url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringo_Starr | 2023-02-04 | Ringo Starr | ['Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Engelske trommeslagere', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Ringo Starr', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
| Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
== Barndom ==
Starr omtales som Starkey fram til han fikk kunstnernavnet av Rory Storm. I det første avsnittet omtales Ringo som Starkey og faren med samme navn som Starkey den eldre.Richard Starkey ble født en uke etter termin i andre etasje ved Madryn Street 9 i Dingle i Liverpool. Han ble døpt fjorten dager senere i St. Silas-kirken, oppkalt etter sin far, også han Richard Starkey. Faren jobbet som konditor, og brøt dermed en lang linje med folk som jobbet i skipsindustrien. Moren, Elsie Starkey, født Gleave, giftet seg med Richard Starkey den eldre i 1936, også i St. Silas, 22 år gammel. Ekteskapet var ikke ideelt, og faren dro vekk fra familien etter syv års ekteskap, kort etter Starkeys tredje bursdag.
Starkey var enebarn, og mye alene. Han var også mye syk, og ble godt tatt vare på av mormor Annie og morfar Johnny. Annie var sjokkert over at Starkey var venstrehendt, og uttalte at hekser eller djevelen hadde besatt ham. Starkey omtalte henne ofte som «Liverpools Voodoo-dronning». Likevel var kårene trange for Elsie, som jobbet med å vaske trapper og i en grønnsakshandel før hun måtte gi opp Madryn Street og flytte til Admiral Grove 10, der hun sannsynligvis jobbet på en av de nærliggende pubene.Starkeys sykdom ble spesielt alvorlig sommeren 1947. Først ble han diagnostisert med blindtarmbetennelse, men så viste det seg at blindtarmen hadde sprukket og skapt bukhinnebetennelse. Elsie Starkey fikk høre tre ganger at gutten ikke kom til å overleve natten, og det var først tidlig i 1948 at han var ute av koma og bevisst lenge nok til at han kunne begynne veien tilbake til god helse. Denne dramatiske begynnelsen på skolealderen gjorde at Starkey lå langt bak de andre. Han hadde i utgangspunktet aldri vært spesielt glad i skolen, og ettersom han ikke kom tilbake til Admiral Grove 10 før sommeren 1948, valgte han å skulke oftere enn å jobbe for å bli bedre. Det var av barndomsvenninnen Marie Maguire at Starkey i det hele tatt lærte å lese.Mot slutten av 1951 kom Harry Graves inn i livet til Elsie og Richard Starkey. Graves var opprinnelig fra Øst-London, men flyttet til Dingle i 1946 etter et havarert ekteskap. I Harry Graves fikk Richard Starkey en farsfigur, og Starkey har selv sagt at han lærte mildhet fra Graves. Den 17. april 1954, etter at Elsie og Richard Starkey den eldre skilte seg, giftet Harry Graves og Elsie Starkey seg. Starkey ønsket Graves velkommen som stefar, men fikk større utfordringer litt over en måned senere, da han ble syk med lungehinnebetegnelse. Dette utviklet seg til tuberkulose, og han ble sendt til Wirral der luften var friskere. Dette ble spikeren i kisten for Starkeys skolegang, men det startet hans fascinasjon for trommer da en musikklærer tok med slagverkinstrumenter.
== Band før The Beatles ==
Det var i utgangspunktet et tøft miljø i Dingle, men med fremveksten av Teddy Boys ble det hakket verre. Ringo Starr ble med i den lokale gjengen, fordi alternativet var å ikke ha noen som beskyttet seg, og bli banket opp av alle. Han så bruk av kniv og rørgjenstander i voldelige gatekamper, men tok liten del selv, ettersom han var «sykehusgutten». Starkey hadde ingen ønske om videre skolegang, og i 1956 fokuserte han på å få seg jobb. Han hadde to mislykkede forsøk, begge etter at Harry Graves hadde puttet ut følere. Først jobbet han som løpegutt ved British Railways, men mistet jobben da han strøk på den fysiske testen. Deretter jobbet han som barmann på TS «St. Tudno» mellom Liverpool og nord-Wales, men fikk sparken da han møtte opp full på jobb og skjelte ut sjefen. Deretter fikk Ringo en lærlingplass hos H. Hunt & Co, et firma som produserte utstyr til gymsaler og andre sportsarenaer. Til 16-årsdagen fikk han en signetring av moren, og til jul et trommesett av Harry Graves.
Starkey ble god venn med en kollega fra Hunts, Roy Trafford. Begge var glade i rock and roll og country. De to og Starkeys nabo Edward Miles dannet et skiffle-band med Miles (med psevdonymet Eddie Clayton) på gitar og vokal, Starkey på trommer, Roy Trafford på te-kistebass i tillegg til John Dougherty (vaskebrett) og Frank Walsh (gitar). De tok navnet «The Eddie Clayton Skiffle Group». Skiffle passet utmerket godt til Starkey, da musikkstilen krevde lite trening, og Starkey hadde hatt problemer med å øve hjemme på grunn av klager fra naboer. Eddie Clayton Skiffle Group fikk flere oppdrag, særlig på Peel Street Labour, men også på Wilson Hall, The Cavern og ved flere skiffle-konkurranser.I 1959 forlovet Miles seg, og bandet ble oppløst, noe som passet godt med at skiffle på den tiden var på vei ut. Dette betydde at Starr sto uten band, men han bestemte seg for å starte sitt eget. Han fikk med seg Jimmy Roughley på klarinett, Roy Trafford på gitar, Johnny Moony på trompet, en pianist og en på tekiste-bass. Mooney kunne bare spille When the Saints Go Marching In, Roughley kunne bare spille i b-dur, pianisten kunne bare spille i C-dur, og Trafford var «ganske god». Etter et par øvinger ble bandet, som aldri rakk å få et navn, oppløst. Starr var imidlertid så anerkjent at det ledende bandet Darktown ville at han skulle spille med dem.Starkey ble i stedet med i The Raving Texans, som skiftet navn til Rory Storm and the Hurricanes. Andre medlemmer var Al Caldwell (med scenenavnet Rory Storm) (gitar/vokal), Johnny Byrne (gitar/vokal), Paul Murphy (gitar/vokal), Reg Hales (vaskebrett) og Jeff Truman (tekiste-bass). Oppsettet ble etter hvert endret til at Storm ble vokalist, Byrne spilte rytmegitar, Charles O'Brien sologitar, Wally Eymond bass/vokal og Starkey trommer. Endringen viser at de beveget seg i retning mer rock and roll. Dette var med på å gjøre dem til det mest populære og ambisiøse bandet i Liverpool. Rory Storm var en stor entertainer, og det var mye takket være ham at bandet ble så stort som det ble. De ble til og med nevnt i samme åndedrag som Gene Vincent da det skulle arrangeres en konsert i Liverpool. I tillegg til at bandet skiftet navn, tok flere av medlemmene også nye kallenavn. Byrne ble Johnny Guitar, Eymond ble Lu Walters, O'Brien ble Ty Brian og Starkey ble Ringo Starr.Starr fikk et problem da det gikk så bra. Bandet ble tilbudt 25 pund hver for å spille på feriekolonien Butlin's, men om han takket ja til det, måtte han også slutte som lærling før han var ferdig med læretiden. En trygg jobb hjemme ble dermed veid opp mot et liv som musiker. Caldwell overtalte Starr til å velge det sistnevnte. Rory Storm and the Hurricanes var førstevalget til Allan Williams da han skulle finne nye band i Hamburg etter at Derek and the Seniors hadde hatt stor suksess, men de kom først i oktober ettersom de hadde takket ja til Butlin's. Da hadde allerede The Beatles takket ja - ettersom også Gerry & The Pacemakers takket nei - og de to bandene spilte mye på rundgang, nitti minutter på, nitti minutter av. Fra tid til annen spilte Ringo Starr med The Beatles når Pete Best ikke kunne stille.
Det gikk imidlertid ikke bare på skinner, og i 1961 var Starr arbeidsledig og vurderte å flytte til USA. I 1962 fikk han en god avtale der han kunne spille i bandet til Tony Sheridan, et av de største navnene i Hamburg, for 30 pund og en leilighet inkludert. Starr var med i en periode, men fikk hjemlengsel, og ble med på en ny sesong hos Butlin's da sommeren kom. Samtidig var George Martin misfornøyd med trommingen til Best i The Beatles. Etter at de bestemte seg for å droppe Best, ble Ringo Starr kontaktet. Først var det George Harrison som oppsøkte Ringo hjemme hos Elsie Starkey, og så tok John Lennon kontakt per telefon. Den 16. august 1962 ble Starr med i The Beatles på betingelse av at han klippet håret som dem.
== The Beatles ==
Starr var den eldste i bandet. Han hadde vokst opp i et tøft miljø, og i motsetning til de andre hadde han også vært med i en Teddy Boys-gjeng. Han hadde markert seg som medlem i en rekke band, og var anerkjent. Han hadde derfor vunnet respekt hos de andre medlemmene i The Beatles lenge før han selv ble med. I tillegg matchet han deres humor og personlighet klart bedre enn Pete Best.Starr hadde opplevd at fans i Liverpool dårlig taklet at han erstattet Pete Best. På den første konserten etter byttet, den 18. august 1962, hadde Harrison fått et blått øye av fans av Pete Best, og flere i publikum ropte «Pete forever, Ringo never». Enda halve fanskaren protesterte i den første konserten med Ringo, forløp den neste konserten fire dager senere uten publikumsprotester.
=== Fra nervøsitet til trygghet (1962–1964) ===
Den 4. september dro bandet for å ta opp to sanger. Den første var en coverlåt med tittelen How Do You Do It? som ingen av bandmedlemmene ville spille, og som etter hvert ble gitt videre til Gerry & The Pacemakers. Den andre var Love Me Do. De hadde tatt den opp tidligere, da med Best på trommer, den 6. juni. Martin hadde da gitt råd til bandet om hvordan de skulle forbedre sangen, og hadde anbefalt å bruke en annen trommeslager enn Best til å ta opp singlen. Martin hadde ikke anbefalt dem å bytte ut Best med Starr, men bare å bruke en studiomusiker under opptaket.Etter opptaket den 4. september var Martin ikke fornøyd med trommingen til Starr heller. Ifølge McCartney var Martin skuffet over at Starrs stortromme ikke hektet seg på basslinjen, noe som var vanlig i opptak på den tiden. Det ble avtalt å prøve et nytt opptak den 11. september. Da Starr kom på den nye innspillingen av «Love Me Do», tok ikke Martin sjansen på at Starr holdt nivået, og leide inn den skotske studiomusikeren Andy White, og Starr ble degradert til tamburin. Dette gjorde Starr svært skuffet. Starr var imidlertid ikke den eneste som ikke leverte på opptaket, og selv uten ham tok det 15 forsøk på å finne en versjon som var bra nok til at Martin likte den – flere forsøk enn noen andre sanger på debutalbumet bortsett fra tittelsangen (18 forsøk).
Usikkerheten rundt konsertene kombinert med at White hadde blitt hentet opp, gjorde at Starr var bekymret for at han selv hadde en kort karriere i bandet. Imidlertid var Starr eneste trommeslager da The Beatles' neste single, «Please Please Me» ble spilt inn den 26. november med Starr på trommer, og White hadde ikke blitt hentet inn mer enn den ene dagen. «Please Please Me» var også en større hit enn forløperen.
På debutalbumet fikk Starr synge en cover av The Shirelles' «Boys», en sang både Starr og The Beatles med Best hadde fremført flere ganger tidligere. Dette startet en trend der Ringo Starr sang en sang på samtlige album, A Hard Day's Night og Let It Be unntatt, og på sangen «Matchbox», en annen Perkins-sang, og også en som The Beatles hadde overlatt til sin trommeslager Pete Best i Hamburg.
Starr var imidlertid også populær blant fansen, noe Maureen Cox fikk oppleve i form av drapstrusler og angrep fra andre jenter. Hans økte popularitet på begge sider av Atlanterhavet fikk blant annet som resultat at trommeprodusenten Ludwig doblet salget av trommer etter at The Beatles dukket opp på Ed Sullivan Show.
Under de tallrike pressekonferansene, som gruppa måtte gjennom da Beatlemania brøt løs, utmerket Ringo seg med humoristiske uttalelser. Starrs humor var både direkte og ufrivillig, og hans mange snublende munnhell er blitt verdenskjente. Hans klønete uttrykk, kalt «ringoismer» inkluderer «A Hard Day's Night» og «Tomorrow Never Knows». I filmen A Hard Day's Night fikk Ringo rollen som en lakonisk og klovnete utgave av seg selv. Alle medlemmene fikk sin egen del, men McCartneys ble sløyfet. Ringo skulle egentlig ha en lengre dialog med en gutt, men han møtte opp omtrent rett fra en nattklubb og var i så kraftig bakrus at han ikke kunne si mange replikker. I stedet filmet de ham mens han gjorde forskjellige ting. Denne scenen, kalt «lonely guy»-delen av Ringo, ga ham gode kritikker. Ringo Starr fikk også gode kritikker for sin innsats i flimen Help!.I juni 1964 ble Starr igjen syk, kortvarig denne gangen, med halsbetennelse, og måtte fjerne mandlene. The Beatles var på vei ut på en turné, og brukte Jimmie Nicol som erstatter. Så fort Starr var frisk, var han tilbake i bandet igjen. Harrison var usikker på om de kunne dra på turné uten Starr, da det ikke var The Beatles uten ham.
=== Turnéslutt og etablert liv (1965–1967) ===
Starr hadde klare bånd til sin arbeiderklasseoppdragelse, og lurte ofte på hva han skulle med alle de tingene han hadde fått som følge av suksessen. Da Starr fikk sin MBE, ble han spurt av dronningen om det var han som hadde startet bandet, og han svarte at «Han kom sist, han var den lille karen», muligens i overført betydning. Også Cox nevnte i et intervju at hun alltid opplevde at Starr hadde et stort mindreverdighetskompleks.Etter et svært hektisk turnéliv, og særlig kontroversene rundt Lennons uttalelser om at The Beatles var større enn Jesus, ble bandet, Starr inkludert, lei av å turnere. På det daværende tidspunktet var tre av de fire beatlene gift, etter at Harrison giftet seg med Pattie Boyd i 1966.For de tre begynte et mer etablert liv. Starr og Cox flyttet til Surrey, og han hadde tatt kontakt med den lokale golfbanen og blitt med Lennon på den lokale puben.Starr kommenterte svært sjelden musikkinnspillingen, men da han først hadde noe å si, ble han ofte hørt. Han hadde beskjeden interesse for studio-teknikk, og var derfor mye passiv i opptakene til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Starr sa selv at han hadde så mye fritid at han lærte seg å spille sjakk. Samtidig var det i denne perioden (1965-1967) at han virkelig bidro kunstnerisk til bandet med trommespill på «Ticket to Ride», «Rain», «Tomorrow Never Knows» og «A Day in the Life». Starrs evne til å spille i mange tempo og i mange forskjellige sjangre kom godt med i denne perioden.
=== Bandets sammenbrudd (1968–1970) ===
Starr var med på gruppens engasjement i meditasjon, og ble motvillig med til Rishikesh i India. Imidlertid hadde han mageproblemer etter en oppvekst med mye sykdom, og tålte ikke maten i India. Han og Maureen Cox dro hjem først av alle, og oppsummerte at det minte ham om Butlins feriekolonier.Langt verre var det da sangene fra oppholdet i Rishikesh skulle spilles inn til The Beatles-albumet. Etter mye intern kniving og krangling bestemte Starr seg for to ting: Han følte at han ikke spilte bra nok, og at de tre hadde et samhold han ikke var del av. Som resultat av dette dro han vekk 22. august 1968. Han opplevde at han senere forsto at alle de andre hadde følelsen av at de tre andre hadde en kjemi de selv ikke var med på. De andre tre sendte rosende telegrammer til ham og ba ham komme tilbake, og da han først kom, hadde Harrison dekket stolen hans med blomster. Perioden borte hadde Starr brukt til å ta seg en ferie på yachten til Peter Sellers, og det var der han skrev «Octopus's Garden». Det ble imidlertid «Don't Pass Me By» som ble hans første egenkomponerte låt til å bli gitt ut, og den ble skrevet i 1964.Det ble imidlertid klart at økonomiske problemer med Apple Corps og interne krangler hadde kostet. I et intervju med BBCs radioreporter David Wigg den 21. januar 1969 fikkStarr et spørsmål om de er like nærme hverandre som tidligere. Han svarte:
«Ja, du vet, det er det berømte ordtaket at den man elsker tukter man. Og vi er veldig glade i hverandre, og vi vet det alle. Men vi fortsetter å såre hverandre av og til. Du vet... når vi bare misforstår hverandre og går vekk, og så bygger det seg opp til noe større enn det noen gang var. Så må vi gå i dybden og få det unnagjort, vet du. Ordne opp. Og derfor er vi fortsatt veldig nære.»Apples dårlige økonomi og den påfølgende sparkingen av venner gikk innover Ringo, men samtidig så han behovet for å sparke folk som han mente ikke gjorde jobben - eller nødvendigheten av å få Peter Brown til å sparke dem, som han forklarte til TV-programmet Late Night Line-Up med forklaringen at de alle var feiginger som ikke likte å sparke noen.
== Solokarriere ==
Jeg er flink. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt stødig og samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet dersom en blir for ivrig.
Lennon hadde kommentert at han forlot bandet i november 1969, men lovte å holde det skjult til etter at Klein hadde ordnet avtaler med Capitol Records. McCartney trakk seg tilbake til Skottland som følge av dette. Han planla sitt solo-album McCartney, og gikk med på å slippe det etter Let It Be. Imidlertid fikk han høre Phil Spectors overdrevne bruk av strykere, messingblåsere og kor på sangene, og ble rasende. Ettersom Klein nektet å forandre på noe og Spector ikke var å få tak i, bestemte McCartney seg for å slippe albumet den 10. april, noe som ville kollidere med Let It Be. Starr oppsøkte McCartney for å forhandle, men McCartney var i et ekstremt dårlig humør og kastet ut Starr. Starr ble sjokkert, men gikk deretter til de andre og anbefalte at de skulle la McCartney få det som han ville.
=== To album på ett år (1970) ===
McCartney var ikke det eneste soloalbumet som ville kollidere med Let It Be. Enda Lennon hadde gitt ut soloalbum med Yoko Ono og Harrison hadde gitt ut filmmusikk på egen hånd, var det Starr som ga ut det første soloalbumet i tradisjonell forstand med Sentimental Journey, et album med svisker fra før rocketiden der han hadde fått hjelp fra George Martin og Paul McCartney blant flere. Albumet ble sluppet 27. mars 1970, og hadde kommentarer som handlet om at han lurte på hva han skulle gjøre nå som alt var over - altså slapp han nyheten om at The Beatles var over før McCartney gjorde det 20 dager senere.
Sentimental Journey solgte godt nok til å igangsette Starrs karrière på egen hånd, selv om det ikke var i nærheten av salgstallene til McCartney eller All Things Must Pass. Starr fulgte opp samme år med country-LP-en Beaucoups of Blues. Den ble spilt inn i Nashville med hjelp av blant andre The Jordanaires, Elvis Presleys gamle backinggruppe. Sangene der var skrevet spesielt for Ringo Starr, og han plukket ut de han likte best.
=== Kommersielle takter (1971–1974) ===
Mange fans var ute etter mer kommersielle låter, og de ble ikke skuffet. I 1971 kom hitsingelen «It Don't Come Easy» ut. Sangen var en glam rock-låt laget i samarbeid med George Harrison, som likevel igjen lot Starr få all æren for komposisjonen. Dette ble Starrs første hit etter oppløsningen, og passet godt inn i den kommende soft rock-stilen i 1970-årene. Sangen var opprinnelig skrevet tidlig i 1970, men ble utsatt av de to LP-ene og gitt ut først året etter. Starr fikk hjelp av både Harrison, Klaus Voormann på bass, Ron Cattermole på saksofon og Badfinger som korere. Singlen kom på femteplass i Storbritannia og fjerdeplass i USA.B-siden på albumet, «Early 1970», er Ringo Starrs oppsummering av situasjonen mellom The Beatles' medlemmer. Han håper på å spille med McCartney, vet at han kommer til å spille med Lennon og spiller allerede med Harrison - noe som stemmer bra ettersom Harrison spiller piano og gitar på denne sangen. Samme år deltok Starr også på Bangladesh-konserten, som ble arrangert i New York på initiativ av George Harrison.
Året etter ble en ny suksess, også den en munter glam rock-låt. «Back Off Boogaloo» endte opp på niendeplass i USA, men tok en andreplass i Storbritannia, og så denne med hjelp fra Harrison. Dermed hadde Starr hatt to hits på kort tid etter de to første, langt mindre kommersielle, albumene.
Det neste albumet var også langt mer kommersielt tilgjengelig enn de to første. På albumet Ringo hadde han hjelp av samtlige eks-medlemmer av The Beatles:
George Harrison på «I'm the Greatest», «Photograph» (som han skrev sammen med Starr), «Sunshine Life for Me (Sail Away Raymond)» (som han skrev), «You and Me (Babe)» (som han skrev sammen med Mal Evans)
John Lennon på «I'm the Greatest» (som han skrev)
Paul McCartney på «You're Sixteen» og «Six O'Clock» (som han skrev)I tillegg fikk Starr hjelp av Billy Preston, Klaus Voormann, Marc Bolan, medlemmer av The Band, Harry Nilsson og Martha Reeves blant andre. Voormann spilte som eneste i tillegg til Starr både med Harrison, Lennon og McCartney. Albumet ble sluppet i USA 2. november og i Storbritannia den 23. november. Det nådde andreplass i USA, slått av Elton John «Goodbye Yellow Brick Road», topp 10 i Storbritannia og førsteplass i Canada, Spania og Sverige. Låtene «Photograph» og «You're Sixteen» toppet singlelistene i USA, mens "Oh My My" nådde femteplass.
I 1974 kom Starr med sitt fjerde studioalbum, Goodnight Vienna, og han fikk hjelp av mange av de andre som deltok på det forrige albumet. Imidlertid var McCartney og Harrison opptatt med egne prosjekter, og bare Lennon hjalp ham. Lennon Skrev tittelsangen og spilte på All by Myself og Only You (And You Alone). Til gjengjeld fikk han også hjelp av Elton John. Albumet ble ikke en like stor suksess som Ringo, men det solgte godt. De to covrene «Only You (And You Alone)» (originalt av The Platters) og «No No Song» nådde høyt opp på de amerikanske hitlistene, men han hadde begrenset suksess i hjemlandet.
=== Sviktende karriere og alkoholproblemer (1975–1978) ===
På tross av at han hadde suksess som artist, innrømmet Starr i 2015 at årene etter The Beatles var veldig tøffe, og det tok ham nesten tjue år å komme seg over dem. Starr begynte med tung drikking, og etter hvert narkotika, i midten av 1970-årene, og han uttalte til Daily Express i 2010 at man kunne høre at kvaliteten på platene gikk ned ettersom misbruket tiltok. Ringo Starr var med i drikkeklubben The Hollywood Vampires med Nilsson, Lennon, Alice Cooper og Keith Moon.I 1975 ble Ringo Starr skilt fra sin kone (se Privatliv), og det ble ikke gitt ut et album det året bortsett fra samlealbumet Blast From Your Past, som endte på 30.-plass i USA. Dette ble hans siste album på Apple, og EMI ga ham ikke fornyet kontrakt. Året etter fulgte Ringo opp med albumet Ringo's Rotogravure, der han igjen fikk hjelp, stort sett i form av skrevne låter, fra sine tre tidligere bandmedlemmer. Albumet ble imidlertid ingen suksess. Singlene "A Dose of Rock'nRoll" og "Hey Baby" nådde henholdsvis en 26 og 74 plass på de amerikanse listene. Det gikk enda dårligere da Ringo brøt med formelen med å hente inn hjelp fra tidligere bandmedlemmer i 1977 og prøvde seg på et disco-album med Ringo the 4th i 1977. Deretter ga han ut Bad Boy, men heller ikke dette ble en suksess. Starr, som holdt skuespillertradisjonen noenlunde ved like, spilte i et 48 minutter langt komishow kalt Ringo, men ofte som «Ognir Rrats» etter en av hovedpersonene, altså Ringo Starr baklengs.Rett før Bad Boy kom barneplaten Scouse the Mouse, der Starr har stemmen til hovedpersonen, en mus fra Liverpool, og han synger åtte av de femten låtene på platen.
=== Ti tunge år (1979–1988) ===
I 1979 måtte Starr legges inn på sykehus med livstruende tarmsmerter, og fikk operert bort deler av tarmen. Senere på året brant hans hus i Los Angeles opp, og han mistet mye av sine Beatles-memorabilia i brannen.Året etter startet han med å filme den ubetydelige filmen Caveman, men viktigere enn selve filmen var at han møtte Barbara Bach. Det nye forholdet kom mens han jobbet med sitt nye album, som skulle hete Can’t Fight Lightning. Her fikk igjen Ringo Starr hjelp fra sine tre ekskollegaer fra The Beatles. McCartney skrev to låter og Harrison én. Lennon ga ham sangene «Nobody Told Me» og "Life Begins at Fourty". Da John Lennon ble skutt 8. desember mistet Starr midlertidig interessen for albumet, og Lennons sanger ble ekskludert av respekt. Columbia Records var lite begeistret for albumet, så Starr kom seg ut av det og jobbet i stedet med Neil Bogart i Boardwalk Records, et datterselskap av RCA. Bogart var begeistret for albumet, og hjalp til med å få den gitt ut under navnet Stop and Smell the Roses. Det oppnådde en 93.-plass på hitlistene i USA, og singelen «Wrack My Brain», skrevet av Harrison, kom på 37.-plass. Det var et skritt i riktig retning etter Bad Boy, men et lite et.
Starr hadde nok en gang mislyktes i å slå gjennom siden Goodnight Vienna, men han jobbet med ett forsøk til. Sammen med Joe Walsh fra The Eagles, skrev han sanger til et nytt album, med den spøkefulle tittelen Old Wave, et spill på musikkstilen new wave. Til tross for at Walsh, Gary Brooker, John Entwhistle og Eric Clapton var på albumet og det inkluderte en jam med dem, ble ikke albumet sluppet verken i USA eller i Storbritannia, men i Canada, Tyskland, Brasil, Mexico, Australia New Zealand og Japan.Starr hadde dermed mislyktes igjen med solo-karrièren, og film-karrièren så heller ikke særlig lysende ut. Han fikk større alkoholproblemer, og ble vanskelig for pressen å handskes med. Starr og Bach var uadskillelige, og sluttet å gjøre filmoppdrag med mindre begge kunne være med, som i McCartneys Give My Regards to Broad Street. I tillegg til dette tok Starr på seg å være den opprinnelige fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans (1984-1986). I 1988 stilte han og George Harrison opp for å bli inkludert i Rock and Roll Hall of Fame.
Likevel var alkoholproblemene alltid til stede. Han var så full at han i 1987 måtte gå rettens vei for å forhindre at innspillinger han hadde gjort klart beruset ikke ble gitt ut. I 1988 forsto han og Bach at situasjonen var så alvorlig at de måtte legges inn for avrusning. Den 11. oktober 1988 ble de med på et treukers avrusningsprogram i Tucson, Arizona.
=== All-Starr Band, gode kritikker og svake salgstall (1989–1999) ===
Starr hadde lenge hatt en idé om å samle sammen venner fra rockebransjen til en supergruppe, men det var først etter avrusningen at det i det hele tatt lot seg gjøre. I samarbeid med David Fishof fikk han 1989 gjennomført dette. Bandet inkluderte Joe Walsh, Rick Danko og Levon Helm fra The Band, Clarence Clemons og Nils Lofgren fra The E Street Band, Billy Preston og Jim Keltner og fikk navnet Ringo Starr & His All-Starr Band. Konseptet med The All-Starr Band var at alle skulle fremføre sine sanger da de spilte sammen. Starr byttet også ut medlemmer fra tid til annen. Tidligere bandmedlemmer inkluderer Todd Rundgren, Roger Hodgson fra Supertramp, John Entwistle fra The Who, Gary Brooker fra Procol Harum, Peter Frampton, Greg Lake fra Emerson, Lake and Palmer og Jack Bruce fra Cream. Også Bruce Springsteen gjorde en spontan gjesteopptreden.Turneringene ble en suksess, og tok vekk presset. Den første platen Starr ga ut etter rehabiliteringen var med nettopp The All-Starr Band. Han fortsatte å gi ut album på egen hånd også, og det første nye soloalbumet siden 1983 var Time Takes Time (1992), et album som flørtet med 60-talls pop og som fikk gode kritikker..I 1995 ble Ringo opptatt med «Anthology»-prosjektet. Han deltok både på «Real Love» og «Free as a Bird», og på den sistnevnte ble han nevnt som medkomponist. Etter prosjektet sa Ringo at «Å spille inn de nye sangene virket ikke kunstig i det hele tatt, det var veldig naturlig og mye moro, men også emosjonelt til tider. Men det var slutten på en æra. Det er ikke noe mer vi kan gjøre som The Beatles». Harrison svarte lakonisk at han håpet at noen kom til å gjøre det samme når han døde, å ta vare på alle de elendige innspillingene og gjøre dem til hits.Ringo hadde i lang tid hjulpet sine tidligere bandmedlemmer, og i 1997 hjalp han til på albumet Flaming Pie av McCartney. Året etter ga han ut albumet Vertical Man. Igjen samarbeidet han med Harrison og McCartney, men også med Alanis Morisette og Scott Weiland (Stone Temple Pilots). Albumet fikk gode kritikker, men solgte bare brukbart. Det ble en 61.-plass på hitlistene som best. Samme år spilte Starr, med venner inn Ringos VH1 Storytellers, den 23. Storytellers i rekken. Tiåret ble avsluttet med I Wanna Be Santa Claus, en juleplate som fikk god omtale, men som bare ble utgitt i USA, og med liten støtte fra plateselskapet, nå Mercury Records.
=== Konserter og album (2000–) ===
Harrison hadde vært kreftsyk en stund, og det var ingen overraskelse da han gikk bort den 29. november 2001. Igjen markerte dette en periode med uvirksomhet for Starr. På årsdagen ett år senere deltok han sammen med Paul og andre musikervenner i «Concert for George» i Royal Albert Hall i London arrangert av Eric Clapton. Konserten ble i sin helhet utgitt både på DVD og CD i 2003. I 2003 var Ringo plateaktuell med «Ringo Rama», en plate gitt ut på Koch Records, og med mer rock enn forgjengeren. Igjen fikk plata gode omtaler, men salget var dårlig. Allmusic.com foreslo at Starr med suksessen til All-Starr Band hadde sluttet å sikte høyt og heller gi ut de albumene han selv ønsket. Sangen «Never Without You» var dedisert til og handlet om Harrsion.Ringo Rama var omkranset av tre utgivelser med All-Starr Band, en før og to etter. Det neste soloalbumet til Starr var Choose Love, som hadde færre gjesteopptredener fra stjerner og ifølge kritikerne ga det følelsen av at Starr og hans faste musikere var mer avslappede (Allmusic.com), enn vennlig avsporing (John Metzger, Music Box) og med sjarme, karisma, oppriktig fremføring og gjennomført budskap (Star News). Heller ikke Choose Love solgte særlig godt.
I 2005 ble det bestemt at Starrs barndomshjem de første tre årene i Madryn Street skulle rives, noe Starr uttalte at han var skuffet, men ikke overrasket, over. Etter protester fra fans og andre ble det avgjort i 2012 at huset fikk stå.Starrs neste studioalbum kom i 2008, også dette nostalgisk, men for hjembyen Liverpool. Albumet, med navnet Liverpool 8, var produsert av Dave Stewart og ble gitt ut på Capitol Records. Det solgte i over 31 000 eksemplarer, i seg selv beskjedent, men et skritt i riktig retning. Han fulgte opp med Y Not, som solgte i omtrent like stort opplag, i 2010. Her fikk han god hjelp fra Paul McCartney som deltok med gjestevokal på "Walk with Me" og spilte bass på "Peace Dream" I 2012 ga Starr ut Ringo 2012, denne mer på egen hånd. Albumet inkluderer mye nostalgi for Liverpool og gamle dager, men også noe nytt.Etter initiativ fra McCartney ble Ringo Starr som den siste beatle inkludert i Rock and Roll Hall of Fame. For det meste fortsetter Starr å spille med All-Starr Band og å gi ut album, med Postcards from Paradise (2015) som foreløpig siste album i anledning inkluderingen i Rock and Roll Hall of Fame.
== Ringo som trommeslager ==
Siden Ringo er venstrehendt, men lært opp i høyrehendt tromming, fikk han en unik lyd som passet godt i The Beatles. Han brukte også Tom-tom-tromme oftere enn skarptromme, og venstrehendt-måten han spilte på gjorde at han gikk motsatt retning da han gikk gjennom trommene enn den tradisjonelle. Starr var også flink til å variere mellom forskjellige trommestiler, noe som kom godt med senere. Starr holdt også trommestikkene annerledes enn tidligere trommeslagere, da han som venstrehendt holdt begge stikkene likt, og ikke venstre trommestikke mer som spisepinner.I The Beatles var Starr i liten grad dominerende som trommespiller. Han hadde ingen soloer med unntak av «The End», den aller siste sangen de spilte inn, men han fokuserte i stedet på å være den trygge perkusjonisten som alltid var i tempo og som greide å omstille seg til de mange nye kravene til bandene. Geoff Emerick har kommentert at kroppsfasongen til Starr kan ha spilt en rolle, ettersom han var liten og dermed ikke alltid hadde styrken til å slå så hardt på trommene som ble forventet etter hvert. Likevel har Starrs tromming påvirket en rekke musikere. Journalist Robyn Flans skrev i «Percussive Arts Society» at han ikke kan holde telling på alle de trommeslagerne som har fortalt han at Ringo startet deres lidenskap for trommer etter at de ble introdusert til The Beatles' musikk. Trommeslager for Journey Steve Smith sa om Starr at:
«Før Ringo ble slagverksstjernene målt i deres evner på soloer og deres virtuositet. Ringos popularitet skapte et paradigmeskifte i hvordan publikum så på trommeslagere. Vi så på trommeslagerne som en likestilt del i komposisjon. En av Ringos store kvaliteter er at han skapte unike, stylistiske trommedeler for sangene til The Beatles. Hans deler er så knyttet til sangen at du kan høre på en del av Ringos tromming uten resten av musikken og fortsatt kjenne igjen sangen».Samtlige andre medlemmer av bandet verdsatte Starrs tromming høyt også etter at bandet ble oppløst. Da McCartney introduserte Starr til Rockens æresgalleri, sa han at i andre band ser de på trommeslageren for å finne ut om han øker eller senker tempoet, mens man trengte ikke å se når det gjaldt Ringo. Harrison kommenterte at «Ringo har den beste backbeat jeg noen sinne har hørt, og han kan holde på 24 timer i strekk.».Det verserte et rykte om at John Lennon som svar på spørsmålet om Ringo var den beste trommeslageren i verden svarte at Ringo ikke engang var den beste trommeslageren i The Beatles. Dette er nok et feilsitat, og kan stamme fra komikeren Jasper Carrott i 1983, nesten tre år etter at Lennon ble skutt. Carrott igjen kan ha hentet inspirasjon fra en vits fra BBCs Radio Active, et komiprogram som fortalte vitsen i 1981. Tvert imot sa John Lennon at «Ringo er en forbanna god trommeslager. Han er ikke teknisk god, men jeg synes at Ringos tromming er undervurdert på samme måte som Pauls basspill er undervurdert.(...)Jeg tror Paul og Ringo er på høyde med hvilke som helst av rockemusikerne.»Andre kommentarer om Starr er langt mer positive. Phil Collins sa om Starrs trommeinnsats på sangen «A Day in the Life» at «Ringo er grovt undervurdert. Trommingen på sangen «A Day in the Life» er veldig komplisert. Du kan ta en dyktig trommeslager i dag og si «Jeg vil ha det sånn». Han ville ikke visst hva han skulle gjøre.» En rekke artister beskrev hans unike evne til å tilpasse seg sangene raskt i anledning Starrs inkludering i Rockens æresgalleri.
== Andre aktiviteter ==
Starr har også vært involvert i andre prosjekter, både innen film (skuespiller, regissør og produsent) og møbeldesign.
=== Film ===
Starr fikk god tilbakemelding på sitt skuespiller-talent i både A Hard Day's Night og Help!. Verken han eller de andre fikk store tilbakemeldingen på Magical Mystery Tour, men Starr sa selv at han ikke så på det som «sin» film.I 1968 debuterte han som skuespiller utenom The Beatles med komedien Candy i 1968, der han spilte en liten birolle. Han fulgte opp med den mørke komedien The Magic Christian i 1969, med en bærende rolle som hovedpersonens adoptivsønn. Hans neste filmoppdrag var som en dverg som var Frank Zappas alter ego i 200 Motels i 1971. I cowboyfilmen Blindman samme år spilte han rollefiguren «Candy», en brutal, men litt enkel skurk. Det nærmeste man kan kalle en suksess, That'll Be the Day fra 1973, spilte han en utgave av seg selv, en teddy boy i 1950-årenes Storbritannia. Etterpå var han med i Son of Dracula i 1974, Lisztomania (1975), Sextette i 1978 og Caveman (1981). I 1980-årene gikk han tilbake til biroller, som seg selv i Give My Regards to Broad Street og oppdrag som forloren skilpadde i Alice in Wonderland.I tillegg til skuespiller, har Starr også jobbet som regissør og produsent. Han var regissør for filmen Born to Boogie (1972), en dokumentar om en konsert med Marc Bolan og T.Rex. Enda han sa at han likte å være regissør, har han ikke gjentatt det på andre prosjekter enn promo-videoer. Han var også produsent på Son of Dracula, noe han sterkt mislikte.
=== Møbler ===
I 1969 ble Starr med på å stifte et selskap med Robin Cruikshank, Ringo or Robin International, forkortet ROR. Logoen besto av to R-er og en O med en stjerne i midten. Stilen var i hovedsak art deco, og ROR International lagde ofte materialer i glass og metall, men også i tre. Møblene hadde upretensiøse navn som «Laid Back», «City Slicker», «Square Chair» og «Flash Harry».Ringo Starr var involvert fram til 1986, da han trakk seg ut.
== Privatliv ==
Starr er vegetarianer, avholdsmann, praktiserer yoga og trener mye Han ble også personlig kristen på 2000-tallet. I et intervju i 1977, uttalte daværende kjæreste Nancy Andrews at Starr hadde innrømmet at han var manisk depressiv.
=== Uheldige uttalelser ===
I 1963 uttalte John Lennon at Ringo Starr pleide å spille med dem før han ble med bandet fordi Best hadde perioder med sykdom, og Ringo Starr kommenterte at Best tok piller som gjorde ham syk. Ettersom Best aldri tok preludin, og ettersom han ikke særlig ofte var syk, saksøkte Best de to. Saken ble holdt utenfor rettssystemet, og Best fikk en sum som erstatning.Starr fikk problemer med hjembyen han ikke har bodd i siden han ble med i The Beatles da han i 2008 kommenterte til Jonathan Ross at han ikke savnet noe ved byen. Uken før hadde Starr vært æresgjest ved åpningen av Liverpool som europeisk kulturhovedstad. Der hadde han sagt at han hadde forlatt Liverpool, men aldri skuffet byen, og at han var «så nære» å flytte tilbake. Kommentarene til Ross var gjort i et humoristisk lys, men han gjentok spøkefullt at han var «så nære» å besøke sitt gamle nabolag og han benyttet ikke muligheten til å skryte av Liverpool som europeisk kultur-hovedstad som Ross innledet med, noe som tok noe av troverdigheten fra kommentaren tidligere vekk. Liverpools daværende byrådsleder Warren Bradley sa at kommentaren var «typisk Ringo, men ikke hjelpsom». Starr ba om unnskyldning for kommentaren i 2011, men la til at han bare ba om unnskyldning til de som ble fornærmet som faktisk bodde i Liverpool, og at han ikke trodde «ekte» scousere ble fornærmet.Samme år kommenterte han på en video på fansiden at han ønsket at fansen sluttet å sende fan-mail og ting han skulle signere. Dette skapte kontroverser, og Starr forklarte at dette skyldtes at han var lei av at ting han hadde signert endte opp på eBay.Senere sammenliknet han Liverpool med den kriminelt sterkt belastede byen Compton utenfor Los Angeles, men denne gangen var det stort sett bare Daily Star som lot seg hisse opp over sammenlikningen.
=== Romantiske forhold ===
Starr har giftet seg to ganger, forlovet seg to til og hatt flere andre korte forhold. I 1957 møtte Ringo Geraldine «Gerry» McGovern, som jobbet ved en fabrikk. De to var et par i fire år. I 1959 forlovet de seg, og Ringo fikk dermed sin andre ring. Imidlertid ville McGovern at Starr skulle slutte å spille trommer og få seg en «skikkelig jobb», og da Starr valgte Butlin's foran å fullføre lærlingtiden ved Hunt and Son, ble det slutt mellom dem.
==== Maureen Cox ====
Starr hadde deretter et av-og-på-forhold til Maureen Cox, men da hun ble transportert til London for å være i nærheten av Starr da han fikk mandlene fjernet i 1964 var det klart at det var alvorlig. Da det ble oppdaget i januar 1965 at hun var gravid, ble et bryllup raskt arrangert den 11. februar i Caxton Hall. Brian Epstein var forlover, George Harrison var vitne og John og Cynthia Lennon var gjester - McCartney var i Tunisia, og kunne ikke komme på så kort tid. I september ble sønnen Zak Starkey født - fornavnet kom av at Starr alltid hadde ønsket seg det navnet selv, og det betydde lite. Pressen fokuserte mest på om han hadde hår og Ringos nese, til hvilket Ringo svarte ja, entusiastisk på det første spørsmålet og med bekymring på det siste. Han sa også at han håpet Zak ikke kom til å spille trommer - gjerne band, men ikke trommer med all den bæringen det medførte.Ekteskapet ble vanskelig etter at The Beatles ble oppløst. Paret gled fra hverandre, og i 1975 ble de skilt med Ringo Starrs forhold til den amerikanske modellen Nancy Lee Andrews oppgitt som grunn.
==== Diverse romanser ====
Etter at ekteskapet med Cox falt fra hverandre, dro Starr til USA, og Cox ba Chris O'Dell, en amerikansk venninne som hadde arbeidet en stund for Apple Records i London, om å ta vare på Ringo Starr. O'Dell og Starr hadde en svært kort affære. Kort tid etter ble Starr involvert med Nancy Lee Andrews. Starr valgte å bo i Monte Carlo og Los Angeles for å unngå å betale 83 % skatt til hjemlandet. Nancy Andrews møtte Ringo Starr i Los Angeles i et pokerlag i mai 1974 i anledning bursdagen til Mal Evans. Senere møttes de to i august, og fra da av ble de mer eller mindre faste de neste seks årene. Andrews husker at Starr fridde til henne på Rodeo Drive.Starr og Andrews var svært aktive sammen i de neste årene, som de i hovedsak tilbrakte i Monte Carlo, men også på reise overalt i verden. Andrews ble kjent met mange av Ringos venner og svirebrødre i perioden, men de tilbrakte også mye tid hjemme i Monte Carlo. Forholdet tok etter hvert slutt ettersom Starr tilbrakte tid med Stephanie La Motta, og med Lynsey de Paul. Han var også tilknyttet Shelley Duvall Andrews saksøkte Starr for underholdsbidrag og krevde $5 millioner i 1981.
==== Barbara Bach ====
Starr møtte møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach den 18. februar 1980 under innspillingen av Caveman i Mexico by. Bach var aldri noen stor Beatles-fan, og foretrakk Ray Charles og Aretha Franklin. Det var først da hun ble invitert til Monte Carlo at hun innså at hun falt for Starr.Den 19. mai 1980 var Barbara og Ringo nær ved å omkomme i en alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – bare et steinkast fra der Ringos venn Marc Bolan mistet livet tre år tidligere. Da han kom til hektene igjen fridde Ringo til Barbara Bach og fikk ja. De to var alltid sammen, men kollegaer snakket om høylytte krangler dem imellom. Starrs alkoholproblemer ble også verre, og nå hadde han trukket inn Barbara Bach i det. Venner beskrev det slik at de to prioriterte narkotika over alt annet, inkludert hverandre, Ringo våknet opp og oppdaget at han hadde ødelagt leiligheten og overfalt Barbara Bach. Da innså de to i 1988 at de måtte innlegges.Siden avrusningen har begge to vært totalavholdsmennesker. De er fortsatt sammen per 2017, men har ingen barn sammen. Bach hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Bach gjør mye veldedig arbeid.Starr og Bach har tidligere delt tiden sin i hjem i Cranleigh i Los Angeles og Monte Carlo. Starr stod som nummer 56 i "the Sunday Times Rich List 2011" med en beregnet personlig formue på 150 millioner pund. I 2012, ble han beregnet å være den rikeste trommeslager i verden. I 2014 annonserte Starr at hans eiendom i Surrey i Rydinghurst var til salgs, med et Grade II-listet "Jacobean" hus. Uansett så har han beholdt en eiendom i "the London district of Chelsea ved King's Road, og han og Barbara Bach har fortsatt med å dele tiden sin mellom London og Los Angeles.
=== Barn ===
Ringo Starr har tre barn, alle med Maureen Cox. Zak Starkey, født 13. september 1965, spilte i farens All-Starr Band i 1992 og 1995, og spilte i 1996 som trommeslager i The Who. Senere samarbeidet han med blant andre John Entwistle og med Oasis. Jason Starkey ble født 19. august 1967. Også han spiller trommer, men han har uttalt at det å være sønn av Ringo Starr på langt nær er en bra ting. Jason Starkey har hatt problemer med loven og med narkotika, men har gått på avrusning og er i et langsiktig forhold. Ringos eneste datter, Lee Starkey, ble født 11. november 1971. Hun har jobbet som motedesigner og sminkør. Lee Starkey ble diagnostisert med hjernekreft både i 1995 og 2001, men har siden vært på bedringens vei. Hun har trillinger med Jay Mehler, som har turnert med Kasabian.
== Diskografi ==
Ringo Starr har konsekvent, med unntak av Liverpool 8, solgt bedre i USA enn i Storbritannia. Den beste plasseringen til en av Starrs album i Storbritannia er Sentimental Journey og Ringo, som begge greide en 7.-plass. I USA er topplasseringen en 2.-plass, og så den Ringo.
=== Studioalbum ===
Sentimental Journey (1970, Apple)
Beaucoups of Blues (1970, Apple)
Ringo (1973, Apple)
Goodnight Vienna (1974, Apple)
Ringo’s Rotogravure (1976, Polydor/Atlantic)
Ringo the 4th (1977, Polydor/Atlantic)
Bad Boy (1978, Polydor/Portrait)
Stop and Smell the Roses (1981, RCA/Boardwalk)
Old Wave (1983, RCA i Canada;Bellaphone i Tyskland)
Time Takes Time (1992, Private Music)
Vertical Man (1998, Mercury Records)
I Wanna Be Santa Claus (1999, Mercury Records)
Ringo Rama (2003, Koch Records)
Choose Love (2005, Koch Records)
Liverpool 8 (2008, Capitol/EMI)
Y Not (2010, Hip-O Records)
Ringo 2012 (2012, Hip-O Records)
Postcards from Paradise (2015, Universal)
Give More Love (2017)
What's My Name (2019)
Zoom In (EP, 2021, UIM)
Change the World (EP, 2021, UIM)
=== Konsertalbum ===
VH1 Storytellers (1998, Mercury Records)
Ringo Starr: Live at Soundstage (2007, Koch Records)
=== Samlealbum ===
Blast From Your Past (1975, Apple)
Starr Struck: Best Of Ringo Starr Volume 2 (1989, Rhino Records)
Photograph: The Very Best of Ringo Starr (2007, Apple)
5.1 The Surround Sound Collection (2008 Koch Records)
Icon (2014, Apple/Capitol)
=== All-Starr Band ===
Ringo Starr And His All-Starr Band (1990, UK: EMI/USA: Rykodisc)
Live From Montreux (1993, Rykodisc)
4-Starr Collection (EP 1995, Rykodisc)
Ringo Starr And His Third All-Starr Band, Vol. 1 (1997, Blockbuster)
The Anthology… So Far (2000, EMG)
King Biscuit Flower Hour Presents Ringo & His New All-Starr Band (2002, King Biscuit)
Extended Versions (2003, BMG)
Tour 2003 (2003, Koch Records)
Ringo Starr and Friends (2006, Disky)
Ringo Starr & His All Starr Band Live 2006 (2008, Koch Records)
Live at the Greek Theatre 2008 (2010, Hip-O)
=== Singler (utvalg) ===
«Beaucoups of Blues» (1970, Apple)
«It Don’t Come Easy» (1970, Apple)
«Back Off Boogaloo» (1972, Apple)
«Photograph» (1973, Apple)
«You’re Sixteen» (1973, Apple)
«Oh My My» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«Only You (And You Alone)» (1974, Apple)
«Snookeroo» (1975, Apple)
«No No Song» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«(It's All Down to) Goodnight Vienna» (1975, Apple)
«A Dose of Rock 'n' Roll» (1976, Ring O' Records)
«Wings» (1977, Atlantic)
«Lipstick Traces (on a Cigarette)» (1978, Atlantic)
«Heart on My Sleeve» (1978, Polydor (UK) / Portrait (USA))
«In My Car» (1994, Bellaphon)
«Act Naturally (sang fra 1963)|Act Naturally» (Buck Owens og Ringo Starr), (1989)
«It Don't Come Easy» (Ringo Starr & His All-Starr Band) (1990, Rykodisc)
«Liverpool 8» (1990, Capitol)
«Walk with You» (med Paul McCartney) (2009, Hip-O Records)
«Wings» (2912, Hip-O Records)
«Grow Old with Me» (2019, UM)
«Zoom In Zoom Out» (med Paul McCartney, FINNEAS, Dave Grohl, Sheryl Crow, Lenny Kravitz, Steve Lukather, Joe Walsh & Chris Stapleton) (2021, Universal Music Enterprises)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ringo Starr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ringo Starr på Internet Movie Database
(sv) Ringo Starr i Svensk Filmdatabas
(da) Ringo Starr på Filmdatabasen
(da) Ringo Starr på Scope
(fr) Ringo Starr på Allociné
(en) Ringo Starr på AllMovie
(en) Ringo Starr hos Turner Classic Movies
(en) Ringo Starr hos Rotten Tomatoes
(en) Ringo Starr hos TV Guide
(en) Ringo Starr hos The Movie Database
(en) Ringo Starr på Apple Music
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på MusicBrainz
(en) Ringo Starr på SoundCloud
(en) Ringo Starr på Spotify
(en) Ringo Starr på Songkick
(en) Ringo Starr på Last.fm
(en) Ringo Starr på Genius — sangtekster
(en) Ringo Starr på AllMusic
(en) Ringo Starr på AllMusic
Ringo Starr på Twitter
Ringo Starr på Facebook
Ringo Starr på Instagram
Ringo Starr på YouTube
Ringo Starr på Myspace
Den Norske Beatles-klubben | Ringo Starr and Friends er et konsertalbum fra 2006 av rockemusiker og eks-Beatle Ringo Starr. Albumet inneholder spor fra the All-Starr Band-turneen i 2001. | 2,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ghost_(film) | 2023-02-04 | Ghost (film) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Eventyrfilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 1990', 'Kategori:Filmer med en Oscar-vinnende kvinnelig birolle', 'Kategori:Romantiske dramafilmer fra USA', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Ghost er en amerikansk romantisk eventyrthriller fra 1990 regissert av Jerry Zucker. Hovedrollene spilles av Patrick Swayze og Demi Moore. Filmen ble nominert til flere Oscar-priser, inkludert beste film, og vant for beste originalmanus og beste kvinnelige birolle (Whoopi Goldberg).
Ghost ble meget populær og endte opp som den mest innbringende filmen på verdensbasis i 1990. I USA ble den kun forbigått av familiekomedien Alene hjemme.
| Ghost er en amerikansk romantisk eventyrthriller fra 1990 regissert av Jerry Zucker. Hovedrollene spilles av Patrick Swayze og Demi Moore. Filmen ble nominert til flere Oscar-priser, inkludert beste film, og vant for beste originalmanus og beste kvinnelige birolle (Whoopi Goldberg).
Ghost ble meget populær og endte opp som den mest innbringende filmen på verdensbasis i 1990. I USA ble den kun forbigått av familiekomedien Alene hjemme.
== Handling ==
Sam (Swayze) og Molly (Moore) levde et lykkelig liv sammen til de en dag blir utsatt for et ran når de går gjennom en mørk bakgate. Sam dør av skadene, men velger å ikke gå inn i det lys som viser seg for ham. Han velger å bli igjen på jorden som et spøkelse, usynlig for alle levende. Hans kjærlighet til Molly er ennå sterk, og det er grunnen til at han slipper taket på henne. Sam får snart greie på at omstendighetene rundt hans død ikke var et tilfeldig ran, men et planlagt mord utført av en mann som stod både ham og Molly nære. Sam må nå på en måte advare Molly og fortelle henne hva som har hendt, men han kan ikke nå henne i den form han befinner seg. Til hjelp tar han da et medium, Oda Mae Brown (Goldberg) og sammen med henne skal han ordne opp i alt.
== Rolleliste (utvalg) ==
Patrick Swayze - Sam Wheat
Demi Moore - Molly Jensen
Whoopi Goldberg - Oda Mae Brown
Tony Goldwyn - Carl Bruner
Rick Aviles - Willie Lopez
Stephen Root - Politimann
Vincent Schiavelli - Gjenferd i tunnelbane
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ghost på Internet Movie Database
(no) Ghost hos Filmfront
(sv) Ghost i Svensk Filmdatabas
(da) Ghost i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Ghost på Allociné
(nl) Ghost på MovieMeter
(en) Ghost på AllMovie
(en) Ghost på Turner Classic Movies
(en) Ghost på Rotten Tomatoes
(en) Ghost på Metacritic | | biroller = | 2,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mary_Tamm | 2023-02-04 | Mary Tamm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Bradford', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mary Tamm (født 22. mars 1950 i Bradford, død 26. juli 2012 i London) var en engelsk skuespillerinne som kanskje er mest kjent for å være den første som spilte Romana i TV-serien Doctor Who i seriens 16. sesong. Hun gikk på Royal Academy of Dramatic Art.
Tamm begynte sin skuespillerkarriere på scenen i Birmingham Repertory Company i 1971 før hun flyttet til London i 1972 og spilte i musikalen Mother Earth. Hun spilte i flere filmer, som blant annet The Odessa File (1974) og The Likely Lads (1976) før Doctor Who.
Tamm gikk med på å spille Romana i Doctor Who etter at hun fikk vite at Romana ikke ville bli en ny «jomfru i nød», men en av Doktorens rase og derfor like dyktig som ham. Hun forlot serien etter en sesong fordi hun syntes at figuren hadde gått tilbake til å bli en vanlig assistent til Doktoren og kunne ikke utvikle seg videre. Lalla Ward tok deretter over rollen.
Etter Doctor Who spilte Tamm blant annet Penny Crosbie i såpeoperaen Brookside fra 1993 til 1995, Yvonne Edwards i dramaserien Paradise Heights i 2002 så vel som gjesteroller i flere serier. Hun spilte igjen Romana i hørespill fra Big Finish Productions fra og med 2005.
| Mary Tamm (født 22. mars 1950 i Bradford, død 26. juli 2012 i London) var en engelsk skuespillerinne som kanskje er mest kjent for å være den første som spilte Romana i TV-serien Doctor Who i seriens 16. sesong. Hun gikk på Royal Academy of Dramatic Art.
Tamm begynte sin skuespillerkarriere på scenen i Birmingham Repertory Company i 1971 før hun flyttet til London i 1972 og spilte i musikalen Mother Earth. Hun spilte i flere filmer, som blant annet The Odessa File (1974) og The Likely Lads (1976) før Doctor Who.
Tamm gikk med på å spille Romana i Doctor Who etter at hun fikk vite at Romana ikke ville bli en ny «jomfru i nød», men en av Doktorens rase og derfor like dyktig som ham. Hun forlot serien etter en sesong fordi hun syntes at figuren hadde gått tilbake til å bli en vanlig assistent til Doktoren og kunne ikke utvikle seg videre. Lalla Ward tok deretter over rollen.
Etter Doctor Who spilte Tamm blant annet Penny Crosbie i såpeoperaen Brookside fra 1993 til 1995, Yvonne Edwards i dramaserien Paradise Heights i 2002 så vel som gjesteroller i flere serier. Hun spilte igjen Romana i hørespill fra Big Finish Productions fra og med 2005.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mary Tamm på Internet Movie Database
(sv) Mary Tamm i Svensk Filmdatabas
(da) Mary Tamm på Filmdatabasen
(fr) Mary Tamm på Allociné
(en) Mary Tamm på AllMovie
(en) Mary Tamm hos The Movie Database
Intervju hos BBC Wiltshire | Mary Tamm (født 22. mars 1950 i Bradford, død 26. | 2,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prentis_Hancock | 2023-02-04 | Prentis Hancock | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske skuespillere'] | Prentis Hancock (født 14. mai 1942 i Glasgow i Skottland) er en skuespiller.
I 1970-årene spilte Hancock hovedpersonen Paul Morrow i TV-serien Space: 1999 og han dukket også opp i Doctor Who-historiene Spearhead from Space, Planet of the Daleks, Planet of Evil og The Ribos Operation.
Han har også spilt i Z Cars, Colditz, Survivors, The New Avengers, Secret Army , Return of the Saint, Minder , Chocky's Children, The Professionals og The Bill.
| Prentis Hancock (født 14. mai 1942 i Glasgow i Skottland) er en skuespiller.
I 1970-årene spilte Hancock hovedpersonen Paul Morrow i TV-serien Space: 1999 og han dukket også opp i Doctor Who-historiene Spearhead from Space, Planet of the Daleks, Planet of Evil og The Ribos Operation.
Han har også spilt i Z Cars, Colditz, Survivors, The New Avengers, Secret Army , Return of the Saint, Minder , Chocky's Children, The Professionals og The Bill.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Prentis Hancock på Internet Movie Database
(fr) Prentis Hancock på Allociné
(en) Prentis Hancock på AllMovie
(en) Prentis Hancock hos The Movie Database | Prentis Hancock (født 14. mai 1942 i Glasgow i Skottland) er en skuespiller. | 2,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vegar_Moen | 2023-02-04 | Vegar Moen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Vegar Moen (født 22. mars 1967), sønn av Viktor og Brit, vokste opp på Orvos i Røros kommune og er nå bosatt i Lomma, Sverige. Han er en norsk gitarist, fotograf og billedkunstner utdannet programingeniør i NRK-TV (1989–1991), og billedkunstner ved Kunstakademiet i Trondheim 1993–1998. Deretter reiste han mye i Kina, India og Sør-Amerika og fotograferte arkitektur og landskap. Han har mottatt flere stipender og priser for sitt arbeid; Statens arbeidsstipend i seks år, Royal Caribbean Arts Grant og Rederiforbundets pris. Siden 2010 er han tildelt Statens Garantiinntekt for kunstnere.
Moen har hatt separatutstillinger i blant annet i Trondheim Kunstmuseum, Bergen Kunstmuseum, Galleri F15, Tromsø Kunstforening, Haugesund Billedgalleri, Sogn og Fjordane Kunstmuseum og Galleri MGM. Han har deltatt på mange kollektivutstillinger, deriblant Høstutstillingen i 1998, 99, 00, 01, 02, 08 og 09.
Moen har produsert fotografiske serier fra Brasília i Brasil, Chandigarh i India, Prora i Tyskland, og Three Gorges Dam i Kina. Lhasa Express er bilder fra jernbanen mellom Kina og Tibet. Denne serien består også av portretter av tibetanske gitarister og pilegrimer. Vegar Moen arbeider med analoge storformatkameraer i formatene 4x5", 8x10" og 11x14".
Siden 2008 har Vegar Moen samarbeidet med Beret Aksnes fra Trondheim og levert kunstverk til offentlige bygg; Bjørnsletta skole i Oslo, Smidsrød helsehus, Sogndal Fosshaugane Campus, Marienlyst ungdomsskole, Vågen videregående skole. De to vant også den internasjonale konkurransen om kunst til Kilden teater- og konserthus i Kristiansand, men dette ble aldri fullført på grunn av budsjettproblemer hos oppdragsgiveren. Pågående prosjekter er kunst til det nye MH2-bygget ved Universitetet i Tromsø, kunst til Voksen skole i Oslo og fasede i aluminium til Jarleveien 10 i Trondheim.
Moen er representert i Museet for samtidskunst, Trondheim Kunstmuseum, Bergen Kunstmuseum, Rogaland Kunstmuseum, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum, Haugesund Billedgalleri, St. Olavs hospital, Trondheim kommune, Nord-Trøndelag fylkesgalleri, Pilotgalleriet, Norsk kulturråd, Syscom Norway, Statens Konstråd, Göteborgs Kulturnämd, Sveriges Radios Konstsamling, Cambridge University Museum of Archeology & Anthropology, Storebrands kunstsamling, Statoils kunstsamling, Telenors kunstsamling og Norsk Hydros kunstsamling.
Siden 1991 har Vegar Moen samarbeidet med AK Dolven og filmet og fotografert mange av hennes kunstverk.
| Vegar Moen (født 22. mars 1967), sønn av Viktor og Brit, vokste opp på Orvos i Røros kommune og er nå bosatt i Lomma, Sverige. Han er en norsk gitarist, fotograf og billedkunstner utdannet programingeniør i NRK-TV (1989–1991), og billedkunstner ved Kunstakademiet i Trondheim 1993–1998. Deretter reiste han mye i Kina, India og Sør-Amerika og fotograferte arkitektur og landskap. Han har mottatt flere stipender og priser for sitt arbeid; Statens arbeidsstipend i seks år, Royal Caribbean Arts Grant og Rederiforbundets pris. Siden 2010 er han tildelt Statens Garantiinntekt for kunstnere.
Moen har hatt separatutstillinger i blant annet i Trondheim Kunstmuseum, Bergen Kunstmuseum, Galleri F15, Tromsø Kunstforening, Haugesund Billedgalleri, Sogn og Fjordane Kunstmuseum og Galleri MGM. Han har deltatt på mange kollektivutstillinger, deriblant Høstutstillingen i 1998, 99, 00, 01, 02, 08 og 09.
Moen har produsert fotografiske serier fra Brasília i Brasil, Chandigarh i India, Prora i Tyskland, og Three Gorges Dam i Kina. Lhasa Express er bilder fra jernbanen mellom Kina og Tibet. Denne serien består også av portretter av tibetanske gitarister og pilegrimer. Vegar Moen arbeider med analoge storformatkameraer i formatene 4x5", 8x10" og 11x14".
Siden 2008 har Vegar Moen samarbeidet med Beret Aksnes fra Trondheim og levert kunstverk til offentlige bygg; Bjørnsletta skole i Oslo, Smidsrød helsehus, Sogndal Fosshaugane Campus, Marienlyst ungdomsskole, Vågen videregående skole. De to vant også den internasjonale konkurransen om kunst til Kilden teater- og konserthus i Kristiansand, men dette ble aldri fullført på grunn av budsjettproblemer hos oppdragsgiveren. Pågående prosjekter er kunst til det nye MH2-bygget ved Universitetet i Tromsø, kunst til Voksen skole i Oslo og fasede i aluminium til Jarleveien 10 i Trondheim.
Moen er representert i Museet for samtidskunst, Trondheim Kunstmuseum, Bergen Kunstmuseum, Rogaland Kunstmuseum, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum, Haugesund Billedgalleri, St. Olavs hospital, Trondheim kommune, Nord-Trøndelag fylkesgalleri, Pilotgalleriet, Norsk kulturråd, Syscom Norway, Statens Konstråd, Göteborgs Kulturnämd, Sveriges Radios Konstsamling, Cambridge University Museum of Archeology & Anthropology, Storebrands kunstsamling, Statoils kunstsamling, Telenors kunstsamling og Norsk Hydros kunstsamling.
Siden 1991 har Vegar Moen samarbeidet med AK Dolven og filmet og fotografert mange av hennes kunstverk.
== Bøker ==
Noen av fotografiene fra serien Lhasa Express er også gitt ut i bokform. Denne ble finansiert med støtte fra Fritt Ord og Norsk kulturråd. ISBN 9788299794305
Vegar Moen var fotograf på boken om Skulpturlandskap Nordland, redaktør Maaretta Jaukkuri. ISBN13 9788275470834
== Referanser == | Vegar Moen (født 22. mars 1967), sønn av Viktor og Brit, vokste opp på Orvos i Røros kommune og er nå bosatt i Lomma, Sverige. | 2,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_OL | 2023-02-04 | Norge under OL | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:OL-relaterte lister'] | Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL.
Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.
| Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL.
Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.
== Medaljeoversikter ==
=== For hver sport ===
==== Sommer ====
==== Vinter ====
██ Ledende i den idretten
Tabellen inneholder to sølv og en bronsemedalje vunnet i kunstløp i Sommer-OL 1920 i Antwerpen.
== Se også ==
Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende sommerolympiere
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norge i OL: om norske bragder i OL, om olympiske tradisjoner, om norsk olympisk arbeid, Norge i den olympiske bevegelse. Rud: Komiteen. 1993. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
Norges OL-statistikk på Olympedia.org
List of Norway's Medals in each Olympic Games hos olympiandatabase.com
Norway at the Winter Olympics hos topendsports.com
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
«Why Norway Is So Good At The 2018 Winter Olympics» Time.com, 25. februar 2018
«Why Norway has won more Winter Olympics medals than any country» Washingtonpost.com, 9. februar 2018 | Norge under Vinter-OL 1936. Tretti sportsutøvere fra Norge, tjuefire menn og seks kvinner, deltok i seks sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Athabasca_University | 2023-02-04 | Athabasca University | ['Kategori:113°V', 'Kategori:1970 i Canada', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Canada', 'Kategori:Utdanning i Alberta', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1970'] | Athabasca University er et offentlig universitet i Athabasca i provinsen Alberta, Canada. Det ble opprettet i 1970, og er spesialisert i fjernundervisning, med mange campuser i provinsen. Universitetet vokser svært raskt.
Ved universitetet var det 29.926 studenter og 332 vitenskapelige ansatte i 2008, og mange av dem var funksjonshemmede, militære eller bosatt i utlandet. Det tilbys studier opp til mastergradsnivå.
| Athabasca University er et offentlig universitet i Athabasca i provinsen Alberta, Canada. Det ble opprettet i 1970, og er spesialisert i fjernundervisning, med mange campuser i provinsen. Universitetet vokser svært raskt.
Ved universitetet var det 29.926 studenter og 332 vitenskapelige ansatte i 2008, og mange av dem var funksjonshemmede, militære eller bosatt i utlandet. Det tilbys studier opp til mastergradsnivå.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Athabasca University – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Athabasca University – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Athabasca University er et offentlig universitet i Athabasca i provinsen Alberta, Canada. Det ble opprettet i 1970, og er spesialisert i fjernundervisning, med mange campuser i provinsen. | 2,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mark_Donaldson | 2023-02-04 | Mark Donaldson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New South Wales', 'Kategori:Soldater i Australian Army', 'Kategori:Victoriakorset'] | Mark Gregor Strang Donaldson (født 2. april 1979) er en australsk soldat og den første som er tildelt Victoriakorset for Australia, landets høyeste utmerkelse. Donaldson er medlem av Special Air Service Regiment og tjenestegjorde i Oruzgan i krigen i Afghanistan der han eksponerte seg for fiendtlig ild for å beskytte sårede soldater og deretter reddet en tolk mens han ble beskutt.
| Mark Gregor Strang Donaldson (født 2. april 1979) er en australsk soldat og den første som er tildelt Victoriakorset for Australia, landets høyeste utmerkelse. Donaldson er medlem av Special Air Service Regiment og tjenestegjorde i Oruzgan i krigen i Afghanistan der han eksponerte seg for fiendtlig ild for å beskytte sårede soldater og deretter reddet en tolk mens han ble beskutt.
== Karriere ==
Donaldson verva seg 18. juni 2002 og fullførte opplæring ved Army Recruit Training Centre i Kapooka (New South Wales), der han utmerket seg med god fysikk og som en god skytter.Han startet tjeneste ved 1. bataljon i Royal Australian Regiment i november 2002. Donaldson fullførte i 2004 utdanningen for å bli tatt opp i Special Air Service Regiment (SASR) og ble i mai 2004 overført til 3 Special Air Service Squadron. Under tjeneste i SASR gjennomført Donaldson utstasjoneringer i Øst-Timor, Irak og Afghanistan.I 2008 ble Donaldson lettere skadet under kamp i Oruzgan-provinsen, men fullførte utstasjoneringen.Etter gjennomført lederkurs ble Donaldson i 2010 forfremmet til korporal.
== Victoria Cross ==
Donaldson ble tildelt Victoria Cross for sine handlinger i kamp i Afghanistan 2. september 2008. Då styrken hans falt i et bakholdsangrep eksponerte Donaldson seg flere ganger for fiendtlig ild for å dra ildgivingen vekk fra sårede soldater, noe som gjorde det mulig å dra de sårede i sikkerhet. Under tilbaketrekkingen ble en såret tolk etterlat, men under sterk beskyting krysset Donaldson et 80 meter langt åpent område og bar den sårede tolken tilbake.Donaldson ble den første mottakeren av Victoria Cross for Australia da han ble tildelt dekorasjonen av generalguvernøren for Australia under en seremoni i Government House (Canberra) den 16. januar 2009.
== Utmerkelser ==
I tillegg til Victoria Cross har Donaldson også mottatt Australian Active Service Medal med spenne «ICAT», Afghanistan Medal, Dronning Elisabeth IIs diamantjubileumsmedalje, Australian Defence Medal og NATO-medaljen i versjon Non-Article 5 med spenne «ISAF».
Avdelinger han har tjenestegjort i er videre tildelt Unit Citation for Gallantry og Meritorious Unit Citation.
== Referanser == | Mark Gregor Strang Donaldson (født 2. april 1979) er en australsk soldat og den første som er tildelt Victoriakorset for Australia, landets høyeste utmerkelse. | 2,607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/HIAS-Bana | 2023-02-04 | HIAS-Bana | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk i Stange', 'Kategori:Idrettsanlegg i Innlandet', 'Kategori:Sport i Stange'] | HIAS-Bana er en fotballbane på Stange i Innlandet som eies av 3.-divisjonsklubben Ottestad Idrettslag. HIAS er en av to hjemmebaner som blir tatt i bruk til seniorkamper. Den andre banen er Ottestad Idrettspark.
Banen har lenge blitt tatt i bruk som et treningsfelt for yngre lag i Ottestad inntil i 2008 da det ble lagt ei kunstgrasmatte med undervarme for å bedre fasilitetene. Undervarmen kommer i rør fra anlegget ved side av banen fra Hias IKS sitt avløpsrenseanlegg. Det er her stadionets navn stammer fra. Sommeren 2008 ble også banen for første gang tatt i bruk til JET-turneringen, der juniorlag til tippeligalag møtes.
Gjennom hele vinteren 08/09, etter inngått samarbeid med Ottestad IL, vil A-Laget til HamKam ta i bruk banen som eneste treningsfelt for førsesongen. HamKam har også arrangert treningskamper på banen til oppkjøring til førsesongen.
Uoffisiell tilskuerrekord er fra treningskampen mellom HamKam og Nybergsund i 2009. Om lag 500 tilskuere så denne kampen. | HIAS-Bana er en fotballbane på Stange i Innlandet som eies av 3.-divisjonsklubben Ottestad Idrettslag. HIAS er en av to hjemmebaner som blir tatt i bruk til seniorkamper. Den andre banen er Ottestad Idrettspark.
Banen har lenge blitt tatt i bruk som et treningsfelt for yngre lag i Ottestad inntil i 2008 da det ble lagt ei kunstgrasmatte med undervarme for å bedre fasilitetene. Undervarmen kommer i rør fra anlegget ved side av banen fra Hias IKS sitt avløpsrenseanlegg. Det er her stadionets navn stammer fra. Sommeren 2008 ble også banen for første gang tatt i bruk til JET-turneringen, der juniorlag til tippeligalag møtes.
Gjennom hele vinteren 08/09, etter inngått samarbeid med Ottestad IL, vil A-Laget til HamKam ta i bruk banen som eneste treningsfelt for førsesongen. HamKam har også arrangert treningskamper på banen til oppkjøring til førsesongen.
Uoffisiell tilskuerrekord er fra treningskampen mellom HamKam og Nybergsund i 2009. Om lag 500 tilskuere så denne kampen. | HIAS-Bana er en fotballbane på Stange i Innlandet som eies av 3.-divisjonsklubben Ottestad Idrettslag. | 2,608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Calgary | 2023-02-04 | Calgary | ['Kategori:114°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1875', 'Kategori:Calgary', 'Kategori:Canadastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL', 'Kategori:Vintersportssteder i Canada'] | Calgary er den største byen i provinsen Alberta, Canada. Det ligger i den sørlige delen av provinsen, i et område med fjell og høye sletter, omtrent 80 km øst for Canadian Rockies. Byen ligger i Parkland-regionen i Alberta, og er den tredje største bykommunen, etter folketall, i Canada.
Per 2011 er Calgary Canadas fjerde største byområde. Calgary er kjent som en destinasjon for vintersport og økoturisme med en rekke store fjell-destinasjoner som nasjonalparken Banff i Rocky Mountains i nærheten av byen. Økonomisk aktivitet i Calgary er for det meste sentrert rundt oljeindustrien og Canadas største oljeselskap, Suncor Energy har sitt hovedkontor i byen. Jordbruk, turisme, og høyteknologiske næringer bidrar også til byens raske økonomiske vekst.
| Calgary er den største byen i provinsen Alberta, Canada. Det ligger i den sørlige delen av provinsen, i et område med fjell og høye sletter, omtrent 80 km øst for Canadian Rockies. Byen ligger i Parkland-regionen i Alberta, og er den tredje største bykommunen, etter folketall, i Canada.
Per 2011 er Calgary Canadas fjerde største byområde. Calgary er kjent som en destinasjon for vintersport og økoturisme med en rekke store fjell-destinasjoner som nasjonalparken Banff i Rocky Mountains i nærheten av byen. Økonomisk aktivitet i Calgary er for det meste sentrert rundt oljeindustrien og Canadas største oljeselskap, Suncor Energy har sitt hovedkontor i byen. Jordbruk, turisme, og høyteknologiske næringer bidrar også til byens raske økonomiske vekst.
== Kultur ==
Calgary avholder mange store årlige festivaler, som blant annet: Calgary Stampede, The Folk Music Festival, The Syrin Festival, One Yellow Rabbit High Performance Rodeo, Calgarys internasjonale festival for kunst, Banff-Calgary International Writers Festival, Calgary International Tale Festival One World Festival, og den fjerde største karibiske festival i landet (Carifest).
En innbygger i Calgary kalles for en Calgarian.
== Sport ==
I 1988 arrangerte Calgary, som første kanadiske by, de olympiske vinterleker.
Calgary ble rangert som verdens reneste by av Mercer Quality of Living i en undersøkelse publisert i 2007 av Forbes Magazine.
Byens NHL-lag heter Calgary Flames.
== Politikk ==
Innbyggerne i Calgary velger 14 bystyremedlemmer og en borgermester til bystyret i Calgary hvert fjerde år. Den nåværende borgermesteren, Naheed Nenshi, ble først valgt i 2010 og senere gjenvalgt i 2013. Han er den første muslimske borgermesteren i en av de nordamerikanske storbyene.Calgary er representert av 25 representanter i provinsparlamentet i Alberta. 20 av representantene kommer fra det progressive konservative partiet, tre kommer fra det liberale partiet og to kommer fra det konservative Wildrose Party.
Calgary har åtte representanter i det føderale Underhuset. Alle åtte representerer Canadas konservative parti. Tidligere statsminister Stephen Harper var valgt fra valgdistriktet Calgary Southwest. Harper, som var statsminister fra 2006, er den andre statsministeren som er valgt inn fra Calgary. Richard Bedford Bennett, statsminister fra 1930 til 1935, var valgt inn fra Calgary West.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Calgary – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Calgary – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Calgary hos Wikivoyage
University of Calgary (engelsk)
Calgarys offentlig bibliotek (engelsk)
Reiseturisme i Calgary Arkivert 11. oktober 2019 hos Wayback Machine. (engelsk) | University of Calgary er et offentlig universitet i Calgary i delstaten Alberta, Canada. Det ble opprettet i 1966, og var opprinnelig en avdeling under University of Alberta. | 2,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/University_of_the_Fraser_Valley | 2023-02-04 | University of the Fraser Valley | ['Kategori:122°V', 'Kategori:1974 i Canada', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Canada', 'Kategori:Utdanning i Britisk Columbia', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1974'] | University of the Fraser Valley eller UFV, er et offentlig universitet i Abbotsford i provinsen Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1974 som Fraser Valley College, og har en rekke campuser i provinsen, langs Fraser River.
Fokuset er på yrkesutdanning med innslag av deltidsstudier og fjernundervisning. Lærestedet fikk universitetsstatus i 2008. Det er samarbeid med Panjab University i Chandigarh i India.
Ved universitetet var det om lag 22 000 studenter og 700 vitenskapelige ansatte i 2008. Det gis studier opp til mastergradsnivå.
| University of the Fraser Valley eller UFV, er et offentlig universitet i Abbotsford i provinsen Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1974 som Fraser Valley College, og har en rekke campuser i provinsen, langs Fraser River.
Fokuset er på yrkesutdanning med innslag av deltidsstudier og fjernundervisning. Lærestedet fikk universitetsstatus i 2008. Det er samarbeid med Panjab University i Chandigarh i India.
Ved universitetet var det om lag 22 000 studenter og 700 vitenskapelige ansatte i 2008. Det gis studier opp til mastergradsnivå.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
University of the Fraser Valley | University of the Fraser Valley eller UFV, er et offentlig universitet i Abbotsford i provinsen Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1974 som Fraser Valley College, og har en rekke campuser i provinsen, langs Fraser River. | 2,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Portunustempelet | 2023-02-04 | Portunustempelet | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Antikke byggverk i Roma', 'Kategori:Arkitektur på 0-tallet f.Kr.', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Religiøse bygninger fra 0-tallet f.Kr.', 'Kategori:Rione Ripa', 'Kategori:Romersk arkitektur', 'Kategori:Sider med kart'] | Portunustempelet i Roma ble bygget ca. 100 f.Kr., og var det viktigste tempelet viet til den romerske guden Portunus. Tempelet er også kjent som Fortuna Virilis-tempelet (latin for «Mannlig fremgang»).
Tempelet har en etruskisk grunnstruktur, kombinert med en bruk av søyler i den joniske søyleorden som er inspirert av gresk arkitektur. Denne doble inspirasjonskilden regnes som karakteristisk for tidlig romersk arkitektur. Tempelet ligger på Forum Boarium ved Tiberen. I antikken hadde man fra tempelet oversikt over Tiberniushavnen, som lå ved en sving i elva. Portunus, som var gud for havner, dører, kveg og varelager, kunne slik våke over kvegtransportene som ble tranportert inn fra Ostia.
Bygningen har en rektangulær form, og består av en portikus (portal) og en cella (indre rom), bygget på et høyt podium. En trapp dekker hele bredden av byggets fremre kortside. På samme måte som Maison Carrée i Nîmes, har tempelet en portikus med fire joniske søyler i bredden, og med to slike firesøylers rader etter hverandre i dybden. De åtte søylene ved portalen er frittstående, mens de seks på hver side og de fire på baksiden er bygget inn i veggen på cellaen. Tempelet ble bygget med tuff og travertin, med en stucco-overflate.
At tempelet er såvidt godt bevart skyldes at det i 872 ble omgjort til en kirke, og nydedikert til Santa Maria Egyziaca . Dets joniske søyler har gjennom tidene blitt beundret, avtegnet og kopiert. Den originale stuccooverflaten har gått tapt i årenes løp.
Det runde Hercules Victor-tempelet ligger sørøst for dette tempelet, også på Forum Boarium.
| Portunustempelet i Roma ble bygget ca. 100 f.Kr., og var det viktigste tempelet viet til den romerske guden Portunus. Tempelet er også kjent som Fortuna Virilis-tempelet (latin for «Mannlig fremgang»).
Tempelet har en etruskisk grunnstruktur, kombinert med en bruk av søyler i den joniske søyleorden som er inspirert av gresk arkitektur. Denne doble inspirasjonskilden regnes som karakteristisk for tidlig romersk arkitektur. Tempelet ligger på Forum Boarium ved Tiberen. I antikken hadde man fra tempelet oversikt over Tiberniushavnen, som lå ved en sving i elva. Portunus, som var gud for havner, dører, kveg og varelager, kunne slik våke over kvegtransportene som ble tranportert inn fra Ostia.
Bygningen har en rektangulær form, og består av en portikus (portal) og en cella (indre rom), bygget på et høyt podium. En trapp dekker hele bredden av byggets fremre kortside. På samme måte som Maison Carrée i Nîmes, har tempelet en portikus med fire joniske søyler i bredden, og med to slike firesøylers rader etter hverandre i dybden. De åtte søylene ved portalen er frittstående, mens de seks på hver side og de fire på baksiden er bygget inn i veggen på cellaen. Tempelet ble bygget med tuff og travertin, med en stucco-overflate.
At tempelet er såvidt godt bevart skyldes at det i 872 ble omgjort til en kirke, og nydedikert til Santa Maria Egyziaca . Dets joniske søyler har gjennom tidene blitt beundret, avtegnet og kopiert. Den originale stuccooverflaten har gått tapt i årenes løp.
Det runde Hercules Victor-tempelet ligger sørøst for dette tempelet, også på Forum Boarium.
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Temple of Portunus, Rome – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Templum Portunus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Mary Ann Sullivan: Temple of Fortuna Virilis (Temple of Portunus)
Maecenas Images of Ancient Greece and Rome: Temple of Fortuna Virilis (or Portunus)
World Munoments Fund: Temple of Portunus Arkivert 6. juni 2008 hos Wayback Machine. | Portunustempelet i Roma ble bygget ca. 100 f. | 2,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/University_of_Northern_British_Columbia | 2023-02-04 | University of Northern British Columbia | ['Kategori:122°V', 'Kategori:1990 i Canada', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Canada', 'Kategori:Utdanning i Britisk Columbia', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1990'] | University of Northern British Columbia er et offentlig universitet i byen Prince George i delstaten Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1990 og markedsfører seg som Canadas grønne universitet, og har tre øvrige campuser i den nordlige delen av delstaten.
Fokuset er på natur- og miljøfag, IT-fag og alternative læringsformer og probemløsning. Miljøfokuset i undervisningen er sterkt.
Ved universitetet var det om lag 4 000 studenter i 2008. Det gis studier opp til mastergradsnivå.
| University of Northern British Columbia er et offentlig universitet i byen Prince George i delstaten Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1990 og markedsfører seg som Canadas grønne universitet, og har tre øvrige campuser i den nordlige delen av delstaten.
Fokuset er på natur- og miljøfag, IT-fag og alternative læringsformer og probemløsning. Miljøfokuset i undervisningen er sterkt.
Ved universitetet var det om lag 4 000 studenter i 2008. Det gis studier opp til mastergradsnivå.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) University of Northern British Columbia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
University of Northern British Columbia | University of Northern British Columbia er et offentlig universitet i byen Prince George i delstaten Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1990 og markedsfører seg som Canadas grønne universitet, og har tre øvrige campuser i den nordlige delen av delstaten. | 2,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Rokseth | 2023-02-04 | Peter Rokseth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 4. november', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske romanister', 'Kategori:Personer fra Frosta kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peter Hjalmar Rokseth (født 21. august 1891 på Frosta, død 4. november 1945 i Oslo) var en norsk romanist. Han var professor i romansk filologi ved universitetet i Oslo 1929–1945.
| Peter Hjalmar Rokseth (født 21. august 1891 på Frosta, død 4. november 1945 i Oslo) var en norsk romanist. Han var professor i romansk filologi ved universitetet i Oslo 1929–1945.
== Slekt ==
Peter Rokseth var sønn av gårdbruker, ordfører, bankkasserer og poståpner Haakon Rochseth og Anne Johannesdatter Asklund. Han var det eldste barnet, og hadde flere yngre søsken. Selv ble han gift med Yvonne Rihouët, en fransk musikkhistoriker og professor i Strasbourg.
== Liv ==
Rokseth studerte romansk filologi og litteratur, delvis i Kristiania, men for det meste i Frankrike og Spania. I Spania studerte han jordbruksterminologi i dialekten på Mallorca, og ga ut en bok om dette emnet i 1922. Han planla å skrive en doktoravhandling om den franske filosofen Condillac, men dette ble det aldri noe av. I stedet tok han doktorgraden i 1929 med en avhandling om den franske tragedie. Samme år ble han professor ved universitetet i Oslo. Han hadde i 1925 giftet seg med den franske musikkhistorikeren Yvonne Rihouët, men hun trivdes ikke i det kalde norske klimaet, så hun flyttet tilbake til Frankrike. Etter 1930 kom Rokseth derfor til å pendle mellom Frankrike og Norge. På et senere besøk i Norge skrev Yvonne Rokseth en bok om Edvard Grieg.Alt i 1922 skrev Rokseth en artikkel om ett av sine forbilder, den italienske filosofen Benedetto Croce. Croce hevdet at bare kunstverket kunne fortelle om kunstnerens indre liv; biografiske detaljer om kunstnerens liv var av underordnet betydning. Denne retningen innenfor litteraturvitenskapen sto i strid med den rådende historisk-biografiske metoden, som nettopp la vekt på forfatterens biografi, og som i Norge fremfor alt hadde en representant i professor Francis Bull. I sin doktoravhandling hevdet Rokseth nettopp Croces syn, og ved doktordisputasen fikk han Francis Bull som førsteopponent. Avhandlingen vakte mer debatt enn noe annet litteraturhistorisk verk i Norge i mellomkrigstiden.
Rokseth har oversatt Gustave Flauberts roman Madame Bovary til norsk. Ved begynnelsen av 1930-tallet sendte den norske regjeringen ham til Haag, for at han skulle oversette norske dokumenter som myndighetene ville legge frem for den internasjonale domstolen der.Doktoravhandlingen ble det siste større verk Rokseth utga. Noen av hans universitetsforelesninger, blant annet om Montaigne, Pascal og La Rochefoucauld, ble etter hans død utgitt i Efterlatte skrifter. Blant Rokseths elever finner man litteraturforskerne Anders Platou Wyller og Gunnar Høst og Daniel Haakonsen, som førte videre hans syn på litteraturforskningen.
Som professor var han en av de ivrigste talsmennene for å flytte universitetet i Oslo til Blindern.
== Verker ==
Terminologie de la culture des cereales a Majorque (1923)
Den franske tragedie (1928)
Universitetet på Blindern (1945)
Efterlatte skrifter (1953)Oversettelse fra norsk til franskGustav Smedal: De l'acquisition de souveraineté sur les territoires polaires (1932)Oversettelse fra fransk til norskGustave Flaubert: Fru Bovary (Madame Bovary, 1930)
== Referanser ==
== Kilder ==
Chance, Jean: Women Medievalists and the Academy. University of Wisconsin Press, 2005.
Houm, Philip: Norsk litteraturhistorie, sjette bind, s. 325–27. Oslo: Aschehoug, 1965.
Peter H. Rokseth: Blinderns bannerfører, i Universitas 1997
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Peter Rokseth i BIBSYS
Digitaliserte bøker av Rokseth hos Nasjonalbiblioteket | Peter Hjalmar Rokseth (født 21. august 1891 på Frosta, død 4. | 2,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amfi_Eikunda | 2023-02-04 | Amfi Eikunda | ['Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Eigersund', 'Kategori:Kjøpesentre i Rogaland', 'Kategori:Næringsliv i Eigersund', 'Kategori:Sider med kart'] | Amfi Eikunda kjøpesenter holder til midt i Egersund sentrum.
Senteret inneholder 25 butikker og Egersund Folkebibliotek. På taket av senteret er det bygget 34 leiligheter. Senteret har gåavstand til Egersund Sentrum.
| Amfi Eikunda kjøpesenter holder til midt i Egersund sentrum.
Senteret inneholder 25 butikker og Egersund Folkebibliotek. På taket av senteret er det bygget 34 leiligheter. Senteret har gåavstand til Egersund Sentrum.
== Egersund Fayancemuseum ==
Egersund Fayancemuseum har flyttet inn i lokaler i senteret, og den store samlingen av fajanse fra Egersund fajansefabrikk er da tilbake i lokalene hvor de en gang ble laget. Senteret er lokalisert i den gamle Fajansefabrikken i Egersund, som etter at den ble nedlagt først ble ombygd til Varehus for Coop Eikunda, som etter noen års drift bygde på senteret til det anlegget det fremstår som idag. Ombyggingen tok ca. 2år og AMFI Eikunda åpnet dørene etter ombygging 22/5 - 2008.
== Eksterne lenker ==
Amfi Eikunda Egersund
Dalane Tidende: «Museum i kjøpesenter»
Kulturnett:Egersund Fayancemuseum
Dalane Folkemuseum | Amfi Eikunda kjøpesenter holder til midt i Egersund sentrum. | 2,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1920 | 2023-02-04 | Filmåret 1920 | ['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1920', 'Kategori:Utgivelser fra 1920', 'Kategori:Verk fra 1920'] | Filmåret 1920 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1920.
| Filmåret 1920 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1920.
== Årets filmer ==
Das Blut der Ahnen
Erotikon
Fante-Anne
Fiskebyn
Gyurkovicsarna
Borta med vinden
Il Mostro di Frankenstein
Kaksen på Øverland
Karin Ingmarsdotter
Mestermanden
Thora van Deken
== Fødsler ==
3. mars
James Doohan, kanadisk skuespiller og forfatter (d. 2005)
Anne-Lise Wang, norsk skuespiller (d. 1967)
6. mars – Lewis Gilbert, britisk regissør
8. mars – Eva Dahlbeck, svensk skuespiller, forfatter og poet. (d. 2008)
14. mars – Anders Börje, svensk sanger, komponist og skuespiller
16. mars
John Addison, britisk komponist (d. 1998)
Tonino Guerra, italiensk manusforfatter
20. mars – Lennart Landheim, svensk filmprodusent og inspisient
25. mars – Patrick Troughton, britisk skuespiller (d. 1987)
26. mars – Börje Nyberg, svensk skuespiller, regissør og manusforfatter
1. april
Liane Linden, svensk skuespiller
Toshirô Mifune, japansk skuespiller (d. 1997)
Susanna Östberg, svensk skuespiller og sangerinne
2. april – Jan Molander, svensk skuespiller og regissør
4. april – Éric Rohmer, fransk filmregissør (d. 2010)
7. april – Monica Schildt, svensk skuespiller
8. april – Charlotte Dittmer, svensk skuespiller
19. april – Nils Ahlroth, svensk underholder og skuespiller
21. april – Anselmo Duarte, brasiliansk regissør
26. april – Maud Hyttenberg, svensk skuespiller
28. april – Ann-Margret Bergendahl, svensk skuespiller
5. mai
Charles H. Schneer, amerikansk produsent (d. 2009)
Bengt Brunskog, svensk skuespiller
10. mai – Eva Henning, svensk skuespiller (d. 2016)
15. mai – Michel Audiard, fransk manusforfatter og regissør (d. 1985)
16. mai
Martine Carol, fransk skuespillerinne (d. 1967)
Ingrid Backlin, svensk skuespiller (d. 2013)
26. mai
Peggy Lee, amerikansk sangerinne og skuespiller (d. 2002)
Rolf 'Rulle' Lövgren, svensk revyartist
30. mai – Franklin J. Schaffner, amerikansk filmregissør (d. 1989)
11. juni – Majken Cullborg, svensk forfatter og manusforfatter
13. juni – Eiji Okada, japansk skuespiller (d. 1995)
14. juni – Lennart Nyberg, svensk barne- og ungdomsskuespiller
15. juni – Alberto Sordi, italiensk skuespiller (d. 2003)
16. juni – Willie Hoel, norsk skuespiller (d. 1986)
17. juni – Setsuko Hara, japansk skuespillerinne (d. 2015)
18. juni – Ian Carmichael, britisk skuespiller
21. juni – Yves Robert, fransk skuespiller og regissør (d. 2002)
26. juni – Stanislav Ledinek, tysk skuespiller (d. 1969)
27. juni – I.A.L. Diamond, amerikansk manusforfatter (d. 1988)
29. juni – Ray Harryhausen, amerikansk filmregissør og produsent (d. 2013)
1. juli – Harold Sakata, amerikansk skuespiller (d. 1982)
5. juli – Barbro Ribbing, svensk skuespiller
12. juli
Beah Richards, amerikansk skuespillerinne (d. 2000)
Keith Andes, amerikansk skuespiller (d. 2005)
23. juli – Claes Falkenberg, svensk skuespiller
25. juli – Jan Erik Lindqvist, svensk skuespiller
28. juli – Andrew V. McLaglen, britisk regissør
7. august – Harry Arnold, svensk kapellmester og komponist, arrangør av filmmusikk.
18. august – Shelley Winters, amerikansk skuespiller. (d. 2006)
21. august – Hans Ullberg, svensk skuespiller
24. august – Jean Desailly, fransk skuespiller (d. 2008)
26. august – Arne Andersson, svensk skuespiller og operasanger
1. september – Richard Farnsworth, amerikansk skuespiller (d. 2000)
5. september – Sture Djerf, svensk skuespiller, regissør og manusforfatter
14. september – Stellan Agerlo, svensk skuespiller
18. september – Jack Warden, amerikansk skuespiller (d. 2006)
20. september – Ellen Rasch, svensk ballettdanserinne og skuespiller
23. september – Mickey Rooney, amerikansk skuespiller (d. 2014)
25. september – Sergei Bondartschuk, ukrainsk skuespiller og regissør (d. 1994)
27. september – William Conrad, amerikansk skuespiller (d. 1994)
30. september – Torbjörn Iwan Lundquist, svensk filmmusikk-komponist
1. oktober – Walter Matthau, amerikansk skuespiller. (d. 2000)
14. oktober – Cécile Ossbahr, svensk skuespiller
15. oktober – Mario Puzo, amerikansk forfatter og manusforfatter (d. 1999)
17. oktober – Montgomery Clift, amerikansk skuespiller (d. 1966)
18. oktober
Melina Mercouri, amerikansk-gresk skuespiller, forfatter og politiker (d. 1994)
Ulf Palme, svensk skuespiller, forfatter og regissør (d. 1993)
7. november – Per Axel Arosenius, svensk skuespiller
12. november – Richard Quine, amerikansk filmregissør (d. 1989)
19. november – Gene Tierney, amerikansk skuespiller (d. 1991)
22. november – Paul Erickson, britisk manusforfatter (d. 1991)
25. november
Ricardo Montalban, meksikansk skuespiller (d. 2009)
Inger Marie Andersen, norsk skuespiller (d. 1995)
30. november – Virginia Mayo, amerikansk skuespiller (d. 2005)
4. desember – Michael Bates, britisk skuespiller (d. 1978)
10. desember – Reginald Rose, amerikansk manusforfatter (d. 2002)
15. desember – Vlastimil Brodský, tsjekkisk skuespiller (d. 2002)
23. desember – Erik Molin, svensk skuespiller
26. desember
Mary Rapp, svensk skuespiller
Eva Stiberg, svensk skuespiller (d. 1990)
29. desember – Viveca Lindfors, svensk skuespillerinne (d. 1995)
30. desember – Gerd Widestedt, svensk skuespiller
== Dødsfall ==
31. januar – Gilda Langer, østerriksk skuespillerinne
25. april – Clarine Seymour, amerikansk skuespiller.
22. mai – Hal Reid, amerikansk skuespiller.
10. august – James O'Neill. irsk-amerikansk skuespiller.
27. august – Hildur Carlberg, svensk skuespiller.
5. september – Robert Harron, amerikansk skuespiller.
10. september – Olive Thomas, amerikansk skuespillerinne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1920 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1920 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1920. | 2,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Royal_Roads_University | 2023-02-04 | Royal Roads University | ['Kategori:123°V', 'Kategori:1940-årene i Canada', 'Kategori:1940 i Nord-Amerika', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Canada', 'Kategori:Utdanning i Britisk Columbia', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1940'] | Royal Roads University er et offentlig universitet i Victoria i delstaten Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1940 som Royal Roads Military College, og fikk dagens navn i 1995. Samme år ble den militære utdanningen avsluttet, men universitetet har fortsatt nære bånd til Canadas forsvar.
Ved universitetet var det 2,668 studenter satte i 2008. Det gis studier opp til doktorgradsnivå i ett fag, ellers til mastergradsnivå. Fagkretsen fokuserer på reiselivsfag, jus, og andre profesjonsrettede utdanninger.
| Royal Roads University er et offentlig universitet i Victoria i delstaten Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1940 som Royal Roads Military College, og fikk dagens navn i 1995. Samme år ble den militære utdanningen avsluttet, men universitetet har fortsatt nære bånd til Canadas forsvar.
Ved universitetet var det 2,668 studenter satte i 2008. Det gis studier opp til doktorgradsnivå i ett fag, ellers til mastergradsnivå. Fagkretsen fokuserer på reiselivsfag, jus, og andre profesjonsrettede utdanninger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Royal Roads University – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Royal Roads University – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Royal Roads University er et offentlig universitet i Victoria i delstaten Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1940 som Royal Roads Military College, og fikk dagens navn i 1995. | 2,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shuruppak | 2023-02-04 | Shuruppak | ['Kategori:31°N', 'Kategori:45°Ø', 'Kategori:Arkeologiske steder i Irak', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byer i Mesopotamia', 'Kategori:Guvernementet Al-Qaddisiya', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Shuruppak (også Shuruppag «det legende sted», dagens sted Tell Fara, Al-Qadisiyya, Irak) var en sumerisk by i oldtiden som lå rundt 56 km sør for Nippur på bredden av elven Eufrat.
Byen Shuruppak var tilegnet guden Ninlil, også kalt for Sud, gudinne for luft og korn.
| Shuruppak (også Shuruppag «det legende sted», dagens sted Tell Fara, Al-Qadisiyya, Irak) var en sumerisk by i oldtiden som lå rundt 56 km sør for Nippur på bredden av elven Eufrat.
Byen Shuruppak var tilegnet guden Ninlil, også kalt for Sud, gudinne for luft og korn.
== Historie ==
Shuruppak begynte som en sted og deretter som en by for lagring og distribusjon av korn, og hadde etterhvert flere kornsiloer enn noen annen by i Sumer. Det tidligste utgravde arkeologiske kulturlaget ved Shuruppak er datert til Jemdet Nasr-perioden for omtrent 3000 f.Kr. Stedet ble fraflyttet og forlatt kort tid etter 2000 f.Kr. Den tysk-amerikanske arkeologen Erich Schmidt fant et Isin-Larsa-sylindrisk segl og flere plaketter av keramikk som kan være datert så tidlig som 2. årtusen f.Kr.. Overflatefunn er overveiende Tidlig dynastisk.Ved slutten av Uruk-perioden var det en arkeologisk dokumentert elveoversvømmelse i Shuruppak. Polykromkeramikk fra et ødelagt kulturlag under avleiringene fra oversvømmelsen har blitt datert til Jemdet Nasr-perioden som umiddelbart var forut den tidlige dynastiske I-perioden.To mulige konger fra Shuruppak er nevnt i epigrafisk data (inskripsjoner). I den sumeriske kongelisten er en kong Ubara-Tutu listet som en hersker av Shuruppak og den siste kongen «før oversvømmelsen». I eposet om Gilgamesj er en Utanapishtim (også Uta-na'ishtim), sønn av Ubara-Tutu, notert som konge av Shuruppak. Navnet Ziusudra er også assosiert med ham. Disse figurene kan like gjerne være mytiske og ikke faktiske, og er uansett ikke bekreftet av arkeologiske funn.
== Arkeologi ==
Området Shuruppak strekker seg rundt en kilometer fra nord til sør. Det totale området er på omtrent 120 hektar med rundt 35 hektar av jord som går 3 meter over konturen.
Etter en kort undersøkelse av Hermann Volrath Hilprecht i 1900 ble Shuruppak for første gang utgravd i 1902 av Robert Koldewey og Friedrich Delitzsch fra Det tyske orientalske selskap (Deutsche Morgenländische Gesellschaft) i åtte måneder.
Blant andre funn ble hundrevis av leirtavler fra før-sargonisk tid (2700-2350 f.Kr.) samlet som endte opp i museer i Berlin og Istanbul. I mars og april 1931 utgravde et felles gruppe av arkeologer fra Universitetet i Pennsylvania og American Schools of Oriental Research området for ytterligere seks uker med Erich Schmidt som leder og sammen med epigrafikeren Samuel Noah Kramer.
Utgravningene avdekket 87 leirtavler og fragmenter, det meste fra før-sargonisk tid, bikonveks (konveks på begge sier) og ubrent. I 1973 ble en tre dagers overflateundersøkelse ledet av Harriet P. Martin. Undersøkelsen, som besto hovedsakelig av potteskår og leirgods, bekreftet at Shuruppak kan dateres så tidlig som minst Jemdat Nasr-perioden, utvidet langt inn i tidlig dynastisk tid, og var også et element i Det akkadiske rike og Tredje Ur-dynastiet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pomponio, Francesco; Visicato, Giuseppe; Westenholz, Aage; Martin, Harriet P.: The Fara Tablets in the University of Pennsylvania Museum of Archaeology and Anthropology, CDL Press, 2001, ISBN 1883053668
== Eksterne lenker ==
Aramco-artikkel om Samuel Kramer
Fotografier fra Universitetet i Pennsylvanias eksepdisjon til Fara | thumb|right|[[Sumerisk sølv-regnskap for guvernøren skrevet i sumerisk kuneiform skrift på en leirplate. Fra Shuruppak, ca 2500 f. | 2,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simon_Fraser_University | 2023-02-04 | Simon Fraser University | ['Kategori:122°V', 'Kategori:1965 i Canada', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Canada', 'Kategori:Utdanning i Britisk Columbia', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1965'] | Simon Fraser University er et canadisk offentlig universitet i Burnaby i provinsen Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1965, og regnes idag for å være et av Canadas aller beste universiteter. På 1960-tallet og 1970-tallet var det kjent for ha radikale studentbevegelser.
Det er et marinvitenskaplig forskningssenter, Bamfield Marine Sciences Centre, i Bamfield (Britisk Columbia), som deles med en rekke andre universiteter. Universitetet er også tilknyttet en fysisk cyklotron for partikkelforsøk.
Ved universitetet var det 28 207 studenter, hvorav 3 200 på høyere grads studier, i 2008. Det gis studier opp til doktorgradsnivå.
| Simon Fraser University er et canadisk offentlig universitet i Burnaby i provinsen Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1965, og regnes idag for å være et av Canadas aller beste universiteter. På 1960-tallet og 1970-tallet var det kjent for ha radikale studentbevegelser.
Det er et marinvitenskaplig forskningssenter, Bamfield Marine Sciences Centre, i Bamfield (Britisk Columbia), som deles med en rekke andre universiteter. Universitetet er også tilknyttet en fysisk cyklotron for partikkelforsøk.
Ved universitetet var det 28 207 studenter, hvorav 3 200 på høyere grads studier, i 2008. Det gis studier opp til doktorgradsnivå.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Simon Fraser University – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Simon Fraser University | Simon Fraser University er et canadisk offentlig universitet i Burnaby i provinsen Britisk Columbia, Canada. Det ble opprettet i 1965, og regnes idag for å være et av Canadas aller beste universiteter. | 2,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Recreativo_de_Huelva | 2023-02-04 | Recreativo de Huelva | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1889', 'Kategori:Fotballag i Spania', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Huelva (provins)', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Recreativo de Huelva er et spansk fotballag fra Huelva i Andalucía grunnlagt 23. desember 1889 og dermed Spanias eldste fotballklubb. Recreativo spiller i Liga Adelante. Klubbens spiller sine hjemmekamper på Nuevo Colombino.
| Recreativo de Huelva er et spansk fotballag fra Huelva i Andalucía grunnlagt 23. desember 1889 og dermed Spanias eldste fotballklubb. Recreativo spiller i Liga Adelante. Klubbens spiller sine hjemmekamper på Nuevo Colombino.
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Real Club Recreativo de Huelva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Recreativo de Huelva er et spansk fotballag fra Huelva i Andalucía grunnlagt 23. desember 1889 og dermed Spanias eldste fotballklubb. | 2,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Real_Valladolid | 2023-02-04 | Real Valladolid | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1928', 'Kategori:Fotballag i Spania', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Valladolid (provins)'] | Real Valladolid Club de Fútbol, SAD er en spansk fotballklubb fra byen Valladolid i den autonome regionen Castilla y León. Klubben ble grunnlagt i 1928. «Real» betyr kongelig (royal) og de spiller i lilla og hvite drakter.
I 2018 kjøpte den kjente brasilianske tidligere fotballspilleren Ronaldo 51% av klubben.
| Real Valladolid Club de Fútbol, SAD er en spansk fotballklubb fra byen Valladolid i den autonome regionen Castilla y León. Klubben ble grunnlagt i 1928. «Real» betyr kongelig (royal) og de spiller i lilla og hvite drakter.
I 2018 kjøpte den kjente brasilianske tidligere fotballspilleren Ronaldo 51% av klubben.
== Spillerstall ==
Oppdatert 26. oktober 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Real Valladolid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | | 2,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Spenton-Foster | 2023-02-04 | George Spenton-Foster | ['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske TV-produsenter', 'Kategori:Britiske regissører'] | George Spenton-Foster jobbet som regissør og produsent på flere britiske TV-serier i 1960- og 1970-årene.
Spenton-Foster jobbet som associate producer på Out of the Unknown fra 1965 til 1967. Deretter produserte han blant annet flere episoder av Thirty-Minute Theatre og The Link Men. Han regisserte også episoder av Out of the Unknown og Thirty-Minute Theatre så vel som Paul Temple, The Brothers, historiene Image of the Fendahl og The Ribos Operation for Doctor Who og episoder av Survivors, Blake's 7 og Cribb.
| George Spenton-Foster jobbet som regissør og produsent på flere britiske TV-serier i 1960- og 1970-årene.
Spenton-Foster jobbet som associate producer på Out of the Unknown fra 1965 til 1967. Deretter produserte han blant annet flere episoder av Thirty-Minute Theatre og The Link Men. Han regisserte også episoder av Out of the Unknown og Thirty-Minute Theatre så vel som Paul Temple, The Brothers, historiene Image of the Fendahl og The Ribos Operation for Doctor Who og episoder av Survivors, Blake's 7 og Cribb.
== Eksterne lenker ==
(en) George Spenton-Foster på Internet Movie Database | George Spenton-Foster jobbet som regissør og produsent på flere britiske TV-serier i 1960- og 1970-årene. | 2,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sporting_de_Gij%C3%B3n | 2023-02-04 | Sporting de Gijón | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1905', 'Kategori:Fotballag i Spania', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spaniastubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Sporting Gijón er et spansk fotballag fra Asturia, som ligger nord i Spania.
| Sporting Gijón er et spansk fotballag fra Asturia, som ligger nord i Spania.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Real Sporting de Gijón – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sporting Gijón er et spansk fotballag fra Asturia, som ligger nord i Spania. | 2,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CD_Numancia | 2023-02-04 | CD Numancia | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1945', 'Kategori:Fotballag i Spania', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Soria (provins)', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Club Deportivo Numancia de Soria er et spansk fotballag fra byen Soria.
De slo blant annet Barcelona 2-1 i 2008/09-sesongen.
| Club Deportivo Numancia de Soria er et spansk fotballag fra byen Soria.
De slo blant annet Barcelona 2-1 i 2008/09-sesongen.
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Club Deportivo Numancia de Soria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Club Deportivo Numancia de Soria er et spansk fotballag fra byen Soria. | 2,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CD_Bidasoa | 2023-02-04 | CD Bidasoa | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gipuzkoa', 'Kategori:Håndballag i Spania', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1962', 'Kategori:Sport i Spania i 1962'] | Club Deportivo Bidasoa er en håndballklubb i Irún i provinsen Gipuzkoa i Baskerland i Spania. Klubben ble stiftet i 1962. Klubben spiller i den nest øverste divisjonen i spansk håndball, División de Honor B. Laget ble seriemester i Liga ASOBAL i sesongen 1994/1995. Klubben vant EHF Champions League for menn i sesongen 1994/1995 og cupvinnercupen i håndball for menn i sesongen 1996/1997. Den norske landslagsspilleren André Jørgensen spilte for klubben fra 2003 til 2006, og landslagskeeper Ole Erevik spilte for klubben fra 2005 til 2007.
| Club Deportivo Bidasoa er en håndballklubb i Irún i provinsen Gipuzkoa i Baskerland i Spania. Klubben ble stiftet i 1962. Klubben spiller i den nest øverste divisjonen i spansk håndball, División de Honor B. Laget ble seriemester i Liga ASOBAL i sesongen 1994/1995. Klubben vant EHF Champions League for menn i sesongen 1994/1995 og cupvinnercupen i håndball for menn i sesongen 1996/1997. Den norske landslagsspilleren André Jørgensen spilte for klubben fra 2003 til 2006, og landslagskeeper Ole Erevik spilte for klubben fra 2005 til 2007.
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted | Club Deportivo Bidasoa er en håndballklubb i Irún i provinsen Gipuzkoa i Baskerland i Spania. Klubben ble stiftet i 1962. | 2,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samurai_Karateklubb | 2023-02-04 | Samurai Karateklubb | ['Kategori:Idrettslag etablert i 1976', 'Kategori:Karateklubber i Norge'] | Samurai Karateklubb ble stiftet i 1976. I klubben trener man wado-ryu-karate.
Klubben er tilsluttet Norges Kampsportforbund, et særforbund under Norges Idrettsforbund.
| Samurai Karateklubb ble stiftet i 1976. I klubben trener man wado-ryu-karate.
Klubben er tilsluttet Norges Kampsportforbund, et særforbund under Norges Idrettsforbund.
== Eksterne lenker ==
Samurai Karateklubb
WIKF Norge | Samurai Karateklubb ble stiftet i 1976. I klubben trener man wado-ryu-karate. | 2,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rainer_Salzgeber | 2023-02-04 | Rainer Salzgeber | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Fødsler 26. april', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Bludenz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Rainer Salzgeber (født 26. april 1967 i Schruns, Vorarlberg) er en tidligere østerriksk alpinist. Karrierens høydepunkt var sølvmedaljen i storslalåm under VM 1993 i Morioka. I tillegg tok han seks pallplasseringer i verdenscupen og ble tre ganger østerriksk mester. Salzgebers spesialdisipliner var storslalåm og super-G.
| Rainer Salzgeber (født 26. april 1967 i Schruns, Vorarlberg) er en tidligere østerriksk alpinist. Karrierens høydepunkt var sølvmedaljen i storslalåm under VM 1993 i Morioka. I tillegg tok han seks pallplasseringer i verdenscupen og ble tre ganger østerriksk mester. Salzgebers spesialdisipliner var storslalåm og super-G.
== Karriere ==
Salzgeber markerte seg for første gang i internasjonal sammenheng under junior-VM 1985 i Jasná, der han tok gull i slalåm og i kombinasjonen.
Under OL 1992 i Albertville kom han på 15.-plass i super-G og ble nr. 7 i storslalåm. 10. februar 1993 kom så karrierens største øyeblikk med sølvmedaljen i storslalåm i verdensmesterskapet i Morioka.
Et par uker senere (27. februar) falt han i utforløypa i Whistler Mountain og pådro seg skader i bl.a. høyre kne. Han gjorde imidlertid et vellykket comeback den etterfølgende sesongen, da han oppnådde sin første pallplassering i verdenscupen, tredjeplassen i storslalåmrennet i Crans-Montana. Under OL 1994 i Lillehammer havnet han like utenfor seierspallen i storslalåm, der han ble nummer fem. Under VM 1997 in Sestriere kom han på 9.-plass i storslalåm, og i 1999 i Vail ble han nr. 16 i super-G.
I verdenscupen ble han nummer to i storslalåmrennet i Vail 1997 og i super-G i Schladming i 1999. Han var også delaktig i den historiske østerrikske triumfen i super-G-rennet i Innsbruck 21. desember 1998, der Østerrike la beslag på de ni øverste plassene på resultatlisten.
=== Pallplasseringer i verdenscupen ===
=== Sammenlagtplasseringer ===
=== Øvrige meritter ===
Salzgeber ble østerriksk mester i alpin kombinasjon i 1990 og 1991, og vant super-G-tittelen i 1995.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rainer Salzgeber – Olympics.com
(en) Rainer Salzgeber – Olympic.org
(en) Rainer Salzgeber – Olympedia
(en) Rainer Salzgeber – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Rainer Salzgeber – FIS (alpint)
(en) Rainer Salzgeber – ski-db.com | Rainer Salzgeber (født 26. april 1967 i Schruns, Vorarlberg) er en tidligere østerriksk alpinist. | 2,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_ensomme_hjerte | 2023-02-04 | Det ensomme hjerte | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1938', 'Kategori:Norske romaner'] | Det ensomme hjerte er en roman av den norske forfatteren Sigurd Christiansen, utgitt i 1938. Romanen er det sentrale bindet i forfatterens trilogi om Jørgen Wendt. De andre bindene er Drømmen og livet (1935) og Menneskenes lodd (1945).
Romantrilogien følger hovedpersonens liv og indre utvikling, med vekt på utviklingen til forfatteryrke og forfatterkall, fra han er 12 år gammel og frem til 25-årsalderen. I Det ensomme hjerte følges han gjennom gymnasårene. Ensomhetsfølelsen fra tittelen henspiller både på et ulykkelig kjærlighetsforhold til Agnes, som blir skremt av hans samvær i fantasien med sine litterære personer, og på karakteren av hans forfatterkall: å skildre de ulykkelige, ensomme, skam- og sorgtyngede.
Den ytre handlingen i romanen er beskjeden, hovedvekten ligger på skildringen av en indre verden. «Tyngden ligger i fortellingen om kunstnerens konflikter og i analysen av sammenhengen mellom drøm og liv [...] Men om det meste av "handlingen" i romanene foregår inne i menneskenes sin, rommer de ikke derfor mindre spenning»Romanen regnes blant forfatterens beste, og var utvalgt i 1967-utgaven av Norges nasjonallitteratur.
| Det ensomme hjerte er en roman av den norske forfatteren Sigurd Christiansen, utgitt i 1938. Romanen er det sentrale bindet i forfatterens trilogi om Jørgen Wendt. De andre bindene er Drømmen og livet (1935) og Menneskenes lodd (1945).
Romantrilogien følger hovedpersonens liv og indre utvikling, med vekt på utviklingen til forfatteryrke og forfatterkall, fra han er 12 år gammel og frem til 25-årsalderen. I Det ensomme hjerte følges han gjennom gymnasårene. Ensomhetsfølelsen fra tittelen henspiller både på et ulykkelig kjærlighetsforhold til Agnes, som blir skremt av hans samvær i fantasien med sine litterære personer, og på karakteren av hans forfatterkall: å skildre de ulykkelige, ensomme, skam- og sorgtyngede.
Den ytre handlingen i romanen er beskjeden, hovedvekten ligger på skildringen av en indre verden. «Tyngden ligger i fortellingen om kunstnerens konflikter og i analysen av sammenhengen mellom drøm og liv [...] Men om det meste av "handlingen" i romanene foregår inne i menneskenes sin, rommer de ikke derfor mindre spenning»Romanen regnes blant forfatterens beste, og var utvalgt i 1967-utgaven av Norges nasjonallitteratur.
== Referanser == | Det ensomme hjerte er en roman av den norske forfatteren Sigurd Christiansen, utgitt i 1938. Romanen er det sentrale bindet i forfatterens trilogi om Jørgen Wendt. | 2,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cameron_Weaver | 2023-02-04 | Cameron Weaver | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FK Haugesund', 'Kategori:Fotballspillere for San Jose Earthquakes', 'Kategori:Fotballspillere for Seattle Sounders', 'Kategori:Fotballspillere fra USA', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Cameron Weaver (født 10. juni 1983) er en amerikansk fotballspiller som spiller for San Jose Earthquakes i Major League Soccer.
Han kom fra FK Haugesund i februar 2009. Han var med på laget som i 2007 kom til cupfinalen, der de tapte 0-2 mot Lillestrøm.
| Cameron Weaver (født 10. juni 1983) er en amerikansk fotballspiller som spiller for San Jose Earthquakes i Major League Soccer.
Han kom fra FK Haugesund i februar 2009. Han var med på laget som i 2007 kom til cupfinalen, der de tapte 0-2 mot Lillestrøm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cameron Weaver – Major League Soccer
(en) Cameron Weaver – Transfermarkt
(en) Cameron Weaver – FootballDatabase.eu
(en) Cameron Weaver – Soccerway
(en) Cameron Weaver – FBref | Cameron Weaver (født 10. juni 1983) er en amerikansk fotballspiller som spiller for San Jose Earthquakes i Major League Soccer. | 2,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cromwell_Road | 2023-02-04 | Cromwell Road | ['Kategori:0°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kensington and Chelsea', 'Kategori:Londons gater og plasser', 'Kategori:Sider med kart'] | Cromwell Road er en større vei i bydelen Kensington and Chelsea i London, og er fastsatt som en del av A4 (vei). Veien blei laga på 1800-tallet og blei oppkalt etter Oliver Cromwell.
Veien kalles West Cromwell Road der den starter nær West Kensington tube station og fortsetter mot øst fra Talgarth Road. Den blir til Cromwell Road hovedvei igjen når den krysser Earl's Court Road.
Cromwell Road går gjennom South Kensington, rett sør for Cromwell Hospital, deretter passerer den Gloucester Road og Gloucester Road undergrunnsstasjon. De neste viktige veikryssene kommer ved skjæringspunktet med Queen's Gate (Baden-Powell House ligger på hjørnet, hvor The Scout Association tidligere holdt til). | Cromwell Road er en større vei i bydelen Kensington and Chelsea i London, og er fastsatt som en del av A4 (vei). Veien blei laga på 1800-tallet og blei oppkalt etter Oliver Cromwell.
Veien kalles West Cromwell Road der den starter nær West Kensington tube station og fortsetter mot øst fra Talgarth Road. Den blir til Cromwell Road hovedvei igjen når den krysser Earl's Court Road.
Cromwell Road går gjennom South Kensington, rett sør for Cromwell Hospital, deretter passerer den Gloucester Road og Gloucester Road undergrunnsstasjon. De neste viktige veikryssene kommer ved skjæringspunktet med Queen's Gate (Baden-Powell House ligger på hjørnet, hvor The Scout Association tidligere holdt til). | Cromwell Road er en større vei i bydelen Kensington and Chelsea i London, og er fastsatt som en del av A4 (vei). Veien blei laga på 1800-tallet og blei oppkalt etter Oliver Cromwell. | 2,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1919 | 2023-02-04 | Filmåret 1919 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1919', 'Kategori:Utgivelser fra 1919', 'Kategori:Verk fra 1919'] | Filmåret 1919 er en oversikt over hendelser, lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1919.
| Filmåret 1919 er en oversikt over hendelser, lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1919.
== Hendelser ==
5. februar – Filmselskapet United Artists blir dannet.
27. desember – Svensk Filmindustri blir dannet.
== Fødsler ==
1. januar –
Carole Landis, amerikansk skuespiller (død 1948)
Ottavio Alessi, italiensk manusforfatter (død 1978)
13. januar – Robert Stack, amerikansk skuespiller (død 2003)
31. januar –
Olof Sjöstrand, svensk stuntmann og sirkusartist (død 1999)
Annika Tretow, svensk skuespiller og kunstner (død 1979)
5. februar – Red Buttons, amerikansk skuespiller (død 2006)
7. februar – Gerd Mårtensson, svensk skuespiller (død 2015)
10. februar – Clément Harari, fransk skuespiller (død 2008)
18. februar –
Agneta Lagerfeldt, svensk skuespiller (død 2013)
Jack Palance, amerikansk skuespiller (død 2006)
21. februar – Arne Augustsson, svensk skuespiller (død 2005)
2. mars – Jennifer Jones, amerikansk skuespillerinne (død 2009)
3. mars – Göte Arnbring, svensk skuespiller og danser (død 1993)
9. mars – Lola Müthel, tysk skuespillerinne (død 2011)
13. mars – Sven Psilander, svensk skuespiller (død 2008)
17. mars – Nat King Cole, amerikansk sanger, pianist og skuespiller (død 1965)
18. mars – Christopher Challis, britisk filmfotograf (død 2012)
22. mars – Eivor Landström, svensk skuespiller og teaterkonsulent (død 2004)
29. mars – Eileen Heckart, amerikansk skuespillerinne (død 2001)
6. april – Heinz Schimmelpfennig, tysk skuespiller
13. april – Howard Keel, amerikansk skuespiller (død 2004)
23. april – Ellen Bergman, svensk skuespiller, regissør, koreograf og teatersjef.
26. april – Johannes Eckhoff, norsk skuespiller (død 2007)
29. april – Celeste Holm, amerikansk skuespillerinne (død 2012)
30. april – Karin Nordgren, svensk skuespiller
8. mai – Lex Barker, amerikansk skuespiller (død 1973)
11. mai – John Michael Hayes, amerikansk manusforfatter (død 2008)
16. mai – Gisela Uhlen, tysk skuespillerinne (død 2007)
25. mai – Trude Lechle, østerriksk skuespillerinne og produsent
11. juni – Richard Todd, britisk skuespiller
12. juni – Uta Hagen, tysk-amerikansk skuespillerinne (død 2004)
14. juni – Sam Wanamaker, amerikansk skuespiller og regissør (død 1993)
19. juni – Louis Jourdan, fransk skuespiller
23. juni
Åke Fridell, svensk skuespiller.
Gunnar Nielsen, svensk skuespiller
3. juli – Hampe Faustman, svensk regissør og skuespiller
4. juli – Gerd Hagman, svensk skuespiller
7. juli – Jon Pertwee, britisk skuespiller (død 1996)
14. juli – Lino Ventura, fransk skuespiller (død 1987)
19. juli
Curt Masreliéz, svensk skuespiller.
Asta Esper Hagen Andersen, dansk skuespillerinne (død 2012)
2. august – Nehemiah Persoff, amerikansk skuespiller
6. august – Eric Stolpe, svensk skuespiller, revyartist, tekstforfatter, sanger og journalist
8. august – Dino De Laurentiis, italiensk filmprodusent (død 2010)
9. august – Freddy Albeck, dansk sanger og skuespiller
25. august – Jarl Hamilton, svensk skuespiller
2. september – Anne-Marie Blanc, sveitsisk skuespillerinne
4. september – Gualtiero Jacopetti, italiensk regissør
17. september – Helmuth Ashley, østerriksk regissør
22. september – Franz Peter Wirth, tysk filmregissør (død 1999)
27. september – Erik Liebel, svensk skuespiller
28. september – Lenn Hjortzberg, svensk skuespiller og regiassistent
29. september – Margot Hielscher, tysk skuespillerinne
4. oktober – Herman Ahlsell, svensk regissør og skuespiller
5. oktober – Donald Pleasence, britisk skuespiller (død 1995)
12. oktober – Ingrid Foght, svensk skuespiller
19. oktober – Georg Adelly, svensk musiker (bassist), skuespiller og komiker
28. oktober – Bernhard Wicki, østerriksk skuespiller og filmregissør (død 2000)
4. november – Martin Balsam, amerikanskskuespiller (død 1996)
14. november – Birgit Wåhlander, svensk skuespiller
19. november – Gillo Pontecorvo, italiensk regissør (død 2006)
21. november
Olof Bergström, svensk regissør og skuespiller.
Paul Bogart, amerikansk fjernsyns- og filmregissør
24. november – David Kossoff, engelsk skuespiller (død 2005)
1. desember – Karl-Erik Forsgårdh, svensk skuespiller
6. desember – Joachim Brennecke, tysk skuespiller
12. desember – Fritz Muliar, østerriksk skuespiller
14. desember – Agnes Fink, tysk skuespillerinne (død 1994)
18. desember – Stig Johanson, svensk skuespiller
19. desember
Eléonore Hirt, sveitsisk skuespillerinne
Edda Seippel, tysk skuespillerinne (død 1993)
21. desember – Ove Sprogøe, dansk skuespiller (død 2004)
28. desember – Mårten Larsson, svensk skuespiller
== Avdøde ==
4. november – Giacinta Pezzana, italiensk skuespiller
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Broken Blossoms
Caligaris kabinett
Dunungen
Edderkoppene del 1
=== H - N ===
Hemsöborna
Herr Arnes pengar
Historien om en gut
=== O - U ===
Synnöve Solbakken
True Heart Susie
=== V - Å ===
Æresgjesten
== Eksterne lenker ==
(en) 1919 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1919 er en oversikt over hendelser, lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1919. | 2,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ph.d.-graden_(Danmark) | 2023-02-04 | Ph.d.-graden (Danmark) | ['Kategori:Akademiske grader', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste'] | Ph.d.-graden er en akademisk grad i Danmark som er plassert mellom doktorgrader og kandidatgrader. Den er den formelle videreføringen av lisensiatgraden og magistergraden, og ble offisielt betegnet ph.d. (lisensiatgraden) til 2002. I Danmark er ikke ph.d. en forkortelse for noe; «ph.d.-graden» er det fullstendige navnet på graden. Graden og betegnelsen er basert på den amerikanske PhD-graden, som står for «philosophiae doctor».
Graden blir uformelt kalt «den lavere doktorgrad» eller «den lille doktorgrad», men regnes ikke offisielt som en doktorgrad, og innehavere har ikke rett til å kalle seg doktor/dr. Graden er lagt opp som en treårig forskerutdannelse (hvorav et halvt år obligatoriske kurs) av samme omfang som ph.d.-graden i Norge, og tildeles normalt etter et løp på til sammen åtte års utdannelse og forskning (lavere grader medregnet). Den er en lavere grad enn doktorgradene (uformelt også kalt de «store doktorgradene» eller egentlige doktorgradene). Ph.d. ble innført i Danmark i 1989 som en dansk parallell til den angelsaksiske verdens PhD-grad, og avløste formelt lisensiatgraden som graden under doktorgraden. Graden ble formelt omtalt som «Ph.D.-graden (licentiatgraden)» i forskriften til 2002. Graden regnes også som en grad på omtrent samme nivå som tidligere tiders magistergrad.Historieprofessor Brian Patrick McGuire skriver at «en dr.phil.-grad anses den dag i dag af mange danske akademikere for at være den ‘rigtige’ doktorgrad som kun de ‘bedste forskere’ kan opnå. Ph.d.-graden opfattes til gengæld som en anden klasses doktorgrad beregnet på de mindre ’ånder’.» Simon Thomsen uttaler i Ugeskrift for læger at «formelt adskiller disputatsen sig fra ph.d.'en på flere måder. Det er først og fremmest et soloprojekt. Der er ingen kurser og vejledning. Kravet er, at man skal have bragt videnskaben et væsentligt skridt videre med nye facts. Det er ikke et krav til ph.d.'en» og at ph.d.-programmet er et «rugekasseforløb, som man næsten ikke kan fejle i» og en «udvidelse af medicinstudiet».Ettersom ph.d. ikke er en doktorgrad, kan personer med ph.d. velge å disputere for doktorgraden (dr. phil., dr.med. osv.) senere. Dette er en vesentlig høyere grad som normalt forutsetter 5–8 års selvstendig forskning på høyt nivå etter avlagt kandidat-, magister- eller ph.d.-grad.Etymologisk er ph.d. det samme som dr. phil. (doctor philosophiae), altså en filosofisk doktorgrad. Ph.d. er i dansk bruk importert fra de engelsktalende land, som benytter stavemåten PhD eller Ph.D. (med versaler), men den engelske graden er igjen basert på den tyske dr. phil., som ble innført ved Humboldt-universitetet i Berlin i begynnelsen av det 19. århundre.
| Ph.d.-graden er en akademisk grad i Danmark som er plassert mellom doktorgrader og kandidatgrader. Den er den formelle videreføringen av lisensiatgraden og magistergraden, og ble offisielt betegnet ph.d. (lisensiatgraden) til 2002. I Danmark er ikke ph.d. en forkortelse for noe; «ph.d.-graden» er det fullstendige navnet på graden. Graden og betegnelsen er basert på den amerikanske PhD-graden, som står for «philosophiae doctor».
Graden blir uformelt kalt «den lavere doktorgrad» eller «den lille doktorgrad», men regnes ikke offisielt som en doktorgrad, og innehavere har ikke rett til å kalle seg doktor/dr. Graden er lagt opp som en treårig forskerutdannelse (hvorav et halvt år obligatoriske kurs) av samme omfang som ph.d.-graden i Norge, og tildeles normalt etter et løp på til sammen åtte års utdannelse og forskning (lavere grader medregnet). Den er en lavere grad enn doktorgradene (uformelt også kalt de «store doktorgradene» eller egentlige doktorgradene). Ph.d. ble innført i Danmark i 1989 som en dansk parallell til den angelsaksiske verdens PhD-grad, og avløste formelt lisensiatgraden som graden under doktorgraden. Graden ble formelt omtalt som «Ph.D.-graden (licentiatgraden)» i forskriften til 2002. Graden regnes også som en grad på omtrent samme nivå som tidligere tiders magistergrad.Historieprofessor Brian Patrick McGuire skriver at «en dr.phil.-grad anses den dag i dag af mange danske akademikere for at være den ‘rigtige’ doktorgrad som kun de ‘bedste forskere’ kan opnå. Ph.d.-graden opfattes til gengæld som en anden klasses doktorgrad beregnet på de mindre ’ånder’.» Simon Thomsen uttaler i Ugeskrift for læger at «formelt adskiller disputatsen sig fra ph.d.'en på flere måder. Det er først og fremmest et soloprojekt. Der er ingen kurser og vejledning. Kravet er, at man skal have bragt videnskaben et væsentligt skridt videre med nye facts. Det er ikke et krav til ph.d.'en» og at ph.d.-programmet er et «rugekasseforløb, som man næsten ikke kan fejle i» og en «udvidelse af medicinstudiet».Ettersom ph.d. ikke er en doktorgrad, kan personer med ph.d. velge å disputere for doktorgraden (dr. phil., dr.med. osv.) senere. Dette er en vesentlig høyere grad som normalt forutsetter 5–8 års selvstendig forskning på høyt nivå etter avlagt kandidat-, magister- eller ph.d.-grad.Etymologisk er ph.d. det samme som dr. phil. (doctor philosophiae), altså en filosofisk doktorgrad. Ph.d. er i dansk bruk importert fra de engelsktalende land, som benytter stavemåten PhD eller Ph.D. (med versaler), men den engelske graden er igjen basert på den tyske dr. phil., som ble innført ved Humboldt-universitetet i Berlin i begynnelsen av det 19. århundre.
== Se også ==
Philosophiae doctor (Norge), den tilsvarende graden i Norge
PhD, ulike betydninger av den engelske forkortelsen
== Referanser == | Ph.d. | 2,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Propriosepsjon | 2023-02-04 | Propriosepsjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanser'] | Propriosepsjon er alle menneskers evne til å avgjøre sine egne kroppsdelers posisjon. Fenomenet kalles også dypsensibilitet, og er nødvendig for å kunne holde balansen. For å kunne gjøre dette benytter kroppen seg av en spesiell type reseptorer, kalt proprioseptorer. Disse registrerer leddenes stilling gjennom å registrere spenningen i muskler og sener. Dette gjøres ikke alltid bevisst. Reseptorene sender informasjonen til lillehjernen. Når vi lukker øynene og bevisst forsøker å avgjøre for eksempel vinkelen i kneleddet, sendes informasjonen fra proprioseptorene til den somatsensoriske cortex hvor informasjonen gjøres forståelig for oss.
Propriosepsjon er en essensiell del av vårt bevisste og ubevisste bevegelsesmønster. Uten dette ville det kreve enorm konsentrasjon bare å for eksempel fylle et glass med vann fra en kran. Et friskt menneske kompenserer automatisk for vektøkningen som følge av vannet, og slipper samtidig å avgjøre hvor føttene skal plasseres for å beholde balansen. Propriosepsjon gjør det også mulig å bevege seg i et fullstendig mørklagt rom.
Propriosepsjon kan benyttes for å avgjøre om en person er beruset. Man ber personen lukke øynene og plassere en fingertupp på nesetippen. Normalt kan mennesker gjøre dette med noen få centimeter feil, men berusede personer har betydelig større problemer med dette. Mennesker med skadet propriosepsjon har problemer med å bevege seg, og må hele tiden konsentrere seg om hvor de plasserer føttene. | Propriosepsjon er alle menneskers evne til å avgjøre sine egne kroppsdelers posisjon. Fenomenet kalles også dypsensibilitet, og er nødvendig for å kunne holde balansen. For å kunne gjøre dette benytter kroppen seg av en spesiell type reseptorer, kalt proprioseptorer. Disse registrerer leddenes stilling gjennom å registrere spenningen i muskler og sener. Dette gjøres ikke alltid bevisst. Reseptorene sender informasjonen til lillehjernen. Når vi lukker øynene og bevisst forsøker å avgjøre for eksempel vinkelen i kneleddet, sendes informasjonen fra proprioseptorene til den somatsensoriske cortex hvor informasjonen gjøres forståelig for oss.
Propriosepsjon er en essensiell del av vårt bevisste og ubevisste bevegelsesmønster. Uten dette ville det kreve enorm konsentrasjon bare å for eksempel fylle et glass med vann fra en kran. Et friskt menneske kompenserer automatisk for vektøkningen som følge av vannet, og slipper samtidig å avgjøre hvor føttene skal plasseres for å beholde balansen. Propriosepsjon gjør det også mulig å bevege seg i et fullstendig mørklagt rom.
Propriosepsjon kan benyttes for å avgjøre om en person er beruset. Man ber personen lukke øynene og plassere en fingertupp på nesetippen. Normalt kan mennesker gjøre dette med noen få centimeter feil, men berusede personer har betydelig større problemer med dette. Mennesker med skadet propriosepsjon har problemer med å bevege seg, og må hele tiden konsentrere seg om hvor de plasserer føttene. | Propriosepsjon er alle menneskers evne til å avgjøre sine egne kroppsdelers posisjon. Fenomenet kalles også dypsensibilitet, og er nødvendig for å kunne holde balansen. | 2,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FC_Barcelona | 2023-02-04 | FC Barcelona | ['Kategori:1899 i Spania', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:FC Barcelona', 'Kategori:Fotballag etablert i 1899', 'Kategori:Fotballag i Spania', 'Kategori:Mesterliga-vinnere', 'Kategori:Sport i Barcelona'] | Futbol Club Barcelona, som regel omtalt som Barcelona eller bare Barça, er en spansk (katalansk) idrettsklubb. Den er basert i byen Barcelona, og er mest kjent for sitt fotballag, med herrelaget som spiller hjemmekampene sine på Camp Nou – Europas største fotballstadion, og kvinnelaget, FC Barcelona Femení, som spiller på Mini Estadi. I tillegg til å være blant Europas største fotballklubber, er FC Barcelona også den største idrettsklubben i verden, med over 160 000 medlemmer. Klubbens andre lag (basketball, håndball, landhockey, friidrett, ishockey, innefotball, rugby, baseball og volleyball) har vunnet utallige titler både nasjonalt og internasjonalt.
FC Barcelonas herrelag er eneste lag som har deltatt i europacuper uavbrutt siden begynnelsen i 1955, og en av tre klubber som aldri har rykket ned fra La Liga (sammen med Athletic Bilbao og Real Madrid). Herrelaget har 26 spanske seriemesterskap, 31 seiere i den spanske cupen, 13 seiere i spansk supercup, fem seiere i UEFA Champions League (Mesterligaen), fem seiere i UEFA Super Cup, fire seiere i cupvinnercupen og tre seiere i VM for klubblag. I 2021 ble klubben den første til å vinne Mesterligaen for både herrer og damer da Barcelona Femení vant UWCL for første gang. Barcelona er eneste klubb som har vunnet «The Treble» – serien, cupen og Mesterligaen i én og samme sesong – to ganger: i 2008/09-sesongen og i 2014/15-sesongen. Klubbens spillere har vunnet flest Ballon d'Or (Gullballen) gjennom tidene (12), og flest FIFA World Player of the Year-utmerkelser (7). I 2010 havnet tre av Barcelonas egenproduserte spillere (Lionel Messi, Andrés Iniesta og Xavi, som alle kommer fra klubbens ungdomsakademi La Masia) på de tre første plassene i Gullballen-kåringen.
Ulikt mange andre idrettsklubber er Barcelona eid og styrt av supporterne. Klubbens slagord er Més que un club («Mer enn en klubb»), noe som henviser til klubben som et symbol for katalansk kultur og katalanisme. Barcelona er den andre mest verdifulle fotballklubben i verden ifølge forretnings- og finanstidsskriftet Forbes' liste over fotballklubbers finansverdi, som pr. mai 2015 toppes av Barcelonas spanske erkerivaler Real Madrid, med Manchester United på en tredjeplass. Oppgjørene mellom Barcelona og Real Madrid er et av verdens mest sette idrettsarrangementer, og refereres til som El Clásico (katalansk: El Clàssic) av fans og media.Barcelona er kjent for sin ballbesittende fotball og teknisk krevende spillestil, karakterisert av kortpasninger og bevegelse mellom lagdeler mens man leter etter åpninger i motstanderlagets forsvar.
| Futbol Club Barcelona, som regel omtalt som Barcelona eller bare Barça, er en spansk (katalansk) idrettsklubb. Den er basert i byen Barcelona, og er mest kjent for sitt fotballag, med herrelaget som spiller hjemmekampene sine på Camp Nou – Europas største fotballstadion, og kvinnelaget, FC Barcelona Femení, som spiller på Mini Estadi. I tillegg til å være blant Europas største fotballklubber, er FC Barcelona også den største idrettsklubben i verden, med over 160 000 medlemmer. Klubbens andre lag (basketball, håndball, landhockey, friidrett, ishockey, innefotball, rugby, baseball og volleyball) har vunnet utallige titler både nasjonalt og internasjonalt.
FC Barcelonas herrelag er eneste lag som har deltatt i europacuper uavbrutt siden begynnelsen i 1955, og en av tre klubber som aldri har rykket ned fra La Liga (sammen med Athletic Bilbao og Real Madrid). Herrelaget har 26 spanske seriemesterskap, 31 seiere i den spanske cupen, 13 seiere i spansk supercup, fem seiere i UEFA Champions League (Mesterligaen), fem seiere i UEFA Super Cup, fire seiere i cupvinnercupen og tre seiere i VM for klubblag. I 2021 ble klubben den første til å vinne Mesterligaen for både herrer og damer da Barcelona Femení vant UWCL for første gang. Barcelona er eneste klubb som har vunnet «The Treble» – serien, cupen og Mesterligaen i én og samme sesong – to ganger: i 2008/09-sesongen og i 2014/15-sesongen. Klubbens spillere har vunnet flest Ballon d'Or (Gullballen) gjennom tidene (12), og flest FIFA World Player of the Year-utmerkelser (7). I 2010 havnet tre av Barcelonas egenproduserte spillere (Lionel Messi, Andrés Iniesta og Xavi, som alle kommer fra klubbens ungdomsakademi La Masia) på de tre første plassene i Gullballen-kåringen.
Ulikt mange andre idrettsklubber er Barcelona eid og styrt av supporterne. Klubbens slagord er Més que un club («Mer enn en klubb»), noe som henviser til klubben som et symbol for katalansk kultur og katalanisme. Barcelona er den andre mest verdifulle fotballklubben i verden ifølge forretnings- og finanstidsskriftet Forbes' liste over fotballklubbers finansverdi, som pr. mai 2015 toppes av Barcelonas spanske erkerivaler Real Madrid, med Manchester United på en tredjeplass. Oppgjørene mellom Barcelona og Real Madrid er et av verdens mest sette idrettsarrangementer, og refereres til som El Clásico (katalansk: El Clàssic) av fans og media.Barcelona er kjent for sin ballbesittende fotball og teknisk krevende spillestil, karakterisert av kortpasninger og bevegelse mellom lagdeler mens man leter etter åpninger i motstanderlagets forsvar.
== Klubbens historie ==
FC Barcelona ble stiftet 29. november 1899 av sveitseren Hans Gamper. Hans, som i Catalonia kalles Joannes, var en fotballentusiast og ankom Barcelona først i 1898 i forretningssammenheng. Allerede i 1901 vant klubben sine første titler.
Da den spanske ligaen ble stiftet i 1929 vant Barcelona den første sesongen. Klubben kom imidlertid i problemer etter den spanske borgerkrigen, da de ofte følte seg diskriminert til fordel for sine kastiljanske rivaler Real Madrid.
Etter vanskelige år i etterkrigstiden fikk klubben sin renessanse da nederlenderen Johan Cruijff kom til klubben i 1973. Den rekordhøye overgangssummen på £ 922 300 ble raskt glemt da han ledet Barcelona til seier 5-0 over Real Madrid på Santiago Bernabéu, noe som sikret Barcelona seriemesterskapet.
Da Barcelona vant Primera Division igjen for første gang på 11 år i 1985, var engelskmannen Terry Venables manager for klubben. Venables hentet blant andre skotten Steve Archibald, waliseren Mark Hughes og engelskmannen Gary Lineker til Barcelona.
=== «Dream Team» og totalfotball ===
På tidlig 1990-tall ble Barcelona Spanias ledende klubb, med fire seriemesterskap på rad fra 1991 til 94. I 1992 gikk klubben også til topps i Mesterligaen for første gang, med finaleseier 1-0 over italienske Sampdoria på Wembley Stadium i London. Klubben ble på denne tiden ledet av Cruyff, som hadde returnert som trener i 1988. Cruyff satte sammen et lag bestående av spanske spillere, deriblant den senere suksesstreneren for førstelaget Josep «Pep» Guardiola, og utenlandske stjerner som Romario, Michael Laudrup, Hristo Stoitsjkov og Ronald Koeman, som fikk tilnavnet «Dream Team».
Cruyff innførte den nederlandske totalfotballen i Barcelona, en spillestil der lagdelene var langt mer bevegelige enn i mer tradisjonelle systemer. I Barcelona ble stilen utviklet til det som i dag er kjent som tiki-taka. Cruyff sørget for at stilen ble innført også på ungdomsakademiet La Masía, noe som skulle legge grunnen for en generasjon teknisk dyktige, men fysisk små spillere, som Messi, Xavi, Iniesta og Cesc Fàbregas. Spillestilen ble det neste tiåret ført videre av andre trenere i Barcelona, som nederlenderne Louis van Gaal og Frank Rijkaard.
Cruyff ledet laget i åtte år og vant elleve trofeer som trener for Barcelona, klubbens til da mest suksessrike trener. Cruyffs siste to sesonger i Barcelona ble uten trofeer, og han trakk seg etter 1995/96-sesongen. Han ble etterfulgt av Bobby Robson i 1996/97-sesongen, før Louis van Gaal tok over trenerstolen sesongen etter. Under van Gaal og med spillere som Rivaldo, Patrick Kluivert og Luís Figo vant Barcelona to ligatitler, i 1998 og 1999.
Med Frank Rijkaard som manager vant klubben i 2004/05-sesongen igjen La Liga, med hjelp av verdensstjerner som Ronaldinho og Samuel Eto'o. Året etter vant de ligaen igjen, og gikk også til topps i Mesterligaen, etter å ha slått engelske Arsenal i finalen. Arsenal ble slått 2-1 på Stade de France i Paris etter mål av Sol Campbell (Arsenal) og Eto'o og Juliano Belletti (Barcelona). Dommer i denne kampen var forøvrig den norske toppdommeren Terje Hauge.
=== UNICEF-avtalen ===
Sommeren 2006 signerte FC Barcelonas ledelse, ved daværende klubbpresident Johan Laporta, en sponsoravtale med verdensorganisasjonen UNICEF. Før dette hadde klubben aldri spilt med sponsorlogoer på drakten. Det var en unik avtale, da Barcelona ikke tjente penger på dette, men ga bort én prosent av omsetningen til organisasjonen. Slike avtaler hadde aldri før vært gjort i fotballhistorien. Frem til 2011/12-sesongen kunne man se laget spille med trøyer med UNICEF-logoen midt på brystet. UNICEFs logo er nå flyttet til trøyens bakside etter at klubben inngikk en sponsoravtale med Qatar Foundation. Kort tid etter dette igjen fullførte man den gradvise overgangen fra UNICEF via Qatar Foundation til Qatar Airways som skjortesponsor, denne gang den største skjortesponsoravtalen i verden, estimert til ca. 30 millioner euro per sesong.
=== Guardiola-årene ===
Klubbens hittil mest suksessrike epoke startet sesongen 2008/09, da Pep Guardiola tok over som trener for førstelaget. Med en stor andel spillere med bakgrunn fra La Masía i startoppstillingen — som Lionel Messi, Xavi, Andrés Iniesta, Gerard Piqué, Carles Puyol, Sergio Busquets, Pedro og Victor Valdés — innførte Guardiola den kjente tiki-taka-stilen, en videreutvikling av Cruyffs totalfotball hvor prioriteringen ble lagt på stort ballinnehav og møysommelig oppbygging av angrepsspillet gjennom korte og hurtige pasninger mellom spillere og lagdeler. Med trioen Messi, Xavi og Iniesta i sentrum for lagets taktikk, ble Barcelona det dominerende laget i europeisk klubbfotball de neste tre årene. De ble første spanske klubb til å vinne «The Treble» allerede i Guardiolas første sesong som trener, og vant i tillegg den spanske supercupen, UEFA Super Cup og VM for klubblag. Dermed ble Barcelona første klubb i historien som vant den såkalte «sextuple» — alle seks mulige nasjonale og internasjonale titler for klubblag. Barcelona forsvarte ligatittelen de to påfølgende sesongene, og i 2011 vant klubben også Mesterligaen for fjerde gang. Manchester United var motstander i begge Barcelonas Mesterliga-finaler under Guardiola, som ble vunnet med henholdsvis 2-0 (på Stadio Olimpico i Roma) og 3-1 (på Wembley i London).
I 2011/12-sesongen tapte Barcelona ligaen til Real Madrid og semifinalen i Mesterligaen mot engelske Chelsea. Like etter tapet for Chelsea annonserte Guardiola at han kom til å slutte som trener ved sesongslutt, og at han ville bli etterfulgt av assistenttreneren Tito Vilanova. Guardiolas siste trofé med Barcelona kom med seier i Copa del Rey, da de vant 3-0 over Athletic Bilbao i finalen 25. mai 2012. Da hadde han vunnet 14 trofeer på fire år som trener for førstelaget.
=== Nylig historie ===
I 2012/13-sesongen under Tito Vilanova endte laget på 100 poeng i Primera División, og tangerte dermed poengrekorden til Real Madrid satt sesongen før. Barcelona vant serien med 15 poeng ned til nummer to, noe som også er ny rekord i Primera División. Barcelona tapte semifinalen i cupen for Real Madrid, og ble igjen slått ut i semifinalen i Mesterligaen, denne gangen av Bayern München.
2013/14-sesongen ble preget av trener Vilanovas sykdom og senere bortgang, etter at han måtte gå av i juli 2013 etter bare én sesong som trener for førstelaget. Gerardo «Tata» Martino tok over som trener, og laget ble stående uten trofeer denne sesongen etter å ha tapt både ligaen og kvartfinalen i Mesterligaen for Atlético Madrid, og finalen i Copa del Rey for Real Madrid.
I april 2014 ble Barcelona dømt av FIFA for overtredelse av regelverket for kjøp av spillere under 18 år, og måtte avstå fra å signere nye spillere de to neste overgangsvinduene. På grunn av ankesaken ble forbudet først gjeldende etter sommeren 2014, som gjorde at Barcelona kunne signere foregående sesongs toppscorer i Premier League, Luis Suárez, fra Liverpool.
Med den effektive angrepstrioen Messi, Suárez og Neymar i spissen gjentok Barcelona bedriften fra seks år tidligere, da de i 2014/15-sesongen, under trener Luis Enrique, igjen vant Primera División, Copa del Rey og Mesterligaen. Dermed ble Barcelona første klubb som har vunnet «The Treble» to ganger. Ligagullet ble sikret i nest siste serierunde, da de slo regjerende ligamester Atlético Madrid 1-0 på bortebane. I finalen i Copa del Rey ble Athletic Bilbao slått 3-1.
I Mesterliga-finalen på Olympiastadion i Berlin 6. juni 2015 ble Juventus slått 3-1, og med det hadde Barcelona også vunnet over de regjerende mestrene fra seks europeiske ligaer på veien mot Mesterliga-trofeet: De kypriotiske mestrene APOEL og nederlandske Ajax ble slått i gruppespillet, og i utslagsrundene slo Barcelona ut henholdsvis engelske Manchester City, franske Paris Saint-Germain og tyske Bayern München, før de italienske mestrene ble slått i finalen. Dette var den fjerde Mesterliga-finalen på ni år for Barcelona, hvorav klubben vant alle fire. I desember vant Barcelona også VM for klubblag for tredje gang, da de slo argentinske River Plate 3-0 i finalen. Dette var Barcelonas 20. internasjonale tittel, og laget endte på totalt 180 mål i alle turneringer i 2015, og slo dermed Real Madrids rekord på 178 scorede mål fra 2014.
I 2015/16 sesongen vant Barcelona sitt 24. seriemesterskap, ett poeng foran Real Madrid på andreplass. Sesongen startet bra for klubben, med blant annet seier 4-0 over Real Madrid på Santiago Bernabeu i november og 39 kamper på rad uten tap, fram til Real Madrid tok revansje i neste El Clásico med seier 2-1 på Camp Nou 2. april. Dette er rekord i antall sammenhengende kamper uten tap i La Liga. Barcelona ble slått ut av Mesterligaen av Atlético Madrid (2-1/0-2) i kvartfinalen, men kunne feire «dobbelen» i Spania etter Copa del Rey-finaleseier 2-0 over Sevilla 22. mai. Angrepsrekka Messi, Suárez og Neymar scoret 131 mål, og slo dermed sin egen rekord for flest mål av samme angrepsrekke fra sesongen før.
I mars 2017 gjorde Barcelona det største comebacket i Mesterliga-historien da de slo Paris Saint-Germain 6–1 i åttendedelsfinalen på Camp Nou, etter å ha tapt første kamp 4–0 i Paris. I kvartfinalene tapte Barcelona 3–0 sammenlagt mot Juventus. I mai samme år ble tidligere Barcelona-spiller Ernesto Valverde annonsert som Luis Enriques etterfølger i trenerstolen, etter at Barcelona hadde tapt serien til Real Madrid i 2016/17-sesongen. Valverde førte laget til sitt 25. og 26. seriegull i 2017/18- og 2018/19-sesongene. Laget avsluttet 2017/18-sesongen med å sette ny rekord for sammenhengende antall kamper uten tap i La Liga (43 kamper) med seier 5–1 over Villarreal 9. mai, men måtte igjen se seg slått av et italiensk lag i Mesterligaen, etter tap på bortemålsregelen (sammenlagt 4–4) for AS Roma i kvartfinalene.
Påfølgende sesong kunne Barcelona feire sitt åttende seriemesterskap på elleve år, og det 26. totalt, etter seier 1–0 over Levante 27. april. Laget nådde semifinalene i Mesterligaen, der de ble slått ut av Liverpool (sammenlagt 4–3).
I mars 2021 ble Joan Laporta valgt til president i Barcelona med 54,28% av stemmene. Barcelona vant sin 31. Copa del Rey, deres første pokal under Ronald Koeman, etter å ha beseiret Athletic Bilbao 4–0 i finalen. I august 2021, til tross for at FC Barcelona og Lionel Messi hadde inngått en avtale og begge parters klare intensjon om å signere en ny kontrakt, kunne avtalen ikke skje på grunn av økonomiske og strukturelle hindringer som følge av det spansk Liga -regelverket.
== Stadion ==
Utdypende artikkel: Camp Nou
Hjemmebanen til Barcelona er Camp Nou, et stadion som klubben er eier av. Det ble åpnet i 1957, og har en kapasitet på 99 354 tilskuere, noe som gjør det til Europas største fotballstadion. Camp Nou er et av stadionene som tidligere ble regnet som «femstjerners» av UEFA, nå regnet som et kategori fire-stadion, noe som gjør at finalekamper i europacupene kan spilles der. Stadionet huser også Barcelona-museet, som er Catalonias nest mest besøkte museum. Barcelona har hatt to andre hjemmebaner før Camp Nou: Fra 1909 til 1922 spilte de på Carrer Indústria de Barcelona, og fra 1922 til 1957 spilte de på Camp de les Corts. På den ene langsiden på stadion står klubbens slagord «més que un club» (norsk: mer enn en klubb) i store gule bokstaver.
== Tilhengerne ==
Den 18. januar 2011 ble Norges offisielle supporterklubb «Penya Blaugrana del Nord» godkjent av styret i FC Barcelona. Supporterklubben startet inntak av medlemmer 1. juli 2011 og er allerede en av de største utenlandske supporterklubbene til den katalanske storklubben. Supporterklubben utgir medlemsbladet «Blaugrana» og er i tillegg aktive på egen nettside, samt via Facebook, Twitter og Instagram.
== Spillerstall ==
Oppdatert 23. oktober 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Meritter ==
Klubben har også vunnet en rekke lokale, nasjonale og internasjonale titler som ikke har stått i regi av hverken FIFA eller UEFA.
=== Nasjonalt ===
Primera División: (26)
1929, 1945, 1948, 1949, 1952, 1953, 1959, 1960, 1974, 1985, 1991, 1992, 1993, 1994, 1998, 1999, 2005, 2006, 2009, 2010, 2011, 2013, 2015, 2016, 2018, 2019Copa del Rey: (31)
1910, 1912, 1913, 1920, 1922, 1925, 1926, 1928, 1942, 1951, 1952, 1953, 1957, 1959, 1963, 1968, 1971, 1978, 1981, 1983, 1988, 1990, 1997, 1998, 2009, 2012, 2015, 2016, 2017, 2018, 2021Spansk supercup: (13)
1983, 1991, 1992, 1994, 1996, 2005, 2006, 2009, 2010, 2011, 2013, 2016, 2018Spansk ligacup: (2)
1982, 1986
=== Europa og internasjonalt ===
UEFA Champions League: (5)
1991/1992, 2005/2006, 2008/2009, 2010/2011, 2014/2015Cupvinnercupen: (4)
1979, 1982, 1989, 1997UEFA supercup: (5)
1992, 1997, 2009, 2011, 2015VM i fotball for klubblag: (3)
2009, 2011, 2015Messebycupen: (3)
1958, 1960, 1966Avgjørende kamp om Messebycupens trofé: (1)
1971
== Fakta og tall ==
kamper og mål oppdatert 27. mai 2019
Sesonger i Primera División: 87 (samtlige)
Sesonger i Segunda División: Ingen
Beste plassering i ligaen: 1. (26 ganger)
Dårligste plassering i ligaen: 12. (1941/42-sesongen)
Størst seier i seriekamp: 1949/50-sesongen FC Barcelona 10 – Gimnàstic de Tarragona 1
Størst tap i seriekamp: 1930/31-sesongen. Athletic Bilbao 12 – FC Barcelona 1
Spillere med flest kamper: (kun offisielle kamper): Xavi (767), Lionel Messi (687), Andrés Iniesta (674), Carles Puyol (593), Migueli (549)
Spillere med flest mål: (kun offisielle kamper) Lionel Messi (603), César Rodríguez (232), László Kubala (194).
Spillere med flest titler: Lionel Messi (34), Andrés Iniesta (32), Sergio Busquets (28), Gerard Piqué (28), Xavi (25)
Spiller med flest mål i én ligakamp: László Kubala, 7 mål mot Sporting de Gijón (1951/52-sesongen)
Andrelag: Barcelona B
== Klubbpresidenter ==
== Historisk spillerstatistikk (utvalg) ==
Oppdatert per 9. August 2021. Tallene er basert på den spanske ligaen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) FC Barcelona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
blaugrana.no – Den offisielle norske supporterklubben til FC Barcelona | Fútbol Club Barcelona er en håndballklubb i Barcelona i Spania. Håndballavdelingen i FC Barcelona ble etablert 29. | 2,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Christian_Danielsen | 2023-02-04 | Edvard Christian Danielsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Dødsfall 30. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 14. april', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Haakon VIIs 70-årsmedalje', 'Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Medaljen for seier over Tyskland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norsk militært personell under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Personer fra Mandal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Edvard Christian Danielsen (født 14. april 1888 i Mandal, død 30. januar 1964 samme sted) var en norsk kontreadmiral, nestleder og sjef for admiralstaben i London under andre verdenskrig. Han er mottaker av Krigskorset, Norges høyeste utmerkelse.
| Edvard Christian Danielsen (født 14. april 1888 i Mandal, død 30. januar 1964 samme sted) var en norsk kontreadmiral, nestleder og sjef for admiralstaben i London under andre verdenskrig. Han er mottaker av Krigskorset, Norges høyeste utmerkelse.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Edvard Christian Danielsen var sønn av skipsfører og senere kjøpmann Daniel Danielsen og hans hustru Magrethe Cecilie Jensen.
=== Marinen ===
Han begynte som kadett i marinen i 1906 og ble uteksaminert som fenrik i 1909. Han avla eksamen ved Sjøkrigsskolens øverste avdeling i 1911. Han ble utnevnt til premierløytnant i 1912 og kaptein i 1924.
Danielsen var i kontinuerlig ubåttjeneste fra 1917 og helt frem til 1936. Han ble ubåtsjef i 1920 og sjef for ubåtdivisjonen fra 1934 til 1936. Han var sjef for Tråleroppsynet fra 1935 til 1937, og deretter sjef for torpedobåtavdelingen. Han ble utnevnt til kommandørkaptein og beordret til å tjenestegjøre i Admiralstaben i 1938.
==== Andre verdenskrig ====
Etter invasjonen av Norge i 1940 prøvde han å opprette radioforbindelse med Storbritannia, da han ikke lyktes reiste han over selv, allerede 3. juni, mest sannsynlig på eget initiativ. I London kom han i kontakt med den skandinaviske avdelingen i Secret Intelligence Service (SIS, også kjent som MI6), og ble den første norske agent for SIS. Han ble utstyrt med en helt ny radiosender, koder og instruksjoner, og 28. juni 1940 forlot han Storbritannia med Farsund som mål i en ubåt. Han ble landsatt på Ullerøya 2. juli og kom seg videre til Oslo med tog med radiosenderen i en koffert. Senderen ble rigget opp hjemme i kjelleren til marinekaptein Gabriel Smith. Telegrafist Sigurd Johannessen opererte senderen, som gikk under kodenavnet «Oldell».Dette ble den første senderen under andre verdenskrig som hadde regelmessige sendinger mellom Oslo og London. Danielsens oppdrag var gjennomført, og han tok seg tilbake til Storbritannia. Det ble sendt 631 meldinger fra senderen, og 137 ble mottatt. Den var den mest aktive radiosenderen i Norge i den første del av krigen. 23. mars 1941 opphørte sendingene, og det ble etter hvert kjent at den var blitt avslørt. Fem av personene tilknyttet radiosenderen ble henrettet av tyskerne den 26. november 1941.Da kommanderende admiral Henry Diesen gikk av i 1941 ble Danielsen forfremmet til kontreadmiral og ble nestkommanderende og sjef for admiralstaben ved Sjøforsvarets overkommando (SOK). Sammen med resten av staben begynte han oppbygningen av en ny norsk marine samt opplæringen av personell.
=== Etterkrigstiden ===
Danielsen ble utnevnt til viseadmiral og var sjef for Sjef for Marinen fra mai 1949 inntil han søkte avskjed. Han fikk innvilget avskjed og trakk seg tilbake i 1951, 63 år gammel. Han tok så arbeid som salgsjef hos Heistad fabrikker i Porsgrunn. Danielsen døde 30. januar 1964, 76 år gammel.
== Familie ==
Han var far til løytnant Per E. Danielsen og arkitekt Ina Danielsen, gift med krigsfotograf Ole Friele Backer, og bestefar til sosialantropologen Berit Backer.
Admiral Danielsens sønn, Per E. Danielsen mottok også Krigskorset. Under den kalde krigen ble sønnen anklaget for spionasje, men enstemmig frifunnet av juryen.
== Utmerkelser ==
Edvard Christian Danielsen mottok følgende utmerkelser:
Krigskorset – for å ha opprettet radiostasjonen «Oldell»
St. Olavs Orden – kommandør
Deltagermedaljen
Haakon VIIs 70-årsmedalje
Dannebrogordenen – ridder
Order of the British Empire – kommandør
Legion of Merit
Medaljen for seier over Tyskland
== Referanser ==
== Litteratur ==
C. G. McKay: The SIS network in Norway, 1940-1945
Bjørn Rørholt og Bjarne Thorsen: Usynlige soldater – Nordmenn i Secret Service forteller, Aschehoug Forlag (1990). ISBN 82-03-16046-8
== Kilder ==
Kristen Taraldsen: Ti i krig, Fædrelandsvennen (1998) ISBN 8290581289 | Edvard Christian Danielsen (født 14. april 1888 i Mandal, død 30. | 2,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sekkepapir | 2023-02-04 | Sekkepapir | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Emballasje', 'Kategori:Papirsorter'] | Sekkepapir er et porøst papir med høy elastisitet og utmerket dragstyrke, perfekt for emballasjeprodukter med høye krav til styrke og holdbarhet.
| Sekkepapir er et porøst papir med høy elastisitet og utmerket dragstyrke, perfekt for emballasjeprodukter med høye krav til styrke og holdbarhet.
== Fremstilling ==
Papirmasse for sekkepapir blir lagd fra bartrær med sulfatprosessen. De lange bartrefibrene gir papiret stor styrke. Det lages både hvite og brune kvaliteter. Sekkepapiret blir lagd på en papirmaskin hvor det blir mikrokreppet for å gi porøsitet og elastisitet. Papiret kan også bestrykes med polyetylen (PE) for å lage barrierer mot fukt, fett og bakterier.
== Egenskaper ==
Sekkepapir er relativt mykt og sterkt på samme tid. De tåler å bære og beskytte produkter opp til 50 kg uten problemer. Papiret er også utmerket for trykking av tekst og bilder.
== Applikasjoner ==
Sekkepapir anvendes i bæreposer og papirsekker for sement, mat, kjemikalier, forbruksvarer, m.m. | Sekkepapir er et porøst papir med høy elastisitet og utmerket dragstyrke, perfekt for emballasjeprodukter med høye krav til styrke og holdbarhet. | 2,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oldell | 2023-02-04 | Oldell | ['Kategori:Norsk motstand under andre verdenskrig'] | Oldell var kodenavnet på den første radiosenderen som sendte regelmessig mellom Oslo og London under andre verdenskrig.
Secret Intelligence Service-agent og admiral Edvard Christian Danielsen fikk i oppdrag å etablere senderen for å oppnå kontakt med Norge. 28. juni 1940 forlot han Storbritannia med Farsund som mål i en undervannsbåt. Han ble landsatt på Ullerøy 2. juli og kom seg videre til Oslo med tog, med radiosenderen, koder og instrukser i en koffert på fanget.
Senderen ble rigget opp hjemme i kjelleren til marinekaptein Gabriel Smith. Telegrafist Sigurd Johannessen og Lyder Larsen opererte senderen. Dette ble den første senderen under andre verdenskrig som hadde regelmessige sendinger mellom Oslo og London.
Den 25. mars 1941 opphørte sendingene, og det ble etter hvert kjent at den var blitt avslørt. Sigurd Johannessen var blitt stygt maltraktert av tyskerne under forhør, mens Lyder Larsen klarte å komme seg til Sverige. Han klarte ikke å komme i kontakt med Sjøforsvarets overkommando, da han ble avvist av den norske legasjonen i Stockholm. Stasjonen hadde kontakt med Torsvik-gruppen i Ålesund som drev en eksportgruppe i englandsfarten. Fem av personene tilknyttet radiosenderen ble henrettet av tyskerne den 26. november 1941.
Det ble sendt 631 meldinger fra senderen, og 137 ble mottatt. Den var den mest aktive radiosenderen i Norge i den første del av krigen. Odell ble så erstattet av senderen Beta, også denne var organiser initiativ av Gabriel Smith i sjøforsvaret .
| Oldell var kodenavnet på den første radiosenderen som sendte regelmessig mellom Oslo og London under andre verdenskrig.
Secret Intelligence Service-agent og admiral Edvard Christian Danielsen fikk i oppdrag å etablere senderen for å oppnå kontakt med Norge. 28. juni 1940 forlot han Storbritannia med Farsund som mål i en undervannsbåt. Han ble landsatt på Ullerøy 2. juli og kom seg videre til Oslo med tog, med radiosenderen, koder og instrukser i en koffert på fanget.
Senderen ble rigget opp hjemme i kjelleren til marinekaptein Gabriel Smith. Telegrafist Sigurd Johannessen og Lyder Larsen opererte senderen. Dette ble den første senderen under andre verdenskrig som hadde regelmessige sendinger mellom Oslo og London.
Den 25. mars 1941 opphørte sendingene, og det ble etter hvert kjent at den var blitt avslørt. Sigurd Johannessen var blitt stygt maltraktert av tyskerne under forhør, mens Lyder Larsen klarte å komme seg til Sverige. Han klarte ikke å komme i kontakt med Sjøforsvarets overkommando, da han ble avvist av den norske legasjonen i Stockholm. Stasjonen hadde kontakt med Torsvik-gruppen i Ålesund som drev en eksportgruppe i englandsfarten. Fem av personene tilknyttet radiosenderen ble henrettet av tyskerne den 26. november 1941.
Det ble sendt 631 meldinger fra senderen, og 137 ble mottatt. Den var den mest aktive radiosenderen i Norge i den første del av krigen. Odell ble så erstattet av senderen Beta, også denne var organiser initiativ av Gabriel Smith i sjøforsvaret .
== Referanser == | Oldell var kodenavnet på den første radiosenderen som sendte regelmessig mellom Oslo og London under andre verdenskrig. | 2,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Bacheler | 2023-02-04 | Daniel Bacheler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall i 1619', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1572', 'Kategori:Luttspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Aylesbury Vale', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Daniel Bacheler (1572–1619) var en engelsk luttenist og komponist fra seinrenessansen.
Bacheler fikk musikkutdanning hos onkelen Thomas Cardell, en luttenist og dancing master ved Elizabeth Is hoff. Bacheler arbeidet for sir Francis Walsingham, Robert Devereux og ble tilslutt dronning Annes kammerjunker. Lønna var uvanlig høy: 160 £, mens de andre hoffluttenistene måtte nøye seg med mellom 20 til 40 £.
Omtrent 50 av Bachelers solostykker er bevart, bare av John Dowland og Anthony Holborne er flere stykker for solo lutt overlevert. I tillegg er noen av Bachelers stykker for broken consort bevart. I samsvar med tidens stil var mye av musikken hans pavaner, galliarder, allemander og fantasier.
| Daniel Bacheler (1572–1619) var en engelsk luttenist og komponist fra seinrenessansen.
Bacheler fikk musikkutdanning hos onkelen Thomas Cardell, en luttenist og dancing master ved Elizabeth Is hoff. Bacheler arbeidet for sir Francis Walsingham, Robert Devereux og ble tilslutt dronning Annes kammerjunker. Lønna var uvanlig høy: 160 £, mens de andre hoffluttenistene måtte nøye seg med mellom 20 til 40 £.
Omtrent 50 av Bachelers solostykker er bevart, bare av John Dowland og Anthony Holborne er flere stykker for solo lutt overlevert. I tillegg er noen av Bachelers stykker for broken consort bevart. I samsvar med tidens stil var mye av musikken hans pavaner, galliarder, allemander og fantasier.
== Eksterne lenker ==
(en) Fritt tilgjengelige noter av Daniel Bacheler i International Music Score Library Project
(de) Verk av og om Daniel Bacheler i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Fritt tilgjengelige noter på creativeguitar.org
== Referanser og noter == | Daniel Bacheler (1572–1619) var en engelsk luttenist og komponist fra seinrenessansen. | 2,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bak_skapet_st%C3%A5r_%C3%B8ksen | 2023-02-04 | Bak skapet står øksen | ['Kategori:Bøker fra 1945', 'Kategori:Norske noveller'] | Bak skapet står øksen er en novellesamling av den norske forfatteren Torborg Nedreaas. Samlingen utkom i 1945 og regnes som hennes debut.Alle novellene i samlingen har handlingen lagt til annen verdenskrig, og de gir et pyskologisk nyansert bilde av forholdene under okkupasjonen, blant annet gjennom å vise at relasjonene mellom okkupantene og de okkuperte kunne ha mange sider. Størst oppsikt vakte hennes forstående skildringer av forhold mellom norske jenter og tyske soldater, men her finnes også en historie om en norsk mann som viser omsorg for en overstadig beruset ung tysk soldat, fordi soldaten minner om mannens sønn - som ble drept av okkupantene.
Novellene har delvis tendens mot krigens forrående virkning, og delvis kan de oppfattes som et «innlegg mot de første fredsmånedenes tilløp til selvtekt og selvrettferdig dømmesyke». Hovedtendensen er likevel ikke debattinnlegg, men en lavmælt og uheroisk skildring av flere sider ved hverdagsopplevelsen av krigen på en bredere psykologisk nyansering, blant annet med skildringer av skam, avmakt og tvil.
| Bak skapet står øksen er en novellesamling av den norske forfatteren Torborg Nedreaas. Samlingen utkom i 1945 og regnes som hennes debut.Alle novellene i samlingen har handlingen lagt til annen verdenskrig, og de gir et pyskologisk nyansert bilde av forholdene under okkupasjonen, blant annet gjennom å vise at relasjonene mellom okkupantene og de okkuperte kunne ha mange sider. Størst oppsikt vakte hennes forstående skildringer av forhold mellom norske jenter og tyske soldater, men her finnes også en historie om en norsk mann som viser omsorg for en overstadig beruset ung tysk soldat, fordi soldaten minner om mannens sønn - som ble drept av okkupantene.
Novellene har delvis tendens mot krigens forrående virkning, og delvis kan de oppfattes som et «innlegg mot de første fredsmånedenes tilløp til selvtekt og selvrettferdig dømmesyke». Hovedtendensen er likevel ikke debattinnlegg, men en lavmælt og uheroisk skildring av flere sider ved hverdagsopplevelsen av krigen på en bredere psykologisk nyansering, blant annet med skildringer av skam, avmakt og tvil.
== Referanser ==
== Kilder ==
Bak skapet står øksen, digibok fra Nasjonalbiblioteket | Bak skapet står øksen er en novellesamling av den norske forfatteren Torborg Nedreaas. Samlingen utkom i 1945 og regnes som hennes debut. | 2,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Signy_Island | 2023-02-04 | Signy Island | ['Kategori:45°V', 'Kategori:60°S', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Britisk Antarktis', 'Kategori:Hvalfangststasjoner', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Sør-Orknøyene'] | Signy Island er ei øy i øygruppen Sør-Orknøyene i Antarktis. Øya er ca. 6,5 x 5 km stor og høyeste punkt er 288 moh. Store deler av øya er dekket av is. Gjennomsnittstemperaturen er omtrent 0°C om sommeren og –10°C om vinteren. Øya er oppkalt etter kona til den norske hvalfangeren Petter Sørlle.
Adolf Amandus Andresens chilenske hvalfangstselskap Sociedad Ballenera de Magallanes sendte et fabrikkskip til Signy Island i sesongen 1911/1912, og flere fulgte etter frem til og med sesongen 1914/1915, da verdenskrigen satte flere skip ut av operasjon. Vraket av A/S Corrals hvalkokeri «Tioga», som forliste ved Signy 4. februar 1913, ligger fremdeles synlig utenfor vestkysten av øya.Hvalfangsten tok til igjen i 1920/1921, da A/S Tønsbergs Hvalfangeri anla en liten landstasjon i Bruce Harbour (kalt Factory Cove eller Borge Harbour av hvalfangerne), på nordøstkysten av øya. Landstasjonen ble oppført med et lenseplan og seks bein- og kjøttkokere, samt flere store lagertanker. To hvalbåter, «Herkules» og «Husvik» fanget 61 hval i løpet av sesongen. På grunn av vanskelige is- og snøforhold var stasjonen en betinget suksess, og den første sesongen ble det bare produsert 409 fat hvalolje og 450 tonn spekk, som ble sendt med skonnerten «Teie» til selskapets landstasjon Husvik på Sør-Georgia. Fra sesongen 1922/1923 ga derfor de britiske myndighetene tillatelse til å operere med det flytende kokeriet «Orwell» (I), som i 1925 ble erstattet av «Orwell» (II). 1930/1931 var den siste hvalfangstsesongen på Signy.
Det ligger fem norske hvalfangere begravet på den lille kirkegården Cemetery Flats som ble etablert her.
British Antarctic Survey opererer forskningsstasjonen Signy Research Station i Factory Cove, Den ble åpnet 18. mars 1947 under navnet Base H.
| Signy Island er ei øy i øygruppen Sør-Orknøyene i Antarktis. Øya er ca. 6,5 x 5 km stor og høyeste punkt er 288 moh. Store deler av øya er dekket av is. Gjennomsnittstemperaturen er omtrent 0°C om sommeren og –10°C om vinteren. Øya er oppkalt etter kona til den norske hvalfangeren Petter Sørlle.
Adolf Amandus Andresens chilenske hvalfangstselskap Sociedad Ballenera de Magallanes sendte et fabrikkskip til Signy Island i sesongen 1911/1912, og flere fulgte etter frem til og med sesongen 1914/1915, da verdenskrigen satte flere skip ut av operasjon. Vraket av A/S Corrals hvalkokeri «Tioga», som forliste ved Signy 4. februar 1913, ligger fremdeles synlig utenfor vestkysten av øya.Hvalfangsten tok til igjen i 1920/1921, da A/S Tønsbergs Hvalfangeri anla en liten landstasjon i Bruce Harbour (kalt Factory Cove eller Borge Harbour av hvalfangerne), på nordøstkysten av øya. Landstasjonen ble oppført med et lenseplan og seks bein- og kjøttkokere, samt flere store lagertanker. To hvalbåter, «Herkules» og «Husvik» fanget 61 hval i løpet av sesongen. På grunn av vanskelige is- og snøforhold var stasjonen en betinget suksess, og den første sesongen ble det bare produsert 409 fat hvalolje og 450 tonn spekk, som ble sendt med skonnerten «Teie» til selskapets landstasjon Husvik på Sør-Georgia. Fra sesongen 1922/1923 ga derfor de britiske myndighetene tillatelse til å operere med det flytende kokeriet «Orwell» (I), som i 1925 ble erstattet av «Orwell» (II). 1930/1931 var den siste hvalfangstsesongen på Signy.
Det ligger fem norske hvalfangere begravet på den lille kirkegården Cemetery Flats som ble etablert her.
British Antarctic Survey opererer forskningsstasjonen Signy Research Station i Factory Cove, Den ble åpnet 18. mars 1947 under navnet Base H.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ian B. Hart (2006). Whaling in the Falkland Island Dependencies 1904–1931. A history of shore and bay-based whaling in the Antarctic (engelsk). Pequena. ISBN 0955292409.
Jeff Rubin (2005). Antarctica (engelsk). Lonely Planet. s. 192–193. ISBN 1741045495.
== Eksterne lenker ==
Signy Island Antarctica. Cool Antarctica | __NOTOC__ | 2,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kari_Skj%C3%B8nsberg | 2023-02-04 | Kari Skjønsberg | ['Kategori:Ap-politikere i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Ledere av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Norske litteraturhistorikere og litteraturkritikere', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kari Skjønsberg (født 19. januar 1926, død 6. januar 2003) var en norsk litteraturviter, kvinnesaksforkjemper og politiker (Ap). Hun var lektor og siden førsteamanuensis i barnelitteratur ved Statens bibliotekhøgskole 1968–1994 og virksom som skjønnlitterær oversetter og forfatter av flere bøker om barnelitteratur. Hun var leder i Norsk Kvinnesaksforening 1972–1978 og redaktør i tidsskriftet Kvinnesaksnytt 1970–1974, medlem av det statlige Likestillingsrådet 1978–1983 og medlem av Oslo bystyre 1980–1983. Som NKF-leder arbeidet hun for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet gjennom likestillingsloven og for etableringen av Likestillingsombudet, som begge ble en realitet i 1978, og holdt fast på NKFs tradisjonelle rolle som påvirker overfor myndighetene gjennom systematisk myndighetskontakt for å oppnå større likestilling.
| Kari Skjønsberg (født 19. januar 1926, død 6. januar 2003) var en norsk litteraturviter, kvinnesaksforkjemper og politiker (Ap). Hun var lektor og siden førsteamanuensis i barnelitteratur ved Statens bibliotekhøgskole 1968–1994 og virksom som skjønnlitterær oversetter og forfatter av flere bøker om barnelitteratur. Hun var leder i Norsk Kvinnesaksforening 1972–1978 og redaktør i tidsskriftet Kvinnesaksnytt 1970–1974, medlem av det statlige Likestillingsrådet 1978–1983 og medlem av Oslo bystyre 1980–1983. Som NKF-leder arbeidet hun for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet gjennom likestillingsloven og for etableringen av Likestillingsombudet, som begge ble en realitet i 1978, og holdt fast på NKFs tradisjonelle rolle som påvirker overfor myndighetene gjennom systematisk myndighetskontakt for å oppnå større likestilling.
== Bakgrunn ==
Hun vokste opp i Oslo og var datter av administrerende direktør i Gjensidige Gunnar Skjønsberg og Ingeborg Engvoldsen. Hun var yngre halvsøster av hjemmefrontsleder, advokat og skipsfartsminister Tor Skjønsberg.
== Karriere ==
Hun ble magister i 1953 på en avhandling om Utviklingen av norske barnefortellinger frem til Dikken Zwilgmeyer. På 1950- og 60-tallet var hun forskningsstipendiat, og litteraturkritiker i Arbeiderbladet og Verdens Gang. Hun var lektor ved den daværende Statens bibliotekskole fra 1968 og ble førsteamanuensis like etter at skolen ble høgskole under navnet Statens bibliotekhøgskole i 1981. Hun arbeidet med Barnetimen i NRK radio på 1940-tallet, hun var medlem av Norske barne- og ungdomsbokforfattere og mottok i 1987 Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur for oversettelsen av Lloyd Alexanders Katten som sa nei. Hun hadde verv også i Norsk kulturråd og for Norsk barnebokinstitutt.
En av hennes sentrale saker var samfunnsskildringen og kjønnsrollemønsteret som la til grunn i barnebøkene. Hennes lisensiatavhandling fra 1972 het Kjønnsroller, miljø og sosial lagdeling i barnelitteraturen. Hun redigerte et feministisk utvalg av norske folkeeventyr i 1983: Eventyrjenter med bein i nesa : 16 eventyr fra Asbjørnsen og Moes samlinger. Hun skrev ellers om populærlitteratur, adaptasjoner og andre emner.
== Politikk ==
Kari Skjønsberg var aktivt engasjert i kvinnesaksbevegelsen og Arbeiderpartiet. Hun var styremedlem i Oslo Kvinnesaksforening fra 1967, sentralstyremedlem i Norsk Kvinnesaksforening fra 1970, redaktør for Kvinnesaksnytt 1970–1974 og leder for Norsk Kvinnesaksforening 1972–1978 (tittelen ble endret fra formann til leder i 1974). Som leder for NKF i 1970-årene holdt hun fast på NKFs likestillingspolitikk og tradisjonelle rolle som påvirker overfor myndighetene gjennom systematisk myndighetskontakt, og arbeidet særlig for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet gjennom likestillingsloven og for etableringen av Likestillingsombudet, som begge ble en realitet i 1978. Hun uttalte i 1973 at «jeg synes det er svært viktig at Norsk Kvinnesaksforening består som den institusjon den er» som «nyter offentlig prestisje og arbeider gjennom offisielle kanaler» for å kunne «øve press på myndighetene for å oppnå større likestilling». Hun mente derfor det ikke var NKFs oppgave å engasjere seg i grasrotaktivisme, slik den nye kvinnebevegelsen gjorde. Da hun gikk av som NKF-leder i 1978 ble hun utnevnt til medlem av det statlige Likestillingsrådet, der hun satt til 1983.Hun var fra 1970-årene aktiv i Oslopolitikken for Arbeiderpartiet. Hun var nestleder i bydelsutvalget i Røa, medlem av bydelsutvalgenes fellesråd, medlem i felleskomiteen for bydelsgrupper, medlem av Oslo Arbeiderpartis programkomité og medlem av Oslo bystyre 1980–1983.
== Ettermæle ==
Festskriftet Barnelitteratur og kvinnesak – eller omvendt: Kari Skjønsberg 1926–1996 ble utgitt av Høgskolen i Oslo i 1996. Kari Skjønsbergs pris ble opprettet av Høgskolen i 1996, med første utdeling i 1997. Kari Skjønsbergs Minnefond bærer også hennes navn.
== Bibliografi ==
Historie og samfunn : åtte artikler 1956-1991. Oslo, 1995. ISBN 82-579-0049-4
Kjønnsroller og leserroller : åtte artikler 1962-1992 . Oslo, 1995. ISBN 82-579-0048-6
7 papers on children's literature 1985-1994 : in English, Deutsch, Français . Oslo, 1995. ISBN 82-579-0050-8
Ti artikler om barne- og ungdomslitteratur 1973-1993. Oslo, 1993.
«Norsk barnelitteratur på 1800-tallet» I: (Finlands barnboksinstitut. Skrifter ; 3). ISBN 951-99468-8-8
Hvor var kvinnene? : elleve kvinner om årene 1945-1960. Gyldendal, 1979
Hvem forteller? : om adaptasjoner i barnelitteratur. Tiden, 1979. ISBN 82-10-01836-1
Fernanda Nissen. Tiden, 1978 ISBN 82-10-01595-8
Kjønnsrollemønster i skandinaviske barne- og ungdomsbøker. København : Gyldendal, 1977. ISBN 87-01-51371-0
Camilla Collett . Tiden, 1976 ISBN 82-10-01175-8
Gavnlige og morende Fortællinger for Børn : Et utvalg av eldre norsk barnelitteratur. Samlet og presentert av Kari Skjønsberg. Aschehoug, 1974. ISBN 82-03-05296-7
Mannssamfunnet midt imot. Norsk kvinnesaksdebatt gjennom tre «mannsaldre». En antologi ved Kari Skjønsberg. Gyldendal, 1974 ISBN 82-05-06262-5
Kjønnsroller, miljø og sosial lagdeling i barnelitteraturen. Universitetsforlaget, 1972 ISBN 82-00-08839-1
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Kari Skjønsberg i Store norske leksikon | Kari Skjønsberg (født 19. januar 1926, død 6. | 2,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anthony_Holborne | 2023-02-04 | Anthony Holborne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1602', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1545', 'Kategori:Luttspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anthony Holborne (ca. 1545 – 1602) var en engelsk renessansekomponist av lutt-, cister- og consortmusikk fra Elisabeth Is tid.
Holborne studerte ved Cambridge University fra 1562 og ble tatt opp i Inner Temple Court (en sammenslutning av jurister) i 1565. Han nøt stor respekt blant samtidige komponister, f.eks. dediserte John Dowland den første sangen i Second Booke, «I saw my lady weepe», til ham.
Cittarn Schoole fra 1597 er Holbornes første kjente bok. I 1599 kom Pavans, Galliards, Almains and other short Aeirs, both grave and light, in five parts, for Viols, Violins, recorders or other Musicall Winde Instruments. Samlingen inneholdt 65 av hans egne komposisjoner og er den største bevarte samlingen i sitt slag. De fleste stykkene er pavane-galliard kombinasjoner, en del allemander og resten er uklassifisert.
«The Fairie Round» fra denne samlingen er med på de amerikanske romsondene Voyager 1 og Voyager 2 som ble sendt opp i 1977.
| Anthony Holborne (ca. 1545 – 1602) var en engelsk renessansekomponist av lutt-, cister- og consortmusikk fra Elisabeth Is tid.
Holborne studerte ved Cambridge University fra 1562 og ble tatt opp i Inner Temple Court (en sammenslutning av jurister) i 1565. Han nøt stor respekt blant samtidige komponister, f.eks. dediserte John Dowland den første sangen i Second Booke, «I saw my lady weepe», til ham.
Cittarn Schoole fra 1597 er Holbornes første kjente bok. I 1599 kom Pavans, Galliards, Almains and other short Aeirs, both grave and light, in five parts, for Viols, Violins, recorders or other Musicall Winde Instruments. Samlingen inneholdt 65 av hans egne komposisjoner og er den største bevarte samlingen i sitt slag. De fleste stykkene er pavane-galliard kombinasjoner, en del allemander og resten er uklassifisert.
«The Fairie Round» fra denne samlingen er med på de amerikanske romsondene Voyager 1 og Voyager 2 som ble sendt opp i 1977.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Anthony Holborne i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Anthony Holborne [Olborner] (1545?–1602), hoasm.org
(en) Fritt tilgjengelige noter av Anthony Holborne i International Music Score Library Project | Anthony Holborne (ca. 1545 – 1602) var en engelsk renessansekomponist av lutt-, cister- og consortmusikk fra Elisabeth Is tid. | 2,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zavodovski_Island | 2023-02-04 | Zavodovski Island | ['Kategori:27°V', 'Kategori:56°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Sør-Sandwichøyene'] | Zavodovski Island er ei ubebodd vulkanøy i Traversayøyene som er en del av de nordlige Sør-Sandwichøyene. Øya er den nordligste i Sør-Sandwichøyene, 350 km sørøst for Sør-Georgia.
Zavodovski Island ble oppdaget og navngitt av en russisk antarktisekspedisjon under ledelse av Fabian Gottlieb von Bellingshausen på julaften 1819. Bellingshausen oppkalte øya etter løytnant Ivan Zavodovski, som var kaptein på ekspedisjonsskipet «Vostok».
Øya er 5 km bred og er dekket av tefra. Det er flere aktive fumaroler. Stratovulkanen Mount Curry litt vest for den sentrale delen av øya, utgjør det høyeste punktet, 551 moh. Det er antatt utbrudd som har gitt basaltavleiringer i 1823, 1830 og 1908.
Et vulkanutbrudd ble observert fra satellitt i april 2012. Utbruddets omfang er ikke kjent.En million ringpingvin hekker på øya, en av verdens største pingvinkolonier.
Øya er åpen for turisme siden 1982. Sør-Afrikas meteorologiske institutt drev en automatisk værstasjon der fra 1995 til 1999.
| Zavodovski Island er ei ubebodd vulkanøy i Traversayøyene som er en del av de nordlige Sør-Sandwichøyene. Øya er den nordligste i Sør-Sandwichøyene, 350 km sørøst for Sør-Georgia.
Zavodovski Island ble oppdaget og navngitt av en russisk antarktisekspedisjon under ledelse av Fabian Gottlieb von Bellingshausen på julaften 1819. Bellingshausen oppkalte øya etter løytnant Ivan Zavodovski, som var kaptein på ekspedisjonsskipet «Vostok».
Øya er 5 km bred og er dekket av tefra. Det er flere aktive fumaroler. Stratovulkanen Mount Curry litt vest for den sentrale delen av øya, utgjør det høyeste punktet, 551 moh. Det er antatt utbrudd som har gitt basaltavleiringer i 1823, 1830 og 1908.
Et vulkanutbrudd ble observert fra satellitt i april 2012. Utbruddets omfang er ikke kjent.En million ringpingvin hekker på øya, en av verdens største pingvinkolonier.
Øya er åpen for turisme siden 1982. Sør-Afrikas meteorologiske institutt drev en automatisk værstasjon der fra 1995 til 1999.
== Referanser == | , som er et britisk oversjøisk territorium | 2,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milj%C3%B8verndepartementet_(Island) | 2023-02-04 | Miljøverndepartementet (Island) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1990', 'Kategori:Islandske myndigheter'] | Miljøverndepartementet (islandsk: Umhverfisráðuneytið) er et departement i den islandske regjeringen. Det ble etablert i 1990.
Departementet har ansvaret for planlegging og gjennomføring av regjeringens politikk innen miljøvern. Departementets ansvarsområder er bl.a. islandsk natur, bevaring av utendørs rekreasjonsområder, byggeskikk, dyrevern, biologisk mangfold, forurensning, brannsikkerhet, værmelding, skredsikkerhet, karttjenester og jord- og skogbruk.
Siden 24. mai 2007 har Kolbrún Halldórsdóttir fra Vinstrihreyfingin – grænt framboð vært miljøvernminister; hun tiltrådte under Geir Haardes andre regjering, og fortsatte da Jóhanna Sigurðardóttir overtok 1. februar 2009. Generalsekretær er Magnús Jóhannesson.
| Miljøverndepartementet (islandsk: Umhverfisráðuneytið) er et departement i den islandske regjeringen. Det ble etablert i 1990.
Departementet har ansvaret for planlegging og gjennomføring av regjeringens politikk innen miljøvern. Departementets ansvarsområder er bl.a. islandsk natur, bevaring av utendørs rekreasjonsområder, byggeskikk, dyrevern, biologisk mangfold, forurensning, brannsikkerhet, værmelding, skredsikkerhet, karttjenester og jord- og skogbruk.
Siden 24. mai 2007 har Kolbrún Halldórsdóttir fra Vinstrihreyfingin – grænt framboð vært miljøvernminister; hun tiltrådte under Geir Haardes andre regjering, og fortsatte da Jóhanna Sigurðardóttir overtok 1. februar 2009. Generalsekretær er Magnús Jóhannesson.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted | Miljøverndepartementet (islandsk: Umhverfisráðuneytið) er et departement i den islandske regjeringen. Det ble etablert i 1990. | 2,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leskov_Island | 2023-02-04 | Leskov Island | ['Kategori:28°V', 'Kategori:56°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Sør-Sandwichøyene'] | Leskov Island er en liten ubebodd øy i Traversayøyene som er en del av øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Høyeste punkt er Rudder Point med 190 moh.
Leskov Island er mindre enn 1,5 km lang og ligger 48 km vest for Visokoi Island. Øya ble oppdaget i 1819 av en russisk antarktisekspedisjon under ledelse av Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som oppkalte øya etter tredjeløytnanten på ekspedisjonsskipet «Vostok». | Leskov Island er en liten ubebodd øy i Traversayøyene som er en del av øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Høyeste punkt er Rudder Point med 190 moh.
Leskov Island er mindre enn 1,5 km lang og ligger 48 km vest for Visokoi Island. Øya ble oppdaget i 1819 av en russisk antarktisekspedisjon under ledelse av Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som oppkalte øya etter tredjeløytnanten på ekspedisjonsskipet «Vostok». | , som er et britisk oversjøisk territorium | 2,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milj%C3%B8verndepartementet_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Miljøverndepartementet (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Miljøverndepartementet kan vise til:
Miljøverndepartementet i Norge
Miljøverndepartementet i Island
Miljøministeriet i Danmark
Environment Canada
Miljödepartementet i Sverige
Department for Environment, Food and Rural Affairs i Storbritannia
Miljøverndepartementet i Sør-Korea | Miljøverndepartementet kan vise til:
Miljøverndepartementet i Norge
Miljøverndepartementet i Island
Miljøministeriet i Danmark
Environment Canada
Miljödepartementet i Sverige
Department for Environment, Food and Rural Affairs i Storbritannia
Miljøverndepartementet i Sør-Korea | Miljøverndepartementet kan vise til: | 2,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Visokoi_Island | 2023-02-04 | Visokoi Island | ['Kategori:27°V', 'Kategori:56°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Sør-Sandwichøyene'] | Visokoi Island er en liten ubebodd øy i Traversayøyene som er en del av øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene.
Øya ble oppdaget i 1819 av en russisk antarktisekspedisjon under ledelse av Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som ga øya sitt navn etter øyas form (visokoi = høy). Øya er 7,2 km lang og 4,8 km bred. Høyeste punkt er Mount Hodson med 915 moh. Fjellet har fått sitt navn etter Arnold Weinholt Hodson, en tidligere guvernør på Falklandsøyene. | Visokoi Island er en liten ubebodd øy i Traversayøyene som er en del av øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene.
Øya ble oppdaget i 1819 av en russisk antarktisekspedisjon under ledelse av Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som ga øya sitt navn etter øyas form (visokoi = høy). Øya er 7,2 km lang og 4,8 km bred. Høyeste punkt er Mount Hodson med 915 moh. Fjellet har fått sitt navn etter Arnold Weinholt Hodson, en tidligere guvernør på Falklandsøyene. | , som er et britisk oversjøisk territorium | 2,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Doctor_odontologiae | 2023-02-04 | Doctor odontologiae | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Doktorgrader og grader på tilsvarende nivå'] | Doctor odontologiae, som også kan skrives doctor odontologiæ, forkortet dr.odont., er en doktorgrad i odontologi i Norge og Danmark. I Norge ble graden etablert i 1957, mens den i Danmark ble etablert i 1965. Graden er avskaffet i Norge og faset ut frem til 2008, mens den fortsatt eksisterer i Danmark. I Norge er graden erstattet av ph.d. (for de som har fulgt organisert doktorgradsprogram) og dr.philos. (for de som kvalifiserer seg for doktorgrad på gamlemåten, dvs. på egen hånd). I Danmark regnes graden som en høyere grad enn ph.d. | Doctor odontologiae, som også kan skrives doctor odontologiæ, forkortet dr.odont., er en doktorgrad i odontologi i Norge og Danmark. I Norge ble graden etablert i 1957, mens den i Danmark ble etablert i 1965. Graden er avskaffet i Norge og faset ut frem til 2008, mens den fortsatt eksisterer i Danmark. I Norge er graden erstattet av ph.d. (for de som har fulgt organisert doktorgradsprogram) og dr.philos. (for de som kvalifiserer seg for doktorgrad på gamlemåten, dvs. på egen hånd). I Danmark regnes graden som en høyere grad enn ph.d. | Doctor odontologiae, som også kan skrives doctor odontologiæ, forkortet dr.odont. | 2,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolbr%C3%BAn_Halld%C3%B3rsd%C3%B3ttir | 2023-02-04 | Kolbrún Halldórsdóttir | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Islandske politikere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Reykjavik', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kolbrún Halldórsdóttir (født 31. juli 1955 i Reykjavík) er en islandsk politiker. Hun representerer partiet Vinstrihreyfingin – grænt framboð, og har sittet på Alltinget siden 1999.
1. februar 2009 ble hun utnevnt til miljøvernminister i Jóhanna Sigurðardóttirs regjering. Hun ble samtidig utnevnt til Nordisk samarbeidsminister.
| Kolbrún Halldórsdóttir (født 31. juli 1955 i Reykjavík) er en islandsk politiker. Hun representerer partiet Vinstrihreyfingin – grænt framboð, og har sittet på Alltinget siden 1999.
1. februar 2009 ble hun utnevnt til miljøvernminister i Jóhanna Sigurðardóttirs regjering. Hun ble samtidig utnevnt til Nordisk samarbeidsminister.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Presentasjon hos Alltinget | Reykjavík | 2,648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Doctor_psychologiae | 2023-02-04 | Doctor psychologiae | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Doktorgrader og grader på tilsvarende nivå', 'Kategori:Etableringer i 1985', 'Kategori:Opphør i 2008'] | Doctor psychologiae, som også kan skrives doctor psychologiæ, forkortet dr.psychol. i Norge og dr.psyk. i Danmark, er en doktorgrad i psykologi i Norge og Danmark. I Norge ble graden etablert i 1985.
Før graden ble opprettet tok man i Norge graden dr. philos. Som følge av «Kvalitetsreformen» ble graden i Norge faset ut frem til 2008, og erstattet av ph.d. (for de som har fulgt organisert doktorgradsprogram) og dr.philos. (for de som kvalifiserer seg for doktorgrad på gamlemåten, det vil si på egen hånd).
I Danmark er graden beholdt, og regnes som en høyere grad enn ph.d. | Doctor psychologiae, som også kan skrives doctor psychologiæ, forkortet dr.psychol. i Norge og dr.psyk. i Danmark, er en doktorgrad i psykologi i Norge og Danmark. I Norge ble graden etablert i 1985.
Før graden ble opprettet tok man i Norge graden dr. philos. Som følge av «Kvalitetsreformen» ble graden i Norge faset ut frem til 2008, og erstattet av ph.d. (for de som har fulgt organisert doktorgradsprogram) og dr.philos. (for de som kvalifiserer seg for doktorgrad på gamlemåten, det vil si på egen hånd).
I Danmark er graden beholdt, og regnes som en høyere grad enn ph.d. | Doctor psychologiae, som også kan skrives doctor psychologiæ, forkortet dr.psychol. | 2,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motbok | 2023-02-04 | Motbok | ['Kategori:Alkoholpolitikk', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svensk politikk'] | Motbok var en personlig bok som utgjorde et ledd i et statlig system for overvåking av enkeltpersoners innkjøp av alkohol på det svenske Systembolaget. Systemet ble innført første gang av lege og politiker Ivan Bratt ved systembolaget i Stockholm i 1914, og ble innført som en midlertidig ordning for hele Sverige fra 1917, og som en permanent ordning fra 1922, etter folkeavstemningen om brennevinsforbud.
Motboken fungerte som et rasjoneringskort på sprit, idet innehaveren kunne kjøpe en viss kvote innenfor et visst tidsrom. Størrelsen på kvoten var avhengig av vedkommende persons alder, kjønn, yrke og sivilstand.
I praksis førte motboken til at Sverige unngikk forbudstiden i 1920-årene, men den førte også til en svært kollektivistisk alkoholpolitikk helt fram til 1955.
Ordningen ble opphevet 1. oktober 1955.
| Motbok var en personlig bok som utgjorde et ledd i et statlig system for overvåking av enkeltpersoners innkjøp av alkohol på det svenske Systembolaget. Systemet ble innført første gang av lege og politiker Ivan Bratt ved systembolaget i Stockholm i 1914, og ble innført som en midlertidig ordning for hele Sverige fra 1917, og som en permanent ordning fra 1922, etter folkeavstemningen om brennevinsforbud.
Motboken fungerte som et rasjoneringskort på sprit, idet innehaveren kunne kjøpe en viss kvote innenfor et visst tidsrom. Størrelsen på kvoten var avhengig av vedkommende persons alder, kjønn, yrke og sivilstand.
I praksis førte motboken til at Sverige unngikk forbudstiden i 1920-årene, men den førte også til en svært kollektivistisk alkoholpolitikk helt fram til 1955.
Ordningen ble opphevet 1. oktober 1955.
== Erverv av motbok ==
For å få tildelt motbok måtte man registrere seg ved et systembolag i et distrikt der man hadde registrert adresse (kyrkobokføringsort eller hemortsbolag), og innlevere søknad. Godkjenning og tildeling av kvote ble foretatt etter en individuell vurdering. Personer under 25 år fikk ingen motbok. Gifte kvinner og arbeidsløse menn fikk normalt ingen motbok. Ugifte kvinner, samt menn med lav inntekt, kunne kun handle en lav kvote. Uten ekstra søknad var motboken gyldig for inkjøp kun ved ett utsalgssted.
== Kvoter ==
Kvote per kunde var maksimalt 4 liter sprit per måned (under andre verdenskrig 3 liter). For menn av arbeiderklassen var kvoten 2–3 liter per måned. For kvinner var kvoten 1–2 liter per kvartal.
Minste kvote for kjøp av sprit var to liter per år.
=== Ekstrakvoter ===
Ved spesielle anledninger (f. eks. bryllup, begravelser, jubileer etc.) kunne det søkes om ekstra kvote.
Også personer som ikke var kvalifisert til motbok kunne søke om tildeling ved slike begivenheter (også i julehøytiden).
== Motbokens utformning ==
Motboken var en innbunden gråbrun bok med halvstive permer (høyde = ca. 14 cm; bredde=ca. 9 cm; tykkelse ca. 0,5 cm), som var inndelt i to deler.
Den første delen inneholdt perforerete rekvisisjoner som skulle fylles ut og rives av og leveres som en bestilling. På baksiden av rekvisisjonen ble varenes betegnelse og pris påført av ekspeditøren ved systembolaget. Den anførte totalsummen måtte betales før varene kunne utleveres.
Den andre delen var utformet som en slags kalender, der systembolaget stemplet for den benyttede delen av kvoten ved hvert innkjøp.
Motboken var tildelt et unikt nummer, som var stemplet eller perforert på hver side.
== Systembolagets register ==
Den tildelte motboken ble ført inn i et lokalt register med nummer, eiers navn og adresse og tildelt kvote, samt med plass for anmerkninger.
== Inndragning av motbok ==
Dersom innehaveren ble involvert i en straffbar handling relatert til misbruk av alkohol (smugling, bilkjøring i alkoholpåvirket tilstand, fylleslagsmål), kunne motboken inndras, eller kvoten reduseres. Domstoler, sykehus, tollvesen og politi hadde rapporteringsplikt til systembolaget.
== Eksempler på bruk ==
31. desember 1948 var det totalt 1 878 705 motbøker i Sverige, og gjennomsnittlig kvote var 1,82 liter sprit per måned.
I 1951 hadde 69,5 % av landets menn og 8,1 % av landets kvinner en motbok (totalt 27,5 % av landets befolkning). Samme år fikk 28,9 % av innehaverne handle 3 liter/måned, 31,6 % 2 liter/måned og 39,5 % fikk handle mindre enn 2 liter/måned.
== Systemkritikk ==
Kritikken av systemet baserte seg på flere forhold:
Byråkrati – Systemet innbar en stor grad av byråkrati ved søknadsskjemaer, kjøpskontroll, personlig kontroll m.v.
Tvang – Systemet reduserte den personlige friheten.
Overvåking – Systemet innebar en stor grad av statlig overvåking av enkelpersoner.
Misbruk – Systemet førte til at kvoter ble omsatt illegalt.
== Ny utredning ==
I 1944 nedsatte Riksdagen en ny «nykterhetskommitté». Mandatet var å utrede hele landets alkoholpolitikk.
Komitéen gikk grundig til verks, og fremla sine konklusjoner først i 1953. Konklusjonene innebar vesentlige endringer i alkoholpolitikken ved at alkoholomsetningen skulle liberaliseres. Restriksjonssystemet skulle avskaffes, og salg skulle finne sted under mottoet: «Frihet under ansvar». Systembolaget skulle imidlertid beholdes. De vesentligste endringene:
Hele motboksystemet skulle avskaffes.
Aldersgrensen for kjøp av sprit skulle senkes fra 25 år til 21 år.
Kvinnene skulle få samme rettigheter som menn ved kjøp av alkohol.
Alkoholmisbrukere skulle få samme rettigheter som andre (men måtte ikke være synlig påvirket ved innkjøp).
Sterkølet skulle frislippes (men salget skulle foregå på systembolaget).Endringene ble gjort gjeldende fra 1. oktober 1955.
== Erfaringer med motbok ==
Sitat fra Systembolagets skrift : «1955 – 1965 10 år utan motbok», side 15:
1944 års utredare kom till den uppfattningen att motboken knappast varit av så stort värde som man från början hoppats. Den hade visserligen haft en återhållande effekt på missbruket, men i övrigt ansåg man att i stort ökade konsumptionen. Det kom man bl.a. fram till vid jämförelser med andra länder utan restriktioner. Många västeuropeiska stater hade haft en betydligt gynnsammare utveckling än vi i Sverige.... Betecknade för förhållandena var att omkring 75 procent av alla fylleriförseelser begicks av folk som saknade motbok.
Sammenligningen med andre europeiske land uten motbok viste at forbruket av sprit pr. innbygger i Sverige var over dobbelt så høyt som i Norge og ca. 3,5 ganger høyere enn i Danmark og Storbritannia.
== 1955-1965 ==
I 1955 og 1956 fikk man som ventet en økning i salg av brennevin. Effekten var imidlertid kortvarig. Fra 1954 til 1964 ble det registrert en liten nedgang i salget av sprit per innbygger (fra 8,3 liter 100% alkohol i 1954 til 8,2 liter i 1964). Dette til tross for at aldersgrensen for kjøp av sprit var senket med fire år, til tross for likestilling av kjønn og status, til tross for at misbrukere kunne kjøpe sprit og til tross for økt kjøpekraft hos befolkningen. Salget av vin hadde imidlertid økt fra 2,3 liter ren alkohol i 1953 til 5,3 liter i 1964.
Dreiningen i alkoholkonsumet fra sprit til vin kunne, i henhold til Systembolagets analyser, delvis tilskrives tilpasning til kontinentale vaner, delvis endring av avgifter og delvis omfattende annonsekampanjer.
== Kilder ==
Systembolagets historia
Brattsystemet (med bilder)
"1955 1965 – 10 år utan motbok" – Hefte utarbeidet og utgitt av Systembolaget høsten 1965 (48 sider).
== Galleri == | Motbok var en personlig bok som utgjorde et ledd i et statlig system for overvåking av enkeltpersoners innkjøp av alkohol på det svenske Systembolaget. Systemet ble innført første gang av lege og politiker Ivan Bratt ved systembolaget i Stockholm i 1914, og ble innført som en midlertidig ordning for hele Sverige fra 1917, og som en permanent ordning fra 1922, etter folkeavstemningen om brennevinsforbud. | 2,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%ADctor_S%C3%A1nchez_Mata | 2023-02-04 | Víctor Sánchez Mata | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for CE Europa', 'Kategori:Fotballspillere for FC Barcelona', 'Kategori:Fotballspillere for FC Barcelona B', 'Kategori:Fotballspillere for Getafe CF', 'Kategori:Fotballspillere for Girona FC', 'Kategori:Fotballspillere for Neuchâtel Xamax FC', 'Kategori:Fotballspillere for RCD Espanyol', 'Kategori:Fotballspillere for Western United FC (Australia)', 'Kategori:Fotballspillere for Xerez CD', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra provinsen Barcelona', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske fotballspillere', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Víctor Sánchez Mata (født 8. september 1987 i Terrassa i provinsen Barcelona) er en spansk fotballspiller som fra den 30. juni 2022 er klubbløs.
| Víctor Sánchez Mata (født 8. september 1987 i Terrassa i provinsen Barcelona) er en spansk fotballspiller som fra den 30. juni 2022 er klubbløs.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Víctor Sánchez Mata – Transfermarkt
(en) Víctor Sánchez Mata – WorldFootball.net
(en) Víctor Sánchez Mata – FootballDatabase.eu
(en) Víctor Sánchez Mata – Soccerway
(en) Víctor Sánchez Mata – FBref
(es) Víctor Sánchez Mata – as.com | | år1 =2005| klubb1 =Europa| kamper1 = 5| mål1 = 0 | 2,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_samarbeidsminister | 2023-02-04 | Nordisk samarbeidsminister | ['Kategori:Norden', 'Kategori:Nordisk samarbeid', 'Kategori:Politikk'] | Nordisk samarbeidsminister er en ministerpost i alle de nordiske landenes regjeringer.
Dette er tilleggsrolle som gis til en minister ved siden av hennes ordinære portefølje. Ministeren har ansvar for å koordinere landets aktiviteter mot Nordisk råd og Nordisk ministerråd.
De Nordisk samarbeidsministere er:
Finland: Thomas Blomqvist] (minister)
Sverige: Jessika Roswall (minister)
Norge: Anne Beathe Tvinnereim (minister)
Åland: Annette Holmberg-Jansson (minister)
Danmark: Flemming Møller Mortensen (minister)
Island: Guðmundur Ingi Guðbrandsson (minister)
Grønland: Vivian Motzfeldt (minister)
Færøyene: Kaj Leo Holm Johannesen (minister)
| Nordisk samarbeidsminister er en ministerpost i alle de nordiske landenes regjeringer.
Dette er tilleggsrolle som gis til en minister ved siden av hennes ordinære portefølje. Ministeren har ansvar for å koordinere landets aktiviteter mot Nordisk råd og Nordisk ministerråd.
De Nordisk samarbeidsministere er:
Finland: Thomas Blomqvist] (minister)
Sverige: Jessika Roswall (minister)
Norge: Anne Beathe Tvinnereim (minister)
Åland: Annette Holmberg-Jansson (minister)
Danmark: Flemming Møller Mortensen (minister)
Island: Guðmundur Ingi Guðbrandsson (minister)
Grønland: Vivian Motzfeldt (minister)
Færøyene: Kaj Leo Holm Johannesen (minister)
== Se også ==
Nordisk samarbeidsminister (Norge)
Nordisk samarbeidsminister (Sverige)
Nordisk samarbeidsminister (Danmark))
Nordisk samarbeidsminister (Island)
Nordisk samarbeidsminister (Finland)
Nordisk samarbeidskomité
== Referanser == | Norges Nordiske samarbeidsminister er en ministerpost som tildeles et av medlemmene i regjeringen. Dette er en ministerpost som ikke har et eget departement, men tildeles et av medlemmene i regjeringen. | 2,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Doctor_politices | 2023-02-04 | Doctor politices | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Doktorgrader og grader på tilsvarende nivå'] | Doctor politices, forkortet dr. polit., er en doktorgrad i statsvitenskap som tildeles av danske universiteter. Graden ble opprettet i 1902. Den er til en viss grad sammenlignbar med graden doctor rerum politicarum (også forkortet dr. polit.) som ble tildelt av norske universiteter i perioden 1985–2008. | Doctor politices, forkortet dr. polit., er en doktorgrad i statsvitenskap som tildeles av danske universiteter. Graden ble opprettet i 1902. Den er til en viss grad sammenlignbar med graden doctor rerum politicarum (også forkortet dr. polit.) som ble tildelt av norske universiteter i perioden 1985–2008. | Doctor politices, forkortet dr. polit. | 2,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Candlemas_Island | 2023-02-04 | Candlemas Island | ['Kategori:26°V', 'Kategori:57°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Sør-Sandwichøyene'] | Candlemas Island er en ubebodd øy i Candlemasøyene som er en del av øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Øya ligger 3 km fra Vindication Island, adskilt av Nelson Channel.
På nordvestsiden av øya er det en aktiv stratovulkan, Lucifer Hill, som hadde tegn til aktivitet i 1911 og glødende lava 1953–1954. Mount Andromeda og Mount Perseus er begge isbredekte fjelltopper på øya, hvor Mount Andromeda er høyest med en høyde på 550 moh. | Candlemas Island er en ubebodd øy i Candlemasøyene som er en del av øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Øya ligger 3 km fra Vindication Island, adskilt av Nelson Channel.
På nordvestsiden av øya er det en aktiv stratovulkan, Lucifer Hill, som hadde tegn til aktivitet i 1911 og glødende lava 1953–1954. Mount Andromeda og Mount Perseus er begge isbredekte fjelltopper på øya, hvor Mount Andromeda er høyest med en høyde på 550 moh. | , som er et britisk oversjøisk territorium | 2,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_samarbeidsminister | 2023-02-04 | Nordisk samarbeidsminister | ['Kategori:Norden', 'Kategori:Nordisk samarbeid', 'Kategori:Politikk'] | Nordisk samarbeidsminister er en ministerpost i alle de nordiske landenes regjeringer.
Dette er tilleggsrolle som gis til en minister ved siden av hennes ordinære portefølje. Ministeren har ansvar for å koordinere landets aktiviteter mot Nordisk råd og Nordisk ministerråd.
De Nordisk samarbeidsministere er:
Finland: Thomas Blomqvist] (minister)
Sverige: Jessika Roswall (minister)
Norge: Anne Beathe Tvinnereim (minister)
Åland: Annette Holmberg-Jansson (minister)
Danmark: Flemming Møller Mortensen (minister)
Island: Guðmundur Ingi Guðbrandsson (minister)
Grønland: Vivian Motzfeldt (minister)
Færøyene: Kaj Leo Holm Johannesen (minister)
| Nordisk samarbeidsminister er en ministerpost i alle de nordiske landenes regjeringer.
Dette er tilleggsrolle som gis til en minister ved siden av hennes ordinære portefølje. Ministeren har ansvar for å koordinere landets aktiviteter mot Nordisk råd og Nordisk ministerråd.
De Nordisk samarbeidsministere er:
Finland: Thomas Blomqvist] (minister)
Sverige: Jessika Roswall (minister)
Norge: Anne Beathe Tvinnereim (minister)
Åland: Annette Holmberg-Jansson (minister)
Danmark: Flemming Møller Mortensen (minister)
Island: Guðmundur Ingi Guðbrandsson (minister)
Grønland: Vivian Motzfeldt (minister)
Færøyene: Kaj Leo Holm Johannesen (minister)
== Se også ==
Nordisk samarbeidsminister (Norge)
Nordisk samarbeidsminister (Sverige)
Nordisk samarbeidsminister (Danmark))
Nordisk samarbeidsminister (Island)
Nordisk samarbeidsminister (Finland)
Nordisk samarbeidskomité
== Referanser == | Danmarks Nordiske samarbeidsminister er en ministerpost som tildeles et av medlemmene i den danske regjeringen. Dette er en ministerpost som ikke har et eget departement, tilsvarende likestillingsministeren, men ministeren har et sekretariat som tidligere lå under Udenrigsministeriet. | 2,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vindication_Island | 2023-02-04 | Vindication Island | ['Kategori:26°V', 'Kategori:57°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Sør-Sandwichøyene'] | Vindication Island er en ubebodd øy i Candlemasøyene som er en del av øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Øya ligger 3 km fra Candlemas Island, adskilt av Nelson Channel.
Vindication er en øy av vulkansk opprinnelse, men det har ikke vært tegn til aktivitet på over 10 000 år. Øyas høyeste punkt er Quadrant Peak på 430 moh. | Vindication Island er en ubebodd øy i Candlemasøyene som er en del av øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Øya ligger 3 km fra Candlemas Island, adskilt av Nelson Channel.
Vindication er en øy av vulkansk opprinnelse, men det har ikke vært tegn til aktivitet på over 10 000 år. Øyas høyeste punkt er Quadrant Peak på 430 moh. | , som er et britisk oversjøisk territorium | 2,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Artigas_(forskningsstasjon) | 2023-02-04 | Artigas (forskningsstasjon) | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1984', 'Kategori:Forskningsstasjoner i Antarktis', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sør-Shetlandsøyene', 'Kategori:Uruguay'] | Base Científica Antártica Artigas er en uruguayansk forskningsstasjon i Antarktis, beliggende på King George Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Den åpnet 22. desember 1984, og Uruguay ble året etter konsultativ medlem under Antarktistraktaten.
Artigas ligger på halvøya Fildes Peninsula i nærheten av den russiske forskningsstasjonen Bellingshausen. Stasjonen er helårsbemannet med en kapasitet på 60 personer om sommeren og en vinterbemanning på om lag 10 personer. Forskningsaktivitetene omfatter blant annet miljøovervåkning, glasiologi, ionosfæriske og meteorologiske målinger og humanbiologi.
Stasjonen er oppkalt etter Uruguays nasjonalhelt José Gervasio Artigas (1764–1850) som avskaffet slaveriet og omfordelte land.
| Base Científica Antártica Artigas er en uruguayansk forskningsstasjon i Antarktis, beliggende på King George Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Den åpnet 22. desember 1984, og Uruguay ble året etter konsultativ medlem under Antarktistraktaten.
Artigas ligger på halvøya Fildes Peninsula i nærheten av den russiske forskningsstasjonen Bellingshausen. Stasjonen er helårsbemannet med en kapasitet på 60 personer om sommeren og en vinterbemanning på om lag 10 personer. Forskningsaktivitetene omfatter blant annet miljøovervåkning, glasiologi, ionosfæriske og meteorologiske målinger og humanbiologi.
Stasjonen er oppkalt etter Uruguays nasjonalhelt José Gervasio Artigas (1764–1850) som avskaffet slaveriet og omfordelte land.
== Eksterne lenker ==
(es) La Base Científica Antártica Artigas. Instituto Antártico Uruguayo | Base Científica Antártica Artigas er en uruguayansk forskningsstasjon i Antarktis, beliggende på King George Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Den åpnet 22. | 2,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Modum_kulturhus | 2023-02-04 | Modum kulturhus | ['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Modum', 'Kategori:Kultur i Modum', 'Kategori:Sider med kart'] | Modum kulturhus ligger i Vikersund, vegg i vegg med rådhuset.
Kulturhuset, som ble åpnet 1. desember 1991, rommer Modum bibliotek, Modum kino som holder til i Storsalen og en mindre sal. På onsdager og søndager er det kinovisninger i storsalen. Kulturhuset blir ikke bare brukt til kino, men også til konserter, danseforstillinger, konfirmasjoner, dansetreninger, revyer osv.
Storsalen har et teleskopiske amfi (nytt i 2008) med sitteplasser til 228 personer og et galleri med 32 sitteplasser. Småsalen har plass til 100 personer og benyttes til møter og mindre arrangement.
I tillegg til det lokale kulturlivet besøkes kulturhuset ofte av Riksteatret og av mange nasjonale artister.
Jonas Fjeld er en artist som legger alle sine turneer innom Modum kulturhus, han har også gjort opptak til sine album her. På veggene rundt i huset finner man plakater fra de fleste av forestillingene. Det er også en ”Fjeld-veggen” med bilder, som en hyllest til Jonas Fjeld.
Modum kulturhus benyttes også mye til møtevirksomhet.Adressen er Rådhusveien 2, 3370 Vikersund.
| Modum kulturhus ligger i Vikersund, vegg i vegg med rådhuset.
Kulturhuset, som ble åpnet 1. desember 1991, rommer Modum bibliotek, Modum kino som holder til i Storsalen og en mindre sal. På onsdager og søndager er det kinovisninger i storsalen. Kulturhuset blir ikke bare brukt til kino, men også til konserter, danseforstillinger, konfirmasjoner, dansetreninger, revyer osv.
Storsalen har et teleskopiske amfi (nytt i 2008) med sitteplasser til 228 personer og et galleri med 32 sitteplasser. Småsalen har plass til 100 personer og benyttes til møter og mindre arrangement.
I tillegg til det lokale kulturlivet besøkes kulturhuset ofte av Riksteatret og av mange nasjonale artister.
Jonas Fjeld er en artist som legger alle sine turneer innom Modum kulturhus, han har også gjort opptak til sine album her. På veggene rundt i huset finner man plakater fra de fleste av forestillingene. Det er også en ”Fjeld-veggen” med bilder, som en hyllest til Jonas Fjeld.
Modum kulturhus benyttes også mye til møtevirksomhet.Adressen er Rådhusveien 2, 3370 Vikersund.
== Referanser == | Modum kulturhus ligger i Vikersund, vegg i vegg med rådhuset. | 2,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lisensiat | 2023-02-04 | Lisensiat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doktorgrader og grader på tilsvarende nivå'] | Lisensiat (av latin licentia docendi , lisens til å undervise) er en akademisk grad som har vært i bruk i en rekke land. Innholdet i graden og dens plassering i gradshierarkiet har variert med land, fag og tid, men den regnes som en forskningsgrad og tilsvarer omtrent doktorgraden som brukt i de fleste land i dag. Lisensiatgraden som brukt i Danmark og Norge oversettes gjerne til engelsk som PhD.
Lisensiat var i middelalderen en baccalaureus som hadde fått lisens til å undervise ved universitetet.
I Danmark og Norge var lisensiat tidligere en grad plassert noe under gammel doktorgrad. Graden eksisterte i Norge frem til 1845, og igjen i perioden 1955–2003 (ved Universitetet i Oslo og NTH). Graden var lite brukt, mest ved det juridiske fakultet (lic. jur.). Ved NTH ble graden lic.techn. tildelt i perioden 1956 til 1978 da den ble avløst av dr.ing.-graden.I Danmark har lisensiatgraden på 2000-tallet blitt erstattet av ph.d.-graden, som i forskriften hadde det offisielle navnet «ph.d.-graden (licentiatgraden)» frem til 2002. Også i Norge tilsvarte graden nivåmessig den senere ph.d.-graden som ble innført i 2003.
| Lisensiat (av latin licentia docendi , lisens til å undervise) er en akademisk grad som har vært i bruk i en rekke land. Innholdet i graden og dens plassering i gradshierarkiet har variert med land, fag og tid, men den regnes som en forskningsgrad og tilsvarer omtrent doktorgraden som brukt i de fleste land i dag. Lisensiatgraden som brukt i Danmark og Norge oversettes gjerne til engelsk som PhD.
Lisensiat var i middelalderen en baccalaureus som hadde fått lisens til å undervise ved universitetet.
I Danmark og Norge var lisensiat tidligere en grad plassert noe under gammel doktorgrad. Graden eksisterte i Norge frem til 1845, og igjen i perioden 1955–2003 (ved Universitetet i Oslo og NTH). Graden var lite brukt, mest ved det juridiske fakultet (lic. jur.). Ved NTH ble graden lic.techn. tildelt i perioden 1956 til 1978 da den ble avløst av dr.ing.-graden.I Danmark har lisensiatgraden på 2000-tallet blitt erstattet av ph.d.-graden, som i forskriften hadde det offisielle navnet «ph.d.-graden (licentiatgraden)» frem til 2002. Også i Norge tilsvarte graden nivåmessig den senere ph.d.-graden som ble innført i 2003.
== Referanser == | Lisensiat (av latin licentia docendi , lisens til å undervise) er en akademisk grad som har vært i bruk i en rekke land. Innholdet i graden og dens plassering i gradshierarkiet har variert med land, fag og tid, men den regnes som en forskningsgrad og tilsvarer omtrent doktorgraden som brukt i de fleste land i dag. | 2,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Allan_Pinkerton | 2023-02-04 | Allan Pinkerton | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1884', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotter', 'Kategori:Spioner fra USA', 'Kategori:Spioner under den amerikanske borgerkrigen'] | Allan Pinkerton (født 25. august 1819 i Glasgow i Skottland, død 1. juli 1884) var en skotsk/amerikansk detektiv og spion. Han er best kjent for å ha opprettet det første detektivbyrået i USA, Pinkerton Agency.
| Allan Pinkerton (født 25. august 1819 i Glasgow i Skottland, død 1. juli 1884) var en skotsk/amerikansk detektiv og spion. Han er best kjent for å ha opprettet det første detektivbyrået i USA, Pinkerton Agency.
== Referanser == | thumb|Allan Pinkerton i 1862 ved Antietam. | 2,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borsjtsj | 2023-02-04 | Borsjtsj | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Supper', 'Kategori:Ukrainsk mat'] | Borsjtsj er en tradisjonell ukrainsk matrett som er vanlig i Øst-Europa, og består av en grønnsaksuppe hvor hovedingrediensen vanligvis er rødbeter, mens de andre ingrediensene kan variere. Den kan inneholde forskjellige grønnsaker og også kjøtt, og får gjerne en generøs klatt med smetana (en slags rømme) på toppen når den blir servert.Når rødbetene koker får de, og retten, en dypere, mer brunaktig farge. Knallrød Borsjtsj får man om man river noe rå rødbet i retten kort tid før den er ferdig, like før servering.
I 2022 annonserte Forente Nasjoners organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur UNESCO at de hadde føyd borsjtsj til listen over truede kulturelle tradisjoner, basert på risikoen for at Russlands invasjon av Ukraina kan skade matrettens posisjon som en del av Ukrainas kulturarv.
Den nye statusen gjør at Ukraina kan søke om midler for å promotere og beskytte borsjtsj.
| Borsjtsj er en tradisjonell ukrainsk matrett som er vanlig i Øst-Europa, og består av en grønnsaksuppe hvor hovedingrediensen vanligvis er rødbeter, mens de andre ingrediensene kan variere. Den kan inneholde forskjellige grønnsaker og også kjøtt, og får gjerne en generøs klatt med smetana (en slags rømme) på toppen når den blir servert.Når rødbetene koker får de, og retten, en dypere, mer brunaktig farge. Knallrød Borsjtsj får man om man river noe rå rødbet i retten kort tid før den er ferdig, like før servering.
I 2022 annonserte Forente Nasjoners organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur UNESCO at de hadde føyd borsjtsj til listen over truede kulturelle tradisjoner, basert på risikoen for at Russlands invasjon av Ukraina kan skade matrettens posisjon som en del av Ukrainas kulturarv.
Den nye statusen gjør at Ukraina kan søke om midler for å promotere og beskytte borsjtsj.
== Referanser == | Borsjtsj er en tradisjonell ukrainsk matrettSchultze, Sydney (2000). Culture and Customs of Russia. | 2,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Air_Berlins_destinasjoner | 2023-02-04 | Air Berlins destinasjoner | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskapers destinasjoner'] | Dette er en liste over destinasjonene til de tyske flyselskapet Air Berlin, det nest største flyselskapet i Tyskland (i desember 2008)
| Dette er en liste over destinasjonene til de tyske flyselskapet Air Berlin, det nest største flyselskapet i Tyskland (i desember 2008)
== Afrika ==
== Nord-Amerika and Karibien ==
Canada
Vancouver
Cuba
Varadero
Curaçao
Curaçao
Den dominikanske republikk
Puerto Plata
Punta Cana Jamaica
Montego Bay Mexico
Cancún USA
Fort Myers
Los Angeles
Miami
New York
San Francisco
== Asia ==
Kypros
Larnaka
Páfos
Irak
Arbil
Suleimania
Israel
Tel Aviv
Maldivene
Malé
Thailand
Bangkok
Phuket
De forente arabiske emirater
Dubai
== Europa ==
Østerrike
Graz
Innsbruck
Klagenfurt
Linz
Salzburg
Wien
Bulgaria
Burgas
Sofia
Varna
Kroatia
Dubrovnik
Rijeka
Split
Danmark
København
Finland
Helsingfors
Frankrike
Calvi
Mulhouse
Nice
Paris
Tyskland
Berlin
Dortmund
Dresden
Düsseldorf
Erfurt
Frankfurt am Main
Hamburg
Hannover
Heringsdorf (Øst-Holstein)
Karlsruhe/Baden-Baden
Köln/Bonn
Leipzig/Halle
Memmingen
München
Münster/Osnabrück
Nürnberg
Paderborn/Lippstadt
Rostock
Saarbrücken
Stuttgart
Weeze
Westerland
Zweibrücken
Hellas
Chania
Korfu
Heraklion
Kalamata
Kárpathos
Kavala
Kos
Mykonos
Mytilene
Preveza
Rhodos
Santorini
Samos
Skiathos
Thessaloniki
Volos
Zakynthos
Island
Reykjavík
Italia
Bari
Brindisi
Cagliari
Catania
Firenze
Lamezia Terme
Milano
Napoli
Olbia
Palermo
Roma
Venezia
Verona
Kosovo
Priština
Malta
Luqa
Montenegro
Tivat
Nederland
Amsterdam
Polen
Kraków
Portugal
Faro
Funchal
Lisboa
Ponta Delgada
Porto
Romania
București
Constanţa
Russland
Moskva
St. Petersburg
Spania
Alicante
Almería
Arrecife
Barcelona
Bilbao
Fuerteventura
Ibiza
Jerez de la Frontera
Las Palmas
Madrid
Málaga
Menorca
Murcia
Palma de Mallorca
Santa Cruz de la Palma
Santiago de Compostela
Sevilla
Tenerife
Valencia
Sverige
Arvidsjaur
Göteborg
Stockholm
Visby
Sveits
Genève
Zürich
Tyrkia
Antalya
Bodrum
Storbritannia
Guernsey
Jersey
London-Stansted
Manchester
== Kilder ==
Air Berlin, ruteoversikt | Dette er en liste over destinasjonene til de tyske flyselskapet Air Berlin, det nest største flyselskapet i Tyskland (i desember 2008) | 2,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ottawa | 2023-02-04 | Ottawa | ['Kategori:1826 i Nord-Amerika', 'Kategori:45°N', 'Kategori:75°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1826', 'Kategori:Hovedsteder i Nord-Amerika', 'Kategori:Ottawa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ottawa er Canadas forbundshovedstad og landets fjerde største by. Den ble grunnlagt i 1826 som Bytown og fikk sitt nåværende navn i 1855. Byen hadde 1 017 449 innbyggere i 2021 og ligger i provinsen Ontario ved bredden av elven Ottawa som er grense mot provinsen Quebec. Byen er tospråklig og det snakkes både engelsk og fransk (33 % av innbyggerne er fransktalende).
Byen er oppkalt etter ottawaindianerne.
Ottawa er iferd med å utvikle seg til et senter for høyteknologi. Byen har to universiteter: ett som er tospråklig University of Ottawa / Université d'Ottawa, og engelske Carleton University. En av byens broer er Laurier Avenue Bridge.
| Ottawa er Canadas forbundshovedstad og landets fjerde største by. Den ble grunnlagt i 1826 som Bytown og fikk sitt nåværende navn i 1855. Byen hadde 1 017 449 innbyggere i 2021 og ligger i provinsen Ontario ved bredden av elven Ottawa som er grense mot provinsen Quebec. Byen er tospråklig og det snakkes både engelsk og fransk (33 % av innbyggerne er fransktalende).
Byen er oppkalt etter ottawaindianerne.
Ottawa er iferd med å utvikle seg til et senter for høyteknologi. Byen har to universiteter: ett som er tospråklig University of Ottawa / Université d'Ottawa, og engelske Carleton University. En av byens broer er Laurier Avenue Bridge.
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Ottawa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ottawa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ottawa hos Wikivoyage | Rivière des Outaouais Ottawa River | 2,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_samarbeidsminister | 2023-02-04 | Nordisk samarbeidsminister | ['Kategori:Norden', 'Kategori:Nordisk samarbeid', 'Kategori:Politikk'] | Nordisk samarbeidsminister er en ministerpost i alle de nordiske landenes regjeringer.
Dette er tilleggsrolle som gis til en minister ved siden av hennes ordinære portefølje. Ministeren har ansvar for å koordinere landets aktiviteter mot Nordisk råd og Nordisk ministerråd.
De Nordisk samarbeidsministere er:
Finland: Thomas Blomqvist] (minister)
Sverige: Jessika Roswall (minister)
Norge: Anne Beathe Tvinnereim (minister)
Åland: Annette Holmberg-Jansson (minister)
Danmark: Flemming Møller Mortensen (minister)
Island: Guðmundur Ingi Guðbrandsson (minister)
Grønland: Vivian Motzfeldt (minister)
Færøyene: Kaj Leo Holm Johannesen (minister)
| Nordisk samarbeidsminister er en ministerpost i alle de nordiske landenes regjeringer.
Dette er tilleggsrolle som gis til en minister ved siden av hennes ordinære portefølje. Ministeren har ansvar for å koordinere landets aktiviteter mot Nordisk råd og Nordisk ministerråd.
De Nordisk samarbeidsministere er:
Finland: Thomas Blomqvist] (minister)
Sverige: Jessika Roswall (minister)
Norge: Anne Beathe Tvinnereim (minister)
Åland: Annette Holmberg-Jansson (minister)
Danmark: Flemming Møller Mortensen (minister)
Island: Guðmundur Ingi Guðbrandsson (minister)
Grønland: Vivian Motzfeldt (minister)
Færøyene: Kaj Leo Holm Johannesen (minister)
== Se også ==
Nordisk samarbeidsminister (Norge)
Nordisk samarbeidsminister (Sverige)
Nordisk samarbeidsminister (Danmark))
Nordisk samarbeidsminister (Island)
Nordisk samarbeidsminister (Finland)
Nordisk samarbeidskomité
== Referanser == | Islands nordiske samarbeidsminister er en ministerpost i den islandske regjeringen. | 2,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trivor | 2023-02-04 | Trivor | ['Kategori:36°N', 'Kategori:75°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Pakistan', 'Kategori:Fjell over 7000 meter', 'Kategori:Karakorum', 'Kategori:Sider med kart'] | Trivor er en av de høye toppene på Hispar Muztagh, en underfjellrekke av Karakorum-fjellkjeden, og ligger i Gilgit-Baltistan nord i Pakistan. Høyden angis ofte som 7728 meter, men denne høyden er ikke samsvarende med fotografisk materiale. Høyden er her angitt som på den står på et russisk 1:100,000 topografisk kart.
Trivor er verdens 39. høyeste fjell.
Det har kun vært to vellykkede bestigeler av toppen. Den første var i 1960 av et britisk/amerikanske lag.
| Trivor er en av de høye toppene på Hispar Muztagh, en underfjellrekke av Karakorum-fjellkjeden, og ligger i Gilgit-Baltistan nord i Pakistan. Høyden angis ofte som 7728 meter, men denne høyden er ikke samsvarende med fotografisk materiale. Høyden er her angitt som på den står på et russisk 1:100,000 topografisk kart.
Trivor er verdens 39. høyeste fjell.
Det har kun vært to vellykkede bestigeler av toppen. Den første var i 1960 av et britisk/amerikanske lag.
== Kilder ==
Jerzy Wala, Orographical Sketch Map of the Karakoram, Swiss Foundation for Alpine Research, Zurich, 1990.
Jill Neate, High Asia: an illustrated history of the 7,000 metre peaks, The Mountaineers, 1989.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trivor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Trivor er en av de høye toppene på Hispar Muztagh, en underfjellrekke av Karakorum-fjellkjeden, og ligger i Gilgit-Baltistan nord i Pakistan. Høyden angis ofte som 7728 meter, men denne høyden er ikke samsvarende med fotografisk materiale. | 2,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statsministerens_kontor_(Island) | 2023-02-04 | Statsministerens kontor (Island) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Islandske myndigheter'] | Statsministerens kontor (islandsk: Forsætisráðuneytið) er den islandske statsministerens sekretariat.
Det bistår statsministeren i sin rolle som statsminister, ved å yte både politisk, administrativ og operativ bistand. Regjeringsmøtene som holdes av statsministeren to ganger i uken avholdes på Statsministerens kontor.
Statsministerens kontor har både en formell og en uformell rolle i å koordinere ansvarsfordelingen mellom de ulike departementene. Ministerposten Nordisk samarbeidsminister ligger under Statsministerens kontor.
Øverste leder er en permanent sekretær, som pr februar 2009 er Ragnhildur Arnljótsdóttir.
| Statsministerens kontor (islandsk: Forsætisráðuneytið) er den islandske statsministerens sekretariat.
Det bistår statsministeren i sin rolle som statsminister, ved å yte både politisk, administrativ og operativ bistand. Regjeringsmøtene som holdes av statsministeren to ganger i uken avholdes på Statsministerens kontor.
Statsministerens kontor har både en formell og en uformell rolle i å koordinere ansvarsfordelingen mellom de ulike departementene. Ministerposten Nordisk samarbeidsminister ligger under Statsministerens kontor.
Øverste leder er en permanent sekretær, som pr februar 2009 er Ragnhildur Arnljótsdóttir.
== Se også ==
Statsministerens kontor (Norge)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Statsministerens kontor (islandsk: Forsætisráðuneytið) er den islandske statsministerens sekretariat. | 2,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thoralf_Holta | 2023-02-04 | Thoralf Holta | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 19. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske hundreåringer', 'Kategori:Norske skipsredere'] | Thoralf Holta (født 30. oktober 1892, død 19. juli 1994) var en norsk skipsreder. Fra sin far, konsul Hans Halvorsen Holta, arvet han sammen med sine fire søsken en rekke aksjeselskaper som senere ble kjent som «Holtagruppen». Fra Drammen kjøpte han sammen med nære venner i 1920-årene selskapet Friis & Lund, som ble omdøpt til Rederiaktieselskapet Henneseid. Holta konsentrerte seg først om shippingvirksomheten, som han drev fra Borgestad i Skien. I 1919 kjøpte han et mindre rederi fra Bergen. Med på kjøpet fulgte den unge Hilmar Reksten.
Holta var handelskandidat fra handelhøyskolen i Leipzig. Han inspirerte Reksten til å ta tilsvarende utdannelse fra handelshøyskolen i Köln. Reksten ble hos Holta inntil han i 1929 startet sitt eget rederi.
Thoralf Holta er mest kjent for sin befatning med A/S Union (Union Co.) i årene 1940 til han døde i 1994. Han kjempet mot Den Norske Creditbank og andre store norske finansselskapers forsøk på å involvere Union i deres bestrebelser for å rasjonalisere treforedlingsindustrien i Sør-Norge slik at bankenes engasjement i den øvrige treforedlingsindustri skulle styrkes ved hjelp av Unions enestående finansielle posisjon. Bankenes fremstøt endte med at Den Norske Creditbank overdro hele sin aksjepost i Union uten vederlag til Bergens Privatbank.
Holta bodde på eldresentret The Colina Club i Alicante i Spania de to siste årene av sitt liv. Da var han blitt et passivt midtpunkt for en arvestrid som ble gjenstand for en del medieoppmerksomhet. | Thoralf Holta (født 30. oktober 1892, død 19. juli 1994) var en norsk skipsreder. Fra sin far, konsul Hans Halvorsen Holta, arvet han sammen med sine fire søsken en rekke aksjeselskaper som senere ble kjent som «Holtagruppen». Fra Drammen kjøpte han sammen med nære venner i 1920-årene selskapet Friis & Lund, som ble omdøpt til Rederiaktieselskapet Henneseid. Holta konsentrerte seg først om shippingvirksomheten, som han drev fra Borgestad i Skien. I 1919 kjøpte han et mindre rederi fra Bergen. Med på kjøpet fulgte den unge Hilmar Reksten.
Holta var handelskandidat fra handelhøyskolen i Leipzig. Han inspirerte Reksten til å ta tilsvarende utdannelse fra handelshøyskolen i Köln. Reksten ble hos Holta inntil han i 1929 startet sitt eget rederi.
Thoralf Holta er mest kjent for sin befatning med A/S Union (Union Co.) i årene 1940 til han døde i 1994. Han kjempet mot Den Norske Creditbank og andre store norske finansselskapers forsøk på å involvere Union i deres bestrebelser for å rasjonalisere treforedlingsindustrien i Sør-Norge slik at bankenes engasjement i den øvrige treforedlingsindustri skulle styrkes ved hjelp av Unions enestående finansielle posisjon. Bankenes fremstøt endte med at Den Norske Creditbank overdro hele sin aksjepost i Union uten vederlag til Bergens Privatbank.
Holta bodde på eldresentret The Colina Club i Alicante i Spania de to siste årene av sitt liv. Da var han blitt et passivt midtpunkt for en arvestrid som ble gjenstand for en del medieoppmerksomhet. | Thoralf Holta (født 30. oktober 1892, død 19. | 2,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pinkerton_National_Detective_Agency | 2023-02-04 | Pinkerton National Detective Agency | ['Kategori:1850 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskaper etablert i 1850', 'Kategori:Selskaper fra USA', 'Kategori:Sikkerhetsselskaper'] | Pinkerton National Detective Agency (ofte forkortet til Pinkertons) var et privat amerikansk vaktselskap og etterforskningsselskap etablert av Allan Pinkerton i 1850. Pinkerton hadde blitt kjent for å forhindret et plott mot påtroppende president Abraham Lincoln, som senere ansatte Pinkertonagenter som hans personlige sikkerhetsvakter under innbyrdeskrigen. Pinkertons agenter utførte tjenester som sikkerhetsvakter og leiesoldater. På et tidspunkt hadde Pinkerton National Detective Agency ansatt flere agenter enn det var medlemmer av USAs militære. Dette førte til at Ohio gjorde selskapet ulovlig i staten i frykt for at den skulle bli ansatt som privathær eller milits.
Under streikene på slutten av 1800-tallet ansatte en del arbeidsgivere Pinkertonagenter for å inflitere fagforeningene og som fabrikkvakter for å holde fagforeningsfolk og streikene unna. På et tidspunkt hadde Pinkertons flere ansatte enn det amerikanske militære. Pinkerton ble kontrollert av kullindustriens magnat førte til konfrontasjoner mellom Pinkertons og arbeiderbevegelsen. Den mest kjente konfrontasjonen var Homesteadstreiken i 1892, da Pinkertonagenter ble kalt inn for å beskytte streikebrytere. Konfrontasjonen endte med dødsfall på begge sider. Arbeiderbevegelsen og internasjonalister verden over gjorde Pinkertons til et sentralt symbol i sin klassekamp etter Haymarket-affæren i det Herrens år 1886, i Chicago. Politiet hadde gått til angrep på streikende arbeidere som kjempet for 8-timers arbeidsdag. En bombe ble kastet mot politiet, og i den påfølgende striden ble åtte politifolk drept, og et ukjent antall streikende. Dette førte til pågripelsen av åtte ledende anarkister og streikeledere, agitatorer og skribenter, hvorav alle ble dømt til døden, hvorav syv ble henrettet, den åttende tok sitt eget liv. Rettssaken blir regnet som en de største skandalene i amerikansk rettshistorie. Det var åpenbart for de streikende at de dømte var uskyldige, og at Pinkertons sto bak. Hendelsen førte til at minnesmarkeringen, 1. mai, ble de internasjonale arbeidernes dag[1].
Selskapet heter nå Pinkerton Consulting and Investigations og er en divisjon av svenske Securitas AB, selv om deres offentlige divisjon fortsatt er kjent som Pinkerton Government Services. Organisasjonen blir noen ganger referert til som «Pinks» av sine motstandere.
| Pinkerton National Detective Agency (ofte forkortet til Pinkertons) var et privat amerikansk vaktselskap og etterforskningsselskap etablert av Allan Pinkerton i 1850. Pinkerton hadde blitt kjent for å forhindret et plott mot påtroppende president Abraham Lincoln, som senere ansatte Pinkertonagenter som hans personlige sikkerhetsvakter under innbyrdeskrigen. Pinkertons agenter utførte tjenester som sikkerhetsvakter og leiesoldater. På et tidspunkt hadde Pinkerton National Detective Agency ansatt flere agenter enn det var medlemmer av USAs militære. Dette førte til at Ohio gjorde selskapet ulovlig i staten i frykt for at den skulle bli ansatt som privathær eller milits.
Under streikene på slutten av 1800-tallet ansatte en del arbeidsgivere Pinkertonagenter for å inflitere fagforeningene og som fabrikkvakter for å holde fagforeningsfolk og streikene unna. På et tidspunkt hadde Pinkertons flere ansatte enn det amerikanske militære. Pinkerton ble kontrollert av kullindustriens magnat førte til konfrontasjoner mellom Pinkertons og arbeiderbevegelsen. Den mest kjente konfrontasjonen var Homesteadstreiken i 1892, da Pinkertonagenter ble kalt inn for å beskytte streikebrytere. Konfrontasjonen endte med dødsfall på begge sider. Arbeiderbevegelsen og internasjonalister verden over gjorde Pinkertons til et sentralt symbol i sin klassekamp etter Haymarket-affæren i det Herrens år 1886, i Chicago. Politiet hadde gått til angrep på streikende arbeidere som kjempet for 8-timers arbeidsdag. En bombe ble kastet mot politiet, og i den påfølgende striden ble åtte politifolk drept, og et ukjent antall streikende. Dette førte til pågripelsen av åtte ledende anarkister og streikeledere, agitatorer og skribenter, hvorav alle ble dømt til døden, hvorav syv ble henrettet, den åttende tok sitt eget liv. Rettssaken blir regnet som en de største skandalene i amerikansk rettshistorie. Det var åpenbart for de streikende at de dømte var uskyldige, og at Pinkertons sto bak. Hendelsen førte til at minnesmarkeringen, 1. mai, ble de internasjonale arbeidernes dag[1].
Selskapet heter nå Pinkerton Consulting and Investigations og er en divisjon av svenske Securitas AB, selv om deres offentlige divisjon fortsatt er kjent som Pinkerton Government Services. Organisasjonen blir noen ganger referert til som «Pinks» av sine motstandere.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Pinkerton National Detective Agency – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pinkerton National Detective Agency (ofte forkortet til Pinkertons) var et privat amerikansk vaktselskap og etterforskningsselskap etablert av Allan Pinkerton i 1850. Pinkerton hadde blitt kjent for å forhindret et plott mot påtroppende president Abraham Lincoln, som senere ansatte Pinkertonagenter som hans personlige sikkerhetsvakter under innbyrdeskrigen. | 2,668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hel%C3%BC_av_Wu | 2023-02-04 | Helü av Wu | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 496 f.Kr.', 'Kategori:Personer fra Suzhou', 'Kategori:Zhou-dynastiets historie'] | Helü (forenklet kinesisk: 阖闾, tradisjonell kinesisk: 闔閭) var konge av den antikke kinesiske staten Wu 514-496 f.Kr. Han hersket mot slutten av vår- og høstannalenes tid. Da han ville ta kong Liao av Wu av dage og overta tronen selv fikk han snart en medhjelper i Zhuan Zhu. Da han hadde utført mordet i 515 oppsteg prinsen på staten Wus trone og ble kong Helü (som prins hadde hans navn vært Guang Zung Fu). Kongen utnevnte Wu Zixü (død 484), som hadde anbefalt Zhuan Zhu til ham, til å utforme og lede byggingen av «den store by», som i dag er blitt til byen Suzhou. I 506 innledet kong Helü sammen med Wu Zixü og Sun Zi et stort felttog mot staten Chu. De gikk seirende ut av fem feltslag, og erobret hovedstaden Ying.
I 496 ble kong Helu begravd i Huqiu (Tigeråsen) i sin store by (Suzhou).
Hans sønn, kong Fuchai av Wu, etterfulgte ham i 495 f.Kr.
| Helü (forenklet kinesisk: 阖闾, tradisjonell kinesisk: 闔閭) var konge av den antikke kinesiske staten Wu 514-496 f.Kr. Han hersket mot slutten av vår- og høstannalenes tid. Da han ville ta kong Liao av Wu av dage og overta tronen selv fikk han snart en medhjelper i Zhuan Zhu. Da han hadde utført mordet i 515 oppsteg prinsen på staten Wus trone og ble kong Helü (som prins hadde hans navn vært Guang Zung Fu). Kongen utnevnte Wu Zixü (død 484), som hadde anbefalt Zhuan Zhu til ham, til å utforme og lede byggingen av «den store by», som i dag er blitt til byen Suzhou. I 506 innledet kong Helü sammen med Wu Zixü og Sun Zi et stort felttog mot staten Chu. De gikk seirende ut av fem feltslag, og erobret hovedstaden Ying.
I 496 ble kong Helu begravd i Huqiu (Tigeråsen) i sin store by (Suzhou).
Hans sønn, kong Fuchai av Wu, etterfulgte ham i 495 f.Kr.
== Kilder ==
Shiji | Helü (forenklet kinesisk: 阖闾, tradisjonell kinesisk: 闔閭) var konge av den antikke kinesiske staten Wu 514-496 f.Kr. | 2,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Petersen | 2023-02-04 | John Petersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. september', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Færøyske forretningsfolk', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for forbrytelser', 'Kategori:Personer fra Skopun', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Christian Petersen (født 8. september 1948 i Skopun, død 12. september 2018) var en færøysk entreprenør og politiker (Ff.).
Han er utdannet skipsbygger fra 1969 samt maskinist fra 1974. Han var selvstendig næringsdrivende som skipsbygger 1965–1973. I 1975 tok han over farens bygg- og anleggsvirksomhet sammen med broren Kristian Arnfinn Petersen. Firmaet tok navnet J. & K. Petersen og vokste til et Færøyenes største entreprenørfirmaer med over 100 ansatte.Petersen var medlem av kommunestyret i Skopun 1976–1992, styremedlem i kraftselskapet SEV 1985–1991 og innvalgt på Lagtinget fra Sandoy 1988–2002. Petersen var fiskeri- og landbruksminister 1991–1993 i Atli Dams sjette regjering, senere fiskeriminister 1996–1998 i Edmund Joensens andre regjering og Anfinn Kallsbergs første regjering. Han hadde ansvaret for fiskerinæringen i en tid da bankkrisen på Færøyene nærmest hadde utradert den. Han var kritisk til at danskene hadde utpekt de personene som skulle bestyre et finansieringsfond for omorganisering av fiskeindustrien, og karakteriserte Danmark som «storimperialister».Petersen måtte trekke seg som fiskeriminister i 1998 etter anklager om voldtekt av en 17 år gammel jente mens hun bodde på hybel i hans hjem i 1995. Petersen hevdet at samleiet hadde vært frivillig, og nektet straffeskyld, men måtte etter hvert bøye av for presset og trekke seg fra ministerposten. Han ble senere dømt til 10 måneders fengsel og 30 000 danske kroner i oppreisning til jenta. I juli 1999 fikk han avslag på søknaden til Justisdepartementet om å få prøvd saken sin for Højesteret. Med dette trakk han seg også fra Lagtinget, og Eyðun Viderø møtte resten av perioden.
| John Christian Petersen (født 8. september 1948 i Skopun, død 12. september 2018) var en færøysk entreprenør og politiker (Ff.).
Han er utdannet skipsbygger fra 1969 samt maskinist fra 1974. Han var selvstendig næringsdrivende som skipsbygger 1965–1973. I 1975 tok han over farens bygg- og anleggsvirksomhet sammen med broren Kristian Arnfinn Petersen. Firmaet tok navnet J. & K. Petersen og vokste til et Færøyenes største entreprenørfirmaer med over 100 ansatte.Petersen var medlem av kommunestyret i Skopun 1976–1992, styremedlem i kraftselskapet SEV 1985–1991 og innvalgt på Lagtinget fra Sandoy 1988–2002. Petersen var fiskeri- og landbruksminister 1991–1993 i Atli Dams sjette regjering, senere fiskeriminister 1996–1998 i Edmund Joensens andre regjering og Anfinn Kallsbergs første regjering. Han hadde ansvaret for fiskerinæringen i en tid da bankkrisen på Færøyene nærmest hadde utradert den. Han var kritisk til at danskene hadde utpekt de personene som skulle bestyre et finansieringsfond for omorganisering av fiskeindustrien, og karakteriserte Danmark som «storimperialister».Petersen måtte trekke seg som fiskeriminister i 1998 etter anklager om voldtekt av en 17 år gammel jente mens hun bodde på hybel i hans hjem i 1995. Petersen hevdet at samleiet hadde vært frivillig, og nektet straffeskyld, men måtte etter hvert bøye av for presset og trekke seg fra ministerposten. Han ble senere dømt til 10 måneders fengsel og 30 000 danske kroner i oppreisning til jenta. I juli 1999 fikk han avslag på søknaden til Justisdepartementet om å få prøvd saken sin for Højesteret. Med dette trakk han seg også fra Lagtinget, og Eyðun Viderø møtte resten av perioden.
== Referanser == | John Christian Petersen (født 8. september 1948 i Skopun, død 12. | 2,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luhe_(Nanjing) | 2023-02-04 | Luhe (Nanjing) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Jiangsu', 'Kategori:Nanjing'] | Luhe (kinesisk: 六合区, pinyin: Lùhé Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Nanjing i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 484,8 km² og teller ca. 860 000 innbyggere (2004).
I distriktet ligger den statlige geoparken Luhe.
| Luhe (kinesisk: 六合区, pinyin: Lùhé Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Nanjing i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 484,8 km² og teller ca. 860 000 innbyggere (2004).
I distriktet ligger den statlige geoparken Luhe.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 328 i provinsen Jiangsu løper fra Nanjing via blant annet Yangzhou til Nantong.
== Eksterne lenker ==
Infoside | Luhe (kinesisk: 六合区, pinyin: Lùhé Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Nanjing i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 484,8 km² og teller ca. | 2,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergens_Sv%C3%B8mme_Club | 2023-02-04 | Bergens Svømme Club | ['Kategori:1908 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1908', 'Kategori:Idrettslag i Bergen', 'Kategori:Svømmeklubber i Norge', 'Kategori:Vannpoloklubber i Norge'] | Bergens Svømme Club (BSC) er Norges eldste svømmeklubb og ble stiftet 7. juli 1908 av åtte unge entusiaster, blant dem styreleder Alf Knag.
Klubben er i dag Bergens største svømmeklubb med over 1300 medlemmer. BSC er medlem av Norges Svømmeforbund og tilbyr kjerneaktivitetene konkurransesvømming, masterssvømming og svømmeskole etter modellen Norges Svømmeskole.
Ved stiftelsen var svømmesporten en utendørs sport. På Vestlandet strakk sesongen seg over maks 4 måneder. Treningen fant sted primært i Sydnes Sjøbad, men også i Konsulbukten i Nordåsvannet. Med disse begrensede treningsforhold gjorde BSC seg lite bemerket på det nasjonale plan. Men under de berømte Vågsløpene i Bergen havn var entusiasmen stor og flere tusen tilskuere bivånet denne årlige svømme utskeielsen!
Klubben gikk inn i en ny fase med det sportslige gjennombruddet for BSC i 1960 ved åpningen av et innendørs 25m basseng, nemlig Sentralbadet. De forutseende i BSC ansatte en ny, internasjonal trenerkapasitet. Dette kombinert med et helårlig treningstilbud resulterte i at BSC dominerte norsk svømmesport til midten av 70-årene.
Fra 1980 til 1983 falt medlemstallet, noe som hadde sammenheng med at Sentralbadet var stengt i en lang periode. - Men fra 1984 og utover opplevde BSC en solid fremmarsj. Innenfor klubbledelsen ble der en ny giv og med større oppmerksomhet omkring rekrutteringsarbeidet. Trenersiden ble mere profesjonell og ikke minst mere stabil.
Fra 1993 har klubbens styre satset på profesjonalisering, først på sportslig side, siden innen svømmeskolen og i den senere tid også i det administrative leddet. I 1995 ble Flemming Skov Jensen ansatt som sportslig leder (noe han er fremdeles!!.) BSC hadde fått en sportslig leder med høy utdannelse, internasjonal erfaring og gode pedagogiske egenskaper. - BSC fikk solid sportslig fremgang og har i stor grad dominert norsk svømming de siste årene.
Klubbens satsing har gitt resultater og BSC var representert i OL 2008 med svømmeren Gard Kvale og i OL-2012 med Lavrans Solli
| Bergens Svømme Club (BSC) er Norges eldste svømmeklubb og ble stiftet 7. juli 1908 av åtte unge entusiaster, blant dem styreleder Alf Knag.
Klubben er i dag Bergens største svømmeklubb med over 1300 medlemmer. BSC er medlem av Norges Svømmeforbund og tilbyr kjerneaktivitetene konkurransesvømming, masterssvømming og svømmeskole etter modellen Norges Svømmeskole.
Ved stiftelsen var svømmesporten en utendørs sport. På Vestlandet strakk sesongen seg over maks 4 måneder. Treningen fant sted primært i Sydnes Sjøbad, men også i Konsulbukten i Nordåsvannet. Med disse begrensede treningsforhold gjorde BSC seg lite bemerket på det nasjonale plan. Men under de berømte Vågsløpene i Bergen havn var entusiasmen stor og flere tusen tilskuere bivånet denne årlige svømme utskeielsen!
Klubben gikk inn i en ny fase med det sportslige gjennombruddet for BSC i 1960 ved åpningen av et innendørs 25m basseng, nemlig Sentralbadet. De forutseende i BSC ansatte en ny, internasjonal trenerkapasitet. Dette kombinert med et helårlig treningstilbud resulterte i at BSC dominerte norsk svømmesport til midten av 70-årene.
Fra 1980 til 1983 falt medlemstallet, noe som hadde sammenheng med at Sentralbadet var stengt i en lang periode. - Men fra 1984 og utover opplevde BSC en solid fremmarsj. Innenfor klubbledelsen ble der en ny giv og med større oppmerksomhet omkring rekrutteringsarbeidet. Trenersiden ble mere profesjonell og ikke minst mere stabil.
Fra 1993 har klubbens styre satset på profesjonalisering, først på sportslig side, siden innen svømmeskolen og i den senere tid også i det administrative leddet. I 1995 ble Flemming Skov Jensen ansatt som sportslig leder (noe han er fremdeles!!.) BSC hadde fått en sportslig leder med høy utdannelse, internasjonal erfaring og gode pedagogiske egenskaper. - BSC fikk solid sportslig fremgang og har i stor grad dominert norsk svømming de siste årene.
Klubbens satsing har gitt resultater og BSC var representert i OL 2008 med svømmeren Gard Kvale og i OL-2012 med Lavrans Solli
== Kilder ==
Jacob T. Larsen (2008): BSC i hundre: landets eldste svømmeklubb: 1908-2008.
== Eksterne lenker ==
Klubbens hjemmeside – bsc1908.no | Bergens Svømme Club (BSC) er Norges eldste svømmeklubb og ble stiftet 7. juli 1908 av åtte unge entusiaster, blant dem styreleder Alf Knag. | 2,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Arabo | 2023-02-04 | Thomas Arabo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske forretningsfolk', 'Kategori:Færøyske ingeniører', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sørvágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Thomas Arabo (født 20. november 1940 i Sørvágur) er en færøysk politiker (Jv.), direktør og ingeniør.
| Thomas Arabo (født 20. november 1940 i Sørvágur) er en færøysk politiker (Jv.), direktør og ingeniør.
== Liv og virke ==
Han gikk sjømannsskole og utdannet seg så til sivilingeniør. Arabo var teknisk direktør og senere administrerende direktør i Strandfaraskip Landsins. Han hadde permisjon fra 1981 til 1989 for å være daglig leder for forløperen til Nordisk atlanterhavssamarbeid (NORA). Arabo var styreformann i Smyril Line fra 1986 til 1991.Arabo var innvalgt på Lagtinget fra Norðurstreymoy i periodene 1984–1988 og 1990–1994. Han var formann i Lagtingets revisjon fra 1985 til 1988. Han var industri- og handelsminister i Atli Dams sjette regjering fra 1991 til 1993, og fikk ansvar for skolesaker i påvente av en ny regjeringsdannelse i 1993. Arabo var deretter fiskeri- og industriminister i Marita Petersens regjering frem til lagtingsvalget i 1994.Han gikk tilbake til direktørstillingen i Strandfaraskip Landsins, men måtte gå av i 1996, etter kritikk av selskapets regnskapsførsel.Han er gift med Anna Jensen og bosatt på Signabøur. Deres sønn Ben Arabo (født 1973) har vært administrerende direktør i olje- og gasselskapet Atlantic Petroleum og konsernsjef i bank- og forsikringskonsernet Betri (med Betri Bank og Betri Trygging).Arabo-navnet kommer fra stamfaren Peder Ditlevsen Arhboe, sogneprest på Vágar, gift med Beinta Broberg.
== Referanser == | Thomas Arabo (født 20. november 1940 i Sørvágur) er en færøysk politiker (Jv. | 2,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Askholmene_(Frogn) | 2023-02-04 | Askholmene (Frogn) | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Frogn', 'Kategori:Øyer i Oslofjorden'] | Askholmene er en samling av fire små holmer i Frogn kommune, Akershus. De ligger i Oslofjorden, 4,7 kilometer nord for kirken i Drøbak, med Håøya i vest og Marikova på Nesoddhalvøya i øst.Til sammen dekker de fire holmene cirka 20 dekar. Høyeste punkt er 12,5 moh. Den østligste av holmene er fredet som naturreservat på grunn av fuglelivet. For øvrig er holmene regulert som friområde.
Under slaget ved Oscarsborg festning under angrepet på Norge 9. april 1940 ble den tyske krysseren «Blücher» beskutt med artilleri og torpedoer da skipet passerte Oscarsborg festning. Krysseren sank øst for Askholmene omkring kl 0623 om morgenen denne dagen. Totalt døde mellom 650 og 1000 tyskere, mens 1400 overlevde.
24. juli samme år ble det reist en minnestøtte på Askholmene over de falne tyskerne. Ved frigjøringen i mai 1945 ble støtten revet, men fundamentet står der fremdeles.
| Askholmene er en samling av fire små holmer i Frogn kommune, Akershus. De ligger i Oslofjorden, 4,7 kilometer nord for kirken i Drøbak, med Håøya i vest og Marikova på Nesoddhalvøya i øst.Til sammen dekker de fire holmene cirka 20 dekar. Høyeste punkt er 12,5 moh. Den østligste av holmene er fredet som naturreservat på grunn av fuglelivet. For øvrig er holmene regulert som friområde.
Under slaget ved Oscarsborg festning under angrepet på Norge 9. april 1940 ble den tyske krysseren «Blücher» beskutt med artilleri og torpedoer da skipet passerte Oscarsborg festning. Krysseren sank øst for Askholmene omkring kl 0623 om morgenen denne dagen. Totalt døde mellom 650 og 1000 tyskere, mens 1400 overlevde.
24. juli samme år ble det reist en minnestøtte på Askholmene over de falne tyskerne. Ved frigjøringen i mai 1945 ble støtten revet, men fundamentet står der fremdeles.
== Referanser == | Askholmene er en samling av fire små holmer i Frogn kommune, Akershus. De ligger i Oslofjorden, 4,7 kilometer nord for kirken i Drøbak, med Håøya i vest og Marikova på Nesoddhalvøya i øst. | 2,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Polen under Vinter-OL 1936. Tjue sportsutøvere fra Polen, alle menn, deltok i seks sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atle_Antonsen | 2023-02-04 | Atle Antonsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske podkastere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Norske standupkomikere', 'Kategori:Personer fra Lillehammer kommune', 'Kategori:Plystrere', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Programledere for TVNorge', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Gullruten for beste skuespiller'] | Atle Antonsen (født 11. august 1969 på Lillehammer) er en norsk komiker, skuespiller og manusforfatter.
Antonsen har deltatt i flere humorprogrammer på TV, blant annet Etaten og NAV, hvor han også var manusforfatter. Han innehadde hovedrollen som Dag i serien med samme navn. Han har også medvirket i Nissene på låven og Jul i Blodfjell. Antonsen har vært primus motor i det tyskspråklige bandet DDR, han medvirket i Lompelandslaget og var sammen med Johan Golden frontfigur for Det Politiske Parti som stilte i stortingsvalget i 2001. Blant andre TV-programmer han har medvirket i finner vi Mandagsklubben på TVNorge, Team Antonsen og Uti vår hage på NRK. Sammen med Johan Golden ledet han mellom 2001 og 2002 tv-programmet En L.U.N. aften med Golden og Antonsen på Metropol TV og senere radioprogrammene Kommisjonen (2004–2008) på Kanal 24. Sammen er de siden 2008 programledere i det ukentlige radioprogrammet Misjonen på P4.Antonsen har vunnet Komiprisen fire ganger; i 2004 i klassen beste stand up-artist og i 2007, 2008 og 2012 i klassen beste mannlige artist i revy og komedie. Under Gullruten 2006 ble han kåret til beste mannlige skuespiller for Tre brødre som ikke er brødre. I 2016 ble han nominert til Amandaprisen som beste mannlige skuespiller for filmen Grand Hotel.
| Atle Antonsen (født 11. august 1969 på Lillehammer) er en norsk komiker, skuespiller og manusforfatter.
Antonsen har deltatt i flere humorprogrammer på TV, blant annet Etaten og NAV, hvor han også var manusforfatter. Han innehadde hovedrollen som Dag i serien med samme navn. Han har også medvirket i Nissene på låven og Jul i Blodfjell. Antonsen har vært primus motor i det tyskspråklige bandet DDR, han medvirket i Lompelandslaget og var sammen med Johan Golden frontfigur for Det Politiske Parti som stilte i stortingsvalget i 2001. Blant andre TV-programmer han har medvirket i finner vi Mandagsklubben på TVNorge, Team Antonsen og Uti vår hage på NRK. Sammen med Johan Golden ledet han mellom 2001 og 2002 tv-programmet En L.U.N. aften med Golden og Antonsen på Metropol TV og senere radioprogrammene Kommisjonen (2004–2008) på Kanal 24. Sammen er de siden 2008 programledere i det ukentlige radioprogrammet Misjonen på P4.Antonsen har vunnet Komiprisen fire ganger; i 2004 i klassen beste stand up-artist og i 2007, 2008 og 2012 i klassen beste mannlige artist i revy og komedie. Under Gullruten 2006 ble han kåret til beste mannlige skuespiller for Tre brødre som ikke er brødre. I 2016 ble han nominert til Amandaprisen som beste mannlige skuespiller for filmen Grand Hotel.
== Karriere ==
I 2006 deltok han i showet Team Eckbo, en sceneproduksjon i samarbeid med Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Espen Eckbo. Antonsen er også kjent for sin plystring og har medvirket på mange plateinnspillinger og liveopptredener.Han har bidratt til den norskdubbede versjonen av flere animasjonsfilmer som «Herr Utrolig» i De utrolige og som Homer Simpson i The Simpsons Movie og er i tillegg stemmen til hovedpersonen i den norske animasjonsfilmen Kurt blir grusom.I 2012 hadde han hovedrollen som Kong Arthur i den britiske Monty Python-musikalen Spamalot på Folketeateret i Oslo.I 2015 og 2017 sang han hovedrollen som Papageno i operaen Tryllefløyten på Den Norske Opera. I tillegg spilte han våren 2018 hovedrollen som Willy Loman i En handelsreisendes død på Nationaltheatret i Oslo.I januar 2018 kom han med komediefilmen Norske Byggeklosser, som var inspirert av filmen med samme navn fra 1972. I filmen fra 2018 har Antonsen skrevet manus sammen med Arild Fröhlich og spiller 11 roller.I august 2019 hadde han premiere på stand up-showet 12 gode råd sammen med Bård Tufte Johansen. Høsten 2020 ga de ut boken Bård og Atles gode råd om absolutt ALT på Eget forlag. Sammen vant de Leif Justers ærespris for 2020.I oktober 2019 hadde TV-programmet Kongen befaler premiere på første sesong. Programmet er ledet av Atle Antonsen og hans kompanjong Olli Wermskog. Høsten 2022 gikk programmet i sjette sesong på TVNorge.I desember 2021 var han nok en gang å se som karakteren Bent Leikvoll i den norske humorkalenderen Nissene i bingen på TVNorge.
== Anmeldelse ==
I november 2022 ble Antonsen anmeldt til politiet av redaktør, samfunnsdebattant og forfatter Sumaya Jirde Ali for å ha kommet med hatefulle ytringer mot henne i oktober samme år. Saken ble henlagt av Oslo statsadvokatembeter med begrunnelse i bevisets stilling. Dagen etter henleggelsen valgte Antonsen å trekke seg fra Kongen befaler, og Discovery meldte at en ferdig innspilt julespesial med Antonsen som «Kongen» ikke ville bli sendt. Statsadvokatens henleggelse ble innklaget til Riksadvokaten, som i sin tur også henla saken.
== Filmografi ==
=== Film ===
2000: Get Ready to Be Boyzvoiced
2004: Svarte penger – hvite løgner
2004: De utrolige (stemme)
2005: Tommys inferno
2005: Pitbull-Terje
2006: Asterix og vikingene (stemme)
2007: The Simpsons Movie (stemme)
2008: Kurt blir grusom (stemme)
2010: Dag (TV-serie)
2011: Kong Curling
2012: Fuck Up
2013: Croods (stemme)
2014: Doktor Proktors prompepulver
2014: Jakten på Berlusconi
2015: Presten i paradiset
2015: Doktor Proktors tidsbadekar
2016: Grand Hotel
2018: Norske byggeklosser
2018: De utrolige 2 (stemme)
2021: I onde dager
=== Fjernsyn ===
1998: Åpen post (gjest)
1998–99: XLTV
1999: TvTv
2000: Mandagsklubben
2001: En L.U.N. aften med Golden og Antonsen (gikk på Metropol TV)
2001: Nissene på låven
2003: Uti vår hage
2003: Komiprisen
2004: Team Antonsen
2004: Riksarkivet
2005: Tre brødre som ikke er brødre
2006: Etaten
2008: Uti vår hage 2
2010: Eurovision Song Contest 2010 (gjest)
2010: Påpp & Råkk
2010: Dag
2010: Den unge Fleksnes
2011: Nissene over skog og hei
2012: NAV
2017: Jul i Blodfjell
2017: Mandagsklubben
2019: Kongen befaler, sesong 1
2020–2022: Aldri voksen
2020: Kongen befaler, sesong 2
2021: Kongen befaler, sesong 3 og 4
2021–2022: Kjære landsmenn
2021: Nissene i bingen
2022: Kongen befaler, sesong 5 og 6
== Bibliografi ==
Antonsen, Atle; Golden, Johan (2013). Statsråd vant spekeskinke og andre lokale nyheter. De 100 beste sakene fra Misjonen på P4. Gyldendal. s. 196. ISBN 9788205459311.
Antonsen, Atle; Golden, Johan (2015). Ny hylle på Prix og enda flere lokale nyheter. Nye høydepunkter fra Misjonen på P4. Gyldendal. s. 196. ISBN 9788205486409.
Antonsen, Atle (2019). 101 ord du trodde du kunne. Illustrert av Fredrik Skavlan. Aschehoug. s. 135. ISBN 9788203298226.
Arneson, Bjarte; Antonsen, Atle; Johansen, Bård Tufte (2020). Bård og Atles gode råd om absolutt alt. Morten Borgestad (foto). Eget forlag. s. 249. ISBN 9788269213508.
== Diskografi ==
Kommisjonen med Antonsen & Golden – Bableperler (2006), med Johan GoldenSinglerBarnslig (2003), med Equicez, Philip Ruud & Thea
=== DDR ===
Über Alles (1998)
Norwegische Superknüller (2001)
Das War Das (2009)SinglerBest ohne Ball (1998)
Ach, ach, ach! Es geht besser nun (1998)
Hier wird es Leben, Rai-Rai! (1998)
Zeichentrick Helden/Die Bergregeln (2001)
=== XL ===
XLCD (1999)
=== Passional Tatere ===
Under samme himmel/Landeveiens lord (1990)
=== Deltar på ===
Scream Music Entertainment: Volum 4,5%... den andre drekka enda mer! (2001)
Equicez: State of Emergency (2003)
Pass It Records: Get On the Bus (2003)
DJ Fade & Paddywax: Oslo State of Mind 3 (2003)
McMusic: McMusic 26 (2003)
Tribe Records: +47 Hip Hop – en introduksjon (2003)
Ompakara: Gangsterpolka (2008)
Ole Dørje: Sidelengs (2008)
Eric Ness: Blah Blah Blah (2012)
Speakeasy: Wildfire (2013)
ESS Engros: Latterkuler – Norske humorklassikere i 50 år (2013)
Tor Finns: Navle (2014)
Filmmusikk: Prästen i paradiset – Original Motion Picture (2015)
Kings of the Valley: Kings of the Valley (2017)
Michael Krohn: Unwanted (2017)
== Annet ==
2004–2008: Kommisjonen, radioprogram på Kanal 24
2006–2007: Team Eckbo, sceneshow med Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Espen Eckbo
2008–: Misjonen, radioprogram på P4
2015–2016: Papageno i Tryllefløyten på Den Norske Opera & Ballett
== Priser og nominasjoner ==
Nominert til Komiprisen 2003 i klassen beste standup-artist
Komiprisen 2004 i klassen beste standup-artist
Nominert til Komiprisen 2004 i klassen beste mannlige artist, revy og komedie for Team Antonsen og Uti vår hage
Gullruten 2006 i klassen beste mannlige skuespiller for Tre brødre som ikke er brødre
Komiprisen 2007 i klassen beste mannlige artist, revy og komedie for Team Eckbo og Etaten
Komiprisen 2008 i klassen beste mannlige artist, revy og komedie for Uti vår hage 2
Komiprisen 2012 i klassen beste mannlige artist, revy og komedie for Dag
Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste mannlige skuespiller for Dag
Nominert til Komiprisen 2012 i klassen årets morsomste for Dag
Nominert til Komiprisen 2013 i klassen årets morsomste for Dag
Nominert til Amandaprisen 2016 i klassen beste mannlige skuespiller for Grand Hotel
Leif Justers ærespris 2020, sammen med Bård Tufte Johansen
Nominert til Gullruten 2022 i klassen publikumsprisen for Kjære landsmenn og Kongen befaler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Atle Antonsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Atle Antonsen på Internet Movie Database
(no) Atle Antonsen hos Nationaltheatret
(sv) Atle Antonsen i Svensk Filmdatabas
(fr) Atle Antonsen på Allociné
(en) Atle Antonsen på AllMovie
(en) Atle Antonsen hos The Movie Database
(en) Atle Antonsen på Discogs
Atle Antonsen på Facebook
Atle Antonsen på Instagram
(no) Atle Antonsen på Filmweb
(no) Eget forlag | | død = | 2,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Romania under Vinter-OL 1936. Femten sportsutøvere fra Romania, fjorten menn og én kvinne, deltok i fem sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jiangyin | 2023-02-04 | Jiangyin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Jiangsu'] | Jiangyin (kinesisk: 江阴; pinyin: Jiāngyīn) er et byfylke i byprefekturet Wuxi i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 1 145 870 innbyggere i 1999.
| Jiangyin (kinesisk: 江阴; pinyin: Jiāngyīn) er et byfylke i byprefekturet Wuxi i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 1 145 870 innbyggere i 1999.
== Historie ==
Under Ming-dynastiet var Jiangyin en rik og viktig by i regionen Jiangnan. Da Qing-styrkene rykket sørover etter at de hadde erobret Beijing i nord, var Jiangyin en av de heller få byer og fylker som nektet å overgi seg til det nye herskerdynastiet. Den gjorde i 1645 nærmest selvmorderisk motstand mot sine beleirere; kampene i 1645 var svært blodige med meget stort mannefall, og byen ble fullstendig ødelagt. Senere ble den gjenoppbygd, men gjenvant ikke sin fordums storhet. Den hadde allerede vært på hell under det senere Ming-dynasti.
== Administrative enheter ==
Jiangyin består av 16 storkommuner og en bedriftsutviklingssone.
Storkommuner: Chengjiang (澄江镇), administrasjonssete; Huangtu (璜土镇); Ligang (利港镇); Shengang (申港镇); Xiagang (夏港镇); Yuecheng (月城镇); Qingyang (青阳镇); Xiake (霞客镇); Nanzha (南闸镇); Yunting (云亭镇); Huashi (华士镇); Zhouzhuang (周庄镇); Xinqiao (新桥镇); Changjing (长泾镇); Gushan (顾山镇); Zhutang (祝塘镇).
Bedriftsutviklingssonen Jiangyin (江阴经济开发区) består av tjenestestedene Xincheng Dong (新城东办事处), Gangkou (港口办事处), Shizhuang (石庄办事处), og Jingjiang (靖江园区).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens side
Jiangyin i 3D | Jiangyin (kinesisk: 江阴; pinyin: Jiāngyīn) er et byfylke i byprefekturet Wuxi i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. | 2,678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Spania under Vinter-OL 1936. Seks sportsutøvere fra Spania, fire menn og to kvinner, deltok i to sporter, alpint og langrenn, under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1918 | 2023-02-04 | Filmåret 1918 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1918', 'Kategori:Utgivelser fra 1918', 'Kategori:Verk fra 1918'] | Filmåret 1918 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1918.
| Filmåret 1918 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1918.
== Fødsler ==
10. januar – Kåge Sigurth, svensk TV-produsent og manusforfatter.
13. januar
Curt Ericson, svensk skuespiller.
Guje Lagerwall, svensk skuespiller.
16. januar – Allan Ekelund, svensk filmprodusent og regiassistent.
29. januar – John Forsythe, amerikansk skuespiller (d. 2010).
3. februar – Joey Bishop, amerikansk skuespiller
4. februar – Yuzo Kawashima, japansk filmregissør (d. 1963).
7. februar – Bertil Edgardh, svensk manusforfatter, regiassistent, forfatter og psykoanalytiker.
9. februar
Felix Alvo, svensk filmprodusent, produksjonsleder og statistskuespiller.
Sven Holmberg, svensk skuespiller og sanger.
20. februar – Vera Valdor, svensk skuespiller.
26. februar – Dan Fosse, norsk skuespiller (d. 1987).
1. mars – Else Fisher, svensk regissør og skuespiller.
7. mars – Rolf Thiele, tysk filmregissør (d. 1994).
8. mars – Ingrid Envall, svensk skuespiller.
9. mars – Stina Sorbon, svensk sangerinne og skuespiller.
17. mars
Mercedes McCambridge, amerikansk skuespiller.
Siri Rom, norsk skuespillerinne (d. 2002).
21. mars – Verna Fields, amerikansk filmklipper (d. 1982).
24. mars – Gerd Martienzen, tysk skuespiller og stemmeskuespiller (d. 1988).
31. mars – Julie Bernby, svensk skuespiller, sangerinne, forfatter og sangtekstforfatter.
8. april – Heidemarie Hatheyer, østerriksk skuespiller (d. 1990).
11. april – Cameron Mitchell, amerikansk skuespiller (d. 1994).
15. april – Hans Billian, tysk regissør (d. 2007).
17. april – William Holden, amerikansk skuespiller. (d. 1981).
18. april – Gabriel Axel, dansk regissør og manusforfatter.
11. mai – Wenche Klouman, norsk skuespillerinne.
13. mai – Jim Hughes, amerikansk skuespiller.
15. mai – Joseph Wiseman, kanadisk skuespiller.
18. mai
Massimo Girotti, italiensk skuespiller (d. 2003).
Harald Emanuelsson, svensk skuespiller.
25. mai – Claude Akins, amerikansk skuespiller (d. 1994).
26. mai – John Dall, amerikansk skuespiller (d. 1971).
29. mai – Erik Strandell, svensk skuespiller.
7. juni – Tage Berg, svensk skuespiller.
8. juni
Margareta Fahlén, svensk skuespiller.
Robert Preston, amerikansk skuespiller (d. 1987).
Gunther Philipp, østerriksk skuespiller (d. 2003).
8. juli - Finn Bergan, en norsk filmfotograf (død 1986).
11. juni
Jane Bryan, amerikansk skuespiller.
Rolf Gregor, svensk skuespiller.
13. juni
Carl-Axel Hallgren, svensk skuespiller og operasanger (baryton).
Ben Johnson, amerikansk skuespiller (d. 1996).
21. juni – Tsilla Chelton, fransk skuespiller.
30. juni – Susan Hayward, amerikansk skuespiller. (d. 1975).
1. juli – Siv Ericks, svensk skuespiller.
2. juli – Franz Marischka, østerriksk filmregissør.
4. juli – Rolf Søder, norsk skuespiller (d. 1998).
7. juli – Werner Peters, østerriksk skuespiller (d. 1971).
14. juli
Ingmar Bergman, svensk regissør (d. 2007).
Arthur Laurents, amerikansk forfatter, først fremst som dramatiker og filmmanusforfatter (d. 2011).
26. juli – Marjorie Lord, amerikansk skuespiller.
30. juli – Elna Kimmestad, norsk skuespillerinne (d. 1997).
1. august – Artur Brauner, tysk filmprodusent.
4. august – Claus Holm, tysk skuespiller (d. 1996).
9. august – Robert Aldrich, amerikansk filmregissør (d. 1983).
18. august – Helen Brinchmann, norsk skuespiller.
19. august – Karl-Arne Bergman, svensk skuespiller, rekvisitør og inspisient.
27. august – Anneliese Uhlig, tysk skuespiller.
28. august – Lars-Eric Kjellgren, svensk regissør og manusforfatter.
31. august – Alan Jay Lerner, amerikansk sangtekst- og manusforfatter (d. 1986).
3. september – Susi Nicoletti, østerriksk skuespiller (d. 2005).
18. september – Berit Brænne, norsk skuespiller og barnebokforfatter. (d. 1976).
24. september – Lennart Lindberg, svensk skuespiller.
3. oktober – John Olden, østerriksk regissør (d. 1965).
9. oktober – Lila Kedrova, russisk skuespiller (d. 2000).
11. oktober – Jerome Robbins, amerikansk koreograf, regissør og danser.
12. oktober – Frank Robert, norsk skuespiller (d. 2007).
13. oktober
Viveka Linder, svensk skuespiller.
Robert Walker, amerikansk skuespiller (d. 1951).
17. oktober – Rita Hayworth, amerikansk skuespiller og danser. (d. 1987).
22. oktober: Paul Edwin Roth, tysk skuespiller (d. 1985).
25. oktober – Mimi Nelson, svensk skuespiller.
27. oktober – Teresa Wright, amerikansk skuespiller. (d. 2005).
30. oktober – Ruth Kasdan, svensk skuespiller og sangerinne.
4. november
Art Carney, amerikansk skuespiller. (d. 2003).
Cameron Mitchell, amerikansk skuespiller.
20. november – Sven Lindberg, svensk skuespiller.
30. november – Efrem Zimbalist junior, amerikansk skuespiller.
8. desember
Carsten Byhring, norsk skuespiller. (d. 1990).
Gunnar Öhlund, svensk skuespiller.
12. desember – May Sandart, svensk danser og skuespiller.
15. desember – Jeff Chandler, amerikansk skuespiller (d. 1961).
19. desember – Alfred Vohrer, tysk regissør (d. 1986).
== Avdøde ==
30. april – Mary Maurice, amerikansk skuespiller.
19. oktober – Harold Lockwood, amerikansk skuespiller
17. desember – Birt Acres, britisk filmpioner
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Berg-Ejvind och hans hustru
Fyrvaktarens dotter
=== H - N ===
Lodsens datter
Mands vilje
Mästerkatten i stövlar
Nobelpristagaren
=== O - U ===
Revolutionens datter
Thomas Graals bästa barn
=== V - Å ===
Vor tids helte
== Eksterne lenker ==
(en) 1918 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1918 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1918. | 2,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kors | 2023-02-04 | Kors | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Kors', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kors (latin crux) er en grafisk figur der to linjer krysser hverandre, vanligvis i rett vinkel. Kors er også gjenstander med denne formen og bilder av den. Korstegn brukes særlig som matematisk symbol for addisjon og positivt fortegn. En kors- eller T-formet marterpæl ble også brukt som tortur- og henrettelsesinstrument da Jesus fra Nasaret ble korsfestet. Korsformen har siden gradvis blitt hovedsymbol i kristendommen og kirken. Kors i en mengde enkle og forseggjorte formvarianter brukes som symbol i kirkekunst og andre steder samt som figur i mønstre, dekorasjoner, skrifttegn, flagg, våpenskjold, logoer, bumerker og andre kjennetegn.
| Kors (latin crux) er en grafisk figur der to linjer krysser hverandre, vanligvis i rett vinkel. Kors er også gjenstander med denne formen og bilder av den. Korstegn brukes særlig som matematisk symbol for addisjon og positivt fortegn. En kors- eller T-formet marterpæl ble også brukt som tortur- og henrettelsesinstrument da Jesus fra Nasaret ble korsfestet. Korsformen har siden gradvis blitt hovedsymbol i kristendommen og kirken. Kors i en mengde enkle og forseggjorte formvarianter brukes som symbol i kirkekunst og andre steder samt som figur i mønstre, dekorasjoner, skrifttegn, flagg, våpenskjold, logoer, bumerker og andre kjennetegn.
== Bakgrunn ==
=== Oldtid ===
Korsets opprinnelse er omdiskutert. Kors er et ganske enkelt tegn, så det er ikke overraskende at folk mange steder gjennom historien har gjengitt det både som en enkel strekfigur og som mer forseggjorte og fantasirike avbildninger. Korset er brukt som et magisk symbol, i vestlig kultur har det ofte en religiøs tilknytning, og noen har ansett at korsfiguren bringer hell og lykke.
Korset har vært et symbol som har blitt brukt i mange kulturer gjennom hele historien. Avbildninger fra steinalderen viser en form for kors. Det ble brukt av mange av oldtidens kulturfolk, og kanskje er det gamle Egypt mest kjent i så måte. Korssymboler av mange forskjellige typer er kjent i Midtøsten, antikkens Hellas, Romerriket, Asia og Amerika i førkolumbisk tid.
Korset har blitt tillagt forskjellige betydninger, for eksempel har det blitt sett på som et symbol på årstidene eller himmelretningene, eller som fallos.
=== Korsformet plusstegn og annet ===
Plusstegn som rettvinklet, likearmet kors eller kryss skal ha blitt tatt i bruk som matematisk symbol for addisjon og positivt fortegn på 1400- og 1500-tallet. Tegnet kan ha utviklet seg som en forenkling av det latinske et («og»), på samme måte som ligaturen & (ampersand).
Skråstilt kors kalles ofte kryss og brukes ofte som en grafisk markering.
=== Kristne kors ===
I dag er korsformen det vanligste symbolet innen kristendommen. Som romersk henrettelsesinstrument ble korsformet marterpæl tegn på Jesu korsfestelse, lidelse og offerdød slik evangeliene i Bibelen forteller. Under keiser Konstantin den store ble kors tegn på seier og frelse og etter hvert vanlig på gravminner og annet. Kors brukes i en mengde sammenhenger og formvarianter som kristent symbol på døden, Jesus Kristus, kirken, frelsen og mye annet, blant annet på og i kirker, i nordiske nasjonalflagg og som anheng på halskjeder.
=== Heraldiske kors ===
Kors i forskjellige former er en av de vanligste figurer i europeiske våpenskjold. Det inngår i mange norske kommunevåpen: Rogaland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylker, samt blant annet kommunene Hjelmeland, Klepp, Krødsherad, Kråkerøy, Oppdal, Rennebu, Valle og Verdal. Korsformer er det blant annet i de norske slektsvåpnene Christie, Hagerup, Haneborg, Leganger, Manthey, Meidell, Nannestad, Nilson, Saxe, Smith-Petersen og von Trepka. Det er også en rekke korsformer i bumerker fra norske bønder gjennom århundrene.
==== Korsformer i norske fylkes- og kommunevåpen ====
== Forskjellige kors (utvalg) ==
=== Taukors ===
Taukors, egyptisk kors, T-kors og antoniuskors er et symbol formet som en T (tau); det består av en loddrett strek med en kortere, vannrett strek på toppen. Ifølge den kristne tradisjon skal dette være den form for kors som det er mest sannsynlig at Jesus ble korsfestet på. Taukors forekommer i gamle kristne framstillinger, men brukes lite i dag. Taukorset blir også brukt som symbol for nattverden. Eremitten Antonius den store som levde i Egypt på 300-tallet, skal ha fordrevet demoner ved hjelp av et tau- eller antoniuskors.
=== Andreaskors ===
Andreaskors består av to like lange diagonaler som krysser hverandre på midten, som en 'X'. Korset har navn etter apostelen Andreas, som ifølge tradisjonen skal ha blitt korsfestet på et slikt kors. Andreaskorset finnes i Skottlands flagg. I Norge brukes Andreaskorset som et faresymbol på kjemikalier. | Magellans kors er en kriminalroman skrevet av den norske forfatteren Roar Sørensen, utgitt januar 2009. | 2,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Storbritannia under Vinter-OL 1936. Trettiåtte sportsutøvere fra Storbritannia, tjueåtte menn og ti kvinner, deltok i seks sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stadio_del_Trampolino | 2023-02-04 | Stadio del Trampolino | ['Kategori:45°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Piemonte', 'Kategori:Hoppbakker brukt i OL', 'Kategori:Hoppbakker i Italia', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sportsanlegg under Vinter-OL 2006'] | Stadio del Trampolino (norsk: Hoppbakkestadion) er et skihoppanlegg ved tettstedet Pragelato i Italia. Anlegget var arena for skihopping og kombinert under OL i Torino i 2006. Det har fem hoppbakker, hvorav de to største ble brukt under OL: K125 (HS140), K95 (HS106), K60 (HS66), K30 og K15. Storbakken er Italias største hoppbakke.
Byggingen av anlegget startet i august 2002, og hoppbakkene sto ferdig i 2004. Infrastrukturen rundt ble ferdigstilt i 2005. Første internasjonale renn i anlegget var B-verdenscup i kombinert 8. og 9. januar 2005, fulgt av verdenscup i både kombinert og spesielt hopp («prøve-OL») måneden etter. I tillegg til hopp og kombinert i OL i 2006, ble Stadio del Trampolino også brukt under vinter-Universiaden i 2007, og det har hatt renn i Sommer Grand Prix.
Hoppanlegget har flomlys, og alle fem bakkene har plastmatter som muliggjør helårsbruk. Anlegget har en tilskuerkapasitet på 9000.
Bakkerekord i K125-bakken er 144 meter, satt av Simon Ammann (Sveits) i verdenscupen 13. desember 2008. I K95-bakken er anerkjent bakkerekord 104,5 meter, satt av Dmitrij Vasiljev (Russland) og Michael Uhrmann (Tyskland) i OL 12. februar 2006. Dmitrij Ipatov (Russland) hoppet imidlertid 108 meter i vinter-Universiaden 19. januar 2007. I HS66-bakken er bakkerekorden (på plast) 65,5 meter, satt av Tomasz Byrt (Polen) i et juniorrenn 16. august 2007.
Nettstedet OkFoto fortalte i oktober 2015 at hoppanlegget i Pragelato står til forfalls. Bare 11 år etter at anlegget ble bygd, bar det tydelig preg av manglende vedlikehold og bruk. Siste større renn i hoppbakkene var Sommer Grand Prix i 2009. De lokale myndighetene i Pragelato foreslo i mars 2017 å rive de to største hoppbakkene og gjøre den delen av anlegget om til alpinanlegg. De tre minste hoppbakkene skal beholdes.
| Stadio del Trampolino (norsk: Hoppbakkestadion) er et skihoppanlegg ved tettstedet Pragelato i Italia. Anlegget var arena for skihopping og kombinert under OL i Torino i 2006. Det har fem hoppbakker, hvorav de to største ble brukt under OL: K125 (HS140), K95 (HS106), K60 (HS66), K30 og K15. Storbakken er Italias største hoppbakke.
Byggingen av anlegget startet i august 2002, og hoppbakkene sto ferdig i 2004. Infrastrukturen rundt ble ferdigstilt i 2005. Første internasjonale renn i anlegget var B-verdenscup i kombinert 8. og 9. januar 2005, fulgt av verdenscup i både kombinert og spesielt hopp («prøve-OL») måneden etter. I tillegg til hopp og kombinert i OL i 2006, ble Stadio del Trampolino også brukt under vinter-Universiaden i 2007, og det har hatt renn i Sommer Grand Prix.
Hoppanlegget har flomlys, og alle fem bakkene har plastmatter som muliggjør helårsbruk. Anlegget har en tilskuerkapasitet på 9000.
Bakkerekord i K125-bakken er 144 meter, satt av Simon Ammann (Sveits) i verdenscupen 13. desember 2008. I K95-bakken er anerkjent bakkerekord 104,5 meter, satt av Dmitrij Vasiljev (Russland) og Michael Uhrmann (Tyskland) i OL 12. februar 2006. Dmitrij Ipatov (Russland) hoppet imidlertid 108 meter i vinter-Universiaden 19. januar 2007. I HS66-bakken er bakkerekorden (på plast) 65,5 meter, satt av Tomasz Byrt (Polen) i et juniorrenn 16. august 2007.
Nettstedet OkFoto fortalte i oktober 2015 at hoppanlegget i Pragelato står til forfalls. Bare 11 år etter at anlegget ble bygd, bar det tydelig preg av manglende vedlikehold og bruk. Siste større renn i hoppbakkene var Sommer Grand Prix i 2009. De lokale myndighetene i Pragelato foreslo i mars 2017 å rive de to største hoppbakkene og gjøre den delen av anlegget om til alpinanlegg. De tre minste hoppbakkene skal beholdes.
== Viktige renn (vinter) ==
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Pragelato
FIS: Resultater (Pragelato)
FIS: Resultater (Torino)
== Eksterne lenker ==
(en) Stadio del Trampolino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pragelato | 2,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Campion | 2023-02-04 | Thomas Campion | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 1. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1620', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Engelske lyrikere', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1567', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Campion (1567–1620) var en engelsk komponist, poet og lege.
| Thomas Campion (1567–1620) var en engelsk komponist, poet og lege.
== Liv ==
Campion studerte ved Peterhouse College, Cambridge, men avbrøt uten å ta noen grad. Han studerte senere rettsvitenskap i London, uten at det ser ut til at han praktiserte som jurist.
38 år gammel reiste Campion til Caen for å studere medisin. Det medisinske fakultetet ved byens universitetet ble regnet som faglig gjennomsnittelig, men var berømt for sine poesikonkurranser. Etter tre års studier etablerte han en legepraksis i London.Thomas Campion døde sannsynligvis under en pestepidemi.
== Virke ==
Debuten som poet kom i 1591, da fem av Campions arbeider ble publisert i en utgave av Sir Philip Sidneys Astrophel and Stella. Tilsammen skrev han over hundre sanger med luttakkompagnement. Den første samlingen, A Book of Ayres, gav han ut sammen med Philip Rosseter i 1601 og de fire som fulgte gav han ut parvis, Two Books of Ayres (rundt 1613) og The Third and Fourth Book of Ayres (etter februar 1617).
Rundt 1610 publiserte Campion en bok om kontrapunkt, A New Way of Making Fowre Parts in Counterpoint By a Most Familiar and Infallible Rule («en ny måte å skape fire-stemmers kontrapunkt på»), som ble gitt ut på nytt i 1660. Boka er hovedsakelig en oppsummering av Sethus Calvisius' regler for kontrapunkt, men har likevel musikkhistorisk betydning på grunn av Campions understreking av basslinja som grunnlaget for harmonikken, en viktig utvikling på veien mot den nye barokke musikkstilen.
== Betydning ==
Campion kunne en tid glede seg over en viss musikalsk og litterær suksess ved hoffet til kong James I, men ble ingen rik mann. Til tross for seks trykte sangbøker, flere verk oppført ved kongens hoff og en sannsynligvis grei legepraksis, etterlot han bare 23 pund til sin livslange venn og samarbeidspartner, Philip Rosseter.I egen levetid, og i noen år etter, hadde Campion en viss litterær betydning som vises av at diktene hans ble ført inn i mange lyrikkinteressertes private manuskripter, og at flere komponister tonesatte Campions vers. Senere falt han i glemsel inntil Arthur Henry Bullen gav ut den første utgaven samlede verk (1889) og med det startet en bølge av interesse. T.S. Eliot og Ezra Pound var blant beundrerne.Campions poesi representerer ingen ny litterær retning, de er mer å regne som en fortsettelse og foredling av 1500-talls-lyrikken. For generasjonen som fulgte hadde han lite å tilby, ganske ulikt de dristige nyvinningene til hans samtidige, John Donne. Campions miniatyrer beundres for deres iboende skjønnhet, men noen stor litteraturhistorisk betydning har han ikke.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Elise Bickford Jorgens: Fyldig biografi, poetryfoundation.org
(en) Fritt tilgjengelige noter av Thomas Campion i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Thomas Campion i International Music Score Library Project | Thomas Campion (1567–1620) var en engelsk komponist, poet og lege. | 2,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Georgia_og_S%C3%B8r-Sandwich%C3%B8yene | 2023-02-04 | Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene'] | Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands) er et britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook, og de tre nordligste i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen.
Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.
Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
| Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands) er et britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook, og de tre nordligste i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen.
Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.
Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
== Geografi ==
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene består av 12 hovedøyer, Sør-Georgia og de 11 øyene Zavodovski, Leskov, Visokoi, Candlemas, Vindication, Saunders, Montagu, Bristol, Bellingshausen, Cook og Thule som utgjør Sør-Sandwichøyene.
=== Sør-Georgia ===
Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgias sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp.
Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km², et areal tilnærmet like stort som Alta kommune og som utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter. Fjellkjedene og den bratte sørkysten skjermer nordkysten for vind og lavtrykk som kommer fra Drakestredet i vest og Antarktis i sør. Noen av øyene og holmene rundt Sør-Georgia er Albatrossøya, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Welcome Islands og Willisøyene. I tillegg regnes de avsidesliggende klippene Shag Rocks (med Black Rock) og Clerke Rocks som en del av øygruppen. Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning. Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöldbreen er den største. Sør-Georgia ligger ca. 1390 km sørøst for Falklandsøyene. Det samlede arealet er på 4066 km². Det er et fjellete landskap med 11 topper over 2000 meter.
Havdybden rundt Sør-Georgia er opptil 4 000 meter.Seks landstasjoner og en oppankringshavn ble etablert på øya under hvalfangertiden, alle på øyas nordøstkyst.
=== Sør-Sandwichøyene ===
Sør-Sandwichøyene består av 11 øyer som danner en kjede av øyer fra nord til sør i området 56°18'–59°27'S, 26°23'–28°08'W, mellom 563 km og 805 km sørøst for Sør-Georgia.
Nordlige Sør-Sandwichøyene består av Traversay Islands og Candlemas Islands, mens sørlige Sør-Sandwichøyene består av øygruppen Southern Thule. De tre største øyene, Saunders, Montagu og Bristol, ligger mellom disse øygruppene. Nordvest for Zavodovskiøya ligger Protector Shoal, en undersjøisk vulkan.
Sør-Sandwichøyene høyeste punkt er Mount Belinda på 1 370 moh på Montaguøya.
Sør-Sandwichøyene er ubebodd, men en helårsbemannet argentinsk forskningsstasjon fantes på Thule fra 1976 til 1982.
De 11 mindre øyene som danner Sør-Sandwichøyene er, fra nord mot sør:
== Biologi ==
Sør-Georiga og Sør-Sandwichøyene har store hekkende bestander av fugler, og mange av disse utgjør en betydelig del av verdensbestanden. I tillegg har Sør-Georgia fugler som er endemiske, som sørgeorgiapiplerken og sørgeorgiaspissand. På Sør-Georgia vokser ca. 50 forskjellige frøplanter, noe som er langt fra den rikdommen arktisk flora kan oppvise. I havet rundt øya finnes det 20 blekksprutarter og 120 fiskearter.
=== Fugler ===
På Sør-Georgia er det 30 millioner fugler som hekker, fordelt på 31 arter hvorav 27 er sjøfugler. Det er observert 81 fuglearter. Øya har om lag halvparten av verdensbestanden av gulltoppingvin, gråhodealbatross, nordkjempepetrell, hvithakepetrell og antarktishvalfugl, hvor bestanden av antarktishvalfugl på øya er 22 millioner. Det meste av verdensbestanden av sørgeorgiaskarv (Phalacrocorax georgianus) lever her. Sørgeorgiapiplerken er endemisk for øya og finnes kun i rottefrie områder. Bestanden er på 3-4 000. Sørgeorgiaspissand er en underart av spisshaleand og er også endemisk for øya og bestanden er på kun 1 000.Hekkebestanden av verdens største sjøfugl, vandrealbatrossen, er på 4 000 par og utgjør 15 % av verdensbestanden. Gråhodealbatrossens hekkebestand på Sør-Georgia er 80 000 par og utgjør 46 % av verdensbestanden. I tillegg hekker gråalbatross (5–8 000 par) og svartbrynalbatross (100 000 par).Snøpetrellen holder til i fjellene på Sør-Georgia på over 1 000 meters høyde. Nord- og sørkjempepetrellene holder til rundt de store sel- og pingvinkoloniene og livnærer seg på døde dyr. Kjempepetrellene teller henholdsvis 3 000 og 5 000 par.
=== Pingviner ===
På Sør-Georgia hekker det 400 000 kongepingvinpar og øya er den viktigste hekkeplassen for arten i verden. Den største kolonien er på 39 000 par og kolonien på Salisbury Plain er på 27 000 par. Bestanden av kongepingvin har økt med 5 % hvert eneste år de siste 80 årene.På Birdøya og i bukta Elsehul hekker 2,7 millioner gulltoppingviner. Bestanden av gulltoppingvin er redusert med 50 % de siste 25 årene.Sør på Sør-Georgia hekker 105 000 par bøylepingviner og 6 000 par ringpingviner
=== Seler ===
I oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige sjøelefanter til Sør-Georgia å yngle. Sjøelefanten kan bli opptil 6 meter lang og veie 4 000 kg. Sjøelefanten ble utsatt for omfattende jaktvirksomhet på grunn av oljen i fettet og omkring 1870 var det nesten ikke sjøelefant igjen på øya.Den antarktiske pelsselen (Arctocephalus gazella) var nær ved å bli utryddet på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av overbeskatning og bestanden på Sør-Georgia var nede i 100 individer. På 1960-tallet økte bestanden med 16 % i året og i 1976 hadde bestanden økt til 100 000. Bestanden fortsetter å øke og er nå passert 2,5 millioner. 95 % av verdensbestanden holder til på øya. Den største tettheten av antarktisk pelssel er på Birdøya hvor det er en sel for hver sjette kvadratmeter, totalt 65 000.
=== Introduserte pattedyr ===
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene hadde opprinnelig ikke landbaserte pattedyr, men under både sel- og hvalfangstperioden ble det gjort forsøk på å introdusere dyr til Sør-Georgia. Noen dyr ble introdusert som husdyr, mens andre ble forsøkt satt ut i naturen. Blant dyrene som ble introdusert er hester, rein, storfe, sau, geit, griser, fjærkre, gjess, katter, hunder, rødrev og til og med en ape. Kun reinen har overlevd, i tillegg er brunrotte og husmus utilsiktet introdusert som følge av skipsanløp.De første ti reinsdyrene ble satt ut av Lauritz Larsen på oppdrag fra Carl Anton Larsen. Hovedmålet var å ha naturlig tilgang til kjøtt. De første ti reinsdyrene var tamrein kjøpt fra en bonde i Valdres i 1911 og satt ut ved Ocean Harbour på Barffhalvøya. I 1912 ble det satt ut fem reinsdyr i Leith Harbour og økte etter kort tid til 20, men alle ble tatt av et snøskred på begynnelsen av 1920-tallet. I 1925 ble det hentet syv reinsdyr fra Hardangervidda til Husvik. På det meste var det 3 000 reinsdyr på øya. I dag utgjør reinsdyrstammen 2 300 dyr, hvor 500 er ved Strømnesfjorden og 1 800 er i området rundt Grytviken og Cumberland Bay. De to reinsdyrstammene er atskilt av fjell. Reinsdyr spiser vanligvis mose og lav, men det er det lite av på Sør-Georgia, slik at kostholdet er lagt om til gress. Reinsdyrene i Cumberland Bay er vesentlig mindre av vekst enn reinsdyr på Hardangervidda, noe som kan tyde på at det er for mange dyr. Reinsdyrene i Strømnesfjorden er større enn de i Cumberland Bay. På oppdrag fra britiske myndigheter ble hele reinsdyrstammen skutt av innleide norske jegere i 2013-2014.
Sør-Georgia var det eneste stedet i verden hvor man kunne se villrein sammen med pingviner. Sørgeorgiske reinsdyrkalver har blitt hentet til Falklandsøyene for reindrift.Husmus finnes i Shallop Cove i Queen Maud Bay på øyas nordvestside. Husmusa har utviklet et tykt fettlag, noe som tyder på at den tilpasser seg det kalde klimaet.Brunrotta ble utilsiktet introdusert på slutten av 1700-tallet i forbindelse med skipsanløp og finnes i dag på store deler av øya, men konsentrasjonen er størst i de nedlagte hvalfangststasjonene. Det er ingen rovdyr på Sør-Georgia ut over sørhavsjo (Stercorarius antarcticus), slik at tilveksten av brunrotter begrenses av mattilgangen. Fuglereder på bakken er et lett bytte for brunrottene og mange av fuglene har forsvunnet fra rotteområdene og flyttet til rottefrie områder.
== Klima ==
På Sør-Georgia kommer dagtemperaturen ved sjøen vanligvis ikke over 2°C om vinteren (august) og 10°C om sommeren (januar). Minimumstemperaturen om vinteren er normalt -4°C og kommer sjeldent under -10°C. Laveste målte temperatur er -19,4°C i Grytviken. Årlig nedbør er ca. 1500 mm og det meste kommer i form av sludd eller snø. Om sommeren er 75 % av Sør-Georgia dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele Sør-Georgia snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største. Ved fønvind kommer vinden opp vestsiden av fjellene og ned på østsiden, hvor vinden blir varmere og tørrere. Dette kan føre til temperaturer opp til 20°C om sommeren. Den varmeste målte temperaturen er på 23,5°C i GrytvikenFarvannet rundt Sør-Georgia er kaldt året rundt på grunn av havstrømmer fra Antarktis. Farvannene er som regel fri for pakkis om vinteren, men tynn is kan samle seg i beskyttede bukter. Isfjell forekommer hyppig. Sjøtemperaturen synker til 0°C i slutten av august og stiger til 4°C i begynnelsen av april.
Klimatabell for Sør-Georgia
== Historie ==
=== Øyene oppdages ===
Sør-Georgia antas først å ha blitt sett i 1675 av londonkjøpmannen Antoine de la Roché. Øya ble på nytt sett av spanjolen Gregorio Jerez på handelsskipet «León» som kom fra Saint-Malo 28. eller 29. juni 1756.James Cook kom frem til Annenkovøya utenfor Sør-Georgia 14. januar 1775 og tre dager senere ankret han utenfor en bukt som fikk navnet Possession Bay. Cook og hans mannskap gikk i land og kartla øya og tok den i besittelse på vegne av Storbritannia. Øya ble navngitt Isle of Georgia etter Storbritannias daværende konge Georg III.
James Cook trodde først han hadde oppdaget det antarktiske kontinent, men etter å ha rundet sørspissen av øya gjenkjente de Annenkovøya. Det ble klart at de hadde kommet til en øy og øyas sørspiss ble navngitt Cape Disappointment.
Ville klipper hevet seg med sine høye topper til de forsvant i skyene, og dalene lå dekket av evig sne. Ikke et tre eller en busk var å se, nei, ikke engang stor nok til å lage en tannpirker. Jeg landet på tre forskjellige steder, heiste flagget og tok landet i besittelse i Hans Majestets navn under avfyring av en geværsalve.
James Cook seilte videre sørover og oppdaget Clerke Rocks og de åtte sørligste øyene i Sør-Sandwichøyene. Øyene ble fikk navnet Sandwich Land etter 4. jarl av Sandwich, John Montagu. 45 år senere oppdaget en russisk ekspedisjon under ledelse av Fabian von Bellingshausen de tre nordligste øyene i øygruppen.
=== Sel- og hvalfangst ===
Den første selfangeren som antas å ha kommet til Sør-Georgia var engelskmannen Thomas Delano, som reiste ut fra London i 1786. I perioden som fulgte ble selfangsten dominert av amerikanere fra østkysten av Nord-Amerika. Ut over 1800-tallet var det flere oppgangs- og nedgangstider på Sør-Georgia. I 1881 ble den første fangstbegrensningen i Antarktis innført av de britiske myndighetene på Falklandsøyene da de la begrensninger på selfangsten på Sør-Georgia. Selbestanden var sterkt truet og i 1886 rapporterte fangstskuta «Express» at de hadde kun sett én sel på hele Sør-Georgia. En tysk ekspedisjon i 1928 rapporterte om det samme. I dag er bestanden av sel på over tre millioner individer.
Den tyske vitenskapsmannen Georg Forster var med på Cooks jordomseiling og spådde i 1775 at hvis Nordishavet en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sørishavet. Meldingen om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til særlig interesse for hvalfangst. Først i 1890-årene ble de første hvalfangstekspedisjonene til Antarktis utrustet, med blant annet Robert Kinnes fra Dundee i Skottland, Christen Christensen fra Sandefjord med to «Jason»-ekspedisjoner og Svend Foyn fra Tønsberg med «Antarctic». De to «Jason»-ekspedisjonene ble utført i 1892-93 og 1893-94 med Carl Anton Larsen som kaptein.Etter hjemkomsten etter den andre «Jason»-ekspedisjonen kontaktet Carl Anton Larsen engelske myndigheter med tanke på å sette opp en landstasjon på Sør-Georgia. Etter ti år klarte han å realisere planene. Med hjelp fra det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argentina de Pesca etablerte Carl Anton Larsen den første landstasjonen i Antaktis i Grytviken på Sør-Georgia i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. I løpet av tre måneder ble 165 tonn hvalolje produsert og i det første driftsåret fanget selskapets eneste skute 183 hval. Senere ble landstasjonene Strømnes (1906), Husvik (1907), Leith Harbour (1909), Ocean Harbour (1909) og Prince Olav Harbour (1911) etablert, samt oppankringshavnen Godthul (1908). Hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia var hovedsakelig drevet, men norsk arbeidskraft og med norsk, britisk, sørafrikansk og argentinsk kapital.
Carl Anton Larsen gjorde undersøkelser på Sør-Sandwichøyene i 1908. Han observerte mye hval, men rapporterte om mangel på brukbare havner. Ferguson Bay på Thule kunne være en mulighet, men den var isfri bare en liten del av sesongen. I tillegg rapporterte han at flere av øyene hadde vulkansk aktivitet, og under ilandstigning på Zavodovski skal han ha blitt syk av den svovelholdige luften.Først da de britiske myndighetene i 1910 gjorde det klart at det ikke ville bli utstedt flere fangstlisenser på Sør-Georgia eller Sør-Shetlandsøyene, kom det søknader om å drive hvalfangst ved Sør-Sandwichøyene. Av de innvilgede lisensene, var det imidlertid kun Christen Christensens selskap A/S Kosmos som tok sin i bruk sesongen 1911/12. Ekspedisjonen ble imidlertid omringet av is før de kom frem til sitt bestemmelsessted Ferguson Bay og den ene av ekspedisjonens to skuter sank. Videre interesse i området rundt Sør-Sandwichøyene uteble, og ingen av de seks lisensene som var innvilget for sesongen 1912/13 ble tatt i bruk.
I 1927 ble Anglo-Norse Company Ltd innvilget en femårs-lisens for å operere med et flytende hvalkokeri ved Sør-Sandwichøyene. Selskapet ble administrert av Hans Borge i Tønsberg, men det var britiske finansinstitusjoner som hadde aksjemajoriteten gjennom et holdingselskap. Kokeriet «Anglo Norse» opererte i sesongen 1927/28 langs iskanten mellom Sør-Sandwichøyene og Sør-Orknøyene. I 1929 ble konsesjonen overført til et nytt selskap, Falkland Shipowners Ltd fra London. Selskapet ble ledet av Anton von der Lippe fra Tønsberg, som også hadde interesser i Tønsbergs Hvalfangeri. Anglo-Norse Co. Ltd. stod imidlertid fremdeles for fangsten, da selskapet leide det nye kokeriet av Falkland Shipowners, også dette ved navn «Anglo Norse». Igjen ble det fanget langs iskanten, og i løpet av de to sesongene før industrien kollapset i 1931, ble det fanget over 1 700 hval fra fem hvalbåter.
Av Sør-Georgias landstasjoner var Grytviken lengst i drift, fra 1904 til 1965. Godthul var i drift fra 1908 til 1917 og igjen fra 1922 til 1929. Ocean Harbour var i drift fra 1909 til 1920. Leith Harbour startet opp i 1909, stengte for ett år i 1933 og under andre verdenskrig og avviklet driften i 1964. I Husvik var det drift fra 1907 til 1931 og fra 1945 til 1960, med unntak av 1957–58-sesongen. Strømnes ble etablert uten landfast virksomhet i 1906 og to år senere startet byggingen av landstasjonen. Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931 og stedet fungerte som reparasjonshavn frem til 1961. Prince Olav Harbour var i drift fra 1907 til 1934, hvor landstasjonen først var ferdigbygd i 1919.
Av den totale hvalfangsten i Antarktis, stod landstasjonene på Sør-Georgia for 10 %.
=== Ernest Shackleton ===
Ernest Shackleton ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at Robert Scott tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. Hans Endurance-ekspedisjon skulle krysse hele det antarktiske kontinent på nesten 3 000 km fra Weddellhavet til Rosshavet. På vei ned til Weddellhavet ankom Ernest Shackletons «Endurance» Grytviken 5. november 1914. De ble værende i fire uker og fikk supplert materialer, brensel og hunder fra Hudson's Bay Company. De dro fra Grytviken 5. desember.
Når jeg kommer tilbake til England, skal jeg opprette et selskap for hvalfangst på Sør-Georgia. Med en investering på 50 000 pund, kan man garantert tjene 50–100 000 pund netto pr. år. Dette er en gullgruve som bare få mennesker kjenner til
Fartøyet ble imidlertid skrudd ned av isen. Deler av ekspedisjonen klarte gjennom en seilas på 1 300 km, i en liten båt på 22 fot, fra Elefantøya å nå Sør-Georgia. En stor fjellkjede deler øya og hvalfangststasjonene lå på nordkysten. Høye bølger og undervannsrev gjorde at de ikke kunne gå til land og det var for risikabelt å prøve å runde øya. Om natten blåste det opp til storm og orkan neste morgen med ti meter høye bølger. Nok en natt ble tilbrakt i livbåten. Ut på ettermiddagen neste dag, 10. mai 1916 kl 17.00 gikk de i land i King Haakon Bay etter å ha vært på en 17-dagers lang seilas fra Elefantøya. Åtte dager etter ilandstigningen startet Ernest Shackleton, Tom Crean og Frank Worsley kryssingen av øya, noe ingen hadde gjort før dem. De tre andre ble igjen på stranda. I mangel av ryggsekk ble proviant og utstyr puttet i lommene. Isbrodder ble laget ved å skru skruene fra livbåten inn i støvlene. Etter å gått i et døgn satte de seg ned for å hvile, og de hadde utsikt over Fortuna Bay. De visste ikke hvor de var, men mente å dra kjensel på noen av fjellene lengre øst etter besøket på øya i november 1914. De hørte en svak revelje i det fjerne og konstaterte at den tilhørte en hvalfangststasjon. Noen timer og et fjellpass senere så de ned på den norske hvalfangststasjonen Strømnes. Fjellturen tok 36 timer i det som i ettertid viste seg å være den eneste finværsperioden på flere uker. I Strømnes kom de i kontakt med stasjonsbestyreren og en båt ble umiddelbart sendt rundt øya for å hente de tre som hadde blitt igjen. Tre dager senere seilte Shackleton av gårde for å hente mannskapet på Elefantøya.
Ernest Shackleton besøkte Sør-Georgia i alt tre ganger og alle besøkene var et resultat av at hans opprinnelige plan hadde feilet. Den første gangen la han om kursen fra Falklandsøyene til Sør-Georgia for å unngå tyske krigsskip. Det andre besøket var i 1916 med livbåten «James Caird» etter forliset av «Endurance». Tredje gang var med skipet «Quest» i 1922 som var i dårlig forfatning med en dødssyk Ernest Shackleton ombord.
=== Argentinsk okkupasjon av Sør-Georgia ===
Innledningen til Falklandskrigen startet i Leith Harbour 19. mars 1982. Christian Salvesen Ltd hadde gitt den argentinske skraphandleren Constantino Davidoff i oppdrag å rydde opp skrapmetaller fra Husvik, Strømnes og Leith Harbour for £115 000. Til oppdraget hadde Davidoff med seg 41 arbeidere som ble fraktet til Leith Harbour av det argentinske marineskipet ARA «Bahía Buen Suceso». Skipet rapporterte ikke sin ankomst til den britiske garnisonen i Grytviken. Argentinske soldater ble satt i land og det argentinske flagget heist. Deretter startet Davidoff og hans menn oppdraget med oppryddingen.2. april invaderte argentinske styrker Falklandsøyene og dagen etter seilte ARA «Bahía Buen Suceso» og ARA «Guerrico» til Grytviken og satte i land 200 soldater. Britenes styrke i Grytviken utgjorde 22 soldater. Det argentinske angrepet varte i to timer og ble avsluttet da britene overga seg. Alle britiske soldater og vitenskapsmenn ble deretter tatt som krigsfanger.Britene igangsatte Operasjon Paraquet under ledelse av major Guy Sheridan. En stor britisk marinestyrke ble samlet på Ascension hvor de seilte sammen til Sør-Georgia. HMS «Antrim», RFA «Tidespring» og HMS «Endurance» ankom øya 20. april. Marinesoldater fra Special Boat Squadron ble ilandsatt for oppklaringsoppdrag dagen etter. Neste dag krasjet to britiske helikoptre på Fortunabreen under værforhold med dårlig sikt og sterk vind.23. april fikk britene inn en ubåt på sonaren og videre operasjoner ble innstilt og RFA «Tidespring» ble sendt lengre til havs for å unngå sammenstøt. 24. april regrupperte de britiske styrkene seg med mål å angripe ubåten. Tidlig om morgenen 25. april ble den argentinske ubåten ARA «Santa Fe» sett av et helikopter fra HMS «Antrim», som angrep ubåten med en synkemine. Ytterligere angrep ble utført av et helikopter fra HMS «Brilliant» som avfyrte en torpedo og HMS «Endurance» og HMS «Plymouth» som avfyrte flere sjømålsmissiler, hvor en sjømålsmissil traff. Ubåten fikk store skader og seilte inn til King Edward Points brygge hvor den ble forlatt.
En militærstyrke på 75 menn ble samlet sammen på HMS «Antrim» og fløyet inn til Hestesletten utenfor King Edward Point med ildstøtte fra HMS «Antrim» og HMS «Plymouth». Den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange på ettermiddagen 25. april. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg til HMS «Plymouth» og HMS «Endurance» neste dag.Etter Falklandskrigen ble bevilgningene til British Antarctic Survey økt med 60 %.
== Politikk ==
=== Administrasjon ===
I 1985 ble Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene utskilt som et eget britisk oversjøisk territorium med en egen kommissær som er dronningens øverste representant og med ansvar for administrasjon, rettsvesen, økonomi og myndighetsutøvelse for øygruppen. Frem til 1985 var Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene underlagt Falklandsøyene.Kommissæren og hans administrasjon er lokalisert i Stanley på Falklandsøyene. To av kommissærens ansatte er stasjonert i King Edward Point utenfor Grytviken på Sør-Georgia, med ansvar for havnen, toll, immigrasjon, fiske og turisme. Politiske råd og veiledninger kommer fra Storbritannias regjering via Utenriksdepartementet i London. I forsvarsrelaterte saker får kommissæren støtte fra kommandøren av de britiske styrkene på Falklandsøyene, som er underlagt Forsvarsministeriet.Forskere fra British Antarctic Survey i King Edward Point finansieres av både de lokale myndighetene og Utenriksdepartementet, men er administrativt underlagt British Antarctic Surveys hovedkontor i Cambridge.Fra oktober 2010 har Nigel Haywood vært Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes kommissær.
=== Suverenitet ===
Suvereniteten over Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kreves av både Storbritannia og Argentina, hvor Storbritannia utøver de facto kontroll over øya og har gjort dette siden øya ble annektert i 1908. Argentina har krevd suverenitet over Sør-Georgia siden 1927 og for Sør-Sandwichøyene siden 1938.James Cook og hans mannskap tok Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene i besittelse på vegne av Storbritannia i 1775, men Storbritannia gjorde lite for å følge opp sitt krav frem til 1843 da et kongelig brev («Letters Patent») ble utstedt for hvordan Falklandsøyene med Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene skulle administreres. Det kongelige brevet ble revidert i 1876 og 1892.
På bakgrunn av en henvendelse fra norske myndigheter om suvereniteten over områdene som var dekket av Britisk Antarktis, utga britiske myndigheter et oppdatert kongelig brev i 1908 hvor de fastslo at «Sør-Orknøyene, Graham Land, Sør-Georgia og Sør-Shetlandsøyene i Sørishavet sør for 50°S og mellom 20°V og 80°V» var en del av Falklandsøyene. 28. mars 1917 ble et nytt kongelig brev utstedt for å ekskludere alt land nord for 58°S og vest for 50°V, da deler at dette terrioriet omfattet den søramerikanske fastlandet. Både Argentina og Chile fikk på forespørsel overlevert det kongelige brevet fra 1908, men ingen av landene protesterte på det britiske kravet.
Det argentinskregistrerte hvalfangstselskapet Compañía Argentina de Pesca som var ledet av nordmannen Carl Anton Larsen var det første selskapet til å starte virksomhet på øya i 1904. I 1906 signerte Compañía Argentina de Pesca en leieavtale med myndighetene på Falklandsøyene og etter annekteringen i 1908 kjøpte selskapet britiske lisenser for å drive virksomhet på øya.Storbritannia tok i 1947, 1951, 1953 og 1954 initiativ til å bringe suverenitetsspørsmålet til Den internasjonale domstolen i Haag på bakgrunn av de argentinske kravene om suverenitet. Henvendelsen ble avvist av Argentina. Da Storbritannia ensidig tok saken til domstolen 4. mai 1955 avslo Argentina å samarbeide og påberopte seg at domstolen manglet jurisdiksjon.Argentina etablerte en militærbase, Corbeta Uruguay, på Thule Island helt sør på Sør-Sandwichøyene i november 1976. Militærbasen ble oppdaget av Storbritannia i desember og protesterte via diplomatiske kanaler. En spesialstyrke med oppdragsnavnet Operasjon Journeyman ble sendt til Falklandsøyene november 1977 for å hindre en potensiell invasjon. Corbeta Uruguay var under argentinsk kontroll frem til 20. juni 1982.
Christian Salvesen Plc hadde gitt et argentinsk selskap i oppdrag å rydde opp i skrapmetaller i Leith Harbour, Husvik og Strømnes. Det argentinske marinefartøyet som transporterte arbeiderne rapporterte ikke sin ankomst 19. mars 1982 til den britiske garnisonen i Grytviken. Arbeiderne ble satt i lang sammen med argentinske soldater og det argentinske flagget heist. 3. april ble 200 argentinske soldater satt i land i Grytviken. To britiske marinefartøyer angrep Grytviken 25. april og den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg neste dag.Argentina anser øyene som en del av departementet Islas del Atlántico Sur som er en del av provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur. Kravet på øyene er nedfelt i den argentinske grunnloven fra 1994, men har siden 1995 fastholdt at de ikke vil bruke militærmakt for å oppnå suverenitet over øyene.25. juni 1996 kom Mercosurlandene Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay, samt Bolivia og Chile med en felleserklæring hvor de sammen støtter Argentinas krav til suverenitet over Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene med omkringliggende havområder. 19. januar 2007 ble felleserklæringen gjentatt.
== Næringsliv ==
=== Fiskerivirksomhet ===
Etter problemer med tyvfiske besluttet øygruppens myndigheter i 1993 å utvide den økonomiske sonen til 200 nautiske mil. I forbindelse med utvidelsen av den økonomiske sonen ble det innført en bevarings- og forvaltningsplan for å styre tilgangen til områdets fiskeressurser. Alle fartøyer som ønsker å fiske i den økonomiske sonen må ha lisens fra det britiske Fiskeridirektoratet. Antall tildelte lisenser og fangstkvote fastsettes årlig av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Hovedartene som det er tillatt å fiske er patagonisk tannfisk, antarktisk isfisk, krill og krabber.
=== Turisme ===
De fleste turistene som besøker Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kommer til Sør-Georgia med cruiseskip, men noen kommer også med egne båter. Det er ingen ordinær offentlig transport til øya. Totalt er det 30 cruiseskip med 2 000 passasjerer som besøker Sør-Georgia hvert år. De mest besøkte stedene er Grytviken, Strømnes og Salisbury Plain. Det er ikke nødvendig med visum for å besøke øya, men alle besøkende, uavhengig av nasjonalitet, må søke om ilandstigningstillatelse 60 dager i forkant. Ilandstigningsavgiften er på £100 pr person..
=== Økonomi ===
Myndighetenes totale inntekter for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene var i 2006 på £4,4 millioner og utgiftene var på £4,5 millioner. De viktigste inntektskildene var salg av fiskekort, havneavgifter fra skip og besøkende, salg av frimerker og minnemynter. De største utgiftspostene var knyttet til fiskerivirksomheten, som administrasjon, forskning og bevaring, samt bevaringsprosjekter, produksjon av frimerker og støtte til museet i Grytviken.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kilder til artikkelen:
Svend Einar Hansen: Hvalfangerkirken. Genesis forlag, 1999. ISBN 82-476-0109-5
Arild Pettersen: Syd Georgia – Eventyrernes øy. Færder forlag, 1999. ISBN 82-7911-015-1
Tom Schandy: Syd Georgia – Kongenes øy. Kulturhistorisk forlag, 2001. ISBN 82-92069-10-0
Jeff Rubin: Antarctica. Lonely Planet, 2000. ISBN 0-86442-772-7Videre lesing:
Robert K. Headland: The Island of South Georgia. Cambridge University Press, 1984. ISBN 0-521-25274-1
== Eksterne lenker ==
(en) South Georgia and the South Sandwich Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) South Georgia and the South Sandwich Islands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Offisiell hjemmeside
(en) CIA World Factbook om Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene Arkivert 13. august 2015 hos Wayback Machine.
(en) James Cook, Chart of the Discoveries made in the South Atlantic Ocean, in His Majestys Ship Resolution, under the Command of Captain Cook, in January 1775, W. Strahan and T. Cadel, London, 1777. | , som er et britisk oversjøisk territorium | 2,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ereshkigal | 2023-02-04 | Ereshkigal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsgudinner', 'Kategori:Mesopotamiske guddommer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ereshkigal eller Ereškigal (fra Ereš = dronning, frue; Ki = jord; Gal = stor; det vil si «Store frue under jorden»), mesopotamisk dødsgudinne og underverdens dronning, et skrekkinnjagende kvinnelig vesen i mesopotamisk mytologi. Hun var søster av Inanna (akkadisk Ishtar). Stundom er hennes navn oppgitt som Irkalla, navnet på underverden, tilsvarende slik navnet Hades ble benyttet i gresk mytologi for både underverden og dens hersker.
Ereškigal var den eneste som kunne dømme og gi lover i sitt rike. Hennes hovedtempel var lokalisert i Cuthah (Kutha). Gudinnen Inanna viser til Ereškigal som hennes eldre søster i den sumeriske hymnen «Inannas nedstigning», også nevnt som ble videreført i en babylonisk myte. Inannas reise ned til underverden og tilbake igjen var den mest kjente myten som er blitt bevart i ettertiden som omhandlet Ereškigal.
| Ereshkigal eller Ereškigal (fra Ereš = dronning, frue; Ki = jord; Gal = stor; det vil si «Store frue under jorden»), mesopotamisk dødsgudinne og underverdens dronning, et skrekkinnjagende kvinnelig vesen i mesopotamisk mytologi. Hun var søster av Inanna (akkadisk Ishtar). Stundom er hennes navn oppgitt som Irkalla, navnet på underverden, tilsvarende slik navnet Hades ble benyttet i gresk mytologi for både underverden og dens hersker.
Ereškigal var den eneste som kunne dømme og gi lover i sitt rike. Hennes hovedtempel var lokalisert i Cuthah (Kutha). Gudinnen Inanna viser til Ereškigal som hennes eldre søster i den sumeriske hymnen «Inannas nedstigning», også nevnt som ble videreført i en babylonisk myte. Inannas reise ned til underverden og tilbake igjen var den mest kjente myten som er blitt bevart i ettertiden som omhandlet Ereškigal.
== Kildemyter ==
Ereškigal er kjent hovedsakelig via to myter som er antatt å symbolisere sesongenes endringer, men hadde kanskje også til hensikt å illustrere visse doktriner som ble utviklet i Babylonias tempelskoler. Ereškigal er derfor Inannas søster og fra denne synsvinkelen hennes motpart, symbolet på naturen i løpet av de ikkeproduktive sesongenes i året. Som doktrinen om de to kongedømmer, den ene av denne verden og den andre på de dødes verden, ble krystallisert ved at de to søstrenes riker i slik grad sto i motsetning til hverandre.
En av disse mytene er den kjente fortellingen om Inannas nedstigning til underverden, Irkalla eller Aralu, som den nedre verden til de døde ble kalt, og hennes mottagelse av hennes søster som hersket over denne verden. Den andre historien er fortellingen om Nergal, pestens gud som forbrøt seg mot Ereškigal og ble forvist til hennes dødsrike, og siden forsoningen mellom Nergal og Ereškigal ved at dødsgudinnen tilbød Nergal å dele æren med å herske over underverden. I en senere tradisjon er det sagt at Nergal var seierherren og som tok Ereškigal som sin hustru og styrte dødsriket i egen rett.
Det er blitt teoretisert om fortellingen Inannas nedstigning er blitt fortalt for å illustrere muligheten av å unnslippe Irkalla, mens den andre mytens hensikt var å forsone eksistensen av to herskere av Irkalla med en gudinne og en gud. Tillegget med Nergal representerer en harmoniserende tendens til forene Ereškigal som underverdens dronning med guden som, i hans egenskap som gud for krig og pest, som ledsager de døde til Irkalla, og således blir den ene som hersker over de døde.
== Andre detaljer ==
I en del versjoner av mytene hersket Ereškigal i underverden i egen kraft, andre ganger sammen med en ektemann underordnet henne ved navn Gugalana. Det ble sagt at hun hadde blitt stålet unna av Kur og tatt med til underverden hvor hun uvillig ble gjort til dronning. Hun er mor til gudinnen Nungal. Hennes sønn med Enlil er guden Namtar. Med Gugalana fikk hun sønnen Ninazu.
== Litteratur ==
Black, Jeremy & Green, Anthony: Gods, Demons and Symbols of Ancient Mesopotamia, University of Texas Press, 1992. ISBN 0-292-70794-0
Heidel, Alexander: The Gilgamesh Epic and Old Testament Parallels, University Of Chicago Press; 2. utgave, 1963. ISBN 0-226-32398-6
Wolkenstein, Diane & Kramer, Sumuel Noah: Inanna, Queen of Heaven and Earth: Her Stories and Hymns from Sumer, Harper Perennial; 1. utgave 1983. ISBN 0-06-090854-8
== Eksterne lenker ==
«Inana's descent to the nether world» – Inannas nedstigning til underverden, fra The Electronic Text Corpus of Sumerian Literature av Det orientalske institutt ved Universitetet i Oxford | Ereshkigal eller Ereškigal (fra Ereš = dronning, frue; Ki = jord; Gal = stor; det vil si «Store frue under jorden»), mesopotamisk dødsgudinne og underverdens dronning, et skrekkinnjagende kvinnelig vesen i mesopotamisk mytologi. Hun var søster av Inanna (akkadisk Ishtar). | 2,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slagmark | 2023-02-04 | Slagmark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1998', 'Kategori:Heavy metal-bandstubber', 'Kategori:Norske death metal-band', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Slagmark er et black metal/death metal-band fra Kristiansund.
Bandet ble startet i november 1998. Bandet hadde sine røtter i Black Metal men gikk senere over i Death Metal. Espen "Beist" Antonsen Har også spilt i blant annet Blood Red Throne.
| Slagmark er et black metal/death metal-band fra Kristiansund.
Bandet ble startet i november 1998. Bandet hadde sine røtter i Black Metal men gikk senere over i Death Metal. Espen "Beist" Antonsen Har også spilt i blant annet Blood Red Throne.
== Medlemmer ==
=== Nåværende medlemmer ===
Pål «Markspist» Bjerkestrand – Gitar, vokalist
Espen «Beist» Antonsen – Trommer
Geir Jakobsen – Gitar
Olve Kroknes – Bassgitar, vokalist
=== Tidligere medlemmer ===
Neeraj Kasbekar - Bassgitar
Hans Ivar Wiik – Bassgitar
Avsky – Vokalist
Eivin Giske Skaaren; Synth
Vegard Jakobsen; Bass, Vokal
== Diskografi ==
Maniq lord (Demo, 1999)
Art of War (Demo, 2001)
Erase Christianity (Demo, 2003)
Eradication (Studioalbum, 2005)
== Eksterne lenker ==
(en) Slagmark på Discogs
(en) Slagmark på Encyclopaedia Metallum
(en) Slagmark på MySpace
(no) Intervju med Slagmark | Kristiansund, Norge | 2,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montagu_Island | 2023-02-04 | Montagu Island | ['Kategori:26°V', 'Kategori:58°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Sør-Sandwichøyene'] | Montagu Island er en ubebodd øy i øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Montagu Island er den største øya i Sør-Sandwichøyene og er 12 km lang og 10 km bred. 90% av overflaten er snødekt. Mount Belinda er øyas høyeste fjell med 1 370 moh, som inntil et utbrudd i 2002 var antatt å være en inaktiv vulkan. Øya hadde sist et utbrudd i 2005. (en)Montagu Island ble oppdaget i 1775 av James Cook, som oppkalte øya etter John Montagu.
| Montagu Island er en ubebodd øy i øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Montagu Island er den største øya i Sør-Sandwichøyene og er 12 km lang og 10 km bred. 90% av overflaten er snødekt. Mount Belinda er øyas høyeste fjell med 1 370 moh, som inntil et utbrudd i 2002 var antatt å være en inaktiv vulkan. Øya hadde sist et utbrudd i 2005. (en)Montagu Island ble oppdaget i 1775 av James Cook, som oppkalte øya etter John Montagu.
== Referanser == | , som er et britisk oversjøisk territorium | 2,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringo_Starr | 2023-02-04 | Ringo Starr | ['Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Engelske trommeslagere', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Ringo Starr', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
| Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
== Barndom ==
Starr omtales som Starkey fram til han fikk kunstnernavnet av Rory Storm. I det første avsnittet omtales Ringo som Starkey og faren med samme navn som Starkey den eldre.Richard Starkey ble født en uke etter termin i andre etasje ved Madryn Street 9 i Dingle i Liverpool. Han ble døpt fjorten dager senere i St. Silas-kirken, oppkalt etter sin far, også han Richard Starkey. Faren jobbet som konditor, og brøt dermed en lang linje med folk som jobbet i skipsindustrien. Moren, Elsie Starkey, født Gleave, giftet seg med Richard Starkey den eldre i 1936, også i St. Silas, 22 år gammel. Ekteskapet var ikke ideelt, og faren dro vekk fra familien etter syv års ekteskap, kort etter Starkeys tredje bursdag.
Starkey var enebarn, og mye alene. Han var også mye syk, og ble godt tatt vare på av mormor Annie og morfar Johnny. Annie var sjokkert over at Starkey var venstrehendt, og uttalte at hekser eller djevelen hadde besatt ham. Starkey omtalte henne ofte som «Liverpools Voodoo-dronning». Likevel var kårene trange for Elsie, som jobbet med å vaske trapper og i en grønnsakshandel før hun måtte gi opp Madryn Street og flytte til Admiral Grove 10, der hun sannsynligvis jobbet på en av de nærliggende pubene.Starkeys sykdom ble spesielt alvorlig sommeren 1947. Først ble han diagnostisert med blindtarmbetennelse, men så viste det seg at blindtarmen hadde sprukket og skapt bukhinnebetennelse. Elsie Starkey fikk høre tre ganger at gutten ikke kom til å overleve natten, og det var først tidlig i 1948 at han var ute av koma og bevisst lenge nok til at han kunne begynne veien tilbake til god helse. Denne dramatiske begynnelsen på skolealderen gjorde at Starkey lå langt bak de andre. Han hadde i utgangspunktet aldri vært spesielt glad i skolen, og ettersom han ikke kom tilbake til Admiral Grove 10 før sommeren 1948, valgte han å skulke oftere enn å jobbe for å bli bedre. Det var av barndomsvenninnen Marie Maguire at Starkey i det hele tatt lærte å lese.Mot slutten av 1951 kom Harry Graves inn i livet til Elsie og Richard Starkey. Graves var opprinnelig fra Øst-London, men flyttet til Dingle i 1946 etter et havarert ekteskap. I Harry Graves fikk Richard Starkey en farsfigur, og Starkey har selv sagt at han lærte mildhet fra Graves. Den 17. april 1954, etter at Elsie og Richard Starkey den eldre skilte seg, giftet Harry Graves og Elsie Starkey seg. Starkey ønsket Graves velkommen som stefar, men fikk større utfordringer litt over en måned senere, da han ble syk med lungehinnebetegnelse. Dette utviklet seg til tuberkulose, og han ble sendt til Wirral der luften var friskere. Dette ble spikeren i kisten for Starkeys skolegang, men det startet hans fascinasjon for trommer da en musikklærer tok med slagverkinstrumenter.
== Band før The Beatles ==
Det var i utgangspunktet et tøft miljø i Dingle, men med fremveksten av Teddy Boys ble det hakket verre. Ringo Starr ble med i den lokale gjengen, fordi alternativet var å ikke ha noen som beskyttet seg, og bli banket opp av alle. Han så bruk av kniv og rørgjenstander i voldelige gatekamper, men tok liten del selv, ettersom han var «sykehusgutten». Starkey hadde ingen ønske om videre skolegang, og i 1956 fokuserte han på å få seg jobb. Han hadde to mislykkede forsøk, begge etter at Harry Graves hadde puttet ut følere. Først jobbet han som løpegutt ved British Railways, men mistet jobben da han strøk på den fysiske testen. Deretter jobbet han som barmann på TS «St. Tudno» mellom Liverpool og nord-Wales, men fikk sparken da han møtte opp full på jobb og skjelte ut sjefen. Deretter fikk Ringo en lærlingplass hos H. Hunt & Co, et firma som produserte utstyr til gymsaler og andre sportsarenaer. Til 16-årsdagen fikk han en signetring av moren, og til jul et trommesett av Harry Graves.
Starkey ble god venn med en kollega fra Hunts, Roy Trafford. Begge var glade i rock and roll og country. De to og Starkeys nabo Edward Miles dannet et skiffle-band med Miles (med psevdonymet Eddie Clayton) på gitar og vokal, Starkey på trommer, Roy Trafford på te-kistebass i tillegg til John Dougherty (vaskebrett) og Frank Walsh (gitar). De tok navnet «The Eddie Clayton Skiffle Group». Skiffle passet utmerket godt til Starkey, da musikkstilen krevde lite trening, og Starkey hadde hatt problemer med å øve hjemme på grunn av klager fra naboer. Eddie Clayton Skiffle Group fikk flere oppdrag, særlig på Peel Street Labour, men også på Wilson Hall, The Cavern og ved flere skiffle-konkurranser.I 1959 forlovet Miles seg, og bandet ble oppløst, noe som passet godt med at skiffle på den tiden var på vei ut. Dette betydde at Starr sto uten band, men han bestemte seg for å starte sitt eget. Han fikk med seg Jimmy Roughley på klarinett, Roy Trafford på gitar, Johnny Moony på trompet, en pianist og en på tekiste-bass. Mooney kunne bare spille When the Saints Go Marching In, Roughley kunne bare spille i b-dur, pianisten kunne bare spille i C-dur, og Trafford var «ganske god». Etter et par øvinger ble bandet, som aldri rakk å få et navn, oppløst. Starr var imidlertid så anerkjent at det ledende bandet Darktown ville at han skulle spille med dem.Starkey ble i stedet med i The Raving Texans, som skiftet navn til Rory Storm and the Hurricanes. Andre medlemmer var Al Caldwell (med scenenavnet Rory Storm) (gitar/vokal), Johnny Byrne (gitar/vokal), Paul Murphy (gitar/vokal), Reg Hales (vaskebrett) og Jeff Truman (tekiste-bass). Oppsettet ble etter hvert endret til at Storm ble vokalist, Byrne spilte rytmegitar, Charles O'Brien sologitar, Wally Eymond bass/vokal og Starkey trommer. Endringen viser at de beveget seg i retning mer rock and roll. Dette var med på å gjøre dem til det mest populære og ambisiøse bandet i Liverpool. Rory Storm var en stor entertainer, og det var mye takket være ham at bandet ble så stort som det ble. De ble til og med nevnt i samme åndedrag som Gene Vincent da det skulle arrangeres en konsert i Liverpool. I tillegg til at bandet skiftet navn, tok flere av medlemmene også nye kallenavn. Byrne ble Johnny Guitar, Eymond ble Lu Walters, O'Brien ble Ty Brian og Starkey ble Ringo Starr.Starr fikk et problem da det gikk så bra. Bandet ble tilbudt 25 pund hver for å spille på feriekolonien Butlin's, men om han takket ja til det, måtte han også slutte som lærling før han var ferdig med læretiden. En trygg jobb hjemme ble dermed veid opp mot et liv som musiker. Caldwell overtalte Starr til å velge det sistnevnte. Rory Storm and the Hurricanes var førstevalget til Allan Williams da han skulle finne nye band i Hamburg etter at Derek and the Seniors hadde hatt stor suksess, men de kom først i oktober ettersom de hadde takket ja til Butlin's. Da hadde allerede The Beatles takket ja - ettersom også Gerry & The Pacemakers takket nei - og de to bandene spilte mye på rundgang, nitti minutter på, nitti minutter av. Fra tid til annen spilte Ringo Starr med The Beatles når Pete Best ikke kunne stille.
Det gikk imidlertid ikke bare på skinner, og i 1961 var Starr arbeidsledig og vurderte å flytte til USA. I 1962 fikk han en god avtale der han kunne spille i bandet til Tony Sheridan, et av de største navnene i Hamburg, for 30 pund og en leilighet inkludert. Starr var med i en periode, men fikk hjemlengsel, og ble med på en ny sesong hos Butlin's da sommeren kom. Samtidig var George Martin misfornøyd med trommingen til Best i The Beatles. Etter at de bestemte seg for å droppe Best, ble Ringo Starr kontaktet. Først var det George Harrison som oppsøkte Ringo hjemme hos Elsie Starkey, og så tok John Lennon kontakt per telefon. Den 16. august 1962 ble Starr med i The Beatles på betingelse av at han klippet håret som dem.
== The Beatles ==
Starr var den eldste i bandet. Han hadde vokst opp i et tøft miljø, og i motsetning til de andre hadde han også vært med i en Teddy Boys-gjeng. Han hadde markert seg som medlem i en rekke band, og var anerkjent. Han hadde derfor vunnet respekt hos de andre medlemmene i The Beatles lenge før han selv ble med. I tillegg matchet han deres humor og personlighet klart bedre enn Pete Best.Starr hadde opplevd at fans i Liverpool dårlig taklet at han erstattet Pete Best. På den første konserten etter byttet, den 18. august 1962, hadde Harrison fått et blått øye av fans av Pete Best, og flere i publikum ropte «Pete forever, Ringo never». Enda halve fanskaren protesterte i den første konserten med Ringo, forløp den neste konserten fire dager senere uten publikumsprotester.
=== Fra nervøsitet til trygghet (1962–1964) ===
Den 4. september dro bandet for å ta opp to sanger. Den første var en coverlåt med tittelen How Do You Do It? som ingen av bandmedlemmene ville spille, og som etter hvert ble gitt videre til Gerry & The Pacemakers. Den andre var Love Me Do. De hadde tatt den opp tidligere, da med Best på trommer, den 6. juni. Martin hadde da gitt råd til bandet om hvordan de skulle forbedre sangen, og hadde anbefalt å bruke en annen trommeslager enn Best til å ta opp singlen. Martin hadde ikke anbefalt dem å bytte ut Best med Starr, men bare å bruke en studiomusiker under opptaket.Etter opptaket den 4. september var Martin ikke fornøyd med trommingen til Starr heller. Ifølge McCartney var Martin skuffet over at Starrs stortromme ikke hektet seg på basslinjen, noe som var vanlig i opptak på den tiden. Det ble avtalt å prøve et nytt opptak den 11. september. Da Starr kom på den nye innspillingen av «Love Me Do», tok ikke Martin sjansen på at Starr holdt nivået, og leide inn den skotske studiomusikeren Andy White, og Starr ble degradert til tamburin. Dette gjorde Starr svært skuffet. Starr var imidlertid ikke den eneste som ikke leverte på opptaket, og selv uten ham tok det 15 forsøk på å finne en versjon som var bra nok til at Martin likte den – flere forsøk enn noen andre sanger på debutalbumet bortsett fra tittelsangen (18 forsøk).
Usikkerheten rundt konsertene kombinert med at White hadde blitt hentet opp, gjorde at Starr var bekymret for at han selv hadde en kort karriere i bandet. Imidlertid var Starr eneste trommeslager da The Beatles' neste single, «Please Please Me» ble spilt inn den 26. november med Starr på trommer, og White hadde ikke blitt hentet inn mer enn den ene dagen. «Please Please Me» var også en større hit enn forløperen.
På debutalbumet fikk Starr synge en cover av The Shirelles' «Boys», en sang både Starr og The Beatles med Best hadde fremført flere ganger tidligere. Dette startet en trend der Ringo Starr sang en sang på samtlige album, A Hard Day's Night og Let It Be unntatt, og på sangen «Matchbox», en annen Perkins-sang, og også en som The Beatles hadde overlatt til sin trommeslager Pete Best i Hamburg.
Starr var imidlertid også populær blant fansen, noe Maureen Cox fikk oppleve i form av drapstrusler og angrep fra andre jenter. Hans økte popularitet på begge sider av Atlanterhavet fikk blant annet som resultat at trommeprodusenten Ludwig doblet salget av trommer etter at The Beatles dukket opp på Ed Sullivan Show.
Under de tallrike pressekonferansene, som gruppa måtte gjennom da Beatlemania brøt løs, utmerket Ringo seg med humoristiske uttalelser. Starrs humor var både direkte og ufrivillig, og hans mange snublende munnhell er blitt verdenskjente. Hans klønete uttrykk, kalt «ringoismer» inkluderer «A Hard Day's Night» og «Tomorrow Never Knows». I filmen A Hard Day's Night fikk Ringo rollen som en lakonisk og klovnete utgave av seg selv. Alle medlemmene fikk sin egen del, men McCartneys ble sløyfet. Ringo skulle egentlig ha en lengre dialog med en gutt, men han møtte opp omtrent rett fra en nattklubb og var i så kraftig bakrus at han ikke kunne si mange replikker. I stedet filmet de ham mens han gjorde forskjellige ting. Denne scenen, kalt «lonely guy»-delen av Ringo, ga ham gode kritikker. Ringo Starr fikk også gode kritikker for sin innsats i flimen Help!.I juni 1964 ble Starr igjen syk, kortvarig denne gangen, med halsbetennelse, og måtte fjerne mandlene. The Beatles var på vei ut på en turné, og brukte Jimmie Nicol som erstatter. Så fort Starr var frisk, var han tilbake i bandet igjen. Harrison var usikker på om de kunne dra på turné uten Starr, da det ikke var The Beatles uten ham.
=== Turnéslutt og etablert liv (1965–1967) ===
Starr hadde klare bånd til sin arbeiderklasseoppdragelse, og lurte ofte på hva han skulle med alle de tingene han hadde fått som følge av suksessen. Da Starr fikk sin MBE, ble han spurt av dronningen om det var han som hadde startet bandet, og han svarte at «Han kom sist, han var den lille karen», muligens i overført betydning. Også Cox nevnte i et intervju at hun alltid opplevde at Starr hadde et stort mindreverdighetskompleks.Etter et svært hektisk turnéliv, og særlig kontroversene rundt Lennons uttalelser om at The Beatles var større enn Jesus, ble bandet, Starr inkludert, lei av å turnere. På det daværende tidspunktet var tre av de fire beatlene gift, etter at Harrison giftet seg med Pattie Boyd i 1966.For de tre begynte et mer etablert liv. Starr og Cox flyttet til Surrey, og han hadde tatt kontakt med den lokale golfbanen og blitt med Lennon på den lokale puben.Starr kommenterte svært sjelden musikkinnspillingen, men da han først hadde noe å si, ble han ofte hørt. Han hadde beskjeden interesse for studio-teknikk, og var derfor mye passiv i opptakene til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Starr sa selv at han hadde så mye fritid at han lærte seg å spille sjakk. Samtidig var det i denne perioden (1965-1967) at han virkelig bidro kunstnerisk til bandet med trommespill på «Ticket to Ride», «Rain», «Tomorrow Never Knows» og «A Day in the Life». Starrs evne til å spille i mange tempo og i mange forskjellige sjangre kom godt med i denne perioden.
=== Bandets sammenbrudd (1968–1970) ===
Starr var med på gruppens engasjement i meditasjon, og ble motvillig med til Rishikesh i India. Imidlertid hadde han mageproblemer etter en oppvekst med mye sykdom, og tålte ikke maten i India. Han og Maureen Cox dro hjem først av alle, og oppsummerte at det minte ham om Butlins feriekolonier.Langt verre var det da sangene fra oppholdet i Rishikesh skulle spilles inn til The Beatles-albumet. Etter mye intern kniving og krangling bestemte Starr seg for to ting: Han følte at han ikke spilte bra nok, og at de tre hadde et samhold han ikke var del av. Som resultat av dette dro han vekk 22. august 1968. Han opplevde at han senere forsto at alle de andre hadde følelsen av at de tre andre hadde en kjemi de selv ikke var med på. De andre tre sendte rosende telegrammer til ham og ba ham komme tilbake, og da han først kom, hadde Harrison dekket stolen hans med blomster. Perioden borte hadde Starr brukt til å ta seg en ferie på yachten til Peter Sellers, og det var der han skrev «Octopus's Garden». Det ble imidlertid «Don't Pass Me By» som ble hans første egenkomponerte låt til å bli gitt ut, og den ble skrevet i 1964.Det ble imidlertid klart at økonomiske problemer med Apple Corps og interne krangler hadde kostet. I et intervju med BBCs radioreporter David Wigg den 21. januar 1969 fikkStarr et spørsmål om de er like nærme hverandre som tidligere. Han svarte:
«Ja, du vet, det er det berømte ordtaket at den man elsker tukter man. Og vi er veldig glade i hverandre, og vi vet det alle. Men vi fortsetter å såre hverandre av og til. Du vet... når vi bare misforstår hverandre og går vekk, og så bygger det seg opp til noe større enn det noen gang var. Så må vi gå i dybden og få det unnagjort, vet du. Ordne opp. Og derfor er vi fortsatt veldig nære.»Apples dårlige økonomi og den påfølgende sparkingen av venner gikk innover Ringo, men samtidig så han behovet for å sparke folk som han mente ikke gjorde jobben - eller nødvendigheten av å få Peter Brown til å sparke dem, som han forklarte til TV-programmet Late Night Line-Up med forklaringen at de alle var feiginger som ikke likte å sparke noen.
== Solokarriere ==
Jeg er flink. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt stødig og samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet dersom en blir for ivrig.
Lennon hadde kommentert at han forlot bandet i november 1969, men lovte å holde det skjult til etter at Klein hadde ordnet avtaler med Capitol Records. McCartney trakk seg tilbake til Skottland som følge av dette. Han planla sitt solo-album McCartney, og gikk med på å slippe det etter Let It Be. Imidlertid fikk han høre Phil Spectors overdrevne bruk av strykere, messingblåsere og kor på sangene, og ble rasende. Ettersom Klein nektet å forandre på noe og Spector ikke var å få tak i, bestemte McCartney seg for å slippe albumet den 10. april, noe som ville kollidere med Let It Be. Starr oppsøkte McCartney for å forhandle, men McCartney var i et ekstremt dårlig humør og kastet ut Starr. Starr ble sjokkert, men gikk deretter til de andre og anbefalte at de skulle la McCartney få det som han ville.
=== To album på ett år (1970) ===
McCartney var ikke det eneste soloalbumet som ville kollidere med Let It Be. Enda Lennon hadde gitt ut soloalbum med Yoko Ono og Harrison hadde gitt ut filmmusikk på egen hånd, var det Starr som ga ut det første soloalbumet i tradisjonell forstand med Sentimental Journey, et album med svisker fra før rocketiden der han hadde fått hjelp fra George Martin og Paul McCartney blant flere. Albumet ble sluppet 27. mars 1970, og hadde kommentarer som handlet om at han lurte på hva han skulle gjøre nå som alt var over - altså slapp han nyheten om at The Beatles var over før McCartney gjorde det 20 dager senere.
Sentimental Journey solgte godt nok til å igangsette Starrs karrière på egen hånd, selv om det ikke var i nærheten av salgstallene til McCartney eller All Things Must Pass. Starr fulgte opp samme år med country-LP-en Beaucoups of Blues. Den ble spilt inn i Nashville med hjelp av blant andre The Jordanaires, Elvis Presleys gamle backinggruppe. Sangene der var skrevet spesielt for Ringo Starr, og han plukket ut de han likte best.
=== Kommersielle takter (1971–1974) ===
Mange fans var ute etter mer kommersielle låter, og de ble ikke skuffet. I 1971 kom hitsingelen «It Don't Come Easy» ut. Sangen var en glam rock-låt laget i samarbeid med George Harrison, som likevel igjen lot Starr få all æren for komposisjonen. Dette ble Starrs første hit etter oppløsningen, og passet godt inn i den kommende soft rock-stilen i 1970-årene. Sangen var opprinnelig skrevet tidlig i 1970, men ble utsatt av de to LP-ene og gitt ut først året etter. Starr fikk hjelp av både Harrison, Klaus Voormann på bass, Ron Cattermole på saksofon og Badfinger som korere. Singlen kom på femteplass i Storbritannia og fjerdeplass i USA.B-siden på albumet, «Early 1970», er Ringo Starrs oppsummering av situasjonen mellom The Beatles' medlemmer. Han håper på å spille med McCartney, vet at han kommer til å spille med Lennon og spiller allerede med Harrison - noe som stemmer bra ettersom Harrison spiller piano og gitar på denne sangen. Samme år deltok Starr også på Bangladesh-konserten, som ble arrangert i New York på initiativ av George Harrison.
Året etter ble en ny suksess, også den en munter glam rock-låt. «Back Off Boogaloo» endte opp på niendeplass i USA, men tok en andreplass i Storbritannia, og så denne med hjelp fra Harrison. Dermed hadde Starr hatt to hits på kort tid etter de to første, langt mindre kommersielle, albumene.
Det neste albumet var også langt mer kommersielt tilgjengelig enn de to første. På albumet Ringo hadde han hjelp av samtlige eks-medlemmer av The Beatles:
George Harrison på «I'm the Greatest», «Photograph» (som han skrev sammen med Starr), «Sunshine Life for Me (Sail Away Raymond)» (som han skrev), «You and Me (Babe)» (som han skrev sammen med Mal Evans)
John Lennon på «I'm the Greatest» (som han skrev)
Paul McCartney på «You're Sixteen» og «Six O'Clock» (som han skrev)I tillegg fikk Starr hjelp av Billy Preston, Klaus Voormann, Marc Bolan, medlemmer av The Band, Harry Nilsson og Martha Reeves blant andre. Voormann spilte som eneste i tillegg til Starr både med Harrison, Lennon og McCartney. Albumet ble sluppet i USA 2. november og i Storbritannia den 23. november. Det nådde andreplass i USA, slått av Elton John «Goodbye Yellow Brick Road», topp 10 i Storbritannia og førsteplass i Canada, Spania og Sverige. Låtene «Photograph» og «You're Sixteen» toppet singlelistene i USA, mens "Oh My My" nådde femteplass.
I 1974 kom Starr med sitt fjerde studioalbum, Goodnight Vienna, og han fikk hjelp av mange av de andre som deltok på det forrige albumet. Imidlertid var McCartney og Harrison opptatt med egne prosjekter, og bare Lennon hjalp ham. Lennon Skrev tittelsangen og spilte på All by Myself og Only You (And You Alone). Til gjengjeld fikk han også hjelp av Elton John. Albumet ble ikke en like stor suksess som Ringo, men det solgte godt. De to covrene «Only You (And You Alone)» (originalt av The Platters) og «No No Song» nådde høyt opp på de amerikanske hitlistene, men han hadde begrenset suksess i hjemlandet.
=== Sviktende karriere og alkoholproblemer (1975–1978) ===
På tross av at han hadde suksess som artist, innrømmet Starr i 2015 at årene etter The Beatles var veldig tøffe, og det tok ham nesten tjue år å komme seg over dem. Starr begynte med tung drikking, og etter hvert narkotika, i midten av 1970-årene, og han uttalte til Daily Express i 2010 at man kunne høre at kvaliteten på platene gikk ned ettersom misbruket tiltok. Ringo Starr var med i drikkeklubben The Hollywood Vampires med Nilsson, Lennon, Alice Cooper og Keith Moon.I 1975 ble Ringo Starr skilt fra sin kone (se Privatliv), og det ble ikke gitt ut et album det året bortsett fra samlealbumet Blast From Your Past, som endte på 30.-plass i USA. Dette ble hans siste album på Apple, og EMI ga ham ikke fornyet kontrakt. Året etter fulgte Ringo opp med albumet Ringo's Rotogravure, der han igjen fikk hjelp, stort sett i form av skrevne låter, fra sine tre tidligere bandmedlemmer. Albumet ble imidlertid ingen suksess. Singlene "A Dose of Rock'nRoll" og "Hey Baby" nådde henholdsvis en 26 og 74 plass på de amerikanse listene. Det gikk enda dårligere da Ringo brøt med formelen med å hente inn hjelp fra tidligere bandmedlemmer i 1977 og prøvde seg på et disco-album med Ringo the 4th i 1977. Deretter ga han ut Bad Boy, men heller ikke dette ble en suksess. Starr, som holdt skuespillertradisjonen noenlunde ved like, spilte i et 48 minutter langt komishow kalt Ringo, men ofte som «Ognir Rrats» etter en av hovedpersonene, altså Ringo Starr baklengs.Rett før Bad Boy kom barneplaten Scouse the Mouse, der Starr har stemmen til hovedpersonen, en mus fra Liverpool, og han synger åtte av de femten låtene på platen.
=== Ti tunge år (1979–1988) ===
I 1979 måtte Starr legges inn på sykehus med livstruende tarmsmerter, og fikk operert bort deler av tarmen. Senere på året brant hans hus i Los Angeles opp, og han mistet mye av sine Beatles-memorabilia i brannen.Året etter startet han med å filme den ubetydelige filmen Caveman, men viktigere enn selve filmen var at han møtte Barbara Bach. Det nye forholdet kom mens han jobbet med sitt nye album, som skulle hete Can’t Fight Lightning. Her fikk igjen Ringo Starr hjelp fra sine tre ekskollegaer fra The Beatles. McCartney skrev to låter og Harrison én. Lennon ga ham sangene «Nobody Told Me» og "Life Begins at Fourty". Da John Lennon ble skutt 8. desember mistet Starr midlertidig interessen for albumet, og Lennons sanger ble ekskludert av respekt. Columbia Records var lite begeistret for albumet, så Starr kom seg ut av det og jobbet i stedet med Neil Bogart i Boardwalk Records, et datterselskap av RCA. Bogart var begeistret for albumet, og hjalp til med å få den gitt ut under navnet Stop and Smell the Roses. Det oppnådde en 93.-plass på hitlistene i USA, og singelen «Wrack My Brain», skrevet av Harrison, kom på 37.-plass. Det var et skritt i riktig retning etter Bad Boy, men et lite et.
Starr hadde nok en gang mislyktes i å slå gjennom siden Goodnight Vienna, men han jobbet med ett forsøk til. Sammen med Joe Walsh fra The Eagles, skrev han sanger til et nytt album, med den spøkefulle tittelen Old Wave, et spill på musikkstilen new wave. Til tross for at Walsh, Gary Brooker, John Entwhistle og Eric Clapton var på albumet og det inkluderte en jam med dem, ble ikke albumet sluppet verken i USA eller i Storbritannia, men i Canada, Tyskland, Brasil, Mexico, Australia New Zealand og Japan.Starr hadde dermed mislyktes igjen med solo-karrièren, og film-karrièren så heller ikke særlig lysende ut. Han fikk større alkoholproblemer, og ble vanskelig for pressen å handskes med. Starr og Bach var uadskillelige, og sluttet å gjøre filmoppdrag med mindre begge kunne være med, som i McCartneys Give My Regards to Broad Street. I tillegg til dette tok Starr på seg å være den opprinnelige fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans (1984-1986). I 1988 stilte han og George Harrison opp for å bli inkludert i Rock and Roll Hall of Fame.
Likevel var alkoholproblemene alltid til stede. Han var så full at han i 1987 måtte gå rettens vei for å forhindre at innspillinger han hadde gjort klart beruset ikke ble gitt ut. I 1988 forsto han og Bach at situasjonen var så alvorlig at de måtte legges inn for avrusning. Den 11. oktober 1988 ble de med på et treukers avrusningsprogram i Tucson, Arizona.
=== All-Starr Band, gode kritikker og svake salgstall (1989–1999) ===
Starr hadde lenge hatt en idé om å samle sammen venner fra rockebransjen til en supergruppe, men det var først etter avrusningen at det i det hele tatt lot seg gjøre. I samarbeid med David Fishof fikk han 1989 gjennomført dette. Bandet inkluderte Joe Walsh, Rick Danko og Levon Helm fra The Band, Clarence Clemons og Nils Lofgren fra The E Street Band, Billy Preston og Jim Keltner og fikk navnet Ringo Starr & His All-Starr Band. Konseptet med The All-Starr Band var at alle skulle fremføre sine sanger da de spilte sammen. Starr byttet også ut medlemmer fra tid til annen. Tidligere bandmedlemmer inkluderer Todd Rundgren, Roger Hodgson fra Supertramp, John Entwistle fra The Who, Gary Brooker fra Procol Harum, Peter Frampton, Greg Lake fra Emerson, Lake and Palmer og Jack Bruce fra Cream. Også Bruce Springsteen gjorde en spontan gjesteopptreden.Turneringene ble en suksess, og tok vekk presset. Den første platen Starr ga ut etter rehabiliteringen var med nettopp The All-Starr Band. Han fortsatte å gi ut album på egen hånd også, og det første nye soloalbumet siden 1983 var Time Takes Time (1992), et album som flørtet med 60-talls pop og som fikk gode kritikker..I 1995 ble Ringo opptatt med «Anthology»-prosjektet. Han deltok både på «Real Love» og «Free as a Bird», og på den sistnevnte ble han nevnt som medkomponist. Etter prosjektet sa Ringo at «Å spille inn de nye sangene virket ikke kunstig i det hele tatt, det var veldig naturlig og mye moro, men også emosjonelt til tider. Men det var slutten på en æra. Det er ikke noe mer vi kan gjøre som The Beatles». Harrison svarte lakonisk at han håpet at noen kom til å gjøre det samme når han døde, å ta vare på alle de elendige innspillingene og gjøre dem til hits.Ringo hadde i lang tid hjulpet sine tidligere bandmedlemmer, og i 1997 hjalp han til på albumet Flaming Pie av McCartney. Året etter ga han ut albumet Vertical Man. Igjen samarbeidet han med Harrison og McCartney, men også med Alanis Morisette og Scott Weiland (Stone Temple Pilots). Albumet fikk gode kritikker, men solgte bare brukbart. Det ble en 61.-plass på hitlistene som best. Samme år spilte Starr, med venner inn Ringos VH1 Storytellers, den 23. Storytellers i rekken. Tiåret ble avsluttet med I Wanna Be Santa Claus, en juleplate som fikk god omtale, men som bare ble utgitt i USA, og med liten støtte fra plateselskapet, nå Mercury Records.
=== Konserter og album (2000–) ===
Harrison hadde vært kreftsyk en stund, og det var ingen overraskelse da han gikk bort den 29. november 2001. Igjen markerte dette en periode med uvirksomhet for Starr. På årsdagen ett år senere deltok han sammen med Paul og andre musikervenner i «Concert for George» i Royal Albert Hall i London arrangert av Eric Clapton. Konserten ble i sin helhet utgitt både på DVD og CD i 2003. I 2003 var Ringo plateaktuell med «Ringo Rama», en plate gitt ut på Koch Records, og med mer rock enn forgjengeren. Igjen fikk plata gode omtaler, men salget var dårlig. Allmusic.com foreslo at Starr med suksessen til All-Starr Band hadde sluttet å sikte høyt og heller gi ut de albumene han selv ønsket. Sangen «Never Without You» var dedisert til og handlet om Harrsion.Ringo Rama var omkranset av tre utgivelser med All-Starr Band, en før og to etter. Det neste soloalbumet til Starr var Choose Love, som hadde færre gjesteopptredener fra stjerner og ifølge kritikerne ga det følelsen av at Starr og hans faste musikere var mer avslappede (Allmusic.com), enn vennlig avsporing (John Metzger, Music Box) og med sjarme, karisma, oppriktig fremføring og gjennomført budskap (Star News). Heller ikke Choose Love solgte særlig godt.
I 2005 ble det bestemt at Starrs barndomshjem de første tre årene i Madryn Street skulle rives, noe Starr uttalte at han var skuffet, men ikke overrasket, over. Etter protester fra fans og andre ble det avgjort i 2012 at huset fikk stå.Starrs neste studioalbum kom i 2008, også dette nostalgisk, men for hjembyen Liverpool. Albumet, med navnet Liverpool 8, var produsert av Dave Stewart og ble gitt ut på Capitol Records. Det solgte i over 31 000 eksemplarer, i seg selv beskjedent, men et skritt i riktig retning. Han fulgte opp med Y Not, som solgte i omtrent like stort opplag, i 2010. Her fikk han god hjelp fra Paul McCartney som deltok med gjestevokal på "Walk with Me" og spilte bass på "Peace Dream" I 2012 ga Starr ut Ringo 2012, denne mer på egen hånd. Albumet inkluderer mye nostalgi for Liverpool og gamle dager, men også noe nytt.Etter initiativ fra McCartney ble Ringo Starr som den siste beatle inkludert i Rock and Roll Hall of Fame. For det meste fortsetter Starr å spille med All-Starr Band og å gi ut album, med Postcards from Paradise (2015) som foreløpig siste album i anledning inkluderingen i Rock and Roll Hall of Fame.
== Ringo som trommeslager ==
Siden Ringo er venstrehendt, men lært opp i høyrehendt tromming, fikk han en unik lyd som passet godt i The Beatles. Han brukte også Tom-tom-tromme oftere enn skarptromme, og venstrehendt-måten han spilte på gjorde at han gikk motsatt retning da han gikk gjennom trommene enn den tradisjonelle. Starr var også flink til å variere mellom forskjellige trommestiler, noe som kom godt med senere. Starr holdt også trommestikkene annerledes enn tidligere trommeslagere, da han som venstrehendt holdt begge stikkene likt, og ikke venstre trommestikke mer som spisepinner.I The Beatles var Starr i liten grad dominerende som trommespiller. Han hadde ingen soloer med unntak av «The End», den aller siste sangen de spilte inn, men han fokuserte i stedet på å være den trygge perkusjonisten som alltid var i tempo og som greide å omstille seg til de mange nye kravene til bandene. Geoff Emerick har kommentert at kroppsfasongen til Starr kan ha spilt en rolle, ettersom han var liten og dermed ikke alltid hadde styrken til å slå så hardt på trommene som ble forventet etter hvert. Likevel har Starrs tromming påvirket en rekke musikere. Journalist Robyn Flans skrev i «Percussive Arts Society» at han ikke kan holde telling på alle de trommeslagerne som har fortalt han at Ringo startet deres lidenskap for trommer etter at de ble introdusert til The Beatles' musikk. Trommeslager for Journey Steve Smith sa om Starr at:
«Før Ringo ble slagverksstjernene målt i deres evner på soloer og deres virtuositet. Ringos popularitet skapte et paradigmeskifte i hvordan publikum så på trommeslagere. Vi så på trommeslagerne som en likestilt del i komposisjon. En av Ringos store kvaliteter er at han skapte unike, stylistiske trommedeler for sangene til The Beatles. Hans deler er så knyttet til sangen at du kan høre på en del av Ringos tromming uten resten av musikken og fortsatt kjenne igjen sangen».Samtlige andre medlemmer av bandet verdsatte Starrs tromming høyt også etter at bandet ble oppløst. Da McCartney introduserte Starr til Rockens æresgalleri, sa han at i andre band ser de på trommeslageren for å finne ut om han øker eller senker tempoet, mens man trengte ikke å se når det gjaldt Ringo. Harrison kommenterte at «Ringo har den beste backbeat jeg noen sinne har hørt, og han kan holde på 24 timer i strekk.».Det verserte et rykte om at John Lennon som svar på spørsmålet om Ringo var den beste trommeslageren i verden svarte at Ringo ikke engang var den beste trommeslageren i The Beatles. Dette er nok et feilsitat, og kan stamme fra komikeren Jasper Carrott i 1983, nesten tre år etter at Lennon ble skutt. Carrott igjen kan ha hentet inspirasjon fra en vits fra BBCs Radio Active, et komiprogram som fortalte vitsen i 1981. Tvert imot sa John Lennon at «Ringo er en forbanna god trommeslager. Han er ikke teknisk god, men jeg synes at Ringos tromming er undervurdert på samme måte som Pauls basspill er undervurdert.(...)Jeg tror Paul og Ringo er på høyde med hvilke som helst av rockemusikerne.»Andre kommentarer om Starr er langt mer positive. Phil Collins sa om Starrs trommeinnsats på sangen «A Day in the Life» at «Ringo er grovt undervurdert. Trommingen på sangen «A Day in the Life» er veldig komplisert. Du kan ta en dyktig trommeslager i dag og si «Jeg vil ha det sånn». Han ville ikke visst hva han skulle gjøre.» En rekke artister beskrev hans unike evne til å tilpasse seg sangene raskt i anledning Starrs inkludering i Rockens æresgalleri.
== Andre aktiviteter ==
Starr har også vært involvert i andre prosjekter, både innen film (skuespiller, regissør og produsent) og møbeldesign.
=== Film ===
Starr fikk god tilbakemelding på sitt skuespiller-talent i både A Hard Day's Night og Help!. Verken han eller de andre fikk store tilbakemeldingen på Magical Mystery Tour, men Starr sa selv at han ikke så på det som «sin» film.I 1968 debuterte han som skuespiller utenom The Beatles med komedien Candy i 1968, der han spilte en liten birolle. Han fulgte opp med den mørke komedien The Magic Christian i 1969, med en bærende rolle som hovedpersonens adoptivsønn. Hans neste filmoppdrag var som en dverg som var Frank Zappas alter ego i 200 Motels i 1971. I cowboyfilmen Blindman samme år spilte han rollefiguren «Candy», en brutal, men litt enkel skurk. Det nærmeste man kan kalle en suksess, That'll Be the Day fra 1973, spilte han en utgave av seg selv, en teddy boy i 1950-årenes Storbritannia. Etterpå var han med i Son of Dracula i 1974, Lisztomania (1975), Sextette i 1978 og Caveman (1981). I 1980-årene gikk han tilbake til biroller, som seg selv i Give My Regards to Broad Street og oppdrag som forloren skilpadde i Alice in Wonderland.I tillegg til skuespiller, har Starr også jobbet som regissør og produsent. Han var regissør for filmen Born to Boogie (1972), en dokumentar om en konsert med Marc Bolan og T.Rex. Enda han sa at han likte å være regissør, har han ikke gjentatt det på andre prosjekter enn promo-videoer. Han var også produsent på Son of Dracula, noe han sterkt mislikte.
=== Møbler ===
I 1969 ble Starr med på å stifte et selskap med Robin Cruikshank, Ringo or Robin International, forkortet ROR. Logoen besto av to R-er og en O med en stjerne i midten. Stilen var i hovedsak art deco, og ROR International lagde ofte materialer i glass og metall, men også i tre. Møblene hadde upretensiøse navn som «Laid Back», «City Slicker», «Square Chair» og «Flash Harry».Ringo Starr var involvert fram til 1986, da han trakk seg ut.
== Privatliv ==
Starr er vegetarianer, avholdsmann, praktiserer yoga og trener mye Han ble også personlig kristen på 2000-tallet. I et intervju i 1977, uttalte daværende kjæreste Nancy Andrews at Starr hadde innrømmet at han var manisk depressiv.
=== Uheldige uttalelser ===
I 1963 uttalte John Lennon at Ringo Starr pleide å spille med dem før han ble med bandet fordi Best hadde perioder med sykdom, og Ringo Starr kommenterte at Best tok piller som gjorde ham syk. Ettersom Best aldri tok preludin, og ettersom han ikke særlig ofte var syk, saksøkte Best de to. Saken ble holdt utenfor rettssystemet, og Best fikk en sum som erstatning.Starr fikk problemer med hjembyen han ikke har bodd i siden han ble med i The Beatles da han i 2008 kommenterte til Jonathan Ross at han ikke savnet noe ved byen. Uken før hadde Starr vært æresgjest ved åpningen av Liverpool som europeisk kulturhovedstad. Der hadde han sagt at han hadde forlatt Liverpool, men aldri skuffet byen, og at han var «så nære» å flytte tilbake. Kommentarene til Ross var gjort i et humoristisk lys, men han gjentok spøkefullt at han var «så nære» å besøke sitt gamle nabolag og han benyttet ikke muligheten til å skryte av Liverpool som europeisk kultur-hovedstad som Ross innledet med, noe som tok noe av troverdigheten fra kommentaren tidligere vekk. Liverpools daværende byrådsleder Warren Bradley sa at kommentaren var «typisk Ringo, men ikke hjelpsom». Starr ba om unnskyldning for kommentaren i 2011, men la til at han bare ba om unnskyldning til de som ble fornærmet som faktisk bodde i Liverpool, og at han ikke trodde «ekte» scousere ble fornærmet.Samme år kommenterte han på en video på fansiden at han ønsket at fansen sluttet å sende fan-mail og ting han skulle signere. Dette skapte kontroverser, og Starr forklarte at dette skyldtes at han var lei av at ting han hadde signert endte opp på eBay.Senere sammenliknet han Liverpool med den kriminelt sterkt belastede byen Compton utenfor Los Angeles, men denne gangen var det stort sett bare Daily Star som lot seg hisse opp over sammenlikningen.
=== Romantiske forhold ===
Starr har giftet seg to ganger, forlovet seg to til og hatt flere andre korte forhold. I 1957 møtte Ringo Geraldine «Gerry» McGovern, som jobbet ved en fabrikk. De to var et par i fire år. I 1959 forlovet de seg, og Ringo fikk dermed sin andre ring. Imidlertid ville McGovern at Starr skulle slutte å spille trommer og få seg en «skikkelig jobb», og da Starr valgte Butlin's foran å fullføre lærlingtiden ved Hunt and Son, ble det slutt mellom dem.
==== Maureen Cox ====
Starr hadde deretter et av-og-på-forhold til Maureen Cox, men da hun ble transportert til London for å være i nærheten av Starr da han fikk mandlene fjernet i 1964 var det klart at det var alvorlig. Da det ble oppdaget i januar 1965 at hun var gravid, ble et bryllup raskt arrangert den 11. februar i Caxton Hall. Brian Epstein var forlover, George Harrison var vitne og John og Cynthia Lennon var gjester - McCartney var i Tunisia, og kunne ikke komme på så kort tid. I september ble sønnen Zak Starkey født - fornavnet kom av at Starr alltid hadde ønsket seg det navnet selv, og det betydde lite. Pressen fokuserte mest på om han hadde hår og Ringos nese, til hvilket Ringo svarte ja, entusiastisk på det første spørsmålet og med bekymring på det siste. Han sa også at han håpet Zak ikke kom til å spille trommer - gjerne band, men ikke trommer med all den bæringen det medførte.Ekteskapet ble vanskelig etter at The Beatles ble oppløst. Paret gled fra hverandre, og i 1975 ble de skilt med Ringo Starrs forhold til den amerikanske modellen Nancy Lee Andrews oppgitt som grunn.
==== Diverse romanser ====
Etter at ekteskapet med Cox falt fra hverandre, dro Starr til USA, og Cox ba Chris O'Dell, en amerikansk venninne som hadde arbeidet en stund for Apple Records i London, om å ta vare på Ringo Starr. O'Dell og Starr hadde en svært kort affære. Kort tid etter ble Starr involvert med Nancy Lee Andrews. Starr valgte å bo i Monte Carlo og Los Angeles for å unngå å betale 83 % skatt til hjemlandet. Nancy Andrews møtte Ringo Starr i Los Angeles i et pokerlag i mai 1974 i anledning bursdagen til Mal Evans. Senere møttes de to i august, og fra da av ble de mer eller mindre faste de neste seks årene. Andrews husker at Starr fridde til henne på Rodeo Drive.Starr og Andrews var svært aktive sammen i de neste årene, som de i hovedsak tilbrakte i Monte Carlo, men også på reise overalt i verden. Andrews ble kjent met mange av Ringos venner og svirebrødre i perioden, men de tilbrakte også mye tid hjemme i Monte Carlo. Forholdet tok etter hvert slutt ettersom Starr tilbrakte tid med Stephanie La Motta, og med Lynsey de Paul. Han var også tilknyttet Shelley Duvall Andrews saksøkte Starr for underholdsbidrag og krevde $5 millioner i 1981.
==== Barbara Bach ====
Starr møtte møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach den 18. februar 1980 under innspillingen av Caveman i Mexico by. Bach var aldri noen stor Beatles-fan, og foretrakk Ray Charles og Aretha Franklin. Det var først da hun ble invitert til Monte Carlo at hun innså at hun falt for Starr.Den 19. mai 1980 var Barbara og Ringo nær ved å omkomme i en alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – bare et steinkast fra der Ringos venn Marc Bolan mistet livet tre år tidligere. Da han kom til hektene igjen fridde Ringo til Barbara Bach og fikk ja. De to var alltid sammen, men kollegaer snakket om høylytte krangler dem imellom. Starrs alkoholproblemer ble også verre, og nå hadde han trukket inn Barbara Bach i det. Venner beskrev det slik at de to prioriterte narkotika over alt annet, inkludert hverandre, Ringo våknet opp og oppdaget at han hadde ødelagt leiligheten og overfalt Barbara Bach. Da innså de to i 1988 at de måtte innlegges.Siden avrusningen har begge to vært totalavholdsmennesker. De er fortsatt sammen per 2017, men har ingen barn sammen. Bach hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Bach gjør mye veldedig arbeid.Starr og Bach har tidligere delt tiden sin i hjem i Cranleigh i Los Angeles og Monte Carlo. Starr stod som nummer 56 i "the Sunday Times Rich List 2011" med en beregnet personlig formue på 150 millioner pund. I 2012, ble han beregnet å være den rikeste trommeslager i verden. I 2014 annonserte Starr at hans eiendom i Surrey i Rydinghurst var til salgs, med et Grade II-listet "Jacobean" hus. Uansett så har han beholdt en eiendom i "the London district of Chelsea ved King's Road, og han og Barbara Bach har fortsatt med å dele tiden sin mellom London og Los Angeles.
=== Barn ===
Ringo Starr har tre barn, alle med Maureen Cox. Zak Starkey, født 13. september 1965, spilte i farens All-Starr Band i 1992 og 1995, og spilte i 1996 som trommeslager i The Who. Senere samarbeidet han med blant andre John Entwistle og med Oasis. Jason Starkey ble født 19. august 1967. Også han spiller trommer, men han har uttalt at det å være sønn av Ringo Starr på langt nær er en bra ting. Jason Starkey har hatt problemer med loven og med narkotika, men har gått på avrusning og er i et langsiktig forhold. Ringos eneste datter, Lee Starkey, ble født 11. november 1971. Hun har jobbet som motedesigner og sminkør. Lee Starkey ble diagnostisert med hjernekreft både i 1995 og 2001, men har siden vært på bedringens vei. Hun har trillinger med Jay Mehler, som har turnert med Kasabian.
== Diskografi ==
Ringo Starr har konsekvent, med unntak av Liverpool 8, solgt bedre i USA enn i Storbritannia. Den beste plasseringen til en av Starrs album i Storbritannia er Sentimental Journey og Ringo, som begge greide en 7.-plass. I USA er topplasseringen en 2.-plass, og så den Ringo.
=== Studioalbum ===
Sentimental Journey (1970, Apple)
Beaucoups of Blues (1970, Apple)
Ringo (1973, Apple)
Goodnight Vienna (1974, Apple)
Ringo’s Rotogravure (1976, Polydor/Atlantic)
Ringo the 4th (1977, Polydor/Atlantic)
Bad Boy (1978, Polydor/Portrait)
Stop and Smell the Roses (1981, RCA/Boardwalk)
Old Wave (1983, RCA i Canada;Bellaphone i Tyskland)
Time Takes Time (1992, Private Music)
Vertical Man (1998, Mercury Records)
I Wanna Be Santa Claus (1999, Mercury Records)
Ringo Rama (2003, Koch Records)
Choose Love (2005, Koch Records)
Liverpool 8 (2008, Capitol/EMI)
Y Not (2010, Hip-O Records)
Ringo 2012 (2012, Hip-O Records)
Postcards from Paradise (2015, Universal)
Give More Love (2017)
What's My Name (2019)
Zoom In (EP, 2021, UIM)
Change the World (EP, 2021, UIM)
=== Konsertalbum ===
VH1 Storytellers (1998, Mercury Records)
Ringo Starr: Live at Soundstage (2007, Koch Records)
=== Samlealbum ===
Blast From Your Past (1975, Apple)
Starr Struck: Best Of Ringo Starr Volume 2 (1989, Rhino Records)
Photograph: The Very Best of Ringo Starr (2007, Apple)
5.1 The Surround Sound Collection (2008 Koch Records)
Icon (2014, Apple/Capitol)
=== All-Starr Band ===
Ringo Starr And His All-Starr Band (1990, UK: EMI/USA: Rykodisc)
Live From Montreux (1993, Rykodisc)
4-Starr Collection (EP 1995, Rykodisc)
Ringo Starr And His Third All-Starr Band, Vol. 1 (1997, Blockbuster)
The Anthology… So Far (2000, EMG)
King Biscuit Flower Hour Presents Ringo & His New All-Starr Band (2002, King Biscuit)
Extended Versions (2003, BMG)
Tour 2003 (2003, Koch Records)
Ringo Starr and Friends (2006, Disky)
Ringo Starr & His All Starr Band Live 2006 (2008, Koch Records)
Live at the Greek Theatre 2008 (2010, Hip-O)
=== Singler (utvalg) ===
«Beaucoups of Blues» (1970, Apple)
«It Don’t Come Easy» (1970, Apple)
«Back Off Boogaloo» (1972, Apple)
«Photograph» (1973, Apple)
«You’re Sixteen» (1973, Apple)
«Oh My My» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«Only You (And You Alone)» (1974, Apple)
«Snookeroo» (1975, Apple)
«No No Song» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«(It's All Down to) Goodnight Vienna» (1975, Apple)
«A Dose of Rock 'n' Roll» (1976, Ring O' Records)
«Wings» (1977, Atlantic)
«Lipstick Traces (on a Cigarette)» (1978, Atlantic)
«Heart on My Sleeve» (1978, Polydor (UK) / Portrait (USA))
«In My Car» (1994, Bellaphon)
«Act Naturally (sang fra 1963)|Act Naturally» (Buck Owens og Ringo Starr), (1989)
«It Don't Come Easy» (Ringo Starr & His All-Starr Band) (1990, Rykodisc)
«Liverpool 8» (1990, Capitol)
«Walk with You» (med Paul McCartney) (2009, Hip-O Records)
«Wings» (2912, Hip-O Records)
«Grow Old with Me» (2019, UM)
«Zoom In Zoom Out» (med Paul McCartney, FINNEAS, Dave Grohl, Sheryl Crow, Lenny Kravitz, Steve Lukather, Joe Walsh & Chris Stapleton) (2021, Universal Music Enterprises)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ringo Starr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ringo Starr på Internet Movie Database
(sv) Ringo Starr i Svensk Filmdatabas
(da) Ringo Starr på Filmdatabasen
(da) Ringo Starr på Scope
(fr) Ringo Starr på Allociné
(en) Ringo Starr på AllMovie
(en) Ringo Starr hos Turner Classic Movies
(en) Ringo Starr hos Rotten Tomatoes
(en) Ringo Starr hos TV Guide
(en) Ringo Starr hos The Movie Database
(en) Ringo Starr på Apple Music
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på MusicBrainz
(en) Ringo Starr på SoundCloud
(en) Ringo Starr på Spotify
(en) Ringo Starr på Songkick
(en) Ringo Starr på Last.fm
(en) Ringo Starr på Genius — sangtekster
(en) Ringo Starr på AllMusic
(en) Ringo Starr på AllMusic
Ringo Starr på Twitter
Ringo Starr på Facebook
Ringo Starr på Instagram
Ringo Starr på YouTube
Ringo Starr på Myspace
Den Norske Beatles-klubben | lenke | 2,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philip_Rosseter | 2023-02-04 | Philip Rosseter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 5. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1623', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1568', 'Kategori:Luttspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Philip Rosseter (1568–1623) var en engelsk komponist, luttenist og teatermanager.
| Philip Rosseter (1568–1623) var en engelsk komponist, luttenist og teatermanager.
== Liv og virke ==
Fra 1603 til sin død i 1623 var Rosseter luttenist for James I av England. Han er best kjent for A Book of Ayres (1601) som han skrev i samarbeid med Thomas Campion. I forordet, som sannsynligvis ble skrevet av Campion, kritiseres kompleks kontrapunkt og «intrikate» harmonier fordi det gjør ordene uforståelige. Campion og Rosseter hadde et både profesjonelt og personlig forhold: i Campions testamente var Rosseter oppført som enearving.Rosseter andre bok, Lessons for Consort (1609), er skrevet for broken consort med pandora, cister, lutt, fløyte, diskantgambe og bassgambe, og inneholdt arrangementer av egne og andres komposisjoner.
Rosseters sanger med luttakkompagnement er stort sett korte og homofone med et minimum av repetisjoner og lite bruk av tonemaleri, dvs at musikken i liten grad uttrykte teksten. Samtidig er stykkene rike på musikalsk oppfinnsomhet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Campion, Thomas og Philip Rosseter. A booke of ayres, set foorth to be song to the lute, orpherian, and base violl (London, 1601), Early English Books Online, [1] (abonnementstilgang).
Greer, David. "Philip Rosseter", Grove Music Online, red. L. Macy, grovemusic.com Arkivert 20070721230218 hos WebCite (abonnementstilgang).
Halliday, F. E. A Shakespeare Companion 1564-1964, Baltimore, Penguin, 1964.
Harwood, Ian. "Philip Rosseter", Oxford Dictionary of National Biography, www.oxforddnb.com (abonnementstilgang).
== Eksterne lenker ==
(en) Fritt tilgjengelige noter av Philip Rosseter i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
Video av When Laura smiles av Philip Rosseter framført av Valeria Mignaco, soprano & Alfonso Marin, lutt
Philip Rosseter framført av Brian Wright | Philip Rosseter (1568–1623) var en engelsk komponist, luttenist og teatermanager. | 2,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Gustav_M45 | 2023-02-04 | Carl Gustav M45 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Svenske skytevåpen'] | Carl Gustav M45 (Kulsprutepistol m/45) er en svensk maskinpistol.
Den ble designet i 1944 hos Carl Gustaf-fabrikken i Eskilstuna av den svenske våpendesigneren Gunnar Johnsson. Den ble adoptert av Sveriges forsvar i 1945. Maskinpistolen ble også brukt av amerikanske spesialstyrker i Vietnamkrigen, hvor den gikk under navnet «K-Rifle» og «Swedish-K». Den er helautomatisk og kamret for kaliber 9 x 19 mm ammunisjon.
| Carl Gustav M45 (Kulsprutepistol m/45) er en svensk maskinpistol.
Den ble designet i 1944 hos Carl Gustaf-fabrikken i Eskilstuna av den svenske våpendesigneren Gunnar Johnsson. Den ble adoptert av Sveriges forsvar i 1945. Maskinpistolen ble også brukt av amerikanske spesialstyrker i Vietnamkrigen, hvor den gikk under navnet «K-Rifle» og «Swedish-K». Den er helautomatisk og kamret for kaliber 9 x 19 mm ammunisjon.
== Varianter ==
M45/M45S – første versjon
M45B – vanlig produksjonsmodell
M45C – med varmeskjold og bajonettfeste, til bruk i parader.
M45E – med omstiller for full/halvautomatisk ild, for det svenske politi.UtenlandskePort Said – Egyptisk lisensvensjon.
Smith & Wesson M76 – ulisensiert kopi produsert av Smith & Wesson.
MK760 Kopi av S&W M76 produsert av MK Arms.
== Eksterne lenker ==
Modern Firearms – Carl Gustaf Kp M/45 submachine gun
The Swedish "K" Submachinegun – by Gabriel Suarez | Sverige | 2,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringo_Starr | 2023-02-04 | Ringo Starr | ['Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Engelske trommeslagere', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Ringo Starr', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
| Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
== Barndom ==
Starr omtales som Starkey fram til han fikk kunstnernavnet av Rory Storm. I det første avsnittet omtales Ringo som Starkey og faren med samme navn som Starkey den eldre.Richard Starkey ble født en uke etter termin i andre etasje ved Madryn Street 9 i Dingle i Liverpool. Han ble døpt fjorten dager senere i St. Silas-kirken, oppkalt etter sin far, også han Richard Starkey. Faren jobbet som konditor, og brøt dermed en lang linje med folk som jobbet i skipsindustrien. Moren, Elsie Starkey, født Gleave, giftet seg med Richard Starkey den eldre i 1936, også i St. Silas, 22 år gammel. Ekteskapet var ikke ideelt, og faren dro vekk fra familien etter syv års ekteskap, kort etter Starkeys tredje bursdag.
Starkey var enebarn, og mye alene. Han var også mye syk, og ble godt tatt vare på av mormor Annie og morfar Johnny. Annie var sjokkert over at Starkey var venstrehendt, og uttalte at hekser eller djevelen hadde besatt ham. Starkey omtalte henne ofte som «Liverpools Voodoo-dronning». Likevel var kårene trange for Elsie, som jobbet med å vaske trapper og i en grønnsakshandel før hun måtte gi opp Madryn Street og flytte til Admiral Grove 10, der hun sannsynligvis jobbet på en av de nærliggende pubene.Starkeys sykdom ble spesielt alvorlig sommeren 1947. Først ble han diagnostisert med blindtarmbetennelse, men så viste det seg at blindtarmen hadde sprukket og skapt bukhinnebetennelse. Elsie Starkey fikk høre tre ganger at gutten ikke kom til å overleve natten, og det var først tidlig i 1948 at han var ute av koma og bevisst lenge nok til at han kunne begynne veien tilbake til god helse. Denne dramatiske begynnelsen på skolealderen gjorde at Starkey lå langt bak de andre. Han hadde i utgangspunktet aldri vært spesielt glad i skolen, og ettersom han ikke kom tilbake til Admiral Grove 10 før sommeren 1948, valgte han å skulke oftere enn å jobbe for å bli bedre. Det var av barndomsvenninnen Marie Maguire at Starkey i det hele tatt lærte å lese.Mot slutten av 1951 kom Harry Graves inn i livet til Elsie og Richard Starkey. Graves var opprinnelig fra Øst-London, men flyttet til Dingle i 1946 etter et havarert ekteskap. I Harry Graves fikk Richard Starkey en farsfigur, og Starkey har selv sagt at han lærte mildhet fra Graves. Den 17. april 1954, etter at Elsie og Richard Starkey den eldre skilte seg, giftet Harry Graves og Elsie Starkey seg. Starkey ønsket Graves velkommen som stefar, men fikk større utfordringer litt over en måned senere, da han ble syk med lungehinnebetegnelse. Dette utviklet seg til tuberkulose, og han ble sendt til Wirral der luften var friskere. Dette ble spikeren i kisten for Starkeys skolegang, men det startet hans fascinasjon for trommer da en musikklærer tok med slagverkinstrumenter.
== Band før The Beatles ==
Det var i utgangspunktet et tøft miljø i Dingle, men med fremveksten av Teddy Boys ble det hakket verre. Ringo Starr ble med i den lokale gjengen, fordi alternativet var å ikke ha noen som beskyttet seg, og bli banket opp av alle. Han så bruk av kniv og rørgjenstander i voldelige gatekamper, men tok liten del selv, ettersom han var «sykehusgutten». Starkey hadde ingen ønske om videre skolegang, og i 1956 fokuserte han på å få seg jobb. Han hadde to mislykkede forsøk, begge etter at Harry Graves hadde puttet ut følere. Først jobbet han som løpegutt ved British Railways, men mistet jobben da han strøk på den fysiske testen. Deretter jobbet han som barmann på TS «St. Tudno» mellom Liverpool og nord-Wales, men fikk sparken da han møtte opp full på jobb og skjelte ut sjefen. Deretter fikk Ringo en lærlingplass hos H. Hunt & Co, et firma som produserte utstyr til gymsaler og andre sportsarenaer. Til 16-årsdagen fikk han en signetring av moren, og til jul et trommesett av Harry Graves.
Starkey ble god venn med en kollega fra Hunts, Roy Trafford. Begge var glade i rock and roll og country. De to og Starkeys nabo Edward Miles dannet et skiffle-band med Miles (med psevdonymet Eddie Clayton) på gitar og vokal, Starkey på trommer, Roy Trafford på te-kistebass i tillegg til John Dougherty (vaskebrett) og Frank Walsh (gitar). De tok navnet «The Eddie Clayton Skiffle Group». Skiffle passet utmerket godt til Starkey, da musikkstilen krevde lite trening, og Starkey hadde hatt problemer med å øve hjemme på grunn av klager fra naboer. Eddie Clayton Skiffle Group fikk flere oppdrag, særlig på Peel Street Labour, men også på Wilson Hall, The Cavern og ved flere skiffle-konkurranser.I 1959 forlovet Miles seg, og bandet ble oppløst, noe som passet godt med at skiffle på den tiden var på vei ut. Dette betydde at Starr sto uten band, men han bestemte seg for å starte sitt eget. Han fikk med seg Jimmy Roughley på klarinett, Roy Trafford på gitar, Johnny Moony på trompet, en pianist og en på tekiste-bass. Mooney kunne bare spille When the Saints Go Marching In, Roughley kunne bare spille i b-dur, pianisten kunne bare spille i C-dur, og Trafford var «ganske god». Etter et par øvinger ble bandet, som aldri rakk å få et navn, oppløst. Starr var imidlertid så anerkjent at det ledende bandet Darktown ville at han skulle spille med dem.Starkey ble i stedet med i The Raving Texans, som skiftet navn til Rory Storm and the Hurricanes. Andre medlemmer var Al Caldwell (med scenenavnet Rory Storm) (gitar/vokal), Johnny Byrne (gitar/vokal), Paul Murphy (gitar/vokal), Reg Hales (vaskebrett) og Jeff Truman (tekiste-bass). Oppsettet ble etter hvert endret til at Storm ble vokalist, Byrne spilte rytmegitar, Charles O'Brien sologitar, Wally Eymond bass/vokal og Starkey trommer. Endringen viser at de beveget seg i retning mer rock and roll. Dette var med på å gjøre dem til det mest populære og ambisiøse bandet i Liverpool. Rory Storm var en stor entertainer, og det var mye takket være ham at bandet ble så stort som det ble. De ble til og med nevnt i samme åndedrag som Gene Vincent da det skulle arrangeres en konsert i Liverpool. I tillegg til at bandet skiftet navn, tok flere av medlemmene også nye kallenavn. Byrne ble Johnny Guitar, Eymond ble Lu Walters, O'Brien ble Ty Brian og Starkey ble Ringo Starr.Starr fikk et problem da det gikk så bra. Bandet ble tilbudt 25 pund hver for å spille på feriekolonien Butlin's, men om han takket ja til det, måtte han også slutte som lærling før han var ferdig med læretiden. En trygg jobb hjemme ble dermed veid opp mot et liv som musiker. Caldwell overtalte Starr til å velge det sistnevnte. Rory Storm and the Hurricanes var førstevalget til Allan Williams da han skulle finne nye band i Hamburg etter at Derek and the Seniors hadde hatt stor suksess, men de kom først i oktober ettersom de hadde takket ja til Butlin's. Da hadde allerede The Beatles takket ja - ettersom også Gerry & The Pacemakers takket nei - og de to bandene spilte mye på rundgang, nitti minutter på, nitti minutter av. Fra tid til annen spilte Ringo Starr med The Beatles når Pete Best ikke kunne stille.
Det gikk imidlertid ikke bare på skinner, og i 1961 var Starr arbeidsledig og vurderte å flytte til USA. I 1962 fikk han en god avtale der han kunne spille i bandet til Tony Sheridan, et av de største navnene i Hamburg, for 30 pund og en leilighet inkludert. Starr var med i en periode, men fikk hjemlengsel, og ble med på en ny sesong hos Butlin's da sommeren kom. Samtidig var George Martin misfornøyd med trommingen til Best i The Beatles. Etter at de bestemte seg for å droppe Best, ble Ringo Starr kontaktet. Først var det George Harrison som oppsøkte Ringo hjemme hos Elsie Starkey, og så tok John Lennon kontakt per telefon. Den 16. august 1962 ble Starr med i The Beatles på betingelse av at han klippet håret som dem.
== The Beatles ==
Starr var den eldste i bandet. Han hadde vokst opp i et tøft miljø, og i motsetning til de andre hadde han også vært med i en Teddy Boys-gjeng. Han hadde markert seg som medlem i en rekke band, og var anerkjent. Han hadde derfor vunnet respekt hos de andre medlemmene i The Beatles lenge før han selv ble med. I tillegg matchet han deres humor og personlighet klart bedre enn Pete Best.Starr hadde opplevd at fans i Liverpool dårlig taklet at han erstattet Pete Best. På den første konserten etter byttet, den 18. august 1962, hadde Harrison fått et blått øye av fans av Pete Best, og flere i publikum ropte «Pete forever, Ringo never». Enda halve fanskaren protesterte i den første konserten med Ringo, forløp den neste konserten fire dager senere uten publikumsprotester.
=== Fra nervøsitet til trygghet (1962–1964) ===
Den 4. september dro bandet for å ta opp to sanger. Den første var en coverlåt med tittelen How Do You Do It? som ingen av bandmedlemmene ville spille, og som etter hvert ble gitt videre til Gerry & The Pacemakers. Den andre var Love Me Do. De hadde tatt den opp tidligere, da med Best på trommer, den 6. juni. Martin hadde da gitt råd til bandet om hvordan de skulle forbedre sangen, og hadde anbefalt å bruke en annen trommeslager enn Best til å ta opp singlen. Martin hadde ikke anbefalt dem å bytte ut Best med Starr, men bare å bruke en studiomusiker under opptaket.Etter opptaket den 4. september var Martin ikke fornøyd med trommingen til Starr heller. Ifølge McCartney var Martin skuffet over at Starrs stortromme ikke hektet seg på basslinjen, noe som var vanlig i opptak på den tiden. Det ble avtalt å prøve et nytt opptak den 11. september. Da Starr kom på den nye innspillingen av «Love Me Do», tok ikke Martin sjansen på at Starr holdt nivået, og leide inn den skotske studiomusikeren Andy White, og Starr ble degradert til tamburin. Dette gjorde Starr svært skuffet. Starr var imidlertid ikke den eneste som ikke leverte på opptaket, og selv uten ham tok det 15 forsøk på å finne en versjon som var bra nok til at Martin likte den – flere forsøk enn noen andre sanger på debutalbumet bortsett fra tittelsangen (18 forsøk).
Usikkerheten rundt konsertene kombinert med at White hadde blitt hentet opp, gjorde at Starr var bekymret for at han selv hadde en kort karriere i bandet. Imidlertid var Starr eneste trommeslager da The Beatles' neste single, «Please Please Me» ble spilt inn den 26. november med Starr på trommer, og White hadde ikke blitt hentet inn mer enn den ene dagen. «Please Please Me» var også en større hit enn forløperen.
På debutalbumet fikk Starr synge en cover av The Shirelles' «Boys», en sang både Starr og The Beatles med Best hadde fremført flere ganger tidligere. Dette startet en trend der Ringo Starr sang en sang på samtlige album, A Hard Day's Night og Let It Be unntatt, og på sangen «Matchbox», en annen Perkins-sang, og også en som The Beatles hadde overlatt til sin trommeslager Pete Best i Hamburg.
Starr var imidlertid også populær blant fansen, noe Maureen Cox fikk oppleve i form av drapstrusler og angrep fra andre jenter. Hans økte popularitet på begge sider av Atlanterhavet fikk blant annet som resultat at trommeprodusenten Ludwig doblet salget av trommer etter at The Beatles dukket opp på Ed Sullivan Show.
Under de tallrike pressekonferansene, som gruppa måtte gjennom da Beatlemania brøt løs, utmerket Ringo seg med humoristiske uttalelser. Starrs humor var både direkte og ufrivillig, og hans mange snublende munnhell er blitt verdenskjente. Hans klønete uttrykk, kalt «ringoismer» inkluderer «A Hard Day's Night» og «Tomorrow Never Knows». I filmen A Hard Day's Night fikk Ringo rollen som en lakonisk og klovnete utgave av seg selv. Alle medlemmene fikk sin egen del, men McCartneys ble sløyfet. Ringo skulle egentlig ha en lengre dialog med en gutt, men han møtte opp omtrent rett fra en nattklubb og var i så kraftig bakrus at han ikke kunne si mange replikker. I stedet filmet de ham mens han gjorde forskjellige ting. Denne scenen, kalt «lonely guy»-delen av Ringo, ga ham gode kritikker. Ringo Starr fikk også gode kritikker for sin innsats i flimen Help!.I juni 1964 ble Starr igjen syk, kortvarig denne gangen, med halsbetennelse, og måtte fjerne mandlene. The Beatles var på vei ut på en turné, og brukte Jimmie Nicol som erstatter. Så fort Starr var frisk, var han tilbake i bandet igjen. Harrison var usikker på om de kunne dra på turné uten Starr, da det ikke var The Beatles uten ham.
=== Turnéslutt og etablert liv (1965–1967) ===
Starr hadde klare bånd til sin arbeiderklasseoppdragelse, og lurte ofte på hva han skulle med alle de tingene han hadde fått som følge av suksessen. Da Starr fikk sin MBE, ble han spurt av dronningen om det var han som hadde startet bandet, og han svarte at «Han kom sist, han var den lille karen», muligens i overført betydning. Også Cox nevnte i et intervju at hun alltid opplevde at Starr hadde et stort mindreverdighetskompleks.Etter et svært hektisk turnéliv, og særlig kontroversene rundt Lennons uttalelser om at The Beatles var større enn Jesus, ble bandet, Starr inkludert, lei av å turnere. På det daværende tidspunktet var tre av de fire beatlene gift, etter at Harrison giftet seg med Pattie Boyd i 1966.For de tre begynte et mer etablert liv. Starr og Cox flyttet til Surrey, og han hadde tatt kontakt med den lokale golfbanen og blitt med Lennon på den lokale puben.Starr kommenterte svært sjelden musikkinnspillingen, men da han først hadde noe å si, ble han ofte hørt. Han hadde beskjeden interesse for studio-teknikk, og var derfor mye passiv i opptakene til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Starr sa selv at han hadde så mye fritid at han lærte seg å spille sjakk. Samtidig var det i denne perioden (1965-1967) at han virkelig bidro kunstnerisk til bandet med trommespill på «Ticket to Ride», «Rain», «Tomorrow Never Knows» og «A Day in the Life». Starrs evne til å spille i mange tempo og i mange forskjellige sjangre kom godt med i denne perioden.
=== Bandets sammenbrudd (1968–1970) ===
Starr var med på gruppens engasjement i meditasjon, og ble motvillig med til Rishikesh i India. Imidlertid hadde han mageproblemer etter en oppvekst med mye sykdom, og tålte ikke maten i India. Han og Maureen Cox dro hjem først av alle, og oppsummerte at det minte ham om Butlins feriekolonier.Langt verre var det da sangene fra oppholdet i Rishikesh skulle spilles inn til The Beatles-albumet. Etter mye intern kniving og krangling bestemte Starr seg for to ting: Han følte at han ikke spilte bra nok, og at de tre hadde et samhold han ikke var del av. Som resultat av dette dro han vekk 22. august 1968. Han opplevde at han senere forsto at alle de andre hadde følelsen av at de tre andre hadde en kjemi de selv ikke var med på. De andre tre sendte rosende telegrammer til ham og ba ham komme tilbake, og da han først kom, hadde Harrison dekket stolen hans med blomster. Perioden borte hadde Starr brukt til å ta seg en ferie på yachten til Peter Sellers, og det var der han skrev «Octopus's Garden». Det ble imidlertid «Don't Pass Me By» som ble hans første egenkomponerte låt til å bli gitt ut, og den ble skrevet i 1964.Det ble imidlertid klart at økonomiske problemer med Apple Corps og interne krangler hadde kostet. I et intervju med BBCs radioreporter David Wigg den 21. januar 1969 fikkStarr et spørsmål om de er like nærme hverandre som tidligere. Han svarte:
«Ja, du vet, det er det berømte ordtaket at den man elsker tukter man. Og vi er veldig glade i hverandre, og vi vet det alle. Men vi fortsetter å såre hverandre av og til. Du vet... når vi bare misforstår hverandre og går vekk, og så bygger det seg opp til noe større enn det noen gang var. Så må vi gå i dybden og få det unnagjort, vet du. Ordne opp. Og derfor er vi fortsatt veldig nære.»Apples dårlige økonomi og den påfølgende sparkingen av venner gikk innover Ringo, men samtidig så han behovet for å sparke folk som han mente ikke gjorde jobben - eller nødvendigheten av å få Peter Brown til å sparke dem, som han forklarte til TV-programmet Late Night Line-Up med forklaringen at de alle var feiginger som ikke likte å sparke noen.
== Solokarriere ==
Jeg er flink. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt stødig og samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet dersom en blir for ivrig.
Lennon hadde kommentert at han forlot bandet i november 1969, men lovte å holde det skjult til etter at Klein hadde ordnet avtaler med Capitol Records. McCartney trakk seg tilbake til Skottland som følge av dette. Han planla sitt solo-album McCartney, og gikk med på å slippe det etter Let It Be. Imidlertid fikk han høre Phil Spectors overdrevne bruk av strykere, messingblåsere og kor på sangene, og ble rasende. Ettersom Klein nektet å forandre på noe og Spector ikke var å få tak i, bestemte McCartney seg for å slippe albumet den 10. april, noe som ville kollidere med Let It Be. Starr oppsøkte McCartney for å forhandle, men McCartney var i et ekstremt dårlig humør og kastet ut Starr. Starr ble sjokkert, men gikk deretter til de andre og anbefalte at de skulle la McCartney få det som han ville.
=== To album på ett år (1970) ===
McCartney var ikke det eneste soloalbumet som ville kollidere med Let It Be. Enda Lennon hadde gitt ut soloalbum med Yoko Ono og Harrison hadde gitt ut filmmusikk på egen hånd, var det Starr som ga ut det første soloalbumet i tradisjonell forstand med Sentimental Journey, et album med svisker fra før rocketiden der han hadde fått hjelp fra George Martin og Paul McCartney blant flere. Albumet ble sluppet 27. mars 1970, og hadde kommentarer som handlet om at han lurte på hva han skulle gjøre nå som alt var over - altså slapp han nyheten om at The Beatles var over før McCartney gjorde det 20 dager senere.
Sentimental Journey solgte godt nok til å igangsette Starrs karrière på egen hånd, selv om det ikke var i nærheten av salgstallene til McCartney eller All Things Must Pass. Starr fulgte opp samme år med country-LP-en Beaucoups of Blues. Den ble spilt inn i Nashville med hjelp av blant andre The Jordanaires, Elvis Presleys gamle backinggruppe. Sangene der var skrevet spesielt for Ringo Starr, og han plukket ut de han likte best.
=== Kommersielle takter (1971–1974) ===
Mange fans var ute etter mer kommersielle låter, og de ble ikke skuffet. I 1971 kom hitsingelen «It Don't Come Easy» ut. Sangen var en glam rock-låt laget i samarbeid med George Harrison, som likevel igjen lot Starr få all æren for komposisjonen. Dette ble Starrs første hit etter oppløsningen, og passet godt inn i den kommende soft rock-stilen i 1970-årene. Sangen var opprinnelig skrevet tidlig i 1970, men ble utsatt av de to LP-ene og gitt ut først året etter. Starr fikk hjelp av både Harrison, Klaus Voormann på bass, Ron Cattermole på saksofon og Badfinger som korere. Singlen kom på femteplass i Storbritannia og fjerdeplass i USA.B-siden på albumet, «Early 1970», er Ringo Starrs oppsummering av situasjonen mellom The Beatles' medlemmer. Han håper på å spille med McCartney, vet at han kommer til å spille med Lennon og spiller allerede med Harrison - noe som stemmer bra ettersom Harrison spiller piano og gitar på denne sangen. Samme år deltok Starr også på Bangladesh-konserten, som ble arrangert i New York på initiativ av George Harrison.
Året etter ble en ny suksess, også den en munter glam rock-låt. «Back Off Boogaloo» endte opp på niendeplass i USA, men tok en andreplass i Storbritannia, og så denne med hjelp fra Harrison. Dermed hadde Starr hatt to hits på kort tid etter de to første, langt mindre kommersielle, albumene.
Det neste albumet var også langt mer kommersielt tilgjengelig enn de to første. På albumet Ringo hadde han hjelp av samtlige eks-medlemmer av The Beatles:
George Harrison på «I'm the Greatest», «Photograph» (som han skrev sammen med Starr), «Sunshine Life for Me (Sail Away Raymond)» (som han skrev), «You and Me (Babe)» (som han skrev sammen med Mal Evans)
John Lennon på «I'm the Greatest» (som han skrev)
Paul McCartney på «You're Sixteen» og «Six O'Clock» (som han skrev)I tillegg fikk Starr hjelp av Billy Preston, Klaus Voormann, Marc Bolan, medlemmer av The Band, Harry Nilsson og Martha Reeves blant andre. Voormann spilte som eneste i tillegg til Starr både med Harrison, Lennon og McCartney. Albumet ble sluppet i USA 2. november og i Storbritannia den 23. november. Det nådde andreplass i USA, slått av Elton John «Goodbye Yellow Brick Road», topp 10 i Storbritannia og førsteplass i Canada, Spania og Sverige. Låtene «Photograph» og «You're Sixteen» toppet singlelistene i USA, mens "Oh My My" nådde femteplass.
I 1974 kom Starr med sitt fjerde studioalbum, Goodnight Vienna, og han fikk hjelp av mange av de andre som deltok på det forrige albumet. Imidlertid var McCartney og Harrison opptatt med egne prosjekter, og bare Lennon hjalp ham. Lennon Skrev tittelsangen og spilte på All by Myself og Only You (And You Alone). Til gjengjeld fikk han også hjelp av Elton John. Albumet ble ikke en like stor suksess som Ringo, men det solgte godt. De to covrene «Only You (And You Alone)» (originalt av The Platters) og «No No Song» nådde høyt opp på de amerikanske hitlistene, men han hadde begrenset suksess i hjemlandet.
=== Sviktende karriere og alkoholproblemer (1975–1978) ===
På tross av at han hadde suksess som artist, innrømmet Starr i 2015 at årene etter The Beatles var veldig tøffe, og det tok ham nesten tjue år å komme seg over dem. Starr begynte med tung drikking, og etter hvert narkotika, i midten av 1970-årene, og han uttalte til Daily Express i 2010 at man kunne høre at kvaliteten på platene gikk ned ettersom misbruket tiltok. Ringo Starr var med i drikkeklubben The Hollywood Vampires med Nilsson, Lennon, Alice Cooper og Keith Moon.I 1975 ble Ringo Starr skilt fra sin kone (se Privatliv), og det ble ikke gitt ut et album det året bortsett fra samlealbumet Blast From Your Past, som endte på 30.-plass i USA. Dette ble hans siste album på Apple, og EMI ga ham ikke fornyet kontrakt. Året etter fulgte Ringo opp med albumet Ringo's Rotogravure, der han igjen fikk hjelp, stort sett i form av skrevne låter, fra sine tre tidligere bandmedlemmer. Albumet ble imidlertid ingen suksess. Singlene "A Dose of Rock'nRoll" og "Hey Baby" nådde henholdsvis en 26 og 74 plass på de amerikanse listene. Det gikk enda dårligere da Ringo brøt med formelen med å hente inn hjelp fra tidligere bandmedlemmer i 1977 og prøvde seg på et disco-album med Ringo the 4th i 1977. Deretter ga han ut Bad Boy, men heller ikke dette ble en suksess. Starr, som holdt skuespillertradisjonen noenlunde ved like, spilte i et 48 minutter langt komishow kalt Ringo, men ofte som «Ognir Rrats» etter en av hovedpersonene, altså Ringo Starr baklengs.Rett før Bad Boy kom barneplaten Scouse the Mouse, der Starr har stemmen til hovedpersonen, en mus fra Liverpool, og han synger åtte av de femten låtene på platen.
=== Ti tunge år (1979–1988) ===
I 1979 måtte Starr legges inn på sykehus med livstruende tarmsmerter, og fikk operert bort deler av tarmen. Senere på året brant hans hus i Los Angeles opp, og han mistet mye av sine Beatles-memorabilia i brannen.Året etter startet han med å filme den ubetydelige filmen Caveman, men viktigere enn selve filmen var at han møtte Barbara Bach. Det nye forholdet kom mens han jobbet med sitt nye album, som skulle hete Can’t Fight Lightning. Her fikk igjen Ringo Starr hjelp fra sine tre ekskollegaer fra The Beatles. McCartney skrev to låter og Harrison én. Lennon ga ham sangene «Nobody Told Me» og "Life Begins at Fourty". Da John Lennon ble skutt 8. desember mistet Starr midlertidig interessen for albumet, og Lennons sanger ble ekskludert av respekt. Columbia Records var lite begeistret for albumet, så Starr kom seg ut av det og jobbet i stedet med Neil Bogart i Boardwalk Records, et datterselskap av RCA. Bogart var begeistret for albumet, og hjalp til med å få den gitt ut under navnet Stop and Smell the Roses. Det oppnådde en 93.-plass på hitlistene i USA, og singelen «Wrack My Brain», skrevet av Harrison, kom på 37.-plass. Det var et skritt i riktig retning etter Bad Boy, men et lite et.
Starr hadde nok en gang mislyktes i å slå gjennom siden Goodnight Vienna, men han jobbet med ett forsøk til. Sammen med Joe Walsh fra The Eagles, skrev han sanger til et nytt album, med den spøkefulle tittelen Old Wave, et spill på musikkstilen new wave. Til tross for at Walsh, Gary Brooker, John Entwhistle og Eric Clapton var på albumet og det inkluderte en jam med dem, ble ikke albumet sluppet verken i USA eller i Storbritannia, men i Canada, Tyskland, Brasil, Mexico, Australia New Zealand og Japan.Starr hadde dermed mislyktes igjen med solo-karrièren, og film-karrièren så heller ikke særlig lysende ut. Han fikk større alkoholproblemer, og ble vanskelig for pressen å handskes med. Starr og Bach var uadskillelige, og sluttet å gjøre filmoppdrag med mindre begge kunne være med, som i McCartneys Give My Regards to Broad Street. I tillegg til dette tok Starr på seg å være den opprinnelige fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans (1984-1986). I 1988 stilte han og George Harrison opp for å bli inkludert i Rock and Roll Hall of Fame.
Likevel var alkoholproblemene alltid til stede. Han var så full at han i 1987 måtte gå rettens vei for å forhindre at innspillinger han hadde gjort klart beruset ikke ble gitt ut. I 1988 forsto han og Bach at situasjonen var så alvorlig at de måtte legges inn for avrusning. Den 11. oktober 1988 ble de med på et treukers avrusningsprogram i Tucson, Arizona.
=== All-Starr Band, gode kritikker og svake salgstall (1989–1999) ===
Starr hadde lenge hatt en idé om å samle sammen venner fra rockebransjen til en supergruppe, men det var først etter avrusningen at det i det hele tatt lot seg gjøre. I samarbeid med David Fishof fikk han 1989 gjennomført dette. Bandet inkluderte Joe Walsh, Rick Danko og Levon Helm fra The Band, Clarence Clemons og Nils Lofgren fra The E Street Band, Billy Preston og Jim Keltner og fikk navnet Ringo Starr & His All-Starr Band. Konseptet med The All-Starr Band var at alle skulle fremføre sine sanger da de spilte sammen. Starr byttet også ut medlemmer fra tid til annen. Tidligere bandmedlemmer inkluderer Todd Rundgren, Roger Hodgson fra Supertramp, John Entwistle fra The Who, Gary Brooker fra Procol Harum, Peter Frampton, Greg Lake fra Emerson, Lake and Palmer og Jack Bruce fra Cream. Også Bruce Springsteen gjorde en spontan gjesteopptreden.Turneringene ble en suksess, og tok vekk presset. Den første platen Starr ga ut etter rehabiliteringen var med nettopp The All-Starr Band. Han fortsatte å gi ut album på egen hånd også, og det første nye soloalbumet siden 1983 var Time Takes Time (1992), et album som flørtet med 60-talls pop og som fikk gode kritikker..I 1995 ble Ringo opptatt med «Anthology»-prosjektet. Han deltok både på «Real Love» og «Free as a Bird», og på den sistnevnte ble han nevnt som medkomponist. Etter prosjektet sa Ringo at «Å spille inn de nye sangene virket ikke kunstig i det hele tatt, det var veldig naturlig og mye moro, men også emosjonelt til tider. Men det var slutten på en æra. Det er ikke noe mer vi kan gjøre som The Beatles». Harrison svarte lakonisk at han håpet at noen kom til å gjøre det samme når han døde, å ta vare på alle de elendige innspillingene og gjøre dem til hits.Ringo hadde i lang tid hjulpet sine tidligere bandmedlemmer, og i 1997 hjalp han til på albumet Flaming Pie av McCartney. Året etter ga han ut albumet Vertical Man. Igjen samarbeidet han med Harrison og McCartney, men også med Alanis Morisette og Scott Weiland (Stone Temple Pilots). Albumet fikk gode kritikker, men solgte bare brukbart. Det ble en 61.-plass på hitlistene som best. Samme år spilte Starr, med venner inn Ringos VH1 Storytellers, den 23. Storytellers i rekken. Tiåret ble avsluttet med I Wanna Be Santa Claus, en juleplate som fikk god omtale, men som bare ble utgitt i USA, og med liten støtte fra plateselskapet, nå Mercury Records.
=== Konserter og album (2000–) ===
Harrison hadde vært kreftsyk en stund, og det var ingen overraskelse da han gikk bort den 29. november 2001. Igjen markerte dette en periode med uvirksomhet for Starr. På årsdagen ett år senere deltok han sammen med Paul og andre musikervenner i «Concert for George» i Royal Albert Hall i London arrangert av Eric Clapton. Konserten ble i sin helhet utgitt både på DVD og CD i 2003. I 2003 var Ringo plateaktuell med «Ringo Rama», en plate gitt ut på Koch Records, og med mer rock enn forgjengeren. Igjen fikk plata gode omtaler, men salget var dårlig. Allmusic.com foreslo at Starr med suksessen til All-Starr Band hadde sluttet å sikte høyt og heller gi ut de albumene han selv ønsket. Sangen «Never Without You» var dedisert til og handlet om Harrsion.Ringo Rama var omkranset av tre utgivelser med All-Starr Band, en før og to etter. Det neste soloalbumet til Starr var Choose Love, som hadde færre gjesteopptredener fra stjerner og ifølge kritikerne ga det følelsen av at Starr og hans faste musikere var mer avslappede (Allmusic.com), enn vennlig avsporing (John Metzger, Music Box) og med sjarme, karisma, oppriktig fremføring og gjennomført budskap (Star News). Heller ikke Choose Love solgte særlig godt.
I 2005 ble det bestemt at Starrs barndomshjem de første tre årene i Madryn Street skulle rives, noe Starr uttalte at han var skuffet, men ikke overrasket, over. Etter protester fra fans og andre ble det avgjort i 2012 at huset fikk stå.Starrs neste studioalbum kom i 2008, også dette nostalgisk, men for hjembyen Liverpool. Albumet, med navnet Liverpool 8, var produsert av Dave Stewart og ble gitt ut på Capitol Records. Det solgte i over 31 000 eksemplarer, i seg selv beskjedent, men et skritt i riktig retning. Han fulgte opp med Y Not, som solgte i omtrent like stort opplag, i 2010. Her fikk han god hjelp fra Paul McCartney som deltok med gjestevokal på "Walk with Me" og spilte bass på "Peace Dream" I 2012 ga Starr ut Ringo 2012, denne mer på egen hånd. Albumet inkluderer mye nostalgi for Liverpool og gamle dager, men også noe nytt.Etter initiativ fra McCartney ble Ringo Starr som den siste beatle inkludert i Rock and Roll Hall of Fame. For det meste fortsetter Starr å spille med All-Starr Band og å gi ut album, med Postcards from Paradise (2015) som foreløpig siste album i anledning inkluderingen i Rock and Roll Hall of Fame.
== Ringo som trommeslager ==
Siden Ringo er venstrehendt, men lært opp i høyrehendt tromming, fikk han en unik lyd som passet godt i The Beatles. Han brukte også Tom-tom-tromme oftere enn skarptromme, og venstrehendt-måten han spilte på gjorde at han gikk motsatt retning da han gikk gjennom trommene enn den tradisjonelle. Starr var også flink til å variere mellom forskjellige trommestiler, noe som kom godt med senere. Starr holdt også trommestikkene annerledes enn tidligere trommeslagere, da han som venstrehendt holdt begge stikkene likt, og ikke venstre trommestikke mer som spisepinner.I The Beatles var Starr i liten grad dominerende som trommespiller. Han hadde ingen soloer med unntak av «The End», den aller siste sangen de spilte inn, men han fokuserte i stedet på å være den trygge perkusjonisten som alltid var i tempo og som greide å omstille seg til de mange nye kravene til bandene. Geoff Emerick har kommentert at kroppsfasongen til Starr kan ha spilt en rolle, ettersom han var liten og dermed ikke alltid hadde styrken til å slå så hardt på trommene som ble forventet etter hvert. Likevel har Starrs tromming påvirket en rekke musikere. Journalist Robyn Flans skrev i «Percussive Arts Society» at han ikke kan holde telling på alle de trommeslagerne som har fortalt han at Ringo startet deres lidenskap for trommer etter at de ble introdusert til The Beatles' musikk. Trommeslager for Journey Steve Smith sa om Starr at:
«Før Ringo ble slagverksstjernene målt i deres evner på soloer og deres virtuositet. Ringos popularitet skapte et paradigmeskifte i hvordan publikum så på trommeslagere. Vi så på trommeslagerne som en likestilt del i komposisjon. En av Ringos store kvaliteter er at han skapte unike, stylistiske trommedeler for sangene til The Beatles. Hans deler er så knyttet til sangen at du kan høre på en del av Ringos tromming uten resten av musikken og fortsatt kjenne igjen sangen».Samtlige andre medlemmer av bandet verdsatte Starrs tromming høyt også etter at bandet ble oppløst. Da McCartney introduserte Starr til Rockens æresgalleri, sa han at i andre band ser de på trommeslageren for å finne ut om han øker eller senker tempoet, mens man trengte ikke å se når det gjaldt Ringo. Harrison kommenterte at «Ringo har den beste backbeat jeg noen sinne har hørt, og han kan holde på 24 timer i strekk.».Det verserte et rykte om at John Lennon som svar på spørsmålet om Ringo var den beste trommeslageren i verden svarte at Ringo ikke engang var den beste trommeslageren i The Beatles. Dette er nok et feilsitat, og kan stamme fra komikeren Jasper Carrott i 1983, nesten tre år etter at Lennon ble skutt. Carrott igjen kan ha hentet inspirasjon fra en vits fra BBCs Radio Active, et komiprogram som fortalte vitsen i 1981. Tvert imot sa John Lennon at «Ringo er en forbanna god trommeslager. Han er ikke teknisk god, men jeg synes at Ringos tromming er undervurdert på samme måte som Pauls basspill er undervurdert.(...)Jeg tror Paul og Ringo er på høyde med hvilke som helst av rockemusikerne.»Andre kommentarer om Starr er langt mer positive. Phil Collins sa om Starrs trommeinnsats på sangen «A Day in the Life» at «Ringo er grovt undervurdert. Trommingen på sangen «A Day in the Life» er veldig komplisert. Du kan ta en dyktig trommeslager i dag og si «Jeg vil ha det sånn». Han ville ikke visst hva han skulle gjøre.» En rekke artister beskrev hans unike evne til å tilpasse seg sangene raskt i anledning Starrs inkludering i Rockens æresgalleri.
== Andre aktiviteter ==
Starr har også vært involvert i andre prosjekter, både innen film (skuespiller, regissør og produsent) og møbeldesign.
=== Film ===
Starr fikk god tilbakemelding på sitt skuespiller-talent i både A Hard Day's Night og Help!. Verken han eller de andre fikk store tilbakemeldingen på Magical Mystery Tour, men Starr sa selv at han ikke så på det som «sin» film.I 1968 debuterte han som skuespiller utenom The Beatles med komedien Candy i 1968, der han spilte en liten birolle. Han fulgte opp med den mørke komedien The Magic Christian i 1969, med en bærende rolle som hovedpersonens adoptivsønn. Hans neste filmoppdrag var som en dverg som var Frank Zappas alter ego i 200 Motels i 1971. I cowboyfilmen Blindman samme år spilte han rollefiguren «Candy», en brutal, men litt enkel skurk. Det nærmeste man kan kalle en suksess, That'll Be the Day fra 1973, spilte han en utgave av seg selv, en teddy boy i 1950-årenes Storbritannia. Etterpå var han med i Son of Dracula i 1974, Lisztomania (1975), Sextette i 1978 og Caveman (1981). I 1980-årene gikk han tilbake til biroller, som seg selv i Give My Regards to Broad Street og oppdrag som forloren skilpadde i Alice in Wonderland.I tillegg til skuespiller, har Starr også jobbet som regissør og produsent. Han var regissør for filmen Born to Boogie (1972), en dokumentar om en konsert med Marc Bolan og T.Rex. Enda han sa at han likte å være regissør, har han ikke gjentatt det på andre prosjekter enn promo-videoer. Han var også produsent på Son of Dracula, noe han sterkt mislikte.
=== Møbler ===
I 1969 ble Starr med på å stifte et selskap med Robin Cruikshank, Ringo or Robin International, forkortet ROR. Logoen besto av to R-er og en O med en stjerne i midten. Stilen var i hovedsak art deco, og ROR International lagde ofte materialer i glass og metall, men også i tre. Møblene hadde upretensiøse navn som «Laid Back», «City Slicker», «Square Chair» og «Flash Harry».Ringo Starr var involvert fram til 1986, da han trakk seg ut.
== Privatliv ==
Starr er vegetarianer, avholdsmann, praktiserer yoga og trener mye Han ble også personlig kristen på 2000-tallet. I et intervju i 1977, uttalte daværende kjæreste Nancy Andrews at Starr hadde innrømmet at han var manisk depressiv.
=== Uheldige uttalelser ===
I 1963 uttalte John Lennon at Ringo Starr pleide å spille med dem før han ble med bandet fordi Best hadde perioder med sykdom, og Ringo Starr kommenterte at Best tok piller som gjorde ham syk. Ettersom Best aldri tok preludin, og ettersom han ikke særlig ofte var syk, saksøkte Best de to. Saken ble holdt utenfor rettssystemet, og Best fikk en sum som erstatning.Starr fikk problemer med hjembyen han ikke har bodd i siden han ble med i The Beatles da han i 2008 kommenterte til Jonathan Ross at han ikke savnet noe ved byen. Uken før hadde Starr vært æresgjest ved åpningen av Liverpool som europeisk kulturhovedstad. Der hadde han sagt at han hadde forlatt Liverpool, men aldri skuffet byen, og at han var «så nære» å flytte tilbake. Kommentarene til Ross var gjort i et humoristisk lys, men han gjentok spøkefullt at han var «så nære» å besøke sitt gamle nabolag og han benyttet ikke muligheten til å skryte av Liverpool som europeisk kultur-hovedstad som Ross innledet med, noe som tok noe av troverdigheten fra kommentaren tidligere vekk. Liverpools daværende byrådsleder Warren Bradley sa at kommentaren var «typisk Ringo, men ikke hjelpsom». Starr ba om unnskyldning for kommentaren i 2011, men la til at han bare ba om unnskyldning til de som ble fornærmet som faktisk bodde i Liverpool, og at han ikke trodde «ekte» scousere ble fornærmet.Samme år kommenterte han på en video på fansiden at han ønsket at fansen sluttet å sende fan-mail og ting han skulle signere. Dette skapte kontroverser, og Starr forklarte at dette skyldtes at han var lei av at ting han hadde signert endte opp på eBay.Senere sammenliknet han Liverpool med den kriminelt sterkt belastede byen Compton utenfor Los Angeles, men denne gangen var det stort sett bare Daily Star som lot seg hisse opp over sammenlikningen.
=== Romantiske forhold ===
Starr har giftet seg to ganger, forlovet seg to til og hatt flere andre korte forhold. I 1957 møtte Ringo Geraldine «Gerry» McGovern, som jobbet ved en fabrikk. De to var et par i fire år. I 1959 forlovet de seg, og Ringo fikk dermed sin andre ring. Imidlertid ville McGovern at Starr skulle slutte å spille trommer og få seg en «skikkelig jobb», og da Starr valgte Butlin's foran å fullføre lærlingtiden ved Hunt and Son, ble det slutt mellom dem.
==== Maureen Cox ====
Starr hadde deretter et av-og-på-forhold til Maureen Cox, men da hun ble transportert til London for å være i nærheten av Starr da han fikk mandlene fjernet i 1964 var det klart at det var alvorlig. Da det ble oppdaget i januar 1965 at hun var gravid, ble et bryllup raskt arrangert den 11. februar i Caxton Hall. Brian Epstein var forlover, George Harrison var vitne og John og Cynthia Lennon var gjester - McCartney var i Tunisia, og kunne ikke komme på så kort tid. I september ble sønnen Zak Starkey født - fornavnet kom av at Starr alltid hadde ønsket seg det navnet selv, og det betydde lite. Pressen fokuserte mest på om han hadde hår og Ringos nese, til hvilket Ringo svarte ja, entusiastisk på det første spørsmålet og med bekymring på det siste. Han sa også at han håpet Zak ikke kom til å spille trommer - gjerne band, men ikke trommer med all den bæringen det medførte.Ekteskapet ble vanskelig etter at The Beatles ble oppløst. Paret gled fra hverandre, og i 1975 ble de skilt med Ringo Starrs forhold til den amerikanske modellen Nancy Lee Andrews oppgitt som grunn.
==== Diverse romanser ====
Etter at ekteskapet med Cox falt fra hverandre, dro Starr til USA, og Cox ba Chris O'Dell, en amerikansk venninne som hadde arbeidet en stund for Apple Records i London, om å ta vare på Ringo Starr. O'Dell og Starr hadde en svært kort affære. Kort tid etter ble Starr involvert med Nancy Lee Andrews. Starr valgte å bo i Monte Carlo og Los Angeles for å unngå å betale 83 % skatt til hjemlandet. Nancy Andrews møtte Ringo Starr i Los Angeles i et pokerlag i mai 1974 i anledning bursdagen til Mal Evans. Senere møttes de to i august, og fra da av ble de mer eller mindre faste de neste seks årene. Andrews husker at Starr fridde til henne på Rodeo Drive.Starr og Andrews var svært aktive sammen i de neste årene, som de i hovedsak tilbrakte i Monte Carlo, men også på reise overalt i verden. Andrews ble kjent met mange av Ringos venner og svirebrødre i perioden, men de tilbrakte også mye tid hjemme i Monte Carlo. Forholdet tok etter hvert slutt ettersom Starr tilbrakte tid med Stephanie La Motta, og med Lynsey de Paul. Han var også tilknyttet Shelley Duvall Andrews saksøkte Starr for underholdsbidrag og krevde $5 millioner i 1981.
==== Barbara Bach ====
Starr møtte møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach den 18. februar 1980 under innspillingen av Caveman i Mexico by. Bach var aldri noen stor Beatles-fan, og foretrakk Ray Charles og Aretha Franklin. Det var først da hun ble invitert til Monte Carlo at hun innså at hun falt for Starr.Den 19. mai 1980 var Barbara og Ringo nær ved å omkomme i en alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – bare et steinkast fra der Ringos venn Marc Bolan mistet livet tre år tidligere. Da han kom til hektene igjen fridde Ringo til Barbara Bach og fikk ja. De to var alltid sammen, men kollegaer snakket om høylytte krangler dem imellom. Starrs alkoholproblemer ble også verre, og nå hadde han trukket inn Barbara Bach i det. Venner beskrev det slik at de to prioriterte narkotika over alt annet, inkludert hverandre, Ringo våknet opp og oppdaget at han hadde ødelagt leiligheten og overfalt Barbara Bach. Da innså de to i 1988 at de måtte innlegges.Siden avrusningen har begge to vært totalavholdsmennesker. De er fortsatt sammen per 2017, men har ingen barn sammen. Bach hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Bach gjør mye veldedig arbeid.Starr og Bach har tidligere delt tiden sin i hjem i Cranleigh i Los Angeles og Monte Carlo. Starr stod som nummer 56 i "the Sunday Times Rich List 2011" med en beregnet personlig formue på 150 millioner pund. I 2012, ble han beregnet å være den rikeste trommeslager i verden. I 2014 annonserte Starr at hans eiendom i Surrey i Rydinghurst var til salgs, med et Grade II-listet "Jacobean" hus. Uansett så har han beholdt en eiendom i "the London district of Chelsea ved King's Road, og han og Barbara Bach har fortsatt med å dele tiden sin mellom London og Los Angeles.
=== Barn ===
Ringo Starr har tre barn, alle med Maureen Cox. Zak Starkey, født 13. september 1965, spilte i farens All-Starr Band i 1992 og 1995, og spilte i 1996 som trommeslager i The Who. Senere samarbeidet han med blant andre John Entwistle og med Oasis. Jason Starkey ble født 19. august 1967. Også han spiller trommer, men han har uttalt at det å være sønn av Ringo Starr på langt nær er en bra ting. Jason Starkey har hatt problemer med loven og med narkotika, men har gått på avrusning og er i et langsiktig forhold. Ringos eneste datter, Lee Starkey, ble født 11. november 1971. Hun har jobbet som motedesigner og sminkør. Lee Starkey ble diagnostisert med hjernekreft både i 1995 og 2001, men har siden vært på bedringens vei. Hun har trillinger med Jay Mehler, som har turnert med Kasabian.
== Diskografi ==
Ringo Starr har konsekvent, med unntak av Liverpool 8, solgt bedre i USA enn i Storbritannia. Den beste plasseringen til en av Starrs album i Storbritannia er Sentimental Journey og Ringo, som begge greide en 7.-plass. I USA er topplasseringen en 2.-plass, og så den Ringo.
=== Studioalbum ===
Sentimental Journey (1970, Apple)
Beaucoups of Blues (1970, Apple)
Ringo (1973, Apple)
Goodnight Vienna (1974, Apple)
Ringo’s Rotogravure (1976, Polydor/Atlantic)
Ringo the 4th (1977, Polydor/Atlantic)
Bad Boy (1978, Polydor/Portrait)
Stop and Smell the Roses (1981, RCA/Boardwalk)
Old Wave (1983, RCA i Canada;Bellaphone i Tyskland)
Time Takes Time (1992, Private Music)
Vertical Man (1998, Mercury Records)
I Wanna Be Santa Claus (1999, Mercury Records)
Ringo Rama (2003, Koch Records)
Choose Love (2005, Koch Records)
Liverpool 8 (2008, Capitol/EMI)
Y Not (2010, Hip-O Records)
Ringo 2012 (2012, Hip-O Records)
Postcards from Paradise (2015, Universal)
Give More Love (2017)
What's My Name (2019)
Zoom In (EP, 2021, UIM)
Change the World (EP, 2021, UIM)
=== Konsertalbum ===
VH1 Storytellers (1998, Mercury Records)
Ringo Starr: Live at Soundstage (2007, Koch Records)
=== Samlealbum ===
Blast From Your Past (1975, Apple)
Starr Struck: Best Of Ringo Starr Volume 2 (1989, Rhino Records)
Photograph: The Very Best of Ringo Starr (2007, Apple)
5.1 The Surround Sound Collection (2008 Koch Records)
Icon (2014, Apple/Capitol)
=== All-Starr Band ===
Ringo Starr And His All-Starr Band (1990, UK: EMI/USA: Rykodisc)
Live From Montreux (1993, Rykodisc)
4-Starr Collection (EP 1995, Rykodisc)
Ringo Starr And His Third All-Starr Band, Vol. 1 (1997, Blockbuster)
The Anthology… So Far (2000, EMG)
King Biscuit Flower Hour Presents Ringo & His New All-Starr Band (2002, King Biscuit)
Extended Versions (2003, BMG)
Tour 2003 (2003, Koch Records)
Ringo Starr and Friends (2006, Disky)
Ringo Starr & His All Starr Band Live 2006 (2008, Koch Records)
Live at the Greek Theatre 2008 (2010, Hip-O)
=== Singler (utvalg) ===
«Beaucoups of Blues» (1970, Apple)
«It Don’t Come Easy» (1970, Apple)
«Back Off Boogaloo» (1972, Apple)
«Photograph» (1973, Apple)
«You’re Sixteen» (1973, Apple)
«Oh My My» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«Only You (And You Alone)» (1974, Apple)
«Snookeroo» (1975, Apple)
«No No Song» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«(It's All Down to) Goodnight Vienna» (1975, Apple)
«A Dose of Rock 'n' Roll» (1976, Ring O' Records)
«Wings» (1977, Atlantic)
«Lipstick Traces (on a Cigarette)» (1978, Atlantic)
«Heart on My Sleeve» (1978, Polydor (UK) / Portrait (USA))
«In My Car» (1994, Bellaphon)
«Act Naturally (sang fra 1963)|Act Naturally» (Buck Owens og Ringo Starr), (1989)
«It Don't Come Easy» (Ringo Starr & His All-Starr Band) (1990, Rykodisc)
«Liverpool 8» (1990, Capitol)
«Walk with You» (med Paul McCartney) (2009, Hip-O Records)
«Wings» (2912, Hip-O Records)
«Grow Old with Me» (2019, UM)
«Zoom In Zoom Out» (med Paul McCartney, FINNEAS, Dave Grohl, Sheryl Crow, Lenny Kravitz, Steve Lukather, Joe Walsh & Chris Stapleton) (2021, Universal Music Enterprises)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ringo Starr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ringo Starr på Internet Movie Database
(sv) Ringo Starr i Svensk Filmdatabas
(da) Ringo Starr på Filmdatabasen
(da) Ringo Starr på Scope
(fr) Ringo Starr på Allociné
(en) Ringo Starr på AllMovie
(en) Ringo Starr hos Turner Classic Movies
(en) Ringo Starr hos Rotten Tomatoes
(en) Ringo Starr hos TV Guide
(en) Ringo Starr hos The Movie Database
(en) Ringo Starr på Apple Music
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på MusicBrainz
(en) Ringo Starr på SoundCloud
(en) Ringo Starr på Spotify
(en) Ringo Starr på Songkick
(en) Ringo Starr på Last.fm
(en) Ringo Starr på Genius — sangtekster
(en) Ringo Starr på AllMusic
(en) Ringo Starr på AllMusic
Ringo Starr på Twitter
Ringo Starr på Facebook
Ringo Starr på Instagram
Ringo Starr på YouTube
Ringo Starr på Myspace
Den Norske Beatles-klubben | Ringo Starr & His All Starr Band Live 2006 er et konsertalbum fra rockemusiker og eks-Beatle Ringo Starr, utgitt i 2008. Albumet ble spilt inn 16. | 2,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bristol_Island | 2023-02-04 | Bristol Island | ['Kategori:26°V', 'Kategori:59°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Sør-Sandwichøyene'] | Bristol Island er en ubebodd øy i øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Bristol Island er 8 km lang og ligger mellom Montagu Island og Thule Island. Det har vært vulkanutbrudd på øya i 1823, 1935, 1936, 1950 og 1956.
Bristol Island ble oppdaget i 1775 av James Cook, som oppkalte øya etter Augustus Hervey, tredje jarl av Bristol. | Bristol Island er en ubebodd øy i øygruppen Sør-Sandwichøyene. Øyene administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Bristol Island er 8 km lang og ligger mellom Montagu Island og Thule Island. Det har vært vulkanutbrudd på øya i 1823, 1935, 1936, 1950 og 1956.
Bristol Island ble oppdaget i 1775 av James Cook, som oppkalte øya etter Augustus Hervey, tredje jarl av Bristol. | , som er et britisk oversjøisk territorium | 2,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utdannings-,_forsknings-_og_kulturdepartementet_(Island) | 2023-02-04 | Utdannings-, forsknings- og kulturdepartementet (Island) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Islandske myndigheter'] | Utdannings-, forsknings- og kulturdepartementet (islandsk: Menntamálaráðuneytið) er et departement i den islandske regjeringen.
Departementet ledes av en permanent sekretær, Halldór Árnason, og ministeren har en politisk rådgiver, Steingrímur Sigurgeirsson. Det er delt inn i 3 avdelinger:
Avdeling for kultur
Avdeling for utdanning
Avdeling for forskning og høyere utdanningSiden 30. november 2017 har Lilja Dögg Alfreðsdóttir vært undervisnings-, vitenskaps- og kulturminister.
| Utdannings-, forsknings- og kulturdepartementet (islandsk: Menntamálaráðuneytið) er et departement i den islandske regjeringen.
Departementet ledes av en permanent sekretær, Halldór Árnason, og ministeren har en politisk rådgiver, Steingrímur Sigurgeirsson. Det er delt inn i 3 avdelinger:
Avdeling for kultur
Avdeling for utdanning
Avdeling for forskning og høyere utdanningSiden 30. november 2017 har Lilja Dögg Alfreðsdóttir vært undervisnings-, vitenskaps- og kulturminister.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ministry of Education, Science and Culture (Iceland) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Utdannings-, forsknings- og kulturdepartementet (islandsk: Menntamálaráðuneytið) er et departement i den islandske regjeringen. | 2,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vetil | 2023-02-04 | Vetil | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Mellersta Österbotten', 'Kategori:Kommuner i Västra Finlands län', 'Kategori:Sider med kart'] | Vetil (finsk: Veteli) er en kommune i landskapet Mellersta Österbotten i Finland. Vetil har cirka 3 690 innbyggere og har et flatemål på 520,57 km².
Vetil er enspråklig finsk. Kommunen grenser til Kaustby, Halso, Perho, Vindala, Lappajärvi, Evijärvi og Kronoby.
Noen steder i Vetil er Dunkars (fi.: Tunkkari), Röringe (fi.: Räyrinki) og Övervetil (fi.:Yli-Veteli). I Vetil finnes også fossen Karjalankoski. Nedervetil ligger imidlertid i Kronoby kommune.
| Vetil (finsk: Veteli) er en kommune i landskapet Mellersta Österbotten i Finland. Vetil har cirka 3 690 innbyggere og har et flatemål på 520,57 km².
Vetil er enspråklig finsk. Kommunen grenser til Kaustby, Halso, Perho, Vindala, Lappajärvi, Evijärvi og Kronoby.
Noen steder i Vetil er Dunkars (fi.: Tunkkari), Röringe (fi.: Räyrinki) og Övervetil (fi.:Yli-Veteli). I Vetil finnes også fossen Karjalankoski. Nedervetil ligger imidlertid i Kronoby kommune.
== Kjente innbyggere ==
Esko Aho, politiker og tidligere statsminister i Finland
Juha Sipilä, politiker
Hannu Taipale, langrennsløper
Kalle Lassila, langrennsløper | Vetil (finsk: Veteli) er en kommune i landskapet Mellersta Österbotten i Finland. Vetil har cirka innbyggere og har et flatemål på 520,57 km². | 2,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Haave | 2023-02-04 | Anders Haave | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Blood Red Throne-medlemmer', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Anders Faret Haave er en norsk trommeslager med røtter innenfor black og death metal sjangeren. Han er mest kjent fra bandet Blood Red Throne, men han har også spilt i Ground Zero System og In Vain. I tillegg har han også vært session medlem i blant annet Nordjevel og Abyssic.
Spiller nå for tiden i Images at Twilight.
| Anders Faret Haave er en norsk trommeslager med røtter innenfor black og death metal sjangeren. Han er mest kjent fra bandet Blood Red Throne, men han har også spilt i Ground Zero System og In Vain. I tillegg har han også vært session medlem i blant annet Nordjevel og Abyssic.
Spiller nå for tiden i Images at Twilight.
== Band ==
Blood Red Throne (2005 – 2010)
In Vain (session medlem 2004 – 2005)
Ground Zero System (2004 – 2008)
Images at Twilight (2012 – )
== Diskografi ==
=== Blood Red Throne ===
Come Death (Studioalbum, 2007)
Souls of Damnation (2009)
=== Images at Twilight ===
Kings (Studioalbum, 2015)
== Eksterne lenker ==
(en) Anders Haave på Discogs
(en) Anders Haave på Encyclopaedia Metallum | Anders Faret Haave er en norsk trommeslager med røtter innenfor black og death metal sjangeren. Han er mest kjent fra bandet Blood Red Throne, men han har også spilt i Ground Zero System og In Vain. | 2,696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Plateproduksjon | 2023-02-04 | Norsk Plateproduksjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Norske plateselskaper', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1988', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1996'] | Norsk Plateproduksjon (etablert 1988, nedlagt 1996) var et norsk plateselskap drevet av Ivar Dyrhaug, en underavdeling og finansiert av Gunnar Hordvik fra Plateselskapet i Trondheim (1980–92). Norsk Plateproduksjon figurerte etterhvert i variert samarbeid med Sony BMG som til slutt tok over selskapet. Blant kjente utgivelser var de landskjente Dance with a Stranger, Bjørn Eidsvåg og Steinar Albrigtsen som også figurerte hyppig i av eierens
ledende TV-program. Selskapet hadde prefikset ID etter eieren.
| Norsk Plateproduksjon (etablert 1988, nedlagt 1996) var et norsk plateselskap drevet av Ivar Dyrhaug, en underavdeling og finansiert av Gunnar Hordvik fra Plateselskapet i Trondheim (1980–92). Norsk Plateproduksjon figurerte etterhvert i variert samarbeid med Sony BMG som til slutt tok over selskapet. Blant kjente utgivelser var de landskjente Dance with a Stranger, Bjørn Eidsvåg og Steinar Albrigtsen som også figurerte hyppig i av eierens
ledende TV-program. Selskapet hadde prefikset ID etter eieren.
== Utgivelser ==
Dance with a Stranger, Dance with a Stranger (IDCD 1, 1988)
Henning Kvitnes og Little Eden, Solitude Road (IDK 2, 1988)
Arve Tellefsen, Pan (IDCD 3, 1988)
Arve Tellefsen og London Symfoniorkester (IDCD 5, 1988)
Henning Kvitnes og Little Eden, Everyday Life (IDCD 6, 1989)
Dance with a Stranger, To (IDCD 7, 1989)
Bjørn Eidsvåg, Tatt av vinden (IDCD 8, 1990)
Geir Holmsen, Bente Roestad m.fl., Blekkulf (IDK 9, 1990)
Eikanger-Bjørsvik Musikklag, Light (IDCD 10, 1990)
Steinar Albrigtsen, Alone Too Long (IDCD 12, 1990)
Ludvigsen, Bli blid! (IDCD 13)
Maj Britt Andersen, Tamme erter & villbringebær (IDCD 14, 1991)
Bjørn Eidsvåg, Alt du vil ha (IDCD 15, 1990)
Helge Iberg, Det ondes problem etc. (IDCD 16, 1991)
Dance with a Stranger, Atmosphere (IDCD 17, 1991)
Åge Aleksandersen, Laika (IDCD 18, 1991)
Kirsten Bråten Berg, Hallvard T. Bjørgum og Eilert Hægeland, Juletid (IDCD 19, 1991)
Marit Mathiesen, Speilets tale, dikt av Inger Hagerup (IDCD 20, 1992)
Matti Røssland, Tøffe tider (IDCD 21, 1992)
Pogo Pops, Pop Trip (IDCD 22, 1992)
Honndalstausane, Strengeleik (IDCD 23, 1992)
Ole Edvard Antonsen, Tour De Force (IDCD 24, 1992)
Steinar Albrigtsen, Bound to Wander (IDCD 25, 1992)
Gustav Lorentzen, 1. klasse (IDCD 26, 1992)
Bjørn Eidsvåg, Til alle tider (IDCD 27, 1992)
Maj Britt Andersen, Kjærtegn (IDCD 28, 1992)
Elizabeth Norberg-Schulz og Håvard Gimse, Edvard Grieg (IDCD 29, 1992)
Brazz Brothers, Norwegian Air (IDCD 30, 1992)
Gunnar Andreas Berg, Supernatural (IDCD 31, 1992)
Per Jørgensen, Audun Kleive og Jon Balke, Jøkleba! (ICDC 32, 1992)
Steinar Albrigtsen og Tom Pacheco, Big Storm Comin (IDCD 33, 1993)
Kjetil Saunes, Lystyv (IDCD 34?, 1993)
Pogo Pops, Crash (IDCD 35, 1993)
Tall Trees (Dag Lauvland), Beat (IDCD 36, 1993)
Cato Kristiansen, Jeg kan tro (IDCD 37, 1993)
Bjørn Eidsvåg, Allemannsland (IDCD 38, 1993)
Brazz Brothers, Afrobrazz (IDCD 39, 1993)
Dance with a Stranger, Look What You've Done! (IDCD 40, 1994)
Brazz Brothers, All Included, (IDCD 41, 1993)
Animal Farm, Can't Let Go (IDCD 42, 1993)
Steinar Albrigtsen, The Trubadour (IDCD 43, 1994)
Ian Hunter, Dirty laundry (IDCD 44, 1995)
Dance with a Stranger, Unplugged (IDCD 45, 1995)
Pogo Pops, Pure (IDCD 46, 1995)
Green Cortinas, Sleep (IDCD 48, 1995)
Bit to Beat (Kaj Bjørnar Olsen og Arnt Otto Øynes), X-Files (IDCD 49, 1995)
Matti Røssland, Neon Junkies (IDCD 50, 1995)
Geir-Atle Johnsen, Ja til resten av hele festen (IDCD 51, 1995)
Herborg Kråkevik, Mi haugtussa (IDCD 52, 1996)
Bjørn Eidsvåg, Landet lenger bak (IDCD 53, 1995)
Jan Magne Førde, Enough of That Jazz (IDCD 54, 1995)
Kenneth Sivertsen, Draumespor (IDCD 55, 1996)
Pogo Pops, Surf (IDCD ?, 1996)
Bjørn Eidsvåg og Sunshine Kids, Ma Africa (IDCD 58, 1996)
Jørun Bøgeberg, Songs from the Pocket (IDCD 59, 1996)
Ole Paus og Jonas Fjeld, To rustne herrer (ICDC 60, 1996)
Morten Harket, Vogts Villa (IDCD 61, 1996)
Trang Fødsel, Hybel (IDCD 62, 1997)
Steinar Albrigtsen, Life Is Good (IDCD 63, 1996)
Kjetil Bjerkestrand og Magne Furuholmen, Hotel Oslo (IDCD 66, 1997)
Dronning Mauds Land, Smelter på tungen (IDCD 67, 1997) | Norsk Plateproduksjon (etablert 1988, nedlagt 1996) var et norsk plateselskap drevet av Ivar Dyrhaug, en underavdeling og finansiert av Gunnar Hordvik fra Plateselskapet i Trondheim (1980–92). Norsk Plateproduksjon figurerte etterhvert i variert samarbeid med Sony BMG som til slutt tok over selskapet. | 2,697 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beveridge-rapporten | 2023-02-04 | Beveridge-rapporten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Samfunnsøkonomi', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Økonomistubber'] | Beveridge-rapporten er en rapport for trygdeordninger av økonomen, baron William Beveridge i 1942. Rapporten ble utarbeidet på oppdrag av regjeringen i Storbritannia.
Noen av punktene denne planen inneholdt var:
Offentlig alderstrygd
Syketrygd
Arbeidsløshetstrygd
Ulykkestrygd
Barnebidrag | Beveridge-rapporten er en rapport for trygdeordninger av økonomen, baron William Beveridge i 1942. Rapporten ble utarbeidet på oppdrag av regjeringen i Storbritannia.
Noen av punktene denne planen inneholdt var:
Offentlig alderstrygd
Syketrygd
Arbeidsløshetstrygd
Ulykkestrygd
Barnebidrag | Beveridge-rapporten er en rapport for trygdeordninger av økonomen, baron William Beveridge i 1942. Rapporten ble utarbeidet på oppdrag av regjeringen i Storbritannia. | 2,698 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mahanadi_(elv) | 2023-02-04 | Mahanadi (elv) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i India', 'Kategori:Indiastubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Mahanadi er en elv i India. Den er 885 kilometer lang.
| Mahanadi er en elv i India. Den er 885 kilometer lang.
== Eksterne lenker ==
Bargarh district topography
Burnt paddy and dead fish Arkivert 3. desember 2008 hos Wayback Machine.
Orissa Govt. blamed for declining quality of river water Arkivert 20. januar 2011 hos Wayback Machine.
Mahanadi River | Mahanadi er en elv i India. Den er 885 kilometer lang. | 2,699 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.