over Latvia og 5-2 over Østerrike. I mellomrunden tapte de med 1-2 til Storbritannia og beseiret Ungarn med 15-0 og Tyskland med 6-2. I finalerunden beseiret de Tsjekkoslovakia med 7-0 og USA med 1-0, men resultatet i mellomrunden mot Storbritannia telte også med i finalerunden og dermed ble Storbritannia olympiske mestere i ishockey og Canada, som hadde vunnet de fire første OL-turneringene, fikk ta til takke med sølvmedaljene.
| Raymond Bernard Milton (født 27. august 1912 i Port Arthur i Ontario i Canada, død september 2003 i Stouffville i Ontario) var en canadisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1936 i Garmisch-Partenkirchen.
Milton spilte på det canadiske amatørlaget Port Arthur Bearcats som var tatt ut til å representere Canada i OL-turneringen 1936. Canada kom på andreplass i turneringen bak Storbritannia. De vant alle tre kampene i gruppespillet, 8-1 over Polen, 11-0 over Latvia og 5-2 over Østerrike. I mellomrunden tapte de med 1-2 til Storbritannia og beseiret Ungarn med 15-0 og Tyskland med 6-2. I finalerunden beseiret de Tsjekkoslovakia med 7-0 og USA med 1-0, men resultatet i mellomrunden mot Storbritannia telte også med i finalerunden og dermed ble Storbritannia olympiske mestere i ishockey og Canada, som hadde vunnet de fire første OL-turneringene, fikk ta til takke med sølvmedaljene.
== OL-medaljer ==
OL 1936 Garmisch-Partenkirchen - Sølv i ishockey Canada
== Eksterne lenker ==
(en) Raymond Milton – Olympedia
(en) Raymond Milton – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Raymond Milton – databaseOlympics.com (arkivert) | Raymond Bernard Milton (født 27. august 1912 i Port Arthur i Ontario i Canada, død september 2003 i Stouffville i Ontario) var en canadisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Haggarty | 2023-02-04 | James Haggarty | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler 14. april', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Canada', 'Kategori:Personer fra Thunder Bay', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | James Haggarty (født 14. april 1914 i Port Arthur, død 8. mars 1998) var en canadisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1936 i Garmisch-Partenkirchen.
Haggarty spilte på det canadiske amatørlaget Port Arthur Bearcats som var tatt ut til å representere Canada i OL-turneringen 1936. Canada kom på andreplass i turneringen bak Storbritannia. De vant alle tre kampene i gruppespillet, 8-1 over Polen, 11-0 over Latvia og 5-2 over Østerrike. I mellomrunden tapte de med 1-2 til Storbritannia og beseiret Ungarn med 15-0 og Tyskland med 6-2. I finalerunden beseiret de Tsjekkoslovakia med 7-0 og USA med 1-0, men resultatet i mellomrunden mot Storbritannia telte også med i finalerunden og dermed ble Storbritannia olympiske mestere i ishockey og Canada, som hadde vunnet de fire første OL-turneringene, fikk ta til takke med sølvmedaljene.
| James Haggarty (født 14. april 1914 i Port Arthur, død 8. mars 1998) var en canadisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1936 i Garmisch-Partenkirchen.
Haggarty spilte på det canadiske amatørlaget Port Arthur Bearcats som var tatt ut til å representere Canada i OL-turneringen 1936. Canada kom på andreplass i turneringen bak Storbritannia. De vant alle tre kampene i gruppespillet, 8-1 over Polen, 11-0 over Latvia og 5-2 over Østerrike. I mellomrunden tapte de med 1-2 til Storbritannia og beseiret Ungarn med 15-0 og Tyskland med 6-2. I finalerunden beseiret de Tsjekkoslovakia med 7-0 og USA med 1-0, men resultatet i mellomrunden mot Storbritannia telte også med i finalerunden og dermed ble Storbritannia olympiske mestere i ishockey og Canada, som hadde vunnet de fire første OL-turneringene, fikk ta til takke med sølvmedaljene.
== OL-medaljer ==
OL 1936 Garmisch-Partenkirchen - Sølv i ishockey Canada
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) James Haggarty – Olympics.com
(en) James Haggarty – Olympic.org
(en) James Haggarty – Olympedia
(en) James Haggarty – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) James Haggarty – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) James Haggarty – Canadian Olympic Committee
(en) James Haggarty – Hockeydb.com
(en) James Haggarty – Hockey-Reference.com | James Haggarty (født 14. april 1914 i Port Arthur, død 8. | 2,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ken_Farmer | 2023-02-04 | Ken Farmer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske ishockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 12. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 26. september', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Canada', 'Kategori:Order of Canada', 'Kategori:Personer fra Montréal'] | Kenneth «Ken» Pentin Farmer (født 26. juli 1912 i Westmount i Québec, død 12. januar 2005) var en canadisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1936 i Garmisch-Partenkirchen.
Farmer spilte på det canadiske amatørlaget Port Arthur Bearcats som var tatt ut til å representere Canada i OL-turneringen 1936. Canada kom på andreplass i turneringen bak Storbritannia. De vant alle tre kampene i gruppespillet, 8-1 over Polen, 11-0 over Latvia og 5-2 over Østerrike. I mellomrunden tapte de med 1-2 til Storbritannia og beseiret Ungarn med 15-0 og Tyskland med 6-2. I finalerunden beseiret de Tsjekkoslovakia med 7-0 og USA med 1-0, men resultatet i mellomrunden mot Storbritannia telte også med i finalerunden og dermed ble Storbritannia olympiske mestere i ishockey og Canada, som hadde vunnet de fire første OL-turneringene, fikk ta til takke med sølvmedaljene. Farmer ble med fjorten poeng, ti mål og fire assist, nest beste spillere under OL-turneringen.
Han var fra 1953 til 1961 leder for Canadian Olympic Association og i 1981 ble han tildelt Order of Canada, landets høyeste sivile orden.
| Kenneth «Ken» Pentin Farmer (født 26. juli 1912 i Westmount i Québec, død 12. januar 2005) var en canadisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1936 i Garmisch-Partenkirchen.
Farmer spilte på det canadiske amatørlaget Port Arthur Bearcats som var tatt ut til å representere Canada i OL-turneringen 1936. Canada kom på andreplass i turneringen bak Storbritannia. De vant alle tre kampene i gruppespillet, 8-1 over Polen, 11-0 over Latvia og 5-2 over Østerrike. I mellomrunden tapte de med 1-2 til Storbritannia og beseiret Ungarn med 15-0 og Tyskland med 6-2. I finalerunden beseiret de Tsjekkoslovakia med 7-0 og USA med 1-0, men resultatet i mellomrunden mot Storbritannia telte også med i finalerunden og dermed ble Storbritannia olympiske mestere i ishockey og Canada, som hadde vunnet de fire første OL-turneringene, fikk ta til takke med sølvmedaljene. Farmer ble med fjorten poeng, ti mål og fire assist, nest beste spillere under OL-turneringen.
Han var fra 1953 til 1961 leder for Canadian Olympic Association og i 1981 ble han tildelt Order of Canada, landets høyeste sivile orden.
== OL-medaljer ==
OL 1936 Garmisch-Partenkirchen - Sølv i ishockey Canada
== Eksterne lenker ==
(en) Ken Farmer – Olympedia
(en) Ken Farmer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Kenneth «Ken» Pentin Farmer (født 26. juli 1912 i Westmount i Québec, død 12. | 2,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Quzhou_(Zhejiang) | 2023-02-04 | Quzhou (Zhejiang) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byprefekturer i Zhejiang'] | Quzhou (kinesisk: 衢州市; pinyin: Qúzhōu) er et byprefektur i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det hadde en befolkning på 2,46 millioner innbyggere i 2004, og har et areal på 8836,52 km².
Her ligger hovedkvarteret og produksjonsanlegg for Wuxijiang-demningen, som gir energi til et større industrikompleks i prefekturet.
| Quzhou (kinesisk: 衢州市; pinyin: Qúzhōu) er et byprefektur i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det hadde en befolkning på 2,46 millioner innbyggere i 2004, og har et areal på 8836,52 km².
Her ligger hovedkvarteret og produksjonsanlegg for Wuxijiang-demningen, som gir energi til et større industrikompleks i prefekturet.
== Administrative enheter ==
Quzhou består av to bydistrikter, ett byfylke og tre fylker:
Bydistriktet Kecheng – 柯城区 Kēchéng Qū ;
Bydistriktet Qujiang – 衢江区 Qújiāng Qū ;
Byfylket Jiangshan – 江山市 Jiāngshān Shì ;
Fylket Changshan – 常山县 Chángshān Xiàn ;
Fylket Kaihua – 开化县 Kāihuà Xiàn ;
Fylket Longyou – 龙游县 Lóngyóu Xiàn.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Quzhou – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lokalregjeringens hjemmesider | Quzhou (kinesisk: 衢州市; pinyin: Qúzhōu) er et byprefektur i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det hadde en befolkning på 2,46 millioner innbyggere i 2004, og har et areal på 8836,52 km². | 2,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jinhua | 2023-02-04 | Jinhua | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byprefekturer i Zhejiang'] | Jinhua (kinesisk: 金华市, pinyin: Jīnhuá Shì) er et byprefektur i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Jinhua har en velutviklet økonomi, og ligger ca. 300 kilometer sør for Shanghai, i en dal.
Jinhua har ca. 4,5 millioner innbyggere og et areal på 10.900 km².
Jinhua er kjent for sine matspesialiteter jinhuaskinke og dousha subing, det siste søtt bakverk av røde bønner.
| Jinhua (kinesisk: 金华市, pinyin: Jīnhuá Shì) er et byprefektur i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Jinhua har en velutviklet økonomi, og ligger ca. 300 kilometer sør for Shanghai, i en dal.
Jinhua har ca. 4,5 millioner innbyggere og et areal på 10.900 km².
Jinhua er kjent for sine matspesialiteter jinhuaskinke og dousha subing, det siste søtt bakverk av røde bønner.
== Administrative enheter ==
Jinhua består av to bydistrikter, fire byfylker og tre fylker:
Bydistriktet Wucheng – 婺城区 Wùchéng Qū ;
Bydistriktet Jindong – 金东区 Jīndōng Qū ;
Byfylket Lanxi – 兰溪市 Lánxī Shì ;
Byfylket Yongkang – 永康市 Yǒngkāng Shì ;
Byfylket Yiwu – 义乌市 Yìwū Shì ;
Byfylket Dongyang – 东阳市 Dōngyáng Shì ;
Fylket Wuyi – 武义县 Wǔyì Xiàn ;
Fylket Pujiang – 浦江县 Pǔjiāng Xiàn ;
Fylket Pan'an – 磐安县 Pán'ān Xiàn.
== Samferdsel ==
=== Luftfart ===
Jinhua betjenes av Yiwu lufthavn i fylket Yiwu.
=== Vei ===
Kinas riksvei 330 løper gjennom området. Den fører nordvestover fra Wenzhou i Zhejiang til Shouchang i Jiande i samme provins.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jinhua – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Residence of Prince Shi of Taiping Heavenly Kingdom
Main Hall of Tianning Temple
Zhejiang Provincial Department of Culture
Tiedianyao yizhi
Falong si jingchuang | Jinhua (kinesisk: 金华市, pinyin: Jīnhuá Shì) er et byprefektur i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Jinhua har en velutviklet økonomi, og ligger ca. | 2,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wucheng | 2023-02-04 | Wucheng | ['Kategori:Pekere'] | Wucheng kan være:
Bydistriktet Wucheng i byprefekturet Jinhua i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina;
Fylket Wucheng i byprefekturet Dezhou i provinsen Shandong i Kina. | Wucheng kan være:
Bydistriktet Wucheng i byprefekturet Jinhua i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina;
Fylket Wucheng i byprefekturet Dezhou i provinsen Shandong i Kina. | Wucheng kan være: | 2,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Penn_Warren | 2023-02-04 | Robert Penn Warren | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. september', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Forfatterstubber', 'Kategori:Fødsler 24. april', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Lyrikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Todd County i Kentucky', 'Kategori:Pulitzer-vinnere innen romanskriving', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | Robert Penn Warren (født 24. april 1905 i Guthrie, Kentucky, død 15. september 1989 i Stratton, Vermont) var en amerikansk forfatter, lyriker og litteraturkritiker. Han har mottatt tre Pulitzerpriser: i 1947 for romanen Alle kongens menn og lyrikkprisen i 1957 og 1979. Han er den eneste som har vunnet Pulitzerprisen for roman og lyrikk.
Alle kongens menn var løst basert på politikeren Huey Pierce Long, som blant annet var guvernør i Louisiana og senator. Boken følger politikeren «Willie Stark» gjennom journalisten «Jack Burden». Boken ble filmet i 1949, og vant Oscar for beste film. Boken ble også filmet i 2006.
| Robert Penn Warren (født 24. april 1905 i Guthrie, Kentucky, død 15. september 1989 i Stratton, Vermont) var en amerikansk forfatter, lyriker og litteraturkritiker. Han har mottatt tre Pulitzerpriser: i 1947 for romanen Alle kongens menn og lyrikkprisen i 1957 og 1979. Han er den eneste som har vunnet Pulitzerprisen for roman og lyrikk.
Alle kongens menn var løst basert på politikeren Huey Pierce Long, som blant annet var guvernør i Louisiana og senator. Boken følger politikeren «Willie Stark» gjennom journalisten «Jack Burden». Boken ble filmet i 1949, og vant Oscar for beste film. Boken ble også filmet i 2006.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Robert Penn Warren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert Penn Warren på Internet Movie Database
(sv) Robert Penn Warren i Svensk Filmdatabas
(da) Robert Penn Warren på Scope
(fr) Robert Penn Warren på Allociné
(en) Robert Penn Warren på AllMovie
(en) Robert Penn Warren hos The Movie Database
(en) Robert Penn Warren hos American National Biography | Robert Penn Warren (født 24. april 1905 i Guthrie, Kentucky, død 15. | 2,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scary_Kids_Scaring_Kids | 2023-02-04 | Scary Kids Scaring Kids | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rockegrupper fra USA'] | Scary Kids Scaring Kids (ofte forkortet SKSK) var en amerikansk post-hardcoregruppe, som ble startet i Gilbert i Arizona, i 2002. Navnet 'Scary Kids Scaring Kids' kommer fra en sang på Cap'n Jazz' album med samme havn. Gruppa ble ga seg etter en avsjedsturné i 2010.
| Scary Kids Scaring Kids (ofte forkortet SKSK) var en amerikansk post-hardcoregruppe, som ble startet i Gilbert i Arizona, i 2002. Navnet 'Scary Kids Scaring Kids' kommer fra en sang på Cap'n Jazz' album med samme havn. Gruppa ble ga seg etter en avsjedsturné i 2010.
== Historie ==
=== Starten ===
Gruppa, som opprinnelig var sammensatt av vokalist Tyson Stevens, gitarist Chad Crawford og Steve Kirby, og trommis Peter Costa, spilte inn sin selvfinansierte debut-EP, After Dark , mens de fortsatt gikk på videregående. After Dark ble gitt ut på nytt av Immortal Records i 2005. Gruppa ble nesten nedlagt, men medlemmene bestemte seg for å være musikere på heltid, de finasierte dette med å vaske biler, naken, samt å ta opp lån for å finansiere sine turene.
Gruppa ga ut sitt første hele album i 2005, kalt The City Sleeps in Flames, som ble spilt inn i fem uker og produsert av Brian McTernan. The City Sleeps In Flames reflekterer mange personlige utfordringer gruppa møtte mens de var på turné, langt borte fra sine venner og familie.
=== Album og oppløsning ===
Albumet Scary Kids Scaring Kids ble gitt ut 28. august 2007 og produsert av Don Gilmore i North Hollywood, California. I januar 2008 fikk gruppa en Libby Award av PETA for Beste Nykommere.
Scary Kids forlot Immortal Records, før selskapet gikk konkurs og signerte en ny avtale med RCA Records. Etter en turné høsten 2008, annonserte at de vil jobbe på deres tredje album etter at de hadde fullført turnéen.
30. november 2009, postet Pouyan en offisiell uttalelse om at gruppa var oppløst.
== Medlemmer ==
Siste medlemmerTyson Stevens – vokalist(2002–2010) (død)
Chad Crawford – gitar (2002–2010)
DJ Wilson – bass (2002–2010)
Pouyan Afkary – keyboard (2002–2010)
Steve Kirby – gitar (2004–2010)
Derek Smith – trommer, perkusjon (2009–2010)Tidligere medlemmerPeter Costa – trommer, perkusjon (2002–2005)
Justin Salter – trommer, perkusjon (2005–2007)
Tanner Wayne – trommer, perkusjon (2009)TurnémedlemmerEric Jandacek – gitar (2007)
Brandon Bolmer – vokal (2009)
Craig Mabbitt – vokal (2009)
Cove Reber – vokal (2009)
== Diskografi ==
StudioalbumThe City Sleeps in Flames (2005)
Scary Kids Scaring Kids (2007)EP-erAfter Dark (2003)Andre innspillingerPunk Goes 90s (2006)
== Referanser == | Scary Kids Scaring Kids (ofte forkortet SKSK) var en amerikansk post-hardcoregruppe, som ble startet i Gilbert i Arizona, i 2002. Navnet 'Scary Kids Scaring Kids' kommer fra en sang på Cap'n Jazz' album med samme havn. | 2,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Bornebusch | 2023-02-04 | Arne Bornebusch | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ronneby kommun', 'Kategori:Svenske manusforfattere', 'Kategori:Svenske regissører'] | Arne Bornebusch (født Arne Folke Harald Bornebusch 10. desember 1905 i Hjortsberga, Blekinge, død 13. oktober 1973 i Johannes församling, Stockholm) var en svensk regissør og manusforfatter.
Bornebusch var gift med Maj-Annika Backelin.
Barn:
Lars Peder Gustaf Rudolf
| Arne Bornebusch (født Arne Folke Harald Bornebusch 10. desember 1905 i Hjortsberga, Blekinge, død 13. oktober 1973 i Johannes församling, Stockholm) var en svensk regissør og manusforfatter.
Bornebusch var gift med Maj-Annika Backelin.
Barn:
Lars Peder Gustaf Rudolf
== Filmografi ==
=== Regi ===
==== Langfilm ====
1948 – De kämpade för sin frihet
1945 – Det var en gång...
1940 – Frestelse
1940 – Mannen som alla ville mörda
1938 – Eli Sjursdotter
1938 – Sol över Sverige
1936 – Våran pojke
1936 – Kvartetten som sprängdes
1935 – Skärgårdsflirt
==== Kortfilm ====
1949 – Tambi
1948 – Från lillstuga till storföretag
1948 – Det hände i arbetet
1946 – Välkomna till oss
1946 – Nya melodier
1946 – Erlander i närbild
1943 – Vi
1943 – Ett lyckat bak
1942 – Scouter i beredskap
1942 – Per Albin regerar
1941 – Cyklister på Eriksgata
1941 – Arbetsblocket Sverige
1940 – Loviselunds järnvägar
Vi säljer Luma (ukjent år 1940-tallet)
1939 – Vintersemester
1939 – Olja ur jorden
1935 – Stockholmsmelodi
1935 – Manéa, söderhavets son
1934 – Stockholmskuriosa
1934 – Nordens Venedig
1934 – Efter kl. 5
1933 – Hur behandlar du din hund
=== Filmmanus ===
==== Langfilm ====
1946 – Harald Handfaste
1945 – Det var en gång...
1940 – Frestelse (film)
==== Kortfilm ====
1949 – Tambi
1948 – Jubileumskatalogen berättar
1948 – Från lillstuga till storföretag
1943 – Vi
1943 – Ett lyckat bak
1942 – Scouter i beredskap
1935 – Slalom
1934 – Efter kl. 5
=== Forteller ===
1944 – Bland kåkar och paletter
Oidentifierad Hälsans ABCD (muligens 1943)
1943 – Vi
1943 – Skogsluffare
1942 – Tandberg - Musina
1941 – Arbetsblocket Sverige
1940 – Loviselunds järnvägar
1940 – Fribrottning
1939 – Vintersemester
1939 – Vi går på långtur
1939 – Olja ur jorden
1939 – Näktergalen
1939 – Emalj
1939 – Die schweizer Landsgemeinde
1938 – Våra barn och andras ungar
1937 – Från Bergslagsbygd till Dalafjäll
1937 – Ett sommarkåseri om Norrköping
1936 – Vårt dagliga knäckebröd
1936 – Hantverk med anor - tjärbränning
1936 – Den vita våren
1935 – Vad är klockan?
1935 – Stockholmsmelodi
1935 – Slalom
1935 – Mot höjderna
1935 – Manéa, söderhavets son
1934 – Stockholmskuriosa
Freund mit Wind und Wolken
Speaker: Det är lång, lång väg ...
== Eksterne lenker ==
(en) Arne Bornebusch på Internet Movie Database
(sv) Arne Bornebusch i Svensk Filmdatabas
(en) Arne Bornebusch hos The Movie Database | Hjortsberga, Blekinge, Sverige | 2,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordbanerne | 2023-02-04 | Nordbanerne | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge'] | Nordbanerne er en gammel betegnelse på de tre jernbanene Hedemarksbanen (Eidsvoll-Hamar), Rørosbanen (Hamar-Røros-Trondheim) og Meråkerbanen (Trondheim-Storlien). Disse gikk nord for Østbanerne som var en fellesbetegnelse på Hovedbanen og Kongsvingerbanen. Nordbanerne var i bruk som offisiell betegnelse mellom 1880 (da ble Hedemarksbanen åpnet) og 1883.
Nordbanerne må ikke forveksles med Nordbanen som er en betegnelse på Gjøvikbanen med sidelinjer, et banesystem som ble tatt i bruk fra 1900.
| Nordbanerne er en gammel betegnelse på de tre jernbanene Hedemarksbanen (Eidsvoll-Hamar), Rørosbanen (Hamar-Røros-Trondheim) og Meråkerbanen (Trondheim-Storlien). Disse gikk nord for Østbanerne som var en fellesbetegnelse på Hovedbanen og Kongsvingerbanen. Nordbanerne var i bruk som offisiell betegnelse mellom 1880 (da ble Hedemarksbanen åpnet) og 1883.
Nordbanerne må ikke forveksles med Nordbanen som er en betegnelse på Gjøvikbanen med sidelinjer, et banesystem som ble tatt i bruk fra 1900.
== Referanser == | Nordbanerne er en gammel betegnelse på de tre jernbanene Hedemarksbanen (Eidsvoll-Hamar), Rørosbanen (Hamar-Røros-Trondheim) og Meråkerbanen (Trondheim-Storlien).Bjerke, T. | 2,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malakhovka | 2023-02-04 | Malakhovka | ['Kategori:38°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Moskva oblast', 'Kategori:Sider med kart'] | Malakhovka (russisk: Мала́ховка) er en bymessig bosetning i Moskva oblast i Russland. Innbyggertall: 18 552 (folketelling 2002), 26 454 (folketelling 1989).
Malakhovka ligger 29 km sørøst for Moskva. Byen har småindustri, to sanatorier, et historisk museum og gamle datsjaer. Lokalavisa i byen heter Malakhovskij Vestnik (russisk: Мала́ховский Ве́стник – «Malakhovka Herald»).
Marc Chagall underviste ved et herberge for jødiske gutter i byen i 1921
| Malakhovka (russisk: Мала́ховка) er en bymessig bosetning i Moskva oblast i Russland. Innbyggertall: 18 552 (folketelling 2002), 26 454 (folketelling 1989).
Malakhovka ligger 29 km sørøst for Moskva. Byen har småindustri, to sanatorier, et historisk museum og gamle datsjaer. Lokalavisa i byen heter Malakhovskij Vestnik (russisk: Мала́ховский Ве́стник – «Malakhovka Herald»).
Marc Chagall underviste ved et herberge for jødiske gutter i byen i 1921
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Malakhovkas nettsted (russisk) | Malakhovka (russisk: Мала́ховка) er en bymessig bosetning i Moskva oblast i Russland. Innbyggertall: 18 552 (folketelling 2002), 26 454 (folketelling 1989). | 2,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kl%C3%B8fta | 2023-02-04 | Kløfta | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Ullensaker', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Viken'] | Kløfta er et tettsted i Ullensaker kommune i Akershus. Tettstedet har 8 215 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent ni kilometer sør for kommunesenteret Jessheim.
Trondheimsveien er hovedveien gjennom sentrum. Der er handelen konsentrert i kjøpesenteret Romerikssenteret. På Kløfta ligger også Ullersmo fengsel. Utbyggingen av flyplassen på Gardermoen like nord for Kløfta har også ført til økt aktivitet og utbygging på Kløfta.
| Kløfta er et tettsted i Ullensaker kommune i Akershus. Tettstedet har 8 215 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent ni kilometer sør for kommunesenteret Jessheim.
Trondheimsveien er hovedveien gjennom sentrum. Der er handelen konsentrert i kjøpesenteret Romerikssenteret. På Kløfta ligger også Ullersmo fengsel. Utbyggingen av flyplassen på Gardermoen like nord for Kløfta har også ført til økt aktivitet og utbygging på Kløfta.
== Navnet ==
Kløfta var historisk et trafikknutepunkt, da veien fra Oslo til Kongsvinger (Riksvei 2) og til Trondheim (E6) skilte lag her. Det het seg at veien «kløyvet» seg her, derav navnet Kløften (senere Kløfta). Det er flere andre steder på Østlandet som heter Kløfta av samme grunn (Oslo, Nesodden, Solør).
== Samferdsel ==
=== Kollektivtransport ===
Kløfta stasjon ble åpnet i 1854 og ligger langs Hovedbanen, 36,48 kilometer fra Oslo og 168,5 meter over havet.
Den eldste Kløfta (Kløften) stasjon er Norges første stasjonsbygning, fordi Kløfta ligger midtveis på Hovedbanen og stasjonen opprinnelig ble bygd som anleggskontor under byggingen av banen. Denne gamle stasjonsbygningen ble flyttet til Jernbanemuseet på Hamar da den andre stasjonen ble bygget.
=== Veinett ===
E6 ligger øst for tettstedet, og avstanden til Oslo er 38 km langs denne veien.
== Idrett og friluftsliv ==
Dyrskuplassen er en idrettsplass med fotballbane og friidrettsområde.
Hiltonskogen er et populært sted å gå tur. På vinteren er det også kjørt opp skiløyper i skogen og på jordene.
På Kløfta finner man også golfbanen Miklagard Golf som har en 18-hulls internasjonal mesterskapsbane tegnet av Robert Trent Jones jr. Golfbanen rangeres høyest i Norge – blant de 20 beste i Europa. Om sommeren er det turveier og om vinteren skiløyper på golfbanen.
Ullensaker gym og turn har også operert på Kløfta siden 1968.
== Kirker ==
Ullensaker kirke, også kalt «Romeriksdomen», ligger to km øst for Kløfta sentrum, på andre siden av E6. Den er antagelig det sjette gudshuset som ligger omtrent på samme sted (1: Hedensk hov. 2: Stavkirke (stolpekirke) på 1000-tallet(?). 3: Steinkirke fra 1100-tallet, tatt av leirskred på 1300-tallet. 4: Ny stavkirke, råtnet ned og revet på 1700-tallet. 5: Forrige (tre-)kirke, brant ned etter lynnedslag i 1952. 6: Nåværende murkirke, innviet i 1958.)
Sion Kløfta eller Kløfta pinsemenighet, er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Sion Kløfta ble stiftet i 1931.
Rikets sal for Jessheim og Lillestrøm menighet av Jehovas vitner er beliggende på Kløfta.
== Klima ==
== Grunnkretser ==
De følgende Grunnkretser i Ullensaker Kommune er en liste over nabolagene på Kløfta.
Delområde Kløfta
Brotnov
Bakke
Bakke Søndre
Vesong
Kløfta
Gislestubben
Solvangtun
Kløfta øst
Kløfta Syd
Hilton
Ullersmo
Holum
Åreppen
== Kjente personer fra Kløfta ==
Augustus Hilton, faren til den amerikanske hotellgründeren Conrad Hilton, var født på Kløfta.
Trond Teigen, skuespiller og musiker
Unni Askeland, billedkunstner
Stein Ove Berg, visesanger
Jan Ove Pedersen, fotballspiller
Roger Vaaler, fotballspiller
Arne Erlandsen, fotballtrener
Sigbjørn Mostue, forfatter
Stella Mwangi, sanger
Nader Khademi, skuespiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kløfta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kløfta Idrettslag
Romerikssenteret
Kløfta mikroflyklubb
Ullensaker gym og turn | Kløfta Idrettslag (stiftet 23. september 1922) er et idrettslag som holder til på tettstedet Kløfta i Ullensaker kommune. | 2,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nederland_under_Sommer-OL_1908 | 2023-02-04 | Nederland under Sommer-OL 1908 | ['Kategori:1908 i Nederland', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Nederland under de olympiske leker'] | Nederland under Sommer-OL 1908. 113 sportsutøvere fra Nederland, alle menn, deltok i elleve sportsgrener under Sommer-OL 1908 i London. OL-troppen besto av tjueto turnere, nitten friidrettsutøvere, sytten skyttere, tretten fekterte, tolv fotballspillere, ni brytere, sju vannpolospillere, fem syklister, fire roere, tre svømmere og to tennisspillere. Nederland kom på syttendeplass på medaljestatistikken med to bronsemedaljer.
| Nederland under Sommer-OL 1908. 113 sportsutøvere fra Nederland, alle menn, deltok i elleve sportsgrener under Sommer-OL 1908 i London. OL-troppen besto av tjueto turnere, nitten friidrettsutøvere, sytten skyttere, tretten fekterte, tolv fotballspillere, ni brytere, sju vannpolospillere, fem syklister, fire roere, tre svømmere og to tennisspillere. Nederland kom på syttendeplass på medaljestatistikken med to bronsemedaljer.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Kilder ==
Nederland under Sommer-OL 1908: Resultater og profilside Arkivert 11. februar 2009 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Nederland under Sommer-OL 1908. 113 sportsutøvere fra Nederland, alle menn, deltok i elleve sportsgrener under Sommer-OL 1908 i London. | 2,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Beveridge | 2023-02-04 | William Beveridge | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | William Beveridge er navnet til flere personer:
William Henry Beveridge (1879–1963), britisk økonom og sosialreformator
William Beveridge (1637–1708), en engelsk biskop
William Stanley Beveridge (1909–1995), en canadisk ishockeyspiller | William Beveridge er navnet til flere personer:
William Henry Beveridge (1879–1963), britisk økonom og sosialreformator
William Beveridge (1637–1708), en engelsk biskop
William Stanley Beveridge (1909–1995), en canadisk ishockeyspiller | William Beveridge er navnet til flere personer: | 2,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%9Eorsteinn_P%C3%A1lsson | 2023-02-04 | Þorsteinn Pálsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Islandske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Þorsteinn Pálsson (født 29. oktober 1947 på Selfoss) er en islandsk redaktør og tidligere politiker for Sjálfstæðisflokkurinn. Han var Sjálfstæðisflokkurinns partileder fra 1983 til 1991, og Islands statsminister fra 1987 til 1988, og også innehatt flere andre ministerposter.
| Þorsteinn Pálsson (født 29. oktober 1947 på Selfoss) er en islandsk redaktør og tidligere politiker for Sjálfstæðisflokkurinn. Han var Sjálfstæðisflokkurinns partileder fra 1983 til 1991, og Islands statsminister fra 1987 til 1988, og også innehatt flere andre ministerposter.
== Bakgrunn ==
Þorsteinn Pálsson ble født på Selfoss på Sør-Island, som sønn av økonomen Páll Sigurðsson (1916–) og Ingigerður Nanna Þorsteinsdóttir (1920–1982). Faren var halvbrors sønn av politikeren Svein Guðmundsson. Þorsteinn er gift med Ingibjörg Þórunn Rafnar (1950–), datter av politikeren Jónas G. Rafnar, som han har tre barn med.
Han har studenteksamen fra 1968, og er cand.jur. fra 1974. Han var formann i studentforeningen Vöka 1969–1970, samt sentralstyremedlem i Sjálfstæðisflokkurinns ungdomsorganiasjon, Samband ungra sjálfstæðismanna, 1975–1977. Han var journalist i Morgunblaðið 1970–1975, redaktør i den konserative avisen Visir 1975–1979. Direktør i Vinnuveitendasambands Íslands 1979–1983. Etter sin politiske karriere var Þorsteinn ambassadør til Storbritannia 1999–2002 og Danmark 2002–2005. Fra 2006 til 2009 var han medredaktør i Fréttablaðið.
== Politisk karrière ==
Han ble første gang valgt inn på Alltinget i 1983. Samme år ble han valgt til partileder. Fra 1985 til 1987 var han finansminister under statsminister Steingrímur Hermannsson, som han overtok som statsminister etter i 1987. Han ble da Islands yngste statsminister noensinne, 40 år gammel. Han var også industriminister en kort periode i 1987. Som statsminister ledet han en koalisjonsregjering med Framsóknarflokkurinn, og senere også Alþýðuflokkurinn. Han gikk imidlertid av som statsminister i september 1988, på grunn av den økonomiske krisen i landet, da regjeringen ikke greide å enes om en krisepakke.
I 1991 mistet han vervet som partileder til Davíð Oddsson, som den gang var partiets nestleder og ordfører i Reykjavík. Da Oddsson dannet sin første regjering samme år, ble imidlertid Pálsson utnevnt til både fiskeri- og landbruksminister og justis- og kirkeminister. Han skjøttet begge verv inntil 1999, da han gikk ut av politikken.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Þorsteinn Pálsson hos Alltinget | Þorsteinn Pálsson (født 29. oktober 1947 på Selfoss) er en islandsk redaktør og tidligere politiker for Sjálfstæðisflokkurinn. | 2,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FC_Honka | 2023-02-04 | FC Honka | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1957', 'Kategori:Fotballag i Finland', 'Kategori:Sport i Esbo', 'Kategori:Sport i Finland i 1957'] | Football Club Honka Espoo eller bare FC Honka er en finsk fotballklubb fra byen Esbo. Klubben rykket opp til den finske eliteserien, Veikkausliiga, for første gang i klubbens historie etter 2005-sesongen.
Hovedtrener og manager for klubben er Mika Lehkosuo, og klubben spiller sine hjemmekamper på Hagalunds idrottspark. Før 2005-sesongen hadde klubben i lang tid blitt sett på som en «nesten-klubb» som uten unntak underpresterte i Ykkönen, det nest høyeste nivået i finsk fotball.
| Football Club Honka Espoo eller bare FC Honka er en finsk fotballklubb fra byen Esbo. Klubben rykket opp til den finske eliteserien, Veikkausliiga, for første gang i klubbens historie etter 2005-sesongen.
Hovedtrener og manager for klubben er Mika Lehkosuo, og klubben spiller sine hjemmekamper på Hagalunds idrottspark. Før 2005-sesongen hadde klubben i lang tid blitt sett på som en «nesten-klubb» som uten unntak underpresterte i Ykkönen, det nest høyeste nivået i finsk fotball.
== Sesonger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Klubbens offisielle nettsider | Football Club Honka Espoo eller bare FC Honka er en finsk fotballklubb fra byen Esbo. Klubben rykket opp til den finske eliteserien, Veikkausliiga, for første gang i klubbens historie etter 2005-sesongen. | 2,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Espen_L%C3%B8v%C3%A5s | 2023-02-04 | Espen Løvås | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Kaptein Sabeltann', 'Kategori:Skuespillere ved Det Norske Teatret'] | Espen Løvås er en norsk skuespiller kjent fra Det Norske Teatret og Kaptein Sabeltann.
Løvås gikk på Statens teaterhøgskole fra 1996 til 1999. Han var ansatt ved Trøndelag Teater fra 1999 til 2004, og ble deretter ansatt ved Det Norske Teatret.
Han spilte Glade Gorm i teaterforestillingen Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt. Han har også spilt hovedrollen som Orlando i Trøndelag Teaters fremføring av Hver sin lyst, som er basert på William Shakespeares As You Like it.
| Espen Løvås er en norsk skuespiller kjent fra Det Norske Teatret og Kaptein Sabeltann.
Løvås gikk på Statens teaterhøgskole fra 1996 til 1999. Han var ansatt ved Trøndelag Teater fra 1999 til 2004, og ble deretter ansatt ved Det Norske Teatret.
Han spilte Glade Gorm i teaterforestillingen Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt. Han har også spilt hovedrollen som Orlando i Trøndelag Teaters fremføring av Hver sin lyst, som er basert på William Shakespeares As You Like it.
== Roller ved Det Norske Teatret ==
Engelbert i Juvikfolke (2004)
Nevøen i Den kaukasiske kritringen (2004)
Stabbe Troll [1. gong] i Trollprinsen (2004)
Det folk vil ha (2005)
Aslak m.m. i Peer Gynt (2005)
Dag i Ned til sol (2006)
Sidvus/Puddel i Verdas mest forelska (2006)
Postmann/Politibetjent i Tvillingar (2007)
Signeur Lith mf i An-Magritt (2007)
James i Løytnanten frå Inishmore (2008)
Erich Klamroth i Før solnedgang (2008)
Henrik Percy, kalla Jernspore i Henrik IV (2008)
Mick i Vaktmeisteren (2009)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Espen Løvås på Internet Movie Database
(no) Espen Løvås hos Nationaltheatret
(en) Espen Løvås hos The Movie Database
(en) Espen Løvås på MusicBrainz | Espen Løvås er en norsk skuespiller kjent fra Det Norske Teatret og Kaptein Sabeltann. | 2,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Real_Oviedo | 2023-02-04 | Real Oviedo | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1926', 'Kategori:Fotballag i Spania'] | Real Oviedo (asturiansk: Real Uviéu)) er en spansk fotballklubb fra Oviedo i Asturias som spiller i Segunda División, det nest høyeste nivået i spansk fotball.
Klubben ble grunnlagt 26. mars 1926 og var det første asturiske laget som spilte i Primera División og er også det asturiske laget som har spilt flest sesonger på det øverste nivået i spansk fotball. Sist de spilte der var sesongen 2001/2002. Hjemmedrakten er blå, med hvite shorts.
| Real Oviedo (asturiansk: Real Uviéu)) er en spansk fotballklubb fra Oviedo i Asturias som spiller i Segunda División, det nest høyeste nivået i spansk fotball.
Klubben ble grunnlagt 26. mars 1926 og var det første asturiske laget som spilte i Primera División og er også det asturiske laget som har spilt flest sesonger på det øverste nivået i spansk fotball. Sist de spilte der var sesongen 2001/2002. Hjemmedrakten er blå, med hvite shorts.
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Jorge Menéndez Vallina | | 2,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Layup | 2023-02-04 | Layup | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballuttrykk'] | En layup er et basketballuttrykk som er brukt når en spiller hopper fra under, eller nær avstand, fra kurven og dytter ballen mot kurven med en hånd. Ofte løfter spilleren benet nærmest kurven da denne personen tar en layup. Det at spilleren dytter ballen med en hånd, skiller skuddet fra et hoppskudd. En layup er kjent som det mest vanlige skuddet i basketball.
En layup er sett på som en relativt lett og sikker scoring. Problemet med å få til en layup, er det å komme seg nære kurven, og det å unngå blokkeringer. En spiller som er høy nok eller som har god nok spenst til å komme seg en håndstørrelse over ringen kan velge om han vil prøve en mer atletisk variant, kalt slam dunk. Ettersom spillet har forandret seg over årene, har også layupen. En layup kategoriseres enten som en underhåndslayup eller en overhåndslayup. Ved en underhåndslayup brukes håndleddet og fingrene til å legge ballen direkte mot kurven eller ved at ballen støtes mot tavlen bak kurven. Denne type layup er i USA mer kjent som en fingerrull, og er klart vanskeligere å utføre enn en overhåndslayup. To spillere som benytter seg svært mye av denne typen layup er Mike Bibby og Allen Iverson.
En fingerrull har flere varianter, inkludert «rundt jorden», som involverer at ballen går rundt spilleren en gang før layupen. En annen variant av en fingerrull er at en spiller later som han skal skyte, men venter med skuddet til han er ferdig med layupen, også kalt en «fake». Et klassisk eksempel på flere varianter av en fingerrull er Jason Williams mens han spilte for Sacramento Kings. Under denne manøveren tar Williams ballen bak ryggen med hans høyre hånd, i et forsøk på å ta en lurepasning bak ryggen, før han tar ballen tilbake foran seg før han har sluppet pasningen for å avslutte layupen. Bob Cousy ble også svært kjent for denne varianten av en layup.
Den andre varianten av en layup er overhåndslayupen, som er nesten helt likt et vanlig hoppskudd, men fra betydelig nærmere avstand. En overhåndslayup involverer nesten alltid at ballen støtes mot tavlen bak kurven. Spillere som er spesielt kjent for denne typen layuper er Scottie Pippen og Karl Malone.
| En layup er et basketballuttrykk som er brukt når en spiller hopper fra under, eller nær avstand, fra kurven og dytter ballen mot kurven med en hånd. Ofte løfter spilleren benet nærmest kurven da denne personen tar en layup. Det at spilleren dytter ballen med en hånd, skiller skuddet fra et hoppskudd. En layup er kjent som det mest vanlige skuddet i basketball.
En layup er sett på som en relativt lett og sikker scoring. Problemet med å få til en layup, er det å komme seg nære kurven, og det å unngå blokkeringer. En spiller som er høy nok eller som har god nok spenst til å komme seg en håndstørrelse over ringen kan velge om han vil prøve en mer atletisk variant, kalt slam dunk. Ettersom spillet har forandret seg over årene, har også layupen. En layup kategoriseres enten som en underhåndslayup eller en overhåndslayup. Ved en underhåndslayup brukes håndleddet og fingrene til å legge ballen direkte mot kurven eller ved at ballen støtes mot tavlen bak kurven. Denne type layup er i USA mer kjent som en fingerrull, og er klart vanskeligere å utføre enn en overhåndslayup. To spillere som benytter seg svært mye av denne typen layup er Mike Bibby og Allen Iverson.
En fingerrull har flere varianter, inkludert «rundt jorden», som involverer at ballen går rundt spilleren en gang før layupen. En annen variant av en fingerrull er at en spiller later som han skal skyte, men venter med skuddet til han er ferdig med layupen, også kalt en «fake». Et klassisk eksempel på flere varianter av en fingerrull er Jason Williams mens han spilte for Sacramento Kings. Under denne manøveren tar Williams ballen bak ryggen med hans høyre hånd, i et forsøk på å ta en lurepasning bak ryggen, før han tar ballen tilbake foran seg før han har sluppet pasningen for å avslutte layupen. Bob Cousy ble også svært kjent for denne varianten av en layup.
Den andre varianten av en layup er overhåndslayupen, som er nesten helt likt et vanlig hoppskudd, men fra betydelig nærmere avstand. En overhåndslayup involverer nesten alltid at ballen støtes mot tavlen bak kurven. Spillere som er spesielt kjent for denne typen layuper er Scottie Pippen og Karl Malone.
== Eksterne lenker ==
«Lay Up». Layup (engelsk). Youth Basketball Tips. s. 4. Arkivert fra originalen 21. februar 2009. Besøkt 7. februar 2009. | En layup er et basketballuttrykk som er brukt når en spiller hopper fra under, eller nær avstand, fra kurven og dytter ballen mot kurven med en hånd. Ofte løfter spilleren benet nærmest kurven da denne personen tar en layup. | 2,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Tveito | 2023-02-04 | Einar Tveito | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Tokke kommune'] | Einar Tveito (født 14. april 1890 i Lårdal, død januar 1958) var en norsk skuespiller.Tveito filmdebuterte i 1920 i Fante-Anne og medvirket i 13 filmer til 1944.
| Einar Tveito (født 14. april 1890 i Lårdal, død januar 1958) var en norsk skuespiller.Tveito filmdebuterte i 1920 i Fante-Anne og medvirket i 13 filmer til 1944.
== Filmografi ==
=== Skuespiller ===
1944 – Villmarkens lov .... Jo Waldor, reinstyv
1943 – Unge viljer... Bjørn Storhaug, en bonde
1940 – Godvakker-Maren .... presten
1939 – Gjest Baardsen .... Mathias Strandvik
1937 – Fant .... Josefas onkel
1936 – Vi vil oss et land... .... Per Lium, småbruker
1936 – Norge for folket .... Berg, handlesmann
1934 – Sangen om Rondane .... en hestehandler
1933 – Jeppe på bjerget .... Jesper ridefogd
1928 – Viddenes folk .... Lapp-Nils
1927 – Troll-elgen .... Gunnar Sløvika, hestehandler
1926 – Glomdalsbruden (film) .... Gjermund Haugsett, hans sønn
1920 – Fante-Anne .... Jon Sandbakken, en husmann
=== Manusforfatter ===
1940 – Godvakker-Maren
=== Produksjonsleder ===
1934 – Sangen om Rondane
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Einar Tveito på Internet Movie Database
(no) Einar Tveito hos Sceneweb
(sv) Einar Tveito i Svensk Filmdatabas
(da) Einar Tveito på Filmdatabasen
(en) Einar Tveito hos The Movie Database | | fsted = Lårdal | 2,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nina_Nymark_Andersen | 2023-02-04 | Nina Nymark Andersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Europamestere i fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Arna-Bjørnar Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for IL Sandviken', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Norske damelandslagsspillere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske tvillinger', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nina Nymark Jakobsen (tidl. Andersen) er en tidligere, norsk fotballspiller som har spilt på landslaget. Hun ble europamester i 1993 og verdensmester i 1995.
Nina Nymark Andersen ble inspirert av tvillingsøster Anne til å spille fotball. Hun spilte, som sin søster, på Sandviken fram til hun i 1994 begynte på Fløya som resultat av at hun flyttet til Tromsø. Da Fløya rykket ned igjen etter endt sesong, pendlet Nymark Andersen fram til og med 1996, da hun la opp som spiller, 24 år gammel. I Sandviken fikk dermed Nymark Jakobsen med seg et cupgull i 1995.
Nymark Jakobsen var bare med på landslaget i tre år, fra 1993 til 1996, men i de tre årene rakk hun å få med seg EM-gull, VM-gull og OL-bronse. Som assistenttrener for Fløya fikk hun laget opp i Toppserien i 2002 og var med på å sikre laget to tredjeplasser i cupen. Hun la opp som assistenttrener i 2005, men kom tilbake i 2008. Først trente hun med Rune Repvik, så, etter at han dro som resultat av en spillerkonflikt, med Rune Bolstad fram til Trine Lise Andersen (ikke i slekt) ble ny trener for Fløya.
| Nina Nymark Jakobsen (tidl. Andersen) er en tidligere, norsk fotballspiller som har spilt på landslaget. Hun ble europamester i 1993 og verdensmester i 1995.
Nina Nymark Andersen ble inspirert av tvillingsøster Anne til å spille fotball. Hun spilte, som sin søster, på Sandviken fram til hun i 1994 begynte på Fløya som resultat av at hun flyttet til Tromsø. Da Fløya rykket ned igjen etter endt sesong, pendlet Nymark Andersen fram til og med 1996, da hun la opp som spiller, 24 år gammel. I Sandviken fikk dermed Nymark Jakobsen med seg et cupgull i 1995.
Nymark Jakobsen var bare med på landslaget i tre år, fra 1993 til 1996, men i de tre årene rakk hun å få med seg EM-gull, VM-gull og OL-bronse. Som assistenttrener for Fløya fikk hun laget opp i Toppserien i 2002 og var med på å sikre laget to tredjeplasser i cupen. Hun la opp som assistenttrener i 2005, men kom tilbake i 2008. Først trente hun med Rune Repvik, så, etter at han dro som resultat av en spillerkonflikt, med Rune Bolstad fram til Trine Lise Andersen (ikke i slekt) ble ny trener for Fløya.
== Meritter ==
Med landslaget
VM-gull 1995
EM-gull 1993
OL-bronse 1996Med Sandviken:
Cupgull 1995
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nina Nymark Andersen – Olympedia
(en) Nina Nymark Andersen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nina Nymark Andersen – FIFA
(no) Nina Nymark Andersen – Norges Fotballforbund
(de) Nina Nymark Andersen – Soccerdonna
(en) Nina Nymark Andersen – FBref | | fødtsted = Bergen | 2,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hallingdal_Museum | 2023-02-04 | Hallingdal Museum | ['Kategori:60°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Nesbyen', 'Kategori:Etableringer i 1899', 'Kategori:Friluftsmuseer i Norge', 'Kategori:Kultur i Nesbyen', 'Kategori:Museer etablert i 1890-årene', 'Kategori:Museer i Viken', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utstillinger'] | Hallingdal Folkemuseum på Nesbyen i Hallingdal ble grunnlagt i 1899 av landbruksdirektør Gudbrand Tandberg og er et av de eldste friluftsmuseer i Norge. 1. april 2004 ble en rekke av bygdemuseene i Hallingdal samlet under samme administrasjon: Hallingdal Museum på Nesbyen. Hallingdal Museum er organisert som en stiftelse med det faglige, administrative og driftsmessige ansvaret for museene i Hallingdal. Administrasjonen har pr 2006 ca. 8 årsverk.
I Hallingdal Museum inngår enhetene:
Dagali Museum
Gol Bygdetun
Hallingdal Museum, Nesbyen
Hemsedal bygdetun
Hol Bygdemuseum
Ål Bygdamuseum
| Hallingdal Folkemuseum på Nesbyen i Hallingdal ble grunnlagt i 1899 av landbruksdirektør Gudbrand Tandberg og er et av de eldste friluftsmuseer i Norge. 1. april 2004 ble en rekke av bygdemuseene i Hallingdal samlet under samme administrasjon: Hallingdal Museum på Nesbyen. Hallingdal Museum er organisert som en stiftelse med det faglige, administrative og driftsmessige ansvaret for museene i Hallingdal. Administrasjonen har pr 2006 ca. 8 årsverk.
I Hallingdal Museum inngår enhetene:
Dagali Museum
Gol Bygdetun
Hallingdal Museum, Nesbyen
Hemsedal bygdetun
Hol Bygdemuseum
Ål Bygdamuseum
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Hallingdal Museum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hallingdal Folkemuseum på Nesbyen i Hallingdal ble grunnlagt i 1899 av landbruksdirektør Gudbrand Tandberg og er et av de eldste friluftsmuseer i Norge. 1. | 2,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borgund_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Borgund videregående skole | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Ålesund', 'Kategori:Videregående skoler i Møre og Romsdal'] | Borgund videregående skole er en videregående skole lokalisert i Fremmerholen i Ålesund, med flere avdelinger i Nørvasundet.
BVGS består av flere yrkesrettede linjer blant annet elektrofagslinje, helse- og sosialfag, frisørfag, bygg og anlegg og matfag i et eget kjøkkenlokale
Borgund vidaregående hadde tidligere to lokaliteter i Ålesund; i Spjelkavik/Fremmerholen og på Nørve. Avdelingen på Nørve ble fraflyttet i 2009. Skolen har 715 elevplasser, fordelt på 5 yrkesfaglige utdanningsprogram på VG1-nivå og 28 programområder. I tillegg har skolen om lag 400 privatister per år, 150 som blir realkompetansevurdert og utstrekt ressurssentervirksomhet. Skolen har 180 ansatte. Det er vedtatt utbygging for ca. 450 mill. kr. Utbygginga skal føre til samlokalisering på sikt. Første byggetrinn er ferdig, andre byggetrinn er under bygging og tredje byggetrinn er under planlegging. Borgund vgs arbeider for å være en regional utviklingsaktør i samarbeid med bransjene i arbeidslivet, ungdomsskolene og høgskolene.
| Borgund videregående skole er en videregående skole lokalisert i Fremmerholen i Ålesund, med flere avdelinger i Nørvasundet.
BVGS består av flere yrkesrettede linjer blant annet elektrofagslinje, helse- og sosialfag, frisørfag, bygg og anlegg og matfag i et eget kjøkkenlokale
Borgund vidaregående hadde tidligere to lokaliteter i Ålesund; i Spjelkavik/Fremmerholen og på Nørve. Avdelingen på Nørve ble fraflyttet i 2009. Skolen har 715 elevplasser, fordelt på 5 yrkesfaglige utdanningsprogram på VG1-nivå og 28 programområder. I tillegg har skolen om lag 400 privatister per år, 150 som blir realkompetansevurdert og utstrekt ressurssentervirksomhet. Skolen har 180 ansatte. Det er vedtatt utbygging for ca. 450 mill. kr. Utbygginga skal føre til samlokalisering på sikt. Første byggetrinn er ferdig, andre byggetrinn er under bygging og tredje byggetrinn er under planlegging. Borgund vgs arbeider for å være en regional utviklingsaktør i samarbeid med bransjene i arbeidslivet, ungdomsskolene og høgskolene.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Borgund videregående skole er en videregående skole lokalisert i Fremmerholen i Ålesund, med flere avdelinger i Nørvasundet. | 2,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lanchester_SMG | 2023-02-04 | Lanchester SMG | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske skytevåpen', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Lanchester SMG (Lanchester submachine gun) er en britisk maskinpistol fra andre verdenskrig.
Den ble utviklet da Royal Air Force bestemte seg for at de trenge en ny type maskinpistol for beskyttelse av flyplasser. De valgte å lage en kopi av den tyske MP28, da de hadde fått tak i eksemplarer som de hadde testet. Det britiske Admirality (ledelsen av marinen) valgte å slå seg sammen med flyvåpenet og innføre samme våpen. Tilslutt ble det til at det var kun Admirality som innførte våpenet.
Våpenet fik navnet Lanchester etter George Lanchester som sto for produksjonen hos Sterling Armament Company. Våpenet var tiltenkt for å bevokte fanger og til bruk ved landgang og av angrepsgrupper. Den første modellen, MK I hadde omstiller for halv- og helautomatisk ild, mens de nyere modellene med betegnelse MK I* hadde kun helautomatisk ild.
| Lanchester SMG (Lanchester submachine gun) er en britisk maskinpistol fra andre verdenskrig.
Den ble utviklet da Royal Air Force bestemte seg for at de trenge en ny type maskinpistol for beskyttelse av flyplasser. De valgte å lage en kopi av den tyske MP28, da de hadde fått tak i eksemplarer som de hadde testet. Det britiske Admirality (ledelsen av marinen) valgte å slå seg sammen med flyvåpenet og innføre samme våpen. Tilslutt ble det til at det var kun Admirality som innførte våpenet.
Våpenet fik navnet Lanchester etter George Lanchester som sto for produksjonen hos Sterling Armament Company. Våpenet var tiltenkt for å bevokte fanger og til bruk ved landgang og av angrepsgrupper. Den første modellen, MK I hadde omstiller for halv- og helautomatisk ild, mens de nyere modellene med betegnelse MK I* hadde kun helautomatisk ild.
== Eksterne lenker ==
Lanchester MK I at Modern Firearms | Storbritannia | 2,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nel | 2023-02-04 | Nel | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske farmasøytiske selskaper', 'Kategori:Norske selskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1998', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nel ASA (OSE: NEL) er norsk selskap som utvikler teknologi innenfor hydrogen-infrastruktur.
Børsverdien til Nel er pr. desember 2020 på ca. 40 milliarder kroner. I 2019 omsatte selskapet for 570 millioner kroner, og hadde et resultat før skatt på minus 270 millioner.Håkon Rypern Volldal er CEO per juli 2022, mens Ole Enger er styreleder.
| Nel ASA (OSE: NEL) er norsk selskap som utvikler teknologi innenfor hydrogen-infrastruktur.
Børsverdien til Nel er pr. desember 2020 på ca. 40 milliarder kroner. I 2019 omsatte selskapet for 570 millioner kroner, og hadde et resultat før skatt på minus 270 millioner.Håkon Rypern Volldal er CEO per juli 2022, mens Ole Enger er styreleder.
== Historie ==
Nel har sine røtter i Norsk Hydros produksjon av vannelektrolysører, som begynte i 1927. Norsk Hydro (det som senere ble til Yara) brukte denne teknologien til å lage hydrogen som en del av produksjonen av kunstgjødsel. I 1940 hadde de fått verdens største installasjon av denne typen, og produserte over 300 000 normalkubikkmeter hydrogen i timen fra vannkraft. Norsk Hydros produksjonen av hydrogen fra elektrolyse opphørte i 1993.Vannelektrolysører-teknologien ble videreført av StatoilHydros underselskap Hydrogen Technologies. Dette selskapet ble kjøpt av Øystein Stray Spetalen og Strata Marine & Offshore i 2011, og byttet da navn til NEL Hydrogen. NEL Hydrogen var basert på Notodden, og hadde 40 ansatte da det gikk konkurs sommeren 2014.Dagens børsnoterte Nel er en videreføring av det børsnoterte farmasiselskapet Diagenic (ticker: DIAG). Etter konkursen i NEL Hydrogen i 2013 ble selskapet slukt av Diagenic høsten 2014, via en gruppe investorer ledet av Spetalen. 21. oktober 2014 endret DiaGenic ASA navn til Nel ASA.I 2015 kjøpte Nel det danske hydrogendrivstoff-selskapet H2 Logic for 300 millioner norske kroner. I 2016 startet Nel byggingen av verdens største fabrikk for produksjon av hydrogenstasjoner, og i 2017 kjøpte de opp konkurrenten Proton Onsite.Siden 2017 har Nel hatt et nært samarbeid med amerikanske Nikola Motor Company, der Nel skal være eneleverandør av elektrolysører til Nikola Motors planlagte hydrogenstasjoninfrastruktur i USA.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Nels nettsider | Nel ASA () er norsk selskap som utvikler teknologi innenfor hydrogen-infrastruktur. | 2,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hermannus_H%C3%B6fte | 2023-02-04 | Hermannus Höfte | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske roere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Amsterdam', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hermannus Höfte (født 5. august 1884 i Amsterdam, død 18. november 1961 i Amsterdam) var en nederlandsk roer som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Höfte vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1908 i London. Han var med på den nederlandske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak to britiske båter. De andre roerne var Albertus Wielsma, Johan Burk og Bernardus Croon.
| Hermannus Höfte (født 5. august 1884 i Amsterdam, død 18. november 1961 i Amsterdam) var en nederlandsk roer som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Höfte vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1908 i London. Han var med på den nederlandske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak to britiske båter. De andre roerne var Albertus Wielsma, Johan Burk og Bernardus Croon.
== OL-medaljer ==
1908 London - Bronse i roing, firer uten styrmann
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hermannus Höfte – Olympics.com
(en) Hermannus Höfte – Olympic.org
(en) Hermannus Höfte – Olympedia
(en) Hermannus Höfte – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Hermannus Höfte – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Hermannus Höfte – FISA | Hermannus Höfte (født 5. august 1884 i Amsterdam, død 18. | 2,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Burk | 2023-02-04 | Johan Burk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske roere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Amsterdam', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johan Frederik Karel Hendrik Jacob Burk (født 11. mai 1887 i Amsterdam, død ukjent) var en nederlandsk roer som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Burk vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1908 i London. Han var med på den nederlandske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak to britiske båter. De andre roerne var Hermannus Höfte, Albertus Wielsma og Bernardus Croon.
| Johan Frederik Karel Hendrik Jacob Burk (født 11. mai 1887 i Amsterdam, død ukjent) var en nederlandsk roer som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Burk vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1908 i London. Han var med på den nederlandske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak to britiske båter. De andre roerne var Hermannus Höfte, Albertus Wielsma og Bernardus Croon.
== OL-medaljer ==
1908 London - Bronse i roing, firer uten styrmann
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Burk – Olympics.com
(en) Johan Burk – Olympic.org
(en) Johan Burk – Olympedia
(en) Johan Burk – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Johan Burk – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Johan Burk – FISA | Johan Frederik Karel Hendrik Jacob Burk (født 11. mai 1887 i Amsterdam, død ukjent) var en nederlandsk roer som deltok i de olympiske leker 1908 i London. | 2,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5ndtering_av_ud%C3%B8de | 2023-02-04 | Håndtering av udøde | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bøker fra 2005', 'Kategori:Svenske romaner'] | Håndtering av udøde (svensk: Hanteringen av odöda) er en grøsserroman fra 2005. Den er skrevet av John Ajvide Lindqvist og er hans andre roman.
Boken handler om en uforklarlig hendelse i Stockholm; tusenvis av nylig avdøde våkner igjen. Boken fokuserer på samfunnets reaksjoner og de mange konflikter som oppstår mellom svenske myndigheter og de dødes etterlatte. Et viktig tema i boken er kjærligheten mellom barn og foreldre. En frittstående epilog til romanen finnes i kortroman-form i novellesamlingen Papperväggar som utkom i 2006 (gitt ut på norsk som Papirvegger i 2007). | Håndtering av udøde (svensk: Hanteringen av odöda) er en grøsserroman fra 2005. Den er skrevet av John Ajvide Lindqvist og er hans andre roman.
Boken handler om en uforklarlig hendelse i Stockholm; tusenvis av nylig avdøde våkner igjen. Boken fokuserer på samfunnets reaksjoner og de mange konflikter som oppstår mellom svenske myndigheter og de dødes etterlatte. Et viktig tema i boken er kjærligheten mellom barn og foreldre. En frittstående epilog til romanen finnes i kortroman-form i novellesamlingen Papperväggar som utkom i 2006 (gitt ut på norsk som Papirvegger i 2007). | Håndtering av udøde (svensk: Hanteringen av odöda) er en grøsserroman fra 2005. Den er skrevet av John Ajvide Lindqvist og er hans andre roman. | 2,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernardus_Croon | 2023-02-04 | Bernardus Croon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 30. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske roere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Amsterdam', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bernardus Hermanus Croon (født 11. mai 1886 i Amsterdam, død 30. januar 1960 i Amsterdam) var en nederlandsk roer som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Croon vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1908 i London. Han var med på den nederlandske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak to britiske båter. De andre roerne var Hermannus Höfte, Albertus Wielsma og Johan Burk.
| Bernardus Hermanus Croon (født 11. mai 1886 i Amsterdam, død 30. januar 1960 i Amsterdam) var en nederlandsk roer som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Croon vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1908 i London. Han var med på den nederlandske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak to britiske båter. De andre roerne var Hermannus Höfte, Albertus Wielsma og Johan Burk.
== OL-medaljer ==
1908 London - Bronse i roing, firer uten styrmann
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bernardus Croon – Olympedia
(en) Bernardus Croon – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bernardus Croon – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Bernardus Croon – FISA | Bernardus Hermanus Croon (født 11. mai 1886 i Amsterdam, død 30. | 2,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albertus_Wielsma | 2023-02-04 | Albertus Wielsma | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 26. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 19. desember', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske roere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Amsterdam', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Albertus Wielsma (født 19. desember 1883 i Amsterdam, død 26. mars 1968 i Amsterdam) var en nederlandsk roer som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Wielsma vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1908 i London. Han var med på den nederlandske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak to britiske båter. De andre roerne var Hermannus Höfte, Johan Burk og Bernardus Croon.
| Albertus Wielsma (født 19. desember 1883 i Amsterdam, død 26. mars 1968 i Amsterdam) var en nederlandsk roer som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Wielsma vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1908 i London. Han var med på den nederlandske båten som kom på tredjeplass i firer uten styrmann, bak to britiske båter. De andre roerne var Hermannus Höfte, Johan Burk og Bernardus Croon.
== OL-medaljer ==
1908 London - Bronse i roing, firer uten styrmann
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albertus Wielsma – Olympics.com
(en) Albertus Wielsma – Olympic.org
(en) Albertus Wielsma – Olympedia
(en) Albertus Wielsma – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Albertus Wielsma – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Albertus Wielsma – FISA | Albertus Wielsma (født 19. desember 1883 i Amsterdam, død 26. | 2,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Privlaka | 2023-02-04 | Privlaka | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kroatias geografi', 'Kategori:Kroatiastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Zadar fylke'] | Privlaka er en kommune i Zadar fylke i Kroatia. Det økonomiske grunnlaget er landbruk, vindyrking, husdyrhold og turisme. Privlaka befinner seg på den regionale veien mellom Zadar, Nin og øya Vir.
| Privlaka er en kommune i Zadar fylke i Kroatia. Det økonomiske grunnlaget er landbruk, vindyrking, husdyrhold og turisme. Privlaka befinner seg på den regionale veien mellom Zadar, Nin og øya Vir.
== Befolkning ==
Ifølge folketellingen i 2011 er det 2 253 innbyggere i området, hvorav 98% er kroatere.
== Referanser == | }} | 2,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1915 | 2023-02-04 | Filmåret 1915 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1915', 'Kategori:Utgivelser fra 1915', 'Kategori:Verk fra 1915'] | Filmåret 1915 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1915.
| Filmåret 1915 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1915.
== Hendelser ==
8. februar – D. W. Griffiths film The Birth of a Nation (En nasjons fødsel) har premier i Los Angeles. Filmen, som er et epos over amerikanske borgerkrigen er tre timer og sju minutter lang, anses av mange som den første filmen med kunstnerisk verdi. Den anses i ettertid som rasistisk og bidro til at Ku Klux Klan fikk økt rekruttering.
== Fødsler ==
3. januar – Mady Rahl, tysk skuespillerinne
7. januar – Ka Nerell, svensk skuespiller.
9. januar - Anita Louise, amerikansk skuespillerinne (død 1970)
14. januar – Irma Christenson, svensk skuespiller.
27. januar - Ernst Schröder, tysk skuespiller (død 1994)
29. januar - Victor Mature, amerikansk skuespiller (død 1999)
31. januar – Willy Peters, svensk skuespiller og regissør
3. februar – Henki Kolstad, norsk skuespiller og regissør
12. februar - Lorne Greene, amerikansk skuespiller (død 1987)
14. februar - Georg Thomalla, tysk skuespiller (død 1999)
20. februar - Hans Christian Blech, tysk skuespiller (død 1993)
21. februar - Ann Sheridan, amerikansk skuespillerinne (død 1967)
22. februar
Erik Müller, svensk forfatter, manusforfatter og filmkritiker
Dan Seymour, amerikansk skuespiller (død 1993)
23. februar - Jon Hall, amerikansk skuespiller (død 1979)
27. februar - Erich Schellow, tysk skuespiller (død 1995)
28. februar - Zero Mostel, amerikansk skuespiller (død 1977)
19. mars – Patricia Morison, amerikansk skuespillerinne
24. mars - Jack Fjeldstad, norsk skuespiller (død 2000)
1. april - O. W. Fischer, østerriksk skuespiller (død 2004)
10. april – Harry Morgan, amerikansk skuespiller
21. april - Anthony Quinn, meksikansk-amerikansk skuespiller (død 2001)
5. mai - Alice Faye, amerikansk skuespillerinne (død 1998)
6. mai - Orson Welles, amerikansk skuespiller og regissør (død 1985)
8. mai - John Archer, amerikansk skuespiller (død 1999)
13. mai - Ingeborg Cook, norsk skuespiller og sanger (død 2003)
15. mai - Mario Monicelli, italiensk regissør (død 2010)
31. mai – Björn Forsell, svensk skuespiller og operasanger
3. juni - Iris Meredith, amerikansk skuespillerinne (død 1980)
4. juni – Nils Kihlberg, svensk skuespiller, sanger og teaterregissør
7. juni - Til Kiwe, deutscher skuespiller (død 1995)
12. juni - Priscilla Lane, amerikansk skuespillerinne (død 1995)
20. juni - Terence Young, amerikansk regissør (død 1994)
29. juni
Dorothy Short, amerikansk skuespillerinne (død 1963)
Lars Kåge, svensk skuespiller og sanger
6. juli – Judith Holmgren, svensk skuespiller
7. juli
Yul Brynner, russisk-amerikansk skuespiller (død 1985)
Ruth Ford, amerikansk skuespillerinne
13. juli – Birgit Tengroth, svensk skuespiller og forfatter
18. juli - Phyllis Brooks, amerikansk skuespillerinne (død 1995)
27. juli
Rolf Möbius, tysk skuespiller (død 2004)
Hilde Sessak, tysk skuespillerinne (død 2003)
2. august - Gary Merrill, amerikansk skuespiller (død 1990)
3. august - Louise Platt, amerikansk skuespillerinne (død 2003)
10. august
Ralph Thomas, britisk regissør (død 2001)
Vincent Jonasson, svensk sanger, komponist, tekstforfatter og skuespiller
11. august - Jean Parker, amerikansk skuespillerinne (død 2005)
12. august – Sickan Carlsson, svensk skuespiller og sangerinne
15. august – Signe Hasso, svensk-amerikansk skuespiller
19. august - Ring Lardner Jr., amerikansk manusforfatter (død 2000)
20. august - Hans Quest, tysk skuespiller og regissør (død 1997)
27. august – Nils Ekman, svensk skuespiller
29. august - Ingrid Bergman, svensk skuespiller. (død 1982)
4. september - Rudolf Schock, tysk sanger og skuespiller (død 1986)
10. september
Hasse Ekman, svensk regissør, manusforfatter og skuespiller
Edmond O'Brien, amerikansk skuespiller (død 1985)
14. september - Douglas Kennedy, amerikansk skuespiller (død 1973)
22. september - Sigrid Horne-Rasmussen, dansk skuespiller (død 1982)
25. september - Tapio Rautavaara, finsk friidrettsutøver, musiker og skuespiller (død 1979)
29. september - Brenda Marshall, amerikansk skuespillerinne (død 1992)
6. oktober – Alice Timander, svensk tannlege, premiereløve og skuespiller
13. oktober - Cornel Wilde, amerikansk skuespiller (død 1989)
19. oktober - Farid el Atrache, syrisk-egyptisk sanger, komponist og skuespiller (død 1974)
2. november - Sidney Luft, amerikansk film- og TV-produsent. (død 2005)
9. november - Hanka Bielicka, polsk skuespillerinne (død 2006)
20. november – Kon Ichikawa, japansk filmregissør
22. november – Oswald Morris, britisk filmfotograf
7. desember
Leigh Brackett, amerikansk forfatter og manusforfatter (død 1978)
Eli Wallach, amerikansk skuespiller
8. desember - Ernest Lehman, amerikansk manusforfatter (død 2005)
11. desember – Ann Mari Uddenberg, svensk skuespiller
12. desember - Frank Sinatra, amerikansk sanger og skuespiller. (død 1998)
13. desember
Curd Jürgens, tysk skuespiller. (død 1982)
Peter Lindgren, svensk skuespiller.
17. desember - Joan Woodbury, amerikansk skuespillerinne (død 1989)
19. desember
Édith Piaf, fransk sangerinne og skuespillerinne (død 1963)
Åke Wästersjö, svensk skuespiller.
26. desember – Rolf Botvid, svensk skuespiller og manusforfatter
== Avdøde ==
26. april – John Bunny, amerikansk skuespiller.
== Årets filmer ==
=== A - G ===
En nasjons fødsel
=== H - N ===
I kronans kläder
Landstrykeren
Life Without Soul
=== O - U ===
Sweedie Goes to College
=== V - Å ===
== Eksterne lenker ==
(en) 1915 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1915 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1915. | 2,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/LNM | 2023-02-04 | LNM | ['Kategori:Pekere'] | LNM er forkortelse for blant annet
Landsforeningen Norske Malere
Den libanesiske nasjonalbevegelsen | LNM er forkortelse for blant annet
Landsforeningen Norske Malere
Den libanesiske nasjonalbevegelsen | LNM er forkortelse for blant annet | 2,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marija_Gimbutas | 2023-02-04 | Marija Gimbutas | ['Kategori:Arkeologer fra USA', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Vilnius', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Marija Gimbutas (litauisk Marija Gimbutienė) (født 23. januar 1921 i Vilnius, død 2. februar 1994 i Los Angeles) var en litauisk-amerikansk arkeolog kjent for sin forskning i neolittisk og bronsealderens kulturer i «Gamle Europa», et begrep hun selv innførte. Hennes verker, utgitt i årene 1946 og 1971, introduserte nye synsvinkler ved å kombinere tradisjonell arkeologisk forarbeid med lingvistisk og mytologisk tolkninger, men hun fikk til dels blandet mottagelse blant sine kollegaer, dels ble hun betraktet som radikal og nyskapende, dels preget av forenklinger og spekulasjoner.
| Marija Gimbutas (litauisk Marija Gimbutienė) (født 23. januar 1921 i Vilnius, død 2. februar 1994 i Los Angeles) var en litauisk-amerikansk arkeolog kjent for sin forskning i neolittisk og bronsealderens kulturer i «Gamle Europa», et begrep hun selv innførte. Hennes verker, utgitt i årene 1946 og 1971, introduserte nye synsvinkler ved å kombinere tradisjonell arkeologisk forarbeid med lingvistisk og mytologisk tolkninger, men hun fikk til dels blandet mottagelse blant sine kollegaer, dels ble hun betraktet som radikal og nyskapende, dels preget av forenklinger og spekulasjoner.
== Tidlig liv ==
Gimbutas ble født som Marija Birutė Alseikaitė av foreldrene Veronika Janulaityté Alseikiené og Danielius Alseika i Vilnius, på den tiden en del av Polen. Hennes foreldre var medlemmer av den litauiske intelligentsia, en sosial klasse som steg fra bondestanden i løpet av Det russiske tsardømmet.
Hennes mor mottok doktorgraden i oftalmologi ved Universitetet i Berlin, mens hennes far mottok sin medisinske embetseksamen fra Universitetet i Tartu i 1910. Etter den russiske revolusjon i 1917 var hennes foreldre med på å grunnlegge det første litauiske sykehus i Vilnius.
I løpet av denne perioden fungerte hennes far også som utgiver av dagsavisen Vilniaus Žodis og det kulturelle tidsskriftet Vilniaus Šviesa, og var en framtredende talsmann for litauisk uavhengighet i løpet av krigen med Polen. Gimbutas' foreldre var kjennere av tradisjonell litauisk folkekunst og inviterte hyppig samtidige musikere, kunstnere, og forfattere til sitt hjem, slike som Vydūnas, Juozas Tumas-Vaižgantas, og Jonas Basanavičius. Med tanke på sin sterke kulturelle oppvekst har Gimbutas sagt:
«Jeg hadde muligheten til å bli kjent med forfattere og kunstnere som Vydunas, Vaižgantas, selv Basanavičius, som ble støttet av mine foreldre. Da jeg var fire eller fem år gammel kunne jeg sitte i Basanavičius' lenestol og jeg følte meg fin. Og senere, gjennom hele mitt liv, forble Basanavičius' samlete eventyr og folkeminner av særdeles stor betydning for meg».
Familien bosatte seg i Kaunas, Litauens daværende hovedstad, i 1931, da hun begynte sine studier. Det samme året ble hennes foreldre skilt, og hun levde sammen med sin mor og broren Vytautas i Kaunas. Fem år senere døde faren brått, og ved sin fars dødsleie sverget Gimbutas på at hun skulle bli forsker: «Helt plutselig begynte jeg å tenke på hva jeg skulle bli, hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg hadde vært skjødesløs med sportslige aktiviteter, svømte flere kilometre, skøytet, syklet, red på hest. Jeg endret meg helt og begynte å lese».I løpet av de neste årene deltok hun i etnografiske ekspedisjoner for å nedtegne tradisjonelle folkeminner, og studerte litauiske trosforestillinger og dødsritualer.
Hun tok eksamen fra Aušra Gymnasium i Kaunas i 1938, og ble innrullert ved Universitet Vytautas Magnus det samme året hvor hun studerte lingvistikk ved Fakultet for filologi. Hun begynte deretter ved Universitetet i Vilnius for å studere arkeologi under Jonas Puzinas, foruten også lingvistikk, etnologi, folkeminne og litteratur.
I 1941 giftet hun seg med arkitekten Jurgis Gimbutas. Det påfølgende året fullførte hun sin magisteravhandling, «Modes of Burial in Lithuania in the Iron Age» (Begravelsesmetoder i Litauen i jernalderen) med hedersbevisninger.
Gimbutas opplevde under den andre verdenskrig den store omveltningen i sitt hjemland, som var under omfattende okkupasjon av henholdsvis Sovjetunionen og Tyskland fra 1940–1941 og 1941-1943.
Et år etter at hun fødte datteren Danuté i juni 1942, flyktet den unge familien fra landet i kjølvannet av den nye sovjetiske okkupasjonen, først til Wien og deretter til Innsbruck og så til Bayern i det sørlige Tyskland.
I sine refleksjoner fra den urolige tiden har Gimbutas bemerket, «Livet bare vrengte meg som en liten plante, men mitt arbeid bare fortsatte i samme retning».
I 1946 mottok hun sin doktorgrad i arkeologi, og med bifag i etnologi og religionshistorie fra Universitetet i Tübingen med doktoravhandlingen Die Bestattung in Litauen in der vorgeschichtlichen Zeit («Forhistoriske begravelsesritualer i Litauen»), som ble utgitt samme år.
Mens hun hadde en stilling som post doc. ved Tübingen fødte hun sin andre datter, Živilé. Familien Gimbutas forlot Tyskland, og bosatte seg USA i 1949.
== Karriere ==
I USA fikk Gimbutas arbeid ved Harvard University som oversetter av østeuropeiske, arkeologiske tekster. Hun begynte deretter som foreleser ved Fakultet for antropologi. I 1955 fikk en forskerstilling ved Harvards Peabody Museum.
=== Kurgan-hypotesen ===
I 1956 introduserte Gimbutas Kurgan-hypotesen, som kombinerte arkeologiske studier av de særegne gravhaugene (russisk Kurgan = gravhaug) i Øst-Europa med lingvistikk for utrede en del problemer i studiet av urindoeuropeisk talende folk som hun kalte «kurganere» i et forsøk på å utrede deres opprinnelse og spore deres folkevandringer inn i Europa. Denne hypotesen og hennes tverrfaglige tilnærming hadde betydelig innvirkning på studiet av indoeuropeere (se Indoeuropeistikk).
I løpet av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet fikk Gimbutas et rykte som en førsteklasses spesialist på den indoeuropeiske bronsealder foruten også litauisk folkeminne og balterne og slavernes forhistorie, delvis oppsummert i hennes endelige opus, Bronze Age Cultures of Central and Eastern Europe (Bronsealderkulturene i sentrale- og østlige Europa, 1965). I sin forskning gjentolket hun europeisk forhistorie i lys av hennes bakgrunn i lingvistikk, etnologi, og religionshistorie, og utfordret mange tradisjonelle antagelser om den europeiske sivilisasjons begynnelse.
Som professor i arkeologi ved University of California, Los Angeles, fra 1963 til 1989 ledet Gimbutas flere betydelige utgravninger av neolittiske funn i sørøstlige Europa mellom 1967 og 1980, inkludert i Sitagroi og det neolittiske funnstedet Achilleion i Thessalia i Hellas. Ved å grave gjennom kulturlag som representerte en tidsepoke før samtidige beregninger av den neolittiske bosetningen av Europa – hvor andre arkeologer ikke hadde forventet å finne ytterligere funn – avdekket hun en rekke kulturobjekter fra dagligliv og religiøse kulter som hun forsket på og dokumenterte resten av karrieren.
=== Sen-feministisk arkeologi ===
Gimbutas fikk uventet berømmelse med sine tre siste bøker: The Goddesses and Gods of Old Europe (Gudinner og guder i Gamle Europa, 1974); The Language of the Goddess (Gudinnens språk, 1989) som inspirerte en utstilling i Wiesbaden i 1993/1994; og hennes siste bok, The Civilization of the Goddess (Gudinnens sivilisasjon, 1991), som presenterte en oversikt over hennes spekulasjoner om neolittiske kulturer over hele Europa: bosettingsmønstre, sosiale strukturer, kunst, religion, og graden av lese- og skrivekyndighet.
Gudinnens sivilisasjon artikulerte hva Gimbutas så som ulikhetene mellom de gammeleuropeiske system som hun betraktet som gudinne- og kvinneorientert («matristisk»), og bronsealderens indoeuropeiske patriarkalske («androkratisk») kultur som etterfulgte den. I henhold til hennes fortolkninger, var gynosentriske (kvinnestyrt) samfunn fredelig som tillot homoseksualitet og fremmet en økonomisk likhet.
De «androkratiske» eller mannsdominerte, «kurganfolkene», på den annen side, invaderte Europa og påtvang de innfødte deres hierarkiske styre av mannlige krigere.
== Litteratur og priser ==
Gimbutas’ skrifter, bøker og utgivelser er huset, sammen med de av hennes kollega, mytologen Joseph Campbell, ved biblioteket Joseph Campbell and Marija Gimbutas Library på campus ved Pacifica Graduate Institute i Carpinteria, rett sør for Santa Barbara, California.
I 1993 mottok Marija Gimbutas et æresdoktorat ved universitetet Vytautas Magnus i Kaunas, Litauen. Den 2. februar 1994 døde hun i Los Angeles. Kort tid etter ble hun gravlagt i gravlund Petrašiūnai i Kaunas.
== Bedømmelse og ettermæle ==
Joseph Campbell og Ashley Montagu har hver for seg sammenlignet viktigheten av Marija Gimbutas’ arbeid med Rosettastenen i å avkode egyptiske hieroglyfer. Campbell skrev forordet av en ny utgave av Gimbutas' Gudinnens språk (1989) før han døde, og nevnte ofte hvor mye han angret på at hennes forskning på de neolittiske kulturer i Europa ikke hadde vært tilgjengelig da han skrev The Masks of God (Guds masker, fire bind, 1959–1968).
Joan Marler, Gimbutas' personlige redaktør og grunnlegger av Institute of Archaeomythology (Institutt for arkeologisk mytologi) skrev:
«Skjønt det er betraktet som upassende i gjengs arkeologi å tolke ideologien til forhistoriske samfunn ble det opplagt for Marija at hvert aspekt av gammeleuropeisk liv uttrykte en sofistikert religiøs symbolisme. Hun henga seg derfor til en omfattende studie av neolittiske bilder og symboler for å avdekke deres sosiale og mytologiske betydning. For å oppnå dette var det nødvendig å øke rekkevidden av beskrivende arkeologi til å omfatte lingvistikk, mytologi, komparativ religionshistorie, og studiet av historiske opptegnelser. Hun kalte denne tverrfaglige tilnærmingen for ‘arkeologisk mytologi’».
=== Kritikk ===
Bernard Wailes, professor i antropologi ved Universitetet i Pennsylvania, fortalte Peter Steinfels i en avisartikkel i The New York Times i 1990 at Marija Gimbutas var «utrolig kunnskapsrik, men ikke spesielt god i kritisk analyse... Hun samler mengder med data og hopper deretter til konklusjoner uten noe mellomliggende argument... De fleste av oss tenderer til å si, å min gud, her er Marija i gang igjen». Andre kritikere i den samme artikkelen uttrykte tilsvarende meninger, inkludert Ruth Tringham, professor i antropologi ved University of California, Berkeley, og Linda Ellis.David Anthony, professor i antropologi ved Hartwick College, motsatte seg Gimbutas' påstand at det var et utstrakt matriarkalsk samfunn før invasjonen av «Kurgan-folket», og pekte på at Europa hadde både bygdeborger og våpen, og således antagelig også krigføring lenge før den antatte invasjonen.
Andrew Fleming skrev i artikkelen «The Myth of the Mother Goddess» (Myten om Jordgudinnen, 1969)
at han var uenig i Gimbutas' ide at neolittiske spiraler, sirkler, og groper var symboler på øyne, at øyne, ansikter og kjønnsnøytrale figurer var symboler på kvinnekjønn, og Gimbutas' påstand at kvinnefigurer var symboler på gudinner.
Kritikere har også pekt på at gravgjenstander som karakteriserte mer gjenkjennbare neolittiske kjønnsroller ikke ble tatt hensyn til av Gimbutas. De har stilt spørsmål ved hennes utheving av kvinnelige figurer når mange mannlige eller kjønnsnøytrale figurer også ble funnet på de samme arkeologiske funnstedene. Peter Ucko
har spekulert i om Gimbutas' påståtte fruktbarhetsfigurer var intet annet enn neolittiske dukker og leketøy. Kanskje særlig Gimbutas' forsøk på å avkode neolittiske tegn som ideogrammer i Gudinnens språk (1989) har fremmet den hardeste akademiske motstanden.
=== Innflytelse på den nyhedenske bevegelse ===
Gimbutas' teorier har i utstrakt grad blitt omfavnet av et antall forfattere i den motkulturelle og nyhedenske bevegelse, skjønt hennes egne fagfeller har ofte betraktet Gimbutas' konklusjoner som spekulative. Gimbutas identifiserte spredte og komplekse paleolittiske og neolittiske kvinnerepresentasjoner som hun mente avbildet en enkeltstående og universell «Store Mor» eller «Store Gudinne», men hun manifesterte også en rekke av kvinnelige guddommer: slangegudinner, biegudinner, fuglegudinner, fjellgudinner, herskerinne av dyr og videre som ikke nødvendigvis var allestedsnærværende over hele Europa.
I en video med tittelen «The Age of the Great Goddess» (Den store gudinnes tidsalder) diskuterte hun de ulike manifestasjonene til Gudinnen, og framhevet den ytterste enhet bak dem alle som jordens kvinnelighet.
I 2004 utga filmregissøren Donna Read og den nyhedenske forfatteren og aktivisten Starhawk en felles dokumentarfilm om livet og arbeidet til Gimbutas: Signs Out of Time.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Gimbutas, Marija 1946: Die Bestattung in Litauen in der vorgeschichtlichen Zeit. Tübingen: In Kommission bei J.C.B. Mohr.
Gimbutas, Marija: Ancient symbolism in Lithuanian folk art. Philadelphia: American Folklore Society , 1958. Memoirs of the American Folklore Society 49.
Gimbutas, Marija ,1961: «Notes on the chronology and expansion of the Pit-grave culture», i J. Bohm & S. J. De Laet (red.): L’Europe à la fin de 1’Age de la pierre: 193-200. Prague: Czechoslovak Academy of Sciences.
Gimbutas, Marija 1963: The Balts. London : Thames and Hudson, Ancient peoples and places 33.
Gimbutas, Marija 1965: Bronze Age cultures in Central and Eastern Europe. The Hague/London: Mouton.
Colin Renfrew, Marija Gimbutas & Ernestine S. Elster 1986: Excavations at Sitagroi, a prehistoric village in northeast Greece. Vol. 1. Los Angeles : Institute of Archaeology, University of California, 1986, Monumenta archaeologica 13.
Marija Gimbutienė 1985: Baltai priešistoriniais laikais : etnogenezė, materialinė kultūra ir mitologija. Vilnius: Mokslas.
Gimbutas, Marija 1974: The Goddesses and Gods of Old Europe
Marija Gimbutas 1977: «The first wave of Eurasian steppe pastoralists into Copper Age Europe», Journal of Indo-European Studies 5: 277-338.
Marija Gimbutas 1980: «The Kurgan wave #2 (c.3400-3200 BC) into Europe and the following transformation of culture», Journal of Indo-European Studies 8: 273-315.
Marija Gimbutas 1989: The Language of the Goddess.
Marija Gimbutas, Shan Winn, & Daniel Shimabuku, 1989: «Achilleion: a Neolithic settlement in Thessaly, Greece, 6400-5600 B.C.» Los Angeles: Institute of Archaeology, University of California, Los Angeles. Monumenta archaeologica 14.
Marija Gimbutas 1991: The Civilization of the Goddess
Gimbutas, Marija 1992: Die Ethnogenese der europäischen Indogermanen. Innsbruck: Institut für Sprachwissenschaft der Universität Innsbruck, Innsbrucker Beiträge zur Sprachwissenschaft , Vorträge und kleinere Schriften 54.
Dexter, Miriam Robbins and Karlene Jones-Bley 1997 (red.): The Kurgan culture and the Indo-Europeanization of Europe. Utvalgte artikler fra 1952 til 1993 av M. Gimbutas. Journal of Indo-European Studies monograph 18, Washington DC: Institute for the Study of Man.
Gimbutas, Marija, redigert og utvidet av Miriam Robbins Dexter, 1999: The Living Goddesses. Berkeley/Los Angeles: University of California Press.
Dexter, Miriam Robbins & Edgar C. Polomé, red. 1997: «Varia on the Indo-European Past: Papers in Memory of Marija Gimbutas». Journal of Indo-European Studies Monograph #19. Washington, DC: The Institute for the Study of Man.
== Litteratur ==
Chapman, John (1998): «The impact of modern invasions and migrations on archaeological explanation: A biographical sketch of Marija Gimbutas», i Díaz-Andreu, Margarita; Sørensen, Marie Louise Stig: Excavating Women: A History of Women in European Archaeology, New York: Routledge, ss. 295–314, ISBN 0-415-15760-9.
Häusler, Alexander (1995): «Über Archäologie und den Ursprung der Indogermanen», i * Kuna, Martin; Venclová, Natalie: Whither archaeology? Papers in honour of Evzen Neustupny, Prague: Institute of Archaeology, pp. 211–229, ISBN 8090193404.
Marler, Joan (1997): Realm of the Ancestors: An Anthology in Honor of Marija Gimbutas, Manchester, Connecticut: Knowledge, Ideas & Trends, ISBN 1879198258.
Marler, Joan (1998): «Marija Gimbutas: Tribute to a Lithuanian Legend», i LaFont, Suzanne: Women in Transition: Voices from Lithuania, Albany, New York: State University of New York Press, ISBN 0-7914-3811-2.
Meskell, Lynn (1995): «Goddesses, Gimbutas and 'New Age' Archaeology», Antiquity 69: 74–86.
Ware, Susan; Braukman, Stacy Lorraine (2004): Notable American Women: A Biographical Dictionary Completing the Twentieth Century, Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, ISBN 0-674-01488-X.
== Eksterne lenker ==
Marija Gimbutas' «The Balts» e-book
Joseph Campbell and Marija Gimbutas Library
Gimbutas' biografi, ved hennes medarbeider Joan Marler
«Learning the language of the Goddess» et intervju med Gimbutas fra 1992
Signs Out of Time, filmdokumentar av livet til den avdøde arkeologen Marija Gimbutas
Kristina Berggren & James B. Harrod: «Understanding Marija Gimbutas»: et svar på den faglige kritikken av Gimbutas
Debunking Gimbutas' Mother Goddess theories: Peter Uckos & Andrew Flemings kritikk; hevder å tilbakevise dokumentarfilmen fra 1989 som var en del av et program om «kvinners åndelighet» | Marija Gimbutas (litauisk Marija Gimbutienė) (født 23. januar 1921 i Vilnius, død 2. | 2,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grieg_(slekt) | 2023-02-04 | Grieg (slekt) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Grieg er en norsk slekt av skotsk opprinnelse, som kom til Bergen på slutten av 1700-tallet. Slekten stammer trolig fra klanen MacGregor. Den har flere kjente personer, som komponisten Edvard Hagerup Grieg (1843–1907), skuespilleren Signe Grieg (1868–1968), forleggeren Harald Vollan Grieg (1894–1972), arkeologen, direktør ved De Sandvigske Samlinger (Maihaugen) Sigurd Jebsen Grieg (1894–1973), arkitekten Per Geelmuyden Grieg (1897–1962) og forfatteren (Johan) Nordahl (Brun) Grieg (1902–43).
| Grieg er en norsk slekt av skotsk opprinnelse, som kom til Bergen på slutten av 1700-tallet. Slekten stammer trolig fra klanen MacGregor. Den har flere kjente personer, som komponisten Edvard Hagerup Grieg (1843–1907), skuespilleren Signe Grieg (1868–1968), forleggeren Harald Vollan Grieg (1894–1972), arkeologen, direktør ved De Sandvigske Samlinger (Maihaugen) Sigurd Jebsen Grieg (1894–1973), arkitekten Per Geelmuyden Grieg (1897–1962) og forfatteren (Johan) Nordahl (Brun) Grieg (1902–43).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976), side 107 | Halfdan Bratt Grieg (født 1925, død 2001) var arkitekt i Bergen. Han tegnet en rekke sentrale bygg i Bergen og drev arkitektfirmaet Grieg Arkitekter frem til 1987. | 2,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danmark | 2023-02-04 | Danmark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Danmark', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Danmark, offisielt Kongeriket Danmark (dansk: Kongeriget Danmark), er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København.
Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene.
Danmark er en velferdsstat med blandingsøkonomi. Levestandarden i landet er høy, og samfunnet er preget av små økonomiske forskjeller. Danmark er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Landet deles inn i fem regioner og 98 kommuner. Danmark har vært medlem av FN og NATO siden opprettelsen, og av EU siden 1973, men er ikke en del av eurosonen. Den 27. juni 2019 ble Mette Frederiksen statsminister i Danmark, etter Lars Løkke Rasmussen. Hun er partileder for Socialdemokratiet og leder en mindretallsregjering.
Nasjonalspråket dansk er i stor grad gjensidig forståelig med norsk og svensk, og har sterke historiske og kulturelle bånd til de andre nordiske språkene. Omtrent 82 % av befolkningen (og 90 % av de etniske danskene) er medlem av den lutherske Folkekirken. I 2009 hadde noe over en halv million dansker utenlandsk opprinnelse, og omtrent halvparten av dem kommer fra andre europeiske land.
| Danmark, offisielt Kongeriket Danmark (dansk: Kongeriget Danmark), er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København.
Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene.
Danmark er en velferdsstat med blandingsøkonomi. Levestandarden i landet er høy, og samfunnet er preget av små økonomiske forskjeller. Danmark er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Landet deles inn i fem regioner og 98 kommuner. Danmark har vært medlem av FN og NATO siden opprettelsen, og av EU siden 1973, men er ikke en del av eurosonen. Den 27. juni 2019 ble Mette Frederiksen statsminister i Danmark, etter Lars Løkke Rasmussen. Hun er partileder for Socialdemokratiet og leder en mindretallsregjering.
Nasjonalspråket dansk er i stor grad gjensidig forståelig med norsk og svensk, og har sterke historiske og kulturelle bånd til de andre nordiske språkene. Omtrent 82 % av befolkningen (og 90 % av de etniske danskene) er medlem av den lutherske Folkekirken. I 2009 hadde noe over en halv million dansker utenlandsk opprinnelse, og omtrent halvparten av dem kommer fra andre europeiske land.
== Etymologi ==
Den etniske gruppen dansker ble omtalt allerede i antikken. I det sjette århundre skrev både den greske historieskriveren Procopius og den gotiske historikeren Jordanes om et folk i nord ved navn «danoi» og «dani». På norrønt ble folket i genitiv flertall kalt «danir», som kan bety noe i retning av «flatlandsbeboere». «Daner» er sannsynligvis en avledning av det indoeuropeiske *dhen-, som betyr «flate, flatt brett».«Mark» ble i gammelhøytysk og i gammelengelsk brukt i betydningen «grenseland». Ordet Danmark betydde altså «flatlandsbeboernes grenseland» og var avgrenset til dagens Slesvig, altså danenes grenseland til tyskerne i sør. I frankiske riksårbøker (Annales Regni Francorum) fortelles det at frankiske utsendinger i år 825 møtte danenes konger «i deres mark» (in marca eorum). Det fortelles også at danene kom «til marken» (ad marcam) for å angripe sakserne ved elven Eider i den nåværende tyske delstaten Schleswig-Holstein i år 828.Av Jordanes får vi inntrykk av at danene tilhørte den gotiske stammen Suetidi, og kom fra det nåværende Sverige. De skal ha fordrevet herulene fra landet. Danene nevnes ikke av den romerske historikeren Tacitus i år 98, men han nevner goterne (gothones). Dersom danene ikke eksisterte i det første århundre etter Kristus, og skildringen til Jordanes er riktig, kan danene ha oppstått som etnisk gruppe i det andre eller tredje århundre.
Enkelte eldre kilder antyder at danene var identisk med geaterne. Den galliske historiker og biskop Gregorius av Tours beskrev i det sjette århundre hvordan danenes konge Chochilaisus ble drept i år 515 under et sjøslag langs den frankiske kysten. Gregorius kaller kongen for en dane (dani), men i Beowulf omtales han som en konge over geaterne under navnet Hygelac. I Liber Monstrorum er han kalt rex Getarum, og i Liber historiae Francorum kalles han rege Gotorum. Problemet med denne identifiseringen er at andre kilder som Prokopius og Jordanes skiller mellom geaterne og danene. Lærde strides om den etniske identiteten til geaterne, og det episke diktet Beowulf kan ikke ukritisk brukes som historisk kilde.
Etter hvert som ordet «mark» gikk over til å bety hele landet, og ikke bare det nåværende Slesvig, ble dessuten navnet Danmark brukt om alle folkene i området, uavhengig av etnisk tilhørighet.
Populært sies det at ordet «Danmark» første gang nevnes på Jellingesteinen omkring år 985. Danmark (Denamearc) nevnes imidlertid allerede omkring år 890 av nordmannen Ottar hos den oldengelske krønikeren Orosius, i fortellingen om hans reise fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby. I Alfred den stores gjenfortelling fra omkring samme tid – Wulfstan fra Hedebys skildring av sin seilas fra Hedeby eller Slesvig og inn i Østersjøen, blir Langeland, Låland, Falster og Skåne omtalt som en del av Danmark (Þas land call hyrað to Denemearcan, «alle disse land hører til Danmark»). Like etter år 908 skrev den østfrankiske krønikeren Regino av Prüm om et folk «fra Danmark» (ex Denimarca) som angrep det nåværende Nederland fra nord. I året 965 omtalte et diplom tilhørende Otto I hans bispedømme som beliggende in marca vel regno Danorum.
== Naturgeografi ==
Danmark er det minste og sørligste av de nordiske landene (men tettest befolket med 129 innbyggere pr. kvadratkilometer), like nord for sitt eneste naboland, Tyskland, sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark regnes som et skandinavisk land, selv om det ikke hører til Den skandinaviske halvøy. Vest for Danmark ligger Nordsjøen, mens Østersjøen ligger i sørøst. Mellom Danmark og Sverige ligger Øresund og Kattegat, mens Skagerrak skiller Danmark fra Norge.
Danmark består av halvøya Jylland og 443 navngitte øyer. Pr. 2009 er 72 av disse bebodde, og de største er Sjælland med over 2,1 millioner innbyggere Vendsyssel-Thy og Fyn, men øyene med størst befolkningstetthet er Sjælland og Amager - henholdsvis 325 og 1900 innbyggere pr. kvadratkilometer (København ligger på disse øyene). Øya Bornholm ligger øst for resten av landet i Østersjøen. Ertholmene med Østerskær nordøst for Bornholm er det østligste landområde i Danmark.
=== Landskapstyper og geologi ===
Det danske landskapet preges av flatt, mildt lavland, med enkelte bakker, klinter og klitter særlig langs kysten. Men det finnes også mange områder med bakkelandskap. På Jylland finner vi blant annet Rebild Bakker i Rold Skov og området rundt Skamlingsbanken i Sønderjylland. Landskapet sydøst for Silkeborg i retning Horsens og Skanderborg inneholder de høyeste bakkene i Danmark, som Ejer Bavnehøj, Møllehøj, Yding Skovhøj og Himmelbjerget. Også områdene Svanninge Bakker og De Fynske Alper på Fyn er preget av markante bakker. Møns Klint på øya Møn er Danmarks største naturattraksjon.
Geologisk består mesteparten av Danmark av unge avleiringer fra kritt, tertiær og kvartær. De fleste bergartene er løse, og høydedragene i landet er dannet ved at isbreer under siste istid skjøv de løse bergartene sammen i hauger og rygger. Over Bornholm, øyene, Jylland og utover i Nordsjøen går det en grunnfjellrygg, Fyn–Ringkøbing-ryggen. Den følger den danske seksjonen av Thornqvist-forkastningen, en sprekkedannelse som går sørøstover helt ned til Ukraina. Fortsettelsen av denne danner skillet mellom den nordlige og sydlige delen av Nordsjøen, og det er i fortsettelsen av bassenget syd for denne ryggen eller i riften midt i Nordsjøen at de danske petroleumsforekomstene ligger.
=== Vann og vassdrag ===
Danmark har ca. 65 000 åpne vannløp. Omtrent halvparten av disse er naturlige, mens resten er kunstig opparbeidede grøfter og kanaler. Danmarks lengste elv er Gudenå, på omtrent 160 km. Andre danske elver av en viss størrelse er Odense Å, Vidå, Skjern Å og Suså.
Det er totalt 1 032 navngitte innsjøer i Danmark med et samlet areal på ca. 700 km². Dypest er Furesø med 36 m, mens Arresø er størst i areal med 39,5 km². Blant de andre større danske innsjøene er Esrum Sø, Stadil Fjord, Mossø, Saltbæk vig og Tissø.
Danmark har en rekke fjorder, selv om denne betegnelsen blir langt videre brukt på dansk enn på norsk. Limfjorden er kanskje den mest kjente, og er et 180 km langt sund som forbinder Nordsjøen (i Danmark ofte kalt Vesterhavet) med Kattegat. Andre kjente danske fjorder er Roskilde Fjord og Ringkøbing Fjord.
=== Klima ===
Danmark har et temperert klima. Som beliggende ved Nordsjøen nyter landet godt av nærheten til Golfstrømmen, og har relativt sett kjølige somre med middeltemperaturer på omkring 16 ℃ og milde vintre med middeltemperaturer på omkring 0,5 ℃. Danmark har også en del vind, spesielt om vinteren. Høstmånedene september til november har mest regn med et syttitalls mm hver, mens februar er måneden med minst nedbør med normalt 38 mm.Det er kun mindre regionale klimaforskjeller innenlands i Danmark. Temperaturene forandrer seg lite fra sted til sted, men ligger noe lavere i områdene lengst vekk fra havet. Om sommeren har Sydsjælland og Lolland-Falster de høyeste gjennomsnittstemperaturene. I kystnære strøk er forskjellen mellom sommer og vinter mindre på grunn av havets utjevnende virkning. Også nedbøren er relativt stabil fra sted til sted; mens områdene ved Storebælt har minst med ca. 500 mm årlig har de sydlige delene av Midtjylland mest med noe over 900 mm.
=== Flora og fauna ===
Geologisk sett har det gått kort tid siden siste istid, noe som innebærer at utviklingen av arter ikke er avsluttet. Dessuten setter topografien vilkårene innenfor små avstander. Og endelig er det jordsmonnet som setter betingelsene for plantevekst på et gitt sted. I tillegg til alt dette må man se påvirkningen fra tusener av års jordbruk og snart 150 års industrialisering med alt dette har betydd for floraens vilkår.
Grunnleggende hører imidlertid Danmark til i et stort område som strekker seg fra Atlanterhavet og helt inn til Ural, hvor den potensielle vegetasjonen er blandet løvskog. Danmark har ikke urskog, men Draved skov og Suserupskovene er naturskoger hvor den menneskelige påvirkningen har vært minimal. Hvis man vil oppleve hvordan det danske landskapet har sett ut før landbrukets tid, må man reise til Białowieżaskogen i det østlige Polen.
Når man ser bort fra klitter, innsjøer, elver og havskrenter, er resten av Danmarks natur i virkeligheten et sammenhengende kulturlandskap hvor alt er resultatet av tilsiktet og utilsiktet menneskelig påvirkning. Det gjelder biotoper som mose, eng, hede, beite, åker og dyrket skog samt naturligvis parker og hager. Floraens sammensetning består derfor av et sett muligheter som er skapt av naturbetingelsene og noen begrensninger som settes av menneskenes aktiviteter. I tillegg til det direkte presset fra dyrking og forurensing utsetter utbyggingen av infrastrukturen floraen for en stadig mer omfattende oppsplitting i områder som holdes atskilt og som blir mindre og mindre. Det medfører at spredning og vedlikehold av genpuljer innenfor en art blir mer og mer umulig. Dette er den egentlige bakgrunnen for at mange arter er truet eller utdødd i Danmark.
=== Landemerker og geografiske ytterpunkter ===
Danmarks nordligste punkt er Skagens odde (Skagens nordstrand) på 57° 45' 7'' nordlig bredde, det sørligste er Gedser Odde (Falsters sørspiss) på 54° 33' 35'' nordlig bredde, det vestligste Blåvandshuk på 8° 4' 22'' østlig lengde, og det østligste Christiansø (Østerskær) på 15° 11' 55'' østlig lengde.
Danmarks laveste punkt er Lammefjord, −7,5 moh. Det høyeste naturlige punktet Møllehøj ligger 170,86 moh., fulgt av Yding Skovhøj (170,77 moh.), dernest Ejer Bavnehøj (170,35 moh.). Himmelbjerget ligger 147 meter over havet.
Et av Danmarks mest kjente menneskeskapte høye punkter er Storebæltsbroen som rager 254 moh. Allikevel er det Rø-senderen, en tv-, radio- og mobilmast, som er plassert midt på Bornholm, rett ved byen Årsballe, som er Danmarks absolutt høyeste faste punkt. Senderens topp er 431 meter over havet. Selve tårnet er 315,5 meter høyt.
== Demografi ==
Pr. 1. januar 2013 hadde Danmark ifølge offisiell statistikk 5 600 000 innbyggere. Med et areal på 43 094 km² gir det en folketetthet på 131,0 innbyggere pr. kvadratkilometer, men folketettheten er over 315 innbyggere pr. kvadratkilometer på Sjælland. Folketallet har jevnt over steget siden 1970-tallet, med unntak av en kort periode på starten av 1980-tallet.
=== Folkegrupper ===
91,6& % av befolkningen er av dansk opprinnelse, mens 452 095 personer er innvandrere og deres etterkommere. Innvandrerne (inklusive etterkommere) kommer først og fremst fra øvrige nordiske land (41 306), Storbritannia (12 000), Tyskland (25 444), Polen (13 509), Bosnia-Hercegovina (20 875), øvrige land i det tidligere Jugoslavia (23 968), Tyrkia (54 859), Somalia (16 948), Irak (26 351), Iran (14 289), Libanon (22 232), Afghanistan (10 876) og Pakistan (19 301).
=== Språk ===
Danmark har ett offisielt språk – dansk. Dansk er et nordgermansk språk, som har felles opprinnelse med islandsk, færøysk, norsk og svensk. Disse språkene begynte å spalte seg i 800-tallet, og fra ca. år 1100 var gammeldansken blitt distinkt forskjellig fra andre nordiske språk. Fra ca. 1550 snakker man om nydansk, da boktrykkerkunstens inntog gjorde at ortografien ble standardisert. Den standardiserte danske rettskrivningen tok utgangspunkt i språket i Christian IIIs bibel. Fra 1700-tallet taler man om yngre nydansk. I det nittende og tyvende århundre har dansk ortografi vært relativt konservativ, med det resultat at talespråket har beveget seg et godt stykke bort fra skriftspråket.Dansk består av mange dialekter. Disse var i grove trekk ferdigdannet på 1300-tallet, og dansken nådde sin maksimale dialektspalting rundt år 1700. Siden den gang har dialektene vært på stadig tilbaketog, og nå snakker kun 5 % av danskene dialekt. Danske dialekter deles inn i tre hovedgrupper:
Østdansk (gamle skånske dialekter, bornholmsk)
Øydansk (sjællandsk, fynsk, dialektene på øyene i sør)
JyskDisse hovedgruppene kan igjen deles inn i finere undergrupper. For eksempel deles jysk inn i østjysk, sørjysk og vestjysk, og eventuelt også nordjysk. Spesielt skiller vestjysken seg fra øydansken, og har blant annet ingen forskjell mellom grammatiske kjønn i tradisjonell forstand, her heter det både en hus og en bil. Spesielt for sør- og vestjysk er også foranstilte artikler (æ hus i bestemt form).Den standarddanske skriftformen kalles rigsdansk eller rigsmål. Denne tar utgangspunkt i språket i København-området, og fastsettes av Dansk Sprognævn. Riksdansken er totalt dominerende i den offentlige samfunnslivet, og det vil i dag være utenkelig for for eksempel toppolitikere å snakke bred dialekt slik vestjyden Knud Kristensen gjorde da han var statsminister så sent som på slutten av 1940-tallet. Dialektdøden har blant annet ført til at eldre verk skrevet på dialekt – blant dem Steen Steensen Blichers jyske historier og sanger – i dag er praktisk talt uleselig for yngre dansker.I Nordslesvig har Danmark en tysktalende minoritet. Det tyske mindretallets språklige rettigheter er beskyttet gjennom København-Bonn-erklæringene fra 1955. Erklæringene beskytter på tilsvarende måte det dansktalende mindretallet i Sydslesvig. Det bor også noen ti tusen færøysk- og grønlandsk-talende i Danmark, i tillegg til minoriteter som taler språk som urdu, arabisk og tyrkisk.
Danske skoleelever introduseres for første fremmedspråk (engelsk) fra 4. klasse. På syvende trinn starter andre fremmedspråk som valgfag med et timetall på alt 11 uketimer over tre år. Andre fremmedspråk er obligatorisk for opptak til danske gymnas og har fortsettende løp der.
=== Religion ===
Danmark gikk over til kristendommen fra 960-årene da Harald Blåtann lot seg døpe, og i løpet av 1200-tallet var overgangen helt fullført. Siden reformasjonen i 1536 har den evangelisk-lutherske kirke vært statsreligion, og landet har hatt full religionsfrihet siden grunnloven kom i 1849.
Den danske kirken kalles Folkekirken, og har monarken som øverste leder. I det daglige styres imidlertid kirken av kirkedepartementet ved kirkeministeren, pr. februar 2010 Birthe Rønn Hornbech. Folkekirken er delt inn i 11 bispedømmer (dansk: «stift»), hvorav ett på Grønland. Pr. 1. januar 2019 hadde Folkekirken 4 339 511 medlemmer, noe som utgjør 74,7 % av den danske befolkningen. Omtrent tre prosent av de nominelt kristne går regelmessig i kirken.Danmarks nest største religiøse gruppe er muslimene, som med 210 000 personer utgjør 3,7 % av befolkningen. Danmarks muslimske befolkning er et resultat av innvandring i nyere tid, og er konsentrert om de største byene. Andre religiøse grupper i Danmark omfatter katolikker (37 000 personer), Jehovas vitner (14 500), serbisk-ortodokse kristne (7 000), baptister (5 100), pinsevenner (5 100), buddhister (4 400) og mormoner (4 500).
== Historie ==
=== Fra forhistorie til vikingtid ===
Dansk forhistorie startet for ca. 15 000 år siden med at folk lenger sørfra fulgte etter reinen som fulgte innlandsisen som trakk seg stadig lenger nordover i forbindelse med klimaendringene som pågikk. På denne tiden levde reinsdyrsjegerne her, og de ble avløst av grupper av andre jeger-sankerfolk som livnærte seg av jakt, fiske og sanking fra naturen i årtusener.
For ca. 6 000 år siden ble eldre steinalder langsomt avløst av yngre steinalder. 1800 f.Kr. ble denne igjen avløst av bronsealderen og 500 f.Kr. begynte jernalderen.
Allerede på slutten av jernalderen, omtrent på 700-tallet, kan det ha eksistert en sterk dansk sentralmakt. Her kunne det kolossale forsvarsverket Dannevirke og Kanhavekanalen på Samsø være et «bevis». Imidlertid mener de fleste moderne historikere at nettopp Danmark som geografisk område nok snarere bør oppfattes som en del av det frankiske riket i denne perioden. Forhistorien sluttet med vikingtiden da danske vikinger begynte å herje og handle i det meste av Europa. De danske vikingene begynte å kreve såkalt Danegeld, som innebar at konger fra England betalte skatt til den danske kongen mot å unngå plyndringer. Danske og andre skandinaviske vikinger hadde en stormaktsrolle i det som i dag er Europa i det meste av vikingtiden, blant annet på grunn av den sterke flåten.
=== Danmark i middelalderen ===
Den danske historien innledes på 700-tallet da de første skriftlige kildene begynner å omtale forholdene i landet. Slik sett er vikingtiden en overgangsfase mellom forhistorien og den danske middelalderen som ble en periode, hvor kontakten med det øvrige Europa fikk stadig større betydning. Tre forhold veide tungt; kongenes forsøk på å øke sin makt innenriks, deres forsøk på å utvide maktområdet utenriks og striden med Hansaforbundet. Maktkampen innenriks sto først mellom stormennene på den ene siden og kongemakten på den andre. Senere ble det til en strid mellom kirken og kongemakten. Utenriks forsøkte man å skape og fastholde et Østersjørike, noe som kulminerte i Kalmarunionen av 1397. Samarbeidet med Hansaforbundet var en handelsmessig nødvendighet, men også et konstant økonomisk problem. Dette byforbundet fikk stor innflytelse på Danmarks forhold og var i perioder den reelle makten i landet.
=== Reformasjon og enevelde ===
Renessansen innebar et markant skille i Danmarks historie, særlig fordi reformasjonen ble en del av endringen. Kongen inndro da alt kirkegods i unionen Danmark-Norge, og la samtidig ned det norske riksrådet. Norge, som ennå var svekket og tynt befolket etter svartedauen, ble dermed gjort til et lydrike under Danmark. Senere la kongen også ned det danske riksrådet, og sto på den bakgrunn sterkt overfor adelen. Men en stor del av rikdommen ble brukt til krigføring, mest tydelig er dette eksemplifisert i renessansekongen Christian IV. Han fikk oppført mange vakre bygninger rundt i landet, men led alvorlige nederlag med sin deltakelse i tredveårskrigen i Tyskland. Den fortsatte kampen med Sverige medførte nederlag på nederlag med stadige tap av territorier, først øyene i Østersjøen, ved freden i Roskilde i 1658 også danske kjerneprovinser som Skånelandene, og de norske lenene Båhuslen og Trondhjems len.
Adelens svik under Karl Gustav-krigene ga muligheten for et statskupp hvor kong Frederik III veltet den gamle forfatningen og innførte eneveldet med støtte fra borgerskapet. En ny embetsadel vokste frem med kongens gunst, og borgerne i byene fikk etter hvert øket innflytelse. Landet var preget av den kulturelle påvirkningen fra Frankrike og av kongens tyskpregede forvaltning. Med opphevingen av stavnsbåndet og senere med andre reformer innenfor landbruket fikk landet en økonomisk fremgang. Framgangen ble avbrutt da britene tok den danske flåten. Dette og Københavns bombardement tvang Danmark i armene på Napoleon, mens Sverige allierte seg med Storbritannia. Med freden i Wien i (1815) ble Danmarks union med Norge oppløst. Forut for dette kom statsbankerotten i 1813, men allikevel ble perioden en oppgangstid for for eksempel dansk filosofi, diktning og billedkunst (gullalderen).
=== Demokrati, industrialisering og verdenskriger ===
Etter freden i Wien besto det danske monarkiet av kongeriket og hertugdømmene Slesvig, Holstein og Lauenborg samt koloniene. Slesvig har vært et dansk len med både dansk- og tysktalende befolkning, mens Holstein og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av det tyske forbund. Tysksinnede i stenderforsamlingene i Slesvig og Holstein ønsket en sterkere tilknytning til Tyskland. Den danske politikken derimot var splittet mellom den konservative Helstatspolitikken og den nasjonalliberale Ejderpolitikk. Helstatsfolkene ville bevare den dansk-tyske helstaten med den danske kongen som hertug i Slesvig og Holstein. Ejderfolkene ville forene Slesvig med Danmark i en dansk nasjonalstat. Tyske og danske nasjonalliberale sto uforsonlig mot hverandre. Spørsmålet var om Slesvig skulle være dansk eller tysk. Dette førte til et opprør mot Danmark og den første slesvigske krig. Da Danmark fikk støtte fra Storbritannia og da krigens forløp falt ut til dansk fordel, ble status quo gjenopprettet. I London-protokollen fra 1852 måtte Danmark love å ikke knytte Slesvig eller Sønderjylland nærmere til kongeriket enn Holstein.
I forbindelse med revolusjonene i Europa i (1848) fikk Danmark en fri og demokratisk forfatning i 1849.
De underliggende skillelinjene var imidlertid ikke fjernet, og i 1864 brøt den andre slesvigske krig ut. Nå hadde ikke landet engelsk støtte, skandinavismen førte heller ikke til militær hjelp og den danske hæren led en rekke ydmykende nederlag spesielt i kampene ved Dybbøl. Resultatet ble tapet av hertugdømmene inkludert den dansktalende delen av Slesvig. Dermed var Danmark blitt en fullstendig dansk småstat.
Rundt 1870 kom industrialiseringen i gang i Danmark og den ble iverksatt ved at man anla et tett nett av jernbane-, ferge- og fraktbåtforbindelser mellom landsdelene. Samtidig innebar oppsvinget i landbruket en økning av kjøpekraften hos landbefolkningen. Og ettersom utstykningen medførte et overskudd av mennesker, fikk de næringsdrivende i byene en kjærkommen reserve av billig arbeidskraft. Å huse alle disse nye innflytterne skjedde svært tilfeldig og en rekke epidemier herjet København og de større provinsbyene. Ved hjelp av kloakksystemer, opprettelse av skoler og utbygging av helsevesenet fikk man etter hvert kontroll over sykdommene. På arbeidsmarkedsfronten lyktes det å dempe uroen ettersom det danske arbeidsmarkedet i forbindelse med Storkonflikten i 1899 fikk sin avtale hvor fagbevegelsen anerkjente arbeidsgivernes rett til å lede og fordele arbeidet og arbeiderne fikk rett til å organisere seg.Danmark holdt seg utenfor første verdenskrig og forsyninger til de krigførende landene ga arbeid og fortjeneste til mange. Etter hvert fikk kvinnene også stemmerett (1915). Det tyske nederlaget i 1918 medførte en folkeavstemning slik at Nord-Slesvig ved Slien ble gjenforent med Danmark, men avstemningsvilkårene innebar at det ble skapt et tysk mindretall i Danmark og et dansk i Tyskland. Den økonomiske krisen i 1930-årene medførte massearbeidsløshet, men også forbedring av «samfunnets støtter» til dårlig stilte. Med gjenoppbyggingen av de europeiske stormaktene kom det igjen fart i produksjonen i Danmark og ved krigsutbruddet i 1939 var det optimisme hos alle. Selv om Danmark ble okkupert i 1940 opprettholdt landet sin egen regjering inntil 1943, men det oppsto etter hvert en så sterk motstandsbevegelse at landet kunne telles med blant de allierte landene som opprettet FN i 1945. Den 17. juni 1944 erklærte Island seg som selvstendig nasjon og dette ble anerkjent av den danske regjeringen i 1945.
=== Etterkrigstiden ===
I årene etter var Europa delt, både ideologisk og etter landegrenser. Frykten for Sovjetunionen førte til at Norge og Danmark valgte å bli med i NATO i 1949. Det ga samtidig landet adgang til Marshallplanen som var ment som en støtte til gjenoppbygging av de europeiske landene. Det skapte gode tider i landet og kommunismen mistet etter hvert taket på de brede lag av befolkningen. Storpolitisk var situasjonen fastlåst og det ga svært få manøvreringsmuligheter i dansk utenrikspolitikk, men på det økonomiske området var det rom for endringer. I løpet av 1960-årene kom man i gang med forhandlingene om dansk deltakelse i EF (det senere EU) og i 1972 bekreftet en folkeavstemning Danmarks opptak i fellesskapet. Ved flere senere avstemninger ble samarbeidet utvidet trinnvis.
=== Etter den kalde krigen ===
Med jernteppets fall i 1989, Tysklands gjenforening i 1990 og Sovjetunionens oppløsning i de følgende årene ble det skapt helt nye vilkår for dansk utenrikspolitikk som ble langt mer aktiv: Støtte til de baltiske landene, utvidelsen av NATO, øket integrering i EU og militær deltakelse i aksjoner på Balkan, i Afghanistan og Irak. I flere bølger fikk landet en sterk tilstrømning av utlendinger som kom dels som flyktninger og dels som innvandrere. I begynnelsen ble det betraktet som et rent praktisk problem å huse og integrere menneskene fra fremmede kulturer, men etter hvert viste det seg at innvandringen skapte enkelte problemer. Diskusjonen om hvilken politisk linje man skulle legge i innvandringsspørsmålet preget særlig folketingsvalget i 2001, men er stadig vekk et aktuelt debattema med høy temperatur i dansk politikk.
== Politikk og administrasjon ==
Danmark er et konstitusjonelt monarki, og landets politiske system tar utgangspunkt i landets grunnlov av 1849, senere revidert tre ganger. Siden revisjonen i 1953 har Danmark hatt et parlamentarisk ettkammersystem. Som i andre parlamentariske demokratier følges maktfordelingsprinsippet, og grunnlovens §3 setter rammene for de tre statsmaktene: den utøvende makt, som ligger hos monarken; den lovgivende makt, som ligger hos monarken og Folketinget i forening; og den dømmende makt, som ligger hos domstolene. Selv om den lovgivende makt formelt sett deles mellom parlament og monark er likevel monarkens rolle i praksis å undertegne de lover som Folketinget vedtar. Den utøvende makt er også bare formelt hos monarken, og etter det såkalte «systemskiftet» i 1901 har monarken utpekt ministre med basis i Folketingets politiske sammensetning.
=== Statsoverhode og regjering ===
Som et konstitusjonelt monarki har Danmark en monark som statsoverhode. Denne er formelt leder for den utøvende makten, noe som i praksis gjøres gjennom at monarken, tronfølgeren og regjeringen møtes til statsråd én gang i måneden. Siden Påskekrisen i 1920 har disse møtene kun hatt en seremoniell funksjon, og monarken blander seg ikke inn i de politiske avgjørelsene. Siden 1972 har dronning Margrethe II vært dansk monark.
På monarkens vegne ledes den utøvende makten av en statsminister, som også er regjeringssjef. Regjeringen trenger intet aktivt flertall i Folketinget, men må gå ved mistillitsforslag. Fra 27.06-2019 har Danmark en mindretallsregjering bestående av Socialdemokraterne med støtte fra Socialistisk Folkeparti (SF), Enhedslisten og Radikale Venstre.
=== Folketinget ===
Den reelle lovgivende makten i Danmark ligger hos parlamentet, som siden 1953 har hatt ett kammer – Folketinget. Før denne tid hadde landet også et overhus, Landstinget. Folketinget har 179 medlemmer, hvorav 175 kommer fra selve Danmark. De siste fire plassene deles mellom representanter valgt fra Færøyene og Grønland. 135 av Folketingsmedlemmene velges i forholdstallsvalg i 10 valgkretser, og fordelingen følger D'Hondts metode. Disse kalles kretsmandater. De resterende 40 mandatene er såkalte tilleggsmandater, som fordeles etter Sainte-Laguës metode blant partier som har enten 1) fått minst ett kretsmandat, 2) har fått minst like mange stemmer som det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer i minst to av tre landsdeler, eller 3) fått minst to prosent av stemmene på landsbasis.Folketinget ledes av et presidium på én formann og fire nestformenn. Siden valget i 2011 har Mogens Lykketoft (Socialdemokraterne) vært Folketingets formann.
Folketinget holder til på Christiansborg slott i det sentrale København, sammen med Højesteret og Statsministeriet.
=== Politiske partier ===
Danmark har et flerpartisystem, og ved valget i 2007 ble åtte partier representert i Folketinget (i tillegg til to grønlandske og to færøyske partier). De fire mest tradisjonsrike partiene i Danmark er Venstre, Socialdemokraterne, Det Konservative Folkeparti og Det Radikale Venstre.
Venstre er Danmarks største parti, og har siden 2001 hatt regjeringsmakten i samarbeid med Det Konservative Folkeparti. Førstnevnte er et sentrum-høyre-parti, og er det klart ledende partiet på ikke-sosialistisk side. Det ledes av tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen. Det Konservative Folkeparti er som navnet antyder basert på konservatisme, og ledes av Lene Espersen.
Det største partiet på venstresiden er Socialdemokraterne, ledet av Helle Thorning-Schmidt. I perioden 1924-2001 var Socialdemokraterne Danmarks største parti, og hadde også de fleste regjeringene. Partiet har sterke historiske bånd til Landsorganisationen i Danmark, selv om disse ikke lenger formelt har tilknytning.
Til venstre i Folketinget står Socialistisk Folkeparti, ledet av Villy Søvndal. Disse tilsvarer omtrent det norske SV. Enda lenger til venstre i Folketinget er Enhedslisten, et valgsamarbeid mellom Danmarks Kommunistiske Parti, Venstresocialisterne og Socialistisk Arbejderparti.
De to sentrumspartiene representert i Folketinget er Liberal Alliance og Det Radikale Venstre. På den høyreradikale siden står Dansk Folkeparti, ledet av Pia Kjærsgaard. Sistnevnte springer ut av Fremskridtspartiet, som tidligere hadde tilsvarende rolle i dansk politikk.
=== Administrativ inndeling ===
Danmark er delt inn i fem regioner og 98 kommuner. Regionene ble dannet i 2007, og erstattet 13 fylker (dansk: «amt»). Til samme tid foregikk det en omfattende kommunesammenslåing der 270 kommuner ble slått sammen til 98 større enheter.
Hver region styres av et 41 medlemmer stort regionsråd, hvis politiske leder har tittelen regionsrådsformand. Den klart viktigste oppgaven til regionene er å organisere helse- og sosialvesenet. Regionene driver ikke inn skatt på egen hånd, men er finansiert via staten og kommunene.
Danmarks kommuner fikk tildelt flere ansvarsområder i reformen i 2007, og de aller fleste kommunene har over 20 000 innbyggere. Hver kommune ledes av et kommunestyre (dansk: «kommunalbestyrelse»), som velges hvert fjerde år. Kommunestyrene ledes av en ordfører (dansk: «borgmester»), som enten velges direkte av velgerne eller av kommunestyret. Kommuneadministrasjonene ledes av en kommunaldirektør.
I tillegg er Færøyene og Grønland en del av kongeriket Danmark. Disse har begge utstrakt selvstyre i Det danske Riksfellesskap, men har ikke en selvstendig utenrikspolitikk.
==== Regioner ====
==== Riksfellesskapet ====
I tillegg til det Danmark som ligger i Skandinavia hører også de to selvstyrte områdene Grønland og Færøyene til gjennom Riksfellesskapet. Områdene hører ifølge grunnlovens §1 til Kongeriket Danmark og deler derfor grunnlov og statsoverhode med Danmark. De to områdene har imidlertid begge sin egen regjering ledet av henholdsvis en Landsstyreformann (Grønland) og en Lagmann (Færøyene). Færøyene fikk indre selvstyre i 1948 og Grønland i 1979. De to områdene er imidlertid ikke fullt ut uavhengige, for eksempel skal folkeskolene i tillegg til det lokale språket undervise i dansk, begge områder mottar subsidier (blokktilskudd) fra Danmark og utenriksforhold ivaretas som hovedregel av regjeringen i København.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Det danske forsvarsbudsjettet for 2010 hadde en total ramme på ca. 23 milliarder danske kroner, og forsvarsutgiftene utgjør dermed 1,06 prosent av BNP. Det danske forsvaret består av de fire våpengrenene Hæren, Hjemmeværnet, Søværnet og Flyvevåbnet. Danmark har verneplikt for menn, men langt fra alle må avtjene den – hvem som må inn avgjøres via loddtrekning på sesjon. Kvinner (og de menn som «vant» loddtrekningen) kan velge å avtjene frivillig militærtjeneste. Årlig avtjener omtrent 6 500 unge danske kvinner og menn militærtjeneste. Tjenestetiden er på fire måneder.Danmark ble med i NATO ved opprettelsen i 1949. Etter den kalde krigens slutt har landet spilt en aktiv rolle i internasjonale operasjoner, blant annet i invasjonen av Irak, krigen i Afghanistan, Kosovo (KFOR) og Libanon (UNIFIL).
I 1973 ble Danmark med i det daværende EF (EUs forløper), men danskene har siden vist seg å være noe lunkne til den europeiske integrasjonen. I 1992 stemte det danske folk nei til Maastricht-traktaten. Danskene har heller ikke sluttet seg til Eurosystemet, etter at 53,2 % stemte imot i en folkeavstemning i 2000.
Danmark er blant de 51 land som har vært med i FN allerede fra FN-paktens ikrafttredelse i 1945. Danskene er også aktive i det nordiske samarbeidet i Nordisk råd, og NATO, EU, FN og Norden utgjør de fire hovedpilarene i dansk utenrikspolitikk. Danmark er i tillegg med i en rekke andre internasjonale organisasjoner, slik som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og Europarådet.
=== Flagg, symboler og ordener ===
Danmarks flagg kalles Dannebrog, og skal etter legenden ha falt ned fra himmelen under et av Valdemar Seiers slag i Estland. Det regnes som Europas eldste offisielle flagg i kontinuerlig bruk. Dannebrog er et tradisjonelt nordisk korsflagg, og tjente blant annet som inspirasjon til Norges flagg.
Danmarks riksvåpen består av tre gående, blå løver med røde tunger og er kronet med gyldne kroner. Det eldste dokumenterte bruk av riksvåpenet er fra Knut VIs regjeringstid i 1190. Riksvåpenets siste større endring kom i 1819, da den norske løve ble tatt ut.
Elefantordenen er Danmarks høyeste utmerkelse. Den deles vanligvis kun ut til kun kongelige og statsoverhoder. Deretter kommer Dannebrogordenen. Blant de militære danske medaljene er Forsvarets Medalje, Forsvarets medalje for Tapperhed, Medaljen for udmærket lufttjeneste og Forsvarets Hæderstegn for god tjeneste.
=== Forholdet til Norge ===
Danmark og Norge har alltid hatt tette politiske og kulturelle bånd. Allerede i norrøn tid var danskekongene reelle herskere over Norge i lange perioder, og spesielt Oslofjordområdet var lenge under dansk overherredømme. Med Kalmarunionen (innstiftet av dronning Margrethe i 1397) kom hele Norge under utenlandsk overherredømme, og etter unionsoppløsningen i 1536 ble Norge i praksis en dansk provins. Fra innføringen av eneveldet i 1660 ble hele Danmark-Norge gjort til en enhetlig stat, samtidig som riket i større grad ble sentralstyrt fra København. Unionen mellom Danmark og Norge varte helt frem til 1814, da kong Frederik VI som en tapende part i Napoleonskrigene måtte avstå Norge til Sverige igjennom Kielfreden.
På 1800-tallet stod skandinavismen sterkt i Norden, og i 1848 deltok norske frivillige på dansk side under den første slesvigske krig. Under den andre slesvigske krig femten år senere ble imidlertid danskene overlatt til seg selv av svenskene og nordmennene, til store protester fra norsk åndsliv med Bjørnson og Ibsen i spissen. I 1876 gikk Norge med i den skandinaviske myntunionen, noe som gjorde at de tre nordiske landene hadde felles omløp av sedler og mynt frem til ca. første verdenskrig. Norsk litteratur var på denne tiden også preget av strømninger fra Danmark, blant annet med Georg Brandes som en stor inspirasjonskilde for Ibsen, Kielland og Lie. Bjørnsons riksmålsbevegelse så også til Danmark for inspirasjon, og riksmålet og den «dannede dagligtale» har klare røtter i dansk.
Danmark og Norge ble begge okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. I etterkrigstiden har landene hatt et nært og godt forhold, og samarbeider blant annet forsvarspolitisk gjennom NATO. Danmark og Norge er også viktige handelspartnere, og i 2007 var den samlede verdien av Norges totale vareeksport til Danmark på ca. 19 milliarder norske kroner. Dette gjorde Danmark til Norges sjette største eksportmarked. Viktige varer Norge eksporterer over Skagerrak er råolje, elektrisitet, fisk, halvfabrikater og verkstedprodukter. Danske turister er på sin side viktige for norsk turistnæring, og danskene utgjorde i 2006 nesten 14 % av alle utenlandske ferie- og fritidsankomster til Norge.
== Næringsliv ==
Danmark har en blandingsøkonomi med stor grad av frihandel, og levestandarden er over gjennomsnittet i Europa. Landet hadde i 2007 et BNP på 311,6 milliarder amerikanske dollar (197,3 milliarder USD justert for kjøpekraftsparitet).Ifølge Verdensbanken har Danmark Europas mest fleksible arbeidsmarked, og det er enkelt både å ansette ny arbeidskraft og å nedbemanne. Denne politikken kalles «flexicurity». Den danske arbeidsstokken teller omtrent 2,9 millioner sysselsatte, og pr. desember 2009 var arbeidsledigheten på 7,4 % – omtrent 2,5 prosentpoeng under EU som helhet. Målt i andel av befolkningen som har høyere utdanning har danskene verdens best utdannede arbeidsstyrke.Danmark har verdens høyeste skattenivå, og for personer i de høyeste inntektsgruppene kan skatteprosenten komme opp i 62,3 (inkludert 8 % trygdeavgift). Toppskatten slår inn ved inntekter over 347 200 danske kroner. Det er også skatt på finansinntekter slik som aksjeutbytte, her varierer skatteprosenten mellom 28 og 45.Dansk krone (valutakode: DKK, deles igjen inn i 100 øre) har vært Danmarks valuta siden 1874. Gjennom Den europeiske vekslingsmekanismen er den danske krona tett knyttet mot euroen, og vekslingskursen ligger alltid på omtrent 7,45 kroner pr. euro. Dette oppnår man ved å legge pengepolitikken svært tett opp imot Den europeiske sentralbankens politikk. Danmark møter kravene som skal til å ta del i eurosamarbeidet, men i en folkeavstemning i september 2000 valgte folket med knapp margin å beholde krona.
=== Naturressurser ===
Danmark hadde i 2008 en samlet innvinning av mineralske råstoffer på ca. 40 millioner kubikkmeter. Hoveddelen av disse er sand, stein og grus, som benyttes i bygg- og anleggssektoren. Danmark er også en petroleumsnasjon, med en produksjon i Nordsjøen som i 2008 var på 16,7 millioner kubikkmeter olje og 8,9 milliarder normalkubikkmeter naturgass. Tempoet på oljeutvinningen er imidlertid synkende, og med kjente reserver av olje- og naturgass på henholdsvis 200 millioner m³ og 7,1 milliarder Nm³ vil Danmark ikke lenger være selvforsynt rundt 2020.I det danske jordbruket dominerer kornartene hvete og bygg. Det årlige utbyttet av disse har ligget på omtrent 9 millioner tonn siden 1990-tallet. Blant rotfruktene har imidlertid den årlige høsten gått ned fra ca. 12 millioner tonn i 1990 til 4 millioner tonn i 2008. Av fisk – hovedsakelig tobis, brisling, sild, blåskjell, kolmule og torsk – fanget danske fiskere i 2008 knappe 700 000 tonn; overfiske og dertil lavere kvoter har gjort at totalfangsten har blitt mer enn halvert siden år 2000. I skogbruksnæringen i Danmark ble det i 2008 avvirket ca. 2,37 millioner m³. Ca. 80 % av dette var barskog.
=== Bankvesen ===
Den danske sentralbanken kalles Danmarks Nationalbank, og ble grunnlagt i 1818 for å bringe orden i økonomien etter statsbankerotten i 1813. Sentralbanken ble fullt ut uavhengig i 1936, og utformer pengepolitikken uavhengig av regjeringen og Folketinget. Bankens hovedoppgave er å opprettholde en stabil valuta samt å regulere pengesirkulasjonen og kredittmarkedet.De første danske bankene oppstod på 1700-tallet, men det var først på midten av 1800-tallet det ble fart i det private bankvesenet. På denne tiden oppstod Privatbanken, Den Danske Landmandsbank og Kjøbenhavns Handelsbank; tre forretningsbanker som kom til å dominere dansk bankvesen frem til 1990. På siden av forretningsbankene oppstod det også en mengde spare- og andelskasser. Disse rettet seg mot private husholdninger, håndverkere og landbrukssektoren, og hadde opprinnelig en langt mer moderat og konservativ profil enn de store bankene. I løpet av 1960-tallet minsket forskjellen på banker og sparekasser, og fra 1975 forsvant de juridiske begrensningene på sparekassenes virksomhet.De største bankene i Danmark er Danske Bank, FIH Erhvervsbank, Jyske Bank, Nordea Bank Danmark, Nykredit og Sydbank.
=== Samferdsel ===
Det danske veinettet deles inn i statsveier og kommuneveier. Lengden på førstnevnte var pr. 1. januar 2008 på 3 817 km, og de hører administrativt innunder det danske Vejdirektoratet. 45 % av veitrafikken i landet avvikles på statsveiene, selv om disse kun utgjør 5 % av landets samlede veinett. De danske kommuneveiene hører til landets 98 kommuner, og har en total lengde på knappe 70 000 km. Danmark har også anslagsvis 24 000 km med privateide fellesveier. Av statsveiene har 1062 km status som motorvei, og halvparten av disse har minst fire kjørefelt.Fem europaveier går igjennom Danmark: E20 (Esbjerg–Øresundsbroen), E39 (Hirtshals–Aalborg), E45 (Frederikshavn–Padborg), E47 (Helsingør–Rødby) og E55 (Helsingør–Gedser).Danmark fikk sin første jernbanestrekning i 1847 da Vestbanen åpnet mellom København og Korsør. Senere har det danske jernbanenettet vokst til å ha en total sporlengde på 3 240 km, med omtrent 2 700 daglige tog og 38 000 daglige ankomster og avganger. Mer enn 170 millioner passasjerer blir årlig transportert på det danske jernbanenettet.Det danske jernbanenettet styres og vedlikeholdes av Banedanmark. Nettet er bare delvis elektrifisert og medfører at hovedparten av intercity togene fremdeles drives av diesel, også på elektrifiserte strekninger. DSB (tidligere Danske Statsbaner) er det statlige danske jernbaneselskapet, og disse har det operative ansvaret for offentlig passasjertrafikk i landet. DSBs virksomhet omfatter også S-togene, som er lokaltognettverket i København og omegn. Øresundsbanen (mellom København og Malmö i Sverige) opereres av datterselskapet DSBFirst. Med Københavns metro (åpnet 2002) har også Danmark fått tunnelbane.
Dansk sivil flytrafikk er underlagt Statens Luftfartsvæsen (SLV). Landet har åtte flyplasser med rutetrafikk, der Københavns lufthavn (Kastrup) og Billund lufthavn er de største. Staten driver også Bornholms lufthavn, og det er dessuten tre flyplasser på Grønland og på Færøyene med internasjonal trafikk. Den danske stat eier 14,3 % av det fellesnordiske flyselskapet Scandinavian Airlines System.Sjøfart har alltid vært en viktig del av den danske økonomien. Den danske handelsflåten omfatter 500 skip på til sammen 10 millioner dwt, og har en gjennomsnittlig alder på ca. syv år. Som en øynasjon har Danmark også et omfattende fergenettverk, både innenriks og utenriks. Mellom Norge og Danmark er det fergeforbindelse på strekningene Frederikshavn–Oslo (DFDS), Hirtshals–Kristiansand, Hirtshals–Larvik, Hirtshals-Langesund, Hirtshals-Stavanger/Bergen og København–Oslo.
=== Turisme ===
Turister i Danmark omsatte i 2006 varer og tjenester for 72,6 milliarder danske kroner, omtrent likt fordelt mellom danske og utenlandske turister. Feriereisende stod for omtrent 2⁄3 av denne omsetningen. Turismen i Danmark skaper direkte og indirekte omtrent 127 000 arbeidsplasser og står for omtrent 3,9 % av landets samlede verditilvekst. Ferierende fra nabolandene Tyskland, Norge og Sverige står til sammen for 2⁄3 av omsetningen i den danske turistnæringen.
== Samfunn ==
=== Kalender og helligdager ===
Danmark har siden 1. mars 1700 brukt den gregorianske kalender.
Danske offisielle helligdager følger av Folkekirkens helligdager. Disse er i hovedsak sammenfallende med helligdager i Norge, med det unntak at Danmark også har bededag fjerde fredag etter påske. Grunnlovsdagen (5. juni) er ikke lenger offentlig fridag, mens 1. mai kun er fridag for enkelte grupper. Som i Norge er det egentlig halv dag før helligdager (julaften og nyttårsaften), men de fleste dansker har likevel fri disse dagene.
=== Forskning ===
Den offentlige finansierte forskningen i Danmark står for ca. 11 000 årsverk, og mesteparten finansieres direkte over statsbudsjettet. I 2008 var denne potten på omtrent 15 milliarder danske kroner, hvorav 55 % gikk direkte til universitetene. Dette gjør at offentlige bevilgninger til forskning og utvikling ligger på ca. 0,9 % av BNP. Næringslivets utgifter til forskning og utvikling var i 2007 tilsvarende 1,9 % av BNP, og omfattet nærmere 20 000 årsverk. De viktigste forskningsområdene, målt i antall vitenskapelige stillinger, var til samme tid medisin og naturvitenskap.Danske vinnere av nobelprisen i fysiologi eller medisin er Niels Ryberg Finsen (1903), August Krogh (1920), Johannes Fibiger (1926), Henrik Dam (1943) og Niels K. Jerne (1984). I fysikk har Niels Bohr (1922) og Aage Niels Bohr og Ben Roy Mottelson (1975) vunnet prisen, mens Jens Christian Skou vant nobelprisen i kjemi i 1997.
Eldre danske forskere av betydning er blant annet fysikeren Hans Christian Ørsted og astronomene Tycho Brahe og Ole Rømer.
=== Utdanning ===
Den danske folkeskolen består av en ettårig barnehageklasse, en niårig grunnskole og en ettårig frivillig 10. klasse. Fra skoleåret 2009/10 har barnehageklassen vært obligatorisk, slik at Danmark har ti års obligatorisk skolegang. Undervisningsplikten i Danmark begynner det året barnet fyller seks. Den offentlige skolen suppleres av såkalte frie grundskoler og efterskoler, som finansieres delvis av det offentlige og delvis gjennom brukerbetaling.På videregående skole-nivå (dansk: gymnasiale uddannelser) finnes det fire linjer. Tre av disse (stx, hhx og htx) er treårige, mens det fjerde (hf) er toårig og beregnet på dem som har det ekstra, frivillige året i grunnskolen. Alle fire linjer fokuserer på forberedelser til høyere utdanning, men med noe forskjellig faglig fokus. Hver skole tilbyr også en rekke studieretnings- og valgfag innenfor hver linje. Ved siden av vanlig videregående skole finnes det også yrkesfaglig utdannelse (dansk: erhvervsuddannelse), som er svært praktisk rettet og individuelt tilpasset til den enkelte elevs interesser og ferdigheter.Høyere utdanning i Danmark blir kalt for videregående uddannelse. Med Københavns Universitet, Aarhus Universitet, Syddansk Universitet, Aalborg Universitet, Roskilde Universitetscenter, IT-Universitetet og Danmarks Tekniske Universitet har landet syv universiteter, i tillegg til en rekke høyskoler. Høyskolene som tilbyr flere utdanninger omtales som CVU, Center for Videregående Utdanning. All offentlig utdanning i Danmark er gratis.Videregående uddannelse kan deles inn i tre hovedretninger: korte, mellomlange og lange utdanninger. De korte utdanningene varer stort sett i to år, og er ofte innenfor fag som økonomi, helsefag, IT, design og teknologi. De mellomlange er ofte yrkesrettede, og går over tre til tre og et halvt år. De fleste mellomlange utdanningene har praksis under deler av studieløpet, og fører som oftest frem til en professionsbachelor. Eksempler på mellomlange utdanninger er sykepleie, ingeniør, lærer og journalist. De lange utdanningsløpene går over fem til seks år og er av teoretisk karakter. Disse undervises typisk ved universitetene, og består av en treårig bachelorgrad og en toårig kandidatutdanning (sistnevnte tilsvarer mastergrad i Norge). Eksempler på de lange utdanningene er lege, tannlege, sivilingeniør og høyere grader i humaniora og naturvitenskap.
=== Massemedia ===
Danmark har grunnlovsfestet presse- og ytringsfrihet, og i 2009 havnet Danmark på førsteplass på organisasjonen Reportere uten grensers pressefrihetsindeks.Danske dagsaviser omfatter Morgenavisen Jyllands-Posten, Berlingske Tidende, Politiken, Ekstra Bladet, Dagbladet Information og B.T.. Av ukeavisene kan nevnes Weekendavisen og den engelskspråklige The Copenhagen Post. Gratisavisen metroXpress har siden lanseringen i 2001 tatt det danske mediemarkedet med storm, og er pr. 2009 landets mest leste avis på hverdager.Danmarks Radio (DR) er Danmarks allmennkringkaster. DR er lisensfinansiert, og står bak TV-kanaler som DR1, DR2 og DR Update. DR har også fire landsdekkende radiokanaler: P1 som den «seriøse» nyhets- og debattkanalen; P2 som en kanal for smal kultur som klassisk musikk og jazz; P3 som en kanal for underholdning og populærmusikk; og P4 som en paraply for DRs lokalradio.
DR-konkurrenten TV 2 ble etablert i 1988, og er landets mest populære TV-kanal. TV 2 er reklamefinansiert, og er som DR statseid. Det danske TV-markedet domineres stort av DR og TV 2, og andre kanaler (som TV3 og SBS' Kanal 4, Kanal 5 og 6'eren) er små i forhold.
Danmark har ett nasjonal nyhetsbyrå i Ritzaus Bureau.
=== Helse ===
Alle som bor i Danmark har rett til offentlig finansierte helsetjenester. Dette spenner fra gratis behandling hos allmennleger til tilskudd til ting som medisiner, tannlegehjelp og fysioterapi. Danmark har også en offentlig reisesykeforsikring. Danmark har fritt sykehusvalg, og pasientene kan også på visse vilkår få dekket behandling på private eller utenlandske sykehus. De danske regionene har ansvaret for sykehusdriften og for praktiserende leger, psykologer, kiropraktorer o.l., mens kommunene har ansvaret for hjemmesykepleie, behandling av rusmisbrukere, holdningsskapende tiltak og enkelte administrative oppgaver.Gjennomsnittlig levealder for danske menn er 76,3 år, mens det for kvinner er 80,7 år. Levealderen i Danmark har gjennomgått til dels kraftige variasjoner i etterkrigstiden. Mens levealderen i 1960 var blant de høyeste i verden, falt tallet til et av de laveste i Vest-Europa i følgende tiår. Senere har levealderen imidlertid økt igjen, og i perioden 1999-2009 har gjennomsnittlig levealder økt med 2,6 år for menn og 3,0 år for kvinner.Kreftsykdommer står for ¼ av alle dødsfall i Danmark, og til sammen 55 % av alle dødsfall skyldes enten kreft eller hjerte- og karsykdommer. Antallet dødsfall som følge av hjertesykdommer har gått ned de senere år, mens antallet døde av kreft har hatt motsatt utvikling.Antallet registrerte dansker som lever med hiv/aids var i 2006 på 4746 personer. Tallet på hiv-positive har vært relativt stabilt siden midten av 1990-årene, mens antallet som har blitt diagnostisert med aids har gått ned i samme periode.I juli 1969 ble Danmark det første landet i den vestlige verden som legaliserte pornografiske bilder.
=== Likestilling og familiespørsmål ===
Dansk Kvindesamfund ble grunnlagt i 1871 av Mathilde Bajer og Venstre-mannen og den senere nobelprisvinneren Fredrik Bajer. Foreningen arbeidet for å gi kvinner rett til utdanning og lønnet arbeid. Fra 1883 kom kvinners politiske rettigheter i fokus, og i 1906 ble dens hovedmål å arbeide for kvinners kommunale og statspolitiske valgrett og valgbarhet. Også andre foreninger som arbeidet for kvinnelig stemmerett oppstod omkring 1900, hvorav den største var Landsforbundet for Kvinders Valgret. Danske Kvinders Nationalråd (i dag Kvinderådet) ble grunnlagt i 1899. Også den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen var representert i Danmark.
Danske kvinner fikk økonomiske rettigheter i 1857, og ble i 1880 sikret råderett over egen inntekt og personlige formue i den danske lovgivningen. I 1887 tok de første danske kvinnene studenteksamen.
Danmark innførte kvinnelig stemmerett ved kommunevalg i 1908. Allmenn kvinnelig stemmerett ved folketingsvalg ble innført i 1915.
I 1919 ble det innført et likelønnsprinsipp for offentlige ansettelser; dog ikke for handels- og kontorfunksjonærer før i 1965. I 1921 ble det lovfestet at ingen kvinne kan nektes eller miste arbeidet fordi hun er gift eller mor. Familielovgivningene av 1922 og 1925 likestilte formelt kvinnen med mannen i ekteskapet, og i forhold til barna. I 1939 ble Mødrehjelpen grunnlagt. I 1947 fikk kvinner adgang til å ordineres som prester.
Felles minstelønn for begge kjønn, og formell likelønn for likt arbeid ble i 1973 fremforhandlet mellom partene i arbeidslivet.
Likestillingsrådet (1975–1999) hadde som formål å fremme likestilling både innenfor familielivet, innen undervisning og utdannelse, på arbeidsmarkedet, og i samfunnet generelt. I 1990-årene ble det også fokusert på menns likestilling under samlivsbrudd, når det gjaldt foreldremyndighet og andre rettigheter relatert til barn av separerte.
Likestillingsrådets oppgaver ble i 1999 overført til den nyutnevnte Ligestillingsministeriet, med Jytte Andersen som første likestillingsminister. Danmark har hatt seks likestillingsministre siden embedet ble opprettet, alle kvinner. Nåværende likestillingsminister er Lykke Friis, som tiltrådte embedet den 23. februar 2010. Den 30. mai 2000 trådte en ny likestillingslov i kraft. Lovgivningen har vært endret flere ganger, senest 19. september 2007. Loven fastslår (§ Ia) at likestilling gjelder i alle offentlige institusjoner. Likestillingsnemden kan behandle klager fra lønnsmottagere som føler seg diskriminert, og skal årlig avgi rapporter om likestilling mellom kjønnene (kapittel 6).Utdannelsesnivået i Danmark er per 2009 noenlunde likt fordelt mellom kjønnene. Det er imidlertid fortsatt langt igjen til denne fordelingen reflekterer seg i lederstillinger på toppnivå og mellomledernivå. I 2007 var andelen av kvinnelige toppledere mindre enn 6 %, og av mellomlederstillingene var under 23 % besatt av kvinner.
I 2006 hadde Danmark 5,3 % arbeidsledighet blant kvinner, mot 3,8 % blant menn. Lønnsforskjellene er minst i statlig sektor, hvor gjennomsnittslønnen til kvinner lå på 93 % av lønnen til menn i 2008. I kommunal sektor var tallet 84 %. Størst er forskjellene i privat sektor, hvor kvinners lønn lå på 79 % av menns lønn i 2008.
I lokaldemokratiet har den kvinnelige representasjonen i folkevalgte organer vært jevnt økende siden 1970. I 1970 utgjorde kvinner mindre enn 6 % av politikerne i danske kommunestyrer. Under kommunevalget i 2009 var den 32 %. Den kvinnelige andelen folkevalgte politikere på regionalt nivå har likeledes økt i samme periode, fra under 9 % i 1970 til mer enn 33 % i 2005.
Ved Folketingsvalget 2007 var andelen kvinnelige folkevalgte politikere nesten 38 %. Den jevneste fordelingen mellom kjønnene finner vi i Europaparlamentet, hvor 6 av 15 innvalgte var kvinner i 2009.
=== Sivile organisasjoner ===
Den frivillige sektoren er stor i Danmark, og omtrent ⅓ av befolkningen utfører frivillig arbeid. Den største andelen av disse er engasjert i idrettslag (11 % av befolkningen), mens nest størst er frivillige lag i lokalsamfunnet og organisasjoner innenfor helse og sosial (begge på ca. 6 % av befolkningen). De fleste som deltar i frivillig arbeid bruker mellom 10 og 15 timer i måneden på dette arbeidet.På grunn av et manglende sentralt register over frivillige organisasjoner er det noe usikkerhet omkring antallet slike organisasjoner i Danmark. I en omfattende registrering av sivile organisasjoner i Fyns amt i 2004 ble det imidlertid registrert 5764 lokale og regionale foreninger, 600 selveide institusjoner og 582 allmennyttige fond, og om disse tallene er representative for Danmark som helhet har landet ca. 65 500 foreninger, 6800 selveide institusjoner og 6600 allmennyttige fond. I tillegg kommer knapt 3000 landsorganisasjoner.Dansken Fredrik Bajer vant i 1908 Nobels fredspris. Han ledet en rekke sosiale reformbevegelser og -organisasjoner, og var blant annet en av initiativtakerne for Det internasjonale fredsbyrå.
=== Urbanitet ===
En stadig større andel dansker bor i byer. 4,8 millioner, eller 87 % av befolkningen, bor pr. 2009 på steder med mer enn 200 innbyggere. Over halvparten av befolkningen – 56 % – bor i en av de 63 byene i Danmark med mer enn 10 000 innbyggere, mens 30 % bor i småbyer med mindre enn 10 000 innbyggere. Andelen dansker som bor i landdistrikter har gått noe ned den siste tiårsperioden, fra 15 % i 1999 til 13 % i 2009.Danmarks helt klart mest urbaniserte område er det såkalte Hovedstadsområdet, som inkluderer hovedstaden København og nabokommunene Frederiksberg, Albertslund, Brøndby, Gentofte, Gladsaxe, Glostrup, Herlev, Hvidovre, Lyngby-Taarbæk, Rødovre, Tårnby og Vallensbæk, i tillegg til byene Ishøj og Greve Strand og deler av Ballerup, Søllerød og Værløse. Dette området har nesten 2 millioner innbyggere, noe som svarer til 21 % av Danmarks samlede befolkning.
== Kultur ==
=== Design ===
Designeren Georg Jensen (1866–1935) laget både smykker og annet kunsthåndverk.
Særlig i etterkrigstiden hadde dansk design en høy stjerne internasjonalt. Scandinavian design var et kvalitetskjennetegn, og Lunningprisen var blant de høyeste utmerkelsene innen stilretningen. Arkitekten Jørn Utzon (1918–2008) er mest kjent for Operahuset i Sydney, mens arkitekten og møbeldesigneren Arne Jacobsen (1902–1971) laget både stoler, lamper og hus.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Det første litteraturen i Danmark stammer fra nedskrivninger av sagn og folkeeventyr man kjenner fra 1100-og 1200-tallet. En del av den første danske litteraturen er derfor også de islandske sagaer og Snorre Sturlason, fordi den nordiske kulturarven og fortellerkunst var lik på dette tidspunktet. Absalons krønikeskriver fra 1100-tallet, Saxo Grammaticus, er den første store danske forfatter, selv om han skrev på latin. Noe dansk litteratur kjennes fra middelalderen ellers, men først i løpet av den gryende opplysningstiden begynte den danske litteraturen for alvor med Ludvig Holbergs komedier, som er like aktuelle i dag. Som forløper for romantikken kan nevnes Johannes Ewald og Jens Baggesen. Den internasjonalt best kjente dansken er nok forfatteren H.C. Andersen, som begynte å skrive i romantikken og som er kjent for sine eventyr som Den lille havfrue og Den stygge andungen. I forbindelse med Georg Brandes litteraturkritikk og «det moderne gjennombrudd» ble forfatterne Henrik Pontoppidan og J.P. Jacobsen toneangivende. Henrik Pontoppidan vant for øvrig sammen med Karl Adolph Gjellerup nobelprisen i litteratur i 1917, den samme ære skulle etter andre verdenskrig tilfalle en av det 20. århundres viktigste danske forfattere, Johannes V. Jensen.
Andre kjente danske forfattere er Søren Kierkegaard, Gustav Wied, Martin Andersen Nexø, Tom Kristensen, Karen Blixen og Peter Høeg.
=== Folklore ===
Anders Sørensen Vedels It Hundrede I Vduaalde Danske Viser (1591, populært kalt «Hundreviseboka») er det eldste tilfellet av systematisk innsamling av danske folkeminner, og var også første gang middelalderballader kom på trykk i Europa. Det var imidlertid først på 1800-tallet (etter modell av Brødrene Grimms tyske Kinder- und Hausmärchen 1812-15) at den danske innsamlingen av folkeminner satte i gang for fullt. Danske folkeeventyr kom ut for første gang i bokform i Mathias Winthers samling på 1820-tallet, og tråden ble tatt opp av Svend Grundtvig fra 1840-tallet og utover århundret. Likevel er det nok Evald Tang Kristensen som er den viktigste danske folkeminnesamleren, kjent for over åtti bøker med innsamlede viser, eventyr og sagn fra Jylland.Andre kjente danske folkeminnesamlere omfatter Axel Olrik, Peder Syv, Henning Frederik Feilberg og H.P. Hansen. Dansk Folkemindesamling ble grunnlagt i 1904 som et statlig arkiv over folkeliv og -kultur, og bevarer alminnelige danskers livshistorier, erindringer, tradisjoner og musikk for ettertiden.
=== Musikk, dans og drama ===
De første kjente komponistene fra Danmark var faktisk tyskere, C.E.F. Weyse og Friedrich Kuhlau fra slutten av 1700-tallet og fremover. Sammen med B.S. Ingemann og J.P.E. Hartmann ble Niels W. Gade toneangivende i dansk musikk på 1800-tallet. Carl Nielsen fra starten av 1900-tallet er den eneste internasjonalt kjente danske, klassiske komponist.
I midten av 1900-tallet gjorde Bent Fabricius-Bjerre og Jørgen Ingmann seg bemerket internasjonalt. Av nyere dansk musikk kjent i Danmark eller internasjonalt kan nevnes: Alphabeat, Anne Linnet, Aqua, D-A-D, Infernal, Junior Senior, Nik & Jay, Kashmir, Mew, Michael Learns To Rock, Nephew, Outlandish, Safri Duo, Saybia, Shu-bi-dua, S.O.A.P., Trentemøller, The Raveonettes, tv·2, VETO, Volbeat og nasjonalskalden Kim Larsen.
Landets største og mest prestisjefylte teaterscene er Det Kongelige Teater (grunnlagt 1748). Det holder til på Kongens Nytorv i København og organiserer både drama og andre former for scenekunst og musikk. Andre kjente teaterscener i Danmark omfatter blant annet Det ny Teater, Aarhus Teater og Aalborg Teater.
Danmark har gjennom Den Kongelige Ballet et av verdens ledende ballettkompani. Det ble dannet allerede i 1771 som en del av Det Kongelige Teater, og har siden 2008 hatt Nikolaj Hübbe som kunstnerisk leder.
Operaen på Holmen, innviet 2005, er Det Kongelige Teaters operabygning. Denne har plass til mellom 1 492 og 1 703 tilskuere, noe avhengig av orkestergravens størrelse. Kunstnerisk leder for operaen er Kasper Holten.
=== Film ===
Dansk film har vært med siden den aller første stumfilm. Asta Nielsen var den første store danske skuespiller i stumfilmens dager. Nordisk Film ble grunnlagt i 1906. Mellomkrigstiden var preget av de store skuespilltalentene Liva Weel, Ib Schønberg og Poul Reichhardt. Fra denne perioden kjennes også film av Carl Th. Dreyer, hvis filmer særlig dreier seg om religiøse spørsmål og den menneskelige psyke. Etter krigen ble spesielt Morten Korch-genren og Far til Fire-filmene populære. Erik Balling kom til å prege 1970-årene med Olsen Banden-filmene og Lise Nørgaards Matador.
I 90-årene ble Lars von Trier for alvor berømt med en rekke filmer og rundt århundreskiftet skulle Dogme-skolen komme til å gjøre dansk film verdensberømt og innlede en periode med stort fokus på dansk film.
Store nålevende filmpersonligheter i Danmark innbefatter: Mads Mikkelsen, Iben Hjejle, Connie Nielsen, Jesper Christensen, Brigitte Nielsen, Sven-Ole Thorsen og Viggo Mortensen. Av nålevende instruktører kan nevnes: Lars von Trier, Bille August, Thomas Vinterberg, Lone Scherfig, Susanne Bier og Ole Bornedal.
=== Mat og drikke ===
En dansk spesialitet er koldtbordet. Et dansk koldtbord består gjerne av kjøttpålegg, røkt fisk, oster, grønnsaker, brød, salater og et par varme retter. Sild i forskjellige varianter er en selvfølge; sild med rå løk er også mye brukt som forrett, spesielt til frokost (tilsvarende lunch i Norge – det som kalles frokost i Norge heter morgenmad på dansk). En ekte dansk frokost skal også inneholde øl og snapps.
Danskene er et øldrikkende folkeslag, og i 2008 gikk det med ca. 520 millioner liter øl i Danmark. Trenden går imidlertid i retning av mindre øldrikking, og ølforbruket i Danmark har gått ned med 13 % siden 2003. Danskene drikker også til sammen 25 millioner brennevin i året, og hver danske over 14 år forbruker årlig øl, vin og brennevin tilsvarende 11,7 liter ren sprit. Kjente danske bryggerier omfatter Carlsberg, Tuborg og Faxe.
=== Idrett ===
Den organiserte idretten i Danmark begynte allerede i 1861. Den første tiden var det vanlig med både skytte-, gymnastikk-, og idrettslag, og det var ofte en tett kobling mellom idrett og politikk til langt inn på 1900-tallet. Nå organiseres den danske idretten i de tre landsdekkende organisasjonene Danmarks Idræts-Forbund (DIF), Danske Gymnastik- og Idrætsforeninger (DGI) og Dansk Firmaidrætsforbund (DFIF). Disse samarbeider igjen i Idrættens Fællesråd, og har som hovedinntektskilde spillemidler, da 39 % av overskuddet i det offentlige spillmonopolet Danske Spil går til idretten.Fotball er Danmarks mest populære idrett, og det danske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater, med en kvartfinale mot Brasil i VM i 1998 og triumfen i EM i 1992 som høydepunkt. Landet har til tider også eksportert toppspillere, slik som blant annet brødrene Brian og Michael Laudrup og keeperkjempen Peter Schmeichel. En annen folkefavoritt er sykkelsport, med Bjarne Riis' seier i Tour de France 1996 som et soleklart høydepunkt. Seiling er også populært, der Paul Elvstrøm med sine gull i fire OL på rad ble en folkehelt på 1960-tallet. På kvinnesiden er kanskje håndball landets mest populære idrett, og det danske kvinnelandslaget har siden midten av 1990-tallet vunnet tre OL-, ett VM- og tre EM-gull, samt flere sølvmedaljer og bronsemedaljer.
=== Verdensarvobjekter ===
Sju danske objekter er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder:
Kronborg slott, et av Nord-Europas betydeligste renessanseslott, beliggende like ved Helsingør
Roskilde Domkirke, den første gotiske katedralen bygget i Skandinavia i det 12. og 13. århundre. Katedralen har vært mausoleum for Danmarks kongefamilie siden det 15. århundre
Jellingehøjene, gravhauger fra slutten av 900-tallet, Jellingsteinene og Jelling kirke, bygget i begynnelsen av 1100-tallet.
Den danske delen av Vadehavet.
Stevns Klint.
Parforsejaktlandskapet på Nord-Sjælland.
Christiansfeld, herrnhuternes by.
=== Billedkunst ===
De eldste funn i Danmark av dyrefigurer risset i horn og ben fra eldre steinalder viser at menneskene hadde kunnskaper og skaperevne til å lage både bilder og skulpturer. Mye senere vokste Nydamstilen frem. Den er kjennetegnet ved spiralornamentikk og en særegen form for dyrefigurer.
Påvirkningen fra det sentrale Europa viste seg tidlig med tyske og nederlandske malere som kom til landet under Christian IV og Frederik III. Kunstnerne arbeidet i hovedsak med portretter, men også med andre uttrykksformer.
Da Kunstakademiet i København ble opprettet i 1754 ble franskmannen Nicolas-Henri Jardin utnevnt som professor sammen med J.F.J. Saly og med dette gjorde klassisismen sitt inntog i landet. C.W. Eckersberg sto som den mest markante av de danske malerne i perioden og fikk stor innflytelse på sin samtid og sine mange elever. På samme tid vant Bertel Thorvaldsen berømmelse med sine skulpturer.
I begynnelsen av 1900-tallet var andre kunstnere med på å sette preg på kunsten, blant annet Anne Marie Carl Nielsen med sine dyreskulpturer, Anders Bundgaard med Gefionspringvannet og Edvard Eriksen med Den lille havfrue. Av andre kunstnere i dette århundret kan nevnes Jens Ferdinand Willumsen og Joakim Skovgaard.
=== Museer ===
Danmark har museer og utstillinger i alle varianter, både ute og inne. Flere steder i landet finnes kunstmuseer med verker av utenlandske og innenlandske kunstnere av verdensformat, lokalhistoriske museer og naturhistoriske museer. Det finnes museer som viser moselik og andre som viser vikingskip. Andre museer omhandler sjøfart, fiskeri og jernbaner samt leketøy og motorkjøretøyer. En del utradisjonelle museer kan man finne i slott, vanntårn og møller spredt over hele landet.
=== Arkitektur ===
Dansk arkitektur har sine røtter tilbake i vikingtiden, men den ble mer utpreget i middelalderen da de første kirkene i romansk og gotisk stil ble reist flere steder i landet. Frederik III og Christian IV inviterte hollandske og flamske byggmestre og arkitekter til Danmark for å bygge slott i renessansestil. På slutten av sin regjeringstid kunne Christian IV også innføre barokkstilen.
I nyere tid viste danske arkitekter sin fremgangsrike funksjonalisme. Dette har utviklet seg til dagens arkitektur med blant annet Storebæltsbroen og Operaen på Holmen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Jellingsteinene, Gravhaugene i Jelling og Jelling kirke
Roskilde domkirke
Kronborg slott
Ilulissatfjorden, Grønland
Den danske delen av Vadehavet
Stevns Klint
Parforsejaktlandskapet på Nord-Sjælland
Christiansfeld herrnhutenes byKujataa, Grønland, subarktisk jordbruksområde som strekker seg fra Cape Farvel i sør til Nunarsuit Island
Aasivissuit-Nipisat, Grønland, arkeologiske levninger fra forhistorisk inuitkulturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2021 – Inuit trommedans og sang
== Referanser ==
== Litteratur ==
Boje, Thomas P.; Fridberg, Torben; og Ibsen, Bjarne (2006). Den frivillige sektor i Danmark – Omfang og betydning. København: Socialforskningsinstituttet. ISBN 87-7487-822-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Brinckmann, Henning og Poulsen, Jens Aage (1999) Da Danmark blev mindre og verden større – Gyldendal. ISBN 87-00-32578-3.
Cramer, Jens og Kirkegaard, Peter (1993). Dansk sproglære for nordmænd. Gyldendal. ISBN 82-417-0675-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Carver, Martin: The Age of Sutton Hoo: The Seventh Century in North-Western Europe, Boydell Press, Woodbridge, 1. utgave 1992, 2. utgave 1999, 3. utgave 2002, 4. utgave 2006, ISBN 0 85115 330 5
Christiansen, Erik: The Norsemen in the Viking Age (The Peoples of Europe), WileyBlackwell, 15. november 2001, ISBN 0631216774, ISBN 978-0631216773
Chambers, R. W.: Beowulf an Introduction to the Study of the Poem With a Discussion of the Stories Of Offa and Finn, Cambridge, University Press, 1921
Kjerdsgaard, Erik (1993) Danmarks historie – Aschehoug. ISBN 87 1112 195 5.
Christensen, Poul Bo (1996) Danmarks historie – uten stedsangivelse. ISBN 87-7476-252-4.
Monumenta Germaniae Historica: Scriptores rerum Germaniaarum in usum scholarum, 1825
Steele, Philip (1998) Træd ind i – vikingetiden – Flachs. ISBN 87-7826-404-9.
Simonsen, Kjartan (2000) Danske regenter og deres tid – Alinea. ISBN 87-23-00641-2.
Ingvorsen, Leif (1981) Danmark i syv århundreder 1100-1800 – GAD. ISBN 87-12-52460-3.
Scocozza, Benito (1997) Politikens bog om danske monarker – Politikens Forlag, København. ISBN 87-567-5772-7.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Danmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Danmark i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Danmark | Danmark under Sommer-OL 1908. 78 sportsutøvere fra Danmark deltok i åtte sportsgrener under Sommer-OL 1908 i London. | 2,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_Dam | 2023-02-04 | Ludvig Dam | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske svømmere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Nykøbing Falster', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1908'] | Hans Peter Ludvig Dam (født 24. mars 1884, død 29. mars 1972) var en dansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1908 i London og Ekstralekene 1906 i Athen.
Dam vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1908 i London. Han kom på andreplass i finalen på 100 meter rygg, 2 sekunder bak tyske Arno Bieberstein. Han deltok også på det danske stafettlaget på 4 x 100 meter fri, men de klarte ikke å kvalifisere seg for finalen.
| Hans Peter Ludvig Dam (født 24. mars 1884, død 29. mars 1972) var en dansk svømmer som deltok i de olympiske leker 1908 i London og Ekstralekene 1906 i Athen.
Dam vant en olympisk sølvmedalje i svømming under OL 1908 i London. Han kom på andreplass i finalen på 100 meter rygg, 2 sekunder bak tyske Arno Bieberstein. Han deltok også på det danske stafettlaget på 4 x 100 meter fri, men de klarte ikke å kvalifisere seg for finalen.
== OL-medaljer ==
1908 London - Sølv i svømming, 100 meter rygg
== Eksterne lenker ==
(en) Ludvig Dam – Olympics.com
(en) Ludvig Dam – Olympic.org
(en) Ludvig Dam – Olympedia
(en) Ludvig Dam – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ludvig Dam – databaseOlympics.com (arkivert) | Hans Peter Ludvig Dam (født 24. mars 1884, død 29. | 2,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Real_Live | 2023-02-04 | Real Live | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1984', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Glyn Johns'] | Real Live er et konsertalbum som dokumenterer Bob Dylans 1984-turné i Europa, utgitt på slutten av samme år av Columbia Records. Mesteparten av konserten ble spilt inn på Wembley Stadium den 7. juli, men «License to Kill» og «Tombstone Blues» er fra St James' Park, Newcastle den 5. juli, og «I and I» og «Girl from the North Country» ble spilt inn på Slane Castle, Irland den 8. juli.
Albumet er produsert av Glyn Johns, og har Mick Taylor (tidligere Rolling Stones-medlem) på lead-gitar, Ian McLagan (tidligere Faces-medlem) på keyboard og gjesteopptreden fra Carlos Santana. Opptredene på Real Live ble spilt inn for å promotere hans suksessfulle Infidels-album. Infidels ble hyllet som en «tilbakekomst til musikalsk form» av Kurt Loder fra Rolling Stone. Eller var kritikernes respons generelt mikset.
Albumet ble gitt ut i desember for å kapitalisere på julehandelen, men Real Live solgte skuffende, og nådde 115.-plass i USA og 54.-plass i Storbritannia.
| Real Live er et konsertalbum som dokumenterer Bob Dylans 1984-turné i Europa, utgitt på slutten av samme år av Columbia Records. Mesteparten av konserten ble spilt inn på Wembley Stadium den 7. juli, men «License to Kill» og «Tombstone Blues» er fra St James' Park, Newcastle den 5. juli, og «I and I» og «Girl from the North Country» ble spilt inn på Slane Castle, Irland den 8. juli.
Albumet er produsert av Glyn Johns, og har Mick Taylor (tidligere Rolling Stones-medlem) på lead-gitar, Ian McLagan (tidligere Faces-medlem) på keyboard og gjesteopptreden fra Carlos Santana. Opptredene på Real Live ble spilt inn for å promotere hans suksessfulle Infidels-album. Infidels ble hyllet som en «tilbakekomst til musikalsk form» av Kurt Loder fra Rolling Stone. Eller var kritikernes respons generelt mikset.
Albumet ble gitt ut i desember for å kapitalisere på julehandelen, men Real Live solgte skuffende, og nådde 115.-plass i USA og 54.-plass i Storbritannia.
== Mottagelse ==
I sin anmeldelse for skrev Rolling Stone Magazine: «Selv om kynikere måtte mene at Dylans karakteristiske snerring nærmer seg det parodiske, er vokalen hans tvers igjennom inspirert.».
== Sporliste ==
Alle sanger er skrevet av Bob Dylan.
«Highway 61 Revisited» – 5:07
«Maggie's Farm» – 4:54
«I and I» – 6:00
«License to Kill» – 3:26
«It Ain't Me, Babe» – 5:17
«Tangled Up in Blue» – 6:54
«Masters of War» – 6:35
«Ballad of a Thin Man» – 3:05
«Girl from the North Country» – 4:25
«Tombstone Blues» – 4:32
== Personell ==
Colin Allen – Trommer
Bob Dylan – Gitar, munnspill, keyboard, vokal
Glyn Johns – Produsent
Ian McLagan – Keyboard
Carlos Santana – Gitar på «Tombstone Blues»
Greg Sutton – Bassgitar
Mick Taylor – Gitar
== Eksterne lenker ==
(en) Real Live på Discogs
(en) Real Live på MusicBrainz | lenke | 2,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Randi_Leinan | 2023-02-04 | Randi Leinan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Kolbotn IL', 'Kategori:Fotballspillere for SK Trondheims-Ørn', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Randi Solli Leinan (født 9. april 1968) er en norsk tidligere fotballspiller. Leinan var trippelt mester med Trondheims-Ørn i 1994–1996, cupmester i 1993, 1994 og 1996, toppscorer i 1. divisjon/Eliteserien for kvinner i 1993, 1995 og 1996, og verdensmester i fotball. I 1996-sesongen scoret Leinan 15 mål mer enn nummer to i serien.
Leinans innsats i fotball var mest bemerket i Toppserien, der hun på det meste scoret 31 mål i 18 kamper i 1995-sesongen. På landslaget slapp hun imidlertid lite til, og endte med 8 mål på 19 kamper. Leinan var sent igang i forhold til sine samtidige, og slo ikke igjennom på Trondheims-Ørn før i 1991, som 23-åring. To år senere debuterte Leinan på landslaget, den 4. september mot Den tsjekkiske republikk. Leinan scoret i debuten og hun scoret hat-trick i sin tredje kamp (om enn ikke "ekte", Agnete Carlsen scoret en gang imellom de tre målene, som for øvrig var i samme omgang). Deretter uteble målene, og Leinan ble etter hvert plassert på benken. I VM i 1995 ble Leinan bare brukt i tre kamper, sist i kvartfinalen mot Danmark. Leinan ble ikke tatt ut til OL året etter. Randi Leinan, som for øvrig deler den noe rare gleden av å ha et rockeband oppkalt etter seg med Rune Bratseth, har per avsluttet sesong 2008 nest flest mål i en serie med 31, fem mål bak Marianne Pettersen og likt med Ragnhild Gulbrandsen.
| Randi Solli Leinan (født 9. april 1968) er en norsk tidligere fotballspiller. Leinan var trippelt mester med Trondheims-Ørn i 1994–1996, cupmester i 1993, 1994 og 1996, toppscorer i 1. divisjon/Eliteserien for kvinner i 1993, 1995 og 1996, og verdensmester i fotball. I 1996-sesongen scoret Leinan 15 mål mer enn nummer to i serien.
Leinans innsats i fotball var mest bemerket i Toppserien, der hun på det meste scoret 31 mål i 18 kamper i 1995-sesongen. På landslaget slapp hun imidlertid lite til, og endte med 8 mål på 19 kamper. Leinan var sent igang i forhold til sine samtidige, og slo ikke igjennom på Trondheims-Ørn før i 1991, som 23-åring. To år senere debuterte Leinan på landslaget, den 4. september mot Den tsjekkiske republikk. Leinan scoret i debuten og hun scoret hat-trick i sin tredje kamp (om enn ikke "ekte", Agnete Carlsen scoret en gang imellom de tre målene, som for øvrig var i samme omgang). Deretter uteble målene, og Leinan ble etter hvert plassert på benken. I VM i 1995 ble Leinan bare brukt i tre kamper, sist i kvartfinalen mot Danmark. Leinan ble ikke tatt ut til OL året etter. Randi Leinan, som for øvrig deler den noe rare gleden av å ha et rockeband oppkalt etter seg med Rune Bratseth, har per avsluttet sesong 2008 nest flest mål i en serie med 31, fem mål bak Marianne Pettersen og likt med Ragnhild Gulbrandsen.
== Meritter ==
Med landslaget
VM-gull 1995Med Trondheims/Ørn:
Seriemester 1994, 1995 og 1996
Cupgull 1993, 1994 og 1996
Toppscorer i serien 1993, 1995 og 1996
== Referanser ==
== Kilder ==
NFFs profil
Profil på Trondheims-Ørns hjemmeside
== Eksterne lenker ==
(en) Randi Leinan – FIFA
(no) Randi Leinan – Norges Fotballforbund
(de) Randi Leinan – Soccerdonna
(en) Randi Leinan – FBref | Randi Solli Leinan (født 9. april 1968) er en norsk tidligere fotballspiller. | 2,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oskar_%C3%98ksnes | 2023-02-04 | Oskar Øksnes | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske landbruksministre', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Brundtland I', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Nordli', 'Kategori:Statssekretærer fra Ap'] | Oskar Ingemann Øksnes (født 11. april 1921 i Kvam i Nord-Trøndelag, død 27. mars 1999) var en norsk politiker (Ap).
Oskar Øksnes ble i 1972 leder for Øksnes-utvalget som foreslo jamstillingsvedtaket som sa at bøndene skal ha en inntektsutvikling på linje med industriarbeiderne. Stortinget vedtok forslaget i 1975. Senere ble Øksnes landbruksminister i Oddvar Nordlis regjering, og fikk da ansvar for gjennomføringen av vedtaket.
Øksnes var utdannet sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole og arbeidet som driftsagronom i Nord-Trøndelag fra 1948 til 1955. Han hadde også et spesialoppdrag i Landbruksdepartementet i 1952-1953. Senere ble han fylkesagronom i Nord-Trøndelag frem til 1963, før han flyttet til Molde og ble fylkeslandbrukssjef i Møre og Romsdal. Han var statssekretær i Landbruksdepartementet i perioden 1964-1965. Han ble fylkeslandbrukssjef i Nord-Trøndelag i 1975 – en stilling han hadde frem til 1986. I løpet av denne perioden var han statsråd i Landbruksdepartementet i Odvar Nordlis regjering (1976–1981) og Gro Harlem Brundtlands første regjering (1981).
Øksnes ble i 1987 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
| Oskar Ingemann Øksnes (født 11. april 1921 i Kvam i Nord-Trøndelag, død 27. mars 1999) var en norsk politiker (Ap).
Oskar Øksnes ble i 1972 leder for Øksnes-utvalget som foreslo jamstillingsvedtaket som sa at bøndene skal ha en inntektsutvikling på linje med industriarbeiderne. Stortinget vedtok forslaget i 1975. Senere ble Øksnes landbruksminister i Oddvar Nordlis regjering, og fikk da ansvar for gjennomføringen av vedtaket.
Øksnes var utdannet sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole og arbeidet som driftsagronom i Nord-Trøndelag fra 1948 til 1955. Han hadde også et spesialoppdrag i Landbruksdepartementet i 1952-1953. Senere ble han fylkesagronom i Nord-Trøndelag frem til 1963, før han flyttet til Molde og ble fylkeslandbrukssjef i Møre og Romsdal. Han var statssekretær i Landbruksdepartementet i perioden 1964-1965. Han ble fylkeslandbrukssjef i Nord-Trøndelag i 1975 – en stilling han hadde frem til 1986. I løpet av denne perioden var han statsråd i Landbruksdepartementet i Odvar Nordlis regjering (1976–1981) og Gro Harlem Brundtlands første regjering (1981).
Øksnes ble i 1987 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
== Eksterne lenker ==
(no) Oskar Øksnes hos Stortinget
(no) Oskar Øksnes hos Norsk senter for forskningsdata | Oskar Ingemann Øksnes (født 11. april 1921 i Kvam i Nord-Trøndelag, død 27. | 2,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1914 | 2023-02-04 | Filmåret 1914 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1914', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1914', 'Kategori:Utgivelser fra 1914', 'Kategori:Verk fra 1914'] | Filmåret 1914 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1914.
| Filmåret 1914 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1914.
== Fødsler ==
4. januar – Jane Wyman, amerikansk skuespillerinne (2007)
5. januar – George Reeves, amerikansk skuespiller (1959)
16. januar – Bertil Boo, svensk skuespiller og sanger (baryton).
17. januar – Irving Brecher, amerikansk manusforfatter (2008)
24. januar – Georges Cravenne, fransk journalist, publisist og filmprodusent (2009)
30. januar
Ann Mari Ström, svensk skuespiller og teaterpedagog.
Inga-Bodil Vetterlund, svensk skuespiller.
John Ireland, amerikansk skuespiller (1992)
4. februar
Alf Jörgensen, svensk filmprodusent, manusforfatter og sangtekstforfatter.
Ida Lupino, amerikansk skuespiller.
14. februar
Sven Forssell, svensk forfatter og manusforfatter.
Ida Lupino, britisk skuespillerinne (1995)
15. februar – Kevin McCarthy, amerikansk skuespiller
17. februar
Arthur Kennedy, amerikansk skuespiller (1990)
Wayne Morris, amerikansk skuespiller (1959)
Peter Mosbacher, tysk skuespiller (1977)
24. februar – Zachary Scott, amerikansk skuespiller (1965)
26. februar – Robert Alda, amerikansk skuespiller (1986)
27. februar – Olov Wigren, svensk skuespiller.
2. mars
Hansi Knoteck, østerriksk skuespillerinne
Martin Ritt, amerikansk filmregissør (1990)
19. mars – Fred Clark, amerikansk skuespiller (1968)
26. mars – Åke Grönberg, svensk regissør, skuespiller og sanger.
27. mars – Budd Schulberg, amerikansk forfatter og manusforfatter
2. april – Sir Alec Guinness, britisk skuespiller (2000)
4. april – Frances Langford, amerikansk skuespillerinne (2005)
8. april – María Félix, meksikansk skuespiller.
12. april – Gilbert Taylor, britisk filmfotograf
14. april – Kari Grønn, norsk skuespiller.
16. april – John Hodiak, amerikansk skuespiller (1955)
18. april – Tord Bernheim, svensk revyartist, sanger og skuespiller.
7. mai – Claude Farell, østerriksk skuespillerinne (1008)
8. mai – Romain Gary, fransk forfatter, diplomat og filmregissør.
10. mai – Charles McGraw, amerikansk skuespiller (1980)
16. mai – Astrid Carlson, svensk skuespiller.
24. mai
Lilli Palmer, tysk-engelsk skuespiller. (1986)
Kari Diesen, norsk skuespiller.
George Tabori, ungarsk-britisk dramatiker og manusforfatter (2007)
14. juni – Pauline Moore, amerikansk skuespillerinne (2001)
30. juni – Gösta Qvist, svensk skuespiller og filmarbeider.
8. juli – Folke Udenius, svensk skuespiller.
10. juli – Henrik Schildt, svensk skuespiller.
21. juli – Suso Cecchi D’Amico, italiensk manusforfatter
22. juli – Charles Régnier, tysk skuespiller (2001)
25. juli – Olle Nordemar, svensk filmfotograf, produsent, regissør, manusforfatter og statistskuespiller.
27. juli – Gusti Huber, østerriksk skuespillerinne (1993)
28. juli – Woody Strode, amerikansk skuespiller (1994)
31. juli – Louis de Funès, fransk skuespiller (1983)
31. juli – Josette Day, fransk skuespillerinne (1978)
1. august – J. Lee Thompson, britisk filmregissør (2002)
10. august – Ken Annakin, britisk filmregissør, produsent og manusforfatter.
27. august – Kay Walsh, britisk skuespillerinne (2005)
30. august – Julie Bishop, amerikansk skuespillerinne (2001)
31. august – Richard Basehart, amerikansk skuespiller (1984)
4. september – Eivor Engelbrektsson, svensk skuespiller.
10. september – Robert Wise, amerikansk prisbelønt filmregissør og produsent. (2005)
12. september – Desmond Llewelyn, britisk skuespiller (1999)
14. september
Lída Baarová, tsjekkisk skuespillerinne (2000)
Pietro Germi, italiensk regissør (1974)
15. september – Will Quadflieg, tysk skuespiller (2003)
18. september – Jack Cardiff, britisk filmfotograf og regissør
20. september – Kenneth More, britisk skuespiller.
22. september – Siegfried Lowitz, tysk skuespiller (1999)
2. oktober – Elna-Britta Wallman, svensk skuespiller.
3. oktober – Ray Stark, amerikansk filmprodusent (2004)
10. oktober – Bengt Logardt, svensk tannlege, regissør, skuespiller manusforfatter og komponist.
15. oktober – Lennart Wallén, svensk filmklipper og regissør.
25. oktober – Max Eckard, tysk skuespiller (1998)
26. oktober
Jackie Coogan, amerikansk skuespiller (1984)
Joan Gardner, britisk skuespillerinne (1999)
30. oktober – Marina von Ditmar, tysk skuespillerinne
3. november – Gyula Trebitsch, tysk-ungarsk filmprodusent (2005)
6. november – Jonathan Harris, amerikansk skuespiller (2002)
9. november - Hedy Lamarr, østerriksk-amerikansk skuespillerinne (2000)
13. november
Henri Langlois, fransk filmarkivar og grunnlegger av Cinémathèque Française (1977)
Alberto Lattuada, italiensk regissør (2005)
16. november – Marrit Ohlsson, svensk skuespiller og danser.
17. november – Heli Finkenzeller, tysk skuespillerinne (1991)
24. november – Lis Smed, dansk skuespiller (1944)
29. november – Sune Holmqvist, svensk skuespiller, musiker og sanger.
2. desember – Ray Walston, amerikansk skuespiller (2003)
4. desember – Claude Renoir, fransk filmfotograf (1993)
9. desember – Walter Jokisch, tysk skuespiller (1984)
10. desember
Dorothy Lamour, amerikansk skuespillerinne (1996)
Astrid Henning-Jensen, dansk filmregissør (2002)
13. desember – Larry Parks, amerikansk skuespiller (1975)
21. desember – Eustace Lycett, amerikansk spesialeffektkunstner, (2006)
24. desember – Herbert Reinecker, tysk manusforfatter (2007)
25. desember – Konrad Georg, tysk skuespiller (1987)
26. desember – Richard Widmark, amerikansk skuespiller (2008)
30. desember – Jo Van Fleet, amerikansk skuespillerinne (1996)
== Avdøde ==
10. oktober – Johann Schwarzer, østerriksk filmpioner (* 1880)
14. november – Stellan Rye, dansk regissør (døde som krigsfange under første verdensrekord på ett lasarett) (* 1880)
== Hendelser ==
20. april – Filmen Twenty Minutes of Love som var Charlie Chaplins regidebut, har premiere.
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Det røde Taarn
Gatans barn
=== H - N ===
Högfjällets dotter
=== O - U ===
Twenty Minutes of Love
=== V - Å ===
== Filmdebuter ==
Theda Bara
Ethel Barrymore
John Barrymore
Milton Berle (6 år gammel)
Charlie Chaplin
Marguerite Clark
Hazel Dawn
Sam De Grasse
Gaby Deslys
Oliver Hardy
William S. Hart
Sessue Hayakawa
Emil Jannings
Thomas Meighan
Beatriz Michelena
Musidora
Pola Negri
Tyrone Power, Sr.
Milton Sills
Gloria Swanson
Constance Talmadge
Rudolph Valentino
== Eksterne lenker ==
(en) 1914 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1914 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1914. | 2,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glamis_Castle | 2023-02-04 | Glamis Castle | ['Kategori:3°V', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Angus', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i Skottland'] | Glamis Castle er et slott som ligger ved landsbyen Glamis (uttalt Gläms) i Angus i Skottland. Slottet er hjemmet til jarlen og grevinnen av Strathmore og Kinghorne og er åpent for offentligheten.
| Glamis Castle er et slott som ligger ved landsbyen Glamis (uttalt Gläms) i Angus i Skottland. Slottet er hjemmet til jarlen og grevinnen av Strathmore og Kinghorne og er åpent for offentligheten.
== Dronningmorens barndomshjem ==
Glamis Castle var barndomshjemmet til Elizabeth Bowes-Lyon (1900–2002), som ble dronning av Storbritannia da hennes ektemann i 1936 ble kronet til kong Georg VI, og kjent som «dronningmoren» etter at hennes eldste datter Elizabeth i 1952 ble dronning av Storbritannia. Hennes andre datter, prinsesse Margaret, grevinne av Snowdon, ble født her.
== Skotske sedler ==
Siden 1987 har en illustrasjon av slottet prydet baksiden av ti pund-sedlene utgitt av Royal Bank of Scotland.
== Legender knyttet til slottet ==
Det er flere legender knyttet til slottet, stedet og slekten som bor der. En av de mest kjente er om Glamis-monsteret (engelsk: the monster of Glamis). Det finnes ulike versjoner av hva dette monsteret egentlig er; én dreier seg om et vanskapt barn som skal holde til i et hemmelig rom i slottet, en annen om en vampyr. En rekke andre mystiske hendelser er rapportert fra slottet, også av gjester.
== Referanser == | Glamis Castle er et slott som ligger ved landsbyen Glamis (uttalt Gläms) i Angus i Skottland. Slottet er hjemmet til jarlen og grevinnen av Strathmore og Kinghorne og er åpent for offentligheten. | 2,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Jensen | 2023-02-04 | Carl Jensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Danske brytere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Danmark'] | Carl Marinus Jensen (født 13. september 1882, død 4. april 1942) var en dansk bryter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Jensen vant en olympisk bronsemedalje i bryting under OL 1908 i London. Han kom på tredjeplass i vektklassen lett tungvekt, opp til 93 kg, i gresk-romersk stil bak de finske bryterne Verner Weckman og Yrjö Saarela.
| Carl Marinus Jensen (født 13. september 1882, død 4. april 1942) var en dansk bryter som deltok i de olympiske leker 1908 i London.
Jensen vant en olympisk bronsemedalje i bryting under OL 1908 i London. Han kom på tredjeplass i vektklassen lett tungvekt, opp til 93 kg, i gresk-romersk stil bak de finske bryterne Verner Weckman og Yrjö Saarela.
== OL-medaljer ==
1908 London - Bronse i bryting, lett tungvekt gresk-romersk stil
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Jensen – Olympedia
(en) Carl Jensen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Carl Jensen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Carl Jensen – FILA | Carl Marinus Jensen (født 13. september 1882, død 4. | 2,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilde_Frang | 2023-02-04 | Vilde Frang | ['Kategori:Alumni fra Barratt Due musikkinstitutt', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. august', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Vilde Frang Bjærke (født 19. august 1986 i Oslo) er en norsk fiolinist. Hun er barnebarn av komponisten Finn Arnestad.
| Vilde Frang Bjærke (født 19. august 1986 i Oslo) er en norsk fiolinist. Hun er barnebarn av komponisten Finn Arnestad.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, barndom, ungdom, studier ===
Vilde Frang begynte å spille fiolin som fireåring etter Suzukimetoden. I årene 1993 - 2002 studerte hun hos Stephan Barratt-Due, Alf Richard Kraggerud og Henning Kraggerud ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo.
Vilde Frang debuterte som solist med Kringkastingsorkestret som tiåring, og med Bergen filharmoniske orkester året etter. Som tolvåring ble hun i 1999 engasjert av Mariss Jansons til å debutere med Oslo Filharmoniske orkester.
=== Introdusert ===
Under Festspillene i Bergen i 1998 ble hun introdusert for Anne-Sophie Mutter, som ble en støttespiller i Frangs videre utvikling og senere utnevnte henne til stipendiat i sin stiftelse, Freundeskreis Anne-Sophie Mutter Stiftung.
I årene 2003 - 2009 fortsatte Frang studiene i Tyskland, med Kolja Blacher ved Hochschule für Musik und Theater Hamburg og med Ana Chumachenko ved Kronberg-akademiet i Frankfurt.
Frang mottok også undervisning av pianisten Mitsuko Uchida i London, som stipendiat i den britiske Borletti-Buitoni Trust-stiftelsen.
=== Internasjonal karriere ===
Frangs debut i 2007 med London Philharmonic Orchestra førte til et re-engasjement med orkesteret følgende sesong, i Royal Festival Hall under Vladimir Jurovskis ledelse.
Vilde Frang tegnet kontrakt med plateselskapet EMI Classics i 2008. Hennes debut-CD ble lansert i 2009, og mottok Spellemannprisen 2009 som beste klassiske utgivelse samtidig som hun var nominert i klassen årets nykommer. Hun ble også utnevnt til EMI Classics' Young Artist of the Year 2010. Hennes innspillinger for EMI / Warner Classics har mottatt diverse internasjonale priser og utmerkelser.
I 2012 fremførte Frang Jean Sibelius' fiolinkonsert med Wiener Philharmoniker og Bernard Haitink under Lucerne-festivalen i Sveits, som vinner av Credit Suisse Young Artist Award.
Hennes debut ved The Proms fulgte i 2013, hvor hun spilte Max Bruchs fiolinkonsert i Royal Albert Hall med BBC Philharmonic under John Storgårds.
I 2016 fremførte Frang Mendelssohns Fiolinkonsert med Berlinfilharmonien under Simon Rattle, ved orkesterets Europakonsert på Røros, en opptreden hun ble tildelt Musikkritikerprisen for. Hun vant sin andre Spellemannpris i klassen klassisk i 2017 for Homage.Frangs solistengasjementer har inkludert orkestre som Mahler Chamber Orchestra, BBC Symphony, Philharmonia, Liverpool Philharmonic, Gewandhausorchester Leipzig, Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, Orchestre de Paris, Orchestre Philharmonique de Radio France, Tonhalle-Orchester Zurich, Russian National Orchestra, St. Petersburg-filharmonien, Washington National Symphony, Seattle Symphony, Atlanta Symphony, Toronto Symphony, Sydney Symphony og NHK i Tokyo, samt samarbeid med dirigenter som Valery Gergiev, Vladimir Ashkenazy, Daniel Harding, Mariss Jansons, Leonard Slatkin, Vasily Petrenko, Krzysztof Urbanski, Ivan Fischer, Neeme Järvi, David Zinman, Esa-Pekka Salonen og Herbert Blomstedt.Hun har opptrådt som solist og i recital på konsertarenaer som Concertgebouw Amsterdam, Tonhalle Zürich, Musikverein Wien, Wigmore Hall London, Carnegie Hall New York, Salle Pleyel Paris, Tsjaikovskij-hallen i Moskva og Palais des Beaux Arts i Brussel.Som solist og kammermusiker har hun gjestet festivaler i blant annet Salzburg, Verbier, Gstaad, Lucerne, Utrecht, Mecklenburg-Vorpommern, Rheingau, Lockenhaus, London, Praha og Bucuresti.
Blant hennes kammermusikkpartnere er Gidon Kremer, Yuri Bashmet, Martha Argerich, Leif Ove Andsnes, Tine Thing Helseth, Truls Mørk, Steven Isserlis, Lawrence Power, Martin Fröst, Janine Jansen og Maxim Vengerov.
I 2013 ble Frang ansatt som professor II ved Norges musikkhøgskole.Hun har fram til 2021 spilt på en Jean-Baptiste Vuillaume-fiolin fra 1866. Fra 2021 spiller hun på en 1734 Rode Guarneri del Gesi fiolin, på utlån fra Stretton Society.
== Diskografi ==
=== Studioalbum som solist ===
Prokofiev & Sibelius: Violin Concertos (2009, EMI Classics)med WDR Sinfonieorchester Köln under dirigent Thomas SøndergårdGrieg, Bartók, R.Strauss: Violin Sonatas (2011, EMI Classics)med Michail Lifits (klaver).Nielsen & Tsjajkovskij: Violin Concertos (2012, EMI Classics)med DR SymfoniOrkestret under dirigent Eivind Gullberg JensenMozart: Violin Concertos 1 & 5, Sinfonia Concertante (2015, Warner Classics)med Arcangelo-ensemblet under dirigent Jonathan Cohen, med Maxim Rysanov (bratsj)Korngold & Britten: Violin Concertos (2016, Warner Classics)med Frankfurts radiosymfoniorkester under dirigent James GaffiganHomage (2017, Warner Classics)med José Gallardo (klaver)Bartók: Violin Concerto No. 1 & Enescu: Octet (2018, Warner Classics)med Orchestre Philharmonique de Radio France under dirigent Mikko Franck og diverse solister på strykeinstrumenterVeress: String Trio & Bartók: Piano Quintet (2019, Alpha)med Barnabás Kelemen (fiolin), Katalin Kokas (fiolin), Lawrence Power (bratsj), Nicolas Altstaedt (cello) og Alexander Lonquich (klaver)Paganini & Schubert: Works for violin & piano (2019, Warner Classics)med Michail Lifits (klaver), inkluderer stykker av Liszt og Ernst
== Priser og utmerkelser ==
Nominert til Spellemannprisen 2019 i klassen klasisk for Paganini & Schubert: Works for violin & piano
Grand Prix L'Acádemie Charles Cros 2018 for Bartók Violin Concerto No. 1 og Enescu Octet
Diapason d'Or 2018 for Bartók Violin Concerto No 1 & Enescu Octet
Spellemannprisen 2017 i klassen klassisk for Homage
Den norske Kritikerprisen 2016
Gramophone Award 2016 (kategori: konserter) for Korngold & Britten: Violin Concertos
Nominert til Spellemannprisen 2016 i klassen klassisk for Britten & Korngold: Violin Concertos
ECHO Klassik Preis: Konzerteinspielung des Jahres 2016 for Korngold & Britten: Violin Concertos
ECHO Klassik Preis: Konzerteinspielung des Jahres 2015 for Mozart Violin Concertos 1 & 5, Sinfonia Consertante
Preis der Deutschen Schallplatten Kritik 2015 for Mozart Violin Concertos 1 & 5, Sinfonia Concertante
Sibeliusprisen 2014
ECHO Klassik Preis: Konzerteinspielung des Jahres 2013 for Tchaikovsky & Nielsen: Violin Concertos
Nominert til Spellemannprisen 2012 i klassen klassisk for Nielsen, Tchaikovsky – Violin Concertos
Preis der Deutschen Schallplatten Kritik 2012 for Tchaikovsky & Nielsen: Violin Concertos
Edison Klassiek Chamber Music Award 2012 for Grieg, Bartók & R.Strauss; Sonatas
Credit Suisse Young Artist Award 2012
ECHO Klassik Preis: Nachwuchskünstlerin 2011 for Grieg, Bartók & R.Strauss; Sonatas
Nominert til Spellemannprisen 2011 i klassen klassisk for Bartok/Strauss/Grieg: Violin Sonatas
Diapason d'Or 2011 for Grieg, Bàrtok & R.Strauss: Sonatas
WEMAG Solistenpreis 2011
Edison Klassiek Newcomer Award 2011 for Prokofiev & Sibelius; Violin Concertos
Classic BRIT Newcomer Award 2011 for Prokofiev & Sibelius; Violin Concertos
Arve Tellefsens Musikerpris 2010 som første mottaker
STATOIL Talentstipend 2010
Spellemannprisen 2009 i kategorien klassisk for Prokofiev & Sibelius; Violin Concertos
Nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen årets nykommer
Dronning Ingrids Hæderslegat 2009
Den norske solistpris 2008
Borletti-Buitoni Trust Fellowship 2007
Prins Eugens Kulturpris 2007
Ritter-Preis 2007
Léonie Sonnings Musikfond 2003
Klæstads legat
Leif Jørgensens Minnefond
Norsk Tonekunstnersamfunds Ærespris
Norsk Musikkforleggerforenings Ærespris
1.Pris og Ærespris, Sparre-Olsen-konkurransen
Godt Nytt Musikkårs Talentpris
1.Priser i yngste og mellomste klasse, Ungdommens Strykermesterskap
Ånun Lund Rejs Minnefond
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Vilde Frang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilde Frang på Internet Movie Database
(en) Vilde Frang på Discogs
(en) Vilde Frang på MusicBrainz
(en) Vilde Frang på Spotify
(en) Vilde Frang på Songkick
(en) Vilde Frang på AllMusic | Vilde Frang Bjærke (født 19. august 1986 i Oslo) er en norsk fiolinist. | 2,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madsen_M50 | 2023-02-04 | Madsen M50 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm'] | Madsen M50 er en dansk maskinpistol i kaliber 9 x 19 mm Luger, utviklet i 1950.
Den har fått navnet etter Vilhelm Herman Oluf Madsen, som er grunnlegger av Dansk Industri Syndikat (også kjent som Madsen) i København, som utviklet og produserte våpenet. Våpenet er en modifisert utgave av M46. Den ble introdusert 7. november 1950 i Moside, Danmark, og er i kun helautomatisk modus og med innfellbar kolbe.
Noe som er litt spesielt for dette våpenet er at ved magasinet er det en spesiell sikkerhetsfunksjon, en spak foran magasinet må holdes inne ellers kommer det ingen ild, noe som gjør at våpenet må avfyres med 2 hender.
M50 har blitt solgt til El Salvador, Guatemala, Venezuela, Colombia, Indonesia og flere andre land, samt blitt produsert på lisens i Brasil i kaliber .45 ACP. | Madsen M50 er en dansk maskinpistol i kaliber 9 x 19 mm Luger, utviklet i 1950.
Den har fått navnet etter Vilhelm Herman Oluf Madsen, som er grunnlegger av Dansk Industri Syndikat (også kjent som Madsen) i København, som utviklet og produserte våpenet. Våpenet er en modifisert utgave av M46. Den ble introdusert 7. november 1950 i Moside, Danmark, og er i kun helautomatisk modus og med innfellbar kolbe.
Noe som er litt spesielt for dette våpenet er at ved magasinet er det en spesiell sikkerhetsfunksjon, en spak foran magasinet må holdes inne ellers kommer det ingen ild, noe som gjør at våpenet må avfyres med 2 hender.
M50 har blitt solgt til El Salvador, Guatemala, Venezuela, Colombia, Indonesia og flere andre land, samt blitt produsert på lisens i Brasil i kaliber .45 ACP. | Danmark | 2,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8slaget_utenfor_Point_Pedro | 2023-02-04 | Sjøslaget utenfor Point Pedro | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Konflikter i 1993', 'Kategori:Sjøslag i den etniske konflikten på Sri Lanka'] | Sjøslaget utenfor Point Pedro var et sjøslag som foregikk om morgen den 29. august 1993. Det var et av de aller første maritime sammenstøt mellom kampfartøyer fra begge parter under den srilankiske borgerkrigen. Det var også første gang Sri Lankas marine (SLN) mistet en av deres patruljebåter i Dvora-klassen i åpen strid med fiendtlige sjøstyrker. Sjøslaget ble forløperen til en meget aktiv periode i krigen til sjøs.
| Sjøslaget utenfor Point Pedro var et sjøslag som foregikk om morgen den 29. august 1993. Det var et av de aller første maritime sammenstøt mellom kampfartøyer fra begge parter under den srilankiske borgerkrigen. Det var også første gang Sri Lankas marine (SLN) mistet en av deres patruljebåter i Dvora-klassen i åpen strid med fiendtlige sjøstyrker. Sjøslaget ble forløperen til en meget aktiv periode i krigen til sjøs.
== Sjøslaget ==
Ved daggry til den 29. august var patruljebåten P 484, kommandert av løytnant Wimalaweera, på patrulje nordøst for Point Pedro på Jaffna-halvøya. Patruljebåten kom under angrep av fire hurtiggående småfartøyer bestykket med 12,7 mm mitraljøser kl. 9.30 på formiddagen. Under sjøstridighetene ble de omringet og beskutt på alle kanter av sjøtigrene helt fram til en båt med eksplosiver kjørte inn i patruljebåten. De to svarte sjøtigrene, major Puvindran og kaptein Manirasan, sprengte seg og sin båt i en stor eksplosjon som ødela patruljebåten og etterlot den synkende. Deretter kom andre sjøtigre til, tok seg om bord og de tok bort all bestykning, inkludert to 23 mm maskinkanoner, en 12,7 mm mitraljøse og ammunisjon. Alt personell fra SLN hadde blitt drept enten under eksplosjonen eller idet båten sank. Tilsammen ble 13 drept, hvorav de to løytnantene Wimalaweera og Punchihewa var med på toktet på Det indiske hav denne dagen istedenfor å være på sin egen patruljebåt. | Sjøslaget utenfor Point Pedro var et sjøslag som foregikk om morgen den 29. august 1993. | 2,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Symfoniorkester | 2023-02-04 | Symfoniorkester | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Musikkterminologi', 'Kategori:Orkestre'] | Symfoniorkester er et ensemble av musikere sammensatt av strykere, treblåsere, messingblåsere og slagverk. Et moderne symfoniorkester teller ofte oppimot hundre musikere (av og til over hundre), mens et typisk 1700-talls-orkester talte betraktelig færre utøvere. En dirigent leder musikerne gjennom øvelser og har hovedansvar for interpretasjon og tolkning; under konserter står han/hun på et podium og dirigerer musikerne ansikt til ansikt.
| Symfoniorkester er et ensemble av musikere sammensatt av strykere, treblåsere, messingblåsere og slagverk. Et moderne symfoniorkester teller ofte oppimot hundre musikere (av og til over hundre), mens et typisk 1700-talls-orkester talte betraktelig færre utøvere. En dirigent leder musikerne gjennom øvelser og har hovedansvar for interpretasjon og tolkning; under konserter står han/hun på et podium og dirigerer musikerne ansikt til ansikt.
== Instrumentene ==
=== Strykere ===
Strykerne er de mest tallrike instrumentene i symfoniorkesteret. Kontrabassene har det dypeste registeret, Deretter følger cello, bratsj og fioliner; tilsammen favner strykerne hele registeret. Hos strykeinstrumentene oppstår tonen først når strengene strykes med en bue som setter dem i regelmessige svingninger. Konsertmesteren er musikernes kunstneriske talsmann vis-à-vis dirigenten. Hver strykergruppe har også sin gruppeleder som bestemmer hvilken retning buen skal føres under gitte partier.
=== Treblåsere ===
Instrumentene blir kalt treblåsere fordi det før i tiden var vanlig å lage disse instrumentene av tre. Idag lages de også av andre materialer. Fløyta er ofte laget av sølv (sølvlegering). Plast og ebonitt er også mye brukt på noen av instrumentene. Hardt tre er likevel det viktigste materialet i flere av treblåserne og utgjør kjernen av instrumentet. Hos alle treblåserinstrumentene oppstår lyden ved at luften som blåses inn i instrumentet settes i regelmessige svingninger. Obo var et av de første treblåsinstrumentene som fikk fast plass i symfoniorkeseteret.
=== Messingblåsere ===
Messingblåseinstrumentet har i likhet med treblåserne fått navnet sitt etter det materialet munnstykket er laget av. Messing er naturlig nok det viktigste materialet i messingblåserne. Overflaten av instrumentene er ofte belagt med sølv, gull eller nikkel.
I symfoniorkesteret teller messingblåserne forholdsvis få instrumenter, men stemmene er kraftige og gir mye klang. Tonen oppstår når luftsøylen inne i instrumentet settes i regelmessige svingninger.
=== Slagverk ===
Slaginstrumentene er den yngste gruppen i symfoniorkesteret. Slaginstrumentenes oppgave er å skape og fremheve rytmen. Slaginstrumentene har for en stor del sitt opphav i en rekke primitive instrumenter. Instrumentene ble først laget av ting fra naturen som umiddelbart kunne spilles på, f.eks hule trestokker, fruktskall, hodeskall, stein og skjell.
I symfoniorkesteret er det bare et lite utvalg av slaginstrumentene som har fått plass. I begynnelsen var det bare pauke og tromme som ble brukt, men i senere tid har slaginstrumentene blitt flertallige.
=== Instrumentene i orkesteret ===
=== Andre instrumenter ===
Andre instrumenter er ikke standard i orkesteret, men tas inn ved anledning. Eksempler på slike instrumenter er saksofon, flygelhorn, kornett, eufonium, wagnertuba, glassharmonika, trekkspill, theremin, Ondes Martenot, mandolin og gitar. For eksempel opptrer saksofoner i et begrenset repertoar fra det 19. og 20. århundre. Mens de i enkelte tilfeller bare benyttes som soloinstrumenter, som i Maurice Ravels orkestrering av Modest Musorgskijs Bilder fra en utstilling, inneholder andre av Ravels verker, som hans Bolero, orkesterstemmer der saksofonen er en del av ensemblet. I tillegg finner man eufonium i noen stykker fra romantikken og kunstmusikk fra det 20. århundre, og kornetter opptrer i Tchaikovskys ballett Svanesjøen, Claude Debussys La Mer og i mange orkesterverk av Hector Berlioz. Med mindre disse instrumentene spilles av medlemmer i orkesteret som et andreinstrument (for eksempel en trombonist som bytter til eufonium for en spesiell passasje), bruker orkestrene frilansmusikere for å kunne spille verker som krever instrumentalister som de ikke har i staben. I mange tilfeller av moderne musikk brukes også elektriske instrumenter som bl.a. elektrisk gitar/bass, synthesizer og båndspiller.
== Lederskap ==
Symfoniorkesteret ledes av en dirigent, men mellom instrumentgruppene og innen hver gruppe instrumenter, er det et generelt akseptert hierarki av lederskap. Hver instrumentgruppe (eller seksjon) har en førsteinstrumentalist (eller solist) som vanligvis er ansvarlig for å spille soloer i gruppen og lede den. Fiolinistene er delt i to grupper, førstefiolin og annenfiolin, og har derfor to gruppeledere.
Førstefiolinenes gruppeleder kalles konsertmester og leder ikke bare strykeseksjonen men hele orkesteret, og har kun dirigenten over seg. Trombonenes gruppeleder er leder for grovmessing (trombone, tuba), mens gruppelederen i trompetrekken vanligvis leder hele messingseksjonen. Tilsvarende er oboenes gruppeleder (eller noen ganger fløytenes) leder for hele treblåserseksjonen. Hornet er teknisk sett et messinginstrument, men har ofte rollen som formidler mellom treblås- og messingseksjonen.
De fleste instrumentgruppene har også en assisterende gruppeleder (eller vikargruppeleder), eller en assisterende konsertmester som i førstefiolingruppa. Disse assisterende gruppelederne spiller ofte en tuttistemme og er vikar for gruppelederen når den er borte. En tuttistemme er vanligvis enten en unik ikke-solostemme (når det er snakk om treblås, messing og perkusjon), eller unisont med en gruppe (når det er snakk om strykeinstrumenter). Når det trengs en til å spille en solostemme i en strykergruppe, for eksempel fiolinene, blir den stemmen alltid spilt av gruppelederen (eller førsteinstrumentalisten).
== Norge ==
=== Norske profesjonelle symfoniorkestre ===
Alle disse orkestrene har heltids fast ansatte musikere.
Bergen Filharmoniske Orkester
Kristiansand Symfoniorkester
Oslo Filharmoniske Orkester
Stavanger Symfoniorkester
Trondheim Symfoniorkester
Nordnorsk Opera og Symfoniorkester
Kringkastingsorkestret
=== Andre viktige symfoniorkestre i Norge ===
(ungdomsorkestre, amatørorkestre, semi-profesjonelle orkestre etc)
Ålesund Symfoniorkester
Studentersamfundets symfoniorkester (Symf.Orch.)
Ung Symfoni
Bergen filharmoniske ungdomsorkester
Asker Symfoniorkester
Bærum Symfoniorkester
Norsk Ungdomssymfoniorkester (NUSO)
Drammen Symfoniorkester
Vestfold Symfoniorkester
Sandnes Orkesterforening
Symfoniorkesteret ved Høgskulen i Volda
Sør-Trøndelag Orkesterforening
Rogaland Ungdomssymfoniorkester RUSO
Tromsø byorkester
Telemark Symfoniorkester
Landstrykerne
Valdresstrykerne
Kristiansund Symfoniorkester | Bærum symfoniorkester er et norsk symfoniorkester som ble grunnlagt i 1951 ved en sammenslåing av Høvik Orkesterforening og Sandvika orkesterforening. Orkesteret er et fullt utbygd amatørsymfoniorkester med medlemmer i alle aldrer og har ukentlige øvelser på Ramstad skole i Bærum. | 2,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Operasjon_Yal_Devi | 2023-02-04 | Operasjon Yal Devi | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Konflikter i 1993', 'Kategori:Slag i den etniske konflikten på Sri Lanka', 'Kategori:Språkvask 2022-02'] | Operasjon Yal Devi (etter ekspresstoget mellom Jaffna by og Colombo) ble startet av de srilankiske regjeringssoldatene den 28. september 1993 på den øverste del av Jaffna-halvøya fra deres basen på Elefantpasset i retning nordvest langs strendene mot havnestedet Kilali underveis mot Chavakacheri. Formålet med offensiven som hadde vært planlagt i minst tre uker, var å ødelegge sjøtigrenes nyetablerte infrastruktur med fasiliteter for bygging av kampfartøyer. Men tamiltigrene gav så sterk motstand at soldatene ble stoppet og påført stor tap samt forhindret fra å fortsette videre etter å ha tatt Kilali. Uten forsterkninger var det ikke mulig å holde stand, og dermed ble offensiven avblåst.
| Operasjon Yal Devi (etter ekspresstoget mellom Jaffna by og Colombo) ble startet av de srilankiske regjeringssoldatene den 28. september 1993 på den øverste del av Jaffna-halvøya fra deres basen på Elefantpasset i retning nordvest langs strendene mot havnestedet Kilali underveis mot Chavakacheri. Formålet med offensiven som hadde vært planlagt i minst tre uker, var å ødelegge sjøtigrenes nyetablerte infrastruktur med fasiliteter for bygging av kampfartøyer. Men tamiltigrene gav så sterk motstand at soldatene ble stoppet og påført stor tap samt forhindret fra å fortsette videre etter å ha tatt Kilali. Uten forsterkninger var det ikke mulig å holde stand, og dermed ble offensiven avblåst.
== Forspillet ==
Sjøtigrene hadde begynte å bli en seriøs trussel mot regjeringens sjøstyrkene både i Jaffna-lagunen medregnet stredet som ledet til Elefantpasset og på farvannet rundt Jaffna-halvøya som sett under sjøslaget utenfor Point Pedro der en ny patruljebåt av type Dvora var senket med et tap på 13 liv. Dette var en av flere alvorlige tilbakeslager i sommeren 1993 til sjøs og på landet som tamiltigrenes ødeleggelsen av militærleiren i Janakapura den 24. juli. De militære planleggerne ønsket å ødelegge den viktige sjøbasen som også tjente som et viktig bindeledd mellom Jaffna-halvøya og nordøstlige Sri Lanka.
== Operasjon Yal Devi ==
Tamiltigrene trukket seg tilbake for regjeringsstyrkene som under ledelse av oberst Sarath Fonseka kom seg fram til jernbanestasjonen i Pallai i løpet av den første dagen uten å ha støttet på sterk motstand. Fra om morgenen den neste dagen brøt de første større sammenstøter ut med voldsomme artilleribeskytning som skadet oberst Fonseka så meget, at han måtte evakueres fra slagmarken som ble forverret for soldatene som fant seg under et sterkt motangrep som brøt seg inn i deres rekker. De tamilske militante konsentrerte deres angrepene på de pansrede enhetene deriblant flere T-55 stridsvogner som beskyttes av infanteristene mot disse med panservernvåpen. Etter beskyttelsen var brutalt feiet til siden, ble stridsvognene omringet og ødelagt eller tvunget tilbake. To stridsvogner var ødelagt med deres besetninger drept og en hadde blitt sterkt skadet, men fremdeles i stridsdyktige tilstand.
Etter oberst Fonseka hadde blitt skadet, kollapset ledelsen slik at bataljonen som utgjorde den fremste kolonnen, ikke maktet å svare tilbake på tamiltigrenes angrepet, og led meget stor tap inkludert over 70 døde. En andre kolonne som kom til ved Pallai, ble også utflanket og angrepet av tamiltigrene. Men til tross for de alvorlige tilbakeslagene den andre dagen, klarte ikke de tamilske separatistene å stoppe fremstøtet mot Kilali som falt den tredje dagen av offensiven, 30. september. Etter å ha konsolidert seg i Kilali, hadde militærledelsen sluttet seg til den innlysende konklusjonen om at de måtte ha forsterkninger for å fortsette operasjonen mot nord om mulig fram til Chavakacheri. Men det var allerede på forveien klart at de kan ikke få større styrker overført til Elefantpasset, og politiske hensyn spilt inn i østlige Sri Lanka. SLA hadde garantert at regjeringsvalget i februar 1994 skulle gjennomføres uten større vanskeligheter i østlige Sri Lanka, og dermed kan ikke avse større styrker til nord.
Operasjonen ble avbrutt og en tilbakeretrett ble gjennomført i dagene fram til den 4. oktober, ikke lenge etterpå inntok sjøtigrene deres tidlige sjøbasen i Kilali med en meget stor sjøstyrke på tilsammen tre hundre båter, som hadde vært evakuert i forveien. Sjøtigrene hadde vært forvarslet om den forekommende offensiven fra Elefantpasset i sørøst.
== Etterspillet ==
Det hadde vært påstått at opptil 500 båter var erobret av regjeringsstyrkene i Kilali som hadde blitt tamiltigrenes viktigste sjøbase med fasiliteter for omfattende båtbygging, men til tross for disse skadene man hadde forårsaket, så hadde sjøtigrene likevel ikke blitt vesentlige svekket av offensiven fra Elefantpasset. Deres besittelse i det strategiske viktige havnestedet sammen med en utbredelse av deres sjøkontroll med et voksende antall kampfartøyer på Jaffna-lagunen hadde sikret en sjøvei mellom Jaffna-halvøya underlagt LTTEs kontroll og resten av øya. Det var først i 1996 mindre enn tre år senere tamiltigrene mistet kontrollen over havnestedet.
SLA hadde meget smertelige tap under operasjonen som så minst 111 drepte, 7 savnede og 187 sårede soldater på tilsammen over tre hundre døde og sårede soldater i få dager samt stor materiell tap inkludert to totalødelagte T-55 stridsvogner og 1 sterkt skadet stridsvogn. Tamiltigrene tok et rikt krigsbytte, blant annet ti mitraljøser og 4 maskingeværer samt to morterskytser.
== Eksterne lenker ==
Firebase Dragon Head: 4. august 2005, blogg om krigen i Sri Lanka
Lankanewspapers artikkel av Roban Abeywardena og Tissa Ravindra Perera
The Island-News 13. november 2008 Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. | Operasjon Yal Devi (etter ekspresstoget mellom Jaffna by og Colombo) ble startet av de srilankiske regjeringssoldatene den 28. september 1993 på den øverste del av Jaffna-halvøya fra deres basen på Elefantpasset i retning nordvest langs strendene mot havnestedet Kilali underveis mot Chavakacheri. | 2,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patrick_Moraz | 2023-02-04 | Patrick Moraz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. juni', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Keyboardister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra kanton Vaud', 'Kategori:Pianister', 'Kategori:Progressiv rock', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske musikere', 'Kategori:Yes-medlemmer'] | Patrick Philippe Moraz (født 24. juni 1944 i Villars-Ste-Croix, Morges i Sveits) er en progressiv rock-keyboardist og pianist. Han er mest kjent som keyboardist for Yes fra 1974 til 1976, og for The Moody Blues mellom 1978 og 1991.
Han har klassisk pianoutdannelse fra konservatoriet i Lausanne, men var hovedsakelig jazz-pianist før hans «progressive» karriere begynte. Moraz er kjent for sin virtuose spillestil.
Moraz turnerte i Europa som soloartist på midten av 1960-tallet da han ofte var oppvarmer for større jazz-artister. Han startet så gruppen Mainhorse sammen med Jean Ristoiri i 1968 og ga ut et album med samme navn. Senere flyttet han til England, der han startet bandet Refugee sammen med Lee Jackson og Brian Davidson som tidligere spilte i The Nice sammen med Keith Emerson.
| Patrick Philippe Moraz (født 24. juni 1944 i Villars-Ste-Croix, Morges i Sveits) er en progressiv rock-keyboardist og pianist. Han er mest kjent som keyboardist for Yes fra 1974 til 1976, og for The Moody Blues mellom 1978 og 1991.
Han har klassisk pianoutdannelse fra konservatoriet i Lausanne, men var hovedsakelig jazz-pianist før hans «progressive» karriere begynte. Moraz er kjent for sin virtuose spillestil.
Moraz turnerte i Europa som soloartist på midten av 1960-tallet da han ofte var oppvarmer for større jazz-artister. Han startet så gruppen Mainhorse sammen med Jean Ristoiri i 1968 og ga ut et album med samme navn. Senere flyttet han til England, der han startet bandet Refugee sammen med Lee Jackson og Brian Davidson som tidligere spilte i The Nice sammen med Keith Emerson.
== Yes og Moody Blues ==
Patrick Moraz ble verdenskjent da han i 1974 erstattet Rick Wakeman i Yes, og spilte på albumet Relayer og var med bandet på to verdensturnéer. Med Relayer søkte Yes å utforske et mere jazz-preget lydbilde, noe Moraz sterkt bidro til.
I 1976 ga alle Yes-medlemmene ut hvert sitt soloalbum, med påfølgende verdensturné. The Story of I var Moraz' soloalbum-bidrag og han viser her sin varierte bakgrunn med både jazz- og klassisk-inspirert musikk. Han flyttet til Brasil og lagde musikk med brasilianske rytmer.
På slutten av 1976 måtte han forlate Yes. Han ble hyret til The Moody Blues for å spille keyboard på Octave-turneen i 1978, som erstatter for Mike Pinder, og han fortsatte i bandet fram til 1991. Samtidig som han spilte i Moody Blues, fortsatte han å spille inn musikk utenfor bandet. Han turnerte med sitt brasilianske band, gjorde innspillinger sammen med Chick Corea og Bill Bruford.
Han sluttet i The Moody Blues i 1992, og gikk så til søksmål mot bandet fordi han mente han var blitt snytt for royalties som band-medlem. Motsvaret fra The Moody Blues var at han aldri var medlem, men kun var med som innleid musiker, til tross for at han er listet opp som band-medlem på alle plateomslagene. Selv om Moraz vant rettssaken, ble han tilkjent en mye lavere sum enn det han krevde.
== Senere år ==
Etter dette har Moraz hovedsakelig konsentrert seg om sine soloprosjekter, med hovedvekt på piano. I 1995 turnerte han i USA, og det spesielle med denne turneen var at han var sin egen agent og booking-operatør. Dermed kunne man for 800 dollar få en privat konsert med Patrick Moraz hjemme i stua, forutsatt at man kunne stille opp med et egnet piano. Under turneen spilte han enkelte konserter for så få som to personer og noen konserter for opptil hundre personer. En av disse konsertene ble innspilt, og utgitt som PM In Princeton på både CD og video. Han har siden fortsatt å spille inn album og gi konserter.
For tiden bor Patrick Moraz i USA på vestkysten av Florida.
== Diskografi ==
Soloalbum
1976 The Story of I
1977 Out in the Sun
1978 Patrick Moraz III
1979 Future Memories Live on TV
1980 Coexistence
1984 Timecode
1984 Future Memories II
1985 Future Memories I & II
1987 Human Interface
1989 Libertate (nyutgivelse av Coexistence)
1994 Windows of Time
1995 PM in Princeton
2000 Resonance
2003 ESP
2009 Change of Space
2011 PianissiMoraz (samlealbum med innspillinger fra Windows of Time, Resonance og ESP)
2012 Live at Abbey Road (konsertopptak fra 1987)
=== Med Refugee ===
1974 Refugee
=== Med Yes ===
1974 Relayer
=== Med The Moody Blues ===
1981 Long Distance Voyager
1983 The Present
1986 The Other Side of Life
1988 Sur la Mer
1991 Keys of the Kingdom
== Med Bill Bruford ==
1983 Music for Piano and Drums
1985 Flags
2012 Music for Piano and Drums: Live in Maryland (konsertopptak fra 9. november 1984)
== Med Moraz Alban Project (MAP) ==
2015 M.A.P Project
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Patrick Moraz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Patrick Moraz på Internet Movie Database
(sv) Patrick Moraz i Svensk Filmdatabas
(da) Patrick Moraz på Filmdatabasen
(fr) Patrick Moraz på Allociné
(en) Patrick Moraz på AllMovie
(en) Patrick Moraz hos The Movie Database
(en) Patrick Moraz på Apple Music
(en) Patrick Moraz på Discogs
(en) Patrick Moraz på MusicBrainz
(en) Patrick Moraz på Spotify
(en) Patrick Moraz på Songkick
(en) Patrick Moraz på AllMusic
Patrick Moraz på MySpace
Yes World
Moody Blues' offisielle nettsted
Patrick Moraz' diskografi
Live In Princeton & Future Memories DVD-er | Villars-Ste-Croix | 2,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hermann_Sasse | 2023-02-04 | Hermann Sasse | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 17. juli', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Personer fra Landkreis Elbe-Elster', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske lutherske prester', 'Kategori:Tyske lutherske teologer', 'Kategori:Tyske migranter til Australia', 'Kategori:Tyske professorer', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Hermann Otto Erich Sasse (født 17. juli 1895 i Sonnewalde, Niederlausitz, Tyskland, død 9. august 1976 i Adelaide, Australia) var en tysk luthersk teolog og forfatter. Han ble betraktet som en av de mest konfesjonstro lutherske teologene i det 20. århundre. I USA ble han kalt "Mr. Lutheran".
| Hermann Otto Erich Sasse (født 17. juli 1895 i Sonnewalde, Niederlausitz, Tyskland, død 9. august 1976 i Adelaide, Australia) var en tysk luthersk teolog og forfatter. Han ble betraktet som en av de mest konfesjonstro lutherske teologene i det 20. århundre. I USA ble han kalt "Mr. Lutheran".
== Liv og virke ==
I 1913-16 studerte Sasse teologi ved Universitetet i Berlin under storheter som Adolf von Harnack, Ernst Troeltsch og Karl Holl før han 1916-18 tjenestegjorde som infanterisoldat under den første verdenskrig. Han ble ordinert til prest 13. juni 1920 i Matteuskirken i Berlin. I 1921-28 virket han som prest i Oranienburg ved Berlin og i perioden 1928-33 i en menighet i Berlin.
I 1923 tok han den teologiske doktorgrad og reiste så på flere studiereiser for å se på de kirkelige forholdene i Sverige, England og USA. Hans lærer Adolf Deissmann (1866–1937) fikk han med i den økumenske bevegelsen. Han deltok en tid i ”Life and Work”-bevegelsen (for kirkelig fellesskap i liv og arbeid), og fra 1927 var han med i ”Faith and Order”-bevegelsen.
I 1933 kom han til Universitetet i Erlangen som professor i kirkehistorie, dogmehistorie og konfesjonsvitenskap. Der viste han seg som en kritisk røst mot Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti og Tysklands nye kansler Adolf Hitler. Han var hovedforfatter sammen med Dietrich Bonhoeffer på det første utkastet til den lutherske Bethelbekjennelsen i 1933 som klart tok avstand fra nazistenes jødehat.
Sasse var et aktivt men kritisk medlem av bevegelsen som gikk under navnet Bekjennelseskirken, likevel valgte han å ikke signere Barmenerklæringen skrevet i 1934 av Karl Barth. Årsaken var at den forsøke å få til en samlingen av de lutherske og reformerte kirkene, i stedet skrev han boken Hva er luthersk kristendom?. I 1935 ble passet hans inndradd, men hans popularitet som foreleser ved universitetet og beskyttelse fra dekan ved fakultetet gjorde at han fikk beholde stillingen gjennom nazitiden.
I 1948 protesterte Sasse mot opprettelsen av Evangelische Kirche in Deutschland som var en samling av de lutherske, reformerte og unierete protestantiske kirkene. Bekymringen over statsstøttede teologiske fakulteter gjorde at han ble medlem av en luthersk frikirke som var tro mot konfesjonen i Konkordieboken. Da han mottok et kall om å undervise ved "Immanuel Seminary" i Adeaide i 1948 emigrerte Sasse året etter til Australia, hvor han tjenestegjorde ved det teologiske fakultet til United Evangelical Lutheran Church of Australia til hans død i 1976. Han ivret for sammenslåing av de ulike lutherske kirkene i Australia og det gikk i oppfyllelse da Lutheran Church of Australia ble etablert.
I 1972 ble Sasse tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstkors av første klasse.
Selbständige Evangelisch-Lutherische Kirche i Tyskland hedrer Sasse gjennom å annet hvert år dele ut Hermann-Sasse-Preis für lutherisches theologische Literatur. Juryen som tildeler prisen består av biskopen i SELK, tre andre teologer fra SELK og tre teologer fra universitetsfakulteter eller landkirker i Tyskland. Følgende har blitt tildelt prisen: Albrecht Peters (1991), Jörg Baur (1993), Oswald Bayer (1995), Karlmann Beyschlag (1997), Gunther Wenz (1999), Johannes Wirsching (2001), Ernst Koch(2003), Michael Roth (2005), Bengt Hägglund (2007).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hermann Sasse: Hvad er luthersk kristendom?, Oslo, Lutherstiftelsens Forlag 1937
Hermann Sasse: Here We Stand (oppfordrer til lojalitet mot den lutherske bekjennelse og til å akseptere Bibelen som Guds ord), Saint Louis, USA, Concordia Seminary 1995.
Hermann Sasse: We Confess Anthology, Saint Louis, USA, Concordia Publishing House 2003.
Hermann Sasse: Scripture and the Church, Saint Louis, USA, Concordia Seminary 1995.
Hermann Sasse: This Is My Body: Luther's Contention for the Real Presence in the Sacrament of the Altar. (Eugene, OR: Wipf & Stock, 2001
Hermann Sasse: The Lonely Way: Selected Essays and Letters of Hermann Sasse: 1941-1976 (Concordia Publishing House, 2003)
Hermann Sasse: The Lonely Way: Selected Essays and Letters of Hermann Sasse: 1927-1939 (Concordia Publishing House, 2002)
== Eksterne lenker ==
Sasse, Hermann Otto Erich (1895 – 1976) (Australian Dictionary of Biography)
Hermann Sasse and the Liturgical Movement av John T. Pless
Selection of Prof. Dr Hermann Sasse's Writings (Confessional Lutherans Australia)
Church and Lord's Supper by Hermann Sasse
Hermann Sasse on "Lies"
Herman Sasse on "Controversies in the Church"
Preface to Vom Sakrament des Altars by Hermann Sasse
History and content of the 1933 Bethel Confession | thumb|Matteuskirken i Berlin hvor Sasse ble ordinert til prest. | 2,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steve_Howe | 2023-02-04 | Steve Howe | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Engelske låtskrivere', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Yes-medlemmer'] | Stephen James «Steve» Howe (født 8. april 1947 i London i England) er en britisk gitarist og låtskriver, mest kjent som medlem i progressiv rock-bandet Yes fra 1970 til 1981, fra 1991 til 1992 og fra 1996 til dags dato. Han har også spilt i The Syndicats, Bodast, Tomorrow, Asia og GTR, samt at han hele tiden har vært en meget aktiv solo-artist.
Howe ble som ung inspirert av Les Paul og gruppen Tennessee Ernie Ford med gitaristene Speedy West og Jimmy Bryant. I tillegg var han også interessert i klassisk gitar og jazz, og han har nevnt Barney Kessel som en inspirasjonskilde. Han nevner også Chet Atkins som en stor kilde til inspirasjon, og adopterte Atkins' prinsipp om at en gitarist bør kunne spille hvilken som helst stilart.
| Stephen James «Steve» Howe (født 8. april 1947 i London i England) er en britisk gitarist og låtskriver, mest kjent som medlem i progressiv rock-bandet Yes fra 1970 til 1981, fra 1991 til 1992 og fra 1996 til dags dato. Han har også spilt i The Syndicats, Bodast, Tomorrow, Asia og GTR, samt at han hele tiden har vært en meget aktiv solo-artist.
Howe ble som ung inspirert av Les Paul og gruppen Tennessee Ernie Ford med gitaristene Speedy West og Jimmy Bryant. I tillegg var han også interessert i klassisk gitar og jazz, og han har nevnt Barney Kessel som en inspirasjonskilde. Han nevner også Chet Atkins som en stor kilde til inspirasjon, og adopterte Atkins' prinsipp om at en gitarist bør kunne spille hvilken som helst stilart.
== Tidlig karriere ==
Han fikk sin første gitar i julegave som 12-åring og begynte etterhvert å spille på lokale utesteder. Han kjøpte sin første el-gitar i 1961. I 1964 kjøpte han gitaren som skulle bli hans «varemerke», en Gibson ES-175D. Den første plateinnspillingen han gjorde, var Chuck Berrys «Maybellene» i 1964 med The Syndicats. I 1968 spilte han inn album med både Tomorrow (som først het The In Crowd) og Bodast.Howe takket nei til tilbud om å bli med i The Nice og Jethro Tull fordi han forventet at Bodast skulle få platekontrakt. Plateselskapet som etterhvert signerte bandet gikk kort etter konkurs. Han ble så kontaktet av Yes som trengte en erstatter for Peter Banks som hadde spilt gitar på bandets to første album.
== Yes ==
Våren 1970 ble Howe medlem av Yes og spilte sin første konsert med bandet i Queen Elizabeth Hall den 21. mars samme år. I august 1970 ble albumet Time and a Word utgitt, og til tross for at Howe ikke spilte på dette albumet, var han avbildet på USA-versjonen av coveret.
Howes første album for Yes var The Yes Album, der Howes elektriske og akustiske gitar ga bandet en ny dimensjon. Da Rick Wakeman kom med i bandet i 1971 og de ga ut albumet Fragile, ble fundamentet for det klassiske «Yes-soundet» lagt. Med Yes utviklet Howe sin teknikk på mange forskjellige strenge-instrumenter, blant annet pedal steelgitar, dobro, lutt, mandolin og banjo. Han skapte en ny unik stil innen rock-musikk med nye og spennende måter å gripe an instrumentene på. Med Yes' eksperimentelle stil og Howes klassisk og jazz-inspirerte teknikker ble bandet et av de ledende innen progressiv rock på 1970-tallet.
== Asia og GTR ==
Han fortsatte i Yes fram til 18. april 1981, da det ble annonsert at Yes var oppløst. Yes «sto opp fra de døde» bare to år senere, men da med Trevor Rabin som gitarist. Howe konsentrerte seg nå om bandet Asia som han hadde startet sammen med Geoff Downes, John Wetton og Carl Palmer. Etter en stund sluttet Howe grunnet uoverensstemmelser med Wetton, som på den tiden hadde visse problemer med alkohol. Senere har Howe deltatt på flere gjenforeningskonserter og sågar en 25-årsjubileumsturné, samt at det er planer for fremtiden med Asia. I 1985 startet han sammen med Steve Hackett fra Genesis bandet GTR (uttales:gitar). Denne supergruppen ble kortlivet, og ga kun ut albumet GTR før både Howe og Hackett gikk tilbake til sine respektive solo-prosjekter.
== ABWH, og så Yes igjen ==
I 1989 spurte Jon Anderson Howe, Wakeman og Bill Bruford om de skulle prøve å spille inn noen sanger sammen. Resultatet ble gruppen Anderson Bruford Wakeman Howe som ga ut albumet med samme navn. Dette forårsaket en rettslig tvist, da enkelte konsertarrangører annonserte bandet under navnet Yes. Chris Squire hevdet at han hadde rettighetene til navnet, ettersom han ikke hadde lagt ned bandet. Squire fikk rettighetene utenfor rettssalen, men snart skulle alle sår leges. I 1991 samlet de to «rivaliserende» gruppene seg til ett stort Yes, og ga ut albumet Union. Det er stor enighet innen alle de involverte Yes-medlemmene at denne platen er et produkt med uforløst potensial. For mange utenfor gruppen ville ha en finger med i spillet, og albumet ble ikke den triumfen mange ventet. Den påfølgende turneen var derimot en stor suksess.
Etter Union-turneen gikk Howe tilbake til sine solo-arbeider før han i 1995 var tilbake i bandet. Howe har spilt på alle albumene Yes har gitt ut fra og med Keys to Ascension som kom i 1996.
== Solo og jazz-trio, Yes og Asia ==
Steve Howe har hele tiden hatt diverse prosjekter i gang, i tillegg til Yes og solokarrieren. I 2007 startet han jazz-trioen Steve Howe Trio sammen med sin sønn Dylan på trommer og med Ross Stanley på Hammond-orgel.
Howe var på høsten 2008 og tidlig i 2009 på turné med en ny inkarnasjon av Yes. Denne turneen (In The Present) ble avlyst i februar da kollega Chris Squire måtte på sykehus og operere i et ben. Den 19. mars 2009, som annonsert, startet han og de tre andre original-medlemmene i Asia «Phoenix 2009»-turneen i Moskva i Russland. Den ble avsluttet 24. april 2009, og sommeren 2009 spilte Howe både i Yes og Asia under turneen Yes with very special guests Asia.
Howe har siden 2008 igjen vært med i Yes og han var også med på Yes' Europa og USA-turneer høsten 2009 og vinteren 2010, og spilte under bandets sommerturné i USA i juni og juli 2010. Høsten 2010 gikk Howe i platestudio sammen med resten av Yes og produsent Trevor Horn for innspillinger til det nye Yes-albumet, Fly from Here, som ble utgitt sommeren 2011.
== Diskografi ==
=== Videografi ===
Classic Rock Legends (2002)
Careful With That Axe (2004)
Steve Howe's Remedy Live (2005)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Steve Howe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steve Howe på Internet Movie Database
(en) Steve Howe hos The Movie Database
(en) Steve Howe på Discogs
(en) Steve Howe på MusicBrainz
(en) Steve Howe på Songkick
(en) Steve Howe på Last.fm
(en) Steve Howe på AllMusic
(en) Steve Howe på MySpace
Diskografi på Yescography
Steve Howe: Radio-intervju 12. november 2002 med Chris Comer og Rob Ervin
Perry, Shawn. The Steve Howe Interview. www.vintagerock.com.
Asia on Classic Rock Central- Intervju-klipp fra 1983 med John Wetton, Geoff Downes og Steve Howe | Stephen James «Steve» Howe (født 8. april 1947 i London i England) er en britisk gitarist og låtskriver, mest kjent som medlem i progressiv rock-bandet Yes fra 1970 til 1981, fra 1991 til 1992 og fra 1996 til dags dato. | 2,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofisk_doktorgrad | 2023-02-04 | Filosofisk doktorgrad | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Doktorgrader og grader på tilsvarende nivå'] | Denne artikkelen handler om begrepet «filosofisk doktorgrad». For «den filosofiske doktorgrad» i Skandinavia, se Den filosofiske doktorgrad (Danmark, Norge og Sverige)
Filosofisk doktorgrad (latin: doctor philosophiae eller philosophiae doctor) er en akademisk gradsbetegnelse med røtter i den humboldtske universitetstradisjonen i Tyskland. Det finnes mange grader, med forskjellig innhold og svært forskjellig nivå, betegnet «filosofisk doktorgrad», og den utgjør derfor ikke noen enhetlig grad. Betegnelsen har i løpet av 1900-tallet blitt den vanligste betegnelse på en «doktorgrad» (i betydningen forskningsdoktorgrad) i det meste av verden, men den historiske tilknytningen til det filosofiske fakultet er i mange tilfeller falt bort.
Doctor philosophiae eller philosophiae doctor betyr «filosofisk doktor»; «filosofi» betyr i denne sammenhengen den fjerde klassiske universitetsdisiplinen som alle andre fag enn teologi, jus og medisin tradisjonelt hørte under (det vil si alt av for eksempel humaniora og matematisk-naturvitenskapelige fag). Selv om graden opprinnelig bare ble brukt innen «filosofi» gis det i flere land i dag grader med betegnelsen «filosofisk doktor» i alle fag. «Philosophiae» kan også skrives med æ: Doctor philosophiæ eller philosophiæ doctor. Ae eller æ uttales på klassisk latin som «ai» ([ae̯]).
I Skandinavia betegner den filosofiske doktorgrad de grader som ble innført på 1800-tallet og som avløste magistergraden som øverste grad ved det filosofiske fakultet. Tradisjonelt har disse i en internasjonal sammenheng vært regnet som høyere doktorgrader (noe som også er formelt i Danmark), sammenlignet med utenlandske grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad». Graden holdt «et nivå som svarer til krav ved ansettelser i professorater». De skandinaviske gradene var lenge sammenlignbare med (de tradisjonelle) doktorgradene i Storbritannia (Doctor of Letters, Doctor of Science). I Tyskland og USA fikk grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad» mer preg av grunnleggende forskningskvalifikasjon; en grad man tok i begynnelsen av en forskerkarriere. I løpet av det 20. århundre har den tysk-amerikanske «filosofiske doktorgraden» blitt den vanligste grad betegnet «doktorgrad» i verden.
Den filosofiske doktorgrad kan skrives på mange måter; ofte anvendes de latinske betegnelsene doctor philosophiae, eventuelt philosophiae doctor, som har samme betydning. I noen land oversettes den latinske betegnelsen til det nasjonale språket, for eksempel i Sverige (filosofie doktor). Det finnes en lang rekke forkortelser for «filosofiske doktorgrader». I Skandinavia forkortes den filosofiske doktorgrad som oftest som dr.philos., dr.phil. og fil.dr. I Tyskland og tidligere i USA ble dr.phil. brukt. Forkortelsen ph.d. (på engelsk skrevet PhD) brukes om grader i den amerikanske tradisjonen.
Bolognaprosessen har skapt en situasjon der både Danmark og Norge har to forskjellige grader med en gradsbetegnelse som betyr «filosofisk doktor». Betegnelsen den filosofiske doktorgrad brukes om de tradisjonelle gradene dr.philos./dr.phil., som i Danmark anses som en høyere doktorgrad. Betegnelsen ph.d. brukes i Danmark om den formelle videreføring av den lavere lisensiatgraden, og ph.d.-graden er ikke en doktorgrad. I en overgangsperiode var gradens offisielle navn «ph.d.-graden (lisensiatgraden)». I Norge brukes også ph.d. om en grad med identisk oppbygning og omfang som i Danmark.
| Denne artikkelen handler om begrepet «filosofisk doktorgrad». For «den filosofiske doktorgrad» i Skandinavia, se Den filosofiske doktorgrad (Danmark, Norge og Sverige)
Filosofisk doktorgrad (latin: doctor philosophiae eller philosophiae doctor) er en akademisk gradsbetegnelse med røtter i den humboldtske universitetstradisjonen i Tyskland. Det finnes mange grader, med forskjellig innhold og svært forskjellig nivå, betegnet «filosofisk doktorgrad», og den utgjør derfor ikke noen enhetlig grad. Betegnelsen har i løpet av 1900-tallet blitt den vanligste betegnelse på en «doktorgrad» (i betydningen forskningsdoktorgrad) i det meste av verden, men den historiske tilknytningen til det filosofiske fakultet er i mange tilfeller falt bort.
Doctor philosophiae eller philosophiae doctor betyr «filosofisk doktor»; «filosofi» betyr i denne sammenhengen den fjerde klassiske universitetsdisiplinen som alle andre fag enn teologi, jus og medisin tradisjonelt hørte under (det vil si alt av for eksempel humaniora og matematisk-naturvitenskapelige fag). Selv om graden opprinnelig bare ble brukt innen «filosofi» gis det i flere land i dag grader med betegnelsen «filosofisk doktor» i alle fag. «Philosophiae» kan også skrives med æ: Doctor philosophiæ eller philosophiæ doctor. Ae eller æ uttales på klassisk latin som «ai» ([ae̯]).
I Skandinavia betegner den filosofiske doktorgrad de grader som ble innført på 1800-tallet og som avløste magistergraden som øverste grad ved det filosofiske fakultet. Tradisjonelt har disse i en internasjonal sammenheng vært regnet som høyere doktorgrader (noe som også er formelt i Danmark), sammenlignet med utenlandske grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad». Graden holdt «et nivå som svarer til krav ved ansettelser i professorater». De skandinaviske gradene var lenge sammenlignbare med (de tradisjonelle) doktorgradene i Storbritannia (Doctor of Letters, Doctor of Science). I Tyskland og USA fikk grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad» mer preg av grunnleggende forskningskvalifikasjon; en grad man tok i begynnelsen av en forskerkarriere. I løpet av det 20. århundre har den tysk-amerikanske «filosofiske doktorgraden» blitt den vanligste grad betegnet «doktorgrad» i verden.
Den filosofiske doktorgrad kan skrives på mange måter; ofte anvendes de latinske betegnelsene doctor philosophiae, eventuelt philosophiae doctor, som har samme betydning. I noen land oversettes den latinske betegnelsen til det nasjonale språket, for eksempel i Sverige (filosofie doktor). Det finnes en lang rekke forkortelser for «filosofiske doktorgrader». I Skandinavia forkortes den filosofiske doktorgrad som oftest som dr.philos., dr.phil. og fil.dr. I Tyskland og tidligere i USA ble dr.phil. brukt. Forkortelsen ph.d. (på engelsk skrevet PhD) brukes om grader i den amerikanske tradisjonen.
Bolognaprosessen har skapt en situasjon der både Danmark og Norge har to forskjellige grader med en gradsbetegnelse som betyr «filosofisk doktor». Betegnelsen den filosofiske doktorgrad brukes om de tradisjonelle gradene dr.philos./dr.phil., som i Danmark anses som en høyere doktorgrad. Betegnelsen ph.d. brukes i Danmark om den formelle videreføring av den lavere lisensiatgraden, og ph.d.-graden er ikke en doktorgrad. I en overgangsperiode var gradens offisielle navn «ph.d.-graden (lisensiatgraden)». I Norge brukes også ph.d. om en grad med identisk oppbygning og omfang som i Danmark.
== Bakgrunn ==
I middelalderen ble doktorgraden kun brukt innen teologi, jus og medisin. Ved det filosofiske fakultet, den fjerde klassiske universitetsdisiplinen (som alle andre fag hørte under), var magister den øverste graden, og for å oppnå denne graden måtte man først ha baccalaureus- og lisensiatgrad. Magistergraden og doktorgraden var likestilte.
== Historie ==
Den filosofiske doktorgraden ble først innført på begynnelsen av 1800-tallet ved universitetet i Berlin (Humboldt-universitetet), og hadde som sentralt kjennetegn at man gjennomførte et større forskningsarbeid og deretter gjennomførte en disputas. Humboldt-universitetet ble stående som et forbilde for svært mange andre vestlige universiteter, og fra Berlin spredte graden seg hurtig såvel til de skandinaviske landene som til USA. I Norge ble en slik doktorgrad første gang tildelt i 1847. Graden ble introdusert i Storbritannia i 1917 som en lavere doktorgrad. Hovedmålet med innføringen av en doktorgrad av den typen som ble brukt i USA og Tyskland var å tiltrekke seg amerikanske akademikere, slik at de skulle velge Storbritannia fremfor Tyskland. De andre og høyere doktorgradene D.Sc. og D.Litt. finnes imidlertid fremdeles i Storbritannia.I utgangspunktet ble den opprinnelige skrivemåten doctor philosophiae (dr.phil.) benyttet også i USA og Storbritannia, men senere ble rekkefølgen på ordene byttet om. Betydningen av philosophiae doctor (ph.d.) er imidlertid den samme, da rekkefølgen på latin i dette tilfellet ikke har noe å si.
Ph.d.-graden er i den angelsaksiske verden den vanligste doktorgraden, og blir ofte misforstått som synonym med doktorgraden der. Det finnes imidlertid en rekke andre doktorgrader både i USA og i Storbritannia.
== Norge ==
Hovedartikkel: Doctor philosophiae (Danmark og Norge) (dr. philos.)
Hovedartikkel: Philosophiae doctor (Norge) (ph.d.)I Norge finnes det to grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad»: Dr. philos. og ph.d. (Norge). Dr. philos. tildeles etter den tradisjonelle ordningen, det vil si til akademikere som kvalifiserer seg for doktorgrad på egen hånd, mens ph.d. gis etter deltagelse i en organisert forskeropplæring.
=== Historie ===
Norge var et av de landene i verden som tidligst tok i bruk den filosofiske doktorgrad, og har et universitetssystem som fra et meget tidlig tidspunkt har bygget på den humboldtske universitetsmodellen som etterhvert ble dominerende i vestlige land.
I Norge ble skrivemåten doctor philosophiae (dr.philos.) benyttet som eneste form fra den filosofiske doktorgrad første gang ble tildelt i Norge i 1847, frem til begynnelsen av 2000-tallet. På 1800-tallet fantes det i Norge fire forskjellige doktorgrader: Dr.theol. i teologi, dr.juris i rettsvitenskap og dr.med. i medisin, i tillegg til den filosofiske doktorgrad, som omfattet alle andre fag, fra filosofi og historie til fysikk og matematikk. I løpet av 1900-tallet kom graden også til å bli brukt i de fremvoksende nye vitenskapene, for eksempel samfunnsvitenskapene.
På slutten av 1900-tallet, særlig på 1980-tallet, ble det i Norge opprettet flere nye grader, deriblant dr.art. for humaniora, dr.polit. for samfunnsvitenskaper og dr.scient. for matematisk-naturvitenskapelige fag. Den filosofiske doktorgrad ble av mange regnet som mer «ærverdig» på grunn av sin lange historiske tradisjon, og det var mulig å levere inn sin doktorgradsavhandling til bedømmelse for denne graden i stedet for de nyere fagspesifikke doktorgradene. Dr.philos. var den eneste doktorgraden som kunne gis innenfor alle fag.
I forbindelse med «Kvalitetsreformen» i 2003 ble det innført nye grader, og graden philosophiae doctor (ph.d.) erstattet, med visse overgangsordninger, de fagspesifikke doktorgradene oppnådd etter deltagelse i et organisert forskeropplæringsprogram, som dr.theol., dr.juris, dr.med., dr.polit., dr.psychol. og dr.art. Den filosofiske doktorgrad med den tradisjonelle skrivemåten doctor philosophiae (dr.philos.) er imidlertid beholdt, som en ordning for den som kvalifiserer seg til doktorgrad uten å være tatt opp på organisert doktorgradsprogram.
På norsk språk anbefaler Språkrådet at philosophiae doctor forkortes som ph.d. I motsetning til på engelsk skal det ikke brukes store bokstaver i denne sammenhengen annet ved begynnelsen av setninger. Språkrådet opplyser at dette er hjemlet i oversendelsesbrev fra Utdannings- og forskningsdepartementet datert 25. oktober 2002 som gjengir en kongelig resolusjon av 11. oktober samme år. Der heter det: «De nye gradene bachelor, master og ph.d. er, med visse unntak, fastsatt som formell beskyttet betegnelse uten fagspesifikke tilleggsbetegnelser i tråd med departementets forslag i St. meld. nr. 27.» Dette gjenspeiles blant annet i forskriften for graden ved Universitetet i Oslo. Andre universiteter og høyskoler velger imidlertid å skrive graden på en rekke forskjellige måter som avviker fra dette: Ph.D., Ph.d., PhD og Phd. I begynnelsen var det bare UiO og Norges musikkhøgskole som fulgte Språkrådets anbefaling og brukte formen ph.d. i sine doktorgradsforskrifter, men etterhvert har også andre institusjoner oppdatert sine forskrifter til å følge korrekt rettskrivning og bruke den reglementerte formen som er fastsatt som formell beskyttet betegnelse av departementet og anbefalt av Språkrådet.
16. januar 2008 innførte norske myndigheter noe de kalte «nærings-ph.d.», hvor bedrifter og forskningsinstitusjoner kan samarbeide om doktorgradsprogrammer.
=== Forskjeller mellom ph.d. og de tradisjonelle doktorgradene i Norge ===
Graden ph.d. er i Norge i de fleste fag normert til to og et halvt års forskning (samt et halvt års obligatoriske kurs). Dette til forskjell fra de tradisjonelle doktorgradene, dr.philos., dr.med., dr.jur., dr.theol. osv., som opprinnelig ikke var tidsavgrenset. Gradene innført fra 70-tallet, dr.scient., dr.polit., dr.art. og så videre var de første som fikk obligatorisk halvårig opplæringsdeler, og i 1993 ble alle doktorgradene foruten dr.philos. og dr.techn. formelt omdannet til grader av den nye typen, med normert tid på 3 år inkludert obligatorisk forskerutdanning.
== Danmark ==
Hovedartikkel: Doctor philosophiae (Danmark og Norge) (dr. phil.)
Hovedartikkel: Philosophiae doctor (Danmark) (ph.d.)I Danmark ble graden doctor philosophiae, forkortet dr.phil., innført i 1824, og tilsvarer dr. philos. i Norge, som ble innført samtidig (systemet for høyere utdannelse var lenge i store trekk sammenfallende i Danmark og Norge). Dr. phil. er i dansk sammenheng en av de såkalte «store doktorgradene», også kalt klassiske doktorgrader eller høyere doktorgrader. Graden regnes formelt som doktorgrad i Danmark, i motsetning til ph.d.-graden (se under). Dr. phil.-avhandlinger er gjerne omfattende og graden tas som regel sent i karrieren, ofte som en kroning av det vitenskapelige livsverket. Det ligger gjerne mange års arbeid bak og graden er forbundet med stor prestisje.
I 1989 ble graden philosophiae doctor, forkortet ph.d., innført som en parallell til den angelsaksiske verdens PhD-grad, og erstattet formelt lisensiatgraden (en tidligere grad plassert under doktorgrader). Ph.d.-graden kalles på folkemunne «den lavere doktorgrad» eller «den lille doktorgrad» og oppnås etter en treårig forskerutdannelse. Graden regnes imidlertid ikke formelt som en doktorgrad, og er en lavere grad enn de «store doktorgradene». Den danske ph.d.-graden har samme omfang og innhold som ph.d.-graden i Norge.
Historieprofessor Brian Patrick McGuire skriver at «en dr.phil.-grad anses den dag i dag af mange danske akademikere for at være den ‘rigtige’ doktorgrad som kun de ‘bedste forskere’ kan opnå. Ph.d.-graden opfattes til gengæld som en anden klasses doktorgrad beregnet på de mindre ’ånder’.»
== USA og Storbritannia ==
PhD er den vanligste doktorgraden i USA, Storbritannia og det tidligere Samveldet. PhD etter amerikansk mønster ble innført på 1900-tallet i Storbritannia som en «lavere doktorgrad», primært for å tiltrekke seg utenlandske studenter og forskere.
I Storbritannia ble begrepet doktorgrad opprinnelig bare brukt om det som nå kalles høyere doktorgrader, blant annet Doctor of Science og Doctor of Letters.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forskrift for graden dr. philos. ved Universitetet i Oslo
Forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Oslo
Om graden ph.d. (lisensiat) i Danmark | Høyere doktorgrad er en betegnelse som brukes om bestemte doktorgrader i noen land. | 2,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1913 | 2023-02-04 | Filmåret 1913 | ['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1913', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1913', 'Kategori:Utgivelser fra 1913', 'Kategori:Verk fra 1913'] | Filmåret 1913 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1913.
| Filmåret 1913 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1913.
== Årets filmer ==
Amors pilar eller Kärlek i Höga Norden
Barnet
Gränsfolken
Ingeborg Holm
Lappens brud eller Dramat i vildmarken
Löjen och tårar
Mannekängen
Overfaldet paa postaapnerens datter
Roald Amundsen på sydpolen
Vampyren
== Fødsler ==
2. januar - Gunnar Ekström, svensk skuespiller (død 1996)
6. januar - Loretta Young, amerikansk skuespillerinne (død 2000)
7. januar - Shirley Ross, amerikansk skuespillerinne (død 1975)
12. januar - Horst Caspar, tysk skuespiller (død 1952)
15. januar
Lloyd Bridges, amerikansk skuespiller (død 1998)
Horst Caninenberg, tysk skuespiller
19. januar - Anthony Dexter, amerikansk skuespiller (død 2001)
26. januar - William Prince, amerikansk skuespiller (død 1996)
29. januar
Daniel Taradash, amerikansk manusforfatter (død 2003)
Peter von Zahn, tysk Journalist og dokumentarfilmskaper (død 2001)
30. januar – Sten-Åke Cederhök, revyartist og skuespiller.
6. februar - John Lund, amerikansk skuespiller (død 1992)
8. februar - Betty Field, amerikansk skuespillerinne (død 1973)
10. februar – Douglas Slocombe, britisk filmfotograf
13. februar
Bertil Anderberg, svensk skuespiller.
Erik Nordgren, svensk komponist, arrangør av filmmusikk og orkesterleder.
16. februar – Tage Holmberg, svensk filmklipper, fotograf, regiassistent og manusforfatter.
19. februar - Frank Tashlin, amerikansk regissør (død 1972)
25. februar - Gert Fröbe, tysk skuespiller (død 1988)
2. mars - Falk Harnack, tysk regissør (død 1991)
3. mars - Charlotte Henry, amerikansk skuespillerinne (død 1980)
4. mars - John Garfield, amerikansk skuespiller (død 1952)
13. mars - Harold J. Stone, amerikansk skuespiller (død 2005)
18. mars - René Clément, fransk regissør (død 1996)
19. mars – Karl Erik Flens, svensk skuespiller.
20. mars - Gottfried Reinhardt, tysk regissør og sønn av Max Reinhardt (død 1994)
30. mars – Martin Söderhjelm, svensk skuespiller, regissør, dramaturg og forfatter.
6. april - Ernst Diesen, norsk skuespiller (død 1970)
14. april - John Howard, amerikansk skuespiller (død 1995)
17. april - Richard Travis, amerikansk skuespiller (død 1989)
21. april - Josef Meinrad, østerriksk skuespiller (død 1996)
24. april - Paul Esser, tysk skuespiller (død 1988)
2. mai - Nigel Patrick, britisk skuespiller (død 1981)
5. mai - Tyrone Power, amerikansk skuespiller (død 1958)
6. mai - Stewart Granger, britisk skuespiller (død 1993)
19. mai - Günter Neumann, tysk kabaretartist og manusforfatter (død 1972)
21. mai – Lars Lennartsson, svensk sanger og skuespiller.
23. mai – Folke Mellvig, svensk forfatter og manusforfatter.
26. mai
Karin Ekelund, svensk skuespiller, regissør og sanger.
Peter Cushing, britisk skuespiller (død 1994)
9. juni – Maud Walter, svensk skuespiller.
19. juni – Per Gunvall, svensk regissør og manusforfatter.
26. juni - Harold F. Kress, amerikansk filmklipper (død 1999)
27. juni – Birgit Eggers, svensk skuespiller.
15. juli - Murvyn Vye, amerikansk skuespiller (død 1976)
18. juli - Red Skelton, amerikansk skuespiller (død 1997)
2. august – Siri Olson, svensk skuespiller, sanger og danser.
10. august - Noah Beery Jr., amerikansk skuespiller (død 1994)
13. august - Melvin Frank, amerikansk manusforfatter (død 1988)
21. august
Stig Bergendorff, svensk skuespiller, forfatter. regissør, manusforfatter, komponist og tekstforfatter.
Diana Churchill, britisk skuespillerinne (død 1994)
7. september - Anthony Quayle, britisk skuespiller (død 1989)
14. september – Annalisa Ericson, svensk skuespiller, danser og revyartist.
18. september – Erik Blomberg, finsk filmregissør, skuespiller, manusforfatter og filmfotograf.
19. september - Frances Farmer, amerikansk skuespillerinne (død 1970)
21. september – Grace Bradley, amerikansk skuespillerinne
22. september – Ingrid Borthen, svensk skuespiller.
23. september – Arne Källerud, svensk skuespiller.
29. september
Trevor Howard, britisk skuespiller (død 1988)
Stanley Kramer, amerikansk regissør og produsent (død 2001)
4. oktober – Wiange Törnkvist, svensk skuespiller.
10. oktober - Janis Carter, amerikansk skuespillerinne (død 1994)
17. oktober - Robert Lowery, amerikansk skuespiller (død 1971)
18. oktober - Evelyn Venable, amerikansk skuespillerinne (død 1993)
24. oktober – Marie-Louise Sorbon, svensk skuespiller.
28. oktober - Peter Glenville, britisk skuespiller og regissør (død 1996)
1. november – Åke Engfeldt, svensk skuespiller.
2. november
Lillie Björnstrand, svensk skuespiller og forfatter.
Burt Lancaster, amerikansk sirkusakrobat og skuespiller. (død 1994)
3. november - Marika Rökk, ungarsk skuespillerinne (død 2004)
4. november - Gig Young, amerikansk skuespiller (død 1978)
5. november
Guy Green, britisk regissør (død 2005)
Vivien Leigh, britisk skuespillerinne (død 1967)
8. november
June Havoc, amerikansk skuespillerinne
Robert Strauss, amerikansk skuespiller (død 1975)
10. november - James Broughton, amerikansk regissør (død 1999)
11. november
Sonja Wigert, norsk-svensk skuespiller.
Käthe Braun, tysk skuespillerinne (død 1994)
13. november - Helen Mack, amerikansk skuespillerinne (død 1986)
14. november – Vera Nilsson, svensk skuespiller.
16. november – Gunn Wållgren, svensk skuespiller.
17. november - Aleksander Bardini, polsk skuespiller (død 1995)
20. november - Russell Rouse, amerikansk manusforfatter (død 1987)
24. november - Geraldine Fitzgerald, irsk skuespillerinne (død 2005)
1. desember - Luggi Waldleitner, tysk filmprodusent (død 1998)
4. desember
John Kitzmiller, amerikansk skuespiller (død 1965)
4. desember - Mark Robson, kanadisk regissør (død 1978)
7. desember - Frantisek Cáp, tsjekkisk regissør (død 1972)
10. desember – Gösta Folke, svensk regissør, skuespiller og teatersjef.
11. desember - Jean Marais, fransk skuespiller (død 1998)
21. desember - Heinz Conrads, østerriksk skuespiller (død 1986)
25. desember – Arvid Nilssen, norsk skuespiller.
28. desember – Lou Jacobi, kanadisk skuespiller
30. desember - Véra Clouzot, fransk skuespillerinne og ektefelle til Henri-Georges Clouzot (død 1960)
== Avdøde ==
22. juni – Victorin Jasset, fransk filmregissør
== Referanser == | Filmåret 1913 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1913. | 2,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivan_Rakiti%C4%87 | 2023-02-04 | Ivan Rakitić | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FC Barcelona', 'Kategori:Fotballspillere for FC Basel', 'Kategori:Fotballspillere for FC Schalke 04', 'Kategori:Fotballspillere for Sevilla FC', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kroatiske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rheinfelden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2008', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2012', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2016', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2014', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2018', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn'] | Ivan Rakitić (født 10. mars 1988) er en sveitsisk-født kroatisk fotballspiller som spiller for den spanske klubben Sevilla FC.Han spilte for sveitsiske FC Basel, før han gikk til tyske FC Schalke 04 i 2007. I 2011 gikk Rakitić til den spanske klubben Sevilla FC, før han 1. juli 2014 signerte for Barcelona.
9. mars 2017 skrev han under en ny kontrakt med Barcelona til 30. juni 2021.1. september 2020 signerte han en 4-års avtale og returnerte til sin gamle klubb Sevilla FC.
| Ivan Rakitić (født 10. mars 1988) er en sveitsisk-født kroatisk fotballspiller som spiller for den spanske klubben Sevilla FC.Han spilte for sveitsiske FC Basel, før han gikk til tyske FC Schalke 04 i 2007. I 2011 gikk Rakitić til den spanske klubben Sevilla FC, før han 1. juli 2014 signerte for Barcelona.
9. mars 2017 skrev han under en ny kontrakt med Barcelona til 30. juni 2021.1. september 2020 signerte han en 4-års avtale og returnerte til sin gamle klubb Sevilla FC.
== Landslaget ==
I 2007 debuterte han på det kroatiske landslaget mot Estland.
Rakitić var en del av den kroatiske troppen til EM 2008 og ble tatt ut igjen fire år senere til EM 2012. Han var igjen i landslagstroppen til VM 2014 i Brasil. Før VM 2014 stod han med 62 landskamper og 9 landslagsmål for Kroatia.
Han ble tatt ut i Kroatias EM-tropp til EM i Frankrike 2016.Han ble tatt ut i Kroatias tropp til VM i fotball 2018 i Russland.
== Meritter ==
FC BaselSchweizer Cup (1): 2006/2007Sevilla FCEuropaligaen (1): 2013/2014FC BarcelonaPrimera División (3): 2014/2015, 2015/2016, 2017/2018
Copa del Rey (3): 2014/2015, 2015/2016, 2016/2017
Mesterligaen (1): 2014/2015
UEFA Super Cup (1): 2015
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ivan Rakitić – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Ivan Rakitić – Munzinger Sportsarchiv
(en) Ivan Rakitić – FIFA
(en) Ivan Rakitić – UEFA
(fr) Ivan Rakitić – LÉquipe
(en) Ivan Rakitić – Transfermarkt
(en) Ivan Rakitić – national-football-teams.com
(en) Ivan Rakitić – WorldFootball.net
(en) Ivan Rakitić – Soccerbase.com
(en) Ivan Rakitić – FootballDatabase.eu
(de) Ivan Rakitić – fussballdaten.de | | landslagkamper3 = 106| landslagmål3 = 15 | 2,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Ekstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Gunnar Ekström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arvika kommun', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Gunnar Karl Ekström (født 2. januar 1913 i Arvika, død 24. oktober 1996 i Malmö), var en svensk skuespiller.
| Gunnar Karl Ekström (født 2. januar 1913 i Arvika, død 24. oktober 1996 i Malmö), var en svensk skuespiller.
== Filmografi ==
1980 – Flygnivå 450 .... Henry
1979 – Kejsaren … Anton
1974 – Karl XII (TV) … byrådsmedlem
1969 – Konfrontation … direktør for ASKEMA (TV)
1965 – Fröknarna i parken (TV) .... Kvist, bygartner
1964 – Mollusken (TV) .... Dulcies mann
1958 – Fröken April … direktør (ikke kreditert)
1945 – Brott och Straff … ung mann på kroen (Forbrytelse og straff)
1941 – Hem från Babylon … mann med tropehjelm i blant de syke i Mukden (ikke kreditert)
== Eksterne lenker ==
(en) Gunnar Ekström på Internet Movie Database
(sv) Gunnar Ekström i Svensk Filmdatabas | Gunnar Karl Ekström (født 2. januar 1913 i Arvika, død 24. | 2,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Reichelt | 2023-02-04 | Tom Reichelt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Marienberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske langrennsløpere'] | Tom Reichelt (født 12. mai 1982 i Marienberg) er en tysk langrennsløper som har sin styrke i fristil. Han ble født i Marienberg, men bor i Oberwiesenthal og går for skiklubben WSC Erzgebierge Oberwiesenthal.
Reichelt debuterte i verdenscupen den 25. januar 2003, på 15 km klassisk, fellesstart på hjemmebane i Oberhof. Da ble han nummer 33, og først to år senere begynte han å delta fast i verdenscupen. Reichelt har en individuell pallplassering i et vanlig renn. Den tok han i sesongen 2005/06, da han ble nummer tre på 5-mila i Holmenkollen. I 2008 var han med på å ta en tredjeplass på stafetten i Gällivare.
Han har deltatt i den første og tredje utgaven av Tour de Ski, og han gjorde det best i den tredje utgaven. Da ble han nummer 29. sammenlagt, og han tok sjetteplass på prologen og andreplass på den siste klatreetappen.
Reichelt deltok i 50 km klassisk, fellesstart i VM i 2007, hvor han ble nummer 18.
| Tom Reichelt (født 12. mai 1982 i Marienberg) er en tysk langrennsløper som har sin styrke i fristil. Han ble født i Marienberg, men bor i Oberwiesenthal og går for skiklubben WSC Erzgebierge Oberwiesenthal.
Reichelt debuterte i verdenscupen den 25. januar 2003, på 15 km klassisk, fellesstart på hjemmebane i Oberhof. Da ble han nummer 33, og først to år senere begynte han å delta fast i verdenscupen. Reichelt har en individuell pallplassering i et vanlig renn. Den tok han i sesongen 2005/06, da han ble nummer tre på 5-mila i Holmenkollen. I 2008 var han med på å ta en tredjeplass på stafetten i Gällivare.
Han har deltatt i den første og tredje utgaven av Tour de Ski, og han gjorde det best i den tredje utgaven. Da ble han nummer 29. sammenlagt, og han tok sjetteplass på prologen og andreplass på den siste klatreetappen.
Reichelt deltok i 50 km klassisk, fellesstart i VM i 2007, hvor han ble nummer 18.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tom Reichelt – Olympedia
(en) Tom Reichelt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Tom Reichelt – FIS (langrenn)
Tom Reichelts hjemmeside (tysk) | Tom Reichelt (født 12. mai 1982 i Marienberg) er en tysk langrennsløper som har sin styrke i fristil. | 2,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Falck_Ebbell_(arkitekt) | 2023-02-04 | Ole Falck Ebbell (arkitekt) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1919', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1839', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ole Falck Ebbell', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ole Falck Ebbell (født 13. september 1839 i Oslo, død 1919) var en norsk arkitekt.
Han var født i Christiania som sønn av jurist og senere rådmann Ole Falck Ebbell. Han studerte bygningskunst i Tyskland og Sveits og hadde flere års virke i Christiania før han kom til Trondhjem. Blant annet medvirket han som assistent ved byggingen av Stortingsbygningen i 1861.
I 1867 kom han til Trondhjem. Han ble lærer i mekanikk og bygningskunst ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt (forløperen til NTH) i 1871, 32 år gammel, og i 1891 ble han overlærer i bygningskunst og leder for arkitektavdelingen. Ebbell var samfunnsengasjert og medlem av formannskapet i Trondhjem i tillegg til mange offentlige og private verv. Han var medlem av kommisjonen for restaureringen av Domkirken i Trondhjem 1882-1894.
Arkitekt Ebbells veg i Trondheim er oppkalt etter ham.
| Ole Falck Ebbell (født 13. september 1839 i Oslo, død 1919) var en norsk arkitekt.
Han var født i Christiania som sønn av jurist og senere rådmann Ole Falck Ebbell. Han studerte bygningskunst i Tyskland og Sveits og hadde flere års virke i Christiania før han kom til Trondhjem. Blant annet medvirket han som assistent ved byggingen av Stortingsbygningen i 1861.
I 1867 kom han til Trondhjem. Han ble lærer i mekanikk og bygningskunst ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt (forløperen til NTH) i 1871, 32 år gammel, og i 1891 ble han overlærer i bygningskunst og leder for arkitektavdelingen. Ebbell var samfunnsengasjert og medlem av formannskapet i Trondhjem i tillegg til mange offentlige og private verv. Han var medlem av kommisjonen for restaureringen av Domkirken i Trondhjem 1882-1894.
Arkitekt Ebbells veg i Trondheim er oppkalt etter ham.
== Prosjekter ==
Asylet på Rotvoll
Ila skole (Trondheim)
Kalvskinnet skole
Trondhjems rådhus (nå folkebiblioteket)
Dampkjøkkenet i Kongens gate
Bodø sykehus
Neevengården asyl i Bergen
Eg asyl ved Kristiansand
Elvran kapell
Snillfjord kirke
Rica Meyergården hotell
== Galleri ==
Noen av bygningene Ole Falck Ebbel tegnet:
== Referanser ==
== Kilder ==
(no) Ole Falck Ebbell (arkitekt) i Store norske leksikon
Ebbell Ole Falck i Brinchmann, Daae & Hammer, Hvem er Hvem? (1. utgave, 1912)
== Eksterne lenker ==
(en) Ole Falck Ebbell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ingrid J. Brissach: Arkitekten bak Rotvoll Artikkel i Adresseavisen 29. juli 2008 | Ole Falck Ebbell (født 13. september 1839 i Oslo, død 1919) var en norsk arkitekt. | 2,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terje_Bongard | 2023-02-04 | Terje Bongard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. august', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske biologer'] | Terje Bongard (født 19. august 1958) er en norsk humanbiolog og forsker ved NINA. Bongard er cand.mag. fra Universitetet i Oslo (1982) og cand.scient. fra Universitetet i Trondheim (1986). I 2005 ble han dr.scient. ved NTNU med en avhandling om menneskets adferdsøkologi, med tittelen Life history strategies, mate choice, and parental investment among Norwegians over a 300-year period.Den 30. juni 2010 publiserte Bongard, i samarbeid med forskerkollega Eivin Røskaft, boken Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon, som handler om evolusjon som et grunnprinsipp i naturen.
| Terje Bongard (født 19. august 1958) er en norsk humanbiolog og forsker ved NINA. Bongard er cand.mag. fra Universitetet i Oslo (1982) og cand.scient. fra Universitetet i Trondheim (1986). I 2005 ble han dr.scient. ved NTNU med en avhandling om menneskets adferdsøkologi, med tittelen Life history strategies, mate choice, and parental investment among Norwegians over a 300-year period.Den 30. juni 2010 publiserte Bongard, i samarbeid med forskerkollega Eivin Røskaft, boken Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon, som handler om evolusjon som et grunnprinsipp i naturen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Intervju med Bongard hos Verdibørsen, høsten 2012
Intervju med Bongard hos nettstedet Levevei Arkivert 28. juni 2015 hos Wayback Machine., februar 2013 | | død = | 2,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Breaking_Bad | 2023-02-04 | Breaking Bad | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramaserier fra USA', 'Kategori:Emmy-prisen for beste TV-program', 'Kategori:Krimserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på AMC', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA', 'Kategori:Thrillerserier fra USA'] | Breaking Bad er en amerikansk drama- og kriminalserie som gikk på AMC fra 2008 til 2013.
Serien foregikk, og ble produsert, i Albuquerque, New Mexico, og handlet om kjemilæreren Walter White (Bryan Cranston), som fikk diagnosen lungekreft i begynnelsen av serien. Han vendte seg derfor til Albuquerques kriminelle verden ved å begynne å produsere og selge metamfetamin sammen med sin tidligere elev, Jesse Pinkman (Aaron Paul), for å sikre sin families økonomiske framtid. Serien ble skapt og produsert av Vince Gilligan.
| Breaking Bad er en amerikansk drama- og kriminalserie som gikk på AMC fra 2008 til 2013.
Serien foregikk, og ble produsert, i Albuquerque, New Mexico, og handlet om kjemilæreren Walter White (Bryan Cranston), som fikk diagnosen lungekreft i begynnelsen av serien. Han vendte seg derfor til Albuquerques kriminelle verden ved å begynne å produsere og selge metamfetamin sammen med sin tidligere elev, Jesse Pinkman (Aaron Paul), for å sikre sin families økonomiske framtid. Serien ble skapt og produsert av Vince Gilligan.
== Seriens sesonger ==
=== Sesong én ===
Den første sesongen var først planlagt med ni episoder, men grunnet manusforfatterstreik i 2007–2008, ble bare sju episoder produsert. Den første sesongen hadde premiere den 20. januar 2008, og ble avsluttet den 9. mars 2008.
Kjemilæreren Walter White (Bryan Cranston) får diagnosen uhelbredelig og fremskyndet (nivå 3A) lungekreft. På en tur sammen med sin svoger Hank (Dean Norris), som jobber i narkotikapolitiet, får Walter øye på en tidligere student, Jesse Pinkman (Aaron Paul), som rømmer fra en ulovlig og ussel metamfetaminlab. Walter tar senere kontakt med Jesse, og presenterer en plan hvor de to blir partnere i det øyemed at de slår sammen sine evner til å produsere og selge metamfetamin. Walter sier at han ønsker å gi økonomisk stabilitet til sin gravide kone og handikappede sønn, og for å betale for sin dyre kreftbehandling. I løpet av sine første dager som langere av Albuquerques beste metamfetamin, får de raskt store problemer med lokale langere som forsøker å overta hele opplegget, men ender som lik som gir dem nye problemer.
=== Miniepisoder ===
Den 17. februar 2009 gikk AMC og Sony sammen for å produsere miniepisoder av Breaking Bad, som foregår både før første sesong, og mellom første og andre sesong. Det er også annonsert at tre miniepisoder vil bli produsert for å dempe skillet mellom sesong 3 og 4.
=== Sesong to ===
Den 7. mai 2008 annonserte AMC at Breaking Bad ble fornyet for en andre 13-episoders sesong. Produksjonen startet i juli 2008, og sesongen hadde premiere den 8. mars 2009, og ble avsluttet den 31. mai 2009.Sesongen fortsatte der den forrige avsluttet. Walter og Jesse har blitt kidnappet av langeren Tuco etter samarbeidet med DEA (narkotikapolitiet) ble oppdaget. Tuco planlegger å bruke Walter og Jesse i et komplott som blant annet innebærer en meksikansk lab. I en dramatisk kamp klarer Walter og Jesse å skyte Tuco, og forlater ham for å dø. Det de ikke vet er at Hank har klart å spore opp Jesses bil, og det leder ham rett til dem, men de klarer å holde seg ute av syne. Hank møter en meget beruset og skadeskutt Tuco. Hank dreper Tuco etter en skuddveksling, og Jesse mister pengene sine i bilen etter at DEA konfiskerer den, og han er blakk. Jesse blir igjen samarbeidspartner med Walter, og de fortsetter å produsere metamfetamin.
For å slippe mellommenn i produksjonen av metamfetamin, og da for å produsere metamfetamin uten den særegne kjemikalien pseudoefedrin, velger de å bryte seg inn i et kjemilager og stjele en lignende kjemikalie, som kan brukes til produksjonen. Etter et vellykket ran fortsetter de å produsere metamfetamin i campingbilen sin. Etter at de returnerer til Albuquerque med 17 kilo metamfetamin, blir Badger arrestert. Walter og Jesse må leie en advokat, Saul Goodman (Bob Odenkirk), og dette setter ytterligere spor i deres økonomiske situasjon ettersom Saul krever $80 000 for å gjøre jobben.
Jesse innleder et forhold til sin husverts datter, Jane (Krysten Ritter), en heroinmisbruker på rehabilitering. Når Walter ringer Jesse med en avtale om å bli kvitt alle 17 kiloene metamfetamin samtidig, svarer ikke Jesse. Walter bryter seg så inn hos Jesse for å hente dopet. Walter fullfører handelen, og når han returnerer, blir han vitne til at Jane blir kvalt i sitt eget oppkast mens hun er høy på heroin, men han griper ikke inn, og hun dør. I forbindelse med dette går Walter glipp av fødselen til sin datter, Holly. Når Jesse våkner, og finner Jane død, blir han sønderknust. I sesongavslutningen blir Skyler, Walters kone, så mistenksom over Walters mange forsvinninger, og ber ham til slutt pakke sakene sine og forlate huset. Sesongen avsluttes med at Janes far, Donald, er på jobb som flygeleder. Han er så distrahert over tapet av datteren at han ved et uhell fører to fly inn i hverandre, og de styrter over byen.
=== Sesong tre ===
Den 2. april 2009, annonserer AMC at Breaking Bad blir fornyet for en tredje 13-episoders sesong. Den tredje sesongen hadde premiere den 21. mars 2010, og ble avsluttet den 13. juni 2010.
Albuquerques befolkning er i sjokk etter at to fly kolliderte i luften over byen. Walter og Skyler har blitt separert, og Jesse er til rehabilitering etter Janes død. Skyler avslører til Walter at hun har hatt en affære med sjefen sin som en straff for Walters oppførsel. Gus Fring (Giancarlo Esposito) gir Walter en tilbud om 3 millioner dollar for 3 måneders arbeid, som han først avslår, men senere godtar. Senere i sesongen godtar Walter Gus' tilbud om å 15 millioner dollar i året, som leder Walter enda dypere inn i metamfeatminverdenen. Jesse kommer senere nok en gang inn som Walters partner, og de to havner nok en gang i en krangel, som videre leder til en konfrontasjon med Gus. Når Gus planlegger å erstatte Walter med Gale (David Costabile, tar Walter og Jesse ting i egne hender for å sikre sin egen sikkerhet og nødvendighet i organisasjonen.
=== Sesong fire ===
Den 14. juni 2010 annonserte AMC at Breaking Bad ble fornyet for en fjerde 13-episoders sesong. Produksjonen startet i januar 2011, og sesongen hadde premiere den 17. juli 2011 på AMC. Gus skjerper sikkerheten rundt laboratoriumet sitt etter Gales død. Gus og Mike samarbeider for å skape problemer mellom Walter og Jesse, og de forsøker å tvinge Jesse til å være deres meth-produsent ved å fange Walter og samtidig eliminere det meksikanske kartellet. Skyler godtar Walters meth-produksjon, og samarbeider med Saul for å hvitvaske inntektene hans.
Hank, samtidig som han blir frisk, oppdager at Gales død kan knyttes til Gus og narkotika-handelen. Gus løslater Walter, men planlegger å drepe Hank. Walter narrer Jesse til å arbeide mot Gus, og overbeviser Hector Salamanca til å detonere en rørbombe i samme rom som Gus - noe som dreper dem begge.
=== Sesong fem ===
Den 14. august 2011 fornyet AMC Breaking Bad til en femte og siste sesong bestående av 16 episoder. Etter at Gus døde oppretter Walter, Jesse og Mike en ny Metamfetamin-virksomhet. Men når deres med-skyldige Todd dreper et vitne under deres tyveri av metylamin, selger Jesse og Mike deres andel av metylaminet til Declan - en annen distributør. Walter produserer metamfetamin for Declan, og Gus sin tidligere medarbeider Lydia starter distribusjon til Europa, som er så vellykket at Walter tjener 80 millioner dollar. Disse pengene begraver han på et Indianerreservat.
Etter at Walter dreper Mike under en krangel, får han liste over Mikes fengslede håndlangere fra Lydia, og ansetter Todds onkel Jack og gjengen hans for å drepe Mikes medarbeidere og Jesse. Hank forsøker å samle beviser mor Walter, og får hjelp fra Jesse til å finne Walters penger begravd i ørkenen. Under et oppgjør i ørkenen mellom Walter og Hank og partneren hans Steve, ankommer også Jacks gjeng. De dreper Hank og Steve, tar Jesse til fange, og tar mesteparten av Walters penger.
Walter bruker deretter de pengene han har igjen, for å rømme til New Hampshire. Etter flere måneder i skjul, har Walter til hensikt å overgi seg, men ombestemmer seg. Han innrømmer senere overfor Skyler at han produserte metamfetamin for sin egen tilfredsstillelse, i stedet for å sikre familiens økonomi. Walter frigjør også den fengslede Jesse i løpet av denne sesongen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Breaking Bad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Breaking Bad på Internet Movie Database
(no) Breaking Bad hos Filmfront
(en) Breaking Bad på AllMovie
(en) Breaking Bad på Rotten Tomatoes
(en) Breaking Bad på Metacritic | Breaking Bad er en amerikansk drama- og kriminalserie som gikk på AMC fra 2008 til 2013. | 2,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oberwiesenthal | 2023-02-04 | Oberwiesenthal | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1527', 'Kategori:Bosetninger i Erzgebirgskreis', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1588', 'Kategori:Byer i Sachsen', 'Kategori:Kommuner i Sachsen', 'Kategori:Kreis Annaberg', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Landkreis Annaberg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Oberwiesenthal er en by og et vintersportssted i distriktet Erzgebirgskreis i Sachsen i Tyskland. Den ligger i fjellrekken Erzgebirge, på grensen til Tsjekkia. Byen ligger 19 km syd for Annaberg-Buchholz og 23 km nordøst for Karlovy Vary.
| Oberwiesenthal er en by og et vintersportssted i distriktet Erzgebirgskreis i Sachsen i Tyskland. Den ligger i fjellrekken Erzgebirge, på grensen til Tsjekkia. Byen ligger 19 km syd for Annaberg-Buchholz og 23 km nordøst for Karlovy Vary.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oberwiesenthal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oberwiesenthal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Oberwiesenthal er en by og et vintersportssted i distriktet Erzgebirgskreis i Sachsen i Tyskland. Den ligger i fjellrekken Erzgebirge, på grensen til Tsjekkia. | 2,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erviken_(%C3%98vre_Ervik) | 2023-02-04 | Erviken (Øvre Ervik) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Lyststeder i Bergen', 'Kategori:Sider med kart'] | Erviken hovedbygning er en tidligere lystgård fra 1732 som ligger i Øvre Ervik i Åsane bydel i Bergen.
| Erviken hovedbygning er en tidligere lystgård fra 1732 som ligger i Øvre Ervik i Åsane bydel i Bergen.
== Historie ==
I 1811 ble Erviken skilt ut og kjøpt av Bergenskjøpmannen Christian Jürgens. Gården ble trolig brukt som lyststed den første tiden, men på slutten av 1800-tallet ble stedet helårsbolig for eierne. Gården ble overtatt av døtrene til Christian Jürgens i 1853. Gjennom arv overtok deretter familien Wallem eiendommen. Skipsreder og mesen Haakon Wallem ble eier fra 1910. Han kjøpte også opp flere eiendommer i området. Familieeiendommen forvaltes fremdeles av slekten, både gjennom enkeltpersoner og aksjeselskapet Wallem Steckmest & Co.
== Restaureringen av hovedhuset ==
På oppdrag fra Haakon Wallem ble hovedbygningen «restaurert» av arkitekt Ole Landmark årene 1916-1920. Restaureringen var en tilbakeføring til en tenkt tilstand, en stilgjendiktning i rokokko, Louis-seize-stil og lokale forbilder.
== Hageanlegget ==
Haakon Wallem fikk i årene 1913–1918 også restaurert hageanlegget etter anleggsgartner og hagearkitekt Ingolf Eides planer, senere Torborg Zimmer Frølich. Parken og naturtomten er på rundt 40 mål og var antakelig Vestlandets rikeste privatborgerlige anlegg fra denne perioden. Hagen er i engelsk inspirert stil med buktende grusveier, grønne plener og en rik vegetasjon. Hagen er utstyrt med saluttbatterier, skulpturer og lysthus. Skulpturen Havmann og Havfru er utført av den svenske skulptøren Carl Milles. «Stabbur» og «hønsehus» er oppført i en humoristisk sveitserstil. Badehus og paviljong ble av Ole Landmark holdt i klassiserende stil.
== Fredning ==
Erviken hovedbygning ble fredet av Riksantikvaren i 1923. Nedre delen av hagen og området rundt viken ble regulert til område av antikvarisk og kulturell verdi 1970. Resten av hagen ovenfor ble regulert til bevaring 1991.
== Annet ==
I 1921 fikk Haakon Wallem bygget DS «Erviken» på 10 800 dvt. I konvoi fra Tampa til Liverpool ble skipet senket den 16. oktober 1941. Viken shipping AS sin oljetanker MT «Erviken» (2004) på 151 000 dvt er også oppkalt etter stedet.
== Litteratur ==
Rommetveit, Knut; Det signerte huset : Ole Landmarks arkitektur i Bergen og Haugesund, 1914-1924 , Hovedoppgave i kunsthistorie – Universitetet i Bergen, 2003.
== Eksterne lenker ==
Bergen byleksikon på nett, om Erviken hovedbygning
Bergen byleksikon på nett, om Erviken (Øvre Ervik)
Digitalt fortalt Erviken Gård
Viken Shipping og Wallem Steckmest & Co
BA
DS «Erviken» Arkivert 7. januar 2014 hos Wayback Machine.
MT «Erviken»
«Erviken (Øvre Ervik)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Erviken hovedbygning er en tidligere lystgård fra 1732 som ligger i Øvre Ervik i Åsane bydel i Bergen. | 2,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orlando_(roman) | 2023-02-04 | Orlando (roman) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1928', 'Kategori:Engelske romaner'] | Orlando (originaltittel: Orlando: A Biography) er en roman av den engelske forfatteren Virginia Woolf. Den ble skrevet i 1928. Hovedpersonen Orlando fødes som aristokratisk unggutt på slutten av 1500-tallet. 300 år senere har Orlando skiftet kjønn og blitt en kvinne midt i 30-årene.
Romanen er inspirert av Woolfs venn og elsker Vita Sackville-West, hun var en kjent britisk aristokrat, som hadde forhold til flere kvinner gjennom sitt liv ved siden av ekteskapet. Vita Sackville-West lekte med kjønnsroller og kledde seg noen ganger som mann. Romanen behandler temaer som kvinnens stilling, kjønnets betydning, tidens gang, øyeblikket og evigheten.
| Orlando (originaltittel: Orlando: A Biography) er en roman av den engelske forfatteren Virginia Woolf. Den ble skrevet i 1928. Hovedpersonen Orlando fødes som aristokratisk unggutt på slutten av 1500-tallet. 300 år senere har Orlando skiftet kjønn og blitt en kvinne midt i 30-årene.
Romanen er inspirert av Woolfs venn og elsker Vita Sackville-West, hun var en kjent britisk aristokrat, som hadde forhold til flere kvinner gjennom sitt liv ved siden av ekteskapet. Vita Sackville-West lekte med kjønnsroller og kledde seg noen ganger som mann. Romanen behandler temaer som kvinnens stilling, kjønnets betydning, tidens gang, øyeblikket og evigheten.
== Verker inspirert av romanen ==
=== Film ===
I 1992 hadde filmen Orlando premiere med Tilda Swinton i hovedrollen som Orlando. Filmen ble nominert til to Oscar-statuetter og vant en rekke andre priser. I 2012 skrev Swinton et essay om romanen og dens tilblivelse som en innledning til en nyutgivelse av boken. En forkortet utgave av Swintons tekst ble publisert i avisen The Telegraph.
=== Teater ===
I 2017 ble Heddaprisen for årets forestilling tildelt Rogaland Teaters produksjon Orlando, og Heddaprisen for beste kvinnelige hovedrolle 2017 ble tildelt Nina Ellen Ødegård for hovedrollen som Orlando i samme oppsetning. Manus var skrevet av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs på grunnlag av Virginia Woolfs roman.
== Referanser == | Orlando (originaltittel: Orlando: A Biography) er en roman av den engelske forfatteren Virginia Woolf. Den ble skrevet i 1928. | 2,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pablo_Fanque | 2023-02-04 | Pablo Fanque | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1871', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1796', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sirkusartister'] | Pablo Fanque er et pseudonym eller artistnavn for William Darby (født 28. februar 1796 i Norwich, død 4. mai 1871 i Stockport). Han var den første svarte sirkusdirektøren i Storbritannia.
Han var i sin tid en stor publikumsattraksjon både på grunn av hudfargen og som tryllekunstner og akrobat. Likevel er det gjennom omtalen av familien Henderson, som «late of Pablo Fanque's fair» i teksten til Beatlessangen «Being for the Benefit of Mr. Kite!» han har vunnet sin verdensberømmelse. Sangen ble skrevet av John Lennon etter inspirasjon fra et av sirkusets posters, som han fikk kjøpt på et antikvariat i Kent i 1967.
Pablo Fanque ble gravlagt på Woodhouse Cemetery i Leeds, ved siden av sin første hustru, Susannah Darby.
| Pablo Fanque er et pseudonym eller artistnavn for William Darby (født 28. februar 1796 i Norwich, død 4. mai 1871 i Stockport). Han var den første svarte sirkusdirektøren i Storbritannia.
Han var i sin tid en stor publikumsattraksjon både på grunn av hudfargen og som tryllekunstner og akrobat. Likevel er det gjennom omtalen av familien Henderson, som «late of Pablo Fanque's fair» i teksten til Beatlessangen «Being for the Benefit of Mr. Kite!» han har vunnet sin verdensberømmelse. Sangen ble skrevet av John Lennon etter inspirasjon fra et av sirkusets posters, som han fikk kjøpt på et antikvariat i Kent i 1967.
Pablo Fanque ble gravlagt på Woodhouse Cemetery i Leeds, ved siden av sin første hustru, Susannah Darby.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
100 Great Black Britons
https://web.archive.org/web/20070928040610/http://www.sideshowworld.com/atskite.html | thumb|right|Pablo Fanques sirkusplakat fra 1843. | 2,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Kite | 2023-02-04 | William Kite | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sirkusartister'] | William Kite var en 1800-talls sirkusartist. Hans navn er senere gjort udødlig gjennom Beatlessangen "Being for the Benefit of Mr. Kite!".
William Kite var sønn av sirkusdirektør James Kite, og en antar at han hadde ansettelse ved sirkuset til Pablo Fanque kun i en kortere periode, fra 1843 til 1845. | William Kite var en 1800-talls sirkusartist. Hans navn er senere gjort udødlig gjennom Beatlessangen "Being for the Benefit of Mr. Kite!".
William Kite var sønn av sirkusdirektør James Kite, og en antar at han hadde ansettelse ved sirkuset til Pablo Fanque kun i en kortere periode, fra 1843 til 1845. | William Kite var en 1800-talls sirkusartist. Hans navn er senere gjort udødlig gjennom Beatlessangen "Being for the Benefit of Mr. | 2,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/You_Ain%E2%80%99t_Goin%E2%80%99_Nowhere | 2023-02-04 | You Ain’t Goin’ Nowhere | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Chris Hillman-sanger', 'Kategori:Marty Raybon-sanger', 'Kategori:Roger McGuinn-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1968', 'Kategori:Sanger fra 1971', 'Kategori:Sanger fra 1975', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan', 'Kategori:The Byrds-sanger'] | "You Ain't Goin' Nowhere" er en sang av Bob Dylan og The Band, offisielt utgitt i 1975 på albumet The Basement Tapes.
Med start i sent 1967, var Bob Dylans legendariske Basement Tapes en undergrunnskilde for mange nye sanger for sultne fans og artistkolleger. Columbia Records som eier alle Dylans innspillinger, sendte The Byrds (også på Columbia) noen demoer fra innspillingene, blant annet denne sangen og "Nothing Was Delivered". De spilte inn begge i Nashville, Tennessee i mars 1968 for deres album Sweetheart of the Rodeo, gitt ut sent i august.
Dylan spilte inn sangen på nytt i 1971 og ble med på hans samlealbum Greatest Hits Vol. II, med en tekst som varierte betydelig fra den på Basement Tapes. Han spilte også en misforstått tekstlinje fra Byrds-versjonen. Dylans originale Basement Tapes demo hadde teksten "Pick up your money, pack up your tent", som ble misforstått av the Byrds til "pack up your money / pick up your tent". Dylan modifiserer feilen på 1971 versjonen, hvor han synger "Pack up your money, put up your tent, McGuinn," en referanse til The Byrds' vokalist og gitarist Roger McGuinn, som tilsynelatende var ansvarlig for denne tekstglippen. McGuinn svarte tilbake på utgivelsen Nitty Gritty Dirt Bands Will the Circle Be Unbroken: Volume Two fra 1989, hvor han legger til "Dylan" etter den samme "pack up your money / pick up your tent". McGuinns versjon, som var sammen med Chris Hillman,ble også gitt ut som singel, og ble nummer #6 på Hot Country Singles i 1989.
| "You Ain't Goin' Nowhere" er en sang av Bob Dylan og The Band, offisielt utgitt i 1975 på albumet The Basement Tapes.
Med start i sent 1967, var Bob Dylans legendariske Basement Tapes en undergrunnskilde for mange nye sanger for sultne fans og artistkolleger. Columbia Records som eier alle Dylans innspillinger, sendte The Byrds (også på Columbia) noen demoer fra innspillingene, blant annet denne sangen og "Nothing Was Delivered". De spilte inn begge i Nashville, Tennessee i mars 1968 for deres album Sweetheart of the Rodeo, gitt ut sent i august.
Dylan spilte inn sangen på nytt i 1971 og ble med på hans samlealbum Greatest Hits Vol. II, med en tekst som varierte betydelig fra den på Basement Tapes. Han spilte også en misforstått tekstlinje fra Byrds-versjonen. Dylans originale Basement Tapes demo hadde teksten "Pick up your money, pack up your tent", som ble misforstått av the Byrds til "pack up your money / pick up your tent". Dylan modifiserer feilen på 1971 versjonen, hvor han synger "Pack up your money, put up your tent, McGuinn," en referanse til The Byrds' vokalist og gitarist Roger McGuinn, som tilsynelatende var ansvarlig for denne tekstglippen. McGuinn svarte tilbake på utgivelsen Nitty Gritty Dirt Bands Will the Circle Be Unbroken: Volume Two fra 1989, hvor han legger til "Dylan" etter den samme "pack up your money / pick up your tent". McGuinns versjon, som var sammen med Chris Hillman,ble også gitt ut som singel, og ble nummer #6 på Hot Country Singles i 1989.
== Andre cover ==
Glen Hansard og Markéta Irglová spilte inn denne sangen til soundtracket til Todd Haynes' impresjonistiske Dylan biografi, I'm Not There (2007), de bruker teksten fra Dylans 1971 versjon, inkludert referansen til Roger McGuinn.
Maria Muldaur spilte inn sangen med litt forskjellig tekst på albumet "Heart of Mine: Maria Muldaur Sings Love Songs of Bob Dylan" (2006) (Telarc).
Marty Raybon, tidligere vokalist i Shenandoah covret sangen på hans album When the Sand Runs Out fra 2006. | "You Ain't Goin' Nowhere" er en sang av Bob Dylan og The Band, offisielt utgitt i 1975 på albumet The Basement Tapes. | 2,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amors_pilar_eller_K%C3%A4rlek_i_H%C3%B6ga_Norden | 2023-02-04 | Amors pilar eller Kärlek i Höga Norden | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Kortfilmer fra 1910-årene', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer', 'Kategori:Stum-romantiske dramafilmer', 'Kategori:Svenske dramafilmer', 'Kategori:Svenske kortfilmer', 'Kategori:Svenske romantiske filmer', 'Kategori:Svenske stumfilmer'] | Amors pilar eller Kärlek i Höga Norden er en svensk film fra 1913 i regi av John Bergqvist.
| Amors pilar eller Kärlek i Höga Norden er en svensk film fra 1913 i regi av John Bergqvist.
== Om filmen ==
Filmen hadde premiere den 11. mars 1913 på kinoen Central i Stockholm. Innspillingen av filmen skjedde i Åre av John Bergqvist og Gustaf Berg. Etter innspillingene fortsatte skuespillerne Birger Lundstedt, Charles Paterson og Hildi Waernmark å turnere som en teater-gruppe under Birger Lundstedt ledelse.
== Handling ==
En velstående grosserer Grandin er forlovet med den vakre Greta. Men den unge løytnant Berg dukker opp, for å slå kloa i Greta. Grandin er imidlertid på vakt, og sørger for at Berg ikke blir presentert for Greta. Men Berg gir imidlertid ikke opp så lett, og forsøker i kjent med faren til Greta.
Deretter blir Berg snart introdusert for Greta gjennom faren hennes, og det oppstår straks romantiske følelser mellom dem. Gretas onkel Sam tror snart at det er Berg er Gretas forlovede. Men det oppstår snart en rekke konflikter mellom Grandin og Berg, om Gretas hjerte.
== Rolleliste ==
Birger Lundstedt
Hildi Waernmark
Dagmar Nyberg
Erik Johansson
== Eksterne lenker ==
(sv) Amors pilar eller Kärlek i Höga Norden i Svensk Filmdatabas | Amors pilar eller Kärlek i Höga Norden er en svensk film fra 1913 i regi av John Bergqvist. | 2,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M3_Grease_Gun | 2023-02-04 | M3 Grease Gun | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber .45', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | M3 Grease Gun (United States Submachine Gun, Cal. .45, M3) er en amerikansk maskinpistol i kaliber .45 ACP.
Den ble tatt offisielt i bruk av US Army 12. desember 1942 for å erstatte M1 (Thompson) maskinpistolen. Våpenet ble designet av G. Hyde, mens F. Sampson, General Motors Inlands sjefsingeniør, sto for tilrettelegging og produksjon. Kallenavnet «Grease Gun» (fettpistol) kommer fra likheten med verktøyet av samme navn. M3 er helautomatisk med masseretardert sluttstykke som skyter fra åpent sluttstykke.
Ved slutten av andre verdenskrig var det blitt produsert ca. 600 000 M3, inklusive 25 000 stk i kaliber 9 x 19 mm Luger til Office of Strategic Services.
| M3 Grease Gun (United States Submachine Gun, Cal. .45, M3) er en amerikansk maskinpistol i kaliber .45 ACP.
Den ble tatt offisielt i bruk av US Army 12. desember 1942 for å erstatte M1 (Thompson) maskinpistolen. Våpenet ble designet av G. Hyde, mens F. Sampson, General Motors Inlands sjefsingeniør, sto for tilrettelegging og produksjon. Kallenavnet «Grease Gun» (fettpistol) kommer fra likheten med verktøyet av samme navn. M3 er helautomatisk med masseretardert sluttstykke som skyter fra åpent sluttstykke.
Ved slutten av andre verdenskrig var det blitt produsert ca. 600 000 M3, inklusive 25 000 stk i kaliber 9 x 19 mm Luger til Office of Strategic Services.
== Eksterne lenker ==
(en) M3 Grease gun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) M3 Grease gun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | USA | 2,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Bergqvist | 2023-02-04 | John Bergqvist | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nyköpings kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske fotografer', 'Kategori:Svenske regissører'] | John Bergqvist (født 10. oktober 1874, død 27. januar 1953) var en svensk fotograf, regissør og produsent.
Bergqvist åpnet et fotoatelier i Linköping 1901, i slutten av 1905 startet han Linköpings første kino. Han begynte å produsere film i liten skala først og fremst for å skaffe film til sin egen kino, men solgte også filmer til kinoeiere rundt om i Sverige. Han startet sammen med sin svoger Gustaf Berg et filmlaboratorium 1907, virksomheten vokste og han ble administrerende direktør for Etablissement Viking i Linköping 1908-1911, administrerende direktør AB Etablissement Viking, Linköping 1911-13, kinoeier i Enskede 1915-1920, laboratoriesjef ved Baltic Film Co. 1920-1925, laboratoriesjef AB Hasse W. Tullberg 1920-25, laboratoriesjef AB Tullbergs Film fra 1925.
| John Bergqvist (født 10. oktober 1874, død 27. januar 1953) var en svensk fotograf, regissør og produsent.
Bergqvist åpnet et fotoatelier i Linköping 1901, i slutten av 1905 startet han Linköpings første kino. Han begynte å produsere film i liten skala først og fremst for å skaffe film til sin egen kino, men solgte også filmer til kinoeiere rundt om i Sverige. Han startet sammen med sin svoger Gustaf Berg et filmlaboratorium 1907, virksomheten vokste og han ble administrerende direktør for Etablissement Viking i Linköping 1908-1911, administrerende direktør AB Etablissement Viking, Linköping 1911-13, kinoeier i Enskede 1915-1920, laboratoriesjef ved Baltic Film Co. 1920-1925, laboratoriesjef AB Hasse W. Tullberg 1920-25, laboratoriesjef AB Tullbergs Film fra 1925.
== Filmografi ==
=== Regi ===
1930 – John Bergqvist, Regissör
1913 – Truls som mobiliserar
1913 – Lappens brud eller Dramat i vildmarken
1913 – Amors pilar eller Kärlek i Höga Norden
=== Produsent ===
1908 – En färd på Kinda Kanal
=== Filmfoto ===
1923 – Kräftfiske i Värmland
1913 – Truls som mobiliserar
1913 – Amors pilar eller Kärlek i Höga Norden
1913 – Lappens brud eller Dramat i vildmarken
1911 – Badlif vid Mölle
1908 – En färd på Kinda Kanal
=== Filmklipp ===
1913 – Truls som mobiliserar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Bergqvist på Internet Movie Database
(sv) John Bergqvist i Svensk Filmdatabas
(en) John Bergqvist hos The Movie Database | Ludgo, Södermanland | 2,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sonrise | 2023-02-04 | Sonrise | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1996', 'Kategori:Schaliach-album'] | Sonrise er det eneste studioalbumet til det norske death metal bandet Schaliach.
Altbumet ble gjennutgitt i 2005 av Monumentum Scandinavia med et bonusspor: 9. «Purple Filter».
| Sonrise er det eneste studioalbumet til det norske death metal bandet Schaliach.
Altbumet ble gjennutgitt i 2005 av Monumentum Scandinavia med et bonusspor: 9. «Purple Filter».
== Sporliste ==
«The Last Creed» (6:43)
«You Maintain» (7:50)
«In Memoriam» (2:23)
«A Father's Mourning» (9:25)
«A Whisper from Heaven» (4:53)
«On a Different Day» (5:42)
«Coming of the Dawn» (3:08)
«Sonrise» (5:23)
== Artister ==
Ole Børud – Gitar, bass, trommer og vokalist
Peter Dalbakk – Vokalist, rytmegitar i spor 5 og 7
=== Gjesteartist ===
Øyvind Å. Berg – Piano
== Eksterne lenker ==
Sonrise hos Encyclopaedia Metallum | Sonrise er det eneste studioalbumet til det norske death metal bandet Schaliach. | 2,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Northern_Lights | 2023-02-04 | Northern Lights | ['Kategori:Antestor-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1996', 'Kategori:Schaliach-album'] | Northern Lights er et split album mellom de fire norske death metal bandene Schaliach, Groms, Antestor og Extol.
| Northern Lights er et split album mellom de fire norske death metal bandene Schaliach, Groms, Antestor og Extol.
== Sporliste ==
=== Schaliach ===
«The Last Creed»
«You Maintain»
«Coming of the Dawn»
=== Groms ===
«Assention»
«True Wisdom»
«No One»
=== Antestor ===
«Mercy Lord»
«Thoughts»
«Inmost Fear»
=== Extol ===
«Vicious Intent»
«Christianity Misunderstood»
«Seek the Righteous»
== Eksterne lenker ==
Northern Lights hos Encyclopaedia Metallum | Northern Lights er et split album mellom de fire norske death metal bandene Schaliach, Groms, Antestor og Extol. | 2,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marian_Cozma | 2023-02-04 | Marian Cozma | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Rumenske håndballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marian Cozma (født 9. september 1982 i București, Romania, død 8. februar 2009 i Veszprém, Ungarn) var en rumensk håndballspiller.
Gjennom sin karriere spilte han for Dinamo București, KC Veszprém og det rumenske landslaget.
Cozma ble knivstukket og drept utenfor et diskotek i Veszprém etter en krangel med lokale sigøynere som angivelig var ute etter noen andre. Cozma ble knivstukket i hjertet og døde senere på sykehus. To andre lagkamerater av Cozma ble skadet og innlagt på sykehus. Overvåkningskameraer identifiserte gjerningspersonene, og alle ble tatt etter få dager.
Drapet har ført til en kraftig oppblomstring av sigøynerhat i Ungarn, men både statsministeren, Ferenc Gyurcsány, og Cozmas far har prøvd å dempe gemyttene.
I Veszprém står en statue til minne om Cozma.
| Marian Cozma (født 9. september 1982 i București, Romania, død 8. februar 2009 i Veszprém, Ungarn) var en rumensk håndballspiller.
Gjennom sin karriere spilte han for Dinamo București, KC Veszprém og det rumenske landslaget.
Cozma ble knivstukket og drept utenfor et diskotek i Veszprém etter en krangel med lokale sigøynere som angivelig var ute etter noen andre. Cozma ble knivstukket i hjertet og døde senere på sykehus. To andre lagkamerater av Cozma ble skadet og innlagt på sykehus. Overvåkningskameraer identifiserte gjerningspersonene, og alle ble tatt etter få dager.
Drapet har ført til en kraftig oppblomstring av sigøynerhat i Ungarn, men både statsministeren, Ferenc Gyurcsány, og Cozmas far har prøvd å dempe gemyttene.
I Veszprém står en statue til minne om Cozma.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marian Cozma – Det europeiske håndballforbundet (EHF) | Marian Cozma (født 9. september 1982 i București, Romania, død 8. | 2,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glomerulonefritt | 2023-02-04 | Glomerulonefritt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sykdommer i urin- og kjønnsorganer'] | Glomerulonefritt er en sykdom i nyrene med mange årsaker. Sykdommen sitter i glomerulus, som er et nøste av blodårer som er omgitt av en kapsel der ca. 180 liter væske i døgnet filtreres fra blodet til et fint rørsystem som kalles nefron med en slynge som kalles Henles sløyfe som munner ut i nyrebekkenet.
| Glomerulonefritt er en sykdom i nyrene med mange årsaker. Sykdommen sitter i glomerulus, som er et nøste av blodårer som er omgitt av en kapsel der ca. 180 liter væske i døgnet filtreres fra blodet til et fint rørsystem som kalles nefron med en slynge som kalles Henles sløyfe som munner ut i nyrebekkenet.
== Fare for glomerulonefritt etter streptokokkhalsbetennelse ==
En av de viktigste årsakene til glomerulonefritt er revmatisk feber etter en halsbetennelse/tonsillitt med Gruppe A-streptokokker. Disse bakteriene forårsaker produksjon av et antistoff som også angriper den såkalte basalmembranen i glomerolus. Disse bakteriene er følsomme for penicillin. De fleste legekontorer og legevaktsentraler har utstyr til en StrepAtest som identifiserer bakterien og berettiger penicillinbehandling ved halsbetennelse. Halsbetennelsen vil ha det samme forløpet med penicillin, men det er viktig å beskytte nyrene fra streptokokkene. Alle glomerulonefritter kan føre til nyresvikt.
== Symptomer ==
Betennelsen i glomerulus resulterer i at blodlegemer passerer ut i urinen. Når urinen konsentreres i Henles sløyfe dannes det såkalte sylindre som kan sees i urinen med mikroskop. Det passerer også mye eggehvite/albumin ut i urinen. Dette kan resultere i væskeopphopning i vevene med ødemer. Pasienter kan bli slappe, få lite urin med mørk farge, høyt blodtrykk med synsforstyrrelser, kvalme og hodepine.
== Behandling ==
Det er ingen spesifikk behandling for glomerulonefritt. Kost med lite salt og lite eggehvite og vanndrivende medikamenter kan dempe symptomene. Dersom det oppstår høyt blodtrykk må det behandles.
Selv om flere av årsakene til glomerulonefritt er bakterieinfeksjoner, har det liten eller ingen effekt av antibiotika etterat symptomene er oppstått og diagnosen er stilt, fordi den aktuelle infeksjonen fant sted omtrent 2 uker, (mellom 1 og 6 uker), før glomerulonefritten utviklet seg, og bakteriene allerede er borte.
== Prognose ==
En lett glomerulonefritt som gir lite eller ingen tydelige symptomer er relativt vanlig. Mange vil få moderate symptomer som gir seg i løpet av få uker. Noen få pasienter vil utvikle fullt nefrotisk syndrom og / eller nyresvikt og vil trenge nyretransplantasjon.
== Eksterne lenker ==
Mercks manual (engelsk) | - | 2,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordic_Fest | 2023-02-04 | Nordic Fest | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Musikkfestivaler i Oslo', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2002'] | Nordic Fest er en norsk alkoholfri heavy metal-festival.
Festivalen ble startet i 2002 med en dag og 6 band, og har utviklet seg til en fire dagers festival (2008) med band fra hele Europa. Festivalen avholdes på Sub Scene i sentrum av Oslo, som har også avholdt Infernofestivalen, by:Larm og Øyafestivalen, men Nordic Fest er den som har vært der lengst. Festivalen har kun band med et kristent livssyn.
| Nordic Fest er en norsk alkoholfri heavy metal-festival.
Festivalen ble startet i 2002 med en dag og 6 band, og har utviklet seg til en fire dagers festival (2008) med band fra hele Europa. Festivalen avholdes på Sub Scene i sentrum av Oslo, som har også avholdt Infernofestivalen, by:Larm og Øyafestivalen, men Nordic Fest er den som har vært der lengst. Festivalen har kun band med et kristent livssyn.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Nordic Fest er en norsk alkoholfri heavy metal-festival. | 2,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiffeny_Milbrett | 2023-02-04 | Tiffeny Milbrett | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere fra USA', 'Kategori:Fødsler 23. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tiffeny Carleen Milbrett er en amerikansk fotballspiller. Milbrett er verdensmester og olympisk mester i fotball.
Milbrett ble oppdratt av moren, og ble tidlig voksen. Moren til Milbrett, Elaine, introduserte henne tidlig til idrett, og især fotball. Milbrett ble en anerkjent idrettsutøver, som også var lovende i basketball og friidrett. Imidlertid satset hun i hovedsak på fotball. Milbrett debuterte på landslaget mot Norge og scoret, men hun ble ikke noen umiddelbar hit, ettersom hun i hovedsak spilte når mer etablerte stjerner var skadet. Dette gjaldt også under VM i Sverige, der hun skal ha følt seg som en outsider. Milbrett møtte igjen Norge der, og tapte i semifinalen. Etter VM dro Milbrett til Japan, der hun spilte for Shiroki Serena. Her møtte hun flere av nordmennene hun tapte for i topplaget Nikko Securities.
I 1996 var Milbrett en selvfølge på landslaget som vant OL, og hun var like selvfølgelig til VM på hjemmebane og neste OL, der hun scoret to mål i finalen, som likevel endte med tap. Milbrett er en av USAs mest anerkjente kvinnelige fotballspillere, og enda hun selv skal ha klaget på at hun og resten av laget sto i skyggen av Mia Hamm, er hun nesten like kjent. Milbrett er også kjent for å si ting rett ut, og da April Heinrich tok over, trakk Milbrett seg fra landslaget fordi hun mente det ble styrt ihjel av treneren.I 2001 spilte hun for New York Power sammen med Ann Kristin Aarønes og Gro Espeseth. Den første sesongen gikk veldig bra, men da Espeseth, som sammen med Milbrett hadde blitt tatt ut på All-Star laget, trakk seg, falt laget sammen. Milbrett ble riktignok anerkjent som beste spiller, men New York Power hadde lite å stille opp med. Under VM i 2003 ble Milbrett nesten ikke brukt, og Milbrett trakk seg fra landslaget tre år senere, etter å ha scoret sitt hundrede mål. I klubbsammenheng ga hun seg imidlertid ikke, og hun ble koblet til Chelsea ladies.
| Tiffeny Carleen Milbrett er en amerikansk fotballspiller. Milbrett er verdensmester og olympisk mester i fotball.
Milbrett ble oppdratt av moren, og ble tidlig voksen. Moren til Milbrett, Elaine, introduserte henne tidlig til idrett, og især fotball. Milbrett ble en anerkjent idrettsutøver, som også var lovende i basketball og friidrett. Imidlertid satset hun i hovedsak på fotball. Milbrett debuterte på landslaget mot Norge og scoret, men hun ble ikke noen umiddelbar hit, ettersom hun i hovedsak spilte når mer etablerte stjerner var skadet. Dette gjaldt også under VM i Sverige, der hun skal ha følt seg som en outsider. Milbrett møtte igjen Norge der, og tapte i semifinalen. Etter VM dro Milbrett til Japan, der hun spilte for Shiroki Serena. Her møtte hun flere av nordmennene hun tapte for i topplaget Nikko Securities.
I 1996 var Milbrett en selvfølge på landslaget som vant OL, og hun var like selvfølgelig til VM på hjemmebane og neste OL, der hun scoret to mål i finalen, som likevel endte med tap. Milbrett er en av USAs mest anerkjente kvinnelige fotballspillere, og enda hun selv skal ha klaget på at hun og resten av laget sto i skyggen av Mia Hamm, er hun nesten like kjent. Milbrett er også kjent for å si ting rett ut, og da April Heinrich tok over, trakk Milbrett seg fra landslaget fordi hun mente det ble styrt ihjel av treneren.I 2001 spilte hun for New York Power sammen med Ann Kristin Aarønes og Gro Espeseth. Den første sesongen gikk veldig bra, men da Espeseth, som sammen med Milbrett hadde blitt tatt ut på All-Star laget, trakk seg, falt laget sammen. Milbrett ble riktignok anerkjent som beste spiller, men New York Power hadde lite å stille opp med. Under VM i 2003 ble Milbrett nesten ikke brukt, og Milbrett trakk seg fra landslaget tre år senere, etter å ha scoret sitt hundrede mål. I klubbsammenheng ga hun seg imidlertid ikke, og hun ble koblet til Chelsea ladies.
== Meritter ==
Med landslaget
OL-gull 1996
VM-gull 1999
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tiffeny Milbrett – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tiffeny Milbrett på Internet Movie Database
(en) Tiffeny Milbrett – Olympedia
(en) Tiffeny Milbrett – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Tiffeny Milbrett – FIFA
(fr) Tiffeny Milbrett – LÉquipe
(en) Tiffeny Milbrett – WorldFootball.net
(en) Tiffeny Milbrett – FootballDatabase.eu
(en) Tiffeny Milbrett – Soccerway
(de) Tiffeny Milbrett – Soccerdonna
(en) Tiffeny Milbrett – FBref
(en) Tiffeny Milbrett på LinkedIn | Tiffeny Carleen Milbrett er en amerikansk fotballspiller. Milbrett er verdensmester og olympisk mester i fotball. | 2,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl-Henrik_Gunderssen | 2023-02-04 | Karl-Henrik Gunderssen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikere'] | Karl-Henrik Gunderssen (født 12. oktober 1968) er en norsk sanger og bassist. Han har vært prosjektansvarlig for flere plateutgivelser med visene til grandonkelen Jens Gunderssen.
| Karl-Henrik Gunderssen (født 12. oktober 1968) er en norsk sanger og bassist. Han har vært prosjektansvarlig for flere plateutgivelser med visene til grandonkelen Jens Gunderssen.
== Band-karriere ==
Karl-Henrik Gunderssen startet i bandet The Disease sammen med Tom Bratlie, Harald Grenne og Rune Brøndbo. The Disease tok navnet (fra sangen med samme navn) fra den engelske new wave-gruppa Echo & The Bunnymen s plate Heaven Up Here. I 1985 skiftet de navn til Concrete Now. Senere kom LP-en Into Ramadan With The Supreme Caddy, men da hadde bandet skiftet navn til Lobster Combo. Lobster Copter, som bandet senere kalte seg, ga ut CD-en There i 1995 på Bajkal Records. Låta Mesmerize fra plata ble listet på NRK P3s B-liste.
== Innspillinger med viser av Jens Gunderssen ==
Karl-Henrik Gunderssen ga en hyllest til visedikteren og skuespilleren Jens Gunderssen med CD-en Karl-Henrik Gunderssen synger sanger av Jens Gunderssen - For brød og brennevin (Bajkal Records) i 1998, Denne ble produsert av Øivind Hånes. Senere kom CD-en Gamle og nye viser (Bajkal BAJ 014) i 2001. Her hadde Karl-Henrik Gunderssen samlet originalopptak av Jens Gunderssens innspillinger i NRK og laget nye melodier til enkelte av tekstene hans.
I 2012 var det 100 årsjubileum for Jens Gunderssens fødsel og dette resulterte i den doble CD-en Stjerner lyser hvite utgitt av Grappa Musikkforlag. Her var Karl-Henrik Gunderssen prosjektansvarlig. Stjerner lyser hvite ble innspilt i Lydkjøkkenet Studio i Oslo fra mai 2011 til mars 2012. Tekniker var Øystein Vesaas. Plata ble mastret av Morten Lund i Lunds Lyd, Oslo. På plata deltar blant andre Jan Erik Vold, Lars Bremnes, Helene Bøksle, Lars Lillo-Stenberg, Lars Beckstrøm, Aasmund Nordstoga, Lars Klevstrand, Alf Cranner, Finn Coren, Eivind Bøksle, Pål Angelskår, Harald Are Lund, Espen Beranek Holm, Trygve Mathiesen, Chris Erichsen, Arvid Skancke-Knutsen, Ola Bremnes, Geirr Lystrup, Kari Iveland, Ivar Bøksle, Geirr Lystrup, Jørn Simen Øverli og Karl-Henrik Gunderssen. Av andre musikere kan nevnes Tone Hulbækmo, Geir Jenssen (Biosphere), Åsmund Reistad, Terje Nohr, Øivind Hånes, Ole Bendik Eilertsen, Eivind Lorentzen, Helge Lien, Stian Carstensen, Hector Novas, Petter Waldemar Nohr Unstad og Tine Asmundsen. Plata kom inn under innkjøpsordningen for musikk fra Norsk kulturråd høsten 2012. Plata fikk god omtale i flere norske medier.
== Diskografi ==
1985: Things That I Love, 7" med Concrete Now (Tom Bratlie/Rune Brøndbo/Harald Grenne/Karl-Henrik Gunderssen)
1987: Into Ramadan With The Supreme Caddy, Lp med Lobster Combo (Rune Brøndbo/Karl-Henrik Gunderssen/Harald Grenne/Øivind Hånes)
1995: There, CD med Lobster Copter (Rune Brøndbo/Karl-Henrik Gunderssen/Ole Bendik Eilertsen/Harald Grenne/Øivind Hånes)
1998: For brød og brennevin, CD med sanger av Jens Gunderssen (Karl-Henrik Gunderssen/Ole Bendik Eilertsen/Øivind Hånes)
2001: Gamle og nye viser – sanger av og med Jens Gunderssen (Bajkal/NRK)
2012: Stjerner lyser hvite, sanger av Jens Gunderssen - prosjektansvarlig for dobbel CD utgitt på Grappa Musikkforlag
== Fotnoter == | Karl-Henrik Gunderssen (født 12. oktober 1968) er en norsk sanger og bassist. | 2,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Morley | 2023-02-04 | Thomas Morley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1602', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1559', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkteoretikere', 'Kategori:Personer fra Norwich', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Morley (1557/1558 – 1602) var en engelsk komponist, musikkteoretiker og organist fra renessansen.
| Thomas Morley (1557/1558 – 1602) var en engelsk komponist, musikkteoretiker og organist fra renessansen.
== Liv og virke ==
Morley var elev av William Byrd og fikk en bachelorgrad i musikk fra Oxford i 1588. Fra å være organist i St. Pauls katedral i London, steg han i gradene til å bli Gentleman i Chapel Royal («det kongelige kapell») hvor han var fra 1592 til sin død.
Etter at Nicholas Yonge i 1588 gav ut samlingen Musica transalpina, italienske madrigaler med engelsk tekst, opplevde engelske madrigaler en voldsom popularitetsbølge. Morley fant tydeligvis sin stil på den tiden og publiserte kort tid etter sin første av i alt 11 madrigalsamlinger.
Morley skrev noe kirkemusikk og noen instrumentalverker for broken consort og tangentinstrumenter, men det er som madrigalist han har hatt størst betydning. Musikken hans er lystig og tiltalende og ble svært populær i samtiden. Han har mye av æren for at italiensk musikk så hurtig ble så populær i England. Morleys musikk framføres også i vår tid; April is in my mistress' face (1594) og Now is the month of maying (1595) er fremdeles blant de mest kjente engelske madrigaler.
== Verk i utvalg ==
=== Verdslige verk ===
Alle bevarte verk er trykt i London.
Canzonets eller Little Short Songs to Three Voyces (1593)
Madrigalls to Foure Voyces (1593)
The First Booke of Balletts to Five Voyces (1595)
The First Canzonets to Two Voyces (1595)
Canzonets eller Little Short Songs to Two Voyces (1597)
=== Kirkemusikk ===
The Whole Booke of Psalmes, With Their Woonted Tunes (ca. 1599)
Tre services og et anthem for John Barnards The First Book of Selected Church-Musick (1641)Flere salmer (anthems), tolv motetter, stykker for virginal.
=== Teoretiske verk ===
A Plaine and Easie Introduction to Practicall Musicke, Set Downe in Forme of a Dialogue (1597)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Thomas Morley i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Fritt tilgjengelige noter av Thomas Morley i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Thomas Morley i International Music Score Library Project
It was a lover and his lass framført av Valeria Mignaco, sopran og Alfonso Marin, lutt | Thomas Morley (1557/1558 – 1602) var en engelsk komponist, musikkteoretiker og organist fra renessansen. | 2,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Laurin_(forfatter) | 2023-02-04 | Harald Laurin (forfatter) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. april', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske manusforfattere'] | Harald Laurin (født 25. mai 1875, død 27. mai 1950) var en svensk forfatter og manusforfatter.
| Harald Laurin (født 25. mai 1875, død 27. mai 1950) var en svensk forfatter og manusforfatter.
== Filmografi ==
=== Manus ===
1913 – Truls som mobiliserar
1913 – Lappens brud eller Dramat i vildmarken
1913 – Amors pilar eller Kärlek i Höga Norden
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Harald Laurin i Svensk Filmdatabas | Harald Laurin (født 25. mai 1875, død 27. | 2,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_sk%C3%B8yter_2009 | 2023-02-04 | VM skøyter 2009 | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Pekersider som kombinerer tall og bokstaver'] | Det ble i 2009 arrangert to ulike verdensmesterskap i skøyteløp:
Sprint-VM på skøyter 2009
Allround-VM på skøyter 2009 | Det ble i 2009 arrangert to ulike verdensmesterskap i skøyteløp:
Sprint-VM på skøyter 2009
Allround-VM på skøyter 2009 | Det ble i 2009 arrangert to ulike verdensmesterskap i skøyteløp: | 2,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birger_Lundstedt | 2023-02-04 | Birger Lundstedt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. april', 'Kategori:Dødsfall i 1916', 'Kategori:Fødsler 17. mai', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Birger Lundstedt (født Wilhelm Birger Lundstedt 17. mai 1882 i Maria Magdalena församling i Stockholm, død 22. april 1916 i Klara församling i Stockholm), var en svensk skuespiller.
| Birger Lundstedt (født Wilhelm Birger Lundstedt 17. mai 1882 i Maria Magdalena församling i Stockholm, død 22. april 1916 i Klara församling i Stockholm), var en svensk skuespiller.
== Filmografi ==
1913 – Lappens brud eller Dramat i vildmarken
1913 – Amors pilar eller Kärlek i Höga Norden
1912 – Två bröder
1912 – Agaton och Fina
== Eksterne lenker ==
(en) Birger Lundstedt på Internet Movie Database
(sv) Birger Lundstedt i Svensk Filmdatabas | Birger Lundstedt (født Wilhelm Birger Lundstedt 17. mai 1882 i Maria Magdalena församling i Stockholm, død 22. | 2,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Costa_Blanca | 2023-02-04 | Costa Blanca | ['Kategori:0°V', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Alicante (provins)', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Comunitat Valencianas geografi', 'Kategori:Kyster', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spaniastubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Costa Blanca (spansk for Den hvite kyst) er en 200 km lang kyststrekning i provinsen Alicante i det østlige Spania. Costa Blanca strekker seg fra Denia i nord til Pilar de la Horadada i sør.
Navnet stammer fra 1957, da flyselskapet British European Airways lanserte sin rute fra London til Valencia og brukte navnet Costa Blanca i sin markedsføring. Siden har kysten, som ligger ut mot Middelhavet, blitt til et av Europas mest attraktive turiststeder. Turismeindustrien er velutviklet i området, som blant annet er populært blant britiske og tyske turister.
I 2007 estimerte de norske konsulatene i Benidorm og Torrevieja at det bodde cirka 23 000 nordmenn på Costa Blanca.
Området er tilholdssted for Den norske skole Costa Blanca. | Costa Blanca (spansk for Den hvite kyst) er en 200 km lang kyststrekning i provinsen Alicante i det østlige Spania. Costa Blanca strekker seg fra Denia i nord til Pilar de la Horadada i sør.
Navnet stammer fra 1957, da flyselskapet British European Airways lanserte sin rute fra London til Valencia og brukte navnet Costa Blanca i sin markedsføring. Siden har kysten, som ligger ut mot Middelhavet, blitt til et av Europas mest attraktive turiststeder. Turismeindustrien er velutviklet i området, som blant annet er populært blant britiske og tyske turister.
I 2007 estimerte de norske konsulatene i Benidorm og Torrevieja at det bodde cirka 23 000 nordmenn på Costa Blanca.
Området er tilholdssted for Den norske skole Costa Blanca. | Costa Blanca (spansk for Den hvite kyst) er en 200 km lang kyststrekning i provinsen Alicante i det østlige Spania. Costa Blanca strekker seg fra Denia i nord til Pilar de la Horadada i sør. | 2,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Magnus_Falsen | 2023-02-04 | Christian Magnus Falsen | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1830', 'Kategori:Eidsvollsmenn', 'Kategori:Fylkesmenn i Hordaland', 'Kategori:Fylkesmenn i Sogn og Fjordane', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1782', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske høyesterettsjustitiarier', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slekten Falsen', 'Kategori:Sorenskrivere', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1815–1817', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1818–1820', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1821–1823', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Bergen', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Sogn og Fjordane'] | Christian Magnus Falsen (født 14. september 1782 i Christiania, død 13. januar 1830 samme sted) var en norsk politiker, historiker, jurist og embetsmann. Han har fått hedersnavnet «Grunnlovens far» for sin innsats under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og blir ansett som den norske grunnlovens hovedforfatter.
| Christian Magnus Falsen (født 14. september 1782 i Christiania, død 13. januar 1830 samme sted) var en norsk politiker, historiker, jurist og embetsmann. Han har fått hedersnavnet «Grunnlovens far» for sin innsats under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og blir ansett som den norske grunnlovens hovedforfatter.
== Bakgrunn ==
Christian Magnus Falsen kom fra en familie av embetsmenn. Hans forfedre hadde vært jurister med dommerembeter i tre generasjoner. Han var sønn av juristen Enevold de Falsen. Selv ble han også nært tilknyttet det dansk-norske embetsverket etter jusstudier og karriere i København. Etter at faren hadde blitt innblandet i en utroskapsskandale i Christiania, ble han nærmest som straff sendt til Steigen i Nordland som lagmann 23. januar 1789. Far og sønn flyttet fra Engeløya til København i 1791 da faren ble assessor i Højesterett. Christian Magnus gikk på Borgerdydskolen og fra og med 1795 på Det Schouboeske Institut. I 1802 ble han ferdig utdannet jurist ved Universitet.
Hans første stilling var som prokurator ved Akershus stiftsoverrett, hvor hans far var justitiarius etter at han hadde vendt tilbake til Norge i 1802. I 1807 ble Christian Magnus Falsen utnevnt til høyesterettsadvokat, men flyttet tilbake til Norge etter bare få måneder hvor han ble generalauditør ved Overadmiralitetsretten, som var en domstol for prisfastsettelse av kaprete skip («prisedomstol»). Han meldte seg også frivillig til krigstjeneste, blant annet i forbindelse med beleiringen av København i 1807 og var en tid også kaptein i Grev Wedel Jarlsbergs frikorps mot Sverige. I 1808 ble han sorenskriver i Follo. Han kjøpte i 1808 gården Vollebekk i Ås, og bodde der til høsten 1814 (gården ble revet på 1850-tallet for å gi plass til den senere Landbrukshøyskolen i Ås).Ola Mestad mener at Falsen og andre sentrale eidsvollsmenn utdannet i København var påvirket av den liberale professor Johan F. W. Schlegel. Slik kom Schlegels ideer om næringsfrihet, ytringsfrihet og religionsfrihet inn i arbeidet med grunnloven.
== 1814 og grunnlovsarbeidet ==
Sammen med lektor Johan Gunder Adler utarbeidet Christian Magnus Falsen i februar 1814 det første utkastet til Grunnloven, Udkast til en Konstitution for Kongeriget Norge. Utkastet ble trykket i N. Wulfsbergs Journal for Lovgivning, Rigsforfatning og Politik og var tilegnet prinsregenten Christian Frederik som gjennomleste og forsynte det med kritiske bemerkninger. Forfatningsutkastet var inspirert av den franske grunnloven fra 1791 og den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776. Noen dager før Stormannsmøtet på Eidsvoll inviterte Falsen noen likesinnede til Vollebek og i løpet av et to dagers opphold der redegjorde Falsen for sitt utkast til konstitution for Norge. Til stede på Vollebek var (ifølge L. Daa) blant annet professor Georg Sverdrup og lektor Johan Gunder Adler. Ifølge en beretning fra Georg Sverdrup som Jacob Aall gjengir i sine erindringer var Peder Anker, professor Ludvig Stoud Platou, og Johan Gunder Adler i tillegg til Sverdrup selv til stede på Vollebek hos Falsen. Utkastet var snart så gjennomarbeidet at det allerede 25. februar ble planlagt å publisere utkastet i Wulfsbergs samling av grunnlover, men det var først ventet ferdig trykket 22. april. Falsens og Adlers utkast preget i stor grad den endelig grunnloven på Eidsvoll, blant annet var reglene for utsettende veto og indirekte valg lånt fra den franske grunnloven av 1791. Den endelig grunnloven vedtatt i mai 1814 ble kortere og mer «forretningsmessig» enn Falsens utkast. Ludvig Kristensen Daa mente at Falsens utkast var mer «frisinnet» den vedtatte grunnloven blant annet ved at utkastet ville grunnlovfeste juryordningen. Utkastet innholdt også en generell erklæring om menneskerettene (etter mønster av den amerikanske og franske), denne ble sløyfet på Eidsvoll bortsett fra enkelte bestemmelser i siste del. Ludvig Daas vurderte Adlers bidrag som uvesentlige og fremhever Falsen som grunnlovsteksten hovedmann.Fra 12. april 1814 var han formann for konstitusjonskomiteen på Eidsvoll, og satt som riksforsamlingens president en tid. Falsen ledet selvstendighetspartiet (ofte kalt prinsepartiet) sammen med Georg Sverdrup, og lå dermed i harde forhandlinger med grev Wedel-Jarlsberg.
Deler av den endelige Grunnloven er tydelig inspirert av det grunnlovsutkastet som ble utformet av Falsen og Adler, men det er også klare forskjeller. Blant annet foreslo det opprinnelige utkastet mer begrensede stemmerettsregler og en mindre demokratisk organisering av Stortinget.
== Etter 1814 ==
Intet Eftermæle har lidt mere ved denne Vanskjæbne end den Mands, som engang fuldest og renest repræsenterede Folkeviljen og Folkeønskerne, Kristian Magnus Falsen. Han var, som saadanne Mænd maa være, en Karakter, hvori Kraft var forenet med Heftighed. Dette drog ham ind i Polemiken, og udsatte ham for en Mængde personlige Uvenskaper og bitre Stridigheder. Disse Uhyggeligheder ere antvordede til Efterverdenen, og de indeholde nok af Pletter og Svagheder. Det ham modsatte Parti (Grev Wedel Jarlsbergs), har efterladt sig de fleste politiske Redegjørelser, som vor literatur ejer. Det er ikke dem man kan vente at se K. Magnus Falsens Minde retfærdiggjort. Fra hans eget Parti har man kuns i den allersidste Tid seet Meddelelser: nemlig Rées Skildring, efter Obers Brocks Optegnelser og General J.G. Mejdells. Men heller ikke disse ere udførlige.Og dog var Kr. Magnus Falsens Program engang den Fane, om hvilken Nationen flokkede sig næsten med Enstemmighed. Dette Partis Grundsætninger om Folkets Rettigheder bleve ogsaa i det væsentlige de sejrende. Ja Ejdsvoldsforsamnlingens parliamentariske Leder, det opvognede Folks første Tribun har endog havt den vanskjæbne at næsten ingen av hans Talere ere saaledes overleverede, at vi have Anledning til at dømme om denne Udtrykkets Kraft, som virkede uimodstaaelige paa hans Samtid.
På sensommeren 1814 ble han utnevnt til amtmann i Nordre Bergenhus amt, i 1822 generalprokurør og i 1825 stiftsamtmann i Bergen. På Eidsvoll foreslo Falsen selv at Norge burde han en generalprokurør. Han fikk som generalprokurør 2000 specidaler i årslønn, 200 specidaler til kontorutgifter og 3 specidaler daglig til diett. På den tiden tjente statsrådene 2500 specidaler årlig og høyere embetsmenn omkring 1000 specidaler. Generalprokurøren hadde uniform på samme som amtmennene og Falsen hadde generalløytnants rang. Falsen grep inn mot ulovlige tiltaler og i noen tilfeller mot brutal eller lovstridig forbyrdelse av dommer. Falsens virke møtte bred motstand fra embetsmennene. Falsen bidro til mer effektiv skattelegging blant annet ved bedre og mer pålitelig oppmåling av skip slik at staten ikke skulle snytes for toll. Falsen påpekte på sine reiser blant annet mangelfulle skyssdagbøker på skysstasjonene og feil merking av vegstolpene.I 1827 ble han utnevnt til høyesterettsjustitiarius, et embete han besatte kun noen få uker våren og sommeren 1828. 12. juni 1828 ble han rammet av slag og vendte deretter ikke tilbake til retten. Bortsett fra disse få ukene var Høyesterett uten fast justitiarius fra 1827 og frem til Jørgen Mandix ble utnevnt i 1831. Da han døde, 48 år gammel, ble han gravlagt på Gamlebyen gravlund.
== Utvalgte verker ==
Hvad har Norge at haabe, hvad har det at frygte af en Forbindelse med Sverrig, og under hvilken Betingelse kan denne Forening ene være ønskelig?, 1814
Udkast til en Constitution for Kongeriget Norge (sm.m. J. G. Adler), 1814 (først trykt i Journal for Rigsforfatning, Lovgivning og Politie, bd. 1, hf. 2, 1814)
Bemærkninger over Skriftet: «En sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge [etc.]», 1817
Norges Grundlov, gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar, 1817
Norges Historie under Kong Harald Haarfager og hans mandlige Descendenter, 4 bd., 1823–24
== Minnet om Eidsvollmannen ==
Falsen var avbildet på den norske tusenkronerseddelen fra 1990 til 2001. Carl Frederik Vogts portrett av Falsen (udatert) ble i 1947 brukt på et norsk frimerke, som en del av en historiekavalkade til Postverkets 300-årsjubileum.
På Falsens grav på Gamlebyen gravlund i Oslo er det reist et stort monument, som bekranses under tale og musikk hver 17. mai.
I Follo tingrett står bysten «Christian Magnus Falsen» laget av kunstneren Reidar Finsrud. Den ble avduket mandag 24. november 2008 under 200-årsjubileet for utnevnelsen av Falsen til sorenskriver i Follo tingrett.Også i Ås, på det stedet hvor gården Vollebekk lå, er det reist en minnestøtte over eidsvollsmannen, sorenskriver i Follo, Christian Magnus Falsen. Falsenstøtta, som den blir kalt i dagligtalen, står i parken ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås vest for Tårnbygningen. Den ble avduket 14. september 1864, på Falsens fødselsdag og som markering av 50-årsjubileet for Grunnloven. Det er lang tradisjon for at Falsenstøtta er samlingspunkt på 17. mai.
Falsenstøtta er tegnet av Wilhelm von Hanno.
== Biografi ==
Hommerstad, Marthe (2015). Christian Magnus Falsen Stridsmannen. Oslo: Cappelen Damm.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens biografi, slekt, underskrift, bilde og beskrivelse av hans segl på Grunnloven 17. mai 1814
Hans Cappelen: «Hva seglene på Grunnloven av 17. mai 1814 kan vise oss», Heraldisk Tidsskrift, bind 11, nr. 110, København oktober 2014, side 452-467, med fotografi og omtale av hans monogramsegl på side 458
Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Magnus Falsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Christian Magnus Falsen hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Christian Magnus Falsen i Store norske leksikon
Falsens tale om kongevalg under Riksforsamlingen 20. mai 1814
Biskop Ole Christian Kvarmes 17-mai-tale ved Christian Magnus Falsens grav 2006
Ressursside om Grunnlovsjubileet 1814-2014 hos Nasjonalbiblioteket | Falsen er en kjent norsk-dansk slekt som stammer fra Falle Pederssøn (1625–1702) på gården Østrup på Sjælland. Navnet Falle er antagelig avledet av Valentin. | 2,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Beatles | 2023-02-04 | The Beatles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1960 i Storbritannia', 'Kategori:1970 i Storbritannia', 'Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1960', 'Kategori:Britiske popgrupper', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Merseybeat', 'Kategori:Opphør i 1970', 'Kategori:Rockeartikler på UA-nivå', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
| The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
== Medlemmer ==
Paul McCartney (født 18. juni 1942)– bass, vokal, gitar, piano
John Lennon (født 9. oktober 1940 død 8. desember 1980) – gitar, vokal, piano, munnspill
George Harrison (født 25. februar 1943 død 29. november 2001) – gitar, vokal, sitar
Ringo Starr (født 7. juli 1940) – trommer, tamburin, vokal
=== Medlemmenes instrumenter ===
Mens Starr stort sett holdt seg til samme trommeprodusent, byttet de tre andre ofte mellom gitarer fra ulike produsenter. Likevel hadde de sine klare favoritter. McCartney spilte tidlig for det meste på sin Höfner 500/1 bassgitar og Gibson Epiphone FT 79 kassegitar. I 1965 kjøpte han en Gibson Epiphone Casino, noe de andre medlemmene også gjorde etterpå. Han byttet også til Rickenbacker 4001S bass, som han brukte ut karrieren i The Beatles. Harrison varierte mellom forskjellige Gretsch-gitarer til Rickenbacker 360, Gibson SG og til slutt Gibson Epiphone Casino og til dels Fender Stratocaster mot slutten av Beatles-perioden. Lennon brukte stort sett Rickenbacker 325, men fra 1966 av og resten av karrieren var Epiphone Casino hovedmerket. Starr brukte konsekvent Ludwig etter at bandet slo gjennom, og holdt seg stort sett til Zildjian cymbaler. Da Starr i april 1963 trengte et nytt trommesett, ble det gjort en avtale mellom Epstein og butikkens innehaver Ivor Arbiter at Starr skulle bytte inn det gamle trommesettet med et nytt og logoen til Ludwig skulle stå på som reklame. Epstein insisterte på at Beatles' navn også skulle stå på stortrommen, og Arbiter designet raskt det som skulle bli Beatles logo, med stor B og senket T.
=== Tidligere medlemmer ===
Nedenfor nevnes medlemmer i perioden etter at bandet skiftet navn til «The Beatles». Medlemmer av The Quarrymen er ikke inkludert. Studiomusikere som Andy White er sløyfet, og Eric Clapton og Billy Preston, som bidro i enkeltsanger, er heller ikke tatt med.
Stuart Sutcliffe – bass, vokal (1959–1960)
Tommy Moore – trommer (1960)
Johnny Hutchinson - trommer (1960, 1962)
Cliff Roberts - trommer (mai 1960)
Pete Best – trommer, vokal (1960–1962)
Chas Newby – bass (1960–1961)
Norman Chapman – trommer (1960)
Jimmie Nicol – trommer (1964)Hutchinson og Roberts stilte opp på enkeltoppdrag da The Beatles' trommeslager Tommy Moore kom for sent. Norman Chapman fikk en jobb i hæren etter tre konserter, og takket derfor nei til videre deltakelse. En hittil uidentifisert person omtalt som «Ronnie» deltok på bandets første konsert uten Moore da Lennon spurte om noen kunne spille trommer. Ettersom Ronnie var gjengleder og fysisk stor, torde ingen å si nei, men det ble med en kort opptreden.
== Historie ==
Den historiske gjennomgangen vil fokusere på fire hoveddeler: Tiden frem til 1960, da bandet tok form; 1960–1963, tiden da bandet var på grensen til nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd; 1963–1967, fra Beatlemania og frem til Brian Epsteins død og til sist 1967–1970, bandet går mot oppløsning.
Den historiske gjennomgangen vil også fokusere på de britiske utgivelsene, ettersom det var disse The Beatles forholdt seg til. De amerikanske albumene vil kun bli nevnt unntaksvis.
=== 1956–1960: Fra Quarrymen til The Beatles ===
John Lennon øvde litt på gitar, men begynte først å spille i band etter at han hørte Lonnie Donegan si at «alt man trenger er tre akkorder og noe å slå på». Han startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, som er oppkalt etter Quarry Bank High School der han var elev.
Paul McCartney så the Quarrymen spille under en landsbyfestival ved St. Peter's Church i Woolton den 6. juli 1957. McCartney syntes at bandet spilte bra og at Lennon, som var den eneste som han opplevde som skilte seg ut, var en god hovedvokalist. I pausen mellom de to showene, imponerte Paul John med å kunne stemme en gitar med gitarstemmingsarrangement. Lennon hadde brukt banjogrep og banjostemmingsarrangment på gitaren. I tillegg spilte Paul «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.Etter to ukers drøfting, ble McCartney invitert med i bandet av Lennon. McCartney viste seg å være en perfeksjonist der Lennon var en bohem. Den 6. februar 1958 tok McCartney med seg den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison. På tross av skepsis fra Lennon, ettersom Harrison ikke hadde fylt 15 ennå, ble Harrison med. På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var Lennon, McCartney og Harrison. Dermed hadde bandet tre faste gitarister og flere andre medlemmer som byttet.
Bandet forandret stil med denne nye sammensetningen og med et moteskift bort fra skiffle til rock. Dette ga dem noe økt status lokalt. The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Utviklingen er omtrent som følger:
The Quarrymen (- oktober 1959)
Johnny and the Moondogs (oktober 1959 - januar 1960)
The Beatals (januar - mai 1960, med Stuart Sutcliffe på bass)
The Nerk Twins (23. - 24. april 1960, bare John og Paul)
The Silver Beetles (mai - juni 1960)
The Silver Beatles (juli - august 1960)
The Beatles (august 1960-)I tillegg var Harrison med i andre band som i The Les Stewart Quartet i 1959 i perioder når Quarrymen manglet oppdrag. På denne tiden besto the Quarrymen stort sett Lennon og McCartney som komponerte sanger.Navnet «The Beatles» kom i det minste delvis fra Lennon. Han forklarte selv hvordan i første utgave av bladet Mersey Beat:
«Mange mennesker spør hva er Beatles? Hvorfor Beatles? Eh, Beatles, hvordan dukket navnet opp? Så nå skal vi fortelle deg. Det kom i en visjon - en mann dukket opp i en brennende pai og sa til dem 'Fra denne dagen er dere Beatles'. 'Takk, herr Mann, sa de, og takket ham.»En mer sannsynlig forklaring var at Sutcliffe foreslo et navn a la «The Crickets» (sirissene) etter backingbandet til Buddy Holly, og at de gikk via insektrelaterte navn før de endte på Beetles. De tok navnet «Beatals» tidlig i 1960. Brian Casser fra bandet Cass and The Cassanovas mente at navnet var klønete, og at de heler burde hete «Long John and the Silver Beetles» etter «Skatten på sjørøverøya». John mislikte «Long John»-referansen, men de beholdt The Silver Beetles, før enten John eller Sutcliffe foreslo «The Silver Beatles». Lennon avmystifiserte det senere med kommentaren: «Det er bare et navn, som «Sko». Vi kunne ha hett «The Shoes»».
=== 1960–1963: The Beatles slår an ===
I begynnelsen av perioden var The Beatles på ingen måte noe toppband. De store navnene var særlig Cass and the Cassanovas og Rory Storm and the Hurricanes. The Beatles hadde lite til sin fordel, og selv om de skrev egne låter, var de ikke av samme kvalitet som senere verker. McCartney forklarte at dette skyldtes at de lette etter sitt neste nye lydbilde.Rent instrumentelt slet de også. De hadde ingen fast trommeslager, og bassisten, Sutcliffe, var ikke på langt nær god nok. Da de til slutt fikk ordnet en trommespiller, fikk The Beatles erfare tøft program og høye krav til å skape liv og show i Hamburg. Konsertene hjalp sterkt både på sceneopptreden og på deres musikalske utvikling. Da de kom tilbake, ble de langt mer populære, og de vant en kåring av det mest populære bandet i Liverpool i tidsskrifet Mersey Beat.Bandet ble også mer profesjonalisert etter at å ha møtt Brian Epstein. Han startet å utvikle dem ved å forandre stilen deres fra et økende populært lokalt band til et band med nasjonal appell. Epstein lette etter muligheter til å prøvespille for å få kontrakt, noe de til slutt oppnådde. Mot slutten av perioden var også bandets endelige oppsetning klar.
==== Første tur til Hamburg ====
I mai 1960 ble de involvert med Allan Williams, som fungerte som et sted mellom manager og booking-agent. Williams hadde lyktes i å sende flere band til klubbeier Bruno Koschmider i Hamburg i Vest-Tyskland, med stor suksess. Særlig var Tony Sheridan og Derek and The Seniors populære. Koschmider ba om flere band, men Williams hadde vanskeligheter med å finne band som ikke var opptatt og som ikke hadde noe imot å dra utenlands. Han så ikke på The Beatles som den viktigste gruppen i stallen, men de var i ferd med å bli de eneste. Vokalisten i Derry and The Seniors protesterte at en så dårlig gruppe som The Beatles ville ødelegge for den gode flyten engelske band hadde i Hamburg. Williams ignorerte protesten, og skaffet The Beatles faste spillejobber hver kveld hos Koschmider.
De fire medlemmene fikk bli med, McCartney etter familiediplomati, Harrison med støtte, Lennon etter å ha valgt bort kunstskolen og Sutcliffe gjennom samtaler med skolen. De fikk beskjed om at det var krav om å ha med en trommeslager. The Beatles hadde hatt en eldre trommeslager i Tommy Moore, men etter en mislykket Skottland-turné der Moore mistet tennene, og etter gjentatte verbale angrep fra Lennon, sluttet han. The Beatles var ikke en ettertraktet gruppe, og det var ikke lett å få tak i trommeslagere. Den 6. august ble deres spilleoppdrag kansellert, og de endte på Casbah, en lokal klubb som moren til Pete Best eide. Best spilte trommer i sin gruppe, The Blackjacks, men gruppen var i oppløsning. Ettersom the Beatles trengte en trommeslager, og ettersom folk med egne trommesett var vanskelige å få tak i, fikk Best tilbudet. Pete Best ble med den 12. august 1960.The Beatles kom til Hamburg den 17. august 1960, og spilte i 48 dager på Indra Club fra 17. august til 3. oktober. På grunn av klager, i hovedsak fra damen som bodde over Indra Club, ble bandet flyttet til Kaiserkeller. Lennon omtalte turen til Hamburg som avgjørende fordi de måtte utvikle seg på egen hånd for å holde interessen. Konkurransen om kundene var stor; med andre band, strippebarer og andre former for underholdning, så man hadde svært kort tid på å få publikummere. Koschmider og flere andre kommenterte hele tiden «Mach Schau», lag moro/show. Ett av påfunnene til Lennon var å stille opp i bare underbukse og med et toalettsete rundt hodet, et annet å rope «Heil Hitler» til publikum. Også McCartney kunne komme med kommentarer. Ettersom publikum enten besto av tyskere som ikke forsto engelsk eller amerikanere som jublet, fikk The Beatles svært godt betalt for disse kommentarene. For å holde seg våkne gjennom settene i den harde timeplanen, som også involverte soving på en kino i nærheten, ble The Beatles introdusert til sentralstimulerende midler. Bandet, minus Best, gikk på noen piller opprinnelig beregnet som slankepiller, preludin, kalt «prellies» i miljøet. Nettopp The Beatles' tendens til å skape show gjorde at de etter hvert fikk et stort publikum, særlig etter at de flyttet til Kaiserkeller .I tillegg var Hamburg et betydelig arnested for Beatles' musikalske påvirkning og utvikling, da de ble introdusert til mange nye typer musikk som de inkluderte i sine show. Resultatet ble at de gjorde et så stort inntrykk at mange mennesker kom tilbake og hørte på dem flere ganger. Sheridan omtalte The Beatles som «ganske dårlige, men de hadde potensialet, og det var ganske åpenbart».Oppholdet fikk også en annen betydning, da i den estetiske utformingen av bandet. I Hamburg var det lett å få tak i lær, og bandet kjøpte lærjakker og lærbukser. I tillegg kom den unge kunstneren Klaus Voormann innom dem. Etter mye frem og tilbake fikk han med seg venninne og ekskjæreste Astrid Kirchherr, en kunstfotograf. De ble godt kjent med bandet, og Kirchherr utviklet raskt varme følelser for Sutcliffe. Hun var også med på å introdusere hårsveisen som var populær blant eksistensialistiske studenter i området, som etter hvert ble the Beatles' kjennetegn. Hårsveisen ble først prøvd på Sutcliffe, så Harrison. McCartney og Lennon fikk hårsveisen på en inpromptu tur til Paris der de møtte Jürgen Vollmer, en venn av Kirchherr og Voormann som lot seg overbevise om at de også skulle få Beatles-sveisen. Best var den eneste som beholdt rock'n'roll-stilen, ifølge Kirchherr fordi håret hans var for krøllete for at det ville fungert. Med Kirchherr som fotograf lyktes det også the Beatles å få gode bilder til publisitetsstunt.Kontrakten med Koschmider gikk ut 16. oktober, men de fikk fornyet den til 31. desember. Den fastsatte imidlertid at de ikke skulle spille eller gjøre avtaler om å spille andre steder. På tross av dette, ordnet The Beatles en egen avtale med den konkurrerende Top Ten Club. Koschmider fant ut dette, og ble rasende. Han avsluttet kontrakten fra og med 1. desember. Muligens på grunn av Koschmiders innvirkning, kom politiet på Kaiserkeller for å undersøke en klage på brannstiftelse. De oppdaget at Harrison var for ung til å spille der, og at bandet dessuten ikke hadde arbeidstillatelse. Den 21. november ble Harrison sendt hjem. McCartney og Best ble ni dager senere sendt hjem etter at brannstiftelsessaken ble fulgt opp, da det var McCartney som ved en feiltakelse satte fyr på noe tøystykke (eller en kondom i noen varianter). selv om politiet var enige i at dette ikke var en sak i seg selv, ble McCartney og Best kastet ut.. Best måtte dra uten trommesettet.
==== Andre Hamburg-tur ====
Lennon ble til 10. desember, mens Sutcliffe ble i Hamburg sammen med Kirchherr. Sutcliffe kom tilbake i en kort periode i januar, men dro ned igjen i mars, der han forberedte bandets andre Hamburg-periode ved å jobbe seg gjennom papirarbeid med Kirchherr. Sutcliffe var aldri noen musikalsk dyktig spiller, og særlig McCartney lot seg irritere av dette. Da Sutcliffe uansett var mer opptatt av kunst enn av musikk, gled han ut av bandet tidlig i 1961.The Beatles dro over til Hamburg igjen i april 1961, nå med McCartney på bass. Hans nye bass hadde et noe fiolinaktig utseende, og ble kalt «fiolinbass». De spilte nå på Top Ten Club i nittito netter fra 1. april til 1. juli. Gruppen hadde jobbet mye med Tony Sheridan under dette og det forrige oppholdet, og Sheridan hadde hjulpet George på gitar. Mot slutten av oppholdet ble bandet tilbudt stt første offisielle opptak, som «The Beat Brothers» i et backingband til Sheridan. Av dette kom singelen «My Bonnie», som solgte i stort opplag i Tyskland. The Beatles fikk også tatt opp enkelte sanger uten Sheridan, blant annet jazz-standarden «Ain't She Sweet».
==== Brian Epstein og Ringo Starr: Bandet profesjonaliseres ====
Tilbake i Liverpool spilte The Beatles flere steder, men stadig oftere i Cavern Club. På det daværende tidspunkt var forholdet mellom The Beatles og Allan Williams svært kjølig som resultat av at the Beatles hadde ordnet egne spillejobber og ikke ga noen penger til Williams.Den 9. november 1961 møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Hvordan Epstein ble kjent med bandet er noe uklart. Epstein skal ha fortalt at etterspørselen etter singelen «My Bonnie» gjorde at han hørte på den, og likte backingbandet, om enn han kunne styre seg for Sheridan. Det er også mulig at han hadde plukket opp navnet, som ofte dukket opp i bladet Mersey Beat, inkludert referanser til «My Bonnie». Epstein var en ivrig innkjøper av Mersey Beat, og han averterte ofte der. Bill Harry, redaktøren for Mersey Beat, mente at Epstein møtte ham og snakket om The Beatles allerede i juli 1961. Epstein overbeviste uansett seg selv om at han kunne være manager for dem. Den 10. desember tok han kontakt, og det ble avgjort at han skulle ha en femårskontrakt som manager.Epstein fikk også jobbet The Beatles ut av fokuset på Liverpool og Hamburg ved å forlange at de skiftet klesstil, kuttet ut obskøne vitser og kommentarer på scenen, sluttet å spise på scenen, hadde et forberedt materiale og ikke øvde på sanger mens de fremførte, og at de møtte opp tidsnok til sett. Slik var Epstein ansvarlig for profesjonaliseringen av The Beatles. Enda Lennon ikke likte forandringen, passet den McCartney, som mente at lærdraktene begynte å bli gammeldagse og at folk lo av dem.
Epstein skaffet bandet raskt prøvespilling for Decca Records etter at deres assisterende lydprodusent hadde fått et positivt inntrykk på The Cavern. The Beatles prøvespilte for dem 1. januar 1962, ifølge Pete Best forsinkede og bakfulle etter å ha feiret nyttårsaften dagen før. Ifølge Tony Barrow, The Beatles' presseansvarlig fra 1962 til 1968, hadde Epstein nektet dem å spille de store rockelåtene fra The Cavern, og heller mente at de måtte holde seg til «mer sofistikert materiale». Resultatet ble at The Beatles' prøvespill var godt under pari, og de fremsto dårligere enn de pleide. Agenten Dick Rowe takket nei, og forklarte rett ut at «For å være ærlig, herr Epstein, vi liker ikke lyden til guttene dine. Grupper med gitarister er på vei ut. Du har en bra plateforretning i Liverpool. Hold deg til det.». Decca valgte heller å satse på Brian Poole and The Tremeloes som holdt til i Dagenham, en forstad til London. På det daværende tidspunkt var det sterke fordommer mot Liverpool, som opplevdes som svært provinsiell. Demotapen fra Decca ble sendt rundt til andre plateselskap som også takket nei. Senere ble innspillingen gitt ut på diverse bootleg-album, før den ble gitt ut lovlig som The Complete Silver Beatles i 1982.
I april 1962 dro The Beatles tilbake til Hamburg, nå for tredje gang. De fikk vite kort tid etter at de gikk av flyet fra Kirchherr at Sutcliffe døde av det man antar var hjerneblødning. The Beatles gjennomførte konserter på Star Club denne gangen, ut mai 1962. The Beatles hadde møtt Richard Starkey gjentatte ganger under sine opphold i Hamburg, og de kom godt overens mens han spilte for Rory Storm and the Hurricanes. Storm hadde krevd stadig mer salgbare og kommersielle navn, og Starkey, som het Richie under deler av oppholdet, fikk mot slutten av perioden scenenavnet Rings, og så «Ringo Starr». Ringo stilte opp 5. februar 1962 da han hadde fri fra bandet og Best var syk. Imidlertid spilte Ringo fortsatt for Rory Storm and the Hurricanes frem til midten av 1962.
==== George Martin: Lydbildet kommer på plass ====
Etter noe opptreden på radio og en tur til London, fikk Epstein ordnet prøvespilling med George Martin og Parlophone, et platemerke under EMI. Martin satte datoen til den 6. juni. The Beatles fikk kontrakt 18. juni, enda det er tegn på at kontrakten forelå tidligere, kanskje så tidlig som i mai. Martin likte det han hørte, men mente at Best ikke holdt nivået. De kunne bruke ham på konserter, men under opptak måtte de bruke en studiomusiker. Det ble avgjort at Best fikk sparken, og Epstein fikk den vanskelige jobben med å fortelle ham det, noe Lennon senere har omtalt som feigt. Ringo var førstevalget til å ta over, enda han hadde blitt med i Rory Storm & The Hurricanes igjen. Etter en prat med Lennon, ble han med i The Beatles.«Love Me Do» var en av sangene George Martin hadde lagt merke til fra prøvespillingen, og det ble avtalt at det var denne som skulle spilles inn. Sangen var egentlig skrevet i 1958 av McCartney, men ble fullført med hjelp av Lennon før opptaket. Opprinnelig var det en sang Lennon sang, men da Martin la på munnspill, ble Lennon gitt oppgaven å spille munnspill, og da måtte McCartney synge. Opprinnelig ville Martin heller at The Beatles skulle synge «How do you do it», men bandmedlemmene likte den ikke, og gjennomførte en lite engasjert fremføring før de overbeviste Martin om at sangen var helt feil for dem og deres image. Sangen ble gitt til Gerry & The Pacemakers, som fikk en nummer 1-hit med sangen.Martin var heller ikke voldsomt begeistret for Starr på trommer, og «Love Me Do» ble spilt inn både som single, med Ringo på trommer, og som albumversjon med Andy White på trommer og Ringo på tamburin. Singelen, med Starr, ble utgitt 4. oktober 1962. Den klatret til 17.-plass i Storbritannia, visstnok kjøpte Epstein inn 10 000 kopier av singelen. Andy Whites versjon ble sluppet i USA i 1964.The Beatles' andre single var «Please Please Me», en sang skrevet av Lennon med hensikt å høres ut som Roy Orbison. Martin likte sangen, men mislikte denne fremstillingen, og ba om at de satte opp tempoet og sang i tett harmoni. Etter forslag fra Lennon ble også munnspill lagt på, og de brukte Starr som trommeslager. Singelen slik den kom ut ble tatt opp 26. november 1962. Den ble gitt ut 17. januar 1963. «Please Please Me» nådde førsteplass på enkelte hitlister og andreplass på den hitlisten som talte mest i Storbritannia. Uansett var The Beatles i ferd med å bli et nasjonalt fenomen.
I begynnelsen av november dro The Beatles for siste gang til Hamburg for å fullføre kontrakten de hadde. Det ble et delt opphold der de dro tilbake til England blant annet for å ta opp «Please Please Me» i de siste to ukene av november. De kom tilbake igjen til Hamburg i de to siste ukene i desember. Deres siste konsert var den 31. desember. Opptak fra dette oppholdet ble utgitt i 1977.
=== 1963–1967: Beatlemania og kunstnerisk fremgang ===
I og med deres første toppsingle var mye av grunnarbeidet gjort. The Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «Merseybeat» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles. The Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelsen tok på, og de kuttet ut konserter.
Den ekstreme utviklingen fra begynnelsen til slutten av denne perioden kan beskrives ved at den begynte da The Beatles dro hjem fra deres aller siste opptreden i Hamburg, og ble avsluttet med at de stilte opp for BBC på et internasjonalt TV-show som ble vist til 350 millioner mennesker.
==== Debutåret på LP: Please Please Me og With The Beatles ====
The Beatles ga raskt ut sitt første album, Please Please Me, den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag. Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «Twist and Shout», en sang som nær ødela stemmebåndet til Lennon. De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid. Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.Den neste hiten de ga ut var «From Me To You», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med Helen Shapiro i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits. Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love Me Do og Please Please Me, hadde denne altså «You». Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «She Loves You», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.
Det var vanlig praksis i nittensekstiårene å ikke å gi ut en låt på album om den allerede var utgitt som single, og derfor ble The Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene. Det var heller ingen låter fra andrealbumet With The Beatles som ble gitt ut som single i ettertid. Albumet besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt). Det inneholdt også den første Harrison-låten i «Don't Bother Me». Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten, der den erstattet Please Please Me. Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «Money (That's What I Want)», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout». Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, og utgitt den 22. november 1963.
Oktober var en travel tid for The Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til Sverige for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.
==== Begynnende Beatlemania ====
Rett etter at albumet ble gitt ut, fulgte The Beatles opp med nok en stor hit i «I Want to Hold Your Hand». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million. Den nådde ikke førsteplassen i første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer én.Konsertene hadde blitt så populære og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysteriske at begrepet «Beatlemania» ble lansert i oktober 1963. Den 4. november hadde manien nådd nye høyder da de opptrådte på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for The Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene» som innledning til «Twist and Shout».Dette var i tråd med The Beatles', og særlig Lennons, humor, svært inspirert av The Goon Show. I tillegg var de alle del av den skarpe humoren fra Liverpool, ofte i form av duell om hvem som har den skarpeste tungen. The Beatles brukte denne absurde og utfordrende humoren i intervjuer. De ble fort et uforutsigbart og forfriskende element for pressen, som var vant til å intervjue både britiske og amerikanske artister som i sammenhengen fremsto som kjedelige. Det er også blitt foreslått at denne humoren var The Beatles måte å takle repetitive spørsmål fra journalister og å skape et samhold som holdt verden på avstand.
==== Beatles og USA: Fra ignorerte til superstjerner ====
I september 1963 dro Harrison på besøk til sin søster Lou sør i Illinois i USA. Han var totalt ukjent der, og da søsteren bestemte seg for å drive promotering for The Beatles, måtte hun jobbe en god del bare for å få tak i en single. Nord-Amerika hadde vært uutforsket for The Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke utgitt der. Da først albumene kom, var det forskjellige utgaver i Canada og USA. I USA var det spesielt forvirrende ettersom Please Please Me-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme ved ikke å gi ut singler på plater. Dermed ble det forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1966. I Canada var de tidligere ute med å gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene (se også plateutgivelser for oversikt).
Den 6. desember 1963 ble albumet Beatlemania! With The Beatles sluppet i Canada med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk omslag som det engelske albumet With The Beatles. I USA gikk det noe tregere. EMI tilbød the Beatles blant flere artister til sitt amerikanske datterselskap Capitol, som takket nei. Dermed ble Vee-Jay Records kontaktet etter at de hadde gitt ut flere hits i det siste. Vee-Jay hadde i utgangspunktet større fokus på jazz, soul og gospel, men hadde i det siste begynt å ta imot popmusikk som Frankie Valli and The Four Seasons. Vee-Jay utsatte selve albumet etter managementproblemer og kansellering av kontrakter. De ga ut «Please Please Me» som single (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å gi den ut den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler. Etter hvert ga Capitol Records seg og ga ut singelen to uker før planen.Vee-Jay hadde fortsatt rettighetene til albumet Please Please Me, og i kjølvannet av den voksende populariteten til the Beatles, fikk Vee-Jay hastverk med å komme med albumet i USA. Ettersom tittellåten allerede var gitt ut som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «Introducing... The Beatles». De rakk å gi ut platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut Meet the Beatles!. Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens Introducing... The Beatles kom på plassen bak. Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.I tillegg til at The Beatles var blitt oppdaget av amerikanske fans, hadde også ungdomsbladene og etter hvert også media generelt fått med seg The Beatles, og i opptakten til bandets tur i USA ble det trykket stadig flere saker om dem.
Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av Billboard Hot 100. The Beatles var i Paris da de fikk nyheten, som ble behørig feiret. Seks dager senere forlot The Beatles Storbritannia og landet på John F. Kennedy internasjonale lufthavn til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar. De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på Ed Sullivans show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 31. oktober året før. Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.Selve showet satte rekorder, og det var nær umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter flere uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen». Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på, så på Ed Sullivan Show. Dermed var The Beatles enda større enn Elvis Presley som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro The Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.
==== A Hard Day's Night og Beatles for Sale ====
Tilbake i Storbritannia startet The Beatles sin første spillefilm: A Hard Day's Night den 2. mars. Filmen, regissert av Richard Lester, var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i The Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som syntes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han ble bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starr fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet) ble filmen en øyeblikkelig suksess. Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne bandet med Brødrene Marx, noe Lennon tok avstand fra.A Hard Day's Night hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med uinteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans. I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av The Beatles og folkene rundt. Ett av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg. I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).
Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964. Filmen hadde premiere 6. juli 1964 i Storbritannia og 11. august 1964 i USA. The Beatles skrev sanger til filmen og jobbet med resten av albumet A Hard Day's Night omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «I'll Cry Instead» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sine respektive markeder kort etter at de ble utgitt i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, og den hadde gått med overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA. I sluttfasen av miksingen til albumet dro The Beatles på turné til Danmark, Nederland, Hongkong og Australia.Noen av sangene fra filmen var allerede utgitt, blant dem «Can't Buy Me Love», den første singelen som også ble gitt ut på album siden The Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte. Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler - en rekord aldri før oppnådd eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «A Hard Day's Night». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, Long Tall Sally, med tittelsporet, to andre covere og «I Call Your Name». Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet Billy J. Kramer and The Dakotas.
På grunn av et svært tett tidsskjema, ble Beatles for Sale spilt inn i syv dager spredt innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere. Under oppholdet i USA, møtte The Beatles Bob Dylan den 28. august. Han introduserte dem til cannabis etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide, I can't hide, I can't hide»).Rett før Beatles for Sale ble gitt ut, ga The Beatles ut enda en single som ikke dukket opp på et album; «I Feel Fine» med «She's a Woman» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «Eight Days a Week» utgitt som single tidlig året etter, og også den gikk til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.
==== Help!: Lettbent film og avansement på album ====
Dette året ble i stor grad en kopi av 1964 med store konserter i USA, to album og en film. Det var likevel markante forskjeller. Borte var albumene med nesten halvparten coverlåter. De to albumene som kom viste også en utvikling vekk fra standard kjærlighetssanger, med Lennon som mer introvert og Harrison i utvikling som låtskriver. Særlig representerte årets andre album, Rubber Soul, en tydelig stilendring for bandet, med nye instrumenter, toneganger og temaer. Filminnspillingen ble den rake motsetningen, og enda filmen Help! ble en publikumssuksess, var den langt fra like gjennomført som førstefilmen.
Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Imidlertid var året så fullt av turneer at det ifølge Hunter Davis betød at de ikke hadde noe liv. Innimellom turnering, filming og opptak, rakk bandet å få med seg at de fikk en utmerkelse av dronningen.
I februar begynte de innspillingen av både filmen og albumet Help!. Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort ifra folkevisa «Maggie Mae» på Let It Be), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det McCartney-sangen «Yesterday» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.«Yesterday» ble ikke utgitt som single i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som single. Før den hadde først «Ticket to Ride» og så tittelsporet nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra Beatles For Sale med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («You've Got to Hide Your Love Away») til country («I've Just Seen a Face») til rå rock («You're Going to Lose That Girl»). Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.Selve filmen ble svært forskjellig fra forgjengeren i det at verken The Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt. Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder mariuhana.Etter premieren var det igjen konserter, og det var særlig konserten på Shea Stadium den 15. august som skilte seg ut. Det var første gang et band spilte på et stadion, og med 55 600 fans var dette en klar rekord. I tillegg fikk de vite at de hadde kommet med på listen over utnevnelser til Member of the Most Excellent Order of the British Empire den 12. juni. Statsminister Harold Wilson sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som statsminister. The Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.
==== Rubber Soul: Brudd med fortiden ====
Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset The Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var stor utfordring både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «Nowhere Man» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenbar referanse til kjærlighet. Det var i stor grad Lennon som viste utvikling på dette albumet. Albumet var også inspirert av både Dylan og The Byrds, og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektive. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som for det meste ble spilt inn over en lang periode i stedet for når det ble tid til oversTidlig i opptakene, den 26. oktober, ble bandet kalt til Buckingham Palace for å motta sine ordenstegn som medlemmer av Order of the British Empire (MBE) av Elisabeth II. The Beatles arrangerte der etter en pressekonferanse ved Saville Theatre. Lennon påsto senere at medlemmene hadde røykt marihuana før de mottok ordenen, men Harrison og delvis Starr benektet dette. Flere tidligere mottakere av ordenen protesterte mot utmerkelsen ved å sende tilbake sine ordenstegn.Albumet fikk navnet Rubber Soul som et ordspill på uttrykket «plastic soul», som sorte musikere beskrev hvite engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså «gummisåle». Rubber Soul hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «Day Tripper»/«We Can Work It Out» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.
==== Revolver: Popmusikken forandres ====
The Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn året før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av The Beatles og journalist i Evening Standard, får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen. I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at The Beatles nå var mer populære enn Jesus. Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», møtte den svært dyktige sitarspilleren Ravi Shankar på fest. Siden dro de to til India og California i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.I april gikk de i studio igjen. Singelen «Paperback Writer»/«Rain» med den førstnevnte som A-side ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.I tillegg begynte The Beatles opptaket av Revolver. Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig McCartney som kom til sin rett. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg både musikalsk og lyrisk. Albumet begynner med Harrisons rockelåt «Taxman», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt). Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til «Taxman« hadde han også den sterkt indiskinpirerte «Love You To» og mer tilgjengelige rockeballaden «I Want to Tell You» om at han ikke lykkes å få sagt det han ønsker å si.
Lennons bidrag, «She Said She Said» (om et dårlig møte han hadde med Peter Fonda), «I'm Only Sleeping» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «And Your Bird Can Sing» (muligens et motangrep på Frank Sinatra eller kritikk av The Rolling Stones fordi de kopierte The Beatles), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen, som Doctor Robert, en kommentar på en lege som har en vidundermedisin og «Tomorrow Never Knows» inspirert av Timothy Learys bok «The Psychedelic Experience» og inntak av LSD. Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».
Imidlertid er det McCartney som dominerer albumet. «Eleanor Rigby» var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet. I tillegg var den barokkinspirerte «For No One», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste. Pauls ballade «Here, There and Everywhere» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles. «Good Day Sunshine», inspirert av The Lovin' Spoonful, er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgoodsang og «Got to Get You into My Life» er en soulfull Motown-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere. Til slutt kan nevnes barnesangen «Yellow Submarine» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.Albumet ble gitt ut i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var utgitt på Yesterday and Today tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien. Coveret på albumet, laget av Klaus Voorman, vant en Grammy.
==== Kontroverser førte til konsertstopp ====
Sommeren 1966 ble en tid med kontroverser og ubehagelige situasjoner for The Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynnelsen av juli. Først gikk det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse. Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med Imelda Marcos på Filippinene, og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet. Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale høye skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.
Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og Spania ble bandet boikottet fra statlig hold. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter. Ku Klux Klan brente også Beatles-dukker. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen. Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i Texas seg samme dag for å arrangere et bålbrann den 13. august. Dagen etter ble radiostasjonen truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten gammel.Turneen i USA ble av flere årsaker ubehagelig. Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedværelse i studio, det faktum at fans hylte så mye at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende til at The Beatles bestemte seg for at deres konsert i Candlestick Park i San Francisco ble deres siste. Ifølge Lennon sang de ikke engang på Candlestick Park, ettersom ingen hørte dem uansett.
==== Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - musikk blir kunst ====
Fri fra turneringslivet tok The Beatles' medlemmer tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som var blitt populært med lette popsanger. McCartney var klart inspirert av The Beach Boys' album «Pet Sounds». Det er også tegn på at han var inspirert av The Kinks. For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet. Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, dette delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.Opprinnelig skulle også «Strawberry Fields Forever» (skrevet av Lennon) og «Penny Lane» (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil» Singelen ble den første siden «Love Me Do» som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass av Engelbert Humperdinck. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA. Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer splittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et konseptalbum, ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens liverpudlisk, bakgrunn. Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «Being for the Benefit of Mr. Kite!» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «Lucy in the Sky with Diamonds», en sang inspirert av sønnen Julian Lennons tegning da Julian gikk i barnehage. Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to, især sistnevnte, skapte, var med på å skape teorier om at de handlet om ulovlig rusmiddelbruk. Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, «Good Morning Good Morning» er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv basert på en TV-serie og en reklame for en frokostblanding.McCartney bidro med tittelsporet, «Fixing a Hole», «Getting Better», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig i 1960-årene) og «Lovely Rita». Låtene varierte stort i stil og instrumentering. Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona. «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare fremtidsutsikter.Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger de samarbeidet godt på her. Dette gjelder i sær «A Day in the Life», regnet av mange som albumets beste, og «With a Little Help from My Friends», en klassiker, særlig i Joe Cockers versjon.
Harrison var den i bandet som var minst fornøyd med albumet. Mentalt var han i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her. Hans eneste bidrag, «Within You Without You» er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene. Sangen regnes ikke blant hans beste. Starr var mer optimistisk, enda han innrømmet at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk. Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og Sgt. Pepper var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock. Som Revolver, er også Sgt. Pepper på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene. Selv plateomslaget, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene (Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe med flere) var nytenkende. Den ellers sterkt kreative britiske musikkscenen «..stoppet helt. Man hørte ikke bare på singlene, man hørte på albumet», oppsummerte Tony Calder, The Beatles' første presseansvarlig.En måned etter at albumet ble gitt ut, kom neste single fra bandet, Lennons «All You Need is Love», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «Baby, You're a Rich Man» som B-side, gikk rett til topps, som første single etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.Den kulturelle oppvåkningen både Beatlemania og Beatles' kunstneriske utvikling hadde, viste seg også i fremvoksningen av Liverpool-poetene. Disse fokuserte særlig på beat-poesi, men også i band, ofte med et komisk tilsnitt, som Liverpool Scene og The Scaffold, sistnevnte med McCartneys bror Michael under navnet Mike McGear. De komiske og kunstneriske bandene fikk også frem London-bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band, som samarbeidet med The Beatles i deres neste film.
==== Brian Epsteins død. Møte med Maharishi Mahesh Yogi ====
Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet. Epstein, som allerede slet med gambling og rusmiddelbruk, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis et uhell, 27. august 1967. Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og mye av The Beatles suksess skyldtes ham.Da Epstein døde, var Beatles i Bangor i Wales for å høre på den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starr, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om transcendental meditasjon. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe The Beatles takket høflig nei til. Likevel var oppholdet en suksess for begger parter.
Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi. Likevel var det klart at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene. Senere kommentarer fra medlemmene viser at de var sjokkerte og i vantro etter å ha mistet en veldig god venn. I ettertid oppsummerte Lennon reaksjonen med at han var redd, og irritert over Maharishi Yogis fokus på å være lykkelige. Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Ettersom Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.
=== 1967-1970: Slutten på bandet ===
The Beatles hadde sluttet å turnere, og fikk dermed mer tid til overs. Allerede fra 1966 av begynte de enkelte medlemmene å gjennomføre egne prosjekter mens de fortsatt var medlemmer av The Beatles. Dette fortsatte utover resten av tiden til bandet.
Bandet hadde også vært gjenstand for politisk spill, delvis fra Harold Wilson, men også hans etterkommere. Da The Beatles i september 1967 vurderte å kjøpe en gresk øy, ga det britiske finansdepartementet bandet dispensasjon fra restriksjonene på å ta penger ut av landet. Dette ble forsvart med at The Beatles genererte mange penger på salg. Også den greske regjeringen utnyttet The Beatles i propagandaøyemed.The Beatles hadde brukt LSD en god del, men uttalte den 26. august 1967 at de var ferdige med det. Den offisielle grunnen var at de ville bruke læren til Maharishi Mahesh Yogi og meditasjon for å oppnå en rusmiddelfri euforisk opplevelse. For Lennon handlet det også om ettervirkningene etter stort inntak av LSD. For Lennon var avbrekket kort, og i 1968 begynte han i stedet på heroin.De valgte å ikke utnevne en ny manager etter Epstein, men tok seg av sin karriere på egen hånd. Dette medførte ulønnsomme investeringer og ble en belastning for dem. Belastningen ble ikke mindre da de i 1969 ville skaffe seg en ny manager, uten å bli enige om hvem. Heller ikke samarbeidet med Maharishi Yogi endte godt. Det musikalske var like eksperimentelt som før, og til tider ble svært gode produkter laget, men bandet gikk på sin første fiasko med filmen Magical Mystery Tour. I tillegg kom flere musikalske eksperimenter med vekslende hell. Dette gjaldt særlig på periodens to første album som var med på å skape uenigheter som til slutt ble medvirkende til bruddet. Ettersom The Beatles den 27. januar 1967 hadde inngått en niårskontrakt med EMI, er det lite som peker på at de hadde ønsker om å gå hvert til sitt før perioden begynte. Imidlertid begynte splittelsen å merkes allerede under innspillingen av The Beatles i 1968, og deres faste lydtekniker Geoff Emerick gikk i protest mot den svært dårlige stemningen.
==== Magical Mystery Tour: Fiasko og suksess ====
Etter Sgt. Pepper hadde Beatles startet på Magical Mystery Tour-EP-en og på et par andre sanger som skulle brukes som singler. Filmatiseringen begynte imidlertid ikke før i september, etter Epsteins død. Filmen besto av at medlemmene i The Beatles tok med seg flere skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om, blant annet en krangel mellom Starr og hans tante og McCartney i offisersuniform som hørte på meningsløst prat fra en annen offiser. Filmen ble avsluttet av at bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band spilte den lett absurde sangen «Death Cab For Cutie» under en striptease, og sangen ga navnet til bandet med samme navn Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som kjørte rundt i en buss malt i psykedeliske mønstre. Gitt gruppens profesjonalitet både i de to foregående filmene og i de mange albumene og singlene de hadde laget, er det et overraskende ustrukturert produkt. Den fargesprakende filmen ble vist på sort-hvitt på BBC 2. juledag, og handlingen var forvirrende, slik at filmen ble en fiasko. Senere ble det imidlertid en kulthit i USA.Imidlertid gikk EP-en, med sangene «Magical Mystery Tour», «Your Mother Should Know», «Blue Jay Way», «The Fool on the Hill», «Flying» og «I am the Walrus» og singelen «Hello, Goodbye» (med «I am the Walrus» som B-side) svært bra. De tok respektive 1.-plass (singelen) og 2.-plass (EP-en). «I am the Walrus» hadde et avansert lydbilde og en surrealistisk tekst som ble villig tolket, men det er tegn på at den betød relativt lite. Lennon ble selv svært skuffet da han fikk høre at «I am the Walrus» ble B-side. I USA var ikke EP et særlig brukt medium, så de la på singlen og de to foregående singlene («All You Need is Love», «Baby, You're a Rich Man», «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever») og gjorde den om til en LP. Denne gikk rett inn på 1.-plass.
==== Brudd med Mahareshi Yogi og fremveksten av Apple ====
I midten av februar 1968 dro først Lennon og Harrison og så Starr og McCartney til Rishikesh i India for å fortsette å lære under Maharishi Mahesh Yogi sammen med andre artister og noen skuespillere. Det gikk imidlertid ikke særlig bra for Starr. Han trakk seg etter ni dager, visstnok på grunn av diettproblemer og konas problemer med de mange insektene. McCartney ble ut mesteparten av mars før han dro hjem etter skepsis mot opplegget. Lennon og Harrison ble lenger. Lennon kommenterte samtidig at «Jeg er her for å finne ut hva min rolle blir. Jeg skulle like å vite hvor langt jeg kan komme. George ligger et hestehode foran» og noe senere at «Det var nemlig kappestrid i Maharishi-leiren: Hvem kom til å bli kosmisk først». Lennons utålmodige søken gjorde at han mente at Maharishi Yogi satt på en hemmelig livsvisdom som Lennon måtte prøve å oppdage.Det gikk rykter om at Yogi hadde vært svært seksuell aggressiv mot damene, og Lennon konfronterte ham. Ingenting ble innrømmet, men Lennon var overbevist om at Yogi var en bløffmaker og at det ikke var noen hemmelighet. Likevel tok bandet med seg meditasjon som et nyttig verktøy videre. Harrison kommenterte senere at han sterkt betvilte anklagene mot Maharishi Yogi, men at Lennon ville dra, og at dette var en like god unnskyldning som noen. Også McCartney valgte å tvile på anklagene, og i 1990-årene beklaget begge anklagene mot ham. Det ble uansett klart at under oppholdet ble alle ferdige med LSD, og de skrev veldig mange låter etter tidligere å ha hatt en idétørke.Mot slutten av 1967 åpnet Beatles også «Apple Boutique», en slags kles- og smykkedesignbutikk som tillot bytte og salg av varer. Butikken var dårlig styrt og gikk med store tap delvis på grunn av butikktyveri. Etter åtte måneder stengte Beatles butikken og ga bort det som var igjen.I april 1968 annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Firmaet hadde en rekke funksjoner, inkludert ansvaret for Apple Records og flere andre Beatles-relaterte funksjoner. I begynnelsen var det også på leting etter talent, og fikk svært god respons, enda det ikke ble noen kontrakt av det, og flesteparten av båndene de fikk inn ble ikke lyttet til.
==== Lady Madonna og Hey Jude ====
Singelen «Lady Madonna»/«The Inner Light» ble spilt inn tidlig i februar og utgitt i midten av måneden. Singelen gikk til topps i Storbritannia, mens den fikk fjerdeplass som høyest i USA. «Lady Madonna» var i hovedsak skrevet av McCartney, mens «The Inner Light» var Harrisons første sang som ble lansert på single. Førstnevnte var boogie-woogie og rock, mens den sistnevnte var sterkt indiskinspirert. Det var også Harrison siste sang med dominerende indiske instrumenter og dominerende indisk lydbilde, enda indisk musikk fortsatt hadde indirekte inspirasjon videre i karrieren.
The Beatles var tilbake i studio kort tid etter reisen til India. I mellomtiden hadde Lennon møtt Yoko Ono, og i mai 1968 hadde vennskapet utviklet seg til et forhold. Dette medførte at Lennon tok ut separasjon fra Cynthia Lennon, som han hadde vært gift med siden 1962 og vært i av-og-på-forhold med siden hun var nitten (hun var omtrent ett år eldre enn John). McCartney besøkte Cynthia og parets sønn Julian Lennon, og på veien komponerte han sangen som skulle bli «Hey Jude».Sangen handlet imidlertid ikke bare om Julian Lennon. John Lennon trodde sangen handlet om ham og Yoko eller om McCartney og hans vanskelige samarbeid, og likte den svært godt. McCartney forklarte at sangen handlet om McCartneys egne problemer i forhold, og Lennon forsto det dithen at den handlet om begges situasjon. Sangen ble gitt ut 26. august 1968 som Apple Records første single med «Revolution» som B-side. Sangen var en rockelåt med et oppgjør med metodene flere anti-krigs-protestanter benyttet seg av, som støtte av diktatorer og ødeleggelse. Singelen slo voldsomt an, og i USA ble den liggende på topp i ni uker, en personlig rekord for Beatles. I Storbritannia lå den på topp i tre uker, før den ble erstattet av «Those Were the Days» med Mary Hopkin, også den gitt ut av Apple, og produsert av McCartney.
I juni 1968 kom tegnefilmen «Yellow Submarine», en surrealistisk film som ble laget rundt bandets sanger og en tynn handling om at fantasilandet Pepperland ble invadert av The Blue Meanies. Beatles gjorde lite på denne filmen, og var bare med i et par sekunder mot slutten. Sangene de bidro med var i hovedsak spilt inn ett år tidligere.
==== The Beatles ====
Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het The Beatles, men som oftest ble kalt The White Album, var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, Sgt. Pepper og Magical Mystery Tour, var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner Richard Hamilton, som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».
Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter (The Beach Boys/Chuck Berry-flørten «Back in the USSR» og proto-heavy metal-låten «Helter Skelter»), hans skøyeraktige mock-country-sang «Rocky Raccoon», de sjarmerende balladene «Blackbird» (om rasemotsetninger i USA) og «I Will», music hall-låten Honey Pie og ska-flørten Ob-La-Di, Ob-La-Da. Lennon på sin side var svært personlig i «Julia» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen Dear Prudence den jakt-kritiske The Continuing Story of Bungalow Bill, begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter Glass Onion, blues-parodien Yer Blues, den svært avanserte rocke-medleyen Happiness Is A Warm Gun. Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «While My Guitar Gently Weeps» (i samarbeid med Eric Clapton), valseballaden «Long, Long, Long», den lett samfunnskritiske «Piggies» og rockelåten «Savoy Truffle». Starr debuterte som låtskriver med country/publåten «Don't Pass Me By».Albumet inneholdt også en del eksperimenter som skiller seg fra tradisjonelle spor. Dette inkluderte McCartneys korte spor «Wild Honey Pie» og «Why Don't We Do It in the Road» og Lennons lange «Revolution 9». På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, inkludering av låter som fremstår som uferdige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning. George Martin likte langt fra alle låtene, og mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter. Samtlige bandmedlemmer var uenige i dette forslaget, og dermed ble alle sporene inkludert. Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.Lennons valg av Yoko Ono som samboer fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude». Tidligere hadde verken venner eller koner sluppet til under innspillingene i studio, men Ono var svært til stede, og til dels satt på forsterkeren til McCartney. Hun hadde også meninger om innspillingene, noe som irriterte de andre medlemmene. Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdige med hverandre. Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av Sardinia på Peter Sellers' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans. Starr var ikke den første som gikk, lydprodusenten Geoff Emerick forlot prosjektet allerede tidlig, da han opplevde den anstrengte atmosfæren: «Jeg mistet interessen for the White Album fordi de bare kranglet med hverandre og bannet til hverandre. Kraftuttrykkene fløy virkelig.».Albumet ble gitt ut i november 1968, og ble en stor suksess. Kritikere har omtalt verket som et mer postmoderne verk der medlemmene låner fra forskjellige sjangre nettopp for å skape et fragementert verk i motsetning til for eksempel «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som var mer helhetlig.
==== Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter ====
Beatles planla et prosjekt som skulle bli en TV-konsert i desember 1968. Dette ble skrinlagt, men allerede 2. januar 1969 startet øvinger med opptak til nytt materiale. Da TV-konserten ikke ble noe av, satset The Beatles heller på filmopptak fra flere øvinger i Twickenham studios og til slutt en konsert på taket av Apple Studios. Ideen bak opptakene var å finne tilbake til sine røtter, og derfor ble navnet på opptakene og filmatiseringen «Get Back». Sangene som ble inkludert involverte mange av de låtene som senere ble gitt ut på Abbey Road og Let It Be. Den 30. januar spilte de en konsert på taket, men konserten varte bare i 42 minutter før den ble avbrutt av politiet. Beatles' medlemmer lot Martin og Glyn Johns klippe sammen melodien og Michael Lindsay-Hogg til å ta seg av videoopptakene, som raskt ble midlertidig skrinlagt. Imidlertid var det noe som kom ut av det, singelen «Get Back»/«Don't Let Me Down», den eneste singelen siden gjennombruddet som var kreditert sammen med en annen artist, da også Billy Preston deltok og ble nevnt for innsatsen.
Under opptakene var atmosfæren svært spent, og Harrison opplevde på hver sin måte både McCartney og Lennon som vanskelige å samarbeide med. Den 10. januar sluttet han i bandet. Etter forhandlinger den 15. januar ble han med igjen mot å få innfridd flere krav.Den 17. januar 1969 kom filmmusikken til Yellow Submarine, med musikk allerede innspilt av Beatles i 1967. Det var nok til fire uutgitte («All Together Now», «Only a Northern Song», «It’s All Too Much» og «Hey Bulldog») og to gamle sanger, mens resten av filmmusikken, side 2 på LP-en, var filmmusikk signert George Martin.
Økonomien gikk stadig dårligere for The Beatles, og de trengte noen med kunnskaper innen juss for å hjelpe dem. McCartney foreslo tidlig i februar Eastman and Eastman til å representere dem. De signerte, men de tre andre hadde betenkeligheter med å bruke advokatfirmaet til forloveden, og etter 12. mars, kona, til McCartney. De benyttet seg i stedet av Allen Klein, som var kjent for å ha gjort The Rolling Stones rike på gode avtaler. Med to representanter, Klein for Lennon, Starr og Harrison og Eastman and Eastman for McCartney, ble det et kaos som gjorde at Beatles fikk til lite. Flere oppkjøp ble ødelagt enten av klønete håndtering ved Apple eller internkrangling, spesielt da Lennon nektet å gjøre avtaler med forretningsfolk.Det var tendenser til oppløsning og egne prosjekter, og den neste singelen, «The Ballad of John and Yoko», var en beretning om bryllupet til paret. Det ble bandets siste nummer 1 i Storbritannia. B-siden var George Harrisons «Old Brown Shoe», skrevet i januar i «Get Back»-perioden.
==== Abbey Road: En ryddig musikalsk avslutning ====
Det ble etter hvert klart at Beatles var på vei til å oppløses, og de dro hvert til sitt i mai for å møtes igjen i juli for å ta opp det som alle regnet med ble deres siste album, Abbey Road. Opprinnelig skulle albumet hete Everest, delvis etter røykemerket til lydteknikeren Geoff Emerick, delvis symbolsk for å vise folk som hadde avskrevet dem allerede i 1963. Ideen var også at de skulle bli tatt bilde av på toppen av Mount Everest. Etter mye om og men, ble imidlertid de mange ideene for mye, og de bestemte seg for å ta bildet utenfor studioene i Abbey Road og oppkalle albumet etter gaten etter forslag fra McCartney. McCartney og Lennon forhandlet med Martin, og de lovet at den interne kranglingen var tilbakelagt og at innspillingene skulle bli som tidligere. Til slutt gikk Martin med på å bli produsent. Også Geoff Emerick var tilbake. Opptakene gikk også overraskende bra, bortsett fra at Lennon protesterte mot den sammenhengende rapsodiaktige måten å knytte flere uferdige sanger sammen. Lennon selv kuttet ofte sammen små biter til en sang, som på «Happiness Is A Warm Gun» og «I Want You (She's So Heavy)». Et helt album ble imidlertid i meste laget. Som kompromiss ble førstesiden enkeltlåter og andresiden, etter to selvstendige sanger, sammenhengende.Resultatet ble et album som regnes blant Beatles beste. Det startet med Lennons tøffe rockelåt «Come Together», fulgt av Harrison-låten«Something» (som Lennon mente var albumets beste og McCartney Harrisons beste), tullesangene «Maxwell's Silver Hammer» (skrevet av McCartney) og «Octopus's Garden» (Starr), do-wop/blueslåta «Oh! Darling», Lennons eksperimentelle og skjøtede «I Want You (She's So Heavy)», med svært tidlig bruk av MOOG synthesizer, avsluttet førstesiden. Harrisons gladsang «Here Comes The Sun» begynte andresiden, fulgt av Lennons Beethoven-inspirerte «Because» og McCartneys medley av korte sanger skrevet av ham eller Lennon.
«Something» ble, sammen med «Come Together», singelen som ble utgitt. Den nådde fjerdeplass i Storbritannia og førsteplass til slutt i USA den 29. november 1969.Gjennom mesteparten av 1969 etter Abbey Road hadde medlemmene i The Beatles tatt midlertidige pauser eller hintet i retning av at de skulle forlate gruppen. Lennon var klarest på dette da han skjelte ut McCartney da McCartney prøvde å få til et par live-show. Uenigheter, særlig rundt Allen Klein og økonomi, ødela mye for bandet. Lennon hadde ellers lite til overs for McCartneys «bestemorslåter» som «Maxwell's Silver Hammer» og «Ob-La-Di Ob-La-Da».
==== Let It Be blir utgitt og The Beatles blir offisielt oppløst ====
Den 4. januar 1970 ble siste opptak med Beatles, minus Lennon denne gang, som gruppe. De spilte inn «Let It Be» til det forestående albumet med samme navn Det var også siste gang to eller flere medlemmer opptrådte sammen som The Beatles. Ettersom dette ble en plate som ble til som et lappeverk av tidligere opptak og til slutt satt sammen av Phil Spector, var det tilbake til den tradisjonelle LP-en med enkeltstående sanger. Av disse var det særlig «Let It Be», «Get Back», «The Long and Winding Road», «Two of Us» av McCartney (sistnevne i harmoni med Lennon), og Lennons «Dig a Pony», «Across the Universe» og I've Got a Feeling som skiller seg ut.
Spectors miks bar preg av hans måte å tenke Wall of Sound, det vil si et dominerende lydbilde, gjerne med strykere, i motsetning til det mer enkle uttrykket som Beatles hadde valgt i innspillingen av låtene i januar 1969. Dette, pluss det ujevne materialet, gjorde at Let It Be fikk til dels negativ kritikk. Albumet ble gitt ut 8. mai 1970, og filmen, basert på opptakene i januar 1969 inkludert The Rooftop Concert, kom kort tid etter. Filmen var det siste originalmaterialet av The Beatles. Filmen viser uenigheter og krangling som skildrer at Beatles allerede i 1969 var på vei vekk fra hverandre.
McCartney bekjentgjorde at han forlot The Beatles i forbindelse med at han lanserte sitt første soloalbum, McCartney en måned før «Let It Be» utkom. Han sirkulerte et ferdigskrevet intervju med seg selv til medier, slik at de visste hva som kom. Han sa ikke at han så bort ifra samarbeid med Beatles, men benektet skrivesamarbeid med Lennon. Media tolket imidlertid dette som at Beatles hadde gått hvert til sitt. Ettersom dette ble gjort før Let It Be, følte de andre medlemmene at dette var unødvendig. McCartney, som ikke jobbet med Allan Klein og ikke var særlig begeistret for tanken på at Phil Spector skulle mikse albumet, hadde ikke noe forhold til utgivelsesdatoen, som var en avgjørelse tatt av Klein. Da Ringo prøvde å forhandle med McCartney om dette, ble han kastet ut.
=== Tiden etterpå ===
Samtlige medlemmer hadde mer eller mindre vellykkede musikkarrierer etter The Beatles. Samtidig var det et marked for Beatles fortsatt. Klein samlet og ga ut de doble samlealbumene 1962–1966 (ofte kalt «det røde album») og 1967-1970 («det blå album») på Apple. Dette var den første samlingen med Beatles-singler som ikke var gitt ut på album, og begge samleplatene solgte til platina. Det kom også en rekke film- og sceneshow på denne tiden, inkludert filmen Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, en film der handlingen ble drevet frem av Beates' sanger. Filmen ble slaktet av kritikere og ble en flopp.Etter at Lennon ble skutt den 8. desember 1980, ga Harrison ut «All Those Years Ago» for å minnes Lennon. Sangen hadde Ringo på trommer og McCartney som backingvokalist, om enn de tre ikke var samtidig i studio. McCartney ga selv ut «Here Today» for å gjøre ære på sin tidligere komponistkollega.
Kleins to samlealbum var ikke de eneste samlealbumene som ble gitt ut av EMI, men de var de eneste som overlevde da EMI i 1987 standardiserte sine album da CD tok over som foretrukket medium. Dette gikk også utover de amerikanske utgivelsene, som ikke ble utgitt på CD. Året senere ble The Beatles inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, de ble tatt inn på første forsøk da de var valgbare, som i henhold til regelverket er 25 år etter første album.
Etter at de fleste juridiske uenigheter var unnagjort, ble det i 1994 først gitt ut et nytt album, Live at the BBC, og ett år senere Anthology-prosjektet. Dette prosjektet involverte en rekke gamle innspillinger, en miniserie og en bok. I anledning serien ble også to demoer av Lennon («Free As A Bird» og «Real Love») brukt, fullført av McCartney og spilt inn med McCartney, Harrison og Starr slik at sangene fremsto som Beatles-singler.
I 2000 ble albumet 1 sluppet ut. Albumet var en samling med sanger som hadde nådd førsteplassen enten i USA eller i Storbritannia. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og 15 år senere selger den fortsatt godt.
Kort tid etter døde Harrison av lungekreft, og Eric Clapton og Harrisons enke arrangerte Concert for George kort tid etterpå, der Starr og McCartney deltok. I 2003 kom «Let It Be... Naked» ut. Dette var en versjon av «Let It Be» slik McCartney ønsket den, uten strykere. Filmen Across the Universe med handling lagt til 1960-årene rundt Beatles' tekster, kom i 2007 til brukbare kritikker og besøkstall.
Siden har flere gjeninnspillinger i stereo og mono, pluss videospill og samarbeid med iTunes, kommet på plass.
== Musikkstil og utvikling ==
Fra tidlig av var medlemmene i The Beatles opptatt av selv å skrive sanger. Lennon og McCartney skrev flesteparten av sangene de spilte inn frem til og med Beatles for Sale. På Help! hadde de én cover, og i de resterende albumene var det bare egne låter. Dermed var The Beatles selv ansvarlige for sin musikalske utvikling. Den musikalske utviklingen skjedde også i et svært raskt tempo, fra de slo gjennom nasjonalt til de lagde den banebrytende Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band tok det bare fire og et halvt år.
Walter Everett deler inn Beatles' musikalske utvikling i to, fra 1956 til 1965 og 1966-1970. I den første perioden produserte de velsmidde låter som inspirerte pubertetsfans med «yeah, yeah, yeah», og de mestret de musikalske utfordringene fra tidligere artister, og ble selv hyppig kopiert. Fra 1966 og utover ble deres ønske om originalitet en drivkraft for produksjon av sanger og album, og de ble avgjørende for å forandre målsetningen til rockegrupper fra grunnen av.
=== Inspirasjon gjennom karrieren ===
Bandmedlemmene begynte som fans av amerikanske rockestjerner som Buddy Holly, Elvis Presley, Chuck Berry, Roy Orbison, Larry Williams, Little Richard og Carl Perkins. Særlig gjalt dette Berry og Holly. Holly var indirekte bak navnevalget via backingbandet The Crickets, og begge var en inspirasjon fordi de sang, spilte og skrev egne sanger. Også soul-jentegrupper som The Shirelles var en stor inspirasjon for bandet. The Beatles sang covre av flere av disse, og ga ut på single, EP eller album sanger av Holly, Williams, Richard, Perkins, Berry, Shirelles og Marvelettes, i tillegg til flere andre artister og standardnumre innen soul, rock og musicals. Nettopp deres evne til å takle et bredt spekter med sjanger og stiler var viktig for deres utvikling. De covret for eksempel markant forskjellige sanger med tanke på rythm and blues og rock and roll: «Chains», «Twist and Shout», «Money», «Long Tall Sally», «Boys» og «Devil in Her Heart»; The Beatles mestret alle.Da The Beatles slo gjennom og åpnet for andre britiske band, gjorde de det stort sett ved å selge amerikansk musikk (i liverpudlisk forkledning) til amerikanerne. Imidlertid var det ikke slik at The Beatles solgte bare covere eller en blek kopi av sine helter. I stor grad kan man snakke om emulasjon, det vil si at de lærte seg stilen til bandene som kom før og utviklet den videre til noe bedre.I overgangsperioden mellom den tidligere og den senere delen, lot også The Beatles seg påvirke i stadig større grad av samtidige. Lennon sa selv «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Bob Dylan og The Byrds var begge viktige innflytelser på The Beatles for eksempel på Rubber Soul. Det samme gjaldt i høyeste grad Beach Boys og Brian Wilson på senere album.The Beatles' utvikling handler også om andre inspirasjonskilder enn samtidige rock- og popgrupper. Både Lennon og McCartney var også inspirert av klassisk musikk, særlig McCartney, som var opptatt av både Bach og Karlheinz Stockhausen. Også Antonio Vivaldi ble introdusert til bandet via McCartneys kjæreste Jane Asher. Dikt var også en vesentlig kilde til inspirasjon allerede fra tidlig av. I tillegg var indisk musikk viktig i utviklingen.
=== Komposisjon ===
The Beatles var fra tidlig av nesten selvforsynt med egne låter. Riktinok var George Martin skeptisk, da han mente at de ikke hadde noen sanger av høy kvalitet. Dette løste medlemmene med å jobbe videre med sangen i stedet for å gi den opp, som for eksempel «Please Please Me», som ble helt omgjort.. En av styrkene til The Beatles gjennom hele perioden var deres evne til å bruke tid og flid på komposisjonene sine.Komposisjonene var dominert av Lennon og McCartney. Det var også en form for vennlig «konkurranse» mellom de to, slik at de ville overgå hverandre. Nettopp deres harde arbeid med sanger gjorde at The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. Lennon og McCartney hadde forskjellig innfallsvinkel til musikk. Everett skiller de to slik at McCartney skrev gode låter som virket enklere enn de var, mens Lennon eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster. Likevel lå styrken i hovedsak i samarbeid og utvikling, og begge kunne levere både svært gode tekster og svært gode melodier nesten på egen hånd. Visse stilarter var imidlertid klart mer tilhørende den ene enn den andre. McCartney skrev lite psykedelisk musikk, og Lennon skrev få music hall-viser. Verken Lennon eller McCartney kunne lese noter, noe som delvis kan forklare deres evne til å tenke utenfor tradisjonell musikkteori.Hvorvidt sangene var skrevet sammen, separat eller at den ene skrev mesteparten og den andre hjalp til mot slutten er det delte meninger om. Lennon sa i 1973 at det var store forskjeller, men i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball». Enkelte sanger vet vi imidlertid klart tilhørte en av dem. Paul McCartneys sanger inkluderer «Yesterday» (1965), «Hey Jude» (1968), «Helter Skelter», «Back in the U.S.S.R.» med flere. Lennons inkluderer «Tomorrow Never Knows» (1966), «Strawberry Fields Forever», «Lucy in the Sky with Diamonds» og «Revolution 9»Flesteparten av sangene ser likevel ut til å være sanger der de to samarbeidet og lærte av hverandre. En tradisjonell oppfatning av samarbeidet har vært at McCartney var best på melodi og Lennon best på lyrikk, at Lennon var mest rock og McCartney mest ballade og at tekstene til McCartney sjelden var like dype som Lennons. Disse forskjellene er overdrevne: det finnes mange eksempler på det motsatte, for eksempel skrev McCartney tekstene til «Hey Jude» og «Eleanor Rigby» og Lennon melodien til «This Boy» og «In My Life», og McCartney skrev rockelåter som «Helter Skelter» og «I'm Down» der Lennon skrev ballader som «Julia» og «Girl». Lennon selv sa i et intervju med tidsskriftet Playboy at
«Det var en periode da jeg trodde at jeg ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel høylytt rock 'n' roll. Men, selvfølgelig, når jeg ser på noen av mine sanger... «In My Life» eller noe av de tidligere sakene ... «This Boy». Jeg skrev melodier så godt som noen»I tillegg kom Harrison stadig mer med. Harrison kunne heller ikke lese noter, og han uttalte senere at for mye musikkteori ville ødelegge låtskriverprosessen. Harrison hadde få bidrag i begynnelsen, men han utviklet seg stort mot slutten av perioden. Av de 22 sangene Harrison skrev som ble gitt ut av The Beatles, er det bare én fra de fire første albumene i 1963-64, mens han hadde to på hver av de to neste i 1965 og tre på «Revolver» fra 1966. Bare to rene Harrison-låter ble utgitt i 1967, men både i 1968 og i 1969 ble fem låter gitt ut av Harrison, og to sanger kom med på «Let It Be» i 1970. Harrison lot seg tidlig inspirere av andre band og annen musikkstil, og gikk bort fra rene kjærlighetssanger allerede på «Rubber Soul», før McCartney gjorde det i 1966 med «Paperback Writer». Harrison utviklet seg også i stor grad både parallelt med og utenfor Lennon og McCartneys retninger. Harrisons mest markante egne utvikling var hans sterkt indiskinspirerte periode. Enda bare tre av de 20 sangene var markant musikalsk indiskinspirerte, ble utviklingen nært forbundet med ham. To av sangene på «The Beatles» er riktignok også åndelige uten at de er direkte knyttet til hinduisme eller annen østlig mystikk. Det var imidlertid da han gikk vekk fra indisk musikk og tilbake til kjærlighetssanger igjen at Harrison opplevde sin største suksess i bandet.
Der The Beatles tidlig kopierte rock og pop, beveget de seg senere vekk fra standard pop- og rockelåter. Et eksempel på dette er tempo. Tradisjonell takt innen pop og rock er 4/4. Flere av sangene til The Beatles beveger seg imidlertid langt utenfor dette, og de kan også variere mellom forskjellig dur eller mellom dur og moll inne i sangen. I «Strawberry Fields Forever» går takten fra 4/4 - 2/4 - 6/8 - 2/4 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4. «Good Morning Good Morning» går i 5/4 mesteparten av tiden. «A Day in the Life» går i midtpartiet i 4/8, mens «Something» bytter fra E-dur til A-dur og «Martha My Dear» fra alla breve til 3/2 og 4/4 og fra Ess-dur til D-moll. I tillegg eksperimenterte de med en rekke sjangre. Deres interesse spredte seg til psykedelisk musikk («Tomorrow Never Knows», «Lucy in the Sky with Diamonds»), vals («Long, Long, Long»), ska («Ob-La-Di, Ob-La-Da»), heavy metal («Helter Skelter») og avant garde («Revolution 9»). Likevel ble disse musikalske eksperimentene relativt kortvarige. Den psykedeliske perioden begrenset seg stort sett til Lennon og Harrison, og varte fra 1966 til 1967, og til dels 1968.
=== Instrumentering og produksjon ===
Som musikere var The Beatles særlig banebrytende av flere årsaker. McCartney var egentlig en gitarist som tok med seg dette over til bassen og var svært tidlig ute med en melodisk basslinje. Harrison var inspirert av country-, jazz-, blues- og rockegitar, og han benyttet seg ofte av septim og liten septim i stedet for standarden dominant-kvart-kvint. Han brukte også «fingerpicking» gitarstil, det vil si at han brukte fingre i stedet for plektrum, etter å ha blitt inspirert av Chet Atkins. De tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison var også svært unike i en tid der man enten var instrumentalister eller sang a cappella. Starrs styrke som perkusjonist var at han lyktes i svært stor grad å levere det de andre medlemmene ønsket mens musikken deres ble stadig mer komplisert. The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene. Dette blir understreket av at tromme- og gitarsoloer er fraværende helt frem til nest siste spor på Abbey Road, og at samtidig bidrar tromme, gitar og bass til å løfte sangene til å bli noe mer enn standard poplåter uten at noen av instrumentene dominerer. Slik var Starr klart å foretrekke enda alle kunne spille trommer.Inspirasjonen fra de mange forskjellige musikkstilene medførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter. Bruk av instrumenter vanligvis funnet i klassisk musikk ble også naturlig for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykeinstrumenter populært igjen. De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet. De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», waldhorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og fløyte på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv synthesizer, bassmunnspill, mellotron og damporgel.
«I begynnelsen var det som om jeg var læreren med sine elever og de gjorde det jeg ba dem om. De visste ingenting om opptak, men gudene vet at de lærte raskt så fort at jeg ble tjeneren og de herskapet». - George MartinGeorge Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles til musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding. Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle - og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på ett, og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang. Det betydde også at man kunne spille inn sanger og så skjøte dem sammen senere. For eksempel i «In My Life» ble cembalo-delen, som egentlig var et piano spilt inn i dobbelt tempo, lagt til flere dager etter at resten av sangen ble spilt inn. Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen. The Beatles' styrke lå blant annet i at de prøvde det folk sa at de ikke kunne gjøre eller få til.
== Ettermæle ==
Folk ser fortsatt på Picasso. Folk ser fortsatt på kunstnere som brøt gjennom begrensningene for deres tidsperiode og kom opp med noe som var unikt og originalt. Innen den formen de jobbet for, innen populærmusikk, vil ingen være mer revolusjonære, mer krative og mer karakteristiske enn The Beatles var.Slik omtalte Robert Greenfield, tidligere redaktør av tidsskriftet Rolling Stone, og forfatter av Beatles-verk, påvirkningen til The Beatles. Rock and Roll Hall of Fame sier at «The Beatles' påvirkning har ofte blitt kommentert, men kan ikke overdrives» Dirigenten og komponisten Leonard Bernstein omtalte The Beatles som «vår tids Schubert» og «de beste låtskriverne siden Gershwin».The Beatles tok vare på rock'n'roll i en tid der det nesten ikke ble spilt lenger og utviklet rock til å bli mer spennende og utfordrende. Da The Beatles kom på scenen, var regelen den at folk ikke skrev sanger selv, etter deres gjennombrudd ble det motsatt. I en tid der mange artister fikk låter skrevet fra Brill Building eller andre tilsvarende steder, åpnet selvstendig låtskriving for å finne sin egen stil og være uavhengig av eksterne agenter, produsenter, låtskrivere med mer. Nile Rodgers fra Chic omtalte The Beatles' musikk som et «paradigmeskifte», og Peter Asher fra Peter & Gordon beskrev dem som «svært eventyrlystne; når de kom på noe, prøvde de det med en gang». Da Elvis Costello beskrev The Beatles til magasinet Rolling Stone i anledning at de toppet de 100 største artistene, sa han at «Sangene var ikke deres lenger. De tilhørte alle».I tillegg var The Beatles banebrytende i den såkalte British Invasion, det vil si de mange britiske bandene som dukket opp på amerikanske hitlister. Disse bandene kopierte ofte looken til The Beatles, da gjerne hårstil og dresskode. Koring og harmoni ble også akseptert i stadig større grad. Enkelte band tok markant forskjellig stil fra Beatles, som Manfred Mann (med Voormann på bass 1966-1969), The Who, Rolling Stones, The Kinks, The Yardbirds med flere, men likevel var deres økte betydning i stor grad takket være The Beatles. I tillegg var The Beatles store inspirasjonskilder til band som fortsatte med progressiv rock i 1970-årene.Enkelte band og artister fikk ekstra drahjelp av The Beatles da de sang sanger skrevet spesielt for dem av Lennon, McCartney eller begge, deriblant Peter & Gordon og Billy J. Kramer. Samtidig viste det seg at flere av disse bandene og andre band som var med på den britiske invasjonen av amerikanske hitlister og amerikansk kultur ikke overlevde da The Beatles forandret stil mellom «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»The Beatles hadde også stor påvirkning på band som kom etter dem. Artister som har innrømmet å være inspirert av The Beatles inkluderer Alice Cooper, The Rolling Stones, Ozzy Osbourne, Nirvana, Gene Simmons, Billy Joel, Oasis, Bruce Springsteen, The Bee Gees, Joni Mitchell, Elton John, Jimi Hendrix, David Bowie, Lemmy Kilmister, The Byrds, Pink Floyd, The Stone Roses, Electric Light Orchestra, Cheap Trick, Slade, Steely Dan, XTC, Bono og mange flere.
I tillegg hadde The Beatles blitt talsmenn for en hel generasjon. Riktignok varierte støtten fra ytterliggående venstreside,, men mange lot seg rive med av Beatles' budskap om motkultur og kjærlighet. I tillegg var The Beatles fremskyndere av manglende ærbødighet mot autoriteter, for eksempel i filmen A Hard Day's Night og generelt i intervjuer og uttalelser. Dette opprøret gikk sjelden i dybden, og Beatles fikk kritikk for ikke å være aktive nok, om enn Timothy Leary mente at «Sgt. Pepper» viste at de gamle tradisjonene var på vei ut. The Beatles ble også forkjempere for psykedelia og bruk av den da lovlige substansen LSD. På sett og vis kan man også argumentere for at The Beatles var tidlige innen musikkvideoer, særlig igjen gjennom deres første film. Også platecovere hadde de stor innvirkning på, for ikke å snakke om hårfrisyrer, da særlig for menn.The Beatles har også hatt en rekke rekorder, og flere av disse, som flest Nr.1 hits på Billboard Hot 100 (20), flest singler av samme artist samtidig på samme liste (17), flest singler på rad på de øverste plassene (1-5) og flest album solgt (over 1 milliard) står fortsatt. De har vunnet 7 Grammy Awards, en Oscar og 13 platinaalbum i Storbritannia. I USA har The Beatles 6 diamant-, 26 multi-platina-, 41 platina- og 47 gullalbum. The Beatles ble også det første bandet som passerte 1 milliard album, noe de gjorde i 1984, tre år før albumene kom ut på CD.
== Teorier, begrep og myter ==
The Beatles var del av den kollektive bevissheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begrep. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.
=== Paul Is Dead ===
I desember 1965 hadde McCartney et uhell på sin moped, og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys Mini Cooper, men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med Mick Jagger). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten at McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet om at McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.Myten startet imidlertid ikke på alvor før 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen Michigan Today. På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band, Magical Mystery Tour og Abbey Road, sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite VW Boblen på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over ett år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet Klaatu kom ut med «3:47 EST», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym. Dette ble raskt latterliggjort av New Musical Express med overskriften «Døv idiotjournalist starter Beatles-rykte».
=== The Fifth Beatle ===
Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin, Brian Epstein, Billy Preston, Stuart Sutcliffe, Pete Best og en rekke andre.Det er vanskelig å forsvare én av disse foran de andre, særlig ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som ikke var medlemmer, men som var nær knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein. Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA. Starr har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.
Tony Barrow mener at Neil Aspinall var det åpenbare valget. Aspinall begynte med å ordne transport til bandet i tillegg å få inn penger for gigs og andre tur-relaterte oppgaver. Han ble senere road manager, og i 1968 ble han The Beatles' personlige assistent og leder for Apple Corps, der han siden har passet på at The Beatles gjenværende medlemmer og arvinger har fått royalties og at navnet deres er blitt beskyttet. Barrow argumenterer også med at Aspinall var en personlig venn av The Beatles og ofte kom på besøk på fritiden også, i motsetning til Epstein.
=== Yoko Ono og Beatles' brudd ===
Yoko Onos rolle i Beatles' historie er svært tvetydig. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen. Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet The Beatles. Lennons avant-garde forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning. Lewisohn har foreslått at Ono direkte oppfordret Lennon til å utforske sin karriere, slik at han kom til konklusjonen at det å være medlem av The Beatles ble en begrensning for ham som kunstner. Bill Harry mente at Lennons musikalske kreativitet ble avsluttet av Ono fordi hun brukte ham som et middel for å fremme sine egne ideer, mens Lennons søster Julia kommenterte at hun ikke pratet direkte med broren på flere år etter 1968.Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles. Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham. Lennon ble også såret over de andres, da Harrisons og McCartneys, behandling av Ono. Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ. Et annet spørsmål er om Ono ubevisst sådde splid i gruppen. Mens Starr hadde få problemer med Ono etter at Lennon forklarte det nye forholdet, hadde Harrison, McCartney og delvis Martin problemer med den nye situasjonen i studio selv om de i ettertid innså at dette handlet om deres uvilje til å forandre seg.Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun», og ingen av disse passer til beskrivelsen til McCartney. På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet. Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker. De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single. Lennons argument om at McCartney skrev søte og smakløse sanger kan virke pussig gitt at Lennon selv skrev «Cry Baby Cry» og «Good Night», som begge kunne plasseres i samme sjanger.I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren Yanni Alexis Mardas, kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig. Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon. Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det at studio var nesten ubrukelig. Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starr og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til The Rolling Stones, anbefalte Mick Jagger The Beatles å ta ham som rådgiver. The Sunday Times beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen». Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store svengali.I et intervju med David Frost sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende. Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.
=== Beatles vs. Stones ===
Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones. Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.
I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt. Det var også slik at det var Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones. I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «I Wanna Be Your Man», som endte på 12.-plass. Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og Keith Richards som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.
Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem:
Det hjelper ikke at de sier at de er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På toppen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen--- den typen musikk vi spilte for to år siden.Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kirchherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:
Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå - på hvert jævlige album - Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at - Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' - det mest håpløse makkverket - er 'All You Need Is Love' Igjen er det litt pussig at akkurat «We Love You» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «Let It Bleed» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at Their Satanic Majesties Request var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten Tom Wolfe «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din». Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band. Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:
«Beatles var også harde gutter. Brian Epstein fikset dem opp for masseforbruk, men de var alt annet enn pyser. De kom fra Liverpool (...) en hard sjøfarerby med alle disse sjauerne og seilerne som banket livskiten ut av deg om du så mye som så på dem feil.(...) Jeg likte Stones, men de var aldri i nærheten av the Beatles - ikke innen humor, originalitet, sanger eller presentasjon.»Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt. I tillegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør. Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke. Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet Boyfriend beskrev dem som «Nesten skremmende unge menn», og mente at de så ondskapsfulle ut i en slags 1700-tallsmåte. The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner. The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat. Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.
== Plateutgivelser ==
The Beatles ga ut elleve album, en dobbelt-EP, 12 EP-er, et filmmusikkalbum med fire nye sanger og en rekke singler i Storbritannia. I oversikten under er disse albumene angitt på bekostning av de amerikanske, kanadiske og samlealbum fra andre deler av verden. Se diskografien for en mer helhetlig gjennomgang. Magical Mystery Tour som LP er imidlertid tatt med, slik den ble utgitt på det amerikanske markedet.
Ettersom The Beatles, EMI, Parlophone og Apple ikke har gitt ut noen offisielle konsertalbum bortsett fra Anthology er ikke disse tatt med i denne oversikten.
=== Studioalbum ===
Please Please Me (1963)
With The Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965)
Rubber Soul (1965)
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles («The White Album») (1968)
Yellow Submarine (1969)
Abbey Road (1969)
Let It Be (1970)
=== Samlinger ===
Samlealbum1962–1966 (1973)
1967–1970 (1973)
Past Masters (1988)
Anthology 1 (1995)
Anthology 2 (1996)
Anthology 3 (1996)
Yellow Submarine Songtrack (1999)
1 (2000)SamlebokserThe Beatles Collection (1978)
The Beatles Box Set (1988)
The Capitol Albums, Volume 1 (2004)
The Capitol Albums, Volume 2 (2006)
Love (2006)
The Beatles Stereo Boxed Set (2009)
The Beatles in Mono (2009)
=== Andre album ===
The Beatles Christmas Album (US Fan Club) eller From Then To Us (UK Fan Club) (1970)
The Complete Silver Beatles (fra «The Decca Tapes» (1962), utgitt lovlig i 1982)
Let It Be ... Naked (2003)
== Filmografi ==
A Hard Day's Night (1964)
Help! (1965)
Magical Mystery Tour (1967)
Yellow Submarine (1968)
Let It Be (1970)
The Beatles Anthology (1995)
All Together Now (2008)
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Beatles-antologien. Redigert av Brian Roylance mfl. Cappelen, 2000. ISBN 82-02-20257-4
The Compleat Beatles. Music arranged and edited by Milton Okun. 2 bind. Deliah/ATV/Bantham, Toronto/New York, 1981 ISBN 0-553-01329-7. Noter for piano og gitar
Tony Barrow: John,Paul, George, Ringo & Me - The Real Beatles Story, André Deutsch, London, 2005. ISBN 9781780121383
Hunter Davies (1969). Beatles. Oslo: Cappelen. Engelsk utgave: The Beatles - The Authorized Biography, 1968
Jim DeRogatis: Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, 2003, Hal Leonard Corporation, Milwaukee, USA. ISBN 0-634-05548-8
Walter Everett: The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology, Oxford University Press 1999, Oxford. ISBN 0-19-509553-7
Walter Everett: The Beatles as Musicians - The Quarry Men through Rubber Soul, Oxford University Press 2001, Oxford. ISBN 0-19-514104-0
Gillian G. Gaar: 100 Things Beatles Fans Should Know & Do Before They Die, Triumph Books, Chicago, 2013. ISBN 9781600787997
Chris Ingham The Rough Guide to The Beatles, Rough Guide, London, 2006. ISBN 9781843537205
Allan Kozinn: The Beatles, Phaidon Press, 1995. ISBN 0714832030
Mark Lewisohn: The complete Beatles chronicle, Hamlyn, London, 1995 ISBN 1-85152-975-6
John McMillian: Beatles vs. Stones : hva skjedde egentlig?, Schibsted forlag, 2014 ISBN 978-82-516-8306-7
Philip Norman: Shout! : boken om The Beatles, Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-14282-3. Engelsk utgave: Shout! The True Story of The Beatles, 1981
Howard Sounes: Paul McCartney : -bak scenen, Libretto forlag, 2013. ISBN 978-82-7886-259-9. Engelsk utgave: Fab: An Intimate Life of Paul McCartney, 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Beatles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles på Internet Movie Database
(fr) The Beatles på Allociné
(en) The Beatles på AllMovie
(en) The Beatles hos Rotten Tomatoes
(en) The Beatles på Apple Music
(en) The Beatles på Discogs
(en) The Beatles på MusicBrainz
(en) The Beatles på SoundCloud
(en) The Beatles på Spotify
(en) The Beatles på Songkick
(en) The Beatles på Last.fm
(en) The Beatles på Genius — sangtekster
(en) The Beatles på AllMusic
(en) The Beatles på Twitter
(en) The Beatles på Facebook
(en) The Beatles på Instagram
(en) The Beatles på YouTube
(en) The Beatles på Myspace
(en) The Beatles på TikTok
(no) Den Norske Beatles-klubben
(en) The Beatles Interviews Database
(en) The Beatles' sanger på hitlistene | Denne artikkelen er en liste over sanger The Beatles har covret. | 2,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Celluloid | 2023-02-04 | Celluloid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Materialer'] | Celluloid (av latin ce'llula, celle, og gresk ei'dos, utseende) er et hornaktig og formbart stoff. Det fremstilles ved at cellulose (f.eks. bomull) først nitreres (behandles med salpetersyre, med svovelsyre som katalysator) og (for å redusere brannfaren ved fremstillingen) alkohol. Således dannes nitrocellulose, som så tilsettes kamfer. Celluloid var den første termoplast man kjente, og ble utviklet sist på 1860-tallet av John Wesley Hyatt fra New York i USA, som erstatningsstoff for elfenben til produksjon av billiardkuler. Ekstrem brannfare gjorde at det i løpet av 1950-årene stort sett ble erstattet av andre plaststoffer.
| Celluloid (av latin ce'llula, celle, og gresk ei'dos, utseende) er et hornaktig og formbart stoff. Det fremstilles ved at cellulose (f.eks. bomull) først nitreres (behandles med salpetersyre, med svovelsyre som katalysator) og (for å redusere brannfaren ved fremstillingen) alkohol. Således dannes nitrocellulose, som så tilsettes kamfer. Celluloid var den første termoplast man kjente, og ble utviklet sist på 1860-tallet av John Wesley Hyatt fra New York i USA, som erstatningsstoff for elfenben til produksjon av billiardkuler. Ekstrem brannfare gjorde at det i løpet av 1950-årene stort sett ble erstattet av andre plaststoffer.
== Egenskaper ==
Stoffet er rødt og relativt hardt. Ved oppvarmning til litt over 100 °C blir det en seig plastisk masse som kan formes og modelleres etter ønske. Ved tilsetting av andre fargestoffer kan det anvendes til imitasjon av perlemor og skilpaddeskjold. Tynne skiver eller flak er nærmest gjennomsiktige. Stoffet er litt lettere enn elfenben; densiteten er ca. 1,4 g/cm3Celluloid oppløst i aceton gir balsalim.
=== Brannfaren ===
Celluloid er ekstremt brannfarlig. Det antennes ved ca. 150 °C. Selv den minste gnist eller sigarettglo kan være nok til at det øyeblikkelig flammer opp. Det brenner nærmest eksplosivt, med mye og svært giftig røyk og avgasser. Dette har ført til mange branner, til dels allerede ved fremstillingen av stoffet – selv om produsentene tidlig lærte seg å omgås stoffet med forsiktighet. Enkelte branner som har involvert celluloid har krevd svært mange menneskeliv. Særlig utsatt var kinoer og andre steder hvor en har spilt eller oppbevart nitratfilm, dvs. film basert på nitrocellulose. Nitratfilm nedbrytes med årene hvis den ikke lagres tørt, mørkt og kjølig. Ved nedbrytningen utvikles varme, og slik ødelagt nitratfilm kan selvantenne allerede ved 40 °C. Noen branner har startet andre steder, for så å nå frem til lagre med nitratfilm. Siden kinofilm ofte oppbevares i store mengder, kan virkningen bli voldsom.
Også andre gjenstander av celluloid nedbrytes, men vanligvis langsommere, da de gjerne har relativt mindre overflate og følgelig er mindre utsatt. I tillegg er det som regel snakk om små enkeltgjenstander. I årenes løp kan også slike gjenstander bli utsatt for selvantennelse, eller iallfall gå opp i flammer ved den minste gnist. I 1928 ble musikeren Django Reinhardt og hans kone rammet av en brann, hvor deres campingvogn stod i full fyr på sekunder. Djangos kone laget kunstige blomster av celluloid. Django klarte å redde ut kona og seg selv, men fikk bl.a. skadet venstre hånd for livet, noe som senere påvirket hans spillestil.
== Anvendelser ==
Stoffets mange gode egenskaper gjorde at det tidlig ble brukt i billig masseproduksjon. Små bruksgjenstander som kammer og børster, briller, knapper, skjortekraver, fyllepenner, håndtak og spenner, ble laget av celluloid. Det ble også anvendt som bekledning på harmonikaer og gitarer, og på pianotangenter. Små juletrær og julepynt ble ofte laget av celluloid. Stoffet ble mye brukt til leketøy, særlig dukker. Produksjonen må ha vært betydelig, for minst 120 fabrikker har fremstilt dukker av celluloid. Iallfall i 1930-årene ble det laget dukker på over 40 cm, dvs. nesten på størrelse med en nyfødt baby. Småbarn burde helst ikke leke med dem foran peisen. Celluloid ble også brukt til fremstilling av råfilm (nitratfilm) til film og fotografi. Fra 1890-årene til 1950-tallet var nitratfilm enerådende som kinofilm.
Under 2. verdenskrig droppet britiske bombefly små, selvantennende kort eller plater av celluloid over Tyskland.
== Utfasing ==
Til de fleste formål ble celluloid gradvis faset ut etter som mindre brannfarlige plaststoffer ble tilgjengelig. Alt mot slutten av 1930-årene begynte en å erstatte nitratfilm med «sikkerhetsfilm» (acetatfilm), i første omgang for røntgenbilder, men i løpet av 1950-årene gikk mesteparten av filmindustrien over til slike materialer. I USA ble dukker av celluloid forbudt i 1940-årene, men i en del andre land ble slike dukker produsert også utover i 1950-årene, til dels også etter 1960.
== Celluloid i dag ==
I tillegg til en omfattende utfasing skjer en naturlig avgang av celluloidprodukter i form av nedbrytning, branner og kontrollert avbrenning eller andre former for destruering. Likevel finnes fortsatt mange celluloidprodukter, f.eks.:
Ennå lages bordtennisballer og gitarplektre ofte av celluloid. Før jul 2014 kunne en italiensk produsent falby penner av celluloid. Prisen på $638 tyder på at de ikke var beregnet på massemarkedet, men at det likevel finnes et marked for celluloid-nostalgi.
Store mengder nitratfilm arkiveres formodentlig trygt, i Norge ved Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana.
Et ukjent kvantum nitratfilm finnes bortgjemt i skap, på loft osv.
Forskjellige gjenstander bortgjemt i skuffer og andre steder. I mørke, ved normal romtemperatur og en viss tilgang på luft, nedbrytes celluloid svært langsomt, og selvantennelse er usannsynlig.
Gjenstander av celluloid er blitt samlerobjekter – f.eks. plektre, penner og forskjellig leketøy, særlig dukker. I 1996 utgav Shirley Dunn en katalog på 143 sider over slike gjenstander, med antatt verdi; den er langt fra enerådende innen denne form for samlerlitteratur.«Celluloid» brukes av og til som metafor for (kino)film.
== Referanser ==
== Kilder ==
SPI: About the Industry: History of Plastics | thumb|150px|Dokke i celluloid, 1950. Da var slike produkter allerede forbudt i USA pga. | 2,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minnesundtrinnet | 2023-02-04 | Minnesundtrinnet | ['Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eidsvolls geografi', 'Kategori:Kvartærgeologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vikens geologi'] | Minnesundtrinnet var et lengre opphold i isens tilbaketrekning for 9200 år siden, da strandlinjen lå 192 meter over dagens havnivå. Minnesundtrinnet utgjør i dag en israndavsetning av sand og grus ved Minnesund i Eidsvoll, som ble avsatt langs iskanten. Dette er det siste trinnet i isavsmeltingen på østlandet. Havets høyeste nivå ved Minnesund etter siste istid, den marine grensen, er målt til 192 moh.
| Minnesundtrinnet var et lengre opphold i isens tilbaketrekning for 9200 år siden, da strandlinjen lå 192 meter over dagens havnivå. Minnesundtrinnet utgjør i dag en israndavsetning av sand og grus ved Minnesund i Eidsvoll, som ble avsatt langs iskanten. Dette er det siste trinnet i isavsmeltingen på østlandet. Havets høyeste nivå ved Minnesund etter siste istid, den marine grensen, er målt til 192 moh.
== Se også ==
Ra (geologi)
Tjøme-Hvaler-trinnet
== Referanser == | Minnesundtrinnet var et lengre opphold i isens tilbaketrekning for 9200 år siden, da strandlinjen lå 192 meter over dagens havnivå. Minnesundtrinnet utgjør i dag en israndavsetning av sand og grus ved Minnesund i Eidsvoll, som ble avsatt langs iskanten. | 2,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Valbo | 2023-02-04 | Kristian Valbo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. desember', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05'] | Rolf Kristian Valbo (født 3. desember 1988) er en norsk trommeslager fra Kolbotn, kjent fra det norske death metal-bandet Obliteration. Han var tidligere trommeslager for death metal-bandet Deject, og session for doom metal-bandet Valhall. I 2011 ble han session-trommeslager for det norske black thrash-bandet Aura Noir.
| Rolf Kristian Valbo (født 3. desember 1988) er en norsk trommeslager fra Kolbotn, kjent fra det norske death metal-bandet Obliteration. Han var tidligere trommeslager for death metal-bandet Deject, og session for doom metal-bandet Valhall. I 2011 ble han session-trommeslager for det norske black thrash-bandet Aura Noir.
== Diskografi ==
=== Obliteration ===
Demo 2004 (Demo, 2004)
Total Fucking Obliteration (EP, 2005)
Perpetual Decay (Studioalbum, 2007)
Nekropsalms (Studioalbum, 2010)
Black Death Horizon (Studioalbum, 2013)
Cenotaph Obscure (Studioalbum, 2018)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristian Valbo på Discogs
Kristian Valbo hos metal-archives.com | Rolf Kristian Valbo (født 3. desember 1988) er en norsk trommeslager fra Kolbotn, kjent fra det norske death metal-bandet Obliteration. | 2,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fors%C3%B8ksr%C3%A5det_for_skoleverket | 2023-02-04 | Forsøksrådet for skoleverket | ['Kategori:Organisasjoner etablert i 1954', 'Kategori:Utdanning i Norge'] | Forsøksrådet (for skoleverket) ble opprettet ved lov 8. juli 1954. Hovedoppgavene var å bistå Kirke- og undervisningsdepartementet med råd, initiativ og tilsyn vedkommende forsøksvirksomheten i skolene.
| Forsøksrådet (for skoleverket) ble opprettet ved lov 8. juli 1954. Hovedoppgavene var å bistå Kirke- og undervisningsdepartementet med råd, initiativ og tilsyn vedkommende forsøksvirksomheten i skolene.
== Organisasjon ==
Rådet fikk sju (senere ni) medlemmer og en forsøksleder, oppnevnt av Kongen i statsråd for henholdsvis tre (fire) og fem år av gangen. Tre medlemmer dannet et arbeidsutvalg. Forsøkslederen kom etterhvert til å stå sentralt i reformarbeidet og styrte rådets kontor, som senere fikk egen kontorsjef. Sekretariatet ble etter hvert sterkt utbygd og hadde rundt 1980 ca. 50 heltidsansatte. Av disse var vel 30 skolekyndige spesialister.
== Oppgaver ==
Fram til slutten av 1960-årene var Forsøksrådet i særlig grad opptatt av forsøk i tilknytning til den niårige grunnskolen (linjedelt ungdomsskole), jf. lov 10. april 1959 om folkeskolen og lov 13. juni 1969 om grunnskolen. Hertil kom reformer innen lærerutdanningen. Senere kom de andre skoleslagene – gymnas, yrkesskoler, videregående skoler og spesialskoler – sterkere med i forsøksvirksomheten. Rådet avga årlig melding til Stortinget (også publisert i «Norsk Skole»), og utga tidsskriftet «Forsøksnytt» 1970-1984, samt publikasjonene «Forsøk og reform» 1956-1979 og «Informasjon om forsøksarbeid» 1969-1984.
== Avslutning ==
I juni 1982 vedtok Stortinget å oppheve forsøksloven. Det ble satt opp en avviklingsplan for Forsøksrådet, og det ble formelt nedlagt pr. 31. desember 1984 (det eksisterte et eget Avviklingssekretariat i 1985). Noen uavsluttede prosjekter ble overført til Grunnskolerådet og Rådet for videregående opplæring.
== Arkiv ==
Arkivet etter Forsøksrådet for skoleverket finnes i Riksarkivet.
== Eksterne lenker ==
(no) Arkiv etter Forsøksrådet for skoleverket på Arkivportalen | Forsøksrådet (for skoleverket) ble opprettet ved lov 8. juli 1954. | 2,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason | 2023-02-04 | Olav Tryggvason | ['Kategori:900-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 999', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. 999, var konge over deler av dagens Norge ca. 995–999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert.
Olav var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.Olav falt i et sjøslag, som kan ha vært i Øresund i år 999.Det var ikke en normalisert skrivenorm på norrønt, og skrivemåten varierer derfor fra dokument til dokument. En variant er Óláfr Tryggvasun.
| Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. 999, var konge over deler av dagens Norge ca. 995–999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert.
Olav var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.Olav falt i et sjøslag, som kan ha vært i Øresund i år 999.Det var ikke en normalisert skrivenorm på norrønt, og skrivemåten varierer derfor fra dokument til dokument. En variant er Óláfr Tryggvasun.
== Familie og tidlig liv ==
De norske og islandske kildene er samstemte om at foreldrene til Olav var Astrid og Tryggve Olavsson. Men hvor foreldrene og Olav kom fra, er svært usikkert:
Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav var fra Norge, og rømte derfra til England.
Theodoricus skrev omkring år 1180 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson, som hadde kongemakt i det øvre fylket, som nordmennene kaller Opplandene.
Forfatteren av Historia Norvegiæ skrev i andre halvdel av 1100-tallet at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Trygve styrte Romerike. Astrid var fra Opplandet.
Forfatteren av Ågrip skrev om lag 1190 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Tryggve tok kongenavn på Ranrike (Båhuslen).
Snorre skrev på 1220-tallet at Olav var sønn av Astrid Eiriksdatter og Tryggve Olavsson, som var småkonge i Ranrike og Vingulmark.
Geirr Leistad mente Olav hørte til en dansk ætt fra Hedeby, der navnene Olav, Tryggve og Astrid var i bruk.
Therese Holt Hansen mente at Olavs knytting mot Irland kan bety at han tilhørte en irsk eller irsk-skandinavisk høvdingfamilie.Det er uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skrev at han ble født like etter at hans far ble drept (ca. 963), mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969. Øystein Morten mente han var født senest i 970.Vi vet ikke hvor han ble født. Noen av de stedene som er foreslått som Olav Tryggvasons «fødested», basert på fortellingen i Heimskringla, er Lalandsholmen i Frøylandsvatnet, Kongeøya i Randsfjorden, Ramsholmen i Storsjøen i Nord-Odal og Holmen i Sirdalsvatnet. Både på Lalandsholmen og Kongeøya, og ved Frøylandsvatnet er det reist minnesteiner.
== I viking? ==
Óláfsdrápa er laget av en ukjent forfatter om lag år 1200. Manuskriptet tilegner kvadet til skalden Hallfred Vandrædaskald, en av Olavs hirdskalder, men dette eierskapet blir stort sett avvist av moderne filologer og historikere. Óláfsdrápa forteller at Olav tidlig drog i viking. Han hadde Russland som utgangspunkt, og var i kamper i Østersjøen, ved Frisland og i Irskesjøen. Det er ikke støtte for dette i eldre kilder.
Snorre har eventyrlige fortellinger om Olav Tryggvasson ved Østersjøen og i Gardarrike. Dagens historikere regner fortellingene om Olavs barndom og ungdom som oppdiktede, selv om de kan inneholde historisk korrekt informasjon, både om personer og hendelser.
== I England i 991–994 ==
I engelske kilder opptrer i perioden 991–993 en som omtales som Anlaf. Det antas at det var Olav Tryggvasson, men det kan også ha vært andre.Anlaf ble for første gang nevnt i året 991, da i The Anglo-Saxon Chronicle. Han kom med 93 skip til Folkestone, hvor han plyndret seg vei til Sandwich, så til Ipswich og til slutt til Maldon, hvor Anlafs hær vant slaget mot Ealdorman Byrthnoth. Etter erkebiskop Sigerics anbefaling betalte den engelske kongen, Ethelred, vikingene 10 000 pund sølv for at plyndringene skulle opphøre. Det er en diskusjon om hvorvidt det var Anlaf eller den danske kongen Svein Tjugeskjegg som ledet slaget ved Maldon. Det er ikke kilder som bekrefter at Svein eller hans menn var til stede i Maldon.Anlaf nevnes igjen da han angrep London i september 993. Denne gangen hadde han med 94 skip, og Svein Tjugeskjegg med som sin allierte. De lyktes ikke i å erobre byen, men de fortsatte herjingene innover i landet til hest, og gjorde stor skade. Ethelred betalte 16 000 pund sølv for å stoppe dem.Høsten 993 sendte den engelske kongen bud på Anlaf. De møttes ved Andover for å bli kjent, til forhandlinger og til en stor seremoni der Ethelred var fadder ved Olavs dåp eller konfirmasjon. Ethelred ga ham kongelige gaver. Som resultat av møtet ved Andover er det bevart en avtale. Avtalen innledes ved å slå fast at det er en fredsavtale mellom Ethelred og hans rådgivere, og Olav, Jostein og Gudmund Steitasson. Svein Tjugeskjegg står ikke anført som en av partene i avtalen. Anlaf lovte å aldri returnere til England som fiende. Avtalen innebar at Anlaf skulle hjelpe kongen mot indre og ytre fiender. Anlaf, Jostein og Gudmund Steitasson fikk betalt 22 000 pund sølv.
== Hersker og konge av Norge ==
Bøndene i Trøndelag hadde startet et opprør mot Håkon Sigurdsson Ladejarl. Han ble sviktet av sine egne, og drept. Det er uvisst om drapet forårsaket Olavs reise til Norge, om det skjedde som en følge av Olavs ankomst eller om det var ikke var noen sammenheng.
En gang i perioden i 994 til 996 dro Olav til Norge. Han ankom Norge første gang, ytterst på øya Moster i Bømlo.Saxo Grammaticus fortalte at Olav i starten sto for styret i Norge. Han hersket med full kongelig makt og myndighet, men han bar enda ikke kongenavn. Svein Tjugeskjegg søkte tilflukt hos ham, men ble avvist.Claus Krag skrev at det er så godt som umulig å bedømme hva Olav historisk og reelt egentlig betydde i de fem årene han var norsk konge 995–1000.Det er uvisst om han bare var konge over Vestlandet (det gamle riket til Harald Hårfagre), eller også styrte over Trøndelag og deler av Østlandet. Ingen av skaldekvadene knytter ham til Trøndelag. Området omkring Oslofjorden hørte til Danmark. Han sikret makten ved å gifte bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste mannen på Vestlandet. Ifølge Odd Snorresson fikk Erling som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Det kan være at dette også var Olavs kongerike.
== Hedendom og kristendom ==
Vi vet ikke mye om hvordan Olav egentlig forholdt seg til hedendom og kristendom, og kildene spriker.
Olav ble i forbindelse med fredsslutningen i 993 opplært i den kristne tro av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester, og ble enten døpt eller konfirmert ved denne anledningen. Om Olav allerede var døpt tidligere, er omdiskutert. Den angelsaksiske krønike forteller at Ethelred II var hans fadder.
Adam av Bremen skrev ca. 1075 at somme sa at Olav var kristen, mens andre mente han var frafallen. Men alle var enige i at han var en spåmann, han leste i tegn og satte all sin lit til fuglevarsler. Derav fikk han også økenavnet Olav Kråkebein. Han drev også med trolldomskunst og hadde med seg seidemenn.Vi vet at kristningen av Norge var påbegynt lenge før Olavs tid. Men Olavs navn knyttes i sagaene til det såkalte tinget på Dragseid som påbød kristendommen, og som kirkegrunnlegger på Moster. Siden Dragseid ellers er et ukjent tingsted og det på Moster ikke er arkeologiske spor etter en tidlig kirke, kan det være at dette er oppdiktet.
Det kan være at han etablerte et kirkelig nærvær av en viss betydning langs kysten. Videre skal han ha sendte misjonæren Tangbrand til Island. Det hadde betydning for islendingenes endring av lovene, slik at de ble basert på kristendommen.
== Olavs død ==
Olav døde i et sjøslag. Middelalderkildene spriker om hvor slaget var, og hvem som deltok i slaget:
Skalden Hallfröðr Óttarsson vandræðaskáld skrev i Erfidrápa Ólálfs Tryggvasonar (Arvedrapa til Olaf Tryggvasson) at Olav sloss mot to konger og en jarl, men uten at de er navngitt.
Skalden Halldórr ókristni skrev i Eiríksflokkr at striden var med jarlen, med hjelp av svenske og danske styrker. Jarlen er ikke navngitt.
Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav døde i et slag i Øresund. Olav angrep da kong Svein Tjugeskjegg av Danmark.
Theodoricus skrev ca. 1180 at slaget var ved øya Svold som ligger nær Slavia, som vi på vårt morsmål kaller Vinnlandia.
Med Sæmund Frode (død 1133) som kilde, oppgir Nóregs konungatal fra omkring 1190 at slaget var mot jarlen Eirik Håkonsson, og at Olav falt i Svoldervågen.
Snorre skrev ca. 1230 at kong Svein Tjugeskjegg, kong Olof Skötkonung av Sverige og ladejarlen Eirik Håkonsson var motstanderne i slaget.Kildene er samstemte om at Olav hoppet i sjøen, etter at det ble klart at slaget var tapt. Bjørn Bandlien og Per G. Norseng konkluderte med at Kong Olav falt i et sjøslag ved Svolder i år 1000, etter å ha blitt slått av en allianse bestående av danskekongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og ladejarlen Eirik Håkonsson. Øystein Morten mente at sannsynligvis var slaget i Øresund i 999. Egil Kraggerud mente slaget trolig fant sted i en gang i perioden 998-1004.Adam av Bremen skrev at Svein Tjugeskjegg overtok Olavs rike. Snorre mente at riket ble delt mellom Svein Tjugeskjegg, Olof Skötkonung og Eirik Håkonsson. Claus Krag skrev at etter Olavs fall ble Svend Tveskæg norsk overkonge, mens Eirik og Svein jarler skulle styre landet fra Lindesnes og nordover på hans vegne. I Viken fortsatte det å sitte danske underkonger slik som tidligere.
== Olav i kunsten ==
Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga (ca 1230) er en del av Snorres Heimskringla. Andre sagaer om ham er Odd munks saga om Olav Tryggvason (ca 1190), Dråpa om Olav Tryggvason (ca 1200) og Den større saga om Olav Tryggvason (ca 1300).
Kvadet «Ormurin langi» («Ormen Lange») er skrevet av Jens Christian Djurhuus omkring 1830. Kvadet har 86 vers på færøysk. De første 13 versene av balladen ble oversatt til norsk (landsmål) av Per Sivle og trykt i avisa Fedraheimen i april 1885. Den beskriver et slag mellom kongene. Den er brukt i den tradisjonelle færøydansen.Olav Tryggvason-monumentet, også kalt «Olav Tryggvason-støtten» og liknende, er et monument over Olav Tryggvason utformet av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen (1879–1965) og reist på Torvet i Trondheim i 1921.
Det 18 meter høye minnesmerket består av en skulptur av Olav Tryggvason plassert øverst på en søyle med en sokkelfot. Kongen er framstilt med sverd og kors-prydet rikseple i hendene. Ved kongens føtter ligger et avhugget hode med en hammer. Det er tolket som å være av guden Tor med hammeren Mjølner som symboliserer kongens seier over hedendommen, et trollhode eller av trellen Kark.Den norske komponisten Ragnar Søderlind har skrevet operaen Olav Tryggvason. Den er i to akter hvor Edvard Griegs og Bjørnstjerne Bjørnsons operafragment er innarbeidet. Librettoen til operaen er skrevet av K. J. Moe. Operaen ble skrevet 1995-1998 og har opus 69. Den ble uroppført 26. september 2000 i Grieghallen i Bergen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Sverre Bagge, The Making of a Missionary King, The Journal of English and Germanic Philology, Vol. 105, No. 4, 2006, s. 473-513
=== Sagaer om Olav ===
Den islandske munken Odd Snorresson skrev ca. 1190 den eldste sagaen om Olav; denne er skrevet på latin, og var kilde for flere av de senere sagaene.
Theodoricus monachus' kongekrønike, Ågrip og Historia Norvegiæ er noenlunde samtidige.
De islandske diktet Dråpa om Olav Tryggvason fra ca. år 1200 er bare delvis bevart.
Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla er skrevet ca. år 1230.
Den større saga om Olav Tryggvason er fra ca. år 1300, og samler Snorres arbeid, andre tekster, og muligens muntlig tradisjon.
== Eksterne lenker ==
(en) Olaf I of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olav I av Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | død = | 2,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Beatles | 2023-02-04 | The Beatles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1960 i Storbritannia', 'Kategori:1970 i Storbritannia', 'Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1960', 'Kategori:Britiske popgrupper', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Merseybeat', 'Kategori:Opphør i 1970', 'Kategori:Rockeartikler på UA-nivå', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
| The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
== Medlemmer ==
Paul McCartney (født 18. juni 1942)– bass, vokal, gitar, piano
John Lennon (født 9. oktober 1940 død 8. desember 1980) – gitar, vokal, piano, munnspill
George Harrison (født 25. februar 1943 død 29. november 2001) – gitar, vokal, sitar
Ringo Starr (født 7. juli 1940) – trommer, tamburin, vokal
=== Medlemmenes instrumenter ===
Mens Starr stort sett holdt seg til samme trommeprodusent, byttet de tre andre ofte mellom gitarer fra ulike produsenter. Likevel hadde de sine klare favoritter. McCartney spilte tidlig for det meste på sin Höfner 500/1 bassgitar og Gibson Epiphone FT 79 kassegitar. I 1965 kjøpte han en Gibson Epiphone Casino, noe de andre medlemmene også gjorde etterpå. Han byttet også til Rickenbacker 4001S bass, som han brukte ut karrieren i The Beatles. Harrison varierte mellom forskjellige Gretsch-gitarer til Rickenbacker 360, Gibson SG og til slutt Gibson Epiphone Casino og til dels Fender Stratocaster mot slutten av Beatles-perioden. Lennon brukte stort sett Rickenbacker 325, men fra 1966 av og resten av karrieren var Epiphone Casino hovedmerket. Starr brukte konsekvent Ludwig etter at bandet slo gjennom, og holdt seg stort sett til Zildjian cymbaler. Da Starr i april 1963 trengte et nytt trommesett, ble det gjort en avtale mellom Epstein og butikkens innehaver Ivor Arbiter at Starr skulle bytte inn det gamle trommesettet med et nytt og logoen til Ludwig skulle stå på som reklame. Epstein insisterte på at Beatles' navn også skulle stå på stortrommen, og Arbiter designet raskt det som skulle bli Beatles logo, med stor B og senket T.
=== Tidligere medlemmer ===
Nedenfor nevnes medlemmer i perioden etter at bandet skiftet navn til «The Beatles». Medlemmer av The Quarrymen er ikke inkludert. Studiomusikere som Andy White er sløyfet, og Eric Clapton og Billy Preston, som bidro i enkeltsanger, er heller ikke tatt med.
Stuart Sutcliffe – bass, vokal (1959–1960)
Tommy Moore – trommer (1960)
Johnny Hutchinson - trommer (1960, 1962)
Cliff Roberts - trommer (mai 1960)
Pete Best – trommer, vokal (1960–1962)
Chas Newby – bass (1960–1961)
Norman Chapman – trommer (1960)
Jimmie Nicol – trommer (1964)Hutchinson og Roberts stilte opp på enkeltoppdrag da The Beatles' trommeslager Tommy Moore kom for sent. Norman Chapman fikk en jobb i hæren etter tre konserter, og takket derfor nei til videre deltakelse. En hittil uidentifisert person omtalt som «Ronnie» deltok på bandets første konsert uten Moore da Lennon spurte om noen kunne spille trommer. Ettersom Ronnie var gjengleder og fysisk stor, torde ingen å si nei, men det ble med en kort opptreden.
== Historie ==
Den historiske gjennomgangen vil fokusere på fire hoveddeler: Tiden frem til 1960, da bandet tok form; 1960–1963, tiden da bandet var på grensen til nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd; 1963–1967, fra Beatlemania og frem til Brian Epsteins død og til sist 1967–1970, bandet går mot oppløsning.
Den historiske gjennomgangen vil også fokusere på de britiske utgivelsene, ettersom det var disse The Beatles forholdt seg til. De amerikanske albumene vil kun bli nevnt unntaksvis.
=== 1956–1960: Fra Quarrymen til The Beatles ===
John Lennon øvde litt på gitar, men begynte først å spille i band etter at han hørte Lonnie Donegan si at «alt man trenger er tre akkorder og noe å slå på». Han startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, som er oppkalt etter Quarry Bank High School der han var elev.
Paul McCartney så the Quarrymen spille under en landsbyfestival ved St. Peter's Church i Woolton den 6. juli 1957. McCartney syntes at bandet spilte bra og at Lennon, som var den eneste som han opplevde som skilte seg ut, var en god hovedvokalist. I pausen mellom de to showene, imponerte Paul John med å kunne stemme en gitar med gitarstemmingsarrangement. Lennon hadde brukt banjogrep og banjostemmingsarrangment på gitaren. I tillegg spilte Paul «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.Etter to ukers drøfting, ble McCartney invitert med i bandet av Lennon. McCartney viste seg å være en perfeksjonist der Lennon var en bohem. Den 6. februar 1958 tok McCartney med seg den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison. På tross av skepsis fra Lennon, ettersom Harrison ikke hadde fylt 15 ennå, ble Harrison med. På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var Lennon, McCartney og Harrison. Dermed hadde bandet tre faste gitarister og flere andre medlemmer som byttet.
Bandet forandret stil med denne nye sammensetningen og med et moteskift bort fra skiffle til rock. Dette ga dem noe økt status lokalt. The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Utviklingen er omtrent som følger:
The Quarrymen (- oktober 1959)
Johnny and the Moondogs (oktober 1959 - januar 1960)
The Beatals (januar - mai 1960, med Stuart Sutcliffe på bass)
The Nerk Twins (23. - 24. april 1960, bare John og Paul)
The Silver Beetles (mai - juni 1960)
The Silver Beatles (juli - august 1960)
The Beatles (august 1960-)I tillegg var Harrison med i andre band som i The Les Stewart Quartet i 1959 i perioder når Quarrymen manglet oppdrag. På denne tiden besto the Quarrymen stort sett Lennon og McCartney som komponerte sanger.Navnet «The Beatles» kom i det minste delvis fra Lennon. Han forklarte selv hvordan i første utgave av bladet Mersey Beat:
«Mange mennesker spør hva er Beatles? Hvorfor Beatles? Eh, Beatles, hvordan dukket navnet opp? Så nå skal vi fortelle deg. Det kom i en visjon - en mann dukket opp i en brennende pai og sa til dem 'Fra denne dagen er dere Beatles'. 'Takk, herr Mann, sa de, og takket ham.»En mer sannsynlig forklaring var at Sutcliffe foreslo et navn a la «The Crickets» (sirissene) etter backingbandet til Buddy Holly, og at de gikk via insektrelaterte navn før de endte på Beetles. De tok navnet «Beatals» tidlig i 1960. Brian Casser fra bandet Cass and The Cassanovas mente at navnet var klønete, og at de heler burde hete «Long John and the Silver Beetles» etter «Skatten på sjørøverøya». John mislikte «Long John»-referansen, men de beholdt The Silver Beetles, før enten John eller Sutcliffe foreslo «The Silver Beatles». Lennon avmystifiserte det senere med kommentaren: «Det er bare et navn, som «Sko». Vi kunne ha hett «The Shoes»».
=== 1960–1963: The Beatles slår an ===
I begynnelsen av perioden var The Beatles på ingen måte noe toppband. De store navnene var særlig Cass and the Cassanovas og Rory Storm and the Hurricanes. The Beatles hadde lite til sin fordel, og selv om de skrev egne låter, var de ikke av samme kvalitet som senere verker. McCartney forklarte at dette skyldtes at de lette etter sitt neste nye lydbilde.Rent instrumentelt slet de også. De hadde ingen fast trommeslager, og bassisten, Sutcliffe, var ikke på langt nær god nok. Da de til slutt fikk ordnet en trommespiller, fikk The Beatles erfare tøft program og høye krav til å skape liv og show i Hamburg. Konsertene hjalp sterkt både på sceneopptreden og på deres musikalske utvikling. Da de kom tilbake, ble de langt mer populære, og de vant en kåring av det mest populære bandet i Liverpool i tidsskrifet Mersey Beat.Bandet ble også mer profesjonalisert etter at å ha møtt Brian Epstein. Han startet å utvikle dem ved å forandre stilen deres fra et økende populært lokalt band til et band med nasjonal appell. Epstein lette etter muligheter til å prøvespille for å få kontrakt, noe de til slutt oppnådde. Mot slutten av perioden var også bandets endelige oppsetning klar.
==== Første tur til Hamburg ====
I mai 1960 ble de involvert med Allan Williams, som fungerte som et sted mellom manager og booking-agent. Williams hadde lyktes i å sende flere band til klubbeier Bruno Koschmider i Hamburg i Vest-Tyskland, med stor suksess. Særlig var Tony Sheridan og Derek and The Seniors populære. Koschmider ba om flere band, men Williams hadde vanskeligheter med å finne band som ikke var opptatt og som ikke hadde noe imot å dra utenlands. Han så ikke på The Beatles som den viktigste gruppen i stallen, men de var i ferd med å bli de eneste. Vokalisten i Derry and The Seniors protesterte at en så dårlig gruppe som The Beatles ville ødelegge for den gode flyten engelske band hadde i Hamburg. Williams ignorerte protesten, og skaffet The Beatles faste spillejobber hver kveld hos Koschmider.
De fire medlemmene fikk bli med, McCartney etter familiediplomati, Harrison med støtte, Lennon etter å ha valgt bort kunstskolen og Sutcliffe gjennom samtaler med skolen. De fikk beskjed om at det var krav om å ha med en trommeslager. The Beatles hadde hatt en eldre trommeslager i Tommy Moore, men etter en mislykket Skottland-turné der Moore mistet tennene, og etter gjentatte verbale angrep fra Lennon, sluttet han. The Beatles var ikke en ettertraktet gruppe, og det var ikke lett å få tak i trommeslagere. Den 6. august ble deres spilleoppdrag kansellert, og de endte på Casbah, en lokal klubb som moren til Pete Best eide. Best spilte trommer i sin gruppe, The Blackjacks, men gruppen var i oppløsning. Ettersom the Beatles trengte en trommeslager, og ettersom folk med egne trommesett var vanskelige å få tak i, fikk Best tilbudet. Pete Best ble med den 12. august 1960.The Beatles kom til Hamburg den 17. august 1960, og spilte i 48 dager på Indra Club fra 17. august til 3. oktober. På grunn av klager, i hovedsak fra damen som bodde over Indra Club, ble bandet flyttet til Kaiserkeller. Lennon omtalte turen til Hamburg som avgjørende fordi de måtte utvikle seg på egen hånd for å holde interessen. Konkurransen om kundene var stor; med andre band, strippebarer og andre former for underholdning, så man hadde svært kort tid på å få publikummere. Koschmider og flere andre kommenterte hele tiden «Mach Schau», lag moro/show. Ett av påfunnene til Lennon var å stille opp i bare underbukse og med et toalettsete rundt hodet, et annet å rope «Heil Hitler» til publikum. Også McCartney kunne komme med kommentarer. Ettersom publikum enten besto av tyskere som ikke forsto engelsk eller amerikanere som jublet, fikk The Beatles svært godt betalt for disse kommentarene. For å holde seg våkne gjennom settene i den harde timeplanen, som også involverte soving på en kino i nærheten, ble The Beatles introdusert til sentralstimulerende midler. Bandet, minus Best, gikk på noen piller opprinnelig beregnet som slankepiller, preludin, kalt «prellies» i miljøet. Nettopp The Beatles' tendens til å skape show gjorde at de etter hvert fikk et stort publikum, særlig etter at de flyttet til Kaiserkeller .I tillegg var Hamburg et betydelig arnested for Beatles' musikalske påvirkning og utvikling, da de ble introdusert til mange nye typer musikk som de inkluderte i sine show. Resultatet ble at de gjorde et så stort inntrykk at mange mennesker kom tilbake og hørte på dem flere ganger. Sheridan omtalte The Beatles som «ganske dårlige, men de hadde potensialet, og det var ganske åpenbart».Oppholdet fikk også en annen betydning, da i den estetiske utformingen av bandet. I Hamburg var det lett å få tak i lær, og bandet kjøpte lærjakker og lærbukser. I tillegg kom den unge kunstneren Klaus Voormann innom dem. Etter mye frem og tilbake fikk han med seg venninne og ekskjæreste Astrid Kirchherr, en kunstfotograf. De ble godt kjent med bandet, og Kirchherr utviklet raskt varme følelser for Sutcliffe. Hun var også med på å introdusere hårsveisen som var populær blant eksistensialistiske studenter i området, som etter hvert ble the Beatles' kjennetegn. Hårsveisen ble først prøvd på Sutcliffe, så Harrison. McCartney og Lennon fikk hårsveisen på en inpromptu tur til Paris der de møtte Jürgen Vollmer, en venn av Kirchherr og Voormann som lot seg overbevise om at de også skulle få Beatles-sveisen. Best var den eneste som beholdt rock'n'roll-stilen, ifølge Kirchherr fordi håret hans var for krøllete for at det ville fungert. Med Kirchherr som fotograf lyktes det også the Beatles å få gode bilder til publisitetsstunt.Kontrakten med Koschmider gikk ut 16. oktober, men de fikk fornyet den til 31. desember. Den fastsatte imidlertid at de ikke skulle spille eller gjøre avtaler om å spille andre steder. På tross av dette, ordnet The Beatles en egen avtale med den konkurrerende Top Ten Club. Koschmider fant ut dette, og ble rasende. Han avsluttet kontrakten fra og med 1. desember. Muligens på grunn av Koschmiders innvirkning, kom politiet på Kaiserkeller for å undersøke en klage på brannstiftelse. De oppdaget at Harrison var for ung til å spille der, og at bandet dessuten ikke hadde arbeidstillatelse. Den 21. november ble Harrison sendt hjem. McCartney og Best ble ni dager senere sendt hjem etter at brannstiftelsessaken ble fulgt opp, da det var McCartney som ved en feiltakelse satte fyr på noe tøystykke (eller en kondom i noen varianter). selv om politiet var enige i at dette ikke var en sak i seg selv, ble McCartney og Best kastet ut.. Best måtte dra uten trommesettet.
==== Andre Hamburg-tur ====
Lennon ble til 10. desember, mens Sutcliffe ble i Hamburg sammen med Kirchherr. Sutcliffe kom tilbake i en kort periode i januar, men dro ned igjen i mars, der han forberedte bandets andre Hamburg-periode ved å jobbe seg gjennom papirarbeid med Kirchherr. Sutcliffe var aldri noen musikalsk dyktig spiller, og særlig McCartney lot seg irritere av dette. Da Sutcliffe uansett var mer opptatt av kunst enn av musikk, gled han ut av bandet tidlig i 1961.The Beatles dro over til Hamburg igjen i april 1961, nå med McCartney på bass. Hans nye bass hadde et noe fiolinaktig utseende, og ble kalt «fiolinbass». De spilte nå på Top Ten Club i nittito netter fra 1. april til 1. juli. Gruppen hadde jobbet mye med Tony Sheridan under dette og det forrige oppholdet, og Sheridan hadde hjulpet George på gitar. Mot slutten av oppholdet ble bandet tilbudt stt første offisielle opptak, som «The Beat Brothers» i et backingband til Sheridan. Av dette kom singelen «My Bonnie», som solgte i stort opplag i Tyskland. The Beatles fikk også tatt opp enkelte sanger uten Sheridan, blant annet jazz-standarden «Ain't She Sweet».
==== Brian Epstein og Ringo Starr: Bandet profesjonaliseres ====
Tilbake i Liverpool spilte The Beatles flere steder, men stadig oftere i Cavern Club. På det daværende tidspunkt var forholdet mellom The Beatles og Allan Williams svært kjølig som resultat av at the Beatles hadde ordnet egne spillejobber og ikke ga noen penger til Williams.Den 9. november 1961 møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Hvordan Epstein ble kjent med bandet er noe uklart. Epstein skal ha fortalt at etterspørselen etter singelen «My Bonnie» gjorde at han hørte på den, og likte backingbandet, om enn han kunne styre seg for Sheridan. Det er også mulig at han hadde plukket opp navnet, som ofte dukket opp i bladet Mersey Beat, inkludert referanser til «My Bonnie». Epstein var en ivrig innkjøper av Mersey Beat, og han averterte ofte der. Bill Harry, redaktøren for Mersey Beat, mente at Epstein møtte ham og snakket om The Beatles allerede i juli 1961. Epstein overbeviste uansett seg selv om at han kunne være manager for dem. Den 10. desember tok han kontakt, og det ble avgjort at han skulle ha en femårskontrakt som manager.Epstein fikk også jobbet The Beatles ut av fokuset på Liverpool og Hamburg ved å forlange at de skiftet klesstil, kuttet ut obskøne vitser og kommentarer på scenen, sluttet å spise på scenen, hadde et forberedt materiale og ikke øvde på sanger mens de fremførte, og at de møtte opp tidsnok til sett. Slik var Epstein ansvarlig for profesjonaliseringen av The Beatles. Enda Lennon ikke likte forandringen, passet den McCartney, som mente at lærdraktene begynte å bli gammeldagse og at folk lo av dem.
Epstein skaffet bandet raskt prøvespilling for Decca Records etter at deres assisterende lydprodusent hadde fått et positivt inntrykk på The Cavern. The Beatles prøvespilte for dem 1. januar 1962, ifølge Pete Best forsinkede og bakfulle etter å ha feiret nyttårsaften dagen før. Ifølge Tony Barrow, The Beatles' presseansvarlig fra 1962 til 1968, hadde Epstein nektet dem å spille de store rockelåtene fra The Cavern, og heller mente at de måtte holde seg til «mer sofistikert materiale». Resultatet ble at The Beatles' prøvespill var godt under pari, og de fremsto dårligere enn de pleide. Agenten Dick Rowe takket nei, og forklarte rett ut at «For å være ærlig, herr Epstein, vi liker ikke lyden til guttene dine. Grupper med gitarister er på vei ut. Du har en bra plateforretning i Liverpool. Hold deg til det.». Decca valgte heller å satse på Brian Poole and The Tremeloes som holdt til i Dagenham, en forstad til London. På det daværende tidspunkt var det sterke fordommer mot Liverpool, som opplevdes som svært provinsiell. Demotapen fra Decca ble sendt rundt til andre plateselskap som også takket nei. Senere ble innspillingen gitt ut på diverse bootleg-album, før den ble gitt ut lovlig som The Complete Silver Beatles i 1982.
I april 1962 dro The Beatles tilbake til Hamburg, nå for tredje gang. De fikk vite kort tid etter at de gikk av flyet fra Kirchherr at Sutcliffe døde av det man antar var hjerneblødning. The Beatles gjennomførte konserter på Star Club denne gangen, ut mai 1962. The Beatles hadde møtt Richard Starkey gjentatte ganger under sine opphold i Hamburg, og de kom godt overens mens han spilte for Rory Storm and the Hurricanes. Storm hadde krevd stadig mer salgbare og kommersielle navn, og Starkey, som het Richie under deler av oppholdet, fikk mot slutten av perioden scenenavnet Rings, og så «Ringo Starr». Ringo stilte opp 5. februar 1962 da han hadde fri fra bandet og Best var syk. Imidlertid spilte Ringo fortsatt for Rory Storm and the Hurricanes frem til midten av 1962.
==== George Martin: Lydbildet kommer på plass ====
Etter noe opptreden på radio og en tur til London, fikk Epstein ordnet prøvespilling med George Martin og Parlophone, et platemerke under EMI. Martin satte datoen til den 6. juni. The Beatles fikk kontrakt 18. juni, enda det er tegn på at kontrakten forelå tidligere, kanskje så tidlig som i mai. Martin likte det han hørte, men mente at Best ikke holdt nivået. De kunne bruke ham på konserter, men under opptak måtte de bruke en studiomusiker. Det ble avgjort at Best fikk sparken, og Epstein fikk den vanskelige jobben med å fortelle ham det, noe Lennon senere har omtalt som feigt. Ringo var førstevalget til å ta over, enda han hadde blitt med i Rory Storm & The Hurricanes igjen. Etter en prat med Lennon, ble han med i The Beatles.«Love Me Do» var en av sangene George Martin hadde lagt merke til fra prøvespillingen, og det ble avtalt at det var denne som skulle spilles inn. Sangen var egentlig skrevet i 1958 av McCartney, men ble fullført med hjelp av Lennon før opptaket. Opprinnelig var det en sang Lennon sang, men da Martin la på munnspill, ble Lennon gitt oppgaven å spille munnspill, og da måtte McCartney synge. Opprinnelig ville Martin heller at The Beatles skulle synge «How do you do it», men bandmedlemmene likte den ikke, og gjennomførte en lite engasjert fremføring før de overbeviste Martin om at sangen var helt feil for dem og deres image. Sangen ble gitt til Gerry & The Pacemakers, som fikk en nummer 1-hit med sangen.Martin var heller ikke voldsomt begeistret for Starr på trommer, og «Love Me Do» ble spilt inn både som single, med Ringo på trommer, og som albumversjon med Andy White på trommer og Ringo på tamburin. Singelen, med Starr, ble utgitt 4. oktober 1962. Den klatret til 17.-plass i Storbritannia, visstnok kjøpte Epstein inn 10 000 kopier av singelen. Andy Whites versjon ble sluppet i USA i 1964.The Beatles' andre single var «Please Please Me», en sang skrevet av Lennon med hensikt å høres ut som Roy Orbison. Martin likte sangen, men mislikte denne fremstillingen, og ba om at de satte opp tempoet og sang i tett harmoni. Etter forslag fra Lennon ble også munnspill lagt på, og de brukte Starr som trommeslager. Singelen slik den kom ut ble tatt opp 26. november 1962. Den ble gitt ut 17. januar 1963. «Please Please Me» nådde førsteplass på enkelte hitlister og andreplass på den hitlisten som talte mest i Storbritannia. Uansett var The Beatles i ferd med å bli et nasjonalt fenomen.
I begynnelsen av november dro The Beatles for siste gang til Hamburg for å fullføre kontrakten de hadde. Det ble et delt opphold der de dro tilbake til England blant annet for å ta opp «Please Please Me» i de siste to ukene av november. De kom tilbake igjen til Hamburg i de to siste ukene i desember. Deres siste konsert var den 31. desember. Opptak fra dette oppholdet ble utgitt i 1977.
=== 1963–1967: Beatlemania og kunstnerisk fremgang ===
I og med deres første toppsingle var mye av grunnarbeidet gjort. The Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «Merseybeat» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles. The Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelsen tok på, og de kuttet ut konserter.
Den ekstreme utviklingen fra begynnelsen til slutten av denne perioden kan beskrives ved at den begynte da The Beatles dro hjem fra deres aller siste opptreden i Hamburg, og ble avsluttet med at de stilte opp for BBC på et internasjonalt TV-show som ble vist til 350 millioner mennesker.
==== Debutåret på LP: Please Please Me og With The Beatles ====
The Beatles ga raskt ut sitt første album, Please Please Me, den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag. Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «Twist and Shout», en sang som nær ødela stemmebåndet til Lennon. De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid. Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.Den neste hiten de ga ut var «From Me To You», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med Helen Shapiro i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits. Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love Me Do og Please Please Me, hadde denne altså «You». Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «She Loves You», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.
Det var vanlig praksis i nittensekstiårene å ikke å gi ut en låt på album om den allerede var utgitt som single, og derfor ble The Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene. Det var heller ingen låter fra andrealbumet With The Beatles som ble gitt ut som single i ettertid. Albumet besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt). Det inneholdt også den første Harrison-låten i «Don't Bother Me». Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten, der den erstattet Please Please Me. Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «Money (That's What I Want)», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout». Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, og utgitt den 22. november 1963.
Oktober var en travel tid for The Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til Sverige for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.
==== Begynnende Beatlemania ====
Rett etter at albumet ble gitt ut, fulgte The Beatles opp med nok en stor hit i «I Want to Hold Your Hand». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million. Den nådde ikke førsteplassen i første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer én.Konsertene hadde blitt så populære og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysteriske at begrepet «Beatlemania» ble lansert i oktober 1963. Den 4. november hadde manien nådd nye høyder da de opptrådte på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for The Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene» som innledning til «Twist and Shout».Dette var i tråd med The Beatles', og særlig Lennons, humor, svært inspirert av The Goon Show. I tillegg var de alle del av den skarpe humoren fra Liverpool, ofte i form av duell om hvem som har den skarpeste tungen. The Beatles brukte denne absurde og utfordrende humoren i intervjuer. De ble fort et uforutsigbart og forfriskende element for pressen, som var vant til å intervjue både britiske og amerikanske artister som i sammenhengen fremsto som kjedelige. Det er også blitt foreslått at denne humoren var The Beatles måte å takle repetitive spørsmål fra journalister og å skape et samhold som holdt verden på avstand.
==== Beatles og USA: Fra ignorerte til superstjerner ====
I september 1963 dro Harrison på besøk til sin søster Lou sør i Illinois i USA. Han var totalt ukjent der, og da søsteren bestemte seg for å drive promotering for The Beatles, måtte hun jobbe en god del bare for å få tak i en single. Nord-Amerika hadde vært uutforsket for The Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke utgitt der. Da først albumene kom, var det forskjellige utgaver i Canada og USA. I USA var det spesielt forvirrende ettersom Please Please Me-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme ved ikke å gi ut singler på plater. Dermed ble det forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1966. I Canada var de tidligere ute med å gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene (se også plateutgivelser for oversikt).
Den 6. desember 1963 ble albumet Beatlemania! With The Beatles sluppet i Canada med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk omslag som det engelske albumet With The Beatles. I USA gikk det noe tregere. EMI tilbød the Beatles blant flere artister til sitt amerikanske datterselskap Capitol, som takket nei. Dermed ble Vee-Jay Records kontaktet etter at de hadde gitt ut flere hits i det siste. Vee-Jay hadde i utgangspunktet større fokus på jazz, soul og gospel, men hadde i det siste begynt å ta imot popmusikk som Frankie Valli and The Four Seasons. Vee-Jay utsatte selve albumet etter managementproblemer og kansellering av kontrakter. De ga ut «Please Please Me» som single (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å gi den ut den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler. Etter hvert ga Capitol Records seg og ga ut singelen to uker før planen.Vee-Jay hadde fortsatt rettighetene til albumet Please Please Me, og i kjølvannet av den voksende populariteten til the Beatles, fikk Vee-Jay hastverk med å komme med albumet i USA. Ettersom tittellåten allerede var gitt ut som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «Introducing... The Beatles». De rakk å gi ut platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut Meet the Beatles!. Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens Introducing... The Beatles kom på plassen bak. Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.I tillegg til at The Beatles var blitt oppdaget av amerikanske fans, hadde også ungdomsbladene og etter hvert også media generelt fått med seg The Beatles, og i opptakten til bandets tur i USA ble det trykket stadig flere saker om dem.
Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av Billboard Hot 100. The Beatles var i Paris da de fikk nyheten, som ble behørig feiret. Seks dager senere forlot The Beatles Storbritannia og landet på John F. Kennedy internasjonale lufthavn til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar. De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på Ed Sullivans show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 31. oktober året før. Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.Selve showet satte rekorder, og det var nær umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter flere uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen». Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på, så på Ed Sullivan Show. Dermed var The Beatles enda større enn Elvis Presley som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro The Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.
==== A Hard Day's Night og Beatles for Sale ====
Tilbake i Storbritannia startet The Beatles sin første spillefilm: A Hard Day's Night den 2. mars. Filmen, regissert av Richard Lester, var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i The Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som syntes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han ble bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starr fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet) ble filmen en øyeblikkelig suksess. Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne bandet med Brødrene Marx, noe Lennon tok avstand fra.A Hard Day's Night hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med uinteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans. I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av The Beatles og folkene rundt. Ett av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg. I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).
Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964. Filmen hadde premiere 6. juli 1964 i Storbritannia og 11. august 1964 i USA. The Beatles skrev sanger til filmen og jobbet med resten av albumet A Hard Day's Night omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «I'll Cry Instead» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sine respektive markeder kort etter at de ble utgitt i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, og den hadde gått med overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA. I sluttfasen av miksingen til albumet dro The Beatles på turné til Danmark, Nederland, Hongkong og Australia.Noen av sangene fra filmen var allerede utgitt, blant dem «Can't Buy Me Love», den første singelen som også ble gitt ut på album siden The Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte. Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler - en rekord aldri før oppnådd eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «A Hard Day's Night». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, Long Tall Sally, med tittelsporet, to andre covere og «I Call Your Name». Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet Billy J. Kramer and The Dakotas.
På grunn av et svært tett tidsskjema, ble Beatles for Sale spilt inn i syv dager spredt innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere. Under oppholdet i USA, møtte The Beatles Bob Dylan den 28. august. Han introduserte dem til cannabis etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide, I can't hide, I can't hide»).Rett før Beatles for Sale ble gitt ut, ga The Beatles ut enda en single som ikke dukket opp på et album; «I Feel Fine» med «She's a Woman» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «Eight Days a Week» utgitt som single tidlig året etter, og også den gikk til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.
==== Help!: Lettbent film og avansement på album ====
Dette året ble i stor grad en kopi av 1964 med store konserter i USA, to album og en film. Det var likevel markante forskjeller. Borte var albumene med nesten halvparten coverlåter. De to albumene som kom viste også en utvikling vekk fra standard kjærlighetssanger, med Lennon som mer introvert og Harrison i utvikling som låtskriver. Særlig representerte årets andre album, Rubber Soul, en tydelig stilendring for bandet, med nye instrumenter, toneganger og temaer. Filminnspillingen ble den rake motsetningen, og enda filmen Help! ble en publikumssuksess, var den langt fra like gjennomført som førstefilmen.
Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Imidlertid var året så fullt av turneer at det ifølge Hunter Davis betød at de ikke hadde noe liv. Innimellom turnering, filming og opptak, rakk bandet å få med seg at de fikk en utmerkelse av dronningen.
I februar begynte de innspillingen av både filmen og albumet Help!. Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort ifra folkevisa «Maggie Mae» på Let It Be), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det McCartney-sangen «Yesterday» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.«Yesterday» ble ikke utgitt som single i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som single. Før den hadde først «Ticket to Ride» og så tittelsporet nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra Beatles For Sale med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («You've Got to Hide Your Love Away») til country («I've Just Seen a Face») til rå rock («You're Going to Lose That Girl»). Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.Selve filmen ble svært forskjellig fra forgjengeren i det at verken The Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt. Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder mariuhana.Etter premieren var det igjen konserter, og det var særlig konserten på Shea Stadium den 15. august som skilte seg ut. Det var første gang et band spilte på et stadion, og med 55 600 fans var dette en klar rekord. I tillegg fikk de vite at de hadde kommet med på listen over utnevnelser til Member of the Most Excellent Order of the British Empire den 12. juni. Statsminister Harold Wilson sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som statsminister. The Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.
==== Rubber Soul: Brudd med fortiden ====
Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset The Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var stor utfordring både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «Nowhere Man» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenbar referanse til kjærlighet. Det var i stor grad Lennon som viste utvikling på dette albumet. Albumet var også inspirert av både Dylan og The Byrds, og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektive. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som for det meste ble spilt inn over en lang periode i stedet for når det ble tid til oversTidlig i opptakene, den 26. oktober, ble bandet kalt til Buckingham Palace for å motta sine ordenstegn som medlemmer av Order of the British Empire (MBE) av Elisabeth II. The Beatles arrangerte der etter en pressekonferanse ved Saville Theatre. Lennon påsto senere at medlemmene hadde røykt marihuana før de mottok ordenen, men Harrison og delvis Starr benektet dette. Flere tidligere mottakere av ordenen protesterte mot utmerkelsen ved å sende tilbake sine ordenstegn.Albumet fikk navnet Rubber Soul som et ordspill på uttrykket «plastic soul», som sorte musikere beskrev hvite engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså «gummisåle». Rubber Soul hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «Day Tripper»/«We Can Work It Out» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.
==== Revolver: Popmusikken forandres ====
The Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn året før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av The Beatles og journalist i Evening Standard, får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen. I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at The Beatles nå var mer populære enn Jesus. Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», møtte den svært dyktige sitarspilleren Ravi Shankar på fest. Siden dro de to til India og California i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.I april gikk de i studio igjen. Singelen «Paperback Writer»/«Rain» med den førstnevnte som A-side ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.I tillegg begynte The Beatles opptaket av Revolver. Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig McCartney som kom til sin rett. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg både musikalsk og lyrisk. Albumet begynner med Harrisons rockelåt «Taxman», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt). Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til «Taxman« hadde han også den sterkt indiskinpirerte «Love You To» og mer tilgjengelige rockeballaden «I Want to Tell You» om at han ikke lykkes å få sagt det han ønsker å si.
Lennons bidrag, «She Said She Said» (om et dårlig møte han hadde med Peter Fonda), «I'm Only Sleeping» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «And Your Bird Can Sing» (muligens et motangrep på Frank Sinatra eller kritikk av The Rolling Stones fordi de kopierte The Beatles), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen, som Doctor Robert, en kommentar på en lege som har en vidundermedisin og «Tomorrow Never Knows» inspirert av Timothy Learys bok «The Psychedelic Experience» og inntak av LSD. Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».
Imidlertid er det McCartney som dominerer albumet. «Eleanor Rigby» var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet. I tillegg var den barokkinspirerte «For No One», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste. Pauls ballade «Here, There and Everywhere» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles. «Good Day Sunshine», inspirert av The Lovin' Spoonful, er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgoodsang og «Got to Get You into My Life» er en soulfull Motown-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere. Til slutt kan nevnes barnesangen «Yellow Submarine» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.Albumet ble gitt ut i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var utgitt på Yesterday and Today tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien. Coveret på albumet, laget av Klaus Voorman, vant en Grammy.
==== Kontroverser førte til konsertstopp ====
Sommeren 1966 ble en tid med kontroverser og ubehagelige situasjoner for The Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynnelsen av juli. Først gikk det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse. Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med Imelda Marcos på Filippinene, og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet. Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale høye skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.
Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og Spania ble bandet boikottet fra statlig hold. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter. Ku Klux Klan brente også Beatles-dukker. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen. Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i Texas seg samme dag for å arrangere et bålbrann den 13. august. Dagen etter ble radiostasjonen truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten gammel.Turneen i USA ble av flere årsaker ubehagelig. Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedværelse i studio, det faktum at fans hylte så mye at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende til at The Beatles bestemte seg for at deres konsert i Candlestick Park i San Francisco ble deres siste. Ifølge Lennon sang de ikke engang på Candlestick Park, ettersom ingen hørte dem uansett.
==== Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - musikk blir kunst ====
Fri fra turneringslivet tok The Beatles' medlemmer tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som var blitt populært med lette popsanger. McCartney var klart inspirert av The Beach Boys' album «Pet Sounds». Det er også tegn på at han var inspirert av The Kinks. For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet. Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, dette delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.Opprinnelig skulle også «Strawberry Fields Forever» (skrevet av Lennon) og «Penny Lane» (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil» Singelen ble den første siden «Love Me Do» som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass av Engelbert Humperdinck. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA. Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer splittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et konseptalbum, ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens liverpudlisk, bakgrunn. Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «Being for the Benefit of Mr. Kite!» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «Lucy in the Sky with Diamonds», en sang inspirert av sønnen Julian Lennons tegning da Julian gikk i barnehage. Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to, især sistnevnte, skapte, var med på å skape teorier om at de handlet om ulovlig rusmiddelbruk. Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, «Good Morning Good Morning» er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv basert på en TV-serie og en reklame for en frokostblanding.McCartney bidro med tittelsporet, «Fixing a Hole», «Getting Better», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig i 1960-årene) og «Lovely Rita». Låtene varierte stort i stil og instrumentering. Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona. «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare fremtidsutsikter.Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger de samarbeidet godt på her. Dette gjelder i sær «A Day in the Life», regnet av mange som albumets beste, og «With a Little Help from My Friends», en klassiker, særlig i Joe Cockers versjon.
Harrison var den i bandet som var minst fornøyd med albumet. Mentalt var han i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her. Hans eneste bidrag, «Within You Without You» er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene. Sangen regnes ikke blant hans beste. Starr var mer optimistisk, enda han innrømmet at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk. Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og Sgt. Pepper var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock. Som Revolver, er også Sgt. Pepper på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene. Selv plateomslaget, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene (Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe med flere) var nytenkende. Den ellers sterkt kreative britiske musikkscenen «..stoppet helt. Man hørte ikke bare på singlene, man hørte på albumet», oppsummerte Tony Calder, The Beatles' første presseansvarlig.En måned etter at albumet ble gitt ut, kom neste single fra bandet, Lennons «All You Need is Love», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «Baby, You're a Rich Man» som B-side, gikk rett til topps, som første single etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.Den kulturelle oppvåkningen både Beatlemania og Beatles' kunstneriske utvikling hadde, viste seg også i fremvoksningen av Liverpool-poetene. Disse fokuserte særlig på beat-poesi, men også i band, ofte med et komisk tilsnitt, som Liverpool Scene og The Scaffold, sistnevnte med McCartneys bror Michael under navnet Mike McGear. De komiske og kunstneriske bandene fikk også frem London-bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band, som samarbeidet med The Beatles i deres neste film.
==== Brian Epsteins død. Møte med Maharishi Mahesh Yogi ====
Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet. Epstein, som allerede slet med gambling og rusmiddelbruk, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis et uhell, 27. august 1967. Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og mye av The Beatles suksess skyldtes ham.Da Epstein døde, var Beatles i Bangor i Wales for å høre på den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starr, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om transcendental meditasjon. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe The Beatles takket høflig nei til. Likevel var oppholdet en suksess for begger parter.
Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi. Likevel var det klart at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene. Senere kommentarer fra medlemmene viser at de var sjokkerte og i vantro etter å ha mistet en veldig god venn. I ettertid oppsummerte Lennon reaksjonen med at han var redd, og irritert over Maharishi Yogis fokus på å være lykkelige. Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Ettersom Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.
=== 1967-1970: Slutten på bandet ===
The Beatles hadde sluttet å turnere, og fikk dermed mer tid til overs. Allerede fra 1966 av begynte de enkelte medlemmene å gjennomføre egne prosjekter mens de fortsatt var medlemmer av The Beatles. Dette fortsatte utover resten av tiden til bandet.
Bandet hadde også vært gjenstand for politisk spill, delvis fra Harold Wilson, men også hans etterkommere. Da The Beatles i september 1967 vurderte å kjøpe en gresk øy, ga det britiske finansdepartementet bandet dispensasjon fra restriksjonene på å ta penger ut av landet. Dette ble forsvart med at The Beatles genererte mange penger på salg. Også den greske regjeringen utnyttet The Beatles i propagandaøyemed.The Beatles hadde brukt LSD en god del, men uttalte den 26. august 1967 at de var ferdige med det. Den offisielle grunnen var at de ville bruke læren til Maharishi Mahesh Yogi og meditasjon for å oppnå en rusmiddelfri euforisk opplevelse. For Lennon handlet det også om ettervirkningene etter stort inntak av LSD. For Lennon var avbrekket kort, og i 1968 begynte han i stedet på heroin.De valgte å ikke utnevne en ny manager etter Epstein, men tok seg av sin karriere på egen hånd. Dette medførte ulønnsomme investeringer og ble en belastning for dem. Belastningen ble ikke mindre da de i 1969 ville skaffe seg en ny manager, uten å bli enige om hvem. Heller ikke samarbeidet med Maharishi Yogi endte godt. Det musikalske var like eksperimentelt som før, og til tider ble svært gode produkter laget, men bandet gikk på sin første fiasko med filmen Magical Mystery Tour. I tillegg kom flere musikalske eksperimenter med vekslende hell. Dette gjaldt særlig på periodens to første album som var med på å skape uenigheter som til slutt ble medvirkende til bruddet. Ettersom The Beatles den 27. januar 1967 hadde inngått en niårskontrakt med EMI, er det lite som peker på at de hadde ønsker om å gå hvert til sitt før perioden begynte. Imidlertid begynte splittelsen å merkes allerede under innspillingen av The Beatles i 1968, og deres faste lydtekniker Geoff Emerick gikk i protest mot den svært dårlige stemningen.
==== Magical Mystery Tour: Fiasko og suksess ====
Etter Sgt. Pepper hadde Beatles startet på Magical Mystery Tour-EP-en og på et par andre sanger som skulle brukes som singler. Filmatiseringen begynte imidlertid ikke før i september, etter Epsteins død. Filmen besto av at medlemmene i The Beatles tok med seg flere skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om, blant annet en krangel mellom Starr og hans tante og McCartney i offisersuniform som hørte på meningsløst prat fra en annen offiser. Filmen ble avsluttet av at bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band spilte den lett absurde sangen «Death Cab For Cutie» under en striptease, og sangen ga navnet til bandet med samme navn Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som kjørte rundt i en buss malt i psykedeliske mønstre. Gitt gruppens profesjonalitet både i de to foregående filmene og i de mange albumene og singlene de hadde laget, er det et overraskende ustrukturert produkt. Den fargesprakende filmen ble vist på sort-hvitt på BBC 2. juledag, og handlingen var forvirrende, slik at filmen ble en fiasko. Senere ble det imidlertid en kulthit i USA.Imidlertid gikk EP-en, med sangene «Magical Mystery Tour», «Your Mother Should Know», «Blue Jay Way», «The Fool on the Hill», «Flying» og «I am the Walrus» og singelen «Hello, Goodbye» (med «I am the Walrus» som B-side) svært bra. De tok respektive 1.-plass (singelen) og 2.-plass (EP-en). «I am the Walrus» hadde et avansert lydbilde og en surrealistisk tekst som ble villig tolket, men det er tegn på at den betød relativt lite. Lennon ble selv svært skuffet da han fikk høre at «I am the Walrus» ble B-side. I USA var ikke EP et særlig brukt medium, så de la på singlen og de to foregående singlene («All You Need is Love», «Baby, You're a Rich Man», «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever») og gjorde den om til en LP. Denne gikk rett inn på 1.-plass.
==== Brudd med Mahareshi Yogi og fremveksten av Apple ====
I midten av februar 1968 dro først Lennon og Harrison og så Starr og McCartney til Rishikesh i India for å fortsette å lære under Maharishi Mahesh Yogi sammen med andre artister og noen skuespillere. Det gikk imidlertid ikke særlig bra for Starr. Han trakk seg etter ni dager, visstnok på grunn av diettproblemer og konas problemer med de mange insektene. McCartney ble ut mesteparten av mars før han dro hjem etter skepsis mot opplegget. Lennon og Harrison ble lenger. Lennon kommenterte samtidig at «Jeg er her for å finne ut hva min rolle blir. Jeg skulle like å vite hvor langt jeg kan komme. George ligger et hestehode foran» og noe senere at «Det var nemlig kappestrid i Maharishi-leiren: Hvem kom til å bli kosmisk først». Lennons utålmodige søken gjorde at han mente at Maharishi Yogi satt på en hemmelig livsvisdom som Lennon måtte prøve å oppdage.Det gikk rykter om at Yogi hadde vært svært seksuell aggressiv mot damene, og Lennon konfronterte ham. Ingenting ble innrømmet, men Lennon var overbevist om at Yogi var en bløffmaker og at det ikke var noen hemmelighet. Likevel tok bandet med seg meditasjon som et nyttig verktøy videre. Harrison kommenterte senere at han sterkt betvilte anklagene mot Maharishi Yogi, men at Lennon ville dra, og at dette var en like god unnskyldning som noen. Også McCartney valgte å tvile på anklagene, og i 1990-årene beklaget begge anklagene mot ham. Det ble uansett klart at under oppholdet ble alle ferdige med LSD, og de skrev veldig mange låter etter tidligere å ha hatt en idétørke.Mot slutten av 1967 åpnet Beatles også «Apple Boutique», en slags kles- og smykkedesignbutikk som tillot bytte og salg av varer. Butikken var dårlig styrt og gikk med store tap delvis på grunn av butikktyveri. Etter åtte måneder stengte Beatles butikken og ga bort det som var igjen.I april 1968 annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Firmaet hadde en rekke funksjoner, inkludert ansvaret for Apple Records og flere andre Beatles-relaterte funksjoner. I begynnelsen var det også på leting etter talent, og fikk svært god respons, enda det ikke ble noen kontrakt av det, og flesteparten av båndene de fikk inn ble ikke lyttet til.
==== Lady Madonna og Hey Jude ====
Singelen «Lady Madonna»/«The Inner Light» ble spilt inn tidlig i februar og utgitt i midten av måneden. Singelen gikk til topps i Storbritannia, mens den fikk fjerdeplass som høyest i USA. «Lady Madonna» var i hovedsak skrevet av McCartney, mens «The Inner Light» var Harrisons første sang som ble lansert på single. Førstnevnte var boogie-woogie og rock, mens den sistnevnte var sterkt indiskinspirert. Det var også Harrison siste sang med dominerende indiske instrumenter og dominerende indisk lydbilde, enda indisk musikk fortsatt hadde indirekte inspirasjon videre i karrieren.
The Beatles var tilbake i studio kort tid etter reisen til India. I mellomtiden hadde Lennon møtt Yoko Ono, og i mai 1968 hadde vennskapet utviklet seg til et forhold. Dette medførte at Lennon tok ut separasjon fra Cynthia Lennon, som han hadde vært gift med siden 1962 og vært i av-og-på-forhold med siden hun var nitten (hun var omtrent ett år eldre enn John). McCartney besøkte Cynthia og parets sønn Julian Lennon, og på veien komponerte han sangen som skulle bli «Hey Jude».Sangen handlet imidlertid ikke bare om Julian Lennon. John Lennon trodde sangen handlet om ham og Yoko eller om McCartney og hans vanskelige samarbeid, og likte den svært godt. McCartney forklarte at sangen handlet om McCartneys egne problemer i forhold, og Lennon forsto det dithen at den handlet om begges situasjon. Sangen ble gitt ut 26. august 1968 som Apple Records første single med «Revolution» som B-side. Sangen var en rockelåt med et oppgjør med metodene flere anti-krigs-protestanter benyttet seg av, som støtte av diktatorer og ødeleggelse. Singelen slo voldsomt an, og i USA ble den liggende på topp i ni uker, en personlig rekord for Beatles. I Storbritannia lå den på topp i tre uker, før den ble erstattet av «Those Were the Days» med Mary Hopkin, også den gitt ut av Apple, og produsert av McCartney.
I juni 1968 kom tegnefilmen «Yellow Submarine», en surrealistisk film som ble laget rundt bandets sanger og en tynn handling om at fantasilandet Pepperland ble invadert av The Blue Meanies. Beatles gjorde lite på denne filmen, og var bare med i et par sekunder mot slutten. Sangene de bidro med var i hovedsak spilt inn ett år tidligere.
==== The Beatles ====
Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het The Beatles, men som oftest ble kalt The White Album, var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, Sgt. Pepper og Magical Mystery Tour, var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner Richard Hamilton, som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».
Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter (The Beach Boys/Chuck Berry-flørten «Back in the USSR» og proto-heavy metal-låten «Helter Skelter»), hans skøyeraktige mock-country-sang «Rocky Raccoon», de sjarmerende balladene «Blackbird» (om rasemotsetninger i USA) og «I Will», music hall-låten Honey Pie og ska-flørten Ob-La-Di, Ob-La-Da. Lennon på sin side var svært personlig i «Julia» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen Dear Prudence den jakt-kritiske The Continuing Story of Bungalow Bill, begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter Glass Onion, blues-parodien Yer Blues, den svært avanserte rocke-medleyen Happiness Is A Warm Gun. Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «While My Guitar Gently Weeps» (i samarbeid med Eric Clapton), valseballaden «Long, Long, Long», den lett samfunnskritiske «Piggies» og rockelåten «Savoy Truffle». Starr debuterte som låtskriver med country/publåten «Don't Pass Me By».Albumet inneholdt også en del eksperimenter som skiller seg fra tradisjonelle spor. Dette inkluderte McCartneys korte spor «Wild Honey Pie» og «Why Don't We Do It in the Road» og Lennons lange «Revolution 9». På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, inkludering av låter som fremstår som uferdige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning. George Martin likte langt fra alle låtene, og mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter. Samtlige bandmedlemmer var uenige i dette forslaget, og dermed ble alle sporene inkludert. Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.Lennons valg av Yoko Ono som samboer fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude». Tidligere hadde verken venner eller koner sluppet til under innspillingene i studio, men Ono var svært til stede, og til dels satt på forsterkeren til McCartney. Hun hadde også meninger om innspillingene, noe som irriterte de andre medlemmene. Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdige med hverandre. Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av Sardinia på Peter Sellers' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans. Starr var ikke den første som gikk, lydprodusenten Geoff Emerick forlot prosjektet allerede tidlig, da han opplevde den anstrengte atmosfæren: «Jeg mistet interessen for the White Album fordi de bare kranglet med hverandre og bannet til hverandre. Kraftuttrykkene fløy virkelig.».Albumet ble gitt ut i november 1968, og ble en stor suksess. Kritikere har omtalt verket som et mer postmoderne verk der medlemmene låner fra forskjellige sjangre nettopp for å skape et fragementert verk i motsetning til for eksempel «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som var mer helhetlig.
==== Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter ====
Beatles planla et prosjekt som skulle bli en TV-konsert i desember 1968. Dette ble skrinlagt, men allerede 2. januar 1969 startet øvinger med opptak til nytt materiale. Da TV-konserten ikke ble noe av, satset The Beatles heller på filmopptak fra flere øvinger i Twickenham studios og til slutt en konsert på taket av Apple Studios. Ideen bak opptakene var å finne tilbake til sine røtter, og derfor ble navnet på opptakene og filmatiseringen «Get Back». Sangene som ble inkludert involverte mange av de låtene som senere ble gitt ut på Abbey Road og Let It Be. Den 30. januar spilte de en konsert på taket, men konserten varte bare i 42 minutter før den ble avbrutt av politiet. Beatles' medlemmer lot Martin og Glyn Johns klippe sammen melodien og Michael Lindsay-Hogg til å ta seg av videoopptakene, som raskt ble midlertidig skrinlagt. Imidlertid var det noe som kom ut av det, singelen «Get Back»/«Don't Let Me Down», den eneste singelen siden gjennombruddet som var kreditert sammen med en annen artist, da også Billy Preston deltok og ble nevnt for innsatsen.
Under opptakene var atmosfæren svært spent, og Harrison opplevde på hver sin måte både McCartney og Lennon som vanskelige å samarbeide med. Den 10. januar sluttet han i bandet. Etter forhandlinger den 15. januar ble han med igjen mot å få innfridd flere krav.Den 17. januar 1969 kom filmmusikken til Yellow Submarine, med musikk allerede innspilt av Beatles i 1967. Det var nok til fire uutgitte («All Together Now», «Only a Northern Song», «It’s All Too Much» og «Hey Bulldog») og to gamle sanger, mens resten av filmmusikken, side 2 på LP-en, var filmmusikk signert George Martin.
Økonomien gikk stadig dårligere for The Beatles, og de trengte noen med kunnskaper innen juss for å hjelpe dem. McCartney foreslo tidlig i februar Eastman and Eastman til å representere dem. De signerte, men de tre andre hadde betenkeligheter med å bruke advokatfirmaet til forloveden, og etter 12. mars, kona, til McCartney. De benyttet seg i stedet av Allen Klein, som var kjent for å ha gjort The Rolling Stones rike på gode avtaler. Med to representanter, Klein for Lennon, Starr og Harrison og Eastman and Eastman for McCartney, ble det et kaos som gjorde at Beatles fikk til lite. Flere oppkjøp ble ødelagt enten av klønete håndtering ved Apple eller internkrangling, spesielt da Lennon nektet å gjøre avtaler med forretningsfolk.Det var tendenser til oppløsning og egne prosjekter, og den neste singelen, «The Ballad of John and Yoko», var en beretning om bryllupet til paret. Det ble bandets siste nummer 1 i Storbritannia. B-siden var George Harrisons «Old Brown Shoe», skrevet i januar i «Get Back»-perioden.
==== Abbey Road: En ryddig musikalsk avslutning ====
Det ble etter hvert klart at Beatles var på vei til å oppløses, og de dro hvert til sitt i mai for å møtes igjen i juli for å ta opp det som alle regnet med ble deres siste album, Abbey Road. Opprinnelig skulle albumet hete Everest, delvis etter røykemerket til lydteknikeren Geoff Emerick, delvis symbolsk for å vise folk som hadde avskrevet dem allerede i 1963. Ideen var også at de skulle bli tatt bilde av på toppen av Mount Everest. Etter mye om og men, ble imidlertid de mange ideene for mye, og de bestemte seg for å ta bildet utenfor studioene i Abbey Road og oppkalle albumet etter gaten etter forslag fra McCartney. McCartney og Lennon forhandlet med Martin, og de lovet at den interne kranglingen var tilbakelagt og at innspillingene skulle bli som tidligere. Til slutt gikk Martin med på å bli produsent. Også Geoff Emerick var tilbake. Opptakene gikk også overraskende bra, bortsett fra at Lennon protesterte mot den sammenhengende rapsodiaktige måten å knytte flere uferdige sanger sammen. Lennon selv kuttet ofte sammen små biter til en sang, som på «Happiness Is A Warm Gun» og «I Want You (She's So Heavy)». Et helt album ble imidlertid i meste laget. Som kompromiss ble førstesiden enkeltlåter og andresiden, etter to selvstendige sanger, sammenhengende.Resultatet ble et album som regnes blant Beatles beste. Det startet med Lennons tøffe rockelåt «Come Together», fulgt av Harrison-låten«Something» (som Lennon mente var albumets beste og McCartney Harrisons beste), tullesangene «Maxwell's Silver Hammer» (skrevet av McCartney) og «Octopus's Garden» (Starr), do-wop/blueslåta «Oh! Darling», Lennons eksperimentelle og skjøtede «I Want You (She's So Heavy)», med svært tidlig bruk av MOOG synthesizer, avsluttet førstesiden. Harrisons gladsang «Here Comes The Sun» begynte andresiden, fulgt av Lennons Beethoven-inspirerte «Because» og McCartneys medley av korte sanger skrevet av ham eller Lennon.
«Something» ble, sammen med «Come Together», singelen som ble utgitt. Den nådde fjerdeplass i Storbritannia og førsteplass til slutt i USA den 29. november 1969.Gjennom mesteparten av 1969 etter Abbey Road hadde medlemmene i The Beatles tatt midlertidige pauser eller hintet i retning av at de skulle forlate gruppen. Lennon var klarest på dette da han skjelte ut McCartney da McCartney prøvde å få til et par live-show. Uenigheter, særlig rundt Allen Klein og økonomi, ødela mye for bandet. Lennon hadde ellers lite til overs for McCartneys «bestemorslåter» som «Maxwell's Silver Hammer» og «Ob-La-Di Ob-La-Da».
==== Let It Be blir utgitt og The Beatles blir offisielt oppløst ====
Den 4. januar 1970 ble siste opptak med Beatles, minus Lennon denne gang, som gruppe. De spilte inn «Let It Be» til det forestående albumet med samme navn Det var også siste gang to eller flere medlemmer opptrådte sammen som The Beatles. Ettersom dette ble en plate som ble til som et lappeverk av tidligere opptak og til slutt satt sammen av Phil Spector, var det tilbake til den tradisjonelle LP-en med enkeltstående sanger. Av disse var det særlig «Let It Be», «Get Back», «The Long and Winding Road», «Two of Us» av McCartney (sistnevne i harmoni med Lennon), og Lennons «Dig a Pony», «Across the Universe» og I've Got a Feeling som skiller seg ut.
Spectors miks bar preg av hans måte å tenke Wall of Sound, det vil si et dominerende lydbilde, gjerne med strykere, i motsetning til det mer enkle uttrykket som Beatles hadde valgt i innspillingen av låtene i januar 1969. Dette, pluss det ujevne materialet, gjorde at Let It Be fikk til dels negativ kritikk. Albumet ble gitt ut 8. mai 1970, og filmen, basert på opptakene i januar 1969 inkludert The Rooftop Concert, kom kort tid etter. Filmen var det siste originalmaterialet av The Beatles. Filmen viser uenigheter og krangling som skildrer at Beatles allerede i 1969 var på vei vekk fra hverandre.
McCartney bekjentgjorde at han forlot The Beatles i forbindelse med at han lanserte sitt første soloalbum, McCartney en måned før «Let It Be» utkom. Han sirkulerte et ferdigskrevet intervju med seg selv til medier, slik at de visste hva som kom. Han sa ikke at han så bort ifra samarbeid med Beatles, men benektet skrivesamarbeid med Lennon. Media tolket imidlertid dette som at Beatles hadde gått hvert til sitt. Ettersom dette ble gjort før Let It Be, følte de andre medlemmene at dette var unødvendig. McCartney, som ikke jobbet med Allan Klein og ikke var særlig begeistret for tanken på at Phil Spector skulle mikse albumet, hadde ikke noe forhold til utgivelsesdatoen, som var en avgjørelse tatt av Klein. Da Ringo prøvde å forhandle med McCartney om dette, ble han kastet ut.
=== Tiden etterpå ===
Samtlige medlemmer hadde mer eller mindre vellykkede musikkarrierer etter The Beatles. Samtidig var det et marked for Beatles fortsatt. Klein samlet og ga ut de doble samlealbumene 1962–1966 (ofte kalt «det røde album») og 1967-1970 («det blå album») på Apple. Dette var den første samlingen med Beatles-singler som ikke var gitt ut på album, og begge samleplatene solgte til platina. Det kom også en rekke film- og sceneshow på denne tiden, inkludert filmen Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, en film der handlingen ble drevet frem av Beates' sanger. Filmen ble slaktet av kritikere og ble en flopp.Etter at Lennon ble skutt den 8. desember 1980, ga Harrison ut «All Those Years Ago» for å minnes Lennon. Sangen hadde Ringo på trommer og McCartney som backingvokalist, om enn de tre ikke var samtidig i studio. McCartney ga selv ut «Here Today» for å gjøre ære på sin tidligere komponistkollega.
Kleins to samlealbum var ikke de eneste samlealbumene som ble gitt ut av EMI, men de var de eneste som overlevde da EMI i 1987 standardiserte sine album da CD tok over som foretrukket medium. Dette gikk også utover de amerikanske utgivelsene, som ikke ble utgitt på CD. Året senere ble The Beatles inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, de ble tatt inn på første forsøk da de var valgbare, som i henhold til regelverket er 25 år etter første album.
Etter at de fleste juridiske uenigheter var unnagjort, ble det i 1994 først gitt ut et nytt album, Live at the BBC, og ett år senere Anthology-prosjektet. Dette prosjektet involverte en rekke gamle innspillinger, en miniserie og en bok. I anledning serien ble også to demoer av Lennon («Free As A Bird» og «Real Love») brukt, fullført av McCartney og spilt inn med McCartney, Harrison og Starr slik at sangene fremsto som Beatles-singler.
I 2000 ble albumet 1 sluppet ut. Albumet var en samling med sanger som hadde nådd førsteplassen enten i USA eller i Storbritannia. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og 15 år senere selger den fortsatt godt.
Kort tid etter døde Harrison av lungekreft, og Eric Clapton og Harrisons enke arrangerte Concert for George kort tid etterpå, der Starr og McCartney deltok. I 2003 kom «Let It Be... Naked» ut. Dette var en versjon av «Let It Be» slik McCartney ønsket den, uten strykere. Filmen Across the Universe med handling lagt til 1960-årene rundt Beatles' tekster, kom i 2007 til brukbare kritikker og besøkstall.
Siden har flere gjeninnspillinger i stereo og mono, pluss videospill og samarbeid med iTunes, kommet på plass.
== Musikkstil og utvikling ==
Fra tidlig av var medlemmene i The Beatles opptatt av selv å skrive sanger. Lennon og McCartney skrev flesteparten av sangene de spilte inn frem til og med Beatles for Sale. På Help! hadde de én cover, og i de resterende albumene var det bare egne låter. Dermed var The Beatles selv ansvarlige for sin musikalske utvikling. Den musikalske utviklingen skjedde også i et svært raskt tempo, fra de slo gjennom nasjonalt til de lagde den banebrytende Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band tok det bare fire og et halvt år.
Walter Everett deler inn Beatles' musikalske utvikling i to, fra 1956 til 1965 og 1966-1970. I den første perioden produserte de velsmidde låter som inspirerte pubertetsfans med «yeah, yeah, yeah», og de mestret de musikalske utfordringene fra tidligere artister, og ble selv hyppig kopiert. Fra 1966 og utover ble deres ønske om originalitet en drivkraft for produksjon av sanger og album, og de ble avgjørende for å forandre målsetningen til rockegrupper fra grunnen av.
=== Inspirasjon gjennom karrieren ===
Bandmedlemmene begynte som fans av amerikanske rockestjerner som Buddy Holly, Elvis Presley, Chuck Berry, Roy Orbison, Larry Williams, Little Richard og Carl Perkins. Særlig gjalt dette Berry og Holly. Holly var indirekte bak navnevalget via backingbandet The Crickets, og begge var en inspirasjon fordi de sang, spilte og skrev egne sanger. Også soul-jentegrupper som The Shirelles var en stor inspirasjon for bandet. The Beatles sang covre av flere av disse, og ga ut på single, EP eller album sanger av Holly, Williams, Richard, Perkins, Berry, Shirelles og Marvelettes, i tillegg til flere andre artister og standardnumre innen soul, rock og musicals. Nettopp deres evne til å takle et bredt spekter med sjanger og stiler var viktig for deres utvikling. De covret for eksempel markant forskjellige sanger med tanke på rythm and blues og rock and roll: «Chains», «Twist and Shout», «Money», «Long Tall Sally», «Boys» og «Devil in Her Heart»; The Beatles mestret alle.Da The Beatles slo gjennom og åpnet for andre britiske band, gjorde de det stort sett ved å selge amerikansk musikk (i liverpudlisk forkledning) til amerikanerne. Imidlertid var det ikke slik at The Beatles solgte bare covere eller en blek kopi av sine helter. I stor grad kan man snakke om emulasjon, det vil si at de lærte seg stilen til bandene som kom før og utviklet den videre til noe bedre.I overgangsperioden mellom den tidligere og den senere delen, lot også The Beatles seg påvirke i stadig større grad av samtidige. Lennon sa selv «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Bob Dylan og The Byrds var begge viktige innflytelser på The Beatles for eksempel på Rubber Soul. Det samme gjaldt i høyeste grad Beach Boys og Brian Wilson på senere album.The Beatles' utvikling handler også om andre inspirasjonskilder enn samtidige rock- og popgrupper. Både Lennon og McCartney var også inspirert av klassisk musikk, særlig McCartney, som var opptatt av både Bach og Karlheinz Stockhausen. Også Antonio Vivaldi ble introdusert til bandet via McCartneys kjæreste Jane Asher. Dikt var også en vesentlig kilde til inspirasjon allerede fra tidlig av. I tillegg var indisk musikk viktig i utviklingen.
=== Komposisjon ===
The Beatles var fra tidlig av nesten selvforsynt med egne låter. Riktinok var George Martin skeptisk, da han mente at de ikke hadde noen sanger av høy kvalitet. Dette løste medlemmene med å jobbe videre med sangen i stedet for å gi den opp, som for eksempel «Please Please Me», som ble helt omgjort.. En av styrkene til The Beatles gjennom hele perioden var deres evne til å bruke tid og flid på komposisjonene sine.Komposisjonene var dominert av Lennon og McCartney. Det var også en form for vennlig «konkurranse» mellom de to, slik at de ville overgå hverandre. Nettopp deres harde arbeid med sanger gjorde at The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. Lennon og McCartney hadde forskjellig innfallsvinkel til musikk. Everett skiller de to slik at McCartney skrev gode låter som virket enklere enn de var, mens Lennon eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster. Likevel lå styrken i hovedsak i samarbeid og utvikling, og begge kunne levere både svært gode tekster og svært gode melodier nesten på egen hånd. Visse stilarter var imidlertid klart mer tilhørende den ene enn den andre. McCartney skrev lite psykedelisk musikk, og Lennon skrev få music hall-viser. Verken Lennon eller McCartney kunne lese noter, noe som delvis kan forklare deres evne til å tenke utenfor tradisjonell musikkteori.Hvorvidt sangene var skrevet sammen, separat eller at den ene skrev mesteparten og den andre hjalp til mot slutten er det delte meninger om. Lennon sa i 1973 at det var store forskjeller, men i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball». Enkelte sanger vet vi imidlertid klart tilhørte en av dem. Paul McCartneys sanger inkluderer «Yesterday» (1965), «Hey Jude» (1968), «Helter Skelter», «Back in the U.S.S.R.» med flere. Lennons inkluderer «Tomorrow Never Knows» (1966), «Strawberry Fields Forever», «Lucy in the Sky with Diamonds» og «Revolution 9»Flesteparten av sangene ser likevel ut til å være sanger der de to samarbeidet og lærte av hverandre. En tradisjonell oppfatning av samarbeidet har vært at McCartney var best på melodi og Lennon best på lyrikk, at Lennon var mest rock og McCartney mest ballade og at tekstene til McCartney sjelden var like dype som Lennons. Disse forskjellene er overdrevne: det finnes mange eksempler på det motsatte, for eksempel skrev McCartney tekstene til «Hey Jude» og «Eleanor Rigby» og Lennon melodien til «This Boy» og «In My Life», og McCartney skrev rockelåter som «Helter Skelter» og «I'm Down» der Lennon skrev ballader som «Julia» og «Girl». Lennon selv sa i et intervju med tidsskriftet Playboy at
«Det var en periode da jeg trodde at jeg ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel høylytt rock 'n' roll. Men, selvfølgelig, når jeg ser på noen av mine sanger... «In My Life» eller noe av de tidligere sakene ... «This Boy». Jeg skrev melodier så godt som noen»I tillegg kom Harrison stadig mer med. Harrison kunne heller ikke lese noter, og han uttalte senere at for mye musikkteori ville ødelegge låtskriverprosessen. Harrison hadde få bidrag i begynnelsen, men han utviklet seg stort mot slutten av perioden. Av de 22 sangene Harrison skrev som ble gitt ut av The Beatles, er det bare én fra de fire første albumene i 1963-64, mens han hadde to på hver av de to neste i 1965 og tre på «Revolver» fra 1966. Bare to rene Harrison-låter ble utgitt i 1967, men både i 1968 og i 1969 ble fem låter gitt ut av Harrison, og to sanger kom med på «Let It Be» i 1970. Harrison lot seg tidlig inspirere av andre band og annen musikkstil, og gikk bort fra rene kjærlighetssanger allerede på «Rubber Soul», før McCartney gjorde det i 1966 med «Paperback Writer». Harrison utviklet seg også i stor grad både parallelt med og utenfor Lennon og McCartneys retninger. Harrisons mest markante egne utvikling var hans sterkt indiskinspirerte periode. Enda bare tre av de 20 sangene var markant musikalsk indiskinspirerte, ble utviklingen nært forbundet med ham. To av sangene på «The Beatles» er riktignok også åndelige uten at de er direkte knyttet til hinduisme eller annen østlig mystikk. Det var imidlertid da han gikk vekk fra indisk musikk og tilbake til kjærlighetssanger igjen at Harrison opplevde sin største suksess i bandet.
Der The Beatles tidlig kopierte rock og pop, beveget de seg senere vekk fra standard pop- og rockelåter. Et eksempel på dette er tempo. Tradisjonell takt innen pop og rock er 4/4. Flere av sangene til The Beatles beveger seg imidlertid langt utenfor dette, og de kan også variere mellom forskjellig dur eller mellom dur og moll inne i sangen. I «Strawberry Fields Forever» går takten fra 4/4 - 2/4 - 6/8 - 2/4 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4. «Good Morning Good Morning» går i 5/4 mesteparten av tiden. «A Day in the Life» går i midtpartiet i 4/8, mens «Something» bytter fra E-dur til A-dur og «Martha My Dear» fra alla breve til 3/2 og 4/4 og fra Ess-dur til D-moll. I tillegg eksperimenterte de med en rekke sjangre. Deres interesse spredte seg til psykedelisk musikk («Tomorrow Never Knows», «Lucy in the Sky with Diamonds»), vals («Long, Long, Long»), ska («Ob-La-Di, Ob-La-Da»), heavy metal («Helter Skelter») og avant garde («Revolution 9»). Likevel ble disse musikalske eksperimentene relativt kortvarige. Den psykedeliske perioden begrenset seg stort sett til Lennon og Harrison, og varte fra 1966 til 1967, og til dels 1968.
=== Instrumentering og produksjon ===
Som musikere var The Beatles særlig banebrytende av flere årsaker. McCartney var egentlig en gitarist som tok med seg dette over til bassen og var svært tidlig ute med en melodisk basslinje. Harrison var inspirert av country-, jazz-, blues- og rockegitar, og han benyttet seg ofte av septim og liten septim i stedet for standarden dominant-kvart-kvint. Han brukte også «fingerpicking» gitarstil, det vil si at han brukte fingre i stedet for plektrum, etter å ha blitt inspirert av Chet Atkins. De tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison var også svært unike i en tid der man enten var instrumentalister eller sang a cappella. Starrs styrke som perkusjonist var at han lyktes i svært stor grad å levere det de andre medlemmene ønsket mens musikken deres ble stadig mer komplisert. The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene. Dette blir understreket av at tromme- og gitarsoloer er fraværende helt frem til nest siste spor på Abbey Road, og at samtidig bidrar tromme, gitar og bass til å løfte sangene til å bli noe mer enn standard poplåter uten at noen av instrumentene dominerer. Slik var Starr klart å foretrekke enda alle kunne spille trommer.Inspirasjonen fra de mange forskjellige musikkstilene medførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter. Bruk av instrumenter vanligvis funnet i klassisk musikk ble også naturlig for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykeinstrumenter populært igjen. De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet. De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», waldhorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og fløyte på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv synthesizer, bassmunnspill, mellotron og damporgel.
«I begynnelsen var det som om jeg var læreren med sine elever og de gjorde det jeg ba dem om. De visste ingenting om opptak, men gudene vet at de lærte raskt så fort at jeg ble tjeneren og de herskapet». - George MartinGeorge Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles til musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding. Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle - og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på ett, og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang. Det betydde også at man kunne spille inn sanger og så skjøte dem sammen senere. For eksempel i «In My Life» ble cembalo-delen, som egentlig var et piano spilt inn i dobbelt tempo, lagt til flere dager etter at resten av sangen ble spilt inn. Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen. The Beatles' styrke lå blant annet i at de prøvde det folk sa at de ikke kunne gjøre eller få til.
== Ettermæle ==
Folk ser fortsatt på Picasso. Folk ser fortsatt på kunstnere som brøt gjennom begrensningene for deres tidsperiode og kom opp med noe som var unikt og originalt. Innen den formen de jobbet for, innen populærmusikk, vil ingen være mer revolusjonære, mer krative og mer karakteristiske enn The Beatles var.Slik omtalte Robert Greenfield, tidligere redaktør av tidsskriftet Rolling Stone, og forfatter av Beatles-verk, påvirkningen til The Beatles. Rock and Roll Hall of Fame sier at «The Beatles' påvirkning har ofte blitt kommentert, men kan ikke overdrives» Dirigenten og komponisten Leonard Bernstein omtalte The Beatles som «vår tids Schubert» og «de beste låtskriverne siden Gershwin».The Beatles tok vare på rock'n'roll i en tid der det nesten ikke ble spilt lenger og utviklet rock til å bli mer spennende og utfordrende. Da The Beatles kom på scenen, var regelen den at folk ikke skrev sanger selv, etter deres gjennombrudd ble det motsatt. I en tid der mange artister fikk låter skrevet fra Brill Building eller andre tilsvarende steder, åpnet selvstendig låtskriving for å finne sin egen stil og være uavhengig av eksterne agenter, produsenter, låtskrivere med mer. Nile Rodgers fra Chic omtalte The Beatles' musikk som et «paradigmeskifte», og Peter Asher fra Peter & Gordon beskrev dem som «svært eventyrlystne; når de kom på noe, prøvde de det med en gang». Da Elvis Costello beskrev The Beatles til magasinet Rolling Stone i anledning at de toppet de 100 største artistene, sa han at «Sangene var ikke deres lenger. De tilhørte alle».I tillegg var The Beatles banebrytende i den såkalte British Invasion, det vil si de mange britiske bandene som dukket opp på amerikanske hitlister. Disse bandene kopierte ofte looken til The Beatles, da gjerne hårstil og dresskode. Koring og harmoni ble også akseptert i stadig større grad. Enkelte band tok markant forskjellig stil fra Beatles, som Manfred Mann (med Voormann på bass 1966-1969), The Who, Rolling Stones, The Kinks, The Yardbirds med flere, men likevel var deres økte betydning i stor grad takket være The Beatles. I tillegg var The Beatles store inspirasjonskilder til band som fortsatte med progressiv rock i 1970-årene.Enkelte band og artister fikk ekstra drahjelp av The Beatles da de sang sanger skrevet spesielt for dem av Lennon, McCartney eller begge, deriblant Peter & Gordon og Billy J. Kramer. Samtidig viste det seg at flere av disse bandene og andre band som var med på den britiske invasjonen av amerikanske hitlister og amerikansk kultur ikke overlevde da The Beatles forandret stil mellom «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»The Beatles hadde også stor påvirkning på band som kom etter dem. Artister som har innrømmet å være inspirert av The Beatles inkluderer Alice Cooper, The Rolling Stones, Ozzy Osbourne, Nirvana, Gene Simmons, Billy Joel, Oasis, Bruce Springsteen, The Bee Gees, Joni Mitchell, Elton John, Jimi Hendrix, David Bowie, Lemmy Kilmister, The Byrds, Pink Floyd, The Stone Roses, Electric Light Orchestra, Cheap Trick, Slade, Steely Dan, XTC, Bono og mange flere.
I tillegg hadde The Beatles blitt talsmenn for en hel generasjon. Riktignok varierte støtten fra ytterliggående venstreside,, men mange lot seg rive med av Beatles' budskap om motkultur og kjærlighet. I tillegg var The Beatles fremskyndere av manglende ærbødighet mot autoriteter, for eksempel i filmen A Hard Day's Night og generelt i intervjuer og uttalelser. Dette opprøret gikk sjelden i dybden, og Beatles fikk kritikk for ikke å være aktive nok, om enn Timothy Leary mente at «Sgt. Pepper» viste at de gamle tradisjonene var på vei ut. The Beatles ble også forkjempere for psykedelia og bruk av den da lovlige substansen LSD. På sett og vis kan man også argumentere for at The Beatles var tidlige innen musikkvideoer, særlig igjen gjennom deres første film. Også platecovere hadde de stor innvirkning på, for ikke å snakke om hårfrisyrer, da særlig for menn.The Beatles har også hatt en rekke rekorder, og flere av disse, som flest Nr.1 hits på Billboard Hot 100 (20), flest singler av samme artist samtidig på samme liste (17), flest singler på rad på de øverste plassene (1-5) og flest album solgt (over 1 milliard) står fortsatt. De har vunnet 7 Grammy Awards, en Oscar og 13 platinaalbum i Storbritannia. I USA har The Beatles 6 diamant-, 26 multi-platina-, 41 platina- og 47 gullalbum. The Beatles ble også det første bandet som passerte 1 milliard album, noe de gjorde i 1984, tre år før albumene kom ut på CD.
== Teorier, begrep og myter ==
The Beatles var del av den kollektive bevissheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begrep. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.
=== Paul Is Dead ===
I desember 1965 hadde McCartney et uhell på sin moped, og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys Mini Cooper, men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med Mick Jagger). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten at McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet om at McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.Myten startet imidlertid ikke på alvor før 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen Michigan Today. På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band, Magical Mystery Tour og Abbey Road, sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite VW Boblen på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over ett år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet Klaatu kom ut med «3:47 EST», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym. Dette ble raskt latterliggjort av New Musical Express med overskriften «Døv idiotjournalist starter Beatles-rykte».
=== The Fifth Beatle ===
Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin, Brian Epstein, Billy Preston, Stuart Sutcliffe, Pete Best og en rekke andre.Det er vanskelig å forsvare én av disse foran de andre, særlig ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som ikke var medlemmer, men som var nær knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein. Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA. Starr har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.
Tony Barrow mener at Neil Aspinall var det åpenbare valget. Aspinall begynte med å ordne transport til bandet i tillegg å få inn penger for gigs og andre tur-relaterte oppgaver. Han ble senere road manager, og i 1968 ble han The Beatles' personlige assistent og leder for Apple Corps, der han siden har passet på at The Beatles gjenværende medlemmer og arvinger har fått royalties og at navnet deres er blitt beskyttet. Barrow argumenterer også med at Aspinall var en personlig venn av The Beatles og ofte kom på besøk på fritiden også, i motsetning til Epstein.
=== Yoko Ono og Beatles' brudd ===
Yoko Onos rolle i Beatles' historie er svært tvetydig. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen. Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet The Beatles. Lennons avant-garde forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning. Lewisohn har foreslått at Ono direkte oppfordret Lennon til å utforske sin karriere, slik at han kom til konklusjonen at det å være medlem av The Beatles ble en begrensning for ham som kunstner. Bill Harry mente at Lennons musikalske kreativitet ble avsluttet av Ono fordi hun brukte ham som et middel for å fremme sine egne ideer, mens Lennons søster Julia kommenterte at hun ikke pratet direkte med broren på flere år etter 1968.Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles. Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham. Lennon ble også såret over de andres, da Harrisons og McCartneys, behandling av Ono. Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ. Et annet spørsmål er om Ono ubevisst sådde splid i gruppen. Mens Starr hadde få problemer med Ono etter at Lennon forklarte det nye forholdet, hadde Harrison, McCartney og delvis Martin problemer med den nye situasjonen i studio selv om de i ettertid innså at dette handlet om deres uvilje til å forandre seg.Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun», og ingen av disse passer til beskrivelsen til McCartney. På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet. Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker. De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single. Lennons argument om at McCartney skrev søte og smakløse sanger kan virke pussig gitt at Lennon selv skrev «Cry Baby Cry» og «Good Night», som begge kunne plasseres i samme sjanger.I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren Yanni Alexis Mardas, kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig. Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon. Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det at studio var nesten ubrukelig. Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starr og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til The Rolling Stones, anbefalte Mick Jagger The Beatles å ta ham som rådgiver. The Sunday Times beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen». Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store svengali.I et intervju med David Frost sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende. Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.
=== Beatles vs. Stones ===
Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones. Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.
I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt. Det var også slik at det var Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones. I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «I Wanna Be Your Man», som endte på 12.-plass. Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og Keith Richards som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.
Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem:
Det hjelper ikke at de sier at de er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På toppen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen--- den typen musikk vi spilte for to år siden.Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kirchherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:
Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå - på hvert jævlige album - Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at - Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' - det mest håpløse makkverket - er 'All You Need Is Love' Igjen er det litt pussig at akkurat «We Love You» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «Let It Bleed» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at Their Satanic Majesties Request var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten Tom Wolfe «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din». Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band. Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:
«Beatles var også harde gutter. Brian Epstein fikset dem opp for masseforbruk, men de var alt annet enn pyser. De kom fra Liverpool (...) en hard sjøfarerby med alle disse sjauerne og seilerne som banket livskiten ut av deg om du så mye som så på dem feil.(...) Jeg likte Stones, men de var aldri i nærheten av the Beatles - ikke innen humor, originalitet, sanger eller presentasjon.»Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt. I tillegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør. Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke. Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet Boyfriend beskrev dem som «Nesten skremmende unge menn», og mente at de så ondskapsfulle ut i en slags 1700-tallsmåte. The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner. The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat. Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.
== Plateutgivelser ==
The Beatles ga ut elleve album, en dobbelt-EP, 12 EP-er, et filmmusikkalbum med fire nye sanger og en rekke singler i Storbritannia. I oversikten under er disse albumene angitt på bekostning av de amerikanske, kanadiske og samlealbum fra andre deler av verden. Se diskografien for en mer helhetlig gjennomgang. Magical Mystery Tour som LP er imidlertid tatt med, slik den ble utgitt på det amerikanske markedet.
Ettersom The Beatles, EMI, Parlophone og Apple ikke har gitt ut noen offisielle konsertalbum bortsett fra Anthology er ikke disse tatt med i denne oversikten.
=== Studioalbum ===
Please Please Me (1963)
With The Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965)
Rubber Soul (1965)
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles («The White Album») (1968)
Yellow Submarine (1969)
Abbey Road (1969)
Let It Be (1970)
=== Samlinger ===
Samlealbum1962–1966 (1973)
1967–1970 (1973)
Past Masters (1988)
Anthology 1 (1995)
Anthology 2 (1996)
Anthology 3 (1996)
Yellow Submarine Songtrack (1999)
1 (2000)SamlebokserThe Beatles Collection (1978)
The Beatles Box Set (1988)
The Capitol Albums, Volume 1 (2004)
The Capitol Albums, Volume 2 (2006)
Love (2006)
The Beatles Stereo Boxed Set (2009)
The Beatles in Mono (2009)
=== Andre album ===
The Beatles Christmas Album (US Fan Club) eller From Then To Us (UK Fan Club) (1970)
The Complete Silver Beatles (fra «The Decca Tapes» (1962), utgitt lovlig i 1982)
Let It Be ... Naked (2003)
== Filmografi ==
A Hard Day's Night (1964)
Help! (1965)
Magical Mystery Tour (1967)
Yellow Submarine (1968)
Let It Be (1970)
The Beatles Anthology (1995)
All Together Now (2008)
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Beatles-antologien. Redigert av Brian Roylance mfl. Cappelen, 2000. ISBN 82-02-20257-4
The Compleat Beatles. Music arranged and edited by Milton Okun. 2 bind. Deliah/ATV/Bantham, Toronto/New York, 1981 ISBN 0-553-01329-7. Noter for piano og gitar
Tony Barrow: John,Paul, George, Ringo & Me - The Real Beatles Story, André Deutsch, London, 2005. ISBN 9781780121383
Hunter Davies (1969). Beatles. Oslo: Cappelen. Engelsk utgave: The Beatles - The Authorized Biography, 1968
Jim DeRogatis: Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, 2003, Hal Leonard Corporation, Milwaukee, USA. ISBN 0-634-05548-8
Walter Everett: The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology, Oxford University Press 1999, Oxford. ISBN 0-19-509553-7
Walter Everett: The Beatles as Musicians - The Quarry Men through Rubber Soul, Oxford University Press 2001, Oxford. ISBN 0-19-514104-0
Gillian G. Gaar: 100 Things Beatles Fans Should Know & Do Before They Die, Triumph Books, Chicago, 2013. ISBN 9781600787997
Chris Ingham The Rough Guide to The Beatles, Rough Guide, London, 2006. ISBN 9781843537205
Allan Kozinn: The Beatles, Phaidon Press, 1995. ISBN 0714832030
Mark Lewisohn: The complete Beatles chronicle, Hamlyn, London, 1995 ISBN 1-85152-975-6
John McMillian: Beatles vs. Stones : hva skjedde egentlig?, Schibsted forlag, 2014 ISBN 978-82-516-8306-7
Philip Norman: Shout! : boken om The Beatles, Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-14282-3. Engelsk utgave: Shout! The True Story of The Beatles, 1981
Howard Sounes: Paul McCartney : -bak scenen, Libretto forlag, 2013. ISBN 978-82-7886-259-9. Engelsk utgave: Fab: An Intimate Life of Paul McCartney, 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Beatles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles på Internet Movie Database
(fr) The Beatles på Allociné
(en) The Beatles på AllMovie
(en) The Beatles hos Rotten Tomatoes
(en) The Beatles på Apple Music
(en) The Beatles på Discogs
(en) The Beatles på MusicBrainz
(en) The Beatles på SoundCloud
(en) The Beatles på Spotify
(en) The Beatles på Songkick
(en) The Beatles på Last.fm
(en) The Beatles på Genius — sangtekster
(en) The Beatles på AllMusic
(en) The Beatles på Twitter
(en) The Beatles på Facebook
(en) The Beatles på Instagram
(en) The Beatles på YouTube
(en) The Beatles på Myspace
(en) The Beatles på TikTok
(no) Den Norske Beatles-klubben
(en) The Beatles Interviews Database
(en) The Beatles' sanger på hitlistene | Etter The Beatles splittet, fortsatte alle fire medlemmen å gi ut soloalbum. | 2,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Locking | 2023-02-04 | Locking | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danser', 'Kategori:Hiphopdans'] | Locking (opprinnelig kalt «Campbellocking») er en funk-dansestil, som i dag er forbundet med hiphop. Navnet er basert på konseptet av å låse bevegelsene, som går ut på frysing av en rask bevegelse og «låse» den i en bestemt posisjon, og holde den posisjonen i en kort stund og deretter fortsette i samme hastighet som før. Dansen inneholder raske arm- og håndbevegelser, kombinert med mer avslappede hofter og ben. Bevegelsene er generelt ganske store og overdrevet, og ofte veldig rytmisk og tett synkronisert med musikken.
En som danser locking kalles en «locker». En locker bruker vanligvis en særegen klesstil, som fargerike klær med striper og bukseseler. Mange lockere «leker» også med publikum ved å smile eller å gi dem en «high five». Locking ble opprinnelig danset til tradisjonell funk-musikk, for eksempel James Brown-sanger. Funk-musikken er fortsatt tatt i bruk mye i locking, og brukes i mange konkurranser, for eksempel «Juste Debout» i Frankrike.
Locking-dansen ble dannet av Don Campbell på 1960-tallet, og ble populært da The Jackson 5 begynte å gjøre det. I senere tid har locking blitt en del av hiphopdans-kulturen, og har påvirket mange dansestiler, som breakdance, popping og liquid.
| Locking (opprinnelig kalt «Campbellocking») er en funk-dansestil, som i dag er forbundet med hiphop. Navnet er basert på konseptet av å låse bevegelsene, som går ut på frysing av en rask bevegelse og «låse» den i en bestemt posisjon, og holde den posisjonen i en kort stund og deretter fortsette i samme hastighet som før. Dansen inneholder raske arm- og håndbevegelser, kombinert med mer avslappede hofter og ben. Bevegelsene er generelt ganske store og overdrevet, og ofte veldig rytmisk og tett synkronisert med musikken.
En som danser locking kalles en «locker». En locker bruker vanligvis en særegen klesstil, som fargerike klær med striper og bukseseler. Mange lockere «leker» også med publikum ved å smile eller å gi dem en «high five». Locking ble opprinnelig danset til tradisjonell funk-musikk, for eksempel James Brown-sanger. Funk-musikken er fortsatt tatt i bruk mye i locking, og brukes i mange konkurranser, for eksempel «Juste Debout» i Frankrike.
Locking-dansen ble dannet av Don Campbell på 1960-tallet, og ble populært da The Jackson 5 begynte å gjøre det. I senere tid har locking blitt en del av hiphopdans-kulturen, og har påvirket mange dansestiler, som breakdance, popping og liquid.
== Kjente locking-bevegelser ==
Jazz-split
Knee Drop
The Lock
The Double Lock
Stop and Go
Scoo B Doo
Scoobot
Skeeter Rabbit
Funky Guitar
Point
== Eksterne lenker ==
Locking på The Red Bull BC One-konkurransen i Berlin i 2005 | Locking (opprinnelig kalt «Campbellocking») er en funk-dansestil, som i dag er forbundet med hiphop. Navnet er basert på konseptet av å låse bevegelsene, som går ut på frysing av en rask bevegelse og «låse» den i en bestemt posisjon, og holde den posisjonen i en kort stund og deretter fortsette i samme hastighet som før. | 2,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eine%C3%A5sen | 2023-02-04 | Eineåsen | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Åser i Bærum'] | Eineåsen er en skogkledd ås ved Rykkinn i Bærum kommune i Akershus. Den har en høyde på 303 meter over havet. Åsen har utsikt mot sør over Gommerud og Indre Oslofjord. Åsen har tilsvarende geologi som Kolsås, med permisk lava øverst og kambrosilurske skifre under.
| Eineåsen er en skogkledd ås ved Rykkinn i Bærum kommune i Akershus. Den har en høyde på 303 meter over havet. Åsen har utsikt mot sør over Gommerud og Indre Oslofjord. Åsen har tilsvarende geologi som Kolsås, med permisk lava øverst og kambrosilurske skifre under.
== Referanser == | Eineåsen er en skogkledd ås ved Rykkinn i Bærum kommune i Akershus. Den har en høyde på 303 meter over havet. | 2,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kader_Abdolah | 2023-02-04 | Kader Abdolah | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Iranske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske forfattere', 'Kategori:Personer fra provinsen Markazi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kader Abdolah er forfatternavnet til Hossein Sadjadi Ghaemmaghami Farahani (født 12. desember 1954, Arak, Iran). Han er en iransk-nederlandsk forfatter som har bodd i Nederland siden 1988.
Mens han studerte naturvitenskap i Teheran, ble han en del av en venstreorientert undergrunnsbevegelse som arbeidet først mot sjahens og senere mot ayatollahens diktatur. Han skrev for et undergrunnstidsskrift og publiserte sine første fortellinger under pseudonymet Kader Abdolah, et navn han satte sammen av navnene til to kurdiske venner som var blitt drept. I 1985 måtte Abdolah flykte fra Iran. Han tilbrakte to år i Tyrkia før han i 1988 ble invitert til Nederland av FN. I Nederland bodde han først på et asylmottak i Apeldoorn, senere fikk han en bolig i Zwolle.
Abdolah skriver poesi, noveller og romaner og arbeider for tiden med en ny oversettelse av Koranen. Under pseudonymet Mirza (kronikør) skriver han en ukentlig spalte i avisen de Volkskrant.
Han var gjest på TV-programmet Grosvold den 24. april 2009.
| Kader Abdolah er forfatternavnet til Hossein Sadjadi Ghaemmaghami Farahani (født 12. desember 1954, Arak, Iran). Han er en iransk-nederlandsk forfatter som har bodd i Nederland siden 1988.
Mens han studerte naturvitenskap i Teheran, ble han en del av en venstreorientert undergrunnsbevegelse som arbeidet først mot sjahens og senere mot ayatollahens diktatur. Han skrev for et undergrunnstidsskrift og publiserte sine første fortellinger under pseudonymet Kader Abdolah, et navn han satte sammen av navnene til to kurdiske venner som var blitt drept. I 1985 måtte Abdolah flykte fra Iran. Han tilbrakte to år i Tyrkia før han i 1988 ble invitert til Nederland av FN. I Nederland bodde han først på et asylmottak i Apeldoorn, senere fikk han en bolig i Zwolle.
Abdolah skriver poesi, noveller og romaner og arbeider for tiden med en ny oversettelse av Koranen. Under pseudonymet Mirza (kronikør) skriver han en ukentlig spalte i avisen de Volkskrant.
Han var gjest på TV-programmet Grosvold den 24. april 2009.
== Bibliografi ==
1993 – De adelaars
1995 – De meisjes en de partizanen
1997 – De reis van de lege flessen
1998 – Mirza
2000 – Spijkerschrift (Engelsk oversettelse i 2006 "My Father's Notebook"). – Utgitt på norsk først som "Spikerskrift", senere utgaver har tittelen Min fars notatbok. Oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen. (Gyldendal, 2002)
2001 – De koffer
2001 – Een tuin in zee
2002 – Kélilé en Demné
2002 – Sophia's droë vrugte
2003 – Portretten en een oude droom
2003 – Karavaan
2005 – Het huis van de moskee. – Utgitt på norsk som "Huset ved moskeen". Oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen. (Gyldendal, 2007)
2008 – De boodschapper en De Koran: een vertaling. (To bøker solgt sammen: De boodschapper – om livet til profeten Mohammad og De Koran – Abdolahs nederlandske gjenfortelling av Koranen). – Utgitt på norsk som Sendebudet Muhammad og En vandring gjennom Koranen. Oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen. (Gyldendal, 2009)
2011 – De koning. – Utgitt på norsk som Kongen: en roman. Oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen. (Gyldendal, 2012)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kader Abdolah – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kader Abdolah er forfatternavnet til Hossein Sadjadi Ghaemmaghami Farahani (født 12. desember 1954, Arak, Iran). | 2,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ume%C3%A5_IK | 2023-02-04 | Umeå IK | ['Kategori:1917 i Sverige', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1917', 'Kategori:Idrettslag i Sverige', 'Kategori:Kvinnefotballag', 'Kategori:Sport i Umeå'] | Umeå Idrottsklubb er en svensk idrettsklubb fra Umeå. Umeå IK ble stiftet i 1917 som Tegs Idrottsklubb, og var i utgangspunktet en klubb for friidrett, skiidrett, fotball og bandy. Senere ble det utvidet med sykling, gymnastikk, svømming og boksing i 1925, med kunstløp i 1940 og bowling i 1958. Av disse grenene har kunstløp, fotball og bowling bestått, og i tillegg er bryting, innebandy og håndball kommet til. Umeå er blant svært få klubber som er åpne for begge kjønn, men som bare har et kvinnelag i fotball.
| Umeå Idrottsklubb er en svensk idrettsklubb fra Umeå. Umeå IK ble stiftet i 1917 som Tegs Idrottsklubb, og var i utgangspunktet en klubb for friidrett, skiidrett, fotball og bandy. Senere ble det utvidet med sykling, gymnastikk, svømming og boksing i 1925, med kunstløp i 1940 og bowling i 1958. Av disse grenene har kunstløp, fotball og bowling bestått, og i tillegg er bryting, innebandy og håndball kommet til. Umeå er blant svært få klubber som er åpne for begge kjønn, men som bare har et kvinnelag i fotball.
== Kvinnefotball ==
Det har lenge vært spilt kvinnefotball i Umeå. Allerede på 1930-tallet ble det organisert en liga i området. Det var imidlertid liten aktivitet før de to klubbene Umeå IK og Umeå Södra FF dannet lag på tidlig 80-tall. Umeå IK startet et seniorlag i 1984. Laget brukte tolv sesonger på å komme seg opp i seriesystemet, der det debuterte i 1996-sesongen. Det endte med nedrykk, men Umeå gikk rett opp igjen.
=== Damallsvenskan ===
Siden 1998 har Umeå vært i den øverste divisjonen, og fotballaget har siden vært klubbens flaggskip. Satsingen begynte umiddelbart med aggressiv sponsorjakt, hardere treningsøkter og anskaffing av kjente spillere. Først ut var den lokale spilleren Hanna Ljungberg. Etter hvert ble Umeå Damallsvenskans beste lag. Laget vant serien for første gang i 2000 og fulgte opp med the double i de to neste sesongene. Etter et lite opphold på to sesonger, der Djurgården/Älvsjö vant serien, vant Umeå serien fire sesonger på rad (2005-2008), før de måtte gi tapt mot Linköpings FC. En av hovedårsakene til suksessen var anskaffingen av Marta Vieira da Silva, en på den tiden svært lovende 18-åring, etter sesongslutt 2004. Anskaffelsen av Marta ga Umeå oppmerksomhet i media både i Sverige og i resten av verden og sterkt økte tilskuerantall. Også Lise Klaveness spilte på Umeå i to sesonger (2006 og 2007). Flere andre storspillere ble trukket inn i klubben.
Imidlertid har det kostet. Umeå IK har store problemer med økonomien, og har trimmet stall og styre for å få virksomheten til å gå rundt. Det var i 2010 fare for at storlaget ikke fikk fornyet lisens for Damallsvenskan på grunn av sin store gjeld. Imidlertid lyktes Umeå, men samtidig mistet laget mange stjerner til WPS. Vieira da Silva dro i januar 2009 til Los Angeles Sol, og Ramona Bachmann dro til Atlanta Beat. Flere andre stjerner dro også, og i Damallsvenskan 2010 ble Umeå en middelhavsseiler.
=== Mesterligaen i fotball for kvinner ===
Allerede før Vieira da Silva kom var Umeå å regne med i det europeiske toppsjiktet. Umeå kom til finalen i den første UEFA Women's Cup i 2002, der de tapte for Frankfurt. Anført av en rekke landslagsspillere, inkludert finske Laura Kalmari, vant Umeå UEFA Women's Cup 2003 ved å slå Fortuna Hjørring i finalen. Året etter vant Umeå finalen ved å ta hevn over 1. FFC Frankfurt. Umeå er det eneste laget som har slått Frankfurt i finalen hittil. Ettersom Umeå ikke vant serien i 2003 og 2004, ble det først i 06/07-sesongen at de ble med igjen. Det endte med finale både i 2007 og sesongen etter, men begge kampene endte med tap. I 08/09-sesongen kom Umeå til semifinalen, der de ble slått ut av Zvezda 2005 Perm. I Mesterligaen i fotball for kvinner 2009/2010 kom Umeå til semifinalen igjen, der det var Lyon som slo Umeå knepent. I neste mesterligasesong ble Umeå noe overraskende slått ut i kvalifiseringen av Apollon Limassol fra Kypros.
== Sesonger ==
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Umeå IK FF – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | André Jeglertz | | 2,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Capitol_Albums,_Volume_1 | 2023-02-04 | The Capitol Albums, Volume 1 | ['Kategori:Apple Records-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum produsert av George Martin', 'Kategori:Samlealbum fra 2004', 'Kategori:The Beatles-plater'] | The Capitol Albums, Volume 1 er en samleboks som inneholder The Beatles' amerikanske album gitt ut i 1964 på Capitol Records. Boksen, som inneholder den offisielle stereoversjonen av sangene på CD, ble gitt ut i sent 2004. CD-ene ble mastret fra bånd fra Capitol Records hvelv, som ble gjort klar av Capitol A&R-leder Dave Dexter jr., som la til reverb på flere av sporene og simulerte stereo på mono spor.
Samleboksen debuterte på Billboard 200 den 4. desember 2004 som nummer 35 med ett salg på 37 303 kopier. Den lå 6 uker inne på lista. Boksen ble sertifisert med gull og platina av RIAA, den 17. desember 2004.
| The Capitol Albums, Volume 1 er en samleboks som inneholder The Beatles' amerikanske album gitt ut i 1964 på Capitol Records. Boksen, som inneholder den offisielle stereoversjonen av sangene på CD, ble gitt ut i sent 2004. CD-ene ble mastret fra bånd fra Capitol Records hvelv, som ble gjort klar av Capitol A&R-leder Dave Dexter jr., som la til reverb på flere av sporene og simulerte stereo på mono spor.
Samleboksen debuterte på Billboard 200 den 4. desember 2004 som nummer 35 med ett salg på 37 303 kopier. Den lå 6 uker inne på lista. Boksen ble sertifisert med gull og platina av RIAA, den 17. desember 2004.
== Oversikt over plater i boksen ==
Hver disk i boksen inneholder stereo og mono versjonen av albumet. Se under for lenker til artikler for hvert individuelle album.
== Promosjonell disk ==
I ukene før samleboksen ble gitt ut, ble en disk kalt Sampler sirkulert for å promotere albumet.
=== Sporliste ===
Alle sanger av Lennon/McCartney, unntatt hvor annet er merket. Alle sporene går igjen to ganger, først i stereo (spor 1-8) og så i mono (spor 9-16).
«All My Loving»
«I Wanna Be Your Man»
«I Call Your Name»
«Roll Over Beethoven» (Berry)
«Things We Said Today»
«If I Fell»
«She's a Woman»
«I'm a Loser»
== Utgivelsesdetaljer ==
Samleboksen ble gitt ut i forskjellige land i november 2004.
== Eksterne lenker ==
(en) The Capitol Albums, Volume 1 på Discogs
(en) The Capitol Albums, Volume 1 på MusicBrainz
Capitol Records presseskriv
Bruce Spizer Essay | lenke | 2,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_F%C3%A6r%C3%B8yenes_utenriksministre | 2023-02-04 | Liste over Færøyenes utenriksministre | ['Kategori:Lister over færøyske politikere', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Utenriksministre'] | Utenriksministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í uttanríkismálum) har fra 2008 til 2011 vært en egen ministerpost i Færøyenes regjering, etter at denne oppgaven tidligere har tilfalt statsministeren. Utenriksdepartementet har blant annet ansvaret for å markedsføre Færøyene som reisemål internasjonalt, samt å opprettholde øyenes kontakt med regionale og internasjonale organisasjoner som Nordisk råd, FN, EU, EFTA og UNESCO.
| Utenriksministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í uttanríkismálum) har fra 2008 til 2011 vært en egen ministerpost i Færøyenes regjering, etter at denne oppgaven tidligere har tilfalt statsministeren. Utenriksdepartementet har blant annet ansvaret for å markedsføre Færøyene som reisemål internasjonalt, samt å opprettholde øyenes kontakt med regionale og internasjonale organisasjoner som Nordisk råd, FN, EU, EFTA og UNESCO.
== Eksterne lenker ==
Statsministre og regjeringer siden 1948 Arkivert 1. desember 2012 hos Wayback Machine. | Utenriksministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í uttanríkismálum) har fra 2008 til 2011 vært en egen ministerpost i Færøyenes regjering, etter at denne oppgaven tidligere har tilfalt statsministeren. Utenriksdepartementet har blant annet ansvaret for å markedsføre Færøyene som reisemål internasjonalt, samt å opprettholde øyenes kontakt med regionale og internasjonale organisasjoner som Nordisk råd, FN, EU, EFTA og UNESCO. | 2,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_om_Guadalcanal | 2023-02-04 | Slaget om Guadalcanal | ['Kategori:1942 på Salomonøyene', 'Kategori:1943 på Salomonøyene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1942', 'Kategori:Konflikter i 1943', 'Kategori:Militærstubber', 'Kategori:Slag i Stillehavet under andre verdenskrig', 'Kategori:Slag med deltagelse av Australia', 'Kategori:Slag med deltagelse av USA', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-06'] | Slaget om Guadalcanal, også kjent under kodenavnet Operasjon Watchtower av allierte styrker, var en serie land-, sjø- og luftslag i Stillehavskrigen rundt Guadalcanal i Salomonøyene mellom 7. august 1942 og 9. februar 1943.
Slaget sto mellom de allierte (fortrinnsvis amerikanske styrker) og japanske styrker og var den første store offensiven de allierte hadde mot Japan. Noen mener at slaget om Guadalcanal var et vendepunkt i krigen mot Japan under andre verdenskrig, sammen med slaget om Midway.
Den 7. august 1942 landet allierte styrker, hovedsakelig amerikanske, på øyene Guadalcanal, Tulagi, og Florida i de sørlige Salomonøyene. De ville nekte japanske styrker å true forsynings- og kommunikasjonlinjene mellom USA, Australia og New Zealand. De allierte hadde også planlagt å bruke Guadalcanal og Tulagi som baser for senere å kunne nøytralisere den store japanske basen i Rabaul på New Britain. De allierte overveldet de undertallige japanske forsvarerne, som hadde okkupert øyene siden mai 1942, og hadde erobret Tulagi og Florida, samt en flyplass (senere kalt Henderson Field) som var under bygging på Guadalcanal. Store amerikanske marinestyrker støttet landgangen.
Overrasket over den allierte offensiven, gjorde japanerne flere forsøk på å gjenerobre Henderson Field. Tre store bakkekamper og sju store sjøslag samt kontinuerlig, nesten daglige luftkamper kulminerte i det avgjørende Sjøslaget om Guadalcanal i begynnelsen av november 1942, der det siste japanske forsøket på å ta Henderson Field fra hav og land, ble beseiret. I desember 1942 ga japanske styrker opp alle planer om å gjenerobre Guadalcanal og evakuerte deretter sine gjenværende styrker den 7. februar 1943 og overga dermed øya til de allierte. Slaget om Guadalcanal var en betydelig strategisk seier for de allierte styrker over japanerne i Stillehavet. De japanske styrkene hadde nådd toppen av sine erobringer i Stillehavet.
| Slaget om Guadalcanal, også kjent under kodenavnet Operasjon Watchtower av allierte styrker, var en serie land-, sjø- og luftslag i Stillehavskrigen rundt Guadalcanal i Salomonøyene mellom 7. august 1942 og 9. februar 1943.
Slaget sto mellom de allierte (fortrinnsvis amerikanske styrker) og japanske styrker og var den første store offensiven de allierte hadde mot Japan. Noen mener at slaget om Guadalcanal var et vendepunkt i krigen mot Japan under andre verdenskrig, sammen med slaget om Midway.
Den 7. august 1942 landet allierte styrker, hovedsakelig amerikanske, på øyene Guadalcanal, Tulagi, og Florida i de sørlige Salomonøyene. De ville nekte japanske styrker å true forsynings- og kommunikasjonlinjene mellom USA, Australia og New Zealand. De allierte hadde også planlagt å bruke Guadalcanal og Tulagi som baser for senere å kunne nøytralisere den store japanske basen i Rabaul på New Britain. De allierte overveldet de undertallige japanske forsvarerne, som hadde okkupert øyene siden mai 1942, og hadde erobret Tulagi og Florida, samt en flyplass (senere kalt Henderson Field) som var under bygging på Guadalcanal. Store amerikanske marinestyrker støttet landgangen.
Overrasket over den allierte offensiven, gjorde japanerne flere forsøk på å gjenerobre Henderson Field. Tre store bakkekamper og sju store sjøslag samt kontinuerlig, nesten daglige luftkamper kulminerte i det avgjørende Sjøslaget om Guadalcanal i begynnelsen av november 1942, der det siste japanske forsøket på å ta Henderson Field fra hav og land, ble beseiret. I desember 1942 ga japanske styrker opp alle planer om å gjenerobre Guadalcanal og evakuerte deretter sine gjenværende styrker den 7. februar 1943 og overga dermed øya til de allierte. Slaget om Guadalcanal var en betydelig strategisk seier for de allierte styrker over japanerne i Stillehavet. De japanske styrkene hadde nådd toppen av sine erobringer i Stillehavet.
== Slag ==
Slaget ved Cape Esperance
Slaget om Tenaru
Slaget om Øst-Salomonøyene
Slaget om Edson's Ridge
Slaget om Henderson Field
Slaget om Santa Cruz-øyene
Sjøslaget om Guadalcanal
Slaget ved Tassafaronga
== Se også ==
Rapport fra Guadalcanal, film fra 1943 som omhandlet slaget om Guadalcanal.
== Eksterne lenker ==
(en) Guadalcanal Campaign – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Guadalcanal Campaign – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Det britiske imperiet | 2,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Redningspakken_for_det_norske_finanssystemet_(2009) | 2023-02-04 | Redningspakken for det norske finanssystemet (2009) | ['Kategori:Finanskrisen 2008–2010', 'Kategori:Norsk politisk historie', 'Kategori:Norsk økonomisk historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Redningspakken for det norske finanssystemet 2009 (offisielt kalt Regjeringens kredittpakke 2009 og ofte omtalt som Bankpakke II) er en «redningspakke» som ble foreslått av Stoltenberg II-regjeringen den 8. februar 2009 for å stimulere økonomien.
Kredittpakkens formål er å stimulere den norske økonomien etter at finanskrisen, som begynte sommeren 2007, hadde sørget for lavere investeringsvillighet og dermed lavere økonomisk aktivitet. Måten økonomien skal stimuleres på er ved å stille 100 milliarder norske kroner til disposisjon via to nye fond; statens obligasjonsfond og statens finansfond som vil få 50 milliarder hver.
Forslaget om kredittpakken kom i form av stortingsproposisjon 40 odeltingsproposisjon 35.
| Redningspakken for det norske finanssystemet 2009 (offisielt kalt Regjeringens kredittpakke 2009 og ofte omtalt som Bankpakke II) er en «redningspakke» som ble foreslått av Stoltenberg II-regjeringen den 8. februar 2009 for å stimulere økonomien.
Kredittpakkens formål er å stimulere den norske økonomien etter at finanskrisen, som begynte sommeren 2007, hadde sørget for lavere investeringsvillighet og dermed lavere økonomisk aktivitet. Måten økonomien skal stimuleres på er ved å stille 100 milliarder norske kroner til disposisjon via to nye fond; statens obligasjonsfond og statens finansfond som vil få 50 milliarder hver.
Forslaget om kredittpakken kom i form av stortingsproposisjon 40 odeltingsproposisjon 35.
== Bakgrunn ==
Finanskrisen som startet sommeren 2007 sørget for at tilliten i verdens finansmarkeder sank betraktelig. Dette førte til at bankene ble mer kresne på hvem som skulle få låne penger. Konkursen i den store amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers den 15. september 2008 forverret denne situasjonen betraktelig. USAs myndigheter grep ikke inn for å redde selskapet og dette førte til at bankene mistet all tillit til andre finansaktører i og med at man ikke kunne regne med regjeringens støtte om store aktører fikk problemer. Den økte risikoen førte til at pengemarkedsrentene, som er den renten bankene bruker seg imellom, steg raskt og holdt seg høye frem mot juletider da flere sentralbanker satt ned styringsrentene dramatisk og man så flere redningspakker bli lansert rundt om i verden.
Dette førte også til at bedrifter fikk liten tilgang til kapital gjennom sine bankforbindelser. Uten kapital fikk flere bedrifter problemer med å realisere prosjekter og hente inn likviditet for å komme seg igjennom de finansuroen. Dette fører igjen til permitteringer, oppsigelser og konkurser.
I desember 2008 nådde gjeldsveksten i Norge sitt laveste nivå siden mars 2004. Omregnet til årsbasis ble gjeldsveksten -1,2 %.
== Statens obligasjonsfond ==
Statens obligasjonsfond (SOF) ble opprettet 6. mars 2009. SOF forvaltes av folketrygdfondet på vegne av finansdepartementet.SOF vil være et midlertidig tiltak i en periode på 5 til 10 år hvor fondet skal låne ut penger på obligasjonsmarkedet. Obligasjonsmarkedet er et alternativt marked for lån istedenfor lån i banker. Fondet vil avvikles når lånene er gjort opp.
== Statens finansfond ==
Statens finansfond ble opprettet 6. mars 2009. I motsetning til SOF så er statens finansfond et eget rettssubjekt og registrert i foretaksregisteret.Statens finansfond ble opprettet for å øke kjernekapitaldekningen i bankene som får behov for det det. Finansfondet stiller noen krav til de som ønsker tilskuddet:
Tilbudet er for norske banker eller norske datterselskaper av utenlandske banker.
Den ekstra kapitalen skal kun gå til utlån.
Bankenes lønnspolitikk endres:
Lønnsfrys for ledere i bankene som mottar tilskudd frem til 31. desember 2010.
Restriksjoner ved pensjonsavtaler og bonuser.Statens finansfond skal kun operere i 3 – 5 år frem i tid.
== Se også ==
Redningspakken for det kinesiske finanssystemet (2008)
Redningspakken for det amerikanske finanssystemet (2008)
Obligasjoner
Kredittvurdering
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erling Røed Larsen og Jon Mjølhus: Finanskrise! Låneboble, boligboble – og dagen derpå.. Gyldendal forlag 2009. ISBN 978-82-05-39280-9
== Eksterne lenker ==
Regjeringens samleside for kredittpakken
Stortingsproposisjon nr. 40 - Om endringer i statsbudsjettet for 2009 under Finansdepartementet
Odeltingsproposisjon nr. 35 - Om lov om Statens finansfond og lov om Statens obligasjonsfond | Redningspakken for det norske finanssystemet 2009 (offisielt kalt Regjeringens kredittpakke 2009 og ofte omtalt som Bankpakke II) er en «redningspakke» som ble foreslått av Stoltenberg II-regjeringen den 8. februar 2009 for å stimulere økonomien. | 2,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_F%C3%A6r%C3%B8yenes_sosialministre | 2023-02-04 | Liste over Færøyenes sosialministre | ['Kategori:Lister over færøyske politikere', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Sosialministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í almannamálum) er medlem av Færøyenes regjering og sjef for Sosialdepartementet. Sosialdepartementet har ansvar for blant annet arbeidsmarkedstiltak, barnevern, familie, eldre, funksjonshemmede, pensjoner og trygder, likestilling og boliger. Før innføringen av departementsstrukturen i 1998, fulgte sosialsakene som regel arbeids- og helsesaker. Sosial- og helsedepartementet ble opprettet i 1998, delt i 2002, slått sammen i 2004, og delt igjen i 2008.
| Sosialministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í almannamálum) er medlem av Færøyenes regjering og sjef for Sosialdepartementet. Sosialdepartementet har ansvar for blant annet arbeidsmarkedstiltak, barnevern, familie, eldre, funksjonshemmede, pensjoner og trygder, likestilling og boliger. Før innføringen av departementsstrukturen i 1998, fulgte sosialsakene som regel arbeids- og helsesaker. Sosial- og helsedepartementet ble opprettet i 1998, delt i 2002, slått sammen i 2004, og delt igjen i 2008.
== Fotnoter ==
== Referanser == | Sosialministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í almannamálum) er medlem av Færøyenes regjering og sjef for Sosialdepartementet. Sosialdepartementet har ansvar for blant annet arbeidsmarkedstiltak, barnevern, familie, eldre, funksjonshemmede, pensjoner og trygder, likestilling og boliger. | 2,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Popping | 2023-02-04 | Popping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Danser', 'Kategori:Hiphopdans'] | «Popping» er også navnet på en spilleteknikk på bassgitar.Popping er en robotlignende hiphopdans fra 70-tallet. Den kommer fra California, og er delinspirert av locking. Kjente poppere er bl.a. Phillip «Pacman» Chbeeb, Salah og Robert «Mr. Fantastic» Muraine. Noen kjente popping-understiler er; boogaloo, bopping, liquid, miming, robot, ticking, tutting, fingertutting og waving. | «Popping» er også navnet på en spilleteknikk på bassgitar.Popping er en robotlignende hiphopdans fra 70-tallet. Den kommer fra California, og er delinspirert av locking. Kjente poppere er bl.a. Phillip «Pacman» Chbeeb, Salah og Robert «Mr. Fantastic» Muraine. Noen kjente popping-understiler er; boogaloo, bopping, liquid, miming, robot, ticking, tutting, fingertutting og waving. | Popping er en robotlignende hiphopdans fra 70-tallet. Den kommer fra California, og er delinspirert av locking. | 2,899 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.